Meld. St. 20 (2014–2015)

Oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Norge er en havnasjon. Havet og kysten har preget utviklingen av det norske samfunnet og formet mye av vår identitet. Havet rommer store miljøverdier og ressurser – både det vi har kjent til lenge, og ting vi ennå ikke har kunnskap om. Norsk handel og økonomi er sterkt knyttet til havet, fra sjøtransport og skipsbygging til fiskerier, havbruk og petroleumsvirksomhet.

1.1 Helhetlig og økosystembasert havforvaltning

I St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav (havmiljømeldingen), fremmet Regjeringen Bondevik II en mer økosystembasert og sektorovergripende havmiljøpolitikk med helhetlige forvaltningsplaner som verktøy. Situasjonen da var preget av fragmentert forvaltning og mangel på et helhetlig kunnskapsgrunnlag. Det er nå utarbeidet helhetlige forvaltningsplaner for alle de norske havområdene. Forvaltningsplanene er lagt frem gjennom følgende meldinger til Stortinget:

  • St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan).

  • St.meld. nr. 37 (2008–2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan).

  • Meld. St. 10 (2010–2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

  • Meld. St. 37 (2012–2013) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Nordsjøen og Skagerrak (forvaltningsplan).

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester i havområdene og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er således et verktøy for både å fremme næringsutvikling og matsikkerhet innenfor bærekraftige rammer og sikre en god miljøtilstand.

Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. De er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat har evne og vilje til å forvalte våre havområder på en ansvarlig måte.

Figur 1.1 Forvaltningsplanområdet Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Figur 1.1 Forvaltningsplanområdet Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Kilde:  Norsk Polarinstitutt.

1.2 Bakgrunn og grunnlag for oppdateringen

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten fra 2006 ga i likhet med forvaltningsplanene for Norskehavet og for Nordsjøen – Skagerrak en bred og helhetlig beskrivelse av hele havområdet, både av tilstanden i økosystemet og utviklingstrekk, som grunnlag for fastsettelsen av tiltak. En oppdatering er mer begrenset og knyttet til mer avgrensede problemstillinger, oppdatert kunnskap eller mer avgrensede geografiske områder. I oppdateringen av forvaltningsplanen fra 2011 var det således lagt særlig vekt på beskrivelse og vurdering av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Oppdateringene bidrar til å sikre hensiktsmessige rammer for forvaltningen også i tiden mellom de helhetlige revideringene av forvaltningsplanene som det har vært lagt opp til skal skje om lag hvert 15. år.

Regjeringen ønsker med denne oppdateringen å rette søkelyset på den nordlige/ arktiske delen av forvaltningsplanområdet Barentshavet – Lofoten. Av de norske havområdene er det disse farvannene som er minst direkte påvirket av menneskelig aktivitet. På samme tid er det her klimaendringene viser seg tidligst. Endringer i utbredelsen av havis åpner nye områder for aktivitet, spesielt skipsfart, fiskerier og petroleumsvirksomhet. Dette stiller nye krav til forvaltningen.

Ny kunnskap om miljøtilstanden og nye målinger av isutbredelsen gir oss en bedre forståelse av hvor de særlig verdifulle og sårbare områdene nå befinner seg. Regjeringen foreslår ikke nå å endre definisjonen av iskanten slik den er fastsatt i tidligere forvaltningsplaner, men vil oppdatere beregningen av iskanten i forvaltningsplanen basert på nye registreringer av isens utbredelse.

Det legges ikke nå opp til å gjøre endringer i forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten når det gjelder rammene for næringsaktivitet.

Regjeringen vil i 2020 legge frem en melding om en helhetlig revidering av forvaltningsplanen for hele havområdet Barentshavet – Lofoten. Som en del av det faglige grunnlaget for denne revideringen vil det også bli foretatt en gjennomgang av definisjonen som ligger til grunn for beregningen av iskanten.

Forvaltningsplanene beskriver endringer som skjer i havmiljøet som følge av klimaendringer. Forvaltningsplanene beskriver også påvirkningen som menneskelige aktiviteter i det aktuelle havområdet har på økosystemene i havet, også aktiviteter som medfører utslipp av klimagasser og kan bidra til klimaendringer. Forvaltningsplanene er ikke et direkte klimapolitisk verktøy. Vedtak om virkemidler og tiltak for å redusere utslipp av klimagasser skjer ikke gjennom forvaltningsplanene for havområdene, men i andre prosesser.

Denne meldingen omhandler i liten grad verdiskaping fra næringsaktiviteter. Verdiskaping vil bli et sentralt tema i det videre faglige arbeidet med forvaltningsplanen. Det er med bakgrunn i den forrige oppdateringen av forvaltningsplanen Barentshavet – Lofoten i 2011, og petroleumsmeldingen samme år, gjennomført omfattende kunnskapsinnhenting. Dette er gjort for virkninger av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler langs kysten av Nordland og Troms, og også om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping som reiseliv og fiskerirelaterte virksomheter. Resultatene av disse kunnskapsinnhentingene vil være et viktig faglig grunnlag ved revideringen av forvaltningsplanen i 2020.

I forvaltningsplanene for Barentshavet – Lofoten er iskanten beskrevet som et særlig verdifullt og sårbart område, avgrenset ved en statistisk fremstilling av havisens utbredelse. De siste tiårene har det vært en klar negativ trend i isutbredelsen i Barentshavet. Beregningen av iskanten i forvaltningsplanene har vært basert på eldre isdata som ikke lenger er representative for dagens isforhold. I denne meldingen oppdateres derfor beregningen av forvaltningsplanens iskant basert på isdata for perioden 1985–2014.

Den nordlige delen av forvaltningsplanområdet omfatter bl.a. Fiskevernsonen rundt Svalbard og Svalbards territorialfarvann. Innenfor Svalbards territorialfarvann er aktiviteter og inngrep regulert gjennom svalbardmiljølovens bestemmelser. Gjennom egne stortingsmeldinger om Svalbard, og sist i St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard og Stortingets behandling av disse, er det også satt høye mål for bevaring av et uberørt miljø på Svalbard. 87 % av territorialfarvannet og mesteparten av kystområdene er vernet som en del av store naturreservater og nasjonalparker. Egne forvaltningsplaner for å ivareta verneformålene for disse verneområdene er enten vedtatt eller under utarbeidelse. I det nordlige Barentshavet er det en nær sammenheng og gjensidig avhengighet mellom arter og økosystemer på land og langs kysten av Svalbard og i de omkringliggende hav- og drivisområdene. Det går en administrativ, men ikke noen økologisk grense ved territorialgrensen 12 nautiske mil fra land ved Svalbard. Forvaltningen må derfor være helhetlig og bygge opp under de målene som er satt for områdene både innenfor og utenfor territorialfarvannet ved Svalbard.

1.3 Internasjonalt samarbeid

FNs havrettskonvensjon av 1982 utgjør det grunnleggende folkerettslige rammeverk for all maritim aktivitet. FNs havrettskonvensjon kommer til anvendelse i alle havområder, herunder Barentshavet og Polhavet. Konvensjonen inneholder detaljerte regler om staters rettigheter, plikter og ansvar for å fremme en fredelig og forsvarlig utnyttelse av havområdene, samt ivareta miljøhensyn og andre overordnede interesser. Havretten gir Norge råderett over betydelige ressurser. Kyststatene har samtidig en klar plikt etter konvensjonen til å beskytte miljøet i sine havområder. Norge har med andre ord et stort ansvar for å forvalte disse områdene på en god måte.

Av havrettskonvensjonen følger også en plikt til å samarbeide globalt og regionalt for å beskytte og bevare det marine miljø. For de områdene som er i fokus for denne oppdateringen skjer det mest relevante samarbeidet i FNs sjøfartsorganisasjon IMO, Arktisk råd, Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR), den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) og i det bilaterale miljøsamarbeidet og fiskerisamarbeidet med Russland. I tillegg kommer et omfattende forskningssamarbeid, bl.a. under FNs klimapanel IPCC, Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) og den internasjonale hydrografiorganisasjonen (IHO).

FNs sjøfartsorganisasjon (IMO)

Ekstreme værforhold, periodevis mørketid, islagte farvann, begrenset tilgang til kommunikasjonssystemer og den avsides beliggenheten i polare farvann er en utfordring både for sikkerhet for skip, personer om bord og for det sårbare miljøet i polområdene. IMO har i de senere årene intensivert sitt arbeid med å sikre høy sikkerhet for skip, mannskap og passasjerer, samt å øke beskyttelsen av polare farvann. Spesielt viktig er vedtakelsen av Polarkoden, som etablerer internasjonalt bindende tilleggskrav innen sikkerhet og miljø for skip som skal operere i Arktis og Antarktis. Sikkerhetskravene ble fastsatt i november 2014, og miljøkravene vil bli fastsatt i mai 2015. Hele Polarkoden vil tre i kraft og gjelde fra 1. januar 2017 innenfor det området som Polarkoden definerer som Arktis. En mer utførlig omtale av Polarkoden gis i kapittel 3.

Figur 1.2 Virkeområde for IMOs Polarkode.

Figur 1.2 Virkeområde for IMOs Polarkode.

Kilde: FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

Skipsfartens bidrag til klimaendring i Arktis er også på IMOs dagsorden. Utslipp av sot fra skip er en kortlivet klimaforurenser som har spesielt stor virkning i Arktis (Black Carbon). Formålet med IMOs arbeid med dette er å enes om en definisjon av sot, metoder for å måle utslipp, og mulige utslippsreduserende tiltak.

Arktisk råd

Innenfor Arktisk råd er det et omfattende samarbeid mellom de arktiske landene for å fremme en bærekraftig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Norge har vært en pådriver for dette samarbeidet, med målsetning om å skape økt forståelse for en økosystembasert tilnærming til forvaltningen av de arktiske havområdene. En ny arktisk marin strategisk plan utarbeides til Arktisk råds ministermøte våren 2015. Denne inneholder strategiske mål og tiltak knyttet til å øke kunnskapen om de arktiske marine økosystemene, beskytte økosystemene, fremme bærekraftig bruk av havene og bedre økonomiske og sosiale vilkår for arktiske innbyggere. Gjennomføring av en integrert, økosystembasert tilnærming til forvaltningen står sentralt i planen. Dette har også vært tema for en ekspertgruppe under Arktisk råd, som leverte sine anbefalinger i 2013.

I tillegg jobbes det kontinuerlig med gjennomføring av en økosystembasert forvaltning i de ulike arbeidsgruppene under Arktisk råd. Arbeidsgruppen for miljøovervåking (Arctic Monitoring and Assessment Programme, AMAP) har identifisert arktiske marine områder av spesiell betydning i lys av endrede klimaforhold og økt bruk. På ministermøtet i Arktisk råd våren 2015 vil det legges frem oppdatert kunnskap om kortlivede klimadrivere (metan, ozon og sot). Arbeidsgruppen for beskyttelse av det arktiske marine miljø (Protection of the Arctic Marine Environment, PAME) har kartlagt skipstrafikken i Arktis og identifisert bruken av tungolje. Arbeidsgruppen har også fått gjennomført en vurdering av behovet for beskyttelse av sårbare områder i internasjonalt farvann i Arktis mot skipstrafikk, og identifisert mulige tiltak for å redusere risikoen for miljøskade. Det jobbes også med et felles rammeverk som nasjonalstatene kan benytte for å utpeke marine verneområder innenfor nasjonal jurisdiksjon. Turismen i Arktis øker, og PAME ser derfor på tiltak og retningslinjer for å fremme en bærekraftig marin turisme. Arbeidsgruppen for beredskap og forebygging av ulykker (Emergency Prevention, Preparedness and Response, EPPR) har utarbeidet en veileder for opprydning av oljeforurensning i is og snø, som vil bli lagt frem i forbindelse med ministermøtet våren 2015. EPPR utarbeider også en ressursdatabase for oljevernutstyr i Arktis. EPPR er nærmere omtalt i kapittel 3.5.

I 2013 undertegnet medlemslandene i Arktisk råd en samarbeidsavtale om håndtering av oljeforurensning til havs i Arktis, jf. omtale i kapittel 3.5. De operasjonelle retningslinjene tilknyttet avtalen vedlikeholdes av EPPR. En rammeplan for samarbeid om forebygging av oljeforurensning fra petroleums- og maritime aktiviteter i arktiske havområder utarbeides til ministermøtet i april 2015.

Isbjørnavtalen

Avtalen om vern av isbjørn (Isbjørnavtalen) ble inngått i 1973 mellom de fem arktiske statene Canada, Danmark (Grønland), Norge, USA og Russland (Sovjetunionen). Avtalen har som formål å beskytte isbjørnens leveområder og dens livsmiljø gjennom koordinerte tiltak mellom partslandene til avtalen. Isbjørnavtalen er det sentrale internasjonale samarbeidet for beskyttelse av isbjørnen og dens leveområder, som i Norge omfatter de nordlige delene av forvaltningsplanområdet Barentshavet – Lofoten med Svalbard og de havområdene som er isdekte deler av året. Gjennom avtalen er partslandene forpliktet til å sikre en best mulig forvaltning av isbjørnbestandene basert på oppdaterte vitenskapelige data og tradisjonell kunnskap. I tråd med bestemmelsene i avtalen er partslandene også forpliktet til å treffe tiltak for å beskytte de økosystemer som isbjørnen er en del av.

Partslandene ble i 2009 enige om at det skal utvikles en sirkumpolar handlingsplan for bevaring av isbjørn, samt nasjonale handlingsplaner. En norsk handlingsplan er utarbeidet av Miljødirektoratet, mens den internasjonale handlingsplanen etter planen skal vedtas på partsmøtet på Grønland høsten 2015.

OSPAR og NEAFC

OSPAR-konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren samler 15 land rundt Nordøst-Atlanteren, samt EU, som parter i arbeidet med mål å beskytte, bevare og forbedre det marine miljøet. OSPAR-området er delt inn i fem regioner, og de arktiske havområdene (region I) har i den senere tid blitt viet særskilt oppmerksomhet. OSPAR har blant annet en viktig rolle i å koordinere gjennomføring av EUs havstrategidirektiv mellom de av konvensjonspartene som også er medlemsland i EU.

Figur 1.3 OSPAR-områdets inndeling i fem regioner.

Figur 1.3 OSPAR-områdets inndeling i fem regioner.

Kilde: OSPAR.

Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) er en regional fiskeriforvaltningsorganisasjon som forvalter alle fiskeressurser i internasjonalt farvann i Nordøst-Atlanteren. Kommisjonen har som formål å sørge for en langsiktig bevaring og optimal utnyttelse av fiskeressursene i konvensjonsområdet. NEAFCs medlemmer er Norge, Russland, EU, Island og Danmark på vegne av Færøyene og Grønland. Den viktigste oppgaven til NEAFC er å bidra til å utvikle gode kontrollordninger og å fremme en mer økosystembasert forvaltning i havområdene. NEAFC bestemmer tiltak for at fisket skal være bærekraftig, som kvoter og fangsttider. Tiltakene blir bestemt av medlemsstatene ut fra vitenskapelige råd fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES). NEAFC har i tillegg et omfattende kontroll- og håndhevelsesregelverk samt reguleringer for å verne marine økosystem som er sårbare for påvirkning fra fiskerier.

OSPAR og NEAFC har de senere årene samarbeidet tett. Mens OSPARs rolle er å kartlegge miljøtilstand og identifisere eventuell negativ påvirkning på miljøtilstanden, også knyttet til fiskeriene, er det NEAFCs rolle å fastsette tiltak for å adressere problemene knyttet til fiskerienes påvirkning på miljøet. I 2014 inngikk OSPAR og NEAFC en avtale med formål å styrke samarbeidet ytterligere.

Forvaltningsplanene og utviklingstrekk i EU

EUs havstrategidirektiv (Marine Strategy Framework Directive) ble vedtatt i 2008. Direktivet legger i stor grad til grunn samme tilnærming og metodikk som de norske forvaltningsplanene. Selv om direktivet ikke anses relevant for innlemmelse i EØS-avtalen, deler Norge de overordnede målene i direktivet og har en direkte interesse i at EU-landen ved gjennomføringen av direktivet oppnår en god miljøtilstand i sin del av våre felles havområder. Direktivet er miljøpilaren i EUs integrerte maritime politikk. Målet med direktivet er å oppnå god miljøtilstand i EUs havområder innen 2020. Medlemsstatene er forpliktet til å etablere nasjonale strategier for å nå dette målet. Landene har frist i 2015 for å legge frem en forpliktende liste over de tiltak landene vil gjennomføre for å oppnå god miljøtilstand i 2020, eventuelt tiltak for å sikre opprettholdelse av miljøtilstanden der den allerede kan karakteriseres som god (tiltaksprogram). Strategiene inkludert tiltaksprogrammene skal revideres hvert 6. år. Revisjonsprosessen starter i 2018.

Norge og EØS-/EFTA-landene anser at direktivet ikke er EØS-relevant fordi direktivet faller utenfor det geografiske virkeområdet for EØS-avtalen. Dette ble formelt formidlet fra EFTA til EU høsten 2013, og saken har siden ligget til vurdering i EU.

Europakommisjonen har invitert Norge til å delta i ekspertgruppene som er satt ned for å tilrettelegge for gjennomføring av direktivet. Det er videre et krav i direktivet at medlemsstatene skal koordinere sine strategier seg i mellom og med tredjeland som deler samme havregion. Det legges til grunn at slik regional koordinering så langt som mulig skal benytte seg av regionale havmiljøkonvensjoner. I våre havområder er dette OSPAR. Gjennom deltakelse i OSPAR har Norge derfor anledning til både å følge tett med på utviklingen i EU og også til å påvirke gjennomføringen av direktivet.

EUs direktiv om maritim arealplanlegging (framework for maritime spatial planning) ble vedtatt i juli 2014. EUs nye direktiv krever at medlemsstatene etablerer maritime arealplaner innen 31. mars 2021. Målet er å fremme bærekraftig vekst i maritime økonomier, bærekraftig utvikling av marine områder og bærekraftig bruk av marine ressurser. Planene skal identifisere fordeling av nåværende og fremtidige aktiviteter i tid og rom.

Også her kreves et samarbeid med naboland og tredjeland, gjerne gjennom regionale institusjoner, og Norge deltar i faglig samarbeid under direktivet. Direktivet er ikke merket som EØS-relevant og Norge har ikke tatt stilling til EØS-relevans av dette direktivet på nåværende tidspunkt.

Det bilaterale samarbeidet med Russland

Hovedformålet med det norsk-russiske havmiljøsamarbeidet er å bidra til å bevare det rene og rike miljøet i Barentshavet. Dette har utviklet seg til et samarbeid med sikte på å oppnå en økosystembasert forvaltning av hele havområdet. Barentshavet er et helhetlig økosystem som strekker seg over avgrensningslinjen mellom Norge og Russland. For å få en god forvaltning av miljøet i Barentshavet er det derfor viktig at forvaltningen på begge sider av avgrensningslinjen skjer på basis av felles kunnskap og etter samme prinsipper.

Det har vært et godt bilateralt samarbeid om miljøovervåking over lang tid. Det startet som et fiskerisamarbeid på 1960/70-tallet hvor miljøforholdene var en del av undersøkelsene og har siden utviklet seg til å bli en felles havmiljøovervåking med årlige tokt. I samarbeidet inngår overvåking av både marine ressurser, biologi, oseanografi og miljøskadelige stoffer. Dette bidrar til å gi unik og samlet informasjon om hele økosystemet.

Det har vært et langsiktig mål å bidra til å etablere et konsept for forvaltningsplan for russisk side etter modell av den norske forvaltningsplanen. På russisk side er det nå bestemt at Barentshavet skal være et pilotområde for utvikling av helhetlig havforvaltning for hele Russland. I prosessen som er lagt opp på russisk side, er de norske erfaringene med forvaltningsplaner og resultatene fra havmiljøsamarbeidet sentrale. En videreføring av dette samarbeidet er derfor høyt prioritert. Norge og Russland vil i løpet av 2015 oppdatere en felles miljøstatusrapport for Barentshavet og ha en felles formidling av kunnskapsgrunnlaget. Vinteren 2014/2015 har forskere fra en rekke forskningsinstitusjoner i begge land lagt frem et felles forslag til indikatorer som vil være grunnlag for den fremtidige felles miljøovervåking i Barentshavet.

Barentshavet er et av verdens mest produktive hav. Den viktigste fiskebestanden i dette området, nordøstarktisk torsk, er også en av de best forvaltede. Den gode bestandssituasjonen skyldes både gode naturlige forutsetninger i havområdet, men også et svært vellykket og effektivt forvaltningssamarbeid innenfor Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Norge og Russland har siden midten av 1970-tallet i fellesskap forvaltet de viktigste fiskebestandene i Barentshavet; torsk, hyse, lodde, blåkveite og nå også snabeluer. Felles forvaltningsstrategier og samarbeid om ressurskontroll og særlig kampen mot ulovlig, urapportert og uregistrert fiske, har hatt stor betydning. På de årlige møtene i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon fastsetter partene totalkvoter og fordeler dem mellom Norge, Russland og tredjeland. Kvotefordelingen har ligget fast og er en sentral forklaring på stabiliteten i samarbeidet. Videre avtaler partene gjensidig fiskeadgang i hverandres soner og bytter kvoter både innenfor fellesbestander og nasjonale bestander. Totalkvotene som Norge og Russland i fellesskap fastsetter, er basert på forvaltningsstrategier partene har blitt enige om og anbefalinger om tilhørende beskatningsnivå utarbeidet av Det internasjonale råd for havforskning (ICES), hvor både norske og russiske forskere er representert. Kvotene er basert på føre-var-tilnærming, med et mål om at ressursene skal gi et høyt langstidsutbytte. I tillegg avtaler partene en rekke felles tekniske reguleringstiltak, som maskevidde, minstemål, bruk av sorteringsrist i trålfiske og kriterier for stenging av områder på grunn av for stor innblanding av ungfisk. Partene har også et velutviklet havforskningssamarbeid som går helt tilbake til begynnelsen av 1950-tallet. Resultatet fra denne forskningen danner grunnlaget for de forvaltningsvedtak som hvert år fattes av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, og er således av avgjørende betydning for forvaltningen av felles fiskebestander i Barentshavet.

Det ble i 1994 inngått en bilateral avtale mellom Norge og Russland om samarbeid om bekjempelse av oljeforurensning. Avtalen er operasjonalisert i en felles beredskapsplan som følges opp med årlige felles øvelser. Siste øvelse ble avholdt i grenseområdet mellom Norge og Russland, ytterst i Varangerfjorden, i juni 2014.

Internasjonalt forskningssamarbeid om havmiljø og Arktis

Endringene som skjer i Arktis medfører behov for ny kunnskap, spesielt om klima og miljø. Problemstillingene og forskningsbehovene er komplekse. Samtidig vet vi at forskning i polarområdene er svært ressurskrevende. Gjennom internasjonale samarbeidsprosjekter kan vi samle kompetanse og ressurser nok til å oppnå kunnskapsinnhenting som ellers ikke er mulig, for eksempel i beskrivelse av klimaprosessene.

Det finnes noen internasjonale forskningsprogrammer og -prosjekter i Arktis i dag som for eksempel ASOF (et internasjonalt program på oseanografi i Arktis og subarktiske hav og deres rolle i klima), og det EU-finansierte prosjektet ICE-ARC (Ice, Climate, Economics – Arctic Research on Change). Her vil forskere fra 11 land fokusere på endringer i isen i Polhavet, samt mulige konsekvenser denne endringen vil kunne få både økonomisk og sosialt i nord. Når det gjelder økosystemforskning i Polhavet, finnes det ikke store internasjonale forskningsprogrammer i dag, men blant annet når det gjelder levende marine ressurser er flere forskningsprogram under utvikling mellom de fem kyststatene. En økosystem-gruppe for Barentshavet er etablert under det Internasjonale rådet for havforskning (ICES).

Det er nedsatt en egen arbeidsgruppe under Arktisk råd som arbeider med utformingen av en ny avtale mellom de arktiske statene for å styrke og legge til rette for forskningssamarbeid i Arktis. Det er identifisert flere utfordringer knyttet til forskningssamarbeidet i Arktis, som begrensning i adgang til områder, vanskeligheter med å bringe inn personell, utstyr og prøver over landegrensene og utilstrekkelig samordning, datafangst og utveksling. Avtalen tar sikte på å etablere forenklede prosedyrer som kan styrke samarbeidet. Arbeidsgruppen vil be om et mandat fra ministermøtet i Arktisk råd i 2015 om å igangsette formelle forhandlinger om en rettslig bindende avtale.

Det er etablert viktige samarbeidsrelasjoner gjennom årene som ble forsterket under Det internasjonale Polaråret (IPY) og som nå til dels videreføres, for eksempel gjennom Norsk Polarinstitutts prosjekt Norwegian Young sea ICE cruise (N-ICE2015). Det er her et tett forskningssamarbeid innen klimaforskning med miljøer i Europa (Tyskland, Frankrike, Finland, England) og med Nord-Amerika (USA og Canada). De samme landene samt Russland er også viktige samarbeidspartnerne innen økosystemforskning.

Det er behov for styrking av store internasjonale forskningsprogrammer som jobber pan-arktisk. EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020 gir en mulighet for finansiering da programmet er åpent for deltagelse fra USA og Canada. En av syv samfunnsutfordringer det er lagt vekt på i Horisont 2020 er «Matsikkerhet, bærekraftig land- og skogbruk, marin, maritim og ferskvannsrelatert forskning og bioøkonomi». En annet er «Klima, miljø, ressurseffektivitet og råmaterialer». Joint Programming Initiative (JPI) er et samarbeid mellom 14 europeiske land om felles planlegging implementering og evaluering av nasjonale forskningsprogrammer. JPI-samarbeidet innenfor klima (JPI-Climate) og hav (JPI-Ocean) er aktuelle nettverk å utnytte for å etablere gode forskningssamarbeid.

Norge har verdensledende miljøer innen klima- og miljøforskning og marin forskning. Fra norsk side er det Norsk Polarinstitutt sammen med Universitetet i Tromsø, Havforskningsinstituttet, The University Centre in Svalbard (UNIS), Universitetet i Bergen/Bjerknes-senteret, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Nansen Environmental and Remote Sensing Center (NERSC), Universitetet i Oslo, Northern Research Institute (Norut), klimaforskningsinstituttet CICERO som samarbeider mest med de internasjonale fagmiljøene i nordområdene og Arktis. Framsenteret i Tromsø er en sentral arena for norsk klima- og miljøforskning i nord.

Norges forskningsråd har i samarbeid med forskningsmiljøene utarbeidet følgende faglige prioriteringene for norsk arktisk forskning:

  • Klimaforskning – forståelse av det koblete systemet hav-is-atmosfære

  • Klimaendringer og effekter på økosystemet

  • Havforsuring

  • Effekter av miljøgifter

  • Kortlivede klimapådrivere (sot, metan)

Det nye norske isgående forskningsfartøyet som skal seile fra 2018, vil representere en ny epoke for norsk polarforskning. Med det nye fartøyet får norske forskere en unik plattform som i vesentlig grad vil kunne bidra til å øke mulighetene for styrke kunnskapen om det nordlige Barentshavet og Polhavet. Skipet vil kunne dekke alle forskningsdisipliner innen biologi, klima, oseanografi og geologi.

Et stort internasjonalt prosjekt med norsk deltakelse er nå under forberedelse, der tyske Alfred Wegener Institut sin isbryter Polarstern skal fryses inn i det sentrale Polhavet og drive i et år med isen.

Til toppen
Til dokumentets forside