Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 24 (2015–2016)

Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter

Til innholdsfortegnelse

2 Fødsler og fruktbarhet i Norge

Nico Keilman, Økonomisk institutt, Universitet i Oslo, 2015

I dette vedlegget gjøres det rede for at fruktbarhetsnivået i Norge er høyere enn det samlet fruktbarhetstall (SFT) har vist de siste årene. Samtidig er det meget sannsynlig med en økning i årlig antall fødsler fra rundt 60 000 nå til i underkant av 70 000 om ti år. En tilfredsstillende forklaring for dagens fruktbarhetsnivå er vanskelig å gi. Derfor er predikeringer av framtidens fruktbarhet usikre. En viktig konsekvens er at Statistisk sentralbyrå SSB bør publisere sine befolkningsprognoser i form av sannsynlighetsprognoser.

Hvis vi ønsker å løse de problemene en aldrende befolkning medfører med hensyn til vårt velferdssystem, er ikke fruktbarhetsnivået av stor betydning. I denne sammenhengen er det viktig at politikere og samfunnsplanleggere vurderer tiltak innenfor arbeidsmarkedet samt skatte-, helse-, og pensjonssystemene.

Empiri

Hvert år fødes det rundt 60 000 barn i Norge. Med noen få unntak har fødselstallene ligget stabilt på dette nivået de siste 25 årene; se figur 2.1. Men slik vil det ikke bli i framtiden. SSB forventer i sin befolkningsprognose at tallene i løpet av ti år vil øke til i underkant av 70 000 barn årlig. Det er barnebarna til de store fødselskullene fra babyboomperioden 1950–1970 som vi ser komme til verden fram til 2040.

Framtiden er usikker. Derfor har SSB beregnet flere alternativer for den framtidige befolkningsutviklingen. Fødselstallene markert med «M» i figur 2.1 viser utviklingen som SSB har mest tro på. Her antas det blant annet at dagens unge jenter i snitt kommer til å føde 1,8 barn. Figur 2.1 viser også to andre scenarier for fødselstallene. Det høye scenariet er basert på en fruktbarhetsforutsetning på rundt 2 barn per kvinne. Det andre scenariet tar utgangspunkt i et gjennomsnittlig barnetall på 1,6 barn per kvinne (Aase og Kaldager 2014).

Figur 2.1 Levendefødte, registrert 1950–2014. SSB befolkningsprognose 2013–2040, prognosealternativer «høy befolkningsvekst» (H), «middels befolkningsvekst» (M) og «lav befolkningsvekst» (L).

Figur 2.1 Levendefødte, registrert 1950–2014. SSB befolkningsprognose 2013–2040, prognosealternativer «høy befolkningsvekst» (H), «middels befolkningsvekst» (M) og «lav befolkningsvekst» (L).

Kilde: SSB.

I dag ligger fruktbarhetsnivået på rundt 1,8 barn per kvinne i snitt. Dette tallet refererer til et fruktbarhetsmål som heter samlet fruktbarhetstall, eller SFT. Når en beregner SFT for ulike kalenderår, blir resultatet en rekke verdier for det såkalte periode-SFT. Kurven for periode-SFT i figur 2.2 viser at kvinner i snitt har fått 1,8–2,0 barn siden 1990.

Figur 2.2 Samlet fruktbarhetstall (SFT), periode 1850–2014, kohorter 1820–1970.

Figur 2.2 Samlet fruktbarhetstall (SFT), periode 1850–2014, kohorter 1820–1970.

Kilde: SSB.

Periode-SFT for et bestemt år avspeiler antall barn en jente på 15 år kan forvente å føde fram til hun er 50. En viktig forutsetning her er at fruktbarheten forblir konstant i minst 35 år. Med andre ord, periode-SFT gir kun et øyeblikksbilde. Dermed har det en stor svakhet. I virkeligheten er fruktbarheten ikke konstant. Når fartsmåleren i bilen viser 80 km i timen, er dette ingen garanti for at vi om en time har tilbakelagt en avstand på 80 km. Bare når farten er konstant, kan vi være sikre på at det blir 80. Kurven for periode-SFT i Figur 2.2 viser at fruktbarheten ikke er konstant over tid. Den svinger blant annet i takt med konjunkturen. I tillegg er det mange andre faktorer som kan påvirke fruktbarhetsnivået. Derfor er et tall som for eksempel SFT for 2014 lik 1,76 barn vanskelig å tolke.

Et mye bedre mål er det som kalles for kohort-SFT. En kohort i denne sammenhengen er en gruppe kvinner født i samme kalenderår. Kohort-SFT viser hvor mange barn en bestemt kohort i virkeligheten har fått gjennom livsløpet. Kvinner født i 1970 er nå 45 år gamle, og dermed er de stort sett «ferdige» med å få barn. Figur 2.2 viser at de har fått litt i overkant av to barn hver. Med unntak av noen få kohorter født i begynnelsen av forrige århundre, er det ingen fødselskull som har fått færre enn to barn i snitt.

Figur 2.2 illustrerer helt klart hva konsekvensene er av at periode-SFT bare gir et øyeblikksbilde: Dette målet har mye større innslag av tilfeldige variasjoner enn kohort-SFT. Periode-SFT er bygd opp av en serie med sannsynligheter for at kvinner på ulike alderstrinn får barn. Disse sannsynlighetene utgjør «atferden». Den påvirkes i stor grad av ønskene om å få barn (i disse ulike aldrene). Slike ønsker er resultat av blant annet egen kjøpekraft, lønnspotensial, og forhold i samfunnet som til dels er bestemt av landets økonomiske situasjon. Med andre ord: Økonomiske konjunkturer påvirker fruktbarhetsatferd, det vil si SFT. Men også andre typer atferdsendringer i befolkningen kan ha en sterk effekt på periode-SFT. Under babyboomsperioden (årene 1950–1970) økte for eksempel barnetallet for kvinner født i perioden 1920–1940 fra 2 til 2,6 i snitt. Periode-SFT økte enda sterkere, fordi kvinner fikk barn i stadig yngre alder. Dermed ble det en «opphopning» av barnefødsler i bestemte kalenderår, og periode-SFT ble kunstig høyt. Det motsatte skjedde mot slutten av 1970-tallet og på 1980-tallet: Flere og flere kvinner ventet med å stifte familie på grunn av lengre skolegang. Når kvinner utsetter sine planlagte barnefødsler blir periode-SFT kunstig lavt. Grunnen er at et bestemt antall fødsler fordeles over stadig flere kalenderår.

Kohort-SFT avspeiler altså antall barn som ulike generasjoner av kvinner har fått. Figur 2.2 viser en langsiktig nedgang, som kun hadde et avbrudd for kvinner født mellom 1900 og 1930. Nedgangen etter 1965 henger i all hovedsak sammen med det faktum at store barneflokker har blitt mye mindre vanlig. At en litt større andel kvinner forble barnløse har bare vært av meget begrenset betydning; se tabell 2.1.

Tabell 2.1 Barnetallsfordeling i prosenter for kvinner i alder 45 som er født i 1935, 1955 eller 1969.

Kvinner født i

Ingen barn

1 barn

2 barn

3 barn

4 barn

1935

9,6

10,4

30,4

27,4

22,2

1955

11,2

14,3

42,1

24,2

8,1

1969

12,8

14,9

40,8

23,7

7,9

Kilde: SSB.

At noen flere kvinner forble barnløse skjedde samtidig med at de som stiftet familie fikk sitt første barn stadig senere i livet (Kravdal 1991, Hart et al. 2015). Dette er i tråd med at kvinner brukte stadig flere år i utdanningsløpet. Nyere tall viser også at fruktbarhetsfallet er gjennomgående, og relativt uavhengig av utdanningsnivå, utdanningsaktivitet og arbeidslivsdeltakelse (Lappegård og Dommermuth 2015, Hart et al. 2015). Nedgangen skjedde hovedsakelig blant kvinner under 30 år og den var sterkere for tredjefødsler enn for det første eller det andre barnet.

Siden 2000 har SSB også publisert tall for menns fruktbarhet, både i en periode- og et kohortperspektiv. Det viser seg at periode-SFT for menn ligger litt lavere enn for kvinner, av tre grunner. For rundt 2–4 prosent av alle levendefødte barn i perioden 2000–2014 er det ingen opplysninger om faren. I tillegg regner SSB den reproduktive perioden for menn som 15–55 år, ikke 15–50 år som for kvinner. Dermed deles antall barn som blir født et bestemt år på litt flere menn enn kvinner. Til slutt er det et mannsoverskudd i de aktuelle aldrene. Dette forklares av to faktorer. For det første har det vært høy arbeidsinnvandring etter 2004. For det andre fødes det rundt 6 prosent flere gutter enn jenter hvert år, noe som bare er svakt motvirket av høyere dødelighet blant gutter og unge menn. Forskjellen mellom kvinners og menns SFT er i underkant av 0,2 barn; for eksempel var periode-SFT for menn lik 1,58 i 2014, mot 1,76 for kvinner. Også for kohort-SFT er tallene for menn litt lavere enn for kvinner.

Forklaringer

Mange forskere har prøvd å finne tilfredsstillende forklaringer for fruktbarhetsnivået, dets utvikling over tid, og for barnetallet til den enkelte kvinnen. Men som i mange andre samfunnsvitenskaper finnes det ikke noen allmenn akseptert forklaring med generell gyldighet. I en omfattende oversiktsartikkel over forsøk på å forklare observert fruktbarhet, drøfter Leridon (2015) historiske bidrag, samt innfallsvinkler fra antropologer, biologer, statsvitere, mikro- og makroøkonomer og andre samfunnsvitere. Han konkluderer at «… we still have no universally accepted explanation for why the Western post-war baby boom occurred, and why it ended. Nor do we have any clear idea of how fertility will evolve in countries where it is currently below replacement level.» (Leridon 2015, s. 339). Allerede på 1980-tallet konkluderte Keyfitz (1982) med at daværende fruktbarhetsteorier bare hadde begrenset gyldighet over tid og på tvers av land, eller var basert på viktige forutsetninger – for eksempel «alt annet likt». Med hensyn til valg av partner, eller å få barn, viser individer en atferd som er vanskelig å forklare, og dermed vanskelig å predikere. Generaliseringer angående menneskelig atferd er begrenset til spesifikke omstendigheter eller bestemte tidsperioder (se også Boudon 1986).

Til tross for disse begrensningene vet vi mye om en rekke isolerte faktorer og på hvilken måte disse påvirker fruktbarhet – i det minste kvalitativt. Nedenfor oppsummeres kort noen få eksempler, men det finnes mange andre; oppsummeringen er begrenset til industrialiserte samfunn og den avsluttes ved å nevne noen motstridende funn for Norge.

Fra biologien vet vi at kvinners mulighet til å bli gravide sterkt faller etter at de har passert første halvdel av 30-årene, og at amming (i alle aldre) også medfører redusert biologisk fruktbarhet. Normer og verdier vedrørende familieliv og barnetall varier sterkt på tvers av religioner og kulturer. En viktig kulturell faktor er likestilling mellom kvinner og menn: det at kvinner er mer likestilte med menn i Norden enn for eksempel i Italia, Spania og Japan, bidrar trolig til at fruktbarheten i Norden er høyere. Hva slags velferdsstat det er snakk om henger sterkt sammen med en slik kulturell variabel. I middelhavslandene der mannen spiller en forholdsvis dominant rolle er det mye vanskeligere for kvinner å kombinere familie med å være aktiv i arbeidsmarkedet enn i nordiske land med velferdsordninger av en sosialdemokratisk type. I tillegg har det skjedd verdiendringer (endringer av normer og holdninger) som har bidratt til å svekke fruktbarheten. Det kan også ha vært en mer direkte virkning på fruktbarheten gjennom endrede oppfatninger om hvorvidt man vil bruke tid og penger på barn istedenfor annet som kan gi oss tilfredsstillelse. Her spiller mikroøkonomiske argumenter en stor rolle. Sentralt står det faktum at det koster tid å oppdra et barn, og at begge partnere som lever i et forhold ønsker å dra mest mulig nytte av sin tidsbruk. Gleden av å ha barn konkurrerer med gleden man finner i andre aktiviteter, som å jobbe, å ta en utdanning, eller fritid. Gitt en rekke normer og preferanser (for eksempel egne og andres oppfatninger om å ha barn) og begrensninger (for eksempel inntekt) bestemmer man seg for å ha (enda) ett barn eller ikke – kvantitet. Alternativt kan man investere mer tid og penger i barnet eller barna man allerede har – kvalitet.

Dommermuth og kolleger (2015) har nylig laget en omfattende oversikt over det vi vet om ulike faktorer som påvirker fruktbarheten i Norge. Nedenfor velges det noen empiriske funn fra denne rapporten. Disse er ment som en illustrasjon av hvor vanskelig det er å finne utvetydige forklaringer for fruktbarhetens nivå eller dens utvikling over tid, eller for barnetallet til den enkelte kvinnen.

Lappegård (2010) analyserer tilbøyeligheten til å få enda et barn for kvinner som har ett eller to barn fra før. Hun studerer betydningen av foreldrepermisjon, barnehagedekning og kontantstøtte. Når det gjelder kontantstøtte, finner hun at tobarnsmødre var mer tilbøyelige til å få barn nummer tre etter innføringen av denne ordningen i 1998/1999. Funnet står i kontrast med konklusjonen til Andersen et al. (2015), som finner at innføring av kontantstøtteordningen gikk sammen med lavere tilbøyelighet for norske tobarnsmødre til å få et tredje barn. Denne konklusjonen er litt overraskende: teoretisk skulle fruktbarheten øke fordi noen grupper får en økonomisk fordel, mens andre grupper i alle fall ikke får noen ulempe. Det er vanskelig å gi en forklaring på disse motstridende funn, siden Andersen et al. (2015) ikke diskuterer Lappegårds resultater fra 2010.

Det finnes mange studier av sammenhengen mellom fruktbarhet og utdanning. Dommermuth et al. (2015) diskuterer betydningen av utdanning for om kvinner og menn får barn eller ikke, når de får barn og hvor mange barn de får. Menn med lav utdanning får færre barn og er i større grad barnløse enn de med høy utdanning. For kvinner er utdanningseffekten motsatt. En mulig forklaring er at kvinner med høy utdanning har høyere alternativkostnader (kvinner i denne gruppen taper mest på å redusere tid brukt på betalt arbeid for å ta seg av egne barn) enn de med lav utdanning. For menn spiller alternativkostnader en mye mindre rolle – spørsmålet om hvem som er de ressurssterke partnere for kvinnene er viktigere.

Dommermuth et al. (2015) nevner at årsakssammenhengen mellom utdanning og fruktbarhet ikke er entydig. Den kan gå fra utdanning til fruktbarhet, som nevnt ovenfor. Men det er også funn som tyder på det motsatte: norske kvinner med høy utdanning har færre barn enn de med lav utdanning fordi barnefødsler er til hinder for utdanning. I tillegg finnes det en tredje mulighet, nemlig at det er bakenforliggende faktorer som påvirker både utdanning og barnetall. For eksempel, noen kvinner kan være lite motiverte for å påbegynne eller fullføre høyere utdanning – samtidig ønsker de seg forholdsvis mange barn.

Prognoser

Figur 2.1 viser resultater for SSBs prognose for antall levendefødte i framtiden. Hvordan har man kommet fram til slike anslag? Ideelt sett burde en basere seg på empirisk funderte forklaringer av dagens fruktbarhet. Tankegangen er som følger: La oss si at vi har funnet de kausale faktorene som forklarer den historiske fruktbarhetsutviklingen. Anta nå at årsakssammenhengen også er gyldig i framtiden, og at vi vet hvordan de kausale faktorene kommer til å utvikle seg. Da kan vi bruke den nevnte sammenhengen til å predikere kvinnenes barnetall. Men, som det er blitt argumentert ovenfor, det finnes ingen allmenn aksepterte forklaringer. Derfor brukes det en mindre ambisiøs metode: Man studerer det kvalitative forløpet i observert fruktbarhet for en rekke år, for eksempel oppgang og nedgang i samlet fruktbarhetstall som i figur 2.2. Hvorfor økte SFT etter andre verdenskrig, og hvorfor ser vi et sterkt fall etter 1970? Deretter trendforlenger man den historiske utviklingen. Et meget klart eksempel på en slik tankegang er analysen til Aase og Kaldager (2014), som ligger bak SSBs forutsetning om SFT-utviklingen i framtiden.

Når en tilfredsstillende forklaring for dagens fruktbarhetsnivå mangler, er det helt klart at predikeringer av framtidens fruktbarhet må bli usikre. Derfor har demografer utviklet statistiske prognosemetoder. Disse metodene brukes til å beregne prognoser for fruktbarhet (men også for dødelighet og migrasjon) i form av sannsynlighetsprognoser. En slik sannsynlighetsprognose forteller oss hvor stor sannsynligheten er for at SFT i et framtidig år ligger innenfor visse grenser. Dermed er usikkerheten kvantifisert. Å kvantifisere usikkerheten er helt nødvendig, fordi det finnes mange mulige verdier for SFT i nær framtid, men noen av disse er mer sannsynlige enn andre. At dagens unge jenter kommer til å få 2 barn i snitt er meget sannsynlig, gitt nåværende kunnskap. En verdi på 3 barn per kvinne er mye mindre sannsynlig, og det er vanskelig å forestille seg at de får 5 barn. Sannsynlighetsprognoser synliggjør hvor sikre eller usikre slike anslag på framtidens SFT er.

Som en illustrasjon av en slik sannsynlighetsprognose viser figur 2.3 hvordan periode-SFT kan komme til å utvikle seg i perioden 2015–2050. Figuren stammer fra en beregning der økningen eller nedgangen i SFT fra et år til neste år antas å være helt tilfeldig. Størrelsen på de tilfeldige endringene er basert på erfaringer fra seks europeiske land med gode data for fruktbarhet, inkludert Norge. Se Alho et al. (2008, s. 44) for en nærmere presisering. Figur 2.3 er basert på 3000 simuleringer. Tre av disse er tegnet inn som tynne svarte streker. De viser tre mulige baner for framtidens SFT. Forventningen er at SFT kommer til å ligge mer eller mindre konstant på et nivå litt i underkant av 1,8 barn per kvinne i snitt. Samtidig viser de andre to heltrukne fargede kurvene at SFT i 2040, for eksempel, med 80 prosent sannsynlighet (odds 4 mot 1) blir mellom 1,3 og 2,4 barn per kvinne. Det er klart at usikkerheten øker og at intervallene blir større jo lenger man skuer inn i framtiden. Figur 2.3 viser også det høye og det lave fruktbarhetsalternativet i SSBs befolkningsprognose. Tatt i betraktning at framtidens fruktbarhet er usikker, og under forutsetning av at usikkerhetsvurderingene er riktige, er det en sjanse på kun 20 prosent (odds 1 mot 4) at SFT i 2040 ligger mellom de stiplede linjene. For 2020 og 2030 er sannsynlighetene noe større; henholdsvis 57 prosent og 31 prosent. Generelt kan man konkludere at SSBs prognose for SFT har en forventet treffsikkerhet på mindre enn 50 prosent fra og med år 2022.

Figur 2.3 Sannsynlighetsprognose for periode-SFT. Banen markert med «M» viser forventet verdi, beregnet som gjennomsnitt av 3000 simulerte SFT-baner. Linjene markert med «80 %H» og «80 %L»» representerer øvre og nedre grense til et 80 prosent prediksjonsinterv...

Figur 2.3 Sannsynlighetsprognose for periode-SFT. Banen markert med «M» viser forventet verdi, beregnet som gjennomsnitt av 3000 simulerte SFT-baner. Linjene markert med «80 %H» og «80 %L»» representerer øvre og nedre grense til et 80 prosent prediksjonsintervall. Stiplede linjer viser det høye («SSB H») og det lave («SSB L») fruktbarhetsalternativet i SSBs befolkningsprognose fra 2014. De tre tynne svarte linjer representerer tre av de 3000 simulerte SFT-baner.

Kilde: Forfatterens egne beregninger og SSB (2014).

SSB presenterer ikke sin offisielle befolkningsprognose i form av en sannsynlighetsprognose – det er ingen sannsynlighetsvurderinger knyttet til resultatene for de ulike beregningsalternativene H, M og L (for henholdsvis høy, middels og lav befolkningsvekst). Men det finnes ekspertise på dette feltet i SSB: For noen år siden publiserte Foss (2012) en sannsynlighetsprognose for Norges befolkning fordelt etter kjønn og alder fram til 2060. Hun fant blant annet at usikkerheten på lang sikt omkring både antall barn (alder 0–14) og antall eldre (alder 85+) er mye større enn det som SSBs høye og lave alternativer indikerer.

Sannsynlighetsprognoser tvinger politikere og samfunnsplanleggere til å forholde seg eksplisitt til prognoseusikkerhet. Dermed blir det mye mindre fare for at brukeren blir overrasket når en oppdatert prognose viser helt forskjellige resultater sammenlignet med forrige prognose. Sannsynlighetsprognoser brukes regelmessig i andre sammenhenger, for eksempel i værmeldingen og i anslag på framtidig fastlands-BNP, styringsrente samt oljefondets beholdning. Offisielle befolkningsprognoser i form av sannsynlighetsbetraktninger finnes det hittil for bare to land i verden, New Zealand1 og Nederland2. Men også FN har begynt å publisere slike prognoser for alle land i verden3. Det er høyst nødvendig at SSB følger disse gode eksemplene.

Konsekvenser

Fra flere hold har det blitt hevdet at fødselstallene og fruktbarhetsnivået er for lave for å opprettholde folketallet, og at velferdsstaten ikke lenger er bærekraftig i framtiden. Når det gjelder folketallet mener noen at vi må ha en fødselsrate på 2,1 for å opprettholde befolkningen. Men sannheten er at folketallet i Norge øker, selv med dagens rate er på 1,76 barn per kvinne i gjennomsnitt. Det er langt flere barnefødsler (59 000) enn dødsfall (41 000). I tillegg kommer innvandringsoverskuddet, som var på 38 000 (alle tallene gjelder 2014). Bare hvis fødselsraten ligger under 2,1 barn over lang tid, og innvandringsoverskuddet er null hele tiden, vil folketallet etter hvert begynne å synke. Det er ikke noe som tyder på at dette kommer til å skje i nær framtid. SSB forventer i sin befolkningsprognose fra 2014 at vi blir stadig flere i Norge, fra rundt 5,2 millioner nå til 5,8–7,2 millioner i 2040. Gitt de høye innvandringstallene for 2014 kan vi forvente enda større tall når SSB i 2016 har oppdatert sin befolkningsprognose.

Velferdsstaten står overfor store utfordringer når det gjelder pensjonsutgifter og kostnader knyttet til helse, pleie og omsorg. Mange av utfordringene henger direkte sammen med en økende andel eldre i befolkningen. Men bekymringen for at fruktbarhetsnivået er for lavt for å opprettholde velferdsstaten er ubegrunnet. Riktignok vil vedvarende høyere fødselstall delvis kunne dempe økningen i andelen eldre en gang omkring midten av dette århundret. Men for at dette på lang sikt fullt ut skulle kunne motvirke økende eldre-andeler, måtte barnetallet til norske kvinner stige til et urealistisk høyt nivå. For eksempel er i dag rundt 16 prosent av befolkningen i alder 65 eller mer. SSB forventer i sin befolkningsprognose fra 2014 at andelen kommer til å øke til 23–25 prosent i 2060. Dersom vi ønsker å opprettholde en andel på 16 prosent (og ser bort fra innvandring), må barnetallet umiddelbart øke til rundt 2,7 barn per kvinne i gjennomsnitt, og forbli på dette nivået. Dette anslaget er basert på dagens levealder, som er rundt 82 år. Levealderen forventes å øke til et nivå rundt 88 år i 2060. Dermed øker også anslaget på barnetallet som trengs for å opprettholde andel eldre i befolkningen, til rundt 3 barn per kvinne i gjennomsnitt. Dette er et urealistisk høyt fruktbarhetsnivå, gitt at norske kvinner født mellom 1950 og 1969 har fått rundt to barn i gjennomsnitt (figur 2.2). Også figur 2.3 viser at det er lite sannsynlig med et fruktbarhetsnivå på 3 barn per kvinne i gjennomsnitt.

Hvis vi ønsker å løse de demografiske utfordringene vi står overfor med hensyn til vårt velferdssystem, er økende levealder og en aldrende befolkning faktorer av stor betydning. Det er viktig at norske politikere og samfunnsplanleggere vurderer tiltak innenfor arbeidsmarkedet samt skatte-, helse-, og pensjonssystemene. I denne sammenhengen er dagens fruktbarhetsnivå mindre viktig.

Referanser

Alho, J. , H. Cruijsen, N. Keilman (2008) Empirically based specification of forecast uncertainty. In J. Alho, S. Hougaard Jensen, J. Lassila (red.) Uncertain Demographics and Fiscal Sustainability. Cambridge: Cambridge University Press (s. 34–54).

Andersen, S., N. Drange, T. Lappegård (2015) Can a cash transfer to families change fertility behaviour? Discussion Paper 800. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Boudon, R. (1986) Theories of Social Change: A Critical Appraisal. Cambridge: Polity Press.

Dommermuth, L., R. Kaldager Hart, T. Lappegård, M. Rønsen, K. Aarskaug Wiik (2015) Kunnskapsstatus om fruktbarhet og samliv i Norge. Rapporter 2015/31. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Foss, A. (2012) Stokastiske befolkningsprognoser for Norge 2012–2060. Økonomiske analyser 2/2012 (s. 30–34).

Hart, R., M. Rønsen og A. Syse (2015) Hvem velger å få flere barn? En analyse av fødselssannsynligheter i Norge de siste 15 årene. Økonomiske analyser 4/2015 (s. 48–59).

Keyfitz, N. (1982) Can knowledge improve forecasts? Population and Development Review 8(4) (s. 729–751).

Kravdal, Ø. (1991) Hvor mange barn? Oslo: Universitetsforlaget.

Lappegård, T. (2010) Family policies and fertility in Norway. European Journal of Population 26 (s. 99–116).

Lappegård, T. og L. Dommermuth (2015) Hvorfor faller fruktbarheten i Norge? Økonomiske analyser 4/2015 (s. 36–47).

Leridon, H. (2015) The development of fertility theories: A multidisciplinary endeavour. Population-E 70(2) (s. 309–348).

Statistisk sentralbyrå – SSB (2014) Befolkningsframskrivinger 2014–2100. http://www.ssb.no/befolkning/statistikker/ folkfram

Aase, K.N. og R.V. Kaldager (2014) Befolkningsframskrivinger 2014–2100: Fruktbarhet. Økonomiske analyser 4/2014 (s. 37–43).

Fotnoter

1.

Se http://www.stats.govt.nz/browse_for_stats/ population/estimates_and_projections/.

NationalPopulationProjections_HOTP2011.aspx .

2.

Se http://statline.cbs.nl/Statweb/publication/ ?DM=SLNL&PA=82682NED&D1=0&D2=0,21-23&D3= a&D4=0,5,15,25,35,l&VW=T .

3.

Se http://esa.un.org/unpd/wpp/Publications/Files/ Key_Findings_WPP_2015.pdf .

Til toppen
Til dokumentets forside