Meld. St. 25 (2016–2017)

Humaniora i Norge

Til innholdsfortegnelse

1 Humanioras muligheter

1.1 Hvorfor en melding til Stortinget?

Behovet for humanistisk kunnskap er åpenbart. I en verden med klimaendringer, migrasjonsbølger og raske teknologiskifter er det nødvendig å forstå betydningen av identitet, verdier, religion, kultur, etikk og språk. Representative demokratier trenger en opplyst offentlighet, som igjen forutsetter lese- og skriveferdigheter så vel som kunnskap om historie og internasjonale forhold. Arbeidslivet preges av globalisering, omstilling, økende kompleksitet og teknologiutvikling. Samfunnsutviklingen gjør skolens evne til å lære elevene å håndtere kompleks og tvetydig informasjon enda viktigere. Forståelse av kunstopplevelser åpner for erfaringer og innsikt som ikke er direkte tilgjengelig på andre måter. Humaniora er sentralt på alle disse områdene. Derfor trenger vi høy kvalitet i humanistisk forskning og på undervisningen av humanistiske fag både i skolen og i høyere utdanning.

Denne meldingen identifiserer noen sentrale problemer knyttet til hvordan humanistisk kunnskap mobiliseres og utnyttes i dag. Humanistene sitter med kunnskap, ferdigheter og verktøy som brukes for lite. Humanistisk kunnskap og kompetanse bringes ikke tilstrekkelig inn i den brytningen mellom fag som kreves for å møte komplekse utfordringer i arbeidsliv og samfunn. For mange humanistiske kandidater har det vanskelig på arbeidsmarkedet.

Meldingen peker også på hvilke forutsetninger som må være til stede for at disiplinfaglige humanioramiljøer skal kunne bidra med kunnskaper og perspektiver inn i skolen. På dette området har alle parter en jobb å gjøre. Med enkelte unntak har humanioramiljøene over tid vegret seg for å gå inn i de utfordringene som skolen opplever i dagens samfunn. På den annen side opplever de at de ikke blir invitert til å bidra av fagmiljøer som befinner seg nærmere skolen, som pedagoger og fagdidaktikere.

Meldingen legger til grunn at humanistiske fag er dannelsesfag som inngår i grunnmuren i kultur, historie og debatten i det offentlige rom. Samtidig skal humaniorafagene være relevante, men ikke i snever nytteforstand eller utelukkende som redskapsfag. De er mest relevante når de bidrar på sine egne premisser.

Meldingen er det første politiske dokumentet der det foretas en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge. Den drøfter hvordan samfunnspotensialet i de humanistiske fagene kan utløses fullt ut i møtet med vår tids store spørsmål, i nærings- og kulturlivet, i skolen og i en sentral samfunnsinstitusjon som Forsvaret. Politiske endringer og justeringer er nødvendig, men også endringer både ved de humanistiske forsknings- og utdanningsinstitusjonene og i det samfunns- og arbeidslivet som skal ta i bruk humanistisk kunnskap formidlet gjennom forskningsresultater og nyutannede kandidater. Et mål med meldingen er å tilrettelegge for større gjensidig nysgjerrighet, utforskning og tilnærming mellom humaniora og øvrige fagområder og samfunnssektorer.

Det meste av den humanistiske forskningen og utdanningen i Norge foregår ved de høyere lærestedene. Universitetene og høyskolene har stor faglig, økonomisk og strategisk frihet, og tiltak på nasjonalt nivå kan bare lykkes hvis de følges opp av institusjonene og deres styrer. Meldingen vil danne utgangspunkt for den videre dialogen med lærestedene om hvordan studiene og forskningen kan gjøres mest mulig relevante, hvordan kvaliteten kan heves og hvordan humanioras fulle samfunnspotensial kan utløses. Den uttrykker klare forventninger til institusjonene og til Norges forskningsråd og foreslår tiltak for å løfte de humanistiske fagene slik at de i enda større grad kan gi det samfunnsbidraget de har potensial til i møtet med vår tids store spørsmål. Forhold som omtales inkluderer koordinering av fagtilbudet, frafall fra studiene, tilbud til særlig talentfulle og motiverte studenter, publiseringsmønstre, rekruttering til sentrale språkfag, studienes arbeidslivsrelevans og kandidatenes muligheter, samt kanaler for gjensidig berikelse mellom humaniora og skolen.

Avgrensning

I meldingen brukes «humaniora» som en løst definert betegnelse på en bred gruppe av fag som tradisjonelt assosieres med de humanistiske og til dels de teologiske fakultetene ved universitetene. Grovt sett svarer feltet til det som i Norsk standard for utdanningsgruppering kalles «humanistiske og estetiske fag», med unntak av utøvende kunstutdanninger.1 Fagene defineres delvis av sitt studieobjekt, f.eks. fransk, delvis av metodene som benyttes, f.eks. strukturalistisk analyse. Deler av noen fag, som historie eller medievitenskap, kan ha fellestrekk med samfunnsvitenskapene, mens deler av andre fag, som lingvistikk, filosofi og arkeologi, kan ligge nærmere naturvitenskap eller medisin. Humanistiske fag finnes ikke bare som rene disiplinfag. De er sentrale i skolen og følgelig i lærerutdanningene, og griper også inn i andre utdanninger og fagområder, som kunstfagene.

Humaniora i Norge er et livskraftig felt med mange aktører. Den viktigste arenaen for humanistisk forskning og utdanning er universitetene og høyskolene. En annen er arkiver, biblioteker, museer, kunstinstitusjoner samt kulturminneforvaltningen, som forvalter nasjonens hukommelse og utgjør et unikt kildemateriale for humanistisk forskning. I tillegg foregår det betydelig forsknings- og utdanningsvirksomhet også der. Det forskes også på humanistiske temaer og med humanistiske metoder i instituttsektoren, for eksempel ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO), Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Telemarksforskning, Forskningsstiftelsen FAFO, Institutt for forsvarsstudier (IFS), Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og andre.

1.2 Hva humaniora bidrar med

At vi har språk, er et definerende trekk ved mennesket. Språket er allestedsnærværende i menneskets bevissthet og uløselig knyttet til vår evne til å danne abstrakte begreper. Norsk skal være samfunnsbærende og livskraftig som fag- og vitenskapsspråk. Samisk språk har en tilsvarende funksjon i det samiske samfunnet. Kunnskaper i fremmedspråk er stadig viktigere i en globalisert verden. Språkfagene er en sentral del av humaniora.

Etniske og kulturelle forskjeller, religion, ulike etiske og estetiske preferanser, verdier og identitet gjennomsyrer diskusjonen om alle samfunnsspørsmål. Ingen fagområder kan møte klima- og miljøutfordringen og de andre store samfunnsutfordringene alene. Humaniora er særlig godt rustet til å analysere de kulturelle og samfunnsmessige sidene ved dem.

Kulturmøtene som i stadig større grad finner sted, aktiverer religiøse, kulturelle og moralske verdisystemer. Humanistisk kunnskap om andres og egen kultur og historie åpner for alternative perspektiver, bidrar til å utvikle nye begreper og skjerper evnen til å tenke kreativt og øve kritikk så vel som selvkritikk. Dette er viktige bidrag til demokratiske verdier som åpenhet, innlevelse og kritisk perspektiv. Politiet må for eksempel ha kompetanse i flerkulturelt arbeid for å kunne sikre at møter med ulike befolkningsgrupper preges av respekt og likeverdighet.

Spørsmålet om hva det er som holder samfunn sammen, er påtrengende i dagens virkelighet. Humaniora analyserer hvordan ulike individer og grupper både i Europa og i verden for øvrig har argumentert for ulike samfunnsmodeller. Humanistisk forskning viser også hvordan disse ulike modellene og argumentene er i spill, korrelerer eller er i konflikt i dagens globale virkelighet. Hva er identitet? Hvordan vil demografiske forskyvninger påvirke kulturen og etikken? Humaniora utforsker hvordan myter, etikk, fortellinger og ideologier skapes.

Humaniora spiller en avgjørende rolle som bærer av grunnleggende verdier og livsnødvendig kunnskap i all samfunns- og sivilisasjonsbygging: de lange historiske tidslinjene, religion, språk, kunst, kultur, filosofi og normer som gir nyttig kunnskap i seg selv og som bidrar til å sette fenomener og hendelser inn en større sammenheng. Humanistisk forskning stiller samfunnsdiagnoser og utdyper de store spørsmålene om samfunnets retning, om livets verdi og hva et menneske er. Et samfunn som bare interesserer seg for øyeblikket og akutt problemløsning, er ikke levedyktig. Å kjenne historien og ha et kritisk forhold til den er vesentlig for en god videre utvikling.

1.3 Vår tids store utfordringer

Den klimatiske, demografiske og teknologiske utviklingen er i ferd med å endre menneskenes livsvilkår over hele verden. Gjennom flyt av varer, tjenester, informasjon og mennesker er verden tettere sammenkoblet enn noensinne. Samfunnet må møte sikkerhetsutfordringer som grenseoverskridende kriminalitet, terror, ekstremvær og digitale angrep. FN forventer at det i 2050 er i overkant av ni milliarder mennesker på kloden. Flere mennesker skal løftes ut av fattigdom og sikres stabil tilgang på mat, og flere eldre skal ha helsetjenester og omsorg. Hvis vi skal leve innenfor jordens økologiske grenser, må vi gjøre grunnleggende endringer i systemene for produksjon og forbruk slik at de blir bærekraftige. Endringstakten er høy og virkningene til dels uforutsigbare.

På bakgrunn av dette bildet, og ut fra norske fortrinn, utpekte regjeringen seks langsiktige prioriteringer for forskning og høyere utdanning i Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Prioriteringene setter rammene for hvordan regjeringen vil styrke forskning og høyere utdanning i perioden. Utfordringene er store og komplekse, og det norske kunnskapssystemet trenger sterke fagmiljøer for å møte dem. Et hovedgrep i regjeringens arbeid for å oppnå det har vært å legge til rette for fusjoner mellom en rekke universiteter og høyskoler slik at ressursene samles i færre fagmiljøer, jf. Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet: Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Å møte utfordringene vil stille store krav til riktig kompetanse i årene som kommer, og regjeringen har nylig lagt frem flere omfattende tiltak for å styrke kvaliteten i høyere utdanning, jf. Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Humaniora har en vesentlig rolle å spille i løsningen av mange av de nevnte problemene. Samfunnsutfordringer som klima og miljø, migrasjon eller terror kan ikke forstås uten å analysere det offentlige bildet av slike fenomener, fordi det er dette forskjellige aktører handler på grunnlag av, politisk eller på annen måte. En rekke humanistiske fag som for eksempel historie eller medievitenskap har derfor en viktig kritisk rolle i det moderne samfunnet. Fremveksten av «falske nyheter» særlig på internett, med mengder av nettsteder som driver ideologisk propaganda under dekke av å være objektive nyhetsformidlere, aktualiserer den ytterligere. I fora der det treffes politiske og andre beslutninger, trekkes det tunge veksler på humanistisk forskning, enten direkte eller indirekte. Mye av det som diskuteres, involverer spørsmål som har vært studert av humanister i århundrer, som rett og galt, rettferdighet, (religiøse) verdier, historisk utvikling eller demografi.

I innspillene til denne meldingen er det blitt pekt på en rekke utfordringer som kaller på humanistisk kunnskap og kompetanse. De klareste behovene er uttrykt på områder som lar seg gruppere under tre overskrifter:

  • Integrering, migrasjon og konflikter

  • De store teknologiskiftene

  • Klima, miljø og bærekraft

Disse utfordringene faller inn under fire av langtidsplanens langsiktige prioriteringer: fornyelse i offentlig sektor; muliggjørende teknologier; hav; og klima, miljø og miljøvennlig energi. De representerer noen av vår tids største samfunnsutfordringer og er viktige politikkområder for regjeringen. Det finnes også andre samfunnsproblemer der humanistisk kunnskap og kompetanse kan bidra mer enn i dag. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning skal revideres hvert fjerde år, og regjeringen tar sikte på å legge frem en oppdatert plan i 2018. Denne meldingen er et skritt på veien mot å tydeliggjøre humanioras rolle innenfor de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen i forbindelse med revisjonen. Regjeringen drøfter samfunnsutfordringene i større dybde i Perspektivmeldingen 2017.

Helt siden annen verdenskrig har det vært stilt klare politiske forventninger og krav til fag som matematikk, naturvitenskap, teknologi og ingeniørfag (MNT), og store offentlige investeringer er gjort i laboratorier og vitenskapelig utstyr. Samfunnsvitenskapelige fag har også vært gjenstand for stor politisk interesse. Etter krigen sto norske økonomer med de senere nobelprisvinnerne Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo i spissen klare med et helt nytt sett av begreper, modeller og analytiske verktøy for politikerne som arbeidet med å gjenreise landet og etablere den norske velferdsstaten. Tilsvarende politiske forventninger eller krav har ikke vært rettet mot humaniora i de siste tiårene, i kontrast til humanioras sentrale rolle i nasjonsbyggingen på 1800-tallet.2

I de senere årene er det blitt utgitt en rekke bøker og rapporter om humaniora.3 I Norge finner vi f.eks. rapporten fra det såkalte Dannelsesutvalget og rapporten Hva skal vi med humaniora?, finansiert av Fritt Ord.4 Debatten har satt søkelys på noen konkrete problemer som hindrer humanister i å bidra så godt som ønskelig ut fra sine fags styrker for å møte vår tids store samfunnsutfordringer, og for at arbeidslivet skal håndtere globalisering, økende kompleksitet, omstilling og teknologiutvikling på en best mulig måte.

Forskningspolitisk er det ikke blitt stilt tydelige nok forventninger til humaniora, og det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til humanioras egenart. I sentrale forskningspolitiske dokumenter har det i flere tilfeller manglet en omtale av de humanistiske fagene som humanistene har kunnet kjenne seg igjen i. Denne kritikken ble også rettet mot Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Samtidig har virkemidlene i Forskningsrådet blitt mer strømlinjeformet, ofte etter mal fra arbeidsformer i de naturvitenskapelige og teknologiske fagene og kanskje uten tilstrekkelig fleksibilitet til å inkludere og stimulere de humanistiske fagene på best mulig måte. Det kan stilles spørsmål ved om de store forskningsprogrammene er åpne nok for humanistiske bidrag, og om virkemidlene tar tilstrekkelig hensyn til at grensesprengende humanistisk forskning fortsatt i mange tilfeller publiseres av enkeltforskere, gjerne i monografier.

Konsekvensen har vært at ikke mange nok av humanistene har engasjert seg i de store samfunnsutfordringene vi står overfor, og at humanisters kunnskap ikke er blitt tilstrekkelig brukt. Dermed får vi heller ikke så god problemforståelse og problemløsning som vi bør ut av bevilgningene til forskning og høyere utdanning. Antakelig er dette også en medvirkende grunn til at flere humanistiske kandidater har det vanskelig på arbeidsmarkedet enn kandidater fra sammenlignbare utdanningsgrupper. Hvis ikke de som forsker og underviser går foran og gjør kjent hva humaniora kan bidra med, kan kandidatenes kompetanse være vanskeligere å gjenkjenne som anvendelig for private og offentlige arbeidsgivere. Like viktig er det at kandidatene selv må gjøres kjent med arbeidslivsrelevansen av den kompetansen de har, slik at de kan beskrive den.

Politikere og humanister kan sammen sies å ha bidratt til en gjensidig polarisering, som har resultert i at båndene mellom humaniora og viktige sektorer i samfunnet i dag er svakere enn ønskelig. Meldingens ambisjon er å tilrettelegge for at denne utviklingen snur og at båndene styrkes.

1.4 Humaniora i skolen

Grunnskolen og den videregående opplæringen er et område der humaniora har stor betydning, både for dannelse, for opplæring i blant annet historie, litteratur, fremmedspråk og etikk og for grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. Høy kvalitet på undervisningen i humanistiske fag er vesentlig for den samlede kvaliteten på det norske utdanningssystemet.

Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å legge til rette for barns dannelse gjennom utdannelse; dannelse som samfunnsborgere i Norge, utdannelse som sikrer at det ikke er foreldrenes bakgrunn som er avgjørende for hvordan barna lykkes i livet.

Humanistenes bidrag i skolen er avgjørende blant annet for å skape det danskene kaller sammenhengskraft. Da er vi avhengige av kunnskap om hvordan vi er blitt de vi er, og forståelse av utfordringene vi står overfor. Derfor bør humanistiske fagmiljøer på universiteter og høyskoler engasjere seg i skolen og fremholde læreryrket som en attraktiv karrierevei for studentene.

Hvor viktig skolen er, blir vi minnet om i forbindelse med mottak av flyktninger og innvandrere. Det koster om lag 1,1 millioner kroner å lose et barn gjennom grunnskolen. Men en rapport fra FAFO og Samfunnsøkonomisk analyse viser at dersom vi mislykkes med å gi barn som kommer som flyktninger eller asylsøkere en fullgod grunnopplæring i norsk skole, koster det samfunnet nesten fire ganger så mye.5

Det står viktige ting på spill. De siste årene har vi sett langt flere flyktning- og innvandrerfamilier med barn i gruppen av de ti prosent fattigste i Norge. Hvis vi ikke lykkes med å gi disse barna utdannelse, risikerer vi økt ulikhet, en ny permanent underklasse og økende sosial fragmentering. Skolen, og også barnehagene, er en sentral møteplass for barn fra forskjellige kulturer, med forskjellige språk, historie og religion, og slik en viktig arena for integrering.

I arbeidet med meldingen har Kunnskapsdepartementet mottatt rapporter om spenninger mellom de humanistiske disiplinene og lærerutdanningene ved universitetene og høyskolene. På den ene siden rapporteres det at humanister fra disiplinfagene blir avvist av pedagoger og didaktikere som opptrer som «eiere» av lærerutdanningene; på den annen side at humanistene vegrer seg for å gå inn i spørsmål som har med undervisningen i skolen å gjøre. Noe lignende gjør seg gjeldende i andre prosesser som bidrar til å forme skolens innhold, som læreplanarbeid og produksjon av læremidler. Regjeringen ønsker å tilrettelegge for større gjensidig nysgjerrighet, anerkjennelse og samarbeid mellom disiplinfag ved de humanistiske fakultetene, de forskjellige lærerutdanningene og skolen.

1.5 Sammendrag

De rammene for regjeringens arbeid med forskning og høyere utdanning som ble presentert i langtidsplanen høsten 2014, danner grunnlaget for denne meldingen. Planen har både generelle prioriteringer for kvalitet og mer tematiske prioriteringer for å møte vår tids store utfordringer. Meldingen viderefører denne tilnærmingen. I kapittel 2–6 drøftes generelle rammer for å heve kvaliteten på norsk humanistisk forskning og utdanning, mens behov for humaniora på tematiske områder drøftes i kapittel 7–9. Kapittel 10 omtaler økonomiske og administrative konsekvenser.

Regjeringen har i denne meldingen til Stortinget to hovedtilnærminger til å stimulere ytterligere kvalitetsutvikling av humaniora i Norge:

Det må stilles tydeligere forventninger til humaniora både når det gjelder forskningens samfunnsrelevans, dens faginterne relevans og utdanningenes arbeidslivsrelevans. Universitetene og høyskolene har, og må ha, faglig frihet. Med friheten følger ansvar for å identifisere samfunnets behov og respondere på dem, i dette tilfellet for humanistisk kunnskap og kompetanse på presserende tematiske områder og i lærerutdanning og skole. Det politiske ansvaret for universiteter og høyskoler innebærer at styringen må balansere behovet for autonomi og faglig frihet mot samfunnets behov for relevant kunnskap og ferdigheter.

I virkemiddelapparatet må det tas tilstrekkelig hensyn til forskjellige humanistiske fags egenart. Tematiske og utfordringsdrevne forskningsprogrammer må utformes slik at de er reelt åpne for humanistiske forskningsprosjekter, historiske perspektiver og kvalitative metoder. Humaniora må være synlig i programplaner som selvstendig bidragsyter og ikke hovedsakelig som hjelpedisiplin. I store forsknings- og innovasjonsprogrammer som i dag er dominert av fag fra andre fagområder, er det viktig at fagpanelene er bredt sammensatt, med tilstrekkelig kompetanse til å vurdere også humanistiske bidrag eller tverrfaglige bidrag der humaniora inngår som en viktig komponent. Virkemidler som er rettet mot å stimulere forskning av høy kvalitet, må være fleksible nok til å gi rom for arbeidsformer som er hensiktsmessige i humanistiske fag.

Nedenfor følger en oppsummering av regjeringens forventninger til videre arbeid for å løfte kvaliteten i humaniora, og tiltakene regjeringen vil iverksette for å bidra til dette.

Infrastruktur: kapittel 2

Kapitlet gir en oversikt over innsatsfaktorer for humanistisk forskning og utdanning.

Humaniora ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter: kapittel 3

Det meste av humanistisk forskning og utdanning i Norge skjer ved universitetene og høyskolene. Kapitlet setter søkelys på kvalitet og resultater. Frafallet i de humanistiske studiene er tilsynelatende høyt, men det må utvikles et bedre statistikkgrunnlag. Doktorgradskandidater i humanistiske fag har høy gjennomsnittsalder, og det er ønskelig å få den ned. Det er også ønskelig å redusere frafallet ytterligere på dette nivået. Det bør utvikles bedre tilbud til de mest motiverte studentene. Det er behov for å sikre små og utsatte fag gjennom arbeidsdeling på nasjonalt eller nordisk nivå eller gjennom mekanismer for særfinansiering. Arbeidet på institusjonene for å lykkes bedre i ERC må videreføres. Virkemidler for høy kvalitet i forskning må være fleksible nok til å gi rom for arbeidsformer som også passer for humanistiske fag.

Til forskjell fra samfunnsvitenskap, realfag og teknologi, der samarbeidet mellom forskningsinstitutter og næringsliv bidrar til bedre kanalisering av kunnskapen, står instituttene bare for en liten andel av forskningen innenfor humaniora. Det indikerer et manglende oppdragsmarked, som kan skyldes for svak samfunnsrelevans i noen humanistiske fag. Det kan imidlertid også være et uttrykk for manglende tradisjon i deler av samfunns- og næringslivet for å se på humanistiske fagmiljøer som relevante. I forbindelse med de pågående evalueringene av forskningsinstituttene og den planlagte sluttevalueringen vil det være naturlig med en samlet vurdering av instituttenes rolle i forsknings- og innovasjonssystemet, inkludert et særlig blikk på den humanistiske forskningens plass i instituttsektoren.

Derfor forventer regjeringen:

  • at universitetene og høyskolene fortsetter arbeidet med å heve kvaliteten og øke gjennomføringsgraden i de humanistiske studiene, særlig på bachelornivå og ph.d.-nivå

  • at institusjonene utvikler en kultur for å gjenkjenne og ivareta talent så tidlig og så godt som mulig

  • at institusjonene utvikler forutsigbare karriereveier og tilbyr beslutningsstøtte til kandiatene når de skal velge videre karriere i eller utenfor akademia

  • at universitetene og høyskolene vurderer behovet for institusjonelle initiativer som kan styrke anvendbarheten av humanistisk forskning i et kommersielt marked

Derfor vil regjeringen:

  • fremme forslag om endring i lov om universiteter og høyskoler slik at institusjonene selv kan fastsette utfyllende spesielle opptakskrav

  • stimulere til utvikling av tilbud for de mest talentfulle og motiverte studentene, herunder bruk av talentprogrammer eller forskerlinjer i flere fag

  • i samarbeid med universitetene og høyskolene ta initiativ til å kartlegge hva som er det reelle frafallet innenfor humaniorastudier på bachelornivå og hva som kan forklares med registreringsproblemer

  • etablere et rektormøte i forbindelse med innføringen av utviklingsavtaler for universitetene og høyskolene

  • invitere universitetene og høyskolene til et møte om oppfølgingen av denne meldingen høsten 2017, der dagsorden vil inkludere bl.a. sikring av små og utsatte fag og humanioras forhold til skolen

  • utrede hensiktsmessige mekanismer for særfinansiering av utsatte studietilbud og fagområder

  • følge opp spørsmålet om koordinering og arbeidsdeling på nordisk nivå under norsk formannskap i Nordisk ministerråd i 2017

  • følge opp humanioraevalueringen gjennom dialog med institusjonene

  • be Norges forskningsråd om å samarbeide tettere med humanistiske fagorganer om hvordan virkemidler for å stimulere fagintern forskningskvalitet kan utformes for å samvirke godt med institusjonenes eget kvalitetshevingsarbeid

  • øke rammen for Holbergprisen til samme nivå som Abelprisen

  • foreta en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet, og av om sektoren er godt tilpasset fremtidige behov, når alle områdene er ferdig evaluert. I vurderingen skal den humanistiske forskningens plass i instituttsektoren ses på spesielt

Humaniora i arkiver, biblioteker, museer, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner: kapittel 4

Arkiver, biblioteker og museer samt kulturminneforvaltningen forvalter uvurderlig kildemateriale for humanistisk forskning. En forutsetning for at kulturarvs- og kunstinstitusjonene kan ivareta sine oppgaver og samfunnsoppdrag på en tilfredsstillende måte, er at det utdannes gode humanister. Tettere samarbeid mellom disse institusjonene og universitetene og høyskolene er ønskelig. Forskningsaktiviteten ved arkiver, biblioteker og museer har økt de siste årene og bidrar til kvalitetsheving i virksomheten. Godkjente publiseringskanaler for fagfellevurdert forskning er kommet på plass. Åpenhet om, og tilgang til, forskningsresultater og annen relevant faglig aktivitet er ønskelig.

Derfor forventer regjeringen:

  • at arkiver, biblioteker, museer, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner fortsetter det positive kvalitetshevingsarbeidet i institusjonene

Derfor vil regjeringen:

  • vurdere tiltak for å stimulere til mer forskningssamarbeid mellom universiteter og høyskoler og forskere ved arkiv, biblioteker og museer, samt behovet for forskningsmidler som er tilpasset de sistnevnte institusjonenes egenart og kapasitet som forskningsinstitusjoner, i forbindelse med videreutvikling av de forskningspolitiske virkemidlene på feltet

  • legge til rette for at forskning og andre relevante aktiviteter utført ved arkiver, biblioteker og museer kan registreres i forskningsinformasjonssystemet CRIStin

Publiseringsmønstre i humaniora: kapittel 5

I perioden 2011–2015 er litt mer enn halvparten (56 prosent) av de humanistiske arbeidene som ble frembrakt i Norge, publisert i form av artikler, 40 prosent er kapitler i bøker (antologier) og 4 prosent er monografier. 56 prosent av publikasjonene er på engelsk, 37 prosent på norsk. Tysk er det tredje viktigste publiseringsspråket, fulgt av fransk, dansk og spansk.

Av en samlet bevilgning til universiteter og høyskoler på 34,5 mrd. kr i 2017 omfordeles 550 millioner, dvs. ca. 1,6 prosent, mellom institusjonene ut fra publiseringsdata de har meldt inn til Norsk vitenskapsindeks (NVI) i 2015. Det er viktig at humanistiske publikasjoner som gir ny innsikt og er i en form som gjør resultatene etterprøvbare og anvendelige i ny forskning, registreres riktig i vitenskapsindeksen og gir uttelling i finansieringssystemet. Dette gjelder arbeider som publiseres for allmennmarkedet så vel som arbeider der målgruppen er internasjonale fagfeller, lokalhistorie eller biografier på norsk så vel som artikler på engelsk. Det nasjonale publiseringsutvalget har i et notat til institusjonene i mars 2016 pekt på at det litt for ofte kan se ut til at registrering i NVI hviler på ytre kriterier som tittel, undertittel, forord, baksidetekst o.l. Bruken av primært ytre kjennetegn har vist seg å føre til både for streng og for romslig anvendelse av definisjonen om vitenskapelig innhold og form. Den kan også være et tegn på for stor avstand mellom institusjonens forskningsledelse og det administrative ansvaret for å rapportere til NVI.

Regjeringen har som mål at resultater av norsk forskning skal være åpent tilgjengelige og vil at Norge skal være et forsiktig foregangsland på dette området. Det er viktig at kravet om åpen publisering ikke undergraver publisering på norsk i en overgangsfase der små språk er sårbare. På sikt er det ønskelig med en kultur der kostnadene ved åpen publisering inngår i budsjettene for forskningsaktivitet like naturlig som kostnader til annen nødvendig virksomhet.

Derfor forventer regjeringen:

  • at den faglige ledelsen ved institusjonene tar tilstrekkelig ansvar for at bøker som rapporteres inn til Norsk vitenskapsindeks, ikke blir rapportert inn på bakgrunn av ytre kriterier som tittel, forord, baksidetekst o.l., men av faglige vurderinger av hvorvidt publikasjonen gir ny innsikt i en form som gjør resultatene etterprøvbare og anvendelige i ny forskning

  • at institusjonene opptrer kostnadsbevisst i sine innkjøp av publiseringstjenester. CERES (tidligere CRIStin) bør få et tydelig mandat fra institusjonene om å forhandle med utgiverne i dialog med dem. Tidsskriftseierne bør vurdere sitt støttebehov når det gjelder kvalitetssikring og publiseringstjenester nøye, og velge forlag eller publiseringsplattformer som tilbyr tjenester av god kvalitet til riktig pris

Derfor vil regjeringen:

  • bidra til at allmennheten får åpen tilgang til norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter av høy kvalitet ved å støtte utprøvingen av en nasjonal konsortiemodell for innkjøp av slike tidsskrifter i en overgangs- og etableringsfase fra 2017 til 2020. Før støtten eventuelt videreføres ytterligere, bør ordningen vurderes på egnet måte

Språk: kapittel 6

Regjeringen ønsker å styrke befolkningens kunnskaper både i norsk og i engelsk og andre fremmedspråk. Samtidig vil den følge situasjonen for norsk fagspråk i lys av faren for domenetap til engelsk. Kunnskap i samisk språk er av sentral betydning for utvikling av det samiske samfunnet. Fremmedspråkene har hatt en positiv utvikling i skolen, selv om det er regionale variasjoner. Derimot er rekrutteringen til tradisjonelle fremmedspråk som fransk og tysk svak ved universiteter og høyskoler, med unntak av årskurs. Dette kan på sikt forverre en situasjon med mangel på fremmedspråklærere i skolen, særlig i Nord-Norge. Det er viktig å trekke inn arbeids- og næringslivet i arbeidet med fremmedspråk på alle nivåer i utdanningssystemet, både i forbindelse med rekruttering og tiltak for å synliggjøre relevansen av språkkunnskaper. Språk som japansk og kinesisk kan bli viktige i fremtiden.

Derfor forventer regjeringen:

  • at universitetene og høyskolene intensiverer arbeidet med rekruttering til studier i fremmedspråk som fransk og tysk

  • at de samarbeider nært med arbeids- og næringsliv om rekruttering og bevisstgjøring om studienes relevans

Derfor vil regjeringen:

  • opprettholde den utvidede utvekslingsordningen for skoleklasser i videregående skole

  • utvide eksisterende ordning med tilrettelagt ingeniør- og økonomiutdanning i Frankrike og Tyskland

  • gi lærere mulighet til å videreutdanne seg i spansk, fransk og tysk som en del av fagtilbudet i videreutdanningsstrategien «Kompetanse for kvalitet»

  • vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på fremmedspråklærere som del av en satsing på å rekruttere lærere til Nord-Norge

  • vurdere tiltak for å sikre utdanningstilbud i fremmedspråk i Nord-Norge

  • bruke utviklingsavtalene for universiteter og høyskoler som verktøy for å sikre utsatte språkfag gjennom samarbeid og arbeidsdeling på nasjonalt eller nordisk nivå

  • be Universitets- og høgskolerådet om et samlet, begrunnet og prioritert forslag til språkfag der bachelorgraden bør utvides til fire år

  • i dialog med universitetene og høyskolene medvirke til tiltak som kan bidra til å styrke rekrutteringen til fremmedspråkstudier og kandidatenes muligheter i arbeidsmarkedet

  • videreføre Program for samisk forskning i Norges forskningsråd

  • videreføre læremiddelstøtten til høyere utdanning

Humaniora og samfunnsutfordringene: kapittel 7

Mange av vår tids store samfunnsutfordringer, som for eksempel flyktningkrisen og klima- og miljøendringene, har utspring i menneskelige handlinger og aktivitet. Mye av kjernen i humaniora handler om å forstå, analysere og fortolke den menneskeskapte kulturen i fortid, nåtid og fremtid: måten vi setter spor etter oss på, måten vi kommuniserer og samhandler på, måten vi tenker og skaper på og konsekvenser av det vi gjør eller unnlater å gjøre. Humanistiske fagmiljøer forsker og underviser i dagsaktuelle temaer, og vår problemforståelse og problemløsing vil samlet sett bli bedre dersom humanister i større grad bidrar til kunnskapsutvikling og utdanning for å møte de store samfunnsutfordringene.

Derfor forventer regjeringen:

  • at Norges forskningsråd videreutvikler relevante virkemidler i samråd med humanistiske fagmiljøer

  • at humanister deltar i idélaboratorier, arbeidsgrupper og programstyrer som utvikler virkemidler i Forskningsrådet

  • at humanistiske fagmiljøer er aktive i utformingen av programsatsinger i EUs rammeprogrammer

Derfor vil regjeringen:

  • tydeliggjøre humanioras rolle som selvstendig kunnskapsleverandør innenfor de prioriterte områdene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ved den kommende revisjonen av planen

  • be universiteter og høyskoler og Norges forskningsråd legge til rette for mer utfordringsdrevet humanistisk forskning og utdanning med vekt på områdene integrering, migrasjon og konflikter; de store teknologiskiftene; og klima, miljø og bærekraft

  • be Norges forskningsråd om å trappe opp arbeidet med å mobilisere humanistiske fagmiljøer til utfordringsdrevet og handlingsrettet forskning

  • be Norges forskningsråd om å utforme utlysninger innenfor de brede forskningsprogrammene slik at humanistiske forskere kan bidra ut fra sine fags styrker

  • arbeide for å gi humaniora en større plass i EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon som vil ta over for Horisont 2020 i år 2021

  • videreføre kurstilbud i andrespråkspedagogikk i kommuner der det er behov

  • vurdere tiltak for å sikre tilgang på kvalifiserte tolker i alle deler av landet

Humanister i arbeidslivet: kapittel 8

Institusjonene som tilbyr humanistiske studier, må ta hovedansvaret for å undersøke og synliggjøre arbeidslivsrelevansen av studietilbudene. Ansvaret er tydeliggjort blant annet ved at arbeidslivsrelevans er definert som et av aspektene ved studiekvaliteten som NOKUT skal sikre at institusjonene har systemer for. Ikke minst må kandidatene gjøres klar over arbeidslivsrelevansen av den kompetansen de har tilegnet seg, basert på god informasjon om arbeidsmarkedet.

Det store flertallet av humanister er ansatt i offentlig sektor, og andelen kandidater som arbeider i privat sektor har ikke økt vesentlig siden 1990-tallet. I et næringsliv som preges av globalisering, omstilling og økende kompleksitet kan tallene tyde på at humanistisk kunnskap og kompetanse representerer en underutnyttet ressurs. I slike situasjoner kan det være hensiktsmessig at myndighetene bidrar til å øke bedriftenes absorpsjonsevne, i dette tilfellet med hensyn til språk-, kultur-, etikkunnskap og lignende.

Derfor forventer regjeringen:

  • at universitetene og høyskolene arbeider systematisk for å vurdere hvordan porteføljen av humanistiske studieprogrammer samsvarer med behovene i arbeidslivet og kandidatenes karrieremuligheter

  • at universitetene og høyskolene gir nøktern og faktabasert informasjon til studiesøkere om hvilke karrieremuligheter studieprogrammene erfaringsmessig gir

  • at universitetene og høyskolene som ledd i de ordinære studieløpene legger til rette for refleksjon over hvordan humanistisk kompetanse kan anvendes på ulike arenaer

  • at universitetene og høyskolene i høyere grad enn i dag tilbyr studentene praksisopphold og muligheter til å skrive oppgaver i samarbeid med virksomheter i arbeidslivet

  • at sivile og militære universiteter og høyskoler styrker samarbeidet om forskning og utdanning innenfor humanistiske fagområder på tvers av sektorgrensene

  • at universitetene og høyskolene bidrar til at alle studenter får tilgang til karriereveiledning som et ledd i de regulære studieløpene

Derfor vil regjeringen:

  • styrke kunnskapsgrunnlaget for kvalitetsarbeid gjennom evalueringer som også omfatter spørsmålet om arbeidslivsrelevans

  • utvikle en portal for høyere utdanning med indikatorer på studieprogramnivå med data fra flere ulike kilder, herunder indikatorer for arbeidslivsrelevans

  • iverksette forskning som kan belyse faktisk bruk av og fremtidig behov for humanistisk kompetanse i norsk arbeidsliv utenfor utdannings- og forskningssektoren

  • vurdere videreføring av ordningen med Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) på bakgrunn av den kommende evalueringen, og i den forbindelse særlig se hen til humanioras behov for bedre kobling til arbeidslivet

  • vurdere tiltak for økt næringslivsrelevans i humanistiske studier i forbindelse med utviklingen av en nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet

  • be Norges forskningsråd i samarbeid med Innovasjon Norge om å utrede virkemidler for å stimulere til økt anvendelse av humanistisk kompetanse i næringslivet

Humaniora og skolen: kapittel 9

Gjensidige faglige forbindelser mellom humaniora og skolen bør utnyttes best mulig for å styrke kvaliteten begge steder. De impliserte fagmiljøene må selv finne frem til egnede samarbeidsformer. I dagens situasjon er det naturlig at humanister ved de humanistiske fakultetene, der mange i senere tid har gitt uttrykk for et ønske om nærmere kontakt med skolen, tar initiativet. Det forutsettes at konstruktive samarbeidsinitiativer tas vel imot av fagmiljøene som sitter tettere på skolen, for eksempel ved lærerutdanningene. På denne måten kan institusjonene selv ta ansvar for situasjonen og etablere egnede formater for tverrfaglig samarbeid, også rettet mot skolesektoren. Et eksempel på at dette allerede forekommer, er de integrerte lektorprogrammene, som på mange måter har vært en vellykket nyskapning, ikke minst ved å utdanne mange gode lærere med humanistiske fag. Andre eksempler er prosjektene med universitetsskoler ved UiO, UiT og NTNU og de ulike løsningene for delte stillinger mellom universiteter og høyskoler på den ene siden og skoler på den andre. Biblioteker og museer er også viktige arenaer for formidling av humanistisk kunnskap til skoleelever.

Derfor forventer regjeringen:

  • at ledelsen ved universitetene og høyskolene legger til rette for at humanioramiljøene deltar mer aktivt i utviklingen av norsk skole, blant annet gjennom læreplanarbeid og utvikling av læremidler

  • at ledelsen ved universitetene og høyskolene sikrer at lærerutdanningene ledes og organiseres slik at også relevante disiplinfaglige miljøer involveres

  • at de humanistiske fagmiljøene ved universitetene og høyskolene prioriterer deltagelse i lærerutdanning, læreplanarbeid og utvikling av læremidler

Derfor vil regjeringen:

  • vurdere institusjonelle virkemidler for å bygge bro mellom de humanistiske fagene og skolen i lys av omorganiseringen av de nasjonale sentrene

  • sette humanioras forhold til skolen på dagsordenen i det planlagte møtet med universitetene og høyskolene høsten 2017

  • at fagene skal fornyes av personer med høy faglig og fagdidaktisk kompetanse og erfaring. Dette inkluderer også humaniorafagene

  • fremskaffe et bedre kunnskapsgrunnlag om kvaliteten på og produksjonen av læremidler og læringsressurser til norsk skole

  • basert på erfaringene fra pilotprosjektet med kvalitetskriterier i matematikk, vurdere om det bør utvikles en lignende ordning for humaniorafagene

  • vurdere ytterligere tiltak for å styrke kvaliteten på læremidler i humaniorafagene

Fotnoter

1.

Norsk standard for utdanningsgruppering (NUS) benyttes av Statistisk sentralbyrå i nasjonal rapportering og i rapportering til internasjonal utdanningsstatistikk. Se vedlegg 1. Vedlegg 2 viser panelinndelingen for Norges forskningsråds humanioraevaluering.

2.

Jf. Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Pax, 1998.

3.

Se f.eks. Martha Nussbaum, Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities, Princeton University Press, 2010; The Heart of the Matter: The Humanities and Social Sciences for a vibrant, competitive and secure nation, rapport fra American Academy of Arts and Sciences, 2013; Helen Small, The Value of the Humanities, Oxford University Press, 2013; Poul Holm, Arne Jarrick & Dominic Scott, Humanities World Report, Palgrave Macmillan, 2015; David Budtz Pedersen, Frederik Stjernfelt og Simo Køppe, red., Kampen om disciplinerne: Viden og videnskabelighed i humanistisk forskning, Reitzels, 2015.

4.

Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre. Innstilling fra Dannelsesutvalget for høyere utdanning, 2009; Helge Jordheim & Tore Rem, red., Hva skal vi med humaniora, Fritt Ord, 2014.

5.

S.L. Berg mfl., Kostnader ved mangelfull utdanning av barn med innvandrerbakgrunn, Samfunnsøkonomisk analyse, rapport nr. 32, 2016.

Til toppen
Til dokumentets forside