Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 26 (2018–2019)

Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2018, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

Til innholdsfortegnelse

1 Bakgrunn og sammendrag

Meldingen som nå legges frem redegjør for eksportkontrollen med strategiske varer og teknologi1, samt om omfanget av eksporten av våpen, ammunisjon og annet militært materiell, relatert teknologi og tjenester for militære formål (heretter forsvarsmateriell) i 2018.

Meldingen har blitt fremlagt årlig siden 1996 og er den 24. i rekken. Meldingen gir, i tillegg til informasjon om selve eksporten av forsvarsmateriell, en omfattende redegjørelse for regjeringens politikk på eksportkontrollområdet, om regelverket og om retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Graden av åpenhet har blitt betydelig styrket siden 1996. Regjeringen ønsker å bidra til mest mulig åpenhet om den strategiske eksportkontrollen for å gi kunnskap om denne delen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Norge har et omfattende og strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Årets melding inneholder en grundig omtale av eksportkontrollregelverket, særlig med sikte på å bidra til bedre innsikt i hvordan retningslinjene anvendes i behandlingen av lisenssøknader i Utenriksdepartementet.

Både forsvarsindustrien og eksportkontrollen er en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er en målsetning å sikre en levedyktig forsvarsindustri, og dermed leveringssikkerhet for både Norges og alliertes forsvar. Samtidig består norsk forsvarsindustri av verdensledende teknologi- og kompetansebedrifter. Bedriftene er avhengige av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. Regjeringen vil fortsatt legge til rette for at forsvarsbedriftene gis tydelige og forutsigbare vilkår og rammer for sin eksportaktivitet.

Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for eksportkontrollen i Norge. Oppgavene omfatter politikkutvikling, lisensiering, informasjonsarbeid overfor industrien og deltakelse i et omfattende internasjonalt samarbeid. I tillegg har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Tolletaten lovpålagte oppgaver når det gjelder varekontroll, håndhevelse, forebygging og etterforskning av brudd på eksportkontrollregelverket. Det nasjonale samarbeidet er avgjørende for å utøve en effektiv eksportkontroll og for å hindre spredning av varer og teknologi til masseødeleggelsesvåpen eller terrorformål.

Eksportkontrollen i Norge ble digitalisert i 2015. Utenriksdepartementet benytter søknads- og saksbehandlingssystemet E-lisens for behandling av søknader, henvendelser og rapporter knyttet til eksport av strategiske varer, ivaretakelse av omfattende bedriftssensitiv informasjon samt til kvalitetssikring av det omfattende materialet om den faktiske eksporten av forsvarsmateriell fra Norge.

Når det gis lisens for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk, settes det vilkår om kvartalsvis rapportering om den faktiske eksporten som finner sted på grunnlag av den enkelte lisens. Eksporten fremstilt i kapittel 9 er basert på eksportørenes rapporter om hvilke varer, hvilken teknologi og hvilke tjenester som faktisk er eksportert innenfor rammen av innvilgede lisenser.

Åpenhet om eksport av forsvarsmateriell

I tillegg til omtalen av regelverk og praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer, gir fremstillingen i kapittel 9 av eksporten og informasjonen om avslag på lisenssøknader i de enkelte årene, betydelig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge.

Fremstillingene følger i hovedsak samme format som i meldingene de siste årene.

Ved at de årlige meldingene behandles i Stortinget, gis det offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer. Regjeringen viderefører praksisen med å konsultere Stortingets organer om særskilte saker.

I likhet med i 2018, vil Norges rapportering til ATT og et engelsk sammendrag av stortingsmeldingen også i 2019 gjøres offentlig.

Samtidig som Regjeringen ønsker å gi størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge, må innsyn skje innenfor de begrensninger taushetsplikten i eksportkontrolloven setter. Loven pålegger enhver å gi Utenriksdepartementet den bistand som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven og forskriftene blir fulgt. En slik plikt gjelder alle opplysninger som Utenriksdepartementet anser nødvendige for å kunne behandle lisenssøknader. En slik vid rett til innhenting av bedriftssensitiv informasjon har sitt motstykke i strenge taushetsbestemmelser i loven.

Figur 1.1 Utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell 2008–2018

Figur 1.1 Utviklingen i eksporten av forsvarsmateriell 2008–2018

Om eksporten i 2018

Den samlede verdien av eksporten i 2018 var om lag 5,8 milliarder kroner, hvorav forsvarsrelaterte varer utgjorde i underkant av 4,8 milliarder. Av dette utgjorde A-materiell (i hovedsak våpen og ammunisjon) om lag 3,9 milliarder, og B-materiell (annet militært materiell) om lag 770 millioner kroner.

I 2018 var det en nedgang i verdien av eksporten av A-materiell på 17 %, og en økning i verdien av eksporten av B-materiell på 29 %. Verdien av eksport av flerbruksvarer omfattet av liste II til militær bruk økte med 22 % fra 2017 til 2018. Eksporten av forsvarsrelaterte tjenesteytelser, reparasjoner, produksjonsrettigheter og formidling, utgjorde i 2018 i underkant av 517 millioner kroner, i likhet med året før.

Sammenlignet med 2017 er det en nedgang i verdien av den samlede eksporten på 8 % i 2018.

Sammenlignet med 2017, var det i 2018 en total nedgang i verdien av eksporten av A- og B-materiell på ca. 600 millioner kroner. Det var en nedgang i eksporten til særlig Oman (en reduksjon på drøyt 1 milliard kroner), Polen (ca. 172 millioner kroner), Brasil (105 millioner kroner), Litauen (77 millioner kroner), Sveits (52 millioner kroner), Frankrike (44 millioner kroner), Storbritannia (44 millioner kroner), Nederland (38 millioner kroner), Indonesia (31 millioner kroner), Ungarn (24 millioner kroner) og De forente arabiske emirater (24 millioner kroner).

I samme periode var det økning i verdien av eksporten til særlig USA (en oppgang på ca. 613 millioner kroner), Thailand (108 millioner kroner), Australia (66 millioner kroner), Malaysia (60 millioner kroner), Tyskland (39 millioner kroner), Finland (24 millioner kroner), Italia (29 millioner kroner), Saudi-Arabia (25 millioner kroner)2 og Kuwait (23 millioner kroner).

Detaljer om eksporten fremgår i meldingens tabell 9.3.

Medlemslandene i NATO, Sverige og Finland er de største mottakerne av forsvarsmateriell fra Norge. I 2018 utgjorde eksporten av A-materiell til NATO-land, Sverige og Finland omlag 78 % av den totale eksporten, mot 63 % i 2017. Eksporten av B-materiell til disse landene utgjorde ca. 62 % i 2018, mot om lag 80 % i 2017.

I 2018 ble det gitt 11 avslag på lisenssøknader for varer omfattet av liste I og liste II til militær sluttbruk.

Det er redegjort nærmere for eksporten og lisensavslagene i meldingens kapittel 9.

Regelverk og retningslinjer for kontrollen med eksport av strategiske varer

Kontrollen med eksport av strategiske varer er hjemlet i Lov av 18. desember 1987 om kontroll med strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (eksportkontrolloven).

Begrepet «strategiske varer» er en fellesbetegnelse for forsvarsmateriell og flerbruksvarer og er definert i eksportkontrolloven som «varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger».

Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften) utgjør det operative regelverket for departementets lisensierings- og kontrolloppgaver. Forskriften erstattet en tidligere forskrift fra 1989, og er siden regelmessig oppdatert, bl.a. for å sikre oppdaterte varelister og nødvendige hjemler til enhver tid. Utenriksdepartementet arbeider for tiden med å oppdatere forskriften for å gi bedre klarhet i hvordan immateriell teknologi, herunder kunnskapsoverføring, skal forstås.

Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell baserer seg på Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, hvor det bl.a. forutsettes at det skal gjøres grundige vurderinger av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område, og at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. I 1997 samlet Stortinget seg enstemmig om at demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandet også skal tas hensyn til.

I 2014 ble retningslinjene, etter en grundig gjennomgang, styrket og det ble innarbeidet en konsolidert liste av vurderingskriterier. Kriteriene omfatter EUs åtte kriterier for våpeneksport og artikkel 6 og 7 fra FNs våpenhandelsavtale ATT, og utdyper vurderingene som forutsettes i vedtaket fra 1959 og presiseringen i 1997. Retningslinjene gir også nærmere bestemmelser om lisensieringen av våpen og ammunisjon samt annet militært materiell, om delleveranser, om overføring av teknologi og produksjonsrettigheter, og om tjenesteytelser for militære formål. De styrkede retningslinjene ble tatt godt imot av både Stortinget og av sivilsamfunnet.

Stortingets vedtak fra 1959 og presisering i 1997 forutsetter en sammensatt og bred vurdering av om eksport av A-materiell overhodet skal tillates til et konkret mottakerland. Selv om kun demokratiske rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter nevnes konkret i 1997-erklæringen, har man i praksis også vektlagt humanitærrettslige forhold.

I et skriftlig innspill i forbindelse med Meld. St. 19 (2017–2018) fra Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM), stilles det bl.a. spørsmål om hvorvidt Utenriksdepartementets praktisering av Stortingets 1959-vedtak utgjør en feilaktig innsnevring av rekkevidden av Arms Trade Treaty (ATT) artikkel 7. Dette er ikke riktig. Regjeringen er enig i NIMs presisering om at ATT gjelder for alle kriger og konflikter, og dette er også slik ATT praktiseres. Regjeringen anser seg bundet av både 1959-vedtaket og ATT som særlige avslagsgrunnlag.

Det er etablert praksis at Stortingets 1959-vedtak ikke rammer eksport til stater som intervenerer etter samtykke fra et lands lovlige myndigheter. Denne praksisen er siden 2015 forankret i de årlige meldingene til Stortinget. Stortingets vedtak fra 1959 og presisering i 1997 forutsetter en sammensatt og bred vurdering av søknader om lisens for eksport av forsvarsmateriell. Dette følger særlig av 1959-vedtakets formulering om at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger». Disse vurderingene er nærmere utdypet i 1997-presiseringen, samt de åtte kriteriene og ATT-artiklene 6 og 7 som inngår i retningslinjenes konsoliderte liste.

Retningslinjene ble senest oppdatert i mai 2019 for å tydeliggjøre hensynet til ATTs artikkel 7 ytterligere. Ved å ta referansen til de grunnleggende menneskerettighetene og humanitærretten direkte inn i den konsoliderte kriterielisten, er forpliktelsene i ATT artikkel 7 blitt ytterligere tydeliggjort. Innarbeidelsen av EUs åtte kriterier for våpeneksport og artiklene 6 og 7 fra ATT gjenspeiler grunnlaget for Utenriksdepartementets grundige og systematiske vurderinger rettet mot aktuelle utenriks- og innenrikspolitiske hensyn, grunnleggende menneskerettigheter, humanitærretten og risiko knyttet til avledning av forsvarsmateriell eller intern undertrykking i behandling av søknader om eksport.

Det legges stor vekt på å sikre at regelverk og retningslinjer til enhver tid er oppdatert og ivaretar den teknologiske og sikkerhetspolitiske utviklingen. Dette viser seg bl.a. ved at forskrift og retningslinjer gjennomgås og oppdateres regelmessig.

Det er et grunnleggende prinsipp at beslutninger om å tillate eksport av forsvarsmateriell eller avslå lisenssøknader, er et suverent nasjonalt anliggende. Samtidig er det vokst frem et betydelig samarbeid mellom land om kontroll av handel med våpen og annet militært utstyr, blant annet gjennom FNs våpenhandelsavtale ATT. Likevel er det fortsatt slik at nasjonale interesser og vurderinger gjør at beslutninger om å eksportere eller ikke kan falle ulikt ut, selv om i utgangspunktet likesinnede land har samme regelverk og forpliktelser.

I Meld. St. 8 (2012–2013), Meld. St. 49 (2012–2013), Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016) ble det redegjort grundig for departementets arbeid med å styrke retningslinjene. Den konsoliderte listen ble særlig omtalt i Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016).

Det redegjøres grundig for regelverket og retningslinjene i meldingens kapittel 3.

Departementets praktisering av retningslinjene

I denne meldingen redegjøres det for Utenriksdepartementets behandling av lisenssøknader. Vurderingene som foretas med hensyn til retningslinjene er omfattende og grundige. Departementet har tilgang til omfattende nasjonal og internasjonal informasjon, herunder fra informasjonsutvekslingen i multilaterale og regionale eksportkontrollregimer, bilaterale konsultasjoner med andre lands myndigheter, ambassadenes landrapporter, samt rapporter fra internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner.

Det er lagt vekt på å omtale den konsoliderte kriterielisten, særlig betydningen av de grunnleggende menneskerettighetene og den internasjonale humanitærretten. Dette er vurderinger og forpliktelser som følger direkte av kriterium 2 (K2) og ATTs artikkel 7. Dersom en søknad om eksport vurderes å være i strid med retningslinjene, herunder humanitærretten, vil lisens avslås.

Regjeringen er opptatt av å videreføre et eksportkontrollregelverk som er strengt, tydelig og forutsigbart. Utenriksdepartementets retningslinjer spiller en viktig rolle ved å gi bedre forståelse for og forutsigbarhet rundt den behandlingen lisenssøknader for forsvarsmateriell er gjenstand for.

Regjeringen ønsker å videreføre den etablerte strenge «føre-var»-linjen. Denne «føre-var»-linjen innebar bl.a. suspensjon av A-materiell til De forente arabiske emirater og en lavere terskel for å avslå B-materiell og flerbruksvarer til militær bruk i desember 2017, samt stans i lisensiering av B-materiell og flerbruksvarer for militær bruk til Saudi-Arabia i november 2018. Tiltakene ble iverksatt i en meget alvorlig og uoversiktlig situasjon, selv om det ikke foreligger informasjon om at norsk forsvarsmateriell var avledet for bruk til Jemen. Norge står i en helt annen situasjon enn mange andre vestlige land, siden vi aldri har tillatt eksport av A-materiell til Saudi-Arabia.

Dokumentasjonen som kreves ved søknad om eksport av henholdsvis A-materiell og B-materiell, er grundig beskrevet i retningslinjene. Kravet til sluttbruk- og sluttbrukerdokumentasjon vil variere i henhold til det aktuelle mottakerlandet og typen utstyr som søkes eksportert. Kravene til dokumentasjon har ligget fast siden retningslinjene ble offentliggjort i 1992, med unntak av en innskjerping i kravene ved at det siden 2014 er stilt krav om myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul ved eksport av A-materiell til land som omfattes av landgruppe 2. Spørsmålet om sluttbrukerdokumentasjon omtales nærmere i kapittel 3.

Norge har gjennom flere år arbeidet internasjonalt for å fremme en felles norm for sluttbrukererklæringer innenfor NATO og Wassenaar-samarbeidet. I Wassenaar samarbeider 42 land med kapasitet til å produsere og eksportere våpen og militært materiell samt relevant høyteknologi, om kontrollstandarder for gjennomføring i sin nasjonale eksportkontroll på dette området. Så langt har det ikke vært mulig å få oppslutning om dette initiativet. Årsaken til manglende oppslutning er sannsynligvis at prinsippet om nasjonal suverenitet når det gjelder våpeneksport, står sterkt. Regjeringen vil fortsette å arbeide for enighet om felles format for sluttbrukererklæringer med re-eksportklausul, bl.a. ved å arbeide innenfor ATT.

Tydelighet og tilgjengelighet

Regjeringen legger stor vekt på at regelverket og retningslinjene er oppdaterte og tydelige.

Utenriksdepartementet vurderer fortløpende om regelverket eller retningslinjene må oppdateres for å tilpasses politisk og teknologisk utvikling, samtidig som næringslivet har mest mulig stabile rammebetingelser og samme vilkår som utenlandske konkurrenter.

Regjeringen mener at kjeden med lov, forskrift og retningslinjer, er en modell som sikrer grunnlaget for en dynamisk og ansvarlig eksportkontroll.

Regjeringen er opptatt av et mest mulig tilgjengelig regelverk, og vil bidra til bedre innsikt i hvordan retningslinjene praktiseres. Samtidig er det snakk om komplekse og sensitive spørsmål, både når det gjelder nasjonale interesser og internasjonale forpliktelser.

De årlige meldingene til Stortinget gir informasjon om eksporten som har funnet sted i de enkelte årene. Denne informasjonen reflekterer hvordan retningslinjene er praktisert over tid. Utenriksdepartementet arbeider også aktivt med informasjon til både næringslivet, forskningsmiljøer og sivilt samfunn om eksportkontrollregelverket, praktiseringen av dette og anvendelsen av retningslinjene. Dette skjer gjennom årlige informasjonsseminarer med industrien og møter med enkeltaktører om eksportkontrollen ved behov, samt gjennom en mest mulig informativ hjemmeside. Formålet er også å bidra til en mest mulig informert offentlig debatt om kontrollen med eksport av forsvarsmateriell. Stortingsmeldingene bidrar til dette.

Det redegjøres nærmere for disse spørsmålene i kapittel 3.

Sanksjonsregimer og restriktive tiltak

Utenriksdepartementet er gitt fullmakt til å gjennomføre sanksjoner og restriktive tiltak i Norge. Sanksjoner som er vedtatt av FNs sikkerhetsråd, samt EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om, gjennomføres som hovedregel ved egne forskrifter.

Visse typer tiltak, blant annet reiserestriksjoner og våpenembargo, gjennomføres i utlendingsregelverket eller med hjemmel i den alminnelige eksportkontrollovgivningen. Det er derfor bare i noen av sanksjons- og tiltaksforskriftene at våpenembargo uttrykkelig er nevnt.

Utenriksdepartementet følger utviklingen løpende, og legger stor vekt på å informere næringslivet om eventuelle endringer i det norske sanksjonsregelverket.

Sanksjons- og tiltaksregimene, spesielt de som angår Russland, Iran og Nord-Korea, er nærmere omtalt i kapittel 5.

Eksport av flerbruksvarer

Flerbruksvarer er varer som opprinnelig er utviklet for sivil bruk, men som kan ha viktige militære bruksområder. I hovedsak er dette knyttet til varer eller teknologi som kan brukes i forbindelse med utvikling, fremstilling, produksjon eller bruk av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen. Slike varer er omfattet av eksportkontrollforskriftens liste II og er lisenspliktige. Utenriksdepartementets liste II beskriver flerbruksvarer som er lisenspliktige og baserer seg på varelistene som er vedtatt innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene som Norge deltar i. Hensikten med å kontrollere flerbruksvarer er å hindre at slike varer brukes i programmer for masseødeleggelsesvåpen (MØV). Innenfor regimene utveksles bl.a. omfattende informasjon om MØV-aktiviteter, herunder anskaffelsesforsøk. Denne informasjonen er et viktig grunnlag i regimelandenes nasjonale eksportkontroll.

Lisenssøknader for flerbruksvarer til konvensjonell militær bruk, behandles i henhold til retningslinjenes bestemmelser om eksport av B-materiell. Ikke-listede varer, det vil si varer som ikke er lisenspliktige etter liste I eller liste II, kan i enkelte tilfeller underlegges lisensplikt. Disse generalklausulene er hjemlet i eksportkontrollforskriftens § 7.

Meldingens kapittel 6 redegjør nærmere for kontrollen med flerbruksvarer, og i kapittel 8 redegjøres det nærmere for de multilaterale eksportkontrollregimene.

Utenriksdepartementets oppgaver og nasjonalt samarbeid om eksportkontroll

Som ansvarlig myndighet for eksportkontroll, har Utenriksdepartementet ansvar for politikkutvikling, regelverk, retningslinjer, lisensiering, informasjonsarbeid og Norges deltakelse i et omfattende multilateralt samarbeid om eksportkontrollen med strategiske varer og teknologi. Det er etablert et nært samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Tolletaten, som også har lovpålagte oppgaver knyttet til eksportkontroll, samt med Etterretningstjenesten, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.

Informasjon om eksportkontroll og dialog med relevant næringsliv og teknologimiljøer er en prioritert oppgave for Utenriksdepartementet. I tillegg driver PST, i tråd med sine lovpålagte oppgaver på området, forebyggende virksomhet i form av dialog med bedrifter og teknologimiljøer om eksportkontroll. Denne forebyggende dialogen omfatter også utdannings- og forskningsinstitusjoner og retter seg mot risiko forbundet med overføring av kunnskap knyttet til visse sensitive teknologier.

For å sikre en effektiv og målrettet nasjonal kontroll, er det viktig at etater som er involvert i eksportkontrollen deltar i de internasjonale eksportkontrollregimenes ekspertmøter. I disse møtene fastsettes blant annet endringer i kontrollistene, og det utveksles informasjon om spredningstrender og –aktiviteter, samt om andre lands erfaringer og utfordringer innenfor eksportkontroll.

Regjeringen er opptatt av at det nasjonale eksportkontrollsamarbeidet prioriteres av alle involverte etater og at disse har nødvendige ressurser til i fellesskap å utøve en effektiv eksportkontroll. Slik kan Norge sikre en ansvarlig forsvarsmaterielleksport, samt bidra til å hindre spredning av varer og teknologi til bruk i MØV eller til terrorformål fra Norge.

Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Kapittel 8 redegjør for det omfattende internasjonale arbeidet knyttet til eksportkontroll og ikke-spredning. Selv om spørsmål om eksport av forsvarsmateriell er underlagt nasjonal beslutning, har det vokst frem et økende samarbeid også på dette området, særlig innenfor FN, EU og Wassenaar-samarbeidet (WA).

Kontrollen med flerbruksvarer for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen baserer seg på samarbeidet innenfor fire multilaterale eksportkontrollregimer, som retter seg mot å etablere høye kontrollstandarder for eksport av kjernefysiske varer, kjemiske og biologiske varer og substanser, samt varer som kan brukes i ballistiske missiler og andre leveringssystemer for MØV. Det pågår løpende forhandlinger om varelister, retningslinjer og formater for informasjonsutveksling. Norge deltar aktivt i dette arbeidet, som støtter opp under våre internasjonale forpliktelser på ikke-spredningsområdet, som Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen (NPT), Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) samt konvensjonene om forbud mot kjemiske og biologiske våpen. Norge går inn i IAEAs styre høsten 2019, og vil bl.a. arbeide aktivt for å fremme byråets arbeid.

Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT) finner sted våren 2020. Det mest konstruktive sporet i arbeidet for kjernefysisk nedrustning er verifikasjon av nedrustning. Her har Norge tatt internasjonalt lederskap, både gjennom teknisk og politisk arbeid. Prosessen bidrar til tillitsbygging i en polarisert tid.

I 2016 tok Norge initiativ til en resolusjon i FN som opprettet en mellomstatlig ekspertgruppe, med mandat til å vurdere hvordan verifikasjon kan fremme nedrustning. Norge ledet gruppen som besto av 25 land, deriblant sju kjernevåpenmakter og land som støtter forbudstraktaten. Gruppen ble i april 2019 enig om en sluttrapport. Det er et stort steg i riktig retning at dette arbeidet nå har en solid forankring i FN-systemet for det arbeidet Norge har ledet an internasjonalt siden 2007. Gruppen anerkjenner at verifikasjon er avgjørende for kjernefysisk nedrustning og for å nå målet om en verden uten kjernevåpen.

Gruppen konkluderte med at det er behov for mer arbeid, og Norge vil ta dette videre høsten 2019 under FNs Generalforsamling.

I de senere årene har spredningsfaren forbundet med immateriell teknologi og kunnskapsoverføring stått stadig høyere på dagsordenen i eksportkontrollregimene. Det er en økende erkjennelse av at spredning av uønskede militære aktiviteter skjer gjennom at visse land systematisk søker å bygge egen teknologisk kunnskap. Som en følge av at teknologilands eksportkontroll har blitt stadig mer sofistikert, har det blitt vanskeligere for spredningsland å få tak i teknologi og innsatsvarer til MØV-aktiviteter. Teknologioverføring i form av kunnskap kan være utfordrende å kontrollere. Utenriksdepartementet vil vurdere hvordan kontrollen med immateriell teknologi i form av kunnskapsoverføring kan styrkes og defineres tydeligere i eksportkontrollforskriften. Det er redegjort nærmere for denne kontrollen i kapittel 3.

Norge tar over formannskapet for Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCOC) i perioden 2019–2020. Norge vil legge vekt på å føre aktiv dialog med land som hittil ikke har sluttet seg til kodeksen. Gjennom dialog og informasjonsaktiviteter ønsker Norge å fremme større forståelse for HCOC som et bidrag til internasjonal sikkerhet og stabilitet. Det norske formannskapet er med på å bekrefte Norge som en ansvarlig partner i det multilaterale ikke-spredningsarbeidet.

Innenfor Initiativet for spredningssikkerhet (PSI) jobber Utenriksdepartementet sammen med flere departementer og etater om en nasjonal beredskapsplan for å håndtere situasjoner for å avskjære transport av varer knyttet til masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler.

FNs handelsavtale om våpen

Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013, og trådte i kraft 24. desember 2014. Avtalen (Arms Trade Treaty, ATT) er den første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Det er redegjort nærmere for avtalen i kapittel 8.

Spørsmålet om norsk gjennomføring ble vurdert før norsk tilslutning til ATT, og inngikk i Prop. 186 S (2012–2013) til Stortinget om samtykke til ratifikasjonen. Her fremgår det at gjennomføring av avtalen ikke krever lov- eller forskriftsendringer. Den sentrale forpliktelsen for Norge er at bestemmelsene i ATT, ikke minst artiklene 6 og 7, faktisk overholdes.

Etter at traktaten var ratifisert, foretok Utenriksdepartementet en grundig gjennomgang av det samlede regelverket. Gjennomgangen bekreftet de vurderingene som inngikk i Prop. 186 S (2012–2013). ATT er i seg selv en juridisk bindende avtale for Norge. Ved å innarbeide ATT-artiklene 6 og 7 og de åtte kriteriene som følger av EUs adferdskodeks for våpeneksport i en konsolidert kriterieliste i retningslinjene var hensikten å sikre at forpliktelsene faktisk blir gjennomført på grunnlag av et ryddig, helhetlig og forutsigbart regelverk. På denne måten gis det innsikt i alle vurdereringer og hensyn som faktisk inngår i behandlingen av søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell. Den konsoliderte listen er delt opp i kriterier som skal tas hensyn til i en helhetlig vurdering og hvilke som gir særlig avslagsgrunnlag, som bl.a. ATT-artiklene 6 og 7.

I Meld. St. 5 (2017–2018) ble spørsmålet om gjennomføring av ATT-artiklene 6 og 7 grundig omtalt. Regjeringen ønsker å videreføre den konsoliderte listen i retningslinjene og på denne måten sikre gjennomføring på en god, forutsigbar og helhetlig måte.

Regjeringen har registrert utspill som kan antyde at avtalen er under press. Norge vil legge stor vekt på å styrke universell oppslutning om avtalen, og bidra til styrking og effektiv implementering av den.

Fotnoter

1.

Strategiske varer er en fellesbetegnelse på forsvarsmateriell, flerbruksvarer og andre sivile varer som anses å kunne ha en viktig militær anvendelse.

2.

Eksporten til Saudi-Arabia gjelder B-materiell og flerbruksvarer for militær bruk lisensiert før 9. november 2018, da det ble besluttet å stanse behandlingen av nye søknader om slike lisenser til landet. Norge har aldri åpnet for A-materiell til Saudi-Arabia.

Til toppen
Til dokumentets forside