Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 29 (2014–2015)

Globalisering og handel — Muligheter og utfordringer for Norge i handelspolitikken

Til innholdsfortegnelse

Innledning og sammendrag

Norge er en handelsnasjon. Oppslutning om, og avhengighet av, åpen handel kjennetegner Norges internasjonale identitet. Sundvolden-plattformen slår fast at Regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser.

Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi og næringsliv, forblir innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi. Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. Verdens handelsorganisasjon (WTO), supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk.

Handelsavtaler er en mulighet til å forme globaliseringen gjennom internasjonalt samarbeid. Målsettingen er å bevare og videreutvikle rammeverk for handel som gir størst mulig bidrag til norsk verdiskaping, samtidig som vi bidrar til global verdiskaping og bærekraftig utvikling. Verden er inne i en periode med betydelige geoøkonomiske og geopolitiske omveltninger.

Samtidig som verden blir stadig tettere integrert, risikerer Norge i større grad å bli stående utenfor videreutviklingen av rammeverket for internasjonal handel. Regionale initiativ og forhandlinger har de siste årene blitt mer fremtredende, blant annet som respons på manglende fremgang i WTO. Norge står på utsiden av omfattende forhandlingsprosesser på tvers av verdenshavene, med begrenset mulighet til å påvirke utviklingen. Norge står også uten egne frihandelsavtaler med seks av verdens ti største økonomier.

Verden blir stadig åpnere, men tyngdepunktet for både norske handelsinteresser og den globale økonomien forskyves gradvis. Norge nyter godt av velfungerende handelsrelasjoner med våre nærmeste handelspartnere, ikke minst gjennom vår viktigste handelsavtale EØS. Etter hvert som det globale økonomiske tyngdepunktet forflyttes sør- og østover blir tilgangen til markeder hvor de handelspolitiske rammebetingelsene er mindre utviklet viktigere for norsk næringsliv. Parallelt speiler norske handelspolitiske interesser i økende grad endringene av norsk økonomi, med økt vektlegging av investeringer og handel med tjenester, hvor handelspolitiske rammevilkår i mange tilfeller har kommet kortere enn for handel med varer. Norge er derfor avhengig ikke bare av handel, men av en strategisk, aktiv handelspolitikk.

Regjeringen ønsker å bidra til en verden hvor menneskers skaperkraft, evner og fremtidshåp kan realiseres gjennom samarbeid, kunnskapsutveksling og handel. Regjeringens verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv. Demokrati, menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og en internasjonal rettsorden ligger til grunn for vår utenriks- og utviklingspolitikk.

Regjeringen legger ved dette frem en melding til Stortinget om handelspolitikk. Våre langsiktige interesser og målsettinger for et åpent, velfungerende og regelbasert internasjonalt handelssamarbeid er ikke endret, men våre svar må tilpasses endringene som finner sted. Regjeringen ønsker med dette å bidra til å fremme en bred, tverrpolitisk debatt om dagens og morgendagens handelspolitiske veivalg og prioriteringer.

Oppsummering

Del I – Verden før og nå

I kapittel 1 beskrives Norges økonomi og handel. I internasjonal målestokk har Norge en liten, åpen økonomi. De siste tiårene er Norge knyttet tettere sammen med andre land gjennom handel, arbeidsinnvandring og kapitalstrømmer. Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke vår levestandard og påvirker vår næringsstruktur.

Norge har et høyere inntektsnivå enn de fleste andre land. Utvinning av olje- og gassressursene på norsk sokkel har gitt betydelige inntekter til Norge. Vår nasjonalformue består imidlertid først og fremst av verdien av det arbeidet nåværende og fremtidige arbeidstakere utfører. En effektiv og omstillingsdyktig økonomi er en forutsetning for varig høy verdiskaping.

Utenrikshandel utgjør en stor del av den norske økonomien. Produksjon og verdiskaping foregår over hele landet. Mange eksportrettede virksomheter er lokalisert utenfor de store byene. Handel med utlandet er svært viktig for sysselsetting og verdiskaping i hele Norge.

Hvilke land vi eksporterer til har endret seg over tid. Europas andel av vår vareeksport fra fastlandet er redusert fra 83 til 67 prosent de siste 25 årene. Det siste tiåret har det vært en betydelig vekst i vare- og tjenesteeksporten til land i Afrika, Asia og til Sør-Amerika.

Norske bedrifter møter relativt lave tollsatser på mange viktige eksportmarkeder. Samtidig utgjør markedene hvor Norge ikke har ferdigforhandlet frihandelsavtaler en stadig økende andel av den globale økonomien og verdenshandelen. På en rekke av disse markedene gjenstår det til dels betydelige tollhindre. Norsk avhengighet av handel gjør oss i tillegg sårbare for proteksjonistiske tiltak.

Norge har med noen få unntak en svært åpen økonomi for varer, tjenester og investeringer fra utlandet. For norsk økonomi og næringsliv er åpenhet for import minst like viktig som markedsadgang for vår eksport. Det er i tillegg i Norges interesse å være blant landene som går foran i å være tilbakeholden med å innføre kommersielt begrunnede proteksjonistiske tiltak. Gode, forutsigbare rammebetingelser for internasjonal handel er avgjørende for at norsk økonomi og næringsliv skal lykkes i den omstillingen vi står overfor.

  • Regjeringen vil føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger norske interesser og støtter opp om den kommende omstillingen av norsk økonomi.

  • Regjeringen vil videreføre norsk praksis med ikke å benytte seg av restriktive handelstiltak. Dette innebærer også at det ikke er aktuelt å benytte handlingsrommet i WTO til å øke tollsatser.

I kapittel 2 beskrives en global økonomi i betydelig endring. En rekke utviklingsland har opplevd en økonomisk utvikling uten sidestykke de siste 40 årene. Denne utviklingen har de siste tiårene vært mest merkbar blant folkerike land i Asia. Verdens økonomiske tyngdepunkt blir således gradvis forskjøvet fra den transatlantiske markedsplassen mot sør og øst. En sentral drivkraft bak globaliseringen er nedbyggingen av nasjonale hindringer mot økonomisk virksomhet over landegrensene.

Selv om det er store endringer som finner sted, er ikke den økonomiske verdensorden snudd på hodet. Til tross for at mye av forspranget er tettet, er det fremdeles et betydelig gap i velstanden mellom mer modne økonomier som de tradisjonelle industrilandene og fremvoksende økonomier. Det er også til dels store forskjeller innad i land.

Globaliseringen vil møte motstand hvis folk flest opplever at gevinstene hovedsakelig tilfaller andre. Det er derfor en sentral utfordring for å få støtte til å opprettholde og videreutvikle en åpen globalisert økonomi at man finner bedre løsninger for å bygge sikkerhetsnett for utsatte grupper og håndtere økende ulikheter.

Fremveksten av globale verdikjeder gir nye argumenter for en åpen handelspolitikk. For Norge og de andre tradisjonelle industrilandene forsterker fremveksten av globale verdikjeder en forskyvning av økonomien i retning av tjenester og investeringer som i mindre grad er avhengig av lave lønninger. Globale verdikjeder berøres av tollavgifter for varer, hindre for tjenesteeksport og for investeringer, immaterielle rettigheter, samt en rekke andre handelspolitiske rammevilkår. I handelsforhandlinger vil fremveksten av globale verdikjeder derfor skape et økende behov for å se ulike forhandlingsområder i sammenheng.

Internasjonalt samarbeid og koordinering er en avgjørende faktor for at alle land skal kunne lykkes i en globalisert økonomi. De økonomiske endringene verden står overfor, går hånd i hånd med maktforskyvninger som bringer med seg potensiale for friksjon, konflikt og forvitring av internasjonalt samarbeid. Det er naturlig å forvente at fremvoksende økonomier får innflytelse, men også tar på seg ansvar, i henhold til sin økte økonomiske tyngde. Selv om nye strukturer og aktører trer frem er den nye maktfordelingen hverken avklart, stabil eller effektiv.

Utfordringen ligger i å finne modeller for å fremme integrering mellom grupper av land uten å føre til blokkdannelser og svekkelse av bredere internasjonalt samarbeid. Riktig spørsmål er ikke hvorvidt globaliseringen vil fortsette, men hvordan, hvor raskt og om nasjonalstater vil evne å samarbeide om å påvirke retningen.

  • Regjeringen vil arbeide for at globaliseringen støttes opp av et rettferdig og regelbasert internasjonalt samarbeid, med vekt på bærekraftig utvikling, jobbskaping og økonomisk vekst gjennom åpen handel.

I kapittel 3 presenteres handel som virkemiddel. Handelspolitikkens kontaktflater mot innenrikspolitikken, så vel som andre utenrikspolitiske tema, øker. Det er viktig å forstå og påvirke hvordan handelspolitikken setter rammer for nasjonal politikkutvikling, og i hvilken grad det er mulig og ønskelig å utnytte handelspolitiske virkemidler for å nå ikke handelsrelaterte målsetninger. Det er ikke mulig i en slik melding å dekke alle relevante politikkområder og tilstøtende tema. I dette kapitlet fokuseres det på Balansegangen mellom åpenhet og retten til å regulere; Handel og utvikling; Handel, miljø og klima; og Handel og arbeidstakerrettigheter.

En sentral problemstilling i handelssammenheng er hvorvidt retten til å innføre nasjonale reguleringer hindres eller begrenses av internasjonale handelsforpliktelser. Selv om det i de aller fleste tilfelle viser seg mulig å kombinere ulike hensyn, er denne debatten likevel illustrerende for et reelt dilemma. Norge, som et lite land med en åpen økonomi, er tjent med et system basert på at felles regler overholdes. Vi er tjent med selv å overholde våre internasjonale forpliktelser. Samtidig anerkjenner WTO at medlemmene har behov for å regulere viktige nasjonale hensyn. Denne balansen er reflektert i WTOs avtaleverk og i alle bilaterale frihandelsavtaler som bygger på WTO, inklusiv de frihandelsavtaler Norge har inngått sammen med våre EFTA-partnere.

  • Regjeringen vil legge vekt på å delta aktivt i utformingen av handelspolitikkens rammer for reguleringer og standarder for å sikre at norske interesser er ivaretatt, inkludert muligheten til å gjennomføre nødvendige reguleringer for å oppnå legitime nasjonale målsettinger.

Regjeringen ønsker å bruke handel som virkemiddel i utviklingspolitikken. Handel er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig instrument for utvikling, sysselsetting og vekst. Det må erkjennes at mange utviklingslands offensive interesser har fått for lite oppmerksomhet i forhandlinger, og at dette utgjør et hinder på veien til å integrere utviklingsland i verdenshandelen.

Utviklingslandene er en heterogen gruppe land der mulighetene til å nyttiggjøre seg fordeler av internasjonal handel er svært ulik. Det er derfor nødvendig i større grad å differensiere handelspolitikken mellom ulike land. Særbehandling bør ikke først og fremst innebære at utviklingsland blir stående utenfor regelverket, men at det legges vekt på å identifisere hva som skal til for å komme innenfor.

Regelverket i WTO hjemler positiv særbehandling av utviklingsland ved at varer fra fattige land ilegges redusert toll sammenlignet med varer fra industrialiserte land. Norge har et omfattende preferanseregime (GSP) for import fra utviklingsland.

Både bistand til implementering av avtaler og avtaler som er mer tilpasset ulike utviklingslands muligheter, kan være nyttige verktøy for å integrere utviklingsland i verdenshandelen.

  • Regjeringen vil vurdere endringer av innretningen på den norske GSP-ordningen som gir ytterligere lettelser for de nest fattigste utviklingslandene.

  • Regjeringen vil øke støtten til handelsrelatert utviklingssamarbeid, inkludert i forbindelse med frihandelsavtaler.

Verden står overfor store miljøutfordringer med press på naturressurser og økologisk balanse, global spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier og klimaendringer. Mange tidligere miljøutfordringer er blitt løst gjennom økonomisk utvikling og teknologiske nyvinninger, samt gjennom politiske tiltak som avgifter og reguleringer. Slik må også dagens miljøutfordringer løses.

Det er viktig at det internasjonale handelsregelverket i WTO og Norges frihandelsavtaler fremmer grønn vekst og støtter opp om klima- og miljøhensyn. Internasjonal handel kan spille en rolle som tilrettelegger for en mer miljø- og klimavennlig utvikling og fremme «det grønne skifte», både ved å fremme økt handel med miljøvarer og relaterte tjenester, og redusere unødvendige barrierer for denne handelen. Handelsforpliktelser må utformes slik at de tar hensyn til statenes behov for å gjennomføre en effektiv miljø- og klimapolitikk. Samtidig er det viktig at land ikke får adgang til å gjennomføre diskriminerende eller proteksjonistiske tiltak som unødig hindrer handel på ensidig basis.

Det har vokst frem en erkjennelse av at handelsregimer må anerkjenne økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøbeskyttelse som gjensidig avhengige elementer for å få til bærekraftig utvikling. Det er i tillegg en voksende erkjennelse av at handelspolitikk og internasjonalt handelsregelverk kan benyttes og utvikles på en slik måte at det kan bidra til bedrede arbeidsvilkårene i land der disse ikke er tilstrekkelig gode.

  • Regjeringen vil videreføre arbeidet med å inkludere et eget kapittel om handel og bærekraftig utvikling i de frihandelsavtaler Norge inngår.

  • Regjeringen vil arbeide for å sluttføre en miljømessig ambisiøs avtale om miljøvarer i WTO, og om mulig utvide denne til å dekke alle land og også omfatte liberalisering av relaterte miljøtjenester.

  • Regjeringen vil vurdere mulighetene for initiativ til endring av subsidieregelverket i fremtidige WTO-forhandlinger som åpner for legitime støttetiltak til nye miljø- og klimavennlige produkter for å korrigere markedssvikt på energiområdet. Norge vil i tillegg fortsette sitt arbeid for å redusere fossile subsidier globalt.

Del II – Organiseringen av internasjonal handel

I kapittel 4 beskrives det multilaterale handelssystemet. Det multilaterale handelssystemet er en bemerkelsesverdig triumf for internasjonalt samarbeid. WTO er på overordnet plan en møteplass som fremmer dialog mellom stater om samspillet mellom enkeltlands politiske valg og det globale felleskapets interesser. WTO utgjør et regime som gjennom felles normer, regler og prosedyrer bidrar til å sikre at den globale økonomien er basert på internasjonalt samarbeid og en åpen og regelbasert handelspolitikk.

I dag står WTO overfor betydelige utfordringer. Medlemmene har ikke lykkes med å oppfylle egne forventninger til videreutvikling av regimet. Dersom organisasjonen skal opprettholde sin legitimitet på lang sikt, er det helt avgjørende at regelverk og forpliktelser oppdateres.

Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. En beslutningsprosess forankret i konsensusprinsippet, med mulighet for små og mellomstore aktører til å forankre krav i felles prinsipper og bygge allianser, bidrar til å moderere den sterkestes rett. Norge står opp for egne interesser i WTO, og benytter de formelle og uformelle kanalene aktivt for å bistå norsk næringsliv og for å fremme systemiske interesser.

  • Regjeringen anser bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet som Norges primære handelspolitiske interesse.

  • Regjeringen vil videreføre og styrke arbeidet med å benytte WTOs regulære arbeid til å fremme norske interesser.

I kapittel 5 beskrives bilateralt og regionalt handelssamarbeid. Når man ser på økonomisk og politisk betydning, er EØS-avtalen Norges viktigste frihandelsavtale, samtidig som den går mye lenger enn en klassisk handelsavtale hva angår økonomisk integrasjon og institusjonell overbygging. Samtidig har betydningen av handel med markeder utenom EØS økt i takt med globaliseringen av norsk utenrikshandel gjennom de siste 20 årene.

Parallelt med den låste situasjonen i forhandlingene i WTO har handelsliberaliseringen i økende grad foregått gjennom regionale- og bilaterale avtaler. Norge har gjennom EFTA inngått 25 frihandelsavtaler med til sammen 35 land, i tillegg til to bilaterale avtaler. Frihandelsavtalene bygger på WTO-regelverket, men skal gi bedre betingelser enn det man har blitt enig om i WTO, og er dermed viktige virkemiddel for å sikre markedsadgang og gode rammevilkår for norsk næringsliv.

Norge må ha et bevisst forhold til hvordan handelspolitikken kan innrettes i det nye handelspolitiske landskapet som preges både av store regionale forhandlingsinitiativer på tvers av Atlanterhavet og Stillehavet, og ikke minst viktig for Norges del, et aktivt EU som fremforhandler frihandelsavtaler med viktige markeder.

De siste årene har blitt preget av oppstart av mega-regionale forhandlingsprosesser som tar sikte på å oppnå vidtrekkende handelsliberalisering. Norge står på utsiden av disse prosessene med begrensede muligheter til å påvirke, men hvor norske interesser like fullt vil bli berørt på godt og vondt. I fremveksten av mega-regionale frihandelsavtaler er det forhandlingene om en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA som har størst potensielle konsekvenser for Norge.

  • Regjeringen vil arbeide for å sikre samlede norske interesser mens TTIP-forhandlingene pågår og vektlegge norsk næringslivs behov for likeverdige konkurransevilkår med det som næringslivet i EU og USA oppnår gjennom en eventuell ferdigforhandlet avtale.

Del III – Veivalg i handelspolitikken

Det er bred enighet om de sentrale holdepunktene for norsk handelspolitikk. Handelspolitikken er et virkemiddel for å skape verdiskaping og sysselsetting i Norge. På et overordnet plan er handelspolitikken i tillegg et viktig bidrag til å nå våre utenrikspolitiske og utviklingspolitiske mål om en fredelig verden preget av internasjonalt samarbeid og med muligheter for inkluderende, bærekraftig utvikling for alle. Regjeringens prioriteringer innen handelspolitikken skal legge dette til grunn.

Del III av meldingen presenterer fem områder hvor endringer nasjonalt og globalt bidrar til at det er nødvendig å forholde seg til handelspolitiske veivalg. Veivalg innebærer ikke det samme som hovedprioriteringer, men er en indikasjon på økt aktualitet, endrede premisser eller politisk ønske om retningsendring. De fem områdene som presenteres er Bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet; Prioriteringer og avveininger for åpning av markeder; Landbruks- og handelspolitikken; Handel med tjenester; og Økonomisk diplomati og åpenhet i handelspolitikken.

I kapittel 6 presenteres Regjeringens prioriteringer for bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet. Når WTO som forhandlingsforum ikke oppnår tilstrekkelige resultater, kan dette bidra til å svekke organisasjonens evne til å håndheve internasjonale kjøreregler for handel i fremtiden. Bevaring og styrking av WTO er derfor først og fremst et spørsmål om bevaring og styrking av WTOs forhandlingsfunksjon.

På kort sikt er det viktig å rette oppmerksomheten mot ferdigstillelse av Doha-runden. Det vil mest sannsynlig innebære forhandlingsløsninger som ser vesentlig annerledes ut enn de tekster og forventninger som hittil har ligget til grunn. Den overordnede målsettingen må etter Regjeringens syn være å avslutte runden på en måte som bevarer og styrker WTO som forhandlingsarena for internasjonale handelsforhandlinger, og som åpner muligheten for nye forhandlingsrunder i WTO-format i overskuelig fremtid.

For å lykkes med multilaterale handelsavtaler i årene som kommer, er det nødvendig å tenke nytt rundt forhandlinger i og i tilknytning til WTO. En sentral utfordring er at konsensusprinsippet for ofte resulterer i veto. Regjeringens syn er at konsensusprinsippet i WTO er en grunnleggende forutsetning for det multilaterale handelssystemets legitimitet, og må bevares. Det er i tillegg viktig å hegne om WTO som en organisasjon basert på bindende, håndhevbare regler for internasjonalt handelssamarbeid.

En større grad av individuell tilpasning vil imidlertid sannsynligvis være nødvendig for å lykkes med multilaterale avtaler i årene fremover. Det kan også være nødvendig å erkjenne at brede forhandlingsrunder basert på «single undertaking», hvor ingenting er avgjort før alt er avgjort, kan gjøre det for vanskelig å komme til enighet i en verden i rask endring.

Flernasjonale avtaler innenfor, eller med tettest mulig tilknytning til WTO, er et viktig bidrag til en handelsagenda langs flere spor. De representerer et alternativ til geografisk avgrensede regionale avtaler. Dette kan bidra til å redusere sjansene for at internasjonalt handelssamarbeid beveger seg i retning av uheldige, ekskluderende blokkdannelser. Videre kan de være en mulighet for å konsolidere eksisterende og fremtidige bilaterale og regionale avtaler, og dermed redusere fragmenteringen av internasjonalt handelssamarbeid.

Samtidig må slike avtaler ikke føre til en svekkelse av WTO. Det er derfor viktig å forankre norske prioriteringer for flernasjonale avtaler i våre bredere interesser i et åpent, inkluderende og regelbasert internasjonalt handelspolitisk samarbeid.

  • Regjeringen vil i sluttføringen av Doha-runden arbeide for løsninger som bidrar positivt til å få på plass en global handelsavtale, og prioritere nedbygging av handelshindre i andre industriland og fremvoksende økonomier. Norge vil vektlegge markedsadgang for industrivarer (særlig sjømat) og tjenester, styrking av regelverket, samt arbeidet for en balansert løsning for landbruk som også ivaretar norske interesser.

  • Norge skal videre arbeide for at det ikke stilles økte krav til MUL og for å bevare utviklingsdimensjonen i forhandlingene.

  • Regjeringen vil bidra til at flernasjonale avtaler som er tett knyttet opp til WTO, utvikles til å bli et effektivt, attraktivt og konstruktivt bidrag til mest mulig multilaterale løsninger.

I kapittel 7 presenteres Regjeringens prioriteringer og avveininger for åpning av markeder. Antallet regionale og bilaterale frihandelsavtaler har økt betydelig de siste tiårene, mens flernasjonale avtaler har fått økt aktualitet. Det er nødvendig også for Norge å utnytte strategisk og aktivt mulighetene som ligger i å forhandle flere og bedre avtaler, og langs flere spor.

Moderne handelsavtaler omfatter langt mer enn tradisjonelle markedsadgangsspørsmål, fordi rammevilkårene for internasjonal handel er mer omfattende og sammensatt enn toll og restriksjoner på grensen. Det er i Norges interesse å være blant landene som ligger i front med å utvikle moderne handelsavtaler som dekker bredden av handels- og handelsrelaterte virkemidler.

Norge har viktige utestående handelspolitiske interesser også innenfor velutviklede rammeverk. Ikke minst gjelder dette sjømateksport til EU. Frihandel for sjømat til EU, norsk sjømatnærings utvidede hjemmemarked, er derfor høyt prioritert i Regjeringens handelspolitikk.

Frihandelsavtaler bilateralt og gjennom EFTA er et sentralt virkemiddel for fremme av norske handelspolitiske interesser som supplement til det multilaterale. Gjennom frihandelsavtalene skal norsk næringsliv sikres økt markedsadgang og forutsigbarhet i rammevilkårene for eksport av varer og tjenester og for utenlandsinvesteringer.

Fremveksten av regionale- og interkontinentale frihandelsavtaler tilsier at Norge og EFTA i større grad enn tidligere bør vurdere å inngå frihandelsavtaler med regionale sammenslutninger. Hovedfordelen for norsk næringsliv med en regional tilnærming vil være at en enkelt avtale åpner opp et betydelig større marked, og at bedriftene kan betjene hele markedet basert på ett felles regelsett.

  • Regjeringen vil arbeide for en offensiv handelspolitikk som ivaretar norske interesser. Dette oppnås blant annet ved å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer og å bidra til stabile globale økonomiske og politiske rammevilkår for økonomisk vekst og utvikling.

  • Regjeringen vil gi økt prioritet til arbeidet for å sikre frihandel for sjømat til EU-markedet.

  • Regjeringen vil arbeide for oppstart av forhandlinger med viktige handelspartnere som vi ennå ikke har avtaler med, samt vurdere mulighetene for å etablere frihandelsavtaler med regionale sammenslutninger.

I kapittel 8 presenteres avveininger knyttet til handelspolitikken på landbruksområdet. De handelspolitiske rammevilkårene har stor betydning for norsk landbruk og måloppnåelsen for landbrukspolitikken. Landbruk skiller seg ut i Norges handelspolitiske profil, gjennom høye tollsatser og omfattende næringsstøtte. En rekke forhold bidrar til å gjøre landbruksproduksjon utfordrende i Norge, og det er ønskelig å beholde et handlingsrom til å kompensere for ulemper ved norsk produksjon.

Norge skal fortsatt være en konstruktiv aktør i handelspolitikken på landbruksområdet. Åpnere handel med landbruksvarer internasjonalt er et viktig bidrag til økt matsikkerhet og for å tilby muligheter for mange utviklingsland til å løfte seg ut av fattigdom. Dette er i tråd med Norges bredere interesser.

Vi må være forberedt på at det kan bli betydelige reduksjoner i tollvernet som følge av fremtidige internasjonale avtaler. Økt konkurransekraft vil være avgjørende for å nå regjeringens målsetting om økt landbruksproduksjon i Norge. I WTO, artikkel 19-forhandlingene med EU og frihandelsforhandlinger må Norge imidlertid forvente å møte krav som vil kunne være krevende for landbruket. Beskyttelsesinteresser og hensynet til forutsigbarhet for næringen må fortsatt ivaretas i forhandlinger.

Vedtaket på WTOs ministerkonferanse i Hongkong (2005) om eliminering av eksportsubsidier må følges opp samtidig som forutsigbarheten for næringen ivaretas. Avvikling av de norske eksportsubsidiene vil innebære en betydelig politisk forpliktelse om at Norge avslutter bruken av det mest handelsvridende og omstridte virkemidlet i landbruks- og handelspolitikken.

Det er i tillegg viktig å få på plass regelverk i WTO for å begrense bruken av eksportrestriksjoner og andre handelshindre, som bidrar til å undergrave tilliten til handel som verktøy for effektiv, global matforsyning, og bidrar til å forverre alvorlige matkriser.

  • Regjeringen vil i fremtidige handelsforhandlinger fortsatt vektlegge norsk landbruks beskyttelsesbehov. Defensive interesser på landbruksområdet avveies mot våre generelle handelspolitiske interesser og offensive interesser på andre enkeltområder.

  • Regjeringen vil arbeide for en friere handel med landbruksvarer for å bidra til global velferdsutvikling og matsikkerhet, samt av hensyn til norske forbrukere og mangfoldet i det norske matmarkedet. Landbruksinteresser vil bli tillagt nødvendig vekt i forhandlinger, men vil ikke i seg selv være grunn til å hindre innledning av forhandlinger hvor landbruksinteresser kan forventes å bli berørt.

  • Regjeringen vil fase ut alle eksportsubsidier senest innen utgangen av 2019.

  • Regjeringen vil støtte opp om internasjonale initiativ for å begrense bruken av eksportrestriksjoner.

I kapittel 9 presenteres Regjeringens arbeid og avveininger for liberalisering av handelen med tjenester. Åtte av ti arbeidstakere jobber i dag med tjenester i Norge, og tjenesteytende næringer har stått for en markert vekst i både verdiskaping og sysselsetting de siste tiårene. Forhandlinger om liberalisering av tjenestemarkeder er en sentral handelspolitisk interesse, både fordi tjenesteyting er viktigere for norsk økonomi, og fordi det er flere handelshindringer å ta tak i.

En forutsetning for å kunne delta og forhandle frem forbedrede rammevilkår for tjenestehandel, er at Norge viser vilje til å binde vårt allerede åpne tjenestemarked for utenlandske tjenestetilbydere. EØS-avtalen innebærer allerede en betydelig grad av åpenhet for handel med tjenester. I mange tilfeller vil det derfor medføre liten eller ingen grad av omstilling og endring å utvide denne åpenheten til også å gjelde tjenesteytere fra land utenfor EØS gjennom nye handelsavtaler.

De største potensielle gevinstene av liberalisering av tjenestehandelen er gjennom det multilaterale handelssystemet. WTO er også det best egnede forumet for å videreutvikle rammevilkår for internasjonal tjenestehandel som kommer de fattigste landene til gode, og for å oppnå videre åpning av raskt voksende tjenestemarkeder i fremvoksende økonomier. Det er derfor viktig å fortsette arbeidet multilateralt for videre åpning av tjenestemarkedene. De kommende årene vil det imidlertid sannsynligvis være svært ulike syn blant medlemmene i WTO på hvilket tempo og ambisjonsnivå som er hensiktsmessig for videre åpning av tjenestemarkeder.

Forhandlingene om en flerstatlig avtale om handel med tjenester (TISA – Trade in Services Agreement) representerer derfor en svært lovende utvikling. TISA vil gi norske bedrifter økt forutsigbarhet og gjøre det enklere å eksportere tjenester til andre land, noe som vil kunne bidra positivt til økonomisk vekst og sysselsetting. Norge ønsker et utvidet medlemskap i TISA. Det legges vekt på at TISA-avtalen bygges på WTO, slik at det blir enklest mulig både for ikke-medlemmer å tiltre, og på sikt å utvide avtalen til en multilateral videreutvikling av GATS under WTO-paraplyen.

  • Regjeringen vil gi prioritet til å få revitalisert tjenesteforhandlinger i WTO, og legge vekt på at forhandlingssporet i WTO går parallelt med pågående regionale og flernasjonale forhandlingsprosesser som omhandler tjenester.

  • Regjeringen vil arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

  • Regjeringen vil i forbindelse med TISA-forhandlingene gjennomføre en kartlegging av behovet for videreføring av handelspolitiske restriksjoner på tjenesteområdet.

  • Regjeringen vil arbeide for at TISA inkluderer sentrale fremvoksende økonomier og utformes på en måte som muliggjør fremtidig multilateralisering innenfor WTO.

I kapittel 10 presenteres Regjeringens politikk for økonomisk diplomati og åpenhet i handelspolitikken. Utenriksøkonomi, næringsfremme og handel er en grunnpilar for norsk utenrikspolitikk.

Norske bedrifters suksess i det globale marked er viktig for Norges verdiskaping. Støtte til næringslivet ute er en prioritet for utenrikstjenesten. Det gjelder for alle utenriksstasjonene, selv om innsatsen og behovene vil variere mellom land og regioner. Handelspolitikken har en sentral plass i økonomisk diplomati. Handelspolitikken handler ikke bare om å skape rammebetingelsene, men å anvende dem. Handelsavtaler bidrar til å lette handelen, men gir også møteplasser, regelverk og muligheter som kan benyttes når enkeltbedrifter møter utfordringer.

Forvaltningen og virkemiddelapparatet har ulike kanaler og virkemidler til rådighet. Samarbeid, informasjonsutveksling og koordinering er viktig for å utnytte mulighetene til fulle. Erfaring viser at det styrker Norges sak å bruke de forskjellige virkemidlene gjennom både globale, regionale og bilaterale prosesser parallelt.

Innenrikspolitikken får flere og tydeligere kontaktflater mot handelspolitiske rammeverk etter hvert som handelsavtalene blir dypere og bredere. Åpenhet og dialog med næringsliv, sivile samfunn og berørte interesser er derfor enda viktigere enn tidligere for å sikre at handelspolitikken reflekterer helhetlige norske interesser og er samstemt med andre politikkområder.

  • Regjeringen vil øke innsatsen for å bruke handelspolitikken aktivt i et styrket økonomisk diplomati.

  • Regjeringen vil etterstrebe størst mulig åpenhet og nasjonal debatt om forhandlingsprosesser.

Avgrensninger

Handelspolitikken berører utenrikspolitiske så vel som innenrikspolitiske spørsmål bredt. Det er ikke mulig å gi en tilfredsstillende oversikt over alle disse i én enkelt melding, og det er derfor viktig med avgrensninger.

Avgrensninger er ikke det samme som nedprioriteringer. Denne meldingen må leses i sammenheng med Sundvolden-plattformen og Regjeringens øvrige meldinger og handlingsplaner, inkludert kommende meldinger.

Det er i den anledning særlig relevant å henvise til Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Respekt for menneskerettighetene gir også trygge rammer for utvikling og vekst, og står sentralt i norsk utenrikspolitikk, inkludert handelspolitikken.

I tillegg henvises spesielt til kommende Melding om næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet.

Til toppen
Til dokumentets forside