Meld. St. 32 (2015–2016)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

6 Longyearbyen

6.1 Innledning

Et av de overordnede målene i svalbardpolitikken er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette målet nås gjennom familiesamfunnet i Longyearbyen.

Longyearbyen er ikke et livløpssamfunn og det er klare rammer for hvilket tjenestetilbud som skal være tilgjengelig for innbyggerne i samfunnet. Dette reflekteres bl.a. i det lave skattenivået for øygruppen og i det forhold at utlendingsloven ikke gjelder her. Det er regjeringens mål at Longyearbyen fortsatt skal være et levedyktig lokalsamfunn som er attraktivt for familier og et samfunn som bidrar til å oppfylle og understøtte de overordnede mål i svalbardpolitikken.

En fortsatt utvikling innen eksisterende virksomhet vil bidra til dette. Samtidig er det ønskelig å legge til rette for et bredere og mer variert næringsliv. Det ble i forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet for 2015 bevilget 50 mill. kroner til tiltak som vil bidra til omstilling og rask sysselsetting i Longyearbyen. En viktig årsak til dette grepet er den krevende situasjonen for kullselskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG) og de konsekvenser dette har for Longyearbyen. Mange arbeidsplasser har allerede gått tapt som følge av situasjonen. Da nedbemanningen i selskapet startet i 2011 var det ca. 350 ansatte i konsernet. En stor del av de ansatte har imidlertid pendlet mellom Svea og fastlandet. Så lenge driftshvilen varer vil det være om lag 100 ansatte i selskapet, inkludert aktiviteten i Gruve 7 og ansatte i administrasjonen. Driftshvilen skal besluttes for ett år av gangen, men ikke utover 2019. Det må legges til grunn at en reduksjon i omsetning i et slikt omfang vil få konsekvenser for øvrig virksomhet i Longyearbyen. Forholdene rundt SNSK-konsernet er nærmere omtalt i kap. 9 Næringsvirksomhet. Av omstillingspakken på 50 mill. kroner er Innovasjon Norge tildelt 20 mill. kroner. Midlene brukes både til tilstedeværelse og aktivitet i Longyearbyen, og ikke minst til utvikling og støtte av næringsprosjekter som er i tråd med og støtter opp under målene for svalbardpolitikken.

Longyearbyen lokalstyre har en sentral rolle i omstillingsarbeidet, og det er tett dialog mellom lokalstyret og Innovasjon Norge. Det følger av svalbardlovens § 29 at lokalstyret har som oppgave å drive en rasjonell og effektiv forvaltning av fellesinteressene, innenfor rammen av svalbardpolitikken, og med sikte på en miljøforsvarlig og bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet. Lokalstyret er tildelt 4,5 mill. kroner av omstillingsrammen for å styrke sitt arbeid med videre utvikling av samfunnet. Svalbard Næringsforening er, med sin kunnskap om lokale forhold og lokalt næringsliv, tildelt 0,5 mill. kroner. Det er også bevilget 3 mill. kroner til utviklingen av en nærings- og innovasjonsstrategi i regi av Nærings- og fiskeridepartementet. I tillegg er Longyearbyen lokalstyre tildelt 22 mill. kroner for å redusere vedlikeholdsetterslep i infrastruktur og samtidig bidra til god sysselsettingseffekt innen bygg- og anleggssektoren.

Regjeringen vil understreke at arbeidet med å omstille Longyearbyen har pågått over lang tid. På starten av 1990-tallet ble Longyearbyen beskrevet som et «ensidig industristed», (jf. St.meld. nr. 50 (1990–91)). Ti år senere, ved behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999–2000) jf. Innst. S nr. 196 (1999–2000), ble det slått fast at mye av det som tidligere ga grunnlag for å kalle Longyearbyen et ensidig industristed, var endret. Et bedre offentlig tjenestetilbud hadde vokst frem og samfunnet hadde også fått et bredere næringsgrunnlag. I tillegg til gruvevirksomheten har man hatt en fremvekst av reiseliv, forskning og høyere utdanning, romrelatert virksomhet og annen næringsvirksomhet. Selv om tjenestetilbudet på enkelte områder er begrenset, f.eks. innen helse- og omsorg, fremstår Longyearbyen i dag som et lokalsamfunn med en godt utbygd offentlig infrastruktur, godt tjenestetilbud og med bredde og variasjon innen næringslivet.

Regjeringen ønsker at denne utviklingen skal fortsette innenfor rammen av de overordnede målene for svalbardpolitikken, slik at samfunnet også fremover har en kvalitet, bredde og variasjon som gjør det attraktivt å bo i Longyearbyen og som dermed understøtter målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Regjeringen ønsker imidlertid ikke å legge til rette for en vekst som raskt utløser behov for store investeringer i ny infrastruktur som vannforsyning, varme- og kraftproduksjon. Etablering og vedlikehold av infrastruktur i et arktisk klima er kostnadskrevende, og Longyearbyen lokalstyre har allerede betydelige utfordringer med å vedlikeholde eksisterende infrastruktur. Det er også, i de senere år, foretatt betydelige investeringer i energiforsyningen for å sikre en fortsatt stabil kraft- og varmeproduksjon. Summen av de investeringer som er foretatt gjennom mange år, gir Norge samlet en unik infrastruktur på 78 grader nord, som ikke finnes andre steder på tilsvarende breddegrader.

Sentrale myndigheter har i lengre tid tatt et særskilt ansvar for etablering av infrastruktur på Svalbard. Det vises i den forbindelse også til behandlingen av St.meld. nr. 22 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 336 (2008–2009), hvor Utenrikskomiteen uttalte: «Komiteen viser i den sammenheng til de sterke nasjonale interesser og folkerettslige forpliktelser som knyttes til øygruppen, og til at dette tilsier et sterkt statlig engasjement. Særlig bør dette gjelde opprustning og utbygging av tung infrastruktur så som energiforsyning og havnefasiliteter.»

Regjeringen vil på bakgrunn av dette understreke at det er viktig, også fremover, med et sterkt statlig engasjement ved den videre utviklingen av strategisk infrastruktur på øygruppen.

Opprettelsen av og vekst i aktiviteten ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er et godt eksempel på etablering av infrastruktur som også har vært et svært viktig bidrag til utviklingen av Longyearbysamfunnet. UNIS har 110 fast ansatte (2015), flere professor II/førsteamanuensis II og en rekke gjesteforskere. De ansatte med familier utgjør sammen med studentene ved UNIS rundt 25 pst. av befolkningen i Longyearbyen. For ytterligere omtale av UNIS, se kap 8.

En velfungerende infrastruktur er en forutsetning for verdiskaping, sikkerhet og akseptabel miljørisiko. God infrastruktur er også sentralt for utvikling av arbeidsplasser og for å stimulere næringsutviklingen. Ved den videre utvikling av samfunnet i Longyearbyen er det derfor viktig med en skrittvis tilnærming hvor man forløpende vurderer de konsekvenser omleggingen i SNSK-konsernet har for samfunnet i Longyearbyen og hvor man tar hensyn til hva en videreutvikling på ulike områder betyr for kapasiteten på infrastrukturen.

Skredulykken 19. desember 2015 forsterker viktigheten av en slik utvikling. Skredulykken har aktualisert arbeidet med en klimatilpasset arealutvikling og å frigjøre arealer i sentrum til boligformål. Gjennom et samlet grep vil man kunne få gode effekter for Longyearbysamfunnet og samtidig legge til rette for en ønsket næringsutvikling. Det er her sentralt at de planer som legges for næringsutvikling avstemmes mot dette arealplanleggingssarbeidet.

Det er ikke et mål at samfunnet skal vokse utover dagens nivå. Det er imidlertid viktig at samfunnet fremstår med en kvalitet, bredde og variasjon som gjør det attraktivt å bo i og som dermed understøtter målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Innenfor disse rammene vil det være behov for noe utbygging og tilrettelegging for en tilpasset utvikling på utvalgte områder.

6.2 Områder for videre utvikling

Sentrale myndigheter har ansvar for å legge de overordnede rammene utviklingen på øygruppen gjennom bl.a. lovverk og tildelinger over statsbudsjettet. Utviklingsarbeidet skjer imidlertid lokalt. Longyearbyen lokalstyre er en viktig aktør i dette arbeidet, i bl.a. samarbeid med Innovasjon Norge og Svalbard Næringsforening. Kulldriften har vært en bærebjelke i opprettholdelsen av Longyearbysamfunnet. Det er ikke sannsynlig at en type virksomhet alene vil kunne erstatte bortfallet av arbeidsplasser i kulldriften. Det er derfor viktig å satse videre på eksisterende virksomhet, samtidig som det også legges til rette for ny variert virksomhet. Det har gjennom lengre tid vært satset bevisst på å tilrettelegge for forskning og høyere utdanning, reiseliv, romrelatert virksomhet og annen variert virksomhet. Dette har gitt gode resultater. I tiden fremover ønsker regjeringen å lette til rette for en videre utvikling av aktivitet, som kan bidra til å nå målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette vil på sikt legge grunnlaget for en større robusthet i samfunnet.

6.2.1 Reiselivet – Longyearbyen og nærområdene

Reiseliv er en av basisnæringene på Svalbard. Reiselivsnæringen har hatt en positiv vekst de siste årene og er en viktig bidragsyter til sysselsettingen i Longyearbyen. Både byen selv, og de omkringliggende områdene rundt, byr på store opplevelsesverdier knyttet til den unike naturen og kulturminnene som finnes der. Når Longyearbyen nå er inne i en omstillingsprosess er det naturlig at reiselivet er en av næringene det tilrettelegges for. Utvikling av reiselivsprodukter på Svalbard må omfatte både utvikling av nye tilbud og produkter, og mer og bedre tilpasset informasjon. Dette gjelder særlig de områdene som ligger nærmest Longyearbyen med planområdet og tilgrensende områder. Men det er også viktig å legge til rette for et miljøtilpasset reiseliv innenfor Isfjord-området og Forvaltningsområde 10, der både Longyearbyen og de andre lokalsamfunnene befinner seg (jf. figur 6.1).

Figur 6.1 Forvaltningsområde 10.

Figur 6.1 Forvaltningsområde 10.

Kart: Norsk Polarinstitutt

Utviklingen av nye reiselivsprodukter må være bærekraftig og skje innenfor de rammer som ligger i miljømålene, miljøregelverket og annet regelverk på Svalbard. For den naturbaserte reiselivsnæringen er det også viktig at det unike ved svalbardnaturen bevares. Innenfor disse rammene finnes det handlingsrom for å videreutvikle reiselivet i Longyearbyen. Regjeringen vil legge til rette for en utvikling av reiselivet i Forvaltningsområde 10, som bl.a. omfatter Isfjorden og områdene rundt lokalsamfunnene (se figur 6.1). Lokale reiselivsaktører har utarbeidet en «Masterplan Svalbard» for reiselivet. Denne inneholder momenter som vil kunne være aktuelle i en videre utvikling.

En forutsetning for at reiselivsnæringen i Longyearbyen skal kunne vokse er at Longyearbyen utvikles som en opplevelsesarena med et variert tilbud av aktiviteter og opplevelser som er godt tilrettelagt for de besøkende. Utvikling av opplevelser i nærområdet til Longyearbyen vil gi et viktig supplement til eksisterende aktivitetstilbud, spesielt i mørketiden. Flere spennende opplevelser kan bidra til at turister forlenger oppholdet sammenlignet med i dag. Forlenget opphold vil medføre økt omsetning pr. gjest, noe som vil være positivt for næringslivet i Longyearbyen. Samtidig vil forholdet mellom omsetning og miljøbelastning ved turisttransport til og fra øygruppen bedres. Økt satsing på helårsturisme vil også være viktig for lokalsamfunnet i Longyearbyen.

Et av flere tilbud reiselivsnæringen ønsker å videreutvikle (jf. Masterplanen for reiselivet av 2015), er produkter knyttet til næringshytter. Det ble i 2007 gitt tillatelse etter svalbardmiljøloven til etablering av tre næringshytter for reiselivet på Svalbard. Etablering av flere næringshytter kan være aktuelt som en del av den videre utvikling av reiselivet på Svalbard. En slik prosess vil i så fall ta utgangspunkt i de samme prinsippene og hovedkriteriene som prosessen fra 2007, med lokalisering innenfor Forvaltningsområde 10 og utenfor etablerte verneområder, en åpen utlysning, et begrenset antall tillatelser og et kriteriesett for vurdering av prosjekter.

Fra reiselivsbedriftene på Svalbard er det lansert flere ideer om ulike midlertidige installasjoner for overnatting eller dagsbesøk på vinteren innenfor Forvaltningsområde 10. Slike installasjoner kan øke bredden og omfanget i reiselivstilbudet. Det samme gjelder tilrettelegging ved ilandstigning på utvalgte lokaliteter i Isfjorden. Det er samtidig viktig at de tilpasses omgivelsene og at det gjøres helhetlige vurderinger av omfang, lokaliseringer og miljøpåvirkning. Reiselivsbedriftene er i dialog med Sysselmannen om enkelte av disse idéene.

Det har vært en betydelig utvikling og økt etterspørsel etter ikke motoriserte reiselivstilbud med utgangspunkt i Longyearbyen, bl.a. basert på bruk av trekkhunder. Det er mulighet for videre utvikling og vekst innenfor produkter som bl.a. hundesledeturer og skiturer. I tråd med målet om en begrenset motorferdsel på Svalbard vil regjeringen legge til rette for dette, bl.a. ved å se på mulighetene for økt brukt av det store scooterfrie området.

Boks 6.1 Fredheim – fangststasjonen som ble flyttet

Figur 6.2 Fredheim

Figur 6.2 Fredheim

Foto: Helene Mokkelbost, Sysselmannen

Fredheim i Sassenfjorden var fangststasjonen til den kjente fangstmannen Hilmar Nøis. Han hadde 38 sesonger på Svalbard, 35 som overvintrende fangstmann. Fredheim var hovedstasjonen hans, og de fleste overvintringene fant sted der.

Fangststasjonen består av hovedhuset Villa Fredheim (påbegynt i 1924 og ferdig i 1927), Gammelhytta som ble bygd av Fredrik Antonsen og Simon Ingebrigtsen i 1908, og et uthus som er bygd på samme tid som villaen og blir brukt som nødhytte. Fredheim er et populært utfartssted for fastboende og tilreisende i snøscootersesongen.

Stranderosjonen hadde gjennom mange år spist seg inn mot fangststasjonen. Hvis ikke noe ble gjort ville bygningene bli tatt av havet. Ulike tiltak ble vurdert, både erosjonsforebygging og flytting av bygningene. Gammelhytta ble flyttet seks meter fra strandkanten i 2001, men var fortsatt ikke trygg.

Det konkrete arbeidet med å planlegge flytting av Fredheim ble startet høsten 2013. Flytting av stasjonen er avklart med Riksantikvaren og Miljødirektoratet, og selve prosjektet ble igangsatt våren 2014.

Sommeren 2014 ble bygningene jekket opp på stålbjelker og avstivet innvendig, mens gulvet ble fjernet for å unngå skader i selve flytteprosessen. I april 2015 ble alle bygningene slept med tråkkemaskin på snøføre opp på brinken øst for stasjonen, og sommeren 2015 ble Fredheim satt i stand både utvendig og innvendig. Alt arbeid ble utført etter antikvariske retningslinjer.

Selve flyttingen gikk knirkefritt uten skader på bygningene, takket være god planlegging og godt utført arbeid. Tunet ser ut omtrent som det gjorde før, og det er ingen merker i terrenget.

Sysselmannen skal som ansvarlig myndighet sikre et representativt utvalg av kulturminnene som kunnskapsbase og opplevelse for fremtidige generasjoner. Det harde klimaet på Svalbard er en konstant trussel mot bygninger og utstyr. Endringer i klimaet kan forsterke denne trusselen. En bevisst prioritering er nødvendig for å sikre bredde og representativitet for framtida.

Fangststasjonen Fredheim er et av de mest særpregede og verdifulle kulturminnene på Svalbard. Derfor var det så viktig å unngå at bygningene ble tatt av stranderosjonen. Prosjektet kostet om lag 2 millioner kroner og ble finansiert av Sysselmannen og Klima- og miljødepartementet.

Regjeringen vil også sikre naturverdier og kulturminner i umiddelbar nærhet til Longyearbyen som er viktige for reiselivet og lokalbefolkningen. Det vil i denne sammenhengen bli igangsatt et arbeid for å vurdere behovet for et styrket vern av områder med særlig rikt fugleliv i nedre Adventdalen. Samtidig vil det bli åpnet for enkel tilrettelegging i nærområdene i form av «sherpastier» og liknende tiltak for å gjøre naturen og kulturminnene i nærområdene lettere tilgjengelige. Ved å benytte det handlingsrommet eksisterende regelverk og mål gir, vil regjeringen sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for reiselivet i Longyearbyen.

Det er også behov for mer langsiktige planer for bruken av Forvaltningsområde 10. Det skal derfor utarbeides forvaltningsplaner for dette området som omfatter både vernede områder og områder som ikke er vernet. Sysselmannen har fått i oppdrag å igangsette dette arbeidet. Hensikten er å legge til rette for og styre bruken slik at målene om økt lokal verdiskaping og gode opplevelser for de besøkende oppnås, samtidig som forståelsen for Svalbards unike miljøkvaliteter økes og verneverdiene ivaretas.

Også matkultur kan være interessant i en utvikling av reiselivsprodukter. Flere aktører på Svalbard ønsker å kunne tilby lokal mat til sine kunder, slik som f.eks. kjøtt fra Svalbardrein og fisk fra Isfjorden. Slike tiltak bidrar både til å bedre reiselivsproduktet ytterligere og redusere miljøbelastningen knyttet til transport av mat. Samtidig må all høsting skje innenfor rammen av miljøregelverket. Brygging av øl og lokal produksjon av sjokolade er gode eksempler på at produkter med lokal tilknytning etterspørres.

For nærmere omtale se kap. 7 Miljøvern og kap. 9 Næringsvirksomhet.

6.2.2 Flytting av statlige arbeidsplasser

Regjeringen vurderer muligheten av å flytte statlige arbeidsplasser til Longyearbyen som bidrag for å sikre målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. I første omgang vurderer nå Forbrukerrådet som ledd i omorganiseringen av virksomheten å etablere 3–5 kontorplasser i Longyearbyen. Kontoret vil være administrativt underlagt Forbrukerrådets kontor i Tromsø.

Helse- og omsorgsdepartementet har i ekstraordinært foretaksmøte 19. februar 2016 gitt Norsk Helsenett SF i oppdrag å planlegge for etablering av et sentralt tjenestesenter for administrative tjenester til den sentrale helse- og omsorgsforvaltningen som en del av deres virksomhet. Tjenestesenteret vil få ansvar for sentrale funksjoner knyttet til anskaffelser, IKT og arkiv/dokumentforvaltning. Oppdraget innebærer at Norsk Helsenett SF skal fastsette fremdrift og plan for arbeidet med etablering av tjenestesenteret senest 1. juni 2016.

I oppdraget heter det at tjenestesenteret skal etableres i Oslo-området, og at det på et senere tidspunkt kan bli aktuelt med en redistribusjon av enkelte tjenester til virksomhetens øvrige lokasjoner i Trondheim og Tromsø, eller til Svalbard.

6.2.3 Havneutvikling

Skipstrafikken rundt Svalbard består i dag hovedsakelig av cruise- og godstrafikk, forskningsrelatert skipsfart, samt noe trafikk knyttet til fiskeriaktivitet. Tendensen de senere år viser at trafikken generelt øker. Longyearbyen har i dag tre kaier; Gamlekaia, Kullkaia og Bykaia. I tillegg er Turistkaia etablert som en flytebrygge i plastmateriale. Bykaia og Turistkaia utgjør Longyearbyens offentlige havnetilbud og er byens tilbud for havnefasiliteter til tung last og passasjer/-cruisetrafikk.

Det er i dag begrenset kapasitet ved havneanleggene i Longyearbyen, og relativt stor trafikk skal betjenes over en kort sesong. Allerede i 2005 nådde man kapasitetsgrensen på Bykaia som betjener de større turist- og godsbåtene. Antall skip som måtte ligge for anker for sesongene 2012–2015 har variert mellom 134 og 179. Totalt antall anløp varierte i denne perioden mellom 812 og 1163. Dette gir klare begrensninger på i hvilken grad og hvor lenge de enkelte cruiseskip får ligge til kai og dermed på mulighetene for det lokale næringslivet til å dra nytte av cruisetrafikken.

I St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard er havneinfrastrukturen i Longyearbyen omtalt, og det er pekt på at Longyearbyen, i lys av en større kommersiell og industriell aktivitet i Polhavet, vil måtte regne med å få økt betydning som baser for rednings- og forurensningsberedskap, og som base for tilbud av maritime tjenester. Siden 2009 har behovet for større havnekapasitet økt ytterligere. Utviklingen de senere årene viser at skipstrafikken til de arktiske områdene øker både i tall og omfang, og dette gjelder særlig cruisetrafikken.

Figur 6.3 Økningen i antall havneanløp i Longyearbyen i perioden fra 2000.

Figur 6.3 Økningen i antall havneanløp i Longyearbyen i perioden fra 2000.

Kilde: Longyearbyen lokalstyre. Tall for 2015 er tom. 15. november 2015

Det er lokalt gjennomført en rekke utredninger for å kartlegge og dokumentere utfordringer og muligheter for en videre havneutvikling i Longyearbyen. På bakgrunn av dette har Longyearbyen lokalstyre utarbeidet forslag til ny havneinfrastruktur som er oversendt Samferdselsdepartementet.

I inneværende Nasjonal transportplan (NTP), jf. Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023, er det satt av inntil 200 mill. kroner i statlige midler i planperioden til oppgradering og bygging av ny havneinfrastruktur i Longyearbyen, med utgangspunkt i en kostnad på 400 mill. kroner. Det er videre lagt til grunn at prosjektene eventuelt realiseres med bidrag fra lokale aktører og privat næringsvirksomhet. I statsbudsjettet 2016 er det satt av 15 mill. kroner til planlegging av ny havneinfrastruktur i Longyearbyen. Kystverket har fått i oppdrag å vurdere konsepter foreslått av Longyearbyen lokalstyre for oppgradering av havneinfrastrukturen. Kystverkets utredning skal etter planen foreligge oktober 2016.

Figur 6.4 Cruiseskip i Longyearbyen havn.

Figur 6.4 Cruiseskip i Longyearbyen havn.

Foto: Ståle Nylund, Sysselmannen

Målet med Kystverkets arbeid er å utrede en havneinfrastruktur i Longyearbyen som gir tilstrekkelig kapasitet for den forventede skipstrafikken og som dermed kan bidra til å videreutvikle det lokale næringslivet. Regjeringen vil, på bakgrunn av de forslagene som legges frem av Kystverket, ta stilling til det videre arbeidet med å utvikle havneinfrastruktur i Longyearbyen.

6.2.4 Svalbard forskningspark

Svalbard forskningspark (Svalbard Science Center) ble åpnet i 2005, og er hovedarenaen for utdanning og forskning i Longyearbyen. Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) er lokalisert til parken. I tillegg til UNIS huser parken Norsk Polarinstitutt, Svalbard Science Forum (Norges forskningsråd), Svalbard museum og Statens kulturhistoriske magasin, samt Universitetet i Tromsø, Akvaplan NIVA, Nansen Environmental and Remote Sensing Center, Havforskningsinstituttet, NTNU, SINTEF, Japan National Institute for Polar Research og Studentsamskipnaden. Se omtale av de viktigste aktørene i kap. 8 Kunnskap, forskning og høyere utdanning. Forskning på Svalbard er viktig for kunnskapsutviklingen innenfor mange temaområder og har bidratt til å flytte forskningsfronten på flere fagfelt. UNIS har fått støtte av Utenriksdepartementet til å etablere et nytt arktisk sikkerhetssenter i Longyearbyen. Arctic Safety Centre er et samarbeid mellom Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, SINTEF, Norsk Polarinstitutt, Sysselmannen på Svalbard, Pole Position Logistics, SvalSat, Longyearbyen lokalstyre, Lufttransport og Visit Svalbard.

Etableringen, og senere utvidelsen, av Forskningsparken har bidratt til vesentlig aktivitet med positive ringvirkninger i Longyearbyen. Den trekker ikke bare til seg studenter og ansatte, men også turister og lokalbefolkning som benytter tilbudene i økende grad, bl.a. til populærvitenskapelige foredrag og Svalbard museum. En evaluering av Forskningsparken fra 20141 viser at parken er mye brukt også til representasjon og viktige besøk, og konkluderer med at Forskningsparken har bidratt til mer variert næringsutvikling.

Unik natur og beliggenhet, lange polartradisjoner og god tilgjengelighet med moderne infrastruktur gjør Svalbard til en attraktiv plattform for både norsk og utenlandsk arktisk forskning. Dette er et område der Norge har enestående mulighet til å bidra til den globale kunnskapsutviklingen. Det er stor interesse for forskning, og aktiv publisering, formidling og informasjon er avgjørende for at kunnskapen i neste omgang kan bli kjent og tatt i bruk. Det å få presentert forskningen for et bredt publikum vil bidra til dette, samtidig som god formidling av det unike ved forsknings- og kunnskapsproduksjonen på Svalbard, også vil kunne støtte opp om andre virksomhet, f.eks. reiselivet.

6.2.5 Arealutvikling i Longyearbyen

Longyearbyen lokalstyre (LL) arbeider med ny arealplan for Longyearbyen. Dette arbeidet vil legge rammene for den fremtidige byutviklingen i Longyearbyen. Som en del av arbeidet vurderer LL å flytte bl.a. industrirelatert virksomhet som i dag er lokalisert i Sjøområdet, til Hotellneset og samtidig skape et «grønnere» Longyearbyen. Dette vil frigjøre areal i mer sentrumsnære områder av Longyearbyen som kan benyttes til andre formål, bl.a. boligformål. Det er videre et ønske fra LL å utvikle Hotellneset til en fremtidig næringspark og her legge til rette for ny næringsaktivitet. En forutsetning for utvikling av området er tilrettelegging av infrastruktur som strøm og vannforsyning. Det er knyttet usikkerhet til spørsmålet om omfanget av forurensning i grunnen, og kostnadene ved opprydding. En ev. utvikling av Hotellneset vil i følge LL også kreve bygging av et lager for å oppbevare kull.

Arbeidet med å frigjøre arealer i sentrum av Longyearbyen er blitt ytterligere aktualisert etter skredulykken i desember 2015. Flere hus ble ødelagt og de vil ikke kunne gjenoppbygges i det området de sto før raset. Dette har skapt en ny situasjon hvor det etter LL vurderinger er behov for en rask etablering av nye boligområder som vil kreve omdisponering av annet areal. Regjeringen foreslår derfor å øke bevilgningen med 10 mill. kroner til boligbygging og arealutvikling i Longyearbyen. Gjennom et samlet grep om en slik omdisponering vil man kunne få gode effekter for Longyearbysamfunnet og samtidig legge til rette for ønsket næringsutvikling. Lokalstyret ser derfor på muligheten av raskt å utrede arealbruken i Longyearbyen og starte arbeidet med legging av ny infrastruktur.

6.2.6 Energiforsyning

Energiforsyning i form av både varme og elektrisitet er en av Longyearbyen lokalstyres viktigste oppgaver, og i tillegg også en av de mest kostbare. Longyearbyen energiverk er et kullfyrt kraftvarmeverk fra 1983 som leverer elektrisitet og fjernvarme til hele Longyearbyen. Kraftverket eies av Longyearbyen lokalstyre. For å sikre drift, og forlenge levetiden til kraftverket, er det igangsatt et omfattende vedlikeholds- og oppgraderingsarbeid. Staten dekker om lag 2/3 av kostnadene ved dette arbeidet.

Den samlede belastningen på energiforsyningen i samfunnet er stor. Energiverket leverer i dag både strøm og fjernvarme opp mot sin maksimale kapasitet. Etterspørselsvekst i Longyearbyen vil kunne utløse behov for betydelige investeringer i energiproduksjonen. Etablering og vedlikehold av infrastruktur i et arktisk klima er kostnadskrevende, og Longyearbyen lokalstyre har allerede utfordringer med å vedlikeholde eksisterende infrastruktur. Regjeringen ønsker derfor ikke å legge til rette for en vekst som raskt utløser store behov for investeringer i infrastruktur som vannforsyning, varme- og kraftproduksjon. Det er derfor viktig at arbeidet med vedlikehold av eksisterende infrastruktur og med energiøkonomisering fortsetter.

Oppgraderingen av kraftverket som startet i 2013 er forventet å forlenge levetiden til kraftverket med 20–25 år fra oppgraderingen startet. I perioden 2012–2014 er det også bevilget midler til bygging av et renseanlegg for utslipp av bl.a. svovel og støv fra kraftverket. Kullkraftverket i Longyearbyen har høye utslipp av CO2 i forhold til den mengden energi det produserer. Ved UNIS er det over tid utviklet kompetanse på mulighetene for å lagre CO2 i Adventdalen. Målet med prosjektet har vært å undersøke om det er mulig å lagre CO2 i Adventdalen. Prosjektet har videre hatt som mål å legge til rette for forskning og metodeutvikling innen lagring av CO2. Prosjektet har ut fra de beregninger og simuleringer som er gjennomført foreløpig konkludert med at det sannsynligvis er mulig å lagre CO2 i Adventdalen uten at CO2 vil lekke ut, men at ytterligere testing er nødvendig for å kunne si det med sikkerhet. Prosjektet er foreløpig sluttført.

6.2.7 Vannforsyning

Isdammen er Longyearbyens eneste drikkevannskilde. Longyearbyen lokalstyre har ansvaret for drift, vedlikehold og risiko ved et evt. dambrudd og/eller bortfall av vann. Det er betydelige utfordringer knyttet til bl.a. sedimentering og lekkasjer osv. ved Isdammen. Lokalstyret har igangsatt arbeid for å sikre drikkevannskilden også i årene fremover. I tillegg er Isdammen eneste vannkilde fra begynnelsen av september og til starten av juli hvert år. Lokalstyret ønsker på sikt å etablere en reservevannkilde eller en annen løsning for å ha mulighet for annen vannforsyning hvis noe uforutsett skulle skje med vannkilden. Lokalstyret vil få utredet dette i løpet av våren 2016, med påfølgende prosjektering og planlegging for fremtidig reservevann.

Boks 6.2 Frøhvelvet

Svalbard globale frøhvelv er et fjellanlegg for langtids- og sikkerhetsbevaring av duplikater av verdens frøsamlinger. Frøhvelvet som ble etablert i 2008, eies av den norske stat og administreres av Landbruks- og matdepartementet. Statsbygg drifter anlegget, mens Nordisk genressursenter (NordGen) koordinerer innleggelsen av frø. Frøhvelvet er det største i sitt slag og oppbevarer i 2015 mer enn 870 000 frøprøver av verdens viktigste jordbruksvekster. Pr. 2015 er mer enn 40 pst. de plantegenestiske ressursene innen landbruket sikret her, og nye frøprøver fortsetter å bli lagt inn 3–4 ganger hvert år. Målet med norsk eierskap er å skape forutsigbare og sikre forhold for bevaring av mest mulig av det genetiske mangfoldet innen vekster som er viktige for mat og landbruk, og gjennom dette bidra til global matsikkerhet. Frøhvelvet genererer stor internasjonal interesse og har skapt oppmerksomhet om viktigheten av genbevaring, og om Svalbard og Norge bl.a. gjennom omtale i media fra hele verden. Det er viktig for den norske regjeringen å sikre frøsamlingene i frøhvelvet i et langsiktig perspektiv.

6.3 Tjenestetilbudet

6.3.1 Generelt

I forrige melding (St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard) ble det uttalt at Longyearbyen skal videreutvikles som et kvalitativt godt samfunn med et velferds- og tjenestetilbud tilpasset samfunnets størrelse og struktur innenfor miljøforsvarlige rammer. I kortversjon omtales dette gjerne som «robust familiesamfunn». Samtidig ble det slått fast at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn med fullt utbygd tjenestetilbud, og at dette både er en forutsetning for den lave skattesatsen og en konsekvens av at det ikke er krav om arbeids- og oppholdstillatelse for utenlandske statsborgere på Svalbard. Utenrikskomiteen uttalte i behandlingen av svalbardmeldingen (Innst. S. nr. 336 (2008–2009) at «(…) disse forholdene gjør at rammene for samfunnet nødvendigvis må være noe annerledes enn for lokalsamfunn på fastlandet, og komiteen mener dette er en hensiktsmessig organisering.» Longyearbyen framstår i dag som et lokalsamfunn med godt utbygd infrastruktur og et godt tjenestetilbud. Den «normaliseringen» som har vært førende for samfunnsutviklingen de siste årene har etter regjeringens vurdering vært vellykket og Longyearbyen fremstår i dag som et «robust familiesamfunn» med et tilpasset tjenestetilbud. Det legges ikke opp til en utvikling av tjenestetilbud utover dagens nivå.

Tjenestetilbudet i Longyearbyen forestås av både sentrale og lokale aktører. De grunnleggende tjenestene ytes av Longyearbyen lokalstyre (LL), Longyearbyen sykehus, Sysselmannen på Svalbard og flere andre aktører. LL leverer alle infrastrukturtjenester innenfor Longyearbyen arealplanområde. Lokalstyret har også ansvaret for skolen, barnehagene og barne- og familietjenesten. I tillegg yter lokalstyret en rekke andre tjenester og tilbud, som bibliotek, idretts- og svømmehall, kulturhus og ungdomsklubb.

I tillegg leveres en del tjenester i Longyearbyen av andre, så vel offentlige etater som private. Dette er både tjenester av infrastrukturmessig karakter, som flyplass, data- og telekommunikasjon, og servicefunksjoner som bank- og posttjenester. Longyearbyen har også et variert utvalg av butikker, spise- og overnattingssteder, restauranter og andre utesteder.

Regjeringen vil også fremover legge til rette for et lavt skattenivå på Svalbard. Dette sammen med øvrige rammebetingelser legger klare føringer for nivået på tjenestetilbudet i Longyearbyen, og gjør at dette fortsatt vil være mer begrenset enn på fastlandet. Dette innebærer at Longyearbyen heller ikke for fremtiden skal være et livsløpssamfunn.

Figur 6.5 Camp Svalbard sommer og vinter er friluftlivscamper for ungdommer i alderen 13 til 18 år bosatt på Svalbard. I løpet av camphelgen får deltakerne oppleve Svalbardnaturen under trygge forhold sammen med kompetente instruktører og ledere.

Figur 6.5 Camp Svalbard sommer og vinter er friluftlivscamper for ungdommer i alderen 13 til 18 år bosatt på Svalbard. I løpet av camphelgen får deltakerne oppleve Svalbardnaturen under trygge forhold sammen med kompetente instruktører og ledere.

Foto: Marianne Stokkereit Aasen/Longyearbyen lokalstyre

6.3.2 Kulturtilbudet

Kultur og idrett står sterkt i Longyearbyen. Selv om det institusjonaliserte kulturlivet naturlig nok er begrenset, har stedet et omfattende kulturliv, med et bredt og mangfoldig kulturtilbud. Tilbudet omfatter både profesjonell kultur og amatørvirksomhet og frivillige aktiviteter innenfor de fleste deler av kulturfeltet.

Longyearbyen kulturhus inneholder kino og scene. Galleri Svalbard viser faste og skiftende kunstutstillinger. Galleriet tilbyr også kunstnere residensopphold. Longyearbyen har folkebibliotek, og Svalbard museum viser utstillinger fra Svalbards kultur og historie frem til i dag. Nordnorsk kunstmuseum har etablert Kunsthall Svalbard i Svalbard Museum. Her vises skiftende utstillinger av samtidskunst. Nordnorsk kunstmuseum vurderer også muligheten for å etablere en kunstnerresidens/gjesteatelier for å kunne ta i mot kunstnere som ønsker å arbeide der.

Kulturskolen tilbyr barn og unge faglig fullverdig kulturell undervisning på ulike områder. Det finnes en rekke lag og foreninger innenfor et bredt spekter, herunder flere idrettslag. Tilbudet innenfor idrett omfatter bl.a. også flerbrukshall og svømmehall.

Det er viktig at innbyggerne på Svalbard har bred og mangfoldig tilgang på kultur av høy kvalitet, slik man har i landet for øvrig. Dette er i tråd med kulturpolitikkens utgangspunkt at kultur har en egenverdi i seg selv og for den enkelte innbygger. Klima og omgivelser kan legge begrensninger på de utfoldelsesmuligheter den enkelte har sammenlignet med landet for øvrig. I et slikt perspektiv bidrar et velfungerende kulturliv til bokvalitet og bolyst. Et bredt og mangfoldig kulturliv bidrar også til andre samfunnsområder.

Kulturfeltet kan gi viktige bidrag til reiselivet, både i form av kulturkompetanse og kulturelt innhold i reiselivsprodukter. Undersøkelser viser at turister i økende grad etterspør kultur på reiser, og at turister som søker kulturopplevelser utgjør en kjøpesterk kundegruppe. Kulturtiltak vil kunne representere en viktig ressurs i den videre innsats for utvikling av Svalbardsamfunnet, jf. kap. 9.4.1 Reiselivsnæringen.

Svalbard kirke ligger i Longyearbyen, og er en del av Den norske kirke. Kirken er åpen for alle, og er også et tilbud for de andre samfunnene på Svalbard. Kirken er en viktig kulturbærer og kulturaktør i lokalsamfunnet. Kirken har en samlende funksjon, ikke minst under ulykker og katastrofer, og har en sentral rolle i beredskapssammenheng. Det er viktig at Svalbard kirke opprettholdes som en del av kultur- og velferdsgrunnlaget for samfunnet i Longyearbyen og øvrige samfunn på Svalbard.

6.3.3 Helse- og velferdstjenester

Helse Nord RHF har gjennom Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN Tromsø) ansvaret for de offentlige helsetjenestene på Svalbard. Universitetssykehuset Nord-Norge HF – Longyearbyen sykehus (UNN Longyearbyen) sørger for nødvendige helsetjenester. Helsetjenesten på Svalbard er ikke organisert på samme måte som på fastlandet, hvor kommunene er forpliktet til å sørge for et lokalt tilbud av helse- og omsorgstjenester. LL har ikke et slikt ansvar. Longyearbyen sykehus yter noen typer tjenester som ikke vanligvis ytes på sykehus, se nedenfor. Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn, og det ytes derfor ikke omsorgstjenester eller andre tjenester av langvarig karakter, som for eksempel hjemmesykepleie, opphold i sykehjem, avlastningstiltak, praktisk bistand mv. Personer som har behov for denne typen tjenester må derfor få disse tjenestene i sine respektive hjemkommuner på fastlandet. Utenlandske statsborgere uten tilknytning til fastlandet vil ikke ha anledning til dette, og må derfor få slike tjenester i sine respektive hjemland. Se for øvrig omtale av dette i kap. 5.3.1.

Longyearbyen sykehus har seks senger for innleggelse og observasjon. Sykehuset har akuttberedskap 24 timer i døgnet. Dette omfatter undersøkelser ved medisinsk poliklinikk ved mistanke om sykdom og skade. Medisinsk behandling og små kirurgiske inngrep kan vanligvis utføres ved poliklinikken, mens pasienter som trenger utredning eller henvisning til annen spesialist enn det Longyearbyen sykehus kan tilby, må få dette utført enten på fastlandet, eller i sine hjemland. Akuttmedisinske tjenester ytes også til personer som ferdes på øygruppen og de tilstøtende havområdene uten å være bosatt på Svalbard. I Barentsburg har gruveselskapet Trust Arktikugol helsetjeneste i tilknytning til sin virksomhet, men Longyearbyen sykehus bidrar ved behov.

Det akuttmedisinske tilbudet på Svalbard består av medisinsk nødmeldetjeneste (AMK), øyeblikkelig hjelp, ambulansetjeneste, redning utenfor vei i samarbeid med frivillige, redningshelikoptertjeneste organisert via og i samarbeid med Sysselmannen og luftambulanse til fastlandet. Longyearbyen sykehus er en del av Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN Tromsø) og samarbeider med UNN Tromsø ved bl.a. bruk av videobasert akuttmedisinsk konferanse (VAKE). Dette gjør det mulig med medisinsk konsultasjon og veiledning fra UNN Tromsø til medarbeiderne ved Longyearbyen sykehus.

Longyearbyen sykehus yter noen typer tjenester som ikke vanligvis ytes på sykehus, også tjenester som kan sammenlignes med primærhelsetjenesten på fastlandet, bl.a. allmennlegetjeneste, jordmor- og helsesøstertjeneste og fysioterapitjeneste. Sykehuset har også tannlegetjeneste og tilbud om bedriftshelsetjeneste, men ikke fast psykologtjeneste.

Utgifter til behandling og egenandeler for helsetjenester som ytes ved Longyearbyen sykehus dekkes langt på vei etter regler og takster som gjelder på fastlandet. I de tilfeller der pasienten verken er medlem i folketrygden under oppholdet på Svalbard, eller er omfattet av gjensidig avtale som Norge har inngått med et annet land og som også omfatter Svalbard, må vedkommende enten ha forsikring som dekker utgiftene eller selv betale for behandlingen. Trygdeforordningen (forordning 883/2004) som bl.a. gjelder helsehjelp innenfor EØS-området, omfatter ikke Svalbard.

Veterinærtjeneste

Det er husdyr også på Svalbard, og særlig innenfor reiselivsnæringen er det et utstrakt hundehold. Dyrehelse og dyrevelferd ivaretas på fastlandet gjennom egen lovgivning, herunder matloven og lovene om dyrevelferd og dyrehelsepersonell. Landbruks- og matdepartementet er fagdepartement for dette lovverket. Matloven og dyrevelferdsloven gjelder for Svalbard. Dyrehelsepersonelloven gjelder derimot ikke for øygruppen. På fastlandet har kommunene ansvar for at det er tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester, som utføres av privatpraktiserende veterinærer. Kommunene har også ansvar for å organisere klinisk veterinærvakt. I 2013 ble det etablert privat veterinærpraksis på Svalbard. Denne har mottatt årlige stimuleringsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Justis- og beredskapsdepartementet har også bidratt med etablererstøtte.

På fastlandet mottar ingen privatpraktiserende veterinærer støtte direkte fra Landbruks- og matdepartementet. Enkelte kommuner i spesielt næringssvake områder der det er problemer med å få stabil tilgang på veterinærer, gis statlig tilskudd til tiltak for å sikre tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester. Dyrehelsepersonelloven er som nevnt ikke gjort gjeldende for Svalbard. Svalbard er heller ikke en egen kommune, slik at fastlandets ordninger på dette området ikke lar seg overføre uten videre. I forbindelse med en forestående revisjon av dyrehelsepersonelloven vil det bli vurdert å gjøre denne gjeldende for Svalbard.

6.3.4 Barn og ungdom

Antallet barn og unge har vokst i takt med utviklingen av Longyearbyen som familiesamfunn. Mens det i 2008 var 372 barn og unge i alderen 0–19 år i Longyearbyen, er antallet i samme aldersgruppe 430 for skoleåret 2015/2016.

Det er to barnehager i drift i Longyearbyen. Begge drives av Longyearbyen lokalstyre (LL), og det tilbys heldags barnehageplass for barn i alderen 0–6 år. Longyearbyen har for tiden 100 pst. barnehagedekning og det gis tilbud om plass innen tre måneder fra søknadsdato. Etter flere år med økning i barnetall og utvidelse av kapasiteten i barnehagesektoren, er antallet barn i barnehagene nå redusert fra 145 barn i 2012 til 107 barn i 2015, og driftsnivået er tilpasset dette. I samme periode har andelen utenlandske barn i barnehagene steget fra 20 pst. i 2013 til 32 pst. i 2015.

Figur 6.6 8. mars hvert år markeres solens tilbakekomst med en tradisjonsrik samling ved den gamle sykehustrappa på Skjæringa.

Figur 6.6 8. mars hvert år markeres solens tilbakekomst med en tradisjonsrik samling ved den gamle sykehustrappa på Skjæringa.

Foto: Anastasia Gorter, Sysselmannen

LL har også ansvaret for skoletilbudet i Longyearbyen. Longyearbyen skole har både grunnskole og avdeling for videregående opplæring, samt skolefritidsordning og kulturskoletilbud. Fylkesmannen i Troms fører tilsyn med skolen, mens Sysselmannen bistår ved spørsmål som gjelder forholdene på Svalbard. Skolen har i skoleåret 2015/2016 225 elever i grunnskolen og 25 elever i videregående opplæring. 10 pst. av elevene er utenlandske.

Som nevnt i kap. 5.3.5 gir opplæringsloven og barnehageloven rammer for LLs plikt til å gi undervisningstilbud. Etter regelverket skal det gis undervisning på grunnskolenivå, mens LL kan velge å gi videregående opplæring. Opplæringsloven har også bestemmelser om individuell tilrettelegging for elever med spesielle behov.

Regelverket for skoler og barnehager i Longyearbyen er nærmere beskrevet i kap. 5.3.5. Utgangspunktet om at dette skal anvendes «så langt det passer» og «etter forholdene», medfører at det er oppstått behov for avklaring av omfanget av lokalstyrets plikter på en rekke områder. Når det f.eks. gjelder plikten til å gi spesialundervisning til elever på videregående trinn, har Kunnskapsdepartementet avgjort at LL ikke har plikt til å gi slik undervisning. Departementet har likevel oppfordret LL til å tilrettelegge undervisningen i videregående opplæring mest mulig for elever med særlige behov, så langt det er mulig ut fra de lokale forholdene.

Videre ble det i St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard lagt til grunn at LL selv må vurdere hvilke særskilte tilbud som skal ytes ut over de lovbestemte pliktene til å gi ytelser, men «ut fra en helhetsvurdering», og sett i lys av hvilke ressurser tjenestene krever og være proporsjonal med det øvrige tjenestetilbudet som ytes.

Dette stiller LL overfor utfordringer og medfører vanskelige avveininger når det gjelder både hvilke plikter som faktisk påhviler lokalstyret, og hvilke tilbud som eventuelt skal tilbys ut over dette, der det i så fall må prioriteres mellom ulike behov. Det faktum at mange elever er utenlandske statsborgere reiser særlige problemstillinger. Lokalstyret har derfor etterlyst føringer for hvordan regelverkene skal praktiseres, og hvilke tilbud som skal gis.

Regjeringen vil her understreke at det lave skattenivået og det faktum at utlendingslovgivningen ikke gjelder for Svalbard, gjør rammebetingelsene for lokalsamfunnet i Longyearbyen spesielle. Longyearbyen skal ikke være et livsløpssamfunn, og de nevnte rammebetingelsene er dimensjonerende for hvilke tilbud som skal gis, og dermed også for hvilke forventninger innbyggerne kan ha, bl.a. om tilrettelagte tilbud for barn og unge. Regjeringen mener derfor at det tilpassede skoletilbudet og den restriktive praksis som legges til grunn i dag skal videreføres, og at det ikke er et mål at det skal gis tilbud ut over dagens nivå. LL skal således heller ikke gi ytelser som har en klar sosial profil.

Som også nevnt i kap. 5.3.5 vil det i lys av dette arbeides videre med avklaring av lokalstyrets forpliktelser når det gjelder barnehageloven, opplæringslova og den foreslåtte loven om likestilling og forbud mot diskriminering. Dette vil også omfatte nødvendige avklaringer som følge av kvalitets- og strukturreformen i barnevernsektoren og endringer i ansvarsfordelingen mellom staten og kommunene.

6.3.5 Utenlandske statsborgere

Muligheter for lønnet arbeid og et rimelig godt utbygget tjenestetilbud, samt det faktum at det ikke kreves arbeids- og oppholdstillatelse på Svalbard, har gjort det attraktivt for utenlandske statsborgere å bosette seg i Longyearbyen. Befolkningsstrukturen er derfor i endring. Antallet utenlandske statsborgere er steget fra 326 i 2008 til 658 pr. 1. april 2016, dvs. nesten fordoblet. Antallet norske statsborgere er imidlertid i samme periode redusert fra 1692 til 1478. Mens antallet utenlandske statsborgere var 15 pst. i 2008, er andelen pr. 1. april 2016 om lag 31 pst. I grunnskolen er ca. 10 pst. av barna utenlandske statsborgere, mens det i barnehagene er ca. 32 pst. utenlandske barn. I en av barnehagene er det 37,5 pst. utenlandske barn, fra elleve ulike land.

Tabell 6.1 Befolkningsutvikling i Longyearbyen – fordelt på nasjonalitet

Land

2009

2010

2011

2012

2013

2014

2015*

2016**

Norge

1 652

1 604

1 637

1 643

1 569

1 557

1 513

1 472

Thailand

93

92

103

103

112

111

116

116

Sverige

65

72

91

94

107

125

123

141

Danmark

32

27

31

37

30

41

43

40

Tyskland

26

23

23

25

25

30

38

39

Russland

30

35

39

42

42

47

47

50

Ukraina

8

9

10

13

16

23

26

21

Filippinene

10

12

16

18

20

27

37

40

Øvrige Europa

51

57

64

80

87

117

133

144

Øvrige utenom Europa

27

32

54

52

48

54

68

67

Totalt

1 994

1 963

2 068

2 107

2 056

2 132

2 144

2 130

* pr. 1. desember 2015

** pr. 1. april 2016

Kilde: Svalbard Skattekontor

Denne befolkningsutviklingen aktualiserer flere problemstillinger, som særlig er knyttet til situasjonen for barn og unge. Mens tjenestetilbudet i Longyearbyen er tilgjengelig for alle innbyggerne, også utenlandske statsborgere, er dette likevel begrenset og ivaretar ikke alle behov, særlig ikke i et livsløpsperspektiv. Selv et langvarig opphold i Longyearbyen vil ikke i seg selv kunne gi inngang til et videre «løp» på fastlandet for utenlandske statsborgere, jf. omtalen i kap. 5.3.3. Dette gjelder også for utenlandske barn som blir født under foreldrenes opphold på Svalbard. Norske statsborgere kan reise til fastlandet for videre skolegang og studier, og til sine respektive fastlandskommuner for å få oppfylt eventuelle behov for pleie- og omsorgstjenester. Utenlandske statsborgere uten slik tilknytning har ikke mulighet for dette, bortsett fra en begrenset adgang til videregående opplæring. De må derfor tilbake sine hjemland for å få oppfylt sine behov. Dette vil kunne bli en utfordring, særlig for annen- og etter hvert tredje generasjon barn som er født under foreldrenes opphold i Longyearbyen, og hvor båndene til hjemlandet etter hvert kan ha blitt svake.

Ansvaret i slike situasjoner påhviler foreldrene. På samme måte som norske myndigheter ikke ønsker å legge til rette for et livsløp for norske innbyggere på Svalbard, er det heller ikke norske myndigheters oppgave å legge til rette for et livsløp for utenlandske statsborgere som velger å ta opphold på Svalbard. Det må derfor legges vekt på at utenlandske statsborgere som kommer til Longyearbyen gis god og målrettet informasjon om de rettslige og praktiske rammebetingelsene som gjelder ved opphold der, herunder de begrensede mulighetene for tilrettelegging, og at det ikke kan satses på et livsløp i Longyearbyen. Samtidig vil det være viktig å gi veiledning om at det ikke er tilgang til velferdsordninger på fastlandet, og om at det derfor vil være behov for å opprettholde kontakten med hjemlandet. På fastlandet har kommunene ansvaret for ulike introduksjonsordninger for utenlandske statsborgere. Selv om disse ordningene ikke gjelder for Svalbard, er det naturlig at det er LL som har førstelinjeansvaret når det gjelder å gi slik informasjon, i nært samarbeid med andre instanser som f.eks. NAV og Sysselmannen.

Når det gjelder tjenester spesielt rettet mot utenlandske statsborgere, har LL som nevnt ikke plikt til å tilby introduksjonsprogram mv. Selv om LL gir tilbud om norskopplæring for nyankomne utenlandske statsborgere, har regjeringen ikke til hensikt å legge opp til eller finansiere ytterligere introduksjonsordninger eller annen tilrettelegging spesielt for utenlandske statsborgere i Longyearbyen.

LL har dessuten påpekt at det på enkelte områder vil være behov for å avklare om de har forpliktelser til å finansiere tilbud for utenlandske barn, og dette vil bli fulgt opp i dialog med berørte departementer.

6.4 Oppsummering

Regjeringen vil:

  • Legge til rette for at Longyearbyen fortsatt skal være et levedyktig lokalsamfunn som er attraktivt for familier og som bidrar til å oppfylle og understøtte de overordnede mål i svalbardpolitikken.

  • Legge til rette for en videreutvikling av Longyearby-samfunnet, hvor behovet for utvikling på ulike områder vurderes fortløpende.

  • Legge til rette for en fortsatt utvikling innen eksisterende virksomhet som reiseliv, forskning og høyere utdanning, og for en bred og variert næringsaktivitet.

  • Legge til rette for at noe aktivitet i Svea kan opprettholdes i en omstillingsperiode for Longyearbyen, gjennom driftshvile i Svea og Lunckefjell.

  • Styrke Longyearbysamfunnet ved å øke bevilgningen med 10 mill. kroner til boligbygging og arealutvikling i Longyearbyen.

  • Legge til rette for arbeidsplasser og omstilling i Longyearbyen, gjennom midlene i nysalderingen av statsbudsjettet for 2015.

  • Fortsette arbeidet med en god infrastruktur på Svalbard; herunder energi- og vannforsyning.

  • Ta stilling til det videre arbeidet med å utvikle havneinfrastruktur i Longyearbyen når Kystverkets KVU foreligger.

  • I nær dialog med reiselivsaktørene ta et samlet grep for å legge bedre til rette for reiselivet innenfor det såkalte Forvaltningsområde 10, som bl.a. omfatter Isfjord-området og nærområdene rundt lokalsamfunnene.

  • Vurdere å tilrettelegge for økt kontakt mellom Sysselmannen og det lokale reiseliv, gjennom å omprioritere ressursene til dette formålet.

  • Legge til rette for at Nordnorsk kunstmuseum kan vurdere muligheten for å etablere en kunstnerresidens/gjesteatelier for å kunne ta i mot kunstnere.

  • Vurdere flytting av statlige arbeidsplasser til Svalbard som bidrag for å sikre målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Fotnoter

1.

Svalbard forskningspark. Etterevaluering, desember 2014. Erik Whist, Gro Holst Volden, Knut Samset, Morten Welde og Inger Lise Tyholt Grindvoll (NTNU 2014)

Til forsiden