Meld. St. 33 (2012–2013)

Klimatilpasning i Norge

Til innholdsfortegnelse

9 Arktis

Temperaturene i Arktis stiger raskere enn i noen annen del av verden, samtidig som det fysiske miljøet knyttet til is og snø er spesielt følsomt for et varmere klima. Klimaendringene peker seg derfor ut som den alvorligste trusselen arter og økosystem i Arktis står overfor. Av samme grunn er også samfunn som er avhengige av de levende ressursene i Arktis sårbare for endringer i klimaet. Klimatilpasning i Arktis byr derfor på særlige utfordringer. Etter hvert som havisen smelter blir Arktis mer tilgjengelig for ny aktivitet som petroleumsvirksomhet, gruvedrift, skipsfart, fiskerier og turisme. Dette kan skape nye muligheter, men vil også kunne forsterke den negative påvirkningen av naturmiljøet og den tradisjonelle utnyttelsen av de levende ressursene i Arktis. Klimaendringene vil også kunne forsterke de negative effektene annen påvirkning, som havforsuring og miljøgifter, har på miljøet i Arktis. Regjeringen ser det derfor som viktig at forvaltningen av naturmiljøet i Arktis og nordområdene baseres på en økosystembasert tilnærming som gjør det mulig å tilpasse forvaltningen til raske endringer i klima, miljøforhold og aktivitet. En slik tilnærming skal både tilrettelegge for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk og opprettholde miljøverdiene og naturmangfoldet i Arktis.

I dette kapittelet omtales klimaendringene i Arktis, og de særlige utfordringene man står overfor i våre nordligste havområder og på Svalbard, der klimaendringene allerede er i ferd med å endre både miljøforholdene og aktivitetsbildet. Kapittelet omtaler også arktisk samarbeid knyttet til klima og klimatilpasning, og det arbeidet regjeringen gjør for å styrke kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning i Arktis og nordområdene. Problemstillinger knyttet til det norske fastlandet og havområdene generelt er omtalt andre steder i meldingen.

9.1 Klimaendringene i Arktis

Temperaturene i Arktis har de siste tiårene steget dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Den gjennomsnittlige årsmiddeltemperaturen i regionen er 2ºC høyere enn for hundre år siden, og tilgjengelige data indikerer at sommertemperaturene nå er høyere enn noen gang tidligere de siste 2000 årene.

Temperaturstigningen i Arktis forårsaker store og raske endringer i det fysiske miljøet i nord. Utviklingen mot et isfritt polhav ser ut til å gå langt hurtigere enn det FNs klimapanel la til grunn i sin siste rapport i 2007. Isdekket sommerstid de seneste årene har vært redusert med omtrent en tredel i forhold til langtidsnormalen for perioden 1979–2000. I september 2012 nådde isdekket sitt laveste nivå siden målingene startet, hele 48 prosent under gjennomsnittet for perioden 1979–2000. Også utbredelsen og varigheten av snødekket har minket betydelig. Det beregnede årlige tapet av masse fra innlandsisen på Grønland er firedoblet siden 2000, og også andre breer i Arktis har et sterkt økende massetap.

Også på Svalbard har temperaturen steget raskt, samtidig som nedbørsmengdene har økt. I Longyearbyen har gjennomsnittstemperaturen siden midten av 1960-tallet i snitt økt med hele 0,9ºC per tiår. Utbredelsen av havis viser en klar nedadgående trend både i Barentshavet og i Framstredet mellom Svalbard og Grønland siden satelittovervåkingen startet i 1979. På Svalbard kan man også observere rask tilbaketrekning av brefrontene og massetap fra breene, samt stigende temperaturer i permafrosten.

Fordi den globale oppvarmingen forsterkes i polarområdene, forventes temperaturene i Arktis fortsatt å stige om lag dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. På Svalbard og i det nordlige Barentshavet er den beregnede framtidige temperaturstigningen langt større enn lengre sør. Det er likevel store forskjeller. For Svalbardområdet kan det ventes en økning i gjennomsnittlig lufttemperatur på ca. 3 grader Celsius i sørvest og hele 8 grader Celsius i nordøst mot slutten av dette århundret. For havet er temperaturøkningene mer moderate og temperaturen kan ventes å øke med 2–3 grader Celsius i det nordlige Barentshavet. Det er stor usikkerhet knyttet til hvor raskt den arktiske havisen vil trekke seg tilbake. Både modellberegninger og den raske reduksjonen i isdekkets areal og volum indikerer at de arktiske havområdene kan være tilnærmet isfrie om sommeren innen midten av dette århundret. Den akselererende smeltingen av Grønlandsisen og andre breer er ventet å fortsette, men hvor raskt smeltingen vil foregå er usikkert. Smeltingen av permafrost og reduksjonene i snødekke forventes også å fortsette, og havsirkulasjon og værmønstre kan endres betydelig.

Den framtidige klimatutviklingen i Arktis avhenger av prosesser som smelting av is i havet og på land og endringer i hav- og luftstrømmer som styrer tilførselen av varme sørfra. Noen av disse prosessene er selvforsterkende og kan få endringene til å akselerere. Smeltingen av sjøisen og frigjøring av klimagassen metan fra smeltende permafrost er de mest kjente av disse selvforsterkende prosessene. Andre mekanismer, som endringer i skydekke når det blir mer åpent hav, og nedkjøling av havet som følge av økt smelting av Grønlandsisen, kan bidra til å dempe oppvarmingen. Mange av disse mekanismene er vanskelige å fange opp gjennom klimamodeller. Dette bidrar til økt usikkerhet i beregningene av framtidige klimaendringer i Arktis. Klimaendringene i Arktis og prosessene som styrer disse endringene har også stor betydning for klima og havnivåstigning globalt, og er en kilde til usikkerhet i beregninger av framtidige globale endringer.

9.2 Konsekvenser og tilpasningsbehov

Konsekvenser for miljøet i Arktis

Den raske temperaturstigningen i Arktis forventes å forsterke mange av de samme effektene som er ventet også sør for de arktiske områdene. Mange arter og naturtyper som i dag karakteriserer den arktiske regionen forventes å få vansker med å tilpasse seg, både fordi endringene skjer raskt og fordi mange av artene når sin nordligste utbredelse i disse områdene og derfor ikke har mulighet til å finne nye leveområder med egnede klimaforhold. Økosystemer og arter knyttet til sjøisen er særlig sårbare for klimaendringer og kan forsvinne fra stadig større deler av Arktis.

Økende temperatur vil medføre at arter og naturtyper vil forskyve sine utbredelsesområder mot nord. Det er ventet at de høyarktiske artene og naturtypene som nå finnes her gradvis vil bli fortrengt av arter og naturtyper vi i dag finner lengre sør. Tundraområdene nord for den arktiske skoggrensen er blant de landområdene som er ventet å gjennomgå de største endringene.

Når havet blir varmere endres de marine økosystemene. Med økende vanntemperaturer og mindre is kan mer varmekjære arter trekke inn i de arktiske havområdene. Dette fører til økt konkurranse for arter som kun finnes i arktiske farvann, og økt fare for predasjon, sykdom og parasitter. At isen blir borte fra kysten og sokkelområdene langs kanten av Polhavet stadig større deler av året, utgjør en alvorlig trussel for økosystemet i drivisen og artene som lever der. Det er ventet at isbjørn, ringsel, hvalross, narval, alkekonge, ismåke, polartorsk og en rekke andre arter som er del av økosystemet ved iskanten vil få sine leveområder sterkt redusert. Kommersielt viktige fiskearter som torsk, hyse og lodde vil kunne endre sin utbredelse. Varmere vann og mer åpent hav kan gi større forekomst av plante- og dyreplankton, men det er ikke gitt at fisk og andre dyr vil kunne nyttiggjøre seg denne økte tilgangen til mat.

På land er det ventet at den arktiske skoggrensen vil bevege seg nordover og opp i høyden, en utvikling som kan observeres allerede i dag. I enkelte deler av Arktis forventes skoggrensen å beveges så mye som 500 kilometer nordover i løpet av dette århundret. I et slikt tidsperspektiv kan halvparten av dagens tundraområder i Arktis bli erstattet av skog og buskvegetasjon, og medføre store endringer i artsmangfoldet.

Siden de arktiske landområdene grenser mot Polhavet i nord, vil enkelte høyarktiske arter og økosystemer på sikt kunne forsvinne helt, eller få sin forekomst begrenset til isolerte, arktiske øyer nord for fastlandet. Samtidig er dyre- og plantelivet på isolerte øygrupper utsatt fordi det har begrensede muligheter til å følge sine naturlige klimasoner nordover etter hvert som temperaturen stiger. Den arktiske sjøisen fungerer i dag som en bro der dyr kan bevege seg mellom arktiske øyer og mellom disse øyene og fastlandet. Etter hvert som isen forsvinner vil mer eller mindre sammenhengende bestander av arter som for eksempel polarrev, reinsdyr og isbjørn kunne bli langt mer isolerte, og dermed også mer sårbare. Dette kan gjøre isolerte, arktiske øygrupper som Svalbard enda viktigere for arktiske bevaringsstrategier i fremtiden, samtidig som bevaringsarbeidet vil bli mer krevende.

Endringer i snødekket vil påvirke både jordsmonn, plantevekst og dyreliv. I Arktis vil enkelte trekkende arter, som for eksempel gjess, ha fordel av at snøen forsvinner tidligere på våren. Samtidig vil dyr som vinterstid må grave seg gjennom snøen for å finne føde, som reinsdyr, kunne rammes hardt hvis mer regn vinterstid oftere skaper islag i snøen som det er vanskelig å trenge gjennom. Dette skjer allerede oftere enn før både på Nordkalotten og på Svalbard.

Arter som allerede er negativt påvirket av klimaendringer, for eksempel gjennom tap av leveområder eller svekket næringsgrunnlag, vil tåle mindre tilleggsbelastninger, enten årsaken er andre ytre påvirkninger som miljøgifter, UV-stråling og havforsuring, eller beskatning, forurensning, inngrep og forstyrrelse som følge av lokal virksomhet. Klimaendringene kan også forsterke andre påvirkningsfaktorer direkte og indirekte. Mindre havis gjør hav- og kystområdene i Arktis lettere tilgjengelige for fiskerier, sjøtransport, cruisetrafikk og petroleumsvirksomhet. I enkelte områder kan mindre is også gjøre det lettere å starte opp gruvedrift og skipe ut mineralske råstoffer. Den økte aktiviteten kan bidra til økt beskatning, naturinngrep, fragmentering og ødeleggelse av habitater, spredning av fremmede arter, forstyrrelse av dyrelivet og forurensning og forurensningsrisiko. Det er derfor svært viktig at det blir satt rammer for aktivitet i Arktis som sikrer at den samlede belastningen og risikoen for arter og økosystemer begrenses.

Økosystembasert forvaltning

De raske klimaendringene i Arktis understreker behovet for en økosystembasert tilnærming til forvaltningen av naturmiljøet i Arktis som gjør det mulig å tilpasse forvaltningen og miljøkravene til raske endringer i klima, miljøforhold og aktivitet. En slik tilnærming skal både tilrettelegge for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk og opprettholde miljøverdiene og naturmangfoldet i Arktis.

Regjeringen mener de helhetlige forvaltningsplanene for Barentshavet og Norskehavet vil være et svært viktig redskap for overordnet tilpasning av rammene for aktivitet i de arktiske havområdene etter hvert som klima, miljøforhold og aktivitetsmønstre endres. Disse forvaltningsplanene bidrar allerede til en helhetlig og robust forvaltning som også tar hensyn til klimaendringer. En rekke tiltak som skjermer spesielt verdifulle områder og reduserer miljøbelastningen og risikoen for ulykker og forurensning som følge av faktisk og forventet aktivitetsøkning i nordlige havområder er allerede besluttet og iverksatt innenfor rammen av forvaltningsplanene for Barentshavet og Norskehavet.

Omfanget av de menneskelige aktivitetene i nordlige havområder forventes å øke fremover, og det er usikkert hvilken samlet påvirkning de ulike aktivitetene, klima og forsuring av havet vil få på økosystemene. Klimaendringer og havforsuring er i ferd med å inntre raskere enn man tidligere ventet. Konsekvensen kan være at samlet belastning øker i årene fremover. Forvaltningstiltak som kan bidra til motstandskraft og robusthet i økosystemet er derfor viktige. En påvirkning av et økosystem skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for, i lys av sammenhengene i økosystemene og deres funksjon. Dette gjelder også for Arktis. Effektene av samlet belastning må vurderes både for hver enkelt del av økosystemet, for arter og naturtyper, og for økosystemet som helhet. Prinsippet om vurdering av den samlede belastningen på miljøet ligger til grunn både for forvaltningsplanene for norske havområder, svalbardmiljøloven og naturmangfoldloven. Havressursloven tar hensyn til den samlede påvirkningen fra utnyttelsen av de levende marine ressursene, og pålegger forvaltningen å sørge for at denne skjer innenfor bærekraftige rammer.

9.3 Klimatilpasning av naturforvaltningen på Svalbard

Klimaendringene vil bli en betydelig utfordring for naturforvaltningen på Svalbard, både fordi de naturverdiene man har satt seg som mål å bevare vil rammes hardt og fordi klimaendringene kan føre til økt ferdsel og press på områdene fra ulike typer aktivitet. Utbredelsen av arter vil endres. Områder som har vært viktige for isavhengige arter kan miste sin betydning som leveområder, mens andre områder kan få økt betydning. Det betyr at fordelingen i tid og rom av naturverdier og sårbarhet for lokal aktivitet vil være i vedvarende forandring, og at forvaltningen må ha mekanismer som gjør det mulig å tilpasse seg dette.

Det omfattende vernet og det strenge miljøregelverket som ligger i svalbardmiljøloven med forskrifter danner et godt utgangspunkt fordi intakte økosystemer i seg selv bidrar til å gjøre naturen mer motstandsdyktig mot effekter av klimaendringene. Dette gjør det viktig å videreføre dagens vern. Samtidig er det klart at naturforvaltningen ikke kan forhindre at redusert isutbredelse og rask temperaturstigning endrer de fysiske miljøforholdene og artenes leveområder. Naturforvaltningen kan bidra til å sikre at lokal virksomhet tar hensyn til at klimaet endres og at arter og områder kan bli mer sårbare.

Det er allerede iverksatt viktige tiltak på Svalbard som en respons på mindre sjøis, lettere tilgjengelighet og økende eksponering av sårbare arter og naturområder for ferdsel. For å redusere faren for alvorlig forurensning eller tap av menneskeliv ved grunnstøting eller forlis er det blant annet innført forbud for skip mot å gå med tungolje innenfor verneområdene som omfatter størstedelen av territorialfarvannet, og en begrensning på 200 passasjerer for cruiseskip innenfor naturreservatene på Øst-Svalbard. Det er også innført losplikt, og det arbeides med å bedre sjøkartleggingen i farvannene rundt Svalbard. Tilpasning til et endret klima er også et element i de forvaltningsplanene for verneområdene på Svalbard som er under utarbeidelse. Verneområdene dekker 65 prosent av landområdene og 87 prosent av territorialfarvannet på Svalbard. Forvaltningsplanene for disse områdene vil derfor være et viktig redskap for tilpasning av naturforvaltningen på Svalbard til et klima i endring. Klimaendringene forventes å gjøre det lettere for fremmede arter å overleve og spre seg i Svalbards natur. En handlingsplan for å forhindre introduksjon og spredning av fremmede arter på Svalbard er under utarbeidelse.

Som på fastlandet vil det være behov for å styrke virkemidler som ivaretar hensynet til truede arter og deres leveområder som kan bli utsatt for ytterligere press som følge av klimaendringer. Dette gjelder ikke minst arter som isbjørn og sel, som har isdekte sjøområder som sitt viktigste leveområde og som kan få sin utbredelse sterkt endret og redusert. Samtidig kan det bli behov for å ta hensyn til at arter og bestander kan bli mer isolerte, og dermed mer sårbare etter hvert som mindre sjøis svekker forbindelsen mellom øyene på Svalbard, og mellom Svalbard og de arktiske øyene og landområdene lengre øst. Dette er hensyn som må innarbeides i forvaltningen av artene på Svalbard og deres leveområder.

Selv om det meste av dyrelivet på Svalbard er fredet, skjer det en begrenset jakt og fangst på arter som rein, polarrev og rype samt enkelte sjøfuglarter. Det kan bli behov for tiltak knyttet til kvoter og jakttider for å sikre at det tas hensyn til disse artenes sårbarhet for klimaendringer.

Det foregår en omfattende forskning, overvåking og kartlegging av arter og økosystemer på Svalbard som rapporteres gjennom Miljøovervåkingsprogrammet for Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). Gjennom MOSJ overvåkes flere indikatorer for effekter av klimaendringer på Svalbard. Det er viktig å videreutvikle denne overvåkingen på en måte som gjør det mulig å fange opp endringer på et tidlig stadium som grunnlag for eventuelle forvaltningstiltak. Kunnskapen om bestandsutviklingen for sårbare arter, som f eks isbjørn, er i dag mangelfull. For å kunne iverksette målrettede tiltak, blir det også viktig å identifisere områder som enten vil bli mer sårbare eller viktigere som leveområde for sårbare arter under endrede klimaforhold.

9.4 Konsekvenser og tilpasningsbehov for samfunn og virksomhet på Svalbard

Klimaendringene vil på Svalbard, som for resten av landet, kunne føre til økt risiko for skred og flom, mer ekstremvær og havnivåstigning og stormflo. Fysisk infrastruktur som veier, bygninger og havner vil være utsatt for denne typen klimarelaterte hendelser. Det bor kun ca. 2500 mennesker på Svalbard, og fysisk infrastruktur er begrenset til et fåtall områder, herunder gruveområder som ikke er innbyrdes forbundet med veier eller kraftledninger. Isolasjonen kan bidra til å gjøre samfunnene mer sårbare for klimarelaterte hendelser som setter kritisk infrastruktur ut av spill. Episoder med store mengder regn vinterstid er allerede blitt vanligere på Svalbard, og forårsaket vinteren 2012 sørpeskred i Longyearbyen som rammet veisystemet. Stadig dypere tining av det øverste jordlaget over permafrosten om sommeren skaper utfordringer for fundamenteringen av bygninger og annen fysisk infrastruktur. På Svalbard vil også kysterosjon kunne bli et stadig større problem for bygninger og kulturminner som ligger nær strandlinjen, som følge av at mindre is medfører økt bølgeaktivitet. Det vises i denne sammenheng til boks i kapittel 3.6 om kulturminner og kulturmiljø. Sysselmannen har startet arbeidet med en revisjon av risiko- og sårbarhetsanalysen for Svalbard (2009). Revisjonsarbeidet foregår i nært samvirke med Longyearbyen lokalstyre og de andre medlemmene i beredskapsrådet for Svalbard. Mulige samfunnsmessige konsekvenser av klimaendringene er viktige problemstillinger i ROS-analysen, som ventes å foreligge våren 2013. Areal- og samfunnsplanleggingen på Svalbard må også ta hensyn til klimaendringene. Dette arbeidet er i gang, og tilpasning til endrede forhold når det gjelder blant annet skred og flom var et tema ved siste revisjon av arealplanen i Longyearbyen. Veilederen om arealplanlegging etter svalbardmiljøloven skal nå revideres. En grundig beskrivelse av hvordan de ulike planområdene på Svalbard skal ta hensyn til klimaendringer vil bli tatt inn i en revidert veileder, og innspill til hvordan dette bør gjøres og på hvilke måter, må blant annet skje i et nært samarbeid med involverte aktører på Svalbard. Arbeidet skal starte opp tidlig i 2013. Klimatilpasning i arealforvaltningen på Svalbard krever styrket kompetanse og kunnskap. Sysselmannen har et viktig veiledningsansvar for Longyearbyen lokalstyre og de øvrige planansvarlige på Svalbard. Bemanningen hos Sysselmannen er blitt styrket på både plan- og kartsiden de siste årene.

Mye av infrastrukturen i Longyearbyen, både i form av veier, bruer og bygningsmasse, ble etablert på 1970-tallet. Utfordringer knyttet til fundamentering som følge av tining av permafrosten har sammen med varierende vedlikehold, befolkningsøkning og et generelt økt aktivitetsnivå og derav større slitasje, bidratt til at Longyearbyen i dag opplever et etterslep på vedlikehold av viktig og kritisk infrastruktur som veier, kraftforsyning, leveranse av varme og bygningsmasse. Klimarelaterte hendelser vil kunne bidra til ytterligere belastning på en allerede sårbar kritisk arktisk infrastruktur, og dermed skape behov for oppgradering og tilpasning.

Reiseliv og forskning er viktige aktiviteter på Svalbard som påvirkes av klimaendringene. Allerede i dag har stadig lengre perioder uten sjøis om sommeren økt tilgjengeligheten for cruiseturismen. Samtidig har tidligere snøsmelting og mindre is på fjordene ført til kortere sesong for snøscooterbasert turisme, og gitt begrensninger på hvor det er mulig å ferdes. Denne utviklingen forventes å fortsette. Mindre muligheter for å observere isavhengig dyreliv som hvalross, ringsel og isbjørn vil kunne gjøre enkelte reiselivsprodukter mindre attraktive. Samtidig vil tap av attraksjoner knyttet til denne typen dyreliv delvis kunne bli kompensert ved at nye arter trekker inn i området, som for eksempel hvalarter som i dag er vanlige lengre sør. Svalbard har også viktige kvaliteter knyttet til landskap og inngrepsfri natur som må antas å gjøre øygruppen til et attraktivt reisemål også under varmere klimatiske forhold. Reiselivet vil måtte tilpasse sin virksomhet til et miljø der mange arter er stresset som følge av klimaendringer og krever særlig varsomhet, og der enkelte områder skjermes mot ferdsel av hensyn til verdien som referanseområder for klimaforskning. Det kan også innebære at reiselivet vil måtte forholde seg til nye miljøkrav til sin aktivitet.

Forskningen på Svalbard bidrar til å fremskaffe viktig kunnskap som har betydning for å kunne forutsi framtidige endringer i klima, isdekke og miljøforhold. Dette er nøkkelinformasjon for samfunnsplanlegging og klimatilpasning både regionalt og i en større sammenheng. Satsing på klimaforskning i Arktis, herunder på Svalbard, er derfor i seg selv en svært viktig del av og forutsetning for arbeidet med klimatilpasning. Forskningen berøres av klimaendringene på flere måter. En betydelig del av forskningen på Svalbard er klimarelatert, og mulighetene for å studere klimaendringene i Arktis er en av drivkreftene bak den økte interessen for både forskning og undervisning på Svalbard. Nytteverdien av denne forskningen ansees som stor, og påvirker viljen til å investere i forskningsinfrastruktur og gjennomføre prosjekter og feltarbeid på Svalbard. På lengre sikt vil imidlertid sjøisens tilbaketrekning kunne svekke mulighetene for forskning på prosesser, økosystemer og arter knyttet til sjøis betydelig.

En viktig kvalitet ved Svalbard og verneområdene der er at disse områdene er lite påvirket av lokal virksomhet, og at det derfor er mulig å skille mellom påvirkning som skyldes klimaendringer og påvirkning som skyldes andre forhold. Særlig de store naturreservatene på Øst-Svalbard har stor verdi som uberørte referanseområder for forskning på effekter av klimaendringer på arktiske arter og økosystemer. Å forvalte disse områdene på en måte som ivaretar deres tiltenkte rolle som referanseområder er viktig. Forskningen må, i likhet med reiselivet og fiskeriene, tilpasse sin feltvirksomhet til et miljø der mange arter er stresset som følge av klimaendringer, og derfor krever særlig varsomhet og beskyttelse.

Et varmere klima og mindre sjøis bidrar også til endringer i aktivitetsmønsteret i havområdene omkring Svalbard. Økt fiskeriaktivitet i farvannene ved Svalbard er allerede en realitet. Cruiseturismen har økt betydelig de siste par tiårene og tatt stadig større deler av øygruppen i bruk, dels som et resultat av mindre sjøis. En fortsatt økning i skipstrafikk på Svalbard og i det nordlige Barentshavet knyttet til cruiseturisme og fiske kan forventes. Denne typen endringer i aktivitetsmønster vil kunne stille nye krav til fiskerioppsyn, sjøsikkerhet, oljevernberedskap og søk- og redningskapasitet i disse farvannene. Dette vil kunne skape behov for økte ressurser og kapasitet både hos Sysselmannen, Kystverket og Kystvakten.

I Arktis har søk- og redningsregioner (SAR-regioner) i hovedsak allerede vært etablert, men i enkelte områder har ansvarsforholdene vært uavklarte og uhensiktsmessige. Norge, Danmark (Grønland) og Russland er derfor blitt enige om en mer formålstjenlig inndeling av våre SAR-regioner. Norges SAR-region er dermed utvidet slik at Norge tar ansvar nord for Svalbard opp mot polpunktet, samt at grensen mot Russland er trukket noe lengre øst. Dette gir en naturlig avgrensning av statenes ansvar og reflekterer de faktiske realiteter i forhold til redningskapasitet. Som en konsekvens av økt aktivitet og økt ansvarsområde, er det bestemt at Sysselmannens helikoptertjeneste fra 2014 skal utvides fra dagens tjeneste med ett stort og ett mellomstort helikopter til to store helikoptre. I tillegg vil Sysselmannen fra 2014 disponere et nytt tjenestefartøy tilpasset størrelsen på de nye helikoptrene. Dette vil bidra til å styrke den totale beredskapen på øygruppa og i nærliggende havområder.

Siden 2010 har Norsk Romsenter ledet et prosjekt for utprøving av satelitteknologi i overvåkning av skipstrafikken i de nordlige havområdene. Dessuten etablerte FN-organet International Maritime Organization (IMO) i 2009 et system for sporing av laste- og passasjerskip til havs og med global dekning. Denne gjør at Norge fremover har tilgang til et bedre bilde av den maritime aktiviteten i nordområdene enn tidligere og dette bidrar både til kunnskap om maritim aktivitet og vil være en støtte for SAR-operasjoner. Fra 1. juli 2012 ble losloven og underliggende forskrifter gjort gjeldende på Svalbard. Den statlige lostjenesten, losplikt og farledsbevisordningen gjelder dermed også på Svalbard. Losplikt på Svalbard innføres trinnvis i perioden 2012 til 2015. I 2012 var kullbåter til Svea lospliktige og fra 2013 vil losplikten utvides til større passasjerfartøy (150 meter og mer). Fra 2015 vil det være full losplikt på Svalbard på samme måte som på fastlands-Norge. Det vil si at fartøy på 70 meter eller mer og passasjerfartøy på 24 meter eller mer er lospliktige ved seilas innenfor grunnlinjene. For fartøy med farlig last er lengdegrensene kortere.

9.5 Klimatilpasning og Arktisk samarbeid

De arktiske landene, og spesielt de fem statene som har kystlinje mot Polhavet, har viktige felles utfordringer og interesser knyttet til håndteringen av klimaendringene og den økte aktiviteten i Arktis. Det gjelder ikke minst miljøutfordringer og rammer for aktivitet i områder som blir tilgjengelige for ressursutnyttelse og sjøtransport som følge av at isen smelter.

I nordområdene har vi et effektivt forpliktende internasjonalt samarbeid som fremmer miljøvern og ansvarlig ressursforvaltning. Selv om Arktis og deler av Polhavet er dekket av is, gjelder havretten fullt ut i dette området som i andre havområder på kloden. De folkerettslige rammene for all aktivitet i Polhavet er formulert i FNs havrettskonvensjon, som avklarer spørsmål relatert til jurisdiksjon samt rettigheter og plikter i området. Etter havretten har kyststatene til Polhavet særlige plikter og rettigheter i området. Issmeltingen og forventningen om økt aktivitet i Arktis nødvendiggjør samarbeid om implementering av eksisterende instrumenter og utvikling av utfyllende regler på ulike områder. Nye reguleringer utvikles i takt med de voksende behov, innenfor rammene av folkeretten.

Selv om ulike aktører kan ha ulike legitime interesser i nord, er nordområdene i dag en fredelig region preget av vilje til samarbeid og løsning av stridsspørsmål i samsvar med folkerettslige prinsipper.

Arktisk råd er den viktigste arenaen for å drøfte de felles utfordringene i Arktis. Det er det eneste politiske sirkumpolare samarbeidsforum på regjeringsnivå. Rådet er ledende på å samle og formidle kunnskap om klimaendringene i Arktis. Miljøspørsmål står sentralt, med vekt på vurderinger av miljøtilstanden, klimaendringer, bærekraftig utvikling og ivaretakelse av miljøhensyn ved økt aktivitet.

Arktisk råd har utarbeidet en rekke rapporter som oppsummerer og vurderer ny kunnskap om klimaendringene i Arktis. I 2011 kom rapporten om Snow, Ice and Permafrost in the Arctic (SWIPA), som oppsummerer nyere kunnskap om smeltingen av snødekket, sjøisen og permafrosten i Arktis. Det er også under oppbygging et samarbeid om samordnet overvåking av biologisk mangfold i Arktis (Circumpolar Biodiversty Monitoring Program – CBMP), der klimaeffekter står sentralt. En større rapport om status, trender og prognoser for biologisk mangfold i Arktis (Arctic Biodiversity Assessment) er i sluttfasen. Også her står effekter av klimaendringer sentralt. Arktisk råd har også gjennomført en innledende studie av sårbarhet og tilpasning til klimaendringer i Arktis (Vulnerability and Adaptation to Climate Change in the Arctic – VACCA).

Det er nylig satt i gang to prosjekter som kan bidra til bedre forståelse av klimaendringene i Arktis og hvordan disse endringene sammen med andre drivkrefter og påvirkningsfaktorer vil endre miljø og samfunn i framtiden:

Prosjektet Adaptation Actions in a Changing Arctic (AACA) er et norsk initiativ som skal bidra til å legge til rette for bedre tilpasning til et Arktis i rask endring. Dette prosjektet skal blant annet utvikle alternative arktiske fremtidscenarioer fram mot 2050 som grunnlag for tilpasningstrategier og samfunnsplanlegging i et Arktisk i rask endring. Prosjektet skal etter planen ferdigstilles i 2017. Prosjektet består av tre elementer: a) identifisere relevant informasjon fra eksisterende rapporter og prosjekter, b) identifisere annet relevant arbeid innen tilpasning, og c) vurdere modeller og scenarioer for bedre framskrivning av klimaendring og andre endringsfaktorer i Arktis

Prosjektet Arctic Resilience Report er et av flaggskipene for det svenske formannskapet for Arktisk råd. Prosjektet fokuserer på faren for brå endringer (vippepunkter) i arktiske økosystemer og samfunn, og motstandsdyktigheten mot slike endringer. Norge deltar både i styringsgruppa og på ekspertnivå. Prosjektet skal ferdigstilles i 2015.

Økosystembasert forvaltning av arktiske havområder er et prioritert tema for samarbeidet i Arktisk råd som også representerer en viktig tilnærmingsmåte for klimatilpasning. En ekspertgruppe for «Ecosystem Approach» ledes av Norge. Hovedfokuset for gruppen har så langt vært å se på konsepter og terminologier for økosystembasert forvaltning, samt å lage kart over inndeling av marine økosystemer i Arktis. Ekspertgruppen vil anbefale retningslinjer for økosystembasert forvaltning i Arktis til ministermøtet i 2013. Arktisk råd gjennomfører også en kartlegging av områder av særlig økologisk og kulturell verdi i Arktis. Dette vil bli benyttet som grunnlag for å vurdere om noen av disse områdene trenger særlig beskyttelse når skipstrafikken i Arktis øker. Økosystembasert forvaltning i et område der klimaet endres raskt vil også være et grunnleggende prinsipp i oppdateringen av Arktisk Råds arktiske marine strategi. Denne strategien skal være klar til ministermøtet i 2015.

Under Arktis Råd fremforhandles det også konkrete samarbeidsavtaler for å håndtere utfordringene knyttet til økende trafikk og aktivitet i arktiske havområder. Avtalen om søk og redning i Arktis («Agreement on Cooperation on Aeronautical and Martitime Search and Rescue in the Arctic»), som ble signert under ministermøtet i Nuuk i 2011, er den første juridisk bindende avtalen som er fremforhandlet etter initiativ fra Arktisk Råd. Arktisk Råds utenriksministermøte besluttet i Nuuk også å etablere en oppdragsgruppe under norsk, amerikansk og russisk lederskap for å utvikle et internasjonalt oljeverinstrument for Arktis. Hensikten med initiativet er å forenkle håndteringen av internasjonal assistanse ved omfattende akutt forurensning i Arktis. Avtaleteksten er nå ferdigforhandlet, og det legges opp til undertegning på utenriksministermøtet i Arktisk Råd våren 2013. Avtalen kan gjøre det enklere for Norge å trekke inn relevante internasjonale beredskapsressurser ved omfattende akutt oljeforurensning i våre havområder.

FNs sjøfartsorganisasjon IMO arbeider med regler for seilas i polare farvann. Polarkoden vil stille særskilte krav til skip og mannskap som opererer i disse farvann, slik som konstruksjonskrav, utstyr, operasjon, beskyttelse av miljøet og begrensing av skader. Norge er opptatt av å sikre at design og utstyr er egnet for operasjon i polare farvann og at miljøhensyn adresseres på en skikkelig måte.

Klimaendringene i Arktis og nordområdene står på dagsorden også for Barentssamarbeidet og det bilaterale samarbeidet med Russland. Samarbeid om økosystembasert forvaltning og felles overvåking av miljøet i Barentshavet er viktige tema for det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet. Som en del av miljøvernsamarbeidet i Barentsregionen skal det utarbeides en klimahandlingsplan der klimatilpasning er et viktig tema. Dette arbeidet ledes av Norge, og handlingsplanen planlegges vedtatt i løpet 2013.

Regjeringen vil arbeide for at samarbeidet i Arktisk råd og nordområdene bidrar til et felles kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning og økosystembasert forvaltning i Arktis.

9.6 Kunnskap og kompetanseutvikling

De raske endringene i klima og miljøforhold i Arktis setter høye krav til kunnskap om og forståelse av klimaendringene og deres konsekvenser. Slik kunnskap er svært viktig som grunnlag for forvaltning og samfunnsplanlegging i et Arktis der også aktiviteten øker raskt. Kunnskap om klimaendringene i Arktis er også viktig fordi det som skjer med klimasystemet i Arktis har stor betydning for de globale klimaendringene, og for framtidig havnivåstigning.

Norske institusjoner har i en årrekke arbeidet med forskning og overvåkning som belyser klimaendringer i Arktis og konsekvenser av disse endringene. Eksempler på dette er Norsk Polarinstitutt, Meteorologisk institutt og Havforskningsinstituttet som driver forskning og nasjonal overvåkning av klimaendringer på landjorda, i havisen, atmosfæren og havet. Norsk Polarinstitutts forskningsvirksomhet er rettet inn mot å styrke kunnskapsgrunnlaget på områder der miljøforvaltningen har et direkte forvaltningsansvar i polarområdene og hovedprioriteringer er klimaendringer, havforsuring, miljøgifter og naturmangfold. Klimaforskningen er koordinert gjennom senter for is, klima og økosystemer (ICE). Aktiviteten i ICE omfatter studier av de fysiske prosessene som styrer utviklingen i havisen i Arktis. Et annet satsingsområde er økosystemene i Arktis med fokus på stedegne, arktiske, isassosierte arter som er blant de som er mest truet av de kommende klimaendringene. Videre er klimaet i Antarktis og hvilke virkninger endringer i klimaet der kan få for resten av kloden et omfattende forskningsprosjekt. Norsk Polarinstitutt har også ansvaret for og drifter miljøovervåkingsprogrammet MOSJ som samler inn, bearbeider og tolker data, både fra havområdene rundt og fra atmosfæren og landjorda på Svalbard og Jan Mayen.

Havforskningsinstituttet har også omfattende forskning, overvåkning og rådgivning knyttet til klimaeffekter på det marine økosystemet. Spesielt relevant er forskningen knyttet til det nordlige Barentshavet og områdene vest og nord for Svalbard på biodiversitet, introduserte arter, forflytning av kommersielle og andre arter nordover, endringer i plankton og bunndyr, endringer i produksjon (for planteplankton, dyreplankton, fisk, sel og hval) og endringer i økosystemets evne til å tåle påvirkning og stress. Slike omfattende undersøkelser er muliggjort ved årlige, regionale økosystemtokter som gjennomføres i samarbeid med Russland og hvor hele økosystemet «fra fysikk til hval» observeres.

Arbeidet med klima og miljø i nord har blitt vesentlig styrket gjennom etableringen av Framsenteret, Nordområdesenter for Klima- og Miljøforskning, som åpnet i Tromsø i september 2010. Her samarbeider 20 norske institusjoner, herunder Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, for å få fram ny kunnskap.

Figur 9.1 Forskning på is

Figur 9.1 Forskning på is

Kilde: Ole Magnus Rapp/Aftenposten/NTB scanpix

Ved Framsenteret drives det forskning på klimaendringer og hvordan disse påvirker alle deler av økosystemene i Arktis. Et av de sentrale temaene for forskningen ved Framsenteret er hvordan urfolk og lokalsamfunn kan tilpasse seg klimaendringer så raskt og effektivt som mulig for å bevare sitt eksistens- og inntektsgrunnlag, og dermed sitt lokale samfunn og sin urfolksstruktur og kultur.

Videre arbeider Framsenteret med å forberede det kommende Klimaobservasjonssystem for Arktisk Tundra (KOAT). KOAT skal observere i to områder: i lavarktisk sone på Varangerhalvøya og i høyarktisk sone på Svalbard. Hensikten er å etablere kunnskap om klimarelaterte endringer som er relevant for forvaltningen av disse økosystemene.

Ved Framsenteret forskes det også på hvordan klimaendringer påvirker spredningen av miljøgifter og den negative effekten av miljøgifter på helse og miljø.

Utvikling av havforsuring i arktiske farvann er et annet viktig tema det forskes på ved senteret. Effekter av dette for økosystemet undersøkes for å beregne de samfunnsmessige konsekvensene av havforsuring på havressurser. Et av prosjektene «The Economics of Ocean Acidification» er første skritt mot en mer flerfaglig tilnærming, som vil gi en mer helhetlig forståelse av havforsuring og tilpasningsbehov knyttet til dette.

Endringene i klima og havmiljøet vil føre til nye bruksmønstre for Arktis som krever ny kunnskap og ny teknologi.Denne forskningen omfatter blant annet arktiske framtidsbilder og sosioøkonomiske og politiske forhold. Prosjekter på skipsfart omfatter blant annet trafikkstatistikk, transportkorridorer, regulering av arktisk skipsfart, og deteksjon, effekter og håndtering av oljesøl i isfylte farvann.

Klimaendringene åpner for en økt næringsvirksomhet i nordområdene og i Arktis. Dette gjelder særlig petroleumsvirksomhet og sjøtransport, men også gruvedrift kan få et større omfang på grunn av lettere tilgjengelighet og økende etterspørsel. Hvordan dette vil påvirke miljøet gjennom inngrep, forstyrrelse, forurensning og avfall er avhengig av virksomhetens omfang, geografiske fordeling og hvilke miljøkrav som stilles.

Nasjonalt er det tatt en rekke initiativer for å styrke kompetanse og kunnskap med sikte på å skape økt næringsvirksomhet i nord. Regjeringen vil styrke kunnskapen om klimaendringene og miljøkonsekvensene av økt virksomhet i Arktis og nordområdene. Slik kunnskap er viktig for utvikling av forvaltningsstrategier som kan begrense negative miljøkonsekvenser og sikre at ny næringsvirksomhet skjer innenfor miljøforsvarlige rammer. Dette er en forutsetning for å få et helhetlig grep om utviklingen i nordområdene. Det er tatt et initiativ til i løpet av 2013 å utvikle rammene for dette som et nytt faglig satsingområde ved Framsenteret.

Nordområdene og Arktis er fullt integrert i den nasjonale, klimarelaterte overvåkingen. Det foregår en omfattende innsamling av overvåkingsdata i de norske nordområdene gjennom feltaktivitet på Svalbard og tokt i arktiske farvann rundt Svalbard, i Framstredet og i Barentshavet. Konsentrasjonene av rundt 30 ulike klimagasser og ozonnedbrytende stoffer overvåkes fra Zeppelinstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Havforsuring i norske havområde måles blant annet på strekningen Tromsø-Longyearbyen ved ulike årstider. Denne overvåkingen er viktig for å kunne måle klimaendringene i Arktis, og for å kunne forutsi framtidige endringer og konsekvenser som kan innebære behov for tilpasning.

I tilknytning til forvaltningsplanene for Barentshavet og Norskehavet foregår det også et betydelig arbeid med å etablere og sammenstille kunnskap som skal styrke grunnlaget for en helhetlig økosystembasert forvaltning av de nordlige havområdene. Mye av denne kunnskapen har også betydning for tilpasning av forvaltningen til endrede klimaforhold og aktivitetsøkning som følge av dette. Når det gjelder naturforvaltningen på Svalbard, foregår det også et løpende arbeid med å utvikle kunnskapsgrunnlaget og tilrettelegge dette for forvaltningens behov. Sentralt i dette står arbeidet med å etablere og tilrettelegge kunnskap som grunnlag for forvaltningsplaner for de store verneområdene på Svalbard. Mye av dette arbeidet er rettet mot effekter av klimaendringer, og bidrar til bedre kunnskap om hvordan forvaltningen kan ta hensyn til disse endringene.

Til forsiden