Meld. St. 33 (2014–2015)

Norske interesser og politikk for Bouvetøya

Til innholdsfortegnelse

2 Om Bouvetøya og havområdene rundt

Figur 2.1 Bouvetøya regnes som den mest avsidesliggende øya i verden. Den er som oftest innhyllet i skyer eller tett tåke. Her er Bouvetøya fotografert på en sjelden klarværsdag.

Figur 2.1 Bouvetøya regnes som den mest avsidesliggende øya i verden. Den er som oftest innhyllet i skyer eller tett tåke. Her er Bouvetøya fotografert på en sjelden klarværsdag.

Foto: Marius Bratrein, Norsk Polarinstitutt

2.1 Innledning

Bouvetøya ligger i Sør-Atlanteren. Med en beliggenhet på 54 grader sørlig bredde og 3 grader østlig lengde regnes den som den mest avsidesliggende øya i verden.1 Den nås bare med båt. Overfarten fra Sør-Afrika, som er nærmeste bebodde fastland mer enn 2200 km unna, tar om lag fem dager.

Bouvetøya har historisk sett vært del av vår sørlige polartradisjon. Øya ligger imidlertid nord for området som omfattes av Antarktistraktaten, og er derfor ikke del av dette traktatsamarbeidet.

Nord for øya møter de kalde vannmassene fra Antarktis de varmere vannmassene fra Atlanterhavet. Dette havområdet kalles Antarktiskonvergensen, eller polarfronten. Sør for Antarktiskonvergensen er det særegne økosystemer. Øyas beliggenhet innebærer at de marine levende ressursene på og rundt Bouvetøya inngår i de økosystemene som samarbeidet under Konvensjonen for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis, CCAMLR, er rettet mot.

Boks 2.1

Havområdet sør for Antarktiskonvergensen er definert som et av de 64 store, marine økosystemene i verden som betegnes som LME (Large Marine Ecosystem). Dette er et konsept som legger til rette for økosystembasert forvaltning av større områder, dvs. over 200 000 km2. Et LME er definert ut fra flere elementer: bunnforhold, sirkulasjon, kjemiske og fysiske forhold i havvannet, produktivitet og hvordan ulike næringskjeder er koblet sammen. Hvert LME består av flere mindre økosystemer av ulik størrelse, f.eks. iskantsonen, kystnært område, åpent hav mv.

Figur 2.2 Bouvetøya ligger sør for den antarktiske konvergensen, eller polarfronten. Samtidig ligger den nord for 60 grader sørlig bredde, og er derfor utenfor virkeområdet for Antarktistraktaten.

Figur 2.2 Bouvetøya ligger sør for den antarktiske konvergensen, eller polarfronten. Samtidig ligger den nord for 60 grader sørlig bredde, og er derfor utenfor virkeområdet for Antarktistraktaten.

Kart: Norsk Polarinstitutt

Norges interesser og politikk for Antarktis, herunder CCAMLR, er som tidligere nevnt omtalt i en egen melding som legges frem for Stortinget (Antarktismeldingen). Forhold ved dette samarbeidet som spesielt gjelder forvaltningen av havområdene rundt Bouvetøya er likevel omtalt i meldingen her. Se bl.a. kap. 3.2 og 4.2.

Den 49 km2 store øya er ubebodd, og er med territorialfarvannet rundt fredet som naturreservat.2 Naturmiljøet og geologien både på øya og i havområdene rundt har flere særtrekk som gjør at området er interessant for forskning og overvåking. Klimaet er maritimt antarktisk, med en middeltemperatur på -1 °C. Øya ligger som oftest innhyllet i skyer eller tett tåke.

2.2 Geografi, geologi og topografi

Bouvetøya er toppen av en vulkan som stikker opp av havet, og ligger i et område hvor tre jordskorpeplater møtes. Den er den sørligste øya på det som kalles Den midtatlantiske ryggen, en undersjøisk fjellkjede som har oppstått som følge av vulkansk aktivitet. Bouvetøya ligger på det punktet der denne ryggen møter to andre såkalte midthavsrygger; Den sørvestindiske ryggen og Sør-Amerika-Antarktis-ryggen. Både denne plasseringen og det at Bouvetøya ligger langt fra alle kontinenter, gjør øya til et spesielt interessant sted for observasjon av jordklodens seismiske aktivitet (jordskjelvbølger).

Øya har en total kystlengde på snaut 30 km. Hele 93 prosent er dekket av is. De isfrie områdene finnes spesielt på vestsiden, men også innenfor klippekysten på nordsiden av øya. Det høyeste punktet, Olavtoppen, ligger 780 meter over havet og danner østveggen av et vulkankrater. De bratte fjellveggene som stiger opp av havet på nesten alle kanter gjør at det er vanskelig å komme i land.

Boks 2.2

Øya og det sentrale vulkankrateret ble første gang kartlagt fra fly av piloten Hjalmar Riiser-Larsen under den tredje Norvegia-ekspedisjonen i 1929. Norvegia-ekspedisjonene samlet de første steinprøver tatt fra øya noensinne, og på grunnlag av disse fastslo og publiserte Professor Olav Holtedahl allerede i 1929 den spesielle geologiske karakteren som Bouvetøya har. Norsk Polarinstitutt er Norges hovedprodusent av topografiske kart i norske polarområder, og er hovedansvarlig for den topografiske kartleggingen av Bouvetøya.

Figur 2.3 Kart over Bouvetøya.

Figur 2.3 Kart over Bouvetøya.

Kart: Norsk Polarinstitutt

Bouvetøya har fortsatt vulkansk aktivitet både over og under vann. Øya ble dannet ved at den sentrale vulkanen i en svært aktiv periode på noen få millioner år bygget seg opp fra havbunnen. Ut fra alderen på bergartene antas det at vulkanen dukket opp over havnivå for ca. 1,4 millioner år siden. Det er nå lenge siden det var vulkanutbrudd i det sentrale krateret, antagelig flere hundre tusen år. Siden den gang har den vulkanske aktiviteten vært avtagende, med mindre utbrudd av lava bare på flankene av vulkanen. Nyrøysa, som er en ny terrasse som ble dannet i 1955–57 langs nordvestkysten av øya, kan ha blitt dannet ved et slikt lite utbrudd, selv om det er mer trolig at terrassen har blitt til som følge av en stor utrasing av de bratte skrentene. Fjellskrentene er spesielt høye og bratte på denne siden av øya. Havet står hardt på fra vest hele tiden, og dette gjør fjellsidene ustabile. Så sent som i 1964 lekket det fortsatt ut vulkanske gasser i Nyrøysaområdet, og i 1978 ble det målt en temperatur på hele 25 °C 30 cm under jordoverflaten. Det finnes også mange fumaroler, som er hull eller revner i jordskorpen hvor det strømmer ut vulkanske, svært varme gasser og damp. Disse finnes særlig langs kysten i nord og nordvest.

De nære havområdene rundt Bouvetøya har også interessante geologiske forhold. Topografien på havbunnen er svært variert, med systemer av rygger, forkastningsskrenter, rift-daler, og undersjøiske fjell. Dette har betydning for det lokale strømmønsteret, som igjen påvirker leve- og vekstforhold og transport av organismer til og fra området, og med dette også den samlede mengden av organismer der. Det er sterke indikasjoner i området på at det finnes varme kilder, såkalte hydrotermale skorsteiner, langs midthavsryggene som Bouvetøya er en del av. Dette er naturlige skorsteiner som blir til ved undersjøisk vulkanaktivitet på havbunnen. Bouvetøya ligger, som nevnt ovenfor, i et område der tre midthavsrygger møtes. Dette gjør at forholdene er gunstige for dannelse av havbunnsmineraler. I tillegg har øya en unik posisjon for observasjon av seismisk aktivitet. Nærmere omtale av disse forholdene er gitt i kap. 4.3.2 og 4.3.3. Siden 1930-tallet har Bouvetøya sporadisk vært gjenstand for geologiske undersøkelser, bl.a av British Antarctic Survey på 1950-tallet og av både NTNU og Universitetet i Bergen på 1970-tallet. I de senere årene har det vært gjort geologiske undersøkelser i nærliggende havområder av bl.a. Woods Hole Oceanographic Institution i USA og av Det russiske vitenskapsakademiet.

2.3 Hvordan Bouvetøya ble norsk

I likhet med andre landområder på de helt sørlige breddegrader var Bouvetøya en av mange brikker i det store spillet som foregikk mellom landene som hadde økonomiske interesser i dette området i de første tiårene av forrige århundre. Norsk hvalfangstnæring var da en av de sentrale aktørene i havområdene rundt Antarktis-kontinentet, og for norske myndigheter var det viktig å ivareta næringen og sikre interessene særlig overfor Storbritannia, som hadde en dominerende posisjon. I Antarktismeldingen er det gjort utførlig rede for de historiske begivenhetene som førte frem til norske krav på landområder, både i havområdet utenfor Antarktis-kontinentet og på selve kontinentet. Disse hendelsene danner også bakteppet for at Bouvetøya ble norsk. I meldingen her gis det en kort fremstilling av de viktigste historiske fakta om hvordan dette gikk til, og det vises ellers til Antarktismeldingen for det historiske bakteppet.

Boks 2.3 Oppdagelse – og noen gjenoppdagelser

1739: Øya ble sett første gang under den franske marinens tokt med fregattene «L’Aigle» og «La Marie» for å oppdage nytt land i sør. På grunn av værforholdene var ilandstigning ikke mulig. I ettertid fikk øya navnet Bouvetøya etter Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier, som var toktleder og kaptein på «L’Aigle».

1770-årene: Det ble gjort flere forsøk på å søke etter oppdagelsen til Bouvet de Lozier, blant annet av briten James Cook, men uten hell.

1808: Bouvetøya ble gjenoppdaget av de britiske selfangerne Thomas Hopper og James Lindsay. De kalte øya for Lindsay Island, men klarte ikke å gå i land.

1822: Mannskapet fra den amerikanske selfangstskuten «Wasp» skal ha vært de første som gikk i land i desember 1822.

1825: Den britiske selfangeren George Norris gjorde krav på øya, som han kalte Liverpool Island, på vegne av kong George IV av Storbritannia.

1898: Den tyske Valdivia-ekspedisjonen ledet av Carl Chun, besøkte området og fant en øy som ble identifisert som Bouvetøya. Uten at det var mulig å gå i land, ble øyas nøyaktige posisjon fastslått for første gang.

Den 1. desember 1927 gikk for første gang en norsk ekspedisjon i land på Bouvetøya. Ekspedisjonen var den første i en rekke av oppdagerferder til havområdene i sør. Disse var utrustet av den norske hvalfangstrederen Lars Christensen, og blir omtalt som Norvegia-ekspedisjonene. Ekspedisjonslederen, kaptein Harald Horntvedt, hadde fullmakt fra det norske Utenriksdepartementet til å annektere nytt land som han måtte finne og gå i land på, og som ikke allerede var okkupert av et annet land. Kaptein Horntvedt okkuperte derfor Bouvetøya den 1. desember 1927. Anneksjonen skjedde så formelt ved kongelig resolusjon 23. januar 1928, som kunngjorde at øya var lagt under norsk statshøyhet. Ved lov 27. februar 1930 nr. 3 ble Bouvetøya norsk biland, se nærmere om dette i kap. 6.

Figur 2.4 Den første Norvegia-ekspedisjonen, her på Bouvetøya 1. desember 1927.

Figur 2.4 Den første Norvegia-ekspedisjonen, her på Bouvetøya 1. desember 1927.

Foto: Norsk Polarinstitutt

Fra britisk side ble det protestert mot det norske kravet på Bouvetøya, under henvisning til at Storbritannia hadde førsterett til øya. Forhandlinger ble innledet, der tema også var andre landområder som Norge hadde interesser i. Bl.a. gjaldt dette Sverdrupøyene i nord, som Norge tidligere hadde fremsatt krav på. Resultatet var at Storbritannia i 1928 trakk protesten og frasa seg kravet på Bouvetøya, mot at Norge sa seg villig til å avstå fra eventuelle nye krav på land som britiske myndigheter hadde definert som britiske. Samtidig avsto Norge sitt krav på Sverdrupøyene. Dette skjedde 14. november 1928 i en egen erklæring fra den norske regjeringen til den britiske regjeringen, med denne ordlyden: «The Norwegian Government have not sufficient knowledge of the basis upon which are founded the British claims to each one of the territories which the last Imperial Conference asserted to be British. The Norwegian Government however are prepared to express their willingness to refrain from occupying any land within these territories». Med dette var den norske overhøyheten over Bouvetøya ubestridt. Heller ikke i ettertid har det vært reist spørsmål ved denne.

Etter anneksjonen ble øya de påfølgende årene besøkt flere ganger av Norvegia-ekspedisjonene. Den tredje ekspedisjonen i 1929–30 utførte også, som nevnt i kap. 2.2, kartlegging og flyfotografering.

Det er ingen spor fra disse ekspedisjonene på Bouvetøya i dag, og heller ingen andre kulturminner. En flaggstang og en liten «hytte» som ble satt opp da øya ble okkupert, ble antagelig allerede kort tid etter vasket bort av vær og bølger.

Selv om potensialet for hvalfangst var et viktig element i det norske kravet på Bouvetøya, ble det historisk sett aldri fangstet hval i stort omfang i farvannene rundt øya. På grunn av beliggenheten og værforholdene fikk heller ikke selfangst stort omfang. Kun to fangster er rapportert fra Bouvetøya før fangst av pels- og elefantsel ble forbudt i 1953.

Norsk Polarinstitutt satte opp den første værstasjonen på Nyrøysa i 1977, og i 1979 satte instituttet opp de første hyttene for bruk i den nasjonale forsknings- og overvåkingsaktiviten på øya. Se kap. 3.1 for nærmere omtale av denne virksomheten.

Figur 2.5 Situasjonsbilde fra den første Norvegia-ekspedisjonens besøk til Bouvetøya 1927.

Figur 2.5 Situasjonsbilde fra den første Norvegia-ekspedisjonens besøk til Bouvetøya 1927.

Foto: Privat

2.4 Flora, fauna og havbunn

Den vegetasjonen som finnes på Bouvetøya består av alger, moser, lav og sopp. Dyrelivet på land består i all hovedsak av sel og pingviner i store kolonier. Pelsselkolonien i Nyrøysaområdet er den nest største i global sammenheng, med om lag 64 000 individer. De to pingvinartene ringpingvin og gulltoppingvin har kolonier med henholdsvis om lag 400 og 4700 individer.

Det hekker sjøfugl flere steder på øya, men det er ingen samlet oversikt over disse, siden det bare er koloniene ved Nyrøysa som overvåkes.

Minst tolv fuglearter er registrert hekkende på øya. I tillegg til tidligere registreringer er åtte av disse registrert relativt nylig: ringpingvin, gulltoppingvin, sørhavhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, wilsonstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. For fire andre arter er det bare eldre registreringer. I tillegg har 19 «besøkende» arter vært registrert, deriblant en rekke albatross- og petrellarter.

Kolonien med antarktisk pelssel ved Nyrøysa ble i svært liten grad berørt av selfangsten i de sørlige havområdene. Det antas at denne kolonien har bidratt til at arten har holdt stand og reetablert seg i hele det sørlige Atlanterhavet og i Antarktis, etter at pelsselen nærmest var utryddet på slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet på Sør Georgia og i andre store kolonier. Den andre selarten med tilhold på Bouvetøya er sørlig elefantsel. Spekkhogger og knølhval har vært observert ved Bouvetøya. Andre bardehvaler (f.eks. vågehval, seihval og blåhval), kan forekomme i mesteparten av eller i hele området rundt øya, men det finnes få data om dette.

Figur 2.6 Pelsselkolonien i Nyrøysaområdet er den nest største i global sammenheng.

Figur 2.6 Pelsselkolonien i Nyrøysaområdet er den nest største i global sammenheng.

Foto: Bjørn Krafft, Norsk Polarinstitutt

I nærområdene rundt Bouvetøya er det relativt grunt, noe som gjør at det er et rikt dyreliv på havbunnen. Ellers er artsvariasjonen middels høy, selv sammenlignet med mye større sokkelområder i tilgrensende havområder (Weddelhavet og Patagoniahavet). Det finnes bl.a. artsgrupper som pigghuder, amfipoder og mollusker, mens det er få av enkelte typiske antarktiske artsgrupper, som bunnlevende sekkedyr.3

I det øverste vannlaget finnes i all hovedsak to fiskefamilier: lysprikkfisk og isfisk. I dypere vannlag er det både patagonisk tannfisk og antarktisk tannfisk.

Krill kan forekomme i større ansamlinger i farvannene ved Bouvetøya. Krill er en nøkkelart i havområdene rundt Antarktis-kontinentet og Bouvetøya, og er den viktigste matkilden for mange arter av sel, hval og sjøfugl. Krillen ved Bouvetøya er større og i bedre hold enn flere andre steder i de sørlige havområdene som er undersøkt. Dette tyder på rikelig tilgang av næring, siden krillen blir mindre når den får lite mat over en lengre periode. Krill kommer inn fra Scotia Sea-komplekset og Weddelhavet lengre mot vest. I tillegg er det mye som tyder på at det produseres store mengder krill nord for kysten av Dronning Maud Land og i Lazarevhavet. I tillegg til krillen finnes andre dyreplanktonarter, som for eksempel sekkedyr.

2.5 Miljøverdier

2.5.1 Miljøverdiene – målsettinger og utfordringer

Bouvetøya er unik, fordi den er så isolert fra andre landområder, og på grunn av den geografiske plasseringen i forhold til hav- og landsystemene rundt. I tillegg er øya påvirket av vulkansk aktivitet. Den er også den eneste landflekken i et enormt havområde, og derfor en svært viktig plattform for landavhengige dyr. Dermed spiller øya en sentral rolle for økosystemene i hele dette området. Bouvetøya er også ett av få steder i verden der det ikke er registrert noen introduserte, fremmede arter. Den fremstår derfor i relativt naturlig og upåvirket tilstand, noe som også bidrar til å gjøre den spesiell.

Tilførsel av smeltevann fra breene på Bouvetøya til sjøen omkring gir økt stabilitet i de øvre vannmassene. Havbunnen og strømforholdene i området skaper i tillegg såkalte fronter og blandingssoner, som fører næringsstoffer til de øvre vannlagene. Til sammen gir dette grunnlag for biologisk produksjon i havområdet ved Bouvetøya. Forholdene er spesielt gunstige for planteplankton, som er såkalte primærprodusenter. Dette er mikroskopiske organismer som er avhengige av å holde seg i den øvre delen av vannsøylen, der det er tilfredsstillende lysforhold for dem. Her er det derfor stor produksjon av planteplankton, som dyreplankton og større dyr er avhengig av som næring.

Bouvetøya ligger midt i den antarktiske sirkumpolare strømmen (Antarctic Circumpolar Current), som går rundt hele det antarktiske kontinentet, og i utkanten av den markerte strømvirvelen i Weddelhavet. Dette gjør havområdet rundt øya til et sentralt sted for utveksling av arter mellom ulike områder. Her finnes derfor flere arter innenfor gruppene fisk og bunndyr, som også finnes andre steder i de sørlige havområdene – som ved spissen av Sør-Amerika, den antarktiske halvøya, og i Weddelhavet.

Som nevnt i kap. 2.4 er det store kolonier med antarktispelssel og elefantsel på Bouvetøya. Disse får unger og gjennomgår også den årlige hårfellingen her. Pelsskiftet er svært energikrevende, og selene er avhengige av å ligge på land for at denne prosessen skal skje raskt. Ingen av de syv pattedyrartene på eller ved Bouvetøya er oppført på den internasjonale naturvernunionens (IUCN) såkalte rødliste4. Videre, som også nevnt i kap. 2.4, hekker en rekke fuglearter på Bouvetøya, deriblant de to pingvinartene ringpingvin og gulltoppingvin. Av de tolv hekkende sjøfuglartene på Bouvetøya vurderes gulltoppingvin ifølge rødlisten som sårbar.

Figur 2.7 På Bouvetøya er det kolonier med til sammen om lag 4700 gulltoppingviner.

Figur 2.7 På Bouvetøya er det kolonier med til sammen om lag 4700 gulltoppingviner.

Foto: Marius Bratrein, Norsk Polarinstitutt

Noen av artene albatrosser og petreller er blant de mest truede fuglearter i verden. Flere av dem omfattes av ACAP-avtalen (Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrels, nærmere omtalt i kap. 5.3.2), og finnes i området rundt Bouvetøya. Det er bare registrert at sørkjempepetrellen har hekket på øya.

Figur 2.8 Ringpingvinen er den andre pingvinarten som hekker på Bouvetøya, med om lag 400 individer.

Figur 2.8 Ringpingvinen er den andre pingvinarten som hekker på Bouvetøya, med om lag 400 individer.

Foto: Marius Bratrein, Norsk Polarinstitutt

Den antarktiske sirkumpolare strømmen er nå under oppvarming. På havdyp mellom 300 og 1000 meter ble det observert en temperaturøkning på 0,06 °C pr. tiår fra 1960-tallet til 2000-tallet, mens økningen fra 1980-tallet har vært på 0,09 °C pr. tiår. Temperaturøkningen er størst sør for Antarktiskonvergensen. I området mellom 40 og 60 grader sørlig bredde er det forventet en oppvarming i havoverflaten på mellom 0,75 °C og 2 °C i alle sesonger over de neste 100 år. Det antas at temperaturstigningen, som i denne sammenhengen anses som vesentlig, vil fortsette å spre seg nedover i dypet5. Det er samtidig stor variasjon når det gjelder oppvarming av havet i ulike deler av områdene rundt Antarktis-kontinentet. Dette gjelder også endringer i utbredelse og type sjøis, saltholdighet, tilførsel av ferskvann fra smeltende breer, tegn på forsuring av havet mv. Vi har i dag ikke kunnskap om hvordan dette vil påvirke de tilknyttede økosystemene, men det er tegn som tyder på at det er reduksjon i primærproduksjonen i enkelte av de åpne havområdene, noe som også kan ha sammenheng med mindre tilførsel av jern.

Selv om det ikke er noe som tilsier at det i nær fremtid kan forventes en stor økning i aktivitet her, er Bouvetøya og området rundt på mange måter blitt mer tilgjengelig. Det er dermed et potensial for mer aktivitet. Med dette følger en økt risiko for at de unike forholdene og miljøverdiene på og ved øya vil kunne bli påvirket, bl.a. ved introduksjon av fremmede arter og miljøskadelige utslipp. Et element i denne sammenheng er at tilsyn og kontroll i dette området byr på store praktiske utfordringer.

2.5.2 Vernetiltak

I 1953 ble det innført forbud mot fangst av pelssel og elefantsel på Bouvetøya og Peter I Øy.

Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya ble fredet som naturreservat i 1971. I 2005 ble det i tillegg fastsatt en forskrift om ferdselsbegrensning i Nyrøysaområdet. Forskriftens formål er å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i dette området påvirkes av menneskelig aktivitet i så liten grad som mulig.

Figur 2.9 Mer enn 64 000 pelsseler har tilhold på Bouvetøya.

Figur 2.9 Mer enn 64 000 pelsseler har tilhold på Bouvetøya.

Foto: Greg Hofmeyr, Port Elizabeth Museum

2.5.3 Nominasjon til UNESCOs verdensarvliste

Som nevnt i kap. 2.2 ligger Bouvetøya på Den midtatlantiske ryggen. Det gjør også Jan Mayen, som ligger i Nord-Atlanteren. Den midtatlantiske ryggen er midthavsryggen som går gjennom hele Atlanterhavet. Enkelte steder stikker fjellkjeden over havflaten og danner øyer. Bouvetøya og Jan Mayen danner det søndre og nordre endepunktet for denne øyrekken. Mellom disse finner vi øyene Gough Island, Tristan de Cunha, St. Helena og Ascension Island (Storbritannia), St. Pauls Rock (Brasil), Azorene (Portugal) og Island. Storbritannia og bl.a. Island har tatt initiativ til et mulig samarbeid om nominasjon av Den midtatlantiske ryggen til UNESCOs verdensarvliste. Norge førte på bakgrunn av dette i 2007 opp både Bouvetøya og Jan Mayen på en liste over områder Norge vurderer å nominere til denne verdensarvlisten i løpet av de nærmeste årene (Norges tentative liste). En eventuell slik nominasjon vil være ledd i en såkalt transnasjonal serienominasjon av hele Den midtatlantiske ryggen. Dette vil si en nominasjon av et område som omfatter arealer i flere land, som til sammen oppfyller kravene i UNESCO-konvensjonen til «fremragende universell verdi».

Det er ikke besluttet hvilke kriterier i konvensjonen som skal ligge til grunn for en eventuell nominasjon. I tillegg til geologi og geologiske prosesser vil biologisk mangfold, økosystemer og kulturarv være aktuelle temaer i en utredningsprosess.

Virkningene av en eventuell listeføring på UNESCOs verdensarvliste vil variere. Listeføring innebærer ikke i seg selv at ressurser ikke kan utnyttes.

Det har ikke vært noen aktivitet i dette mulige samarbeidet de senere årene. Norge vil ikke ta initiativ til å starte opp en nominasjonsprosess, men vil avvente eventuelle videre initiativ fra de øvrige landene.

Fotnoter

1.

Bouvetøya er det landområdet som ligger lengst unna noen form for bosetting. Nærmeste bygd ligger 2260 km unna, på Tristan da Cunha. Bouvetøya er også det landområdet som ligger lengst unna noe annet land, med 1700 km til Dronning Maud Land som det nærmeste.

2.

Til sammenligning er Nøtterøy i Vestfold 44 km2

3.

Innenfor gruppen sekkedyr finnes flere arter, både bunnlevende (bentiske) arter og arter i de frie vannmassene (planktoniske arter).

4.

Rødlisten er en oversikt over arter som etter en omfattende faglig gjennomgang vurderes som truet, utsatt for betydelig reduksjon eller er naturlig sjeldne.

5.

Oppvarmingen har sammenheng med at denne havstrømmen har flyttet seg sørover, som følge av at vestavindsbeltet er flyttet sørover i samme periode.

Til forsiden