Meld. St. 35 (2014–2015)

Sammen om jobben — Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet

Til innholdsfortegnelse

5 Rammevilkår og tverrgående tema

Figur 5.1 

Figur 5.1

En rekke forhold som er viktige for næringsutvikling er ikke knyttet til særskilte sektorer, men er tverrgående i sin karakter. Styresett, ressursforvaltning og grunnleggende infrastruktur er viktige nasjonale rammevilkår for næringslivet. I mange utviklingsland utgjør disse store utfordringer. En annen utfordring er manglende tilgang til finansielle tjenester. Dette gjelder særlig for små aktører i uformell sektor. For næringslivet er det også viktig med et velfungerende skattesystem som skaper forutsigbarhet og sikrer grunnlag for bedringer av rammebetingelsene gjennom investeringer i økonomisk og sosial utvikling. Skatt er viktig for å opprettholde økonomisk vekst over tid og bidra til sysselsetting.

Økt handel er viktig for vekst i de fleste næringer. Derfor er tiltak for å fremme handel viktig i arbeidet med næringsutvikling. Veksten må skje på en bærekraftig måte. Det er viktig både ut fra miljø- og klimahensyn, men også for å sikre økonomisk bærekraft.

All næringsutvikling må være ansvarlig og skje i henhold til nasjonale og internasjonale regler og standarder. Dette er et grunnleggende krav ut fra et rettighetsperspektiv, men det er også viktig for å mobilisere til deltakelse og innsats i hele befolkningen.

Dette kapitlet vil gå nærmere inn på hvordan innsatsen for næringsutvikling vil rettes inn mot å styrke rammevilkår, møte tverrgående utfordringer og ivareta grunnleggende hensyn. Dette vil også være sentrale tema for politisk dialog. Nøkkelen til å løse utfordringene ligger ofte i utviklingslandenes egen politikk.

5.1 Styresett og ressursforvaltning

Et svakt styresett ligger til grunn for mange av de problemer som hemmer næringslivets muligheter i utviklingsland. Et lønnsomt, bærekraftig og mangfoldig næringsliv er avhengig av gode rammebetingelser. En effektiv og velfungerende offentlig forvaltning bidrar til forutsigbarhet, reduserte kostnader og mindre korrupsjon. Dette er forhold som er avgjørende for næringslivets investeringsvilje og evne til å skape økonomisk avkastning og trygge arbeidsplasser.

Støtte til styrking av styresett vil derfor være et viktig element i den økte innsatsen for næringsutvikling. Dette arbeidet har mange aspekter og vil nøye måtte tilpasses de utfordringer næringslivet møter i de enkelte land. Det vil omfatte en rekke ulike kanaler, fra finansinstitusjoner og FN, via kunnskapsmiljøer, til frivillige organisasjoner og Fredskorpset. Styrking av det institusjonelle rammeverket for offentlig tjenesteproduksjon og ivaretakelse av grunnleggende rettigheter vil stå sentralt.

Det er også viktig å bidra til statens kontroll med finansielle ressurser, slik at skatter innkreves og forvaltes på en transparent måte. Utviklingsland tappes for store beløp gjennom skatteunndragelser, korrupsjon og tyveri av offentlige midler. En fersk rapport fra et høynivåpanel ledet av Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki, anslår at Afrika går glipp av inntekter på rundt USD 50 mrd. per år. Og omfanget øker.1

Naturressursforvaltning

Land med betydelige forekomster av naturressurser som vannkraft, skog, fisk, olje, gass og mineraler har både store muligheter og utfordringer. Hvis ressursene forvaltes godt, kan de bidra til økonomisk og sosial utvikling i landet. De mest verdifulle genetiske ressursene finnes i utviklingsland. En god forvaltning av det biologiske mangfoldet er en forutsetning for en grønn næringsutvikling lokalt.

Men historien er full av eksempler på ressursrike land som har feilet grovt i sin utvikling. Mange utviklingsland opplever at verdifulle naturressurser blir en forbannelse fremfor en velsignelse. Inntektene fra naturressurser er en del av et lands nasjonale formue, og bør komme både nåværende og kommende generasjoner til gode.

Skatt

Etablering av bedre skattesystemer vil kunne fremme både økonomisk og demokratisk utvikling. Når skatteinntektene øker og bistanden reduseres, vil et lands økonomiske stilling og uavhengighet styrkes. Skatt regnet som andel av bruttonasjonalinntekt er over tre ganger så høy i OECD-land som i lavinntektsland. Dette til tross for at mange av de sistnevnte forvalter betydelige naturressurser. Det er god bistand å satse på tiltak som sikrer økte skatteinntekter i utviklingsland.

På dette området bidrar Norge med relevant fagkompetanse gjennom Skatteetaten. Blant annet er det opprettet institusjonssamarbeid med skatteetatene i Mosambik, Tanzania og Zambia. Dette samarbeidet består av kapasitetsutvikling innen skatteadministrasjon, med vekt på skatterevisjon av store skattebetalere. Norge støtter også EITI (Extractive Industries Transparency Initiative). Videre bidrar Norge til forskning på skatteparadiser og kapitalflukt knyttet til økonomier i utviklingsland, blant annet gjennom Forskningsrådets program TaxCapDev.

Boks 5.1 EITI som virkemiddel for å fremme åpenhet

EITI er en global åpenhetsstandard for forvaltning av nasjonale naturressurser (olje, gass og mineraler). EITI er et trepartssamarbeid mellom myndigheter, bedrifter og sivilt samfunn hvor det gis informasjon om skatt, lisenser, kontrakter, produksjon og andre nøkkelelementer i utvinning av naturressurser. Norge startet implementeringen av EITI i 2009, og standarden implementeres i dag av 48 land. EITIs sekretariat ligger i Oslo og mottar norsk støtte.

Målet med EITI er at en større del av inntekter fra naturressurser skal bidra til økonomisk utvikling og bedre levekår for befolkningen. Gjennom åpenhet om blant annet betalingsstrømmer stilles myndighetene til ansvar for hvordan inntektene brukes. Implementering av EITI vil kreve at alle selskaper gir samme informasjon og at samme regler skal gjelde for alle. Selskapene vil på sin side dra nytte av bedre og mer stabilt investeringsklima, da EITI forutsetter bedre styresett og mindre korrupsjon. Dette kan igjen bidra til økonomisk utvikling.

Utviklingsbankene spiller en sentral rolle på dette feltet, blant annet gjennom bidrag til utvikling og styrking av regulatoriske rammeverk for finansforvaltning, skattesystemer og naturressursforvaltning. Arbeid med skatter og avgifter fra et privat sektorperspektiv inngår som en del av dette, med vekt på blant annet forenkling, likebehandling og forutsigbarhet. Flere landspesifikke fond er etablert.

Mange utviklingsland søker råd og veiledning fra utviklingsbankene og IMF. IMF anses å ha en lederrolle på skattespørsmål, og bidrar med faglig bistand innen skatt og toll fra ni regionale sentre og fra hovedkvarteret i Washington. Det siste omfatter skattepolitikk, skatteadministrasjon, finansforvaltning og statistikk. I tillegg er det gjennom IMF etablert individuelle avtaler med Canada, EU, Japan, Storbritannia og Sveits om finansiering av skatterelaterte prosjekter.

Ulovlig kapitalflyt

En annen side ved dette er at utviklingsland går glipp av store skatteinntekter fordi privatpersoner og selskaper flytter kapital ut av landene. Mye av denne kapitalflyten er ulovlig. Anslagene varierer, men det er enighet om at ulovlig kapitalflyt ut fra utviklingsland utgjør det mangedobbelte av offisiell bistand, som i 2013 var på USD 134,8 mrd. Mellominntektsland går glipp av de største midlene, men også de fattigste landene rammes. Og omfanget er økende.2

Boks 5.2 Gruvesektoren i Zambia

Figur 5.2 Zambia. Gruve i Kalumbila.

Figur 5.2 Zambia. Gruve i Kalumbila.

Foto: Arve Ofstad

Analyser gjort av ambassaden i Zambia i 2005 viste at landets viktige gruvesektor nesten ikke betalte skatt og at det var potensiale for betydelig større skatteinntekter. Norsk støtte til arbeidet med et nytt regime for gruveskatt i Zambia fra 2007 har vært svært viktig. I 2008 gikk Zambia over fra individuelle, hemmelige kontrakter med gruveselskapene til et skattesystem som omfattet alle selskaper. Disse endringene har siden 2008 ledet til flere hundre millioner dollar i økte skatteinntekter. Og fortsatt er det et stort potensial for økte skatteinntekter fra gruvesektoren. Omleggingen av gruveskatteregimet i Zambia har dessuten vist andre land at det er mulig å endre eksisterende kontrakter når disse er urimelige, selv om motparten er ressurssterke, multinasjonale selskaper.

Tiltak for å redusere ulovlig kapitalflyt har et stort potensial for å stimulere økonomisk aktivitet. Slike mottiltak inkluderer:

  • økt åpenhet om reelt eierskap

  • økt åpenhet omkring multinasjonale selskapers produksjon og regnskapsmessige forhold i alle land hvor selskapet opererer (land-for-land-rapportering)

  • realistisk internprising i henhold til OECDs retningslinjer mellom datterselskaper innen samme multinasjonale selskap

  • automatisk utveksling av skatteinformasjon mellom land

  • harmonisering av lover mot hvitvasking

Ny teknologi og bruk av elektroniske systemer og tjenester har gjort det mulig å følge pengestrømmer og utøve bedre kontroll. I tillegg har bankvesenet i mange utviklingsland blitt effektivisert gjennom ny teknologi.

Korrupsjon

Korrupsjonsnivået i mange utviklingsland er høyt og reduserer muligheten for bærekraftig økonomisk utvikling. Korrupsjon og maktmisbruk undergraver det politiske systemet. Tilliten til institusjoner, formelle prosesser, folkevalgte og domstoler reduseres, og muligheten for å hevde rettigheter svekkes.

Korrupsjon forhindrer også god og effektiv bruk av offentlige ressurser og kan påvirke den økonomiske veksten gjennom konkurransevridning. Formell sektor taper ofte i konkurransen mot uformell sektor. Bestikkelser benyttes dels for å omgå uklare og vanskelige lover og reguleringer, dels for å spare tid. Bestikkelser brukes også av selskaper for å få oppdrag, konsesjoner og andre tillatelser. I sum bidrar dette til dårligere forretningsklima og svekket konkurranseevne. Et svakt rettssystem preget av politisk påvirkning og straffefrihet, vil ikke gi næringslivet den sikkerhet som trengs for å stimulere til investeringer.

Korrupsjon skjer der mulighetene for å bli oppdaget er minst og konsekvensene små i forhold til mulig gevinst. Motstand mot å vedta og gjennomføre reformer er ofte sterk, fordi mange har mye å tape på at korrupsjon begrenses. Politisk handlekraft er derfor en forutsetning for endring. Åpenhet, innsyn og klarhet i lover, prosedyrer og regelverk bidrar til å redusere omfanget av og muligheten for korrupsjon. For næringslivet er det avgjørende å redusere antallet prosesser knyttet til for eksempel registrering av næringsvirksomhet, innbetaling av skatt, fortolling eller annen bruk av offentlige tjenester. Unødig byråkrati gir grobunn for korrupsjon og bestikkelser.

Digitalisering av informasjon og tjenester vil kunne bidra vesentlig både til forenkling og effektivisering, og til å øke informasjonsflyten og muligheten til å holde beslutningstakere ansvarlige. Digitalisering av betalingstjenester, som reduserer bruk av kontanter, kan være særlig viktig for å forhindre underslag og korrupsjon.

Anti-korrupsjonstiltak skal integreres i all sektorstøtte og de enkelte programmer og prosjekter som mottar støtte fra Norge. Det fordrer kunnskap om korrupsjonen og de maktforhold som finnes i de enkelte land. For å gi gode resultater må kampen mot korrupsjon være en integrert del av arbeidet for bedre styresett. Norge støtter offentlig institusjonsbygging og finansforvaltning i mange av våre samarbeidsland, og samarbeider med flere viktige organisasjoner og institusjoner som bidrar til å sette korrupsjon og styresett på dagsorden. Norge vil også arbeide for å styrke etterlevelse og håndhevelse av FNs konvensjon mot korrupsjon, fremheve betydningen av uavhengige nasjonale revisjonsinstitusjoner og støtte opp om internasjonale tiltak for å bringe stjålne verdier tilbake til rettmessig eier.

5.2 Infrastruktur

Mangelfull infrastruktur er en av de viktigste hindringene for næringsutvikling, regional markedsintegrering og handel. Verdensbanken har anslått at det årlige investeringsbehovet i infrastruktur i Afrika er rundt USD 93 mrd.3 Tilgang til energi er den største utfordringen.

Figur 5.3 Uganda, Bujagali. Vannkraftverk under konstruksjon.

Figur 5.3 Uganda, Bujagali. Vannkraftverk under konstruksjon.

Foto: Anniken Esbensen

På grunn av den lange levetiden infrastruktur har, vil valgene som gjøres i dag ha betydning for fremtidige rammebetingelser. I overgangen til grønn økonomi vil en omlegging fra karbonintensiv infrastruktur til infrastruktur som bidrar til lave utslipp være essensielt.

Nærmere en tredjedel av alle infrastrukturprosjekter i utviklingsland finansieres gjennom offentlig-privat samarbeid. Private aktører mobiliserer finansiering og tilbakebetaler finansieringskostnader enten fra inntekter som genereres av prosjektene eller fra fremtidige utbetalinger fra staten. Bistandens rolle er blant annet å redusere risiko, gjennom for eksempel garantier, og å delta som medinvestor sammen med private aktører. Offentlig-privat samarbeid er i dag et viktig virkemiddel for å utnytte privat finansiering for å oppnå offentlige mål.

Som svar på et økende finansieringsbehov har utviklingsbankene etablert infrastrukturfond og ordninger som skal stimulere til økte private investeringer. Det vil være behov for økt mobilisering av nasjonal og internasjonal kapital fremover. For de fleste infrastrukturprosjekter kreves samarbeid med næringslivet. Norge bidrar med å bedre rammebetingelser for infrastruktur, både gjennom samarbeid med nasjonale myndigheter, regionale aktører, multilaterale organisasjoner og privat sektor. Her kan også norsk næringsliv spille en rolle.

Boks 5.3 Infrastrukturmulighetene i Indonesia

Ambassaden i Jakarta tilrettela for en intensjonsavtale mellom Ministeriet for offentlig infrastruktur og Statens vegvesen, underskrevet under kronprinsparets besøk til Indonesia i 2012. Dette har bidratt til økende interesse fra norsk næringsliv om infrastrukturmulighetene i Indonesia, og har igjen ført til styrket norsk-indonesisk universitetssamarbeid mellom ITB (Institut Teknologi Bandung), ITS (Institut Teknologi Surabaya) og NTNU i Trondheim om undergrunnsteknologi. Kommersielle muligheter for norsk næringsliv begynner å avtegne seg.

De to norske selskapene Multiconsult og KF-Gruppen har utviklet en teknisk løsning for å løse flomproblemer i Jakarta. Forhåndsstøpte betongmoduler langs elvebreddene skal kunne kontrollere vannmengdene og fungere som infrastruktur for andre formål. Ambassaden har bistått selskapene med midler til seminarer og konseptpresentasjon samt myndighetskontakt.

5.3 Tilgang til finansielle tjenester

Manglende tilgang til kapital er ifølge Verdensbanken en av de største barrierene for næringsutvikling.4 Finansnæringen i mange fattige land er svakt utviklet, med mange små enheter og høye kostnader som begrenser tilbudet til befolkningen og bedriftene. Det er imidlertid tegn til fremskritt, mye grunnet teknologiutvikling og digitale tilbud. I 2014 hadde 67 % av verdens voksne befolkning tilgang til en bankkonto.5 Dette reflekterer en økning i antall på 700 millioner mennesker mellom 2011 og 2014. På tross av dette er det fortsatt over 2 milliarder mennesker uten tilgang på finansielle tjenester. I utviklingsland har mindre enn halvparten av voksne i de fattigste 40 % av husholdningene tilgang til en bankkonto. Alternativene er gjerne uformelle spareklubber, lånehaier og familie, kilder som ofte innebærer svært høye rentekostnader. Behovet for utvikling av sterke finansielle foretak rettet mot de fattigste og marginaliserte grupper er derfor stort. Oppgaven i mange land er ikke lenger å skape nye og flere banker, men derimot mer effektive banker som når ut til et bredere lag av befolkningen.

En av de viktigste trendene den siste tiden har vært innenfor bruken av mobiltelefoni som hjelpemiddel for å øke fattiges tilgang til mobile pengetjenester. Det mobile tjenestetilbudet varierer fra kun pengeoverføring til også å inkludere forsikrings-, spare- og lånetjenester, og gir fattige nye muligheter. I følge mobiloperatørorganisasjonen GSMA fantes det 255 ulike mobile pengetjenester i 89 land ved utgangen av 2014.6 Antall aktive kontoer økte fra 73 millioner til 103 millioner i løpet av 2014, og prosentandelen av rurale og kvinnelige brukere økte.

Norsk innsats på dette området dekker både direkte investeringer gjennom Norfund, samt støtte til kompetanse- og institusjonsbygging gjennom Norad. En av de største innsatsene er Norsk mikrofinansinitiativ, som bidrar til å bedre tilgangen til finansielle tjenester i utviklingsland.

Boks 5.4 NMI AS

NMI er et offentlig-privat samarbeid stiftet i 2008. Norfund eier 50 % av aksjene i selskapet, og Ferd, DNB, KLP og Storebrand 12,5 % hver.

Formålet er å bidra med lån og egenkapital direkte eller via fond i bærekraftige mikrofinansinstitusjoner i mindre utviklede land. NMIs satsingsområder er i Afrika sør for Sahara, Sør- og Sørøst-Asia.

Fondene NMI Global Fund og NMI Frontier Fund har siden oppstarten foretatt 25 investeringer, fordelt på lån og egenkapital. De mikrofinansinstitusjonene NMI har investert direkte i når ut til over tre millioner mennesker, mens de indirekte investeringene via fond har 26 millioner klienter. NMIs typiske investering i en mikrofinansinstitusjon utgjør USD 1–5 mill. Kvinneandelen i de mikrofinansinstitusjonene NMI investerer direkte i ligger på 93 %, og om lag 96 % av lånene brukes til inntektsbringende aktiviteter. Om lag 2/3 av kundene bor på små tettsteder eller på landsbygda. I de større mikrofinansinstitusjonene tilbys kundene også innskuddsprodukter og forsikringsprodukter.

NMIs direkteinvesteringer er blant annet foretatt i India, Kambodsja, Kenya, Mali, Nigeria, Senegal, Sri Lanka og Uganda. Dette er land med en lokal valuta som til tider fluktuerer sterkt, og hvor mange investorer ikke ønsker å eksponere seg i. Utenriksdepartementet har finansiert en valutasikringsordningen som gir NMI mulighet til å tilby mikrofinansinstitusjonene lån i lokal valuta. Dette demper risikoen knyttet til deres finansiering vesentlig, og er til stor fordel for deres kunder. Parallelt med dette støtter Norad kompetanseutvikling i mikrofinansinstitusjonene der NMI har investert. Dette går særlig til å styrke produktutvikling, utvikling og oppfølging av sosiale mål, samt personalarbeid. Det bidrar også til å redusere NMIs porteføljerisiko.

NMI Global Fund og NMI Frontier Fund ble i løpet av 2013 fullinvestert. Det ble da etablert et nytt fond, NMI Fund III. Dette fondet vil i all hovedsak gjøre sine investeringer direkte i mikrofinansinstitusjonene, og ikke via fond. Fondet har ved utgangen av 2014 allerede foretatt investeringer for USD 13 mill., fordelt på fire investeringer. Tilgangen til interessante investeringsmuligheter vurderes som meget god.

NMI-fondenes totale investeringsramme utgjorde ved utgangen av 2014 782 mill. kroner.

Multilateralt støtter Norge fondet Consultative Group to Assist the Poor (CGAP) administrert av Verdensbanken. CGAP jobber med rammevilkår og standarder innenfor finanssektoren.

Regjeringen vil fortsette innsatsen for å utvide og effektivisere tilgangen av gode finansielle tjenester til private bedrifter og fattige mennesker, både gjennom multilaterale og bilaterale kanaler.

Boks 5.5 Kreditt til landsbyelektrifisering i Nepal

Figur 5.4 Nepal. En kvinne maler mais med kraft av vannmølle, drevet av overskuddsvann fra et mikrokraftverk finansiert av NRREP.

Figur 5.4 Nepal. En kvinne maler mais med kraft av vannmølle, drevet av overskuddsvann fra et mikrokraftverk finansiert av NRREP.

Foto: Jan Eriksen

Nepal National Rural Renewable Energy Program (NRREP) er et femårig program for landsbyelektrifisering i Nepal. Norge er en av flere givere til dette programmet, og har bevilget 172 mill. kroner. Målsettingen er at 150 000 husholdninger skal ha elektrisitet fra mini/mikro kraftverk, og 600 000 husholdninger skal få installert solcellepanel. I juli 2014, to år inn i programmet, hadde 63 000 husholdninger blitt koplet til mini- eller mikrokraftverk, og 186 000 hadde fått strøm fra solcellepanel.

Programmet har tradisjonelt bestått av 35–40 % subsidier til rurale husholdninger. Dette har gitt økt tilgang til ren energi for folk på landsbygda, og dermed bidratt til bedre levevilkår (lys, lading av mobiltelefoner, redusert røyk innendørs, mindre press på naturressurser). I NRREP er det også etablert et eget fond for fornybar energi som involverer både kommersielle banker og utviklingsbanker. Målet er gradvis å gå fra subsidier til lån, og slik sikre bærekraft.

Dette er et eksempel på hvordan bistand kan virke katalytisk, med en positiv klimaeffekt. Bistand i form faglig assistanse og subsidier har utløst kapital i form av lånefinansiering fra private banker, samtidig som markedet for leverandører av ren energi har økt.

Uformell sektor

ILO og Verdens handelsorganisasjon (WTO) har anslått at 60–80 % av næringsvirksomhet i utviklingsland skjer i uformell sektor.7 Mye av dette er knyttet til arbeid i primærnæringene. Ifølge ILO kjennetegnes den uformelle økonomien av dårligere jobbsikkerhet, lavere inntekt, fravær av sosiale ytelser og færre muligheter for å delta i opplæringsprogrammer. Formalisering av økonomien er viktig for utviklingsland, og er en forutsetning for et velfungerende næringsliv.

Boks 5.6 Middle East Investment Initiative

Norge har støttet det palestinske initiativet Middle East Investment Initiative (MEII) sammen med Overseas Private Investment Corporation (OPIC) og Palestinian Investment Fund. Norsk støtte har kun gått til kapasitetsbygging og administrasjon, ikke til selve garantifondet. Fondet samarbeider med hele banksektoren i Palestina og bidrar til å kanalisere kreditt til små og mellomstore bedrifter. Mekanismen fungerer på den måten at fondet dekker 50–70 % av tapet til banken dersom en SMB-kunde1 ikke innfrir sine låneforpliktelser overfor banken. Dette reduserer risikoen for banken og øker dermed viljen til å betjene SMB-segmentet. Det er viktig å ha en risikodeling og ikke en total tapsgaranti for å sikre nødvendige insentiver til effektiv inndrivelse fra bankens side i tilfelle mislighold. Finansieringen skjer vet at fondet belaster bankene en garantipremie, som regel på 1–2 %.

Selv om dette fører til at lån til sluttkunden blir litt dyrere, bidrar det først og fremst til at kunder som ellers ikke hadde fått kreditt får finansiering. Dette muliggjør vekst i disse bedriftene. Ved utgangen av 2014, hadde flere enn 820 SMB-kunder fått kreditt gjennom SMB-lån garantert av MEII, noe som har bidratt til å skape over 11 000 arbeidsplasser. I tillegg til selve garantien, har initiativet bidratt til opplæring og kompetanseheving hos 400 bankansatte i regionen. Opplæringen har gått på hvordan man gjør en systematisk risikovurdering av en SMB-bedrift og hvordan man håndterer mislighold på en effektiv måte.

Dette har ført til at bankene etter en tid har begynt å gi kreditt til SMB-kundene, selv uten at det gis noen garanti fra fondet. Initiativet har vist at man med relativt beskjedne bistandsmidler fra norsk side har klart å stimulere privat kapital i betydelig utstrekning til å nå kundegrupper som ellers ville ha forblitt ubetjent.

1 Små og mellomstore bedrifter.

Formalisering må ha som formål å øke levestandarden, samtidig som formelle arbeidsplasser gir bedre sosial beskyttelse. På kort sikt kan imidlertid formalisering av arbeidslivet føre til kostnadsdrivende pålegg for bedriftene. Lokalt vil det derfor ofte være motstand mot å formalisere økonomien. Realiteten er at mange arbeidsplasser skapes innen uformell sektor, og at flere utviklingsland er avhengige av den uformelle sektoren på kort til mellomlang sikt for å kunne skape arbeidsplasser for den voksende arbeidsstyrken.

5.4 Handel og økonomisk samarbeid

Handel

Handel er en forutsetning for varig økonomisk vekst i utviklingsland. De aller fleste land som har hatt høy vekst over lengre tid, har i betydelig grad basert seg på internasjonal handel. Handel kan spille en viktig rolle ved å bidra til å heve det teknologiske nivået og vri teknologiutviklingen og næringsstrukturen mot mer høyproduktive næringer. Økt handel kan også skape økt sysselsetting og dermed gi flere muligheten til å arbeide seg ut av fattigdom.

Meld. St. 29 (2014–2015) Globalisering og handel beskriver regjeringens politikk når det gjelder handel og utvikling. Et viktig bidrag til utvikling gjennom handel vil være å arbeide for å opprettholde og styrke det multilaterale handelssystemet, WTO, hvor utviklingsland har reell mulighet til å få gjennomslag for sine krav. Manglende fremgang i Doha-runden gjør at en rekke utviklingsland risikerer å få mindre innflytelse i videreutviklingen av rammevilkårene for internasjonal handel. Uten tilgang til markeder er det vanskelig å utvikle en eksportrettet industri.

Norge opprettholder et omfattende og gunstig preferanseregime (Generalized System of Preferences – GSP) for handel med utviklingsland. De fattigste utviklingslandene8 har full tollfrihet for alle varer, og øvrige utviklingsland får reduserte tollsatser. Meld. St. 29 (2014–2015) Globalisering og handel varslet at regjeringen vil vurdere endringer av innretningen på den norske GSP-ordningen som gir ytterligere lettelser for de nest fattigste utviklingslandene. WTO åpnet i 2011 for å gi preferanser for tjenesteeksport fra de fattigste utviklingslandene, og medlemslandene er i gang med å vurdere hvordan dette kan gjennomføres. Fra norsk side signaliserte man i februar 2015 at Norge tilbyr tilsvarende behandling som i vår frihandelsavtale (gjennom EFTA) med Ukraina.

Utviklingsland er i ulik grad i stand til å utnytte mulighetene som ligger i økt handel og markedsintegrering. For eksempel viser erfaring at rike lands tollfrihet for de minst utviklede landene ikke nødvendigvis fører til økt eksport. Dette skyldes blant annet industrilandenes krav til kvalitet, leveringssikkerhet og logistikk, som medfører at mange utviklingsland har begrenset reell tilgang til markeder. Det er et betydelig potensial for økt handel mellom utviklingsland. Ofte møter utviklingsland de høyeste tollbarrierene og handelsrestriksjonene i sine nabomarkeder. Multilaterale handelsavtaler kan, kombinert med regionale frihandelsinitiativ mellom utviklingsland, bidra til å bygge ned barrierer for såkalt sør-sør-handel.

Regjeringen ønsker å bruke handel som virkemiddel i utviklingspolitikken. Handel er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig instrument for utvikling, sysselsetting og vekst. Handelsrettet utviklingssamarbeid spenner over et vidt spekter av tiltak, fra kapasitetsbygging hos myndigheter for å kunne skape og gjennomføre en sentral handelsstrategi, til tunge investeringer i infrastruktur og utvikling av gode eksportprodukter.

Utviklingslandene har behov for mer bistand for å kunne virkeliggjøre målet om økt eksport og bedre integrasjon i den globale økonomien. Markedsadgang alene er ikke nok for de fattigste landene. Når det gjelder faglig bistand og kapasitetsbygging for økt handel, vektlegger regjeringen samarbeid med multilaterale organisasjoner som har spesialistkompetanse på dette feltet. Norske tilskuddsmidler kanaliseres blant annet gjennom WTOs Doha-fond, Det internasjonale handelssenteret (ITC), FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO), Verdensbankgruppens fond for handel og utvikling og Det styrkede integrerte rammeverket for handelsbistand til de minst utviklede land (EIF).

Norge støtter UNIDOs program med fokus på standarder, kvalitetssikring og markedstilpasning, spesielt rettet mot små og mellomstore bedrifter. Økt produktivitet og økonomisk vekst er avhengig av at slike bedrifter får adgang til et større marked. Det internasjonale handelssenteret arbeider også for økt eksport fra små og mellomstore bedrifter. Norge støtter blant annet senterets program for etisk mote, der små tekstilprodusenter, ofte kvinner, gis eksportmuligheter gjennom samarbeid med verdenskjente designere. WTOs Doha-fond driver en rekke ulike opplæringstiltak, slik at utviklingslandene settes bedre i stand til å utnytte fordelene innenfor det internasjonale handelsregelverket.

Utviklingsland er en heterogen gruppe med vidt ulike forutsetninger for integrering i verdenshandelen. Avtalen om handelsforenkling fra WTOs ministermøte i Bali i 2013 representerer en ny måte å utforme multilaterale handelsavtaler med utviklingsland på. I denne avtalen, som omhandler tiltak og prosedyrer for å lette handel mellom land, legges det opp til en individuelt tilpasset gjennomføring av avtalen, avhengig av hvert enkelt lands kapasitet. Basert på inngående behovskartlegging avgjør landene hvilke deler av avtalen som allerede er iverksatt eller kan iverksettes umiddelbart, tidsplan for andre deler av avtalen, samt områder hvor gjennomføring vil være avhengig av bistand. Bistand vil dermed komme gjennom ulike kanaler, hjulpet blant annet av WTO.

Handelsfremmende tiltak rettet mot tollmyndighetenes adferd, er også av betydning for godt styresett i et land. Støtte til handelsforenkling reduserer handelskostnadene, men er samtidig viktig for utviklingene av landenes tollvesen og andre grensemyndigheter. Det gjelder for eksempel klarere konsultasjonsrutiner, ankemuligheter og elektroniske betalingssystemer for betaling av toll og avgifter. Dette bidrar også positivt til anti-korrupsjonsarbeidet gjennom mer åpenhet, innsyn og forutsigbarhet.

Bilaterale investeringsavtaler og skatteavtaler

Regjeringen ønsker å øke bruken av bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, der dette er hensiktsmessig. Hovedformålet er å beskytte norske investeringer i utlandet, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil, og å sikre at norske bedrifter kan konkurrere på lik linje med bedrifter fra andre land. Det er også et viktig hensyn at avtalene skal fremme investeringer i utviklingsland og bidra til økonomisk utvikling i disse landene. Det pågår et arbeid med å utarbeide et nytt mandat for investeringsavtaler og regjeringen har sendt et utkast til modellavtale for bilaterale investeringsavtaler på alminnelig høring. Etter høringen vil regjeringen ta stilling til oppfølging av modellavtalen, herunder forslag til prioriterte land.

I en del tilfeller er det opprettet egne skatteavtaler mellom Norge og andre land. Dette kan både forhindre skatteunndragelser og dobbeltbeskatning av bedrifter.

Boks 5.7 Dobbeltbeskatningsavtaler

Norsk skattelovgivning bygger på globalinntektsprinsippet. Det innebærer at skattesubjekter som er hjemmehørende i Norge har skatteplikt for alle sine inntekter, selv om kilden til inntekten er utenfor landets grenser. Inntekt som har kilde i andre land vil normalt også være skattepliktige i kildelandet. For å unngå dobbel beskatning har skatteloven regler om at skatt betalt i utlandet kan trekkes fra den norske skatten.

Selv om Norge har regler mot dobbeltbeskatning, er det også mulig å inngå avtaler med andre land som til dels dekker det samme formålet. Men slike avtaler har også et videre formål og virkeområde. I skatteavtalene fastsettes gjensidige bestemmelser om hvordan avtalestatene skal dele retten til å skattlegge ulike kategorier inntekt, for eksempel inntekt av fast eiendom, virksomhet, tjenesteyting, kapitalinntekter, lønn, pensjon, m.m.

Når skatteavtalene gir fritak for skatteplikt, er det for å unngå dobbeltbeskatning. Men skatteavtalene er også ment å skulle hindre skatteunndragelser. Det gjøres gjennom regler som gjensidig forplikter avtalepartene til administrativt samarbeid, blant annet ved utveksling av relevant informasjon som sikrer riktig håndheving av nasjonale skatteregler og avtalens bestemmelser.

For mer informasjon, se Finansdepartementets hjemmeside: www.finansdepartementet.no

5.5 Det grønne skiftet

I utviklingsland er befolkningsøkningen og urbaniseringen høy, og mye av infrastrukturen som kreves i byene er ennå ikke påbegynt. God transportplanlegging og arealmessig utvikling av byene vil derfor være viktig. Dette vil både være god klimapolitikk og bidra til næringsutvikling.

Befolkningen i de fattigste landene utgjør 11 % av verdens befolkning og er svært sårbare for klimaendringer. Disse landene rammes hardest av klimarelaterte fenomener som tørke, flom, ekstremvær, sykdommer, mat- og vannmangel. Dette har konsekvenser for produksjon og levekår, og problemene forventes å øke i omfang. Samtidig står de fattigste landene bare for 2 % av verdens CO2-utslipp.

Økonomisk vekst og klimagassutslipp har tradisjonelt hatt en nær sammenheng. Eksempelvis økte klimagassutslippene i takt med den globale veksten frem til finanskrisen, mens krisen medførte at de globale utslippene ble redusert med så mye som 3 % i 2009.9 Den globale utslippsveksten har vært adskillig høyere de siste 20 årene enn tiårene før, og utslippene har fortsatt å øke med uforminsket styrke. Dette henger sammen med veksten i fremvoksende økonomier. Disse landene utgjør om lag 70 % av verdens befolkning og står for over halvparten av energikonsum og klimagassutslipp.

Mellominntektslandene vil ha en avgjørende rolle i overgangen til en ressurseffektiv og lavkarbon global økonomi, særlig på områder som urbanisering, industrialisering og energiforbruk. Samtidig har mange av landene erfart at den økonomiske fremgangen etter hvert stopper opp, offentlige budsjetter ikke strekker til, og miljøproblemer og luftforurensing medfører store kostnader på helsebudsjettene. I fremtiden må det skje en absolutt frakopling, ved at utslippene avtar selv om økonomien vokser.

Det er mulig å oppnå økonomisk vekst i land på alle utviklingsnivåer, samtidig som man reduserer utslippene av farlige klimagasser. Hovedkonklusjonen i rapporten The New Climate Economy er at klimautslippene kan reduseres med så mye som 90 % uten å begrense økonomisk utvikling, bærekraftig vekst og en bedre levestandard.10 Men utviklingslandene trenger partnere for å skape gode rammevilkår for miljøvennlige investeringer. Kunnskap og beslutningsstrukturer spiller en nøkkelrolle, ikke bare finansiering.

Figur 5.5 Bangladesh. Når de innsamlede plastikkbitene tørker, selges de til plastikkprodusenter. Innsamling av plastikk gir inntekt til tusenvis av fattige menn og kvinner.

Figur 5.5 Bangladesh. Når de innsamlede plastikkbitene tørker, selges de til plastikkprodusenter. Innsamling av plastikk gir inntekt til tusenvis av fattige menn og kvinner.

Foto: Probal Rashid

Finansnæringen har en spesiell rolle i det grønne skiftet. Overgangen til et lavutslippssamfunn krever betydelig kapital til bærekraftig virksomhet. IEA har estimert at investeringer i ren energi krever USD 36 000 mrd. samlet innen 2050 – eller USD 1 000 mrd. per år – for å sikre at global oppvarming holdes under 2˚C.11 Ifølge REN21 ble det i 2013 investert om lag USD 249 mrd. i ren energi.12 Investeringsbehovet i energisektoren er med andre ord fire ganger større enn dagens investeringsnivå. OECD anslår at institusjonelle investorer har om lag USD 71 000 mrd. i totale aktiva, og de kan derfor spille en viktig rolle for å finansiere grønn vekst.13 I tillegg vil klimaendringer også påvirke de finansielle markedene, blant annet ved et endret risikobilde.

Det grønne skiftet er noe både myndigheter og næringslivet må forholde seg til fremover. Takten i omstillingen vil være avhengig av hvilken miljø- og klimapolitikk som føres. Nye markeder innenfor sol, vind og gjenbruk av materialer er i vekst. Effektiv ressursbruk kan både gjøre investeringer mer lønnsomme og gi konkurransefortrinn. Mens man i tidligere faser av industrialisering har lagt hovedvekt på effektiv bruk av arbeidskraft – og i liten grad tatt hensyn til kostnadene ved forringelse av miljø og uttak av ressurser – dreier global konkurranse seg i stigende grad om miljø- og ressurseffektivitet. Hvordan myndigheter og lovgivere kan støtte opp om innovasjon og overføring av teknologi er derfor viktig. Grønn vekst er ikke bare nødvendig fra et miljøperspektiv. Det er en nødvendig forutsetning for veksten selv, og begge er forutsetninger for bærekraftig utvikling. Veksten må være grønn og inkluderende for å legge grunnlag for varig velferd.

Det grønne skiftet berører allerede en rekke områder. Eksempelvis har energieffektiviteten hatt en radikal fremgang de senere årene, og investeringer i energieffektivitet har i en rekke land medført med inntil så mye som 5 % nedgang i samlet energikonsum.14 IEA slår fast at investeringer i energieffektivitet kan redusere de globale drivstoffkostnadene med så mye som USD 190 mrd. innen 2020, og at potensialet er særlig stort i fremvoksende økonomier. Samtidig har også investeringskostnader i for eksempel vind og solenergi falt dramatisk og gjort disse sektorene mer konkurransedyktige. Den internasjonale organisasjonen for fornybar energi (IRENA) mener at andelen fornybar energi kan økes fra dagens 18 % til 36 % av den globale energimiksen innen 2030.15

Boks 5.8 Relevante norskstøttede initiativ

Climate Technology Centre and Network (CTCN) er en ny mekanisme under klimakonvensjonen som skal fremme teknologioverføring. Utenriksdepartementet har gitt ca. 60 mill. kroner til DNV GL og FNs miljøprogram (UNEP) for arbeid i forbindelse med dette senteret.

Klimaendringene medfører knapphet på naturressurser som dyrkbart land og rent vann. Store investorer i næringslivet i utviklingsland er allerede oppmerksom på dette og søker å legge opp til effektivt vannforbruk. Et eksempel på dette er The Water Mandate under UN Global Compact, som gir god veiledning til hvordan man kan takle disse utfordringene fra et næringslivsperspektiv.

Norge støtter også Partnership forAction on Green Economy (PAGE) og Global Green Growth Institute (GGGI), to internasjonale programmer for systematisk kompetanseoverføring til utviklingsland om mulighetene i grønn økonomi.

FNs klimapanel slår fast at verdens totale klimagassutslipp må reduseres med 40–70 % fra 2010-nivå innen 2050 for å unngå oppvarming på over to grader celsius fra før-industrielt nivå.16 Dette innebærer at økonomien må legges om. Næringslivet innretter seg i økende grad mot et slikt skifte og ser at konkurransedyktig produksjon i fremtiden i større grad vil være avhengig av effektiv energibruk og lavere utslipp av klimagasser. En rekke faktorer spiller inn, slik som forventningen om nye rammebetingelser, endringer i kunders og investorers preferanser, samt risikovurderinger. Det er knyttet risiko til konsekvenser av klimaendringene og en ny klimapolitikk, men krav om et mer klimavennlig næringsliv gir også nye muligheter innen teknologiutvikling, ressurseffektivisering og tilgang til markeder.

Verdensmarkedet for miljøteknologi er i rask vekst, og er blant verdens raskest voksende markeder. Samtidig er enkelte av markedene ennå umodne og preget av usikkerhet om internasjonale avtaler og offentlige reguleringer. Dette gir en økt risiko for bedrifter som vil utvikle fremtidens klima- og miljøløsninger. For å stimulere til det omfattende grønne skiftet, trenger vi å tilrettelegge slik at FoU-miljøene og næringslivet kan bidra som pådrivere og samtidig utnytte de mulighetene som det grønne skiftet gir for næringsutvikling og grønn vekst. Norsk næringsliv har et godt grunnlag for å ta del i det voksende nasjonale og globale markedet for fremtidens grønne løsninger.

Behovet for CO2-håndtering er godt dokumentert i rapporter fra FNs klimapanel og IEA. Ifølge FNs klimapanels femte hovedrapport vil kostnaden ved å nå togradersmålet øke med 138 % dersom CO2-håndtering ikke inkluderes blant tiltakene. I henhold til FNs klimapanel vil CO2-håndtering være en nødvendig teknologi for å fange utslipp fra ulike industrikilder som sementproduksjon, mineralgjødsel og kjemisk industri, i tillegg til kraftsektoren. Regjeringen støtter derfor CO2-håndteringsprosjekter i utviklingsland og fremvoksende økonomier, som for eksempel i Sør-Afrika og Kina.

5.6 Ansvarlig næringsutvikling

Behovet for næringsutvikling er ofte størst i land med svakt styresett og lite utviklet lovverk for vern av menneskerettigheter og miljø, med stor risiko for korrupsjon. Derfor vil regjeringen legge vekt på at samfunnsansvar, inklusiv ivaretakelse av menneskerettigheter, integreres i dialog om og praktisk oppfølging av arbeidet med næringsutvikling.

Den viktigste internasjonale referanserammen for ansvarlig næringsliv er OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper17 og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP18). Disse bygger på etablerte FN-konvensjoner og standarder. Formålet er å bidra til sosialt og miljømessig bærekraftige markeder og å sikre likere konkurransevilkår på tvers av landegrenser.

Regjeringens forventninger til næringslivets ivaretakelse av sitt samfunnsansvar er omtalt i Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap og Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Med samfunnsansvar menes det ansvar selskaper forventes å påta seg for mennesker, samfunn og miljø som påvirkes av virksomheten. Et viktig element i dette er å foreta aktsomhetsvurderinger, slik som omtalt både i OECDs retningslinjer og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.

Regjeringen har generelle og spesifikke forventninger til næringslivets ivaretakelse av sitt samfunnsansvar. De spesifikke forventningene er knyttet til fire tematiske kjerneområder som må ses i sammenheng; klima og miljø, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og anti-korrupsjon.

Regjeringen har nulltoleranse med hensyn til korrupsjon. Korrupsjon er straffbart, både i henhold til norsk og internasjonal lovgivning. Lovgivningen i Norge gjelder uavhengig av hvilket land et norsk selskap opererer i. Forholdsregler for å unngå korrupsjon i samarbeidsprosjekter er et krav. Prinsipper om åpenhet, innsyn og kontroll vil inngå i vurderingene ved offentlig finansiering.

Regjeringen forventer også at selskaper med internasjonal virksomhet følger OECDs retningslinjer på skatteområdet. De bør blant annet unngå å benytte skatteparadiser som ikke følger standardene til Global Forum19om transparens og effektiv informasjonsutveksling i skattesaker og som ikke vil inngå skatteopplysningsavtaler med Norge.

I tillegg til å etterleve nasjonale og internasjonale miljøkrav, bør selskaper aktivt søke å redusere sin negative miljøpåvirkning ut over det som følger av slike krav.

Boks 5.9 OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

Norge har, i likhet med 45 andre land, forpliktet seg til å fremme OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Disse dekker hele bredden av samfunnsansvar; generelle retningslinjer, offentliggjøring av opplysninger, menneskerettigheter, sysselsetting og forhold på arbeidsplassen, miljøvern, skatt, korrupsjon, forbrukerinteresser, vitenskap og teknologi, konkurranse og beskatning.

OECDs retningslinjer henvender seg til alle selskaper som opererer i eller fra land som har sluttet seg til OECDs investeringserklæring.1 Kapittelet om menneskerettigheter bygger på FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Selskapene forventes å integrere hensyn til samfunnsansvar i egen virksomhet og til å følge opp dette overfor sine leverandører og forretningspartnere.

Alle land som slutter seg til OECDs retningslinjer er også forpliktet til å ha et nasjonalt kontaktpunkt. Kontaktpunktet er et faglig rådgivende organ som skal bistå norske myndigheter i å gjøre OECDs retningslinjer kjent og gi råd og veiledning i enkeltsaker. Kontaktpunktet er en ikke-rettslig instans, som i første rekke tilbyr dialog og mekling.

Kontaktpunktets hjemmeside: www.responsiblebusiness.no

1 The OECD Declaration on International Investment and Multinational Enterprises (OECD, 2011)

Menneskerettigheter

Respekt for grunnleggende menneskerettigheter står sentralt i regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk, slik dette kommer til uttrykk i Meld. St. 10 (2014–2015). Regjeringen vil i samarbeid med næringslivet søke å bidra til at støtte fra det offentlige til næringsutvikling styrker menneskerettighetsvernet i land med svake rammeverk.

FNs menneskerettighetsråd vedtok i 2011 veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Forhandlingene ble ledet av Norge. FNs veiledende prinsipper har på kort tid utviklet seg til å bli en ledende internasjonal standard for næringsliv og menneskerettigheter. De er nå innarbeidet i blant annet FNs næringslivsinitiativ Global Compact, OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og flere ulike industristandarder. En rekke selskaper har også tatt prinsippene i bruk. Regjeringen er i ferd med å utarbeide en handlingsplan for implementering av FNs veiledende prinsipper.

FNs veiledende prinsipper er ikke-rettslige anbefalinger som retter seg mot alle stater og virksomheter, uavhengig av størrelse, sektor, eierskap og struktur. De omfatter tre hovedprinsipper:

  • Statenes forpliktelse til å sikre menneskerettighetene gjennom nasjonal lovgivning og til å beskytte mot overgrep innenfor statenes egen jurisdiksjon, herunder fra tredjeparter som næringslivet.

  • Forventningen om at næringslivet respekterer menneskerettighetene, utover å følge lover og regler i landet der virksomheten drives, og foretar aktsomhetsvurderinger for å etterleve dette ansvaret.

  • Statenes forpliktelse til å sørge for at det finnes adgang til ulike former for rettslige eller ikke-rettslige klage- og erstatningsmekanismer. Næringslivet bør i tillegg selv ha ikke-rettslige klageordninger for parter som er berørt av egen virksomhet.

I FNs veiledende prinsipper defineres aktsomhetsvurderinger som tiltak selskapene iverksetter for å a) kartlegge, b) forebygge, c) begrense og d) gjøre rede for hvordan de håndterer de konsekvenser som deres virksomhet har for menneskerettighetene.

Regjeringen forventer at næringslivet legger FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter til grunn i sitt arbeid med å ivareta samfunnsansvar, og at norske selskaper vurderer hvordan de skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å sikre at de respekterer menneskerettighetene i sin virksomhet. For å bidra til dette vil myndighetene styrke sin informasjon til næringslivet om OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og andre anerkjente retningslinjer for samfunnsansvar.

Et viktig aspekt som må ivaretas gjelder hensynet til grupper som er omfattet av egne bestemmelser i det internasjonale rammeverket for menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon er et eksempel på dette. FNs barnefond (UNICEF), FNs Global Compact og det internasjonale Redd Barna (Save the Children) har i nært samarbeid med næringslivet utviklet ti prinsipper (Children’s Rights and Business Principles) som gir en god anvisning med hensyn til hvordan barns rettigheter kan ivaretas i forbindelse med næringsvirksomhet.

Norge ratifiserte i 2013 FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Denne inneholder bestemmelser om retten til arbeid og sysselsetting som er viktige å ivareta i satsingen på næringsutvikling.

Boks 5.10 Konsultasjoner og interessentdialog

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater inneholder viktige bestemmelser om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin kultur og til å bli konsultert i saker som vedrører dem.

Interessentdialog blir i økende grad benyttet av selskaper for å sikre at grupper som blir berørt av virksomheten blir tilstrekkelig tatt hensyn til. Metodikken bidrar til å identifisere og forebygge risiko. Kompakt, regjeringens konsultasjonsorgan for næringslivets samfunnsansvar, presenterte sin omforente veileder på dette området i 2013. Veilederen beskriver i ti punkter forventinger til hvordan norske selskaper bør planlegge og gjennomføre dialog og konsultasjon med interessenter i sin virksomhet i utlandet.

Arbeidstakerrettigheter og arbeidslivets parter

ILO erfarer at det er en positiv sammenheng mellom gode arbeidsvilkår og produktivitet.20 Organisasjonen vektlegger også at forbedringer i arbeidsstandarder kan gi bedrifter tilgang til nye markeder og finansieringskilder. Dette henger blant annet sammen med at importører og konsumenter i mange land er blitt stadig mer opptatt av hvilke forhold som varer produseres under.

Boks 5.11 Sosial dialog i Bangladesh

Figur 5.6 Bangladesh. Tekstilarbeidere i arbeid.

Figur 5.6 Bangladesh. Tekstilarbeidere i arbeid.

Foto: Suvra Kanti Das

Etter Rana Plaza-kollapsen i april 2013 var hele verdens øyne rettet mot klesbransjen og tekstilarbeidernes arbeidsforhold i Bangladesh. I tillegg til fokus på HMS (helse, miljø, sikkerhet) og bygningssikkerhet, viste fraværet av fagforeninger og tillitsvalgte på fabrikkene et stort kunnskapsbehov hos både ledelse og arbeidere.

Initiativ for etisk handel (IEH) inngikk våren 2014 et samarbeid med sine britiske og danske søsterorganisasjoner, ETI og DIEH, om et prosjekt for sosial dialog i Bangladesh. Prosjektet skal bidra til å oppnå anstendige arbeidsvilkår gjennom egen innkjøpspraksis, kombinert med sosial dialog og åpenhet. Det store målet – som deles både av arbeidere, fabrikkledelsen, myndighetene og flerpartsinitiativene fra Norge, Danmark og Storbritannia – er en bærekraftig og konkurransedyktig klesindustri i Bangladesh.

EIH identifiserer nå pilotfabrikker for det nye samarbeidet, og har arrangert kurs for over 70 mellomledere fra Bangladesh det siste året. Samtlige har gitt samme tilbakemelding: total mangel på dialog. Fagforeninger er ikke-eksisterende i store deler av tekstilindustrien i Bangladesh og arbeidsmiljølover og HMS-standarder er mer eller mindre fraværende. Det er enighet om at fagforeningene har en sentral rolle å spille, men de når kun ut til et fåtall av arbeiderne. Sosial dialog og kollektive avtaler er nøkkelen til å få til varige og gode endringer.

Et velfungerende arbeidsmarked og arbeidsliv er avhengig av et godt samspill mellom flere aktører. I tillegg til lokalt lovverk og reguleringer er utvikling av et velorganisert arbeidsliv også knyttet til arbeidskultur, avklarte kjøreregler og gode konfliktløsningsmekanismer. Blant andre Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Virke og Landsorganisasjonen i Norge (LO) er engasjert i internasjonal prosjektvirksomhet. Disse fokuserer på utvikling av velfungerende lokale arbeidsmarked og profesjonalisering av produksjon og arbeidsliv gjennom prosjekter som omhandler yrkesopplæring, ledelse, likestilling, arbeidstakerrettigheter og miljø. Regjeringen anser dette som verdifulle bidrag til utviklingen av velfungerende arbeidsmarkeder og ønsker å fortsette denne aktiviteten gjennom utvidete partnerskap i utvalgte land.

Regjeringen forventer at selskaper respekterer og bidrar til et anstendig arbeidsliv hvor grunnleggende arbeidsstandarder og arbeidstakeres rettigheter ivaretas og at arbeidstakerne gis en lønn de kan leve av.

ILOs åtte kjernekonvensjoner utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet, og deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og forbud mot diskriminering. Alle medlemsstater er forpliktet til å respektere og beskytte disse rettighetene, uavhengig av om de har ratifisert konvensjonene. Selv om hovedansvaret for regulering av et anstendig arbeidsliv tilligger myndighetene i de enkelte land, har næringslivet et selvstendig ansvar for å respektere arbeidstakerrettighetene i sin virksomhet.

Norge er pådriver for en mer samstemt tilnærming til anstendig arbeid på internasjonalt nivå gjennom samarbeid mellom ILO, andre deler av FN-systemet, de multilaterale finansinstitusjonene og WTO. I tillegg har Norge en nasjonal strategi for anstendig arbeid for å styrke og samordne innsats for arbeidstakerrettigheter i andre land.

Boks 5.12 Utdrag av Strategi for et anstendig arbeidsliv

Norge skal styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt. Dette skal skje både gjennom vår politikk overfor ILO og gjennom blant annet utenrikspolitikken, bistandspolitikken, handelspolitikken, eierskapspolitikken og arbeidslivspolitikken. Politikken på dette området skal dessuten samordnes bedre.

Arbeidet med arbeidstakerrettigheter i andre land opprioriteres i utenrikspolitikken og bistandspolitikken. Respekt for arbeidstakernes rettigheter, særlig ILOs åtte kjernekonvensjoner, skal gjøres til et kriterium ved vurdering av hvordan norske bistandsmidler skal prioriteres brukt. Alle som utfører arbeid i forbindelse med bistandsprosjekter bør ha arbeidsvilkår minst i henhold til ILOs åtte kjernekonvensjoner.

Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår (decent work) også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner.

Ivaretakelse av arbeidstakerrettigheter i andre land skal være et viktig element i regjeringens næringspolitikk og i politikken for å bidra til at norske selskaper tar samfunnsansvar. Staten som eier forventer at selskapene tar samfunnsansvar. Selskapenes virksomhet må utføres i samsvar med grunnleggende menneskerettigheter, og det må stilles krav til forretningspartnere og leverandører om det samme. Regjeringen forventer at norske selskaper legger ILOs åtte kjernekonvensjoner til grunn for sin virksomhet og har gode HMS-standarder som ivaretar arbeidstakernes sikkerhet og helse. De må også ha systemer for å følge opp dette i praksis.

Det settes inn en særlig innsats for å styrke kontroll med og håndheving av lover og regler for arbeidslivsstandarder. Dette kan skje blant annet gjennom utviklingspolitikken, ved innsatsen gjennom ILO og ved at Arbeidstilsynet samarbeider med arbeidstilsyn i andre land.

Kilde: Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2008)

Kvinners rettigheter og likestilling

Kvinner møter mange hindringer for deltakelse i næringsvirksomhet. De har gjennomgående lavere inntekt enn menn og rår over en mindre del av verdens ressurser. Kvinner har også en større arbeidsbyrde enn menn grunnet husholdningsoppgaver. Diskriminerende sosiale normer og holdninger i samfunnet utgjør også vesentlige hindringer for kvinners deltakelse.

Til tross for en viss fremgang innen sektorer som helse og utdanning, er progresjon i likestilling lite synlig i andre sektorer. I mange land utgjør ulikheter i økonomiske, politiske og juridiske rettigheter de viktigste hindringene for oppstart, drift og videreutvikling av næringsvirksomhet for kvinner. Eksempler på dette er mangel på eiendomsrett og tilgang til bankkonto. Derfor er veien fra uformell til formell sektor ofte en tidkrevende og kostbar prosess for kvinner.

Hovedutfordringen er å omsette globalt aksepterte normer om kvinners rettigheter og likestilling til praktisk politikk. Likestilling er ikke et sektoravgrenset fenomen. Derfor må likestillingshensyn integreres i lovgiving og praksis på alle samfunnsområder.

I følge Verdensbanken er styrking av kvinners økonomiske stilling samfunnsøkonomisk lønnsomt og medfører økning i antall arbeidsplasser, skatteinntekter, økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og sosial utvikling.21 I de fleste utviklingsland utgjør kvinner en stor underutnyttet ressurs i næringslivet. Likestilling er derfor også viktig fra et økonomisk perspektiv, i tillegg til å være en grunnleggende rettighet.

Det er viktig å redusere hindringer som gjør det mulig for flere kvinner å delta i næringslivet og øke sine inntekter. Målet er at kvinner skal likestilles med menn på alle områder.

Regjeringen vil:

  • Vektlegge godt styresett som en grunnleggende forutsetning for næringsutvikling og bidra til innsats på de områder som er av størst betydning for næringslivet i de enkelte land.

  • Bidra til økt internasjonal støtte til investeringer i infrastruktur gjennom offentlig-privat samarbeid. Behovet for omlegging til miljøvennlig og bærekraftig infrastruktur vil bli vektlagt i denne sammenheng.

  • Bidra til å øke tilgangen til finansielle tjenester for næringsaktører i utviklingsland, med særlig vekt på marginaliserte grupper, og støtte opp om prosesser for å styrke formalisering av økonomien.

  • Legge økt vekt på handelens betydning for næringsutvikling og øke støtten til handelsfremmende tiltak.

  • Arbeide for gode rammevilkår og bidra til konkret innsats som setter utviklingsland i stand til å ta del i det grønne skiftet. Dette innebærer blant annet å styrke partnerskap med aktører som kan bistå utviklingsland med å realisere de økonomiske mulighetene dette skiftet gir.

  • Bidra til gode rammevilkår for ivaretakelse av menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og anti-korrupsjon og legge internasjonale standarder og beste praksis knyttet til samfunnsansvar til grunn for arbeidet med næringsutvikling. Dette vil bli vektlagt i dialog og samarbeid med alle aktører.

  • Ivareta kvinners rettigheter og likestilling som en integrert del av arbeidet med næringsutvikling. Etablere målrettet innsats for å redusere politiske, økonomiske, juridiske og andre strukturelle hindringer for kvinners aktive deltakelse i næringslivet.

Fotnoter

1.

Illicit Financial Flows. Track it! Stop it! Get it! Rapport for AU/ECAs høynivåpanel om ulovlig kapitalflyt ut av Afrika, lagt frem på ministermøtet i Den afrikanske union 1. februar 2015.

2.

De fleste anslag på omfanget av ulovlige kapitalstrømmer kommer fra ikke-statlige organisasjoner. Den meste fremtredende av disse er ifølge OECD den Washington-baserte Global Financial Integrity (GFI). Kilde: Illicit Financial Flows from Developing Countries: Measuring OECD Responses (OECD, 2014). GFIs anslag viser at ulovlig kapitalflyt fra utviklingsland har økt jevnt de siste årene og i 2012 utgjorde rekordhøye USD 991 mrd. Ulovlig kapitalflyt fra Afrika sør for Sahara økte fra rundt USD 12 mrd. i 2003, til rundt USD 69 mrd. i 2012. Nær halvparten av den ulovlige kapitalflyten er knyttet til asiatiske land. Kilde: Illicit Financial Flows from Developing Countries 2003–2012 (GFI, 2014).

3.

Africa’s Infrastructure: A Time for Transformation (Verdensbanken, 2010)

4.

IFC Jobs Study (IFC, 2014)

5.

The Global Findex Database 2014 (Verdensbanken, 2014)

6.

2014 State of the Industry – Mobile Financial Services for the Unbanked (GSMA, 2014)

7.

Globalization and Informal Jobs in Developing Countries (ILO og WTO, 2009)

8.

Alle minst utviklede land (MUL) omfattes. Øvrige lavinntektsland og land som nylig har vært kategorisert som lavinntektsland eller MUL omfattes dersom de har mindre enn 75 millioner innbyggere.

9.

World Energy Outlook (IEA, 2009)

10.

Better Growth, Better Climate (Global Commission on the Economy and Climate, 2014)

11.

Energy Technology Persepctives (IEA, 2012)

12.

Renewables 2014 Global Status Report (REN21, 2014)

13.

Defining and Measuring Green Investments: Implications for Institutional Investors' Asset Allocations, OECD Working Papers on Finance, Insurance and Private Pensions, No. 24, OECD Publishing (G. Inderst, Ch. Kaminker, F. Stewart, 2012)

14.

Energy Efficiency Market Report (IEA, 2014)

15.

REmap 2030 (IRENA, 2014)

16.

Climate Change 2014 (IPCC, 2014)

17.

OECD Guidelines for Multinational Enterprises (OECD, 2011)

18.

Guiding Principles on Business and Human Rights (FN, 2011)

19.

Multilateralt rammeverk for arbeid med transparens og utveksling av informasjon, hvor både OECD-medlemmer og andre land deltar. The Global Forum har blant annet utviklet standarder gjennom sine publikasjoner Model Agreement on Exchange of Information on Tax Purposes (2002) og Enabling Effective Exchange of Information: Availability Standard and Reliability Standard (2005).

20.

Can better working conditions improve the performance of SMEs? An international literature review (ILO, 2013)

21.

World Development Report 2012 (Verdensbanken, 2012)

Til forsiden