Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 36 (2016–2017)

Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk

Til innholdsfortegnelse

1 Bakgrunn og sammendrag

Den sikkerhetspolitiske situasjonen Norge befinner seg i, er alvorligere enn på lenge. Uforutsigbarhet er blitt betegnende for tiden vi lever i. Kjente størrelser er i endring. Samarbeid settes på prøve.

For åtte år siden ble Stortinget forelagt en melding om hovedlinjene i utenrikspolitikken.1 Mange av konklusjonene fra 2009 er fortsatt gyldige. Men på det sikkerhetspolitiske området er det skjedd store endringer. Regjeringen tok derfor høsten 2015 initiativ til en gjennomgang av hele bredden i sikkerhetspolitikken gjennom prosjektet «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk».

I halvannet år har prosjektet mønstret til bred debatt om hovedlinjer i norsk sikkerhetspolitikk og samlet innspill fra fagmiljøer i inn- og utland. Arbeidet har munnet ut i denne meldingen som presenterer veivalg Norge bør ta for å stå best mulig rustet i møte med en mer alvorlig og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon.

Veivalgene tar utgangspunkt i regjeringsplattformen som slår fast at «Norges viktigste interesse- og verdifellesskap forblir det atlantiske, europeiske og nordiske. Regjeringen vil aktivt søke samarbeid med nye partnere og engasjere seg globalt. Samtidig krever endrede politiske, økonomiske og militære maktforhold en enda sterkere verdimessig og realpolitisk forankring i de vestlige fellesskap av naboer, allierte og handelspartnere».2

Utviklingstrekk

Norges sikkerhet og økonomiske trygghet hviler på allianser og samarbeid. Endringer i nære alliertes politiske og militære prioriteringer, i det europeiske samarbeidet, i Russlands økonomiske og politiske utvikling og i rammebetingelsene for internasjonal handel har betydelige konsekvenser for Norge.

Russlands anneksjon av Krim våren 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina endret det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. Statssikkerheten er igjen utfordret. Dette dreier NATOs oppmerksomhet tilbake til kollektivt forsvar og øker forventningene til EU som sikkerhetspolitisk aktør. I nord styrker Russland sin militære evne og tilstedeværelse. Det har betydning for Norge.

I sør har et langstrakt belte av ustabilitet utviklet seg nær Europas yttergrense. Virkningen på norsk sikkerhet er omfattende og direkte. Omfanget av flukt og annen migrasjon er større i dag enn man øynet for få år siden, og mye tyder på at migrasjonspresset mot Europa vil vokse. Klimaendringer bidrar til økt risiko og uforutsigbarhet, spesielt i sårbare land og regioner.

I Europa settes samholdet i og mellom land på prøve. Storbritannias beslutning om å tre ut av EU understreker dette. Samtidig er behovet for europeisk lederskap større enn på lenge. De sikkerhetspolitiske utfordringene rykker nærmere Europa og oppleves ikke like sterkt på den andre siden av Atlanterhavet.

Vi er inne i en periode med store endringer i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det påvirker det transatlantiske forholdet.

Interessekonflikter og uenighet mellom stormaktene svekker felles innsats for internasjonal fred og sikkerhet. FN er det viktigste organet for konflikthåndtering. På viktige områder evner likevel ikke medlemmene av FNs sikkerhetsråd å ivareta sitt ansvar etter FN-pakten. Nye maktforhold truer oppslutningen om internasjonale normer som menneskerettighetene. Økt polarisering gjør det vanskelig å utvikle nye internasjonale avtaler og felles løsninger.

Staters evne og vilje til å nå sine mål gjennom konvensjonell militærmakt, skjulte operasjoner og samarbeid med ikke-statlige aktører øker. Mylderet av informasjonskilder og bevisst desinformasjon bidrar til å skape usikkerhet og tvil i befolkningen. Det gjør sikkerhetspolitisk krisehåndtering mer krevende enn tidligere.

Globaliseringen fortsetter. Virkningen på våre samfunn er betydelig. Samtidig har motkreftene vokst seg sterkere. I flere land konkurrerer politiske protestpartier om regjeringsmakt. Flere av disse tar til orde for en nasjonalistisk og innadvendt politikk. I maktposisjon kan de komme til å utfordre våre utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser og vanskeliggjøre forpliktende internasjonalt samarbeid og handel.

I møte med en uforutsigbar verden med mer sammensatte utfordringer trenger vi målrettet og samordnet innsats på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå. Denne meldingen skal bidra til dette og inngår i regjeringens arbeid for å styrke sikkerhet og beredskap, sammen med langtidsplanen for forsvarssektoren3 og samfunnssikkerhetsmeldingen4.

Veivalg

I Norge er det lang tradisjon for kontinuitet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og det er bred enighet om de verdiene politikken bygger på: demokrati, menneskerettigheter og folkeretten. Men politikken kan ikke være statisk. Det endrete sikkerhetspolitiske landskapet krever at vi tar bevisste valg for å ivareta norske interesser og hegne om de verdier vi tror på. Regjeringen vil legge vekt på følgende tre veivalg for å fremme norsk sikkerhet i en ny tid:

Videreutvikle de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk ved å

  • Søke å bevare de sterke transatlantiske båndene og videreutvikle det langsiktige sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA.

  • Bidra til omstilling i NATO slik at alliansens kollektive forsvar styrkes mot så vel gamle som nye sikkerhetsutfordringer.

  • Styrke norsk forsvarsevne og legge til rette for økt alliert tilstedeværelse og øving i nord.

  • Videreutvikle samarbeidet med Russland basert på felles interesser og en fast og forutsigbar politikk.

  • Bidra til å bevare og videreutvikle den internasjonale rettsorden og styrke FN og andre internasjonale institusjoner. Arbeide for å fremme menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. Reagere på alvorlige folkerettsbrudd.

  • Arbeide for balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar atomnedrustning og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Styrke den europeiske og nordiske dimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk ved å

  • Bygge tettere sikkerhetspolitisk samarbeid med utvalgte europeiske allierte.

  • Bidra til økt europeisk sivil og militær krisehåndteringsevne, effektiv yttergrensekontroll, tett politi- og etterretningssamarbeid, og antiradikaliserings- og integreringstiltak.

  • Arbeide for tettere samarbeid mellom NATO og EU.

  • Trappe opp den sikkerhetspolitiske dialogen og samarbeidet i Norden.

  • Beskytte og styrke multilaterale institusjoner for fremme av demokrati, menneskerettigheter og rettsstat.

Øke innsatsen i Europas ustabile nabolag ved å

  • Iverksette en strategi for norsk innsats i sårbare stater og regioner.

  • Øke norsk bistand til de ustabile områdene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel.

  • I første del av meldingen blir sikkerhetspolitiske utviklingstrekk analysert. I andre del besvares to grunnleggende spørsmål: Hvordan påvirker endringene norsk sikkerhet, og hvilke konsekvenser bør de få for norsk sikkerhetspolitikk?

Fotnoter

1.

St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk.

2.

Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Sundvolden, 7. oktober 2013.

3.

Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren.

4.

Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn. Samfunnssikkerhet.

Til toppen
Til dokumentets forside