Meld. St. 4 (2018–2019)

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028

Til innholdsfortegnelse

3 Hav

Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, der bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunde i denne syke verden.

Alexander Kielland, Garman &Worse

3.1 Retning

Norge er en havnasjon, og er avhengig av fortsatt å videreutvikle et kunnskapsgrunnlag og et forvaltningsregime som bidrar til bærekraftig næringsutvikling og god miljøtilstand i havet. Havet og kysten har preget, og preger, utviklingen av det norske samfunnet og har formet mye av vår identitet. Naturverdiene og opplevelsesverdien av havet og kystområdene er viktige for kulturen, friluftslivet og turismen. Norsk handel og økonomi er sterkt knyttet til havet, fra skipsfart og skipsbygging til sjømat, olje og gass. Vi ser også utviklingen av ny havbasert industri basert på nye produkter, tjenester og teknologi. En stor del av norsk verdiskaping kommer fra havet og kontinentalsokkelen. Verdiskapingen i de norske havnæringene var om lag 500 mrd. kroner i 2016, og sysselsettingen omfattet 214 000 personer.1 Havnæringene er blant Norges mest internasjonale, innovative og fremtidsrettede næringer. OECD har anslått at verdien av den globale havøkonomien vil kunne dobles innen 2030.2 I OECDs rapport er havbaserte næringer og velfungerende marine økosystemer hovedelementene i en modell for havøkonomi.

Til tross for den store betydningen havet har hatt og har for Norge, vet vi fortsatt lite om havet sammenlignet med vår kunnskap om landjorda. Det kan derfor være store muligheter i havet som vi ennå ikke kjenner til. Basert på naturgitte fortrinn har Norge utviklet sterke fagmiljøer og næringer knyttet til havet. Viktige deler av høyere utdanning, for eksempel i teknologi, er innrettet mot utnyttelse av ressurser på, i eller under havet. Det er viktig at utdanningene setter kandidatene i stand til å ta i bruk det fremste av ny kunnskap og teknologi for å videreutvikle havnæringene og forvalte havressursene bedre. Samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver må integreres i havrettet forskning og utdanning. Vi trenger for eksempel å forstå hvordan mennesker til forskjellige tider og i ulike deler av verden har brukt og bruker havet og forstår og tilpasser seg endringer i klima og artsmangfold. Kunnskap om havet og næringsaktivitet er avgjørende for å utvikle et godt regelverk for utnyttelse av havet. Kunnskap om havet har også vesentlig betydning for vår evne til å forstå og møte klima- og miljøutfordringene globalt og i Norge.

Internasjonalt har Norge en ledende rolle i å utvikle kunnskap for forvaltningen av miljøet og ressursene i havet og på kontinentalsokkelen. Dette gjelder særlig i nordområdene. Både de levende ressursene og forurensninger beveger seg mellom nasjonale og internasjonalt farvann. Forvaltningen må derfor foregå i samarbeid med andre land. Havnasjonen Norge har en interesse av å delta i og være en pådriver for den globale kunnskapsoppbyggingen om havet. Gjennom et godt kunnskapsgrunnlag kan Norge gi viktige bidrag til å oppfylle bærekraftsmålene, herunder nr. 14 som handler spesifikt om hav.

Havet er i endring som følge av klimaendringer, havforsuring og tilførsler av forurensning som miljøgifter og plastavfall. Dette påvirker ikke bare havmiljøet, men også grunnlaget for fremtidens havnæringer. Kunnskap om slike endringer og vår evne til å forutse og motvirke dem er svært viktig både for forvaltningen av arter og økosystemer og for den videre utviklingen av næringene. Dette vil også bidra til å oppnå bedre miljøtilpasning og styrket grønn konkurransekraft i havbaserte næringer.

Vi vet for lite om hvordan summen av forskjellige typer forurensning påvirker livet i havet. Det gjelder ikke minst de faktorene som påvirker nivået av miljøgifter i de marine økosystemene og i sjømaten. Norsk sjømat skal være trygg, og vi må kunne dokumentere at den er det. Vi må vite hvordan vi kan bevare havene som gode produksjonsområder for sunn og trygg mat. Utviklingen innenfor metodebruk og digitalisering vil også legge premisser for hvilken type kunnskap det er mulig å innhente fremover.

Hav står høyt på regjeringens dagsorden. Regjeringen vil bidra til bærekraftig verdiskaping og sysselsetting i havnæringene gjennom å sikre gode rammebetingelser og godt forvaltede økosystemer, legge til rette for kunnskaps- og teknologiutvikling og styrke havnæringenes internasjonale konkurransekraft. Regjeringens satsinger på havområdet kan deles inn i fem hovedbudskap:

  • Næringsutvikling: Videre verdiskaping og sysselsetting i havnæringene (petroleumsnæringen, maritim næring, sjømatnæringen og andre, i tillegg til nye, fremvoksende næringer) er sentralt for norsk økonomi og samfunn.

  • God forvaltning: God, forskningsbasert forvaltning av havnæringene, økosystemer og havressurser sikrer videre og fremtidig næringsaktivitet.

  • Rene og rike hav: Fortsatt rene hav med høy biodiversitet og produksjon sikrer grunnlaget for bærekraftig utnyttelse av marinbiologiske ressurser og sunn og trygg sjømat.

  • Globalt lederskap: Norske havnæringers muligheter internasjonalt er av stor betydning for økonomisk utvikling i Norge, og Norge må ta en lederrolle internasjonalt for å sikre bærekraftig bruk. I dette inngår både omfattende innsats for bærekraftig blå økonomi i utviklingsland og det å gi viktige bidrag til at bærekraftsmålene om hav (SDG 14) nås.

  • Kunnskap og teknologi: Forskning, kunnskaps- og teknologiutvikling er avgjørende for å utløse potensialet for videre verdiskaping i havnæringene og for å sikre bærekraftig vekst.

Norge har i 2018 tatt initiativ til å opprette et internasjonalt havpanel for bærekraftig havøkonomi (High-Level Panel for a Sustainable Ocean Economy). Formålet med panelet er å skape internasjonal forståelse for at bærekraftig bruk av havets ressurser og det å sikre god miljøtilstand fører til økt verdiskaping. Panelet ledes av den norske statsministeren. Regjeringssjefer fra til sammen tolv havnasjoner med god spredning både geografisk og med hensyn til økonomisk utviklingsnivå er invitert. Panelet samarbeider tett med FNs generalsekretærs spesialutsending for hav.

FNs generalforsamling vedtok høsten 2017 å etablere det internasjonale tiåret for havforskning. «The ocean we need for the future we want» er tiårets motto. Tiåret løper fra 2021 til 2030, og regjeringen vil i tiden frem mot 2021 jobbe videre med hvordan tiåret skal følges opp av Norge.

En langsiktig satsing på kunnskap og kompetanse knyttet til bærekraftig bruk av havet og de havbaserte næringene vil gjøre oss i stand til å utnytte ressursene i havet og på kontinentalsokkelen på en bedre og bærekraftig måte. Det vil bidra til å bevare et sunt og produktivt hav også for kommende generasjoner.

Regjeringen vil:

  • legge til rette for økte verdier fra næringene i hav- og kystområdene og på kontinentalsokkelen gjennom satsing på forskning og høyere utdanning og utvikling av ny teknologi

  • prioritere forskning som grunnlag for god forvaltning av økosystemer og ressurser i hav- og kystområdene

  • prioritere forskning for rene og rike hav og sunn og trygg sjømat

3.2 Status

Siden høsten 2014 har regjeringen lagt frem flere meldinger og strategier på havområdet, der styrking av kunnskapsgrunnlaget og forskning inngår som viktige tiltak. Det gjelder blant annet havstrategien Ny vekst, stolt historie fra mars 2017 og stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken (Meld. St. 22 (2016–2017)) og Oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet (Meld. St. 35 (2016–2017)). Regjeringens proposisjon om plan for utbygging og drift av Johan Castberg-feltet med status for olje- og gassvirksomheten (Prop. 80 S (2017–2018)) legger også vekt på forskning som et viktig grunnlag for næringsutvikling og god ressursforvaltning på norsk sokkel. Nasjonal transportplan 2018–2029 (Meld. St. 33 (2016–2017)) legger betydelig vekt på kunnskapsbehov og muligheter knyttet til den raske teknologiutviklingen i transportsektoren, ikke minst innenfor sjøtransport. Kunnskapsbehov er også et viktig tema i På rett kurs – forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning (Meld. St. 35 (2015–2016)), i Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett (Meld. St. 16 (2014–2015)) og i den maritime strategien fra 2015, Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid.

De største kildene til offentlig finansiert havforskning i Norge er grunnbevilgningen til universiteter og høyskoler, Forskningsrådets programmer og basisfinansieringen av institutter, samt bevilgninger til institutter over departementenes budsjetter. I tillegg finansierer næringslivet betydelig havrelatert FoU-virksomhet. I 2015 ble det samlet utført havrelatert FoU i Norge for ca. 12,5 mrd. kroner.3 Etter sektor for utførelse var næringslivet den største FoU-aktøren innenfor hav med instituttsektoren som nummer to. Havforskning er et strategisk satsingsområde ved flere universiteter og høyskoler.

Forskningsrådets tildelinger til hav viser en markant vekst i perioden fra 2012 til 2017, jf. figur 3.1.

Figur 3.1 Støtte til havforskning i forskningsrådsprosjekter, etter prosjektenes budsjettår. Årlig gjennomsnitt i toårsperioder 2010–2017. Mill. 2017-kroner (avrundet).

Figur 3.1 Støtte til havforskning i forskningsrådsprosjekter, etter prosjektenes budsjettår. Årlig gjennomsnitt i toårsperioder 2010–2017. Mill. 2017-kroner (avrundet).

Samlet innsats på hav gjennom Forskningsrådet var i gjennomsnitt for årene 2016–2017 nær 1,9 mrd. kroner. Av dette var vel halvparten målrettet mot hav, mens resten ble tildelt hav på tematisk åpne arenaer. Marin er det største området innenfor hav, fulgt av petroleum og maritim. Satsingen i Forskningsrådet har bidratt til økt kunnskap både for næringsutvikling og bærekraftig forvaltning av ressurser i havet. Fra langtidsplanen ble lagt frem har Forskningsrådet styrket innsatsen for å fremme kompetanse- og teknologioverføring på tvers av havnæringene. OG21-strategien er en felles nasjonal innsats for å styrke forskning, utvikling, demonstrasjon og kommersialisering av teknologi i petroleumsnæringen. HAV21 og MARITIM21 er tilsvarende nasjonale strategier for FoU-innsatsen i de marine og maritime næringene. Forskningsrådet bidrar til å realisere målene i 21-strategiene.

Norge har mange fremragende forsknings- og innovasjonsmiljøer innenfor hav. Over halvparten av 24 aktive sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) forsker på anvendelser av relevans for havområdet i samarbeid med næringslivspartnere. To av 23 aktive sentre for fremragende forskning (SFF) i 2018 forsker på havtemaer. Norge gjør det også bra i havrelaterte utlysninger i EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020. Per oktober 2017 var 12 % av midlene Norge har hentet fra rammeprogrammet, støtte til havrelaterte prosjekter. For å styrke det europeiske samarbeidet på myndighetsnivå har Norge vært med på å etablere et fellesprogram for forskning på hav – JPI Oceans. Målet med dette programmet er å få til en bedre koordinering av forskningsmidlene som går gjennom de ulike landene til marin og maritim forskning, og legge til rette for bærekraftig vekst.

I august 2018 la Norges nye isgående forskningsfartøy «Kronprins Haakon» ut på sitt første tokt. Forskningsfartøyet vil bidra til å styrke Norges ledende posisjon i kunnskapsoppbyggingen i polarområdene. Samarbeidsprosjektet Arven etter Nansen omfatter ti norske universiteter og forskningsinstitutter. Det skal bidra til økt vitenskapelig forståelse av marine økosystemer i de sentrale og nordlige delene av Barentshavet.

3.3 Økte verdier fra havnæringene

3.3.1 Kunnskap og kompetanse for havnæringene

Kunnskaps- og kompetansebehovene er i noen grad særskilte for den enkelte næring, men det er også felles utfordringer og potensial for samarbeid og kunnskapsoverføringer på tvers av næringene. I oppfølgingen av langtidsplanen må det tas hensyn til begge forhold. Foruten satsing på FoU som skal styrke den enkelte næringens internasjonale konkurransekraft, skal det legges til rette for tverrfaglige satsinger som stimulerer til oppbygging og overføring av kunnskap, kompetanse og teknologi. Det er behov for å involvere aktører på tvers av offentlig og privat sektor og tilrettelegge for internasjonalt samarbeid. Tilrettelegging for videreutdanning og kompetanseutvikling, samt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet for å sikre relevans i utdanningene, vil være viktige faktorer for å bevare Norges konkurransefortrinn innenfor havnæringene.

Muliggjørende teknologier og digitalisering har stort potensial innenfor alle havnæringene. Mer effektiv og miljøvennlig sjøtransport, større omfang av autonome operasjoner i petroleumsnæringen og bedre forståelse av laksens genom avhenger av god kompetanse innenfor og effektiv utnyttelse av muliggjørende teknologier og digitale verktøy. Innenfor kystforvaltningen har arbeidet med blant annet BarentsWatch vært viktig. BarentsWatch er et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem som skal gi tilgang til kvalitetssikret informasjon om norske hav- og kystområder.

Fagfelter som kunstig intelligens, automatisering og digital kommunikasjon og nye materialer og produksjonsmetoder bør videreutvikles. For sjømatnæringen handler dette også om å utvikle teknologi som løser miljøutfordringer og ivaretar fiskevelferden. Autonome fartøyer, automatisering av produksjon og drift og digitalisering er eksempler på teknologi som potensielt kan redusere transportkostnadene, særlig for eksportrettet næringsliv. På enkelte områder innenfor havteknologi og maritim innovasjon er Norge langt fremme og har mulighet til å befeste en ledende posisjon internasjonalt. En oppgradering av de marintekniske laboratoriene i Trondheim er nå under planlegging. Med Ocean Space Centre får Norge et verdensledende anlegg for forskning og innovasjon til nytte for utviklingen i petroleumssektoren, sjømatproduksjon, maritim sektor, energisektoren og nye blå næringer.

Petroleumssektoren

Petroleumsnæringen er den største blant havnæringene, målt i verdiskaping, investeringer, eksportverdi og inntekter for staten, og bidrar med arbeidsplasser over hele landet. Norge er verdensledende innenfor teknologiutvikling knyttet til utvinning av olje og gass i havet. Dette gjelder både økt utvinningsgrad, redusert utslipp til hav og reduksjon av klimagassutslipp. Equinor har nylig annonsert en satsing på elektrifisering av oljeplattformer som i dag driftes med gassturbiner. Tiltaket vil ifølge Equinor kunne redusere årlige CO2-utslipp med over 600 000 tonn. Selv om fornybarandelen i verdens energimiks øker raskt, vil petroleum fortsatt utgjøre en betydelig andel av den globale energiforsyningen. Fortsatt utnyttelse av lønnsomme petroleumsressurser på norsk sokkel med minst mulig påvirkning på klima og miljø krever forskning, utvikling og kompetanse. Videre satsing på FoU og kompetanseutvikling kan også bidra til at leverandørindustrien og de petroleumsrettede FoU-miljøene opprettholder sin internasjonale konkurransekraft. Petroleumsforskningen har bygget opp gode kompetansemiljøer i hele landet, og evalueringer av Forskningsrådets petroleumsrettede programmer og sentre trekker frem næringens engasjement, bredden i kompetansemiljøer og nettverk som viktige bidrag til dette.

Forskningssentre er godt egnet til å fremme en langsiktig, konsentrert og koordinert forskningsinnsats, der forskerrekruttering også inngår som et sentralt element. Det er i 2018 satt av 15 mill. kroner til å opprette et senter for lavutslippsteknologi for olje- og gassnæringen, etter modell av sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Konkurranse om et slikt senter vil gjennomføres av Forskningsrådet i løpet av året. Senteret vil bli etablert under ordningen PETROSENTER, der det allerede eksisterer to sentre for henholdsvis økt oljeutvinning (National IOR Centre) og petroleumsvirksomhet i nordområdene og Arktis (ARCEx). Gode synergier med andre petroleumsforskningsprogrammer kan bidra til at forskningsresultatene blir raskt tatt i bruk. Erfaringer fra National IOR Centre viser at senteret er blitt en viktig plattform for å utvikle teknologi for økt utvinningsgrad på norsk sokkel gjennom bredt samarbeid mellom forskningsmiljøer og industri. Det samme vil kunne oppnås innenfor lavutslippsteknologi med opprettelsen av det nye senteret.

Ny teknologi og utstyr som kan bidra til en mer miljøvennlig produksjon av olje og gass, øker konkurransekraften og kan ha overføringsverdi til andre energiområder. Flere bedrifter i olje- og gassektoren driver allerede med FoU-virksomhet og forretningsutvikling innenfor havbasert energiproduksjon. Equinor bruker for eksempel erfaringer fra norsk sokkel til å satse på havvind internasjonalt. Dette har blant annet resultert i Hywind, verdens første flytende demonstrasjonspark for vindturbiner. Denne teknologien kan gi nye muligheter siden slike flytende parker kan installeres på mye større havdyp enn de bunnfaste turbinene. Havvind er et voksende marked der norsk kompetanse kan spille en viktig rolle i årene som kommer. Økt internasjonal satsing på havvind vil også kunne bidra til å oppfylle bærekraftsmål nr. 7 om ren energi for alle.

Petroleumsnæringen trenger kontinuerlig kunnskapsutvikling for å opprettholde det høye nivået på helse, miljø og sikkerhet i virksomheten. Det er særlig behov for grunnleggende og anvendt forskning for å forhindre store ulykker og forbedre helse, arbeidsmiljø og sikkerhet i en tid der petroleumsvirksomheten er preget av nye teknologier, effektiviseringskrav og store omskiftninger. Det er også stort behov for forskningsbasert kunnskap knyttet til å ivareta helse, miljø og sikkerhet og forhindre store ulykker ved leting og utvinning i nordområdene. Petroleumssektoren har et langsiktig perspektiv. Derfor har den behov for å rekruttere kvalifisert arbeidskraft for å opprettholde en effektiv og sikker virksomhet på norsk sokkel og samtidig videreutvikle sine sterke fagmiljøer, både innenfor industri, forskningsmiljøer og offentlig forvaltning. Det krever at de relevante utdanningene er oppdaterte, holder høy faglig og pedagogisk kvalitet og har nærhet til praksisfeltet og næringen.

Boks 3.1 Vinddrevet vanninjeksjon for økt oljeutvinning

DNV GL har mottatt støtte fra PETROMAKS 2-programmet til prosjektet Wind-powered Water Injection (WIN WIN). Exxon og Eni Norge er partnere i prosjektet. Integrasjon av kunnskap fra fornybar- og petroleumsindustrien gjør det mulig å forsyne offshore olje- og gassoperasjoner med vindkraft. Det gir et stort potensial for reduksjon av kostnader og CO2-utslipp. WIN WIN-prosjektet viser hvordan flytende vindkraft kan tilby et mer miljøvennlig alternativ for kraftforsyning til offshore vanninjeksjon. WIN WIN er satt sammen av utprøvd teknologi anvendt på en ny måte og skal bidra til økt oljeutvinning ved hjelp av vanninjeksjon der vanninjeksjonsprosessen er drevet av fornybar energi. Systemet er autonomt, basert på digital teknologi. I tillegg til å tilby olje- og gassoperatører et alternativ for å øke oljeutvinningen til reduserte kostnader, er det antatt at en WIN WIN-enhet vil bidra til reduksjon av CO2-utslipp med 9 000 tonn per år.

Sjømatproduksjon

Den norske sjømatnæringen er internasjonalt ledende på flere områder. Et sterkt kunnskapsgrunnlag er en avgjørende forutsetning for miljømessig bærekraftig utnytting av havområdene til økt sjømatproduksjon og høsting av råstoff fra havet. Fiskeri- og havbruksnæringen må videreutvikles for å sikre fortsatt lønnsom vekst. Vi trenger mer fremragende forskning som bygger på grunnleggende kunnskap for å finne svar på utfordringene næringene står overfor. Det er derfor viktig å vektlegge grunnleggende forskning av høy kvalitet sterkere innenfor disse områdene. Videre utvikling av fiskeri- og havbruksnæringen må skje i samarbeid med leverandørindustrien og nye marine næringer.

Sjømat er viktig for ernæringssikkerhet, og kunnskap som sikrer at den er sunn og trygg blir viktig fremover. Sjømat er også en av formene for animalsk protein som produseres mest klimavennlig.4 Fiskerinæringen har særlig behov for mer kunnskap som grunnlag for økosystembasert forvaltning og effektiv utnyttelse av ressursene. Havbruksnæringen har særlig behov for mer grunnleggende kunnskap som sikrer oppdrettsfisken god overlevelse og velferd, hindrer sykdom og smitte av parasitter og bidrar til at næringen er miljømessig bærekraftig. Digitalisering, dataforvaltning og gode systemer for koblinger mot næring, forvaltning og samfunn vil styrke og effektivisere innhenting og bruk av kunnskap.

Boks 3.2 NCE Seafood Innovation Cluster: Forskning, utdanning og innovasjon for bærekraftig sjømatproduksjon

NCE Seafood Innovation Cluster finansieres av klyngeprogrammet Norwegian Innovation Clusters, som er et samarbeid mellom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA. Klyngen har sitt tyngdepunkt i Hordaland og er anerkjent som en av verdens mest komplette næringsklynger og kunnskapsnav i sjømatnæringen. Den har som mål å bidra til en sjømatproduksjon som er både økonomisk og miljømessig bærekraftig. I samarbeidet inngår i tillegg til sjømatbedrifter også forsknings- og utdanningsinstitusjoner, både i Norge og utenlands. Utdanning er en viktig bestanddel i samarbeidet for å sikre næringen god tilgang på talenter. Blant annet har UiB, NHH og BI utviklet masterprogrammer som skal svare på bedriftenes behov både for forretningsmessig og vitenskapelig kompetanse. I klyngens internasjonale nettverk med anerkjente forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Nord-Amerika og Japan forskes det på lakselusbekjempelse og grunnleggende fiskebiologi. Det internasjonale samarbeidet gir gode muligheter for utveksling av så vel studenter som forskere, og for å oppnå bedre resultater. Blant klyngens viktigste innovasjonsprosjekter er lakseluskontroll ved hjelp av stordata og IBMs Watson-teknologi, som gjør det mulig å forutsi lakselusutbrudd to uker før de oppstår. Klyngen jobber også med å utvikle metoder for produksjon av mikroalger til ernæringsmessig høyverdig og bærekraftig fiskefôr.

Maritim sektor

FNs sjøfartsorganisasjon IMO vedtok i april 2018 en ny klimastrategi med ambisiøse mål om utslippskutt for internasjonal skipsfart. Strategien innebærer minst 50 % reduksjon av klimagassutslippene fra internasjonal skipsfart innen 2050 og en raskest mulig utfasing av utslippene i dette århundret. Dette betyr en betydelig teknologiomlegging i internasjonal skipsfart som bare er mulig gjennom økt forskningsinnsats. Grønn skipsfart er et satsingsområde i regjeringens klimapolitikk. Bruk av null- og lavutslippsløsninger i stor skala er avgjørende for å nå klimamålene. Bygging av nye klima- og miljøvennlige skip gir mulighet for å styrke grønn konkurransekraft og skape nye arbeidsplasser i norsk verftsindustri og maritime næringer. Dette kan også gi grunnlag for utvikling av miljøteknologi med potensial for global spredning. De norske batterifergene vekker betydelig oppmerksomhet i utlandet og åpner for nye eksportmuligheter. Det er viktig å utvide utviklingen av null- og lavutslippsteknologi til nye fartøyskategorier som hurtigbåter, lastebåter og fiskeri- og oppdrettsfartøy for å bidra til et gjennomgående grønt skifte i skipsfarten. Store teknologisatsinger i skipsfarten fremover vil være bruk av hydrogen og autonome skip. Forskningsinnsats for utvikling av null- og lavutslippsløsninger og -teknologi til bruk i skipsfarten har vært prioritert i flere egne utlysniger, for eksempel gjennom Pilot-E-ordningen. Dessuten er det behov for kunnskap om klima- og miljøvennlig og sikker sjøtransport og kunnskap som styrker beredskapen mot akutt forurensning. Økt aktivitet i nordområdene krever økt kunnskap om maritime operasjoner under krevende forhold i Arktis. I skjæringspunktet mellom klima og digitalisering er det behov for kunnskap knyttet til sikker navigasjon og utvikling av autonom teknologi i fartøy og/eller havn.

Utviklingsprosjektet for maritim kompetanse, MARKOM2020, ble etablert for å løfte maritim utdanning til et høyere og mer spesialisert nivå. Blant annet ble det i 2016 opprettet en ph.d.-grad innenfor nautiske operasjoner. Fortsatt fokus på det maritime fagmiljøet er viktig for næringen. Videre vil digitalisering og overgang til autonome skip stille nye krav til maritim utdanning i fremtiden.

Boks 3.3 Norge i front på utvikling av autonome fartøyer

Norske bedrifter er helt i front internasjonalt i utviklingen av autonome fartøyer og automatisering av maritime operasjoner. Utviklingen på dette området går fort. Våren 2017 inngikk Yara og Kongsberg Gruppen en kontrakt om å bygge verdens første helelektriske, utslippsfrie, autonome containerfartøy – Yara Birkeland. Yara Birkeland skal transportere kunstgjødsel fra Yaras fabrikk på Herøya til Brevik og Larvik havn. Fartøyet er under bygging og skal utrustes og ferdigstilles ved Vards verft i Brevik. Uttesting med mannskap om bord begynner etter planen i 2020. Iverksetting og testing av autonome funksjoner er planlagt til 2020/2021, og det tas sikte på autonom drift fra 2021/2022. Fartøyet vil alene erstatte 40 000 lastebiltransporter årlig, og det vil gi mindre klimagassutslipp, bedre lokal luftkvalitet, mindre støy og bedre trafikksikkerhet i et tett befolket område. Prosjektet faller inn under PILOT-E-ordningen og støttes av Enova med 133 mill. kroner med utgangspunkt i potensialet for utslippskutt. Enova understreker også at prosjektet vil bidra til å vise at selvkjørende og elektrisk godstransport til sjøs er gjennomførbart. Gjennom FN-organet International Maritime Organization (IMO) er Norge en pådriver internasjonalt for å vurdere regelverk som blir berørt av automatiseringen. Sjøfartsdirektoratet er engasjert i en rekke prosjekter, fora, ombygginger, nybygg og ny teknologi innenfor automatisering.

3.3.2 Uutnyttede naturressurser

På kontinentalsokkelen og i havet er det fortsatt store naturressurser som ikke utnyttes. Dette er biologiske råstoffer, gener fra marine organismer og mineralforekomster som vi ikke kjenner godt nok. Gjennom marin bioprospektering letes det etter spesielle gener og biokjemiske forbindelser i det biologiske mangfoldet. Slike naturressurser kan bli en lønnsom kilde til nye næringer, men vi trenger mer kunnskap og kompetanse både for å kunne utnytte dem effektivt og for å sikre at dette kan skje på en bærekraftig måte.

Forskningsresultater blant annet innenfor ernæring, bioteknologi og prosessteknologi har åpnet nye muligheter for avansert industriell utnytting av marine råvarer og en mer sirkulær økonomi. Dette gjelder for eksempel tang og tare, restråstoff og mikroalger til dyrefôr, og spesialiserte produkter for nærings- og legemiddelindustrien og fornybar energi. Mer forskning er nødvendig for å utnytte marine ressurser enda bedre og slik videreutvikle bioøkonomien.

En betydelig andel av gjenværende olje- og gassressurser er ennå ikke funnet, og mesteparten av de forventede utvinnbare ressursene er ennå ikke produsert. Utviklingen de siste årene viser at nye funn har vært mindre og vanskeligere å finne enn tidligere.5 Økt kunnskap, større datatilfang, ny teknologi og digitalisering åpner for nye letemuligheter. Bedre geofaglig kompetanse kombinert med digital teknologi vil være nøkkelen til å identifisere nye ressurser i årene fremover. Samtidig trengs det fortsatt forskningsinnsats for å utvikle kostnadseffektive utbyggings- og driftsløsninger. Ny teknologi kan også bidra til å øke olje- og gassproduksjonen med 14 mrd. fat oljeekvivalenter i perioden frem mot 2050.6 Hydrogenproduksjon fra naturgass med CO2-fangst (jf. kapittel 4) kan sikre verdiskaping fra norske ressurser i et langt tidsperspektiv. Regjeringen jobber nå med en helhetlig strategi for forskning, teknologiutvikling og bruk av hydrogen som energibærer, der hydrogenproduksjon fra naturgass med CO2-fangst vil bli omtalt.

Olje- og gassnæringen har sterke fagmiljøer og bedrifter innenfor undervanns- og dypvannsteknologi. Disse kompetansemiljøene gir også muligheter for utvikling av teknologi til leting, undersøkelse og kanskje fremtidig utvinning av mineralforekomster på havbunnen. Forslag til lov om mineralvirksomhet på norsk sokkel er til behandling i Stortinget. Formålet er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av mineralforekomstene. Det er behov for økt kunnskap om biologi, geologi og hvilke effekter mineralutvinning vil ha på miljøet før slik virksomhet kan startes opp. Utvinning av havbunnsmineraler er nytt, og teknologi og forretningsmuligheter må utvikles videre. Sjeldne mineraler brukes bl.a. i mobiltelefoner og andre elektroniske produkter, og i oppladbare batterier. Det er ventet at etterspørselen etter slike mineraler vil stige, bl.a. som følge av sterkt økende antall elektriske biler. Norge har med sin spisskompetanse innenfor undervannsteknologi gode muligheter til å bli ledende på utvinning av slike mineraler fra havbunnen.

3.4 Forvaltning av økosystemer og ressurser i havområdene

Fremtidig verdiskaping basert på bruk av marine ressurser er avhengig av god miljøtilstand og et rikt naturmangfold i havet. Vi trenger mer kunnskap og forståelse av økosystemenes funksjon og hvordan de påvirkes av faktorer som klimaendringer, havforsuring, forurensning og plastavfall og mikroplast. Denne forståelsen er grunnleggende for bærekraftig utnyttelse av ressurser, innovasjon og næringsutvikling. Vi samler inn store mengder data om miljøtilstanden i norske havområder. Gjennom å utvikle nye metoder for datainnhenting kan vi oppnå raskere og bedre kunnskap om tilstanden og endringer i havet. Økt digitalisering og bruk av kunstig intelligens er viktig for effektiv utnyttelse av store datamengder, jf. kapittel 2 om digitalisering og bruk av ny teknologi.

Klimaendringer og havforsuring påvirker økosystemenes dynamikk og evne til å fungere. Klimaet endrer seg raskt i norske havområder, og selv med utslippskutt i tråd med Paris-avtalen vil endringene i fysiske og økologiske forhold kunne bli store og fortsette i lang tid.

Et eksempel med stor betydning for havnæringene og fiskeriforvaltningen er at høyere temperaturer i havet og endringer i havstrømmer fører til at fiskebestandene flytter på seg. Dette stiller større krav til overvåkingen, som stadig må utvides til nye områder for å følge med på utbredelsen av fiskebestander. Vi trenger mer kunnskap om slike effekter av klima- og miljøendringer for å kunne ha et godt grunnlag for god forvaltning også i fremtiden. Hvilke områder som er egnet for oppdrett med tanke på temperatur og utfordringer knyttet til sykdomsfremkallende organismer og parasitter, endres også. På lengre sikt kan det skje store og irreversible endringer i de marine økosystemene som følge av klimaendringer og havforsuring, med konsekvenser som er vanskelige å forutsi.

De raskt økende utfordringene knyttet til hav og klima, havforsuring, miljøgifter og plastavfall og mikroplast i marine økosystemer må møtes med økt forskningsinnsats. Vi har også behov for mer kunnskap om konsekvensene for marint liv ved bruk av legemidler og kjemiske stoffer i oppdrettsindustrien. Det må utvikles bedre metoder for å overvåke endringene og vurdere den samlede belastningen og effekten på marine økosystemer.

Norge er et foregangsland når det gjelder forvaltning av havområdene. Kunnskapen om norske havområder er omfattende. Det er et fortrinn vi kan bygge videre på. Vår erfaring med metoder og forskning på økosystemer i norske farvann har stor overføringsverdi til studier av andre havområder. Slik forskning er også en viktig del av norsk engasjement i nordområdene. Norges arktiske havområder i det nordlige Barentshavet med Svalbard er et av områdene i verden der klimaet og miljøforholdene endres raskest. Varmere havvann og mindre havis har allerede ført til store miljøforandringer og er en økende trussel mot de arktiske artene og økosystemene som i dag finnes i disse områdene. I isen i Arktis finner vi høyere nivåer av mikroplast enn det så langt er funnet i havmiljøet andre steder på kloden. Når isen smelter, frigjøres disse små plastpartiklene. Miljøendringene kan også få geopolitiske konsekvenser bl.a. knyttet til nye ruter for skipsfart og lettere tilgang til ressursene i og under havet. Vi trenger sterke forskningsmiljøer innenfor utenrikspolitikk og juss for å møte disse geopolitiske utfordringene.

Verdens kyst- og havområder endres som følge av klimaendringer, havnivåstigning og havforsuring. Dette rammer særlig tropiske og subtropiske kyst- og havområder. Havnivåstigningen forventes å få alvorlige konsekvenser for lavtliggende kystområder og små øystater, samtidig som varmere og surere havvann truer korallrev og andre sårbare økosystemer. Klimaendringene vil også endre utbredelsen av marine arter. Artsrikdommen og fangstpotensialet forventes å øke i nord, mens det vil bli redusert i tropiske havområder. Klimaendringene skjer særlig raskt i Arktis. For eksempel kan Polhavet om ikke mange år være isfritt om sommeren, med de konsekvensene det vil ha for økosystemet, og spesielt artene som er avhengig av isen. Tilbaketrekkingen av havisen i Arktis betyr også mye for klimaet globalt. Endringer i Arktis vil samtidig åpne for at maritime og marine næringer kan etablere seg i områder som hittil har vært utilgjengelige. Satsing på forskning om arktisk klima og arktiske økosystemer vil gi bedre prognoser og grunnlag for bærekraftig næringsutvikling, beredskap og tilpasning til endringene. Det vil gi grunnlag for å vurdere hvordan norsk og internasjonal forvaltning bør innrettes for å møte disse utfordringene, og for å kunne beskytte arktiske arter og økosystemer som er truet av endringene. Forskning på de arktiske havområdenes rolle i klimasystemet og transport og lagring av klimagasser er av stor betydning for mulighetene til å kunne utvikle bedre modeller og mer presise anslag over fremtidige klimaendringer og havforsuring globalt og regionalt.

Tare, tang og ålegress blir ofte omtalt som blå skog. Blå skog, planter og planteplankton i havet er verdifulle i klimasammenheng fordi de tar opp og lagrer CO2. Om lag halvparten av alt opptak av CO2 skjer i havvannet og marine planter. Tareskog dekker ca. 25 % av verdens kyststrekninger, og norske tareskoger utgjør en betydelig del av Europas samlede arealer av blå skog. Tareskog er viktig for naturmangfold, matproduksjon og som gyte- og oppvekstplasser for fisk og andre arter. Planter og planteplankton i havet produserer også halvparten av alt oksygenet på jorden. Tare har blitt høstet kommersielt i Norge i over 50 år og brukes i fôr- og matvareindustrien og i farmasi. I tillegg til tarehøsting har Norge et stort uutnyttet potensial i form av taredyrking. Kunnskapen om karbonopptaket for tare er imidlertid mangelfull, og det er behov for bedre kunnskap om tareskogens betydning for opptak av CO2 og langsiktig lagring av karbon i havet. Tareskog er derfor foreløpig ikke inkludert i verken klimaforhandlingene eller klimapanelet, men potensialet er antatt å være stort, ikke minst fordi taren vokser så raskt. Økt kunnskap om tarens rolle i klimasammenheng og en bærekraftig utnyttelse og forvaltning av tare kan bidra til både karbonfangst og utvikling av ny næringsaktivitet.

MAREANO-programmet kartlegger havbunnen i norske områder, og har gitt mye ny kunnskap om landskap, naturtyper, arter, geologi og forurensning på havbunnen. Dette gir også grunnlag for ny forskning og metodeutvikling.

Norge har kystområder med store miljøverdier og bruksmuligheter. Næringsaktiviteten og annen bruk av kystområdene øker. Vi trenger mer kunnskap for å utvikle en mer helhetlig og økonomisk og miljømessig bærekraftig forvaltning av kystområdene. Norge har mange fagmiljøer som jobber med disse problemstillingene, men det er behov for å se disiplinene bedre i sammenheng og heve kunnskapsnivået for en mer helhetlig forvaltning av kystområdene.

3.5 Rent hav og sunn og trygg sjømat

Nesten 50 % av jordens biologiske produksjon foregår i havet. Samtidig kommer bare 2 % av verdens matforsyning fra havet, eller om lag 15 % av animalsk protein.7 Klimautfordringer og press på verdens jordbruksarealer og ferskvann vil gjøre matproduksjon i havet enda viktigere fremover. Sjømat er viktig for matsikkerhet og ernæring, og Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler økt inntak av sjømat for å bedre folkehelsen. Å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring er bærekraftsmål nr. 2. Det blir derfor viktig å bygge kunnskap og utvikle havet som leverandør av trygg og næringsrik mat samtidig som vi må sikre bærekraftige, rene og sunne hav. Dette vil være i tråd med bærekraftsmål nr. 14 knyttet til å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. I dette ligger blant annet å forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforurensning, særlig fra landbasert virksomhet.

En langsiktig kunnskapssatsing som skal bidra til rent og rikt hav og sunn og trygg sjømat, må gi oss bedre kunnskap om hva som påvirker livet i havet, og hvilke følger dette får for fiskehelse og folkehelse. Denne typen kunnskap er viktig for at vi skal kunne utvikle sjømatproduksjonen videre. Norge er allerede en pådriver for å utvikle kunnskapen, og er internasjonalt ledende innenfor flere forskningsområder.

Norsk forvaltning har god dokumentasjon om innholdet av uønskede stoffer i oppdrettsfisk og i de viktigste villfiskbestandene som høstes kommersielt i våre havområder. Vi er i ferd med å bygge mer kunnskap om flere arter i havet og kystområdene som kan benyttes til mat og fôr. Innholdet av miljøgifter i fisk varierer mye, men er i all hovedsak under grenseverdiene som er satt for å sikre trygg mat. Vi har imidlertid lite kunnskap om nivåer av mikro- og nanoplast i høstet og dyrket sjømat og andre marine organismer. Når flere påvirkningsfaktorer er til stede samtidig, som for eksempel plastavfall, tungmetaller, radioaktive stoffer, miljøgifter og oljekomponenter, kan det ha større påvirkning på miljø og helse enn de ville ha hatt hver for seg. Dette gjelder også når flere miljøgifter virker samtidig. Vi trenger derfor mer kunnskap om hvilke faktorer som påvirker nivåene og effektene de har på fiskehelse og på mennesker. Videre er det viktig å se arbeidet med kartlegging av hav og havbunnsforurensning i sammenheng med arbeidet for trygg og sunn sjømat.

Marin forurensning, forsøpling og mikroplast er en alvorlig trussel mot havmiljøet og mulighetene for bærekraftig utvikling. Det er behov for økt kunnskap om kildene til marin forsøpling og mikroplast og hvordan den kan forhindres, plastens transport, fragmentering, nedbrytning og skjebne i havområdene. Dette er viktig for å kunne treffe effektive og målrettede tiltak for å møte denne globale miljøutfordringen. Internasjonalt harmoniserte måle- og overvåkingsmetoder og standarder for nivåer av mikro- og nanoplast i havmiljø, marine økosystemer og organismer må utvikles. JPI Oceans har tatt initiativ til å utvikle felles metodikk for slik overvåking, noe som er viktig for å kunne utveksle kunnskap på tvers av land. Videre pågår det forskning for å se på effekter av plast på marine økosystemer og mattrygghet. EUs organ for mattrygghet EFSA har vurdert at de minste partiklene – nanoplast – gir grunnlag for størst bekymring. Forskning om og utvikling av effektive og miljøvennlige metoder for å forebygge marin forsøpling og mikroplasttilførsler til havet fra landbaserte og sjøbaserte kilder er sentralt for rent havmiljø og ren sjømat.

Det nyetablerte Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten og Vesterålen har som en av sine hovedoppgaver å sammenstille den beste tilgjengelige vitenskapelige og erfaringsbaserte kunnskapen om oljevern og marin forsøpling. Hovedvekten skal legges på kunnskap om metoder for håndtering av oljeutslipp og opprydding av marin forsøpling, samt forebygging, særlig fra sjøbaserte kilder. Senteret skal gjøre kunnskapen tilgjengelig for andre som jobber med de samme problemstillingene.

Ny kunnskap fører også til at stadig nye stoffer vurderes som miljøgifter. Dokumentasjon av kilder, forekomster og effekter er viktig som grunnlag for gode reguleringer av miljøgifter internasjonalt. Data fra Norskehavet og Arktis er særlig viktige ettersom luft- og havstrømmer bringer langtransportert forurensning dit.

Ernæringsmessig riktig og trygg mat er viktig både nasjonalt og globalt. Ytterligere vekst i oppdrettsnæringen gjør det nødvendig at nye råvarer tas i bruk til å produsere fiskefôr. Fôret som brukes til oppdrettsfisk, skal være trygt og bærekraftig og bidra til god balanse av essensielle næringsstoffer. Majoriteten av forskning på fôr skjer med utgangspunkt i landdyrs behov, og Norge står i en særstilling når det gjelder å levere ny kunnskap om oppdrettsfiskens behov. Når nye fôrråvarer til fiskefôr tas i bruk, er det vesentlig med kunnskap om eventuelle uønskede stoffer og hvordan nye fôrvarer påvirker opptak av næringsstoffer. Eksempel på nye fôrkilder kan være fermentering basert på tre og gass. EU har også nylig godkjent bruk av insektmel i fôr til fisk.

Fotnoter

1.

Menon: Verdiskaping i havnæringene 2016. 2018

2.

OECD: The Ocean Economy in 2030. 2016

3.

Kunnskapsdepartementet: Forskningsbarometeret 2018

4.

Clune, Crossin og Verghese: Systematic review of greenhouse gas emissions for different fresh food categories. Journal of Cleaner Production. Vol. 140, part 2, Jan. 2017 s. 766–783

5.

Oljedirektoratet. Ressursrapport: Leting 2018

6.

Rystad Energy. OG21 Strategy update 2016. Value of prioritized technology and competence needs. 2016

7.

EU-kommisjonen. Food from the Oceans. High Level Group of Scientific Advisors. Scientific Opinion No. 3/2017.

Til forsiden