8 Plan for utvikling, forvaltning og prioritering av universitets- og høyskolebygg

Those responsible for building the campus of the future won’t pretend to know what the future holds. They only hope they’re building something malleable enough to handle it.

Dan Huttenlocher, Dean and Vice Provost of Cornell Tech

8.1 Behov for godt utformede universitets- og høyskolebygg

Bygg, utstyr og annen infrastruktur er grunnleggende innsatsfaktorer for at vi skal nå de overordnede målene for forsknings- og utdanningspolitikken. Et godt utformet bygg kan invitere til samarbeid, til å krysse grenser mellom fag og til bedre kommunikasjon mellom studenter, mellom studenter og forskere, og mellom akademia, næringslivet og lokalsamfunnet. Et dårlig utformet bygg kan hindre slikt samarbeid, fremme enveiskommunikasjon fra undervisere til studenter og hindre god utnyttelse av digitalisering, entreprenørskap og utadrettet virksomhet.

Campus (studiested) kan bestå av alt fra ett enkelt bygg til en større eiendomsportefølje med tilliggende uteområder. Beslutninger om universitets- og høyskolebygg former hvor og hvordan studenter, vitenskapelig ansatte og andre kunnskapsarbeidere bor, lærer, studerer, innoverer og kommuniserer. Selv om en campus kan utgjøre en selvstendig enhet, vil den avhenge av og påvirke samfunnet den inngår i.

Universitets- og høyskolesektoren er med sine 3,4 mill. kvadratmeter en av de største statlige eiendomsaktørene i Norge. Målet er å legge til rette for at universiteter og høyskoler kan nytte disse arealressursene på best mulig måte.

Det er flere store byggeprosjekter under oppføring eller prosjektering som krever betydelige ressurser. Dette kapittelet har oversiktstabeller som viser pågående byggeprosjekter og bygg under prosjektering. Regjeringen viser til at universitetene og høyskolene har eller er i ferd med å utforme planer for sin campusutvikling, og at flere institusjoner peker på behov for nybygg og tilpasninger av eksisterende bygningsmasse for økt funksjonalitet og bedre utnyttelse. Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler nøye vurderer behovene for nybygg, rehabilitering eller ombygging samt leie av bygg. Det er behov for tilpasninger for å legge til rette for kvalitet i utdanning og forskning. Videre forventer regjeringen at investeringer i universitets- og høyskolebygg skal være kostnadseffektive, men samtidig bidra til klima- og miljøvennlige løsninger. Regjeringen mener at det er behov for å legge tydeligere rammer for en helhetlig politikk for utvikling, forvaltning og prioritering av bygg og campuser. Det handler ikke nødvendigvis om større arealer, men om de riktige arealene. Norge trenger universitets- og høyskolebygg som egner seg til å utvikle og formidle kunnskap, identitet og verdier.

8.1.1 Kunnskapsnasjon, kapasitetsutvikling og klynger

Bygg og arealer ved universiteter og høyskoler har gjennomgått tilpasninger og endringer i tråd med samfunnsutviklingen og den faglige utviklingen. De første høyere utdanningsinstitusjonene i Norge spilte en avgjørende rolle nasjonalt som drivere for dannelse, nasjonsbygging og identitet. Etter hvert som økonomien utviklet seg til å bli mer industribasert og senere tjenestedrevet, økte behovet for høyt utdannet arbeidskraft. Det ble behov for utdanningsinstitusjoner i hele landet, som skulle sørge for kvalifisert arbeidskraft og bidra til å skape verdier. Utbyggingen begynte for alvor på 1970-tallet. Tidlig på 1990-tallet hadde vi over 100 høyere utdanningsinstitusjoner. I de senere årene har utviklingen av universitets- og høyskolebygg tatt en ny retning gjennom større strukturendringer og sammenslåinger av institusjoner.

Byggene er også et virkemiddel og en innsatsfaktor i næringspolitikken. Campusområdet blir brukt av næringslivet og fagmiljøene ved universitetet eller høyskolen i fellesskap. Samlokalisering av undervisning, grunnforskning og anvendt forskning gir et godt grunnlag for innovasjon og økonomisk utvikling. De marintekniske laboratoriene i Trondheim er et av de eldste eksemplene på dette. Den første delen av anlegget var Skipsmodelltanken, som ble åpnet allerede i 1939. Disse laboratoriene har vært viktige for utviklingen av havnæringene i Norge helt siden da. Se også omtale av Ocean Space Centre i kapittel 1.6.2. Et annet eksempel er NTNU Ålesund, som ligger nær GCE Maritime, en viktig klynge for maritim næringsutvikling og innovasjon. Mechatronic Innovation Lab er plassert ved Universitetet i Agder for tettere samarbeid mellom forskning, utdanning og næringsliv.1

Videre glir fagdisipliner over i hverandre. Flere av de store byggeprosjektene som er under planlegging, handler nettopp om hvordan den romlige dimensjonen kan utløse slik faglig nyskaping. Dette var en viktig begrunnelse for regjeringens valg av konsept for bygg for kjemi, farmasi og livsvitenskap (Livsvitenskapsbygget) ved Universitetet i Oslo, jf. kapittel 1.6.2. Økt tverrfaglighet og bedre kvalitet i utdanning og forskning var også sentralt da regjeringen bestemte at ny campus ved NTNU skulle planlegges med en campussamling som gir nye arealer for fagmiljøene som i dag er lokalisert på Dragvoll og i Midtbyen, jf. boks 8.2.

Utvikling av bygg, eiendom og campus drives også av digitalisering og ambisjoner om at de skal bidra til å nå overordnede mål for klima og miljø. Bygg blir stadig mer avanserte, både knyttet til teknologisk utvikling og for å tilfredsstille krav til sikkerhet, arbeidsmiljø, universell utforming og lignende. Dette har kostnadsmessige konsekvenser.

8.1.2 Regjeringens politikk for statlige universitets- og høyskolebygg

Målet er en langsiktig og forutsigbar politikk for bygg og campusutvikling ved norske universiteter og høyskoler som støtter opp under de overordnede målene for forskning og høyere utdanning, og som sørger for gode insentiver for forvaltning av og investeringer i arealene. Regjeringen har følgende forventninger til sektoren:

1. Virkemiddel – Bygg er en innsatsfaktor på lik linje med andre ressurser i forskning og høyere utdanning

2. Tilpasninger – Behov for utvikling og vedlikehold

3. Bæreevne – Investeringer i universitets- og høyskolebygg skal være kostnadseffektive, men samtidig bidra til innovasjon og klima- og miljøvennlige løsninger

4. Universitetsmuseene – Unike samlinger for historie, kultur og identitet skal sikres

Disse forventningene legger rammene for en helhetlig politikk for universitets- og høyskolebygg. De utdypes videre i kapitlet etter en overordnet gjennomgang av systemene og status for byggeprosjekter for statlige universiteter og høyskoler.

Kunnskapsdepartementet har bedt Kunnskapssenter for utdanning (KSU) se på forskning om hva som kjennetegner campusutforming som har positiv innvirkning på undervisning, forskning, samarbeid og læring. 2 I tillegg har departementet bedt Statsbygg om å kartlegge dagens situasjon for bygg i universitets- og høyskolesektoren med utgangspunkt i data om eiendomsmassen, dvs. den fysiske dimensjonen ved campus.3 Statsbygg fikk i oppdrag å se på denne dimensjonen i sammenheng med det vi vet om studenter og ansatte (persondimensjonen), kostnader (den økonomiske dimensjonen), hvordan bygg og arealer egner seg for sitt formål (den funksjonelle dimensjonen) og hvordan campus bidrar til klima- og miljøvennlige løsninger (miljødimensjonen).

Utformingen av kunnskapsgrunnlaget bygger på forskning om campusforvaltning og -utvikling.4

Sammen med dialog med universiteter og høyskoler, samarbeid med andre departementer og sammenligninger med andre samfunnssektorer som forvalter en betydelig andel storskala bygg og infrastruktur, har dette dannet grunnlaget for regjeringens politikk for bygg ved universiteter og høyskoler.

8.2 Et oversiktlig system for universitets- og høyskolebygg

For å lykkes med en effektiv og kvalitetsfremmende utvikling av universitets- og høyskolebygg er det viktig å se nærmere på hvordan disse eiendommene planlegges, bygges og forvaltes. Det kan ta flere tiår fra et behov oppstår til et bygg står ferdig. En byggesak involverer mange aktører og regelverk. Det er flere ulike forvaltningsregimer og finansieringsmodeller. Det er også store variasjoner i omfanget og typen av areal institusjonene disponerer. Grunnen til dette er forskjeller i størrelse, oppgaver, studieportefølje og forskningsprofil. Fagområder som trenger laboratorier, dyrestaller, slepetanker eller annet storskala utstyr har behov for andre arealer enn fagområder som hovedsakelig trenger kontorplasser og grupperom. Det er vanlig å skille mellom «våte» bygg (laboratorier, klinikker osv.) og «tørre» bygg (lesesaler, auditorier, kontorplasser). I dette avsnittet gjennomgås de ulike delene i systemet for universitets- og høyskolebygg: forvaltningsregimer, statlige myndigheters ansvar og styring, finansieringsformer, samt institusjonenes planer, muligheter og ansvar. I tillegg gis det en oversikt over byggeprosjekter i forskjellige faser.

8.2.1 Forvaltningsregimer

Statlige universiteter og høyskoler disponerer et samlet areal på om lag 3,4 mill. kvadratmeter. Den største delen av dette er statlig eiendom som forvaltes av institusjonene selv (halvparten). En fjerdedel forvaltes av Statsbygg, og en fjerdedel av arealet leies i det private markedet. Etter strukturreformen har de fleste institusjonene arealer i alle kategoriene. Selvforvaltet areal innebærer at institusjonene har ansvar for å forvalte, vedlikeholde og drifte arealet selv. Syv institusjoner, Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT), Universitetet i Bergen (UiB), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norges handelshøyskole (NHH) og Norges idrettshøgskole (NIH), omtales som selvforvaltende institusjoner fordi de har en overvekt av selvforvaltet areal.5 Bygg forvaltet av Statsbygg inngår i statens husleieordning, en ordning der institusjonene betaler kostnadsdekkende husleie. Husleien dekker forvaltning, drift og verdibevarende vedlikehold, samt en fastsatt avkastning på investert kapital.

8.2.2 Kunnskapsdepartementets rammer for styring

Kunnskapsdepartementet utøver en felles overordnet styring av universiteter og høyskoler. Statlige og private universiteter og høyskoler er omfattet av en felles lov, de samme sektormålene og et felles finansierings- og akkrediteringssystem og følges opp innenfor felles rammer for tilsyn.

De statlige universitetene og høyskolene hadde i 2017 samlede inntekter på ca. 43 mrd. kroner. Av dette utgjorde direkte statlige bevilgninger om lag 33,9 mrd. kroner. Eksterne bidrags- og oppdragsinntekter til forskning og utdanning utgjorde størstedelen av de øvrige inntektene. Rekruttering av studenter og ansatte, investeringer i bygg og utstyr eller høye ambisjoner for internasjonalt samarbeid er alle eksempler på satsinger som kan legge beslag på budsjettmidler ved institusjonene, og som styrene har ansvar for å vurdere i sammenheng.

Som grunnlag for styrenes prioriteringer knyttet til byggeprosjekter skal alle statlige universiteter og høyskoler som oppfølging av Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren ha utarbeidet campusutviklingsplaner. Dette er overordnede planer for utvikling av bygningsmassen og effektiv bruk av eksisterende og nye campuser. Gjennom campusutviklingsplanene skal institusjonene identifisere hvilke endringer og investeringer som er nødvendige for å tilpasse campus som et godt verktøy for forskning, utdanning og formidling. Selvforvaltende institusjoner skal også ha langtidsplaner for verdibevarende vedlikehold og oppgraderinger med tilhørende årlige budsjettavsetninger.

Før institusjonene melder inn behov for bygg og arealer til Kunnskapsdepartementet, skal de ha vurdert hvordan byggebehovet samsvarer med institusjonens overordnede strategi. Effektiv utnyttelse og endring i eksisterende lokaler skal alltid vurderes som alternativ til nybygg. Det er styret som beslutter hvilke behov som meldes inn til departementet.

Når universitetene og høyskolene vurderer og melder inn planer om og behov for byggeprosjekter til departementet, er de også pålagt å gjennomføre nødvendige behovsanalyser og saksforberedelser i tråd med gjeldende instrukser, regelverk og prosedyrer. De viktigste rammene er Utredningsinstruksen og Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor.6 Dette innebærer at det må fremgå hvilke alternativer til foreslått løsning som er vurdert. I tillegg legger statlige retningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging føringer for arealutnyttelse, gjenbruk og kvaliteter ved det som bygges.

8.2.3 Finansieringsmodeller

Byggeprosjekter kan være alt fra mindre justeringer og tilpasninger i eksisterende bygningsmasse til store nybygg og rehabiliteringsprosjekter. Staten skiller mellom formålsbygg og konkurransebygg. Når statlige virksomheter har behov for nye lokaler, må det tidlig avklares hvilken kategori prosjektet faller inn under. Lokaler som det ikke er et velfungerende marked for, klassifiseres som formålsbygg. Universitets- og høyskolebygg er i hovedsak formålsbygg. Byggeprosjekter ved universiteter og høyskoler kan finansieres på ulike måter:

• i) Prosjekter i egen regi. Byggeprosjekter som de selvforvaltende institusjonene gjennomfører på egen hånd innenfor egen uendret budsjettramme.

• ii) Kurante byggeprosjekter. Byggeprosjekter der institusjonen forplikter seg til å dekke husleien som følger av prosjektet innenfor egne uendrede budsjettrammer. Ordningen er et tilbud innenfor statens husleieordning til statlige virksomheter. Prosjektene bevilges over kap. 2445 Statsbygg. Kurantprosjekter omtales også som brukerfinansierte prosjekter.

• iii) Ordinære byggeprosjekter. Når byggeprosjekter utføres som ordinære prosjekter, følger planlegging, beslutning om iverksettelse og gjennomføring, og eventuelt ekstern kvalitetssikring, et forhåndsdefinert regime med faste beslutningspunkter (statens prosjektmodell). Forslag om startbevilgning og kostnadsramme for prosjektene fremmes i statsbudsjettet. Regjeringen vurderer normalt spørsmål om husleiekompensasjon i forbindelse med vurdering av startbevilgning til byggeprosjektet. Som hovedregel dekkes husleie innenfor gjeldende budsjettrammer. Det gis vanligvis ikke kompensasjon ut over 75 % av økte husleieutgifter. Prinsipper for husleiekompensasjon er nedfelt i kgl. res. av 7. okt. 1997.

• iv) Universitetsarealer i sykehus. Stortinget har vedtatt prinsipper for planlegging, bygging og finansiering av universitetsarealer i nye sykehusbygg, gjeldende fra 2018. Dette innebærer at helseforetakene planlegger og bygger universitetsareal for medisinutdanningen i nye sykehusbygg. Helseforetakene eier arealene, og universitetene leier dem. Husleiekompensasjon håndteres i henhold til prinsippene for fastsettelse av husleiekompensasjon i statlige bygg. Forslag om økte bevilgninger til husleie for universitetene behandles i den ordinære budsjettprosessen sammen med forslag om bevilgning til investeringslån. Husleiekompensasjon skal maksimalt utgjøre 75 % av de økte kostnadene. Universitetene skal eie brukerutstyret. Det er i dag seks helseforetak som har betegnelsen universitetssykehus. Det gjelder Haukeland og Stavanger universitetssykehus, St. Olavs hospital, Universitetssykehuset Nord-Norge og Akershus og Oslo universitetssykehus. For eksisterende bygg er det ulike avtaler og praksis mellom universiteter og universitetssykehus, som beskrevet i Husebekkutvalgets rapport.7 Det er satt i gang arbeid med å få på plass løsninger for arealbruk flere steder. Generelt er det tett samarbeid mellom helseforetak, sykehus og universiteter, også de som ikke har betegnelsen universitetssykehus.

• v) Prosjekter i samarbeid med private utleiere. Universiteter og høyskoler kan også realisere prosjekter i samarbeid med private aktører. Institusjonene inngår i slike tilfeller leieavtale med private aktører på kommersielle vilkår. Husleien skal dekke de samme elementene som i statens husleieordning og fastsettes i avtale mellom den enkelte institusjonen og utleier. I vurderingen av om et lokalbehov skal dekkes ved leie i markedet eller ved et statlig byggeprosjekt, skal det overordnede hensynet være hva som er økonomisk mest gunstig for staten.

For prosjekter over 50 mill. kroner er det faste beslutningspunkter der prosjektene må gjennom godkjenning og/eller ekstern kvalitetssikring, se boks 8.1.

8.2.4 Store statlige investeringer i universitets- og høyskolebygg

Store statlige investeringer er her definert som byggeprosjekter med antatt investeringskostnad over 300 mill. kroner. I perioden 2010–17 er det gjennomsnittlig investert i bygg for universitets- og høyskolesektoren for 1,76 mrd. 2018-kroner årlig. Dette utgjør 41 % av utgiftene til statlige formålsbygg.

Ifølge Statsbyggs kartlegging hadde 15 av 21 statlige universiteter og høyskoler aktive byggeprosjekter våren 2017. Det omfattet 21 prosjekter under bygging og 14 prosjekter under planlegging. Prosjektene under bygging forventes å bli ferdigstilt i tidsrommet 2018–20.

Tabellene nedenfor gir oversikt over store byggeprosjekter i ulike faser: ferdige prosjekter, prosjekter under bygging og prosjekter under planlegging.

8.3 Bygg som innsatsfaktor – betydningen av strategisk campusutvikling

8.3.1 Faglig og organisatorisk betydning av strategisk campusutvikling

Langsiktig og strategisk arbeid med bygg og arealer må ses i sammenheng med institusjonenes samlede strategier, mål, planer og prioriteringer. Lov om universiteter og høyskoler stiller krav til fysisk læringsmiljø for studenter, jf. §4-3 Læringsmiljø. Styret er ansvarlig for at lokaler er dimensjonert og innredet for virksomheten som drives, og at lokalene blir vedlikeholdt. Tradisjonelt har eiendomsforvaltningen hatt mye oppmerksomhet mot byggenes behov for vedlikehold og at de er trygge å bruke. Dette er viktig, men i de siste årene har det i tillegg blitt lagt mer vekt på at bygg og lokaler skal være knyttet til institusjonens mål og være godt egnet til den aktiviteten som foregår. Selv om bygg ofte har lang levetid, må de kunne tilpasses endrede brukerbehov. Dette omtales videre i kapittel 8.4.

Flere studier i kunnskapsoversikten fra KSU konkluderer med at den fysiske utformingen av læringsarealer påvirker hvilke undervisnings- og læringspraksiser som er mulige.8 De viser også at romutforming kan bidra til å opprettholde gamle praksiser eller hindre at nye får utvikle seg. Kunnskapsgrunnlaget tyder på at det er behov for rom og arealer som legger til rette for samarbeid, diskusjon, deltakelse og tilgang til teknologiske verktøy.

Utvikling av undervisnings- og læringspraksis må samordnes med utformingen av undervisnings- og læringsrom slik at studentene trives, lærer det de skal, fullfører og får optimalt læringsutbytte. Campusutvikling er en del av organisasjonsutviklingen og krever ledelsesforankring og eierskap til omstillingsprosessene i alle ledd i organisasjonen. Figur 8.3 illustrerer sammenhengen mellom organisering og fysisk utforming av bygg og rom.

8.3.2 Campusutviklingsplaner

Campusutviklingsplaner er et viktig redskap for å legge til rette for en fremtidsrettet utvikling av enkeltcampus og flercampusinstitusjoner som støtter opp om institusjonens faglige prioriteringer. Kunnskapsdepartementet har bedt alle statlige universiteter og høyskoler om å utvikle campusplaner, jf. omtale i kapittel 8.2.2. I kunnskapsgrunnlaget utarbeidet av Statsbygg fremgår det at 13 av 21 statlige institusjoner har campusutviklingsplaner for en eller flere av sine campus/studiesteder. Flere av institusjonene som nylig har fusjonert, er i ferd med å utarbeide nye eller reviderte planer for å synliggjøre utfordringene og mulighetene en struktur med flere campus kan gi. Innretning og tidshorisont for planene varierer. For eksempel har UiO, UiB, NTNU og UiS langsiktige planer som strekker seg frem til 2040 eller lenger. Mange av planene har kortere tidshorisont, det vil si frem mot 2020–2025. Det er også ulikt hvor godt planene for de fysiske campusene er knyttet til institusjonenes overordnede strategi, og i hvor stor grad dette fungerer som et reelt styringsverktøy for institusjonen.

Forvaltning og utvikling av universitets- og høyskoleeiendommer skal understøtte den faglige og organisatoriske virksomheten ved institusjonene. Ressurser til bygg må derfor prioriteres og veies opp mot andre prioriteringer. Dette innebærer at campusutviklingen bør være en integrert del av institusjonenes faglige og organisatoriske mål, og at de må utvikle god praksis for innovativ og rasjonell utnyttelse av sine arealer.

Regjeringen forventer:

• at statlige universiteter og høyskoler har campusutviklingsplaner som legger til rette for rasjonell bruk av arealene, og som støtter opp under institusjonens faglige og strategiske prioriteringer

Regjeringen vil:

• evaluere praksisen for campusutviklingsplaner innen 2022

8.4 Behov for utvikling og vedlikehold

Universitets- og høyskolebygg har et svært viktig formål i samfunnet. De skal understøtte og bidra til å nå mål for forskning og høyere utdanning. Et bygg er ikke nødvendigvis godt selv om det er godt vedlikeholdt, men når det fungerer godt for dagens brukere. Vi kan anta at størstedelen av fremtidens bygninger eksisterer i dag, men at det vil være store behov for tilpasninger. Det kan være behov for mer plass som følge av flere studenter og større fagmiljøer, og det kan være nødvendig å tilpasse arealer til strategiske fagsatsinger som for eksempel Sentre for fremragende forskning, større utstyrsanskaffelser eller tverrfaglig samarbeid, eller samlokalisering og sammenslåinger. For regjeringen er det viktig å sørge for at vi kan bruke de arealene vi har på en best mulig måte. Nedenfor drøftes noen sentrale årsaker til behov for utvikling og vedlikehold.

8.4.1 Studentvekst

I likhet med andre OECD-land har Norge opplevd en kraftig vekst i høyere utdanning. I 1970 var det om lag 50 000 studenter i Norge. I 2017 hadde tallet økt til 257 000.9 Antall studenter har økt med 37 % i perioden 1997–2016, mest i det siste tiåret. Antall ansatte økte med 63 % i samme periode. Behov for økt kapasitet har betydning for utvikling av campus og tilliggende infrastruktur og velferdstilbud som studentboliger og transport. Et eksempel på et byggeprosjekt som er gjennomført på bakgrunn av aktivitetsvekst, er bygg for Medisin- og helsefag II ved UiT – Norges arktiske universitet (åpnet i 2018) og studentboligene ved campus Breivika i Tromsø. Det er imidlertid ikke sikkert at aktivitetsvekst vil være en like stor driver for utbygging og rehabiliteringer i årene som kommer. Blant annet har Norge hatt betydelig reduksjon av barnefødsler de siste årene, noe som vil gi historisk små ungdomskull om 20 år. Statsbyggs kartlegging indikerer dessuten at dagens areal kan utnyttes bedre.10

8.4.2 Sammenslåingsprosesser og samlokalisering

Mange av de store byggeprosjektene har kommet etter større sammenslåingsprosesser. Den første prosessen var Høgskolereformen i 1994, da Stortinget vedtok å slå sammen 98 høyskoler til 26 større enheter. Den andre var Strukturreformen som ble vedtatt av Stortinget i 2015. Etter Strukturreformen er det i dag 21 statlige universiteter og høyskoler med om lag 90 studiesteder.11 Eksempler på byggeprosjekter som følger av samlokalisering etter strukturendringer er Campus Ås (sammenslåing av tidligere Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) på Ås og Norges veterinærhøgskole (NVH) i Oslo til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)), samt samlokalisering av NMBU og Veterinærinstituttet (VI), Campus Kronstad for Høgskulen på Vestlandet og nybygg for kunst, musikk og design for Universitetet i Bergen.

Mange universiteter og høyskoler har også tett samarbeid med andre parter som det trolig ikke blir aktuelt å fusjonere med, men som har nytte av å være lokalisert på samme sted. Dette kan være lokalt næringsliv, forskningsinstitutter, samskipnader, aktører innenfor helsevesenet eller andre. Eksempler på dette er MediaCity Bergen eller SINTEF og NTNU. Ved Campus Ås har også matforskningsinstituttet Nofima og Norsk institutt for bioøkonomi hovedkontor. Det er også tett samarbeid mellom helseforetak, sykehus og universiteter som omtalt i kapittel 8.2.3.

8.4.3 Kulturhistoriske bygg

Kulturhistoriske bygg er en verdifull ressurs. De kulturhistoriske eiendommene er viktige for institusjonenes egenart, har ofte en sentral plassering som lokalsamfunnet nyter godt av og skaper miljø og tilhørighet. De største oppgraderingsprosjektene de siste årene har vært rehabilitering av Sentrumsbygningene ved UiO, Universitetsmuseet i Bergen, Urbygningen ved NMBU og Norges idrettshøgskole. Disse prosjektene har i stor grad handlet om å ivareta institusjonenes historie samtidig som bygningene er oppgradert for å møte dagens krav.

Drøyt halvparten av bygningsmassen ved de selvforvaltende institusjonene er fra før 1970, og om lag 70 % fra før 1990. Av de eldre byggene ved disse institusjonene er om lag 11 % vernet eller fredet.12 Ved enkelte institusjoner gjelder dette opptil 70 % av bygningsmassen. Dette kan gjøre rehabilitering og oppgradering mer krevende og gi høyere kostnader. Ikke minst krever kulturhistoriske bygg særskilt forvaltningskompetanse.

8.4.4 Modernisering og oppgradering

Modernisering og oppgradering handler om å sørge for at bygg og arealer er i god stand og kan brukes til sitt formål på en optimal måte. Høy kvalitet i høyere utdanning krever lokaler som støtter opp under moderne undervisningsformer og et godt læringsmiljø. Utforming av lokaler må baseres på kunnskap om hvordan og i hvilke omgivelser studentene lærer best.

Flere store, strategiske fagsatsinger krever tilpasninger og endringer i bygg og arealer. Å nå opp i konkurransen om prestisjetunge tildelinger som Senter for fremragende forskning fra Norges forskningsråd eller stipender fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) kan innebære krav til større og mindre ombygginger. Videre kan tilpasninger av eksisterende bygningsmasse være et viktig bidrag til å redusere klima- og miljøavtrykket i sektoren.

Rapporten fra Kunnskapssenter for utdanning (KSU) viser til forskning som dokumenterer at romutforming kan utgjøre barrierer for å ta ny pedagogikk og teknologi i bruk. Funksjonelle lokaler kan fremme bedre utnyttelse av digitalisering, noe som kan bidra til å styrke relevansen av kompetansen til studentene for arbeidslivet, jf. OECDs rapport om høyere utdanning i Norge fra 2018.13 Studenter er mindre avhengige av fysisk tilstedeværelse på campus enn før. Økt bruk av teknologi gjør det mindre viktig hvor og når de lærer. Samtidig legger nye lærings- og undervisningsformer opp til mer samarbeid, diskusjon og problemløsning. Kunnskapsoversikten om campusutforming fra KSU og kartleggingsrapportene fra Statsbygg identifiserer et stort behov for bygninger og rom med en utforming som støtter og stimulerer til samarbeid, både fysisk og virtuelt. Statsbygg påpeker at arealutnyttelsen kan bedres ved hjelp av mindre byggetiltak, for eksempel flytting av vegger eller revitalisering av ubrukte areal. Eksempler på dette er ny og tilpasset bruk av eldre auditorier ved NTNU til moderne interaktive formidlingsarealer og revitalisering av vrimlehallen ved campus Kristiansand ved UiA (se boks 8.3).

I 2012 gjennomførte Riksrevisjonen en undersøkelse om statens forvaltning av eiendomsmassen i universitets- og høyskolesektoren.14 I denne rapporten kom det frem at 19 % av bygningsmassen hadde en negativ utvikling i perioden 2003–11 med hensyn til teknisk tilstand. Kunnskapsdepartementet og de selvforvaltende institusjonene har satt i verk flere tiltak for å følge opp Riksrevisjonens rapport. Departementet krever at de selvforvaltende institusjonene skal ha langsiktige planer for vedlikehold og oppgraderinger. De selvforvaltende universitetene har fra 2018 lagt om internhusleiesystemet for å sikre effektiv bruk av arealene og møte kravene om verdibevarende vedlikehold. Departementet har dessuten bedt alle de statlige institusjonene om å utarbeide langsiktige campusplaner for å sikre rasjonell bruk av arealene, jf. omtale i kapittel 8.3. Institusjonene prioriterer en større del av rammebevilgningen til arealer enn de gjorde tidligere. De selvforvaltende institusjonene har brukt 1,1–1,3 mrd. kroner årlig de siste fire årene til vedlikehold og påkostninger innenfor egne rammer.

Regjeringen har i perioden 2015–18 tildelt midler til oppgradering av bygg ved selvforvaltende institusjoner for til sammen 330 mill. kroner. Ordningen forutsetter at institusjonene stiller med minst 50 % av finansieringen. Samlet har tildelingene og institusjonenes egeninnsats bidratt til oppgradering for over en milliard kroner.

Statlige universiteter og høyskoler bør gjennomføre nødvendige tilpasninger og oppgraderinger i sine arealer og vurdere reinvesteringer som en del av behovsanalysen for byggeprosjekter.

Regjeringen forventer:

• at universiteter og høyskoler gjennomfører nødvendige tilpasninger og vedlikehold av eksisterende eiendomsmasse

Regjeringen vil:

• stimulere til god utvikling og investering i oppgradering og tilpasninger ved å styrke ordningen med oppgraderingsmidler for de selvforvaltende institusjonene

• innføre en tilsvarende ordning for universiteter og høyskoler med lokaler i statens husleieordning

8.5 Kostnadseffektive universitets- og høyskolebygg som bidrar til innovasjon og klima- og miljøvennlige løsninger

Universitets- og høyskolesektoren er en av de største eiendomsaktørene i statlig sektor målt i antall kvadratmeter. Byggene påvirker omgivelsene alt etter hvordan de er utformet, lokalisert, drevet og tatt i bruk. Sektoren kan gi viktige bidrag til å oppfylle bærekraftsmålene – både gjennom campusutvikling og som sentrale aktører for nye bærekraftløsninger nasjonalt og globalt. Campusområdene utgjør viktige utearealer for studenter, ansatte og befolkningen for øvrig. Som del av et integrert byliv kan uteområdene i og rundt universiteter og høyskoler tilby gode møtesteder og gjennomfartsårer. Vi trenger derfor en bred tilnærming til klima- og miljøvennlig forvaltning, drift og utvikling av bygg og eiendom.

I Perspektivmeldingen understreker regjeringen at det er viktig med god koordinering i bruken av virkemidler for at klima- og miljømål ikke skal komme i konflikt med andre samfunnsmål. Universitetene og høyskolene har ulike tilnærminger til klima- og miljøstrategiske problemstillinger. Enkelte institusjoner, som UiO, UiB og NTNU, har en egen miljø- og klimastrategi for eiendomsvirksomheten.

Klima- og miljøavtrykk i universitets- og høyskolesektoren handler i denne sammenhengen om gjenbruk av eksisterende bygningsmasse, arealutnyttelse, energibruk, materialbruk, avfallshåndtering, transport og forurensning. Universitetene og høyskolene har også en egen rolle i å utvikle og ta i bruk innovative og klima- og miljøvennlige løsninger gjennom utdanning, forskning, innovasjon, formidling, innkjøp og anskaffelser og bidrag til samfunnsdebatten, jf. omtale i kapittel 4.3.

Flere instrukser, forskrifter og internasjonale avtaler fastsetter miljøkrav til tekniske løsninger innenfor bygg, materialbruk og energianlegg. Klima- og miljøavtrykk dreier seg imidlertid i vel så stor grad om en helhetlig bevissthet rundt grønn drift. Statsbygg viser i sitt kunnskapsgrunnlag til forskning som dokumenterer at feil bruksrutiner kan motarbeide gode tekniske løsninger, og at selv «dårlige» bygninger kan driftes miljøeffektivt.15 Det vil imidlertid kreve investeringer å få på plass løsninger som tilfredsstiller gjeldende miljøkrav, både i eksisterende og nye bygg.

Regjeringen forventer:

• at universiteter og høyskoler bidrar til å skape, utvikle og ta i bruk forskning, utdanning og innovasjon som gir kostnadseffektive, bærekraftige og klima- og miljøvennlige løsninger innenfor gjeldende tekniske forskrifter

Regjeringen vil:

• utvikle og ta i bruk grønne indikatorer for å synliggjøre og overvåke klima- og miljøeffekter i campusutvikling

• utrede effektene av universitets- og høyskolesektorens samlede klima- og miljøtiltak

8.6 Unike samlinger for historie, kultur og identitet

8.6.1 Universitetsmuseer

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet har et særskilt nasjonalt ansvar for å drive museum med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Universitetsmuseene forvalter samlinger av stor nasjonal og internasjonal verdi med til sammen ca. 19 millioner objekter, og disponerer et samlet areal på om lag 130 000 kvm. I 2017 var det i underkant av 1,9 millioner besøkende ved universitetsmuseene.

Riksrevisjonens undersøkelser av sikring og bevaring ved statlige museer har avdekket at mange av samlingene ved universitetsmuseene ikke har vært oppbevart under tilstrekkelig gode forhold, og at styringen av universitetsmuseene ikke var god nok.16 Som en oppfølging av St.meld. nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale – Universitetsmuseene er både departementets overordnede styring og universitetenes interne styring av museene forbedret. Museene er bl.a. betydelig bedre integrert i universitetenes styringsdokumenter og -rutiner. Institusjonene har gjort en stor innsats gjennom flere år for å bedre magasinforholdene, og noen har løst dette ved å leie eksterne lokaler. Det er likevel fortsatt store utfordringer. Deler av Vikingtidssamlingen på Bygdøy er alunkonservert og forvitrer innenfra, jf. omtale i boks 8.6. Store deler av samlingene ved universitetsmuseene er gjemt i magasiner og vises ikke for publikum. Universitetsmuseet i Bergen ble utsatt for tyverier i 2017. Tilstandsrapporten for høyere utdanning i 2018 viser at de fleste museene har stor risiko for vannskade. Flere har også utfordringer med rutiner og beredskap, luftfuktighet og temperatur. Det er stort spenn med hensyn til i hvor stor grad objekter er digitalisert og gjort tilgjengelig på nett. Sikring og bevaring av museumsgjenstandene er den største utfordringen for disse arealene, og situasjonen blir ikke bedre uten økte og oppgraderte lokaler.

Universitetsmuseet i Bergen var ferdig rehabilitert høsten 2018, og utstillingsprosjektet vil være ferdig våren 2019. Vikingtidsmuseet ved Kulturhistorisk museum, UiO, og Arkeologisk museum ved UiS er ferdig med prosjektering. Regjeringen har besluttet lokalisering for Tromsø Museum, UiT, som prosjekteres som ordinært byggeprosjekt utenfor husleieordningen. Oppgradering av magasinene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim inngår i planene for Campus NTNU, som er under planlegging. Utstillingsveksthuset ved Naturhistorisk museum, UiO er også under prosjektering.

I Jeløya-plattformen varsler regjeringen at den vil gjøre vår nasjonale kulturarv mer tilgjengelig ved å styrke museenes forsknings- og formidlingskompetanse. Regjeringen viser videre til at Vikingtidsmuseet ved Kulturhistorisk museum ved UiO og Arkeologisk museum ved UiS er ferdig prosjektert. Dette er prosjekter som særlig bidrar til sikring, bevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av unike historiske og kulturelle samlinger.

Regjeringen forventer:

• at universitetene ivaretar sitt ansvar for å sikre og bevare unike samlinger, herunder tilgjengeliggjøring av samlinger digitalt, samt sikre gode rutiner og beredskap