Meld. St. 7 (2011–2012)

Nordområdene

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Økt aktivitet i nord. Muligheter og utfordringer

8 Miljøvern og miljøutfordringer

Figur 8.1 Varangerhalvøya.

Figur 8.1 Varangerhalvøya.

Foto: Marianne Gjørv

Regjeringen vil at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene. Regjeringen vil ta vare på miljøet i nordområdene og legge til rette for verdiskaping og menneskelig aktivitet samtidig som miljøverdiene og naturmangfoldet opprettholdes. Naturmangfoldlovens kapittel II skal legges til grunn ved myndighetsutøvelse som påvirker naturmangfoldet. Dette skal medvirke til at utnyttelsen av ressursene er bærekraftig, og at naturen tas vare på ved bærekraftig bruk og vern1.

Aktivitet med betydning for klimagassutslipp, forurensing, ressursutnyttelse og arealbruk skal skje i samsvar med nasjonale mål og internasjonale forpliktelser på miljø- og klimaområdet. Bevaring av naturmangfoldet skal legges til grunn som en premiss for utviklingen i tråd med målene og prinsippene i naturmangfoldloven, svalbardmiljøloven, havressursloven og forvaltningsplanene for norske havområder i nord. Et av de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk er å bevare øygruppens villmarksnatur. Når det gjelder særskilte mål og miljøkrav som gjelder forvaltningen av miljøet på Svalbard, henvises det til St.meld. nr. 22 (2008-2009) om Svalbard.

8.1 Miljøet er viktig for velferd og verdiskaping

En helhetlig og langsiktig forvaltning av miljøet og ressursene er en forutsetning for å sikre livsgrunnlaget for oss selv og kommende generasjoner. Mangfoldet av arter og naturtyper er nødvendig for å opprettholde naturens økologiske prosesser og systemer, som i sin tur danner grunnlag for bosetting, verdiskaping og velferd. I nordområdene tydeliggjøres disse sammenhengene av at en stor del av næringsgrunnlaget er direkte knyttet til naturen og de levende ressursene. Denne sammenhengen dokumenteres også av kulturminnene, især urfolks kulturminner og landskapstradisjoner.

De norske land- og havområdene har store naturverdier, og Barentshavet er blant de mest produktive i verden. Her finnes over 200 fiskearter, tusenvis av arter av bunndyr og store forekomster av sjøfugl og sjøpattedyr. Den store biologiske produksjonen gir grunnlag for noen av de største fiskeriene i verden: Norsk-arktisk torsk alene gir nå en årlig fangstkvote på over 700 000 tonn. Barentshavet har også noen av de største forekomstene av sjøfugl i verden.

Det nordlige Barentshavet og Svalbard er leveområde for noen av verdens best bevarte bestander av isbjørn og hvalross. De nordlige havområdene har også et stort genetisk mangfold som gjennom marin bioprospektering kan gi nyttig kunnskap og økonomisk verdifulle tjenester. Nord-Norge har storslagne landskap og en unik kulturminnearv som gjenspeiler befolkningens bruk av naturressursene i havet og på land gjennom flere tusen år. I Nord-Norge finnes også mange av landets best bevarte villaksbestander. I Barentsregionen finner vi størstedelen av de gjenværende områdene med uberørt natur på det europeiske fastlandet. Helt i nord fremstår Svalbard som en stor, sammenhengende villmark og som et eksempel på vellykket langsiktig miljøforvaltning.

Dette mangfoldet av naturverdier – og kulturminner – gir grunnlag for virksomhet av stor økonomisk og kulturell betydning, som fiske, fangst, reindrift og reiseliv. Naturmangfoldet er også grunnlaget for viktige næringsaktiviteter som akvakultur og landbruk og for urbefolkningenes tradisjonelle levesett. Nærkontakt med naturmiljøet som finnes i nord, er viktig for livskvaliteten for mange mennesker og gir opplevelser, identitet og tilhørighet til regionen.

8.2 Miljøutfordringer i nordområdene

Både lokal aktivitet og ytre påvirkning har konsekvenser for miljøet i nord. De viktigste ytre faktorene er klimaendringer, forsuring av havet og langtransporterte tilførsler av miljøgifter. Lokal påvirkning omfatter ulike typer arealbruk og ressursutnyttelse der fiske, oppdrett, reindrift og utbygging av energi- og transportinfrastruktur er viktige faktorer. Det finnes også en rekke lokale kilder og potensielle kilder til forurensing. Dette omfatter blant annet skipsfart, petroleumsvirksomhet, industrivirksomhet og atominstallasjoner i Norges nærområder.

Økende menneskelig aktivitet sammen med klimaendringer skaper nye miljøutfordringer. Tiltagende knapphet og høyere priser på olje og mineraler samt økt tilgjengelighet som følge av mindre sjøis har bidratt til å forsterke interessen for naturressursene i nord og for de nye sjørutene som er i ferd med å åpne seg. Regjeringen vil legge strenge miljøkrav til grunn for ny virksomhet og beskytte særlig verdifulle og sårbare områder mot negativ påvirkning.

Mange av bestandene av fisk, pattedyr og fugl i nordområdene er preget av store naturlige svingninger. Samtidig skjer det endringer i det fysiske miljøet som følge av klimaendringene. Disse endringene forventes å forsterkes gjennom de kommende tiårene og kan forstyrre de naturlige syklusene i det arktiske miljøet. Arter som er tilpasset det ekstreme høyarktiske miljøet, vil få ny konkurranse og kan etter hvert bli fortrengt av mer sydlige arter og økosystemer. Analyser av hvordan bestandene av ulike arter har utviklet seg de siste tiårene, ser ut til å stemme med en slik utvikling.

Landmiljøet i nord er i hovedsak mindre påvirket av lokal virksomhet enn områdene lengre sør. Dette har sammenheng med det kalde klimaet, som gir lav biologisk produksjon i store deler av nordområdene og i Arktis, og som i sin tur er årsak til lav befolkningstetthet og lite aktivitet i store deler av regionen. De regionale forskjellene er imidlertid store. De norske nordområdene spenner fra biologisk rike og relativt tett befolkede kystområder i Nordland til ubebodd polarørken på Øst-Svalbard.

Miljøutfordringene i Nord-Norge er i hovedtrekk de samme som i resten av landet. Fysiske inngrep og endringer i arealbruk er her, som de fleste andre steder i verden, den viktigste årsaken til nedgangen i naturmangfoldet og tap av kulturminner. Dette fører også til nedgang i de gjenværende områdene med inngrepsfri natur. Selv om presset på arealene generelt er mindre i nord, ser vi de samme utviklingstrekkene som lenger sør. En særlig utfordring i nord er knyttet til langvarig overbeiting i tamreinområdene på Nordkalotten. I dag er om lag 12 % av de tre nordligste fylkene vernet.

De marine økosystemene i nord er under press på grunn av klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensing. Påvirkningen som følge av lokal aktivitet er størst i sørlige og kystnære områder. Mange sjøfuglbestander har gått sterkt tilbake, og det er observert betydelig skade på bunnlevende organismer. Korallrevene i flere områder er ødelagt på grunn av bunntråling. Fiskeriforvaltningen har de siste ti årene hatt et stadig økende fokus på bunnsamfunn, og konkrete forvaltningstiltak er iverksatt. Påvirkningen fra fiskeriene forventes derfor å avta.

Global oppvarming er en av flere faktorer som påvirker økosystemene og de levende ressursene i nordområdene. Det er den samlede påvirkningen som avgjør effektene. Klimaendringene må derfor vurderes i sammenheng med andre typer miljøpåvirkning og viktige drivkrefter for endring. Økende konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren gjør havet surere. I et globalt perspektiv er de arktiske havområdene de mest sensitive for denne typen endringer, fordi opptaket av CO2 i havvannet er størst når vanntemperaturen er lav. Økt havforsuring rammer organismer med skall av kalk og kan på sikt få alvorlige virkninger for de marine økosystemene og mulighetene for å høste fra disse.

Det er viktige utfordringer knyttet til bevaring av de nordnorske villaksbestandene, og den samlede belastningen på disse bestandene må ikke øke. Disse bestandene bidrar til verdiskaping i regionen og er en viktig del av naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Tana, som er Norges og verdens mest produktive vassdrag med nordatlantisk villaks, er i en særstilling både nasjonalt og internasjonalt. Mange av laksebestandene i Tana er på et historisk lavt nivå, i hovedsak på grunn av overbeskatning. Det har lenge vært kjent at sjølaksefisket i Finnmark beskatter laks fra russiske elver, og nye undersøkelser viser at minst 20 % av laksen i dette fisket har sin opprinnelse i russiske elver. Pågående dialog og forskningssamarbeid med Russland om dette vil bli videreført. Mange og viktige villaksbestander i nordområdene, særlig i Finnmark, er hittil mindre påvirket av oppdrettsvirksomhet enn mange oppdrettsintensive områder ellers i landet.

En annen aktivitet som antas å ville øke i omfang, er marin bioprospektering. Slik aktivitet reguleres av havressursloven og naturmangfoldloven og vil foregå innen klare miljøforsvarlige rammer.

Økt global etterspørsel etter og stigende priser på mineralske råstoffer åpner muligheter for ny aktivitet og verdiskaping. Samtidig kan utvinning av metaller og mineraler medføre store miljøutfordringer, både når det gjelder naturinngrep, håndtering av restavfall og forurensing. Etablering av ny gruvevirksomhet og ny infrastruktur knyttet til transport, energi og industri vil kunne berøre viktige naturverdier og gjenværende inngrepsfrie naturområder.

Svalbard er langt mindre påvirket av lokal virksomhet og arealbruk enn Nord-Norge. Utenfor de etablerte bosettings- og gruveområdene er øygruppen fortsatt et tilnærmet uberørt villmarksområde der det naturlige mangfoldet av arter og økosystemer langt på vei er intakt. Bruken av disse områdene begrenser seg til friluftsliv, turisme og forskning. Også havområdene som omgir Svalbard, er mindre påvirket enn områdene lengre sør. På Svalbard skjer klimaendringene raskt og forventes å få store negative konsekvenser for miljøet, særlig for arter som er avhengige av sjøis. Turismen er økende. Fortsatt økning i ferdsel og aktivitet kan forventes etter hvert som isen trekker seg tilbake. På Svalbard omfatter verneområdene 65 % av landområdene og 87 % av territorialfarvannet. En egen miljøvernlov setter strenge krav til alle typer virksomhet på øygruppen, også utenfor verneområdene. Dette er et konkret uttrykk for den høye prioritet miljøvern har i svalbardpolitikken.

Miljøtilstanden i nordområdene og Arktis er i stor grad avhengig av utslipp og virksomhet som skjer utenfor regionen. Klimaendringene, havforsuring, langtransportert forurensing og påvirkning av trekkende arter er eksempler på dette. Nye miljøgifter innebærer også en utfordring.

Klimaendringer kan forsterke den negative utviklingen for naturmangfoldet. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) vil om lag 30 % av jordas arter dø ut om middeltemperaturen på jorda stiger 2–3 grader. Arktis er en av de regionene som peker seg ut som mest sårbar i en slik sammenheng. Regjeringen er opptatt at vi utvikler ytterligere kunnskap om hvordan naturmangfoldet og de levende ressursene vil respondere på de pågående endringene i fysiske miljøforhold. Slik kunnskap vil være avgjørende for å utvikle effektive tilpasningsstrategier for miljøvernet og ressursforvaltningen i nord.

Klimaendringer, havforsuring og økt aktivitet vil øke den samlede belastningen på miljøet i nordområdene. På grunn av flere usikre og dårlig dokumenterte faktorer er det ikke mulig å si sikkert hvilke konsekvenser den samlede menneskelige aktiviteten faktisk har på økosystemet, men flere store påvirkninger på samme sted og tid innebærer større risiko for konsekvenser på økosystemet. Dette understreker viktigheten av en varsom tilnærming til aktivitet som kan øke belastningen eller risikoen for skade på miljøet i nordområdene.

8.3 En helhetlig og langsiktig forvaltning av miljøet

Hvis naturmangfoldet i nord skal gi grunnlag for gode liv og økonomisk velferd også i fremtiden, må det sikres gjennom en helhetlig og langsiktig forvaltning. Bare slik kan man sørge for at ulike påvirkninger og aktiviteter vurderes i sammenheng, og unngå at økt næringsutvikling basert på utnyttelse av naturressursene kommer i alvorlig konflikt med natur- og miljøvernhensyn og med næringsvirksomhet knyttet til bærekraftig bruk av økosystemene. Dette setter høye krav til regelverk og rammer nasjonalt og til samarbeid og koordinering av forvaltningen på tvers av landegrensene. Dette er prinsipper som ligger til grunn både for naturmangfoldloven, svalbardmiljøloven, vannforskriften, havressursloven og forvaltningsplanene som skal sikre en helhetlig, økosystembasert forvaltning av norske havområder, og som fremmes av Norge i det bilaterale samarbeidet med Russland og innenfor Arktisk råd.

En slik helhetlig forvaltning må være basert på beste tilgjengelige kunnskap. Regjeringen er derfor opptatt av å ha en kunnskapsbasert tilnærming der miljøkonsekvensene er grundig vurdert før beslutninger om ny aktivitet fattes, og der det er åpenhet om utfordringer og motsetninger mellom ulike interesser og hensyn. På denne måten kan man gjøre bedre vurderinger av hvilke krav som bør stilles, og hvor grensene for menneskelig aktivitet bør trekkes.

Arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene og helhetlige forvaltningsplaner for ferskvann, brakkvann og kystvann etter vannforskriften er gode eksempler på hvordan man kan klargjøre de overordnede rammene for aktivitet og legge til rette for sameksistens mellom ulike næringer. En slik helhetlig tilnærming kan også medvirke til felles forståelse av miljøforvaltningen mellom næringsinteresser, lokale, regionale og sentrale myndigheter, urfolk, miljøvernorganisasjoner og andre interessegrupper.

Regjeringen legger stor vekt på kunnskapsoppbygging på miljøområdet, både nasjonalt gjennom satsinger som Framsenteret i Tromsø og gjennom samarbeid med andre land innenfor Arktisk råd og andre regionale fora. Regjeringens satsing på kunnskap er nærmere omtalt i kapittel 3.4. Nasjonalt er det svært viktig at tiltak som berører naturmiljøet, utredes i tråd med kravene til saksforberedelser og miljøvurderinger i gjeldende lovgivning.

Boks 8.1 Naturmangfoldloven

Naturmangfoldlovens kapittel II har bestemmelser om hvordan forvaltningen skal tilrettelegge for et godt beslutningsgrunnlag når det, med hjemmel i annet lovverk, skal treffes beslutninger som berører naturmangfoldet. Et grunnleggende krav er at alle beslutninger skal bygge på kunnskap om hvordan et planlagt tiltak påvirker naturmangfoldet (naturtyper, økosystemer og arter). Ved vurderingen av om et tiltak skal tillates eller ikke, eller om det skal stilles vilkår, skal de miljørettslige prinsippene legges til grunn som retningslinjer. Dette innebærer at man skal se hen til den samlede belastningen som et økosystem er eller vil bli utsatt for. Kostnadene ved miljøforringelse som vedtaket innebærer, skal bæres av tiltakshaver. Det skal også legges vekt på miljøforsvarlige driftsmetoder, teknikker og lokalisering. Vet man lite om virkningene, skal føre var-prinsippet legges til grunn.

Naturmangfoldlovens prinsipper supplerer krav som følger av de ulike sektorlovene som regulerer aktivitetene, for eksempel havressursloven, mineralloven, petroleumsloven og havenergiloven, eller vedtak etter mer overordnede lover som plan- og bygningsloven og forurensningsloven. De nevnte prinsippene vil inngå i saksforberedelsen og skjønnsutøvingen når de relevante sektormyndighetene fatter beslutninger etter disse lovene. Naturmangfoldloven vil dermed sammen med sektorlovene legge rammer for aktiviteter og beskyttelse av naturmangfold. Tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser, jf. naturmangfoldloven § 14.

8.4 Et målrettet regionalt og globalt miljøvernsamarbeid

En bærekraftig forvaltning av natur- og kulturminneverdiene i nord kan bare skje gjennom en kombinasjon av målrettet nasjonal innsats og internasjonalt samarbeid. Samarbeidet må først og fremst omfatte de landene vi deler disse naturrikdommene med.

Nordområdepolitikken har stor betydning i en slik sammenheng, både fordi den utenrikspolitiske dimensjonen er viktig for utviklingen i regionen, og fordi denne politikken omfatter flere regionale samarbeidsfora som er viktige i miljø- og klimasammenheng, som Arktisk råd, Barentssamarbeidet og det bilaterale samarbeidet med Russland. Disse samarbeidsprosessene er nærmere omtalt i kap. 7. Samarbeid i nord har også betydning for Norges muligheter til å oppfylle sine internasjonale forpliktelser i henhold til avtaler på områder som klima, forurensing, bevaring av naturmangfold og kulturminner. Bestandene av fisk, fugl og pattedyr i nord har ofte store utbredelsesområder og vandringsmønstre som krysser landegrensene. Et nært samarbeid mellom de arktiske kyststatene om forvaltningen av artene og deres leveområder er også en viktig nøkkel til bærekraftig sosial og økonomisk utvikling i regionen. Norge har hatt et konstruktivt og vellykket fiskerisamarbeid med Russland siden 1950-årene.

Selv om de folkerettslige rammene for miljøvernsamarbeid i nordområdene og Arktis er på plass, er det en utfordring at ikke alle de arktiske statene har signert eller ratifisert sentrale konvensjoner. Regjeringen vil arbeide for et tettere og mer forpliktende miljøsamarbeid mellom de arktiske landene, med vekt på beskyttelse av sårbare arter og økosystemer.

Forvaltningen av miljøet og miljøpåvirkninger som hovedsakelig skyldes virksomhet utenfor regionen, må finne sin løsning gjennom brede internasjonale avtaler som regulerer de aktuelle utslippene og virksomhetene. Her har nordområdepolitikken en viktig rolle å spille gjennom kunnskapsoppbygging og innspill til relevante fora, blant annet gjennom initiativ fra Arktisk råd. Det er viktig at den kunnskapen som genereres og sammenstilles, også formidles videre til regionale og globale miljøavtaler, slik at disse kan ta bedre hensyn til utfordringene i nordområdene. Norge vil fortsette sin innsats for dette i samarbeid med de andre arktiske landene.

Nordområdene fungerer på mange måter som «endestasjon» for langtransporterte miljøgifter som tilføres med luft- og havstrømmene fra sørligere breddegrader. Nasjonale forbud mot mange miljøgifter har etter hvert blitt utvidet gjennom regionale og globale avtaler. Samarbeidet under Arktisk råd har vært og er en viktig bidragsyter til dette arbeidet gjennom overvåking, sammenstilling og vurdering av forurensingssituasjonen i Arktis.

Behovet for samarbeid mellom de arktiske landene på dette feltet er fortsatt stort. Det gjelder både overvåking for å verifisere de ulike trendene og behovet for tiltak mot nye miljøgifter som dukker opp i det arktiske miljøet, samt tiltak rettet mot konkrete kilder innenfor den arktiske regionen. Overvåking er også viktig for å følge endringer i de arktiske økosystemene, herunder endringer for økonomisk viktige arter og påvirkning på truede arter. Regjeringen mener dette fortsatt må være et prioritert arbeid innenfor Arktisk råd og i miljøvernsamarbeidet med Russland.

Regjeringen vil innrette nordområdepolitikken og samarbeidet med andre land i nord på en måte som støtter opp under miljømålene som gjelder for Nord-Norge, Svalbard og norske havområder, så vel som arbeidet med forpliktende internasjonale avtaler for å begrense klimaendringer, langtransportert forurensing og annen ytre påvirkning av miljøet i nord. Innenfor de relevante samarbeidsfora vil regjeringen arbeide for en helhetlig, økosystembasert forvaltning av miljøet i hele den arktiske regionen. Regjeringen er opptatt av å styrke kunnskapen om miljø og klimaendringer i nord gjennom målrettet internasjonalt samarbeid om forskning, overvåking og miljøvurderinger. Regjeringen vil også samarbeide med andre land i nord om styrking og anvendelse av kunnskap om økosystemenes verdi og om å synliggjøre disse verdiene i beslutningsprosesser om virksomhet i nordområdene.

9 Helhetlig og kunnskapsbasert havforvaltning

Figur 9.1 Havforvaltning.

Figur 9.1 Havforvaltning.

Foto: Havforskningsinstituttet.

Norge er en havnasjon og ikke minst en havressursnasjon. Regjeringen har som mål at Norge skal være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Arbeidet med forvaltningsplanene for norske havområder har også fått betydelig internasjonal oppmerksomhet. Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester i havområdene og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdet. I forvaltningsplanene ses menneskelige aktiviteter i sammenheng, og det vurderes samlet hvilke konsekvenser aktiviteten har for havmiljøet og økosystemene. Klargjøring av de overordnede rammene for aktivitet i havområdet legger til rette for sameksistens mellom ulike interesser, særlig mellom fiskerier, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet.

Forvaltningsplanene forutsetter at det gjennomføres systematisk overvåkning av havmiljøet og av tiltak for å forvalte havressursene, basert på en økosystemtilnærming.

Forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten ble fremlagt i St.meld. 8 (2005-2006). Planen har en tidshorisont frem til år 2020 og skal oppdateres jevnlig. Første oppdatering ble lagt frem i Meld. St. 10 (2010-2011). I denne meldingen legges den oppdaterte forvaltningsplanen til grunn i omtalen av forvaltning og utnyttelse av fornybare og ikke-fornybare ressurser i de nordlige havområder.

Forvaltningsplanenes geografiske virkeområder omfatter kun områder under norsk jurisdiksjon. De berørte økosystemer og virksomheter har imidlertid også aspekter av grenseoverskridende karakter, noe som gjør det påkrevet å samarbeide med andre land.

Selv om østlig (russisk) del av Barentshavet ikke inngår i planområdet, berører forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten vårt forhold til Russland. Under prosessen med utarbeidelsen av planen søkte en derfor fra norsk side innenfor rammen av etablerte bilaterale samarbeidsfora (miljø, fiskeri, energi) å holde russerne informert om prosessens retning, innhold og fremdrift, samtidig som russerne ble invitert til å bidra til prosessen med slik relevant informasjon som måtte foreligge på russisk side. Som et positivt resultat av denne linjen kan det pekes på det stadig bredere samarbeidet som gjennom de siste årene har utviklet seg i tilknytning til Havmiljøgruppen under Den norsk-russiske miljøkommisjonen. Et konkret resultat av dette samarbeidet er utarbeidelsen av en felles norsk-russisk miljøstatusrapport for Barentshavet (presentert høsten 2009). Regjeringen varslet i den oppdaterte forvaltningsplanen at den vil samarbeide med Russland om å etablere grunnlaget for et helhetlig norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet, spesielt med tanke på å bidra til utformingen av en russisk forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Dette samarbeidet starter opp under Havmiljøgruppen i 2011.

Bærekraftig og ansvarlig ressurs- og miljøforvaltning er et sentralt – og samtidig tverrsektorielt – element i norsk politikk vedrørende helhetlig havforvaltning, også i nordområdene. Det er et gjennomgående hensyn i arbeidet med forvaltningsplanene, og det er et hensyn som også kommer til uttrykk i samarbeidet med andre land. Med en økosystembasert tilnærming til havforvaltning fremstår Norge internasjonalt som et foregangsland og som en ansvarlig forvalter av de rike ressursene i Arktis.

Regjeringen vil gjennomføre de tiltakene som er nedfelt i forvaltningsplanene, samtidig som arbeidet videreføres med kontinuerlig oppgradering av kunnskapsgrunnlaget med sikte på de kommende periodiske oppdateringene. De kontaktene som er etablert med andre land og regionale aktører, vil bli styrket med sikte på å utvikle et robust regionalt samarbeid om havmiljøforvaltning i nord, basert på prinsippet om en helhetlig og økosystembasert tilnærming. Det norsk-russiske havmiljøsamarbeidet vil bli videreført og utdypet med sikte på å etablere et helhetlig norsk-russisk miljøovervåkingsprogram for Barentshavet og å bidra til utviklingen av et konsept for forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Regjeringen vil sørge for innsamling av grunnlagsdata samt utvikling og utveksling av fagmetodikk for å styrke arbeidet med havforvaltningsplaner. Regjeringen ser dette som viktig både for å styrke vårt eget forvaltningsplanarbeid og bidra til andre lands arbeid. Særlig prioritet vil bli gitt til samarbeidet med Russland om utvikling av forvaltningsplansmetodikk. Regjeringen ser det som et langsiktig mål at alle land med forvaltningsansvar i havområder som grenser til havområder under norsk forvaltning, utvikler helhetlige forvaltningsplaner. Temaet prioriteres også i kontakten med relevante aktører som EU og Canada.

10 Sjøsikkerhet, oljevern og redningskapasitet

Figur 10.1 Trafikksentralen i Vardø.

Figur 10.1 Trafikksentralen i Vardø.

Foto: Kystverket.

10.1 Sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensing

Økt skipstrafikk og økt petroleumsaktivitet innebærer isolert sett økt risiko for ulykker og forurensing. En nærmere omtale av oljevernutfordringer, miljørisikoanalyser, oljevernberedskap og forebygging av akutt forurensning i nordlige havområder er gitt i Meld. St. 10 (2010–2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Samtidig vil mindre is gi bedre seilingsforhold og lettere tilgang til naturressurser, som igjen vil kunne gi grunnlag for ny næringsaktivitet. En økt aktivitet kan gi større behov for regulering i de nordlige havområdene og vil kunne få betydning for søk- og redningskapasitet og oljevernberedskap.

Regjeringen er opptatt av at Norge skal være en pådriver i utviklingen av nasjonale og internasjonale regler, bransjestandarder, kunnskapsutvikling og informasjonsdeling som bidrar til redusert risiko. Vi vil også oppmuntre til utvikling av styrings- og kvalitetssikringssystemer i bedrifter og holdninger i hele «verdikjeden» som er avgjørende for å sikre et høyt sikkerhetsnivå.

Regjeringen har ved bruk av ny teknologi styrket oversikten Norge har over våre store havområder i nord. God situasjonsoversikt øker muligheten for å oppdage avvik tidlig og styrker dermed evnen til å avverge eller begrense omfanget av hendelser.

Gjennom systematisk arbeid er det mulig å redusere risiko. Regjeringen har prioritert å styrke sjøsikkerheten og beredskapen mot akutt forurensing i nordområdene de senere årene. Det automatiske identifikasjonssystememet AIS, som er viktig for trafikkovervåkning og sjøsikkerhet, er gitt større rekkevidde ved oppskytningen av overvåkingssatellitten AISSat1 sommeren 2010. Satellitten gir sjøtrafikksentralene bedre oversikt over aktivitet langt fra kysten. I tillegg gis hovedredningssentralene verdifull fartøysinformasjon ved redningsaksjoner til sjøs, både hvor et fartøy selv har forlist, og i tilfeller hvor fartøy kan bistå andre fartøy i nød.

Samarbeidet mellom offentlige og private aktører er styrket ved opprettelsen av et forum for beredskap mot akutt forurensing. Forumet ledes av Kystverket og har særlig fokus på nordområdene. Mer nøyaktig og pålitelig værvarsling gir et bedre grunnlag for å planlegge maritime aktiviteter og fiske og bidrar til et forbedret sikkerhetsnivå. Bygging av en ny værradar ved Gednje på Varangerhalvøya var et av tiltakene regjeringen varslet i Nye byggesteiner i nord. Arbeidet er igangsatt, og radaren er planlagt ferdigstilt sommeren 2012. Dette vil gi bedre værradardekning på hele kysten av Troms og Finnmark.

I tråd med ambisjonen om å videreutvikle Kystverkets kompetanse om sjøsikkerhet som omtalt i Nye byggesteiner i nord ble det i 2010 etablert et nasjonalt kompetansesenter for sjøsikkerhet, oljevernberedskap og overvåking knyttet til Kystverkets virksomhet i Vardø. Det ble over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett satt av fem mill. kroner til dette senteret i 2011. Senteret er tillagt prosjekter innenfor oljevern i arktiske strøk og oppgaver innenfor havovervåking. Senteret vil også utrede og holde oversikt over risikolast.

Norge har også lagt vekt på å utvikle samarbeidet om sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensing med Russland på ulike arenaer. Det er etablert et godt norsk-russisk samarbeid om sjøsikkerhet og oljevernberedskap i Barentshavet.

I 2006 undertegnet Norge og Russland en intensjonsavtale om samarbeid for å øke sjøsikkerheten i Norskehavet og Barentshavet. Intensjonsavtalen og en bilateral avtale om oljevernberedskap følges opp gjennom arbeidsgrupper. Arbeidsgruppen for sjøsikkerhet arbeider med et forslag til et skipsrapporteringssystem i Barentsområdet. Informasjonsutveksling om skipstrafikk er etablert på etatsnivå. Det holdes årlige oljevernøvelser mellom Norge og Russland

Regjeringen er opptatt av å styrke samarbeidet om beredskap mot akutt forurensing i arktiske farvann. Norge har vært en pådriver for beslutningen på ministermøtet i Arktisk råd i Nuuk i mai 2011 som igangsetter arbeid for å fremforhandle et internasjonalt instrument for oljevernsamarbeid. En særskilt oppnevnt arbeidsgruppe (task force), ledet i samarbeid av USA, Russland og Norge, skal fremlegge resultatet av dette arbeidet på ministermøtet i 2013. Regjeringen prioriterer dette arbeidet høyt. Norge overtar også formannskapet i Arktisk råds arbeidsgruppe EPPR (Emergency Preparedness and Response) i 2011, noe som ytterligere vil forsterke vårt engasjement i utviklingen av et tettere regionalt samarbeid om oljevernberedskap.

Regjeringens nordområdeutvalg påpeker at Norge som et av verdens mest avanserte land innen sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensing har et godt utgangspunkt for å utvikle dette som et eget næringsområde. Strenge myndighetskrav, høyt kunnskapsnivå, gode kunnskapsinstitusjoner, godt samarbeidsklima mellom ulike aktører og mange svært avanserte bedrifter er et godt utgangspunkt.

Regjeringen er opptatt av at Norge skal være i front i det internasjonale arbeidet for sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensing i nordområdene.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at oljeselskapene, leverandørindustrien og kunnskapsinstitusjoner kan samarbeide for å ligge teknologisk helt i front og ta markedsmessige lederposisjoner i utvikling og eksport av oljevernteknologi.

Figur 10.2 Testing av oljevernlense fra Raftsundbrua i Nordland.

Figur 10.2 Testing av oljevernlense fra Raftsundbrua i Nordland.

Foto: NorLense.

Også på russisk side er det økende fokus på behovet for å utvikle sikrere teknologi for operasjoner i arktiske farvann og mer effektiv oljevernberedskap. Regjeringen ser det som svært positivt at dette temaet på russisk initiativ nå prioriteres enda sterkere i den norsk-russiske energidialogen. Også fra russisk side er det et ønske om å utvikle oljevernteknologi som et stort forretningsområde i Barentshavet og internasjonalt. Regjeringen ønsker å bruke et styrket norsk-russisk samarbeid innen oljevernteknologi og beredskap også til å fremme norske næringsinteresser.

Øvelse Barents har vært avholdt årlig siden 1980-tallet og er basert på bilaterale avtaler mellom Norge og Russland, sist oppdatert ved søk- og redningsavtalen av 4. oktober 1995. Øvelsen har tradisjonelt vært en maritim søk- og redningsøvelse mellom Hovedredningssentralen Nord-Norge og Murmansk sjøredningssentral, og ansvaret for planlegging, koordinering og gjennomføring av øvelsen alternerer mellom de to landene. Basert på oljevernavtalen av 28. april 1994 ble øvelsen i 2006 utvidet til å omfatte beredskap mot akutt forurensing. Ofte vil en søk- og redningsoperasjon bli etterfulgt av en oljevernaksjon, og det er viktig med et godt operativt samspill mellom de ulike aktørene. Kystverket er derfor også deltaker i øvelsen. Samarbeidet mellom hovedredningssentralen og MRCC Murmansk er godt også ved reelle hendelser.

Boks 10.1 Barents 2020: BarentsWatch

BarentsWatch er et sivilt overvåkings- og informasjonssystem. Formålet er å gjøre relevant informasjon om de nordlige hav- og kystområder tilgjengelig for brukere, myndigheter og beslutningstakere og å sikre en effektiv informasjonsutveksling. BarentsWatch skal nyttiggjøre seg og samordne allerede eksisterende tjenester og slik formidle et helhetlig bilde av aktiviteten på og tilstanden under havoverflaten i våre havområder.

BarentsWatch-konseptet er utviklet som ledd i regjeringens nordområdestrategi og består av en åpen og en lukket del. Regjeringen har gitt Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket i oppdrag å etablere åpen del av BarentsWatch. Det skal skje i nært samarbeid med relevante institusjoner og fagmiljøer i ulike deler av forvaltningen. FKD leder departementsgruppen for BarentsWatch, med deltakelse fra UD, MD, NHD, FD, JD, KD og OED. Åpen del etableres i 2012. Regjeringen arbeider videre med lukket del.

I 2010 ble det gitt tilskudd på 20 mill. kroner over UDs Barents 2020-ordning til BarentsWatch. I 2011 ble det gitt en støtte på 20 mill. kroner til BarentsWatch over FKDs budsjett. I Prop. 1 S (2011-2012) er det fremmet forslag om en bevilgning på 30 mill. kroner til BarentsWatch over FKDs budsjett.

BarentsWatch åpen del – informasjonsportal

BarentsWatch åpen del vil legge til rette for at ulike forvaltningsinstitusjoner på en enklere måte skal kunne utveksle og stille sine data til rådighet for alle. Systemet vil utvikle funksjoner som karttjenester og formidle redaksjonelt innhold for norsk og internasjonal allmennhet – for borgere, media, næringsliv, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner med marint og maritimt forvaltnings- og forskningsansvar. Organisasjonen for drift og utvikling av den åpne delen vil bli lagt til Tromsø.

BarentsWatch lukket del – etatsintern

Forvaltningsansvaret i norske kyst- og havområder er fordelt mellom flere etater. Samlet sett har disse etatene en stor mengde kvalitetssikret informasjon om aktiviteten i norske kyst- og havområder. Denne informasjonen forblir i dag lagret internt i etatenes systemer og i liten grad utvekslet elektronisk med andre etater.

Lukket del skal etter planen bidra til at etater med operativt ansvar til sjøs kan få tilgang til et felles evaluert situasjonsbilde som grunnlag for en forbedret operasjonsledelse på tvers av ansvarsområder. Det arbeides videre med lukket del. Forsvarets overvåkingsaktivitet og bygging av militært situasjonsbilde videreføres som tidligere, uavhengig av utviklingen av lukket del av BarentsWatch.

10.2 Søk og redning

Figur 10.3 Redningsaksjon.

Figur 10.3 Redningsaksjon.

Foto Vebjørn Karlsen, 330-skvadronen.

Arktis er et område kjennetegnet av lange avstander, krevende klima og forholdsvis få redningsressurser. Tre forhold er derfor sentrale. For det første er forebygging av ulykker viktig fordi konsekvensene for folk og miljø ofte vil være større ved ulykker i nordområdene. Derfor mener regjeringen det er nødvendig med særlig strenge sjøsikkerhetskrav. Dernest er samarbeid mellom landene avgjørende for en effektiv utnyttelse av tilgjengelige redningsressurser og for å komme nødstedte til unnsetning så raskt som mulig. Til sist er det viktig å være klar over at tidsfaktorene, avstandene og klima vil gjøre visse aksjoner umulige, uansett hvor store ressurser som brukes på redningstjenester.

Det påligger derfor den enkelte næringsutøver og deres bransjeorganisasjoner systematisk å arbeide for å redusere risikoen for ulykker og for selv å kunne håndtere kriser i større utstrekning enn det som er nødvendig i andre farvann. Regjeringen ønsker å bidra til åpenhet om utfordringer, utvikling av kunnskap og erfaringsoverføring.

De fem kyststatene rundt Polhavet, Canada, Danmark, Norge, Russland og USA, uttrykte i Ilulissat-erklæringen av 2008 en intensjon om å styrke søk- og redningstjenesten i Polhavet gjennom samarbeid og informasjonsdeling. Avtalen mellom Arktisk råds medlemsland om samarbeid om søk og redning i Arktis (se kap. 7.2) etablerer et mer forpliktende redningssamarbeid, herunder en bedre regional organisering av søk og redning i Arktis. Etter havrettskonvensjonens artikkel 98 skal hver kyststat arbeide for å etablere, drive og opprettholde en tilfredsstillende og effektiv søk- og redningstjeneste. For dette formål skal statene samarbeide med nabostatene gjennom regionale ordninger når omstendighetene krever det.

I Arktis har søk- og redningsregioner (SAR-regioner) i hovedsak allerede vært etablert, men i enkelte områder har ansvarsforholdene vært uavklarte og uhensiktsmessige. Norge, Danmark (Grønland) og Russland er derfor blitt enige om en mer formålstjenlig inndeling av våre SAR-regioner. Norges SAR-region er dermed utvidet slik at Norge tar ansvar nord for Svalbard opp mot polpunktet, samt at grensen mot Russland er trukket noe lengre øst. Dette gir en naturlig avgrensning av statenes ansvar og reflekterer de faktiske realiteter i forhold til redningskapasitet.

Figur 10.4 Ansvarsområder for søk- og redning i Arktis.

Figur 10.4 Ansvarsområder for søk- og redning i Arktis.

En avtale om søk og redning vil ikke være et svar på alle de utfordringer som økt skipstrafikk i Arktis medfører. Lange avstander kan gjøre det umulig å nå nødstedte i tide. FNs sjøfartsorganisasjon IMO har utarbeidet retningslinjer for skipsfart i farvann som har få redningsressurser og store avstander. Det anbefales blant annet at skip seiler to og to i lag, såkalt «pairing», slik at man kan bistå hverandre i tilfelle man får problemer. Ved økt aktivitet i Polhavet vil Longyearbyen kunne få en større betydning som base for rednings- og forurensingsberedskap. Dette er beskrevet nærmere i Svalbardmeldingen (St.meld. nr. 22 (2008-2009)).

Det satellittbaserte nødvarslingssystemet COSPAS-SARSAT er med sin globale dekning et viktig verktøy for internasjonale redningsoperasjoner. Norge har siden 1982 vært vertsnasjon med nedlesestasjoner i Tromsø, på Fauske og på Svalbard. Hovedredningssentralen i Bodø har ansvaret for å respondere og igangsette redningsaksjoner samt for å formidle nødmeldinger til Grønland, Island, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia og Litauen.

Regjeringen har i Prop. 146 S (2010-2011) foreslått at redningstjenesten på Svalbard skal styrkes. I proposisjonen er det lagt opp til at sysselmannens helikoptertjeneste fra 2014 skal ha to store helikoptre samt bedret responstid mot dagens ordning som består av et stort og et mellomstort helikopter. Bakgrunnen for den foreslåtte styrkingen på Svalbard er at Norge er en betydningsfull aktør og ressurs innen søk og redning i arktiske farvann.

Det finnes i dag ikke muligheter for bredbåndskommunikasjon for skip i området mellom Svalbard og Nordpolen. Mulige bredbåndsløsninger for dette området bør utredes på sikt, ettersom skipstrafikken antas å øke de kommende årtiene

Regjeringen vil sikre norsk evne til å utøve redningstjeneste i eget og tilstøtende redningsansvarsområder gjennom å opprettholde og forbedre vår evne til effektiv søk og redning. Nye redningshelikoptre vil innebære en stor forbedring av helikoptertjenesten. Regjeringen har igangsatt et arbeid for anskaffelse av nye redningshelikoptre med sikte på å ha nye helikoptre på plass innen 2020. De nye helikoptrene skal ha større rekkevidde, økt lasteevne og bedre søkeutstyr. Økt aktivitet i nordområdene legges til grunn som en faktor for dimensjonering av fremtidens redningshelikoptertjeneste. Forsvarets ressurser, som også inkluderer Kystvakten, representerer også viktige rednings- og beredskapsressurser i nordområdene.

Også i andre arktiske land forsterkes redningshelikopterkapasiteten i nordområdene. Island deltar i den norske anskaffelsesprosessen. Danmark har innført store langtrekkende redningshelikoptre på alle sine baser. I tillegg er Canada i ferd med å skifte ut sine helikoptre med nye, langtrekkende redningshelikoptre. Ikke noe annet land har tilsvarende eller bedre ambisjoner for sin redningshelikoptertjeneste enn det regjeringen nå legger opp til.

11 Fiskeri, havbruk og marin bioprospektering

Figur 11.1 Lofotfiske.

Figur 11.1 Lofotfiske.

Foto: Eksportutvalget for fisk.

Norge forvalter enorme havområder med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Nest etter petroleumsnæringen er fiskerinæringen Norges største eksportnæring. Norge er verdens nest største eksportør av fisk og fiskeprodukter, etter Kina. Fiskerisektoren (fangst og fiske, oppdrett og foredling) sysselsetter nærmere 5 % av hele arbeidsstokken i Nord-Norge. Dette har stor betydning for bosetningsmønsteret. Den strategiske verdien av tilgang til høyverdige proteiner i en verden med flere mennesker og en stadig mer helsebevisst befolkning er av stor betydning.

Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Dette innebærer at vi må ligge i front kunnskapsmessig på områder som bærekraftig ressursbruk, havmiljø, klima, produktutvikling og marked.

Fiskerisektoren er innovativ. Teknologiske nyvinninger medfører effektivitetsforbedringer i fangstleddet, samtidig som nye næringer spinner ut av den kunnskapen og aktiviteten som sektoren genererer. På 1970- og 80-tallet var det havbruk og oppdrett, nå åpner satsingen på marin bioprospektering for ny og bærekraftig verdiskaping innenfor en rekke næringsområder.

11.1 Fiskeriene som næring i nord

Fiskerisektoren har alltid hatt en viktig rolle i nordområdene, både som næringsvei og kulturbærer. Samtidig har fiskeriene gjennomgått store strukturelle endringer de siste tiårene og er i dag en moderne og effektiv næring. Antall aktører er redusert, men fortsatt har fiskeri og fiskeforedling stor betydning både med tanke på sysselsetting og næringsaktivitet i en lang rekke kystsamfunn. Bærekraftig høsting er et avgjørende prinsipp for fiskeriaktivitet også i nord, og gjennom langsiktig forvaltning er ressursgrunnlaget i dag svært robust.

Det ble i 2009 landet 1,17 mill. tonn fisk i de tre nordligste fylkene. Tall fra SSB viser at den samlede førstehåndsverdien av fiskefangsten i Barentshavet–Lofoten var på 6,3 mrd. kroner det året, som utgjør 56 % av den totale førstehåndsverdien til norske fartøyer i 2009.

Torskebestanden i Barentshavet er i dag verdens største, hysebestanden er rekordhøy, og loddebestanden er sterk. De siste 10–12 årene har de norsk-russiske fellesbestandene blitt forvaltet gjennom langsiktige forvaltningsstrategier basert på føre-var-prinsippet. Denne tilnærmingen har vært svært vellykket og bidratt til å gjenreise tidligere overbeskattede bestander.

Man har de senere årene også gjort store fremskritt innen harmonisering av tekniske regler for fisket etter torsk og hyse i Barentshavet. I dag har man eksempelvis fastsatt enhetlige bestemmelser om maskevidde og minstemål for fiske både i norske og russiske farvann.

Fiskeriene i Barentshavet utgjør helt sentrale bidrag til verdiskaping og opprettholdelse av levedyktige kystsamfunn i Nord-Norge. Førstehåndsverdien av norsk fangst på de norsk-russiske fellesbestandene i Barentshavet lå i 2010 på om lag 4,2 mrd. kroner, med en samlet eksportverdi på om lag 7 mrd. kroner.

Visjonen for fiskeriene i Barentshavet er å videreføre det gode samarbeidet mellom Norge og Russland innen Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon (se faktaboks 11.1) og gjøre Barentshavet til et eksempel til etterfølgelse i internasjonal ressursforvaltning. Den nye avgrensningsavtalen har et eget vedlegg som tar sikte på å legge til rette for slik videreføring.

Fiskerikommisjonen har knesatt de aller viktigste fiskeriforvaltningsprinsippene for fremtiden. Kvoteforhandlinger, som tidligere har vært det dominerende spørsmålet, er gjennom enighet om fordeling og forvaltningsstrategi blitt et tilnærmet teknisk spørsmål. Med dette til grunn kan det norsk-russiske fiskerisamarbeidet utvikles til et bredt strategisk partnerskap, der Norge og Russland står sammen om de samme forvaltningsprinsippene i multilaterale fora som i bilateral forvaltning av ressursene i Barentshavet.

Avgjørende for det gode fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland er enighet om fordeling av ressursene og felles forståelse for viktigheten av langsiktig, bærekraftig marin forvaltning. Norske og russiske myndigheters felles innsats mot ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske i Barentshavet og Norskehavet gjennom de senere år har hatt stor betydning for at bestandssituasjonen i Barentshavet nå er unik i global sammenheng. Mens UUU-fisket tidligere var et alvorlig problem, er det blitt kraftig redusert gjennom nitid innsats og nye tiltak. I 2009 og 2010 er det ikke avdekket overfiske av torsk eller hyse i disse havområdene. Dette er en seier både for miljøet og for fiskeriforvaltningen i Norge og Russland, men også for lovlydige fiskere og fellesskapet. Innsatsen betyr at verdier for over én milliard kroner årlig ikke lenger havner i lommene til kriminelle og deres nettverk, men blir stående i havet som en del av fellesskapets ressurser og kommer lovlydige aktører til gode.

Tiltak mot UUU-fiske er en omfattende oppgave som krever både nasjonalt og internasjonalt samarbeid. For å styrke den nasjonale innsatsen ble Fiskeriforvaltningens analysenettverk etablert i 2009 som et konkret tiltak mot organisert kriminalitet knyttet til UUU-fiske. Dette nettverket er sammensatt av fagpersoner fra Politiet, Økokrim, Fiskeridirektoratet, Forsvaret ved Kystvakten, Kystverket, Toll- og avgiftsdirektoratet og Skattedirektoratet.

Figur 11.2 En sjøbjørn på vei til fiskeriinspeksjon heises ned fra KV Senja.

Figur 11.2 En sjøbjørn på vei til fiskeriinspeksjon heises ned fra KV Senja.

Foto: Per Thrana.

Den norske strategien har vært bilateralt samarbeid om ressurskontroll med 16 forskjellige fiskerinasjoner samt aktivt arbeid overfor EU, FN, FAO og de regionale fiskeriforvaltingsorganisasjonene. Innføring av havnestatstiltak, internasjonale retningslinjer for reduksjon av utkast og arbeidet med flaggstatsansvaret er viktige milepæler i dette arbeidet.

Urfolksdimensjonen er også sentral innenfor fiskerinæringen. Kystfiskeutvalget for Finnmark la frem sin innstilling NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark 18. februar 2008. Fiskeri- og kystdepartementet og Sametinget har gjennomført konsultasjoner om oppfølgingen av innstillingen. Fiskeri- og kystdepartementet og Sametingsrådet kom 9. mai 2011 frem til enighet om et sett med lovendringer i deltakerloven, havressursloven og Finnmarksloven samt tiltak.

Sametinget har med forbehold om tolkingen av rettsgrunnlagene gitt sin tilslutning til forslagene. Det neste skritt i oppfølgingsprosessen er at regjeringen vil legge frem saken for Stortinget.

Boks 11.1 Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon

Samarbeidet i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon om fiskeriforvaltning i Barentshavet er et av de viktigste institusjonelle knutepunktene mellom Norge og Russland. Barentshavet er et av verdens mest produktive hav. Den viktigste fiskebestanden i dette området, nordøstarktisk torsk, er den klart største av de nærmere 30 torskebestandene i det nordlige Atlanterhavet. Den er også en av de best forvaltede. Det har gått opp og ned for torsken i Barentshavet, men i nærheten av kollaps har den aldri vært, og i dag er bestandssituasjonen i Barentshavet på et historisk høyt nivå.

Den heldige bestandssituasjonen skyldes både gode naturlige forutsetninger i tilstrømningen av næringssalter til havområdet og et svært vellykket og effektivt forvaltningssamarbeid innenfor Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Her har felles forvaltningsstrategier og samarbeid om ressurskontroll og særlig kampen mot ulovlig, urapportert og uregistrert fiske, hatt stor betydning.

Norge og Russland har siden midten av 1970-tallet i fellesskap forvaltet de viktigste fiskebestandene i Barentshavet: torsk, hyse, lodde og blåkveite. Innenfor havretten var en utvidelse av fiskerigrensene et mye omtalt tema i flere år, og prinsippet om 200 mils eksklusive økonomiske soner var på midten av 1970-tallet i ferd med å befeste seg. Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet er basert på et bredt avtaleverk, formalisert gjennom avtalen av 11. april 1975 om samarbeid innen fiskerinæringen og avtalen av 15. oktober 1976 om gjensidig fiskerisamarbeid. De to avtalene er gjensidige og balanserte avtaler om regulering av felles fiskebestander og bytte av kvoter på nasjonale bestander.

Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon er opprettet under avtalen av 1975 og hadde sitt første møte i januar 1976. På det årlige kommisjonsmøtet fastsetter partene totalkvoter og fordeler dem mellom Norge, Russland og tredjeland. Kvotefordelingen har ligget fast og er en sentral forklaring på stabiliteten i samarbeidet. Videre avtaler partene gjensidig fiskeadgang i hverandres soner og bytter kvoter både innenfor fellesbestander og nasjonale bestander.

Totalkvotene som Norge og Russland fastsetter i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, er basert på forvaltningsstrategier partene har blitt enige om, og anbefalinger om tilhørende beskatningsnivå utarbeidet av Det internasjonale råd for havforskning (ICES), hvor både norske og russiske forskere er representert. Slik sikrer man at de biologiske hensyn ivaretas når de norsk-russiske kvotene i Barentshavet fastsettes. Kvotene er basert på en føre-var-tilnærming, med et mål om at ressursene skal gi et høyt langtidsutbytte.

På 1990-tallet ble fiskerikommisjonens arbeid utvidet til nye områder. I 1992 ble Norge og Russland enige om å innlede et utvidet samarbeid om forvaltnings- og kontrollspørsmål under fiskerikommisjonen, og i 1993 opprettet man Det permanente utvalg for forvaltnings- og kontrollspørsmål på fiskerisektoren. Gjennom dette samarbeidet er en rekke konkrete tiltak iverksatt for å bedre kontrollen med ressursene både på sjø- og landsiden. Blant annet er det etablert rutiner for økt samarbeid mellom de to lands kystvakter og kontrollmyndigheter, herunder utveksling av informasjon om fangst- og landingsdata samt utveksling av landingsinspektører og kystvaktobservatører.

I tillegg avtaler partene en rekke felles tekniske reguleringstiltak, som maskevidde, minstemål, bruk av sorteringsrist i trålfisket og kriterier for stenging av områder på grunn av for stor innblanding av ungfisk. Arbeidet med harmonisering av teknisk regelverk på norsk og russisk side av grensen kom langt i 2010.

Partene fastsetter også forhold knyttet til forskningssamarbeid. Det norsk-russiske havforskningssamarbeidet går helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og ble institusjonalisert så tidlig som på 1950-tallet. Resultatene fra denne forskningen danner grunnlaget for de forvaltningsvedtak som hvert år fattes av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, og er således av avgjørende betydning for forvaltningen av felles fiskebestander i Barentshavet.

11.2 Havbruk i nordområdene

Figur 11.3 Havbruk.

Figur 11.3 Havbruk.

Foto: Salmar.

Regjeringens visjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Fiskeri- og havbruksnæringen eksporterte i 2010 sjømat for 53,8 mrd. kroner, hvorav produkter fra havbruksnæringen utgjorde 62 %. Om lag en tredjedel av Norges oppdrettsproduksjon finner sted i Nord- Norge, og produksjonen øker. Nordland er landets største oppdrettsfylke (sammen med Hordaland), og oppdrettsproduksjonen i Troms er mer enn doblet siden 2005.

Laks og ørret er hovedproduktene innen oppdrett i nordområdene. Regjeringen har i år åpnet for 5 % vekst innen oppdrett av laks og ørret i Troms og Finnmark. Regjeringen vil legge til rette for videre vekst i havbruksnæringen innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring ligger til grunn for den videre utviklingen av havbruksnæringen. Et viktig tiltak i bærekraftstrategien er å effektivisere arealbruken i havbruksnæringen. Fiskeri- og kystdepartementet har derfor satt ned et eget utvalg som har sett på hvordan arealbruken i havbruksnæringen kan optimaliseres. Utvalgets forslag har vært på høring og er nå til behandling i departementet. Formålet er å sikre miljømessig bærekraft og samtidig legge til rette for videre vekst. Gode lokaliteter for fiskeoppdrett og en generelt god miljøsituasjon i de nordlige områdene gir et godt utgangspunkt for videre utvikling av oppdrettsnæringen i nord.

I tillegg til vekst i volum kan verdiskapingen øke gjennom mer effektiv produksjon og økt salgsverdi på fisken som produseres. Fiskeri- og kystdepartementet fikk våren 2011 gjennomført en analyse av verdiskapingspotensialet i lakse- og ørretoppdrettsnæringen. Analysen viser at det eksisterer et betydelig potensial for økt verdiskaping, blant annet gjennom videreforedling, bedre anvendelse av restråstoff og gjennom effektiviserende driftstiltak. I dag er det bare rundt 20 % av laksen som bearbeides i Norge før den eksporteres. Videreforedling skaper arbeidsplasser lokalt, noe som er viktig for sysselsettingen langs kysten. Økt lokal verdiskaping er også med på å skape legitimitet for havbruksproduksjon.

Oppdrett av marine arter

Også oppdrett av andre arter enn laks og ørret kan bli viktig i fremtiden, og da særlig i Nord-Norge. Så langt har torsk vært prioritert. Landsdelens kalde vann gjør at oppdrettstorsk trives bedre i nord enn i sør. Kombinasjonen av private næringsinteresser og statlig kunnskapsutvikling har gitt forskningsmessige fremskritt, men det er fortsatt utfordringer for næringsaktørene og miljøet som må løses, blant annet tilknyttet produksjonskostnader og rømminger. Dersom rømt fisk overlever til kjønnsmoden alder og formerer seg med villfisk, kan særegne villfisktrekk utvannes. For å hindre genetisk påvirkning mellom oppdrettstorsk og vill torsk bør utslipp av egg og yngel unngås i fremtidig torskeoppdrett.

Torskeavlsprogrammet som drives av Nofima i Tromsø, er viktig for å løse utfordringene innen torskeoppdrett og dermed bidra til å skape lønnsomhet i torskeoppdrettsnæringen. Det er også etablert en havbruksstasjon og en forsøksstasjon for fiskesykdommer i Tromsø-området, i tillegg til et nasjonalt senter for fangstbasert akvakultur.

11.3 Marin bioprospektering

Figur 11.4 Biologisk mangfold i Isfjorden,  Spitsbergen.

Figur 11.4 Biologisk mangfold i Isfjorden, Spitsbergen.

Foto: S. R. Birkely, Marbank.

I norske havområder finnes det trolig mer enn 10 000 arter2 som er lite undersøkt. Dette er arter som blant annet lever i arktiske farvann med lave temperaturer og vekslende salthet, lys og næringsforhold. De finnes også i oljereservoarene under høyt trykk og høy temperatur og langs kyst og fjord der arter må utvikle spesielle egenskaper for å overleve i et område med høy konsentrasjon av arter og menneskeskapt forurensing. Det varierte og omfangsrike artsmangfoldet gir forventninger om marine organismer med unike biokjemiske egenskaper og med kjemiske forbindelser som kan utnyttes til en rekke ulike formål.

Regjeringen mener at Norges lange kystlinje og våre havområder gir store muligheter med hensyn til ressurstilgang og artsmangfold. Vi har infrastruktur og forskningsmiljøer som gjør at vi kan hente inn og karakterisere et vidt spekter av marine organismer. I kombinasjon med den nasjonale kompetansen som allerede er bygget opp innen marin sektor og bioteknologi, gir dette Norge et godt utgangspunkt for en satsing på marin bioprospektering. Nordområdene står sentralt grunnet god tilgang på unike arktiske marine organismer, marine næringer samt kompetanse og infrastruktur på forskningssiden. Potensialet for kunnskapsutvikling og verdiskaping gjør marin bioprospektering til et viktig satsingsområde innenfor regjeringens nordområdestrategi.

Gjennom den nasjonale strategien for marin bioprospektering (2009) har regjeringen bidratt til styrking av bioprospekteringsaktiviteten i nordområdene ved å gi prioritet til innsamling av marine organismer fra nordlige havområder og gjennom videreutvikling av infrastruktur og forskningsaktiviteter. Regjeringen har satt av henholdsvis 59 mill. kroner3 i 2010 og 54 mill. kroner4 i 2011 til dette satsingsområdet. Regjeringens mål er at marin bioprospektering skal bidra til ny og bærekraftig verdiskaping. Målet skal nås ved å satse på forskning og kommersialisering relatert til marin bioprospektering. Den nasjonale marine biobanken, Marbank, som er lokalisert i Tromsø, skal styrkes som nasjonal biobank gjennom at det legges opp til økt samarbeid og koordinering mellom ulike samlinger av marine organismer. Styrkingen av Marbank skal skje innenfor eksisterende budsjettrammer. Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA har gått sammen og utarbeidet en felles og helhetlig handlingsplan for gjennomføring av regjeringens strategi for marin bioprospektering.

Boks 11.2 Marin bioprospektering

Marin bioprospektering kan beskrives som formålsrettet og systematisk leting etter bestanddeler, bioaktive forbindelser eller gener i marine organismer. Det kan være alle typer organismer: mikroorganismer som bakterier, sopp og virus, og større organismer som sjøplanter, skalldyr og fisk. De marine organismene kan stamme fra havet, kysten, fjorden, havbunnen eller oljereservoarene under havbunnen. Marin bioprospektering er prosessen som ligger forut for den industrielle fremstillingen, og kan fremskaffe ulike forbindelser som kan tas i bruk på mange forskjellige næringsområder.

Bruk av alger som råvare og som biomasse for energi er et område med spennende fremtidsmuligheter, som kan dra fordel av økt kunnskap gjennom regjeringens satsing på marin bioprospektering. Alger vokser raskt og trenger ikke tilførsel av gjødning utover det havstrømmene bringer med seg. Norges forskningsråd støtter blant annet prosjekter med formål å benytte alger til fôr og etablere industriell dyrking og høsting av alger i norske kystområder til bioenergi og til fiskefôr. Det vil ta tid før algedyrking eventuelt blir konkurransedyktig som fôr til fisk eller energiråvare. Kystområdene fra Trøndelag og nordover vil i så fall være velegnet som dyrkingsområder.

Figur 11.5 Tareoppdrett.

Figur 11.5 Tareoppdrett.

Foto: Silje Forbord, SINTEF Fiskeri og havbruk.

Genetisk materiale fra naturen er en ressurs som tilhører fellesskapet i Norge og forvaltes av Staten. Tilgang og utbyttefordeling er viktig for bevaring og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet. Norge har signert Nagoya-protokollen til konvensjonen om biologisk mangfold, om tilgang til genetiske ressurser og en rimelig fordeling av fordeler som følger av utnyttelsen av disse ressurser. Protokollen trer i kraft 90 dager etter at 50 stater har ratifisert den. Som et ledd i arbeidet med å ratifisere Nagoya-protokollen samt følge opp den nasjonale strategien for marin bioprospektering utarbeider Miljøverndepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet forslag til forskrift om uttak og utnyttelse av genetisk materiale etter havressursloven og naturmangfoldloven.

12 Petroleumsvirksomhet

Figur 12.1 Arctic Princess legger til kai ved Melkøya.

Figur 12.1 Arctic Princess legger til kai ved Melkøya.

Foto: Statoil

Kontinentalsoklene i arktiske områder antas å være verdens største uutforskede områder med stort petroleumspotensial. Det knytter seg betydelig usikkerhet til disse ressursanslagene. Eksempelvis anslår US Geological Survey (2008) at omlag 22 % av verdens antatte uoppdagede petroleumsreserver finnes i Arktis, nærmere bestemt 13 % av oljen og 30 % av naturgassen (se figur 12.2). De uoppdagede gassressursene i nordområdene antas i det vesentlige å tilhøre Russland. Det meste av leteaktiviteten og produksjonen i nordområdene foregår i dag på land, primært i Russland, Alaska (USA) og Canada, selv om det anslås at brorparten av ressursene (84 % ifølge USGS) ligger offshore. Grønland har siden 2002 tildelt lisenser for lete- og prøveboring vest og sør for Grønland.

Figur 12.2 Antatte uoppdagede petroleumsressurser i Arktis.

Figur 12.2 Antatte uoppdagede petroleumsressurser i Arktis.

Kilde: United States Geological Survey

Kompetanse fra en krevende norsk sokkel gjør norske selskaper attraktive som samarbeidspartnere i utviklingen av petroleumsressursene i nordområdene. Med 40 års erfaring fra leting og utvinning har norsk petroleums- og leverandørindustri opparbeidet betydelig kompetanse og utviklet avansert teknologi og høye standarder for helse, miljø og sikkerhet.

I Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida - om petroleumsvirksomheten omtales regjeringens petroleumspolitikk, herunder en bred omtale av petroleumsvirksomheten og mulighetene i nord. Regjeringen vil legge til rette for videreutvikling av petroleumsvirksomheten i Barentshavet og for at virksomheten kan få betydning for lokal og regional verdiskaping. Det er viktig at det foreligger et godt grunnlag for forsvarlig ressursforvaltning og bærekraftig utvikling i denne regionen. Det betyr høye standarder for helse, miljø og sikkerhet, at Norge er ledende innen forskning og utvikling (FoU) og teknologiske løsninger offshore, og at vi innehar en sterk og robust oljevernberedskap og søk- og redningsberedskap. Helhetlige rammer for petroleumsvirksomhet i norske havområder fastlegges i forvaltningsplanene for havområdene. Formålet med planene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og goder samtidig som økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold opprettholdes. Forvaltningsplaner er derfor et verktøy både for å tilrettelegge for verdiskaping og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene5. Selv om norsk petroleumsforvaltning er et nasjonalt anliggende, samarbeider vi også med andre arktiske land gjennom blant annet Arktisk råd for å utvikle retningslinjer for olje- og gassaktivitet i Arktis.

Samarbeidet med Russland blir spesielt viktig i tiden som kommer. Etter avgrensningsavtalen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet (se kapittel 5.3.) utgjør den delen av tidligere omstridt område som ligger vest for delelinjen, om lag 87 000 km2. Avtalen inneholder moderne og detaljerte regler og prosedyrer for å sikre en effektiv og ansvarlig forvaltning av eventuelle petroleumsreservoarer som strekker seg over avgrensningslinjen (såkalte unitiseringsregler). Avtalen trådte i kraft 7. juli 2011, og regjeringen vil igangsette en konsekvensutredning etter petroleumsloven med sikte på tildeling av utvinningstillatelser i det tidligere omstridte området vest for avgrensningslinjen i Barentshavet syd (sør for 74°30’ N). Forutsatt at konsekvensutredningen gir grunnlag for det, vil regjeringen legge frem en melding til Stortinget som anbefaler åpning av disse områdene for petroleumsvirksomhet. Som en del av denne prosessen er det satt i gang geologisk kartlegging og havbunnskartlegging i området. Oljedirektoratet startet seismisk innsamling 8. juli 2011, dagen etter at avgrensningsavtalen trådte i kraft. Det er første gang petroleumsressursene i dette området blir systematisk kartlagt.

Et viktig element i samarbeidet med Russland er Barents 2020-prosjektet for å utvikle og harmonisere helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder for petroleumsaktivitet i Barentshavet, se boks 12.1.

Boks 12.1 Barents 2020: Harmonisering av HMS-standarder for petroleumsaktiviteten i Barentshavet

Formålet med prosjektet, som ble initiert av Utenriksdepartementet og drevet frem av industrien selv under ledelse av Det norske Veritas og Gazprom, var å vurdere og foreslå tilpassede og harmoniserte industristandarder for helse, miljø og sikkerhet gjeldende for petroleumsaktivitet og tilknyttet maritim virksomhet i Barentshavet. Prosjektet, som har hatt fire faser, fullføres i desember 2011 og er et godt eksempel på hvordan norske og russiske industriinteresser samarbeider innen petroleumssektoren i nordområdene. Fase I av prosjektet fokuserte på å involvere norske og russiske aktører og å etablere basislinjer både på norsk og russisk side. I fase II ble det i fellesskap mellom norske og russiske industri- og myndighetsaktører utarbeidet situasjonsbeskrivelser som grunnlag for arbeidet i fase III. I tillegg ble det identifisert tema for arbeidsgruppene i fase III. Fase III var konsentrert om arbeidet i de syv arbeidsgruppene og munnet ut i en sluttrapport som identifiserte 130 internasjonale, regionale og nasjonale industristandarder, som skal ligge til grunn for videre operasjoner. Fase IV har konsentrert seg om å utarbeide tilleggskrav som i dag ikke er tilstrekkelig dekket i eksisterende industristandarder for bruk på norsk og russisk sokkel i Barentshavet.

Over Barents 2020-ordningen vil Utenriksdepartementet støtte et oppfølgingsprosjekt ledet av DNV for å overføre erfaringene fra det norsk-russiske samarbeidet også til andre arktiske stater hvor det drives petroleumsvirksomhet.

Regjeringen har også bidratt til å få etablert et nettverk mellom norske og russiske institusjoner som er opptatt av samarbeid innen utdanning, forskning og næringsliv på energiområdet. The Norwegian and Russian Education and Research Consortium for International Business Development in the Energy Sector (NAREC) ble etablert i 2010, og en rekke norske og russiske institusjoner deltar. Nettverket ledes på norsk side av Nordområdesenteret ved Universitetet i Nordland og på russisk side av MGIMO-universitetet i Moskva.

Figur 12.3 Seismikkskipet Harrier Explorer.

Figur 12.3 Seismikkskipet Harrier Explorer.

Foto: PGS

Potensialet i nordområdene for nye funn er betydelig, men de geologiske usikkerhetene er store. Bedre geologiske modeller og forståelse vil være viktig for mer treffsikker leting.

Petroleumsforskningsprogrammene i Norges forskningsråd finansierer forskning som blant annet retter seg mot arktiske problemstillinger. I programmene arbeides det også for å få nordnorsk næringsliv mer involvert i forsknings- og innovasjonsprosjekter. I PETROMAKS-programmet ble antall prosjekter med deltakelse fra Nord-Norge økt betraktelig i løpet av 2010.

Regjeringen ønsker og vil arbeide for at lønnsom aktivitet til havs også kan gi grunnlag for ringvirkninger på fastlandet. Regjeringen legger vekt på å utforme politikken slik at nordområdene blir attraktive og prioriteres i selskapenes porteføljer. Tildelingen av nye utvinningstillatelser i 21. konsesjonsrunde viser stor interesse blant selskapene for å drive leteaktivitet også i det sørlige Barentshavet.

Petroleumsvirksomheten skaper allerede positive ringvirkninger. Dersom dette skal øke i omfang, må man gjøre flere funn som er lønnsomme å bygge ut. Dette vil gi grunnlag for at petroleumsnæringen utvikler seg i Nord-Norge. Mer leting og åpning av nytt areal er avgjørende for de resultater en vil oppnå. Stortinget har derfor besluttet å igangsette en åpningsprosess for petroleumsvirksomhet i havområdene ved Jan Mayen og den del av tidligere omstridt område som ligger vest for avgrensningslinjen i Barentshavet syd (sør for 74°30’ N). En vedvarende petroleumsnæring i nord kan gi nye arbeidsplasser. Etablering av flere leverandørbedrifter i regionen vil bidra til å øke kompetansen og bygge opp faglige nettverk. Det er av stor betydning at nordnorsk næringsliv deltar som konkurransedyktig leverandør til petroleumsaktiviteten på lik linje med andre aktuelle leverandører. En aktiv dialog og et godt samvirke mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter er viktig for å legge til rette for dette. Hammerfest er med utbyggingen av Snøhvit og Goliat blitt et senter for petroleumsaktivitet i nord og et godt eksempel på store og positive ringvirkninger.

Våren 2011 gjorde Statoil et betydelig oljefunn på Skrugard-prosjektet i Barentshavet. Funnet er et gjennombrudd i dette området i Barentshavet. Funnet vil kunne gi muligheter for en ny selvstendig utbygging. I august 2011 ble gassfeltet Norvarg funnet. Her er Total operatør. Disse funnene åpner nye muligheter for videre aktivitet i Barentshavet og for ytterligere styrking av petroleumsnæringen i nord. Oppdrag for petroleumsindustrien lokalt og regionalt fører til ringvirkninger på land, slik man også har sett i forbindelse med feltutbygginger og drift i andre deler av landet.

Petroleumsvirksomheten utenfor Helgelandskysten (Nornefeltet og Skarv/Idun) viser ringvirkninger i Helgelandskommunene. Helgelandsbasen i Sandnessjøen kjøpte i 2007 varer og tjenester for 280 mill. kroner fra bedrifter i Nordland. Selskapene, kommunene og Nordland fylkeskommune samarbeider for at den petroleumsaktiviteten som er under utvikling, skal bidra til etablering av arbeidsplasser og virksomhet lokalt.

Petroleumsaktiviteten medfører ikke bare betydelige ringvirkninger i form av økt sysselsetting, men også bredere næringsgrunnlag og flere kompetansearbeidsplasser. For Hammerfest sin del har Snøhvitutbyggingen vært med på å snu en negativ utvikling i befolkning og sysselsetting.

Studien «Regional ringvirkningsanalyse i forbindelse med oppdatering av helhetlig forvaltningsplan Barentshavet-Lofoten»6, utarbeidet av Asplan Viak i samarbeid med Nordlandsforskning sommeren 2010, gir en indikasjon på potensialet for positive ringvirkninger, verdiskaping, velferd og sysselsetting ved utvikling av nye petroleumsforekomster. Studien viser at utbygging og drift av felt kan gi økt sysselsetting i Nord-Norge med mellom 4000 og 6000 arbeidsplasser over en periode på 30 år. Analysen er basert på et konservativt ressursgrunnlag i Barentshavet.«Fremtidsbildet»-analysen omfatter ikke mulige ressurser i det tidligere omstridte området mot Russland, som eventuelt vil komme i tillegg.

Boks 12.2 Snøhvit

Utbyggingen av Snøhvitfeltet i 2002 var en milepæl for utviklingen av Barentshavet som petroleumsprovins. Det er den første gassutbyggingen i Barentshavet og det første anlegget for flytende naturgass i Norge. På det meste var 2500 personer i arbeid under anleggsvirksomheten frem til produksjonsstarten i 2007. Drift, vedlikehold, modifikasjon og støttetjenester til Snøhvit har skapt 400 arbeidsplasser, der tre fjerdedeler av de ansatte er rekruttert fra Nord-Norge. Nærmere 3 mrd. kroner av de samlede leveransene til feltet kommer fra selskaper registrert i Nord-Norge.

Følgeforskningsanalyser viser at Snøhvit har snudd en negativ befolknings- og sysselsettingsutvikling i Hammerfest. Nye bedrifter etablerer seg i byen, og det er nå mangel på arbeidskraft i regionen. Det har vært en kraftig ekspansjon i boligbyggingen, og de kommunale inntektene er forventet å øke betydelig. Det har også blitt gjort omfattende investeringer i opprusting av skolebygg, infrastruktur og utbygging av kulturtilbud i Hammerfest. Utbyggingen har skapt kompetanseoppbygging i regionen, noe som får positiv virkning også for andre næringer.

Som det fremgår av Meld. St. 28 (2010– 2011) om petroleumsvirksomheten, vil regjeringen legge til rette for økt industriell bruk av gass i Norge dersom ressursgrunnlaget tilsier det og det er kommersielt interessant. Alternativverdien av gassen er å selge den i markedet. Industriell bruk av gass i Norge må derfor være lønnsomt, med markedsbaserte gasskjøpsavtaler. Det tas utgangspunkt i at industrien utvikles i en miljøvennlig retning og innenfor rammene av norsk klimapolitikk. Utbygging av infrastruktur kan være nødvendig for å heve den industrielle bruken av gass i Norge. Eventuelle slike prosjekter må være markedsbaserte og drevet frem av kommersielle interesser. Som nevnt i petroleumsmeldingen gjennomfører Gassco en studie av utviklingsscenarioer for gassinfrastruktur i nordområdene, herunder muligheter for industriell bruk av gass.

Større energiproduksjon, økt mineraluttak og økende sentralitet på grunn av nye transportruter kan gjøre det mer attraktivt å lokalisere ytterligere industriproduksjon til nordområdene.

Regjeringen vil sikre at nye funn skaper størst mulig verdier for samfunnet og legge til rette for positive lokale og regionale ringvirkninger. Omfanget av økt industriell aktivitet vil avhenge av kommersielle forhold og Norges internasjonale klimaforpliktelser.

13 Næringsutvikling og verdiskaping

Figur 13.1 Lasting av to offshore lastesystemer til bruk på Hiberniafeltet utenfor Canadas østkyst. Produsent er Miras AS, Nord-Norges største verkstedskonsern, som har sine verkstedslokaler i Mo Industripark i Nordland.

Figur 13.1 Lasting av to offshore lastesystemer til bruk på Hiberniafeltet utenfor Canadas østkyst. Produsent er Miras AS, Nord-Norges største verkstedskonsern, som har sine verkstedslokaler i Mo Industripark i Nordland.

Foto: MIP-Info.

13.1 Kunnskap og innovasjon som basis for næringsutvikling

For å få mest mulig verdiskaping ut av de naturgitte fortrinn som finnes i nord, kreves ny kunnskap og innovasjon. Ifølge beregninger fra Kommunal- og regionaldepartementet7 er veksten i verdiskapingen svakere i Nord-Norge enn i resten av landet (hhv. 40 % og 70 % i perioden 1997-2007). Likeledes er produktiviteten og produktivitetsveksten vesentlig lavere i Nord-Norge enn i resten av landet. Mange store konsernbedrifter har imidlertid sitt hovedkontor utenfor landsdelen, og veksten i verdiskapingen i disse selskapenes virksomhet i Nord-Norge blir i statistikken ikke registrert i nord, men der hovedkontoret ligger.

Innovasjon og nyskaping er en utfordring i hele landet, også i Nord-Norge. Konjunkturbarometeret for Nord-Norge utarbeides to ganger i året og presenterer foruten fakta også mulige fremtidsbilder. I det siste konjunkturbarometeret (november 2011) fremgår det at det er økt aktivitet i næringslivet, innen petroleumsindustrien, i eksporten fra landsdelen og innen reiselivet. Nordnorsk eksport økte med 38 % fra januar til august i år, sammenliknet med samme tidsrom i 2010. Fisk står for om lag en tredel av nordnorsk eksport og er særlig viktig i Troms og Finnmark. For Finnmarks del er også LNG-eksport fra Snøhvit samt jernmalm fra Syd-Varanger gruver viktig. Nordland er det klart dominerende industrifylket i landsdelen8, blant annet innenfor petroleumsvirksomhet med utbyggingen av Skarvfeltet, havbruk og mineralindustri, hvor Kina er en stor kunde.

Ifølge det siste konjunkturbarometeret for Nord-Norge9 er nordnorsk økonomi foreløpig lite påvirket av usikkerheten i verdensøkonomien, og det er optimisme om økt aktivitet innen en rekke sektorer, herunder petroleumsindustrien, metallindustrien, marin sektor, reiseliv og bygg- og anleggsnæringen. Mangel på både faglært og ufaglært arbeidskraft er imidlertid en utfordring flere steder i landsdelen. I økende grad dekkes behovet for arbeidstakere av innvandrere og gjestearbeidere, som fyller henholdsvis 14 % og 4 % av arbeidsstyrken, mot 12 % og 3 % i landet som helhet.

I de nordligste fylkene har naturbaserte næringer og reiselivet en spesiell plass, og offentlig sektor er relativt sett større enn i resten av landet. Utnyttelse av geologiske ressurser på land og til havs, energi, maritim virksomhet og nye næringer basert på marine og landbaserte ressurser blir stadig viktigere. Kunnskap, teknologi, kapasitet og kompetanse er nødvendige forutsetninger for å ta vare på og videreutvikle næringsvirksomheten i nord.

Knapphet på kapital er en av faktorene som begrenser muligheten for oppstartsbedrifter til å etablere seg i Nord-Norge. Regjeringen har i Eierskapsmeldingen (Meld. St. 13 (2010-2011)) varslet at den vil legge frem forslag om å etablere nye landsdekkende såkornfond, og at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om innretning av fondene på egnet måte. Ett slikt fond vil bli etablert i Nord-Norge.

Norge har en høyt utdannet befolkning, og den høyest utdannede arbeidskraften er relativt rimelig sammenlignet med andre land. Det gir oss et konkurransefortrinn i kunnskapsintensive næringer. Det innebærer også at det er sannsynlig og ønskelig at veksten i norsk næringsliv hovedsaklig skjer innenfor næringer som benytter arbeidskraft med høyere utdanning. Med et økende utdanningsnivå får Norge en mer produktiv arbeidsstyrke og et potensial for økt innovasjonskraft.

Regjeringen mener det må bygges opp et mer kunnskapsbasert næringsliv i nord. Også bedrifter fra andre deler av landet, samt utenlandske bedrifter, må ha en sentral rolle i oppbyggingen av slikt næringsliv. Relevant forskning vil bety mye for å få til en slik kunnskapsbasert næringslivsutvikling. Dette fremgår også av Norges forskningsråds reviderte nordområdestrategi (juni 2011). Regjeringens nordområdeutvalg har anbefalt at kunnskapsbasert næringsutvikling må ha første prioritet i nordområdeforskningen.

Figur 13.2 Næringsstruktur i arktiske regioner

Figur 13.2 Næringsstruktur i arktiske regioner

1 For Alaska er fiskeri inkludert i jordbruk, jakt og skogbruk.

2 Figurene fra Canada og Norge er basert på tall fra 2007.

Knapphet på kvalifisert og ukvalifisert arbeidskraft hemmer i dag utviklingen av mange lokalsamfunn i Nord-Norge. Nærings- og befolkningsstruktur medvirker til at mangel på arbeidskraft er et større problem i Nord-Norge enn ellers i landet. NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet viser at det er samfunnsøkonomisk effektivt å sørge for at veksten i kompetansearbeidsplasser skjer over hele landet. For å få vekst i kompetansearbeidsplasser må det settes inn en bred innsats på flere politikkområder. Regionalt forankrede utdanningsinstitusjoner er viktig for dynamikken i regionen. De gir både kunnskap og kvalifisert arbeidskraft til arbeidslivet og er i seg selv store kompetansearbeidsplasser.

Figur 13.3 Ulike næringers andel av den totale sysselsettingen for ulike arktiske regioner i 2008.

Figur 13.3 Ulike næringers andel av den totale sysselsettingen for ulike arktiske regioner i 2008.

Figuren1 viser ulike næringers andel av total verdiskaping i ulike arktiske regioner i 20082. Andelen av gruvedrift – inkludert olje- og gassutvinning – er høyest i det nordlige Russland, hvor dette står for over halvparten av den totale verdiskapingen. I Alaska og arktisk Canada er andelen av gruvedriften henholdsvis 29 % og 25 %. Andelen av offentlige tjenester (inkludert offentlig forvaltning, offentlig utdanning og offentlige helse- og sosialtjenester) er særlig høy i Nord-Norge, hvor den står for om lag en tredjedel av den totale verdiskapingen. I de nordlige regioner i Russland er andelen statlige tjenester kun 9 %. I tallene for Russland er imidlertid den militære virksomheten ikke inkludert i det regionale økonomiske regnskapet. Til sammenlikning står andelen av Forsvaret for om lag 23 % av den samlede verdiskapingen fra offentlige tjenester i Alaska.

1 Utarbeidet av professor Ilmo Mäenpää ved Universitetet i Oulu.

2 Den regionale inndelingen i denne oversikten er den samme som i rapporten «The Economy of the North» utarbeidet av SSB-forskerne Solveig Glomsrød og Iulie Aslaksen (2008). For USA er kun Alaska med i oversikten. Canada: Yukon Territory, Northwest Territories og Nunavut. Danmark: Grønland og Færøyene. Norge: Finnmark, Troms og Nordland. Sverige: Norrbotten og Västerbotten. Finland: Lapland, Oulu-regionen og Kainuu. Russland: Murmansk, Karelia, Arkhangelsk, Komi, Yamal-Nenets, Khanty-Mansia, Taimyr, Evenk, Sakha Koryak, Magadan og Chukchi. For Islands del er hele landet tatt med i oversikten.

Det er viktig å kunne gi relevant utdanning til en spredt befolkning for å dekke kompetansebehovet i regionen. Fleksible utdanningstilbud forutsetter både faglig og teknologisk samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner i og utenfor landsdelen.

De nordnorske universitets- og høyskoleinstitusjonene er hovednoder i kunnskapsinfrastrukturen i Nord-Norge. Regjeringen er opptatt av at forsknings- og utdanningsmiljøer både i nord og i landet for øvrig engasjerer seg i samarbeid med eksisterende og nye næringsaktører i nord. For satsingen «Forskningsløft i nord», som ble etablert i 2009 med midler fra Kommunal- og regionaldepartementet, er et av målene nettopp å styrke koblingene mellom næringsliv og kunnskapssektoren i Nord-Norge. I St.meld. nr. 44 (2008-2009) Utdanningslinja foreslo regjeringen at alle institusjoner skal opprette et råd for samarbeid med arbeidslivet hvor både arbeidslivets parter og studenter skal være representert. Et slikt råd skal styrke det strategiske elementet i samarbeidet. Rådene skal utarbeide en strategi for en varig dialog med arbeidslivet om utvikling av gradsutdanninger og etter- og videreutdanning.

Det er betydelige utfordringer knyttet til frafall fra videregående opplæring i nord. Dette er også en generell utfordring for næringsutviklingen. Regjeringen har iverksatt et treårig prosjekt som har som mål å etablere et varig samarbeid mellom stat, fylkeskommuner og kommuner for å bedre elevenes forutsetninger for å fullføre og bestå videregående opplæring.

Det er også et stort behov for økt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringsliv om praksisplasser og undervisning i grunnopplæringen. Bedre integrering av arbeidsinnvandrere i lokalsamfunn, boligpolitikken og en effektiv godkjenning av eksisterende utdanninger for innvandrere er andre viktige tiltak for å styrke tilgangen til kompetant arbeidskraft i landsdelen.

13.2 Infrastruktur for transport og elektronisk kommunikasjon

Figur 13.4 I Narvik havn lastes jernmalm fra tog over til skip.

Figur 13.4 I Narvik havn lastes jernmalm fra tog over til skip.

Foto: Narvik havn.

Regjeringen mener en økt satsing på infrastruktur er nødvendig for å styrke Norges langsiktige verdiskapingsevne. Nasjonal transportplan 2010–2019 inneholder en rekke prosjekter av stor strategisk betydning for utviklingen i nordområdene. Disse prosjektene vil bli fulgt opp i de årlige budsjettene.

Tidligere perioder har vært preget av et vesentlig lavere ambisjonsnivå og en manglende evne til å følge opp de økonomiske planrammene på samferdselsområdet i de løpende budsjettene. Siden 2005 er både ambisjonsnivå og evne til oppfølging betydelig høynet. I St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010-2019 legger regjeringen til grunn en økonomisk ramme som er 100 milliarder kroner høyere enn planrammen i foregående transportplan. Denne satsingen får stor betydning for utviklingen av vegnettet i de tre nordligste fylkene. Rammen for statens investeringer i nye riksvegprosjekter i Nord-Norge økte med om lag 300 % fra Nasjonal transportplan 2006–2015 til Nasjonal transportplan 2010–2019. De samlede bevilgningene til drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier i Nordland, Troms og Finnmark har økt med 33 %, fra 1,2 milliarder kr i 2007 til 1,6 milliarder kr i 2010. Satsingen medfører også at det gjennomføres en rekke farledstiltak i Nordland, Troms og Finnmark. Tiltakene vil bidra til mer effektiv og sikker sjøtransport i nordområdene.

Også i et nordområdeperspektiv er forstørring og utvikling av attraktive bo- og arbeidsmarkedsregioner viktig. Regjeringen prioriterer en kraftig opprustning av E6 som binder Norge sammen fra Kirkenes til Svinesund. Mange av prosjektene vil ligge i Nord-Norge. Styrking av viktige vegforbindelser til våre naboland i øst er også prioritert i Nasjonal Transportplan 2010–2019.

Etablering av ny infrastruktur i sårbare områder kan medføre store inngrep i naturen og gi økte utslipp. Regjeringen vil legge stor vekt på å avgrense de negative virkningene for miljøet gjennom planprosessen, gjennom at dette gjøres i samsvar med nasjonale mål på klima- og miljøområdet.

I Nasjonal transportplan 2010–2019 varslet regjeringen en særskilt gjennomgang av transportinfrastrukturen i nordområdene. Som en oppfølging av dette har transportetatene og Avinor AS på oppdrag fra Samferdselsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet gjennomført en strategisk utredning av behovet for transportinfrastruktur i nordområdene. Målet med utredningen var å fremskaffe et bedre kunnskapsgrunnlag for fremtidige beslutninger om infrastrukturutvikling i nord. Utredningen ble overlevert Samferdselsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet 22. juni 2011. Rapporten er et faglig innspill i arbeidet med Nasjonal transportplan 2014–2023 på linje med øvrige utredninger som er utarbeidet i utredningsfasen. Regjeringens mål og strategier for transportpolitikken vurderes samlet i arbeidet med Nasjonal transportplan 2014–2023 som legges frem for Stortinget våren 2013.

Store avstander gjør at flytilbud og flyplasser blir viktige for befolkning og næringsliv. På landsbasis foreligger det i dag en rekke lokale initiativer som har som ambisjon å bygge enten nye lufthavner eller en forlengelse av dagens rullebane. Flere av disse er i Nord-Norge. Som et ledd i arbeidet med Nasjonal transportplan skal transportetatene og Avinor gjennomføre en analyse av lokale initiativ knyttet til lufthavnsstrukturen. Utredningen blir en del av grunnlagsmaterialet til Nasjonal transportplan 2014–2023.

Regjeringen vil etablere en transportinfrastruktur mellom Norge og nabolandene som binder Barentsregionen bedre sammen. Nye muligheter vil oppstå gjennom Den nordlige dimensjons partnerskap for transport og logistikk (NDPTL). Formålet med partnerskapet er å identifisere og realisere gode prosjekter som kan bidra til å styrke den grensekryssende infrastrukturen i regionen. Regjeringen vil i samarbeid med våre naboland forsterke arbeidet for å mobilisere medfinansiering fra EU til grensekryssende transportprosjekter.

Nye prosjekter innenfor malm- og mineralutvinning i nordlige deler av Sverige og Finland og muligheter knyttet til utviklingen av egne malm- og mineralressurser i Nord-Norge kan medføre økt behov for infrastrukturkapasitet. Regjeringen vil være en pådriver i utviklingen av kunnskapsgrunnlag og kontakt mellom politiske og kommersielle miljøer som har interesser i regionen, for å få frem et grunnlag for å vurdere hvilke behov og muligheter som finnes. I samarbeid med Sverige og Finland bør konkrete transportløsninger som kan møte mineralnæringens fremtidige behov, vurderes nærmere.

Økt utskipning over norsk havn via jernbane er et aktuelt alternativ som kan være attraktivt fordi Norge har isfrie havner og mulighet til å ta inn de største skipene. En økning i skipstrafikken i nordområdene vil kunne utløse behov for farledsutbedringer og ytterligere tiltak for å overvåke trafikken. Videre vil det kunne bli behov for utdyping i enkelte havner. Regjeringen vil i arbeidet med Nasjonal transportplan arbeide videre med disse problemstillingene. Regjeringen vil også legge til rette for at havnene kan utvikle seg til knutepunkt som kan bidra positivt til næringsutviklingen i området. Ett tiltak i denne sammenheng kan være å etablere gode koblinger mellom havnene og det øvrige transportnettet.

For kapasitetstiltak i jernbaneinfrastrukturen som primært er utløst av behovet for rene industritransportløsninger, må industrien være innstilt på å bidra finansielt til utbygging og drift.

Markedet for elektronisk kommunikasjon er liberalisert, og tilbyderne bygger ut tjenester basert på etterspørsel og kapasitetsbehov. I Norge har de nordligste fylkene tatt en betydelig rolle for å sikre utbygging av nett med god kapasitet til store områder. Finnmark fylkeskommune arbeider eksempelvis med å etablere en fiberlinje mellom Øst-Finnmark og Murmansk. Bredbånd, kringkasting, mobiltelefoni og mobilt bredbånd er alle avhengige av et robust og tilstrekkelig transportnett for elektronisk kommunikasjon. Det er flere forbindelser mellom nabolandenes nett i nordområdene, ikke minst for å sikre tilstrekkelig kapasitet og redundans (alternativ omdirigering) ved brudd på nettet. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge til rette for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige behov innen skole, helse, næringsliv og husholdninger over hele landet.

13.3 Kraftinfrastruktur og fornybar energi

Figur 13.5 Kraftinfrastruktur på Nordkalotten. Utarbeidet av North Energy.

Figur 13.5 Kraftinfrastruktur på Nordkalotten. Utarbeidet av North Energy.

Tilstrekkelig kraftproduksjon og overføringskapasitet i Nord-Norge er en forutsetning for industriell virksomhet og næringsutvikling i regionen. Regjeringen legger stor vekt på at vi skal ha et godt fungerende strømnett i hele landet som legger til rette for industriell aktivitet og næringsutvikling. Regjeringen legger også stor vekt på tett samarbeid med nabolandene i nord med Sverige og de øvrige nordiske land.

Etablering av kraftinfrastruktur påvirker natur og lokalsamfunn. Gjennom konsesjonsbehandlingen, med tilhørende konsekvensutredninger og høringsrunder, vurderes fordeler og ulemper ved en ny kraftledning opp mot hverandre.

Produksjonskapasiteten i Nord-Norge består i hovedsak av vannkraft. Landsdelen har i dag et overskudd på om lag 4,8 TWh i et normalår, men variasjoner i tilsig gir store endringer fra år til år og mellom sesonger. Det er også store variasjoner innenfor landsdelen. Mens Nordland er et overskuddsområde, har området nord for Ofoten et kraftunderskudd på vinteren. Det er derfor viktig å få på plass et velfungerende overføringsnett.

Store deler av Troms og Finnmark har i dag et eldre kraftnett med 132 kV spenning. Nord-Norge nord for Ofoten har også en lavere forsyningssikkerhet enn andre deler av landet fordi store deler av området i dag er avhengig av kraftoverføring gjennom én enkeltlinje fra Ofoten til Hammerfest.

Statnett planlegger to nye overføringslinjer på 420 kV – fra Ofoten til Balsfjord og fra Balsfjord til Hammerfest. De nye linjene planlegges satt i drift i hhv. 2014 og 2017. Dette vil kunne forbedre forsyningssikkerheten, gi mulighet for overføring av fornybar energi og tilrettelegge for større forbruk, for eksempel i forbindelse med økt aktivitet i petroleumsindustrien og bergverksindustrien.

Samtidig med at Statnett arbeider med prosjekter som vil legge til rette for økt kapasitet i det norske kraftnettet fra nord mot sør, ser selskapet på mulighetene for å øke overføringskapasiteten mellom nabolandene i nord. Norge er del av det nordiske kraftsystemet, og den nordlige landsdelen er sterkere knyttet til Sverige enn til det sørlige Norge. Likeledes er det viktige forbindelser til Finland og Russland fra Øst-Finnmark. Statnetts perspektiv er et tettere samarbeid i en «Arctic Circle» for elektrisitet. Selskapet peker på at foruten styrket kraftforsyning på Nordkalotten vil et slikt samarbeid kunne bidra til utbygging av fornybare energikilder som i dag forhindres av begrenset overføringskapasitet, og etablering av ny «grønn» næringsvirksomhet basert på elektrisk kraft. Statnett har også igangsatt et prosjekt sammen med finske Fingrid, der en vurderer hvordan nettet i nord kan utvikles på lengre sikt som ledd i vurderingen av ringforbindelsen «Arctic Circle».

Det har tradisjonelt vært et godt samarbeid mellom de nordiske landenes systemansvarlige nettselskaper. Dette videreføres i den europeiske samarbeidsorganisasjonen for systemoperatører, ENTSO-e. I tillegg er det et særlig tett samarbeid om nettutvikling mellom Statnett og den svenske systemoperatøren, Svenska Kraftnät. Et fortsatt godt samarbeid mellom systemoperatørene i Norden vil være viktig også i den videre nettutviklingen i Nord-Norge.

Fornybar energi

Nordområdene har et stort potensial for utbygging av ytterligere produksjon av fornybar energi. Energimyndighetene har til behandling meldinger og søknader om vannkraftprosjekter i de tre nordligste fylkene som til sammen kan gi rundt 3 TWh årlig produksjon. Vindressursene i regionen er gode, og energimyndighetene har mottatt en lang rekke meldinger og søknader om vindkraftprosjekter. Forutsatt at planlagte forsterkninger av nettet gjennomføres, viser en mulighetsstudie NVE og Enova gjennomførte i 2008, at det er teknisk mulig å realisere rundt 4 TWh vindkraft i perioden frem til 2025. Hvilke prosjekter av vannkraft eller vindkraft som bør realiseres, skal vurderes gjennom kunnskapsbasert konsesjonsbehandling, der fordelen ved et prosjekt må veies opp mot ulemper for miljøet og andre samfunnsinteresser.

Regjeringen vil bidra til å utløse potensialet for fornybar energi gjennom de virkemiddelordninger som er etablert. Et viktig ledd i en målrettet satsing på fornybar energiproduksjon er opprettelsen av et norsk/svensk elsertifikatmarked. Sverige og Norge har som mål å bygge ut til sammen 26,4 TWh i 2020. Den felles elsertifikatordningen er en teknologinøytral ordning, hvor produsentene av elektrisitet basert på fornybare energikilder får tildelt et elsertifikat per MWh produsert elektrisitet. Inntekt fra salg av elsertifikater, i tillegg til inntekten fra salg av elektrisk energi, skal bidra til å gjøre det lønnsomt å bygge nye anlegg for fornybar elproduksjon. Planlagt oppstart for markedet er 1. januar 2012, og samarbeidet vil vare frem til utgangen av 2035. Et så langsiktig samarbeid gir gode, stabile rammer for industrien. Ordningen anses som et viktig virkemiddel for å utløse noe av det store potensialet for fornybar energiproduksjon i nordområdene.

Med etableringen av et felles elsertifikatmarked vil ordningen med investeringsstøtte til vindkraft gjennom Enova bli avviklet. Satsingen på energiomlegging gjennom Enova og Energifondet er imidlertid fortsatt en del av regjeringens satsing på fornybar energi. Fremover vil Enovas virksomhet bli rettet mot å øke bruken av andre energibærere enn olje, gass og elektrisitet til oppvarming, energieffektivisering i industri og bygninger og fullskala demonstrasjon av ny energiteknologi. Dette er i tråd med Enovas overordnede mål om å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon i Norge og bidrar til en mer diversifisert energiforsyning og bedre forsyningssikkerhet.

13.4 Ny maritim horisont

Figur 13.6 Nye sjøruter i Polhavet.

Figur 13.6 Nye sjøruter i Polhavet.

Globale klimaendringer vil gradvis gjøre tidligere isfylte farvann i Polhavet og omkringliggende havområder mer tilgjengelige for internasjonal skipstrafikk. Det forventes særlig økt maritim aktivitet avledet fra offshore petroleumsutvinning, destinasjonstrafikk med frakt av varer og utstyr inn og spesielt naturressurser ut fra arktiske destinasjoner samt gradvis økende transittskipsfart.

I Barentshavet har trafikken bestående av store tank- og bulkskip til og fra russiske havner økt fra et volum på om lag 10–12 millioner tonn og 200–240 skip per år i årene 2004–2008 til 18 millioner tonn og over 300 skip i 201010. Økt utvinning av petroleum og mineralressurser i norske og russiske nordområder vil føre til økt aktivitet i maritim sektor.

Blant annet vil det være behov for omlasting av gasskondensat og olje fra mindre spesialskip med isklasse til større tankere for frakt videre til markedet. Omlasting av russisk råolje fra skip til skip finner sted i Bøkfjorden ved Kirkenes og Sarnesfjorden ved Honningsvåg. Regjeringen mener det er nødvendig å ha en streng regulering av denne aktiviteten for å ivareta et høyt sikkerhetsnivå og redusere risikoen for miljøskade.

Økt maritim aktivitet gir også muligheter for utvikling av service og støttefunksjoner i norske havner. Regjeringen ser svært positivt på at støttefunksjoner på land for maritime og offshore aktiviteter flytter nordover. Tromsø havns investering for å kunne ta større vedlikeholdsoppdrag på plattformer som opererer i nordlige farvann er et eksempel på en spennende strategisk posisjonering. I tråd med tiltak omtalt i Nye byggesteiner i nord ga Fiskeri- og kystdepartementet, i samarbeid med Olje- og energidepartementet, Kystverket i oppdrag å utrede alternativer for lokalisering av en mulig oljebase i Øst-Finnmark. En slik base vil kunne betjene olje- og gassindustri og maritim transport i Barentshavet. Kystverkets rapport fra 2010 konkluderer med at flere av havnene i Øst-Finnmark kan, med større eller mindre investeringer i infrastrukturen, vurderes som mulige service- og basehavner (Kirkenes, Vadsø, Vardø (Svartnes), Båtsfjord, Berlevåg og Kjøllefjord). Av de eksisterende havnene er det imidlertid bare Kirkenes som kan oppfylle de krav som stilles til større ilandføringsanlegg og petroleumsanlegg. For å styrke Kirkenes som knutepunkt i Øst-Finnmark prioriterer regjeringen en oppgradering av E105 mot Russland. Videre er det åpnet for at mulige infrastrukturtiltak ved Kirkenes lufthavn kan inkluderes i utredningene frem mot Nasjonal transportplan for 2014–2023.

Interessen for transittrafikk gjennom Nordøstpassasjen (Den nordlige sjørute) er økende. Strekningen Yokohama-Hamburg er anslagsvis 40 % kortere via denne seilingsruten enn via Suez-kanalen, og bunkersforbruket er omlag 20 % lavere11. Fra sommeren 2010 har det vært en viss begrenset skipstrafikk gjennom Nordøstpassasjen mellom Europa og Asia. Nordøstpassasjen vil på sikt kunne overta en del av den internasjonale handelsflåtens seilingsaktivitet. Dette skyldes ikke minst den vedvarende veksten i etterspørsel etter råvarer fra de store asiatiske industrilandene. Det norske Veritas12 anslår at i 2030 kan potensialet for skipsfart i Arktis være på 1,4 millioner TEU13, tilsvarende 480 transittreiser gjennom Arktis. For 2050 øker estimert potensial til 2,5 millioner TEU og 850 enveistransitter gjennom Arktis. Disse anslagene avhenger imidlertid av flere faktorer, som den globale økonomiske utviklingen, strukturelle forhold i verdens skipsflåte og drivstoffpriser. Russiske myndigheter er i gang med å legge til rette for regulær trafikk langs Den nordlige sjørute med sikte på å styrke sin ledende posisjon innenfor maritime operasjoner i Arktis. Det er etablert et godt samarbeid mellom sentrale russiske aktører, som Rosatomflot, og norske næringsinteresser. Regjeringen ser det som positivt at Russland styrker infrastruktur og søk- og redningskapasitet som vil gjøre maritime aktiviteter i området mer effektive og trygge.

Beregningene er usikre og varierer, men det er lite som tyder på at skipstrafikk over det sentrale Polhavet kan igangsettes på regulær basis før om flere tiår. Trass i usikkerheten er det likevel blitt reist spørsmål om Svalbards eventuelle rolle i et fremtidig scenario med økt internasjonal skipstrafikk i og over Polhavet. Det er i denne sammenheng viktig å skille mellom regulær linjetrafikk som vil kunne innebære behov for omlastingshavner og annen teknisk infrastruktur, og en eventuell økning i annen skipstrafikk, f.eks. knyttet til cruisenæringen.

Det er en rekke utfordringer knyttet til skipsfart i arktiske farvann, blant annet når det gjelder sjøsikkerhet, miljø, klimautslipp, beredskap, overvåking og kontroll. Kostnadene knyttet til isklassifisering er store. Mørketiden om vinteren, fare for nedising av fartøyer og betydelige forsikringspremier er andre kostnadsdrivere. Og ikke minst må regulariteten forventes å bli lavere enn for andre handelsruter. I regi av Arktisk råd er det gjennomført en omfattende studie, Arctic Marine Shipping Assessment, av skipsfart i Arktis. Utredningen gir en analyse av forventet utvikling og har en mengde konkrete anbefalinger for styrket sikkerhet.

Det pågår et arbeid i den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) for å utvikle bindende regler for skip som seiler i polare farvann (den såkalte polarkoden). Arbeidet i IMO med polarkoden ledes av Norge ved Sjøfartsdirektoratet. Regjeringen ønsker å være en pådriver for utvikling av internasjonale regler, bransjestandarder, kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling som bidrar til redusert risiko knyttet til seilas i arktiske strøk. Ferdigstilling av en bindende polarkode som dekker både sikkerhet og miljø, er særlig prioritert.

Regjeringen satser på utvikling av maritim forskning og kompetanse for skipsfart i nordområdene. Dette skal bidra til at den norske maritime næringen står rustet til å utnytte muligheter og møte utfordringer knyttet til arktiske olje- og gassressurser, marine ressurser og åpning av nye transportårer for energi og skipsfart i nordområdene. Satsing på krevende miljøvennlige maritime operasjoner, særlig i nordområdene, er en del av regjeringens maritime strategi «Stø kurs». Dette gjenspeiles også i prioriteringene for tildeling av midler til maritim forskning og innovasjon under Forskningsrådets MAROFF-program og ordninger i Innovasjon Norge. En satsing på muligheter i nordområdene er også en del av næringens forslag til en forsknings- og innovasjonsstrategi, kalt «Maritim 21».

Regjeringen mener det ligger et særlig potensial i å utvikle ny næringsvirksomhet i tilknytning til nærings- og kunnskapsmiljøer der Norge allerede har en sterk posisjon. Norge har et av verdens aller sterkeste miljøer for skipsfart og maritim industri, og regjeringen er opptatt av å bidra til at norske aktører kan ta markedsandeler i nord. En sterk skipsfartsnæring i dette området vil også demonstrere norsk kunnskap og nærvær. Den maritime næring i nord er landsdelens 4. største. Med sine ca. 9 000 årsverk omsatte næringen for 14 mrd. kroner i 2008, tilsvarende ca. 7 % av den totale verdiskapingen i landsdelen14. Maritim næring i Nord-Norge domineres fremdeles av fiskebåtrederier, men har i senere år utviklet mange små og mellomstore offshoreorienterte utstyrsprodusenter, gjerne med et arktisk fokus15.

For å styrke den arktiske kompetansen i næringen har flere av de tyngste maritime aktørene i nord gått sammen for å etablere en «arktisk maritim klynge». Dette skal være en møteplass hvor det kan utvikles strategiske samarbeidsallianser for å styrke den maritime næringen i nord. Utenriksdepartementet har i 2011 bidratt med midler til et forprosjekt med sikte på å kvalifisere klyngen som kandidat for Innovasjon Norges Arenaprogram.

Boks 13.1 Barents 2020: Centre for High North Logistics

Utenriksdepartementet har over Barents 2020-ordningen bidratt med midler til etablering av Senter for nordområdelogistikk (Centre for High North Logistics – CHNL). CHNLs målsetting er å utvikle praktisk rettet kunnskap og nettverk mellom næringsliv, politikk og forskning innen fagområdene maritim logistikk og skipsfart i og for nordområdene. En rekke prosjekter og aktiviteter er initiert av senteret. Ocean Futures har blant annet på oppdrag fra senteret utført kartleggingsstudien «Shipping in Arctic Waters» som videreutvikles til en dynamisk søkbar kompetansebase for skipsfart i nordområdene. I april 2011 etablerte CHNL et informasjonskontor for nordområdelogistikk i Kirkenes i samarbeid med Barentsinstituttet og Barentssekretariatet. Forholdene ligger til rette for at senterets arbeid kan inngå som en del av Arktisk Maritim Klynge.

13.5 Mineralutvinning i nordområdene

Figur 13.7 Mineralforekomster og transportlogistikk i Barentsregionen.

Figur 13.7 Mineralforekomster og transportlogistikk i Barentsregionen.

Regjeringen vil presentere en egen strategi for mineralnæringen i 2012. Strategien vil se på rammebetingelsene for mineralnæringen og mineralpolitikken med et nasjonalt perspektiv.

Den globale etterspørselen etter malm, metaller og mineraler øker raskt. Regjeringen vil derfor kartlegge de norske mineralressursene i nord, som kan gi grunnlag for næringsutvikling og verdiskaping gjennom ny gruvedrift. Regjeringen vil utvikle kontakten med Finland og Sverige for å se regionen i et samlet perspektiv, blant annet når det gjelder infrastruktur og kompetanseutvikling. Det er også et potensial for samarbeid med Russland innen mineralutvikling. Utvinning av malm- og mineralressursene i nord er også tema under de norske formannskapsperiodene i Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. I tillegg vil temaet reflekteres i Den nordlige dimensjons partnerskap for logistikk og transport.

Bergverksdrift kan være arealkrevende og kan innebære betydelige miljøutfordringer. Utvinning av metaller og mineraler kan medføre store miljøutfordringer, når det gjelder både naturinngrep, håndtering av restavfall og forurensing. Etablering av ny gruvevirksomhet og ny infrastruktur knyttet til transport, energi og industri vil kunne berøre viktige naturverdier og gjenværende inngrepsfrie naturområder.

Norske myndigheter tar miljøutfordringene alvorlig og setter strenge krav til industrien for å sikre at miljøet ivaretas. Mineralloven vil sammen med blant annet naturmangfoldloven og forurensingsloven legge rammer for ny bergverksdrift, se også punkt 8.3.

Regjeringen ser positivt på at mineralselskaper og urfolksorganer samarbeider om spørsmål om mineralutvinning.

Den sterke økonomiske veksten i BRIC-landene16, og særlig Kina, er en viktig drivkraft for den økte etterspørselen etter mineraler. Kina er destinasjon for nærmere 2/3 av verdens totale eksport av jernmalm og står for 60 % av global råjernproduksjon. Kinesisk forbruk og etterspørsel er derfor avgjørende for den videre utvikling av denne industrien. Kina står dessuten for anslagsvis 40 % av den globale etterspørselen etter kobber, aluminium, sink og nikkel (kilder: USGS, UNCTAD, WBMS).

Europa forbruker 20 % av verdens malm og mineraler, men produserer bare 3-4 prosent17. Barentsregionen er et av de svært få områdene i Europa hvor det er et potensial for å finne og utvikle nye forekomster.

Den geologiske regionen som kalles Det fennoskandiske skjold, bestående av nordlige deler av Norge, Sverige, Finland og Vest-Russland, rommer rike forekomster av jernmalm, basemetaller (kobber, sink, bly, tinn og aluminium), industrimineraler, edelmetaller og spesialmetaller inkludert sjeldne jordartsmetaller. Mange steder i Barentsregionen er transporten i dag en flaskehals for effektiv utnytting av ressursene. Kysten er en viktig fordel for bergindustri i Norge i og med lett tilgang til dype isfrie havner. Vår geografiske plassering innebærer at også svenske og finske mineraler kan transporteres via Norge til markedene. Narvik er viktig som utskipningshavn for jernmalm fra Sverige via jernbaneforbindelsen med Kiruna.

Økt aktivitet i mineral- og gruvenæringen stiller store krav til tilfredsstillende transportløsninger for å få frem økte volumer til markedene. Det svenske gruveselskapet LKAB skal øke sin jernmalmproduksjon i Sverige kraftig. Også to andre selskaper planlegger å ta ut malm i Sverige og transportere ut via Ofotbanen og Narvik havn. Kapasiteten på Ofotbanen er presset, og banen er allerede den strekningen med størst godstransport i Norge. I tillegg må havnen tilpasses økt aktivitet. På svensk side er det planlagt flere nye krysningsspor. Dersom dagens transportprognoser slår til, vil det kunne bli behov for dobbeltspor på strekningen. På kort sikt må krysningsmulighetene styrkes. Regjeringen følger utviklingen og er i dialog med Jernbaneverket og Narvik Havn. Avhengig av produksjonsutvikling, markedsmessige forhold og politiske prioriteringer i Finland og Sverige kan også andre baneløsninger kunne komme på tale. Transportutredningen for nordområdene skal behandles i neste NTP som legges frem for Stortinget våren 2013. Regjeringen er opptatt av å bidra til å frembringe nødvendig kunnskap, synliggjøre handlingsalternativer og bringe nærings- og samfunnsaktører sammen for å diskutere alternativer.

Figur 13.8 Gruvedrift i Syd-Varanger.

Figur 13.8 Gruvedrift i Syd-Varanger.

Foto: Bente Geving

Innovasjon og forskning er viktig i deler av næringen. Det krever betydelig innovasjonsevne for å imøtekomme kundens krav om spesialtilpassede produkter. For å styrke det norske kunnskapsmiljøet innen mineralnæringen har regjeringen gitt støtte til opprettelsen av et professorat i malm- og ressursgeologi ved Universitetet i Tromsø.

Boks 13.2 Barents 2020: Professorat i malm-og ressursgeologi

Gjennom Barents 2020-ordningen har Utenriksdepartementet gitt støtte til opprettelsen av et professorat i malm- og ressursgeologi ved Universitetet i Tromsø. Tilknyttet professoratet vil det også opprettes en PhD-stilling.

Det utdannes i dag ikke fagfolk med tilstrekkelig kompetanse innen berggrunns- og ressursgeologi ved norske utdanningsinstitusjoner, noe som gjør at bergverks- og prospekteringsindustrien mangler godt kvalifiserte norske kandidater. Opprettelsen av professoratet ved UiT vil avhjelpe behovet for å utdanne relevant fagekspertise. Formålet er videre å frembringe økt kunnskap om norske mineralressurser med mål om å utvikle mineralbasert næringsvirksomhet innenfor bærekraftige rammer. Opprettelsen av professoratet vil etablere et felles tyngdepunkt for kompetanse og undervisning i malm- og ressursgeologi som er til nytte også for andre utdannings- og forskningsinstitusjoner, forvaltningsinstitusjoner og industrien. Barents 2020-midlene skal videre bidra til å utvikle arenaer for samarbeid med norske og utenlandske kompetansemiljøer på nordområdefaglige fagfelt. Det forventes derfor at opprettelsen av professoratet bidrar til økt samarbeid med nordiske og russiske vitenskapsmiljøer.

Det er i dag i begrenset grad foretatt grundig kartlegging av havbunnen med sikte på å identifisere mineralressurser for mulig fremtidig utvinning. For å legge til rette for fremtidig utvinning av mineralressurser fra havbunnen vil regjeringen i forbindelse med arbeidet med strategi for mineralnæringen vurdere behovet for et oppdatert regelverk på området.

Regjeringen ønsker å styrke det nordiske samarbeidet på mineralområdet. Blant annet har det blitt gitt bidrag til et forprosjekt for etablering av et nordisk kunnskapssenter for mineralnæringen i samarbeid mellom SINTEF og andre norske og nordiske kunnskapsinstitusjoner. Tiltaket er en oppfølging av anbefalingene i utredningen «GeoNor-Industriell verdiskaping basert på geologiske ressurser i nordområdene» i regi av SINTEF og NORUT med finansiering blant annet over Barents 2020-ordningen.

Boks 13.3 Barents 2020: GeoNor-rapporten og nordisk kunnskapssenter på mineralområdet.

Rapporten «GeoNor. Industriell verdiskaping basert på geologiske forekomster i nordområdene» er et samarbeidsprosjekt med deltagelse av forskere fra instituttene Northern Research Institute (Norut) i Narvik og Alta, SINTEF Nord AS (Tromsø), Norges geologiske undersøkelse (NGU), Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU) og SINTEF (Trondheim). Prosjektet ble etablert ved inngangen til 2010, med finansiell støtte av UD over Barents 2020-programmet, de tre nordligste fylkeskommunene og Landsdelsutvalget. Målet med GeoNor var å studere nærmere de faktiske forhold knyttet til ressurssituasjonen (både gass og mineraler) og se på mulighetene for å utvikle konkrete industricase samt vurdere hvordan dagens rammebetingelser er tilpasset målsettingene i regjeringens nordområdestrategi om en balansert og livskraftig næringsutvikling i nord. GeoNor-rapporten munnet ut i tre anbefalinger:

  • 1) Etablering av en FoU- og innovasjonsstrategi rettet mot bærekraftig utnyttelse av mineralske ressurser i Norge (MINERAL 21).

  • 2) Etablering av et nordisk senter innen utvinning og videreforedling av mineralske ressurser.

  • 3) Utvikling av regionale/lokale industriutviklingsprosjekter, med bakgrunn i fem beskrevne industricase.

Det er nå igangsatt en prosess i Norges forskningsråd med sikte på å vurdere muligheten av en egen mineralforskningsstrategi. Videre har UD over Barents 2020-ordningen gitt støtte til et forprosjekt som skal utrede muligheten for etableringen av et nordisk kunnskapssenter innen utvinning og videreforedling av mineralressurser. Forprosjektet skal etablere et partnerskap blant medlemslandene i Barentsrådet og skal utvikle et konsept for et kunnskapssenter som skal være en motor i kompetansebygging, kunnskapsutveksling og forskning og innovasjon på området. Kunnskapssenteret skal bidra med kunnskap som kan inngå i beslutningsunderlag for etablering av ny industriell virksomhet med formål om foredling av mineralske ressurser fra og i Barentsregionen.

Den norske gruvevirksomheten på Svalbard foregår i hovedsak i Svea, der Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) i 2010 produserte 1,9 mill. tonn kull. SNSK har planer for fremtidig kulldrift i andre forekomster som erstatning for dagens drift i Svea Nord-gruven. Drift i Lunckefjell nord for den nåværende gruven i Svea Nord er det mest aktuelle prosjektet. Selskapet har i henhold til svalbardmiljøloven søkt sysselmannen om tillatelse til åpning av kulldrift i Lunckefjell, som erstatning for dagens drift i Svea Nord-gruven. De politiske føringene for norsk kulldrift på Svalbard er lagt i St.meld. nr. 22 (2008-2009) Svalbard. Hvis regjeringens behandling konkluderer med åpning av gruvedrift i Lunckefjell, vil saken bli lagt frem for Stortinget.

13.6 Romvirksomhet

Figur 13.9 Den norske AISSat-1 forbedrer oversikten over maritim aktivitet i nordområdene.

Figur 13.9 Den norske AISSat-1 forbedrer oversikten over maritim aktivitet i nordområdene.

Ill: FFI / NASA / Norsk Romsenter / nyhetsgrafikk.no

Nord-Norge, Svalbard og havområdene i nord har en ideell beliggenhet for praktisk, industriell og forskningsmessig bruk av satellitter som går i polare baner. Dette skyldes at satellittene som samler inn den mest nøyaktige informasjon om jorden, går i bane over polene. Dette betyr også at vårt nordlige territorium blir observert oftere enn områder lenger syd. Nordområdene har dermed de beste mulighetene til å bruke målinger fra satellitter. Samtidig innebærer de store havområdene og manglende annen infrastruktur at behovet for slike målinger er stort.

En vesentlig del av norsk romvirksomhet utøves av etater, institutter og bedrifter som er lokalisert i nord. Regjeringen har lagt til rette for at den romrelaterte virksomheten i nord videreutvikles, blant annet gjennom revitaliseringen av Andøya Rakettskytefelt og deltakelse i utbyggingsfasen av det europeiske satellittnavigasjonsprogrammet Galileo.

Forskningsresultatene etter Det internasjonale polaråret (2007–2008) viser at satellittdata er spesielt nyttige for forskning i polare strøk, fordi de kan samle inn data fra store og utilgjengelige områder uansett vær og lysforhold. Dette kan satellittene gjøre raskt og ofte fra sine polare baner, og dataene leses ned hurtig.

Romaktiviteten i Norge er viktig både for nasjonale behov og for å yte service til internasjonale klienter. Regjeringens satsing på romvirksomheten er spesielt viktig for nordområdene. En relativt stor del av romforskningen og romvirksomheten foregår i de tre nordligste fylkene og på Svalbard, blant annet ved rakettskytefeltene på Andøya og Svalbard, radaranlegget EISCAT, laseranlegget ALOMAR på Andøya og Nordlysstasjonen i Longyearbyen.

Kongsberg Satellite Services (KSAT) opererer den store satellittstasjonen SvalSat på Svalbard. Norsk Romsenter Eiendom eier de fiberoptiske kabler som knytter Svalbard til fastlandet slik at viktige satellittdata raskt kan distribueres til kunder rundt om i verden og samtidig gi andre brukere på Svalbard god båndbredde. KSAT er også verdens ledende aktør for levering av oljesølovervåkning fra satellitt til europeiske miljømyndigheter. Radarsatellitter kan også brukes til å overvåke skipstrafikk langt til havs. I dag overvåkes skipstrafikk ved hjelp av et automatisk identifikasjonssystem, AIS, som sender informasjon til Kystverkets stasjoner på land. Systemet sender informasjon om blant annet skipets posisjon, fart, kurs, last og navn. Men signalene fanges bare opp dersom båten er mindre enn 40 nautiske mil fra land. Den nye overvåkingssatellitten AISSat1gjør det nå mulig å overvåke alle båter som befinner seg langt fra land og rundt Svalbard.

Regjeringens satsing på romvirksomhet utløser en rekke kontrakter og oppdrag for norske høyteknologiske bedrifter, både gjennom programmene under European Space Agency og på det kommersielle markedet. Norge deltar også i Europas nye navigasjonssystem Galileo som skal tas i bruk fra 2014. Galileo vil etter planen etter hvert bestå av 30 satellitter og vil bidra til en bedre satellittdekning lengst nord og gi flere nye tjenester. Svalbard satellittstasjon, eller SvalSat, er i dag bakkestasjon for flere av jordobservasjonssatellittene som går i polar bane, inkludert den europeiske miljøsatellitten Envisat og værsatellitten MetOp-A. SvalSat og Jan Mayen vil også fungere som bakkestasjon til Galileo-satellittene. Dette bidrar til å gjøre signalene mer pålitelige og nøyaktige, både i våre områder og globalt. SvalSat vil også fungere som opplastingsstasjon og overføre meldinger om korreksjoner til satellittene når det trengs. Bakkestasjonen på Svalbard vil øke den generelle nøyaktigheten av Galileo-systemet. Stasjonen på Svalbard er den ene av totalt tre Galileo-bakkestasjoner på norsk jord. Den andre er på den norske Trollstasjonen i Antarktis, og den tredje stasjonen er på Jan Mayen.

Gjennom norsk deltakelse i Galileo og oppskytingen av AISSat-1 har regjeringen bidratt til oppbygging av rominfrastruktur som er særlig nyttig for nordområdene. Regjeringen ønsker å videreføre satsingen på romvirksomhet i nord.

13.7 Reiseliv

Figur 13.10 Hurtigruten.

Figur 13.10 Hurtigruten.

Foto: Innovasjon Norge

Reiseliv er viktig for næringsutviklingen i Nord-Norge og er et prioritert område for regjeringens nordområdesatsing. Det er imidlertid først og fremst aktørene i landsdelen som må sikre at næringen utvikler seg slik at opplevelse og kvalitet kjennetegner produktene næringen tilbyr. Over Utenriksdepartementets Barents 2020-ordning er det gitt støtte til et forsknings- og kompetanseoppbyggingsprosjekt i arktisk turisme ved Høgskolen i Finnmark.

Nærings- og handelsdepartementet arbeider med en oppdatering av regjeringens reiselivsstrategi. I strategien fra desember 2007, Verdifulle opplevelser, omtales nordområdene og de samiske områdene særskilt. Her fremgikk det at det var et behov for større grad av samordning og koordinering på tvers av de tre fylkeskommunene i nord, og at landsdelen ville tjene på en felles og tydelig markedsføring i utlandet. Kommunal- og regionaldepartementet støttet derfor i 2009 etableringen av Nordnorsk Reiseliv A/S med 50 millioner kroner. Selskapet eies av de tre nordlige fylkeskommunene og har hovedkontor i Alta. De fire sentrale hovedsatsingsområdene til Nordnorsk Reiseliv er naturfenomen, kyst og kystkultur, samisk kultur og arktisk opplevelse. Med etableringen av Nordnorsk Reiseliv er det lagt et grunnlag for å styrke reiselivsnæringens felles profilering og internasjonale markedsføring. Det er en utfordring for næringen og myndigheter å utvikle næringen til en helårsnæring, særlig å styrke vinterturismen. Ulike aktører i landsdelen har gitt innspill på nødvendigheten av å styrke tilgjengeligheten til Nord-Norge gjennom bedret infrastruktur og bedre koordinering og forutsigbarhet i offentlig kommunikasjon.

Av Nærings- og handelsdepartementets tilskudd til Innovasjon Norges innsats for reiselivsnæringen er 15 mill. kr øremerket særskilt profilering av Nord-Norge. I Innovasjon Norges kommunikasjonsstrategi for markedsføring av Norge som reisemål er «Det arktiske Norge» plukket ut som en av fire «spydspisser». Gjennom Innovasjon Norge har Kommunal- og regionaldepartementet støttet prosjektet «Reiseliv i nord» som skal hjelpe til å styrke innovasjon, konkurransekraft og lønnsomhet i reiselivsbedrifter i Nord-Norge.

Reiselivet på Svalbard lever av den uberørte naturen. Det er potensial for videre vekst i reiselivet på Svalbard, spesielt utenfor høysesongen. Samtidig som regjeringen legger opp til en videreutvikling av reiselivet på Svalbard, er det et overordnet mål at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder og det best bevarte høyarktiske reisemål i verden. De høye miljømålene og miljølovgivningen for Svalbard vil være rammer for utviklingen av reiselivet. Videre er sysselmannen i ferd med å utarbeide forvaltningsplaner for verneområdene på Svalbard, som dekker 65 % av landarealene og 86 % av territorialfarvannet. Forvaltningsplanene vil være et viktig redskap for å styre ulike former for ferdsel og avveie ulike brukerinteresser i samsvar med verneformålene. En slik utvikling må skje innenfor strenge sikkerhets- og miljømessige rammebetingelser. Som omtalt i Svalbardmeldingen vil regjeringen legge forholdene til rette for en videreutvikling av reiseliv som basisnæring på Svalbard. Det er viktig at videre utvikling av reiselivsvirksomhet ikke skal gå på bekostning av naturen og kulturminner.

Reiselivsnæringen står også sentralt i samarbeidet med våre naboland. Det er opprettet en egen arbeidsgruppe for reiseliv under den norsk-russiske regjeringskommisjonen for økonomisk samarbeid som møtes jevnlig og diskuterer blant annet reiselivsutvikling i nord. Også innenfor Den nordlige dimensjons kulturpartnerskap er reiseliv trukket frem som et område av særlig interesse.

Verdiskapingsprogrammet for næringskombinasjon og samisk reiseliv ble opprettet i 2008. Sametinget har ansvaret for gjennomføring av programmet hvor målet er å øke verdiskapingen gjennom satsing og utvikling på innovative næringskombinasjoner og samisk reiseliv. I perioden 2009–2011 har det årlig blitt avsatt 8,5 mill. kr til programmet. Målet er å øke verdiskapingen gjennom utvikling av innovative næringskombinasjoner og samisk reiseliv.

13.8 Arktisk landbruk og reindrift

Figur 13.11 Årlig fraktes det reinsdyr med båt fra fastlandet og ut til sommerbeitene på øy- og ytterdistriktene i Nord-Troms og Finnmark.

Figur 13.11 Årlig fraktes det reinsdyr med båt fra fastlandet og ut til sommerbeitene på øy- og ytterdistriktene i Nord-Troms og Finnmark.

Foto: Per Oscar Skjellnan, ©Reindriftsforvaltningen

Landbruket spiller en viktig rolle i nordområdepolitikken gjennom sitt bidrag til spredt bosetting, bærekraftig utnyttelse av naturressursene og vedlikehold av kulturlandskapet. Landbruket og den etterfølgende verdikjeden gir grunnlag for mange arbeidsplasser og en betydelig lokal matproduksjon. Landbruks- og matproduksjonen vil være basis for utvikling av nye produkter og tjenester knyttet til blant annet reiseliv og naturbaserte opplevelser. Det er viktig å legge til rette for en helhetlig politikk for arktisk matproduksjon og økt samspill mellom de blå og grønne primærnæringene i landsdelen. Ny kunnskap fra forskning er viktig for å utnytte potensialet knyttet til arktisk landbruk.

Et fortsatt desentralisert landbruk i hele landsdelen er et viktig bidrag for å opprettholde bosettingen. Landbruk er også viktig for videreføring av arktiske urfolks kultur og tradisjoner. Regjeringen er opptatt av å styrke og videreutvikle det arktiske landbruket, og vil legge til rette for økt verdiskaping gjennom en produksjon som er tilpasset de naturgitte forutsetningene, samtidig som miljøverdiene og økosystemene opprettholdes.

Landbruksproduksjonen i Nord-Norge er unik i global sammenheng, som følge av at lang lys dag og lav temperatur gir spesielle vekstbetingelser som også kan registreres i produktene. Mat med lokal identitet selger stadig mer, og til sammen gir dette et stort vekstpotensial i den nordnorske matproduksjonen.

Forskning for å tilpasse planteproduksjonen i Nord-Norge til et endret klima er en viktig forutsetning for et konkurransedyktig landbruk i landsdelen. For å lykkes i dette arbeidet er det viktig at kunnskapsproduksjonen styrkes og fortsatt skjer i landsdelen. Arbeidet med å utnytte nye næringsmuligheter bør organiseres slik at en samtidig oppnår et bedre samspill mellom de blå og grønne primærnæringene i landsdelen.

Klimaendringer gir usikre værmønstre, mer ekstremvær og tørke. Landbruket flere steder i verden merker nå klimaendringene, og i mange områder kan dette føre til redusert landbruksproduksjon. Andre steder kan temperatur- og nedbørsendringer ha positive effekter på landbruket. I Norge er det mye som tyder på at moderat temperaturøkning vil forlenge plantenes vekstsesong og gi grunnlag for økt produksjon i jord og skog. Klimaendringene kan dermed gi nye muligheter for landbruket i nordområdene.

Regjeringen er opptatt av å utvikle det landbruksfaglige samarbeidet på tvers av landegrensene i nord. Gjennom avtalen om styrket norsk-russisk grensenært samarbeid er planteforedling, fôrproduksjon, utvikling av elitefrø av nordlige sorter og utvikling av reindriften notert som særlig interessante samarbeidsområder på landbruksområdet.

Reindriften er en av få næringer i Norge med helårs beitedrift. Den nomadiske driftsformen med flytting mellom ulike årstidsbeiter bidrar til en god utnyttelse av beiteressurser i fjell og utmark. Reinens diett, som hovedsakelig består av viltvoksende planter, gjør at reinkjøtt er et smakfullt og eksklusivt bidrag til matmangfoldet i Norge. Hovedtyngden av reindriften foregår i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn i de samiske områdene er reindriften svært viktig, både sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften er arena for bevaring og utvikling av samisk språk, håndverk og naturkunnskap. Grunnlaget for bærekraftig reindrift bygger på forhold i næringen og i samfunnet for øvrig. Tilgjengelig beiteareal og et reintall som er tilpasset beitegrunnlaget, gir økologisk bærekraft og er helt avgjørende for at næringen også skal være økonomisk og kulturelt bærekraftig.

14 Økonomiske og administrative konsekvenser

Hensikten med denne meldingen er å gi en helhetlig fremstilling av utviklingen i nordområdene siden forrige melding til Stortinget om nordområdepolitikken (St.meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer i nord).

Regjeringen vil komme tilbake til gjennomføringen av endringer av politikk og tiltak som drøftes i meldingen i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.

Utenriksdepartementet har ansvaret for å koordinere regjeringens nordområdepolitikk og redegjør for regjeringens samlede satsing på nordområdene i sine årlige budsjettproposisjoner. Saker relatert til Arktis og nordområdene behandles bredt i Utenriksdepartementet. Det er opprettet en egen seksjon som har hovedansvaret for arbeidet med og koordineringen av nordområdesaker i departementet. Utenriksstasjonene i de arktiske stater og andre sentrale land setter også av ressurser for å fremme norsk nordområdepolitikk. Denne meldingen vil ikke føre til noen endringer i Utenriksdepartementets og utenriksstasjonenes administrative oppsett for behandling av nordområderelaterte saker.

Fotnoter

1.

Naturmangfoldloven § 1

2.

Kilde: Regjeringens strategi «Marin bioprospektering – en kilde til ny og bærekraftig verdiskaping» (2009)

3.

2010: 25 mill. kroner over FKDs budsjett, 24 mill. kroner over NHDs budsjett og 10 mill. kroner over UDs Barents 2020 tilskuddsordning.

4.

2011: 25 mill. kroner over FKDs budsjett og 29 mill. kroner over NHDs budsjett.

5.

Regjeringen la i mars 2011 fram den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Planen klargjør overordnede rammer for forvaltning av havområdene, herunder for petroleumsvirksomheten.

6.

http://www.regjeringen.no/upload/OED/Rapporter/Ringvirkningsanalyse.pdf

7.

KRD (2010): Deskriptiv analyse – næringer og samfunn i området knyttet til forvaltningsplanen. Underlagsrapport for oppdateringen av den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten (HFBL).

8.

Indeks Nordland 2011.

9.

Konjunkturbarometeret for Nord-Norge (Høst 2011). Innovasjon Norge, Sparebank1 Nord-Norge.

10.

Kilde: Forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (Meld. St. 10 (2010–2011))

11.

Kilde: «Shipping in Arctic Waters», studie av OceanFutures

12.

FoU rapport nummer 04 – 2010 «Shipping across the Arctic Ocean»

13.

TEU (Twenty-foot equivalent unit) som er containere/stykkgodsenheter

14.

Kilde: Verdiskapingsundersøkelse utført av Menon og NORUT Narvik på oppdrag fra Maritimt Forum Nord i 2009

15.

Kilde: «En kunnskapsbasert maritim næring» utgitt av Menon Business Economics i april 2011

16.

Brasil, Russland, India og Kina.

17.

Kilde: Norges geologiske undersøkelse.

Til forsiden