Mer helse for hver bIT

Handlingsplan 1997-2000. Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste

Mer Helse for Hver B IT

Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste

Handlingsplan 1997 - 2000

Forord

Kroppen er et informasjonssystem ­ sjelen likeså. Ikke bare det ­ kroppen er et av de mest komplekse styringssystemer som finnes ­ sjelen enda mer.

For det første er kroppen et styringssystem som er automatisert ­ den overvåker og regulerer selv sukkerinnhold i blodet, syre i magen, fuktigheten på tungen, temperaturen over det hele. Samtidig kan den styres bevisst via beslutninger ­ om vi tilfører sukker via frukt eller melkesjokolade, om vi bidrar til temperaturreguleringen med sokker eller gensere. Vi kan styre tankene ­ men aldri helt, de kommer stadig hugskott som ikke er bestilt, vi drømmer uten kontroll. Hva bevisstheten egentlig er og hvordan den er koplet til kroppens hardware, vet vi temmelig lite om ­ men vi vet at dette spesielle IT-systemet er i stand til å beskue seg selv ­ reflektere og analysere.

Det mest fantastiske er at i hver celle i kroppen er det en lagerenhet som overgår alt IT-ingeniører har vært i stand til å konstruere: DNA-molekylet. Denne kveilen er en harddisk med innebygget evne til å lage kopier av seg selv, stort sett uten feil.

Likevel: Det er klart at så komplekse, sammen koplete informasjonssystemer av og til vil fungere feil, kan skade eller delvis bryte sammen. Det er gjerne det vi kaller sykdom og for å bøte på slike feil at vi har et helsevesen.

Den mest sentrale del av enhver helsetjeneste eller sykepleie er å fremskaffe informasjon. Inngangsspørsmålene er: Hva feiler deg? Hvordan står det til? For å besvare dem iverksettes prøver, undersøkelser, utredninger: måling av blodtrykk, taking av temperatur, avlesing av EKG. For å iverksette mottiltak må man ha kunnskap om kjemiske substanser og viten om deres virkninger, kjenne hva som bør gjøres og hvilke farer som lurer.

Og det holder ikke å vite noe om hver enkelt pasient, for sykdom springer ut av samliv ­ sosial omgang og smitteveier, sosiale vilkår og boligstandard, sosial organisering og belastninger. Det er derfor bygget opp et enormt informasjonsapparat for å overvåke og varsle, telle og måle, rapportere og informere.

Men løsningen kan lett bli en del av problemet: Informasjonsflommen kan bli så voldsom at den ikke mestres: journaler kommer på avveie, røntgenbilder fra ulike stadier i livet kan blir borte eller kan ikke koples sammen, hver avdeling har sitt eget system for skjema, de samme opplysninger må sankes omatt og omatt.

Men med IT skal informasjon om ikke bekjempes, så i allfall betvinges ­ altså slik at den kan brukes for humane formål, er tilstede for pasientenes beste når den trengs og er sikret slik at integritet og personvern ivaretas.

Målet for denne handlingsplanen er å ta i tu med slike oppgaver: Hvordan IT kan brukes over hele settet av oppgaver fra telemedisin til sykehusadministrasjon, fra pasientkort til standardisering. Den overgripende hensikt er også ved hjelp av IT å stille pasienten først: å gi bedre informasjon til og bedre informasjon for alle dem ­ og det er alle oss ­ som bruker helsevesenet, men som vil kunne gjøre langt bedre bruk av det. Her er det pekt på mange oppgaver for hele settet av aktører i helsevesenet ­ oppgaver som mange av dem straks kan gå i gang med. Målet er rett og slett en omfattende reform under et samlet sikte som vil gripe inn i alle våre helsetjenester, men der en bokstavelig kan legge på plass bIT for bIT.

Sosial- og helsedepartementet
30. oktober 1996

Gudmund Hernes
Statsråd

Innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

2 IT-utviklingen i helsesektoren
2.1 Teknologisk utvikling
2.2 Utviklingen i helsesektoren
2.3 Samarbeid om IT-utviklingen

3 Handlingsplan for IT i helsevesenet
3.1 IT og helsepolitiske visjoner
3.2 Mål for IT i helsevesenet 7
3.2.1 Øke helsepersonellets kompetanse
3.2.2 Mer tid til pasienten
3.2.3 Bedre koordinering og samhandling
3.2.4 Fremme god informasjon til pasienten
3.2.5 Ivareta fullgod informasjonssikkerhet

3.3 Potensialet ved innføring og bruk av IT
3.4 Rammebetingelser for planen
3.4.1 Omfang og målgruppe
3.4.2 Forutsetninger for realisering

3.5 Departementets rolle

4 Tiltak
4.1 Innledning
4.1.1 Referanseramme

Innsatsområde 1: Nettverk og informasjonsutveksling

Tiltaksområde 1.1: Informasjonsteknologisk infrastruktur

Tiltaksområde 1.2: EDI og epost

Tiltaksområde 1.3: Telemedisin

Tiltaksområde 1.4: Helsetjenestens kommunikasjonsberedskap

Innsatsområde 2: Kliniske, pasientadministrative og administrative informasjonssystemer

Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative informasjonssystemerKode- og klassifikasjonssystemer

Tiltaksområde 2.2: Administrative informasjonssystemer

Innsatsområde 3: Pasient- og publikumstjenester og pasientkort

RegelverksutviklingTiltaksområde 3.1: Helseinformasjon til pasienter og allmennheten

Tiltaksområde 3.2: Pasientkort

Innsatsområde 4: Planlegging, styring, kvalitetssikringog tilsyn

Innsatsområde 5: Tverrgående tiltaksområder

Tiltaksområde 5.1: Standardisering

Tiltaksområde 5.2: Kode- og klassifikasjonssystemer

Tiltaksområde 5.3: Helsevesenets generelle kravspesifikasjoner

Tiltaksområde 5.4: Informasjonssikkerhet

Tiltaksområde 5.5: Regelverksutvikling

Innsatsområde 6: Forskning, utdanning, opplæring og kompetanseutvikling

5 Noen viktige ord og uttrykk

1. Sammendrag

Den foreliggende handlingsplan for IT-utviklingen i helsevesenet i perioden 1997 - 2000, tar utgangspunkt i dagens helsepolitiske mål fastsatt av Stortinget, bl.a gjennom behandlingen av Stortingsmelding 50 (1993-94) «Om samarbeid og styring ­ mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste.» Videre tar planen utgangspunkt i rapporten «Den norske IT-veien ­ Bit for bit» fra Statssektretærutvalget for IT (januar 1996).

Et annet utgangspunkt for planen er innspill om sektorens behov og prioriterte tiltak på dette området. Dette er innspill departementet har mottatt fra sektorens fag- og brukermiljøer og andre forvaltningsenheter, bl.a i forbindelse med arbeidsseminaret «IT-utviklingen i helsevesenet» 20.5.96 og konferansen «Næringsutvikling i helsesektoren» 13-14.6.96.

En IT-handlingsplan må også ta utgangspunkt i hva som er status og utviklingstrekk i helsesektoren generelt og spesielt for IT-utviklingen i sektoren og samfunnet for øvrig. Dette er beskrevet kort i Kapittel 2, hvor det stadig sterkere samspillet mellom teknologisk og organisatorisk utvikling er vektlagt sammen med det avledede behovet for samarbeid i utviklingen videre, på tvers av faglige, organisatoriske, forvaltningsmessige og geografiske skillelinjer.

Departementet søker med denne handlingsplanen å få iverksatt en del konkrete tiltak som oppfyller gitte, konkrete og tidsbegrensede mål og delmål for innføring og bruk av IT i helsevesenet. Dette er mål og delmål som er avledet fra 5 hovedmål for innføring og bruk av IT i helsevesenet:

  1. Øke helsepersonellets kompetansen -» bedre diagnoser og behandling
  2. Forenkle rutiner for ajourføring og lagring av informasjon -» mer tid til pasienten
  3. Bedre kommunikasjon mellom ulike ledd -» bedre koordinering og samhandling
  4. Fremme god informasjon til pasienten -» mer makt til pasienten
  5. Ivareta fullgod informasjonssikkerhet -» ivareta både forsvarlig og effektiv pasientbehandling og et sterkt personvern.

Kapittel 3 gjengir og utdyper disse målene. Dette kapittelet beskriver også en del rammebetingelser for gjennomføring av planen samt hva som er departementets rolle i denne sammenhengen.

I Kapittel 4 beskrives handlingsplanens delmål og tiltak, inndelt i 6 innsatsområder:

  1. Nettverk og informasjonsutveksling
  2. Kliniske, pasientadministrative og administrative informasjonssystemer
  3. Pasient- og publikumstjenester
  4. Styring, planlegging, kvalitetssikring og tilsyn
  5. Standardisering, kodeverk, informasjonssikkerhet og regelverksutvikling
  6. Forskning, utdanning og kompetanseutvikling.

Innsatsområdene er igjen delt inn i et antall tiltaksområder hvor det er formulert konkrete strategier, delmål og tiltak for innføring og bruk av IT i helsevesenet. Handlingsplanen påpeker spesielt behovet for en felles, enhetlig IT-infrastruktur og et felles informasjons- og datagrunnlag. Dette går som en rød tråd gjennom handlingsplanen og utgjør i stor grad planens visjon.

På de fleste områder er det likevel slik at gevinstene som ligger i IT-utviklingen, først realiseres ved innføring og bruk av IT lokalt i de enkelte virksomhetene. Dette fordrer et betydelig samarbeid mellom alle aktører i sektoren i utviklingen videre.

IT-handlingsplanen er skrevet for å kunne henvende seg ikke bare til IT-kyndige. På tross av dette er det vanskelig å unngå en del ord og begreper som av mange kan være vanskelige å forstå eller kjenne betydningen av.
Kapittel 5 gir derfor en forklaring på en del sentrale ord og uttrykk som er benyttet i handlingsplanen.

2. IT-utviklingen i helsesektoren

I helsesektoren behandles store mengder informasjon. Anslagsvis 12 -16 millioner konsultasjoner i primærhelsetjenesten, 3 millioner polikliniske konsultasjoner i sykehusene og mer enn 640.000 sykehusinnleggelser årlig, sier noe om informasjonsvolumet. Hver konsultasjon er opphav til registrering, lagring, behandling og formidling av informasjon i et betydelig omfang. Helsevesenet har i den senere tid investert betydelige ressurser for å ta i bruk informasjonsteknologi (IT) for å utvikle og effektivisere denne informasjonsbehandlingen.

2.1 TEKNOLOGISK UTVIKLING

Den voldsomme utviklingen av informasjonsteknologien må også utnyttes av helsesektoren som et sentralt virkemiddel i sektorens løpende virksomhet og utvikling. Større lagringskapasitet, overføringshastighet, beregningskapasitet og bedre presentasjonsteknikk ­ til stadig lavere priser ­ øker omfanget av IT-anvendelser. Befolkningens økende modenhet i forhold til og aksept av informasjonsteknologi bidrar også sterkt til at anvendelsen av og ikke minst forventninger til IT øker.

Den informasjonsteknologiske infrastrukturen i Norge er generelt svært god. Digitaliseringen av telefonnettet og overgang til nye tele- og datatjenester[ [1] til akseptable priser over hele landet, gjør at Norge nå framstår som et ledende land på teleområdet. Dette har bl.a bidratt til at elektronisk meldingsutveksling [2], og telemedisin i dag og framover er viktige virkemidler for helsesektoren.

IT-industrien i Norge ­ spesielt i tilknytning til produkter og løsninger i helsesektoren ­ er fragmentert og konkurrerer i et krevende og uforutsigbart marked. Samtidig er helsesektoren som kjøper av varer og tjenester fragmentert og lite ensartet i sine forventninger og krav til leverandørene. For å få bedre leverandører med økt evne til fornyelse og utvikling, må helsesektoren opptre mer som én profesjonell kunde og stille høye, men realistiske og relevante krav.

2.2 UTVIKLINGEN I HELSESEKTOREN

Gjennom behandlingen av Stortingsmelding 50 (1993-94) [3], har Stortinget slått fast mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste. De politiske og helsepolitiske beslutninger om mål og virkemidler skal være utgangspunktet for planlagt utvikling, innføring og bruk av IT i helsevesenet.

Et av hovedelementene fra Stortingsbehandlingen er en bedre struktur og organisering av sykehusene. Det faglige samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten, lokalsykehus, sentral- og regionsykehus må styrkes gjennom økt nettverkssamarbeid. Målet er å utvikle bedre og mer samordnede tiltakskjeder.

I strategien framover inngår også en større grad av oppgavefordeling mellom sykehusene og i forhold til primærhelsetjenesten. Økt funksjonsfordeling, økt tilgang til og ansvar for spesialister gjennom telemedisin og nettverkssamarbeid og en sterkere rolle for regionsykehusene som kompetansesentre for fagutvikling, er også sentrale deler av denne strategien.

Videre er innsatsstyrt finansiering et helsepolitisk tiltak som stiller krav til styring og resultatvurdering i forhold til helsepolitiske mål.

I sum vil fokuset på organisering og organisasjonsutvikling være økende i tiden framover. IT-utviklingen må ses som en integrert del av organisasjonsutviklingen, og dette må ligge til grunn for planlegging og gjennomføring av IT-prosjekter i alle deler av helsevesenet. Departementet vil stimulere til utvikling av strategier og planer som bidrar til at ansvarlig ledelse på ulike nivå i helsesektoren har tilfredsstillende innsikt i og forståelse for de muligheter som ligger i IT. Dette gjelder særlig de teknologiske og organisatoriske utfordringer som knytter seg til å planlegge, finansiere og gjennomføre tiltak.

2.3 SAMARBEID OM IT-UTVIKLINGEN

Utviklingen og anvendelsene av IT-systemer blir stadig mer komplekse med økende krav til ressurstilgang og ulike typer kompetanse. Systemer utvikles i økende grad for bruk i (tverr-) faglig samarbeid og med stadig større krav til brukervennlighet og funksjonalitet. IT-løsninger som tas i bruk i sektoren i dag og framover, skal ikke være isolerte øyer. Systemene skal være knyttet sammen teknisk og informasjonsmessig, og de skal være samhandlende. Dette er en forutsetning for helsetjenestenes evne til løpende omstilling og utvikling, og stiller sektorens aktører overfor betydelige utfordringer for å få til nødvendig samordning og samarbeid ved IT-utviklingen videre. Fra å kunne sammenliknes med et hav med mange små, isolerte IT-øyer, skal IT-utvikling framover få sektoren til å framstå som en integrert helhet hvor pasientens interesser står i fokus. Departementet vil ut fra dette legge opp til og stimulere til forpliktende samarbeid om organisasjons- og IT-utviklingen i helsesektoren.

I tillegg til brukersamarbeid, er det ofte hensiktsmessig å involvere leverandører og relevante forsknings- og utviklingsmiljøer. Slike utviklingsprosjekter er ved flere anledninger benyttet som samarbeidsmodeller både i Norge og internasjonalt, og vil i økende grad bli vektlagt framover. Samarbeid om utvikling og anskaffelse av IT-løsninger vil bidra til at helseinstitusjoner kan opptre med større styrke som kunder overfor leverandører i forbindelse med planlegging, forespørsel og anskaffelse av IT-løsninger.

På området kommunikasjon og informasjonsutveksling er det i dag tilgjengelig standarder og krav som dekker mange av de grunnleggende kommunikasjonsbehov. Det stilles imidlertid ofte krav ut over tilgjengelige standarder. Det er viktig og nødvendig at slike krav tar utgangspunkt i det som allerede er etablert og akseptert av krav og retningslinjer. Det er bl.a utarbeidet sentrale begrepsdefinisjoner innen noen områder i helsesektoren, og det er viktig at både leverandører og kjøpere/brukere kjenner til disse. Videre finnes standarder, krav og anbefalinger på området informasjonssikkerhet.

Departementet legger opp til at samarbeid framover vil ta utgangspunkt i felles standarder, normkrav, kravspesifikasjoner og strategier med spesielt vekt på identifikasjon og dokumentasjon av brukerkrav. Det kan også være hensiktsmessig med samarbeid om å utarbeide felles driftsrutiner, f.eks for utveksling av driftserfaring og gjenbruk av kompetanse.

HUSK ÅR 2000!

Mange EDB-systemer er laget slik at de kun kan lagre eller tolke årstall med to sifre ­ de to siste sifrene i årstallet. Dette innebærer bl.a at «01» normalt tolkes som det andre året i inneværende årtusen og at «99» alltid betraktes som større enn «00».

Når dette årtusenet om kort tid går over i neste, vil slike EDB-systemer kunne feile. F.eks kan personer født i år 1900, i år 2000 (begge er år «00» i disse EDB-systemene) bli innkalt til spedbarnskontroll. Statistikkprogrammer kan ta med personer som dør i sitt 101. leveår i statistikken over spedbarnsdødelighet.

Det finnes i dag tids- og datostandarder som bl.a håndterer årstall med fire sifre, se spesielt ISO 8601:1988 og prEN 12381. Nyere EDB-systemer skal derfor normalt fungere like feilfritt etter som før årtusenskiftet.
Det er imidlertid viktig at alle virksomheter i helsesektoren går igjennom sine EDB-systemer og avklarer om dette er en reell problemstilling for virksomheten og evt iverksetter de nødvendige opprettinger i god tid før 31.12.1999.


1] F.eks ISDN (= Integrated Services Digital Network)

[2] Omfatter elektronisk datautveksling (EDI = Electronic Data Interchange) og elektronisk post (epost), jfr kapittel .

[3] Jfr Innst.S.nr.165 (1994-95) Innstilling fra sosialkomiteen om samarbeid og styring ­ mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste.


Handlingsplan for IT i helsevesenet

3.1 IT OG HELSEPOLITISKE VISJONER

«Samarbeid, funksjonsdeling og nettverksløsninger mellom sykehus innenfor og på tvers av fylkesgrenser, og mellom sykehus og kommunehelsetjeneste ­ er viktige virkemidler for å sikre kvaliteten og møte utfordringene i helsetjenesten.»Stortingsmelding 50 (1993-94) Samarbeid og styring, jfr også Innst.S.nr.165 (1994-95).

«Helsetjenestene skal bedres og kvaliteten økes ved samordnet innføring av informasjonsteknologi i alle ledd av helsevesenets tiltakskjede. Lokale, regionale og nasjonale helsenettverk skal styrke samarbeid og ressursstyring i helsesektoren.»
Den norske IT-veien ­ Bit for Bit.

Departementet søker med denne handlingsplanen å få iverksatt en del tiltak som oppfyller gitte, konkrete og tidsbegrensede mål og delmål for innføring og bruk av IT i helsevesenet. Dette er mål og delmål som er formulert og konkretisert ut fra de overordnede helsepolitiske målene. Handlingsplanen har et tidsperspektiv på 4 år. Informasjonsteknologiens rolle i og understøttelse av helsetjenestene har et perspektiv langt ut over denne handlingsplanperioden. Formuleringene av de enkelte tiltakene må ses i lys av dette.

3.2. MÅL FOR IT I HELSEVESENET

  1. Øke helsepersonellets kompetanse -» bedre diagnoser og behandling
  2. Forenkle rutiner for ajourføring og lagring av informasjon -» mer tid til pasienten
  3. Bedre kommunikasjon mellom ulike ledd -» bedre koordinering og samhandling
  4. Fremme god informasjon til pasienten -» mer makt til pasienten
  5. Ivareta fullgod informasjonssikkerhet -» ivareta både forsvarlig og effektiv pasientbehandling og et sterkt personvern.

(Statsråd Gudmund Hernes' 5 hovedmål for bruk av IT i helsevesenet, juni 1996.)

3.2.1 Øke helsepersonellets kompetanse

Helsefaglige, teknologiske og andre fagdisipliner er i stadig og rask utvikling. For et helsevesen som skal ligge i verdenstoppen når det gjelder både helsefaglig og teknologisk kompetanse og behandling, byr dette på betydelige utfordringer. Målet er at IT skal danne en viktig basis for best mulig diagnostisering, behandling, pleie og omsorg gjennom kontinuerlig læring og kompetanseutvikling. Avledet fra dette er det ønskelig å 1) bedre helsepersonells, administratorers og lederes evne og mulighet til å tilegne seg informasjon og ny kunnskap, 2) bedre lederes og administratorers innsikt i og forståelse for de muligheter som ligger i IT og de utfordringer som relaterer seg til å planlegge, finansiere og gjennomføre IT-tiltak, 3) bedre IT-personellets forståelse og kompetanse knyttet til sektorens kjernevirksomhet og 4) få økt tverrfaglig kompetanse som dekker områdene helsefag, helseadministrasjon, jus og IT.

3.2.2 Mer tid til pasienten

Undersøkelser både fra Norge og Danmark viser at en for liten del av den tiden helsepersonell er på arbeid benyttes til direkte pasientbehandling eller pleie. Erfaring viser at IT på flere områder (og som alltid, sammen med organisatoriske endringer) har et betydelig gevinstpotensiale for å frigjøre helsepersonells tid til pasienten (til behandling, pleie, omsorg eller annet pasientrettet arbeid). Et eksempel er tilgjengelighet til pasientjournalen, hvor dagens situasjon på sykehusene preges av at mye tid går med til å finne fram og rent faktisk lete etter papirjournalene. Elektroniske pasientjournaler vil derimot lett og raskt kunne framhentes der pasienten og helsepersonellet befinner seg. Det er dog en utfordring å sikre at helsepersonellet alltid er mer opptatt av pasienten enn av PC-en.

Et annet eksempel er systemer for innkjøp og logistikk som i dag legger et uforholdsmessig stort beslag på helsepersonells tid.

Helsesektoren er i dag ikke preget av arbeidsrutiner som lett lar seg automatisere ved bruk av IT. Derimot er det grunn til å tro at IT sammen med nye måter å tilrettelegge og gjennomføre arbeidet på kan frigjøre betydelig tid som helsepersonell kan rette mot direkte pasientbehandling og pasientkontakt.

248402

Figur 3.1 IT skal ikke virke fremmedgjørende, men bygge ned barrierene mellom publikum og helsetjenestene, slik HelseNett er et eksempel på.

3.2.3 Bedre koordinering og samhandling

Samhandling i alle deler av helsesektoren, med pasienten i fokus, er et viktig helsepolitisk mål. Dette krever betydelig koordinering, samordning, styring og resultatvurdering, samtidig som det krever kommunikasjonskanaler mellom alle de ulike leddene i helsesektoren. Spesielt krever det at relevant informasjon må gå foran pasienten gjennom behandlingskjeden og at nødvendig informasjon kommuniseres tilbake til forrige ledd for å kvalitetssikre prosessen.

Informasjon utgjør en betydelig ressurs for prioritering, utvikling, kvalitetsforbedring og effektivisering i helsetjenestene. Måten sektoren forvalter disse informasjonsressursene på vil ha stor betydning for sektorens evne til utvikling og omstilling i tiden som kommer. Også på dette området ­ kalt informasjonsressursforvaltning ­ er koordinering og samhandling en avgjørende forutsetning for å nå definerte mål.

For de sentrale myndighetene er det å kunne samle inn og benytte nødvendig informasjon for styring og resultatvurdering et sentralt mål. Viktige elementer i dette er tilgang til landsomfattende data av god kvalitet og mulighet for kopling av data fra forskjellige kilder (på en måte som ivaretar personvernet), noe Stortinget også etterlyser, jfr Innst.S.nr.165 (1994-95). Styringsinformasjon skal gi helsemyndighetene bedre mulighet til å vurdere oppfyllelse av helsepolitiske mål og tiltak og bedre mulighet for å avdekke problemer og iverksette opprettende tiltak.

3.2.4 Fremme god informasjon til pasienten

Innføring og bruk av IT må ikke fremmedgjøre pasienten eller skape ytterligere avstand mellom helsetjenestene og pasientene/allmennheten. Tvert i mot, økte pasientrettigheter og økt pasientfokus må tilsi at IT involverer og skaper mindre barrierer for pasienten i forhold til helsetjenestene.

Et ledd i dette, samtidig som det er et viktig forebyggende helsetiltak, er å gi pasienten tilgang til relevant og oppdatert informasjon om pasienten selv og om andre forhold som er knyttet til pasientens situasjon og behandling. Likeledes er generell informasjon om helsetjenestene, medisinsk informasjon og informasjon om lover, regler og rettigheter overfor allmennheten viktige tiltak i denne sammenheng.

Målet er å gi pasienten mer «makt» i forhold til helsetjenestene. Med mer makt menes bl.a økt kunnskap, innsikt, medvirkning og kontrollmulighet. IT-utviklingen må bidra til å «demokratisere» helsetjenestene:

.Informasjon og IT-anvendelser skal understøtte en utvikling mot at helsetjenestene i større grad gjør noe sammen med pasienten ­ ikke bare gjør noe med dem.

3.2.5 Ivareta fullgod informasjonssikkerhet

Basis for all virksomhet i helsesektoren er pasientene selv. Således er også basisen for så å si all informasjonsbehandling informasjon om pasientene. For den enkelte pasient representerer denne informasjonen de mest intime og kritiske opplysninger om seg selv. Behandling av pasientinformasjon er derfor underlagt sterke interesser knyttet både til rask og forsvarlig behandling og til personvernet.

Selv om dette ikke bør ses som uavhengige eller motstridende interesser, kan ikke disse interessene alltid ivaretas i like stor grad samtidig. Dette krever etiske og politiske avveiinger og avklaringer, bl.a for å gi hensiktsmessige rammebetingelser for IT-utviklingen i lys av disse spørsmålene. Det må forhindres at den teknologiske utviklingen alene legger premissene for hvilke interesser som ivaretas og i hvor stor grad og på hvilken måte de ivaretas. Samtidig må det sikres at uhensiktsmessige regelverk o.l knyttet til disse interessene ikke legger unødige hindringer i veien for hensiktsmessig innføring og bruk av IT i helsevesenet.

Informasjonssikkerhet representerer den verktøykiste som sektoren har tilgjengelig for å utvikle og bruke IT-systemer som understøtter en forsvarlig og effektiv informasjonsbehandling i helsesektoren. Handlingsplanen gir konkrete tiltak for å utfylle innholdet i denne verktøykisten med både tekniske og organisatoriske verktøy.

3.3 POTENSIALET VED INNFØRING OG BRUK AV IT

«Helsesektoren er et område hvor gevinstpotensialet ved bruk av elektroniske informasjonsnettverk kan ligge i en størrelsesorden på flere milliarder kroner pr år.» Administrasjonsminister Nils Totland, juni 1996.

Foreløpig er det ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan IT bør og kan anvendes i den daglige, praktiske virksomheten i helsesektoren. Det er heller ikke nok kunnskap om hvilke effekter systematisk innføring og bruk av IT i stort omfang har for den enkelte virksomhet eller for sektoren som helhet. På tross av dette tyder erfaringer så langt på at IT representerer muligheter for betydelige endringer i måten helsesektorens ulike enheter organiserer, driver og utvikler sin virksomhet og sine tjenester. Benyttes mulighetene i tråd med de helsepolitiske målene til å gi bare små effektivitetsforbedringer, vil dette kunne realisere de forventede gevinster. Ikke i form av penger i hånden, men i form av «mer helse for hver krone».

IT er ikke noe mål i seg selv, det er et redskap for den daglige virksomheten i helsesektoren og for å nå de helsepolitiske mål. IT er heller ikke et redskap som kan benyttes alene. Innføring og bruk av IT må hele tiden ses i gjensidig sammenheng med organisasjonsutviklingen i helsesektorens ulike virksomheter. Først når dette gjøres på en optimal måte kan alle gevinstene hentes ut.

Handlingsplanen vektlegger å øke sektorens kompetanse og forståelse for hvordan IT bør og kan anvendes i den daglige, praktiske virksomheten. Forståelsen må også økes i forhold til hvilke effekter systematisk innføring og bruk av IT i stort omfang har for den enkelte virksomhet eller for sektoren som helhet. Dette skal bl.a skje gjennom løpende evaluering av de tiltak som iverksettes.

3.4 RAMMEBETINGELSER FOR PLANEN

3.4.1 Omfang og målgruppe

Handlingsplanen er laget for helsesektoren i sin helhet. Det er imidlertid ikke en fullstendig plan som dekker alle områder og tiltak som er relevante for IT-utviklingen i alle deler av helsesektoren. Planen fokuserer først og fremst på felles tiltak og sentrale utviklingsområder knyttet til prioriterte helsepolitiske mål og hvor resultater kan realiseres i løpet av den 4-årige tidsrammen for planen. Det er lagt vekt på at planen skal være så konkret og praktisk gjennomførbar som mulig.

Det vil være behov for videre arbeid med konkretisering av handlingsplanen. Detaljerte planer og prosjektforslag med økonomiske rammer og tidsplaner for gjennomføring av planens ulike tiltak vil være viktig bl.a i tilknytting til den årlige budsjettbehandlingen, tildeling av forsknings- og utviklingsmidler (FoU-midler) o.l.

3.4.2 Forutsetninger for realisering

Finansiering og prioritering

Gjennomføringen av handlingsplanen vil, under forutsetning om Stortingets bevilgning, i 1997 bli finansiert bl.a gjennom bruk av departementets FoU-midler.

Prioritering av arbeidet med tiltakene i planen for 1997 vil skje i forbindelse med oppfølging av planen og vil stå i forhold til finansieringen. Handlingsplanen selv reflekterer ikke de konkrete prioriteringsspørsmålene for 1997; her har hensikten primært vært å lage en samlet oversikt over delmål og tiltak innenfor en ramme på 4 år.

Departementet vil vurdere behovet for en egen bevilgning for handlingsplanen i forbindelse med budsjettet for 1998.

Handlingsplanen er rettet mot helhetlige IT-tiltak i perioden 1997 - 2000. Planen omtaler i mindre grad pågående prosjekter og tiltak for innføring og bruk av IT i helsevesenet og som i 1996 har fått økonomisk støtte fra departementet. Dette innebærer ikke en nedprioritering av disse prosjektene, men at departementet ønsker å se dem i sammenheng med de delmål og tiltak som ellers er gitt i handlingsplanen.

Fellessatsing i helsesektoren

Det er ikke tilstrekkelig at departementet alene legger til rette for IT-utviklingen. Realisering av det potensialet som ligger i IT-utviklingen ­ det å ta ut gevinstene ved bruk av IT ­ må hovedsakelig skje på lokalt plan i helsevesenet, som en del av den løpende organisasjonsutviklingen. Det er bl.a avgjørende at helsepersonell ser relevansen og nytten av IT-løsninger og at de er villige til å ta dem i bruk. Det er også avgjørende at informasjon kan utveksles mellom ulike IT-systemer og brukerne av disse systemene.

Ved å lage en handlingsplan for IT, legger departementet opp til en mer aktiv rolle i forhold til målrettingen og samordningen av IT-utviklingen i helsesektoren. Departementet ser behov for en sterkere satsing på IT både når det gjelder helsesektorens IT-infrastruktur, felles informasjons- og datagrunnlag, standardisert informasjonsutveksling, informasjonsressursforvaltning og informasjonssikkerhet.

Alle-til-alle-kommunikasjon

Utviklingen av den tekniske infrastrukturen i Norge har kommet langt. I norsk helsevesen er informasjons- og kommunikasjonsteknologi tatt i bruk på bred basis sammenlignet med mange andre land. Spesielt i allmennlegetjenesten er IT tatt i bruk i betydelig omfang. Det er likevel mye arbeid som gjenstår, spesielt for å etablere enhetlige og helhetlige nettverksløsninger for helsesektoren. Som en del av dette, er et felles informasjons- og datagrunnlag og nye kommunikasjonstjenester nødvendig for å realisere alle-til-alle-kommunikasjon innenfor sektoren og med andre viktige samarbeidsparter.

Samspill med andre sektorer

IT-utviklingen skjer på tvers av sektorer. Statssekretærutvalget for IT har i sin rapport «Den norske IT-veien ­ Bit for bit» påpekt en rekke områder som går på tvers av sektorer og hvor det er behov for samarbeid mellom forskjellige departementer når det gjelder gjennomføring av tiltak. Dette gjelder f.eks lover og forskrifter som omfatter flere sektorer. Pågående arbeid med revisjon av Personregisterloven er et eksempel. Helsesektoren kan på noen områder ha særskilte behov, men det er likevel mye som kan og i noen tilfeller må gjennomføres i samarbeid med andre sektorer.

3.5 DEPARTEMENTETS ROLLE

I forbindelse med IT-utviklingen i helsesektoren har departementet lagt spesielt vekt på å etablere og forvalte rammebetingelser (lover, regler, standarder, generelle krav, etc) og bidra til utbygging av en IT-infrastruktur som kan realisere potensialet i hensiktsmessig bruk av IT i sektoren. Handlingsplanen har ikke til hensikt å definere en ny rolle for departementet på dette området. Derimot vil planen tydeliggjøre og medføre en økt innsats fra departementet for bl.a å påvirke kritiske faktorer som bidrar til en hensiktsmessig innføring og bruk av IT i helsevesenet.

Ved å lage en IT-handlingsplan, legger departementet vekt på en mer målrettet, samordnet og bred satsing enn tidligere. Dette vil innebære behov for økte ressurser allerede i 1997 og i 3 år fremover. 1997 må ses som en oppstartsår. En hensiktsmessig økning av aktiviteten i regi av handlingsplanen vil ta tid ­ det er viktig med noe utredningsarbeid og avklaringer i 1997 bl.a i forbindelse med en sterkere satsing på helsesektorens IT-infrastruktur.

Departementet ser behov for bedre samordning av arbeidet med IT og tilgrensende områder både i eget hus og internt i den sentrale helseforvaltningen. Utarbeidelse av planen har allerede bidratt til et bedre samarbeid, og dette vil følges opp i det videre arbeid både internt i departementet og i forhold til underliggende etater. Det er departementets ansvar å få avklart spørsmål vedrørende ansvarsplassering, organisering av arbeidet, finansiering og hjemmelsgrunnlag på en del viktige omrader, f.eks i forbindelse med kode- og klassifikasjonssystemer og informasjonssikkerhet.

Departementet har sammen med Kommunenes sentralforbund og Sør-Trøndelag fylkeskommune etablert Kompetansesenter for IT i helsevesenet as (KITH). Departementet har hatt stor nytte av den IT-kompetanse og ekspertise som KITH besitter bl.a i forbindelse med Standardiseringsarbeidet. Behovet for KITHs kompetanse både som rådgivende organ og for å kunne gjennomføre konkrete oppdrag for departementet vil øke i forbindelse med handlingsplanen. Samtidig er det behov for økt kunnskap og kompetanse internt i departementet om muligheter og konsekvenser ved innføring og bruk av IT i helsevesenet. Dette vil departementet legge vekt på i oppfølgingen av handlingsplanen og i planleggingen av egen virksomhet.

Gjennomføring av de fleste tiltak i handlingsplanen vil kreve en nært samspill mellom myndigheter, virksomheter og næringsliv. Departementet vil løpende vurdere mulighetene for og evt stimulere til næringsutvikling som en del av oppfølgingen og gjennomføringen av handlingsplanen.

Det vil være behov for en konkret oppfølging av handlingsplanen som vil forankres i departementet. Det tas videre sikte på årlige vurderinger av resultatene fra konkrete prosjekter og tiltak i oppfølgingen av handlingsplanen. Kriterier for vurdering av resultater vil utarbeides som en del av departementets oppfølging av handlingsplanen i 1996 og 1997.

4. Tiltak

4.1 INNLEDNING

Handlingsplanen legger opp til tiltak innen 6 innsatsområder:

  1. Nettverk og informasjonsutveksling
  2. Kliniske, pasientadministrative og administrative informasjonssystemer
  3. Pasient- og publikumstjenester
  4. Styring, planlegging, kvalitetssikring og tilsyn
  5. Standardisering, kodeverk, informasjonssikkerhet og regelverksutvikling
  6. Forskning, utdanning og kompetanseutvikling.


Innsatsområdene er valgt og inndelt ut fra departementets rolle i IT-utviklingen og ut fra de synspunkter som har kommet fram forut for handlingsplanarbeidet, bl.a gjennom arbeidsseminaret og næringsutviklingskonferansen departementet var med å arrangere i mai og juni 1996.

Innsatsområdene dekker et vidt spekter av tiltaksområder knyttet til informasjonsbehandling i helsesektoren generelt og IT-systemer, IT-infrastruktur og IT-anvendelser spesielt, samt rammebetingelser for denne virksomheten. Tiltaksområdene og de konkrete tiltakene er videre rettet inn mot de helsepolitiske mål som er satt for innføring og bruk av IT i helsevesenet, jfr kapittel 3.2.

For hvert enkelt tiltaksområde er beskrivelsene, delmålene og tiltakene framstilt så helhetlig som mulig. Dette gjør at delmål og tiltak innenfor ulike tiltaksområder er delvis avhengige av hverandre og delvis overlappende. Departementet vil i det videre arbeidet, og sett i forhold til løpende avklaringer om finansiering av handlingsplanen, utarbeide gjennomføringsplaner for de ulike tiltaksområdene der disse hensynene ivaretas. I denne sammenheng vil også de ulike tiltakene kunne tidfestes (ut over det som ligger i tidfestingen av delmålene).

Merk at planens delmål er listet opp kronologisk etter når målet er forventet nådd. Ut over den prioritering som ligger i å tidfeste delmålene, angir ikke rekkefølgen noen spesiell prioritering.

4.1.1. Referanseramme

I Figur 4.1 er handlingsplanens tiltaksområder forsøkt satt inn i en referanseramme. Utgangspunktet er et syn på at informasjonsteknologi i et helhetsperspektiv må betraktes i sammenheng med

  • den informasjon IT-systemene samlet sett behandler, lagrer og/eller kommuniserer
  • de formål og den virksomhet IT-systemene benyttes til eller understøtter
  • de organisatoriske sammenhenger og rammer IT-systemene virker innenfor
  • de rammebetingelser som er gitt for teknologiens utvikling og anvendelser.

I en slik referanseramme er det i dag vanlig å dele IT-baserte informasjons- og kommunikasjonssystemer opp i tre nivåer:

  • Anvendelser. Omfatter sektorens bruk av IT (inkludert informasjonsmessig og teknisk infrastruktur ­ se under) for å understøtte virksomheten.
  • Informasjonsinfrastruktur (også kalt infostruktur). Omfatter felles datagrunnlag (begreper, termer, definisjoner, datasett, kodeverk, klassifikasjoner etc), fellesinformasjon (registre, databaser, kataloger) og måter å organisere et felles logisk nettverk ut fra teknisk infrastruktur og ulike anvendelser.
  • Teknisk infrastruktur. Består av tele- og datakommunikasjonsnettverk og tilhørende tjenester, inkludert tiltrodde tredjepartstjenester (sikkerhetstjenester).

(Merk at begrepet IT-infrastruktur omfatter både informasjonsmessig og teknisk infrastruktur.) 372283

Figur 4.1 Informasjonsteknologi i helsesektoren ­ en referanseramme

INNSATSOMRÅDE 1: NETTVERK OG INFORMASJONSUTVEKSLING

Effektive, hensiktsmessige og kvalitativt gode helsetjenester forutsetter at relevant informasjon utveksles og er tilgjengelig for helsepersonell og ulike informasjonssystemer. Dette gjelder både internt i de ulike virksomhetene og mellom virksomhetene, enten disse er på samme eller ulike forvaltningsnivåer. Informasjonsutveksling mellom de ulike leddene i tiltakskjeden er et område hvor potensialet for forbedringer synes å være stort. For å understøtte arbeidet og organiseringen av arbeidet i helsesektoren på en hensiktsmessig og effektiv måte, må sektoren prioritere elektroniske nettverk og informasjonsutveksling i større grad.

TILTAKSOMRÅDE 1.1: INFORMASJONSTEKNOLOGISK INFRASTRUKTUR

Bakgrunn og status

Kommunikasjonsteknologi og nettverkstjenester er i dag utbygget i et omfang, med en kapasitet og med en geografisk spredning som på kort sikt muliggjør den alle-til-alle-kommunikasjon som departementet legger opp til.

Den raske utviklingen av informasjonsteknologi vil fortsette framover. Samtidig er det også raske endringer i leverandørmarkedet for tele- og datanettjenester, bl.a som følge av deregulering og økt konkurranse.

For hver enkelt aktør og virksomhet i helsesektoren er situasjonen uoversiktlig. Aktørene er fragmentert i forhold til hverandre og er hver for seg for små til å påvirke leverandør- og tjenestemarkedet i tilstrekkelig grad. Erfaring fra egen og andre sektorer tilsier betydelige stordriftsfordeler ved bl.a samordnede avtaler mot leverandører. Dette sikrer samtidig en mer målrettet bygging av en enhetlig og helhetlig informasjonsteknologisk infrastruktur (IT-infrastruktur).

Internett er et verdensomspennende nettverk basert på egne standarder for kommunikasjon og brukerprogrammer. Over Internett er det i dag en eksplosjonsartet utvikling av nye informasjonstjenester, samt kommunikasjonsløsninger, dataverktøy og brukerprogrammer for å benytte disse tjenestene. Internett representerer allerede en betydelig ressurs av medisinsk informasjon. Erfarings- eller kunnskapsbasert klinisk virksomhet er et prioritert område i Norge, og via Internett kan leger og annet helsepersonell allerede i dag nå sentrale erfaringsdatabaser, bl.a the Cochrane collaboration [4] og Consensus statements hos National Institute of Health, USA. I Norge har bl.a en del sykehus profilert seg på Internett med informasjon om egen virksomhet og ulike andre pasient- og publikumstjenester.

Internetts ressurser er ennå lite utnyttet av helsesektoren i Norge, i motsetning til mange andre land. Dette skyldes i all hovedsak at det ennå ikke foreligger noen endelige avklaringer med Datatilsynet om de tiltak som skal til for å ivareta informasjonssikkerheten og personvernet når virksomheter i helsesektoren kopler seg til Internett. Det må arbeides videre med planer for hvordan ressursene som Internett representerer, skal gjøres mer tilgjengelig og kunne tas i bruk for å sikre bedre helsetjenester og helseadministrasjon. Spesielt gjelder dette avklaring av forholdet til Datatilsynet og planer for opplæring, tilgang til utstyr og etablering av tjenester for forvaltning og distribusjon av informasjon.

Intranett [5] er et begrep som innebærer etablering av virksomhetsinterne nettverk basert på Internetts kommunikasjonsløsninger og brukerprogrammer. Flere sykehus har iverksatt konkrete prosjekter for etablere egne intranettløsninger.

Et enhetlig og helhetlig helsenettverk representerer et stort potensiale for positiv kvalitets- og effektivitetsutvikling innen helsesektoren. Behovet for en felles tilnærmingsmåte og utvikling er dog en betingelse for å få potensialet realisert. Et nasjonalt helXsenettverk må videre integrere både eksisterende og nye teknologier og tjenester [6].

Departementet har vektlagt at informasjonssikkerheten skal ivaretas i den utviklingen sektoren er inne i
144156144158

Figur 4.2 Helsesektoren skal utvikles fra små, isolerte «IT-øyer» til en enhetlig og helhetlig IT-infrastruktur, basert på et felles datagrunnlag og hvor informasjonssikkerheten er ivaretatt

på dette området. Utviklingen av teknologi og tjenester og anvendelsene av disse skjer derimot så raskt at dette arbeidet må forseres i betydelig grad.

Forankring i helsepolitiske mål

Stortinget vektlegger i sin behandling av Stortingsmelding 50 (1993-94) betydningen av et helhetlig kommunikasjons- og informasjonssystem for helsesektoren. En felles teknisk og informasjonsmessig infrastruktur er en forutsetning for å realisere helsepolitiske mål om nettverksorganisering og samhandling med støtte av IT. Spesielt gjelder dette utfordringene knyttet til omstilling og utvikling av helsetjenestene som må følge av bl.a innsatsstyrt finansiering, et friere sykehusvalg og endrete ventelistegarantier.

Tiltakene på dette området er grunnleggende for å nå IT-målet om bedre kommunikasjon mellom ulike ledd i helsevesenet og derved bedre koordinering og samhandling.

Likevel må kostnadene hele tiden stå i forhold til nytteverdien, noe som tilsier at departementet vil vektlegge samordnet utvikling og uthenting av stordriftsfordeler.

Strategi og delmål

Departementet legger i handlingsperioden opp til at det på nasjonal basis bygges opp en felles IT-infrastruktur for helsesektoren ­ et norsk helsenettverk. Helsenettverket skal understøtte de mest sentrale behov for informasjonsutveksling, deling av informasjonsressurser og kommunikasjonstjenester sektoren har i dag og framover, herunder EDI, epost og telemedisin. Departementet vil samordne arbeidet og evt samarbeide med andre initiativer og prosjekter for elektroniske nettverk i statlig og kommunal forvaltning, herunder bl.a KOSTIT [7]-samarbeidet og «Forvaltningsnettet».

Internett og intranett handler ikke bare om nye teknologier og informasjonsressurser. I et strategisk perspektiv må dette ses som viktige, framtidsrettede verktøy og tjenester som understøtter sentrale tiltaksområder som bl.a faglig og administrativ samhandling, nettverksorganisering og pasient- og publikumstjenester.

Når Internett og intranett i denne sammenhengen trekkes fram spesielt, er det ut fra en vurdering av at det krever en betydelig og koordinert innsats å ta disse teknologiene i bruk på en hensiktsmessig og effektiv måte for helsetjenestene som helhet. På den ene siden gjør den svært raske utviklingen av teknologi og tjenester at gevinster kan gå tapt dersom de enkelte aktørene innen sektoren på egen hånd og hver for seg skal ta dette i bruk og administrere og utvikle bruken. På den andre siden, spesielt knyttet til personvern- og sikkerhetsproblematikken, er det å kunne ta teknologiene og tjenestene i bruk delvis betinget av en del samordnede tiltak, bl.a for å få til løpende avklaringer mot Datatilsynet og eventuelle krav i egne reviderte helseregelverk.

For å realisere en enhetlig og helhetlig IT-infrastruktur for helsesektoren vil departementet framfor alt utrede alternative tiltaks- og finansieringsmodeller for hvordan en slik felles infrastruktur kan utvikles og drives. Deretter vil departementet i samarbeid med de øvrige berørte aktører søke å realisere infrastrukturen i full skala etter de modeller og tiltak som er mest egnet.

Aktuelle tiltaks- og finansieringsmodeller (som ikke ekskluderer hverandre) er:

Alternativ 1: UNINETT-modellen

Et alternativ er å etablere et eget selskap som står ansvarlig for å bygge ut en felles, enhetlig infrastruktur for helsesektoren, f.eks etter modell fra UNINETT as i utdanningssektoren i Norge (se egen tekstboks) og National Health Service Network [8] i helsesektoren i England.

UNINETT er et aksjeselskap heleid av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. UNINETT hadde i 1996 en bevilgning fra KUF på 58 millioner kroner, hvorav 18 millioner var øremerket til felles infrastruktur og økonomi- og administrasjonssystem for høyskolesektoren.

UNINETTs formål og oppgaver

  • å utvikle et landsomfattende elektronisk datanett for forsking og utdanning med tjenester på linje med det beste som fins i det internasjonale akademiske miljøet
  • å påskynde bruk av åpne internasjonale standarder innenfor datakommunikasjon
  • å sørge for samtrafikk med aktuelle nasjonale og internasjonale nettoperatører
  • å stimulere til nødvendig forsknings- og utviklingsaktivitet på disse aktivitetsområdene.

Alternativ 2: Prosjektmodellen

Et annet alternativ er et nasjonalt prosjekt for infrastrukturbygging. UNINETT startet ut som et prosjekt, dog så langt tilbake som 1987. MedCom er et nasjonalt infrastrukturprosjekt i Danmark, ledet av Sundhedsministeriet, men er kun rettet mot EDI-innføring. I Norge er OU [9]- og IT-infrastrukturprosjektet «Regionalt helsenettverk» (se egen tekstboks) mulig å videreføre på nasjonal basis.

HELSEREGION VEST. Regionalt helsenettverk er et prosjekt som gjennomføres i regi av det regionale helseutvalget i helseregion vest. I en periode over tre år skal en rekke telemedisinske tjenester, samt elektronisk meldingsutveksling realiseres innen regionen. Prosjektet støttes av Sosial- og helsedepartementet og Kommunenes sentralforbund. Gjennom innføring av slike tjenester i stor skala innenfor en helseregion, forventes prosjektet å ha stor overføringsverdi til andre deler av helsesektoren. Prosjektet inngår også i et europeisk samarbeid med helseregioner fra ni land.

Alternativ 3: Støttemodellen

Et tredje alternativ er i utgangspunktet å fortsette som nå, men gi økonomisk støtte, økt refusjon e.l. til sykehus, primærleger og andre som tar i bruk IT-systemer og en IT-infrastruktur som tilfredsstiller nasjonale krav og standarder. Modellen forutsetter at det er etablert et vidt spekter av standarder og krav, samtidig som det finnes ordninger som sikrer at systemene og infrastrukturen som tas i bruk, virkelig samsvarer med standarder og krav. I England får nå primærleger økt refusjon dersom de benytter journalsystemer og kommunikasjonsløsninger som tilfredsstiller nasjonale krav og standarder. Det er etablert egne godkjenningsordninger som gjør at primærlegene vet hva som er «godkjent» eller ikke.

Departementets delmål

M.1.1.1 Innen utgangen av 1. halvår 1997 ha utredet grunnlaget for bygging av en felles, enhetlig IT-infrastruktur i helsesektoren, herunder hvilken tiltaks- og finansieringsmodell som skal legges til grunn.

M.1.1.2 Innen utgangen av 1997 ha utarbeidet og søkt å få aksept for sikkerhetsløsninger for helseinstitusjoners, herunder også primærlegers, tilknytning til Internett og de ulike Internettjenestene, i forhold til sektorens egne krav og overfor Datatilsynet.

M1.1.3 Innen utgangen av år 1999 ha realisert en felles IT-infrastruktur for helsesektoren ­ et nasjonalt helsenettverk ­ som dekker sektorens behov for informasjonsutveksling, deling av informasjonsressurser og samhandling, samtidig som sektorens behov for informasjonssikkerhet er ivaretatt.

Tiltak

T1.1.1 Utrede alternative tiltaks- og finansieringsmodeller for realisering av et nasjonalt helsenettverk. ( M1.1.1)

T1.1.2 Utarbeide krav til sikker tilkopling til Internett og bruk av Internettjenester. ( M1.1.2)

T.1.1.3 Utarbeide og prøve ut strategier og metoder for effektiv bruk av Internettjenester. ( M1.1.3)

T1.1.4 Utarbeide generelle krav til arkitektur og informasjonssikkerhet for intranett og helsenettverk. ( M1.1.3)

T1.1.5 Pilotprosjekt for intranett og helsenettverk. ( M1.1.3)

T1.1.6 Realisere et enhetlig, helhetlig og sikkert norsk helsenettverk. ( M1.1.3)

4] Et internasjonalt samarbeid om innsamling og spredning av informasjon knyttet til «evidence based medicine», hvor også Norge deltar.

[5] Intranett kan også benyttes som et begrep for regionale eller et nasjonalt datanettverk som knytter helsesektorens virksomheter og aktører sammen i et logisk nettverk gjennom felles teknologi og informasjonstjenester. I denne handlingsplanen vil dog intranett benyttes kun for virksomhetsinterne nettverk. Ut over den enkelte virksomhet vil handlingsplanen benytte helsenettverk som begrep.

[6] Det er f.eks fullt mulig å videreføre dagens teknologiske plattform for elektronisk meldingsutveksling (EDI og epost basert på X.400-standarden) over både Internett og intranett.

[7] KOSTIT = Kommunalt og statlig samarbeid på IT-området

TILTAKSOMRÅDE 1.2: EDI OG EPOST

Bakgrunn og status

Vanligvis forstås EDI som standardisert, «skjemabasert» elektronisk overføring av data mellom EDB-systemer. Dataene er strukturert og pakket inn slik at et EDB-system kan motta og «tolke» innholdet i meldinger sendt av et annen EDB-system over et datanett. Eksempler på slike meldinger er laboratoriesvar, røntgensvar, epikrise, henvisning, resept, etc.

Mellom partene i helsevesenet gjennomføres det en omfattende rutinemessig utveksling av skjemabasert informasjon. Opplysningene som utveksles finnes ofte i partenes EDB-systemer. Skjemabasert informasjon skrives i dag gjerne ut fra ett EDB-system, sendes eller bringes til en mottaker som igjen registrerer informasjonen inn i sitt EDB-system. Dette tilsier at det ligger betydelige rasjonaliserings- og effektiviseringsgevinster og færre feilkilder i å utveksle denne informasjonen direkte mellom EDB-systemene.

Departementets program «Standardisering av informasjonsutveksling i helsesektoren» (standardiseringsprogrammet) har prioritert arbeidet med å utarbeide, tilpasse og prøve ut standardiserte meldinger i helsesektoren. Dette har resultert i at det i dag finnes standardiserte meldinger for rekvisisjon og svar for laboratorier og røntgen, resepter og diverse trygdemeldinger inklusive legeregningsoppgjør. For tiden prøves i tillegg ut meldinger for henvisning og epikrise og for patologi.

Utbygging av standardisert EDI innenfor fylker og helseregioner er til nå ikke realisert i en tilfredsstillende målestokk. Bare ca 8 av 19 fylkeskommuner benytter eller er i ferd med å ta i bruk standardisert EDI [10] for formidling av laboratoriesvar innenfor klinisk kjemi og andre la- boratoriefag. Øvrige fylker benytter ikke standardiserte løsninger for slik overføring. Til sammenlikning er det i Danmark slik at alle foruten 2 amter i dag deltar i et nasjonalt pilotprosjekt for å etablere et nasjonalt, standardisert «sundhedsdatanet» for bl.a EDI (MedCom-prosjektet).

Elektronisk post (epost) er elektronisk utveksling av informasjon (beskjeder, meldinger og dokumenter) mellom personer. Dette åpner for en betydelig raskere kommunikasjon enn dagens papirbaserte postgang, og i motsetning til f.eks telefon, gir det muligheter for kommunikasjon uavhengig av når og hvor avsender og mottaker henholdsvis sender og mottar informasjonen.

Epost er tatt i bruk i svært liten grad i helsesektoren. Noe av grunnen til dette ligger i de sikkerhetsmessige utfordringene epost innebærer, spesielt i forhold til formell saksgang, utveksling av pasientrelatert informasjon og problemstillinger som signering, arkivering, lang tidslagring, gjenfinning, formater, kryptering og innsyn. Mange planlegger likevel innføring og bruk av epost, bl.a ut fra at det i dag finnes aksepterte løsninger på de fleste av de nevnte problemene.

Forankring i helsepolitiske mål

Stortinget peker i sin behandling av Stortingsmelding 50 på nettverkssamarbeid i helsesektoren som en nødvendig forutsetning for et likeverdig helsetilbud i alle deler av landet. En videre utbygging av nettverkssamarbeidet mellom partene i helsesektoren vil ytterligere øke behovet for utveksling av administrativ og klinisk informasjon.

Også dette tiltaksområdet står sentralt for oppnåelsen av IT-målet om bedre koordinering og samhandling.

Ved overgang til standardisert elektronisk meldingsutveksling (EDI og epost) er det betydelige positive effekter i forhold til datakvalitet (færre feilregistrer inger), effektivitet på administrative rutiner, raskere > informasjonsoverføring og bedre sammenheng i pasientbehandlingen.

Strategi og delmål

Departementet legger opp til at EDI og epost, basert på standardiserte løsninger, skal tas i bruk i full skala og på flere områder i handlingsplanperioden. Spesielt setter departementet fokus på meldinger og rutiner for å sikre at relevante journalopplysninger o.l går foran pasienten i tiltakskjeden.

For å realisere dette må det på kort sikt utarbeides løsninger for å ivareta informasjonssikkerheten på en tilfredsstillende måte. På dette punktet vil departementet søke de nødvendige avklaringer overfor Datatilsynet for å få etablert løsninger som både ivaretar sektorens kommunikasjonsbehov og er akseptable i forhold til sikring av taushetsplikten og personvernet.

Departementet vil utvide standardiseringsprogrammets sekretariat til også å ivareta oppfølging, vedlikehold, informasjon knyttet til den videre innføring av standardisert EDI og epost.

Departementet vil også vurdere mulighetene for å etablere krav og godkjenningsordninger for produkter og løsninger basert på akkreditering og/eller samsvarserklæring.

M1.2.1 Innen utgangen av 1997 skal alle virksomheter i helsesektoren ha tilgang til standardiserte elektroniske postkontortjenester og til nettverksbaserte tiltrodde tredjepartstjenester (TTP-tjenester) for sikker, meldingsbasert kommunikasjon.

M1.2.2 Innen utgangen av 1998 skal alle sykehus og alle legekontor kunne benytte standardiserte EDI- og epostløsninger (med tilgang til elektroniske postkontor- og TTP-tjenester for helsesektoren).

M1.2.3 Innen utgangen av år 2000 skal elektronisk meldingsutveksling (EDI og epost) være hovedregelen og papirbasert overføring skal utgjøre unntakene, forbeholdt spesialforsendelser og pakkepost.

Tiltak

T1.2.1 Vurdere etablering av rammeavtale for elektroniske postkontortjenester for helsesektoren. ( M1.2.1)

T1.2.2 Prøve ut og etablere sikre infrastrukturtjenester (TTP-tjenester) for meldingsbasert kommunikasjon.

( M1.2.1) Definere roller og ansvar innen sektoren. Finansieringsmodeller for storskala innføring avklares.

T1.2.3 Utarbeide og få avklart sikkerhetsløsninger for bruk av EDI og epost. ( M1.2.2)

T1.2.4 Utvikle og prøve ut nye standardiserte EDI- meldinger. ( M1.2.2, M1.2.3)

T1.2.5 Utrede grunnlaget for krav og godkjenningsordninger for bruk av standardiserte EDI- og epostløsninger. ( M1.2.3) (Del av T5.1.3)

248227

Figur 4.3 Standardiseringsprogrammets visjon.

[8] NHSnet er et sikkert, nasjonalt nettverk utviklet for helsesektoren i England (NHS). Dette helsenettverket tilbyr et spekter av kommunikasjons- og informasjonstjenester tilsvarende de som finnes på Internett. NHSnet benytter samme type kommunikasjonsløsninger og programvare som Internett, men benytter også X.400 til elektronisk meldingsutveksling: NHSnet opererer innen rammene av en sikker og kontrollert omgivelse.

[9] OU = Organisasjonsutvikling

[10] Med bruk av både EDIFACT og X.400 (se kapittel for forklaring av forkortelsene).

TILTAKSOMRÅDE 1.3: TELEMEDISIN

Bakgrunn og status

Telemedisin omfatter bruk av tele- og datakommunikasjonstjenester for bl.a å gjøre spesialistkompetanse tilgjengelig i diagnostisk virksomhet (f.eks telepatologi) og medisinsk-faglig bruk av videokonferanser o.l til bl.a kompetanseoverføring og fjernundervisning.

Utbygging av telemedisinske tjenester kan bidra til bedre samarbeid og mer hensiktsmessig funksjons- og oppgavefordeling mellom sykehusene og mellom sykehus, spesialister og primærleger. Telemedisin vil gi økt tilgjengelighet til en del helsetjenester, spesielt i områder med spredt bosetning og lange avstander til spesialistkompetanse. Telemedisin vil også gi et bedre støtteapparat med økt kunnskapsoverføring mellom helsepersonell, spesielt i primærhelsetjenesten og ved mindre sykehus. Telemedisin forbindes i dag med direktekommunikasjon av lyd, bilde og video mellom helsepersonell og spesialistkompetanse som er til stede der og da. Problemene bl.a med å organisere helsepersonellets tid og tilgjengelighet gjør at flere telemedisinske tjenester framover vil baseres på meldingsbasert kommunikasjon (partene behøver ikke være til stede samtidig).

Telemedisinske løsninger brukes i dag i rutinedrift innen følgende fag: radiologi, hudsykdommer, øre-nese-hals-sykdommer, pediatri, patologi, psykiatri, geriatri, cardiologi og lungesykdommer. Det er systematisk fjernundervisning for pasienter, pasienters pårørende, medisinstudenter, fysio- og ergoterapeuter, sykepleiere og leger.

Den største aktiviteten er i dag i helseregion 5 (Nordland, Troms og Finnmark) og i helseregion 3 (Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane), samtidig som landets øvrige regioner planlegger innføring av ulike telemedisinske løsninger. Det er økende interesse for telemedisin i primærhelsetjenesten og telepsykiatri er den tjenesten som øker mest. Som mål på aktiviteten, kan nevnes at i 1995 var ca. 4% av totalt 170.000 polikliniske konsultasjoner ved Regionsykehuset i Tromsø basert på telemedisinske løsninger.

Forankring i helsepolitiske mål

Telemedisin er et konkret og viktig virkemiddel for å oppnå Stortingets mål om samarbeid og samordning mellom sykehusene og primærhelsetjenesten gjennom økt nettverksorganisering.

I tillegg til å understøtte IT-målet om bedre koordinering og samhandling, vil telemedisin også understøtte IT-målet om å øke helsepersonellets kompetanse gjennom bl.a løsninger for fjernundervisning og videokonferanser.

I rapporten fra Statssekretærutvalget for IT «Den norske IT-veien ­ Bit for bit» er telemedisin sett på som et satsingsområde, først og fremst for sektoren selv, men også som en nasjonal satsing med sikte på næringsutvikling og verdiskapning i samfunnet med helsesektoren som marked.

248207

Figur 4.4 Fjernkonsultasjon basert på videokonferanse.

Strategi og delmål

Strategien for det framtidige telemedisinske utviklingsarbeidet er å ta ut gevinstpotensialet som ligger i å benytte informasjonsteknologi til samordning av og tilgang til medisinsk kompetanse i alle ledd i helsevesenets tiltakskjede. Telemedisin skal fungere som et sentralt klinisk bindeledd mellom primærhelsetjenesten og sykehusene og mellom sykehusene. Norge skal fortsatt være internasjonalt ledende i utvikling og praktisk bruk av telemedisin.

Løsningene må fokuseres på nasjonale behov, men må følge nasjonale og internasjonale standarder. Spesielt bør løsningene lages med tanke på samhandling med G7-landenes prosjekter for verdensomspennende telemedisinske løsninger.

Departementet vil vektlegge utvikling, utprøving og bruk av telemedisinske tjenester som understøtter helsetjenestenes evne til utvikling og omstilling til pasientens beste.

M1.3.1 Innen utgangen av 1997 skal tilgjengelige og relevante telemedisinske tjenester omhandles i de ulike nasjonale, regionale og lokale planer for helsetjenestene. De telemedisinske tjenestene må vurderes i forhold til eksisterende tjenester og organiseringen av disse.

M1.3.2 Innen utgangen av 1998 skal det være utviklet tiltakspakker for ulike telemedisinske tjenester tilpasset institusjoner i helsevesenet.

M1.3.3 Innen utgangen av 1998 ha etablert standarder for telemedisinske tjenester og multimedia kommunikasjon som sikrer at løsninger fra ulike leverandører spiller sammen i helsesektorens felles IT-infrastruktur.

Tiltak

T1.3.1 Videreføre det nasjonale utviklingsmiljøet for telemedisinske tjenester og løsninger ved Telemedisinsk avdeling, RiTø. (Skal bl.a understøtte alle delmålene over.)

T1.3.2 Støtte telemedisinske pilotprosjekter for omstilling av helsetjenestene på basis av telemedisinske løsninger gjennom bevilgninger til regionale samarbeidstiltak.

T1.3.3 Etablere hensiktsmessige standarder for telemedisinske løsninger som kan virke sammen i helsesektorens felles IT-infrastruktur. ( M1.3.3)

T1.3.4 Utrede grunnlaget for krav og godkjenningsordninger for bruk av standardiserte telemedisinske løsninger. (Del av T5.1.3)

TILTAKSOMRÅDE 1.4: HELSETJENESTENS KOMMUNIKASJONSBEREDSKAP

Bakgrunn og status

Helsetjenestens kommunikasjonsberedskap er et desentralisert, integrert og samordnet system til bruk i den daglige akuttmedisinske beredskap, samt krise- og katastrofesituasjoner i fred og krig. Kommunikasjonsberedskapen skal sikre befolkningen direkte kontakt med helsepersonell, samt løpende kontakt mellom sykehus og helsetjeneste i oppdrag utenfor sykehus. Den skal også bidra til rasjonell bruk av eksisterende ressurser i helsetjenesten og de øvrige nødetater.

Forankring i helsepolitiske mål

I sin behandling av Ot.prp nr 26 (1988-89) om telekommunikasjoner i helsetjenesten, herunder medisinsk nødmeldetjeneste, uttalte Stortingets sosialkomite at en godt utbygd kommunikasjonsberedskap er av stor betydning for å få et mer effektivt helsevesen og et likeverdig helsetilbud til befolkningen. Stortinget sluttet seg til departementets vurdering om at helsetjenestens kommunikasjonsberedskap organiseres etter en enhetlig nasjonal modell med utgangspunkt i erfaringene fra Hordalandsmodellen [11].

Stortingets vedtak og senere forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste av 20 august 1990 har dannet det formelle grunnlag for det arbeid som nå pågår for å videreutvikle helsetjenestens kommunikasjonsberedskap.

Strategi og delmål

Helsetjenestens kommunikasjonsberedskap er en helsereform der statlige og fylkeskommunale helsemyndigheter i fellesskap utvikler et system for å ivareta publikums behov for helsehjelp i nødssituasjoner.

Helsetjenestens kommunikasjonsberedskap må utformes slik at den sikrer publikum en mest mulig likeverdig tilgang til beredskapsapparatet uansett bosted.

Bruken av moderne kommunikasjonsteknologi skal bidra til å skape nærhet mellom publikum og helsetjeneste samt mellom de ulike berørte deler av helsetjenesten, og mellom helsetjenesten og andre nødetater (brann, politi).

248356

Figur 4.5 Helsetjenestens kommunikasjonsberedskap, hvor foruten nettverkene, beslutningsstøtte (medisinsk indeks), flåtestyring og automatisk registrering av oppringers adresse utgjør sentrale deler (AMK = akuttmedisinsk kommunikasjon)

Departementet har besluttet å opprette et nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap ved Haukeland sykehus. Kompetansesenteret skal drive rådgivning overfor sentrale helsemyndigheter og helsetjenesten om utvikling og vedlikehold av den nasjonale kommunikasjonsberedskap innen helsetjenesten.

M1.4.1 Innen begynnelsen av 1997 ha etablert og iverksatt Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap.

M1.4.2 Innen utgangen av 1997 ha utredet etableringen av neste generasjons radionett for nødetatene.

Tiltak

T1.4.1 Etablere og iverksette Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap. ( M1.4.1)

T1.4.2 Utrede og evt etablere neste generasjons radionett for nødetatene. ( M1.4.2) Departementet har allerede tatt initiativ til et samarbeid med andre berørte departementer om utvikling av et felles radionett for nødetatene.

T1.4.3 Integrere helsetjenestens kommunikasjonsberedskap i øvrig IT-infrastrukturutvikling i helsesektoren.

T1.4.4 Evaluere forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste. Den eksisterende «forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste og forskrift om tekniske funksjonskrav til kommunikasjonsteknisk utstyr» må videreutvikles.

[11] Hordalandsmodellen baserer seg på samarbeid mellom AMK-sentraler og legevaktsentraler, samt et radiosamband som knytter sammen 1.- og 2.-linjetjenestene.

INNSATSOMRÅDE 2: KLINISKE, PASIENTADMINISTRATIVE OG ADMINISTRATIVE INFORMASJONSSYSTEMER

Den kliniske virksomheten og organiseringen av denne utgjør helsetjenestenes kjernevirksomhet. Likeledes utgjør kliniske, pasientadministrative og administrative informasjonssystemer helsesektorens kjernesystemer på IT-siden. Disse systemene skal understøtte virksomheten på en brukervennlig måte, bl.a ved å gi rask tilgang til relevant informasjon, ved legitime behov og på det sted brukeren har behov for informasjonen.

TILTAKSOMRÅDE 2.1: ELEKTRONISKE PASIENTJOURNALER OG KLINISKE OG PASIENTADMINISTRATIVE INFORMASJONSSYSTEMER

Bakgrunn og status

Pasientjournalen utgjør det mest sentrale informasjons- og kommunikasjonsverktøy for helsepersonell i den daglige pasientbehandlingen. Samtidig danner informasjonen i journalene et viktig grunnlag for helsetjenesteforskning, klinisk forskning, kvalitetssikring, internkontroll og opplæring. Sist, men ikke minst, er journalen også et juridisk dokument som oppsummerer alle relevante hendelser m.m i forbindelse med behandling og pleie av pasienten. Journalen skal være et juridisk dokument med svært høy etterrettelighet som basis for pasientenes innsynsrett og som bevismateriale i erstatnings- og straffesaker.

Et sted mellom 60 og 80 % av norske allmennpraktikere har i dag tatt i bruk elektroniske pasientjournaler i sin virksomhet. Tallet er stadig økende. 3 leverandører dominerer i dag dette markedet.

Elektroniske pasientjournaler ­ i betydningen IT-systemer som kan benyttes til erstatning for store deler av papirjournalen ­ er derimot ennå lite utbredt i norske sykehus. Det er i dag 3 hovedtrender for utvikling av elektroniske pasientjournaler for sykehus, knyttet til 3 ulike leverandører. To av utviklingsprosjektene er basert på et samarbeid mellom lokal-, sentral- og fylkessykehus og en leverandør. Disse prosjektene har kommet relativt langt da systemene benyttes aktivt av klinikere og annet helsepersonell ved en rekke små og mellomstore sykehus. Det tredje utviklingsprosjektet er et samarbeid mellom regionsykehusene og en leverandør. I dette prosjektet er (deler av) systemet i drift ved enkelte avdelinger ved noen av regionsykehusene.

Den juridiske status for elektroniske pasientjournaler er for tiden under revurdering. I dag skal det til en hver tid finnes papirkopier av alle deler av journalene. Primærhelsetjenesten har dispensasjon fra dette kravet. Helsetilsynet og departementet arbeider videre med å etablere et hensiktsmessig regelverk på dette området i sammenheng med det pågående arbeidet med revisjon av deler av helselovgivningen.

I tillegg til elektroniske pasientjournaler finnes ulike andre kliniske informasjonssystemer og medisinske servicesystemer. Kliniske informasjonssystemer omfatter bl.a informasjonssystemer rettet mot særskilte medisinske fag i form av erfarings- og kunnskapsdatabaser, beslutningsstøtteverktøy og forsknings- og kvalitetssikringsdatabaser. Medisinske servicesystemer omfatter bl.a røntgeninformasjonssystemer, systemer for arkivering og kommunikasjon av røntgenbilder (PACS [12]) og ulike laboratoriesystemer ­ primært på sykehus.

PACS er et område som for tiden har et betydelig fokus. Når teknologien nå synes å være moden for slike løsninger er det grunn til å tro at sektoren framover vil benytte betydelige ressurser for å få slike systemer innført og tatt i bruk.

Utviklingen av kliniske informasjonssystemer vil stå sentralt i sektoren framover, men det er et klart behov for å rette utviklingen mot felles rammer og krav bl.a i forhold til arkitektur, hovedfunksjonalitet, datagrunnlag og grensesnitt for ulike typer av systemer. Dette gjelder ikke minst for elektroniske pasientjournaler og PACS. Systemene må kunne samvirke i en felles infrastruktur, både internt i de enkelte helseinstitusjonene og innen sektoren som helhet.

Forankring i helsepolitiske mål

Elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative informasjonssystemer er sentrale verktøy i forhold til flere overordnede helsepolitiske mål. Gode elektroniske pasientjournaler har et betydelig potensiale for å frigjøre mer av helsepersonellets tid til pasienten. Systemene vil også danne et bedre informasjons- og beslutningsgrunnlag for løpende diagnostisering, behandling og oppfølging, samt for forskning og kvalitetssikring. En god elektronisk pasientjournal gir rask tilgang til relevant informasjon om den aktuelle pasient på det stedet hvor helsepersonellet befinner seg, men bare til helsepersonell som har legitime behov for å håndtere informasjonen om denne pasienten på det aktuelle tidspunkt.

Med et formalisert samspill med kliniske og pasientadministrative informasjonssystemer, danner den elektroniske pasientjournalen et viktig utgangspunkt for en informasjonshåndtering som kan gi raskere, bedre, sikrere og mer rasjonell pasientbehandling, samtidig som personvernet styrkes i forhold til dagens papirbaserte journalsystemer.

Strategi og delmål

Den elektroniske pasientjournalen vil utgjøre kjernen av informasjons- og kommunikasjonssystemene i helsesek toren. Samspillet mellom et hensiktsmessig regelverk på området og utviklingen og bruken av elektroniske pasientjournaler og andre klinisk orienterte informasjonssystemer må vektlegges. Standarder må etableres både for å sikre en enhetlig faglig utvikling av ulike typer informasjonssystemer og spesielt for å sikre at journalopplysninger kan utveksles mellom ulike journalsystemer. Aspekter som brukervennlighet og informasjonssikkerhet må vektlegges i betydelig grad.

Helsevesenet står foran betydelige utfordringer bl.a som følge av innsatsstyrt finansiering, et friere sykehusvalg og krav om effektivisering. Derfor trenger helsetjenestene bedre og mer samordnede rutiner, særlig for håndtering av pasienter og nødvendige ressurser internt i og mellom de ulike virksomhetene. Alt for ofte svikter beskjeder og samordning av ulike aktiviteter. For syke-husene vil bedre pasientadministrative rutiner og informasjonssystemer og en sterkere integrasjon med den elektroniske pasientjournalen og de kliniske informasjonssystemene, kunne bidra til å løse disse problemene.

M2.1.1 Innen utgangen av 1997 ha utredet et hensiktsmessig lov- og regelverk for elektroniske pasientjournaler. Se Tiltaksområde 5.5: Regelverksutvikling

M2.1.2 Innen utgangen av 1998 ha utarbeidet sentrale standarder og generelle krav for elektroniske pasientjournaler. Disse skal omfatte både arkitektur, datagrunnlag, meldingsutvekslingsformat og informasjonssikkerhet og skal utarbeides både for store og små sykehus og primærleger.

M2.1.3 Innen utgangen av 1999 ha utarbeidet generelle krav til arkitektur og informasjonssikkerhet for ulike typer kliniske og pasientadministrative informasjonssystemer.

Tiltak

T2.1.1 Utarbeide generelle krav til bl.a arkitektur, datagrunnlag og informasjonssikkerhet for elektroniske
pasientjournaler. ( M2.1.2)

T2.1.2 Utarbeide og prøve ut standardiserte EDI- meldinger for overføring av henvisninger og epikriser og som muliggjør overføring av annen pasientinformasjon mellom journalsystemer fra ulike leverandører. ( M2.1.1) (Del av T1.2.4)

T2.1.3 Utarbeide generelle krav til overordnet arkitektur, datagrunnlag og informasjonssikkerhet for kliniske og pasientadministrative informasjonssystemer. ( M2.1.3)

[12] Engelsk forkortelse for «Picture Archive and Communication System»; EDB-system for arkivering og kommunikasjon av digitale (røntgen-) bilder.

TILTAKSOMRÅDE 2.2: ADMINISTRATIVE INFORMASJONSSYSTEMER

Bakgrunn og status

Riktig bruk av IT vil kunne bidra til å effektivisere helseinstitusjonenes administrative rutiner. Bl.a ligger det innen området logistikk og innkjøp trolig et betydelig rasjonaliseringspotensiale. Helseinstitusjonene har svært mye innkjøp av varer, og mange personer er involvert. Med effektive rutiner og informasjonssystemer, vil ressurser kunne frigjøres til pasientbehandling. Mye kapital blir bundet opp i lagerbeholdninger som mange institusjoner har for dårlig oversikt over. I den grad en i det hele tatt har informasjonssystemer for de ulike funksjonene, er disse til dels dårlig integrert med hverandre. På sykehussiden er det på dette området lite samarbeid og i liten grad felles løsninger.

Problemstillingen for sykehusene er på dett området ikke vesentlig forskjellig fra f.eks produksjonsbedrifter, og det kan på dette området være mye å lære av bl.a næringslivet. Utfordringene ligger således ikke i å utvikle spesielle løsninger for helsesektoren, men i å få tatt de ulike systemene i bruk og få bruken samordnet på de nivåer hvor dette er hensiktsmessig for å hente ut de forventede gevinster.

Forankring i helsepolitiske mål

Økt bruk av bedre administrative systemer vil i tråd med helsepolitiske mål bl.a bidra til å nå IT-målet om mer tid til pasientbehandling og -pleie gjennom effektivisering av ikke pasientrettede oppgaver, bedre ressursdisponering og bedre koordinering og kommunikasjon mellom ulike ledd.

Strategi og delmål

Kostnader knyttet til innføring og bruk av administrative systemer er normalt et ansvar som tilligger virksomhetens eier. Likevel ønsker departementet i lys av den status som råder, å stimulere til innsats på dette området. Det primære målet for departementet er å frigjøre tid som helsepersonell i dag benytter til innkjøp og andre administrative oppgaver, til behandling og pleie av pasienter.

M2.2.1 Innen utgangen av 1997 ha utredet grunnlaget og mulighetene for en felles, nasjonal kravspesifikasjon og rammeavtale for logistikk og innkjøp.

M2.2.2 Innen utgangen av 1998 ha etablert et nettverk av fagpersoner på administrative systemer i de ulike institusjonene som møteplass for felles tiltak og informasjonsutveksling.

M2.2.3 Innen utgangen av 1998 ha utviklet felles elektroniske rutiner for innkjøp og logistikk i et samarbeid mellom sykehus, grossister o.a.

Tiltak

T2.2.1 Evaluere erfaringer med administrative systemer for logistikk og innkjøp. ( M2.2.1)

T2.2.2 Utrede grunnlaget for og eventuelt forhandle fram rammeavtaler innen områdene logistikk og innkjøp, slik det nå er gjort for økonomisystemer i staten. ( M2.2.1)

T2.2.3 Stimulere oppbygging av et nettverk av fagpersoner på administrative systemer. ( M2.2.2)

T2.2.4 Pilotprosjekt i et statlig sykehus innen områdene logistikk og innkjøp. ( M2.2.2.1, M2.2.3)

T2.2.5 Stimulere til samarbeid med grossister og helseinstitusjoner for å etablere elektroniske løsninger og standarder for produktoversikter, bestilling, fakturering og betaling. ( M2.2.3)

INNSATSOMRÅDE 3: PASIENT- OG PUBLIKUMSTJENESTER OG PASIENTKORT

Pasienten er basis for all virksomhet i helsesektoren. Pasienten skal stå i sentrum i den videre utviklingen av helsesektoren, også IT-utviklingen. En viktig pasientrettighet og et viktig forebyggende helsetiltak er å gjøre relevant informasjon om pasientens situasjon og behandling tilgjengelig for pasienten selv og i noen grad overfor pasientens pårørende. Likeledes er generell informasjon om helsetjenestene, medisinsk informasjon og informasjon om lover, regler og rettigheter overfor allmennheten viktige tiltak. Pasient- og publikumstjenester må i tiden framover utbygges og videreutvikles.

TILTAKSOMRÅDE 3.1: HELSEINFORMASJON TIL PASIENTER OG ALLMENNHETEN

248241

Figur 4.6 Radiumhospitalets World Wide Web-sider er et eksempel på at pasient- og publikumstjenester også er tiltak for forebyggende helsearbeid

Bakgrunn, status

Bruk av informasjonsteknologi har i liten grad blitt anvendt for å imøtekomme det økende behovet for pasienters eller befolkningens informasjon om og kontakt med helsevesenet. Dette har til nå ikke vært et prioritert område i helsesektoren som har fokusert på bruken av IT i tilknytning til behandlingskvalitet og tilgjengelighet til medisinske tjenester. De spredte tilbud som i dag finnes er forbeholdt et fåtall brukere.

Pasient- og publikumstjenester kan deles inn i 2 ulike områder:

  1. Generell helseinformasjon til befolkningen (ventetider, pasientrettigheter, generell medikamentinformasjon, viktige telefonnummer, forebyggende helsetiltak). Sammen med løpende oppdatert informasjon fra sykehus til primærleger vil slike tjenester danne et nødvendig grunnlag for et fritt sykehusvalg innen helseregionene.
  2. Helseinformasjon til pasienter. Kan omfatte 1) informasjon til utvalgte pasientgrupper (behandlingsopplegg, hjelpemidler, støtteordninger, rettigheter, bedre muligheter til egenomsorg, etc) og 2) informasjon til enkeltpasienter (oppmøtetidspunkt, sted, henvendelse, planlagt behandlingsopplegg, forventet liggetid, medisinske rutiner, eventuelle komplikasjoner, samt informasjon som følger pasienten til hjemmet med nødvendig koordinering mot det lokale behandlings- og omsorgsapparatet i kommunehelsetjenesten.

Generelt er det viktig at tilsvarende informasjon er tilgjengelig og spesielt tilrettelagt for helsepersonellet i alle deler av helsetjenestene.

Forankring i helsepolitiske mål

Det er et uttalt politisk mål at pasienten skal få større muligheter til innsyn og kunnskap om bl.a medisinske behandlingsmuligheter og tilbud. Informasjonsteknologi kan bli et viktig virkemiddel og hjelpemiddel for å skaffe pasienter og befolkningen tilgang til generell informasjon om helsefaglige tilbud, behandlingsopplegg og kvalitetssikring av medisinske og administrative rutiner i helsesektoren.

Pasienter skal framover ha rett til friere å velge sykehus innen helseregionen. Skal dette være et reelt valg, må pasienten gis informasjon om de tilbud, ventelister, kvalitetsindikatorer o.l som gjelder for de enkelte sykehusene.

Pasient- og publikumstjenester kan gi befolkningen større innsyn og innsikt i helsepolitiske mål, prioriteringer, tiltak og resultater. Tjenestene vil være et viktig bidrag på veien mot et åpnere samfunn, samtidig som det anses som et viktig forebyggende helsetiltak. Likeverdighet i helsetjenestetilbudet er også et overordnet mål, og IT-baserte pasient- og publikumstjenester må ikke skape økte, heller mindre, ulikheter mellom de som har og ikke har tilgang til eller behersker denne type verktøy. Således vil det vektlegges at også alternative informasjonskanaler må benyttes, f.eks tekst-tv.

Strategi og delmål

Departementet vil på kort sikt etablere og prøve ut pasient- og publikumstjenester og pasientkort i et begrenset omfang. Dette vil skje i samarbeid med og til bruk for spesielt utvalgte brukergrupper, for bl.a å vinne erfaring om kostnader, nytte og brukervennlighet.

Likevel må tilbudet av slike tjenester ha et relativt langsiktig perspektiv. En grunn til dette er at tilgang til denne typen informasjonstjenester og pasientkort forutsetter at pasienter, pårørende og publikum har tilgang til, er kjent med og er villige til å ta i bruk teknologiene og tjenestene.

M3.1.1 Innen utgangen av 1. halvår 1997 ha etablert en Internettbasert informasjonstjener for statlig informasjon om helsetjenestene fra bl.a Helsetilsynet og Folkehelsa.

M3.1.2 Innen utgangen av 1. halvår 1998 ha utarbeidet og prøvd ut en løsningsskisse for å gjøre informasjon om tjenestetilbud, ventelister o.l ved ulike sykehus tilgjengelig for pasienter og primærleger, som et viktig grunnlag for bl.a et friere sykehusvalg.

M3.1.3 Innen utgangen av 1998 ha etablert og prøvd ut elektroniske tjenester for utvalgte pasientgrupper for tilgang til medisinsk, helsefaglig og annen type relevant informasjon.

M3.1.4 Innen utgangen av 1999 ha utarbeidet en løsningsskisse for elektroniske informasjonstjenester om planlagt utredning, behandling og oppfølging for pasienter på sykehus.

Tiltak

T3.1.1 Etablere og gjøre tilgjengelig statlig informasjon om helsetjenestene over Internett. (M3.1.1) Informasjon fra departementet, Statens helsetilsyn, fylkeslegene, Folkehelsa og andre statlige institusjoner legges ut og gjøres tilgjengelig over Internett.

T3.1.2 Informasjon for et friere sykehusvalg. ( M3.1.2) Tilrettelegge for løsninger hvor sykehus og andre gjør informasjon tilgjengelig som pasienter og primærleger kan benytte som grunnlag for sykehusvalg innen egen helseregion. Både Internett, tekst-tv og andre formidlingskanaler vil vurderes.

T3.1.3 Elektroniske informasjonstjenester for pasientgrupper. ( M3.1.3) Sammen med helsetjenestene og utvalgte pasientgrupper og -organisasjoner, utarbeide elektroniske informasjonstjenester som bl.a kan bedre og lette pasientgruppens evne til egenomsorg.

T3.1.4 Informasjon ved utskriving og oppfølging. ( M3.1.4) Utarbeide løsningsskisser for informasjonstjenester for videre oppfølging av pasienter som har vært utredet eller behandlet i sykehus, både for pasienten selv og for lokalt behandlings- og omsorgsapparat.

TILTAKSOMRÅDE 3.2: PASIENTKORT

Bakgrunn og status

Pasienter vandrer mellom ulike aktører i helsevesenet. I mange situasjoner er lite eller ingen informasjon om tidligere sykehistorie tilgjengelig ved behov. Eksempler på dette er sykebesøk i hjemmet av en legevaktslege, akuttinnleggelse på sykehus og konsultasjon hos primærlege hvor primærlegen ennå ikke har mottatt epikrise fra pasientens siste innleggelse på sykehus. Utgangspunktet for å treffe riktige kliniske beslutninger er i slike situasjoner dårlig.

Nettverksløsninger for kommunikasjon av pasientopplysninger vil i en del slike tilfeller ikke løse problemet med tilgang til relevant informasjon om den aktuelle pasienten: Hvem er pasienten? Hvor finnes opplysningene? Får man tilgang til dem?

Et supplement til nettverksløsninger er pasientkort, d.v.s elektroniske kort eller såkalte smartkort som kan behandle og lagre betydelige mengder informasjon. En rekke land driver utprøving av slike kortsystemer. Utviklingen er ikke kommet langt, men f.eks EU-parlamentet har såpass tro på teknologien og tjenestene at de i har vedtatt å få utredet mulighetene for at alle EU-borgere om noen år skal ha sitt personlige pasientkort.

Pasientkort kan brukes som lagringsmedium for utvalgte helsedata, de kan brukes som ID-kort som gir tilgang til sentrale databaser via nettverk og de kan brukes til å generere digitale signaturer. Viktige egenskaper ved kort er at de gir høy tilgjengelighet til de utvalgte opplysningene som ligger i kortet og de er fleksible i bruk. Kortet kan i tillegg lagre informasjon om hvor f.eks en primærlege kan finne mer utfyllende opplysninger om pasienten. Kortene kan også tilby god sikkerhet mot innsyn og endringer av uvedkommende. Siden lagringskapasiteten på kortet er relativt stor, behøver man kun ett helsekort for mange ulike anvendelser.

Forankring i helsepolitiske mål

Det er en rekke viktige helsepolitiske argument for å prøve ut og evaluere nytten av elektroniske pasientkort. Et pasientkort kan bedre informasjonsflyten innenfor helsesektoren ved å utfylle nettverksløsninger der disse eller bruken av dem har sine svakheter.

Et pasientkort kan også brukes som en nøkkel for tilgang til opplysninger i egen pasientjournal eller om pasienten selv i ulike sentrale eller lokale helseregistre. Uten at pasienten bruker sitt pasientkort kan man sikre at ingen andre får adgang til pasientens identitet og dermed knytte følsomme helseopplysningene til pasienten. Brukt på denne måten kan et helsekort gi pasienten større kontroll over bruken av sine egne helseopplysninger.

Strategi og delmål

Departementet legger i handlingsplanperioden opp til å utvikle og prøve ut pasientkort med utvalgte medisinske og andre opplysninger overfor utvalgte pasient- og brukergrupper. Basisen for utprøvingen skal være en evaluering av tidligere forsøk med pasientkort i Norge og Europa, samt en vurdering av hvilke opplysninger et slik kort bør inneholde knyttet til aktuelle pasient- eller brukergrupper. Videre må en evt utprøving ha basis i en vurdering av hvordan pasientkort på en hensiktsmessig måte kan utfylle nettverksløsninger ­ som departementet ser som hovedkommunikasjonsmedium og hovedsatsingsområde.

Arbeidet med pasientkort vil forankres i det pågående norske og europeiske utviklings- og standardiseringsarbeidet på området.

M3.2.1 Innen utgangen av 1. halvår 1999 ha skaffet kunnskap om og erfaring med bruk av pasientkort for statiske medisinske opplysninger, legemiddelopplys- ninger og/ eller trygdeopplysninger.

M3.2.2 Innen utgangen av 1999 ha utredet grunnlaget for en eventuell innføring av et nasjonalt pasientkort.

Tiltak

T3.2.1 Evaluering av tidligere og pågående norske og europeiske forsøk og prosjekter med pasientkort. ( M3.2.1) Vurderes i forhold til statiske medisinske opplysninger, legemiddelopplysninger og trygdeopplysninger og samspillet med eksisterende og kommende kommunikasjons- og informasjonssystemer for øvrig.

T3.2.2 Pilotprosjekt med bruk av et pasientkort. ( M3.2.1, M3.2.2) Utvikle et pasientkort som inneholder relevante administrative og medisinske opplysninger, samt anvendelser av kortet. Prøve ut pasientkortet og anvendelsene i et pilotprosjekt som involverer et større antall pasienter/brukere og relevante enheter innen helsetjenestene.

T3.2.3 Utrede grunnlaget for en eventuell innføring av et nasjonalt pasientkort. ( M3.1.1)

INNSATSOMRÅDE 4: PLANLEGGING, STYRING, KVALITETSSIKRING OG TILSYN

For å sikre at helsesektoren som helhet driver sin virksomhet og utvikles i tråd med helsepolitiske og helsefaglige mål, er det et betydelig og økende behov for planlegging, styring, kvalitetssikring og tilsyn, både innen den enkelte virksomhet og på de ulike forvaltningsnivåene. Informasjonsteknologi kan på flere måter understøtte dette behovet, både direkte gjennom f.eks beslutningsstøtteverktøy og tjenester for innrapportering og tilbakeføring av styrings- og kvalitetsinformasjon, og indirekte gjennom tilrettelegging av øvrig bruk av IT for å understøtte disse formål.

Bakgrunn og status

Epidemiologisk kunnskap og kunnskap om ressursbruken og tjenesteproduksjonen i helsevesenet er nødvendig både for planlegging og styring og for tilsynsmyndighetens arbeid, helsetjenestenes internkontroll og kvalitetssikring og for forskning. For å få et nødvendig informasjonsgrunnlag for disse formålene, er helsetjenesten pålagt en betydelig rapporteringsplikt til ulike instanser.

Informasjonssystemene som avgir data for innrapportering, er for det meste utviklet uavhengig av hverandre. De er basert på forskjellige kriterier og kodeverk og gir stort sett bare kvantitativ informasjon om fragmenter av helsesektoren. Kvalitativ informasjon er fortsatt mangelvare i helsesektoren, og spesielt er sammenhenger på tvers av sektoren lite utviklet.

Dagens innsamling av grunnlagsdata for statistikkproduksjon utnytter IT i liten grad. Dataavgiverne (primærleger, kommunehelsetjeneste, sykehus o.a.) er stort sett henvist til å måtte fylle ut papirskjemaer, gjerne kombinert med tidkrevende, manuelle opptellinger fordi de dataelementene det spørres etter, ikke kan hentes ut av dataavgivernes egne IT-systemer.

Systemer for kvalitetssikring og internkontroll er under utvikling i helsevesenet. Disse skal bygge på lover, forskrifter, rundskriv og allment aksepterte, faglige normer. Tilgangen til nødvendig og oppdatert regelverksinformasjon o.l er ikke spesielt god i dag, da lover og annen informasjon om regelverk er spredt over flere datakilder og i det vesentlige er papirbasert. Helsetilsynet har påbegynt et arbeid med å tilrettelegge og gjøre regelverksinformasjon tilgjengelig på Internett. Arbeidet ventes avsluttet i løpet av 1996 og er primært gjort for å understøtte etatens tilsynsarbeid.

Internettbaserte, elektroniske fora for kompetansespredning og diskusjon om internkontroll- og kvalitetssystemer, prosedyresamlinger m.v er under utvikling. Utviklingen er ledet av pionerer på «grasrotnivå» med liten offentlig støtte.

I de aller fleste IT-systemer i helsesektoren er det behov for å identifisere helsepersonell. Dagens helsepersonellregister har i dag åpenbare svakheter som gjør at det er lite brukt. Aktørene i sektoren er tvunget til å benytte «Gule sider» og en rekke andre private eller egenproduserte registre over helsepersonell.

Forankring i helsepolitiske mål

Stortinget støtter i sin behandling av Stortingsmelding 50 (1993-94) « arbeidet med å samordne datagrunnlaget for å bedre beslutningsgrunnlaget i helsesektoren, bl.a ved å utrede nytteverdi, kostnader og effektivitet av helsetiltak». [13] Et samordnet datagrunnlag er videre nødvendig for bedre mål- og resultatstyring, for innsatsstyrt finansiering og for prioritering og funksjonsfordeling i helsetjenestene. Økt fokus på kvalitetssikring og internkontroll stiller videre strengere krav til dokumentasjon av kvalitet og kvantitet i helsetjenestene.

Stortinget påpeker også behovet for registersamordning [14]: « Komiteen ser i likhet med departementet store gevinster i å se sammenhenger mellom data fra flere registre, og dermed vil dette kunne gi bedre beslutningsgrunnlag for en samlet helsepolitikk.»

Strategi og delmål

Nye utfordringer og rammebetingelser for helsetjenestene setter et økt fokus på tjenestenes evne til utvikling og omstilling. Omlegging til innsatsstyrt finansiering av helsetjenestene krever mer helhetlige informasjonssystemer for styring og planlegging. Felles datagrunnlag, informasjonsressurser, IT-infrastruktur og inn- og tilbakerapporteringsrutiner ­ i sum hensiktsmessig, effektiv og forsvarlig informasjonsressursforvaltning ­ er forutsetninger for å møte utfordringene. I denne sammenheng er utnyttelse av data i nasjonale helseregistre og eventuelle behov for nye registre viktige områder for videre arbeid.

Målene for styring, planlegging, kvalitetssikring og tilsyn kan bare nås ved en gjennomgående bruk av IT der statistikk- og styringssystemene høster data direkte fra driftssystemer (spesielt elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative systemer) basert på et felles begreps- og datagrunnlag. Statistikk o.l på grunnlag av innsamlede data må i større grad enn i dag være tilgjengelig for og til nytte for dataavgiverne. Departementets strategi er på sikt å avskaffe papirbaserte skjemasystemer på siden av helsetjenestens daglige drift.

Departementet har arbeidet med utvikling av informasjons-, statistikk- og styringssystemer bl.a. i forbindelse med Styrings- og informasjonssystemet for helse- og sosialsektoren i kommunene («Hjulet»), GERIX-systemet for pleie- og omsorgssektoren og SYSVAK-systemet for vaksinasjonskontroll. Dette arbeidet videreføres og koordineres med Kommunal- og arbeidsdepartementets KOSTRA-prosjekt om kommune-stat-rapportering.

M4.1 Innen utgangen av 1. halvår 1997 skal Ventsys-databasen [15] være komplett for somatiske sykehus.

M4.2 Innen utgangen av 1. halvår 1997 skal en landsomfattende, enhetlig registrering av dagkirurgi være på plass.

M4.3 Innen utgangen av 1997 skal behovet for samordning og videreutvikling av helseregistre og helsestatistikk være utredet, herunder hva slags system for legemiddelstatistikk som skal utvikles ved avviklingen av den grossistbaserte legemiddelstatistikken.

M4.4 Innen utgangen av 1997 skal relevante lover, forskrifter og rundskriv være offentlig tilgjengelig på Internett.

M4.5 Innen utgangen av 1998 skal Helsepersonellregistret (HPR) være omorganisert og gjort tilgjengelig ut fra gjeldende behov hos sektorens aktører. I tilknytning til registeret skal det være etablert et helsepersonellkort som skal utstedes til alt autorisert helsepersonell.

M4.6 Innen utgangen av 1998 skal et Helseinstitusjonsregister være etablert og gjort tilgjengelig.

M4.7 Innen utgangen av 1998 skal dagens tilsyn med helsetjenestene (i regi av Helsetilsynet og fylkeslegene) være utvidet og samordnet til å omfatte tilsyn med IT-anvendelser, informasjonsbehandling og informasjonssikkerhet.

M4.8 Innen utgangen av 1998 skal tekniske og organisatoriske løsninger for informasjonssikkerhet og personvern på området helsetjenesterapportering og helseregistre, være beskrevet.

M4.9 Innen utgangen av år 2000 skal all statistikkrapportering fra helsetjenestene kunne foregå elektronisk ved bruk av EDI el.l.

Tiltak

T4.1 Utrede behovet for samordning og videreutvikling av helseregistre og helsestatistikk. ( M4.3)

T4.2 Gjøre relevante regelverk (lover, forskrifter, rundskriv, faglig aksepterte normer) for helsevesenet tilgjengelig på Internett. ( M4.4) (Del av T3.1.1.)

T4.3 Omorganisere og gjøre helsepersonellregistret (HPR) bedre tilgjengelig elektronisk, samt tilrettelegge for utstedelse og anvendelse av helsepersonellkort. ( M4.5)

T.4.4 Etablere og gjøre tilgjengelig et Helseinstitusjonsregister. ( M4.6)

T4.5 Stimulere miljøer som leder an i utviklingen av elektroniske (Internettbaserte) og fysiske møteplasser for kompetansespredning og diskusjon om prosedyresamlinger, internkontroll og kvalitetssikring.

T4.6 Ruste opp tilsynsapparatet til å omfatte tilsyn med IT-anvendelser, informasjonsbehandling og informasjonssikkerhet. ( M4.7)

T4.7 Utarbeide og prøve ut generelle tekniske og organisatoriske løsninger for informasjonssikkerhet og personvern på området helsetjenesterapportering og helseregistre. ( M4.8)

T4.8 Videreføre Ventsys-prosjektet og vurdere behovet for sanksjoner ved manglende rapportering. ( M4.1)

T4.9 Etablere en landsomfattende, enhetlig registrering av dagkirurgi. ( M4.2)

INNSATSOMRÅDE 5: TVERRGÅENDE TILTAKSOMRÅDER

En helhetlig og samordnet utvikling på de innsatsområdene som er beskrevet over, krever at informasjonssystemene og bruken av dem i stor grad benytter et felles begreps- og datagrunnlag. Informasjonssystemene bør også være sydd over samme lest og være underlagt hensiktsmessige rammebetingelser. Dette innebærer en betydelig vektlegging av utvikling på de horisontale tiltaksområdene standardisering, kodeverk, informasjonssikkerhet og regelverksutvikling.

518269

Figur 4.7 Organisering av arbeidet med standardisering, generelle krav og kode- og klassifikasjonssystemer

TILTAKSOMRÅDE 5.1: STANDARDISERING

Bakgrunn og status

I 1991 satte departementet igang programmet «Standardisering av informasjonsutveksling i helsesektoren». Det er departementet selv som leder dette programmet med KITH som sekretariat og faglig ansvarlig for de utviklingsoppgaver som programmet i dag omfatter.

Programmet fokuserer på standardisert informasjonsutveksling med en visjon om å realisere alle-til-alle-kommunikasjon i helsesektoren og mot resten av samfunnet. Programmet dekker dessuten standardisering av medisinsk informasjonsteknologi av mer generell karakter slik dette arbeidet gjennomføres og organiseres internasjonalt.

I regi av programmet er det utviklet, tilpasset og prøvd ut en rekke standardiserte meldinger ­ ett eksempel er laboratoriesvar for elektronisk overføring fra klinisk kjemisk laboratorium til primærlegens journalsystem. Programmet har lagt vekt på god og representativ faglig brukermedvirkning og har vært opptatt av at forslagene til standarder skal implementeres og få praktisk anvendelse. Programmet legger videre opp til en organisering i samsvar med Europeiske standardiseringstiltak.

Resultatene fra standardiseringsarbeidet vil direkte eller indirekte ha svært stor innvirkning på de fleste av de tema denne handlingsplanen behandler og anbefaler. For nærmere informasjon henvises til heftet «Standarder for medisinsk informasjonsteknologi og telemedisin» som departementet og Norsk Allmennstandardisering nylig har gitt ut.

Forankring i helsepolitiske mål

Resultatene fra standardiseringsarbeidet er en av de viktigste byggesteinene ved utvikling, innføring og bruk av helhetlige og samvirkende IT-løsninger og -produkter i helsesektoren. Således er standardisering en viktig forutsetning for oppnåelsen av alle de IT-mål som ligger til grunn for denne handlingsplanen.

Etablering av hensiktsmessige standarder er ett av de tiltaksområdene hvor departementet har et klart definert, betydelig og overordnet ansvar og rolle. Behovet for og ønske om utvikling og tilgang til hensiktsmessige og anvendelige standarder er en gjennomgående tilbakemelding fra ulike fag- og brukermiljøer. Det er i dag et stort behov for å styrke og utvide arbeidet med å etablere og gjøre tilgjengelig konkrete og praktisk anvendbare standarder. Dette var en av hovedkonklusjonene fra fag- og brukermiljøene på de to seminarene som departementet har vært med å arrangere i forkant av arbeidet med handlingsplanen.

Strategi og delmål

Utvikling av standarder vil også framover være behovs- og brukerstyrt. Dette skal bidra til å styrke kvaliteten på og anvendelsesmulighetene til de standarder som utvikles. Departementet har som mål at resultatene fra standardiseringsarbeidet skal komme til anvendelse i full skala i sektoren i løpet av handlingsplanperioden.

Foruten utvikling av standarder og incitamenter for å ta standardene i bruk, vil departementet utvide standardiseringsprogrammets oppgaver til å omfatte også vedlikehold og videreutvikling av standarder og normkrav, samt et støtteapparat for implementering og bruk av standardiserte løsninger.

Departementet vil legge opp til en mer helhetlig organisering av arbeidet knyttet til standardisering, generelle kravspesifikasjoner og kode- og klassifikasjonssystemer, som skissert i Figur 4.7. Departementet vil også avklare dagens rollefordeling for å etablere et hensiktsmessig skille mellom forvaltning og gjennomføring på områdene standardisering, kode- og klassifikasjonssystemer og generelle krav.

M5.1.1 Innen utgangen av 1998 ha etablert et drifts- og vedlikeholds- og støtteapparat for standarder og normkrav innen rammene av standardiseringsprogrammet.

M5.1.2 Innen utgangen av 1999 ha utarbeidet og prøvd ut standardiserte meldinger som dekker minst 90% av den skjemabaserte kommunikasjonen i helsesektoren.
Delmål i andre deler av handlingsplanen som konkret berører standardisering er:

M1.2.2Tiltaksområde 1.2: EDI og epost .

M1.3.3Tiltaksområde 1.3: Telemedisin.

M2.1.2Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniskepasientadministrative informasjonssytemer.

Tiltak

T5.1.1 Øke innsatsen under standardiseringsprogrammet. Det legges vekt på en organisering som tar et samlet hensyn til både utvikling og vedlikehold av standarder og generelle krav.

T5.1.2 Støtte til pilotprosjekter. For å sikre kvalitet og praktiske erfaring med bruken av standardiserte løsninger, er det nødvendig at noen brukermiljøer sammen med sine leverandører prøver ut de foreløpige standardene gjennom pilotprosjekter.

T5.1.3 Utrede behovet for og hensiktsmessigheten av å kunne gi pålegg med hjemmel i regelverk om bruken av resultatene fra standardiseringsprogrammet og helsevesenets generelle kravspesifikasjoner. Det vil også utredes om en evt godkjenningsordning bør knyttes opp mot administrering av finansierings- eller refusjonsordninger som stimulerer til fullskala bruk av standardiserte kommunikasjonsløsninger for helsesektoren.
Tiltak i andre deler av handlingsplanen som konkret berører standardisering er:

T1.2.4 og T1.2.5 under Tiltaksområde 1.2: EDI og epost.

T1.3.3 og T1.3.4 under Tiltaksområde 1.3: Telemedisin.

T2.1.2 under Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniske pasientadministrative informasjonssytemer.

TILTAKSOMRÅDE 5.2: KODE- OG KLASSIFIKASJONSSYSTEMER

Bakgrunn og status

Anvendelse av medisinske og administrative kode- og klassifikasjonssystemer er en forutsetning for å kunne beskrive behov for og tilbud av helsetjenester. Bakgrunnen for å anvende slike kodeverk kan naturligvis variere. Noen eksempler er:

  • Kommunikasjon mellom helsepersonell.
  • Helsestatistikk og overvåkning av helsetilstand.
  • Legemiddelstatistikk og oversiktlig presentasjon av sammenlignbare preparater.
  • Klinisk og epidemiologisk forskning.
  • Kvalitetskontroll av medisinsk praksis.
  • Finansieringsmodeller og økonomiske oppgjør.
  • Elektronisk informasjonsutveksling.

Det eksisterer og er under utvikling en rekke kode- og klassifikasjonssystemer. Dette er naturlig og hensiktsmessig ut fra begrunnelsen av at slike systemer skal gjenspeile helsetjenestenes virkelighet og dekke ulike fagdisipliners behov for beskrivelse av medisinsk praksis. I noen tilfeller finnes det slike systemer i konkurranse med hverandre innenfor ett fagområde, men dette hører med til unntakene.

Det er rimelig å anta at den økende bruk av elektroniske informasjonssystemer i tilknytning til pasientadministrative og etter hvert medisinsk-faglige rutiner, har vært en hovedårsak til at såvidt mange utøvere har fått et forhold til medisinske kodeverk ­ spesielt gjelder dette primærhelsetjenesten.

Det er i sammenheng med elektroniske informasjonssystemer at kode- og klassifikasjonssystemer kan komme til praktisk anvendelse i stort omfang. Dette innebærer at kodeverk vil gå over fra å være trykksaker i form av hefter, bøker o.s.v, til elektroniske registre integrert i ulike informasjonssystemer fra ulike leverandører og med ulik teknologisk plattform. Dette vil medføre større krav til og behov for organisering, vedlikehold og distribusjon av kodeverkene.

I 1994 etablerte departementet en rådgivende faggruppe ­ Samordningsgruppen for medisinske kodeverk og klassifikasjonssystemer (SMKK) som en del av standardiseringsprogrammet. Departementet leder selv gruppen som har medlemmer fra de viktigste institusjoner og fagmiljøer innenfor dette området. Hensikten med gruppen er å gi departementet råd om faglige spørsmål på dette området, foreslå prioritering av tiltak og forsøke å koordinere og samordne de ulike innspill fra de mange brukere, fagmiljøer og andre interessenter på dette området.

Forankring i helsepolitiske mål

Kode- og klassifikasjonssystemer kan betraktes som et verktøy til bruk bl.a i den daglige kliniske virksomheten. Også offisiell helsestatistikk er basert på slike systemer (ICD-9/10 [16]).

Kode- og klassifikasjonssystemer benyttes som instrumenter til bl.a å måle helsetilstand i befolkningen og til å bedre kvalitet på medisinske og administrative prosesser i helsesektoren. Dette er mål og midler helsesektoren har arbeidet med fra «tidenes morgen». Det nye i dagens situasjon er kodeverkenes plass i kliniske informasjonssystemer som gir nye og vidtrekkende konsekvenser både i forhold til kvalitetsforbedrende, organisatoriske og administrative/økonomiske tiltak.

I forbindelse med Stortingets ønsker om en mer innsatsstyrt finansiering av helsetjenestene, vil det være en absolutt forutsetning at vedtatte kodeverk og klassifikasjonssystemer er en integrert del av administrative og kliniske informasjonssystemer i helsesektoren.

Strategi og delmål

Med de funksjoner og oppgaver medisinske og administrative kodeverk og klassifikasjoner skal dekke, er det viktig og nødvendig at en får til en enhetlig utvikling og anvendelse av kode- og klassifikasjonssystemer. Dette betyr at kode- og klassifikasjonssystemer i likhet med andre standarder i størst mulig grad bør ha en internasjonal forankring.

Innføring av nye kode- og klassifikasjonssystemer eller oppdatering av eksisterende må i størst mulig grad synkroniseres på landsbasis. For enkelte formål er dette en forutsetning, f.eks i forbindelse med landsdekkende helsestatistikk, innføring av innsatsstyrt finansiering, etc.

Kode- og klassifikasjonssystemer må videre integreres i kliniske eller administrative informasjonssystemer i helsesektoren. Dette betyr at de ulike kodeverkene må utgis og gjøres tilgjengelig i elektronisk og strukturert form. Medisinske kodeverk må løpende vurderes i sammenheng med fastlagte definisjonsgrunnlag og administrative kodeverk.

Innføring og bruk av kode- og klassifikasjonssystemer krever opplæring og støtteapparat. Mangelfull helsestatistikk, som skyldes variasjon i kodepraksis på grunn av mangelfull opplæring eller innsikt i praktisk bruk, er velkjent. Det er derfor et mål å få til en bedre og mer lik kodepraksis i norsk helsevesen.

Bruk av moderne informasjonssystemer til informasjon og opplæring av brukere og tilbakerapportering med spørsmål og erfaringsutveksling skal tas i bruk.

M5.2.1 Innen utgangen av 1997 skal behovet for samordnet og prioritert utvikling og bruk av kode- og klassifikasjoner innefor de viktigste medisinske og administrative innsatsområdene være avklart. Dette omfatter også faglig og forvaltningsmessig ansvars- og oppgavefordeling samt å skaffe nødvendig finansiering av tiltak som prioriteres.

M5.2.2 Innen utgangen av 1998 skal et faglig og teknisk støtteapparat være organisert og etablert for de kode- og klassifikasjonssystemene departementet prioriterer. Dette innebærer faglig brukerstøtte og etablering, vedlikehold og distribusjon av elektroniske utgaver.

M5.2.3 Innen utgangen av 1998 skal mål, organisering, styring, ansvar og hjemmelsgrunnlag være gjennomgått og fastlagt for medisinske registre og kode- og klassifikasjonssystemer.

Tiltak

T5.2.1 Videreføre og styrke arbeidet med kode- og klassifikasjonssystemer. Departementet vil gjennom en hensiktsmessig organisering sikre en faglig og forvaltningsmessig forankring av arbeidet. Departementet vil også sikre en mer direkte finansiering av utviklingsarbeid og støtteapparat for prioriterte kodeverk. Støtteapparatet skal bidra til at pålagte eller anbefalte kodeverk blir gjort tilgjengelig på elektronisk form og integrert i helseinstitusjonenes kliniske og administrative informasjonssystemer.

T5.2.2 Få til en bedre og mer enhetlig kodepraksis helsevesenet generelt og i sykehus spesielt i forhold til aktivitet (innleggelser, dagbehandling, poliklinisk behandling).

T5.2.3 Tilpasse DRG-systemet [17] til innsatsstyrt finansiering slik at det dekker alle type behandlinger i somatiske sykehus i tilstrekkelig grad.

TILTAKSOMRÅDE 5.3: HELSEVESENETS GENERELLE KRAVSPESIFIKASJONER

Bakgrunn og status

Departementet startet i 1993 programmet «Helsevesenets generelle kravspesifikasjoner» (HGK) for bl.a å sikre praktisk anvendelse av resultatene fra standardiseringsprogrammet. HGK-programmet har fokusert på utvikling og samordning av helsevesenets felles datagrunnlag gjennom bl.a å utarbeide definisjonskataloger for administrasjon av somatiske sykehus, allmennlegetjeneste, akuttmedisinsk kommunikasjon (under arbeid) og psykiatri (under arbeid). Andre resultater eller pågående arbeid under HGK-programmet er:

  • En referansemodell for norsk helsevesen som skal utgjøre grunnlaget for videre arbeid i HGK.
  • En strategi for bruk av informasjonsteknologi i helsesektorens virksomheter og for sektoren som helhet.
  • Temahefter for informasjonssikkerhet, sikkerhetsorganisering og internkontroll i og rundt IT-anvendelser.

Helsevesenet har et enormt potensiale ved en mer rasjonell og samordnet planlegging, realisering og organisering av IT-støttet informasjonsbehandling og informasjonsressursforvaltning. HGKs fokus på generelle beskrivelser av helsevesenet, generelle kravspesifikasjoner, felles datagrunnlag og strategi for bruk av informasjon, informasjonsressurser og IT, skal bidra til dette.

248356

Figur 4.8 Forsiden til Definisjonskatalog for allmenlegetjenesten.

Forankring i helsepolitiske mål

I behandlingen av Stortingsmelding 50 (1993-94) vektlegger Stortinget helhetlige informasjons- og kommunikasjonssystemer i helsesektoren og en økt nettverksorganisering mellom alle ledd av helsetjenestene. Etableringen av et felles begreps- og datagrunnlag for helsesektoren er et nødvendig basistiltak for å nå disse og andre helsepolitiske mål. HGK, sammen med arbeidet med styrings- og planleggingssystemer og kode- og klassifikasjonssystemer utgjør departementets prioriterte oppgaver på dette området.

Strategi og delmål

Programmet vil framover prioritere å utarbeide generelle krav til arkitektur og grensesnitt for ulike typer kliniske og administrative informasjonssystemer innen helsevesenet.

Programmet vil også videreføre og utvide arbeidet med utvikling og samordning av et felles datagrunnlag for helsevesenet. Departementet søker i handlingsplanperioden å få etablert et felles datagrunnlag for de mest sentrale deler av helsesektorens aktører og fagområder, se også Tiltaksområde 5.2: Kode- og klassifikasjonssystemer.

Delmål i andre deler av handlingsplanen som konkret berører HGK er:

M2.1.2 og M2.1.3 under Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative informasjonssytemer.

Ytterligere delmål er:

M5.3.1 Innen utgangen av 1998 ha utredet, utviklet og prøvd ut et felles pasientdatasett. Datasettet er ment å dekke et minste felles multiplum av opplysninger om pasienten for alle ledd i behandlingskjeden. Opplysningene bør gå foran pasienten i behandlingskjeden. Parallelt må fagspesifikke datasett (videre-) utvikles og tas i bruk.

M5.3.2 Innen utgangen av 1999 skal en nasjonal helsefaglig terminologi og et definisjonsgrunnlag være etablert for helsesektoren i samsvar med kode- og klassifikasjonssystemer.

Tiltak

T5.3.1 Videreføre og utvide HGK-programmet. HGKs rammer og oppgaver utvides i forhold til de siste år. Økning vil skje bl.a innen områdene arkitektur, grensesnitt, felles datagrunnlag, informasjonssikkerhet og Internett/intranett.

T5.3.2 Utvide HGK med vedlikeholdsrutiner for datagrunnlag og kravspesifikasjoner som er etablert og hvor det er oppnådd bruks- og driftserfaring i tilstrekkelig grad til å kunne foreta oppdateringer.

Tiltak i andre deler av handlingsplanen som konkret berører HGK er:

T1.1.4 Tiltaksområde 1.1: Informasjonsteknologisk infrastruktur.

T2.1.1 og T2.1.3 under Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative informasjonssytemer.

T5.1.3 under Tiltaksområde 5.1: Standardisering

TILTAKSOMRÅDE 5.4: INFORMASJONSSIKKERHET

Bakgrunn og status

Taushetsplikt og forsvarlig håndtering av sensitive og kritiske opplysninger om pasienter har lange tradisjoner i helsesektoren. Både en forsvarlig og effektiv pasientbehandling og et sterkt personvern er sentrale verdier som sektoren tradisjonelt har ivaretatt på en tillitvekkende måte. Den raske teknologiske og organisatoriske utviklingen utfordrer derimot disse verdiene og helsepersonellets evne og motivasjon til å ivareta dem i tilstrekkelig grad. Pasientinformasjon representerer i stadig større grad en kritisk og etterspurt ressurs, som nødvendig basis for helsetjenestenes kvalitet og utvikling på alle nivåer. Denne utviklingen er helt i tråd med helsepolitiske mål, men kommer i utgangspunktet i konflikt med et annet prioritert mål: styrket personvern. Hvordan kan helsesektoren framover drive sikker og forsvarlig informasjonsbehandling som er i tråd med de gjeldende politiske og etiske avveiinger?

Informasjonssikkerhet omfatter de tekniske og organisatoriske modeller, verktøy, standarder, krav og anbefalinger sektoren har tilgjengelig for å sikre at utvikling, innføring og bruk av IT-systemer er i tråd med de rammene som bl.a forsvarlig og effektiv pasientbehandling og personvern legger.

Status er at det i dag ikke finner sted en løpende vurdering av hva som er rammebetingelsene for IT-utviklingen eller informasjonsbehandlingen i helsesektoren. Som en konsekvens av manglende avklaringer og avveiinger, settes personvern opp mot effektiv og forsvarlig pasientbehandling. En viss avmakt og handlingslammelse preger i dag sektoren i forhold til denne problemstillingen.

Det er en klar oppfatning, bl.a uttalt i arbeidsseminaret og næringsutviklingskonferansen forut for handlingsplanen, at informasjonssikkerheten generelt er for dårlig ivaretatt i sektoren. Dette rammer både de tekniske løsningene og virksomhetenes organisering og håndtering av pasientinformasjon generelt og innføring og bruk IT-systemer spesielt.

Forankring i helsepolitiske mål

En hensiktsmessig og kosteffektiv IT-utvikling i helsesektoren skal skje på en måte som sikrer både et styrket personvern og en mer effektiv og forsvarlig pasientbehandling. Dette er i dag en klar helsepolitisk forutsetning. Som en del av dette, må informasjonssikkerheten prioriteres og ivaretas tilfredsstillende. Manglende avklaringer og manglende satsing på dette området vil kunne bremse den ønskede IT- og organisasjonsutviklingen.

Strategi og delmål

Departementet ser to forhold som viktige.

  1. Det må løpende gis hensiktsmessige rammebetingelser for den tekniske og organisatoriske utviklingen. Dette omfatter et hensiktsmessig lov- og regelverk og en løpende diskusjon og vurdering av etiske og politiske grenseoppganger og avveininger
  2. Sikker informasjonsbehandling må ut fra disse rammebetingelsene sikres gjennom tekniske og organisatoriske tiltak for bedret informasjonssikkerhet. Mens departementet i hovedsak kan bidra i forhold til regelverk, standarder, generelle krav, anbefalinger, kunnskapsspredning o.l, må hver enkelt virksomhet i sektoren selv følge opp med å iverksette tiltak lokalt, rettet både mot sikrere tekniske systemer, mot en hensiktsmessig (sikkerhets-) organisering og mot motivasjon og opplæring av eget personell (inkludert ledelsen).

Delmål i andre deler av handlingsplanen som konkret berører informasjonssikkerhet er:

M1.1.2 og M1.1.3 under Tiltaksområde 1.1: Informasjonsteknologisk infrastruktur.

M1.2.1 under Tiltaksområde 1.2: EDI og epost.

M2.1.2 og M2.1.3 under Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative informasjonssytemer. M4.5, M4.7 og M4.8 under Innsatsområde 4: Planlegging, styring, kvalitetssikring og tilsyn.

Ytterligere delmål er:

M5.4.1 Innen utgangen av 1997 skal krav til sikkerhetsarkitektur for interne nettverk og informasjonssystemer i sykehus og legekontor være beskrevet og prøvet ut. En modell for intern sikkerhetsorganisering skal som en del av dette være beskrevet og prøvet ut.

Tiltak

Delmål i andre deler av handlingsplanen som konkret berører informasjonssikkerhet er:

T1.1.2, T1.1.4 og T1.1.6 under Tiltaksområde 1.1: Informasjonsteknologisk infrastruktur.

T1.2.2 og T1.2.3 under Tiltaksområde 1.2: EDI og epost.

T2.1.1 og T2.1.3 under Tiltaksområde 2.1: Elektroniske pasientjournaler og kliniske og pasientadministrative informasjonssytemer.

T4.3, og T4.7 under Innsatsområde 4: Planlegging, styring og kvalitetssikring og tilsyn.

Ytterligere tiltak er:

T5.4.1 Utarbeide og prøve ut krav til sikkerhetsarkitektur for sykehus og legekontor. ( M5.4.1) Prinsipper for sikkerhet i interne informasjons- og kommunikasjonssystemers struktur og oppbygging og grensesnitt mot eksterne systemer og nettver T4.6k.

T5.4.2 Utrede grunnlaget og alternativer for godkjennings- og tilsynsordning for sikkerhet i sektorens IT-systemer. På basis av generelle krav til sikkerhet m.m, finne forordninger for sikkerhetsmessig godkjenning og tilsyn av IT-systemer.

T5.4.3 Utarbeide og prøve ut en modell og et metodegrunnlag for sikkerhetsorganisering på sykehus, herunder integrering med øvrig kvalitetssikrings- og internkontrollarbeid. ( M5.4.1)

T5.4.4 Etablere helsesektorens «beredskapsgruppe for IT-sikkerhet» (CERT = Computer Emergency Response Team).

T5.4.5 Etablere fysiske og elektroniske møteplasser for løpende diskusjon og utvikling på områdene informasjonsetikk, personvern og informasjonssikkerhet i helsesektoren.

248402

Helsepersonell har i en rekke sammenhenger behov for å identifisere seg og bekrefte sin autorisasjon som registrert helsepersonell ­ også elektronisk. I tillegg har helsepersonell økende, legitime behov for rask tilgang til pasientinformasjon, samtidig som de i flere sammenhenger må kunne signere elektronisk informasjon. Ett kort til hvert helsepersonell er et verktøy som tilfredsstiller disse behovene. Kortet anses som et viktig infrastrukturtiltak for å bedre IT-systemenes sikkerhet, funksjonalitet og brukervennlighet. Helsepersonellkort er et betydelig satsingsområde i en rekke europeiske land. Frankrike vil i løpet av 1997 utstede over 1 million helsepersonellkort, jfr bildet over

TILTAKSOMRÅDE 5.5: REGELVERKSUTVIKLING

Bakgrunn og status

Helselovgivningen forholder seg i dag i liten grad til informasjonsteknologi. Dette gjelder både i forhold til konsekvenser av eller rammer for IT-utviklingen og nye måter å drive og organisere informasjonsbehandling på.

I dagens rettslige perspektiv vil en innføring og bruk av IT reise mange problemstillinger. Noen av de sentrale vil være:

  • Hvordan sikre forsvarlig håndtering av taushetsbelagt informasjon ved bruk av IT?
  • I hvilken utstrekning er det adgang til å opprette registre og informasjonssystemer med taushetsbelagte opplysninger?
  • Både Datatilsynet og Helsetilsynet har i dag et ansvar for å etablere regelverk og føre tilsyn med IT-systemer inneholdende taushetsbelagte opplysninger. Hvem har det primære ansvaret og hvordan skal juridisk kompetanse og tilsyn på dette området samordnes?

Både den organisatoriske og teknologiske utvik- lingen utfordrer denne juridiske forankringen for IT og informasjonsbehandling i helsesektoren i betydelig grad. Innføring av fellesjournaler (papirbaserte) og elektroniske pasientjournaler på sykehus er et eksempel på at helsepersonell får stadig mindre muligheter til å forvalte sin egen taushetsplikt slik denne i dag er formulert i helselovgivningen. Har en lege som har lagt opplysninger inn i en fellesjournal eller en elektronisk journal, noen som helst selvstendig kontroll på hvem som senere får tilgang til disse opplysningene?

Det råder i dag en del uavklarte forhold i tilknytning til hjemmelsgrunnlaget for innføring av IT-systemer og registre. Hvilke typer registre og informasjonssystemer er konsesjonspliktige i henhold til Personregisterloven? Hva er eventuelt hjemmelsgrunnlaget for ikke konsesjonspliktige registre?

Departementet har allerede startet opp et samordningsarbeid i forhold til pågående utvikling og revisjon av helselovgivningen. Arbeidet omfatter utkast til: Lov om helsepersonell, Lov om spesialisthelsetjenesten, Lov om psykisk helsevern, Lov om helseregistre og Lov om pasientrettigheter. I tillegg pågår det et arbeid med revisjon av Journalforskriften. Arbeidet har aktualisert et behov for mer prinsipielle avklaringer, og enkelte problemstillinger kan ikke avklares før lovarbeidet om taushetsplikten er utredet. Ferdigstilling av Journalforskriften er således avhengig av at et lovgrunnlag kommer på plass først.

Utenfor helsesektoren er den pågående revisjonen av Personregisterloven av betydning for IT-utviklingen i helsesektoren.

Forankring i helsepolitiske mål

Etableringen av et hensiktsmessig og harmonisert lov- og regelverk på alle områder som berører IT og informasjonsbehandling i helsesektoren framstår som en forutsetning for realiseringen av sentrale helsepolitiske mål med basis i innføring og bruk av IT.

Strategi og delmål

Departementet vil som en del av det pågående samordningsarbeidet gjennomgå eksisterende og nye regelverk med henblikk på harmonisering og hensiktsmessighet i forhold til innføring og bruk av IT og moderne prinsipper for informasjonsbehandling og informasjonssikkerhet.

M5.5.1 Innen utgangen av 1997 skal departementet som en del av pågående samordningsarbeid for helselovgivningen, ha gjennomgått og vurdert regelverkene og revisjonen av denne lovgivningen, samt forholdet til personregisterloven, i forhold til muligheter og konsekvenser ved innføring og bruk av IT i helsevesenet.

Tiltak

T5.5.1 Etablere en prosjektgruppe som særskilt vurderer arbeidene med revisjon av helselovgivningen og samordningen av dette i lys av IT-utviklingen. ( M5.5.1)

INNSATSOMRÅDE 6: FORSKNING, UTDANNING, OPPLÆRING OG KOMPETANSEUTVIKLING

En positiv og målrettet IT-utvikling er i stor grad betinget av kunnskap om og motivasjon for å ta IT i bruk ­ i helsetjenestene, til forskning, til utdanning, til styring og planlegging o.s.v. IT- og organisasjonsutvikling må i økende grad ses under ett. Dette fordrer styrket og mer tverrfaglig forskning, utdanning og kompetanseutvikling på områdene IT, organisasjonsutvikling, medisin og helsefag. Videre må IT i større grad enn i dag tas i bruk på disse områdene.

Bakgrunn og status

Forskning og utdanning

Medisinsk informatikk har som akademisk fagområde så langt blitt vist liten interesse i Norge. Det gis dermed heller ingen systematisk akademisk utdanning i faget, selv om det fra tid til annen uteksamineres kandidater med hovedoppgaver innenfor eller i tilknytning til fagområdet. I andre land ­ spesielt USA, delvis også England, Nederland og Belgia ­ har faget fått betydelig oppmerksomhet både i forbindelse med utdanning og akademisk forskningsvirksomhet. Det er imidlertid viktig å påpeke at det i Norge, i likhet med andre europeiske land det er naturlig å sammenligne seg med, foregår betydelig forskning og utdanning på nær beslektede områder, f.eks medisinsk teknikk, bioteknikk og elektronikk.

I regi av Norges forskningsråd pågår for tiden et forskningsprogram i Informasjonsteknologi i medisin og helsetjeneste. [18] Programmet er i første rekke industrirettet, med et fokus på verdiskapning i samfunnet med helsesektoren som marked. Programmet har også en grunnforskningsdel som gir et grunnlag for tildeling av doktorgradsstipender og post doc-stipender.

Opplæring og kompetanseutvikling

Opplæring av helsepersonell i bruk av IT gjennomføres hovedsakelig i forbindelse med innføring eller utskifting av større IT-systemer. Systemene som innføres blir stadig mer komplekse og tjener mange funksjoner, men samtidig er de mer brukervennlige. For å kunne utnytte systemenes muligheter må helsepersonellet få god kjennskap til funksjoner og virkemåte for IT-systemet, men også til hvordan arbeidet rundt IT-systemene kan organiseres på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Det økende behovet for opplæring i forbindelse med innføring av IT-systemer i helsesektoren, har i de siste årene blitt fulgt opp med en prioritering av opplæringstiltak. Rask IT-innføring og økt fokus på opplæring har ført til at mange ansatte i helsesektoren i dag har en relativt høy brukerkompetanse på IT.

Kompetanseutvikling på området IT i helsevesenet må gå lenger enn ren brukeropplæring. Tverrfaglig kompetanse knyttet til muligheter og konsekvenser ved innføring og bruk av IT i helsetjenestene må økes. Dette må tilrettelegges for både helsepersonell, forskere, IT-personell, administratorer og ledere. Samtidig må denne kompetansen løpende holdes ved like og utvikles.

Forankring i helsepolitiske mål

Oppmerksomheten omkring utdanning, opplæring og kompetanseheving har økt på alle nivåer i samfunnet. Livslang læring er i dag akseptert som et viktig samfunnsgode.

Det er et helsepolitisk mål å gi helsepersonell bedre kompetanse. Dette gir både større faglig innsikt og evne til omstilling og utvikling.

Kompetanse, innsikt og erfaring i bruk av informasjonsteknologi gir uante muligheter, bl.a til å skaffe informasjon om medisinske og helsefaglige tema (f.eks via Internett). Helsepersonell bør derfor ha tilgang til denne type nettverk og informasjonskilder. Samtidig gir slik kompetanse også større evne til omstilling og innovasjon. Dette vil være av avgjørende betydning for å kunne organisere og utvikle helsesektoren til å bli stadig bedre i forhold behandlingskvalitet, pasientservice og effektivitet.

Strategi og delmål

Det er ønskelig at befolkningen generelt øker sin evne til å skaffe til veie informasjon og ta beslutninger ut fra tilgjengelig og etterrettelig informasjon. Slike muligheter gis i økende grad til elever i grunnskole og videregående opplæring og gir derfor neste generasjon betydelige kunnskapsfortrinn. Det er ingen grunn til at denne utviklingen skal avsluttes for de som tar sin utdanning eller velger sin yrkeskarriere i helsesektoren.

Kunnskap om og bruk av IT bør inngå som en del av undervisningsopplegget i all helserelatert utdanning, opplæring og kompetanseutvikling. Spesielt bør relevant undervisningsopplegg i helsepersonellutdanningen etableres så snart som mulig. På dette området må imidlertid Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) ha hovedansvaret for et fagtilbud og undervisningsopplegg som gir studentene den nødvendige kjennskap til og kunnskap om medisinsk informasjonsteknologi.

Teknologiske løsninger vil ikke alene kunne bidra til å nå de politiske mål som er satt for bruk av IT i helsevesenet. Innføring og bruk av IT må ses som en del av en organisatorisk utvikling. Organisatoriske tilpasninger er som hovedregel nødvendig for å få den ønskede gevinst av IT-investeringer. Departementet vil stimulere forskning og kompetanseutvikling som gir økt innsikt sammenhenger mellom organisatorisk utvikling og IT-utvikling.

I tillegg til forskning, utdanning, opplæring og kompetanseutvikling for en mer målrettet og hensiktsmessig IT-utvikling, er det også viktig å ta IT i konkret bruk på disse områdene. Fjernundervisning og elektroniske kompetansenettverk er noen eksempler på områder hvor IT i større grad kan tas i bruk.

M6.1 Innen utgangen av 1. halvår 1997 vil departementet ha tatt initiativ til et samarbeid med KUF om å øke fag- og utdanningstilbudet innen området medisinsk informasjonsteknologi på universitetene, i nær kontakt med både de teknologiske og medisinske miljøene.

Tiltak

T6.1 Ta initiativ overfor KUF om en utredning av utvidet tilbud om universitetsfag og -utdanning på området medisinsk informatikk og større introduksjon av IT og kunnskap om IT i helsepersonellutdanningen. ( M6.1)

T6.2 Videreføre programmet Informasjonsteknologi i medisin og helsetjeneste i regi av Norges forskningsråd.

T6.3 FoU-midler settes av til IT-prosjekter som støtter opp under handlingsplanens tiltaksområder. Midler kan søkes hvert halvår. Prosjektene bør ha kort varighet.

Om lag 5% av all brystkreft og eggstokk-kreft opptrer i familier hvor sykdommen er arvelig. Både brystkreft og eggstokk-kreft kan helbredes dersom doagnosen stilles tidlig.

Kvinner kan henvende seg til genetiker dersom de er i en eller flere av disse grupper:

1. 4 nære slektninger med brystkreft

2. To nære slektninger brystkreft før 55 år.

3. En slektning dobbeltsidig brystkreft eller brystkreft og en annen
kreftform før 60 år

4. En slektning brystkreft i ung alder (før 45 år)

[13] Innst. S. nr. 165 (1994-95) Innstilling fra sosialkomiteen om samarbeid og styring.

[14] Samme referanse som ovenfor [13].

[15] Database forvaltet av Kommuneforlaget. Alle sykehus rapporterer individbaserte ventelistedata til denne databasen 3 ganger i året.

[16] Internasjonalt klassifikasjonssystem for sykdommer (hhv versjon 9 og 10).

[17] DRG = Diagnoserelaterte grupper

.[18] Finansiert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Nærings- og energidepartementet og Sosial- og helsedepartementet.

Noen viktige ord og uttrykk

Ord og uttrykk i kursiv har en egen beskrivelse.

ARKITEKTUR

(for informasjonssystemer). Omfatter prinsipper, modeller og metoder for å identifisere felles tjenester og funksjonalitet som tilbys av informasjonssystemer. Formålet er å strukturere tjenester og funksjonalitet i konsistente komponenter som hver understøtter særskilte krav, funksjoner og ansvarsforhold i ulike deler av virksomheten (hvor informasjonssystemene skal virke). Videre skal hver komponent samvirke på en hensiktsmessig måte i tråd med krav, funksjoner og ansvarsforhold i virksomheten som helhet. (CEN/TC251 PT1-013)

DIGITAL SIGNATUR

En kryptografisk transformasjon av et elektronisk dokument som føyes til dokumentet. En digital signatur tillater en mottaker av et signert dokument å verifisere innholdet i og opphavet til dokumentet. Signaturen sikrer også mot forfalsking av dokumentet både av mottaker og avsender. Signaturen sikrer også at avsender ikke kan benekte å ha sendt dokumentet eller innholdet i dokumentet.

EDIFACT

Forkortelse for «Electronic Data Interchange For Administration, Commerce and Transport», EDI for forvaltning, handel og transport.

ELEKTRONISK DATAUTVEKSLING ­EDI

Elektronisk overføring av «forretningsdata» mellom EDB-systemer i standardiserte formater. Med forretningsdata menes informasjon som elektroniske, strukturerte dokumenter og blanketter. Typiske eksempler fra helsesektoren er resepter, laboratoriesvar og legeregningsoppgjør. EDI spesifiserer både hva som skal utveksles, og hvilke avtalte behandlingsprosedyrer som hører med.
EDI er en engelsk forkortelse for «Electronic data interchange», elektronisk datautveksling.

ELEKTRONISK POST/EPOST

Elektronisk overføring av informasjon (beskjeder, meldinger, dokumenter, filer o.l som kan være strukturert eller ustrukturert) mellom EDB-systemer, men hvor avsender og/eller mottaker er en person.

ELEKTRONISK MELDINGSHÅNDTERINGSSYSTEM

Ikke direktekoplet datakommunikasjonstjeneste for overføring av EDI og epost.

FOU

Forkortelse for forskning og utvikling.

INFORMASJONSMESSIG
INFRASTRUKTURINFOSTRUKTUR.

Omfatter felles datagrunnlag (begreper, termer, definisjoner, datasett, kodeverk, klassifikasjoner etc), fellesinformasjon (registre, databaser, kataloger) og måter å organisere et felles logisk nettverk ut fra teknisk infrastruktur og ulike anvendelser.

INFORMASJONSTEKNOLOGI ­IT

Teknologi for å samle inn, bearbeide, lagre og formidle informasjon som tekst, data, lyd, bilde og video, i digital form. Deles ofte inn i programvare (eng. software), maskinvare (eng. hardware) og nettvare (eng. netware). Benyttes i data-, elektronikk-, kringkastings- og teleprodukter.

INTERNETT

Et verdensomspennende logisk nettverk som består av mange tusen mindre nettverk som benytter felles standarder for kommunikasjonstjenester og brukerprogrammer.

INTRANETT

Virksomhetsinterne nettverk basert på Internetts kommunikasjonsløsninger og brukerprogrammer.

ISDN

Engelsk forkortelse av Integrated Services Digital Network, på norsk digitalt tjenesteintegrert nett eller nett som kan gi alle tjenester.

KITH

Kompetansesenter for IT i helsevesenet as. Sosial- og helsedepartementet eier 40 % av KITH, sammen med Kommunenes sentralforbund (30 %) og Sør-Trøndelag fylkeskommune (30 %).

KUF

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

LOGISK NETTVERK

Et nettverk som fremtrer som en enhetlig helhet som følge av at felles kommunikasjonsstandarder, en felles adressestruktur og et sett med unike logiske adresser som entydig identifiserer alle tilknyttet nettet. Det logiske nettet kan være realisert på basis av mange ulike fysiske nett som lokalnett og telenett, og benytte ulike teletjenester.

MULTIMEDIA

Integrasjon av tekst, lyd, bilder og video.

STANDARD

Formelle, tekniske eller helsefaglige krav, retningslinjer eller beskrivelser til gitte problemstillinger. Standarder utarbeides på basis av bred faglig enighet (konsensus) og vedtas formelt på nasjonalt eller internasjonalt nivå.

TILTRODD TREDJEPARTSTJENESTE
TTP-TJENESTE

Sikkerhetstjenester i elektroniske nettverk utøvet av en uavhengig organisatorisk og teknisk enhet som av andre parter er tiltrodd å ivareta sikkerhetsrelaterte funksjoner og oppgaver på deres vegne.

WORLD WIDE WEBWWW

Verdensveven, tjeneste i Internett som gir grafisk grensesnitt og muligheter for enkle søk og gjenfinning av informasjon på Internettet globalt.

X.400

Internasjonal standard for elektroniske meldingshåndteringssystemer.

Tilbakemeldingsskjema

Fant du det du lette etter?

Kommentaren inneholder ulovlige tegn! Prøv å fjerne spesialtegn.

Tusen takk for ditt svar!

Alle tilbakemeldinger blir lest, men vi kan ikke svare deg.