NOU 1994: 21

Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 5
Østsamene – ressursutnyttelse og rettigheter

Einar Niemi

1 Innledning

1.1 Avgrensning

Figur 5-1 

Denne framstillingen vil ta for seg østsamene i de fire siidaene de var organisert i; Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel. (Om siida-begrepet se f.eks. NOU 1984:18. Om samenes rettsstilling:72, Solem 1933/1970:81 ff., Tanner 1929:338 ff.). Framstillingen vil gi en historisk beskrivelse av alle fire siidaer selv om det bare er Neidensiidaens territorium som i dag reiser konkrete norske rettshistoriske spørsmål. Alle fire siidaer var inntil 1800-tallet lokalisert i fellesdistriktet mellom Norge og Russland (Sverige/Norge og Russland/Finland). De grenset opp til hverandre, og deres historie er i vesentlig grad en felles historie. For perspektivets og helhetens skyld er det derfor nødvendig å kjenne til denne felles historien før analysen fokuserer på én utvalgt siida. Denne framstillingen vil i den realhistoriske delen før­st ta for seg de tre siidaene som lå lengst mot øst og sør. To av dem – Suenjel og Petsjenga – falt etter grensetraktaten av 1826 mellom Russland og Norge helt utenfor Norges territorium. Den tredje – Pasvik – ble delt på langs av riksgrensen om lag et hundreår senere og helt avviklet på norsk grunn. Deretter vil framstillingen spesielt konsentrere seg om Neiden.

Neiden er i dag ei bygd i den vestlige delen av Sør-Varanger kommune i Finnmark. Siden tidlig i dette århundret har Neiden også være skolesenter i denne delen av kommunen. Bygda ble tatt med på det første utbyggingsprogrammet for statsinternatene i Finnmark, som ledd i den statlige skolepolitikken, der fornorskning var definert målsetting. Fossheim internat i Neiden var sammen med Strand internat i Pas­vik de aller første statsinternater som ble reist i Norge, begge i 1905. Den geistlige utbygging skjøt også fart ved århundreskiftet med byggingen av Neiden kapell, vigslet i 1902. Videre ble bygda trukket med i den omfattende utbyggingen av tollvesenet i kommunen, med tolloppsyn fra 1911, samme år som Kirkenes ble eget tollsted. Med utbyggingen av kommunikasjonene etter 2. verdenskrig, bl.a. med mellomriksvei til Finland, har bygdas senterfunksjoner blitt ytterligere forsterket, ikke minst i turistsammenheng der særlig laksefisket i Neidenelva trekker til seg mange turister.

Neiden er altså også det gamle navnet på neidensamenes siida, som ved grenseoppgangen i 1826 ble delt på tvers i to om lag like store deler. Men i motsetning til Pasviksiidaen ble Neidensiidaen, eller rettere den del av siidaen som forble på norsk side, aldri formelt oppløst.

På 1920-tallet ble Pasviksiidaen oppløst hva gjelder den norske tilknytningen. På denne tid var også østsamene i Neiden inne i ei krisetid. Imidlertid forsvant aldri østsamene i Neiden som etnisk gruppe. De har vært etnisitetsbærere like til i dag. De har derfor en spesiell historie ved at den er sammenhengende fram til i dag innen de norske statsgrenser. Dertil kommer den aktualisering som i de seinere år har skjedd omkring neidensamenes rettssituasjon. (Jeg vil i det følgende bruke neidensamene synonymt med østsamene i Neiden).

De viktigste problemstillingene i framstillingen vil være knyttet til geografisk avgrensning, forhold til naboene og til statsdannelsene og deres bestrebelser på stats- og nasjonsbygging, samfunnsorganisering, ressursutnyttelse og rettigheter, alt sett i et historisk perspektiv. Hovedfokus vil være på de to siste faktorene, ressursutnyttelsen og rettighetene.

I Samerettsutvalgets utredning fra 1984 ( NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling) er det redegjort for de ulike grupper samer og de historiske forutsetninger for differensieringen (avsn. 3.1-3.3, likelydende med tilsvarende avsnitt i Samekulturutvalgets første delutredning, NOU 1985:14 Samisk kultur og utdanning. Her gis det også en kort oversikt over østsamisk historie ( NOU 1985:14:30-31). Etter en beskrivelse av utviklingen av reindriften i Sør-Varanger og neidensamenes skjebne i den forbindelse, avsluttes framstillingen av østsamenes historie slik:

På norsk side er det i dag bare noen få individer som regner seg som skoltesamer. Etterkommerne av skoltesamene, som alltid var få i antall, er for det meste assimilert i den øvrige befolkning. Av den gamle østsamiske kulturform er det bare kulturminner igjen på norsk side.

Denne framstillingen omfatter også tida etter 2. verdenskrig, selv om etterkrigstida bare vil bli behandlet skissemessig. Den vil derfor måtte ta opp til drøfting også siste del av den siterte sluttsatsen. Imidlertid vil jeg alt nå påpeke at østsamene i Neiden gjennom meste­parten av etterkrigstida har hatt en gruppebevissthet og at de også formelt er organisert som etnisk gruppe. Det tør også være kjent at de som gruppe har ført rettssaker det siste tiår for å hevde tradisjonelle rettigheter.

Innledningsvis kan det være på sin plass med en kort oversikt over litteraturen og forskningsstatusen.

1.2 Forskningshistorisk riss

I den etter hvert svært omfattende forskningslitteraturen om samene er østsamene den av de samiske folkegruppene som er viet minst oppmerksomhet (jfr. Storå 1971:24:27ff.). I flere studier og særlig i en rekke reiseskildringer skilles det for øvrig ikke skarpt mellom østsamene på den ene side og andre samiske grupper på den annen side, som russiske samer øst for de østsamiske siidaene og finske skogssamer, som var naboer i sør. På den måten blir en del av studiene som presumptivt skulle gjelde østsamene usikre hva gjelder den spesifikke gruppeprofileringen.

Imidlertid foreligger det en rekke arbeider. De fleste er avgrenset til bestemte fenomen eller kulturtrekk eller til avgrensede geografiske områder, som enkeltsiidaer. De færreste har et syntetiserende siktemål der hele det østsamiske området er tatt med.

Väinö Tanners antropogeografiske studie fra 1929, Skolt-lapparna, er fortsatt klassikeren blant arbeidene om østsamene. Studien inngikk i det store forskningsprosjektet antropogeografiska studier inom Petsamo-området. Petsamo hadde tilfalt Finland etter det finske felttoget i Petsamo og Dorpatfreden med Sovjet i 1920 og ble et yndet område for finske samfunns- og kulturforskere. Tanner plasserer østsamene i en vid kulturell, geografisk og historisk kontekst, før han foretar en inngående analyse av østsamenes økonomi, befolkningshistorie og organisasjon. Sjøl om han har et komparativt siktemål, blir hovedvekten lagt på Petsamo-siidaen. De norske siidaene Neiden og Pasvik omtales særlig under kapitlet Livet inom siterna förr och nu, med spesiell vekt på ressursutnyttelsen og årssyklusen. Av disse to siidaene er det Pasvik som får mest oppmerksomhet (s. 103-160); Neiden avspises med bare ca. 10 sider (s. 214-223).

Imidlertid står det fast at Tanners studie fortsatt er det grunnleggende verket om østsamene. Det er unikt og overveldende i dokumentasjonen, der et omfattende feltmateriale basert på overlevert tradisjon aktiviseres i tillegg til arkivmateriale og litteratur. Analysen er tidvis glit­rende, preget av dyp innsikt og allment også av sterk sympati og kjærlighet. Men av og til er framstillingen skjemmet av innslag av sosialdarwinistisk og deterministisk tankegods – det siste gjelder spesielt analysen av Neiden i mellomkringstida.

Flere andre finske forskere har levert viktige arbeider om østsamene.

T.I. Itkonen skrev over et langt tidsrom – fra ca. 1913 til 1970-tallet – en rekke mindre studier av østsamene med vekt på ulike kulturforhold både av materiell og immateriell art. Blant annet har han utgitt et bind med østsamiske (og kolasamiske) sagn (1931) og en fonetisk østsamisk ordbok (1958). Helmer Tegengrens monumentale arbeid En utdöd lappkultur i Kemi Lappmark. Studier i Nordfinlands kolonisationshistoria (1952) tar for seg skogssamenes historie og kultur, men er relevant også for østsamene på grunn av det vide historiske og kulturelle perspektivet og fordi samene i Kemi lappmark var østsamenes naboer i sør.

I M.A. Castréns arbeider er det også en del relevant materiale (Castrén 1842; 1852-70), selv om Castrén i hovedsak drev feltarbeid lenger øst- og sørover.

Blant den produktive folkelivsgranskeren Samuli Paulaharjus mange monografier finner vi også en studie av østsamene, Kolttain mailta (1921, basert på feltarbeid i 1914), en case study om suenjelsamene, i realiteten den første omfattende spesialstudie om østsamene. Paulaharjus hovedperspektiv er suenjelsamene som skogssamer, der analysen i alt vesentlig er konsentrert om livet i landsbyen Suonikylä/Suenjel, den gamle vinterbyen.

Omtrent på samme tid foretok Gustaf Hallström ved Nordiska museet i Stockholm sine feltarbeider i de nordrussiske samedistriktene med hovedvekt på materiell kultur samt tradisjonell religionsutøvelse. Østsamene ble også omfattet uten at de ble gjort spesifikt til studieobjekt. Det mest omfattende arbeidet er artikkelen Kolalapparnas hotade existens (Hallström 1912).

Kustaa Vilkuna utførte flere mindre studier av østsamene, især av deres materielle kultur, den første i 1929, med hovedvekt på pasvik- og petsamosamene.

Den finske forsker som i tillegg til Tanner særlig har studert østsamene, er Karl Nickul, som publiserte studier om suenjel- og petsamosamene fra tidlig på 1930-tallet og like til 1970-tallet. I tillegg til økonomi og årssyklus, har rettighetshistorie stått sentralt hos Nickul (jfr. Nickul i Bergsland 1977:166 ff.). Et hovedarbeid er den inngående studien av Suenjelsiidaen gjennom året 1938, det siste normale året basert på den tradisjonelle livsformen, før 2. verdenskrig kastet om på allting, innledet av Vinterkrigen i 1939. Dette arbeidet har også sterk relevans for studier av andre østsamiske siidaer i siste fase av det tradisjonelle samfunnssystemet (Nickul 1948). Endelig bør nevnes den finske etnologen Nils Storås monografi Burial Customs of the Skolt Lapps (1971), som i tillegg til en inngående studie av begravelsesskikker har en grundig oversikt over østsamenes historie og ressursutnyttelse samt en instruktiv presentasjon av forskningslitteraturen, som også det herværende arbeid har hatt nytte av.

På russisk side er N. Charuzins omfattende arbeid om de russiske samene, Russikie lopari (1890), en klassiker, sjøl om det er påvist at Charuzins kildebruk er problematisk ved at han åpenbart ofte foretar noe vilkårlige analogislutninger, f.eks. ved at han benytter materiale om vestlige samegrupper i sine beskrivelser av de russiske samene (jfr. Storå 1971:31).

Arbeider om samene under sovjetregimet var preget av ideologiske overtoner. Dessuten synes de ikke i særlig grad å ha fokusert på østsamene som gruppe. Representativ i så måte er trolig Aleksej Kiseljov & Tatjana Kiseljovas lille bok fra 1979, oversatt til svensk i 1981, Samerna i Sovjetunionen. Historia, næringsliv, kultur. (Nærmere om sovjetisk litteratur om samene, se Niemi & Salvesen 1987:87-88, note 2).

Etter krigen har det østsamiske samfunnet i Sevettijärvi nord for innsjøen Enare desidert fått mest oppmerksomhet. Noe av forklaringen er trolig å finne i dette samfunnets dramatiske historie. Sevettijärvi ble det nye bostedet for østsamene som før krigen hadde bodd i Suenjelsiidaen, delvis også i Pasviksiidaen (se nedenfor pkt. 2.5.2). Flere sosialantropologer fra engelskspråklig forskningsmiljø har studert dette lokalsamfunnet og gjennom publisering på verdensspråket bidratt til betydelig oppmerksomhet.

Den første var den amerikanske antropologen P.J. Pelto, med finsk slektsbakgrunn, som drev feltarbeid her i 1958-59. Monografien han publiserte (Pelto 1962) har et visst anekdotisk preg; metoden kan også kritiseres, men den gir et vell av kulturelt og personhistorisk materiale.

Den britiske antropologen Tim Ingold drev et omfattende feltarbeid i Sevettijärvi fra tidlig på 1970-tallet og har levert den til nå grundigste studien av samfunnsorganiseringen her, før­st og fremst i The Skolt Lapps Today (1976), men også i andre studier trekkes inn materiale fra feltarbeidet i Sevettijärvi (jfr. Ingold 1980).

Sevettijärvis spesielle historie har invitert til oppfatninger om dette samfunnet som et slags laboratorium for intensive studier av et folk som hadde overlevd eller som snart ville dø. Dette har gitt ikke bare positive utslag. Et stort skandinavisk forskningsprogram pekte ut Sevettijärvi som et kulturelt unikt og genetisk isolert case antatt dømt til undergang i møtet med den moderne verden. Hver eneste innbygger skulle undersøkes flervitenskapelig mens det ennå var tid. Klimaks ble nådd i juli 1969 da 80 forskere fra ni land var samlet til feltarbeid, med omfattende mediadekning, også av fjernsyn. Det er neppe tvil om at denne store offensiven hadde negative sider. F.eks. ble innenfra-perspektivet lite fokusert – østsamenes egen oppfatning om sin situasjon og deres samfunnsorganisasjon sett fra deres eget ståsted (jfr. Ingold 1976:12).

Sevettijärvisamfunnet og Suenjelsiidaens skjebne har også appellert til dokumentarforfattere og skjønnlitterære forfattere. Fra norsk side har Reidar Hirsti levert en dokumentarskildring, Suenjel-folket – ved veis ende (1974), der – slik tittelen sier – undergangsdimensjonen er sterkt framtredende ( Et lite folk er i ferd med å dø, s. 9), sammen med bildet av et folk i en slags landflyktighet, løsrevet fra sitt opprinnelsesområde. Kåre Holts Folket ved Svansjøen (1973) er skjønnlitterær, men tar uttrykkelig utgangspunkt i historien og tradisjonsmaterialet om suenjelsamene. Også denne framstillingen er preget av undergangsstemning; første setning i boka er symtomatisk: Dette er en beretning om et folk som skal dø. Den franske forfatteren Robert Crottet bodde i lengre perioder sammen med suenjelsamene, første gang i 1938. Hans mange skildringer av dette folket, skrevet med innlevelse og sympati, har nådd ut til et stort publikum. Etter å ha opplevd et slags gjenreist Suenjel i Sevettijärvi etter krigen, var hans oppfatning den motsatte av den som bl.a. Kåre Holt formidlet. Fortsatt var for Crottet suenjelsamene et folk som var lite berørt av sivilisasjonen, og deres samfunn var et paradis – nu vet jeg at et paradis aldri kan gå under ( Måne over Suenjel, 1952:7).

På norsk side er Ørnulv Vorren desidert den forsker som har arbeidet mest med østsamisk historie og kultur. Han har levert en rekke arbeider der han har studert østsamene, især ressursutnyttelsen og samfunnsorganiseringen analysert ut fra en økologisk modell, med veidekulturen spesielt i fokus, men også ut fra perspektivet minoritet/storsamfunn. Mest inngående har han studert Neidensiidaen, med bidraget om samene i Sør-Varanger i Sør-Varangers historie som det mest omfattende (i Lunde 1979:51 ff.). Det komparative aspektet står også sentralt i de fleste arbeidene, der han beskriver den østsamiske kulturen på basis av en sammenligning siidaene imellom. Vorrens hovedtema er ressursutnyttelse, kultur og samfunn. Rettshistorien tillegges noe mindre vekt, selv om flere arbeider tar opp forholdet mellom østsamesamfunnene og statsdannelsene (jfr. Vorren 1979 b, i Aarseth 1989:12 ff. og Vorren & Manker 1957/1976:119 ff., 188 ff. (sideref. til 1976-utg.)). Framstillingen om Neiden som følger nedenfor har spesielt benyttet seg av Vorrens arbeider.

Asbjørn Nesheim har skrevet en instruktiv historisk og kulturhistorisk oversiktsartikkel om østsamene i Neiden, som en presentasjon overfor et allment publikum (Nesheim 1969).

Samuli Paulaharju, som vi alt har møtt i forbindelse med utforskningen av Suenjelsiidaen, besøkte også Neiden under sine mange granskningsferder på Nordkalotten. Især i 1926-27 samlet han materiale om kvenene i Nord-Norge, som han publiserte en ruvende monografi om i 1928, Ruijan Suomalaisia, oversatt til svensk i 1973 med den noe misvisende tittel Finnmarkens folk. Her er et eget kapittel om Neiden, naturlig nok med hovedvekt på den kvenske innvandrings- og bosettingshistorien. Imidlertid kommer han også noe inn på østsamenes gamle historie i bygda og deres skjebne. Et element av undergang og av underlegenhet sammenlignet med kvenene er tydelig til stede i beskrivelsen av østsamen, skoltstackaren som dyrkar ryssgudar och heliga Trifoner. Østsamene hadde alltid vært fattige og fåtallige, en handfull vandrande familjer. De var riktignok urfolket, men en sakta svinnande rest av ett större skogsfolk från forna tider. For en del er det klart at Paulaharju forklarer den tilbakegangen han mener å ha observert på basis av gjengs utviklingstenkning og sosialdarwinisme. Imidlertid er det tydelig at han også ser en sammenheng til fortrengning og erobring av ressurser og territorium, især av kvenene som kom strömmande över fjällen och myrarna och erövrade skolternas gamla ödemarken och fiskevatten – även Storforsen med dess stigande lax (...) [hvor] de arma skolterna sedan urminnes tid [hadde hatt] sin egen laxgrop, och deras alldeles säregna fångstdon var en kastnot som de kallade käpälä och vittjade gropen med (Paulaharju 1973:134 ff.).

Hans Kr. Eriksen har gjennom en rekke år publisert populærvitenskapelige artikler og reportasjer om østsamene, særlig i Nordnorsk Magasin. I boka På mjuke skinnsko gjennom historia (1989) gir han en mer samlet framstilling av både neiden- og sevettijärvisamene basert på tradisjonsmateriale og litterære kilder. Ca. 2/3 av bokas om lag 150 sider omhandler østsamene, hvorav en vesentlig del tar for seg enkeltmenneskers skjebne. Ikke minst er tradisjonsstoffet og individhistorien av stor interesse.

I motsetning til Sevettijärvi har Neiden ikke hatt særlig pågang av moderne samfunnsforskere. Såvidt jeg vet er bare én sosialantropologisk undersøkelse gjennomført her, en hovedoppgave skrevet på nederlandsk (eksamen ved Universitetet i Amsterdam 1975) av Waling T. Gorter (seinere Gorter-Grønvik) der hovedvekten legges på husholdsorganiseringen hos de tre etniske gruppene i bygda. I en del mindre arbeider kommer Gorter (Gorter-Grønvik) inn på ulike forhold av historisk, kulturell og rettslig art i Neiden (Gorter 1975, 1981, Gorter-Grønvik 1988).

I en særstilling i litteraturen om neidensamene står det vesle arbeidet Østsamene i Neiden (1984) av den unge neidensamen Rolf Enbusk. Arbeidet, som er publisert som et hefte, ble utgitt posthumt (han døde i 1968); det ble utarbeidet av Enbusk på 1960-tallet. Her tar Enbusk opp et tema som lenge hadde vært kjent og diskutert, særlig internt i bygda, men som i liten grad til nå hadde fått kontant forskningsmessig oppmerksomhet, nemlig neidensamenes tapte rettigheter. Enkelte forfattere, som A.B. Wessel (1938/1977), hadde riktignok vært inne på temaet, likeså Vorren, men det var i liten grad blitt konkretisert i analyse av viktige hendelsesforløp i mellomkrigs- og etterkrigstida. Enbusk kan faktisk betraktes som en banebryter innen den rettshistoriske tilnærmingen, sjøl om arbeidet primært må vurderes som – og var ment som – et forsvarsskrift for neidensamene og et anklageskrift mot myndighetene.

Nå var imidlertid den moderne rettshistoriske forskning om samene i ferd med å bli innledet. Som kjent ble Sverre Tønnesens avhandling for Den Juridiske Doktorgraden Retten til jorden i Finnmark (1972 / 1979) banebrytende. I dette arbeidet tar Tønnesen også opp sider ved neidensamenes rettshistorie, særlig laksefisket. Arbeidet vil på de relevante punkter bli referert nedenfor. Det må betraktes som et tegn i tida at Erik Solems Lappiske rettsstudier (1933) ble gitt ut på nytt på denne tid (1970). Arbeidet har også med en god del eksempelmateriale fra østsamisk miljø. I en kort artikkel har Einar Niemi tatt opp ressurs- og rettighetsspørsmål i Neiden sett i historisk lys (1989), basert på et noe lengre upublisert arbeid samme år.

Mens Neiden mangler en større samlet rettshistorisk framstilling, har nabosiidaen i øst, Pasvik, fått en slik i Astri Andresens hovedoppgave (1983), publisert som bok i 1989, Sii'daen som forsvant. Østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekning i 1926. Framstillingen føres fram til 1924 da grensekonvensjonen mellom Norge og Finland slo fast at pasviksamenes rettigheter på norsk grunn var å betrakte som ikke-eksisterede. I noen grad blir de østsamiske rettighetsforhold knyttet til Neiden og Pasvik også behandlet av Knut E. Eriksen og Einar Niemi i Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940 (1981). Den samiske historien i Pasvik berøres likeså av Steinar Wikan i boka Kolonisering og bureising i Pasvikdalen (1980). For de grensepolitiske forhold fram til grensefastsettelsen mellom Norge og Russland i 1826 er fortsatt Oscar Albert Johnsens Finmarkens politiske historie (1923) et standardverk. I enkelte kapitler av verket Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år (1992) er det en del stoff med relevans for østsamenens historie som grensefolk (Niemi 1992, især Nielsen:42 ff.). Og endelig nevnes Knut Odners ruvende monografi The Varanger Saami. Habitation and Economy AD 1200-1900 (1992) som gir mye materiale også om østsamene ved det synkrone perspektivet i framstillingen og ved teoriutviklingen der ikke minst østsamisk organisering refereres til. 1

Figur 5-2 

Figur 5-2

2 Riss av østsamenes historie

2.1 Terminologi

I de eldste dansk-norske kildene blir samegruppene som holdt til i det nåværende Sør-Varanger og østover på Kolahalvøya gjerne benevnt østenhavsfinner, men også betegnelser som russefinner og grensefinner var vanlig. Disse benevnelsene illustrerer disse samegruppenes posisjon både i statspolitisk sammenheng og i kulturens grenseområde, som Vorren og Manker uttrykker det (Vorren & Manker 1976:120). I den dansk-norske statsterritorielle terminologien var alt territorium sør og øst for Varanger østenhavs.

Østenhavsfinner er forøvrig et begrep som ikke ligger langt unna østsamenes inngruppebetegnelse, nuortalaččat (flt.), som fritt oversatt skal bety folk østfra (Vorren & Manker 1976:121). Betegnelsen har stort sett vært reservert for de russisk-ortodokse samene i motsetning til de lutheranske samene. Denne opprinnelige inngruppebetegnelsen har imidlertid nesten ikke vært brukt i litteraturen, heller ikke muntlig i miljøer utenom østsamene sjøl. Det er først i den aller seineste tid at den oversatte inngruppebetegnelsen har slått gjennom, i likhet med samiske inngruppebetegnelser for øvrig. Dette er naturligvis et produkt av den økte etniske og kulturelle bevisstheten. Følgelig er det naturlig at denne framstillingen bruker benevnelsen østsamene.

Det er et annet begrep om østsamene som har vært det dominerende, nemlig skolt, fl.t. skolter, på finsk koltta; den norske formen skolt er også blitt adoptert i engelsk. Derimot fore­kommer ikke betegnelsen på russisk, visstnok heller ikke noen annen særegen betegnelse på østsamene, bare fellesbetegnelsen om samene lopari (fl.t.), eller betegnelser direkte knyttet til region, f.eks. terskaja lop, tersamene i landskapet nordøstligst på Kolahalvøya (jfr. Hansen 1984:90). Skolt/ koltta har vært så innarbeidet at østsamene sjøl i ikke liten grad har anvendt det, slik Tanner beretter om Suenjelsamene. De foretrakk koltta framfor det finske lappalaiset (flt.) fordi lapper etter deres oppfatning var lutherske samer, varjelas, mens koltta var russisk-ortodokse samer (Tanner 1929:85).

Skolt-begrepets opprinnelige geografiske dekning er det ikke helt enkelt å fastslå. Enkelte forfattere har brukt betegnelsen også om samegruppene østover Kolahalvøya, kildinsamene og tersamene, dvs. alle samegruppene med tilknytning til den russisk-ortodokse tro (Johnsen 1923:204). En forfatter som Amund Helland bruker betegnelsen om alle russisk-ortodokse samer vest for linjen Kolafjorden-Imandra (Helland II 1906:6; jfr. Tanner 1929:85-86). Etter hvert har da også betegnelsen blitt reservert for samene i de siidaene som har eksistert i grenseområdene mellom Norge, Russland og Finland, nærmere bestemt siidaene Neiden ( Njávdám, finsk Näätämö), Pasvik ( Báhččeveaj, Paččevei, Pattsvej o.l., finsk Patsjoki), Petsjenga ( Beahcam, Peahccam o.l., finsk Petsamo) og Suenjel ( Suonjil, finsk Suonikylä). Skrivemåten er i litteraturen nokså forskjellig. Denne framstillingen vil anvende skrivemåten i navnene foran parentesene. De tre første siidaene hadde kontakt med havet i nord, den siste, Suenjel, var en ren innlandssiida. De tre siste blir gjerne i den finske litteraturen kollektivt omtalt som Petsamosiidaene eller Petsamoområdets siidaer fordi alle tre hadde tilknytning til det området som ble avstått fra Sovjetsamveldet til Finland ved Dorpatfreden i 1920 og som fikk regionnavnet Petsamo.

Opprinnelsen til skolt-begrepet har blitt viet mye plass i litteraturen. Rent etymologisk betyr ordet rett og slett hode. En temmelig befestet forklaring har vært at østsamene lenge skal ha lidd av en bestemt hodeeksem ( skurv, skorv) som ofte skal ha ført til sterkt forringet hårvekst og i noen tilfeller også til skallethet (bl.a. Friis 1871/1880:114; sideref. er til 1880-utgaven). Helt fram til dette århundre har denne teorien stått sterkt og tilsynelatende vært empirisk bekreftet, sjøl om det samtidig synes klart at en slik sykdom etter hvert var blitt stadig sjeldnere (Reusch 1895:92-93, Solberg 1913 nr. 477, Tanner 1929:84, Nickul 1948:82).

En annen forklaring på de påståtte hårvekstproblemene blant østsamene er at disse ikke skyldtes sykdom, men aktiv handling fra østsamenes side: Mennene vasket hodebunnen med saltlake for å oppnå skallethet og dermed for å unnslippe militærtjeneste i den russiske hær (Keilhau 1831:48). Såvidt jeg vet, er det primært i de egentlige russiske siidaene at skallethet og hodeeksem blant østsamene er observert, ikke i særlig grad i Neiden. Om denne behandlingsmåten virkelig ble anvendt for å unngå militærtjenste, kan metoden ikke ha vært særlig vellykket da det er en kjensgjerning at også østsamene på russisk side ble innrullert i tsarens hær.

Det er godt mulig at observasjoner av denne typen gir forklaringen på oppkomsten av skolt-begrepet. I det østsamiske språket er det også et begrep for en hodeeksem som resulterer i håravfall, kenna (Storå 1971:62). Imidlertid var det neppe slik at skallethet og forstyrret hårvekst generelt var et særtrekk ved østsamene som folkegruppe.

Skoltbegrepet er trolig ikke noe gammelt begrep om østsamene; det går neppe tilbake til tida før 1800. Det eldste belegget jeg har sett, er fra slutten av 1820-tallet ved geologen B.M. Keilhau som bl.a. besøkte Pasviksiidaen under sin store forskningsferd til Nord-Norge og Spitsbergen (Keilhau 1931:48). For øvrig er det tydelig at skolt-betegnelsen i alle fall i Norge i noen grad har blitt brukt i nedsettende betydning, det er også delvis blitt oppfattet av samene som odiøst. Det er mange eksempler på verdiladede uttrykk som viser dette, alt dokumentert i forrige århundre (jfr. Friis' uttrykk en riktig Skurve-skolt, også gjengitt av Storå, 1971:62).

I det hele ble østsamene tilkjennegitt lav status, også sammenlignet med andre samegrupper. I det utviklingshierarkiske systemet som den fysiske antropologien utviklet om etniske grupper og raser rundt siste århundreskifte, ble østamene plassert aller lavest på rangstigen, under de øvrige samegruppene: De utgjorde en lavtstående race, uden livskraft og uten fremtid. Det var bildet av en degenerert folkegruppe som ble tegnet: Deres ansikter er ofte plumpe og uskjønne med bred næse og fremstaaende mund, og stemmen hæs, som om de havde forskreget sig (Helland II, 1906:6, Eriksen & Niemi 1981:326).

En mulig forklaring på denne rangplasseringen kan være at østsamene var den samegruppe som lengst baserte sin økonomi på jakt og fangst, en økonomisk virksomhet som ble forbundet med det motsatte av utvikling og framskritt, som var sentrale og positivt ladede begreper i ei tid preget av sosialdarwinistisk og rasistisk tankegods.

Oppsummeringsvis kan vi trekke fram følgende forhold som gjør østsamene til en spesiell gruppe blant samene: For det første har de holdt til i et geografisk skjæringspunkt mellom statsdannelsene på Nordkalotten. Statsgrensene fra 1751 (mellom Norge og Sverige), 1826 (mellom Norge og Russland), 1920 (mellom Finland og Sovjet), 1924 (grensekonvensjonen mellom Norge og Finland) og 1944 (mellom Finland og Sovjet) kom sterkt til å berøre det meste av de østsamiske siidaene. For det andre holdt østsamene også til i et kulturelt grenseland med kryssende impulser fra ulike kulturer i øst, sør og vest. Lenge var impulsene sterkest fra det russiske kulturområdet. Religionen er det klareste uttrykk for det - den russisk-ortodokse tro var et grunnleggende karakteristisk trekk ved den østsamiske kulturen. På 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet gjorde kulturlån seg særlig gjeldende fra finsk hold. For det tredje var som nevnt jakt og fangst lenger enn i noe annet samisk område en hovedbasis for økonomien; østsamene representerte veidekulturens siste skanse slik Vorren uttrykker det (Vorren bl.a. 1979 b, 1989:38). De har aldri mange i antall, særlig sammenlignet med samegruppene lenger vest. Men de har utgjort en distinkt gruppe, lenge med eget språk.

2.2 En gammel kultur

Her er det ikke på sin plass å foreta en utdypende drøfting av den samiske differensieringsprosessen og oppkomsten av de ulike samegruppene (jfr. NOU 1984:18. Om samenes rettsstilling:72-73). Imidlertid kan det være nyttig med et riss av forskningsposisjonene, som en del av rammen for denne framstillingen, noe jeg vil gjøre senere i framstillingen ( pkt. 3.2.). Foreløpig skal jeg nøye meg med en kort presentasjon av hva forskningen kan si om det tidsspenn østsame-kulturen muligens dekker. Under behandlingen av Neiden vil jeg komme tilbake til empiri og til teorier om kronologiske faser ( pkt. 3.4.).

Det er mye som tyder på at den østsamiske kulturen har svært gamle røtter og en sterk kulturell kontinuitet i de områdene som vi kjenner som deres siidaer. Det er etter alt å dømme tale om en kultur med kontinuitet langt tilbake i førhistorisk tid. En rekke trekk ved kulturen ble tidlig av forskerne oppfattet som særlig arkaiske. Det gjelder f.eks. den sterke tradisjonen jakt og fangst hadde og ikke minst samfunnsorganisasjonen. Det er den østsamiske sosiale organisasjonsformen vi kjenner best til av alle tradisjonelle samiske organisasjonsformer fordi det ennå fantes både levende muntlig tradisjon og skriftlig dokumentasjon om den på det tidspunkt da forskerne for alvor fattet interesse for østsamene (jfr. Odner 1983:41). Tanners studier er her grunnleggende, godt supplert av Solem. Likeså ga funnet av det gamle østsamiske arkivet i Suenjel viktig dokumentasjon om samfunnsorganisasjon og rettigheter. Dette arkivet består av en samling dokumenter fra tidsrommet 1601-1776 som er blitt bevart i siidaen siden dokumentene kom til. Det dokumentet i samlingen som østsamene sjøl har oppfattet som det mest verdifulle, er det rettighetsbrev som Peter den store utstedte i 1697. Under den finske kolonisasjon av deler av Suenjelsiidaen viste suenjelsamene stadig til dette dokumentet (jfr. Nickul 1948 bilde m/tekst plate II, Nickul i Bergsland 1977:166 ff.).

Det har vært reist spørsmål om den østsamiske organisasjonsform var den opprinnelige innen samekulturen generelt (Tanner 1929:411, Solem 1933/1970:106). Studier fra Kemi lappmark viser at på 1700-tallet hadde skogssamene her et samfunnssystem og en økonomi som hadde store likhetstrekk med østsamenes (Tegengren 1952: særlig 126-128). Den seige forankringen i fangstkulturen, også blant andre samegrupper, ga seg lenge mange sosiale og organisatoriske utslag, som deling og felleseie – commune bonum – av fangst av villrein og bever, ikke bare blant jegerne, men av alle i den lokale enheten, inklusive gamle, syke og fattige. Dokumentasjon av disse tradisjonene kommer bl.a. fram på tingsamlingene rundt om på Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet (jfr. Storå 1971:39, med ref. bl.a. til Fellman 1910 III:62, 117 ff. og Tanner 1929:361). Dette endret seg under påvirkningen både fra den finske bondekolonisasjonen, norsk og russisk forvaltning og den ekspansive reindriftsnomadismen. Mest motstandsdyktig var nettopp samfunnsorganisasjonen i østsamesiidaene.

Da kunnskapene om den tradisjonelle samfunnsorganisasjonen til andre samegrupper er langt mer mangelfulle, har i ikke liten grad forfattere trukket analogislutninger fra østsamenes organisasjon til de samiske samfunn og samisk historie generelt, nettopp ut fra den antakelsen at den østsamiske samfunnsorganisering var den opprinnelig samiske (jfr. f.eks. Ruong 1969:35 ff.).

På basis av arkeologisk materiale har vi belegg for en kulturell kontinuitet i østsamesidaene godt tilbake i forhistorisk tid. Det området som er best undersøkt arkeologisk, er kystområdene under Pasvik- og Neidensiidaen. Her har det vært gjennomført arkeologisk arbeid siden midten av 1800-tallet, med Ole Solbergs undersøkelser fra tidlig på 1900-tallet som de banebrytende. Etter 2. verdenskrig har en rekke arkeologer arbeidet her, med Povl Simonsen i spissen. I et par nyere arbeider har Tromsøarkeologen Bjørnar Olsen lansert en ny og syntetiserende tolkning av forhistorien her (Olsen 1984, 1994; her vises særlig til 1994).

Med utgangspunkt i tidligere og egne undersøkelser av de tre lokalitetene ute mot Varangerfjorden; Mestersanden og Makkholla på Kjelmøya (innen Pasviksiidaen) og Kjøøya (innen Neidensiidaen), trekker Olsen følgende sammenfattende konklusjon: For det første blir den bakre kronologiske grensen trukket bakover i tid i forhold til tidligere teorier, til om lag 900 f.Kr. Den siste fasen av tidlig metalltid, ca. 900-0 f.Kr., kaller han Kjelmøy-fasen, særlig på grunn av den keramikken som er karakteristisk for funnene her i denne fasen. For det andre hevder han at alle tre boplassene er sesongboplasser brukt om sommeren; blant annet viser det osteologiske materialet (beinmaterialet) det, likeså det nesten totale fraværet av hustufter fra forhistorisk tid. For det tredje tyder materialet på systematisk kontakt med innlandet, en kontakt som også peker mot sesongbosetting (Olsen 1994:115 ff.). Alt i alt har den kulturen og det bosettingsmønster som vi ser i Kjelmøy-fasen, stor likhet med det vi kjenner fra samisk kultur i Varanger i tidlig historisk tid. Selv om det etterfølgende tidsrom er funnfattig, er det sannsynlig at vi har å gjøre med en kontinuitet fram til historisk tid (jfr. empiriske eksempler pkt. 3.4.). Olsen trekker den konklusjon at det i årtusenet f.Kr. skjedde en etnisk konsolidering, bl.a. med den følge at de formtrekkene vi kjenner som samiske i historisk tid, ble utformet nå. De østsamiske siida-områdene i Sør-Varanger, især kysten, gir særlige muligheter for studier av denne prosessen (Olsen 1994:139). Hans teori om fangst versus reindrift vil jeg ta opp i en annen sammenheng ( pkt. 3.2.).

2.3 Østsamene og kloster­ekspansjonen

I overgangen mellom middelalderen og nyere tid møter vi østsamene i skriftlige kilder. Dette skyldes særlig to forhold, for det første den russiske misjonen og for det andre utviklingen av de europeiske handelssystemene på Nordkalotten.

I og med etableringen av Solovetskiklosteret (Solovkiklosteret) i Onegabukta i Kvitsjøen i 1430-åra fikk den russiske misjonen i nordområdene et solid fotfeste. Dette klosteret skulle gjennom lang tid komme til å utgjøre et hovedtyngdepunkt i Kvitsjøen og i områdene nordenfor ikke bare religiøst, men også økonomisk og politisk. På 1500-tallet ble den nordlige delen av Kolahalvøya og grenseområdene mot Norge trukket inn i klosterekspansjonen. I 1550-åra ble det reist et kloster i Petsjengadalen (kalt Petsamo på finsk), Den hellige Trifons kloster, viet til Treenigheten, oppkalt etter munken Trifon som ble Nord-Russlands apostel og grunnlegger av Petsjengaklosteret.

Det har dannet seg mye sagnmateriale om Trifon, også overført i muntlig tradisjon lokalt i nordområdene (jfr. Friis 1884). Trifon skal ha kommet så tidlig som på 1520-tallet til breddene av Petsjengaelva. Han fikk av tsar Ivan den grusomme tillatelse til å legge store områder under klosteret, vestover like til Neiden. Petsjengaklosteret ble brent og plyndret av et finsk-svensk streifkorps i 1589 i forbindelse med de langvarige krigene mellom Russland og Sverige. Nytt kloster ble raskt bygd, men nå i den befestede byen Kola innerst i Kolafjorden, som også var handelssenter og sete for den verdslige lokaladministrasjon. Her fantes fra ca. 1530 det lille Petri og Paul-klosteret som nå smeltet sammen med det gjenreiste Petsjengaklosteret. (Mot slutten av 1800-tallet ble Petsjengaklosteret gjenreist i Petsjengadalen).

Under Peter den store ble de fleste territorielle og økonomiske rettighetene inndratt. Men gjennom 150 år hadde da klosteret hatt store ressurser til å befeste sin posisjon i området og ikke minst til å påvirke østsamene. Østsamenes tilknytning til den russisk-ortodokse religion var blitt grunnfestet. Dermed var øst-samenes tilknytning til russisk kultur etablert. Selv om statsgrensene i området ennå ikke var traktatfestet, ble østsamene sterkere trukket inn i det russiske enn i det dansk-norske og svenske forvaltningssystem, til tross for at både Sverige og Danmark-Norge hadde pretensjoner på Nordfjellet, som områdene øst i Sør-Varanger og østover på Kolahalvøya ble kalt.

2.4 Østsamene og handels­ekspansjonen

Om lag på samme tid ble de europeiske og russiske handelssystemene utviklet på Nordkalotten. Alt tidligere hadde her eksistert markeder, især i fjordbotnene. Utover på 1500-tallet ble rivaliseringen om fiskeproduktene fra Ishavet stadig skjerpet. Svenskekongens lapplandspolitikk kom i konflikt med den dansk-norske kongens suverenitetskrav. Ved midten av 1500-tallet hadde svenskene bygd fiskestasjoner like nordøst til Varanger. Nå ble også handelen østenhavs sterkt utvidet. Det nordrussiske markedet og vannveiene sørover i Russland ble gjenoppdaget for vestlige interesser da Richard Chancellor i 1553 nådde munningen av Dvina (nordmennene hadde som kjent seilt her i flere hundre år forut for 1200-tallet). Den nordlige handelen på Russland og drømmen om Nordostpassasjen gjorde at grenseområdene mellom Norge og Russland fikk en dramatisk økt betydning.

Her ble det også utviklet viktige markedssteder, som også delvis tjente som stoppesteder under handelsferder lenger østover og inn i Kvitsjøen. De største av disse markedene var Varangermarkedet innerst i fjorden (seinere kalt Karlebotnmarkedet), Kjørvågmarkedet på Fiskerhalvøya (Kegor, Aidegohppi, Vaidaguba) og Kildinmarkedet på øya Kildin like øst for Kolafjorden. Varangermarkedet var et vintermarked og ble derfor ikke oppsøkt av direkte sjøvertshandel. De to andre markedene derimot var sommermarkeder. Her møtte en rekke grupper handelsaktører, som sesongfiskere og fangstfolk fra russisk og norsk side, profesjonelle handelsfolk både fra vesteuropeisk og russisk side samt samer. Markedene ble gjerne benevnt lappmarkeder fordi det samiske innslaget var så markant både på produkt- og aktørsiden. Her kommer østsamene sterkt inn i bildet. De vestlige siidaene oppsøkte særlig Varangermarkedet, mens Kjørvågmarkedet lå innen flytteområdet til Petsjengasiidaen – Kjørvåg ble dermed petsjengasamenes spesielle marked. Kildinmarkedet ble på tilsvarende måte oppsøkt av kolasamesiidaen Gielda, også kalt Kildin eller Munomasksiidaen (jfr. Hansen 1987:228, 1990:140-143).

De to vestligste siidaene, Pasvik og Neiden, kom som vi skal se nedenfor, til å ha en særlig merkantil tilknytning til de to største handelsstedene ved Varangerfjorden, Neiden til Vadsø og Pasvik til Vardø . Den siidaen som kom i minst direkte berøring med markedshandelen, var innlandssiidaen Suenjel, selv om handelstransaksjon naturligvis også fant sted her.

Slik ble østsamene liksom de øvrige samegrupper tidlig trukket inn i de nordiske og europeiske handelssystemene. Markedstilknytning ble en del av økonomien. Men samtidig er det klart at graden av integrasjon var begrenset sammenlignet med f.eks. kystsamene lenger vest. En pressfaktor som bondekolonisasjon ble de forskånet for lenger enn f.eks. skogssamene i Kemi lappmark (jfr. Tegengren 1952:57 ff., Fellman I 1906:654, III 1906:406-407). Det opprinnelige ressursgrunnlaget ble dermed bevart lenger enn i andre sameområder. Dermed ble det heller ikke utviklet noen sterk motivasjon for omfattende innovasjon av økonomi og samfunnsorganisasjon.

Den geopolitiske posisjonen, i grenseområdet mellom statsmaktene, kan også ha spilt i favør av østsamene. Før Kalmarkrigen (1611-13) var rivaliseringen sterk og konfliktfylt mellom statene, især mellom Russland og Sverige, mot slutten av 1500-tallet også mellom Danmark-Norge og Sverige. Under skatteinnkrevingen kunne fogdene fra alle involverte stater opptre aggressivt. Som resultat av Kalmarkrigen ble kystsamene fra Tysfjord til Varanger anerkjent som dansk-norske undersåtter, mens regimet med fellesdistrikter fortsatte i innlandet. Imidlertid visste alle parter at før eller senere ville territoriet bli splittet opp av traktatfestede riksgrenser. Av statspolitiske, taktiske grunner opptrådte derfor statene med varsomhet i grenseområdene, for ikke å kompromittere seg vis-à-vis samene, særlig østsamene, og for ikke å provosere nabostatene. Ut over på 1600- og delvis 1700-tallet er det mye som tyder på at østsamene utnyttet denne situasjonen til sin fordel.

På sikt, særlig i vårt eget århundre, skulle imidlertid denne grenseposisjonen bli snudd til tragedie for østsamene.

Men den økonomien og samfunnsorganiseringen som vi ser konturene av alt ved inngangen til nyere tid, var i vesentlig grad intakt ennå på 1800-tallet, delvis like til vårt eget århundre.

2.5 Østsamenes siidaområder

2.5.1 Prinsipper for grensefastsettelse ­mellom siidaene

Østsamenenes siidagrenser slik de fortsatt var på 1800-tallet og delvis 1900-tallet går trolig svært langt tilbake – som Tanner uttrykker det: de er förmodligen urgamla, basert på urgammal hävd, og utnyttelsen basert på prinsippet om opprinnelig eller første okkupasjon, jus primo occupantis (Tanner 1929:99). En begrunnelse for dette finner Tanner nettopp i grensedragningen mellom siidaene.

Denne grensedragningen synes å ha tatt hensyn til jakt- og fangstforhold og ikke til tamreinhold slik tamreinholdet utviklet seg ellers i de samiske områdene fra 1500-/1600-tallet. Det bærende prinsippet ved grensedragningen er at vannskillene har fått bestemme grensene slik at det er hovedvassdraget som er nervus rerum ( livslinje) innen den enkelte siida. Dette er ikke alltid et naturlig prinsipp i den ekstensive reindriften, som må ta hensyn til behovet for vide beiteområder, både skog og fjellvidde, trekkveier, kalvingsplasser osv. Grensene i østsamesiidaene fulgte linjer i terrenget der kommunikasjonen mellom naboene var vanskeligst og der ressursutnyttelsen var minst intensiv og følgelig der forholdene lå best til rette for å unngå tvister. Når tvister av og til oppsto, var siidagrensen en rörlig kompromissgräns som ble justert av siidaenes gamle domstolsmyndighet, som vi skal se eksempler på. Dette avviker sterkt fra det som ellers var vanlig under grensekonflikter i samiske områder på 1600- og 1700-tallet der reindriftsnomadene (helnomadene) ikke sjelden arronderte areal på naboenes bekostning (Tanner 1929:99-100).

Reindrift var naturligvis mulig i østsamesiidaene og ble da også drevet her, til dels i omfattende grad. Men poenget er at den terrengmessige avgrensning ikke synes å ha tatt utgangspunkt i behovene til en spesialisert og ekstensiv reindrift. Grensedragningene er av eldre dato enn denne reindriftsformen.

I denne omgang holder vi Neiden utenfor beskrivelsen av siidagrensene.

2.5.2 Suenjelsiidaen

Suenjelsiidaen (finsk Suonikylä, russisk Songelsk) var som nevnt den eneste av de fire siidaene som ikke hadde adgang til havet. Den lå i det skogkledde området vest for innsjøen Nuettjaur. (Jeg bruker her skrivemåten i Nickul 1948, som for øvrig framstillingen av Suenjelsiidaen i stor grad er basert på). Den finsk-sovjetiske grensen i mellomkrigsåra skar gjennom siidaen i retning sørvest-nordøst slik at om lag 1/4 av det opprinnelige siidaområdet tilfalt Sovjetsamveldet. De suenjelsamene som havnet på finsk side av grensen, ble finske statsborgere, mens de som valgte å bli på østsiden ble sovjetiske statsborgere. Enkelte foretrakk å flytte vestover, også ut av siidaområdet, f.eks. til Pasvik. Den delen av siidaen som havnet på finsk side, var på om lag 4 800 km2 .

Allerede på 1500-tallet finnes Suenjel-området omtalt i dansk-norske kilder, under betegnelser som Søndergield eller Syndergield. Siidaen er også nedtegnet på Simon von Salingens kart fra 1601. Den finske betegnelsen finnes for første gang på Bureus' kart fra 1611 (Tanner 1929:195).

Suenjel er særdeles rikt på innsjøer og elver, med elva Lott eller Luohtojohka (Luttojoki) med bielver som hovednerve, den renner ut i Nuettjaur (Nuettjávri). Herfra går elva Tuallamjohka (Tuoloma) til Kolafjorden. I de vestlige delene er det store furuskoger og god lavvekst, østover er innslagene av grasvokste strandbanker og skogsletter mer iøynefallende. Slik har siidaen både vinter- og sommerbeiter innen sine grenser.

Siidaen grenset i sørvest til den finske skogssamiske Enaresiidaen, i nordvest til Pasviksiidaen over en kortere strekning og i nord til Petsjengasiidaen. Mot øst holdt kolasamiske grupper til, de nærmeste naboene var kildinsamene, med innslag av innvandrere lenger østfra, som syrjener (komier) og samojeder (dels kalt nenetser). Samojedenes vestgrense var opprinnelig ved Mesenelva, altså nord-øst for Kvitsjøen; den gjaldt visstnok formelt allerede i 1545 (Hallström 1911:242). Mot slutten av 1800-tallet hadde mindre grupper flyttet vest­over til Kandalaks- og Imandra-området.

Det kan synes som om samojedene i stor grad ble gjetere hos de ekspansive syrjenerne som også mot slutten av 1800-tallet flyttet vestover, fra Pechora-distriktet, kanskje på grunn av reinpest og trangboddhet. De fikk lov til å slå seg ned i området ved Lovosersk. Syrjenerne kombinerte bofasthet og gårdsbruk med reindrift, men innen reindriften var de ekspansive. De skal ha hatt med seg under flyttingen hele 5 000 rein, og antallet økte sterkt (Hallström 1911:242-244). I snitt holdt hvert syrjensk hushold langt flere rein enn de russisk-samiske hushold. På basis av russiske kilder mener Hallström at gjennomsnittet i 1889 var om lag 30 for hvert russisk-samisk hushold (selv om 50-200 var vanlig) mot om lag 80 for hvert syrjensk hushold (Hallström 1911:246).

Suenjelsamene synes ikke å ha hatt stor kontakt med de andre østsamegruppene, sjøl om her langtfra var vanntette skott. Ifølge Nickul skyldtes det både at de ikke hadde særlig mye av felles økonomiske interesser og at vannskillene om sommeren hindret en lettvint kommunikasjon. Mesteparten av vinteren holdt suenjelsamene seg i ro i vinterbyen (Nickul 1948:13).

I 1938 var siidaen på 30 hushold eller familier (begge uttrykk brukes av Nickul). Siidaterritoriet var delt inn i 30 områder som utgjorde den enkelte families bruksområde. Nickul har i detalj beskrevet årssyklusen og flyttemønsteret til den enkelte familiegruppe slik dette artet seg i 1938; mønsteret hadde trolig langt på vei vært det samme siden gammelt av.

Vinterbyen, Talvsijd (-siida), var siidaens sentrale boplass og møtested for familiegruppene. Her ble også holdt skole og tingsamling. Vinterboplassen ble brukt fra oppunder jul til slutten av april. Da flyttet familiene til vårboplassene hvor de var til ut i mai etter reinkalv­ingen. Deretter bar det med reinflokken til forsommerboplassen som lå ved en innsjø med godt fiske og med gode grasbeiter. Den egentlige sommerboplassen ble inntatt engang i juni; denne lå helst ved en større innsjø. Her var familien fram til september da den flyttet til den første høstboplassen, som var blitt forlatt i oktober da den andre høstboplassen ble tatt i bruk, den var identisk med vårboplassen. Innsjøfisket i siidaen foregikk trolig slik som Hellström beskriver det for de russiske samer generelt. Innlandsfisken ble i stor grad preservert ved tørking, slik som havfisken ble det ved kysten – etter recept fra Murmankysten; også fiskehodene ble tørket (Hallström 1911:250). På høstboplassene var man fram til jul da familiene samlet seg på vinterboplassen (også Vorren gir et sammendrag av Nickul, Vorren i Aarseth 1989:29).

Den organisering som vi her ser i forbindelse med ressursutnyttelsen og årssyklusen, går igjen i hele det østsamiske området. Deler av året opererte aktørene på familie- eller husholdsnivå eller i andre organiserte grupper, f.eks. av menn som dro ut på villreinjakt, andre ganger i grupper med et lite antall familier/hushold, og endelig – i vinterbyen – var alle eller nesten alle samlet. En slik fleksibel organisering er kjent fra mange jakt- og fangstsamfunn. Et mye brukt teoretisk begrepssett om dette, utviklet av sosialantropologene, er task group om den minst enhet, local band om det neste nivået og regional band om den samlede enheten, i vårt tilfelle hele siidaen (jfr. Odner 1992:75-76).

Fortsatt i 1938 var fiske hovednæring i siidaen. Fiske ble drevet fra april/mai til november/desember. Noe saue- og kuhold forekom også på denne tid. Og fortsatt betød jakt mye for økonomien. Tidligere hadde perlefiske betydd en del (Storå 1989:19-20).

På ett område hadde det på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet funnet sted sted en kraftig ekspansjon, nemlig innen reinholdet. Da 1. verdenskrig brøt ut, var flokken på 8-10 000 dyr. Reindrifta hadde helt klart fått impulser utenfra. Sammen med reineiere fra Pasvik var det blitt dannet et reindriftslag – for øvrig ledet av en finlender. Det ble tatt etter finske driftsformer, bl.a. med bygging av skjul mot mygg og ulike typer innhegninger, noe siidaen ikke hadde hatt tidligere. Pulken hadde nå fått en konkurrent østfra, den syrjenske sansleden.

Siden 1. verdenskrig hadde reintallet gått ned. I 1938 hadde én familiegruppe vel 1 000 rein, som var den desidert største familieflokken. Den neststørste var på om lag 500 dyr. Tre familier til hadde mer enn 200 dyr, og ytterligere fem hadde mer enn 100. Gjennomsnittet for alle familiene var nå på om lag 130 dyr (Nickul 1948:66).

Villreinjakten betød imidlertid ennå ved begynnelsen av 1900-tallet en god del for den samlede økonomien for de russiske samene. I 1908 og 1910 drev Gustav Hallström feltarbeide i de russisk-samiske siidaene. Hans informanter kunne fortelle om en fortsatt omfattende villreinjakt selv om villreinstammen hadde gått sterkt tilbake og nå bare fantes i något större antal rundt Imandra og i fjellområdene noe vestover, altså mot Suenjelsiidaen. Jakten foregikk slik som i eldre tid, i oktober og på vårvinteren. Som eksempel på fangstvolum, viser Hallström til en jeger som fortalte at han alene et år hadde skutt 30 villrein, ved bistand fra en kamerat ytterligere 20 (Hallström 1911:252-253).

Som tidligere nevnt var 1938 det siste normale år i Suenjelsiidaens historie. Imidlertid viser Nickuls inngående studie av livet i siidaen dette året at suenjelsamene fortsatt langt på vei hadde i behold sin tradisjonelle kultur. Det samme gjelder de tradisjonelle institusjonene som vi skal se på nedenfor.

Den nordlige del av Suenjelsiidaen utgjorde et fleksibelt territorium som var et slags felles område – merjiennam – med naboene i nord, petsjengasamene. Nedarvede avtaler tilsa at petsamosamenes høstfiske kunne utvides til innsjøene i merjiennam dersom forholdene var dårlige innen egen siida, mot at suenjelsamene fikk delta i sommerfisket i Petsamosiidaen. Også i den sørlige delen av siidaen var det lignende ordninger med naboene (Nickul 1977:2-3).

2. verdenskrig ble en katastrofe for Suenjelsiidaen. Territoriet ble under de ulike felttog delvis slagmark og delvis ingenmannsland. Som finske borgere ble de fleste voksne menn innrullert i den finske hær alt under Vinterkrigen (noen av dem hadde kjempet i den russiske tsars hær under 1. verdenskrig). Befolkningen ble evakuert til Finland, i to omganger, i 1939 og i 1944. Under fredsoppgjøret i 1945 måtte Finland avstå til Sovjet hele det område som hadde ligget under Suenjel, i tillegg til hele Petsamosiidaen og den finske del av Pasviksiidaen. Suenjelsamene fikk, som vi alt har vært inne på, tildelt et område ved Sevettijärvi nordøst for Enaresjøen som de flyttet til i april 1949; den finske stat hadde satt opp innflyttingsklare hus (Ingold 1976:5, Nickul 1977:56).

2.5.3 Petsjengasiidaen

Suenjelsiidaens nabo i nord, Petsjengasiidaen, hadde sitt område langs Petsjengaelva; siidaen omsluttet hele vassdraget. Territoriet var smalt og langstrakt. Men i motsetning til Suenjel, hadde Petsjenga også havressurser til sin disposisjon. Den østlige avgrensning gikk langs en linje over fjellet Muetketuoddar langs vannskillet mellom Petsjengaelva og Valesjohka til foten av Fiskarhalvøya og herfra rett mot nordøst tvers over Fiskarhalvøya. Grensedragningen mellom Finland og Sovjetsamveldet i mellomkrigstida gjorde at petsjengasamene mistet Fiskarhalvøya. Nabosiidaen i øst var den kolasamiske siidaen Muetke eller Kildin. Vestover langs kysten omfattet siidaen også munningen av Grense Jakobselv. Sørover gikk siidagrensen mellom Petsjenga og Pasvik langs fjell- og åsryggene som danner vannskillet mot Pasvikvassdraget; grensen ble noe justert over tid som en intern sak mellom siidaene (Tanner 1929:87 ff.).

I eldre dansk-norske skrifter blir petsjengasamene gjerne omtalt som Peisens finner (Peisen er eldre danifisert betegnelse på Petsjenga) eller Karlgams finner (etter Karlsgammen, en eldre betegnelse på det ytterste området av Fiskarhalvøya, ved Kegor, hvor petsjengasamene hadde sine fiskegammer). De var godt kjent utad på grunn av sitt kystfiske og sin virksomhet under Kegormarkedet. Sannsynligvis var petsjengasamene blant de Lappians som Stephen Burrough omtaler under sitt besøk på Kegormarkedet i 1557. De solgte fisk og byttet til seg bl.a. blå, grønne og røde tøyer (Hakluyt 1589/1965 I:294).

Petsjengasamenes vinterby, Peahccamsit (Tanners skrivemåte), av russerne gjerne kalt Moskova, lå ved Petsjengaelvas vestre bredd om lag én mil fra munningen og om lag en halv mil ovenfor det gjenreiste Petsjengaklosteret, Øvre klosteret. Tanner sier at en neppe kan tenke seg en bedre plass for halv-nomadernas vinterby (Tanner 1929:163, det følgende er også basert på Tanner:161 ff.). Her var skog og rike reinbeiter. Som i Suenjel flyttet de ulike familiene til vinterbyen opp under jul. Tiden i vinterbyen forløp under muntert samkväm; friheten var stor på grunn av de gode og nære beitene slik at reinhjorden ikke behøvde intensiv gjeting. At klosteret (det gjenreiste) lå like i nærheten, ga også trygghet (Tanner 1929:167).

Ved månedskiftet mars/april flyttet petsjengasamene fra vinterbyen til havet for å fiske. Alt på 1600-tallet har vi beskrivelser av Peisen finnenes fiske og fiskesteder på Fiskarhalvøya. Ute ved havet hadde hver familie sin stue og sine utstyrsboder. Reinen fulgte med til sommerbeitene ute på Fiskarhalvøya. Her fore­gikk også kalvingen. Under flyttingen byttet man fra vinter- til sommerutstyr ved Jierni (Nurmensätti, Nordmanset). I sine små sydde båter drev de så et regulært havfiske, med besøk vestover til Grense-Jakobselv (Vuerjemjohka), hvor de også fisket laks, og ut til Henøyene (Ainne'-suolu). Kvinnene og barna dro langs strendene med dragnot ( kessem'nuett). Når det viktigste fisket var over i juli, samlet familiene seg. I eldre tid var det nå dags for marked; laksen gikk gjerne til Kola by. Siden slutten av 1700-tallet, da klosterprivilegiene ble opphevet, hadde petsjengasamene hatt nærmest monopol på laksefisket .

I midten av august ble reinen samlet og man begynte flyttingen opp i landet til høstboplassene som lå ved fiskerike sjøer, hver familie med sin fiskeplass, i manns minne på Tanners tid 1-4 familier ved hver sjø, tilsammen 12-13 familier (antallet familier fra midten av 1700-tallet var nokså jevnt på om lag denne størrelsen). Høstboplassene var delt to, med de sydligste innsjøene som seinhøstes boplasser. I andre halvdel av 1800-tallet var det nærmest slutt med å bruke de sydligste høstboplassene.

Det er langt mer mangelfulle opplysninger om petsjengasamenes reinhold enn om suenjelsamenes. Ifølge tradisjonen på Tanners tid skal det ikke ha vært noen familier som hadde hatt over 300 rein. På 1820-tallet inntraff den første samfunnskrisen i Petsjengasiidaen, og den hadde nettopp sammenheng med reindrift.

På denne tid tok flyttsamenes (fjellsamenes) innvandring til området til for alvor, med tendenser alt på 1700-tallet. Nå flyttet enkelte norske fjellsamefamilier enda lenger østover, altså gjennom de østsamiske siidaene og på tvers av deres grenser (Tanner 1929:72 ff.). Hjorden til flyttsamene kan ha vært på 6-10 000 rein. Dette fikk store konsekvenser for petsjengasamene. En mer intensiv gjeting ble nødvendig, noe som stjal tid fra annen viktig virksomhet, som fisket. Delvis ble fattige norske kystsamer ansatt som gjetere for at de sjøl skulle få tid til fisket. Men det var en fånyttes kamp. De østsamiske hjordene ble innblandet i flyttsamenes hjorder – i takt med økningen i den sistnevnte hjord minket østsamenes flokk. Det endte med at restene av østsameflokken for ei tid ble satt på syting hos flyttsamene (Tanner 1929:177).

Reindrifta ble også vanskeliggjort på grunn av koloniseringen av Petsjenga-området. Den satte inn ved midten av 1800-tallet, først og fremst av finlendere, dernest av russere, karelere og nordmenn. Dette var innledningen til petsjengasamenes andre krisetid. Avviklingen av reindrifta fikk store ringvirkninger, bl.a. ble høstflyttingene vanskeliggjort uten mange rein til disposisjon. Havfisket ble også innskrenket på denne tid, men av andre grunner. Det nye Petsjengaklosteret krevde klosterprivilegier og laksefiskeplasser, slik det hadde vært i det før­ste klosterets tid. Dette ble også innvilget, mot at munkene tok ansvar for de kirkelige tjenester blant petsjengasamene. Etableringen av handelsstasjoner i området, også norske, bidro ytterligere til at østsamene her ble trukket vekk fra sin tradisjonelle livsform og inn i en markedsøkonomisk tilpasning.

Den tredje kriseperioden ble innledet av 1. verdenskrig og kulminerte med Dorpatfreden. Sju petsamosamer ble innkalt til tjeneste, tre vendte aldri tilbake; siidaens befolkning var da på 76 personer. Etter krigen ble mange av de gamle relasjonene utad, især med Russland, brutt. Petsamosamene ble finske statsborgere. Gjennom ulike tiltak og gjennom Petsamo-bolaget ble samene understøttet, også reindrifta ble forsøkt gjenopptatt. Men den nye riksgrensen hadde skåret bort det livsviktige sommerbeitelandet på Fiskarhalvøya. Alternativer kunne aldri erstatte dette tapet. Siidaen var i full oppløsning på Tanners tid. Nådeskuddet kom med 2. verdenskrig. I likhet med suenjelsamenes område, ble Petsjenga krigsskueplass, og i likhet med sine naboer i sør, måtte de evakuere to ganger.

Etter krigen ønsket de eldre å flytte tilbake, som det sies i en rapport til den finske nasjonalforsamlingen: Deres dypeste ønske var igjen å kunne leve fritt i det område som ble oppdelt ved freden i Dorpat. Derimot ønsket de unge ikke å vende tilbake; situasjonen og framtidsutsiktene syntes for utrygg – de fryktet konkret også at det i området lå igjen udetonerte miner og granater. Utfallet ble at de sammen med de evakuerte pasviksamene fikk tildelt et område langs den gamle Ishavsveien til Petsamo, mellom Ivalo og Nellim sørøst for Enaresjøen, altså ikke langt fra Sevettijärvi (Ingold 1976:5-6, Nickul 1977:56). Enkelte av dem og deres etterkommere holder fortsatt til her.

2.5.4 Pasviksiidaen

Pasviksiidaens hovedvassdrag var naturligvis Pasvikelva med de tilstøtende bielver og innsjøer. Grensene mot naboene i sør og øst er beskrevet foran. Grensen mot Enaresiidaen fulgte vannskillet langs fjellet Rissnjunni om lag der riksgrensen går i dag, men krysset Pas­­vikelvas øvre løp ved Nautsi. Ved havet gikk den østlige siidagrensen like øst for Vuoddasvakke (Vouddasváhki), på norsk kalt Sandhavn eller Pasvik havn, som ligger mellom Jar­fjorden i vest og Grense-Jakobselv i øst. I vest grenset siidaen lengst i sør mot Enaresiidaen, lenger nord hadde Neiden og Pasvik felles grense like til Varangerfjorden, hvor grensen gikk vest for Bøkfjorden slik at pasviksamene fikk østsiden av Skogerøya med Kjelmøya og Reinøya. Slik hadde de praktisk talt hele Pas­vikvassdraget og nedslagsområdet i fjordsystemet ut mot Varangerfjorden.

De eldste dansk-norske kildene omtaler pas­viksamenes område som Pasvig bye og samene som Pasvig finner. Trolig kom de først i kontakt med nordmennene ved Varangerfjorden ved Pasvik havn under vårfisket her.

Pasviksamenes boplasser og flyttemønstre før grenseoppgangen i 1826 er ikke rekonstruert i detalj. Det skriftlige materialet gir neppe muligheter til dette, og det er i dag for seint til at et muntlig tradisjonsmateriale kan utnyttes.

Vinterbyen ble flyttet flere ganger, etter overlegninger i sii'datinget ( norraz eller sobbar ( soppar)). Den vinterbyen Keilhau besøkte i 1827, var den siste pasviksamiske vinterboplass på norsk side av grensen. På veien til boplassen passerte han også en eldre vinterboplass. Den eldre, forlatte boplassen kan ikke ha ligget langt fra Svanvik, trolig ved Skoltevann (Vorren 1979:62). Den boplassen Keilhau fant var i bruk, lå om lag to timers vandring fra innsjøen Salmijärvi, et sted som pasviksamene kalte Nakkejaursit og hvor det er funnet rester etter et kapell; vinterbyen i Pasvik skal ha hatt kapell like siden Trifons dager. Det kan også ha vært flere vinterbyer samtidig innen siidaen (Tanner 1929:107). Forhold som brenseltilgang og reinbeite var avgjørende for lokalisering og flytting.

Det er også opplysninger om vinterboplassene Seckasit ved Seckajohka (finsk Pikko Kolosjoki) noen kilometer nord for Kaulutunturi (ca. 1880), Mualkk'jaursit ved Markkinajärvi to kilometer øst for Salmijärvi (1870-tallet) og enkelte andre vinterbosteder. Markkinajärvi var tydeligvis i bruk som felles vinterby i siidaen rundt århundreskiftet; den ble da også kalt Øvre Skolteby (Wessel 1902/1979:38). Den siste vinterbyen før siidaen ble definitivt sprengt omkring 1920, var Cuonni'jokksit, russisk Pasrjetsk (Tanner 1929:105), en boplass som for øvrig Vilkuna beskrev og oppmålte i 1927 (jfr. gjengivelse av Vilkunas skisse hos Andresen 1989:123). Som i de øvrige siidaene hadde vinterbyen forholdsvis solide tømmerhus for den enkelte familie, noen ganger inklusive slektninger og leiefolk, samt diverse forrådshus. Vinterbyen hadde preg av et lite tettsted. I vinterbyen i Pasvik var det skole og andre offentlige tjenester, som i de øvrige siidaenes vinterbyer. (Dette og det følgende er særlig basert på Tanner 1929:103 ff.).

Familiene samlet seg i vinterbyen i Pasvik gjerne litt senere enn i nabosiidaene i øst og sør, helt mot slutten av desember eller tidlig i januar. 6. januar burde alle være til stede ved vannvelsignelsesfesten, cad'res'bæive. Også i Pasvik var vinteroppholdet det sosiale høydepunkt i året, med rådslagninger, sosial omgang, lek og også dans, trolovelse og giftermål; ektevielse burde ifølge tradisjonen skje før påske.

Påsken ble feiret langt nede i dalen, ved Boris og Glebs kapell (Boris Gleb) som også ble reist i den første misjonstida (avløst av ny kirke mot slutten av 1800-tallet). Som kjent ligger kapellstedet på norsk side av Pasvikelva, som en liten enklave. Stedet ble betraktet som en del av Russlands hellige jord. Boris og Gleb hadde i den russisk-ortodokse tradisjon nærmest en tilsvarende posisjon som Olav den hellige i Norge. Rundt kapellet ble også pasviksamenes tidlig-vårby reist, like ved vannfallet som fortsatt heter Skoltefossen, Keunjes (Geaunnis), finsk Köngäs. (Vilkuna laget en planskisse også av østsamebyen i Boris Gleb i 1927, gjengitt i Andresen 1989:136). Her oppholdt pasviksamene seg fra like før påske og fram til isen gikk av elva og fjordsystemet var isfritt. Tida ved Skoltefossen gikk med til å klargjøre fiskeutstyret og båtene; her ble også vinterutrustningen lagret til høsten.

Men i eldre tid var vårvinteren også tid for villreinjakt på skaresnøen, slik Ratkhe beretter under sitt besøk i Boris Gleb i april 1802; de unge mennene hadde sammen med jegere fra Neiden dratt til Nordfjellet (Rathke 1899/1981). Tamreinen måtte også holdes under oppsikt før flyttingen ut mot havet. Siidaen hadde fra gammelt av en del sauer, derimot ikke kyr før etter om lag 1860 da da den første familien innførte kuhold, uten at dette ble vanlig i siidaen.

Tradisjonelt hadde pasviksamene 12 laksefiskeplasser i Bøkfjorden og Jarfjorden. På veien ut til fiskeplassene passerte de Trifonhula ved munningen av Pasvikelva hvor et ikon ble æret. De faste lakseplassene lå inne i fjordene i tilknytning til den permanente sommerboplassen med torvgammer. Her holdt kvinnene, de eldre og barna seg og passet laksegarna. Omkring Nikolajfesten (9. mai) kunne en regne med å få de første fangstene. (Om fangstteknologien og fiskeplassene se f.eks. Andresen 1989:75 ff.).

De yngre og voksne mennene dro til fiske­stasjonene lenger ute for å drive havfiske, især etter torsk. Sandhavn og Kjelmøy ( Talme) var hovedbasene. Sandhavn hadde tidligere delvis hatt samme funksjon som Boris Gleb, med kapell og skole osv. Stedet ble regelmessig besøkt av handelsmenn fra nordsiden av Varanger­fjorden og av russiske handelsmenn, pomorene. På 1700-tallet oppsøkte pomorene også Bøkfjorden hvor de kjøpte opp sild fra østsamene (Schnitler I:349). Bøkfjorden var kjent som rik på sild, for øvrig en ressurs som ellers ble lite utnyttet i Finnmark. Havfisket sluttet vanligvis til Iljadagen, 20. juli. 1. august skulle ting – sobbar eller norraz – holdes i Boris Gleb. Var fisket særlig godt, kunne det gjenopptas for ei kort tid etter tingsamlingen.

Men ved Iljadagen var familiene vanligvis igjen samlet i Boris Gleb. Her var de bare et par uker. Det ble i denne tida fisket laks under Skoltefossen. Omkring 1910 fant Hallström at fisket her var rikt og at inntekten tilfalt siidaen - byen Pasräka – i fellesskap. Det hadde også hendt at østsamene besluttet å leie ut fossen og laksefisket, som i 1883 (til engelskmenn) og 1908 ( til A/S Sydvaranger); inntekten tilfalt siidaen i fellesskap (Hallström 1911:247-248).

I slutten av august bar det så inn i landet til de ulike høstboplassene, slik vi kjenner det fra nabosiidaene i sør og øst. En av de mest kjente østsamiske gravplassene lå i høstboplassområdet, ved Vaggetem, nærmest boplassen Nakkholmen eller Cievve'suel (-soulu) hvor familiene Feodotov og Titov holdt til i de siste faser av flyttingene. Gravplassen lå på øya Gravholmen, østsamisk Todd'suel. I forbindelse med planene om reguleringen av Pasvikelva ble det foretatt arkeologiske undersøkelser her på slutten av 1950-tallet, ledet av Povl Simonsen. 31 graver ble avdekket, dateringen viser et tidsspenn fra 1500-tallet til innpå 1900-tallet. Ifølge lokal tradisjon skal siste begravelse her ha funnet sted så seint som i 1925. Funnene på Todd'suel har vært sentrale i den nyere forskningen om østsamenes gravskikker og deres holdninger til døden og livet etter døden (jfr. Simonsen 1959 I:47-48, Simonsen 1959 II:23-24, Storå 1971:135-158).

Tidlig på høsten foregikk reinskillingen. Alt tyder på at pasviksamene satset betydelig på reindrift, som Tanner sier det: ...ännu för tre decennier sedan en verklig planmässig renskötsel idkades inom Paccevei-sit (Tanner 1929:135).

Som ellers i de østsamiske siidaene er det vanskelig å tallfeste reinholdet. Ifølge Tanners informanter i 1920-åra skulle reinholdet i manns minne ha kulminert omkring 1867 med mer än 2 000 fullvuxna djur. På denne tid var antallet familier i siidaen om lag 20. Dette innbærer at i gjennomsnitt kan det ha vært omtrent 100 voksne rein pr. familie. Men antallet pr. familie har sjølsagt variert. Det meste en enkelt familie skal ha hatt, er henimot 1 000 dyr. Like etter århundreskiftet drev den norske etnografen Ole Solberg feltarbeid i siidaen. Ennå var reindriften betydelig. Her var flere familiehjorder på 100-200 rein. Én familie hadde så sent som i 1910 om lag 500 rein (Solberg 1913:nr. 490). Fram til 1920-tallet ble imidlertid flokken sterkt redusert slik at den i 1926 bare var på knapt 500 dyr (Tanner 1929:134, 152). Det er ingen tvil om at forholdene under og like etter 1. verdenskrig gjorde kraftige innhogg i flokken, her som i de øvrige siidaene.

For øvrig ble i nyere tid pasviksamene ofte benyttet som gjetere for de fastboendes rein på grunn av sin erfaring med reinhold og fordi de var kjent som ærlige og påpasselige voktere av fremmed rein (gårdsreindriften, jfr. nedenfor pkt. 3.10). Det het at de fastboende i Sør-Varanger foretrakk å ha reinen sin til vokting hos østsamene heller enn hos de norske reindriftssamene (Solem 1933/1970:197, Helland II 1906:160). Noe tilsvarende skjedde i Neiden, som vi skal se (nedenfor pkt. 3.10). Omkring århundreskiftet fikk pasviksamene to kroner pr. kjørerein som de fastboende hadde sluppet på beite for sommeren og som så østsamene fanget inn og leverte tilbake til de fastboende (Wessel 1902/1979:55-56).

Pasviksamenes skjebne falt innen det mønster vi kjenner fra de øvrige siidaene vi alt har behandlet, der de kjente faktorene i tur og orden satte press på kulturen og samfunnsordningene – innvandring og kolonisasjon, fjellsamisk drift på tvers av siidagrensene, statspolitikk og krig. Reindrifta og fisket var sammen grunnpillaren i økonomien – de var like viktige komponenter (Tanner 1929:152). Især fra andre halvdel av 1800-tallet ble begge deler stadig mer vanskeliggjort.

Forhandlingene om grensetraktaten mellom Russland og Norge i 1826 gir et forvarsel om hva slags vurderinger omkring statsinteresser og ressurser som ville bli tillagt vekt. Fra norsk side ble det anført at Sør-Varanger i framtida ville gi store muligheter for jordbruk og tømmerdrift, også med en mulig ikke ringe Indtægt for Statscassen (Andresen 1989:42). De norske forhandlerne syntes å mene at området ikke sto i noen særstilling på grunn av østsamenes tradisjonelle bruk, men at fellesdistriktet som skulle tilfalle Norge, ville ligge under de samme regler som de som gjaldt ellers i fylket (Tønnesen 1972/79:122). Imidlertid ble østsamiske interesser forsvart av de russiske forhandlerne og av de russiske lokalmyndighetene.

Utfallet ble at artikkel 5 i grensekonvensjonen slo fast at de familiene som bodde i grensedistriktet, m.a.o. østsamene, hadde rett til at forblive i deres nuværende Bopæle, eller at bosætte sig paa den anden Magts Territorium. I tilfelle flytting, hadde de en frist på tre år. Fri religionsutøvelse ble slått fast i artikkel 6, med fri adgang til besøk av kirkene på tvers av grensen. I artikkel 7 ble det klart skilt mellom de gamle innbyggerne i grensedistriktet og de som ville innvandre etter at grensetraktaten var inngått. De gamle innbyggerne skulle i en overgangsperiode på seks år ha rett til fritt å bevege seg over grensen for å drive fiske og jakt, ligsom hidindtil, .... Nye innbyggere derimot skulle holde seg inden Grændserne af det Territorium, der for Fremtiden eies av den Magt, hvis Undersaatter de ere, og de skulle ikke i noget Fald være deelagtige i den Ret, som er tilstaaet de Indfødte i bemeldte Districter, at drive Jagt og Fiskerie paa den anden Magts Territorium. I artikkel 8 ble det satt begrensninger på territoriebruken og flyttingen. Det blir nemlig her slått fast at det skulle være forbudt for de Norske og de Russiske Lapper å flytte reinen og andre dyr over grensen og la dyra græsse paa et Territorium, som har op­hørt at tilhøre dem i Fællesskab ( Norges traktater 1661-1966, bd. I:10). Den siste formuleringen peker, som vi ser, på en erkjennelse fra myndighetene av tidligere østsamisk felleseie av territoriet, et eierforhold som myndighetene tydeligvis mente at grensetraktaten markerte en slutt på. For øvrig er det uklart hva forhandlerne kan ha lagt i uttrykket tilhøre dem i Fællesskap. De russiske og svensk-norske forhandlerne hadde trolig ulik oppfatning av eiendomsbegrepet, ut fra den forskjell som på dette punkt må ha vært mellom vestlig og østlig syn på begrepet.

Etter alt å dømme var forbudet om reinflytting over grensen primært rettet mot den ekspansive norske fjellsameflyttingen og ikke mot østsamenes mer beskjedne hjorder. Fra gammelt av hadde de hatt sin reinhjord med seg ut til kysten om sommeren, med Kjelmøya som viktigste sommerbeiteland (Schnitler I:335). Flyttingen med reinflokken fortsatte også etter 1826. Konvensjonen skulle følges opp av en endelig grenseavtale (jfr. Andresen 1989:40-41).

Astri Andresen har vist at østsamene reagerte negativt på grensetraktaten og søkte støtte på russisk side. I de nærmeste åra etter fikk de også sterk støtte fra russiske myndigheter i sine krav om bibehold av de gamle rettigheter, inklusive flyttingen av dyr. Grensekonvensjonen ble fulgt opp av Protokollen av 1834, som avviklet artikkel 7 i grensekonvensjonen. Men samtidig ble pasviksamene sikret en vesentlig del av de gamle rettighetene på norsk side i og med at de fikk beholde sjølaksefisket i Bøkfjorden og Jarfjorden, selv om de foretrakk å bli russiske undersåtter (Andresen 1989:47 ff.).

Til tross for at 1834-protokollen må anses som en formell aksept av de tradisjonelle rettigheter, var hele grenseoppgjøret allikevel innledningen til trengselstider. Pasviksamene hadde nå tilhold i to riker; de måtte passere en grense under flyttingene. Store deler av det gamle siidaområdet på norsk territorium ble nå raskt kolonisert av nordmenn og finlendere (jfr. Wikan 1980, Lunde 1979:116 ff.). Jordbruk, gårdsreindrift, tømmerdrift, norsk sjølaksefiske, ideer om utnyttelse av fossekraften i Pasvik, anleggsstart for A/S Sydvaranger – alt betød innskrenkninger i den tradisjonelle ressursutnyttelsen og sesongflyttingene. Det hører også med at reintyveri forekom hyppig og i økende grad på denne tid (jfr. Tanner 1929:134). Fra norsk side ble det brukt store ressurser på å legitimere innskrenkning av sjølaksefisket med sikte på full avvikling. I 1899 ble det nedsatt en norsk-russisk kommisjon, Pasvikkommisjonen, også kalt Skoltekommisjonen, som skulle vurdere fiskerettighetene (Andresen 1989:101 ff.). De norske delegatene, hvorav amtmann Truls Graff i Finnmark var den ene, ble utstyrt med en hemmelig instruks som bl.a. påla dem å hevde overfor russerne at norske myndigheter hadde anledning til ensidig oppsigelse av det østsamiske laksefisket (Andresen 1989:97-98). Men russerne gikk ikke med på formell avvikling. I første omgang ble det derfor ingen endring i pasviksamenes rettigheter på norsk grunn. Den norske linjen ble dermed en uoffisiell fortrengningslinje (Andresen 1989:130-31).

En konkret konflikt i 1916 kan tjene som eksempel på ulike vurderinger av de østsamiske rettigheter på de ulike domstolsnivåer. En norsk borger ble satt under tiltale for å ha krenket pasviksamenes fiskerettigheter i fjorden. Ved Varanger sorenskriveris meddomsrett ble han dømt for dette. Retten viste til at østsamenes fiskerett altid (hadde) været betragtet som en fortrinsret, saa de norske opsittere har været paalagt at holde sig i tilbørlig avstand fra skoltelappernes fiskepladse med sine fiskeredskaber for ikke at skade deres fiskeri. Den tapende part anket dommen til Høyesterett, som ga ham medhold fordi dommen ifølge Høyesterett hadde bygd på feil grunnlag ut fra en tolkning av 1834-protokollen og grensekonvensjonen av 1826. Imidlertid grep Landbruksdepartementet inn i den praktiske iverksettelse av dommen: Østsamenes fiske måtte ikke hindres av norske undersåtter før formell avvikling av fisket var gjennomført; dette tok man sikte på å oppnå gjennom forhandlinger med russerne. Politiske hensyn veide tungt i forvaltningen (Andresen 1989:133-134).

1. verdenskrig og etterspillene grep dramatisk inn i pasviksamenes skjebne. Under krigen ble 16 menn fra siidaen innrullert i den russiske hær; mange av dem kom aldri tilbake. Kampene mellom de hvite og røde i Finland og Russland førte til en oanad förödelse i skoltarnas utkomst (Tanner 1929:157). Mange flyktet over til norsk side. I 1920 skjedde det samme under det finske felttoget, som altså resulterte i Dorpatfreden. De følgende åra ble kaotiske for pasviksamene. Mye av det tradisjonelle samfunnssystemet brøt sammen. De måtte også søke om økonomisk understøttelse.

I forbindelse med grenseforhandlingene mellom Norge og Finland var østsamenes skjebne et sentralt punkt. Både Finland og Norge var interessert i å avvikle østsamenes tradisjonelle økonomi og de rettighetene som var knyttet til den. Grensekonvensjonen mellom de to land ble inngått i 1924. I artikkel 2 i slutningsprotokollen ble det satt endelig strek for pasviksamenes rettigheter i Norge: De ble innløst for 12 000 gullkroner som den norske stat skulle betale til den finske stat, som på sin side forpliktet seg til å bruke pengene i omhu for disse lappers vel. Tanken om innløsning av rettighetene gjennom kjøp hadde for øvrig vært oppe innen norske myndighetskretser alt på 1890-tallet (Andresen 1989:157 ff., Eriksen & Niemi 1981:170 ff.).

Grensekonvensjonen ble siste ledd i rekken av formaliserte tiltak som både de jure og de facto bidro til å sette press på østsamenes samfunn og som til slutt rev grunnlaget helt bort for den tradisjonelle økonomien. I tillegg hadde en rekke andre forhold, som koloniseringen, framrykkingen av det moderne storsamfunnet med bl.a. gruvedriften ved A/S Sydvaranger og etablering av det store sagbruket Pasvik Timber ved Bøkfjorden, ført til en indre forvitring i siidaen. Som Tanner uttrykker det på basis av sitt muntlige materiale: ... en allmän uro rådde i siten (Tanner 1929:143).

Fra århundreskiftet hadde overgangen til fast bosetting så smått tatt til, med større vektlegging både av kveghold og gårdsreindrift (Vorren i Aarseth 1989:34-36). Eksempelvis ble Boris Gleb et helårig bosted. Samtidig med oppløsningen av det tradisjonelle samfunnet fant det sted en økning i antallet østsamer i Pasvik; i 1926 var antallet familier kommet opp i 39, altså nesten det dobbelte av antallet ved midten av 1800-tallet. Det tradisjonelle samfunnet hadde forutsatt et lavt og stabilt antall familier. Befolkningsøkningen i seg selv bidro dermed i sin tur også til oppløsning. Da vinterboplassen Cuonni'jokksit ble forlatt i 1918, falt også et viktig symbol på den tradisjonelle kulturen, selv om flyttingen ut til sommerfiskeplassene ennå ei tid fortsatte.

Overgangen til fast bosetting og pengeøkonomi ble etter alt å dømme traumatisk for flertallet av pasviksamer (jfr. Tanner 1929:155). Prisen var høy, nemlig store sosiale problemer ut gjennom mellomkrigsåra og tap av identitet som etnisk gruppe i Pasvik.

2.5.5 Samfunnsorganisasjon

Vi har delvis alt vært inne på østsamenes samfunnsorganisasjon og samfunnsinstitusjoner. Likeså har vi nevnt at vi her har å gjøre med svært gamle ordninger som holdt seg lenger enn i de øvrige samiske områdene.

Et samfunn som i vesentlig grad var basert på naturalhushold og ekstensiv utnyttelse av ressursene innen et begrenset område, måtte nødvendigvis være vel organisert. Ikke minst tilsa systemet med de mange sesongboplassene og ressursutnyttelsen gjennom en årssyklus det.

Grunnenheten i organisasjonen var familien eller rettere husholdet med sitt overhode, familiefaren. Ved en familiefars død gikk ansvaret til eldste sønn eller en annen person som fikk status som hushållsföreståndare, i noen tilfeller til enka. Samfunnsordningen var imidlertid i prinsippet klart patriarkalsk. (Dette og det følgende er i hovedsak basert på Tanner 1929:345 ff., jfr. også Solem 1933/1970:79 ff. og Vorren & Manker 1976:188 ff.).

Alle familieoverhodene hadde sete i norraz, den felles forsamling for hele siidaområdet. Norraz er etymologisk sett en original samisk term. Den begynte i dagligbruk etter hvert å vike for sobbar ( soppar), som etter alt å dømme er avledet fra et russisk ord for møte eller forsamling. For øvrig ble sobbar også betegnelsen på den større forsamlingen med representanter for alle siidaene som ble holdt i Kola.

Norraz ble ledet av en primus inter pares, oftest kalt oaiveolmmái. Norraz var siidaens høyeste myndighet. Beslutningene her var endelige og bindende for alle innen siidaen. Det var også en oppfatning blant østsamene at norraz var bærer og formidler av generasjonenes samlede kunnskap og visdom. Norraz behandlet alle typer saker innen siidaen, også personlige tvister. Særlig sentralt sto naturligvis fordelingen av ressursene mellom familiene og den stadige justeringen av disse – av fiskeplassene, beitene, brenselskogen osv. – samt forsvaret av siidaens interesser utad. Tanner har en rekke eksempler på typer interne saker som ble tatt opp, f.eks. avstraffelse av reintyveri. Som organ for eksterne saker finnes en lang rekke konkrete eksempler skriftlig belagt like tilbake til 1500-tallet.

Det er også mange eksempler på at flere siidaer opptrådte sammen overfor utenverdenen. Et eksempel er omtalt i justisprotokollen for tinget i Vadsø i august 1731 der østsamene fra Neiden, Pasvik og Petsjenga møtte og ba om fritak for skatt til danskekongen på grunn av de vakansutgiftene de russiske myndigheter hadde pålagt dem for fritak for militærtjeneste (Tanner 1929:351). Norraz behandlet også spørsmål om opptak i siidaen av medlemmer utenfra, til og med av ikke-samer, f.eks. i forbindelse med inngifte eller kolonisasjon. Eksogami har trolig blitt praktisert fra langt tilbake i tid; delvis var det genetisk begrunnet ut fra det lille antall familier som gjerne fantes i en siida. De første finske kolonistene som slo seg ned i Pasvikdalen etter midten av 1800-tallet, hadde først innhentet tillatelse fra Pasviksiidaens norraz. Om lag på samme tid ble karelen Bogdanoff opptatt i siidaen gjennom et norraz-godkjent ekteskap med en pike i Pasviksiidaen. Det er også eksempler på at norraz avgjorde tålt bruk ved at den innflyttede ikke fikk fulle rettigheter og dessuten gjerne tildelt fiskeplasser osv. som var av så dårlig kvalitet at siidaen ikke hadde vist interesse for disse (Tanner 1929:341).

På flere områder avvek østsamenes rettsregler fra rettsreglene til andre samegruppers siidaer slik vi kjenner disse fra de siste par hundre år. Det gjelder f.eks. arvegang og eiendomsrett. Den personlige eiendomsrett var stort sett begrenset til personlige effekter, løsøre og bygninger. Retten til land og vann, utbyttet især av villrein- og beverfangsten og disposisjonen av alle naturressursene innen siidaen lå til fellesskapet – det var commune bonum – slik vi alt har vært inne på (jfr. pkt. 2.2.). I den tida familiene lå ute på høst- og vårboplassene alene eller i mindre grupper, var naturligvis fiskefangsten husholdsbasert. Likeså var tamreinen det lenge. De kollektive prinsippene hindret heller ikke utvikling av individuell prestisje, især knyttet til jakten og fangsten. Denne prestisjen kunne f.eks. gi utslag i begravelsesplasser forbeholdt de dyktigste jegerne.

Når det gjelder eiendomsspørsmålet kom rettsreglene til å bli ganske forskjellig blant reindriftsamene. Med den individuelle eiendomsretten til rein, økte enkeltindividets og den enkelte families muligheter til å eksploatere ressursene på bekostning av fellesskapet (Vorren og Manker 1976:193). Solem kaller dette en særutvikling av den opprinnelige siidaordningen, særlig avpasset for rendriften (Solem 1933/1970:106).

Samfunnsorganiseringen kom under en viss russisk innflytelse, især i de østlige siidaer, kanskje alt fra 1600-tallet. Imidlertid utviste russerne en utstrakt imøtekommenhet overfor samene, en holdning som varte ved like inn i dette århundre. Under utviklingen av den regionale og lokale forvaltningen i de russiske nordområdene, fikk de russiske samene under Arkhangelsk guvernement et eget fogderi, volost. Dette fogderiet ble delt inn i valgforbund som igjen ble inndelt i samekommuner, pogoster, der en pogost tilsvarte en siida. Hver pogostvalgte sin formann for ett år av gangen, en oaiveolmmái. På denne måten ser vi at det russiske forvaltningssystemet ikke brøt opp det østsamiske; det var heller slik at det russiske tilpasset seg det samiske og smeltet sammen med det.

I 1920-åra opphørte norraz som offisielt organ stort sett å fungere, selv om en fortsatt ser eksempler på reminisenser av institusjonen i mer eller mindre uformelle og uoffisielle sammenhenger, f.eks. i Pasvik ennå i 1925 (Tanner 1929:385). I Suenjel kan vi på basis av Nickuls studier faktisk se at norraz-tradisjonen var ved like fram til det siste normale år 1938.

Da finnene i 1925 vedtok loven som skulle regulere bosettingsforholdene i det nyvunne Petsamo-distriktet, hadde de ikke vært seg bevisst Suenjelsiidaens norraz (eller sobbar som institusjonen nå helst ble kalt ). Imidlertid reagerte norraz, og utfallet ble at det finske innenriksdepartementet i 1932 tok initiativ for å gjøre Suenjel til et spesielt skolteterritorium hvor samisk kultur skulle gis muligheter for vern og utvikling på egne premisser. Departementets forslag ble imidlertid i 1938 avvist av en statlig komité som skulle planlegge den økonomiske utviklingen i Lappland. Samme år ble Lappland eget len, Lapin lääni, utskilt fra Uleåborgs len. Lenshøvdingen i Lappland, Kaarlo Hillilä, utviste sterk interesse for Suenjel og ville ikke gi opp ideen med et skolteterritorium. På hans initiativ ble det i april 1938 holdt et møte i vinterbyen i Suenjel hvor suenjelsamene overfor de finske representantene beskrev deres tradisjonelle rettigheter og ba om at de nå ble offisielt anerkjent av den finske staten. I referatet fra møtet – som formelt var mellom finske myndigheter og Suenjelsiidaens norraz – blir rettighetene med alle boplasser beskrevet i detalj, likeså norraz-institusjonen. De gamle tsardokumentene, som vi tidligere har omtalt, ble også framvist. Referatet avslutter med å slå fast at møtet sluttet opp om en oppfordring til de finske myndigheter om å godkjenne de gamle rettighetene så langt det er mulig i henhold til finsk lov (Nickul 1948:15-18).

Referatet ble aldri fulgt opp. Dersom krigen ikke hadde kommet, er det mulig noe ville skjedd. Etter flyttingen til Sevettijärvi ble aldri norraz gjenetablert med bibehold av de gamle funksjoner. Organet ble overtatt av moderne finske politiske og juridiske institusjoner og av et moderne organisasjonsvesen, selv om enkelte talsmenn innen bygdelaget fortsatt hadde en viss autoritet på grunnlag av de gamle tradisjonene (Ingold 76:213 ff.).

3 Østsamene i Neiden

Figur 5-3 

Figur 5-3

3.1 Litt om kildene

I dette avsnittet vil jeg anvende den samme typen materiale som i det foranskrevne, dvs. litteratur av forskjellig slag, inklusive litteratur med referert primærmateriale. Men i tillegg vil en del originalt skriftlig kildemateriale bli brukt, som folketellinger og ulike dokumenter fra offentlige arkiver samt domsmateriale. Fra det østsamiske miljøet i Neiden er benyttet noe privatmateriale, først og fremst en møteprotokoll fra Neiden fisker- og gaardbrukerforening. Endelig har jeg benyttet meg av muntlig tradisjon som er samlet gjennom flere år, i samtaler og samvær med mennesker i og fra Neiden. Under to rettssaker fra de senere år, henholdsvis i herredsretten og lagmannsretten, var jeg til stede og kunne også notere ned opplysninger av interesse som framkom under rettsforhandlingene og vitneavhørene.

3.2 Litt om problemstilling og teori

Et sentralt spørsmål fra den senere tids debatt og rettstvist om neidensamenes tradisjonelle rettigheter har vært omfanget av neidensamenes reinhold. Litteraturen – og rettsapparatet – har hevdet at reinholdet var sterkt begrenset og at fjellsamedrifta tidlig fikk innpass i siidaens territorium.

I denne framstillingen vil jeg forsøke å sette mål på reinholdet for å prøve denne påstanden, spesielt i forhold til den samtidige reindrift ellers i det samiske bosettingsområdet. En fore­løpig påstand er at karakteristikker som sterkt begrenset reinhold og ubetydelig reinhold ofte har tatt utgangspunkt i volum på den fjellsamiske reindriften slik den utviklet seg, særlig ut over på 1800- og 1900-tallet, og ikke i reell komparasjon med reinholdet i andre områder i samtida.

For øvrig blir det vesentlig også for Neidens vedkommende å se på den samlede ressursutnyttelsen og reinens posisjon i en slik sammenheng.

Reindriften i Neiden reiser også det klassiske problemet om overgangs- og differensieringsprosessen innen samekulturen. Når, hvordan og hvorfor skjedde overgangen fra et jakt- og fangstsamfunn til spesialisert reindrift, alternativt til fiskerbondeutøvelse? (Jfr. NOU 1984:18. Om samenes rettsstilling:74-75.) Debatten har vært særlig intens om overgangen fra jakt og fangst til storstilt tamreindrift (for forskningsoversikt se f.eks. Lundmark 1982:13 ff., Kvist 1989:10 ff., Hansen 1990:4 ff., Hansen 1994).

I litteraturen har gjerne jakt- og fangstsamfunnet blitt beskrevet som den opprinnelige ressurstilpassing, med en selvforsyningsøkonomi basert på rik tilgang på fisk og vilt – et slags opprinnelig overflodssamfunn. I et slikt samfunn skulle tamreinhold være unødvendig, med unntak av et lite antall dyr til transport og til lokking under jakt. Større tamreinhold var ikke aktuelt som økonomisk grunnlag (Vorren 1978:145 ff.). Så lenge disse opprinnelige veidesamfunnene ikke ble for mye utsatt for ekstern innflytelse, var de veltilpasset en økonomi som i alt vesentlig var basert på utnyttelse av naturressursene. Når veidesamfunnene utviklet seg mot oppløsning eller differensiering, var årsaken først og fremst å finne i eksterne forhold, med omgivende samfunn som øvet et økende press mot veidesamfunnene.

En sentral teori om overgangen i utnyttelsen av reinen er lansert av Tim Ingold. Den opererer med tre faser og legger større vekt på interne mekanismer, men uten å utelukke eksterne pressfaktorer. I første fase, i det mest rendyrkede jakt- og fangstsamfunnet, skulle villreinen ha blitt høstet utelukkende for samfunnets eget konsum. Andre fase skulle ha medført begrenset omfang av tamreinhold, men fortsatt primært for eget forbruk. I tredje fase derimot fant det sted en overgang til ekstensiv tamreindrift integrert i en markedsøkonomi. Disse tre fasene kommer til terminologisk uttrykk i Tim Ingolds bok der denne teorien lanseres, Hunters, Pastoralists and Ranchers (1980).

For Varangers vedkommende er det lansert en hypotese om direkte overgang fra jakt og fangst til storstilt tamreindrift, altså til ranching, utenom etappen pastoralism (Olsen 1984:230 ff.). Denne hypotesen er blitt kritisert især på basis av kildemateriale om sjøsamene her på 1600- og 1700-tallet (Nielsen 1986:30). Odner har også stilt spørsmålstegn ved den tidligere aksepterte oppfatning om kronologien i overgangen; bl.a. vil han utvide det samiske féholdet betydelig bakover i tid (Odner 1992:bl.a. 181, Niemi 1991:505-507).

Ut fra dette reiser seg naturlig spørsmålet om hvor brå overgangen egentlig har vært og i hvor stor grad samfunnene har vært rendyrkede. Spørsmålet er også knyttet til det klassiske problem om spenningen mellom kontinuitet og endring i en kultur. Østsamene har, som vi har sett, blitt primært betraktet som et veidefolk like til sammenbruddet av den tradisjonelle kulturen i vårt eget århundre. Ifølge det meste av litteraturen var reinholdet kun en hjelpenæring innrettet mot de behov jakten og fangsten stilte (jfr. Vorren & Manker 1976:127).

En hypotese for dette arbeidet er at reinholdet var større enn utsagn av denne typen skulle tilsi og at østsamenes økonomi langt tilbake var mer differensiert enn det mer eller mindre rendyrkede bildet av veidekulturen skulle indikere. Hypotesen skal vi særlig teste i forbindelse med framstillingen som følger om Neidensiidaen.

Vår hypotese har også forankring i et tredje synspunkt på overgangs- og differensieringsproblematikken, som også bryter med det tradisjonelle synet på en homogen, harmonisk og balansert mer eller mindre rendyrket veidekultur. Dette tredje synspunkt har bl.a. blitt benevnt som en humanistisk tilnærming eller en emisk/ innenfra-tilnærming som legger stor vekt på indivduell handling og rasjonalitet for målrettet agering. Selv om denne ageringen skjer innen rammene for et organisert samfunn, legger dette synspunktet vesentlig vekt på individualitet og husholdsautonomi. En slik teori har Knut Odner lansert i sin store studie av samene i Varanger (Odner 1992, med bl.a. ref. til Riches 1982). Dette synspunktet framhever også at samfunnet var preget av differensiering langt tilbake i tid, for Varangers vedkommende med bl.a. introduksjon av geit og sau alt rundt 1300 (Odner 1992:181), samtidig som et sett av andre ressurser ble utnyttet, også handel med ikke-samiske grupper. Lars Ivar Hansen har særlig poengtert handelens posisjon i den eldre samiske økonomien. Ved å komparere de ulike samiske regioner med hverandre, finner han at de samiske områder som lå lengst mot nordøst i Finnmark, maktet å stå i transaksjon med tre store handelssystemer, det dansk-norske, det svenske og det russiske – samtidig var det disse områdene som lengst beholdt forankringen i en omfattende fangst- og jaktkultur. Den store markedsetterspørselen etter skinn- og pelsvarer bidro slik til at jakt- og fangstkulturen ble bevart og videreført like til 1700-tallet (Hansen 1990, 1994).

Det synes å være godt grunnlag for å revurdere tidligere oppfatninger om den eldre samekulturen som enkel, lite utviklet, rendyrket og med klare overganger i økonomi og med sterkt preg av egalitet. Således er det heller et motsatt bilde som tegnes, der differensiering og fleksibilitet er mer iøynefallende og der også intern konflikt hører med. Dette gjelder også østsamekulturen.

Også for forhistorisk tid har det vært en debatt om reinens posisjon i den samiske økonomien, med utgangspunkt i Kjelmøy-funnene. Simonsen tolker det store innslaget av reinhorn som et uttrykk for tidlige tamreinhold, med sesongflyttinger mellom innland og kyst slik som vi kjenner det fra historisk tid. Olsen derimot argumenterer for at dette var et jakt- og fangstsamfunn og at bein- og hornmaterialet i alt vesentlig var råmateriale til redskaper som var fraktet hit etter jakt- og fangst i innlandet. Et funnmateriale som Olsen særlig mener tyder på at dette var et jaktsamfunn, er ornamenterte pile- og lansespisser med sannsynlige eiermerker (jfr. pkt. 3.4.). Disse mener Olsen det er grunn til å anta nettopp ble brukt til reinjakt (Olsen 1994:135).

Jeg har ikke kompetanse til å gå inn i denne debatten på basis av det arkeologiske materialet. Uten at jeg kan ta standpunkt til de realhistoriske forholdene i Kjelmøy-fasen, vil jeg imidlertid hevde at jakt og tamreinhold ikke nødvendigvis har ekskludert hverandre. For et generelt synspunkt som framhever differensiering og fleksibilitet er det et hovedpoeng at jakt og tamreinhold eksisterte side om side. For historisk tid var jo dette tilfelle ikke minst nettopp i de østsamiske siidaene, noe vi alt har sett eksempler på.

3.3 Territorium

Som Tanner sier det: Neiden dannet fordom en betydande lapp-sit. I de eldste kilder, fra andre halvdel av 1500-tallet, viste siidaen faktisk ekspansive tendenser ved at den utvidet sitt territorium vestover like til Tana med bielva Polmak, noe norske myndigheter protesterte mot overfor de russiske myndigheter, med den følge at russerne ved Polmakelva brøt opp og trakk seg tilbake (Johnsen 1923:83, 88). På 1600-tallet viste Neidensiidaen også tendenser til ekspansjon i sørvest ut over grensen mot Enaresiidaen. På Enaretinget i 1671 og 1672 kom det fram at Enaresiidaen tidligere hadde tillatt neidensamene å fiske i vann innen Enaresiidaen, men at de nå hadde blitt for nærgående og permanente her. Derfor slo tinget fast at de skulle trekke seg tilbake og rive sine hus her. Det er ikke umulig at russiske myndigheter og den russisk-ortodokse kirka oppfordret til ekspansjon som ledd i rivaliseringen om fellesterritoriet (Tanner 1929:214-215).

Imidlertid er dramatiske episoder som dette unntak i grensehistorien til Neidensiidaen. Grensene var svært stabile over lang tid, men med den fleksibilitet i bruk som vi kjenner fra siidaene i øst.

Neidensiidaen var organisert omkring vassdragene Neiden og Munkelv som begge har nedslagsdistrikt i innfjorder i Kjøfjorden. I prinsippet er det også for Neidensiidaens vedkommende vannskillene som danner grensegangene. Imidlertid var det i praksis, på grunn av fleksibiliteten i felles bruk med naboene, noen unntak fra vannskilleprinsippet. I vest/nordvest grenset Neiden mot den sjøsamiske Varangersiidaen. Ved sjøen gikk grensen langs østsiden av Bugøy­fjorden og inne i landet øst for Garsjøen. I 1744 opplyser imidlertid Schnitler at neidensamene fisket både i Garsjøen og i Dirgejávri godt vest for grensen, mot at varangersamene til tider fikk trekke sørover like til Neidenelva med sin fangst og sin reindrift. På samme måten har vi alt sett denne fleksibiliteten i grenseområdet mot Enare, noe som altså til slutt ble problematisk for enaresamene. Men på 1700-tallet kan vi se at det store vannet Ijávri (Ijärvi) sør for grensen ble benyttet både av samer fra Enare, Neiden og Utsjok (Aritzby). Grensen gikk like nord for Ijávri der Neidenelva løper ut på sin vei til havet, og østover nord for Kuollisjávri (Guollejávri, finsk Tsuolisjärvi) for å støte på grensepunktet – råmerket – mellom Enare, Neiden og Pasvik ved Rissenjunni. Herfra gikk grensen mellom Neiden og Pasvik nordover langs fjellet – og vannskillet – Veahcir og videre nordover øst for Munkefjorden og Korsfjorden slik at den vestlige del av Skogerøya og hele Kjøøya, Giev'jo, tilfalt Neiden. Den østlige grensen ved Varangerfjorden endte ved Geresgohppi ytterst på Skogerøya, den vestlige grensen ved Bugøyfjordens østlige nes. Rett utenfor ligger Bugøy (Bugøynes), som i eldre russiske kilder ofte omtales som Veres navolok, for russerne et slags antatt grensepunkt mellom Russland og Norge før grenseoppgangen i 1826.

Ifølge Schnitler hadde Bugøy og fjorden innenfor vært benyttet av varangersamene til fangst og jakt, ofte i samarbeid med neidensamene. Slik et sjøsamisk vitne beskrev det for Schnitler i 1740-åra med et eksempel: Om lag 30 år tidligere hadde han og hans bror vært på Kobbeskiøtterie i Bugøyfjorden sammen med neidensamer. Byttet de felte, ble delt med Neidens finner i lige Deele. Om lag en halv snees Aar tidligere hadde varangersamene begynt å slå seg ned i fjorden. Vanligvis benyttet neidensamene ikke lenger fjorden verken til fiske eller jakt, slik som da de var en 30 Familier som de fordum vare; nå var de bare 8 familier igjen – de var bortdøde til en 8 Familier (Schnitler I:434).

Ved grenseoppgangen mistet som nevnt Neiden om lag halvparten av sitt territorium som inkluderte mesteparten av det gamle høst- og vinterområdet. Intensjonen hadde egentlig vært å la den nye riksgrensen følge den gamle siidagrensen mellom Enare og Neiden. Men en uklarhet omkring grenseoppgangen førte til at linjen Reisa'gora og Reisa'oaivi ble fulgt, med den følge at Neidensiidaen ble delt. Det kan synes som om de russiske delegater var mer opptatt av Pasvik enn av Neiden; Neiden ble heller ikke befart av dem. Neiden ble derfor i noen grad overlatt til vilkårlighet med hensyn til grensedragning (Andresen 1989:55-40). Ifølge grenseavtalen skulle neidensamene få benytte sitt gamle høst- og vinterområde så lenge de som var husbønder i 1826 levde. Grensesperringen mellom Finland og Norge i 1852 synes ikke å ha påvirket dette da den bare gjaldt grensestrekningen lenger vest, den som ble traktatfestet i 1751. Ifølge Vorren fortsatte neidensamenes flyttinger til de gamle boplassene på finsk side like til 1884 (Vorren i Lunde 1979:63). Muntlig tradisjon i dag hevder at reduserte flyttinger til disse stedene fortsatte helt til begynnelsen av dette århundre, men nå i liten grad som familieflyttinger. Finske myndigheter synes ikke å ha vært klar over dette før restene av neidensamenes flyttinger helt opphørte (jfr. Hålogaland lagmannsrett, ankesak nr 36/86 A; Rettsbok etter rettssak oktober 1988:5).

I de eldre dansk-norske kildene omtales neidensamene som Neidens Finner, Neidens Rydske Finner e.l.

Østsamene i Neiden synes første gang kildebelagt i et dokument fra 1517, det såkalte gavebrevet til tsar og storfyrste av Moskva, Vasilij III Ivanovitsj, egentlig en skatteinstruks til tsarens to fogder i lappmarkene. I instruksen garanterte tsaren støtte og vern til samene mot nabofolkene, som måtte holde seg borte fra deres områder. Til gjengjeld måtte de betale skatt til tsarens fogder, også samene udi Niafdain (Neiden). (Jfr. Johnsen 1923:80-81; instruksen er i sin helhet oversatt og gjengitt av Lilienskiold i Nordnorske samlinger III, Speculum Boreale II:185 ff.). Skatten til Kola Borge fra alders tid ble på denne tid bl.a. betalt i reinskinn (Broch & Stang 1961:28). Rettighetene og beskyttelsen av østsamene ble gjentatt i tsarbrev i 1556 og i forliket mellom tsaren og den dansk-norske konge i 1563 etter at neidensamene hadde klaget over at norske undersåtter hindret deres havfiske. Klagen var av tsaren blitt tatt opp med kongen med forliket som utfall, der samenes rettigheter ble bekreftet og beskyttet. På denne tid lå forholdene gunstig til rette for avtaler og samarbeid mellom de to riker fordi de hadde en felles rival i Sverige som lenge hadde vært offensiv i sin nordområdepolitikk.

Det er mange eksempler på at Danmark-Norge opptrådte med stor varsomhet overfor Russland i grensestrøkene og med strenghet overfor egne undersåtter som oppførte seg usømmelig her. Denne politikken falt ikke sjelden i favør av østsamene. Et eksempel på streng lokal dansk-norsk justis er bøteleggingen i 1567 av Oluff Jempt på Lille Ekkerøy som hadde vært østenhavs og drevet gudsbespottelse. Et annet eksempel er bøteleggingen i 1590-åra av Endre Pedersen på Vadsøya som hadde stjålet reinsdyr fra østsamene (Niemi 1983:151).

Også et annet russisk dokument kaster lys over Neidens eldre historie. Den første russiske jordeboka over nordområdene ble utferdiget av Vasili Agalin i 1574. Boka skal være gått tapt, men Alaj Mikhalkovs manntallsregister fra 1606-1608 skal i vesentlig grad være basert på Agalins bok. Her omtales Njavdema hvor det bor skattepliktige bønder, med råderett over elva Nevdema med laksefisket og fiskeplass ved øya, som trolig er Kjøøya. Likeså omtales neidensamenes fiske i innsjøene etter hvitfisk, deres skattetakst og forholdet til Petsjengaklosteret (Gorter-Grønvik 1988:45-46; teksten er i 1965 oversatt fra russisk av Alexander Perminov, Slavisk-baltisk institutt, Universitetet i Oslo, på basis av tekst i Charusin 1880).

I forbindelse med skattleggings- og grensestridighetene fra 1590-åra, først mellom Russland og Sverige (som endte med Teusinafreden i 1595), dernest mellom Sverige og Danmark-Norge (som ble avgjort ved Kalmarkrigen 1611-13 og den følgende Knærød-freden), får vi et fyldigere materiale om Neidensiidaen. Alt tyder på at siidaen sto seg godt på denne tid og ble betraktet som en ressurs i fiskal sammenheng. Fra 1593 av finnes dansk-norske skattelister i lensregnskapene som også omfatter Neiden. Dette året ble det registrert 10 skattemenn i Neiden, i 1596 8. Vi har her i hovedsak å gjøre med familieoverhoder. Antallet er ikke langt unna det samme gjennom 1700- og 1800-tallet. – Vi skal straks vende tilbake til kildematerialet fra tida rundt 1600.

3.4 Årsrytmen og flytte­mønsteret

Årsrytmen og flyttemønsteret er særlig beskrevet av Vorren, som framstillingen på dette punkt i alt vesentlig er basert på (eks. Vorren i Lunde 1979:60-61, Vorren i Aarseth 1989:27-29).

De tradisjonelle vinterboplassene lå ved Bak'kanjohka, finsk Pakanajoki, Vuoddasjávri og Jienajávri, med Bak'kanjohka som sannsynligvis den viktigste. Navnet Bak'kanjohka / Pakanajoki har trolig finsk opprinnelse; navnet slik det framtrår betyr hedningeelva. Forklaringen på navnet har etter alt å dømme sammenheng med at dette stedet hadde kapell, ved Girkojávri eller Kirkkojärvi ( Kirkevann), og at finnene kan ha sett ned på den avgudsdyrkelse som lå i østsamenes billedtilbedelse med korsning og bukking foran ikonene. Trolig var det her Trifons kapell ble reist. Tomta har vært godt synlig like til våre dager. I 1902 besøkte distriktslege A.B. Wessel stedet og fore­tok en enkel registrering. Kapellet var om lag 6 x 5 meter i grunnareal, altså noe større enn det nåværende St. Georgs kapell under Skoltefossen i bygda Neiden (Wessel 1938/1977:100, jfr. Paulaharju 1973:135). I dag er det for øvrig fortsatt også en rekke andre kulturminner i området etter neidensamenes vinteropphold her, som rester etter stabbur.

Tida på neidensamenes vinterboplass artet seg på lignende vis som ellers i det østsamiske området.

I april ble vinterboplassen forlatt og ferden ut til vårboplassene tok til, via sommerboplassen Skoltebyen nedenfor Skoltefossen ved Neidenelva. Her ble vinterutrustningen lagret og sommerutrustningen tatt fram. Etter et kort opphold i Skoltebyen fordelte familiene seg på fiskeplassene langs Kjøfjorden, som Storbukt (Nir'vagohppi), Strømsnes, Valen (Coalgam) og Nordleirvåg (Ruos'sa'vuodna). Her ble kvinnene, barna og de gamle igjen for å drive laksefiske mens mennene dro ut på havfiske med basis på Kjøøya. Mønsteret er således helt parallelt til pasviksamenes. Fiskestasjonen Kjøøya er omtalt alt av Lilienskiold i 1690-åra:

Kiø, hvor de Finner aff Neiden ved fiskeriets tid haffver deris tilhold, ligger yderst udj Kiøfiordens aabning, syd-sydvest offver fra Wazø ved 1 1/2 Mil til beregning. En liden dog græsrig Øe (Lilienskiold i Nordnorske Saml. IV/2, 2:84).

Alt tyder på at Kjøøya på dette tidspunkt hadde vært i bruk som sesongboplass i mange hundre år, kanskje siden ca. 800/900 f.Kr. (Olsen 1984:bl.a. 52, Olsen 1994:115 ff.). På tilsvarende vis synes det klart at Kjelmøya, like øst for Skogerøya, innen Pasviksiidaen har en historie med kontinuitet langt tilbake i førhistorisk tid. En kilde som tyder på det, er de førhistoriske ornamenterte pile- og lansespissene som er funnet på Mestersanden på Kjelmøya og som er gjenkjent av østsamer i vårt århundre. Ole Solbergs utgravinger på Kjelmøya brakte for dagen bl.a. slike ornamenterte saker. Tanner foreviste en reproduksjon av et slikt funn for noen samer fra Suenjel og Petsjenga. Uten at de visste noe om opphavet, slo de straks fast at ornamentene var gamle bumerker som de mente stammet fra Pasviksiidaen. Disse ornamentene var med andre ord bærere av en lang tradisjon, som godt kan ha vært tusen år gammel (Tanner 1929:371-72, Storå 1971:90, Simonsen i Lunde 1979:38, Olsen 1984:109-111, 164., Olsen 1983:321, Olsen 1994:135 ff.). Major Schnitler fant også under sine undersøkelser i 1744 at neidensamene hadde Kjøøya, som han omtaler som Kiøholm, slik det hadde vært fra gammel tid, og anderledes mindes Vidnerne ikke, ei heller have det anderledes af deres Forældre hørt. Nå oppholdt det seg her åtte familier med nogle Faar, men i forrige Tider have de været mer,... (Schnitler I:334). Denne skildringen tyder på at det i eldre tid var vanlig at hele familien fulgte med til havfiskestedet. Det er sannsynlig at fjordfisket etter laks ble mer vanlig ut over på 1800-tallet.

På Schnitlers tid var imidlertid også andre blitt interessert i Kjøøya. Her rodde nå nemlig også sjøsamer og nordmenn. Men disse hadde i motsetning til neidensamene ikke egne hus, heller ikke fikk de anledning til å skjære torv på øya eller benytte beitene her – dette ble forbeholdt neidensamene. Under fisket bodde nordmennene og sjøsamene i gammene til neidensamene, som tage vel imot dem. Riktignok hadde en norsk sjøsame ca. fem år tidligere slått seg ned på øya, men det skeede med forlof av Neidens Finner (Schnitler I:427).

Schnitlers materiale viser at neidensamenes samfunnsorganisasjon var fullt intakt i spørsmål om siidaens interesser utad og at deres rettsoppfatninger må ha blitt respektert, som vi også skal se flere eksempler på nedenfor. Schnitlers eksaminasjonsprotokoller er en viktig kilde også om nabofolkenes rettsoppfatninger idet hans tingvitner i Varanger var representanter for sjø- og fjellsamene og nordmennene – ingen østsamer finnes på lista over tingvitnene her.

Under våroppholdet ble det også drevet handel med nordmennene i Vadsø og med pomorene. Alt fra 1600-tallet ble Neiden særlig knyttet til Vadsø handel, mens Pasvik ble knyttet til Vardø handel (jfr. pkt. 3.5.).

Ved St. Hanstider flyttet så familiene til sommerboplassen under Skoltefossen (finsk Isoköngäs eller Kolttaköngäs) ved Neidenelva. Med godt og langvarig torskefiske i fjorden var det ikke uvanlig at kvinnene, barna og de eldre flyttet først. Ved St. Hanstider fikk de også besøk av en russisk munk som kom for å undervise dem i St. Georgs kapell. Giftermål derimot skulle helst skje i Kloster-Kirken i Pasvik (jfr. Schnitler III:72). Familiene holdt til på Skolteplassen gjennom laksesesongen i elva. Dels ble det kastet med not i fossen, livjelak. Etter kvenenes innvandring til bygda og deltakelse i fisket, overtok etter hvert den finske betegnelsen käpälä, en betegnelse som fortsatt er i full bruk, liksom selve fisket. Dels ble det fisket med drivgarn nedenfor fossen, golgasted. I eldre tid skal neidensamene også ha fisket med stengsel ovenfor fossen (Leem 1767:350-351).

Helt fram til godt inn på 1800-tallet beholdt neidensamene laksefisket i elva som en eksklusiv rettighet, med en viss modifikasjon i eldre tid, som vi skal se nedenfor. Alle tilgjengelige kilder bekrefter dette (jfr. Tønnesen 1972/1979:254). F.eks. slår Schnitler, under sine undersøkelser i 1740-åra, flere ganger fast at den eksklusive rett gjelder. Selv om neidensamene tidvis delte de fleste andre ressurser innen siidaen med naboene, var Dog Laxe-Fiskeriet ... Neiden Finner Alleene i possession af, saa at (de) fra dette Laxefiskerie altid have afholdet de Norske undersaatere (Schnitler I:425). Dette fisket Russe-Finnerne sig alleene have forbeholden (Schnitler III:72). I forbindelse med forhandlingene om grensekonvensjonen av 1826 ble det også slått fast at de russiske finner til nå hadde hatt eksklusiv rett til laksefisket i elvene i fellesdistriktet (Johnsen 1923:338). Som vi skal se, kom dette snart til å endre seg.

Vi har alt sett at laksefisket i Neidenelva omtales på 1500-tallet i russiske kilder. I 1598 besøkte den svenske skattefogden Olof Andersson Burman Neiden og ga denne skildringen av sommerboplassen:

«... Neudama fors ther som Neudama lappar bruka effter lax Mur är en wacker platz som rydzerna haffua och bruka theris Handlingh om Sommertiidh med Ståttlige hus opbygde» (Tanner 1929:215-216, Fellman 1910 I:307).

Her går det tydelig fram at Skolteplassen var bebygd og i aktiv bruk om sommeren og at russerne sto for den offentlige forvaltning og handel som fant sted her. Mesteparten av laksen gikk trolig til klosteret i Petsjenga, dernest til Kola (jfr. Leem 1767:350 ff.) Selv om neidensamene hadde bekreftede gamle rettigheter til Neidenelva og laksefisket her, måtte de på grunn av klosterprivilegiene dele noe av herlighetene med munkene. I et russisk aktstykke fra 1620-30-tallet heter det at Neidenelva tilhører Neidenlappene for 3 fjerdedelers vedkommende mens 1/4 tilhørte munkene som fisket her (Broch & Stang 1961:28). Det er intet som tyder på at andre grupper enn disse to fisket i Neidenelva. Om enaresamene heter det uttrykkelig at de ikke fisket i Neiden.

Imidlertid kan nok andre enn russerne ha drevet oppkjøp av laks i Neiden så tidlig som rundt 1600. På hollandske kart finnes Neiden påfallende ofte fra denne tid, første gang på europakartet fra 1595 laget av 1500-tallets mest berømte kartograf, hollenderen Gerhard Mercator; Neiden skrives her Naydani. (Om Mercator se Nissen i Willoch 1960:34). Likeså finner vi Neiden, Neeuffdoma, på nederlenderen Simon von Salingens kjente kart over det nordøstlige Europa utgitt i 1601. (Om von Salingen se Nissen i Willoch 1960:36. Fra 1594 foretok han fire studiereiser til Nord-Norge, Kolahalvøya og Kvitsjøen etter oppdrag fra den dansk-norske kongen, først Fredrik 2., der­etter Christian 4.). Nederlenderne drev ivrig seilas østenhavs og oppsøkte både Kvitsjøen og lappmarkedene langs kysten. De var tydeligvis også innom Kola og handlet laks fra munkene (Leem 1767:350, jfr. Storå 1971:81-82), som altså hadde mottatt laks fra østsamene, også østsamene i Neiden. Muligens oppsøkte de også Neiden direkte, liksom vi vet at de oppsøkte munningen av Tana. Stedsnavn i Neiden kan være en indikasjon på dette, nemlig bekken Kiparijoki, samisk Giperjohka, norsk Kyperelva, og Bøkkermyra og Bøkkermælen. Kyper har sammenheng med kipper, som var en vanlig eldre betegnelse på bøkker, altså en tønnemaker. I nedertysk er termen Küfer (av latin cuparius), i nederlandsk kuijper (Qvigstad & Olsen 1924:291, Paulsen udat.:86). Det kan ha eksistert en bøkkerbod med laksemottak og salthus alt på denne tid. I Michalkovs manntallsregister fra tidlig på 1600-tallet, som vi alt har referert, omtales Njavdemahuset hvor det er en fiskeplass hvor Michailovsbekken renner ut (Gorter-Grønvik 1988:45). Kan dette ha vært bøkkerens hus og Kyperelva som ligger like innenfor Mikkelsnes i Neiden?

For øvrig vet vi at Vadsøhandelen i alle fall fra 1690-åra hadde en dreng plassert hos kipperen til Neiden elv (Niemi 1983:279). Kipperboden i Neiden under Vadsø handel er også omtalt ut over på 1700-tallet (Qvigstad & Olsen 1924:291, Beronka 1933:42).

På sommerplassen under Skoltefossen ligger fortsatt St. Georgs kapell. Det har vært en alminnelig oppfatning at kapellet er reist på Trifons tid, om lag samtidig med Boris og Glebs kapell i Pasvik, som skal være innviet i 1565 (jfr. Johnsen 1923:83). Imidlertid kjenner jeg ikke til noen fullgod dokumentasjon av dette. Den nåværende kapellbygning i Neiden er ut fra tekniske vurderinger ikke så gammel, mer sannsynlig fra tidlig på 1800-tallet. Det er påfallende at kapellet ikke konkret omtales for den eldste tid, heller ikke i kilder der en skulle forvente slik omtale, f.eks. av Lilienskiold i 1690-åra som i sin topografiske beskrivelse var opptatt av forholdet til russerne. Han gir en nøyaktig beskrivelse av fjordene, øyene og elvene i Sør-Varanger, Østenhafsside, som han for øvrig mener tidligere hadde vært norsk. ( ..., som fordum haffver voren Eders Kongelig Mayts Arfue Undersotteris Rætte boligsæde og næringsplatzer, mens nu mere formedelst de Bergenskis skadelige forhold vanartet til dis offerflødigere vrimmel-laug oc tilløb aff rysser, Finner oc Munche, som hærligheden dis graadigere nøtter, indtil den plat fra landsens indbyggere affskieris, ...). I forbindelse med beskrivelsen av Pasvik og Klosterfjorden (dvs. innerste del av Bøkfjorden) omtales pasviksamenes Rysse Kircke ved Finnesædet, men under omtalen av Kjøfjorden og Neiden sies det ikke noe om kapell her (Lilienskiolds Speculum Boreale, i Nordnorske samlinger IV, Finnmark omkring 1700, II, 2. hefte:84-86).

Første gang kapellet under Skoltefossen omtales synes å være i 1744 av Schnitler, som beskriver den russiske munks besøk her ved St. Hanstider og ved jul (jfr. Schnitler III:72), dernest i 1763 av Jessen-Schardebøl som sier at Ved Neidens Elv er et russisk Capell eller Skole (Jessen-Schardebøl 1763:250). Allikevel er det ikke usannsynlig at en fra den tidlige russiske misjonstid har hatt to kapell i Neiden, et på vinterboplassen og et på sommerboplassen, slik mønsteret tydeligvis også var i Pasvik. I så fall har det opprinnelige sommerkapellet blitt sanert og erstattet med en ny bygning, den som fortsatt står der i dag. Ut over på 1800-tallet ble bruken av Skolteplassen stadig mer utvidet, følgelig økte også behovet for et funksjonsdyktig kapell her.

Under sommeroppholdet var reinen på Skogerøya, samisk Sallam, i de eldste kilder omtalt som Salem, på russisk Ostrov Salim (jfr. Paulsen udat.:32-33). I Burmans beretning får vi en omtale også av reinholdet og sommerbeitet – på denne måten fokuserer Burman på de to helt sentrale ressursene i neidensiidaen, laksen og reinen:

Eene Øø ligger vthan føre Neudoma fiord heetter Salem, och Strecker then Eene Eenda til Räffuas Wono (Revøysund), och är en mächtigh stoor Øø wäll tre store milor om kringh, om Sommer tiid haffua lapparna alle sine Renar ther på gångendes.

Også Lilienskiold omtaler Skogerøya som neidensamenes sommerbeiteland, øya nøttes aff de Neidens-Finner till deris Reensdyrs føde (Lilienskiolds Speculum Boreale, i Nordnorske samlinger IV, Finnmark omkring 1700, II, 2. hefte:84). Denne praksis med bruk av Skogerøya som neidensamisk sommerbeite ble, som vi skal se, utøvd like til 1900-tallet.

I slutten av august flyttet siidaen til høstområdet hvor familiene spredte seg på flere boplasser, ved Kotajärvi (Goahtijávri), Sevettijärvi (Cevvetjávri), Tsjuolisjärvi (Kuolisjávri, Guollejávri), Räkkijärvi (Rekkijávri) og Nuortijärvi (Neuttejávri) ved Neidenelvas øvre løp.

I en beskrivelse av fogden Nils Knag i forbindelse med den årlige pretensjonsreisen til Kola (Malmis) får vi nøyaktig tidfestet byttet mellom høst- og vinterboplass i eldre tid. Fogden kom 21. desember 1690 til vinterbyen for å tingstevne de Rydske Finner i Neiden, men de var ei komne til Byen, thi de boede end i deres Høstbyer. Imidlertid kom de fleste dagen etter slik at tingsamlingen kunne avvikles der skatteutligningen var viktigste spørsmål, dvs. ligning for følgende års innkreving som skulle skje i juni ved sjøen. Også skysningen ble utlignet. Det er tydelig av beskrivelsen at skatteligningen skjedde i form av forhandling mellom fogden og norraz. (Jfr. Danske Magazin V, 1756, i Varanger Årbok 1982:102-103).

I eldre tid markerte således juletinget skillet mellom bruken av høst- og vinterbosted. På Schnitlers tid kom det en russisk munk til vinterboplassen for at underviise Neidens Finner, liksom en munk også kom til sommerboplassen og kapellet her ved St. Hanstid (Schnitler III:72). Dette mønsteret går trolig tilbake til den tidlige misjonen og fortsatte helt til oppløs­ningen av den tradisjonelle flyttingen. Rent språklig tyder Schnitlers beskrivelse på at den russiske munk kom til Skolteplassen både om sommeren og om vinteren. Dette kan neppe være riktig ut fra det vi vet om flyttemønsteret. Etter alt å dømme var fortsatt vinterboplassen i innlandet, og det er rimelig at det var hit munken søkte på sin vinterreise til neidensamene.

3.5 Integrasjon, press og forsvar av rettigheter (1600-1700-­tallet)

På 1600- og 1700-tallet økte den dansk-norske interesse for de vestlige østsamesiidaene. Etter Kalmarkrigen var Sverige ikke lenger rival i området. Forholdet til Russland var stabilt, og i forbindelse med et framtidig grenseoppgjør ville det være fordelaktig med posisjoner i området. Da de russiske klosterprivilegiene ble avviklet, var også mulighetene større for andre handelsaktører i østsamesiidaene. Således hadde den økte interessen en klar statspolitisk og fiskal dimensjon. Men i tillegg kom den merkantile og lokale økonomiske dimensjon. Laksen ble en særlig ettertraktet handelsvare for de nærmeste handelsstedene Vadsø og Vardø. Dessuten økte tydeligvis interessen blant nabofolkene for de lokale ressurser som siidaområdene kunne by på. 1600- og 1700-tallet er ei tid i Varanger med endringer i bosettingsstruktur og økonomi. Dette fikk konsekvenser også for østsamesiidaene, der Neiden var i den mest utsatte posisjonen på grunn av sitt nære naboskap med ekspansive naboer.

Også innen Neidensiidaen må spesielle demografiske forhold ha gjort seg gjeldende. Vi har tidligere slått fast at familieantallet i siidaen var uhyre stabilt, fra 1500-tallet og like til vårt eget århundre. På slutten av 1600-tallet var det imidlertid oppe i 17, i 1716 sogar 22, men disse tall markerer absolutte unntak. Schnitler sier da også i 1744, da neidensamene utgjorde 8 familier, at de I gamle Tider ... vare mange (Schnitler I:348). Den vekst som tallene på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet tilsier, er trolig forklaringen på at også Neidensiidaen på denne tid viste ekspansjonstendenser, mot sør som vi alt har sett, men også mot vest, inn i Dirgejávri-området (Schnitler I:348).

Ved midten av 1600-tallet var det klart at Vadsø-handelen hadde begynt å få kontroll over lakseomsetningen i Neiden, mens Vardø hadde begynt å få en tilsvarende posisjon i Pasvik. Det statlige engasjementet for å høste av laksefangsten her var også tydelig ut over i første halvdel av 1600-tallet, noe f.eks. Christian 4.s forordning om laksetienden af Neiden av 1639 viser, gjentatt ( atter paabydis) i 1640. I 1639-resolusjonen understrekes det at neidensamene skulle erlegge vanlig rættighed oc Tiende hvert år, og en egen paafunden sædvane de hadde understaat sig, som de hadde kalt Tiendekande avvises. 1640-resolusjonen viser noe av begrunnelsen for neidensamenes vegring mot tiendebetalingen til de dansk-norske myndigheter: Munkene østen ofuer fra Wardhuus ytet nemlig ikke tienden, derfor burde også de fritas (Lilienskiolds Speculum boreale II, i Nordnorske samlinger, VII, Finnmark omkring 1700, 3:251-252).

Stedsnavn som Brashavn og Braselv i Kjøfjorden vitner om tilstedeværelse i Neidensiidaen av handelsmenn fra Vadsø på denne tid. Familienavnet Bras er vel kjent i Vadsø gjennom mesteparten av 1600-tallet; det var nærmest et dynasti, med etablering i Vadsø alt på 1620-tallet (Niemi 1983:215-216, Beronka 1933:27). Etter som bergenserne fikk økt fotefeste i handelen i Varanger, viste de i det hele betydelig interesse for handelen med østsamene (jfr. Nilsen 1966:42). Ved oktroien av 1691 ble en deling mellom Vadsø og Vardø formalisert. Ut over på 1700-tallet, da Vardø opplevde en sterk tilbakegang, kom den norske del av handelen i begge siidaene under Vadsø (Niemi 1983:215-216, 278-280).

Som kjent mistet Bergen sitt handelsmonopol på Finnmark i 1715 (innledet 1681). Etter en tilnærmet frihandelsperiode (1715-28) ble monopolet gjeninnført, men nå gitt til en gruppe grosserere i København. Gjennom forskjellige forvaltningsregimer beholdt København monopolet til den endelige frigivelsen i 1789. At russehandelen fortsatt ble oppfattet som attraktiv, viser bergensernes forsøk på å komme tilbake i posisjon spesielt for denne handelen i forbindelse med søknader om å få finnmarkshandelen tilbake, f.eks. i 1736 (Nilsen 1966:178).

I 1653 ser det ut til at handel og statsinteresser ble direkte koblet sammen under høsttingsamlingen i Vadsø der tingvitner og kjøpmenn mente at varangersamene, som definitivt var norske privative samer, tidligere hadde hatt laksefisket i Neiden (Niemi 1983:278, Tanner 1929:215-16 med ref. til Solberg 1910). Dette kan ikke, som vi alt har vært inne på, ha vært rett. Mobiliseringen på tinget var trolig et utslag nettopp av lokale ønsker om å få norsk kontroll over laksefisket og laksehandelen i Neiden (jfr. også Tanner 1929:215-216). Det var da også symptomatisk at Brasfamiliens overhode selv var til stede på denne tingsamlingen og ledet an i vitneforklaringen.

Laksehandelen dreide seg om store kvanta og verdier. Av talloppgaver vi har fra andre halvdel av 1700-tallet ser vi at Vadsø-handelen kunne kjøpe omlag 7 000 kg laks fra neidensamene i løpet av én måned (Vorren i Lunde 1979:86). Situasjonen var neppe særlig annerledes på 1600-tallet.

Tross avviklingen av klosterprivilegiene, var det fortsatt en viss russisk handel i Neiden, ut over på 1700-tallet videreført av pomorene. Fra midten av 1700-tallet til 1810 drev Arkhangelsk-kjøpmannen Sergei Kolokoff regulær handel i Brashavn ved munningen av Kjøfjorden, stedet ble på russisk kalt Shapkino. Denne havna lå således like ved havfiskeplassen til neidensamene. I 1791 opplyses det at pomorer av og til pleide å overvintre innen Neidensiidaen. Under oppholdet her solgte de dessuten mel også til enaresamene (Tanner 1929:219). I tillegg til laksen var havfisken neidensamene produserte ettertraktet handelsvare. De var anerkjente havfiskere, slik den danske regjeringsøkonom Carl Pontoppidan skriver i 1790 (Pontoppidan 1790:234).

Vadsø-tinget i 1713 gir oss et godt innblikk i hvordan handelen med neidensamene artet seg. Det heter at det var gammel skikk at østsamenes varer (laks, tørrfisk, tran) ble betalt dels med penger, dels med varer. Det vanlige var at det ble betalt med penger for laksen, tranen og 1/3 av tørrfisken mens den resterende 2/3 av tørrfisken ble betalt med varer. Kjøpmennene var forpliktet til å forsyne østsamene rikelig med salt. Handelen måtte hvert år være avsluttet til Petri-Pauli-dagen ( Petersmesse), 29. juni. Nå var hovedfisket i elva slutt samtidig som vårfisket var over. Kjøpstevnet ble kombinert med skatte- og rettighetsinnkreving (Niemi 1983:278-279).

Også gjennom fiskalpolitikk – skattlegging – ble neidensamene forsøkt integrert i den dansk-norske staten, slik vi har sett eksempel på. Skattleggingen i dette området, som fort­satt var en del av fellesdistriktet mellom Norge og Russland, førte til mange mindre konflikter mellom norske og russiske lokale myndigheter, slik som i 1650-åra da den russiske fogden forbød neidensamene å erlegge tiende for laksefangsten til dansk-norske myndigheter (Niemi 1983:278). I andre halvdel av 1600-tallet synes det klart at neidensamenes fiskale forhold til Danmark-Norge var brakt i ro. Om­kring 1690 betalte neidensamene 3 våger tørrfisk pr. skattemann i regulær skatt samt 1/2 våg i rettighet til fogden. Skatten, i form av Fisk og Vahrer, ble gjerne levert kjøpmannen som i sin tur siden til Fogden i Pænge erlegger (Resen II:14-16).

Ekspansjon og endring i bosetting og ressursutnyttelse hos naboene i nord og vest innebar økt press mot Neidensiidaen. Værbefolkningen på nordsiden av Varangerfjorden intensiverte sin bruk av områdene sør for fjorden, som sanking av mose (til fôr), hugging av brensel og trevirke, kobbeveide osv. Også det offentlige benyttet seg av ressursene i østsamesiidaene, som garnisonen ved Vardøhus. I 1691 befalte et kongebrev at tømmer til kirke i Varanger og til ny amtmannsbolig i Vadsø skulle hogges i skogene i Neiden (Niemi 1983:333). I ikke liten grad hugget neidensamene tømmer og transporterte det med rein ned til fjorden for omsetning.

Fra midten av 1600-tallet klaget neidensamene gjentatte ganger over at den norske bruken gikk ut over deres næringsgrunnlag. Direkte skadeverk ble også forvoldt, som ulovlig jakt, ødelegging av gammer, o.l. Ekspansjonen til sjø- og fjellsamene fikk en del av de samme følger. Fra slutten av 1600-tallet krysset sjøsamene i Varanger Bugøyfjorden, den gamle siidagrensen. Ut over på 1700-tallet etablerte de bosteder langs sørsiden av Varangerfjorden til Jarfjord, langt inne på Pasviksiidaens område.

Fjellsamene begynte å flytte østover tidlig på 1700-tallet, som vi alt har sett. Fra sør synes enaresamene til en viss grad å ha ekspandert inn i eller opp til Neidensiidaen, trolig også utsjoksamene (jfr. Vorren i Lunde 1979:77, Schnitler I:348).

På denne måten hadde det oppstått et press mot Neidensiidaen fra flere hold, og siidagrensene ble krysset både i innlandet og langs sjøen. Dette skjedde under protester fra neidensamene. Dels ble de støttet av de dansk-norske lokalmyndigheter. Og tross alt ble i ikke liten grad også deres eget rettssystem respektert.

I de saker vi kjenner til fra denne tid som havnet på det lokale tinget, fikk neidensamene lenge full støtte i sine rettighetskrav. Især synes det klart at neidensamene fullt ut ble erkjent enerett til villreinjakt, reindrift og laksefiske (jfr. Tønnesen 1972/1979:120-121). Når andre ressurser, som fjordfiske, fôr, ved, tømmer o.l., ble benyttet av andre, skjedde det lenge uttrykkelig etter tillatelse fra neidensamene. Ut fra deres behov var det i perioder og i deler av året overflod på ressurser, som de bare benyttet sesongvis. Schnitlers undersøkelser gjengir en rekke eksempler som dokumenterer neidensamenes forvaltning av siidaen.

Vi har alt sett hvordan en norsk sjøsame satte opp gamme på Kjøøya med forlovf av neidensamene. Eksempler på nordmenns utnyttelse av skogen skjedde uden Modsigelse (Schnitler I:348). Da den (trolig) første sjøsame nedsatte seg på østsiden av Bugøyfjorden, var det med tillatelse fra Neidensiidaen (Schnitler I:324). I ikke liten grad har vi her å gjøre med avtaler og samvirke mellom ulike grupper samer. Et illustrerende eksempel finner vi i den norske fjellsamen Carl Andersens bruk av Skogerøya og Brashavnfjellet på fastlandet vest for øya til reinbeite.

Andersen hadde i ni år på 1730- og 40-tallet brukt øya (inntil han døde). Under reinflyttingen til og fra Bugøyfjorden og fjellene innenfor hadde han brukt Brashavnfjellet som flyttevei, med Vestre Leirvåg som svømmested. Som motytelse hadde han voktet neidensamenes reinflokk. Schnitler sier uttrykkelig at denne ordningen var basert på en avtale (Schnitler I:424, 426, 428). Tidlig på 1740-tallet hadde neidensamene måttet trekke reinen sin midlertidig fra Skogerøya på grunn av ulveplagen, og de hadde ikke selv mannskap nok til den utvidede voktingen som ville være nødvendig. Nå søkte de bistand hos sine stammefrender fjellsamene.

Schnitler sier da også at på hans tid kom de Norske- og Neidens Finner i alle Maader vel over Eens (Schnitler III:71).

Ei tid etter Andersens død synes Skogerøya å ha blitt benyttet av flere grupper i samvirke, bl.a. av fire nordmannsfamilier, men de var blitt her bare én vinter på grunn av vær, klima og islegging av Kjøfjorden (Schnitler I:335).

Når neidensamene på denne tid synes å ha vært spesielt imøtekommende overfor naboenes ønsker om innpass i siidaen, skyldtes det således også deres eget behov for samvirke og dels bistand. Etter ekspansjonen rundt århundreskiftet 1600/1700, hadde det funnet sted en reduksjon både i folketall og reintall. Muligens hadde befolkningsreduksjonen sammenheng med de epidemiske sykdommer som herjet i Varanger tidlig på 1700-tallet. Et av Schnitlers tingvitner hevder at pasviksamene var blitt utsatt for epidemien som skulle ha redusert deres antall fra vel 40 til en halv snees Familier (Schnitler I:435). Det er også kjent at første halvdel og midten av 1700-tallet var ei vanskelig tid for reindrifta, med betydelige tap i flokkene (Niemi 1983:300). Reduksjonen i folketall og reintall kan ha frigjort ressurser i siidaen, samtidig som behovet for samvirke økte.

3.6 En endret rettsholdning?

Imidlertid er det klart at konfliktaspektet ble mer framtredende i andre halvdel av 1700-tallet og ved begynnelsen av 1800-tallet. Heller ikke på Schnitlers tid ble reglene alltid overholdt. Enkelte tingvitner innrømmer f.eks. at tross neidensamenes forbud mot villreinskyting på Brashavnfjellet, ble dette drevet hemmelig og under haanden av varangersamene (Schnitler III:424, 426). Bruk uden Forlov av ressursene innen siidaen tiltok. Rathke beskriver i 1802 fjellsamenes mægtige Flokke som trengte inn mot Neiden. Fjellsamen Gjermund den Rige hadde etablert seg nær Neidensiidaen med så mange rein at han selv ei vidste Antallet. Samene i Neiden saae ei gjerne dette Naboskab, da deslige mægtige Flokke Ødelagde Mossmarken for Neiden Byes Reensdyr, man paastod, at denne Tvist havde været saa alvorlig, at der var fordret og givet Erstatning (Rathke 1899/1901:42).

Nå var imidlertid også rettsapparatet begynt å svikte østsamene, noe som trolig skyldtes både den massive pågangen etter ressursene i Sør-Varanger ( flertallets behov) og det Tønnesen kaller den alminnelige oppløsningstendens som tok til på 1700-tallet i rettspleien i Finnmark (Tønnesen 1972/1979:bl.a.121). Gudmund Sandvik har omtalt den rettslige utviklingen som en umyndiggjøring av lokalbefolkningen, særlig med referanse til oppkomsten av læra om statens umatrikulerte grunn i Finnmark (Sandvik i Thuen 1980:59-60). Neidensamene klarte ikke lenger å legge autoritet i sine krav. Da de på tinget i Vardø i 1773 igjen tok opp forhold som de oppfattet som krenkende mot nedarvede rettigheter, fikk de dette svar fra amtmannen:

Nejdens Finner ikke maatte være Varanger-Finderne hinderlige i at søge Kobber, Oder- og Fugle-Vejdet samt Vild Rehn Veidet paa fælles Stæder og øvrigt omgaaes hinanden fredelig og naboelig, uden at fornærme hinanden (Tønnesen 1972/1979:121).

Selv om en rettstolkning som denne ikke fikk så store praktiske konsekvenser i første omgang, representerer den et klart brudd med tidligere holdning – og et forvarsel om det som skulle komme på 1800- og 1900-tallet. Det prinsipp som amtmannen slår fast i sin rettsbelæring, er lik rett for alle i bygdelaget, et prinsipp som måtte slå sterkt ut i disfavør av en liten minoritetsgruppe.

Det er helt tydelig at dansk-norske lokalmyndigheter mot slutten av 1700-tallet skjerpet interessen for Sør-Varanger. Amtmann Ole Hannibal Sommerfeldt utviste særlig iver for en norsk ekspansjon i fellesdistriktet. I 1780- og 90-åra tok han flere initiativ for å få nordmenn til å slå seg ned på Reinøya og Skogerøya, disse rike og strategisk viktige øyene ved innseilingen til henholdsvis Pasvik- og Neidenmunningen, til tross for at han beveget seg på tynn statsrettslig is. F.eks. var naturligvis ikke Sør-Varanger blitt berørt av jordutvisningsresolusjonen av 1775, av den enkle grunn at området ikke lå til Norge – det var fortsatt fellesdistrikt. Sommerfeldt hevdet at det for dansk-norske interesser var magtpaaliggende å innlemme disse områdene som et eensidig land for Norge når engang en grensetraktat skulle settes opp. Dette innebærer sannsynligvis at Sommerfeldt ønsket å agere på basis av en terra nullius-oppfatning der kolonisasjon skulle være sentralt redskap for territoriekrav.

Etter den svensk-norske grenseoppgangen i 1751, var det bare grensestrekningen mellom Norge og Russland som ikke var traktatfestet. Det var nå kun et spørsmål om tid før det ville skje. Som ledd i styrking av de dansk-norske posisjoner var norsk kolonisering viktig. Det dreide seg også om å hindre at østsamene ytterligere skulle finde Leylighed ... at usurpere denne Øe (i dette tilfelle Reinøya; Johnsen 1923:215, 326). I sin argumentasjon for sterkere engasjement i Sør-Varanger, viste Sommerfeldt både til områdets strategiske posisjon og til de rike ressursene her, særlig i Neiden: Neiden haver den Laxerigeste Elv, Fürre og Bierke Skov samt en mengde Rensdyr Mosse (Johnsen 1923:325).

3.7 ... lykkelig og veltilfreds?

Imidlertid var neidensamenes tradisjonelle samfunn ennå ved inngangen til 1800-tallet fullt levende og intakt tross det økende press som hadde gjort seg gjeldende. Etter alt å dømme sto faktisk neidensamene seg godt økonomisk på denne tid i motsetning til store deler av finnmarksbefolkningen for øvrig. Ja, østsamene ble trukket fram som eksempel til etterfølgelse for befolkningen ellers.

I åra før om lag 1790, i forbindelse med den omfattende utredningen og debatten om finnmarkshandelen, fant den danske økonomen Carl Pontoppidan på basis av grundige undersøkelser i Finnmark at Russefinnerne var beviset på at kredittgivningen kunne unngås fordi de klarte seg godt uten kreditt, til tross for at de var utsatt for et sterkt skattepress (Pontoppidan 1790:234).

Rathke gir etter sitt besøk i Neiden i 1802 en varm og begeistret skildring av samene her. Han roser deres renslighet (som han forbinder med religionsutøvelsen) og ikke minst deres økonomi. I likhet med Pontoppidan hevder han at til tross for at østsamene i Neiden bar større skattebyrder enn sjøsamene, hadde deres Huusholdning ... nogle Fortrin for de Norske Søefinners. Etter hans mening levde neidensamene et godt liv – de var lykkelig og veltilfreds. Deres samfunnsorganisasjon, bl.a. med en oaiveolmmai, synes også å være intakt, Rathke kaller ham Ældste eller Staroste (Rathke 1899/1901:43). Rathkes skildring av neidensamene er for øvrig nokså lik Keilhaus skildring av pasviksamene, som Keilhau besøkte 25 år senere (Keilhau 1831:46 ff., 54).

Hovedforklaringen på denne gunstige situasjonen sammenlignet med situasjonen generelt i Finnmark, er trolig at østsamene lenger enn de øvrige folkegruppene var forholdsvis uavhengig av markedsøkonomi og de konjunktursvingninger som her gjorde seg gjeldende. Riktignok hadde de hatt, som vi har sett, tilknytning til markeder gjennom flere hundre år. Men den handelstransaksjon de var involvert i, resulterte ikke i samme grad av markedsintegrasjon og markedsavhengighet som gjaldt de øvrige gruppene, især nordmennene. Gjennom lang tid var markedstilknytningen tillempet sesongflyttinger og tradisjonell ressursutnyttelse. Den tradisjonelle levemåten falt ut i deres favør i et tidsrom som var krisepreget for befolkningsgrupper som levde i en sterkere grad av markedsintegrasjon. Under et tingforhør i Vadsø i 1831 kommer det fram at neidensamenes flyttemønster og ressursbruk var som tidligere. De seks husholdene som hørte til siidaen, ernærte seg fortsatt om sommeren i Neiden med laksefiske, og om vinteren holdt de seg i innlandet over grænsen paa russisk grund hvor de drev ferskvannsfiske og voktet reinen. På tinget i Vadsø i 1836 ble det opplyst at de drev laksefiske i Neidenelva og flere steder i Kjøfjorden samt torskefiske i Kjøfjorden og Korsfjorden (Qvigstad 1926:17).

Ikke minst viktig for neidensamene var det at de to aller viktigste ressursene var intakt og i alt vesentlig fortsatt en eksklusiv rett for dem, nemlig laksen og reinen. Laksen har vi alt sett på. Det gjenstår å vende tilbake til reinen og se litt nærmere på den i eldre tid i siidaen.

Reinen som ressurs var av to kategorier, villrein og tamrein.

Villreinfangsten er naturligvis urgammel i Neiden som i de øvrige siidaer. Innen siidaområdet er det funnet en rekke anlegg etter fangst av villrein, selv om ingen har de dimensjoner som anleggene etter den spesialiserte masse­fangsten på Varangerhalvøya har. I Neiden ble det også benyttet snarer til fangsten, i likhet med fangsten i siidaene mot øst og sør. Villreinfangsten i Neiden varte til inn på 1800-tallet. Da Rathke besøkte Neiden i 1802, omtalte han fangsten som fortsatt levende. De yngre jegerne samlet seg i smaa Selskaber og dro i de bekiendte Nordfielde for dels at fange i Snare, dels at skyde vilde Reensdyr, samt Ræve, Jerv ... og noget Fuglevildt (Rathke 1899/1901:43; jfr. også foran pkt. 2.5.4.).

Som vi har sett, går neidensamenes tamreinhold langt tilbake i tid. Den vanlige oppfatning i litteraturen er, som nevnt, at tamreinholdet var nærmest ubetydelig. Villreinfangsten skal ha gitt det nødvendige av kjøtt, dessuten var kjøttbehovet begrenset på grunn av religionen. Et hovedpoeng i denne framstillingen er at villreinfangsten og tamreinholdet ikke var gjensidig ekskluderende. I alle østsamesiidaene ble tamreinhold og villreinfangst og -jakt drevet parallelt, slik vi har sett klar empiri på. I Varangerområdet er det også klart at den fjellsamiske tamreindriften ikke så å si over natta avviklet villreinstammen. Ut over på 1700-tallet hører vi om geværjakt på villrein på Varangerhalvøya (Niemi 1983:301). De siste restene etter villreinstammen her ble ikke utryddet før under Krimkrigen (1853-56), da forsyningssituasjonen var prekær på grunn av blokade av kysten.

Det er selvsagt riktig at reinholdet var lavt sammenlignet med de store flokkene som utviklet seg i fjellsamedriften. Imidlertid er det urimelig å anta at tamreinen ikke supplerte villreinen både som mattilskudd og som materialer til klær og redskaper. Alt Burmans skildring fra 1598 om neidensamenes flokk som beitet på Skogerøya, tilsier en hjord som sannsynligvis må ha vært større enn noen få kjørerein for under ti familier skulle tilsi. Også Schnitlers uttrykk formuendes på rein tilsier det, likeså at neidensamene gang på gang sto fram på det lokale tinget og forsvarte de omfattende mosemarkene innen siidaen som sin eksklusive rettighet. I tillegg til tamreinen som mattilskudd og redskapsmateriale, som lokkedyr under villreinfangsten, som trekkdyr under tømmerkjøring og som transportdyr under flytting, var det nødvendig med sterke kjørerein for skyss av øvrigheten. Dessuten var tamreinen en viktig reserve i tilfelle svikt i villreinfangsten. En viss påvirkning fra fjellsamedriften i synet på flokkstørrelsen kan også ha gjort seg gjeldende. Her kan likeså prestisje etter hvert ha spilt en rolle. Liksom jakt ga individuell prestisje, gjorde trolig en viss flokkstørrelse det.

Som vi også har sett, var reinholdet såvidt stort i de øvrige østsamesiidaene at det må ha vært rettet inn mot flere behov enn ren transport og lokking under jakt. Det er ingen grunn til å tro at forholdene har vært annerledes i Neiden, selv om det er vanskelig å kvantifisere tamreinholdet i eldre tid.

I tida omkring tidspunktet for grenseoppgangen i 1826 har vi de siste opplysninger om neidensamenes reinhold før de store endringene i bosettingen innen siidaen setter inn. Den mest levende skildringen vi har fra denne tid, er Keilhaus fra våren 1827 da han reiste innover Kjøfjorden, samtidig med at neidensamene flyttet flokken sin over til sommerbeitene på Skogerøya. Flokken svømte over på et sted der fjorden var neppe et Bøsseskud bred, uten tvil det smale sundet like innenfor Norskbukt og Nord-Leirvåg, Strømsnes, det tradisjonelle svømmestedet. Her var Keilhau vitne til at

... nogle Russefinner [var] iferd med at svømme deres Rensdyr over til Skogerøen hvor de lade dem græsse i Sommermaanederne. Denne Scene var høist levende og malerisk. Mænd og Qvinder arbeidende deels i baaderne, deels paa Stranden med de viltre Dyr, og en Mængde yderst geskjæftige Hunde holdt Hjorden sammen ved Svømmestedet eller indhentede de Bortvegne og jagede dem tilbage. Folkenes Raab og Hundenes Bjæffen gjenlød mangefold mellem Klippevæggerne (Keilhau 1931:31).

Keilhau oppgir ingen størrelse på flokken som krysset Kjøfjorden, men det synes klart at det dreide seg om en betydelig flokk, eid av om lag 5 familier. I samme beretning sier han at enkelte familier i Pasviksiidaen på hans tid kunne ha opptil 100 rein, andre 30, 10 osv. (Keilhau 1831:46). Ut fra Keilhaus beskrivelse har Kristian Nissen forsøkt å beregne pasviksamenes samlede flokk; resultatet hans er et antall på om lag 1 000 dyr (Nissen 1919:31). Med om lag 20 familier i Pasvik skulle gjennomsnittet pr familie være på ca. 50 dyr. Sannsynligvis var flokkstørrelsen ikke stort annerledes i Neiden. Det vanlige var kun å regne med voksne dyr. Hvor mye var så 50 voksne dyr for en familie?

Det vanlige i den eldre fasen av reinnomadismen, dvs. før 1800-tallet, var å regne med at en familie/et hushold som bare livnærte seg med tamreindrift burde ha om lag 50 voksne dyr for å klare seg bra, noen ganger opereres det med 50 voksne simler. Med tilleggsnæringer kunne en fjellsamefamilie klare seg med en del mindre (jfr. Paus 1768:263-264, Hultblad 1968:146-147).

Disse tallene indikerer at det østsamiske reinholdet ikke kan ha vært ubetydelig. I andre halvdel av 1800-tallet, da reindriftsnæringen hadde opplevd en kraftig ekspansjon og flokkene hadde vokst, regnet amtsmyndighetene i Finnmark med at en familie burde ha 100 voksne rein, dvs. simler og okser, selvsagt med simlene i stort flertall (Niemi 1989:31). For å ha et sammenlignende mål på reinholdet i østsamesiidaene i første halvdel av 1800-tallet, har jeg sett på reinholdet i Kautokeino på basis av folketellingen av 1835 (som er den første tellingen som oppgir husdyrhold, herunder reinhold). Kautokeino var amtets største reindriftsdistrikt.

Gjennomsnittet pr. driftsenhet i Kautokeino var ca. 140 dyr. Mange hadde langt mindre. Bare fem av 139 hushold hadde over 1 000 dyr; disse trakk naturligvis gjennomsnittet sterkt opp. Holder vi unna disse få kjempeflokkene, blir gjennomsnittet pr. familie langt lavere, mellom 50 og 100. Av de fastboende i Kautokeino, som drev med féhold kombinert med utmarksnæring og reinhold, var gjennomsnittsstørrelsen 12 rein (Niemi 1989:31-32). Selv om tallene over reinholdet er beheftet med stor usikkerhet, gir de en pekepinn om størrelsesforhold.

1835-tellingen har ikke data om Neiden (og Pasvik). Vi må til den neste folketellingen, i 1845, for å finne tallmateriale om Neiden. Østsamene her besto nå av fire familier som i gjennomsnitt hadde 1,5 stort kveg, 5,5 får og 30 rein, eid kollektivt. De tilsvarende tall for de ti kvenske familiene som nå hadde flyttet inn, var 1,8 stort kveg, 2,6 får og tilsammen 5 rein (0,5 per familie). For resten av Sør-Varanger var reinholdet i snitt blant de som har reinhold (sjøsamer, kvener, nordmenn) 5,8 per hushold (Niemi 1989:32). Det var en kjent sak at reinholdet i Sør-Varanger knyttet til gårdsdriften primært tjente et transportbehov. Men som vi ser, var dette reinholdet langt under det som østsamene hadde.

Skulle vi ty til Ingolds teoritermer, var østsamenes drift pastoralisme, mens den ekspansive fjellreindriften var eller var på rask vei mot ranching.

Ved siste århundreskifte gjorde kulturgeografen Amund Helland (som for øvrig hadde en radikal posisjon i det norske vitenskapsmiljøet) sine refleksjoner over neidensamenes liv og økonomi. Den slutning han trakk, har trolig gyldighet langt tilbake i tid. Hans konklusjon var nemlig at dette samfunnets særlige karakter var at det ikke var rendyrket i sin økonomi verken i den ene eller den andre retningen. Det karakteristiske var nettopp at det befant seg i grenselandet mellom flere økonomiske tilpasningsformer: Skoltenes liv danner en besynderlig mellomting mellom fiskerens og jægerens og nomadens og den fastboende befolknings[liv] (Helland 1906 II:159). Men den sterke tilknytningen han så at neidensamene hadde til reindriften, fikk ham særlig til å sammenligne dem med fjellsamene: Til tross for at fiskeri kanskje var viktigste næring, er der meget, der minder om flytfinnerne (Helland 1906 II:157).

Men la oss vende tilbake til første halvdel av 1800-tallet, til den første virkelige trengselstid i Neidensiidaen.

3.8 Trengselstid

Tar vi et sprang fra beskrivelsene av neidensamene fra slutten av 1700-tallet og det tidlige 1800-tallet til beskrivelsene av dem om lag et hundreår senere, får vi et dystert bilde av folk og samfunn. Like etter århundreskiftet skriver Helland at De fleste skoltefamilier lever i nød og fattigdom, og både deres klædedragt og boligernes indre er yderst smudsigt (Helland 1906 II:156-157). Det ble ikke bare lagt vekt på sosiale og økonomiske forhold, men også på karaktertrekk og fysisk utseende, slik vi har sett foran (jfr. pkt. 2.1.).

Beskrivelsene må naturligvis vurderes med kritikk. Uten videre kan vi si at de reelt sett er overdrevne og fortegnet fordi de i så sterk grad er basert på sosialdarwinistisk og rasistisk tankegods, som også vitenskapen sto for (jfr. Eriksen & Niemi 1981:324 ff.). I tillegg kan vi heller ikke se bort fra at den politiske situasjonen sett fra myndighetens synsvinkel inviterte til beskrivelser som pekte mot undergang (jfr. framstillingen av Pasviksiidaen pkt. 2.5.4.). Det finnes også skildringer fra Neiden fra Hellands tid som ikke peker mot østsamisk undergang, men mer nøkternt forteller om store endringer i Neiden-samfunnet de siste 20 år, som vi straks skal se. Imidlertid dokumenterer nok de dystre skildringene en tilbakegang økonomisk, kulturelt og sosialt – og i alle fall et dramatisk statusfall sett utenfra. Hva hadde skjedd mellom det tidlige 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet?

En rekke forhold hadde medført at neidensamene hadde opplevd en trengselstid, at deres gamle kultur kom i en reelt sett truet posisjon.

Grensefastsettelsen og dens etterspill har vi alt vært inne på. Den fikk store konsekvenser for Neiden, om enn ikke umiddelbart.

En annen faktor var den store innvandringen som fant sted til Sør-Varanger av nordmenn og kvener som slo seg ned her som bønder og fiskere. Kolonisasjonsforsøkene på 1700-tallet hadde mislykkes. Den norske 1800-tallsinnvandringen gikk primært til de østlige deler av kommunen, altså Pasviksiidaen. Delvis var den norske kolonisasjonen av disse utsatte grensestrøk myndighetsstyrt ut fra nasjonale hensyn. Neiden ble aldri sterkt berørt av norsk innvandring. Ennå i 1920 var bare 5-6% av befolkningen her norsk i etnisk henseende, de fleste nordmenn her var offentlige tjenestemenn og deres familier. Pasvik ble også et viktig bosettingsområde for kvenene.

Men den sterkeste posisjonen fikk kvenene innen Neidensiidaen. Bygda Neiden ble sammen med Bugøynes de mest kvendominerte lokalsamfunn i kommunen. Den første kvenske familien skal ha slått seg ned i Neiden i 1821. I første fase ønsket norske myndigheter dem velkommen fordi de representerte en stabil, bofast bondebefolkning. Etter om lag 1870 endret holdningene seg. Nå ble de sett på som et nasjonalt problem her nær grensene til Finland og Russland og som konkurrenter om ressurser og arbeidsplasser, uten at innvandringen lot seg stanse. I 1845 var det 45 kvener og 28 østsamer i Neiden, i 1869 henholdsvis 138 og 11. Verken i 1845 eller 1869 bodde det nordmenn i Neiden. Østsamene var med andre ord i løpet av kort tid blitt en absolutt minoritet i sin egen bygd. Ved århundreskiftet kunne Helland skrive at Neiden var helt dominert av kvenene, som fastholder det kvænske sprog som talesprog (Helland 1906 III:511). Når vi ser bort fra den lille gruppa med nordmenn som kom til bygda etter århundreskiftet, var situasjonen om lag den samme like til 2. verdenskrig.

Den fjellsamiske ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet. Tidlig i århundret tok fjellsamene i bruk Holmengrånesset i Pasviksiidaen som beiteland. I folketellingen av 1875 er 135 personer i Sør-Varanger oppført som flytt-/fjellsamer. Etter at grensen mellom Finland og Norge ble sperret i 1852, økte presset mot beitene i Sør-Varanger. Ved lov og etterfølgende plakat av 1854 ble det forbudt å holde rein her i sommerhalvåret. Beitene skulle reserveres for vinterbruk, mens Varangerhalvøya skulle være sommerland. Intet tyder på at loven ble overholdt (Vorren 1951:114 ff., Vorren i Lunde 1979:79). Antakelig som en følge av den faktiske situasjonen ble det i 1866 gitt tillatelse til to fjellsamer å holde sine flokker på sommerbeite i Sør-Varanger (Vorren 1951:115). I 1850- og 60-åra skal det ha vært godt over 20 000 rein under fjellsamene som soknet til kommunen, dvs. 2/3 av hele Øst-Finnmarks reinbestand og langt over det antall som i 1852 var fastslått som tak for hele Øst-Finnmark (Vorren 1951:114-115).

Ennå synes fjellsamene i stor grad å ha respektert Neidensiidaen som tilhørende østsamene. Et uttrykk for dette er at de under flyttingene stort sett fulgte en korridor langs finskegrensen til og fra beiteområdene i øvre del av Pasvik og delvis ned til Holmengrånesset. Allikevel innebar den dramatiske ekspansjonen et press mot beitene og mot den østsamiske kulturen generelt.

Sjøsamene, som fortsatte å flytte inn fra Nord-Varanger og Nesseby, var delvis blitt rekruttert fra fjellsamene gjennom avskallinger. De økte sitt antall i Sør-Varanger mellom ca. 1800 og 1870 fra om lag 130 til om lag 500 personer. En rekke sjøsamiske bosettinger ble etablert innen den gamle Neidensiidaen, som på østsiden og i bunnen av Bugøyfjorden, i Kjøfjorden, Neidenfjorden og Munkefjorden. Det er ikke noe som tyder på at neidensamene var implisert i forbindelse med innflyttingen, slik vi så det på 1700-tallet. Uten at vi har konkret materiale om dette, tyder alt på at den gamle rettstilstanden og håndhevelsen av østsamiske rettsoppfatninger hadde opplevd en sterk retrett.

Det er få opplysninger om sjøsamisk reinhold i Sør-Varanger før midten av 1800-tallet; ellers i Varanger hadde sjøsamene fra gammelt av holdt en del rein. Ifølge Wessel motiverte den kvenske innvandringen sjøsamene til å satse mer på rein fordi transportbehovet økte (Wessel 1938/1977:138). Ifølge folketellingen av 1875 var det reinhold i 34 av de 92 sjøsamiske fisker- og gårdbrukerfamiliene, de aller fleste med 1-10 rein, noen (9 familier) hadde 12-60 rein, mens én hadde vel 100. De med det største antallet var visstnok fjellsamer som var blitt bofaste (Vorren i Lunde 1979:91). I hele herredet økte det sjøsamiske reinholdet mellom 1865 og 1875 fra nærmere 500 rein til nærmere 800.

Etableringen av A/S Sydvaranger like etter århundreskiftet og planleggingen av andre industritiltak i kommunen betød naturligvis en mektig stimulans for økt norsk bosetting, men også en trussel mot østsamene som vi skal se nedenfor ( pkt. 3.12.).

På dette tidspunkt hadde alt de østsamiske skanser begynt å falle.

3.9 Laksen går tapt som eksklusiv rettighet

Ved underrettsdom i 1848 mistet neidensamene sin gamle eksklusive rett til laksefisket i Neidenelva, en rett som etter alt å dømme var blitt respektert helt til den finske innvandringen tok til for fullt.

Utgangspunktet for rettssaken var at østsamene i Neiden sammen med innvandreren Paul (finsk Paulu) Ekdahl, som selv kom fra finsk side, saksøkte seks kvener i bygda for laksefiske i elva med henvisning til de gamle rettigheter. Ekdahl hadde selv vært i konflikt med østsamene om laksefisket i elva (om Ekdahl se Paulaharju 1973:135-136). Saken er omtalt i en rekke arbeider (f.eks. Vorren i Lunde 1979:64, 86, Gorter 1981:12, Niemi 1981:37, Enbusk 1984:10 ff., Niemi 1989:30, NOU 1993:34. Retten til og forvaltning til land og vann i Finnmark:155). Den eneste inngående behandling sett fra rettshistorisk synsvinkel, er imidlertid fortsatt Tønnesens (Tønnesen 1972/1979:122-125, 254-257).

Rettens argumentasjon var i korthet at Neiden ifølge jordutvisningsresolusjonen av 1775, § 6, måtte betraktes som en av de store Elve i Finnmark, og i slike elver skulle laksefisket kunne drives av alle oppsitterne i ei bygd. Siden laksefisket hittil hadde vært drevet av dem som bodde i bygda i fellesskap, måtte i henhold til resolusjonen denne tilstanden fortsette. Det skulle ikke spille noen rolle hvor i bygda man bodde eller om man var innflytter eller tilhørte den opprinnelige lokalbefolkningen. Poenget var at såfremt man bodde i bygda, hadde man fiskerett på lik linje med alle andre i bygda. Under rettssaken viste begge parter fram amtssedler som bl.a. ga adgang til fisket. Amtssedlene til Ekdahl og seks neidensamer (trolig alle husholdsoverhodene) var blitt utstedt i 1845 (tinglest på sake- og skattetinget i Vadsø i juli 1845), nettopp som utslag av laksefiskestriden. I amtssedlene tillegges det vekt at innehaverne hadde rett til i fællesskab med naboerne å drive laksefiske fra Kobberforsholmen til fossen ovenfor Skolteplassen. Ekdahl synes å ha fungert som en slags arkitekt bak østsamenes amtsseddelervervelse der han sammen med østsamene forsøkte å sikre en bestemt strekning for sitt fiske (jfr. pantebok 1829-46 for Aust-Finnmark sorenskriveri, folio 116, STATØ). Amtssedlene var tenkt å gi økt rettsvern. Men kvenene hadde ikke respektert den aktuelle strekningen i elva. Under rettssaken ble altså amtssedlene satt til side.

I selve dommen synes – tross konklusjonen – en viss forståelse for østsamenes krav å ha gjort seg gjeldende, noe som f.eks. ga seg utslag i fri sakførsel: Østsamene var

... gamle Opsiddere ved Elven, hvori de tidlang alene have drevet Fiskerie, saa at det er naturligt at de, inden de fandt sig at tilstaae til qvænske Nygyggere Fællesret med sig, vilde faa deres Rett avgjort ved Domstolerne (Domsprot. for Aust-Finnmark sorenskriveri 1846-1855. 1948, STATØ).

Østsamenes gamle rettigheter gikk ikke i glemmeboka i tida etter 1848. Da det i 1870-åra var på tale å lage en laksetrapp i Skoltefossen, satte østsamene seg imot. Protesten var trolig en avgjørende grunn til at planen i første omgang ble oppgitt (jfr. Finmarksposten 13/1881, hos Enbusk 1984:10). I 1906 uttalte Sør-Varanger herredsstyre overfor Landbruksdepartementet i forbindelse med en tvist om laksefisket bl.a.:

Fisket i Neidenelven har sammen med andre rettigheter på den såkalte statens grunn dannet betingelsen for at dalen overhodet ble befolket. Dette tilhørte skoltelappene lenge før denne del av landet kom under norsk administrasjon, og når disse lappene efter grensereguleringen i 1826 valgte å bli boende i Norge, var det vel forutsetningen at de måtte få beholde de kilder til livsopphold de hittil hadde hatt (Rt. 1955:887, hos Tønnesen 1972/1979:123).

I en utredning i 1909 til Landbruksdepartementet om samme sak uttalte amtmannen i Finnmark, A.T. Urbye, bl.a. at det grunnlag 1848-dommen bygde på, var overordentlig løst fordi 1775-resolusjonen (§ 6) bare viste til en gammel bruk fra hele bygdens side .... Urbye fant det derfor ganske uberettiget på dette grunnlag å gi enhver beboer ret til at forlange fællesfiske. Han hevdet også at en slik tolkning står i bestemt strid med hva man fra norsk og russisk side gikk ut fra ved opprettelsen av 1834-protokollen. Resolusjonen hadde jo, som vi alt har slått fast, ikke gjeldt da Sør-Varanger statsrettslig ennå ikke var en del av Norge (Kopibok nr. 69 Finmarkens Amt, STATØ). – Urbye var en framstående jurist; bl.a. hadde han vært kst. professor i strafferett og sekretær under Karlstadforhandlingene før han ble amtmann i Finnmark, 1906-12. Senere var han arbeidsminister (1913) og justisminister (1916-17). Han ble dr.juris. i 1909 ( NOU 1993:34, Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark:424).

Urbyes utlegning er en vesentlig del av bakgrunnen for Tønnesens konkluderende bemerkninger til 1848-dommen: Den sterke skoltesamiske sedvaneretten ble det således i det hele tatt ikke tatt hensyn til. Behandlingen av Neidenskoltene er etter min mening et grått kapittel i norsk rettshistorie (Tønnesen 1972/1979:123).

Ved senere rettssaker er hovedmomentene i 1848-dommen likevel blitt stående og utdypet og presisert. Men at det har vært uro og uklarheter omkring de rettslige sider av fisket like til vår egen tid, viser de mange rettssakene. Mye av striden om laksefisket i Neiden etter 1848 har dreid seg om bygdefolket (østsamene og innflytterne sammen) eller staten har bestemmelsesrett over fisket og om forpaktningsforhold.

Fra 1860-åra ble det iverksatt lakseting, det første satt i 1864, bestyrt av fogden (Justisprotokollen 1857-1864 for Varanger sorenskriveri, STATØ). Siden 1891 har forvaltningen av elva vært lagt til Neidenelvens Fiskefellesskap. I enkelte år ble fisket eller deler av det leid ut til utenlandske sportsfiskere, inntekten gikk til felleskapet. Det gamle dragnotfisket, drevet i felleskap på en 5-600 meter lang strekning nedenfor Skoltefossen, ble ved kongelig resolusjon forbudt i 1895. Fisket ble altså mer og mer regulert av det offentlige, med den lokale forvaltningsinstans både som med- og motspiller. Neidenelvens Fiskefellesskap har nemlig ført flere rettssaker ikke bare overfor privatinteresser, men også overfor staten. Her kan vi ikke komme inn på de enkelte saker og konflikter; de er heller ikke direkte relevante i vår sammenheng. Istedenfor vises det til Tønnesen (især 255 ff.) og Falch (Falch 1988:22-25, 29-32). Imidlertid har de østsamiske tradisjoner og rettigheter i Neiden spilt en rolle som forsvar for de særordninger fiskefellesskapet har hevdet i Neidenelva. Som det heter i en lagmannsrettsdom fra 1965: Den særordning som gjelder for laksefisket i Neidenelven, bygger på skoltelappenes gamle bruksutøvelse(Hålogaland lagmannsrett 16. juli 1965, Ankeutdrag til Hålogaland lagmannsrett. Ankesak nr 15/1990 A, del II:202).

3.10 Oppkomsten av de fast­boendes reindrift

Begrepet fastboende ble på 1800-tallet brukt om de tilflyttede som i alt vesentlig livnærte seg av gårdsbruk, eventuelt i kombinasjon med fiske, dvs. nordmennene, kvenene og sjøsamene. Fjellsamene ble aldri omtalt som fastboende. Så lenge den tradisjonelle flyttingen vedvarte, ble heller ikke østsamene omtalt som fastboende. Neidensamene avviklet sin flytting gradvis fra slutten av 1800-tallet, men ennå i perioden ca. 1910-20 omfattet betegnelsen fastboende definitivt ikke dem. I et tellingsskjema om reindriften i Sør-Varanger i 1911-12 er for øvrig de to neidensamene og brødrene Boris og Mikit Ivanovitsj ført opp blant flyttsamene.

Mens flyttsamenes reindrift opplevde vanskeligheter etter midten av 1800-tallet, bl.a. som følge av overekspansjon og lenger vest også som følge av grensesperringen, utviklet de fastboendes reindrift seg raskt, til tross for mangel på formell godkjennelse og til tross for at Sør-Varanger skulle være stengt som sommerbeiteland. De fastboende tok for en del med seg reindriftstradisjonene fra sine opprinnelige hjemtrakter, kvenene fra den finske gårdsreindrifta, sjøsamene dels fra det sjøsamiske reinholdet i indre del av Varangerfjorden, dels fra fjellreindrifta.

Problemer i 1860- og 70-åra med å etablere en reinskysstasjon i Sør-Varanger bidro til legalisering av begrenset drift for de fastboende, liksom saken bidro til å uthule påbudet av 1854 om å stenge Sør-Varanger som sommerbeiteland, et påbud som for øvrig ble gjentatt og innskjerpet flere ganger (bl.a. i 1892 i form av en anordning).

Reinskyssproblemet ble søkt løst ved at et par fjellsamer ble tilsatt for å holde en skysstasjon, bl.a. mot å vokte de fastboendes rein, som skulle ha et tak på 200 dyr, hvorfra skyssreinen skulle hentes (Kgl.res. 1866). Som vi har sett, var antallet dyr tilhørende de fastboende på 1870-tallet langt over dette. I 1888 hadde det steget til nærmere 800, i 1898 til nesten 2 000 og i 1910 til vel 2 700 ifølge de offisielle tall, som må betraktes som minimumstall, noe også reindriftsinspektør Kristian Nissen slo fast (Nissen 1919:60).

Myndighetene på amts- og riksplan var engstelig for at de fastboendes drift skulle fortrenge fjellsamedriften. Lokalmyndighetene derimot ga sterk støtte til de fastboendes drift ut fra praktiske og næringsmessige, kanskje også ideologiske, argumenter. Utfallet ble et slags kompromiss. Det ble bestemt at ingen fastboende kunne ha mer enn 15 rein, maksimalt i herredet 300. Samtidig ble Skogerøya åpnet som sommerbeite for de fastboendes flokk. Østsamene brukte fortsatt øya til sin rein.

Ved begynnelsen av 1880-tallet sa de to fjellsamene opp voktningskontrakten. Herredsstyret var sterkt bekymret for den situasjonen som da oppsto – reinen var uten kontroll og gjeting.

Herredsstyret vedtok da å henvende seg til den andre samegruppen i Sør-Varanger med lang erfaring i reindrift, nemlig østsamene. I 1883 overtok dermed to østsamer fra Neiden voktningen av de fastboendes rein, som altså nå beitet sammen med østsamenes rein. Den samlede flokken som østsamene nå fikk ansvaret for, overtok betegnelsen til østsamenes rein, skolteflokken (jfr. Vorren 1951:117-118; Reinbeitekommisjonen av 1909, Innstilling:36-39).

Nærmere detaljer om gjeteravtalen er ikke kjent. Dermed vet vi heller ikke noe om de overveielser østsamene gjorde i forbindelse med åpningen av Skogerøya og gjetingen av en felles flokk. Gamle tradisjoner i siidaen om syting og samarbeid om reinholdet mellom ulike samegrupper, som vi har sett fra 1700-tallet, kan muligens ha gjort at de østsamiske gjeterne har sett på tiltaket som udramatisk ut fra en vurdering av rettigheter. Muligens har de også gått inn for oppgaven for å skaffe seg bedre posisjoner for medinnflytelse og kontroll, i en utvikling som kan ha syntes uunngåelig.

Avtalen ble fornyet etter ti år, i 1893, trolig med samme bestemmelser som i den gamle kontrakten. De østsamiske vokterne Boris og Mikit Ivanovitsj hadde ifølge kontrakten påtatt seg å vokte sine egne og for de fastboende i Sydvaranger for betaling modtagne reen paa Skogerøen i sommertiden .... Formelt var det fort­satt et tak på antallet rein som de fastboende eide. Imidlertid hører vi aldri om at det ble satt tak på østsamenes antall, selv om det er ekempler på at myndighetene i økende grad ønsket å betrakte all reindrift i Sør-Varanger under ett..

Den østsamiske reinvoktningen av den samlede flokken vedvarte helt fram til 1929 da den opphørte under dramatiske omstendigheter, noe vi skal se nærmere på nedenfor ( pkt. 3.13).

Myndighetene hadde stilltiende akseptert at forbudet mot sommerbeite på Skogerøya ikke ble overholdt. En slik aksept kan ha blitt følt som legitim fordi det var østsamer som sto for gjetingen – øya var jo østsamenes gamle sommerbeiteland. I 1898 ble imidlertid brødrene stevnet for å ha gjetet en større flokk her ute enn det som var lovlig – 300 rein og maksimalt 15 dyr pr. familie - ikke for å ha benyttet Skogerøya. Retten fant det bevist at et par reineiere hadde flere dyr enn forutsatt i flokken. Dermed ble hovedgjeteren Boris Ivanovitsj bøtelagt ( Meddomsrett 23.11. 1898, 15/1968 Reindriftsarkivet/Pk 17, RA). To år tidligere hadde brødrene blitt frifunet etter å ha blitt anmeldt for ikke å ha gjetet reinen godt nok slik at reinen hadde gjort skade på dyrket mark ( Meddomsrett 27.1. 1896).

I motsetning til amtsmyndighetene var lokalmyndighetene mindre opptatt av at det lovlig fastsatte reintallet ble overholdt. Fortsatt støttet de på alle måter de fastboendes drift. Da innstillingen til reinlov forelå, levert av Reinbeitekommisjonen av 1909, protesterte både lokalbefolkningen i Jarfjord og Neiden gjennom sine bygde-, fisker- og gårdbrukerforeninger og herredsstyret mot forslaget i innstillingens del 2 om å stenge Sør-Varanger som sommerbeiteland og mot innstillingens sterke vektlegging av fjellsamedriften. Det er helt klart at kommisjonen var sterkt bekymret for det den oppfattet som en ukontrollert utvikling av de fastboendes reindrift i Sør-Varanger. Kommisjonen var særlig bekymret over det sterkt økende antall avlsrein som uten tillatelse var blitt sluppet rundt om i Sydvaranger. Den mente avlsreinen burde holdes helt unna kommunen i sommerhalvåret ( Innstilling 1909:38).

Amtet bøyde nå unna for presset fra Sør-Varanger og sluttet seg til synspunktene derfra i sin uttalelse i 1912 (Vorren 1951:118).

Fra om lag 1910 ble reindriften i kommunen organisert i reindriftslag, et tiltak som uten tvil særlig var ment å skulle verne om og videreutvikle den reindriften som de fastboende hadde fått tilkjempet seg, lenge mot distrikts- og sentralmyndighetens vilje.

Reindriftsinspektør Nissen foretok en omfattende utredning av reindriften i Sør-Varanger og i de tilgrensende områdene av Finland og Russland for den hemmelige Grænsekomiteen av 1919 (om komiteen, se Eriksen & Niemi 1981:161 ff.). Her slår han fast at utviklingen av de fastboendes reindrift hadde bidratt sterkt til at fjellsamedriften hadde gått dramatisk tilbake i Sør-Varanger. Dessuten påpeker han, slik Reinbeitekommisjonen av 1909 hadde gjort, at de fastboendes drift var i ferd med å ødelegge beitene en rekke steder; uten tillatelse hadde de fastboende sluppet sine avlsrein løs. Når det gjaldt legalgrunnlaget for driften, konkluderer Nissen slik: Sydvarangers fastboende har derfor forlængst og uten tillatelse og uten nogen hjemmel begyndt med renavl i herredet, samme konklusjon som Reinbeitekommisjonen hadde trukket. Med andre ord, det dreide seg om usurpasjon (Nissen 1919:56-60). Det gamle mønsteret med østsamisk drift og kortere flyttinger og fjellsamisk bruk av Sør-Varanger og grensetraktene som vinterbeiter, var nå truet av de fastboendes drift, som Nissen i en annen sammenheng forklarer ut fra de eiendommelige natur- og bebyggelsesforhold i Sør-Varanger. Nå var reinen spredt over store deler av kommunen gjennom hele året, under tilsyn av nogen fjeldfinner og skoltelapper, som selv eier et forholdsvis stort antal ren i flokken (Nissen i Schøyen 1920:67).

Beitespørsmålet ble fram til 2. verdenskrig tatt opp av myndighetene gang på gang, uten at det endret på forholdene.

Hvordan gikk det så med østsamenes reindrift i de store omveltningene etter midten av 1800-tallet?

3.11 Skolteflokken

Vi har altså sett at skolteflokken ble betegnelsen på den felles flokken som Ivanovitsj-brødrene fikk ansvaret for. Men hvordan gikk det med den egentlige skolteflokken?

Det er mye som tyder på at neidensamene i andre halvdel av 1800-tallet økte sitt reinhold noe, slik som tendensen var i de andre østsamesiidaene. En smitteeffekt fra flyttsamedriften kan ha gjort seg gjeldende. En økt østsamisk satsing kan også ha vært et forsøk på å demme opp for både gårdsreindriften og fjellsamedriften. Men den kanskje vesentligste forklaring på den økte østsamiske satsing er nok å finne i presset mot og dels tapet av andre grunnleggende ressurser som fram til nå nærmest hadde vært eksklusive, som laksen, viltet og høst- og vinterboplassene. Fordi hele den gamle levemåten nå var truet, ble østsamene nødt til å satse mer på reindriften.

Denne prosessen er for Pasviksiidaens vedkommende beskrevet av Ole Solberg i åra etter århundreskiftet. Som vi husker var det ifølge Tanner store østsamiske flokker i siidaen ennå omkring 1910 (pkt.2.5.4.). Tilsvarende beskrivelse har vi ikke for Neidensiidaens vedkommende, men tendensen var trolig den samme. Vorren peker nettopp på dette når han om Neiden i andre halvdel av 1800-tallet skriver: Også skoltenes reindrift utvidet seg i denne tid og såvel de som de andre la litt etter hvert mer an på avlsdyr (Vorren 1951:116-117).

De nominative folketellingene fra og med 1865 har for en del også med fébruksdata inklusive opplysninger om reinhold. Særlig opplysningene om reindriften er neppe helt eksakte, noe som sier seg sjøl: Flokken var på vinterbeite på det tidspunkt folketellingen ble fore­tatt; eierne hadde interesse av en viss underregistrering på grunn av ligningen, osv. Derimot er trolig dataene om féholdet mer korrekte. Vi må da anse tallene over reindriften for minimumstall.

Folketellingen av 1855 er generelt ikke nominativ, kun summarisk på husholds- og bygdenivå. For Neiden finner vi allikevel navnet på alle familieoverhodene. I Neiden ble det registrert 16 kvenske hushold med tilsammen 10 reinsdyr, dvs. 0,6 i gjennomsnitt pr. hushold. Samtidig ble her registrert tre østsamiske familier hvorav to hadde rein, henholdsvis 67 og 63. Det er godt mulig at det var flere familier som egentlig tilhørte Neidensiidaen, men at de temporært var fraværende, f.eks. på de gamle vinterområdene som nå lå på finsk side av grensen. De to østsamiske husholdene som hadde rein, holdt også stort kveg og får. Begge var store hushold, hver på ti personer. Det husholdet som ikke hadde rein, var lite – 4 personer – og hadde av fé kun én sau. Det var tydeligvis en fattig familie.

Folketellingen av 1865 styrker mistanken om at enkelte østsamefamilier ikke ble registrert, trolig fordi de på denne tid av året oppholdt seg i et annet land, Finland. F.eks. burde vi funnet den kjente Andrevitsj-, senere Ivanovitsj-familien, i Neiden. Nå ble det registrert bare to østsamiske hushold i Neiden, hvorav ett av husholdene fra 1855-tellingen er med. I en lokal tellingsoppgave fra 1864 var det blitt registrert fire østsamiske hushold i Neiden.

Av de to fra 1865-tellingen hadde husholdet til Roman Fodorovitsj sju personer, alle gresk-katolske (egentlig russisk-ortodokse), hvorav én var tjenestejente og én losjerende. Husholdet er oppført med 1 ku, 5 får og 30 rein. I Anders Forovitsj' (må være Fodorovitsj) hushold var det fem personer hvorav én losjerende. Her var 2 får og 5 rein. Begge familieoverhodene er for øvrig oppført i yrkeslista som fisker.

Av de 16 kvenene i bygda var seks oppført med rein, fire har 1-2 pr. hushold. To hushold skiller seg ut, husholdene til Johan Persen Enbusk med 9 og Paul Ekdal (Ekdahl) med 10 rein.

I 1875 var ifølge folketellingen reinholdet blant kvenene i Neiden om lag på samme nivå. Det er for øvrig tydelig at kvenene nå satset også på potetavl; bondesamfunnet her var i ferd med å stablisere seg.

Nå ble det registrert tre østsamiske hushold, alle gresk-katolske. Ivan Petrof Lavriaa hadde i sitt hushold i tillegg til kone og datter to kvenske losjerende. Ingen data om reinhold eller fébruk er oppgitt. Yrkesbetegnelsen er allikevel Brændehugger, Fisker, Jordbruger. Ifølge tradisjonen var Lavriaa (Ivan Peter Lauri) egentlig innvandret kareler som ble gift inn i østsamesiidaen. Vi ser altså at navnet hans var blitt russifisert eller østsamifisert. Ivan Andrevitsj' hushold hadde fem personer inklusive en østsamisk dreng. (En av sønnene var den senere så kjente Boris Ivanovitsj, som vi alt har møtt som reinvokter, født i 1870, død i 1946). Ivan Andrevitsj er anført som Fisker lever for endel af sine Ren. Jordbrug. Selveier.

I husholdet til broren hans, Nikolai Andrevitsj, var det fem personer, en av dem var hans mor, enka Avdatje Vasiliovna (født 1806 i Russland). Her bodde også én losjerende som var fisker og dagarbeider.

I 1875-tellingen er ikke féholdet og reinholdet blant østsamene spesifisert. Det er nemlig tydelig at tellingen har betraktet østsamesamfunnet i Neiden som fortsatt langt på vei et kollektivt samfunn, i motsetning til det kvenske. Det østsamiske fellesbruket er markert ved at tellingen sier at Nikolai arbeider i Fællesskab med broren og at de sammen har 5 får og 50 rein.

Tar vi spranget til folketellingen av 1900, finner vi at den ikke foretar noen kvantifisering av fébruket og reindriften. Nå er det oppført fem østsamiske hushold i Skoltebyen i Neiden: Mikit Ivanovitsj (ni personer), Boris Ivanovitsj (seks personer), Nicolai Andrevitsj (5 personer), Åndre Jakobovitsj (3 personer) og Natali Sava (enke, tre personer). Mikit er oppført med Fiskerie, gaardbrug, rensdyravl, og han holder får og rein (uten kvantifisering). Boris får samme anmerkning i tellingen. Nicolai er oppført som fisker og gårdbruker, men det framgår at også han holder får og rein. Åndre, som oppføres som midlertidig fraværende i Sidseniemi, trolig på finsk side, har fiske og reinpass som yrkesbetegnelse, og han holder får og rein. Vi ser altså at den gamle østsamiske strukturen med kombinasjon av sauehold og reindrift fort­satt synes å være intakt.

Selv om mange av de kvenske hushold i Neiden i 1900 er oppført med rein under féholdet, er ingen kvener oppført i yrkeslista med rein­avl, reinpass eller andre yrkesbetegnelser som kan relateres til reindrift.

Det er tydelig at det fortsatt var østsamene som sto for det som av telleren ble betraktet som reindrift i bygda. For det første må materialet tolkes slik at østsamene var de største reineierne i bygda, for det andre at de forvaltet reindriftsekspertisen. Et eksempel på det siste er jo at de sto for voktingen av skolteflokken.

Materialet tyder for øvrig også på at den fattigdom og håpløshet som Helland beskriver, ikke kan ha hersket blant neidensamene på denne tid. Den situasjonen vi får inntrykk av på basis av folketellingsmaterialet, rimer bedre med de beskrivelser Ole Solberg har gitt av østsamene generelt ved århundreskiftet, riktignok først og fremst på basis av feltarbeid i Pasviksiidaen (Solberg i Nissen 1919:bl.a. 56).

Folketellingen i 1900 forteller i det hele om et aktivt og solid øst-samesamfunn i Neiden. Mikit Ivanovitsj hadde i sitt hushold en tjenestepike for fjøsstellet, en barnepike, to drenger for gårdsarbeid og reinpass og ett fattiglem som sydde komager (for øvrig russisk undersått). Broren Boris hadde to losjerende fiskere/gårdsarbeidere, en tjenestedreng og ett fattiglem.

(Anmerkn: De østsamiske navn er skrevet nokså forskjellig i folketellingene. Jeg har fore­tatt en lett harmonisering ut fra 1900-tellingen. Jeg har benyttet mikrofilmede originallister).

Under et besøk i Neiden i 1907 gjorde statssekretær Arnold Ræstad (senere dr.juris., vitenskapelig forfatter, utenriksminister 1921-22) noen nedtegnelser om neidensamene, både på basis av egne observasjoner og skolelærer Johs. Haaheims og kateket J.M. Urbyes opplysninger.

Østsamene var nå stort sett fastboende, men bare et par tiår tidligere hadde det gamle flyttemønsteret vært intakt, skriver Ræstad. Torvgammene var i ferd med å bli avløst av tømmerhus, større og solidere enn husene til pas­viksamene (som Ræstad også hadde besøkt). En viss forkvenskning hadde funnet sted slik at østsamene behersket finsk. Men ifølge Ræstad var de fortsatt opptatt av å verne om egenart og livsform. Jorda under fossen, Skoltejorda, var skilt fra de kvenske naboene med et gjerde. De var opptatt av at mennene ikke giftet seg med kvenpiker da disse ikke var vante med rein, saaledes som de russiske skoltekoner. (Giftermål med pasviksamer hadde dype tradisjoner). De søkte i liten grad til gruveanlegget i Bjørnevatn. Selv om en av familiene hadde skiftet tro og de norske gudstjenestene ble besøkt, holdt de fleste seg til det gamle kapellet og den russiske presten som fortsatt kom på besøk, riktignok sjeldnere enn tidligere. Ut fra Ræstads skildring var neidensamene svært aktive både på land og vann (Reinbeitearkivet, 15/1968 pk 17, RA).

Ifølge muntlig opplysning ble det første ekteskap i Neiden mellom en kven og en østsamepike inngått i 1917.

Språket til østsamene var ifølge 1900-tellingen lappisk (østsamisk) og kvænsk. 1865-tellingen opplyser at de østsamiske husholdsoverhodene Forstaar Norsk. Det er ingen grunn til å anta at norskkunnskapene var omfattende, heller tvert om. Helland sier da også like etter århundreskiftet at de fleste østsamene forstaar ikke norsk (Helland 1906 III:502). Forkvenskningen i bygda var på dette tidspunkt i praksis uten tvil langt sterkere enn fornorskningen. Med skolen som nå straks ble etablert, ble dette endret.

Skolteflokken ble altså fortsatt forvaltet under østsamisk ansvar, med brødrene Mikit og Boris som voktere og med Boris som hoved­ansvarlig. Ræstad skriver i 1907 at et par av østsamene hadde 100-200 rein. I forbindelse med reintellingen 1911-12, der Mikit og Boris ble oppført under flyttsamene, ble skolteflokken anslått til om lag 1 000 dyr hvorav østsamenes andel skal ha vært ca. 200. Begge tall er trolig minimumstall. Dette tallet ligger for øvrig om lag på det samme nivå som de russiske samenes på denne tid, der som vi husker flokkstørrelsen pr. hushold stort sett varierte fra 50 til 200 rein (Hallström 1911:246). Er disse tallene tilnærmet riktige, eid altså østsamene i Neiden på dette tidspunkt 1/5 av flokken, mens de utgjorde om lag 5% av befolkningen i Neiden og Bugøyfjord (hovedområdet for eierne av skolteflokken; i tillegg var noen dyr i flokken eid av andre fastboende, bl.a. fra Korsfjorden).

I forbindelse med reintellingen av 1915-16 ble hele flokken fortsatt anslått til 1 000 dyr hvorav 600 betegnes som rein tilhørende de fastboende. Dette innebærer i så fall at østsamenes antall var adskillig større enn i 1911-12. Sannsynligvis ble deres flokkstørrelse i 1911-12 underestimert. Den store egentlige skolteflokken i 1915-16 kommenteres også av reindriftsinspektør Kristian Nissen, som synes å gå god for den: Den var som en reminiscens fra de tider, da Neidenskolterne var enerådende i disse trakter .... På den annen side mente han at det totale antallet rein i Neiden var for lavt beregnet (Nissen 1919:62).

I alle fall er det klart at ennå i de første to desennier av 1900-tallet holdt neidensamenes reindrift seg godt, og fortsatt representerte neidensamene den virkelige reindriftsekspertisen i bygda. Som Helland skriver, var østsamenes reindrift et fundament og en forutsetning for de fastboendes reinhold. Dessuten var det slik at Skoltefinnernes rensdyr forsyner Sydvaranger med kjøreren (Helland 1906 II:161).

Ved folketellingen i 1910 bodde 27 personer i Skoltebyen i Neiden, fordelt på fem hushold. 25 personer var rene østsamer, én var kven og én kvenlapp (Wessel 1938/1977:95). Således var ennå også de østsamiske familie- og slektskapsrelasjoner intakt på den gamle sommerboplassen, som nå var blitt helårsboplass.

Men nå var det like før tilbakegangen startet på bred front. De alt tapte rettigheter begynte nå å få klarere konsekvenser, sosialt, kulturelt og økonomisk. Og de aller siste skansene for den tradisjonelle kulturen sto snart for fall.

3.12 Fellesjorda går tapt

Da Amund Helland like etter århundreskiftet samlet materiale til finnmarksdelen av sitt store topografiske verk, kunne han konstatere at østsamene i Neiden fortsatt levde i et jordfellesskap (Helland 1906 III:502). Skoltejorda under Skoltefossen var i kollektiv eie og ble drevet i fellesskap, samtidig som området utgjorde tomter for hus og anlegg for østsamene. Tidligere var jorda ikke blitt dyrket. Men under overgangen til mer satsing på fébruk og til bofasthet, ble den dyrket opp som eng for fôrproduksjon; etter hvert ble det også dyrket en del poteter her. Den gamle amtsseddelutvisningen (jfr. pkt. 3.9.) hadde ikke fått noen juridiske eller økonomiske konsekvenser for bruken og eiendomsretten til jorda.

Imidlertid sto nå det eldgamle jordeiendomsfellesskapet under Skoltefossen foran avvikling. Formelt skjedde det ved at fellesjorda ble utparsellert og matrikulert, slik det var vanlig med jordbruksland ellers.

A.B. Wessel har gitt en beskrivelse av bakgrunn og forløp. Det følgende er i alt vesentlig basert på hans framstilling (Wessel 1938/1977:94-96). Vi må kunne forutsette at Wessel hadde innsikt i saken både gjennom sin forskning i lokalsamfunnet og gjennom politiske verv på den tid avviklingen skjedde (han var ordfører i Sør-Varanger 1905-10, distriktslege og samfunns-, kultur- og historieforsker; f. 1858, d. 1940).

Wessel skriver at det var en direkte sammenheng mellom oppløsningen av fellesjorda og direktør Chr. Anker og det nyetablerte gruveselskapets behov for å kunne ekspropriere offentlig og privat grunn i Sør-Varanger dersom det skulle bli nødvendig. (På finsk ble Skoltejorda kalt Koltan-kenttä eller Näätämö-kenttä, herav kenttälaiset om østsamene i Neiden, dvs. engfolket). Det var en almenn oppfatning at Anker ville få medhold dersom han ønsket å satse på Skoltefossen til vannkraftutbygging for A/S Sydvarangers jernforedlingsmaskiner. Han hadde visstnok også fått forhåndstilsagn. Et problem for en slik utbygging skal han ha ment å ha sett nettopp i fellesjorda. Ut fra de topografiske forhold i Neiden var det klart at tunge installasjoner måtte plasseres her ved en utbygging. Men det kollektive eierforhold mente han ville vanskeliggjøre kjøp eller ekspropriasjon. Derimot ville en formell oppstykking i små private eiendommer og matrikulering gjøre en overtakelse enklere. Felleseie innebar nemlig fortsatt en betydelig garanti for at de fattige skoltelappene skulle få beholde både jorden og laksefisket i fossen ubeskåret. Laksefisket i fossen ble altså drevet sammen med kvenene. Individuell eiendomsrett ville forenkle forhandlinger om ekspropriasjon eller kjøp eller erstatning.

Fellesjorda, med kapell og gravplass, ble ifølge Wessel utskiftet på øvrighetens foranledning og uten at østsamenes samtykke ble innhentet. Hver av de fire familiene som på dette tidspunkt bodde her, fikk et bitte lite stykke, neppe tilstrekkelig til å fø en sau, som privateie. Dermed ble, som Wessel sier, neidensamene berøvet det jordstykke ved fossen som de hadde hatt som felleseie fra uminnelige tider, ....

I utmålsprotokollen der utskiftningen er nedtegnet, heter det at forretningen ble utført efter muntlig Ordre fra Amtmannen i Finm. (arkens) Amt (kopi av utmålsprotokollen gitt forfatteren av Sør-Varanger kommune). Ræstad sier i sin rapport av 1907 at formannen i Finmarkens Jordsalgskommisjon hadde fortalt at det i amtmann Truls Graffs tid (1897-1906) uden anmodning fra vedkommende Skolter blev foretaget en opløsning av et fælleseie hvorpå eiendommene ble særskilt skyldlagt. Årsaken skal ha vært at man fryktet for at fellesjorda skulle bli betraktet som en russisk enklave i Norge (Reindriftsarkivet 15/1968 pk 17, RA).

Ut fra en vurdering av den nasjonale situa­sjon i grensedistriktene og den norske politikken i nordområdet på denne tid, er det fullt ut sannsynlig at de konkrete behov A/S Sydvaranger hadde, ble koblet til russefrykt-syndromet. Amtmann Graff var i særlig grad opptatt både av industrireisning, fornorskning og en profilert nasjonal markering i grensestrøk­ene (jfr. Eriksen & Niemi:66 ff.). Som vi har sett, var han også aktiv rundt århundreskiftet i bestrebelsene på å innskrenke pasviksamenes rettigheter i laksefisket i Bøkfjorden (jfr. pkt. 2.5.4). Det var for øvrig den samme amtmann som i 1906 ble suspendert fra sin stilling på grunn av at han skulle ha tatt imot private penger som takk for å ha lagt forholdene til rette for særlig rask behandlig av grunnervervelsessaker i Sør-Varanger for Chr. Anker (Lunde 1979:312).

Utskiftningen ble foretatt i 1903-04. De nye eiendommene ble i matrikkelen gitt norske navn, slik jordsalgsloven av 1902s reglement (av samme år) hadde bestemt (§ 5 pkt. d). Jordsalgsloven med reglement må også ses som utslag av en politikk der de nasjonale hensyn i et utsatt grenseområde ble tillagt avgjørende vekt (om loven og omstendighetene omkring den, se NOU 1993:34 Rett til forvaltning av land og vann i Finnmark:421 ff.). Boris Ivanovitsj' utmåling ble døpt Stenvik (matr.nr. 423), jorda til Anna, enka etter Mikit Ivanovitsj, til Vigeland. I 1920 var her fem østsamiske eiendommer. I tillegg til de to som alt er nevnt, finner vi nå Tørnes, Ørland og Neiden 427 (Wessel: 1938/1977:96).

Den østsamiske kirkegården rundt St. Georgs kapell som gikk med i skifteforretningen, hadde vært i bruk like til 1902 da det nye Neiden kapell med kirkegård ble vigslet. Den eldste del av den gamle kirkegården ble alt i 1915 utgravd av vitenskapsmenn og mange skjeletter med kranier sendt til Anatomisk institutt, Universitetet i Kristiania (Wessel 1938/1977:93, Paulaharju 1973:141).

3.13 Siste skanse

Det bildet vi får av østsamesamfunnet i Neiden i 1920- og 30-åra, er et annet og mørkere enn det som framstår ca. 1900-1910, selv om vi fortsatt må stille kildekritiske spørsmål til skildringene. De er ikke sjelden basert på muntlig og personlig meddelelse fra de samme få lokale norske hjemmelsmenn (jfr. Tanner 1929:222-224). En av de helt sentrale informantene for praktisk talt alle som kom utenfra og søkte informasjon om Neiden, en lærer i bygda, la ikke skjul på sin sosialdarwinistiske og nedvurderende holdning overfor østsamene (Tanner 1929:223), i tillegg til at han var sterkt personlig engasjert i de nasjonale spørsmål i grensedistriktet, noe som også ga som utslag at kvenene ikke fikk noen høy stjerne hos ham (Eriksen & Niemi:137-138). Bl.a. mente informanten at østsamene i Neiden hadde degenerert i somatisk hänseende [somatisk = kroppslig.] (Tanner 1929:222).

Imidlertid var situasjonen i mellomkrigstida reelt sett vanskelig for neidensamene. Ved midten av 1920-tallet fikk flere familier offentlig understøttelse, i likhet med pasviksamene. Men dette var ikke noe særsyn på denne tid, uansett etnisk tilhørighet. Perioden var generelt ei vanskelig tid økonomisk og sosialt; fattigunderstøttelse var alminnelig de fleste steder i Finnmark. Imidlertid tyder mye på at østsamene led særlig. Assimilasjonspolitikken overfor minoritetene hadde begynt å få klare målbare virkninger, kulturelt, sosialt og psykologisk. Østsamene hadde i de rasehygieniske og sosialdarwinistiske rangeringsskjemaer blitt plassert aller lavest, også blant samene. Samfunnsutviklingen i Sør-Varanger, med den voldsomme moderniseringen som A/S Sydvaranger representerte i sentrum, var heller ikke i favør av deres tradisjonelle samfunnsform. Antallet giftermål på tvers av de etniske grenser økte. Den livsviktige forbindelsen med Pas­viksiidaen var brutt. Den russiske prestetjenesten opphørte under 1. verdenskrig; den var også blitt motarbeidet fra norsk hold av nasjonale grunner. Østsamespråket gikk nå raskt tilbake. Unge flyttet ut, også til gruvemiljøet ved Kirkenes. Tanner slutter seg til sin hovedinformant i Neiden når denne overfor Tanner hevdet i 1926 at etter få år ville

den rena skolt-rasen ... vara helt utdød, och skoltsamhället i Neiden upphör då att existera som en skoltby, med skoltspråk och skoltseder ... Naturmiljöns civilisation tynar bort och försvinner och överlämner rummet åt en ny och starkare kulturfas (Tanner 1929:222-224).

Den krise som østsamesamfunnet i Neiden nå opplevde, var resultat dels av enkelthendelser, dels av prosesser som hadde gått over lang tid. De aller fleste av skansene for den tradisjonelle livsformen hadde nå forlengst falt, som eneretten til laksefisket, fellesjorda og sesongflyttingene. Bare én av de fundamentale skansene sto nå igjen, nemlig reindriften.

Etter om lag 1920 synes det klart at den egentligeskolteflokken ble redusert. Midt på 1920-tallet oppgir Tanners informant den til 50-100 dyr, og bare to av familiene hadde nå avlsdyr (Tanner 1929:223). Selv om disse tallene trolig var i underkant av de reelle tall og selv om vi på dette tidspunkt ikke har tall for den samlede flokken i Neiden, er det sannsynlig at forholdet mellom de fastboendes og østsamenes reinhold var blitt forrykket i disfavør av østsamene. I andre halvdel av 1930-tallet sier Wessel at reintallet til østsamene i Neiden hadde sunket sammen til en ubetydelighet (Wessel 1938/1977:95). Også østsamisk oppfatning i ettertid er at flokken deres ble dramatisk redusert, især fra slutten av 1920-åra. Hva hadde skjedd?

Kildematerialet mitt gir ikke anledning til å klarlegge årsakssammenhengene i detalj. Imidlertid synes det tilstrekkelig for en hovedhypotese. Vi må da gå tilbake i tid for å begynne oppnøstningen.

Etter alt å dømme kom den den lokale inte­resseforeningen Neiden fisker- og gaardbrukerforening til å spille en sentral rolle i utviklingen av reindriften i bygda, fra stiftelsen i 1911 til slutten av mellomkrigstida – og for avviklingen av østsamedriften.

Det nøyaktige tidspunkt for stiftelsen er ikke kjent da de første ni sidene i protokollen mangler. Dermed mangler vi også de opprinnelige vedtektene. (Jeg har brukt en privat fotokopi av protokollen). Første innførsel – side 10 – er referat fra et massemøte 31. desember 1911, efter indkaldelse av Neidens fisker- og gaardbrukerforening, noe som selvsagt tilsier at foreningen var blitt stiftet tidligere. Det møtte om lag 150 personer, for det meste fastboende reneiere fra det vestlige Sydvaranger. Hovedhensikten med møtet var å protestere mot forslag til ny reinlov; antakelig var forslaget også den direkte foranledning til lagsstiftelsen (jfr. pkt. 3.10.). Møtet fattet et vedtak som skarpt protesterte mot at Reinbeitekommisjonen etter møtets mening hadde gaat de faa fjeldfinners ærende paa den store jordbrugende befolknings bekostning. Møtet tok også avstand fra en påstand som var blitt framsatt om at fjellsamene hadde lidd overlast av Neidens kvæner. Innstillingen fra kommisjonen hadde nemlig referert en meddelelse fra fjellsamene om at neidenkvenene forbød fjellsamene å komme ned til kysten om vinteren fordi kvenene hadde sine rein her. Det skulle også ha hendt at de fastboende om natta hadde skremt hele reinflokken til fjellsamene inn over den finske grensen ( Reinbeitekommisjonen av 1909. Innstilling:39).

Selv om foreningen i den første tid også tok opp andre saker som vedrørte bygda, som post, vei o.l., var reindrifta den klart dominerende sak gjennom hele tidsrommet like til krigen. Og det er ingen tvil om at foreningen i all hovedsak ble og oppfattet seg som talerør for de fastboendes reindrift. Særlig ble det slått vakt om bruk av Neiden-området som beiteland på helårsbasis.

Det har vært mye diskusjon i østsamisk miljø i Neiden i ettertid om grunnen til at de første ni sidene i protokollen mangler. Rimeligvis har vedtektene stått her, som alt antydet. Fra østsamisk hold hevdes en tradisjon om at det her var satt opp en avtale mellom foreningen og østsamene om reindriften. Jeg har ikke materiale som kan bekrefte eller avkrefte en slik hypotese. Imidlertid er det klart at protokollen slik den foreligger, ikke viser noe engasjement fra foreningens side for en egen profilert østsamisk reindrift eller for andre særlige østsamiske saker. Østsamene var heller aldri representert i foreningsstyret. Kvenene samt noen få norske offentlige tjenestemenn (lærere, en tolloppsynsmann) ble de toneangivende. Også sjøsamer fra Bugøyfjord var jevnlig representert.

Dette forholdet står i kontrast til den sentrale posisjonen østsamene fortsatt hadde innen reindriften i Neiden. Og fortsatt henvendte de fastboende seg til østsamene for ekspertbi­stand.

Da reinantallet fortsatte å vokse, fant styret i foreningen det påkrevet med forsterkning av reingjetingen. 1. januar 1914 ble de gamle gjeterne av skolteflokken Mikit og Boris Ivanovitsj formelt tilsatt av foreningen som gjetere sammen med sin østsamiske nabo Oskar Sava Romanoff, med detaljerte bestemmelser om lønn og med en enkel instruks om gjeternes plikter. Denne tilsettingen kan ses på som en fornyelse av den gamle gjeterkontrakten, nå overtatt av foreningen. Alle tre gjeterne har undertegnet den protokollerte kontrakten, alle med påholden penn.

Mellom 1916 og 1927 er for øvrig protokollen ført på finsk, med unntak for ett møte. Foreningen utviklet seg i denne perioden mer og mer i retning av et rent reindriftslag. Protokollen bruker også noen ganger betegnelser som reinbeitelag og reindriftsstyre om foreningen. En lang rekke saker dreier seg om reingjetingen. Tendensen synes klar: Den frihet gjeterne tydeligvis hadde hatt, ble nå stadig mer innskrenket. Gjeterinstruksen blir innskjerpet med hensyn til voktning og utenforståendes forhold til beiteområdene. Bl.a. blir det bestemt at ingen gjeter skulle ha anledning til å ferdes alene i flokken på Skogerøya fordi man skulle unngå at det ble skutt renkalver til peskeskind uten vitners nærværelse (sak 2 møte 10. august 1924).

Imidlertid er det tydelig at Boris Ivanovitsj fortsatt nøt tillit. I møte 20. mars 1924 ble det innskjerpet at han som er den eldste reinpasser skal ha den største myndighet av samtlige reingjetere. De øvrige skulle lystre ham i alle mulige situasjoner. Nektet de, ville styret kunne foreta oppsigelser når som helst.

I 1928 ble steget tatt helt ut for å reorganisere laget i retning av et rent reindriftslag. Begrunnelsen ble gitt på et forberedende styremøte: Man finder, at rendriften som den hittil har vært drevet, ikke lenger er tilfredsstillende, at man nu anser tiden inne for omlegging av denne. Det presiseres altså ikke hva som var funnet mindre tilfredsstillende ved driften slik den hadde vært.

Generalforsamlingen som vedtok omorganiseringen, ble avholdt i april samme år på Fossheim skole i Neiden. Laget ble omdøpt til Vestre Sørvaranger rendriftslag. Formålsformuleringen hadde to ledd: 1. At renholdet skjøttes på en forsvarlig måte så det kan bli av størst nytte for de fastboende. 2. At renholdet ikke blir gjenstand for den enkeltes spekulasjon, men en binæring for distriktets fattige befolkning. ( Fattige er forsiktig overstrøket i protokollen; muligens ble ordet ikke vedtatt på møtet, muligens er det strøket i ettertid. Den sosiale profilen på siste ledd kan for øvrig være uttrykk for arbeiderbevegelsens sterke stilling i bygda på denne tid). Et detaljert lovverk ble foreløpig behandlet; det skulle endelig vedtas på neste ordinære generalforsamling (3. mars 1929), uten at jeg av protokollen kan se at dette skjedde. På reorganiseringsmøtet ble for øvrig Boris Ivanovitsj igjen bekreftet som overpasser for flokken.

På et av de følgende styremøtene ble en ny og svært detaljert instruks for reinvokterne vedtatt. Instruksen avspeiler en målsetting om en effektiv, rasjonell og kontrollerbar drift der gjeterne i større grad enn tidligere skulle overlate bestemmelser til styret. Instruksen synes klart å definere gjeterne som tilsatte på vanlige lønnsvilkår. Intet i instruksen vitner om at hovedpasseren faktisk selv var en betydelig reineier, med rein i den flokken han var tilsatt for å gjete. På samme møte ble for øvrig to nye reindrenger tilsatt, for første gang ikke-østsamer: Per Amund Mortensen og Ole Andreas Magga. Den siste (født i 1900) skulle komme til å spille en helt sentral rolle for reindriftsutviklingen i området langt inn i etterkrigstida, som vi vil se nedenfor. Han var i 1928 sjøsame med bopel i Bugøyfjorden.

På generalforsamlingen 3. mars 1929 ble det, som sak 2, fremmet forslag om oppsigelse av reinpasserne snarest og om utlysning av én vokterstilling. Det er tydelig at forslaget kom brått på forsamlingen og at det ble debattert, uten at protokollen konkret refererer debatten. Forslaget ble imidlertid vedtatt med 49 mot 7 stemmer. Men samtidig ble det vedtatt å sende en deputasjon til fylkesmannen for å få prøvet vedtaket før det ble iverksatt, noe som også viser at saken ble oppfattet som dramatisk og kontroversiell. 14 stemte imot en slik deputasjon.

Under en annen sak på generalforsamlingen ble reinpasserne anklaget for å ha tilmerket sig selv en del umerkede kalver. Årsmøtet nøyde seg med en advarsel.

På styremøte i mai samme år ble formannen og nestformannen utpekt som delegater til et møte om reindriften som fylkesmannen hadde innkalt til. Av protokollen framgår det ikke om delegasjonsreisen ble foretatt eller om et eventuelt resultat. Imidlertid ble det 26. juni 1929 holdt et møte på rettslokalet i Kirkenes om reindriften i Sør-Varanger der fylkesmannen var til stede. Fra Vestre Sørvaranger reindriftslag møtte formannen, tolloppsynsmann Ole Gabrielsen, og nestformannen, kjøpmann A.K. Mikkola (senere stortingsmann for Arbeiderpartiet). I det omfattende referatet fra møtet står det ikke noe om oppsigelse av reingjetere i Vestre Sørvaranger. Dersom spørsmålet ble tatt opp, må det ha vært på uformell basis. Imidlertid tyder referatet på at delegatene fra Neiden opptrådte som om laget manglet reingjetere. F.eks. hevdet Gabrielsen ifølge referatet at Passing om sommeren vilde være av stor betydning for Vestre Sørvaranger reindriftslag. Og Mikkola tilføyde: Er enig i at sommergjætning vil være bra (Landbruksdept., kont. for reindrift og ferskvannsfiske, pakkesaker RJ, pk 53, RA).

Imidlertid ble reinvoktersaken fulgt opp i laget. På medlemsmøte 7. august 1929, sak 1, ble det lagt fram tre ansøkninger til den utlyste reinvokterstillingen. Uten at det framgår, må dette antakelig ha betydd at de nytilsatte gjeterne sammen med Boris Ivanovitsj på dette tidspunktet de facto var blitt sagt opp, uten at dette var formalisert – da ville vi funnet det nedtegnet i protokollen. Blant søkerne finner vi ingen østsamer, heller ingen andre fra bygda Neiden. Ole Andreas Magga, den tidligere reindrengen under Boris Ivanovitsj, ble ansatt som ny – og eneste – reingjeter.

Magga skulle komme til å vokte Neiden-flokken i nesten tre tiår. Han ble en entreprenør innen reindriften i området og en slags dynastigrunnlegger. Under ham kom reindrifta innen den gamle siidaen suksessivt til å omformes til fjell- eller flyttsamisk drift, en status som også formelt ble oppnådd på 1960-tallet. Ole Andreas Magga er far til hovedpersonene i Fosshaug-gruppa (Magga-gruppa) i reinbeitedistrikt 4-5 B som sammen med staten har vært saksøkt av østsamene i Neiden på 1980-tallet i forbindelse med spørsmålet om reindriftsrettighetene i distriktet (jfr. Rettsbok for Tana og Varanger herredsrett sak nr 116/1984 A:5; Hålogaland lagmannsrett, ankesak nr 35/1986, Rettsbok etter rettssak oktober 1988).

Denne gjennomgangen av hendelsesforløpet på slutten av 1920-åra, en skjellsettende periode i reindriften i Neiden, reiser flere spørsmål: Hvorfor var det så om å gjøre å si opp de tre vokterne – eller late som om laget manglet voktere? Hvorfor var det så viktig med utlysning av en ny stilling? Hvorfor la laget slik vekt på å få dette vedtaket formelt prøvet for fylkesmannen (noe som trolig ikke skjedde)? Og hvordan kan Boris Ivanovitsj ha reagert og tenkt; hvorfor søkte han ikke den utlyste stillingen? Kildene kan ikke gi fullgode svar. Men de inviterer til en hypotese.

Generell misnøye med gjeterne kan ikke ha vært noen reell forklaring, selv om materialet antyder visse misbruk av stillingene. Ivanovitsj hadde jo nylig oppnådd sterk anerkjennelse av laget; han skulle også oppnå ny tillit, som vi straks skal se. Og den nye gjeteren, Magga, hadde ikke lenge før blitt tilsatt som dreng av laget.

Østsamenes egen tradisjon er at hendelsesforløpet hadde sammenheng med et utbredt ønske blant de fastboende om full avvikling av det østsamiske reinholdet med restene av de rettigheter som var forbundet med det. Dette ønsket skulle være koblet til sterkere krav om moderne og rasjonell drift og enda sterkere profilering av de fastboendes interesser.

Noen forklaringstradisjon fra motparten kjenner jeg ikke til, bortsett fra en påstand om at Boris Ivanovitsj var blitt gammel og skrøpelig. Fra østsamisk hold avvises påstanden om at han ikke lenger maktet voktningen på en forsvarlig måte. Han var 58 år i 1928. Som vi har sett, oppnådde han stor faglig tillit innen laget, til tross for det som skjedde. Og som vi skal se, skulle han høste enda mer tillit. Det er ikke noe som tyder på at han ble oppfattet som en person med manglende integritet e.l.

Den østsamiske forklaringstradisjon er nedtegnet i en skriftlig bevitnet erklæring av Johan Jarva, som var kven og suppleant til styret i 1918/29. Tre-fire år senere giftet han seg med en østsamekvinne i Neiden, Ellen Anna Borrisen, datter til Boris Ivanovitsj.

Erklæringen er datert i 1986. Her sier Jarva at han hadde hatt det bestemte inntrykk at styret før saken ble formelt behandlet, hadde foretatt et systematisk arbeid for å undergrave skoltenes rettigheter til beiteområdet. Men en del av styret hadde ytret tvil om foreningen hadde hjemmel til å gå til oppsigelse ut fra østsamenes gamle rettigheter til skolteflokken. Derfor ble det valgt en delegasjon som skulle legge saken fram for fylkesmannen. Rapport fra møtet med fylkesmannen ble muntlig lagt fram for styret – fylkesmannen skal ha uttalt at skoltene ikke hadde mere rettigheter til beiteområder enn andre hadde. Som nevnt er det intet i protokollen om et møte med fylkesmannen og heller ikke noe om utfallet av et slikt møte. Noe brev fra fylkesmannen ble ifølge Jarva heller aldri lagt fram for styret – et slikt brev ville også med all sannsynlighet ha blitt protokollert.

Når Boris Ivanovitsj ikke søkte den utlyste vokterstillingen, hevder Jarva at det skyldtes bevissthet om egne rettigheter samt stolthet – han ville ikke nedlate seg til å søke om å bli reinpasser i sin egen flokk (Skriftlig vitnenedtegnelse, Kirkenes 25. januar 1986, i privat eie. Jarva døde i 1988). Det kan også synes som om laget hadde regnet med at Ivanovitsj ikke ville søke.

En annen mulig forklaring på avsettingen av gjeterne og tilsettingen av bare én vokter kan ha vært hensynet til lagets økonomi. Imidlertid burde en forvente at et så viktig hensyn skulle vært nedfelt i protokollen, og det er det ikke. Sannsynligvis ble det lagt større vekt på en viss reduksjon av reintallet, som myndighetene fortsatt ønsket, uten at det gikk ut over de fastboendes antall. Med de østsamiske gjeterne ute av bildet ville det være enklere å redusere antallet rein som de eide slik at den samlede flokken ble mindre.

Som vi har sett, var det ikke tidligere blitt satt tak på østsamenes reinhold, i motsetning til den øvrige reindriften i Sør-Varanger. Men nettopp i forbindelse med de dramatiske hendelsene nå ble dette gjort på medlemsmøte i laget sommeren 1929. Dette vedtaket styrker hypotesen om at sterke krefter i laget motarbeidet den østsamiske reindriften, selv om enkelte medlemmer synes å ha ment at prosessen balanserte på kanten av det anstendige og lovlige.

Tvil og moralsk anfektelse kom til uttrykk på medlemsmøtet 7. august 1929 der Magga ble ansatt. Etter at vedtaket om ansettelsen er protokollert, er først skrevet Møtet hævet med formannens underskrift. Deretter er dette overstrøket, og formannen fremmer forslag om at Boris Ivanovitsj skulle velges til foreningens tillitsmann i renflokken mot rett til å holde 50 – femti – ren (min kursivering). Et annet styremedlem fremmer motforslag om å stryke formuleringen om rett til reinhold, men beholde formuleringen om tillitsmannsfunksjonen. Formannens forslag ble vedtatt med 24 mot 18 stemmer.

Ifølge muntlig tradisjon var Ivanovitsj til stede under møtets første del, men forlot det før det ble hevet. Hans navn er da heller ikke blant underskriftene som ble tatt inn i protokollen av deltakerne ved møtets slutt.

Ved dette vedtaket hadde nok Boris Ivanovitsj fått en slags oppreisning. Antallet rein han ble innrømmet forteller for øvrig at reinholdet hans ennå på denne tid var betydelig. Imidlertid kunne ikke en tillitsmannstittel erstatte tapet av det ansvar og og den prestisje som lå i forvaltningen av skolteflokken. Den ubestridte lederstillingen han hadde hatt i flere tiår innen reindriften, hadde også hatt stor symbolsk rekkevidde – den hadde stått som et uttrykk for at østsamekulturen i Neiden ennå fantes. Konkret betød tapet av gjeterstillingen også at flokken hans i løpet av få år ble desimert.

Ved oppsigelsen av Boris Ivanovitsj var i praksis ikke bare restene av østsamisk reindrift i Neiden blitt undergravd, men også den siste tradisjonelle østsamiske skanse hadde falt. Som Johan Jarva sier i sitt vitenmål: Reindriften var det siste østsamene i Neiden hadde hatt å falle tilbake på. Nå var også den gått tapt.

3.14 Epilog – eller riss av etterkrigstida

Jeg har ikke hatt anledning til å utarbeide noen forskningsbasert framstilling om etterkrigstida. Kildesituasjonen er dessuten uoversiktlig og problematisk, bl.a. som utslag av de spenningene og motsetningene som har vært mellom grupper og interesser i bygdesamfunnet, der østsamisk historie og den østsamiske revitaliseringsprosessen har utgjort en viktig del av bakteppet. Derfor vil denne avsluttende delen av framstillingen være kort og skissepreget. Det forhold at mye av kildematerialet mitt be­står av rettsdokumenter, illustrerer nettopp disse spenningene og motsetningene.

3.14.1 Flyttsamereindriften etablerer seg

I den tidlige etterkrigstida var det uoversikt­lige tilstander innen reindriften i Neiden-området. Store troppestyrker hadde gjennom krigsåra stadig beveget seg gjennom området. I siste fase av krigen var området også slagmark. Det var uklarhet omkring flokkstørrelse og eierforhold.

Ole Andreas Magga fortsatte etter 2. verdenskrig som hovedpasser av reinflokken, som altså hadde en rekke individuelle eiere, men fortsatt ble gjetet samlet. Under Magga økte hans families reintall sterkt slik at familien på 1950-tallet var desidert største reineier innen reindriftslaget ( Rettsbok for Tana og Varanger herredsrett. Hovedforhandling sak nr. 116/1984 A:5; det følgende er også basert på denne kilden). Den samlede flokken vokste også, så sterkt at fylkesmannen i 1957 innskjerpet det gamle påbudet om tak på driften – det var nesten som om historien fra 1800-tallet gjentok seg. Hvert gårdsbruk skulle nå ha rett til maksimalt 20 rein, et tall som viser at myndighetene fortsatt definerte reindriften i Sør-Varanger primært som gårdsreindrift. Dette påbudet betød reduksjon av det faktiske antallet rein hos den enkelte reineier. Bestemmelsen skulle iverksettes i forbindelse med reinsamlingen i desember 1958.

På dette tidspunkt hadde Magga sluttet som reinvokter og overlatt jobben – og sin store flokk, antakelig ca. 500 dyr – til sønnen Paul (Magga) Fosshaug, som også hadde bopel i Bugøyfjord. Han ble spesielt gjort oppmerksom på av lappefogden, i brev i november 1958, at dersom han skulle fortsette sin reindrift innen laget, måtte han i likhet med de andre reineierne redusere antallet til 20 dyr. Ønsket han å fortsette med en større drift, måtte han, med hjemmel i reindriftsloven, søke sommerbeite i beitedistrikt 6 (Varangernesset på Varangerhalvøya). Familien etterkom imidlertid ikke lappefogdens pålegg, verken om reduksjon eller flytting. Ennå ved årsskiftet 1958/59 hadde familien fortsatt minst 317 rein i flokken. Konflikten ble nå tilspisset. I desember 1959 ga fylkesmannen lappefogden tillatelse til tvangsmessig reduksjon.

Dette ble imidlertid aldri gjennomført, selv om ny henvendelse om reduksjon, alternativt flytting, fulgte i 1962, etter at Fosshaug (Magga) hadde fått avslag på en søknad om å få holde 6-700 rein innen Vestre Sør-Varanger reindriftslags beiteområde. Realiteten var at det aller meste av reinen innen lagsområdet nå var i Fosshaug-familiens eie. (Heretter bruker jeg Fosshaug; reindriftsenheten har delvis vært kalt Fosshaug-gruppen, delvis Fosshaug/Maggagruppen). Reindriftslaget opplevde samtidig konflikter og splittelse. På et medlemsmøte i 1962 ble det besluttet at styret skulle ta kontakt med myndighetene for nok en gang å forsøke å gjennomføre reduksjon av Fosshaug-flokken. Og enda en gang, i 1963, bestemte fylkesmannen samling, telling og reduksjon, med 350 rein som høyeste tall for hovedreinvokteren og 15 for hvert gårdsbruk. Den gamle gjeteren Ole A. Magga fikk særskilt skriv om reduksjon til 20 rein dersom han fortsatt ville drive innen lags­området. Heller ikke denne gangen ble påbudene gjennomført.

Nå var imidlertid de sentrale myndigheter på vikende front i denne drakampen. I 1963 ga Landbruksdepartementet uttrykk for at en burde vise forsiktighet med tvangsreduksjon og at hovedreingjeteren burde bli definert som flyttsame ( Rettsbok:6).

Reindriftslaget gikk nå mot full oppløsning. I 1964 hadde laget to styrer; det ene ble av namsretten kjent ulovlig. Østsamene forlot i protest den siste ordinære generalforsamlingen, i 1964, grunnet holdningene her – det var her det styre ble valgt som ble kjent ulovlig. Tross en ekstraordinær generalforsamling i 1965 foranlediget av fylkesmannen, opphørte reindriftslaget de facto. Som den refererte rettsboka sier det: Etter dette har også Magga/Fosshaug-gruppen overtatt kontrollen fullstendig over reinbeiteområdene, og skoltesamene har etter dette tidspunkt vært uten rein ( Rettsbok:7).

Til tross for at tvisten i reindriftslaget ble bragt inn for Sivilombudsmannen, i 1968, og til tross for et nedsatt beitegranskningsutvalg, Loyd Villmo-utvalget (Loyd Villmo var statskonsulent for reindriften), ble det aldri ryddet opp i forholdene. Utvalget la i 1969 fram en foreløpig uttalelse hvor det sa at endelig forslag først ville bli utarbeidet etter beiteundersøkelser i 1970-71.

Imidlertid kom det ikke mer fra utvalget. Fosshaug-gruppen ble de facto omdefinert til flyttsamer og fikk helårstilhold innen det gamle lagsområdet, dvs. den gamle Neidensiidaen.

3.14.2 For at det skal være klart at vi ennå lever

I lokalavisa Finnmarken 6. mars 1965 sto en artikkel som vakte oppsikt. Av enkelte som leste artikkelen ble det følt som om en minoritet hadde stått opp fra de døde ... (Eriksen 1989:33). Andre, trolig de fleste, tok den ikke på alvor. Artikkelen tok opp de evig tilbakevendende stridene om fordeling av avkastningen av elvefisket og reinflokken og stilte spørsmål ved rettstilstanden i Neiden sett fra østsamisk synsvinkel. Østsamene var blitt fratatt nesten alle rettigheter, hevdet artikkelen. Den ble avsluttet slik: Ingen ved sine fulle fem tror vel at dette har skjedd med skoltenes velsignelse. For at det skal være klart at vi ennå lever, tegner vi oss med Skoltene i Neiden (Eriksen 1989:33). Den gamle neidensamen Jogar Ivanowitz (1897-1981) fulgte noen uker seinere opp med en liten artikkel i samme avis. Her påpekte han østsamenes sentrale plass i Neidens historie og viktigheten av at denne folkegruppa ikke forsvant (Eriksen 1989:33). Ivanowitz kom i mange år til å bli en av talsmennene for østsamiske interesser, etter at han hadde vært med på å trekke revitaliseringsprosessen i gang.

At dette skjedde nettopp nå, ved midten av 1960-tallet, har trolig sin umiddelbare forklaring i to forhold: For det første de bitre erfaringene med reindriften og omstendighetene omkring oppløsningen av reindriftslaget og for det andre 400-årsmarkeringen i 1965 av munken Trifons misjonsvirksomhet og reisningen av kapellene i Boris Gleb og Neiden (man antok at Neiden ble bygget samtidig med Boris Gleb).

Ikke lenge etter forelå i manus Rolf Enbusks lille – og polemiske – rettshistoriske skrift om Neiden (jfr. pkt. 1.2.). Det fikk stor intern betydning psykologisk og også som konkret historisk dokumentasjon av bygdas skjulte historie. For første gang hadde en østsame laget en mer omfattende skriftlig framstilling om den egne historien og satt de rettslige spørsmål i en historisk kontekst.

Men det skulle ta tid før bevisstgjøringen skjøt fart og revitaliseringsprosessen kom inn i formelt organiserte former. Dette skjedde etappevis, først via rettsalen.

3.14.3 Rettens vei

I 1978 tok østsamene i Neiden opp reindriftsspørsmålet med fylkesmannen via advokat, med brevgjenpart til Paul Fosshaug. De ba fylkesmannen, med hjemmel i dagjeldende reindriftslovs § 4, avgrense for dem et eksklusivt reinbeiteområde identisk med den gamle Neidensiidaen på norsk side. Fosshaug-gruppens advokat avviste kravet, bl.a. med det argument at østsamene i Neiden aldri hadde hatt eksklusive rettigheter i området. Fylkesmannen svarte, i 1979, at det ikke kunne være tvil om at begge parter hadde rett til utøvelse av reindrift på samme måte som flyttsamer. De praktiske spørsmål for gjennomføring av en ny driftsenhet måtte overlates til reindriftsforvaltningen ( Rettsbok for Varanger og Tana herredsrett. Hovedforhandling. Sak nr. 116/1984 A:8-9).

Avslaget fra fylkesmannen på eksklusiv rett ble av østsamene påklaget til Landbruksdepartementet, som forsøkte å finne fram til en minnelig løsning basert på andelslagsprinsippet. Imidlertid avviste Fosshaug-gruppen forhandlinger på et slikt grunnlag. I 1983 foretok departementet sluttbehandling uten at partene hadde møtt til forhandlinger. Med henvisning til den nye reindriftsloven, av 1. juli 1979, ble østsamenes krav avvist. Den sentrale argumentasjonen var at Fosshaug-gruppen hadde etter at den nye loven trådte i kraft etablert sin reindrift i henhold til de formelle regler i loven.

Departementets avgjørelse ble av østsamene påklaget til Kongen i statsråd, som ved kgl. res. av 28. oktober 1983 opprettholdt departementets avgjørelse. Spørsmålet om eksklusiv rett ble henvist til domstolsbehandling ( Rettsbok:11-12). Østsamene besluttet å søke rettens hjelp i sine krav. Dermed ble en lang vei gjennom rettsapparatet innledet.

I forbindelse med denne saken organiserte østsamene i Neiden seg på den måten at representanter for de fem siste østsamefamiliene her kom sammen og skrev under på en avtale om felles holdning og framgangsmåte. Etter hvert underskrev nærmere 30 personer av neidensamisk slekt avtalen (muntlig opplysning). Som talsmann ble Otto Borrisen valgt (f. 1927), dattersønn av den gamle gjeteren Boris Ivanovitsj. Da østsamene i Neiden seinere, i 1986, organiserte seg formelt i laget Østsamene i Neiden, ble Borrisen også valgt til leder her.

I tillegg til den spesielle historien i Neiden og de konkrete problemstillinger som kom til uttrykk fra midten av 1960-tallet, er det neppe tvil om at den allmenne fokusering på rettshistorie og etnisitet på 1970-tallet og senere har virket ansporende for den østsamiske mobiliseringen i Neiden.

Østsamene i Neiden gikk til søksmål mot Fosshaug-gruppen og staten ved Landbruksdepartementet. Saken kom opp høsten 1984 i Tana og Varanger herredsrett. I dommen, datert 18. november 1984, ble kravet om eksklusiv rett avvist og Fosshaug-gruppens driftsrett bekreftet, samtidig som neidensamenes driftsrett ble prinsipielt innrømmet, men overlatt til reindriftsforvaltningen for praktisk iverksettelse. Dommen var med andre ord i overensstemmelse med fylkesmannens slutning i 1979. I herredsrettsdommen ble østsamene tilkjent saks­omkostninger da retten mente at saken hadde reist tvilsomme og prinsipielle spørsmål, slik at det har vært fyldestgjørende grunn for den tapende part til å se en rettslig avgjørelse i saken ( Rettsbok:38).

Dommen ble anket til lagmannsretten, som tok den opp i oktober 1988. Lagmannsretten kom til samme konklusjon som herredsretten. I bemerkningene slår retten først fast at den ikke fant det nødvendig å gå inn på forholdet mellom Fosshaug-gruppen og reindriftslaget slik som dette hadde utviklet seg etter 1928 da dette var uten interesse for skoltesamene ( Rettsbok Hålogaland lagmannsrett, ankesak nr. 36/86 A:14). Retten presiserte at den ikke bestred østsamenes rett til reindrift i området, men at en eventuell nyetablering måtte skje etter vanlig behandling i henhold til reindriftslovgivningen. Eksklusiv rett ble avvist både på historisk grunnlag og ut fra den faktiske utviklingen siden slutten av 1800-tallet. Dommen hevder at østsamene aldri tidligere hadde gjort krav på eksklusiv rett eller fått slik rett anerkjent. Tamreinholdet deres hadde vært ytterst beskjedent. Utøvelsen av reindriften i området helt til 1800-tallet hadde vært av en slik art at det kan være nærliggende å se utøvelsen som en allemannseie ( Rettsbok:16; min kursivering). Utviklingen på 1800- og 1900-tallet styrket ifølge retten preget av reindriften her som allemannseie eller muligens som utøvelse av en kollektiv rettighet ( Rettsbok:18). Retten la sterk vekt på at ikke-østsamisk reindrift de facto hadde utviklet seg, tilsynelatende uten østsamisk protest. Den hevdet også at opphøret av den østsamiske driften i årene etter 1928 synes primært å ha hatt sammenheng med at det blandt skoltsamene i Neiden har vært liten interesse for reindrift ... ( Rettsbok:19).

I likhet med det herredsretten hadde gjort, tilkjente lagmannsretten partene saksomkostninger da retten fant at flere spørsmål i saken hadde stor prinsipiell interesse. Man hadde her trolig å gjøre med det siste området i Norge med brå overgang fra skogsreindrift til tamreindrift. Det vesentlige tvistepunkt, spørsmålet om eksklusiv driftsrett, var tidligere ikke blitt prosedert ved domstolene. Derfor hadde det prinsipiell interesse å få dette belyst ved rettspraksis, særlig gjaldt det forholdene i området frem til 1826 ( Rettsbok:20). – Formuleringene her, i likhet med herredsrettens formuleringer om saksomkostningene, minner ikke så lite om den foran siterte konklusjon i underrettsdommen i 1848 om laksefisket (jfr. pkt. 3.9.). Søks­målet avvises, men retten finner problemstillingene prinsipielt interessante.

Østsamene anket dommen til Høyesterett, hvor den kom opp for Høyesteretts kjæremålsutvalg i april 1989. Kjæremålsutvalget fant enstemming at saken burde nektes fremmet til Høyesterett, i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1 (utskrift av database, UP-1989-1172).

Østsamene i Neiden besluttet å prøve saken for Den europeiske menneskerettskommisjon, Strasbourg. Saken ble introduced ved menneskerettskommisjonen i november 1989 og registered i januar 1990. I februar 1992 besluttet kommisjonen to bring the application to the notice of the respondent Government. Den norske regjerings vurdering forelå i april 1992, og saksøkernes endelige kommentarer i juli 1992. I januar 1993 forelå kommisjonens sluttbehandling.

Etter en grundig gjennomgang av behandlingen av saken i det norske domstolssystemet, kom kommisjonen i korthet til følgende konklusjon: For det første finner kommisjonen ikke noe å utsette på de norske domstolers behandling, verken prosedyremessig eller saklig, dvs. spørsmålet om eksklusiv rett til reindrift i Neidensiidaen. For det andre slår kommisjonen fast at østsamene i Neiden har rett til reindrift og at denne retten ikke var blitt fratatt dem, i alle fall ikke gjennom norske domstolers medvirkning. Så lenge dette ikke har skjedd, kan kommisjonen ikke gå nærmere inn på spørs­målene ( European Commission of Human Rights, Council of Europe. Application No. 15997/90, oversendelse datert 26.1.93).

Der står saken i dag.

Det er kjent at Østsamelaget i det aller siste er blitt rammet av indre stridigheter og av splittelse, liksom også bygda Neiden i ikke liten grad har vært det, noe som ofte avspeiles i lokalavis­enes spalter. Det er ikke på sin plass her å forsøke å trenge inn i disse konfliktene. Imidlertid er det knapt noen urimelig antakelse at det ikke bare dreier seg om konkrete spørsmål knyttet til arbeidsplasser og sysselsetting i bygda, om spørsmål omkring turisme som næringsrettet satsing i dag og om generelt kulturvern i konflikt med økonomiske utbyggingsspørsmål. Det kan neppe være tvil om at disse spenningene for en vesentlig del har rot i dette bygdesamfunnets spesielle historie og særlig i den etniske dimensjonen ved denne historien. Det er neppe tilfeldig at saker som utviklingen av østsametunet (museums- og kulturvernsenter) og formidling og markedsføring av østsamisk kultur er særlig motsetningsfylte. Laksefisket i elva er også fortsatt kime til en viss uro i bygda. Når vi dertil trekker inn reindriftsspørsmålet blir de historiske linjer temmelig tydelige.

Litteratur og kilder

Andresen, A.: Sii'daen som forsvant. Østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekning i 1926. Kirkenes 1989.

Beronka, J.: Vadsø bys historie. Vadsø 1933.

Bergsland, K. (red.): Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst. Universitetsforlaget 1977.

Boissevain, J. & Friedl, J. (ed.): Beyond the Community: Social Processes in Europe. The Hague 1975.

Broch, O. & Stang, C.S. (red.): Russiske aktstykker fra det 17de århundre til Finnmarks og Kolahalvøyas historie. Oslo 1961.

Castrén, M.A.: Anteckningar under en resa genom Finska och Ryska Lappmarken 1842, i Suomi 1842.

Castrén, M.A.: Nordiska resor och forskningar, I-VI. Helsingfors 1852-70.

Charusin, N.: Russikie loppari. Moskva 1890.

Crottet, R.: Måne over Suenjel. Oslo 1952.

Daa, L.K.: Skisser fra Lapland, Karelstranden og Finland. Kristiania 1870. Deinboll, P.V.: Betænkning om prætensionerne i hensigt til det russiske Lapland, m.v. af prof. John Erichsen, i Budstikken bd. V (Christiania 1824).

Domsprotokoll fra Aust-Finnmark Sorenskriveri 1846-1855, STATØ.

Gorter, W.T.: De gebreken van het Begrip Ontwikkelingscyclus bij de Analyse van Huishoudingsgroepen. Hovedoppgave i sosialantropologi, Tromsø 1975.

Gorter, W.T.: Sør-Varanger – en kommune på skoltesamisk jord, i Sør-Varangeren samisk kommune? Kirkenes 1981.

Gorter Grønvik, W.T.: St. Georgs kapell og den russisk-ortodokse kirkens historie i Neidenområdet, i Nordisk østforum 1988.

Enbusk, R.: Østsamene i Neiden. Lakselv 1984.

Eriksen, H.K.: På mjuke skinnsko gjennom historia. Stonglandseidet 1989.

Eriksen, K.E. & Niemi, E.: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Universitetsforlaget 1981.

European Commission of Human Rights, Council of Europe. Application No 15997/90.

Falch, I.: Bygdelagsrettigheter til laksefisket i vassdragene i Finnmark. Stensilserie. Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo 1988.

Fellman, I. (red.): Handlingar och uppsatser, bd. I. Helsingfors 1910.

Fellman, J.: Anteckningar under min vistelse i Lappmarken, bd. 4. Helsingfors 1906.

Finmarkens Amt. Femårsberetning 1866-70.

Folketellingen 1835 for Kautokeino. Originallister STATØ.

Folketellingene 1845 og 1555 for Sør-Varanger. Originallister STATØ.

Folketellingene for Sør-Varanger 1865, 1875, 1900. Mikrofilm Fin-marksbiblioteket, Vadsø.

Friis, J.A.: En Sommer i Finmarken, russisk Lappland og Nordkarelen. Christiania 1871/1880.

Friis, J.A.: Klosteret i Petschenga. Kristiania 1884.

Hackluyt, R.: The Principall Navigations, Voiages and Discoveries of the English Nations. Oppr. London 1589/Cambridge 1965.

Hallström, G.: Kolalapparnas hotade existens, i Ymer 1911. Hansen, L.I.: Finner og terfinner (melding av K. Odners bok), i Historisk tidskrift 1984.

Hansen, L.I.: Handel i nord. Samiske samfunnsendringer ca. 1550-ca. 1700. Dr.gradsavhandling, Universitetet i Tromsø 1990.

Hansen, L.I.: The Sami Hunting Society in Transition: Approaches, Concepts and Contexts. Manus under trykking i conference proceedings Historica Fenno-Ugrica (konferanse Oulu 1994).

Helland, A.: Finmarkens Amt, bd. I, II og III. Kristiania 1905-06.

Hirsti, R.: Suenjel-folket ved veis ende. Oslo 1974.

Holt, K.: Folket ved Svansjøen. Oslo 1973.

Hultblad, F.: Övergången från nomadism till agrar bosättning i Jokkmokk socken. Lund 1968.

Hålogaland lagmannsrett. 16. juli 1865, Ankeutdrag til Hålogaland lagmannsrett. Ankesak nr 15/1990, del II.

Hålogaland langmannsrett, ankesak nr. 35/1986 (rettssak oktober 1988).

Ingold, T.: The Skolt Lapps Today. Cambridge University Press 1976.

Ingold, T.: Hunters, Pastoralists and Ranchers. Reindeer Economies and their Transformations. Cambridge University Press 1980.

Itkonen, T.I.: Koltan- ja Kuolanlappalaisia satuja. MSFO LX. Helsinki 1931.

Itkonen, T.I.: Koltan- ja Kuolanlapin sanakirja. LSFU 15. Helsinki 1958.

Jarva, J.: Vitnenedtegnelse datert Kirkenes 21.1.86 (i privat eie).

Johnsen, O.A.: Finmarkens politiske historie. Kristiania 1923.

Jordoppmålingsprotokoll fra Sør-Varanger; forretninger 1903-04. Sør-Varanger kommunes arkiv (fotokopi av sider tilsendt).

Julku, K. (red.): Nordkalotten i en skiftande värld – kulturer utan gränser och stater över gränser. (Studia Historica Septentrionalia 14:1). Jyväskylä 1981.

Justisprotokollen 1857-1864 for Varanger sorenskriveri, STATØ.

Keilhau, B.M.: En Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1828. Christiania 1831.

Kiseljov, A. & Kiseljova, T.: Samerna i Sovjetunionen. Historia, næringsliv, kultur. Murmansk 1979, svensk oversettelse Universitetet i Lund 1981.

Kopibok nr. 69 Finmarkens Amt, STATØ.

Kvist, R.: Rennomadismens dilemma. Umeå 1989.

Landbruksdepartementet. Kontor for reindrift og ferskvannsfiske, pakkesaker RJ, pk. 53, RA.

Leem, K.: Beskrivelse over Finmarkens lapper. København 1767.

Lilienskiold, H.: Speculum Boreale, i Nordnorske Samlinger IV, Finnmark omkring 1700, bd. 2, hefte 2 og do bd. VII; Finnmark omkring 1700, bd. 3, Speculum Boreale II. Oslo 1942 og 1945.

Lunde, Aa.: Sør-Varangers historie. Vadsø 1979.

Lundmark, L.: Uppbörd, utarmning, utveckling. Det samiska fångstsamhällets övergång till rennomadism i Lule lappmark. Lund 1982.

Meddomsrett 23.11. 1898, 15/1968 Reindriftsarkivet/Pk. 17, RA.

Neiden fisker- og gaardbrukerforening. Fotostatkopi av møteprotokoll 1911-1962 (i privat eie).

Nesheim, A.: Samene i Neiden, i Bygd og by, bd. 21. Oslo 1969.

Nickul, K.: The Skolt Lapp Community during the Year 1938. Uppsala 1948.

Nickul, K.: The Lappish Nation. Citizens of Four Countries. Bloomington 1977.

Nickul, K.: Skoltsitans arkiv, i Bergsland, K. (red.): Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Serie A: Forelesninger, XXVII; Universitetsforlaget 1977.

Nielsen, J.P.: Den norske trussel . Et lite kjent aspekt ved de russisk-norske forbindelser 1826-1917, i Niemi, E. (red): Pomor.Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo 1992.

Nielssen, A.R.: Economic Adaption among the Coast Sami population in Finnmark c. 1700, i Acta Borealia 1/1986.

Niemi, E.: Når forsvant samene fra Sør-Varanger?, i Sør-Varanger – en samisk kommune? Kirkenes 1981.

Niemi, E. (red.): Fogd Niels Knags skattereise til Kola 1690, i Varanger årbok 1982.

Niemi, E.: Vadsøs historie. Vadsø 1983.

Niemi, E.: Østsamene i Neiden. Ressurstilpassing og rettigheter. ISV, Universitetet i Tromsø 1989.

Niemi, E.: Østsamene i Neiden – veidefolk og reindriftsutøvere, i Varanger årbok 1989.

Niemi, E.: Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo 1992.

Niemi, E. & Salvesen, H.: Samene og kvenene/finnene i minoritetspolitisk perspektiv, i Karlsson, G. (red.): Nationale og etniske minoriteter i Norden i 1800- og 1900-tallet. Reykjavík 1987.

Nilsen, H.: Bergensernes handel på Finnmark i eldre tid. Universitetsforlaget 1966.

Nissen, K.: Lapper og ren i Norge, i Det Norske Geografiske Selskabs Aarbok 1914-16.

Nissen, K.: i Bilag til innstilling fra Grænsekomiteen av 1919. (Om reindriften i grenseområdene i Øst-Finnmark). Sentraladministrasjonens bibliotektjenste, Oslo.

Nissen, K.: Fjeldfinnerne og rendriften i Finmarken, i Schøyen, C. (red.): Nordlandet. Kristiania 1920.

Nissen, K.: Vardø og Vardøhus i eldre tid, i Willoch, G.I. (red.): Vardøhus festning 650 år. Oslo 1960.

Norges traktater 1661-1966, bd. I. Oslo 1967.

NOU 1978:18 A. Finnmarksvidda, natur – kultur.

NOU 1978:18 B. Bruken av Finnmarksvidda.

NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling.

NOU 1985:14 Samisk kultur og utdanning.

NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Odner, K.: Finner og terfinner. Dept. of Sosial Anthropology, University og Oslo 1983.

Odner, K.: The Varanger Saami. Habitation and Economy AD 1200-1900. Scandinavian University Press 1992.

Olsen, B.: Eiendomsmerker på 2 000 år gamle fangstredskaper, i Ottar 1983.

Olsen, B.: Stabilitet og endring. Magistergradsavhandling i arkeologi, Universitetet i Tromsø 1984.

Olsen, B.: Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Universitetsforlaget 1994.

Pantebok 1829-1846 for Aust-Finnmark sorensskriveri, STATØ.

Paulaharju, S.: Kolttain mailta. Helsinki 1921.

Paulaharju, S.: Finmarkens folk. Uddevalla 1973. (Svensk oversettelse av Ruijan Suomalaisia. Helsinki 1928).

Paulsen, K.A.: Stedsnavn i Sør-Varanger. Kirkenes udat. (1986?).

Paus, H.: Samlinger til Finmarkens Beskrivelse, 1768. Kjeldeskriftfondet ms. 272-292.

Pelto, P.J.: Individualism in Skolt Lapp Society. Helsinki 1982.

Pontoppidan, C.: Det finmarkske Magazins Samlinger. København 1790.

Qvigstad, J.: Bosætningen i Sør-Varanger før 1870. Tromsø 1926.

Qvigstad, J. & Olsen, M.: Norske Gaardnavne. Finmarkens Amt (bd. XVIII). Kristiania 1924.

Rathke, J.: Reise i Finmarken og det nordlige Rusland i Aarene 1801 og 1802. Vadsø 1899/1901.

Reinbeitekommisjonen av 1909: Indstilling fra den ved kongelig resolution av 11te mai 1909 nedsatte kommission til revision av lovgivningen om fjeldfinnerne og renbeitningen i Finmarken. Kristiania 1911.

Reindriftsarkivet, 15/1968 pk. 17, RA (bl.a. Arnold Ræstads reiserapport fra Sør-Varanger 1907).

Resens (P.H. Resen) innberetning til Kongen 1707/08 etter reise i de samiske distrikter, del II. Rk. R.o.a. Finmarken. Div. dok. 1704-38, RA (maskinskrevet avskrift).

Rettsbok for Tana og Varanger herredsrett. Hovedforhandling sak nr 116/1984 A.

Reusch, H.: Folk og natur i Finmarken. Kristiania 1895.

Riches, D.: Northern Nomadic Hunter-Gatherers. A Humanistic Approach. London 1982.

Ruong, I.: Samerna. Stockholm 1969.

Røst, Å.: Selskapet til fremme af Finmarkens jordbruk. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø 1978.

Sandvik, G.: Ei forelda lære:Statens umatrikulerte grunn i Finnmark , i Thuen, T. (red.): Samene – urbefolkning og minoritet. Universitetsforlaget 1980.

Schnitler, P.: Grenseeksaminasjonsprotokoller, bd. I og III. Oslo 1962 og 1985. Schøyen, C. (red.): Nordlandet. Kristiania 1920.

Simonsen, P.: Pasvikundersøkelsene, i Tromsø Museums årsberetning 1959 (1959 I).

Simonsen, P.: De dødes øy i Pasvikelva, Ottar 22, 1959 (1959 II).

Simonsen, P.: Sør-Varangers eldste bosetning, i Lunde, Aa.: Sør-Varangers historie. Vadsø 1979.

Solberg, O.: Eisenzeitfunde aus Ost-Finmarken. Lappländische Studien. Christiania 1910.

Solberg, O.: De russiske grænselapper, i Aftenposten nr 477 og 490 1913.

Solem, E.: Lappiske rettsstudier. Oslo 1933/1970.

Storå, N.: Burial Custom of the Skolt Lapps. Helsinki 1971.

Tanner, H.: Skoltlapparna. Helsingfors 1929.

Tegengren, H.: En utdød lappkultur i Kemi Lappmark. Studier i Norfinlands kolonistionshistoria. Åbo 1952.

Thuen, T. (red.): Samene – urbefolkning og minoritet. Universitetsforlaget 1980.

Tønnesen, S.: Retten til jorden i Finnmark. Universitetsforlaget 1972/1979.

UP-1989-1172 (databaseutskrift av høyesterettsbeslutning).

Varanger årbok, 1982 ( Fogd Niels Knags skattereise til Kola 1690).

Vilkuna, K.: Huomioita koltanlappalaisten merikalastuksesta, i Suomen Museo1929.

Vorren, Ø.: Reindrift og nomadisme i Varangertraktene. Tromsø 1951.

Vorren, Ø. & Manker, E.: Samekulturen. Universitetsforlaget 1976.

Vorren, Ø.: Østsamene – veidekulturens siste skanse, artikkelserie i Finnmarken januar/februar 1979.

Vorren, Ø.: Den samiske bosetning i Sør-Varanger, i Lunde, Aa.: Sør-Varangers historie. Vadsø 1979 (1979 b).

Vorren, Ø.: Veidekulturens arealfordeling, siidagrenser og ressurutnytting i Samelands nordøstlige strøk, i Aarseth, B. (red.): Grenser i Sameland. Oslo 1989.

Wessel, A.B.: Fra vor grændse mod Rusland. Oslo 1902/Kirkenes 1979. Wessel, A.B.: Optegnelser fra Sør-Varanger. Kirkenes 1938/1977.

Wikan, S.: Kolonisering og bureisning i Pasvikdalen. Oslo 1980.

Willoch, G.L. (red.): Vardøhus festning 650 år. Jubileumsskrift. Oslo 1960.

Aarseth, B. (red.): Grenser i Sameland. Oslo 1989.

Fotnoter

1.

Etter at dette arbeidet var ferdigstilt, er forfatteren blitt kjent med at Steinar Wikan, på oppdrag av Neidenelvens fiskefellesskap, har utarbeidet et større manus (som skal publiseres som bok) med sterk relevans: Grensebygda Neiden. Møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene (manus september 1994). Dessverre har det ikke vært mulig å benytte denne store studien.

Til forsiden