NOU 1995: 11

Statsbankene under endrede rammevilkår

Til innholdsfortegnelse

6 Statens lånekasse for utdanning

6.1 Historikk

Fellesprogrammet mellom de politiske partier etter siste verdenskrig satte ambisiøse mål for utdanningspolitikken:

Alle må uten omsyn til sine økonomiske kår eller hvor de bor i landet gis høve til en ordentlig utdanning, avpasset etter evner og anlegg.

Da Statens lånekasse for studerende ungdom begynte sin virksomhet 1. november 1947, var dette således en del av den generelle gjenreisningspolitikken etter krigen. Målet var å gjøre det lettere for ungdom fra alle miljøer å studere ved universitet eller høgskole. Det var videre nødvendig å møte det voksende behov for kvalifisert arbeidskraft som måtte komme i etterkrigstiden.

Siden starten har støtteordningen hatt en sterk vekst både i antall mottakere og i tildelt støtte. Som et resultat av innstilling fra Lån- og stipendkomiteen av 1962 kom St.meld nr 7 (1967-68) og senere Lov av 19. juni 1969 nr 49 om støtte til ungdom i videregående utdanning. Gjennom denne loven ble Lånekassens navn forandret til Statens lånekasse for utdanning og institusjonen ble sentralorgan for samtlige stønadsformer som omfattes av loven. I medhold av loven fastsatte departementet forskrifter om Lånekassen, dens organisasjon og virksomhet. Som et resultat av NOU 1979:34, St.meld nr 12 (1983-84) og Ot.prp nr 20 (1984-85), ble dagens støttesystem (prosentstipend-modellen) innført fra og med støtteåret 1985-86.

I de siste årene har det igjen vært sett som hensiktsmessig å foreta en bred gjennomgang av utdanningsfinansieringen, og i 1991 oppnevnte regjeringen et utvalg til å gjøre dette. Utvalget har i to innstillinger, NOU 1992: 33 og NOU 1993: 13 begge med tittelen Leve og lære - om utdanningsfinansiering og studentvelferd, analysert en rekke spørsmål knyttet til dagens støttesystem. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i St.meld nr 14 (1993-94) foreslått en rekke endringer i støttesystemet, og meldingen ble behandlet av Stortinget i Innst. S nr 101 (1993-94). Oppfølgingen av disse spørsmålene er under fortsatt vurdering i departementet.

6.1.1 Utviklingen av låneordningen

I 1947 omfattet støtteordningen bare lånemidler, og det ble lånt ut 3,3 millioner kroner til 2200 låntakere. Antall utdanningssøkere ved universiteter, høgskoler og lærerskoler var på denne tiden 11500.

I 1950 kom den første utvidelsen med blant annet to-årige tekniske skoler, og i de følgende år ble stadig nye utdanningsområder trukket inn. I 1957 omfattet låneordningen praktisk talt all postgymnasial utdanning.

De alminnelige vilkår for å få lån i perioden 1947-68 ble fastsatt i løpet av de første årene og ble opprettholdt uten større endringer gjennom perioden. Antall utdanningssøkere i støtteberettiget utdanning i 1957 var om lag 27000, og de årlige utlån var kommet opp i nærmere 25 millioner kroner fordelt på 9000 låntakere. I den neste tiårs perioden, fram mot 1968, var omfanget av låneordningens virkeområder stort sett uendret, men antall utdanningssøkere ble mer enn fordoblet slik at det årlige antall lån og utlånsbeløp var jevnt stigende.

Låneordningen har gjennom årene gjennomgått betydelige endringer. Eksempler på dette er lettelser i behovsprøvingen på en rekke punkter, innføring av lånerett for ungdom i 16-19 årsklassen og justering i satsene for totalstønaden. I dag gjelder låneordningen all videregående og høgre utdanning. I 1976 ble det for første gang åpnet generell adgang til å gi lån og stipend til søkere i deltidsutdanning.

6.1.2 Utviklingen av stipendordningen

Før 1956 var stipendtildelingen underlagt forskjellige institusjoner og fagdepartementer, og disse hadde naturlig nok utviklet ulike tildelingsregler. Stortinget vedtok med virkning fra undervisningsåret 1956-57 en ny stipendordning. Den nye statsstipendordningen ble lansert som et vesentlig utdanningspolitisk virkemiddel. Ved en etappevis utbygging skulle de samlede stipendbevilgninger øke vesentlig.

Lånekassen ble tillagt arbeidet med behandlingen av søknader om statsstipend fra utdanningssøkere ved de læresteder som hørte inn under både stipend- og låneordningen.

Ved innføring av den nye stipendordningen ble det lagt vekt på å tilgodese utdanningssøkere med svak økonomisk bakgrunn, og å bygge ut et system som ga mest mulig like forhold både på landsbasis og mellom de ulike skoleslag. Felles for all stipendtildeling var at den var underlagt streng behovsprøving.

Fra 1962-63 kom også allmenn- og yrkesutdanning med i den stipendordningen som Lånekassen administrerte. Samtidig ble de ti millioner kroner som Arbeidsløysetrygden årlig hadde nyttet som ikke-behovsprøvd tilskudd til yrkesopplæring, overført til statsstipendordningen. I perioden fra 1962-68 var det en jevn økning i stipendbevilgningene.

For videregående utdanning av ikke allmenndannende art som varte minst ett undervisningsår, økte bevilgningene fra 2 millioner kroner i 1956-57 til 46 millioner kroner i 1967-68, og for andre skoler fra 3 millioner kroner til 33 millioner kroner. Stipendforbedringen var særlig markert i perioden 1960-67 og sterkest for søkere i utlandet, som fikk en særskilt ordning med reisestipend i 1961 og gebyrstipend i 1962.

Prinsippet om at stipend burde være hovedfinansieringsformen for utdanningssøkere under 20 år og lån hovedfinansieringsformen for utdanningssøkere over 20 år ble innført ved omleggingen av støtteordningen i 1968. Samtidig ble det vedtatt å gi et eget stipend til delvis dekning av ekstrakostnadene ved borteboing. Dette stipendet skulle i prinsippet være uten behovsprøving.

Det viktigste trekk ved nyordningen var at behovsprøvingen delvis falt bort ved tildeling av stipend til søkere i postgymnasial utdanning. Omleggingen førte også til at en del tidligere særstipend som hovedfagstipend, Nord-Norgestipend, stipend til sommerkurs for lærere osv. ble gradvis avviklet.

Det skjedde ingen store endringer i utdanningsstøttens virkeområde etter at det i 1976 ble åpnet adgang til å gi lån og stipend til søkere i deltidsutdanning og i 1978-79 ble mulig for statsborgere fra enkelte utviklingsland å få støtte uten å ha tilknytning til Norge. I 1977 ble Utdanningsfinansieringsutvalget oppnevnt for å gjennomgå og vurdere de nåværende økonomiske støtteordninger for finansiering av utdanning etter grunnskolen. Støttesystemet besto den gang blant annet av elleve forskjellige stipendformer med hvert sitt regelverk i tillegg til låneordningen. Hovedformålet med utredningen og den senere stortingsmelding, var å fremme forslag til et nytt støttesystem som kunne fungere bedre, og som hadde en struktur som var enkel å forstå og var enkel å arbeide med, ved siden av å tilfredsstille de mål som var satt for støtteordningen.

Ved siden av hensynet til forenkling sto også spørsmålet om borteboernes situasjon sterkt framme i debatten som fulgte utredningen. Sterke interesser hevdet at borteboere som ikke bodde fire mil fra lærestedet eller hadde tre timers reisevei, også måtte få stipend på linje med de andre. Distriktspolitiske hensyn ble erstattet med sosiale og økonomiske hensyn. Også borteboere i byene hadde behov for å få dekket sine økte utgifter gjennom et stipend.

Etter utredningens forslag burde en rekke av særstipendene kunne fjernes. Følgende stipend skulle stå tilbake:

  • Borteboerstipend

  • Grunnstipend

  • Behovsprøvd stipend for søkere under 20 år

  • Behovsprøvd forsørgerstipend for søkere over 20 år

  • Kunstfagstipend

På bakgrunn av St.meld nr 12 (1983-84) vedtok Stortinget et helt nytt prinsipp for beregning av støtte. Hovedtanken bak den nye prosentstipendmodellen, som ble innført fom 1985-86, var at alle nødvendige utgifter til utdanningen bør dekkes i samme grad med stipend. Det som skulle ligge til grunn for stipendet var søkerens totale stønadsbehov. Stipendet skulle være en funksjon av behovet, og samles i ett stipend; Utdanningsstipendet.

6.1.3 Utviklingen av betalingsvilkårene

I 1955 åpnet Stortinget adgang til skattefri nedbetaling av studielån. Foranledningen til dette var en henvendelse fra Studentsamskipnaden i Oslo. Til grunn for henvendelsen lå et ønske om at utgifter til utdanning måtte bli fritatt for skatt uansett på hvilken måte utdanningen ble finansiert. Ved behandlingen i Stortinget ble imidlertid skattefritaket begrenset til å gjelde lån i Lånekassen.

Hovedbegrunnelsen for å gi dette fritaket var at utgifter til utdanning måtte kunne likestilles skattemessig med utgifter til inntekts ervervelse. Har skatteyteren ikke hatt annen mulighet enn å finansiere sin utdanning med opptak av lån, er avdragsbetalingen å betrakte som en byrde vedkommende har måttet påta seg for å oppnå de inntekter yrket gir.

Stortingsvedtaket innebar at den skattepliktige fikk fradragsrett for de avdrag som faktisk ble betalt i løpet av året, uten hensyn til hvilke beløp han/hun etter betalingsvilkårene var forpliktet til å betale. Utifra hensynet til likebehandling, henstilte Lånekassen til myndighetene i 1957 å gi tilsvarende skattelettelse til utdanningssøkende som finansierte sine lån på annen måte enn gjennom Lånekassen.

Finansdepartementet reiste i 1960 spørsmålet om å oppheve adgangen til skattefri nedbetaling. Kirke- og undervisningsdepartementet framholdt i den forbindelse blant annet at indirekte støtte i form av skattefri nedbetaling først kommer låntakeren til nytte flere år etter at utdanningen er ferdig, og ikke når behovet er størst. Forslaget ble vedtatt, og fradragsretten for avdragsdelen av terminbeløpene falt bort for lån opptatt i Lånekassen etter 1. januar 1961.

Lånebelastninger ved utdanningslån kan illustreres på ulike måter. Dersom vi tar utgangspunkt i realrenten (før skatt), har utviklingen gjort at studielån har blitt dyrere å betale tilbake i løpet av de siste 15-20 årene. Mens realrenten gjennomgående var negativ gjennom 1970-årene og på begynnelsen av 1980-tallet, har realrenten siden 1988 vært om lag 6 prosent.

Samtidig har en rekke andre forhold også påvirket belastningen ved å tilbakebetale utdanningslån:

  • det er innført flere avskrivningsordninger for spesielle grupper av studenter,

  • fra 1989 ble det innført en ordning med inntektsavhengig nedsettelse av terminbeløpene ,

  • skattepolitikken er lagt om slik at verdien av rentefradraget er redusert, og

  • jobbmuligheter og lønnsutsikter har endret seg.

Antall tilbakebetalere har de siste årene vokst fra 360 000 i 1987 til 429 000 i 1994. Også antall søknader om betalingslettelser har økt vesentlig.

6.2 Formål og rammebetingelser

6.2.1 Lov og forskrifter

Virksomheten i Lånekassen er hjemlet i Lov om utdanningsstøtte av 26. april 1985 nr 21 med endringer senest ved Lov av 22. desember 1989 nr 107, ved Lov av 20. desember 1991 nr 86 og ved Lov av 30. april 1993 nr 41. I lovens § 1 heter det at utdanningsstøtteordningens formål er å:

  • bidra til å fjerne ulikhet og fremme likestilling slik at utdanning kan skje uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, økonomisk eller sosial situasjon,

  • bidra til at utdanningen skjer under tilfredsstillende arbeidsforhold, slik at studiearbeidet kan bli effektivt, og

  • bidra til å sikre samfunnet tilgang på utdannet arbeidskraft.

Loven fastsetter videre det overordnede formelle rammeverket for tildeling av lån og stipend, tilbakebetaling av lån og administrasjon av ordningen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) fastsetter hvert år et omfattende sett forskrifter til loven. Forskriftene blir revidert i sammenheng med behandlingen i Stortinget av statsbudsjettet for det kommende år. Forskriftene kan også bli endret i løpet av året.

Lånekassens styre fastsetter i tillegg et sett nærmere regler til forskriftene. Disse blir revidert i sammenheng med endringene i forskriftene. Tilsammen utgjør loven, forskriftene og de nærmere regler det formelle grunnlaget for Lånekassens forvaltning av utdanningsstøtteordningen.

6.2.2 Organisasjonsform, sentrale rammebetingelser

Lånekassen er et statlig forvaltningsorgan underlagt KUF. Lånekassen ledes av et styre på fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Styret oppnevnes av Regjeringen for inntil tre år. Regjeringen fastsetter hvem som skal være leder og nestleder i styret. To av styrets medlemmer representerer elev- og studentorganisasjonene.

Lånekassens administrasjon ledes av en direktør som tilsettes av Kongen. Direktøren leder Lånekassens daglige drift og deltar på styrets møter uten stemmerett. KUF oppnevner en klagenemnd som er klageinstans etter forvaltningslovens kapitell VI for enkeltvedtak om utdanningsstøtte. For tjenestemannssaker er departementet klageinstans. Klagenemnda har tre medlemmer med personlige varamedlemmer som oppnevnes for inntil tre år. Departementet fastsetter hvem som skal være leder og nestleder i klagenemnda. Lånekassens administrasjon er sekretariat for klagenemda.

KUF sørger for revisjon av regneskapene og fører tilsyn med Lånekassen. Styret sender hvert år innen utgangen av mars måned rapport og regnskap for foregående år. Riksrevisjonen fører kontroll med departementets myndighetsutøvelse etter instruks fastsatt av Stortinget.

Lånekassen skal ha et grunnfond bestående av midler bevilget av Stortinget. Fondet tilhører Staten, men kan ikke tilbakeføres med mindre Lånekassen avvikles og dens forpliktelser er dekket. Av fondet betales renter til staten etter en rentesats fastsatt av Kongen. Utgiftene til støtteordningene, det vil si stipend, rentestøtte, avskrivninger av fordringer og administrasjonsutgifter, bevilges over statsbudsjettet på kapittel 2410 Statens lånekasse for utdanning. Lånene bevilges på kapittel 2430 Lån til statsbankene. Lånekassen innkrever et administrasjonsgebyr fra de kundene som tilbakebetaler lån. Disse inntektene føres på kapittel 5310.

Utdanningsstøtte er en rettighet som omfatter alle som fyller de betingelsene som er fastsatt i Stortingets budsjettvedtak og forskriftene som er vedtatt av KUF. Stortingets bevilgninger til lån og stipend er overslagsbevilgninger, da forbruket styres av de satsene pr kunde og pr undervisningsår som fastsettes i budsjettvedtaket, og antall støttemottakere.

6.3 Organisasjon, saksbehandlingsprosedyrer

Lånekassen har helt fra starten hatt sitt hovedkontor i Oslo. I tillegg har Lånekassen regionkontorer i Stavanger, Tromsø, Bergen, Trondheim og Ørsta.

For de kontorer som behandler søknader fra Lånekassens kunder, er regionansvaret benyttet som grunnprinsipp for organiseringen. Det enkelte regionkontor har et totalansvar for behandlingen av kundehenvendelser fra sin region. Strategisk og faglig ledelse, administrasjons- og økonomifunksjoner samt oppfølging av inkassosaker er ved hovedkontoret i Oslo.

Lånekassen disponerte 266 faste og 5 midlertidige stillinger i 1994.

Lånekassen har tatt i bruk automatiserte behandlingsrutiner. Til tross for større saksmengde de senere år har årsverkforbruket vært stabilt.

6.4 Virksomhetsområde

6.4.1 Låne- og stipendordninger

Statens Lånekasse for utdanning administrerer de stipend og låneordninger som er opprettet med hjemmel i lov om utdanningsstøtte til elever og studenter. I tillegg kommer ordninger opprettet ved særskilte vedtak i Stortinget. Lånekassen sender i februar/mars hvert år forslag til departementet om bevilgninger for det kommende år. Låne- og stipendrammer blir fastsatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet. Da skoleår og budsjettår ikke faller sammen, gis Lånekassen anledning til å gi tilsagn om støtte for første halvår av det påfølgende år etter de samme satser som blir fastsatt for annet halvår i budsjettåret.

Hovedtrekkene i dagens støttesystem er:

  • Søkere under 19 år får lån og stipend behovsprøvd mot egen og foreldrenes økonomi.

  • Maksimalt støttebeløp for hjemmeboere under aldersskillet (94-95) er kr 3200 pr måned, hvorav kr 980 er stipend.

  • For borteboere under aldersskillet er maksimal støtte kr 5070 pr måned, hvorav kr 2880 er stipend. Elever fra Finnmark og Nord-Troms får i tillegg kr 550 pr måned i stipend.

  • Søkere over 19 år får støtten behovsprøvd mot egen inntekt.

  • Maksimalt støttebeløp for hjemmeboere over aldersskillet er kr 4060 pr måned i lån.

  • Maksimalt støttebeløp for borteboere over aldersskillet (94-95) er kr 5930 pr måned, hvorav kr 1300 er stipend.

  • I tillegg til satsene ovenfor kan det gis ekstrastipend til søkere med lange hjemreiser, til søkere som har barn, og ekstra lån til betaling av skolepenger

  • Det finnes særskilte ordninger for kunststudenter, flyktninger, og studenter ved noen spesielle utdanningsinstitusjoner.

  • Det kan innvilges lån og stipend til utenlandske statsborgere etter særskilte regler.

  • Norske studenter i utlandet kan få stipend til hel eller delvis dekning av gebyrer.

Hovedtrekkene ved vilkårene for tilbakebetaling er:

  • Studielån er rentefrie i utdanningstiden, rentene begynner å løpe første månedsskifte etter at utdanningen er avsluttet.

  • Lånet forrentes med 7,5 prosent i de første syv årene, deretter med 8,5 prosent.

  • Første terminbeløp forfaller 15 måneder etter endt studium. Det er foreslått at denne perioden skal reduseres til ca 9 måneder.

  • Lånet nedbetales etter annuitetsprinsippet, men det betales såkalte lavterminer de tre første årene. Det er foreslått at ordningen med lavterminer skal bortfalle.

  • Nedbetalingstiden for gjennomsnittslånet i høyere utdanning er 15 år, maksimalt 20 år. Ved betalingsutsettelser kan nedbetalingstiden økes til maksimalt 30 år.

  • Låntakere som har avlagt eksamen i lengre studier kan få lånet nedskrevet med fra kr 19900 til kr 46900, avhengig av studiets lengde. Er studiet gjennomført på normert tid, kan det ytterligere avskrives kr 19500. Det er foreslått at disse ordningene skal erstattes av en generell bonusordning som også skal omfatte kortvarige utdanninger.

  • Tilbakebetalere i Finnmark og Nord-Troms kan få nedskrevet lånet med opptil ti prosent av opprinnelig gjeld pr år.

  • Det kan innvilges betalingsutsettelse, rentefritak og hel eller delvis ettergivelse ved sykdom, invaliditet, omsorgsarbeid, fortsatt utdanning eller andre sosiale og økonomiske årsaker.

  • Det kan innvilges inntektsavhengig nedsettelse av terminbeløpene, det vil si at man ikke betaler tilbake mer enn 6 prosent av brutto årsinntekt. Denne ordningen kan bare benyttes i syv år.

Tabell  Tabell 1 Statens lånekasse for utdanning - Hovedtall for virksomheten1)

1987-88 1989-90 1991-92 1992-93 1993-94 1994-95
Stipend
Tildelte stipend (mill kr) 1041 1436 1994 2276 2505 3259
Gjennomsnittstipend (kroner) 7952 8861 10642 11657 12569 15800
Lån
Tildelte lån (mill kr) 3087 4702 5676 6378 6572 6243
Gjennomsnittslån (kroner) 29975 34963 38884 40498 41328 39800
Utestående lån pr 31.12 (mill kr) 22014 28426 36386 41007 45051 48197
Samlet støtte (mill kr) 4128 6138 7670 8654 9077 9502
Antall støttemottakere 147411 183952 208237 219574 224333 230100
Antall elever og studenter med rett til støtte 311500 349000 378350 388750 400100 397000
Sum

1) Regnskap for 1987-94, budsjett for 1994-95.

Kilde: Statens lånekasse for utdanning

Kombinasjonen av store ungdomskull, den vanskelige situasjon på arbeidsmarkedet og større utdanningsfrekvens i ungdomskullene førte til at antall søknader om lån og stipend økte sterkt mot slutten av 1980-tallet og i begynnelsen av 1990-tallet. I de senere årene har veksten avtatt noe. Som det fremgår av tabell 1 økte antall støttemottakere med 56 prosent fra undervisningsåret 1987-88 til undervisningsåret 1994-95. Utbetalte lån og stipend økte i samme tidsrom nominelt med 130 prosent. Sammensetningen av utbetalt støtte er betydelig endret ved at stipendandelen er økt.

6.4.2 Andre oppgaver

Lånekassen utarbeider informasjons- og brosjyremateriell som distribueres gjennom læresteder, arbeidsformidling etc. Det er utformet ulike informasjonsplaner overfor de ulike brukergruppene. Lånekassen legger vekt på å bedre kontakten med lærestedene ved direkte møtevirksomhet og gjennom skriftlig materiell. Overfor studier i utlandet har Lånekassen hatt et særskilt informasjonsansvar.

Gjennom sitt arbeid kommer Lånekassen i kontakt med lover og regelverk på andre forvaltningsområder. Det kan dreie seg om andre offentlige stønadsformer eller regelverk for arbeidslivet. På tilbakebetalingssiden vil oppfølgingen av misligholdte lån måtte håndteres i samsvar med øvrig lovverk. Regjeringen har foreslått at Lånekassen og Statens Innkrevingssentral skal etablere et samarbeid med henblikk på mer effektiv innfordring. Et arbeidskrevende område gjelder det økende antall låntakere som søker om gjeldssanering etter gjeldsordningsloven.

Lånekassen er i tillegg et kompetanseorgan for departementet i forbindelse med utformingen av de ordninger som institusjonen administrerer.

6.5 Innlån og kapitalgrunnlag

Tabell  Tabell 2 Statens lånekasse for utdanning - Hovedtall fra balansen. Tall pr utgangen av året. Millioner kroner

1980 1984 1986 1988 1990 1992 1993 1994
Kontanter, innskudd i Postgiro, Norges Bank 43 12 19 5 27 6 4 9
Innskudd i banker 38 73 105 117 226 229 220 94
Kontolån statskassen - - - - - - - -
Utlån til kunder 9122 16152 19772 24858 32359 41007 45052 48197
Andre fordringer 381 1401 2081 2732 3654 4172 4471 4667
Sum eiendeler 9584 17638 21977 27712 36266 45414 49747 52967
Innlån fra staten 8370 14915 20432 26050 34493 43686 47856 51181
Annen gjeld 377 1415 237 354 465 420 583 583
Grunnfond 837 1308 1308 1308 1308 1308 1308 1308
Sum gjeld og egenkapital 9584 17638 21977 27712 36266 45414 49747 52967

Kilde: Statens lånekasse for utdanning

Økningen i Lånekassens balanse fra 1980 til 1994 gjenspeiler utlånsveksten i disse årene. I nominelle kroner er lånemassen og balansen mer enn firedoblet over dette tidsrommet. Som det fremgår av tabellen er utlånsveksten finansiert ved økte innlån fra staten.

Lånekassens grunnfond utgjorde 1,3 milliarder kroner ved utgangen av 1994. Grunnfondets størrelse har vært konstant siden 1984.

6.6 Bevilgninger over statsbudsjettet

Lånekassen mottar bevilgninger over statsbudsjettet til dekning av stipendutbetalinger, rentestøtte, administrasjonskostnader og avskrivninger av tap på utlån. Lånekassens inntekter fra gebyrer etc kommer til fratrekk i beregningen av netto bevilgninger til Lånekassen.

Tabell  Tabell 3 Statens lånekasse for utdanning - Bevilgninger over statsbudsjettet1). Millioner kroner

1988 1990 1992 1993 1994 1995
Stipend 1129 1541 2176 2423 2890 3461
Rentestøtte 1200 1811 2542 2701 2845 2369
Tilskudd til avskrivninger 56 131 216 246 290 291
Tap på utlån2) - - - - - 2000
Administrasjon mv 98 109 116 121 131 141
- Gebyrer og diverse inntekter 38 61 56 58 56 60
Sum 2445 3531 4994 5433 6100 8202

1) Regnskap for 1988-94, budsjett for 1995.

2) Ekstraordinær bevilgning for 1995 til en-bloc avskrivning av engasjementer.

Kilde: Statens lånekasse for utdanning

Som det fremgår av tabellen er bevilgningene til Lånekassen økt betydelig fra 1988 til 1995. Bevilgningene til stipend har økt sterkere enn bevilgningene til rentestøtte. Dette reflekterer at en stadig større del av støtten gis i form av stipend i forhold til lån, jf også tabell 1.

Differansen mellom Lånekassens rentekostnader og renteinntekter blir bevilget over statsbudsjettet som rentestøtte. Rentefri utdanningstid er hovedårsaken til den store bevilgningen til rentestøtte, men rentefritak, rentefri rentegjeld og lavere utlånsrente enn innlånsrente medfører behov for rentestøtte også i tilbakebetalingstiden. Lånekassen forventer at rentestøtten vil avta i de nærmeste årene.

Lånekassens rentekostnader avhenger av innlånet fra staten og den fastsatte innlånsrente. Staten låner ut til statsbankene i form av fem-års lån med fast rente. Innlånsrenten blir fastsatt ut fra gjennomsnittlig rente for statsobligasjoner. Gjennomsnittlig rente for Lånekassens innlån var i 1994 10,52 prosent, eller 3,02 prosentpoeng høyere enn utlånsrenten i siste halvår 1994.

Lånekassen har beregnet størrelsen på de tapsutsatte fordringer i utlånsmassen. Etter Lånekassens klassifiseringer er 1105 millioner kroner av utlånene tapt og i tillegg er 888 millioner kroner usikre lån med tapsfare. 1391 millioner kroner av de tapsutsatte fordringene er renter. Disse rentene er bokført som renteinntekt i årene siden tapsfare oppsto.

De tapsutsatte fordringer har samlet seg opp gjennom mange år. Den årlige bevilgningen til avskrivning har ikke vært stor nok til å avskrive fordringer som i realiteten er tapt.

De akkumulerte tall for tapsutsatte fordringer har sammenheng med at man i statsbudsjettet har lagt til grunn kontantprinsippet for bevilgninger til avskrivning av tapte fordringer. I Nasjonalbudsjettet for 1995 drøftes konsekvensene for tapsavsetninger etter dette prinsippet. For å få et mer realistisk uttrykk for den reelle tapssituasjonen i Lånekassen ble det foreslått at kostnadsprinsippet også skal kunne legges til grunn. Ved salderingen av statsbudsjettet for 1995 ble det derfor bevilget 2 milliarder kroner til regnsskapsmessig avskrivning av akkumulerte fordringer i Lånekassen pr 31.12.93, samt renter av fordringene i 1994. Det er videre lagt til grunn at det i fremtiden skal bevilges et årlig beløp for avskrivning av tap oppstått to år før budsjettåret og renter av dette tapet året før budsjettåret.

Til toppen
Til dokumentets forside