NOU 1995: 11

Statsbankene under endrede rammevilkår

Til innholdsfortegnelse

10 Næringsfinansieringsmodeller

I avsnittene 1.1 og 2.1 beskrives ordninger for nærings finansiering i de nordiske landene (med unntak av Island), samt i enkelte andre land. Ordningenes formål og vilkår kommenteres, samt deres omfang i den grad dette er mulig. I avsnitt 3.1 gis en kort beskrivelse av enkelte institusjonelle forhold, mens erfaringene med slike ordninger fra enkelte land oppsummeres i avsnitt 4.1.

10.1 Statlig støtte til anleggsinvesteringer

10.1.1 Lån

Finland er det nordiske landet med størst utbredelse av lån til anleggsinvesteringer. Her finnes det både regionalt avgrensede og landsdekkende ordninger. De regionalpolitiske ordningene i Finland forvaltes av Handels- og Industriministeriet (HIM). HIM gir investeringsstøtte til prosjekter i utviklingsområdene. Støtten kan gis til bedrifter med god lønnsomhet av alle størrelser. Støttenivået varierer med støtteområde, men kan maksimalt være på 45 prosent. Statlige lån og tilskudd kan samlet være på 25-50 prosent avhengig av støtteområde.

De landsdekkende ordningene ivaretas først og fremst av KERA, et statlig eid aksjeselskap som yter finansiering til SMB over hele landet. KERA var tidligere kun innrettet mot distriktene, men tilbyr fra 1993 finansiering til SMB i hele landet. I Finland samsvarer definisjonen av SMB med EUs definisjon for alle ordninger. KERA yter investerings- og driftskapitallån til SMB, men kan godta dårligere sikkerhet enn det en bank ville kreve. Renten avhenger av prosjektets forventede lønnsomhet og av den sikkerheten bedriften kan stille for låneopptak. Innenfor de regionalpolitiske områdene er renten lavere enn i andre deler av landet, og lavere enn markedsrenten. Staten bevilger rentestøtte over statsbudsjettet til KERAs utlån.

I tillegg til regionalpolitiske ordninger forvalter HIM en ordning med rentestøtte til lån til investeringer i fast produksjonsutstyr, gjeldende for SMB i hele landet. Lån ytes av private finansinstitusjoner. HIM gir årlig rentestøtte på høyst 5 prosent, for inntil 50 prosent av investeringen.

Også i Sverige yter staten lån til anleggsinvesteringer. Dette er først og fremst tilfelle i de regionalpolitiske støtteområdene. Særlig betydningsfull er ordningen med såkalte lokaliseringslån (og lokaliseringstilskudd), som gis til investeringer i bygninger og fast produksjonsutstyr i utviklingsområdene. Ordningen administreres av Närings- og teknikutvecklingsverket (NUTEK) i samarbeid med länsstyrelsene lokalt. NUTEK ligger under Näringsdepartementet. Formålet med lokaliseringslånene og -tilskuddene er å øke sysselsettingen i de regionalpolitiske områdene. Tilskuddet kan utgjøre fra 20-35 prosent av kostnadene, avhengig av støtteområde. Lånene har subsidiert rente (i 1994 var rente lik diskonto pluss 4,25 prosent). Totalt kan tilskudd og lån ugjøre fra 50-70 prosent. Lån skal ikke innvilges før alle private finansieringskilder er forsøkt. Et krav til bedriftene som skal motta lån eller tilskudd, er at det minst skal være 40 prosent av hvert kjønn blant de som ansettes som følge av støtten. Budsjettet for ordningene i 1993/94 var 350 millioner svenske kroner til tilskudd og 185 millioner svenske kroner til lån. Støtten tilfaller kun bedrifter i særskilte støtteområder, og er ikke begrunnet med manglende konkurranse eller kapasitet i kredittmarkedet.

ALMI Företagspartnermed sine 24 regionkontorer gir lån og garantier til SMB for bedriftsutvikling, som også kan benyttes til investeringer i fast produksjonsutstyr. Før lån fra ALMI innvilges, skal alle andre finansieringskilder være forsøkt. Det legges stor vekt på at støtteelementet ligger i tilgangen på kreditt, ikke i kredittens vilkår. Renten knyttes derfor til markedsrenten. Lånet kan også gis i form av et såkalt vilkårslån. I så fall knyttes tilbakebetalingen til bedriftens overskudd. Det skal vanligvis stilles en viss sikkerhet for lånene, men den kan være dårligere enn det banker ville godta. Ordningen kan altså benyttes til å finansiere fast produksjonsutstyr i områder der pantets verdi er meget svak. I de fleste tilfeller samarbeider ALMI med en privat bank om finansieringen. Svenske myndigheter ønsker ikke at kreditt fra ALMI skal erstatte kreditt fra det private kredittmarkedet. Den eneste landsdekkende finansieringsformen for anleggsinvesteringer i Sverige som konkurrerer direkte med det private kredittmarkedet, er utlån fra Industrikredit AB. Industrikredit er en kredittinstitusjon eiet av staten og de største forretningsbankene, hver med en eierandel på 50 prosent. Industrikredit yter langsiktige lån på forretningsmessige vilkår til SMB. Industrikredit regnes ikke som en del av virkemiddelapparatet i næringspolitikken, fordi virksomheten foregår på fullstendig forretningsmessige vilkår, uten noen form for politisk styring. Institusjonen ble etablert i 1934, da næringslivet i mange regioner hadde svært vanskelige finansieringsforhold. Den forrige svenske regjeringen planla å selge sin andel i Industrikredit til private. Etter regjeringsskifte har dette ikke vært diskutert. Industrikredit finansierer seg i penge- og kapitalmarkedet. Selskapet har en egenkapital på 805 millioner svenske kroner. Utlånene fra Industrikredit var på 11,8 milliarder svenske kroner ved utgangen av 1994. Utestående lån fordeler seg med om lag en tredel til industri, noe over en tredel til eiendom og noe under en tredel til handels- og servicenæringen.

Statlige lån til anleggsinvesteringer i Danmark er svært begrenset. Myndighetene har et rentefritt innskudd på 205 millioner danske kroner i Finansieringsinstituttet for Industri og Håndværk. Instituttet er et selvstendig eiet aksjeselskap, med en egen avtale med staten. Statens innskudd har prioritet etter andre kreditorer, men foran aksjonærene. Instituttet har en samlet ramme på fire ganger det statlige innskuddet, eller 820 millioner danske kroner. Renten på lånene fra instituttet skal gjenspeile det faktum at 1/4 del av kapitalen er rentefri. Instituttet kan yte finansiering til små bedrifter for anleggsinvesteringer i forbindelse med etablering, utbygging og modernisering av virksomheten.

10.1.2 Garantier

I flere land benyttes garantier i stor utstrekning i stedet for lån. I Finland stiller Statsgarantisentralen garantier til SMB i forbindelse med finansiering av anleggsinvesteringer. Det stilles i første rekke garantier til bedrifter med tilknytning til industrien. Sikkerheten behøver ikke være betryggende, og garantier stilles også for bedrifter uten god sikkerhet. Garantien kan i visse tilfeller benyttes ved investeringer i produktutvikling og markedsføring. Det betales en garantipremie som skal dekke kostnadene knyttet til garantiene. Ordningen oppfattes dermed ikke som statsstøtte.

Også de svenske länsstyrelsene kan yte garantier. Länsstyrelsen kan ofte selv velge om man ønsker å gi lån eller garanti til prosjekter, se omtale i forrige avsnitt. Sammenlagt kan lån og garanti ikke overstige 80 prosent av kostnadene.

10.1.3 Tilskudd

Direkte tilskudd ytes i begrenset grad til anleggsinvesteringer. I Finland kan Handelsministeriet gi direkte tilskudd til små industribedrifter på inntil 15 prosent av investeringskostnaden. Tilskuddet kan gis sammen med lån, som omtalt i avsnitt 1.1.1.

I Sverige gis tilskudd i de regionalpolitiske støtteområdene, såkalte lokaliseringstilskudd(og lån) som omtalt i avsnitt 1.1. I tillegg har länsstyrelsen en midlertidig ordning for grunn- og risikofinansiering i SMB, gjeldende til 1. juli 1995. Det gis tilskudd for investering i bygninger og maskiner, samt til markedsføring, produktutvikling mm. Støtten kan utgjøre inntil 15 prosent av kostnadene. Det er en betingelse at bedriftens ansatte er av minst 40 prosent av hvert kjønn. Formålet med programmet er å skape flere varige arbeidsplasser i regionene. Budsjettet for året 1994/95 er på 800 millioner svenske kroner. Ordningen har flere likhetstrekk med lokaliseringslånene og -tilskuddene, som forvaltes av NUTEK og Länsstyrelsene. Formålet med ordningene er det sammen, nemlig å skape flere arbeidsplasser i distriktene.

Länsstyrelsene har også egne ordninger for støtte til bedrifter i distriktene for investeringer i anleggsmidler. Støtten gis som såkalte avskrivningslån, som ikke er rentebærende og ikke skal tilbakebetales, men skrives ned over en viss tid. Det dreier seg derfor i realiteten om et tilskudd. Avskrivningslånets andel av investeringskostnaden avhenger av hvilket støtteområde bedriften ligger i, men kan høyst være 50 prosent.

I tillegg til de nevnte ordningene, finnes det låne- og tilskuddsordninger rettet mot næringslivet i bestemte sektorer. Den fremste mottakersektoren er landbruket. I både Sverige og Finland finnes det egne støtteordninger for småbedrifter drevet av gårdbrukere. Innenfor denne sektoren er statens finansieringsandel vanligvis høyere enn innenfor andre ordninger.

10.2 Statlig støtte til risikoinvesteringer

Statlig risikofinansiering er utbredt i de nordiske landene, og er også forholdsvis utbredt internasjonalt. Risikofinansieringen konsentreres gjerne om forskning og utvikling, små og mellomstore bedrifter, og om næringsliv i utsatte regioner. Både Sverige og Finland har relativt omfattende regionalpolitiske støtteprogrammer, som særlig tilfaller SMB.

10.2.1 Lån

I mange land yter staten lån til bedrifts- eller produktutvikling, markedsføring eller forberedelse av internasjonal virksomhet, særlig til SMB. I Finland ytes slike risikolån av utviklingsbanken for små og mellomstore bedrifter, KERA. Lånene ytes primært til SMB i hele landet, men kan også gis til større bedrifter innenfor utviklingsområdene. Lånet kan utgjøre 50-70 prosent av prosjektets totale kostnader. Lånene har subsidiert rente, særlig de tre første årene da lånene også er avdragsfrie.

Lignende ordninger finnes i Danmark. Finansieringsinstituttet for Industri og Håndværk AS yter rentesubsidierte lån til SMB. Myndighetene har skutt inn 150 millioner danske kroner rentefritt, og Instituttet kan låne ut inntil fire ganger statens innskudd, med tillegg av 200 millioner danske kroner. Utlånsrammen er dermed på 800 millioner danske kroner. Midlene skal lånes ut til utviklingsprosjekter i små og mellomstore industri- og håndtverksbedrifter, som virker i internasjonal konkurranse hjemme eller ute. Prosjektene kan være nyetablering, utvidelse eller omstilling av produksjon, markedsføring, miljøinvesteringer og energibesparende tiltak. Lånene gis med subsidiert rente på grunn av statens rentefrie innskudd.

I Danmark etablerte myndighetene dessuten et nytt fond i 1992, kalt Vækstfonden. Fondet ble tilført statlig grunnkapital på 2 milliarder danske kroner. Rammer for årlige utbetalinger ble opprinnelig satt lik 200 millioner danske kroner pr. år, men ble i 1993 økt til om lag 350 millioner danske kroner pr. år. Fondet skal medvirke til finansiering av utviklingsprosjekter, som produkt-, produksjons- eller markedsutvikling. Fondet skal fungere som et tillegg til privat kredittinstitusjoner, og skal kun yte medfinansiering sammen med private institusjoner. Fondet kan yte lån eller garantier. Lånene gis til markedsrente, og kan dekke opptil 50 prosent av kostnadene knyttet til prosjektet. Lånet vil avskrives om prosjektet viser seg mislykket, selv om bedriften lever videre.

I USA54) 1 yter Small Business Administration lån til SMB, delvis for å veie opp for den finansieringsulempe små bedrifter antas å ha på grunn av informasjonsproblemer mm., og delvis for å bedre finansieringen til småbedrifter grunnet deres lave soliditet. I 1989 ble det innvilget lån til SMB for 265 millioner USD, som utgjorde 1 prosent av totale direkte statlige lån. Subsidiekostnaden utgjorde om lag 37,6 millioner USD, eller 14,2 prosent av innvilgede lån. Utestående lån i 1989 var på 5,8 milliarder USD. Lånene innvilges til forskjellige utviklingsprosjekter.

Føderale myndigheter står for noe under 5 prosent av direkte finansiering av næringslivet utenom jordbruket. Formålet med organisasjonen Small Business Administration (SBA), er å låne ut midler til bedrifter som ikke ville mottatt kreditt i det private markedet. Bakgrunnen for programmet er todelt. For det første innser en at finansiering direkte i kapitalmarkedet ikke er mulig for SMB på grunn av store kostnader. Dette tvinger disse bedriftene til å benytte seg av bankfinansiering som er mer kortsiktig, og som oftest krever sikkerhet. For det andre mener en at SMB gir positive økonomiske og sosiale gevinster i form av vekst og sysselsetting. SBA ble dannet i 195355) 2. Etter hvert som det private kredittmarkedet har utviklet seg, har SBA økt subsidienivået i sine lån, og slik sett fortrengt private finansinstitusjoner fra de områdene der SBA låner ut.

I flere land finnes det egne ordninger for nyetableringer. Statlig finansiering til nyetableringer kommer oftest i form av egenkapitalinstrumenter, eller blandingsinstrumenter. Disse omtales i neste avsnitt. Enkelte land yter imidlertid ordinære lån særskilt rettet mot nyetableringer. I Finland yter KERA subsidierte lån til nyetableringer i hele landet. Lån gis til deleiere som starter et aksjeselskap, der deleierens andel minst må være 20 prosent. Lånet kan anvendes til betaling av aksjekapitalen, og kan maksimalt utgjøre 80 prosent av låntakerens aksjeandel. Totalt kan KERAs finansieringandel være maksimalt halvparten av selskapets totale finansieringsbehov. Det tas sikkerhet i aksjene. Lånet har subsidiert rente lik 3 prosent de første to årene, deretter 5,5 prosent i åren tre til fem, og markedsrente de siste fem årene. Lånet kan ha fem års avdragsfrihet.

I Sverige finnes en regionalt avgrenset låneordring for nyetableringer, som ALMI Företagspartner i Örebro forvalter. Startlånet har subsidert rente, som er særlig lav de første to årene, da lånet også er avdragsfritt. Minimum 50 prosent av kapitalbehovet skal finansieres i bank. Lån gis kun til SMB med et regionalt marked.

I tillegg ytes lån til FoU-virksomhet i de fleste land, gjerne av særskilte organisasjoner med stor teknisk kompetanse.

10.2.2 Garantier

I Danmark har myndighetene garantert for et ansvarlig lån fra Hypotekbanken til Finansieringsinstituttet for Industri og Håndværk på 400 millioner kroner. Lånet er rentefritt, og har satt FIH i stand til å yte lån til utviklingsprosjekter i SMB for 1,6 milliarder danske kroner. Formålet med ordningen er å bidra til finansiering av nyetableringer og risikofylte utviklingsprosjekter i SMB. Lånerammen er utnyttet, slik at ingen flere lån vil bevilges under ordningen. Beregnede kostnader til rentekompensasjon til Hypotekbanken var på 10-20 millioner danske kroner i 1994.

Den kanskje viktigste garantiordningen i Danmark har vært en generell garantiordning for utlån fra private kredittinstitusjoner og visse kredittinstitutter (blant annet FIH) til SMB. Ordningen var virksom i 1993 og 1994. Staten ga garanti for lån til utviklingsprosjekter i små bedrifter innen industri, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting. Staten kunne maksimalt garantere for 50 prosent av prosjektets kostnader, eller 400 000 danske kroner, mot en garantipremie på 1 prosent. Garantirammen var 400 millioner danske kroner. Ved utgangen av 1994 var det gitt totale garantier for 336 millioner danske kroner. Ordningen ble administrert av Vækstfonden. Vækstfonden kan også av egne midler yte garantier i stedet for lån. Myndighetene setter ingen rammer for garantier i forhold til lån.

Også i Sverige finnes garantiordninger for SMB. Disse finnes gjerne sammen med låneordningene. Blant annet kan Länsstyrelsene og ALMI Företagspartner for en stor del velge om de ønsker å yte lån eller garantier.

I USA gir Small Business Administration (SBA) garantier for lån tatt opp av SMB i private finansinstitusjoner. SBA betaler rentene, eventuelt også hovedstolen, dersom bedriften misligholder engasjementet. Långiver betaler en garantiavgift til SBA. Inngåtte garantiforpliktelser i 1989 var på 3,6 milliarder USD, eller 3 prosent av totalt inngåtte statlige garantiforpliktelser. Subsidieraten, det vil si totale kostnader ved garantien i forhold til inngåtte garantiforpliktelser, er beregnet til 9,1, som innebærer en kostnad på 327 millioner USD i 1989. Totalt utestående forpliktelser var 10,0 milliarder USD. Tap i 1989 utgjorde 559 milliarder USD. Studiene av effektene av SBAs programmer, som omtales i avsnitt 4.1 omfatter også effekten av garantiprogrammet.

Også i Storbritannia er garantier forholdsvis vanlig. The Loan Guarantee Scheme fra 1981 innebærer at staten gir garanti for 70-85 prosent av banklån på opp til 125 000 ECU til småbedrifter. For garantien må det betales en garantipremie på 3 prosent. Garantien skal øke de private kredittinstitusjonenes muligheter til å låne ut til gode prosjekter som ikke ville mottatt finansiering, enten på grunn av manglende sikkerhet, eller fordi bedriften er relativt ny og ikke har opparbeidet noen bankforbindelse. Gjennomsnittlig garanti mellom 1981 og 1988 har vært 72 prosent av låneopptakene.

10.2.3 Tilskudd

Mye av kapitaltilførselen til prosjekter uten sikkerhet kommer i form av tilskudd, egenkapital eller blandingsinstrumenter mellom egenkapital og lån. Det finnes et stort antall slike ordninger i alle landene. Formålene for ordningene kan stort sett klassifiseres som hjelp til SMB, nyetableringer, FoU og særskilte regioner.

I Finland yter Handels- og Industriministeriet (HIM) utviklingstilskudd til produktutvikling, bedriftsutvikling eller markedsføring i SMB i hele landet. Tilskuddet kan maksimalt utgjøre 50 prosent av utviklingskostnadene.

Et vanlig formål for bedriftsrettede tilskudd i Norden, er etablering av nye bedrifter eller arbeidsplasser. Enkelte av disse ordningene er opprettet på grunn av den høye arbeidsledigheten en har hatt de siste årene, mens andre ordninger er permanente. I Danmark finnes flere tilskuddsordninger spesielt rettet mot nyetableringer. Innenfor én ordning gis en timelønn på 85 danske kroner til personer som utfører momsbelagte tjenester i eget hjem. Det er avsatt 598 millioner danske kroner til ordningen i 1995. Videre ble det i 1994 etablert en ordning som kalles Iværksætterklippekortet. Ordningen skal bidra til at flere nyetablerte bedrifter overlever. Det kan gis et tilskudd på 3000 danske kroner til utarbeiding av forretningsplan. Med denne kan bedriftseieren få tilskudd til veiledning og utdanning på maksimalt 70 prosent, innenfor en ramme på 27 000 danske kroner. Det er avsatt 124 millioner danske kroner til ordningen i 1995.

Det finnes videre en egen tilskuddsordning for etablering av høyteknologiske bedrifter. Tilskuddet kan være på 20 000 danske kroner, og kan dekke 100 prosent av kostnadene knyttet til vurdering av prosjektet. Deretter kan det ytes opptil 180 000 danske kroner til videre rådgivning og bistand, som kan dekke inntil 70 prosent av kostnadene. I tillegg tilbys etablererstipendier i opp til 12 måneder, samt tilskudd til produktutvikling som kan dekke inntil 50 prosent av kostnadene. Totalt er det avsatt 49,5 millioner danske kroner til programmet i 1995. Det finnes flere mindre ordninger særlig rettet mot nyetableringer, oppfinnere eller småbedrifter. Under enkelte av ordningene gis finansiering, men i Danmark fokuseres det også på tilbud av gratis veiledningstjenester til små og mellomstore bedrifter.

I Finland administrerer Arbeidsdepartementet en landsomfattende ordning som kalles startpenning. Arbeidsløse som ønsker å starte egen bedrift kan få tilskudd i startfasen, maksimalt i 15 måneder. Betingelsen er at vedkommende har erfaring med bedriftsledelse og har nødvendige kvalifikasjoner for å starte og lede bedriften. Tilskuddet er lik to ganger normal arbeidsledighetstrygd, om lag 5000 finske mark i måneden. Det lokale arbeidskontoret bevilger støtten.

En lignende ordning finnes i Sverige, der dette kalles Starta-eget bidrag. Tilskuddet er like stort som arbeidsledighetstrygden, og gis i høyst 6 måneder. Innenfor støtteområdene kan trygden beholdes i ytterligere 6 måneder. Støtten kan gis samtidig med næringshjelptil dekning av investeringskostnader, også administrert av arbeidskontorene. I tillegg gis det etableringstilskudd til særskilte grupper av arbeidsløse, og til gårdbrukere. Gårdbrukere som mottar starttilskudd må ikke ha vært bedriftsleder tidligere. Slik støtte gis av länsstyrelsen.

I Storbritannia har man hatt en lignende ordning, kalt The Enterprise Allowance Scheme. Ordningen ble opprettet i 1983 fordi man ønsket at flere arbeidsledige skulle skape sin egen arbeidsplass. Tilskuddet var på 50-125 ECU pr uke i ett år.

Tilskuddsordninger til FoU-virksomheter forholdsvis utbredt i mange land. I Finland yter Teknologiska Utvecklingscentralen (TEKES)tilskudd til FoU-virksomhet i små og mellomstore bedrifter. TEKES har flere ordninger. Innenfor ordningene med høyest teknologisk utviklingsnivå, kan tilskuddet utgjøre opptil 100 prosent av utviklingskostnadene i forstudiefasen og 50-60 prosent i realiseringsfasen. Tilskudd gis også til mindre avansert produkt- eller prosessutvikling i små og mellomstore industribedrifter. Tilskuddsandelen varierer med utviklingsfase, men kan høyst være 50 prosent for nasjonale prosjekter og 75 prosent for internasjonale prosjekter.

I USA administrerer Small Business Administration et FoU program rettet mot høyteknologi, der småbedrifter kan få tilskudd. Tilskudd gis i flere faser, både til forstudier og til hovedstudier.

Flere land har også ordninger med utviklingskontrakter mellom privat og offentlig sektor. Under slike ordninger allokeres midlene gjerne til en offentlig institusjon, som knytter til seg en privat aktør for produktutvikling e.l. Ordningene innebærer ikke kredittilgang til private bedrifter, men kan innebære andre former for subsidier. Danmark har i tillegg en lang rekke andre ordninger der bedrifter får tilskudd til å leie inn konsulenter, erfarne personer til styreverv, eller til å ansette høyt utdannede personer.

10.2.4 Eierkapital

En viktig form for kapitaltilskudd til næringslivet for finansiering av prosjekter uten sikkerhet, er egenkapital. I enkelte land oppretter staten egne selskaper som investerer i eierandeler i bedrifter, mens andre land i større grad satser på å oppmuntre private investorer til å investere i små, unoterte selskaper. Begge former er relativt vanlig. I tillegg til direket statlig støtte, er myndighetene i mange land opptatt av å utvikle gode markeder for egenkapital for småbedrifter, for eksempel gjennom forskjellige anstrengelser i forbindelse med småbedriftsbørser mm.

I Finland har KERA sitt eget datterselskap, Start Fund of Kera, som investerer i internasjonalt rettede teknologibedrifter. Selskapet tar minoritetsinvesteringer i form av eierandeler eller konvertible lån. De aktuelle bedriftene skal ha stort vekstpotensiale og ambisjoner om vekst. I tillegg til Start Fund of Kera, har Kera to interesseselskaper som investerer i bedrifter. Det ene investerer i bedrifter innenfor turistbransjen i deler av Finland, mens et annet gjør majoritetsinvesteringer i underleverandører til elektronikk- og møbelindustrien.

I Finland foretar teknologiutviklingsselskapet SITRA(Jubileumsfondet for Finlands selvstendighet)minoritetsinvesteringer i teknologibedrifter med stort utviklings- og vekspotensiale. Prosjektet må befinne seg i et tidlig stadium i utviklingen. I tillegg har KERA og SITRA bygget opp et nettverk bestående av 7 regionale risikokapitalselskaper på steder med høyskoler eller teknologisentra. Selskapene eies av lokale sammenslutninger, sammen med KERA og SITRA. Selskapene investerer i lokale teknologibedrifter med vekstpotensiale, og deltar aktivt i bedriftsutviklingen.

I Sverige har det vært gjort omfattende forsøk på å etablere statlig kapital for investeringer i eierkapital i SMB. I 1992 besluttet Riksdagen å overføre 6,5 milliarder svenske kroner fra Löntagarfonden til to holdingselskaper og seks riskkapitalbolag (venturekapital selskaper) for minoritetsinvesteringer i SMB. De to holdingsselskapene ATLE og BURE ble hver tilført 2,2 milliarder svenske kroner, mens de seks riskkapitalbolagene hver ble tilført 400 millioner svenske kroner i forvaltningskapital. ATLE og BURE var eiet av staten og to store banker. Det var hele tiden intensjonen å privatisere selskapene etter en tid, blant annet for å få tilbakeført midlene fra Löntagarfonden til de bedriftene som hadde innbetalt til fondet.

De seks riskkapitalbolagene har ulik investeringsprofil. En fikk problemer med å gjennomføre intensjonen om at enkelte av dem skal investere i bedrifter i en meget tidlig utviklingsfase, eller i bedrifter der den teknologiske risikoen er stor. Børsintroduksjon gjorde det vanskelig å få selskapene til å ta så stor risiko som opprinnelig planlagt.

10.2.5 Stimulering av privat eierkapital

Storbritannia har vært kjennetegnet med forskjellige ordninger der målet har vært å stimulere private eierinvesteringer i småbedrifter. Ordningene i Storbritannia har gjerne hatt form av skattereduksjoner ved eventuelle tap på plasseringene.

En lignende ordning fantes i Finland fra august 1992 og ut 1994. Private investeringsselskaper kunne få risikoavlastning gjennom Statsgaranticentralen. Målet var å stimulere private investeringer i SMB der ny teknologi ble tatt i bruk eller nye produkter ble utviklet. Garantien kunne gis til selskaper som investerte i finske bedrifter, og kunne dekke 30-50 prosent av investeringen. Det måtte betales en avgift for garantien.

En tilsvarende garantiordning for utviklingsselskaper trådte i kraft i Danmark 1. januar 1993. Formålet er å bedre kapitaltilgangen og lederkompetansen i SMB. Dette ønsker en å oppnå ved å redusere tapsrisikoen til private utviklingsselskaper som investerer i små og mellomstore bedrifter som ønsker å gjennomføre utviklingsprosjekter. Investeringen skjer ved nytegning av ansvarlig kapital. Utviklingsselskapet kan være et dansk eller utenlandsk aksjeselskap, og må kunne dokumentere at det har kompetanse til å bistå bedriftene i utviklingsarbeidet. Selskapet må ha en egenkapital på minst 50 millioner danske kroner, som anses nødvendig for at selskapet skal kunne oppnå en viss risikospredning. Staten dekker halvparten av eventuelle tap, og gjør det dermed mer attraktivt for private investorer å gå inn i slike bedrifter. Garantien avvikles gradvis for eierandeler utviklingsselskapet har hatt i et visst antall år. Den samlede garantirammen for 1994 og 1995 er 1 milliard danske kroner. Ved utgangen av 1994 var 15 utviklingsselskaper godkjent, og 800 millioner danske kroner av den samlede rammen var disponert. Den danske ordningen er delvis basert på en tilsvarende nederlandsk ordning, der staten siden 1981 har gitt garantier for inntil 50 prosent av utviklingsselskapers investeringer i SMB i de fem første årene etter investeringen.

I Storbritannia har man benyttet garantiordninger for private investorer i en lengre periode. I 1983 ble The Business Expansion Scheme iverksatt. Gjennom skattefradrag skulle private investorer stimuleres til å kjøpe aksjer i småbedrifter. De første årene gikk nærmere 40 prosent av investeringene til industrien. Etter hvert sank denne andelen, en større del gikk til tjenestesektoren, og en stadig større del gikk til investeringer i eiendomsselskaper. Ordningen ble derfor avviklet, men ble erstattet av Enterprise Investment Scheme i 1994. Investeringer i eiendomsselskaper vil ikke godtas. Skattefradraget kan gis til investeringer i alle småbedrifter virksommme i Storbritannia.

10.2.6 Blandingsinstrumenter av egenkapital og lån

Bruk av forskjellige former for instrumenter som i realiteten er en blanding av egenkapital og lån, er svært vanlig i Sverige. Ordningene er i første rekke rettet mot SMB i hele landet, og særlig mot nyetableringer. Et eksempel er utviklingskapital og utviklingslån ytt av ALMI Företagspartner. Finansieringen gis vanligvis til bedrifter med færre enn 50 ansatte, og kan gå til utvikling og markedsføring av nye produkter eller produksjonsprosesser. Finansiering kan også gis for markedsføring på nye markeder av tidligere utviklede produkter eller prosesser.

Utviklingslånet kan maksimalt utgjøre 50 prosent av prosjektkostnaden. Tilbakebetalingen avhenger av inntektene fra prosjektet, og lånet ettergis om prosjektet mislykkes, selv om bedriften lever videre. Mottakeren forplikter seg til å betale en royalty av inntektene, vanligvis i 6-10 år, eller et engangsbeløp om prosjektet viser seg vellykket. Finansiering gis ikke før andre private finansieringsformer er forsøkt utnyttet, og ordningen tar sikte på å støtte risikable prosjekter som ikke ville fått støtte i det private kredittmarkedet.

I flere av landene finnes særskilte ordninger rettet mot etableringer av bedrifter. Sverige har en av de største ordningene for nyetableringer. Ordningen er basert på en tilsvarende ordning i Tyskland. Lånene kalles nyföretagarlån, og administreres av Industri- og Nyföretagarfonden. Låneordningen kom i gang i 1993, og har dermed virket i så kort tid at det er for tidlig å bedømme resultatene av den. De svenske myndighetene mener likevel at ordningene er vellykket, og rammene blir derfor øket fra budsjettåret 1995/96. Industri- og Nyföretagarfonden har en grunnkapital på 2,6 milliarder svenske kroner, og hadde i november 1994 betalt ut 470 millioner svenske kroner i slike lån. Dette fordelte seg med 152 millioner svenske kroner til bedrifter innen varehandel, 128 millioner svenske kroner til bedrifter innen servicesektoren og 170 millioner svenske kroner til industribedrifter.

Lånet gis til enkeltpersoner til dekning av aksjekapital i et selskap, eller direkte til aksjeselskaper. Ordningen har slik sett klare fellestrekk med den finske ordningen. Forskjellen er at man i Finland yter ordinære lån, mens nyföretagarlånene har særskilte egenskaper. Formålet med ordningen er å fremme et økt antall livskraftige småbedrifter i Sverige.

Lånet kan maksimalt dekke 30 prosent av bedriftens finansieringsbehov, og løper i 15 år med fem års avdragsfrihet. Lånet er rentefritt i to år, og har redusert rente i årene tre til fem. Fra år seks betales markedsrente. Lånet pluss bedriftseierens egeninnsats på minimum 10 prosent vil utgjøre bedriftens egenkapital. Lånet kan kombineres med visse andre typer statlig støtte, men samlet statlig støtte kan ikke overstige 50 prosent av det samlede finansieringsbehovet.

Industri- og Nyföretagarfondet gir også lån til bedrifter som er heleiet av en eller flere kvinner. Ordningen ble opprettet i juli 1994, og det ble for budsjettåret 1994/95 innvilget 50 millioner svenske kroner til slike lån. Dette var allerede utlånt ved årsskiftet, og pr. februar 1995 har en lånt ut om lag 70 millioner svenske kroner. Vanligvis gis et personlig lån til bedriftseieren, som benytter midlene til å skyte inn aksjekapital eller annen eierkapital i bedriften. Lånet kan utgjøre maksimalt 50 prosent av kapitalbehovet. Resterende del av kapitalbehovet kan være egenkapital eller banklån. Maksimal løpetid er fem til ti år, med to års avdragsfrihet, og med rentefrihet i ett til to år. Etter dette er renten lik markedsrenten.

Før nyföretagarlån og företagarlån for kvinner kan innvilges, må andre finansieringsformer være forsøkt. Ved innvilgning av slike lån, vil prosjektet først evalueres av en bank. Banken videresender kun søknader fra bedrifter den selv er villig til å fullfinansiere. I tillegg til bankens vurdering, foretar Industri- og Nyföretagarfondet eller ALMI Företagspartner en vurdering av prosjektet. Myndighetene vurderer altså bare søknader der fullfinansiering allerede er sikret. Dette sikrer både at myndighetenes ressursbruk ved behandling av søknader begrenses, og at sannsynligheten for å gi støtte til prosjekter som ikke vil lykkes reduseres.

Det finnes også en egen tilskuddsordning for utvikling av oppfinnelser. Denne ordningen ivaretas av Uppfinningsstiftelsen. Stiftelsen finansierer og støtter prosjekter i en svært tidlig fase i utviklingen. En del av avkastningen i tilfelle suksess tilfaller stiftelsen. Stiftelsen bevilger tilskudd og rentestøttelån (lånet tas altså opp i en privat kredittinstitusjon). I tillegg er det nylig etablert et nytt selskap, Innovationscentrum, som også skal kunne yte lån og/eller tilskudd til utviklingsprosjekter.

10.3 Nærmere om organisering

I Sverige samarbeider ALMI Företagspartner og NUTEK gjennom produktråd, der det i hvert fylke finnes lokale samarbeidsgrupper på mellom tre og seks personer med særlig næringslivskompetanse. Rådene administreres av ALMI Företagspartner i hvert fylke. Formålet med produktrådene er å benytte og videreutvikle lokale ressurser for bedømming av innovasjoner og oppfinnelser, rådgivning til oppfinnere og økonomisk støtte med små beløp i tidlige faser av innovasjonsprosessen.

Ved behandling om lokaliseringslån og -tilskudd i Sverige deles arbeidet mellom länsstyrelsen lokalt og NUTEK sentralt. Søknader om lån og tilskudd der investeringen er på mindre enn 20 millioner svenske kroner behandles av länsstyrelsen, høyere beløp behandles av NUTEK sentralt.

I både Finland og Sverige har de forskjellige organisasjonene svært mange regionkontorer. En baserer seg i både Sverige, Finland og Danmark delvis på selvstendige stiftelser eller selskaper, der staten gjør et innskudd og tegner en avtale med den private stifltelsen eller selskapet om forvaltningen av innskuddet. Administreringen av ordningene foretas imidlertid av det private selskapet.

10.4 Vurderinger av effektiviteten i støtteprogrammene gjort i de enkelte land

Det er gjort flere studier som søker å belyse effektene av slike kredittprogrammer i USA. Shwarz (1992) gir en oversikt. De fleste empiriske undersøkelsene konkluderer med at programmene ikke øker kredittmengden til småbedriftene. Programmene har i stedet erstattet privat kreditt til sektoren, eller har finansiert ikke-kredittverdige prosjekter. En studie ser på sammensetningen av bedrifter og veksten i sysselsetting i bedrifter finansiert av SBA i motsetning til privatfinansierte bedrifter. Dersom enkelte næringer er mer risikable enn andre næringer og ikke kunne blitt finansiert privat, ville utlånene fra SBA ha gått til andre næringer enn utlånene fra private institusjoner. Dette er imidlertid ikke tilfelle. En studie fra 198256) 3 studerer sysselsettingsveksten i SMB, og finner at småbedrifter vanligvis er overrepresentert i langsomt voksende næringer. Småbedrifter generer ikke mer enn sin proporsjonale andel av arbeidsplasser. Mislighold og tap på engasjementer tyder heller ikke på at SBA fanger opp gode prosjekter som ikke mottar finansiering i det private kredittmarkedet. Studien finner også at SBAs programmer har hatt en viss innvirkning på kredittallokeringen. Studien anslår at kreditt til SMB har økt med 25 prosent som følge av SBAs programmer, noe som anses som lavt tatt i betraktning de relativt omfattende subsidiene.

En svensk utredning57) 4 tror ikke myndighetene har forutsetninger for å bedre markedssvikten, selv om markedssvikten er tydelig. I utredningen tilrås det at myndighetene bør bygge ned sin egen innsats, og i stedet stimulere til større privat deltakelse og et mer effektivt privat marked, slik tilfelle er i USA. Dette bør i alle fall gjelde med hensyn til FoU-innsats, og særlig med hensyn til utviklingsprosjekter i næringslivet. Mer effektive kapitalmarkeder vil bidra til en bedre spredning av risikoen, og vil gjøre det enklere for hver investor å diversifisere risiko slik at kun systematisk risiko er relevant. På tross av dette anbefaler utredningen at staten fortsetter med sin innsats i en viss tid, blantannet fordi det vil ta svært lang tid å bygge opp et privat egenkapitalmarked for småbedrifter, etter erfaringer fra USA. Dette er et uttalt mål for den svenske staten, blant annet i proposition 1991/92:51. Der sies det at målet er å bygge opp et effektivt risikokapitalmarked med minimal statlig innblanding.

Utredingen vurderte særlig virksomheten til NUTEK og Industrifondet (nå Industri- og Nyföretagarfonden). Undersøkelsen av Industrifondets fant at mye av innsatsen for SMB var avgjørende for at prosjektene ble gjennomført, mens innsatsen i store bedrifter oftest ville blitt gjennomført i alle fall.

Fotnoter

1.

Se Anita M. Schwarz, 1992, «How Effective Are Directed Credit Policies in the United States? A Literature Survey,» Working Paper 1019, The World Bank.

2.

SBA overtok etter en tidligere organisasjon, the Reconstruction Finance Corporation, som først og fremst lånte ut til mellomstore industribedrifter og til bedrifter i områder med økonomisk tilbakegang.

3.

Armington, C. og M. Odle, 1982, «Small Business - How many Jobs?,» Brookings Review, Winter

4.

SOU 1992:95, «Den svenska marknaden för projektkapital-statens nuvarande och framtida roll».

Til forsiden