Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 1995: 28

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)— Forslag til framtidig faglig organisasjon

Til innholdsfortegnelse

5 NTNUs formål, hovedoppgaver og faglige profil

5.1 Stortingets premisser og vedtak

Stortinget fattet 28. mars 1995 følgende vedtak:

«Universitetet i Trondheim med Norges tekniske høgskole (NTH) omgjøres til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) med virkning fra 1. januar 1996. NTNU skal være én forvaltningsenhet med én rektor. Dette innebærer at verken AVH eller NTH består som egne forvaltningsnivåer. Den administrative strukturen må ivareta både de teknologiske og naturvitenskapelige fagene og de humanistiske, samfunnsvitenskapelige og medisinske fagene. Stortinget ber Regjeringen om å fastlegge NTNUs organisasjon i tråd med dette.»

«Stortinget ber Regjeringen utrede den framtidige fagstrukturen ved NTNU. NTNU skal ha et bredt fagtilbud innen teknologiske og naturvitenskapelige fag, humanistiske fag, samfunnsvitenskap og medisin, som gir rom både for grunnforskning og utdanning innen disse disipliner, og som skal fremme samarbeid mellom disse under institusjonens hovedprofil.»

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet er en nyskaping i nasjonal sammenheng. Det er første gang et universitet får sin hovedoppgave så klart angitt gjennom navnet. Utvalget har følt behov for å gå noe nærmere inn på dette for å utdype de faglige forutsetninger som må ligge til grunn for de forslag som fremmes i de senere kapitlene.

NTNU-utvalget har ikke som oppgave å foreta en full gjennomdrøfting av UNITs og NTNUs strategi og hovedsatsinger i årene som kommer. Utvalget må likevel gjøre seg opp noen oppfatninger om viktige faglige utfordringer og prioriteringer i årene som kommer. Det er naturlig å starte med de offentlige dokumentene. Utvalget har dessuten arrangert høringer med eksterne brukere av universitetets tjenester og kandidater. Utvalget har brukt besøkene ved utenlandske læresteder til å danne seg et bilde av sentrale faglige utfordringer og institusjonenes strategier for å møte disse.

Utvalget har også lagt vekt på innspill fra miljøene ved dagens UNIT. Utvalget har hatt tilgang til utredninger, budsjettforslag og andre viktige dokumenter. Utvalget har dessuten i den tiden det har arbeidet, invitert miljøene til å komme med ytterligere innspill og har fått svært god respons. Også høringer har vært brukt til å drøfte framtidig utvikling.

I det følgende er det foretatt en gjennomgang. Kapitlet avsluttes med en oppsummering av noen hovedpunkter utvalget mener vil være sentrale for den videre utviklingen og som utvalget har tatt hensyn til i sine drøftinger om faglig organisering. Mer detaljerte vurderinger er tatt inn under de enkelte avsnittene i kapittel 7, der de ulike fagområdene gjennomgås.

5.1.1 Stortingets begrunnelser – flertallsmerknadene

Stortinget grep på en avgjørende måte inn i beslutningen om omgjøringen av Universitetet i Trondheim til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og utarbeidet egne begrunnelser for dette. Det er derfor naturlig å begynne med Stortingets behandling.

Grunnlaget for Stortingets vedtaket og bakgrunnen for opprettelsen av utvalget er å finne i flertallsmerknadene i Innst. O. nr. 40 – 1994-95. Den mer generelle bakgrunn er å hente i tidligere offentlige dokumenter som Med viten og vilje (NOU 1988:32), For et lærerrikt samfunn (NOU 1988:32), Grenseløs læring (NOU 1989:13), Studiekvalitetsutvalgets innstilling fra 1990, Organisering og styring i utdanningssektoren (St.meld nr. 37 1990-91) og Fra visjon til virke (St.meld. nr. 40, 1990-91) og Stortingets behandling av dem. Av spesiell interesse er Innst. S. nr. 230 (1990-91) – innstillingen fra Kirke- og undervisningskomiteen om St.meld. 40 om høgre utdanning.

I Innst. O nr. 40 slår flertallet først mer generelt fast at prinsippene om Norges­nettet, og herunder viktigheten av at utdanningspolitikken styres på nasjonalt nivå, danner fundamentet for den videre utvikling. Flertallet mener det er avgjørende for utdanningsinstitusjonenes mulighet til å videreutvikle sin faglige styrke og profil at en nasjonal arbeidsdeling står fast. I arbeidsdelingen skal universitetene og de vitenskapelige høgskolene gis et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdaninng og for forskningsbiblioteker og museer med vitenskapelige samlinger. Flertallet er videre opptatt av at Norges­nettet også skal tilrettelegge for mobilitet, noe som forutsetter at studentene kan bygge opp grader på grunnlag av utdanninger på flere steder. Dette betinger en ens oppbygging av gradssystemet (s. 6).

Flertallet mener at å omgjøre dagens UNIT til NTNU vil sikre en god, fremtidsrettet teknologisk utdanning, samtidig som det skal sikre en videreføring av dagens samarbeid innen forskning og utdanning. Flertallet henviser til MIT, men føyer til at NTNU må finne sin egen form ut fra de tradisjoner og ressurser miljøet har (s. 8). Flertallet viser til de globale utfordringer vår sivilisasjon står overfor, f.eks. klima, energi, fattigdom, arbeidsledighet, helse, utdanning og kulturskifter, og peker på at framskritt for å løse disse utfordringene må bygge på en helhetsforståelse. I et slikt perspektiv blir samarbeid og samspill mellom ulike forskningsdisipliner og tradisjoner en viktig oppgave (s. 8). Teknologisk utdanning og forskning er avhengig av god grunnforskning i matematisk-naturvitenskapelige disipliner. Teknologi påvirker mennesker og samfunn og fordi teknologi også er organisering og implementering, må teknologer ha innsikt i mellommenneskelige prosesser og påvirkning. Det kan hentes i humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. På den annen side må det være av interesse også for humaniora og samfunnsvitenskapene å studere teknologiens og naturvitenskapenes betydning. For å kunne gi innsikt kreves god grunnforskning.

Flertallet er opptatt av tverrfaglig samarbeid både i forskning og utdanning, men peker på at det forutsetter konsentrasjon og fordypning i de enkelte disipliner. Bl.a. åpner ny teknologi for nye valg som må styres av etiske verdier.

Flertallet mener etableringen av et Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim vil bidra til å styrke og sikre Trondheims-miljøets plass i Norgesnettet. Denne institusjonen vil få en nøkkelfunksjon innen teknisk-naturvitenskapelig forskning og undervisning i Norgesnettet, i tillegg til de andre faglige spesialiteter som institusjonen får gjennom sine kvalifiserte miljø innen medisin, humaniora og samfunnsvitenskapene.

Flertallet mener det vitenskapelige miljø knyttet til UNIT og NTH skulle inneha de kvaliteter som er nødvendig for å kunne etablere et teknisk-naturvitenskapelig universitet med nasjonal funksjon og av internasjonal høy standard.

Flertallet er klar over at institusjonen har ulike utdanningstradisjoner og fagkulturer. Etableringen av et teknisk-naturvitenskapelig universitet vil ikke kunne ertsatte disse kulturer. Derfor må institusjonen være mangfoldig, der både programmerte profesjonsutdanninger og frie studier i klassiske disipliner får eksistere side ved side. Flertallet vil peke på at tradisjonelle humanistiske og klassiske universitetsfag på en positiv måte kan ta opp og dra nytte av den andre studiekulturen. Det kan spesielt gjelde begynnertrinnet i studiet.

Flertallet viser til at navnet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet uttrykker en hovedprofil for universitetet. Dette innebærer at NTNU skal ivareta funksjonen som knutepunkt i Norgesnettet for den teknisk-naturvitenskapelige forskning og utdanning, herunder sivilingeniørutdanning, og at institusjonen samarbeider nært med næringsliv, forskningsinstitusjoner som SINTEF, og forskningsmiljøer i andre land, som også bør komme til uttrykk i styringsorganenes sammensetning.

Flertallet vil understreke at NTNU er et universitet med et bredt fagtilbud. Det er dette brede fagtilbudet innen humaniora, samfunnsvitenskap, medisin og matematisk-naturvitenskapelige disipliner som berettiger navnet universitet. . . . Flertallet mener NTNU har en spesiell forpliktelse til å fremme samspillet mellom teknologi og naturvitenskap og humaniora, samfunnsvitenskap og medisin. . . . Skal dette bli fruktbart må de ulike disipliner ha mulighet til å drive grunnforskning på sine felt og ha en faglig frihet til å utvikle seg. Flertallet mener de største fordeler av dette samspillet kan ligge på høyere nivå. Grunnutdanningen bør derfor legge vekt på de ulike disipliners egenart og tradisjon, mens man på høyere nivå bør oppmuntre til utdanningsprofiler, prosjekter og perspektiver som passer inn i NTNUs hovedprofil.

5.1.2 Statsrådens innlegg i Stortinget

I Stortingsdebatten holdt også statsråden et innlegg som er av interesse. Både fordi det avspeilte departementets reaksjon på Stortingets behandling av proposisjonen, men også fordi statsråden bidro ytterligere med utdyping av NTNUs oppgaver og profil.

Statsråden uttrykte først tilfredshet med tilslutning til Norgesnettenkningen. Det at institusjonene innenfor nettverket skal legge opp til sterkere grad av spesialisering og ansvarsdeling samtidig som samarbeid, integrasjon i hele nettet er den andre bærende ide. Spesielt om Universitetet i Trondheim ga statsråden i hovedsak sin tilslutning til forslaget med en del kommentarer ordnet i seks punkter:

  • Forslaget innebar at man holder fast ved tanken om et samlet universitet med studier innen teknologi, naturvitenskap, humanistiske, samfunnsvitenskapelige og medisinske fag, med brede tilbud på alle nivå fram til hovedfag.

  • Forslaget er i tråd med hovedprinsippet om arbeidsdeling i Norgesnettet. Trondheim anses som landets tyngdepunkt for teknisk-naturvitenskapelig forskning og undervisning.

  • NTNU skal ikke bare være et tyngdepunkt, men også et knutepunkt. Det skal bygge ut den sentrale rolle NTH har mellom de andre sivilingeniørutdanningene. Og det skal ha nære koblinger til det nærings- og arbeidsliv som skal bruke sivilingeniørene, som skal ha løst problemer og som skal omsette forskning til produkter og prosesser.

  • NTNU skal være et universitet, bygget på de grunnleggende universitetsideer – til fritt å studere etter ønske, fritt å undervise etter overbevisning, fritt å forske etter interesse. Profileringen av det teknisk-naturvitenskapelige, av tverrfaglighet og profesjonsutdanning må bygge på denne frie søken etter kunnskap.

  • I betegnelsen universitet ligger at det skal ha et bredt fagtilbud, der humaniora, samfunnsfag og medisin er eksplisitt fremhevet. Disse fagfeltene skal ha sin likeverdighet med tilsvarende fakulteter som ved andre læresteder og i andre land.

  • Hovedprofilen for NTNU må gi grunnlag for en felles orientering og bidrag fra alle hovedmiljøer, fra industriell økonomi til teknisk management, fra teknologihistorie til medisinsk teknologi. Industripolitikk vil være like naturlig som forholdet mellom teknologi og etikk.

5.2 Grunnpremisser for utviklingen av NTNUs fagprofil

På grunnlag av de føringer som er gitt gjennom Stortingets vedtak, finner utvalget at grunnpremissene for utviklingen av NTNUs fagprofil kan oppsummeres i åtte hovedpunkter:

  1. Stortingets vedtak kan sees som et skritt i retning av å realisere et av grunnelementene i Norgesnett-konseptet; nemlig spesialisering og arbeidsdeling. Tanken er at den samlede faglige avkastning av investeringer i forskning og høyere utdanning blir størst dersom den enkelte institusjon satser på områder hvor den har komparative fortrinn, og samarbeider med andre om løft som ingen enkelt institusjon har kapasitet til å utføre alene. Norske universiteter skal etter dette resonnementet ikke nødvendigvis være like, men snarere ha tildels komplementære fagprofiler og satsningsområder. Spesialisering og arbeidsdeling skal dog ikke drives så langt at institusjonene ikke lenger kan ivareta sitt særlige ansvar overfor egen region. Når myndighetene har lagt vekt på å etablere universiteter eller høgskoler i alle landsdeler, har et viktig hensyn vært å sikre de utdanningssøkende et fullverdig tilbud i sin egen landsdel, og å gi regionens næringsliv, kulturliv og forvaltning et lett tilgjengelig kompetansesenter å forholde seg til.

  2. Teknisk-naturvitenskapelige fag skal utgjøre tyngdepunktet i NTNUs virksomhet. Samtidig skal NTNU innenfor disse fagområdene være et knutepunkt i Norgesnettet. Dette innebærer bl.a.:

    1. NTNU skal være Norges ledende forsknings- og utdanningsinstitusjon innenfor teknologiske fag, med et særlig ansvar for å oppdatere og fornye den grunnleggende teknologiske kompetansen i landet. Teknologisk forskning, grunnutdanning, forskerutdanning og etterutdanning skal videreføres og videreutvikles med basis i det beste i NTHs tradisjoner. Innenfor disse fagområdene skal NTNU tjene som faglig referansepunkt og seniorpartner i samarbeid med mindre og/eller faglig svakere miljøer.

    2. NTNU skal være et faglig kraftsentrum også i naturvitenskapelig forskning og utdanning. Her vil dog NTNUs posisjon i Norgesnettet ikke allment være like sentral, ganske enkelt fordi også andre universiteter på flere områder har minst like store og faglig sterke realfagsmiljøer.

    3. NTNU skal ivareta knutepunktfunksjoner også innenfor andre fagfelter, der det fremstår som hensiktsmessig ut fra vurderinger av faglig kompetanse og kapasitet.

  3. At teknisk-naturvitenskapelige fag skal utgjøre NTNUs primære virkefelt legger føringer for både intern ressursfordeling, intern identitet og ekstern profilering. Universitetets ledelse må gjennom informasjon, tilrettelegging av fellesemne(r) og møteplasser samt ved andre virkemidler bidra til å utvikle en felles forståelse blant ansatte og studenter for NTNUs særpreg og ansvar. Eksternt må universitetet profileres i samsvar med sin misjon.

  4. Vi går i økende grad mot et globalt kunnskapsmarked. For at NTNU skal kunne tjene som nasjonalt kraftsentrum innenfor sitt arbeidsfelt og fortsatt være en viktig samarbeidspartner for norsk nærings- og samfunnsliv, må universitetet tilføres nødvendige ressurser og gis tilstrekkelig handlefrihet til bl.a. å konkurrere med utenlandske institusjoner om personell, forskningsoppdrag m.v.. Samtidig vil utvalget understreke at status som knutepunkt ikke automatisk innebærer noe monpol på et bestemt fagfelt eller noe legitimt krav på å unndra seg åpen konkurranse om forskningsmidler og faglig anerkjennelse. Et knutepunkt tjener som faglig kraftsentrum bare så lenge det gjennom sin forskning og undervisning faktisk lever opp til sin status.

  5. NTNU skal være et universitet som legger vekt på å virke i samfunnet, bl.a. gjennom å utvikle kunnskap for praktisk anvendelse. NTNUs faglige virksomhet skal ha som ett viktig formål å bidra til kunnskapsgrunnlaget for næringsvirksomhet, forvaltning, utdanning og kulturliv, i takt med de beste tradisjoner fra de akademiske institusjoner universitetet er tuftet på.

  6. NTNU skal være et universitet, ikke en sterkt spesialisert vitenskapelig høgskole. I det ligger bl.a. følgende:

    1. NTNU skal drive forskning og undervisning på alle nivåer (inkl. forskerutdanning) også innenfor fag som ikke faller inn under hovedområdet. Således skal også humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ha en plass ved NTNU, i kraft både av sin egen betydning for norsk samfunnsliv, utdanning, kultur- og næringsliv, og fordi de er viktige partnere til de teknologiske og naturvitenskapelige fag i arbeidet med å forstå viktige sider av vår tilværelse.

    2. Disse fagene skal kunne dyrkes på sine egne premisser, altså ikke reduseres til primært å ivareta støttefunksjoner i relasjon til teknisk-naturvitenskapelig forskning og utdanning. Dette er en avgjørende forutsetning for at NTNU også i fremtiden skal kunne ha faglig spisskompetanse innenfor disse feltene.

    3. Etableringen av NTNU skal i seg selv ikke medføre avvikling av noen av de grader eller utdanningsprogrammer som i dag eksisterer ved UNIT. Derimot vil overgangen fra UNIT til NTNU måtte lede til krav om gjennomtenkte avveininger og prioriteringer, bl.a. mellom allsidighet og faglig bredde på den ene siden og konsentrasjon og tyngde på den andre.

    4. Som universitet skal NTNU være forpliktet av universitetsinstitusjonens klassiske verdier og mål, sentrert om fri og uavhengig søken etter sann kunnskap. Profesjonsutdanning, ikke minst innenfor teknologi, skal være orientert mot kunnskap for praktisk anvendelse. Møtet med praktiske problemer kan gi viktige impulser til annen forskning og utdanning. NTNU må ha som mål å bidra til å utvikle selve den vitenskapelige tenkemåte, metoder for kunnskapssøking, evnen til kritisk og selvstendig refleksjon, samt etisk bevissthet om bl.a. konsekvenser av (egne) handlingsvalg.

  7. Selv om hvert enkelt fag skal kunne dyrkes og videreutvikles på sine egne premisser, skal NTNU aktivt fremme faglig samarbeid og kryssbefruktning på tvers av disiplin- og avdelingsgrenser. Dette innebærer bl.a.:

    1. Faglig sjølberging for den enkelte avdeling eller grunnenhet er ikke en akseptabel norm. Fredelig sameksistens er i og for seg ønskelig, men heller ikke nok. Fornuftig utnyttelse av universitetets samlede ressurser forutsetter utveksling av kompetanse og (undervisnings)-tjenester og samarbeid om løsningen av oppgaver som krever flerfaglig kompetanse.

    2. Målet må være ikke bare en rasjonell utveksling av (støtte)tjenester; vi må få til genuin faglig kryssbefruktning og innovasjon i grenseflaten mellom ulike fag. NTNU skal utvikle også transdisiplinær kompetanse, uttrykt bl.a. i evne til å forstå samspillet mellom teknologi, natur, samfunn og kultur (se nedenfor). For å få dette til, kreves et aktivt engasjement fra universitetets ledelse, positive incentiver til fagmiljøene og et rimelig institusjonelt og økonomisk handlingsrom for faglige entreprenører. Nær kontakt med brukere kan gi verdifulle impulser og bør derfor tilstrebes – ikke bare på institusjonsnivå, men også for den enkelte faggruppe.

    3. Selv om Stortinget synes å ha vært særlig opptatt av mulighetene for at humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag skal kunne supplere og gi impulser til teknologisk forskning og utdanning, er utvalget like opptatt av å legge til rette for faglige stimuli den andre veien. Således bør det kunne være en viktig oppgave for NTNU å gi studenter i ikke-teknologiske fag bedre forståelse av teknologiutviklingens kulturelle og samfunns­messige forutsetninger, og av teknologi som formende kraft i utviklingen av samfunn og kultur.

  8. Kvinner opplever, fortolker og håndterer informasjon på en annen måte enn menn. I og med at de teknisk-naturvitenskapelige fagområdene er dominert av menn, har utviklingen av disse fagdisiplinene ikke kunnet dra full nytte av de perspektiver kvinner kan bringe inn. På denne bakgrunn må NTNU ha et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at kvinner kommer aktivt med der fagene formes.

5.3 Faglige utfordringer for NTNU

Utvalget mener at NTNUs fagprofil skjematisk, men meningsfullt kan beskrives som sentrert rundt fire grunntemaer, hvorav de to første angir universitets særlige ansvarsområder:

teknologi

natur

samfunn

kultur

På det helt generelle plan kan de faglige utfordringer NTNU står overfor i forhold til disse grunntemaene, sammenfattes i to hovedpunkter:

  1. NTNU må utvikle og vedlikeholde spisskompetanse innenfor hvert av disse fire områdene. Det må skje gjennom den mest velprøvde metoden; ved å satse på brede og solide fagmiljøer, med eksponering mot og kvalitetskontroll fra det internasjonale fagfellesskap. For å kunne tjene som den fremste norske forsknings- og undervisningsinstitusjonen innenfor teknologiske fag, må NTNU bygge opp og vedlikeholde spisskompetanse på internasjonalt nivå innenfor slike fag. En bygnings- eller maskiningeniørs dyktighet er riktignok ikke bare et spørsmål om spisskompetanse innenfor profesjonens kjernefag, men solid kompetanse i kjernen av eget fagfelt er det vi først og fremst vil vente av en dyktig fagmann eller -kvinne. Kravene til solid fagkompetanse er imidlertid ikke begrenset til å gjelde bare de fagfeltene som utgjør NTNUs særlige ansvarsområder. Også for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag gjelder at deres primære faglige utfordring er å produsere og formidle kunnskap om hhv. språk, kultur og samfunn. Solid faglig kompetanse innenfor eget fagfelt er en forutsetning for at f.eks. lingvister, psykologer og økonomer skal kunne bidra med verdifull kunnskap – ikke bare til de virksomhetsområder disse fagene har som sine primære nedslagsfelter, men også til å løse flerfaglige problemer, knyttet til samspillet mellom teknologi, natur, samfunn og kultur.

  2. Nettopp evnen til å forstå og håndtere slikt samspill innenfor komplekse systemer vil i mange sammenhenger være avgjørende for hvor godt vi lykkes i å realisere våre verdier og mål. Mange av de universitetsledere og næringslivsledere utvalget har søkt råd hos, har med styrke fremholdt at evnen til å forstå samspill mellom f.eks. teknologi og organisasjon eller mellom teknologi og kultur er en av de aller viktigste konkurransefaktorer i en global økonomi, og mer allment en forutsetning for at vi bevisst skal kunne forme vår fremtid. En bedriftsleder eller samfunnsplanlegger som ikke har innsikt i kulturelle og samfunnsmessige særtrekk vil risikere å gjøre grove feil. Når en stor del av den industrialiserte verdens utviklingsbistand i ettertid fremstår som en gravplass for gode intensjoner, er en hovedgrunn nettopp mangelen på innsikt i slike sammenhenger. Ett eksempel er at overføring av moderne fiskeriteknologi uten tilsvarende forståelse av de aktuelle fiskeribestandenes reproduksjon og innbyrdes relasjoner, eksisterende distribusjonssystemer eller kulturelt betingede forbrukspreferanser i verste fall kan lede til økologisk sammenbrudd og økonomisk ruin. Et annet eksempel er at tilgang på effektive prevensjonsmidler i seg selv har vist seg å gi bare beskjedne resultater med hensyn til familieplanlegging; det er først når tekniske løsninger koples til en heving av utdanningsnivået – spesielt for kvinner – at vi ser de ønskede resultater. Omvendt vil en mer helhetlig forståelse av samfunnsendring eller forholdet menneske-naturmiljø forutsette en forståelse av hvordan teknologisk utvikling på avgjørende måter former både mulighetsrommet for menneskelig handling og konsekvensene av våre handlingsvalg. Ett åpenbart eksempel er hvordan ny produksjonsteknologi har gjort det mulig å erstatte arbeidskraft med kapital og kunnskap, og slik radikalt har endret forholdet mellom produksjon og arbeidsinnsats, og derigjennom hele vår tilværelse. Den som søker å forstå samfunnsendring og kulturutvikling, kommer ikke langt uten innsikt i teknologiens formende kraft.

Denne erkjennelsen av at teknologi, natur, samfunn og kultur er vevd sammen i komplekse samspillsrelasjoner har fundamentale implikasjoner for hvordan vi bør tenke om NTNUs fagprofil. Den mest allmenne slutningen vi kan trekke, er at NTNU må se det som en prioritert oppgave å bidra til å utvikle kunnskap om og innsikt i slike samspillsrelasjoner. Denne utfordringen går langt ut over det å legge inn små støtte- eller orienteringskomponenter fra andre fag i ulike utdanningsprogrammer. Sivilingeniørstudenter kan utvilsomt ha nytte av en dose teknisk engelsk eller bedriftsøkonomi, på samme måte som humanister og samfunnsvitere kan ha nytte av å bedre sine IT-kunnskaper eller å få en oversikt over de store linjer i teknologiutviklingens historie. NTNU bør avgjort gi denne typen undervisningstilbud. Men et sett mer eller mindre isolerte støttekurs gir i seg selv ikke innsikt i hvordan teknologi, kultur og samfunn er vevd sammen og former hverandre. Slik innsikt utvikles bare når samspillet selv gjøres til gjenstand for forskning og undervisning. Å gjøre nettopp det, og å gjøre det godt, blir én av NTNUs viktigste og mest krevende utfordringer.

La oss gi et par eksempler på den type problemstillinger vi har i tankene:

Noen av de alvorligste truslene mot biologisk mangfold forårsakes av menneskers bruk av moderne teknologi, ofte for gode formål som produksjon av mat, etablering av boligområder m.v. Bestrebelsene på å beskytte artsmangfoldet krever for det første naturvitenskapelig kunnskap om arters forekomst og utbredelse, innsikt i populasjonsdynamikk og i arters innbyrdes avhengighetsforhold. Utvikling av mindre ressurskrevende og mer miljøvennlig teknologi er et annet viktig bidrag. Menneskers bruk av naturressurser påvirkes av en rekke samfunnsmessige forhold og kulturelt betingede forestillinger og verdioppfatninger. Også innsikt i samfunnsforhold og kultur er viktig for å forstå menneskers forhold til naturen. Men bevaring av biologisk mangfold kaller i høy grad på innsikt i hvordan teknologi, samfunn og kultur virker sammen. Det siste er en utpreget tverrfaglig utfordring.

Informasjonsforvaltning i kunnskapsintensive bedrifter er et annet eksempel. Næringsvirksomhet blir i stadig økende grad avhengig av informasjon og kunnskap for å kunne frembringe konkurransedyktige varer og tjenester. Det innebærer at det blir stadig viktigere å kunne orientere seg i strømmen av informasjon og konvertere den til relevant kunnskap. For å lykkes i det, må visse forutsetninger være til stede. For det første må en ha spisskompetanse innen sitt fagfelt. For det andre må en ha IT-systemer som setter en i stand til å søke etter, lagre, gjenfinne og kople informasjon. En vellykket utvikling av slike systemer er ikke bare et spørsmål om teknologi og programmer; også innsikt i kognitive prosesser, kommunikative strukturer, lese- og skriveprosesser, meningsskaping og symbolfortolkning blir viktig. For det tredje kreves en organisasjon som er i stand til å ta i bruk mulighetene. Stikkord her er en organisasjonsstruktur og en organisasjonskultur som fremmer læring, fornyelse og omstilling. Å forstå hver av disse komponentene er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Først når vi nærmer oss en forståelse av hvordan teknologi, organisasjon og menneske virker sammen i et komplekst system har vi et godt grunnlag for å utforme gode løsninger.

Kunnskap for en verden i rask forandring

NTNU skal virke i samfunnet og i tiden. Det innebærer at NTNU skal utvikle og formidle kunnskap som kan hjelpe oss til å mestre utfordringer og tilpasse oss en verden i rask forandring. Et universitet som skal bidra med kunnskap som setter samfunnet og enkeltmennesket i stand til å forme sin fremtid, må være på vakt mot å la sine faglige prioriteringer bli for kortsiktige; virksomheten må ikke bli låst til bare dagsaktuelle problemer. Virksomheten må ha et langsiktig perspektiv. Samtidig må NTNUs faglige prioriteringer i noen grad være et svar på de utfordringer det norske samfunn står overfor og vil møte i nær fremtid. Innholdet i disse utfordringene vil variere over tid. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å foreta en nærmere vurdering av hvilke samfunnsproblemer som akkurat nå kaller på størst oppmerksomhet i NTNUs strategiske tenkning. Utvalget har likevel funnet det instruktivt å trekke frem et par komplekse problemområder som kan tjene som eksempler på disiplinovergripende utfordringer hvor nettopp et universitet som kombinerer teknisk-naturvitenskapelig med samfunnsfaglig og humanistisk kompetanse burde ha særlige forutsetninger for å bidra til utvikling av løsninger og svar.

Ett slikt problemfelt knytter seg til det vi i stikkords form kunne kalle omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn. Verdenssamfunnet står overfor enorme utfordringer når det gjelder å finne frem til produksjons-, distribusjons- og forbruksmønstre som sikrer livskvalitet for alle samtidig som vi bevarer intakt det naturgitte livsgrunnlag for fremtidige generasjoner. Dette er en utfordring som kaller både på fagkunnskap innenfor nær sagt alle felter. Teknologisk spisskompetanse er nødvendig, bl.a. for å kunne utvikle nye energiformer og mer miljøvennlige produkter og produksjonsmetoder. Naturvitenskapelig forskning er nødvendig ikke bare som grunnlag for teknologisk innovasjon, men like mye ut fra egenverdien av den kunnskap den bidrar med om sammenhenger i den natur vi lever i og av. Samfunnsvitenskapene kan hjelpe oss med å forstå bl.a. hvordan ulike institusjoner – fra markeder og eiendomsrettigheter til politiske systemer – påvirker de incitamenter vi står overfor som produsenter eller forbrukere, og hvordan individuelle handlingsvalg aggregeres til kollektive utfall. Kulturfagene kan skaffe oss kunnskap om og innsikt i de forestillinger og tenkemåter som påvirker menneskelig atferd i ulike samfunn og kulturer. Ved å kople kunnskap og innsikt fra disse ulike fagfeltene kan vi nærme oss en helhetlig forståelse av hva bærekraftig utvikling innebærer. Og gjennom et samspill mellom teknologisk innovasjon, institusjonsutforming, og tilpasning til eller modifikasjon av etablerte forestillinger og verdier – kan man fremme livskvalitet og velstand basert på rasjonell utnyttelse av de muligheter, forståelse og anerkjennelse av de begrensninger naturen gir oss.

Et annet viktig problemkompleks som kaller på flerfaglig forståelse springer ut av det vi litt vagt kan kalle internasjonaliseringen av nærings-, samfunns- og kulturliv. Norsk næringsliv må i stigende grad forholde seg til et globalt marked. Å hevde seg i en global konkurranse krever teknologisk spisskompetanse; det holder ikke å være kretsmester. Konkurranseevne er også en funksjon av industrielle produksjons- og organisasjonsformer, samt av kunnskap om faktorer som politiske systemer og regimer og kulturelt fargede forbrukspreferanser. NTNU bør være en viktig leverandør av kunnskap på alle disse feltene, og bør se det som en særlig utfordring å forsøke å kople slik kunnskap i en mer helhetlig forståelse av betingelsene for å lykkes. Internasjonaliseringen er like sterk innenfor deler av informasjons- og mediaverdenen. Det har flere viktige implikasjoner. Én er at det å mestre ny informasjons- og medieteknologi blir en viktig konkurransefaktor. En annen er at eksponering for utenlandske informasjonskanaler og medier på sikt er med på å forme våre egne forestillinger og ideer – enten ved at vi adopterer og tilpasser oss nye impulser, eller ved at vi forkaster dem og slår ring om alternative verdier og tenkemåter. I begge tilfelle kan møtet med impulsene utenfra påvirke alt fra produktpreferanser til livsmåter. Nok et område hvor den internasjonale dimensjon blir stadig viktigere, er i utviklingen mot et globalt økologisk skjebnefellesskap. Å sikre frihet fra fattigdom og nød uten å true livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner er et globalt anliggende, hvor såvel fagspesifikk spisskompetanse som en bredere forståelse av samspillet mellom teknologi, natur, samfunn og kultur er viktige forutsetninger for at vi skal kunne lykkes.

Et tredje eksempel kan være omstillingen til det såkalt post-industrielle samfunn. Teknologisk utvikling har gjort det mulig i stor utstrekning å erstatte arbeidskraft med kunnskap og kapital. På denne måten har teknologi lagt grunnlaget for en frigjøring fra slit og forsakelse, og derved radikalt utvidet mulighetsrommet for menneskelig behovstilfredsstillelse og utfoldelse. Det påvirker igjen vår livsstil og våre verdier, noe som i sin tur får betydning for bl.a. nærings- og kulturliv. Men teknologiens rasjonaliserende kraft skaper også nye sosiale problemer. Det forhold at stadig færre trenges for å produsere stadig mer og stadig bedre produkter tenderer til å støte stadig flere ut av det regulære arbeidsliv. Derved skapes nye og potensielt ganske dyptgående forskjeller i livsinnhold og sosial status og trygghet. Slike forskjeller kan i sin tur generere sosiale og politiske konflikter. I disse utviklingsperspektivene ligger faremomenter som må angripes fra både teknologiske, samfunnsfaglige og (sosial)medisinske perspektiver. Nettopp NTNU burde ha forutsetninger for å kunne få til den kopling av kompetanse som skal til for å bedre vår forståelse av slike sammenhenger.

Ingen kan vente at NTNU skal utdanne kandidater som enkeltvis har kompetanse innenfor slike brede problemfelter. Utdanningens kunnskapsmål må snarere være å gi den enkelte kandidat en solid forankring innenfor sitt fagfelt, men samtidig gi tilstrekkelig utsyn og trening i samarbeid til at han/hun kan bidra konstruktivt i tverrfaglig lagarbeid.

5.4 Høringer med næringsliv og andre brukergrupper

Utvalget har hatt plenumsmøter med representanter for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) sentralt og tre av medlemsforeningene (Prosessindustriens Landsforbund-PIL, Teknologibedriftenes Landsforbund-TBL og Kunnskapsbedriftenes Landsforbund-KFL), enkelte større bedrifter ( Kværner, Telenor, Statoil, Hydro), samt Norske Sivilingeniørers Forening (NIF). Invitasjon om skriftlig tilbakemelding på konkrete spørsmål har vært tilsendt flere. I tillegg har utvalgsmedlemmer enkeltvis vært i kontakt med en rekke bedriftsrepresentanter omkring ulike problemstillinger knyttet til utvalgets mandat. I det følgende gis en stikkordmessig gjengivelse av noen hovedpunkter i de tilbakemeldinger utvalget har mottatt.

NHO

NHO fremhever at NTH i dag leverer en teknologisk kompetanse som er helt sentral for norsk næringsliv. Det er av vesentlig betydning for næringslivets verdiskapningsevne at det også i framtiden eksisterer en institusjon som kan fylle denne funksjonen. NHO sier at det ville være lite tjenlig for næringslivet såvel som for utdanningssektoren om situasjonen blir slik at bedriftene ser seg best tjent med å gå utenlands for å skaffe seg nødvendig teknologisk kompetanse på høyeste nivå.

NHO utrykker bekymring over Stortingets vedtak om etablering av et nytt NTNU, og fremhever tre momenter som må tillegges vekt for å sikre at universitetet i sin nye skikkelse fortsatt kan ivareta næringslivets behov for kompetanse:

  • Det er viktig å opprettholde den sterke teknologiske profilering og kompetanse NTH har stått for.

  • Det må sikres en styringsstruktur som gjør det mulig for næringslivet å komme med innspill og korrektiver. Eksternt flertall i NTNUs styre sees i denne sammenheng som en viktig sikringsmekanisme.

  • Det må lages en organisasjonsstruktur som gir forutsigbare økonomiske rammebetingelser og som sikrer at sivilingeniørutdaningen gis tilstrekkelige økonomiske ressurser.

De tre bransjeforeningene utdyper budskapet ved å fremheve at medlemsbedriftene i hovedsak har vært godt fornøyd med den utdanning som gis ved NTH, at det nye NTNU må ha en sterkt teknologisk orientert profil, og at NTNU må organiseres slik at også de enkelte bransjer kan finne en naturlig motpart i NTNUs fakultetsinndeling.

Kværner

Representanten fra Kværner fremholdt bl.a. at NTNU må:

  • bevares som teknologisk kraftsenter i Norge

  • utnytte norsk industris kompetanse og egenart

  • videreutvikle bransjerettet samarbeid med industrien

  • finne en organisasjonsform som gjør fakultetene til egnede og interessante samarbeidspartnere for industrien

Telenor

Telenor mener at de selv på viktige områder innenfor sitt virkefelt har betydelig spiss-kompetanse som i mange tilfelle er fullt på høyde med NTHs. Bedriften hevder at den selv på enkelte områder har bedre intern opplæring enn dr.ing.-studiet ved NTH er i stand til å tilby. Telenor forventer at:

  • NTNU skal tilføre bedriften kompetanse, snarere enn selv lære av bedriften

  • være i forkant med å se trender og behov

  • ha kompetanse i bredden som bedriften ikke selv besitter, eller kanskje ikke forstår at den trenger

  • utdanne kandidater i tråd med dette.

Statoil

Statoil innledet med å peke på typer av kompetanse som virksomheten vil ha særlig behov for i årene framover og i et tidsperpektiv godt inn i neste århundre:

  • solid faglig basis innenfor fundamentale teknologier og naturvitenskeplige fag

  • godt integrert tverrfaglighet, ikke frittstående enkeltmoduler

  • internasjonalisering og språk

  • informasjonsbehandling

  • teknologi/ledelsesutvikling/forretningsforståelse

  • undervisningsformer og fagtilbud som fremmer organisasjonsforståelse

Områder som synes sentrale i dagens utdanningssystem når det det gjelder å bidra med slik kompetanse, er bl.a:

  • integrert tverrfaglighet og samarbeid

  • omstillingsevne til nye fagområder

  • kommunikasjon og språk

  • rekruttering av lærerkrefter utenfor eget miljø, særlig fra industrien

Statoil mener NTNU kan bidra til å produsere ønsket kompetanse gjennom sterkere prioritering innenfor sentrale områder. Dette kan bl.a gjøres ved:

  • sterkere fokus på sentrale teknologifag og ved å velge bort fagområder på vei ut, ikke bare ta nye inn;

  • ytterligere fokusering på tverrfaglighet gjennom flere oppgaver på tvers av fagområder;

  • mer utveksling av studenter og lærerkrefter som bidrag til internasjonalisering.

Norsk Hydro

Høringene med Hydro ble gjennomført med tre personer (Sandvold, Flaa og Marstrander) som på eget initiativ har utarbeidet et forslag for fremtidige oppgaver og arbeidsform for NTNU. Deres resonnementer og anbefalinger tar utgangspunkt i følgende fem forhold:

  • Verden er i rask og omfattende forandring. Norsk industri og Norge som nasjon stilles i denne sammenheng overfor nye og langtrekkende utfordringer

  • Dette krever økt naturvitenskapelig kunnskap og teknologisk nyskaping

  • Naturvitenskapelig kunnskap og teknologisk nyskaping skal omsettes i næringsliv og servicefunksjoner i mellommenneskelige sammenhenger. Dette krever aktiv deltagelse fra fagdisipliner som bl.a. sam­funns­vitenskap og humanoria.

  • NTNU skal ivareta funksjonen som knutepunkt i Norgesnettet for den teknisk-naturvitenskapelige forskning og utdanning.

  • NTNU må struktureres og organiseres, samt gis ressurser, for å møte denne utfordring.

Norsk Hydros gruppe peker på at den teknologisk-industrielle internasjonaliseringen gjør det nødvendig at NTNU får et høyt faglig nivå innenfor sine kjerneområder. Dette forutsetter et aktivt engasjement både fra myndigheter og næringsliv. Gruppen fremholder videre at global change kan tjene som et samlebegrep for mange av de prosesser som myndigheter, næringsliv og universiteter nå forsøker å forstå og påvirke. Befolkningsvekst, økt press på jordens ressurser, forurensninger, forsyning av energi og næringsmidler er stikkord for problemer NTNU må bidra til å kaste lys over.

Gruppen fremholder at et samlet grep på problemstillinger knyttet til utvikling og bruk av teknologi forutsetter at man sammen med de teknologiske løsninger også har kunnskap om mennesker og samfunn. Institusjonen må arbeide med å formidle sine kunnskaper ikke bare til grupper som er direkte engasjert i anvendelse av teknologi, men også til samfunnsvitere, mediafolk, lærere og kunstnere. Endelig understrekes det at den omstilling som skal gjennomføres stiller spesielle krav til ledelsen og til organisasjonen. Blant de organisatoriske tiltak som nevnes er bruk av strategiske enheter for å ivareta disiplinovergripende programmer.

Norske Sivilingeniørers Forening (NIF)

NIF fremholdt at industri, næringsliv og forvaltning trenger både bedre teknologikunnskaper gjennom siv.ing.-studiene og – i noen studieretninger – nye fag i tillegg til tradisjonelle tekniske fag. Samarbeid med andre universiteter og høgskoler er her viktig

Ca. 30 % av NIFs yrkesaktive medlemsmasse (siv.ing. og cand.real/cand.scient.) får selvstendig ledende oppgaver med bl.a. betydelig økonomisk ansvar. Denne gruppen savner kunnskaper fra andre fagfelt som bl.a. organisasjonsteori, arbeidsmarkedsforhold, styrearbeid, jus m.m. I dette ligger det en oppgave for NTNU å stimulere studentene til å studere atypiske fag/disipliner og tilsvarende post-graduate studier. NIF mener disse utfordringer best kan løses gjennnom et eget fakultet: Fakultet for virksomhetsledelse og næringsutvikling.

NIF mener at NTNU også må ha sterke og stabile realfagsmiljøer, og at det bør utvikles vekselbruk av kompetanse mellom de teknologiorienterte fakultetene og de disiplinorienterte fakultetene.

NIF mener at kvalitet og kunnskapsnivå må prioriteres framfor kvantitet, og at siv.ing.-studiet bør utvides til 5 år. Utvidelsen av studiet må bidra til både å styrke teknologiopplæringen og i noen grad gi plass til nye supplerende fag.

Offentlig forvaltning

Utvalget har ikke hatt egne høringer med representanter fra statlig eller kommunal forvaltning. Disse sektorene er imidlertid viktige mottakere av kandidater fra NTNU, og bør også være viktige premissgivere i den videre utvikling av NTNUs fagprofil og utdanningstilbud.

Utvalget har lagt til grunn at det i både statlig og kommunal sektor i årene fremover vil være et økende behov for personer med høyere utdanning. Spesielt stor vil tilgangen bli på personell med høyere økonomisk, administrativ, juridisk og samfunnsvitenskapelig utdanning. I kommunesektoren forventes etterspørselen etter høyere teknisk utdannet personell å ikke å endre seg vesentlig, men vil øke i takt med veksten i kommunesektoren som helhet. I statlig forvaltning ventes andelen av jobber med høyere teknisk utdanning å øke, fordi det forventes en vekst på forskningssektorer og innen kontrollaktiviteter på området helse og miljø.

Begge sektorer vil ha behov for personell med bred kompetanse, og de vektlegger i en undersøkelse sterkt sosial kompetanse, dvs. samarbeidsevne, evne til å ta initiativ og utadvendhet/kontaktevne, ved siden av faglig kompetanse.

Implikasjoner for NTNU

Som det framgår av de korte referatene som er gjengitt ovenfor, har representanter for næringsliv og forvaltning kommet med mange viktige synspunkter, som bør tillegges vekt i utmeislingen av NTNUs faglige profil og utadvendte politikk. Sammenfatningsvis vil utvalget særlig trekke fram følgende momenter:

  • Betydningen av at NTNU opprettholder og viderefører den nære kontakt som har preget forholdet mellom NTH og viktige aktører i norsk industri.

  • Betydningen av å opprettholde den høye kvaliteten i sivilingeniørutdanningen.

  • Betydningen av å fokusere på de nye faglige utfordringer som næringsliv og forvaltning står overfor, som følge av globalisering av økonomien, sterkere konkurranse og større behov for flerfaglige tilnærminger.

  • Betydningen av å orientere utdanning og forskning mot utfordringer forårsaket av økt press på jordens ressurser.

  • Fokusering på betydningen av informasjonsteknologi som endringskraft i samfunnet, lokalt såvel som internasjonalt.

  • Behovet for å utdanne kandidater som har trening i problemløsning og teamarbeid og som behersker muntlig og skriftlig formidling.

Linköpings Universitet

I forbindelse med møte i Charterjuryen ga adm.dir. Curt Karlsson ved Linköping universitet en kort orientering på utvalgets møte 18.09.95.

Universitetet er bl.a. kjent for sin tverrfaglighet og er slik sett det universitetet i Norden der NTNU synes å ha mest å hente. Faktisk har Universitetet i Trondheim allerede trukket store veksler på undervisningserfaringer fra Linköping: Den populære studieretningen for Industriell økonomi og administrasjon på NTH har utgangspunkt i tilsvarende linje i Linköping, og den problembaserte læringen i medisinerstudiet i Trondheim bygger i stor grad på erfaringer fra Linköping.

Ved Linköping satser man på å være annerledes: Universitetet presenterer seg som 25 år ungt og som et universitet på tvers. Det virker som ungdommen har sans for dette. Det tekniske fakultetet (Tekniska Högskolan i Linköping) har meget god nasjonal rekruttering.

Profesjonsstudiene og tildels også de frie studier er organisert i utdanningsprogrammer. Ellers er det verd å merke seg at Linkøping innenfor Det filosofiske fakultet har opprettet en spesiell graduate school. med bl.a forskningsutdanning i fem ulike problemområder: Barn, helse og samfunn, kommunikasjon, teknikk og sosial forandring, vann i natur og samfunn.

5.5 Erfaringer fra besøk ved utenlandske universiteter

Forskjellige grupperinger av utvalget har besøkt følgende universiteter i utlandet: Imperial College (London), University of Southampton (Southampton), Technische Hochschule Darmstadt (Darmstadt), Rheinish-Westfalische Technische Hochschule (Aachen), Massachusetts Institute of Technology (Boston), Stanford University (Palo Alto) og University of California, Berkeley.

I mandatet er utvalget bedt spesielt om å vurdere relevansen av MIT modellen for NTNU. Erfaringene fra besøket ved MIT er derfor fyldigere omtalt enn de øvrige universitetene.

Massachusetts Institute of Technology (MIT)

MIT ble opprettet som et land grant universitet hvis hensikt var å drive forskning og utdanning som kunne bringe kunnskap og ny industriell virksomhet i samfunnet. MIT kan gjennom flere år vise til gode resultater og forklarer dette med sin sterke orientering mot problemløsning og anvendelse av teknologi og naturvitenskap.

MIT har en sentralisert styring ved at President, Provost og Board of Trustees styrer den sentrale pengestrøm og infrastrukturen. I tillegg er instituttene de sterke underenhetene som styrer fagtilbudene og standarden/kvaliteten på disse. Ledere av instituttene er viktige og sentrale personer som gjerne sitter i lengre perioder tilsvarende 5 år og mer. Dekanus som leder av de respektive Schools, har mindre makt og innflytelse. MIT framhever kvalitet som sentralt i sin viksomhet . Derfor blir det med jevne mellomrom organisert evaluering av instituttene gjennom Departement Visiting Committees som ledes av en Trustee. Den sentrale ledelse må ha handlerom for å ta opp nye ting, og spesielt viktig er det å ha styring over infrastrukturen og deler av pengestrømmen.

MIT er forskningsdrevet med tilgang til store forskningsmidler. Innen teknologiområdet viser dette seg å være omkring 500.000 dollar pr. faculty-member. Forskningen har holdt svært høy kvalitet, men MIT var nå bekymret over de endringer som nå skjer i forhold til myndighetene og næringslivets etterspørsel. Myndighetene trapper ned finansieringen av særlig anvendt forskning, og næringslivet har mye kortsiktigere interesser enn før. MIT har et svært godt inngrep med næringslivet og bruker ofte endel Corporate advisory panels som kan gi tidlige råd om endringer som kommer i bedriftenes behov.

Teknologi er det sentrale på MIT med naturvitenskap som fundament. De øvrige fag utgjør bredde og bakgrunn i ingeniørutdanningen, men står faglig og kvalitativt sterkt på egne ben. De søker å beskjeftige seg med problemstillinger som har relevans til anvendelse av teknologi og dens betydning. Programmer, laboratorier og sentra er gode virkemidier for faglig innovasjon og tverrfaglighet, både innen fakulteter og på tvers av disse. MIT har en meget bevisst holdning til tverrfaglige koplinger og satsinger både i forskningen og undervisningen. Tverrfaglighet gir kreativitet og innovasjon, og tar opp nye problemstillinger som er kryssbefruktende. Det skinner klart igjennom at initiativene skal komme nedenfra, fra fagpersoner som søker sammen over institttenes grenser. Samarbeidet organiseres i programmer, laboratorier og sentra. Det oppmuntres til samarbeid over fakultetsgrensene, men det er mest vanlig mellom institutter innen samme fakultet.

Dean of Engineering anbefalte å prøve nye strukturer i stedet for å bruke de klassiske disiplin-skillene i organisering. Han mente det var sunt å gruppere basisfag og anvendte fag sammen i et faglig fellesskap. Kjeden fra basisfag til produksjon og bruk kan være en god gruppering.

De ikke-teknologiske fag ved MIT har etterhvert fått større betydning fordi samfunnet i økende grad krever at en god ingeniør trenger mer bredde i fagkunnskapen. I lavere gradsstudiene skal 20% av fagene være ikke-teknologiske. Teknologi og naturvitenskap gir rammen for de øvrige disipliner, som orienterer sin forskning i stor grad mot problemstillinger med teknologisk relevans. I noen grad føler de ikke-teknologiske fagene seg som servicefunksjoner for teknologien, og det er av og til tendenser til mindreverdighets-komplekser, selv om alle fag står sterkt på egne ben. De ikke-teknologiske fagene er i mindre grad i stand til å sikre seg finansiering fra næringsliv, med unntak av viktige tverrfaglige program som Leaders for Manufacturing, Environmental Engineering, Media Arts and Sciences etc. Biologi/medisin er et nytt stort tverrfaglig område med stor interesse fra næringslivet.

Det legges stor verkt på kvalitet i studiene. Studentene på lavere grad er ikke knyttet til noen bestemte institutter. Ingeniørstudentene opplever nok at det første året med felles basisfag kalt freshman-year oppleves som hardt og ikke tilstrekkelig motiverende for studentene. Det mykes derfor nå opp med laboratoriearbeid og deltakelse i forskningsprosjekter for å få en tidlig kontakt med virkeligheten Det gis økt adgang til å ta deler av hovedoppgave-arbeidet i næringslivet. Det er en klar utvikling i retning av å legge økt vekt på bredde i studiene, ikke bare faglig fordypning, men systemkunnskap, ledelse, team-arbeider, økonomisk innsikt etc. Blant annet legges det stor vekt på kommunikasjonsferdigheter i eget språk og fremmedspråk, både skriftlig og muntlig, og det gis opplæring hvis ferdighetene ikke er tilfredsstillende.

MIT understreker at det er viktig å lytte til bedriftene og forstå deres behov. I en situasjon hvor det blir vanskeligere å skaffe FoU finansiering, vektlegges dette i økende grad. MIT har en sterk markedsorientering og benytter i økende grad rådgivende paneler med bedrifter representert for lytte til næringslivets behov.

MIT mener det er viktig å etablere kunnskapsprogrammer for bedrifter som ivaretar et konsept om livslang læring. Bedriftene er i økende grad opptatt av livslang læring og er interessert i samarbeid med MIT, ofte som fjernundervisningsopplegg. Hvis en ser dette i sammenheng med kortere opphold ved MIT i perioder, kan dette være gode virkemidler som i økende grad etterspørres av næringslivet. Industrien ansetter i mindre grad sterkt spesialiserte fagfolk med Ph.D. Den ser etter folk som kan arbeide i teamarbeid og som integreres; f. eks teknologi og ledelse. Industrien spør hvorfor en Ph.D.utdannet kandidat skal bruke 6-8 år på å spesialisere seg, når utviklingen går så raskt at løpende oppdatering er nødvendig.

Stanford og Berkeley

Begge er universiteter med stor faglig bredde; teknologi, naturvitenskapelige fag, medisin, samfunnsfag og humaniora, der en opprettholder høyt faglig nivå innenfor alle områder. Begge er eksempler på at en kan ha faglig heterogene universiteter der gode faglige miljøer eksisterer side om side, uten at det ene fagområdets suksess går på det andres bekostning.

Begge universiteter la vekt på:

  • Faglig bredde i undervisning og forskning.

  • At ingeniørfagenes studieplaner er svært kompakte og arbeidskrevende, og at det derfor er begrenset plass for supplerende fagtilbud.

  • At sentrale forskningsmessige utfordringer framover er av en slik karakter at de ikke kan håndteres av ett fagfelt alene.

  • Å stimulere til dannelse av sentre og programmer. Initiativet til slike dannelser må komme nedenfra, fra fagfolkene selv. Begrepene senter og program ble anvendt svært liberalt og fordret ingen sentral godkjenning. Styring og finansiering av slik virksomhet var i all hovedsak noe de involverte forskere og grunnenheter selv stod for. Fagpersonale som samarbeider i sentra forble ansettelsesmessig knyttet til de institutter de kom fra.

  • At det i praksis viste seg vanskelig å få avviklet sentre når området ikke lenger var så aktuelt.

  • Undervisningskvalitet og systematisk evaluering av undervisning.

  • Universitetspedagogisk opplæring og veiledning, organisatorisk forankret i egne sentra. Disse ga også kurstilbud i studieteknikk og skriftlig og muntlig framstilling. De arbeidet også med å ta i bruk ny læringsteknologi, med IT som det sentrale medium.

Det var begge steder nær kontakt mellom fagmiljøene og industri i form av forskningssamarbeid og prosjektstøtte. Særlig i grenselandet biologi – kjemi – medisin går utviklingen raskt, og aktiviteten var høy. De to universitetene har en aktiv holdning til kommersialisering av kunnskap. Office of technology licensing fantes begge steder, men aktiviteten har lengst tradisjon og størst omfang ved Stanford. Virksomheten er basert på lovbestemmelser som gir universitetet eiendomsrett til oppfinnelser. Inntektene deles mellom oppfinnerne og universitetet.

Stanford er et privat universitet hvor studentene må betale fullt ut for undervisningen. Det er et prestisjeuniversitet med stor søkning. De har relativt sterk sentral styring med vektlegging av strategiformulering og implementering.

Berkeley er et statsuniversitet. De legger stor vekt på disiplinorientering og akademisk frihet, og var opptatt av å legge tilrette for utvikling av kreativt anarki som grobunn for ideer og initiativer. Det ble ansett som viktig å eliminere barrierer og hindringer for faglig nyskapning.

Både ved Stanford og Berkeley la en stor vekt på undervisningskvalitet, blant annet gjennom systematisk evalueringsarbeid. Ved begge universiteter har en egne serviceorganer for universitetspedagogisk opplæring og veiledning: Centre for teaching and learning. Ved disse sentrene ga en også kurstilbud i studieteknikk og skriftlig og muntlig framstilling. Utvikling av nye undervisningsformer ved aktiv bruk av moderne informasjonsteknologi ble framhevet som et viktig satsingsfelt.

Tekniske høgskoler i Tyskland: RWTH i Aachen og TDU i Darmstadt

Både ved RWTH i Aachen og TDU i Darmstadt var det sterke direkte kontakter mellom universitetene og næringslivet. Kontakten ble i hovedsak håndtert på det personlige plan mellom den enkelte professor og bedrifter. Det må i denne sammenheng legges vekt på de tyske professorers sterke stilling, enten organisert i institutter eller i form av Lehrstuhle. Denne formen for brukerkontakt er ikke direkte overførbar til norske forhold hvor den enkelte professors stilling er tillagt mindre faglig ledelse.

Ingen av de to tyske universitetene hadde eksterne representanter i sine styringsorganer.

Ved de to tyske universitetene eksisterte ulike mekanismer for tverrfaglig samarbeid. Tverrfaglighet ble vektlagt både når det gjelder forskning og utvikling. I Aachen var det opp til den enkelte professor å ta initiativ til tverrfaglig samarbeid. Dette må igjen forståes ut fra de enkelte professorers sterke posisjon og prestisje. Det var lagt liten vekt på å stimulere til tverrfaglighet fra sentralt hold.

I Darmstadt var det truffet tiltak for å utvikle tverrfaglighet. På utdanningssiden var det krav om kurs fra andre fakulteter, og det var mulig å bytte ut kurs i et studium med kurs fra et annet etter søknad. En spesiell variant var en miljøpakke som var et antall kurs innen miljøteknologi, som studenten kunne velge å bytte med gitte fag ved fakultetet. På forskningssiden var det etablert et tverrfaglig senter med to ansatte. Disse skaffet tverrfaglige prosjekter som ble gjennomført av tverrfaglig sammensatte forskerteam.

Adgangen i studiet til tverrfaglighet virket noe byråkratisk og kan neppe stimulere studentene i vesentlig grad til å satse på tverrfaglige emner.

I de tyske universitetene ga systemet med sterke professorer som ledet sine forskningsgrupper, en kvalitetssikring av forskningen. Ansettelsen av disse professorene var en omfattende prosess med endelig utnevning i Undervisningsdepartementet. Studieplaner ble endelig og formelt vedtatt i universitetenes øverste styre.

I Tyskland ble den faglige ledelse utøvet gjennom de få sterke professorene en hadde. Disse ledet ofte store forskningsgrupper. Også der hvor de hadde mer tradisjonelle institutter, ble disse ledet av professorer med mye makt. Stillingsstrukturen ved NTNU gjør at erfaringene fra Tyskland ikke uten videre kan overføres til oss.

Imperial College i London og University of Southampton

Imperial College la vekt på strategiske koplinger til industrielle partnere gjennom forskningssamarbeid, prosjektfinansiering og studentkontakter og markedsføring. Den strategiske innsatsfaktor var kvalitet.

Southampton vektla også eksterne relasjoner, men framsto som noe mindre strategisk orientert.

Eksponering for relevante problemstillinger er viktig for faglig og strategisk utvikling. Det er viktig at studenter får kontakt med forskningsprosjekter, eller gjennom hospitering bringes i kontakt med real life. Et universitets kvalitet og renomme er en viktig strategisk innsatsfaktor.

Imperial College hadde inter-disiplinære sentre av ulik type og størrelse, noen store, offisielle, andre mindre og uformelle. Initiativet til slike kom nedenfra, fra fagfolkene. Sentrene var tidsbegrenset, avhengig av faglig interesse- og finansieringsmuligheter.

I Southampton hadde større sentre eget styre og rapporterte til fakultetene. Det fantes også små og uformelle senter som kunne være alt mulig. Initiativene kom nedenfra fra fagfolk.

Undervisningssamarbeid var en sentral grobunn for flerfaglige initiativ. Forskere som samarbeidet var fast forankret i instituttene. Sentra fungerer som reelle knutepunkt for forskningsinteresser som springer ut av fagmiljøene. Sentra er oppløsbare og har i prinsippet begrenset varighet. Det gis begrenset sentral støtte, i form av seed money. Det er viktig ha liberale regler for slike dannelser, og ikke skape barrierer mot lokale initiativ.

Begge universiteter hadde ekstern forskningsevaluering hvert 4. år. Disse var avgjørende for tilførsel av forskningsmidler til instituttene. Instituttene kan velge hvor stor del av staben som defineres som forskningsaktive. De øvrige defineres som undervisningspersonale. Undervisning betraktes som en alternativ karriereveg.

Ved Imperial College forankres oppmerksomheten omkring undervisningskvalitet i toppen av organisasjonen gjennom en stilling som prorector of educational quality. Det foretas systematisk undervisningsevaluering. Dette gjøres dels som selvevaluering, dels eksternt ved bruk av ekspertpanel som går gjenom leselister og studieopplegg, hører på forelesninger, snakker med studenter m.v. Ved dårlig evaluering gis tilbud om bistand til forbedringsarbeld. Nytilsatte har en tre års prøvetid der de blir tildelt en rådgiver som bistår med råd om opplegg og gjennomføring av undervisning. Undervisningskompetanse tillegges betydelig vekt ved tilsetting.

Temaet undervisningskvalitet bør forankres i institusjonens ledelse. Systematisk evaluering og bruk av eksterne krefter i evalueringen er viktige hjelpemidler. Enheter eller personer med dårlige evalueringer må få oppfølging og tilbud om bistand. Systematisk oppfølging av nytilsatte er også et viktig virkemiddel.

5.5.1 Implikasjoner for NTNU

På grunnlag av besøkene ved de utenlandske lærestedene vil utvalget sammenfatningsvis peke på følgende punkter som særlig sentrale for utviklingen ved NTNU:

  • Vektlegging av systemforståelse som avgjørende kompetanse for å ta fatt i komplekse problemstillinger

  • Oppøving i teamarbeid som sentral ferdighet.

  • Vektlegge å gi studentene en grunnleggende basis­kompetanse snarere enn tidlig faglig spesialisering.

  • Betydningen av å utvikle studentenes kommunikasjonsferdigeter, skriftlig og muntlig.

  • Betydningen av tidlig eksponering for reelle problemer, gjennom kontakt med næringsliv og andre interessenter, herunder vektlegging av problembasert undervisning som metode.

  • Betydningen av uopphørlig fokus på utdanningskvalitet, på evaluering av undervisning og på oppfølging på grunnlag av denne.

  • Bruk av IT i undervisningen og utvikling av nye læringsformer basert på slik teknologi.

  • Betydningen av å tilrettelegge for faglig innovasjon og tverrfaglighet, basert på en politkk med stor frihet for lokale initiativ. Bottom-up heller enn top-down, selv om det er viktig at det sentrale nivå kan støtte opp om lovende lokale initiativer.

  • Vektlegging av de mange sentrale faglige utfordringer i skjæringene mellom de ulike fagområdene; teknologi, naturvitenskap, medisin, samfunnsfag, humaniora.

  • Betydningen av god kontakt med industri, næringsliv og andre brukere, også for å få impulser og korrektiver til egen virksomhet.

  • Betydningen av å ha et aktivt forhold til flerfaglig undervisning.

  • Betydningen av at universitetene har en politikk for livslang læring.

5.6 UNITs dokumenter om hovedsatsinger framover

Utvalget har også sett noe på de dokumenter UNIT har i forhold til de overordnede føringer som Stortinget nå legger for det nye universitetet.

Ved gjennomgangen av dokumentene er to forhold lagt til grunn :

  • For det første er det sett etter nye faglige satsingsområder eller utviklingslinjer som kan sies å støtte opp under det Stortinget og andre ønsker at NTNU skal satse på i årene som kommer. Utvalget har også forsøkt å se på i hvilken grad universitetsledelsen på ulike nivå har plassert sine strategiske vurderinger i forhold til uttrykte behov eller forventninger fra samfunnet omkring.

  • For det andre har utvalget sett etter synspunkter på styrkings- og kvalitetshevingstiltak som tar sitt utgangspunkt i dagens UNIT, men som det også er naturlig å videreføre innenfor NTNU.

Utvalget har vært opptatt av både undervisnings- og forskningsperspektivet.

Om en litt summarisk skulle forsøke å oppsummere hovedinntrykket av gjennomgangen må det bli at universitetsledelsen først og fremst har vært opptatt av styrkings- og kvalitetshevingstiltak som primært tar utgangspunkt i dagens virksomhet. I UNITs sentrale dokumenter som budsjettforslag med underlagsmateriale er det lite av synspunkter på nødvendig nyorientering eller nye satsingsfelter. Det ser ikke ut til at UNIT har tatt mål av seg til å utvikle en helhetlig strategi for institusjonen. Hovedtyngden av det strategiske arbeidet har funnet sted på høgskole- og fakultetsnivå. Men selv innstillingen fra NTHs virksomhetskomite fremtrer med et begrenset perspektiv i denne sammenhengen. Det primære siktemålet synes å være å oppdatere sivilingeniørutdanningen med vekt på teknologiledelse, prosjektarbeid, mer vekt på humanistiske fag og samfunnsfag, mens den legges mindre vekt på faglig nyorientering innenfor det teknologisk- naturvitenskapelige feltet. Imidlertid er det både i underlagsmaterialet til Virksomhetskomiteen og i flere av de dokumenter utvalget har mottatt fra fakultets- og instituttnivået i sommer og høst, mange spennende synspunkter. Ved AVH er det nå fakultetene som er det dominerende strategiske og faglig førende nivået. På høgskolenivå har en i lengre tid innstilt seg på omleggingene og har bevisst overført ansvar og ressurser til fakultetene.

Nedenfor vil utvalget trekke ut noen momenter fra noen av de dokumentene som er gjennomgått. Som nevnt ovenfor er det ikke utvalgets oppgave å utarbeide et nytt strategisk grunnlagsdokument for NTNU. Utvalget ser det slik at det ved å trekke fram noen hovedpunkter, relatere dem til offentlige dokumenter og forventninger utenfra, kan bidra til å sette i gang en nødvendig prosess som den nye ledelsen ved NTNU må starte umiddelbart etter 1. januar 1996.

5.6.1 NTH

NTH har en strategisk plan fra 1993. Viktig er også Virksomhetskomiteens innstilling som ble levert i desember 1993. NTH oppnevnte Virksomhetskomiteen for å gå gjennom sivilingeniørutdanningen og foreslå forbedringer. Innstillingen bygget blant annet på 7 delprosjekter som ble gjennomført på ulike delområder. Utvalget var invitert til NTHs lederseminar 31.mai 1995. I den anledning hadde NTHs ledelse utarbeidet et sammenfattende bakgrunnsmateriale om faglig satsing og om organisering og ledelse. Den fremtidige fakultetsstrukturen ble også drøftet. Lerchendal-notatene, som er utarbeidet av NTHs rektor, gir i konsentrert form et bilde av situasjonen ved NTH. De bygger på konsultasjoner med dekaner og ledere av sentrale utvalg. Rektor understreker i notatene at de ikke er institusjonelt behandlet og at de derfor må tas med forbehold. For utvalgets er de likevel nyttige og nedenfor vil det bli presentert noen utdrag og sammenfatninger.

Virksomhetskomiteens innstillling

Virksomhetskomiteens innstilling er sammenfattet i delrapport 8: Vilje til forbedring. Innstillingen gir en rekke anbefalinger til endringer av sivilingeniørstudiet. Som konsekvens av disse endringene, er hovedanbefalingen at studiet utvides til 5 år.

De overordnede målene for sivilingeniørutdanningen er oppsummert i delrapport 3; Fagprofil (s. 13):

« NTH skal gi en vitenskapelig basert sivilingeniørutdanning på et internasjonalt anerkjent Master of Science-nivå. Studiet skal:

  • Gi gode matematisk-naturvitenskapelige basiskunnskaper, betydelig teknisk bredde og solid fordypning innen et fagfelt

  • Gi trening i tverrfaglig problemløsning med vekt på samfunnsmessig helhet og vidsyn, samarbeid og kommunikasjon.

  • Legge vekt på kreativitet, verdiskaping og nyetablering

  • Være et fundament for ledende arbeid i næringsliv og forvaltning

  • Gi et godt grunnlag for livslang læring»

Denne delrapporten peker ellers på at en av NTHs største utfordringer er koblingen av basisfag og ingeniørfag og at nøkkelen til fornyelse og kvalitetsheving ligger her (s. 22).

For øvrig følger mange av virksomhetskomiteens betraktninger og forslag av det faktum at sivilingeniørene oppnår en variert yrkeskarriere. Mange havner i ledende stillinger i industri og annet næringsliv, mange får også ansvarsfulle stillinger i offentlig forvaltning. Virksomhetskomiteen har derfor lagt vekt på å styrke elementer som gjelder nettopp styring og ledelse og ønsker i denne forbindelsen et sterkere innslag av humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

Delrapport 2 ordner sine vurderinger i forhold til fire overordnede typer av lærigsmål: Kunnskaper, ferdigheter, holdninger og handlingskompetanse (s. 20 ff.) Uttrykkene er hentet fra NOU nr. 4, 1991, Veien videre . . .. Virksomhetskomiteens innstilling gjenspeiler disse vurderingene (se f.eks. 2.3 Mål s. 13). Det er tydelig at det særlig er samarbeids- og ledelsesaspektet i tillegg til det å stimulere til en bredere samfunnsbevissthet hos sivilingeniøren, som nå er sterkest prioritert. Virksomhetskomiteen peker ellers på at materialet er så omfattende at mye av arbeidet med å konkretisere og operasjonalisere må overlates til høyskolens fakulteter og institutter.

Rektor ved NTH om siv.ing.-utdanningen

I sitt notat av 26.05.95 kommenterer rektor Virksomhetskomiteens innstilling og summerer opp noen synspunkter. Det nye universitetet må gi landet en sivilingeniørutdanning på internasjonalt toppnivå innenfor våre hovednæringer. Samtidig skal det ha en tilstrekkelig bredde til å ivareta kompetansebehov innen forvaltning, utbygging og drift av samfunnets fysiske infrastruktur. I dag ivaretar NTHs ledelse et felles studieopplegg, studieeffektivitet og kvalitetssikring, og har ansvaret for fremtidig fagprofil og fagendringer. Denne oppgaven må for fremtiden ivaretas av NTNUs ledelse.

Utdanningen ved NTH er ikke en enkelt profesjonsutdanning, men består av 7-8 til dels vesensforskjellige utdanningsretninger. Disse er faglig og miljømessig forskjellige, og med forskjellig nærings- og samfunnstilknytning. Samtidig er de basert på et betydelig tverrfaglig samarbeid mellom fakultetene på NTH.

I den teknologiske utvikling er det tre hovedaktører: industri og næringsliv, forskningsinstitutter, samt universiteter og høyskoler. På universitetssiden er NTH den største aktør når det gjelder teknologisk utdanning og forskning. NTH-studiet er et sterkt programmert profesjonsstudium hvor flere fakulteter gir undervisning til den enkelte student. NTH-studiet har en meget god gjennomstrømning, hvor ca. 90 % av studentene gjennomfører studiet på normert tid. Et sentralt element i dette er NTH-tilhørigheten som oppnås bl.a. gjennom klasser og linjeforeninger.

I notatet gjengis også noen av de sentrale forslagene fra Virksomhetskomiteen:

  • Utviding av studietiden til 5 år.

  • Sterkere fokusering på syntese, kreativitet, entreprenørskap, økonomi, ledelse og samfunnsforståelse.

  • Mer tverrfaglig undervisning med prosjektarbeid som en viktigere komponent i læreprosessen.

  • Fordobling av andelen ikke-teknologiske fag til 10 % av den totale fagmengde.

  • Styrking av basisfagene samtidig med at teknologiske fag flyttes ned i årskursene.

Arbeidet med å realisere Virksomhetskomitéens forslag pågår nå for fullt ved NTH.

NTH er sterkt opptatt av at interessen for matematiske og naturvitenskapelige fag har lenge vært synkende i den videregående skolen. Å sikre studentrekrutteringen til teknologiske fag vil bli en viktig oppgave for NTNU. Dette tar utvalget opp i sine avsnitt om lærerutdanningen.

NTHs samarbeid med næringsliv og forvaltning

NTH ser på kontakten med næringsliv og forvaltning som avgjørende for å sikre en utdanning som er åpen for nye behov og tilpasset det samfunn skolen utdanner for. Årsrapporten fra 1993 viser at av ca. 1200 forskningsprosjekter ved NTH foregikk 600 i samarbeid med industri, næringsliv og forvaltning i inn- og utland. Høgskolen har tradisjon for et nært samarbeid med landets ledende bedrifter, som med sin toppledelse møter NTHs ledelse for å drøfte faglige satsinger. NTH har også en egen Samarbeidskomité med medlemmer fra næringsliv og forvaltning, samt fra LO, NHO og NIF.

NTHs samvirke med industri og næringsliv utbygges nå til å omfatte både prosjekt- og hovedoppgaver, studentpraksis og sommerjobb, bedriftsrettet etterutdanning, dr.ing.- programmer og oppdragsforskning.

Alle studenter på NTH må ha hatt praksis i en bedrift, og ca. 25-30 % tar sin hovedoppgave i tilknytning til en bedrift. I forbindelse med forslag om endringer i sivilingeniørstudiet, er det opprettet et sentralt praksisutvalg som arbeider for å få til et bedre organisert tilbud om praksisplasser. Nær kontakt med bedrifter og bransjeforeninger er nødvendig for å få dette til.

Norgesnettet

NTH har samarbeid med sivilingeniørutdanningene i Narvik og Porsgrunn om doktorgradsutdanning. Tilsvarende avtaler blir nå etablert med utdanningen i Stavanger og på Kjeller. Omtrent en fjerdedel av opptaket på NTH skjer direkte i tredje år fra ingeniørutdanningene. Dette krever god koordinering med disse. NTH er fra 1995 medlem av Ingeniørutdanningsrådet (IR). NTHs rektor er medlem av IRs arbeidsutvalg. IR omfatter de regionale sivilingeniørutdanningene i Stavanger, Narvik og Telemark, den organiserte sivilingeniørutdanningen ved Universitetet i Tromsø og ved Landbrukshøgskolen, samt de treårige ingeniørutdanningene ved landets 18 tidligere ingeniørhøgskoler.

Ellers viser rektor i sitt notat også til noen forslag som gjelder studietekniske forbedringer og organisering av etterutdanningen. Han viser til at Studentutvalget har påpekt svært mange tiltak for bedret studiekvalitet og læring. Den sentrale utdanningskomitéen har god tradisjon for å ha god kontakt med studentene gjennom sine studentrepresentanter og gjennom Studentutvalget på NTH (SU).

NTHs samarbeid med Forskningsrådet

Forskningskomiteen er NTHs operative organ for kontakt med NFRs områdestyrer, spesielt innen Industri & energi og Naturvitenskap & teknologi. Komiteen har ansvaret bl.a. for prioritering av søknader om strategiske programmer innen disse områdene. Norges forskningsråd er tildelt et spesielt ansvar for internasjonalt forskningsamarbeid, og NTH mener at NTNU bør benytte både høgskolens internasjonale nettverk, forskningsrådets kontakter i Brüssel og NTH/SINTEFs industrielle nettverk til å komme i inngrep med EUs forskningsmidler.

Forskningssamarbeid med næringslivet

NTH har forskningsstrategisk samarbeid med flere industribedrifter og bransjer. Slike avtaler sikrer høgskolen tilgang til industriens kompetanse, samtidig som de danner basis for finansiering av deler av vår forskerutdanning. Avtaler av denne type vil også kunne danne en innfallsport til industri og næringsliv for andre deler av NTNU som ønsker å orientere seg i retning av den teknologiske hovedprofil.

Etterutdanning

NTH har en komite for etterutdanning (KEVU) som foreslår at NTNU etablerer etterutdanning og kompetanseutvikling som et strategisk fagområde for forskning og utvikling hvor sentrale temaer kan være:

  • Pedagogikk innen etterutdanning

  • Nye undervisningsformer

  • Livslang læring

  • IT/fjernundervisning

  • Kompetanse – organisering, evaluering, utvikling

Forsknings- og utviklingsarbeid

De to notatene fra NTHs lederseminar på Lerchendal: Diskusjonsnotat – det fremtidige NTNU, datert 26.05.95 og Satsinger som vil styrke teknologisk utdanning og forskning ved NTNU, datert 21.08.95, tar også opp satsingsfelter innenfor forskning og faglig utvikling.

Notatet fra 21.08.95 lister opp 10 felles styrkings- og satsingsfelter som NTH og SINTEF i fellesskap har pekt ut: Lettmetaller, Polymergruppen , Fartøystyring, Molekylær biologi og protein strukturkjemi, Prosess-systemteknikk, Anvendt signalbehandling, Hydroelastisitet, Sikkerhet og pålitelighet, Forbrenningsteknikk, KFK-fri teknologi for kuldeanlegg og varmepumper. I tillegg nevnes Norsk biopolymerlaboratorium som er et rent NTH-satsingsfelt.

I kapittel 3 lister notatet opp forslag om teknologiområder som bør ligge inenfor NTNUs virksomhetsområde og som krever flerfaglig tilnærming: Miljøteknologi, -medisin og -politikk, Energiteknikk og -politikk, Materialteknologi, Sikkerhet, Medisinsk teknologi, Informasjonsteknologi og Marin virksomhet og havbruk. I kapittel 4 nevnes noen spesielle satsingsfelter: Et vitensenter/teknisk museum, Geografiske informasjonssystemer, Systemanalyse, Teknologioverføring til u-land, Internasjonalisering av norsk næringsliv.

Dersom en i tillegg til disse sentrale notatene også ser nærmere på de mange innspill fra fakultetene ved NTH, framkommer et nyansert og spennende bilde som lover godt for den framtidige utviklingen ved NTNU. Spesielt interessant er de mange gjennomgripende tverrfaglige oppslagene, som skisserer satsinger ikke bare mellom teknologi og naturvitenskap, men også mellom teknologi og humanistiske fag og samfunnsfag.

Mange av innspillene er kommet i stand på kort tid og begrunnelser, argumentasjon og forankring i overordnede nasjonale og institusjonelle målsettinger er derfor ikke alltid like synlig. Men, etter utvalgets oppfatning foreligger her et verdifullt materiale som gir et godt grunnlag for den nye universitetsledelsen når den skal ta fatt på en gjennomgripende strategisk drøftingsprosess. Noen av de momentene som trekkes fram av NTHs fakulteter og som peker ut over de enkelte fags og fakulteters tradisjonelle virkefelter, er her gjengitt i stikkords form:

  • Energiteknologi – energipolitikk – naturmiljø

  • Teknologiutvikling og planlegging i u-land

  • Materialteknologi

  • IT-basert forvaltning og formidling av kunnskap

  • Informasjonsteknologisk utvikling – nye arbeids- og organisasjonsformer.

  • Miljøfaglige satsinger, miljøteknologi.

  • Teknologiledelse og organisasjonsutvikling

  • Medisinsk teknologi

  • Marin vitenskap og marin teknologi.

  • Forvaltning og drift av marine systemer.

5.6.2 AVH

Fra den allmennvitenskapelige høgskolen foreligger ingen sammenfattende synspunkter til dette utvalgets arbeid. Bidrag er kommet fra AVHs fakulteter og fra noen institutter og sentra. AVHs prorektor har også levert et notat i sakens anledning. De sentrale AVH-bidragene dreier seg i første rekke om AVHs og universitetets ansvar for lærerutdanning.

Med bakgrunn i de sterkt økende studenttallene har det ved AVH foregått en betydelig utvidelse av virksomheten de siste 6-7 årene. Nye fagområder er kommet til og eksisterende fag er utvidet betydelig. Eksempel på nye fag er Statsvitenskap, Allmenn litteraturvitenskap og hovedfag i helsefag. Et embetsstudium i psykologi starter høsten 1995. Ellers er det naturlig nok de matematisk-naturvitenskapelige fagene som blir mest berørt av overgangen til NTNU. De humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene skal først og fremst fortsette sitt arbeid på egne faglige grunnlag.

Gjennomgående inntrykk er at mange av AVHs fagmiljøer ser en større faglig integrering innenfor NTNU som innledning til interessant faglig samarbeid, både innenfor undervisning og forskning. I første rekke gjelder dette naturvitenskap og samfunnsfag, men det er også kommet flere interessante ideer fra humanistiske miljøer. Av mulige satsinger der fagmiljøer ved AVH kan gi bidrag til kryssbefruktninger innenfor NTNU, kan noen stikkordmessig nevnes:

  • Alternative energikilder

  • Barn og teknologi: barns forhold til teknologisk utvikling, bruk av teknologi i barns hverdag, utvikling av holdninger til teknologi.

  • Oppbygging av skolelaboratorium i teknologi og naturvitenskap for styrking av lærerutdanningen innenfor tekniske og naturvitenskapelige fag.

  • Biodiversitet, der virksom politikk fordrer kunnskap både innenfor naturvitenskap, teknologi, samfunnsfag og verdifag/filosofi.

  • Forurensningsforskning, der samarbeid mellom naturvitenskap og teknologi blir stadig viktigere.

  • Akvakultur, med koblinger mellom biologiske og marinteknologiske fag.

  • Internasjonalisering, språk og kulturkunnskap, som viktige bidrag i norsk næringslivs økende globale engasjement.

  • Informasjonsteknologi, språk og kommunikasjon, der forståelse av samspillet mellom teknologi, mennesker og organisasjon er avgjørende både for å kunne overskue den utviklingen samfunnet er inne i og for å finne fram til framtidsrettede løsninger.

  • Utviklingsstudier, der blant annet vellykket utviklingspolitikk fordrer inngående kjennskap til de samfunn som er mottakere av økonomisk, forvaltningsmessig og teknologisk bistand.

  • Arbeidspsykologi og ledelse, som avgjørende element i organisasjoners virkemåte.

  • Menneske-maskinproblematikk.

  • Samfunnsøkonomi, internasjonal økonomisk utvikling, næringsutvikling som rammebetingelser for industriell aktivitet, i Norge såvel som i utlandet.

  • Organisasjonsteori og organisasjonsanalyse.

  • Læring, utvikling og endring, på individnivå, såvel som i forvaltning og bedrifter.

  • Internasjonalt samarbeid, politisk utvikling, internasjonale konflikter, risikoanalyse

  • Miljø og helse.

  • Samfunnsplanlegging, virkemidler, medvirkning, implikasjoner av tiltak.

  • Kommunikasjon og sosiale relasjoner, innenfor og mellom organisasjoner.

5.6.3 Vitenskapsmuseet

Vitenskapsmuseet er som beskrevet i kapittel 4, universitetets eldste enhet. Vitenskapsmuseet har levert et større notat datert 12.09.95 basert på vedtak i Museumsstyret 7.09.95.

Notatet tar opp samspillet i den samlede virksomheten mellom: Forskning, undervisning, etablering av vitenskapelige samlinger og formidlingsarbeid. Fundamentet i virksomheten er den lovfestede museale virksomhet bygget på vitenskapelige samlinger. I dag dokumenterer disse samlingene natur- og kulturarv og gjenspeiler tydelig en tradisjon fra stiftelsen i 1760. De sentrale fagene er derfor zoologi, botanikk, marin biologi, arkeologi og kulturhistorie. I tillegg er Trondheim biologiske stasjon knyttet til Museet.

Når det gjelder perspektiver videre framover trekker Museumsstyret opp noen mulige målsettinger og linjer:

«Vitenskapsmuseet tar sikte på å være aktiv medspiller for god forsknings- og kunnskapsformidling ved hele universitetet. Viktige utfordringer for Vitenskapsmuseet er bl.a. å:

  • være førende i den museumsrelevante formidlingsvirksomheten – i vid forstand – innen NTNU

  • bidra til at Vitenskapsmuseets kompetanse står sentralt i NTNUs framtidige formidlingsstrategiske utvikling

  • overføre Vitenskapsmuseets erfaringer med tverrfaglig formidling og samarbeid i mellom forskning og formidlingsvirksomhet til andre fagområder innen NTNU

  • definere nye mål og målgrupper for Vitenskapsmuseets formidlingsvirksomhet i samsvar med NTNUs oppgaver »

Vitenskapsmuseet har som nevnt til nå lagt hovedvekten på naturhistoriske og kulturhistoriske samlinger. Museet peker på at dette perspektivet nå bør utvides:

«Vitenskapsmuseets profesjonelle kompetanse innen museologi har klar overføringsverdi i forhold til vitenskapelige samlinger innen andre fag. Men dette forutsetter samtidig faglig/vitenskapelig ressursinnsats fra de respektive fag.»

Virksomhetene kan organiseres etter to hovedmodeller:

«Innen de fagfelt som til enhver tid defineres som Vitenskapsmuseets hovedområder, må det være en fast stab av faglig kompetente ansatte som har ansvaret for å ivareta samlingene og gjøre dem tilgjengelig for forskning, formidling og undervisning. Innen fagområder med små samlinger og/eller spesialsamlinger kan faglig kompetent personale som primært er ansatt ved deler av NTNU, pålegges samlingsansvar, et ansvar som må utøves i nær kontakt med det faste personalet.»

5.6.4 Det medisinske fakultet

Trondheimsmiljøet har spesielt gode forutsetninger for å realisere et utdannings- og forskningspotensiale innenfor medisinsk teknologi, og dette fagområdet var sterkt fremme som begrunnelse for opprettelsen av et medisinsk studium i Trondheim.

Medisinsk teknologi. Det foreligger pr. idag samarbeid mellom DMF og en rekke miljøer ved NTH omkring problemstillinger som sorterer inn under begrepet medisinsk teknologi. Grovt sett kan samarbeidet innenfor medisinsk teknologi grupperes tematisk som følger:

  • Utvikling og anvendelse av ultralyd i medisin. Det dreier seg om kikkehulls-kirurgi, om fosterdiagnostikk og om kardiologiske problemstillinger.

  • Utvikling og anvendelse av magnetisk resonans (MR) i medisin

  • Utvikling og anvendelse av biomekanikk-implantater (f.eks.hofteproteser)

  • Bioteknologi

Det er imidlertid grunn til å tro at utdannings- og forskningspotensialet innenfor medisinsk teknologi i Trondheim bare delvis er realisert. Dette har medført vedtak om økt satsing og kontinuerlig innsats på fagområdet i de impliserte miljøer. UNIT har lagt forholdene til rette for innsats innen medisinsk teknologi, bl.annet med opprettelsen av Program for medisinsk teknologi i prøveperioden 1994-1996. Prosjektet Tverrfaglig forskning i kjernemagnetisk resonans (NMR) – Strukturell biologi/biomedisin ble tildelt støtte fra Kollegiets forskningsstrategiske bevilgninger. Og, et strategisk universitetsprogram der DMF, SINTEF UNIMED og NTH samarbeider (Techology and methods for minimally invasive surgery and catheter intervention) er under utvikling.

En disiplinorientert fakultetsstruktur har imidlertid virket noe hemmende på de prosesser som kreves for å få gjort prioriteringer på tvers av fakultetsgrenser, spesielt når de aktuelle faglige spørsmål typisk ligger i randsonen for de fagspørsmål som opptar den enkelte organisasjonsenhet.

Etableringen av NTNU der fokus legges på tverrfaglige tekniske og naturvitenskapelige problemstillinger, bærer imidlertid mulighet i seg for å løfte dette området ut av trange fakultetsgrenser for å gi rom for de utviklingspotensialer som finnes.

Molekylærbiologi. Moderne forskning innenfor fagområdene morfologi, medisinsk fysiologi og medisinsk biokjemi foregår i stor utstrekning innenfor området molekylærbiologi. Molekylærbiologisk forskning er et satsningsområde på DMF, og fakultetet har nylig knyttet til seg en av verdens ledende forskere innenfor farmakogenetikk.

Institutt for kreftforskning og molekylærbiologi representerer det største molekylærbiologiske miljøet innenfor DMF. Instituttet er lokalisert i Medisinsk teknisk senter, og har et nært samarbeid med UNIGEN og miljøer ved AVH og NTH som også er lokalisert samme sted.

De molekylærbiologiske fagmiljøene er ekspansive. Det foreligger planer om utvidelse av deres arealer innenfor Medisinsk teknisk forskningssenter på kort sikt, og ønske om et eget Biosenter for de molekylærbiologiske fagmiljøene på noe lengre sikt.

Miljømedisin er en av tre hovedakser i det medisinske studium. Faget er innenfor fakultetet organisert som et program med et eget styre. Institutt for farmakologi og toksikologi, Institutt for samfunnsmedisinske fag og Arbeidsmedisinsk avdeling er representert i programmet. En rekke miljøer innenfor de teknologiske fagmiljøer (NTH) og innenfor Fakultet for matematisk-naturvitenskapelige fag (AVH), arbeider med problemstillinger relatert til miljø og faktorer som påvirker miljøforhold. Kompetansen i disse fagmiljøene er forskjellig, men ytterst relevant for å belyse forskjellige problemstillinger omkring miljø. DMF har planer om å utvikle både forsknings- og undervisningssamarbeid på tvers av fakultetsgrensene, men hittil har fakultetet først og fremst arbeidet med opptrapping av en miljømedisinsk faggruppe innenfor DMF. Pr. idag foreligger det en avtale mellom DMF og NTH om undervisning omkring miljømedisin/miljøtoksikologi, og det planlegges et masterstudium ved DMF i miljømedisin.

5.7 Lærerutdanningen

Lærerutdanningen er en viktig oppgave ved UNIT. I kapitlet om UNITs bakgrunn og status er det vist hvordan dagens allmennvitenskapelige høgskole har sin opprinnelse i Norges lærerhøgskole fra 1922.

I Reform-94 er det gjennomført en rekke viktige endringer i videregående opplæring. I 1997 gjennomføres en tilsvarende reform for grunnskolen. Disse endringene krever tilsvarende reformer i lærerutdanningen. NTNU vil ha oppgaver knyttet til utdanning av lærere til de nye skoleslagene og ikke minst til utdanning av lærere ved de regionale høgskolenes lærerutdanningsavdelinger.

Den allmennvitenskapelige høgskolen har hatt en komite for lærerutdanning som i den siste tiden har lagt fram flere omfattende notater om lærerutdanningen. Notatene er oversendt Kollegiet til behandling, men Kollegiet har valgt å avvente NTNU-utvalgets innstilling før saken tas opp.

Svært mange av de uteksaminerte kadidatene fra AVH blir i dag lærere. I et større notat datert 21.04.95 fra høgskoledirektøren ved AVH pekes det på at dette dreier seg om mellom 60 og 70 % av kandidatene fra Det historisk-filosofiske fakultet, rundt 50 % av cand. magene og vel 40 % av hovedfagskandidatene fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet og ca. 60 % av cand.magene og ca. 35 % av hovedfagskandidatene fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

Utvalget har fått synspunkter på lærerutdanningen både fra enheter innenfor universitetet og fra representanter for skoleverket. Ovenfor er det referert til den henvendelsen AVH har rettet til Kollegiet. I den høringsfasen utvalget har gjennomført, er det også kommet synspunkter fra Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling, fra ALLFORSK og fra Senter for etterutdanning, som idag ivaretar det meste av AVHs ansvar for etterutdanning. Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling viser til sin utredning Lærerutdanning og formidlingskompetanse som foreslår å opprette et kompetansesenter for lærerutdanning ved NTNU direkte under Kollegiet, som skal ivareta etter- ,videreutdanning og fjernundervisning. Det foreslåes samtidig et program for lærerutdanning.

Utvalget sendte i august et brev til en rekke utvalgte høringsinstanser. I brevet ble det stilt en del spørsmål om NTNUs oppgaver som lærerutdanningsinstitusjon, særlig med utgangspunkt i den teknisk-naturvitenskapelige hovedprofilen.

Det er kommet svar fra en rekke instanser til tross for at det ble gitt svært kort frist: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Lærerutdanningsrådet, Lærerforbundet, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Statens utdanningskontor i Sogn og Fjordane og Oppdal videregående skole blant flere.

Alle høringsinstansene understreker behovet for å styrke lærerutdanningen i naturvitenskapelige fag. Undersøkelser gjennomført av Statens lærerkurs viser at det i dag er mangel på fordypning i realfag hos lærerne. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sier at kandidater fra NTNU bør få anledning til lærerrettet studium ved avslutningen av sitt fagstudium. Det gjelder også i teknisk-naturvitenskapelige fag. Det er også behov for etterutdanning. NTNU bør legge opp til samarbeid om forskning og utviklingsprosjekter som legger til rette for at teknologi kan inngå i lærerutdanningen. Informasjonsteknologi nevnes spesielt.

Lærerutdanningsrådet legger vekt på at det sterke fagmiljøet innenfor Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling må tas vare på. Lærerutdanningsrådet tar ellers spesielt opp situasjonen for lærere i yrkesfag i videregående skole. I dag legges det stor vekt på praktisk erfaring i tillegg til utdanning. Rådet ser imidlertid at det må legges økende vekt på teori, men at teorien må være praktisk forankret. Lærerutdanningsrådet mener NTNU særlig bør arbeide med videre- og etterutdanning, samtidig som en fortsetter det arbeidet Avdeling for lærerutdanning og skoleutvikling har begynt med praktisk-pedagogisk utdanning av yrkesfaglærere. NTNU bør finne sin plass i forhold til den ansvarsdeling det er lagt opp til i lærerutdanningen. Dette punktet tas også opp i uttalelsen fra Statens utdanningskontor i Sogn og Fjordane som peker på at teknologi er svakt representert i all lærerutdanning i dag og at NTNU kan bli en motor for å øke kompetansen og omfanget.

Lærerforbundet legger ved en tidligere uttalelse som også peker på at det må etableres et klart Norges-nett for yrkesteoretisk utdanning av lærere til videregående skole.

Vurderinger og tilrådinger

Gjennom de reformer som er gjennomført i grunnskolen og videregående opplæring siden 1976, er forholdene nå både rettighetsmessig og i praksis lagt til rette for studenter som på grunn av særskilte fysiske eller psykiske årsaker har lærevansker. På universitets- og høgskolenivå er ansvarsforholdene fremdeles mer uklare. Utvalget mener NTNU bør ha særskilte forutsetninger til å etablere en aktivitet som på forsøksbasis kan arbeide for å legge forholdene til rette for studenter med særskilte lærevansker. NTNU bør i samarbeid med de spesialpedagogiske miljøene kunne ha særskilte forutsetninger for videreutvikling av teknologiske hjelpemidler.

I forlengelsen av dette er det naturlig å peke på at det spesialpedagogiske miljøet ved NTNU også naturlig bør kunne orientere seg spesielt mot bruk av teknologiske hjelpemidler i spesialundervisning. I og med at to landsdekkende kompetansesentra, Møller for døve og hørselshemmede og Tambartun for synshemmede, er lokalisert i Trondheimsområdet, bør dette inspirere til samarbeid også med NTNU. I tilknytning til virksomheten ved Tambartun er det opprettet en professor II-stilling ved AVH.

Utvalget tar ikke mål av seg til å foreta en fullstendig gjennomgang av problematikken knyttet til lærerutdanning. Utvalget ønsker imidlertid å gi uttrykk for enkelte veiledende vurderinger som NTNU bør følge opp gjennom sitt strategi- og planleggingsarbeid.

Med grunnlag i NTNUs særlige nasjonale ansvar, vil utvalget særlig understreke betydningen av at grunnskolen og den videregående skolen har lærere som kan skape interesse og entusiasme for videre teknisk-naturvitenskapelig utdanning og som samtidig har den faglige kompetanse som skal til for å gi elevene et godt startgrunnlag for videre studier, blant annet ved NTNU. Videre vil en spesielt peke på følgende punkter :

  • NTNU må ta vare på den lærerutdanningstradisjon som først og fremst fakultetene ved AVH har vært bærere av. Dette kan eksempelvis gjøres ved å opprette egne studieretninger eller programmer for lærerutdanning .

  • NTNU må ta et særlig ansvar for etter- og videreutdanning for lærere.

  • NTNU bør særskilt legge til rette for lærerutdanning i teknisk-naturvitenskapelige fag og bør arbeide spesielt for å styrke det teknologiske aspektet i lærerutdanningen. Her er det viktig at også kjønnsaspektene i undervisningen vektlegges.

  • Kandidater fra NTH bør fortsatt gis mulighet til å ta praktisk-pedagogisk tilleggsutdanning.

  • Også institutter fra NTH-miljøene bør utvikle emnetilbud som kan inngå i en cand.mag.-grad og i hovedfagsutdanning med sikte på lærerutdanning. En nærliggende mulighet som bør utredes er at Arkitektavdelingen og Kunstakademiet i sin nye rolle tilbyr 20-vekttalls fag i form og farge. På dette området er det i skolen et stort og udekket behov.

  • NTNU bør styrke arbeidet med pedagogisk skolering av ansatte ved NTNU

  • NTNU bør opprette et forsøksprosjekt for studenter med særskilte behov, med siktemål å prøve ut tilbud som gjør det mulig for studenter med funksjonshemninger å gjennomføre høyere utdanning.

  • Det spesialpedagogiske miljøet bør ta opp problemstillinger knyttet til teknologiske hjelpemidler for læring.

5.8 Charter-konkurransen

Etter anmodning fra Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet har utvalget utpekt en jury for bedømmelse av forslagene. Juryen har bestått av 3 utvalgsmedlemmer og 2 eksterne representanter fra henholdsvis Norsk Hydro og Linköping universitet. Tilsammen har 36 charter forslag vært vurdert, og innstilling til premiering er oversendt departementet.

I invitasjonen til priskonkurransen var det satt opp flere krav til et slikt charters innhold. Det må ta utgangspunkt i det som Stortinget har bestemt skal være intensjonen med NTNU, og på dette grunnlag uttrykke den idemessige basis for universitetet og gi det den nødvendige identitet, både innad og utad. Det skal videre danne fundamentet for universitetets undervisning, forskning og formidling, og det grunnlaget som det vitenskapelige og faglige samarbeidet skal tuftes på. Det skal komme klart fram at dette omfatter alle de faglige hovedområdene, og på alle nivåer fram til doktorgrad, humaniora, samfunnsvitenskap, medisin, naturvitenskap og teknologi. Charteret skal være et overordnet dokument, og det skal hverken være formulert som et detaljert måldokument eller strategisk plan i seg selv. Men det skal være formulert slik at det er mulig, med charteret som grunnlag, å utarbeide mål, delmål, strategisk plan og dermed handlingsplan for det samlede universitet. Dette skal kunne videreutvikles og konkretiseres i praktiske styringsparametre for NTNUs ledelse. Samtidig skal charteret avspeile den selvsagte forutsetning at NTNU skal være et universitet, slik navnet også tilsier. Som universitet skal det være bærer av de tradisjoner og underliggende forutsetninger som dette begrepet innebærer. Charteret skal være skrevet i en slik form at det innad kan virke inspirerende og spennende både for studenter og ansatte, og utad virke klargjørende og troverdig.

I sitt arbeide har juryen hatt som utgangspunkt at charteret som et overordnet dokument skal være rimelig tidsuavhengig, noe som blant annet innebærer at dagsaktuelle problemstillinger, strategier og konkrete løsninger bør unnvikes. Juryen har også lagt vekt på veiledende beskrivelser om hvordan NTNU skal kombinere sterke og relativt permanente disiplinmiljøer med tilsvarende sterke men mer fleksible og samfunnsorienterte tverrvitenskapelige miljøer, spesielt gjennom kombinasjoner av på ene siden humanoria og samfunnsvitenskap og på andre siden teknologi, naturvitenskap og medisin. Juryen har videre vektlagt utdypninger som anviser NTNUs tosidige rolle i samfunnet, både en samfunns­nyttig rolle hvor man finner konstruktive løsninger på konkrete problemer, og en mer tradisjonell universitetsrolle hvor man inntar en kritisk og vurderende holdning til samfunnet. Juryen har lagt vekt på at et charter skal speile den samlede virksomheten ved NTNU, ikke minst utdanningen, og gi vesentlige og aktive roller til såvel studenter som ansatte

Juryens arbeid har i betydelig grad vært påvirket av de generelle diskusjonene som har vært gjennomført i utvalgsmøtene, særlig med hensyn til grunnprinsippene for NTNU. Likeså har enkelte av de innkomne forslag gitt impulser til utvalgets diskusjoner.

5.9 Avslutning

NTNU står overfor en dobbelt utfordring: Den ene er å utvikle og vedlikeholde kompetanse på høyt nivå innenfor de enkelte disipliner, og spesielt innenfor universitetets hovedområder. NTNU skal bygge videre på det beste i tradisjonene fra de akademiske institusjonene universitetet er tuftet på. Den andre er å få til tverrfaglig samarbeid og kryssbefruktning mellom ulike fag – ikke minst mellom teknologi og naturvitenskap på den ene siden og samfunnsfag og humaniora på den andre. Å få til dette krever noe langt mer enn innlegging av små støtte- og orienteringskomponenter fra andre fag i ulike utdanningsprogrammer; det krever at samspillet selv gjøres til gjenstand for forskning og undervisning. Denne siste utfordringen er den mest krevende.

Utvalget har ovenfor listet en rekke fagområder hvor behovet for å utvikle ny kunnskap og innsikt i grenseflatene mellom teknologi og andre fag er åpenbart, og hvor NTNU burde ha gode forutsetninger for å bidra såvel gjennom forskning som gjennom undervisning. I universitetets prioritering av mulige innsatsområder er det flere hensyn å ta. Ett er universitetets faglige egenkapital og komparative fortrinn. Vi går på mange fagområder mot et globalt kunnskapsmarked, hvor det er fullt mulig for norsk næringsliv og andre brukere å hente inn kompetanse utenfra. I det perspektivet er det å satse på de beste fagmiljøene ingen dårlig leveregel. Et annet relevant hensyn er imidlertid samfunnets behov for kompetanse. Utvalget legger til grunn at det er rimelig å satse på virksomhet hvor det norske samfunn har særlige interesser og muligheter. Denne orienteringen mot det norske samfunns behov tilsier at viktige virksomhetsområder som bl.a. marin aktivitet, petroleumsvirksomhet og energiproduksjon må ha en sentral plass i NTNUs forskning og undervisning.

Til toppen
Til dokumentets forside