NOU 1995: 3

Mangfold i media— Om eierkonsentrasjon i massemedia

Til innholdsfortegnelse

4 Medie- og eierskapsstruktur

I dette kapitlet gir utvalget en kort framstilling av hvordan det økonomiske eierskapet i mediesektoren har utviklet seg de siste årene, for å se om eierkonsentrasjon innen den enkelte mediegruppe er økt, om den geografiske konsentrasjonen er økt og om omfanget av krysseierskap er økt. Det er i all hovedsak lagt vekt på perioden etter 1980. Fordi forhold omkring eierskapsstrukturer henger sammen med den strukturelle utvikling innen media generelt, er også den generelle mediestrukturen beskrevet. Tilgangen på opplysninger om den generelle strukturen må sies å være god, mens tilgangen på opplysninger om eierskapet av disse mediene er langt dårligere.

4.1 Om å tallfeste eierskap

Det er ingen instans som utfører fortløpende registrering av eierskap av trykte media. Når det gjelder kringkasting, har Statens medieforvaltning et konsesjonsregister for nærradio og lokalfjernsyn. Dette registret er imidlertid ikke tilrettelagt for en historisk beskrivelse av utviklingen i eierforholdene hos konsesjonærene. Aksjeselskaper er pålagt å sende årsrapport til Brønnøysundregistrene, og i årsrapportene skal aksjonærer med mer enn 20 prosent av aksjene i selskapet oppgis (jf. aksjelovens § 11-12). Det er ellers ikke uvanlig at for eksempel de ti største aksjonærene i et selskap blir listet opp i årsrapporten. Foreløpig er dette registeret imidlertid lite egnet til å kartlegge strukturer i enkeltbransjer. Selskapene er ikke pålagt å rapportere endringer i aksjefordelingen til dette registret.

Begrenset datagrunnlag

Det har ikke vært mulig å få gjennomført en kartlegging av eierinteressene i alle norske medier innenfor de rammene som er satt for utvalgets arbeid. Beskrivelsen av utviklingstrekkene og dagens situasjon bygger derfor i stor grad på enkeltarbeider som er utført tidligere, og avgrenset arbeid som er utført på oppdrag for utvalget. Professor Rolf Høyer ved Handelshøyskolen BI, har stått ansvarlig for en kartlegging av de største eieraktørene innen media i Norden. Forskningsleder Sigurd Høst ved Institutt for Journalistikk har utført en del undersøkelser innen avissektoren. For øvrig har utvalget innhentet opplysninger både fra bransjeorganisasjoner og selskaper direkte. I tilknytning til tabellene vil det framgå hvilke kilder som er brukt. På bakgrunn av dette vil beskrivelsen i stor grad omfatte de største eiergrupperingene i media. Bare deler av eierskapet vil bli beskrevet. Materialet gir heller ikke grunnlag for å gi en nøyaktig og omfattende oversikt over den historiske utviklingen.

Ulike formål med å eie

Å tallfeste selskapenes eierandeler innen media byr på enkelte problemer. For det første varierer selskapenes eierskap fra noen få prosents eierandeler i et selskap til heleide datterselskap. For det andre kan selskapenes formål med å eie variere. Eierandelen kan være en ren finansinvestering hvor man ønsker en viss avkastning uten å delta aktivt i styringen av bedriften. Eierskapet kan også brukes til aktiv styring for å påvirke de økonomiske og industrielle sidene ved driften.

I konsernet Orkla kommer for eksempel skillet mellom en finansinvestering og en industriell investering fram i konsernorganiseringen, det vil si i skillet mellom Orkla Media og selve Orkla-konsernet. Finansinvesteringene forvaltes i konsernet, mens eierskap som utøves industrielt er samlet i medieselskapet.

Et annet problem ved tallfesting av eierskap, er de ulike formene for kontakt eller samarbeid mellom eiergrupperingene i en bedrift. Dette kan for eksempel bestå i at både mor- og datterselskap har aksjer i samme mediebedrift. Det kan også innebære at morselskapet og større aksjonærer eller ledende personer i morselskapet har aksjer i samme mediebedrift.

Grader av innflytelse

Etter aksjelovens bestemmelser treffes beslutninger i generalforsamlingen normalt ved simpelt flertall. En eierposisjon på over 50 prosent av de stemmeberettigede aksjer vil således innebære at en har bestemmende innflytelse i selskapet. Selv om aksjeloven har som hoved­regel at beslutninger i generalforsamlingen avgjøres ved simpelt flertall, krever loven kvalifisert flertall på 2/3 ved en rekke viktige beslutninger, for eksempel vedtektsendringer, beslutninger om oppløsning av selskapet eller vedtak om fusjon. Foruten å kreve tilslutning av minst 2/3 av de avgitte stemmene kreves også tilslutning av 2/3 av selskapets totalkapital som er til stede på generalforsamlingen. Tilsvarende vil en eierandel på over 1/3 av aksjene innebære en anledning til å blokkere gjennomføring av de samme beslutninger. Grensene 1/3, 50 prosent og 2/3 er således i henhold til lovgivningen definert som viktige kriterier i forbindelse med eierskap og kontroll.

Tilknyttet selskap

Tilknyttet selskap er selskaper hvor man har en viss innflytelse uten at det regnes som konsernselskap (jf. aksjelovens § 11-13 femte ledd). I henhold til norsk regnskapsstandard benyttes følgende begrepslære vedrørende tilknyttet selskap:

  • uttrykket selskap relateres i denne forbindelse ikke til en spesiell juridisk form (AS, ANS el.)

  • i et tilknyttet selskap har investor betydelig innflytelse uten at det foreligger konsernforhold eller felles kontrollert virksomhet. Betydelig innflytelse anses normalt å foreligge når investoren har 20 prosent eller mer av stemmeberettiget kapital i et selskap. Tilsvarende gjelder dersom to eller flere konsernselskap har en slik innflytelse over et annet selskap. Har investor mindre enn 20 prosent av stemmeberettiget kapital må det sannsynliggjøres at investor har betydelig innflytelse.

Forhold som gjør at en eierandel på 20 prosent eller mer av den stemmeberettigede kapital alene ikke er tilstrekkelig kan være:

  • det er tvil om transporten av aksjene/andelene vil bli godkjent

  • investor prøver, men får ikke styrerepresentasjon

  • en annen dominerende eier eller eiergruppering styrer det tilknyttede selskap på en slik måte at investor er uten innflytelse i selskapets styrende organer.

Et selskap vil ikke bli vurdert som tilknyttet dersom investeringen i aksjene er midlertidig.

Ut fra dette kan det synes som om begrepet tilknyttet selskap kan være noe uklart. Utvalget mener at det i denne sammenheng er tilstrekkelig å definere tilknyttet selskap som et selskap som regnskapsmessig blir behandlet som tilknyttet.

I et aksjeselskap kan det være en rekke bestemmelser som gjør at det ikke nødvendigvis er en direkte sammenheng mellom for eksempel hvor mange aksjer man har og hvilken innflytelse man har. Noen slike bestemmelser kan være bruk av aksjeklasser, begrenset stemmerett, rett for bestemte aksjonærer til å oppnevne styremedlemmer, strenge krav til flertall ved vedtektsendringer mv. På den annen side er det også forhold som kan gi større innflytelse enn antall aksjer skulle tilsi. Slike forhold kan være samarbeidsavtaler mellom aksjonærer, spredning av aksjer på mange aksjonærer mv.

4.2 Aviser

Med aviser menes publikasjoner som utgis regelmessig og minst en gang i uken og som inneholder overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff. Dessuten skal en avis ha en ansvarlig redaktør med status som tilsvarer bestemmelsene i Redaktørplakaten. Dagspresse og aviser brukes som synonyme begreper.

Med dagsaviser menes her aviser som utgis minst fire ganger i uken. Fådagers-aviser utgis en til tre ganger i uken.

I Norge ble det i 1993 registrert 206 avistitler som ble utgitt regelmessig, enten det var daglige utgivelser, eller færre utgaver pr. uke. Det totale gjennomsnittsopplaget pr. utgave, inkludert aviser som ikke var medlemmer av Norske Avisers Landsforening, var på 3,130 mill aviser. Norge har det høyeste antallet aviser og opplag i verden målt i forhold til befolkningen.

Gratisaviser som baserer sine inntekter utelukkende på annonser er lite utbredt i Norge. I blant annet Sverige, Danmark og Storbritannia er dette adskillig mer utbredt.

4.2.1 Totalopplag og eierkonsentrasjon

Etter andre verdenskrig var det kraftig vekst i den norske pressen, men fra begynnelsen av 1950-tallet snudde utviklingen, og det ble i tiden fram til 1970-årene en nedgang både i totalopplag og antall avistitler. For å motvirke denne tendensen ble pressestøtten innført. Denne, sammen med framveksten av løssalgs­markedet, bidro til at Norge igjen opplevde en vekst innen pressen – både med hensyn til antall titler og i totalopplag. Det har skjedd endringer i strukturen, både i form av nyetableringer og nedleggelser. Særlig er tallet på nr. 2-aviser gått tilbake – på tross av pressestøtten.

I dag kan man konstatere at Norge har en pressestruktur som gjør at landet har det ­høyeste aviskonsum i verden.

Tabell 4-1 Utvikling i antall aviser og avisenes totale nettoopplag 1978-93. Opplagstallene omfatter kun de aviser som er medlemmer i Norske Avisers Landsforening (NAL) og Landslaget for Lokalaviser (LLA). Antall aviser gjelder alle typer aviser.

  19781984198719911993
Antall aviser209216214197206
LLA-opplag (1000)6276*65*92106
NAL-opplag (1000)21342478264628842964
Sum opplag (1000)21962554271129763070

Merknad: I 1993 utgjorde NAL-opplaget om lag 95 prosent av det anslåtte totalopplaget i Norge. * I 1984 og 1987 var det flere LLA-medlemsaviser som ikke ble opplagskontrollert.

Kilde: NOU 1992:14, SSB, NAL, LLA og Høst (1994).

Av de 206 avisene som ble registrert i 1993, var det 84 aviser som hadde 4 eller flere utgaver pr. uke. Disse avisene blir betegnet som dagsaviser. Dagsavisene utgjorde 88,5 prosent av NAL-avisenes totalopplag. De resterende 122 avisene kom ut 3 eller færre dager pr. uke.

Tabell 4-2 De 17 største avisene målt etter opplag. 1993.

AvisOpplag (1000)Aviskategori1De største aksjonærer pr. desember -94
Verdens Gang378LøssalgSchibsted 100 %
Aftenposten, morgen279RegionavisSchibsted 100 %
Dagbladet228LøssalgUni Storebrand 14,5 %, Orkla 14,4 %
Aftenposten, aften199Lokal dagsavisSchibsted 100 %
Bergens Tidende95RegionavisOrkla Media 28,4 %, Bonnier 20,0 %, Schibsted 11,7 %
Adresseavisen90RegionavisSchibsted 32 %, Orkla 17,4 %
Stavanger Aftenblad72RegionavisSchibsted 30,8 %
Dagens Næringsliv52Riksspredt, meningsbærendeHamang Papirfbr.13,7 %, Erik Must 13,5 %
Fædrelandsvennen47RegionavisSchibsted 25 %
Arbeiderbladet44Nr. 2-avis, storbyA-pressen 100 %
Drammens Tidende og Buskeruds Blad44Ledende lokal dagsavisOrkla Media 92,3 %
Akershus/Romerikes Blad39Ledende lokal dagsavisA-pressen 94,5 %
Sunnmørsposten38Ledende lokal dagsavisOrkla Media 94,9 %
Haugesunds Avis37Ledende lokal dagsavisOrkla Media 98,3 %
Varden34Ledende lokal dagsavisOrkla Media 95 %
Tønsbergs Blad33Ledende lokal dagsavisOrkla Media 93,3 %
Nordlys32Ledende lokal dagsavisA-pressen 48,4 %
Sum NAL-opplag (148 aviser)2964
De 17 største avisenes andel av totalopplaget59 %

1 I forhold til NOU 1992:14 er begrepet landsdelsavis erstattet med regionavis.

Kilde: NAL (opplag), NOU 1992:14 (kategori) og Medieprosjektet (1994) (eierforhold).

Denne oversikten over de 17 største avisene viser at 11 prosent av avisene som er med i NAL utgjør 59 prosent av det samlede opplaget. Aftenpostens morgen- og aftenutgave blir i denne oversikten regnet som to adskilte aviser. Dette er i tråd med de definisjoner som både NAL og Schibsted bruker. Utvalget har valgt å betrakte Aftenposten som to adskilte aviser også i oversikter som går tilbake til 1987. Opplagstallene i oversiktene er gjennomsnittstall for alminnelige dager. Inndelingen i kategorier tilsvarer den som dagspresseutvalget brukte i NOU 1992:14, med unntak av at begrepet landsdelsavis er erstattet med regionavis.

Tre store eiergrupperinger

Tre eiergrupperinger skiller seg ut i kraft av sine andeler av det totale avisopplaget. Det er Schibsted A/S, Orkla A.S. og A-pressen AS, og i dette avsnittet begrenses omtalen til disse. Av de 17 største avisene etter opplag er disse tre eiergrupperingene inne med større aksjeposter i 16. Konsernet Norsk Arbeiderpresse AS endret i 1994 navn til A-pressen AS, men for å forenkle framstillingen brukes betegnelsen A-pressen også om samme gruppe før konserndannelsen i 1990 og navneskiftet i 1994.

Utvalget har valgt å presentere eierskapet til de tre største eiergrupperingene av norske aviser ut fra tre ulike terskelverdier som grunnlag for å summere deres andeler av det totale avisopplaget. I den første oversikten er avisselskaper hvor de har 50 prosent eller mer av aksjene tatt med. Her vil eiergrupperingene ha en bestemmende innflytelse på avisselskapet. I den andre oversikten er aviser hvor eiergrupperingene har 1/3 eller mer av aksjene tatt med. Begrunnelsen er at de med det vil ha strategisk interesse og betydelig innflytelse i avisselskapet. I den tredje oversikten er alle avisselskaper hvor disse eierne har 10 prosent eller mer av aksjene tatt med. Begrunnelsen er at eiergrupperingene fortsatt vil ha en viss strategisk interesse og en ikke ubetydelig grad av innflytelse i avisselskapet. Dette gjelder særlig hvis det kombineres med strategiske allianser. Grupperinger med eierandeler ned mot 10 prosent, vil være aktuelle kjøpere av nye aksjer slik at deres andeler fort kan stige.

På grunnlag av dette oppgir tabellene 4-3, 4-4 og 4-5 de tre største eiergrupperingenes andeler av avisopplaget i Norge. Avisopplaget er beregnet på grunnlag av opplagene til de avisene som er medlemmer i Norske Avisers Landsforening. Utvalget har i denne oversikten valgt å ikke skille mellom finansielle og industrielle investeringer i avisene. Det må bemerkes at når disse tre eiergrupperingenes andeler av avisopplaget blir summert også for de aviser hvor de har mindre enn 50 prosent av aksjene, gir den summen et uttrykk for hvor stor del av markedet de har innflytelse på og ikke hvor stor del de faktisk kontrollerer.

Noen avisselskaper har egne datterselskaper som er avisutgivere. Slike datterdatterselskaper er kun tatt med hvor eiergruppen har 50 prosent eller mer av aksjene i datterselskapet.

Tabell 4-3 Utviklingen i A-pressens, Schibsteds og Orklas eierskap i antall aviser, samt andeler av NAL-avisenes totalopplag. Aviser hvor de har mer enn 50 prosent av aksjene pr. 31.12 i nevnte år. Prosent.

  198719911993
A-pressen (antall aviser)(35)(33)(31)
-andel av opplag, %181514
Schibsted (antall aviser)(4)(3)(3)
-andel av opplag, %302929
Orkla (antall aviser)(6)(11)(16)
-andel av opplag, %3791
Sum for disse tre, %515152
NAL-opplag, %100100100
NAL-opplag, 1000265928842964

1 Orkla Medias oppkjøp i Varden i 1994 er ikke medregnet. Etter dette oppkjøpet har Orkla Media en andel av totalopplaget på 11 prosent.

Kilde: NOU 1988:36, NOU 1992:14, NAL, Høyer (1994).

Hvis man kun regner med de aviser hvor eiergruppene har bestemmende innflytelse (tabell 4-3), har Schibsted, Orkla og A-pressen til sammen en andel som tilsvarer over halvparten av det totale avisopplaget. A-pressen har hatt en relativ nedgang etter 1987, mens Orkla har økt sin andel. Schibsted har hatt mindre endringer av sin andel etter 1987. Schibsted var på dette tidspunkt uten sammenligning den største eiergruppen målt i andel av totalopplaget – over dobbelt så stor som A-pressen og mer enn tre ganger så stor som Orkla.

Utviklingen målt i faktisk opplag for de avisene som er med i tabell 4-3, viser at A-pressen hadde et opplag på 471.000 eksemplarer i 1987 og at dette var gått ned til 421.000 i 1993. Schibsted hadde et totalopplag på 785.000 i 1987 og i 1993 var dette økt til 855.000. Tilsvarende tall for Orkla er 89.000 i 1987 og 274.000 i 1993.

Tabell 4-4 Utviklingen i A-pressens, Schibsteds og Orklas andeler av NAL-avisenes totalopplag. Aviser hvor de har mer enn 1/3 av aksjene pr. 31.12 i nevnte år. Prosent.

  198719911993
A-pressen (antall aviser)(37)(35)(35)
-andel av opplag, %201716
Schibsted (antall aviser)(4)(3)(4)
-andel av opplag, %3029321
Orkla (antall aviser)(7)(13)(18)
-andel av opplag, %37102
Sum for disse tre, %535358
NAL-opplag, %100100100
NAL-opplag, 1000265928842964

1 Adresseavisen er inkludert pr. 31.12.93. Schibsted har senere i 1994 solgt seg ned til 32 prosent av aksjene i Adresseavisen. Etter dette blir Schibsteds andel av totalopplaget på 29 prosent.

2 Orkla Medias oppkjøp i Varden i 1994 er ikke medregnet.

Kilde: NOU 1988:36, NOU 1992:14, SSB 1993, årsberetninger 1993.

Tar man med alle aviser hvor disse eiergruppene har 1/3 eller mer av aksjene er utviklingen den samme for A-pressen og Orkla som i tabellen med oversikt over 50 prosent eierskap, med henholdsvis redusert og økt andel. Schibsteds andel er imidlertid økt fra 1991 til 1993. Ved denne regnemåten hadde disse tre eiergruppene betydelig innflytelse på 58 prosent av avisopplaget i 1993 (tabell 4-4). Også slik regnet er Schibsted henholdsvis dobbelt og tre ganger så stor som de andre to store aktørene innen dagspressen.

Tabell 4-5 Utviklingen i A-pressens, Schibsteds og Orklas andeler av NAL-avisenes totalopplag. Aviser hvor de har 10 prosent eller mer av aksjene pr. 31.12 i nevnte år. Prosent.

  198719911993
A-pressen (antall aviser)(38)(36)(36)
-andel av opplag, %201817
Schibsted (antall aviser)(6)(8)(9)
-andel av opplag, %344041
Orkla (antall aviser)(9)(14)(22)
-andel av opplag, %59251
Sum for disse tre, %596783
NAL-opplag, %100100100
NAL-opplag, 1000265928842964

1 Omfatter også Dagbladet og Adresseavisen, hvor Orklas eierandeler er knyttet til konsernet direkte og ikke som de andre avisene til Orkla Media. Holdes disse to avisene utenfor, blir Orklas andel 14 prosent i 1993. Orkla Medias oppkjøp i Varden i 1994 er ikke medregnet.

Kilde: NOU 1988:36, NOU 1992:14, SSB 1993, årsberetninger 1993.

Oversikten hvor alle aviser der eiergruppene har 10 prosent eller mer er med, viser at A-pressen har en synkende andel av totalopplaget, ned til 17 prosent i 1993. Schibsted hadde en markert økning fra 1987 til 1991. Dette skyldes at Schibsted kjøpte seg inn i flere av regionavisene. Schibsted hadde i 1993 41 prosent av avisopplaget. Orkla har hatt en klar økning i andelen av avisopplaget i hele perioden fra 1987 til 1993. Dette henger sammen med at det antall aviser de har eierinteresser i har økt fra 9 i 1987 til 22 i 1993. Orkla hadde i 1993 25 prosent av avisopplaget etter denne beregningsmåten.

Til sammen kunne A-pressen, Orkla og Schibsted ha innflytelse på 83 prosent av avisopplaget i 1993. Det må bemerkes at Orkla-konsernets investeringer i Dagbladets aksjer fra 1991 gir et kraftig utslag for Orklas andel for 1993. Hvis en holdt Orkla-konsernets aksjer i Dagbladet og Adresseavisen utenfor denne oversikten, ville Orklas andel i 1993 vært 14 prosent. Samlet andel for de tre eiergruppene ville i så fall vært 72 prosent.

Oversiktene som er gitt foran bygger på andeler av det nasjonale avisopplaget på hverdager. De tre aktørene opererer til dels innenfor ulike deler av avismarkedet, både geografisk og etter aviskategori. Dette presenteres nærmere senere i dette kapitlet.

Sammenlignet med en del andre europeiske land har de tre største eiergruppene i Norge en høy andel av totalopplaget. Figur 4.1 gir en sammenligning mellom noen land. Tabellen viser at det er kun Belgia og Storbritannia som har høyere konsentrasjon enn Norge når det gjelder de tre største aviseiernes andeler av totalopplaget.

Figur 4.1 De tre største aviseiergrupperingenes andeler av totalopplaget
 (markedsandel) i sine land. 1992.

Figur 4.1 De tre største aviseiergrupperingenes andeler av totalopplaget (markedsandel) i sine land. 1992.

Merknad: * Frankrike har egne eierbegrensningsregler innen dagspressen. Storbritannia og Tyskland har en spesiell fusjonskontroll overfor dagspressen som utføres av konkurransemyndighetene.

Kilde: Orkla Media.

4.2.2 Ulike kategorier aviser

Å vurdere andeler av det totale avisopplaget gir ikke et fullstendig bilde av eierkonsentrasjonen i avismarkedet. Det kan være nyttig å plassere avisene i ulike kategorier og dele opp markedet geografisk i for eksempel fylker. Ut fra dette kan man se i hvor stor grad de ulike typer aviser blir lest og hvordan den geografiske spredningen er.

Medievaner

Statistisk Sentralbyrås undersøkelse om medievaner (SSB 1993) (jf. kapittel 4.12) viser at distriktsavisene blir mest lest, av nesten to tredeler av befolkningen. Løssalgsavisene kommer som nummer to og blir lest av over en tredel daglig. Distriktsaviser i denne sammenhengen vil hovedsakelig omfatte regionaviser og dagsaviser som enten er ledende eller nr. 2-aviser. Til sammen utgjorde dette 76 aviser.

Undersøkelsen viser samtidig at 35 prosent av befolkningen mellom 9 og 79 år daglig leser en avis. 30 prosent leser 2 aviser, 19 prosent leser 3 aviser eller flere, mens 16 prosent ikke leser aviser daglig. Hvis man ser på hvor stor andel av alle personer fra 15 år og oppover som leser aviser, viser både SSBs og Norsk Gallups undersøkelser at 93 prosent av disse leser aviser daglig (Høst 1993).

Ut fra dette kan man se at det er en svært høg andel av den voksne del av befolkningen som leser aviser, og at de fleste leser en eller to aviser daglig. Publikums medievaner blir beskrevet nærmere senere i dette kapitlet.

Geografisk spredning

Det aktuelle avistilbudet for den enkelte leser kan variere mye. Dagspresseutvalget (NOU 1992:14) fikk utført en undersøkelse om konkurranseforhold mellom lokale abonnementsaviser ut fra husstandsdekningen til den enkelte avis i 1990.

Undersøkelsen viste at 34 prosent av kommunene var dekket av kun en lokal eller regional dagsavis, mens 66 prosent av kommunene er dekket av to eller flere dagsaviser. I tillegg kom spredningen av en rekke fådagersaviser. Kun 12 prosent av kommunene var bare dekket av en dags- eller fådagersavis. Løssalgsavisene og riksdekkende meningsbærende aviser var holdt utenfor undersøkelsen.

Utgivelseshyppighet

En vurdering av aktørenes andeler av det totale nasjonale avisopplaget gir en begrenset innsikt i aktørenes posisjoner i avismarkedet. Det er i tillegg nødvendig å se på eierskap i forhold til både avisenes utgivelseshyppighet og aviskategori.

Av de 206 avisene som var registrert i 1993 var 84 dagsaviser, som vist i tabell 4-6. De tre største eiergrupperingene A-pressen, Orkla og Schibsted hadde bestemmende innflytelse i 44 av disse avisene, eller 62 prosent av dagsavisenes opplag. I tillegg hadde de aksjeposter på mellom 10 og 50 prosent i 12 andre aviser, slik at de hadde eierinteresse i 56 av de 84 dagsavisene. Til sammenligning hadde de tre eiergruppene tilsvarende innflytelse i 11 av 122 fådagersaviser.

Tabell 4-6 Eiergruppenes andeler av avisopplaget i 1993, etter utgaver pr. uke. Omfatter de aviser hvor eiergruppene eier 50 prosent eller mer av aksjene pr. august 1994. Prosent

  SchibstedA-pressenOrkla MediaTre store kjeder i altSamlet opplag (1000)Antall aviser i alt
Dagsavis (4-6 utg. pr. uke)331811622.62484
3 utg. pr. uke-1542023345
2 utg. pr. uke--5513033
1 utg. pr. uke-2-214344
Alle aviser271610533.130*206

Merknad: * Samlet opplag er høyere enn summen av opplaget til de avisene som er medlem av NAL eller LLA. Dette skyldes at alle kjente aviser, også utenfor organisasjonene, er med i dette beregningsgrunnlag. Eiergruppenes andeler kan dermed variere noe fra beregningene foran i utredningen.

Kilde: Sigurd Høst, Institutt for Journalistikk.

Dagspresseutvalget (NOU 1992:14) analyserte avisstrukturen. Utvalget påviste at det var en klar tendens til en avtakende lokal konkurranse mellom avisene, det vil si mellom aviser som gis ut på samme sted. Nr. 2-avisene var mest utsatt for nedlegging. En annen konklusjon var at veksten av løssalgsavisene ikke har gått på bekostning av abonnementsavisene. Løssalgsavisene fungerer fremdeles som et supplement til det omfattende nettet av lokale dagsaviser og fådagersaviser som utgjør største delen av avissystemet. Dags­presseutvalgets analyse viste også at i forholdet mellom store og små lokalaviser er nesten ingen av dem lokale monopoler i den forstand at de er enerådende som lokal abonnementsavis i alle deler av sitt dekningsområde. Dags­presseutvalget mente at i stedet for å trekke et klart skille mellom monopolaviser og konkurranseutsatte aviser, er det riktigere å beskrive konkurransesituasjonen som en kontinuerlig skala. Det ene ytterpunktet er de avisene som har reell konkurranse på utgiverstedet og i alle deler av dekningsområdet, det vil si nr. 2-avisene og de fleste nr. 1-aviser, mens det andre ytterpunktet er de 4-5 avisene som er enerådende eller nesten enerådende i hele sitt dekningsområde.

Det synes som om det har skjedd en overgang fra konkurranse mellom aviser med samme utgiversted, til en konkurranse mellom aviser fra ulike geografiske nivåer. Det opereres med tre aviskategorier: Løssalgsavisene, regionavisene og lokalavisene.

Dagspresseutvalget oppsummerer utviklingen etter 1966 slik:

«Utviklingen etter 1966 er summen av flere forskjellige tendenser som til dels har gått i motsatt retning: Nedgang og død for nr. 2-aviser, sterk vekst for løssalgsavisene VG og Dagbladet, vekst for fådagersaviser og lokale dagsaviser, stagnasjon for Aftenposten og de store regionavisene. Utviklingen dreier seg derfor like mye om de forskjellige avistypene og de forholdene som har påvirket dem, som om avismediet som helhet.»

Plasserer man avisene i de tre kategoriene løssalg, regionavis og andre aviser (figur 4.2), ser man at forholdet mellom deres andeler av det totale avisopplaget har vært stabilt siden 1987. Løssalgsavisene og regionavisene har begge om lag 20 prosent av opplaget, mens resten utgjør 60 prosent. Dette viser at økningen i det totale avisopplaget fordeler seg jevnt mellom kategoriene. Fram til 1987 økte løssalgsavisene sin andel.

Figur 4.2 Ulike avistypers andeler av NAL-opplaget. Prosent. 1981-93.

Figur 4.2 Ulike avistypers andeler av NAL-opplaget. Prosent. 1981-93.

Kilde: SSB og NAL.

Dagspresseutvalget analyserte ikke eierskap i lys av kategoriene løssalg-, region- og lokalaviser. Eierskapsutvalget har heller ikke hatt anledning til å få utført noen slik fullstendig analyse, men har sett på eierskap i lys av ulike avismarkeder, i forhold til de data som har vært tilgjengelige.

Dagspresseutvalget (NOU 1992:14) opererte med ni forskjellige kategorier av aviser:

  1. Løssalgsaviser (VG og Dagbladet).

  2. Landsdelsaviser/regionaviser (Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen).

  3. Ledende lokale dagsaviser (Lokale alene- og nr. 1-aviser med minst fire utgaver pr. uke, utgitt utenfor de største byene. 58 aviser kom inn under denne kategorien i 1991. Av disse var 42 aleneaviser uten en lokal konkurrent).

  4. Nr. 2-aviser i de 4 største byene (Arbeiderbladet, Bergensavisen, Avisa Trondheim (tidligere Arbeider-Avisa) og Rogalands Avis).

  5. Riksspredte meningsbærende aviser 1 (Dagens Næringsliv, Klassekampen, Nationen, Vårt Land, Dagen og Morgenbladet).

  6. Lokale dagsaviser, nr. 2 (9 aviser i 1991).

  7. Lokale 2-3 dagersaviser (75 aviser i 1991).

  8. Lokale ukeaviser (25 aviser i 1991).

  9. Nasjonale fådagersaviser (13 i 1991).

Til sammen utgjorde dette 197 aviser i 1991.

I tabell 4-7 gis det en oversikt av de største eiergruppenes andeler av avisopplaget i de ulike kategoriene.

Tabell 4-7 Eiergruppenes andel av avisopplaget i 1993, etter aviskategori. Omfatter aviser hvor eiergruppene eier 50 prosent eller mer av aksjene pr. august 1994. Prosent.

  SchibstedA-pressenOrkla MediaTre grupper i altSamlet opplag (1000)Antall aviser i alt
Løssalgsaviser62--626052
Regionaviser62--627826
Ledende lokale dagsaviser-33326590557
Nr. 2-aviser i de største byene-100-1001024
Riksspredte menings-bærende aviser----1286
Lokale dagsaviser, nr. 2-65-651029
Lokale 2-3 dagers aviser-1041435474
Lokale ukeaviser-5--6335
Nasjonale fådagers-aviser----8913
Alle aviser271610533 130206

Merknad: Kategoriene er de samme som er brukt i NOU 1992:14. Aftenposten og Aftenpostens Aftennummer er regnet som regionaviser. Det kan reises innvendinger mot at disse regnes som to aviser, men utvalget har valgt å følge NALs definisjon på at de er to aviser. Tallene vil avvike noe fra de tallene som er presentert foran på grunn av at her er alle aviser med, og ikke kun de som er medlemmer i NAL.

Kilde: Sigurd Høst, Institutt for Journalistikk.

De tre største eiergrupperingene har bestemmende innflytelse på 53 prosent av det totale avisopplaget hvis man tar med de avisene hvor de har halvparten eller mer av aksjene. De tre grupperingenes eierinteresser fordeler seg ulikt på aviskategoriene. Landsdelsavis er i denne sammenhengen synonymt med regionavis.

A-pressen har ingen eierinteresser i løssalgs- eller regionavisene, men deres aviser er i hovedsak alene-aviser eller nr. 1-aviser på sitt utgiversted. Dessuten har de et mindre antall nr. 2-aviser.

Orkla Media har konsentrert sine eierinteresser til store lokalaviser som enten er alene på sitt utgiversted eller som er en dominerende nr. 1-avis. Orkla Media har også en aksjepost på 28 prosent i regionavisen Bergens Tidende. Orkla-­konsernet har dessuten en aksjepost på 17 prosent i regionavisen Adresseavisen og en på 14 prosent i Dagbladet. De to siste aksjepostene er finansielle investeringer.

Schibsted har sine eierinteresser i all hovedsak knyttet til VG og Aftenpostens to aviser. I en del sammenhenger blir Aftenposten betraktet som en riksdekkende avis, men ut fra sine spredningstall er den å betrakte som en hovedstadsavis. Aftenpostens to utgaver, morgen og aften, regnes som to selvstendige aviser med morgenutgaven som regionavis og aftenutgaven som lokalavis i gruppen andre aviser. I tillegg til de nevnte avisene har Schibsted aksje­poster fra 11 til 33 prosent i alle de fire andre regionavisene.

Schibsted og Orkla har til sammen innflytelse på samtlige løssalgs- og regionaviser gjennom sine eierskap.

4.2.3 En vertikal innfallsvinkel

Sigurd Høst ved Institutt for Journalistikk har kartlagt A-pressens, Schibsteds og Orklas andeler av det samlede avisopplag fordelt på fylker. Disse beregningene bygger på Aviskatalogens oversikt over avisenes spredning.

Til sammen er det registret et opplag på 3.058.000 eksemplarer i de forskjellige fylkene. Dette er 97 prosent av avisenes samlede opplag i 1993. Differansen skyldes dels den delen av avisenes opplag som ikke er geografisk spesifisert i Aviskatalogen og dels opplaget til tre avisene som er holdt utenfor spredningsanalysen på grunn av manglende data.

Tabell 4-8 Eiergruppenes andel av det spredte avisopplaget i 1993 i de enkelte fylker. Omfatter aviser hvor eiergruppene har 50 prosent eller mer av aksjene pr. august 1994.

  Schibsted, %A-pressen, %Orkla Media, %Tre grupper i alt, %Samlet opplag, 1000
Østfold27292177158
Akershus4917672360
Oslo648173470
Hedmark2039-59122
Oppland2132-53124
Buskerud27143575155
Vestfold2524471124
Telemark17203471112
Aust-Agder16512268
Vest-Agder161-1787
Rogaland1491335209
Hordaland1112427278
Sogn og Fjordane1315103873
Møre og Romsdal13113761165
Sør-Trøndelag1313-27169
Nord-Trøndelag1120-3192
Nordland1333-46153
Troms1335-4892
Finnmark1445-5946
Alle aviser281710553058

Merknad: På grunn av avrunding vil ikke summen av andeler for de tre kjedene alltid stemme med kolonnen for Tre grupper i alt. I tillegg til de data som kommer fram i tabellen kan det også opplyses at i Sør-Trøndelag har Adresseavisen og dens datterselskaper 50 prosent av samlet opplag.

Kilde: Sigurd Høst, Institutt for Journalistikk.

Denne oversikten viser store variasjoner i hvilke andeler de tre store eiergrupperingene har i de enkelte distrikter.

Det er kun i ett fylke at en eier alene har mer enn halvparten av opplaget, og det er Schibsteds andel i Oslo, hvor Aftenpostens morgen- og aftenutgave til sammen med VGs opplag i området utgjør 64 prosent av totalopplaget i fylket. De tre store eiergrupperingene har ­størst andel til sammen i Østfold hvor deres opplag utgjør 77 prosent av totalopplaget. Totalt har de over halvparten av totalopplaget i 10 av landets fylker.

Schibsted har størst andel av både det nasjonale avisopplaget og opplaget i Oslo-området. VGs riksdekkende løssalg bidrar til at Schibsted har over 10 prosent av avisopplagene i alle fylker.

A-pressen har størst andeler av avisopplaget i Nord-Norge og i nordre deler av Østlandet.

Orkla har spredning i færre fylker enn de to andre eiergruppene, men er jevnt over større hvor de faktisk har spredning av aviser. Orkla har størst andeler av avisopplagene i området rundt Oslofjorden sør for Oslo og i deler av Vestlandet.

Oversikten gjelder kun de aviser hvor eiergruppene har bestemmende innflytelse, det vil si 50 prosent eller mer av aksjene. Det betyr at disse eierne i tillegg har innflytelse på en større andel av avisopplaget enn det som kommer fram i tabellen, blant annet gjennom aksjeposter i regionavisene.

4.2.4 Lokalaviser

Schibsted, A-pressen og Orkla har til sammen eierinnflytelse i 67 av de 206 avisene som ble registrert i 1993. Det er med andre ord en stor andel aviser som står helt utenfor disse tre eieraktørene. Disse avisene er i stor grad lokale aviser som blir utgitt 1 til 3 dager i uken. Noen fullstendig oversikt over eierforholdene i disse lokalavisene finnes ikke, og utvalget har heller ikke utarbeidet en slik oversikt.

Sigurd Høst (1994) har sett nærmere på spørsmålet om eierkonsentrasjon i lokalpressen. Han peker på at noen lokalaviser er eid eller dominert av andre lokalaviser, men de fleste er uavhengige, lokale aksjeselskaper.

Høst peker på at i tillegg til de tre store eieraktørene, er det en rekke lokale eierkombinasjoner eller minikjeder. Den største av dem er Adresseavisen, som har eierinteresser i Innherreds Folkeblad og Verdalingen, Fosna-Folket, Sør-Trøndelag og Levanger-Avisa. Adresseavisen er i denne sammenheng holdt utenfor Schibsted, selv om denne aktøren eier 32 prosent av aksjene i Adresseavisen.

I tillegg til Adresseavisen, nevner Høst også andre eksempler på lokale kjeder: Østlendingen, Trønder-Avisa, Harstad Tidende, Kragerø Blad og Indre Smaalenenes Avis. Han konkluderer med at innslaget med slike mellomstore kjeder i norsk presse er beskjedent. Sammenlignet med USA og Sverige mener han at norske eierforhold karakteriseres ved at det er en sterk eierkonsentrasjon både i antall titler og i totalopplag ved de tre største eieraktørene. Samtidig er det er et norsk særpreg at det er et stort antall uavhengige aviser og at det er få mellomstore kjeder.

Sigurd Høst peker på at utviklingen i eierskapet i lokalavisene ikke er entydig. For det første skjer det en konsentrasjon ved at små kjeder blir kjøpt opp av større. Et eksempel er Orklas oppkjøp i Drammens Tidende og Buskeruds Blad, som fra før eide tre mindre aviser. En lokal kjede ble på denne måten innlemmet i en stor nasjonal aviseier. For det andre skjer det en spredning av eierskap gjennom oppløsning av kjeder. Eksempler her er Bergens Tidendes reduksjon av eierinteresser i fådagers aviser i Bergensområdet og Dagbladets salg av sine aksjeposter i mindre aviser. For det tredje er det et utviklingstrekk at eierforholdet er avsluttet ved at den minste avisen er blitt lagt ned. Slike eksempler er Jarlsberg, Eikværingen, Hurum Avis, Hurumposten, Sarpen, Vestby Avis, Totens Blad og Åsaneposten.

4.3 Ukepresse

4.3.1 Særtrekk ved bransjen

To trekk er karakteristiske for ukepressen. Det ene er at den tradisjonelle ukepressen har preg av å være underholdende, og vanligvis ikke defineres blant de meningsbærende medier. Det innebærer at ukepressen får noe andre rammevilkår enn for eksempel andre trykte medier. Ukepressen har ikke fritak for merverdiavgift slik andre tidsskrifter og aviser har. Det andre trekket er distribusjonen av ukepresse med tilnærmet distribusjonsmonopol, hvor de store ukepresseforlagene har gått sammen om å danne et distribusjonsselskap som kun distribuerer deres egne blad.

4.3.2 Struktur

Foreningen Norsk Ukepresse deler ukepressen inn i ulike kategorier som familieblader, aktualitetsblader, ungdomsblader, spesialblader for kvinner og menn, serieblader og spesialblader innen populærvitenskap, hobby, hjem og fritid. Bransjeforeningen opplyser at deres medlemsforlag dekker om lag 90 prosent av alle utgivelser i Norge innen disse kategoriene. De resterende 10 prosent består av blader som utgis av forlag som ikke er medlemmer og av utenlandske blader.

På bakgrunn av dette velger utvalget å holde seg til opplagstall mv. til de blader som er med i bransjeforeningen, med et par tillegg av publikasjoner som utgis av forlag som står utenfor Norsk Ukepresse. Ikke alle publikasjoner kommer ut ukentlig, slik at begrepet ukepresse kan være noe misvisende. Tegneseriemagasiner er ikke tatt med i denne oversikten.

Tabell 4-9 Publikasjoner innen ukepressen med over 50.000 i opplag pr. nummer 1. halvår 1994.

PublikasjonOpplag pr. nummer (1000)ForlagEiergruppe
Se og Hør367Se og Hør ForlagetAller
Hjemmet265Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Norsk Ukeblad238Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Det Beste2051Det BesteReaders Digest
Familien175Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Allers138Allers Familie-JournalAller
Vi Menn121Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Fotball98Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Henne93Allers Familie-JournalAller
KK88Allers Familie-JournalAller
Illustrert Vitenskap85Bonniers Spesialblader og BøkerBonnier
Villmarksliv82Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Det Nye70Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Bonytt/Hjem & Fritid65Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
ca. 60BladkompanietHuitfelt-familien
Foreldre & Barn58Hjemmet Mortensen ForlagEgmont og Orkla
Bil53Fagbladforlaget-
Programbladet51ProgrambladetVårt Land 90,1 %, NRK 9,9 %

1 1993

Kilde: Ukepressens Informasjonkontor, forlagene og Høyer (1994).

Totalt utgjør de publikasjonene som har over 50.000 i gjennomsnittlig opplag pr. nummer, til sammen 2.312.000 eksemplarer. Det totale ukepressemarkedet anslås til å være nærmere 2,7 mill eksemplarer. Ut fra dette utgjør de 18 største magasinene om lag 86 prosent av markedet (tabell 4-9). En slik beregning gir ikke et fullstendig bilde av ukepressen, fordi det er flere kategorier ukeblader som ikke nødvendigvis konkurrerer med hverandre. En sammenstilling av eierforholdene ut fra disse tallene vil allikevel gi en beskrivelse av eierkonsentrasjonen innen ukepressen.

Tabell 4-10 De største eiergruppenes andeler av ukepressen. Prosent. Etter opplag 1. halvår 1994.

EiergrupperingAndel av opplag
Egmont og Orkla147
Aller30
Bonnier8
Det Beste8
Sum de fire største eiergrupperingene93
Ukepressemarkedet (2,7 mill eksemplarer)100

1 Egmont og Orkla eier halvparten hver av Hjemmet Mortensen Forlag AS.

Kilde: Norsk Ukepresse.

Ut fra tabell 4-10 kan man se at Egmont- og Orkla, som eier Hjemmet Mortensen Forlag, er den klart største eiergruppering med nærmere halvparten av opplaget i ukepressen. De fire største eiergrupperingene står for 93 prosent av opplaget.

Den største endringen på eiersiden i ukepresseforlagene i løpet av de siste ti år er sammenslåingen av forlagene Hjemmet og Mortensen. Ellers har avisen Vårt Land overtatt aksjemajoriteten i Programbladet fra NRK.

Oppsummert kan man si at fra 1980 til i dag har det vært store endringer når det gjelder eierforhold og utvikling innen ukepressen. Det har vært en kraftig eierkonsentrasjon. Som det går fram av tabell 4-9 har store skandinaviske eiergrupper overtatt stadig flere publikasjoner. Tabell 4-10 viser at Egmont og Orkla har om lag 50 prosent av opplaget.

Tilbudets karakter har også endret seg. Tradisjonelle familieblader taper terreng for nisjeblader innen smale områder som for eksempel ulike hobbyblader. Den eneste nyskapningen med suksess innen ukeblad med allment tilbud er Se og Hør som i dag har det største opplaget. Familien har også hatt en viss økning i opplag.

Det kan virke som om den funksjonen som ukebladene tradisjonelt hadde, delvis er overtatt av tilbud fra fjernsyn og aviser, mens særinteressene dekkes av nye typer tidsskrifter. I tillegg til de norske nisjebladene er det en internasjonal flora av slike i det norske markedet. Nærmere 800 titler er i salg hos Narvesen, med økende omsetning.

Distribusjon

Det er to sentrale distributører av ukepresse: Bladcentralen og Narvesen-Distribusjon.

Bladcentralen er eid av 7 forlag med eierandeler fra 8 til 30 prosent, med Hjemmet Mortensen Forlag som den største aksjonæren. Fordelt på eiergrupper har Aller-gruppen kontroll over 35 prosent av aksjene, Bonnier eier gjennom Semic 8 prosent og Egmont eier 49 prosent hvorav en stor del eies sammen med Orkla gjennom Hjemmet Mortensen Forlag.

Bladcentralen distribuerer kun de publikasjoner som utgis av de forlagene som eier Bladcentralen. Selskapet er dermed den klart største distributøren av ukeblader. Foruten ukeblader distribuerer Bladcentralen også bøker film, musikk mv. Bladcentralen leverer til om lag 10.000 forhandlere.

Narvesen-Distribusjon er den andre distributøren og har sin aktivitet konsentrert om distribusjon av aviser og publikasjoner som utgis av forlag som ikke er medlemmer i Norsk Ukepresse, samt utenlandske publikasjoner. Narvesen har et utvalg på 780 bladtitler som kan distribueres til 4.600 forhandlere. Narvesen er eid av Institusjonen Fritt Ord (59 prosent) og Norges Statsbaner (41 prosent).

Ukepressen har en omtrent identisk redaktørplakat som den dagspressen har, og de fleste ukeblad-redaktører er medlemmer i Norsk Redaktørforening.

4.4 Annen presse

Trykte medier, foruten aviser og ukepresse, kan deles inn i to hovedgrupper: Periodika og bøker. Tidsskrifter utgjør mesteparten av antall periodika. Nasjonalbibliotekets oversikt viser at det i 1993 ble utgitt 8.976 tidsskrifter i Norge.

4.4.1 Fagpresse

En sentral interesseorganisasjon for fagpressen er Den Norske Fagpresses Forening (DNFF). Foreningen hadde pr. januar 1994 210 medlemmer, og dens medlemsblader hadde på det tidspunktet et opplag på 4,13 mill eksemplarer. Annonseomsetningen var i 1992 på 321 mill kroner.

DNFF har et Fagpressens Faglig-etiske utvalg, en Fagpressens Redaktørplakat, Fagpressens Tekstreklameregler og Fagpressens Reklamasjonsnemnd.

DNFF utgir Fagpressekatalogen med informasjon om sine medlemsblad og deres utgivere. Katalogen for 1994 inneholder 212 titler på medlemsblad. I tillegg til dette blir det i katalogen oppgitt titler på 537 blader som ikke er medlemmer i DNFF.

Noen fagtidsskrifter må til en viss grad sies å konkurrere på samme markedet som tidsskrifter som er plassert i kategorien ukepresse. Dette er for eksempel tidsskrifter som Jakt & Fiske (Norges Jeger og Fiskerforbund) og Motor (Norges Automobilforbund). Disse er ikke tatt med under ukepresse.

Eierskapet i fagpressen har en meget stor spredning. Hovedsakelig er det ulike interessegrupperinger som er utgivere av fagpressebladene. Bladets eier og utgivers formål med utgivelsen går som oftest klart fram av bladet.

På bakgrunn av dette har utvalget ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på en vurdering av eierforholdene i fagpressen.

4.4.2 Andre publikasjoner

Det utgis en del publikasjoner av ulik art som ikke naturlig hører inn under kategoriene avis, ukepresse eller fagpresse. Dette kan for eksempel være spesielle kulturelle eller politiske tidsskrifter osv. Tegneserier er også en gruppe som faller utenfor disse kategoriene.

En del bøker (pocketbøker mv.) faller mellom kategoriene ukepresse og tradisjonelle bøker.

Utvalget har ikke sett nærmere på eksemplene som er gitt her. I den grad de største eieraktørene har eierinteresser i slike medier, går det fram av eierbeskrivelsene i kapittel 5 og vedlegg 8.

4.5 Bokbransjen

Nasjonalbibliotekets register viser at i 1993 ble det utgitt over 17.000 bøker i Norge. Dette omfatter imidlertid mer enn det som tradisjonelt blir oppfattet som bøker; trykte skrifter over 48 sider som årsrapporter, forskningsrapporter osv., samt lydbøker og noen dataprogram. Universitetsbiblioteket fører en oversikt over de mer tradisjonelle bøkene. I 1993 registrerte de 4.362 bøker. Antall utgivelser de seinere årene har variert fra 2.384 utgivelser i 1984 til 5.481 i 1987. Det finnes ingen sentral registrering av totalt boksalg, men Trond Andreassen anslo i sin bok fra 1992, Bok-Norge, at det i 1991 ble solgt 37 millioner bøker i Norge.

4.5.1 Særtrekk ved bransjen

Det kan være vanskelig å se på bokforlagsbransjen som bare et enkelt massemedium. Bøker blir utgitt innen ulike sjangrer som vanskelig kan sammenlignes, for eksempel skolebøker og underholdningsromaner. Mange av bøkene kommer i svært små opplag og blir utgitt for en avgrenset lesergruppe. Ulike former for integrasjon, både horisontalt og vertikalt, gjør det vanskelig å avgrense forlagene innen bokbransjen. Forlag er også aktive både gjennom distribusjon, bokklubber og direkte eierskap i bokhandel.

Forlagene produserer en rekke ulike bøker som bidrar til et mangfoldig boktilbud. Dette er synlig om en ser på bransjen totalt, men tradisjonelt gir også de enkelte forlag ut bøker over et stort spekter og utgivelsene representerer ofte ulike syn i samfunnsdebatten. Leserne er ofte ikke oppmerksomme på hvilke forlag som er utgivere av enkeltbøker.

Å gi ut en enkelt bok på egenhånd og å få den distribuert er forholdsvis enkelt i dag, men å etablere et større forlag med et allsidig boktilbud er vanskelig.

Bokforlagene har et godt utbygd og innarbeidet avtaleverk med opphavsrettshavere og distributører. Detaljhandelen er i mer intimt samarbeid med forlagene i bokbransjen enn tilsvarende i andre mediebransjer. Distribusjonen mellom produsent og detaljist i bokbransjen er sterkt konsentrert, med få aktører.

Bokbransjen har fått unntak fra konkurranselovgivningen for at bøkene skal ha en fast pris over hele landet. Ved dette har bokhandelen tatt på seg en plikt til å skaffe kundene bøker som er i salg. Dessuten har de største bokhandlerne tatt på seg lagerplikt av bøkene i utgivelsesåret og de følgende to år.

Det offentlige er storforbrukere av bøker i de fleste sjangrer gjennom undervisningssystemet og bibliotekene.

4.5.2 Forlag

Det er ingen tilgjengelig statistikk som viser hvor mange forlag som finnes i Norge i dag. Det er heller ikke en offisiell definisjon av hva som skal til for at en bokutgiver skal kunne kalle seg en forlegger. De to store distribusjonssentralene hadde i 1994 295 forlag som kunder. I tillegg finnes en rekke små forlag og 3-5 mellomstore forlag som står for distribusjonen i egen regi. Totalt er 570 forlag med i Forlagssentralens bokdatabase. Trond Andreassen (1992) anslår at det er om lag 300 forlag i Norge. Imidlertid har de fleste av disse forlegging av bøker som en biaktivitet. En sentral organisasjon i forlagsbransjen er Den norske Forleggerforening (DNF) som pr. 31.12 1993 hadde 52 firmamedlemmer.

Forlagsstrukturen kan beskrives på flere måter, men det er vanskelig å sammenligne data da det er ulike grader av vertikal integrasjon i tallgrunnlaget fra de ulike aktørene. Tilgjengelig statistikk for bok- og forlagsbransjen er for mangelfull til å gi et fullstendig bilde av strukturen. Virksomheten kan måles i antall utgitte titler, antall solgte eksemplarer eller omsetningsverdi. Den mest aktuelle statistikk å bruke i denne sammenhengen er DNFs bransjestatistikk, på tross av de mangler som er påpekt. Bransjestatistikken har en inndeling i følgende kategorier: Medlemsforlag, andre forlag, bokklubber og bokimportører. Denne statistikken gir en oversikt over omsetningsverdier. Enkeltutgivelser og mindre lokale utgivelser er ikke med i statistikken.

Tabell 4-11 Bokomsetning etter brutto utsalgs­verdi. 1993.

KategoriOmsetning (mill kroner)Prosent
Medlemsforlag, DNF2.12861,3
Andre forlag45813,2
Bokklubber63218,2
Bokimportører2547,3
Totalt3.472100

Kilde: Den norske forleggerforening.

Målt i faste kroner økte bokomsetningen med 14,4 prosent fra 1983 til 1993.

Tabell 4-11 viser at forlagene i DNF står for over 60 prosent av omsetningsverdien av bøkene. Andelen var omtrent tilsvarende i 1983. På slutten av 80-tallet sank andelen noe, mens den har steget igjen på 90-tallet. De bokklubbene som omfattes av bransjestatistikken, eies av medlemsforlag i DNF.

Kategorien andre forlags andel har gått noe ned på 90-tallet i forhold til siste halvdel av 80-tallet, fra 17 til 13 prosent. Bokklubbenes andel var nede på 15 prosent i 1989-90. I 1993 var den igjen på om lag 18 prosent, som var det samme som i 1984. Bokimportørenes andel har i hele perioden ligget stabilt på 6-7 prosent.

Tabell 4-12 De største forlagene målt etter driftsinntekter. 1993.

ForlagDriftsinntekter (mill kroner)Titler1Eiergrupper pr. 31.12.93
Aschehoug, morselskap33131562 aksjonærer, Nygaard-familien
Gyldendal, morselskap311497Erik Must 19,8 %, resten under 10 %
J. W. Cappelen Forlag, mors.299411Bonnier 94 %
Universitetsforlaget279386Studentsamskipn.Tr.heim 33,5 %, Aschehoug 25 %, Gyldendal 25 %
Hjemmets Bokforlag15922Egmont 100 %
Kunnskapsforlaget13815Aschehoug 50 %, Gyldendal 50 %
Bladkompaniet103122Huitfelt-familien
Det Norske Samlaget61154Stiftelse
Litor58-Egmont
Fredhøis Forlag50-Egmont 100 %
TANO4952Aschehoug 100 %
Grøndahl & Dreyers Forlag4752Bonnier v/Cappelen 90,1 %
N.W. Damm & Sønn39105Egmont 100 %
NKS-forlaget3344Ernst G. Mortensens Stiftelse
Tiden33107Gyldendal 91 %
Kommuneforlaget32-Komm. S.forb., Universitetsforl. 34,3 %
Ad Notam Gyldendal3179Gyldendal 100 %
Chr. Schibsteds Forlag3040Schibsted 100 %
Lunde Forlag og Bokhandel28--
Bedriftsøkonomens Forlag2238Bonnier v/Cappelen 99,9 %
Aventura1649Bonnier v/Cappelen 100 %
NKI-forlaget1641Norsk Kunnskapsinstitutt
Bonnier Carlsen14100Bonnier
Arnkrone Nordiske Bokverk13-Arnkrone
Yrkesopplæring1028Aschehoug 50 %, Gyldendal 50 %
Pax Forlag947Oktopax 29 %, privatpersoner
Luther Forlag840-
Oktober5-Aschehoug 91 %
Lydbokforlaget4-Aschehoug 34 %
Solum541-
Pensumtjeneste, stiftet 22.01.93.2-Universitetsforlaget 26,7 %, Aschehoug 26,7 %, Gyldendal 26,7 %
Scanbok ANS--Egmont

1 Antall utgivelser med nytt ISBN.

Merknad: Strek (-) betyr at data mangler.

Kilde: Bok og samfunn nr. 10/94, Regnskapsspedisjon, samt årsberetninger og opplysninger fra Den norske Forleggerforening om antall titler.

Tabell 4-12 gir en oversikt over de største forlagene i Norge målt etter driftsinntekter. Driftsinntektene kan omfatte annet enn ordinære bokutgivelser slik at oversikten kan være noe misvisende, men vil allikevel gi et bilde av hvilke forlag som er de mest dominerende i markedet. Aschehoug, Gyldendal, Cappelen og Universitetsforlaget er de fire klart største forlagene.

4.5.3 Endringer i eierforhold

I de siste årene har det skjedd en rekke endringer i eierforholdene hos forlagene. Denne utviklingen kan i hovedsak tilskrives behovet for ny kapital til forlagsbransjen. Det er ingen tilgjengelige analyser over årsakene til at bransjen, som gjennom en rekke år hadde hatt voksende omsetning, hadde et voksende kapitalbehov. En faktisk situasjon er at titteltallet gjennom de siste tjue årene har hatt en sterk vekst samtidig som gjennomsnittsopplagene har falt noe. Dette har påvirket lønnsomheten i negativ retning. Nedenfor følger en oversikt over de fleste av disse endringene, samt andre endringer i forlagsbransjen.

1983 –

Gyldendal blir børsnotert.

1984 –

Gutenberghus kjøper N.W. Damm & Søn.

1987 –

Bonnier kjøper J.W. Cappelen.

1988 –

Cappelen/Bonnier kjøper Aventura.

1990 –

Bonnier kjøper Grøndahl & Søn.

1990 –

Gutenberghus kjøper Teknologisk Forlag (underlegges N.W. Damm & Søn).

1990 –

Gyldendal kjøper Tiden.

1991 –

Grøndahl/Bonnier kjøper Dreyer.

1991 –

Fusjon mellom Grøndahl & Søn og Dreyers Forlag.

1991 –

Universitetsforlaget kjøper Almqvist & Wiksell International (svensk tidsskriftsforlag)

1992 –

Aschehoug kjøper Oktober.

1992 –

Egmont (Gutenberghus) kjøper Fredhøis Forlag.

1992 –

Gyldendal kjøper Ad Notam forlag.

1992 –

Aschehoug kjøper Undervisningsforlaget.

1992 –

Universitetsforlaget kjøper seg inn i Kommuneforlaget

1993 –

Universitetsforlaget kjøper seg inn i danske Akademisk Forlag

1993 –

Universitetsforlaget kjøper seg inn i Folkeuniversitetets Forlag

1993 –

Cappelen etablerer et nytt forlag.

1993 –

Karnov kjøper Juridisk Forlag.

1994 –

Aschehoug og Gyldendal kjøper 60 prosent av Lydbokforlaget.

Bonniers oppkjøp av J.W. Cappelens Forlag var opptakten til de store endringer i eierskapsstrukturen. Konsekvensene av Bonniers satsing i Norge og de andre oppkjøpene i kjølvannet av dette er ikke analysert. Det er likevel grunnlag for å slå fast at bransjen nå er langt sterkere markedsorientert – slik som utviklingen har vært i mediesektoren og næringslivet for øvrig.

Et resultat av oppkjøp og fusjoner var at av de 15 største forlagene i 1993, var 12 med i de 3 største eiergrupperingene.

Det er tre eiergrupperinger som skiller seg ut i den norske forlagssektoren i kraft av sin økonomiske størrelse.

For det første er det en norsk gruppering med Aschehoug og Gyldendal. Dette er to selvstendige konsernselskaper, men de er begge medeiere i flere betydelige forlag og bransjerettede virksomheter.

For det andre er det en svensk eiergruppering med Bonnier/Cappelen, hvor Bonniers Forlag AB eier 94 prosent av aksjene i Cappelen. Cappelen ble kjøpt opp i 1987.

For det tredje er det en dansk eiergruppering, hvor Egmont Holding A/S eier Hjemmet-gruppen, Damm, Fredhöis og Litor.

Etter alle oppkjøpene de siste årene er det i dag svært få uavhengige kulturforlag i Norge.

I tabell 13 gis en oversikt med anslag på hvor store andeler de største eiergrupperingene har av bokmarkedet.

Tabell 4-13 Andeler av bokomsetningen målt i kroner, fordelt på eiergrupper. 1981-1993. Prosent.

ÅrAschehoug og GyldendalCappelen-gruppen (Bonnier fra 1987)Hjemmet-gruppen (Egmont)Eiergrup­pene til sammen
19813915559
19884913870
199355181184

Merknad: I beregningene for 1981 og 1988 er Aschehoug og Gyldendal gruppert sammen, derfor er dette også gjort for 1993. I beregningene er bokklubbens omsetning inkludert. Det er ikke korrigert for leveranser fra forlag til bokklubb på grunn av manglende tilgang på data. Forleggerforeningens bransjestatistikk tar heller ikke hensyn til dette. Lydbøker er holdt utenfor beregningene. Det er tatt hensyn til Universitetsforlagets omsetning av tidsskrifter.

Kilde: 1981 og 1988 – Vidar Ringstad (1990). 1993 – egne beregninger.

Beregninger av hvor store andeler eiergrupperingene har i bokmarkedet er vanskelig fordi tilgjengelig statistikk ikke er lagt til rette for slike beregninger. For det første kan det være problemer med å skille inntekter fra bokutgivelse fra andre inntekter i det enkelte forlag. For det andre er det problemer med å definere forlagsmarkedet. Her vil det være grenseganger mellom ulike typer bøker som for eksempel skjønnlitteratur, lærebøker, verk og lettere underholdningsbøker, og mellom nasjonal utgivelse og import av bøker.

Tabell 4-13 viser at eierkonsentrasjonen i forlagsbransjen har økt kraftig fra 1981 til 1993. Gyldendal har 30 prosent av markedet og Aschehoug har 25 prosent. Til sammen har disse to forlagene 55 prosent i 1993. De fire største eiergruppene har til sammen 84 prosent av markedet i 1993 mot 59 prosent i 1981.

Bonnier er den dominerende aktør i det svenske bokmarkedet. Innen kategorien allmenn litteratur har Bonnier om lag en tredel av salget i Sverige. De har i tillegg syv av de ti største bokklubbene (SOU 1994:145).

International Masters Publishers AS (IMP) er et konsern som ekspanderer innen forlagsbransjen. Konsernet er eid av den svenske familien Tönnesson. Morselskapet har sete i Danmark med forgreninger til flere land. Skandinavisk Presse A/S i Norge er knyttet til IMP.

4.5.4 Distribusjon og omsetning

Forlagene selger sine bøker direkte til bokhandlerne. Det vil si at det ikke eksisterer noe eget grossistledd mellom forlag og salgsledd. Imidlertid er det etablert egne distribusjonssentraler som sørger for en samordnet utsendelse av varer til forhandlerne. Det eksisterer to slike større distribusjonssentraler: Forlagsentralen ANS og Sentraldistribusjon ANS.

Forlagsentralen ANS er eid av Aschehoug og Gyldendal i fellesskap. Sentralen utfører hovedlagring, distribusjon, sampakking, databehandling og inkasso for et stort antall forlag. I tillegg utfører den databehandling for De norske Bokklubbene A/S. Driftsinntektene utgjorde 142 mill kroner i 1993 og den hadde 155 ansatte. Forlagsentralen distribuerer bøker for 265 forlag. Eierforlagene, og forlag hvor disse har en eierandel på mer enn 50 prosent, står for 75 prosent av omsetningen. Forlagsentralen er også eier av bokdatabasen, BD-systemet, som inneholder et register på nær 80.000 titler fra 570 forlag.

Sentraldistribusjon ANS er eid 99 prosent av Cappelen. Denne sentralen hadde en omsetning på 26 mill kroner i 1993. Sentraldistribusjon distribuerer bøker for 30 forlag. Cappelens Forlag og andre forlag Cappelen har en eierandel på mer enn 50 prosent i, står for 80 prosent av omsetningen.

Fra distribusjonssentralene går bøkene i hovedsak til følgende salgskanaler:

  • Bokhandel (medlemmer i Bokhandlerforeningen)

  • Narvesen A/S og øvrige detaljister

  • Bokklubber og annet postordresalg

  • Forlagenes direktesalg gjennom egne selgere

  • Norske forlags eksportsalg til utenlandske forhandlere

  • Salg til Norsk Kulturråd

  • Biblioteksentralen A/L

Tabell 4-14 Omsetningen til Forleggerforeningens medlemsforlag fordelt på salgskanaler (minus bokklubbene). 1980-93. Prosent.

ÅrBokhandlereAndre forhandlereBibliotek-sentralenKulturrådetØvrige kanaler
198065,06,33,51,224,1
198564,84,82,51,626,3
199071,63,51,82,220,9
199368,77,21,72,320,1

Kilde: DNFs bransjestatistikk.

Bokhandlerne

Bokhandlerne står for den største delen av bokomsetningen til DNFs medlemsforlag. Etter en nedgang i andelen av omsetningen sist på 70-tallet og først på 80-tallet, har bokhandlerne igjen økt sin andel til om lag 70 prosent av omsetningen. Denne utviklingen kan i stor grad tilskrives en økning i salget av skole- og lærebøker og sterk økning i utgivelser av billigbøker og barnebøker.

Den norske Bokhandlerforening har samarbeidsavtaler med de fleste bokklubbene. Bokhandlerne er bundet til bransjeavtalen med faste bokpriser, mens de stadig nye klubbene som etableres har andre innkjøpsvilkår. Dette skaper uro i samarbeidet. Det samme gjelder kravet fra Administrasjonsdepartementet om en mer effektiv skolebokdistribusjon som et vilkår for at departementet skal godkjenne en forlengelse av bransjeavtalen gjennom dispensasjonen fra konkurranselovgivningen.

Det er også tegn som tyder på at bokhandelen i større grad enn hittil blir avhengig av bokomsetningen. Konkurrerende bransjer tar en større del av de andre varene som bokhandelen tradisjonelt har forhandlet, som for eksempel papirvarer.

Innen bokhandlerbransjen er det flere kjededannelser. Den første kjeden ble etablert i 1972. Kjededannelsene i bokhandlerbransjen har hittil vært frivillige sammenslutninger mellom selvstendige bokhandlere. De største kjedene i 1993 var Libris med 45 prosent av bokhandleromsetningen og Interbok med 19 prosent. Kjeden av universitetsbokhandlere, UNIPA, hadde 6 prosent, mens øvrige bokhandlere stod for resten. I 1994 skjedde store endringer i kjedestrukturen. Blant annet gikk 9 store bokhandlere ut av Libriskjeden og etablerte fra 1. januar 1995 en ny kjede. Dette skjedde i stor grad som en konsekvens av at det ble etablert et nært samarbeid mellom Libris og papirgrossisten EMO. I avtalen er det gitt opsjon for en videreutvikling av samarbeidet med blant annet krysseierskap uten at detaljer i avtalen ennå er kjent. Utbryterne fra Libris har sammen med en annen stor bokhandel etablert kjeden Nexus, som ved oppstart har 20 prosent av bokhandleromsetningen i Norge. Også andre store bokhandlere har i 1994 gått inn eller ut av kjeder. Det har de siste ti årene også vært en utvikling mot at enkeltbokhandlere etablerer eller kjøper opp bokhandlere eller filialer. Denne endringsprosessen er neppe avsluttet.

Bokklubbene

Bokklubbene har fått en stadig viktigere rolle i norsk bokbransje, med nærmere en million medlemmer og vel 18 prosent av bokomsetningen i landet. Bokklubbene selger ulike typer bøker, men har særlig stor markedsandel for norsk skjønnlitteratur – 45 prosent.

Den første bokklubben ble stiftet i 1961. Aschehoug og Gyldendal gikk sammen om å etablere Den norske Bokklubben A/S. Denne sammenslutningen var i flere år enerådende på bokklubbmarkedet.

Først på 90-tallet gikk Cappelen ut av samarbeidet om De norske Bokklubbene og etablerte egen bokklubb. Cappelens Bokklubb ble raskt den nest største bokklubben i Norge og forlaget har nå etablert to nye klubber – en i samarbeid med morselskapet Bonnier.

En rekke bokklubber er blitt etablert og antallet bokklubber høsten 1994 kan anslås til i underkant av femti. I motsetning til i flere andre land, som har varierende lengde på karantenebestemmelser for bøker til bokklubber, er de største norske forlagene samtidig også bokklubber.

Det er uvisst hvordan forholdet mellom de ulike distribusjonskanalene i bokbransjen vil utvikle seg.

Tabell 4-15 Bokklubbstrukturen.

Hoved-grupperAntall klubber sept -94Antall medlemmerAntall utsendte bøker i 1993 (mill)
De norske Bokklubb-ene10570.0003,2
Hjemmets Bokforlag9170.0001,8
Cappelens Bokklubb3175.0000,6
Andreca. 26ukjentukjent
Totaltca. 48--

Kilde: Bokklubbene.

Bokklubbenes andeler av bokomsetningen har hatt en kraftig vekst siden starten i 1961. Størst var veksten rundt 1980, da klubbene startet å distribuere nye bøker. I tida etter er det først og fremst antall klubber som har økt slik at konkurransen mellom klubbene er blitt skjerpet.

4.6 Radio

4.6.1 Særtrekk ved bransjen

FM-frekvenser for radiosendinger er et begrenset offentlig gode som forvaltes av myndighetene. Fordelinger av frekvenser i FM-båndet til radiosendinger følger internasjonalt avtaleverk. Norge har fem nett; fire av dem riksdekkende, mens et femte er brutt ned til lokalkringkasting. NRK fikk for et par år siden rett til det tredje av de riksdekkende nettene og har nå P1, P2 og P3. Samtidig ble det gitt konsesjon til Radio Hele Norge (P4) for det fjerde riksdekkende nettet. Disse sender fra kraftige sendere som Telenor har bygd ut over hele landet. Med dagens situasjon er det ikke plass til flere riksdekkende sendinger i Norge via bakkesendere.

Nærradioene driver med lav-wattsendere (opp til 100 W vesentlig) som bare skal dekke det lokale konsesjonsområdet. Nærradioene kan eie sine egne anlegg, mens Telenor i praksis ennå har monopol på senderne for riksprogrammene.

Det er knappheten på frekvenser som rettferdiggjør dagens konsesjonsbestemmelser.

4.6.2 Allmennradio

Både NRK og P4 har status som allmennkringkastere eller allmennradioer. Det vil si de er pålagt et ansvar overfor samfunnet med hensyn til at sendingene blant annet skal ha en variert programmeny, styrke norsk språk, identitet og kultur, ha daglige nyhetssendinger, en spredning over hele landet og selskapene skal ha en redaksjonell selvstendighet.

Radio Hele Norge A/S fikk konsesjon til å drive reklamefinansiert radio 14. januar 1993 og 15. september samme år startet de ordinære sendingene. Konsesjonsperioden går ut i 2003. Ved inngangen til 1994 kunne om lag 70 prosent av de norske husstandene ta inn sendingene til P4. Denne andelen er planlagt økt til 90 prosent i 1995.

Ved konsesjonstildelingen var det et vilkår at ingen gruppering eller enkeltperson kunne inneha mer enn 20 prosent av aksjene. Den utenlandske eierandelen var begrenset til det samme. Denne øvre grensen ble hevet til 1/3 av aksjene 18. november 1993.

Figur 4.3 Eiersammensetning i Radio Hele Norge AS (P4). 01.01.1994.

Figur 4.3 Eiersammensetning i Radio Hele Norge AS (P4). 01.01.1994.

Kilde: 

Den utenlandske eierandelen utgjør 33,32 prosent av aksjekapitalen i Radio Hele Norge A/S. Kinnevik har store eierinteresser i de selskapene som utgjør den utenlandske eierandelen. Selskapet planlegger å la seg notere på Oslo Børs (Dagens Næringsliv 15.09.94).

Utenlandske radiokanaler kan også tas inn i Norge. Det er også kommet utenlandske radiokanaler som er rettet mot norske lyttere. Music Choice Europe sendes via satellitt fra USA og videreformidles via kabel i Norge.

4.6.3 Nærradioer

I 1982 startet de første forsøkene med nærradio. De første årene var det noen få som fikk konsesjon for å drive forsøk, men i 1984 ble forsøksvirksomheten sterkt utvidet. Fra 1988 ble nærradio regulert gjennom en egen lov om nærkringkasting. Denne loven er seinere avløst av lov om kringkasting.

Kulturdepartementet arbeider for tiden med nye kringkastingsforskrifter. I høringsutkastet angis fortsatt fem år som konsesjonsperiode for nærradio.

Nærradiokonsesjoner

Tabell 4-16 Antall konsesjoner for nærradio fordelt på kategorier.

Kategori198919911993
Allmenne218189200
Religiøse102107103
Politiske322924
Idrettsforeninger322
Skoler383734
Uspes. org.605145
Etnisk/språkmin.578
Sum458422416

Kilde: Statens Medieforvaltning (Nærkringkastingsnemnda 1993).

Statens Medieforvaltning oppgir at det i november 1994 er 389 aktive nærradiostasjoner.

De tildelte konsesjonene er tidsbegrenset. Det var planlagt en ny tildelingsrunde av konsesjoner i 1994 med virkning fra 1. januar i 1995. Imidlertid er dette utsatt ett år i påvente av en tilleggsmelding fra Kulturdepartementet om nærkringkasting og den påfølgende behandlingen i Stortinget.

Figur 4.4 Nærradioenes eierform. Prosent. 1994.

Figur 4.4 Nærradioenes eierform. Prosent. 1994.

Kilde: Statens medieforvaltning.

Statens medieforvaltning har fått utført en spørreundersøkelse blant nærradioene. Det vanligste er at nærradioer eies av organisasjoner (30 prosent) og aksjeselskaper (21 prosent) (se figur 4.4). Dette viser foreløpige resultater fra undersøkelsen.

Mediemeldingen deler nærradioene inn i tre hovedgrupper.

  1. Lokal allmennradio som legger vekt på formidle de ulike aktivitetene som foregår i lokalsamfunnet. Radiobingo, frivillige bidrag, reklame og støtte fra kommunene utgjør inntektsgrunnlaget for disse radioene.

  2. Kommersiell underholdningsradio hvor reklame er den viktigste inntektskilden.

  3. Organisasjonsradioer hvor formidling av organisasjonsbudskap står svært sentralt.

Nettverk

Mediemeldingen peker på at det har utviklet seg såkalte nettverkløsninger innen nærradiosektoren. En variant er at det fra et sentralt sted blir sendt program via satellitt som samtidig blir videresendt fra flere nærkringkastingsstasjoner. I nærradio har dette som oftest vært nasjonale og internasjonale nyheter. Nærradioene får denne tjenesten gratis fra sendeselskapet mot at det blir sendt riksdekkende reklame i tilknytning til sendingen. Sendeselskapet får inntektene fra reklamen. Kulturdepartementet gir uttrykk for at det ikke er ønskelig at dette skal utvikle seg utover å gjelde korte nyhetssendinger.

Høyer og Tønder (1992) gjorde en undersøkelse i 1992 blant nærradioene. Den viste at det var etablert flere former for nettverk. Det mest markerte var virksomheten til Norsk Radio Utvikling A/S (NRU), hvor Norsk Aller AS er heleier (Media­prosjektet 1994). NRU har kjøpt eierandeler i nærradioselskaper i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. NRU har et datterselskap, Radio Nettverk A/S, som produserer og distribuerer korte nyhetssendinger hver time over satellitt til de fleste steder hvor det finnes nærradio. Firmaet skal ha avtaler med om lag 160 nærradioer, som til sammen gir et landsdekkende nedslagsområde. NRU har også et annet datterselskap, Aria Media A/S, som formidler og selger radioreklame blant annet til Radio Nettverk. I følge Høyer og Tønder har Norsk Aller AS bygget opp et system som i praksis fungerer som en landsdekkende reklamekanal. I tillegg til å ha slike nyhets- og reklameavtaler, har NRU direkte eierinteresser i 6 nærradioer og franchise-avtaler med 15-20 andre.

Østgaard (1993) gjennomførte i 1991 og 1992 spørreundersøkelser blant aviser og nærradioer om deres konkurranse- og samarbeidsforhold innen annonsemarkedet, det redaksjonelle arbeidet og om avisenes eierinteresser i radio. Han fant at i 1992 var aviser deleiere i 32 radioer. Av disse 32 radioene var kun en stasjonert i en av de fire største byene. Undersøkelsen viser at de radioene som hadde en avis som deleier i større grad enn andre radioer samarbeidet med avisen redaksjonelt og på annonsesiden. De hadde også i større grad medarbeidere som jobbet både i avis og radio.

Undersøkelsen viser at 57 prosent av nærradioene hadde foreninger/organisasjoner på eiersiden. 52 prosent av radioene hadde regelmessig sendetid avsatt til foreninger/organisasjoner og deres saker. Dette tyder på at innslaget av organisasjonsradio er noe større enn det som kommer fram av oversikten til Statens medieforvaltning. I forhold til spørsmålet om eierskap kommer organisasjonsradioene i en særstilling. De kan neppe betraktes som økonomiske aktører i markedet på linje med andre mediebedrifter. Deres virksomhet vil i stor grad være ideologisk basert.

Østgaard foretok også en inndeling av radioene etter deres konkurransesituasjon. Tabellene 4-17 og 4-18 viser fordelingen av de radioene som var med i undersøkelsen. Det var radioenes egne vurderinger som lå til grunn for plassering i konkurransekategori.

Tabell 4-17 Sendetid og antall medarbeidere i nærradioene etter deres konkurransesituasjon. 1992.

KonkurransekategoriGj.snittlig ­sendetid/uke (timer)Gj.snittlig antall med­arbeidere
Størst på stedet6937
Ikke størst på stedet3024
Samarbeidende2528
Smal nærradio1214
Alene3836
Alle3628

Kilde: Østgaard (1993).

De nærradioene som karakteriserte seg som størst på stedet hadde klart mest sendetid pr. uke, mens de nærradioene som var rettet mot en smalere del av publikumsmarkedet hadde minst sendetid. De radioene som var størst eller alene på stedet hadde det høyeste antall medarbeidere.

Tabell 4-18 Omsetning etter nærradioenes konkurransesituasjon. Antall radioer 1992.

KonkurransekategoriAntall radioer i altOmset-ning under 1 mill krOmset-ning over 1 mill krUkjent
Størst på ­stedet6832324
Ikke størst på stedet7655147
Samarbeidende333021
Smal nær­radio554726
Alene6945186
Ukjent10523
Alle3112147027

Kilde: Østgaard (1993).

Denne undersøkelsen viser at av de nærradioene som er størst i sitt område, var det en klart større andel med omsetning over en mill kroner pr. år.

En stor del av nærradioene presenterer både lokale, nasjonale og internasjonale nyheter. Østgaards undersøkelse viser at av de 311 nærradioene som var med i undersøkelsen opplyste 241 at de formidlet lokale nyheter og 188 nasjonale og/eller internasjonale nyheter.

4.7 Fjernsyn

Foruten NRKs fjernsynskanal, er det kun TV2 som driver riksdekkende fjernsyn via bakkesendere. I tillegg er det noen selskaper som driver kringkasting via satellitt. Konsesjonsregisteret viser at ved utgangen av 1993 var det 103 lokalfjernsynskonsesjonærer, mens det var opprettet 32 senderanlegg. Denne etableringen har funnet sted etter 1980.

4.7.1 Særtrekk ved bransjen

Den samme frekvensknappheten som finnes for radio, eksisterer ikke for fjernsyn. Imidlertid er utbygging av store og sterke bakkestasjoner for spredning av fjernsynssignaler så kostnadskrevende at det av den grunn har vært nødvendig å begrense konsesjoner til ett riksdekkende privat fjernsynsselskap, TV2, slik at dette selskapet kan ha muligheter for å tjene inn sine investeringer ved å være alene-operatør i det riksdekkende reklamemarkedet. Siden det er gitt en privilegert stilling, har myndighetene stilt krav til TV2 om programprofilen, som skal følge allmennkringkastingsprinsippene. Denne fordelen ved å være eneste riksdekkende private fjernsynsstasjon, vil ventelig ikke kunne opprettholdes i svært mange år, på grunn av forventet teknologisk/økonomisk utvikling som vil gjøre publikum i stand til å motta et stort antall programmer på norsk direkte i sine hjem via svært små mottakerantenner eller via sitt telefonnett.

I dag finnes det også lokale fjernsynsselskaper som sender både trådløst og via kabel. Disse har tillatelse til å sende i hovedsak lokalt produserte program. Imidlertid har flere selskaper inngått avtaler med private satellittfjernsynsselskaper om å videre formidle deres sendinger via sine lokale nett. Dette blir av Kulturdepartementet ansett for å være i strid med de konsesjonsbetingelsene som TV2 er innvilget med enerett til å være eneste reklamefinansierte kanal med et jordbundet sendernett.

Satellittsendte fjernsynsprogrammer videreformidles ofte i kabel. Flere både norske og utenlandske programkanaler forventes å starte de nærmeste årene. Flere av dem vil bli nisjekanaler med programmer rettet til særinteresser (sport, musikk, m.v.) eller bestemte aldersgrupper.

Det er brukerne av kabelnettene som bestemmer hvilke programmer som skal formidles i tillegg til de man har plikt til å formidle; de norske allmennprogrammene og lokalfjernsynssendingene.

4.7.2 Allmennfjernsyn

De to riksdekkende fjernsynskanaler som sender fra bakkesendere betegnes som allmennkring­kastere, med et spesielt ansvar for sine sendinger (se radio). Den ene drives av NRK og den andre, TV2, drives av TV2 A/S.

TV2 A/S fikk i november 1991 konsesjon til å drive riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn. Samtidig ble det stilt krav om en variert programmeny, at programmene skal styrke norsk språk, identitet og kultur, det skal være daglige nyhetssendinger, en spredning over hele landet og selskapet skal ha en redaksjonell selvstendighet. Det ble også stilt krav til at minst 50 prosent av kanalens programmer skal være norskpodusert i løpet av 8-9 år. Ordinære sendinger tok til 5. september 1992. Ved inngangen til 1994 kunne 88 prosent av de norske husstandene ta inn sendingene til TV2.

Eiersammensetningen er endret en del i den perioden selskapet har vært etablert. Selskapet fikk i 1993 tillatelse til å heve grensene for både høyeste eierandel og den utenlandske eierandelen fra 1/5 til 1/3.

Tabell 4-19 Eiersammensetning i TV2 A/S. Prosent av aksjene.

Aksjonær31.12. 199231.12. 199308.07.94
Schibsted20,0032,8233,30
Egmont20,0029,0733,10
Vital Forsikring15,0015,0015,00
Selvaag Invest15,00--
Andre, alle med under 9 %30,0023,1118,601

1 Ingen av de andre aksjonærene har over 5 prosent av aksjene.

Kilde: TV2 A/S.

4.7.3 Riksdekkende satellittkanaler

En rekke fjernsynskanaler som sendes via satellitt kan tas inn i Norge. Signalene kan enten tas inn av den enkelte mottaker med parabol­antenne eller av et kabelselskap og deretter videreformidles via kabel til betalende abonnenter.

Det kan i denne sammenheng være nyttig å skille mellom fire typer satellittkanaler:

  1. Kanaler som sender fra Norge rettet mot norske seere. Slike sendinger har vært drevet av private selskap siden 1989. For tiden er det en slik kanal i drift; TV Norge. Dette selskapet, TV Norge AS, har Broadcast Norge AS som eneaksjonær. Broadcast Norge er et datterselskap av det amerikansk eide selskapet Scandinavian Broadcasting System (SBS). SBS er lokalisert i Luxembourg. Tidligere var Orkla Media inne med en eierandel på 42,7 prosent. TV Norge sender via satellitt og kabelnett.

    Pr. 1. februar 1993 var det tildelt 12 konsesjoner til satellittkringkasting, inklusive TV2 og TV Norge. Av disse er det bare de to nevnte som har fjernsynssendinger, men TV2 baserer sine sendinger på bakkesendere i kombinasjon med satellitt.

  2. Kanaler som sender fra utlandet rettet mot norske seere. For tiden er det to slike kanaler. For det første TV 3 som eies av Industriförvaltnings AB Kinnevik med 87 prosent av aksjene. TV3 sender fra England. For det andre er det Eurosport som har en nordisk/norsk versjon.

  3. Kryptede filmkanaler som krever dekoding for å kunne mottas av publikum. Dette er for eksempel betalingskanaler som FilmNet Plus, TV1000 og FilmMax.

  4. Kanaler som sender fra utlandet og som ikke er spesielt rettet mot norske seere. Det finnes et stort antall slike kanaler.

Samtlige tre satellittbaserte fjernsynskanaler som sender mot norske seere har utenlandske eiere. I økonomisk sammenheng er det de to første typene av satellittkanaler som er interessante, fordi de konkurrerer i det norske reklamemarkedet.

4.7.4 Lokalfjernsyn

I 1981 startet de første forsøkene med lokal­fjernsyn. De første årene var det bare noen få som fikk konsesjon for å drive forsøk, men i 1984 ble forsøksvirksomheten sterkt utvidet. Fra 1988 ble lokalfjernsyn permanent gjennom en egen lov om nærkringkasting.

Utkastet til nye kringkastingsforskrifter angir konsesjonsperioden til å være sju år.

Tabell 4-20 Antall konsesjoner for lokalfjernsyn fordelt på kategorier.

Kategori198919911993
Allmenne618465
Skole311
Uspes. org.141515
Religiøse252122
Sum103121103

Kilde: Statens Medieforvaltning (Nærkringkastingsnemnda 1993).

Konsesjonene i 1993 var fordelt med 38 på kabelformidling, 31 på eterformidling og 34 på kombinasjon av begge. Om lag halvparten av konsesjonærene var i regelmessig drift, og et stort antall av disse hadde mer sporadiske og begrensede sendinger. Ved utgangen av 1993 var det opprettet 32 senderanlegg.

Statens Medieforvaltning oppgir at det november 1994 var 101 lokalfjernsynsstasjoner.

Medieforvaltningen har fått utført en spørreundersøkelse blant lokalfjernsynsselskapene om blant annet deres eierform. Foreløpige resultater viser at aksjeselskapsformen er den vanligste med 42 prosent (se figur 4.5). Dette skiller lokalfjernsyn klart fra nærradioer hvor organisasjon er den vanligste eierform.

Figur 4.5 Lokalfjernsyns eierform. Prosent. 1994.

Figur 4.5 Lokalfjernsyns eierform. Prosent. 1994.

Kilde: Statens medieforvaltning.

Kulturdepartementet oppsummerer i St.melding nr. 42 (1993-94) at virksomheten er preget av liten og avgrenset aktivitet. Virksomheten har vært preget av få lokalproduserte program, omfattende bruk av tekstplakater og videreformidling av satellittsendinger.

Medieprosjektet BI (1994a) har foretatt en økonomisk analyse av lokalfjernsynsselskaper. I undersøkelsen blir det konkludert med at selskapene stort sett har meget dårlige økonomiske resultater, med lav egenkapital og mye gjeld. De større selskapene sliter også tungt.

4.8 Film, kino og videogram

I 1993 var det 400 kinoteatre i Norge, samt 263 visningssteder for Bygdekino. Samme år ble 192 filmer behandlet av filmsensuren, derav 10 produsert i Norge.

4.8.1 Særtrekk ved bransjen

Særlige trekk ved bransjen er et sterkt statlig engasjement og støtte til filmproduksjon og et kommunalt ansvar for filmframvisning. Et annet trekk er at hittil er det ingen vertikal integrasjon mellom distribusjon og framvisning av film, noe som er vanlig i mange andre land.

4.8.2 Filmproduksjon

I et lite kultursamfunn som Norge er kostnadene forbundet med produksjon av spillefilmer langt høyere enn inntjeningspotensialet. Det har derfor lenge vært en del av kulturpolitikken å bidra til å styrke norsk produksjon av filmer. I St.prp. nr. 1 (1994-95) heter det:

«Filmen er ein svært viktig kulturfaktor som gjennom den vide spreiinga kan påverke den kulturelle identiteten i eit samfunn. Departementet ser det derfor som viktig å syte for at film som speglar norske kulturytringar, norsk språk, natur, samfunn og forteljartradisjon har rimelege konkurransevilkår.

For små språkområde er offentleg finansiering ein føresetnad for ein vesentleg del av filmproduksjonen og derfor kulturpolitisk nødvendig. Tilhøve må leggjast til rette for ein brei produksjon av så vel kunstnerisk som kommersielt basert norske filmar.»

Det legges derfor til rette for en ytterligere satsing på å styrke filmproduksjonen i landet.

Det er i dag ingen store produksjonsmiljøer for spillefilm, utenom det offentlig eide Norsk Film A/S.

NRK driver en utstrakt dramaproduksjon, hvorav flere prosjekter er kombinerte kino- og fjernsynsfilmer. Ut over disse to miljøer er det en rekke små produksjonsselskaper, alle frittstående. Felles for alle er at deres økonomiske situasjon er vanskelig.

4.8.3 Kinostruktur

I 1993 var det 192 langfilmer som ble gjennomgått av Statens Filmtilsyns sensur. 10 av disse var norske. Importen og distribusjonen av disse filmene i 1993 fordelte seg på 11 byråer. I tillegg er det 2 byråer som også kan regnes som aktive.

To av byråene (Warner Bros. og United International Pictures) er underavdelinger av amerikanske selskaper som opererer på det internasjonale markedet. Warner distribuerer filmer fra produksjonsselskapet Warner Bros., men også andre filmer de kjøper distribusjonsrettighetene til. UIP distribuerer filmer fra produksjonsselskapene Universal Paramount og United Artists i tillegg til andre filmer, også norske, de gjør internasjonale eller nasjonale avtaler om.

Kommunenes Filmsentral A/S er et aksjeselskap der kommunale kinoer sitter som aksjeeiere. Selskapet er i øyeblikket fast distributør for de amerikanske selskapene Fox og Disney, med disse selskapenes faste underleverandører.

Svensk Filmindustri Norge er et datterselskap av et større svensk Bonniereid distribusjonsselskap og kinokjede. De har for tiden fast avtale som distributør av filmene til amerikanske Columbia og Tri Star, samt deres underleverandører.

Norsk Filmdistribusjon A/S eies av Schibsted A/S og har blant annet fast avtale med Norsk Film A/S om distribusjon av dette selskapets filmer.

De øvrige selskapene er privateide selskaper som distribuerer filmer de kjøper på det åpne markedet. Enkelte av disse selskapene har i perioder hatt avtaler med internasjonale distribusjonsselskaper om distribusjon av selskapenes filmer i Norge.

Tabell 4-21 Antall kinoteatre etter kinoens eierform.

ÅrKommunale kinoerIkke-kommunale kinoerKinoer i alt
1975214237451
1985260188448
1993275125400

Kilde: Kulturstatistikk 1992, Film & kino 1994.

De ikke-kommunale kinoene er blant annet militære kinoer. For øvrig er de eid av private selskaper eller av lag og foreninger, og de drives gjerne på dugnadsbasis. Svært mange av disse mottar kommunale tilskudd til driften, som kommer i tillegg til de 40 mill kroner som ble overført fra kommunene i 1993.

I tillegg til det antallet som framgår av tabell 4-21 kommer Bygdekinoen, som er en bedrift som drives av Norsk kino- og filmfond. Det er en ambulerende kinovirksomhet som i 1993 hadde 263 visningssteder. Virksomheten til Bygdekinoen foregår i 25 forskjellige ruter spredt over hele Norge. Virksomheten kostet 4,2 mill kroner i 1993.

Oversikten viser at det har vært en jevn nedgang i antall kinobedrifter totalt sett. Men antallet kommunale kinosaler er økt, mens de private har blitt redusert. I 1993 stod de kommunale kinoene for over 90 prosent av samlet kinobesøk.

I Norge, som i resten av Europa, ser det ut til at tendensen til nedgangen i kinobesøk er brutt. De to siste årene er det registrert en til dels sterk økning i besøket. Årsakene er nok flere, men økningen i antall flerkinoer (multiplexer) og et økende tilbud av utenlandske publikumssuksesser ser ut til å være de viktigste årsakene.

Kinobesøket i Norge er blant de høyeste i Europa (se tabell 4-32).

Det er også verd å merke seg at det norske kommunale kinosystemet sikrer publikum et større tilbud ikke-amerikanske filmer enn hva som er vanlig i de fleste andre europeiske land. I den vestlige verden er den private kinodrift ofte styrt av distributører som i stor grad prioriterer filmer med stort publikumspotensiale. Kvalitetsfilmer beregnet på et smalere publikum med lavere inntjenings­potensiale blir ofte nedprioritert. I det norske kommunale kinokonsesjonssystem har de smalere filmene fått en bedre eksponering enn i de fleste øvrige land.

Foreløpig er det ingen krysseierskap innen kjeden filmbyrå – distribusjon – reklamebyrå på kinosiden så langt det er kjent. Det er så langt heller ingen kobling mellom kinodrift og filmdistribusjon, med unntak av Kommunenes Filmcentral. Slike krysseierskap er vanlig i mange andre land. Imidlertid er det vist en viss interesse for dette også i Norge. I Tromsø har det vært på tale at filmbyrået SF Norge kan få konsesjon av kommunen til kinodrift.

Det er tre selskaper med stor aktivitet i forhold til kinoreklame. Sverdrup Dahl A/S, et familieeid selskap, blir nedlagt fra 1. januar 1995, med mulighet for en fortsettelse gjennom Nye Sverdrup Dahl A/S. Det nye selskapet vil ha tidligere medarbeidere som eiere. Oslo Kino­reklame eies for en stor del av Kinnevik-gruppen. Capa A/S er et kinoeid selskap med om lag 10 kinoer som aksjeeiere, og utgjør en kobling mellom kinodrift og reklamevirksomhet.

4.8.4 Videostruktur

Et utviklingstrekk innen videobransjen er fallende omfang av utleie, mens salget av videogram er økende.

Videobransjen kan deles i to ledd. Det ene leddet er importørene, som også er de som hovedsakelig står for distribusjonen. Det andre leddet er forhandlerne.

Alle de store importørene av videofilm til Norge er eid av internasjonale selskaper.

7 selskaper står for om lag 90 prosent av all leievideoimport:

  • Warner Home Video inc, som eies i sin helhet av amerikanske Warner Bros.

  • Egmont Film as, som eies av danske Gutenberghus/Egmont.

  • CIC Video Norway ANS, som eies i det vesentligste av CIC International, som igjen eies av det amerikanske filmselskapet Universal.

  • SF Norge as, som eies av Svensk Filmindustri/Bonnier.

  • Filmco Norway as, som eies av danske Scanbooks as.

  • CCV Video as, som eies av Roadbrocker Norway as, som igjen er en del av det multinasjonale Roadbrocker.

  • Buena Vista Home Video as, som eies av Walt Disney-konsernet.

Når det gjelder kjøpefilm-markedet er det langt flere aktører, men de selskapene som er nevnt ovenfor står for mesteparten av dette markedet også.

I 1993 var det registrert om lag 3.000 utsalgssteder for video i en eller annen sammenheng. Om lag 600 forretninger hadde videohandel som hovednæring – faghandel. Blant disse er det en utvikling i retning av kjededannelser. De største kjedene er Videofilmgruppen med om lag 100 utsalgssteder, Narvesen med om lag 75 steder, Norsk Hydro med om lag 100 bensinstasjoner og Video Station as (rack punkter med om lag 150 utleiepunkter). I tillegg kommer Film og Videospesialisten med om lag 150 faghandlere som ikke gjør felles innkjøp, men samarbeider om markedsaktiviteter.

Granlund AS, som inkluderer Video Nova as og Megastore as, eier selskapet Star Media som importerer egen film til egne forretninger – 11 i alt.

Reklame på videokassetter har vært prøvd av enkelte distributører, men dette møtte en del motbør i bransjen slik at det ser ut til ikke å ha blitt noen suksess.

4.9 Nye elektroniske medier

Dagens massemedier er relativt lett definerbare, men utvalget erkjenner at det er vanskelig å forutse omfanget av de forandringer innen medieutviklingen som man nå kan se konturene av. Den akselererende teknologiske utviklingen innen informasjonsteknologi og telekommunikasjon gjør at morgendagens medie­bilde vil kunne ha en annen struktur enn den man i dag kjenner. Det er vanskelig å forutse hvor hurtig utviklingen vil gå, men det er nærliggende å tro at utviklingen i alle fall ikke vil gå langsommere enn den har gjort til nå. Man skal ikke gå mange år tilbake for å finne at LP-platen var musikkmediet, at PCen var forbeholdt de få, at videospilleren var ukjent, at Norge hadde en fjernsynskanal, at nærradioer ikke fantes osv.

Til nå har man kunnet definere massemedier blant annet ut fra et kriterium om at mediet skal ha en ansvarlig redaktør. Utviklingen i databaseteknologien og i telekommunikasjonsteknologien vil gjøre det vanskeligere i framtiden å håndheve redaktørinstituttet. Utvalget har ikke villet bevege seg inn på å vurdere disse områdene, men vil oppfordre til at man følger utviklingen nøye, og ikke minst ser på hvordan man internasjonalt kan arbeide for å sikre redaktørinstituttet så vel som opphavsrettsspørsmål i en verden som blir grenseløs.

Man kan allerede nå se at den teknologiske utviklingen har skapt en rekke nye muligheter innen produksjon, distribusjon og bruk av dagens massemedier.

En rekke utviklingsmuligheter ligger i produksjonen av de massemedier som publikum tilbys i dag. Avisproduksjonen har gjennomgått en stor endring fram til i dag, hvor de fleste aviser har tatt i bruk avansert datateknologi i for eksempel det redaksjonelle og grafiske arbeidet, ved overføring av tekst og foto fra et sted til et annet osv. Et nytt frekvenssystem (DAB; Digital Audio Broadcasting) vil for eksempel mangedoble mulighetene for kringkasting av radio. Flere elektroniske muligheter fins, blant annet satellitt og fiberoptiske kabler.

En annen type muligheter ligger i at massemedie produktet får en ny karakter. Dette kan for eksempel være at bøker kan presenteres på en CD-Rom plate, eller at en avis kan leses i elektroniske utgaver.

Nye medier blir skapt ved utvikling av elektronikken. I dag kan det være vanskelig å avgjøre om de er massemedier slik man tradisjonelt forstår det og slik utvalget har definert det. Et eksempel på dette kan være Internet, hvor om lag 10.000 datanettverk er koblet sammen slik at de kan kommunisere med hverandre og har tilgang til en rekke databaser. Det betyr også at en bruker kan spre informasjon eller en ytring til et stort publikum samtidig. Det er i dag anslått å være 30 millioner brukere av Internet, og antallet øker kraftig. Tilknytningen til Internet øker kraftig også i Norge, og man ser vanskelighetene med å styre et slikt system hvor det ikke finnes noe redaktøransvar eller mulighet for beskyttelse av opphavsrett.

Nye medier og ny teknologi kan gi rom for at nye aktører kommer inn på massemedias arena. Televerkenes eksperimenter med video-på-forespørsel – bestilling av videosendinger over telenettet – er eksempler på at distributører trer inn som medieaktører.

Utvalget har ikke tatt sikte på å gi en dekkende beskrivelse av morgendagens mediebilde i lys av den teknologiske utviklingen. Til det skjer utviklingen alt for fort. Det utvalget kan konstatere er at utviklingen til nå har vært styrt av multinasjonale teknikkselskaper, som i økende grad etablerer allianser med programleverandører (film- og fjernsynsselskaper) for å kunne gi publikum attraktive tilbud. Det gjenstår å se markedenes reaksjon og virkningen den nye mediasituasjonen vil få for dagens tradisjonelle medier.

4.10 Internasjonale utviklingstrekk

De ulike former for mediekonsentrasjon (spesielt eierskapskonsentrasjon og kanalkonsentrasjon) har lenge vært et omdiskutert politisk tema i de største europeiske landene, i Europaparlamentet og i Europarådet. Interessen er særlig fokusert på den konsekvensen som konsentrasjon kan ha for pluralisme i mediene og farene for misbruk av dominerende stilling.

Det er særlig fremveksten av de store, flernasjonale medieaktører og deres komplekse operasjoner som har utløst den politiske oppmerksomhet. Anslag viser at de tre største fjernsynsoperatørene har over 80 prosent seeroppslutning i de fleste EU-landene. På radioområdet har de største radiostasjonene over 70 prosent lytteroppslutning i 7 av 12 medlemsland. Konsentrasjonsgraden er imidlertid mye lavere innen pressen. Ser man på kringkasting og presse under ett er mediekonsentrasjonen i EU høy, dersom statlig eierskap inkluderes. Tabell 4-22 viser prosentvis andel av mediekonsum basert på medlemslandenes to største medieeiere. Tabellen leses slik; Eksempelvis kontrollerer de to største aktørene i avisbransjen 76 prosent av aviskonsumet i Irland mot bare 24 prosent i Spania.

Tabell 4-22 De to største medieeiernes andeler i prosent av mediekonsumet innen fjernsyn, radio og dagspresse. Gjelder de to største eierne i hver mediegruppe.

LandBefolk­ning (mill)Fjern­syn, %Radio, %Dags-aviser, %
Belgia – fransk3,4598038
Belgia – flamsk6,1868646
Danmark4,2958846
Frankrike56,3734333
Hellas9,9772160
Irland3,5737776
Italia57,4865448
Nederland14,9865135
Portugal10,01005751
Tyskland, Länder61,4629333
Spania37,7875824
Storbritannia55,6899658
Gjennomsnitt816746

Kilde: EU kommisjonen (1992).

Tabell 4-22 viser at de to største dominerende aktørene innen hver mediegruppe i hvert medlemsland kontrollerer i gjennomsnitt for EU 81 prosent av fjernsynskonsumet, 67 prosent av radiokonsumet og 46 prosent av dagsaviskonsumet. Det må bemerkes at i denne sammenhengen er statlig eide aktører inkludert på samme måte som private.

Det er karakteristisk at de private mediekonserner etablerer eierskapsforhold over fjernsyn, radio og aviser gjennom et nett av direkte og indirekte aksjeposter. Endringer skjer raskt. Dette gjør det vanskelig å kartlegge eksakt deres økonomiske virksomheter og de reelle makt- og innflytelsesforhold.

Sentrale multinasjonale medieimperier som vokser sterkt i Europa er:

  • Silvio Berlusconi, som blant annet gjennom selskapet Fininvest har særlig store interesser i Sør-Europa, spesielt i TV og trykte medier.

  • Bertelsmann, som med utgangspunkt i trykte medier i Tyskland har skaffet seg interesser også i elektroniske medier i de fleste europeiske land.

  • Havas er Europas tredje største mediekonsern. Det kontrollerer blant annet Canal Plus som sender både i Frankrike, Belgia og Spania.

  • Reed Elsevier, Europas femte største mediekonsern.

  • Pearson Group, som er et britisk selskap og eier blant annet Financial Times og Economist.

  • VNU, en av de mediekonserner som vokser mest i Europa med blant annet stor øst-europisk satsing.

  • Axel Springer Verlag, som er et tysk selskap som blant annet eier avisen Bild Zeitung (Tysklands største avis).

  • Time Warner, som i omsetning er verdens største aktør i mediebransjen.

  • Matra-Hachette, som er et fransk multimedieselskap, har som Bertelsmann størstedelen av sine investeringer i trykte medier.

  • Leo Kirch, som har store interesser i tyskspråklig kommersielt fjernsyn og filmproduksjon

  • Rupert Murdoch (med bl. a. News Corporation), som har interesser innenfor alle medier – aviser, magasiner bøker, fjernsyn, film – og er tungt inne i en rekke europeiske land, både i vest og øst, men sterkest i England. På verdensbasis antas at selskapet omsetter for 80 milliarder kroner.

I tillegg til disse kommer japanske og andre amerikanske mediekonserns interesser og investeringer i Europa. Det må legges til at mange av de nevnte aktørene samarbeider med hverandre på ulike måter og om forskjellige virksomheter.

Det er også verdt å merke seg at mange av disse store medieaktørene nå inngår bindende allianser med store internasjonale telekommunikasjonsselskaper, for derved gjennom vertikal integrasjon å kunne sikre seg styring over flere ledd i verdiskapningskjeden. De kan dermed oppnå tettere samarbeid og kontroll av så vel innhold som distribusjon. Det er i enkelte tilfeller vanskelig å se om det er medieselskapene som vil sikre seg distribusjon eller distribusjonsselskapene som vil sikre seg noe å distribuere.

4.11 Økonomiske forhold

4.11.1 Mediesektoren i norsk samfunnsøkonomi

Alle massemedier er avhengig av markedet for å sikre seg inntekter. NRK finansierer virksomheten hovedsakelig gjennom lisensavgift, uten direkte kontakt med markedet. Men også NRK er avhengig av oppslutning for å kunne forsvare sin finansieringsmåte.

I dette kapitlet blir det gitt en kort beskrivelse av inntektsgrunnlaget og den økonomiske situasjonen i de fleste medietypene og de største eiergruppene innen media.

Tabell 4-23 Omsetning og sysselsetting i media. 1993.

MediegruppeOmsetning (mill kr)Årsverk
Dagspresse9 3009 800
Ukepresse1 8001 200
Fagpresse5002 000
NRK2 2302 960
Nærradio2502 000
Lokalfjernsyn50230
Privat riksdekkende kringkasting (P4, TV2 og TVNorge)550420
Filmproduksjon120100?
Bokomsetning3 4702 500
Sum18 27021 210

Merknad: Det må bemerkes at tallene i de fleste tilfeller er anslag og noe usikre.

Kilde: De enkelte bransjeorganisasjoner m fl.

Verdien av norsk produksjon av massemedia utgjorde i 1993 om lag 18,3 milliarder kroner. Dette tallet kommer fram ved å summere omsetningen for presse, kringkasting, film og bøker. Verdien av medieproduksjonen utgjør om lag 2,5 prosent av landets brutto nasjonalprodukt.

Medieproduksjonen står for vel 21.000 årsverk. Det utgjør om lag 1,2 prosent av det totale antall årsverk i norsk næringsliv og offentig virksomhet.

Tabell 4-23 viser fordelingen av omsetning og sysselsetting i mediesektoren mellom de ulike mediebransjene. Begrensninger i datagrunnlaget gjør tallene noe usikre. I tillegg til den virksomheten som er med i denne oversikten, kommer all virksomhet som leverer varer og tjenester til mediesektoren, for eksempel papirindustrien og private trykkerier.

4.11.2 Kampen om reklameinntektene

Medienes inntekter er i all hovedsak basert på en eller flere av disse kildene: Abonnement, direkte salg og reklame.

Reklame er den viktigste inntektskilden for mange av avisene, deler av ukepressen og for den private kringkastingen, særlig den riksdekkende.

Når reklame etter hvert ble tillatt i kringkasting, fryktet mange av avisene at de ville tape reklameinntekter. Dette var blant annet et av motivene for at avisene i starten var svært interessert i å være med i utbyggingen av nærradioene. Tabellen nedenfor viser hvordan reklameinntektene fordeler seg på de ulike medietypene.

Tabell 4-24 Reklameinntekter fordelt på mediegrupper. Sammenligning mellom Norge og EU. 1980-93. Prosent.

Medietype1980198519901993
  NorgeNorgeEUNorgeEUNorgeEU
Aviser82814777446641
Uke- og fagpresse15162416221418
Presse totalt97977193668059
Radio0041444
Fjernsyn00203231331
Kino1111111
Utendørs1252625
Totalt, prosent99100101100100100100
Totalt, mill kr21883932-4878-5525-

Merknad: Tallene er reklameomsetning etter rabatter, men før byråprovisjoner. Tabellen omfatter ikke direktereklame, som anslås til om lag 4,5 mrd kroner årlig. Totalt anslås reklamemarkedet til Om lag 10 mrd kroner årlig.

Kilde: Reklamebyråforeningen/NTC: Annual statistical survey of advertising revenue in the European Union, published for AAEA by NTC, november 1994.

Tabell 4-24 viser at de totale reklameinntektene har steget i perioden. Prognoser viser at de vil stige ytterligere i årene som kommer. Det er en tydelig tendens at avisene taper andeler av reklamemarkedet. Radio og fjernsyn øker sine markedsandeler. Forskjellene kan være store innen de ulike grupper medier. P4 og TV2 er de foretakene som øker sine andeler mest. Disse endringene i andeler har også samme tendens i faktiske tall, slik at aviser også har en reell nedgang i reklameinntekter.

Norske Aviser Landsforening (1994) mener at avisenes nedgang i annonseinntekter stoppet i 1993 og at bunnen dermed var nådd. Dette forklarer de med økning i den totale annonsemengden og avisenes fortsatt sterke posisjon på de lokale markedene.

Det er i dag tre fjernsynskanaler som finansierer virksomheten sin innenfor det norske reklamemarkedet; TV 2, TVNorge og TV 3. I mediemeldingen blir det gitt uttrykk for usikkerhet omkring mulighetene for at det i framtida kan være rom for alle disse tre kanalene, og særlig om det er plass til flere. Imidlertid er det fra flere hold vist interesse for å etablere nye reklamefinansierte fjernsynskanaler beregnet på det norske markedet. Ut fra dette kan det være grunn til å anta at andelen av reklame som går til fjernsyn fortsatt vil stige i årene framover, og at det fortsatt i stor grad vil gå på bekostning av avisenes reklameandel. Men samtidig viser prognosene at de totale reklameinntekter vil stige.

Fordelingen av reklamemarkeder i andre land viser ulike utviklingstrekk. Men det er en klar tendens at i land hvor fjernsynsreklame har vært vanlig i mange år, er det en høyere andel av reklame til fjernsyn enn i land hvor fjernsynsreklame er et nyere fenomen. Forklaringen på dette er imidlertid sammensatt, blant annet varierer de enkelte mediegruppenes posisjon i markedet fra land til land.

Tabell 4-25 Fjernsynets andel av de totale reklamemarkedet i noen land. 1980-93. Prosent.

Land1980198519901993
Italia22494348
Japan45383740
USA31333435
England27303033
Frankrike14172531
Gj.snitt EU-202331
Belgia11122928
Tyskland11101419
Danmark001518
Finland15141318
Nederland791317
Sverige00215
Norge00313

Kilde: Annual statistical survey of advertising expenditure in the European Union. November 1994. Published for AAEA by NTC.

I en oversikt over andeler av reklamemarkedet som gikk til aviser i 1991, var Sverige på topp med 76 prosent og Norge nummer to med 67 prosent.

Forholdet mellom andeler til aviser og fjernsyn er også avhengig av deres posisjon blant publikum. Tradisjonelt har avisene hatt en sterk stilling i Norge. Dette kan føre til at fjernsynets andel av reklameinntektene vil stabilisere seg på en lavere andel i Norge enn andre europeiske land.

Andelen av reklamen som går til radio er relativt liten i forhold til de andre mediene. I 1991 var andelene hovedsakelig mellom 1 og 5 prosent i de vest-europeiske landene. Irland skilte seg ut med 17 prosent av reklamemarkedet til radio.

Alt tyder på at fjernsynet fortsatt vil komme til å øke sin andel av reklamemarkedet, og at de trykte medier vil fortsette å tape markedsandeler. Radio forventes også å ta større markedsandeler. Trolig vil P4 stå for den største økningen, tildels på bekostning av nærradio­ene.

Et usikkerhetsmoment er om det totale reklamemarkedet vil øke slik prognosene tyder på. En total økning vil bidra til å redusere skadevirkningene for de gruppene som taper andeler.

4.11.3 De enkelte medier

Aviser

Kulturdepartementet utarbeider løpende en økonomisk oversikt for avisbransjen i forbindelse med administrasjonen av pressestøtten. For avisene fordeler salgsinntektene seg på abonnement og løssalg.

Det er betydelige forskjeller mellom de ulike aviskategoriene med hensyn til fordelingen mellom de ulike inntektskildene. Derfor kan det være hensiktsmessig å splitte opp fordelingstallene på ulike kategorier. I tabell 4-26 framgår fordelingen på alle dagsaviser, unntatt løssalgsavisene. I praksis vil det si at tabellen viser fordelingen for aviser som baserer seg på abonnement.

Tabell 4-26 Fordeling av inntektene til dagsaviser, unntatt løssalgsavisene, med opplag større enn 2.000. 1988 og 1993. Prosent.

Inntektsgruppe19881993
Annonser6050
Abonnement2229
Løssalg56
Andre inntekter1012
Pressestøtte23
Sum99100
(Antall aviser)(143)(131)

Kilde: Kulturdepartementet.

Annonseinntektene er den viktigste inntekts­kilden for mange av abonnementsavisene. Fra 1988 til 1993 er disse inntektenes andel av de totale inntekter gått ned fra 60 til 50 prosent. På tross av dette har de fleste av disse avisene klart å forbedre sine økonomiske resultater. I 1988 hadde 44 prosent av abonnementsavisene et negativt økonomisk resultat, mens i 1993 var disse redusert til 11 prosent. Abonnementsinntektene har fått økt betydning i perioden 1988 til 1993.

Løssalgsavisene baserer sine inntekter i svært stor grad på løssalgsinntektene. Tabell 4-27 viser fordelingen på inntektsposter for denne kategorien aviser.

Tabell 4-27 Fordeling av inntektene til løssalgsavisene. 1988 og 1993. Prosent.

Inntektsgruppe19881993
Annonser2419
Abonnement11
Løssalg7279
Andre inntekter31
Pressestøtte00
Sum100100
(Antall aviser)(2)(2)

Kilde: Kulturdepartementet.

Løssalgsavisene har også hatt en klar nedgang i annonsenes andel av de totale inntektene, fra 24 prosent i 1988 til 19 prosent i 1993. Den klart dominerende inntektsposten fra løssalg er økt fra 72 prosent i 1988 til 79 prosent i 1993. Løssalgsavisene samlet har i hele perioden hatt et solid økonomisk resultat.

En tredje kategori aviser som det kan vises tall for, er de såkalte riksspredte meningsbærende avisene. Dagspresseutvalget mente at denne avistypen har spesielle funksjoner når det gjelder opinionsdanning og formidling av verdisyn. Til denne gruppen aviser hører Nationen, Arbeiderbladet, Dagen, Gula Tidend, Klassekampen, Dagens Næringsliv og Vårt Land. I denne gruppen framtrer Dagens Næringsliv som atypisk. Denne avisa har høye annonseinntekter, samtidig som den har høye abonnements- og løssalgspriser. Avisa mottar ikke produksjonstilskudd.

I 1993 kom for disse avisene 30 prosent av inntektene fra annonser, 43 prosent fra abonnement, 8 prosent fra løssalg, 4 prosent fra andre poster og 15 prosent fra direkte presse­støtte.

De riksspredte meningsbærende aviser er langt mer avhengige av abonnementsinntekter og pressestøtte enn de andre avisene, særlig når man tar i betraktning at Dagens Næringsliv som ikke mottar pressestøtte også ligger inne i tallgrunnlaget og dermed påvirker gjennomsnittet. På grunn av den store spredningen av abonnentene er de mindre attraktive som annonsemedier og må legge større vekt på de andre inntektskildene.

Kulturdepartementets analyse av avisøkonomien viser at i 1993 hadde 133 aviser et samlet driftsresultat på 531 mill kroner. Etter finansposter og tillegg av statsstøtte var resultatet 967 mill kroner. Det var imidlertid store variasjoner mellom avisene. 15 aviser hadde et negativt resultat. Tabell 4-28 viser hvordan resultatet fordeler seg på de ulike avistypene. Undersøkelsen omfatter aviser med opplag over 2.000.

Tabell 4-28 Avisbransjens driftsresultat etter finansposter inkl statsstøtte fordelt på aviser etter kategori. Mill kroner. 1993.

KategoriResultat inkl støtte (mill kr)Antall aviserGjennomsnitt pr. avis (mill kr)Antall aviser med negativt resultat
Løssalgsaviser28621430
Nr. 1-aviser43324180
Nr. 2-aviser75262,96
Aleneaviser173812,19
Sum for undersøkelsen9671337,315

Merknad: Kategorien riksspredte meningsbærende aviser er her plassert i kategorien nr. 2-aviser.

Kilde: Kulturdepartementet.

Oversikten viser at løssalgs- og nr. 1-avisene er de som gir det beste økonomiske resultatet. Nr. 2-avisene er avhengig av pressestøtten for at det økonomiske resultatet skal bli positivt. Av 26 nr. 2-aviser hadde 6 aviser negativt resultat inkludert støtte i 1993.

Norske Avisers Landsforening utfører også økonomiske analyser blant mange av sine medlemsaviser. Deres oversikt inkluderer også nisjeaviser. NALs tall for 75 aviser i 1993 viser også at løssalgs-, alene og nr. 1-avisene er de avisene som har best økonomisk resultat, mens nr. 2- og nisjeavisene har svakt og til dels negativt resultat. Nr. 2-avisene som gruppe ville hatt et negativt resultat uten pressestøtte. beregninger fra NAL viser at driftsresultatet i prosent av inntektene for avisene samlet, er økt i årene etter 1990.

Riksdekkende kringkasting

Den private riksdekkende kringkastingen er helt avhengig av reklameinntekter, og for å få reklameinntekter er de avhengig av publikumsoppslutning.

De nyetablerte kanalene TV2 og P4 har ikke vært i virksomhet så lenge at det er mulig å si hvordan det kan gå økonomisk på sikt.

I 1993, det første hele driftsåret, hadde TV2 et underskudd på 136 mill kroner. Samme år hadde de en aksjekapitalutvidelse på 100 mill kroner. De foreløpige signaler tyder på at selskapet vil oppnå et positivt resultat for 1994, med en omsetning på om lag 550 mill kroner. TV2 er fortsatt i en utbyggingsfase når det gjelder sendekapasitet. Kanalen opplever også en økende seeroppslutning. Det kan se ut til at kanalen fortsatt kan styrke sin posisjon, både i oppslutning og økonomisk. Etablering av nye satellittkanaler kan være et usikkerhetsmoment som kan svekke TV2s inntektsgrunnlag.

P4 er i 1994 inne i sitt første hele driftsår. De har fått en høyere lytteroppslutning og større annonseinntekter enn forventet, slik at de har justert anslaget for 1994 fra underskudd til overskudd.

Nærkringkasting

For nærkringkastingen er bildet noe annerledes enn for riksdekkende kringkasting. Det er gjort få økonomiske undersøkelser av nærkringkastingsvirksomheten. Østgaard (1993) har kartlagt de viktigste inntektskildene til nærradioene. Resultatene viser at 35 prosent av nærradioene henter mer enn halvparten av inntekten fra bingo, 27 prosent henter mer enn halvparten fra gaver/tilskudd og 25 prosent henter mer enn halvparten fra reklame. Det må bemerkes at dette er tall fra 1991, slik at man må anta at reklamens betydning har økt etter det. Østgaard påviser at reklamens betydning økte fra 1990 til 1991. Etter at P4 startet opp har oppslutningen om nærradioene gått ned og det må forventes at dette får betydning for reklameinntektene.

Når det gjelder inntektene til lokalfjernsynsselskapene er de vanligste kildene: Inntekter fra sponsorer, inntekter fra plakater og tekst-tv, salg av program til andre kringkastingsselskap og inntekter gjennom betalingsfjernsyn. De siste årene har det i tillegg vært tillatt med reklame i tilknytning til egne sendinger. Nærkringkastingsnemnda (1993) sier at det har vist seg å være vanskelig å finansiere lokalfjernsyn ved reklameinntekter. De andre inntektskildene har heller ikke vært gode, slik at nemnda konkluderer med at finansieringskildene ikke har kunnet gi tilstrekkelige med inntekter for å sikre driften. Dette har ført til at storparten av lokalfjernsynskonsesjonærene sliter med svært dårlig økonomi samt har et begrenset aktivitetsnivå.

4.11.4 De største medieeierne

Under ledelse av professor Rolf Høyer ved Senter for Medieøkonomi, Handelshøyskolen BI, er det våren 1994 utført en finansiell analyse av de største eieraktørene i mediesektoren. Kulturdepartementet har bedt om å få utført dette arbeidet etter initiativ fra utvalget. Framstillingene i dette avsnittet er et utdrag fra denne analysen. Hele analysen finnes i rapporten Konsentrasjonsaktører og konsentrasjonsadferd i mediemarkedet 1994 (Høyer 1994).

Det er valgt ut nøkkeltall for hver eieraktør og foretatt en sammenligning av disse. Det bør vektlegges at selv om en rekke tall analyseres, vil ikke dette gi et fullstendig bedriftsøkonomisk bilde av virksomheten. Forhold som for eksempel aksjonærenes styrke og evne til å reise ny kapital spiller også inn. Det er stor forskjell på dominerende aktører som eier mye, men er finansielt svake, og aktører med et solid økonomisk fundament. En aktør som har god likviditet, har muligheten til å gripe investeringsmuligheter raskt når de oppstår. Hvis slike aktører også har en ekspansiv forretningsstrategi betegnes de ofte som potensielle aggressive investorer. Et selskap som har stor kortsiktig gjeld og som av den grunn har et høyt likviditetsnivå, bør ikke nødvendigvis betegnes som et selskap med store investeringsmuligheter. Et annet interessant aspekt er hvilken type kreditt-linjer bedriften har, det vil si hva slags avtaler som for eksempel foreligger mellom bedrift og bank. Bedriften kan ha en stor ubenyttet kassekreditt som kan benyttes på kort varsel. Det er også interessant å se på bedriftens kontantstrøm, det vil si hvor mye penger driften genererer. Her kan man få en indikasjon på om det på lang sikt er et potensiale for større investeringer.

En viktig problemstilling som er tatt med er aktørens gjeldsgrad. Hvis en bedrift er finansiert av mye fremmedkapital vil den være særlig eksponert mot markedsmessige endringer.

Analysen konsentrerer seg om tre hovedområder; likviditet, lønnsomhet og størrelse. Tall som benyttes er hentet fra konsernenes respektive årsrapporter og The Media Map 1994. Det bør bemerkes at analysen er avsluttet før alle selskaper hadde offisielle regnskapstall klare for 1993. 1992-tall er derfor benyttet for Egmont, NRK, TBK, Bertelsmann og Fininvest.

Følgende klare avgrensinger må tas omkring nøkkeltallene for noen aktører:

Telegruppen: Det er kun tatt hensyn til TBKs regnskapstall. I disse er blant annet ikke Tele-TV A/S inkludert.

Orkla: Orklas totale omsetning er tatt med. Dette kan gi et noe skjevt bilde, da Orkla kun har en liten del av omsetningen innen massemedia (ca. 8 prosent). Imidlertid finansieres Orkla Media A/S fra morselskapet. Dette forsvarer bruk av Orkla-konsernets totale regnskapstall, selv om det er kun økonomiske årsaker til interne konsernlån.

Carl Aller Etablissement: Kontantstrømanalysen i konsernet Aller er mangelfull i forhold til andre regnskapsstandarder. Det er i denne forbindelse gjort tillempinger i datagrunnlaget.

Det må bemerkes at en finansiell sammenligning mellom statseide foretak og private foretak nødvendigvis ikke er interessant på alle punkter. Dette fordi de som oftest vil ha ulike rammevilkår å arbeide under, samt at de også ofte vil ha ulike mål for virksomheten.

Likviditet

Carl Allers Etablissement kommer best ut med hensyn til likviditet. Dette skyldes at konsernet har store investeringer i aksjer. BI-undersøkelsen har definert disse som en kortsiktig plassering, men har påpekt at dette vil ikke alltid være reelt da så store mengder aksjer ofte ikke lar seg realisere i løpet av kort tid. En betydelig del av aksjemassen er også av strategisk art. Orkla har også en god likviditet. En aksjeportefølje av Orklas størrelse kan heller ikke avhendes på kort sikt uten betydelige kurstap. NRK er en meget likvid institusjon, men kan i dagens situasjon ikke sies å være en potensiell investor. Kinnevik skiller seg ut med svak likviditet. Dette er et trekk som har vedvart i flere år. Selskapet har i den siste tre-årsperioden hatt en sterk vekst, og mye av dette er finansiert kortsiktig.

Schibsted og Kinnevik har en stor kontantstrøm, men de har også holdt et høyt finansieringstempo i forhold til størrelsen. Kinneviks kontantstrøm er imidlertid i sterk grad et resultat av en emisjon, og basert på salg av deler av tidligere kjerneområder (elektrisitetsverk). Situasjonen for Bonnier og A-pressen er imidlertid noe annerledes. Dette er også selskaper som har liten ekspansjon og snarere konsoliderer stillingen.

En slik sammenligning sier derimot lite om indre strukturendring. Bonniers totale omsetning har ikke økt de siste år, men den prosentvise andel omsetning i media har økt mens omsetning i annen industri er redusert.

Lønnsomhet

Resultatgraden av normal drift før ekstraordinære kostnader forteller noe om lønnsomheten i forhold til de totale inntektene. Hvis de ekstraordinære postene er små viser den hvor stor prosentdel av hver omsatt krone som tilfaller totalkapitalen som resultat. Alle bedriftene gikk med overskudd i 1993/1992 (1992 tall for enkelte aktører). Schibsted skiller seg også her positivt ut. Dette er igjen en indikasjon på at hele bedriften er solid og at den finansielle forvaltningen er god. Aller-konsernet er også et selskap med god lønnsomhet. Egmont har lav totallønnsomhet.

Størrelse

Tabell 4-29 viser massemedias andel av selskapenes omsetning og den samme medieomsetningen målt i kroner.

Tabell 4-29 Aktørers omsetning i massemedia, målt i andel og i mill kroner.

MedieforetakAndel av foretakets totale omsetning som er i media, %Omsetning i medie-sektoren, mill krRegn-skapsår
A-pressen10014201993
Bertelsmann73543981992
Bonnier8455501993
Carl Aller100265092/93
Egmont8246051992
Fininvest55287101992
Kinnevik2622001993
NRK8318501992
Orkla712831993
Sanoma8022061993
Schibsted9424101993
TBK131861992

Merknad: Tabellen behøver ikke å gi en helt presis fordeling av omsetningen på media og annen virksomhet, fordi det i det enkelte konsern kan være ulik organisasjonsmessig plassering av tilknyttede virksomheter som trykkerier osv. Følgende valutakurser er benyttet: 1 USD=NOK 7,30, 100 DEM=NOK 434, 100 SEK=NOK 93, 100 DKK=NOK 110 og 100 FIM=NOK 133.

Kilde: Høyer 1994.

Av denne fremstillingen kan man se at aktører som TBK (nå en del av Telenor), Orkla og Kinnevik ikke har særlig stor del av sin totalomsetning innen mediesektoren. Bonnier skiller seg ut som det største mediekonsern i Norden, målt i omsetning. Man må også ta i betraktning at Bonnierfamiliens relative innflytelse er langt større, da Marieberg-konsernet i stor grad ikke er konsolidert i disse tallene. Man kan også at Egmont er en stor aktør innen media. TBK fremstår som en svært liten aktør. Dette gir imidlertid ikke et uttrykk for hele Telenors medieaktivitet. For denne aktørens vedkommende vil det være et vanskelig spørsmål å definere hvilke engasjementer som er aktiviteter innen mediesektoren.

4.12 Våre medievaner

Innledning

I dette delkapitlet beskrives nærmere hvordan massemedia brukes til daglig. Informasjonen gir blant annet kunnskap om hvilke medier publikum bruker mest og i hvilken grad de er en del av vår hverdag. Spørsmålet om eierskap av media må ses i lys av hvilke medier folk bruker mest.

De meningsbærende medier er viktige som informasjonskilde. I mediemeldingen vises det til en undersøkelse fra 1992 om hvilke forhold folk har til ulike media som en generell informasjonskilde når det gjelder lokale, nasjonale og internasjonale forhold:

«Avisene er utan tvil den viktigaste informasjonskjelda for folk flest når det gjeld lokalsamfunnet. Fjernsynet spelar ei særs lita rolle, nettopp som følgje av at lokalfjernsyn er lite utbygt. Radioen har også lite å seie i høve til avisene. Avisene er også viktige når det gjeld norsk samfunnsliv generelt, men fjernsynet er likevel viktigare. Ser vi på informasjonen om det som skjer utanfor Noregs grenser, dominerer fjernsynet heilt som viktigaste fjernsynskjelde. Avisene, og ikkje minst radioen, spelar langt mindre rolle.» (St.meld. nr. 32 (1992-93), vedlegg 2, s. 212).

Slike forhold endrer seg trolig med endret medietilbud, men forskning viser at mediebruk er sterkt preget av vaner slik at endringer neppe skjer raskt.

Generelt om alle mediegrupper

Når det gjelder oppslutning blant publikum, leser 93 prosent av de over 15 år aviser daglig. 80 prosent av de over 9 år ser fjernsyn en gjennomsnittsdag og 65 prosent lytter til radio. I 1992 var det disse tre mediene som klart skilte seg ut med størst oppslutning til daglig. Oppslutning betyr i denne sammenheng at folk i kortere eller lengre tidsrom har benyttet seg av massemediet. Tallene er hentet fra mediebruksundersøkelsen i 1992 (SSB 1993) og Sigurd Høsts oversikt fra 1993.

38 prosent av befolkningen hørte daglig på plater, kassetter og CD. Ukeblad, bøker og tidsskrifter ble daglig lest av henholdsvis 27, 21 og 14 prosent. 10 prosent så på video.

Mediebruken varierer med alderen. Aviser, radio og tidsskrifter brukes i større grad av voksne enn av barn og unge. Plater, kassetter, CD, ukeblader og video er de mest typiske ungdomsmediene. Det er også flere boklesere blant barn og unge enn blant voksne. Dessuten er mediebruken mer variert blant unge enn blant eldre. 59 prosent av 16-24 åringene hadde brukt fire medier eller flere i løpet av en gjennomsnittsdag. I aldersgruppen over 66 år gjaldt dette ikke mer enn 37 prosent (SSB 1993).

Utdanning, inntekt og kjønn har mindre betydning enn alder når det gjelder mediebruk, selv om folk med høy utdanning og inntekt bruker flere massemedier enn andre.

Når det gjelder hvor mye tid folk bruker på de ulike mediene, var det svært lite som endret seg i perioden 1983-92 (St.meld. nr. 32 (1992-93)). Det var ingen særlig økning i bruken av fjernsyn og video, selv om mange har fått adskillig flere kanaler å se på og tallet på videospillere er økt sterkt. Det er heller ingen større endringer i lesing av aviser, bøker og tidsskrifter, men folk bruker mindre tid på å lese ukeblader. Flere undersøkelser (blant annet Østbye, Høst og Lundby og Futsæter) har de samme hovedkonklusjonene. Tabell 4-30 viser den gjennomsnittlige tidsbruken på de ulike massemedier.

Tabell 4-30 Antall minutter som brukes til ulike massemedier en gjennomsnittsdag. 1992.

MedietypeAlle, 9-79 år16-19 år35-44 år67-79 år
Fjernsyn10810798138
Radio917810997
Avis39254058
Plate/kassett/CD3297243
Bok13141413
Ukeblad1016610
Video71951
Tidsskrift5364

Kilde: SSB 1993.

Selv om endringene i perioden 1983 til 1992 har vært små, var det allikevel en del endringer mellom de ulike aldersgruppene. De aller yngste hadde størst nedgang når det gjelder fjernsynstitting, men hadde derimot økt bruken av video og plater/kassetter. De rundt 20 år skilte seg ut med en økt bruk av radio. For de voksne var nedgangen i radiolytting mer merkbar enn nedgangen i bruk av fjernsyn.

I det følgende beskrives bruken av de enkelte mediegruppene.

Lesevaner i Norden

I tabell 4-31 presenteres hovedtall om lesevanene i de nordiske landene. Finland, Norge og Sverige skiller seg ut med høyest leserandel av dagsaviser. Når det gjelder lesing av tidsskrifter skiller Finland seg ut med høyest andel. Deretter kommer Sverige og Danmark. Norge og Finland har de høyeste leserandelene innen serieblader. Sverige, Finland og Island har den høyeste svarandelen på spørsmålet om man har lest en bok det siste året.

Tabell 4-31 Andeler av befolkningen over 15 år som leste en dagsavis en gjennomsnittsdag, et tidsskrift og et serieblad en gjennomsnittsuke og en bok siste året. Prosent. 1991.

LandDagsavis/dagTidsskrift/ukeSerieblad/ukeBok/år
Danmark70871270
Finland95942382
Island7846182
Norge93812577
Sverige92901484

Kilde: NORDICOM-Sverige 1994.

Norge skiller seg ikke nevneverdig ut fra de andre nordiske landene når det gjelder lesevaner, verken når det gjelder aviser, tidsskrifter, serieblader eller bøker.

Et avislesende folk

Norge skiller seg ut i verdenssammenheng med et meget stort opplag av dagsaviser i forhold til folketallet. Dette gjelder både i antall aviser og i opplag. I de siste årene har Norge ligget på topp i avisopplag pr. 1.000 innbyggere i en internasjonal oversikt. Figur 4.6 gir et utdrag fra denne.

Figur 4.6 Avisopplag pr. 1.000 innbyggere i en del land. 1989 og 1993.

Figur 4.6 Avisopplag pr. 1.000 innbyggere i en del land. 1989 og 1993.

Kilde: FIEJ. 1994.

I forhold til målet om å ha et mangfoldig medietilbud er tilbudet av ulike aviser en side av saken. Et annet interessant forhold kan være å se på hvordan folk faktisk benytter seg av de ulike avistilbudene. Nesten halvparten av befolkningen over 9 år leser 2 eller flere aviser daglig. Distriktsavisene har størst oppslutning med 61 prosent, deretter løssalgsavisene med 36 prosent. Lokalavisene blir lest av 9 prosent av befolkningen en gjennomsnittsdag (SSB 1993).

Familiebladene og tegneseriene er de mest populære ukebladene i Norge. Av enkeltbladene er det Donald Duck som har størst leseroppslutning. Blant tidsskriftene er fag- og foreningsbladene de mest populære. Over 60 prosent av tidsskriftleserne en gjennomsnittsdag leser slike blad (SSB 1993).

Bøker

Statistisk Sentralbyrås undersøkelse viser at romaner og noveller var den klart mest populære litteraturtypen blant dem som leste bøker en gjennomsnittsdag. Nesten halvparten av bøkene som ble lest hadde norsk som originalspråk, mens om lag en tredel var opprinnelige engelskspråklige.

Det kan være av interesse å se noe nærmere på hvor bokleserne fikk tak i den boken de leste sist. Figur 4.7 gir en oversikt over det. Den viser at det var en ganske jevn fordeling av hvor de hadde fått tak i boka. Bokhandel, lån på bibliotek og lån av andre var det mest vanlige. Dette viser at det er en jevn spredning av kilder hvor folk skaffer seg bøker fra.

Figur 4.7 Boklesere fordelt på hvor de fikk tak i den boka de leste sist.
 Prosent 1992.

Figur 4.7 Boklesere fordelt på hvor de fikk tak i den boka de leste sist. Prosent 1992.

Kilde: SSB 1993.

Radiolytting

Innføringen av nærradioer i 1981, P2 i 1984, utvidelsen av NRKs distriktssendinger og etableringen av P3 og P4 i 1993 har ført til et oppsplittet lyttermønser (Lundby og Futsæter 1993). P3 og P4 har etter etableringene særlig tatt lytterandeler fra nærradioene, men også fra de andre NRK-kanalene. NRKs utvidelser fra en til tre radiokanaler har ført til et utvidet tilbud fra samme sender, og en del programtilbud er flyttet mellom kanalene. Det er derfor mest naturlig å betrakte NRK samlet når man sammenligner lytteroppslutning. Undersøkelser viser at den samlede radiolyttingen økte med 15 minutter på hverdager i 4. kvartal 1993 etter etableringen av de to nye kanalene (St.meld. nr. 42 (1993-94). Lyttertiden har imidlertid gått ned igjen i løpet av de to første kvartalene i 1994. Figur 4.8 viser fordelingen av den samlede lyttertiden på de ulike kanalene.

Figur 4.8 Andeler av radiolyttingen. 1. kvartal i 1994. Prosent.

Figur 4.8 Andeler av radiolyttingen. 1. kvartal i 1994. Prosent.

Kilde: NRK Forskning.

Det må bemerkes at tallene for 1. kvartal er påvirket av OL på Lillehammer i februar. Utviklingen etter 1. kvartal 1994 viser en lavere oppslutning om NRK, høyere oppslutning om P4 og stabil oppslutning om nærradioer. Summerte tall for 2. kvartal er imidlertid mer usikre på grunn av at de påvirkes av streiken i NRK i uke 24.

Når det gjelder sammenligninger av radiolytting i Danmark, Finland, Norge og Sverige, er datagrunnlaget mindre egnet for sammenligning. Undersøkelsene omfatter ulike aldersgrupper og dermed blir sammenligningene feil når alderen gjør store utslag på medievanene. Mye kan allikevel tyde på at Finland skiller seg ut med både størst lytterandel av befolkningen og med lengst lyttertid til radio i minutter pr. dag. Norge har en lav lytterandel, men skiller seg ikke ut når det gjelder lyttertid til radio (NORDICOM Sverige 1994).

Fjernsynsseing

Fram til 1982 hadde NRK monopol på sending av fjernsyn i Norge. Fra da av økte tilbudet jevnt utover ti-året, både innen lokalfjernsyn og satellittkanaler. På 1990-tallet har tilbudet økt sterkt, slik at det i 1993 var mulig å ta inn nesten hundre kanaler (Lundby og Futsæter 1993). I 1995 er dette tallet langt høyere. Tilgjengeligheten varierer imidlertid sterkt fra kommune til kommune og mellom husholdninger innen hver kommune. Noen har parabolantenne, noen har kabel-TV, noen har kun NRK, men de fleste kan nå ta inn TV2 i tillegg. TV2 har en dekning på 91 prosent i 3. kvartal 1994.

Figur 4.9 Distribusjon og seerandeler til ulike fjernsynskanaler. Prosent.
 1993.

Figur 4.9 Distribusjon og seerandeler til ulike fjernsynskanaler. Prosent. 1993.

  • Merknad: Med distribusjon menes hvor stor andel av befolkningen som har tilgang til kanalene.

Kilde: NRK Forskning.

NRK har møtt en stadig sterkere konkurranse og særlig etter at TV2 startet opp har seermønstret blitt mer oppdelt enn tidligere. Den gjennomsnittlige tiden som hver enkelt bruker foran fjernsynet har ikke endret seg vesentlig de siste fem årene. De utenlandske kanalene har ikke fått noen stor oppslutning generelt i forhold til de norskspråklige kanalene. Lokal­fjernsynet har heller ikke fått noen stor oppslutning, men her kan det være store lokale variasjoner (Lundby og Futsæter 1993).

Figur 4.10 Andel av befolkningen som brukte video en gjennomsnittsdag i 1991.
 Prosent.

Figur 4.10 Andel av befolkningen som brukte video en gjennomsnittsdag i 1991. Prosent.

Kilde: NORDICOM-Sverige 1994.

SSBs medieundersøkelse fra 1992 viste at den økte konkurransen innen fjernsyn førte til at sport, spørrekonkurranser og annen underholdning vant seeroppslutning, mens nyheter, informasjonsprogram og barne/ungdomsprogram fikk en synkende oppslutning. Nordmenns fjernsynsseing blir ut fra dette stadig mer underholdningspreget og mindre informasjonspreget.

Undersøkelsene for fjernsynsseing i de nordiske landene er for ulike til at de kan sammenlignes.

Video og kino

Finland er det landet som hadde størst andel bruk av video, mens Norge og Danmark hadde lavest (figur 4.10).

Kinobesøk i Europa viser nå en økende tendens. Ikke minst skyldes dette utviklingen av mer moderne flerkino-komplekser, sammen med et økende tilbud av publikumsvennlige filmer og økende vektlegging av markedsføring ved filmlanseringer. Norge har et av de høyeste kinobesøk pr. innbygger i Vest-Europa (se tabell 4-32).

Tabell 4-32 Kinobesøk pr. innbygger i noen vest-europeiske land. 1993.

LandBesøk pr. innbygger
Island5,38
Irland2,54
Norge2,41
Frankrike2,33
Sveits2,30
Spania2,25
Danmark1,98
England1,94
Sverige1,85
Belgia1,84
Luxembourg1,67
Tyskland1,63
Italia1,56
Østerrike1,54
Portugal1,22
Finland1,13
Nederland1,06
Hellas0,44

Kilde: Cinemagoing Europe, Dodona Research UK.

4.13 Etableringsmulighetene i det norske mediemarkedet

For å sikre mangfoldet i form av antall bedrifter, er det viktig at det er reelle muligheter for nyetableringer. Erfaringer fra avisbransjen både i Norge og Sverige viser imidlertid at det ikke er enkelt å etablere nye aviser.

Den svenske presseutredningen (SOU 1994:94) har blant annet analysert etableringsforsøkene i Sverige og sammenfatter hindringene i fire punkter.

  • Inntekter hovedsakelig fra annonsemarkedet betyr at dette markedet bestemmer konkurransevilkårene. En etablerer må dekke et betydelig antall husholdninger for å vekke annonsørenes interesse.

  • Det er stordriftsfordeler i hvert ledd av avisproduksjonen; innkjøp, produksjon og distribusjon. Det største hinderet er å få tilgang til en distribusjonskanal.

  • Kapitalbehovet er en etableringshindring, særlig hvis annonseinntektene svikter.

  • Treghet i markedet, både blant annonsører og ikke minst lesere. Avislesing er vanepreget.

I hvert fall for større aviser gjelder i store trekk de samme konklusjoner for norske forhold. I den øvrige mediesektoren vil disse faktorene ha ulik betydning.

Flere forhold kan lede i retning av at det innen enkelte mediegrupper blir lettere å etablere seg. For eksempel kan ny teknologi senke etableringskostnadene og dermed terskelen for å etablere seg. Utviklingen kan også gjøre billigere å drive medievirksomhet hvis man kan utnytte de muligheter teknologien gir.

Å etablere riksdekkende medievirksomheter er kapitalkrevende. Etableringen av for eksempel TV2 krevde mye kapital i oppstartingen.

Beskrivelsen og vurderingen av krysseierskap er lagt til kapittel 8.

Fotnoter

1.

I en av sine konklusjoner har Dagspresseutvalget også regnet Gula Tidende og Arbeiderbladet med som riksspredte meningsbærende aviser. Morgenbladet har etter Dagspresseutvalgets arbeid gått ned til en utgave pr. uke.

Til forsiden