2 Grunnleggende regnskapsprinsipper

2.1 Innledning

Nåværende regnskapspraksis og regulering av denne bygger på visse grunnleggende prinsipper. Disse prinsippene er delvis utledet av den regnskapsmodellen som tradisjonelt regnskap bygger på, dvs. historisk kost modellen. Grunnprinsippene i denne modellen er transaksjonsprinsippet og sammenstillingsprinsippet. Andre prinsipper er utledet av kvalitative krav som settes til regnskapsinformasjon generelt og er uavhengig av den regnskapsmodellen som benyttes. Forsiktighetsprinsippet er et slik modelluavhengig prinsipp som må fortolkes i sammenheng med usikkerhet i regnskapsføring og måling. Usikkerheten har imidlertid forskjellig omfang og innhold for de ulike regnskapsmodellene. I en verdimodell er den største usikkerheten knyttet til estimering av verdier. I historisk kost modellen er målingen basert på markedspriser ved gjennomførte transaksjoner, og den største usikkerheten knytter seg til sammenstillingen av inntekter og kostnader for måling av periodens resultat. Anvendelsen av forsiktighetsprinsippet og virkningen av anvendelsen blir derfor forskjellig for ulike regnskapsmodeller. Laveste verdis prinsipp for vurdering av eiendeler er en anvendelse av forsiktighetsprinsippet. Prinsippet betyr at en eiendel skal vurderes til den laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Prinsippet er ikke en del av historisk kost modellen, men blir i praksis oppfattet som et grunnleggende regnskapsprinsipp.

Andre grunnleggende regnskapsprinsipper kan delvis utledes av regnskapsbrukernes informasjonsbehov. Det gjelder f.eks. konsistensprinsippet, som betyr at et foretak skal anvende de samme prinsippene og metodene fra en periode til den neste. Det samme gjelder kongruensprinsippet, som betyr at alle endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, skal føres over resultatregnskapet. Unntak fra begge disse prinsippene kan imidlertid begrunnes med større informasjonsverdi.

Ved utarbeidelse av et regnskap blir det normalt forutsatt at driften skal fortsette i overskuelig fremtid. Forutsetningen om fortsatt drift er det vanlig å inkludere blant de grunnleggende regnskapsprinsippene.

2.1.1 Behovet for grunnleggende regnskapsprinsipper

Det er flere grunner til at regnskapspraksis og regulering av denne bør bygge på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper. Praksis er i stadig utvikling. Foretakene gjennomfører nye typer av transaksjoner og økonomiske forhold endres. Nærliggende eksempel er økt forståelse for ulike typer risiko, foretakenes håndtering i form av risikostyring og behandling av risiko og risikostyring i regnskapet. Stilt overfor nye problemstillinger vil en ved å fortolke og anvende de grunnleggende prinsipper kunne slutte seg til løsninger. Samtidig vil utviklingen av regnskapspraksis være bygget på et teoretisk grunnlag. Regnskapsreguleringen vil tilsvarende kunne begrenses når det gjelder enkeltbestemmelser i lovgivning eller regnskapsstandarder, men den regnskapsmessige behandlingen vil likevel være regulert av de grunnleggende prinsippene. Dermed bringes dynamikk og fleksibilitet inn i reguleringen. Samtidig vil enkeltbestemmelser i lovgivning og standarder bygge på de samme prinsippene.

I en lederartikkel i tidsskriftet Beta (nr. 2/88), som er særlig viet regnskap, skriver Frøystein Gjesdal:

«Hovedelementet i god regnskapsskikk er de grunnleggende prinsipper det tradisjonelle regnskap bygger på - ikke alle synes å være oppmerksom på dette. Å nå frem til praktiske løsninger på konkrete problemer blir derfor også en komplisert prosess hvor samspill mellom teori og praksis blir av største viktighet.»

2.1.2 Konseptuelt rammeverk

Ideelt sett burde de grunnleggende regnskapsprinsippene utledes av de formål regnskapet skal tjene, nemlig å gi brukerne av regnskapet informasjon som kan være til nytte når de skal foreta økonomiske beslutninger. Det synes også innenfor store deler av regnskapslitteraturen nå å være enighet om at brukernes informasjonsbehov skal være utgangspunktet for utledning av regnskapsregler. Brukernes informasjonsbehov synes derfor også å være det naturlige utgangspunkt for en norsk regnskapsreform i 1990-årene.

Det er imidlertid mange ulike brukergrupper av regnskapet, og informasjonsbehovene kan variere mellom brukergruppene. Derfor kan det bli nødvendig å foreta en avveining mellom brukerinteressene. Innenfor de ulike brukergruppene finnes både profesjonelle og amatører. Noen brukere har regnskapet som eneste informasjonskilde, mens andre har tilgang til annen informasjon. En spesiell brukergruppe er de såkalte informasjonsmellommenn, f.eks. finansanalytikere. De er profesjonelle med særlig innsikt i bearbeiding, analyse og fortolkning av regnskapsinformasjon. Erkjennelsen av profesjonelle analytikere som en primær brukergruppe er kommet klart til uttrykk i kompliserte regnskapsstandarder med omfattende tilleggsinformasjon.

Den enkelte brukers informasjonsbehov er heller ikke blitt tilstrekkelig avklart. En vet i dag for lite om hvordan regnskapsinformasjon inngår i brukernes beslutnings- og prediksjonsmodeller. Brukerorienteringen har derfor foreløpig ført til få endringer i vurderingsprinsipper og regnskapsføring. Informasjonsbehovet er i stedet søkt dekket gjennom tilleggsopplysninger. Det er likevel forsøkt utledet en del kvalitative krav til regnskapsinformasjon på grunnlag av antakelser om brukerne og deres beslutningsatferd. Eksempler på slike generelle kvalitetskrav er relevans, pålitelighet, sammenlignbarhet og forståelighet. Alternative regnskapsmodeller blir diskutert i forhold til disse kvalitetskravene, med hovedvekt på avveiningen mellom relevans og pålitelighet. Når historisk kost modellen fortsatt står så sterkt i praksis, skyldes det at de transaksjonsbaserte målingene oppfattes som mer pålitelige enn estimerte usikre verdier. En interessant utvikling er likevel partiell anvendelse av markedsverdier for grupper av finansielle instrumenter. I forhold til de generelle kvalitetskravene om relevans og pålitelighet kan partiell anvendelse av markedsverdier i en historisk kost modell begrunnes med at relevansen av markedsverdier er langt mer framtredende for finansielle instrumenter enn for eiendeler som er innsatsfaktor i en inntektsgenererende prosess. Hvis det eksisterer effektive markeder for instrumentene, vil også kravet til pålitelige verdier være tilfredsstilt.

Enkelte betraktninger av den typen som er beskrevet ovenfor, kan selvfølgelig være nyttige å gjøre med utgangspunkt i et eksplisitt formulert konseptuelt rammeverk. En vil sannsynligvis kunne trekke enkelte konklusjoner både med hensyn til grunnleggende prinsipper og utforming av lovregler og standarder. Så langt har imidlertid ikke slike konseptuelle rammeverk bidratt til å løse kontroversielle regnskapsspørsmål. Konseptuelle rammeverk har vanligvis en hierarkisk struktur, hvor de kvalitative kravene utledes av brukernes informasjonsbehov, og de grunnleggende prinsippene utledes av de kvalitative kravene. Prinsipper og metoder i lovgivning og standarder forutsettes i sin tur å bygge på de grunnleggende prinsippene. Utvalget er ikke kjent med at det har lykkes å få standardsettingen inn i et slikt spor. Paradoksalt nok utgis det stadig standarder som er i strid med de konseptuelle rammeverkene. Dette skjer til tross for at det amerikanske regnskapsstandardstyret, FASB, har arbeidet med å utvikle sitt konseptuelle rammeverk de siste 20 årene.

FASB startet prosjektet med å utvikle et konseptuelt rammeverk i 1973, allerede samme år som det ble etablert for å erstatte Accounting Principles Board (APB). Fra siste halvdel av 1960-årene var regnskapslitteraturen preget av brukerorienteringen, kjent som «the decision-usefulness approach». Autoritative uttalelser ble avgitt av den akademiske foreningen, American Accounting Association (A Statement of Basic Accounting Theory, 1966) og av APB (Basic Concepts and Accounting Principles Underlying Financial Statements of Business Enterprises, 1970). Den amerikanske revisororganisasjonen publiserte den velkjente Truebloodrapporten (Report of the Study Group on Objectives of Financial Statements, 1973). Den sterke fokuseringen på brukernes informasjonsbehov kulminerte i FASB's prosjekt, Conceptual Framework.

De tre første uttalelsene i prosjektet er om målsettinger, kvalitetskrav og definisjoner av de enkelte elementene i regnskapsoppstillingene, og utgjør de øverste nivåene i det hierarkisk oppbygde konseptuelle rammeverket. Dopuch og Sunder som anmeldte publikasjonene i The Accounting Review, skrev meget kritisk (1980 s. 8):

«On the basis of the above analysis, we conclude that the results of the FASB's effort to write objectives and definitions are hardly different from previous attempts of this nature and, as such, are unlikely to help resolve major accounting issues or to set standards of financial reporting as the FASB had expected.»

Uttalelsen om neste nivå i hierarkiet, regnskapsføring og måling, kokte ned til en beskrivelse av praksis. Den er også blitt sterkt kritisert både i den akademiske og den profesjonelle regnskapslitteraturen: «The most disappointing aspect is the failure to come to grips with recognition and measurement criteria in SFAC 5.» (Wolk, Francis og Tearney i Accounting Theory, 1989 s. 187-188). «SFAC 5 is more pragmatic than conceptual; it is more an inventory of existing practices than a consensus on future direction.» (Handbook of Accounting and Auditing, Kay og Searfoss (red.), 1989 s. 2-11).

På en internasjonal konferanse for standardsettere om målsettinger og konseptuelle rammeverk for finansiell rapportering i Brussel 1991, erkjente James Leisenring fra FASB i sitt foredrag:

«Concepts of recognition and measurement still remain to be completed because the Board was not able to agree on controversial recognition and measurement matters, even at a conceptual level. As the result of compromises necessary to issue the Concepts Statement on recognition and measurement in financial statements of business enterprises (No. 5), it merely describes present recognition and measurement practices and some of the reasons that have been used to support or explain them. Some critics have said that it provides little conceptual guidance for analyzing and making choices about the controversial issues of recognition and measurement.»

I tillegg til FASB har standardsettende organer i Canada og Australia utgitt konseptuelle rammeverk. I 1989 utga IASC et konseptuelt rammeverk for internasjonale regnskapsstandarder. På den ovennevnte konferansen avsluttet David Tweedie, formann i det nye britiske regnskapsstandardstyret ASB, gjennomgangen av de eksisterende konseptuelle rammeverkene med bl.a. følgende konklusjoner:«The existing frameworks will undoubtedly have a major influence on all later attempts to produce a structured conceptual basis for financial reporting.

It should be said, however, that two key areas have still to be considered in detail internationally namely: the question of the identification of the group and the measurement of assets, liabilities and income.

These problems are those which face all standard setters in the future. The issues are however probably the most intractable of the components of a conceptual framework - which is perhaps the reason they still await attention!»

I en nylig publisert artikkel i Accounting Horizons, March 1995, om regnskapsregulering i USA, feller Stephen A. Zeff følgende dom over FASB's konseptuelle rammeverk (s. 60):

«In the 1970s and 1980s, the FASB invested a great deal of energy and resources into fashioning a conceptual framework. Although the project got off to a promising start, it eventually foundered when difficult decisions on recognition and measurement were addressed. In the end, the FASB's conceptual framework failed to fulfill expectations that it might constitute a powerful intellectual force for improving financial reporting (...).»

Det finnes imidlertid også en type deskriptive konseptuelle rammeverk. Grunnleggende prinsipper utledes av praksis og er i neste omgang retningsgivende for ny praksis. Slike rammeverk er nyttige ved at de kan anvendes til å utlede løsninger på nye problemstillinger. Svakheten er at løsningene ikke utledes av et spesifisert informasjonsbehov. Et annet problem er mulige konflikter mellom veletablert praksis og konseptuelt rammeverk, som reiser spørsmålet om praksisen skal forbys eller rammeverket justeres.

Paton og Littletons klassiske monografi fra 1940, An Introduction to Corporate Accounting Standards, er i virkeligheten et deskriptivt konseptuelt rammeverk. I forordet skriver de bl.a.:

«The intention has been to build a framework within which a subsequent statement of corporate accounting standards could be erected.

This discussion of the framework of accounting standards seeks no extensive reform of corporation practices. The aim has been to present a theory basis by means of which corporation accountants may be helped to make a realistic appraisal of their practices and public accountants may be aided in reviewing corporation reports.»

Monografien omhandler de grunnleggende prinsippene (basic concepts) i den transaksjonsbaserte historisk kost modellen, med hovedvekt på sammenstilling av kostnader med inntekter (the matching concept): «With acquisition and disposition prices measuring both the efforts to produce results and the results produced, the principal concern of accounting is the periodic matching of costs and revenues (...).» Stephen A. Zeff skriver om Paton og Littleton i artikkelen Leaders of the Accounting Profession (Journal of Accountancy, May 1987 s. 53): «Their monograph has been the most influential treatment of accounting theory and its implications for practice in U.S. accounting literature.»

Da Norsk Regnskaps Stiftelse (NRS) ble etablert i 1989 med formål å utgi regnskapsstandarder, ble det gjort et strategisk valg. For et nytt standardsettende organ var et naturlig første prosjekt å utrede de grunnleggende prinsippene som standardene skulle bygge på. På den annen side var begrunnelsen for etableringen av NRS at det var et påtrengende behov for standarder på en rekke områder, og at det hastet med å regulere en norsk regnskapspraksis som var i rask utvikling. Som en frivillig organisasjon uten ansatte og uten egen utredningsstab valgte NRS å prioritere utgivelse av standarder.

Det nye britiske regnskapsstandardstyret, ASB, som ble etablert i 1990, valgte å starte med et prosjekt om grunnleggende prinsipper. Ved slutten av 1994 foreligger alle kapitlene i form av diskusjonsnotater eller høringsutkast. ASB forventer å utgi et samlet høringsutkast til «Statement of Accounting Principles» i løpet av høsten 1995. I mellomtiden har ASB utgitt 7 regnskapsstandarder (kalt Financial Reporting Standards og forkortet FRSs) og 8 høringsutkast (forkortet FREDs). I Foreword to Accounting Standards (Juni 1993) uttaler ASB at «FRSs are based on the Statement of Principles for Financial Reporting currently in issue, which addresses the concepts underlying the information presented in financial statements. The objective of this Statement of Principles is to provide a framework for the consistent and logical formulation of individual accounting standards.» Det kan virke overraskende at standardene skal bygge på et konseptuelt rammeverk som er så uferdig. Davies, Paterson og Wilson skriver i Generally Accepted Accounting Practice in the United Kingdom (forkortet UK-GAAP, 1994 s. 85): «Clearly this cannot be the case, as the Statement of Principles has yet to be agreed. What concerns us about this is the fact that the ASB is already entrenching into selected accounting standards a conceptual approach which has not been the subject of due process, has no general agreement and which is still only at an early stage of development and discussion.» John Arnold er mer forsiktig i forord til UK-GAAP: «The ASB has substantially completed its draft statement of principles but, as yet, has not been able to apply it without problem to some of the difficult issues with which it is faced.»

Når NRS kunne starte arbeidet med å utgi standarder, hvorav noen var på nye og kompliserte områder, uten å utrede det teoretiske grunnlaget for standardene, er forklaringen at norsk regnskapslovgivning og praksis bygger på en samling av grunnleggende prinsipper. Disse prinsippene kan betraktes som et implisitt konseptuelt rammeverk. Flere av regnskapsprinsippene er drøftet i Regnskapslovkomiteens innstilling fra 1962 og er senere blitt fortolket og videreutviklet i regnskapslitteraturen. Dessuten foreligger flere autoritative uttalelser fra Regnskapsrådet og Oslo Børs. Børsen har gått langt i retning av å anvende grunnleggende prinsipper på spesifikke problemstillinger. Dagens regnskapsdebatt preges ofte av uenighet om innholdet av og ikke minst rekkevidden av disse prinsippene. Utvalget ser derfor et klart behov for en systematisk gjennomgang av underliggende prinsipper i forbindelse med lovreformen. Det er ønskelig med en presisering av innholdet og fortolkning av anvendelser. Det er også viktig å drøfte hvilke unntak fra grunnleggende prinsipper som kan tillates. Utvalget mener videre at de grunnleggende prinsippene bør uttrykkes direkte i lovgivningen. Det vil gjøre det lettere for andre enn regnskapseksperter å forholde seg til regnskapslovgivningen. En presis formulering av prinsippene i selve lovgivningen sammen med en drøftelse i lovforarbeidene vil også legge sterkere føringer på standardsetting og utvikling av praksis.

2.2 Grunnleggende prinsipper i norsk regnskapslovgivning

Regnskapsrapportering i Norge er regulert ved lovgivning. Regnskapslovgivningen er moderat og kan best karakteriseres som en rammelovgivning. Hovedprinsippet i regnskapslovgivningen er det generelle kravet om at regnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk.

God regnskapsskikk er et dynamisk begrep, som tillater praksis å utvikle seg når økonomiske forhold endres, og foretakene foretar nye typer av transaksjoner eller står overfor nye hendelser som skal regnskapsføres. Rammelovgivning i stedet for detaljerte regler gir rom for utøvelse av profesjonell bedømming. Regnskapslovgivningen bygger imidlertid på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper, som også delvis er kommet til uttrykk i noen av lovreglene. Disse grunnleggende prinsippene kan betraktes som et implisitt konseptuelt rammeverk, som god regnskapsskikk må bygge på. God regnskapsskikk betyr derfor samsvar med rammelovgivning og grunnleggende regnskapsprinsipper, samt almen aksept i praksis.

Rammelovgivningen inkluderer vurderingsregler, oppstillingsplan for resultatregnskap og balanse, minstekrav til tilleggsopplysninger, krav om innhold i årsberetning og regler for utarbeidelse av konsernregnskap for morselskap i konsern.

Vurderingsprinsippene i lovgivningen er den transaksjonsbaserte historisk kost modellen kombinert med forsiktighetsprinsippet. Det er generelle vurderingsregler for omløpsmidler og anleggsmidler. Omløpsmidler skal vurderes etter laveste verdis prinsipp. Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost. Avskrivning skal foretas etter en fornuftig avskrivningsplan. Nedskrivningsplikten er betinget av at årsaken til verdifallet ikke antas å være forbigående, og at nedskrivningen anses nødvendig etter god regnskapsskikk. Det ikke noen reverseringsplikt for tidligere foretatt nedskrivning i tilfelle av en senere økning i verdi, annet enn for langsiktig fordring. Selv om lovgivningen i utgangspunktet har et generelt forbud mot oppskrivning av anleggsmidler, kan de skrives opp under bestemte forutsetninger og med sterke begrensninger på anvendelsen av oppskrivningsbeløpet.

Innledningsbestemmelsen til oppstillingsplan for resultatregnskap har et generelt krav om at resultatregnskapet skal settes opp slik at det gir et tilfredsstillende uttrykk for hvordan det økonomiske resultatet av virksomheten er fremkommet. Med økonomisk resultat menes i denne sammenheng selvfølgelig ikke det resultatbegrepet som kommer fra økonomisk teori og som gir uttrykk for bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Bestemmelsen gjelder regnskapsmessig resultat målt i samsvar med vurderingsprinsippene i regnskapslovgivningen, grunnleggende regnskapsprinsipper og god regnskapsskikk. Økonomisk resultat og regnskapsmessig resultat er forskjellige resultatbegrep som ikke må forveksles. Ved anvendelse av markedsverdier i regnskapet, f.eks. partiell anvendelse av markedsverdier for grupper av finansielle instrumenter som omsettes i vel fungerende markeder, vil det regnskapsmessige resultatet bli lik det økonomiske for disse gruppene.

Innledningsbestemmelsens siktemål er å forklare hvordan det regnskapsmessige resultatet er fremkommet. Aksjeloven av 1957 inneholdt et generelt krav om at vinnings- og tapsregnskapet skulle settes opp slik at det ga et «riktig» uttrykk for det økonomiske resultatet av selskapets virksomhet. Loven åpnet imidlertid adgang for et styre til å legge frem et årsregnskap som ikke ga et riktig uttrykk for det økonomiske resultatet, dersom det ble gitt opplysninger om dette enten i styrets beretning eller meddelt muntlig på generalforsamlingen. I forbindelse med drøftelsen av omformuleringen i 1976-loven presiserte departementet at den nye bestemmelsens siktemål var hvordan resultatet er fremkommet og ikke selve resultatet.

Hovedbestemmelsen om årsberetningen er et krav om å gi opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme stilling og resultatet av virksomheten, og som ikke fremgår av resultatregnskap eller balanse. Denne bestemmelsen inneholder en vidtrekkende opplysningsplikt. For børsnoterte foretak har børsloven § 4-7 en generell bestemmelse om plikt til å gi børsen opplysninger av betydning for en riktig vurdering av verdipapirene. Det kan være vanskelig å trekke grenser for opplysningsplikten etter de to bestemmelsene. Regnskapssirkulærene fra Oslo Børs har inneholdt krav om omfattende tilleggsopplysninger, som har vært begrunnet med opplysningsplikten etter de to bestemmelsene.

Hovedregelen om god regnskapsskikk er aksjelovens bestemmelse om at årsoppgjøret skal settes opp i samsvar med god regnskapsskikk, og tilsvarende regnskapslovens bestemmelse om bokføring og årsoppgjør i samsvar med god regnskapsskikk. Enkelte andre bestemmelser inneholder også henvisning til god regnskapsskikk. Slik henvisning kan skjerpe en bestemmelse. For eksempel skal nedskrivning av anleggsmiddel bare foretas når det er nødvendig etter god regnskapsskikk. Anvendelse av egenkapitalmetoden for vurdering av aksjer i tilknyttet selskap skal være i samsvar med god regnskapsskikk. Konsernregnskap skal settes opp som god regnskapsskikk krever det. Alle de tre eksemplene er viktige områder hvor lovgiver har funnet å ville presisere kravet til god regnskapsskikk, og hvor henvisningen virker skjerpende på selve bestemmelsen.Enkelte lovbestemmelser gir adgang til at bestemmelsene kan fravikes når det er forenlig med god regnskapsskikk. Et viktig eksempel er vurderingsreglene for omløpsmidler. Bestemmelsen definerer virkelig verdi, men forholdene kan tilsi en annen verdi i samsvar med god regnskapsskikk. Et annet viktig eksempel er bestemmelsene for regnskapsoppstillingene, som kan fravikes når det er forenlig med god regnskapsskikk.

God regnskapsskikk skal alltid være i samsvar med bestemmelsene i rammelovgivningen. Enkeltbestemmelser kan bare fravikes når bestemmelsen inneholder en eksplisitt regel om at den kan fravikes når dette er i samsvar med god regnskapsskikk.

Regnskapsstandarder og andre uttalelser om god regnskapsskikk vil være retningsgivende for utviklingen av god regnskapsskikk. Det er imidlertid opp til praksis om en standard blir tilstrekkelig utbredt til at den kan karakteriseres som en skikk. På den annen side stilles det kvalitative krav til praksis for at den skal kunne betraktes som god skikk. Det ligger derfor sterke føringer på praksis i form av kvalitative krav og samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper. Hvis de grunnleggende regnskapsprinsippene blir eksplisitt formulert i lovgivningen, vil føringene framstå som enda sterkere.

Regnskapslovgivningen og god regnskapsskikk bygger på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper. De viktigste er prinsippene i historisk kost modellen. Denne blir ofte beskrevet som transaksjonsbasert. Det er gjennomførte transaksjoner som er grunnlaget for regnskapsføring og måling. Fastsettelse av transaksjonstidspunktet eller om det i det hele tatt har vært en transaksjon skal avgjøres ved om det har funnet sted en overføring av risiko. Substans og økonomiske realiteter og ikke formell form skal avgjøre dette hovedspørsmålet om transaksjon eller kontinuitet. Transaksjonsprisen skal måles til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Dette gjelder for alle typer transaksjoner foretaket har med utenforstående: salgstransaksjoner, kjøpstransaksjoner og kapitaltransaksjoner. Ved transaksjoner med nærstående parter må det vurderes nøye om transaksjonen er av armlengdes avstand og om den gjennomføres til markedspris.

Ifølge Regnskapslovkomiteens innstilling av 1962 er regnskapets hovedformål å måle resultatet i regnskapsperioden. Beskrivelsen av den historiske inntjeningen skal gi regnskapsbrukerne grunnlag for å vurdere foretakets inntjeningsevne. Måling av regnskapsmessig resultat er sammenstilling (matching) av inntekter og kostnader i perioden. Inntekt resultatføres når den er opptjent. Normalt er det på transaksjonstidspunktet, og inntektsføringen er etter transaksjonsprinsippet. Kostnadsføring er etter sammenstillingsprinsippet. Kostnader som er påløpt for å skape inntekt, sammenstilles med inntekten og benevnes kostnad opptjent inntekt eller kostnad solgte varer. Sammenstilling forutsetter fordeling av kostnader mellom regnskapsperioder. I noen tilfeller er det en direkte sammenheng mellom inntekt og kostnad, f.eks. direkte varekostnader. I andre tilfeller er sammenhengen indirekte, f.eks. avskrivninger, og fordelingen må gjøres mer skjønnsmessig.

Forsiktighetsprinsippet er også et av de grunnleggende regnskapsprinsippene som regnskapslovgivningen bygger på. Som nevnt i innledningen er forsiktighetsprinsippet et modelluavhengig prinsipp som må fortolkes i sammenheng med usikkerhet i regnskapsføring og vurdering. I historisk kost modellen er den største usikkerheten knyttet til sammenstillingen av inntekter og kostnader for måling av periodens resultat. Når det foreligger usikkerhet, skal det vises forsiktighet i estimeringen for å unngå overvurdering av eiendeler eller inntekter og undervurdering av forpliktelser eller kostnader. Det skal imidlertid ikke skapes skjulte reserver. Forsiktighetsprinsippet kan lett komme i konflikt med sammenstillingsprinsippet. Et nærliggende eksempel er den nye vurderingsregelen fra 1992 om utsatt skattefordel, hvor hensynet til forsiktighet har ført til både et krav om at realiserbarheten av skattefordelen skal være overveiende sannsynlig og en øvre grense for balanseføring.

Laveste verdis prinsipp for vurdering av eiendeler er en anvendelse av forsiktighetsprinsippet. Selv om laveste verdis prinsipp er kommet direkte til uttrykk i vurderingsreglene i lovgivningen, skal det ikke følges reservasjonsløst. Det vil være i strid med god regnskapsskikk å kostnadsføre et urealisert tap på en enkeltpost dersom foretaket har sikret seg mot dette tapet gjennom andre poster i eller utenfor regnskapet. I anbefaling til god regnskapsskikk for fordringer og gjeld i utenlandsk valuta heter det i drøftelsen om valutasikring at resultatregnskap og balanse bør reflektere valutasikring så langt dette er mulig innenfor lovens rammer.

Andre grunnleggende prinsipper som lovgivningen bygger på, er konsistensprinsippet, kongruensprinsippet og fortsatt drift forutsetningen. Konsistensprinsippet er at de samme prinsipper og metoder anvendes fra en periode til neste. Konsistens over tid bør kombineres med ensartethet i anvendelse av prinsipper og metoder. Kongruensprinsippet er at alle endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, skal føres over resultatregnskapet. Unntak er virkningen av grunnleggende regnskapsreformer, som kan føres direkte mot egenkapitalen.

2.3 Grunnleggende regnskapsprinsipper i direktivene

2.3.1 Oversikt

Direktivene inneholder ingen helhetlig samling av grunnleggende regnskapsprinsipper. Flere bestemmelser i ulike deler av direktivene beskriver imidlertid regnskapsprinsipper som kan karakteriseres som grunnleggende. For å få oversikt er det nødvendig å se disse bestemmelsene i sammenheng. Det tas i omtalen nedenfor utgangspunkt i fjerde direktiv når det ikke uttrykkelig står syvende direktiv.

De alminnelige bestemmelsene i artikkel 2 i del 1 inneholder et krav om at årsregnskapet skal gi et «true and fair view». I den norske oversettelsen brukes uttrykket pålitelig bilde. «True and fair view» er i fortsettelsen forkortet TFV. Kravet om å gi et TFV overstyrer detaljreglene i direktivet. Det skal gis tilleggsopplysninger når anvendelse av direktivets bestemmelser ikke er tilstrekkelig til å gi et TFV. I unntakstilfeller er det en plikt å fravike en bestemmelse når det anses nødvendig for å gi et TFV. Artikkel 16 i syvende direktiv har tilsvarende bestemmelser for konsernregnskap.

Del 7 om vurderingsregler innledes i artikkel 31 nr. 1 med en opplisting av alminnelige prinsipper som skal følges ved vurderingen. De alminnelige prinsippene er - opplistet etter rekkefølgen i artikkelen - fortsatt drift forutsetningen, konsistensprinsippet, forsiktighetsprinsippet, periodiseringsprinsippet, individuell vurdering av eiendeler og gjeld, og kongruensprinsippet. Etter artikkel 31 nr. 2 skal fravik være tillatt i unntakstilfeller.

De alminnelige prinsippene kan ikke ses isolert fra innholdet i andre direktivbestemmelser. Kongruensprinsippet må ses i sammenheng med bestemmelsene om sammenligningstall i artikkel 4. Konsistensprinsippet gjentas i bestemmelsene om regnskapsoppstillingen. Forsiktighetsprinsippet må ses i sammenheng med de generelle vurderingsreglene og med bestemmelsene om avsetning i artiklene 20 og 42. Beskrivelsen av periodiseringsprinsippet må ses i sammenheng med artiklene 18 til 21 om særlige bestemmelser for visse poster i balansen. Det innbyrdes forholdet mellom ulike direktivbestemmelser blir kartlagt i detalj i de etterfølgende avsnitt.

Artikkel 32 slår fast at vurderingsreglene i artikkel 34 til 42 er basert på historisk kost prinsippet. Artikkel 33 gir imidlertid medlemslandene opsjon til å tillate eller kreve anvendelse av alternative vurderingsprinsipper. Forskjellen mellom alternativ verdivurdering og vurdering etter historisk kost prinsippet skal avsettes til et eget fond for vurderingsforskjeller som ifølge oppstillingsplanen for balansen er gruppert under egenkapital.

Artikkel 25 nr. 1 i syvende direktiv krever konsistens i anvendelsen av konsolideringsmetoder. Artikkel 25 nr. 2 tillater unntak fra konsistensprinsippet i særskilte tilfeller.

Den samlingen av regnskapsprinsipper som utvalget har karakterisert som grunnleggende regnskapsprinsipper, er altså delvis inneholdt i direktivene. Redigeringen i direktivene er imidlertid uheldig idet prinsippene er usystematisk fremstilt og spredt på flere deler. Dette gjør det vanskelig å se sammenhengen mellom prinsippene. Noen av bestemmelsene synes også å være i konflikt med hverandre. De samme prinsippene blir gjentatt flere steder. Flere av enkeltbestemmelsene synes også å være unødvendige og overflødige i forhold til en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper.

Utvalget går inn for at de grunnleggende prinsippene blir presentert samlet i lovgivningen, og at alle bestemmelser i direktivene som er inneholdt i disse prinsippene eller er overflødige i forhold til prinsippene, ikke blir gjentatt i lovteksten. Denne redaksjonelle friheten er i samsvar med EØS-forpliktelsene, jf. avsnitt 1.3.2. om implementering av direktivene.

2.3.2 Alminnelige bestemmelser

De1 1 i fjerde direktiv som bare består av artikkel 2, har alminnelige bestemmelser om årsregnskapet. Artikkel 2 nr. 1 bestemmer hva årsregnskapet skal inneholde. Nr. 2 til 5 stiller generelle krav til årsregnskapet, mens nr. 6 gir uttrykk for at direktivets krav til tilleggsopplysninger er minimumskrav.

Artikkel 2 har fått følgende norske oversettelse:

«

1. Årsregnskapet skal omfatte balansen, resultatregnskapet og notene til årsregnskapet. Disse dokumenter skal utgjøre en samlet helhet.«

2. De skal settes opp på en tydelig måte og i samsvar med bestemmelsene i dette direktiv.«

3. Årsregnskapet skal gi et pålitelig bilde av selskapets aktiva og passiva, økonomiske stilling og resultat.«

4. Når anvendelsen av dette direktivs bestemmelser ikke er tilstrekkelig for å gi et pålitelig bilde som fastsatt i nr. 3, skal det gis tilleggsopplysninger.«

5. Når det i unntakstilfeller viser seg at anvendelsen av en bestemmelse i dette direktiv er uforenlig med plikten fastsatt i nr. 3, skal bestemmelsen fravikes for å gi et pålitelig bilde som fastsatt i nr. 3. Alle fravik skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes, med opplysning om fravikets betydning for aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultatet. Medlemsstatene kan nærmere bestemme unntakstilfellene og vedta tilsvarende særregler.«

6. Medlemsstatene kan tillate eller kreve at det i årsregnskapet gis andre opplysninger i tillegg til dem som skal gis i samsvar med dette direktiv.»

Artikkel 16 i syvende direktiv inneholder de samme alminnelige bestemmelsene om konsernregnskap, eller konsoliderte regnskaper som er den norske oversettelsen. Ordlyden i artikkel 16 er for det meste sammenfallende med ordlyden i artikkel 2, jf. full direktivtekst i vedlegg. Det er ikke tvil om at de to artiklene har samme formål og innhold. De små forskjellene i ordlyd skyldes dels at de norske oversetterne har variert ordbruken og dels at ordlyden er litt forskjellig i de to direktivene. Dette reflekterer at direktivene bare er å oppfatte som instrukser for nasjonale lovgivere, og at det ikke er meningen at de skal implementeres ordrett.

Årsregnskapet er det sentrale begrepet i fjerde direktiv. Etter artikkel 2 nr. 1 skal årsregnskapet bestå av balanse, resultatregnskap og noter. De to regnskapsoppstillingene sammen med notene skal utgjøre en helhet. I norsk regnskapslovgivning er årsoppgjøret det motsvarende begrepet. Årsregnskapsbegrepene i direktivet og norsk lovgivning blir drøftet i neste avsnitt, hvor det også trekkes en konklusjon om årsregnskapsbegrepet i en ny norsk lov.

Nr. 2 til 5 inneholder generelle krav til årsregnskapet. Kravet i nr. 2 om at årsregnskapet skal settes opp på en tydelig måte (shall be drawn up clearly) er selvsagt og er selvfølgelig også en del av god regnskapsskikk begrepet. I forbindelse med utredningen av god regnskapsskikk begrepet uttalte Regnskapslovkomiteen at det er visse generelle krav som kan stilles og som må tas hensyn til ved vurderingen av om et regnskap er ført og utarbeidet i samsvar med god regnskapsskikk. Et av disse var kravet til klarhet. Regnskapslovkomiteen uttalte videre at dette kravet først og fremst har tilknytning til oppstillingen av årsregnskapet.

Det andre kravet i nr. 2 er at årsregnskapet skal settes opp i samsvar med bestemmelsene i direktivet. Dette kravet ble tatt inn i 1974-utkastet av direktivet sammen med kravet om å gi et TFV. Utkastet omhandlet ikke spørsmålet om de to kravene kunne komme i konflikt med hverandre. En fortolkning av dette var at bruk av bestemmelsene i direktivet automatisk fører til at årsregnskapet gir et TFV. Dette er fortsatt det tyske synet. Det var først i den endelige 1978-versjonen av direktivet at kravet om å gi et TFV, ble tatt inn som overstyringsprinsipp. Historikken til TFV-kravet er nærmere omtalt nedenfor. Kravet om å følge bestemmelsene i direktivet har ingen annen funksjon enn som instruks for nasjonale lovgivere. Det er unødvendig å ta inn i loven et krav om å følge lovens bestemmelser. Det er heller ikke gjort i det svenske forslaget til årsredovisningslag. Den danske årsregnskabsloven inneholder likevel en bestemmelse om å følge lov og regler som er utstedt i henhold til loven.

Nr. 3 inneholder kravet om at årsregnskapet skal gi et TFV. Nr. 4 inneholder krav om å gi tilleggsopplysninger med formål å gi et TFV. Nr. 5 er om TFV-kravet som overstyringsprinsipp. Nr. 5 inneholder i siste punktum en medlemslandopsjon til å nærmere bestemme unntakstilfellene og vedta tilsvarende regler. TFV-begrepet vil bli drøftet nærmere i avsnitt 2.3.4..

Kravet om å gi et pålitelig bilde av «aktiva og passiva» må sees i sammenheng med oppstillingsplanen for balansen i direktivets del 3, artikkel 9. I denne planen er «liabilities» brukt som overskrift for gjeld og egenkapital. I bestemmelser som henviser til «liabilities» i oppstillingsplanen, f.eks. artikkel 2 nr. 3 eller artikkel 33 nr. 2 a, må en være oppmerksom på denne spesielle benevnelsen. I den norske oversettelsen kommer denne nyansen frem ved at ordet «passiva» er nyttet i begge de to nevnte artiklene. For øvrig må det bemerkes at benevnelsene aktiva og passiva forlengst er blitt erstattet med eiendeler, gjeld og egenkapital i norsk regnskapsterminologi.

Et annet poeng er at oppramsingen av aktiva og passiva sammen med økonomisk stilling egentlig er overflødig. Den britiske formuleringen i Companies Act av 1985 er ganske enkelt «state of affairs», slik den også var i Companies Act av 1948.

Nr. 6 er en medlemslandopsjon til å tillate eller kreve at det i årsregnskapet gis andre opplysninger enn det som følger av opplysningsplikten i direktivet. Denne bestemmelsen henvender seg, i likhet med første del av nr. 2, til nasjonal lovgiver, og trenger ikke gjentas i lov. I kapittel 8 fremstilles kravene om noteopplysninger samlet.

Utvalgets konklusjon om implementering av artikkel 2 i fjerde direktiv og artikkel 16 i syvende direktiv er dermed tredelt. For det første må problematikken om årsregnskapets innhold vurderes nærmere, og dette gjøres i det etterfølgende avsnittet om årsregnskapsbegrepet. For det andre må innholdet i TFV-bestemmelsene klargjøres, og det gjøres i avsnitt 2.3.4.. For det tredje kan en konstatere at bestemmelsene i første del av nr. 2 og nr. 6 kan anses ivaretatt uten særskilte lovbestemmelser.

2.3.3 Nærmere om årsregnskapsbegrepet

I fjerde direktiv er årsregnskapet et sentralt begrep. Årsregnskapet skal ifølge artikkel 2 nr. 1 bestå av balanse, resultatregnskap og noter. De to regnskapsoppstillingene sammen med notene utgjør en helhet. Formuleringen i den norske oversettelsen om at årsregnskapet skal omfatte notene til årsregnskapet, er meningsløs og skyldes oversettelsen av «notes to the accounts». De generelle kravene i artikkel 2 nr. 2 til 5 gjelder årsregnskapet. Årsberetningen er ikke en del av årsregnskapet. Årsberetningens innhold er regulert i en egen del 9, artikkel 46. Revisjon, som er regulert i del 11, artikkel 51, er begrenset til årsregnskapet, men det skal verifiseres at årsberetningen er konsistent med årsregnskapet.

I norsk regnskapslovgivning er årsoppgjør det motsvarende begrepet. Årsoppgjøret består av resultatregnskap, balanse og årsberetning, og eventuelt konsernoppgjør. Notene er en del av resultatregnskapet og balansen. Hovedbestemmelsen om årsberetningen er at det skal gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme selskapets stilling og resultatet av virksomheten, og som ikke fremgår av resultatregnskap eller balanse. Denne bestemmelsen som inneholder en vidtrekkende opplysningsplikt, reflekterer også at årsberetningen er en integrert del av en helhet, årsoppgjøret. Kravet til god regnskapsskikk gjelder årsoppgjøret. Det er årsoppgjøret som er gjenstand for granskning av revisor, og revisors uttalelse i revisjonsberetningen gjelder årsoppgjøret.

Et viktig spørsmål er dermed om årsregnskapsbegrepet i den nye regnskapsloven skal avgrenses til regnskapsoppstillingene med noteopplysninger, eller om begrepet også skal omfatte årsberetningen. En annen dimensjon er om årsregnskapsbegrepet bare skal gjelde selskapsregnskapet, eller om det også skal inkludere konsernregnskapet. Det må også tas stilling til om regnskapsoppstillingene skal suppleres med en tredje oppstilling, kontantstrømoppstilling.

I nordisk regnskapslovgivning, som var en del av det nordiske samarbeidet om aksjelov på 1960 tallet, var årsoppgjør definert å bestå av balanse, resultatregnskap og årsberetning. Morselskap skulle dessuten utarbeide konsernoppgjør. Kapittelet hadde overskriften årsoppgjør og konsernoppgjør. Den danske ordlyden var årsregnskab og koncernregnskab, mens den tilsvarende svenske var årsredovisning og koncernredovisning. Det er verd å merke seg at de tre landene opererte med samme begrep, men at danskene brukte benevnelsen årsregnskab og svenskene benevnelsen årsredovisning.

Den danske årsregnskabsloven av 1981, den første nasjonale implementeringen av fjerde direktiv, har implementert artikkel 2 delvis i § 2 og delvis i § 4. § 2 har samme definisjon av «årsregnskab» som direktivet. Paragrafen omhandler også plikten til å utarbeide «koncernregnskab» og årsberetning. De oppregnede delene utgjør en helhet. I fortsettelsen brukes benevnelsen «årsregnskabet m.v.». De generelle kravene i artikkel 2 nr. 2 til 5 er implementert i § 4, hvor de er knyttet til «årsregnskabet». Ved implementeringen av syvende direktiv i 1990, ble «koncernregnskabet» tilføyd i § 4, slik at de generelle kravene nå gjelder «årsregnskabet og koncernregnskabet».

Svensk regnskapslovgivning har skilt mellom de to begrepene «årsbokslut» (bokföringslagen) og «årsredovisning» (aktiebolagslagen). Den svenske oversettelsen av fjerde direktiv benytter «årsbokslut» i artikkel 2. Det legges imidlertid frem et forslag til årsredovisningslag. Forslaget til kapittel 2 har overskriften «årsredovisning». Forslag til § 1 definerer «årsredovisning» til å inkludere også årsberetningen. I forslag til § 2 er implementert de generelle kravene i artikkel 2. Disse er knyttet til balanse, resultatregnskap og noter.

I forslaget til kapittel 3 «koncernredovisning» inneholder § 1 en definisjon av «koncernredovisning» som tilsvarer definisjonen av «årsredovisning». De oppregnede delene, som også omfatter årsberetning, utgjør en helhet ifølge forslaget. De generelle kravene i syvende direktivs artikkel 16 er implementert i forslag til § 2, hvor de er knyttet til balanse, resultatregnskap og noter for konsernet.

En sammenligning av den danske loven og det svenske lovforslaget viser at «årsregnskab» og «årsredovisning» nå er to forskjellige begreper. Det skyldes at danskene har erstattet det nordiske begrepet med EU-begrepet, som ikke omfatter årsberetningen. Danskene har dessuten slått sammen de generelle kravene i fjerde direktivs artikkel 2 og syvende direktivs artikkel 16, mens svenskene har gjentatt både begrepsdefinisjoner og generelle krav i kapitlet om konsernregnskapet.

Innholdet i årsregnskapsbegrepet kan også ha betydning for revisjon. Revisjon er regulert i fjerde direktiv del 11. Ifølge artikkel 51 er det årsregnskapet som skal revideres, men det er plikt til å påse at årsberetningen er konsistent med årsregnskapet. I Norge er det årsoppgjøret som skal granskes og revisors uttalelse i revisjonsberetningen gjelder årsoppgjøret. De nordiske aksjelovutredningene fra 1970 var identiske på dette punktet. Etter den danske årsregnskabsloven § 61 g skal revisor revidere årsregnskapet. Hassellager og Runge Johansen (1992) presiserer i sin kommentarutgave til loven at det er «årsregnskabet» med bestanddelene balanse, resultatregnskap og noter som skal revideres og forsynes med «revisionspåtegning». De kommenterer imidlertid også revisjonskravene m.h.t. årsberetningen. Revisor skal f.eks. påse at årsberetningen inneholder omtale av usedvanlige forhold som har påvirket årsregnskapet, av vesentlig usikkerhet eller av betydningsfulle hendelser inntruffet etter balansedagen. De føyer imidlertid til at revisjonskravene m.h.t. årsberetningen ikke er så omfattende som for det «egentlige årsregnskab og koncernregnskabet», men at beretningen skal revideres i mer bred forstand. Kommentarene må ses i sammenheng med drøftelsen nedenfor om årsberetningens innhold, der også den danske hovedbestemmelsen blir omtalt. I det svenske forslaget til endring i aktiebolagslagen som følge av EU-tilpasningen, er det i kapittelet om revisjon fortsatt «årsredovisningen» som er gjenstand for granskning og som det skal avgis uttalelse om.

Innholdet i og rekkevidden av generelle krav i regnskapsreguleringen har selvfølgelig også betydning for utformingen av revisors uttalelse i revisjonsberetningen. Hvis det er et generelt krav at årsregnskapet skal gi et TFV, bør revisjonsberetningen inneholde en uttalelse om at årsregnskapet tilfredsstiller dette generelle kravet. Britiske revisjonsberetninger inneholder f.eks. uttalelse om årsregnskapet gir et TFV. I Norge hvor det har vært et generelt krav om å utarbeide årsoppgjøret i samsvar med god regnskapsskikk, har revisor tradisjonelt uttalt seg om dette kravet i revisjonsberetningen. Etter ny norm for revisjonsberetningen er det gjort en viktig tilføyelse. Revisor skal uttale seg om årsoppgjøret gir et forsvarlig uttrykk for stilling og resultat i overensstemmelse med god regnskapsskikk. Den nye norske uttalelsen ligner den amerikanske uttalelsen «present fairly in conformity with generally accepted accounting principles». I avsnitt 2.3.4. nedenfor vil uttalelsene bli drøftet i forhold til TFV-begrepet. I denne omgang vil utvalget peke på den nære sammenhengen det er mellom valg av årsregnskapsbegrep, formulering av generelle krav til dette, omfanget om revisjonsplikten og revisors uttalelse i revisjonsberetningen.

Sammenhengen mellom noter og årsberetning

Dersom det nye årsregnskapsbegrepet ikke skal omfatte årsberetningen, må det bli et klarere skille mellom disse to elementene.

Hovedbestemmelsen om årsberetningens innhold i norsk regnskapslovgivning er kravet om å gi opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme stilling og resultat, og som ikke fremgår av resultatregnskap og balanse. Resultatregnskap og balanse er i denne sammenheng inklusiv noter. Denne bestemmelsen reflekterer at årsberetningen er en integrert del av årsoppgjøret. Det er imidlertid uklart hvor grensen skal trekkes mellom tilleggsopplysninger som skal gis i årsberetningen og de som skal gis som noter. Aarbakke og Marthinussen (1987 s. 426) har følgende kommentar til grensedragningen:

«Til dels er det et praktisk skjønnsspørsmål om opplysninger skal gis i årsberetningen eller som noter til resultatregnskapet og/eller balansen etter § 11-8 første ledd. Som nevnt i anm. 1 til § 11-1 er årsoppgjøret å anse som en enhet.»

For de opplysningene som er regnet opp i bestemmelsen om tilleggsopplysninger (aksjeloven § 11-8 og regnskapsloven § 19, begges første ledd) og som må forstås som minstekrav, er ikke årsberetningen et valgfritt alternativ. Aksjeloven av 1958 inneholdt valgfrihet for nærmere angitte poster. I aksjeloven av 1976 ble det systemet forlatt. Styret kan velge mellom å ta de postene som er oppregnet i § 11-8 første ledd med enten i resultatregnskapet og balansen eller i noter. Det er ikke adgang til å velge årsberetningen for disse opplysningene. Som en kuriositet kan nevnes at det likevel er gjort et unntak for interngevinster i konsern, jf. aksjeloven § 11-13 og regnskapsloven § 21 B, begges syvende ledd. Utvalget ser ingen faglig begrunnelse for å opprettholde unntaket med valgfrihet for plasseringen av nettopp denne opplysningen.

I Innstilling om lov om aksjeselskaper (1970 s. 160) skriver Marthinussen i merknaden til bestemmelsen om tilleggsopplysninger:

«Paragrafen handler om tilleggsopplysninger til balansen og resultatregnskapet. Det er ingen direkte parallell i gjeldende aksjelov, men enkelte av de opplysninger som skal gis, pliktes gitt i en eller annen form også etter de nå gjeldende regler.

De opplysninger det dreier seg om, skal - om de ikke inngår i balansen eller resultatregnskapet - gis i form av noter til regnskapet. De kan således ikke gis bare i styrets årsberetning. Årsaken til at man har valgt denne form, som er ny i nordisk aksjelovgivning overhodet, er at en opplysning i årsberetningen som gjelder en bestemt post i årsoppgjøret, ikke vil fremtre for leseren like tydelig og umiddelbart som en opplysning gitt som en kommentar i selve balansen eller resultatregnskapet, som en note i direkte tilslutning til den bestemte post. Denne teknikk er vanlig i engelsk og amerikansk regnskapspraksis.»

Valgfriheten for plassering av opplysninger i noter eller årsberetning har altså en klar begrensning. Den gjelder ikke lovgivningens minstekrav til noteopplysninger. For eventuelle tilleggsopplysninger ut over minstekravene er det imidlertid også en begrensning. Den følger av innledningsbestemmelsen til resultatregnskapet, som krever at det skal gi et tilfredsstillende uttrykk for hvordan resultatet er fremkommet. Tilleggsopplysninger som går på spesifikasjon av resultatpostene bør naturlig presenteres i tilknytning til disse for å tilfredsstille lovgivningens krav til forklaring av hvordan resultatet er fremkommet.

Når det gjelder de spesifikke kravene til innhold i årsberetningen, er det noe uklart om slike opplysninger kan gis i notene, eller om de må gis i årsberetningen. Hvis det siste er tilfellet, er valgfriheten begrenset til opplysninger som nevnt i hovedbestemmelsen, om forhold som er viktige for å bedømme stilling og resultat og som ikke fremgår av resultatregnskap og balanse. I praksis er nok valgfriheten blitt oppfattet som noe større i retning av å kunne velge notene også for opplysninger som er krevd spesifikt for årsberetningen. Dette må ses i sammenheng med at de store børsnoterte selskapene vanligvis gir opplysninger i noter langt ut over lovgivningens minstekrav, og at notene dermed kan komme til å inneholde opplysninger som er regulert i bestemmelsen om årsberetningen. Forhold som er av stor betydning, blir imidlertid gjerne omtalt også i årsberetningen, selv om de er detaljert beskrevet i notene. Noen klar grensedragning mellom noter og årsberetning er heller ikke gjennomført i regnskapsstandardene fra NRS. Regnskapsstandardene inneholder krav til tilleggsopplysninger som går langt ut over minstekravene til noteopplysninger, samtidig som opplysningsplikten omfatter forhold som ifølge lovgivningen skal omtales i årsberetningen. I NRS 3, Betingede utfall og hendelser etter balansedagen, er det for sistnevnte presisert at omtalen skal være i årsberetningen slik lovgivningen krever.Anbefaling til god regnskapsskikk nr. 11 om fordringer og gjeld i utenlandsk valuta inneholder et godt eksempel på en omfattende opplysningsplikt som dels er begrunnet med hovedbestemmelsen om årsberetningen, men hvor tilleggsopplysningene skal gis i noter. I drøftelsen, som har et eget avsnitt om valutasikring, heter det innledningsvis:

«Et foretak har mange muligheter for å redusere sin valutarisiko. Årsoppgjøret bør inneholde en generell redegjørelse om denne risiko og de tiltak som treffes for å motvirke den dersom dette er viktig for å bedømme foretakets stilling og resultat. Forøvrig bør resultatregnskap og balanse reflektere valutasikring så langt dette er mulig innenfor lovens rammer.»

I følge anbefalingen bør det i noter til regnskapet gis en orientering om den valutarisiko virksomheten medfører og den praksis som følges for å sikre seg mot denne.

Opplysning om valutarisiko og valutasikring er ikke direkte regulert i bestemmelsen om noteopplysninger. Innledningsbestemmelsen til resultatregnskapet, som krever at det gir et tilfredsstillende uttrykk for hvordan resultatet er fremkommet, kan heller ikke forstås som et påbud om å gi denne typen generell informasjon i tilknytning til regnskapsoppstillingene. Plikten til å gi slik informasjon følger av hovedbestemmelsen om årsberetningens innhold. Plasseringen blant noter eller i årsberetning er valgfri etter lovgivningen. Innføringen av noteopplysninger i aksjeloven av 1976 ble begrunnet med økt informasjonsverdi, jf. sitatet ovenfor. Det samme informasjonssynspunktet kan legges til grunn for opplysninger ut over lovens minimumskrav. Det ville dermed være mest i tråd med lovgivers intensjon å anvende notesystemet også på informasjon som gis enten som følge av regnskapsstandarder eller regnskapssirkulærer fra Oslo Børs, eller fordi det på annen måte har utviklet seg til å bli god regnskapsskikk.

Fra et informasjonssynspunkt ville det være nyttig med en klarere arbeidsdeling mellom noter og årsberetning. I eksempelet om valutaforhold bør årsberetningen inneholde en generell beskrivelse av valutarisiko og valutasikring hvis dette er viktig for å bedømme stilling og resultat. Den spesifikke beskrivelsen av de samme forholdene hører naturlig hjemme blant notene.

Et skarpere skille mellom årsregnskap og årsberetning betinger en endring av hovedbestemmelsen om årsberetningens innhold. Minstekravet i artikkel 46 nr. 1 om å gi «a fair review» av utvikling og stilling, må være inkludert i den nye hovedbestemmelsen. Danskene har implementert dette kravet i årsregnskabsloven § 56. Ved lovendring i 1989 er det i hovedbestemmelsen også innført et krav om å opplyse om usedvanlige forhold som har påvirket årsregnskapet og vesentlig usikkerhet knyttet til vurderingene i årsregnskapet. Utvalget mener at det på grunnlag av drøftelsen ovenfor om grensedragning mellom noteopplysninger og omtale i årsberetningen, kan være hensiktsmessig å la en ny bestemmelse om årsberetningens innhold omfatte ekstraordinære forhold og vesentlig usikkerhet.

En videre operasjonalisering av skillet mellom noter og årsberetning er gitt i kapittel 8 og 9.

Sammenhengen mellom årsregnskap og konsernregnskap

Det norske årsoppgjørsbegrepet omfatter også konsernoppgjør. Konsernoppgjør består av konsernresultatregnskap og balanse med noter. I årsberetningen skal det også gis opplysninger for konsernet. Norsk regnskapslovgivning er bygget opp slik at reglene gjelder for årsoppgjøret, som også kan omfatte konsernoppgjør. Metoder for utarbeidelse av konsernregnskap, eliminering av interne transaksjoner, tilpasning av oppstillingsplaner og tilleggsopplysninger og andre forhold som gjelder spesielt for konsern, er regulert i en egen paragraf om konsernoppgjør.

Det er separate direktiver for årsregnskap og konsernregnskap. Selv om flere av fjerde direktivs artikler ifølge syvende direktiv skal gis tilsvarende anvendelse for konsernregnskapet, er mange av artiklene fra fjerde direktiv gjentatt i syvende direktiv med nesten identisk ordlyd. Det gjelder de alminnelige bestemmelsene i artikkel 2 og artikkel 16, som er omtalt i avsnitt 2.2. foran. Konsistensprinsippet er i artikkel 25 gjentatt for anvendelse av konsolideringsmetoder. Bestemmelsen om årsberetningens innhold i artikkel 46 er gjentatt i artikkel 36 om konsolidert årsberetning, med unntak av nr. 2 d, som er forskjellig. Bestemmelsene om revisjon i artikkel 51 nr. 1 er gjentatt i artikkel 37 om revisjon av konsoliderte regnskaper.

Utvalget mener at en i hovedsak bør holde fast ved den norske oppbyggingen av reglene. Årsregnskapet bør inkludere konsernregnskapet. Årsregnskapsreglene gjelder dermed både for selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Eventuelt behov for ytterligere regler om konsernregnskapet begrenser seg til regler om regnskapsføring av konserndannelse og regnskapsføring av interne transaksjoner, samt regler om noteopplysninger og nødvendig tilpasning av oppstillingsplan. Tilsvarende skal bestemmelsene om årsberetningens innhold også omfatte konsernets årsberetning.

I syvende direktiv benyttes uttrykket «consolidated accounts», som er oversatt med «konsoliderte regnskaper». I nåværende aksjelov brukes «konsernoppgjør». Utvalget har bestemt seg for å bruke betegnelsen «konsernregnskap» i utkastet til lovtekst, tilsvarende valget av betegnelsen «årsregnskap». Plikten til å utarbeide konsernregnskap omtales tilsvarende som «konsernregnskapsplikten». Verbet «konsolidere» og uttrykk som avledes av dette brukes her bare i betydningen å medta eiendeler, gjeld, inntekter og kostnader i et konsernregnskap. Med konsoliderte selskaper menes selskaper som er med i konsernregnskapet. Fra ett selskaps synspunkt er alle de konsoliderte selskapene under dets kontroll.

I lovteksten har en unngått begrepet «konsernselskaper», som er blitt tillagt forskjellig betydning i ulike sammenhenger. Derimot brukes i lovtekst og drøftelse «selskaper/foretak i samme konsern» om selskaper på samme familietre, jf. også aksjeloven § 11-7, hvor det brukes i akkurat denne betydning. «Selskaper i samme konsern» er derfor en videre gruppe enn «konsoliderte selskaper». Den inkluderer i tillegg til konsoliderte selskaper også bakenforliggende konsernspiss og selskaper under dennes kontroll.

Kontantstrømoppstilling

Etter direktivbestemmelsen i artikkel 2 nr. 1 består årsregnskapet bare av de to grunnleggende regnskapsoppstillingene, balanse og resultatregnskap. En tredje oppstilling som er blitt vanlig både internasjonalt og etterhvert også i norsk praksis, er kontantstrømoppstilling (cash flow statement). Det er bemerkelsesverdig at direktivet heller ikke krever denne typen informasjon blant tilleggsopplysningene. I norsk regnskapslovgivning er det krav om at såkalte store selskaper / virksomheter skal utarbeide en særskilt finansieringsanalyse som viser hvordan finansielle midler er tilført og hvordan disse midlene er anvendt. Kravet om finansieringsanalyse kom inn i aksjeloven av 1976. Bestemmelsen sto opprinnelig i § 11-12 om årsberetningens innhold, men ble ved lovendring i 1984 flyttet til § 11-8 som nytt annet ledd. Samtidig ble det bestemt at finansieringsanalysen skal presenteres i tilknytning til resultatregnskap og balanse, og at den skal vise sammenligningstall fra foregående periode. Loven inneholder ingen bestemmelse om analysens form. Kongen (Finansdepartementet) kan ved forskrift gi nærmere regler om finansieringsanalysens innhold. Slike forskrifter er ikke gitt. NSRF har utgitt anbefaling til god regnskapsskikk for finansieringsanalyse. Anbefalingen bygger på den såkalte arbeidskapitalmodellen fra 1950-årene, men er senere blitt modernisert. NFFs normer for regnskapsoppstillinger og bearbeidelse av regnskapsdata fra 1988 anbefaler kontantstrømmodellen. Oslo Børs kunne allerede ved gjennomgangen av årsrapportene for 1988 konstatere at en rekke selskaper anvendte kontantstrømmodellen i finansieringsanalysen. Børsen anbefalte i Regnskapssirkulære 1989 bruk av kontantsstrømmodellen fremfor arbeidskapitalmodellen og anbefalte videre bruk av den såkalte direkte metoden for presentasjon av kontantstrømmene. I Regnskapssirkulære 1991 uttalte Oslo Børs bl.a. at den direkte metoden gir det beste underlag for estimering av fremtidige kontantstrømmer, og at det er viktig å ha informasjon om sammenheng mellom kontantstrømmer og regnskapsmessig resultat.

Både FASB (FAS 95) og IASC (Revidert IAS 7) har utgitt regnskapsstandard om kontanstrømoppstilling. Etter US-GAAP presenteres kontantstrømoppstillingen sammen med de andre regnskapsoppstillingene. I Norge har NRS utgitt et høringsutkast (mai 1995) om kontantstrømoppstilling.

En kontantstrømoppstilling kan aldri erstatte de to basisoppstillingene, selv om enkelte regnskapsteoretikere har argumentert for at historisk kontantstrøm kan gi et bedre grunnlag for å vurdere inntjeningsevne enn resultatregnskap i et historisk kost regnskap. Kontantstrømoppstillingen kan gi nyttig informasjon om likviditet, soliditet og finansiell fleksibilitet og sammen med de to basisoppstillingene danne grunnlag for å vurdere inntjeningsevne og risiko knyttet til denne. Analyse av slike forhold kan imidlertid ikke baseres på kontantstrømoppstillingen alene. Kontantstrømoppstillingen har liten informasjonsmessig egenverdi, og bør alltid ses i sammenheng med resultatregnskap og balanse. Dette tilsier at kontantstrømoppstillingen bør presenteres sammen med resultatregnskap og balanse som en tredje oppstilling. Store norske konsern som Norsk Hydro og Orkla følger allerede en slik praksis med samlet presentasjon av de tre regnskapsoppstillingene, selv om den tredje fortsatt benevnes kontantstrømanalyse.

En lovbestemmelse om kontantstrømoppstillingens innhold hører hjemme i kapittelet om regnskapsoppstillingene. Utkastet til bestemmelse er omtalt i avsnitt 7.4..

Utvalgets konklusjon om årsregnskapsbegrepet

Utvalget foreslår en bestemmelse om at årsregnskapet skal inneholde resultatregnskap, balanse, kontanstrømoppstilling og noteopplysninger. Årsregnskapet utgjør en helhet. For morselskap i konsern består årsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap.

Utvalget foreslår også en bestemmelse om at formålet med konsernregnskap er å vise de konsoliderte selskapene som en enhet.

2.3.4 Nærmere om TFV-begrepet

TFV-begrepet kommer fra britisk selskapslovgivning, men er aldri blitt definert i lovgivningen. Å bestemme det regnskapsfaglige innholdet synes dermed å ha blitt overlatt til regnskapskyndige. Ved britenes inntreden i EU ble begrepet forhandlet inn i fjerde direktiv, som i første utkast ikke inneholdt en tilsvarende bestemmelse. Fjerde direktiv ble derfor vesentlig endret ved innføring av TFV-begrepet. Samtidig ble TFV-begrepet satt inn i en helt ny sammenheng med detaljerte bestemmelser. For britisk regnskapsrapportering fikk TFV-begrepet dermed en ny rolle, mens begrepet for de fleste andre medlemslandene var et fremmedelement.

De kontinentale medlemslandene har hatt problemer med å oversette TFV. Dette kommer klart til uttrykk i de ulike språklige versjonene av direktivet. Ved implementeringen i nasjonal lovgivning er det i mange tilfeller gjort vesentlige endringer og tilføyelser. Det finnes derfor ikke noe europeisk TFV-begrep, men en samling av nasjonale TFV-begreper. For norsk tilpasning må dette bety frihet til å implementere en norsk variant av TFV-begrepet både med hensyn til ordlyd og regnskapsfaglig innhold. En mulig norsk variant er å beholde GRS-begrepet.

Det originale britiske TFV

«True and fair view» er som nevnt innledningsvis et begrep fra britisk selskapslovgivning. Tradisjonelt har britisk lovgivning ikke inneholdt detaljerte regler, og standardsetting kom først i gang i 1970-årene. Michael H. Mumford skriver i The European Accounting Guide (s. 619): «(...) there was very little detailed guidance as to how the information was to be produced. In particular, the law was carefully worded to allow practically any valuation conventions that directors chose to adopt.» Britisk regnskapsregulering har derfor tradisjonelt vært begrenset til et generelt krav til regnskapsrapporteringen om å gi et «true and fair view.»

TFV ordlyden ble brukt i lovgivningen første gang i 1947. Den erstattet den tidligere ordlyden «a true and correct view» fra 1900. Endringen ble foretatt etter forslag fra den britiske regnskapsprofesjonen, som mente at «correct» var et altfor presist ord til å reflektere regnskaps- og revisjonspraksis. Fra revisorhold skal det også ha vært bekymring for at bruk av uttrykket «true and correct» i revisjonsberetningen kunne utvide revisors rettslige forpliktelser. I britisk selskapslovgivning i forrige århundre finnes ellers ulike kombinasjoner av ordene «full» , «fair», «true» og «correct».

Til tross for TFV-begrepets tilsynelatende sentrale rolle i britisk regnskapsrapportering, har det aldri blitt definert. Om dette skriver Peter Walton i en artikkel i European Accounting Review (1993, 1 s. 49):

«On the surface, the true and fair view towers over British accounting - but with the curious characteristic that no one knows what it means, and very little academic analysis has been done on its role in accounting. As regards its meaning, it is a legal term in origin and yet the Companies Acts have never defined it (nor has the Fourth Directive, of course) and there is very little jurisprudence which bears upon it. There is no definition of it in accounting standards, auditing standards or other professional pronouncements.»

I samme nummer av tidsskriftet, som har en egen seksjon om TFV-begrepet, trekker David Alexander en tilsvarende konklusjon (s. 61): «The crucial point is that, not only is TFV undefined in law, but a study of its origins does not help us in deciding its precise operational signifiance.»

Alexander og Simon Archer forsøker likevel som redaktører av boken The European Accounting Guide, å trekke opp grenser for hva som faller utenfor og hva som er inneholdt i TFV-begrepet (1992 s. 15):

«It certainly does not mean, for example, that assets must be stated at their current values, and it is generally applied within the context of the historical cost convention (...). But it is clearly understood to exclude the use of hidden reserves, and also to entail a distinction between write-downs of assets which are made for tax purposes and those which are made for financial reporting purposes. (...) In addition, providing a true and fair view is understood to imply that economic substance should prevail over legal form (...).»

Disse karakteristikkene av TFV-begrepet passer like godt for det norske GRS-begrepet. Norsk regnskapsdebatt for 10 år siden om skjulte reserver og skille mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier ble nettopp knyttet til GRS-begrepet. Det samme gjelder den nyere debatten om risikooverføring og økonomiske realiteter ved regnskapsføring av transaksjoner.

Det regnskapsfaglige innholdet av TFV-begrepet er selvfølgelig blitt diskutert i den britiske regnskapslitteraturen. Et av diskusjonstemaene har vært om TFV er et uavhengig kvalitetskrav eller om det er relatert til etablert praksis. Selv om det i utgangspunktet kan være nærliggende å betrakte selve begrepet som uavhengig, er det liten dokumentasjon i litteraturen for dette. Flere heller i stedet mot det synet at TFV er knyttet til praksis: «The meaning of the true and fair view given in financial statements seems to be simply statements drawn up under currently accepted practice.» (Walton (s. 51) i ovennevnte artikkel.) «The reason why the signified changes over time, and presumably from place to place, is because the TFV is connected to practice, although intended to be an independent concept.» (Christopher Nobes i Accounting and Business Research, Winter 1993, s. 46).

Begrepet er også blitt diskutert blant praktikere. Mye omtalt er et TV-program i 1992 hvor to ledende britiske revisorer ble svar skyldig på spørsmålet «What is a true and fair view?» Dette foranlediget følgende kommentar av Michael Fowle, KPMG, i profesjonens tidsskrift Accountancy (juni 1992): «The phrase has, for generations, been an integral part of every audit report signed in this country and many others. If leading auditors have difficulty with this question, how can members of the public, whether they use accounts themselves or rely on others to do it for them, hope to understand the audit report?» Han skriver at for 20 år siden ville en ledende revisor ikke hatt noe problem med å si hva TFV betydde: «He would have explained that the phrase embodied the concepts of consistency and prudence, that it required the preparer and auditor to consider the substance of the transactions entered into (...).»

Hoffman og Arden skrev i 1983 en juridisk betenkning om forholdet mellom de daværende regnskapsstandardene (SSAPs) og TFV-begrepet. Betenkningen inneholder også synspunkter på selve TFV-begrepet. Det understrekes at det er et rettslig begrep (pkt. 4): «(...) a legal concept and the question of whether company accounts comply with [it] can be authoritatively decided only by a court.» Om begrepets natur sies det (pkt. 5): «It is an abstraction or philosophical concept expressed in simple English», og videre i pkt. 6: «The courts have never attempted to define «true and fair view» in the sense of offering a paraphrase in other languages and in our opinion have been wise not to do so.» Fortolkningen av begrepet er knyttet til praksis (pkt. 8): «But the courts look for guidance on this question to the ordinary practices of professional accountants. (...). The important reason is inherent in the nature of the «true and fair» concept. Accounts will not be true and fair unless the information they contain is sufficient in quantity and quality to satisfy the reasonable expectations of the readers to whom they are addressed.» Det heter videre (pkt. 9): «(...) the courts will treat compliance with accepted accounting principles as prima facie evidence that the accounts are true and fair. Equally, deviation from accepted principles will be prima facie evidence that they are not.» Om dynamikken i begrepet skriver de (pkt. 12): «The meaning of true and fair remains what it was in 1947. It is the content given to the concept which has changed.»

I 1993 skrev Arden en ny betenkning for ASB om forholdet mellom regnskapsstandarder under det nye regimet (FRSs) og kravet om å gi et TFV. Betenkningen, som er tatt inn som vedlegg til Foreword to Accounting Standards gjentar synspunktet om at TFV er en rettslig standard som det i siste instans er retten som avgjør innholdet i, og at retten i en slik avgjørelse vil legge vekt på hva regnskapskyndige anser som god praksis.

Oppsummert kan det trekkes følgende konklusjoner om det originale britiske TFV:

• TFV-begrepet er ikke definert.

• Regnskapsfaglig innhold er ubestemt.

• Å gi et TFV impliserer at grunnleggende regnskapsprinsipper blir fulgt.

• TFV er et dynamisk begrep knyttet til utvikling i praksis og er ikke et uavhengig kvalitetskrav.

• Substansen i TFV-begrepet har sterke likhetstrekk med GRS-begrepet, selv om det i utgangspunktet er forskjellig i form.

TFV i fjerde direktiv

Fjerde direktiv bygger i stor grad på tysk regnskapslovgivning i Aktiengesetz av 1965. I tillegg til detaljerte regler for vurdering og regnskapsoppstillinger inneholdt loven den såkalte «Generalnorm» i § 149: «Der Jahresabschluss hat den Grundsätzen ordnungsmässiger Buchführung zu entsprechen. Er ist klar und übersichtlich aufzustellen und muss im Rahmen der Bewertungsvorschriften einen möglichst sicheren Einblick in die Vermögens und Ertragslage der Gesellschaft geben». Det er viktig å legge merke til at kravet om å gi «einen möglichst sicheren Einblick» i stilling og resultat skulle tilfredsstilles innenfor rammene av vurderingsbestemmelsene. I første utkast til fjerde direktiv, publisert av Kommisjonen i 1971, hadde generalklausulen sterke likhetstrekk med den gamle tyske «Generalnorm».

Britenes inntreden i EF i 1973 førte til flere endringer i fjerde direktiv. Britene klarte å forhandle TFV-begrepet inn i direktivet. Om forhandlingene skriver Gower i Principles of Modern Company Law (1992 s. 454): «We even succeeded in securing the adoption of our basic principle that accounts must present a «true and fair view» - notwithstanding that we were unable to explain precisely what that expression meant».

Et nytt utkast i 1974 inneholdt derfor krav om å gi et TFV. Den nye bestemmelsen ble imidlertid ledsaget av et krav om å følge bestemmelsene i direktivet. Mulig konflikt mellom de to kravene ble ikke omhandlet. Artikkel 2 i 1974-utkastet bestod bare av det som tilsvarer nr. 1 til 3 i det endelige direktivet. Én fortolkning av dette er at en ved å følge de andre bestemmelsene i direktivet automatisk ville gi et TFV, og at kravet om TFV bare gjaldt områder som ikke er regulert i direktivet. Dette er fortsatt det tyske synet. Britene derimot mente at TFV er et overordnet mål, som gjør det nødvendig å overstyre andre bestemmelser i unntakstilfeller. I den endelige 1978-versjonen av direktivet ble TFV tatt inn som et overstyringsprinsipp ved tilføyelse av nr. 4 og 5. Hoffman og Arden skriver i betenkningen fra 1983 om TFV-begrepet i en ny sammenheng med detaljerte regler, og hvordan kravet om å gi et TFV overstyrer detaljreglene (pkt. 3):

«In 1978 the concept of a true and fair view was adopted by the EEC Council in its Fourth Directive (...). The Directive combined the requirements of giving a true and fair view with extremely detailed provisions about the form and contents of the accounts but the obligation to give a true and fair view was declared to be overriding. Accounts must not comply with the detailed requirements if this would prevent them from giving a true and fair view.»

Utviklingen over tid i direktivets generelle hovedkrav til årsregnskapet er et interessant trekk. Artikkel 2 har gjennomgått betydelige forandringer fra å bygge på tysk «Generalnorm» i 1971-utkastet, via innføring av TFV sammen med krav om å følge direktivets bestemmelser i 1974-utkastet, og til TFV som overstyringsprinsipp i den endelige 1978-versjonen. I den samme perioden har den tyske oversettelsen av TFV blitt endret. I 1974-utkastet var den tyske versjonen: «einen getreuen Einblick». Den endelige tyske versjonen ble endret til: «ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild».

Tysk implementering av TFV

Ved implementering i tysk lovgivning i 1985 ble det gjort en tilføyelse, slik at ordlyden er: «unter Beachtung der Grundsätze ordnungsmässiger Buchführung ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild.» Bestemmelsen er tatt inn i annet avsnitt i Handelsgesetzbuch (§ 264), som bare gjelder for aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar. Første avsnitt som gjelder for alle foretak, inneholder i § 243 Aufstellungsgrundsatz den gamle «Generalnorm» fra Aktiengesetz av 1965: «Der Jahresabschluss ist nach den Grundsätzen ordnungsmässiger Buchführung aufzustellen.» Denne bestemmelsen forkortes gjerne GoB. Aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar skal i tillegg til å følge GoB, også gi «ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild». Tilføyelsen som ble gjort ved implementeringen, har knyttet de to kravene sammen.

Forholdet mellom de to kravene har vært gjenstand for mye diskusjon: «In welchem Verhältnis dieser neue - dem angelsächsischen «true and fair view» entsprechende - Grundsatz zu den GoB steht, ist bislang nicht eindeutig geklärt.» (Brooks og Mertin i Neues deutsches Bilanzrecht, 1986 s. 8). Dieter Ordelheide skriver tilsvarende i European Accounting Review (1993, 1 s. 84): «The relationship between the two claims is a matter of dispute.»

I kommentaren til lovutkastet (Bundestags-Druchsache 10/317 s. 76) heter det bl.a.:

«Trotz der anspruchsvolleren Formulierung ist davon auszugehen, dass sich für die Praxis, soweit § 149 AktG bisher im Einzelfall nicht zu grosszügig angewendet wurde, keine grundsätzlichen Änderungen ergeben. Dies ist vor allem deshalb anzunehmen, weil der Anwendungsbereich der Generalklausul im Verhältnis zum geltenden Recht nicht verändert wird. (...). Die Generalklausul steht nicht in dem Sinne über der gesetzlichen Regelung, dass sie es erlauben würde, den Inhalt und Umfang des Jahresabschlusses in Abweichung von den gesetzlichen Vorschriften zu bestimmen.»

Tyskerne har i tråd med dette synet bare implementert artikkel 2 nr. 4, plikten til å gi tilleggsopplysninger for å tilfredsstille kravet om å gi et TFV. Plikten til å gi tilleggsopplysninger er imidlertid begrenset til unntakstilfeller (besondere Umstände). Overstyringsprinsippet i artikkel 2 nr. 5, plikten til å fravike en bestemmelse i unntakstilfeller når det anses nødvendig for å gi et TFV, er ikke implementert.

Karel van Hulle, leder av regnskapsseksjonen i Kommisjonen, skriver i European Accounting Review (1993, 1 s. 102) at den tyske implementeringen er i strid med direktivet:

«an interpretation of the true and fair view override which would limit its application to disclosure in the notes is not in conformity with the wording and the intention of the Directive. Disclosure is the first step. Derogation - by adapting the profit and loss and/or balance sheet figures, with disclosure in the notes, is the second and logical step of the true and fair view override.»

Følgende konklusjoner kan dermed trekkes om den tyske implementeringen av TFV:

• Kravet om å gi «unter Beachtung der Grundsätze ordnungsmässiger Buchführung ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild» og kravet om å gi et «true and fair view» er forskjellige både med hensyn til semantikk og regnskapsfaglig innhold.

• Ved tilføyelsen «unter Beachtung GoB» er det tyske kravet at regnskapet skal gi et bilde som tilsvarer de faktiske forhold, når en tar hensyn til de begrensninger som ligger i grunnleggende regnskapsprinsipper, inklusiv vurderingsreglene i regnskapslovgivningen som bygger på disse.

• Det er «unter Beachtung GoB» å anvende vurderingsreglene i skattelovgivningen, slik at en skattemessig nedskrevet verdi gir «ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild».

• Anvendelse av bestemmelsene i direktivet, som for tyskerne inkluderer å anvende vurderingsreglene i skattelovgivningen, vil normalt automatisk gi et tysk TFV.

• Hvis «besondere Unstände» fører til at regnskapet ikke gir et bilde som beskrevet ovenfor, skal det gis tilleggsopplysninger. Det er ikke overstyring av noen bestemmelse ved utarbeidelsen av balanse eller resultatregnskap.

• En fortolkning av det regnskapsfaglige innholdet tilsvarende den tyske vil kunne redusere informasjonsverdien av norske regnskaper til nivået før den store regnskapsreformen i 1983-84.

I avsnitt 2.4.9. drøftes spørsmålet om anvendelse av ulike vurderingsprinsipper i konsernregnskapet og selskapsregnskapet, noe direktivet tillater. Direktivet krever at nedskrivning av eiendeler foretatt utelukkende av skattemessige grunner skal utelates i konsernregnskapet. Sistnevnte bestemmelse er særlig aktuell for tyske selskaper. Det er imidlertid umulig at et sterkt omarbeidet selskapsregnskap som skal bidra til å gi et TFV av konsernet, samtidig skal kunne tilfredsstille kravet om å gi et TFV av selskapet før omarbeidelsen. Dette styrker ytterligere utvalgets oppfatning av TFV-begrepet som å være uten regnskapsfaglig innhold.

Britisk implementering av TFV

Overstyringsprinsippet i artikkel 2 nr. 5 ble ved implementeringen i Companies Act av 1985 presisert ved at det ble gjort tre tilføyelser. For det første er det sagt eksplisitt at overstyringen gjelder enhver bestemmelse relatert til balansen eller resultatregnskapet, og at bestemmelsen skal fravikes ved utarbeidelsen av disse. Denne presiseringen synes overflødig. Det kan ikke være tvil om at overstyringen etter nr. 5, som bare gjelder i unntakstilfeller, innebærer regnskapsføring. Nr. 4 krever, som tidligere nevnt, tilleggsopplysninger når regnskapsføring i samsvar med bestemmelsene i direktivet, ikke gir et TFV.

Den andre tilføyelsen setter som vilkår for overstyringen at TFV ikke er gitt selv etter tilleggsopplysninger. Denne tilføyelsen er en understrekning av at overstyring av en bestemmelse er en siste utvei når tilleggsopplysninger ikke er tilstrekkelig. Kontaktkomitéen under Kommisjonen (jf. artikkel 52 i fjerde direktiv) har gitt uttrykk for at det er slik overstyringen i direktivet skal forstås (1990).

Den tredje tilføyelsen er at overstyringen av en bestemmelse, som bare gjelder i unntakstilfeller, gjelder det enkelte foretak («in the case of any company»). Kontaktkomitéen (1990) skal også ha vært av den oppfatning at overstyringen skal være en konkret vurdering for det enkelte selskap, og at overstyring ikke kan anvendes i forhold til alle selskaper eller en kategori av selskaper.

Til tross for de to sistnevnte presiseringene i Companies Act av 1985, har britiske standardsettere lagt til grunn et annet syn enn Kontaktkomitéen. Det er utgitt britiske regnskapsstandarder som fraviker lovgivning og direktivbestemmelser, og hvor begrunnelsen for fraviket er kravet om å gi et TFV.

I 1989 ble Companies Act endret ved at de to sistnevnte tilføyelsene ble strøket. Nobes skriver om lovendringen (s. 43): «The Companies Act 1989 amended the TFV section to move the law more towards the standard setters' view.»

På et arrangert møte med Regnskapslovutvalget 5. juni 1990 ga Brian Smith fra Arthur Andersen i London følgende fremstilling av lovendringen for overstyringsprinsippet:

«The duty of directors to prepare accounts giving a true and fair view and complying with the provisions of the Act is unchanged except that the use of the true and fair override has been modified as follows;

a) the previous reference to use of the override in the special circumstances of the company has been dropped and the reference now is to «special circumstances» only. This wording is understood to enable a sectoral approach to be adopted (eg. all companies in a particular industry may be able to take advantage of the override on the basis of industry-wide practice rather than having to take an individual approach).

b) in addition, the previous limit on the use of the override (give additional information first) has been dropped. Although additional information must still be given when necessary this requirement is no longer linked to the use of the true and fair override. The general effect seems to be that the override has been considerably extended.»

David Alexander mener imidlertid at lovendringen er uten betydning, og skriver i en note til forannevnte artikkel i EAR (s. 76): «The changes are purely semantic and have attracted little interest, or even notice, in the UK.» Alexander synes dermed å støtte synet til de britiske standardsetterne uavhengig av lovendringen i 1989. Han skriver med adresse til Kontaktkomitéens synspunkter på overstyringsprinsippet (s. 73):

«This suggestion, that the TFV override must be applied in relation to a given company and not in relation to all companies or a category of companies, seems obviously wrong as the Fourth Directive explicitly states (Article 2 sub-paragraph 5) that Member States may define the exceptional cases in question and lay down the relevant special rules.»

Alexanders poeng er at medlemslandopsjonen til å nærmere bestemme unntakstilfellene og vedta tilsvarende særregler, også innebærer at medlemslandene kan gi regler om fravik som gjelder for alle.

Van Hulle gir rimeligvis sin tilslutning til Kontaktkomitéens synspunkter (fra 1990) på overstyringsprinsippet, og skriver om medlemslandopsjonen (EAR 1993 s. 102): «The last sentence of Article 2 (5) can be used by Member States only to further restrict the possibility for companies to make use of the true and fair view override, not to enlarge these possibilities by upgrading the override to normal practice.»

Nobes som henviser til Kontaktkomitéens konklusjoner, påpeker komitéens manglende autoritet (s. 43): «However, the conclusions of the Contact Committee have no direct authority (...).» Nobes gir i stedet sin tilslutning til Alexanders forståelse av medlemslandopsjonen og skriver: «This seems correct, despite Van Hulle's (1993) suggestion that Article 2.5 was designed to restrict flexibility not to increase it.»

Dette bringer diskusjonen over til det fundamentale spørsmålet om overstyring av bestemmelser for å gi et TFV bør gjelde for den enkelte regnskapsprodusent eller for nasjonal regulering. I Storbritannia har det vært en utvikling i retning av regulert overstyring. Denne utviklingen må ses i sammenheng med at Accounting Standards Committee startet utgivelse av regnskapsstandarder i 1970-årene og at ASC ble erstattet av Accounting Standards Board i 1990. ASB som er gitt rettslig status i Companies Act, utgir Financial Reporting Standards, FRSs. Siden mange av de detaljerte bestemmelsene i fjerde direktiv representerer fremmedelementer for britisk regnskapsrapportering, har TFV-begrepet fått en ny rolle som overstyringsprinsipp i forhold til disse bestemmelsene. Med utviklingen av regnskapsstandarder ble det naturlig å regulere overstyringen. Samtidig ble TFV-kravet sett som en åpning for å innføre generelle fravik i standardene. Det er den sistnevnte formen for regulert overstyring som er kontroversiell, og som både Kontaktkomitéen og Van Hulle har uttalt seg mot. De britiske standardsetterne har i tillegg til juridiske betenkninger av Hoffman og Arden også støtte av Alexander og Nobes, begge fremtredende eksperter på internasjonal regnskapsrapportering. I en artikkel i EAR (1993, 1 s. 98) gjør også Alain Burlaud, fransk regnskapsprofessor, seg til talsmann for at TFV-begrepet bør anvendes av standardsettere: «I will therefore conclude by saying that the concept of the true and fair view is above all a guide for standard setters in Europe - and rarely one for business.»

Ordelheide gir (EAR 1993, 1 s. 87) sin tilslutning til Kontaktkomitéen: «there is no possibility for a norm to be an exceptional case. Consequently an SSAP which is incompatible with the valuation rules of Art. 32, 34-42 (e.g. SSAP 19) cannot be justified with reference to Art. 2 (5) of the Fourth Directive.» For tyskerne er det britiske TFV-begrepet et fremmedelement, som ved implementeringen er blitt uten betydning. I stedet fremstiller Ordelheide det tyske kravet om å gi «unter Beachtung der Grundsätze ordnungsmässiger Buchführung ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild» som et europeisk TFV (s. 83):

«With the implementation of Art. 2 of the Fourth Directive the national accounting standards have to comply with the now European true and fair view principle with its content essentially characterized by continental European valuation standards. It might well be that by this Great Britain gets back its «Trojan Horse», but now filled with a legalistic system instead of a professional one, with the addition of being characterized by the more prudent accounting of the Continent.»

Hoffman og Arden skriver at siden TFV-begrepet er blitt en del av fjerde direktiv (pkt. 17) «it must (...) be construed in accordance with any decision of the European Court on the meaning of Article 2.3 of the Directive. In practice we do not think that this is likely to affect the evolution of the concept in England. Just as the concept may have a different content at different times, so it may have a different content in different countries.»

Hoffman og Arden må for øvrig ha hatt generelle fravik i tankene når de skriver at (pkt. 16):

«(...) the provisions of the Schedule are static whereas the concept of a true and fair view is dynamic. If the latter is overriding, it is not impossible that the effect in time will be to render obsolete some of the provisions of the Schedule. But we think that this is what must have been intended when overriding force was given to a concept with a changing content.»

I en upublisert artikkel fra 1994 (The True and Fair View Concept - towards an International Perspective) fastholder Alexander støtten til de britiske standardsetterne og konkluderer med at «use by regulating agencies of the TFV override to justify regulations consistently altering accounting treatment, in defined circumstances, from a more general or legally-established norm, is consistent with EC Directives and has the potential to improve the information content of financial reports.»

Implementering av TFV i andre land

Den britiske og den tyske forståelsen av TFV-begrepet representerer de to ytterpunktene. Det offisielle synet i Kommisjonen synes å være at både det britiske synet og det tyske er i strid med fjerde direktiv. Det er derfor behov for å se nærmere på hvordan andre land har oversatt TFV-begrepet i direktivteksten og implementert det i nasjonal lovgivning. Det faller utenfor både tidsramme og språkkunnskaper å utrede alle medlemslandenes tilpasning. Det er naturlig å konsentrere seg om den danske implementeringen og det svenske forslaget. Begrunnelsen skulle være åpenbar. Begge de to landene har tidligere anvendt det nordiske GRS-begrepet.

I den norske oversettelsen av direktivene er «a true and fair view» blitt til et pålitelig bilde. Dette svarer til den danske oversettelsen. Flere av medlemslandene har tilsvarende oversettelser: een getrouw beeld (Nederland), une image fidèle (Frankrike), una imagen fiel (Spania), un quadro fedele (Italia). For en translatør er den norske oversettelsen ikke unaturlig. Flere av medlemslandene har imidlertid endret ordlyden ved implementeringen. I mange tilfeller er det gjort vesentlige endringer og tilføyelser. Utvalget vil kort nevne den franske og spanske implementeringen. Ved den franske implementeringen er kravet om å gi «une image fidèle», kombinert med krav i tidligere fransk selskapslovgivning om at årsregnskapet må være «réguliers et sincères».

Noen fortolker dette til å bety at de to sistnevnte kravene impliserer «une image fidèle». Lionel Collins skriver i Praktisk Økonomi 1993 (nr. 1 s. 129): «In France, (...), the accounting law of 1983 bringing in the Fourth Directive required accounts to be «sincère» (true) and «régulier» (respect the laid down rules) and would thereby give an «image fidèle» (a faithful presentation).»

Alexander derimot skriver i forannevnte artikkel i EAR om forhold mellom kravene (s. 66): «(...) the precise relationship of TFV with these other requirements is of crucial importance. (...). It is clear to us that this represents a list of three separate requirements (...).» Burlaud skriver også i forannevnte artikkel i EAR (s. 96) at kravet om å gi et TFV ikke automatisk er sikret ved at de to andre kravene er tilfredsstilt: «(...) if there are three conditions, it must be that satisfying two of them does not, ipso facto, ensure that the third is also fulfilled. This is in effect an innovation for the Code de Commerce, (...). The change is substantial.»

Ved den spanske implementeringen er det gjort tilføyelsen: «de conformidad con las disposiciones legales». Det spanske kravet om «la imagen fiel», hvor det er brukt bestemt artikkel ved implementeringen, er dermed knyttet til bestemmelsene i lovgivningen. Nobes kommenterer den spanske implementeringen (s. 44): «This makes it even clearer in Spain than in France that, although the TFV seems to have affected specific rules, this does not imply that individual companies and auditors have much freedom to apply it.»

I den danske årsregnskabsloven av 1981 er ordlyden endret til «et retvisende billede». Ordvalget er begrunnet i merknadene til lovforslaget:

«Den store betydning, som direktivet og lovforslaget tillegger det generelle krav, gjør det viktigt at vælge en dansk gengivelse af «a true and fair view», som så klart og træffende som muligt giver udtryk for de tanker, der ligger bag direktivets generalklausul. Disse tanker går ud på, at de enkelte givne oplysninger skal være korrekte, og at det samlede regnskab bør give læseren et riktigt helhedsindtryk af selskabets stilling. Som et mere dækkende udtryk for denne hensigt er i overensstemmelse med panelet udtrykket «retvisende billede» anvendt i lovforslaget i stedet for den danske direktivteksts «pålideligt bilde».»

Den danske endringen kan synes merkelig i forhold til britenes substitusjon av «correct» med «fair» i 1947, som hadde en faglig begrunnelse motsatt av den danske. Bernhard Gomard kommenterer den danske oversettelsen og implementeringen i en artikkel i Jubilæumsskrift for KPMG C. Jespersen (1994, s. 13-14): «Ordet pålideligt svarer vel til «true», men ordet opfanger ikke meningen med «fair». Det var hensigten medvalget af udtrykket et retvisende billede i ÅRL at ramme den retningslinie, som er indeholdt i den engelske tekst. Upræcise ord må gengives ved andre upræcise ord.»

Som en kuriositet vil utvalget bemerke at i en senere dansk oversettelse av syvende direktiv er igjen brukt uttrykket «et påliteligt billede». Implementeringen er imidlertid gjennomført ved at ordet «konsernregnskab» er føyet til i § 4, slik at kravet om «et retvisende billede» i denne bestemmelsen nå også omfatter konsernregnskapet.

I to svenske utredninger om tilpasning til EU-direktivene av henholdsvis Gösta Kedner (1989) og Per Thorell (1992) er brukt utrykket «en rättvisande bild», som tilsvarer den danske implementeringen. De to svenske utrederne går imidlertid hver sin vei i hovedspørsmålet om eventuell overgang fra GRS til TFV. Mens Kedner foreslår at den nye årsredovisningslagen skal henvise til god redovisningssed, skriver Thorell (s. 10-11) at «Kravet på rättvisande bild i punkt 3 saknar motsvarighet i svensk rätt» og at «Artikel 2 är tvingande». Thorell skriver videre: «Bestämmelserna i artikel 2 påkallar således att en uttrycklig regel av detta slag införs i den nya årsredovisningslagen.»

Thorells standpunkt kan virke overraskende, særlig når en tar i betraktning at utredningsmandatet var å foreslå miniimplementering av EU-direktivene i svensk rett. Standpunktet kan være avhengig av den svenske oversettelsen og det regnskapsfaglige innholdet som Thorell kan ha lagt i denne.

Thorell har senere i en bearbeidet utgave av utredningen, publisert som kommentarbok til EU's regnskapsrett (1993), gitt uttrykk for et mer nyansert syn på TFV-begrepet (s. 31-32): «Det är uppenbart att man i Danmark ansett att det föreligger endast en marginell skillnad mellan kravet på iakttagande av god redovisningssed, som för övrigt är en samnordisk term, och kravet på rättvisande bild. Termarna skulle kunna användas parallelt. Närmast av redaktionella skäl - i syfte att inte skapa förvirring - har man valt att endast använda termen rättvisande bild (...).»

Om overstyring etter artikkel 2 nr. 4 og 5, skriver Thorell (s. 34-35): «Även om bestämmelserna i punkt 4 och 5 således saknar uttrycklig motsvarighet i svensk rätt finns samma synsätt i vart fall delvis lagfäst i BFL. Direktivet får dock anses vara tydligare i det avseendet att principen uttrycks så klart.»

Den svenske «statliga redovisningskommittén» har foreslått å implementere kravet om «rättvisande bild». Lundvall og Nyström skriver i Balans 6-7/95 at forslaget innebar at kravet «var överordnad såväl praxis och rekommendationer som själva lagen. Kommittén valde då att enligt förebild från Danmark avstå från at använda begreppet «god redovisningssed». Skälet var att man där ansåg det olämpigt att i samma lag ha två i princip sidoordnade begrepp med risk för att det skulle kunna skapa osäkerhet om begreppens innebörd.» I «lagrådsremissen» er begrepet «god redovisningssed» tatt inn i den nye «årsredovisningslagen». Kravet om «rättvisande bild» overstyrer GRS men ikke loven.

TFV versus «fair presentation»

Det britiske TFV-begrepet kan i utgangspunktet synes å ha likhetstrekk med det amerikanske uttrykket «fair presentation», som brukes i revisjonsberetningen. Den amerikanske revisoruttalelsen er om regnskapsoppstillingene «present fairly» stilling og resultat «in conformity with generally accepted accounting principles (GAAP)». Etter ny norm for revisjonsberetning i Norge skal revisor uttale seg om årsoppgjøret gir et forsvarlig uttrykk for stilling og resultat i overensstemmelse med god regnskapsskikk (GRS). I avsnitt 2.3.3. foran er det pekt på likheten mellom «present fairly — in conformity with GAAP» og «gi et forsvarlig uttrykk for — i samsvar med GRS». Det ble også pekt på den nære sammenhengen mellom generelle krav til utarbeidelsen av regnskap og revisors uttalelse i revisjonsberetningen. Hvis det er et generelt krav om at årsregnskapet skal gi et TFV eller utarbeides i samsvar med GRS, bør revisjonsberetningen inneholde en uttalelse om at årsregnskapet tilfredsstiller dette generelle kravet. En sammenligning av TFV og «fair presentation» kan bidra til å avklare det regnskapsfaglige innholdet av TFV, eller eventuelt skape ytterligere usikkerhet om innholdet. Dette bør i neste omgang få konsekvenser for utformingen av revisors uttalelse i den norske revisjonsberetningen.

IASC bidrar til å skape inntrykk av at TFV og «fair presentation» er alternative uttrykk for det samme begrep, ved å ha følgende underavsnitt i sitt «Framework» (pkt. 46):

«Financial statements are frequently described as showing a true and fair view of, or as presenting fairly, the financial position, performance and changes in financial position of an enterprise. Although this framework does not deal directly with such concepts, the application of the principal qualitative characteristics and of appropriate accounting standards normally results in financial statements that convey what is generally understood as a true and fair view of, or as presenting fairly such information.»

IASC synes ikke å legge vekt på at «present fairly» er knyttet sammen med «in conformity with GAAP». Det er «GAAP» som bestemmer det regnskapsfaglige innholdet. Selve sammenknytningen kan ha likhetstrekk med den tyske implementeringen av TFV, hvor «ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild» er knyttet sammen med «unter Beachtung der GoB». Amerikanske «GAAP» og tyske «GoB» har imidlertid helt forskjellig regnskapsfaglig innhold.

Stephen A. Zeff skriver om forskjellen mellom TFV og «fair presentation» i en artikkel i European Accounting Review (1993, 2 s. 403-404):

«In this writer's opinion, «give a true and fair view», as it is used in the legislation of EC countries, is not the equivalent of «present fairly» in the United States. In the European setting, «true and fair view» is used as an «override», which means that it is intended to be the governing criterion by which financial statements are to be judged. In the United States, however, the governing criterion is conformity with GAAP. «Present fairly» is defined by reference to conformity with GAAP, and there is no authoritative literature in the United State in which «present fairly» is explained or defined. Conformity with GAAP implies fair presentation. In the United States, therefore, «present fairly» is not in itself the governing criterion by which financial statements are judged by the organized accounting profession and by the Securities and Exchange Commission (SEC).»

Zeff føyer også til: «One can almost argue that, in the US professional accounting literature, «[present] fairly» is superfluous.» Zeff opplyser i en note at US Auditing Standards Board i 1980 foreslo at ordet «fairly» skulle sløyfes i revisjonsberetningen, men at forslaget ble trukket tilbake på grunn av negative reaksjoner.

Utvalget vil bemerke at den nye normen for revisjonsberetningen med revisoruttalelse om «forsvarlig uttrykk i samsvar med GRS» er uheldig. Tilføyelsen «forsvarlig uttrykk» er åpenbart hentet fra den amerikanske revisoruttalelsen. Den er tatt ut av en amerikansk sammenheng, hvor den neppe har noen selvstendig betydning, og satt inn i en norsk sammenheng hvor den i hvert fall ikke gir noen regnskapsmessig mening.

Ellers kan det nevnes at i Australia, som importerte TFV fra Storbritannia, kan TFV ikke overstyre lov eller standarder (jf. Nobes s. 36). Warren McGregor, direktør for Australian Accounting Research Foundation, har karakterisert TFV som en regnskaps-anakronisme, og har foreslått endring i lovgivningen for å erstatte TFV med et krav om å «present fairly» stilling og resultat «in accordance with Statements of Accounting Concepts and Accounting Standards» (jf. Zeff s. 404).

Det kan også bemerkes at IASC ikke gjør noe forsøk på å relatere TFV til de kvalitative kravene i det konseptuelle rammeverket. I Danmark har Hasselager og Runge Johansen i siste utgave av sin anerkjente kommentarbok (1992) forsøkt å kombinere den danske varianten av TFV, «et retvisende billede», med IASC's konseptuelle rammeverk. Forsøket er blitt kritisert av Jens Elling i Revisjon og Regnskabsvæsen nr. 2 1993.

En samling av nasjonale TFV-begreper

Analysen av ulike lands implementering av TFV viser at det ikke finnes noe europeisk TFV-begrep, men en samling av nasjonale TFV-begreper. De ulike nasjonale variantene finnes på hele skalaen mellom de to ytterpunktene, den britiske og den tyske implementeringen. Det eneste som er felles er at ingen har klart å definere begrepet. I tillegg til at ordlyden er forskjellig, er det gjort tilføyelser som knytter TFV-begrepet til andre krav eller til bestemmelser i lovgivningen. Siden TFV er et dynamisk begrep knyttet til utvikling i praksis og ikke et uavhengig kvalitetskrav, er det regnskapsfaglige innholdet bestemt av praksis i det enkelte land. Praksis påvirkes av forholdet mellom regnskap og skatt. Anvendelse av ulike regnskapsprinsipper i konsernregnskapet og selskapsregnskapet kan føre til et helt annet regnskapsfaglig innhold av TFV på konsernnivå. Hva angår overstyringen, varierer den fra generelle fravik i britiske regnskapsstandarder til manglende implementering av bestemmelsen om overstyring ved utarbeidelsen av balanse og resultatregnskap i Tyskland. Ingen land har benyttet medlemslandopsjonen til å nærmere bestemme unntakstilfellene i lovgivningen.

Bortsett fra Ordelheides syn om et europeisk TFV, som er omtalt foran, er det liten støtte i regnskapslitteraturen for at det skulle finnes et slikt felles europeisk TFV-begrep. Burlauds sammenligning (s. 96) av den tyske, britiske og franske versjonen viser at «[they] are not equivalent to each other and that there are therefore several versions of the Fourth Directive. (...) but I would go further and say that there are several Fourth Directives». Hasselager og Runge Johansen (1992 s. 305-307) sammenligner de tyske, franske, britiske og hollandske implementeringene av TFV: «Det gælder hele vejen, at klausulen er overført i traditionelle nationale rammer på samme måde som i den tyske lov.»

I forlengelsen av synet om et europeisk TFV antyder Ordelheide (1993 s. 82) at i tilfelle konflikt, kan det endelige innholdet av TFV bare bestemmes av EU-domstolen. Nobes kommentar til Ordelheide (ABR s. 42) er at: «One can certainly agree with Ordelheide that the UK meaning may not be legally relevant elsewhere. However, given that what is signified by TFV is related to practice (i.e. to what the readers of accounts expect to see), and given that practice is clearly different in different EC countries, it is hard to see that a Court could arrive at the view that TFV meant the same thing in each EC country.»

Hoffman og Arden uttrykker også en mening om hvilken begrenset rolle EU-domstolen eventuelt kan ha i å bestemme innholdet av TFV (pkt. 17):

«Although the European Court may seek to achieve uniformity by laying down minimum standards for the accounts of all EEC countries, it seems to us that they are unlikely to disapprove of higher standards being required by the professional bodies of individual states and in consequence, higher legal criteria for what is a true and fair veiw being adopted in the national courts of some member states.»

På grunnlag av at det foreligger en samling av nasjonale TFV-begreper og at begrepene er knyttet til utvikling i praksis, er det etter utvalgets oppfatning en frihet til å implementere en norsk variant av TFV-begrepet både med hensyn til ordlyd og regnskapsfaglig innhold. Hva angår det regnskapsfaglige innholdet, har utvalget foran konkludert med at substansen i det opprinnelige britiske TFV-begrepet har sterke likhetstrekk med GRS-begrepet, selv om det i utgangspunktet er forskjellig i form. Ved den britiske implementeringen av direktivene er forskjellen blitt enda mindre. Regnskapsfaglig er direktivene ikke til hinder for at GRS-begrepet kan beholdes. Hva angår ordlyden, ser utvalget ingen faglige grunner til å være med på en felles nordisk tilpasning i form av «et rettvisende bilde». Det foreligger uansett ingen nordisk rettsenhet på regnskapsrettens område. Utvalget vil anbefale at Norge implementerer kravet om at årsregnskapet skal gi et TFV ved å beholde kravet om utarbeidelse i samsvar med GRS.

Regulert overstyring

Artikkel 2 nr. 5 inneholder som nevnt i siste punktum en medlemslandopsjon til å nærmere bestemme unntaktstilfellene og vedta tilsvarende særregler. Ingen av medlemslandene har benyttet opsjonen til å gi lovbestemmelser, men flere land har regnskapsstandarder som fraviker direktivbestemmelsene.

Etter utvalgets syn lar direktivbestemmelsen seg tolke slik at adgangen til å bestemme unntakstilfeller retter seg mot medlemslandene. En slik tolkning har støtte i ordlyden i artikkelen: ikke bare kan man «bestemme unntakstilfellene», men man kan også «vedta tilsvarende særregler». Dette må forstås slik at medlemslandene både kan fastsette i hvilke tilfeller det skal gjøres unntak fra konkrete direktivbestemmelser, og hvilke regnskapsmessige løsninger som i såfall skal legges til grunn. En lojal oppfyllelse av direktivet forutsetter imidlertid at det er snakk om unntakstilfeller. Det kan derfor ikke fastsettes f.eks. at anskaffelseskost generelt skal være noe annet enn det som følger av direktivet. Det må også være klart at skal uttrykket «unntakstilfelle» ha noen realitet, må medlemslandene begrense antall tilfeller hvor man gjør bruk av denne muligheten.

Etter utvalget syn er det et klart behov for å overstyre, dvs. fravike, enkeltbestemmelser i direktivet. Utvalget vil derfor foreslå at det gis regler om fravik som gjelder generelt. Overstyringen reguleres av disse bestemmelsene, slik at den enkelte regnskapsprodusent ikke kan overstyre andre bestemmelser. Lovteknisk gjennomføring er at kravet om å gi et TFV implementeres ved en bestemmelse om at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk. Overstyringen etter artikkel 2 nr. 5 implementeres ikke som egen bestemmelse, men tas inn i de enkeltbestemmelser som skal fravikes når det er forenlig med GRS.

Ifølge nåværende norsk regnskapslovgivning innebærer GRS samsvar med bestemmelsene i lovgivningen. Enkelte lovbestemmelser gir adgang til at bestemmelsene kan fravikes når det er forenlig med god regnskapsskikk. Et viktig eksempel er vurderingsreglene for omløpsmidler. Bestemmelsen definerer virkelig verdi, men forholdene kan tilsi en annen verdi i samsvar med god regnskapsskikk. Dette er et eksempel på regulert overstyring i regnskapslovgivningen. Det er også verd å merke seg at overstyringen gjelder generelt, f.eks. i forbindelse med sikringsvurdering (jf. avsnitt 2.3.7.). Det vil således være i tråd med norsk tradisjon å implementere medlemslandopsjonen i artikkel 2 nr. 5 til å regulere overstyringen.

Bestemmelsen i artikkel 2 nr. 4 er inkludert i nåværende hovedbestemmelse om årsberetningen, nemlig kravet om å gi opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme stilling og resultat av virksomheten, og som ikke fremgår av resultatregnskap eller balanse. I tråd med utvalgets forslag i avsnitt 2.3.3. om å innføre et klarere skille mellom årsregnskap og årsberetning vil hovedbestemmelsen om årsberetningens innhold måtte endres tilsvarende. Samtidig bør den tidligere hovedbestemmelsen om årsberetningens innhold tas inn som ny hovedbestemmelse for noteopplysningene. Innholdet i artikkel 2 nr. 4 vil være inkludert i en slik bestemmelse, og egen bestemmelse er overflødig.

Kravet om å gi et TFV har også en annen dimensjon. Det kan fortolkes som en instruks til nasjonal lovgiver ved implementeringen av direktivbestemmelsene. Spørsmålet om implementering av de mange medlemslandopsjonene som direktivet inneholder, bør vurderes i forhold til kravet om å gi et TFV. Når det gjelder valgfrihet i direktivbestemmelsene, er det usikkert om nasjonal lovgivning er bundet til å ha den samme valgfriheten. Det er et faktum at valgfrihet i lovgivning er eliminert ved regnskapsstandarder i flere land. Dette kan betraktes som regulert overstyring ved regnskapsstandarder. I så fall kan valgfrihet elimineres tilsvarende ved regulert overstyring av nasjonal lovgiver. Synspunktet om at TFV-begrepet først og fremst er for standardsettere og ikke for selskaper, er like anvendbart for lovgivere. Utvalget synes også det er ryddigere å overstyre direktivbestemmelser ved lovgivning enn å overstyre ved regnskapsstandarder.

Utvalget vil i flere tilfeller foreslå eliminert valgmuligheter i direktivbestemmelsene. Begrunnelsen er at disse alternativene ikke gir et TFV etter norsk målestokk. Dessuten ønsker utvalget å redusere valgfrihet generelt. Utvalget vil bare foreslå implementert prinsipper og metoder som tilfredsstiller de ønskede kvalitetskrav til regnskapsinformasjon. Som forklart i avsnitt 1.3.2. kan det være tvil om hvordan direktivets adgangsbestemmelser skal forstås. En innskrenkning av valgfrihet er derfor noe annet enn regulert overstyring.

På tilsvarende måte kan nasjonale lovgivere vedta lovregler som overstyrer innholdet av direktivbestemmelsene. Utvalgets vil foreslå unntak fra de generelle vurderingsreglene som overstyrer vurderingsreglene i direktivet. Det gjelder partiell anvendelse av markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler og dagskursprinsippet for utenlandsk valuta. Forslagene innebærer imidlertid ikke andre regnskapsmessige løsninger enn det som allerede finnes eller er foreslått i regnskapsstandarder i flere EU-land.

TFV og konsernregnskapsplikt m.v.

Artikkel 16 nr. 3 i syvende direktiv krever at konsernregnskapet skal gi et TFV. Overstyring etter artikkel 16 nr. 5 gjelder bare artiklene 17 til 35, utarbeidelse av konsernregnskap, og artikkel 39, overgangsvirkning ved utarbeidelse av konsernregnskap etter direktivet. Når det gjelder plikten til å utarbeide konsernregnskap, har syvende direktiv tre bestemmelser om utelatelse av selskap fra konsolidering med henvisning til kravet om å gi et TFV. Etter artikkel 13 nr. 1 kan et datterselskap utelates fra konsolidering når det er uvesentlig for at konsernregnskapet skal gi et TFV for de konsoliderte selskapene. Artikkel 14 har en bestemmelse om plikt til å utelate datterselskap med forskjellig virksomhet. Datterselskap med så forskjellig virksomhet at konsolidering av denne vil føre til at konsernregnskapet ikke gir et TFV av stilling og resultat for konsernselskapene, skal utelates. Investeringen skal i stedet regnskapsføres etter egenkapitalmetoden. Etter artikkel 15 er det medlemslandopsjon til å tillate utelatelse av morselskap med formål å gi et TFV. Opsjonen gjelder bare en spesiell type holdingselskap.

Både artikkel 59 i fjerde direktiv og artikkel 33 i syvende direktiv om egenkapitalmetoden har i nr. 9 en bestemmelse om at artikkelen ikke trenger anvendes på kapitalinteresser som er uvesentlige i forhold til formålet å gi et TFV. Bestemmelsen må sees i sammenheng med bestemmelsen i artikkel 13 nr. 1 i syvende direktiv om utelatelse av uvesentlig selskap fra konsernregnskapet i forhold til det samme formålet. Artikkel 32 i syvende direktiv om bruttometoden for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet, har i nr. 2 en bestemmelse om at blant annet artiklene 13 til 15 om utelatelse av selskap fra konsernregnskap med henvisning til kravet om å gi et TFV, skal anvendes tilsvarende så langt de passer for bruttometoden.

Spørsmålet om konsolideringsutelatelse av datterselskap, eventuelt også morselskap, i forhold til kravet om å gi et TFV, vil bli drøftet i avsnitt 3.7.4.. Tilsvarende spørsmål om anvendelse av egenkapitalmetoden og bruttometoden vil bli drøftet i avsnitt 4.5.3. og 4.5.4. Utvalget foreslår i avsnitt 3.7.4. at medlemslandopsjonen i artikkel 15 ikke blir implementert, at bestemmelsen om forskjellig virksomhet i artikkel 14 unnlates implementert ved regulert overstyring, og at det bør være adgang til å utelate uvesentlig datterselskap fra konsernregnskapet i samsvar med god regnskapsskikk. Tilsvarende gjelder for anvendelse av egenkapitalmetoden og bruttometoden.

Utvalget vil ikke foreslå noen bestemmelser om konsernregnskapsplikt som henviser til formålet å gi et TFV for konsernselskapene. Det samme gjelder vurderingsreglene om anvendelse av egenkapitalmetoden og bruttometoden.

TFV og uvesentlighet

Enkelte andre bestemmelser i fjerde og syvende direktiv har også lempingsregler på grunn av uvesentlighet i forhold til formålet å gi et TFV. En av bestemmelsene om noteopplysninger i fjerde direktiv artikkel 43 nr. 1 (2) gir adgang til å utelate opplysningen hvis den er uvesentlig i forhold til formålet å gi et TFV.

Artikkel 4 i fjerde direktiv som omhandler fravik fra oppstillingsplan for resultatregnskap og balanse, har i nr. 3 en bestemmelse om at poster med arabertall foran kan slås sammen hvis de er av uvesentlig størrelse i forhold til formålet å gi et TFV.

Artikkel 26 i syvende direktiv om eliminering av transaksjoner mellom konsernselskapene, har i nr. 2 en medlemslandopsjon til å tillate at bestemmelsene i nr. 1 fravikes under bestemte vilkår. Etter nr. 3 skal fravik være tillatt når beløpene er uvesentlig i forhold til formålet å gi et TFV.

Artikkel 29 i syvende direktiv som regulerer forholdet mellom konsernregnskap og selskapsregnskap, har i nr. 3 en bestemmelse som gjelder for andre konsoliderte selskaper enn morselskapet. For eiendeler og gjeld som er vurdert etter andre prinsipper enn de som anvendes i konsernet, skal det foretas ny vurdering med mindre virkningen av omvurderingen er uvesentlig i forhold til formålet å gi et TFV.

De fire ovennevnte bestemmelsene vil bli drøftet nærmere under henholdsvis noteopplysninger (kapittel 8), oppstillingsplaner (kapittel 7), konsernregnskap ( avsnitt 6.3.1.) og grunnleggende regnskapsprinsipper ( avsnitt 2.4.9.). Utvalget mener at regelfravik på grunn av uvesentlighet er en del av god regnskapsskikk, og at det er overflødig med egne lempingsregler for den type fravik.

2.3.5 Alminnelige prinsipper for vurdering

Vurderingsreglene i fjerde direktivs del 7 innledes i artikkel 31 med en opplisting av alminnelige prinsipper som skal følges ved vurderingen. Artikkel 31 har fått følgende norske oversettelse:

«1.

Medlemsstatene skal sørge for at verdsettingen av postene oppført i årsregnskapet gjøres i samsvar med følgende alminnelige prinsipper:

a)

selskapet antas å fortsette sin virksomhet,

b)

verdsettingsmetodene kan ikke endres fra et regnskapsår til et annet,

c)

verdsetting skal foretas i henhold til forsiktighetsprinsippet, og spesielt

aa)

kan bare overskudd fastsatt på balansedagen tas med,

bb)

skal det tas hensyn til alle forventede forpliktelser og mulige tap oppstått i løpet av regnskapsåret eller i et tidligere regnskapsår, selv om forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og tidspunkt da balansen settes opp,

cc)

skal det tas hensyn til alle avskrivninger, enten resultatet for regnskapsåret blir underskudd eller overskudd,

d)

det skal tas hensyn til inntekter og kostnader for regnskapsåret uansett innbetalings- eller utbetalingstidspunkt for inntektene eller kostnadene,

e)

de enkelte komponenter av postene for aktiva og passiva skal verdsettes særskilt,

f)

åpningsbalansen for hvert regnskapsår skal tilsvare balansen for det foregående regnskapsår.

2.Fravik fra disse alminnelige prinsipper skal være tillatt i unntakstilfeller. Fravikene skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes, med angivelse av deres innvirkning på aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultatet.»

Artikkelen inneholder følgende grunnleggende regnskapsprinsipper i de enkelte bokstavene:

1. Fortsatt drift forutsetningen

2. Konsistensprinsippet

3. Forsiktighetsprinsippet

4. Periodiseringsprinsippet

5. Individuell vurdering av eiendeler og gjeld

6. Kongruensprinsippet

Som påpekt i oversikten i avsnitt 2.3.1. foran, må disse prinsippene ses i sammenheng med andre artikler i direktivene som direkte eller indirekte omhandler grunnleggende regnskapsprinsipper.

Bestemmelsen om fortsatt drift forutsetningen i bokstav a trenger ingen ytterligere kommentar til selve formuleringen. Fortsatt drift vil bli tatt med i samlingen av grunnleggende regnskapsprinsipper som utvalget vil foreslå, og vil bli omhandlet i avsnitt 2.4.7..

Bestemmelsen om konsistensprinsippet i bokstav b må ses i sammenheng med fraviksbestemmelsen i nr. 2 i samme artikkel, og vil bli drøftet sammen med denne nedenfor. Konsistensprinsippet i bokstav b må også ses i sammenheng med bestemmelsen om konsistens for regnskapsoppstillingene i artikkel 3. Et grunnleggende konsistensprinsipp slik utvalget vil foreslå, vil omfatte både vurdering og spesifikasjon, og det er unødvendig å implementere artikkel 3 direkte i en egen bestemmelse. Konsistensprinsippet vil bli drøftet i sammenheng med anvendelse av regnskapsprinsipper og metoder generelt i avsnitt 2.4.8..

Konsistensprinsippet i bokstav b gjelder også for konsernregnskapet. Syvende direktiv omhandler konsistensprinsippet indirekte i artikkel 29 nr. 1. Bestemmelsen om at vurdering i konsernregnskapet skal være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv, inkluderer konsistensprinsippet i bokstav b. Direktivet har også en direkte bestemmelse i artikkel 25 om konsistens i anvendelsen av konsolideringsprinsipper. Artikkel 25 vil være inkludert i det grunnleggende konsistensprinsippet i utvalgets forslag, og trenger ikke implementeres som egen bestemmelse. Anvendelse av konsistensprinsippet i konsernregnskapet er drøftet i avsnitt 2.4.9..

Kongruensprinsippet i bokstav f må i likhet med konsistensprinsippet ses i sammenheng med forståelsen av fraviksbestemmelsen. Det kan nemlig være ønskelig å holde visse poster utenom periodens resultat for at resultat og resultatutvikling over tid skal ha større informasjonsverdi som grunnlag for vurdering av inntjeningsevne. Dette synet er også kommet til uttrykk i artikkel 4 nr. 4, som inneholder medlemslandsopsjon til å kreve sammenlignbare sammenligningstall. Kongruensprinsippet vil inngå i samlingen av grunnleggende regnskapsprinsipper, og vil bli nærmere omhandlet i avsnitt 2.4.6..

For de tre gjenværende prinsippene; forsiktighetsprinsippet i bokstav c, periodiseringsprinsippet i bokstav d og prinsippet om individuell vurdering i bokstav e, reiser selve formuleringene en rekke vanskelige fortolkningsspørsmål. Det er derfor nødvendig med en nærmere drøftelse for å fastlegge innholdet i direktivet. De to førstnevnte bokstavene om forsiktighet og periodisering overlapper delvis hverandre, og vil bli drøftet under ett sammen med andre bestemmelser i direktivet som gjelder periodisering og forsiktighet.

Etter artikkel 31 nr. 2 skal fravik fra prinsippene være tillatt i unntakstilfeller. Fravik skal opplyses om i notene og begrunnes, og virkningen av fravik på stilling og resultat skal oppgis. Prinsippfravik er i likhet med overstyring av direktivbestemmelsene for å gi et TFV, begrenset til unntakstilfeller. På samme måte som for overstyringsprinsippet kan det argumenteres for at prinsippfravik bare gjelder for det enkelte foretak og ikke gjelder generelt. I den svenske utredningen av Per Thorell er bestemmelsen om prinsippfravik gitt en slik fortolkning: «Undantaget torde avse enskilda företag. Ett medlemsland kan i princip inte införa generella regler som avviker från artikel 31.»

Fortolkningen kan ikke være riktig av flere grunner. For det første både kan og skal konsistensprinsippet fravikes. Endring av regnskapsprinsipp skjer ved endring i regnskapslovgivningen, som følge av en regnskapsstandard eller ved endring av god regnskapsskikk, eller ved at et selskap skifter prinsipp for å oppnå bedre periodisering (jf. avsnitt 2.4.8.). Tyskerne har tatt hensyn til dette i implementeringen av bestemmelsen om konsistensprinsippet («der Stetigkeitsgrundsatz») ved å bruke verbet «sollen» i stedet for «müssen» i § 252 Abs. 1 Nr. 6: «Die auf den vorhergehenden Jahresabschluss angewandten Bewertungsmethoden sollen beibehalten werden.» Det er også vanlig å gi regler om fravik både i lovgivning og regnskapsstandarder. Danskene som har implementert artikkel 31 i direktivet ved § 26 i årsregnskabsloven, har i 1991 føyet til § 26 a om fravik fra konsistensprinsippet.

For det annet er det eksempler på generelle unntaksbestemmelser i flere av medlemslandenes lovgivning. Den danske årsregnskabsloven inneholder en bestemmelse i § 48 som tillater, i likhet med den norske unntaksregelen for vurdering av omløpsmidler, at andel av forventet fortjeneste tillegges varer ved langsiktige tilvirkningskontrakter. Denne bestemmelsen er ifølge kommentarutgaven til Hasselager og Runge Johansen (1992 s. 566) en lovfestet unntaksregel til forsiktighetsprinsippet i § 26, som er den danske implementeringen av artikkel 31 nr. 1 c. Mer overraskende men desto viktigere er et unntak i den tyske regnskapslovgivningen fra prinsippet om individuell vurdering («Einzelbewertung»), som vil bli nærmere omtalt i avsnitt 2.3.6..

For det tredje inneholder selve direktivet bestemmelser i andre artikler som gir adgang til å fravike prinsippene. Det gjelder f.eks. medlemslandopsjonen i artikkel 4 nr. 4 til å kreve sammenlignbare sammenligningstall. Dette er en alminnelig bestemmelse om regnskapsoppstillingene, som imidlertid omfatter endringer både i vurdering og spesifikasjon. Ved endring i vurderingsprinsipp berøres også kongruensprinsippet i artikkel 31. Den vanlige fremgangsmåten er å føre virkningen av prinsippendringen direkte mot egenkapitalen ved periodens begynnelse (jf. avsnitt 2.4.6.). Danskene har i den nye § 26 a stk 2 påbud om at virkning av prinsippendring skal føres direkte mot egenkapitalen. Dansk årsregnskabslov inneholder m.a.o. en bestemmelse som påbyr fravik fra kongruensprinsippet.

For det fjerde finnes det i regnskapslitteraturen i EU-landene fortolkninger av prinsippfraviksbestemmelsen som går i retning av å gjøre den mer generell. Hasselager og Runge Johansen (1992 s. 420) skriver f.eks. at: «Undtagelsestilfældene kan være generelt gældende fra år til år for det enkelte selskab, f.eks. kan et selskab med langvarige entrepriser generelt fravige (...) og medregne en andel af påregnet fortjeneste ved verdiansættelsen af igangværende arbejder for fremmed regning.» Dette er jevngodt med å lovfeste unntaket slik danskene også har gjort i § 48.

Utvalgets konklusjon er at anvendelse og rekkevidde av prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 er uklar, og at det er gode faglige argumenter for en liberal fortolkning av bestemmelsens betydning for nasjonal lovgivning. Utvalget vil fraråde at det skal legges restriksjoner på norsk regnskapslovgivning som svarer til den svenske forståelsen av bestemmelsen.

Sammenligningen av prinsippfraviksbestemmelsen med TFV-overstyringsprinsippet viser også at det er et problem i forholdet mellom de to bestemmelsene. Overstyringsprinsippet krever at en bestemmelse skal fravikes for å gi et TFV, mens det ifølge prinsippfraviksbestemmelsen skal være tillatt å fravike prinsippene i bestemmelsen. Begge typer fravik gjelder som kjent bare for unntakstilfeller. Overstyringsprinsippet gjelder alle direktivbestemmelsene og inkluderer også prinsippene i artikkel 31. Det kan derfor forekomme at prinsipper må fravikes hvis dette er nødvendig for å gi et TFV. En frivillig bruk av adgangen til å fravike prinsipper etter artikkel 31 nr. 2 kan derfor ikke begrunnes med behovet for å gi et TFV. Utvalget kan ikke se hvordan det er mulig med en regnskapsfaglig begrunnelse å skille mellom tillatte prinsippfravik etter artikkel 31 nr. 2 og påbudte prinsippfravik etter overstyringsprinsippet i artikkel 2 nr. 5.

Eksemplet med løpende avregning metoden for langsiktige tilvirkningskontrakter kan illustrere de mange fortolkningsproblemene som forholdet mellom de to bestemmelsene reiser. Det er uenighet om løpende avregning metoden er i strid med fjerde direktiv, hvilke prinsipper og regler metoden eventuelt er i strid med, og hvilke unntaksregler som eventuelt skal påby eller kan tillate anvendelse av metoden. Den britiske ASC har i revidert SSAP 9 (1989 par. 44) drøftet løpende avregning i forhold til de alminnelige vurderingsprinsippene i regnskapslovgivningen, og kommet til at metoden ikke er i strid med prinsippene. Kontaktkomitéen i EU har vurdert løpende avregning i forhold til artikkel 31 nr. 1 c, og uttalt at metoden kan tillates under bestemte forutsetninger. Forutsetningene tilsvarer de kravene som normalt stilles i IAS og nasjonale regnskapsstandarder for at metoden skal anvendes. Noen argumenterer for at det bare er fullført kontrakt metoden som kan tilfredsstille artikkel 31 nr. 1 c. Under den alternative fortolkningen av denne artikkelen, som er blitt stadig mer akseptert, blir det argumentert for at fullført kontrakt metoden kan komme i konflikt med kravet om å gi et TFV. I et diskusjonsnotat fra FEE om anvendelse av forsiktighetsprinsippet og sammenstillingsprinsippet (1994 s. 60) sies det at prosent-fullført-metoden (en vanlig benevnelse som ikke er helt dekkende for løpende avregning metoden) kan være et kompromiss mellom kravet om å gi et TFV og forsiktighetsprinsippet i artikkel 31 nr. 1 c. I forarbeidene til den danske årsregnskabsloven er det ifølge Hasselager og Runge Johansen (1992 s. 376) forutsatt at løpende avregning kan benyttes, men kun som en fravikelse av lovreglene med hjemmel i § 4 stk. 4, som er den danske implementeringen av overstyringsprinsippet. Når det derimot gjelder fordeling av fortjenesten over tilvirkningstiden ved tillegg i varelagervurderingen, mener danskene at det kan gjøres med hjemmel i prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2, som er implementert i årsregnskabsloven § 26 stk. 2. Danskene har som nevnt også lovfestet dette unntaket fra forsiktighetsprinsippet i § 48. Se for øvrig om langsiktige tilvirkningskontrakter i avsnitt 2.4.3..

Utvalget har ovenfor påpekt at artikkel 31 er en vilkårlig og ufullstendig samling av alminnelige regnskapsprinsipper, og at grunnleggende regnskapsprinsipper er spredt på flere deler i direktivene. Det kan virke uheldig at en egen prinsippfraviksbestemmelse skal gjelde de prinsippene som tilfeldigvis er samlet i artikkel 31.

En kritisk holdning til artikkel 31 er også kommet til uttrykk i den svenske utredningen av Per Thorell. Thorell reiser spørsmålet om det er nødvendig med særskilte lovbestemmelser om prinsippene og om ikke disse heller burde hensyntas ved utformingen av vurderingsreglene. Thorell skriver videre (s. 56):

«För en sådan implementering av direktivet talar att direktivbestämmelsen är såväl oprecis som ålderstigen. Det finns goda skäl att ifrågasätta behovet av en generell regel av detta slag. Den är i sig till föga eller ingen hjälp vid tillämpningen av övriga regler i direktivet (...). De principer som nämns får i stället beaktas vid utformingen av värderingsreglerna.»

Om fraviksbestemmelsen skriver Thorell:

«Möjligheten til avsteg enligt punkt 2 torde behöva grundas på kravet att årsbokslutet skall ge en rättvisande bild av företagets resultat och ställning. Detta tillgodoses med den regel genom vilken artikel 2 i direktivet är implementerad. Inte heller punkt 2 påkallar således en svensk lagstiftningsåtgärd.»

2.3.6 Nærmere om periodisering og forsiktighet

Bestemmelsene i artikkel 31 nr. 1 om periodisering i bokstav d og forsiktighet i bokstav c overlapper delvis hverandre. De vil derfor bli drøftet under ett og vil også bli sett i sammenheng med andre artikler i direktivet som inneholder bestemmelser om periodisering og forsiktighet. Det gjelder artiklene 18, 19, 20 og 21 i del 4 om særlige bestemmelser for visse poster i balansen. Direktivets prinsipper om periodisering og forsiktighet må også ses i sammenheng med artikkel 43 nr. 1 (7) om opplysningsplikt for forpliktelser som ikke er tatt med i balansen.

Innholdet av bestemmelsen om periodisering er ganske enkelt at inntekter og kostnader skal resultatføres uavhengig av betalingstidspunkt. Bestemmelsen er i realiteten ikke noe annet enn et alminnelig forbud mot å anvende kontantprinsippet og er overflødig. Bestemmelsen er uten innhold om grunnleggende prinsipper for inntekts- og kostnadsføring.

Artikkel 20 inneholder bestemmelser om avsetninger for påløpte kostnader og forpliktelser og avsetninger for tap. Artikkel 20 nr. 1 krever avsetning for tap og gjeld som er klart definert, og som på balansedagen anses sannsynlig eller sikker, men hvor det er usikkerhet om beløpets størrelse eller tidspunktet. Artikkel 20 nr. 2 inneholder en medlemslandopsjon til å tillate avsetninger for påløpte kostnader som det knytter seg tilsvarende usikkerhet til. Plikt til å regnskapsføre estimerte påløpte kostnader og forpliktelser følger av sammenstillingsprinsippet. Artikkel 20 inneholder derfor en kostnadsføringsbestemmelse som delvis er i strid med dette prinsippet. Skillet mellom påløpte forpliktelser og kostnader har ifølge Hasselager og Runge Johansen (s. 367) bakgrunn i skattelovgivningen i Tyskland. Etter § 249 i Handelsgesetzbuch skal det foretas «Rückstellungen» for «ungewisse Verbindlichkeiten» og for «drohende Verluste aus schwebenden Geschäften». I tillegg skal det foretas avsetninger for enkelte fremtidige utgifter som er spesifisert. For andre påløpte kostnader kan det foretas avsetninger. Det er et paradoks at tysk regnskapslovgivning som har forsiktighetsprinsippet som kanskje det mest grunnleggende prinsippet, samtidig tillater at det ikke blir foretatt avsetninger for kostnader som er påløpt på balansedagen. I diskusjonsnotatet fra FEE skrives det om forsiktighetsprinsippets plass i tysk regnskapslovgivning (s. 25): «In Germany, the prudence principle is one of the most important accounting principles (...). (...) prudence is applied more as a general approach to accounting rather than a specific valuation rule only.» Klare brudd på sammenstillingsprinsippet ved unnlatt kostnadsføring kan fort redusere «das Vorsichtsprinzip» til en farlig illusjon.

Artiklene 18 og 21 inneholder bestemmelser om periodisering eller tidsavgrensning av tidsbestemte inntekter og kostnader. Artikkel 19 inneholder et krav om at avskrivning og nedskrivning skal omfatte alt verdifall på eiendelene på balansedagen enten verdifallet er endelig eller ikke. Artikkel 19 er en periodiseringsregel som kan ses i sammenheng med bestemmelsen om forsiktighet i bokstav c bb om at avskrivning skal gjennomføres uavhengig av resultatet. Begge de to periodiseringsreglene inneholder selvfølgeligheter som følger av sammenstillingsprinsippet (avskrivning) eller forsiktighetsprinsippet (nedskrivning).

Periodisering av inntekter og kostnader skaper balanseposter. Det er behov for å se nærmere på sammenhengen mellom periodisering av inntekter og kostnader og de tilhørende balansepostene. Periodiseringen og balansepostene må også tilpasses oppstillingsplanen for resultatregnskapet og balansen i direktivet. Disse grunnleggende sammenhengene vil bli drøftet i et eget avsnitt 2.3.7. om periodisering og tilhørende balanseposter.

Etter bestemmelsen i bokstav c skal vurdering være i samsvar med forsiktighetsprinsippet. De tre underpunktene (aa, bb og cc) som skal presisere forsiktighetsprinsippets innhold, omhandler imidlertid prinsipper for inntekts- og kostnadsføring. Etter underpunkt aa skal bare «profits made» på balansedagen, tas med. Der er ingen definisjon eller forklaring i fjerde direktiv av hva som menes med «profits made». Den norske versjonen er «overskudd fastsatt». Den danske versjonen er «fortjeneste der er konstateret», som er identisk med bestemmelsen i årsregnskapsloven § 26. Hasselager og Runge Johansen kommenterer bestemmelsen (s. 410): «Bestemmelsen kodificerer god regnskabsskiks almindelige princip, hvorefter fortjenester skal være realiserede eller konstaterede, for at de må medtages i resultatopgørelsen. Udtrykket «konstateret» er i direktivet en oversættelse af det franske «realisé», det engelske «realised» og betyder ikke nogen egentlig fravigelse af realisationsprincippet.»

Danskene oppfatter bestemmelsen som et realisasjonsprinsipp. Det betyr at realisasjonsprinsippet i årsregnskabsloven klassifiseres som et underprinsipp av forsiktighetsprinsippet. Det kan ikke være riktig. Forbud mot inntektsføring av urealisert verdistigning følger direkte av den transaksjonsbaserte historisk kost modellen (jf. drøftelsen i avsnitt 2.3.8.). Forsiktighetsprinsippet er ikke en del av historisk kost modellen. Laveste verdis prinsipp for vurdering av eiendeler er en anvendelse av forsiktighetsprinsippet. Virkningen av dette for resultatføringen er påbud om kostnadsføring av urealisert verdifall når det oppstår. Laveste verdis prinsipp er inneholdt i de generelle vurderingsreglene i direktivet (jf. kapittel 4).

Formuleringen i Companies Act (Schedule 4, paragraph 12) er «profits realised». Schedule 4 har også en bestemmelse (paragraph 91) om at henvisning til «realised profit» i Schedule 4 er til, «such profits of the company as fall to be treated as realised profits for the purposes of those accounts in accordance with principles generally accepted with respect to the determination for accounting purposes of realised profits.» I revidert SSAP 9 om varer og langsiktige tilvirkningskontrakter er løpende avregning metoden drøftet i forhold til denne bestemmelsen (Part 4 - Note on legal requirements (...)): «It is a «generally accepted principle» that it is appropriate to recognise profit on long-term contracts when the outcome can be assessed with «reasonable certainty». The principle of recognising profit on long-term contracts under this standard, therefore, does not contravene this paragraph.»

Kontaktkomitéen i EU har som nevnt i avsnitt 2.3.5. foran vurdert løpende avregning i forhold til artikkel 31 nr. 1 c. I diskusjonsnotatet fra FEE sies det (s. 60):

«The Committee concluded that this method is admissible provided that the prudence principle is clearly observed. The Committee stated this means that:

1. total contract income must be known;

2. it must be possible for the proportion of work completed to be calculated accurately; and

3. the work on the contract must be sufficiently advanced.

The Contact Committee also pointed out that where a loss was anticipated on a contract, provision had to be made for the entire loss on the contract as soon as it was discovered.»

Dette er de vanlige betingelsene for at inntekt på langsiktige tilvirkningskontrakter skal kunne betraktes som opptjent og resultatføres. Tilføyelsen om tapsavsetninger følger av forsiktighetsprinsippet, og tilsvarer f.eks. kravet om avsetning for tap i NRS 2: «Når vurderingen av et prosjekt viser at prosjektet vil gå med tap, skal det gjøres avsetning for hele det forventede tapet uavhengig av fullføringsgraden og hvilken metode for inntektsføring som benyttes.»

Det er verd å merke at Kontaktkomitéen har drøftet og akseptert løpende avregning i forhold til bestemmelsen om at bare «profits made» skal resultatføres. I denne sammenheng er det nærliggende å fortolke «profits made» som opptjent fortjeneste, og underpunkt aa som en bestemmelse om at bare opptjent fortjeneste skal resultatføres. Normalt er det på transaksjonstidspunktet inntekt og eventuell fortjeneste anses opptjent. Løpende avregning av inntekt på langsiktige tilvirkningskontrakter er et unntak.

Dieter Ordelheide skriver i den tidligere omtalte artikkelen om «True and fair view» (EAR 1993, 1 s. 81-90) om et europeisk TFV. Han skriver også om et europeisk realisasjonsprinsipp som et underprinsipp av forsiktighetsprinsippet. Han avviser generell anvendelse av løpende avregning metoden (s. 88): «A standard allowing a general application of the percentage of completion method would be incompatible with the Fourth Directive. It would violate the accounting principles, especially the realization principle of Art. 31 of the Directive.»

Utvalget har i avsnitt 2.3.4. avvist tanken om et europeisk TFV-begrep. Det er heller ingen grunn til å implementere et europeisk realisasjonsprinsipp som underprinsipp av forsiktighetsprinsippet. Standpunktet underbygges også av konklusjonen i diskusjonsnotatet fra FEE (s. 5): «The interpretation of the prudence principle in individual countries may differ depending on the interpretation given to the term «realisation» or, in the terminology of the Directive, «profits made at the balance sheet date».»

Brooks og Mertins kommentarer til den tyske bestemmelsen om forsiktighet i Handelsgesetzbuch § 252 viser at heller ikke tyskerne er enig om hva som menes med «realisiert»: «Das Realisationsprinzip betreffend ist weiterhin unklar, ab wann bei langfristiger Fertigung Gewinne vereinnahmt werden sollen. Während in der Literatur vorwiegend eine aus dem Vorsichtsprinzip abgeleitete strenge Auffassung vertreten wird, wie z.B. Gewinnrealisierung nur bei endgültigen Teilabrechnungen, drängt die Praxis auf eine dem Produktionsfortschritt angepaßte Methode.»

Underpunkt bb er et krav om å regnskapsføre alle «forseeable liabilities» og «potential losses» oppstått i regnskapsåret eller i tidligere regnskapsår, selv om de blir kjent etter balansedagen. Den norske versjonen er «forventede forpliktelser» og «mulige tap». Den danske versjonen er «forudseelige risici» og «eventuelle tab», som også er implementert i § 26 i årsregnskabsloven. Formuleringen i Companies Act er «all liabilities and losses which have arisen or are likely to arise.» Den britiske formuleringen kan ses i sammenheng med definisjonen av «prudence» i SSAP 2 (paragraph 14), som inneholder et punkt om avsetning: «provision is made for all known liabilities (expenses and losses) whether the amount of these is known with certainty or is a best estimate in the light of the information available.» Parantesbemerkningen viser at britene inkluderer avsetning for påløpte kostnader i forsiktighetsprinsippet. Direktivbestemmelsen kan dermed inkludere avsetninger for påløpte kostnader og forpliktelser som skal regnskapsføres etter sammenstillingsprinsippet. Det er i så fall en overlapping mellom forsiktighetsprinsippet og periodiseringsprinsippet. På den annen side inkluderer kravet om forsiktighet i det minste nødvendig kostnadsføring etter sammenstillingsprinsippet. For øvrig er bestemmelsen en presisering av forsiktighetsprinsippet med hensyn til regnskapsføring av avsetninger for tap. Avsetning for forpliktelser og tap gjelder bare forhold som eksisterer på balansedagen, men det skal tas hensyn til ny informasjon om forholdene frem til tidspunktet for avleggelse av regnskapet. Dette er i samsvar med NRS 3 om hendelser etter balansedagen.

Bestemmelsen om regnskapsføring av forpliktelser og tap i underpunkt bb må ses i sammenheng med bestemmelsen om avsetninger i artikkel 20. Dersom bestemmelsen om forsiktighet inkluderer kostnadsføring etter sammenstillingsprinsippet, må bestemmelsen om avsetninger inneholde det samme kravet. I så fall er medlemslandopsjonen i artikkel 20 ikke reell. Dersom bestemmelsen om forsiktighet ikke inkluderer dette kravet, er den forsåvidt forenlig med artikkel 20. Men det ville bety at forsiktighetsprinsippet i underpunkt bb bare inneholder et krav om å regnskapsføre estimerte påløpte forpliktelser uten at det er noe krav om å regnskapsføre påløpte kostnader som det knytter seg tilsvarende usikkerhet til.

Bestemmelsen i underpunkt bb sammenholdt med artikkel 20 må også ses i sammenheng med artikkel 43 nr. 1 (7) om opplysningsplikt for forpliktelser som ikke er tatt med i balansen. Denne bestemmelsen krever pensjonsforpliktelser opplyst separat, og skaper dermed usikkerhet om direktivet krever regnskapsføring av pensjonsforpliktelser til tross for at oppstillingsplanen spesifiserer pensjonsforpliktelser som egen post under avsetninger, og at artikkel 20 krever avsetning for påløpte forpliktelser og at presiseringen av forsiktighetsprinsippet i underpunkt bb inneholder et krav om å regnskapsføre alle «foreseeable liabilities». Dermed skapes også tvil om plikten til å regnskapsføre påløpte forpliktelser generelt.

Hasselager og Runge Johansen (s. 549) skriver at en Rådserklæring angående noteopplysningsbestemmelsen overlater til medlemslandene å bestemme om pensjonsforpliktelser skal regnskapsføres eller om det skal være valgfrihet mellom regnskapsføring og noteopplysning. Regnskapsføring av pensjoner er drøftet i avsnitt 2.3.7. nedenfor og i avsnitt 7.5.5.

Bestemmelsen i underpunkt bb må videre ses i sammenheng med artikkel 42. Den inneholder en generell bestemmelse om at det ikke må foretas større avsetninger for påløpte forpliktelser og kostnader enn det som er nødvendig. Bestemmelsen er et forbud mot å ha skjulte reserver i avsetningene. Samtidig tillater vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler at disse vurderes til skattemessig verdi. (jfr. drøftelsen i avsnitt 2.4.8., underavsnittet om betydningen av forholdet mellom regnskap og skatt for anvendelse av regnskapsprinsipper). Direktivet inneholder derfor ikke et generelt forbud mot å ha skjulte reserver i årsregnskapet. Mer overraskende er det likevel at direktivet heller ikke har noe direkte forbud mot å ha skjulte mindreverdier på grunn av unnlatt kostnadsføring, slik det er påpekt i drøftelsen ovenfor av innholdet i artikkel 20 og artikkel 31 nr. 1 c bb.

Generelt gir disse bestemmelsene, sammenholdt med en innholdsløs bestemmelse om periodisering i underpunkt aa, et svært ufullstendig uttrykk for sammenstillingsprinsippet. I diskusjonsnotatet fra FEE sies det (s. 12) at: «Matching is not specifically addressed in the Fourth Directive.» FEE konkluderer likevel med at «the concept of matching is embodied in the accruals principle of the Fourth Directive.»

Forsiktighetsprinsippet har uten tvil en sentral plass i direktivet. Den tyske versjonen av forsiktighetsprinsippet i bokstav c er: «Der Grundsatz der Vorsicht muss in jedem Fall beachtet werden.» Forsøkene på presisering i de tre underpunktene er imidlertid ikke klargjørende. Det første underpunktet er et prinsipp for inntektsføring. Det neste har, når det blir sett i sammenheng med andre bestemmelser i direktivet, et usikkert innhold. Det siste underpunktet om at avskrivning skal gjennomføres uavhengig av resultat, er en selvfølgelighet.

Forsiktighetsprinsippet er ellers anvendt i vurderingsreglene, laveste verdis prinsipp for omløpsmidler og historisk kost med betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler. Prinsippet om individuell vurdering er også et uttrykk for forsiktighet, som ikke tar hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring. Individuell vurdering versus sikringsvurdering og porteføljevurdering er drøftet nærmere i avsnitt 2.3.8.

Betydningen av forsiktighetsprinsippet for regnskapsestimater kan nok variere mellom medlemslandene. Definisjonen av «prudence» i den britiske regnskapsstandarden SSAP 2 som er omtalt ovenfor, har formuleringen: «a best estimate in the light of the information available.» I ASB's høringsutkast til «Statement of Accounting Principles» er det uttalt at «prudence should be an attitude of mind denoting a careful assessment of all uncertainties and a vigilance to possible risks rather than a systematic measurement bias.» Det uttales videre at utøvelse av forsiktighet ideelt sett skal være nøytral: «a degree of scepticism about the results of uncertainty that exactly counteracts any tendency to optimism.»

De britiske uttalelsene kan oppsummeres i et grunnleggende prinsipp om at regnskapsposter som er usikre, skal estimeres til forventet verdi. Dette er synonymt med et krav om forventningsrette estimater. Dette følger egentlig også av innholdet i artikkel 42 om at det ikke må foretas større avsetninger for påløpte forpliktelser og kostnader enn det som er nødvendig.

2.3.7 Periodisering og tilhørende balanseposter

Periodisering av inntekter og kostnader skaper balanseposter. Når en transaksjon er gjennomført i en periode og hele beløpet eller deler av det skal resultatføres i en senere periode, er den tilhørende balanseposten en utsatt resultatføring. Utsatt kostnad (deferred expense) balanseføres som eiendel og utsatt inntekt (deferred revenue) balanseføres som gjeld. Kostnader kan påløpe før det er bokført noen transaksjon. Virksomheten i en periode kan nemlig føre til fremtidige utgifter som skal sammenstilles med inntekten i perioden. Siden det ikke er gjennomført noen transaksjon, er kostnadsføringen en avsetning for fremtidige utgifter. Kostnadsføringen er fremskutt i forhold til transaksjonstidspunktet. Den tilhørende balanseposten er påløpte kostnader (accrued expenses) eller forpliktelser (accrued liabilities). Ofte brukes uttrykket «avsetning for» påløpte kostnader eller forpliktelser. Inntekt kan være opptjent før det er bokført noen transaksjon. Opptjent inntekt resultatføres og den tilhørende balanseposten opptjent inntekt (accrued revenue) er fordring.

Det er ingen etablert norsk regnskapsterminologi for utsatt inntekts- og kostnadsføring eller fremskutt inntekts- og kostnadsføring. I anglo-amerikansk regnskapsterminologi er inntektene og kostnadene «deferred» eller «accrued». Begrepsbruken kan imidlertid virke noe forvirrende når periodisering samtidig omtales som «accrual accounting». Britene Arnold, Hope og Southworth skriver i Financial Accounting, 1985 s. 56, at «conventional accounting is often termed accrual accounting to distinguish it from cash flow accounting». Amerikaneren Kam skriver i Accounting Theory, 1990 s. 55,: «Basically, what accrual accounting does is to adjust for the leads and lags of cash receipts and payments according to the conventional principles of revenue and expense recognition.»

Noen av balansepostene kan være vanskelig å fortolke som eiendeler og gjeld. Paton og Littleton skriver (s.16):

«(...) economists have difficulty in understanding the full significance of the terms «accrued» and «deferred». These words are definitely related to the concept of matching and in them is compressed a substantial area of accounting theory.»

De skriver også (s. 67) at balansen «stands as a connecting link joining successive income statements into a composite picture of the income stream.»

Noen av balansepostene er blitt oppfattet som så vanskelig å klassifisere at de er blitt samlet i egne grupper med benevnelsene «deferred charges» og «deferred credits». Henderson og Peirson skriver i Financial Accounting Theory, 1989 s. 98-99, at sammenstillingen av inntekter og kostnader skaper «accounts which do not fit comfortably with the usual balance-sheet categories. When these «left-over» accounts have debit balances, they are called «deferred charges» and are listed among the assets on the balance sheet. Where they have credit balances, they are called «deferred credits» and are listed among the liabilities on the balance sheet.»

APB har i Statement No. 4, Basic Concepts and Accounting Principles Underlying Financial Statements of Business Enterprises, 1970 par. 132, tatt hensyn til disse postene i definisjonene av eiendeler og gjeld. Eiendeler er definert som: «economic resources of an enterprise that are recognized and measured in conformity with generally accepted accounting principles.» APB føyet også til: «assets also include certain deferred charges that are not resources but that are recognized and measured in conformity with generally accepted accounting principles.» Gjeld er definert som: «economic obligations of an enterprise that are recognized and measured in conformity with (...)», med tilføyelsen: «liabilities also include certain deferred credits that are not obligations but that are recognized and measured in conformity with (...).»

I regnskapsmessig sammenheng er disse balansepostene å betrakte som eiendeler og gjeld. De er en del av den transaksjonsbaserte historisk kost modellen, hvor hovedformålet er å sammenstille inntekter og kostnader for måling av periodens resultat. De nevnte tilføyelsene i definisjonene av eiendeler og gjeld er utelatt i FASB's Conceptual Framework. I SFAC 3 er eiendeler definert som (par. 19): «probable future economic benefits obtained or controlled by a particular entity as a result of past transactions or events.» Gjeld er definert som (par. 28): «probable future sacrifices of economic benefits arising from present obligations of a particular entity to transfer assets or provide services to other entities in the future as a result of past transactions or events.» En eventuell begrensning i balanseføringen av utsatt eller fremskutt resultatføring fordi definisjonene av eiendeler eller gjeld ikke er tilfredsstilt, vil føre til at resultatmålingen må modifiseres. Det oppstår dermed en konflikt når en balanseorientert betraktningsmåte skal innpasses i den transaksjonsbaserte historisk kost modellen. FASB understreker samtidig i SFAC 1 om målsettinger at (s. IX): «The primary focus of financial reporting is information about earnings and its components.»

Det er behov for å se nærmere på sammenhengen mellom periodisering av inntekter og kostnader og de tilhørende balansepostene. Tradisjonelt har balansen inneholdt poster som åpenbart har vært feil balanseføring i forhold til grunnleggende regnskapsprinsipper. Det gjelder f.eks. kapitalrabatt ved opptak av langsiktig lån som er balanseført som anleggsmiddel. Det følger av transaksjonsprinsippet at kapitalrabatten er reduksjon i lånebeløpet. (jf. avsnitt 2.4.1.). Samtidig har utviklingen i anvendelsen av sammenstillingsprinsippet skapt nye balanseposter som tidligere ikke forekom fordi praksis fulgte kontantprinsippet. Det gjelder f.eks. avsetninger for vedlikehold og opprydding eller fjerning. Et annet eksempel er avsetning for pensjonsforpliktelser. Skinner skriver om manglende avsetninger (s. 128): «Despite the undisputed theory of historical cost accounting requiring expense recognition and liability accrual for future payments or sacrifices attributable to the earning process up to the financial reporting date, practice has almost always lagged in making the necessary accruals.»

Periodiseringen av inntekter og kostnader med de tilhørende balansepostene må tilpasses oppstillingsplanen for resultatregnskapet og balansen i direktivet. Hovedregelen i artikkel 4 er at oppstillingsplanen skal følges. Fravik fra oppstillingsplanen er drøftet i kapittel 7.2.5. Det kan foretas ytterligere inndeling av postene og nye poster kan tilføyes (artikkel 4 nr. 1). Medlemslandene har opsjon til å kreve ytterligere inndeling og tilføyelser. Etter artikkel 4 nr. 3 kan poster med arabertall foran slås sammen hvis de er av uvesentlig størrelse i forhold til formålet å gi et TFV (bokstav a), eller hvis sammenslåing vil gjøre regnskapet klarere (bokstav b). Poster som slås sammen, må spesifiseres i note. Det er medlemslandopsjon til å kreve slik sammenslåing av poster. Utvalget vil i kapittel 7 foreslå implementering av innholdet i artikkel 4 slik at det er plikt til ytterligere inndeling og tilføyelse av poster. Det bør også være plikt til å slå sammen poster med arabertall foran dersom sammenslåing vil gjøre regnskapet mer oversiktlig og forståelig for brukerne.

Direktivets tidsavgrensningsposter

De enkleste balansepostene er de som oppstår ved periodisering av tidsbestemte inntekter og kostnader som f.eks. leie, lønn, forsikringspremier og renter. Når det betalte beløpet gjelder for en periode som ikke faller sammen med regnskapsperioden, må det foretas tidsavgrensninger. Betalt beløp som gjelder en fremtidig regnskapsperiode, skaper fordring hos den som har betalt beløpet og gjeld hos den som har mottatt beløpet. Fordringen består av en forskuddsbetalt kostnad og gjelden er en uopptjent inntekt. I anglo-amerikansk terminologi er disse balansepostene «deferrals». Tidsbestemt kostnad for en periode som ikke er bokført eller betalt, kostnadsføres som påløpt kostnad med tilhørende balansepost som gjeld. På tilsvarende måte skal tidsbestemt inntekt for en periode som ikke er bokført eller som det ikke er mottatt betaling for, inntektsføres som opptjent inntekt med tilhørende balansepost som fordring. Disse balansepostene er «accruals».

I oppstillingsplanen for balansen i direktivet er tidsavgrensning av tidsbestemte inntekter og kostnader skilt ut som egen gruppe. På eiendelsiden er benevnelsen «Prepayments and accrued income». En mer presis benevnelse ville ha vært «deferred expenses» og «accrued revenue». Den norske oversettelsen er «forskuddsbetalinger og påløpt inntekt». Som beskrevet foran blir inntekt opptjent. Det er kostnader som påløper. På den andre siden av balansen har gruppen benevnelsen «Accruals and deferred income». En mer presis benevnelse ville har vært «accrued expenses» and «deferred revenue». Den norske oversettelsen er «påløpte kostnader og forskuddsbetalte inntekter».

For begge de to gruppene er det etter oppstillingsplanen medlemslandopsjon til å bestemme at balansepostene skal grupperes under henholdsvis fordringer og gjeld hvor de naturlig hører hjemme. Artiklene 18 og 21 i del 4 om særlige bestemmelser for visse poster i balansen, omhandler de samme tidsavgrensningspostene. Innholdet av de to bestemmelsene er egentlig bare en beskrivelse av periodisering eller tidsavgrensning av tidsbestemte inntekter og kostnader og de tilhørende balansepostene. Dessuten gjentas spesifikasjonskravene i oppstillingsplanen. Innholdet av medlemslandopsjonen i de to artiklene er imidlertid forskjellig fra den tilsvarende opsjonen i oppstillingsplanen. Etter artikkel 18 er opsjonen til å bestemme gruppering som fordring begrenset til opptjent inntekt. Etter artikkel 21 er opsjonen til å bestemme gruppering som gjeld begrenset til påløpte kostnader. Utvalget kan ikke se noen faglig begrunnelse for å skille mellom forskuddsbetalt kostnad og opptjent inntekt når det gjelder spørsmålet om å kunne gruppere balansepostene som fordring. På samme måte er det heller ingen forskjell mellom påløpte kostnader og uopptjent inntekt i spørsmålet om gruppering som gjeld. Det bekreftes av kommentarer i britisk autoritativ regnskapslitteratur til skillet mellom «accrued expenses» og «creditors». Arnold, Hope og Southworth skriver (s. 125): «Although very similar in principle, a distinction is sometimes drawn in practice between creditors and accrued expenses. The term «creditors» is generally used to refer to amounts owing to, and billed by, suppliers of raw materials, whereas «accrued expenses» is used to indicate amounts owing in respect of other items of expenditure which may not yet have been billed.» Mumford kommenterer også skillet mellom «creditors» og «accruals» i The European Accounting Guide (s. 645-646): «The distinction depends on whether the purchases have been invoiced and recorded as a «payable» known sum, or whether the amount is known for certain but no invoice has yet been received from the supplier, in which case the liability will be included as an accrued expense.» Betraktningene om fakturering eller ikke i forhold til fordrings- eller gjeldsklassifisering kan gjøres gjeldende for alle tidsavgrensningspostene. Utvalget vil forholde seg til medlemslandopsjonen i oppstillingsplanen og vil overse de tvilsomme begrensningene i opsjonen som artiklene 18 og 21 inneholder.

Den norske oversettelsen av artiklene 18 og 21 er for øvrig regnskapsfaglig uheldig. Etter artikkel 18 skal «påløpte kostnader» som gjelder et senere regnskapsår, balanseføres som eiendel. Samtidig er balanseposten «accruals» på motsatt side korrekt oversatt med påløpte kostnader. En må se helt bort fra meningsløse uttrykk og sammenhenger i den norske oversettelsen av de to artiklene.

I Thorells kommentarbok til regnskapsdirektivene (s. 66) omhandles de to artiklene under ett. Balansepostene kan ifølge Thorell «kallas periodavgänsningsposter. Dessa kan antingen redovisas under særskild rubrik i balansräkningen eller bland fordringarna resp. skulderna.» Thorell synes dermed å se bort i fra at det er noen forskjell mellom medlemslandopsjonen i oppstillingsplanen og i de særlige bestemmelsene om balansen i artiklene 18 og 21.

I den danske oversettelsen av direktivet er de nevnte balansepostene omtalt som «periodeafgrænsningsposter» både i oppstillingsplanen og i artiklene 18 og 21. Danmark har implementert medlemslandopsjonen til å bestemme at «periodeafgrænsningsposter» skal grupperes under fordringer og gjeld. Danmark har også implementert innholdet av artiklene 18 og 21 i én paragraf i årsregnskabsloven (§ 18), slik at bare forskuddsbetalte kostnader og uopptjent inntekt skal grupperes som «periodeafgrænsningsposter». Påløpte kostnader og opptjent inntekt skal derimot grupperes som henholdsvis gjeld og fordring. Hasselager og Runge Johansen kommenterer bestemmelsen slik (s. 364): «Skyldige udgifter og tilgodehavende indtægter på balancetidspunktet skal ikke henføres til periodeafgrænsningsposter, men optages i balancen under henholdsvis gæld og tilgodehavender.» Den danske § 18 er uklar både med hensyn til regnskapsfaglig innhold og forholdet til direktivet. Selv om tidsavgrensningspostene skal vises som egen gruppe under fordringer og gjeld, skal to av de fire typene tidsavgrensningsposter likevel ikke inngå i gruppen men vises som fordringer og gjeld.

Artiklene 18 og 21 inneholder også et krav om noteopplysning for de tidsavgrensningspostene som er gruppert under fordring eller gjeld, når postene er vesentlige. Utvalget mener at gruppering av tidsavgrensningspostene normalt ikke vil være av betydning for å bedømme et selskaps resultat og stilling, og at tidsavgrensningspostene er viet altfor stor oppmerksomhet i direktivet. Det skyldes antakelig at «Rechnungsabgrenzungsposten» er egen hovedgruppe i tysk regnskapslovgivning. Utvalget vil som nevnt foran fraråde egen hovedgruppe for tidsavgrensningsposter, og foreslå implementering av medlemslandopsjonen i oppstillingsplanen til å bestemme at postene skal grupperes under fordringer og gjeld. Utvalget vil også foreslå at det heller ikke skal være egne undergrupper for tidsavgrensningspostene, men at de skal inngå blant fordringer og gjeld. Hvis postene skulle være av betydning for bedømmelse av stilling og resultat, følger opplysningsplikten av den foreslåtte hovedbestemmelsen om noteopplysninger (jf. kapittel 8 om noteopplysninger).

Beholdningsendringer

Periodisering eller tidsavgrensning av tidsbestemte kostnader er i utgangspunktet enkelt for periodekostnader. Hvis kostnadene er innkjøps- eller tilvirkningskostnader som er å betrakte som produktkostnader, vil de inngå i varelagervurderingen (jf. avsnitt 4.3.3. om anskaffelseskost). Etter NRS 1 om varelager er hovedformålet for vurdering av varelager å måle kostnader solgte varer for å få best mulig sammenstilling av inntekter og kostnader i perioden. Anskaffelseskost for varelager skal ifølge regnskapsstandarden inkludere alle kostnader som er gått med til å bringe varelageret i den nåværende tilstand og plassering. Ved vurdering av tilvirkede varer til full tilvirkningskost vil både variable og faste tilvirkningskostnader bli fordelt på produktene. Det betyr at faste tilvirkningskostnader blir fordelt mellom solgte varer og varelager. De balanseførte kostnadene blir overført til og resultatført i fremtidige perioder. Paton og Littleton skriver (s. 14) at varelager er «cost accumulations in suspense, as it were, awaiting their destiny.»

Generelt er beholdningsendringer en viktig del av periodiseringen. Oppstillingsplanen for resultatregnskapet i nåværende norsk regnskapslovgivning krever at beholdningsendring for varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer skal føres som egen post. Det betyr at de artsspesifiserte tilvirkningskostnadene i resultatregnskapet er periodens tilvirkningskostnader. Disse redusert med den spesifiserte beholdningsendringen, er tilvirkningskostnader solgte varer. Norsk regnskapspraksis har imidlertid utviklet seg i retning av å forenkle regnskapsoppstillingene, og det er blitt en utbredt praksis å ikke vise beholdningsendringen i resultatregnskapet. NRS 1 om varer tillater denne praksis å fortsette, men krever at beholdningsendringen i så fall skal fordeles på de respektive arter av tilvirkningskostnader og ikke føres som vareforbruk.

Direktivet har fire forskjellige oppstillingsplaner for resultatregnskapet, rapportform og kontoform med artsinndeling og funksjonsinndeling (jf. kapittel 7). I oppstillingsplanen på rapportform med artsinndeling (artikkel 23) skal beholdningsendring for varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer vises som egen post etter salgsinntekter. Det gir imidlertid ingen mening å se de to postene i sammenheng fordi beholdningsendringen er målt til tilvirkningskost. I oppstillingsplanen på kontoform med artsinndeling (artikkel 24) skal beholdningsendringen vises som inntekt, og presentasjonen blir enda mer meningsløs. Det er i strid med grunnleggende regnskapsprinsipper å presentere en periodisering av tilvirkningskostnadene som en inntekt. IASC har likevel foreslått dette i et høringsutkast om presentasjon av regnskapsoppstillinger (mars 1995).

Utvalget vil i kapittel 7 foreslå at oppstillingsplanen for resultatregnskapet skal være på rapportform med artsinndeling, og vil da fraråde at beholdningsendringen skal vises som egen post i sammenheng med salgsinntekten. Utvalget vil også foreslå at beholdningsendringen skal fordeles på de respektive arter av tilvirkningskostnader og ikke vises som egen post i resultatregnskapet. Selv om det kan være diskutabelt, mener utvalget at forslaget faller innenfor rekkevidden av bestemmelsen i artikkel 4 nr. 3 om sammenslåing av poster med arabertall foran, for å gjøre regnskapet klarere. Forslaget betyr at en utbredt praksis blant norske børsnoterte selskaper med ikke å vise beholdningsendringen i resultatregnskapet kan fortsette.

Forslaget om å fravike den valgte oppstillingsplanens krav om å vise beholdningsendringen som egen post, kan også ses i sammenheng med oppstillingsplanene med funksjonsinndeling (artiklene 25 og 26). Disse krever ikke at beholdningsendringen for varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer skal vises i resultatregnskapet. I oppstillingsplanen på rapportform skal «cost of sales» trekkes fra salgsinntekten. I oppstillingsplanen på kontoform er «cost of sales» den første kostnadsposten. «Cost of sales» er tilvirkningskostnader solgte varer. Den norske oversettelsen av «cost of sales» med «salgskostnader» er meningsløs. En sammenligning av de artsinndelte og funksjonsinndelte oppstillingsplanene viser at de artsinndelte oppstillingsplanene uten spesifikasjon av beholdningsendringen vil spesifisere tilvirkningskostnader solgte varer etter art, mens de funksjonsinndelte oppstillingsplanene vil vise de samme kostnadene som ett beløp. Det er i denne sammenheng vanskelig å se hvorfor det skal være viktig å opprettholde kravet om å vise beholdningsendringen i de artsinndelte oppstillingsplanene.

I det artsinndelte resultatregnskapet på rapportform som utvalget vil gå inn for, vil den første posten kostnadsarter få benevnelsen varekostnad. Uten spesifikasjon av beholdningsendring av varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer, vil varekostnad i likhet med andre tilvirkningskostnader gjelde solgte varer. I tilvirkning skal varer etter oppstillingsplanen for balansen i aksjeloven inndeles i råvarer, varer under tilvirkning og ferdig tilvirkede varer. Varer i handel og ferdig tilvirkede varer er slått sammen i én post. Utviklingen av norsk praksis i retning av forenklede regnskapsoppstillinger har ført til at det er blitt vanlig å føre varer som én post i balansen med spesifikasjon i noter. I NRS 1 er det erkjent at for detaljerte regnskapsoppstillinger kan gå ut over oversikten, og at varer kan spesifiseres i noter. Oppstillingsplanen i direktivet har samme inndeling av varer. Sammenslåing av disse vil gjøre regnskapet klarere, og utvalget vil foreslå at medlemslandopsjonen til å kreve postene slått sammen, blir implementert.

A konto betalinger

Varegruppen i direktivets oppstillingsplan inneholder imidlertid også en fjerde post, a konto betalinger. Denne posten kan ses i sammenheng med at det under gjeld er en post for mottatte a konto betalinger på ordrer, i den utstrekning de ikke er vist separat som fradrag fra varer. Den som har mottatt a konto betaling på en ordre, skal føre betalingen til fradrag på den balanseførte varen, mens den som har ytet a konto betaling, skal balanseføre betalingen som varer.

A konto betaling er ikke et entydig begrep. Hvis det er forskuddsbetaling, er det gjeld for mottaker og fordring for den som har ytet betalingen. Oppstillingsplanen i aksjeloven har egne poster for forskott til leverandører både under omløpsmidler og anleggsmidler, og under kortsiktig gjeld er det egen post for forskott fra kunder. Det er imidlertid mer nærliggende å tenke seg a konto betalinger i forbindelse med tilvirkningskontrakter, hvor det blir mottatt a konto betalinger i takt med fullføring av et prosjekt. I amerikansk regnskapsterminologi er benevnelsen «progress payments». I Handbook of Accounting and Auditing (Kay og Searfoss (red.), s. 13-32) heter det at:

«Progress payments may be made as contract performance proceeds. The proper accounting depends on the revenue recognition method being applied to the contract itself. Since the seller receives progress payments to fund his current costs on the customer's order, normally he should record them as an offset to those costs.»

I NRS 2 om langsiktige tilvirkningskontrakter er det samme synet lagt til grunn. Når et prosjekt inntektsføres etter løpende avregning metoden, skaper inntektsføringen en fordring (jf. drøftelsen nedenfor). Opptjente, ikke fakturerte inntekter skal i balansen vises sammen med kundefordringer, eventuelt spesifisert som fordring på egen linje. Mottatte a konto betalinger og forskudd fra kunder skal redusere fordringene.

Ved bruk av fullført kontrakt metoden, er det ingen inntektsføring før prosjektet er fullført. Påløpte prosjektkostnader balanseføres som varelager. Mottatte a konto betalinger burde i tråd med synet som er lagt til grunn, føres som fradragspost i varegruppen. NRS 2 er taus om a konto betalinger ved bruk av denne metoden, men krever at mottatte forskudd fra kundene skal vises som kortsiktig gjeld. Utvalget mener at a konto betalinger som er mottatt i takt med fullføring av et prosjekt («progress payments made as contract performance proceeds») bør trekkes fra prosjektets balanseførte verdi enten den er fordring (løpende avregning metoden) eller varer (fullført kontrakt metoden). Direktivets oppstillingsplan tar ikke hensyn til at prosjekter kan inntektsføres etter løpende avregning. I land hvor løpende avregning metoden er blitt anvendt, synes heller ikke alle å ha vært oppmerksom på at opptjent inntekt skaper fordring. Det er sannsynligvis forklaringen på at problemstillingen med a konto betalinger er knyttet til varespesifikasjonen i oppstillingsplanen.

Oppstillingsplanen for balansen i direktivet har også en tilsvarende post for a konto betalinger under både immaterielle eiendeler og varige driftsmidler. Det kan gjøres samme betraktning som for prosjekter, at det dreier seg om «progress payments» ytet til leverandører av de nevnte eiendelene mens de blir skapt eller tilvirket. For varige driftsmidler er dette synliggjort ved at posten består av a konto betalinger og varige driftsmidler under tilvirkning.

Opptjent og uopptjent inntekt

Inntekt resultatføres når den er opptjent. Normalt er det på transaksjonstidspunktet. Tradisjonelt er hele salgsprisen blitt inntektsført på salgstidspunktet, og utgifter som oppstår etter salgstidspunktet, f.eks. service- og garantiytelser, er blitt kostnadsført som avsetning til fremtidige utgifter. Den tilhørende balanseposten er avsetning for service- og garantiforpliktelser. Salgspris som inkluderer tjenester etter salgstidspunktet, består av flere elementer, prisen på varen og prisen på tjenestene. Det er bare prisen på varen som er opptjent på salgstidspunktet, og som skal resultatføres. Prisen på tjenestene er ikke opptjent før disse utføres, og bør balanseføres som uopptjent eller utsatt inntekt (jf. avsnitt 2.4.3. om inntektsføring). Prinsipielt er det riktigere å periodisere inntekten enn å kostnadsføre avsetning for fremtidige utgifter i slike tilfeller. Paton og Littleton skriver (s. 55):

«Adjustments to recognize the effect of costs applicable to current sales which are expected to be incurred in the period following sale («after-costs») present a more difficult problem of interpretation. (...). The difficulty is resolved when it is perceived that adjustments for after-costs are a part of the process of measuring the revenues applicable to a particular period on a sales basis. The charge for the estimated amount of such costs then becomes a direct deduction from a revenue that would otherwise be overstated (...).»

Balanseposten uopptjent inntekt kan likevel være vanskelig å fortolke. Balanseføringen er bare en fordeling til fremtidige perioder av inntekt som har tilknytning til transaksjonen. I den internasjonale regnskapslitteraturen er det forsøkt å gi balanseposten ulike fortolkninger. Noen argumenterer for at uopptjent inntekt er å betrakte som en negativ fordring. Andre betrakter balanseposten som en forpliktelse til å levere tjenester i fremtidige perioder. Denne betraktningsmåten passer når periodiseringen skjer ved kostnadsføring av avsetning for fremtidige utgifter. Utvalget vil bemerke at periodiseringen av inntekt ved balanseføring av uopptjent inntekt ikke er prinsipielt forskjellig fra periodisering av f.eks. utgifter til forskning og utvikling ved balanseføring som immateriell eiendel. I begge tilfeller er balanseposten en utsettelse av resultatføringen til fremtidige perioder. Balanseposten på kreditsiden skaper likevel ifølge Handbook of Accounting and Auditing, Kay og Searfoss (red.), 1989 s. 13-31, et særlig behov for tilleggsopplysninger: «Careful description and disclosure of unearned or deferred revenue is advisable.»

Inntektsføring av langsiktig tilvirkningskontrakter etter løpende avregning metoden, er et eksempel på at inntektsføringen av opptjent inntekt er fremskutt i forhold til transaksjonstidspunktet. Den løpende inntektsføringen i takt med fullføringsgraden skaper fordring. Hvorvidt inntekten er fakturert eller ikke, er uten betydning for klassifiseringen som fordring, men kan hensyntas ved egen spesifikasjon eller noteopplysning (jf. NRS 2). Ved utarbeidelsen av regnskapsstandarden ble det lagt vekt på den prinsipielle sammenhengen mellom inntektsføring og tilhørende balansepost. Regnskapsstiftelsen la også vekt på drøftelsen som lå til grunn for den reviderte britiske SSAP 9. I appendix 3 om presentasjon av langsiktige tilvirkningskontrakter heter det at: «The classification of an «amount recoverable on contracts» within debtors is a somewhat unfamiliar concept which needs careful consideration. (...). An «amount recoverable on contracts» represents an excess of the value of work carried out to date (which has been recorded as turnover) over cumulative payments on account. (...). The balance arises as a derivative of this process of contract revenue recognition and is directly linked to turnover. In substance, it represents accrued revenue receivable and has the attributes of a debtor.» Det er også verd å merke seg at ASC hadde innhentet en juridisk uttalelse: «Counsel's opinion obtained by the ASC confirms that «amounts recoverable on contracts» should be classified under «Debtors» and cannot be classified under «Stocks».»

Utsatt kostnad

Utgifter til forskning og utvikling (FoU) er et typisk eksempel på utgifter som kan medføre fremtidige fordeler. Det vil alltid være usikkerhet om utgifter til FoU vil gi fremtidig inntjening. Balanseføring av immaterielle eiendeler er drøftet i kapittel 4 om vurderingsregler, avsnitt 4.4. om spesielle vurderingsregler og avsnitt 4.2.1. om balanseføring av eiendeler generelt. Skinner skriver om FoU (s. 188): «There is no better example of a cost incurred for future intangible benefit, nor is there a better example of the difficulty in accounting for intangibles.» Det balanseførte beløpet er den delen av utgiftene til FoU som skal fordeles på fremtidige perioder gjennom avskrivning. Den immaterielle eiendelen, utsatt kostnadsføring av FoU, er prinsipielt ikke forskjellig fra balanseførte varige driftsmidler. For varige driftsmidler er det balanseførte beløpet den delen av investeringsutgiften som skal fordeles på fremtidige perioder gjennom avskrivning. Paton og Littleton skriver (s. 81) at: «plant costs applicable to future activity are essentially a form of «deferred charge» and should be reported in the balance sheet under an appropriate caption.»

Oppstillingsplanen i direktivet spesifiserer utgifter til FoU som egen post under immaterielle eiendeler, i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater balanseføring. Det er uklart om posten også inkluderer kjøpt FoU. Etter oppstillingsplanen i aksjeloven skal utgifter som er balanseført etter de spesielle vurderingsreglene i § 11-11, vises hver for seg. Bestemmelsen i § 11-11 fjerde ledd gjelder egentilvirket FoU. Kjøpt FoU vurderes i samsvar med de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler i § 11-10, og vises for seg. Hverken oppstillingsplanen i aksjeloven eller i direktivet har egne poster for kjøpt FoU. Det er grunn til å tro at oppstillingsplanen begge steder bare krever spesifisert utgifter til egentilvirket FoU, og at den er taus om kjøpt FoU. Utvalget foreslår i kapittel 4 at immaterielle eiendeler i form av FoU skal regnskapsføres etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler. Utvalget mener også at den prinsipielt riktige løsningen er å behandle kjøpt og egentilvirket FoU likt. Balanseført FoU bør presenteres som én post i balansen. Hvis det er slik at direktivet skal forstås å kreve spesifikasjon av egentilvirket FoU, må dette ivaretas i noter.

De spesielle vurderingsreglene i direktivet har, i likhet med de spesielle vurderingsreglene i aksjeloven, flere bestemmelser om balanseføring av utgifter, hvor det samtidig er spesifikasjonskrav i oppstillingsplanen. Flere av disse vurderingsreglene er ikke aktuelle, og dermed bortfaller også de tilhørende spesifikasjonene i balansen. Utgifter ved stiftelse og kapitalforhøyelse (artikkel 34 med tilhørende hovedgruppe i oppstillingsplanen for balansen) er å betrakte som reduksjon av innbetalt kapital og ikke som regnskapsmessig kostnad. Kapitalrabatt ved opptak av langsiktig lån (artikkel 41 uten spesifikasjonskrav i oppstillingsplanen) er å betrakte som reduksjon i lånebeløpet og ikke som kostnad. Emisjonskostnader og kapitalrabatt er drøftet i avsnitt 2.4.1. om transaksjonsprinsippet og i kapittel 4 om vurderingsregler, avsnittene 4.4.1 og 4.4.4.

Avsetninger

Virksomhet kan gi opphav til fremtidige utgifter. Fremtidige utgifter som er forårsaket av virksomheten i en periode, er å betrakte som påløpte kostnader i denne perioden. Sammenstillingsprinsippet krever kostnadsføring. Den tilhørende balanseposten er avsetning for påløpte kostnader og forpliktelser. Balansepostene er såkalte «accrued liabilities». Eksempler på slike balanseposter i norsk regnskapspraksis er pensjonsforpliktelser, utsatt skatt, vedlikehold, opprydding eller fjerning. Om «accrued liabilities» skriver Skinner (s. 144): «(...) the necessary expense recognition is achieved by «accruing» the liability. For accounting purposes, that accrual is as much a liability at a particular reporting date as is the contractual liability for goods and services already received.»

Oppstillingsplanen for balansen i direktivet klassifiserer avsetninger for påløpte kostnader og forpliktelser som egen hovedgruppe mellom egenkapital og gjeld. Det er etter mønster av de tyske «Rückstellungen». Klassifiseringen er obligatorisk. Oppstillingsplanen spesifiserer tre poster: avsetninger for pensjoner og lignende forpliktelser, avsetninger for skatt og andre avsetninger. Direktivets artikkel 20 inneholder bestemmelser om at avsetningene inkluderer estimerte påløpte kostnader og forpliktelser og estimerte tap som er oppstått.

Avsetninger for påløpte kostnader er prinsipielt ikke forskjellig fra andre påløpte kostnader som er klassifisert som gjeld. Den eneste forskjellen er at det er usikkerhet om størrelsen på de endelige forpliktelsene, slik at de må estimeres. Estimerte påløpte forpliktelser av denne typen burde ha vært klassifisert som gjeld.

Både Danmark og Storbritannia har implementert oppstillingsplanen ved å ha egen hovedgruppe for henholdsvis «hensættelser» og «provisions». Jens O. Elling skriver om «hensættelser» i boken Årsregnskabsteori (1994 s. 89): «Hensættelser er en særskilt post placeret mellom gæld og egenkapital for at understrege denne kategori af posters blandede karakter. (...). Afgrænsningen mellom gæld og hensættelser afgøres ud fra, at der for hensættelser vil være en ikke ubetydelig usikkerhed mht. beløbets størrelse eller tidspunktet for betaling af beløbet.» Munford skriver i The European Accounting Guide (s. 646) at «provisions» er «expenses for the period where the amount cannot yet be determined exactly, either because the cost has not yet been notified by the supplier or more commonly because the components of cost cannot yet be identified. (...). Even though the amounts are uncertain, it is clear that some expense should be recorded in the current period, to match against revenue.»

Utvalget mener at det er svært betenkelig å ha avsetninger som egen hovedgruppe mellom egenkapital og gjeld. Thorell (s. 53) skriver også at «Rubriken avsätningar saknar motsvarighet i svensk rätt, (...).» For at balansen ikke skal bli misvisende, vil utvalget foreslå at det bare skal være de to hovedgruppene egenkapital og gjeld. Gjeld består av tre grupper med romertall foran: avsetning for forpliktelser, annen langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld. Det er tre poster under avsetning for forpliktelser: pensjonsforpliktelser, utsatt skatt og andre avsetninger for forpliktelser.

Regnskapsføring av pensjonsforpliktelser er drøftet nærmere i avsnitt 7.5.5. Plikten til å regnskapsføre pensjonskostnader og tilhørende pensjonsforpliktelser i balansen følger av sammenstillingsprinsippet. Vederlag for arbeidsinnsats er lønn og andre ytelser, herunder rett til fremtidig pensjon. For selskapet påløper pensjonskostnadene samtidig med lønnskostnadene. NRS har utgitt en foreløpig regnskapsstandard om pensjonskostnader. Formålet med standarden er å bidra til at pensjonskostnadene blir resultatført systematisk og fornuftig over opptjeningsperioden. Fremtidig pensjonsytelse beregnes med utgangspunkt i forventet lønn på pensjoneringstidspunktet. Standarden anvender en lineær opptjeningsfunksjon. Pensjonsforpliktelser som finansieres ved fondsopplegg og som i realiteten er ytelsesplaner, skal behandles som pensjonsforpliktelser for selskapet. Innbetalte pensjonspremier behandles som investering i pensjonsmidler. Balanseførte pensjonsforpliktelser er differansen mellom verdien av pensjonsforpliktelser og verdien av pensjonsmidler.

Posten avsetninger for skatt i direktivets oppstillingsplan er ikke entydig med hensyn til innhold. I den britiske versjonen av direktivet er posten «provisions for taxation», mens oppstillingsplanen i Companies Act har posten «taxation, including deferred taxation». I den danske versjonen av direktivet er posten «hensættelser til skatter», mens den danske oppstillingsplanen har posten «hensættelser til eventualskatt». Den norske versjonen «avsetninger til påløpt, ikke utlignet skatt» kan med litt velvilje forstås som påløpt skatteforpliktelse på midlertidige resultatforskjeller mellom regnskapsmessig og skattemessig resultat. Posten må ikke forveksles med den tidligere benevnelsen «beregnet, ikke utlignet skatt», som ble erstattet med «betalbar skatt» da regnskapsføring av utsatt skatt ble innført i Norge i 1992 (jf. NOU 1992:13 s. 10). Det er lite formålstjenlig å diskutere hvilket innhold posten i direktivet opprinnelig var tiltenkt. I de landene hvor utsatt skatt regnskapsføres, herunder Storbritannia og Danmark, fortolkes posten å inneholde utsatt skatt.

Begrepsapparat rundt utsatt skatt kan imidlertid virke forvirrende i forhold til den vanlige regnskapsterminologien for fremskutt og utsatt resultatføring (accruals og deferrals). Utsatt skatt er «accrued liabilities». Det er betalbar skatt som er utsatt i forhold til kostnadsføring av skatt. Regnskapsmessig er kostnadsføringen fremskutt. Utsatt skatt i resultatregnskapet er en «accrued expense» og den tilhørende balanseposten er en «accrued liability». Benevnelsen «utsatt skatt» burde erstattes med påløpt skatt. Balanseposten «utsatt skatt» er en avsetning for påløpt skatt som ennå ikke er betalbar. Balanseposten «utsatt skattefordel» er en utsettelse av kostnadsføringen. Utvalget vil likevel ikke foreslå innført ny regnskapsterminologi i denne omgang. I internasjonal regnskapsterminologi er utsatt skatt et etablert begrep. Det er imidlertid overraskende at FASB ved overgang fra utsettelsemetoden til gjeldsmetoden i FAS 109 unnlot å tilpasse definisjonene til den alminnelige regnskapsterminologien. «Deferred tax liability» slik den er definert i Appendix E, er egentlig en «accrued liability».

Formålet med regnskapsføring av «utsatt skatt» er å behandle skatt som en kostnad. Skattekostnaden består av betalbar skatt på skattemessig resultat og skattevirkningen av midlertidige resultatforskjeller og underskudd til fremføring. Skattekostnaden skal sammenstilles med resultat før skatt. Den tilhørende balanseposten «utsatt skatt» er avsetning for påløpt skatt. Balanseposten «utsatt skattefordel» er utsatt kostnad, og skal i utgangspunktet vurderes etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler. Aksjeloven § 11-11 syvende ledd har imidlertid en begrensningsregel for balanseføring av utsatt skattefordel. Begrensningsregelen er nærmere drøftet i avsnitt 4.4.6.. Utvalget mener at regelen ikke lenger er nødvendig.

Andre avsetninger inkluderer bl.a. periodisk vedlikehold og fremtidige fjerningsutgifter. Plikten til å regnskapsføre påløpte vedlikeholdskostnader og fjerningskostnader følger av sammenstillingsprinsippet. Oslo Børs har i flere Regnskapssirkulærer anbefalt de børsnoterte selskapene å foreta avsetninger for periodisk vedlikehold. Regnskapsrådet har avgitt uttalelse nr. 86 om fjerningsutgifter på kontinentalsokkelen. Fjerningsutgifter er drøftet i avsnitt 4.3.5..

Andre avsetninger kan inkludere avsetninger for tap på kontrakter. Plikten til å regnskapsføre tap på kontrakter følger av forsiktighetsprinsippet. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1990 krevd kostnadsføring av forventet tap på kontrakter. Den tilhørende balanseposten er en avsetning når selve kontrakten ikke balanseføres. NRS 1 krever avsetning for forventet tap på varekontrakter, og NRS 2 krever avsetning for forventet tap på langsiktige tilvirkningskontrakter. Disse avsetningene bør imidlertid klassifiseres som kortsiktig gjeld fordi de inngår i varekretsløpet. NRS 2 krever eksplisitt at avsetningen skal klassifiseres som kortsiktig gjeld etter at det er foretatt nedskrivning av balanseførte prosjektkostnader. Andre avsetninger kan også inkludere avsetning for betinget tap. NRS 3 krever kostnadsføring av betinget tap som er sannsynlig og kvantifiserbart.2.3.8. Nærmere om individuell vurdering versus sikringsvurdering og porteføljevurdering. Bestemmelser i direktivet og praksis i enkelte land. Bestemmelsen om individuell vurdering i artikkel 31 nr. 1 e er ved ordlyden «de enkelte komponenter av postene» ikke entydig med hensyn på aggregeringsnivå. Det kan være nyttig å se bestemmelsen i sammenheng med artikkel 7, som forbyr motregning mellom poster. En sammenligning av ordlyden i de to bestemmelsene kan gi inntrykk av at forbudet mot motregning gjelder på et høyere aggregeringsnivå enn det individuelle vurderingsprinsippet. Det gir imidlertid ingen mening. Motregningsforbudet må gjelde for minst like lavt aggregeringsnivå som vurderingsenheten. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at rettigheter og forpliktelser som følge av en kontrakt ikke unnlates balanseført på grunn av motregning, men fordi balanseføring tradisjonelt har vært foretatt på grunnlag av gjennomførte transaksjoner og ikke inngåtte kontrakter. En annen sak er at kontraktsforholdet kan gi et urealisert tap som skal resultatføres selv om kontraktsforholdet ikke er balanseført.

Bestemmelsen om vurderingsenhet kan også ses i sammenheng med artikkel 4, som gjelder aggregeringsnivå for spesifikasjon. Spørsmålene om motregning, vurderingsenhet og spesifikasjon vil alltid være relatert til hverandre.

I den danske årsregnskabsloven er brukt ordlyden «bestanddele». Under folketingsbehandlingen ble det bl.a. svart følgende på spørsmålet om definisjon: «Ordet «bestanddele» kan defineres som «elementer», og bestemmelsen om verdiansættelse hver for seg skal ses i motsætning til en enbloc-vurdering.» (Gjengitt i Hasselager og Runge Johansen s. 417)

Forøvrig synes det å forekomme fravik i dansk praksis, som er begrunnet med kravet om «et retvisende billede». Hasselager og Runge Johansen skriver om dette (s. 417):

«I praksis er der forekommet tilfælde, hvor det er anset for i strid med kravet om et retvisende billede at anvende princippet i den yderste konsekvens. Et selskab, som har en portefølje af ensartede aktiver (værdipapirer, ejendomme, skibe etc) kan finde det forkert at udgiftsføre nedskrivninger på visse af aktiverne, der er faldet i værdi, uden i resultatopgørelsen at tage hensyn til en mulig værdistigning på andre aktiver i samme kategori.»

Når det gjelder opplysningsplikten om fravik fra prinsippet om individuell vurdering, henviser Hasselager og Runge Johansen til prinsippfraviksbestemmelsen i § 26 stk. 2, som tilsvarer artikkel 31 nr. 2. Dette kan som påpekt av utvalget i avsnitt 2.3.4. foran ikke være riktig hvis begrunnelsen for porteføljevurdering er kravet om å gi et TFV.

Storbritannia har også implementert prinsippet om individuell vurdering i lovgivningen. I regnskapsstandarden SSAP 2 er de fleste av de alminnelige prinsippene i artikkel 31 foreskrevet som «fundamental accounting concepts (...) which underlie the periodic financial accounts of business enterprises», men prinsippet om individuell vurdering er utelatt. Standarden kan fortolkes å inneholde et generelt fravik fra direktivbestemmelsen. Konflikten forsterkes av at regnskapsstandardene har fått rettslig status i Storbritannia.

Tysk regnskapslovgivning inneholder selvfølgelig prinsippet om individuell vurdering, «Einzelbewertung». Fjerde direktiv bygger jo som kjent på tysk regnskapslovgivning. Prinsippet følges også i praksis. I en publikasjon fra revisjonsselskapet Coopers & Lybrand, Foreign Currency Translation and Hedging (1994), er det trukket frem et viktig unntak fra prinsippet, nemlig valutasikring. Tyskerne anvender laveste verdis prinsipp ved omregning av fordringer i utenlandsk valuta og analogt høyeste verdis prinsipp for gjeld, og kostnadsfører urealisert valutatap. Det er likevel tillatt å motregne urealisert valutavinning på en sikringstransaksjon mot det urealiserte tapet. Unntaket er beskrevet og kommentert som følger i publikasjonen (s. 212):

«If an enterprise has hedged against a specific foreign currency receivable and the exchange rate at the balance sheet date indicates that the receivable, if unhedged, would have to be reduced, it is permissible to offset an unrealized gain from the hedging transaction against the unrealized loss inherent in the receivable. This is one of the rare exceptions to the rule that unrealized gains should not be offset against unrealized losses.»

Det tyske unntaket er interessant for fortolkningen av de alminnelige prinsippene for vurdering og fravik fra disse. For det første må hjemmel for unntaket være prinsippfraviksbestemmelsen siden tyskerne ikke har implementert overstyringsprinsippet. For det annet er valutasikring et generelt unntak. Det må bety at til og med tysk lovfortolkning synes å akseptere at prinsippfraviksbestemmelsen for unntakstilfeller i artikkel 31 nr. 2 kan gjelde generelt.

Utvalget vil også trekke frem en kuriositet i den tyske regnskapslovgivningen angående prinsippet om «Einzelbewertung». De alminnelige bestemmelsene om vurdering er tatt inn i annet avsnitt i Handelsgesetzbuch (§ 252), som bare gjelder for aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar. Første avsnitt som gjelder for alle foretak, inneholder i § 240 en bestemmelse om gruppevurdering. Brooks og Mertin (1986 s. 9D) kommenterer forholdet slik: «Andere Vorschriften können die Grundsätze durchbrechen, (...) und lässt die Gruppenbewertung zu, obwohl dies dem Grundsatz der Einzelbewertung entgegensteht.»

I den svenske utredningen av Per Thorell er som nevnt foran konklusjonen at det er overensstemmelse mellom de alminnelige vurderingsprinsippene i artikkel 31 og gjeldende svensk rett. Spørsmålet om individuell vurdering eller porteføljevurdering er drøftet i en anbefaling til god regnskapsskikk for aksjer og andeler (FAR nr. 12), hvor det bl.a. er uttalt om omløpsaksjer: «En väsentlig fråga är om lägsta värdets princip skall tillämpas aktieslag för aktieslag eller för aktieportföljen som helhet. Varken lagtext eller lagförarbeten ger något klart svar på denna fråga.»

Denne uttalelsen er interessant for forståelsen av de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler i svensk regnskapslovgivning og dermed også for norsk regnskapslovgivning. Samtidig vil uttalelsen kombinert med Thorells overveining si noe om svensk holdning til direktivbestemmelsen. FAR fortolker altså ikke lovgivningen som hinder for å anbefale en porteføljevurdering når det videre uttales: «FAR anser dock att starka skäl, såsom att syftet med at placera i flera aktieslag är att uppnå riskspridning, talar för att acceptera en kollektiv värdering i fråga om börsnoterade aktier.» FAR anbefaler at nedskrivningsplikten for anleggsaksjer vurderes separat for hver aksjepost, men åpner likevel for porteføljevurdering: «Om däremot de olike aktieposterna tilsammans närmast är att betrakta som en enhet (portfölj) bör en värdering kunna göras på kollektiv basis på samma sätt som accepteras för omsättningsaktier.»

IASC tar i IAS 25, Accounting for Investments, et klart standpunkt for porteføljevurdering av omløpsaksjer:

«In general, the concern of an enterprise is with the overall value of its current investment portfolios, and not with each individual investment, since the investments are held collectively as a store of wealth. Consistent with this view, investments carried at the lower of cost and market value are valued on an aggregate portfolio basis.» (par. 18)

Selve standarden reflekterer likevel at det er ulike syn ved at både porteføljevurdering og individuell vurdering tillates.

For langsiktige aksjeinvesteringer derimot kan det ifølge IASC argumenteres for individuell vurdering:

«Many long-term investments are of individual importance to the investing enterprise. The carrying amount of long-term investments is therefore normally determined on an item-by-item basis. However, in some countries, marketable equity securities classified as long-term investments may be carried at the lower of cost and market value determined on a portfolio basis.» (par. 20)

Siden EU-landene er sterkt representert i IASC, er det rimelig grunn til å anta at porteføljevurdering også er blitt drøftet i forhold til artikkel 31. Porteføljevurdering kan derfor ikke ha blitt kategorisk avvist. Adgangen til å benytte porteføljevurdering kan riktignok ha blitt begrunnet med kravet om å gi et TFV, men dette ville i så fall være et omstridt grunnlag.

Utvalget vil sterkt fraråde at porteføljevurdering blir avvist formelt på grunnlag av artikkel 31, og anbefaler at spørsmålet avgjøres på faglig grunnlag. Det er så stor usikkerhet rundt individualitetsprinsippet i artikkel 31 nr. 1 e og forholdet til både prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 og overstyringsprinsippet i artikkel 2 nr. 5, at direktivbestemmelsen i artikkel 31 nr. 1 e ikke bør implementeres direkte i norsk regnskapslovgivning.

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Vurderingsreglene i den norske aksjeloven og regnskapsloven gjelder i utgangspunktet den enkelte eiendel. Dette gjelder også ved anvendelse av laveste verdis prinsipp. Det betyr at en mindreverdi i en eiendel ikke automatisk kan unnlates kostnadsført med den begrunnelse at det er en merverdi i en annen eiendel.

Vurderingsreglene i aksjeloven og regnskapsloven har imidlertid bestemmelser som kan fortolkes å tillate fravik fra en strengt individuell anvendelse av laveste verdis prinsipp når dette er i samsvar med god regnskapsskikk. Vurderingsreglene for omløpsmidler har en bestemmelse om hva virkelig verdi skal anses som, dersom ikke eiendelens art eller andre forhold tilsier at det i samsvar med god regnskapsskikk fastsettes en annen verdi. Formuleringen om at «forholdene tilsier (...) en annen verdi» er blitt fortolket av bl.a. Vårdal og Johnsen (1989 s. 176) å inkludere at poster vurderes under ett når forholdene tilsier det. Det henvises også til forfatternes innledende merknader til vurderingsreglene (1989 s. 152), hvor de hevder at det vil være i strid med god regnskapsskikk å kostnadsføre et urealisert tap på en enkeltpost dersom foretaket har sikret seg mot dette tapet. For anleggsmidler er det bestemmelsen om at det bare skal nedskrives i den utstrekning det må anses nødvendig etter god regnskapsskikk, som er blitt fortolket å gi hjemmel for å vurdere poster under ett.

Det er flere uttalelser om og anbefalinger til god regnskapsskikk, samt regnskapsstandarder, som omhandler spørsmålet om nedskrivningsplikten gjelder individuelt eller om nødvendigheten av å resultatføre urealisert tap kan vurderes på aggregert nivå.

Sikring og resultatmåling

Virkningen av laveste verdis prinsipp for resultatmålingen er påbud om kostnadsføring av urealisert verdifall når det oppstår og forbud mot inntektsføring av urealisert verdistigning. Laveste verdis prinsipp kunne alternativt ha vært formulert som et inntektsførings- og kostnadsføringsprinsipp. Det ville ha vært det mest naturlige i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap, hvor hovedformålet er å måle resultatet i perioden ved sammenstilling (matching) av inntekter og kostnader. Tradisjonelt er likevel vurderingsprinsippene blitt formulert som regler for vurdering av eiendeler i balansen.

Regnskapslovkomitéen av 1959 fokuserte som nevnt også sterkt på resultatmålingen, og uttalte bl.a. (s. 94): «I en igangværende virksomhet vil det da være en primær oppgave for balanseoppgjøret å danne grunnlaget for beregningen av virksomhetens økonomiske resultat. En kaller gjerne en slik balanseoppstilling for en drifts- eller resultatbalanse.» Regnskapslovgivningen bygger som beskrevet i avsnitt 2.2., på en samling av grunnleggende regnskapsprinsipper, som kan betraktes som et implisitt konseptuelt rammeverk. Vurderingsreglene må fortolkes i sammenheng med det konseptuelle rammeverket, og kan ikke betraktes som en isolert samling av balansevurderingsregler.

Økonomisk virksomhet er forbundet med risiko. Foretak som er eksponert for ulike typer prisrisiko, eksempelvis valutarisiko og renterisiko, kan beskytte seg mot negative virkninger av risikoeksponering. Sikring er en form for risikostyring. Det grunnleggende prinsippet for regnskapsføring av sikring er at vinning og tap knyttet til sikringsinstrument og sikringsobjekt skal resultatføres symmetrisk. Symmetrisk behandling kan oppnås ved at vinning og tap blir resultatført løpende eller ved at resultatføringen blir utsatt. Vurdering av verdipapirer til markedsverdi og omregning av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta med balansedagens kurs, vil automatisk føre til symmetrisk resultatføring av vinning og tap på disse balansepostene. Laveste verdis prinsipp er usymmetrisk resultatføring av vinning og tap. En strengt individuell anvendelse av prinsippet vil gi en resultatføring som er i konflikt med det grunnleggende prinsippet for regnskapsføring av sikring.

Den første prinsipielle drøftelsen av sikringsvurdering finnes, såvidt en er kjent med, i forarbeidene til anbefalingen til god regnskapsskikk for fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, GRS 11. Gjesdal og Johnsen (Revisjon og regnskap 2/82) kommenterte valutapostenes særtrekk og konsekvenser for regnskapsmessig behandling blant annet som følger:

«For det første vil en valutakursending virke symmetrisk på eiendeler og gjeld. Dette betyr at dersom fordring og gjeld i en valuta er balansert, er valutarisikoen fullstendig eliminert. Ved anvendelse av et rendyrket laveste verdis prinsipp, vil periodiseringen av urealisert vinning og tap bli forskjellig, og regnskapet vil i en gitt periode ikke reflektere fravær av risiko!»

Anbefalingen er en fortolkning av vurderingsreglene i aksjeloven og regnskapsloven for fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, hvor det er tatt hensyn til valutapostenes særtrekk. Det er et grunnleggende prinsipp i anbefalingen at resultatregnskap og balanse bør reflektere valutasikring så langt dette er mulig innenfor lovens rammer.

Anbefalingen fokuserer på symmetrisk resultatføring ved valutasikring både i den prinsipielle drøftelsen og i reglene om motregning. I en forskningsrapport fra FASB (1991), Hedge Accounting: An Exploratory Study of the Underlying Issues, er det også resultatføringen som er i fokus (s. 8-9):

«Hedge accounting was developed to overcome what is often said to be an income statement problem created by hedging activities. In particular, the problem is characterized as a timing problem because of the potential for the «mismatching» of reported gains and losses on hedge components under generally accepted accounting principles. That is, even though the economic gains and losses on hedge components may arise in the same period and have counterbalancing effects on the entity's income, generally accepted accounting principles for the timing of their recognition may prevent concurrent recognition of the loss and counterbalancing gain, thereby causing the entity's reported income to be understated in one period and overstated in another, or vice versa.

Under either a deferral or mark-to-market approach, hedge accounting results in symmetry between the accounting for the hedged item and the hedging instrument.»

Om konsekvensene av ikke å ta hensyn til sikring i resultatføringen heter det i rapporten (s. 6):

«Indeed, the failure of financial statements to reflect those hedging activities would render the statements suspect, much like a map that failed to reflect a significant geographical feature (such as a recently completed road).»

Utvalget vil gi sin tilslutning til prinsippet om symmetrisk resultatføring av sikring som er kommet til uttrykk i GRS 11 om valutasikring og i den amerikanske forskningsrapporten om sikring generelt. En strengt individuell anvendelse av laveste verdis prinsipp som ignorerer sikring, er i konflikt med sammenstillingsprinsippet og bygger på feil forståelse av forsiktighetsprinsippet. Forsiktighetsprinsippet skal fortolkes i sammenheng med usikkerhet. Det er feil anvendelse av prinsippet å kostnadsføre et urealisert tap som en i realiteten har sikret seg mot. På grunn av det store omfanget sikring etterhvert har fått og den betydelige virkningen sikring kan ha på resultatet, vil utvalget foreslå at prinsippet om symmetrisk resultatføring av sikring tas med blant de grunnleggende regnskapsprinsippene.

Kriterier for sikringsvurdering

Det er vanskelig å trekke grensen for hva som kommer inn under sikring og hva som faller utenfor. Norsk RegnskapsStiftelse har et igangværende prosjekt om finansielle instrumenter som også vil inkludere sikring. IASC og FASB blant andre har igangværende prosjekter, men det foreligger ingen regnskapsstandard på området. Sikringsproblematikken er likevel berørt i flere standarder, spesielt i FAS 52 om valuta og FAS 80 om futures kontrakter.

Sikring er et forhold mellom to posisjoner som i andre henseender er atskilt. Den ene er posisjonen som skal sikres, sikringsobjektet. Den andre er posisjonen som skal sikre, sikringsinstrumentet. Det er mest vanlig å forestille seg at sikringsobjektet blir anskaffet eller oppstår først, men posisjonene kan oppstå simultant eller til og med i motsatt rekkefølge. Det avgjørende spørsmålet må være om posisjonene sikrer hverandre og ikke hva som er sikringsobjekt og sikringsinstrument.

Det er vanlig å stille noen alminnelige krav for at prinsippene for regnskapsføring av sikring skal kunne anvendes på et sikringsforhold. For det første er det et åpenbart krav at den posisjonen som skal sikres (sikringsobjektet) kan identifiseres, og at posisjonen innebærer risiko for foretaket ved prisendringer. Et annet åpenbart krav er at prisendringer i sikringsobjekt og sikringsinstrument skal motvirke hverandre. Perfekt sikring foreligger når virkningen av prisendring i objekt og instrument er like store og motsatte. Ved sikringsrelasjoner som er mindre enn perfekte, er spørsmålet hvilke krav som skal stilles til korrelasjon for at relasjonen skal kunne behandles som sikring regnskapsmessig. Ved sikringsrelasjoner mellom eksisterende posisjoner og fremtidige transaksjoner («anticipatory hedges») er spørsmålet om det må foreligge faste avtaler eller om det er tilstrekkelig med et krav om sannsynliggjøring.

Den norske regnskapsanbefalingen om valuta (GRS 11) omhandler bare de enkleste og tradisjonelle formene for valutasikring: Fordringer/gjeld i samme valuta som sikrer hverandre og termintransaksjoner som sikrer fordringer/gjeld. Når det gjelder sikringsvurdering av fordring og gjeld i samme valuta, er det ikke noe krav om at fordringen og gjelden skal ha samme løpetid. Et foretak kan sikre et langsiktig valutalån ved mer kortsiktige plasseringer i vedkommende valuta (eller ved kjøp av valuta på kortsiktig termin). Poenget er at når fordringen forfaller, kan en foreta nye plasseringer i samme valuta. Kostnaden forbundet med dette eller det tap en måtte lide ved å unnlate å forlenge sikringen, skal belastes fremtidige perioder. Det samme argumentet gjelder også for fordringer som er gruppert som omløpsmidler. Det betyr at kortsiktige og langsiktige poster kan sikre hverandre. NSRF vedtok likevel å holde de to gruppene adskilt også når det gjelder sikringsvurdering. Mange foretak har oversett anbefalingen på dette punktet. Oslo Børs har ikke sett noen grunn til å reagere på en slik praksis.

Fordringer/gjeld kan også anses som sikret dersom det er inngått faste kontrakter om fremtidige utbetalinger/innbetalinger i vedkommende valuta. Tilsvarende vil det også kunne foreligge sikring mellom valutaterminkontrakter og andre kontrakter som varekontrakter og investeringskontrakter. Når det gjelder sikring ved fremtidige transaksjoner, er det i drøftelsen presisert som et vilkår at det er inngått rimelig faste kontrakter som fastlegger betalingens størrelse.

Anbefalingen inneholder også en drøftelse av om den reduksjon i valutarisiko som kan oppnås ved å spre opplåning eller plassering på ulike valutaslag, kan kvalifisere for å regnskapsføres som sikring. Anbefalingen konkluderer med at motregning av vinning i en valuta mot tap i en annen ikke bør forekomme, fordi spredning på flere valutaslag ikke vil eliminere risikoen. Som en kommentar skriver Gjesdal og Johnsen i en bakgrunnsartikkel for anbefalingen (Revisjon og regnskap 8/82) at de vil anta at en normalt kan oppnå større risikospredning ved valutadiversifisering enn ved diversifisering i aksjemarkedet. John Christian Langli (Beta 2/93) har bekreftet antakelsen i en empirisk undersøkelse av risikoreduksjon ved porteføljeinvesteringer. Langli skriver (s. 55-56):

«Resultatene (...) viser at sikringseffektene i valutamarkedet er minst like store som sikringseffektene i aksjemarkedet. Dette gjelder selv om vi ikke tar hensyn til at valutaporteføljen kan fremtre både på eiendels- og gjeldssiden i balansen. Ved å se valutafordringer og valutagjeld under ett, kan derfor sikringseffektene i valutamarkedet økes betydelig. Empirisk sett er det følgelig ingen grunn til at regnskapslitteraturen skal være tilbakeholden med å anbefale porteføljeprinsippet på valutainvesteringer, når det kan anvendes for porteføljeinvesteringer i aksjemarkedet.»

I spørsmålet om å begrense regnskapsføring av valutasikring er anbefalingen konsistent i den forstand at det kreves faste kontrakter for fremtidige transaksjoner (dvs. sannsynlighet på 1) og at motregningen er begrenset til samme valuta (dvs. perfekt korrelasjon). En eventuell utvidelse av regnskapsføring av sikring kan skje ved at det fires på begge kravene. Det er ingen faglig begrunnelse for at det bare skal kunne fires på korrelasjonskravet. Det er gode grunner for å se nærmere på om en kan erstatte kravet om faste kontrakter med et mindre strengt krav om sannsynliggjøring.

Siden utgivelsen av anbefalingen om valuta i 1983 har det vært en utvikling i praksis i retning av å slakke litt på de strenge kravene. For det første anvender mange børsnoterte selskaper nå dagskurs ved vurdering av kortsiktige fordringer og gjeld og motregner dermed automatisk urealisert valutavinning og tap i alle valutaer. Noen få børsnoterte selskaper foretar porteføljevurdering av langsiktig valutagjeld. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1992 uttalt at Børsen vil akseptere at langsiktig valutagjeld vurderes under ett hvis valutagjelden styres som en portefølje. Børsen uttalte samtidig at en generell motregning ikke er i overensstemmelse med norsk regnskapslovgivning og god regnskapsskikk.

Også internasjonalt har det vært en utvikling i retning av å stille mindre strenge krav til sannsynliggjøring for at fremtidige transaksjoner skal kvalifisere for regnskapsmessig sikring. I FAS 52 var kravet «firm commitment», som tilsvarer det norske kravet i GRS 11. FAS 80 utvidet det regnskapsmessige sikringsbegrepet ved å inkludere sannsynlige (probable) fremtidige transaksjoner. FAS 80 introduserte også kravet om høy korrelasjon mens FAS 52 krever at sikringsinstrumentet skal være i samme valuta. Siden de to standardene omhandler begrensede deler av sikringsproblematikken, FAS 52 primært posisjoner i utenlandsk valuta som skal sikres og FAS 80 futures som sikringsinstrument, har inkonsistensen skapt usikkerhet og ført til variert praksis for poster som ikke er dekket av de to standardene. I 1990 uttalte FASB Emerging Issues Task Force seg om sikring av valutarisiko ved å anskaffe valutaopsjoner (EITF Issue No. 90-17). Uttalelsen som også omfatter spørsmålet om en opsjon brukt for å sikre en antesipert transaksjon kan regnskapsføres som sikring, slår fast at også sannsynlige fremtidige transaksjoner kan kvalifisere.

Forskningsrapporten fra FASB inneholder en omfattende drøftelse av hvordan sannsynlige antesiperte transaksjoner skal kunne kvalifisere som sikring regnskapsmessig. En tilsvarende drøftelse vil falle utenfor rammen av utvalgets utredning. Det kan imidlertid konstateres at rapporten ikke gir noe endelig svar på om sannsynlige antesiperte transaksjoner kvalifiserer eller hvilke kriterier som skal settes for å sannsynliggjøre at transaksjonen inntreffer som forventet. I Discussion Memorandum, Recognition and Measurement of Financial Instruments, fra 1991 har FASB bare henvist til diskusjonen i forskningsrapporten og begrenset seg til å stille følgende grunnleggende spørsmål til høringsinstansene (s. 133): «Can anticipatory hedges - hedges of unrecognized firm commitments or probable anticipated transactions - qualify for hedge accounting?» Det kan bemerkes at FASB også stiller spørsmålet for de fremtidige transaksjonene som det er inngått faste avtaler om. Svarene eller FASB's videre arbeid med henblikk på å utgi en standard om regnskapsføring og måling av finansielle instrumenter er ikke kjent.

IASC har i revidert høringsutkast om finansielle instrumenter (E 48) satt sannsynlighetskravet til «highly probable» og korrelasjonskravet til «high degree of correlation». Om sannsynlighetskravet sies det i de innledende kommentarene til de viktigste endringene i revidert utkast (s. 4):

«A high degree of probability is considered to exist when an enterprise has a contractual commitment or when the characteristics and expected terms of the future transaction have been identified and circumstances provide persuasive evidence that the transaction will occur as expected.»

Om korrelasjonskravet sies det i drøftelsen (§ 147):

«A high degree of correlation exists when the economic relationship between the prices of the two items is clear and a high correlation in the price movements throughout the hedge period is highly probable, even though the hedging instrument is not identical to the position at risk. An assessment of the likelihood of this price correlation is necessary at the time management designates a financial instrument as a hedge, requiring the exercise of judgement.»

Ut over de prinsipielle betraktningene gir hverken høringsutkastet fra IASC eller forskningsrapporten fra FASB noen nærmere avklaring på det grunnleggende problemet i spørsmålet om fremtidige betalingsstrømmer i utenlandsk valuta kan anses å være sikret ved fordringer og gjeld i den samme valutaen. Dette spørsmålet er aktuelt for mange norske foretak som har gjeld og forventede inntekter i samme valuta. Problemstillingen ble utredet av Gjesdal og Johnsen i forarbeidene til GRS 11. Mens det for gjeldens vedkommende bare er usikkerhet knyttet til valutakursen, er fremtidige inntekter betydelig mer usikre. Salgsinntekter vil være et produkt av de tre faktorene: kvantum, pris og valutakurs. Det kan forekomme at salg ikke vil finne sted i det hele tatt. Ser en bort fra den muligheten, er usikkerheten knyttet til pris og valutakurs. Det sentrale poenget er at pris- og valutarisikoen ikke er to uavhengige risikofaktorer. Sammenhengen er ofte slik at når prisen stiger, synker valutakursen og omvendt. Prisrisiko og valutarisiko knyttet til salgsinntekten vil dermed kunne sikre hverandre. I ekstreme tilfeller kan prisen i norske kroner være relativt upåvirket av endringer i valutakursen. I så fall vil det ikke være noe behov for å sikre salgsinntekten. På den annen side vil heller ikke salgsinntekten kunne sikre valutarisikoen knyttet til gjelden.

Dersom det er inngått faste kontrakter om betalingene i utenlandsk valuta, vil de fremtidige betalingsstrømmene risikomessig være analoge med fordringer/gjeld og kvalifiserer for å inngå i sikringsvurderingen. I fravær av kontrakter bør en være ytterst varsom med å utsette kostnadsføring av urealisert valutatap, selv om en velger å fire litt både på sannsynlighetskravet og korrelasjonskravet i forhold til GRS 11.

Det grunnleggende problemet med å bestemme hva som er valutarisikoen knyttet til fremtidige transaksjoner i utenlandsk valuta, gjelder også ved konsolidering av utenlandske datterselskaper. Dagskursmetoden (jf. avsnitt 6.3.2.) for omregning av datterselskapenes regnskaper er basert på et nettoinvesteringssyn. Eiendeler i et utenlandsk datterselskap er ifølge dette synet sikret mot kurssvingninger i den utstrekning de er finansiert ved lån i vertslandets valuta. Det er bare nettoinvesteringen, eiendeler minus utenlandsk gjeld, som er utsatt for valutarisiko. Skal regnskapet reflektere kurssikringen, må dagskursen benyttes både for eiendeler og gjeld. Gjesdal og Johnsen (Revisjon og regnskap 4/83) har påvist at nettoinvesteringssynet ikke er riktig når valutakursendringene skyldes inflasjonsforskjeller. Dagskursmetoden gir derfor villedende informasjon om de økonomiske virkningene av denne typen kursendringer. Når det derimot gjelder valutakursendringer som ikke har sin årsak i inflasjonsforskjeller, gjelder nettoinvesteringssynet. Hovedkonklusjonen er at valutakursendringer ikke kan vurderes isolert fra de prisendringer de er resultatet av eller årsaken til.

Et annet viktig poeng hos Gjesdal og Johnsen er at det ikke er noen forskjell valutamessig mellom et datterselskap og utenlandsk aktivitet med inn- og utbetalinger i utenlandsk valuta som ikke er organisert som utenlandsk datterselskap. Nettoinvesteringssynet kan derfor formuleres som en generell påstand om at valutarisiko forbundet med aktivitet er en funksjon av differansen mellom verdien av eiendeler med inntjening i utenlandsk valuta og gjeld i denne valutaen. Derfor bør kostnadsføring av tap på gjeld kunne utsettes i den utstrekning den kan motregnes mot økte fremtidige valutainntekter. I Norge har dette vært en aktuell problemstilling. Selskaper med inn- og utbetalinger i utenlandsk valuta i forbindelse med driften finansierer gjerne denne virksomheten ved lån i samme valuta. Både innen olje og skipsfart f.eks. gjøres dette i stor utstrekning. En regner seg da å være sikret mot valutasvingninger og ønsker at regnskapet skal reflektere dette. GRS 11 i likhet med FAS 52 krever imidlertid at betalingsstrømmene skal være fastlagt ved kontrakter for at det skal kunne foretas en sikringsvurdering. Samtidig anvendes dagskursmetoden for omregning av utenlandske datterselskapers regnskaper ukritisk både i USA, Norge og de fleste andre land. Det er imidlertid inkonsistent at valutaomregningen avhenger av den formelle organiseringen. Omfanget av inkonsistensen vil kunne reduseres ved at det fires på sannsynlighetskravet og korrelasjonskravet for sikringsvurdering av fremtidige transaksjoner samtidig som det legges begrensninger på anvendelse av dagskursmetoden for omregning av utenlandske datterselskaper, eventuelt at metoden modifiseres eller erstattes med en annen metode. Gjesdal og Johnsen hevder at: «Inflasjonsforskjeller er en så viktig årsak til kursendringer at en ren dagskursmetode ikke vil være brukbar i det lange løp». Dagskursmetoden vil kunne gi misvisende resultater selv ved små, men vedvarende inflasjonsforskjeller. Gjesdal og Johnsen avslutter med: «Vi har derfor sterke motforestillinger mot den dominerende stilling dagskursmetoden etter hvert synes å få».

Inkonsistensen mellom sikringsvurdering generelt og omregning av utenlandsk datterselskap ved dagskursmetoden gir seg også et merkelig utslag i forholdet mellom morselskapets selskapsregnskap og konsernregnskapet. Problemet gjelder investering i utenlandsk datterselskap hvor morselskapet har langsiktig gjeld i vedkommende valuta, og hvor formålet med låneopptaket er å sikre den valutarisikoen morselskapet mener er knyttet til investeringen. I morselskapets selskapsregnskap vil aksjeinvesteringen normalt ikke kvalifisere for sikringsvurdering, og et valutatap på gjelden vil bli kostnadsført. Ved bruk av dagskursmetoden for omregning av datterselskapets regnskap føres omregningsdifferansen på nettoinvesteringen direkte mot egenkapitalen i konsernregnskapet. Siden låneopptaket i morselskapet har til hensikt å sikre valutarisikoen knyttet til investeringen og dermed nettoverdien i det utenlandske datterselskapet, er et vanlig syn at denne sikringen bør reflekteres i konsernregnskapet selv om den ikke reflekteres i investors selskapsregnskap. Etter internasjonale prinsipper føres kursendring på lånet direkte mot egenkapitalen i konsernregnskapet som motpost til omregningsdifferansen på nettoinvesteringen.

Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1990 uttalt at sikringsvurdering også kan tillates i morselskapets selskapsregnskap dersom det kan dokumenteres at aksjene og lånet sikrer hverandre. Børsen understreker likevel at kostnadsføring av valutatap fortsatt vil være hovedregelen.

Uttalelsen fra Oslo Børs kan generaliseres til å gjelde for alle aksjeinvesteringer i utenlandsk valuta og andre eiendeler med inntjening i utenlandsk valuta som f.eks. skip. For skip kan det finne sted en økning i markedsverdien (målt i norske kroner) samtidig med at valutagjelden øker på grunn av kursstigning. For at en sikringsvurdering skal bli aktuell, må det sannsynliggjøres at verdiendringer av skip målt i norske kroner har høy grad av korrelasjon med valutakursendringer.

NRS 3 omhandler sikring av betingede utfall. Ifølge standarden kan sikring sies å foreligge når vinningen og tapet er knyttet til samme hendelse. Det vil da være naturlig å vurdere betinget vinning og tap under ett og kostnadsføre nettotapet.

Utvalget mener at kriteriene for sikringsvurdering ikke skal innebære krav om faste kontrakter eller perfekt korrelasjon. Sannsynlighetskrav og korrelasjonskrav bør utvikles gjennom god regnskapsskikk.

Utvalget mener at spørsmålene om metodevalg for omregning av utenlandske datterselskapers regnskaper og om fremtidige transaksjoner kan være komponent i en sikringsvurdering, i realiteten er det samme spørsmålet om valutarisiko og valutasikring. Inkonsistensen i dagens praksis er uheldig. Selv om dagskursmetoden bygger på en feilaktig forståelse av valutasikring, er det likevel urealistisk å foreslå forbud mot metoden i norsk regnskapslovgivning så lenge metoden er så utbredt internasjonalt.

Porteføljevurdering

Risikostyring kan være både sikring og porteføljestyring. Det kan være vanskelig å skille sikring fra porteføljestyring, noe som skyldes at sikring ikke er klart definert. Sikring har som formål å eliminere eller redusere negative virkninger av risikoeksponering, men vil samtidig eliminere eller redusere muligheten for vinning. Ved porteføljestyring er det mulig å diversifisere bort store deler av risikoen uten å redusere forventet avkastning på porteføljen. Om skillet mellom sikring og diversifisering heter det i forskningsrapporten fra FASB (s. 59):

«Hedging is a subset of diversification. The distinguishing feature between hedging and diversification is the extent to which the process protects against risk versus increases the entity's expected profit. If protecting against risk is at least as likely as increasing profit, the activity is a hedge; otherwise it is some other form of diversification.»

Foran er det konkludert med at en strengt individuell anvendelse av laveste verdis prinsipp som resulterer i kostnadsføring av et tap som en har sikret seg mot, er i strid med grunnleggende regnskapsprinsipper. En slik meningsløs kostnadsføring følger heller ikke av vurderingsreglene hverken i EU-direktivet eller norsk regnskapslovgivning. Spørsmålet er om det samme vil gjelde for poster som styres som en portefølje, f.eks. aksjer, og om det bør være en porteføljevurdering som reflekterer virkningen av diversifisering ut over det snevre sikringsbegrepet.

Diskusjonen av regnskapsmessig porteføljevurdering bør sees i sammenheng med porteføljeteori og finansmarkedsteori. Generelt vil risikoen for en portefølje av aksjer (målt ved porteføljens varians) kunne reduseres ved at porteføljen settes sammen av aksjer som ikke er perfekt korrelert. Jo lavere korrelasjonen er, desto mer vil porteføljens risiko kunne reduseres. Ved diversifisering kan en investor redusere porteføljens risiko uten å redusere forventet avkastning.

Avkastningen på en enkelt aksje påvirkes av mange faktorer. I den såkalte markedsmodellen består avkastningen av en systematisk del og en usystematisk del. Den systematiske avkastningen samvarierer med avkastningen i markedet. Usystematisk avkastning er selskapsspesifikk. Risikoen vil tilsvarende bestå av systematisk risiko og usystematisk risiko. Systematisk risiko avhenger av aksjens følsomhet overfor variasjoner i markedsavkastningen. Usystematisk risiko skyldes selskapsspesifikke forhold.

På porteføljenivå kan den usystematiske risikoen diversifiseres bort. En veldiversifisert portefølje vil bare ha systematisk risiko. For en investors porteføljeforvaltning betyr dette at en portefølje uansett bør være godt diversifisert, og at avveiningen mellom forventet avkastning og risiko gjelder forholdet mellom forventet avkastning og systematisk risiko. For å oppnå en bestemt kombinasjon av forventet avkastning og systematisk risiko, kan en investor med en godt diversifisert aksjeportefølje plassere eller låne i kredittmarkedet. I slike tilfeller bør også pengeposten inngå i porteføljevurderingen.

Om virkningen av diversifisering skriver Beaver i boken Financial Reporting: An Accounting Revolution (1981 s. 35):

«Empirical evidence indicates that at the individual security level the systematic component of monthly returns accounts for only 30% of the total variance in a security's return, while the unsystematic portion accounts for 70% (Sharpe (1978)). However, for diversified portfolios, the systematic portion of return accounts for essentially 100% of the total variance of a portfolio's return, while the unsystematic component is essentially driven to 0%. The potential effects of diversification are powerful and permit the investor to potentially diversify out of much of the risk of the individual securities.»

Selv om diversifisering ikke kan eliminere porteføljerisikoen fullstendig, er potensiell risikoreduksjon så betydelig at porteføljestyring i form av diversifisering bør reflekteres i regnskapet. Risikoreduksjon ved diversifisering er mindre enn virkningen av sikring. På den annen side kan det ved diversifisering oppnås betydelig risikoreduksjon uten at forventet avkastning reduseres. Det kan som nevnt også være vanskelig å skille sikring fra porteføljestyring. Alle disse forholdene taler for å fravike individuell vurdering av aksjer som styres som en portefølje.

Oslo Børs har ved flere anledninger uttalt seg om porteføljevurdering av aksjer. I Regnskapssirkulære 1988 ble det presisert at forutsetningen for å anvende porteføljeprinsippet er at aksjene styres som en portefølje med hensyn til risiko og avkastning (underforstått den avveining mellom systematisk risiko og forventet avkastning som gjøres for en veldiversifisert portefølje, jf. diskusjonen foran). Det ble videre uttalt at aksjer klassifisert som h.h.v. omløps- og anleggsmidler ikke kan vurderes under ett. Børsen anmodet også selskapene om å supplere spesifikasjonene i notene med aksjenes markedsverdier. Uttalelsene ble gjentatt i Regnskapssirkulære 1989. I Regnskapssirkulære 1992 gjentok Børsen nok en gang forutsetningene for porteføljevurdering av aksjer og påpekte behovet for å skille enkeltinvesteringer ut fra porteføljen i de tilfeller investeringen er utsatt for et betydelig og varig verdifall.

Regnskapsrådet avga så tidlig som i 1980 en uttalelse (nr. 27) om vurdering av aksjer som er omløpsmidler. Uttalelsen var et svar på en henvendelse fra Oslo Børs. Rådet foretok ingen drøftelse av porteføljevurdering i forhold til vurderingsreglene i regnskapslovgivningen eller hva som kunne være god regnskapsskikk. Rådet fant «vurdering av aksjer under ett som en fornuftig løsning i enkelte situasjoner, begrunnet i de praktiske fordeler denne vurderingsmetode har». Rådet begrenset gruppevurdering til børsnoterte aksjer klassifisert som omløpsmidler, og krevde også børsverdien oppgitt i noteopplysningene.

Det er ingen egen regnskapsstandard om vurdering av aksjer eller anbefaling til god regnskapsskikk om dette. GRS 6 om nedskrivning av anleggsmidler omhandler gruppevurdering. Når en bevisst har satt sammen grupper av ensartede eiendeler for å spre risiko, må det ifølge anbefalingen være forsvarlig å foreta vurdering av virkelig verdi ut fra en helhetsbetraktning. Anbefalingen presiserer at anleggsmidler som ikke hører nøye sammen, ikke kan vurderes under ett med den konsekvens at man unnlater å nedskrive.

NRS 1 Varelager omhandler spørsmålet om individuell- eller gruppevurdering av varer. Laveste verdis prinsipp skal i utgangspunktet anvendes individuelt for hver enkelt vare. Normalt styres ikke varer som en gruppe og kan generelt ikke vurderes under ett. Praktiske hensyn kan likevel tilsi en gruppevurdering ut fra en vesentlighetsbetraktning. For grupper av ensartede varer, hvor prisforskyvningene ofte er små og individuell vurdering er upraktisk, tilsier vesentlighetsprinsippet at varene kan vurderes under ett.

Vurderingsenhet for varige driftsmidler

Et viktig problemområde i spørsmålet om vurderingsenhet gjelder nedskrivning av varige driftsmidler. I mange tilfeller vil det være nær sammenheng mellom varige driftsmidler i inntektsskapende virksomhet ved at driftsmidlene sammen genererer felles kontantstrømmer. Dette reiser for det første et prinsipielt spørsmål om rett vurderingsenhet for å avgjøre om det er nødvendig med nedskrivning og eventuelt bestemme nedskrivningsbeløp. Samtidig er det også et praktisk spørsmål om identifikasjon av kontantstrømmer. Begge spørsmålene er såvidt berørt i GRS 6, hvor det hevdes at det i en rekke tilfeller kan være umulig eller unaturlig å foreta vurdering på individuelt grunnlag. Som eksempel nevnes at et enkelt driftsmiddel kan være del av et helt anlegg eller en produksjonsprosess på en slik måte at det ikke kan løsrives fra disse.

IAS 16 (Revidert 1993) tillater både individuell vurdering og gruppevurdering av identiske eiendeler. Det heter om nedskrivningsplikten i par. 56:

«The carrying amount of an item or a group of identical items of property, plant and equipment should be reviewed periodically in order to assess whether the recoverable amount has declined below the carrying amount.»

Om fastsettelse av «the recoverable amount» heter det i par. 58:

«The recoverable amount of individual assets or a group of identical assets is determined separately and the carrying amount reduced to recoverable amount on an individual asset, or group of identical assets, basis.»

IASC synes imidlertid også å være klar over problemet med å separere felles kontantstrømmer når det i fortsettelsen av par. 58 heter:

«However, there may be circumstances when it may not be possible to assess the recoverable amount of an asset on this basis, for example when all the plant and equipment in a factory is used for the same purpose. In such circumstances, the carrying amount of each of the related assets is reduced in proportion to the overall decline in recoverable amount of the smallest grouping of assets for which it is possible to make an assessment of recoverable amount.»

Med formuleringen «overall decline» mener IASC antakelig at spørsmålet om nedskrivning skal avgjøres på dette aggregeringsnivået. Standarden synes imidlertid å legge mest vekt på hvordan den felles nedskrivningen i neste omgang skal fordeles. Dette er et underordnet spesifikasjonsproblem, hvor det ikke finnes noen økonomisk meningsfylt løsning, fordi fordelingen på de enkelte eiendeler er vilkårlig.

Høringsutkast til ny standard om nedskrivning av varige driftsmidler fra FASB (November 1993) inneholder en interessant drøftelse av vurderingsenheten. Om berettigelsen av gruppevurdering i spørsmålet om nedskrivning av varige driftsmidler skriver FASB:

«The issue underlying the grouping question is when, if ever, it is appropriate to offset the unrealized losses on one asset with the unrealized gains on another. In the Board's view, for determining whether to recognize and how to measure an impairment loss, assets should be grouped when they are used together, that is, when they are part of the same group of assets and are used together to generate joint cash flows.» (par. 94)

Når det gjelder å bestemme hva som er rette vurderingsenhet skriver FASB:

«In deciding the appropriate grouping of assets for impairment consideration, the Board reviewed a series of examples that demonstrated the subjectivity of the grouping issue. Varying facts and circumstances introduced in the cases inevitably justified different groupings. Although the majority of those who submitted comment letters and testified at the public hearing generally favoured the lowest level for which there are identifiable cash flows for recognition and measurement of an impairment loss, determining that lowest level requires considerable judgment.» (par. 95)

Aggregeringen bør m.a.o. ikke gå lenger enn til det laveste nivået hvor det er mulig å identifisere kontantstrømmer. Det er på den annen side en forutsetning at de identifiserbare kontantstrømmene er uavhengig av kontantstrømmene generert av andre grupperinger av eiendeler. Kravene om identifikasjon og uavhengighet m.h.t. kontantstrømmer vil sette henholdsvis en øvre og en nedre grense for aggregeringen.

FASB ender dermed opp med følgende beskrivelse av vurderingsenheten:

«The Board concluded that the grouping issue was one that necessarily required significant management judgement within agreed parameters. Those parameters are the lowest level for which there are cash flows that are identifiable and that those cash flows be largely independent of the cash flows of other groupings of assets.» (par. 97)

Utvalgets konklusjon er at eiendeler som blir brukt som en gruppe for å generere felles kontantstrømmer, også bør vurderes under ett ved nedskrivning. Utvalget vil gi sin prinsipielle tilslutning til en vurderingsenhet i tråd med det amerikanske forslaget. Utvalget vil hevde at en vurderingsenhet bestemt av felles kontantstrømmer som ikke er separable, ikke vil være i strid med prinsippet om individuell vurdering i artikkel 31 nr. 1. Dette spørsmålet trenger derfor ikke drøftes i forhold til prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2.

Nedskrivningsspørsmålet for varige driftsmidler er omhandlet i kapittel 4 om vurderingsregler.

2.3.9 Alternative vurderingsprinsipper til historisk kost

Hovedregelen for vurdering i direktivet er basert på historisk kost prinsippet kombinert med forsiktighetsprinsippet. Enkelte bestemmelser åpner opp for å anvende prinsipper som gir lavere verdier enn det som følger av hovedregelen, f.eks. i form av skattemessig nedskrivning. I direktivets system regnes ikke slike avvik som et unntak fra det generelle systemet. Derimot regnes det som unntak fra det generelle systemet når det åpnes for å anvende prinsipper som gir høyere verdi enn anskaffelseskost. Dette gjelder de alternative vurderingsprinsippene i artikkel 33, og dessuten bestemmelsene om egenkapitalmetoden og bruttometoden i fjerde og syvende direktiv. Ved anvendelse av slike vurderingsregler kreves det avsetning til et fond for vurderingsforskjeller underlagt spesielle bestemmelser om kapitalbinding. Utvalget beskriver og foreslår regler om et slikt fond i drøftelsen av spesifikasjon av egenkapitalen i avsnitt 7.5.. Egenkapitalmetoden og bruttometoden drøftes i avsnitt 4.5.3. og 4.5.4.

Artikkel 33 gir medlemslandene opsjon til å tillate eller kreve anvendelse av alternative vurderingsprinsipper. En eventuell positiv differanse mellom verdien målt ved det alternative vurderingsprinsippet og verdien målt ved historisk kost prinsippet skal avsettes til et eget fond for vurderingsforskjeller gruppert under egenkapital.

De alternative vurderingsprinsippene i artikkel 33 nr. 1 er:

1. gjenanskaffelsesverdiprinsippet anvendt for varige driftsmidler med begrenset økonomisk levetid, og for varer;

2. inflasjonsjustering av årsregnskapet;

3. oppskriving av varige driftsmidler og finansielle anleggsmidler.

Alternativ a) inkluderer den modellen som ble foreslått i den britiske Sandilandsrapporten fra 1975, og som var basert på «value to the business»-filosofien (J.C. Bonbright, The valuation of property, 1937): «The value of a property is the amount with the adverse value of the entire loss, direct and indirect, that the owner might expect to suffer if he were to be deprived of the property.»

Gjenanskaffelseskost representerer en øvre grense for verdien. Det tapet foretaket lider ved å bli fratatt eiendelen kan nemlig ikke overskride kostnaden ved å gjenanskaffe en identisk eiendel. Andre mulige verdier er salgsprisen og nåverdien av fremtidige kontantstrømmer fra eiendelen. Verdien av en eiendel er gjenanskaffelseskost unntatt i situasjoner hvor denne er høyere enn både nåverdien og salgsverdien. I disse tilfellene er verdien av eiendelen den høyeste av nåverdien og salgsverdien. Modellen er beskrevet i Johnsen og Kinserdal Finansregnskap (1984 s. 39-40, s. 50-54, s. 83-87 og s. 102-104). Et tilsvarende verdisyn er også lagt til grunn i Nederland ved praktisering av gjenanskaffelsesverdimodellen.

Alternativ b) inkluderer den prisnivåjusterte kostmodellen og andre varianter av prisjustert regnskap. Inflasjonsjustering er en vanlig benevnelse når regnskapet justeres med en generell indeks. Britene har imidlertid et utvidet «inflation accounting»-begrep, ettersom Sandilandsrapporten har det som tittel. Gjesdals artikkel i Beta (2/88 s. 17-32) er en grundig drøftelse av de ulike modellene. Gjesdal er kritisk til eksperimentene med prisjusterte regnskaper både i USA og Storbritannia (s. 17). «Forsøkene har i det store og hele vært mindre vellykket idet det ikke har latt seg gjøre å vinne aksept blant brukerne.» Gjesdal konkluderer med (s. 32) at «modellvalg er en sterkt medvirkende årsak til den motstand prisjustering har møtt i praksis. Teknisk kompliserte og begrepsmessig vanskelige modeller har vært en klar hindring.» Gjesdal foreslår forenklinger for å lette gjennomføringen og bedre forståelsen. Forslagene korresponderer bedre med vanlig økonomisk tenkning.

Utredning av alternative modeller til den transaksjonsbaserte historisk kost modellen ligger utenfor tidsrammen for utvalgets arbeid.

Alternativ c) er oppskriving av varige driftsmidler og finansielle anleggsmidler, hvor oppskrivingsbeløpet skal avsettes til fondet for vurderingsforskjeller under egenkapitalen. I denne sammenheng er det nærliggende å betrakte oppskrivingsbeløpet som et verdielement på eiendelsiden. Regulering av merverdien på eiendelsiden bør ledsages av en tilsvarende regulering av fondet for vurderingsforskjeller. Merverdien og det tilhørende vurderingsforskjellsfondet vil dermed være separert fra den transaksjonsbaserte historisk kost balansen og den grunnleggende sammenhengen det er mellom periodisering og balanseposter, jf. avsnitt 2.3.7.. Oppskriving som et separat verdielement i balansen har færre ulemper enn oppskriving i sin nåværende form.

Norsk regnskapslovgivning har i utgangspunktet et generelt forbud mot oppskriving av anleggsmidler, men det er adgang til å skrive opp under bestemte forutsetninger og med sterke begrensninger på anvendelsen av oppskrivingsbeløpet. Regnskapsrådet har i uttalelse nr. 4/89 foreslått at adgangen til å foreta oppskriving av anleggsmidler bør bortfalle. Rådets begrunnelse for å fjerne oppskrivingsadgangen er:

«

• Oppskrivning er et fremmedelement innen et historisk kostregnskap. Internasjonalt går det i retning av rendyrkning av historiske verdier - jfr. bl.a. International Accounting Standards Committee (IASC) Exposure Draft 32 pkt. 58.«

• Oppskrivningsadgangen bringer med seg et subjektivt element fordi foretaket selv innenfor visse grenser kan velge tidspunkt og beløp; dette svekker sammenlignbarheten mellom ulike regnskaper.«

• Norsk praksis varierer med hensyn til grunnlaget for oppskrivning, behandlingen av latent skatt og avskrivning på oppskrivning.«

• Egenkapitalen i et historisk kost-regnskap består av innbetalt egenkapital og tilbakeholdte resultater. Det er etter Rådets mening ønskelig å skille mellom disse egenkapitalelementene (jfr. Regnskapsrådets uttalelse nr. 85).»

I den danske versjonen av direktivet omfatter oppskriving «materielle aktiver og finansielle aktiver». Danskene har dermed inkludert omløpsmidler i oppskrivningsopsjonen. Oppskriving av omløpsmidler er implementert i årsregnskabsloven § 34, som tillater oppskriving av varer og finansielle omløpsmidler som er børsnotert. I begge tilfellene skal urealisert vinning avsettes til «oppskrivningshenlæggelser», som er egen gruppe med romertall foran i den danske oppstillingsplanen for balansen. Denne benevnelsen er forøvrig også brukt i den danske versjonen av direktivets oppstillingsplan for gruppen «revaluation reserve», eller fond for vurderingsforskjeller. Hasselager og Runge Johansen skriver (s. 494): «For omsætningsaktiver har direktivet kun forudset opskrivningsmulighed for varebeholdninger og værdipapirer (....).» Merete Christiansen skriver om denne særdanske oppskrivningsadgangen for varer og børsnoterte finansielle omløpsmidler i The European Accounting Guide. Om varer skriver hun (s. 123): «Inventories may be revalued to a limit of their repurchase price, but such a revaluation is very seldom seen in practice.» Om oppskriving av børsnoterte finansielle omløpsmidler skriver hun (s. 119-120):

«Financial current assets which are publicly traded may be valued to their official price. The Financial Statements Law provides that unrealized gains must be placed in a revaluation reserve. In practice, however, a growing number of companies redefine the realization principle in accordance with IAS no. 25, and unrealized gains are shown in the profit and loss account. Hereby a symmetric treatment of gains and losses is established, in accordance with the matching principle and at the expense of the prudence principle.

In practice, some companies stick strictly to the historical cost principle, while others use the possibility of revaluation. The financial analyst should be aware of those differences.»

Utvalget mener at oppskriving er et fremmedelement i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap. Oppskriving er også et dårlig substitutt for et gjenanskaffelsesverdiprinsipp eller prisjustering i ulike former, så lenge det er selskapene selv som velger eiendeler og bestemmer beløp og tidspunkt. Utvalget vil derfor ikke foreslå oppskriving blant vurderingsreglene for anleggsmidler.

Utvalget mener det kan være gode grunner til å vurdere et markedsverdiprinsipp for markedsbaserte finansielle instrumenter og et dagskursprinsipp for pengeposter i utenlandsk valuta. Utvalget anser imidlertid at direktivets oppskrivingsbestemmelser ikke er et egnet grunnlag for dette. Det vises til avsnitt 4.5.1. og 4.5.2.

2.4 Forslag til grunnleggende regnskapsprinsipper i regnskapsloven

Regnskapsloven bør ha et eget kapittel om grunnleggende regnskapsprinsipper. Utvalget har i avsnitt 2.3.3. foreslått en bestemmelse om årsregnskapets innhold plassert blant innledende bestemmelser. For morselskap i konsern definerer bestemmelsen årsregnskapet å bestå av selskapsregnskap og konsernregnskap. Formålet med konsernregnskapet er å vise de konsoliderte selskapene som en enhet. De grunnleggende prinsippene for årsregnskap gjelder for både selskapsregnskap og konsernregnskap.

Den første bestemmelsen bør være om regnskapsføring av transaksjoner (transaksjonsprinsippet). De neste bestemmelsene bør være om inntektsføring og kostnadsføring (sammenstillingsprinsippet). Forsiktighetsprinsippet bør ikke formuleres eksplisitt som et grunnleggende regnskapsprinsipp. Anvendelsen bør begrenses til nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene. For fullstendighetens skyld bør det likevel være en bestemmelse om plikten til å resultatføre urealisert tap. Det bør være et grunnleggende regnskapsprinsipp å ta hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring, slik utvalget har foreslått i avsnitt 2.3.6.. Videre bør det være en bestemmelse om at regnskapsstørrelser som er usikre skal estimeres til forventet verdi. Det bør også være en bestemmelse om anvendelse av regnskapsprinsipper og metoder, som inkluderer prinsippene om ensartethet og konsistens. Utvalget vil foreslå en bestemmelse om sammenhengen mellom konsernregnskap og selskapsregnskap som tillater anvendelse av forskjellige prinsipper. I tillegg bør det være en bestemmelse om kongruensprinsippet og fortsatt drift forutsetningen. Den siste bestemmelsen bør være et generelt krav om at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk.

2.4.1 Transaksjonsprinsippet

Historisk kost regnskap blir ofte beskrevet som transaksjonsbasert. Det er gjennomførte transaksjoner som er grunnlaget for regnskapsføring og måling. Fastsettelse av transaksjonstidspunktet eller om det i det hele tatt har være en transaksjon skal avgjøres ved om det har funnet sted en overføring av risiko. Substans og økonomiske realiteter og ikke formell form skal avgjøre dette hovedspørsmålet om transaksjon eller kontinuitet. Transaksjonsprisen skal måles til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Dette gjelder for alle typer transaksjoner selskapet har med utenforstående: salgstransaksjoner, kjøpstransaksjoner, finanstransaksjoner og egenkapitaltransaksjoner. Ved transaksjoner med nærstående parter må det vurderes nøye om transaksjonen er på armlengdes avstand og om den gjennomføres til markedspris.

Paton og Littleton skriver om transaksjoner som grunnlag for regnskapsføring og måling (s. 11 - 13):

«The activities of the specific business enterprise, with respect to which the accountant must supply pertinent information, consist largely of exchange transactions with other enterprises. (...) The basic subject matter of accounting is therefore the measured consideration involved in exchange activities, (...). The term «measured consideration» is more appropriate than the word «value» to indicate the type of information which makes up the subject matter of accounting. It is confusing to say that accounting records «values». The consideration or price-aggregate of an exchange may express the mutual valuation of the buyer and seller as of the moment of exchange and, in this limited sense and as for the moment, a record of such price-aggregate may be viewed as a record of value. (...) Usually price-aggregates express the consideration in an exchange, but not always. (...) many of the problems presented to accountants arise from difficulty of objectively determining the proper price-aggregate in complex situations. (...) The concept of accounting subject matter as price-aggregates resulting from exchanges thus becomes a much-needed device for coordinating a number of related concepts. Instead of appearing as a confused mixture of elements - costs, assets, revenues, liabilities, investments, surpluses - accounting can be viewed as dealing with various aspects of a single subject matter.»

Måling av transaksjonspris

Transaksjonsprisen er verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Måling av vederlag i kontanter eller nære substitutter er uproblematisk. Ved utsettelse av betalingen av vederlaget uten at det er avtalt rente eller med avtalt rente som avviker vesentlig fra markedsrenten, inneholder det nominelle beløpet i transaksjonen kompensasjonen for tidsverdien av penger og kredittrisiko. Tidsverdien av penger består av realrente, inflasjonsforventning og premie for inflasjonsrisiko. Kompensasjonen for kredittrisiko dekker forventet tap og premie for kredittrisiko.

Paton og Littleton skriver om betalingsutsettelse og tidsverdien av penger (s. 29): «With the use of the credit system, time becomes an important factor in the measurement (...).»

50 år senere foretok Roman L. Weil en undersøkelse av hvordan tidsverdien av penger blir behandlet i amerikanske regnskapsstandarder. En oversikt over resultatene er presentert i artikkelen «Role of the Time Value of Money in Financial Reporting» i Accounting Horizons, December 1990. Weils konklusjon er (s. 60-61):

«The review and analysis here suggest that accounting treats discounting haphazardly, that inconsistencies have arisen in practice, and that a single conceptual set of criteria consistent with the historical cost accounting model exists to achieve coherence in historical cost accounting for amounts of cash paid or collected in the future. One might wonder why the FASB's conceptual framework has not been more successful in dealing with these issues.»

Om britisk praksis skriver Davis, Paterson & Wilson (s. 1074):

«(...) raises general questions about how to account for the time value of money, which are relevant to a number of accounting issues; but UK practice in this regard could be described as relatively unsophisticated other than in relation to a few spesific issues, such as pension costs, leasing contracts and certain financial instruments.»

I Norge har Regnskapsrådet avgitt en uttalelse om rentefritt kredittsalg (Uttalelse nr. 1/91). Uttalelsen gjelder kredittsalg hvor prisen på varen eller tjenesten inneholder en rentekompensasjon som ikke er avtalt, eller hvor avtalt rente er vesentlig lavere enn markedsrenten. Etter transaksjonsprinsippet er salgsprisen verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Verdien av en rentefri fordring er nåverdien av betalingen, diskontert med markedsrenten for fordring med tilsvarende risiko. Denne verdien er salgsinntekt og anskaffelseskost for fordringen. Den beregnede renten resultatføres som finansinntekt. Uttalelsen reflekterer for øvrig at den delen av risikotillegget som dekker forventet tap på fordringen, betraktes som uopptjent inntekt og ikke som kostnad.

Nåverdiberegningen er en teknikk for å estimere salgsprisen som ikke er observerbar. Virkningen på regnskapsføringen av å diskontere er at nåverdien blir inntektsført på salgstidspunktet og renten blir inntektsført over kredittiden. Hele det nominelle beløpet i salgstransaksjonen blir selvfølgelig inntektsført. Weil skriver om virkningen av å diskontere (s. 47):

«Readers of this article know that over long enough time spans, income is cash in less cash out. Accounting's not discounting when it should or discounting when it should not affects the timing of income recognition, but not the ultimate amount. It should not be necessary to argue that users of financial statements are interested in periodic measurement, not ultimate results.»

Dette er nettopp poenget i Regnskapsrådets uttalelse, at manglende diskontering kan føre til misvisende salgsinntekt og overvurdert anskaffelseskost for fordringen i tilfeller med lang kredittid uten rente eller med rente vesentlig lavere enn markedsrenten.

Rådet understreker at uttalelsen begrenser seg til unntakstilfeller. Spørsmål om nåverdiberegning må avgjøres på grunnlag av en vesentlighetvurdering, primært i forbindelse med årsregnskap eller delårsrapport. Det bør også foretas en løpende vurdering av vesentlighet ved store enkelttransaksjoner og massetransaksjoner.

I den amerikanske APB 21 om «Interests on Receivables and Payables», er vesentlighetsbetraktningen konkretisert ved en ett-års regel. Rådet valgte bevisst å unngå dette kriteriet. At Rådets standpunkt var riktig, styrkes av Weils merknad til kriteriet (note 27 s. 50):

«This criterion results from considerations of materiality, not from a theory. I believe that if the discount rate were to become high enough to make the difference between nominal and discounted amounts material, GAAP would require discounting even for items due within one year of the balance sheet date.»

Tilsvarende betraktninger finnes hos Vårdal og Johnsen, som reiser spørsmålet om neddiskontering til nåverdi av rentefrie kundefordringer (Norsk Regnskapslovgivning 1989 s. 186-187):

«I alminnelighet kan det forsvares ut fra et vesentlighetshensyn å se bort fra renter på vanlige kundefordringer, (...). Men det kan skje endringer i foretakets kredittpolitikk som kan gi seg vesentlige utslag på resultatet. Dersom et foretak øker kredittiden fra 30 til 90 dager, kan dette gi seg så vesentlige utslag på resultatet at det kan være betenkelig ikke å ta hensyn til denne endringen ved vurderingen av fordringsmassen i årsoppgjøret (...). Med de betydelige renteøkninger som har skjedd i de siste årene, har også nåverdisynspunktet øket i betydning. En må derfor i større utstrekning enn når renten er lav, være oppmerksom på dette problemet og ta hensyn til det ved verdiansettelsen av fordringer.»

Spørsmålet om diskontering var blitt reist allerede i tidligere utgaver av Paul Vårdals Norsk Regnskapslovgivning, faktisk så langt tilbake at Vårdal brukte uttrykket «nuverdi». Det kan virke overraskende at det var nødvendig å avgi en uttalelse, og enda mer overraskende at det kom til å stå strid om uttalelsen.

Regnskapsrådets uttalelse om rentefritt kredittsalg er av stor prinsipiell betydning. Uttalelsen gjelder symmetrisk for kjøpstransaksjoner. Kjøpsprisen ved rentefritt kredittkjøp er nåverdien av betalingen som samtidig er opptakskost for rentefri leverandørgjeld. Beregnet rente resultatføres som finanskostnad. Transaksjonsprinsippet gjelder også tilsvarende for forskuddsbetaling i forbindelse med salgs- og kjøpstransaksjoner. Ved forskuddsbetaling skal beregnet rente legges til nominelt beløp. Beregnet rente resultatføres som finanskostnad for selger og finansinntekt for kjøper.

NRS 2 om langsiktige tilvirkningskontrakter, som anbefaler løpende avregning metoden, omhandler både forskudds- og etterskuddsbetaling av kontraktsbeløpet. Spesielle betalingsplaner med betydelig forskudds- eller etterskuddsbetaling kan nemlig være en viktig del av kontrakten. Langt tidsrom mellom betaling og inntektsføring kombinert med høyt rentenivå kan føre til vesentlig avvik mellom kontraktsbeløp og prosjektinntekt, og dermed feil periodisering. Eksempelvis vil resultatene tidlig i prosjektperioden kunne bli for høye ved forskuddsbetaling på grunn av store renteinntekter. Ved vesentlig forskuddsbetaling bør det legges en beregnet rentekostnad til kontraktsbeløpet for å få prosjektinntekten. Ved vesentlig etterskuddsbetaling er prosjektinntekten nåverdien av betalingen.

Det kan også være verd å nevne at anbefalingen om foretaksintegrasjon fra 1988, har krav om korrigering av kjøpspris ved oppkjøp dersom oppkjøps- og betalingstidspunktet er forskjellig og det ikke er avtalt rente. Kravet gjelder både ved forskudds- og etterskuddsbetaling.

Det kan være avtalt rabatt ved betaling innenfor en bestemt kort tidsfrist. Transaksjonspris er da avtalt pris fratrukket kontantrabatt. Skinner (s. 65) skriver at: «it is obvious that the fair value of the rights exchanged under the contract is the cash amount after discount, not the contract price. In such cases the best accounting treatment is to record sales revenues and purchase costs as the net cash figure.» Det betyr at ikke benyttet kontantrabatt er renteinntekt for selger og rentekostnad for kjøper. Paton og Littleton var like overbevist (s. 29): «Discounts taken are often interpreted as earned income, but this view does not square with fundamental concepts; (...) The real price is the net cash price (...).»

Etter NRS 2 om varer skal kontantrabatt redusere anskaffelseskost. Varekjøp skal regnskapsføres til kontantekvivalent vederlag, og ikke benyttet kontantrabatt er rentekostnad. Standarden er endring av tidligere anbefaling, som behandlet kontantrabatt som renteinntekt. Praksis er nå endret og tilpasset regnskapsstandarden.

Det er en åpenbar sammenheng mellom diskontering i forbindelse med kredittsalg og regnskapsføring av kontantrabatt. Begge følger av transaksjonsprinsippet. Det er imidlertid også en dypere sammenheng mellom regnskapsføring av forventet tap på fordringer og kontantrabatt. Regnskapsrådets uttalelse reflekterer som nevnt at forventet tap på fordringer er å betrakte som uopptjent inntekt og ikke som kostnad. Hendriksen og van Breda skriver om denne sammenhengen (s. 358):

«If the cash discount rates were set rationally, sellers would be indifferent as to whether they received the net discounted price, or the gross price less a normal expectation of bad debt losses. Cash discounts and expected bad debt losses are, therefore, similar in nature and should be treated similarly.»

Det kan tilføyes at selger med risikoaversjon også vil kreve premie for å ta kredittrisiko (jf. ovenfor om vederlagets innhold i kredittransaksjoner).

For fordring eller gjeld som anskaffes/opptas ved kredittsalg eller kredittkjøp, er transaksjonsprisen i salgs- eller kjøpstransaksjonen samtidig anskaffelseskost (opptakskost) for fordringen (gjelden). Salgs- eller kjøpstransaksjonen skal separeres fra finansieringen. Et kredittsalg består av en salgstransaksjon og en finanstransaksjon. Vederlaget i salgstransaksjonen er markedsprisen ved kontantsalg. Vederlaget i finanstransaksjonen er renten. Renten inneholder tillegg for kredittrisiko. Kredittrisikoen er knyttet til finanstransaksjonen. Etter oppstillingsplanen for resultatregnskapet skal tap på fordringer likevel klassifiseres som driftskostnad (aksjeloven § 11-5 post 1.6). Oppstillingsplanen kan fravikes når det er forenlig med god regnskapsskikk.

Ved transaksjoner i utenlandsk valuta er på samme måte valutarisikoen i kredittiden knyttet til finanstransaksjonen. Spørsmålet om separasjon av varetransaksjon og finansiering er diskutert av Gjesdal og Johnsen (Revisjon og regnskap 8/82), som mener at valutavinning og tap skal betraktes som finansielle poster. Dette er også i samsvar med FAS 52 (par 115): «The exchange gain or loss that may result from an exchange exposure is the result of an event (a rate change) that is separate from the original purchase or sale transaction (...).»

For investering i varige driftsmidler gjelder det samme. Valutavinning og tap på langsiktige lån brukt til å finansiere investeringen, er finansielle poster. Hvis imidlertid renteutgiftene i utbyggingsperioden blir balanseført som en del av anskaffelseskost, er også valutavinning og tap i utbyggingsperioden en del av anskaffelseskost.

Separasjonssynet er kommet til uttrykk i GRS 11 om fordringer og gjeld i utenlandsk valuta og i anbefalingen om foretaksintegrasjon. Etter sistnevnte skal oppkjøp i utenlandsk valuta omregnes til kursen på oppkjøpstidspunktet.

I kredittransaksjoner er beregnet nåverdi av vederlaget et estimat for ikke observerbar markedspris. Dersom markedsprisen er observerbar, skal transaksjonen regnskapsføres til markedspris. Observerbare markedspriser er generelt mer pålitelige enn individuelle estimater.

For fordring (gjeld) som blir anskaffet (opptatt) ved finanstransaksjon, er anskaffelseskost (opptakskost) nåverdien av avtalte betalingsstrømmer, diskontert med risikopriset rente for låntaker på opptakstidspunktet. Denne renten benevnes gjerne historisk rente.

Når avtalt rente er risikopriset, vil nåverdien være lik pålydende på opptakstidspunktet. For fordring (gjeld) som er børsnotert, vil markedsverdien reflektere markedets prising av risiko hos låntaker på opptakstidspunktet. Denne renten som er implisitt i transaksjonen, benevnes effektiv rente eller markedsrente. I en enkel teoretisk verden uten usikkerhet er nåverdien og markedsverdien den samme. Hvis betalingsstrømmene er kjent med sikkerhet, vil markedet prise fordringen (gjelden) til nåverdien av betalingsstrømmene. Under usikkerhet kan betalingsstrømmene bare estimeres. Markedets prising av risiko hos låntaker kan avvike fra långivers vurdering.

Fordring (gjeld) som er børsnotert, skal balanseføres til markedsverdien på transaksjonstidspunktet, og det er den effektive renten (implisitt markedsrente) som skal resultatføres. Observerbare markedspriser er generelt mer pålitelige enn individuelle estimater. For fordring (gjeld) uten observerbar markedspris er nåverdien av betalingsstrømmene, diskontert med risikopriset rente, et estimat for markedsprisen på transaksjonstidspunktet.

FASB utga i 1990 Discussion Memorandum, Present Value-Based Measurements in Accounting, som omhandler nåverdiberegning både for initial måling av transaksjonspris og senere måling av markedsverdi. AAA's responskomité uttaler om nåverdi generelt (Accounting Horizons, March 1994 s. 114 - 115):

«The Committee believes that present value is a measurement tool that should be used in direct measurements whenever the objective of the measurement process is a market value, but no reliable market value is observable. Observable market prices generally are considered to be more reliable than an invidual entity's assessment of the present value of the future cash flow related to an asset or liability.»

De spesielle vurderingsreglene i norsk regnskapslovgivning har en bestemmelse om bl.a. kapitalrabatt ved opptak av langsiktige lån (aksjeloven § 11 - 11 femte ledd). Det er adgang til å balanseføre kapitalrabatt som anleggsmiddel og avskrive kapitalrabatten planmessig over lånetiden. Marthinussen og Aarbakke skriver om kapitalrabatt (1987 s. 403): «Kapitalrabatt er et fradrag i lånebeløp som selskapet har måttet godta, og som har karakter av engangsrente.»

Direktivet har en tilsvarende bestemmelse om kapitalrabatt i artikkel 41. Hvis det beløpet som skal tilbakebetales på et lån er større enn det mottatte lånebeløpet, kan forskjellen balanseføres som eiendel og avskrives over lånetiden.

Det grunnleggende spørsmålet er hva som er låneopptak, og som skal tilbakebetales, og hva som er rentekostnad. Kapitalrabatt forekommer når rentekravet er høyere enn nominell rente. Siden renten er gitt, reduseres låneopptaket. Lånet er derfor nettobeløpet etter fradrag for kapitalrabatt. Det er nettobeløpet som tilbakebetales. Resten av «tilbakebetalingen» er renter som sammen med nominell rente utgjør total rentekostnad på lånet.

Ordlyden i direktivebestemmelsen reflekterer en bruttobetraktning. Det samme gjør Marthinussen og Aarbakkes kommentarer til den norske bestemmelsen.

Bestemmelsen om kapitalrabatt har mest relevans for låneopptak i form av obligasjoner. Underkurs ved utstedelse av obligasjonslån forekommer når lån legges ut til lavere rente enn markedets rentekrav til låntaker. Det er markedsverdien på opptakstidspunktet som er opptakskost for lånet, og som skal balanseføres. Markedsrenten implisitt i transaksjonen, den effektive renten, er rentekostnaden som skal resultatføres.

Både i den norske regelen og direktivregelen betraktes kapitalrabatten som kostnad i stedet for som reduksjon i lånebeløpet. Vårdal og Johnsen skriver (s. 213) at regelen innebærer at et selskap kan velge mellom å kostnadsføre kapitalrabatt på opptakstidspunktet eller å fordele kapitalrabatten over lånets løpetid. Danmark har implementert artikkel 41 i årsregnskabsloven § 37. Hasselager og Runge Johansen kommenterer at «hvor der på grund af kurstab ved låneoptagelsen vil blive tale om højere tilbagebetalingsbeløb end provenubeløbet». (s. 505) De skriver om «valgmulighed for at aktivere» (s. 506): «Det er her alene tale om en mulighed for at aktivere. Vælger man ikke at aktivere, utgiftsføres omkostningerne i stedet.»

Kapitalrabatt ved låneopptak betraktes altså som en kostnad som man kan velge å kostnadsføre straks eller fordele over lånetiden. Uansett hva en måtte mene om kapitalrabatt er rentekostnad eller reduksjon i lånebeløpet, er en kostnadsføring av kapitalrabatten på opptakstidspunktet og senere kostnadsføring av nominell rente, en misvisende resultatføring av rentekostnaden over lånetiden. Spørsmålet kan settes på spissen med et tenkt nullkupong obligasjonslån, dvs. uten nominell rente. I dette tilfellet vil rentekostnaden for hele låneperioden i så fall bli resultatført på opptakstidspunktet. Ekstremtilfellet med nullkupong obligasjoner illustrerer at nettobetraktningen er riktig. For obligasjoner uten nominell rente reduseres lånebeløpet. Markedsrenten implisitt i transaksjonen bestemmer lånebeløpet.

Nettobetraktningen følger av transaksjonsprinsippet. Initial balanseføring av lånet er til markedsverdien på opptakstidspunktet. Bruttobetraktningen er i strid med transaksjonsprinsippet. Kostnadsføring av kapitalrabatt på opptakstidspunktet er misvisende resultatføring i strid med sammenstillingsprinsippet. Hverken aksjelovinnstillingen fra 1971 eller proposisjonen (Ot. prp. nr. 19 (1974-75)) har merknader om dette. Den svenske teksten avslører at regelen likevel må forstås slik: «Kapitalrabatt (...), om beloppen ej omedelbart redovisas såsom kostnad, avskrivas (...).» Det svenske forslaget er for øvrig identisk med bestemmelsen i Bokföringslagen § 17. De nordiske utrederne kan neppe ha tenkt på ekstremtilfellet med nullkupong obligasjoner.

Spesialregelen om kapitalrabatt er en fremmed fugl blant vurderingsreglene både i norsk regnskapslovgivning og regnskapsdirektivet. Direktivet inneholder i likhet med norsk regnskapslovgivning generelle vurderingsregler for eiendeler, men ingen generelle vurderingsregler for gjeld. Utvalget vil bruke samme resonnement som for norsk regnskapslovgivning og anta at de generelle vurderingsreglene for eiendeler gjelder analogt for gjeld. De spesielle vurderingsreglene, både i direktiv og norsk regnskapslovgivning, må betraktes som supplerende regler til de generelle vurderingsreglene. Vurderingsreglene er basert på historisk kost prinsippet kombinert med forsiktighetsprinsippet. Direktivet har en egen bestemmelse i artikkel 32 som sier eksplisitt at vurderingsreglene i artikkel 34 til 42 er basert på historisk kost prinsippet. Det er i denne sammenhengen spørsmålet om implementering av innholdet i artikkel 41 må betraktes. Utvalget vil sterkt fraråde adgang til bruttoføring og at det skal være valgmulighet til umiddelbar kostnadsføring av kapitalrabatt.

Det er neppe lenger behov for en spesialregel som tillater praktiske tilnærmingsmetoder til renteregning av rene praktiserbarhetshensyn, som f.eks. lineær fordeling av kapitalrabatt. Det kan i denne sammenheng være grunn til å trekke frem Weils synspunkt (s. 57):

«The generation of professionals who found compound interest to be complex is no longer in command. The current generation seems comfortable with compound interest arithmetic. Some even see how it can be simpler than the alternative. Consider, for example, the straight-line amortization method of bond premium and discount.»

Storbritannia har implementert artikkel 41, men har overstyrt lovbestemmelsen og fulgt transaksjonsprinsippet i FRS 4 om Capital Instruments. Såkalt «deep discounted bond» balanseføres «at its issue price». (Davis, Paterson & Wilson, s. 775). De skriver også at lineær tilnærming «is unlikely to produce an acceptable answer» (s. 776). Med eksempel Storbritannia kan det ikke være noe til hinder for å unnlate implementering av innholdet i artikkel 41.

Det kan forekomme at avtalt rente er lavere enn markedsrenten for lån med tilsvarende risiko. Et eksempel er tapsutsatte lån, hvor det er blitt reforhandlet en lavere rente. Weil omtaler «troubled debt restructurings» som et av eksemplene på «failure to consider the time value of money» i amerikansk regnskapsrapportering og skriver (s. 51): «The aspect of a troubled debt restructuring pertinent for this discussion is that the lender makes concessions to a borrower in financial difficulty that the lender would not otherwise consider. The lender jugdes that it will be better off making concessions rather than trying to enforce the original agreement.»

Weil kritiserer APB 21 (s. 52): «For troubled debt restructurings, the Board has chosen to view the amount of principal, the recorded investment, as fixed and independent of the interest rate earned on that investment.» Han kritiserer også FASB og skriver (s. 52):

«(...) the FASB does not view modification of debt terms as an exchange requiring accounting recognition. I believe, however, that the renegotiation leading to a troubled debt restructuring is an arm's-length transaction, although the lender may not be as free to bargain with its current borrower as it would with someone who had not yet borrowed. The troubled loans occurred in the past and the losses are sunk costs. The forward-looking lender has negotiated the best deal it could under the circumstances. No one coerced it. When a business engages in a transaction voluntarily, historical cost accounting typically records the transaction.»

Oslo Børs uttalte i Regnskapssirkulære 1991 at reforhandling av tapsutsatte lån bør behandles som en transaksjon, hvor det opprinnelige lånet blir erstattet med et nytt lån. Det nye lånet skal balanseføres til nåverdien av forventet tilbakebetaling og forventet betaling av reforhandlet rente, diskontert med risikopriset rente for et slikt reforhandlet lån. Forskjellen mellom balanseført verdi for opprinnelig lån og nytt lån kostnadsføres på reforhandlingstidspunktet som realisert tap. Børsens uttalelse gjelder generelt og er ikke begrenset til finansinstitusjoner.

Et selskap kan ha ytet lån til ansatte på særlig gunstige vilkår. Selskapet bør da balanseføre fordringen til nåverdi av betalingsstrømmene, diskontert med markedsrente for lån med tilsvarende risiko. Det er nåverdien som er anskaffelseskost (opptakskost) for fordringen (lånet). Resten av utbetalingen på opptakstidspunktet er forskuddsbetalt lønn, som bør fordeles over lånetiden. Spørsmålet om nåverdiberegning må avgjøres på grunnlag av en vesentlighetsbetraktning. Vårdal og Johnsen skriver (1989 s. 188): «På slike lån bør nåverdisynspunktet anvendes, dersom lånene har et slikt omfang at de er av vesentlig betydning for bedømmelse av foretakets stilling og resultat.» Vårdal har også hevdet det samme i tidligere utgaver.

Kontinuitetsgjennomskjæring

Transaksjoner i forbindelse med foretaksintegrasjon kan være mellom nærstående parter. Det klareste eksempel på nærstående parter er selskaper som er under felles kontroll. Ved integrasjon av selskaper under felles kontroll kan det reises spørsmål om overdragelse av eiendeler og gjeld kan anses som en transaksjon som skal gi nytt grunnlag for vurdering, eller om de balanseførte verdiene skal videreføres. Etter den norske anbefalingen om foretaksintegrasjon skal integrasjon av selskaper som har felles kontrollerende eier eller gruppe av eiere, alltid behandles som kontinuitet. Dette er en kontinuitetsgjennomskjæring som ikke må forveksles med bruk av kontinuitetsmetoden for sammenslåing av interesser.

Utenlandske og internasjonale regnskapsstandarder om «business combinations» har normalt ikke regulert integrasjon av selskaper under felles kontroll. Tvert imot er det sagt eksplisitt at dette ikke er omfattet av standarden, f.eks. APB 16 (par. 5):

«The term business combination in this Opinion excludes (...) a transfer of net assets or exchange of shares between companies under common control (...), such as between a parent corporation and its subsidiary or between two subsidiary corporations of the same parent.»

I USA har imidlertid SEC tatt et klart standpunkt for kontinuitetsgjennomskjæring. I Kay og Searfoss' Handbook of Accounting and Auditing heter det om integrasjon av selskaper under felles kontroll (s. 23-49):

«Historically, for publicly held companies, the SEC has insisted that such mergers be accounted for like-a-pooling, although technically they are not poolings of interest and do not meet the pooling criteria.»

Skinner omtaler den manglende reguleringen av integrasjon av selskaper under felles kontroll (s. 337): «Accounting standards for business combinations specifically disclaim any attempt to give guidance to combinations that involve the transfer of net assets or exhange of shares between entities under common control.» Selv argumenterer han for kontinuitetsgjennomskjæring (s. 337): «Instead, what has been called «continuity of interest» accounting is appropriate.» Han presiserer forskjellen mellom gjennomskjæring og bruk av kontinuitetsmetoden: «For example, an amalgamation of two companies under common control, although not technically a pooling of interests, would be accounted for using an approach identical to pooling of interests accounting.»

Det kanadiske høringsutkastet til regnskapsstandard fra 1994, «Related Party Transactions», inneholder regler om kontinuitetsgjennomskjæring som også gjelder for integrasjon av selskaper under felles kontroll.

Den britiske regnskapsstandarden FRS 6 om «acquisitions and mergers» inneholder kontinuitetsgjennomskjæring for «group reconstructions», som ikke endrer eiernes relative rettigheter (par. 78): «In addition to mergers as defined above, merger accounting may also be appropriate for a group reconstruction, provided that the relative rights of the ultimate shareholders are not altered.»

«Group reconstructions» inkluderer: «(...) transfer of shares in a subsidiary undertaking within a group (...) arrangements such as the introduction of a new holding company, the splitting off of one or more subsidiary undertakings, as in some demergers, where a separate group is formed, (...) the bringing together into a new group of two or more companies that were previously under common ownership.»

At det dreier seg om en kontinuitetsgjennomskjæring kommer klart til uttrykk i siste punktum:

«Acquisition accounting would require the restatement at fair value of the assets and liabilities of the company transferred, and the recognising of goodwill, which is likely to be inappropriate in the case of a transaction that does not alter the relative rights of the ultimate shareholders.»

2.4.2 Nærmere om egenkapitaltransaksjoner

Egenkapitaltransaksjoner er transaksjoner mellom selskap og eiere. Etter det grunnleggende transaksjonsprinsippet skal transaksjoner måles til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Dette gjelder også for egenkapitaltransaksjoner. Det er imidlertid to kjennetegn ved egenkapitaltransaksjoner som i praksis kan gjøre det vanskelig å estimere vederlag som er annet enn penger. Egenkapitaltransaksjoner er ensidige og de er mellom nærstående parter.

Egenkapitaltransaksjoner har et viktig særtrekk som atskiller dem fra andre transaksjoner. Det oppstår ikke vinning og tap ved egenkapitaltransaksjoner. Dette er et allment akseptert syn i autoritativ internasjonal regnskapslitteratur. F.eks. skriver Ross M. Skinner i Accounting Standards in Evolution (1987 s. 314): «The one thing that has always been agreed upon in accounting is that there is a distinction between the nature of capital transactions and income transactions. The essential idea is simple. One cannot make a gain or loss on dealing with oneself.»

En naturlig forlengelse av resonnementet er at kostnader i forbindelse med egenkapitaltransaksjoner heller ikke er regnskapsmessige kostnader som skal resultatføres, men er en del av transaksjonen. Om kostnader ved egenkapitaltransaksjoner skriver Skinner (s. 322): «It has long been understood in accounting that capital transactions, in essence transactions with owners, and consequential expenditures, should never be reported as part of income.» Regnskapsrådets uttalelse om emisjonskostnader (Uttalelse nr. 79) bygger på det samme synet, jf. avsnitt 4.4.1..

Skillet mellom egenkapitaltransaksjoner og andre transaksjoner er også reflektert i det grunnleggende kongruensprinsippet, jf. avsnitt 2.4.4.. Etter kongruensprinsippet skal endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, føres over resultatregnskapet.

Det er i hovedsak fire former for egenkapitaltransaksjoner: innskudd av egenkapital, tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av resultater og utdeling av merverdi. En regnskapsmessig presentasjon av egenkapitalen i balansen som tilsvarer transaksjonsformene, vil være klassifisering i innskutt egenkapital og tilbakeholdte resultater. Regnskapsrådet har i Uttalelse nr. 85 (1988) foreslått en tilsvarende endring i egenkapitalspesifikasjonen i aksjeloven og regnskapsloven.

Klassifisering av egenkapitalen etter kilde gjør det enklere å regnskapsføre egenkapitaltransaksjoner. I aksjeselskap består aksjeinnskuddet av nominell aksjekapital og overkurs ved aksjetegning. Innskutt egenkapital kan spesifiseres tilsvarende i balansen. Innskutt egenkapital er i prinsippet bundet egenkapital. Ved nedsettelse av aksjekapitalen kan imidlertid innskutt egenkapital tilbakebetales. Når nedsettelsen skjer ved innløsning av aksjer (amortisering), kan innløsningsverdien være sammensatt av tre transaksjoner: tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av resultater og utdeling av merverdi når egenkapitalens virkelige verdi er større enn balanseført verdi. Regnskapsføring av utdeling av merverdi er problematisk i forhold til egenkapitalen i et historisk kost regnskap. I forhold til klassifisering av egenkapitalen etter kilde er den mest nærliggende løsningen å redusere tilbakeholdte resultater.

I hvilken grad utdeling av merverdi vil kunne overstige tilbakeholdte resultater, er avhengig av hvordan begrensningene i adgangen til å nedsette aksjekapitalen er utformet, om de er relatert til balanseført verdi eller virkelig verdi av egenkapitalen, jf. drøftelsen av aksjelovens bestemmelse nedenfor. I sistnevnte tilfelle vil utdeling av merverdi kunne overstige tilbakeholdte resultater, og det vil være nødvendig med en korreksjonspost til egenkapitalen i balansen.

Kjøp av egne aksjer

Kjøp av egne aksjer til amortisering har likhetstrekk med nedsettelse av aksjekapitalen ved innløsning. Det alminnelige forbudet mot kjøp av egne aksjer i nåværende aksjelov, gjelder bare for så vidt kjøpet ikke skjer mot en tilsvarende nedsettelse av aksjekapitalen (jf. Marthinussen og Aarbakke 1987, s. 197). Kjøp av egne aksjer er tillatt når det skjer som ledd i kapitalnedsettelse. Aksjelovgruppen (NOU 1992:29 s. 105) mener også at egne aksjer i realiteten kan betraktes som innløsning av aksjer.

Regnskapsmessig bør kjøp av egne aksjer til amortisering behandles på samme måte som kapitalnedsettelse ved innløsning. Kjøpspris for egne aksjer kan i likhet med innløsningsverdi bestå av tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av resultater og utdeling av merverdi. Regnskapsføring i forhold til klassifisering av egenkapital etter kilde vil være en forholdsmessig reduksjon av innskutt egenkapital og tilbakeholdte resultater.

Anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon omhandler egne aksjer ved fusjon. Behandlingen av lovlig ervervede egne aksjer i anbefalingen bygger på synet om at kjøp og salg av egne aksjer er egenkapitaltransaksjoner. Dette er også i samsvar med autoritativ internasjonal regnskapslitteratur. Skinner skriver om innløsning av aksjer og kjøp og salg av egne aksjer (s. 314): «Gains and losses on redemption of capital or on purchase and resale of shares are excluded from income since they are part of a capital transaction.»

Etter nåværende aksjelov skal egne aksjer som er lovlig ervervet etter aksjeloven § 7-1 annet ledd, avhendes så snart som mulig og senest innen to år dersom de ikke amortiseres ved nedsettelse av aksjekapitalen. I utkastet til ny aksjelov er det foreslått å endre reglene slik at egne aksjer kan erverves på visse vilkår. De foreslåtte vilkårene er bl.a. at samlet pålydende verdi av beholdningen av egne aksjer ikke må overstige ti prosent av aksjekapitalen og at vederlaget for aksjene må ligge innenfor selskapets frie egenkapital. Det er foreslått unntak fra begrensningene for aksjer som er ervervet på i hovedsak samme måte som lovlig erverv etter gjeldende § 7-1 annet ledd. For egne aksjer som er ervervet etter unntaksbestemmelsen, er det foreslått å beholde salgsplikten dersom aksjene ikke amortiseres. Etter forslaget er det likevel ingen salgsplikt dersom samlet pålydende verdi av selskapets beholdning av egne aksjer ikke overstiger ti prosent av aksjekapitalen. Forslaget til nye regler om egne aksjer betyr at det i større omfang enn før vil være beholdninger av egne aksjer på balansedagen. Beholdningene vil også kunne inneholde egne aksjer som ikke er underlagt salgsplikt innen to-års fristen. Anvendelsesområdet for disse aksjene er likevel begrenset til valget mellom amortisering eller salg, eventuelt fusjonsvederlag og andre anvendelser som kan likestilles med salg. Egne aksjer vil aldri kunne betraktes som investering i seg selv. Kjøp av egne aksjer vil derfor fortsatt være en egenkapitaltransaksjon.

For egne aksjer som ikke amortiseres med en gang, er et prinsipielt spørsmål om kjøpspris skal balanseføres som reduksjon i egenkapital eller som eiendel. Etter anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon bør lovlig ervervede egne aksjer føres til fradrag på egen linje under egenkapitalen i stedet for å plasseres som egen gruppe på eiendelssiden. Den norske anbefalingen er i overensstemmelse med kanadisk praksis. Skinner skriver om dette spørsmålet (s. 319): «Although open to debate, the generally accepted practice now is to treat a company's own shares acquired as a reduction of shareholders' equity.»

Balanseføring av egne aksjer som reduksjon i egenkapitalen er omdiskutert i forhold til aksjeloven. Aksjeloven § 11-11 første ledd har en spesiell vurderingsregel for egne aksjer. Hovedregelen er at egne aksjer skal balanseføres som eiendel uten verdi. Aksjer som er lovlig ervervet i løpet av de to siste regnskapsår, kan likevel balanseføres til anskaffelseskost. I oppstillingsplanen for balansen er egne aksjer plassert i egen gruppe under eiendeler atskilt fra omløpsmidler og anleggsmidler. Behandlingen av egne aksjer må også ses i sammenheng med aksjeloven § 11-4 annet ledd som definerer anleggsmidler og bestemmer at andre eiendeler er omløpsmidler. I forhold til denne bestemmelsen kan egne aksjer ikke være eiendel.

Komitéen som utarbeidet anbefalingen til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon, mente at aksjeloven ikke var til hinder for den regnskapsteoretisk riktige løsningen som ble foreslått (jf. Johnsen i Beta 2/88 s. 10). Marthinussen og Aarbakke (s. 424) mener imidlertid at vurderingsregelen for egne aksjer bestemmer «at aksjene skal anses som eiendeler for selskapet i relasjon til balansereglene». Liland (Fusjon av selskaper, 1992 s. 166) reiser spørsmål om anbefalingens oppfatning kan gjennomføres til tross for vurderingsregelen. Liland mener det er tvilsomt, selv om oppfatningen ellers kan ha mye for seg. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1989 gitt sin tilslutning til synspunktene på egne aksjer i anbefalingen og anmodet selskapene om å følge anbefalingen. Børsen har likevel akseptert balanseføring som eiendel, men da med påbud om vurdering som omløpsmiddel.

Salg av egne aksjer er en egenkapitaltransaksjon, hvor salget er å betrakte som innskudd av egenkapital. Den delen av salgsprisen som overstiger aksjens pålydende, er overkurs.

Når egne aksjer blir solgt, er spørsmålet om kjøpet og salget skal ses under ett som én transaksjon eller om de skal behandles som to separate transaksjoner. Kjøp av egne aksjer er som nevnt foran en sammensatt egenkapitaltransaksjon hvor kjøpspris kan bestå av tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av resultater og utdeling av merverdi. Med en salgspris lik kjøpsprisen er egenkapitalens størrelse uendret, men spørsmålet er om sammensetningen er endret. I henhold til klassifisering av egenkapital etter kilde er spørsmålet om det skjer en overføring fra tilbakeholdte resultater til innskutt egenkapital. Ved kjøp og salg av egne aksjer skjer det en utskifting av eiere. Til forskjell fra vanlige aksjetransaksjoner mellom eiere, går kjøp og salg av egne aksjer gjennom selskapet. Virkningen er imidlertid den samme. Betraktes kjøp og salg av egne aksjer som én transaksjon, vil egenkapitalens størrelse og sammensetning ikke påvirkes når prisen er den samme. Salgspris ut over kjøpspris er økt overkurs. Ved salg til en lavere pris enn kjøpspris, er forskjellen utdeling av merverdi eller resultater. I forhold til klassifisering av egenkapital etter kilde, er det nærliggende å regnskapsføre utdelingen som en reduksjon av tilbakeholdte resultater.

Annerledes er det når kjøp og salg av egne aksjer betraktes som to separate transaksjoner. Da vil kjøp og salg til samme pris påvirke egenkapitalens sammensetning ved overføring fra tilbakeholdte resultater til overkurs.

Spørsmålet om kjøp av egne aksjer og senere salg eller amortisering er én eller to separate transaksjoner er diskutert i den internasjonale regnskapslitteraturen. Hendriksen og van Breda skriver i Accounting Theory (1992 s. 820): «When a firm acquires its own shares and holds them for reissuing or subsequent cancellation, the acquisition and disposition can be treated as either a single transaction or two separate and distinct transactions.»

Forfatterne evaluerer de to betraktningsmåtene slik (s. 821-822):

«Both the single-transaction and two-transaction concepts have some logic in their favour. The former is based on the premise that substance is more important than form and that a corporation should not transfer amounts from retained earnings to invested capital merely because it happens to handle the transfer of shares from one stockholder to another. The two-transaction concept is based on the idea that there is little difference between the purchase and sale of treasury shares and the acquisition and retirement of shares with a subsequent sale of new shares. In the opinion of the authors, each concept is appropriate for different circumstances.»

I anbefalingen til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon blir i virkeligheten kjøp og salg av egne aksjer betraktet som én transaksjon. Kjøpspris for egne aksjer blir foreløpig balanseført på egen linje til fradrag i total egenkapital, mens den endelige regnskapsføringen foretas når aksjene blir solgt eller amortisert. Salg eller amortisering av aksjene skal ifølge anbefalingen reguleres mot egenkapitalen. Ved amortisering skal det foretas en forholdsmessig reduksjon av bundet og fri egenkapital. Anbefalingen bygger som nevnt foran på synet om at kjøp og salg av egne aksjer er egenkapitaltransaksjoner, som altså skal betraktes som én transaksjon.

Også i Canada er det anbefalt å betrakte kjøp og salg av egne aksjer som én transaksjon, og å balanseføre kjøpspris som reduksjon i total egenkapital («deduct the cost of the shares from the total of shareholders' equity», Skinner s. 320).

Utvalget mener at egne aksjer ikke bør balanseføres som eiendel fordi det er i strid med grunnleggende regnskapsprinsipper og i utakt med ledende internasjonal og norsk regnskapspraksis. Utvalget kan heller ikke se at balanseføring som eiendel følger av vurderingsregelen for egne aksjer når denne ses i sammenheng med både oppstillingsplanen og bestemmelsen om klassifisering av eiendelene i omløpsmidler og anleggsmidler.

Utvalget mener at den anbefalte norske praksis med å betrakte kjøp og salg av egne aksjer som én transaksjon, bør videreføres. Selv om utvalget har forståelse for begge betraktningsmåtene, mener det at den situasjonsbestemte løsningen som Hendriksen og van Breda antyder, er uheldig.

Utvalget mener også at den foreløpige balanseføringen av kjøpspris som reduksjon i total egenkapital kan ha mye for seg i forhold til klassifisering av egenkapitalen etter kilde. Et alternativ er foreløpig balanseføring av kjøpspris som amortisering, med reversering hvis aksjene blir solgt. Også ved dette alternativet betraktes kjøp og salg som én transaksjon. Det er bare den foreløpige balanseføringen som er forskjellig. Den alternative foreløpige balanseføringen vil imidlertid lettere kunne forsvares i forhold til direktivets oppstillingsplan for balansen.

Selskapsrettslig klassifisering av egenkapitalen

Selskapsrettslig klassifisering av egenkapitalen i bundet og fri egenkapital kompliserer regnskapsføringen av egenkapitaltransaksjoner. Bestemmelsene om reservefond i aksjeloven regulerer avsetning og anvendelse på tvers av de ulike transaksjonsformene. Inntil reservefondet har nådd en bestemt størrelse, skal det avsettes både andel av årsoverskuddet og overkurs ved aksjetegning. Reservefondet vil derfor inneholde komponenter av innskutt egenkapital og tilbakeholdte resultater. Anvendelsen av reservefondet er begrenset til dekning av tap og kapitalforhøyelse uten kapitalinnskudd, såkalt fondsemisjon. Fondsemisjon er ingen egenkapital-transaksjon men bare en overføring innenfor klassen bundet egenkapital.

Bakgrunnen for Regnskapsrådets forslag fra 1988 om klassifisering av egenkapital etter kilde var problemer som den selskapsrettslige klassifiseringen av egenkapitalen reiste for regnskapsføring av egenkapitaltransaksjoner. Rådet begrunnet også forslaget med økt informasjonsverdi og samsvar med internasjonale regnskapsprinsipper. Rådet uttalte at forslaget ville få konsekvenser for reglene om reservefond og utbytte, som burde utredes nærmere.

I utkastet til gjeldende aksjelov ble det skilt mellom overskuddsavsetning og overkursavsetning til reservefond. Etter utkastet skulle det foretas overskuddsavsetning inntil fondet tilsvarte 20 pst. av aksjekapitalen, mens overkursavsetning skulle gjennomføres uavhengig av fondets størrelse. Utkastet er av interesse fordi det har likhetstrekk med klassifisering av egenkapitalen etter kilde og det prinsipielle synet på innskutt egenkapital som bundet egenkapital. Skillet mellom overskuddsavsetning og overkursavsetning hadde også betydning for anvendelse av reservefondet. Etter utkastet kunne reservefondet anvendes til andre formål enn dekning av tap og fondsemisjon forsåvidt fondet oversteg 20 pst. av aksjekapitalen, men slik at bestemmelsene om kreditorvarsel skulle gjelde når kilden til fondet var overkursavsetning. Utkastet opererte i virkeligheten med to reservefond. Dette hadde også betydning for rekkefølgen ved anvendelse av reservefond til dekning av tap. Det heter i Innstillingen (s. 171 - 172): «Det har ellers vært forutsetningen at så langt et reservefond av denne sammensatte karakter skal anvendes til dekning av tap, ble den del som er opparbeidet ved overskuddsavsetninger avskrevet først.»

Det norske utkastet var for øvrig det eneste som la vekt på hvordan reservefondet er skaffet til veie. Utkastet ville dersom det var blitt vedtatt, ha vært et viktig skritt i retning av klassifisering av egenkapitalen etter kilde. Departementet foreslo imidlertid at reservefondets størrelse også skulle avhenge av gjeldens størrelse og mente at det dermed neppe var grunn til å ha særregler om avsetning av overkurs (Ot. prp. nr. 19 (1974-75) s. 186). Utkastet til bestemmelse om anvendelse av reservefond ut over minstestørrelsen ble også endret slik at det ikke var nødvendig å behandle avsetningene separat.

I Ot. prp. nr. 36 (1993-94) om ny aksjelov er det foreslått at overkursavsetning skal foretas uavhengig av størrelsen på reservefondet. Det er også foreslått en generell adgang til å disponere over reservefondet forutsatt at selskapet følger en fremgangsmåte med kreditorvarsel som gjelder ved nedsettelse av aksjekapitalen. Forslaget om overkursavsetning uavhengig av reservefondets størrelse er det samme som utkastet i Innstillingen fra 1971, og er i samsvar med det prinsipielle synet på innskutt egenkapital som bundet egenkapital. Forslaget om generell adgang til å disponere reservefondet har også likhetstrekk med utkastet i Innstillingen, men avviker ved at adgangen til å disponere gjelder hele reservefondet og at bestemmelsene om kreditorvarsel skal følges uavhengig av kilde. Forslaget gjør det mulig å foreta tilbakebetaling av innskutt egenkapital og utdeling av tilbakeholdte resultater. Begrunnelsen for forslaget er at en vil kunne oppnå det samme ved å gå veien om fondsemisjon.

Selv om forhøyelse av aksjekapitalen ved fondsemisjon ikke er en egenkapitaltransaksjon, kan fondsemisjonen i neste omgang gi rom for nedsettelse av aksjekapitalen som anvendes til tilbakebetaling og dermed fører til ulike former for egenkapitaltransaksjoner. Forhøyelse av aksjekapitalen ved fondsemisjon kan skje ved overføring fra fri egenkapital, overføring fra reservefond eller ved anvendelse av oppskriving. Det er sammenheng mellom gjennomføring av fondsemisjonen og hvilke ulike former for egenkapitaltransaksjoner kapitalnedsettelsen kan føre til. Ved overføring av fri egenkapital fører kapitalnedsettelsen til utdeling av resultater. Ved overføring fra reservefond kan kapitalnedsettelsen føre til tilbakebetaling av innskutt egenkapital og utdeling av resultater. Hvis overføringen fra reservefond er overkurs ved aksjetegning, fører kapitalnedsettelsen til tilbakebetaling av innskutt egenkapital. Er overføringen fra reservefond avsetning av årsoverskudd, fører kapitalnedsettelsen til utdeling av resultater. For en fondsemisjon som er gjennomført ved anvendelse av oppskrivning, fører kapitalnedsettelsen til utdeling av merverdi.

Fondsemisjon ved anvendelse av oppskrivning kombinert med nedsettelse av aksjekapitalen som anvendes til tilbakebetaling, fører til utdeling av merverdi som ikke er underlagt andre begrensninger enn de som ligger i selve oppskrivningsadgangen. Utdeling av merverdi blir i dette tilfellet regnskapsført som reduksjon i aksjekapital. Utvalget vil foreslå at oppskrivningsadgangen blir fjernet, jf. avsnitt 2.3.8. om alternative vurderingsprinsipper til historisk kost. Skulle oppskrivningsadgangen likevel bli beholdt, er utvalgets forslag å begrense anvendelsen av oppskrivning til et fond for vurderingsforskjeller i samsvar med artikkel 33 i fjerde direktiv. Fondet vil bare kunne reduseres ved at avskrivning eller nedskrivning på oppskrivning føres direkte mot fondet, eller ved at balanseført oppskrivning blir reversert ved salg. Innføring av et slikt fond ved en eventuell fortsatt oppskrivningsadgang vil stoppe den utdelingen av merverdi som nå kan foretas ved en kombinasjon av oppskrivning og kapitalnedsettelse.

Bestemmelsen om at reservefondet kan anvendes til fondsemisjon er ny i aksjeloven av 1976. I følge Marthinussen (s. 171) var det «neppe grunn for lovgiveren til å motsette seg en overføring fra reservefond til aksjekapital. En slik overføring vil medføre at selskapets aktiva bindes i selskapet i større grad enn tidligere.»

Marthinussen og Aarbakkes kommentar til hovedregelen om anvendelse av reservefondet (1987 s. 441) er at fondet etter ordlyden bare kan anvendes til dekning av underskudd som ikke kan dekkes av fri egenkapital, samt til fondsemisjon. Om fondsemisjon føyer de imidlertid til:

«Det er formentlig ingen ting i veien for deretter å nedskrive aksjekapitalen og å utbetale midler til aksjeeierne etter reglene i kap. 6. Derimot kan utbetaling ikke belastes reservefondet direkte med mindre annet ledd gir hjemmel. Dette gjelder selv om selskapets kreditorer varsles, jfr. § 6-3 ved nedsettelse av aksjekapitalen.»

Skåre og Knudsen (1987 s. 309) har en tilsvarende kommentar:

«Reservefondet kan ikke nedsettes etter reglene for kapitalnedsettelse i kapittel 6. Loven kan derimot neppe være til hinder for at selskapet først bruker reservefondet til fondsemisjon, og senere nedsetter aksjekapitalen med et tilsvarende eller større beløp som utbetales til aksjeeierne.»

De fire forfatterne er enig om at fondsemisjon ved overføring fra reservefond kombinert med kapitalnedsettelse ikke er i strid med loven. Kombinasjon kan som påpekt foran, føre til tilbakebetaling av innskutt egenkapital og utdeling av resultater. Sammenlignet med kombinasjonen av oppskrivning og kapitalnedsettelse som fører til utdeling av merverdi, er det ikke urimelig at det er tillatt å kombinere også overføring fra reservefond til aksjekapital med kapitalnedsettelse, og foreta tilbakebetaling av innskutt egenkapital og utdeling av resultater. På den annen side var Marthinussens begrunnelse i Innstillingen for ikke å motsette seg den nye bestemmelsen om overføring fra reservefond til aksjekapital, at overføringen ville føre til en sterkere binding av eiendelene i selskapet. I utkastet til ny aksjelov er som nevnt foreslått en generell adgang til å disponere reservefondet fordi det samme kan oppnås ved fondsemisjon.

Den liberale fortolkningen av aksjelovens bestemmelser om anvendelse av reservefondet kan også ha andre implikasjoner. Ved grunnleggende regnskapsreformer har det vært praksis å fravike kongruensprinsippet ved å korrigere virkningen av reformen mot fri egenkapital, jf. avsnitt 2.4.6.. Ved reformer som har ført til fradrag i egenkapitalen, og hvor det ikke har vært tilstrekkelig fri egenkapital, er reservefondet blitt redusert. Dette følger heller ikke av ordlyden i aksjeloven § 12-2. Det kan imidlertid argumenteres for at overgangsvirkningen av en regnskapsreform er en korrigering av egenkapitalen og ikke en anvendelse av fri eller bundet egenkapital. Det vil også være meningsløst å gjøre spørsmålet om direkte balanseføring versus resultatføring av overgangsvirkningen av en regnskapsreform avhengig av størrelsen på fri egenkapital.

Nedsettelse av aksjekapitalen

Reservefondsordningen reiser flere kontroversielle spørsmål i forbindelse med nedsettelse av aksjekapitalen. Nedsettelse av aksjekapitalen kan gjennomføres ved innløsning av aksjer eller ved nedskrivning av alle aksjenes pålydende. Når nedsettelsen gjennomføres ved innløsning av aksjer (amortisering), er innløsningsverdien virkelig verdi. Innløsning av aksjer er en transaksjon til virkelig verdi og er i realiteten samme transaksjon som kjøp av egne aksjer til amortisering. Innløsningsverdien eller kjøpspris for egne aksjer kan bestå av tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av resultater og utdeling av merverdi.

Aksjelovens regler om nedsettelse av aksjekapitalen regulerer bare det beløpet aksjekapitalen skal nedsettes med og anvendelsen av dette beløpet. Nedsettelsesbeløpet kan anvendes til dekning av tap, tilbakebetaling til aksjeeierne, motregning mot krav på aksjeinnskudd og avsetning til et fond. I utkast til ny aksjelov er det til den siste anvendelsen tilføyet at nedsettelsesbeløpet også skal kunne avsettes til reservefond. Den første og siste anvendelsen er overføringer. Anvendelse til motregning mot krav på aksjeinnskudd er likestilt med tilbakebetaling. I utkastet til ny aksjelov er uttrykket «tilbakebetaling» erstattet med «utdeling». Aksjelovgruppen har begrunnet forslaget med at det bør komme klarere fram at bestemmelsen også omfatter overføring av annet enn penger. Departementet støtter forslaget. Forslaget er uheldig fordi det går på tvers av de ulike formene for egenkapitaltransaksjoner. Innskutt egenkapital kan bli tilbakebetalt men ikke utdelt. Både tilbakebetaling og utdeling kan selvfølgelig være i annet enn penger.

Aksjeloven § 6-1 fjerde ledd annet punktum har en bestemmelse om opplysningsplikt «dersom det i samband med nedsettingen skal skje utbetalinger med større beløp enn nedsettingsbeløpet». Dette vil selvfølgelig alltid forekomme ved innløsning av aksjer når innløsningsverdien er større enn pålydende. Formålet med bestemmelsen er bare å kreve opplysning om transaksjonen i forbindelse med nedsettelsen av aksjekapitalen. Selve transaksjonen er ikke regulert av denne bestemmelsen men av bestemmelsen om begrensning av nedsettelsesbeløpet i tredje ledd.

Skåre og Knudsens (1987 s. 132) kommentarer til bestemmelsen er at den «forutsetter at kapitalnedsettelse kan kombineres med andre utbetalinger til aksjeeierne. Slike utbetalinger vil være en form for utbytteutdeling, men det kan diskuteres om disse tilfeller helt ut reguleres av lovens utbytteregler.»

Marthinussen og Aarbakkes (1987 s. 187) kommentar til den samme bestemmelsen er at den «forutsetter at det i forbindelse med kapitalnedsettelsen kan besluttes utbetalinger med større beløp. I den utstrekning det her dreier seg om utbetaling til aksjeeierne, synes den å måtte anses som utbytte og være underkastet reglene om utbytteutdeling.»

I aksjelovutredningen (NOU 1992: 29 s. 132) er også bemerket at bestemmelsen «forutsetter at det i forbindelse med kapitalnedsettelsen kan besluttes at det skal foretas utbetalinger til aksjeeierne med større beløp enn nedsettelsesbeløpet. Det har vært diskutert om utbyttereglene i kapittel 12 gjelder for slike utbetalinger, og om i det minste de materielle begrensningene i § 12-5 får anvendelse. Oppfatningene har vært delte, og spørsmålet er ikke blitt løst i rettspraksis.»

Det er foreslått en ny regel om at generalforsamlingens beslutning skal angi hvordan dette høyere beløpet skal dekkes. «I dette ligger at generalforsamlingsbeslutningen skal angi hvilken post i regnskapet som skal belastes.» (Ot. prp. nr. 36 s. 229). Det er også foreslått en ny regel om at de materielle begrensningene i adgangen til å utdele utbytte og plikten til å foreta reservefondsavsetninger ved utbytteutdeling gjelder tilsvarende for utbetalinger ved kapitalnedsettelse som overstiger kapitalnedsettelsesbeløpet. «Etter gjeldende lov har det vært tvil om disse spørsmålene.» (Ot. prp. nr. 36 s. 229).

Forslaget er uheldig fordi det ikke tar hensyn til at innløsning av aksjer er en transaksjon hvor innløsningsverdien er virkelig verdi. Innløsningsverdien kan som nevnt bestå av tilbakebetaling av innskutt egenkapital, utdeling av resultater og utdeling av merverdi. Etter forslaget til nye regler skal hele forskjellen mellom innløsningsverdi og pålydende behandles som utdeling av utbytte, uavhengig av kilde. Forslaget betyr at det ikke vil være mulig å regnskapsføre innløsning av aksjer som en forholdsmessig reduksjon av bundet og fri egenkapital. Forslaget betyr også at det kan bli aktuelt med ytterligere reservefondsavsetning. Dersom virkelig verdi av aksjen langt overstiger pålydende, noe som ikke er uvanlig for børsnoterte aksjer, skal hele forskjellen regnskapsføres som reduksjon av fri egenkapital. Innløsningen kan dessuten føre til en betydelig reservefondsavsetning.

Regnskapslovutvalget har påpekt likheten mellom innløsning av aksjer og kjøp av egne aksjer til amortisering, og foreslått lik regnskapsmessig behandling. Aksjelovgruppen har erkjent at det i realiteten er samme type transaksjon, men har ikke vektlagt sammenhengen under utredningen av reglene for nedsettelse av aksjekapitalen. Reglene om kapitalnedsettelse samsvarer også dårlig med forslaget om adgangen til å disponere reservefondet. Det forslaget ble begrunnet med at det samme kunne oppnås ved fondsemisjon.

Aksjeloven § 6-1 tredje ledd første punktum har en bestemmelse som begrenser nedsettelsesbeløpet. Beslutning om anvendelse til annet enn dekning av tap «kan ikke gjelde større beløp enn at det etter nedsettingen er full dekning for den nedsatte aksjekapital og selskapets bundne egenkapital forøvrig.» I aksjelovutredningen (NOU 1992:29, s. 132) er brukt formuleringen «full reell dekning» i omtalen av gjeldende rett. Dette kan skape usikkerhet om det er balanseført nettoverdi eller virkelig nettoverdi som skal overstige bundet egenkapital. Skåre og Knudsen (1987 s. 131) mener at bestemmelsen «betyr at etter tilbakebetaling til aksjeeierne, m.v. skal selskapet ha i behold eiendeler hvis verdi etter balansen minst er lik summen av den nedsatte aksjekapital, reservefondet og eventuelt oppskrivingsfond.» Kommentaren må forstås slik at det er balanseført nettoverdi som skal legges til grunn. Marthinussen og Aarbakkes kommentar (1987, s. 186) om «balansemessig overskudd» må forstås på samme måte.

Etter annet punktum skal «balansen for det forløpne regnskapsår legges til grunn» ved beregningen av beløpet, «men det skal tas tilbørlig hensyn til tap inntruffet etter balansedagen.» Denne bestemmelsen inneholder en tidspunkthenvisning, balansedagen for årsregnskapet, og et krav om at det skal tas hensyn til tap etter balansedagen og frem til generalforsamlingsbeslutningen. Kravet kan ses i sammenheng med regnskapsstandarden om betingede utfall og hendelser etter balansedagen (NRS 3). Hendelser etter balansedagen som gir ny informasjon om forhold som eksisterte på balansedagen, skal regnskapsføres etter vanlige vurderingsprinsipper. Hendelser som har sammenheng med forhold oppstått etter balansedagen, vedrører en senere periode og skal regnskapsføres i senere perioder. Det er tap som skyldes den siste typen hendelser, bestemmelsen om kapitalnedsettelse i aksjeloven krever hensyntatt. Det skal selvfølgelig tas hensyn til forventet tap. I utkast til ny aksjelov er nåværende formulering foreslått erstattet med en henvisning til den alminnelige forsiktighetsregelen om utbytteutdeling som krever at det tas hensyn til tap som måtte være inntruffet etter balansedagen, eller som forutsettes å ville inntreffe. Som påpekt i regnskapsstandarden (avsnitt 2.6.) er dette tap som vedrører en senere regnskapsperiode og som derfor ikke er innarbeidet i regnskapet.

Med henvisning til formuleringen i aksjelovutredningen om «full reell dekning» for bundet egenkapital, kan det argumenteres for at det her siktes til at det skal tas hensyn til inntruffet og forventet tap frem til generalforsamlingsbeslutningen. At det er tap som skal hensyntas kan også tyde på at det er balanseført nettoverdi som skal legges til grunn.

Fra et økonomisk synspunkt er det ikke tvil om at det er virkelig nettoverdi som er relevant. Innløsning av aksjer er en transaksjon til virkelig verdi, som er en delvis likvidasjon. Avgjørende for om transaksjonen kan gjennomføres bør være at virkelig nettoverdi av gjenværende virksomhet overstiger bundet egenkapital. En slik forståelse av begrensningsregelen vil også være i samsvar med det alminnelige likhetsprinsippet i aksjeloven.

Dersom begrensningsregelen gjelder for balanseført nettoverdi, kan den i virkeligheten representere en sterk begrensning i adgangen til å innløse aksjer. Det skal først gjøres fradrag for hele innløsningsverdien på eiendelssiden, mens bare pålydende skal redusere bundet egenkapital. Reservefondet skal i følge autoritative kommentarer ikke kunne reduseres med forholdsmessig andel slik grunnleggende regnskapsprinsipper tilsier. Tvert imot er det i utkast til ny aksjelov foreslått ytterlige en reservefondsavsetningsplikt for utbetalinger ved kapitalnedsettelse som overstiger aksjekapitalnedsettelsesbeløpet. Med for eksempel en innløsningsverdi på 250 og pålydende 25, reduseres eiendelene med 250, bundet egenkapital reduseres ved at aksjekapitalen reduseres med 25 samtidig som plikten til å foreta reservefondsavsetning kan bli aktuell for 225.

Bestemmelsen om at det etter nedsettelse av aksjekapitalen skal være full dekning for bundet egenkapital, er også uklar med hensyn til hva som er bundet egenkapital. I Innstillingen fra 1971 skrev Marthinussen (s. 108) at det i utgangspunktet må være dekning for reservefondet, men at utgangspunktet modifiseres med de regler som gjelder for bruk av reservefondet. Marthinussen refererer spesielt til forslaget i utkastet om anvendelse av reservefondet til andre formål (jf. omtalen av utkastet ovenfor). I utkastet til ny aksjelov er det som nevnt foreslått en generell adgang til å disponere reservefondet forutsatt at selskapet følger en fremgangsmåte med kreditorvarsel som gjelder ved nedsettelse av aksjekapitalen. Disponering av reservefondet gjøres med virkning for begrensningsregelen. Ved å kombinere reglene om kapitalnedsettelse med den generelle adgangen til å disponere reservefondet, er det mulig å redusere reservefondet med den forholdsmessige andelen av innløsningsverdien slik grunnleggende regnskapsprinsipper tilsier. Det er også mulig å nøytralisere virkningen av den foreslåtte avsetningsplikten. Det kan også foretas ytterligere reduksjon av reservefondet.

Utvalget mener at ved nedsettelse av aksjekapitalen skal all innskutt kapital inklusive overkurs og reservefondet reduseres forholdsmessig. Utdeling ut over dette skal belaste fri egenkapital. Utvalget mener også at plikten til å gjøre reservefondsavsetning av beløp som utdeles utover kapitalnedsettelsesbeløpet ved nedsettelse av aksjekapitalen, bør bortfalle. Det vises til forslag til endring av § 13-1 i aksjelovutkastet.

Fusjon og fisjon som egenkapitaltransaksjoner

Fusjon kjennetegnes ved at et selskap overdrar hele virksomheten til et annet selskap. Det overdragende selskapet blir oppløst, og aksjonærene i det overdragende selskapet får et fusjonsvederlag ved at aksjene blir byttet om med aksjer i det overtakende selskapet. Fusjonsvederlaget kan også bestå av et tilleggsvederlag i andre eiendeler enn aksjer, som ikke må overstige 20 pst. av samlet vederlag. For eierne i det overdragende selskapet er fusjon en aksjebyttetransaksjon, hvor bytteforholdet blir bestemt av de virkelige verdiene i selskapene.

Det overtakende selskapet kan være et eksisterende selskap (fusjon ved opptak) eller det kan stiftes i forbindelse med fusjonen (fusjon ved nydannelse). For det overtakende selskapet involverer fusjon en egenkapitaltransaksjon. Fusjonsvederlaget er i hovedsak aksjer i selskapet utstedt ved kapitalforhøyelse eller stiftelse. Overdratte eiendeler og gjeld er aksjeinnskudd i annet enn penger, såkalt tingsinnskudd. Det er nettoverdien av overdratte eiendeler og gjeld målt til virkelig verdi, som er tingsvederlaget i innskuddstransaksjonen. Etter transaksjonsprinsippet skal overdratte eiendeler og gjeld ved fusjon regnskapsføres til virkelig verdi. Når fusjonsvederlaget inneholder tilleggsvederlag, kan dette og en tilsvarende del av overdratte eiendeler betraktes som en kjøpstransaksjon. Fusjon med tilleggsvederlag er sammensatt av egenkapitaltransaksjon og kjøpstransaksjon som refererer seg til samme tidspunkt.

Til tross for at fusjon er en egenkapitaltransaksjon for det overtakende selskapet og en aksjebyttetransaksjon for eierne, er fusjon tradisjonelt blitt regnskapsført etter kontinuitetsmetoden (opprinnelig også kalt «fusjonsmetoden»). Etter denne metoden skal overdratte eiendeler og gjeld videreføres til balanseførte verdier sammen med eiendeler og gjeld i det overtakende selskapet. Begrunnelsen for metoden har vært at virksomheten i selskapene fortsetter som før under felles eierskap. Egenkapitaltransaksjonen i det overtakende selskapet blir regnskapsført til nominell verdi. Forskjellen mellom netto overdratte eiendeler og gjeld til balanseført verdi og nominell kapitalforhøyelse (og eventuelt tilleggsvederlag) er fusjonsdifferanse. Fusjonsdifferansen som er en regnskapsteknisk differanse uten økonomisk innhold, blir regnskapsført mot egenkapital. Klassifisering av fusjonsdifferanse i bundet og fri egenkapital følger også et kontinuitetsprinsipp.

Regnskapsføring av fusjon etter kontinuitetsmetoden reflekterer ikke det uomtvistelige faktum at fusjon involverer en egenkapitaltransaksjon for det overtakende selskapet. En alternativ betraktningsmåte er at overdragelse av virksomhet ved fusjon er en oppkjøpstransaksjon for det overtakende selskapet. Vederlag i oppkjøpstransaksjonen er hele fusjonsvederlaget målt til virkelig verdi. Det kan argumenteres for at de økonomiske realitetene i overdragelse av virksomhet ved fusjon er de samme som ved konserndannelse.

I den norske anbefalingen om foretaksintegrasjon, som er laget etter mønster av den amerikanske APB 16 om «business combinations», er det grunnleggende prinsippet at de økonomiske realitetene i integrasjonen skal bestemme regnskapsføringen. De aller fleste fusjoner er oppkjøp ifølge anbefalingen, og skal regnskapsføres etter oppkjøpsmetoden. De to ulike betraktningsmåtene, fusjon som egenkapitaltransaksjon versus oppkjøpstransaksjon, gir samme regnskapsføring av fusjon ved opptak. Fusjon ved nydannelse vil bestå av to eller flere innskuddstransaksjoner med tingsinnskudd. Regnskapsføring av disse til virkelig verdi gir fusjonsbalanse til virkelig verdi, som samtidig er åpningsbalanse for det nystiftede selskapet. Fusjon ved nydannelse regnskapsført etter oppkjøpsmetoden, vil ha en fusjonsbalanse med oppkjøpte eiendeler og gjeld til virkelig verdi og andre eiendeler og gjeld videreført til balanseførte verdier. For fusjon ved nydannelse regnskapsført etter kontinuitetsmetoden, består fusjonsbalansen av eiendeler og gjeld videreført til balanseførte verdier samt nominell aksjekapital og fusjonsdifferanse.

Utvalget finner det mest naturlig å betrakte overdragelse av virksomhet ved fusjon som tingsinnskudd i en egenkapitaltransaksjon. Regnskapsføringen vil være basert på en gjennomført transaksjon. Etter anbefalingen skal fusjon som i unntakstilfelle er sammenslåing av interesser, regnskapsføres etter kontinuitetsmetoden. Det foreslås et tilsvarende kontinuitetsunntak for sammenslåing av interesser også når opptaksfusjon betraktes som egenkapitaltransaksjon. For å understreke at det dreier seg om et regnskapsmessig unntak for en gjennomført transaksjon, vil utvalget foreslå at kriteriene skjerpes i forhold til kriteriene for anvendelse av kontinuitetsmetoden i anbefalingen. Ett av kriteriene er at det skal være en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser.

Den regnskapsfaglige begrunnelsen for kontinuitetsunntak ved opptaksfusjon er at overdratte eiendeler og gjeld skal regnskapsføres likt eiendeler og gjeld i det overtakende selskapet når fusjonen er en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Lik regnskapsføring kan alternativt bare oppnås ved oppskrivning i det overtakende selskapet og fusjonsbalanse med eiendeler og gjeld til virkelig verdi. Dette er ikke en aktuell løsning.

For fusjon ved nydannelse vil betraktningen av fusjon som egenkapitaltransaksjon føre til at eiendeler og gjeld blir regnskapsført til virkelig verdi. Når fusjon ved nydannelse er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, er fusjonsbalanse til virkelig verdi utvilsomt den riktige løsningen. Når ett av selskapene i en fusjon ved nydannelse i realiteten er overtakende, vil det kunne innvendes at valg av denne fusjonsformen gir nytt grunnlag for vurdering av eiendeler og gjeld. Det bør derfor være et unntak fra transaksjonsprinsippet for det overtakende selskapet i slike tilfeller.

Betraktningsmåten av fusjon som egenkapitaltransaksjon, har også betydning for konserndannelse ved aksjebytte. Aksjonærene i datterselskapet får aksjer i morselskapet som vederlag. Kapitalforhøyelsen i morselskapet er å betrakte som egenkapitaltransaksjon og skal regnskapsføres til virkelig verdi. Dette gjelder uansett i morselskaps selskapsregnskap. Eventuelt kontinuitetsunntak fordi konserndannelsen er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, skal bare gjøres i konsernregnskapet.

En fusjon kan føre til erverv av egne aksjer, hvis det overdragende selskapet har aksjer i det overtakende selskapet før fusjonen. Disse aksjene blir lovlig ervervet ved fusjonen. Slike aksjer kan benyttes som fusjonsvederlag til aksjonærene i det overdragende selskapet. Kapitalforhøyelsen vil dermed reduseres tilsvarende. Når fusjon betraktes som egenkapitaltransaksjon, vil egne aksjer være del av tingsinnskuddet i det overtakende selskapet, og aksjene skal regnskapsføres til virkelig verdi. Kjøp og salg av egne aksjer er i seg selv egenkapitaltransaksjoner. Det er foran redegjort for at kjøpet og salget skal betraktes som én transaksjon. Ved fusjon som fører til lovlig erverv av egne aksjer, kan ervervet og den tilsvarende delen av kapitalforhøyelsen betraktes som simultant kjøp og salg av egne aksjer til samme pris. Regnskapsføringen bør derfor være slik at egenkapitalens sammensetning ikke påvirkes. Regnskapsmessig blir virkningen den samme som om aksjene var blitt benyttet som fusjonsvederlag.

Ofte har det overtakende selskapet aksjer i det overdragende selskapet før fusjonen. Formålet med aksjekjøpet kan være å komme i posisjon for fusjonsforhandlinger. Aksjekjøp som gir bestemmende innflytelse, etablerer konsernforhold før fusjonen, og fusjonen er innfusjonering av datterselskap. Et spesialtilfelle av konserndannelse før fusjon, er oppkjøp av alle aksjene og innfusjonering av heleiet datterselskap.

Foran er det utredet hvordan fusjon kan betraktes som egenkapitaltransaksjon for det overtakende selskapet. Fusjon med tilleggsvederlag er sammensatt av egenkapitaltransaksjon (kapitalforhøyelse) og kjøpstransaksjon (tilleggsvederlag) som refererer seg til samme tidspunkt. Aksjeinvestering i det overdragende selskapet før fusjon, betyr at en tilsvarende del av den overdratte virksomheten er anskaffet ved en tidligere kjøpstransaksjon. Virksomhetsoverdragelsen kan dekomponeres i tingsinnskudd og eventuell kjøpstransaksjon på fusjonstidspunktet og kjøpstransaksjon før fusjonen. Etter transaksjonsprinsippet skal hver av transaksjonene regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet.

Ved konserndannelse før fusjon og innfusjonering av datterselskap, kan overdragelsen av virksomheten dekomponeres i oppkjøpstransaksjon ved konserndannelsen og tingsinnskudd og eventuell kjøpstransaksjon ved fusjonen. Spørsmålet er om hver transaksjon skal behandles for seg eller om overdragelsen skal regnskapsføres til verdien på konsernetableringstidspunktet. Ved trinnvis investering i datterselskap er det anbefalt å legge til grunn verdien av eiendeler og gjeld på konsernetableringstidspunktet ved utarbeidelse av konsernregnskap. Dette følger av enhetsteorien for konsernregnskap. Det betyr at senere kjøp av aksjer i datterselskap ikke påvirker vurderingen av eiendeler og gjeld. Unntak er goodwill som må vurderes ved hvert kjøp.

Betraktningen av fusjon som egenkapitaltransaksjon for det overtakende selskapet kan indikere regnskapsføring av overdratt virksomhet som separate oppkjøp og tingsinnskudd til ulik verdi på oppkjøpstidspunkt og fusjonstidspunkt. Dette vil avvike fra anbefalt regnskapsføring av konserndannelse ved trinnvis oppkjøp, og dermed også fra anbefalt regnskapsføring av fusjon etter oppkjøpsmetoden. Det kan virke vilkårlig at enhetsteorien skal gjelde for alle kjøp både før og etter konsernetableringstidspunktet, mens egenkapitaltransaksjonen som kan være mellom 50 og 1 pst. av aksjene skal behandles separat. Dette kan tale for at tingsinnskuddet bør regnskapsføres til verdien på konsernetableringstidspunktet. Kapitalforhøyelsen bør imidlertid regnskapsføres til virkelig verdi på fusjonstidspunktet. Differansen, som skyldes verdiendring mellom konsernetableringstidspunktet og fusjonstidspunktet, må i så fall føres som korreksjonspost under egenkapital. Klassifisering kan være problematisk. I forhold til klassifisering etter kilde kan verdiendringen presenteres som korreksjonspost til innskutt kapital. I forhold til selskapsrettslig klassifisering i bundet og fri egenkapital er det mest nærliggende å la korreksjonsposten være til bundet egenkapital.

Kombinasjonen av oppkjøpstransaksjon ved konserndannelse og tingsinnskudd ved fusjon demonstrerer konflikten mellom de to betraktningsmåtene. Utvalget er tilbøyelig til å legge mest vekt på at tingsinnskudd ved kapitalforhøyelse skal regnskapsføres til virkelig verdi og at korreksjonsposter til egenkapitalen skal unngås.

Fusjon av heleiet datterselskap er en spesiell form for fusjon uten fusjonsvederlag. Fusjonen involverer heller ingen egenkapitaltransaksjon for det overtakende selskap. Det er transaksjonen som fører til konserndannelse, som er grunnlaget for måling av overdratte eiendeler og gjeld ved fusjonen. For konserndannelse ved oppkjøp av 100 pst. av aksjene er alle eiendeler anskaffet og all gjeld opptatt ved oppkjøpstransaksjonen. Dette synspunktet er uttrykt i anbefalingen om å la merverdi på oppkjøpstidspunktet som fortsatt er balanseført i konsernregnskapet, bli videreført i selskapsregnskapet for det fusjonerte selskapet.

Fisjon kjennetegnes ved at et selskaps virksomhet deles mellom flere selskaper. Selskapsrettslig kan fisjon gjennomføres ved kapitalnedsettelse i gjenværende selskap eller oppløsning av overdragende selskap. Fisjon ved kapitalnedsettelse kan betraktes som tingsuttak i det gjenværende selskapet og tingsinnskudd i det overtakende selskapet. Etter transaksjonsprinsippet skal tingsuttaket og tingsinnskuddet måles til virkelig verdi. Regnskapsføring av tingsuttaket til virkelig verdi impliserer at merverdi blir realisert. Fisjon skaper derfor ikke noe behov for regnskapsmessig oppskrivning av merverdi.

Fisjon ved oppløsning kjennetegnes ved at hele virksomheten overdras til to eller flere selskaper. Deloverdragelsene kan betraktes som tingsinnskudd i de overtakende selskapene. De overtakende selskapene kan være eksisterende selskaper eller de kan stiftes i forbindelse med fisjonen. For det overdragende selskapet er fisjon ved oppløsning samme virkelighet som fusjon. En sammenligning av fusjon og fisjon ved oppløsning viser at de to instituttene kan dekomponeres i like transaksjoner. Regnskapsføringen bør derfor være lik.

Regnskapsføring av fusjon og fisjon er nærmere utredet i kapittel 5.

2.4.3 Inntektsføring

Inntekt resultatføres når den er opptjent. I en transaksjonsbasert historisk kost modell blir inntekt normalt regnskapsført når det finner sted en salgstransaksjon. Skinner skriver om salgstidspunktet som kriterium for inntektsføring (s. 99-100):

«Until quite recently, it was customary to think of recognition of earned revenue and income as being synonymous with realization. (...). Historically, conservatism and the desire for certainty reinforced the emphasis in accounting on exchange for a liquid asset. The exchange test reduced uncertainty as to the amount of revenue to be recognized (...). The liquid asset criterion also meant that proceeds would be more easily measurable. The result of all these influences tended to focus attention on point of sale as the criterion par excellence for revenue recognition. (...) By 1970, some modification of previously accepted ideas had occurred. It was no longer believed that revenue could be recognized only in exchange for a liquid asset. (...) It was also felt that a sale was not, by itself, sufficient for revenue recognition - there had to be performance by the vendor as well.»

I APB's Statement No 4 om Basic Concepts (....) (1970 par. 150), ble kriteriet om opptjening føyet til det tradisjonelle salgskriteriet. Praksis har fortsatt å utvikle seg etter 1970. Skinner oppsummerer utviklingen slik: «The result has been the development of further exceptions to the sales basis of revenue recognition, some inconsistencies between rules applied in different situations, and some difficulty in seeing a common rationale for revenue recognition.»

Salgstransaksjoner blir regnskapsført til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Det vises til avsnitt 2.4.1., om transaksjonsprinsippet og spesielt til underavsnittet om måling av transaksjonspris. Utvalget har foreslått som et grunnleggende prinsipp at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Prinsippet gjelder alle typer transaksjoner selskapet har med utenforstående.

Underavsnittet om måling av transaksjonspris inneholder en drøftelse av måling av salgspris ved kredittsalg, hvor markedsprisen ikke er observerbar fordi det nominelle beløpet i transaksjonen inneholder kompensasjon for tidsverdien av penger og kredittrisiko. Nåverdiberegning blir beskrevet som en teknikk for å estimere salgspris som ikke er observerbar. Drøftelsen omfatter også Regnskapsrådets uttalelse om rentefritt kredittsalg, inklusiv betraktningen om forventet tap på fordringer som uopptjent inntekt. Denne kan generaliseres til tjenester etter salgstidspunktet.

Salgspris som inkluderer tjenester etter salgstidspunktet, består av flere elementer, prisen på varen og prisen på tjenestene. Det er bare prisen på varen som er opptjent på salgstidspunktet, og som skal resultatføres. Prisen på tjenestene er ikke opptjent før disse utføres, og bør balanseføres som uopptjent eller utsatt inntekt. Tradisjonelt er hele salgsprisen blitt inntektsført på salgstidspunktet, og utgifter som oppstår etter salgstidspunktet, f.eks. service- og garantiytelser, er blitt kostnadsført som avsetning til fremtidige utgifter. Prinsipielt er det riktigere å periodisere inntekten enn å kostnadsføre avsetning for fremtidige utgifter i slike tilfeller (jf. avsnitt 2.3.7. om periodisering og tilhørende balanseposter).

Selv om salgstransaksjonen er utgangspunkt for resultatføring av inntekt, er det behov for å periodisere transaksjonen. De enkelte elementene i transaksjonen (varen og tjenestene) må identifiseres og prises. Det gjelder også risiko og pris på denne. Inntekt som ikke er opptjent, skal balanseføres som uopptjent eller utsatt inntekt.

Det kan være problematisk både å identifisere alle transaksjonselementene og ikke minst å prise disse. En salgsavtale kan inneholde følgende transaksjonselementer: Salg, tilbakekjøp, tilbakeleie, finansiering, kredittrisiko, garantert inntjening, kjøpsopsjoner og salgsopsjoner. Skinner skriver om fordeling av inntekt på de ulike transaksjonselementene og prising av disse (s. 117): «Ideally, the amount of revenue allocated to each function is based on prices for the function if it were performed independently. If such prices are not available, the allocation becomes based more on judgement. One expedient is to allocate to minor functions only sufficient revenue to cover costs traceable to performance of those functions.»

I norsk praksis vil det nok også være mest realistisk å tro at fordeling av inntekt på tjenester etter salgstidspunktet, vil tilsvare de estimerte utgiftene. For de fleste selskapene vil det derfor bare være snakk om å regnskapsføre periodiseringen på en prinsipielt riktigere måte.

Når salgsavtalen inneholder så mange elementer i tillegg til selve salget, er det også et spørsmål om selve salget skal kunne inntektsføres. Det må foretas en samlet vurdering av alle elementene for å avgjøre om det finner sted en vesentlig overføring av risiko mellom partene. Oslo Børs uttalte i Regnskapssirkulære 1990 (s. 13): «Oslo Børs ønsker å presisere at det kun er ved transaksjoner som innebærer en vesentlig overføring av risiko mellom partene at gevinst og tap ved avhendelse tas inn i resultatregnskapet. Det vil normalt også være en forutsetning at selger ikke beholder en kontinuerlig økonomisk interesse i eiendelen (...). Det må også understrekes at transaksjoner og forhold skal medtas og presenteres i forhold til sitt innhold og sin økonomiske virkelighet og ikke bare på grunnlag av juridiske formaliteter.»

I Regnskapssirkulære 1991 ga Oslo Børs veiledning i regnskapsføring av salg kombinert med ulike opsjoner: «Salg med kjøpsopsjon for selger (anskaffet kjøpsopsjon) og salgsopsjon til kjøper (utstedt salgsopsjon) vil økonomisk kunne være identisk med en tilbakekjøpsavtale (syntetisk tilbakekjøp). Både ved avtale om tilbakekjøp og ved syntetiske tilbakekjøp vil selger fortsatt ha det vesentligste av risikoen som er typisk for en eier. Inntektsføring skal derfor ikke foretas. (...) Salg med utstedt salgsopsjon inntektsføres ikke hvis selger fortsatt har en vesentlig tapsrisiko som følge av opsjonen (...) [Ved salg med anskaffet kjøpsopsjon] vil det normalt være riktig å foreta inntektsføring.»

I avsnitt 2.3.6. er drøftet anvendelse av løpende avregning metoden for inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter i forhold til prinsippene om periodisering og forsiktighet i EU-direktivet. Utvalget legger til grunn at metoden kan anvendes uten å overstyre noen bestemmelse i direktivet.

NRS 2 regulerer regnskapsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter. Ved bruk av løpende avregning metoden skjer inntektsføring i takt med fremdriften. Resultatet vil alltid være beheftet med usikkerhet p.g.a. at omfanget normalt er betydelig og tilvirkningstiden lang. En underliggende forutsetning for løpende avregning er pålitelige estimater for inntekter, kostnader og fullføringsgrad. Inntektsføring i takt med fremdriften vil gi en bedre beskrivelse av foretakets aktivitet og inntjening i de enkelte regnskapsperiodene enn inntektsføring når prosjektene er fullført, og dermed et bedre grunnlag for vurdering av foretakets inntjeningsevne. Ved inntektsføring etter fullført kontrakt metoden vil det kunne oppstå tilfeldige inntektssvingninger avhengig av hvilken periode prosjektene ferdigstilles. NRS 2 krever inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter etter løpende avregning metoden. Dersom utfallet av kontrakten ikke kan fastslås med rimelig grad av sikkerhet, skal inntektsføringen være løpende avregning uten fortjeneste.

Som påpekt i avsnitt 2.3.7. skaper inntektsføringen en fordring som balanseføres til anskaffelseskost i samsvar med de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler.

Utvalget vil foreslå som et grunnleggende regnskapsprinsipp at inntekt skal resultatføres når den er opptjent. I sammenheng med en transaksjonsbasert historisk kost modell betyr prinsippet utsatt resultatføring av inntekt som ikke er opptjent, og i spesielle tilfeller fremskutt resultatføring av opptjent inntekt i forhold til transaksjonstidspunktet.

Langsiktige tilvirkningskontrakter er et eksempel på fremskutt resultatføring. Utvalget mener at langsiktige tilvirkningskontrakter skal inntektsføres etter løpende avregning metode når kriteriene i NRS 2 er oppfylt, og at metoden kan anvendes uten at det er nødvendig med noe unntak fra de generelle vurderingsregler.

2.4.4 Sammenstillingsprinsippet

Hovedformålet med regnskapet er å måle resultatet i regnskapsperioden. Beskrivelsen av den historiske inntjeningen skal gi regnskapsbrukerne grunnlag for å vurdere selskapets inntjeningsevne. Måling av regnskapsmessig resultat er sammenstilling (matching) av inntekter og kostnader i perioden. Inntekt resultatføres når den er opptjent. Normalt er det på transaksjonstidspunktet, og inntektsføringen er etter transaksjonsprinsippet. Som påpekt i avsnitt 2.3.7. og foregående avsnitt, er det også behov for å periodisere inntektstransaksjoner. Inntekt som ikke er opptjent, skal balanseføres som uopptjent eller utsatt inntekt. Resultatføring av opptjent inntekt kan også være fremskutt i forhold til transaksjonstidspunktet. Kostnadsføring er etter sammenstillingsprinsippet. Kostnader som er påløpt for å skape inntekt, sammenstilles med inntekten og benevnes kostnad opptjent inntekt eller kostnad solgte varer. Sammenstilling forutsetter fordeling av kostnader mellom regnskapsperioder. I noen tilfeller er det en direkte sammenheng mellom inntekt og kostnad, f.eks. direkte varekostnader. I andre tilfeller er sammenhengen indirekte, f.eks. avskrivninger, og fordelingen må gjøres mer skjønnsmessig.

Skinner (s. 50-51) har en beskrivelse av «matching» i historisk kost regnskapet som også inkluderer periodisering av inntektstransaksjoner:

«The core of the historical cost theory is the idea that bargained transaction amounts (hence, objectively determined amounts) can be attributed to periods so as to measure income. The idea of matching is customarily expressed in terms of matching costs with realized revenues. It should be recognized, however, that the realization convention is itself merely a device to attribute revenues to accounting periods. Thus, a more general description of the historical cost approach is that it represents a way to measure income for a period by attributing (matching) both revenue transactions and cost transactions to periods.»

Paton og Littleton skriver om betydningen av sammenstillingsprinsippet (s. 7): «With acquisition and disposition prices measuring both the efforts to produce results and the results produced, the principal concern of accounting is the periodic matching of costs and revenues (...).» Paton og Littleton skriver videre (s. 16): «The concepts of recorded price-aggregate, of cost attaching, of matched cost and revenue, and of income as a difference are fundamental to accounting (...).» De skriver at (s. 23): «The conception of revenue and expense as matched flows of price aggregates assumes that revenue is the object of the process of incurring cost» og at «performance must be judged by a process of matching.»

Jens O. Elling skriver i Årsregnskabsteori (s. 71): «Matching-princippet er den bærende ide i resultatopgørelsens opbygning og måling af regnskabsmæssigt resultat. (...) Resultatopgørelsen måler altså en årsag-virkning-relation.» Ellings fremheving av sammenstillingsprinsippet i resultatmålingen står i sterk kontrast til at prinsippet «is not specifically adressed in the Fourth Directive» (FEE diskusjonsnotat referert i avsnitt 2.3.6.), og at direktivet ellers inneholder bestemmelser om periodisering som i liten grad reflekterer dette prinsippet.

Regnskapslovkomitéen av 1959 fokuserte, som nevnt i avsnitt 2.2., sterkt på resultatmålingen og uttalte at en primær oppgave for balansen er å danne grunnlag for måling av resultat. Det ville ha vært det mest naturlige i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap, hvor hovedformålet er å måle resultatet i perioden ved sammenstilling (matching) av inntekter og kostnader, å ha regler for inntekts- og kostnadsføring. Tradisjonelt er likevel vurderingsprinsippene blitt formulert som regler for vurdering av eiendeler i balansen.

I foregående avsnitt har utvalget foreslått som et grunnleggende prinsipp at inntekt skal resultatføres når den er opptjent. Utvalget vil også foreslå som et grunnleggende prinsipp at kostnader skal sammenstilles med inntekt for måling av resultat. Forsiktighetsprinsippet anvendt som laveste verdis prinsipp, modifiserer resultatmålingen etter sammenstillingsprinsippet (jf. etterfølgende avsnitt). Virkningen av laveste verdis prinsipp for resultatmålingen er påbud om kostnadsføring av urealisert verdifall når det oppstår og forbud mot inntektsføring av urealisert verdistigning. Også laveste verdis prinsipp kan formuleres som et inntekts- og kostnadsføringsprinsipp. Utvalget vil likevel holde fast ved tradisjonen og foreslå regler for vurdering av eiendeler i balansen. Som påpekt i avsnitt 2.3.8., må vurderingsreglene fortolkes i sammenheng med de grunnleggende regnskapsprinsippene og kan ikke betraktes som en isolert samling av balansevurderingsregler. Både transaksjonsprinsippet og sammenstillingsprinsippet er klart uttrykt i vurderingsreglene for eiendeler. Bestemmelsen om avskrivning etter en fornuftig avskrivningsplan er sammenstillingsprinsippet uttrykt for anleggsmidler.

Med prinsippene for inntekts- og kostnadsføring implisitt regulert ved vurderingsregler for eiendeler i regnskapsloven, kan det være behov for å ha eksplisitte prinsipper for inntekts- og kostnadsføring i regnskapsstandarder. NRS har et pågående utredningsarbeid om inntektsføring.

Oslo Børs uttaler i Regnskapssirkulære 1991 om opplysning av regnskapsprinsipper: «Alle foretak bør opplyse om de regnskapsprinsipper som er anvendt. I denne sammenheng er det viktig å uttale seg om alle regnskapsprinsipper som potensielt kan være av betydning. I de fleste norske årsoppgjør har regnskapsprinsippene primært omhandlet den regnskapsmessige behandling av balanseposter. Det bør imidlertid legges tilsvarende vekt på prinsippene for inntekts- og kostnadsføring.»

Sammenstillingsprinsippet er kommet til uttrykk i flere regnskapsuttalelser, standarder og anbefalinger til god regnskapsskikk. Etter NRS 1 om varer, er hovedformålet for vurderingen å måle kostnad solgte varer for å få best mulig sammenstilling av inntekter og kostnader i perioden basert på historisk kost.

NRS 2 om langsiktige tilvirkningskontrakter inneholder en beskrivelse av periodiseringen av inntekter og kostnader ved løpende avregning:

«Opptjent inntekt på balansedagen er total estimert prosjektinntekt multiplisert med fullføringsgraden. Opptjent inntekt i perioden er opptjent inntekt på balansedagen fratrukket opptjent inntekt rapportert i tidligere perioder.

Kostnad opptjent inntekt er total estimert prosjektkostnad multiplisert med fullføringsgraden. Kostnad opptjent inntekt i perioden er økningen ut over rapportert kostnad i tidligere perioder. Kostnad opptjent inntekt vil være lik påløpte prosjektkostnader dersom disse brukes som mål på fremdriften.

Prosjektfortjenesten i perioden er differansen mellom opptjent inntekt og kostnad opptjent inntekt.»

Regnskapsrådets uttalelse nr. 77 om produksjonskostnader ved utnyttelse av filmrettigheter, er en anvendelse av sammenstillingsprinsippet: «Regnskapslovgivningen inneholder ingen særregler om filmprosjekter. Det foreligger heller ingen normer eller anbefalinger til god regnskapsskikk på området. Regnskapsrådet er heller ikke kjent med at det er etablert noen fast praksis her i landet. Løsningen må da søkes i regnskapslovgivningens generelle prinsipper og god regnskapsskikk. Særlig relevant i denne sammenheng er prinsippene for periodisering av inntekter og kostnader og sammenstillingen (matching) av inntekter og kostnader (...).»

Om løpende kostnadsføring av produksjonskostnadene uttalte Regnskapsrådet at: «denne løsningen vil kunne føre til en så misvisende sammenstilling av inntekter og kostnader at den vanskelig kan være i samsvar med god regnskapsskikk. Riktignok er forsiktighetsprinsippet ivaretatt, men god regnskapsskikk ved vurdering av usikre forhold tilsier bare et rimelig krav til forsiktighet (...).»

Rådet foreslår å la fordelingen av kostpris på det enkelte år bli bestemt av forholdet mellom årets inntekt og forventet totalinntekt.

Formålet med regnskapsstandarden om pensjonskostnader er å bidra til at pensjonskostnadene blir fordelt systematisk og fornuftig over opptjeningsperioden. Standarden anvender en lineær opptjeningsfunksjon. Også tilskuddsplaner, hvor selskapet yter tilskudd til de ansattes pensjonssparing, skal ifølge standarden periodiseres etter sammenstillingsprinsippet. Formålet med regnskapsføring av utsatt skatt er ifølge regnskapsstandarden om dette, å behandle skatt som en kostnad i regnskapet. Skattekostnaden skal sammenstilles med resultat før skatt. Begge de to sistnevnte regnskapsstandardene er om plikten til å regnskapsføre avsetninger for påløpte kostnader etter sammenstillingsprinsippet.

Regnskapsrådets uttalelse nr. 86 om fjerningsutgifter krever at selskapene skal ta hensyn til forpliktelse til å fjerne anlegg, og at de fremtidige fjerningsutgiftene skal kostnadsføres i takt med inntekten. Rådet uttaler at en praktisk fremgangsmåte er å periodisere de fremtidige fjerningsutgiftene etter produksjonsenhetsmetoden.

Oslo Børs har i flere regnskapssirkulærer anbefalt de børsnoterte selskapene å foreta avsetninger for periodisk vedlikehold. I Regnskapssirkulære 1991 uttaler Børsen bl.a.: «Avskrivninger og vedlikehold må sees i sammenheng. Hvor behovet for periodisk vedlikehold ikke reflekteres i anleggmidlets avskrivningsplan vil avsetninger til periodisk vedlikehold være en praktisk tilpasning til periodiseringsprinsippet. (...) Oslo Børs vil arbeide for at avsetninger til periodisk vedlikehold blir etablert praksis. (...) Vedlikeholdsutgifter har i praksis blitt behandlet ulikt og mange børsnoterte selskaper har kostnadsført periodisk vedlikehold når vedlikeholdet har funnet sted. Enkelte av disse selskaper har likevel funnet det nødvendig å periodisere i delårsregnskapet for å unngå misvisende resultater i kortperioden. (...) Det foreligger internasjonal teori og praksis for periodisering av vedlikeholdsutgifter i samsvar med Oslo Børs oppfatning.»

Regnskapssirkulære gjengir fra Skinner (s. 166):

«Ships require quadrennial as well as annual surveys. All these represent cost of obtaining property services that occur irregularly and may distort average cost of operation if written off to expense as incurred (...). The provision for major repairs or replacements of components can be separated from depreciation accounting by charging expense and crediting a provision (liability account). This is done commonly with respect to the cost of relining steel furnaces and the cost of quadrennial surveys of ships.»

Regnskapssirkulære henviser også til Vårdal og Johnsen (s. 234 flg.) for tilsvarende synspunkter.

Ole Gjems-Onstad skriver i Avskrivninger (1984 s. 101-102) at også skatterettens tradisjonelle nettoinntektsbegrep forutsetter sammenstilling: «Hovedregelen i sktl. § 44 første ledd innledningen forutsetter at det hvert år skal skje en samordning, «sammenstilling» i regnskapsterminologien, av inntekter og utgifter (...). Problemet er hvordan avskrivningsfradragene skal fordeles over tiden for å oppnå en best mulig sammenstilling.»

Det er en like viktig side av sammenstillingsprinsippet å foreta avsetninger til fremtidige utgifter som er forårsaket av virksomheten i en periode, og som dermed er å betrakte som påløpte kostnader i denne perioden (jf. avsnitt 2.3.7. og uttalelsene og regnskapsstandardene som er omtalt ovenfor). Utredningsgruppen for skattereformen (NOU 1989:14) har ikke lagt vekt på denne viktige siden av sammenstillingsprinsippet. «Avsetninger etter god regnskapsskikk» (skatteloven § 50 femte ledd) blir assosiert med forsiktighetsprinsippet. Utredningsgruppen skriver (s. 153) om: «skattekreditt i forhold til periodisering etter pådragelsestidspunktet.» Dette resonnementet må være knyttet til et kontantprinsipp. Med en viktig side av sammenstillingsprinsippet utelatt i skattereformens resultatbegrep, er det viktig å slå fast plikten til kostnadsføring etter sammenstillingsprinsippet i den nye regnskapsloven.

En riktig sammenstilling er ikke enkelt å gjennomføre. I noen tilfeller er det en direkte sammenheng mellom kostnader og inntekt, og sammenstillingen er uproblematisk. I de fleste tilfellene er det imidlertid ingen klar sammenheng mellom kostnader og inntekt, og det må gjøres indirekte fordelinger som kan være arbitrære. Paton og Littleton skriver (s. 71) at: «The problem of properly matching revenues and costs is primarily one of finding satisfactory bases of association - clues to relationships which unite revenue deductions and revenue. (...) It should be emphasized, however, that the essential test is reasonableness, (...).»

Løsningsmengden av sammenstillinger som tilfredsstiller kravet om å være fornuftig, kan være uendelig. Dilemmaet i regnskapsreguleringen er om det skal tillates variasjon i praksis eller om praksis skal påtvinges standardmetoder som kan være arbitrære. Lineær avskrivningsmetode og lineær opptjeningsfunksjon i fordelingen av pensjonskostnader er nærliggende eksempler på standardmetoder. I Norge er anvendelse av avskrivningsmetode ikke regulert. Det er ikke noe til hinder for å estimere årlig avskrivning direkte basert på forventninger om fremtidig inntjening. Tvert imot hevder Johnsen og Kinserdal (1984 s. 117) at valg av metode ikke kan foretas uavhengig av disse forventningene. I internasjonal praksis er den lineære metoden helt dominerende.

Utvalgets konklusjon om sammenstilling er at grunnleggende regnskapsprinsipper bør inneholde en bestemmelse om at kostnader skal sammenstilles med inntekt for måling av resultat. Regulering av sammenstilling i den nye regnskapsloven bør ellers begrenses til et krav om fornuftig avskrivningsplan i de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler. Det siste er strengt tatt unødvendig, fordi det følger av sammenstillingsprinsippet.

2.4.5 Forsiktighetsprinsippet

Forsiktighetsprinsippet er som nevnt i innledningen ikke en del av historisk kost modellen, men blir i praksis oppfattet som et grunnleggende regnskapsprinsipp. Forsiktighetsprinsippet i direktivet er drøftet i avsnitt 2.3.6.. Prinsippet har uten tvil en sentral plass i direktivet, men det er stor usikkerhet om innholdet.

Forsiktighetsprinsippet er et av de grunnleggende regnskapsprinsippene som norsk regnskapslovgivning bygger på. Når det foreligger usikkerhet, skal det vises forsiktighet i estimeringen for å unngå overvurdering av eiendeler eller inntekter og undervurdering av forpliktelser eller kostnader. Det skal imidlertid ikke skapes skjulte reserver. Etter anbefaling til GRS nr. 0 skal det være et «rimelig krav til forsiktighet i skjønnsmessige avgjørelser og ved vurdering av usikre forhold.» Anbefalingen presiserer at det ikke er akseptert å praktisere tesen «jo forsiktigere, jo bedre.»

Forsiktighetsprinsippet kan lett komme i konflikt med sammenstillingsprinsippet. Et nærliggende eksempel er den nye vurderingsregelen fra 1992 om utsatt skattefordel, hvor hensynet til forsiktighet har ført til både et krav om at realiserbarheten av skattefordelen skal være overveiende sannsynlig og en øvre grense for balanseføring. «Det må utøves forsiktighet ved balanseføring av skattefordeler.» (NOU 1992:18 s. 11). I avsnitt 2.3.7. er det påpekt at balanseposten utsatt skattefordel er en utsatt kostnad som bør vurderes etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler, og at den spesielle vurderingsregelen er overflødig.

Oppbygging og oppløsning av skjulte reserver tilslører beskrivelsen av den historiske inntjeningen, som skal gi regnskapsbrukerne grunnlag for å vurdere inntjeningsevnen. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1994, pkt. 2 om finansinstitusjonenes tapsavsetninger, uttalt at skjulte reserver i tapsavsetningene vil kunne påvirke finansinstitusjonenes resultater over mange år og således gjøre det vanskelig å analysere deres inntjeningsevne.

De generelle vurderingsreglene i regnskapslovgivningen med laveste verdis prinsipp for omløpsmidler og historisk kost med betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler, er anvendelse av forsiktighetsprinsippet. I norsk regnskapslovgivning er forsiktighetsprinsippet også kommet til uttrykk ved at vurderingsreglene er gitt i form av maksimumsregler («må ikke oppføres høyere enn...») og tilsvarende minimumsregler forkostnadsføring («avskrives med et beløp minst så stort som...»). Regnskapslovkomitéens innstilling fra 1962 inneholder en grundig drøftelse av hvordan vurderingsreglene bør utformes i en regnskapslov. Komitéen skrev (s. 89-90) at det kan knytte seg usikkerhet til vurderingene i regnskapet og at det kan være vanskelig å foreta en eksakt vurdering. Forsiktighetsprinsippet tilsier at det på den ene siden settes en forsvarlig øvre grense for vurderingen som ikke må overskrides. Den nedre grense derimot kan det være vanskelig å gi klare regler for, og det kan derfor være hensiktsmessig med en generell henvisning til god regnskapsskikk. Om skjulte reserver skrev komitéen (s. 91) at de må kunne godtas så langt de er forenlige med god regnskapsskikk.

Utvalget mener at tiden er inne for å erstatte maksimumsreglene for vurdering av eiendeler med eksakte vurderingsregler og tilsvarende minimumsreglene for kostnadsføring med eksakte regler for kostnadsføring. Overgangen fra maksimumsregler til eksakte vurderingsregler bør også få virkning for reglene om tingsinnskudd i aksjeloven. Gjeldende aksjelov § 2-4 tredje ledd første punktum er en maksimumsregel for vurdering av tingsinnskudd. Maksimumsregelen som er foreslått i aksjelovutkastet § 3-10, bør endres til en bestemmelse om at tingsinnskudd skal vurderes til virkelig verdi på innskuddstidspunktet. Jf. ellers forslag til presisering av denne paragrafen i avsnitt 4.4.1..

Forsiktighetsprinsippet anvendt som laveste verdis prinsipp modifiserer resultatmålingen etter sammenstillingsprinsippet. Ved nedskrivning av varer til virkelig verdi, vil varekostnaden bestå av anskaffelseskost solgte varer og nedskrivning på varelager. Paton og Littleton skrev kritisk om laveste verdis prinsipp allerede i 1940 (s. 127): «The doctrine of conservatism is still embedded in practice under the rule or convention «cost-or-market, whichever is lower», (...). As a result the cost figure for the goods actually sold is automatically inflated by the amount of the estimated price shrinkage of goods unsold. The title «cost of sales» in the income statement then becomes a misnomer.»

Dette forholdet er også påpekt av Carsten K. Hansen i Årsregnskabsloven - en teoretisk analyse (1986 s. 28): «Konsekvensen for resultatbeskrivelsen bliver, at man i posten «omkostninger for solgte varer» sammenblander et realiseret omkostningsforbrug med et truende tab. Dermed modarbejder loven bestræbelserne på at beskrive funktionssammenhængen mellom indtægter fra periodens varesalg og de dertil medgåede omkostninger. Med hensyn til årsregnskabslovens behandling af dette problem er det bemærkelsesværdigt, at såkaldt truende tab på varelager ikke kræves specificeret i regnskabet.»

Etter NRS 1 om varer bør vesentlig nedskrivning av varelager til virkelig verdi vises som egen post under driftskostnader. Utvalget foreslår i avsnitt 7.5.6., merknader til de enkelte poster i oppstillingsplanen, at nedskrivning av unormal størrelse skal spesifiseres på egen linje.

Utvalget vil i kapittel 4 foreslå at vurderingsreglene i den nye regnskapsloven skal være basert på historisk kost prinsippet kombinert med forsiktighetsprinsippet. Hovedreglene for vurdering av eiendeler er laveste verdis prinsipp for omløpsmidler og historisk kost med betinget nedskrivingsplikt for anleggsmidler.

Direktivets prinsipp om individuell vurdering er uttrykk for ekstrem forsiktighet og praktiseres heller ikke i medlemslandene. Utvalget har i avsnitt 2.3.8. konkludert med at det er så stor usikkerhet rundt individualitetsprinsippet i artikkel 31 nr. 1 c og forholdet til både prinsippfraviksbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2 og overstyringsprinsippet i artikkel 2 nr. 5, at direktivbestemmelsen i artikkel 31 nr. 1 c ikke bør implementeres direkte i norsk regnskapslovgivning.

Selv om vurderingsreglene i norsk regnskapslovgivning i utgangspunktet gjelder den enkelte eiendel, er reglene blitt fortolket til å tillate at tiltak for å eliminere eller redusere risiko reflekteres i regnskapet. Det vil være i strid med god regnskapsskikk å kostnadsføre et urealisert tap på en enkeltpost dersom selskapet har sikret seg mot dette tapet gjennom andre poster i eller utenfor regnskapet.

Utvalget har i avsnitt 2.3.8. konkludert med at det bør være et grunnleggende prinsipp å ta hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring i vurderingen. Når det gjelder nedskrivning av varige driftsmidler, er utvalgets konklusjon at eiendeler som genererer felles kontantstrømmer, bør vurderes under ett.

Forsiktighetsprinsippets plass i den nye regnskapsloven bør begrenses til nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene. Nedskrivning må betraktes i en økonomisk sammenheng som beskrevet i avsnitt 2.3.8. Nedskrivningsplikten i de generelle vurderingsreglene inkluderer også plikten til å regnskapsføre tap på kontrakter, selv om ikke kontrakten balanseføres. For at det ikke skal være tvil om plikten til å avsette for tap på kontrakter, foreslår utvalget en bestemmelse om at urealisert tap skal resultatføres.

De spesielle vurderingsreglene i gjeldende lovgivning, som må betraktes som supplerende regler til de generelle vurderingsreglene, inneholder restriktive regler for balanseføring av immaterielle eiendeler. Det er usikkerheten knyttet til verdien av immaterielle eiendeler og forsiktighet i denne sammenheng, som ligger til grunn for disse reglene. Utvalget mener at forskjellsbehandlingen mellom materielle og immaterielle eiendeler er uheldig, og at immaterielle eiendeler bør regnskapsføres etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler.

Utover anvendelsen av forsiktighetsprinsippet i de generelle vurderingsreglene og det grunnleggende prinsippet om at urealisert tap skal resultatføres, bør det ikke være noen bestemmelse om forsiktighetsprinsippet. Hendriksen og van Breda (s. 149) skriver meget kritisk om forsiktighetsprinsippet: «Conservatism is, at best, a very poor method of treating the existence of uncertainty in valuation and income. At its worst, it results in a complete distortion of accounting data.» Kam (s. 527) skriver at «Conservatism is not mentioned by the FASB as an element of useful information, but it is too pervasive a convention to be ignored.»

Når det gjelder estimater, bør det heller presiseres i den ny regnskapsloven at disse skal være forventningsrette. Det krever at estimatene må revideres regelmessig og at det skal tas hensyn til ny informasjon mellom balansedagen og tidspunktet for avleggelse av regnskapet. Det vises til drøftelsen i avsnitt 2.3.6. og formuleringen i den britiske regnskapsstandarden SSAP 2: «a best estimate in the light of the information available.» Skinner (s. 527) har en tilsvarende treffende formulering: «Estimates of (...) are made on a best-estimate basis. Revisions in estimates are made regularly so that assets and liabilities continue to portray best estimates.»

Hendriksen og van Breda (s. 148) skriver om estimater på fremtidige usikre beløp: «The reliability of these estimates may vary considerably: No monetary quantification of wealth can be known with certainty. Thus, any measurement based on estimates can only be tentative. However, this does not mean that estimates and predictions should not be made as accurately as possible if they are relevant. But it does imply that measurements based on past estimates should be scrutinized closely and adjusted as new and more reliable estimates become possible.»

NRS har omhandlet estimater i flere regnskapsstandarder. I den foreløpige regnskapsstandarden om ekstraordinære poster omtales regnskapsestimater som begrep: «Tidligere perioders poster og endring av regnskapsprinsipp må ikke forveksles med endring av regnskapsestimat. Regnskapsestimater er skjønnsmessige periodiseringer som f.eks. avsetning for forventet tap på fordringer og avskrivningstid for varige driftsmidler. Ny informasjon kan gjøre det nødvendig å revidere et regnskapsestimat. Virkningen av slike endringer inngår i det ordinære resultatet den perioden estimatet endres, eventuelt også i fremtidige perioders ordinære resultat.»

I NRS 2 om langsiktige tilvirkningskontrakter presiseres betydningen av pålitelige estimater: «En underliggende forutsetning for løpende avregning er pålitelige estimater for inntekter, kostnader og fullføringsgrad.» Standarden har også et eget avsnitt om revisjon av estimater, hvor det bl.a. heter: «Løpende avregning er i stor grad basert på estimater. Erfaring i takt med fremdriften og ny informasjon vil føre til regelmessig ajourføring av estimatene.»

I NRS 3 er estimatendringer hendelser etter balansedagen som gir ny informasjon om forhold som eksisterte på balansedagen, og som skal tas med i vurderingen av eiendeler og forpliktelser. I NRS 1 er endring i salgsverdi etter balansedagen endring i estimatet for virkelig verdi. Den foreløpige regnskapsstandarden om pensjonskostnader som bygger på en rekke forutsetninger og estimater, krever at disse skal være realistiske. Regnskapsrådets uttalelse nr. 86 om fjerningsutgifter krever at det skal legges realistiske forutsetninger til grunn ved beregning av forpliktelsens omfang. Det gjelder bl.a. hvilke installasjoner som forventes å måtte fjernes og hvordan fjerningen skal gjennomføres. Dette viser at forventingsrette estimater som revideres regelmessig og helt frem til tidspunktet for regnskapsavleggelse, er anbefalt god regnskapsskikk i Norge. Utvalget har i avsnitt 2.3.6. foran påpekt at det også er i samsvar med den generelle bestemmelsen i artikkel 42 i fjerde direktiv, om at det ikke må foretas større avsetninger for påløpte forpliktelser og kostnader enn det som er nødvendig.

2.4.6 Kongruensprinsippet

Det er et grunnleggende prinsipp at alle inntekter og kostnader, herunder vinning og tap, som blir regnskapsført i en periode, skal føres over resultatregnskapet. I nordisk regnskapsterminologi benevnes dette kongruensprinsippet, mens tilsvarende benevnelse i amerikansk terminologi er «the all inclusive income concept». Kongruensprinsippet betyr at summen av de enkelte perioderesultatene skal være lik totalresultatet over foretakets levetid. Formulert på en annen måte skal alle endringer i egenkapitalen, unntatt kapitalinnskudd og uttak, føres over resultatregnskapet.

I noen tilfeller kan det være ønskelig å holde visse poster utenom periodens resultat for at resultat og resultatutvikling over tid skal ha større informasjonsverdi som grunnlag for vurdering av inntjeningsevne. Det gjelder f.eks. ved grunnleggende regnskapsreformer, hvor inkludering av reformens overgangsvirkning i resultatet kan oppfattes misvisende av regnskapsbrukerne. Mer generelt kan behovet for sammenlignbare resultater over tid tilsi at også andre poster holdes utenom resultatet. Det gjelder virkningen av alle prinsippendringer og korrigering av feil i tidligere perioders regnskap. I tillegg inneholder praksis på enkelte områder metoder som fraviker fra de grunnleggende prinsippene, og hvor virkningen på egenkapitalen av den grunn ikke bør behandles som et resultatelement, men føres direkte mot egenkapitalen. Det gjelder f.eks. omregning av utenlandske datterselskapers regnskaper etter dagskursmetoden, hvor det er internasjonal praksis og etterhvert også norsk praksis å føre omregningsdifferansen på nettoverdien direkte mot egenkapitalen. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1990 uttalt at de børsnoterte selskapene skal følge slik praksis ved bruk av dagskursmetoden. Utvalget vil i kapittel 4 om vurderingsregler utrede spørsmålet om investering i tilknyttet selskap og datterselskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Ved vurdering av investering i utenlandsk datterselskap etter egenkapitalmetoden, skal omregningsdifferanse på nettoverdien føres direkte mot egenkapitalen som ved konsolidering. Også for investering i utenlandsk tilknyttet selskap som vurderes etter egenkapitalmetoden og deltakelse i utenlandsk felles kontrollert selskap som regnskapsføres etter bruttometoden, skal omregningsdifferanse på nettoverdien føres direkte mot egenkapitalen.

I forbindelse med oppskrivning, som er et fremmedelement i historisk kost regnskapet, oppstår også spørsmål om resultatføring. Selve oppskrivningen skal ikke inntektsføres, men vil kunne bli kostnadsført senere. Etter nåværende regnskapslovgivning er det som kjent sterke begrensninger på anvendelsen av oppskrivningsbeløpet. Det er en vanlig oppfatning at den oppskrevne merverdien vil bli kostnadsført ved avskrivning eller i form av redusert vinning ved salg. Regnskapsføringen etter oppskrivningstidspunktet er imidlertid omdiskutert. Som påpekt i avsnitt 2.3.9. er det nærliggende å betrakte den oppskrevne merverdien som et verdielement på eiendelsiden. Dersom det mot utvalgets forslag blir aktuelt å implementere medlemslandopsjonen i artikkel 33 til å tillate oppskrivning, bør regulering av merverdien på eiendelsiden ledsages av en tilsvarende regulering av fondet for vurderingsforskjeller.

Internasjonal praksis varierer med hensyn til omfanget av unntak fra kongruensprinsippet, hvilke typer unntak som tillates og begrunnelsen for å gjøre unntak fra prinsippet.

I direktivet er kongruensprinsippet omhandlet blant de alminnelige prinsippene som gjelder for vurdering i artikkel 31. Bestemmelsen er at åpningsbalansen for hvert regnskapsår skal tilsvare balansen for det foregående regnskapsår. Artikkelens annet ledd tillater fravik fra de alminnelige prinsippene i unntakstilfeller. Fravikene skal behørig begrunnes. Det er i denne sammenheng naturlig å se unntak fra kongruensprinsippet i sammenheng med direktivets alminnelige bestemmelser om balansen og resultatregnskapet i del 3. I artikkel 4.4 hvor det kreves sammenligningstall for foregående regnskapsår, gis medlemslandene opsjon til å bestemme at tall fra foregående år skal justeres når tallene ikke er sammenlignbare.

Medlemslandene har valgt forskjellig implementering av direktivbestemmelsen om kongruens. I den tyske Bilanzrichtlinien-Gesetz av 1985 er prinsippet ført opp som det første grunnleggende vurderingsprinsippet. I den britiske Companies Act er derimot prinsippet utelatt. Danskene har implementert prinsippet i § 26 i årsregnskabsloven og har gjort en interessant tilføyelse i 1991 med § 26a. Den nye danske bestemmelsen gjelder endring i regnskapsprinsipper og metoder og ble vedtatt som følge av konkursen i Nordisk Fjer. Etter § 26a stk 2 skal virkning av prinsippendring føres direkte mot egenkapitalen ved periodens begynnelse.

Norsk regnskapslovgivning bygger på kongruensprinsippet selv om prinsippet ikke er direkte uttrykt i lovgivningen. Marthinussen skriver i Innstilling om lov om aksjeselskaper (1970 s. 159) at det ikke er foreslått noe forbud mot å gjøre unntak fra kongruensprinsippet, men at det ut fra norsk oppfatning må være klart at man ikke kan tillate noe unntak fra kongruensprinsippet i relasjon til reglene i § 110-112 (dvs. reglene om utdeling av utbytte og avsetning til reservefond). Marthinussen tilføyer: «Når det her tales om årsoverskudd, er det ment den nettogevinst for regnskapsåret som fremkommer når det ikke gjøres noe avvik fra dette prinsipp.»

Paul Vårdal skriver i 1982-utgaven av Norsk regnskapslovgivning at det ikke er noe grunnlag for å fravike dette prinsippet slik § 11-5 nå er utformet (dvs. reglene om resultatoppstillingen). Det kan spores en utvikling over tid i synet på om kongruensprinsippet er absolutt eller om det kan tillates unntak når det kan begrunnes med bedre informasjonsverdi. I 1989-utgaven av Norsk regnskapslovgivning har Paul Vårdal sammen med Atle Johnsen moderert synet på kongruensprinsippet. En har tatt hensyn til at det har funnet sted grunnleggende regnskapsreformer uten noen form for regulering og at det har etablert seg en praksis hvor virkningen av slike reformer er blitt ført direkte mot egenkapitalen. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1988 uttalt at kongruensprinsippet skal følges i forbindelse med prinsippendringer, men at virkningen av grunnleggende regnskapsreformer kan føres direkte mot egenkapitalen. Børsen har i samme sirkulære anbefalt de børsnoterte selskapene å regnskapsføre direkte pensjonsforpliktelser og føre virkningen av reformen direkte mot egenkapitalen.

Begrunnelsen for å tillate fravik fra kongruensprinsippet for de helt spesielle tilfellene som kan karakteriseres som grunnleggende regnskapsreformer, har vært at det har dreid seg om akkumulerte virkninger ved overgang til et helt nytt prinsipp. Inkludering av slike virkninger i resultatet har vært betraktet som uheldig. Regnskapslovutvalget har i delutredningen om regnskapsmessig behandling av skatt, NOU 1992:13, forutsatt at overgangsvirkningen ved innføring av utsatt skatt skal behandles i samsvar med den praksis som har vært benyttet ved grunnleggende regnskapsreformer. Utvalget mente imidlertid at etableringen av inngående balanse for 1992 måtte gjennomføres av de organer og etter de regler som ellers gjelder for fastsettelse av årsoppgjøret. Utvalget foreslo for ordens skyld midlertidige regler for etablering av inngående balanse for 1992. Lovvedtaket av 26. juni 1992 er identisk med forslaget.

Lovvedtaket sammen med forarbeidene reiser interessante fortolkningsspørsmål. Regnskapslovutvalget har i NOU 1992:13 på den ene siden akseptert fravik fra kongruensprinsippet ved å henvise til etablert praksis for behandling av grunnleggende regnskapsreformer når utvalget skulle foreslå behandling av overgangsvirkningen ved innføring av utsatt skatt. På den annen side fant utvalget det nødvendig å foreslå midlertidige regler for etablering av inngående balanse i 1992 for gjennomføring av denne reformen. Utvalget mener nå at regnskapslovgivningen tillater fravik fra kongruensprinsippet og at det ikke er nødvendig med egne lovvedtak hver gang inngående balanse skal omarbeides.

Norsk RegnskapsStiftelse har i foreløpig regnskapsstandard om ekstraordinære inntekter og kostnader antatt at kongruensprinsippet skal følges som hovedregel men tillater unntak ved grunnleggende regnskapsreformer. Hvis en regnskapsstandard fører til prinsippendring, skal den enkelte standard regulere om prinsippendringen skal karakteriseres som en grunnleggende regnskapsreform. Eksempler på grunnleggende regnskapsreform er: regnskapsføring av utsatt skatt, regnskapsføring av pensjonsforpliktelser, egenkapitalmetoden for vurdering av investering i tilknyttet selskap og bruttometoden for regnskapsmessig behandling av deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Endring i vurdering av varelager som følge av NRS 1 eller endring i inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter som følge av NRS 2 er derimot eksempler på vanlige prinsippendringer hvor virkningen av endringen er ekstraordinær resultatpost.

For at det ikke skal være noen tvil om kongruensprinsippets plass i regnskapsloven, foreslår utvalget en bestemmelse om at alle inntekter og kostnader skal resultatføres. Utvalget vil også foreslå en bestemmelse om at virkning av endring av regnskapsprinsipp og korrigering av feil i tidligere perioders regnskap skal føres direkte mot egenkapitalen. Dessuten vil utvalget foreslå en bestemmelse om at andre unntak fra kongruensprinsippet kan gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk. Sistnevnte bestemmelse vil inkludere omregningsdifferanse ved omregning av utenlandsk datterselskap etter dagskursmetoden i forbindelse med konsolidering, og tilsvarende ved vurdering av investering i slikt datterselskap eller tilknyttet selskap etter egenkapitalmetoden, og ved regnskapsføring av deltakelse i utenlandsk felles kontrollert selskap etter bruttometoden.

Nærmere om prinsippendringer og sammenligningstall

Behandlingen av virkningen av prinsippendring har betydning for sammenligningstall for en eller flere tidligere perioder som presenteres sammen med regnskapsoppstillingene. Ved resultatføring av virkningen i samsvar med kongruensprinsippet vil virkningen av å endre prinsipp beregnet på grunnlag av stillingen ved periodens begynnelse, klassifiseres som ekstraordinært resultatelement i perioden. Det ordinære resultatet vil bli beregnet etter det nye prinsippet, mens ordinært resultat i sammenligningstallene vil være beregnet etter det gamle prinsippet. Konsekvensen av kongruensprinsippet er at sammenligningstallene ikke er sammenlignbare, og det strider mot formålet med å utarbeide sammenligningstall. Dette er et sterkt argument for å fravike kongruensprinsippet ved prinsippendringer.

Ved utarbeidelsen av den foreløpige regnskapsstandarden om ekstraordinære inntekter og kostnader ble problemet med ikke sammenlignbare sammenligningstall grundig diskutert. Norsk RegnskapsStiftelse følte seg så sterkt bundet av kongruensprinsippet at det ble valgt bare å tillate unntak for grunnleggende regnskapsreformer. En teknisk mellomløsning som ble diskutert, er korrigering av sammenligningstallene i tillegg til at virkningen av prinsippendringen blir resultatført i overgangsåret. Et flertall forkastet imidlertid denne løsningen fordi den angivelig var for komplisert. Ifølge den foreløpige standarden bør det i stedet utarbeides som tilleggsinformasjon proforma sammenlignbare tall for tidligere perioder når virkningen av en prinsippendring føres over resultatregnskapet. Oslo Børs har i Regnskapssirkulære 1990 en generell uttalelse om utarbeidelse av sammenligningstall og proformatall.

Behandlingen av korrigering av feil i tidligere perioder er den samme som for virkningen av prinsippendring, og reiser de samme problemene med hensyn til sammenligningstallene. Konsekvensen av å følge kongruensprinsippet blir om mulig enda mer meningsløs. Sammenligningstallene inneholder den feilen som er oppdaget og klassifisert som ekstraordinær resultatpost i inneværende periode.

Tatt i betraktning at hovedformålet med regnskapet er å gi grunnlag for å vurdere inntjeningsevnen og at det for å forbedre grunnlaget kreves utarbeidet sammenligningstall for å vise utviklingen over tid, er et naturlig krav til sammenligningstallene at de virkelig er sammenlignbare. Etter utvalgets mening bør dette kravet overstyre kongruensprinsippet. Det betyr at sammenligningstallene ved prinsippendring korrigeres bakover som om det nye prinsippet hadde blitt anvendt. Ved feil i en tidligere periode korrigeres sammenligningstallene som om feilen ikke var blitt gjort.

I forhold til direktivbestemmelsen i artikkel 31 nr. 2, som bare tillater fravik fra de grunnleggende prinsippene i unntakstilfeller og hvor fraviket lar seg behørig begrunne, er nettopp prinsippendringer noe som forekommer unntaksvis (jfr. konsistensprinsippet). Det samme bør gjelde feil i tidligere perioders regnskaper. Utvalget er av den oppfatning at begrunnelsen om sammenlignbarhet er tilstrekkelig i forhold til direktivet. Utvalget mener forøvrig at Norge bør gå et skritt lenger og utnytte opsjonen i artikkel 4 nr. 4, til å kreve at tall fra foregående regnskapsår skal korrigeres for å bli sammenlignbare.

Et formelt spørsmål som har vært reist både i Norge og andre land er om sammenligningstallene for foregående år skal være det vedtatte regnskapet. I så fall kan ikke sammenligningstallene korrigeres selv om kongruensprinsippet fravikes. Mye av begrunnelsen for å fravike kongruensprinsippet faller da bort. I den norske regnskapslovgivningen er bestemmelsen at resultatregnskapet og balansen skal vise de tilsvarende tall fra det sist fastsatte regnskapet. Lovgiver var åpenbart oppmerksom på at endring i spesifikasjon og vurderingsprinsipp medfører at de vedtatte tallene ikke er sammenlignbare. Departementet mente derfor at bestemmelsen ikke kunne anvendes uten tillempninger, men fant det unødvendig å foreslå særlige regler om dette (jfr. Ot. prp nr. 19 (1974-75)). Likevel synes Skåre og Knudsen i kommentarutgaven til aksjeloven å mene at det er de vedtatte tallene som skal vises selv om de ikke er sammenlignbare og at dette skal forklares i note. Regnskapslovutvalget har i NOU 1992:13 utredet også dette spørsmålet i forbindelse med innføring av utsatt skatt og konkludert slik: «Etter utvalgets oppfatning vil derfor de «tilsvarende tall» fra årsoppgjøret 1991 måtte oppgis i bearbeidet form, såvel mht. regnskapsprinsipp som spesifikasjon. Det må opplyses at sammenligningstallene er korrigert, (...).»

Selskapsrettslige og skatterettslige virkninger av fravik fra kongruensprinsippet

Selskapsrettslig vil fravik fra kongruensprinsippet kunne føre til problemer i forhold til reglene om reservefondsavsetning og utbytte. Praksis ved grunnleggende regnskapsreformer har vært å korrigere virkningen av reformen mot fri egenkapital. Ved reformer som har medført fradrag i egenkapitalen, f.eks. overgang til regnskapsføring av pensjonsforpliktelser, og hvor det ikke har vært tilstrekkelig fri egenkapital, er reservefondet blitt redusert. Dette reiser et fortolkningsproblem i forhold til bestemmelsen i aksjeloven § 12-2 om hva reservefondet kan brukes til. Som nevnt i omtalen av egenkapitaltransaksjoner i avsnitt 2.4.1., følger en slik anvendelse ikke av ordlyden. Det kan imidlertid argumenteres for at overgangsvirkningen av en regnskapsreform er en korrigering av egenkapitalen og ikke en anvendelse av fri eller bundet egenkapital. Det vil også være meningsløst å gjøre spørsmålet om direkte balanseføring versus resultatføring av overgangsvirkningen av en regnskapsreform avhengig av størrelsen på fri egenkapital.

Ved klassifisering av egenkapitalen etter kilde, dvs. innskutt egenkapital og tilbakeholdte resultater, ville virkningen av endring av regnskapsprinsipp eller korrigering av feil i tidligere perioder blitt ført mot tilbakeholdte resultater ved begynnelsen av den perioden prinsippendringen gjøres eller feilen oppdages.

Selskapsrettslig er det en viktig forskjell mellom prinsippendring og feil i tidligere perioders regnskap. I tilfellet med prinsippendring er tidligere års overskuddsdisponering foretatt på grunnlag av et årsregnskap utarbeidet etter tidligere, men likevel tillatte, regnskapsprinsipper. Det er ingen selskapsrettslig begrunnelse for å omgjøre disponering av overskudd. I tilfellet med feil derimot, er overskuddsdisponeringen foretatt på grunnlag av et feil årsregnskap, og det er et selskapsrettslig spørsmål om overskuddsdisponeringen må omgjøres. I praksis bør det likevel kunne foretas en vesentlighetsbetraktning. Ved særlig alvorlige feil kan det bli aktuelt å omgjøre disponering av årsoverskudd og egenkapitaloverføringer. Omgjøring av utdeling av utbytte (dvs. tilbakebetaling) er regulert i aksjeloven § 12-8.

Skatterettslig vil det oppstå problemer med prinsippendringer på områder hvor det ikke er egne skatteregler og hvor den regnskapsmessige periodiseringen skal legges til grunn ved beskatningen. Virkningen av prinsippendringen må få skattemessig virkning i det året endringen gjennomføres. I tilfellet med korrigering av feil i tidligere års regnskap og hvor den regnskapsmessige periodiseringen legges til grunn ved beskatningen, kan det reises spørsmål om ligningen må rettes. Spørsmålet gjelder både ligningen for det år feilen er gjort og de etterfølgende år som er påvirket av feilen.

2.4.7 Fortsatt drift forutsetningen

Ved utarbeidelsen av et regnskap blir det normalt forutsatt at driften skal fortsette i overskuelig fremtid. Det er vanlig å inkludere forutsetningen om fortsatt drift blant de grunnleggende regnskapsprinsippene. Henderson og Peirson skriver (s. 79): «Contemporary accounting assumes, in the absence of evidence to the contrary, that the entity will remain in operations for the foreseeable future. This assumption is known as the «going concern» or the «continuity» convention.»

Det er viktig å være oppmerksom på at det bare dreier seg om en antakelse, og at det er usikkerhet om antakelsen er riktig. Paton og Littleton skriver (s. 22): «The concept of continuity of operation is justified on the basis of typical experience. The application of this concept to the particular concern is of course a matter of assumption and this fact should never be lost to sight in the process of business reporting.»

Forutsetningen om fortsatt drift gjelder ikke bare fortsatt eksistens for selskapet, men også at samme virksomhet skal fortsette. Dette har betydning for vurdering av anleggsmidlene. Henderson og Peirson skriver (s. 79): «It is this assumption which is the basis of the accounting practice of showing fixed assets as if they were prepayments of expenses and of ignoring changes in their value. The amount of fixed assets on the balance sheet represents that part of their original cost which has not yet been matched against revenue for profit-measurement purposes.»

Fortsatt drift forutsetningen er avgjørende for periodiseringen. Paton og Littleton skriver (s. 9-10): «The «going concern» or continuity concept has an important bearing on periodic reports. In so far as the business enterprise is a continuous stream of activities, with those of the moment conditioned by those of the past and in turn conditioning those of the future, the process of breaking the stream into fiscal segments, for each of which reports are prepared, serves many real connections and tends to give a specious color of immediate reliability to data which in substantial measure depend on the course of future events. (...). The periodic totals of the operating accounts may suggest a finality that is far from real; important figures in the balance sheet are subject vitally to the assumption of continuity.»

Sammenhengen mellom periodisering og fortsatt drift forutsetningen er også drøftet av Vårdal og Johnsen (s. 39): «Et regnskap omfatter alltid en periode. Dette innebærer at en også stopper en strøm og kartlegger stillingen på et bestemt tidspunkt (årsoppgjørstidspunktet). (...). Alle vurderingsreglene har tilknytning til det forholdet at en forretning (en transaksjon) ikke er avsluttet på det tidspunktet årsoppgjøret skal utarbeides. (...). Vurderingsreglene bygger på den forutsetningen at virksomheten skal fortsette (Going Concern betraktningen).»

Artikkel 31 i direktivet inneholder bare en enkel formulering om at ved vurdering antas selskapet å fortsette sin virksomhet. Danmark har implementert bestemmelsen som den er. Hasselager og Runge Johansens kommentar (s. 405) er at regnskapet normalt utarbeides med selskapets fortsatte drift for øye. De presiserer samtidig ledelsens ansvar for å vurdere om det i en gitt situasjon er forsvarlig å avlegge årsregnskapet som «going concern».

Norsk regnskapslovgivning har ingen eksplisitt bestemmelse om fortsatt drift forutsetningen, men den er inkludert i de grunnleggende prinsippene som lovgivningen bygger på. Anbefaling til GRS nr. 0 om forutsetninger og bakgrunn for anbefalingene, inkluderer fortsatt drift forutsetningen i GRS-begrepet: «Videre understrekes at forutsetningen ved regnskapsoppgjøret er fortsatt drift. Anerkjent regnskapsteori og -praksis forutsetter at bedriften vil fortsette i overskuelig fremtid og at den ikke har til hensikt eller det vil være nødvendig å likvidere eller innskrenke virksomheten i vesentlig grad.»

Vårdal og Johnsen (s. 169) drøfter fortsatt drift forutsetningen og understreker viktigheten av å vurdere om det foreligger risiko for avvikling, enten frivillig eller tvungent. «Dersom det er på det rene at en avvikling er nær forestående, er det realisasjonsverdien som også må legges til grunn i vurderingen i årsoppgjøret/årsregnskapet. Det kan ofte være tvil om hvorvidt en vurdering kan bygge på et «fortsatt drift» synspunkt eller om en må legge et avviklingssynspunkt til grunn.»

Aksjelovens regler om selskapskapitalen har betydning for usikkerheten om fortsatt drift forutsetningen. Gjeldende aksjelov stiller ingen bestemte krav til egenkapitalens størrelse bortsett fra kravet til minste aksjekapital og plikten til å foreta avsetninger til bundet egenkapital. Det er likevel regler som kommer inn når regnskapsført egenkapital er lav. Etter aksjeloven § 11-12 fjerde ledd er det opplysningsplikt i årsberetningen når balansen viser at 2/3 av aksjekapitalen er tapt. Det skal også gis uttalelse om det er grunn til å iverksette tiltak for å sikre fortsatt drift, eller eventuelt å oppløse selskapet.

I utkast til ny aksjelov er det foreslått to nye bestemmelser om egenkapitalens størrelse og handleplikt ved betydelig tap av egenkapital. Aksjelovgruppen foreslo i NOU 1992:29 et generelt krav om at egenkapitalen skal være forsvarlig i forhold til risiko. Gruppen foreslo også et krav om utarbeidelse av mellombalanse hvis det er «grunn til å anta» at mer enn halve aksjekapitalen er tapt. Vurderingen skal følge de vanlige vurderingsreglene. Disse bygger som kjent på fortsatt drift forutsetningen. I Ot.prp. nr 36 (1993-94) har departementet gjort en tilføyelse i bestemmelsen om egenkapitalens størrelse og foreslått en mer avdempet handleregel. Aksjelovutkastet § 3-5 annet ledd krever at egenkapitalen til enhver tid skal være forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet som selskapet driver. Utkastets § 3-6 pålegger selskapet en handleplikt når mer enn halve aksjekapitalen er tapt. Opplysningsplikten i årsberetningen er i utkastets § 8-12 fjerde ledd foreslått endret til å inntre når 1/3 av aksjekapitalen er tapt. Eventuelle nye regler om egenkapitalens størrelse og handleplikt ved betydelig tap av egenkapital, sammen med opplysningsplikt som inntrer tidligere enn før, vil kunne redusere usikkerheten i spørsmålet om når fortsatt drift forutsetningen skal forkastes.

Det må også tas stilling til hvordan en bestemmelse om fortsatt drift forutsetningen skal formuleres. Implementering av direktivbestemmelsen som den er, har liten hensikt. Forutsetningen må ha et visst reelt grunnlag. Formuleringen til Henderson og Peirson om å anta fortsatt drift «in the absence of evidence to the contrary», kan gjenspeile hvordan forutsetningen blir tatt i praksis. Formulert på denne måten kan forutsetningen om fortsatt drift betraktes som en nullhypotese. Spørsmålet er hvor sterke indikasjoner det skal være på det motsatte, før nullhypotesen, forutsetningen om fortsatt drift, skal forkastes. Det må foretas en avveining mellom feil av type I og type II. Feil av type I er å forkaste fortsatt drift forutsetningen når den er riktig. Feilen innebærer vurdering til realisasjonverdier når selskapet likevel er «going concern», og kan forårsake avvikling. Feil av type II er å akseptere fortsatt drift forutsetningen når den er feil. Feilen innebærer vurdering av eiendeler og gjeld som om virksomheten skal fortsette når det viser seg at selskapet likevel blir avviklet.

Henderson og Peirson har en god beskrivelse av avveiningen mellom de to typer feil og konsekvensene av disse (s. 80):

«The dilemma facing accountants is that even though portents for a firm may be bad, it is possible that it will recover and survive. Premature abandonment of the continuity assumption by accountants may cause liquidation if it results in demands by creditors for repayment of amounts outstanding. On the other hand, retention of the continuity assumption may result in accusations of misleading accounts and consequent harm to shareholders and creditors.»

De samme forfatterne har følgende konklusjon om fortsatt drift forutsetningen som grunnleggende regnskapsprinsipp (s. 80): «Authoritative guidelines are needed in this area if continuity is to remain a basic assumption of contemporary accounting.» Utredning av slike retningslinjer ligger utenfor tidsrammen for utvalgets arbeid. Utvalget vil begrense seg til å foreslå en bestemmelse om at årsregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet.

Utvalget mener at det er nødvendig med en redegjørelse for fortsatt drift forutsetningen i årsberetningen. Det skal bekreftes at årsregnskapet er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift. Dersom det er tvil om foretaket kan fortsette virksomheten, skal det redegjøres for usikkerheten. Denne opplysningsplikten gjelder i tillegg til den foreslåtte opplysningsplikten som inntrer når 1/3 av aksjekapitalen er tapt. Dersom fortsatt drift forutsetningen forkastes, skal det redegjøres for utarbeidelsen av årsregnskapet på grunnlag av avvikling.

2.4.8 Anvendelse av regnskapsprinsipper og metoder

Selv om det teoretiske grunnlaget for regnskapsrapportering er historisk kost modellen og grunnleggende prinsipper utledet av denne, eventuelt supplert med andre grunnleggende prinsipper utledet av brukernes informasjonsbehov, vil det innenfor de enkelte områdene kunne finnes flere prinsipper og metoder. Dette skyldes dels at regnskapsmodellen er ufullstendig, og dels at metodene ofte er praktiske tilnærmingsmetoder for å sammenstille inntekter og kostnader når den underliggende sammenhengen er vanskelig å estimere. Avskrivningsmetode er et eksempel på en praktisk måte å fordele investeringen over levetiden, hvor den teoretiske avskrivningen er reduksjonen i eiendelens evne til å generere fremtidige innbetalingsoverskudd. Den avskrivningsmetoden som er den beste tilnærmingen til den teoretiske avskrivningen, burde velges. I praksis blir normalt den lineære metoden valgt fordi den er enkel, og fordi den brukes i de fleste bransjer og i de fleste land. Anvendelse av avskrivningsmetoder synes i dagens praksis å bli bestemt av andre kriterier enn best mulig tilnærming til teoretisk avskrivning.

Et foretak kan altså stå overfor valgmuligheter mellom alternative prinsipper og metoder, avhengig av hvordan vurderingsreglene er utformet. Eksempler på slike valgmuligheter som forekommer i gjeldende lovgivning, er løpende avregning metoden eller fullført kontrakt metoden for inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter, vurdering av varelager til variabel eller full tilvirkningskost, kostnadsføring eller balanseføring av byggelånsrenter, kostnadsføring eller balanseføring av forsknings- og utviklingskostnader under bestemte vilkår, og vurdering av investering i tilknyttet selskap og datterselskap etter kostmetoden eller egenkapitalmetoden. Et viktig spørsmål er om det skal legges begrensninger på prinsipp- og metodevalget. Den ideelle og strengeste begrensningen i valgfriheten er å pålegge et foretak å velge det prinsipp eller den metode som gir den beste periodiseringen. Hverken god regnskapsskikk i Norge eller alminnelig aksepterte regnskapsprinsipper i andre land synes å forutsette valg av beste alternativ som et grunnleggende krav til regnskapet. Når et prinsipp først er valgt, tilsier konsistensprinsippet at det skal holdes fast ved prinsippet unntatt når en endring kan føre til bedre periodisering. En annen begrensning som er beslektet med konsistensprinsippet og som i noen land inkluderes i dette, er kravet om ensartethet i valget. Prinsippene om konsistens og ensartethet kan utledes av kvalitetskravet om sammenlignbarhet.

Direktivene inneholder to typer av valgfrihet. Den ene typen er opsjoner for medlemslandene til å tillate eller kreve alternative løsninger. Medlemslandsopsjonene vil bli vurdert av utvalget på samme måte som adgangsbestemmelsene i den norske regnskapslovgivningen med tanke på om valgfriheten kan begrunnes med bedre periodisering. Den andre typen er valgfrihet i direktivene. Utvalget er usikker på om nasjonal lovgivning er bundet til å ha den samme valgfriheten, jf. drøftelse i avsnitt 1.3.2. En interessant observasjon i denne sammenheng er at i flere medlemsland er valgfriheten i lovgivningen eliminert ved utgivelse av regnskapsstandarder. Dette er, ved tolkningen om at valgfriheten er ment å være obligatorisk for medlemslandene, en regulert overstyring av direktivbestemmelser ved standardsetting, jf. avsnittet om regulert overstyring. Regulert overstyring er like relevant for lovgivere. Det er dessuten ryddigere å overstyre innholdet av direktivbestemmelser ved lovgivning enn ved regnskapsstandarder. Utvalget vil i flere tilfeller foreslå eliminert valgmuligheter i direktivbestemmelsene. Nytten av å ha adgangsbestemmelser på områder hvor adgangen til å anvende et prinsipp ikke kan begrunnes med bedre periodisering, er tvilsom. Virkningen av valgfriheten vil i så fall bare være redusert sammenlignbarhet mellom foretak. Utvalget vil i tråd med dette foreta en kritisk vurdering av alle adgangsbestemmelsene med sikte på å redusere valgfriheten.

Ensartet anvendelse av prinsipper og metoder

I de tilfeller lovgivning og standarder tillater valgfrihet, bør det enkelte foretak anvende ensartede regnskapsprinsipper for like transaksjoner og hendelser. Prinsippet om ensartethet i anvendelsen av regnskapsprinsipper er utledet av kvalitetskravet om sammenlignbarhet, og er av like stor betydning for sammenlignbarheten som det grunnleggende konsistensprinsippet. Prinsippet om ensartethet bør derfor inngå i samlingen av grunnleggende regnskapsprinsipper.

Dette prinsippet er en del av det konseptuelle rammeverket både for IASC og FASB. Prinsippet er derimot ikke inkludert blant de alminnelige prinsippene for vurdering i artikkel 31 i direktivet. Danmark har i den nye § 26 a i årsregnskapsloven om endring i regnskapsprinsipper og metoder (jfr. avsnittet foran om kongruensprinsippet) fått en bestemmelse som betyr konsekvent endring av alle poster. Selv om de grunnleggende prinsippene som norsk regnskapslovgivning bygger på, opprinnelig ikke omfattet prinsippet om ensartethet, kan det neppe være tvil om at prinsippet nå er god regnskapsskikk. Ifølge anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon skal konsernregnskapet utarbeides etter ensartede prinsipper for hele konsernet i de tilfeller hvor regnskapslovgivningen og god regnskapsskikk tillater flere alternativer. I forbindelse med at det ble adgang til å anvende egenkapitalmetoden for vurdering av aksjeinvestering i tilknyttet selskap, uttalte Oslo Børs at eventuell anvendelse måtte gjennomføres konsekvent for alle slike investeringer.

Konsistensprinsippet

Konsistensprinsippet er at de samme prinsipper og metoder anvendes fra en periode til neste. Hovedformålet med regnskapet er å måle periodens resultat. Utviklingen av resultatet over tid er utgangspunktet for å vurdere inntjeningsevnen. Konsistensprinsippet skal sikre at resultatene er sammenlignbare mellom de ulike periodene.

Konsistensprinsippet er del av det konseptuelle rammeverket for IASC og FASB og er inkludert blant de alminnelige prinsippene for vurdering i artikkel 31 i direktivet. Prinsippet er også blant de grunnleggende prinsippene som norsk regnskapslovgivning bygger på.

Det er viktige unntak fra konsistensprinsippet. Endring av regnskapsprinsipp kan forekomme ved endring i regnskapslovgivningen, som følge av en regnskapsstandard eller ved endring av god regnskapsskikk. Et selskap kan ellers ifølge foreløpig regnskapsstandard om ekstraordinære inntekter og kostnader, bare skifte til et annet prinsipp når det fører til bedre periodisering. Utvalget er enig i den siste begrensningen i adgangen til å skifte prinsipp. Utvalget mener videre på bakgrunn av drøftelsen i avsnittet foran om prinsippvalg, at det også bør være plikt til å skifte til et bedre prinsipp.

Hvis det foretas endring av regnskapsprinsipp, følger det av konsistensprinsippet at det må opplyses om endringen. Dette er også kommet direkte til uttrykk i regnskapslovgivningens bestemmelser om tilleggsinformasjon. Ifølge den foreløpige standarden om ekstraordinære poster skal det opplyses om hvilke prinsippendringer som er foretatt, hvordan disse er gjennomført i regnskapet, og den regnskapsmessige virkningen for inneværende og tidligere år. Prinsippendringer og sammenligningstall er drøftet i avsnittet foran om kongruensprinsippet.

Betydningen av forholdet mellom regnskap og skatt for anvendelse av regnskapsprinsipper

Det er et fundamentalt utgangspunkt for utarbeidelse av regnskapet at det skal være uavhengig av beregningen av skattepliktig resultat. Vurderingsreglene i regnskapslovgivningen er uavhengig av skattereglene, og anvendelse av regnskapsprinsipper og metoder skal ikke påvirkes av skattemessige hensyn. Det samme gjelder regnskapsestimater (jfr. drøftelsen i avsnitt foran om forsiktighetsprinsippet og usikkerhet).

Vurderingsreglene i norsk regnskapslovgivning er et selvstendig og uavhengig regelverk. I lovforarbeidene til aksjeloven av 1957 bemerket Handelsdepartementet: «Skattemessige hensyn er ikke kommet til uttrykk i aksjelovforslagets vurderingsregler. Dog må det antas at det neppe vil være noe til hinder for at den «fornuftige avskrivningsplan» som forutsettes, kan falle sammen med de skattemessige tillatte avskrivninger.» (Ot.prp. nr. 4 1957 s. 89)

Ved den store regnskapsreformen i 1984-85 ble det innført skille mellom regnskapsmessige og skattemessige avskrivninger, og forskjellen mellom regnskapsmessig og skattemessig verdi ble regnskapsført som anleggsreserve. Begrunnelsen for reformen var erkjennelsen at skattemessige avskrivninger ikke tilfredsstilte kravet til en fornuftig avskrivningsplan. Ved regnskapsreformen i 1992 ble utsatt skatt innført. Samtidig ble bestemmelsen i skatteloven § 50 fjerde ledd om at avskrivninger bare kommer til fradrag når de er gjennomført i regnskapet, opphevet. Skattemessige avskrivninger føres dermed ikke lenger i regnskapet.

I GRS 0, om forutsetninger og bakgrunn for anbefalingene til god regnskapsskikk, uttalte NSRF at regnskapet skal presenteres prinsipielt uavhengig av skattereglene.

Skattemessig vil det på den annen side, så lenge det er resultatbeskatning, alltid måtte være et avhengighetsforhold til regnskapet. Skatteloven regulerer inntektsplikt og fradragsrett. Hovedregelen for fradragsrett, § 44 første ledd om fradrag for utgifter pådratt til inntektens ervervelse, er i virkeligheten et sammenstillingsprinsipp. Men dette er bare et utgangspunkt. Forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige inntekter og kostnader er permanente resultatforskjeller. I norsk skattelovgivning er avhengighetsforholdet kommet til uttrykk i skatteloven § 50 annet ledd. Årsregnskapet skal legges til grunn for den tidsmessige plasseringen, d.v.s. periodiseringen, hvis det ikke er særregler for periodisering i skatteloven. Til tross for Aarbakke-utvalgets forslag (NOU 1989:14) om uavhengighet og opphevelse av skatteloven § 50 annet ledd, er avhengigheten beholdt også etter skattereformen. Bestemmelsen er presisert og det er innført flere særregler for periodisering i skatteloven.

Den generelle periodiseringsregelen i skatteloven § 50 femte ledd om at det ikke skal gis fradrag for «avsetninger etter god regnskapsskikk», er imidlertid uklar og har ført til fortolkningsproblemer. Regnskapslovutvalget har fortolket bestemmelsen ved to tidligere anledninger. I NOU 1992:13 (s. 16) skrev utvalget om avsetninger etter god regnskapsskikk:

«I henhold til god regnskapsskikk skal det kostnadsføres avsetninger for påløpte kostnader selv om utgiften oppstår i en fremtidig periode. I forbindelse med skattereformen er det bestemt i skatteloven § 50 sjette ledd at slike avsetninger ikke får virkning for inntektsansettelsen. Eksempler på slike avsetninger etter «god regnskapsskikk» er avsetning til periodisk vedlikehold og avsetning til tap på et sannsynlig og estimerbart betinget utfall. Det vil dermed oppstå negative midlertidige forskjeller på områder hvor det regnskapsmessig foretas avsetninger.»

Bestemmelsen ble også drøftet i NOU 1993:2 (s. 55-56), hvor det ble konkludert med at: «bestemmelsen først og fremst får betydning for periodisering av kostnader.» Videre heter det: «Den skattemessige inntektsføring følger således regnskapsprinsippene for inntektsføring, mens den skattemessige kostnadsføringen vil kunne avvike vesentlig fra regnskapsmessig kostnadsføring etter sammenstillingsprinsippet.» Det må tilføyes at det er delte oppfatninger i utvalget om denne tolkningen.

Det grunnleggende prinsippet for inntektsføring (jf. avsnitt 2.4.3.) er at inntekt resultatføres når den er opptjent. Utvalget vil presisere at utsatt inntekt, dvs. at resultatføringen er utsatt fordi inntekten ikke kan anses å være opptjent, ikke inngår i «avsetninger etter god regnskapsskikk.»

Fra et regnskapsmessig synspunkt er det et uunngåelig faktum at resultatbeskatningens avhengighet av regnskapsmessig periodisering i praksis påvirker valg av regnskapsprinsipp. Konformitetskravet vil kunne føre til valg av nestbeste alternativ og svekke informasjonsverdien av regnskapet.

Resultatbeskatningens virkning på anvendelse av regnskapsprinsipper er et internasjonalt problem. Da IASC satte i gang sitt omfattende forbedringsprogram i 1987 for å oppnå internasjonal sammenlignbarhet, ble påvirkningen av resultatbeskatningen sett på som en alvorlig hindring. I innledningen til E 32, Comparability of Financial Statements, heter det i par. 12:

«In some countries, tax rules affect, among other things, the assignment of costs to inventories, depreciation and the treatment of borrowing costs. As a result they have hampered the efforts of the Board in eliminating some free choices of accounting treatment. A report to the Organisation for Economic Co-operation and Development in 1985 expressed similar concerns; it suggests that tax considerations are a major obstacle to achieving greater comparability and harmonisation of accounting practices. In the longer term it is essential that the influence of national tax rules in determining financial reporting standards be reduced.»

Graden av påvirkning varierer sterkt mellom EU-landene. Om dette skriver Alexander og Archer meget treffende i The European Accounting Guide (1992, s. 6):

«The general point here is that the scope and extent of the influence of taxation law on financial statements varies considerably. Perceptions of this are often simplistic and extremist. In reality no country can justly claim that tax considerations do not influence published results, and no country can be accused of blindly taking tax-based results and publishing them just as they are. But within these nonexistent extremes lies a very real variety of tradition and practice.»

Tysk og britisk tradisjon utgjør ytterpunkter også i dette spørsmålet. Om Tyskland skriver Nobes i Accounting Harmonisation in Europe (1992, s. 12): «In Germany, the commercial accounts (Handelsbilanz) should be the same as the tax accounts (Steuerbilanz). There is even a word for this idea: the Massgeblichkeitsprinzip (the principle of bindingness).»

Nobes skriver avslutningsvis om spørsmålet (s. 14-15):

«The effects of all this are to reduce the room for operation of the accruals convention (...). Until the legislation following the EC's fourth directive, the importance of these tax effects was not disclosed in published accounts. With some variations, this Massgeblichkeitsprinzip operates in most continental countries except for the Netherlands.»

Vurderingsreglene i fjerde direktiv tar hensyn til at skatteregler skal kunne anvendes i årsregnskapet. De generelle vurderingsreglene for anleggsmidler og omløpsmidler har identiske bestemmelser om opplysningsplikt når det foretas nedskrivning utelukkende for skattemessige formål. For anleggsmidler krever artikkel 35 nr. 1 d at: «Dersom anleggsmidler gjøres til gjenstand for ekstraordinær verdijustering utelukkende for skattemessige formål, skal justeringsbeløpet og begrunnelsen for justeringen angis i notene til årsregnskapet.» For omløpsmidler krever artikkel 39 nr. 1 e tilsvarende at: «Dersom omløpsmidler gjøres til gjenstand for ekstraordinær verdijustering utelukkende for skattemessige formål, skal justeringsbeløpet og begrunnelsen for justeringen angis i notene til årsregnskapet.» De to bestemmelsene om opplysningsplikt må samtidig fortolkes som implisitte unntaksregler for vurdering i forhold til de generelle vurderingsreglene i artiklene 35 og 39.

Bestemmelsen om anleggsmidler tar hensyn til at skattemessige av- og nedskrivninger skal kunne tilfredsstille kravet om systematisk avskrivning over økonomisk levetid. Den gjør samtidig bestemmelsene om nedskrivningsplikt og tilhørende reverseringsplikt innholdsløse. Som nevnt ovenfor var det nettopp erkjennelsen av at skattemessige avskrivninger ikke tilfredsstilte kravet til en fornuftig avskrivningsplan, som var begrunnelsen for den norske regnskapsreformen med regnskapsføring av anleggsreserve. Bestemmelsen ville ha vært aktuell for Norge før regnskapsreformen i 1984-85 og er helt overflødig etter regnskapsreformen i 1992. Utvalget vil fraråde implementering.

Bestemmelsen om omløpsmidler tar hensyn til at skattemessig nedskrivning skal kunne tilfredsstille laveste verdis prinsipp. Heller ikke denne bestemmelsen er aktuell for Norge etter at det er innført flere særregler i skatteloven for vurdering av omløpsmidler. Utvalget vil fraråde implementering.

En hybrid løsning som anvendes internasjonalt og som også har vært forsøkt i Norge, er å anvende forskjellige prinsipper i konsernregnskapet og selskapsregnskapene. Ved prinsippanvendelsen i selskapsregnskapene kan det tas skattemessig hensyn uten at det påvirker prinsippanvendelsen i konsernregnskapet. Dermed unngås at konformitetskravet svekker informasjonsverdien av konsernregnskapet. Dette er en løsning som også anbefales for å oppnå internasjonal sammenlignbarhet. På den annen side er den i strid med prinsippet om at konsernregnskapet skal bygge på konsernselskapenes regnskaper. Bestemmelsen i aksjeloven § 11-13 og regnskapsloven § 21 B, begges annet ledd, er blitt fortolket til å bety at det skal være likhet mellom selskapsprinsipper og konsernprinsipper, og unntak er begrenset til nødvendig harmonisering til norsk regnskapslovgivning og god regnskapsskikk av utenlandske selskapers regnskaper.

Syvende direktiv krever ensartet prinsippanvendelse i konsernregnskapet. Dette kan oppnås ved at datterselskapenes selskapsregnskaper omarbeides for konsernregnskapet. For morselskapet er det medlemslandopsjon til å tillate forskjellig prinsippanvendelse i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Utvalget går inn for å benytte denne opsjonen. Til lovbestemmelsen om ensartete og konsistente prinsipper i årsregnskapet, foreslås det derfor et tillegg om at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig.

Anvendelse av regnskapsprinsipper i konsernregnskapet i forhold til anvendelse i selskapsregnskapet vil bli drøftet nærmere i neste avsnitt.

2.4.9 Nærmere om forholdet mellom konsernregnskap og selskapsregnskap

Anvendelse av regnskapsprinsipper og metoder i konsernregnskapet i forhold til anvendelse i selskapsregnskapet reiser tre viktige regnskapsspørsmål. Det første spørsmålet er hvilke regnskapsprinsipper konsernregnskapet skal utarbeides etter. Det neste spørsmålet er hvordan prinsippene om konsistens og ensartethet skal anvendes på konsernet. Det tredje spørsmålet er om konsernregnskapet skal bygge på konsernselskapenes selskapsregnskaper eller om utarbeidelsen av konsernregnskapet kan skje på fritt grunnlag. Det sistnevnte spørsmålet inkluderer hvilken betydning forholdet mellom regnskap og skatt har for anvendelse av regnskapsprinsipper, som er drøftet i avsnittet foran.

Syvende direktiv regulerer disse spørsmålene i artikkel 29:

1. «Aktiva og passiva i det konsoliderte regnskap skal verdifastsettes etter ensartede metoder og i samsvar med artikkel 31 til 42 og artikkel 60 i direktiv 78/660/EØF.«2.

   a)

   Foretaket som setter opp det konsoliderte regnskap, skal anvende de samme metoder for verdifastsettelse som de som anvendes i dets eget årsregnskap. Medlemsstatene kan imidlertid tillate eller fastsette at det i det konsoliderte regnskap anvendes andre metoder for verdifastsettelse i samsvar med ovennevnte artikler i direktiv 78/660/EØF.

   b)

   Når dette unntak anvendes, skal det angis i notene til det konsoliderte regnskap og behørig begrunnes. «

2. Når foretak som inngår i konsolideringen, har verdifastsatt aktiva og passiva som skal omfattes av det konsoliderte regnskap etter metoder som avviker fra dem som anvendes ved konsolideringen, skal det foretas ny verdifastsettelse av eiendelene og forpliktelsene i samsvar med de metoder som anvendes ved konsolideringen, med mindre resultatet av en slik ny verdifastsettelse er av uvesentlig betydning i forhold til formålet nevnt i artikkel 16 nr. 3. Det kan i særskilte tilfeller gjøres unntak fra dette prinsippet. Slike unntak skal angis i notene til det konsoliderte regnskap og behørig begrunnes.«

3. I den konsoliderte balanse og det konsoliderte resultatregnskap skal det ved konsolideringen tas hensyn til den differanse som fremkommer mellom ilignet skatt for dette og tidligere regnskapsår, og skatt som allerede er betalt eller vil bli betalt for disse regnskapsår, dersom det er sannsynlig at et av de konsoliderte foretakene får en slik faktisk utgift i overskuelig fremtid.«

4. Dersom det utelukkende av skattemessige grunner foretas ekstraordinær verdiregulering av aktiva som skal inngå i det konsoliderte regnskap, skal eiendelene ikke medregnes i det konsoliderte regnskap før reguleringene er utelatt. Medlemsstatene kan imidlertid tillate eller fastsette at eiendelene oppføres i det konsoliderte regnskap uten at disse reguleringene utelates, forutsatt at beløpene oppføres i notene til det konsoliderte regnskap og behørig begrunnes.»

Norsk regnskapslovgivning har i § 11-13 annet ledd en bestemmelse som regulerer noen av spørsmålene:

«Konsernets resultatregnskap og balanse skal inneholde et sammendrag av morselskapets og datterselskapenes resultatregnskap og balanser. De skal settes opp som god regnskapsskikk krever det, og bestemmelsene i §§ 11-5, 11-6, 11-7 og 11-8 skal anvendes tilsvarende så langt det passer.»

Spørsmålene er også omhandlet i anbefaling til god regnskapsskikk for regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjonen, utgitt av Norske Finansanalytikeres Forening, Norske Siviløkonomers Forening, Norges Statsautoriserte Revisorers Forening og Oslo Børs i 1988.

Regnskapsprinsipper i konsernregnskapet

Utgangspunktet for utarbeidelse av konsernregnskap er den samme regnskapsreguleringen som gjelder for selskapsregnskapet. Konsernregnskapet må utarbeides i samsvar med rammelovgivning, grunnleggende regnskapsprinsipper og god regnskapsskikk. Oppkjøpsmetoden for behandling av konserndannelse ved oppkjøp er bare en anvendelse av transaksjonsprinsippet. Eliminering av transaksjoner mellom konsoliderte selskaper for at konsernregnskapet skal vise de konsoliderte selskapene som en økonomisk enhet, er også en anvendelse av transaksjonsprinsippet. Egne regler om oppkjøpsmetoden og interngevinst på transaksjoner mellom konsoliderte selskaper er strengt tatt ikke nødvendig.

Syvende direktivs artikkel 29 nr. 1 slår fast at vurdering i konsernregnskapet skal være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv. Bestemmelsen inkluderer også de grunnleggende vurderingsprinsippene i artikkel 31.

Bestemmelsen i aksjeloven § 11-13 annet ledd annet punktum om at konsernregnskapet skal settes opp som god regnskapsskikk krever det og at spesifikasjonsreglene skal anvendes så langt det passer, betyr at vurderingsreglene er de samme for konsernregnskapet som for selskapsregnskapet. Unntak er vurdering av aksjer i tilknyttet selskap, hvor adgangen til å anvende egenkapitalmetoden foreløpig bare gjelder for konsernregnskapet. Bestemmelsen om anvendelse av egenkapitalmetoden ble derfor tatt inn i § 11-13 som nytt femte ledd. Det er ellers bare spesifikasjonsreglene som kan fravikes. Oppstillingsplan for konsern vil bli omhandlet i avsnitt 7.6..

Utarbeidelse av konsernregnskap i samsvar med vurderingsreglene i aksjeloven § 11-9 til 11-11 krever to viktige presiseringer. Den første gjelder forståelsen av hva som er relevant anskaffelseskost for konsernet ved oppkjøp. Konserndannelse ved oppkjøp er en transaksjon hvor oppkjøper indirekte anskaffer eiendeler og opptar forpliktelser. Anskaffelseskost for konsernet er verdien av eiendelene og forpliktelsene på oppkjøpstidspunktet, uavhengig av den regnskapsmessige verdien i det oppkjøpte selskapet. For konsernet har det funnet sted en oppkjøpstransaksjon, mens det for det oppkjøpte selskapet er kontinuitet i selskapsregnskapet. Dette har betydning for regnskapsføring av utsatt skatt og er omhandlet i regnskapsstandarden om skatt, avsnitt 2.7. Skatt ved oppkjøp. Den andre presiseringen gjelder forståelsen av virkelig verdi og nedskrivning i samsvar med god regnskapsskikk for konsernet når dette betraktes som en økonomisk enhet. Ved anvendelse av laveste verdis prinsipp bør som nevnt i avsnitt 2 foran, tiltak for å eliminere eller redusere risiko reflekteres i regnskapet. Sikring og risikostyring kan foregå på konsernnivå ut over de formelle selskapsgrensene. Dette bør også reflekteres i den regnskapsmessige vurderingen i konsernregnskapet. Konsernvurdering forskjellig fra selskapsvurdering som følge av at konsernselskapene betraktes som en økonomisk enhet, har også betydning for regnskapsføring av utsatt skatt og er omhandlet i avsnitt 2.11. i regnskapsstandarden om skatt.

Det vises til Vårdal og Johnsen, Norsk Regnskapslovgivning 1989, for en nærmere drøftelse av de fortolkningsspørsmålene som bestemmelsen i aksjeloven reiser.

Kravet om at konsernregnskapet skal utarbeides etter reglene i norsk regnskapslovgivning og god regnskapsskikk, innebærer at utenlandske datterselskapers regnskaper i form av selskapsregnskaper eller eventuelt underkonsernregnskaper må omarbeides i de tilfeller hvor de er utarbeidet etter andre regler. Anbefalingen til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon har også påpekt dette kravet.

Konklusjonen er at bestemmelsen i syvende direktiv og aksjelovens bestemmelse gir samme svar på det første spørsmålet, nemlig at vurdering i konsernregnskapet skal følge vurderingsreglene i regnskapslovgivningen. Det samme prinsippet videreføres i lovutkastet ved at årsregnskapet for morselskap er definert å bestå av selskapsregnskap og konsernregnskap, jf. avsnitt 2.3.3. om årsregnskapsbegrepet.

Ensartethet og konsistens i konsernregnskapet

Formålet med konsernregnskapet er å vise resultat og stilling for konsernselskapene som en økonomisk enhet. Det grunnleggende prinsippet om ensartethet i anvendelse av prinsipper og metoder bør også gjelde konsernet som enhet. Både norsk god regnskapsskikk og direktivet krever ensartethet for konsernet. Ifølge anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon skal konsernregnskaper utarbeides etter ensartede prinsipper for hele konsernet. Etter artikkel 29 nr. 1 i syvende direktiv skal vurderingen i konsernregnskapet være etter ensartede metoder.

Anvendelse av konsistensprinsippet i konsernregnskapet trenger noen kommentarer. Når konserndannelsen skjer ved oppkjøp, skal alle eiendeler og forpliktelser som er anskaffet/opptatt ved oppkjøpet balanseføres til verdien på oppkjøpstidspunktet. Behandlingen i konsernregnskapet etter oppkjøpstidspunktet skjer ved konsistent anvendelse av konsernets prinsipper.

Når konserndannelse ved aksjebytte er sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser, skal det gjøres kontinuitetsunntak i konsernregnskapet. Eiendeler og gjeld i datterselskapet videreføres i konsernregnskapet til de balanseførte verdiene. Dermed vil begge selskapenes eiendeler og gjeld videreføres til balanseførte verdier. Dette tilsier også at konsistensprinsippet skal følges og at det normalt ikke skal foretas prinsippendringer ved sammenslåing. På den annen side skal konsernregnskapet utarbeides etter ensartede prinsipper. Prinsippet om ensartethet i prinsippanvendelse må gå foran konsistensprinsippet ved konflikt mellom disse. Hvis selskapene har anvendt forskjellige prinsipper, må det foretas en harmonisering ved sammenslåingen. I spørsmålet om hvilke prinsipper som skal velges: morselskapets, datterselskapets, en kombinasjon eller eventuelt nye prinsipper, bør de samme krav gjelde som for prinsippendringer generelt. Det betyr at konsernet ved prinsippharmoniseringen bare kan skifte til prinsipper som fører til bedre periodisering.

Disse spørsmålene om anvendelse av konsistensprinsippet ved oppkjøp og sammenslåing er ikke eksplisitt omhandlet i anbefalingen til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon. Løsningene er imidlertid blitt utledet av de to regnskapsmetodene og de underliggende forutsetningene om transaksjon eller kontinuitet. Det følger direkte av kontinuitetsforutsetningen at virkningen av prinsippendringer ved sammenslåing skal behandles som virkningen av prinsippendringer generelt. Det siste er også uttalt av Oslo Børs i Regnskapssirkulære 1991. Utvalgets betraktningsmåte om kontinuitetsunntak for sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser begrunnet med lik behandling av disse, vil ikke endre konklusjonen om anvendelse av konsistensprinsippet.

Syvende direktiv omhandler konsistensprinsippet indirekte i artikkel 29 nr. 1. Bestemmelsen om at vurdering i konsernregnskapet skal være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv, inkluderer konsistensprinsippet i artikkel 31 nr. 1 b. Direktivet har også en direkte bestemmelse i artikkel 25 om konsistens i anvendelsen av konsolideringsprinsipper. Denne bestemmelsen er overflødig.

Sammenhengen mellom konsernregnskap og selskapsregnskap

Det er et grunnleggende prinsipp for utarbeidelse av konsernregnskap at konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte selskapenes regnskaper. Dette er kommet direkte til uttrykk i konsernregnskapsbestemmelsene i norsk regnskapslovgivning. I følge aksjeloven § 11-13 annet ledd første punktum skal konsernregnskapet inneholde et sammendrag av konsernselskapenes regnskaper. Denne bestemmelsen er som nevnt i avsnittet foran blitt fortolket til å bety at det skal være likhet mellom prinsippene i selskapsregnskapene og konsernregnskapet. Kravet om ensartethet for konsernet kan derfor bare oppnås ved at konsernselskapene anvender konsernets regnskapsprinsipper i selskapsregnskapene. Unntak må selvfølgelig gjelde for utenlandsk datterselskap som utarbeider selskapsregnskap etter andre regler.

Syvende direktivs artikkel 29 nr. 2 a bestemmer at foretak som utarbeider konsernregnskap, skal anvende de samme prinsippene for vurdering som de som anvendes i dets eget årsregnskap. Denne bestemmelsen gjelder bare morselskapet i konsernet. Samme artikkel inneholder medlemslandopsjon til å tillate eller kreve andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet enn de som er anvendt i morselskapets selskapsregnskap. Ingen medlemsland har krevd anvendelse av andre prinsipper i konsernregnskapet, men alle unntatt Portugal og Hellas har tillatt det (Nobes i ABR 1993 s. 44). Vurdering i konsernregnskapet må imidlertid være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv. Bestemmelsen gjelder i likhet med hovedbestemmelsen i artikkelen bare morselskapet i konsernet. Andre konsernselskapers regnskaper skal etter artikkel 29 nr. 3 omarbeides i samsvar med regnskapsprinsippene i konsernregnskapet. Nedskrivning av eiendeler foretatt utelukkende av skattemessige grunner, skal etter artikkel 29 nr. 5 utelates i konsernregnskapet. Den siste bestemmelsen har sammenheng med de to omtalte bestemmelsene om skattemessig vurdering av anleggsmidler og omløpsmidler i årsregnskapet.

Artikkel 29 nr. 4 er en uklar bestemmelse om skatt i konsernregnskapet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel 43 nr. 1 (11) i fjerde direktiv. De forholdene omkring skatt som det etter de to direktivbestemmelsene skal opplyses om (artikkel 43 nr. 1 (11) i fjerde direktiv) eller tas hensyn til ved konsolideringen (artikkel 29 nr. 4 i syvende direktiv), vil uansett bli dekket ved en skikkelig behandling av utsatt skatt i regnskapet, slik norsk regnskapslovgivning og regnskapsstandarden om skatt krever.

Flere av bestemmelsene i artikkel 29 i syvende direktiv gjelder ulike problemer ved utarbeidelsen av konsernregnskap som skyldes forholdet mellom regnskap og skatt og virkningen på anvendelse av regnskapsprinsipper. Graden av påvirkning varierer sterkt mellom EU-landene. Behovet for implementering av de nevnte bestemmelsene i artikkel 29 med det formål å redusere virkningen på konsernregnskapet, vil variere tilsvarende. Tysk og britisk tradisjon utgjør ytterpunkter også i dette spørsmålet. I denne sammenheng er det også interessant at fjerde direktiv som regulerer selskapsregnskapet, bygger på tysk regnskapslovgivning, mens syvende direktiv om konsernregnskap bygger på britisk praksis. Tyskland har nyttet medlemslandopsjonen i artikkel 29 nr. 2 a. Denne i kombinasjon med bestemmelsen i nr. 5 om at ekstraordinær verdiregulering av eiendeler foretatt utelukkende av skattemessige grunner skal utelates i konsernregnskapet, gir tyske konsern handlefrihet ved utarbeidelse av konsernregnskap. At et sterkt omarbeidet selskapsregnskap samtidig skal kunne tilfredsstille det generelle kravet om å gi «unter Beachtung der Grundsätze ordningsmässiger Buchführung ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild» også før omarbeidelsen, er etter utvalgets mening ikke mulig. Dette bestyrker utvalgets oppfatning av TFV-begrepet som å være uten regnskapsfaglig innhold. Begrepet kan i beste fall ha mening på konsernnivå.

Medlemslandopsjonen i artikkel 29 nr. 2 a til å tillate eller kreve andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet, har også en annen dimensjon, nemlig forholdet til utenlandske/internasjonale regnskapsprinsipper. For foretak som ønsker å rapportere etter f.eks. IAS, er det enklere å tilpasse bare konsernregnskapet. IASC's målsetting om internasjonal sammenlignbarhet er også lettere å realisere på konsernnivå.

Fransk regnskapsrapportering utnytter denne muligheten, som er beskrevet av Scheid og Walton i omtalen av Frankrike i The European Accounting Guide (1992, s. 165). De skriver bl.a.:

«An analyst approaching a set of French financial statements will need to check thoroughly the basis on which the accounts have been prepared - the first part of call must be the accounting policies, because of the choices which are open to preparers.»

Videre heter det om konsernregnskap:

«groups accounts (...), which might have been prepared on any one of a number of bases. These are essentially a) accounting to French GAAP group rules, including restatement of the figures disregarding tax rules; and b) using the accounting rules of some other financial market.»

Anvendelsen av andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet, f.eks. utenlandske/internasjonale, må ifølge syvende direktiv være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv. Det kan virke som om denne begrensningen ikke blir tatt hensyn til eller at den i virkeligheten ikke oppleves som noen effektiv begrensning på grunn av liberal fortolkning av vurderingsreglene i fjerde direktiv. Konsekvensen er at fransk konsernregnskapsrapportering i virkeligheten ikke er regulert av direktivene på annen måte enn av bestemmelsene om konsernregnskapsplikt og metoder i syvende direktiv. Disse er som nevnt foran basert på britisk praksis.

Scheid og Walton skriver avslutningsvis (s. 184) at forventet framtidig utvikling vil være preget av mye større oppmerksomhet omkring utarbeidelsen av konsernregnskap og videre:

«Given that France has always been a major participant in the IASC, it may well be that IASC standards will have a major influence on future regulation of matters such as foreign currency translation, leasing, pension obligations, etc. (...). An important feature of the new arrangements is that the group accounts are free from the stranglehold of tax legislation. This development paves the way for the development of dual reporting as is normal in Anglo-Saxon accounting, allowing companies much greater freedom to provide an economic picture (or not!) in their group accounts.»

Parantesbemerkningen viser at man også er klar over faren ved å bryte det grunnleggende prinsippet om at konsernregnskapet skal bygge på konsernselskapenes selskapsregnskaper og i stedet utarbeide konsernregnskapet på fritt grunnlag.

Forholdet mellom regnskap og skatt og den virkningen som konformitetskravet kan ha for anvendelse av regnskapsprinsipper, er også blitt vektlagt i svensk implementering av syvende direktiv. I den svenske utredningen om EU-tilpasning (SOU 1994:17, s. 19) heter det: «Kommittén anser det i och för sig inte vara en lycklig lösning att olika principer tillämpas på bolags- respektive koncernnivå. Mot bakgrund bl.a. av den starka koppling som enligt gällande svensk skattelagstiftning föreligger mellan redovisning och beskatning förefaller den emellertid vara den enda praktisk möjliga för tillfället.»

I USA innførte SEC i 1991 forbud mot å endre datterselskapenes regnskaper ved konsolideringen for å tilpasse prinsippanvendelsen til en ensartet anvendelse for konsernet, og slo dermed fast at konsernregnskapet skal bygge på de konsoliderte selskapenes regnskaper. Revisjonsfirmaet Arthur Andersen forfekter det samme synspunktet. I publikasjonen Accounting Standards for Business Enterprises Throughout the World (1987 s. 102), heter det:

«To the extent feasible, each subsidiary should also apply those standards in any other financial statements that it prepares for external financial reporting purposes. (...). However, a subsidiary should use a different standard in its local reporting only if use of the standard applied for consolidation purposes is not permitted for local reporting purposes.»

Utvalget er prinsipielt enig i det synspunktet som her kommer til uttrykk. Den beste løsningen er informative selskapsregnskaper og konsernregnskap bygget på slike. Informative selskapsregnskaper kan oppnås ved at det innføres flere særregler for periodisering i skatteloven og ved en kritisk implementering av direktivbestemmelsene. Kombinasjonen av konformitetskrav i resultatbeskatningen i Norge og de begrensninger som fjerde direktiv vil komme til å legge på utvikling av norsk regnskapspraksis, gjør det imidlertid aktuelt å velge en nest beste løsning. Denne innebærer at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig.

Utvalgets konklusjon om forholdet mellom konsernregnskap og selskapsregnskap

Utvalget legger opp til at årsregnskapet for morselskap i konsern består av selskapsregnskap og konsernregnskap, jf. avsnitt 2.3.3.. De grunnleggende regnskapsprinsippene og vurderingsreglene gjelder dermed både for selskapsregnskap og konsernregnskap. En bestemmelse om ensartet prinsippanvendelse i årsregnskapet gjelder for selskapsregnskap og konsernregnskap, og for sammenhengen mellom konsernregnskap og morselskapets selskapsregnskap. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å ha en så sterk binding mellom morselskapets selskapsregnskap og konsernregnskapet. Utvalget foreslår derfor en unntaksbestemmelse om at prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan være forskjellig. Sammenhengen mellom prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap for andre konsoliderte selskaper enn morselskapet, er ikke regulert i direktivet, og foreslås heller ikke regulert i ny regnskapslov.

2.4.10 Utvalgets forslag til bestemmelser

Utvalget vil foreslå følgende bestemmelser om grunnleggende regnskapsprinsipper:

• Transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet.

• Inntekt skal resultatføres når den er opptjent.

• Kostnader skal sammenstilles med inntekt for måling av resultat.

• Urealisert tap skal resultatføres.

• Det skal tas hensyn til virkningen av sikring og porteføljestyring.

• Regnskapsstørrelser som er usikre, skal estimeres til forventet verdi.

• Alle inntekter og kostnader skal resultatføres. Virkning av endring av regnskapsprinsipp og korrigering av feil i tidligere årsregnskap skal føres direkte mot egenkapitalen. Andre unntak fra kongruensprinsippet skal gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk.

• Årsregnskapet skal utarbeides etter ensartede prinsipper, som skal anvendes konsistent over tid. Prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan likevel være forskjellig.

• Årsregnskapet skal utarbeides under forutsetning om fortsatt drift så lenge det ikke er mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet.

• Årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk.