NOU 1995: 6

Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge

Til innholdsfortegnelse

7 Eldreomsorg i samiske områder

7.1 Innledning

Det offentlige omsorgstilbudet har vært i sterk vekst de siste ti-årene. Eldre personer utgjør de viktigste forbrukere av helse- og sosialtjenester, særlig pleie- og omsorgstjenester, og prognoser tyder på en økning i antallet eldre i tida framover. Det er særlig den eldre gruppen av de eldre som er brukere av omsorgstjenester. Samiske eldre er en gruppe som i liten grad har gjort sine krav til tjenester gjeldende. De har vært lite i fokus når utvikling av tjenesteapparatet har vært diskutert, og det er svært lite skrevet eller utredet om denne gruppens behov. Det har likevel vært mulig å oppsummere de mer praktiske erfaringer i omsorgen av samiske eldre, i første rekke basert på erfaringer fra samiske sykepleiere.

Realiteter for eldre samer er at deres språk, kultur og levemåte er blitt tatt lite hensyn til både i hjemmesykepleien og på institusjon. Dette gjelder både områder der man ikke har vært kjent med at det lever samer, og i områder der samene er i flertall.

Vi vil her forsøke å gi noen holdepunkter for en forståelse av samiske eldres situasjon, en skisse av generelle tiltak som kan gjennomføres for å bedre omsorgen for samiske eldre, vil vi gå inn på mer konkrete forslag til tiltak på de forskjellige nivåer.

7.2 Samiske eldres situasjon

I en gjennongang av samiske eldres situasjon, vil vi spesielt se på betydningen av samisk kulturbakgrunn og fornorskning, situasjonen til samiske aldersdemente, og til samiske eldre på institusjon.

Samisk kulturbakgrunn og fornorskning

I det gamle samiske samfunnet var det slekten som tok seg av sine eldre, syke og funksjons- hemmede. Slekten har vært av stor betydning, og det samiske samfunnet har tradisjonelt hatt sosiale institusjoner som sikret at de fleste kom innenfor sikkerhetsnettet for omsorg. En samfunnsutvikling med en overgang fra husholdsøkonomi til markedsøkonomi har ført til endringer i samfunnsstukturen i de samiske områder som har skjedd raskere, på et senere tidspunkt, og kanskje med større sosiale konsekvenser enn i Norge forøvrig.

Dagens samiske eldre har opplevd en tid med fornorskning da samiske normer og verdier er blitt lite verdsatt og endatil sett ned på. Det samiske kunne oppfattes som mindreverdig også av samene selv. For å bli akseptert og verdsatt prøvde samene å opptre som nordmenn på norske premisser. Dette var lettest ute ved kysten, med skjedde også i innlandet. Noen prøvde også å gjemme seg i en finsk identitet. Der det skjedde en desentralisering til norske tettsteder fra samiske områder, kunne det være lett å la språket bli igjen når man flyttet. Å prøve å rette seg etter nordmenns adferdsnormer falt ikke heldig ut. Underlegenhetsfølelsen hang igjen, for det var ikke mulig helt å fortrenge sin samiske bakgrunn.

Språket forteller om menneskers identitet, personlighet, verdier og bakgrunn, og er et viktig middel til kontakt. Det har vært forventet at samer skal kunne to språk, og norsk har vært det offisielle språket som alle skulle kunne. Å be om tolk eller bruke samisk har vært å innrømme dårlige språkkunnskaper og å tilkjennegi en samisk identitet, hvilket ikke alltid har vært ønskelig. Samiske eldres respekt for autoriteter, og den takknemlighet de føler over de gode levekårene i dagens samfunn, gjør også at denne gruppen stiller svært få krav om særskilte tilbud innen eldreomsorgen.

Den nyere tids sentralisering og tettstedsutvikling har flere steder fungert slik at de pårørende til dagens eldre er flyttet til byer og lokale sentra. Kvinnene har arbeid utenom hjemmet, og familiebåndene svekkes. De samiske eldre har mindre støtte i miljøet der de bor, og de har reduserte muligheter til uformell omsorg innen familien. Dessuten har både geografiske avstander og fornorskning ført til mindre språklig og kulturelt fellesskap mellom generasjonene i de samiske områder.

Den samiske familien og ansvarsfordelingen mellom familiemedlemmene har tradisjonelt vært annerledes enn i de ikke-samiske familiene i Norge. Det har vært en svært positiv holdning til de eldre i det samiske samfunnet. Den yngre generasjon har hatt stor respekt for de eldre, og for deres kunnskaper om forholdet mellom mennesker, dyr og natur. De eldre er vant med dette, og vil selv ønske å følge de regler for adferd som de er opplært til og som gjelder i deres miljø. Slektskap er også en viktig faktor i det samiske samfunn, og er en vesentlig del av rammen rundt samers identitet. I samiske samfunn deles slekta bl.a. i aldersgrupper. Det er f.eks. forskjellige benevnelser på foreldrenes søsken, alt etter om de er eldre eller yngre på fars eller mors side. Man legger stor vekt på forgreininger av slektninger. Det legges større vekt på fjerne slektninger og på tilknytninger gjennom giftemål enn hva nordmenn er vant med. Gudforeldre er et viktig ledd i slektsforholdet til et barn, men også til barnets foreldre. En samisk eldre kan f.eks. være sterkt knyttet til sin gudsøster, som er en vanlig slektskapsbetegnelse i samisk terminologi. Samiske eldre kan altså ha en annen oppfatning av hvem som er nærmeste pårørende, og det kan være andre og flere personer enn det vi vanligvis regner med i det norske helsevesenet. Den eldre mister ikke bare kontakt, men også sin rolle i slekta, samt den respekten vedkommende er vant med å bli møtt med som eldre i sitt eget miljø. Mangel på daglig kontakt med familie og naboer kan sammen med lite relevante og meningsfylte aktiviteter være en trussel for den eldre som i det lange løp kan føre til depresjon og tilbaketrekning, og indirekte også til fysiske lidelser.

For samer som har levd et langt liv i nær kontakt med naturen, og som har innrettet seg etter vær og vind og reinens behov, er frihetsidealene nær knytta til å være ute og til selv å bestemme hvor og når. Å tape denne friheten, er for dem å tape en av de viktigste menneskerettighetene. Den samiske eldre kan ha et noe annet forhold til liv og død enn hva man forventer ut fra en vestlig, norsk tenkemåte. Et kvalitativt godt liv med viktige funksjoner i famlien og nær kontakt med barnebarn kan være viktigere enn et mål om et langt liv i seg selv. Den samiske forståelsen av kropp og psyke er hos de eldre fortsatt sterkt knyttet til de gamle samiske kulturtradisjoner. Her er det ikke alltid samsvar med den vestlige medisinske forståelse.

Erfaringer viser at den betydningen samisk kultur og miljø har for de eldre kan overraske et pleiepersonale som ikke kjenner den samiske pasientens bakgrunn. I institusjoner kan det derfor oppstå uventede problemer med et ettspråklig norsk personale. I områder hvor alle innbyggere tilsynelatende behersker norsk språk, må man være spesielt oppmerksom på dette. Det finnes altfor mange eksempler på situasjoner hvor samisk språk og kulturbakgrunn ikke er blitt forstått eller tatt tilstrekkelig hensyn til, særlig på institusjoner. Samisk kan ha vært hjemmespråk, og brukes som uformelt institusjonsspråk pasienter imellom, uten at personalet er oppmerksom på det. Et eksempel kan belyse dette. Under en gudstjeneste på et pleiehjem i kyst-Finnmark ble presten etterhvert klar over at to av pasientene sang salmene på samisk. Da han snakket med de på samisk, innrømmet de noe motvillig at samisk var deres hjemmespråk. Etterhvert viste det seg at omtrent halvparten av pleiehjemmets pasienter hadde samisk som daglig språk, uten at personalet var oppmerksom på dette.

Situasjonen for samene i omsorgsapparatet har også vært preget av fornorskningssituasjonen. Her finnes det mange eksempler. Man kjenner til tilfeller fra samiske kommuner der pleiepersonellet snakker norsk med samiske eldre som ligger for døden med den begrunnelse at vi er jo i Norge. Eller tilfeller hvor pleiepersonell med samisk bakgrunn ikke snakker samisk til de samiske eldre av hensyn til den norske delen av personellet som ikke forstår samisk. Selv elementære kunnskaper i samisk har vist seg å være av stor hjelp i kommunikasjonen mellom pleier og pasient. Det finnes eksempler på at pasienter som var karakterisert som urolige, har utsatt toalettbesøk til de samisktalende pårørende er kommet på besøk. Enkle samiskkunnskaper vil hjelpe pleiepersonalet til å forstå pasientens mest elementære behov. Det vil motvirke uro hos pasienten, som dessuten vil oppleve en respekt hos pleiepersonalet for sin egen kultur. Bruk av tolk i omsorgssituasjoner bør være en nødløsning, og krever dessuten en spesiell kompetanse av både pleier og tolk.

Aldersdemens og tospråklighet

Aldersdemente pasienters adferd er ofte preget av uro, forvirring og vandring, utagering eller innadvendthet. Demens betegnes som en tilstand av svekket mental kapasitet hos en eldre person, og omfatter en reduksjon i psykologiske prosesser som oppfattelsesevne, læring og tenkning. Demens er således kjennetegnet av en langsom, men jevnt tiltagende forringelse av evnen til å fungere i den alminnelige hverdagstilværelsen. Det foregår en gradvis reduksjon av psykiske egenskaper og funksjoner, ofte fra 65—70- årsalderen. Denne utviklingen skjer gradvis med store individuelle variasjoner. Symptomene viser seg ofte som manglende interesse for omgivelsene, og ved en svekket hukommelse. Personligheten kan gjennomgå visse forandringer. Nærhukommelsen svekkes først. Det sist innlærte glemmes først, mens det som er fjernt og innarbeidet i yngre alder (fjernhukommelse) fortsatt kan være intakt. Noen pasienter er klar over hullene i sin hukommelse, og prøver å skjule dette. Den begrensede kommunikasjonen og følelsen av utilstrekkelighet gjør at de eldres selvbilde blir dårligere. For samiske demente eldre som har vokst opp med samisk som hjemmespråk, og har lært norsk som annet språk, vil samisk språk igjen bli det alminnelige, daglige språket. Likeledes øker de eldres behov for omgivelser som oppleves kjent ut fra deres samiske bakgrunn, for å kunne orientere seg.

Demensutvikling påvirkes altså av fysiologiske forandringer i hjernen, personens psyke og sosiale faktorer. Blant sosiale faktorer er omgivelsenes holdninger til de eldre. Disse holdningene kan være med på å skape en raskere aldring, og øke behovet for institusjonalisering, eller øke omsorgsbehovet i institusjon. Den følelsen av utilstrekkelighet som svikten i hukommelsen skaper, gjør at de eldres selvbilde blir dårligere.

Mange av de gamle samene i dag er tospråklige. Ved demensutvikling vet vi at kommunikasjonsproblemer forverres når omgivelsene og hjelperne mangler kunnskap om de gamles tidligere liv, relasjoner o.l. Når så den gamle oftere og oftere blander samisk og norsk språk uten å bli forstått, kan man lett skjønne at det må skape både frustrasjon, uro, utrygghet og andre psykiske reaksjoner.

Når helsevesenet både i og utenfor institusjoner er befolket av mennesker som bare snakker norsk, så kan dette medføre at de samiske pasientene blir sett på som langt dårligere enn de i virkeligheten er. Man må også ta med i bildet at de samiske eldre kan ha sterke idealer om et fritt liv i naturen, og at dette sammen med den respekten for de eldre som de forventer å bli møtt med, kan gjøre det vanskelig for samiske eldre å forholde seg til det tjenestetilbudet som ligger inne i omsorgsapparatet, og øke følelsen av utilstrekkelighet. Den aldersdementes sårbarhet for andres holdninger, og opplevelse av seg selv som svak og inkompetent, kan således forsterkes i møtet med det norske omsorgssystemet. Dette er en kulturkollisjon som har vært lite påaktet.

Når de eldre får problemer med å orientere seg i forhold til tid og sted, alminnelige hendelser og personlige forhold, kan de bli usikre og mistenksomme overfor omgivelsene. Mange kan bli døgnville. Kommunikasjonsproblemer kan oppstå når konsentrasjonsevnen svekkes, og språkforstyrrelser utvikles. Pasienten kan glemme alminnelige ord, og erstatte dem med andre ord med et annet innhold som forandrer den tilsiktede meningen. Talen kan også bli utydelig og uforståelig. Når språket blir mer preget av samiske ord og begreper, kan den virke enda mer uforståelig for et norsk pleiepersonale. Personligheten kan også forandre seg under demensutvikling. Det blir ofte et stadig mindre område hvor den demente føler seg trygg, og behovet for sikre referanser til egen kulturbakgrunn øker. Noen eldre har uttrykt dette slik: Når vi blir gamle og glemske, da kommer samiskheten ihvertfall til syne. Den lar seg ikke skjule da. Eksempelvis kan de pårørende ha fått beskjed om at pasienten bare roter og snakker tull. Det har da gjerne vist seg at vedkommende var glemsk, men snakket utmerket samisk med de samisktalende besøkende. Pasienten har virket helt klar, men har klaget over at det ikke har vært noen å snakke med. Det kan virke svært nedverdigende dersom de ansatte ikke er klar over at pasienten snakker et eksisterende språk.

Samiske eldre i institusjon

Gruppen av institusjonsbeboere er ikke den samme som for 6—8 år siden. Det regnes med en større andel aldersdemente og pleietrengende pasienter. En stor andel eldre på institusjon preges av aldersdemens.

Blant de aldersdemente i institusjon finnes det pasienter med større avvik, spesielle adferdsavvik, og rastløse og vandrende pasienter som har behov for særskilte stimuleringstiltak, og vanskelig kan innpasses i vanlige sykehjem uten at det går ut over trivselen til de øvrige pasientene.

Institusjoner er som hovedregel blitt lagt opp etter samme modell over hele landet. Dette innebærer at også i de samiske områder bærer institusjonene preg av norsk tenkemåte med vekt på norsk som hovedspråk og formidling av norske kulturtradisjoner. Det tas ikke særskilte hensyn til samiske normer og verdier, og det er ingen spesiell utforming av miljøet eller tilrettelegging av aktiviteter ut fra samiske kulturtradisjoner, eller andre hensyn til samiske eldres behov.

Det fysiske og sosiale miljøet i institusjonene bærer som regel lite preg av pasientenes språklige og kulturelle bakgrunn. Store uoversiktlige korridorer, rom med mye mennesker, gjenstander som bare er til pynt, møbler og ting som det ikke er knyttet aktiviteter til, virker fremmed for de fleste eldre samer. Det gjelder både fellesrom, aktivitetsrom og aktiviteter. De fleste samiske eldre er vant med at alle aktiviteter er samlet i et rom i hjemmet, gjerne kjøkkenet. Tidligere kunne det også være gamme eller lavvo (sametelt). Personalet i en institusjon følger i store trekk faste rutiner med lik behandling av alle pasienter. Personellmangel kan gjøre det vanskelig å imøtekomme de forskjellige pasientgruppenes behov. Det er institusjonens regler og normer som gjelder. Døgnrytmen kan avvike sterkt fra hva de eldre er vant med. Overgangen til institusjonslivet kan være svært vanskelig for de samiske eldre. De kommer til et fremmed miljø, hvor språk, mat, klær, vaner og rutiner er ukjent, og kan oppleve at alt skjer i stor hastighet, på et ukjent språk, og med mange fremmede mennesker. Å komme på institusjon kan for samiske eldre føre til en ganske stor grad av fremmedgjøring og isolasjon. For en aldersdement pasient med samisk bakgrunn kan institusjonslivet bidra til å forverre sykdommen. Evnen til å fungere i dagliglivet vil kunne avta, og pleiebehovet øke.

Eldre pasienter i samiske områder kan sjelden norsk så godt at de kan fortelle om sine behov og sine plager. Det er erfaringer for at pleiere eller leger ikke får pasientene til å samarbeide ved undersøkelser eller ved toalettbesøk fordi pasienten har vært usikker og ikke forstått hva som skulle skje. Det er for eksempel ikke uvanlig at besøkende pårørende eller andre pasienter må tolke mellom lege eller pleier og en pasient.

De eldres problemer med ikke å bli forstått kan belyses gjennom begrepet katastrofeadferd eller katastrofereaksjon, som er viktige begreper i aldersdemensomsorgen. Et eksempel kan belyse hva som menes med dette. En gammel kvinne var kommet på institusjon. Det var en stille og beskjeden dame som var selvhjulpen, men noe glemsk. Ut på ettermiddagen begynte hun å bli tiltagende urolig og ville reise hjem. Hun ble sint og virket irritert når betjeningen spurte om hun skulle på toalettet. Hun ville ikke noe, uansett hva de foreslo, og ble bare mer og mer rastløs. Til slutt kom en av pasientene og fortalte at den nye pasienten hadde tisset bak døra. Det viste seg at betjeningen den dagen ikke behersket samisk. Ved flere anledninger oppstod det lignende situasjoner ved den samme institusjonen når en ren norsktalende betjening var på vakt. Dette var en svært slitsom situasjon for alle pleierne.

Kommunikasjonen mellom norsktalende sykepleiere og samisktalende aldersdemente pasienter er avgjørende for hvordan den eldre trives på institusjon, og for hvordan behandling og tiltak for den eldre fungerer. Det har vært lite fokusert på dette. God samhandling mellom sykepleier og pasient forutsetter at sykepleieren har innsikt i og forstår pasientens språk, kultur og levemåte. Det er spesielt viktig for sykepleieren å tolke pasientens adferd når språkferdighetene avtar. Da blir det desto viktigere å forstå pasientens behov, og å bygge opp et godt tillitsforhold som grunnlag for samhandlingen. Dette gjelder særlig i forhold til den aldersdemente, som er særlig var overfor ikke-verbale signaler. Konsekvensene kan bli at pasienten ikke får den behandling vedkommende har krav på, og at sykepleieren ikke får kontakt med pasienten.

Den samhandlingen som et pleiepersonale med samisk bakgrunn har med de samiske eldre bygger på en felles bakgrunn, kulturelt, språklig og geografisk. I tillegg til det rent språklige, kommer forhold som at samiske pleiere lettere ser hvilke belastninger overgangen fra et liv knyttet til naturens vekslinger gjennom reindrift, fiske eller høsting av naturens ressurser til et liv i institusjon kan være for de eldre. Dette er en kunnskap som ikke er systematisk nedfelt, og som må komme mer fram som en ressurs til bruk for de eldre og for institusjonene.

7.3 Tiltak som fremmer stabilitet og stimulering i omsorgen av samiske eldre

De samiske eldre bør møtes av et pleiepersonale og en institusjonskultur som tar hensyn til den eldres behov for å ha referanser til samisk språk og kultur i sitt nærmiljø. Samiske pasienter bør i størst mulig grad ha samisktalende sykepleiere. Iallefall bør sykepleierne kunne elementær samisk, og ha grunnleggende kunnskaper om samisk kultur, og om det distriktet de eldre samene kommer fra. Det kreves også kunnskaper i bruk av tolk, dersom tillitsforholdet til pasienten skal beholdes, og kommunikasjonen bli god.

Målet i den daglige omsorg og pleie må være å finne fram til de samiske pasientenes behov og ressurser. Dette er nesten umulig uten kjennskap til det samiske samfunnet og de eldres bakgrunn og situasjon. Dersom ikke miljøet blir tilrettelagt for dem, vil de eldres forvirring og desorientering øke, og de vil bli enda mer avhengig av hjelp til daglige gjøremål. Miljøet i en institusjon bør kunne tilrettelegges i samarbeid med de samiske eldre selv. De eldre kan ha mange ideer for å skape et mer kjent og hjemlig miljø, og det vil bli lettere å kompensere der de enkelte pasientene ikke selv mestrer sine behov.

Det bør tas spesielle hensyn til de samiske eldre som egen gruppe, og til at åndsfriske og aldersdemente samiske eldre har forskjellige problemer og behov med forskjellige typer tiltak. Det må bl.a tas hensyn til at de aldersdemente pasientenes problemer er av en slik art at de krever en spesielt tilrettelagt pleie.

Aldersdemens kan ikke helbredes. Men det er holdepunkter for at symptomene lar seg bremse. Det er dette som må ivaretas i pleie og omsorg av aldersdemente pasienter. Det innebærer at pleierne må arbeide med sine egne holdninger til pasientene til daglig. De eldre er verdifulle mennesker og har krav på respekt til tross for sine reduserte funksjoner. Det må legges vekt på pasientenes ressurser i omsorgen, ikke bare de sider som er problematiske.

Pasientene må selv ivareta så mye av sin egenomsorg som mulig. Et samarbeid med de pårørende er viktig for et godt behandlingsopplegg. Et trygt og tillitsfullt forhold mellom pasienter og personale er en forutsetning for å trekke fram pasientenes ressurser. Utviklingen av et negativt selvbilde motvirkes ved å stimulere de funksjoner som fortsatt er intakt. Den nedbrytingsspiralen som både demente og andre eldre lett kan komme inn i, må erstattes av en oppbyggingsspiral. Dette innebærer å gi pasientene muligheter til å klare ting selv, øke deres selvtillit og selvfølelse, arbeide for at avhengigheten til personalet og andre gradvis avtar, og stimulere til økt aktivitet og medbestemmelse.

Stabilitet og stimulering er to hovedpillarer i behandlingen av aldersdemente pasienter, og sykepeietiltakene bør bygges opp rundt dette. Med stabilitet menes at tilværelsen rundt pasientene bør være mest mulig slik de har innrettet seg gjennom årene, både når det gjelder menneskelige kontakter og fysisk miljø. Demente pasienter har et forhold til det som er kjent. Med stimulering menes aktiviteter som tar sikte på å opprettholde pasientens funksjonsnivå.

For å ivareta størst mulig stabilitet må det planlegges i forhold til hver enkelt pasients omgivelser, rutiner og kontakt med andre. Kjente gjenstander fra pasientens eget hjem og miljø øker følelsen av trygghet på en institusjon. Pleierne må ha mest mulig kunnskap om pasientens bakgrunn for å skape best mulig kontinuitet med hjemmet og hjemmiljøet, og for å skape trygge omgivelser for den aldersdemente. Likeledes må pleierne skaffe opplysninger om aktiviteter som pasienten har holdt på med da vedkommende har vært funksjonsdyktig. Demente pasienter har problemer med å forholde seg til for mange menneskers vaner og væremåter. Det bør derfor ikke være for mange som tar seg av denne pasienten.

F.eks. ved å konstatere: Målet med omsorgen må være å legge til rette for et miljø og adekvate tiltak som får fram de samiske pasientenes ressurser bl.a. ved å ta hensyn til deres språk- og kulturbakgrunn. Presisere: både hjemmebasert omsorg og institusjon. Hvilke sykepleiertiltak vil kunne sikre målsettingen om stabilitet og stimulering i omsorgen for de samiske alderdemente, og hvordan skal disse sykepleiertiltakene kunne gjennomføres på en best mulig måte for de samiske eldre? De vil kunne medvirke til forebygge helseskader og sosial isolasjon, og til å bedre evnen til å mestre dagliglivets oppgaver hos de eldre.

  • Egne enheter

  • Primærsykepleie

  • Miljøterapeutiske tiltak

  • Identitetsbevarende tiltak

  • Realitetsorientering

  • Gruppeaktiviteter

  • Bruk av de eldres egen medvirkning

  • Bruk av pårørende som ressurs

Egne enheter for samiske aldersdemente pasienter

Et ustabilt miljø øker forvirringen, og virker antiterapeutisk på aldersdemente pasienter. De eldre trenger nærhet og kontakt med andre mennesker i et stabilt og oversiktlig miljø for å fungere best mulig. Det spiller også inn at samiske eldre har referanser til et samisk samfunn som er fremmed for sykepleiere med en annen kulturbakgrunn. Målet med omsorgen må være å legge til rette for et trivelig og positivt miljø som får fram de samiske pasientenes ressurser bl.a. ved å ta hensyn til deres språklige og kulturelle bakgrunn. Egne enheter kan generelt være en god løsning i pleien av eldre med samisk bakgrunn, men det vil spesielt være viktig i forhold til samisktalende og tospråklige aldersdemente på grunn av deres språklige situasjon.

En definisjon av skjermet enhet for aldersdemente kan være et bo- og behandlingstilbud på et forsvarlig nivå til en gruppe pasienter, som trenger kontinuerlig, langvarig, bevisst og stabil innsats for å fungere nær opp til den grense de organiske hjerneskader setter. En skjermet enhet for samisktalende aldersdemente bør ha samisktalende personell med kunnskaper om samisk kultur og samfunnsliv. Hovedtilbudet til demente pasienter må være å observere demensutviklingen, og å iverksette rehabilitering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen ut fra et mål om stabilitet og stimulering i omsorgen.

En skjermet enhet må utvikles med det for øye å gi den samiske pasienten et fullverdig liv, trivsel og trygghet i et aktivt, stimulerende miljø. Dette kan i praksis gjøres på flere måter. Miljøet må støtte opp under hjemmevante aktiviteter. En riktig tilrettelegging av et mindre fysisk miljø vil støtte opp under identitetsstyrking og realitetsorientering hos pasienten. Pasientene må kunne assosiere seg med ting som er kjente, og de bør kunne delta i aktiviteter selv der dette er mulig.

Interiøret bør knyttes til en samisk, kjent tilværelse. Pasientenes rom kan innredes med deres egne møbler og ting. Rommene kan merkes med navneskilt på samisk, og bruksting fra pasientenes hjemmiljø plasseres i oppholdsrommene.

Det bør være sammenheng i rutinene rundt den enkelte pasient, og det bør tilstrebes individuelle daglige rutiner som iallfall i et visst monn tar hensyn til vaner fra pasientens eget hjemmiljø. Opprettholdelse av pasientenes daglige rutiner virker inn på deres stabilitet. Det er et langt sprang fra å utføre gjøremål i fisket eller i reinflokken til de faste rutiner i en institusjon. Derfor er det en trygghet for pasienten at rutinene legges opp slik at de ligner mest mulig på hjemmesituasjonen. Det bør være en kontinuerlig kontakt med pleiere med innsikt i samisk språk og kultur. Personellet bør være fagutdannet og samiskspråklig, og de bør ha samisk kulturkunnskap. Det er viktig at det er nært samarbeid med de øvrige institusjoner i kommunen, bl.a. for å utnytte kapasiteten best mulig.

Behovet for en egen enhet må vurderes i hver enkelt kommune ut fra forekomsten av aldersdemens, språklige, kulturelle og sosiale forhold i hver enkelt kommune, og ut med utgangspunkt i en viss standard, på linje med det som er skissert her.

Primærsykepleie

I en vanlig avdeling kommer pasientene i kontakt med et stort antall personer, som forholder seg til andre på forskjellige måter. Demente pasienter kan lett bli forvirret og urolige av å tilpasse seg mange forskjellige personers rytmer og vaner.

Primærsykepleie innebærer at et begrenset antall personer blant personalet har hovedansvaret for omsorgen og kontakten med den enkelte pasient. Primærsykepleie gir muligheter for å ivareta kontinuitet, stabilitet og individuell pasientomsorg. Når pasientene opplever at det er de samme menneskene som omgir dem til daglig, utvikler de en større trygghet. Primærsykepleie bør kunne praktiseres slik at den sikrer de samiske pasientene en kontinuerlig kontakt med et samiskspråklig personell.

Primærsykepleie bør kunne være en hjørnesten i utprøving av tiltak for samiske eldre, fordi den vil gjøre det lettere å forstå og ta hensyn til pasientenes kulturelle bakgrunn, og å bygge opp en trygg kommunikasjon basert på samisk språk. Det gir større forutsetninger for å finne fram til de samiske pasientenes ressurser og begrensninger, og å utarbeide gode stimuleringstiltak for denne gruppen. Det er lettere for primærsykepleier å bli kjent med pasientene, å få et bilde av deres kapasitet, og å legge til rette for mer individuelt tilpassede opplegg. Det blir lettere å finne fram til rutiner som ligner på hjemmesituasjonen, og som skaper stabilitet for pasienten. Kjennskapet til pasienten gjør det også lettere å trekke inn andre faggrupper. Primærsykepleier vil lettere kunne opprettholde kontakt med pasientens sosiale nettverk; familie, venner og omgangskrets. Det vil bidra til å gjøre situasjonen mer stabil for pasienten og det vil gjøre det lettere å finne fram til og legge opp sykepleietiltak i samarbeid med familie og nærmillø. Utviklingen mot et mer åpent system med dagpasienter eller nattpasienter på institusjon, åpner også for nye muligheter i kommunikasjonen mellom hjem, familie og institusjon.

Noen institusjoner velger en organisasjon med primærgrupper som har ansvar for den enkelte pasient, for utforming av pleieplanen, og som følger pasienten ved overføring til sykehus, etc. Det kan være en løsning å knytte en organisasjon av primærgrupper til et nettverk for fleksibel bruk av samisk språk- og kulturkompetanse i samiske kommuner og institusjoner.

Primærsykepleie er lettest å gjennomføre med et stabilt personale, noe som kan være et problem i ukantområder med samisk befolkning. Erfaringer tilsier imidlertid at et system med primærsykepleie kan medvirke til at personellet arbeider mer bevisst, og lettere kan se resultater og finne mening i arbeidet. Det kan dessuten fungere som en motiverende faktor for et personell med samisk bakgrunn at det arbeides med å ta hensyn til deres eldre.

Undervisning av hele personellet vil ofte være nødvendig for å skape et felles utgangspunkt for å forstå den aldersdemente pasientens adferd. De bør få tilbud om undervisning og veiledning i samisk språk og kulturkunnskap, og om tospråklighet og aldersdemens. Det bør prioriteres å praktisere primærsykepleie i en egen enhet for samiske aldersdemente pasienter. Primærsykepleie vil få en egen enhet for denne gruppen til å fungere best mulig, og vil sikre en best mulig utvikling av sykepleietiltakene.

Generelt bør en enhet hvor primærsykepleie praktiseres i forhold til samiske pasienter kunne fungere som en base for å utvikle kulturelt tilpassede sykepleietiltak.

Realitetsorientering

Realitetsorientering benyttes i behandlingen av desorienterte og forvirrede pasienter. Det innebærer en bevisst og systematisk orientering av pasientene i forhold til tid og sted og praktiske realiteter. Det er høstet svært positive erfaringer med realitetsorientering som tiltak for eldre pasienter. Hensikten med slike tiltak er å øke pasientenes trygghet og tillit til omgivelsene og motvirke isolasjon, og å bedre orienteringsevnen og selvoppfattelsen både hjemme og i institusjoner.

Realitetsorienterende hjelpemidler for samiske eldre kan være svært enkle. Det er teknikker for å bringe realitetsorienteringen inn i det vanlige, daglige samværet med pasienten. Merking og innredning av rom, navneskilt, realitetsorienteringstavler, med opplysninger om måltider, dato, osv. Klær og bruksting som er kjente for pasienten kan minne om årstiden og om tidligere liv og aktiviteter.

Markering av årstider og høytider kan være viktige hjelpemidler i forhold til pasientenes hukommelse, og mye av avdelingens aktiviteter kan knyttes til dette. Realisering av sesongbundne samiske aktiviteter som duodji (samisk husflid og håndverk), bærplukking, sanking av sennagress og forskjellig slags mattilberedning vil bidra til å styrke pasientenes orienteringsevne.

For samiske eldre er det enkelt å finne aktiviteter knyttet til de forskjellige årstider. Om høsten kan man skjære og banke sennagress, henge det til tørk og ta det inn når det er tørt. Heldagsturer kan arrangeres for bærplukking. Frisk luft og fjellkaffe kan være like viktig som bærplukkingen. De eldre bør ha mulighet for å dra til slaktegjerdet under reinslaktingen, der dette passer. Her kan de treffe kjentfolk og samle skinn og horn til duodji. De kan spikre skinnene opp til tørk, og de kan sanke riktig ved til fyring i lavvo. De kan også besøke fiskeplassene ved elvene og fjordene. De eldre får felles opplevelser å snakke om, det knyttes bånd til tidligere tider, og språket blir aktivert. I institusjonen kan de bake brød i gryte, koke kjøtt, bearbeide skinn, og hogge ved. Om vinteren og våren kan kjøtt henge til tørk og saltes. Om våren og sommeren kan de eldre besøke reinflokken og delta i kalvemerkingen. Da er det også tid for større duodji-arbeider som må skje ute.

Årstider og kirkehøytider hører sammen. De fleste samiske eldre har tradisjoner med å gå til kirken i høytidene. Kirken var møtested for samene i påsken. Realitetsorienterende tiltak kan knyttes til lokale tradisjoner eller vaner, og vil variere mellom de forskjellige samiske distrikter og lokalsamfunn.

Det må være et mål å finne fram til tiltak som fungerer realitetsorienterende i institusjoner og i hjemmesykepleien for de samiske eldre i samiske kommuner.

Identitetsbevarende tiltak

Målet med identitetsbevarende tiltak må være å bevare identiteten og å styrke følelsen av å være respektert med andre verdier enn hva eldreomsorgen og institusjonen ellers formidler. Identitetsbevarende tiltak for samer i institusjon kan være svært enkle, og trenger ikke medføre store kostnader. De bør imidlertid utvikles ut fra kjennskap til den lokale samiske kulturen, og ut fra pasientenes bakgrunn og forutsetninger, både i den hjemmebaserte omsorg og i institusjon. Identitetsbevarende tiltak vil langt på vei kunne innebære det samme som realitets- orienterende tiltak, men de vil gå lenger i å støtte opp under pasientens samiske identitet, og krever en mer inngående kulturell kompetanse hos personellet. Det dreier seg likevel fortsatt om enkle tiltak som å tiltale pasienten med riktig samisk navn, og å la pasienten uttrykke seg gjennom ytre ting som samiske klær og bruksting. Identitetsbevarende tiltak vil være alt som bidrar til å opprettholde personligheten, som vekker minner fra fortiden, og som skaper trygghet og gjenskaper følelser, og som gir den eldre mulighet til et meningsfylt liv. Dette må skje så langt det er praktisk mulig, og etter pasientenes ønske.

Navnet oppleves og erfares av mange samer som en viktig del av deres identitet og personlighet. Å tiltale den samiske pasienten med det navnet vedkommende bruker på seg selv, krever imidlertid kjennskap til samisk språk og samiske omgangsformer. I dag brukes samiske navn gjennomført, f.eks. skrives barnas navn nå ofte på samisk i kirkebøkene. Eldre samer kan ofte har to navneformer, et offisielt og et personlig navn. Ifølge den samiske navneskikken bruker man fornavn, etternavn og slekstnavn. F.eks. kan et barn bli kalt opp etter bestefaren, Niillas (Nils). Hvis fars navn er Jovnna (John), blir den samiske navneformen Niillas Jovnna Niillas. Den offisielle norske navneformen, Nils Johnsen, er fremmed for det samiske samfunnet. Å bli tiltalt med det personlige navnet vil kunne forsterke den eldres identitet, det vil bremse identitetstap og ytterligere forvirring, og det vil vise respekt for den gamle. En eldre same vil også kunne forbinde det offisielle navnet med myndighetsutøvelse, hvilket kan forsterke tendenser til å ville trekke seg tilbake. Det personlige navnet bør brukes i størst mulig grad også i journaler og kardex. Man må også være oppmerksom på at samiske trebokstaver kan brukes til merking av pasientenes rom og eiendeler. Tidligere ble trebokstaver brukt til å merke bjørnehi, fiskegarn, etc. I dag blir de for det meste brukt til å hårmerke rein før reinen blir øremerket. Bruksting, husflidsgjenstander og klær blir også merket med trebokstaver.

Mange eldre samer har bare brukt tradisjonelle samiske klær. I eldreomsorgen bør sykepleierne ta initiativ til å skaffe samiske klær som pasienten trenger. Pasienten blir mer selvstendig når vedkommende har kjente klær som han eller hun vet hvordan man skal ta på.

Pleierne må trenes i å tilpasse aktivitetene til pasientenes behov og forutsetninger. Ved gjennomgang av forskjellige duodji-aktiviteter vil pleieren kunne spørre om og selv se hvilke aktiviteter pasientene har vært med på tidligere, slik som koftesying. En dement pasient kan f.eks. ha god teknikk med å sy koftekantbånd (holbi). Et annet eksempel er en eldre kvinne som, etter at man hadde gjort det klart for henne at det var tillatt å joike, joiket en av guttene hun kjente i sin ungdomstid. Dette virket positivt på hennes trivsel. Her viste personalet respekt og forståelse for pasientens kultur ved at de formidlet kontakt med en lokal joiker.

Sykepleieren må samle opplysninger i pleieplanen om pasientens bakgrunn og ressurser, slik at andre pleiere kan ta hensyn til vedkommendes vaner og interesser i tilrettelegging av aktiviteter som er kjent for vedkommende. De forskjellige institusjoner bør summere opp og utveksle de erfaringene som gjøres med de forskjellige aktiviteter for samiske eldre.

Miljøterapeutisk tilrettelegging

Miljøterapi er definert som en systematisk og gjennomtenkt tilrettelegging av miljøets psykologiske, sosiale og materielle/fysiske betingelser i forhold til individets og gruppens situasjon og behov. Hensikten med miljøterapi for eldre er å fremme deres muligheter til læring, mestring og personlig ansvar.

En kjent og hjemlig atmosfære kan bedre pasientenes funksjonsnivå. En slik tilrettelegging må bl.a. få konsekvenser for valg av fysiske omgivelser og av aktiviteter i institusjoner i samiske områder. Miljøterapitiltak må bygges opp rundt pasienten under hensyn til vedkommendes forutsetninger. Hovedprinsippet er å stimulere de funksjonene som pasientene kan nyttiggjøre seg. Miljøterapeuten må lete fram ressurser og aktiviteter som pasientene har hatt glede av tidligere, og ta utgangspunkt i disse når det bygges opp stimuleringsopplegg for pasienten. Slike prosesser forutsetter kjennskap til samiske eldres behov og kulturelle forutsetninger. Dessuten må den terapeutiske tilretteleggingen stadig vurderes og tilpasses etter som pasientens behov endrer seg.

For å nå målet med miljøterapi, vil pleiepersonalet være avhengig av et tverrfaglig samarbeid hvor flere faggrupper deltar i pasientomsorgen. For en gruppe eldre vil ergoterapeuten være sentral, for en annen gruppe psykiatrisk sykepleier. Et nært samarbeid mellom sykepleier og andre faggrupper bør være basis for utvikling og iverksetting av stimuleringstiltak som passer hver enkelt pasient. Et slikt samarbeid åpner også for å trekke inn kulturell og språklig kompetanse ut fra pasientenes behov.

Gruppeaktiviteter

Gruppeaktiviteter er mye brukt som behandlingstiltak, særlig i institusjoner. Gjennom gruppeaktiviteter og samvær kan man stimulere flere pasienter samtidig, i tillegg til at gruppen ivaretar en sosial funksjon.

Skal gruppeaktivitetene lykkes for samiske eldre, må de være tilrettelagt slik at de kan delta fullt ut og ha nytte av samværet. Aktivitetene må ha betydning for pasientene, og de må bygge på kjennskap til hver enkelt pasient, så vel som generell kunnskap om denne gruppen eldre. Oppleggene vil måtte variere i forhold til forutsetningene hos hver enkelt pasient, og ta hensyn til hva som fungerer i den aktuelle gruppen av pasienter. For å finne fram til relevante gruppeaktiviteter for samiske eldre, så kan det være en strategi å ta utgangspunkt i den mestringsevne de har i sitt hjemmiljø, og hvilke aktiviteter de er opptatt av der. Det kan sees som en del av kompetanseoppbyggingen hos pleiepersonellet å gjøre seg kjent i pasientens hjemmiljø. Forskjellige former for samisk husflid (duodji) vil være en naturlig gruppeaktivitet for samiske eldre. Her kan det også være naturlig å trekke inn en duojar (samisk husflidsutøver) for å realisere aktiviteter. Han vil ut fra sin kunnskap også kunne bidra med å lete fram spesielle ferdigheter hos de eldre. Gruppeaktiviteter i institusjon kan være sosialt samvær knyttet til daglige aktiviteter som matlaging, til samiske radio eller TV-sendinger, eller det kan være turer til slakteplassen eller fiskeplassen. Samiske eldre bør dessuten sikres muligheter til å oppsøke de kulturelle og kirkelige virksomheter som de er vant med.

Fellesaktiviteter i forbindelse med høytidene er viktig for samiske eldre. De må imidlertid forholde seg til samisk tradisjon, som f.eks. å lage istand klær. Det har vist seg at såkalte klippe og lime-aktiviteter som laging av julepynt, etc., kan virke fremmede og bidra til å øke forvirringen for samiske pasienter. Da må man finne fram til andre måter å markere høytiden på. Gruppeaktiviteter utenfor institusjonen er også viktig. Det kan være viktig for sykepleierne å se pasientene i andre omgivelser. De kan bli overrasket over pasientenes mestringsevne i omgivelser som er kjente for dem.

Bruk av de eldres egen medvirkning

Når eldre i eldreomsorgen, både i de hjemmebaserte tjenester og i institusjoner, føler trygghet for at deres person er akseptert og respektert, så vil grunnlaget være lagt for deres vilje og evne til å være sjølhjulpne og positivt delta i de aktivitetstilbudene som omsorgen legger opp til. Derfor kan en eldreomsorg tilpasset samisk kultur og språk være avgjørende for eldre samers personlighet og egenutvikling. Utviklingen av tiltak for eldre bør ta utganspunkt i en samisk hverdag, de bør omfatte de eldres egen oppfatning av den daglige omsorg og pleie, og ta i bruk deres kunnskaper om den lokale samiske kulturen. Tiltakene kan gjelde praktiske forhold som mat- og klesvaner, utvikling av aktiviteter, oppbygging av miljøet på institusjoner, osv. Ikke minst viktig er at man på denne måten vil få mer kunnskap om de eldre basert på deres egen medvirkning. Tiltakene vil kunne bli bedre og mer adekvate for den aktuelle gruppen eldre, og medvirkningen vil i seg selv fungere trivselsfremmende.

Bruk av de pårørende som ressurs

Forholdene må tilrettelegges for at pasient og pårørende skal kunne holde kontakten. Man må motvirke tendenser til at et institusjonsopphold bryter kontakten mellom pasienten og familien. Omsorgen rundt eldre i hjemmene må også fungere som et apparat med et åpent forhold til den eldres familie og nærmiljø. Det må være et mål å opprettholde og styrke kontakten mellom generasjonene. Dette er særlig viktig i samiske områder, hvor eldre tradisjonelt har en høy status, og hvor det er sterke bånd mellom eldre og pårørende, med slektskap som en viktig faktor for de eldres identitet. Kontakt med slekten og nærmiljøet vil i seg selv være stimulerende for en eldre same.

Slektskapets funksjon i samiske samfunn legger et bredere innhold i begrepet pårørende. Her legges større vekt på fjerne slektninger enn i det norske samfunnet. Pårørende kan gi et bilde av hvordan den eldre har vært tidligere. De kan gi opplysninger som kan danne det nødvendige utgangspunkt for aktivisering og stimulering av den eldre. Dette kan være av særlig betydning der den eldre har bakgrunn i en kultur som er fremmed for pleierne.

Både familie og nærmiljø kan være viktige som ressurs og kilde til opplysninger om den eldre. De bør kunne aktiviseres i besøkstjeneste på institusjon og hjemme hos de gamle, og lokale organisasjoner bør motiveres til å skape sosiale samvær mellom de eldre og andre deler av nærmiljøet. Målet må være en sosial og kulturell forbindelseslinje mellom den eldre, sykepleieren og familien.

Når den eldre er på institusjon, kan de pårørende delta i felles aktiviteter, og bli kjent med pasientens nye hverdag og utvikle nye felles erfaringsområder. Familien kan også være en ressurs ved innkjøp og tillaging av klær, og den kan gi råd til personalet om hvordan miljøet skal kunne tilpasses pasienten best mulig. Et virkemiddel kan være informasjon for eldre og pårørende om opplegget ved institusjonen, gjerne i form av møter eller samvær. Der det er behov for det, bør dette kunne foregå på samisk, eventuelt med en tolk til disposisjon.

De pårørende vil dessuten kunne ha behov for direkte kontakt med sykepleierne. De kan ha hatt en strevsom tid før pasienten har fått plass på institusjon, og kan føle usikkerhet ved å overlate pårørende til en institusjon, særlig når de ser de kulturelle avstandene mellom hjemmiljøet og institusjonslivet. De som har et nært forhold til aldersdemente har ofte behov for å snakke om dette, og å få støtte hos hverandre under veiledning av fagpersonale. En løsning kan være en pårørendegruppe som sammen med en sosionom som kjenner pasientens og pårørendes hverdag, kan diskutere hva det er å ha ansvar for en dement person. Det er lite litteratur som informerer om aldersdemens eller om tospråklighet og aldersdemens på samisk, eller om kulturelle forskjeller i institusjon eller innen eldreomsorgen. Det er derfor viktig å bygge på praktiske erfaringer.

7.4 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak

Hovedmål: Samisk livskvalitet i alderdommen

Det er mange utfordringer å gripe fatt i for de offentlige omsorgstjenester for å sikre samiske eldre en trygg og verdig alderdom. Det må være et mål i eldreplitikken å legge grunnalget for en best mulig livskvalitet i alderdommen. God livskvalitet i alderdommen innebærer muligheter til å leve positivt og aktivt psykisk og fysisk etter sine forutsetninger, og i trygghet for at noen ser til og at noen bryr seg om en. Aktiv innsats fra samfunn og om man skal nå dette målet. Dette stiller store krav til myndighetene som har ansvar for eldrepolitikken, og det er en påtrengende utfordring til nærmiljø og familie.

I de samiske områder og bosettinger er ofte tradisjoner og levesett annerledes enn i det øvrige land. Det stilles derfor spesielle krav til at man i eldrepolitikken tar hensyn til og ivaretar de samiske kultur og språktrekk. Det er den eldste samiske befolkning som har den dypeste og mest grunnfestede tilhørighet i samisk språk og kultur. Samtidig er det nok den gruppen som har vanskeligst for å fremme sine rettigheter, og for å stille krav til offentlig service og lokalsamfunn. De kan ha problemer i forhold til norsk språk, mange har aldri fått opplæring i samisk skole. Mange har mistet sitt morsmål uten at de har fått fullverdig opplæring i norsk. Når alderdom, sykdom og ensomhet trer til, blir slike problemer forsterket. Kontakten med og nytten av de offentlige tjenester vil under slike forhold bli dårlig. Det kan være årsak til at livskvaliteten blir sterkt forringet, at dette går ut over helse og kan føre til tidlig død.

Trass i en meget sterk debatt om eldres forhold i samfunnet ellers, har det i liten grad vært en offentlig debatt om de eldre samers situasjon. Konsekvensene av Sameloven og Grunnlovens §110 for eldrepolitikken har det såvidt utvalget erfarer ikke vært satt søkelys på. Eldreomsorgen i samiske områder legger sjelden eller aldri til grunn at Sameloven gjelder for eldre samer som for andre samer. Likevel er det klart at Sameloven hjemler også dem rett til å leve i et språklig og kulturelt miljø som har basis i det språk og miljø de har levd med gjennom et langt liv.

Den eldste samiske generasjon er naturligvis den sterkeste forbindelse til samisk kultur og språk. Utvalget mener at det haster med å legge opp en eldrepolitikk som sikrer de samiske eldre en alderdom på deres egen språklige og kulturelle grunn. Utvalget vil presisere at når det oppstår språklige og kulturelle problemer i eldreomsorgen, er det ikke den gamle same eller det samiske språk eller den samiske kulturbakgrunn som skaper problemene. Det er mangelfulle kunnskaper og forståelse hos de som har ansvar for eldrepolitikken og eldreomsorgen om at språklig og kulturell trygghet og et godt sosialt nettverk utgjør det vesentligste grunnlag for en god livskvalitet.

Delmål: En planlegging av omsorgstjenester for eldre på alle nivåer med henblikk på livskvalitet for samiske eldre

Utviklingen av omsorgstjenester som sikrer livskvaliteten for samiske eldre bør gjenspeiles i et planarbeid på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Særlig i kommunene bør det utvikles rutiner for en samordnet og fleksibel bruk av bemanningen med henblikk på en effektiv bruk av samisk språk- og kulturkompetanse.

Kommunene bør utvikle en hjemmebasert omsorg med samisk språklig og kulturell kompetanse, og som innebærer størst mulig kontinuitet for den eldre, og tiltak og forbedringer i institusjoner som omfatter et pleiepersonell og en institusjonskultur som tar hensyn til samiske eldres behov for referanser til sitt nærmiljø og sin kultur. Her må et sentralt mål være utvikling av et pleietilbud som fremmer stabilitet og stimulering i omsorgen av samiske eldre, og som spesielt bygger opp under samiske aldersdementes behov for bekreftelse av en samisk identitet.

Det bør vurderes planlegging av eldreboliger og eldreenheter spesielt innrettet på samiske eldre, og i en utvikling med overgang til nye omsorgsformer og rehabilitering i sykehjem bør kunnskap om de eldres kultur og hjemmiljø tas med i en helhetlig vurdering. De pårørende og eldres egen medvirkning vil være spesielt viktig i utviklingen av et kulturelt tilpasset omsorgstilbud. En lokalsamfunnsmedvirkning gjennom lokale foreninger og pasientvennordninger vil kunne være av betydning i omsorgen av samiske eldre både hjemme og på institusjon. Utvikling av et kompetansenettverk bør kunne sikre effektiv bruk av den kompetansen som etterhvert utvikles i eldreomsorgen, også i områder der det bor få samer.

Et kulturelt tilpasset omsorgstilbud bør kunne utvikles gjennom prosjekter i eldreomsorgen. Det bør utvikles en forskning rundt aldersdemens og tospråklighet, som omfatter både geriatri og gerontologi. Tiltak innen undervisning og veiledning vil sammen med tiltakene for de samiske eldre gjøre omsorgssektoren mer attraktiv både for de samiske eldre og som arbeidsplass. Tilrettelegging for samer i institusjon vil gjøre dette til mer attraktive arbeidsplasser, og vil kunne bidra til å sikre rekrutteringen i pleie- og omsorgssektoren, særlig blant personell med samisk bakgrunn.

Tiltak 1:En kommunal planlegging av omsorgstjenester for eldre som inneholder mål og tiltak spesielt for samiske eldre

Eldreomsorg er kommunenes ansvarsområde. Kommuner med samisk befolkning er ofte utkantkommuner med forholdsvis mange personer i de aller eldste aldersgruppene. Dette er eldre som er brukere av alders- og sykehjem, av hjemmesykepleien og av hjemmehjelps- tjenester. Med en relativ overrepresentasjon av de eldste aldersgruppene følger også en stor andel en-personshusholdninger med et stort behov for omsorgstjenster.

Det er flere faktorer som er viktige for planlegging av eldreomsorgen i kommunene, slik som bosetning, alderssammensetning og husholdsstruktur. Eldreomsorgstjenester bør planlegges ut fra klare målsettinger og strategier, og i kommuner med samisk befolking bør disse også inneholde mål og tiltak spesielt for samiske eldre. Dette innebærer at kommuner med samisk befolkning, både i og utenfor forvaltningsområdet for Samelovens språkregler, bør utvikle et tilbud om pleie- og omsorgstjenester til samiske eldre som tar hensyn til deres kulturelle bakgrunn og språk. Både i institusjoner og i hjemmesykepleien må man utvikle forbedringer som er mer tilpasset samenes behov og forutsetninger. Det trengs ikke nødvendigvis så mye mer av personell, økonomi og utstyr for å gi eldre samer en mer meningsfylt tilværelse på institusjon og i hjemmesykepleien enn hva tilfelle er idag.

De samiske eldre bør møtes av et pleiepersonell og en institusjonskultur som tar hensyn til deres behov for å ha referanser til samisk språk og kultur i sitt nærmiljø. Samiske pasienter bør i størst mulig grad møtes av samisktalende sykepleiere. Iallfall bør sykepleierne kunne elementær samisk, og ha grunnleggende kunnskaper om samisk kultur, og om det distriktet de eldre samene kommer fra. Det kreves også kunnskaper i bruk av tolk, dersom tillitsforholdet til pasienten skal beholdes, og kommunikasjonen bli god. Det må være et mål i den daglige omsorg og pleie å finne fram til de samiske pasientenes behov og ressurser. Det forutsetter kjennskap til det samiske samfunnet og de eldres bakgrunn. Miljøet i institusjon og hjemmesykepleien bør tilrettelegges med dette for øye.

Mål og tiltak for pleietrengende eldre samer bør nedfelles i det kommunale planarbeidet. Flere kommuner har utviklet delplaner for eldre. Der kommunene utvikler sitt planarbeid med de samiske eldre for øye, og hvor de samiske eldre tilgodeses innenfor rammen av et kvalitetsutviklingsarbeid, bør Sosial- og helsedepartementet vurdere ekstra midler til dette arbeidet. Delplanenes omtale av samiske eldre bør bl.a. henvise til de kommunale opplæringsplaner, og kurstilbudene i samisk språk og kultur for helse- og sosialpersonell.

Tiltak 2: En samordnet og fleksibel bruk av bemanningen i kommuner med samisk befolkning med henblikk på en effektiv bruk av samisk språk- og kulturkompetanse

Et tiltak som vil kunne være av særlig stor betydning for eldre mennesker, er en samordning og en fleksibel bruk av bemanningen ved institusjoner, i hjemmehjelpen og innen hjemmesykepleien i de forskjellige kommuner, slik at eldre samer i størst mulig grad kan få et tjenestetilbud som innbefatter samisk språk og kulturkompetanse. Samiske eldre bør kunne få hjembesøk av en person med samisk bakgrunn, og som kjenner de eldres hjemmemiljø. Det bør være kontinuitet i tjenestetilbudet. En fleksibel bruk av bemanningen i kommunene bør kunne fungere slik at personell ved institusjoner også kan gå inn i de hjemmebaserte tjenester. Det er mulig fordi betjeningen ved institusjoner nå er ansatt i den kommunale eldreomsorgen. Det vil være naturlig om pleie- og omsorgsleder i hver kommune forestår en samordning av bemanningen. Hver kommune bør samordne bruken av de ansatte slik at personellet kan brukes mest mulig fleksibelt, og slik at personell med samisk språk- og kulturkompetanse kan settes inn der det er størst behov, både i hjemmene og i institusjoner. Institusjonene bør kunne fungere som en ressursbase for kommunen hva personell og kompetanse angår. En mulighet vil kunne være å dele kommunen inn i regioner som basis for bruk av personell med forskjellig kulturell og språklig kompetanse.

I den utvikling mot mer åpen omsorg som vi ser i dag, kan fleksibel personellbruk medvirke til en mykere overgang fra hjem til institusjon for de samiske eldre. Derfor bør man i samiske kommuner være oppmerksom på de forbedringer det vil kunne medføre for tjenestetilbudet dersom man lar en utvikling mot en mer åpen omsorg gå parallelt med en utvikling mot en mer fleksibel bruk av personell med samisk språk og kulturkompetanse innen institusjoner og hjemmebasert omsorg. Det vil også bidra til et bedre samarbeid mellom institusjoner, de hjemmebaserte tjenester og den kommunale helsetjenesten. Det er mange muligheter for funksjonelt samarbeid. Da kan man for eksempel sikre at samiske eldre under helsekontroller har kontakt med helsepersonell som er kvalifisert innen eldreomsorg, og som har samisk språk- og kulturkompetanse. Slike tiltak bør ses i et kvalitetsperspektiv, og nedfelles i det kommunale planarbeidet.

Tiltak 3: Utvikling av et pleietilbud som fremmer stabilitet og stimulering i omsorgen av samiske eldre, og som utgår fra et personell og en institusjonskultur som tar hensyn til samiske eldres behov for referanser til sitt nærmiljø og sin kultur

For at pasienten skal kunne opprettholde sin samiske identitet i institusjon såvel som innenfor den øvrige eldreomsorgen, så må det tilrettelegges for et miljø som skaper trygghet og trivsel for de samiske eldre. Dette kan innebære at institusjonene skal oppvise likhetstrekk med pasientenes eget hjemmiljø, og at det utvikles relevante sykepleietiltak som bygger opp under stabilitet og stimulering i omsorgen av de samiske pasientene. Det bør være et mål å utvikle behandlingsopplegg og pleietiltak som innebærer et kulturelt tilpasset pasienttilbud. Også i forhold til samiske pasienter må det arbeides med tiltak med utgangspunkt i at aldring etter hvert kan føre med seg redusert motstandsdyktighet overfor miljømessige og helsemessige problemer. Aktivitet og menneskelig kontakt er viktige forutsetninger for trivsel og helse. Det må være en selvfølge at man søker å legge forholdene til rette for gamle samiske pasienter. Det er lite vi kan gjøre for å forebygge aldersdemens, men riktige sykepleietiltak kan bidra til å sinke symptomene på demensutvikling. Pasienten får da leve bedre med økt livskvalitet en lengre periode.

Kommunene må arbeide for at betjeningen blir mer bevisst på å bevare pasientenes identitet. Dette må ses i forhold til en mer fleksibel bruk av den samiske bemanningen. Institusjoner med samiske pasienter bør i størst mulig grad ha samisktalende sykepleiere. Det bør være kurstilbud for sykepleiere i samisk språk og kultur, og spesielt om kommunens egen lokale samiske kultur. Språkopplæring er viktig i alle samiske områder, også utenom språklovens forvaltningsområde.

I institusjoner bør det vurderes etablert egne avdelinger eller enheter med behandlingstilbud som er tilpasset de forskjellige pasientgruppenes behov, både samiske aldersdemente og samiske åndsfriske. En egen enhet hvor primærsykepleie praktiseres i forhold til samiske pasienter bør være en god base for å utvikle kulturelt tilpassede sykepleiertiltak. Behovet for kontakt med nærmiljet vil kunne ivaretas ved å la familien overnatte på institusjon, eller legge til rette for at de eldre kan komme hjem, f.eks. ved kjøring av rullestolbrukere fra institusjon til hjemmene, eller ved å utvikle ordninger med dagpasienter ved institusjoner. Der ikke egne avdelinger eller enheter kan opprettes for samiske eldre, så bør de eldre fra samiske bygder bo ved siden av hverandre på institusjonen. Uansett bør det til enhver tid være personell med samisk bakgrunn eller samisk språk- og kulturkompetanse på vakt.

Sykepleietiltakene ved disse institusjonene bør tilpasses slik at de tar tilstrekkelig hensyn til de eldres behov for å ha referanser til samisk språk og kultur i sitt nærmiljø. Det bør kunne skje gjennom veiledning til de ansatte av geriatrisk eller psykiatrisk sykepleier om pasientene og om arbeidsforholdene, og gjennom samtalegrupper av ansatte. Mest mulig av tiltakene bør tilrettelegges i samarbeid med de eldre selv. Det gjelder særlig ideer for å skape et mer kjent og hjemlig miljø på institusjonen, men også for å utarbeide sykepleietiltak som på en best mulig måte sikrer stabilitet og stimulering for de samiske eldre.

Enkle tiltak knyttet til bruk av mat og klær kan øke trivselen og følelsen av tilhørlighet hos de eldre. Et tiltak som bør vurderes er å holde distriktets mattradisjoner i hevd. Tradisjonell samisk middagsmat bør være med på ukemenyen i institusjoner. Maten signaliserer bruk av lokale ressurser, og kan orientere hvilken tid på året en befinner seg i. De ansatte på institusjoner og i de hjemmebaserte tjenester må få opplæring i tradisjonell samisk matlaging. Eldre samer har ofte ikke brukt annet enn sine egne samiske klær. Det kan derfor bety mye å holde klestradisjonene i hevd. Dette kan gjøres ved å motivere pårørende til å anskaffe samiske klær for de eldre. Noen institusjoner vil kunne iverksette enkle tiltak som muligheter til vask av egne klær, eller til å hjelpe til på kjøkkenet. Forskjellige institusjoner vil finne fram til forskjellige tiltak.

For å skape et kjent og hjemlig miljø på institusjon, er bruk av nærmiljøet i gruppeaktiviteter og miljøterapi viktig. Lokale lag og foreninger som sanitetsforeninger, bygdelaget, lokale frivillige organisasjoner, sameforeninger, etc. bør trekkes inn i sykehjemmene. Det bør være kulturelle tilstelninger, religiøse samlinger, kirkekaffe, etc. på sykehjemmet som også har eldre som bor i egne hjem som målgruppe. Eldre som bor hjemme bør hentes. Ansvaret for slike tiltak må ikke pulveriseres. Målet med slike tiltak må være at de eldre skal føle tilhørlighet til det samiske lokalsamfunn som de er en del av, og ha ansvaret for seg selv så langt det er mulig. Det må legges til rette for at bygdas befolkning informeres og inviteres til arrangementer, at lokale ressurspersoner innen f.eks. samisk husflid kan hentens inn til aktiviteter i institusjonen, osv.

Pleieplanen bør være et viktig hjelpemiddel for tilrettelegging av aktiviteter som er kjent for pasienten. De erfaringene som gjøres med de forskjellige aktiviteter for samiske eldre, bør oppsummeres i kommunene og danne basis for utveklsing av erfaringer med andre kommuner og institusjoner. Sosial- og helsedepartementet bør vurdere økonomisk støtte der utviklingen av slike tiltak skjer etter en plan, og hvor det drives som løpende og systematisk kvalitetsutvikling.

Tiltak 4: En hjemmebasert omsorg med samisk språklig og kulturell kompetanse, og som innebærer størst mulig kontinuitet for den eldre

Hjemmehjelperne og hjemmesykepleierne har kontakt med pasienten i en fase der behovet for institusjonshjelp utvikler seg. Det er behov for kompetanse også i den hjemmebaserte omsorg. Her må det være kunnskap om lokale tradisjoner og språk, de må fungere i forskjellige situasjoner. Det kan være praktisk følge til postkontoret som en del av å vedlikeholde den eldres sosiale nettverk, og det kan være former for mental oppbygging av den eldre. Det som sies om behovet i institusjon, gjelder i prinsippet også den hjemmebaserte omsorg. Den hjemmebaserte omsorg bør kunne trekke på den kompetansen som finnes i institusjonene, men vil samtidig kunne tilføre disse en viktig kunnskap om de eldres hjemmiljø.

Tiltak 5: En utvikling med overgang til nye omsorgsformer og rehabilitering i sykehjem som tar i bruk kunnskap om de eldres kultur og hjemmiljø

Den pågående overgangen til nye omsorgsformer, innebærer bl.a. at de omsorgstrengende får praktisk hjelp til å bo i sitt eget hjem. Sykehjemmene vil ha åpen linje til hjemmene, med anledning til dags- og nattopphold, og til korttids- og langtidsopphold. Det skjer også en utvikling mot rehabiliteringsplasser på sykehjemmene. Dette øker behovet for kunnskap om og kontakt med de eldres hjemmiljø, det øker behovet for fleksibel bruk av personell med samisk språk- og kulturkompetanse.

Tiltak 6: Planlegging av eldreboliger og eldreenheter spesielt innrettet på samiske eldre

I samiske kommuner kan det tas hensyn til samiske eldre også ved plassering av eldreboliger. Det kan være behovet for nærhet til naturen, til de eldres egne sosiale nettverk, osv. som er retningsgivende. Samiske bygder kan ha behov for mindre enheter av alders- eller serviceboliger. Det kan være en kombinasjon av enkelte leiligheter, servicesenter og aldershjemsenhet hvor samisk språk og kultur er en naturlig del av miljøet og av personellets kompetanse. Slike samiske eldreenheter bør fungere som en base for utprøving av tilbud spesielt tilrettelagt for samiske brukere. Det er utviklet en rekke finansieringsordninger for ulike boformer for eldre som gjør det lettere å gjennomføre en mer helhetlig eldreomsorg, bl.a. ved å gjennomføre eldreomsorg i boformer utenfor institusjon.

Tiltak 7: En utvikling av tjenestetilbudet til samiske eldre gjennom tiltak, prosjekter og opplæringsplaner

For å sikre en utvikling av et tjenestetilbud som har basis i samiske eldres behov og som tar hensyn til de eldres språklige og kulturelle bakgrunn, bør kommuner med samisk befolkning medvirke i utvikling av prosjekter som prøver ut tiltak for samiske eldre både i hjemmesykepleien og på institusjoner. Dette kan skje eventuelt i samarbeid med Gerontologisk Institutt. Hjelpebehovet må i størst mulig grad defineres av de eldre selv. De som planlegger og står for driften av omsorgstjenestene må lytte til brukernes erfaringer, og organisere tjenester og utvikle kompetanse i tråd med dette. Slik vil man kunne utvikle den mest adekvate kompetanse i eldreomsorgen. Den konkrete utformingen av prosjektene må ta hensyn til hva slags type samisk område dette er, og hvordan strukturen i omsorgsapparatet i de forskjellige kommunene er utbygd. Et aktuellt prosjekt bør være å prøve ut et eget samisk team i noen kommuner. Teamet bør være lett tilgjengelig for brukere, pårørende, helsepersonell og administrasjon.

Denne utredningens kapittel 12 understreker at kommunene må være pådrivere av opplærings- og utviklingsplaner som fremmer hensynet til språk og samisk kultur i helse-og sosialsektoren. Dette gjelder også utredning av kurstilbud for pleie- og omsorgspersonell i kommunene. En rettesnor for dette arbeidet må være at kulturkunnskap og språkopplæring er en forutsetning for å forstå pasienten, og for å tilrettelegge miljøtiltak etter pasientens behov. Økt kunnskap gir mer meningsfylt arbeid for pleieren, og gjør det lettere å finne løsninger for de eldre. Undervisning og veiledning av hele personellet er nødvendig for at de skal kunne forstå den aldersdemente pasientens adferd. De bør undervises i samisk språk og kulturkunnskap, og om tospråklighet og aldersdemens. Endel steder vil opplæring i bruk av tolk for personellet være nødvendig.

Kommunene bør utrede muligheter for interkommunalt samarbeid innen eldreomsorgen. De praktiske erfaringer som gjøres med tiltak og prosjekter bør summeres opp, og komme flest mulig tilgode. Naturlige mål for kommunalt samarbeid er utarbeiding og utprøving av opplæringstilbud for pleie- og omsorgspersonell. Det må også samles og utveksles erfaringer med kulturelt relevante aktiviteter som f.eks. kursvirksomhet for eldre samer både i og utenfor institusjon. De samiske kommunene bør også vurdere tiltak som å komme sammen med sikte på å belyse samenes kulturelle og tradisjonelle syn på helse.

Tiltak 8: Utvikling av tiltak spesielt for samiske eldre i de sørsamiske områdene

I de sørlige samiske områder vil det alminnelige bildet troligvis være at institusjonene har få eller ingen ansatte som behersker sørsamisk språk. Enkelte hjem mangler også omsorgspersoner som behersker språket. Dette skyldes det sørsamiske språkets generelle stilling, og en situasjon med inngifte av nordmenn som gjør at den yngre generasjon i dag ikke besitter de språkkunnskaper som er nødvendig for en meningsfylt samtale med de eldre. Institusjonene har heller ikke denne kunnskapen. De samisktalende eldre er ikke mange, men de må få et tilbud, og de må oppfanges av systemet. Sykepleiere med sørsamisk språk- og kulturbakgrunn utgjør en viktig ressurs. En økning av kunnskap om samisk kultur og opplæring i elementær sørsamisk for sykepleiere og hjemmehjelpere må til også her. Et system av pasientvenner med sørsamisk språk- og kulturkompetanse, såvel som et utvidet system med lønn til omsorgspersoner med slik kompetanse, vil utgjøre en betydelig ressurs. Kommunene bør også vurdere samarbeid over grensene. Det kan være flere samisktalende på svensk side av grensen, og slektskapsbåndene hos samene krysser grensene. Ikke minst i sørsamiske områder vil de eldre være en ressurs når det gjelder ivaretakelse av språk og kulturtradisjoner.

Det har altså vist seg at aldring og demensutvikling kan føre til at morsmålet blir det dominerende språket hos tospråklige personer. Dette gjelder alle samer som har hatt samisk som sitt morsmål under oppveksten. Når det gjelder omsorg for eldre virker derfor de geografiske grensene for forvaltningsområdet for Samelovens språkregler meningsløse. Utvalget vil påpeke at innen eldreomsorgen bør intensjonene i Samelovens språkregler også gjelde for eldre også utenom språkreglenes forvaltningsområde, dersom samiske eldre skal sikres en trygg og verdig alderdom. De alminnelige pasientrettigheter tilsier også at de eldre må få bruke sitt språk i kontakt med helsevesenet. Utvalget vil derfor understreke betydningen av å utvikle en kompetanse i samisk språk og kultur i eldreomsorgen også utenom det nåværende forvaltningsområdet for Samelovens språkregler.

Sørsamiske kommuner og fylkeskommuner bør kunne innlede et samarbeid med Gerontologisk Institutt om tiltak innen eldreomsorgen for samiske eldre i sørsamiske områder, som setter kvaliteten i omsorgen i fokus.

Tiltak 9: Legge til rette for pårørendes medvirkning i eldreomsorgen i samiske områder

For å heve livskvaliteten til den eldre samiske pasient på institusjon, må pårørende informeres og stimuleres til å bidra med tiltak som er trivselsskapende. Det bør være et mål å opprettholde og stimulere den uformelle omsorgen, og å utvikle støtte og avlastning for pårørende. Det bør opprettes treff og informasjons- og samtalegrupper for pårørende av aldersdemente med samisk bakgrunn. All informasjon til pårørende og pasient bør også gis på samisk, selv om pårørende er flerspråklig.

Det bør åpnes for at pårørende og andre kan brukes som en kulturell og språklig ressurs for samiske eldre. Dette kan gjøres ved hjelp av forskjellige ordninger. Kommunene har nå anledning til å utarbeide omsorgsavtaler med pårørende hvor en arbeidsdeling mellom det offentlige og den private omsorgen kan fastlegges. Her kan hensynet til samisk språk og kultur bygges inn. Fra 1.1.1988 ble det anledning til å gi lønn for personer som har tyngende omsorgsarbeid for pleietrengende familiemedlemmer. I den nye loven om sosiale tjenester fra 1992 er det vedtatt enkelte endringer slik at lønn også kan gis til nære omsorgspersoner.

Utvalget mener at denne ordningen bør utvides/praktiseres fleksibelt slik at den også kan omfatte lønn for omsorg av samiske eldre der hensynet til samisk språk og kultur ikke kan ivaretas av de nærmeste omsorgspersoner. Dette vil innebære en kombinert avlastning og ivaretagelse av språk- og kulturhensyn, og vil kunne være et betydelig bidrag i å gi samiske eldre en verdig alderdom. Forskjellige modeller for avlastningstiltak som innebygger kulturelle og språklige hensyn er mulig i kommunene. Pensjonistforeninger utgjør en betydelig ressurs, og likeledes ligger det muligheter i ordninger med pasientvenner. Formidling av erfaringer bør etterhvert prioriteres. Kommunene bør også kunne iverksette utviklingsprogram for hjemmehjelpere, pasientvenner og andre som har omsorg for samiske eldre. Praktiske samarbeidsformer over grensene bør også vurderes i eldreomsorgen, kanskje særlig i sørområdene. Tiltak som venne- og servicetjeneste, eller telefonkontaktordning for samiske eldre bør også vurderes. Her kan Norsk Pensjonistforbund trekkes inn.

Tiltak 10: Styrking av samiske eldres medinnflytelse, og bruk av eldre som ressurs i lokalsamfunnet

Samiske eldre må også sikres medinnflytelse gjennom aktiv representasjon i relevante institusjoner, slik som pensjonistorganisasjoner og fellesutvalget for forberedelse til pensjonsalderen. Under etablering av eldreråd i kommuner og fylkeskommuner bør samiske eldres medinnflytelse sikres. Lokale sameforeninger og pensjonistforeninger bør være bidragsytere i en utviklingen av kompetanse om samiske eldre på kommunalt nivå såvel som for for sentrale organer som Statens eldreråd.

Kommunehelsetjenestelovens forskrifter §4—10 om å sikre pasientene innflytelse via valgte talsmenn må fungere også i samiske kommuner. Der dette ikke fungerer pga. språkproblemer, kommunikasjonssvikt eller barrierer i samhandlingen må dette avhjelpes, slik at institusjonene kan få valgt en talsmann for pasientene.

Eldre må brukes som en ressurs på flere områder i lokalsamfunnet. Samiske eldre utgjør en ressurs som det særlig haster med å bruke når det gjelder å gjenvinne lokale samiske kulturtradisjoner. Det kan være språklige uttrykk, fortellinger, virksomhet i næringssammenheng, slik som duodji og andre tradisjoner. De eldre må brukes og respekters som den ressurs de er i å ivareta og føre videre samisk språk og kultur. Den solidaritet mellom generasjoner og respekt for de eldre som ligger i den samiske tradisjon må ikke gå tapt.

Det samiske samfunnets tradisjoner med omsorg for eldre innen slekten, og utviklingen mot et mindre skille mellom offentlig og privat pleie- og omsorgsinnsats, og behovet for tilførsel av samisk kompetanse i omsorgssektoren, bør skape gode betingelser for kommunenes planlegging av eldrepolitikken.

Tiltak 11: Kompetanseutvikling innen 2. og 3. linjetjenesten i omsorgen av samiske eldre

Det er behov for å utvikle kompetanse om samiske eldre innen 2. og 3. linjetjenesten. Den bør omfatte både en medisinsk, geriatrisk kompetanse, og en kompetanse om aldringsprosessen blant samer, gerontologisk kompetanse. Kompetanseutviklingen bør i første rekke prioritere tospråklighet hos eldre samer. Det bør utvikles adekvate sykepleietiltak for samiske eldre som ledd i en gerontologisk kunnskapsoppbygging.

Aldersdemens følger ikke grensene for forvaltningsområdet for samisk språklov. Det må derfor utvikles kompetanse på institusjoner både i området for språkreglene, og i de samiske områder forøvrig både innen 1., 2 og 3. linjetjenesten. I kommuner og fylkeskommuner finnes kompetansen i form av praktiske erfaringer som kan danne basis for tiltak og en videre utvikling.

Det er utvalgets oppfatning at det bør kunne utvikles et kompetansenettverk for samiske eldre innen 2. og 3. linjetjenesten som omfatter hele det samiske bosettingsområdet. Man kan tenke seg kompetansebaser til bruk for hele landet, eventuelt i hvert fylke, som deler av et nettverk. Det bør være nettverk som omfatter både geriatrisk diagnostisering og gerontologisk kompetanse, og som oppfanger denne etterhvert som det skjer en utvikling på disse feltene.

Når det gjelder geriatri, bør et kompetansesenter kunne drive veiledning i forbindelse med diagnostikk og behandling, og fungere som samarbeidspartner i utviklingsprosjekter hvor samiske pasienter blir berørt. Aktuelle for en slik funksjon er i første rekke Regionsykehuset i Tromsø, sykehusene i Finnmark, og Spesialistlegesenteret i Karasjok. I dag skjer all geriatrisk diagnostisering for Helseregion V ved Regionsykehuset i Tromsø.

I Finnmark bør det vurderes om 2. linjetjenesten ved Porsanger Helsetun skal bygge opp en gerontologisk kompetanse som del av sin virksomhet i voksenpsykiatri i nært samarbeid med Gerontologisk Institutt. Det vil innebære et ansvar for praktisk veiledning og for den nødvendige utvikling av en transkulturell og psykiatriske kompetanse av relevans for eldre. Det vil være naturlig å legge denne kompetansen til Finnmark, som er det fylket med flest samisktalende, og som har flest kommuner under de samiske språkreglenes forvaltningsområde.

Et nettverk mellom institusjoner, avdelinger og enheter, og en ansvarlig 2. og 3. linjetjeneste må være målet slik at vi kan møte de kulturelle utfordringene som idag ligger i eldreomsorgen i forhold til den samiske folkegruppe. Et landsdekkende nettverk med base i Finnmark eller Troms bør for eksempel kunne hjelpe et sykehus i et sørsamisk område med en samisktalende aldersdement pasient, dersom det er behov for medisinsk eller språklig/psykiatrisk hjelp til pasienten. Noen fylkers annenlinje vil selv foretrekke å utvikle denne kompetansen, eller de velger å hente hjelp fra en kompetansebase. Dette kan også sees som etapper i en prosess hvor annenlinjetjenesten i de forskjellige fylker med samisk befolkning bygger opp sin egen kompetanse, men i en overgangsfase henter denne fra det fylket eller fra den institusjon som er ansvarlig for å utvikle den kompetansen man har behov for.

Det må bygges opp interne opplæringsprogrammer for kompetanseoppbygging i arbeidet med samiske aldersdemente ved de forskjellige sykehus og institusjoner som betjener de samisk bosettingsområder. Dette må sees i forhold til den mer praktiske beredskap med å hente inn samisktalende sykepleiere eller pasientvenner til aldersdemente, og det forsknings- og utredningsarbeid som gjøres innen gerontologien.

Et kompetansesenter bør gi praksisplasser, muligheter for videreutdanning og det bør ha delansvar for kursvirksomhet i samarbeid med universiteter, institutter og høgskoler. En første fase kan være å tilføre samisk kompetanse i en eller flere av de områdegeriatriske team som allerede eksisterer, eller opprette et nytt samiskspråklig team i et samisk område.

Tiltak 12: Geriatrisk diagnostisering ut fra hensyn til samisk språk og kulturbetinget adferd

Eldre mennesker kan ofte ha svært sammensatte problemer. Geriatrisk diagnostisering innebærer bl.a å få oversikt over og sortere disse, f.eks. å skille en tilstand av forvirring fra demens, eller finne hva slag demens det dreier seg om. Demensutvikling, slagtilfeller eller forvirringstilstander gjør ofte at pasienten snakker sitt morsmål, selv om dette ikke har vært i bruk på mange år. Dette er et fenomen som forekommer også etter operasjoner. Man har registrert at samisktalende som ellers har norsk som dagligspråk, snakker samisk etter narkosen.

Det er en forutsetning for å foreta en tilfredstillende geriatrisk vurdering at man kjenner til hva som er kulturbetinget adferd hos pasienten, og at man kan kommunisere med vedkommende på pasientens eget språk. Det er ikke klart i hvilken grad dette skjer i dag. En geriatrisk avdeling som omfatter pasienter fra samiske områder, bør ha samisk språk- og kulturkompetanse. Det bør alltid være helsepersonell med samisk språk- og kulturkompetanse på vakt på avdelingen. Alle bør ha en form for kompetanse på sammenhenger mellom kultur, språk og demensutvikling. Pr. idag er det ingen tilbud på geriatrisk diagnostisering i Finnmark. Alt blir utredet i Tromsø. For å kunne benytte Tromsø i fremtiden, bør den samiske bemanningen der styrkes, og kompetansen bygges opp. Det bør også utvikles geriatrisk kompetanse i Finnmark. De fleste kommuner i virkeområdet til Sameloven ligger i Finnmark. For å kunne gi et skikkelig tilbud til den samiske befolkning, bør et geriatrisk team arbeide i et aktivt samisk miljø.

I fremtiden bør det både i Troms og Finnmark kunne foretas tverrfaglig geriatrisk utredning og diagnostisering som også inkluderer den nødvendige samiske språk- og kulturkompetanse. En geriatrisk kompetanse i Finnmark kan utvikles i tilknytning til et av sykehusene, til Porsanger helsetun, til et spesialistlegesenter eller til en rehabiliteringsinstitusjon. En mulig modell er et samiskspråklig områdegeriatrisk team som skal betjene samiske områder i Finnmark. Det bør ha en base i Finnmark, men være knyttet til Regionsykehuset i Tromsø, som har ansvar for faglig utvikling og bistand til teamet. Teamet bør medvirke i utviklingen av den kulturelle kompetanse som det er behov for i omsorgen av samiske eldre.

Utvalget ønsker at det vurderes opprettet et samiskspråklig geriatrisk områdeteam for de samiskspråklige områder i Finnmark. Ansvaret for faglig bistand, utvikling og samordning bør tilligge Geriatrisk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø. Basert på erfaringer fra områdegeriatriske team i Nordland og Troms, bør Regionsykehuset i Tromsø vurdere å utvide disse til å omfatte personer med kompetanse i samisk språk og kultur.

Tiltak 13: Gerontologisk utviklingsarbeid med henblikk på samiske eldre

Gerontologisk institutt har som formål å drive aldersforskning, forsøks- og utredningsarbeid, samt å formidle kunnskaper og drive opplysnings- og veiledningsvirksomhet innen gerontologi og eldreomsorg. Det er utvalgets oppfatning at gerontologisk institutt bør utarbeide et program for utvikling av tiltak for samiske eldre, som bl.a. omfatter tiltak for tospråklige aldersdemente samer. Instituttet bør også kunne utvikle informasjonsmateriell, og utvikle veiledning for sykepleiere og hjemmehjelpere i samiske områder. Både gerontologisk institutt og Statens eldreråd kan ta opp og behandle spørsmålet om kompetanse i forhold til samiske eldre for å sikre en riktig omsorg. Det er lite litteratur som informerer om aldersdemens på samisk, eller om tospråklighet og aldersdemens. Det også lite materiell som behandler problemer knyttet til kulturelle forskjeller i institusjon eller i eldreomsorgen generelt. Slikt materiell må imidlertid utvikles på basis av de praktiske erfaringer som finnes.

Statens eldreråd er et rådgivende organ for offentlige myndigheter og organisasjoner i spørsmål som angår eldre i samfunnet. Rådet har som oppgave bl.a. å informere om tiltak og utvikling innen eldrepolitikk og eldreomsorg. Statens eldreråd bør også kunne gi råd og utvikle informasjon om samiske eldre. Rådet må derfor arbeide for å kartlegge eldre samers situasjon og behov. Det bør være et mål for eldrerådet å utvikle kompetanse og samle erfaringer med omsorgssvikt og samiske eldres situasjon i de forskjellige deler av det samiske bosettingsområdet. Det bør være en prioritert oppgave å utvikle og samle erfaringer med kulturelt tilpassede aktiviter for samiske eldre i de forskjellige kommunene. Rådet bør utarbeide temahefter eller brosjyrer om samiske eldre, om tospråklighet og aldersdemens. Det må være et første skritt å samle de erfaringer som finnes som basis for utvikling av relevante tiltak som kan komme flest mulig samiske eldre til gode. Helsepersonell med samisk bakgrunn er en ressurs som bør utnyttes i iverksetting og utvikling av slike tiltak. De fleste av disse har opparbeidet en gjennomgående praktisk kunnskap om forhold rundt samiske eldre, demensutvikling og tospråklighet. Pårørende og eldre selv kan også bidra. Generelt bør alt utredningsarbeid som tar sikte på å bedre de eldres situasjon også inkludere de samiske eldre. Når det gjelder utredningsoppgaver og utvikling av kompetanse, er det behov for grunndata om samiske eldre og deres situasjon. Det må innsamles kunnskap og oppsummeres erfaringer om aldringsprosessen og de samiske eldre. Det må utvikles konkrete prosjekter slik at man kan høste erfaringer og utvikle kunnskap om aldersdemens og tospråklighet. Likeledes må det samles mer kunnskap om kulturelle barrierer i samhandlingen mellom det norske helsevesenet og de samiske eldre, herunder kulturelle faktorers innvirkning på samiske pasienters opphold på institusjon. Det bør også utvikles prosjekter som har som formål å tilrettelegge for veiledning om aldersdemens og tospråklighet. Det bør samles kunnskaper om erfaringer med forskjellige aktiviteter for eldre i de forskjellige samiske områder. Dette bør skje i regi av Gerontologisk Institutt, i samarbeid og med basis i kunnskaper fra samiske fagmiljøer, samiske komuner og institusjoner.

Psykiatriplanen for Finnmark foreslår at det i forhold til alderspsykiatriske pasienter opprettes tverrfaglig sammensatte ambulante team med tilnytning til de psykiatriske sentra, som skal arbeide utadrettet mot kommunene. Døgnenhetene ved sentrene skal ha noen avlastingsplasser for alderspsykiatriske pasienter.

Tiltak 14: Helseopplysning på samisk til samiske eldre

Eldre samer behersker norsk dårlig. Den samiske forståelsen av kropp og psyke er hos de eldre fortsatt sterkt knyttet til de gamle samiske kulturtradisjoner. Denne samsvarer ikke alltid med den vestlige medisinske forståelse. Derfor er det spesielt viktig for denne aldersgruppen å få helseopplysning på samisk. Det bør utvikles spesielle audiovisuelle metoder, fordi de gamle sjelden kan lese nyere samisk rettskrivning.

Tiltak 15: Utvikling av kvalitetsmål og kvalitetssikringsprosjekter i eldreomsorgen spesielt innrettet på samiske eldre

Sosial-og helsedepartementet har i rapporten Kvaliteten i eldreomsorgen slått fast at det er vanskeligå finne fram til målemetoder som fanger opp den hjelptrengendes livskvalitet. Det er ennå en vei å gå før man finner fram til tilfredsstillende kvalitetsmål i eldreomsorgen. Såvidt utvalget er kjent med, er ikke krav til kvalitetsmål for hjelptrengende med samisk kulturell bakgrunn blitt vurdert.

Sosial- og helsedepartementets rapport påpeker at kvalitet i eldreomsorgen først og fremst er begrunnet i brukerens kvalitet, og at livskvalitet dreier seg om individets opplevelse av sin velferd. Den subjektive opplevelse av behov er filtrert gjennom både behov, livserfaringer og forventninger. Derfor bør det utvikles kvalitetsmål i eldreomsorgen som er spesielt innrettet på samiske eldre. Disse bør kunne danne grunnlaget for kvalitetssikringsprosjekter med samiske eldre som målgruppe. Dette er et arbeid som fordrer dyp kulturell og språklig innsikt. Det kan skje i regi av kommuner og institusjoner i samiske områder. Erfaringene bør imidlertid også oppsummeres på fylkeskommunalt og statlig nivå.

Tiltak 16: Et helhetlig prosjekt i samiske kommuner for å skape en kulturelt betinget eldreomsorg

Utvalget mener at Sameloven og grunnlovens §110 A stiller krav til en eldrepolitikk for eldre samer på et samisk språklig og kulturelt grunnlag. Det er kommunenes ansvar å formulere mål, strategier og virkemidler for eldrepolitikken. Det er stor ulikhet mellom kommuner med samisk bosetting. Det er derfor lokalsamfunnet selv som best må vite hvordan de kan oppfylle Sameloven i forhold til sine eldste innbyggere. Særlig kommuner i forvaltningsområdet for Samelovens språkregler bør satse på en forsøksvis utvikling av et språklig og kulturelt tilpasset tjenestetilbud innen eldreomsorgen. Utvalget foreslår således at alle kommunene i forvaltningsområdet for Samelovens språkregler, sammen med Sametinget, fylkeskommunen og staten, går inn i et helhetlig prosjekt med mål å skape en kulturelt betinget eldreomsorg.

Prosjektet må ta for seg områder som heving av kompetanse i samisk språk og kultur blant personell i eldreomsorgen, omsorgstjeneste i et flerkulturelt samfunn, aktivisering av nærmiljø, egnede boformer for eldre i samiske områder, organisering av helsetjenesten for eldre i og utenfor institusjon, rehabilitering og habilitering. Utvalget vil spesielt understreke betydningen av et aktivt og effektivt forebyggende helsearbeid. Prosjektet må omfatte informasjonstiltak tilrettelagt på samisk, både til de eldre og til lokalsamfunnet. Prosjektet må evalueres mest mulig fortløpende, og man må sikre at gode tiltak blir lagt inn i kommunenes normale planlegging og virksomhet.

Til forsiden