6 Risikogrupper blant samisk ungdom

6.1 Innledning

Rusproblemer er etterhvert blitt definert som et folkehelseproblem. Man har nå forskningsmessig belegg for å si at sykelighet og dødelighet henger sammen med tilgjengeligheten av rusmidler i befolkningen. Det fokuseres både på direkte helseskader og de forskjellige typer sosiale problemer som følger av langvarig rusmisbruk. For eksempel vet man at mer enn 30 % av alle sykehusinnleggelser i Norge har direkte eller indirekte sammenheng med rusrelaterte problemer. Når det gjelder forekomst av selvmord, har man på landsbasis registrert en betydelig økning i selvmordsraten fra 1960-årene, dvs. en økning med nesten 80 %.

Nasjonal Helseplan har pekt på at utbredelsen av psykiske lidelser også påvirkes av endringer i samfunnsutviklingen. Det må ikke minst gjelde utbredelse av bruk av rusmidler og selvmordshyppighet. Bruk av alkohol kan ses som en indikator på en problematisk livssituasjon for enkeltindivider, og som indikator på et samfunn som befinner seg i en vanskelig situasjon.

Den samiske folkegruppen i Norge er i en situasjon preget av raske samfunnsmessige endringer, og problemstillinger knyttet til kulturell identitet i en minoritetssituasjon. Den følgende framstillingen gir noen vurderinger knyttet til forekomsten av rusmisbruk, og mulige sammenhenger og forklaringer knyttet til dette med fokus på samisk ungdom.

Innen rusvern og i forhold til selvmordstruet ungdom, er det gjort mest arbeid direkte rettet mot den samiske målgruppen i Finnmark. Dette kapitlet går derfor først og fremst nærmere inn på forekomst av rusmisbruk og selvmord i Finnmark.

6.2 Rusmisbruk blant ungdom i Finnmark

Ifølge Delplan for rusmiddelbrukere er Finnmark nr. 2 i landets alkoholstatistikk med 6,44 l pr.innbygger i 1988. Finnmark ligger etter Oslo, som har 8,44 l pr. innbygger. Dette ser ut til å være noenlunde konstant. Tilsvarende tall for 1992 er henholdsvis 6,19 l i Finnmark, og 8,77 liter i Oslo. Medregnet uregistrert forbruk blir imidlertid tallene mer usikre.

Delplan for rusmidler 1988 anslår antallet storforbrukere i Finnmark til 1000 — 2000 som drikker mer enn 10 cl. pr. dag. Det totale forbruket synes stabilt, men det sprer seg til stadig yngre aldersgrupper. Alkohol, Narkotika, Tobakk gjorde en undersøkelse i Båtsfjord i 1988 blant 177 skoleelever i aldersgruppen 11 — 16 år. De fleste elevene hadde hatt befatning med alkohol. I 8. klasse var det heller ingen forskjell mellom kjønnene. Det dreide seg om alkohol fra øl til brennevin, mens ingen hadde vært i kontakt med narkotiske stoffer i fritiden. En tredjedel av elevene i ungdomsskolen benyttet alkohol en gang i måneden eller oftere.

Den fylkeskommunale plan for rusvernet i Finnmark (vedtatt 1994) sammenfatter tilgjengelig statistikk når det gjelder bruk av alkohol i fylket. Den fastslår at Finnmark fylke ligger nest øverst på statistikken for omsetning av alkohol i liter pr. innbygger over 15 år. Det har vært en betydelig økning i antall skjenkesteder i Finnmark, og fylket topper statistikken over antall skjenkesteder pr. 100.000 innbyggere. Et beregnet årlig forbruk av ren alkohol blant ungdom i alderen 15 — 21 år i Finnmark er 3,3 liter, mot et landsgjennomsnitt på 2,3 liter. Planen slår videre fast at forbruket av alkohol er økende i stadig yngre aldersgrupper. Man regner med at forbruk og omsetning av både alkohol og narkotika har økt betydelig på grunn av økt tilgang av disse stoffene og på grunn av smugling fra Russland. Vest-Finnmark politikammer viser til en betydelig økning i beslag av narkotika de senere årene.

Man regner også med at Finnmark har et betydelig uregistrert forbruk av alkohol, som bl.a. henger sammen med smuglervarer og hjemmebrenning. Dette forholdet har forverret seg den senere tid på grunn av omfattende spritsmugling fra Russland, både via turistskip og fiskebåter, og over grensestasjonene. Beslagene viser at omfanget er meget stort. Det har vist seg at smuglervarer også selges til barn og ungdom.

Den fylkeskommunale plan for rusvernet i Finnmark viser også til at 80 % av barn i barneverninstitusjoner har rusmisbrukende foreldre. Går man ut fra opplysninger om at det i Norge lever opp til 230.000 barn i familier der en eller begge foreldre har alkoholproblemer, vil dette tilsvare at 4000 — 5000 barn i Finnmark kan leve under slike forhold. Dette er barn hvis problemer ofte blir synlige først i voksen alder. Det er videre ofte pekt på at alkoholproblemer hos voksne er forbundet med overhyppighet av omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Barn av rusmisbrukere kan bli morgendagens klienter både innen psykuisk helsevern og rusvern. Man må også anta at Finnmark følger den utviklingen som gjelder for landet som helhet ved at kvinners drikkevaner blir mer lik menns, og yngre kvinner står for den største økningen i forbruket.

6.2.1 Drikkeadferd og problemdrikking. To undersøkelser fra Kautokeino

Kautokeino kommune utarbeidet i 1993 en egen Rusmiddelplan for kommunen, og har foretatt en egen undersøkelse i den forbindelse (1992). I Kautokeino ble det i 1976 foretatt en undersøkelse av bl.a. ungdommens alkoholvaner i Kautokeino. (Jostein Hansen, Kautokeino-undersøkelsen fra 1976). Dette gir anledning til å sammenligne drikkeatferd i samme kommune over tid. Det må dog presiseres at dette er to helt forskjellige prosjekter med spørsmål som ikke er direkte sammenlignbare etter vitenskapelige kriterier. Men en sammenligning av resultatene kan likevel gi en pekepinn om utviklingen av drikkevaner og årsakene til disse hos ungdommene i en og samme område.

Kautokeino-undersøkelsen fra 1976

I 1976 ble det foretatt en undersøkelse av bl.a. ungdommens alkoholvaner i Kautokeino. Av ialt 471 ungdommer født i Kautokeino i tidsrommet 1/1—50 — 31/12—59 ble 220 personer intervjuet.

Undersøkelsen gjorde en kartlegging av Kautokeinoungdommens fritid, fritidsønsker, bruk av rusmidler og tobakk, samt fritidsplaner og -muligheter. (J. Hansen) Man kan trekke ut av resultatene at ungdommen i Kautokeino i 1977 opplevde sterke kulturkonflikter, som ble opplevd sterkere av gutter enn av jenter. Undersøkelsen sa også noe om at et relativt stort forbruk av alkohol ga uttrykk for et sterkt fluktbehov for å glemme fremmedgjøring og tomhet.

På spørsmålet Pleier du selv å nyte alkohol? svarte i gjennomsnitt ca. 90 % av guttene og ca. 52 % av jentene ja. Det var bare det eldste årskullet (26-årigene) blant guttene som skiller seg vesentlig ut med en nei-prosent på 45,5. Hos jentene var ja-prosenten høyest i aldersgruppen 19—22 år. De yngste jentene (født i 1950 og 1951) hadde en nei-prosent på h.h.v. 50 og 67 %, men antallet i hver årsklasse var for lavt til å trekke noe bastante konklusjoner. Når det gjelder hyppigheten av alkoholkonsumet var det mange som ikke svarer på dette, 48 % av jentene og 14 % av guttene. Av jentene oppgir 39 % at de drikker en sjelden gang, 13 % at de drikker hver gang det er fest og ingen flere ganger i uka. Tilsvarende tall for guttene er 52 %, 31 % og 3,7 %.

Det mest interessante spørsmålet er hvorfor ungdommen drikker. Spørsmålet som ble stilt var Hvorfor tror du man drikker?. Dette ble stilt som et helt åpent spørsmål, som måtte således tolkes og kodes. Det er forbundet med ganske store tolkningsproblemer å kode svarene på slike spørsmål, men intervjuerne oppgir at de havnet på 7 forskjellige kategorier, pluss samle-kategorien andre svar. Tabellen nedenfor viser fordelingen av svar:

Årsaker til bruk av alkohol blant ungdom, fordelt på kjønn. Kautokeino 1976. (Tabellen viser absolutte tall. N = 176).

De 3 første kategoriene av alkoholbrukere kan man nok oppfatte som relativt uproblematiske. Man kan på mange måter si at det er sosialt akseptert å bruke alkohol på denne måten. Kategori 4, derimot, glemme problemer, og kategori 5, p.g.a. fremmegjøring/tomhet kan nok tolkes som symptom på en mer alvorlig tilstand. Det er nærliggende å se disse svarene i sammenheng med identitets- og kulturkonflikter, arbeidsløshet, mangel på fritidstilbud osv., uten at dette direkte kan påvises.

En viss pekepinn kan det gi å sammenligne kjønnene. Man kan gå at fra at gutter har lettere for å avreagere på problemer med bruk av alkohol. At kvinner reagerer på denne måten, er ikke i samme utstrekning tolerert. Dessuten vil vel jentene p.g.a. kjønnsrolleforventninger, heller ikke reagere så sterkt på problemer som arbeidsløshet; forsørgerrollen er jo tradisjonelt mannens. Mangel på dyre fritidstilbud vil også sannsynligvis ramme guttene sterkere, fordi jentenes fritidstruk er mer innadvendt, dvs. sentrert om inneaktiviteter i hjemmet (lesing, håndarbeid osv.).

16 av guttene og 14 av jentene oppgir at man drikker for å glemme problemer. Av de 6 som oppgir at man drikker på grunn av fremmedgjøring, er hele 5 gutter. Dette kan tolkes i retning av at guttene opplever kulturkonflikten sterkere enn jentene. Sannsynligvis blir guttene i større grad utsatt for konfrontasjonen mellom norsk og samisk kultur bl.a. på grunn av kjønnsrolle-forventninger med hensyn til yrkeskarriére. Guttene blir f.eks. hyppigere tvunget til å reise ut av kommunen for å få seg arbeid eller utdanning, og får på denne måten kulturkonfliktene nærmere inn på livet. I utvalget fra Kautokeino hadde 13 gutter og 8 jenter midlertidig opphold utenfor kommunen på grunn av arbeid, militærtjeneste eller utdanning. Alle unntatt 1 oppgir her at de bruker alkohol, dvs. 95,2 % mot 76,5 % for hele utvalget. Hyppigheten synes også å være større. 33 % oppgir at de drikker hver gang det er fest, mot 21 % i hele utvalget. Denne differansen kan selvfølgelig skyldes lettere tilgjengelighet på alkohol for de som har midlertidig opphold utenfor kommunen. Gruppa er for øvrig for liten til at man kan trekke noen konklusjoner.

Undersøkelsen viser også meget klare symptomer på identitets- og kulturkonflikter i forhold til den obligatoriske skolen. På spørsmål om årsaker til trivsel/vantrivsel i skolen svarte 89 at de vantrivdes. Hele 49 av disse oppga som årsaker problemer i tilknytning til språk, kultur og identitet. Faktorer som ble trukket fram var:

• internatliv, fremmed miljø

• dårlig kontakt lærer-elev, språkvansker

• savnet morsmålet, samisk kultur og historie

• følte seg diskriminert

Det er også tenkelig at denne vantrivselen lett kan gi seg utslag i økt alkoholkonsum. Verdt å merke seg her er en meget sterk kjønnsforskjell, idet 35 gutter vantrives mot bare 11 jenter. I tillegg har 3 norske oppgitt dårlig kontakt lærer-elev.

På spørsmål om hva de vanligvis drikker får man følgende fordeling:

Øl og brennevin er mest utbredt. Av de 13 som vanligvis drikker hjemmebrent, er 12 gutter. Det kan synes som om det er en generell underrapportering her, idet vi får langt høyere tall for alle kategorier på spørsmål om hva en tror vennen/venninnen drikker. Hele 48 personer har f.eks. her krysset av på hjemmebrent.

Rusmiddelplanen for Kautokeino og undersøkelsen fra 1992

I undersøkelsen fra 1992 ble det benyttet to standardiserte skjemaer. I gruppa 13—16 år er 126 av en total populasjon på 155 intervjuet. I gruppa 16—30 år er bare 111 av en populasjon på 815 intervjuet. I den siste gruppa er utvalget for lite til å kunne trekke sikre konklusjoner.

Det er ganske oppsiktsvekkende tall som legges fram for den yngste gruppa (13 — 16 år). Hele 77 % oppgir at de har prøvd alkohol. Gjennomsnittsalderen ved førstegangs-bruk er 12 år! Ikke uventet er guttene overrepresentert, men kjønnsforskjellen er mye mindre enn i 1976-undersøkelsen. 89,7 % av guttene har debutert mot 66,7 % av jentene. Langt flere (45 %) har også smakt hjemmebrent. 10 % oppgir at de drikker av og til, 3 % en gang pr mnd., 3 % ca. 2 ganger pr. mnd. og 4 % ca. en gang pr. uke. 56 % oppgir at de aldri drikker, men 77 % har likevel oppgitt at de har prøvd alkohol. Spørsmålet om årsakene til drikking er stilt med oppgitte svaralternativer, og gir heller liten informasjon. Her er bare 5 alternativer å krysse av på, og de fleste svarer at de drikker fordi mange voksne gjør det, og fordi det er spennende.

Alle de intervjuede ungdommene i 16—30-årsgruppen er i en skolesituasjon. Det mangler således informasjon fra andre grupper ungdom. Ifølge undersøkelsen har 27 % utviklet et alkoholmisbruk, men det er uklart hva dette innebærer. 1/3 av disse er kvinner. For å få tak i årsakene til at ungdommen drikker ble følgende spørsmål stilt: Oppfatter du alkohol som et problem i Kautokeino? Ca. halvparten av årsakene som er oppgitt i undersøkelsen innebærer en konstatering av fakta som f.eks. mye fyllekjøring, folk begynner i ung alder etc. Men en ting kommer i alle fall helt tydelig fram, og det er at drikking er tradisjon her, legalisert, akseptert, særlig i høytidene, foreldrene er dårlige forbilder osv.

Det synes ganske klart at rusmidler, og da særlig hjemmebrent, er et økende problem i Kautokeino. Legestasjonen oppgir 100—150 alkoholrelaterte henvendelser pr. år. Hjemmesykepleien opplever alkohol som et stort problem i sitt daglige arbeid, bl.a. ved at de eldres situasjon forverres ved slektninger som drikker, og blir utsatt for trusler og overgrep. Innenfor sosialetaten hadde 60 misbrukere vært i kontakt med edruskapsvernet pr. 31.12.92. Dette er en fordobling fra februar 1992, da det var registrert 30 misbrukere.

Ifølge rusmiddelplanen for Kautokeino var det i sosialetaten pr. 31.7.92 registrert 60 alkoholmisbrukere, hvorav 8 % var kvinner. I aldersgruppe lå disse mellom 17 og 48 år. De fleste var langtids arbeidsledige. Mange var uten fast bopel, og bodde hos slektninger av mangel på annet botilbud. I den voksne gruppen er alle menn enslige, mange har et ekteskap/samboerforhold bak seg. Alle forteller om tidlig alkoholdebut; de begynte gjerne å drikke som 13 åringer. Etter mange års misbruk hadde de fleste utviklet angst, de turde ikke lenger å forsøke seg på arbeidsmarkedet, de følte seg utstøtt av folk i bygda, og de fortalte om en stor ensomhetsfølelse. De fleste oppga dette som grunn til å fortsette å drikke.

Rusmiddelplanen sier: De eldre etablerte misbrukerne drikker gjerne sammen med likesinnede — de arbeidsløse utstøtte — vi har registrert 3 ulike klikker her. Alle disse klikkene drikker mye og lenge — opptil 8 uker og bruker da 1 uke til å komme seg på bena igjen. De fleste klarer å være rusfri i mange uker, noen klarer seg i flere måneder dersom de får tildelt en jobb. Når jobbeperioden er over er de på fylla igjen. Alle ønsker å slutte å drikke, men klarer det ikke pga. angst og ensomhetsfølelse. Ifølge planen bor de yngste rusmisbrukerne hjemme hos foreldrene. De eldre bor gjerne sammen med mor som er enke, hos tilfeldige slektninger — litt her og litt der, noen få har egen bopel.

De unge får kjøpt alkohol hos de lokale brenneriene eller får hos andre som har. Sosialkontoret har ei lang liste over alle som brenner. Ifølge en sentral kilde i helsevesenet har hjemmebrenning utviklet seg til en næringsvei i Kautokeino. Det brennes i alle sosiale lag, også for salg. Brenning synes å være sosialt akseptert. Ungdommene som er intervjuet sier også at det er helt iorden at folk brenner og selger hjemmebrent. Når hjemmebrenning på denne måten er legitimert, blir det vanskelig å angripe problemet. Drikkeatferden er blitt karakterisert som cowboy-drikking. Det drikkes tett i perioder. Ifølge rusmiddelplanen varer periodene for ungdommen fra 1—3 uker.

Det drikkes også mye på fjellet, ofte i forbindelse med scooterkjøring. Ulike kilder peker i retning av økende problemdrikking i reindriftsmiljøet, med en økende tendens til voldelig atferd. Det synes som om dette har sammenheng med krisetendensene i reindrifta, og marginalisering av en stadig større gruppe innenfor reindrifta. Når vi så vet at myndighetene har som mål å få en stor andel av utøverne ut av reindrifta, er situasjonen uhyre alvorlig. Ifølge helsevesenet er det stor telefonpågang i akutte krisesituasjoner, men få møter senere opp til avtalte time. Innenfor reindrifta snakkes det lite om problemdrikkinga. Det ser ut til å mangle fora der problemet kan tas opp. Familiene er i lange perioder atskilte med mennene på fjellet og hustru og barn hjemme. Siida-systemet, distriktsstyrene og reindriftsorganisasjonene ser ikke ut til å være organer som tar opp disse problemene. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret innen reindrifta står også trolig i veien for en slik problemorientering. Guttene blir i stor grad oppdratt til en tøff/lekende mannsrolle, der de overlater ansvaret for barna helt og holdent til jentene. Andelen unge, ugifte alenemødre er meget stor i indre Finnmark. Oppdragelsen er fri, og setter få grenser. Guttene skal herdes til å tåle det harde livet på fjellet; de skal lære gjennom prøving og feiling. Det kan synes som om denne oppdragelsen ikke lenger er funksjonell i forhold til en helt annen teknologi og et helt annet kjønnsrollemønster der det er jentene som i langt større grad tar utdanning og dermed blir mer selvstendige, både økonomisk og sosialt.

6.2.2 Drikkeadferd og problemdrikking. En spørreundersøkelse om omfanget av rusmisbruk i samiske kommuner av Samisk Ungdomspsykiatrisk Team

I forprosjektperioden for Samisk Ungdomspsykiatrisk Team i 1989 samlet teamet informasjon og vurderinger om omfanget av rusmisbruk hos 1. linjetjenestens klienter (15—30 år) i kommunene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby. Instanser som ble intervjuet var barnevern/sosialkontor, kommunelege, helsesøster, PPT-tjenesten, skolerådgiver, arbeidsformidlingen og lensmannsetaten. 1.linjetjenesten er den instans som tidligst og hyppigst kommer i kontakt med unge rusmisbrukerne. Inntrykket var at stadig yngre grupper nyter alkohol, og at blandingsmisbruk ser ut til å ha en stigende tendens. Lensmannskontorene rapporterte om en økning i antallet volds- og sedelighetssaker. Ungdommens problemer ble primært beskrevet som mangel på arbeid og utdanning. Dette henger sammen med at ungdom helst ikke flytter fra kommunene i indre Finnmark. De blir i større grad enn andre steder gående hjemme med de tilbud som finnes.

De fleste instanser vurderte ungdommens alkoholkonsum som betydelig. Selv om omfang og mengde ikke ble nøyaktig statistisk undersøkt, ble konsumet anslått til å være relativt omfattende. I noen lokalsamfunn var misbruksmønstre som kombinasjon av tabletter og alkohol tydelige. Alkoholforbruket økte i miljøer med stor arbeidsledighet. Selv om rusmisbruk forekommer hos ungdom i alle sosiale lag, blir arbeidsledig ungdom betegnet som en risikogruppe, som lett dras inn i slike miljøer. Flere rådgivningsinstanser pekte på et klart drikkepress blant ungdom, og mente familiene måtte arbeide mer med grensesetting for ungdommen. I flere kommuner finnes ungdomsmiljøer med daglig inntak av alkohol, som også er dratt inn i kriminelle aktiviteter. Det viste seg også at selvmord eller selvmordsforsøk ofte skjedde i ruspåvirket tiltstand.

Barnevernet opplyste at i de fleste tilfellene når det gripes inn for omsorgssvikt, så er det rusmisbruk med i bildet. I 1987 ble det registrert rusmisbruk hos over 80 % av foreldrene til barnevernets klienter (NIBR -Alta 1987).

De formelle instanser som klienter henvender seg til i primærhelsetjensten er foruten primærlege/kommunelege også bedriftshelsetjenesten og helsesøster. Som regel oppsøkes legen for rent kroppslige plager, eller klientens familie kontakter legen for hjelp. Legene har et problem i håndtering av rusmiddelbruk mht. når de skal gå inn i forhold til misbruk. Kommunelegene vurderte det til å være et stort rusmiddelmisbruk blant ungdom, spesielt i forhold til alkohol, uten at de kunne si noe eksakt om omfanget.

Arbeidsmarkedsetaten oppga også at den har merket en viss økning i alkoholmisbruk blant ungdom. Etaten pekte ut den samme ungdomsgruppen som risikogruppe: den ungdommen som ikke tar utdanning, og som ikke får et reelt arbeidstilbud, og hvor TV, video og rus lett får innpass.

Bruken av narkotiske stoffer er vanskeligere å kartlegge. Finnmark fylkesregionale kontaktutvalg for narkotikautvalg opplyste i 1989 at bruken av narkotika synes særlig utbredt i kystområdene. Politiet i Nord-Norge har senere fått bekreftet at byene på kysten er sentrale i narkotika- omsetningen. Dette gjelder stoff, særlig hasj, både fra Sør- Norge og over grensen fra Russland. Det ser ut til å være grupper av ungdom i hver kommune som misbruker narkotiske stoffer, og som kan skilles ut fra resten av befolkningen. Imidlertid finnes det i flere kommuner indikasjoner på at bruk av narkotika forekommer også i ungdomsskolen, og det ser ut til å være en tendens til økning av lettere narkotiske stoffer i yngre aldersgrupper i forskjellige lokalmiljøer. Vest-Finnmark politikammer opplyser at de har registrert en økning i narkotikamisbruket i Finnmark de siste årene.

Samisk Ungdomspsykiatrisk Team sammenholdt opplysninger fra kriminalstatistikken med vurderinger hos lensmannskontorene i de 5 kommunene. Jevnt over rapporteres en økning i antallet forbrytelser. Mesteparten av kriminaliteten kan karakteriseres som vinningsforbrytelser. Politiet har små ressurser i forhold til de store avstandene, og man regner med at det kommer inn forholdsvis lite anmeldelse av forbrytelsene. Foreteelsene foretas av ungdom helt ned til 12-års-alderen. Ungdomsmiljøene ble karakterisert som harde, med en fast kjerne av kriminelle i 18 — 20-års-alderen. Dette er ofte ungdom uten skole eller arbeid. Problemene ser ut til å henge sammen med mangel på voksenkontakt og generelle tiltak som det å ha noe å gjøre. Ungdommene opplever en frustrasjon i forhold til voksensamfunnet, og i forhold til at de ikke kan hjelpes med bolig og arbeid. Boligkonsentrasjoner i tradisjonelt spredtbygde lokalsamfunn medfører en negativ utvikling i ungdomsmiljøer. Lensmannsetaten har lite ressurser til å håndtere dette, og lite tiltak å sette inn for å møte problematikken. Størst andel grove voldshandlinger i alkoholpåvirket tilstand ser ut til å finne sted i Vest-Finnmark.

Slike undersøkelser som her er referert gir et bilde av at det er et stort alkoholkonsum blant ungdommen i enkelte kommuner med samisk befolkning, og at gjennomsnittlig debutalder er svært lav. Sett i sammenheng med at hjemmebrenning synes å være akseptert og utbredt, blir bildet foruroligende.

6.3 Selvmord i Finnmark

I Norge er selvmordsraten fordoblet i løpet av de siste 20 årene. Det har vært relativt størst økning blant ungdom fra 15 til 24 år. Tilgjengelig statistikk tyder på at Finnmark ligger nær landstoppen når det gjelder antall selvmord, sett i forhold til folketallet. I 1985 var det 20 registrerte tilfeller av selvmord i fylket, i 1988 var tallet 24, mens det de siste årene har ligget på 13—14 pr. år. Selvmordsraten fra 1985 til 1988 var i Karasjok på 111 pr. 100.000, mens landsgjennomsnittet i 1986 var på 14 pr. 100.000. Senere har raten for Karasjok nærmet seg landsgjennomsnittet.

Resultatene av en analyse av registrerte selvmord i Norge viser at det i perioden 1982 — 88 skjedde en kraftig økning av selvmord blant unge menn i Nord-Norge. Ved utgangen av denne perioden (1988) lå Nord-Norge (og Sørlandet) klart høyest når det gjelder tallet på registrerte selvmord, mens de ved inngangen av perioden (1982) faktisk hadde ligget lavest. For Nord-Norges del skyldtes den sterke økningen utelukkende økning i tallet på selvmord blant unge menn. (Tidsskr. for Den norske lægeforening 16/93).

6.4 Rammebetingelser og mulige forklaringsfaktorer

Nasjonal Helseplan (St. meld. nr. 41 (1987—88) har pekt på at utbredelsen av psykiske lidelser også påvirkes av endringer i samfunnsutviklingen. Det må også gjelde bruk av rusmidler og selvmordshyppighet.

Nyere norske undersøkelser viser at selvmordsraten øker mest i jordbruksdistrikter. En tolking av dette er at ungdom i områder basert på truede primærnæringer med usikre framtidsutsikter er særlig utsatt for selvmord. Slike forhold vil eventuelt også ha gyldighet for store deler av de samiske bosettingsområder, både i forhold til et usikkert jordbruk, i forhold til et kriserammet fiske og en kriserammet reindriftsnæring. Samiske menns identitet er tradisjonelt knyttet til primærnæringsutøvelse. (Jfr. kap. 4.) Synspunkter på egen identitet utvikles i samspill med forandringer i næringsstruktur, livsmiljø, situasjonen på arbeidsmarkedet, forholdet mellom generasjonene, kjønnsrolleutformingen, og omgivelsenes holdninger til det å være same i Norge. De samfunnsmessige endringene som har skjedd i de samiske samfunnene de siste årtiene har resultert i endrede verdier og normer, og skapt ulikheter og kollisjoner mellom generasjonene. Dette kan medføre en manglende kontinuitet i overgangen fra barn til voksen, og stiller krav til omstilling hos den enkelte. Situasjonen indikerer at det store antall unge menn med tilpasningsvansker kan være uttrykk for en kollisjon mellom sosialisering etter gamle verdier og forandrede samfunnsmessige krav til livsførsel. De etniske problemene virker sammen med andre faktorer, og vil være vanskelig å skille ut.

Etterkrigstida har vært preget av en sterk teknologisk utvikling hvor det tradisjonelle samiske samfunnet har opplevd en prosess med integrasjon i det norske samfunnet både økonomisk, sosialt, kulturelt og språklig. Dette har medført nye bo- og levemåter, nye leveveier, samt krav til kunnskap som ikke lenger kan hentes i det tradisjonelle samiske samfunnet. Slektssamfunnets familiestruktur er i stor grad erstattet med en kjernefamiliestruktur med utgangspunkt i en lønnstakerøkonomi og endrede krav til forhold mellom mennesker, til omgangsformer, barneoppdragelse m.m. Fruktene av tidligere tiders assimilasjonspolitikk hvor samer lærte å undertrykke sin egen kultur og sine egne verdier har i etterkrigstida virket sammen med de store økonomiske og samfunnsmessige endringene, slik at samisk kultur nå må betegnes som en truet kultur (NOU 1985:14). Til tross for den sterke kulturelle bevissthet som har vært framtredende i de samiske samfunn i den senere tid, så må det uten tvil være en lang og vanskelig prosess å skape et nytt ståsted for en kultur.

Andelen av befolkningen med høyere utdanning er (1989) lavere i distriktsfylkene i Norge enn den er på landsbasis. Finnmark har store interne variasjoner, med lavest utdanningsnivå i kystkommunene. En større andel kvinner enn menn har høyere utdanning i fylket. En lavere andel av 16- åringene i Finnmark går i videregående skole sammenlignet med landet ellers. Frafallet er også større, slik at det er færre ungdommer i Finnmark som fullfører videregående skole, og som sikrer seg studiekompetanse.

Det er også funnet forskjeller i skoleprestasjoner mellom forskjellige elevgrupper i Finnmark. Dette ble undersøkt første gang i 1960-årene, og gjaldt henholdsvis norske elever, samiske elever fra bygda, elever fra reindriftsmiljø og fra utkantene. Dette må ses i sammenheng med at hjem og skole har arbeidet mot forskjellige mål når det gjelder barnas sosialisering. Skolen har sosialisert for majoritetssamfunnet, mens hjemmene i større eller mindre grad har sosialisert barna ut fra hensynet til samiske verdier og til den kunnskap som ville være av nytte i det samiske samfunnet. Dette vil i første rekke si praktisk kunnskap knyttet til et familieorganisert erverv innen primærnæringene, og de verdier som er knyttet til dette. Dersom skole og hjemmiljø ikke står for felles verdier, vil det kunne skje en desosialisering av elevene. Deres opprinnelige tilhørlighet vil kunne svekkes, noe som igjen vil kunne få følger for personlighetsutviklingen.

Den nye Lov om grunnskolen fra 1969 sier at elevene skal få lov til å realisere seg selv og ta vare på samisk egenverdi. Det har likevel vært vanskelig å praktisere utviklingen av en samisk skole. Skolen har fortsatt fortont seg fremmed for samiske elever. Også i 1980-årene konstaterte man fortsatt en kløft mellom samiske lokalsamfunn og den norske skolen. Dette kom til uttrykk som sammenhenger mellom foreldres samiskkunnskaper og elevenes skolemotivasjon. De samisktalende elevene, som også i større grad hadde bakgrunn i primærnæringene, hadde fortsatt lavere skolemotivasjon og større fravær enn de norsktalende. De hadde også større ønske om å bosette seg i hjemkommunene. (NIBR-rapport 1986—1 om skolemotivasjon i Finnmark.) Gjennom en spørrerunde blant rådgivningsinstansene i ungdoms- og videregående skoler og PPD i indre Finnmark (Samisk Ungdomspsykiatrisk Team 1989) fant man også en sammenheng mellom skolefravær og bakgrunn i samisk språk og tilknytning til primærnæringene. Flere av de forespurte instansene konstaterte en slags kollisjon mellom skolens og elevenes verdier, uten at dette var analysert nærmere.

Skolens funksjon som formidler av norske normer innebærer at mange voksne samer har et komplisert forhold til skolen, noe som også ofte er blitt forsterket gjennom en internattilværelse. Dette er erfaringer som kan skape holdninger som preger barnas forhold til skolen. Flere ungdommer går ut av skolen med mangelfulle kunnskaper i både samisk og norsk. Dette gjør at videre skolegang ut over ungdomsskolen synes svært vanskelig. Videregående skole i Karasjok opplyste i 1989 at det i en enkelt klasse var et frafall på 70 % fra 1. til 2. klasse, flest gutter. Dette kan også gjøre at kommunikasjonen mellom den eldre og den yngre del av befolkningen blir vanskeliggjort. De eldres verdier blir fjerne for de unge, mens de eldre vil synes de unges verdier blir et produkt av det norske samfunnet. Generasjons- og kulturkonfliktene blir således vevd inn i hverandre på en spesiell måte i det samiske samfunnet. Tidligere var det også en uttrykt holdning fra samisk ungdom at dersom du drar ut av det samiske bosettingsområdet for å få utdanning, så blir dette tatt til inntekt for at den som gjør dette er fornorsket når vedkommende vender tilbake. Dette har nok også virke demotiverende i forhold til skoleprestasjoner, og kan innebære en alvorlig trussel om avvisning for mange som ellers ville tatt utdanning. Det er for høye kostnader i å forlate det samiske lokalsamfunnet for å ta utdanning, og det er lite fremtidsutsikter i form av jobbmuligheter på hjemstedet. Dessuten risikerer man også å møte negative holdninger til den samiske kulturen om man drar ut av Finnmark. Dette kan skape en følelse av håpløshet og depresjon i ungdomsmiljøene. Det kan spre seg en følelse av hjelpeløshet — uansett hva man gjør er det ikke mulig å påvirke resultatet til noe positivt. Hjelpeløsheten og den tilhørende reduksjon i motivasjon vil være ansvarlig for de negative følelsene som preger depresjonen. Jo sterkere situasjonene oppleves som et personlig problem, jo større fare vil det være for tap av selvaktelse. Dersom situasjonen oppleves som et allment problem, vil det ikke få de samme konsekvenser for selvfølelsen. Mange av klientene til Samisk Ungdomspsykiatrisk Team manglet en positiv kulturell identifisering med egen samisk kulturbakgrunn. Mange av ungdommene følte seg som dobbelte tapere i den forstand at deres samiske kultur mangler status i det norske samfunnet, og de opplevde at de manglet kulturelle erfaringer og kjennetegn som kunne gi status innad i det samiske samfunnet. Utrygghet i egen identitet blir aktivert bl.a. i sammenheng med å reise bort for å ta den utdanning som vil være nødvendig for å få annet arbeid på hjemplassen. En stor del av PUT^s klientell mangler strategier for å mestre problemer som springer ut av slike forhold.

Arbeidsmarkedet i Finnmark er karakterisert av strukturell ubalanse. Arbeidsledigheten er høy innen primærnæringene, og innen industri og bygg- og anleggsvirksomhet, mens det er vanskelig å rekruttere til endel typer jobber som krever høyere utdanning. De omstruktureringene som nå skjer i primærnæringene i de samiske bosettingsområder innebærer en kraftig reduksjon i sysselsettinga innenfor disse næringene. Samisk kultur er nær knyttet til virksomheter innen primærnæringene. Raske omstillinger i primærnæringene kan derfor ses som urovekkende for den samiske kultur, såvel som for lokalsamfunn som for enkeltmennesker. Ut fra den betydning arbeidet har som identitetsskapende faktor for mennesker, og tatt i betraktning den høye arbeidsledigheten som er konstatert blant ungdom i disse områdene, må utviklingen betegnes som svært urovekkende.

I de fem Finnmarkskommunene utgjør andelen ungdom (15—30 år) av befolkningen mellom 20 og 30 %. Fylkesarbeidskontoret opplyser at omlag halvparten av de arbeidsledige (som er meldt til arbeidsformidlingen) i disse kommunene er under 30 år (1988). Gruppen 16 — 19 år følges lettest opp av arbeidsmarkedstiltak eller utdanning. Det er flest menn som har vanskeligheter med å finne arbeid. Tallene tyder på at de arbeidsledige under 30 år utgjør en voksende andel av antallet arbeidsledige. Det må dessuten regnes med en stor andel skjult arbeidsledighet innenfor primærnæringene. Arbeidsledig ungdom må kunne betraktes som en risikogruppe med hensyn til rusmiddelbruk og kriminalitet, særlig i et samfunn preget av sterke samfunnsmessige endringer og merkbare kulturelle konflikter.

Barnevernet rapporterer at det er et tiltakende problem med ungdom som ikke har fullført ungdomsskolen, og som blir gående uten arbeid og fritidstilbud. Det er også en økende arbeidsledighet blant ungdom som har fullført ungdomsskolen og ikke fortsetter på videregående skole. Det er sosialkontorene som fanger opp disse ungdommene, siden de ikke har tilstrekkelig oppsamlet poeng for å få arbeidsledighetstrygd. Sosialkontorene har få muligheter til å henvise dem til et passende tilbud. Det er lite muligheter for tilbud om arbeid eller skole, og det er lite fritidstilbud. Ungdommen bor hjemme, arbeider litt innenfor reindrift, jordbruk eller fiske, og tar seg en fest iblant. Konsekvensen er at ungdommen befinner seg i et såkalt ingenmannsland uten faste tilknytningspunkter som arbeid eller bolig. Barnevernet og sosialkontorene har bemerket at den oppdragelse til selvstendighet som har vært vanlig og funksjonell innen de samiske primærnæringssamfunn i dagens samfunn fungerer som mangel på grensesetting i oppdragelsen. Dette eksisterer som et klart problem selv om det nok i større grad bør karakteriseres som et kulturelt problem eller et generasjonsproblem, enn et generelt grensettingsproblem. Flere faktorer virker sammen og fungerer som en mangel på ballast i ungdommens møte med alkohol og narkotika.

De elevene som frekventerte PPD-tjenesten var de med skulkeproblemer og adferdsvansker. Utagerende adferdsvansker og lav skolemotivasjon varierte som hovedårsak for henvisning til PPD-tjenesten, sammen med en viss selvmordsproblematikk. Risikogruppen hos PPD-kontorene var ungdom som ikke fulførte skolen. Skoleskulkerne hadde sammensatte problemer i form av ustabile hjemforhold, arbeidsledighet, m.m. PPD-tjenesten bemerket at lokalsamfunnene har vært i en vanskelig omstillingsprosess med arbeidsledighet og mindre ressurser til å skape en menigsfylt tilværelse for innbyggerne, noe som merkes først og fremst av ungdom.

Få ungdommer oppsøker arbeidskontorene. Dette kan ha flere årsaker. Mest sannsynlig er at ungdommen tenker at det ikke nytter, og at det uansett ikke finnes tilbud for dem. Dersom du er under 18 år og ikke har erfaring fra arbeidslivet, da utbetales ikke arbeidsledighetstrygd. Ungdommen er da henvist til sosialkontorene eller til barnevernet. Det er liten hjelp til å søke arbeid utenfor kommunene. Selv om arbeidsktorene kan gi tilbud om praksisplasser til endel av ungdommen i risikogruppen, så er dette langt fra tilstrekkelig.

Det kan være fruktbart å se de samiske samfunn i lys av det som skjer når den tradisjonelle sosiale solidariteten går i oppløsning. Sosiologen Emil Dürkheim er en av de mest anvendte teoretikere i moderne selvmorsforskning. Hans teori kan ses som bidrag til en allmenn samholdsteori. Tesen i Selvmordet er at der hvor den sosiale solidariteten er svak, vil selvmordsraten være hyppig, og der den sosiale solidariteten er sterk, vil selvmordsraten være lav. Den samiske kulturen har sett en overgang fra storfamilie til kjernefamilie. Det kan synes som om kjernefamilien ikke er istand til å oppfylle samme funksjon som storfamilien. Dürkheims hypotese kan bidra som forklaringsmodell ved at gjennom denne overgangen har den indre sosiale solidaritet i den samiske befolkningen blitt lavere, og dette kan ifølge Dürkheim være utløsende i siste instans for selvmord. Skal man se selvmordstall i forhold til sterk eller svak sosial integrasjon, oppstår problemet med hva dette skal ses relativt til. I samisk sammenheng er det åpenbart at dette må ses i lys av avvik fra tradisjonelle forhold og verdier. Dette innebærer at de store endringer som har skjedd i det samiske samfunnet har skapt uro og utrygghet som en medvirkende årsak til den høye selvmordsraten. Det har fra samisk side vært gjort endel sammenligninger med Grønland og Alaska. Undersøkelser fra Grønland viser at selvmordsmønstrene tilsier at forskjellige slags tapsopplevelser og påvirkning av alkohol var medvirkende faktorer til selvmord. Grønland hadde i 1985 en selvmordsrate på 100 pr. 100.000. De personlige disposisjoner som ligger til grunn for selvmordet må likevel ikke underslås. Imidlertid kan det synes som om det i samfunn utsatt for sterke endringsprosesser og press fra et omliggende storsamfunn er en økt risiko for utrygghet og sårbarhet, og dermed en økt fare for selvmord som resultat. Undersøkelser fra Alaska viser også en høy selvmordsrate. Av årsaker blir det her pekt på hurtige kulturelle endringer, dårlig fungerende familier, personlig og mellommenneskelig stress ofte forårsaket av alkoholmisbruk, samt overveldende sorg skapt ved de mange dødsfallene hos familie og venner. Også i Alaska var det landsbyer med høy selvmordsrate og landsbyer som overhodet ikke var belastet med selvmord. I Alaska er det også klare indikasjoner på at de underliggende fakta som bidrar til selvmord og alkoholmisbruk er de samme. Det vil si ødeleggelse av tradisjonelle kulturelle, sosiale, familiære og økonomiske mønstre forårsaket av trykket fra en annerledes og dominerende kultur med andre verdier og en annen levemåte. Dette bidrar igjen til en følelse av kraftløshet og forvirring, som igjen fører til selvdestruktiv adferd som alkoholmisbruk og selvmord. Alkohol blir i denne sammenheng en form for selv-medisinering som gjør at fortvilelsen blir midlertidig lettere. Fordi alkohol i store mengder er en depressant, så får alkohol også denne virkningen.

6.5 Samisk ungdom og identitetsvalg

Utviklingen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn betyr endringer i både familie- og arbeidsliv, og i det enkelte menneske. Holdningen til forandringer kan være avgjørende for hvordan unge mennesker håndterer det som på en gang kan innebære både nye muligheter og begrensninger. Det gamle og det nye liv skal forenes, og det er ofte knyttet store forventninger til de unge mht. utdannelse, arbeid, bolig m.m., mens mulighetene til å oppfylle disse forventningene ikke alltid følger med. Når samfunn endrer seg svært hurtig, må den enkelte også gjennomgå en utvikling for å mestre tilværelsen.

Ungdommen er den livsfase hvor identiteten skal slå rot. Det skal tas stilling til gammelt og nytt, til samisk og norsk. Samisk ungdom opplever kulturmøter på forskjellige arenaer, og håndterer dette på svært forskjellig vis. Måten de enkelte ungdommer opplever kontakten mellom majoritets- og minoritetskulturen på, blir ofte avgjørende for valg av identitet. Fortsatt er det slik at mange samiske ungdommer nedarver et negativt syn på seg selv. Dette er blitt uttrykt som utvikling av en verken-eller-identitet, hvor man fornekter den samiske identiteten, men mangler den tilknytning som er nødvendig for å utvikle en norsk identitet. Et tredje alternativ har blitt brukt som betegnelse på det å velge bort eller legge lokk på etnisitet. Andre samiske ungdommer kommer ut av kulturmøter og valgsituasjoner ved å tilegne seg og kombinere verdier fra to kulturer. Man kan si de utvikler en både- og identitet, ofte med en funksjonell tospråklighet, og hvor man føler seg trygg og mestrer det å forholde seg to kulturer.

Situasjonen for samisk ungdom er under stadig endring, og vil variere fra område til område. Samiske skoler og barnehager, kommuner med særskilte tiltak for samiske barn og unge, osv. gjør det lettere å velge en samisk identitet enn det var i en periode hvor fornorskningen sto sterkere. Man ser dette f.eks. ved at man har norsktalende samiske barn som har en klar etnisk selv-definisjon som same. På den annen side kan det være andre faktorer som gjør det vanskelig å være samisk ungdom i dag. Det kan være påvirkninger både fra det norske samfunnet og fra verdenssamfunnet bl.a. gjennom massemedia, som ikke gjør valget mellom kulturelle verdier særlig lettere. Situasjonen for samisk ungdom er fortsatt en valgsituasjon som vi vet vi lite om, og som er svært kompleks.

Det er ikke grunnlag for å trekke noen klare slutninger om samiske ungdommer og utviklingen av sosiale problemer, høyt alkoholforbruk eller selvmords- tilbøyeligheter, men det er et klart grunnlag for å se sammenhenger mellom etnisititet, kulturelle valg og psykisk helse hos samiske ungdommer. Dette på bakgrunn av de undersøkelser og vurderinger som er gjort i samiske områder, såvel som det vi vet om ungdom som lever under tilsvarende forhold i andre samfunn.

Man kan på flere områder se at verdier fra det tradisjonelle samiske samfunnet støter sammen med kravene fra det moderne norske samfunnet. Dette kan gjelde familiens funksjoner, det kan gjelde verdier som å vise respekt for eldre og lytte til deres råd, å vise tilbakeholdenhet i forhold til andre mennesker, ikke snakke andre direkte imot m.m. Dette kan være andre verdier enn hva barn og unge møter i skolen og på arbeidsplassen. Om det ikke er sagt eksplisitt, så er det oftest disse andre verdier som belønnes i praksis. I det moderne samfunnet må det enkelte menneske forholde seg til langt flere roller, og det står langt mer alene med sine valg; her er det skjedd en stor grad av individualisering. En ventil for følelsene rundt dette kan være bruk av alkohol og rusmidler.

Akkulturasjon betegner en samfunnsutvikling hvor det foregår prosesser med tilpasning og utjevning mellom kulturer. Ofte medfører akkulturasjon forandringer i en eller begge kulturer. Dette medfører komplekse og uoversiktlige forhold. I samiske samfunn kompliseres situasjonen ytterligere av samenes minoritetssituasjon, og den historiske situasjon man har hatt med fornorskning i de samiske lokalsamfunn. De valgmuligheter som ligger i en samfunnsmessig situasjon hvor to kulturer møtes og tildels smelter sammen, kan framstilles som i tabell 1.1. På individnivå skal den enkelte ta stilling til to verdener, og til to sett av kulturelle verdier. Det kan fremstilles som å si ja eller nei til to spørsmål:

Tabell. 6.3.

Kulturelle valg i en akkulturasjonsprosess.

De fire valgmuligheter tilsvarer fire måter å håndtere utviklingen på. Valgene henger sammen med den samfunnsmessige utviklingen, og blir bestemmende for lokalsamfunns såvel som enkeltpersoners skjebner og utvikling. Man kan anta at den stressbelastning som følger av valgsituasjoner for den enkelte øker i takt med opplevelser av konfrontasjoner mellom gammelt og nytt i samfunnet. Valgene er midlertid ikke endelige, og de representerer ikke en statisk situasjon verken for lokalsamfunn eller for den enkelte.

Det har skjedd en individualisering av problemene og valgsituasjonene, som gjør at den enkelte same må lære å ivareta sine interesser på egen hånd, kanskje under utdanning langt hjemmefra, i en situasjon hvor familiens råd kanskje heller ikke ville være relevante. Rollen som mann er kanskje under sterkest endring. Kvinnen vil fortsatt ha en sterk identifikasjon med familie og hjemmiljø, og er dessuten den som er mest innrettet på verden utenfor lokalsamfunnet.

De kulturelle valgene er særlig merkbare i ungdommen. Identitetssøkingen skjer ofte som en prosess i flere faser. Identitetsfaser i ungdommens utvikling kan bekrives slik:

1. Uklar, påført identitet.

2. Etnisk identitetssøking.

3. Aksepterende, klarere og dypere tilhørlighet.

Fase 1 oppviser en uklar etnisk identitet. Vi kan snakke om en påført identitet. Denne fasen sier noe om sosialisering i familie, barnehage og skole, og den kulturelle ballast som er resultat av oppvekstvilkår og påførte og nedarvede holdninger til identitet. Denne fasen framtrer i første del av ungdomstida, gjerne i 13 — 15-årsalderen. Det har til nå vært relativt få samiske barn og unge som har opplevd en trygg, tilskrevet tokulturell identitet. Det er å håpe at vi nå opplever en prosess med endrede oppvekstkår og identitetstyrking gjennom familie og nærmiljø, barnehage og skole, som gir en trygghet i samisk identitet, og med åpenhet overfor det nye allerede i barndommen.

Fase 2 betegner gjerne perioden fra 15 til 18 år. Det er en fase med identitetssøking og følelsesmesig bearbeiding i forhold til kulturelle valg. Det kan for eksempel innebære å måtte bearbeide foreldrenes negative erfaringer med det norske samfunnet, særlig det norske skolesystemet, og å utvikle en trygg samisk identitet. Både omstillingsprosesser i lokalsamfunnene og det å reise ut for å ta utdanning, krever tilegnelse av ny kompetanse hos ungdommene. De som mestrer situasjonen, er de som er seg bevisst sine identitetsvalg. Poenget er ikke så mye hva du velger, som at du velger.

Fase 3 innebærer en aksepterende og dypere tilhørlighet til en kultur. Internaliseringen blir sterkere og mer fullstendig. Det er en fase med klarhet i forhold til etnisk identitet, og inntreffer gjerne i 18 — 20 -årsalderen. Ungdommene har valgt ledetråd for voksenlivet, og har oppnådd en etablert identitet og en etnisk og kulturell selvfølelse.

Identitetsvalg trenger ikke være endelige, men de kan være en stadig prosess. Det å ha valgt norsk, eller virke fornorsket kan være en fase i en prosess med valg, og utprøving i forbindelse med dette. Valgprosessen kan også gi en periode med tokulturell ambivalens, som innebærer en følelse av skam over sin egen kultur, kombinert med en følelse av fiendskap mot den nye. Men valgprosessen kan like gjerne gi en periode med overdimensjonering av egen identitet, og en ekstremt etnosentrisk holdning i forhold til egen kultur. Å fremheve det positive i minoritetskulturen kan motvirke en følelse av underlegenhet i forhold til majoritetskulturen. Noen behersker det å utvikle forskjellige roller, og pendle mellom de to kulturer. Ikke alle gjennomgår alle faser. Noen har en ballast fra barndommen som gjør identitetssøkingen lettere, mens andre forblir i en fase med identitetssøking i en stor del av livet. Man må anta at en uavklart identitet, fortrengning eller en stadig identitetssøken, kan skape problemer i et voksenliv i form av sykdom eller at man blir spesielt utsatt i sosiale stress- og krisesituasjoner.

Etnisitet oppleves og erfares i stor grad gjennom språket. Språkets diagnostiserende egenskaper er en viktig faktor for mange. Det å beherske to språk signaliserer tokulturell tilhørlighet. De som ikke kan noe språk godt, er i en annen og mer utsatt posisjon med hensyn til å føle trygghet i og signalisere tilhørlighet til en kultur. Tokulturell tilknytning kan oppleves adferdsmessig og holdningsmessig. Evnen til å evaluere og forholde seg til to kulturer er den holdningsmessige delen av det å være to kulturell. Den adferdsmessige delen er den synlige mestring av det å opptre i forhold til to kulturer. Den norske skolen har til nå stort sett fungert monokulturelt, idet den i liten grad har ivaretatt tokulturell læring, og det har heller ikke vært noen selvfølgelig lærdom fra den eldre til den yngre generasjon. Selvfølgelig har de kulturelle møter blitt hyppigere i moderne tid, men den ambivalens med hensyn til videreføring av egen kultur som fornorskningen har skapt hos samiske foreldre, har heller ikke skapt noe klima for videreføring av strategier for å mestre tokulturell tilknytning.

Samiske ungdommer har vært alene i sine valgsituasjoner. Det har vært få eller ingen steder å søke støtte. Dette er problemer og valgsituasjoner som samisk ungdom er alene om. Som ungdom av en etnisk og en kulturell minoritet, kan man si de har flere problemer og belastninger enn andre ungdommer. Likevel er det vanskelig å trekke slutninger til psykisk helse og psykiske problemer hos ungdommene. Det å leve i spenningsfeltet mellom to kulturer, og ikke mestre situasjoner med kulturelle valg over lengre tid, vil være en belasning. Samtidig vil de som mestrer situasjonen ha en styrke og en kulturell kompetanse som er spesiell for denne gruppen ungdom.

Det er registrert en overhyppighet av selvmord, angst og alkoholmisbruk i andre minoritets- og urbefolkningsgrupper. Vi har ikke grunnlag for å vite om det er forskjeller av stor betydning mellom den norske og den samiske befolkningen med hensyn til dette. Det er en antagelse at samisk ungdom med ambivalent identitetsforvaltning, de som faller mellom to stoler språklig og kulturelt, utgjør en risikogruppe. Her vil det være forskjeller innen de samiske områder, og det vil kunne skje store forandringer over tid.

6.6 Utprøving av kliniske arbeidsmetoder spesielt i forhold til selvmordstruet samisk ungdom i indre Finnmark. Prosjekt 1988—1989 ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Karasjok

6.6.1 Utgangspunktet for prosjektet.

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Karasjok igangsatte i periden 1988—1989 et prosjekt om utprøving av kliniske arbeidsmetoder spesielt i forhold til selvmordstruet samisk ungdom i indre Finnmark. Bakgrunnen for prosjektet var situasjonen i Karasjok med høy selvmordshyppighet i ungdomsgruppen.

Utgangspunktet for prosjektet var lav kapasitet og behov for sterkere utadrettet oppsøkende virksomhet ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Karasjok med sikte på å fange opp problemer i ungdomsgruppa tidligst mulig, og for å kunne gi et skikkelig behandlingstilbud.

Utprøving av kliniske arbeidsmetoder ble vurdert som spesielt viktig fordi psykiatrien er ung i Finnmark, den var ennå et tildels ukjent tilbud, og den representerte for samene et tilbud preget av norske verdier og holdninger. De forestillinger om psykiske lidelser som har røtter i tradisjonell samisk kultur kan nok også virke hemmende i forhold til å gjøre bruk av det psykiatriske hjelpeapparatet. Derfor vil kontorpsykiatri være vanskelig i samiske samfunn. BUP-Karasjok ønsket derfor å utprøve utradisjonelle metoder og tilpasse disse befolkningen på en slik måte at det psykiatriske tilbudet ikke blir avvist.

Man var klar over at arbeidet ville kunne gjøres vanskelig ved at ungdomsgruppens problematikk var lite belyst fra før, man måtte anta at det hersket en mistillit til det sosiale hjelpeapparatet. Man visste at selvmord blir lite omtalt og diskutert i små samiske samfunn, og er i tilegg et tema som er uhyre sårbart. Prosjektet har dreid seg både om et helsefremmende arbeid i forhold til en totalpopulasjon, og om spesifikke intervensjoner i forhold til en gruppe ungdom med selvmordsproblemer. Dvs. BUPs intensjoner var å arbeide både med helsefremmende og forebyggende arbeid i forhold til befolkningens mentale helse.

Det behandlingsmessige perspektivet er hvorledes gripe inn i prosessene som selvmordene har skapt på en måte som virker forebyggende i forhold til nye selvmord. Det synes særlig vanskelig å gripe inn i disse prosessene i det samiske samfunnet, bl.a. fordi dette er samfunn tett sammenvevd gjennom kompliserte slektsmønstre. Dette gjør også at selvmordene har berørt store deler av det samiske samfunnet, og skapt følelsesmessige reaksjoner på mange og uoversiktlige plan. Dette er også en grunn til å betrakte hele ungdomsgruppen som risikogruppe med tanke på nye selvmord, og arbeide primærforebyggende ut fra dette perspektivet.

Det var endel felles kjennetegn som karakteriserte de som hadde begått selvmord. BUP oppsummerte at alle var ugifte. Felles var at de hadde opplevd en form for tap av egenverd eller tap av et kjærlighetsobjekt. I fem av tilfellene var det ingen signaler på forhånd. I ett tilfelle var det kraftige signaler som ikke ble tolket alvorlig av hjelpeapparatet. I noen av tilfellene kunne man i ettertid se at en forestående hendelse som kunne medføre skam og nederlagsfølelse medvirket til selvmordene. Ingen av selvmordene skyldtes psykotiske tilstander. BUP fant at alle selvmordene i Karasjok syntes å være forbundet med betydelige følelsesmessige frustrasjoner sammen med et betydelig sosiokulturelt innslag. BUP mente at det kunne synes som om tapsopplevelser i en minoritetskultur vil ha større betydning og være mer belastende enn i et storsamfunn. Dette er en hypotese som har betydning for hvilken form man skal velge for det forebyggende arbeidet.

6.6.2 Prosjektets funksjon i forhold til ungdomsgruppa

Når det gjelder tiltak og intervensjoner i forhold til selvmord i indre Finnmark, fant man tre tilnærmingsmåter. Det var krisearbeid i forhold til gjennomført selvmord, klinisk arbeid i forhold til enkeltindivider, og helsefremmende arbeid i forhold til hele ungdomsgruppen. Prosjektet arbeidet som kriseteam i forhold til gjennomførte selvmord og med klinisk arbeid i forhold til enkeltidivider. Poliklinikkens materiale viser at i 1988 kom 45 % av alle nye klienter fra Karasjok i kontakt med poliklinikken utenom de tradisjonelle henvisningskanalene for 2. linjetjenesten. Gjennom prosjektet fanget man dette året opp over 70 % av alle nye selvhenviste klienter fra Karasjok. Dette viste at det å arbeide utradisjonelt med fokus på tilgjengelighet faktisk fanger opp klienter i større grad enn det 2. linjetjenesten vanligvis gjør. Disse klientene var heller ikke fanget opp av 1. linjetjenesten. Prosjektet fanget opp over 65 % av alle sakene med selvmordsproblematikk i 1988.

De fleste av klientene syntes det ville være stigmatiserende å ha samtaler på poliklinikken. Kontakten ville ikke vært oppnådd hvis ikke hjembesøk hadde vært brukt aktivt som metode. Prosjektet konkluderte med at å gjøre virksomheten tilgjengelig ved å flytte den ut fra poliklinikken, og i sterkere grad fokusere på medarbeiderrollen enn på ekspertrollen i kontakten med klientene, fungerte klart selvmordsforebyggende, idet man fanget opp klienter som ellers ikke ville tatt kontakt, eller som ville tatt kontakt på et senere tidspunkt.

Årsak til at klientene tok kontakt, var konflikter med politi, rettsvesen eller militære myndigheter, eller det dreide seg om betydelige familiekonflikter. Alle klientene hadde opplevd betydelige personlig tap i løpet av de seinere åra. Man mente i prosjektet at disse ikke ville tatt kontakt med hjelpeapparatet før krisen ble såpass overhengende at selvmord ville være svært nærliggende som problemløsende adferd.

Tilgjengelighet var klart avgjørende for å fange opp klienter som ellers ikke ville ta kontakt. Man konkluderte således med at det ga klare resultater å arbeide i team i form av oppsøkende virksomhet med en arbeidsform som gikk ut over den tradisjonelle psykolog-klientrollen, og at dette syntes spesielt viktig i forhold til ungdomsgruppene.

Prosjektet la også vekt på tilgjengelighet i forhold til utadrettet virksomhet overfor hele ungdomsgruppen, for å oppnå en indirekte forebyggende effekt på denne gruppen. Dette dreide seg om virksomhet i forhold til skolene. Dette foregikk i form av seminar om å fange opp kriser i skolen, foredrag om seksuelle overgrep, arbeid sammen med skole, sosionom og foreldre om temaet mobbing, deltagelse i skolenes prevensjonsteam, arbeid i forhold til barnehagepersonale over temaer som adferdsavvik, depresjon hos barn, og generelt om takling av kriser hos barn. I en kommune ble det avholdt åpent møte om sorg og sorgreaksjoner. Prosjektet deltok sammen med en gruppe psykiatriske sykepleiere i sorggrupper i forbindelse med traumatiske dødsfall som tiltak for å forebygge langsiktige psykiske skader hos etterlatte. Prosjektet la vekt på å bidra med konsulentbistand til kommuner med selvmordsproblematikk. Generelt vil det være viktig at 1.linjetjenesten har kunnskap om hvordan selvmord kan takles i lokalsamfunnet. Man har derfor arbeidet med å gi erfaringene fra Karasjok videre til 1.linjetjenesten også i kommuner utenfor indre Finnmark.

6.7 Samisk ungdomspsykiatrisk team i Finnmark

6.7.1 Bakgrunn, målsetting og organisering

Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk (BUP) i Karasjok fant gjennom sitt arbeid i 1980-årene at det var en omfattende rusmisbruk blant samisk ungdom, og at dette var et problem som krevde en særskilt innsats. Dette ble bekreftet gjennom et forprosjekt med et ungdomspsykiatrisk team i årene 1988 — 89, og gjennom det prosjektet for utprøving av kliniske arbeidsmetoder i forhold til selvmordstruet ungdom i indre Finnmark, som ble avsluttet høstet 1989. Det var behov for videreføring av dette arbeidet i et eget samisk ungdomspsykiatrisk team. Man ønsket at et fast kriseteam skulle være tilbud til den samiske befolkningen med personell både fra 1. og 2. linjetjenesten. Teamet skulle ha følgende funksjoner: 1.) å bistå i kriser, 2) å menneskeliggjøre det psykiatriske hjelpeapparat, og 3) å forebygge langsiktige psykiske skader hos voksne og barn som kan følge av kriser.

Samisk ungdomspsykiatrisk team (PUT) startet på dette grunnlaget sin virksomhet i 1990. Ungdomsteamet er en selvstendig enhet som er faglig og administrativt underlagt BUP. Det primære opptaksområdet er kommunene Karasjok, Kautokeino, Porsanger, Tana og Nesseby. I tillegg skal teamet arbeide i forhold til samisk ungdom fra hele Finnmark. Den overordnede målsetting er behandling og rehabilitering av samisk ungdom med rusproblemer og psykiske problemer. Dernest har virksomheten som målsetting å gi et tilbud til ungdom i risikogruppen og til deres familier for å forebygge utvikling av alvorlig misbruk. Ungdomsteamet har hatt et spesielt ansvar for å følge opp prosjektet for utprøving av kliniske arbeidsmetoder i forhold til selvmordstruet ungdom i indre Finnmark.

PUTs primære målgruppe er rusmisbrukere fra 15 til 30 år. Alkoholmisbruk er den vesentligste rusproblematikken i denne målgruppen. Stoffmisbruk er ikke uvesentlig, men er ofte knyttet til alkoholmisbruk. Ungdommer som bruker narkotiske stoffer søker teamet i mindre grad. PUT har ønsket å utvikle arbeidsmetoder for i større grad å fange opp disse klientene. Teamet driver også klientrettet arbeid i forhold til selvmordstruet ungdom og deres familier, poliklinisk behandling av eldre ungdom med psykiatriske problemer, og ungdom med psykiske problemer eller tilpasningsvansker som er i en livssituasjon hvor utvikling av rusmisbruk må vurderes som en betydelig risikofaktor. Det har også vært behov for behandling av ungdom med psykiske problemer hvor rusproblemer kommer fram som mer indirekte, sekundære problemer. Teamet har også drevet rådgivning i forhold til foreldre til barn med rusproblemer.

6.7.2 Praktisering av målsettingen om tilgjengelighet

Samisk ungdomspsykiatrisk team er en 2. linjetjeneste med klientrettet arbeid som hovedarbeidsmåte. Klientene har fortrinnsvis vært henvist fra 1. linjetjenesten. PUT har på forskjellige måter forsøkt å ivareta ungdomsgruppens spesielle behov for tilgjengelighet. En gjennomført oppsøkende virksomhet har vist seg å være vanskelig å praktisere. Man har ønsket å satse på utvikling av samarbeidet med 1. linjetjenesten i kommunene, og har selv prioritert poliklinisk behandling i sin klientrettede virksomhet. Man har utviklet samarbeidsmøter med den primære helse- og sosialtjenesten i kommunene om klientsaker, faglige emner og samordningsspørsmål.

PUT har også forsøkt å ivareta ungdomsgruppens behov for tilgjengelighet ved å ta imot direkte henvendelser, ved prioritering av akutthenvendelser, ved å foreta poliklinisk behandlingskontakt hjemme hos klientene, og ved å gi muligheter for behandlingskontakt også utenom vanlig arbeidstid. Det har f.eks. vist seg at elever ikke tar kontakt med PUT i skoletida. Det syntes som om ungdommene fant det best å ta kontakt utenom sitt vanlige miljø. Man har derfor ønsket å utvikle et samarbeid med de som står i naturlig kontakt med ungdom i det daglige, nemlig lærere, rådgivere og den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten (PPT), slik at disse kan formidle kontakt med ungdomsteamet når det er naturlig. Teamet har i en periode også drevet regelmessig veiledning til en ungdomsklubb i en av kommunene. PUT har arbeidet sammen med Skoledirektøren i Finnmark om opplæring i forebyggende arbeid i forhold til rusmiddelmisbruk på samisk i skolen. PUT har også søkt å drive utadrettet virksomhet gjennom aktivt informasjonsarbeid overfor både skoler og etater som sosialkontoret, politietaten og arbeidskontoret. Fra 1993 er det etablert faste samarbeidsmøter mellom PUT og Ravdojok behandlingssenter for rusmiddelmisbrukere, Voksenpsykiatrien i Lakselv, Familievernkontoret i Karasjok og BUP-Karasjok.

6.7.3 Erfaringer med klientgruppene

Det var en betydelig mindre forekomst av selvmord i Karasjok i 1989—90 enn i den foregående to-årsperioden. PUT oppdaget imidlertid gjennom sitt arbeid at en betydelig andel av klientene hadde selvmordstanker eller -forsøk som en del av sin problematikk. Dette framkom i samtaler hvor dette ikke var den primære henvisningsgrunn. Flere av klientene var jevngamle med og venner med ungdom som hadde tatt sitt liv de siste årene. Nærheten til flere selvmord på kort tid i et lite og oversiktlig miljø syntes å ha senket terskelen for å tenke seg samme utvei. PUT har derfor sett det som et viktig forebyggende arbeid å bearbeide disse tankene hos klientene. Temaet har vært tatt opp i enkeltsamtaler med klienter, og det har vært et tema i kontakten med 1. linjetjenesten med henblikk på bevisstgjøring på risikosituasjoner.

Den hardest belastede klientgruppa har vært unge menn. Her fant man omfattende rusmiddelmisbruk, og det var forekomst av selvmordstanker. Ungdommene var preget av mangelfull skolegang, skiftende og sviktende omsorgsforhold under oppveksten, tilpasningsvansker og småkriminell aktivitet. De hadde dårlige framtidsutsikter med hensyn til fast arbeid på hjemstedet. De viste seg å være svært avhengige av å være i hjembygda, og hadde sterk motstand mot å reise ut, f.eks. i forbindelse med skolegang, arbeid eller militærtjeneste.

Tar man 1991 som et eksempel, viste det psykiatriske ungdomsteamets erfaringer at over 80 % av klientene hadde samisk kulturbakgrunn. Omlag 55 % var samiskspråklige eller tospråklige. Over 60 % av klientene var i aldersgruppen 13 — 24 år. Over 80 % av de henviste i gruppen under 18 år var jenter, mens i gruppen 19 — 24 år var nesten 60 % menn. En stor del av klientene er fra Karasjok. Dette henger sammen med at teamet er etablert i Karasjok, og brukes aktivt av ungdommen og av 1.linjetjenesten i kommunen. Det henger også sammen med oppfølgingen av selvmordsprosjektet i kommunen. Man ønsker å rette informasjonsarbeid også inn på ungdommene i de andre indre- Finnmarkskommunene. Mået er å utvikle et godt samarbeid med vekt på tilgjengelighet og rask utrykning. Hyppigste henvisningsinstanser er kommunelege og klientene selv. Dette indikerer et godt samarbeid med primærhelsetjensten, at PUTs utadrettede arbeid med bestrebelser om maksimal tilgjengelighet har fungert brukbart.

De viktigste henvisningsgrunner når det henvises fra klienten selv er angstproblemer, rusmiddelbruk og selvmordsfare. En klient kan registreres på angstproblemer dersom alkoholmisbruk vurderes som sekundært til angsten. Viktigste henvisningsgrunn når det gjelder klientens miljø er familiekonflikter og seksuelle overgrep. Den siste henvisningsgrunnen forklarer at det er en overvekt av jenter i den yngre aldersgruppa.

Når det gjelder klientenes hoveddiagnose, er det flest med alkoholisme/rusproblematikk. Selv om alkoholisme/rusproblematikk topper statistikken, så har man i de fleste saker hvor rus er involvert ført opp, andre diagnoser som hoveddiagnose. Dette gjelder der hvor man har sett en psykiatrisk grunnlidelse som det primære problemet, og hvor alkoholproblemet er betraktet som sekundært til dette. I mange av sakene arbeides det med rusproblemer som tilleggsproblemer til den psykiatriske lidelsen.

Når det gjelder kliniske psykiatriske diagnoser ut fra psykososiale forhold, utgjør mishandling og seksuelt misbruk nesten 30 % av diagnosene. Dette er et høyt tall sett i forhold til landsgjennomsnittet. Mange av disse klientene har tildels store problemer med alkohol, og kjennetegnes av psykiske problemer som angst og depresjon som følge av overgrepene. Disharmoniske hjemmeforhold kjennetegner hele 22.6 % av sakene. Dette indikerer at familiebehandlingsmetoder er viktige for det psykiatriske ungdomsteamet.

6.7.4 Satsingsområder og forebyggingsstrategier. PUTs egne vurderinger

PUT vurderer det som sitt viktigste satsningsområde framover å tilføre 1. linjetjenesten kompetanse i forhold til metoder for tidlig intervensjon og kartlegging når det gjelder rusmiddelbruk hos ungdom, fortrinnsvis gjennom veiledning og undervisning. PUT mener at det samarbeidet som etterhvert er etablert i opptaksområdet bør ha lagt forutsetninger for tidlig intervensjon som arbeidsmetode. Det vil være spesielt ønskelig å nå de yngste aldersgruppene 15 — 25 år med denne metoden. For å nå en slik målsetting ønsker PUT å satse på forebyggende prosjekter sammen med 1. linjetjenesten, samt legge vekt på oppsøkende virksomhet der ungdom er, i skoler og ungdomsklubber. Et slikt arbeid bør være under fortløpende evaluering og utvikling.

Både i forebyggende og behandlingsmessig sammenheng er det en stor utfordring å bidra til å styrke folks muligheter for å utvikle en trygg identitet basert på deres egen kulturbakgrunn og faktiske livserfaringer. Dette forutsetter at forholdene legges til rette for å gi samisk språk og kultur den nødvendige gyldighet og status, og at det innad i det samiske samfunnet blir mulig å forme en legitim samisk identitet ut fra forskjellig erfaringsgrunnlag. Ungdommens problemer må løses på flere plan, ut over rene behandlingstiltak. Ungdommen bør få hjelp til å se sine problemer i perspektiv. Selvmord eller alkoholmisbruk kan ses som destruktive forsøk på å finne individuelle løsninger på problemer som er heller samfunnsmessige av karakter. Samfunnspsykiatrisk og transkulturell tenkning og forståelse må trekkes inn som del av løsninger. Ungdom må få tilbud om samtaler med en psykiatrisk tjeneste for å bearbeide problemene. Funksjonene til et ungdomsteam bør gå ut over ren akutt hjelp, og det må legges stor vekt på forebyggende arbeid.

6.8 Tjenestene for ungdom med rusproblemer, en spørreundersøkelse i Finnmark i 1989

Som ledd i Samisk Ungdomspsykiatrisk teams virksomhet i forsøksprosjektperioden 1988—1989 ble det i 1989 foretatt en spørreundersøkelse, og oppsummert manglene ved de forskjellige tjenester for ungdom med rusmiddelproblemer:

• Forebyggende arbeid blant barn og unge er lavt prioritert i de fleste kommuner, og forekommer sjelden.

• Forvern og ettervern er lite utbygget, og det er liten kontinuitet mellom 1. og 2. linjetjensten med f.eks. institusjonstilbud.

• Det eksisterer intet spesialisert tilbud til unge rusmisbrukere annet enn den begrensede hjelp som BUP, voksenpsykiatrien og Ravdojok Behandlingssenter kan gi.

• De fleste instansene savner polikliniske hjelpetiltak overfor stoff- og rusklienter, og en helhetlig tiltakskjede.

• Rusmisbrukere er ressurskrevende klienter og gis liten behandlingsrettet oppmerksomhet.

• Saksmengden ved sosialkontor og barnevern har økt så sterkt de siste årene at klienter med rusproblemer ofte kommer bakerst i køen.

• Hjelpeapparatet er lite samordnet.

• Ansvaret for narkotikaspørsmål faller mellom kommunen og fylkeskommunen. Det er lite avklart, slik at det oppstår samordnings- og styringsproblemer.

• Det eksisterer ingen utekontakt eller feltarbeidere innen 1.linjetjenesten til å fange opp ungdom med problemer.

• Det er få treffsteder for ungdom mellom 16 og 18 år. (Ungdomsklubben rekrutterer yngre deltakere).

Et gjennomgående problem var mangelen på fagfolk i etatene i kommunene. Man må arbeide for å løse problemene med tilførsel av ressurser, i første rekke de personellmessige. Særlig vanskeligstilt er sosialetaten. Situasjonen vanskeliggjør samarbeid mellom etater og utviklingen av effektive behandlingstilbud.

Fra kommunene kom det klare signaler om behov for konsulenthjelp i ungdomsspørsmål. Man uttrykte behov for en form for poliklinisk konsultasjon med råd og veiledning som også kunne fungere som en henvisningsinstans. Kommunene ønsket også umiddelbare ressurser, som f.eks. en psykolog, knyttet direkte til 1. linjetjenesten.

Det gikk videre fram av spørreundersøkelsen at det eksisterer et behov for institusjonsplasser og rusmiddelkollektiv for samer og samisktalende ungdom som ledd i en behandlingskjede. Man må også finne måter å fange opp ungdom som drifter til Alta, Tromsø og Oslo. BUP-Karasjok fant at dette innebar et behov både i 1. og 2. linjetjenesten om et tverrfaglig poliklinisk behandlingstilbud, med kliniske, koordinerende og forebyggende funksjoner, og konstaterte at det forelå behov for et tverrfaglig sammensatt team med samisk språk og kulturkompetanse. Forskjellige modeller ble skissert for hvordan et tverrfaglig team skulle arbeide i disse kommunene, og resultatet ble Samisk Ungdomspsykiatrisk Team, som startet opp sin virksomhet ved inngangen til 1990.

6.9 Fylkeskommunal plan for rusvernet i Finnmark

Fylkeskommunal plan for rusvernet i Finnmark (1993) fastsår følgende målsettinger med rusvernet i Finnmark:

• Fylkeskommunen og kommunene skal yte mer helhetlige tjenester i forhold til forebygging, bolig- og omsorgstiltak, rehabilitering- og behandlingstiltak.

• Individuelt tilpasse tiltak, og behandling bør skje i klientens nærmiljø, og som en del av oppgavene til kommunenes helse- og sosiale apparat.

• Økt satsning på forebyggende arbeid og tidlig intervensjon.

• Styrke kompetansen innen rusvernet.

• Et styrket samarbeid på tvers av etatsgrenser og forvaltningsnivåer.

• Et bedre tilbud til den samiske befolkning, kvinner og ungdom.

Finnmarksklinikken (Ravdojok Behandlingssenter) i Karasjok kommune er Finnmark fylkes eneste spesialinstitusjon for voksne rusmisbrukere. Institusjonen skal betjene hele fylkets befolkning, og har et spesielt ansvar for å ivareta, utvikle og gi et behandlingstilbud til samer. Institusjonen har 15 behandlingsplasser, og tar imot misbrukere av begge kjønn og med alle typer rusmiddelproblemer. Klientene får tilbud om 6 ukers klinikkopphold hvor gruppeterapi ansees å være den primære terapeutiske intervensjon.

Finnmarkskollektivet skal gjennom et bo- og arbeidsfellesskap gi et helhetlig tilbud til ungdommer mellom 18 og 25 år med rusproblemer, eller som er i faresonen for å få rusproblemer. Ungdommens problematikk må være så komplisert at det ikke lar seg løse lokalt. Finnmarkskollektivet bygger sin ideologi på følgende sentrale begreper: levefellesskap, arbeid, forandring.

I Finnmark finnes det i dag tre voksenpsykiatriske poliklinikker med regionansvar for øst-, vest- og midtfylket. De er plassert ved lokalsykehusene i Kirkenes og Hammerfest, og ved Porsanger Helsetun i Lakselv. Poliklinikkenes målsetting er at disse skal ha en sentral rolle i forhold til desentralisert psykiatri, yte tjeneste og behandling, samt veiledning til befolkningen og fagpersonell i sitt område. Psykiatrisk Ungdomsteam (PUT) i Karasjok spesielt innrettet på behandling og rehabilitering av samisk ungdom. Med unntak av dette teamet er det ingen rusrelaterte polikliniske stillinger i 2. linjetjenesten.

Fylkeskommunens plan slår fast at det eksisterende tilbud er omfattende, og at antall institusjonsplasser og poliklinikker burde være tilstrekkelig for å dekke det behov Finnmarks befolkning har på 2.linjenivå. Det påpekes derfor spesielt behovet for faglig styrking av det eksisterende tilbud på 2.linjenivå, kompetanseheving, og større samordning på tvers av forvaltningsnivåene. Fylkesplanen kommer også inn på behovet for for et nærmere samarbeid mellom rusmidddelomsorgen og voksenpsykiatrien i fylket.

Planen tar opp flerkulturelle hensyn og spesielle forhold i samisk kultur. Faktorer som to-kulturell tilhørlighet og majoritets/minoritetsforhold, samt endring av livsmønstre neves som viktige aspekter. Planen fastslår at erkjennelsen av kulturspesifikke forhold og problemstillinger må få følger for forebyggende og kurativt arbeid også innen rusvernet.

Det sies bl.a.: Innenfor det forebyggende arbeid dreier deg seg om på den ene siden å ta vare på/bygge opp igjen de sosiale nettverk i den samiske kulturen, og på den andre siden å nå fram med saklig informasjon. I det kurative arbeidet er oppgaven å gjøre ulike behandlingstilbud mer tilgjengelig for den samiske kulturen, der en legger stor vekt på familiebehandlingsprinsippet. Dette krever at hjelpeapparatet besitter nødvendige kunnskaper om samisk språk og kultur.

I Helseregion 5 er det etablert et nytt rusfaglig utdannings- og forskningsråd (RUF). Der er både Troms, Nordland og Finnmark fylkeskommune representert. Rådet vil arbeide for å gi et videre- og etterutdanningstilbud som flest mulig kan dra nytte av, samordne og bruke de ressurser som finnes i regionen.

Statens Utdanningskontor i Finnmark har egen rusmiddelkonsulent. Målgruppen for denne er elevene ved grunn- og videregående skole. For å nå frem til denne målgruppen, legges det vekt på skolering av lærerne i holdningsskapende og rusforebyggende arbeid ved alle fylkets skoler. Spesielt vektlegges rusmiddelundervisning på samisk med samisk materiell i alle samiske skoler i Finnmark, likeledes utvikling av læreplaner for rusmiddelundervisningen ved alle skoler i fylket. Etter at rusplanen ble vedtatt har bl.a. følgende skjedd:

• Finnmarksklinikken har idag 10 behandlingsplasser

• Finnmark fylkeskommune har startet opp kompetansehevingsprogrammet ovenfor kommunene

• Det gis tilbud på samisk ved Finnmarksklinikken idag, det er 2 samisktalende behandlere

• Samarbeidet i Helseregion V er godt igang, jfr. tidligere tilsendt vedtak om Nordlandsklinikken og Finnmarksklinikkens rolle i forhold til kompetanse på rusmiddelproblematikkk og etniske grupper

• Finnmarkskollektivet og Finnmarksklinikken er utpekt til å ta imot klienter innlagt ved tvang

Fremtidsperspektiver på andrelinjetjenesten i Finnmark

Finnmark fylkeskommune har også skissert fremtidsperspektiver på andrelinjetjenesten i Finnmark.

I de psykiatriske poliklinikkene (barn og voksne) er det et mål å behandle klienten i dennes nærmiljø. Med utgangspunkt i dette, er det nærliggende å vektlegge utbygging av poliklinikkene. De bør bli istand til, faglig og bemanningsmessig, å utføre oppgaver innen rusvernet. Poliklinikkene bør få større mobilitet. De bør kunne gi tverrfaglig bistand til enkeltklienter i klientenes lokalmiljø, og samtidig stå til disposisjon for 1.linjetjenesten i dennes arbeid med oppgaver innen rusvernet.

Sammenhengene og årsak/virkningsforholdene mellom rusmiddelmisbrukproblemer blant voksne er så omfattende at de voksenpsykiatriske poliklinikkene bør ha som et av sine hovedmål å ivareta rusmiddelperspektivet i alle arbeidsoppgaver og arbeidsområder. (St.meld. nr. 69 (1991— 92).

Viktig for hensiktsmessig utnyttelse av ressursene må også være at man forlater den båstenkning særlig psykiatrien er kritisert for. Det er sterkt ønskelig, også fra kommunehelsetjenesten, at rusmiddelmisbrukere ikke blir ekskludert fra et tilbud fra poliklinikkene. Det er derfor et viktig mål at de psykiatriske poliklinikker tar et større ansvar og påtar seg flere oppgaver i denne sammenheng, både når det gjelder den enkelte klient, dennes familie og pårørende. Dette gjelder såvel voksenpsykiatrien som barne- og ungdomspsykiatrien.

Poliklinisk behandling vurderes som det beste behandlingsalternativ for barn og ungdom. Institusjonsinnleggelse bør kun skje når tiltak i 1. og 2.linjetjenesten ikke er tilstrekkelig. En av oppgavene til BUP bør være å informere foreldre om hvilke konsekvenser høyt forbruk av rusmidler blant foreldrene har for barna/ungdommene.

Poliklinikkene skal kunne:

• gi tjenester til rusmiddelmisbrukere og deres familie

• gi veiledning til 1.linjetjenesten

• være et bindeledd mellom 1.linjetjenesten og institusjonene

• være sentral i arbeidet med tidlig intervensjon på sykehusene.

De voksenpsykiatriske poliklinikkene bør kunne gi behandling i krisesituasjoner, bidra med råd, veiledning og langtids poliklinisk behandling, delta i ansvarsgrupper og generelt forebyggende arbeid. Den skal bistå kommunene i samordning av tiltak, og være ansvarlig for utvikling av samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene. En styrking av de voksenpsykiatriske poliklinikkene vil bidra til at poliklinikkene i større grad kan se hele familien som en enhet.

Samisk Ungdomspsykiatrisk team (PUT) bør fortsatt drive oppsøkende virksomhet, poliklinisk behandling og veiledningsbistand til forvaltningsområdet for samisk språk. I en kartleggingsfase, eller når det av faglige grunner blir vurdert trengende, bør PUT kunne ha mulighet til å disponere noen sengeplasser ved Finnmarksklinikken /Ravdojok Behandlingssenter. Institusjonen er døgnbemannet, og ligger geografisk gunstig i forhold til PUT.

Finnmarksklinikken (Ravdojok Behandlingssenter) skal gi et differensiert behandlingstilbud, både indreklinisk og poliklinisk. Det heter at institusjonen skal bli et kompetansesenter for den samiske befolkning i behandling av rusmiddelmisbruk, og at det må arbeides aktivt med at språk og sosiokulturelle forhold ikke fungerer som barrierer for kommunikasjon og behandling. Institusjonen bør i tillegg kunne gi et poliklinisk tilbud om behandling til samiske rusmiddelmisbrukere og/eller rusmiddelmisbrukere fra indre Finnmark ved behov. Dette må skje i samarbeid med PUT og de psykiatriske poliklinikkene. Det vil også være aktuelt å vurdere gruppeinntak av samisktalende klienter.

Institusjonen skal videre gi råd og veiledning i forhold til:

• konkrete klientsaker

• forespørsel fra kommunene og andre faginstanser

• forespørsler omkring rusmiddelproblematikk fra enkeltpersoner og grupper.

Ved siden av dette vil det være nødvendig å drive kursvirksomhet både ved institusjonen og i kommunene. Intensjonen med denne virksomhet vil være å tilføre fagpersonell økt forståelse når det gjelder fenomenet rusmiddelavhengighet, kartleggings- og identifikasjonsproblematikk og minimalintervensjon.

Institusjonen er tenkt å tilby praksisplasser til utdanningsstedene innen sykepleie, sosionomutdanning og andre helse- og sosialfaglige utdanninger. Den bør utvikle særskilt kompetanse med utgangspunkt i den samiske befolkning og minoritetskultur. I denne sammenheng bør det etableres et samarbeid med Nordlandsklinikken, Finnmark Distriktshøgskole, Samisk høgskole og Universitetet i Troms. (St.meld. nr. 69 (1991—92).

Når det gjelder kompetanseoppbygging for institusjonen, bør helse- og sosialfaglig personell gis mulighet til å skaffe seg relevant kompetanse i psykiatri og familiebehandling, såvel som kompetanse i forhold til arbeid i transkulturelt samfunn.

Fremtidsperspektiv på førstelinjetjenesten i Finnmark

For å skaffe objektiv informasjon om rusmiddelmisbrukets omfang i fylkets kommuner, har fylkeshelsesjefens kontor besøkt alle kommunene i fylket som endel av forarbeidet til planen for rusvernet. Et utvetydig inntrykk er at problemet/forbruket av rusmidler er betydelig, og at problemkomplekset er mangfoldig. Alkoholmisbruk ansees å være det største problemet.

Inntrykket er at det i alle kommunene er vilje og ønske fra helse- og sosialpersonell om en høyere prioritering av rusvernet i kommunene. Det er spesielt forebyggende arbeid, på tvers av etats-/sektor- og forvaltningsnivåer som ble nevnt. Likeledes et sterkt ønske om kompetanseheving på området, både i forhold til å se problemet tidlig, og iverksetting av tiltak i klientens nærmiljø. Alle kommunene var opptatt av at opphold på institusjon alene ikke ville hjelpe en rusmiddelmisbruker, men at oppfølging i hjemkommunene er svært viktig.

Teoretisk og praktisk kunnskap og anvendbare arbeidsmodeller for førstelinjetjenesten er en av forutsetningene for en styrking av nærmiljøbasert rusmiddelomsorg. En samordning (formalisert samarbeid) av de tjenester som finnes i kommunene er avgjørende for bedre utnyttelse av eksisterende ressurser. Ressursene finnes, det som blir nødvendig, er å etablere fora hvor russmiddelmisbruk og hva det innbefatter, settes på dagsorden. Etablering av rådgivende utvalg i kommunene, eventuelt interkommunalt, er en vei å gå.

Planutvalget ser at det er behov for en samordnet innsats innen forebyggende arbeid, behandling og oppfølgingstiltak, hvis en målsetting om en mer helhetlig og bedre rusomsorg skal kunne nås.

En samordning mellom forvaltningsnivåene vil gi:

• Gjennom kjennskap til 1.linjetjenestens arbeid kan man utvikle et institusjonstilbud som er bedre tilpasset det reelle behov.

• 1.linjetjenesten blir bedre kjent med institusjonene og blir bedre i stand til å komme med realistiske bestillinger til institusjonene.

• økt mulighet til å finne lokale løsninger og at unødvendige institusjonsinnleggelser unngås.

• unngå at institusjonene lever sitt eget indre liv og stagnerer i sin utvikling.

• etablering av rehabiliteringsopplegg i kommunene.

En samordning internt i kommunene vil gi:

• Samarbeidsmønstre med overføringsverdi til videre arbeid

• økt kunnskap i 1.linjetjenesten om rusproblematikk

• bedre utnyttelse av eksisterende ressurser

• bedret livssituasjon for rusmiddelmisbrukere som velger å leve et liv som rusmiddelmisbruker (f.eks. i regi av hjemmebasert omsorg).

6.10 Det nasjonale programmet for forebygging av selvmord i Norge

Det nasjonale programmet for forebygging av selvmord i Norge ble vedtatt høsten 1993. Det vil ventelig være sentralt i det videre arbeidet med å forebygge selvmord i Norge. Det ligger bl.a. til grunn for det pågående arbeidet med handlingsplan mot selvmord. Å minske selvmordshyppigheten er et av WHO's delmål i strategien for helse for alle innen år 2000. Gjennom handlingsplanen skal den statlige innsatsen i det handlingsforebyggende arbeidet bli mer koordinert og målrettet. Målsettingen for handlingsplanen er å hindre at mennesker som kommer i eksistensiell krise begår selvmord, og å gi selvmordstruede mennesker riktig og rask hjelp og behandling. Handlingsplanen skal gå over 5 år, og ble iverksatt i 1994. Handlingsplanen konsentrerer seg om noen innsatsområder. Disse knytter an til hvordan vi skal få til en styrket og bedre koordinert statlig innsats for å forebygge selvmord, og hvordan vi kan legge til rette for en etablering og styrking av regionale ressursmiljøer ved universitetene. Det legges opp til en styrket innsats innen forskning og en bedret undervisning og utdanning for alle som gjennom sin virksomhet arbeider forebyggende mot selvmord. Handlingsplanen legger opp til en styrking og en bedre koordinering av de tiltak som settes inn for selvmordstruede mennesker.

Programmet beskriver psykologiske/psykiatriske faktorer, biologiske faktorer og psykososiale risikofaktorer som årsaksforhold, men vektlegger de psykiske lidelsene. Depresjoner har fått en framtredende plass i beskrivelse av årsaksforhold, og i forhold til forebyggingsstrategier. Utredningen slår fast at man må øke oppmerksomheten på kombinasjonen av alkohol- og stoffmisbruk og psykiatriske diagnoser. Det hevdes at alkoholmisbruk er en viktig risikofaktor for selvmord. Det vises til at minst 1/3 av alle som har begått selvmord hadde hatt diagnosen alkoholisme. Dessuten er 30—50 % alkoholpåvirket når de begår selvmord. Programmet peker også på at de ansatte ved sosialkontorene ofte har liten psykoterapeutisk erfaring, slik at de har begrensede muligheter til å vurdere selvmordsfare.

Av psykososiale risikofaktorer beskriver programmet kriser, forhold blant eldre, barn og ungdom (selvdestruktiv adferd), studenter og andre under utdanning, og problemer som vokser fram i institusjoner som fengselsvesenet, Forsvaret, blant innvandrere og i minoritetsgrupper, samt forhold som sosial isolasjon, arbeidsledighet og dårlig sosialt nettverk.

Programmet trekker fram nødvendigheten av utvikling av selvfølelse og trygghet hos barn, og slår fast at det er en sterk økning av selvmord blant ungdom. Det fokuserer i denne sammenheng på risikofaktorer som misbruk av alkohol og narkotika. I omtalen av immigranter og minoritetsgrupper vises det til en høyere selvmordsrate blant immigranter, selv om dette ikke er undrsøkt blant innvandrere i Norge. Det vises til at Norge har tatt imot barn og unge fra andre kulturer, og at situasjonen rommer alvorlige anslag mot identitet og mestring. Tap av relasjoner og tap av tilknytning til hjemlandet framheves som viktige faktorer. Det fastslås at summen av belastningene gjør dette til en høyrisikogruppe for suicidal adferd. Programmet viser til Grønland som eksempel på at det ved store kulturelle endringer kan forekomme meget høye selvmordsrater. Forholdene for den samiske folkegruppe i Norge behandles imidlertid ikke spesielt.

Virkemidlene i programmet relateres til beskrivelsen av årsaksfaktorene. Det legges stor vekt på psykiske lidelser og behandling av depresjoner. I forhold til alkohol- og stoffmisbruk anbefaler programmet at de generelle forebyggingsstrategiene som er utviklet innen rusmiddelomsorgen bør følges. En sammenhengende tiltakskjede som omfatter behandling, ettervern og sosialt nettverk, bør styrkes, og et særlig ansvar legges til Rusmiddeldirektoratet. Programmet slår fast at det er behov for bedre diagnostikk av selvmordsfare med hensyn til misbrukere som er spesielt i faresonen for selvmord, og at selvmordsfare bør foranledige utvidet omsorg.

Det pekes også på behovet for en større innsats når det gjelder oppfølging etter selvmordsforsøk. Programmet foreslår bl.a. styrket behandlingskapasitet for pasienter der det foreligger selvmordsfare, og behovet for å bedre samarbeidet mellom 1. og 2. linjetjenesten i forbindelse med poliklinisk behandling. Rutiner for å forebyge selvmord foreslås gjennomgått. Programmet viser til at det er behov for bedre opplæring i hvordan man skal fange opp personer som blir selvmordstruet i forbindelse med selvmord.

En trygg og stabil oppvekst framheves som det viktigste primærforebyggende tiltaket overfor barn. Programmet foreslår iverksetting av støttetiltak for barn som på bakgrunn av omsorgssvikt viser psykososial skjevutvikling. Programmet foreslår at barnevernets tiltaksarbeid generelt og samarbeid mellom barnevern og helsesøster- og psykologitjenesten bør styrkes. Nettverksorienterte tiltak er fremhevet som viktige for å motvirke sosial isolasjon, og for å skape helsefremmende livsvilkår. Tiltak innen miljørettede forebyggende tiltak var innrettet mot å bedre sosiale nettverk.

For innvandrere og minoritetsgrupper anbefales etablering av et senter med spesialkompetanse overfor asylsøkere og flyktninger som trenger psykiatrisk behandling, og styrking av psykosialt senter for flyktninger.

Programmet sier at de lokale selvmordsteam bør ha samarbeidslinjer (toveis) til familievernkontoret, og etablere kontakt i samråd med klientene. Programmet tilrår at Bærumsmodellen vurderes i denne sammenheng. Når det gjelder skolen, anbefales virkemidler på ulike områder, skolering av skolehelsetjeneste, PP-tjeneste og lærere, styrking av elevenes sosiale ferdigheter, selvmord som temaundervisning for elever, tiltak for risikoelever, tiltak ved selvmordsfare, tiltak ved selvmordsforsøk, tiltak etter gjennomført selvmord, lærerens rolle, PP-tjenestens og foreldrenes rolle.

6.11 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak