2 Konkurranseevnen

2.1 Begrepsavklaring

Få begreper brukes så hyppig i den økonomisk-politiske debatten som begrepet konkurranseevne, og neppe noe annet økonomisk begrep har et så diffust meningsinnhold. Uklarheten skyldes at de som bruker begrepet, som oftest ikke presiserer hvilken tidshorisont man har i tankene og hvilket økonomisk nivå man er opptatt av. Uten en slik presisering er det umulig å gi konkurranseevnebegrepet et presist innhold. Konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller bransje er noe annet enn konkurranseevnen for norsk økonomi som helhet, og problemstillingene som knytter seg til norsk økonomis konkurranseevne er fundamentalt forskjellige i et kortsiktig og et langsiktig perspektiv.

Gruppens arbeid dreier seg om den langsiktige konkurranseevnen for norsk næringsliv sett som helhet. I det ligger at vi ikke er opptatt av hvordan det går for bestemte bedrifter eller bransjer. Om disse blir utkonkurrert, men samtidig erstattet av andre bedrifter eller bransjer, kan norsk næringsliv som helhet være like konkurransedyktig som før. Siden perspektivet er langsiktig, følger det samtidig at størrelser som produktivitet, priser og lønnsnivå ikke er statisk gitte størrelser. Tradisjonelle mål for kortsiktig nasjonal konkurranseevne, som tar slike størrelser for gitt, er derfor meningsløse i en langsiktig sammenheng.

Den naturlige definisjon av nasjonal konkurranseevne på lang sikt er evnen til å hevde seg i internasjonal konkurranse, gitt at avlønningen av nasjonale innsatsfaktorer skal være høyest mulig og at man skal kombinere dette med full sysselsetting innenlands. Det kan alternativt uttrykkes som landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene i samfunnet, gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkomien. Det er denne definisjonen gruppen har lagt til grunn i sitt arbeid.

2.2 Konkurranseevne og verdiskapning

Legg merke til at et mål om langsiktig konkurransedyktighet, slik gruppen definerer det, følger direkte av det overordnede økonomisk-politiske mål om høyest mulig velferd for landets innbyggere. Velferdsnivået avhenger av en rekke ikke-økonomiske forhold, men jo større verdiskapningsevne man har, desto høyere velferdsnivå vil det være mulig å oppnå. Siden verdiskapning avleires som avlønning av innsatsfaktorer, er det derfor en én-til-én sammenheng mellom evne til avlønning, verdiskapning og velferd.

2.3 Konkurranseevne og sysselsetting

Det er ingen konflikt mellom langsiktig konkurranseevne og ønsket om full sysselsetting. Skal verdiskapningen i samfunnet bli så høy som mulig, er det en forutsetning at man utnytter fullt ut de produksjonsressursene som er tilgjengelige, og av ressursene er arbeidskraft den klart viktigste.

På kort sikt kan det være en konflikt mellom internasjonal konkurransedyktighet og bestemte måter å oppnå full sysselsetting på. Hvis man forsøker å øke sysselsettingen ved å stimulere innenlandsk etterspørsel (f.eks. ved ekspansiv finanspolitikk), kan resultatet bli svekket utenriksøkonomi og et kostnadsnivå som gjør at konkurranseutsatt næringsliv taper markedsandeler hjemme og ute.

Når det ikke er en slik konflikt på lengre sikt, skyldes det at lønninger og andre innenlandske faktorpriser da vil tilpasse seg slik at arbeidsledigheten beveger seg rundt et naturlig ledighetsnivå som avhenger av strukturelle forhold ved arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen. Hvorvidt man klarer å oppnå full sysselsetting, blir da et spørsmål om strukturpolitikk, organiseringen av arbeidsmarkedet, arbeidskraftens kvalifikasjoner, mobilitet, osv. Jo mer vellykket strukturpolitikk, desto nærmere vil man komme full sysselsetting, og desto høyere blir samtidig samlet verdiskapning.

2.4 Konkurranseevne og balanse i utenriksøkonomien

På kort sikt vil det være en positiv sammenheng mellom konkurranseevne og balanse i utenriksøkonomien. Det er to grunner til det. Den ene er at økt internasjonal konkurransedyktighet for næringslivet direkte innebærer økt eksport og redusert import. Den andre er at tiltak som virker positivt på næringslivets evne til å konkurrere (f.eks. en stram penge- og finanspolitikk) også vil virke positivt på utenriksøkonomien (f.eks. gjennom lavere etterspørsel etter importvarer).

På lang sikt er det ingen nødvendig sammenheng mellom de to. Konkurranseevne dreier seg om å gjøre verdiskapningen størst mulig, mens balanse i utenriksøkonomien er et spørsmål om tilpasning av samlet etterspørsel til den verdiskapning man har.

2.5 Konkurranseevne og produktivitet

Det som er avgjørende for konkurranseevnen på lengre sikt, er forholdet mellom verdiskapning og bruken av innsatsfaktorer, altså det som noe løselig kan kalles produktivitet i vid forstand. Jo høyere denne er, desto mer vil norske bedrifter kunne betale for arbeidskraft og andre norske ressurser og allikevel hevde seg i internasjonal konkurranse.

En vanlig misforståelse er at det er landets produktivitet sammenlignet med andre lands produktivitet som er det relevante, og ikke produktivitetsnivået i seg selv. Tanken synes å være at økt effektivitet i utlandet vil svekke konkurranseposisjonen for egne produsenter slik at levestandarden reduseres. Dette synspunktet kommer blant annet til uttrykk i Reve, Lensberg og Grønhaug (1992), hvor det heter at

«Konkurranseevne er altså et relativt begrep, og det er produktivitet i forhold til andre nasjoner som er det vesentlige.»

På bedriftsnivå, der man må ta nasjonale lønninger og andre faktorpriser som gitt, kan det være riktig nok. Resonnementet er at økt produktivitet i utlandet bidrar til å redusere produksjonskostnadene i de utenlandske bedriftene, noe som vil gi økt tilbud og redusert pris. De innenlandske bedriftene vil da stå overfor lavere konkurransepriser enn de ellers ville gjort. Resultatet er redusert etterspørsel etter innenlands produserte varer og/eller reduserte fortjenestemarginer for disse bedriftene. På nasjonsnivå er resonnementet ovenfor imidlertid galt, fordi det overser to viktige forhold. Det ene er at økt effektivitet i utlandet vil slå ut i høyere faktoravlønning der, noe som vil moderere kostnadsgevinsten ved økt produktivitet. Det andre er at produktiviteten ute påvirker utlandets etterspørsel. Økt utenlandsk effektivitet gir økt kjøpekraft og med det økt etterspørsel. Noe av den økte etterspørselen vil normalt rette seg mot våre produkter.

Disse spørsmålene drøftes bl.a. i Krugman (1994). Han angriper i sterke ordelag synet om at det er relativ produktivitet som er det sentrale og skriver bl.a.

«So, if you hear someone say something along the lines of America needs higher productivity so that it can compete in today’s global economy, never mind who he is, or how plausible he sounds. He might as well be wearing a flashing neon sign that reads: I DON’T KNOW WHAT I’M TALKING ABOUT.»

Argumentasjonen til Krugman er ganske enkelt at for betalingsevnen for innsatsfaktorene i et land er det bare landets egen produktivitet som har noe å si. Økt produktivitet i utlandet betyr ikke at vår levestandard går ned. Skulle den synke, er det vår egen fortjeneste.

Når det så lett oppstår misforståelser om dette, kan det skyldes selve ordet konkurranseevne. Når det er snakk om konkurranse, forestiller de fleste seg vinnere og tapere analogt med idrettskonkurranser. Det er imidlertid ikke den plass man oppnår i en internasjonal rangering som avgjør hvor høy levestandard man får, men hvor store verdier man klarer å få ut av de ressursene man har. I en verden der alle har lav produktivitet kan vi saktens klare å bli blant de beste selv om vi ikke er spesielt dyktige. Vi vil allikevel ha lav levestandard. I en høyproduktiv verden får vi kanskje en lavere rangering selv om vi gjør vårt beste, men vi kan allikevel ha det godt.

Internasjonal handel og konkurranse er altså ikke et nullsumspill der den enes gevinst er den andres tap. Alle har noe å tjene på internasjonal konkurranse, og økt dyktighet i andre land er ingen trussel mot oss.

Det er snarere slik at økt produktivitet ute er en fordel, av to grunner. Den ene er at vi normalt får del i de nye kunnskaper eller organisatoriske innsikter som ligger til grunn for utenlandsk produktivitetsvekst, og nettopp internasjonal handel er en viktig formidlingskanal for slike kunnskaper. Den andre grunnen er at generell produktivitetsvekst ute vil føre til en forbedring av vårt bytteforhold overfor utlandet. Produktivitetsveksten vil, fordi den også gir økte inntekter ute, føre til en parallell vekst i tilbud og etterspørsel av varer i utlandet. Det innebærer en parallell vekst i utlandets tilbud av eksportvarer og utlandets etterspørsel etter importvarer. Men da vil prisene på utlandets eksportvarer (våre importvarer) synke relativt til prisene på utlandets importvarer (våre eksportvarer), altså vil vårt bytteforhold overfor utlandet bli bedre.