NOU 1997: 22

Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning

1 Utvalgets sammensetning og mandat

1.1 Oppnevning og sammensetning

Ved Justisdepartementets brev av 29. mars 1996 ble oppnevnt et utvalg til å kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under 2. verdenskrig.

Utvalget fikk følgende sammensetning:

Fylkesmann Oluf Skarpnes (leder), Fylkesmannen i Vest-Agder

Professor Thor Falkanger, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Professor Ole Kristian Grimnes, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo

Sorenskriver Guri Sunde, Nedre Telemark sorenskriverembete

Underdirektør Anne Hals, Riksarkivet

Psykolog Berit Reisel, Oslo

Cand. philol. Bjarte Bruland, Bergen.

Konsulent Torfinn Vollan, Fylkesmannen i Vest-Agder, har vært utvalgets sekretær.

Utvalgets medlemmer Berit Reisel og Bjarte Bruland ble oppnevnt etter forslag fra de mosaiske trossamfunn.

Utvalgets medlem Anne Hals ba seg fritatt for vervet, og Riksarkivet foreslo at arkivar Eli Fure trådte inn som nytt medlem fra Riksarkivet, noe Justisdepartementet i brev av 11. juni 1996 uttaler at det ikke har noe å bemerke til.

1.2 Mandat

Utvalget fikk følgende mandat:

«1. Utvalget gis i oppdrag å kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig. Kartleggingen skal blant annet gi en beskrivelse av

  • Quislings-regimets regelverk om beslag av jødisk eiendom

  • fremgangsmåten ved beslagene, herunder hvilke instanser som var involvert

  • omfanget av det som ble beslaglagt, herunder

    • antall personer/virksomheter som fikk beslaglagt sine eiendeler

    • hva slags eiendeler som ble beslaglagt og antatt verdi på disse

    • hvorledes og av hvem beslaglagte eiendeler ble håndtert (om de ble solgt, videreplassert m.v.)

  • den faktiske og rettslige forskjellen når det gjelder beslag av jødenes eiendeler i Norge og de beslag Quisling-regimet foretok i eiendeler tilhørende andre nordmenn.

2. Utvalget skal kartlegge hvorledes og i hvilket omfang beslaglagte verdier/eiendeler ble tilbakeført til jødene etter krigen. Kartleggingen bør omfatte blant annet en beskrivelse av

  • lov- og regelverk om tilbakeføring

  • hvorledes arbeidet ble organisert

  • hvilke tiltak som ble iverksatt for å sikre at eiendelene ble tilbakeført

  • hvilke eiendeler som ble tilbakeført og verdien av disse, hva som skjedde med eiendelene til jødiske familier som ble utslettet under krigen, eventuelt om det foreligger noen oversikt over samlet verdi av de beslaglagte eiendeler til disse jødiske familier.

3. Utvalget kan også behandle andre forhold av betydning for saken.

4. Utvalget avgjør selv hvorledes arbeidet legges opp, og kan herunder engasjere personer til å foreta nødvendige undersøkelser. Utvalget kan også innhente/motta forklaring fra eventuelle personer eller organisasjoner som ønsker å forklare seg for utvalget når opplysningene kan være av interesse/betydning for utvalgets arbeid.

5. Arbeidsperioden for utvalget er anslått til ett år, men dette må om nødvendig vurderes nærmere når utvalget har fått oversikt over arbeidet.

6. Utvalget skal avgi rapport til Justisdepartementet.»

1.3 Utvalget avgir to utredninger

Det har ikke lykkes utvalget å avgi en felles utredning. På møte 12. mai 1997 avtalte utvalget at man i en felles del I Innledning, ville gi faktiske opplysninger om utvalgets sammensetning, oppnevning og mandat, samt innta både flertallets og midretallets sammendrag av hovedpunkter og konklusjoner. Deretter følger under hovedavsnitt II flertallets utredning, under hovedavsnitt III mindretallets utredning, og under hovedavsnitt IV en Summary in English, hvor både flertallets og mindretallets hovedpunkter og konklusjoner er oversatt til engelsk, slik de er oppsummert i kapittel 2. I del V er gjengitt flertallets og mindretallets vedlegg.

For oversiktens skyld er flertallets og mindretallets vedlegg nummerert hver for seg og uavhengig av hverandre.

2 Sammendrag - hovedpunkter og konklusjoner

2.1 Innledning

Utvalgets mandat er å kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler under den 2. verdenskrig. Herunder skal utvalget bl.a. beskrive Quisling-regimets regelverk om beslag av jødisk eiendom, fremgangsmåten ved beslagene, og antatt verdi på det som ble beslaglagt. Videre skal utvalget kartlegge hvorledes og i hvilket omfang beslaglagte verdier/eiendeler ble tilbakeført etter krigen, og verdien av disse.

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall.

2.2 Sammendrag av flertallets utredning

Flertallet (utvalgets leder Oluf Skarpnes og medlemmene Thor Falkanger, Eli Fure, Ole Kristian Grimnes og Guri Sunde) vil sammenfatte sine felles synspunkter slik:

Av de omkring 2100 jøder som ifølge mindretallets beregninger befant seg i Norge ved den tyske invasjonen, mistet noe over 1/3 livet mens omkring 1300 flyktet til Sverige. De fleste jøder - enten de omkom, flyktet eller for et fåtalls vedkommende overlevde i Tyskland eller Norge - fikk sin eiendeler beslaglagt.

Utvalgets hovedoppgave er etter flertallets syn å søke å beregne det samlede økonomiske tap som jødene led på grunn av at de fikk sine eiendeler beslaglagt under 2. verdenskrig. Oppgaven blir da å finne differansen i verdi mellom det som de ble fratatt under krigen, og det de fikk tilbake etter krigen. Det er denne eventuelle differanse som vil være udekket tap.

Det første leddet - å finne ut hva jødene ble fratatt under krigen - er den vanskeligste oppgaven. Her har vi i hovedsak to typer opplysninger å bygge på; de som skriver seg fra okkupasjonstiden, og det kildematerialet vi har om hva jødene fikk tilbake eller som ble erstattet etter krigen. Det er det første kildematerialet som er vanskeligst, dels nokså ufullstendig, og som derfor krever en nærmere vurdering. I adskillig grad må verdianslag av den grunn baseres på bruk av skjønn. Det materiale vi her har er først og fremst etter det NS-organ som registrerte og tok hånd om jødenes inndratte formuer, nemlig Likvidasjonsstyret. Det er flere problemer knyttet til dette materialet. Et problem knytter seg til verdsettelsen av det som ble beslaglagt. Det gjelder spesielt verdsettelsen av løsøre og varelagre. Et annet problem knytter seg til at det ikke finnes dokumentasjon for alle bo. For det tredje ligger det en usikkerhet i hva som ikke ble registrert fordi det på en eller annen måte kom bort før registrering ble foretatt. En viktig kontroll og korreksjon har vi imidlertid i de tapsanmeldelser som skjedde etter krigen, jf. nedenfor.

Det andre leddet i oppgaven har vært å finne opplysninger om hva jødene fikk tilbake etter krigen. Her har vi mer sikre opplysninger, men av tidsmessige grunner har vi ikke fått undersøkt alt som finnes av arkivmateriale av interesse for utvalgets arbeid. Kildematerialet her stammer først og fremst fra de tre institusjoner som tilbakeførte og erstattet det som flyktninger og deporterte hadde fått beslaglagt: Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Dette materialet forteller først og fremst om hva jødene fikk tilbake etter krigen. Det gir imidlertid også i stor grad opplysninger om hva som ble tatt fra jødene. Svært mange skadelidte søkte nemlig Krigsskadetrygden om erstatning for tap de hadde lidt - noen også Justisdepartementets Oppgjørsavdeling. Da måtte de naturligvis oppgi hva de hadde tapt og søkte erstatning for. Dermed har man ikke bare nazimyndighetenes registreringer og opplysninger ellers å holde seg til, men også informasjoner som jødene selv oppga når de søkte erstatning etter krigen. Mange jødiske husstander ble drept under deportasjonen. Dermed vil opplysningene for så vidt være mer usikre fordi slektninger eller andre som søkte på deres vegne, ikke kunne ha detaljerte kunnskaper om omfanget av det som var tapt.

Vi kjenner heller ikke omfanget av alt det som privatpersoner og offentlige instanser måtte levere tilbake til rette eier etter krigen. Nazimyndighetenes og okkupasjonsmaktens bestemmelser var ugyldige, og alt som var konfiskert, kunne derfor kreves tilbake av rette eier uansett erververens gode tro.

Med de forbehold som bl.a. er nevnt foran, har utvalgets flertall beregnet hva som kan anses som jødenes udekkede tap fordi de fikk sine eiendeler beslaglagt under krigen. Grunnlaget for flertallets anslag på udekket tap bygger i stor grad på de registreringer som utvalget har fått gjennomført. Det har i utvalgets regi vært gjort omfattende arkivundersøkelser, særlig ved Riksarkivet, men også ved andre arkivinstitusjoner, for å kunne gi best mulig svar på spørsmålene reist i mandatet. Ved Riksarkivet finnes det bevart et stort arkivmateriale som har vært av vesentlig betydning for utvalgets arbeid. For å gjøre en så grundig arkivundersøkelse som mulig har utvalget ved hjelp av engasjerte prosjektmedarbeidere gjennomgått alle bomapper fra krigstiden og etterkrigstiden, nemlig dokumentene fra Likvidasjonsstyret og Tilbakeføringskontoret. Det er også bl.a. innhentet materiale fra skiftebehandlingene etter krigen vedrørende jøder som ble drept. Prosjektmedarbeiderne har på individnivå registrert motverdien i penger av beslaglagte og tilbakeførte verdier samt erstatninger ved hjelp av edb. Registreringene av inndratte formuesgjenstander har skjedd i følgende grupper: kontanter, bankinnskudd, poliser, aksjer/obligasjoner, annet (innkasserte fordringer, husleieinntekter, avkastning av fast eiendom), varelagre og løsøre. Flertallet har ansett at eventuell tapt inntjening under krigen fordi jødenes forretninger ble beslaglagt og realisert, og etter krigen fordi deres forretninger måtte startes påny, faller utenfor mandatet. Det samme gjelder annen form for inntektstap under beslagstiden.

Flertallet har beregnet mulig udekket tap for de forskjellige kategorier av formuesgjenstander som ble inndratt høs jødene. Selv med de forholdsvis omfattende arkivundersøkelser som er foretatt, og som er grunnlaget for anslagene, må for de fleste formuestyper verdianslagene i noen grad baseres på skjønn. Verdianslagene for de ulike kategorier av formuesgjenstander gjelder dessuten som en helhet. De gir ikke grunnlag for å anslå eventuelt udekket tap for den enkelte jøde eller jødisk bedrift.

Ved flertallets beregninger av tapets størrelse er usikkerhetene størst med hensyn til verdianslagene for gruppene varelagre og løsøre (innbo og løsøre). Det er redegjort nærmere for dette i flertallets begrunnelser. Usikkerhetene her skyldes dels at disse kategorier formuesgjenstander i en del tilfeller må antas å ha blitt underslått eller fjernet på annen måte før registrering, men omfanget er ukjent. Videre vil de opphørssalg som ble foretatt vanligvis medføre at verdien i penger blir mindre enn ved normalt salg. Flertallet har derfor måtte finne fram til metoder for å justere opp verdien, særlig av disse kategorier formuesgjenstander, noe det er redegjort for i begrunnelsen for flertallets beregninger.

Det har i det offentlige ordskifte om denne saken vært fremstilt som om jødene etter krigen bare fikk 68 % av hva de hadde tapt under krigen. Flertallet påpeker at det er en for snever betraktningsmåte. Det er etter flertallets syn ikke mulig å angi en prosentsats for hva de tapte. Dette skyldes bl.a. at en rekke verdier ble tilbakeført, f.eks. fast eiendom og en del løsøre. Videre ble bankinnskudd gjenopprettet med renter, og poliser ble også gjenopprettet. Det ble dessuten ytt erstatning fra Krigsskadetrygden og Justisdepartementets Oppgjørsavdeling.

Det er for øvrig flertallets oppfatning at det ble utført et godt og grundig tilbakeførings- og erstatningsoppgjør etter krigen. Men det norske samfunn var økonomisk ribbet, samtidig som det sto overfor enorme utgifter til gjenreisning av landet. Derfor var f.eks. Krigsskadetrygdens regelverk utformet slik at det hadde en sosial profil, noe som bl.a. innebar at skadelidte med god økonomi fikk redusert erstatning. Og det tilføyes her at det etter flertallets oppfatning var internasjonalt alminnelig antatt, at staten ikke hadde noen rettslig plikt til å dekke skader påført sivilbefolkningen ved overgrep som okkupasjonsmyndigheten og dens nazistiske hjelpere utførte. Vår lovlige regjering i London hadde ikke muligheter til å forhindre overgrepene, men tok sterk avstand fra dem.

Flertallet peker på at reglene for erstatninger til jøder og ikke-jødiske nordmenn var de samme og må forstås mot den historiske bakgrunnen i 1945. 10 000 nordmenn hadde mistet livet som følge av krigshandlinger 1939-45, 40-50 000 personer hadde vært politiske fanger, Finnmark og Nord-Troms var rasert, og etter de beregninger som foreligger i dag, hadde den samlede realkapital blitt redusert med 14 %. Samfunnet hadde en selvfølgelig plikt til å hjelpe de som ikke kunne klare seg selv på grunn av krigen, eller som hadde lidd så store økonomiske tap at de ville få vanskeligheter med å komme i gang igjen etter okkupasjonen. Slik hjelp var både en del av «gjenreisningen» og et bidrag til den: folk måtte gis de nødvendige midler for å kunne delta i gjenoppbyggingen av landet. Det var ikke økonomisk mulig å yte full erstatning, hverken til jøder eller ikke-jødiske nordmenn for hva de hadde tapt under krigen. Nasjonen som helhet hadde tapt. Da måtte også de enkelte borgere finne seg i å begynne etterkrigstiden med økonomiske tap og nedsatt velferd.

Tross de omfattende undersøkelser som har vært gjennomført, har det vært umulig å nå fram til eksakte beløp for hva jødene tapte. Tvertimot er det grunn til å fremheve at utvalgets flertall i høy grad har måttet utøve et skjønn. Imidlertid har det vært maktpåliggende for flertallet å klargjøre hvor det har vært skjønnet, og hvilke forutsetninger skjønnet hviler på.

Utvalgets flertall har anslått at samlet tap etter kroneverdien i 1946/47 utgjør kr. 6.538.200. Etter en skjønnsmessig helhetsvurdering foreslås at beløpet forhøyes til kr. 8.000.000. Basert på dagens kroneverdi (mai 1997) blir dette beløpet kr. 108.800.000. Flertallet foreslår at beløpet avrundes til 110 millioner kroner.

Etter mandatet er utvalget ikke bedt om å anbefale hvor stor en eventuell statlig bevilgning bør være, eller hvilken form en eventuell utbetaling bør ha. Et flertall innen flertallet (Falkanger, Fure, Grimnes og Sunde) drøfter noen modeller for en behandling av spørsmålet: fullt etteroppgjør, dekning for de tap jødene led fordi ens regler for jøder og ikke-jødiske nordmenn slo ut i jødenes disfavør, eller en erkjentlighetssum. En eventuell utbetaling eller erkjentlighetssum kan gis enten individuelt eller kollektivt. Utvalgets leder (Skarpnes) anbefaler at staten bevilger det antatt udekkede økonomiske tap som flertallet har kommet fram til, og at det ytes billighetserstatning til skadelidte eller deres etterkommere for individuelle tap som måtte bli anmeldt og sannsynliggjort. Restbevilgningen kan så anvendes til kollektive jødiske formål. De øvrige medlemmer av flertallet ønsker ikke å ta stilling til om det skal utbetales noe beløp, eventuelt hvor meget eller til hvem.

2.3 Sammendrag av mindretallets utredning

Mindretallet (Berit Reisel og Bjarte Bruland) sammenfatter sine synspunkter slik:

Den økonomiske likvidasjonen av den jødiske gruppen i Norge under annen verdenskrig var av total karakter. Det innebar opphør av ethvert personlig eiendomsforhold og avvikling av ethvert næringsgrunnlag. Dette førte til økonomiske tap i videste forstand, idet et religiøst, kulturelt, økonomisk og sosialt fellesskap gikk til grunne. Utvalgets mandat ber om en kartlegging av disse saksforhold, likeledes om en kartlegging av hvilke midler som ble tilbakeført til gruppen etter krigen. Dette innebærer, slik mindretallet ser det, at alle forhold av betydning for saken må belyses. Det innebærer dessuten at sakskomplekset må belyses uavhengig av om norske myndigheter i dag kan anses å være juridisk ansvarlig for tapet, eller hvorvidt andre norske borgere også led tap.

De metoder utvalget har benyttet for å studere saksforholdet er: Studie av generelt kildemateriale, undersøkelse av registreringer i bomapper, samt undersøkelser i skifteprotokoller. Disse tilnærmingsmåter gir ulik informasjon og representerer ulike begrensninger. De må derfor ses i sammenheng dersom man skal få et bilde av sakskomplekset i sin helhet.

Den jødiske gruppen besto i årene 1941-42 av ca. 1000 husstander med ialt 2173 personer. Familiene var hovedsaklig bosatt i Oslo og Trondheim, men materialet viser at det bodde jøder i over 60 kommuner landet over. Minoriteten livnærte seg hovedsaklig ved forretningsdrift. 401 bedrifter var eid av jøder. Ca. 40 livnærte seg ved frie yrker (leger, tannleger og advokater). For øvrig besto gruppen yrkesmessig av håndverkere og kunstnere. Svært få var offentlig ansatt, bønder eller fiskere. Minoriteten var i hovedsak organisert i to trossamfunn, ett i Oslo og ett i Trondheim. Begge steder utfoldet det seg et aktivt kulturliv, og trossamfunnene drev en rekke religiøse og kulturelle institusjoner, som igjen tok hånd om ulike utdannings- og velferdsprogram. Det ble i tillegg drevet alders- og barnehjem. I Oslo og Trondheim var det ialt tre synagoger samt sentra for religiøse studier. Begge trossamfunn hadde kapell, med ialt tre gravlunder.

For å forstå de økonomiske tap den jødiske minoritet ble påført i forbindelse med annen verdenskrig, må den fysiske og den økonomiske likvidasjonen av jøder ses som deler av samme forbrytelse. Forbrytelsen hadde følgende klare organiserte trekk: Innskrenking av rettigheter, utskillelse og isolasjon, konfiskering og økonomisk likvidasjon, deportasjon og fysisk likvidasjon. Med andre ord en sammensatt likvidasjon som hadde som mål den totale tilintetgjørelse av jødene som gruppe. De metoder som ble benyttet for å gjennomføre den økonomiske delen av målsettingen var av en slik art at de religiøse og kulturelle sentra, sammen med de jødiske familiers formuesmasse og næringsvirksomheter ble avviklet som om de var konkursbo. Dette for at de nazistiske myndigheter skulle sikre seg eiendomsmassen samtidig som de skulle sørge for at enhver virksomhet opphørte.

Disse økonomiske tiltak ble i hovedsak iverksatt som følge av «Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder». Denne lov må ikke forstås som en lov i vanlig forstand, men som en legitimering av visse typer handlinger innenfor et ideologisk system. Gjennom denne loven ble den økonomiske likvidasjonen formalisert, men materialet viser at likvidasjonsprosessen som sådan startet før den ble formalisert ved denne lov. En rekke jødiske bo ble derfor avviklet uten at de ble registrert. Formaliseringen av den økonomiske likvidasjonsprosessen hadde nøye sammenheng med den fysiske likvidasjonen av den jødiske gruppen, og deportasjonene fulgte da også umiddelbart etter i tid. En så total inndragning av en hel folkegruppes eiendom og formue hadde nemlig ikke latt seg gjøre dersom det ikke også forelå planer om internering eller deportasjon. Ialt 767 jøder ble deportert. 30 overlevde. De øvrige flyktet fra landet.

Den formaliserte likvidasjonsprosess bygget på det prinsipp at hvert bo skulle gjøres opp som om det var et konkursbo. De enkelte husstander ble av samme grunn gjort om til sameier med hovedpersonen i husstanden, som oftest mannen, som eier. Det betød at hver dynamisk enhet ble gjort om til en gitt størrelse, dog med det forbehold at enheten fortsatte å eksistere som juridisk person, slik at de løpende utgifter kunne belastes boet selv etter at likvidasjonen var et faktum.

Det kollektive aspektet ved den økonomiske likvidasjonen av gruppen var imidlertid av avgjørende betydning. Det betød at enhetene ofte ble slått sammen, slik at inntekter og utgifter ved likvidasjonen ble fordelt etter skjønn. Dette fordi det ofte var mest effektivt og ikke minst tidsbesparende for likvidatorene. Denne sammenslåing av enheter gjaldt også ved likvidasjon av en del jødiske forretninger. En annen side ved denne kollektive likvidasjonen var at formuesobjekter ble distribuert etter visse fordelingsnøkler. Store verdier ble dermed holdt utenfor registrering. Dette gjaldt særlig gull, sølv og smykkesaker, som etter en avtale mellom Quisling-regimet og de tyske okkupasjonsmyndigheter ble gitt som «frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene». Ur, pelser, malerier og andre verdifulle gjenstander, samt kontorutstyr og varelagre en gros, var også formuesobjekter som ble holdt utenfor slik registrering. I tillegg forsvant store verdier på grunn av plyndring.

De formuesobjekter som ble registrert, skulle i prinsippet omsettes, og utbyttet ved salg dannet den jødiske fellesmasse. Ved krigens slutt hadde Likvidasjonsstyret brukt ca. 30 % av midlene til egen administrasjon.

Ved freden startet et komplisert tilbakeføringsarbeid, idet alle som hadde blitt frarøvet eiendeler under krigen i prinsippet skulle kunne kreve disse tilbake. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre, blant annet fordi fellesmassen ikke lenger var inntakt. Myndighetene laget i tillegg et sinnrikt system av regler basert på to hovedprinsipper de mente var av betydning for reparasjonsarbeidet etter krigen; utjevningsprinsippet og gjenreisningsprinsippet. Reglene som ble utarbeidet på denne bakgrunn skulle regulere hva de skadelidte skulle få av erstatning i forhold til hva de hadde tapt. Utjevningsprinsippet ble ivaretatt ved at det ble beregnet avkortninger etter en spesiell skala. Disse avkortningene førte til at jo større tapet var, desto mindre fikk man prosentvis tilbake. Gjenreisningsprinsippet ble ivaretatt ved at det ble gjort spesielle avkortninger for avdøde familiemedlemmer i boet.

Dette prinsipielle utgangspunktet fikk helt spesielle konsekvenser for den jødiske gruppen, både på grunn av likvidasjonens kollektive og totale karakter, men også på grunn av det særegne dødsfallsmønsteret. Dette dødsfallsmønsteret innebar at 230 familier ble helt utryddet, samtidig som det var store menneskelige tap i de øvrige. Disse representerte dermed ikke et fullverdig gjenreisningspotensiale slik tilbakeføringsmyndighetene så det, og de gjenlevende fikk avkortninger i sine erstatninger, eller ble simpelten ikke tatt med i betraktning når erstatning skulle utbetales, selv om de var arvinger etter loven. Det ble også laget et poeng av at dersom jøder skulle arve sine avdøde slektninger, «ville de komme til å samle seg formuer de ellers under normale omstendigheter ikke ville ha kunnet komme til».

På grunn av det særegne dødsfallsmønsteret fulgte dessuten utbetalingene fra tilbakeføringsinstitusjonene to ulike spor, ett for de overlevende som var eiere av midler i fellesmassen, og ett for dem som var arvtakere til eiere av midler i fellesmassen. Disse kunne tilhøre samme husstand som eier, men fordi de ikke selv sto oppført som eiere, hadde de ikke rett til å ta ut disse midler før eier var erklært død. På grunn av at den jødiske minoritet ble offer for massedrap og ikke vanlige krigshandlinger, forelå det imidlertid ikke opplysninger om dødsfallstidspunkt. Likeledes kunne dødsattester ikke framskaffes. Det innebar at de drepte ikke ble ansett som døde, men som forsvunne helt fram til høsten 1947. Da startet arbeidet med å konstruere «dødsfallsrekkefølger», og avviklingen av disse bo trakk derfor ut, ofte 8 til 10 år. For eksempel i tilfeller hvor mor og barn ble sendt til gasskammeret samtidig, avgjorde tilbakeføringsinstitusjonene hvem av dem som døde først for på den måten å avgjøre hvilken plass den arve-berettigete ville få i arverekken. De økonomiske omkostninger som ble belastet boene ved denne skiftebehandling var betydelige, og de siste booppgjør vi kjenner til skriver seg fra 1987. Antallet dødsbo utgjorde halvparten av de bo som fikk tilkjent midler fra tilbakeføringsinstitusjonene.

At dødsbo defineres som juridiske personer med ansvar for økonomiske forpliktelser som om de er del av et forpliktende samfunnsfellesskap er ikke uvanlig. Det følger av vanlige juridiske prosedyrer. Det som er spesielt ved denne situasjonen er at utgangspunktet var tilintetgjørelsen av den jødiske minoritet i Europa, Shoah (Holocaust). Denne tilintetgjørelsen kan ikke sidestilles med vanlige dødsfall, og vanlige juridiske prosedyrer for håndtering av dødsbo egner seg derfor heller ikke.

De økonomiske tap som kan dokumenteres skriver seg fra de formuesobjekter som ble registrert og omsatt. Dette gjaldt registrerte formuesobjekter fra ca. 75 % av gruppen. Materialet viser imidlertid at bo som ikke ble registrert representerte minst tilsvarende verdier. Den samlede jødiske fellesmasse kan dermed konstrueres, og utgjør 23 millioner 1940-kroner. Dette må multipliseres med 19,07 for å komme fram til dagens kroneverdi, ifølge Statistisk Sentralbyrås prisinndeks. Alle verdier var som nevnt ikke inkludert i fellesmassen. Dette gjaldt verdien av de formuesgjenstander som ble distribuert utenfor denne, tap ved at gruppens næringsgrunnlag ble tilintetgjort, samt de tap som ikke lar seg kvantifisere, men som fikk helt klare økonomiske konsekvenser. Det samlede økonomiske tap ligger dermed betydelig høyere enn den konstruerte fellesmasse.

Tilbakeføringsinstitusjonene tilkjente kr. 7.854.758,10 til 893 av de ialt 1381 person- og bedriftsbo. Her må beløpet multipliseres med 13,59, fordi dette var 1947-kroner. 35,3 % av boene fikk ingen tilbakeføring av midler, 55,5 % fikk tilkjent mindre enn kr. 1000. 163 bo endte som såkalte «debetbo», dvs. de ble skyldig fellesmassen penger.

De samlede økonomiske belastninger som ble påført gruppen gjennom bobehandlingen under krigen, og gjennom avviklings- og skiftebehandlingen etter krigen, utgjorde imidlertid et høyere beløp enn det som ble tilkjent fra tilbakeføringsinstitusjonene. Ikke alle utgifter boene ble belastet med gikk tilbake til staten, men langt de fleste. Og da er ikke de bo der staten gikk inn som arving inkludert. Denne helt spesielle situasjon oppsto på grunn av likvidasjonens karakter og omfang, og det særegne dødsfallsmønsteret.

Til forsiden