NOU 1997: 4

Naturgrunnlaget for samisk kultur

Til innholdsfortegnelse

9 Administrative og økonomiske konsekvenser av utvalgets forslag

9.1 Innledning

Alle lovutvalg er etter rundskriv P-3/83 fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet pålagt å utrede administrative og økonomiske konsekvenser av de forslag som legges frem. Det samme kravet stilles også i samerettsutvalgets oppdrag, jf. punkt 2.3, der det heter:

«I tilknytning til de forslag som utvalget eventuelt legger fram, bør utvalget utrede de administrative og økonomiske konsekvenser som forslagene medfører.»

Ved flere av de forslagene som legges frem i denne utredningen er utvalget delt i flere fraksjoner. Det vil bli gjort rede for antatte administrative og økonomiske konsekvensene for både flertalls- og mindretallsforslag.

De forslagene som fremmes skal på mange områder gjøre endringer i gjeldende forvaltningsordninger. I slike tilfeller er det mest interessant å se på endringer i kostnadsnivået og i de administrative forhold. Der det foreslås å opprette nyordninger, er det naturlig å vurdere de totale økonomiske konsekvensene.

9.2 Finnmark grunnforvaltning

Av de 16 (alle utenom Rørholt) som har tatt stilling til spørsmålet om forvaltning av grunn i Finnmark, jf. kapittel 4.3, har samtlige gått inn for å opprette Finnmark grunnforvaltning, som etter forslaget skal overta Finnmark jordsalgskontors oppgaver ved forvaltningen av grunnen i Finnmark.

Utvalget er delt i synet på hvordan Finnmark grunnforvaltning bør organiseres. 13 medlemmer går inn for at det gjøres til et selvstendig rettssubjekt, se punkt 4.3.3.2. Tre medlemmer ønsker et frittstående forvaltningsorgan, se punkt 4.3.3.3. Valget mellom disse organisasjonsmodellene vil kunne ha en viss betydning for hvilke økonomiske og administrative konsekvenser forslaget får. Utslagene vil antagelig være så små at det ikke skulle være nødvendig å skille mellom organisasjonsmodellene i denne sammenhengen.

Opprettingen av Finnmark grunnforvaltning vil bety at det må bygges opp en ny, selvstendig forvaltningsenhet, samtidig som Finnmark jordsalgskontor avvikles i sin nåværende form. Det nye organet skal organiseres på en noe annen måte enn forgjengeren. Det skal fortsatt være et tjenesteverk med en forvaltningsleder, men forvaltningsstyret skal etter forslaget oppnevnes og sammensettes etter andre regler enn hva som i dag gjelder for jordsalgsstyret. Videre skal årsmøte innføres som øverste ansvarlig for grunnforvaltningen, og bindingene til sentralforvaltningen – i dag vil det si Landbruksdepartementet – skal dempes. Disse forholdene forutsetter nødvendigvis en del administrative omlegginger i forvaltningsapparatet.

Hvor omfattende endringene blir, er imidlertid avhengig av hvilke oppgaver organet skal utføre. Etter utvalgets syn skal det fortsatt stå for salg, bortfeste og annen administrasjon av det som tidligere ble benevnt som statens umatrikulerte grunn i Finnmark, herunder mineraler og vannkraft, som regnes som en del av grunnen. Mindretallets forslag om Samisk grunnforvaltning, jf. nedenfor, forutsetter at grunnforvaltningen i enkelte kommuner kan bli unndratt Finnmark grunnforvaltning. I så fall begrenses forvaltningsområdet geografisk, med de konsekvenser det vil ha for arbeidsmengden.

I forhold til andre oppgaver jordsalgskontoret i dag har ansvaret for, legges det opp til endel endringer. Et samlet utvalg går inn for at Finnmark grunnforvaltning ikke skal ha forvaltningsoppgaver i tilknytning til utmarksforvaltningen. Disse oppgavene skal legges til kommunene, jf. nedenfor. I dag er det ulike enheter innen Statskog Finnmark som står for utmarksforvaltningen. Jordsalgskontoret kjøpe tjenester av Fjelltjenesten for de forvaltningsoppgavene som er knyttet til småviltjakt, lakse- og innlandsfiske, og det tilsvarer omtrent 3 årsverk. Miljøverndepartementet finansierer deler av kostnadene. Storviltjakta og vedutvisningen forvaltes av Skogavdelingen i Statskog Finnmark.

Når det gjelder oppsyn, som Fjelltjenesten har besørget på vegne av jordsalgskontoret, har Miljøverndepartementet ved lov 21. juni 1996 fått hjemmel til å opprette et statlig naturoppsyn, og dette ble gjort høsten 1996. Oppsynet skal etter lovens § 2 føre kontroll med at bestemmelser etter friluftsloven, naturvernloven, motorferdselsloven, kulturminneloven, viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, blir overholdt. Utvalget går inn for at loven gjøres gjeldende også for bestemmelser som treffes med hjemmel i lov om forvaltning av grunn i Finnmark, se det foreslåtte tillegget i naturoppsynsloven § 2. Realiseres et statlig naturoppsyn med en utvidelse av virkefeltet i tråd med det utvalget har foreslått, vil det ikke bli nødvendig for grunnforvaltningsorganet å sørge for oppsyn.

I tillegg til denne omleggingen av organets myndighet, går et samlet utvalg inn for at det fremtidige Finnmark grunnforvaltning løsrives fra Statskog SF. 1 De administrative følgene av dette vil være de samme, uansett om Finnmark grunnforvaltning organiseres som et selvstendig rettssubjekt eller som et frittstående forvaltningsorgan.

Utvalget går inn for at overskjøtingen fra Statskog SF til Finnmark grunnforvaltning skal være kostnadsfri. Dette er foreslått gjort ved at det lovfestes fritak for dokumentavgift, se ny § 8 bokstav c i lov om dokumentavgift av 12. desember 1975 nr. 59, og fritak for tinglysingsgebyr, se nytt annet ledd i § 22 i lov om rettsgebyr av 17. desember 1982 nr. 86. Overskjøtingen vil dermed ikke medføre utgifter, bortsett fra at staten går glipp av en beskjeden inntekt.

Finnmark jordsalgskontor er i dag skilt fra resten av Statskogs finnmarksavdeling fysisk. En utskillelse vil således ikke i seg selv ha betydning for kontortjenesten, lokaler og andre praktiske forhold.

Økonomisk sett vil Finnmark grunnforvaltning bli en selvstendig enhet, med eget regnskap og budsjett. I dag er jordsalgskontoret en integrert del av Statskog SF virksomhet i så henseende, og ettersom regnskapsførselen skjer etter regnskapsprinsippet er det vanskelig å utlede nøyaktig hvilke inntekter og utgifter som gjelder jordsalgskontorets drift. At jordsalgskontoret i dag både står for forretningsdrift og forvaltning, er med på å forvanske bildet.

Det som er klart, er at forvaltningen av de saksfelter som utvalget har foreslått at Finnmark grunnforvaltning skal ha hånd om, vil medføre visse inntekter. Tallene fra Finnmark jordsalgskontors regnskap for 1995 kan være veiledende: 2

Tabell -1 

Festemassen:
Brutto inntekter, festeavgifter og gebyrer:kr.7 201 000,-
Direkte kostnader:kr.393 000,-
Tjenestekjøp:kr.70 000,-
Netto inntekter:kr.6 738 000,-
Fallrettigheter:
Brutto inntekter:kr.483 000,-
Direkte kostnaderkr.42 000,-
Netto inntekter:kr.441 000,-
Mineraler (grus/malm):
Brutto inntekter:kr.2 585 000,-
Direkte kostnader:kr.155 000,-
Tjenestekjøp:kr.16 000,-
Netto inntekter:kr.2 414 000,-
Salg eiendom:
Brutto inntekter:kr.1 824 000,-
Direkte kostnader:kr.89 000,-
Netto inntekter:kr.1 735 000,-

Direkte utgifter betyr medgåtte arbeidstimer og andre utgifter i tilknytning til arbeidet på det enkelte saksfeltet. Posten tjenestekjøp omfatter utgifter til oppsyn og befaringer utført av Fjelltjensten. Salg av eiendom må sees som realisering av aktiva og vil derfor stå i en noe annen stilling enn øvrige inntekter.

Det kan ellers nevnes at Landbruksdepartementet i dag finansierer deler av kostnadene forbundet med eiendomsforvaltningen, noe som går frem som en egen inntektspost i regnskapet (ikke tatt med her). Bakgrunnen er at blant annet salg og bortfeste av grunn regnes som offentligrettslig myndighetsutøvelse, og det er i jordsalgsregelverket stilt særskilte krav til saksbehandlingen som vanligvis ikke hviler på en grunneier. Tanken er at de (mer-)kostnader som påløper som følge av disse bindingene ikke skal belastes Statskog SF, fordi Statskog SF i første rekke skal drive forretningsvirksomhet. Skilles Finnmark grunnforvaltning ut fra Statskog SF, med den endringen av målet for virksomheten som følger av det, vil grunnlaget for slike overføringer falle bort. Samtidig må man være oppmerksom på at dagens overføringer kan skjule fremtidige utgiftsposter.

Som utgifter må en ta med administrative kostnader som lønn, sosiale kostnader, reiser, diett, kontorkostnader, leie av kontorlokaler osv. Med 15 ansatte i eiendomsforvaltningen utgjorde utgiftssiden i 1995 ifølge regnskapet kr 4.734.000. Fra jordsalgskontoret blir det opplyst at av regnskapstekniske grunner gir dette ikke et fullt ut riktig bilde av de reelle utgiftene, som anslås til å være vel kr 6.000.000 (jf. budsjett). Skal Finnmark grunnforvaltning opprettes som en selvstendig enhet, blir det også behov for ansatte og økonomiske midler til oppgaver som i dag utføres av Statskog Finnmark, som personalsaker og regnskap.

I utvalgets øvrige forslag tillegges Finnmark grunnforvaltning visse oppgaver, blant annet som klageorgan for kommunens utmarksforvaltning og for vedtak av Neidenelvas fiskestyre og Tanaelvas fiskestyre, jf. nedenfor. I så fall vil kreve noe arbeid fra grunnforvaltningens side, som må tas med når ressursbehovet skal beregnes.

Videre vil det koste endel å ha forvaltningsstyret i arbeid. I 1995 kostet møtevirksomheten i jordsalgsstyret – dvs. møtegodtgjørelse og utgifter til reise, kost og losji – kr 112 000. Dette er angivelig ca. kr 10 000 under det som har vært vanlig i de senere årene. Innføringen av årsmøtet som overordnet organ vil gi en ny utgiftspost. Denne må man kunne gå ut fra vil bli klart mindre enn driften av forvaltningsstyret.

Tar en utgangspunkt i disse tallene, er det grunn til å tro at Finnmark grunnforvaltning, med den fremtidige myndigheten som utvalget har foreslått, vil kunne bli selvfinansierende. Både inntekter og utgifter kan imidlertid variere over tid, og utvalget har ikke sett det som et krav at Finnmark grunnforvaltnings virksomhet skal gå i balanse. Det bør derfor, som det også er fremholdt i punkt 4.3.3.2.1, være muligheter for bevilgninger til driften av grunnforvaltningsapparatet dersom det skulle vise seg å bli nødvendig.

Det kan også nevnes at formålsbestemmelsen og de rammene som legges for forvaltningen, blant annet hovedregelen om at grunnen skal ligge til felles bruk og tjene felles interesser og at det skal tas sikte på en bærekraftig areal- og ressursbruk, jf. §§ 1-1, 2-2 og 2-4, vil ha en omfordelingseffekt med sikte på fremtidige generasjoner

9.3 Samisk grunnforvaltning

Medlemmene Falch, Jernsletten, Kåven, Nystø og Owe går som vist i kapittel 4.4 inn for at det i tillegg til Finnmark grunnforvaltning skal kunne opprettes et eget grunnforvaltningsorgan, kalt Samisk grunnforvaltning. Forslaget vil føre til en delt forvaltning av grunnen i Finnmark med to organisatoriske og administrative enheter. Etter forslaget skal Samisk grunnforvaltning stå for grunnforvaltningen i de kommuner som ønsker det. Det skal også være mulig for bygder i andre kommuner å slutte seg til ordningen.

Mindretallet legger i sitt forslag opp til at grunnen i det som skal etableres som et samisk grunnforvaltningsområde, overføres fra Finnmark grunnforvaltning til Samisk grunnforvaltning, som blir hjemmelsinnehaver til grunnen, se punkt 4.4.4.2. Tilsvarende grunnoverføring må også gjennomføres der kommuner og utenforliggende bygder vil slutte seg til eller tre ut av Samisk grunnforvaltning etter at ordningen er etablert.

De som står bak dette forslaget foreslår å lovfeste fritak for dokumentavgift og tinglysingsgebyr ved overskjøting til Samisk grunnforvaltning, se forslaget til ny § 8 bokstav c i lov om dokumentavgift av 12. desember 1975 nr. 59 og nytt annet ledd i § 22 i lov om rettsgebyr av 17. desember 1982 nr. 86. Under forutsetning av at denne endringen blir gjennomført, vil ikke hjemmelsoverføringen føre til direkte utgifter, men den vil selvsagt medføre at statskassen går glipp av inntekter.

Der utenforliggende bygder vil slutte seg til Samisk grunnforvaltning, skal grunnen i disse områdene avgrenses og overføres til Samisk grunnforvaltning. Det foreslås at avgrensingen av områdene utføres av ei lokal avgrensingsnemnd, se punkt 5.4.3.2.3. Opprettingen av ei slik nemnd ved hver avgrensingssak vil nødvendigvis medføre visse kostnader. Det er imidlertid vanskelig å vurdere hvor store de må forventes å bli, særlig fordi det er umulig å anslå hvor mange saker det kan blir aktuelt i. Man vil derfor her bare påpeke at en slik ordning må påregnes å medføre visse kostnader.

Når det gjelder myndighetsutøvelsen, vil opprettingen av Samisk grunnforvaltning ikke skape nye oppgaver i forbindelse med forvaltning av grunnen, ettersom det er Finnmark grunnforvaltnings oppgaver innenfor de tilsluttede kommunene som skal underlegges en egen forvaltning. Grunnforvaltningen i Finnmark blir dermed delt mellom to organer, og i seg selv skulle ikke det ha konsekvenser for saksmengden som gjelder de aktuelle kommunene. Hvor stor del av den totale saksmengden som vil falle på Samisk grunnforvaltning, er avhengig av hvor mange kommuner og utenforliggende bygder som slutter seg til, og det er vanskelig å forutsi hvor stor interesse det er for dette alternativet i finnmarkskommunene.

Realiseringen av Samisk grunnforvaltning forutsetter at det bygges opp en selvstendig forvaltningsenhet, med et eget styre, egne saksbehandlere og administrativt personale. Uten å gå inn på stedsvalget, er det naturlig at Samisk grunnforvaltning etableres i en av de tilsluttede kommunene. Følgelig vil enheten bli adskilt fra Finnmark grunnforvaltning også med hensyn til kontorlokaler, med de ekstrautgifter det medfører.

Styret skal etter forslaget bestå av sju medlemmer med varamedlemmer, hvorav fem oppnevnes av Sametinget og to av fylkestinget. Hvilke beløp det er tale om, vil særlig være avhengig av møtehyppighet og saksmengde, og det er vanskelig å anslå et eksakt beløp. Som veiledende tall kan det imidlertid vises til at virksomheten i jordsalgsstyret i 1995 beløp seg på kr. 112 000. Ut fra de oppgaver som er tiltenkt styret i Samisk grunnforvaltning vil det antagelig dreie seg om et noenlunde likt beløp.

Etter forslaget skal det videre være et eget tjenesteverk med en forvaltningsleder, som skal stå for saksforberedelse for styret, vedtak i visse saker og praktiske oppgaver. Til en viss grad kan disse stillingene hentes inn ved at antallet ansatte i Finnmark grunnforvaltning kan reduseres ettersom saksmengden vil avta. Om dette fullt ut vil dekke det personalbehovet Samisk grunnforvaltning må forventes å få, er usikkert. Det kan imidlertid ikke dreier seg om særlig mange ekstra stillingshjemler, selv om det som nevnt vil være avhengig av hvor mange kommuner som velger å slutte seg til dette alternativet.

Dessuten vil det bli behov for egne kontorlokaler. Antall ansatte i administrasjonen og mulighetene for å dele lokaler med andre organer eller institusjoner vil spille inn på utgiftssiden. På grunn av slike usikkerhetsmomenter kan det vanskelig anslås et bestemt beløp.

En ordning med årsmøte vil medføre at det en gang årlig holdes et møte mellom vedkommende statsråd og representanter fra styret. Som for Finnmark grunnforvaltnings del antar man at det vil dreie seg om et langt lavere beløp enn det styret vil koste.

For øvrig har forslaget regler om regnskap og revisjon. Dette vil medføre visse utgifter, uten at man her kan anslå noe eksakt beløp.

Samisk grunnforvaltning vil, som Finnmark grunnforvaltning, få inntekter fra grunnforvaltningen, medregnet mineraler og vannkraft, innenfor sitt virkeområde. For å kunne gi et inntektsoverslag over hvilke beløp det her kan være snakk om, måtte en blant annet ha gått inn i eiendomsmassen ved Finnmark jordsalgskontor og skilt ut festekontrakter og andre inntektsbringende avtaler i det aktuelle området. Ettersom det er usikkert om det skal opprettes en egen samisk forvaltningsenhet og hvilke kommuner denne i tilfelle skal omfatte, er det ikke lagt arbeid i å fremskaffe slike opplysninger. De konkrete beregningene bør etter medlemmenes syn utstå til det er avklart om ordningen skal realiseres. Men sannsynligheten for at det blir behov for statlige tilskudd vil nok øke dersom både Finnmark grunnforvaltning og Samisk grunnforvaltning skal opprettes.

9.4 Utmarksforvaltning i kommunene

Forslaget om å overføre forvaltningen av utmarksgodene til kommunene innebærer en omstrukturering av utmarksforvaltningen ved at kommunene tillegges ansvar og myndighet som i dag ligger til Finnmark jordsalgskontor og andre deler av Statskog SF. Forslaget er nærmere skissert i kapittel 5.2 og har støtte av 16 medlemmer (alle utenom Rørholt).

Som det fremgår av punkt 5.2.4.4, er det i utvalget delte meninger om hvorvidt alle de aktuelle utmarksgodene skal legges til kommunens befolkning, eller om hele fylkets befolkning skal ha like rettigheter til en del av dem – etter forslaget gjelder det innlandsfiske med stang og håndsnøre (ikke laksefiske) jakt og fangst av småvilt og multeplukking. Det kan i utgangspunktet ikke utelukkes at valget mellom disse alternativene har betydning for hvilke konsekvenser kommuneordningen får. Det er imidlertid vanskelig å forutse hvilke utslag de respektive ordningene vil gi. Dersom hele fylkets befolkning får tilgang på visse utmarksgoder i en kommune, kan det nødvendiggjøre mer lokal administrasjon enn tilfellet er hvis ressursene legges til kommunens innbyggere. På den andre siden kan også det forholdet at kommunens innbyggere får styrkede rettigheter til alle utmarksressursene i egen kommune gi økt fokusering på og interesse for utmarkshøstingen, slik at dette alternativet vil skape et like stort behov for kommunal administrasjon.

På grunn av slike usikkerhetsmomenter har utvalget vurdert konsekvensene av kommuneordningen, uten å skille mellom de nevnte alternativene. I den forbindelse har man også tatt hensyn til at det uansett ikke skal stenges for brukere utenfra. Den reelle betydningen av om fylkets befolkning har rett til eller bare gis adgang til multeplukking, innlandsfiske og småviltjakt, kan derfor vanskelig måles. Og uansett hvordan rettshaverkretsen avgrenses, er det kommunen som skal forvalte ressursene. I denne sammenhengen er det det som er det mest sentrale.

Hvis forvaltningen legges til kommunene, vil det kreve en omlegging fra den fylkesdekkende forvaltningen som jordsalgskontoret har stått for, til en desentralisert forvaltning, med en rekke mindre, lokale forvaltningsenheter.

En åpenbar administrativ konsekvens er at Finnmark grunnforvaltning, eventuelt også Samisk grunnforvaltning, som etter forslaget skal overta jordsalgs­kontorets rolle, ikke trenger ressurser til å ta seg av utmarksforvaltningen. I dag går det med anslagsvis 3 årsverk til forvaltning av småvilt og lakse- og innlandsfisket, som finansieres delvis av Miljøverndepartementet og delvis av Finnmark jordsalgskontor. De sparte kostnadene må i et totalregnskap over utvalgets forslag tas med som en besparelse for staten.

Hvilke ressurser den enkelte kommunen vil måtte møte en slik reform med, vil være avhengig av en rekke forhold. Viktig i den sammenhengen er blant annet kommunens størrelse, antall innbyggere, kommunens beliggenhet, herunder om det er innlands- eller kystkommune, hvor tilgjengelig kommunen er for tilreisende brukere, hvilke utmarksgoder som finnes i kommunen, hvor store forekomster det dreier seg om osv. Slike lokale forhold vil antagelig innebære at det vil variere fra kommune til kommunde hvor omfattende forvaltningsapparat det er nødvendig å etablere.

På dette punktet vil det også ha betydning om ressursforvaltningen legges til kommunestyret, som så kan velge å opprette et kommunalt utmarksstyre etter kommunelovens regler, slik et flertall i utvalget ønsker, eller om det i hver kommune skal opprettes egne fjellstyrelignende utmarksstyrer underlagt Finnmark grunnforvaltning, slik et mindretall i utvalget vil. Denne diskusjonen går frem av punktene 5.2.5.2.2 og 5.2.5.2.3, jf. forslagene til § 3-3.

For flertallets forslag er det trukket frem som et pluss at ordningen er fleksibel og kan avpasses den enkelte kommunens behov. Dersom det ut fra kommunens vurdering er tilstrekkelig, kan utmarksforvaltningen utføres av et allerede eksisterende utvalg. Der de lokale forholdene tilsier at det bør opprettes et eget utmarksstyre, kan det opprettes et mindre utvalg – etter kommuneloven må det bestå av minst tre medlemmer. Mulighetene for å tilpasse ordningen til lokale forhold innebærer at administrative omlegginger bare må foretas der de lokale forholdene gjør det nødvendig. Dette gir seg også utslag på kostnadssiden.

Mindretallets forslag om fjellstyrelignende organer i alle finnmarkskommunene vil kreve at det etableres et eget organ i hver kommune. Dette alternativet kan således medføre større administrative tiltak og utgifter enn det flertallets forslag trenger å gjøre. Forskjellene vil imidlertid bli utvisket hvis det i henhold til flertallets forslag opprettes et utmarksstyre på fem personer. Ulikhetene i administrative og økonomiske konsekvenser mellom de to alternativene vil således bli klarest der det er tvilsomt om det er behov for et eget utmarksstyre eller det ikke er behov for et så stort organ.

Hvilke kostnader utmarksforvaltningen vil føre med seg, er avhengig av hvilke oppgaver som skal utføres i den enkelte kommunen. Aktuelle forvaltningsoppgaver vil være møter i utmarksstyret, saksforberedelse og administrasjon av vedtak, trykking og distribusjon av informasjonsmateriell, ulike kort og andre tillatelser osv. Arbeidsmengden i den enkelte kommune vil likevel avhenge av lokale forhold. Hvis utmarksforvaltningen skal knyttes tettere til kommunen og kommuneadministrasjonen, slik flertallet ønsker, må man kunne påregne visse stordriftsfordeler i administrasjonsutgiftene. Et utgiftsanslag for hver enkelt kommune er det imidlertid ikke mulig å gi.

Når det gjelder oppsyn, er det som vist over fore­slått at lov om statlig naturoppsyn av 21. juni 1996 gjøres gjeldende også for vedtak med hjemmel i grunnforvaltningsloven. I så fall vil det bety en vesentlig besparelse for de enkelte kommunene.

For øvrig skal det her føyes til at utmarksforvaltningen etter utvalgets syn ikke bare må sees som en fremtidig utgiftspost. Et viktig aspekt ved ordningen er at den danner grunnlag for arbeidsplasser i finnmarkskommunene. I store kommuner kan det dreie seg om flere arbeidsplasser, i mindre kommuner kanskje én eller en halv stilling. Utmarksforvaltningen vil naturlig kunne integreres i eller utføres i sammenheng med tilgrensende oppgaver innenfor miljø- og naturforvaltning som kommunene allerede skal utføre. Det kan her vises til plan- og bygningslovens regler om arealplanlegging og den såkalte MIK-ordningen, som gir stillingshjemler knyttet til miljøvern i kommunene.

Utmarksforvaltningen har også en inntektsside. Utvalget legger i sine forslag opp til at inntekter fra utmarksforvaltningen uavkortet skal tilfalle den enkelte kommunen. Inntektene vil fortrinnvis komme gjennom salg av kort til jakt og fiske og avgifter i forbindelse med utvisning og bortforpaktning. Kommunene skal etter forslaget legge opp til en rimelig fordeling av utmarksgodene mellom kommunens egne innbyggere og tilreisende, jf. den foreslåtte § 3-4 annet ledd, som vil åpne for kortsalg også til tilreisende brukere.

Hvor store inntekter den enkelte kommune kan forvente å få, vil på samme måte som utgiftene være avhengig av en rekke lokale forhold. Spesielt i forbindelse med et inntektsanslag vil det være utslagsgivende hvilke utmarksgoder kommunen rår over, kommunens størrelse, befolkningstallet, kommunens tilgjengelighet for tilreisende osv. Men det vil selvsagt også ha betydning i hvor stor grad kommunen legger forholdene til rette for at kommunens innbyggere og tilreisende skal ønske å nyttiggjøre seg kommunens utmarksressursene. For å ta utgangspunkt i gjeldende forhold, så hadde jordsalgskontoret i 1995 en netto inntekt på kr. 405 000,- for småviltjakta og kr. 877 000,- for fiske. 3

Utmarksgodene, og dermed også inntektsmulighetene, er nokså ujevnt fordelt blant finnmarkskommunene. Det man likevel må kunne regne med, er at inntektene og utgiftene grovt sett vil være i noenlunde samsvar med hverandre. De kommunene som har størst inntektspotensiale, vil sannsynligvis være de som har behov for, og ønske om, å bygge opp det største forvaltningsapparatet. Slik sett skulle mulighetene for å få en noenlunde selvfinansierende forvaltning være forholdsvis lik, uansett hvor store utmarksressurser som finnes kommunen. Skulle ikke det være mulig, bør det være muligheter for overføringer og tilskudd til kommunene, slik at forvaltningsoppgavene kan utføres på en forsvarlig måte.

Forslaget om Samisk grunnforvaltning forutsetter at kommunene som slutter seg til ordningen, på vanlig måte skal stå for utmarksforvaltningen innenfor sine grenser. På ett punkt er det imidlertid lagt opp til ulikheter mellom de kommunene som vil høre under Samisk grunnforvaltning, og de utenforliggende kommunene. Etter forslaget skal alle som bor i det samiske grunnforvaltningsområdet ha rettigheter til utmarksressursene i de tilsluttede kommuner, forutsatt at rettighetene ikke er lagt til ei bygd. Dette kan utløse større interesse for og pågang på utmarksgodene, ettersom rettshaverkretsen vil strekke seg ut over kommunens innbyggere. Behov for lokal administrasjon vil dermed kunne bli større, men samtidig vil inntektsmulighetene for kommunen øke. Alt i alt skulle det ikke være grunn til å se dette som et fordyrende forhold ved forslaget om Samisk grunnforvaltning.

9.5 Bygdebruksområder

16 medlemmer (alle utenom Rørholt) foreslår at det som en del av kommuneordningen skal kunne opprettes mindre, avgrensede bygdebruksområder der utmarksgodene tilligger bygdefolk, se kapittel 5.3.

Det er delte meninger i utvalget om bygdefolk skal ha rett til å få opprettet et bygdebruksområde, noe flertallet (12 medlemmer) vil, eller om det forutsetter godkjenning fra kommunens side, da med mulighet for klage til Finnmark grunnforvaltning, slik mindretallet (fire medlemmer) går inn for. Sistnevnte alternativ forutsetter noe mer medvirkning fra kommunen. Det antas likevel at dette ikke vil bety særlig merarbeid sett i forhold til de oppgaver som ellers foreslås lagt til kommunen i forbindelse med forslaget om bygdebruksområder og kommuneordningen for øvrig. Benyttes klageadgangen, vil Finnmark grunnforvaltning bli trukket inn i saken. I hvilken utstrekning det vil bli ressurskrevende for dette organet, vil bero på hvor mange klager det i så fall blir aktuelt å behandle. Sett på bakgrunn av de oppgaver Finnmark grunnforvaltning etter utvalgets forslag ellers skal ha, mener man at klageordningen ikke vil være så omfattende at det forutsetter økte ressurser av særlig omfang.

15 medlemmer foreslår at kommunen avgjør spørsmålet om avgrensningen av bygdebruksområdet, mens ett medlem ønsker at det kommunale utmarksstyret står for grensetrekkingen. Det må uansett forventes at arbeidet med å avgrense bygdebruksområdene forutsetter at det legges ned endel ressurser fra avgrensingsorganets side, blant annet i form av arbeidsinnsats, befaringer og saksforberedelse for øvrig. Å skulle beregne omfanget av og kostnadene forbundet med dette arbeidet er imidlertid svært vanskelig, siden det på nåværende tidspunkt ikke finnes holdepunkter for hvor stor interesse det vil være for å opprette bygdebruksområder. Sannsynligvis vil det også være kommunevise variasjoner.

Det er enighet om at jordskifteretten bør være overprøvingsorgan ved konkrete grensefastsettelser. Kostnadene ved en grensegangssak varierer ut fra hvor vanskelig saken er, områdets størrelse og tilgjengelighet osv. Det er uvisst i hvor mange saker det vil kunne bli aktuelt å trekke inn jordskifteretten. Det som kan fastslås, er at det vil koste noe å avgrense bygdebruksområdene, men noe kostnadsanslag er det umulig å gå inn på.

Opprettes det bygdebruksområde, legges det opp til en stor grad av egenforvaltning som forutsettes finansiert av bygdefolket. Etter forslaget skal inntektene av kortsalg og andre avgifter brukes til å dekke utgifter til administrasjon, oppsyn og andre ressursfremmende tiltak, jf. lovutkastets § 4-4. Annerledes vil det stille seg dersom kommunen skal stå for forvaltningen i et bygdebruksområde, jf. drøftingen i punkt 5.3.5.4.

9.6 Laksefiske i tana og alta

Et samlet utvalg står bak de forslag som i utredningens kapittel 5.5 er fremmet om laksefisket i Tana og Alta.

Den foreslåtte endringen i retten til stangfiske i Tana vil ikke ha nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser, ettersom rettsendringen etter utvalgets syn ikke krever ekspropriasjon. Det er således forslaget til endringer i forvaltningsordningen for Tana som er av størst interesse i denne sammenhengen.

Utvalget foreslår at det opprettes et eget forvaltningsorgan – Tanaelvas fiskestyre/Deanu goulástanstivra – som skal avløse de forvaltningsorganene som i dag har myndighet i elva, dvs. lensmennene i Tana og Karasjok, politimesteren i Vadsø og fylkesmannen i Finnmark. De gjeldende ordningene med sonemøte og lakseting foreslås videreført. Forslaget går frem av punkt 5.5.2.4.4.

Forslaget vil medføre at dagens forvaltningsorganer ikke skal være delaktige i forvaltningen av laksefisket i elva. Isteden opprettes en ny, selvstendig forvaltningsenhet, med en egen administrasjon.

Organets virksomhet vil sette rammene for hvilke administrative og økonomiske ressurser et slikt organ vil ha behov for. Styret skal ha ansvaret for forvaltningen av fiskeressursene i vassdraget, noe som vil omfatte iverksetting av ulike fiskefremmende tiltak, avgjørelser i enkeltsaker osv. Styrets arbeid vil forutsette endel møte- og reisevirksomhet, med de utgifter det innebærer. Antallet styremedlemmer er i forslaget angitt til 12, som skal komme både fra Tana og Karasjok kommuner.

Saker som skal behandles av styret, må forberedes og effektueres av en administrasjon. Hvor mye arbeid det vil dreier seg om, er avhengig blant annet av saksmengden. Ut fra de oppgavene forvaltningsorganet etter forslaget skal ha, jf. utkast til lov om fiske i Tana, Neiden og Alta § 3-3, er det neppe behov for mer enn et par ansatte i administrasjonen. I tillegg trengs det kontorlokaler og møterom.

Etter forslaget skal organet dessuten sørge for nødvendig oppsyn. Det er en utgiftspost som hittil er dekket av midler fra en såkalt lakseoppsynskasse, der fiskekortinntektene har gått inn.

Den viktigste inntektskilden for organet vil være salg av fiskekort, både i områder som ikke danner riksgrense mot Finland, i områder som danner riksgrense og fiske på finsk side. Etter den foreslåtte § 3-8 i lov om fiske i Tana, Neiden og Alta legges det opp til at fiskestyret kan disponere kortinntektene til «oppsyn og fiskefremmende tiltak, herunder administrasjon, tilrettelegging og forskning.» Det ligger som en forutsetning at det skal foretas en fordeling av kortinntektene på de nevnte postene, men slik at inntektene skal nyttes fullt ut til å dekke de kostnader som påløper.

For å få et bilde av hvor store inntekter og utgifter det kan være snakk om, kan det vises til årsregnskapet for Tanaelvens oppsynskasse for 1995. Av regnskapet går det frem at det er solgt fiskekort for til sammen kr 2.743.910 (medregnet salg av fiskekort på finsk side). I tillegg kom renteinntekter (kr 216.096) og salg av båtskilt (kr. 675), til sammen kr 2.960.681. På utgiftssiden er det bokført kr. 1.203.858 til lønn og godtgjørelser, reiseutgifter, båt- og bensinutgifter for kr. 365.063, oppsyn for kr. 248.544 og kr. 1.294.374 til fiskeribiologiske undersøkelser. Samlet sett utgjør dette kr. 3.111.839. Med bakgrunn i disse tallene forutsetter utvalget at driften av fiskestyret og den tilknyttede administrasjonen i all hovedsak vil kunne dekkes av kortinntekter.

I hvor stor grad kortinntektene gjør virksomheten selvfinansierende, vil være avhengig av antallet solgte fiskekort, priser osv, som igjen vil være avhengig av hvor godt fisket er. Dette er selvsagt forhold som kan variere over tid. Men med inntekter omtrent på 1995-nivå, må det kunne antas at driften i alle fall vil gå i balanse.

Det at Tana danner riksgrense mot Finland reiser en del særlige spørsmål, se punkt 5.5.2.4.5. Utvalget har vært opptatt av at Tanaelvas fiskestyre og Sametinget skal kunne ha en viss innflytelse på forhandlingene mellom Norge og Finland, og har derfor foreslått at to fra fiskestyret og én fra Sametinget skal delta under forhandlingene. Forslaget er begrunnet i at de fiskeberettigede og samene, ut fra sakens viktighet for deres interesser, bør være representert. Utgiftene til dette bør imidlertid regnes som en naturlig del av de kostnadene som faller på staten i grenseforhandlingene, og ikke som en kostnad ved forslaget som sådan.

For laksefisket i Alta legger utvalget opp til mindre omfattende endringer. Fisket i elva etter St. Hans forvaltes i dag av Alta Laksefiskeri Interessentskap (ALI), og det foreslås ingen endringer for dette fisket. For fisket som foregår før St. Hans foreslås det å utvide allmennhetens rett til fiske til også å omfatte bosatte i Kautokeino kommune. En slik rettighetsendring kan etter utvalgets syn foretas uten ekspropriasjon, og vil således ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.

For å avklare usikkerheten omkring hvem som har forvaltningsmyndigheten i Altaelva før St. Hans, har utvalget foreslått en bestemmelse om at Alta kommune kan gi nærmere regler om dette fisket. For Ballos del betyr det utmarksstyret i Alta, jf. diskusjonen som er nevnt i punkt 9.4. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at det vil bli behov for noen særskilt forvaltning av dette gratisfisket. Utvalget antar derfor at denne endringen ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser for kommunen, eventuelt vil de være svært beskjedne.

9.7 Kyst- og fjordfiske

16 medlemmer (alle utenom Owe) foreslår i kapittel 5.6 ulike tiltak overfor kyst- og fjordfiskerne i Finnmark. Forslagene om forvaltningsmessig prioritering og fritt fiske for mindre båter vil ikke ha konsekvenser av interesse i denne sammenhengen.

Derimot vil forslaget om at det iverksettes ytterligere rekrutteringstiltak i Finnmark nødvendiggjøre konkrete tiltak, i første rekke i form av økonomiske tilskudd. Utvalget har imidlertid ikke gått i detalj på hvordan man ser for seg at slike rekrutteringstiltak bør realiseres, men isteden bedt ansvarlig fagmyndighet, dvs. fiskerimyndighetene, om å se nærmere på spørs­målet. Konsekvensene av eventuelle fremtidige tiltak kan først vurderes når rammene for dem er trukket opp.

Videre foreslår utvalget å endre dagens fiskeriforvaltning, både lokalt og sentralt. Det lokale rådgivende reguleringsutvalget foreslås endret til et lokalt reguleringsutvalg med en større andel politisk valgte medlemmer og med myndighet til å fastsette redskapsreguleringer. I tillegg foreslås det å opprette en klageinstans for de redskapsreguleringer som fastsettes.

Reguleringsutvalget er tenkt sammensatt av like mange medlemmer som i dag. Videre har en tenkt seg at arbeidet legges opp som i dag, dvs. at sakene forberedes av fiskerisjefen, som blant annet sørger for høring av berørte instanser og kommuner, før de legges frem for reguleringsutvalget. Legges dette til grunn, skulle det i forhold til møtehyppighet og arbeidsmengde ikke være grunn til å forvente særlige endringer.

Utvalget mener at omleggingen kan gjennomføres ved en endring av reglene om oppnevning og sammensetning av reguleringsutvalget, jf. retningslinjer fra Fiskeridepartementet 7. juni 1988. I og for seg skulle en omorganisering av reguleringsutvalget derfor ikke medføre særlige endringer av administrativ eller økonomisk art.

Derimot vil opprettelsen av en egen klageinstans for reguleringsvedtak til en viss grad forutsette økte ressurser. Selv om det vil være et lite organ (tre personer) med et begrenset saksfelt, og saksmengden vil være avhengig av om klageadgangen benyttes, må man forutsette en viss ressursbruk, blant annet til dekning av reise og møtedeltagelse og effektuering av vedtak. På årsbasis kan det likevel neppe bli tale om særlig betydelige beløp.

Når det gjelder den sentrale fiskeriforvaltningen, foreslår utvalget en endring i sammensetningen av Reguleringsrådet, slik at det blir større politisk representasjon, men uten at antallet utvides. Sammenlignet med det som gjelder i dag, vil det bety en jevnere fordeling mellom faglige og politiske interesser. Det foreslås ingen endringer i organets myndighet, som dermed fortsatt vil være rådgivende. Etter utvalgets syn kan forslaget gjennomføres ved at reglene om sammensetning og oppnevning til Reguleringsrådet omformuleres, se saltvannfiskeloven § 10 og instruks for Reguleringsrådet av 28. november 1991 § 1. Ut over dette kan ikke utvalget se at omstruktureringen forutsetter administrative omlegginger eller økte økonomiske ressurser av betydning.

Videre går utvalget inn for økt statlig deltagelse i oppbyggingen av mottaksstasjoner i Kyst-Finnmark. Forslaget er en henstilling til ansvarlige myndigheter om å ta opp spørsmålet til vurdering. Ettersom det ikke fremlegges et konkret forslag, har ikke utvalget sett på mulige administrative og økonomiske konsekvenser.

9.8 Motorferdsel i utmark

I kapittel 5.7 drøfter utvalget forslag til endringer i reglene om motorferdsel i utmark. Et flertall på 14 medlemmer foreslår i noe varierende grad at kommunen skal få økt myndighet til å regulere motorferdselen.

Det antas at dette neppe forutsetter økte ressurser til kommunene. For det første har kommunen allerede i dag visse oppgaver innen reguleringen av motorferdselen, og det legges opp til en justering av denne myndigheten. For det andre vil den myndigheten som kommunen etter forslaget skal overta fra fylkesmannen, innebære at kommunen isteden for å foreslå en regulering skal utferdige endelig forskrift. Noe mer forberedende saksbehandling må antagelig påregnes, men det skulle ikke være av et slikt omfang at det krever særlige ressurser fra kommunens side ut over det som allerede etter dagens regler er nødvendig.

9.9 Reindrift

I kapittel 6 Reindrift behandler utvalget en del spørs­mål som knytter seg til reindrift. Som det påpekes der, er forslagene som angår vern av reindriftens drifts­arealer for en stor del behandlet i kapittel 8 Naturinngrep i samiske bruksområder.

Forslaget om å lovfeste reindriftsrettens grunnlag, som er drøftet i punkt 6.2 og som 13 av utvalgets medlemmer støtter, vil ikke gi administrative eller økonomiske utslag.

Forslaget om en skjerpet driveplikt i nærheten av særlig utsatte områder, som fire av utvalgets medlemmer går inn for, jf. punkt 6.3.1, vil kreve økt vokting fra reineierens side når reinen beiter i disse voktesonene. Forslaget er en skjerping av en alt gjeldende plikt, jf. reindriftsloven § 20. Konsekvensen av forslaget vil være at det kreves økte arbeidsressurser fra reindriftens side i disse områdene.

Forslaget om en vakt- og varslingsordning, som 11 av utvalgets medlemmer går inn for, jf. punkt 6.3.2, innebærer krav om at reindriften skal kunne kontaktes dersom reinen beiter ulovlig eller nærmer seg områder der det eventuelt vil gjelde en skjerpet vokteplikt, jf. over. Konsekvensen av et slikt forslag vil være at reindriften må iverksette tiltak for å sikre at representanter for reindriftsnæringen til enhver tid er tilgjengelig dersom det skulle oppstå behov for det. Hvilke utslag det vil gi i forhold til dagens situasjon, vil bero på forholdene i reindriftsområdene og kan følgelig ikke vurderes for alle under ett.

I punkt 6.4.2 drøftes reindriftens stilling ved planlegging etter plan- og bygningsloven. Det legges i dette punktet ikke frem konkrete forslag om tiltak. De forslagene som fremmes om disse forholdene går frem av kapittel 8.5.

Regelfestingen av reindriftens erstatningsrettslige vern, som foreslås av 12 av utvalgets medlemmer jf. punkt 6.4.3, er en uttrykkelig lovfesting av et allerede gjeldende vern, og vil så vidt en kan se ikke ha konsekvenser av betydning i denne sammenhengen.

9.10 Østsamene i neiden

I kapittel 7 fremmer et flertall i utvalget ulike forslag rettet mot østsamegruppen i Neiden. Begrunnelsen for de enkelte forslagene finnes både i en allmenn begrunnelse og i tilknytning til de enkelte forslagene til tiltak.

12 medlemmer foreslår at den østsamiske reindriften etableres på nytt, se punkt 7.7.2 for begrunnelse og nærmere enkeltheter i forslagene. For å kunne realisere dette forslaget, er det nødvendig med flere typer tiltak. Det må kjøpes inn en reinflokk, og det foreslås at den østsamiske reindriften organiseres i en egen driftsenhet, med ett reinmerke.

Kostnadene forbundet med opprettingen av en egen østsamisk reinflokk vil selvsagt være avhengig av flokkens størrelse. Utvalget har sett for seg en flokk på 800 – 1000 dyr, og i innkjøp vil det komme på omlag 1.5 – 2 millioner kroner. I tillegg kommer diverse driftsutstyr. Samlet sett må en forvente at utgiftene kan komme opp i 3 millioner kroner. Disse tallene er omtalt nærmere i punkt 7.7.2.8.

Det kan ikke forventes at de av østsamene som ønsker å gå inn i driften av østsameflokken, kan dekke etableringskostnadene alene. Trolig bør staten dekke størstedelen av beløpet, og det bør også ytes rimelige lån til det overskytende beløpet.

Det må videre påregnes utgifter til oppretting og avgrensing av driftsenhetens reindriftsområde. Dette kan være i form av erstatning eller ekspropriasjonserstatning til de som i dag har reindrift eller andre rettigheter i det aktuelle området, og utgifter til selve den geografiske avgrensingen av reinbeiteområdet. Hvor store utgifter det kan dreie seg om, er det vanskelig å si noe sikkert om.

I punkt 7.7.3 drøftes tiltak for å tilbakeføre en del av laksefisket i Neidenelva til østsamene. 12 medlemmer foreslår at det tradisjonelle østsamiske laksefisket, livjelakfisket i Skoltefossen, forbeholdes østsamene. Det innebærer at dagens rettshavere fratas sine rettigheter i denne avgrensede delen av Neidenelva, og trolig vil disse ha krav på erstatning iht. allminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Ettersom fisket i Skoltefossen ikke utgjør en særlig stor del av fisket i elva – ca. 10 – 15 % – regner en ikke med at det totalt sett vil dreie seg om et særlig omfattende beløp.

Ordningen med livjelakstyre og livjelakting som styrende organer for livjelakfisket antar man ikke vil medføre utgifter det er naturlig å ta med i denne sammenhengen, ettersom de utgifter som påløper naturlig bør dekkes av de fiskeberettigede. Her har det betydning at livjelakfisket gir inntektsmuligheter, slik at forvaltningen av fisket i Skoltefossen bør kunne bli selvfinansierende.

Det andre forslaget om laksefiske er fremmet av 13 medlemmer og gjelder fisket ellers i elva, altså utenom Skoltefossen. Det foreslås at alle bosatte i bygda får stangfiskerett, og at det opprettes et nytt forvaltningsorgan – Neidenelvas fiskestyre – etter nærmere foreslåtte regler. Forslagene skal imidlertid ikke griper inn i de rettighetene som dagens partshaverne i Neiden Fiskefellesskap har til det økonomiske utbyttet av fisket i elva, og det er derfor antatt at disse endringene kan gjøres uten at det utløser erstatning. Ut fra de inntekter man må forvente at fisket fortsatt vil gi, vil det være naturlig at en del av overskuddet går til driften av Neidenelvas fiskestyre og at det således ikke trengs offentlige tilskudd for å gjennomføre dette forslaget.

I punkt 7.7.4 foreslår 13 medlemmer at et bestemt antall faste lakseplasser i sjøen avsettes til østsamene som gruppe, og at disse fordeles dem imellom av østsamene selv. Ettersom det her er tale om å tildele ledige lakseplasser, eventuelt opprette nye, skulle det ikke være forbundet med spesielle kostnader å gjennomføre dette forslaget. For Sør-Varanger kommune, som skal stå for gjennomføringen av forslaget som en del av den kommunale utmarksforvaltningen, vil dette neppe medføre særlig mye merarbeid sammenlignet med hva som etter kommuneordningen vil falle på de øvrige finnmarkskommunene.

9.11 Naturinngrep i samiske bruksområder

Slik de er skissert, vil forslagene i dette kapitlet innholdsmessig sett for det første stille økte krav til saksbehandlingen i offentlige organer som treffer vedtak om naturinngrep, herunder forskrifter og visse vedtak etter plan- og bygningsloven, slik at det i større grad enn i dag avklares og tas hensyn til om et tiltak er i tråd med hensynet til å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, med næringer og samfunnsliv. For det andre legges det opp til at Sametinget, eventuelt også vedkommende distriktsstyre, skal medvirke aktivt der det er på tale å iverksette betydelige naturinngrep i samiske bruksområder.

Dette kan innebære at det blir behov for økte økonomiske og arbeidsmessige ressurser, både hos tiltakshavere, i vedtaksorganene og i Sametinget. Hvor stort behovet blir i det enkelte vedtaksorganet, vil være avhengig av hvor stor kompetanse i samiske spørsmål organet allerede sitter inne med, hvor berørt organet vil bli av forslagene osv. For utvalget har det vært et hovedsynspunkt at staten, som følge av sameloven, grunnloven § 110 a og folkerettslige forpliktelser, allerede har et ansvar for å ivareta samiske interesser i den konkrete myndighetsutøvelsen. Det forutsettes derfor at nødvendige midler blir stilt til disposisjon, slik at forpliktelsene kan etterleves. Imidlertid er det vedkommende fagdepartement som er nærmest til å anslå behovet på hvert enkelt saksområde.

Utvalgets hensikt har ellers vært å trekke Sametinget aktivt inn i saksbehandlingen i visse saker av særlig betydning for samene, for å gjøre nytte av de ressursene og den kompetansen som finnes der. Konsekvensen av dette er at tingets arbeidsmengde, og for nektingsregelens del (som er foreslått av et flertall på ni medlemmer) også tingets myndighetsområde, utvides. Det vil sannsynligvis skape behov for at Sametinget og den tilhørende administrasjonen tilføres ressurser. Hvor stort behovet blir, vil bero på en rekke forhold, bl.a. hvordan regelverket vil bli tolket og praktisert. Antagelig må en regne med at det blir nødvendig med to til tre nye stillingshjemler.

Forslaget om en tidsavgrenset nektingsrett for Sametinget, kan nok også gi seg andre utslag ved at den kan påvirke interessen for å starte opp virksomhet som innebærer betydelige inngrep, både i Finnmark og i samiske områder i landet for øvrig. Dette kan igjen ha konsekvenser for næringsliv og samfunn i disse områdene. Hvor store utslag en slik regel vil gi, tatt i betraktning at den er tidsavgrenset og tilsidesettbar, er det vanskelig å ha noen formening om. Slike utslag må imidlertid veies opp mot verdien av å ta vare på naturen i samiske områder som grunnlag for samisk kultur. Også andre interesser, som primærnæringer, naturverninteresser og hensynet til fremtidige generasjoner vil ha fordeler av det vernet en slik regel er med på å etablere.

9.12 Avsluttende merknader

Som gjennomgangen viser, har utvalget på mange punkter funnet det vanskelig å skulle tallfeste forslagenes økonomiske virkninger. Man har i slike tilfeller forsøkt å påpeke hvilke usikkerhetsmomenter man står overfor. Oppfatningen i utvalget er imidlertid at selv om det ikke har latt seg gjøre å angi konkrete beløp ved alle forslagene, har det likevel en verdi at det fokuseres på hvilke forslag, eventuelt sider ved forslagene, som kan kreve at det settes inn administrative og økonomiske tiltak.

Så vidt en kan se, vil mange av forslagene ikke forutsette tilskudd eller statlig støtte for at de skal kunne gjennomføres. I en del tilfeller kan det være tale om omdisponering av midler som staten allerede bidrar med. Det er likevel klart at en del forslag ikke kan realiseres uten statlig støtte i en eller annen form. Som det også er anført i forbindelse med noen forslag der det er aktuelt, kan det ikke være et avgjørende motargument at forslagene medfører utgifter for staten. Ansvaret for å legge forholdene til rette for at samekulturen skal kunne bevares ligger hos staten, som derfor også bør dekke kostnadene til å gjennomføre nødvendige tiltak.

Fotnoter

1.

Finnmark jordsalgskontor ble lagt inn under Finnmark fylkesavdeling i Direktoratet for statens skoger ved vedtak 22. oktober 1990. Direktoratet for statens skoger ble deretter, med virkning fra 1. januar 1993, omgjort til et statsforetak, Statskog SF. Finnmark jordsalgskontor ble dermed underlagt Statskog Finnmark. Se NOU 1993: 34 del IIpunkt 2.4.3 Omorganisering (side 429 flg.).

2.

Tallene er hentet fra en oversikt utarbeidet av distriktssjef i Statskog Finnmark, Søren Karlstrøm. Det er opplyst at tallene er stabile og at de kan brukes som utgangspunkt for beregning av forventede inntekter og utgifter.

3.

Fra bruttoinntekten er det da trukket fra direkte kostnader (dvs. arbeidstimer, trykking av kort og informasjonsmateriale osv.) og tjenestekjøp, oppsyn mm. (dvs. kjøp av tjenester fra Fjelltjenesten til å utføre oppsyn, befaring osv.)

Til forsiden