NOU 1997: 4

Naturgrunnlaget for samisk kultur

Til innholdsfortegnelse

2 Om samerettsutvalget

2.1 Innledning

Samerettsutvalget avgir med dette sin andre utredning. Utvalget ble etter tilråding fra Justisdepartementet nedsatt ved Kronprinsregentens resolusjon 10. oktober 1980. Det avga sin første utredning, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, 15. juni 1984.

Som bakgrunnsmateriale for utvalgets andre utredning er det utarbeidet oversikter over gjeldende rett og forvaltningsordninger for land og vann i Finnmark. Disse er utgitt som NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, framlagt av utvalget i desember 1993. Videre er det gitt redegjørelser for bruken av naturressursene i Finnmark i NOU 1994:21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv, framlagt av utvalget i desember 1994. Utredningene er utarbeidet etter oppdrag fra samerettsutvalget. Dette bakgrunnsmaterialet er nærmere omtalt nedenfor i punkt 2.5 Sakkyndige og særutredninger. Bakgrunns­materiale for utredningen finnes også i NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett som utgis samtidig med utvalgets andre utredning.

I det følgende skal det gjøres rede for sammensetningen av utvalget ( punkt 2.2), utvalgets oppdrag ( punktene 2.3 – 2.4) og arbeidsmåten i utvalget ( punktene 2.5 – 2.9).

2.2 Sammensetning

I foredraget til kronprinsregentens resolusjon av 10. oktober 1980 sies det følgende om utvalgets sammensetning:

«Utvalget bør sammensettes av personer som dels har særlig innsikt i samiske forhold, og dels av personer med god innsikt bl a i historiske og tingsrettslige spørsmål. Utvalget bør ha som medlemmer flere personer med samisk bakgrunn. Følgende interesser eller fagområder bør være representert i utvalget:

Samiske organisasjoner, forskning i samiske spørs­mål, enkelte kommuner med samisk befolkning, historieforskning, rettsvitenskap og landbruks- og fiskeriinteresser. Dessuten bør jordsalgsmyndighetene i Finnmark, Miljøverndepartementet (natur- og friluftsinteresser) og Justisdepartementet være representert i utvalget.

Som formann bør utvalget ha en person med bred rettsvitenskapelig bakgrunn.»

I utvalgets utredning NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling punkt 2.3 er det opplyst hvem som opprinnelig ble oppnevnt og hvem som var medlemmer da utvalget avga sin første utredning.

Følgende personer er medlemmer i utvalget når den andre utredningen avgis (nevnt etter oppnevningstidspunkt):

  1. Sorenskriver Tor Falch, Levanger (formann). Oppnevnt 1987.

  2. Tidligere jordsalgssjef, jordskiftekandidat Per Abelvik, Skodje. Oppnevnt 1980 etter forslag fra Landbruksdepartementet.

  3. Professor Torgeir Austenå, Ås. Oppnevnt 1980.

  4. Rådgiver Kari Husabø, Oslo. Oppnevnt 1980 etter forslag fra Miljøverndepartementet.

  5. Fylkesråd Einar Johansen, Vadsø. Oppnevnt 1980 etter forslag fra Noregs Fiskarlag.

  6. Trygdesjef Ruth Johnsen, Kvalsund. Oppnevnt 1980 etter forslag fra Kvalsund kommune.

  7. Gårdbruker Leif Kristensen, Bognelv. Oppnevnt 1980 etter forslag fra Finnmark Bonde- og småbrukarlag.

  8. Professor Gudmund Sandvik, Bærum. Oppnevnt 1980.

  9. Gårdbruker Oscar Varsi, Sirma. Oppnevnt 1980 etter forslag fra Samenes Landsforbund.

  10. Professor Nils Jernsletten, Tromsø. Oppnevnt 1981 etter forslag fra Norske Samers Riksforbund.

  11. Leder i Norske Samers Riksforbund Sven Roald Nystø, Tromsø. Oppnevnt 1984 etter forslag fra Tysfjord kommune.

  12. Ekspedisjonssjef Stein Owe, Oslo. Oppnevnt 1991 etter forslag fra Justisdepartementet.

  13. Gårdbruker Ulf T. Ballo, Tana. Oppnevnt 1992 etter forslag fra Norges Bondelag.

  14. Forsker Steinar Pedersen, Tana. Oppnevnt 1994 etter forslag fra Finnmark fylkeskommune.

  15. Oversetter og tolk Brita Kåven, Karasjok. Oppnevnt 1995 etter forslag fra Karasjok kommune.

  16. Forsker Bård A. Berg, Bjørn. Oppnevnt 1996 etter forslag fra Nordisk Samisk Institutt.

  17. Generalsekretær Anne Cathrine Rørholt, Tromsø. Oppnevnt 1996 etter forslag fra Norske Reindriftsamers Landsforbund.

I tillegg har følgende personer vært medlemmer i utvalget under arbeidet med den andre utredningen (daværende yrkestittel nevnes):

  1. Professor Carsten Smith, Oslo. Formann fra 1980 til 1985.

  2. Førstelagmann Sverre Dragsten, Trondheim. Formann fra 1986 til 1987.

  3. Byråsjef Bjørn Engstrøm. Medlem fra 1980 til 1985. Oppnevnt etter forslag fra Justisdepartementet.

  4. Reineier Marta Jåma, Snåsa. Medlem fra 1980 til 1986. Oppnevnt etter forslag fra Norske Reindriftsamers Landsforbund.

  5. Tidligere stortingsrepresentant og formann i Norsk Sameråd, pensjonist Harald Samuelsberg, Bognelv. Medlem fra 1980 til han døde 20. april 1986.

  6. Høyesterettsadvokat Torolv Hustad, Oslo. Medlem fra 1980 til 1992. Oppnevnt etter forslag fra Norges Bondelag.

  7. Museumsstyrer Mari Teigmo Eira, Karasjok. Medlem fra 1980 til 1993. Oppnevnt etter forslag fra Karasjok kommune.

  8. Høyskoledirektør Aslak Nils Sara, Kautokeino. Medlem fra 1980 til han døde 12. januar 1996. Oppnevnt etter forslag fra Nordisk Samisk Institutt.

  9. Assisterende personalsjef Turid Lundgren, Vadsø. Medlem fra 1981 til 1988. Oppnevnt etter forslag fra Finnmark fylkeskommune.

  10. Lovrådgiver Einar Høgetveit, Oslo. Medlem fra 1985 til 1990. Oppnevnt etter forslag fra Justisdepartementet.

  11. Reineier Ristin Mortensson, Engerdal. Medlem fra 1986 til 1990. Oppnevnt etter forslag fra Norske Reindriftsamers Landsforbund.

  12. Fylkesråd Evy-Ann Midttun, Alta. Medlem fra 1988 til 1994. Oppnevnt etter forslag fra Finnmark fylkeskommune.

  13. Høyesterettsadvokat Per Faye-Lund Oslo. Medlem fra 1990 til han døde 28. mars 1996. Oppnevnt etter forslag fra Norske Reindriftsamers Landsforbund.

Utvalget har et fast sekretariat, som ved sluttføringen av denne utredningen (desember 1996) besto av følgende personer:

  1. Sekretariatsleder og rådgiver Jon Gauslaa, Oslo. Ansatt 1988, leder 1990.

  2. Utredningssekretær og førstekonsulent Ingunn Åsgard Bendiksen, Oslo. Ansatt 1992.

  3. Utredningssekretær og førstekonsulent Jon-Andreas Lange, Oslo. Ansatt 1994.

For øvrig har følgende personer vært ansatt i sekretariatet under arbeidet med utvalgets andre utredning:

  1. Cand. jur. Stein Owe, 1983 til 1989 (medlem i utvalget fra 1991),

  2. Cand. mag. Johanne Volden, 1984,

  3. Cand. jur. Tore Hagen, 1985 til 1987,

  4. Cand. jur. Ingvild Mestad, 1988 til 1990,

  5. Cand. jur. Ken Uggerud, 1990 til 1992,

  6. Cand. jur. Ragnhild Åsberg, 1991,

  7. Cand. jur. Stein Larsen, 1992 til 1995.

Stein Larsen har hatt sekretæroppgaver for utvalget frem til avslutningen av denne utredningen.

2.3 Oppdrag

Utvalgets oppdrag går frem av foredraget til kronprinsregentens resolusjon av 10. oktober 1980. Oppdraget gjengis her i sin helhet, men det er angitt i noter hvilke deler av oppdraget som ble etterkommet i utvalgets første utredning, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling.

«2. Hva utredningen bør omfatte

2.1. Utvalget bør utrede generelt spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til og disponeringen og bruken av land og vann. Utvalget bør i denne sammenheng i første rekke se på forholdene i Finnmark fylke – ikke bare inne i landet, men også i fjordene og ute ved kysten – og bør i nødvendig utstrekning utrede de samme spørsmål i andre deler av landet med samisk befolkning.

Utredningen bør generelt gi dels en framstilling av rettsutviklingen og av rettstilstanden i dag, dels en begrunnet vurdering av hvilke endringer av rettstilstanden som er ønskelige.

Utvalget bør gi en historisk redegjørelse for hvilke rettsoppfatninger og rettsregler som har gjort seg gjeldende når det gjelder retten til og bruken av land og vann i områder med samisk befolkning i den utstrekning det er nødvendig for å klarlegge gjeldende rett og legge fram forslag til nye løsninger. På samme måte bør det gis en historisk redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i disse områdene og for eventuelle uoverensstemmelser mellom rett og faktisk bruk.

Utvalget bør dessuten klarlegge de gjeldende rettsoppfatninger og gjeldende rettsregler og generelle rettsforhold ellers og beskrive den faktiske bruken av land og vann i dag i de områder det her er tale om.

Utvalget bør også vurdere behovet for endringer i gjeldende rettsregler, f.eks. i loven av 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark og i reindriftsloven av 1978, og eventuelt legge fram forslag til nye bestemmelser. Utvalget bør vurdere om det er behov for lovregler i en egen lov, eller om eventuelle nye lovbestemmelser bør tas inn i gjeldende lovverk.

Både når det gjelder den rettshistoriske framstilling og redegjørelsen for den faktiske bruken av land og vann i de samiske områder, vil utvalget til en viss grad kunne bygge på tidligere utredninger, f eks Sverre Tønnesens avhandling og utredningene fra Ressursutvalget for Finnmarksvidda jf ellers punkt 3 nedenfor.

En sentral oppgave for utvalget blir å utrede og ta stilling til oppfatningene om den samiske befolknings eller vedkommende lokalbefolknings rett til land og vann i de samiske bosettingsområder. Disse oppfatningene kan føres tilbake til de eldste samiske rettsforestillinger om en slags kollektiv rett og er beskrevet bl a i Tønnesens avhandling. Tønnesen hevder i NOU 1978:18 A side 189-190 at problemstillingen i dag kan formuleres på denne måten:

«Samegrupper krever i dag å bli ansett berettiget til bruken av land og vann i de gamle samiske bruksområder. En nærmere analyse av kravene viser at det oftest egentlig kreves større rettsvern for en allerede eksisterende bruksrett. Det kan eventuelt dreie seg om rettsvern i form av erstatningsvern mot ekspropriant. Eller om vern ved forbud mot at visse grupper trenger inn på og nyttiggjør seg bruken.

Enkelte ganger tilspisser kravet seg i et ønske om å bli ansett eiendomsberettiget til visse områder. Dette med henblikk på visse praktiske og viktige konsekvenser som eksempelvis å bli anerkjent som den som har retten til vederlaget for eksproprierte fallrettigheter eller utnyttede bergretter. Om man skal få en slik restrett, ser etter dagens juridiske tankegang ut til å være avhengig av om man blir anerkjent som eiendomsberettiget til landområdet det gjelder, ikke bare berettiget til den aktuelle bruken i området.

Enkelte ganger går kravene ikke – som ovenfor – ut på det mer passive, å få vern, men det mer aktive: Et krav om å bli ansett som den som kan opptre med forbud, eventuelt tillatelser, vedrørende en bestemt brukstype.

Kravene som fremsettes, sies ofte å representere samenes krav. Men ved nærmere ettertanke vil man oftest innse at kravene like gjerne kunne vært presisert til å være lokalbefolkningens krav om vern mot inntrengere. Dette er i hvert fall riktig i store deler av Finnmark.»

2.2 Utvalget bør utrede og komme med forslag til hvordan man skal trygge den samiske befolknings muligheter til å utnytte naturressursene i sine bosettingsområder, samtidig som man erkjenner den ikke-samiske befolknings interesser. Hensynet til å bevare og sikre samisk kultur og levemåte må i denne sammenheng stå sentralt. Spørsmål om lokal forvaltning av grunnen og naturressursene bør utredes. Samtidig bør utvalget utrede hvordan den samiske lokalbefolknings eventuelle rettigheter innen sitt bosettingsområde skal avgrenses mot og fungere sammen med den øvrige lokalbefolknings og andre gruppers rettigheter og interesser. Utvalget bør presisere hva som bør legges i uttrykket samisk befolkning. 1 Det bør klarlegge eventuelle ulikheter i interesser mellom forskjellige deler av den samiske befolkning. I den utstrekning det blir nødvendig bør utvalget utrede og gi anvisning på hvem som skal være bærere av eventuelle særlige samiske rettigheter. Utvalget bør her kartlegge og komme med forslag til løsninger av eventuelle konflikter mellom ulike bruksmåter for grunnen – bl a utøvelsen av reindrift, jordbruk, husdyrbruk, skogsdrift, fiske, industri og vannkraft, gruvedrift, turisme, naturvern og friluftsliv osv. Det tenkes her både på eventuelle konflikter mellom samiske og ikke-samiske brukere og på eventuelle konflikter mellom ulike interesser innen disse to kategoriene.

2.3 Spørsmålet om egne grunnlovsbestemmelser om samenes rettsstilling har vært reist. Utvalget bør utrede grunnlaget for og eventuelt utformingen av slike bestemmelser og vurdere i hvilken utstrekning særlige grunnlovsbestemmelser om dette kan være formålstjenlige. I denne forbindelse må utvalget vurdere slike grunnlovsbestemmelser i forhold til andre minoriteters rettsstilling i Norge. 2

I debatten om samenes rettsstilling har det i adskillig utstrekning vært påberopt internasjonale konvensjoner og resolusjoner og argumenter med grunnlag i samenes stilling som urbefolkning eller etnisk minoritet. Det kan blant annet vises til FN’s internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter. Denne konvensjons artikkel 27 beskytter etniske minoriteter innenfor en nasjonalstat og sikrer dem blant annet retten til å ha sin egen kultur.

Utvalget bør i nødvendig utstrekning utrede og vurdere hvilken betydning disse folkerettslige forhold bør ha ved utformingen av de forslag som utvalget fremmer. 3

Utvalget bør også utrede om det er behov for og om det vil være hensiktsmessig å opprette et eget manntall for samer og eventuelle representative organer for samer valgt ved direkte valg. I denne sammenheng bør utvalget utrede de problemer som er knyttet til den nærmere avgrensingen av hvem som skal kunne ta del i slike direkte valg. Det må også klarlegges om det ved et slikt valg skal velges representanter for hele landet under ett, for hvert fylke eller for hver kommune. Hovedregler om nominasjon av kanditater og valgoppgjør må også klarlegges. Disse representative organers myndighet og avgrensning i forhold til andre sentrale og lokale forvaltningsorganer bør i tilfelle også utredes. En viktig problemstilling for utvalget bør være forholdet mellom den samiske befolkning og lokalbefolkningen for øvrig og hvordan disse grupper kan fungere sammen i et felles samfunn. 4

2.4 I tilknytning til de forslag som utvalget eventuelt legger fram, bør utvalget utrede de administrative og økonomiske konsekvenser som forslagene medfører, jf Finansdepartementets rundskriv R 9/80 til utredningsutvalg i staten. Planseksjonen i Justisdepartementet vil kunne være behjelpelig med opplegg for konsekvensanalyser.»

Resolusjonen inneholder også en omtale av bakgrunnen for oppnevningen av utvalget, forholdet til andre utredninger og arbeidsopplegget i utvalget. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å ta med disse punktene i sin helhet i denne sammenhengen, ettersom de er gjengitt i NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling s. 42 flg.

I regjeringskonferansen 7. januar 1980, da det ble vedtatt å utrede samenes rettigheter til land og vann, ble det også bedt om en utredning av spørsmålet om etablering av kommunale folkevalgte organer som ledd i forvaltningen av statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Ved kgl. res. 22. januar 1981 ble det etter forslag fra Landbruksdepartementet oppnevnt et utvalg som skulle utrede spørsmålet. På bakgrunn av møter i februar 1981 mellom representanter for regjeringen og samiske organisasjoner ble arbeidet i utvalget stilt i bero, og utvalget ble nedlagt ved kgl.res. 19. november 1982.

2.4 Avgrensing av oppdraget

(1) I samerettsutvalgets første utredning, NOU 1984:18 punkt 2.6 Prioritering av grunnlovs- og organspørsmålene (s. 54), går det frem at regjeringen ønsket at spørsmålene om grunnlovfesting av samenes status og om eget folkevalgt organ skulle prioriteres og legges frem i en egen delinnstilling. Utvalget la dette til grunn for arbeidet, og i NOU 1984: 18 fremmet utvalget forslag om en grunnlovsbestemmelse og om opprettelse av Sametinget.

Forslagene ledet til sameloven av 12. juni 1987 nr. 56 og grunnloven § 110 a, vedtatt 27. mai 1988. Sameloven har senere fått regler om samisk språk i kapittel 3 ved lov av 21. desember 1990.

(2) Etter oppdraget skal utvalget etter dette drøfte den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til og disponeringen og bruken av land og vann. Om den geografiske avgrensingen heter det i oppdraget:

«Utvalget bør i denne sammenheng i første rekke se på forholdene i Finnmark fylke – ikke bare inne i landet, men også i fjordene og ute ved kysten – og bør i nødvendig utstrekning utrede de samme spørsmål i andre deler av landet med samisk befolkning.»

Hvilke områder som går inn under andre deler av landet med samisk befolkning, er drøftet i NOU 1984:18 punkt 2.8 (s. 55-56). Utvalget har funnet det hensiktsmessig i hovedsak å følge grensene for reinbeiteområdene, slik de er fastsatt ved kongelige resolusjoner og av Landbruksdepartementet. Derved vil man etter utvalgets oppfatning stort sett fange opp de deler av landet som det er aktuelt å vurdere nærmere i tilknytning til spørsmålene om samisk bruk og rettigheter til land og vann. Det kan også komme på tale å vurdere rettsforholdene i enkelte områder som ligger utenfor reinbeiteområde, således Trollheimen og tilstøtende områder. – Det er således de samiske bruksområdene som vil være omfattet av utvalgets oppdrag. Hva som menes med samiske bruksområder, er drøftet i kapittel 8 Naturinngrep i samiske bruksområder.

Noen av de forslagene som er lagt frem i denne utredningen, omfatter samiske bruksområder i hele landet. Det gjelder forslag om enkelte endringer i reindriftsloven ( kapittel 6 Reindrift) og forslag om tillegg til sameloven om vern mot naturinngrep i samiske bruksområder ( kapittel 8 Naturinngrep i samiske bruksområder).

(3) Som det går frem av oppdraget, skal utvalget i første rekke se på forholdene i Finnmark fylke. Om dette sies det i NOU 1984: 18 punkt 2.8 Avgrensning av mandatet (s. 55):

«Finnmark er særskilt nevnt. Dette har sin bakgrunn i at man i dette fylket finner det største sammenhengende område med samisk bosetting i landet, samtidig som spørsmålet om retten til jorden i Finnmark er noe som særlig har vært drøftet i den offentlige debatt i de senere år. I tråd med dette vil utvalget gi vurderingen omkring rettighetene til naturressursene i Finnmark en sentral plass i arbeidet.»

Videre heter det i punkt 2.17 Utvalgets videre arbeid (s. 67):

«Utvalgets andre delinnstilling vil omhandle spørsmål i tilknytning til den såkalte statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Det kan understrekes at utvalget hele tiden har arbeidet med disse spørsmålene parallelt med drøftelsene av de problemer som behandles i den foreliggende innstilling. Blant annet ble det allerede helt i begynnelsen nedsatt en egen arbeidsgruppe til å vurdere problemene omkring rettighetene til naturressursene i de samiske bosettingsområder, i første omgang med prioritet for Finnmark (jf. avsnitt 2.9). Rettsproblemene angående ressursutnyttingen i Finnmark vil bli hovedbeskjeftigelsen også for de øvrige medlemmer i tiden framover.

Prioriteringen av Finnmark kan være problematisk for samiske interesser utenfor dette fylket. Det er i den offentlige debatt reist innvendinger fra samer utenfor Finnmark mot at de samiske spørsmål for lett blir identifisert med Finnmark og til dels med de samiske kjerneområder i Finnmark. Utvalget er imidlertid kommet til at det knytter seg prinsipielle spørsmål til grunnen i Finnmark som det er viktig å få avklart før man drøfter rettighetene til land og vann andre steder. Men utvalget vil samtidig understreke at det ikke nødvendigvis vil være noen full likhet mellom de forslag til løsninger som utvalget legger til grunn med hensyn til forholdene i Finnmark, og det utvalget vil komme til når det gjelder de øvrige områder i landet med samisk bosetting.»

Utvalget har holdt seg til dette opplegget for arbeidet, som tidlig ble trukket opp. Spørsmålene om retten til og disponeringen og bruken av land og vann er derfor i denne andre utredningen avgrenset til Finnmark. Største delen av denne utredningen gjelder således rettsstillingen i Finnmark, se særlig kapittel 4 Forvaltning av grunnen i Finnmark og kapittel 5 Rett til og forvaltning av utmarksgodene.

Utvalget har tatt sikte på å behandle rettsstillingen til land og vann i samiske bruksområder utenfor Finnmark i en tredje utredning. Som grunnlag for den har utvalget fått oppnevnt særskilt sakkyndige til å utarbeide bakgrunnsmateriale for vurderingen av spørsmål utenom Finnmark. Se nærmere om dette under punkt 2.5 Sakkyndige og særutredninger, underpunkt 6.

(4) Utvalgets oppdrag omfatter forholdene i Finnmark, også i fjordene og ute ved kysten.

Spørsmålet om utvalget skal utrede rettsspørsmål i tilknytning til kyst- og fjordsamers utøvelse av fiske i sjøen, er drøftet i NOU 1984: 18 punkt 2.8 Avgrensing av mandatet (s. 56). Som det går frem der, har utvalget tolket oppdraget slik at det er aktuelt å vurdere rettsspørsmål i tilknytning til sjøfiske der dette er naturlig for vurderingen av samenes rettsstilling.

Rettsspørsmål vedrørende sjøfiske er behandlet i punkt 5.6 Kyst- og fjordfiske, uten avgrensing til kyst- og fjordsamer.

(5) Etter oppdraget skal utvalget også beskrive den faktiske bruken av land og vann i dag i samiske bosettingsområder.

Bruken er gjenstand for omtale i en del av de utredningene som er lagt frem av eller etter oppdrag fra utvalget, blant annet i innledningsavsnittene til de ulike underpunktene i kapittel 4 i forvaltningsgruppens utredning i NOU 1993:34 og i oversikten over krav og uttalelser og over ulike naturbruksinteresser i vedlegg 2 til denne utredningen.

Utvalget har dessuten etter hvert samlet atskillige statistiske og andre opplysninger om blant annet brukergrupper, høstingsmåter og omfanget av bruken, som har ligget til grunn for arbeidet i utvalget.

Utvalget har imidlertid ikke funnet det tjenlig å legge arbeid i en særskilt, samlet beskrivelse av dagens bruk av land og vann i de samiske bruksområdene. Det ville medført betydelig arbeid å gi en fullstendig og ajourført framstilling, uten at den ville ha gitt noe viktig for utvalget selv og trolig heller ikke for de fleste lesere.

(6) I oppdraget for utvalget brukes dels uttrykket land og vann, dels grunnen og naturressursene. Utvalget har allment i utredningen og forslagene brukt uttrykket grunn og naturgoder i samme betydning som de foran nevnte uttrykkene. Hva som ellers ligger i uttrykkene, blir drøftet flere steder i utredningen.

I oppdraget sies det at utvalget bør utrede spørs­målene omkring den samiske befolkningens rettslige stilling når det gjelder retten til og disponeringen og bruken av land og vann. Et annet sted sies det at spørsmålet om lokal forvaltning av grunnen og naturressursene bør utredes. Utredningen omfatter således både rettigheter til bruk (f.eks. fiske, vedhogst, bærplukking) og rett til å disponere rettslig (f.eks. salg og feste). Slik rettslig disponering er i utredningen for en stor del betegnet som forvaltning.

De spørsmålene som er nevnt her, knytter seg særlig til den såkalte umatrikulerte grunn i Finnmark. Denne betegnelsen er ikke lenger treffende etter at også denne grunnen ble matrikulert i 1970-80-årene. Utvalget har derfor brukt uttrykket usolgt grunn i samme betydning. Den usolgte grunnen utgjør om lag 96 % av grunnen i fylket og omfatter det aller meste av utmarka.

Utvalget har ikke gått inn på rettsspørsmål som gjelder grunn som er solgt eller festet bort av jordsalgs­myndighetene. Privat grunn i Finnmark ligger for det meste til enebruk – eksklusiv bruk – og rettsforholdene der er derfor stort sett uten interesse for andre enn eieren. De mange rettsspørsmålene og kravene som har vært reist gjennom årene, knytter seg da stort sett heller ikke til slik privat grunn, men til den usolgte grunnen. Skulle utvalget gått inn på slike private rettsforhold, ville det krevd undersøkelser av særlige rettsforhold for de enkelte private eiendommene, noe som ville gått langt ut over det utvalget har hatt muligheter for.

(7) Etter oppdraget bør utvalget vurdere behovet for endringer i ... reindriftsloven av 1978, og eventuelt legge frem forslag til nye bestemmelser.

Utvalget har forstått denne delen av oppdraget slik at det særlig omfatter spørsmål i tilknytning til retten til å bruke land og vann til reindrift og den forvaltning som er av betydning for utøvelsen av retten. En avgrensing av oppdraget til en slik del av reindriftsretten er imidlertid vanskelig og kanskje uhensiktsmessig å foreta.

Reindrift er viktig i hele det samiske bruksområdet fra Hedmark og nordover. Utvalget har i denne utredningen, som for største delen omfatter retten til land og vann i Finnmark, ikke tatt opp de reindriftsrettslige spørsmålene i stor bredde. Ved behandlingen av reindriftsspørsmålene vil det være naturlig med vid geografisk sammensetning av utvalget og bred innsikt i reindrift og reindriftsrett Utvalget har derfor i denne utredningen behandlet bare enkelte spørsmål vedrør­ende reindriftsloven.

(8) I utvalgets oppdrag er det vist til internasjonale konvensjoner og sagt:

«Utvalget bør i nødvendig utstrekning utrede og vurdere hvilken betydning disse folkerettslige forhold bør ha ved utformingen av de forslag som utvalget fremmer.»

Folkerettens betydning for samenes rettsstilling er omfattende utredet i NOU 1984: 18 kapittel 6 Internasjonal rett og utenlandsk rett (s. 154 – 346). En del folkerettsspørsmål er drøftet i utredningen fra rettsgruppen, NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, punkt 2.4 Noen sentrale folkerettslige regler (s. 45 – 78, jf. s. 290 – 294), og der under dissens.

Rettsgruppens fremstilling førte til krav fra Sametinget til Justisdepartementet om at folkerettsspørs­mål burde utredes videre. På denne bakgrunn har Justisdepartementet i brev 3. mai 1995 til utvalget presisert utvalgets mandat slik:

«I Samerettsutvalgets første delutredning NOU 1984: 18 gis det en fyldig redegjørelse for internasjonal rett, jf kapittel 6. Den internasjonale rett har imidlertid utviklet seg i tiden etter at utredningen ble avgitt. Det kan blant annet vises til ILO-konvensjonen nr 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater 1989, Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter 1. februar 1995 og Erklæring om rettighetene til personer som tilhører nasjonale eller etniske, religiøse og språklige minoriteter 18. desember 1992.

Justisdepartementet vil be om at utvalget også utreder den folkerettslige utviklingen etter 1984.»

Utvalget har oppnevnt en gruppe sakkyndige til å utrede folkerettsspørsmålene, se punkt 2.5 Sakkyndige og særutredninger, underpunkt 5. Gruppens utredning er trykket i NOU 1997: X (del I).

(9) Det sies i utvalgets oppdrag:

«En sentral oppgave for utvalget blir å utrede og ta stilling til oppfatningene om den samiske befolknings eller vedkommende lokalbefolknings rett til land og vann i de samiske bosettingsområder.»

Andre steder i oppdraget er det nevnt at utvalget bør gi en historisk redegjørelse for hvilke rettsoppfatninger og rettsregler som har gjort seg gjeldende, og klarlegge gjeldende rettsoppfatninger.

Denne delen av oppdraget har utvalget søkt utført ved sakkyndige, først og fremst av de fire sakkyndige som er nevnt under punkt 2.5 Sakkyndige og særutredninger, underpunkt 1, og av rettsgruppen som er nevnt under samme punkt, underpunkt 2. Det vises til de oppdragene disse har fått og til de utredningene de har utarbeidet.

Videre har utvalgsmedlem Gudmund Sandvik skrevet en sammenfattende oversikt over det som andre steder er lagt frem om brukssedvaner og rettsoppfatninger. Oversikten er trykket som vedlegg 1 Om oppfatningar av retten til og bruken av land og vatn i Finnmark fram til 1960-åra.

Utvalget vil også påpeke at en del av uttalelsene som er referert i vedlegg 2 punkt 2 Oversikt over krav og uttalelser om dagens rettsstilling, gir uttrykk for rettsoppfatninger.

For å avklare nyere rettsoppfatninger om bruken av land og vann hos ulike brukergrupper i Finnmark, ble det i årene 1986-87 gjennomført en intervjuundersøkelse i utvalgets regi. Det har ikke latt seg gjøre å få bearbeidet dette materialet slik at det kunne trykkes sammen med denne utredningen, men utvalget tar sikte på å legge det frem på et senere tidspunkt.

Justisdepartementet har for øvrig i brev 6. februar 1995, etter kritikk fra Sametinget, gått inn for et særskilt forskningsprosjekt for å undersøke samiske sedvaner og rettsoppfatninger. En slik forskningsoppgave er det etter departementets oppfatning ikke naturlig å legge til samerettsutvalget.

2.5 Sakkyndige og særutredninger

Utvalget er i oppdraget bedt om å gjøre rede for en rekke faktiske og historiske forhold i tilknytning til bruk av og rett til grunnen og naturressursene i samiske områder. Til å utføre dette arbeidet har utvalget benyttet seg både av arbeidsgrupper og av sakkyndige utenfra.

Gruppenes og de sakkyndiges utredninger er lagt frem for samerettsutvalget. Medlemmene har kunnet komme med merknader, men ansvaret for utredningenes endelige form og innhold ligger hos de respektive arbeidsgrupper og forfattere.

I det følgende presenteres først de som har arbeidet med de særutredninger som er lagt frem i NOU 1993: 34 og NOU 1994: 21. Deretter omtales de sakkyndige som har utarbeidet de vedleggene utvalget legger frem sammen med denne utredningen. Til slutt omtales sakkyndige som er oppnevnt til å utrede spørsmål knyttet til samiske bruksområder utenfor Finnmark.

(1) Utvalget bør etter oppdraget gi en historisk redegjørelse for hvilke rettsoppfatninger og rettsregler som har gjort seg gjeldende når det gjelder retten til og bruken av land og vann i områder med samisk befolkning, for den faktiske bruken av land og vann og for eventuelle uoverensstemmelser mellom rett og faktisk bruk. Redegjørelsen skal gis i den utstrekning det er nødvendig for å klarlegge gjeldende rett og for å legge frem forslag til nye løsninger.

Utvalget har til dette formålet fått oppnevnt disse sakkyndige:

Cand. philol. Steinar Pedersen, Tana, ble oppnevnt i 1983 og fikk i oppdrag å gi en historisk redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i Finnmark fylke og for de rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende hos ulike grupper av lokalbefolkningen, såvel i innlandet som ved kysten. Den historiske redegjørelsen går frem til første verdenskrig (1914 – 1918).

Sivilagronom Hans Prestbakmo, Moen i Målselv, ble også oppnevnt i 1983 og fikk i oppdrag å gi en redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i Finnmark fylke og for de rettsoppfatninger som gjør seg gjeldende hos ulike grupper av lokalbefolkningen, såvel i innlandet som ved kysten. Hans redegjørelse gjelder tiden etter første verdenskrig.

Cand. philol. Einar Richter Hanssen, Honningsvåg (senere Granvin), ble oppnevnt i 1987 og fikk i oppdrag å gi en kortfattet historisk fremstilling av alle bruker- og befolkningsgruppers bruk av naturressursene i Finnmark fra første verdenskrig og frem til våre dager, og gjøre rede for rettsoppfatninger i forbindelse med bruken i den grad det er mulig.

Professor Einar Niemi, Vadsø, ble oppnevnt i 1991 og fikk i oppdrag å gi en historisk redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i det som kan kalles det østsamiske området i Norge, for mulige uoverensstemmelser mellom mellom den juridiske retten (lovgivning og forvaltningstiltak) og den faktiske bruken, og for de rettsoppfatninger vedrørende disse spørsmålene som har gjort seg gjeldende hos ulike grupper av lokalbefolkningen.

Utredningene fra Steinar Pedersen og Hans Prestbakmo ble lagt frem for utvalget i 1984 og i noe bearbeidet form henholdsvis i 1986 og 1985. Utredningene fra Einar Richter Hanssen og Einar Niemi ble lagt frem henholdsvis i 1990 og i 1994. Ved siden av at utredningene oppfyller en del av utvalgets oppdrag, har de tjent som bakgrunnsmateriale for utvalgets vurderinger og forslag. De tre første utredningene har også vært lagt frem for rettsgruppen (se punkt 3 nedenfor) og har tjent som grunnlagsmateriale i dens arbeid.

Etter ajourføring og oppdatering ble de fire utredningene trykket og lagt frem av utvalget i desember 1994 i NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv.

(2) Utvalget bør videre etter oppdraget klarlegge gjeldende rettsregler og generelle rettsforhold ellers. Utvalget har overlatt denne oppgaven til to grupper, en for å utrede eiendomsrett og bruksrett (rettsgruppen) og en for å utrede forvaltningsordninger (forvaltningsgruppen).

Rettsgruppen ble oppnevnt i 1985 og fikk slikt oppdrag:

«Arbeidsgruppen skal utrede og ta stilling til hva som i dag må anses for å være gjeldende rett med hensyn til eiendomsrett og bruksrett til land og vann i Finnmark fylke. Arbeidsgruppen skal i denne forbindelse legge til grunn de retningslinjer som er gitt i utvalgets mandat.

Når det gjelder retten til land, skal utredningen omfatte både ressurser på overflaten og i undergrunnen. Til overflateressursene regnes også ville dyr og fugler. I utredningen av retten til vann skal man inkludere retten til sjøfiske der dette er naturlig for å klarlegge samenes rettsstilling.

En sentral oppgave for arbeidsgruppen vil være å utrede statens erverv av det som kalles statens umatrikulerte grunn. Arbeidsgruppen bør ta stilling til om rettighetsforholdene i disse områder i dag må anses for å være i samsvar med denne rettslige betegnelse.

Utredninger av tidligere tiders rettstilstand bør begrenses til det som er nødvendig for å ta stilling til hva som i dag må anses for å være gjeldende rett.

Arbeidsgruppen bør, i samsvar med mandatet, undersøke samiske sedvaner og rettsoppfatninger og ta stilling til hvilken vekt disse sedvaner og rettsoppfatninger må tillegges på dette området. Arbeidsgruppen bør også benytte internasjonal rett og utenlandsk rett i den utstrekning det kan ha betydning for fastleggingen av norsk rett i denne sammenheng.»

Rettsgruppen gav sin utredning til utvalget i 1993. Rettsgruppen hadde ved avgivelsen disse medlemmene:

  1. Førstelagmann Sverre Dragsten, Trondheim (formann fra 1985 – 1987, deretter medlem i gruppen).

  2. Sorenskriver Tor Falch, Levanger (formann fra 1987).

  3. Professor Torgeir Austenå, Ås.

  4. Professor Thor Falkanger, Oslo.

  5. Høyesterettsadvokat Otto Jebens, Trondheim.

  6. Professor Gudmund Sandvik, Bærum.

  7. Byråsjef, senere ekspedisjonssjef Stein Owe, Oslo (fra 1989).

Daværende formann i samerettsutvalget, professor Carsten Smith, var formann i rettsgruppen til han fratrådte som utvalgsformann 1. november 1985. Professor Mons Sandnes Nygard, Bergen, var medlem i rettsgruppen til han døde 26. mars 1991.

Utredningen fra rettsgruppen ble trykket og lagt frem av utvalget høsten 1993 som første del av NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark.

(3) Cand. jur. Finn Arne Schanche Selfors ble i 1982 engasjert til å utarbeide en fremstilling om jordsalgsmyndighetenes regelverk og praksis, derunder deres organisasjon, saksbehandling og materielle avgjørelser. Arbeidet hans ble lagt frem for utvalget i 1984 og har tjent som grunnlag for videre arbeid med forvaltningsordningen.

Utvalget nedsatte i 1985 en gruppe av utvalgsmedlemmer – forvaltningsgruppen – til å gi en fremstilling av dagens forvaltning av den umatrikulerte grunnen i Finnmark. Oppdraget ble etter hvert utvidet til å omfatte alle aktuelle organers forvaltning, ikke bare den forvaltning som utøves av jordsalgsmyndighetene, og ikke bare regler av spesiell betydning for forvaltningen av statens grunn. Gruppen gav sin utredning til utvalget i 1993.

Forvaltningsgruppen hadde ved avgivelsen disse medlemmene:

  1. Underdirektør Kari Husabø, Oslo, (leder).

  2. Overingeniør, tidligere jordsalgssjef, Per Abelvik, Skodje.

  3. Gårdbruker Leif Kristensen, Bognelv.

  4. Sorenskriver Tor Falch, Levanger (fra 1990).

Museumsstyrer Mari Teigmo Eira var medlem i forvaltningsgruppen frem til hun fratrådte som utvalgs­medlem i januar 1993.

Utredningen fra forvaltningsgruppen ble trykket og lagt frem av utvalget som annen del av NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Utvalgsmedlem Gudmund Sandvik har her, etter anmodning fra forvaltningsgruppen, skrevet Historikk. Et tilbakeblikk på forvaltningen av Finnmark, særlig som bakgrunn for jordsalgsordningen siden 1965.

(4) Rettsstillingen til urfolk i andre land har vært av interesse for utvalget som bakgrunn for vurderingen av samenes rettsstilling i Norge. Utvalget engasjerte i 1995 en rekke sakkyndige til å utarbeide fremstillinger av urfolks rettstilling i Sverige, Finland, Russland, Australia, New Zealand, Canada og Nicaragua.

Utvalget ga samme oppdrag for alle landene:

«Som bakgrunn for rettsstillingen er det ønskelig med korte opplysninger om urfolket allment, dets utvikling, størrelse, bosetting og næringsliv. Det vil trolig være av interesse om det bor eller oppholder seg flere folkegrupper i samme område.

Utredningen bør gi en oversikt over den rettslige stillingen for urfolket til de landområdene de bruker, slik den oppfattes ut fra historisk utvikling og dagens lovgivning, domstols- og forvaltningspraksis.

Opplysningene om rettigheter og rettighetshavere bør omfatte både eiendomsrett og bruksrett (besittelsesrett) til grunnen og de enkelte naturforekomster (naturressursene) over og under overflaten. Det er av interesse å få frem om rettighetene er individuelle og/eller kollektive. For kollektive rettigheter er det av interesse å få opplyst etter hvilke prinsipper rettighetsområdene er avgrenset og eventuelt organisert.

Det er viktig å få frem hvem som har myndighet til å foreta rettslige disposisjoner (salg, utleie, tillatelse m.m.) over grunn og naturforekomster, og hvem som eventuelt kan treffe vedtak om den faktiske utnyttingen.

Det vil være av interesse om det finnes organer som representerer urfolket, og hvilke oppgaver og myndighet organet i tilfelle har, særskilt når det gjelder disponering over grunn og naturforekomster. Det kan tenkes å foreligge også andre muligheter for urfolket til å påvirke sin rettsstilling.

Til slutt kan det være av interesse å få vite om det foreligger eller arbeides med forslag til endringer av rettsstillingen.»

Fremstillingene er for de enkelte landene gitt av:

  1. Sverige: Hans Åke Wängberg, jur. kand., sjef for Hyresnämnden og arrendenämnden i Stockholm, tidligere ansvarlig for den svenske samerettsutredningen.

  2. Finland: Heikki J. Hyvärinen, jur. kand., juridisk sekretær i Delegationen for sameärenden (Sameparlamentet).

  3. Canada: Allan Mc. Chesney, professor, Ottawa.

  4. Nicaragua: Hans Petter Buvollen, sosialantropolog.

  5. Australia: Jennifer Clarke, professor, University of Canberra, Australia.

  6. New Zealand: Phil G. Mc. Hugh, professor, for tiden Cambridge University, England.

Fremstillingene om utenlandsk urfolksrett ble lagt frem i 1996 og er trykket i NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett (del II).

(5) Til å utrede den folkerettslige utviklingen etter 1984, se foran i punkt 2.4 Avgrensing av mandatet, underpunkt 5, oppnevnte utvalget i 1995 en gruppe sakkyndige som fikk slikt oppdrag:

«Folkerettsutredningen fra 1984 vil danne utgangspunkt for det arbeidet med folkeretten som nå skal gjøres. Flere forhold er kommet til siden den gang, som bør tas i betraktning ved den videre utredning av folkeretten.

Siden 1984 er det kommet nye konvensjoner, således ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og Europarådets rammekonvensjon 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Videre har man fått KSSE-erklæringen fra 1990 om den menneskelige dimensjon, vedrørende blant annet nasjonale minoriteter, Agenda 21 fra 14. juni 1992 under FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro med kapittel 26 om anerkjennelse og styrking av rollen for urfolk og deres samfunn, og FN-erklæringen 18. desember 1992 om rettighetene til personer som tilhører nasjonale eller etniske, religiøse og språklige minoriteter.

En del folkerettsspørsmål er drøftet i utredningen fra den såkalte rettsgruppen, som er lagt fram i NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Det er her mindretallsgrupper som har inntatt til dels ulike standpunkter (side 45–78, 290–294). Folkerettsgruppen bør behandle disse spørsmålene.

I utredningen fra 1984 er det forutsatt at arbeidet med den såkalte lappekodisillen fra 1751 bør fortsette (side 155). Interessen for lappekodisillen har øket den senere tid. Folkerettsgruppen bør kunne se på dette.

Urfolksretten har vært i sterk utvikling i enkelte andre lands egen rettsordning. Nasjonale rettssystemer kan bidra til utvikling av internasjonal rett ved siden av at de kan gi veiledning ved vurderingen av endringer i norsk rett.

Sametingsrådet har (i vedtak 28. – 29. mars 1995) gitt uttrykk for at samiske sedvaner vil kunne representere et viktig grunnlag for å konkretisere de folkerettslige prinsippene overfor samene. Den forskningen som aktes gjennomført uavhengig av samerettsutvalget for å utrede samiske sedvaner og rettsoppfatninger, vil neppe være kommet langt før folkerettsgruppen legger frem utredningen sin. Men i den grad opplysninger om samiske sedvaner og rettsoppfatninger foreligger, bør de tjene som bakgrunn for spørsmålsstillinger for folkerettsgruppen.

Folkeretten vil være av betydning for en del av de utkast til nye rettsordninger som samerettsutvalget har drøftet. Utvalget vil gjøre folkerettsgruppen kjent med disse utkastene, slik at de kan tjene som bakgrunn for spørsmålsstillinger for gruppen.

Folkeretten bør således så vidt mulig sees i forhold til så vel samiske sedvaner og rettsoppfatninger som gjeldende norsk rett og mulige endringer av den.»

Som medlemmer av folkerettsgruppen har utvalget oppnevnt:

  1. Asbjørn Eide, cand. jur., direktør for Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo (leder).

  2. Gudmundur Alfredsson, doctor of Juridical Science, De Forenede Nasjoners menneskerettighetssenter, Geneve, Sveits,

  3. Jens Edvin Andreassen Skoghøy, dr. juris, professor ved Universitetet i Tromsø,

  4. Sven Roald Nystø, cand. mag., medlem av samerettsutvalget.

  5. Steinar Pedersen, cand. philol., medlem av samerettsutvalget.

Utredningen fra folkerettsgruppen ble lagt frem for utvalget i 1996 og er trykket i NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett (del I).

(6) Med sikte på en tredje utredning fra utvalget om samenes rettstilling i samiske bruksområder utenfor Finnmark, har utvalget fått oppnevnt sakkyndige for de sørsamiske områdene.

Antikvarie Inger Zachrisson, Historiska Museet och Riksantikvarembetet, Stockholm, ble oppnevnt i 1986 med slikt oppdrag:

«De oppnevnes som arkeologisk sakkyndig for Samerettsutvalget for, gjerne i samarbeid med avdelingsstyrer Lars F. Stenvik, å gjøre rede for arkeologiens muligheter og begrensninger når det gjelder å trekke slutninger om sørsamisk historie, og å gi en sammenfattende utredning om hva som kan utledes av eksisterende arkeologisk materiale om sørsamisk historie, herunder næringsliv.»

Samtidig ble avdelingsstyrer Lars F. Stenvik, Arkeologisk avdeling, Museet, Universitetet i Trondheim, oppnevnt med tilsvarende oppdrag, gjerne i samarbeid med antikvarie Inger Zachrisson. De to arkeologene la frem en felles utredning i 1987. De fremla i 1996 en ajourført utredning med tanke på utgivelse i løpet av 1997.

Professor emeritus Knut Bergsland, Oslo, ble oppnevnt i 1986 med slikt oppdrag:

«De oppnevnes som språkvitenskapelig sakkyndig for Samerettsutvalget for å gi en sammenfattende utredning av hva som kan utledes av dialektforskjeller og sørsamiske stedsnavn om sørsamisk historie, herunder næringsliv (dersom det kan sies noe spesielt om dette).»

Samtidig ble førsteamanuensis Ola Stemshaug, Nordisk institutt, Universitetet i Trondheim, også oppnevnt som språkvitenskapelig sakkyndig med tilsvarende oppdrag med hensyn til hva som kan utledes av norske stedsnavn om sørsamisk historie.

De to språkvitenskapsmennene la frem sine utredninger i 1987-88. De har i 1996 ajourført sine utredninger med sikte på at disse skal utgis i løpet av 1997.

Professor Jørn Sandnes og førsteamanuensis Helge Salvesen, begge Universitetet i Trondheim, ble oppnevnt i 1983 til å gi en fremstilling av samenes historie i de sørsamiske områder i Norge. I 1987 ble oppdraget klarlagt slik:

«De sakkyndige bes gi en historisk redegjørelse frem til omkring 1950 for den faktiske bruken av land og vatn i områder med samisk befolkning (ikke bare samisk bruk) sør for Saltfjellet og for eventuelle uoverensstemmelser mellom rett (lovgivning og forvaltningstiltak) og faktisk bruk. Det bør redegjøres for rettsoppfatninger som har gjort seg gjeldende hos ulike grupper av lokalbefolkningen.»

Helge Salvesen sa i 1994 fra seg oppdraget. Jørn Sandnes har fullført sin del av oppdraget og la frem sin utredning for utvalget i 1996. Denne planlegges utgitt i 1997 sammen med de øvrige sørsamiske utredningene.

2.6 Utvalgsmøter

Under arbeidet med denne utredningen har utvalget hatt 35 møter over i alt 118 dager. Oversikten nedenfor viser utvalgsmøter som har vært holdt etter at utvalget la frem sin første utredning:

  1. Lakselv 3. – 5. september 1984,

  2. Mehamn 6. – 8. november 1984,

  3. Oslo 29. – 31. januar 1985,

  4. Karasjok 12. – 14. februar 1985,

  5. Vadsø 13. – 15. november 1985,

  6. Oslo 10. – 12. mars 1986,

  7. Honningsvåg 7. – 9. oktober 1986,

  8. Oslo 3. – 5. mars 1987,

  9. Vardø, Båtsfjord og Berlevåg 10. – 12. juni 1987,

  10. Snåsa 21. – 23. oktober 1987,

  11. Røros 8. – 11. mars 1988,

  12. Hammerfest 4. – 7. oktober 1988,

  13. Kirkenes 11. – 13. april 1989,

  14. Oslo 1. – 3. november 1989,

  15. Alta 20. – 22. februar 1990,

  16. Kautokeino 6. – 8. juni 1990,

  17. Oslo 16. – 18. oktober 1990,

  18. Tromsø 12. – 14. februar 1991,

  19. Lakselv 14. – 16. mai 1991,

  20. Oslo 22. – 24. oktober 1991,

  21. Alta 28. – 30. januar 1992,

  22. Karasjok 1. – 4. september 1992,

  23. Oslo 13. – 15. januar 1993,

  24. Tromsø 21. – 23. april 1993,

  25. Alta 31. august – 3. september 1993,

  26. Oslo 18. – 21. januar 1994,

  27. Oslo 18. – 21. april 1994,

  28. Tromsø 6. – 9. september 1994,

  29. Oslo 29. november – 1. desember 1994,

  30. Alta 13. – 16. mars 1995,

  31. Oslo 9. – 12. mai 1995,

  32. Kautokeino 17. – 20. oktober 1995,

  33. Oslo, 23. – 26. januar 1996,

  34. Tromsø, 16. – 19. april 1996,

  35. Oslo, 10. – 13. september 1996.

Arbeidsformen i utvalgsmøtene har stort sett vært drøftinger av ulike problemstillinger på bakgrunn av dokumenter som i de fleste tilfeller er utarbeidet av sekretariatet.

I tillegg er det i forbindelse med behandlingen av en rekke problemstillinger holdt arbeidsmøter i mindre grupper. Det har vært gjort i forbindelse med framstillingen av utvalgets grunnsyn ( kapittel 3), forslaget om samisk grunnforvaltning ( kapittel 4.4), laksefiske i Tana og Altaelva ( kapittel 5.5), kyst- og fjordfiske ( kapittel 5.6), motorferdsel i utmark ( kapittel 5.7), reindrift ( kapittel 6), østsamene i Neiden ( kapittel 7) og tidsavgrenset nektingsrett for Sametinget ( punkt 8.3.5). Arbeidsgruppenes sammensetning har for en stor del vært overlatt til formannen og sekretariatet, som har trukket inn de av medlemmene som har hatt best kjennskap til og størst interesse for det enkelte saksområdet.

I tilknytning til utvalgsmøtene er det gjennomført en del befaringer i Finnmark. Disse ble hovedsaklig foretatt mens utvalget arbeidet med sin første utredning, se NOU 1984: 18 punkt 2.10 , underpunkt 4 (s. 58). Etter at utvalget gikk over til å arbeide med sin andre utredning, har utvalget hatt én befaring som ble gjennomført i forbindelse med utvalgets møte i Laks­elv 3. – 5. september 1984.

Det kan i denne forbindelse nevnes at det er holdt informasjons- og kontaktmøter i eller med alle kommunene i Finnmark, se punkt 2.8 Øvrig møte- og kontaktvirksomhet.

2.7 Nordisk samarbeid

Samerettsutvalgets arbeid har pågått delvis samtidig med tilsvarende utredninger i Finland (fra 1978) og Sverige (1983 – 1990). I NOU 1984:18 punkt 2.11 Nordisk samarbeid (s. 59) er det gjort rede for bakgrunnen for at det ble tatt initiativ til kontakt mellom utredningene og de retningslinjer som i den forbindelse ble trukket opp.

Det er holdt møter og ellers utvekslet materiale, slik at utvalgene har vært orientert om innholdet og framdriften i utredningene i de andre landene. Følgende møter har vært arrangert mellom de nordiske utvalgene etter at utvalget tok til med sin andre utredning:

  1. Kautokeino 24. – 26. oktober 1984. Carsten Smith, Torgeir Austenå, Gudmund Sandvik, Aslak Nils Sara og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  2. Ivalo (Finland) 19. – 21. april 1985. Kari Husabø, Gudmund Sandvik og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  3. Jokkmokk (Sverige) 28. – 30. oktober 1985. Carsten Smith, Gudmund Sandvik og sekretærene Tore Hagen og Stein Owe deltok fra utvalget.

  4. Røros 27. – 29. oktober 1986. Sverre Dragsten, Gudmund Sandvik, Carsten Smith og sekretærene Tore Hagen og Stein Owe deltok fra utvalget.

  5. Hätta (Finland) 31. mars – 2. april 1987. Einar Johansen, Gudmund Sandvik og sekretærene Tore Hagen og Stein Owe deltok fra utvalget. For øvrig deltok Carsten Smith på møtet.

  6. Jukkasjärvi (Sverige) 3. – 5. november 1987. Tor Falch, Einar Johansen, Gudmund Sandvik og sekretærene Tore Hagen og Stein Owe deltok fra utvalget.

  7. Honningsvåg og Karasjok 26. – 28. april 1988. Tor Falch, Einar Johansen, Gudmund Sandvik og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  8. Helsinki 7. – 8. desember 1988. Tor Falch, Gudmund Sandvik, Aslak Nils Sara og sekretærene Ingvild Mestad og Stein Owe deltok fra utvalget.

  9. Arjeplog (Sverige) 13. – 14 september 1989. Tor Falch, Kari Husabø og sekretærene Jon Gauslaa og Stein Owe deltok fra utvalget.

  10. Tromsø 8. – 10. mai 1990. Tor Falch, Kari Husabø, Nils Jernsletten og sekretærene Jon Gauslaa og Ken Uggerud deltok fra utvalget.

  11. Rovaniemi (Finland) 13. – 15.november 1990. Tor Falch, Per Abelvik, Kari Husabø og sekretærene Jon Gauslaa og Ken Uggerud deltok fra utvalget.

  12. Stockholm 17. – 19. mars 1992. Tor Falch, Per Abelvik, Sven Roald Nystø og sekretærene Ingunn Åsgard Bendiksen og Jon Gauslaa deltok fra utvalget.

Det vises for øvrig til NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett, der samenes rettsstilling i Finland og Sverige er nærmere beskrevet.

2.8 Annen møte- og kontaktvirksomhet

(1) Utvalgets oppdrag forutsetter at utvalget har kjennskap til faktiske og faglige sider ved spørsmål som angår rettigheter til land og vann i samiske bosettingsområder. For å imøtekomme disse kravene, er det innhentet informasjon fra offentlige organer, ulike organisasjoner og til dels også private foreninger, både på lokalt og regionalt plan og på sentralt plan.

Av regionale instanser kan Statskog Finnmark og Finnmark jordsalgskontor, fylkesmannen i Finnmark – herunder fiskerikonsulenten for Tana – og Finnmark fylkeskommune nevnes. Også regionale fagmyndigheter, særlig innen jordbruk, fiskeri og reindrift, har vært behjelpelige med opplysninger. På sentralt plan har det vært kontakt med en rekke sektor- eller fagmyndigheter, blant annet Bergvesenet, flere departementer, Norges vassdrags- og energiverk, Direktoratet for naturforvaltning og Fiskeridirektoratet.

Sametinget har blitt etablert i den tiden utvalget har arbeidet med sin andre utredning, og utvalget har etterhvert kunnet dra nytte av de ressursene som finnes der. Representanter for utvalget har vært til stede på enkelte av tingets seminarer.

(2) Utvalget har vært til stede på ulike faglige seminarer og møter som har vært av interesse for dets arbeid. Av disse nevnes følgende:

  1. Norges allmennvitenskaplige forskningsråds seminar i Kautokeino 12. – 14. november 1984 om samfunnsvitenskapelig og humanistist minoritetsforskning. Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  2. Forskerseminar i samisk historie, arrangert av Universitetet i Trondheim 14. – 15. mars 1985. Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Gudmund Sandvik holdt foredrag.

  3. Lokalhistorisk seminar i Alta 20. – 22. juni 1985. Gudmund Sandvik deltok fra utvalget.

  4. Seminar i gruppen The small nations of the north in international and constitutional law i Kautokeino 30. juni – 4. juli 1985. Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  5. Konferanse i Tromsø 5. – 6. august 1988 arrangert av Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget. Andre medlemmer som deltok på konferansen var Einar Høgetveit, Ristin Mortensson, Sven Roald Nystø og Aslak Nils Sara.

  6. Seminar om ILO-konvensjonen i Karasjok 27. november 1991. Medlemmene Per Faye-Lund, Nils Jernsletten, Evy-Ann Midttun, Sven Roald Nystø og Aslak Nils Sara deltok fra utvalget.

  7. Seminar om utmarksforvaltning, arrangert av Alta distriktshøyskole 10. – 11 desember 1992. Sekretærene Ingunn Åsgard Bendiksen og Stein Larsen deltok fra utvalget.

  8. Nordområdeseminar arrangert av Universitetet i Tromsø 10. mars 1994. Tor Falch, Thor Falkanger (rettsgruppen) og Jon-Andreas Lange (sekretær) deltok fra utvalget.

  9. Ungdomsseminar om samiske rettigheter til land og vann, arrangert av Universitetet i Tromsø 11. – 12. mars 1994. Jon-Andreas Lange (sekretær) deltok fra utvalget. Sven Roald Nystø holdt innlegg.

  10. Seminar om bergverk og mineraler, arrangert av Kautokeino kommune 18. – 19. mai 1994. Kari Husabø og Stein Larsen (sekretær) deltok fra utvalget. Også Aslak Nils Sara var til stede på seminaret.

  11. Seminar om samiske rettigheter arrangert av Sametinget 20.- 21. september 1994. Tor Falch holdt innlegg. Ellers deltok Torgeir Austenå og sekretærene Jon Gauslaa og Stein Larsen fra utvalget. Nils Jernsletten, Sven Roald Nystø, Steinar Pedersen og Aslak Nils Sara var også til stede.

  12. Berlevågkonferansen om fiskeriforvaltning og kystsamfunn, arrangert av Berlevåg fiskeribase i Båtsfjord 26. – 28. september 1994. Jon-Andreas Lange (sekretær) deltok fra utvalget. Steinar Pedersen holdt innlegg.

  13. Seminar om samiske rettigheter arrangert av Finnmark fylkeskommune i Vadsø 7. – 8. mars 1995. Sekretærene Jon-Andreas Lange og Stein Larsen deltok fra utvalget. Einar Johansen og Steinar Pedersen var også til stede.

  14. Møte med minerallovutvalget i Trondheim 13. juni 1995. Tor Falch, Kari Husabø og Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget.

  15. Bergindustriens høstmøte i Sandvika, 4. – 5. november 1996. Ingunn Åsgard Bendiksen (sekretær) deltok fra utvalget. Anne Cathrine Rørholt var også til stede.

(3) Som det går frem av punkt 2.10 , underpunkt 3 i NOU 1984: 18 (s. 58), arrangerte utvalget under arbeidet med sin første utredning informasjonsmøter mange steder i Finnmark. Utvalget fortsatte med dette også etter at arbeidet med den andre utredningen tok til. Formålet med møtene var først og fremst å innhente opplysninger om naturbruken og eventuelle konflikter ved denne, samtidig som det ble åpnet for innspill og synspunkter på utvalgets arbeid. På hvert møte deltok det representanter fra forvaltningsorganer og organisasjoner, som regel fra en eller to finnmarks­kommuner.

Følgende informasjonsmøter er holdt i forbindelse med arbeidet med denne utredningen (for å få et helhetlig bilde, er også de informasjonsmøter som ble avholdt før 1984, tatt med):

  1. Møte med organer og organisasjoner i Tana kommune ved Tana bru 1. juni 1981.

  2. Møte med organer og organisasjoner i Nesseby kommune i Varangerbotn 2. juni 1981.

  3. Møte med organer og organisasjoner i Alta, Kvalsund og Loppa kommuner i Alta 16. september 1981.

  4. Møte med organer og organisasjoner i Karasjok og Kautokeino kommuner i Kautokeino 30. november 1981.

  5. Møte med organer og organisasjoner i Porsanger kommune i Lakselv 5. juni 1984.

  6. Møte med organer og organisasjoner i Gamvik og Lebesby kommuner i Mehamn 7. november 1984.

  7. Møte med de reinbeitedistrikter som har sommerbeite i Gamvik, Lebesby og Porsanger kommuner, i Karasjok 13. februar 1985. 5

  8. Møte med organer og organisasjoner i Måsøy og Nordkapp kommuner i Honningsvåg 8. oktober 1986.

  9. Møte med organer og organisasjoner i Vadsø og Vardø kommuner i Vadsø 10. juni 1987.

  10. Møte med organer og organisasjoner i Båtsfjord kommune i Båtsfjord 11. juni 1987.

  11. Møte med organer og organisasjoner i Berlevåg kommune i Berlevåg 12. juni 1987.

  12. Informasjonsmøte om allmenninger på Snåsa 21. oktober 1987.

  13. Møte med organer og organisasjoner i Hammerfest og Sørøysund kommuner i Hammerfest 5. oktober 1988.

  14. Møte med organer og organisasjoner i Sør-Varanger kommune i Kirkenes 12. april 1989.

(4) Utvalget har også hatt kontakt med interesse- og næringsorganisasjoner, lokalt og sentralt. Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), Norges bondelag, Norges bonde- og småbrukarlag og Noregs fiskarlag er representert i utvalget. Krav og uttalelser fra disse og andre næringsorganisasjoner og interesseorganisasjoner er meddelt utvalget, se vedlegg 2. Utvalget har hatt møter med organisasjonene, og utvalget har også deltatt på møter i deres regi:

  1. Møte med Finnmark fylkeslandbruksstyre i Alta 21. august 1985. Det møtte også representanter fra Finnmark bondelag og Finnmark småbrukarlag. Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  2. Møte med Finnmark fylkeslandbruksstyre i Vadsø 14. november 1985. Møtet ble holdt under et utvalgsmøte, og hele utvalget var til stede.

  3. Årsmøte i Finnmark bondelag på hurtigruta 28. – 29. mars 1995. Stein Larsen (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers deltok Ulf Ballo.

(5) Flere samiske organisasjoner – Norske Samers Riksforbund (NSR), Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og Samenes Landsforbund (SLF) – er representert i utvalget. Disse organisasjonene har også meddelt utvalget sine rettspolitiske krav, se vedlegg 2. Dessuten har utvalget deltatt på en rekke landsmøter i disse organisasjonene. I den forbindelse har representanter for utvalget ved flere anledninger holdt innlegg om spørsmål utvalget arbeider med. Siden arbeidet med utvalgets andre utredning tok til, har utvalget vært til stede på følgende landsmøter:

  1. Landsmøte i NRL i Alta 19. – 22. juni 1984. Carsten Smith og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Mari Teigmo Eira og Marta Jåma var også tilstede.

  2. Landsmøte i NSR i Kautokeino 28. – 30. juni 1984. Carsten Smith og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Mari Teigmo Eira, Nils Jernsletten og Aslak Nils Sara var også til stede.

  3. Landsmøte i SLF i Kautokeino 6. – 7. juli 1984. Carsten Smith og Johanne Volden (sekretær) deltok fra utvalget. Oscar Varsi møtte for sammen med Carsten Smith å innlede til debatt om utvalgets første utredning. Einar Johansen innledet om et annet emne.

  4. Landsmøte i NRL i Mo i Rana 17. – 20. juni 1985. Gudmund Sandvik og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Einar Johansen, Marta Jåma og Aslak Nils Sara var også til stede.

  5. Landsmøte i NSR i Oslo 24. – 26. juni 1985. Carsten Smith, Gudmund Sandvik og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers deltok Einar Høgetveit, Sven Roald Nystø og Mari Teigmo Eira.

  6. Landsmøte i SLF i Alta 6. – 8. juni 1986. Sverre Dragsten og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Leif Kristensen var til stede som fore­dragsholder.

  7. Landsmøte i NRL i Vadsø 16. – 19. juni 1986. Sekretærene Tore Hagen og Stein Owe deltok fra utvalget.

  8. Landsmøte i NSR i Kåfjord 26. – 28. juni 1986. Gudmund Sandvik og Tore Hagen (sekretær) deltok fra utvalget.

  9. Landsmøte SLF i Svanvik 12. – 14. juni 1987. Tor Falch og Tore Hagen (sekretær) deltok fra utvalget.

  10. Landsmøte i NRL i Trondheim 24. – 27. mai 1987. Tor Falch og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget. Ristin Mortensson møtte som delegat.

  11. Landsmøte i NSR og rettighetsseminar, holdt i Karasjok 24. - 27. juni 1987. Tor Falch, Torgeir Austenå, Kari Husabø, Nils Jernsletten, Sven Roald Nystø og Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  12. Landsmøte i NRL i Målselv 5. – 7. juni 1988. Tor Falch deltok fra utvalget. Ellers deltok også Ristin Mortensson og Mari Teigmo Eira på møtet.

  13. Landsmøte i SLF i Karasjok 17. – 19. juni 1988. Tor Falch deltok fra utvalget. Sven Roald Nystø var også til stede.

  14. Landsmøte i NSR i Vadsø 23. – 26. juni 1988. Tor Falch deltok fra utvalget. Ellers møtte Nils Jernsletten, Sven Roald Nystø og Aslak Nils Sara.

  15. Landsmøte i NSR i Alta 21. – 23. april 1989. Ingvild Mestad (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers var Nils Jernsletten og Aslak Nils Sara til stede på møtet.

  16. Landsmøte SLF i Skibotn 5. – 7. mai 1989. Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers var Einar Johansen til stede på møtet.

  17. Landsmøte i NRL i Karasjok 10. – 12. juni 1989. Ingvild Mestad (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers var Ristin Mortensson til stede.

  18. Landsmøte i Reindriftsforbundet (BES) i Masi 16. – 17. august 1989. Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget.

  19. Landsmøte i NRL på Røros 8. – 11. juni 1990. Ken Uggerud (sekretær) deltok fra utvalget. Ristin Mortensson og Aslak Nils Sara var også til stede.

  20. Landsmøte i NSR i Finnfjordbotn, 21. – 23. juni 1990. Ken Uggerud (sekretær) deltok fra utvalget.

  21. Landsmøte i NRL i Kautokeino 7. – 10. juni 1991. Per Faye-Lund og Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget. Sven Roald Nystø og Aslak Nils Sara var også til stede.

  22. Landsmøte i SLF på Tana bru 21. – 23. juni 1991. Ken Uggerud (sekretær) deltok fra utvalget. Også Sven Roald Nystø og Oscar Varsi var til stede på møtet.

  23. Landsmøte i NSR på Snåsa 25. – 26. juni 1991. Tor Falch og Ken Uggerud (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers deltok Nils Jernsletten og Aslak Nils Sara.

  24. Ekstraordinært landsmøte i NRL i Kautokeino 22. – 23. april 1992. Ingunn Åsgard Bendiksen (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers deltok Per Faye-Lund.

  25. Landsmøte i SLF i Lakselv 29. – 31. mai 1992. Ingunn Åsgard Bendiksen (sekretær) deltok fra utvalget. Einar Johansen holdt innlegg.

  26. Landsmøte i NSR i Kautokeino 28. – 30. april 1993. Stein Larsen (sekretær) deltok fra utvalget.

  27. Landsmøte i SLF i Skibotn 18. – 20. juni 1993. Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers var Sven Roald Nystø til stede.

  28. Landsmøte i NSR i Lakselv 13. – 15. mai 1994. Stein Larsen (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers deltok Sven Roald Nystø og Nils Jernsletten.

  29. Landsmøte i NRL på Grong 10. – 12. juni 1994. Tor Falch og Jon-Andreas Lange (sekretær) deltok fra utvalget. Per Faye-Lund var også til stede.

  30. Møte med representanter for østsamiske organisasjoner i Neiden 24. – 28. april 1995. Stein Larsen (sekretær) deltok fra utvalget.

Utvalget har for øvrig mottatt årsmeldinger og referater også fra landsmøter man ikke har hatt anledning til å delta på. Organisasjonene har dessuten i mange saker orientert utvalget om utspill rettet mot andre instanser som angår samiske rettighetsspørsmål.

(6) Utvalget har forsøkt å holde seg orientert om den internasjonale siden av de spørsmål som omhandles, bl.a. ved å delta på nordiske samekonferanser og verdensomspennende urbefolkningskonferanser. Utvalget har etter 1984 vært representert på følgende nordiske samekonferanser:

  1. Nordisk samekonferanse i Åre (Sverige) 13. – 15. august 1986. Torgeir Austenå og Tore Hagen (sekretær) deltok fra utvalget.

  2. Nordisk samekonferanse i Lakselv, 4. – 6. august 1987. Tor Falch deltok fra utvalget.

  3. Nordisk samekonferanse i Helsinki 15. – 17. juni 1992. Leif Kristensen og Jon Gauslaa (sekretær) deltok fra utvalget. Ellers deltok Aslak Nils Sara.

  4. Nordisk samekonferanse i Murmansk 15. til 18. oktober 1996. Sven Roald Nystø deltok fra utvalget.

Nordisk sameråd har for øvrig oversendt referat fra sine møter til utvalget til orientering.

(7) I internasjonale fora for urbefolkningsspørs­mål har utvalget vært representert på følgende arrangementer:

  1. Verdensrådet for urbefolkningers (WCIP) 4. generalforsamling i Panama City, Panama, 23. – 30. september 1984. Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  2. Verdensrådet for urbefolkningers 5. generalforsamling i Lima, Peru, 11. – 16. juli 1987. Stein Owe (sekretær) deltok fra utvalget.

  3. Verdensrådet for urbefolkningers 6. generalforsamling i Tromsø 8. – 12. august 1990. Kari Husabø og sekretærene Jon Gauslaa og Ken Uggerud deltok fra utvalget. Også Nils Jernsletten, Sven Roald Nystø, Ristin Mortensson og Aslak Nils Sara deltok på konferansen.

  4. Urbefolkningskonferanse arrangert av Universitetet i Tromsø 8. - 10. november 1993. Tor Falch og Ingunn Åsgard Bendiksen (sekretær) deltok fra utvalget. Også Sven Roald Nystø og Nils Jernsletten deltok på konferansen.

2.9 Uttalelser fra utvalget

Utvalget er bedt om å komme med sitt syn i en rekke saker som angår samiske spørsmål allment eller utvalgets arbeid særskilt. I en viss utstrekning er slike henstillinger etterkommet. I det følgende skal det kort gjøres rede for en del uttalelser utvalget har gitt.

(1) Samerettsutvalget ble i brev 5. juli 1984 fra Olje- og energidepartementet bedt om å uttale seg om Nordisk samisk institutts forprosjektrapport om petroleumsvirksomhet og samiske interesser, som var utarbeidet på oppdrag fra Samordningsutvalget for petroleumsfunn i nord. Spørsmålsstillingen var i første rekke hvordan utvalget stilte seg til slik forskning og utredning, ettersom et slikt arbeid ville være innenfor utvalgets arbeidsomåde.

Utvalget fremmet sitt syn for Olje- og energidepartementet i brev 12. november 1984. Utvalget delte seg i et flertall på 10 og et mindretall på 4. Flertallet uttalte:

«Samerettsutvalget anser det som viktig at det utredes hvilke konsekvenser, positive og negative, petroleumsutvinning og petroleumsbasert industri vil ha for lokalsamfunnene i de områder som vil bli berørt av slik virksomhet. Etter det utvalget kjenner til, er det hittil ikke utført forskning om virkningene av petroleumsvirksomhet i Nord-Norge spesielt for de samiske samfunn. Samerettsutvalget synes derfor det er positivt at Olje- og energidepartementet ved Sam­ordningsutvalget for petroleumsfunn i nord nå har fått utarbeidet et forprosjekt for slik forskning ved Nordisk samisk institutt.

Samerettsutvalget har bare grunnlag for å uttale seg om forprosjektets programområde 4: Petroleums­virksomhet i nord – storindustriell ressursutnyttelse vurdert i forhold til samiske rettighetskrav.

De undersøkelser som her foreslås, faller i det alt vesentlige innenfor Samerettsutvalgets mandat.

Spørsmålet blir da om det innenfor dette felt bør satses på forskning i tillegg til den som er eller vil bli utført i Samerettsutvalgets regi. Dette vil kunne innebære en kanalisering av betydelige ressurser til et bestemt forskningsområde. Men vi står her overfor et meget stort og særdeles viktig forskningsfelt.

Den norske stat har en plikt til å verne om samisk kultur. Den må da også sørge for den nødvendige forskning for å gjennomføre dette vern. Samerettsutvalget kan ikke alene gjennomføre alle ønskelige utredninger. Det er således også i utvalgets interesse at forskning på dette området utføres av andre.

Samerettsutvalget anser det generelt for viktig at lokalsamfunn gis anledning til å bygge opp egen kompetanse i spørsmål av vital betydning for dem selv. Det er av grunnleggende betydning for den samiske folkegruppe at den selv får utvikle den nødvendige ekspertise når det gjelder samiske rettigheter. En viktig side ved den foreslåtte forskning, er at den gir muligheter til oppbygging av slik ekspertise.

For at økt forskning innenfor denne del av Samerettsutvalgets mandat skal få maksimal betydning, er det vesentlig at det skjer gjensidig informasjon om de utredninger utvalget gjennomfører og den forskning som utføres av andre. På den måte kan også unødig dobbeltarbeid unngås.

Utvalget vil gjerne bli konsultert under forberedelsen av prosjekter med sikte på å kunne framsette ønsker om hvordan de kan legges opp for å være til nytte i Samerettsutvalgets arbeid. Utvalget er beredt til å gi fulle opplysninger om hvor det befinner seg i utredningsarbeidet.

Samerettsutvalget har ikke tatt nærmere standpunkt til de samepolitiske vurderinger som enkelte steder kommer til uttrykk i forprosjektrapporten.»

Mindretallet uttalte:

«Samerettsutvalget mener at den forskning som foreslås innenfor prosjektområde 4 i forprosjektrapporten om petroleumsvirksomhet og samiske interesser, bør omfatte rettighetene til hele områdets befolkning, både samer og lokalbefolkningen ellers.

Forskningen bør skje sentralt, og ikke i NSI’s regi.»

(2) Spørsmålet om grenseboerbevis kom opp etter at Finland i 1977 tok initiativ til flere grenseoverganger og en adgang til å gi tillatelse til grensepasseringer utenfor godkjente grenseoverganger for grenseboere, dvs. personer bosatt høyst 10 km fra den norsk-finske riksgrensen. Tillatelsen skulle gis i form av særskilte grenseboerbevis. Ordningen ble fra norsk side innført fra 1. mars 1983. Nærmere beskrivelse om innhold og bakgrunn for ordningen er gitt i NOU 1994: 18 punkt 2.16 Norsk-finsk grenseboerbevis (s. 67).

Ordningen førte til skarpe protester fra samisk hold. Det ble hevdet at den innskrenket samenes rettigheter. Det ble vist til at det fra gammelt av har vært rett til fri og uhindret grensepassering, noe som også er formalisert ved grensetraktaten og Lappekodisillen fra 1751. Det ble videre påpekt at samene uforskyldt har kommet i en situasjon hvor deres bosetningsområder er delt mellom fire stater. Disse statene har derfor et spesielt ansvar for å legge forholdene til rette for en uhindret grensepassering, ble det sagt.

Justisdepartementet forela spørsmålet for utvalget i brev av 19. oktober 1983. Utvalget ga sin uttalelse til Justisdepartementet 14. januar 1985. Uttalelsen er lang (34 sider), og er derfor ikke gjengitt her. Hovedtrekkene i uttalelsen er at utvalget ikke finner å kunne trekke klare konklusjoner, verken på spørsmålet om det foreligger en rett for samene til grensepasseringer, eller om innføringen av grenseboerbevis i så fall vil stride mot denne retten. Som grunnlag for en eventuell rett drøftes Lappekodisillen, FN’s menneskerettskonvensjon om sivile og politiske rettigheter og lokal sedvanerett om fri grensepassering. Utvalget kommer også med noen rettspolitiske vurderinger av ordningen, og anbefaler at den tidligere frie grenseferdselen for grenseboere blir legalisert, uten formelle ordninger.

(3) Spørsmålet om revisjon av reglene om fiske på statens grunn ble forelagt utvalget i brev 7. februar 1985 fra Lakselovutvalget, som var oppnevnt ved kgl.res. 11. september 1981 for å revidere lov 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket. Utvalget uttalte i brev til Lakselovutvalget 4. juni 1985:

«Utvalget har mottatt brev av 7.2.85 med forespørsel om å uttale seg om enkelte forslag som Lakselovutvalget planlegger å fremme.

Utvalget finner det vanskelig på det nåværende tidspunkt å gå inn på realitetene i disse forslagene. På dette stadium i vårt arbeid har vi ikke gjort oss opp noen velbegrunnet mening om de spørsmål det kunne vært aktuelt å kommentere.

Vi vil imidlertid presisere at innholdet i bestemmelsene om fiske på statens grunn i Finnmark vil bli et sentralt tema i våre utredninger og vurderinger i utredning II om retten til land og vann i Finnmark.

Samerettsutvalget vil allerede nå få knytte en mer allmenn kommentar til de forslag vi har fått oss fore­lagt. Utvalget skal som nevnt utrede retten til land og vann i Finnmark. Sentrale spørsmål i denne forbindelse vil være hvorvidt staten virkelig er eier av den umatrikulerte grunnen i fylket, og i så fall hvilke beføyelser denne posisjonen nærmere bestemt gir.

På denne bakgrunn vil vi anbefale at Lakselovutvalget ikke tar standpunkt til disse spørsmålene, hverken i premissene eller gjennom sine forslag. Dersom utvalget må bygge på visse forutsetninger når det gjelder statens eiendomsrett, bør det fremheves at dette bare er forutsetninger, og at man ikke dermed har tatt standpunkt til realiteten i spørsmålet.»

(4) Vedtaket om å omorganisere Direktoratet for statens skoger til et statsforetak (Statskog SF) 6 ble tatt opp av utvalget av eget tiltak. På vegne av utvalget rettet utvalgets formann ved brev 22. september 1992 en henvendelse til Justisdepartementet, hvor det sies:

«Samerettsutvalget er kjent med den omorganiseringen av Direktoratet for statens skoger til et statsforetak (Statskog SF) som er vedtatt på grunnlag av St. prp. nr. 52 for 1991-92 og Innst. S nr. 158 for 1991-92, og de virkninger for Jordsalgskontoret i Finnmark og forvaltningsordningen for statens grunn i Finnmark som der er forutsatt. Det skal blant annet foretas grunnboksoverføring for de eiendommene statens skoger i dag har det hele forvaltningsansvar for (prp. side 28).

Samerettsutvalget har som oppdrag blant annet å utrede den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til og disponeringen og bruken av land og vann (NOU 1984:18 side 43). Utvalget skal herunder blant annet utrede spørsmål om lokal forvaltning av grunnen og naturressursene (side 44). Som kjent utreder utvalget først disse spørsmålene særskilt for Finnmark.

Et annet utvalg ble for øvrig oppnevnt kort etter Samerettsutvalget ved resolusjon 23. januar 1981 – fremmet av Landbruksdepartementet – med oppdrag å vurdere eventuell etablering av kommunale folkevalgte organer som ledd i forvaltningen av statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Arbeidet i dette utvalget ble først stilt i bero, og utvalget ble senere nedlagt ved resolusjon 19. november 1982 på grunn av motstand fra enkelte samiske organisasjoner.

Den vedtatte omorganiseringen av blant annet forvaltningen av statens grunn i Finnmark endrer selvsagt ikke Samerettsutvalgets oppdrag. Utvalget vil fortsatt vurdere forvaltningsordningen for statens grunn i Finnmark på fritt grunnlag.

Utvalgets drøftinger hittil tyder på at utvalget vil foreslå andre styringsformer for grunnen i Finnmark enn de hittil gjeldende og de som følger av den vedtatte organisasjonsendringen.

For så vidt det er tale om å tinglyse overføring av eiendomsretten til grunnen i Finnmark til Statskog SF, vil Samerettsutvalget derfor tro det kan være grunn til å la dette utstå inntil utvalget er ferdig med sin utredning om Finnmark.

- Jeg viser ellers til at det ved matrikuleringen av statens umatrikulerte grunn i Finnmark i 1970-80 årene så vidt vites har vært forutsetningen at dette ikke skulle medføre noen endring av rettighetsforholdene vedrørende grunnen. Tinglysing av overføring av eiendomsretten – som er muliggjort ved matrikuleringen – vil imidlertid nettopp vise en formell endring av rettighetsforhold til grunnen.»

(5) Utvalget ble i brev fra Justisdepartementets Lovavdeling 7. januar 1993 bedt om å komme med merknader til NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket. Sekretariatet besvarte henvendelsen i brev 26. februar 1993, der det blant annet sies:

«Lovstrukturutvalgets utredning er meget omfattende, og vi har av hensyn til vårt pågående arbeide ikke funnet grunn til å gjennomgå den i detalj. Våre merknader vil således være avgrenset til de mer utpregede samerettslige spørsmål og forhold som tas opp i utredningen som vil kunne få betydning for arbeidet med vår innstilling om retten til land og vann i Finnmark. ...

Når det gjelder Lovstrukturutvalgets uttalelser angående lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark 12. mars 1965 i utredningens pkt. 9.33.3 og 9.33.4 (s. 198-200) vil vi vise til det der omtalte brev fra Samerettsutvalgets sekretariat til Lovstrukturutvalget 29. april 1992. Her argumenteres det mot å føre jordsalgslovens enkeltbestemmelser om ressursutnyttelse inn i de lover der de saklig sett hører hjemme, og det gås i stedet inn for å samle reglene om utnyttelse av utmark i Finnmark i én lov.

Dette er fortsatt Samerettsutvalgets syn, og siden hovedbegrunnelsen for dette nettopp er hensynet til vern av den samiske befolknings interesser, vil vi mene at det foreligger svært tungtveiende grunner mot å spre de aktuelle bestemmelser. ... Vi har for øvrig notert oss med tilfredshet at Lovstrukturutvalget deler vår oppfatning av at en del av forskriftene og bestemmelsene til jordsalgsloven bør løftes opp på lovplanet, og at man bemerker at ikke alle bestemmelser av forskrifts innhold er gitt i forskrifts form, se siste halvdel av annen spalte s. 199. ...

Heller ikke i forhold til Lovstrukturutvalgets vurderinger av reindriftslovgivningen (lov 9. juni 1978 nr. 49 m.fl.) i pkt. 9.29.12 (s. 184-185) har vi særlig omfattende merknader. Vi er enig i at det neppe vil være hensiktsmessig å innarbeide de ulike konvensjonslovene i reindriftsloven, og har heller ingen sterke innvendinger mot at stemplingshjemmelloven (31. mai 1935 nr. 5) oppheves mot at en tilsvarende hjemmel innarbeides i reindriftsloven, eller mot at loven om reindrift i kommunene Meldal, Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal (21. desember 1984 nr. 101) innarbeides som unntaksregler i reindriftsloven.

Det kan her nevnes at Samerettsutvalget har fore­tatt en bred drøftelse av reindriftens rettsstilling ifølge reindriftsloven, og at man på denne bakgrunn vil foreslå visse innholdsmessige endringer av den gjeldende lov. Utvalgets drøftelser har imidlertid naturlig nok vært avgrenset til den samiske reindriften, og foreløpig også i noen grad til forholdene i Finnmark.

Vi vil ellers påpeke at oversikten i utredningen over reindriftslovens innhold i pkt. 9.29.11 (s. 183) er svært misvisende, og spørsmålet er vel om det her kan ha falt ut noen avsnitt. Ihvertfall er det mildt sagt noe underlig at man går fra å omtale reindriftens styringsorganer (§§ 6-8) til utøvernes rett til å anbringe gjerder og anlegg mv. (§ 12), uten å nevne de sentrale rettigheter til opphold, ferdsel og flyttleier og beite (§§ 10 og 11, jfr. § 9). Etter omtalen av retten til gjerder og anlegg, går man til reglene om ferdsel og bruk av hund i områder hvor tamrein beiter (§§ 28 og 29), og sier dermed ikke noe om at reindriftssamene har en særlig rett til brensel og trevirke (§ 13) og jakt, fangst og fiske (§ 14) i forbindelse med næringsvirksomheten, og heller ikke at loven har særlige regler om reindriftsutøvernes plikter (§§ 20 og 24) og erstatningsansvar (§§ 25-27).»

Det ble i brev 30. mars 1993 til Plan- og administrasjonsavdelingen i Justisdepartementet fremsatt følgende tilleggsmerknad:

«Vi [kan] ikke ... tiltre lovstrukturutvalget forslag i pkt. 9.6.2 (s. 118) om at det, under forutsetning av at lappekodisillens internrettslige side ikke er opphevet, vurderes å innarbeide den i sameloven. Dette har særlig sammenheng med at lappekodisillen, eller ihvertfall store deler av den, må anses som en konvensjon. Dermed synes det ikke uten videre som noen hensiktsmessig eller gjennomtenkt løsning å innarbeide kodisillen (eller dens internrettslige deler) i sameloven.»

Fotnoter

1.

Spørsmålet er behandlet i NOU 1984:18 punkt 3.1 Begrepet same (side 69 flg.).

2.

Spørsmålet er behandlet i NOU 1984:18 kapittel 10 Om egen grunnlovsbestemmelse om samenes rettsstilling (side 388 flg.).

3.

Spørsmålet er behandlet i NOU 1984:18 kapittel 6 Internasjonal rett og utenlandsk rett (side 154 flg.) og i NOU 1997:x (del I).

4.

Spørsmålet om samemanntall og representative organer for samer er behandlet i NOU 1984:18 kapittel 11 Om representative organer for samer (side 452 flg.).

5.

Representantene kunne ikke delta på møtene 5. juni og 7. november 1984.

6.

Se St. prp. nr 52 (1991-92) og Innst. S. nr. 158 (1991-92).

Til forsiden