NOU 1997: 4

Naturgrunnlaget for samisk kultur

Til innholdsfortegnelse

7 Østsamene i Neiden

7.1 Innledning

Neiden er ei bygd i den vestlige delen av Sør-Varanger kommune i Finnmark. I sør grenser bygda til Finland. Neiden hadde i 1979 ca. 370 innbyggere mens det i 1996 var omlag 235. I 1996 var det 87 husstander i bygda. 1

Neiden er det gamle navnet på Neidensamenes siida, som ved grenseoppgangen mellom Norge og Russland i 1826 ble delt i to, slik at vel halvparten av den opprinnelige siidaen i dag ligger på finsk side av grensen. Neidensamene – eller østsamene – er urbefolkningen 2 i Sør-Varanger kommune, og er en minoritet i den samiske folkegruppe.

Det er påvist bosetting i Neidensiidaen tilbake til eldre perioder av steinalderen. Arkeologiske og etnologiske undersøkelser tyder på en kulturell kontinuitet fra ca. 8-900 f. Kr., dvs. i ca. 3 000 år. De som bodde her i forhistorisk tid, hadde i bosettingsstruktur og materiell kultur sterke likhetstrekk med den østsamiske kulturen. Det er vanskelig å fastslå etnisitet i forhistorisk tid. En kan likevel slå fast at østsamenes siidagrenser og bruk av dette området går svært langt tilbake. 3

Østsamenes århundrelange kontroll over og utnyttelse av området har vært basert på opprinnelig okkupasjon (jus primi occupantis). 4 Grensene mellom de ulike samiske siidaene har vært stabile, selv om Neidensiidaen på 15-1600-tallet viste ekspansive tendenser mot Tanasiidaen og Enaresiidaen. 5

Mens nordsamene og samene i vest og sør har vært påvirket av de nordiske folk, har østsamene siden 1500-tallet vært påvirket fra Russland. Men østsamene har også hatt kontakt med andre folk som samojeder og syrjener foruten nederlendere og engelskmenn på ferder til de store «lappmarkedene» i nord. 6

Den tradisjonelle levemåten blant østsamene har vært basert på bruk av områdets naturressurser – fiske etter laks i Neidenelva og Munkelva, fiske i sjø (laks, torsk, sei, sild mv.), jakt og fangst, bær- og mosesanking og reindrift. I de østsamiske siidaene i skogsområdene på Kola var beverfangst særlig viktig med tanke på såvel kjøttet som det kostbare skinnet.

Østsamene har siden de ble kristnet av russiske misjonærer på 1500-tallet bekjent seg til den russisk-ortodokse tro. Det er viktig å understreke østsamenes religiøse tilknytning. I historisk perspektiv er tilknytningen en følge av delingen av Romerriket på 300-tallet, med Konstantinopel som verdslig og kirkelig hovedstad i øst. 7 Fra Konstantinopel gikk det i de følgende århundrer misjon nordover. Man regner med kristning av Ukraina og områdene rundt Moskva på 900-tallet, og herfra har Novgorodriket blitt kristnet på 1000-tallet. I Norden var Novgorod kjent som Gardarike med Holmgard som den store handelsbyen. Novgorod eller Gardarike begynte på 1300-tallet å ekspandere nordover, først rundt innsjøene Ladoga og Onega, så langs Kvitehavskysten og på 1500-tallet langs kysten av Kola.

Ekspansjonen har berørt norske interesser. Det viser blant annet fredstraktaten mellom Norge og Novgorod fra 1326 med tillegget om grenser og skatt fra 1330. 8 Ekspansjonen skjedde for en stor del ved at det ble grunnlagt klostre, i alt 20 i nordområdene. 9 Klosteret i Petsjenga ble grunnlagt i 1530-åra, klosteret i Kola by i 1540-åra og klosteret i Ponoj, lengst øst på halvøya, i 1574. I tillegg til sin religiøse og misjonerende virksomhet, drev klostrene handel med pelsvarer og laks og den meget lønnsomme saltkokingen. Dermed ble østsamene på mange vis knyttet til den russisk-ortodokse kristendommen.

Boris Gleb var fra gammelt av et skoltesamisk senter og her ble det i 1565 reiste et kapell tilegnet de to fromme russiske fyrstesønnene og helgnene fra 1000-tallet Boris og Gleb. Deres plass i russisk fromhetslov kan sammenliknes med Sankt Olavs plass som norsk helgen. Det antas at det samtidig eller noe senere også ble bygget en ortodoks kirke i Neiden, Sankt Georgs kapell. Kapellet har en grunnflate på ca. 13 m2 og står fortsatt i den såkalte Skoltebyen og er i dag et kulturelt og religiøst symbol for østsamene i Neiden. Begge kirkebyggene var knyttet til klosteret i Petsjenga. Østsamene er seg meget bevisst at de – sammen med ortodokse kristne finlendere – hører under patriarken eller «erkebiskopen» i Konstantinopel 10 og ikke under patriarken i Moskva.

Østsamenes eldste religiøse symbol i Neiden var sannsynligvis en stor offerstein (kalt «Ohri-kivi» i nyere tid) ved den såkalte Stormelen. Offersteinen ble på 1930-tallet sprengt i stykker og benyttet som byggestein i landkaret på Neidenbrua over Skoltefossen.

Østsamene skiller seg fra den øvrige samiske folkegruppe på en rekke områder. Deres språk er svært forskjellig fra nordsamisk, og er derfor anerkjent av Nordisk samisk språknemnd som en av de samiske «hoveddialekter». 11 Østsamenes alfabet er det «kyrilliske», det vil si en russifisert versjon av det gamle greske alfabetet slik misjonærene fra det greskspråklige Konstantinopel tok dette i bruk for å utbre kristendommen blant slaviske folkeslag. Tilsvarende lå Vest- og Sentral-Europa i middelalderen kirkelig sett under Roma, og derfor brukes det «latinske» alfabetet her. Derfor skal man være meget varsom med å anta at østsamene ikke var lese- og skrivekyndige fordi de ikke kjente det vestlige alfabetet.

Den østsamiske ortodokse kristendomsformen skiller seg klart fra den «vestlige» kristendomsformen hos den øvrige samiske befolkning. Den ortodokse kristendomsformen har trolig bidratt til i en viss grad å opprettholde de østsamiske siidaene gjennom de påkjenningene de har vært utsatt for, men det religiøse skillet har samtidig bidratt til å isolere østsamene blant andre samer.

Det viktigste er likevel at østsamene i Norge er fåtallige og at deres kultur som følge av diskriminering og en hardhendt assimileringspolitikk, er i ferd med å forsvinne. Slik sett er østsamene i dag den svakeste gruppen blant norske samer, samtidig som den er en liten minoritet i sitt tradisjonelle landområde.

De gamle østsamiske bosettingsområdene tilhørte før 1826 de såkalte fellesdistrikter. De var i denne perioden underlagt russisk (geistlig og verdslig) jurisdiksjon, men flere stater (Danmark-Norge og Russland, samt Sverige i Enaresiidaen) krevde skatt av samene.

Tidlig på 1300-tallet var det strid mellom Norge og Novgorod om skatteinnkrevingen i Finnmark og på Kola. I 1326 ble det i Novgorod sluttet fred mellom rikene, uten at riksgrensene ble trukket opp. Det ble imidlertid inngått en skatteavtale i 1329/30, som gav Norge rett til skatt på Kola og Novgorod rett til skattlegging vestover til Lyngen. I 1595 ble det inngått en hemmelig avtale mellom Sverige og Russland, hvor Russland blant annet fraskrev seg skattekrav vest for Varanger, mens Sverige avstod skattekrav øst for Petsamo. Avtalen ble imidlertid ikke akseptert av Danmark-Norge, som opprettholdt sine skattekrav i disse områdene. Russland viste til 1595-avtalen og avviste disse kravene om skatt på Kola. Sverige hadde imidlertid også gjort krav på sjøsamiske områder fra Varanger til Tysfjord. Blant annet disse spenningene og konfliktene mellom Sverige og Danmark-Norge resulterte i Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611-13. Danmark-Norge vant krigen og sikret de sjøsamiske områdene for Danmark-Norge. Etter Kalmarkrigen falt alle svenske skattekrav bort, og fra dette tidspunkt ble Neiden et dansk-norsk og russisk fellesområde.

Særlig på slutten av 1700-tallet var Danmark-Norge aktiv i spørsmålet om å fastlegge grensene mot Russland. Først etter at Norge kom i union med Sverige i 1814, ble grensespørsmålet løst. 12 Det gode forholdet mellom kongen av Sverige og Norge (Karl Johan) og den russiske tsar og storfyrste av Finland (Aleksander I), la grunnlaget for at grensene mellom Norge og Russland ble endelig fastlagt i 1826 og nåværende Sør-Varanger ble en del av Norge.

Østsamene i Neiden har aldri vært en tallrik gruppe. Antallet har variert sterkt, fra 3-4 familier til 30 familier på begynnelsen av 1700-tallet. Vanligvis var antallet 25-50 personer, høyst ca. 100 i begynnelsen av 1700-tallet. Ved grensedelingen i 1826 var det 5 familier i Neidensiidaen.

I Neiden og Sør-Varanger kommune ellers, er det i dag mellom 30 og 50 personer som regner seg som direkte etterkommere av de østsamene som ble norske statsborgere etter grensedelinga i 1826. Det antas imidlertid at langt flere, både i og utenfor Sør-Varanger kommune, kan føre sine slektslinjer tilbake til østsamene. Mange har som følge av assimileringspolitikken fornektet sitt opphav, mens andre har flyttet, blant annet for å skaffe seg arbeid. En revitalisering av den østsamiske kulturen i tråd med utvalgets forslag vil imidlertid kunne føre til en styrking av den østsamiske folkegruppe, slik det har skjedd med østsamene i Finland, som i dag er langt flere enn de noensinne har vært.

Tidligere har samene i grenseområdet blitt kalt «vildlapper», «østenhavs finner», «ryske finner», «russelapper», «fælleslapper» og fra begynnelsen av 1800-tallet også «skoltelapper», «skoltefinner» eller bare «skolter». Betegnelsen skolt er sannsynligvis gitt av nordmenn, og betyr hode eller skalle (hodeskalle). Grunnen skal visstnok være at samene i området på denne tiden ofte var fri for hår på hodet, sannsynligvis som følge av hodeeksem. En annen teori går ut på at mennene vasket håret i saltlake for å oppnå skallethet og dermed slippe militærtjeneste i den russiske hær.

Selv kalte de seg for «nuortalaππat», som betyr «de østfra» eller i dagens norske språk – østsamer. Begrepet skoltesame fikk, til tross for at det var negativt ladet, et viss innpass blant østsamene selv. Blant en del østsamer i Norge brukes derfor også i dag betegnelsen skolt. Skoltenavnet er i dag i bruk som stedsnavn, for eksempel Skoltefossen, Skoltekulpen og Skoltebyen. I Finland benyttes konsekvent betegnelsen koltta (skolt) om østsamene. Utvalget vil benytte betegnelsen østsame i denne utredningen, unntatt i de tilfeller hvor det vil være naturlig å bruke ordet skolt eller skoltesame, for eksempel i omtalen av lovgivningen i Finland.

Før utvalget legger frem de rettspolitiske forslagene knyttet til østsamene i Neiden, gis det en historisk oversikt over deres bruk av siidaområdet, siidasystemets samfunnsorganisasjon og rettsregler, situasjonen ved grensedelingen i 1826, samt en beskriv­else av visse trekk i dagens situasjon. For oversiktens skyld er også rettstilstanden for skoltesamene i Finland omtalt. Det historiske materialet bygger i hovedsak på Vainö Tanners «Antropologiska studier inom Petsamo-området» fra 1929 i Fennia 49, N:o 4, Einar Niemi’s utredning i NOU 1994: 21«Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv» og Steinar Wikan: «Grensebygda Neiden. Møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene», Nordkalott-Forlaget Sør-Varanger museums forlag, 1995.

7.2 Østsamenes historiske bruk av siidaområdet og dets ressurser

7.2.1 Innledning

Østsamenes områder omfattet tidligere fire ulike siidaer; Neiden, Pasvik, Petsjenga og Suenjel. I forbindelse med grensedelinga mellom Norge og Russland i 1826, ble Pasvik- og Neiden-siidaene delt i to, slik at deler av begge siidaene ble norske. De ligger i dag i Sør-Varanger kommune. Mens alle østsamene i den tidligere Pasviksiidaen ble russiske statsborgere, valgte Neidensamene å tilhøre Norge. Pasviksamene hadde i lang tid etter grensedelingen rettigheter i Norge, blant annet til fiske på sine gamle fiskeplasser. I 1924 – etter at Finland i 1920 fikk suvereniteten over Pas­vik- og Petsjenga-området – inngikk Norge og Finland en avtale om at Norge skulle betale 12 000 gullkroner mot at Finland på vegne av Pasviksamene ga avkall på Pasviksamenes rettigheter i Norge.

Både Suenjel- og Petsjenga-siidaene ligger i dag i sin helhet på russisk territorium, mens vel halvparten av den gamle Neidensiidaens territorium ligger i dagens Finland. 13 Etter andre verdenskrig, da Sovjetunionen tok tilbake de områdene som i 1920 ble finsk, ble østsamene i Petsjenga-området (finsk: Petsamo) flyttet til Enare kommune i Finland. De fleste bor i de områdene i Finland som tidligere var en del av Neidensiidaen (Nätämö og Sevettijärvi).

7.2.2 Siidaen, siidafolket og siidaområdet

Begrepet siida omfatter både siidaområdet og siida­folket. Siidaområdet var et geografisk avgrenset land­område som i utgangspunktet var til eksklusiv bruk for siidaens medlemmer. Dette territoriet var en grunnleggende forutsetning for siidafolkets næringsliv, kultur og samfunnsorganisasjon. Siidaområdet var ikke større enn at siidafolket kunne kontrollere og hevde suverenitet over området.

Siidafolket var et fellesskap av mennesker, familier, husholdninger og enkeltpersoner. De var ikke nødvendigvis i slekt med hverandre og det finnes få eksempler på at de ikke snakket samme språk eller dialekt. Det sentrale var fellesskap knyttet til utnyttelsen av siidaområdets ressurser. Antallet medlemmer i siidaen var relativt lite, og det var derfor nødvendig å oppta nye medlemmer fra andre siidaer eller også fra andre folkeslag gjennom blant annet giftemål.

7.2.3 Fire «faste» boplasser i Neidensiidaen

Historisk var østsamene nokså bofaste innenfor siidaområdet. Deres bofasthet var likevel av en annen karakter enn det som nå er vanlig. De flyttet planmessig og sesongvis mellom fire faste boplasser i siidaområdet. Denne flyttingen mellom de ulike boplassene var knyttet til deres næringsutøvelse og har foregått i hundrevis av år.

De tradisjonelle vinterboplassene til østsamene i Neidensiidaen lå ved Bahkanjohka (Hedningelva), Vuottasjavri og Jienajávri, som ligger lengst nord i dagens Finland. 14 I vinterbyen foregikk planlegging og organisering av ulike fellesanliggender, undervisning og løsning av ulike tvister. Samtidig drev man fiske, voktet reinen og drev fangst av pelsdyr ol.

Fra vinterboplassen flyttet de i april til Kjøfjorden, etter et kort opphold på sommerboplassen ved Skoltefossen i Neidenelva. På sommerboplassen (Skoltebyen) ble vinterutrustningen lagret og sommerutstyret tatt frem. Etter et kort opphold i Skoltebyen fordelte de seg på forskjellige fiskeplasser i Kjøfjorden (Storbukt, Strømsnes, Valen og Nordleirvåg). Under oppholdet bodde de vanligvis i gammer. Kvinnene ble igjen på fiskeplassene for å fiske laks, ørret ol., mens mennene dro ut i fjordmunningen og Varangerfjorden for å fiske torsk og sei for salg og til eget vinterforråd. Den enkelte familie hadde ikke enerett til fiskeplassene. Råderetten lå hos siidaens styringsorgan Norraz (se punkt 7.2.6 nedenfor). De enkelte fiskeplassene kunne gis til en annen familie som trengte den mer, eller de kunne gå på omgang mellom familiene. Kjøøya, som ligger ytterst i Kjøfjorden ut mot Varanger­fjorden, har fra gammelt av vært østsamenes fiskevær, sannsynligvis fra ca. 800 f.Kr. og frem til i dag. 15 Fra vårboplassene har de også drevet handel med nordmenn (i Vadsø) og pomorene.

I slutten av juni og begynnelsen av juli flyttet de innover fjorden og oppover Neidenelva til sommerboplassen nedenfor Skoltefossen. Ofte flyttet kvinnene og barna først. Hele sommeren oppholdt de seg i Skoltebyen og fisket laks i elva, plukket bær, sanket sennegress ol. Under sommeroppholdet var reinen på beite på Skogerøya. I Neidenelva fisket de både med drivgarn i elva nedenfor Skoltefossen ( golgasted) og med kastenot i selve fossen ( livjelak). I eldre tid skal de også ha fisket med stengsel ovenfor fossen. Dette var fellesarbeide som krevde innsats av alle familiene. Utbyttet ble enten delt mellom familiene eller solgt slik at inntektene gikk i siidaens felleskasse. Ved St. Hanstider fikk de også besøk av en russisk munk, som kom for å undervise dem i kapellet.

I slutten av august flyttet de til høstområdene, hvor familiene spredte seg på flere boplasser i Neidenelvas øvre løp. Her fisket de i vann og ved fiskeplasser som familiene hadde fått tildelt av siidaens styringsorgan (Norraz). På høstboplassen bodde de i gammer eller små tømmerstuer. Ofte var det kvinnene som fisket og plukket bær, mens mennene samlet inn reinen som nå trakk innover landet fra kysten. I tidligere tider foregikk villreinfangsten om høsten og på skaresnøen om våren. Da organiserte de jaktlag og fanget rein i fallgraver, gjerder og snaresystemer. Selv etter at tamreindriften vant innpass, drev østsamene villrein­fangst kombinert med tamreindrift. Foruten villrein, jaktet de på rev, jerv, ryper ol.

Like før jul flyttet alle familiene til vinterboplassen, hvor de oppholdt seg til vårflyttingen i april.

Østsamene ble helt frem til 1900-tallet ofte betegnet som et veidefolk (jakt- og fangstfolk). Jakt, fangst og fiske har riktignok vært sentrale elementer i den østsamiske næringstilpasningen, men det var likevel ikke en ren veidekultur. Østsamene hadde noen sauer som gav melk, kjøtt og ull. Dyrene hadde de med seg under flyttingene. Dessuten hadde de etter datidens forhold et ikke ubetydelig reinhold. 16 Reinen ble brukt både som trekkdyr og til mat og skinn. Østsamene var også knyttet til markedsøkonomien gjennom handel med russiske og norske handelsmenn og andre vesteuropeere som kom sjøveis til markedsstevnene «østenhavs». Østsamene utnyttet siidaområdets mange ressurser på en effektiv og økologisk forsvarlig måte. Deres næringsutnyttelse krevde imidlertid at området var relativt stort, at befolkningen var liten og at de hadde full rådighet og kontroll over områdets arealer og ressurser.

7.2.4 Organisasjon

Østsamene – og Neidensamene – hadde et godt organisert samfunnssystem. Se bl.a. følgende uttalelse fra Erik Solem i «Lappiske rettsstudier», Oslo 1933 s. 94:

«Den skoltelappiske sit 17 har til verdenskrigen hatt en vel utviklet administrasjon. Den hadde sin forsamling – norráz – og sine valgte styrer «oaiv’olma.»

Deres næringsutøvelse, med naturalhushold og ekstensiv utnyttelse av ressursene i siidaen, og deres mange sesongboplasser krevde en relativt sterk grad av intern organisering og hevdelse av rettigheter i forhold til utenforstående. Etnografen Vainö Tanner har formulert dette slik (Fennia 49, N:o 4, s. 345):

«.. Lapparna bildade redan under urgammal tid [...] icke band av vildar, som förde ett kaotisk liv, utan tvärtom disciplinerade folkgrupper med et utbalancerad och rigoröst vidmakthållen samfundsordning. I lappsitens manifestationer spåras nämligen en hel del genomgående drag, som röja tillvaron av elementen till en statsrätt; bestämmelser, som intuitivt följdes, förelågo angående «statsform», «regeringsorgan» och dess sammansättning, befogenheter och skyldigheter. Särskilt fäster man sig vid rätten för «regeringsorganet» att suveränt utfärdiga bestämmelser för sitens medlemmar. Jämvel synas primitiva «folkrättsliga» principer ha förelegat, enligt vilka regerings­organet ägde vårda förbindelserna med andra siter och träffa med dem överenskommelser, som voro bindande för alla medlemmar av sitfolket. Man finner vidare bestämmelser som genomgående följdes vid upprätthållandet och utøvandet av rättsvården. ...»

Han sier også (s. 343):

«Genom den allt starkare betonade ömsesidigheten under den intima växelverkan mellom sitfolket och sitjorden uppkom med tiden en strängt individualiserad folkgrupp, som gjorde sin integritet gällande gentemot andra sitfolk. Genom denna växelverkan utvecklades med tiden också en samhällsbildning av högre ordning. Land och folk sammansmältes till ett litet mikrokosmos med en otvetydigt politisk anstrykning, ett statsembryo alltså. Sitens statliga kardinal­uppgifter blevo att sammanhålla sitjorden och trygga sitfolkets näringsmöjligheter. Och för värnande av dessa vitala intressen uppkom inom sit-samhället spontant en på en gång social och politisk institution, lapptinget, som blev både sitens «regering» och «parlament». »

7.2.5 Familien og Norraz-forsamlingen

Grunnenheten i samfunnsorganisasjonen var familien – eller husholdet - med familiefaren som overhode. Ved hans død gikk ansvaret over på eldste sønn, eller en annen person, i noen tilfeller også enka. Alle familieoverhodene hadde plass i Norraz, en felles forsamling for siidaområdet (også kalt Sobbar). En gift sønn som bodde hos foreldre eller svigerforeldre, hadde ikke plass i Norraz. De ulike siidaene var representert i et fellesorgan for alle Norrazene på Kola. Norraz var siidaens øverste myndighet og ble ledet av et styre og en primus inter pares eller oaiveolmmái, dvs. en valgt leder. Beslutningene var endelige og bindende for alle i siidaen, og kunne ikke påklages. Norraz bestod av siidaens mest erfarne (mannlige) medlemmer.

Norraz behandlet alle typer saker i siidaen, også tvister mellom enkeltpersoner. Grovt sett kan man dele Norraz’ virksomhet i tre hoveddeler: «innenrikspolitikk», «utenrikspolitikk» og domstolsfunksjon. 18

7.2.6 Norraz’ oppgaver

7.2.6.1 «Innenrikspolitiske» oppgaver

En av de sentrale « innenrikspolitiske» oppgaver var fordelingen av naturressursene mellom de ulike familiene, dvs. fiskeplasser, beiteområder, hogstområder for brensel mv. Norraz var med andre ord det organ som disponerte over områdets naturressurser. Vainö Tanner sier det slik i sin omtale av Petsamosiidaen:

«Allt land og vatten tilhörde kollektiviteten, siten i sin helhet, och dess norraz ägde ensam fastställa alle bestämmelser rörande deres utnyttjande. Någon personlig äganderätt till jord eller vatten torde sålunda aldrig ha existerat bland Petsamo-lapparna, om man får tro de traditioner, som ännu äro bevarade. Norraz visade sig kunna företaga sina dispositioner i överenstemmelse med de för sitfolket egendomliga näringsvanorna på ett sätt, som skänkte en var sitmedlem full rättvisa och tillfredsställelse, och de åtlyddes därfor utan knot.» 19

Norraz delte opp store fiskevann i andeler på de enkelte familier etter antall mannlige familiemedlemmer over en viss alder. Norraz fastsatte grensene mellom de ulike andelene, og ingen kunne endre disse uten samtykke fra tinget. Et slikt tildelt område kunne verken selges, byttes eller arves. En enkelt familie ervervet vanligvis heller ingen hevd på et område, selv om den hadde benyttet det i mange år. Ved laksefiske i elver og fosser utviklet østsamene et annet rettslig prinsipp enn for fiske i innlandsvann. Dette fisket hadde større betydning og foregikk som et fellesfiske med ulike slags nøter, i Skoltefossen med kastenot og lengre ned i elva med dragnot. Fangsten fra dette fellesfisket tilfalt hele siidaen. Sjølakseplasser ble også fordelt etter et visst system mellom de ulike familiene i forhold til familie­størrelse og i visse tilfeller ved loddtrekning eller også ved bytte etter hver sesong. Fisket i havet etter andre fiskeslag har ikke vært særskilt regulert. Her kunne alle siidamedlemmene fiske slik de selv ønsket.

Utnyttelsen av siidaens landområder har i hovedsak foregått i fellesskap mellom siidamedlemmene. Jakt og fangst etter større dyr har vært organisert i fellesskap mellom husholdningene, ofte ved bruk av fangstgraver, gjerder ol. Utbyttet ble fordelt mellom siidaens medlemmer eller jaktlaget, og selv om enkelte familier ikke deltok, for eksempel som følge av sykdom, kunne de tildeles helt eller halvt utbytte. I de tilfeller hvor enkeltpersoner jaktet tilfalt byttet jegerens egen husholdning. Bytte som ble oppdaget eller skadet på eget område kunne forfølges og felles i nabosiidaen, men byttet måtte delvis deles med den andre siidaens medlemmer. Byttet kunne ofte ikke røres før medlemmene i den andre siidaen var varslet. Det synes også som om siidaområdet i visse tilfeller har vært inndelt i jaktområder (revir) for de ulike familiene.

Når det gjelder sommerbeite for reinen, ble hele området betraktet som fellesområde for siidaens rein­eiere, uansett om de hadde mange eller få rein. Det synes heller ikke å ha vært noen restriksjoner eller sanksjoner i forhold til beitende rein fra nabosiidaen. På høsten ble situasjonen en annen, da måtte den enkelte reineier sørge for at reinen ikke beitet i andres høstbeiteområde. På beitemarkene ved vinterbyen var det totalforbud mot beite helt frem til siidafolket flyttet dit rundt juletider. Overtredelse av forbudet ble sanksjonert med straff av Norraz.

Privat eiendomsrett til land og vann forekom tidligere ikke blant østsamene, hele siidaområdets ressurser var kollektiv eiendom for siidamedlemmene (commune bonum). For enkelte ressurser kunne utnyttelsen være eksklusiv for den enkelte familie (fiske i vann og sjø), mens i andre tilfeller ble utbyttet delt likt eller tilfalt siidaens felleskasse (fellesjakt, laksefiske i elver og fosser). Familiene fikk bare en mer eller mindre sterk bruksrett av Norraz. Privat eiendomsrett var stort sett begrenset til private eiendeler (blant annet jaktutstyr), løsøre og bygninger. Løsøregjenstandene ble ofte merket med et lite bumerke («tiehtt»), en tradisjon som iallfall går minst 1000 år tilbake i tiden. 20 Innad i familien var all inntekt felles, men ble i hovedsak disponert av familiefaren. Først etter russisk og norsk kolonisering av områdene ble østsamene kjent med privat eiendomsrett til jord.

Norraz tok også stilling til skattespørsmål, dvs. avgjorde hvordan siidaen skulle forholde seg til de aktuelle statenes skattekrav. I denne forbindelse avgjorde tinget hvem som skulle innskrives i skattemanntallet, hvem som skulle betale hel og halv skatt og eventuelt hvem som skulle slippe skattlegging. Det er sannsynlig at samene var solidarisk ansvarlig i forhold til statenes skattekrav, både den individuelle skatt for hver enkelt «skattelapp» og den skatt som ble utlignet på selve siidaen.

Andre sentrale avgjørelser kunne være tidspunkt for reinsamling, merking, utveksling av rein tilhørende andre siidaer, plassering av felles boplass, sted for å hogge brensel ved vinterbyen ol.

7.2.6.2 «Utenrikspolitiske» oppgaver

«Utenrikspolitikken», dvs. forholdet til andre siidaer og utenverdenen generelt, kan deles i tre hoveddeler: hevdelse av områdets integritet (helhet eller uskaddhet), forvaltning av «statsservituttene» (rettigheter i andre siidaer) og «asylretten» (opptak av fremmede i siidaen). Norraz overvåket siidaområdet i forhold til andre siidaer, men gjorde også avtaler med andre om endring av grenser og bruk eller deling av såkalte fellesområder («kueht’mierr»). Disse avtalene mellom siidaene var bindende også for siidaens medlemmer inntil nye avtaler var inngått. Å krenke et annet siidaområde ved urettmessig bruk ble betraktet som en grov forbrytelse og ble pådømt av Norraz i den siida som vedkommende tilhørte. Selv om siidaen hadde rett til å bruke ressursene i siidaområdet, var det også andre som fikk bruke deler av området som enten ikke var i bruk av siidaens medlemmer eller bruke området til andre tider enn de selv brukte det. Slik bruk var regulert og bestemt gjennom vedtak i Norraz.

Da Schnitler undersøkte grenseområdene i 1744-45, fastslo han at også andre brukte områdene i Neiden, men at denne bruken skjedde med tillatelse fra østsamene i Neiden. 21 Laksefisket i Neidenelva og Neidenfjorden (Kjøfjorden) var likevel ett område hvor Neidensamene strengt hevdet sine rettigheter, og det synes som om andre brukere respekterte dette i lang tid. Schnitler sier at norske undersåtter benyttet Neidenfjorden til torske- og seifiske, fangst av kobbe og områdene rundt til å slå høy og hugge ved, men «Laxefiskerie i Neidens fiord og Neidens Elv, have de Neidens finner sig altid forbeholden, med udelukkelse af de Norske undersåtter.» 22 Østsamene i Neiden hadde også på denne tiden nedlagt forbud mot at norske borgere skjøt villrein i området.

Norraz bestemte også over siidaens servitutter – eller bruksretter – i et annet siidaområde, for eksempel en fiskerett i elv, sjø el. Bestemmelsene kunne omfatte bortleie til andre, sammensetting av arbeidslag, fellesfiske med andre siidaer, frakt og salg av fangsten, samt fordeling av inntektene mellom siidaene.

Ofte opptrådte flere siidaer i fellesskap, for eksempel overfor norske og russiske myndigheter. Norraz tok også stilling til opptak av utenforstående i siidaen, også ikke-samer, for eksempel i forbindelse med giftemål. Som følge av at siidaene bestod av relativt få personer, var det vanlig at de hentet ektefeller fra andre siidaer, og senere også fra andre folkegrupper. Personer som ikke var medlemmer av siidaen hadde ingen frihet til å slå seg ned i siidaområdet uten tillatelse fra Norraz. Før innflytting kunne tinget stille vilkår som for kortere eller lengere tid begrenset den nyankomnes rettigheter. Dette var ofte tilfelle når tilflytting skyldtes konflikter som var oppstått eller forbrytelser som var gjort i den utflyttedes siida. For å beskytte medlemmene og siidaens samfunnsorganisasjon ble det vurdert om den tilflyttede gjorde seg fortjent til å få fulle rettigheter i siidaen. Det finnes også eksempler på at tilflyttede aldri fikk fulle rettigheter i en av østsamesiidaene. 23

Siidaen tok ikke bare stilling til opptak av nye medlemmer (asylrett), tinget kunne også bestemme at uroelementer ble forvist fra siidaområdet, for eksempel som følge av reintyveri eller manglende deltakelse i fellesaktiviteter, som jakt.

7.2.6.3 Domstolsoppgaver

Norraz opptrådte også som domstol ovenfor siidaens egne medlemmer. Avgjørelsene kunne både være av strafferettslig og sivilrettslig karakter. Norraz kunne både ta opp straffesaker på eget initiativ og etter at enkelte siidamedlemmer hadde anmeldt straffbare forhold. Møter eller ting ble som regel avholdt når siidaen var samlet i vinterbyen, men også ellers ved behov. Straffer hadde ofte karakter av advarsler, bøter, reduksjon av fellesutbytte, forbud mot fangst, arrest og pryl, men i alvorlige tilfeller kunne også bortvisning fra siidaen forekomme. I særlig grove tilfeller som for eksempel mord kunne også dødsstraff idømmes. Men ofte forsøkte Norraz først å forlike partene, før det ble aktuelt med straff. Sivilrettslig tok Norraz stilling til konflikter mellom medlemmer av siidaen. Helt frem til ut på 1900-tallet fungerte enkelte ting som domstol, og nøt stor autoritet som kompromissdomstol (Suenjelsiidaen). Vainö Tanner nevner eksempler på at autoriteten var så stor at også ikke-samer benyttet seg av dens kompetanse i konfliktløsning. 24

I 1920-åra hadde Norraz stort sett opphørt å eksistere som styringsorgan for østsamesiidaene, selv om de hadde visse funksjoner så sent som i 1925 i Pasvik og 1938 i Suenjelsiidaen. 25 Tanner gir en slik oppsummering av sin beskrivelse av Suenjelsiidaen: 26

«Jag tror det är en stor brist, ej minst för den lokala förvaltningen, särskilt polismakten, att sitens ting helt försatts ur funktion. Lapptinget tog vid rannsakningen i betraktande många subtila omständigheter, vilka måste bli outgrundliga mysterier för folk, som stå främmande för lappens psyke ( ...). För lapparna själva är det obetingat till skada. Själva beklaga de, att de nu nödgas anlita den dyra officiella tingsproceduren, om de skola få reda in inbördes affärer; de ha ej råd därtill, och skojarena få profitera.

Ej blott såsom ordnande element i samhället ägde lapptinget en betydelse, vars värde ej kan överskattas. Även för individen var lapptinget ett i högsta grad oppfostrande samhällsorgan, under överläggningarna befästes lappens sedliga begrepp och utvecklades hans omdömesförmåga och framställingskonst, ty domarvärvet tvang honom till bestämt ställningstagande i de olika livsfrågor, som direkt eller indirekt ingripa i lappens liv. ...»

7.3 Grensedelinga i 1826

7.3.1 Forberedelsene til grensedelinga

Steinar Wikan har i boka «Grensebygda Neiden» gjort grundig rede for bakgrunnen for grenseforhandlingene og hva som faktisk skjedde under grensefastsettelsen, jf. kapittel 2 «Grenseoppgangen i 1826», s. 47-67. Dette kapitlet bygger i stor grad på hans utredning, samt Astri Andresens bok «Siidaen som forsvant», utgitt av Sør-Varanger Museum i 1989.

Etter at styresmaktene i Norge-Sverige og Russland-Finland i 1823 var positive til å fastsette grensene mellom de to rikene, ble det i Norge i 1824 nedsatt en komite («Komiteen til Finmarkens Opkomst») for blant annet å vurdere forholdene i fellesdistriktet. Komiteen foreslo da at grensen mellom Norge og Russland primært burde gå fra utløpet av det som i dag er Grense Jakobselv, sørvestover til Salmijärvi (Svanevann i dag) og så følge Pasvikelva sørover til et sted som ble kalt «Gelsomio», der «Ruslands og Enare Lappebygds grænser støter sammen med Pasvik Fællesdistrikt». Herfra burde grensen gå nordvestover langs den gamle grensen mellom Enare sogn og Neiden sameby til Kolmisoaive 27 mellom Neiden og Tana, hvor grensen som ble fastsatt i 1751 og endelig avmerka i 1766, sluttet.

I 1825 møttes de to lands delegasjoner i Kola by. Den norske delegasjonen hadde instruks om at grensen i minst mulig grad burde avvike fra stortingskomiteens primære forslag. Den russiske delegasjonen hadde ikke noe konkret forslag til grenselinje, men hadde som mål å ordne grenseforholdene slik at grunnlaget for konflikter ble eliminert, samtidig som forholdet til østsamene ble ordnet slik at deres tradisjonelle bruk kunne fortsette. Den svensk-norske delegasjonen var ikke bundet av noen spesielle hensyn til lokalbefolkningen. I løpet av 18 dager hadde delegasjonene befart fellesdistriktet, gjort seg opp en mening om hvor grensen skulle gå, og formulert grensebeskrivelsen og en regulering av rettighetsforholdet til østsamene i området.

Kommisjonenes forslag til grenser var i hovedsak identisk med de forslag som den norske stortingskomiteen hadde fremsatt, unntatt Boris Gleb-området, som ligger på norsk sida av Pasvikelva. Hovedbegrunnelsen for at Boris Gleb skulle være russisk var hensynet til østsamene, både det forhold at kirken var her og at dette var Pasviksamenes vinterby.

7.3.2 Hele Neidensiidaen var ment å være en del av Norge 28

Grensekonvensjonen ble undertegnet i St. Petersburg 14. mai 1826 og ratifisert av den norske og den russiske regjering henholdsvis 27. mai og 19. juni 1826. I artikkel 1 beskrives starten på den nye grensen fra der grensen fra 1751 (oppgått i 1766) sluttet. (Grensen fra 1751 sluttet ved et sted som heter Kolmisoive-Madakjetsa.) I artikkel 2 heter det:

«Fra dette Sted at regne, indtil Pasvig eller Pasrek Elv, skal Grændsen imellem Norge og Rusland forblive at være den samme, som har fundet Sted indtil nærværende Tid imellem de saakaldte Fællesdistricter og Rusland, saaledes at den fra Kolmisoive-Madakjetsa skal gaae over Reisa-Gore og Reisa-Dive Bjergene til Gelsomio.»

Steinar Wikan sier følgende om dette: 29

«Det er altså ingen tvil om at hele Neidendistriktet var tenkt lagt til Norge. Grensen skulle altså starte fra Kolmisoaive (Gålmesoaivi som det står på dagens kart) der dagens Sør-Varanger grenser til Nesseby kommune inne på finskegrensen. Den skulle følge den gamle siida-grensen mot Enare, som også var grense for det norsk-russiske fellesdistriktet, til «Rejsa-Gore», det samme som kildene kaller Reisseguorre, Rissnjunne og Roifikiwi, eller i dag Rajapää på finsk og Grensefjell på norsk. Dette var fra gammelt av kjent som grensene mellom Neiden, Pasvik og Enare, og derfor naturlig å ta med som et fastpunkt i grensetraktaten.»

Traktaten slår altså fast at grensen mellom statene skal gå langs den gamle grenselinja mellom Neiden og Enare. Forhandlingsdelegasjonen i 1825 var sannsynligvis ikke på disse stedene. Selve grenseoppgangen startet i juni 1826 og var avsluttet 28. juli samme år. Selv om stedsangivelsen for grensen i Neidenområdet var uklar, var det klart at kommissærenes intensjon var å følge grensen mellom fellesdistriktet og Enare.

Grenselinjen kom imidlertid i virkeligheten til å gå lenger nord enn forutsatt i traktaten, med den konsekvens at Neiden-siidaen ble delt i to. Wikan gir en grundig beskrivelse av selve arbeidet med grensefastsettelsen i terrenget, og sier bl.a (Grensebygda Neiden, s. 63):

«Ved hjelp av fem steinrøyser hadde altså kommisjonen bestemt seks mils grense fra det gamle norsk-svenske grensepunktet Kolmisoaive, tvers gjennom Neidenområdet til det gamle punktet mellom Neiden, Pasvik og Enare. Hele arbeidet må ha[r] hatt preg av hastverk og liten forståelse for lokalbefolkningens bruk av arealet. Det finnes en gammel tradisjon i distriktet som forklarer grenselinja som et resultat av kommisjonens forsyningslinje. Røys nr. 351 ble lagt tett ned til Neiden fordi man måtte få mat, brennevin og andre forsyninger sjøveien. Dette blir delvis bekreftet av reiseregningen. Andre tradisjoner går ut på at kommisjonen holdt en nordlig rute for å holde kontakt med havet som kunne ses fra de høyeste toppene. De brukte kysten til å orientere seg etter. En tredje tradisjon går ut på at finske samer flyttet merkesteiner på den gamle grensen og bygde opp nye røyser slik at kommisjonen ble lurt.

Det siste er neppe riktig, men når en ser hvor liten tid og hvor liten vekt de har lagt på andre ting under grensearbeidet, kan en godt tenke seg at den store marsjen etter den gamle siida-grensen forbi Iijärvi og Järvenpää måtte bli en lang og nesten ugjennomførlig prosess. Når en ser på kartet, så synes det som om retningen var rett til å begynne med, men at man straks begynte å vinkle nærmere Neidenfjorden.»

Videre sier han (s. 65):

«Den 28. juli var hele arbeidet avsluttet, og de to kommissærene kunne gjøre ferdig protokoll og kart. I løpet av en måned var reisen, det formelle administrasjonsarbeidet, oppgangen, beskrivingen, tegningen og merkingen av 336 kilometer grense gjennom skog, fjell og etter vannsystemer unnagjort. På hele denne strekningen ble det reist bare 15 grenserøyser, nummerert fra 349 til 363, som en fortsettelse av nummereringen av røysene på den gamle norsk-svenske grensen. Ved senere grenseoppganger er det kommet nye røyser mellom de gamle, opprinnelige. At selve grenselinja i virkeligheten ikke kom til å følge den trasé som var tenkt, ble ikke oppdaget av myndighetene i samtiden, men først langt senere da man fikk bedre kartgrunnlag.» (Vår utheving.)

Astri Andresen har omtalt disse spørsmålene i boka «Sii’daen som forsvant». Hun viser også til at det ble gjort en feil ved grensetrekkingen, men sier at norske myndigheter iallfall i 1833-34 var oppmerksom på at Neiden-siidaen var delt. Hun sier blant annet: 30

«Vi vet imidlertid at fogd Cappelen var innforstått med at Neiden sii’da var delt, og at Neidensamene om vinteren brukte den finsk-russiske delen.»

At Neiden-siidaen faktisk ble delt på tvers, slik at vel halvparten av området ble russisk-finsk, var altså en feil som ble gjort under feltarbeidet med selve grenseoppgangen. Til tross for at grensene var fastsatt, fortsatte østsamene lenge sitt tradisjonelle liv i, og bruk av området. De oppfattet seg som rettshavere til hele området.

7.3.3 Kollektive rettigheter til siidaområdet

Østsamenes siidasystemer var – for sin tid – et velregulert samfunnssystem, med egne oppfatninger om ulike rettslige forhold og et eget styringssystem. Dette siidasystemet fungerte til en viss grad også etter at andre folkegrupper innvandret og ulike stater viste sin interesse for samene og de samiske områdene. Mens den russiske statsmakten i stor grad tilpasset seg og respekterte den samiske rettsordenen, viste den norske stat fra 1800-tallet liten forståelse for østsamenes siidaordninger og deres hevdvunne rettigheter.

Av interesse i vår sammenheng er østsamenes oppfatning om sine egne rettigheter i forhold til andre (utenforstående) som bosatte seg i området, ofte mot østsamenes vilje. Gjennomgangen ovenfor om siidasystemet viser at østsamene hadde en klar oppfatning om at siidaen tilhørte dem, og at det var Norraz som bestemte om andre skulle få lov til å bosette seg eller bruke naturressursene i området. Andres bruk av deres landområder skjedde ofte mot betaling i en eller annen form. Einar Niemi viser i sin utredning i NOU 1994:21 s. 321 flg. at andre i lang tid respekterte at det var østsamene som hadde retten til blant annet laksefiske i Neidenelva. Sverre Tønnesen sier blant annet følgende: 31

«Og når det kommer til de utnyttelser av området som virkelig var vesentlige for skoltene, nemlig jakten etter villrein og laksefisket, var situasjonen helt klar, her hadde skoltene den fulle og hele rett, tillot ingen utenforstående å komme til og klaget til og med til de norske myndighetene om det var nødvendig. »

Selv om østsamene som enkeltpersoner opprinnelig ikke hadde eiendomsrett til jorda, hadde de klare oppfatninger om at det var de i fellesskap som «eide» områdene, dvs. at de hadde enerett til å utnytte områdets ressurser og faktisk også rett til å nekte andre å slå seg ned i deres landområde. Dette siste er svært viktig i denne sammenheng og viser at østsamene etter egen oppfatning hadde sterke rettigheter til sitt land­område. Siidasystemet – med klart avgrensede landområder til eksklusiv bruk for siidamedlemmene – viser at de ulike samegruppene hadde delt opp land­områdene i nord lenge før de ulike statsmaktene ble etablert og viste interesse for østsamene og deres land­områder.

Retten til området og dets ressurser var ikke individuell; den lå til medlemmene i siidaen som en kollektiv rett, som var under styring og kontroll av deres eget styringsorgan, Norraz. Utflytting fra siidaområdet medførte tap av alle rettigheter, mens innflytting bare kunne skje med samtykke av Norraz.

I deres samfunnssystem og næringsutøvelse var det ikke behov for individuell eiendomsrett til et land­område. Behov for privat eiendomsrett i vår forstand oppstår vanligvis når en bosetter seg fast på ett sted og jorda må bearbeides, for eksempel til dyrka mark, slik at den ikke lenger kan brukes av en gruppe i fellesskap.

Den østsamiske rettsoppfatning er i strid med en oppfatning om at enkeltpersoner kan erverve rett til å eie et avgrenset landområde. Grunnlaget for østsamenes rettsoppfatning og deres rett til å eie og disponere over sine områder var med juridiske eller tingsrettslige uttrykk både opprinnelig okkupasjon og alders tids bruk. De hadde i lang tid vært alene om å bruke sine områder og hevdet sine interesser i nødvendig grad overfor inntrengere.

En russisk kilde fra 1606-08 beskriver forholdene i Neidenområdet slik: 32

«Den lille bygden Njavdema ligger ved Kovdesjøen og der bor skattepliktige jordeiende lapper. De dyrker ikke jord og bor i skinntelt. I skinnteltene bor Gavrilko Nesterov og hans sønner Vaskea og Fedka, ennvidere Davydko Semjonov og hans sønn Pathomka, Sergejko Fomin og hans sønn Marko. Der bor også Nikula Semjov. I alt er det 3 skinntelt og det bor 13 mann i dem.

De har råderett over elven Nevdema og småelven Utenga, Kovedessjøen og på havbredden ved Njavdemahuset er det en fiskeplass hvor Mikhajlovsbekken renner ut. Fiskeplassen ved øya Ski er ryddet etter en skrivelse av Vasilij Agarin. Og de fisker i nevnte elvene og på fiskeplassene «rød fisk», og i innsjøen fisker de «hvit fisk» og de driver jakt på dyr i skogen og det ernærer de seg med.»

Her nyttes bare russiske navn. Samene hadde samiske navn, men de ble russifisert i russiske tekster og fornorsket (fordansket) i dansk-norske.

Tønnesen antar i sin doktoravhandling om retten til jorda i Finnmark at det var østsamene som hadde eiendomsretten til jorda i siidaområdet (s. 122-123):

«1. Som en vil se, er det forfatterens mening at såvel de «svenske» som de «russiske» samer innehadde vel avgrensede territorier. Til denne jorden må vel bygdelagene sies å ha hatt eiendomsrett. De hadde nemlig eneretten til de godene som det da var aktuelt å utnytte, nemlig jakt, fiske og beiterettighetene. Noen inntrengning på disse rettigheter forelå nå. 33 De hadde nemlig etter vanlig lokal oppfatning hatt rett til å nekte utenforstående å bosette seg på siida-jorden. ...

Ved overgangen til Norge skulle man da tro at samesamfunnenes oppfatning om egen rett ville ha blitt respektert. Dette ville ha vært i overensstemmelse med norsk lovs krav om beskyttelse for bruk i alders tid.

Det er imidlertid helt på det rene at statsadministrasjonen fra første dag anså disse distrikter for å ligge under samme regel som det som gjaldt ellers i fylket. ...

Den sterke skoltesamiske sedvaneretten ble det således i det hele tatt overhodet ikke tatt hensyn til. Behandlingen av Neidenskoltene er etter min mening et grått kapittel i norsk rettshistorie.»

Erik Solem sier om rådigheten over fast eiendom: 34

«Hos skoltelappene har forholdet helt til den siste tid vært slik at det var norráz som hadde den avgjørende bestemmelse om fordelingen av jorden.

Såfremt denne oppfatning av forholdene er riktig, vil det si at den enkelte lapps eller lappfamilies rett til landet bare var en bruksrett som til og med var avhengig av sii’daens samtykke. Det var således sii’daen som til syvende og sist hadde den avgjørende rett over sii’daområdet. Ut fra dette syn på rettighetens beskaffenhet blir uttalelsene fra det syttende århundre om at «landet» ikke blev skiftet, helt forklarlig. Efter lappisk opfatning har retten til «landet» fortonet seg på en annen måte enn almindelig eiendomsrett til en løs­øre­gjenstand. Det forelå i virkeligheten bare en bruksrett som til og med var avhengig av sii’daforsamlingens sanksjon.»

Det var med andre ord siidaforsamlingen – Norraz – som hadde den myndigheten som man i dag til en viss grad kan sammenligne med de beføyelser som en eier har over sin grunn. I noen grad kan denne eiendomsformen også sammenlignes med en form for felleseie eller samfunnseie. Forholdet mellom den norske stats eiendomsrett til såkalt «opprinnelig statseiendom» og østsamenes rett til grunnen i siidaområdet har visse likhetstrekk. Verken staten eller eventuelt østsamene kan vise til noen ervervsdokumenter. Staten har ikke kjøpt eller fått overdratt grunnen på annen måte. På samme måte kan østsamene ikke vise til noe dokument som gav dem formell rett til siidajorda; de hadde i kraft av opprinnelig okkupasjon rett til å utnytte områdene.

Riktignok har østsamene i Neiden ved en rekke anledninger vist til et såkalt «benådningsbrev» som tsar og storfyrste Vassilij III Ivanovitsj av Russland utstedte til østsamene i 1517, 35 hvor han forbød andre å ta østsamenes område i næringsmessig bruk. Gavebrevet er blant annet omtalt i Einar Niemis utredning om østsamene ( NOU 1994:21, s. 323-324). Dette dokumentet har blitt sett på som eiendomsrettslig hjemmelsbrev for østsamene og sammenlignet med de kongebrev som ble utstedt av danskekongene under eneveldet.

Dokumentet kan imidlertid også ses som en form for «offentligrettslig» regulering av bruken av fellesområdene, som da lå under russisk jurisdiksjon. Tsaren gav østsamene støtte og vern mot andres bruk av området mot at østsamene betalte skatt til Russland. Dersom tsaren hadde ment å gi østsamene eiendomsretten til områdene, forutsetter det at tsaren på en eller annen måte hadde ervervet privatrettslig eiendomsrett til de østsamiske områdene. Østsamene hadde imidlertid bebodd og utnyttet områdene i mange hundre år før områdene ble kolonisert av Russland. Om østsamene først på 1500-tallet skulle ha fått rettigheter til sine områder, forutsetter det at de enten ikke har hatt rettigheter i de mange hundre år hvor de nærmest var alene i området, eller at tsaren har ervervet rettighetene ved eller etter den russiske koloniseringen.

Dersom en anser den russiske tsar som «hjemmelshaver» for de østsamiske rettighetene, oppstår (på samme måte som i forhold til den norske stats eiendomserverv) spørsmålet om hvordan tsaren har ervervet rettighetene. Forskjellen er at mens den norske stat ikke har anerkjent østsamisk eiendomsrett, så har eventuelt den russiske tsar «gitt» østsamene rettighetene til områdene. At østsamene på selvstendig grunnlag – i kraft av opprinnelig okkupasjon og århundrelang eksklusiv bruk av siidaområdet – har ervervet rettigheter til området, ser en bort fra ved begge disse resonnementene.

Spørsmålet kan stilles om eiendomsretten til land og vann i disse områdene ligger hos staten (som kollektiv representant for innbyggerne i Norge) eller eventuelt hos et organ som kan representere en kollektiv eiendomsrett for østsamene, slik den tidligere Norraz-forsamlingen kan sies å ha gjort.

7.3.4 Grensedelinga i 1826 – østsamene fastholder sine rettsoppfatninger

Stilt overfor norsk-svenske myndigheters sterke interesser i å overta kontrollen over de tidligere felles­områdene (som siden 1500-tallet var under russisk jurisdiksjon), var østsamenes interesser og rettigheter dømt til å tape. Norge var svært interessert i å befolke området med fastboende norske statsborgere og å utnytte områdets naturressurser. I denne sammenheng var en liten minoritets sterke interesse i å beholde sine områder som grunnlag for sin kultur og levemåte, ganske enkelt i strid med en slik mer «overordnet» statlig politikk.

Selve grensefastsettelsen og grensekonvensjonen av 1826 var i strid med grunnprinsippet i den østsamiske rettsoppfatningen om at bare de selv hadde rett til å bestemme hvem som kunne bo i og bruke siidaens ressurser. Østsamene anså hele det området som nå ble delt mellom nasjonalstatene, som sin «uomtvistelige Eiendom», 36 og motsatte seg lenge å måtte dele områdets ressurser med andre. Mens russerne la relativt stor vekt på at østsamene skulle sikres sine rettigheter i forbindelse med grensefastsettelsen, var norske myndigheter aldri inne på å anerkjenne de gamle beboernes rettigheter til området. Astri Andresen sier: 37

«I tida etter 1826 tok også fogden i Øst Finnmark, Johan Henrik Cappelen, flere ganger opp østsamenes reaksjon på grensetrekningen. Fogden berettet at østsamene fortsatt så på hele området som sitt eget. Først hadde de nektet å tro at Russland hadde gitt deler av siidaene til Norge, og de var svært forbitret da de skjønte at grensetrekningen var et faktum. Forbitrelsen skulle forøvrig fortsatt ha vært levende i 1920-årene. Og så langt østsamene hadde midler til det, hindret de norske borgere i å flytte til området. Tilflyttingen var planlagt av fogden, som var lite blid på østsamene:

«Jeg har gjort alt for at faa Norges Deel af Fællesdistricterne beboede, men uagtet der gives god Leilighed for mangfoldige Familjer, vedblive de ovenan­førte Skolter at tilegne sig herredømme over hele Strækningen og idelig indløper Clager fra de tilflyttede Norske Familjer over Mishandling og Fortrængsel.»

Østsamene markerte altså fortsatt eiendomsretten til fellesdistriktet. Samtidig ville fogden styrke den norske bosettingen der. Dette måtte føre til konfrontasjoner. Sitt lille antall til tross ser det ut til at østsamene en stund holdt stand overfor tilflytterne.»

Det historiske materiale som finnes om norsk-svenske myndigheters syn på østsamene og deres gamle rettigheter, viser tydelig at myndighetene helst så at østsamene ble russiske borgere slik at alle gamle rettigheter i det som nå ble norsk område, ble satt til side. Ikke bare var myndighetene uvillige til å sikre Pasviksamene rettigheter til laksefiske i norske fjorder. De antok også at den enerett som østsamene hadde til blant annet laksefiske i Neidenelva og Munkelva, ville opphøre hvis Neidensamene flyttet til Russland.

Norske myndigheter hadde allerede før grensefastsettelsen forsøkt å få norske statsborgere til å bosette seg i det daværende fellesområdet, men la også opp til en aktiv kolonisering og bosetting etter at grenseforhandlingene var ferdige. Disse nye bosettingene var dårlig likt av østsamene, og de protesterte så sterkt de kunne blant annet ved å ødelegge en grenserøys ved Grense Jakobselv.

Mens Pasviksamene fikk regulert sine rettigheter til laksefiske i norske fjorder både i 1826 og under forhandlingene i 1834, ble det ikke inngått noen avtaler angående Neidensamene. Bakgrunnen var sannsynligvis at det viktige laksefisket i Neidenelva kunne fortsette som før, da den i stor grad var blitt en del av Norge. Bruken av de tidligere vinterområdene, som nå var blitt russisk-finsk, var ingen av statene interessert i å avtaleregulere. Likevel fortsatte østsamene å bruke områdene. Steinar Wikan sier blant annet: 38

«Helt uavhengig av grenseavtalen brukte neidensamene sitt gamle siida-område selv om det gikk en statsgrense tvers gjennom distriktet. Vorren hevder at neidensamene fikk bo i den delen av sitt gamle siida-område som var på finsk-russisk side helt til 1884. På vårparten det året kom det en finsk skogvokter og meddelte at de neste år ikke kunne komme til de gamle høst- og vinterboplassene. Neidensamene bygde opp en ny vinterby i Svartdalen, på norsk side, så nær den gamle vinterbyen Pakanajoki som mulig, og neiden-boerne, østsamene og senere også andre, fortsatte å bruke finsk side til moseplukking, vedhenting, fiske og delvis beite for rein også lenge etter den tid. Dette var tradisjon som ble holdt ved like på de gamle bruksplassene øverst i Munkelvdalen helt til etter siste krig. Denne bruken ble godtatt av den finske skogvokteren som bodde i nærheten. Etter siste krig ble Sevettijärvi-området gitt til østsamene fra Suenjel som hadde flyktet da deres land ble innlemmet i Sovjet­unionen. Neidenfolket ble da fratatt mulighetene til å utnytte den finske siden av grensen. ...

Neidensamene som i 1834 definitivt var blitt norske statsborgere, måtte regne med at Norge førte en annen politikk på det jordrettslige området enn Russland, og det nye området ville komme under de samme lover og regler som ellers i landet. Det ble ikke gjort noe for å beskytte deres gamle hevdvunne rettigheter, traktatfeste eller gitt rettslig vern av det tradisjonelle laksefisket i Neidenfossen (Skoltefossen). Østsamene hadde trolig ingen talsmann eller kyndig leder som kunne ta opp disse spørsmålene med den norske øvrighet. I sin nye rolle som norske borgere med et «ursamisk» levesett og gammelrussisk rettsoppfatning, var de overlatt til seg selv. De ble underlagt de samme lover som andre borgere i landet, som sjøsamene langs kysten, flyttsamene inne på fjellet, de finske innvandrerne som nå begynte å slå seg ned i Neiden og de første norske oppsitterne som på den tiden var kommet til Jarfjord og Bugøynes.»

Etter grensefastsettelsen kom altså østsamenes landområde inn under norsk lovgivning. Både Norge og Russland hadde gjennom lang tid skattlagt samene og krevd suvereniteten over landområdene. Skatt­legg­ingsmyndighet og nasjonal suverenitet over landområder må imidlertid ikke forveksles med bestående privatrettslige rettigheter til land og vann. Dersom nye områder på en eller annen måte blir en del av riket, må bestående privatrettslige rettigheter og eiendomsforhold respekteres. Noe annet ville være i strid med folkerettens prinsipper om statsuksesjon.

Tidligere kolonimakter hadde imidlertid ulike holdninger til den opprinnelige befolknings landrettigheter. Dette er blant annet beskrevet i NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling (s. 313 -332). Teoriene har hatt stor spennvidde. En oppfatning har vært at det bebodde område var eierløst, «terra nullius». Andre teorier har gått ut på at suverenitetservervet, eller innføringen av kolonimaktens rettsregler, har medført at alle tidligere rettigheter hos den opprinnelige befolkning ble utslettet. I for eksempel USA anvendte en «the doctrine of aboriginal title», som innebar at de innfødte beholdt sine landrettigheter ved «oppdagelsen», men fikk sterke begrensninger i adgangen til å disponere rettslig over områdene. Innflytelsen fra de tidligste menneskerettsideer om at også de opprinnelige beboere hadde rett til å eie land­områdene de bebodde og utnyttet, selv om de ble «oppdaget» og «sivilisert» har stått sentralt i slike teorier.

7.3.5 Noen problemstillinger knyttet til grensedelinga i 1826

Det kan stilles en rekke spørsmål i forbindelse med grensedelinga i 1826 og forholdet til urbefolkningens rettigheter. Utvalget vil i det følgende skissere en del problemstillinger og mulige synspunkter som anses å være relevante som bakgrunn for de rettspolitiske forslagene som fremmes av utvalgets flertall. Det gjøres oppmerksom på at Samerettsutvalgets rettsgruppe, som drøftet samiske rettighetsspørsmål i NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, ikke har drøftet den særlige eiendomsrettslige situasjonen i de øst-samiske områdene.

Dersom en legger til grunn at staten i dag er eier av land og vann i de tidligere østsamiske områdene i Sør-Varanger, oppstår spørsmålet om hvordan og eventuelt når staten ervervet slik privatrettslig eiendomsrett.

Spørsmålet om hvem som skal tilkjennes eierposisjonen, må løses ut fra en vurdering av de rettsskap­ende disposisjoner som har funnet sted ned gjennom tidende. Drøftelsen faller naturlig i to deler, før og etter grensedelinga i 1826.

7.3.6 Rettighetsutviklingen frem til 1826

Det er grunn til å anta at østsamenes siidagrenser og bruk av området går svært langt tilbake, jf. det som er sagt innledningsvis i kapitlet. Det må videre være riktig å ta som utgangspunkt at grunnlaget for østsamenes eventuelle rettsposisjon vil være opprinnelig okkupasjon og alders tids bruk. Rettigheter til fast eiendom må nødvendigvis en gang ha vært ervervet ved at området er tatt i bruk (okkupert), jf. Brækhus-Hærem: Norsk tingsrett (1964) s. 525-526, se også Høyesterett i Rt. 1985 s. 362 flg., hvor det på s. 367 sies på følgende måte: Det synes «nærliggende at gårdene opprinnelig alle var med på å ta området i bruk til stølsdrift, og at de derved er blitt eiere av stølsområdet» (uthevet her). Spørsmålet i denne sammenheng er hvilken rettsposisjon østsamene, vurdert på en slik bakgrunn, hadde ved grensetrekningen i 1826.

Knut Robberstad sier i «Tingsrettssoga», avhandling i Jus og Jord, festskrift til Olav Lid (1978) s. 168 flg. på s. 173: «Ein reknar gjerne at eigedomsrett til jord kom upp i vårt land i slutten av steinalderen, då folk tok seg faste bustader og tok til med jordbruk». Poenget i dette var fast bosetting og oppdyrking av jord. Det ble med andre ord krevd en viss form for bearbeidelse av grunnen for å anerkjenne eiendomsrett. Grunnen skulle tilføres verdier fra den som krevde eierstatus. Disse synspunktene har vært lagt til grunn i Danmark, Norge og Sverige helt opp til vår tid. Sveriges Høyesterett (HD) drøftet dette i «Jämtlandsmålet». Til tross for hovedregelen om bearbeidelse, kom HD til at det i tiden rundt 1645 teoretisk var mulig for samene å erverve «skattemannarätt» hjemlet i den bruk de gjorde av fjellområdet. Denne retten kunne iflg. HD ikke uten videre klassifiseres som en eiendomsrett i dagens terminologi. Konklusjonen i «Jämtlandsmålet» ble at samene hadde ervervet en sterk bruksrett.

Når vi ser på østsamenes bruk og organisering av Neiden-siidaen, er det tydelig at de disponerte over alle de ressurser som var nødvendige for livsopphold. Disponeringen skjedde innenfor klare grenser og medlemmene av siidaen motsatte seg at folk fra andre områder forsøkte å trenge inn på deres område.

Det må ut fra det som er dokumentert, være grunnlag for å si at østsamenes århundrelange eksklusive bruk av området i det minste gir dem en sterk kollektiv bruksrett til alle de ressursene de har gjort seg nytte av. Det er også grunnlag for å si at denne bruksretten var av en slik karakter at den kan sammenlignes med våre dagers eiendomsrett. Dette er i samsvar med det Tønnesen legger til grunn i sin doktoravhandling, se ovenfor i punkt 7.3.3 om kollektive rettigheter til siidaområdet.

Spørsmålet blir videre hva som skjedde med denne retten da området ble innlemmet i staten Norge ved grensetrekkingen i 1826.

7.3.7 Rettighetsutviklingen etter 1826

Dersom det antas at områdene ikke har vært eierløse, men tilhørt østsamene, oppstår spørsmålet om hvordan den norske stat er blitt privatrettslig eier av de østsamiske områdene. Utslettet grensedelinga i 1826 deres rettigheter, eller har staten på annen måte ervervet eiendomsretten, for eksempel ved avtale eller langvarig bruk (i strid med østsamenes rett) og såkalt festnede forhold?

Om norske og russiske myndigheter i det hele tatt drøftet om østsamene hadde privatrettslig eiendomsrett til områdene før grensedelinga, er uklart. I artikkel 8 første ledd i grensekonvensjonen av 1826 heter det imidlertid:

«For i Fremtiden at forebygge de Stridigheter som de fælles Grændsegange have givet Anledning til imellem Grændsedistricternes Beboere, skal det udtrykkelig være de Norske og Russiske Lapper forbudet, som ved denne Deling måtte være kommet til at høre under denne eller hiin af de Høie contraherende Magter, at vedblive med at lade deres Hjorde af Rensdyr og andre Dyr græsse paa et Territorium, som have ophørt at tilhøre dem i Fælledsskab.» (Vår understrekning.)

Siste setning i bestemmelsen kan tyde på at partene har ment at områdets opprinnelige befolkning før grensedelinga har hatt felles eiendomsrett til områdene, men at den er utslettet som følge av de nye riksgrensene. Hvilket juridisk grunnlag som i så fall er anført eller kan anføres for en slik utslettelse av østsamenenes eiendomsrettigheter og overføring til den norske (og russiske?) stat, er høyst usikkert. Østsamene var ikke part i traktaten, og har ikke overført sine rettigheter til traktatstatene. Det er likevel interessant at det i traktaten nyttes formuleringer som kan forstås slik at partene kan ha ansett østsamene som eiere av området og at denne rettstilstand er opphørt som følge av overenskomsten.

Det kan imidlertid hevdes at artikkel 8 omhandler beiteretten og at det er den felles beiterett på begge sider av grensene som skal opphøre fordi den skaper så store stridigheter og problemer. Bestemmelsen medfører at østsamene på norsk side kan ha sine reinsdyr på beite i Norge, og at østsamene som bosetter seg på russisk side, har beiterett i Russland. Det er beite på tvers av landegrensene som skal opphøre. Dersom dette er riktig, kan bestemmelsen tolkes mer som en ordensregel (offentligrettslig regulering) enn en be­stemmelse som anerkjenner eller fratar opprinnelig østsamisk eiendomsrett.

Det er, så langt utvalget nå kjenner til, ikke noe som tyder på at norske myndigheter mente å anerkjenne østsamene som eiere av grunnen før grensedelinga. I så fall burde standpunktet vært mer fremtredende i traktaten, blant annet ved at spørsmålet om erstatning til østsamene for tapt eiendomsrett hadde vært vurdert, jf. Grunnloven § 105, som også da ga den som må avgi eiendomsrett krav på full erstatning.

Mest sannsynlig er det derfor at statsmyndighetene ikke aksepterte noen eiendomsrett til østsamene verken før eller etter delinga. Det er bare visse bruksrettigheter som synes å være akseptert og som ble videreført i traktaten.

Det forhold at den norske stat inngikk avtale med Russland om regulering av rettigheter til fiske i norske fjorder for Pasviksamene (som ble russiske statsborgere), tyder på at selve grensefastsettelsen i alle fall ikke utslettet alle østsamiske rettigheter. Avtalen må ses på som en regulering og videreføring av visse rettigheter som allerede eksisterte på østsamisk hånd. Den norske staten ville ikke godtatt de russiske Pasviksamenes rett til bruk av norsk territorium dersom man ikke hadde ment at østsamene allerede hadde sterke rettigheter i området. Sverre Tønnesen sier blant annet følgende om østsamene i Pasvik: 39

«Noen eiendomsrett til jorden i den norske del av Pasvikbyen ville man ikke ha noe av siden Pasvikskoltene hadde valgt å bli russiske statsborgere. Det kunne alene bli spørsmål om bruksrettigheter. Av de rettigheter som kom på tale, ble det alt i 1826 truffet positiv bestemmelse om at beiterett for rein og andre dyr, ikke skulle foreligge lenger. Jakt fikk Pasvik-skoltene lov til å drive til 1834. Det eneste som var igjen var fiskerettighetene.»

Det sentrale for norske myndigheter var å avvikle østsamenes felles bruk av landområdene i Russland og Norge så raskt som mulig, mens russiske myndigheter synes å ha ønsket å ivareta østsamenes interesser. At Norge mente at østsamene som valgte å bli russiske statsborgere, ikke kunne eller burde ha eiendomsrett til jord på norsk område, er trolig begrunnet i suverenitetssynspunkter.

For Pasviksiidaen kan en da anføre det synspunkt at områdets opprinnelige innbyggere flyttet ut – forble russiske statsborgere og bosatte seg i Russland – slik at dette området etter grensefastsettelsen ble «herreløst» eller uten potensielle rettshavere. I alle fall «herreløst» i den forstand at de tidligere eierne ikke lenger hadde den samme bruken og nære tilknytningen som en eventuell eiendomsrett basert på alders tids bruk ville måtte kreve. Området ble forlatt og ledig når rettshaverne «valgte» å bli boende på russisk side av grensen. 40

Østsamene hadde etter grenseavtalen plikt til å velge statsborgertilknytning i løpet av en treårs periode. Dette medførte at de i prinsippet måtte oppgi sine opprinnelige rettigheter i området som ble tilliggende en annen stat. Det eneste som ble igjen etter 1834, var rett for de russiske østsamene til laksefiske i fjordene.

Avtalen mellom Norge og Finland i 1924 om at Norge skulle betale 12 000 gullkroner til den finske stat, som skulle bruke rentene til skoltenes beste, kan ses på som en slags erstatning eller kompensasjon for de fiskerettighetene på norsk side som de tidligere østsamene i Pasviksiidaen da mistet. 41 En annen sak er at østsamene i praksis lenge etter 1834 utnyttet området også til beite for rein ol.

For Neidensamene, som ble norske statsborgere, kan imidlertid saken stille seg annerledes. Det var ikke naturlig å avtale i konvensjonen mellom Norge og Russland hva som skulle være situasjonen for norske statsborgere (østsamene og sjøsamene) 42 på norsk land­område. Suverenitetstanken var i den tid sterkere enn den er i dag ettersom man da oppfattet innbyggerne som objekter og ikke som subjekter. Folkeretten og mulige konvensjoner kan imidlertid binde statens myndigheter. For østsamene i Neiden ble det derfor ikke gjort noen avtaler om rettighetsspørsmålene, verken i konvensjonen av 14. mai 1826 eller i protokollen av 18. august 1834. 43

I artikkel 7 i grensekonvensjonen av 14. mai 1826, som gir begge lands opprinnelige innbyggere en rett til jakt og fiske på den anden Magts Territorium ... ligesom hidindtil i 6 år fremover, heter det imidlertid i annet ledd: 44

«Denne Bestemmelse skal ikke være til Hinder for, at nye Norske eller Russiske Indvaanere, som have nedsat sig i disse Districter, ogsaa maae drive Fiskerie og Jagt, efter deres Beqvemmelighed og Fornødenhed. Men disse nye Indbyggere skulle holde sig inden Grændserne af det Territorium, der for fremtiden eies av den Magt, hvis Undersaatter de ere, og de skulle ikke i noget Fald være delagtige i den Ret, som er tilstaaet de Indfødte i bemeldte Districter, at drive Jagt og Fiskerie paa den anden Magts Territorium.»

Dette kan forstås slik at artikkel 7 annet ledd gir eventuelle nye innbyggere i Norge rett til å drive jakt og fiske på lik linje med områdets opprinnelige befolkning. Eventuelle sær- eller eneretter til bruk og utnyttelse av områdets ressurser, som for eksempel østsamenes fiske i Neidenelva, kan etter et slikt syn hevdes å være utslettet av konvensjonsbestemmelsen.

En slik forståelse av artikkel 7 annet ledd kan imidlertid ikke være riktig. Artikkel 7 første ledd regulerer den opprinnelige befolknings rettigheter til jakt og fiske på de to statenes territorium. Poenget med artikkel 7 annet ledd er at dersom nye innbyggere får adgang til jakt og fiske, så skal bruken være begrenset til sitt eget lands område. Nye innbyggere får ikke de samme rettigheter i nabolandet som urbefolkningen. Den siterte bestemmelse sier ganske enkelt at artikkel 7 ikke skal være til Hinder for at nye innbyggere i distriktet også kan drive fiske og jakt i sitt eget land efter deres Beqvemmelighet og Fornødenhed. Bestemmelsen hindrer ikke at de kan få adgang til jakt og fiske i sitt eget land, men den gir ikke positivt en slik rett til de nye innbyggerne. Om de nye innbyggerne har eller skal få de samme rettigheter som den opprinnelige befolkningen, må eventuelt følge av et annet rettsgrunnlag.

Denne forståelsen styrkes også av bestemmelsens siste ledd (5te paragraf), hvor det heter at «Bestemmelserne i nærværende Artikel alene ere foranledigede ved begge de Høie contraherende Magters Omhue for dem af deres respective Undersaatters Vel, der ere infødte Indbyggere af de omhandlede Districter, ... .» (Vår utheving.) Det er altså bare den opprinnelige befolknings interesser som de to statene her søker å ivareta. Dessuten kan det anføres at det ikke er naturlig at statene avtaler hvilke privatrettslige rettigheter egne lands innbyggere skal ha på sitt territorium. Dette følger av suverenitetsprinsippet. Konvensjonen gir de av områdets opprinnelige innbyggere som velger å bli statsborgere i det ene land, rett til å jakte og fiske i det annet land.

For det tilfelle at østsamene i Neiden hadde valgt å bli russiske statsborgere og dermed flyttet fra norsk territorium, ville området og dets ressurser i praksis blitt herreløst eller ledig for de nye innbyggerne. Dette skjedde imidlertid ikke. Neidensamene ble norske statsborgere. Det må kunne sies at de hadde krav på at deres privatrettslige rettigheter fortsatt skulle bestå. Når så ikke skjedde, oppstår spørsmålet om østsamenes privatrettslige rettigheter på en legal måte ble overtatt av staten og senere utslettet i den delen av Neidensiidaen som ble en del av Norge i 1826.

Under grenseoppgangen i 1826 ble to oberstløytnanter (Mejlænder og Galjamin) fra Norge-Sverige og Russland bedt om å undersøke hvordan næringssituasjonen ville bli for innbyggerne i fellesdistriktet dersom retten til jakt og fiske i det andre landet ble opphevet etter 6 år. De avga en rapport 28. august 1826, hvor de blant annet sier at norske finner ved kysten i fellesdistriktet ikke ville få noen særlige problemer dersom de mistet retten til fiske og jakt på russisk side, fordi de ville få adgang til fiske i Neiden- og Munkelva:

«Hvis de norske finner 45 blir berøvet disse herligheter efter utløpet av de 6 aar, idet de russiske lapper alene faar adgang til at utnytte dem, vil de norske finner faa et æquivalent i at de erholder adgang til at drive fiske etter laks i Neidenelven og Munkeelven, uten at de russiske lapper faar adgang til at ta del heri, fordi disse isaafald blir henvist til at holde sig inden de ved conventionen fastsatte grænser. De russiske lapper 46 har været vant til hittil alene (exclusivement) at drive laksefiske i disse elve uten at tillate at de norske finner har hat del deri, saaledes at de russiske lappers existensmidler blir formindsket ved, at de ikke faar adgang til at drive dette fiske.» 47 (Vår utheving.)

Dette kan forstås slik at oberstløytnantene har ment at Neidensamene ville miste sine særrettigheter til fiske i elva som følge av grenseoppgangen. Steinar Wikan har tatt opp dette i boka «Grensebygda Neiden» (s. 69-70). Amtmand Urbye i Finmarkens Amt har også i et brev av 1. juni 1909 til Landbruksdepartementet om laksefisket i Neiden trukket den slutning at Neidensamene som følge av konvensjonen (artikkel 7) mistet sine eksklusive rettigheter til fiske i Neiden­elva. Urbye viste blant annet til rapporten fra de to offiserene og konkluderte:

«Det fremgår av det anførte med al ønskelig tydelighet, at der ikke kan paaberopes nogensomhelst traktatmessig grundlag for Neidenskoltenes enerett til fiske i Neidenelven. Tvertom er det ganske klart, at de ikke skulde ha nogen saadan ret, idet netop adgangen til laksefisket i Neidenelven og Munkelven fremheves som en av de fordele, som de norske indbyggere i fellesdistriktene erholder til gjengjeld for, at de tapte adgangen til at drive fiske og samle dun og egg paa russekysten.»

En slik forståelse av den nevnte rapporten og konvensjonsbestemmelsen er ikke nødvendigvis riktig. For det første var det ikke en juridisk utredning av rettighetsforholdene som ble foretatt av de to oberstløytnantene, men derimot en næringsmessig undersøk­else av konsekvensene i tilfelle av en fullstendig avvikling av all fellesbruk i området. Dessuten fremgår det klart av rapporten at den kompensasjon som de «norske finner» (sjøsamer og fjellsamer) ville få ved å kunne fiske i Neidenelva og Munkelva forutsatte at «de russiske lapper» (østsamene i Neiden) flyttet fra Norge til Russland; «uten at de russiske lapper faar adgang til at ta del heri, fordi disse isaafald blir henvist til at holde sig inden de ved conventionen fastsatte grænser.» (Vår utheving.)

Det fremgår klart, både av rapporten og senere brevveksling mellom Mejlænder og svensk-norske myndigheter, at man forutsatte og ønsket at all fellesbruk skulle opphøre og at de «russiske lappene» i Neiden ble russiske statsborgere og flyttet til Russland. 48 Rapporten sier heller ingenting om hva som blir situasjonen dersom Neidensamene ikke flytter til Russland (med storhertugdømmet Finland), men derimot blir boende i Norge. Dessuten omhandler rapporten forholdet mellom de «russiske lapper» (østsamene) i Neiden og de «norske finner» (sjøsamene) som allerede bodde i grensedistriktet ved grenseoppgangen i 1826. Man kan derfor ikke av denne næringsundersøkelsen trekke den konklusjon at senere innflyttere (kvener eller nordmenn) ville ha krav på de samme rettigheter til laksefisket i Neiden som østsamene. Tvert imot sier rapporten klart at østsamene har hatt eksklusive rettigheter til fisket i Neidenelva også i forhold til sjøsamene som bodde ved kysten.

Dersom en likevel skal legge avgjørende vekt på den nevnte rapports formuleringer, så er det verdt å merke seg at de to oberstløytnantene forutsetter at østsamene i Russland får eksklusive rettigheter til å utnytte de områdene som de «norske finner» eventuelt ikke lenger får adgang til på russisk side. Jf. formuleringen om at «de norske finner» blir berøvet jakt og fiskerettighetene etter 6 år «idet de russiske lapper alene faar adgang til at utnytte dem». (Vår utheving.)

Ut fra dette synes det vanskelig å trekke den konklusjon at konvensjonen og rapporten fra 1826 skulle frata østsamene i Neiden deres enerett og eksklusive bruk av ressursene i sine områder, samtidig som østsamene på russisk side skulle få eksklusive rettigheter til å utnytte områdene på russisk side. Det kan ikke være slik at konvensjonens artikkel 7 annet ledd gir nybyggere på norsk side samme rettigheter som østsamene i Neiden, mens russiske nybyggere på russisk side må akseptere at østsamene på russisk side av grensen «alene får adgang til at utnytte» ressursene.

Hva angår Neidensamene, må en derfor anta at de rettigheter som eksisterte før områdene ble en del av Norge, også bestod etter grensedelinga, eller iallfall ikke ble utslettet av avtaler med Russland. Private rettigheter består som nevnt selv om landområder kommer inn under en annen stats grenser og jurisdiksjon. I allefall må dette være tilfelle når den opprinnelige befolkninga blir boende i området.

Hvordan ble da Neidensamenes rettigheter til den delen av siida-området som ble en del av Norge i 1826, utslettet? Det foreligger ingen avtale mellom østsamene og den norske stat om overføring av eiendomsrett til landområdene eller særrettigheter til visse naturressurser. Det finnes heller ikke noe som tyder på at østsamene på annen måte frivillig har overført rettighetene i området til staten, verken i forbindelse med grensefastsettelsen eller senere.

Det som er sagt ovenfor viser at man ikke kan si at østsamenes rettigheter ble overført til staten den dagen området ble lagt under norsk suverenitet. Rettsoverføringer må derfor ha skjedd ved etterfølgende endringer. I vurderingen av dette vil lovgivning, rettspraksis, tidsforløp, oppfatninger og private og forvaltningsrettslige disponeringer i området være avgjørende.

Den norske stats oppfatning ser ut til å ha vært entydig. Det er liten grunn til å tvile på at Tønnesen har rett i at statsadministrasjonen fra første dag anså disse distriktene for å ligge under samme regel som det som gjaldt ellers i fylket. 49 Grunnlaget for administrasjonens tankegang finnes i suverenitetstanken og i de herskende oppfatninger på den tid om hvordan eiendomsrett kunne erverves. Disse oppfatninger kommer klart til uttrykk i Ot. prp. nr. 21 for 1847, hvor det på s. 23 sies at Finnmarken er å betrakte som «tilhørende Kongen eller Staten, fordi det oprindelig kun var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger». En grundig gjennomgang av den herskende oppfatning fra 1600-tallet og frem til vår tid er foretatt av Gudmund Sandvik i NOU 1993: 34 s. 338-341.

Den norske staten satte straks etter 1826 i gang arbeidet med å øke bosettingen i området, se Astri Andresens avhandling «Sii’daen som forsvant» s. 49, sitert ovenfor i punkt 7.3.4.

Den norske stat har fra tiden etter grensefastsettelsen opptrådt som privatrettslig eier av landområdene i Sør-Varanger, og har solgt eller festet bort jord og naturressursene til private eller andre offentlige instanser. 50 Det rike området lå der, «ledig» og tynt befolket med «russiske lapper» (fem familiegrupper) – klar til å bli befolket med fastboende norske statsborgere.

Staten arbeidet aktivt for at de andre folkegruppene skulle ha like stor rett til å utnytte ressursene som østsamene. Dette ble etterhvert stadfestet i rettssaker om laksefisket som østsamene tapte. Det foreliggende materialet peker i retning av at de øvrige beboerne i området oppfattet staten som eier.

Det kan være vanskelig å fastslå det nøyaktige tidspunktet for statens privatrettslige erverv av østsamenes siidaområde, bortsett fra at det må ha skjedd etter 1826. Den faktiske situasjonen er at staten helt siden grensedelinga har opptrådt som eier av land og vann i den tidligere Neidensiidaen. Østsamene i Neiden har gradvis – som følge av norske myndigheters bosettingspolitikk, innvandring og rettspraksis – mistet sine rettigheter til landområdene og ressursene. Dette har skjedd ved andres faktiske bruk og disponering av områdene, myndighetenes utstedelse av amtssedler fra begynnelsen av 1840-åra og ved en rekke rettsavgjørelser fra den første laksedommen i 1848 og helt til i 1993, da østsamenes krav om enerett til reindrift ikke førte frem i Høyesterett.

Det foreligger da en situasjon som i juridisk sammenheng omtales som festnet bruk eller festnede forhold. Etter gjeldende norsk rett aksepteres dette som grunnlag for erverv av eiendomsrett, se nærmere drøftelse i NOU 1993: 34 s. 231-232 og s. 259-261.

Til tross for at dagens rettstilstand – ut fra en nøktern juridisk vurdering – må kunne sies å være av en slik karakter at domstolene nødig vil rokke ved den, så er det ikke noe i veien for at de politiske myndigheter kan finne grunnlag for å gjennomføre endringer av rettstilstanden slik at østsamenes kultur kan få et materielt grunnlag å bygge videre på. Stortinget står fritt – blant annet som følge av ny kunnskap, andre holdninger til den samiske kulturen og internasjonale forpliktelser – til å vedta lovendringer som i noen grad tilbakefører rettigheter til den østsamiske folkegruppe, slik at østsamene selv kan ta ansvar for reetablering av sin kultur.

7.3.8 Skoltebyen: Østsamenes kollektive eiendom frem til tvangsoppdelinga i 1903-04

Interessant i denne forbindelse er de tidligere eiendomsforholdene i den såkalte Skoltebyen i Neiden. Her hadde østsamene sin sommerboplass med blant annet russisk-ortodoks gravplass og kapell. Dette området ble av norske myndigheter – iallfall rundt 1900-tallet – ansett som skoltenes felles eiendom, men de hadde aldri måttet kjøpe det av staten. Det var ikke utstedt amtsseddel på dette området, slik som tilfelle var for de som innvandret og bosatte seg i området fra 1830-40 årene.

I 1903-04 ble fellesjorden oppdelt i fire små jordlapper; en til hver av de fire østsamefamiliene. Denne utparselleringen og matrikuleringen ble gjort av myndighetene uten østsamenes samtykke og sannsynligvis for å lette mulighetene til å ekspropriere området og fossen fra østsamene til vannkraftutbygging for den gryende gruvevirksomheten i Sør-Varanger.

På denne måten ble østsamene i Neiden fratatt områdene i Skoltebyen som de hadde hatt som felles­eie fra uminnelige tider. I utmålsprotokollen står det at forretningen ble utført «efter muntlig Ordre fra Amtmannen i Finm. Amt». Einar Niemi sier i sin utredning (NOU 1994:21 s. 340):

«Ræstad sier videre i sin rapport av 1907 at formannen i Finmarkens Jordsalgskommisjon hadde fortalt at det i amtmann Truls Graffs tid (1897-1906) «uden anmodning fra vedkommende Skolter blev fore­taget en opløsning av et fælleseie» hvorpå eiendommene ble «særskilt skyldlagt».» 51

Det interessante i denne sammenheng er at samtidig som norske myndigheter aldri har villet innrømme østsamene særlige rettigheter til bruken av områdets ressurser (særlig laksefiske i elva), så har de faktisk så sent om i 1903-04 lagt til grunn at de hadde felles eiendomsrett til sin gamle boplass – Skoltebyen. Riktignok har de mot østsamenes vilje avviklet felles­eiendommen og privatisert området, men likevel står det igjen at forutsetningen for denne operasjonen var at det allerede forelå en østsamisk felles eiendomsrett til området. Det juridiske grunnlaget for en slik kollektiv eiendomsrett må ha vært opprinnelig okkupasjon eller alders tids bruk.

Det kan stilles spørsmål ved det juridiske grunnlaget for tvangsoppdelingen av fellesjorden, men det vil ikke bli nærmere vurdert her.

7.4 Laksefisket i neiden

7.4.1 Eksklusive fiskerettigheter for østsamene

Det attraktive laksefisket i Neidenelva har vært gjenstand for konflikter helt siden de første innvandrerne fra Finland kom til Neiden på slutten av 1830-tallet. Sverre Tønnesen sier blant annet følgende om dette i sin doktoravhandling: 52

«Inntil 1826 ble det således av de som tilhørte skoltesamfunnet der, drevet fiske i Neidenelva etter laks. Laksefisket ble drevet som samfiske av alle som bodde der. Retten ble ansett som en eksklusiv rettighet for disse. Dette er ubestridelig.»

Einar Niemis utredning om østsamene støtter opp om dette. Han sier blant annet følgende ( NOU 1994:21 s. 325):

«Helt fram til godt inn på 1800-tallet beholdt neidensamene laksefisket i elva som en eksklusiv rettighet, med en viss modifikasjon i eldre tid, 53 som vi skal se nedenfor. Alle tilgjengelige kilder bekrefter dette (jf. Tønnesen 1972/1979: 254). F.eks. slår Schnitler, under sine undersøkelser i 1740-åra, flere ganger fast at den eksklusive rett gjelder. Selv om neidensamene tidvis delte de fleste andre ressurser innen siidaen med naboene, var «Dog Laxe-Fiskeriet ... Neiden Finner Alleene i possession af, saa at (de) fra dette Laxefiskerie altid have avholdet de Norske undersaater» (Schnitler I: 425). Dette fisket ville «Russe-Finnerne sig alleene have forbeholden» (Schnitler III: 72). I forbindelse med forhandlingene om grensekonvensjonen av 1826, ble det også slått fast at «de russiske finner» til nå hadde hatt eksklusiv rett til laksefisket i elvene i fellesdistriktet (Johnsen 1923: 338).»

I 1906 uttalte Sør-Varanger herredsstyre enstemmig følgende overfor Landbruksdepartementet: 54

«Neidens innvånere har en gammel og velbegrunnet rett til dette fiske, staten derimot har aldrig gjort noget for dets utvikling, og har fra gammel tid ikke hatt nogen anpart i utbyttet. Fisket i Neidenelven har sammen med andre rettigheter på den såkalte statens grunn dannet betingelsen for at dalen overhodet ble befolket. Dette tilhørte skoltelappene lenge før denne del av landet kom under norsk administrasjon og når disse lappene etter grensereguleringen i 1826 valgte å bli boende i Norge, var det vel forutsetningen at de måtte få beholde de kilder til livsopphold de hittil hadde hatt ...».

7.4.2 Nybyggernes krav om laksefiske

Blant nybyggerne i Neiden oppstod det tidlig krav om rett til laksefiske i den mest fiskerike delen av Neiden­elva. De første kolonistene var kvener fra Finland med andre eiendomsbegreper enn østsamene. Etter deres oppfatning var det eiendomsretten til jord som var grunnlaget for fiskeretten. Kvenene skaffet seg derfor amtssedler, 55 som gav dem en bruksrett til den oppmålte eiendommen – og senere også skjøter og eiendomsrett. De første lykkes ikke helt med å få fiskeretten innført i amtssedlene, men dette forhindret ikke at kravet om deltakelse i fisket ble fremsatt. Nybyggernes krav om rettigheter til laksefiske i Neidenelva møtte sterk motstand fra østsamene.

Den første nybyggeren (Per Persen Riesto) kom til Neiden i 1837. 56 En av de mest markante innflytterne var Paul Ekdal, som kom i 1842. Han ble etter kort tid akseptert av østsamene og førte an i kampen mot de øvrige innflytternes krav om rett til laksefiske. Konflikten om rettighetene til laksefisket i Neidenelva har resultert i en rekke domsavsigelser. Den første dommen falt i 1848, senere kom det viktige dommer i 1908, 1930 og 1966. I tillegg har det vært en rekke avgjørelser av strafferettslig karakter. Det historiske materialet viser at det også har vært fysiske konfrontasjoner mellom folk i bygda.

7.4.3 Amtssedler med og uten fiskerett

Paul Ekdal var både lese- og skrivekyndig og hadde en klar oppfatning om hvordan han og østsamene kunne sikres laksefiske i elva. Han sørget i 1844 for å få utmålt boplasser ved Skoltebyen til seg selv og de sju østsamene som da var oppført i rettighetsmanntallet. Disse første amtssedlene ble tinglest i 1845 og ga, foruten en bruksrett til et jordstykke, også en rett til laksefiske i Neidenelva «i Fellesskab med Naboerne». Østsamenes boplasser var på ca. 15 dekar, fire lå nord for elva og tre på samme side som Skoltebyen.

Paul Ekdal fikk utmålt ca. 45 dekar til seg selv og sørget for å få en bedre rett til laksefiske enn den som var «tildelt» østsamene. I tillegg til «i Forening med Naboerne at drive Laxefiskerie i Neiden Elv fra Kobbefossholmen opad til en overfor Pladsen fallende Fors», fikk han tillatelse til «at bruge en saakaldet Laxeruse ved den ovennevnte Fors.»

De kvenske innflytterne sørget deretter for å få utstedt egne amtssedler som ble tinglest året etter, i 1846. De nye amtssedlene var stort sett lik de første, men de fikk ikke rettigheter til laksefiske i elva, og heller ikke rett til utvisning av bjørkeskog til brensel. 57 Kampen om fiskeretten førte til en rekke konflikter mellom østsamene og Ekdal på den ene siden og kvenene på den annen.

7.4.4 Domsavsigelser om fiskeretten – særlig om 1848-dommen

Disse konfliktene resulterte i at det ble gjennomført rettsforhør og senere, i august 1848, ble det satt en såkalt ekstrarett i Neiden. Kvenene fremmet krav om å få rett til fiske i elva på lik linje med Ekdal og østsamene. Sentralt i rettsbehandlingen var ulike konflikter om fiskerettighetene og en åstedssak om eiendomsretten til en del jordstykker, men også beskyldninger fra kvenene om at Ekdal hadde begått rein­tyveri, fysiske overgrep mot enkeltpersoner og fore­tatt ulovlig brennevinssalg. Av interesse i vår sammenheng er bare konflikten om fiskerettighetene.

Ved avgjørelsen av fiskerettighetene tok retten utgangspunkt i den såkalte jordutvisningsresolusjonen 5. juni 1775, hvor § 3 omhandler fiske i små elver, mens § 6 blant annet regulerer rettighetene i de store elvene. Resolusjonen ble gitt på et tidspunkt da blant annet Neidenområdet lå under russisk jurisdiksjon. Følgelig var ikke Neidenelva regulert av resolusjonen da den ble vedtatt. Men da området ble en del av Norge i 1826 ble det antatt at resolusjonens bestemmelser også skulle gjelde i de nye områdene av landet. 58 De aktuelle bestemmelsene lød slik:

«§ 3. Med hver Plads følger Rettighed til Fiskeri i ferskt Vand og smaa Elve, forsaavidt samme ligge enten inden samme Pladses Grændser, eller derpaa støde.

...

§ 6. De Herligheder, som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskeri i havet og de store Elve, samt Landings-Steder og deslige, forblive fremdeles til saadan almindelig Brug.»

For små elver hørte altså fisket til de plassene som grenser mot elva, mens det for de store elvene skulle være «som hidentil» og «tilfælles for hele Bygder». I disse elvene var dermed fiskeretten etter 1775-resolusjonen ikke avhengig av eiendoms- eller bruksrett til jord.

For å avklare tvisten om fiskerettighetene måtte retten først ta stilling til om Neidenelva var en liten eller stor elv, dvs. om resolusjonens § 3 eller § 6 skulle legges til grunn. Retten konkluderte med at Neidenelva var ei «stor» elv. 1848-dommen sier blant annet:

«Neiden er ogsaa mange Mile lang, gjennomstrømmer såvel finsk-russisk som norsk Territorium, har Udløb af en temmelig stor Indsjø (Javre) og fører en Vandmasse saa stor at man med Baad kan roe langt og i Elven indtil Fossefald hindrer det. Til de smaa Elve kan den saaledes formeentlig ikke regnes.» 59

En kan imidlertid merke seg at retten sa seg enig med saksøkerne (dvs. kvenene) i at det i all hovedsak bare var mulig å fiske laks mellom Skoltefossen og Kobbefossen – en strekning på ca. 3 kilometer. Selv om elva er flere mil lang, var den på det tidspunktet mest interessant som lakseelv i en begrenset strekning – noe som kunne tilsi for at den var en liten elv. Dette poenget ble imidlertid ikke drøftet av retten. Konsekvensen av at Neidenelva eventuelt var en liten elv, ville vært at fiskeretten ble knyttet til de boplassene som grenset til elva, jf. 1775-resolusjonens § 3. Resultatet ville da vært at Ekdal og østsamene hadde fått fiskerettighetene fra Skoltefossen til Kobbefossen, slik de hevdet, mens de øvrige innflytterne bare ville kunne fiske utenfor sin egen boplass. De aktuelle boplassene lå utenfor det området som også retten mente var aktuell som fiskeelv. Ekdals taktikk med å knytte fiskerettighetene til eiendommene synes etter dette å ha tatt utgangspunkt i at Neidenelva var en liten elv, regulert av 1775-resolusjonens § 3.

Retten fant – til tross for at Ekdal og østsamene var de eneste som hadde amtssedler hvor fiskeretten var innført – at fisket skulle være felles for alle i bygda, uansett om de tilhørte det opprinnelige østsamiske bygdesamfunnet eller ikke. Fisket skulle drives felles med naboene – dvs. alle innbyggerne i bygda. Sverre Tønnesen omtaler dommen i «Retten til jorden i Finnmark» og er meget kritisk til den (s. 254):

«I Neiden forelå etterhvert de samme tvistepunktene som vi har sett dukke opp i Tana- og Alta-samfunnene. Men i Neiden oppsto nok et spørsmål, og det reiste seg naturlig nok først: Har ikke det allerede bestående bygdesamfunn et vern mot nybyggerne i det samme bygdelaget, men som ikke hørte til den eksisterende sosiale gruppe? Vi kjenner til problemstillingen fra svensk og finsk lappmark et hundreår og mere tidligere. I Finnmark hadde det ikke oppstått tidligere, ihvertfall ikke de siste 100 årene, idet næringslivet deres som før påvist var i sterk endring, hvor sjøsamisk og «norsk» kultur nærmet seg, og hvor det dertil var god plass til alle. Tilhørighetsfølelsen kunne i de andre bygdene ikke bli på langt nær så sterk som i Neiden, der de samme slekter hadde bodd og levd etter samme mønster i hundrevis av år, uten annen påvirkning enn inngifte fra de nærmeste skoltebyene, og hvor skoltesamfunnenes rettigheter ble respektert og håndhevet etter den gamle sedvanerett.

I Neiden var skoltesamfunnet en meget klar gruppe, lett å avgrense fra de nyinnflyttede personene. Laksefisket var deres vesentligste innkomstkilde, og et særdeles viktig ledd i deres næringsliv og livsrytme i det hele tatt. De skulle også fra en streng juridisk synsvinkel stå sterkt i sitt krav på å få beholde det verdifulle fisket ved selve Skoltefossen for seg selv. Ikke bare kunne de påberope seg alders tids bruk av selve fisket, men også rett som grunneiere, idet det var de som hadde rådigheten over selve grunnen ved Skoltefossen, der de hadde hatt sine sommerboplasser i alders tid.»

For østsamene var Ekdals taktikk med å knytte fiskerettighetene til boplassene og få dem innført i amtssedlene, uheldig. Østsamenes rettslige grunnlag for å hevde en eksklusiv rett til laksefisket burde ikke vært knyttet til amtssedlene som var utstedt i samsvar med 1775-resolusjonen § 3. Østsamenes særrettigheter bygget på et annet juridisk grunnlag, alders tids bruk eller opprinnelig okkupasjon. Dette rettsgrunnlag ble verken påberopt under rettssaken eller vurdert av domstolen. Bakgrunnen for at alders tids bruk eller opprinnelig okkupasjon ikke ble påberopt var nok at Paul Ekdal i så fall ikke ville fått noen fiskerett; han ville da eventuelt blitt stilt i samme stilling som de øvrige finske innflytterne.

1848-dommen legger avgjørende vekt på at Neidenelva er å anse som en stor elv, med den konsekvens at 1775-resolusjonens § 6 skulle legges til grunn.

Retten drøftet imidlertid subsidiært Ekdals henvisning til at amtsedlene gav dem «Ret til Laxefiskerie i Neiden Elv fra Kobbeholmen opad til Elvefossen i fellesskab med Naboerne.» Som nevnt tidligere utstedte jordutvisningsmyndighetene ikke amtssedler med fiskerett til kvenene. Retten sier om dette spørs­målet: 60

«Vel have disse 61 for det Motsatte paaberobt deres Amtssedler, der hjemle dem ret til Laxefiskerie i Elven; men dette er formeentlig uden Grund da det i Amtssedlene udtrykkelig heder, at Fiskeriet skal drives fælles med Naboerne, hvoriblandt Hovedcitanterne 62 ere, saa at Amtssedlene netop vise, at Neiden ogsaa af Øvrigheden ansees for en stor Elv.»

Det kan nok stilles spørsmål om rettens resonnement er holdbart. For det første blir det et spørsmål hva som menes med uttrykket «Naboerne» i amtssedlene. Det forhold at det ble utstedt åtte amtssedler (i 1845) i det aktuelle området til Ekdal og østsamene med likelydende tekst for så vidt gjelder lakseretten, kan forstås slik at «Naboerne» bare omfatter de som i sine amtssedler faktisk hadde fått (eller senere fikk) den samme fiskeretten. Videre er det et faktum at fogden tidligere hadde forbudt kvenene å fiske i området nedenfor fossen. Dessuten ble kvenenes amtssedler uten fiskerett utstedt allerede året etter at Ekdal og østsamene hadde fått sine (i 1846), og som en direkte konsekvens av at Ekdal og østsamene hadde fått utstedt amtssedler med blant annet fiskerett. Det forhold at fiskeretten ikke er nevnt i de nyere amtssedlene til kvenene, tyder mere på at «Øvrigheden» har ment at laksefisket ikke skulle være felles for alle i bygda, enn det motsatte, slik retten antar. Det må være rimelig å anta at jordutvisningsmyndighetene i så fall hadde gitt fiskerett til alle som fikk utstedt amtssedler.

Amtssedlene gav som nevnt kun en bruksrett til jorda og de ressursene som positivt ble nevnt i sedlene. Forskjellsbehandlingen må derfor antas å være tilsiktet fra myndighetenes side. Dette taler for at amtssedler uten fiskerett faktisk må tolkes slik at det ikke var meningen at de skulle ha noen fiskerett. Retten så bort fra at amtssedlene var ulike, og tolket Ekdal og østsamenes amtssedler slik at de må dele fiskeretten med alle andre i Neiden. Det er vanskelig å se at rettens konklusjon i 1848 har noen forankring i amtssedlenes ordlyd eller det som med rimelighet må antas å ha vært myndighetenes hensikt med en så klar forskjellsbehandling ved utstedelsen av amtssedlene i 1845 og 1846.

Rettens konklusjon om at østsamene måtte dele fiskeretten med alle i bygda, er derfor ikke opplagt. Juridisk er det, som vist ovenfor, mulig å fremføre tungtveiende motargumenter.

Det er også interessant at til tross for at spørsmålet om fiskerettighetene i Neidenelva har vært gjenstand for domstolsbehandling svært mange ganger de siste 100-150 år, har aldri østsamenes krav om eksklusive rettigheter vært vurdert i forhold til deres egentlige juridiske grunnlag; alders tids bruk eller opprinnelig okkupasjon av området eller fiskeretten i elva.

De senere rettsavgjørelser har hatt sin bakgrunn i konflikter mellom de som hevdet privat fiske utenfor sin eiendom og de som hevdet at alt fiske i elva tilhørte parthaverne i Neiden fiskefellesskap. 63 Dessuten har det vært konflikter knyttet til statens fiskerett og om fiskefellesskapets enerett også gjelder overfor Skoltefossen. 64 I de konflikter som har vært knyttet til livjelakfisket i Skoltefossen har østsamene stått samlet, mens de i de øvrige konfliktene enten har vært fraværende eller stått på begge sider.

7.4.5 Laksetinget i 1864 innfører krav om eiendomsrett

Til tross for at underrettsdommen av 1848 slo fast at laksefisket skulle være felles for alle innbyggerne i bygda, fortsatte konfliktene mellom østsamene og nybyggerne og de to gruppene fisket hver for seg. 65 Østsamene fortsatte med sitt kastenotfiske i Skoltefossen, mens de øvrige drev dragnotfiske litt lenger nede i elva. Som et resultat av de stadige konfliktene mellom gruppene i bygda, ble det i 1864 avholdt et såkalt «laxething», som blant annet tok stilling hvem som var berettiget til laksefiske. Laksetinget var et møte mellom fogden og allmuen og forhandlingene ble ført inn i en tingbok eller justisprotokoll. Til dette møtet kom ingen østsamer. Steinar Wikan sier blant annet følgende: 66

«Tinget antok at bestemmelsene i Rentekammerskrivelsen («Rescriptet») av 3. juni 1775 (§3) måtte være rettsgrunnlaget for fisket i elva, det vil si at de som «eie eller bruke Jord i Bygden» hadde fiskerett. Utfra eiendomsrettighetene ble det satt en liste over de som var berettiget til fisket.

Det går ikke fram av kildene hvordan man plukket ut de østsamene som skulle stå på lista over de fiskeberettigede. Sannsynligvis skjedde det på grunnlag av familieorganiseringen og bosituasjonen. De som er tatt med, var overordnede i hver sin familieenhet, men ingen av dem hadde matrikulert jord.»

De amtssedlene som Paul Ekdal fikk utstedt til østsamene i 1845, ble visstnok aldri bekreftet ved matrikulering og utstedt skjøter på. Det er også uklart om de bosatte seg på de boplassene som de fikk utvist i 1844. Østsamene anså seg berettiget både til å bo i området og fiske i elva uavhengig av norske myndigheters tillatelse eller ikke, selv om de ikke hadde dokumenter som viste at de «eide» eller hadde rett til å bruke jord i området. 1845-amtssedlene fikk derfor ingen betydning for østsamenes bosetting i Neiden og deres utnyttelse av ressursene i området, herunder fiske i elva.

Det fremgår av det ovennevnte at laksetinget i 1864 antok at fiskerettighetene i Neidenelva hadde sitt grunnlag i jordutvisningsresolusjonens § 3, som regulerer rettighetene i de små elvene. I så fall kan det være en feilslutning fra tingets side. Jordutvisningsresolusjonens § 3 og § 6 regulerer to ulike forhold – rettighetssituasjonen i henholdsvis små og store elver.

1848-dommen slo som nevnt fast at Neidenelva var en stor elv og at 1775-resolusjonens § 6 derfor skulle gjelde. Resolusjonens § 3 sier at med hver «Plads» følger en rettighet til fiske i «Smaa Elve» og ferskt Vand», dersom de ligger på eller grenser til eiendommen. Resolusjonens § 6 sier derimot at blant annet fiskeretten skal være felles for alle i bygda, dersom den «hidindtil have været tilfælles for hele Bygder». Dette må forstås slik at fiskeretten etter § 6 ikke er knyttet til den enkelte utviste «Plads», dvs. formell eiendomsrett eller bruksrett til jord. Fiskeretten tilhører alle som bor i bygda. I 1848-dommen heter det blant annet:

«Imidlertid bestemmer samme Reskripts § 6, at Fiskeriet i «de store Elve» fremdeles skal forblive til hele Bygders eller Almuens fælles Brug, og antages derfor Neiden for en stor Elv, ville Hovedcitanterne som boende ved den eller henhørende til dens Bygdelag formeentlig være berettigede til Andeel i Elvens Fiskerie lige og fælles med de øvrige Beboere af Elvedalen.» 67

Retten sier altså her at dersom en bor ved Neiden­elva eller hører til bygdelaget har en etter § 6 rett til andel i fisket i elva på lik linje med de andre beboerne.

En slik forståelse av 1775-resolusjonens § 6 styrkes også av det faktum at østsamene verken ved grensedelingen i 1826 eller i 1864 hadde formell eiendomsrett (som var godkjent av myndighetene) eller noen amtsseddel som gav dem bruksrett til jorda. De fortsatte lenge sin sesongvise flytting mellom vinterbyen, vår- og sommerbyen og høstboplassene. 68 Skoltebyen ble som nevnt tidligere ansett som felles eiendom for østsamene i Neiden og ble først tvangsoppdelt i små jordlapper i 1904 med derpå følgende utstedelse av eiendomsskjøter til de fire østsamefamiliene som da bodde der.

Laksetinget i 1864 måtte faktisk «tildele» østsamene fiskerett til tross for at de ikke hadde matrikulerte jordeiendommer. Dersom 1775-resolusjonens § 3 var rettsgrunnlaget for fiskeretten, ville konsekvensen vært at østsamene ikke hadde fått fiskerett i Neidenelva. Dette var sikkert et så urimelig resultat at laksetinget «gav» en del av østsamene fiskerett, til tross for at de ikke oppfylte kravene i resolusjonens § 3.

Jordutvisningsresolusjonens § 6 sier at fisket skal være «som hidindtil» for hele bygda. Det østsamiske samfunnet i Neidensiidaen var utvilsomt etter datidens forhold en «Bygd». Poenget i 1848-dommen var at det daværende skoltesamiske samfunnet ikke ble ansett som en avgrenset bygd i forhold til de som flyttet til området, østsamene måtte dele fiskeretten med alle innflytterne. Sett i forhold til 1775-resolusjonen og 1848-dommen synes ikke det som skjedde på laksetinget i 1864 å være riktig. 69 Laksetinget overførte i 1864 retten til fiske i Neidenelva fra alle i bygda til de som eide matrikulert jord. Fiskeretten ble dermed ansett for å være fælles Eiendom for de fastboende oppsitterne i Neiden som eide eller brukte særskilt matrikulert jord. Unntatt var østsamene som i 1864 ikke var eier av matrikulert grunn.

Denne overføringen av fiskeretten ble senere formalisert på laksetinget i 1891 da det ble utarbeidet et særskilt reglement og ved dannelsen av Neiden Fiskeriforening (senere Neidenelvens fiskefellesskap) i mars 1892. 70 I § 1 i 1891-reglementet het det at Laxefisket i Neidenelven skal være fælles Eiendom for samtlige fastboende Opsiddere i Neiden, der er Eier eller Bruger af særskilt matrikuleret Jord og bosiddende paa samme. I dag heter det at laksefiskeriet i Neidenelva er en felles næringsrett for eiere eller brukere av matrikulerte eiendommer som ligger i Neiden-dalføret .... 71

Vilkårene for medlemsskap er senere ytterligere innskrenket til å gjelde eiendommer som er på minst fem dekar (innført i reglementet i 1930). Minst fem mål må årlig høstes eller det må dokumenteres en annen inntekt av eiendommen som tilsvarer minst 2500 kg høy. I tillegg til at eier eller bruker må være fast bosatt og registrert i manntallet i Neiden, må vedkommende og hans familie ha fast tilholdssted i området hele året (reglementets § 5).

Underrettsdommen av 1848 har til tross for dette blitt stående som den grunnleggende dom om retten til laksefiske i Neiden.

7.4.6 1908-dommen i forhold til 1848-dommen

I 1907 oppstod det en konflikt mellom en person bosatt i Vadsø og fiskefellesskapet om tildeling av utbytte av fisket. Fiskefellesskapet hevdet at vedkommende ikke hadde krav på utbytte fordi han ikke bodde på eiendommen sin i Neiden. Fellesskapet fikk medhold. Dommen er nærmere omtalt av Steinar Wikan i Grensebygda Neiden, kapittel 8Rettssaken 1908 s. 353-354. I 1908-dommen er det imidlertid en interessant uttalelse fra rettens side. Retten drøfter 1848-dommen og sier:

«Ved denne dom blev det altsaa fastslaaet, at alle beboere af Neiden, som eide eller brugte jord, var berettiget til at deltage i laxefisket, og at ingen hadde enerett til fisket udenfor sin grund .... » (Vår kursivering.)

Det synes her som om retten i 1908 antar at 1848-dommen setter krav om å eie eller bruke jord som et vilkår for å delta i laksefisket i Neiden. En gjennomgang av 1848-dommen viser imidlertid klart at lakseretten ikke er knyttet til eiendoms- eller bruksrett til jord. I det spørsmålet som var til doms i 1908 hadde denne feilen ingen betydning, men det er interessant at retten tar feil mht. til vilkårene for fiskerett etter 1848-dommen.

Som vist ovenfor har det imidlertid utviklet seg en praksis i Neiden, hvor det blant annet er et vilkår for medlemsskap i Fiskefellesskapet at en eier eller bruker jord i området. Denne feiloppfatningen fra retten har nok, sammen med andre forhold, bidratt til å festne en oppfatning om at en må bruke eller eie jord for å ha rett til part i laksefisket i Neidenelva. Verken 1775-resolusjonens § 6 eller 1848-dommen kan anføres til støtte for en slik rettstilstand.

7.4.7 Livjelakfisket i Skoltefossen

Blant østsamene i Neiden har det i historisk tid foregått et særpreget fiske med en kastenot i Skoltefossen, som ligger like overfor Neidenbrua. Dette fisket som på østsamisk kalles livjelak, kan oversettes til kaste- eller lempefiske. 72 I dag kalles det käpäläfisket, som er en kvensk betegnelse på dette kastenotfisket. Käpälä betyr labb eller pote. I dag er det imidlertid tendenser til at den opprinnelige østsamiske betegnelsen på dette spesielle fisket vinner frem. Østsamene fisket ikke bare med kastenot i selve fossen, de fisket også med stengsler og not andre steder, særlig fra Kobbeholmen og opp til Skoltefossen, men også ovenfor Skoltefossen.

Etter 1848-dommen fortsatte østsamene og kvenene å fiske hver for seg. Østsamene holdt lenge fast ved å være alene om kastenotfisket i Skoltefossen, mens kvenene (og østsamene) drev et slags dragnotfiske nedenfor fossen. Dette notfisket ble forbudt i 1895 og la grunnlaget for utleie av fisket til sportsfiskere. Neiden Fiskeriforening ble konstituert i 1892, men først i 1908 finner en at foreningen interesserer seg for østsamenes kastenotfiske i Skoltefossen. Steinar Wikan omtaler kastenotfisket og sier blant annet: 73

«Det er ikke referert noe møte i 1907, men i 1908 er det tydeligvis skjedd en endring. Elva var det året ikke utleid, og man vedtar nå at laksefisket i Neiden skal drives i fellesskap med Käpälänot, Kastenot i fossen, når vandstanden tillater det. Det er første gang protokollen nevner käpäläfisket som fellesfiske og som aktivitet som laget beskjeftiger seg med. Opptakten til dette er ikke kjent, og verken protokollen eller annet materiale røper noe om debatt med de østsamiske familiene som tidligere antagelig hadde drevet dette fisket alene, jf. Hellands beskrivelse. Kanskje det ikke var så stor overgang. Østsamene hadde tydeligvis deltatt i det store dragnotfiske før det ble forbudt, de fikk part i leiesummen som alle andre og del i fiskefellesskapets møter og behandlinger. I følge protokollen var Boris Ivanovitsj til stede på møtet i 1908 som eneste østsame. Tradisjonen hevder at innflytterne hadde tilkjempet seg rett til å ta del i kastenotfisket.»

Det synes altså som om østsamene helt frem til 1908 var alene om kastenotfisket i Skoltefossen. Etter at dragnotfisket ble forbudt var det vanskelig å drive noe egentlig fellesfiske dersom en ikke overtok det østsamiske kastenotfisket i Skoltefossen.

Dette styrkes også av observasjoner som Amund Helland gjorde i Neiden like etter århundreskiftet. 74 I Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt gir han først en beskrivelse av Neidenelva og de problemer som Skoltefossen skaper for laksens videre ferd oppover i elva. Han ønsker å gjøre fossen farbar for laksen, men sier: 75

«De nedenfor fossen boende skoltefinner ønsker dog ingen forandring, efterdi fossens farbargjørelse antagelig vilde forringe den lette adgang, de for tiden har til at fiske laksen ved hjælp af en liden not eller snarere garnstump, der udkastes i en kulp i fossen, med hvilket tarvelig redskap der stundom skal kunne opfiskes 30 á 40 store laks i et eneste kast.»

Ifølge hans observasjoner rundt århundreskiftet var det altså skoltefinnene eller østsamene som drev kastenotfisket i Skoltefossen. Litt senere beskriver han kvænenes dragnotfiske, som ble forbudt i 1895:

«I Neidenelv foregik indtil de sidste aar et laksefiske, som nu er forbudt. Det dreves af de derboende kvæner og kaldtes käpälä-fiske. Fiskeriet foregik hvert aar i juli maaned paa den maade, at elveleiet nedenfor en strekning med lang, jevn bund og liden heldning afspærres fra den ene bred til adskilligt over midtstrømslinjen ved et garn, som var udspændt i en bue paa nedrammede pæle i elvebunden. Naar dette garn var udsat, begyndte fiskerne oppe i strykene nedenfor Skoltefossen, op over hvilken foss laksen som regel ikke kommer, ved stenkasting og andre skræmmemidler at jage laksen nedover mod den øverste del af det stillerindende stykke af elven; saa ble et andet garn sat over elven fra bred til bred. Med dette garn (drivgarnet) bevægede fiskerne sig paa begge bredder nedover elven, saa at fisk nedenfor drivgarnet dreves nærmere og nærmere mod det første garn (pælegarnet). Naar drivgarnet var naaet passende nær det paa pæle udspændte garn, blev drivgarnets ene arm trukket langs efter pælegarnet og indsamlede saaledes al den fisk, som befandt sig mellem drivgarnet og pælegarnet.»

Dersom Hellands observasjon og beskrivelse er riktig, betyr det at det tidligere käpäläfisket ikke er det samme som det kastenotfiske som har foregått og foregår i Skoltefossen. Det tidligere käpäläfisket foregikk på et annet sted i elva og med andre redskaper. Da dette fellesfisket opphørte som følge av forbudet, overtok fiskefellesskapet etterhvert østsamenes kastenotfiske i Skoltefossen og kalte det käpäläfiske.

Blant østsamene er det i dag stor misnøye med at fiskefellesskapet har overtatt deres kastenotfiske og at dette særegne østsamiske fisket har fått kuttet båndene til deres kultur. Østsamene har derfor et sterkt ønske om at denne fiskemetoden skal bevares som en særpreget del av den østsamiske kulturen.

7.5 Lovgivning om østsamene i finland

7.5.1 Naturnæringsloven

For de nordlige delene av Finland gjelder to lover som kan være av interesse i forbindelse med drøftelsen av ulike tiltak for østsamene i Neiden; naturnæringsloven og skoltloven (naturnäringslag og skoltlag). Situasjonen i disse områdene er at naturforholdene gir store begrensninger i muligheten for å drive ordinært jordbruk. Dette har medført at forholdsvis mange får en stor del av sin inntekt fra ulike naturnæringer eller utmarksnæringer, som fiske, jakt og bærplukking, som de driver ved siden av jordbruk og reindrift.

Naturnæringsloven ble vedtatt 24. august 1984 (lov nr. 610/1984) og endret 10. februar 1995 (lov nr. 171/1995). Formålet med loven er å forbedre naturnæringsutøvernes inntektsmuligheter og leveforhold. Med støtte i denne loven kan naturnæringsutøverne i de nordligste kommunene gis jord, andelar och rättigheter samt krediter och bidrag och vidtas andra åtgärder ... (lovens § 1).

Med naturnæringer menes jordbruk og spesialjordbruk, fiske, jakt og reindrift samt bær- og sopplukking og annen utnyttelse av naturressurser som er avhengig av naturens løpende produksjonsevne (lovens § 3).

De som kan få støtte etter loven, er personer som helt eller hovedsaklig har, eller åpenbart kommer til å få sin inntekt fra de yrker som omfattes av begrepet naturnæringer og som till sin ekonomiska ställning, sina förhållanden samt sina personliga egenskaper är sådan att det bør anses ändamålsenligt att bistå honom. Med hjemmel i loven kan det tildeles inntil 20 hektar jord til slik næringsvirksomhet og gis lån og tilskudd til en rekke formål (lovens kapittel 3 til 5).

Det kan med støtte i loven bl.a. gis lån og bidrag til oppføring, utvidelse og reparasjon av bolighus, næringsbygninger og feriehus/hytter for turistformål, samt til fiskeforedlingsanlegg, ulike jordbrukstiltak, veg, vann og avløp og endelig til anskaffelse av utstyr i forbindelse med utøvelse av naturnæringsyrke. Tiltak i forbindelse med vei, vann og avløp forutsettes også gjennomført av staten.

Naturnæringsutøvere som eier og bebor eiendom til slik næringsvirksomhet har etter lovens § 41 i tillegg:

«rätt att utan ersättning på statens land- och vattenområden: 1) med skogsförvaltningsmyndighetens medgivande hålla jakt- och fiskestugor, fiskkällare och lagerbyggnader på behöveliga platser; och 2) beta sin boskap och för den insamla hö, löv, starr och sjöfräken samt med skogförvaltningsmyndighetens medgivande även lav.»

7.5.2 Skoltloven

Under andre verdenskrig ble østsamene i Petsamo-området evakuert til ulike steder i Finland. Etter krigen ble de flyttet til Enare kommune i Nord-Finland. Disse østsamene eide naturligvis ikke jord i disse områdene, og det ble da iverksatt særskilte tiltak for å skaffe dem boliger mv. Boligene ble bygget av staten og med statlige midler i årene 1947-1949. Dessuten ble det innkjøpt reinsdyr og en del annet næringsutstyr som var gått tapt som følge av flyttingen.

Allerede i 1945 ble det vedtatt en egen jordanskaffningslag for skoltene. 20. mai 1955 ble det vedtatt en egen lov om anskaffelse av boplasser til skoltene. Senere ble det vedtatt særskilte lover for skoltene vedrørende anskaffelse av jord og reinsdyrsdrift (1969). Boligene og eiendommene ble gitt til skoltene utan vederlag. De første boligene var relativt små – ca. 6 m2 pr. person. Det ble senere vedtatt lover om ulike støtteordninger til utvidelse, reparasjon av bygninger og oppføring av nye boliger til skoltene.

Det er også innført en rekke støtteordninger til skoltenes næringsvirksomhet, som i hovedsak er fiske, fangst og reindrift. I 1980 ble det innført ordninger som gav skoltene mulighet til å få støtte til å anskaffe avlsreiner og til en rekke andre tiltak innen deres reindrift. I tillegg til disse støtteordninger fikk skoltene allerede i 1946 – da regjeringen bestemte hvor de skulle bosettes – lovfestet en rekke bruksrettigheter på disse land- og vannområdene.

Rundt 1980 var det ca. 600-650 skoltesamer i Enare kommune, ca. halvparten i Näätämö-området (Neiden på norsk). Skoltene i Näätämö-området er de som har blandet seg minst med den øvrige befolkning.

Den nye skolteloven ble vedtatt 24. februar 1995, lov nr. 253/1995. Den avløste de tidligere lover angående skoltene, og må ses på som en del av lovverket knyttet til naturnæringsutøverne i de nordlige delene av Finland. Skoltloven er en spesiallov som har til formål å forbedre skoltenes inntektsmuligheter og livsforhold generelt, samtidig som den skal bevare og fremme skoltekulturen. Lovens virkeområde (skolt­området) er nærmere avgrenset i lovens § 2. Hva som menes med skolt, er bestemt i § 4:

«Med skolt avses i denna lag en person som själv anser sig vara skolt, förutsatt att han själv eller hans föreldrar eller far- eller morföräldrar åtminstone en har lärt sig skoltesamiska som första språk eller att han är efterkommande till en sådan person eller att han är skolt til börden eller efterkommande till en sådan skolt i överenstämmelse med tidigare lagstifting.»

De skolter som kan få støtte, er de som er fast bosatt i skoltområdet og som det med beaktande av ekomomisk ställning, omständigheter och personliga egenskaper, är sådan att det bör anses ändamålsenligt att undarstöda honom. Det samma gjelder make til skolt (lovens § 5). Enhver skolt har altså ikke krav på støtte; det skal foretas en økonomisk vurdering av behovet i tillegg til en personvurdering.

De som kan få støtte etter loven er både fysiske personer, enkeltvis eller i fellesskap, og sammenslutninger eller selskaper, se lovens § 6. Etter § 7 kan støtte gis til lokala privata föreningar och motsvarande privata sammanslutningar, som främjer sådan företagsverksamhet eller kulturell verksamhet som avses i denne lag. Stød kan även beviljas för sådana större samprojekt i vilka det bland delägarna finns andra än skolter eller lokala sammanslutningar. Staten och kommunen kan också bli delägare i ett samfällt projekt.

Interessant i denne sammenhengen er det at skoltene har større bruksrettigheter på statens grunn enn andre naturnæringsutøvere, jf. lovens § 9. De kan på visse vilkår få gratis ved til brensel og få anvist områder hvor de kan få bygningsmaterialer og annet virke til husbehov, grus og fyllingsjord til bygnings- og annet husbehov. Dessuten kan de med tillatelse fra skogforvaltningsmyndighetene få tillatelse til å ha reingjeter-, jakt- og fiskehytter, lagerbygninger mv. I tillegg kan de fiske gratis på statens grunn. De kan også uten særskilt tillatelse anlegge båthavn og plass for tørking av fiskeredskap. Plukking av lav krever tillatelse, mens de uten tillatelse kan samle høy, løv mv.

Lovens kapittel 2 gir en oversikt over hvilke tiltak som det kan gis lån eller tilskudd til. Det kan være kjøp av jord til næringsformål, tomt til boliger, utbedring og reparasjon av næringsbygninger og boliger mv. § 12 sier at det er statens oppgave å bygge veger og etablere vann- og avløpsanlegg når det er nødvendig for skoltenes virksomheter.

Situasjonen for skoltene som måtte flytte fra Petsamo-området etter andre verdenskrig, er annerledes enn situasjonen for østsamene i Neiden-området. Likevel er det grunn til å merke seg at Finland like etter andre verdenskrig – med store gjenoppbyggingsoppgaver og kostnader foran seg – fant grunn til ikke bare å skaffe skoltebefolkninga boliger, men også et materielt grunnlag for deres tradisjonelle næringsvirksomhet. Finland har gjennom hele etterkrigstiden vedtatt en rekke lover og særlige støtteordninger for å sikre at den skoltesamiske befolkning kan overleve og utvikle sin kultur. Skoltene har i dag et levedyktig samfunn på grensen mot Norge (og Neiden), og kan drive med sine tradisjonelle næringer i deler av den gamle Neiden-siidaen.

Mens østsamene i Norge har vært utsatt for en hard fornorsknings- og assimileringsspolitikk, har Finland i de siste femti årene lagt forholdene til rette for at deres skoltesamiske befolkning i større grad har fått muligheter til å bevare sin egenart, levemåte og kultur. I Finland er det en uttalt målsetting att främja levnadsförhållandena och utkomstmöjligheterna för skoltarna og videre bevara och främja skoltkulturen (skoltlovens § 1).

7.6 Østsamene i dag – bevisstgjøring og rettighetskamp

Neiden har gjennom lang tid vært preget av motsetninger. Uenighetene har ofte gått mellom østsamene på den ene siden og bygdas øvrige innbyggere, dvs. kvener og nordmenn på den andre. Men det har også vært uenigheter på tvers av disse skillelinjene; særlig gjelder dette i spørsmålet om fellesfiske og privatfiske i elva. Det har videre vært en rekke motsetninger knyttet til fast eiendom, bruken av området ved Skoltebyen ol.

For utenforstående kan det være vanskelig å forstå innholdet i de mange motsetningene. Utad kan de ofte fremstå som personkonflikter. Likevel kan en vel grovt si at grunnlaget for de mer sentrale motsetningene er at østsamene helt fra innvandringen og koloniseringen startet på 1830-tallet gradvis har mistet alle sine rettigheter til naturressursene. Dessuten er det uten tvil slik at det rike laksefisket i Neidenelva – med muligheter for utvikling av ulike turistprosjekter – er en konstant kilde til konflikt.

Også innad blant østsamene er det ulike interesser bl.a. knyttet til mulighetene for kommersiell utnyttelse av de ulike grunneiendommene, særlig i forbindelse med turisme. Som vist ovenfor ble østsamene fratatt grunnlaget for sine tradisjonelle næringer, og måtte derfor skaffe seg annet inntektsgrunnlag. Mange har flyttet, og de som er igjen, vil naturlig nok søke å utnytte de muligheter som finnes lokalt. Markedet for turisme er imidlertid begrenset, og det oppstår da en strid mellom de ulike aktørene og grunneiere på tvers av alle skillelinjer og familiebånd.

Einar Niemi sier avslutningsvis i sin utredning om østsamene ( NOU 1994:21, s. 347):

«Det kan neppe være tvil om at disse spenningene for en vesentlig del har rot i dette bygdesamfunnets spesielle historie og særlig i den etniske dimensjonen ved denne historien. Det er neppe tilfeldig at saker som utviklingen av østsametunet (museums- og kulturvernsenter) og formidling og markedsføring av østsamisk kultur er særlig motsetningsfylte. Laksefisket i elva er også fortsatt kime til en viss uro i bygda. Når vi dertil trekker inn reindriftsspørsmålet blir de historiske linjer temmelig tydelige.»

Til tross for de ulike motsetningene vil likevel den østsamiske rettighetskampen ligge i bunnen. Den østsamiske rettighetskampen startet på 1960-tallet. I 1964 og 1965 henvendte organisasjonen Skoltesamene i Neiden seg til myndighetene med krav om rettigheter til reindrift og fiske i Neidenelva. 76

Oppblomstringen av den østsamiske bevisstheten og selvfølelsen resulterte i at en ung østsame – Rolf Enbusk – skrev et hefte om østsamenes historie. Heftet Østsamene i Neiden ble utgitt av Samenes Landsforbund i 1984, 16 år etter at den unge Enbusk omkom i en bilulykke.

På slutten av 1970-tallet startet østsamene i Neiden arbeidet med å få tilbake noen av sine rettigheter. De engasjerte advokat(er) til å fremme krav om rett til reindrift i området rundt Neiden og hadde planer om å kreve rettigheter knyttet til laksefisket i Neidenelva. De vant ikke frem verken overfor reindriftsforvaltningen eller domstolene med sitt krav om enerett til reindrift. Østsamene har likevel ikke oppgitt sine krav og arbeider fortsatt med saken.

På midten av 1980-tallet dannet østsamene i Neiden en interesseorganisasjon som ble kalt Østsamelaget. Denne organisasjonen ble senere splittet og en ny organisasjon ble dannet: Skoltesamene i Norge. Østsamelaget heter i dag Østsamene i Neiden og har senere vært gjennom nye motsetninger.

Til tross for at østsamene er delt i ulike organsiasjoner, skjer det også en positiv utvikling ved at det knyttes kontakter med østsamene i Russland og Finland. Det har vært utvekslet delegasjoner mellom østsamene i alle landene, og i 1993 ble det også inngått en samarbeidsavtale mellom østsamene i Norge, Russland og Finland med sikte på å styrke den østsamiske kulturen.

At det internt blant østsamene i Neiden er uenigheter og ulike organisasjoner, kan hevdes å være et problem i forhold til gjennomføring av ulike tiltak og reformer til fordel for østsamene. Det er imidlertid ikke uvanlig at det er meningsforskjeller og motsetninger blant personer med felles etnisk og kulturell bakgrunn. Det norske samfunn er preget av en rekke organisasjoner og partier med ulike holdninger. Det samme gjelder det samiske samfunn. Det spesielle for østsamene er at gruppen er svært liten og meningsforskjellene kan ofte bli dominerende. Den grunnleggende årsak til denne splittelsen må en anta finnes i den neglisjeringen av østsamenes rettigheter som har funnet sted over lang tid. Dette har medført både identitetskriser og fornektelse av deres kulturelle bakgrunn, og en inngrodd, generell mistenksomhet og skepsis, særlig mot lokale og sentrale myndigheter.

7.7 Utvalgets forslag

7.7.1 Innledning – begrunnelse

Et grunnleggende mål for samerettsutvalgets rettspolitiske forslag, jf. utvalgets oppdrag, er å sikre et materielt grunnlag for at den samiske folkegruppe – herunder også østsamene – skal kunne bevare og utvikle sin kultur, sitt språk og sitt samfunnsliv. Den sentrale begrunnelse for flertallets forslag i denne sammenheng, er et ønske om å bevare og utvikle den særegne østsamiske kulturen på sitt historiske grunnlag i Norge. For å nå dette målet vil det være viktig å sikre at den østsamiske folkegruppe faktisk kan utøve sine tradisjonelle næringsveier i sitt nærområde.

Det vises i denne forbindelse til St. meld. nr. 52 (1992-93) Om norsk samepolitikk, s. 21. I forbindelse med drøftelsen av om artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 også omfatter det materielle grunnlaget for en minoritets kultur, viser regjeringen til samerettsutvalgets og justiskomiteens synspunkter (fra 1984 og 1987), og sier blant annet:

«I Innst. O. nr 79 uttaler de: 77

«Komiteen slutter seg til oppfatningen om at staten har en forpliktelse til positivt å bidra til at den samiske folkegruppe har materielle forutsetninger for å dyrke sin kultur og sitt språk, samt gis innflytelse på det fysiske og økonomiske grunnlaget for sin kulturform.»

Dette prinsipielle synet står Regjeringen fast ved. Det hjelper lite med en rettighet dersom minoriteten ikke har en faktisk mulighet til å utøve sin kultur. Begrepet retten i artikkel 27 bør derfor også beskytte den faktiske mulighet for minoriteter til å utøve sin kultur, såvel som den beskytter den rettslige posisjonen.

Det kan spørres om det er grunn til å behandle østsamene særskilt i forhold til de øvrige samene i fylket eller Norge. Svaret ligger i deres særegne faktiske og historiske stilling både i Norge – som urbefolkning og minoritet – og blant samene – som minoritet i minoriteten.

Ett særegent trekk ved østsamene at de i antall er svært få. Den østsamiske folkegruppen består av noen ti-talls personer, som har hatt problemer med å nå frem – ikke bare i forhold til norske myndigheter, men også innad i den samiske folkegruppe. Dette har medført at den østsamiske rettighetskampen foregår på siden av og isolert fra de øvrige samiske organisasjonene.

Dessuten har deres kultur nærmest blitt utryddet, blant annet som følge av mer eller mindre bevisst politikk fra norske myndigheters side. Situasjonen i dag er at de har mistet sine opprinnelige rettigheter til næringsutøvelse i sitt gamle leveområde, og at de som følge av sin permanente minoritetsstilling også i Neiden heller ikke har kunnet hevde sine interesser overfor flertallet i bygda. Dette har medført at språket i praksis er gått tapt og at kulturytringer som klesdrakt ol. ikke lenger er levende. Likevel er det østsamiske kulturelle trekk tilbake, ikke minst en sterk bevissthet om egen historie og rettstradisjon og kunnskap om spesifikk næringstradisjon, som laksefiske i elva og i en viss grad også reindrift.

De har også mistet sterke rettigheter til blant annet reindrift og laksefiske. For reindriften er situasjonen at dagens reindriftslovgivning og forvaltningspraksis hindrer at de får gjenoppta næringsutøvelsen, selv om de formelt har rett til drive reindrift. Laksefisket i Neiden er i stor grad basert på turistfiske, og inntektene fra dette fisket fordeles på de som er medlemmer i Neidenelvens Fiskefellesskap. Det tidligere østsamiske kastenotfiske (lijvelakfiske) er i stor grad overtatt av den øvrige innflyttede befolkning (kvener og nordmenn) og er blitt et fellesfiske for de som eier og dyrker jord i Neidendalføret.

Utvalgets grunnsyn, jf. punkt 3.3.5, er at det ikke bør etableres ordninger som gir samer rettigheter til land, vann og ressursutnyttelse på individuelt etnisk grunnlag, selv om det allerede i dag finnes lovfestede rettigheter på etnisk grunnlag, jf. retten til reindrift i reindriftsloven § 3. Utvalgets øvrige rettspolitiske forslag er derfor knyttet til ulike geografiske områder; bygder, kommuner og hele fylket. Innenfor disse geografiske områdene er det i lagt opp til en likestilling mellom alle som bor i området.

Det kan innvendes at dette hovedsynet i noen grad vil bli fraveket hvis østsamene i Neiden eventuelt får tilbakeført en del av sine gamle rettigheter som andre bosatte i Neiden ikke får ta del i. Enkelte av utvalgets medlemmer anser denne innvendingen så sterk at de ikke vil støtte forslagene knyttet til østsamene i Neiden. Særtiltak for østsamene vil, slik de ser det, bryte med grunnleggende målsettinger om like rettigheter for alle.

Et flertall i utvalget – alle unntatt Johansen, Johnsen, Kristensen og Rørholt – vil imidlertid peke på at østsamenes særlig utsatte og svake stilling stiller krav om ekstraordinære og konkrete tiltak. Utvalgets hovedsyn kan ikke gjennomføres fullt og helt i forhold til østsamene dersom en skal oppnå målet om å gjenoppbygge den østsamiske kulturen. Flertallet viser i denne sammenheng til den historisk sterke stilling østsamene har hatt til land og vann i dette området og at det bare er snakk om å tilbakeføre en liten del av de rettigheter østsamene har hatt i dette området. Samtidig må en legge vekt på Norges folkerettslige forpliktelser.

Det har derfor vært nødvendig å finne en mellomløsning – et kompromiss mellom rettigheter til østasamene og rettigheter for alle i bygda. Et gjennomgående trekk ved flertallets forslag vedrørende østsamene er dessuten at de har en kollektiv karakter. Rettighetene gis til østsamene som folkegruppe i Neiden, og ikke til enkeltpersoner blant østsamene.

Det kan likevel innvendes at det foreslås ordninger som – på kollektiv basis – gjør forskjell mellom østsamer og andre i Neiden. Det er imidlertid ikke mulig å etablere et materielt grunnlag for utvikling av den østsamiske kulturen i Norge, uten at det gis særlig støtte til østsamene som gruppe. Østsamene er nå så få at en ikke vil oppnå å styrke grunnlaget for deres kultur ved å likestille dem med andre som er bosatt i Neiden. Ingen andre enn østsamene selv kan utvikle den østsamiske kulturen.

Flertallet vil også vise til at finske myndigheter i mer enn 50 år har tatt hensyn til den særlige situasjonen som østsamene er i. Så sent som i 1995 ble det vedtatt nye lovbestemmelser som gir østsamer særlige rettigheter og rett til økonomisk støtte til utvikling av sine næringer.

Flertallets mål er at den østsamiske kulturen gis livsgrunnlag, slik at den kan bevares og utvikles i sitt opprinnelige område. Dette innebærer at de norske myndighetene må legge forholdene til rette for en revitalisering av østsamekulturen i Norge. Målet kan ikke oppfylles uten at det settes inn virkemidler på en rekke områder, som for eksempel rett til opplæring i østsamisk språk (særlig for barn, men også voksenopplæring), bevaring av kulturminner, statlig støtte til etablering og drift av et planlagt østsamisk museum, støtte til samarbeidsprosjekter med østsamene i Finland og Russland mv.

Samerettsutvalgets oppdrag er særlig knyttet til rettighetene til land og vann og forvaltningen av naturressursene. Flertallet vil likevel peke på at en statlig satsing på å gjenopprette den østsamiske kulturen ikke alene kan skje ved gjennomføring av de forslag som fremmes av samerettsutvalget. Holdninger og praksis må endres på en rekke områder. Selv om det er behov for tiltak på andre områder enn de som foreslås her, betyr det likevel ikke at flertallets forslag bør utsettes i påvente av eventuelle andre tiltak.

Utvalget har drøftet følgende områder: reindrift, laksefiske i Neidenelva, sjølaksefiske og kyst- og fjordfiske. Forslagene fra flertallet gjelder reindrift og laksefiske i Neidenelva og i sjøen. Forslagene vil i større eller mindre grad berøre andre personer og grupper som i kortere eller lengre tid har utnyttet naturressursene i den gamle Neidensiidaen. For det nevnte mindretallet er dette så vesentlig at de ikke vil være med på å fremme særskilte forslag om styrking av østsamekulturen. Flertallet er imidlertid av den oppfatning at den urett som østsamene over så lang til har vært utsatt for, bør opphøre. Norske myndigheter har en rettslig plikt til å sikre også den østsamiske folkegruppe et materielt grunnlag til bevaring og utvikling av sin kultur og levemåte. Denne forpliktelse fremgår både av grunnloven § 110 a og internasjonale konvensjoner, og da særlig artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 og ILO-konvensjon nr 169. Etter flertallets mening fore­ligger det i tillegg og uavhengig av dette en moralsk plikt for staten til å gjøre opp for den urett som er begått, og sikre at denne minoriteten blant samene får beholde sine tradisjoner og sin kultur.

I den utstrekning andre påføres ulemper eller skade som følge av at det må sikres plass for østsamisk næringsutøvelse, for eksempel ved omfordeling av beiteområder, ekspropriasjon av rettigheter eller fortrinnsrett til ulike naturressurser, vil det måtte ytes tilfredsstillende erstatning for ulempen eller skaden. Ekspropriasjon av rettigheter til fordel for minoriteter er ikke ukjent ellers i verden. Hensynet til de som eventuelt måtte bli berørt av forslagene, tilsier at staten raskt bør avklare erstatningsspørsmålet og gi et dem et skikkelig erstatningstilbud. Et for dem akseptabelt erstatningsoppgjør vil dessuten legge grunnlaget for en nødvendig aksept for forslagene i den øvrige befolkning. Tiltakene må balanseres mellom hensynet til bevaring og utvikling av østsamekulturen og den øvrige befolknings behov og interesser.

Det er selvsagt vanskelig å endre bruks- og rettighetsforholdene etter så lang tids urett mot østsamene. Det som for østsamene fortoner seg som en urett begått mot dem i generasjoner, blir av andre oppfattet som en rettighet som ikke kan tas fra dem uten erstatning. Dette gjelder i særlig grad laksefisket i elva, men også reindrift, dersom etablering av østsamisk reindrift innebærer at de som i dag driver i området, må flytte eller redusere sin drift.

For å unngå konflikt med dem som i dag utnytter østsamenes tidligere områder og naturressurser, kan en selvsagt velge å ikke gjøre noe. Et slikt alternativ vil imidlertid ikke skape ro i bygda. Den uro og konflikt som i generasjoner har funnet sted i Neiden, vil neppe ta slutt så lenge den østsamiske folkegruppe ikke får anerkjennelse for noen krav og rettigheter. Fordi det er et særskilt nasjonalt ansvar å sikre denne minoritetens interesser, kan avgjørelsen om østsamenes fremtid ikke overlates til flertallsvedtak i bygda, berørte reindriftsutøvere eller den kommunen de lever i. Statlige myndigheter har her et overordnet ansvar for å sikre østsamenes kultur. Det må selvsagt tas nødvendig hensyn til den øvrige befolkning i Neiden. Men østsamenes rett til egen kulturutvikling bør ikke stå tilbake for flertallets interesser.

Det bør være et mål for staten å ta et endelig oppgjør med tidligere myndigheters politikk overfor østsamene og legge grunnlaget for en fremtid for den østsamiske folkegruppe basert på at deres kultur, levemåte og samfunnsliv er verdifull og har et rettslig krav på bevaring og styrking. De skadene som er påført den østsamiske folkegruppe og deres kultur som følge av at ingen gamle rettigheter ble akseptert da Neidensiidaen ble en del av Norge, må søkes reparert i størst mulig grad. Gammel urett må rettes opp slik at østsamene får styrket sin selvrespekt og igjen får kontakt med sin tradisjonelle kultur og sine sedvaner.

Det må skapes et nytt grunnlag for fellesskap mellom folkegruppene i Neidenområdet. Østsamene må sikres et materielt grunnlag for sin kultur og levemåte. I dette ligger en anerkjennelse av at det forelå en rett for østsamene til Neidensiidaens ressurser da området ble en del av kongeriket Norge. Disse opprinnelige rettighetene er i dag i praksis utslettet. Flertallet ser det som sin oppgave å fremme forslag til hvordan de opprinnelige østsamiske rettighetene til land og vann kan tilpasses dagens situasjon. Dersom forslagene vinner oppslutning og settes ut i livet, kan det danne grunnlag for samarbeid innad i den østsamiske folkegruppen og et konstruktivt og positivt forhold mellom østsamene, lokale og sentrale myndigheter og den øvrige befolkning i området.

Østsamekulturen er preget av dens nære tilknytning til og bruk av naturressursene i siidaområdet. Deres tradisjonelle siidasystem var i funksjon lenge etter at tilsvarende systemer ikke lenger eksisterte i de øvrige samiske områdene, men måtte gi tapt som følge av grensetrekningen i 1826, den tiltakende innflyttingen og myndighetenes assimileringspolitikk overfor østsamene.

Til tross for et hardt press mot den østsamiske kulturen og deres tradisjonelle rettigheter i området, har denne lille folkegruppen likevel klart å føre sin rettighetskamp helt frem til vår tid. I dag ser vi også at det skjer en oppblomstring og bevisstgjøring blant østsamene, blant annet ved at det knyttes kontakter over landegrensene. I denne situasjonen er det en nasjonal oppgave å sikre at denne kulturen får et materielt grunnlag og et rom til å overleve og utvikle seg i. Hensikten med flertallets forslag er ikke å skru tiden tilbake til det gamle siidasystemet. Denne tiden er ugjenkallelig forbi og avløst av andre styringssystemer. Likevel er det riktig å gi noen av rettighetene til bruk av naturressursene i det gamle siidaområdet tilbake til områdets opprinnelige befolkning, og sikre at de får en viss innflytelse over forvaltningen av ressursene i området.

Medlemmene Johansen, Johnsen, Kristensen og Rørholt vil for sin del understreke at de sterkt vil fraråde at en fraviker prinsippet om at det ikke skal være rettigheter på individuelt etnisk grunnlag. De er av den oppfatning at dersom østsamene i Neiden skal få rettigheter fremfor andre beboere i Neiden, vil dette være å anse som rettigheter gitt på individuelt etnisk grunnlag, noe de ikke ønsker å gå inn for, jf. utvalgets felles grunnsyn, som det er redegjort for i punkt 3.3.5. De legger vekt på at østsamene i Neiden i dag er integrert i den øvrige befolkning, som i tillegg til samer, østsamer og nordmenn også består av folk av finsk herkomst. De kan derfor ikke stille seg bak forslag som favoriserer en enkeltgruppe, ut over det som følger av samerettsutvalgets øvrige forslag.

7.7.2 Østsamisk reindrift

7.7.2.1 Innledning

Den østsamiske reindriften fikk sitt nådestøt i 1929, da generalforsamlingen i Vestre Sørvaranger reindriftslag sa opp de to østsamene som var hovedpassere i den såkalte skolteflokken og ansatte en annen reingjeter som senere ble en sentral person i reindriften i området. Skolteflokken var betegnelsen på reinflokken i Neidenområdet, som besto av rein tilhørende både østsamer og fastboende.

Både østsamenes og de fastboendes reindrift er for lengst opphørt. Den østsamiske reindriften opphørte relativt kort tid etter at østsamene ble oppsagt som hovedpassere i 1929. De fastboendes reindrift opphørte på midten av 1960-tallet, da det ble splittelse i reindriftslaget. Einar Niemi har gitt en grundig beskrivelse av bakgrunn og hendelsesforløpet i denne saken i NOU 1994: 21 s. 340 flg. Det vises til det som er sagt der.

I 1960-70 åra skjedde en oppvåkning av den østsamiske bevisstheten. Arbeidet for å få tilbake østsamenes gamle rettigheter startet opp. Dette resulterte i at østsamene i Neiden på slutten av 1970-tallet fremmet krav om å få etablere reindriftsvirksomhet i sitt gamle område. Først ble kravene fremmet overfor reindriftsforvaltningen, senere ble saken behandlet av domstolene. Østsamene krevde at det ble avgrenset et reinbeiteområde til eksklusiv bruk for dem:

«I vest fra finskegrensen ved Gædgesoulojavrre, langs Vuostemusjavrekvassdraget nordover til Varangerfjorden på vestsiden av Storsandvatnet, østover i Varangerfjorden rundt Skogerøya, sørover inn Korsfjorden over Simlefjell og sørover langs Vakierfjell til finskegrensen og så langs finskegrensen vestover til utgangspunktet.» (Stevning til Tana og Varanger herredsrett, 23. november 1984.)

I tillegg krevde de at dagens utøvere skulle henvises til å drive reindrift i nabodistriktene (reinbeitedistrikt 5 og 6). I den forbindelse ble det særlig vist til at reindriftsmyndighetene på 1950 og -60-tallet en rekke ganger hadde pålagt disse å redusere antallet rein og flytte til Varangerhalvøya, uten at påleggene ble fulgt. 78

Både reindriftsforvaltningen og domstolene slo fast at de aktuelle østsamer hadde rett til reindrift, men de måtte søke på ledige driftsenheter. I dag er det fire driftsenheter i området. Situasjonen er altså at østsamene har rett til reindrift, men de har i praksis ikke fått starte med reindrift fordi det ikke er ledige driftsenheter i området.

Reindriftslovgivningen gir ingen retningslinjer for hvor mange driftsenheter det skal være i de enkelte reinbeitedistrikter, men holdningen fra reindrifts­myndighetene har vært at det ikke er grunnlag for flere driftsenheter. Først hvis noen av de som i dag har driftsenhet slutter, vil det være aktuelt for østsamene å søke om tildeling av driftsenhet, men da i konkurranse med andre.

7.7.2.2 Reetablering av østsameflokken (skolteflokken)

Et flertall i utvalget – medlemmene Falch, Abelvik, Austenå, Ballo, Berg, Husabø, Jernsletten, Kåven, Nystø, Pedersen, Sandvik og Varsi vil på denne bakgrunn fremme forslag om reetablering av østsamisk reindrift. Forslaget innebærer at Kongen avgrenser et geografisk område i Neiden-distriktet til slikt formål, samtidig som staten må bidra økonomisk og på andre måter til å gjenoppbygge den tidligere skolteflokken.

Et mindretall på fem medlemmer går imot forslaget. Fire av dem, Johansen, Johnsen, Kristensen og Rørholt, viser til sin begrunnelse i punkt 7.7.1 for å gå imot forslagene til fordel for østsamene. Rørholt vil dessuten bemerke at østsamene er en del av et samisk hele og at det er mange samer som opp gjennom tidene har sluttet med reindrift, uten at det vurderes om de eller deres etterkommere skal få begynne igjen.

Owe vil for sin del fremholde at han generelt sett er enig i at det er grunn til å legge forholdene til rette for at østsamene i Norge kan revitalisere sin kultur, selv om det vil dreie seg om en meget liten gruppe. Han har imidlertid ikke funnet å kunne være med på å foreslå en gjenetablering av østsamisk reindrift på bekostning av de samer som nå driver med rein i det aktuelle området. Man kommer her opp i en vanskelig konflikt hvor ulike samiske interesser må veies mot hverandre. Etter Owes syn vil det ikke være riktig å la en reindrift som er vel etablert og har vært det i lang tid, vike til fordel for et forsøk på å stimulere en gjenoppbygging av østsamisk reindrift. Når det særskilt gjelder den folkerettslige stilling, vil han bemerke at det kan reises spørsmål om den østsamiske gruppe i Norge kan utlede egne rettigheter av de aktuelle konvensjoner, eller om de har rettigheter bare som en del av den samlende samiske folkegruppe i Norge.

Forslaget fra flertallet innebærer at østsamene i Neiden sikres enerett til reindrift innenfor deler av sitt gamle siida-område. Det er vurdert forslag til avgrensning av et slikt geografisk område for den østsamiske reindriften, men flertallet har kommet til at det ikke har den nødvendige reindriftsfaglige kompetanse til å foreslå et bestemt område. I diskusjonen har likevel følgende område vært vurdert:

I vest på østsiden av Bugøyfjorden. Fra Bugøy­fjord og mot sør i rett linje mot Reinbogfjellet (Coarbælvarri) og derfra mot sørøst til Bevernes. Fra Bevernes i rett linje mot sørøst til sydsiden av Vegvatnet og derfra i østlig retning til sydenden av Stabbursvann. Fra dette punkt i nordøstlig retning til Kraftlåghyttevannet og derfra i rett linje til Junkersneset. I tillegg omfattes hele Skogerøya.

Det er kjent at Skogerøya i stor grad er nedbeitet, og det antas derfor at det på øya – i fall dette området skal være en del av det østsamiske reindbeiteområdet – vil måtte innføres hel eller delvis fredning mot beite i en del år fremover. I så fall vil denne delen av et eventuelt beiteområde være utilgjengelig i mange år.

Både områdets endelige avgrensning og en nærmere inndeling i sesongvise beiteområder vil måtte gjøres på et reindriftsfaglig grunnlag, og flertallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det viktigste i denne omgang er at det blir fattet en prinsipiell beslutning om tildeling av et eget østsamisk beitedistrikt. Flertallet vil derfor nøye seg med å fremme lovforslag som gir Kongen myndighet til å avgrense et reinbeitedistrikt ved Neiden i Sør-Varanger.

Avgrensningen og utestegningen av andre reindriftsutøvere fra det østsamiske beiteområdet vil måtte likestilles med ekspropriasjon, og det vil måtte fastsettes erstatning ved avtale eller skjønn. Se nedenfor i punkt 7.7.2.7 om forholdet til de som i dag driver reindrift i området.

7.7.2.3 Organisering av østsamisk reindrift

Det har vært vurdert en rekke forslag til organisering av den østsamiske reindriften. Et alternativ er å organisere den østsamiske reindriften på samme måte som den øvrige reindriften i Norge, dvs. at de enkelte reindriftsutøvere er selvstendig næringsdrivende med ordinære driftsenheter, hvor reinflokken eies og drives av en ansvarlig leder, se reindriftsloven § 4. Et annet alternativ vil være å etablere en kollektiv reindrift, hvor flere personer går sammen i en felles drifts­enhet og med ett felles reinmerke.

Flertallet har samlet seg om det siste alternativet. Hver deltaker i driften foreslås å skulle ha like stor del i eie og drift. Hensikten med denne driftsformen er å bygge opp under det østsamiske fellesskapet. Det må stilles krav om at alle som er med i driftsenheten skal delta aktivt i reindriften. Dette kan innebære at alle deltar hele året eller at det settes opp turnusordninger for alle deltakerne. Det sentrale er at ingen skal kunne eie andeler uten selv å delta i reindriften.

Flertallet anser det som mest realistisk at den østsamiske reindriften ikke tar sikte på å være eneyrke for utøverne, men at reindrift i kombinasjon med andre næringer som for eksempel laksefiske, danner næringsgrunnlaget for de aktuelle utøverne. Dette innebærer at reinflokken ikke behøver å være så stor. En flokk på for eksempel 800 – 1000 dyr vil ikke kreve store beitearealer, og dersom en kombinerer beite i utmark med produksjon av fôr (skjeftegress ol.), slik østsamene gjorde tidligere, vil en kunne begrense arealbehovet ytterligere. En beitefaglig vurdering av det aktuelle området vil selvsagt måtte foretas før reintallet fastsettes.

Dersom østsamene i tillegg legger opp til en reindriftsform mer i tråd med sine gamle tradisjoner, med stor grad av tamhet og utvikling av andre produkter enn kjøtt, vil også det begrense arealbehovet. Reinen vil for eksempel kunne benyttes som kjørerein i turist­sammenheng eller til transport ved annen utmarkshøsting. Dessuten vil en kunne utnytte dyret bedre ved bl.a. melking og utvikling av andre produkter, som skinn, horn og bein.

En forholdsvis liten flokk med større tamhetsgrad i et begrenset område skulle også kunne redusere behovet for – og dermed kostnadene med – den mekaniserte reindriften som er vanlig ellers i fylket. Konsekvensen av mindre bruk av motorkjøretøy i utmarka vil også ha miljømessige fordeler, særlig dersom barmarkskjøring kan elimineres eller reduseres kraftig.

En slik reindriftsform vil også i større grad trekke linjene tilbake til den opprinnelige østsamiske reindriften og kunne fungere som en av bærebjelkene i en revitalisert østsamekultur i Sør-Varanger. Reindrift i kombinasjon med andre yrker vil også legge grunnlaget for at flere østsamer kan drive med reindrift.

Det er imidlertid et velkjent problem i reindriften at reinen kan bli sammenblandet dersom områdene blir for små eller for mange driver i samme område. Det forhold at det er relativt sterke konflikter mellom østsamene og de som driver i området, taler også for at en bør unngå at den østsamiske reindriften drives i samme område som dagens reindriftsutøvere. Dess­uten vil østsamene i en tid fremover være i en opplærings- og etableringsfase for sin reindrift, noe som taler for at de ulike reinflokkene ikke bør få anledning til å blande seg med hverandre.

Fordelen med fellesdrift og ett felles reinmerke er blant annet at det reduserer grunnlaget for konflikter internt i østsameflokken. Ingen har eiendomsrett til enkelte reinsdyr, det vil derfor ikke oppstå konflikt i forbindelse med for eksempel merking av kalver. Intern ommerking eller feilmerking skulle således ikke være noe problem, ettersom alle vil ha felles interesse i at kalvene merkes med østsamenes reinmerke og i at flokken bevares, utvikles og skjøttes på best mulig måte. I forhold til andre utøvere i andre distrikter, vil selvsagt slike konflikter kunne oppstå. I så tilfelle vil østsamene ha felles interesser i å sikre østsameflokkens interesser. Dessuten vil et avgrenset område, hvor østsamene har fortrinnsrett til å ha rein på beite, også bidra til at mulighetene for konflikt med andre reduseres. Et slikt system med felles reinmerke og en lik eierandel i hele flokken antas å ville fremme samarbeid og fellesskap blant østsamene.

Ulempen kan sies å være at den enkeltes eierfølelse og tilknytning til reinflokken og de enkelte reinsdyr kan bli liten, slik at det personlige ansvaret svekkes. Det antas imidlertid at manglende eierfølelse ikke vil være noe særlig fremtredende problem, særlig sett på bakgrunn av østsamenes lange kamp for å få rett til å drive reindrift. Flokken vil trolig være relativt liten, slik at den enkeltes innsats vil være avgjørende for at flokken skal gi et økonomisk grunnlag for utøverne.

7.7.2.4 Antall utøvere

Det har vært drøftet om det i lovs form skal angis hvor mange medlemmer det skal være i andelslaget. Bakgrunnen for problemstillingen er at det geografisk området for den østsamiske reindriften vil bli forholdsvis begrenset. Reinflokken vil av den grunn også være relativt liten, avhengig av blant annet beitegrunnlaget. En flokk på for eksempel 1 000 dyr, vil ikke kunne gi levebrød til en ubegrenset krets av østsamer. Riktignok er det ikke mange østsamer i Neiden-området, og situasjonen kan være at det er vanskelig å rekruttere tilstrekkelig kvalifiserte personer til reindriften. Men forholdet kan også være at det må foretas en viss begrensning dersom interessen er større enn området kan gi grunnlag for. Det må også tas hensyn til at reindriften skal gi et økonomisk utkomme for de som deltar. Dette innebærer at det ikke kan være for mange deltakere i andelslaget. Hvor grensen går, er imidlertid vanskelig å anslå.

Dersom en legger til grunn at reinflokken blir på 1000 dyr, vil en driftsenhet med for eksempel fem medlemmer innebære at hvert medlem har ca. 200 dyr som næringsgrunnlag. Dersom østsamene utnytter ikke bare kjøttet, men også klarer å utvikle andre produkter, kan det gi grunnlag for flere deltakere. Det samme vil være tilfelle dersom de i større grad kan kombinere reindrift med andre utmarksnæringer, for eksempel laksefiske i sjø.

Flertallet har ikke funnet grunn til å foreslå en særskilt begrensning av tallet på østsamiske reindriftsutøvere forskjellig fra det som ellers gjelder etter reindriftsloven. Antallet reindriftsutøvere vil bl.a. måtte avgjøres på grunnlag av områdets avgrensning, beitegrunnlaget, antall reinsdyr i flokken og interessen blant østsamene.

Følgelig bør reindriftsloven i det vesentlige gjelde også for den østsamiske reindriften. Det vil blant annet innebære at områdestyret formelt skal gi samtykke til oppstart av østsamisk reindrift (reindriftsloven § 4 første ledd). Områdestyret vil i den sammenhengen kunne fastsette tallet på deltakere i den østsamiske reindriften ut fra slike hensyn som nevnt. På samme måte vil områdestyret medvirke i valget av personer som får delta i reindriften.

7.7.2.5 Rettshaverne

Reindriftsloven § 3 sier at det bare er borgere av samisk ætt som er bosatt i Norge, som har rett til å inneha reinmerke eller driftsenhet i reinbeiteområde. Eventuelle nye reindriftsutøvere (som startet etter 1. juli 1978) har bare rett til reinmerke og driftsenhet dersom foreldre eller besteforeldre har drevet reindrift som hovednæring. Etter § 3 siste ledd kan det i særlige tilfeller gis dispensasjon for de som ikke oppfyller vilkårene om samisk ætt eller at foreldre/besteforeldre har drevet reindrift som hovednæring.

Landbruksdepartementet har slått fast at de østsamer som gikk til sak mot staten i 1984, oppfyller lovens krav til å drive reindrift. Det kan imidlertid spørres om adgangen til å fravike hovedregelen bør anvendes overfor de østsamer som i fremtiden blir aktuelle for næringen, men som ikke var blant de som gikk til sak i 1984. Kampen for østsamisk reindrift har vært langvarig. En del av de berettigede er falt bort, mens andre har oppnådd en alder hvor det kan være lite aktuelt å gå i gang med reindrift. Det er imidlertid en rekke østsamer som har interesse av å ta fatt på reindrift, uten at utvalget har kunnet undersøke om de oppfyller kravet i reindriftsloven § 3 første ledd annen setning.

Etter flertallets mening foreligger slike særlige grunner for at det bør gis samtykke til at østsamer i Neiden, som ikke har foreldre eller besteforeldre som har drevet reindrift som hovednæring, får rett til å drive reindrift. Det antas at det er nødvendig at kretsen av berettigede må utvides, slik at en får tilstrekkelig antall yngre utøvere. Reindrift er en fysisk krevende næring, som normalt forutsetter at utøverne på et tidlig stadium trekkes med. Østsamene har i flere tiår vært borte fra reindriften. I dag finnes det bare østsamer av den eldre generasjon med reindriftserfaring. Ungdom har måttet velge andre yrker, ofte utenfor bygda.

Flertallet foreslår en lovregel om at bare østsamer som er bosatt i Neiden, har rett til å delta i østsamisk reindrift. Hvem av dem som får begynne med reindrift, vil bli avgjort av områdestyret. Dersom de ikke fyller vilkårene etter § 3 første ledd for rett til å utøve reindrift, forutsetter flertallet at Landbruksdepartementet bruker myndigheten etter § 3 siste ledd til av særlige grunner å samtykke i at vedkommende likevel får utøve reindrift.

Den nærmere utvelgelse blant de interesserte vil måtte foretas konkret. Utvalget har drøftet hvordan en eventuell utvelgelse kan foretas og hvem som bør stå for den, uten at en har kommet frem til en klar løsning. Utgangspunktet må imidlertid være at de som skal drive den østsamiske reindriften, må ha de nødvendige kvalifikasjoner. Det vil derfor måtte foretas en objektiv vurdering og utvelgelse blant de interesserte på grunnlag av blant annet praktisk og teoretisk innsikt. Kvalifisering og utvelgelse vil trolig kunne gjennomføres ved et samarbeid mellom østsamene i Neiden og reindriftsmyndighetene.

Det vil være en rekke enkeltheter som vil måtte avklares før forslaget kan gjennomføres. Utvalget har imidlertid ikke sett det som sin oppgave å løse alle problemer i detalj. Det viktigste for flertallet har vært å fremme prinsipielle synspunkter og nødvendige lovforslag. En rekke praktiske spørsmål vil kreve klargjøring etter hvert.

7.7.2.6 Nærmere om den østsamiske driftsenheten

Dagens reindriftslovgivning har driftsenheten som grunnleggende enhet i næringen. Reindriftsloven § 4 annet ledd definerer driftsenhet som en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder, eller ektefellene i fellesskap, når de begge eier rein i eget merke i hjorden. Loven forutsetter at lederen for driftsenheten (eventuelt sammen med ektefellen) er eier av reinen i driftsenheten, men unntaksvis kan nære slektninger også eie rein i driftsenheten, dersom de ikke selv har driftsenhet.

§ 4 annet ledd åpner likevel for at flere kan drive reindrift i fellesskap i en driftsenhet. Dette forutsetter imidlertid samtykke av områdestyret. § 17 annet ledd åpner i så fall for at flere som driver reindrift i fellesskap kan bruke ett felles merke på reinsdyrene, jf. bestemmelsens tredje ledd som sier at andelslag, aksjeselskap el. bare har krav på å registrere ett reinmerke.

Flertallet har foran lagt frem sine grunner for at østsamisk reindrift bør drives i fellesskap. Dette oppnås ved at all rein tilhørende østsamene anses som en driftsenhet, jf. reindriftsloven § 4 annet ledd. Fellesskapet vil forsterkes ved at disse unntakene fra hovedregelen i reindriftsloven blir lovfestet for den østsamiske reindriften. Felles driftsenhet og reinmerke vil ikke være i strid med dagens reindriftslov, men lovpåbud om dette vil innebære at samtykke fra områdestyret ikke vil være nødvendig.

For å forsterke fellesskapet, foreslår flertallet også at deltakerne i den østsamiske reindriften skal ha lik del i eie og drift. Eierforholdet mellom flere deltakere i en driftsenhet er ellers ikke regulert i reindriftsloven på annen måte enn at områdestyret har myndighet til – med godkjenning av reindriftsstyret – å stille visse krav om eierforholdet, dersom det også har fastsatt høyeste reintall i driftsenheten (§ 4 tredje ledd).

Når alle eier like stor del av driftsenheten, vil de ha samme interesse i driftsresultatet. En naturlig følge av dette vil være at alle bør delta (tilnærmet) like mye i den samlede driften gjennom året, fordelt på driving, merking, slakting, oppsett og vedlikehold av gjerder og anlegg mv. Det er ikke meningen med forslaget at det skal gi grunnlag for mer eller mindre passiv deltakelse i den østsamiske reindriften. Lik del i eie og drift må tilsi at alle deltakerne har felles – solidarisk – ansvar for driften av hele reinflokken. Det siktes her også til ansvar utad.

Hver deltakers ektefelle vil – slik reindriftsloven lyder – ha rett til å utøve reindrift i fellesskap med ektefellen (§ 3 tredje ledd). I den felles østsamiske driftsenheten vil dette måtte praktiseres slik at to ektefeller er sammen om én eie- og driftsdel. En ektefelles inntreden i driften vil således ikke endre de øvrige deltakernes del av eie og drift.

De foreslåtte reglene vil danne rammen om fellesskapet i den østsamiske reindriften og forholdet deltakerne imellom. Dessuten må deltakerne velge distriktsstyre med leder for reinbeitedistriktet (§ 8). Innenfor denne rammen vil deltakerne kunne organisere samarbeidet seg imellom som de finner det hensiktsmessig. De vil bl.a. kunne fastsette regler for samarbeidet og det økonomiske oppgjøret og bestemme hvem som skal ta seg av de ulike oppgavene. Dette vil kunne gjøres av distriktsstyret eller i distriktsmøte. Deltakerne vil også kunne organisere seg mer formelt, for eksempel som selskap. Flertallet har ikke funnet grunn til å foreslå organiseringen fastlagt i loven.

Den enkelte deltakers eierandel vil ikke kunne omsettes fritt. Del av driftsenhet må kunne gå over til ny eier etter reindriftslovens regler om overgang av (hel) driftsenhet. Det vil si at den fritt kan overdras til eller arves av ektefelle og visse nære slektninger (§ 4 første ledd annen setning). Overdragelse til andre vil være begrenset til østsamer som etter lovforslaget kan utøve reindrift i det østsamiske reinbeitedistriktet, og vil kreve samtykke av områdestyret (§ 4 første ledd første setning). Det vil dessuten være en forutsetning at den som overtar del av driftsenheten, tar på seg sin del av driften. På grunn av fellesskapet i driften vil det være av vesentlig betydning hvem de øvrige deltakerne i driften mener bør få komme med. Disse forholdene vil også områdestyret måtte ta hensyn til når samtykke til overdragelse skal gis.

Det vil med tiden kunne komme på tale å øke eller minke tallet på deltakere i den østsamiske reindriften. Dette vil kunne skje ved at hver deltaker (eventuelt med ektefelle) overdrar til en ny deltaker en like stor del av sin eierandel, eller ved at de overtar fra en deltaker som slutter, en like stor del av vedkommendes eierandel.

Økning av deltakertallet ved overdragelse til en ny deltaker bør kreve samtykke fra områdestyret, selv om en ny deltaker i den østsamiske reindriften ikke forutsetter registrering av driftsenhet. § 4 første ledd første setning forutsettes å gjelde tilsvarende. Minking av deltakertallet ved overdragelse til de gjenværende deltakerne vil imidlertid ikke kreve samtykke fra områdestyret eller andre utenom deltakerne selv. Dermed vil muligheten være til stede for at eierandelene blir kjøpt opp og havner på få hender eller bare en hånd. Det ville være i strid med hensikten med den østsamiske reindriften. Flertallet har lagt til grunn at østsamenes fellesskap – også ut over reindriftsutøverne – vil motvirke en slik mulighet, og har ikke foreslått en særskilt lovregel for å hindre dette.

7.7.2.7 Forholdet til de som i dag driver reindrift i området

I dag driver fire andre driftsenheter i deler av det området som kan være aktuelt for østsamisk reindrift (distrikt 4 og 5B). 79 I tillegg er det et visst press vestfra av reindriftsutøvere i reinbeitedistrikt 6 (Varangerhalvøya) og østfra av reindriftsutøvere i distrikt 5A (Sør-Varanger). Utøvere i distrikt 6 har for øvrig arbeidet med å etablere et samarbeide om blant annet leie av (vinter)beiteland i Russland. Et eventuelt slikt opplegg vil forutsette at de store Varanger-flokkene vil måtte drives gjennom eller tett inntil det aktuelle østsamiske reinbeiteområdet, noe som kan skape vansker ved at reinen fra mindre flokker kan følge med under passeringen. Fra reindriftsmyndighetene er det også foreslått å endre av distriktsinndelingene, slik at hele Sør-Varanger og Varanger (tidligere distrikt 1, 2, 3, 4, 5 og 6) nå blir ett distrikt (1).

Distrikt 4 er vår- og sommerbeitedistrikt, mens distrikt 5B er sommer- og høstbeitedistrikt. Distrikt 5C er felles vinterbeite for distriktene 4 og 5B og 5A og til en viss grad også for distrikt 6. Distrikt 4 og 5B er på til sammen 413 km2 . Øvre reintall er fastsatt til 2000 dyr. 1. april 1993 var det ca. 1900 rein i området. De fire driftsenhetene omfattet 13 personer.

For å sikre beiteområde for rein tilhørende reindriftsutøverne i dagens reinbeitedistrikt 4 og 5B, kan det overveies å avgrense et område for dem. Utvalget vil heller ikke her fremme forslag til avgrensning av noe slikt område. Reindriftsmyndighetene vil trolig på mer sakkyndig grunnlag og etter uttalelser fra ulike hold kunne ta stilling til dette.

Slik omfordeling av reinbeiteområder kan oppfattes som urimelig. Et slikt inngrep vil reindriftsutøverne etter flertallets mening likevel måtte tåle, hvis det skal etableres et materielt grunnlag for østsamisk reindrift og kultur. Imidlertid må ulempene begrenses så mye som mulig. Antagelig vil en østsamisk reindrift ikke føre til at dagens utøvere må avvikle sin reindrift. Innskrenkninger vil likevel kunne bli aktuelt, men da trolig i størst grad for dem som har store reinflokker.

Mulighetene for å kompensere tap av beiteland med annet beiteland er knapt til stede. Tap i reindrifts­næringen for utøverne i distrikt 4 og 5B, eventuelt også i distrikt 6, som måtte følge av det østsamiske reinbeitedistriktet, vil i tilfelle måtte erstattes i penger etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler. Det må gis full erstatning for det økonomiske tap i næring som den enkelte påføres. Flertallet vil understreke betydningen av at det fra statens side gjennomføres et raskt og romslig oppgjør.

7.7.2.8 Etablering av den østsamiske driftsenheten

Østsamene i Neiden har ikke lenger egne rein og det er bare blant de eldste at den praktiske erfaringen og kunnskapene er i behold. Ved etableringen vil det være nyttig å trekke med seg disse. Reindrift er en høyt spesialisert næring, som krever kunnskaper på et bredt felt, herunder om reinsdyrenes psyke og væremåte, deres næringsmessige og andre behov, for eksempel under parring og kalving. Videre må en ha kunnskaper om samling, merking og slakting av rein, samt en viss økonomisk innsikt i å drive næringsvirksomhet. Reindriften forutsetter også inngående kjennskap til områdets geografi, klima mv.

Det må erkjennes at denne kunnskapen og innsikten ikke finnes blant den yngre garde av mulige østsamiske reindriftsutøvere i Neiden. For de som skal danne grunnstammen i den østsamiske reindriften, vil det av den grunn være aktuelt med en opplærings- og etableringsfase. Det bør derfor fra statens side legges til rette for i nødvendig grad å finansiere et opplæringsprogram for aktuelle østsamiske reindriftsutøvere. Dette kan enten skje i samarbeid med andre reindriftsutøvere i området, i fylket, eller eventuelt i samarbeid med østsamene i Finland. Flertallet antar at både reindriftsadministrasjonen og Sametinget kan trekkes inn i denne prosessen.

En mulighet er også å engasjere reindriftsutøvere, for eksempel blant østsamene i Finland – til opplæring i østsameflokken. Et slikt alternativ vil innebære at en relativt raskt kan komme i gang med reindrift i området, noe som anses som en fordel ikke minst fordi en får opplæring i egen flokk i sitt eget beiteområde. Det vil være opp til østsamene selv – i nært samarbeide med reindriftsforvaltningen, Sametinget og eventuelt bevilgende myndigheter – å ta stilling til hvordan dette best kan gjøres.

Innkjøp av rein og etablering av østsameflokken vil kreve en ikke ubetydelig startkapital. Med dagens priser 80 vil det koste ca. 1 million kroner å kjøpe inn 500 rein, mens 800 rein koster ca. 1,5 million kroner. I tillegg vil det være nødvendig å investere i driftsutstyr, ulike anlegg mv. Utvalget har ikke kunnet beregne kostnadene til etablering av en slik reinflokk, blant annet fordi prisene på livdyr avhenger av markedet på det aktuelle tidspunkt. Det antas likevel – med alle mulige forbehold – at kostnadene knyttet til etablering av østsameflokken vil være i størrelsesorden 3 millioner kroner. I tillegg vil det komme eventuelle erstatninger til dagens utøvere som blir berørt.

Det er klart at kostnadene vil være uoverkommelige for østsamene alene. Det er derfor på det rene at staten må bidra med midler til å etablere en østsamisk reinflokk og sikre opplæring og drift i en viss periode. Hvor stor andel staten bør bidra med, har ikke utvalget tatt endelig stilling til, men det synes ikke å være urimelig at staten yter tilskudd opp mot 90% og yter rimelige lån til det overskytende. Det bør være en viss egenandel for å sikre at den enkelte reindriftsutøver har den nødvendige interesse i og risiko knyttet til virksomheten. Utvalget viser i denne forbindelse til de støtteordninger som er etablert for østsamene i Finland i regi av skoltloven, jfr. foran i punkt 7.5.2.

7.7.2.9 Styrings- og forvaltningsorganer

Utvalget har drøftet hvordan den østsamiske reindriften skal styres. Systemet i dagens reindriftslov er som kjent at hvert reinbeitedistrikt ledes av et distriktstyre (reindriftsloven § 8) og hvert reinbeiteområde av et områdestyre (reindriftsloven § 7). Dersom det etableres et eget reinbeitedistrikt for den østsamiske reindriften, vil disse måtte etablere et eget distriktstyre etter reindriftsloven § 8.

Dette distriktet vil imidlertid være en del av et reinbeiteområde, og underlagt et områdestyre som kan være dominert av personer som kan tenkes å ha liten interesse i at den østsamiske reindriften etableres. Riktignok sier den nye reindriftsloven § 7 at det er fylkestinget og Sametinget som skal oppnevne medlemmene, men § 8 siste setning sier at oppnevningsorganene skal sammensette områdestyret blant annet med aktive reindriftsutøvere. Etter reindriftslovens system har områdestyret myndighet på en rekke områder som vil berøre den østsamiske reindriften, blant annet er det områdestyret som etter § 4 skal gi samtykke til etablering av reindrift innenfor reinbeiteområdet.

Utvalget har vurdert om det østsamiske reinbeitedistriktet også skulle være et eget reinbeiteområde, med et eget områdestyre, slik at en unngår eventuelle problemer knyttet til de etablerte styringsorganer innen reindriften. Dette kunne gjøres ved at det ble etablert et områdestyre på fem medlemmer, tre østsamer, ett medlem oppnevnt av Sametinget og ett oppnevnt av fylkestinget. Man har imidlertid funnet dette både unødvendig og for vanskelig. Selv om det i dag skulle finnes motsetninger mellom interessene til dagens reindriftsutøvere og østsamene, forutsettes det at områdestyret vil fatte de vedtak om er nødvendig for å etablere og drive reindrift i det østsamiske reinbeiteområdet. På litt lenger sikt, antas det at denne fellesdriften vil være en naturlig del av den samiske reindriften i Finnmark.

Praktisk vil et eget områdestyre skape store problemer, idet antall utøvere vil være svært begrenset. Det er grenser for hvor mange styringsoppgaver en kan knytte til en relativt liten krets av personer. Det antas at driftsenheten vil måtte etablere et styre som skal forestå ledelsen av enheten. Disse samme personene vil også måtte ivareta de styringsoppgaver som etter reindriftsloven § 8 skal ligge hos distriktsstyret. Dersom disse samme personer i tillegg skal være med i et områdestyre, vil oppgavene bli for omfattende. Det fremmes derfor ikke noe forslag om et eget områdestyre.

I dag administreres reindriften i Sør-Varanger og på Varangerhalvøya av reindriftskontoret for Øst-Finnmark i Karasjok. Det har vært drøftet om det i tillegg bør etableres et eget kontor i Sør-Varanger for å administrere den fremtidige reindriften i området, i tilfelle forslaget om reetablering av østsameflokken blir iverksatt, men det fremmes ikke noe forslag i den retning.

7.7.2.10 Samarbeid med østsamene i Finland

Østsamene i Finland er bosatt i de nordlige delene av Enare kommune i det som før 1826 var en del av Neidensiidaen. En del av disse driver i dag reindrift i to reinbeitedistrikter; distrikt 3 Näätämö og 5 Vätsisäri. Distrikt 3 grenser i nord og distrikt 5 i nord og øst mot Sør-Varanger kommune. Østsamene i Finland har i disse områdene bygget opp en relativt betydelig reindrift, med flere tusen reinsdyr.

Som et ledd i arbeidet med å bevare og utvikle den østsamiske kulturen generelt og den østsamiske reindriften spesielt, er det nærliggende å knytte nærmere kontakt med østsamiske reindriftsutøvere i Finland. I tillegg til mulige opplæringsprogrammer for norske østsamer, kan det etableres mer permanente samarbeidsprosjekter mellom østsamene på begge sider av grensen. Se bl.a. ILO-konvensjon nr 169 artikkel 32, hvor det heter:

«Regjeringer skal treffe hensiktsmessige tiltak, bl.a. gjennom internasjonale avtaler, for å lette kontakt og samarbeid over statsgrenser, herunder virksomhet på økonomiske, sosiale, kulturelle og miljømessige områder, mellom urbefolkninger og stammefolk.»

Denne bestemmelsen legger føringer for statens urfolkspolitikk i denne sammenheng. Tilrettelegging for samarbeid mellom østsamene i Finland og Norge vil være en måte Norge kan oppfylle kravene på.

Figur 7.1.TIF 

Problemet på norsk side er at beitemulighetene er vanskelige, både som følge av konflikter mellom ulike driftsenheter og reinbeitedistrikter og fordi deler av områdene er delvis nedbeitet (Skogerøya). I en slik situasjon kan det være vanskelig å etablere og drive østsamisk reindrift.

I den grad det er ønskelig fra finsk side og beitegrunnlaget tillater det, kan det vurderes å etablere avtaler om leie av beiteland for (hele eller deler av) Østsameflokken på finsk side av grensen i deler av året (vinterbeite). En slik ordning vil forutsette at det gjøres endringer i konvensjon 3. juni 1981 mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen mellom de to riker (reingjerdekonvensjonen), jf. lov 11 mars 1983 nr. 8. Konvensjonen forbyr at rein krysser riksgrensen mellom Norge og Finland og har bl.a. regler om tilbakehenting av rein (for eiers regning) dersom dette likevel skulle skje. Som ledd i revitaliseringen av østsamisk kultur i Norge, kan det imidlertid være aktuelt å reforhandle reingjerdekonvensjonen slik at det åpnes for at Østsameflokken kan slippes på vinterbeite i Finland, ettersom dette nettopp ville bidra til å legge forholdene til rette for en slik revitalisering.

De utvalgsmedlemmer som står bak forslaget om østsamisk reindrift, fremmer ikke noe konkret forslag om å endre reingjerdekonvensjonen, men vil i det følgende peke på en del tiltak som kan vurderes iverksatt dersom de nødvendige avtaler mellom finske og norske myndigheter på nasjonalt, og eventuelt også på lokalt nivå, etableres.

Det antas at en på norsk side ikke vil ha mulighet til gjenytelse i form av vår- eller sommerbeite for de finske østsamenes rein. Sannsynligvis vil det heller ikke være behov for det. Det vil derfor være nødvendig å finne andre former for mot­ytelser, enten i form av pengetilskudd eller bruk av naturressursene på norsk side. Som vist foran har det historisk vært samarbeide mellom østsamene i de ulike siidaene om felles utnyttelse av naturressursene.

Etter at østsamene som i dag bor i Finland ble flyttet fra Petsamo til Enare, mistet de sin tradisjon med sjøfiske ved kysten. Mens de tidligere foretok sesongvise flyttinger og fisket etter laks, torsk, sei ol. i fjordene, er de nå utelukkende innlandssamer, som lever av reindrift, innlandsfiske, turisme, handel mv.

En mulighet er derfor å etablere ordninger som gir østsamene i Finland adgang til fiske i Varanger­fjorden. Dette kan for eksempel skje i samarbeide med østsamene i Neiden, ved at de fisker sammen og deler fangsten eller inntektene. Den østsamiske reindriften kan ventelig ikke etableres som eneyrke, men i kombinasjon med gårdsdrift, laksefiske, eventuelt kyst- og fjordfiske, duodji ol. Forholdene kan derfor ligge til rette for at østsamiske reindriftsutøvere fra Finland deltar i fiske sammen med østsamiske reindriftssamer og fjordfiskere fra Norge, eventuelt at det etableres egne særlige ordninger for slikt fiske.

En annen mulighet er at østsamene i Finland får adgang til å fiske laks i fjordene i Sør-Varanger jf. forslaget i punkt 7.7.4 nedenfor. Et slikt sjølaksefiske kan enten skje ved at de deltar sammen med østsamene i Neiden eller ved at de som motytelse får tildelt egne lakseplasser, for hele sesongen eller ved at de norske og finske østsamene deler en eller flere laksepasser og fisker til ulike tider (for eksempel en uke hver). 81

En tredje mulighet er at de finske østsamene som motytelse får rimelig eller gratis adgang til laksefiske i Neidenelva, jfr. punkt 7.7.3. Omfanget av laksefiske i elva kan rimeligvis ikke være for omfattende, slik at det i for stor grad vil fortrenge annet inntektsbringende fiske. Et eventuelt slikt laksefiske må avgrenses i forhold til tid og sted. En kan for eksempel tenke seg at de finske østsamene får anledning til stangfiske på oversiden av Skoltefossen, slik at de ikke fortrenger det ordinære fiske nedenfor fossen, eventuelt at de deltar i kastenotfisket i Skoltefossen.

Motytelsen kan også gjennomføres ved en kombinasjon av disse tiltakene. Dersom omfanget av ulike former for fiske ikke er tilstrekkelig, kan de kombineres med pengeytelser, slik at summen av kontanter og naturalytelser tilsvarer verdien av beitemarkene på finsk side.

Det kan også tenkes andre motytelser. Flertallet nøyer seg med å peke på mulighetene som finnes, og vil ikke gå inn på en nærmere konkretisering eller vurdering av disse forslagene. Det er imidlertid en rekke forutsetninger og vilkår som må oppfylles før dette eventuelt kan settes i verk fra norsk side. Først og fremst må det avklares om østsamene på finsk og norsk side er interessert i slike ordninger. Dessuten må finske myndigheter, gi sin tilslutning til dette. En grunnleggende forutsetning er at det på finsk side er tilstrekkelig beitegrunnlag. Dessuten må eventuelle veterinærfaglige forhold utredes. Det må også avklares hvordan de finske østsamene skal få betalt for beitebruken. Flertallet antar at dersom slike samarbeidsprosjekter igangsettes, bør det vurderes å etablere deler av det østsamiske reinbeiteområdet langs grensen mot Finland, eventuelt med en korridor fra beiteområdet og frem til finskegrensen.

Flertallet ser en rekke fordeler med slike samarbeidsprosjekter mellom østsamene på tvers av landegrensene i nord. For det første vil en på denne måten knytte nærmere kontakt mellom de ulike østsamegruppene i området. Den østsamiske folkegruppen er liten og splittet av grensene i tre stater; Finland, Russland og Norge. Det antas å være en stor fordel for den østsamiske folkegruppe at det knyttes nærmere bånd over landegrensene. Deres naturlige og historiske fellesskap vil på en måte kunne gjenskapes ved ulike former for kulturelt og næringsmessig samarbeide.

Dessuten er det en stor fordel for arbeidet med å gjenopprette den østsamiske kulturen i Norge at østsamene i Neiden får nær kontakt med østsamene i de øvrige landene, og da særlig i Finland, som har gjort mest positivt for denne folkegruppen i området. Østsamiske reindriftsutøvere i Neiden vil åpenbart ha stor nytte av kontakt med østsamene på finsk side, både i opplæringsøyemed og dersom det kan leies beitearealer på finsk side. Finske østsamer vil kunne nyte fordelen av å gjenoppta sitt historiske havfiske. Et grunnleggende vilkår er selvsagt at tiltakene er til gjensidig nytte for alle parter og at østsamene selv ønsker dette og får ansvaret for gjennomføringen av ordningene.

Prinsipielt er det ikke noe i veien for at det på lang sikt utvikles et nærmere samarbeide mellom østsamene i Norge og Finland, for eksempel ved utnyttelse av etablerte slakteplasser eller salgsorganisasjoner på finsk eller norsk side. Dersom det fra østsamisk side er ønskelig, ser ikke flertallet noen grunnleggende innvendinger mot at det for eksempel etableres selskaper på tvers av landegrensene som eier eller driver østsamisk reindrift eller andre former for næringsdrift eller kulturell virksomhet i de to landene.

Det kan i sammenhengen også vises til at samarbeidet i Barentsregionen kan gi muligheter også for reindrift. Videre foregår det allerede et nært samarbeid mellom Norge og Finland når det gjelder laksefiske i Neidenelva. Etter overenskomst mellom Finland og Norge 14. desember 1977 har Norge ansvaret for laksetrappen i Skoltefossen. Hensikten er å sikre at laksen kommer i den øvre delen av elva og inn i Finland.

Østsamene på finsk side har historisk også kontaktlinjer til norske myndigheter. Som kjent ble det mellom Norge og Finland på 1920-tallet avtalt at østsamene i Petsamo (og Pasvik) skulle avstå fra alle rettighetskrav i Norge mot at de fikk 12 000 gullkroner. Disse pengene skulle Finland benytte til fordel for østsamene på finsk side av grensen. Det er disse østsamer som etter andre verdenskrig ble flyttet til områder ved norskegrensen i Neidenområdet. Avtalen som ble gjort på 1920-tallet, var ikke fordelaktig sett fra østsamisk side, ettersom et permanent fiske på norsk side ville vært mer verdt enn 12 000 gullkroner.

Det som skjedde på 1920-tallet er ikke avgjørende, men bør tas med som et moment på norsk side i vurderingen av hva som i dag vil være riktig politikk i forhold til den opprinnelige befolkning i disse grenseområdene. Det viktigste er selvsagt at norske myndigheter iverksetter tiltak som kan bidra til å bevare og utvikle den østsamiske kulturen i Norge. Men i den grad et samarbeid på tvers av riksgrensene er fordelaktig eller nødvendig for å oppnå målet om å sikre den østsamiske kulturen i Norge, bør også det iverk­settes.

Norske myndigheter bør i denne sammenheng ikke se på østsamene i Finland som først og fremst finske statsborgere, men derimot som kjernen i områdets opprinnelige befolkning. Det er først og fremst østsamene i Finland som i dag er bærere av den østsamiske kulturen i det tidligere fellesområdet. Kontakt og samarbeid mellom østsamene i de ulike landene må vurderes som positivt og som en viktig del av Norges urfolkspolitikk.

Dersom det lar seg gjøre å opprette et samarbeid på tvers av landegrensene til fordel for den østsamiske folkegruppen i området, vil det være banebrytende i moderne norsk urfolkspolitikk. En vil ikke bare ta et oppgjør med tidligere holdninger og assimileringspolitikk, man vil også utforme en urfolkspolitikk som peker fremover og kan fremstå som et eksempel for andre stater, hvor urfolkene er splittet av landegrensene.

7.7.3 Laksefiske i Neidenelva

7.7.3.1 Innledning

Laksefisket i Neidenelva er av stor betydning for bosettingen i bygda. Historisk har østsamene hatt sin sommerboplass ved den delen av elva som er mest fiskerik – ved Skoltefossen og i Skoltebyen. I dag foregår et utstrakt turistfiske med stang i elva, enten fra båt eller fra elvebredden, mens det tradisjonelle livjelakfisket (käpäläfisket/kastenotfisket) foregår i Skoltefossen. Inntektene fra selve fisket, dvs. fiskekortsalget, går til de som er parthavere (medlemmer) i Neidenelvens Fiskefellesskap.

7.7.3.2 Dagens rettsstilling

Fiskerett i Neidenelva tilkommer i dag personer bosatt i Neiden som driver et visst jordbruk. I praksis er det de som til enhver tid oppfyller vilkårene for medlemskap i Neidenelvens fiskefellesskap, som har fiskerett. Enkelte grunneiere ovenfor Skoltefossen aksepterer ikke at Fellesskapet har fiskerett overfor fossen. Disse begrunner sitt standpunkt med at siden staten ikke var deltaker på laksetinget i Neiden i 1891, hvor Fellesskapet ble dannet, så vil eiendommer som er utmålt fra statsgrunn etter dette tidspunkt, ha i behold en eksklusiv (privat) rett til fiske på sin grunn. Spørsmålet om fiskeretten i den øvre del av Neidenelva har imidlertid vært behandlet i to lagmannsrettsdommer, jf. dom av Hålogaland lagmannsrett 20. juli 1965 og 2. juli 1992. 1965-dommen gjaldt eiendommene Veines og Fossbukten og det ble slått fast at Neidenelvens Fiskefellesskap hadde fiskeretten. 1992-dommen gjaldt formelt spørsmål om ferdsel på en eiendom, men da grunneieren påstod at han hadde privat fiskerett utenfor sin eiendom, slo lagmannsretten fast at Neidenelvens Fiskefellesskap har eksklusiv rett til å fiske i hele elva.

Neidenelvens Fiskefellesskap har fastsatt ved­tekter, som blant annet regulerer styrets og årsmøtets oppgaver og bestemmer hvem som kan bli medlemmer og oppnå rettigheter knyttet til fiske i Neidenelva. Vedtektene har vært endret en rekke ganger. Den siste grunnleggende endringen skjedde i 1985 og senere er vedtektene endret på årsmøtene i 1987, 1988 og 1993.

Neidenelvens Fiskefellesskap ledes av et styre på fem medlemmer, som representerer Fiskefellesskapet utad. Styret ansetter regnskapsfører for organisasjonen og organiserer salg av fiskekort, livjelakfisket, utsetting av yngel, oppsyn mv. Det er også styret som avgjør søknad om medlemsskap i fellesskapet og har ansvar for å føre oversikt over hvem som er medlemmer. Styret har en funksjonstid på to år og velges av årsmøtet, som er organisasjonens høyeste organ.

Vedtektenes § 1-1 sier at laksefisket er en felles næringsrett for eiere eller brukere av matrikulerte eiendommer som ligger i Neidendalføret. Vedtektenes § 5 regulerer vilkårene for medlemsskap i foreningen. Søknad om medlemsskap i Fiskefellesskapet sendes styret til behandling hvert år innen 31. desember. Spørsmål om medlemsskap avgjøres av et utvidet styre (styret pluss tre varamedlemmer) innen 15. februar. Eventuell klage over vedtak om medlemsskap avgjøres av årsmøtet.

Grunnvilkårene for medlemsskap er knyttet til bosted, eiendommens størrelse og krav om høsting. Eier eller bruker av matrikulert eiendom i Neidendalføret må være fast bosatt i dette området, dvs. registrert i manntallet i Neiden, ha fast postadresse her og både eier/bruker og hans familie må ha fast tilhold i området hele året. Det er presisert at personer som bare bor i Neiden deler av året, ikke kan være medlemmer (vedtektenes § 5-1a). Videre må eiendommen være på minst fem da. Høstingskravet må oppfylles hvert år. Det skal fortrinnsvis høstes fem mål, men annen inntekt av eiendommen aksepteres også dersom den tilsvarer salg av 2500 kg høy til dagens pris (vedtektenes § 5-1b). Styret skal hvert år innen 15. september kontrollere at høstingskravet er oppfylt.

Det fremgår av vedtektenes § 5-1c at ingen person eller husstand kan få mer enn ett medlemsskap i ­Fiskefellesskapet, selv om vedkommende eller noen av husstandsmedlemmene eier eller bruker fast eiendom i bygda.

Fiskeretten er med andre ord ikke en automatisk rett som følger av eiendomsretten til jord. Eiendoms- eller bruksrett er riktignok et grunnleggende, men ikke tilstrekkelig vilkår. Bostedskravet er relativt strengt og omfatter også eierens familie. I tillegg er det et driftskrav; jorda må dyrkes og høstes eller eiendommen må gi annen avkasting før vedkommende kan få rett til medlemsskap i Fiskefellesskapet. Alle vilkårene må være oppfylt hvert år og derfor vil antallet parthavere i Fiskefellesskapet kunne variere fra år til år, avhengig av om for eksempel høstingskravet er oppfylt.

Innholdet av fiskeretten faller sammen med betydningen av medlemsskap i fiskefellesskapet. Det innebærer at vedkommende har rett til å delta på årsmøtet, hvor viktige avgjørelser om gjennomføringen av fisket blir fattet, for eksempel fiskeregler, fiskekortpriser, kultiverings- og miljøtiltak og gjennomføringen av livjelakfisket i Skoltefossen. Årsmøtet fastsetter også vedtektene, som kan endre vilkårene for medlemsskap.

Medlemmene har rett til gratis stangfiske. Formelt kan en si at fiskeretten også omfatter retten til garnfiske i elva. Alt garnfiske er imidlertid forbudt etter bestemmelser fastsatt av Neidenelvens fiskefellesskap, slik at utnyttelse av denne delen av fiskeretten i praksis ikke er aktuell. Medlemsskap i fellesskapet gir imidlertid rett til økonomisk utbytte. Utbytte fastsettes av årsmøtet og varierer i forhold til inntektene av fiskekortsalget. I de siste seks årene har det vært utdelt følgende utbytte: 1995 kr 3000, 1994 kr 6000, 1993 kr 6000, 1992 kr 11000, 1991 kr 10500 og 1990 kr 7500.

I tillegg til det økonomiske utbyttet, fordeles også laks som fanges under livjelakfisket til de som er med i dette fisket. I de senere år har stadig flere av medlemmene i fiskefellesskapet gitt avkall på deltakelse i livjelakfisket. I 1996 var ca. 1/3 av medlemmene ikke parthavere i livjelakfisket. 82 Dette skyldes først og fremst stadig økende alder blant parthaverne, men også at utbyttet fra fisket anses lite i forhold til innsatsen. Dersom parthavere i livjelakfisket ikke selv deltar, er det ikke uvanlig at de leier andre til å delta i kastefisket. Er fangsten liten vil det kunne innebære et økonomisk tap for parthaveren. 83

Bortsett fra lijvelakfisket som foregår ca. 3 uker hvert år, foregår ikke noe fellesfiske blant medlemmene i Fiskefellesskapet. Ved siden av medbestemmelsesretten, er innholdet i fiskeretten i stor grad en økonomisk rett, dvs. en rett til økonomisk utbytte av fiskekortsalg til andre. Dette i motsetning til situasjonen i Tana, hvor fiskerettshaverne får økonomisk utbytte kun av sitt eget fiske i elva. Det er viktig å understreke at retten til utbytte fra fiskekortsalget ikke er knyttet til eget fiske eller aktivitet i Fiskefellesskapet. Så lenge kravene til medlemsskap er oppfylt, har den enkelte krav på utbytte. I praksis kan en si at utbytte av fiskeretten avhenger av at en årlig høster eller bruker en eiendom på minst 5 da.

7.7.3.3 Mulige endringer av dagens ordning

Laksefisket i Neidenelva er den mest kontroversielle delen i den østsamiske rettighetskampen. Til tross for underrettsdommen i 1848 og senere rettsavgjørelser, har rettsoppfatningen blant østsamene holdt seg lev­ende helt frem til i dag. Etter deres oppfatning tilhører laksefisket i Neidenelva dem, iallfall fra Skoltefossen og ned til Kobbefossen. Denne oppfatningen har blitt styrket etter hvert som den østsamiske identitets- og selvfølelsen har vunnet frem. For østsamene oppfattes livjelakfisket i Skoltefossen som en viktig del av deres kulturutøvelse.

Utvalget har vurdert en rekke forslag knyttet til laksefisket i Neidenelva. Østsamene er blitt en minoritet i sitt opprinnelige område etter at det har bosatt seg andre her helt fra midten av 1800-tallet. Det har i forhold til laksefisket utviklet seg en rettstilstand som i dag må anses for å være såkalt festnet i juridisk forstand. Men det synes likevel nødvendig å foreta endringer i rettstilstanden dersom den østsamiske kulturen skal kunne overleve. Den norske stat har både en rettslig og moralsk plikt til å sikre et materielt grunnlag også for den østsamiske kulturen.

For ordens skyld nevnes at Stortinget, med hjemmel i grunnloven §§ 49 og 75 a, har full adgang til ved lov å regulere eller oppheve etablerte rettigheter. Verken grunnloven §§ 97 eller 105 legger noen begrensninger på Stortingets myndighet i så måte, men kan beskytte rettighetenes økonomiske verdi, ved at det må gis erstatning. En eventuell lov om overføring av rettigheter vil i erstatningsrettslig sammenheng kunne likestilles med ekspropriasjon.

Ett alternativ hadde vært ikke å fremme forslag om endring av rettstilstanden knyttet til fiskerettighetene i Neidenelva, slik at dagens ordning opprettholdes. Til støtte for et slikt syn kan det anføres at en ikke bør rokke ved dagens ordning, som må anses for å være gjeldende rett. En endring av rettighetsforholdene vil ramme dagens rettshavere. Dessuten kan endringer skape ny strid blant beboerne.

Mot dette standpunktet kan det først og fremst anføres at dagens rettstilstand er urimelig i forhold til områdets opprinnelige beboere, idet den har bidratt og bidrar til å utviske den østsamiske kulturen. Dersom en skal legge et grunnlag for at den østsamiske kulturen og levemåten skal gjenskapes og utvikles, forutsetter det at det skapes et materielt grunnlag for den. Dette gjelder i særlig grad i forhold til laksefiske i Neidenelva. Dagens tilstand bygger på en historisk urett mot østsamene som man i dag bør gjøre noe med.

Ut fra østsamenes historie, reglene i grunnloven § 110 a og Norges folkerettslige forpliktelser har østsamene et rimelig krav på å få et etablert et materielt grunnlag for sin kultur.

Flertallet, alle med unntak av Johansen, Johnsen, Kristensen og Rørholt, vil derfor se bort fra et alternativ som innebærer at en ikke gjør noen endringer i dagens rettstilstand. Mindretallet redegjør for sitt syn i punkt 7.7.1. Flertallet har samlet seg om et forslag om å overføre livjelakfisket (kastenotfisket) i Skoltefossen til østsamer som er fast bosatt i Neiden, samtidig som det foreslås å gi alle som er fast bosatt i bygda, en rett til stangfiske. Pedersen har likevel bare tiltrådt den siste del av forslaget.

7.7.3.4 Overføring av fiskerettigheter

Utgangspunktet er at parthaverne (medlemmene) i Neidenelvens fiskefellesskap i dag har rettighetene til fiske i hele Neidenelva, selv om enkelte i Neiden bestrider dette. Utvalget har drøftet en rekke alternative endringsmuligheter. Det mest ytterliggående er full overføring av fiskerettighetene i hele elva fra fiskefellesskapet til østsamene, mens det minst inngripende alternativet er at bare retten til livjelakfisket i Skoltefossen overføres. Mellom disse to alternativene finnes det muligheter for delvis overføring av fiskerettigheter.

Det skal understrekes at ethvert forslag om overføring av fiskerettigheter i deler av elva forutsetter at andre – både bygdas innbyggere og sportsfiskere forøvrig – får adgang til å fiske i elva. De nye rettshaverne vil kunne pålegges å selge fiskekort til andre. Særlig gjelder dette bygdas innbyggere, som uansett bør få rett til å kjøpe rimelige sesongkort for stangfiske.

Utgangspunktet for et alternativ som innebærer full overføring av fiskerettighetene i hele elva fra dagens parthavere, er at det juridiske grunnlaget for å knytte fiskerettighetene til å dyrke fem dekar jord synes å være tvilsomt i forhold til både jordutvisningsresolusjonen 3. juni 1775 § 6 og den grunnleggende 1848-dommen om fiskeretten. Som nevnt ovenfor ga resolusjonens § 6 fiskerettighetene til alle i bygda, uavhengig av om en var eier (eller bruker) av matrikulert jord eller ikke. Særlig måtte dette være tilfelle i Neiden, hvor østsamene lenge ikke hadde formell eiendomsrett til jord og opprettholdt sine sesongvise flyttinger. Dessuten ville østsamenes rettigheter ha stått sterkt hvis rettighetenes egentlige juridiske grunnlag (alders tids bruk) hadde vært lagt til grunn ved domstolsbehandlingen.

Rettighetsovergangen fra alle i bygda til den jordeiende del av befolkninga som skjedde etter 1864, var rettslig tvilsom, og særlig når rettshaverne senere har benyttet sin flertallsposisjon til å ytterligere innskrenke kretsen av parthavere. Vilkåret om å dyrke minst fem mål jord ble som nevnt innført så sent som i 1930-31.

Det kan vel stilles spørsmål ved om fiskefellesskapets forvaltning har vært tilfredsstillende i de over hundre år som har gått siden 1891. En forvaltning som hadde skapt ro og aksept blant bygdas innbyggere – herunder også østsamene – ville vært et argument av en viss tyngde til fordel for å ikke endre en etablert ordning. Situasjonen er imidlertid ikke slik, noe som gjør det lettere å foreta endringer til fordel for de opprinnelige rettshavere i Neidenområdet – østsamene.

Det kan anføres at det som i sin tid var en næringsrett for den jordbrukende del av befolkningen, i dag ikke har den samme berettigelse eller funksjon. Etter den finske innvandringen ble Neiden en jordbruksbygd, hvor befolkningen hadde behov for adgang til lakseressursene for å få et tilfredsstillende eksistensgrunnlag. Antall driftsenheter i jordbruket er gått kraftig ned de siste 10-15 årene. I 1992 var det ca. 10 aktive jordbruk 84 igjen i bygda – en nedgang på over 70% fra 1979 – mens det er ca. 55-60 parthavere i Neidenelvens fiskefellesskap. Omlag 80% av parthaverne driver med andre ord ikke aktivt jordbruk, de oppfyller dyrkingskravet for å oppnå rett til part i laksefisket. En ytterligere reduksjon av aktive jordbruk antas å fortsette, noe som forsterker synspunktet om at lakserettens nære tilknytning til jordbruk ikke lenger har noen vesentlig berettigelse.

Inntektene fra utleie av fisket i Neiden er relativt beskjedent for den enkelte, ofte bare noen få tusen kroner. Gjennomsnittlig inntekt for den enkelte i perioden 1990 – 1995 var ca. kr 7 300 og da var 1991 og 1992 et særdeles gode år med inntekter på ca. kr 11 000, jf. foran i punkt 7.7.3.2. Fisket er i stor grad utleid til stangfiskere, og parthaverne er ikke pliktig til å delta i fellesfisket som foregår i Skoltefossen. Dette innebærer at parthaverne får sin del av inntektene fordi de dyrker et jordstykke på fem mål. Sett i forhold til forholdene i Tana, hvor parthaverne i tillegg til å oppfylle et dyrkingskrav selv må fiske for å få inntekter, kan det hevdes å være mindre grunn til å beskytte rettstilstanden og praksisen i Neiden.

Mot et forslag om å ekspropriere fiskerettighetene i hele elva, kan det anføres at østsamene tradisjonelt først og fremst har fisket i Skoltefossen og i området fra Skoltefossen og ned mot Kobbefossen. Før laksetrappen ble etablert var det ubetydelig fiske ovenfor Skoltefossen, mens fisket nedenfor Kobbefossen ikke er særlig godt. Det kan hevdes at østsamenes fiske i den øvrige del av elva ikke har vært så omfattende at det gir tilstrekkelig grunnlag for særrettigheter til fiske i hele elva.

Dessuten er det et faktum at det i 150-160 år har bodd mange andre i bygda. Mange av dagens innbyggere har slekt som har bodd der i flere generasjoner. En så langvarig bosetting med tilhørende fiskerett kan det ikke ses bort fra. Mange vil nok også oppfatte det som urimelig om en liten gruppe etterkommere av områdets opprinnelige beboere skal få eksklusive rettigheter til fisket i hele elva.

Innholdet i de eventuelle fiskerettighetene til østsamene kunne imidlertid reguleres slik at alle i bygda fikk rett til gratis eller rimelig stangfiske. En offentlig regulering av eierbeføyelsene vil sannsynligvis kunne dempe en del av innvendingene. Imidlertid antas det at en slik løsning vil oppfattes som urettferdig av mange i bygda, blant annet som følge av at generelle likhetsprinsipper står sterkt blant folk flest. Det bør ikke etableres ordninger som gir grunnlag for omfattende og varig motstand fra de øvrige i bygda. Utvalgets forslag skal ikke bare ta hensyn til den østsamiske kulturen, det skal også tas hensyn til den øvrige befolknings interesser.

Til slutt vil det kunne hevdes at en ikke bør gå lenger enn nødvendig i å gi særrettigheter til østsamene. Det kan hevdes at det ikke er nødvendig å gå så langt som til å gi østsamene en felles rett til alt fiske i Neidenelva for å skape et materielt grunnlag for reetablering av østsamekulturen.

Utvalget vil på denne bakgrunn ikke anbefale ekspropriasjon av fiskerettighetene i hele Neidenelva til fordel for østsamene.

Delvis ekspropriasjon av fiskerettighetene i Neidenelva kan gjennomføres på flere måter. For flertallet er det viktig at forslaget har en historisk og juridisk forankring i østsamenes eget fiske, samtidig som det tar nødvendig hensyn til den øvrige befolknings interesser. Det understrekes at alle alternativer forutsetter at den hvilende garnfiskeretten faller bort og at en står igjen med en rett til stangfiske. Hensynet til fiskebestanden og utøvelsen av fiskerettighetene i den øvre delen av elva tilsier at det ikke kan fiskes med garn i elva. Garnfiske har i lang tid vært forbudt uten strid og det er derfor ikke lenger grunn til å opprettholde denne teoretiske muligheten.

Et alternativ vil være å overføre fiskerettighetene fra Skoltefossen til Kobbefossen85 til (et fellesorgan for) østsamene, mens fiskerettighetene i resten av elva beholdes av Neidenelvens Fiskefellesskap. Området som eventuelt overføres til østsamene vil være lite, bare ca. 2,5 km, mens hele elva på norsk side er på ca. 30 km. Alternativet vil omfatte både livjelakfisket i Skoltefossen og stangfisket fra Skoltefossen og til Kobbefossen, og bygger på at østsamene i stor grad har benyttet dette området til sitt elvefiske. Det var denne strekningen Paul Ekdal og østsamene søkte å få eksklusive rettigheter til i 1840-årene. Det er også her dagens østsamer primært ønsker å få tilbake fiskerettighetene.

På den annen side er det i denne delen av elva at mesteparten av fisket faktisk foregår. Utenom dette området er det mindre laks, eller vanskelig å få fangst. I praksis vil derfor fiskerettighetene i resten av elva være av mindre verdi, selv om det etter byggingen av laksetrappen i Skoltefossen også foregår et brukbart fiske ovenfor fossen. Dette alternativet vil derfor i praksis være langt på vei det samme som full ekspropriasjon av fiskerettighetene i elva, og da det i for stor grad ville ramme de øvrige innbyggernes interesser, fremmes det ikke noe forslag i denne retning.

Et annet alternativ vil være å avsette et mindre sammenhengende område fra og med Skoltefossen og hele elvestrekningen utenfor den såkalte Skoltebyen. 86 Dette innebærer at ca. 8-900 meter av elvestrekningen overføres til østsamisk forvaltning. Alternativet omfatter både livjelakfisket i Skoltefossen og stangfisket fra fossen og til den nedre grensen for Skoltebyen. En vil da dele den mest fiskerike delen av elva i omtrent to like store deler. Det øvrige fisket i elva vil tilhøre Neidenelvens fiskefellesskap (eventuelt Neidenelvas fiskestyre).

Til fordel for et slikt alternativ kan det anføres de samme prinsipielle argumenter som under alternativet om å ekspropriere hele elva eller strekningen fra Skoltefossen til Kobbefossen. Området er en del av østsamenes opprinnelige kjerneområde, og er temmelig begrenset i forhold til deres historiske fiske i elva. I dette området finnes de fleste (kjente) østsamiske kulturminner, og dessuten er området vedtatt fredet mot all utbygging og bruk. Et slikt alternativ tar også tilbørlig hensyn til den øvrige befolknings interesser; det blir et kompromiss hvor den mest fiskerike delen av elva deles mellom de to rettighetsorganene. Utenfor dette området vil det kunne foregå et betydelig fiske.

Mot dette vil det kunne hevdes at forslaget går for langt i å innskrenke den øvrige befolknings interesser, idet den mest attraktive delen av elva vil bli overført til østsamenes forvaltning. Det er i dette området mye av infrastrukturen er bygget opp, samtidig som mye av fisket faktisk foregår her. For store inngrep til fordel for østsamene vil kunne møte så stor motstand i bygda at en ikke vil få det nødvendige grunnlag for samarbeid mellom partene. Det er nødvendig å finne frem til forslag som balanserer mellom hva som er nødvendig av hensyn til østsamene og hva som antas å kunne bli akseptert i bygda og ellers i samfunnet.

Mot disse innvendingene kan det anføres at forslaget er nødvendig for å kunne sikre at den østsamiske kulturen overlever. Det kan hevdes at minimums­alternativet, som innebærer at bare kastenotfisket i Skoltefossen overføres til østsamene, ikke er tilstrekkelig for å styrke østsamekulturen. Det er et nasjonalt ansvar å sikre den østsamiske kulturen. I en slik overordnet sammenheng må hensynet til eventuell motstand i Neiden måtte vike.

Det understrekes at alternativet ikke innebærer at det bare er østsamene som skal kunne fiske i denne delen av elva. I den grad fiske tillates, forutsettes fiskekort solgt til alle uansett om de er samer, nordmenn, kvener eller tilhører andre folkeslag. Selve ­fisket skal likevel forvaltes av østsamenes rettighetsorgan, som dermed vil disponere inntektene, bestemme kortpriser og gi regler om eventuelle begrensninger i fisket, og herunder bestemme hvor mange fiskekort som skal selges og når elva eventuelt skal fredes for fiske utover det som følger av offentligrettslige regler.

Til tross for at det blant en del av utvalgets medlemmer er sympati for dette alternativet, har ingen fremmet forslag om det. Det er da særlig lagt vekt på de konfliktmuligheter som kan utløses ved gjennomføringen av et slikt opplegg.

Figur 7.2.TIF 

7.7.3.5 Overføring av livjelakfiske i Skoltefossen

Utvalgets flertall er blitt stående ved å foreslå overføring av livjelakfisket i Skoltefossen 87 til østsamene i Neiden. Forslaget omfatter bare fiske med kastenot i Skoltefossen i det tidsrommet dette er tillatt etter forskrift fastsatt med hjemmel i lakseloven. Det vil for tiden si høyst 20 døgn i sesongen, se § 2 c i fiskeregler for Neidenelvens fiskeområde, fastsatt ved kgl. res. 4. november 1977. Annet fiske, dvs. stangfiske, forutsettes å ligge til alle som er bosatt i Neiden, se nedenfor.

Det understrekes at det skal svært mye til for å fravike samerettsutvalgets hovedprinsipp om at materielle rettigheter ikke bør tildeles på etnisk grunnlag, på en slik måte at det kan skape ulikheter innenfor de enkelt lokalsamfunn. Når flertallet likevel foreslår å overføre livjelakfisket til østsamene, er det bl.a. ut fra hensynet til å sette et mulig klargjørende søkelys på den svært utsatte stillingen den østsamiske kulturen i Norge er kommet i. Denne situasjonen bunner helt klart i den rettighetsmessige neglisjering som har skjedd i forhold til østsamene etter at deler av den østsamiske Neidensiidaen sammen med resten av nåværende Sør-Varanger ble en del av Norge i 1826.

Mindretallet (Johansen, Johnsen, Kristensen og Rørholt) har i punkt 7.7.1 redegjort for hvorfor de ikke kan slutte seg til flertallets forslag vedrørende østsamene.

Pedersen, som ellers slutter seg til flertallets forslag, har reservert seg i forhold til forslaget vedrørende livjelakfisket i Skoltefossen. Han vil understreke at argumentasjonen for å tilbakeføre livjelakfisket til østsamene har mange prinsipielle elementer i seg som kan bidra til å styrke og fremme østsamisk kultur. På den annen side må man ta i betraktning at innbyggerne i Neiden – uansett etnisk bakgrunn – i flere generasjoner har utøvd dette fisket og at de oppfatter dette som en rett man har fra gammelt av. Pedersen viser også til utvalgets grunnsyn om at man ikke går inn for rettigheter på individuelt etnisk grunnlag, jf. punkt 3.3.5. Etter hans mening vil virkningene av en ny organisering for livjelakfisket, slik som foreslått, være høyst uoversiktlige – ikke minst innad i bygdesamfunnet. For Pedersen fremstår det derfor som et reelt spørsmål om flertallsforslaget vedrørende livjelakfisket vil skape de gunstigste vilkår for utvikling av østsamekulturen i Neiden.

Flertallet vil til støtte for forslaget vise til at livjelakfisket fra gammelt av er et særskilt østsamisk fiske. Dette fisket har østsamene drevet i hundrevis av år før området ble norsk og tilflyttingen startet. Dessuten beholdt de dette fisket for seg selv lenge etter at de var fratatt sin særrettigheter til fiske i den øvrige delen av elva, trolig helt frem til ca. 1908, jf. det som er sagt om livjelakfisket i Skoltefossen i punkt 7.4.7. Videre legger flertallet vekt på at dersom det i det hele tatt skal legges til rette for reetablering av den østsamiske kulturen i Neiden, så er dette det minste en kan gjøre.

For østsamene vil det kunne være tvilsomt om det er tilstrekkelig å få overført rettighetene bare til kastenotfisket (i 20 dager pr. år), sett på bakgrunn av at de har hatt rett til fiske i hele elva eller iallfall fra Skoltefossen til Kobbefossen. Nettopp livjelakfisket har imidlertid vært symbolet for det østsamiske fellesfisket i Neiden, og det må anses tilstrekkelig for østsamene å få dette tilbake, selv om det er en begrenset rett. Dette kastenotfisket vil være det eneste fellesfiske som foregår i elva, alt annet er sportsfiske enten fra elvebredden eller fra båt. Videre vil østsamene på lik linje med de øvrige i bygda få rett til stangfiske og kunne oppnå stilling som parthavere dersom de oppfyller vilkårene etter utvalgets forslag om elvefisket utenom Skoltefossen, se nedenfor.

Sett fra dagens parthaveres side kan det hevdes at all innskrenking av deres rettigheter er uheldig og bør unngås. Retten kan uansett ikke tas fra dem uten erstatning.

Mot dette kan det sies at overføringen av kastenotfisket til østsamene ikke gjør et særlig stort innhogg i deres næringsrett. Statistikk fra 1980 til 1991 viser at inntektene fra kastenotfisket har vært fra kr 82 til kr 1507 i året til hver parthaver, i gjennomsnitt ca. kr 650. Mengden laks som fanges ved kastenotfisket er begrenset, i perioden 1981 til 1991 ble det fanget i gjennomsnitt 527 kg laks i året. Normalt utgjør dette ca. 10-15% av all registrert laks som fanges i elva. 88 Erstatning vil derfor ikke være særlig kostbart, samtidig som parthaverne verken mister mye laks eller store inntekter fra kortsalg i elva. Et rimelig og raskt erstatningsoppgjør fra statens side vil også kunne dempe motsetningene og legge grunnlaget for at dagens parthavere aksepterer at østsamene får tilbake noen av sine opprinnelige rettigheter.

I de senere år har dessuten en stadig større del av parthaverne frasagt seg rett til deltakelse i og dermed utbytte fra livjelakfisket, enten som følge av økt alder eller fordi en ikke har sett på dette fisket som tilstrekkelig økonomisk interessant i forhold til innsatsen. I 1996 var en tredjedel av parthaverne ikke med i livjelakfisket. (Steinar Wikan har i boka Grensebygda Neiden s. 423 en tabell som viser utviklinga fra 1961 til 1994.) Denne utviklingen kan tyde på at det for mange parthavere ikke vil være et særlig tyngende tap dersom livjelakfisket overføres til østsamene.

Livjelakfisket foreslås altså overført til østsamene i Neiden. Det er disse som gruppe flertallet vil gi et grunnlag for å kunne videreføre sin særegne kultur. Det er ikke hensikten å la enkeltpersoner blant østsamene få bedret sin stilling eller adgang til å drive laksefiske i Neidenelva. Flertallets hovedanliggende er forholdene for den østsamiske gruppen. Dette fisket har alltid vært utøvet i fellesskap. Selve fangstmetoden krever samarbeid mellom flere. Livjelakfisket foregår ved at fem personer er sammen i et såkalt kastelag, hvor tre kaster nota mens de to andre trekker den i land. Tradisjonelt er det flere kastelag som deler døgnet mellom seg. Fangst og inntekter har i sin tid vært delt mellom østsamene.

De østsamene som til enhver tid er bosatt i Neiden, bør være rettshavere til kastenotfisket i Skoltefossen. Bostedet vil være bestemmende, uten at det er av betydning hvor lenge man har bodd i Neiden. Opplysninger i folkeregistret vil også her være avgjørende for hvem som er å anse som bosatt i Neiden.

Det skulle ikke være grunn til å sette noen nedre aldersgrense for retten til å delta i utøvelsen av livjelakfisket. Modenhet og praksis vil avgjøre hvem som får delta.

7.7.3.6 Østsamisk fiskeforvaltningsorgan

Det vil kunne oppstå behov for et organ for østsamene i Neiden som kan treffe de nødvendige bestemmelsene om livjelakfisket og utøvelsen av det. Det kunne kanskje overlates til østsamene selv å organisere seg for dette formålet. Utvalget har imidlertid funnet det naturlig å foreslå organer for forvaltning av både livjelakfisket og det øvrige fisket i elva.

Østsamene som gruppe vil trenge et organ som omfatter alle, og hvor spørsmål om livjelakfisket i Skoltefossen og fisket ellers i elva kan drøftes. Det foreslås derfor et fellesmøte – kalt livjelaktinget – som høyeste organ for livjelakrettshaverne. Livjelaktinget bør velge medlemmer til et livjelakstyre og kunne gi regler om livjelakfisket og treffe vedtak om mulig godtgjøring til styremedlemmene.

Styret vil måtte ta seg av de jevnlige, praktiske oppgavene og ha det formelle ansvaret for forvaltningen av livjelakfisket innenfor de rammene som lov og forskrifter setter. Det må settes opp kastelag med tilstrekkelig mange og kvalifiserte deltakere. Kanskje må det sørges for veiledning slik at fisket blir tilstrekkelige effektivt og forsvarlig. Det må føres oppsyn med at fisketider mv. overholdes og sørges for regnskap og revisjon. Kanskje kan det innføres avgift for turister som ønsker å følge fisket på nært hold, delta i prøvekast og liknende. Trolig må det fastsettes hvordan fangsten skal utnyttes og fordeles blant deltakerne. Blir slike spørsmål avgjort på livjelaktinget, må livjelakstyret følge opp gjennomføringen. Ellers vil livjelakstyret kunne fastlegge ordninger. Det skulle ikke være grunn til å lovfeste noe av dette.

Inntektene som tilfaller fellesskapet, vil neppe bli store. Men de inntektene som blir skaffet til veie, bør brukes til oppsyn, tilrettelegging for fisket, fiskekultiveringstiltak og mulig styregodtgjøring. Blir det nødvendig, bør styret kunne kreve en avgift av livjelakrettshaverne for å få dekket forvaltningskostnadene. Blir det derimot overskudd, bør det kunne brukes til tiltak som kan bidra til å fremme østsamisk kultur.

7.7.3.7 Elvefisket utenom Skoltefossen

Det samme flertallet i utvalget som foran har gått inn for å overføre livjelakfisket i Skoltefossen til østsamene, har også vurdert om det bør gjøres endringer i rettighets- og forvaltningsordninger for fiske i Neidenelva utenom Skoltefossen. Pedersen slutter seg på dette punktet til flertallets forslag.

Som det fremgår av redegjørelsen om dagens rettsstilling i punkt 7.7.3.2, ligger fiskeretten i Neiden­elva nå til bosatte i Neiden som eier eller bruker eiendom på minst fem dekar og avler minst 2500 kg høy eller annet av tilsvarende verdi. Det finnes både østsamer og andre blant dem som har fiskerett etter disse vilkårene.

Fiskeretten gir for det første rett til å utøve (gratis) det fiske som er tillatt etter lakseloven og forskrifter. Både stang- og garnfiske er tillatt, men fiskerettshaverne har for lang tid siden vedtatt at det bare skal fiskes med stang, ikke med garn utenom Skoltefossen. For det andre gir fiskeretten rett til medlemskap (partrett) i Neidenelvens fiskefellesskap, som forvalter fiskeretten ved vedtak på årsmøte og i styret. For det tredje gir fiskeretten rett til del av inntektene som Fiskefellesskapet får ved salg av fiskekort, etter vedtak i styret. Retten til utbytte har i praksis og rent økonomisk hatt større betydning enn retten til å utøve fiske.

Når en skal vurdere om det er grunn til å gjøre endring i hvem som har fiskeretten, bør det således skilles mellom retten til å utøve fiske, retten til utbytte og retten til å delta i forvaltningen.

Det er foran vist at det er lite igjen av næringsretten, siden det er bare få aktive jordbrukere igjen i bygda. Omtrent alle parthaverne (55-60) har derfor annet inntektsgrunnlag enn jordbruk. Inntektene fra laksefisket er ikke av en slik størrelse at det kan sies å være av vesentlig betydning, i et normalår utgjør utbyttet om lag 3000 – 5000 kr til hver parthaver, i gode år 10000 – 11000 kr. Dette utbyttet skyldes ikke egen deltakelse i fiske, men kommer fra salg av fiskekort til sportsfiskere. Bygdefolk som ikke er parthavere, har kjøpt fiskekort for stangfiske, men det har vært til lavere pris.

Ved vurderingen av dagens ordning er det også grunn til å ta i betraktning at forvaltningen av fisket har ført til motsetninger.

Flertallet vil fremheve at de endringer i rettighets- og forvaltningsordninger for fisket i Neidenelva utenom Skoltefossen som er overveiet, ikke først og fremst er begrunnet i forholdene for østsamene. Men andre forhold kan gjøre endringer ønskelig, på samme måte som for utvalgets forslag vedrørende fiske i Tana.

Flertallet er kommet til at alle bosatte i bygda bør likestilles når det gjelder retten til å utøve stangfiske. Det vil innebære bare små endringer av den faktiske situasjonen i dag, ved at de som hittil har betalt en lav pris for fiskekort, vil bli likestilt med parthaverne. I utgangspunktet vil stangfisket være gratis for alle fiskerettshaverne, men fiskestyret bør om ønskelig kunne ta en liten avgift, også av dem som er parthavere og hittil har hatt fritt stangfiske.

Retten til garnfiske har ikke vært utøvet på lang tid, når man ser bort fra kastenotfisket i Skoltefossen. Garnfiske ville gå ut over sportsfisket med stang og dermed også inntektsmulighetene for fellesskapet, og synes lite aktuelt i fremtiden. På denne bakgrunn kan utvalget ikke se at det er grunn til å opprettholde formell rett til garnfiske i Neidenelva. Alle bosatte i bygda vil i så fall bli likestilt også med hensyn til garnfiske.

Flertallet er derimot kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å utvide kretsen av dem som har rett til utbytte, det vil si rett til andel av inntektene ved salg av fiskekort. Et alternativ kunne være å legge utbytteretten til alle husstander i bygda, uten hensyn til om de dyrker jord og høster avling. Det ville i så fall være naturlig å knytte også retten til å delta på årsmøte og i forvaltningen av fisket til husstandene. Dette ville fjerne den forskjellsbehandlingen som jordbrukskravet nå innebærer. Husstander kan imidlertid være en lite hensiktsmessig enhet for fiskerett når flere (enn ektefeller eller samboere) hører til samme husstand. Jordbrukskravet har dessuten bidratt til å holde kulturlandskapet i Neiden ved like, og vil fortsatt kunne gjøre det. Dersom utbytteretten skulle utvides til å omfatte flere enn de nåværende parthaverne, ville inntektene måtte deles på flere og gi mindre til parthaverne, som derved kunne få krav på erstatning.

Flertallet er således blitt stående ved å foreslå at alle i Neiden skal ha rett til å fiske med stang og håndsnøre i Neidenelva, mens ingen skal ha rett til å fiske med garn (utenom Skoltefossen). Retten til andel av inntektene ved salg av fiskekort – i samsvar med vedtak i fiskestyret – foreslås derimot ikke endret, slik at den fortsatt vil bli forbeholdt jordbrukere.

De foreslåtte endringene vedrørende rett til stangfiske (og livjelakfiske) tilsier etter flertallets oppfatning også endring av forvaltningsordningen for fisket i elva. Det vil neppe være tilfredsstillende at bare de nåværende rettshavere – parthaverne – forestår forvaltningen alene. Tvertimot bør alle de tre gruppene rettshavere (parthavere, livjelakrettshavere og stangfiskerettshavere) sikres plass i et forvaltningsstyre. For stangfiskerettshavernes vedkommende er det de som ikke også er parthavere, som bør sikres representasjon.

Hittil har parthaverne vært alene om å bestemme over fisket. De bør fortsatt ha flertallet i forvaltningsorganet. Flertallet vil derfor foreslå at fiskestyret skal ha fem medlemmer, og at parthaverne oppnevner tre av dem, livjelakrettshaverne ett medlem og stangfiskerettshaverne uten parthaverrett ett medlem. Det vil være viktig at alle tre gruppene er med i styret og får anledning til å gjøre sitt syn gjeldende. Det er grunn til å regne med at styret i de fleste spørsmålene vil kunne nå frem til felles syn og standpunkt. For å få en deling av innflytelsen over arbeidet i styret mellom gruppene foreslås det at vervene som leder og nestleder hvert år skifter mellom gruppene.

Det foreslås ingen lovregler om hvordan styremedlemmene skal velges, bortsett fra at de velges av de tre gruppene av rettshavere hver for seg. Livjelakrettshaverne vil ha sitt livjelakting som kan gjøre vedtak om valg. Det kan tenkes at fiskestyret innkaller de andre gruppene til valg, men det må også kunne gjøres på annen måte.

Fiskestyret vil etter forslaget ha myndigheten til å forvalte fisket på vegne av rettshaverne, det vil si til å treffe de vedtak og gi de regler om utøvelsen av fisket som er nødvendige. Blant annet vil det måtte fastsette fiskekortpriser for både sportsfiskere og i tilfelle for stangfiskerettshaverne. Det vil ha ansvar for oppsyn, tilrettelegging for fiske, kultiveringstiltak mv. Styret vil ha ansvar for inntektene og myndighet til å bruke inntektene til administrasjon, oppsyn, tilrettelegging for fiske og kultiveringstiltak. Det må sørge for regnskap og revisjon. Eventuelt overskudd bør kunne disponeres av styret til fellestiltak i Neiden. Det vil som nevnt også være styrets oppgave å avgjøre om og i tilfelle hvor stort utbytte som skal utdeles til parthaverne. Styret vil måtte avgjøre om vilkårene for partrett foreligger. Det samme gjelder i og for seg også om vilkår for stangfiskerett foreligger, om det skulle være tvil.

Det bør være adgang til å klage over vedtak av fiskestyret, på samme måte som etter utvalgets forslag til lovregler om fiske i Tana. Klageorgan foreslås å være Finnmark grunnforvaltning.

Det vil trolig være ønskelig med fellesmøter for alle rettshaverne i Neidenelva. Flertallet foreslår at det skal holdes et slik møte hvert år, i lovforslaget kalt lakseting. Laksetinget vil kunne behandle og uttale seg om spørsmål av betydning for fisket i Neidenelva, men det bør være bare rådgivende. Dette er for øvrig samme ordning som er foreslått for fiske i Tana. Når flertallet har foreslått avgjørelsesmyndighet for livjelaktinget, se punkt 7.7.3.6, men ikke for laksetinget, skyldes forskjellen at på laksetinget vil flere grupper med til dels ulike interesser kunne delta, mens deltakerne på livjelaktinget ikke på samme måten vil representere ulike interesser. For å sikre den tilsiktede balansen mellom de tre gruppene av rettshavere i avgjørelsesorganet, vil avgjørelsesmyndigheten måtte ligge til fiskestyret. Laksetinget vil også kunne uttale seg om livjelakfisket, men her vil myndigheten ligge til livjelakstyret eller livjelaktinget.

Selv om laksetinget ikke vil ha avgjørelsesmyndighet, vil uttalelser fra laksetinget kunne være veiledende og retningsgivende for fiskestyret for eksempel når det gjelder fiskekortpriser og disponering av inntekter. Det vil være naturlig at regnskapet blir lagt frem av styret for laksetinget for merknader, selv om tinget ikke har noen godkjenningsmyndighet.

På et par mindre punkter foreslås avgjørelsesmyndighet lagt til laksetinget. Det gjelder spørsmålet om medlemmene i fiskestyret skal få godtgjøring, og i tilfelle hvor stor. Det gjelder dessuten utfyllingsvalg til fiskestyret, dersom noen av de tre gruppene ikke har sørget for å velge styremedlemmer selv. Gruppene kan være løst organisert, og det kan tenkes at en eller flere av gruppene ikke har holdt møte og foretatt valg. I så fall bør laksetinget kunne foreta valg for å få den riktige sammensetningen av styret. Alle deltakerne på tinget vil kunne delta i valget, men de må velge personer fra den rettshavergruppen som ikke selv har foretatt valg.

Det kan hevdes å være uheldig med to utøvende organer for fisket i Neidenelva, fiskestyret og livjelakstyret. Det vil forutsette et samarbeid om fellestiltak, særlig med sikte på å sikre fiskeressursene. Dette skulle imidlertid i prinsippet ikke være vanskeligere her enn i elver hvor en har mange private grunneiere. Livjelakfisket foregår dessuten på et begrenset område og i et temmelig kort tidsrom, om lag 20 dager i året. Det vil kunne holdes fellesmøter mellom de to styrene for å samordne tiltak og drøfte andre spørsmål.

7.7.3.8 Forholdet til dagens rettshavere – erstatning

Overføring av rettighetene til livjelakfisket i Skoltefossen til østsamene vil gi dagens parthavere i Neiden­elvens fiskefellesskap krav på erstatning for det tap de dermed lider. Inntektene av käpäläfisket (livjelakfisket) har ikke vært store, og erstatningen vil derfor heller ikke bli stor. Dersom forslaget om etablering av et nytt rettighetsorgan for det øvrige fisket også blir vedtatt, skulle det derimot ikke utløse noe erstatningskrav fra dagens parthavere, idet de fortsatt vil beholde sin særrett til økonomisk utbytte fra fiskekortsalget.

Kretsen av parthavere i dagens livjelakfiske er ikke endelig avgrenset, idet den enkelte må oppfylle en rekke krav, eie eller bruke og dyrke minst fem mål jord og være fast bosatt med sin familie i Neiden, se reglementets § 5. Medlemsmassen har på denne bakgrunn variert, og enkelte har mistet retten som følge av at enten avlings- eller bostedskravet ikke har vært oppfylt. Dessuten har relativt mange i de senere år frasagt seg deltakelse i fellesfiske. Dette innebærer at selv om en er eier av jord, så har en ikke nødvendigvis fiskerett i Neiden, noe som kan få betydning for omfanget av erstatningen. Det må legges til grunn at de som har part i livjelakfisket når lovvedtaket fattes, har krav på erstatning.

Flertallet forutsetter at staten vil drøfte spørsmål om erstatning med fiskefellesskapet for om mulig å komme frem til et avtalt beløp. Får man ingen avtale, vil erstatning måtte fastsettes av domstolene etter ekspropriasjonsrettslige regler. Staten vil måtte bære kostnadene ved domstolsbehandling.

7.7.4 Sjølaksefiske

7.7.4.1 Innledning

Gjennom tidene har laksefiske i fjordene i den tidligere Neidensiidaen vært av stor betydning for østsamene. Neidensamenes sjølaksefiske har foregått i Neidenfjorden, Korsfjorden og særlig i Kjøfjorden. Tilflyttingen og det faktum at østsamene i dag er en minoritet i Sør-Varanger kommune har forlengst bidratt til at østsamene har mistet sin tidligere enerett til sjølaksefiske i området.

I dag er det ca. 285 lakseplasser på statens grunn i Sør-Varanger kommune, av disse er vel 100 ubenyttet. I Kjøfjord- og Neidenfjordområdet er det ca. 50-60 plasser, hvorav 10-12 er ubenyttet. Flere av disse ligger ved innløpet til Kjøfjorden, som er østsamenes gamle fiskested. Laksefiske med faststående redskap er en viktig binæring for mange og utgjør et viktig grunnlag for bosettingen i kommunens mer grisgrendte strøk, selv om en del av lakseplassene er tildelt personer bosatt i Kirkenes-Bjørnevatn området (ca. 15 personer). Hovedtyngden av lakseplassene er tildelt personer bosatt ved Bugøynes/Bugøyfjord og i Jarfjordområdet, mens bare en håndfull personer bosatt i Neiden har lakseplasser. Det synes ikke å være noen østsamer blant disse. 89

Sjølakseplassene på såkalt statsgrunn administreres i dag av Finnmark jordsalgskontor, og vil etter utvalgets forslag forvaltes av den enkelte kommune, jf. utredningens kapittel 5.2.

Dagens regler slår fast at utvisning av lakseplass fortrinnsvis skal skje til personer som er tilknyttet primærnæringene og fast bosatt i området. I vurderingen av hvem som skal få lakseplass, skal det legges vekt på fiskets betydning for næring og bosetting i det aktuelle området. Utvisningen skjer for inntil 5 år om gangen. Det skal betales en avgift for lakseplassen. Som bevis for adgangen til å drive sjølaksefiske utstedes et såkalt laksebrev. Det er bare fiskeren selv eller hans/hennes husstand som har rett til å bruke plassen. Den kan ikke leies eller lånes bort til andre. Fiskeplassen kan inndras dersom avgift ikke betales, eller dersom det fiskes i strid med regler gitt i medhold av lakseloven eller laksebrevet.

7.7.4.2 Tildeling av lakseplasser til østsamene

Flertallet foreslår at et begrenset antall sjølakseplasser i Kjøfjorden og Neidenfjorden skal forvaltes av østsamene i Neiden. Forvaltningen skal skje ved at disse lakseplassene tildeles østsamer i Neidenområdet som vil drive dette som næringsdrift i kombinasjon med andre næringer, fortrinnsvis reindrift, kyst- og fjordfiske og eventuelt jordbruk. Andre næringsformer som for eksempel turisme, duodji ol. vil også være aktuelle, men i den grad det oppstår intern konkurranse, bør personer sysselsatt i primærnæringene prioriteres fordi det er ønskelig å gjenreise noe av den tradisjonelle østsamiske næringsformen.

Det antas at slike næringskombinasjoner både er fremtidsrettet og kan gi grunnlag for en lønnsom virksomhet, samtidig som det antas at den østsamiske kulturen, herunder språk og levemåte, har best forutsetninger for å overleve i nær kontakt med naturavhengige næringer. En er oppmerksom på at østsamer også vil ha andre mer moderne yrker, blant annet tilknyttet turisme, handel mv., og at disse vil være nødvendig i et levedyktig lokalsamfunn.

Det som kan begrunne en slik prioritering av den østsamiske folkegruppe ved utvisning av lakseplasser, er at dette skjer som en planmessig del av arbeidet med å gjenskape en levedyktig østsamisk kultur, med klare forbindelseslinjer til det opprinnelige østsamiske samfunnsliv. Det foreslås ikke en generell prioritering av østsamer som enkeltpersoner ved utvisning av lakseplasser, men derimot av østsamer som aktivt velger yrkeskombinasjoner som på sikt kan bidra til gjenskaping og utvikling av det særegent østsamiske. De objektive slektsforhold vil med andre ord ikke være eneste vilkår, det subjektive element med bevisst valg av østsamiske næringskombinasjoner vil bli prioritert.

Uten en slik prioritering vil den østsamiske kulturen vanskelig kunne gjenskapes, fordi det forutsetter aktiv og bevisst deltakelse fra østsamene selv. Like viktig er det at prioriteringen på et rent etnisk grunnlag – uten den kulturelle begrunnelsen – ikke kan forsvares i forhold til den øvrige befolkning i området. Forslaget fremmes fordi det skal bidra til å etablere et materielt grunnlag for gjenskaping og utvikling av den østsamiske kulturen. For å sikre en slik utvikling er det særlig viktig at den østsamiske folkegruppen får ansvar for sin egen situasjon ved at de selv forvalter en del av sine tradisjonelle ressurser. Dette er bakgrunnen for at flertallet fremmer forslag om tildeling av lakseplasser til østsamene, som i fellesskap skal fordele lakseplassene seg imellom.

Flertallet foreslår at et tilstrekkelig antall – og gode – lakseplasser, tildeles østsamene i Neidenområdet. Lakseplassene bør ikke være i bruk av andre. Eventuelt bør det også vurderes å opprette nye lakseplasser til dette formålet. Etablering av nye lakseplasser vil i hovedsak innebære at en gjenåpner tidligere lakseplasser som av ulike grunner er nedlagt. Dette alternativet forutsetter imidlertid at det er ressursmessig forsvarlig å etablere flere lakseplasser og at det er relativt gode fiskeplasser. For omfattende fiske i fjorden kan bidra til at mange laks aldri når inn til Neidenelva for å gyte og dermed føre til en reduksjon i elvefisket.

Dersom det ikke er tilstrekkelige ledige eller nye plasser, kan enkelte plasser overføres til østsamene etter hvert som de blir ledige. I tillegg til dette kan også statlig finansiering til oppkjøp av eventuelle lakseplasser på privat grunn i de tidligere østsamiske områdene vurderes.

Hvor mange lakseplasser som bør avsettes til det østsamiske sjølaksefisket, kan vanskelig avgjøres på forhånd. Behovet må vurderes både i forhold til antall plasser som er eller kan bli tilgjengelig i området, og hvor mange blant østsamene som er interessert, samtidig som en tar hensyn til andre sjølaksefiskere i området. Anslagsvis bør likevel ca. 20 lakseplasser over tid forbeholdes østsamene. Dette er et begrenset antall som utgjør en liten del av dagens lakseplasser i kommunen (ca. 7% av alle lakseplassene), samtidig som det antas å være tilstrekkelig til å tilfredsstille behovet blant østsamene.

Den nærmere lokalisering av plassene må avgjøres konkret av vedkommende forvaltningsorgan, men det synes som om innløpet til Kjøfjorden peker seg naturlig ut, både fordi det er flere ledige plasser og fordi den historiske tilknytningen er særdeles sterk her.

7.7.4.3 Fordeling av lakseplassene

I dag er lakseplassene utdelt på individuelt grunnlag, dvs. at de tildeles enkeltpersoner som får en personlig rett for seg og sin husstand. Det kan spørres om en bør vurdere andre ordninger for østsamene som omfattes av dette forslaget, eller om en bør beholde dagens ordning.

Flertallet foreslår som nevnt ovenfor, at lakseplassene tildeles østsamene i Neiden i fellesskap. Begrunnelsen for å forbeholde en del av lakseplassene i området for disse er utelukkende knyttet til en reetablering av østsamisk kultur og samfunnsliv basert på en fremtidsrettet utøvelse av tradisjonelle næringer. Dette kollektive aspektet ved ordningen kan tale for at det ikke bør gis individuelle tildelinger av lakseplasser, men derimot til et fellesskap, eventuelt en organisasjon som forvalter fiskeplassene på vegne av den østsamiske folkegruppe i Neiden.

Et slikt fellesskap kan tenkes å ha funksjoner på ulike nivåer, og omfanget av samarbeide og fellesskap vil kunne variere sterkt. Det grunnleggende er likevel at fellesskapet vil kreve en viss organisering og samhandling blant deltakerne. Det sosiale fellesskapet og båndene mellom menneskene er en nødvendig forutsetning for utvikling av enhver kultur, også den østsamiske.

Et fellesskap kan i prinsippet innebære felles eiendomsrett til og bruk av redskaper, slik som båter, garn, fiskerbuer, båtnaust og eventuelt anlegg for oppbevaring eller bearbeiding av fangsten. Et slags felles oppsyn eller kontroll av garnene vil også være aktuelt. Det er imidlertid neppe ønskelig eller hensiktsmessig å fremme et forslag om dette. Et slikt felleseie vil i for stor grad bryte med dagens ordning og praksis og antas heller ikke å være nødvendig for å oppnå målsettingen om å danne et grunnlag for reetablering av østsamekulturen.

Flertallet vil derfor nøye seg med å foreslå at østsamene i Neiden får rett til selv å fordele lakseplassene mellom seg. Denne fordelingen kan gjøres på flere måter, enten som i dag til enkeltpersoner i et visst antall år, eller slik at plassene går på omgang blant medlemmene for eksempel hvert år. På denne måten vil fisket på den enkelte lakseplass være en oppgave for den som får tildelt plassen, og som man selv får inntektene av.

Det er vurdert om det skal gis nærmere regler om organiseringen av dette fellesskapet, men flertallet er blitt stående ved å overlate dette til østsamene selv. De vil ikke få noen myndighet over sjølaksefisket ut over fordelingen av lakseplassene seg imellom og det skulle ikke medføre noe behov for offentlig regulering av organisasjonsmåten.

Det kan nevnes at livjelaktinget, også vil kunne behandle spørsmål som knytter seg til sjølaksefisket, dersom østsamene skulle finne det hensiktsmessig. Det foreslåtte livjelakstyret vil på liknende vis kunne gis oppgaver i forbindelse med sjølaksefisket og for eksempel forestå fordelingen av lakseplassene.

7.7.5 Kyst- og fjordfiske

Østsamene drev tidligere et utstrakt kyst- og fjordfiske i Varanger, særlig viktig var fisket i fjordene i Sør-Varanger og Varangerfjorden. Deres base for sjøfisket var Kjøøya, ved innløpet til Kjøfjorden. Dette fisket var sammen med laksefisket og reindriften en av grunnstolpene i østsamenes næringsgrunnlag. I dag er dette fisket fra østsamenes side fullstendig borte. I Sør-Varanger er det i dag bare ett fiskevær, Bugøynes. Neiden har fullstendig mistet sin tilknytning til kyst- og fjordfiske og har i stedet utviklet jordbruk, etter hvert også turisme og handel.

Utvalget har vurdert om det er grunnlag for å avgrense visse sjøområder til østsamisk fiske, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å fremme forslag i den retning. Fisketilgangen i fjordene i Sør-Varanger har i lang tid vært svak. Det antas derfor at fiske i dette området ikke alene kan gi tilstrekkelig grunnlag for et økonomisk fiske. Viktigere er det likevel at fisket historisk ikke har vært noen enerett for østsamene. Fisket i Varanger har i større eller mindre grad vært drevet av alle som har vært bosatt i området, og i stor grad vært sett på som en felles ressurs. Det synes ikke å være tradisjon for at østsamene har forsøkt å hevde en ene- eller fortrinnsrett til sjøfiske.

Selv om det ikke er aktuelt å fremme forslag om tildeling av sjøområder hvor østsamene skulle få fortrinnsrett til yrkesfiske, kan det være aktuelt å vurdere andre tiltak for å etablere sjøfiske som en av næringsveiene hos østsamene. Her finnes en rekke virkemidler. Det kan f.eks. avsettes spesielle kvoter til østsamene, lettere adgang til fiskermanntallet, særskilt støtte til kjøp av båter og utstyr ol.

Disse og andre forslag er vurdert i kapittel 5.7 Kyst- og fjordfiske, og det vises til det som er sagt der. De generelle forslagene, som vil omfattet alle fiskere i fylket med båter under åtte meter, vil også gjelde for østsamer som ønsker å drive sjøfiske. I tillegg til dette har utvalget vurdert andre ordninger.

Flertallet mener det bør overveies å stille særskilte midler til disposisjon til innkjøp av fiskefartøy og utstyr, samt at det åpnes for dispensasjon fra vilkårene i fiskermanntallet, slik at østsamer som ønsker det og ellers er kvalifisert, kan begynne kyst- og fjordfiske på samme vilkår som andre fiskere i fylket.

Behovet for særskilte midler til innkjøp av fartøy og driftsmidler knytter seg til det faktum at østsamenes kyst- og fjordfiske forlengst har opphørt. Det finnes i dag ingen som driver fiske blant østsamene. Deres sjøfisketradisjon er brutt. Etablering i fiskeryrket er kapitalkrevende og vil ikke være mulig uten særlige støtteordninger. Slike ordninger kan kanaliseres gjennom eksisterende institusjoner som f.eks. Statens Fiskarbank eller Samisk utviklingsfond. Flertallet viser i denne forbindelse til de særskilte støtteordninger som er etablert for østsamene i den finske skolteloven.

Det er ikke mulig nå å angi hvor stor interessen for sjøfiske vil kunne være blant østsamene. Det antas likevel at en del av østsamene i alle fall på sikt vil ønske å starte med kombinasjonsfiske dersom forholdene blir lagt til rette for det.

Sjøfiske er imidlertid et krevende yrke, der det kreves særlige kvalifikasjoner. Flertallet forutsetter at det ikke gis økonomisk støtte uten at de faglige kvalifikasjonene er tilstede. I første omgang bør en derfor bare foreta nærmere undersøkelser av interessen for slikt fiske blant østsamene. Deretter kan det etableres utdannings- og opplæringstiltak, slik at de interesserte tilegner seg nødvendige faglige kvalifikasjoner. Til dette kommer så mulighetene for økonomiske støtte- og låneordninger.

Fotnoter

1.

Kommuneplan for Sør-Varanger 1993-2003, samt informasjon fra Plan- og utviklingsavdelingen i Sør-Varanger kommune, brev av 15.08.96 til utvalget.

2.

Urbefolkningsbegrepet er nærmere forklart i NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling, s. 161 flg.

3.

Se bl.a. Niemi, NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk tid, kap 2.2 En gammel kultur, s. 308-309, hvor det også vises til arkeologen Bjørnar Olsen: «Bosetting og samfunn i Finnmarks forhistorie», Universitetsforlaget 1994.

4.

Se Vainö Tanner, Fennia 49, N:o 4, s. 99.

5.

Niemi, NOU 1994:21, s. 322 flg.

6.

Niemi, NOU 1994:21, kap 2.4 Østsamene og handelsekspansjonen, s. 310.

7.

En skisse av dette perspektivet: Gudmund Sandvik, «Europeisk rettshistorie i mellomalderen», Jussens Venner 1989, s. 204-205.

8.

NOU 1984:18 «Samenes rettsstilling», s. 648.

9.

Oversiktlig om klostrene og med kart: Nils Storå [Åbo], «De ryska klostren og Kolasamernas rätt till jakt och fiske», Knut Bergsland (red.), Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst, Institutt for sammenlignende kulturforskning, Serie A: Forelesninger XXVIII, Oslo 1977, s. 78 ff.

10.

Einar Molland, Kristenhetens kirker og trossamfunn, 1976, «Den ortodokse kirke», s. 18-43, særlig s. 20.

11.

Det nåværende alfabet som Nordisk samisk språknemnd har godkjent, gjelder først og fremst i Finland og er basert på det latinske alfabetet.

12.

Se nærmere om dette i vedlegg 1 ( punkt 1.3) til Rettsgruppens utredning i NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark (s. 335 flg.).

13.

Se nærmere om Pasviksamene i Astri Andresen: Sii’daen som forsvant. Sør-Varanger museum 1989.

14.

NOU 1994:21 s. 324

15.

Se Steinar Wikan i Grensebygda Neiden, kapittel 1 om Njaudam sit, hvor han viser til arkeologen Bjørnar Olsen som har gjort arkeologiske utgravninger på Kjelmøya og Kjøøya.

16.

Se Niemis utredning i NOU 1994:21, kap 3.7 «... Lykkelig og veltilfreds»?, s 330 flg.

17.

Sit er det samme som siida.

18.

Utvalget benytter her terminologien fra Veinö Tanners utredning i Fennia 49, N:o 4, s. 344 flg.

19.

Vainö Tanner, Fennia 49, N:o 4 s. 353.

20.

Vainö Tanner, Fennia 49, N:o 4 s. 372.

21.

Se vedlegg 1 (punkt 1.10.3) til Rettsgruppens utredning i NOU 1993:34 (s. 343) og Niemis utredning i NOU 1994:21 (punkt 3.5 ), særlig s. 329 venstre spalte.

22.

Sitert fra Niemis utredning i NOU 1994:21, s. 325 høyre spalte.

23.

Vainö Tanner, Fennia 49, N:o 4 s. 341 siste avsnitt.

24.

Vainö Tanner, Fennia 49, N:o 4 s. 367 flg.

25.

Niemi i NOU 1994:21, s. 319.

26.

Vainö Tanner, Fennia 49, N:o 4, s. 385.

27.

Det sørvestlige hjørnet av dagens Nesseby kommune. (NOU 1984:18, s. 169)

28.

Se fig. 3 «Neidensiidaen» i NOU 1994:21, s. 320.

29.

«Grensebygda Neiden», kap 2 «Neidensiidaen deles på tvers», s. 59. Se også Oscar Albert Johnsen, Finmarkens politiske historie aktmæssig fremstillet, Kristiania 1923, s. 242-249 (særlig s. 244) og s. 252-258 (særlig s. 254).

30.

Astri Andresen: «Sii’daen som forsvant» Sør-Varanger Museum, Kirkenes 1989, s. 54

31.

Sverre Tønnesen: «Retten til jorda i Finnmark», s. 120-121.

32.

Mikhalkovs «jordebok», oversatt av Aleksej Perminow i Oslo 1965.

33.

Etter 1751 og 1826, vår merknad.

34.

«Lappiske rettsstudier» fra 1933, s. 86. Hans verk bygger på Vainö Tanners arbeider fra 1929 (Fennia 49, N:o 4).

35.

I tillegg til benådningsbrevet gjelder det en befaling utstedt avTsaren den 22. november 1556 og et forlik av 1563 mellom tsaren og den dansk-norske konge.

36.

Oberstløytnant Mejlænders rapport til grev Wetterstedt i forbindelse med arbeidet med å regulere jakt og fiskerettighetene til østsamene i 1826, sitert fra Astri Andresens bok «Sii’daen som forsvant», s. 48.

37.

Astri Andresen: «Sii’daen som forsvant», s. 49

38.

Steinar Wikan: «Grensebygda Neiden», kap 3 «Ingen avtale for neidensamene», s. 80 og 81

39.

Sverre Tønnesen: «Retten til jorden i Finnmark», s. 123-124.

40.

Det må her presiseres at østsamene i området selvsagt ikke ønsket noen deling av områdene sine mellom statene. Deres valg av statsborgerskap og bosetting i Russland var i denne forstand ikke frivillig eller ønsket av østsamene. Sett fra et østsamisk synspunkt var derfor grensedelingen en urettmessig handling fra statenes side, som fratok dem deres urgamle landområder.

41.

Se Astri Andresen «Sii’daen som forsvant», kap. 7 «Pasviksamene under finsk styre. Tida 1921-24», s. 151 flg.

42.

I tillegg til østsamene i Neidenområdet var det også ca. 2-300 sjø- og fjellsamer i Sør-Varanger. Sjøsamene hadde bosatt seg der de siste femti årene før grensedelinga, mens fjellsamene fra Nessebyområdet holdt til i området under pass av reinen, særlig om vinteren. Før grensedelinga og fram til første halvdel av 1800-tallet hadde derfor SørVaranger nesten hundre prosent samisk befolkning.

43.

En annen sak er at Norge og Russland kunne ha inngått avtaler om Neidensamenes bruk av den delen som ved en feil ble en del av Finland-Russland. Selv om det ikke ble inngått avtale, fortsatte Neidensamene lenge å utnytte sitt gamle vinterland på finsk-russisk side av grensen.

44.

I datidens språk het det 2dre paragraf (i artikkel 7).

45.

Med «norske finner» menes her sjøsamer og fjellsamer.

46.

Med «russiske lapper» menes her østsamene i Neidensiidaen.

47.

Sitert etter brev til Landbruksdepartementet av 1. juni 1909 fra amtmand Urbye i Finmarkens amt.

48.

Se Steinar Wikan «Grensebygda Neiden», kapittel 3 «Mejlænders eget syn» s. 70.

49.

Sverre Tønnesen: «Retten til jorden i Finnmark» s. 122-23.

50.

I begynnelsen ble det utstedt såkalte amtssedler, som gav rett til å bosette seg på et avgrenset område og som opplistet hvilke rettigheter som var knyttet til eiendommen. Senere kunne en få utstedet skjøte, men det var en møysommelig prosess – i alle fall fram til 1863.

51.

Arnold Ræstad var sekretær i Utenriksdepartementet rundt århundreskiftet og senere utenriksminister.

52.

Sverre Tønnesen: «Retten til jorden i Finnmark», s. 254.

53.

Niemi viser senere til de såkalte klosterprivilegiene som innebar at neidensamene måtte dele noen av «herlighetene» med de russiske munkene. Det vises bl.a. til et russisk aktstykke (historisk dokument) fra 1620-30-tallet som sier at Neidenelva «tilhører Neidenlappene for tre fjerdedelers vedkommende» mens en fjerdedel tilhørte munkene. (s. 325-326.)

54.

Sverre Tønnesen, «Retten til jorden i Finnmark», s. 123.

55.

Amtssedlene må ikke forveksles med dagens skjøter, som er et bevis på eiendomsrett til en eiendom og som får rettsvern ved tinglysing i grunnboka. Amtssedlene gav kun bruksrett til et avgrenset jordstykke og eventuelt rett til fiske, vedhogst o.l. dersom det var nevnt i amtsseddelen. En eventuell overdragelse av eiendomsrett til grunnstykket og utstedelse av skjøte var en meget omstendelig prosess som bl.a. krevde godkjennelse av sentrale myndigheter (Finansdepartementet).

56.

Steinar Wikan: «Grensebygda Neiden», kap 4, «Den finske innvandringen» s. 92.

57.

Steinar Wikan: «Grensebygda Neiden», kap 4, «Kampen om ressursene» s. 107.

58.

Det kan stilles spørsmål om 1775-resolusjonen i det hele tatt gjaldt for de områdene som først ble en del av Norge i 1826 (dvs. Sør-Varanger). Det vil imidlertid ikke bli foretatt en nærmere drøftelse av det her. I denne drøftelsen legges det til grunn at retten benyttet resolusjonen som et rettslig grunnlag for løsning av rettskonflikten, uten at det dermed er sagt noe om det var riktig eller ikke.

59.

Statsarkivet i Tromsø. Varanger fogde- og sorenskriverembete, l.nr. 273. Transskripsjon Gudmund Sandvik 22. juni 1995.

60.

Statsarkivet i Tromsø. Varanger fogde- og sorenskriverembete, l.nr. 273. Transskripsjon Gudmund Sandvik 22. juni 1995.

61.

Ekdal og østsamene (vår anmerkning).

62.

I dagens språk: saksøkerne, de som reiste søksmål og krevde seg berettiget til fiskerett i Neidenelva.

63.

Herredsrettsdommer av 24. juni 1908 og 26. juni 1930.

64.

Se henholdsvis dommen av 26. juni 1930 og lagmannsrettsdom av 20. juli 1965 og lagmannsrettsdom av 2. juli 1992.

65.

Se Steinar Wikan: «Grensebygda Neiden», kap 4, «Østsamene nekter å ta del i fellesfisket» s. 125.

66.

Grensebygda Neiden, kap 8 «Laksetinget 1864» s. 324. Det i sitatet nevte «Rescript» ble kunngjort 5. juni 1775 og omtales også ofte som jordutvisningsresolusjonen av 1775 eller bare res. 1775. Det Wikan har skrevet i anførselstegn er ikke sitat fra resolusjonen.

67.

Uttrykket «Hovedcitanterne» betyr etter dagens språkbruk saksøkerne (dvs. de finske innflytterne som reiste søksmål og krevde seg berettiget til fiskerett i elva).

68.

Jf. Steinar Wikan «Grensebygda Neiden» s. 80. Wikan viser til at østsamene fortsatte å benytte vinterboplassen helt til grensa ble stengt i 1884, og at de senere bygget seg ett nytt vinterbosted i Svartdalen på norsk side like ved grensa til Finland. De fortsatte imidlertid å benytte finsk område helt fram til etter 2. verdenskrig.

69.

Et annet spørsmål er om dommen av 1848 var riktig, jfr. drøftelsen ovenfor.

70.

Steinar Wikan, Grensebygda Neiden, kapittel 8Laksetingene s. 324.

71.

Steinar Wikan, Grensebygda Neiden, kapittel 8Reglementet 1891 s. 335. Reglement for Neidenelvens Fiskefellesskap , vedtatt på årsmøtet i 1985, endret 1993.

72.

Steinar Wikan har i Grensebygda Neiden beskrevet dette fisket nærmere, se kapittel 8Käpäläfisket s. 372 flg., særlig s. 378

73.

Steinar Wikan Grensebygda Neiden, kap 8Käpäläfisket som fellesfiske s. 373

74.

Se Norsk biografisk leksikon, bind IV, Oslo, s. 2 flg. Amund Theodor Helland var født i 1846. Han var geolog og hadde bl.a. ansvaret for utgivelsen av Norges land og folk fra 1897 og i 20 år framover.

75.

Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens Amt, Kristiania 1905, s. 639.

76.

Brev 20. desember 1965 fra Skoltesamene i Neiden til Landbruksdepartementet vedrørende søknad om fri sakførsel.

77.

Stortingets justiskomite.

78.

Se Einar Niemi i NOU 1994:21, s. 344. Påleggene fremgår bl.a. av brev av 29.11.1958 og 30.12.1958 fra lappefogden til den nye reingjeteren, brev av 3.12.1959 fra lappefogden til fylkesmannen, fylkesmannens vedtak av 5.12.1959, brev av 3.11.1962 fra lappefogden til en av reineierne, brev av 13.11.1962 fra lappefogden til den nye reingjeteren og brev fra fylkesmannen av 1.2.1963 til samme.

79.

Se vedlagte kart over distriktsinndelingen i Øst-Finnmark.

80.

Basert på opplysninger fra reindriftsadministrasjonen om grunnlaget for tilskudd til kjøp av livdyr. Flokkens sammensetning bør være ca 60% simler, 30% ungdyr og 8% okser. Prisene er beregnet ut fra kr 1 000 pr ungdyr, 2 000 pr. simle og 2 500 pr okse. I tillegg er det avrundet rundelig oppover. Dette er likevel et grovt anslag over kostnadene, som vil måtte korrigeres og justeres i forhold til situasjonen og priser mv. ved en eventuell etablering av østsameflokken.

81.

Adgang til kyst- og fjordfiske samt fiske etter laks i fjordene for andre enn norske statsborgere vil kunne kreve endring av norsk fiskerilovgivning på dette området.

82.

Muntlig opplysning fra leder i Neidenelvens Fiskefellesskap, Roger Wartianen.

83.

Tidligere i dette århundret – da elva ble utleid til rike sportsfiskere – fikk parthaverne utdelt andel av utleiesummen. Se nærmere om dette i Steinar Wikan: Grensebygda Neiden, s. 425-426.

84.

Flerbruksplan for Neidenvassdraget, rapport nr. 6 – 1992 Fylkesmannen i Finnmark, kap 5.2.1 s. 30.

85.

Se kart over de mest sentrale deler av elva. Dette alternativet er merket med I.

86.

Se kart over de mest sentrale deler av elva. Dette alternativet er merket med II.

87.

Se vedlagte kart over de mest sentrale deler av elva. Dette alternativet er merket med III.

88.

Kilde Steinar Wikan: Grensebygda Neiden, kap 8Utbyttet av fisket s. 423.

89.

Brev 9. juni 1995 fra Statskog Finnmark (Vadsø) til Samerettsutvalgets sekretariat med kart og dataliste over lakseplasser i Sør-Varanger kommune.

Til toppen
Til dokumentets forside