9 Tilleggsbelastninger

Utvalgets mandat (jf s 7) gikk ut på å undersøke grunnlaget for Eitinger-rapportens konklusjon med hensyn til tjenesten i Alta bataljon under felttoget i 1940. Imidlertid mente utvalget det var riktig å skaffe til veie en oversikt over Alta-folkenes totale krigspåkjenninger. Man fant det derfor nødvendig, selv om det strengt tatt ikke hørte inn under mandatet, å undersøke i hvilken grad deltakerne gjorde andre former for krigstjeneste ut over tjenesten i Alta bataljon.

Utvalget mente det var av stor betydning å få avklart om andre belastningsformer kunne tenkes å ha påvirket deltakernes helsemessige situasjon i etterkrigstiden. Ikke minst interessant i denne sammenheng var den enkeltes opplevelser under nedbrenningen av Finnmark høsten 1944.

Under utvalgets helseundersøkelse i Finnmark i august 1997 ble det avdekket at mange av deltakerne hadde vært involvert i ulike former for tjeneste etter felttogets slutt. Det viste seg at dette i mange tilfeller ikke var blitt anført eller lagt vekt på i forbindelse med tidligere søknader om krigspensjon.

9.1 Arten av tilleggspåkjenningene

Alle som var bosatt i det nordligste Norge høsten 1944 ble på en eller annen måte berørt av tyskernes anvendelse av "den brente jords strategi" i Finnmark og i Troms øst for Lyngenfjorden. Dette innebar at hus og andre bygninger i dette området ble rasert, og at befolkningen ble tvangsevakuert.

Det er en kjensgjerning at evakueringen i en del tilfeller foregikk på en måte som medførte en stor risiko og for manges vedkommende innebar en alvorlig belastning. Imidlertid foreligger det ikke opplysninger om at Alta-veteranene var spesielt utsatt under evakueringen.

En god del av deltakerne valgte imidlertid å motsette seg evakueringsordren, og gikk i dekning i hytter, gammer og huler. Dette skulle vise seg å bli en alvorlig påkjenning for mange, ikke minst for dem som hadde ansvar for familie og små barn. Aller verst synes forholdene å ha vært på Sørøya, der situasjonen ble kritisk ut over vinteren. Vel 500 av de huleboerne som oppholdt seg der, inkludert noen av veteranene fra Alta bataljon, ble transportert til Storbritannia i februar 1945 om bord på allierte krigsskip. Alta-veteranene ble en tid etter ankomsten innrullert til tjeneste i de norske styrkene i Skottland.

Enkelte av huleboerne ble tatt til fange av tyskerne. Det resulterte som oftest i et opphold i fangeleiren Krøkebærsletta i Tromsø, og eventuelt videresendelse til Falstad og Grini.

Nedbrenningen av Finnmark skulle vise seg å få konsekvenser også i årene etter krigen. De evakuerte finnmarkingene ville gjerne tilbake til sine hjemsteder så snart som mulig. I strid med alle advarsler og påbud om reisetillatelse drog mange nordover alt sommeren 1945, til tross for at landsdelen fremdeles lå i ruiner og var så godt som uten forbindelse med resten av landet. Forsyningene sørfra kom som regel ikke lenger enn til Narvik eller Tromsø, der de ble liggende i påvente av transport videre nordover. Dessuten var store deler av landsdelen minelagt.

Sammen med de huleboerne som hadde trosset evakueringsordren, gikk de evakuerte nå inn i en ny trengselstid. Da vinteren stod for døren høsten 1945, var det anslagsvis 20 000 mennesker i Finnmark som i bokstavelig forstand stod praktisk talt på bar bakke. Følgen var at de igjen måtte belage seg på en ny huleboertilværelse, og søke tilflukt i kjellere og gammer eller under båthvelv. Det var tilmed på tale å evakuere finnmarkingene nok en gang, men dette satte de seg bestemt imot. - Først sommeren 1946 begynte den regulære gjenoppbyggingen av boligene i Finnmark, i regi av Finnmarkskontoret i Harstad.

Når det gjelder forholdet til lovene om krigspensjonering, vil tvangsevakueringen av Nord-Norge gi grunnlag for ytelser dersom den evakuerte under transporten var utsatt for krigsulykke eller andre skader på grunn av hendinger som skyldtes krigen. 1 Huleboeropphold og annen unndragelse av tvangsevakueringen regnes som illegal motstandsvirksomhet etter disse lovene.

De generelle påkjenningene finnmarkingene ble påført i forbindelse med gjenreisningen etter krigen, går imidlertid ikke inn under de gjeldende lovene om krigspensjonering. Utvalget mener det er en svakhet ved loven at den ikke åpner for muligheten til å ta hensyn til slike forhold. Personskader som skyldes krigsulykker, eksempelvis som følge av minesprengninger, vil likevel kunne godtas selv om de er inntruffet etter krigens slutt.

For øvrig deltok mange av Alta-veteranene også i andre former for krigstjeneste eller illegalt motstandsarbeid under okkupasjonen:

  • Annet illegalt motstandsarbeid. Enkelte av Alta-folkene var involvert i aktivt motstandsarbeid som kontaktmenn eller hjelpere for etterretningsagenter fra Storbritannia. Dette gjaldt først og fremst virksomhet som var tilknyttet SIS-stasjonene Ida og Lyra. Sentralt i denne virksomheten stod jakten på slagskipene Admiral von Tirpitz, som lå i Kåfjorden i Alta fra 1942 til 1944, og Scharnhorst, som lå i Langfjorden noe lenger vest. Et fåtall av Alta-folkene arbeidet som grenseloser eller som kurerer for de norske myndighetene i Sverige. Enkelte drev med illegal pressevirksomhet, blant annet ved å formidle nyheter fra BBC.

  • Sjøtjeneste. Noen av Alta-veteranene gjorde tjeneste som sjømenn i kystfart under okkupasjonen, blant annet om bord i fartøyer tilhørende den såkalte "erstatningshurtigruta".

  • Militær tjeneste. En del av Alta-folkene meldte seg eller ble vervet til tjeneste i de norske militære styrkene som ble opprettet i Finnmark vinteren 1945 av offiserer fra Storbritannia. 2 En del av disse folkene, den såkalte "Alta-gjengen", ble involvert i en eller flere av de trefningene som ble utkjempet på Sørøya i slutten av februar og begynnelsen av mars 1945. Nordmennene ble påført ikke ubetydelige tap i disse trefningene.  Enkelte av folkene gikk inn i Varanger bataljon, som trolig var den eneste regulære norske avdelingen som ble satt opp igjen før krigen var slutt. Bataljonen ble satt opp i Kirkenes-området i januar 1945, og gjorde tjeneste i ulike deler av Øst-Finnmark.  Andre meldte seg til tjeneste i 2. bergkompani, som var satt opp i Storbritannia og ankom til Finnmark i november 1944. Noen gjorde tjeneste i de norske polititroppene i Sverige. Deler av disse troppene ble sendt til Norge i januar og februar 1945.

Ved vurderingen av den enkeltes påkjenningsnivå må det også tas hensyn til ekstrapåkjenninger under felttoget i 1940, dvs. påkjenninger som den enkelte deltakeren opplevde ut over det bataljonen i alminnelighet ble påført. Dette gjelder i første rekke alvorlig traumatisering og konfrontasjoner med fienden der det kunne stå om livet, eksempelvis det å skyte en fiendtlig soldat i nærkamp.

Et annet forhold som også må vektlegges i denne sammenheng, er den enkeltes individuelle forutsetninger, spesielt om vedkommende var dårligere rustet til å mestre stridsbelastningene enn hva som antas å ha vært normalt.

9.2 Betydningen av tilleggspåkjenningene

Ekstrabelastningene under felttoget eller som følge av tilleggspåkjenninger under senere tjeneste var av høyst variabel art, både med hensyn til styrkegrad og varighet. Det sier seg derfor selv at betydningen av disse ekstrabelastningene ikke kan bli gjenstand for noen ordinær gruppebehandling. Dette vil nødvendigvis måtte avgjøres etter en individuell vurdering ut fra omstendighetene i hver enkelt sak.

De Alta-veteranene som deltok i kampene på Sørøya i februar - mars 1945, er etter tilrådning fra Det rådgivende utvalg i krigspensjoneringssaker i mange tilfeller ansett for å ha vært utsatt for "usedvanlig hard påkjenning", og deres saker er godtatt etter bestemmelsene i tilleggsloven av 1968.

Virksomheten tilknyttet SIS-stasjonene som rapporterte om de tyske slagskipenes bevegelser, regnes som noe av det aller farligste på hjemmefronten. Eitinger-utvalget la til grunn at dette var "ytterst risikabel virksomhet", og satte påkjenningsgrensen til seks måneder. 3 Personer som over lang tid var involvert som hjelpere i denne type motstandsarbeid, vil også kunne gå inn under tilleggsloven.

For øvrig er det en kjent sak at tjeneste til sjøs i krigsårene var en meget utsatt og risikofylt beskjeftigelse. Dette gjaldt ikke bare den egentlige krigsseilasen, Nortraships- og annen utenriks fart, men kanskje i like høy grad mye av farten langs norskekysten og annen tyskkontrollert fart. - Etter gjeldende praksis anses tjeneste av minst seks måneders varighet i denne type fart for å ha medført usedvanlig hard påkjenning i henhold til bestemmelsene i tilleggsloven av 1951. 4

Den militære virksomheten i Finnmark i årene 1944-45 omfattet som nevnt en rekke ulike former for tjenestegjøring. Det meste av denne virksomheten var forbundet med store fysiske strabaser, særlig som følge av klimatiske forhold og slitsomme forflytninger. Dette gjaldt først og fremst de avdelingene av Varanger bataljon og polititroppene som var på marsj over Finnmarksvidda. Tilsvarende tilleggspåkjenninger hadde trolig de Alta-folkene som deltok frivillig som kjentmenn eller kusker for 2. bergkompani.

Sammenfatningsvis må det kunne sies at en god del av Alta-veteranene var utsatt for større eller mindre ekstrabelastninger, enten under selve krigstjenesten eller i forbindelse med andre former for krigstjeneste, illegalt motstandsarbeid eller sjøtjeneste. En del av denne tjenesten medførte utvilsomt påkjenninger som - når de ses i sammenheng med tjenesten under kampene i 1940 - gjør at risikoen for psykiske senskader vil være til stede. Dette gjelder i særlig grad tjeneste som innebar direkte konfrontasjoner med fiendtlige avdelinger, eller der risikoen for slik konfrontasjon var overhengende, eksempelvis tjeneste i kystfart.

Fotnoter

1.

En nærmere definisjon av begrepet krigsulykke er gitt i lov av 13. desember 1946 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven), § 1 nr 1 første ledd og § 2.

2.

Alta bataljons sjef, oberstløytnant A. Dahl (nå som oberst), var for øvrig sjef for den såkalte militærmisjonen som ble sendt til Finnmark for å organisere disse styrkene.

3.

Eitinger, Vold og Weisæth; op. cit. s 166.

4.

Op. cit., s 215.

Til forsiden