2 Alta bataljons deltagelse i felttoget på Narvikfronten 1940

PM av oberstløytnant Hans Børsheim, mars 1995

Ref. Rikstrygdeverket 22.12.92. Kp. - 47.399.

"Tilleggslovens §1 nr. 5 gjelder militærpersoner som under felttoget i Norge i 1940 var utsatt for usedvanlig hard påkjenning. Med usedvanlig hard påkjenning menes i denne forbindelse en påkjenning av helt spesiell karakter, som bare unntaksvis er antatt å ha forekommet under felttoget i 1940."

2.1

Her er gitt en negativ definisjon (bare unntaksvis), uten at det i klartekst positivt er sagt hva usedvanlig hard påkjenning er.

Jeg vil derfor kort gå igjennom Alta bataljonens operasjoner på Narvik-fronten og forsøke å belyse påkjenningene i to dimensjoner:

  • Fysiske påkjenninger

  • Stridshandlinger, hvor de psykiske påkjenninger er størst.

2.2 Fysiske påkjenninger

20. apr:

Til Sjøvegan med skipstransport.

23. apr:

6 timers marsj fra Salangen til Lavangen, ca 15 km, passhøyde 200 m o.h.

24. apr:

Lavangen - Fjordbotneidet 0500-2200 Gratangen, ca 10 km, passhøyde 416 m o.h.

28/29. apr:

Gratangen - Roasme, ca 10 km, oppstigning til h 842 og Roasme h 856

9/14. mai:

Roasme - Hartvigvand, ca 10 km, nedstigning fra h 856 til 72 m o.h.

21. mai:

Hartvigvand - Lillebalak, oppstigning til h 572, h 482 og h 336.

23. mai:

Lillebalak - Nygaardsvassdraget (fra Hartvigvd) ca 10 km.

Framrykning til:

CirkelvdNed. JernvdØv. Jernvd

269 m o. h. 281 m o. h286 m o. h.

Kpl h 361 Kp2 ekv. 330 Kp3 h 444

Dette betyr en fremrykning på ca 55 km. Men her må vi være klar over at denne distansen kan være gått over igjen flere ganger. Frem og tilbake flere turer under henting av forsyninger: proviant, utrustning og ammunisjon. Avstanden er derfor ikke det mest anstrengende - men høydeforskjellene betyr de største belastninger, spesielt med tunge pakninger.

I dag nytter vi rent marsjteknisk å legge til i tid for: 300 m stigning: 1 time; 500 m nedstigning: 1 time

Og i 1940 apr./mai/jun. må vi også legge til enda mer p.g.a. vær og føreforhold som skiftet mye under felttoget fra - snøstorm

  • førefall og råtten snø

  • regn og oppbløtte myrdrag

  • vann, bekker og elver som gikk opp og resulterte omlegning av marsjrutene

2.3 Stridshandlinger

For Alta bataljon er det tre stridshandlinger som trer markert fram.

  • Gratangen

  • Roasme, spesielt ved Roasmejr og h 842 (h 856 ble tatt av II/IR15)

  • Lillebalak h 572

De to sistnevnte navn er - ikke uten grunn skrevet inn i bataljonens fane. På disse to steder var sannsynligvis de psykiske belastninger størst. For kp3 er det også all grunn til å anta at det hadde store belastninger - både fysiske og psykiske under opprenskningene i dalsiden mot Gratangseidet i tiden 3. - 6. mai. Kpet mistet herunder 3 falne og en ble så hardt såret at han døde 2 år senere av skadene. Kp2 besatte i dette tidsrom h 559 og angrep senere (den 7/5) i skaret ved vann 780. Men det er ikke grunn til å anta at dette har belastet kpet mer enn de to andre geværkompanier i bataljonen. Kp2 opererte sammen med kp2 av IR 16 og den fiendtlige styrke var her sterkt medtatt i følge tyske beretninger.

2.4 Konklusjoner

Hvis jeg skal trekke sammenligninger mellom de belastninger de norske bataljoner ble utsatt for, er det skjønnsmessig nærliggende å gruppere dem slik.

  1. Fysiske påkjenninger Bn I/IR16 Næverfjell - Kuberget Bn II/IR16 Storebalak - Kobberfjell

  2. Stridshandlinger Bn I/IR12 Gratangen Bn II/IR 15 Narvik (og h 785 - h 856)

Selv om Alta bn ikke er "rangert" på disse to lister - kan vi ikke derav si at bataljonen totalt sett har vært utsatt for mindre påkjenninger/belastninger enn de nevnte bataljoner. Det kan den nemlig ha vært - fordi de oppførte bataljoner er fire forskjellige.

2.5 Krigshandlingene inntil Fremmedlegionens landgang i Bjerkvik

Ved landgangen i Bjerkvik 13. mai inntrådte en helt ny situasjon. Herved traff de allierte det neuralgiske punkt i det tyske stillingskompleks og området nord for Bjerkvik Hartvigvand - Vassdalen - Bukkedalen måtte oppgis.

Om den allierte landgang i Bjerkvik kan man godt nytte det tyske uttrykk "aus den Angeln heben" om den tyske stilling (å bringe ut av likevekt).

Det kan derfor være nyttig å vurdere/studere stridshandlingene før og etter Bjerkvik.

  1. Stridene før er godt beskrevet i FKA: Krigen i Norge 1940 Operasjonene til lands i Nord-Norge 1940. Bind I - II. Se vedlagte kart og skisser t. o. m. Skisse 29: Angrepet på Bjerkvik. Og Alex Buchner: Narvik. (Die Wehrmacht im Kampf, Band 18, Skizze 8 og S. 52-53/S. 78-87 (vedlagt))

  2. Striden etter er godt beskrevet i samme norske referanse. Se skisse 31/34/35/41/42/43/45, og i den tyske referanse: Skizze 9 og S. 100-115/S. 156-171 (vedlagt).

2.6 Kamphandlingene i 2. halvdel av mai

Tyskerne besatte nå 14-15. mai en ny forsvarslinje over Kuberget (820) - Storebalak (763) - Lillebalak (572) -

Mebyfjeldet (548).

Den tyske beretning gir en relativt realistisk (dog noe farget til egen fordel) beskrivelse av vær- og føreforhold i det nevnte fjellområde.

Side 114-115 er tatt med for å vise sammenhengen i stillingene: Gruppe von Schleebrügge som sto overfor de to feltbataljonene fra IR 16.

2.7 Kamphandlingene i juni

På side 156-163 er beskrevet tyskernes disposisjoner vis a vis bl. a. Alta bn. Side 168 - 171 er viet Gruppe von Schleebrügge's strid med IR16's bataljoner. Vær og føreforhold går nå over til det verst mulige - snø og regn om en annen.

2.8 Ledelse av Alta Bn

Befalsoppsetning i april 1940 fremgår av Bilag 3 - underbilag 11.

Oblt. A. D. Dahl Bataljonssjef (46 år)

Han var kanhende den beste norske bataljonssjef på Narvikfronten i 1940. Og i alle fall den eneste som tidligere hadde deltatt i krigshandlinger. Som ung løytnant deltok han i en engelsk avdeling i slaget ved Somme Frankrike 1916.

Lt. Adolf Kristiansen Kpsj. 2. Kp (til 28/4)

Kapt. Forseth Kpsj. 2. Kp (fra 28/4)

Dvs. at kapt Forseth overtok som kompanisjef i Gratangen og førte 2. Kp. under de vesentlige stridshandlinger i Gratangen - Roasme og Lillebalak til krigens slutt. Han var sikkert bataljonens beste kompanisjef. Han var yrkesoffiser ved 6. divisjons befalsskole og hadde ført denne under de innledende operasjoner inntil skolens oppløsning. Kapt. Forseth ble etter krigen - som oberstløytnant - sjef for Alta bn. og senere oberst og sjef IR12.

Vedkommende gjorde tjeneste som lagfører i 2. tropp/2. Kp. under Fenrik R. Greiner. Greiner fikk en rosende omtale av bataljonssjefen, Oblt. Forseth, etter krigen. Vedkommende var lagfører under sin militærtjeneste før krigen og under krigen. Dette tyder på at han psykisk og fysisk har tilhørt det bedre sjikt av soldatene.

2. Kp. fulgte bataljonen og opererte innen rammen av denne under hele felttoget.

Som spesialoppdrag kan nevnes sikring av h 559 (SØ Kvernmoen), og et angrep sammen med Kp. 2/IR16 inn i skardet ved vann 780 (skisse nr. 22)

Men dette var neppe mer belastende enn de påkjenninger KP1, og Kp3 ble utsatt for VEST for Læigastind.

2.9 Strid i fjellende

Er i h. t. våre taktiske/tekniske reglementer (Manus 6-9) kjennetegnet ved: - Store høydeforskjeller- Harde og skiftende værforhold - Liten eller ingen vegetasjon - Få og dårlige veier og lite med tverrforbindelser - Ingen bebyggelse

Dette betyr tidkrevende forberedelser og lange oppmarsjer.

Stridshandlingene blir derfor ikke så hyppige som i lavlandet.

Daglige sammenstøt med fienden er derfor ikke det normale. Men ildvirkningen øker betraktelig på steingrunn, spesielt med bombekastergranater, artillerigranater og flybomber. Rikosjetter (eller Querschläger) øker betraktelig.

Snøen demper disse våpenvirkningene en god del. Men på fjelltoppene blåser snøen normalt bort.

2.10 Stridens varighet

I Nord - Norge varte krigen i to mndr. Selv om ikke alle avdelinger deltok i strid kontinuerlig over dette tidsrom er det viktig å ha denne kjennsgjerning klart for seg. I Sør-Norge varte krigen grovt sett i kun tre uker, for flere avdelinger i kortere tid.

Som sammenligning med øvrige land i Europa som ble nedkjempet og okkupert av Tyskland før angrepet på Sovjetunionen i 1941 er de nord-norske avdelinger uovertruffet:

Nord - Norge 1940 (3+5) 8 uker

Polen 193918 dager

Holland 1940 4 dager

Jugoslavia 194111 dager

Belgia 194018 dager

Grekenland 194120 dager

Frankrike 1940 6 uker

2.11 Styrkeforhold

Tyske styrker:2000 mann eller 1750 GebJäger (= tre små bataljoner)

Marinefolk2500 mann Disse ble organisert for landkrig, men var vel de dårligste soldater på Narvik fronten.

Senere fikk tyskerne forsterkninger luftveien helt opp til våpenstillstanden 9/6. 2400.

2.12 Organisasjon

Se:- Bilag 4. Allierte stridskrefter i Nord - Norge -Bilag 5. Kommandoforholdene (- de norske) - Anlage 1-5. Tyske avdelinger.

2.13 Eitinger-utvalgets innstilling

Mitt første inntrykk etter å ha lest denne er en del forundring over avdelinger som er plassert i presumpsjon på ja og nei. Jeg fant ingen korrelasjon her med det som er vanlig oppfatning blandt militære kretser. Ved nærmere studier fortoner det seg som basert på tapsberegningene. De er ført opp i "bulk" over en varierende tidsperiode.

For militære formål regner vi med samme tidsperiode (pr. dag og over tid). Jfr. Stabstabellene og FFI's krigsspill (Operasjonsanalyser).

En avdelings stridsverdi vil også innvirke på tapene, f. eks. vil en med høy S-verdi få mindre tap enn en med lav. Og en angriper som lykkes vil normalt få mindre tap enn en forsvarer. Dette kan dokumenteres.

Men de fleste målbare forutsetninger for Alta bn. tyder på at det var en meget god avd. Den påførte fienden store tap hver gang den gikk til angrep. Altså en høy stridsverdi. Den var sannsynligvis en av de beste bataljoner på Narvikfronten. Den tåler sammenligning både med de norske bataljoner, de alliertes og fiendens.

Israelernes kriger mot araberlandene var normalt av kort varighet. Inntil krigen i Libanon i 1982. Da gjorde de den erfaring at etter 2 mnd. inntrådte det en fysisk og psykisk krisetilstand blandt soldatene. De ble apatiske, likegyldige og var derfor en større fare for seg selv og omgivelsene. Israelerne tok derfor konsekvensene av dette og skiftet ut soldatene etter hver 2 mnd. syklus - altså en form for turnustjeneste.

Tyskerne gjorde tilsvarende observasjoner under 2. verdenskrig, men hadde ikke råd til en slik utskiftning. Soldatene fikk først permisjon etter 1-2 års tjeneste. Russerne fikk ikke permisjon så lenge krigen varte.

Alta bn. hadde vært deltager i krigen i to mnd. Den var derfor sannsynligvis like før et psykisk og fysisk kollaps. Slik de tyske bataljoner var - og våre egne fra IR 15 og 16. Våpenstillstanden og kapitulasjonen "forhindret" kanskje dette. Men at de var utsatt for sterk psykisk og fysisk belastning under felttoget er hevet over tvil. Hvordan dette kan relateres til lovverket om krigspensjonering, har jeg ikke forutsetninger for å uttale meg om.

Til forsiden