NOU 1998: 9

Hvis det haster.....— Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap

Til innholdsfortegnelse

8 Fødeinstitusjoner

I Stortingsmelding nr. 24 (1996-97) forslår Sosial- og helsedepartementet å gi forskrifter med faglige standardkrav til fødselsomsorgen. Hensikten er å sikre kvaliteten på tilbudet. Departementet foreslår videre at anbefalingene i Statens helsetilsyns utredning 1/97 «Faglige krav til fødeinstitusjoner» legges til grunn for utformingen av framtidige faglige krav til fødeinstitusjoner. Utvalget har lagt denne utredningen til grunn og gir en vurdering av sammenhengen mellom strukturen på fødetilbudet og den akuttmedisinske kjeden forøvrig.

8.1 Status og utvikling i antall fødsler og fødeinstitusjoner

Fra 1930 til 1970 økte antall fødeinstitusjoner fra 11 til nærmere 200, for så å bli mer enn halvert på 90-tallet. Reduksjonen har skjedd ved nedleggelse av små fødestuer (med 1-12 fødsler pr år) og små fødeseksjoner ved sykehus. Dette har skjedd uten statlige direktiver, men ut fra medisinske råd, mangel på fagpersonell og sannsynligvis også av økonomiske hensyn.

8.1.1 Fødsler og fødeinstitusjoner

Det er i overkant av 60.000 fødsler pr år i Norge. Av disse skjer ca. 98 prosent på sykehus, de øvrige skjer enten ved fødestuer, i hjemmet eller under transport. De langt fleste fødsler skjer på de største fødeinstitusjonene. De tre siste åra har 64-65 prosent av alle fødsler i Norge funnet sted ved de 14 institusjonene som hadde over 1.500 fødsler. Et lite antall, 737 eller 1,2 prosent av alle fødsler, fant i 1996 sted ved 11 fødestuer som hadde fra 6-143 fødsler. Tallene for 1997 viser en andel på 1,1 prosent på de mindre institusjonene, det samme som i 1995. 1

Tabell 8.1 Antall fødte etter fødested 1995-1997

  199519961997
FødestedAntall%Antall%Antall%
Sykehus5954798.16020298.15880598.0
Fødestuer6861.16161.06451.1
Hjemme2600.42690.43320.6
Transport1970.31870.31790.3
Annet/ukjent250.0330.1440.1
Totalt607151006130710060005100

Tabell 8.2 Antall fødsler gruppert etter fødeinstitusjoner (1995 -97)

AntallAntall institusjonerAntall fødsler% av antall fødsler
fødsler pr år199519961997199519961997199519961997
> 150014141438015392283873363.964.565.2
400 - 149923222317394174501720829.328.728.9
40 - 3992020173940405133296.66.75.6
6 - 40556118691570.20.10.3
Tilsammen626160594676079859427100.0100.0100.0

Antall hjemmefødsler har en svak stigning, de utgjorde 0,4 prosent av alle fødsler i 1995 og 1996, mens de foreløpige tallene for 1997 viser en andel på 0,6 prosent - 332 hjemmefødsler.

Til tross for sentraliseringen av fødetilbudet, har antall transportfødsler vært konstant i mange år, med en svakt stigende tendens fra begynnelsen av 80-tallet. Andelen fødte under transport har ligget på 0,2-0,3 prosent de siste tretti årene. Statistikken viser at det er lite komplikasjoner ved disse fødslene 2 . Det kan komme av at transportfødsler oftest går hurtig, og at de hurtige fødslene oftest er normale.

8.1.2 Bemanning og kompetanse

Primærhelsetjenestens kompetanse på fødselshjelp er lav. Primærlegens rolle er å følge opp den gravide under svangerskapet. Den enkelte lege har lite erfaring i fødselshjelp og det er ingen formelle krav på dette området, utover det som inngår i medisinstudiet. (Det er ikke obligatorisk turnustjeneste ved fødeavdeling.)

For å styrke svangerskapsomsorgen ble jordmortjenesten i kommunene obligatorisk fra 1.1.95 gjennom en endring i kommunehelseloven. Det er imidlertid fortsatt kommuner som ikke har opprettet jordmorstilling, mange stillinger er ubesatte, og de aller fleste er deltidsstillinger 3 . Kommunenes Sentralforbund har data fra 1995 og 1996 som viser at gjennomsnittlig stillingsbrøk for jordmorstillinger i norske kommuner, er 0,54 stillinger. Kun hver tiende jordmor er ansatt i en stillingsbrøk på mellom 90 og 100 prosent. Kun i et fåtall av kommunene er det tilrettelagt for at jordmoren regelmessig får oppdatert sin kompetanse i fødselshjelp.

Rekruttering av gynekologer har vært et stort problem ved mange fødeavdelinger. Dette har ført til at den enkelte lege går svært hyppige vakter, eller at sykehusenes fødeavdelinger drives med dyre vikarordninger. Ingen av disse løsninger er tilfredsstillende i lengden.

8.1.3 Kvalitet på tilbudet

Det har vært en kontinuerlig nedgang i perinatal dødelighet (dødfødte og døde første leveuke) fra 20,9 promille av alle fødte i 1967, 12,1 promille i 1980, til 6,4 promille i 1996 4 . Bedre svangerskapsomsorg, sentralisering av fødsler, bedre fødselsovervåkning, utbygging av nyfødtavdelinger og ikke minst den generelle heving av levestandard, er sannsynligvis hovedårsak til nedgangen. Satsingen på bl.a. ultralyd og økt antall operative forløsninger i 1980-åra, har i mindre grad bidratt til reduksjonen. Perinatal dødelighet anses som en lite egnet kvalitetsindikator for fødesteder. Tallene er nå svært lave og de små fødestedene sender fra seg risikofødsler og vil derfor naturlig ha lavere dødelighet. Videre er det et relativt stort antall av dødsfall før innkomst og misdannelser som ikke kan tillegges fødeavdelingens kvalitet. I dag er røyking blant gravide den største risikofaktoren.

Det er tidligere vist at flere små fødeavdelinger har en relativ høy frekvens av keisersnitt og andre operative forløsninger, sett i forhold til forventningene om at de skal ha et lavt antall risikofødsler. Det viser seg imidlertid også å være variasjoner på opptil 10-15 prosent i forekomsten av operative forløsninger mellom universitetssykehusene. Disse tallene kan ikke alene forklares ut fra seleksjon og kvalitet.

De siste årene er det gjennomført omfattende registreringer av fødslene på fødestuene. Samtidig er det laget regler for selektering av de fødende mellom ulike fødeinstitusjoner. Det foreligger nå et materiale som viser at det er lite risikofylt å føde ved fødestuer, gitt en fornuftig selektering av de fødende 5 .

Det foregår nå utredninger med omgjøring av tidligere fødeavdelinger til fødestuer. Dette er i gang ved Lofoten sykehus, Tynset sykehus og Rjukan sykehus. Ved Lofoten sykehus er dette organisert som et toårig prosjekt, hvor problemer med legerekrutteringen var hovedgrunnen til prosjektet. Fødeenheten skal være jordmorledet, men med spesialist i fødselshjelp som systemansvarlig. I prosjektperioden blir vaktordningen med gynekolog/kirurg opprettholdt som et sikkerhetsnett. Kvinnene velger selv om de vil føde ved Lofoten Sykehus, og p.g.a. vaktberedskapen blir heller ikke førstegangsfødende utelukket. Årsrapporten for 1997 foreligger nå og bortsett fra enkelte innkjøringsproblemer, har det første året gått uten alvorlige episoder. Referansegruppen anbefaler at prosjektet fortsetter ut tiden også med førstegangsfødende 6 .

Det er vist at behovet for operative forløsninger er lavt (en-to prosent) ved fødestuer hvor selekteringen er streng, dvs. uten førstegangsfødende. Om førstegangsfødsler blir tillatt, øker andelen operative forløsninger to-tre ganger. Om førstegangsfødende kan selekteres på samme måte som fleregangsfødende, er ikke tilstrekkelig belyst 7 .

8.2 Statens helsetilsyn 1/97 faglige krav til fødeinstitusjoner

Statens helsetilsyns utredning 1/97 «Faglige krav til fødeinstitusjoner» er utarbeidet etter anmodning fra Sosial- og helsedepartementet. Utredningen definerer faglige krav til tre typer fødeinstitusjoner, med utgangspunkt i antall fødsler pr år og faglige krav til beredskap. Utredningen tar ikke stilling til hvor institusjonene skal være plassert eller hvilke av dagens fødeinstitusjoner som oppfyller de formulerte kvalitetskravene. Utredningen forutsetter imidlertid strukturendringer bl.a. ved at flere av dagens små fødeavdelinger blir omdefinert til fødestuer.

Boks 8.1 Statens helsetilsyn 1/97 Faglige krav til fødeinstitusjoner

Utredningens anbefalinger til struktur, antall fødsler, beredskap og hvordan de fødende selekteres til de forskjellige fødeinstitusjoner:

Kvinneklinikker

  • minst 1.500 fødsler pr. år

  • tilstedevakt av fødsels- og anestesilege og vaktberedskap av barnelege

  • nødvendig jordmor- og operasjonsstuebemanning

  • barneavdeling med intensivbehandling av nyfødte.

Kvinneklinikkene vil kunne motta og behandle alle fødende.

Fødeavdelinger

  • minst 400 - 500 fødsler pr. år

  • vaktberedskap av fødsels- og anestesilege

  • kun unntaksvis og som en overgangsordning kan kirurger delta i vaktberedskap

  • nødvendig jordmor- og operasjonsstuebemanning

  • barnelege tilknyttet fødeavdelingen.

Fødeavdelingene vil være på lik linje med sykehus som har fullverdig heldøgns akuttmedisinsk beredskap. De vil kunne motta de fleste fødende og kunne gi operativ fødselshjelp. De vil måtte overføre fødende med alvorlige komplikasjoner til kvinneklinikk. Fødende der det er forventet behov for behandling av det nyfødte barnet, må overføres til sykehus med nyfødtavdeling.

Fødestuer

  • minst 40 fødsler pr. år

  • vaktberedskap av jordmødre

  • avklarte medisinske ansvarsforhold.

Fødestuene vil kunne motta fødende uten spesielle komplikasjoner og i de tilfeller der svangerskapskontrollen ikke har avdekket forhold som tilsier komplikasjoner i forbindelse med fødselen. Videre kan de ta imot fødende som ikke har hatt komplikasjoner ved evt. tidligere forløsninger, når terminen er fastslått og fødselen skjer etter 36. svangerskapsuke, og fødende hvor det ikke er konstatert flere fostre eller unormalt leie og fødselen starter spontant.

Hvilke fødende som bør forløses ved fødestuer, vil også avhenge av mulighetene til i nødsfall å utføre operative forløsninger. Til tross for at en ved svangerskapskontrollen ikke har avdekket forhold som tilsier en operativ forløsning, vil en måtte foreta inngrep hos fem-ti prosent av førstegangsfødende og en-to prosent av flergangsfødende. Ved fødestuer som er lokalisert i nærheten av sykehus, bør en tillate førstegangsfødende. Ved fødestuer med lang reisetid til sykehus må seleksjonen være strengere.

8.3 Andre premisser for faglige krav

Geografiske forhold, tilgangen på fagpersonell og organiseringen av akuttberedskapen er viktige premisser for organisering av fødetilbudet. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.24 (1996-97), har Sosialkomiteen gitt uttrykk for at det i områder med spredt bosetting og lange avstander, ikke bør være et absolutt krav med minimum 400 fødsler for å opprettholde en fødeavdeling. Komiteen gir uttrykk for å ha «...en følelse av at disse faglige rigorøse betingelsene er utformet av fagpersonale i sentrale strøk med liten kjennskap til hvilke problemer dette kan medføre for fremtidige fødende med lang vei og usikre transportforhold.» 8 Sosialkomiteen mener disse momentene må vurderes nøye før fødeavdelinger legges ned, og at det er en dårlig løsning å erstatte mindre fødeavdelinger med fødestue.

Geografiske forhold mv.

De geografiske forholdene og den desentraliserte bosetningen i landet vil gjøre det nødvendig for noen fødende å reise opptil tre-fire timer fra hjemmet til fødeinstitusjonen. Dette vil først og fremst være tilfelle i Nordland og Finnmark. Selv om veistandarden forbedres, og broer og tunneler bygges, vil lang reisetid fortsatt - og i overskuelig framtid - være virkeligheten for en del fødende. Værforholdene i særlig utsatte strøk setter begrensninger til framkommeligheten og regulariteten for ambulanseflygning, og gjør det periodevis umulig også å nå fram med helikopter eller fly. Sentralisering av fødetilbudet vil forlenge reiseavstandene til de som bor perifert. Sentralisering vil også øke behovet for spesialisert følgetjeneste og gi økte transportkostnader (bl.a. økt bruk av helikopter).

Tilgangen på fagpersonell

Tilgangen på spesialister i fødselshjelp og gynekologi er i dag for liten. Mange avdelinger har bemanningsproblemer og drives ved hjelp av kostbare vikarordninger. Hovedgrunnene til dette er generell lav søkning til spesialiteten, at kirurgene ikke lenger deltar i vaktsamarbeidet og krav til regulert arbeidstid. Rekrutteringen blir vanskeliggjort med mye vaktarbeid, trusler om rettssaker og erstatningskrav. Vi må regne med at dette forblir virkeligheten også i mange år framover. Spesialiseringen innen de kirurgiske fagene gjør at nyere utdannede kirurger ikke lenger har kompetanse innen fødselshjelp.

Det er de små avdelingene med hyppige vakter, mye aleneansvar og med fare for faglig isolering, som er spesielt utsatt. Inntil for 10-15 år siden deltok kirurgene i vaktene ved mange små og middels store sykehus, i dag skjer dette bare noen få steder. Det er bred enighet om at kirurgenes deltagelse i vakter ved fødeavdelinger kun er akseptabel som en overgangsordning.

Tilgangen på jordmødre er ikke så kritisk som for legespesialister. Likevel sliter også flere fødeavdelinger med å få tilsatt tilstrekkelig med jordmødre. Rekrutteringen er noe vanskeligere i kommunehelsetjenesten. Dette skyldes nok i stor grad arbeidsforholdene med lave stillingsbrøker og små muligheter til å opprettholde faglig kompetanse.

Sykehusenes anestesi- og operasjonsberedskap

En fødeavdeling vil være avhengig av å kunne utføre keisersnitt på kort varsel; dvs. innen 15-30 minutter fra beskjed er gitt. Hvis sykehusets beredskap på operasjons-/ anestesiavdelingene legges ned, vil det ikke kunne være fødeavdeling ved dette sykehuset. Avdelingen vil da måtte omdefineres til fødestue og omfattes av de anbefalte seleksjonskriteriene. I forhold til utvalgets forslag om modeller for sykehusenes akuttberedskap, vil dette gjelde for modell A-sykehuset.

Omtale i regionale helseplaner

Flere regionale helseplaner skisserer et framtidig fødetilbud som i stor grad er i tråd med de anbefalinger som er gitt i Helsetilsynets utredning. I de fleste regioner innebærer dette en sentralisering av fødetilbudet. Eksempelvis anbefales det i Helseregion 1 at det skal være maksimum én kvinne-/barnklinikk i hvert fylke, eventuelt én felles klinikk for Hedmark/Oppland. Det anbefales at det organiseres et fødestuetilbud på fem steder, inkl. ved de sykehusene som ikke får kvinne-/barnklinikk.

I Helseregion 2 blir det anbefalt å organisere fødetilbudet i henhold til Helsetilsynets utredning. Dette er imidlertid imot fagrådet som var nedsatt i Helseregion 2, og som mente at alle fødsler burde skje ved sykehus med full akuttmedisinsk beredskap. Rapporten fra Helseregion 4 (1995) nevner ikke fødestuer og foreslår kun fire fødeavdelinger i regionen. Også i Helseregion 5, hvor fødeavdeling inngår i tilbudet ved de foreslåtte «BASIS-sykehusene», blir prinsippene i Helsetilsynets utredning fulgt.

8.4 Utvalgets vurdering og anbefaling

Utvalget mener at fødeinstitusjonenes plass i den akuttmedisinske kjeden er godt behandlet i Statens helsetilsyns utredningsserie 1/97 «Faglige krav til fødeinstitusjoner». Utvalget har gjennomgått og diskutert det foreliggende grunnlagsmaterialet; bl.a. 68 høringsuttalelser, hvor ett av ankepunktene mot utredningen var at primærhelsetjenestens rolle ikke var tilstrekkelig belyst. Utvalget har også tatt direkte kontakt med fagfolk som har arbeidet mye med fødselsproblematikken, dessuten er problemstillingene belyst av flere aktører som har deltatt i møter med utvalget (jfr. kapittel 1.4).

8.4.1 Utvalgets vurdering

Utvalget slutter seg i hovedsak til de anbefalingene som er gitt i utredningen, men mener det er nødvendig med noen kommentarer og avklaringer om de ulike nivåer innen fødselsomsorgen.

Kvinneklinikker

Utvalget slutter seg til at det ikke er nødvendig å definere regionsykehusene som et eget nivå, selv om de vil ha enkelte særoppgaver også innen fødselsomsorgen. Kravene til fødeavdelinger er nøye vurdert i utredningen og utvalget mener det må være en selvfølge at minst de samme kravene må settes til tilbudet ved kvinneklinikkene. Driften må organiseres slik at alle som deltar i vakt, har den nødvendige kompetanse og trening. Ved flere store sykehus er allerede avdelingene subspesialiserte (eksempelvis er gynekologisk kreftbehandling tildelt egne leger), og så mange leger deler vaktene at det er reell fare for at mange får lite trening i fødselshjelp.

Fødeavdeling

En nedre grense på 400 fødsler synes som et godt kompromiss for å kunne opprettholde en fødeavdeling. Høringsuttalelsene «spriker» i begge retninger, og dette er tatt hensyn til og godt faglig begrunnet i utredningen. Sosialkomiteen har kritisert nivået på 400 fødsler som sentraliserende 9 . Utvalget slutter seg til vurderingene i Helsetilsynets utredning om at fødselstallet alene ikke kan klassifisere nivået. Settes antallet særlig lavere, må en imidlertid vurdere for eksempel hospiteringsordninger, for å gi personalet den nødvendige faglige oppdatering og trening.

Det er anbefalt at alle fødende ved innkomst i en fødeavdeling skal ta en fosterlydstest (innkomst-CTG). Hvis dette er faglig begrunnet også hos fødende med lav risiko for komplikasjoner, burde det samme prinsippet gjelde på fødestuer, hvor også prinsippene for normal fosterlyd må være kjent. Utvalget anbefaler at dette belyses nærmere.

Fødestue

Undersøkelser viser gode resultater for fødsler ved jordmorstyrte fødestuer ved seleksjon av fødende. Det er fortsatt diskusjon om seleksjonskriteriene, spesielt hva angår førstegangsfødende. Førstegangsfødende har vist å ha hyppigere behov for akutt operativ forløsning enn flergangsfødende. Om en også hos disse kan selektere en lavrisikogruppe, synes fortsatt uvisst. Dette bør utredes før en tar stilling til om førstegangsfødende kan føde ved fødestuer.

For å opprettholde fødetilbudet ved sykehus hvor en ikke greier å drive en fødeavdeling etter de prinsippene som blir anbefalt, foreslår rapporten å omgjøre disse til fødestuer. Det er imidlertid ikke gitt at alle mindre fødeavdelinger vil greie omstillingen til fødestuer, bl.a. av hensyn til rekruttering. Det er også usikkert om en mer urbanisert befolkning vil akseptere dette tilbudet.

Det sterkeste motargumentet mot fødsler på fødestuene er at det kan oppstå uventete problemer som ikke takles på stedet. Det kan også oppstå værforhold som hindrer transport til et høyere nivå. Erfaringer man har ved fødestuene hittil, er at slike situasjoner oppstår sjeldent. Komplikasjoner kan også oppstå i hjemmet, før ankomst til fødestue eller fødeavdeling.

En viktig prinsipp i Helsetilsynets utredning er informasjon til og samtykke fra den fødende. Dette mener også utvalget er svært viktig.

Primærhelsetjenesten

Til tross for pålagt jordmortjeneste i kommunene, er det fortsatt primærlegene som utfører hoveddelen av svangerskapskontrollene, også hos de med normal graviditet. Det er viktig at jordmor trekkes med i svangerskapskontrollene hos alle gravide. Utvalget mener et forpliktende samarbeid av jordmødre og leger vil bedre svangerskapsomsorgen og forberedelsen til fødselen med valg av fødested. Den som kontrollerer den gravide, vil nå også få ansvaret for seleksjon av de fødende til riktig nivå, etter nøye oppsatte kriterier. Dette gjøres i samarbeid med fødestedet. Særlig viktig vil dette arbeidet bli hvis det dreier seg om fødsel ved fødestue.

I utredningen er det lagt til grunn at spesialist i fødselshjelp bør ha systemansvaret ved en fødestue, det vil si ansvaret for at fødestuen har forsvarlige rutiner, bemanning og utstyr. Dersom det ikke er ansatt spesialist ved fødestuen, kan dette ivaretas av overlege ved en nærliggende fødeinstitusjon.

Jordmor vil ha ansvaret for daglig drift. Det er anbefalt at en kommunelege innehar det medisinske ansvaret, men at denne legen gjennom kurs og hospitering må kunne dokumentere særskilt kompetanse. Hvis dette ikke er mulig, må det utredes om jordmor kan ha hele det faglige ansvaret, og vakthavende kommunelege tilkalles i rene medisinske spørsmål.

Transport til fødested

Utvalget mener dette er ett av områdene i den akuttmedisinske kjeden som må styrkes, men ser ikke at det er behov for en obligatorisk følgetjeneste av jordmor for fødende. Det bør imidlertid være en vaktberedskap i kommunen som gjør følge av jordmor mulig, hvis dette vurderes nødvendig. Behovet for kvalifisert følge øker med transporttid. I en rekke kommuner kan dette løses ved interkommunalt samarbeid. I andre strøk av landet vil det imidlertid kreve lokalt tilpassede modeller for beredskapsvakt, i nært samarbeid med legevakt og ambulansetjeneste/AMK-sentral. Å ansette nok jordmødre til å dekke obligatorisk følgetjeneste i alle kommuner vil kreve alt for store ressurser og ikke være mulig å rekruttere til.

Overflytting mellom nivåer

Det må forventes at det i framtida blir et økt antall fødende som må flyttes mellom de forskjellige nivåene. Dette vil også gjelde nyfødte barn. Dette må det tas hensyn til ved kvalifiseringen og dimensjonering av ambulansetjenesten, både på bakken og i lufta. Muligheter for og organisering av kuvøsetransporter må også inngå i tilbudet fra ambulansetjenesten for å kunne flytte nyfødte barn. Det er spesielt viktig at det organiseres gode tranportmuligheter fra fødestue til mer kompetent fødeinstitusjon.

Hjemmefødsler

Det blir ikke anbefalt at det offentlige etablerer et eget system for hjemmefødsler, men disse bør kunne finne sted etter de kriteriene som er anbefalt i Helsetilsynets utredning. Utviklingen tilsier imidlertid at flere vil velge et privat tilbud med hjemmefødsel, slik at dette må tas med i betraktning ved planlegging av transporttilbudet 10 .

Kvalitative konsekvenser

Det blir antydet i utredningen at med den anbefalte inndelingen av fødeinstitusjoner, vil 70-80 prosent av fødslene finne sted ved kvinneklinikk, ytterligere 15-20 prosent vil finne sted ved fødeavdeling og de resterende fødslene ved fødestue eller hjemme. Dette vil gi en betydelig sentraliseringseffekt av fødselstilbudet i forhold til i dag.

En viss form for sentraliseringen er, etter utvalgets mening, nødvendig for å opprettholde en kvalitetsmessig tilfredsstillende tjeneste. Uten fødestuer, enten som egne enheter eller som fødetilbud ved en del små sykehus, vil sentraliseringen bli ytterligere forsterket. At dette fødetilbudet opprettholdes, vil ikke minst ha betydning for den lokale beredskapen der det er lang transporttid til fødeavdeling. Graden av sentralisering vil være avhengig av forhold som bl.a. lokaliseringen av institusjonene, om førstegangsgravide får lov til å føde der, og om det er vaktberedskap ved operasjonsavdelingen for kirurgi. Ulempene ved sentralisering vil være størst i utkanten av landet.

Det mangler fortsatt overbevisende undersøkelser om barn født etter lavrisikosvangerskap. For tiden foregår det en større undersøkelse i samarbeid mellom Norges forskningsråd, Universitetet i Bergen, Medisinsk fødselsregister, Pediatrisk institutt, Seksjon for medisinsk statistikk og dataanlyse. Denne vil spesielt vurdere fødestedsalternativer opp mot lavrisikofødsler, og vil være klar om to-tre år 11 .

Helseministeren er bedt om å planlagge en konsensuskonferanse om organisering av fødetilbudet i Norge.

8.4.2 Utvalgets anbefaling

Utvalget anbefaler at Helstilsynets utredning 1/97 legges til grunn for videre organisering av fødselshjelpen i Norge.

Utvalget anbefaler videre at:

  • Kravene som settes til fødeavdelingene også må være minimums krav for kvinneklinikker.

  • Ved fødeavdelingene skal det være et krav om ca. 400 fødsler.

  • Det foretas en nærmere utredning av kravet om fosterlydstest ved ankomst til fødeinstitusjon (innkomst- CTG).

  • Seleksjonskriterier for førstegangsfødende bør utredes.

  • Jordmødre i større grad bør delta i svangerskapsomsorgen.

  • Det må være klare ansvarsforhold ved den enkelte fødestue.

  • Det bør vurderes nærmere om jordmor kan ha hele det faglige ansvaret for fødestuene.

  • Følgetjenesten for den fødende må tilrettelegges, bl.a. gjennom styrking av jordmortjenesten, uten at det skal være krav om obligatorisk følgetjeneste av jordmor.

  • Ambulansetjenesten må kvalifiseres og dimensjoneres med tanke på en styrket transporttjeneste mellom fødenivåene.

  • Hjemmefødsler bør ikke inngå som en del av det offentlige fødetilbudet.

Fotnoter

1.

Medisinsk Fødselsregister (1998). Alle tall for 1997 er foreløpige. Institusjoner med færre enn seks fødsler er utelatt i denne tabellen. For 1996 skjedde 28 fødsler på 14 institusjoner som har hatt fra en til fire fødsler hver. For 1997 er det oppgitt 23 fødsler ved 11 institusjoner med fire fødsler eller færre.

2.

Øyan P, Tidsskrift for Den norske lægeforening 1997.

3.

Den norske Jordmorforening: Notat / innlegg til akuttutvalget - februar 1998.

4.

Medisinsk fødselsregister 1967-1996.

5.

Schmidt N, Abelsen B, Eide B, Øyan P, Tidsskrift for den norske Lægeforening 1997.

6.

Fødeprosjektet ved Lofoten sykehus, Årsrapport 1997 v/ Referansegruppen.

7.

Øyan P, Holt J og Vold I, Tidsskrift for den norske Lægeforening 1998

8.

Innst. S.nr. 237 (1996-97)

9.

Jfr. Innst. S. nr.237 (1996-97).

10.

Svenningsen L: Bør hjemmefødsel ha en plass i fødselsomsorgen i Norge? Prøveforelesning, Oslo 1990

11.

Moster D, Pediatrisk institutt Bergen, personlig meddelelse.

Til forsiden