Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 1999: 2

Livshjelp— Behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende

Til innholdsfortegnelse

1 Et notat om døden

Erling Sandmo

I Jane Smileys roman Moo, en satire over det moderne Amerika, er en av personene sysselsatt innenfor det nye akademiske vekstfeltet «Death studies». Som definert område er «Death studies» en konstruksjon, så vidt jeg vet. Men samtidig har studier av dødens historie vært en yndet historisk sjanger de siste tiårene. Flere av bøkene er blitt klassikere med stort gjennomslag både innenfor historikerkulturen og vis à vis et større publikum.

Et gjennomgangsmotiv i studiene av dødens historie er vitenskapeliggjøringen og medikaliseringen av døden. Der den døende før lå i sin egen seng, omgitt av familie og venner som fulgte henne til farvel’et på evighetens terskel, ligger hun nå i en fremmed sykehusseng, omgitt – kanskje av leger og helsepersonell, men først og fremst av kunnskap om det som skjer, om medisinske prosesser, smertelindring og ulike definisjoner av død. Om det ikke skule være mennesker i rommet idet døden kommer, vil øyeblikket likevel fanges inn av tause målere med mørke skjermer. Dermed kan medisinerne hente enda mer kunnskap ut av hver enkelt død, og kunnskapsutvinningen fortsetter videre, inn i døden, på obduksjonsbordet og kanskje enda lenger. Og så tar sosiologene over, med statistiske målinger av de etterlattes sorg.

Slik har vi brukt vitenskapen og kunnskapen til å distansere oss fra døden og til å bemektige oss den. Før gikk skillet mellom viten og tro ved døden; nå er den grensen forskjøvet langt inn på dødens område.

Vitenskapeliggjøringen løser døden opp i enkeltheter, vi har fått et differensiert dødsbegrep og må skille mellom ulike grader av «dødhet» – hjernedød, klinisk død, kunstig holdt i live – men samtidig har denne nye detaljkunnskapen fjernet oss fra dødens mening, fra det tette båndet mellom døden og det menneskelige. For meg er det et slående bilde på denne utviklingen at representasjonen av dødsøyeblikket på film har forandret seg så dramatisk i løpet av vårt århundre. Før markerte man døden ved at den døende sa noe meningstungt, ved at blikket brast eller – mest grafisk – ved en markert skjelving gjennom kroppen. Nå er det prototype dødsbildet at kamerablikket flyttes fra den døende over til skjermen over sykehussengen: måleren som markerer pulsslagene med en bølgende kurve og jevne, elektroniske «pip», blir plutselig en død skjerm med en flat, stille linje og en vedvarende, monoton lyd.

Denne transformasjonen fanger på et vis inn dødens historie i den vestlige kulturen: den er en historie om hvordan vi har vendt blikket bort, bort fra den døende, og over mot noe annet – mot en abstrahert død og dens nøytrale representasjoner.

Men den medisinske, sosiologiske og demografiske vitenskapeliggjøringen av døden har altså fått en følgesvenn i oppkomsten av «dødens historie». Den er bedrøvet: fordi svært mange av arbeidene på området forteller en historie om fellesskap som blir til ensomhet, religiøs mening som blir til kald vitenskap og fortrøstning som blir til maktesløshet. Jeg vet ikke om noen sektor av historiefaget hvor kulturpessimismen er så utbredt og så til stede. Og dermed har historieskrivningen om døden en funksjon som korrektiv til den øvrige vitenskapeliggjøring, den er som et akademisk memento mori. Den sier det det ellers er blitt stadig viktigere ikke å si: alle dør, og vitenskapsmenn kan ofte ha seg selv å takke for at deres egen død blir fattigere enn sine forfedres.

Når døden har sin historie, er det selvsagt ikke som biologisk fenomen, men som samfunns- og kulturfenomen i vid forstand, med alle dens omgivelser av mening og estetikk, som begivenhet for enkeltmennesket og som - stadig mindre – religiøst motiv. Men jeg skal ikke gå inn på dødens mer spesifikke historie her. Derimot vil jeg knytte noen få mer allmenne refleksjoner til døden med utgangspunkt i begrepene «erfaring» og «forventning». For man kan nok si at historien om menneskenes forhold til døden de siste århundrene har dreid seg om menneskenes forsøk på å gjøre stadig mer av døden til en del av den menneskelige erfaring – i den forstand at vi har villet vite hva den er, i detaljert, vitenskapelig forstand. Det denne innlemmelsen av døden i erfaringen har ført med seg, er at dødens aspekt av forventninger blitt stadig mindre. For de aller fleste mennesker nå er døden bare et endepunkt. Forventningene som knytter seg til den, er i beste fall forventningen om en befrielse fra livets ubehag – en befrielse fra, ikke til.

Her har jeg latt meg inspirere av den tyske idehistorikeren Reinhard Koselleck, som har brukt begrepene erfaring og forventning til å konstruere en besnærende enkel teori om moderniseringsprossesen i Vesten fra slutten av middelalderen til i dag – det er en teori formulert som en modell av tidens historie.

Som historiske aktører beveger vi oss alle i historisk tid, i spennet mellom fortid og fremtid, erfaring og forventning. Men det er ikke størrelser av samme slag det er snakk om. Erfaringen er det vi «faktisk» har opplevd og som vi bærer med oss, enten som bevisst kunnskap og hukommelse eller nedfelt i ubevisste atferdsmønstre. Dermed er den begrenset, en prinsipielt fast, empirisk størrelse. Den er i stadig vekst, men den er alltid avgrenset: den vil alltid kunne plasseres i et erfarings rom.

Om erfaringen er nærværende fortid, er forventningen nærværende framtid. Men den er ikke målbar på samme måte, og den er ikke avgrenset i tid eller begrenset til en gitt mengde faktorer. Derfor velger Koselleck å bruke begrepet forventnings horisont. «Horisonten er den linjen som et nytt erfaringsrom åpner seg bak, uten at det ennå er synlig». Forventningen ligger foran oss og vil alltid være der, samtidig som den på sett og vis er uten grenser.

Koselleck mener at i før-moderne tid – før ca 1500 – var skillet mellom erfaringsrommet og forventningshorisonten lite: «forventningene som vokste fram i denne bonde-håndverker-verdenen (og ingen andre forventninger kunne vokse fram) sprang utelukkende ut av forgjengernes erfaringer, erfaringer som med tiden ble etterfølgernes... framtiden forble bundet til fortiden.» Med andre ord: de aller fleste ventet seg ikke annet av framtiden enn det de – og deres forgjengere i verden – allerede hadde opplevd.

«Moderniseringsprosessen» i Europa, med dens stadig raskere teknologiske utvikling og med mengden av teknisk og vitenskapelig kunnskap som etter hvert kom til å virke inn på dagliglivet, førte med seg en stadig større avstand mellom erfaringsrom og forventningshorisont. Denne avstanden åpnet seg i tidsopplevelsen på flere måter.

For det første kom folk til å føle at framtiden ikke lenger nødvendigvis ville bli lik fortiden: «Det nye var at de forventningene som strakte seg mot framtiden ble revet løs fra alt det som tidligere erfaring kunne tilby...Framtiden ville bli forskjellig fra fortiden, og bedre, attpåtil». Denne opplevelsen av framtidens mulige annerledeshet blir stadig sterkere, fram mot vår tid – da vi kan oppleve det som om framtiden kan bringe så å si hva som helst.

For det andre – og dette er for så vidt ikke annet enn en vri på det første poenget – kom man til å oppleve fortiden som noe kvalitativt annet enn nåtiden. «Historisk erfaring som stammet fra fortiden kunne ikke lenger bli direkte forlenget til framtiden». Nøkkelordet i begge disse sammenhengene er framskritt. Framskrittstanken bygger på en avstand både til fortiden og til framtiden, og på en visshet om at framtiden alltid vil bringe med seg noen nytt, noe som ikke springer ut av ren erfaring – og som er godt. Med den endringen som nå syntes mulig, krevde planlegging og en skarp verdslig fornuft for å bli virkelig. At framtiden åpnet seg, gjorde det nødvendig å konsentrere seg klart og fornuftig om verden her og nå – slik vi har gjort det siden det moderne gjennombruddet og den noe senere opplysningstiden.

Men var det nå slik, spør jeg Koselleck, at evnen til å tenke seg at noe ville kunne skje som var helt forskjellig fra alt man hadde erfart, ble så mye mer utviklet etter hvert som tiden gikk – og endret seg? Var det kanskje andre panoramaer av annerledeshet man la bak seg, glemte eller fortrengte? Og kanskje var døden, den meningsfylte døden et slikt panorama?

Demografen Arthur Imhof har sett det som et mål for historisk forskning å gi mening til nåtidens menneskers liv – og død. Jeg ble betatt av ham som person da jeg traff ham og hørte ham fortelle om sin egen historie som demograf og mortaitetsekspert og dermed for så vidt en aktør innenfor «Death studies»: han endte i vånde over det sørgelige i dødens historie, om vår tiltakende fremmedgjorthet i forhold til den, og nå ville han bruke de siste årene av sitt yrkesliv på å prøve å gi gamle mennesker den historiske døden tilbake, gi en mening til deres endeligt – på en eller annen måte. De bærende etisk sidene ved denne visjonen skal jeg la ligge, men utgangspunktet hans for drøftingen av dødens mening er interessant som korrektiv til Koselleck.

Imhof peker på at vi i dag kan glede oss over en forventet levealder som er langt høyere enn for eksempel middlealdermenneskets. Eller, sagt med Kosellecks teori: vi kan regne med at det som for oss ligger bak forventningshorisonten, strekker seg langt i tid. Men i motsetning til de vi finner hos middelalderens dypt troende mennesker, stanser våre forventninger ved døden. Bortenfor den finnes ingenting. Våre forgjengere, derimot, kunne leve i håpet om et evig liv etter døden. I det øyeblikket alle jordiske forventninger tok slutt, åpnet det seg nye i det hinsidige. Dermed blir regnestykket ikke så enkelt for den som vil sette forventet levetid før og nå opp mot hverandre. Hvilke liv som blir «lengst», avhenger av hva man definerer som liv – eller snarere av hva man plasserer i forventningshorisonten. Om også livet etter døden tas med, blir våre 80-årige liv korte i forhold til middelalderens evige, der livet her bare var som et forspill til det egentlige, evigvarende livet i Guds nærhet.

Slik tror jeg vårt endrede – og kanskje til og med tapte – forhold til døden handler om noe mye mer enn det som kan fanges inn av «Death studies» og kanskje til og med av dødens historie. For hele vår måte å tenke på tiden og våre liv på, er betinget av at vi planlegger med døden som endepunkt. Den som planlegger videre, forbi døden og med evige forventninger, passer ikke inn lenger. Døden er blitt det punktet hvor all forventning opphører, og ikke lenger den horisonten hvor den virkelig åpner seg. Og for en slik mengde av tapte forventninger kan den erfaringen ulike avskygninger av «death studies» har gitt oss, virke som en fattig erstatning.

Anvendt litteratur

Jane Smileys Moo kom på norsk i år (Oslo 1998). På norsk finnes også en kort artikkelsamling av den store skikkelsen innenfor dødens historie, Philippe Ariès: Døden i vesten:eit historisk oversyn frå mellomalderen til vår tid (Oslo 1977). Et nytt og fint norsk arbeid er Arnved Nedkvitnes Møte med døden i norren middelalder: En mentalitetshistorisk studie(Oslo 1997). Reinhard Koselleck utvikler begrepsparet «erfaring» og «forventning» i boken som på engelsk heter Futures Past: On the Semantics of Historical Time(Cambridge, Mass. 1985). Arthur Imhof utvikler sine resonnementer i en hel serie bøker. Se f eks Die gewonnenen Jahre: Von der Zunahme unserer Lebensspanne seit dreihundert Jahren oder von der Notwendigkeit einer neuen Einstellung zu Leben und Sterben(München 1981); Die verloren Welten: Alltagsbewältigung durch unsere Vorfahren – und weshalb wir uns heute so schwer damit tun...(München 1984); Ars Moriendi: Die Kunst des Sterbens einst und heute(Wien 1991) og antologien Leben wie zu lange? Die Zunahme unsererLebensspanne seit 300 Jahren – und die Folgen(Köln 1992).

Til toppen
Til dokumentets forside