NOU 1999: 2

Livshjelp— Behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende

Til innholdsfortegnelse

2 Sammendrag

Livshjelpsutvalget rapport består av 14 kapitler og 3 vedlegg.

I dette kapitlet gjøres det kort rede for hva som er behandlet i de enkelte kapitler i utvalgets innstilling.

I Kapittel 1 omtales utvalgets oppnevning , sammensetning og mandat, utvalgets forståelse av mandatet og utvalgets arbeid.

I Kapittel 3omtales tidligere utredninger som utvalget mener har betydning for tilrettelegging av tilbudet til uhelbredelig syke og døende. Utvalget har omtalt følgende utredninger:

NOU 1984:30 Pleie og omsorg for alvorlig syke og døende mennesker

NOU 1987:23 Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste

Smerteklinikkvirksomhet i Norge – rapport 2-88 i Helsedirektoratets utredningsserie

NOU 1992:1 Trygghet – Verdighet – Omsorg

SOU 1993:93 Vårdens svåra val

SOU 1995:5 Vårdens svåra val. Slutbetänkande av Prioriteringsutredningen

Regeringens proposition 1996/97:60 Prioriteringar inom hälso- och sjukvården

DSI rapport 97.01 Palliativ indsats i Danmark

NOU 1997:18 Prioritering på ny

NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap" Norsk kreftplan

St prp nr 61 (1997-98) Om Nasjonal kreftplan og plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus

Prioriteringer innen palliativ kreftbehandling – rapport 2-96 i Statens helsetilsyns utredningsserie

Følgende viktige temaer er nevnt i disse utredningene:

  • pasientene skal få tilbud om behandling og pleie på det nivået i helsevesenet der det er best for pasienten å være

  • sykehus og sykehjem må legge behandlings- og pleietilbudet til rette på en best mulig måte

  • tverrfaglig samarbeid, økt samhandling, spesielt mellom sykehus og primærhelsetjeneste

  • behov for økt kompetanse

  • behov for forskning og fagutvikling innen fagfeltet palliativ medisin.

I Kapittel 4 er det gitt en kort beskrivelse av hva utvalget legger i følgende begrep:

  • livshjelp

  • aktiv dødshjelp

  • livskvalitet

  • helse og sykdom

  • helhetlig smerte

  • lindrende behandling

  • hospice

  • omsorg

  • åpen retur

  • pasienter med behov for lindrende behandling.

Kapittel 5 omhandler verdier og holdninger. En knytter verdier og holdninger til helsetjenestens oppgaver overfor mennesker i livets sluttfase. Viktige verdier går fram av FN’s erklæring om den døendes rettigheter. Videre gis det i dette kapitlet en kort historisk oversikt over utviklingen av holdninger til døden. Kapitlet beskriver sentrale verdier knyttet til menneskets ukrenkelighet og forestillingen om livskvalitet, verdier knyttet til lindrende behandling og hospice-bevegelsen, og hvilke krav helsearbeiderne stilles overfor i møte med den døende. Avslutningsvis i dette kapitlet oppsummeres sentrale verdier i forhold til lindrende behandling: helhetlig menneskesyn, menneskeverdets og menneskelivets ukrenkelighet, medbestemmelsesrett, god behandling og kontinuerlig oppfølging, åpen kommunikasjon og respekt for den døendes tid, fellesskap og nærvær i en ensom situasjon, hjelp til å møte døden og finne mening og håp og trøst i sorgen.

I Kapittel 6omtales forhold som påvirker behovet for tjenester. I dette kapitlet gjøres det nærmere rede for hvilke pasientgrupper de foreslåtte tiltak retter seg mot. Forventet levetid er en faktor som begrenser pasientgruppen. Med kort forventet levetid menes i denne sammenheng ni til tolv måneder. Fagfeltet palliativ medisin har i hovedsak befattet seg med kreftpasienter og til en viss grad pasienter med fremadskridende nevrologiske lidelser. Behandlings-, pleie- og omsorgsprinsippene i lindrende behandling kan benyttes generelt for alle pasienter med kort forventet levetid, uavhengig av diagnose. Utvalget mener derfor at lindrende behandling i større grad bør bli en del av alle medisinske disipliner.

Videre vises det i dette kapitlet til tall for dødelighet, dødsårsaker og dødssted. I 1997 døde i alt 44 595 personer i Norge. Nærmere halvparten, 45 pst dør av hjerte-/karsykdommer. Kreftsykdommene utgjør 22 pst av alle dødsårsaker. Sykdommer i åndedrettsorganene er den tredje største dødsårsak, og utgjør vel 10 pst. I 1995 døde 40 pst i sykehus, 37 pst i sykehjem eller mindre helseinstitusjoner og 23 pst utenfor institusjon. Av disse døde 17 pst hjemme.

Utvalget peker på at med det store antall personer som hvert år dør i sykehus og sykehjem, må det legges til rette for å ivareta de uhelbredelig syke og døende pasientene i disse institusjonene og settes av tilstrekkelige ressurser og utvikle kompetanse til å yte en god tjeneste. Det er en utfordring å sikre kompetanse i kommunehelsetjenesten. Over halvparten av landets kommuner har under 5 000 innbyggere. Dette stiller særlige krav til organisering for at en skal få til en kvalitetsmessig god tjeneste i hjemmet.

Framskriving av folkemengden tyder på at det blir flere eldre, og det forventes flere kreftdødsfall i åra som kommer. Dette tilsier at behovet for lindrende behandling vil øke. Videre er det en stor andel over 70 år som bor alene. Dette er en faktor som tilsier at behovet for institusjonplasser vil mer i løpet av de neste 10 åra, til tross for økt satsing på mer tid i hjemmet for uhelbredelig syke og døende.

I Kapittel 7 gjøres det rede for lovgrunnlaget. Temaer som omtales er grunnleggende forutsetninger som norsk rett er bygget på, samtykke og medvirkning, krav til forsvarlighet, nødvendig helsehjelp og nye lovforslag. Det er presisert at det norske samfunn er basert på en grunnleggende respekt for livet, og for det enkelte menneskes integritet. Det er straffbart å ta livet av et annet menneske. Som følge av dette er det i helseretten et utgangspunkt at det er straffbart for helsepersonell å aktivt avslutte en pasients liv. Men ingen kan underkastes behandling mot sin vilje.

Det er bl a vist til at det er et lovbestemt krav til lege og annet helsepersonell om omsorgsfullhet. En ser det som naturlig å se kravet til omsorgsfullhet sammen med kravet om forsvarlighet. Omsorg ved livets slutt vil f eks innebære respekt for pasientens integritet og lydhørhet for pasientens problemer, også av følesesmessig og åndelig/eksistensiell art.

Videre er det vist til ytelser fra folketrygden som kan være relevante for uhelbredelig syke og døende. Det gjelder sykepenger, uførepensjon og alderspensjon, stønad til etterlatte, grunnstønad, hjelpestønad, pleiepenger, hjelpemidler og bidrag til spesielle formål.

I dette kapitlet nevnes også rettigheter i medhold av lov om sosiale tjenester m v. Det er også gjort rede for regler for egenbetaling, vederlag for opphold i institusjon m v, vederlag for korttidsopphold og dag- og nattopphold i institusjon og brukerbetaling for hjemmetjenester.

I Kapittel 8 oppsummeres fylkeslegenes svar på spørsmål fra utvalget om tilbudet til denne gruppen. I svarene kommer det fram at det er økende interesse for det helsetjenestetilbud som gis uhelbredelig syke og døende. De viktigste utfordringer som nevnes er

  • fleksible løsninger og åpen retur/åpen linje mellom hjemmet og sykehus

  • utarbeiding av rutiner der også overføring fra sykehus og til sykehjem tas med

  • spesialkompetanse på regionalt nivå som kan gi veiledning

  • økning av kunnskapsnivået hos helsepersonell gjennom etterutdanningstilbud

  • utvikle tverrfaglighet og samordning.

Videre pekes det på at de ordinære tjenester må settes i stand til å ivareta denne pasientgruppen på en god måte. I kommunene er målsettingen at tilbudet til uhelbredelig syke og døende skal integreres i det ordinære helsetjenestetilbudet. Også i fylkeskommunen er tjenester for uhelbredelig syke og døende i stor grad integrert i den ordinære helsetjenesten. I regionsykehus er det onkologiske avdelinger, og i enkelte andre sykehus er det egne kreftenheter. Ved mange sykehus er det egne kreftpoliklinikker og egne smertepoliklinikker. Ellers ytes det tilbud til uhelbredelig syke og døende ved de fleste sykehusavdelinger. Det synes ikke å være lagt særskilt ansvar til noen sykehus eller enhet når det gjelder spredning av kompetanse.

Som et supplement har en sett på medisinalmeldingene fra fylkeslegene. Av betydning for denne gruppen kan nevnes mange vakante stilliger, at hjemmetjenesten er presset i mange kommuner og at pleie- og omsorgstjensten varierer mye med hensyn til innhold og omfang fra kommune til kommune.

I Kapittel 9 omtales særskilte tilbud for uhelbredelig syke og døende pasienter. Som innledning omtales kort hospice-tilbud og framveksten av institusjoner og miljøer for fagutvikling innenfor omsorg for døende pasienter. De særskilte tilbud som omtales er følgende

  • Seksjon lindrende behandling ved Kreftavdelingen, Regionsykehuset i Trondheim

  • Hospice Lovisenberg ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo

  • Sunniva Hospice ved Diakonissehjemmets sykehus Haraldsplass i Bergen

  • Kreftomsorgsavsnittet ved Bærum sykehus

  • Enkelte kommunale tilbud: Fransiskushjelpen i Oslo, Bergen Røde Kors Sykehjem og Øvre Eiker kommune.

Videre omtales Rådet for omsorg for alvorlig syke og døende, rådgivingsgrupper og Den Norske Kreftforenings omsorgsentra.

Utvikling av hospice-tilbud i Sverige og Danmark er kort beskrevet.

I Kapittel 10har utvalget beskrevet innhold i tjenesten for uhelbredelig syke og døende. Utgangspunktet er at den enkelte skal gis god livshjelp. Utvalget har understreket at helsevesenet bør legge til rette tilbud som gir de som ønsker det en mulighet til å være mest mulig hjemme, og de som ønsker det mulighet til å dø hjemme.

Et hjelpetilbud som har utgangspunkt i et helhetlig menneskesyn må rette seg mot pasientenes fysiske, psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle behov. Hjelpetilbudet må bestå i et samordnet tilbud der ulike profesjoner deltar. De pårørendes behov må ivaretas.

Lindrende behandling er et sammensatt og komplekst fagområde. Dette innebærer at personellet må ha teoretisk innsikt og praktiske ferdigheter. Det må være nok kvalifisert personell.

Lindring av smerter og plagsomme symptomer er fundament for god livshjelp. Psykososial og eksistensiell støtte til uhelbredelig syke og døende og deres pårørende skal stå sentralt i all behandling og pleie. For å styrke innsatsen overfor denne gruppen er det nødvendig med spesialiserte tjenester innen lindrende behandling og pleie.

De fleste alvorlig syke mennesker har behov for hjelp til mange av dagliglivets gjøremål. Et godt stell av den syke er nødvendig og vil alltid være sentralt for å gi god livshjelp.

Videre er det påpekt at åndelige forhold må gis oppmerksomhet, og at den pastoral-kliniske tjenesten derfor er viktig.

Tiltakskjedeprinsippet er sentralt. Dette betyr at et nært samarbeid mellom de forskjellige nivåer i helsevesenet er nødvendig til enhver tid. Det bør etableres rutiner for samarbeid mellom helsepersonell på samme nivå og mellom nivågrenser. Helsetjenesten må ha rutiner for hvordan en skal trekke pasient og pårørende inn i samarbeidet, og hvordan en skal lære opp pårørende til å kunne ta del i tjenesten.

For pasient og pårørende er det viktig at tjenester fra helsevesenet og sosialtjenesten er tilgjengelig når behovet oppstår. Den instans som har ansvar for pasienten må sørge for nødvendige tjenester til riktig tid. Utvalget ønsker å rette oppmerksomhet mot tekniske hjelpemidler. Søknader om tekniske hjelpemidler til denne pasientgruppen må prioriteres. Utvalget mener at alle behandlingshjelpemidler og nødvendig utstyr bør finansieres av folketrygden.

Samhandling mellom helsepersonell og pasient/pårørende må være basert på åpen kommunikasjon. Videre er god informasjonsflyt mellom nivåene i helsevesenet viktig. Utvalget peker på at det må settes av tilstrekkelig tid til informasjon og kommunikasjon med pasienten og pårørende. Videre mener utvalget at kommunikasjon må være et tema som bør stå sentralt både i all grunnutdanning og i videreutdanning for helsepersonell. Utvalget peker også på at det må arbeides med å bedre helsepersonellets kunnskap og ferdigheter i kommunikasjon med uhelbredelig syke og døende pasienter.

Utvalget viser til at det er fremmet forslag om at fylkeskommunen og kommunehelsetjenesten skal ha plikt til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Utvalget tilrår at det i en evt forskrift om individuelle planer fastsettes at plikten til å utarbeide individuelle planer omfatter uhelbredelig syke og døende pasienter.

Helsevesenet kan fungere som veiledere og rådgivere i pasientens og de pårørendes sorgprosess. Helsepersonellet bør derfor få opplæring i hvordan en på best mulig måte skal hjelpe pasient og pårørende i deres sorg. Helsepersonell har også en oppgave i å gi informasjon om sorg-grupper eller støttegrupper, evt tilbud om individuell støtte. Ved de unversitetstilknyttede kompetansesentrene i lindrende behandling, ved lokalsykehus og i primærhelsetjenesten bør en vurdere om det er hensiktsmessig å etablere sorggrupper for etterlatte.

Utvalget viser til at det i St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge er pekt på at innenfor rammene av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter har alle innbyggere, uansett opprinnelse, rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Dette må en også ta hensyn til når det gjelder tilbud til uhelbredelig syke og døende mennesker. Helsepersonell må ha kunnskap om de behov mennesker fra andre kulturer har. Dette må bli en del av pensum både i grunnutdanningene og i videreutdanninger. Utvalget foreslår at det utarbeides særskilt veiledningsmateriell om hvordan tiltak overfor uhelbredelig syke og døende mennesker fra andre kulturer best bør tilrettelegges.

Som del av tjenestetilbudet bør informasjon om ulike stønadsordninger inngå.

Utvalget omtaler særskilt tilbud til uhelbredelig syke og døende barn. Det er forholdsvis sjelden at helsetjenesten i kommunene blir stilt overfor utfordringer knyttet til uhelbredelig syke og døende barn. Derfor er samarbeid med spesialisthelsetjenesten sentralt, og det må legges til rette for fleksible ordninger.

Utvalget har også ønsket å rette fokus på selvmord. Prinsippet om oppfølging av pårørende etter selvmord og forventet død har en del felles trekk. Utvalget viser til Handlingsplanen mot selvmord og tiltak innenfor denne planen. Utvalget vil videre framheve at en i dag ikke har god nok oversikt over omfanget av selvmordsforsøk og i hvilke grupper selvmordsforsøk forekommer hyppigst. Utvalget foreslår at det etableres en obligatorisk landsdekkende registrering av alle selvmordsforsøk i Norge.

I Kapittel 11omtales utvikling av kompetanse. Behandling, pleie og omsorg av pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid krever både generell og spesiell kompetanse på ulike områder. De viktigste yrkesgruppene er lege, sykepleier, hjepepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom, psykolog og prest eller diakon. Utvalget peker på at helsepersonell gjennom sin grunnutdanning bør ha fått kunnskap som danner et grunnlag for å yte god tjeneste for uhelbredelig syke og døende, men mener at temaer knyttet til behandling, pleie og omsorg ved livets slutt bør vektlegges sterkere. Utvalget mener at de medisinske læresteder bør utarbeide en studieplan som spesielt fokuserer på diagnostiske og behandlingsmessige aspekter innen fagfeltet palliativ medisin, og at temaer knyttet til pleie og omsorg ved livets slutt bør vektlegges i grunnutdanningene for øvrig helsepersonell.

Når det gjelder videreutdanning, pekes det på at de spesialitetene for leger som innehar kunnskap om uhelbredelige sykdommer, og de spesialister som tradisjonelt tar seg av disse pasientene, har lite fokus på og liten obligatorisk utdanning som retter seg spesielt mot palliativ medisin. I dagens helsevesen ser en mangelfull symptomlindrende behandling. Mange spesialiteter er organrelaterte. Palliativ medisin er ikke opprettet som egen spesialitet i Norge. Utvalget har kommet til at det bør opprettes en egen spesialitet for leger i palliativ medisin. I tillegg til spesialisert pasientbehandling vil en gjennom spesialiteten fremme fagets egenart og utvikling.

Videreutdanningen i onkologisk sykepleie vil kunne dekke en del av behovet for videreutdanning. Det tilrås at det opprettes videreutdanninger i onkologisk sykepleie i alle regioner. Utvalget mener at andre videreutdanninger for sykepleiere bør gjennomgås for å sikre at lindrende behandling, pleie og omsorg er gitt nødvendig vektlegging. De tverrfaglige videreutdanningsopplegg, f eks innen psykiatri og geriatri, må sikres fagspesifikk fordypning. Det kan opprettes en egen modul, som tar opp sentrale temaer innen lindrende behandling, pleie og omsorg, som kan tas som påbygning til andre videreutdanninger, og som fordypning for de 3-årige høyskoleutdanningene som ikke har videreutdanning. Utvalget foreslår videre at det opprettes videreutdanning i palliativ omsorg, tilsvarende den som nå planlegges startet opp ved Høgskolen for diakoni og sykepleie ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, flere steder i landet.

Utvalget mener at det bør etableres etterutdanningstilbud for å gi personell som arbeider med uhelbredelig syke og døende pasienter i kommuner og fylkeskommuner som ikke har videreutdanning innenfor dette området, økt kunnskap og faglig utvikling. Ansvar for å utvikle etterutdanningstilbud og innhold i tilbudet må konkretiseres nærmere i arbeidet med etablering av et slikt tilbud. Som et etterutdanningstilbud kan det legges til rette for hospitantvirksomhet ved kompetansesentrene i lindrende behandling. Utvalget vil foreslå at sentrale helsemyndigheter utarbeider en faglig veileder/veiledningshefte innenfor dette fagområdet for å systematisere og lage et arbeidsverktøy for det personellet som arbeider i forhold til denne pasientgruppen.

Mye ny erkjennelse er ervervet i de senere år, men svært mange problemstillinger knyttet til dette feltet er ubesvart. Innen palliativ medisin har omfanget og kvaliteten av forskningen vært mangelfull.Utvalget mener at det er behov for at forskningsinnsatsen innenfor feltet lindrende behandling økes. Utvalget foreslår at det ytes støtte til et eller flere forskningsmiljøer som fokuserer forskningen omkring problemstillinger knyttet til lindrende behandling. Utvalget foreslår at det opprettes et eget forskningsprogram under Norges forskningsråd.

I Kapittel 12 har utvalget beskrevet hvordan en mener at tilbudet til uhelbredelig syke og døende bør organiseres. Utvalget mener at personer med behov for lidrende behandling, pleie og omsorg i livets sluttfase, uavhengig av diagnose, må få et tilbud som er integrert i det ordinære helsevesen, og at det må settes av tilstrekkelige ressurser til å yte tjenester med god kvalitet. Pasientene har ulik forekomst og grad av plager, og plagene vil variere i løpet av sykdomstiden. Derfor må tjenesten organiseres fleksibelt.

Viktige oppgaver på regionnivå er forskning, fagutvikling og undervisning. Utvalget foreslår at det opprettes kompetansesentra for lindrende behandling i regionene tilknyttet universitetssykehus. Kompetansesentrene bør bidra i undervisning i grunnutdanningene og i videreutdanning og evt etterutdanning. Utvalget tilrår at det opprettes akademiske stillinger i palliativ medisin ved universitetene.

Lindrende behandling vil være en oppgave både for sentral- og lokalsykehus. Utvalget foreslår at det etableres poliklinikk og konsulentteam ved sentral- og lokalsykehus. Videre foreslår utvalget at det etableres egen sengeenhet for lindrende behandling i sentralsykehus og større lokalsykehus. Utvalget mener at den tverrfaglige bemanning i sykehus må styrkes. Utvalget foreslår at det etableres kliniske etikk-komitéer ved alle region- og sentralsykehus.

Primærhelsetjenestens utfordring er å gjøre et forventet dødsforløp så smertefritt som mulig. Pasient og pårørende må være trygge på at helsetjenestens muligheter utnyttes optimalt. Å gi et godt tilbud til pasienter i livets sluttfase innebærer at kommunene må gi et forholdsvis omfattende tilbud. Dette innbefatter samarbeid mellom lege, hjemmesykepleie, sykehjem og sykehus. Sykehjemmet bør i større grad inkluderes i planleggingen av tilbudet til uhelbredelig syke og døende. Utvalget anbefaler at det settes av noen egnede plasser – avlastningsplasser/akuttplasser – i sykehjem for denne pasientgruppen. En økt andel mer behandlingstrengende pasienter i sykehjem forutsetter kompetanseoppbygging og økte ressurser både med hensyn til medisinering, teknisk utstyr og personell. Skal pasienten kunne velge å dø hjemme, har også hjemmetjenesten behov for styrking i mange kommuner. Helsetjenesten i kommunen bør være en koordinator og pådriver i forhold til hver enkelt pasient. Utvalget foreslår at det oppnevnes en koordinator for hver enkelt pasient. Det vil være behov for å bygge opp kompetanse også i kommunene. Oppbygging av kompetanse må tilpasses befolkningstetthet og de personellressurser som er tilgjengelige. Utvalget foreslår at minimum en lege og en sykepleier i kommunen bør ha særskilt kompetanse på området og tillegges ansvar for å bistå øvrig personell i kommunen. Det er opprettet rådgivingsgrupper i mange kommuner. Utvalget mener at det i de kommuner der rådgivingsgrupper ikke er opprettet, bør det arbeides med å få opprettet slik gruppe. Utvalget foreslår at kommunene ikke skal gis anledning til å kreve brukerbetaling for hjemmetjenester for pasienter i livets sluttfase. I henhold til kommunehelsetjenesteloven skal kommunen planlegge sin virksomhet. Utvalget foreslår at landets kommuner innen 2001 skal ha innarbeidet et særskilt punkt i planen som omhandler tjenester til uhelbredelig syke og døende pasienter.

Utvalget viser til at hvilke tjenester den enkelte har behov for fra det offentlige og omfanget bl a vil være avhengig av den enkeltes nettverk og nære pårøende. Utvalget foreslår at den perioden det kan ytes pleiepenger for utvides til ett år. Videre foreslår utvalget at også svigerbarn og nære venner regnes som nære pårørende. Utvalget foreslår at pleiepenger som ytes til personer som har omsorg for barn med livstruende eller svært alvorlig sykdom kan ytes i inntil fire uker etter barnets død.

Utvalget tilrår at det i tilknytning til arbeid for mennesker i livets sluttfase må legges til rette for bruk av frivillige medarbeidere. Private tilbud som forutsettes finansiert av det offentlige bør planlegges inn i en helhetlig sammenheng.

I Kapittel 13 beskrives utvalgets forslag til plan. Det gjøres rede for de grunnleggende forutsetninger som utvalget legger til grunn, hovedutfordringene som en står overfor når det gjelder å styrke tilbudet til uhelbredelig syke og døende, oppsummering av utvalgets forslag til tiltak, tilrådinger og kostnader forbundet med enkelte tiltak.

I Kapittel 14gjøres det rede for økonomiske, personellmessige og administrative konsekvenser.

I Vedlegg 1 gjengis Et notat om døden av Erling Sandmo.

Vedlegg 2 er vedlegg til kap 6. I dette vedlegget er samlet følgende tabeller:

  • Døde pr 100 000 innbyggere, etter kjønn og alder – 1997

  • Folkemengd etter kjønn og alder 1997

  • Døde etter kjønn og alder 1995

  • Dødelighet etter kommunestørrelse 1991-95

  • Dødsårsaker i Norge 1995 etter kjønn. Angitt i antall og prosent

  • Alders- og kjønnsstandardisert dødelighet etter årsaksgrupper. Pr 100 000 innbyggere. Fylke. 1991-95. Begge kjønn

  • Alders- og kjønnsstandardisert dødelighet etter årsaksgrupper. Pr 100 000 innbyggere. Fylke. 1991-95. Menn

  • Alders- og kjønnsstandardisert dødelighet etter årsaksgrupper. Pr 100 000 innbyggere. Fylke. 1991-95. Kvinner

  • Gjennomsnittlig dødelighet pr 100 000 innbyggere, kjønns- og aldersstandardisert 1991-95, hjerte- og karsykdommer og kreft etter kjønn og kommunestørrelse

  • Døde av kreft/svulster etter kommunestørrelse og alder, pr 1000 innbyggere

  • Dødssted uavhengig av diagnose. Angitt i antall og prosent – 1995

  • Død i hjemmet etter kommunetype, uavhengig av diagnose. Angitt i antall, pr 1000 innbyggere og pr antall døde

  • Dødelighet av svulster/kreft i ulike kommunetyper pr 1000 innbyggere og pr antall døde totalt

  • Dødelighet av hjerte/karlidelser i ulike kommunetyper pr 1000 innbyggere og pr antall døde totalt

  • Andel 70 år og over i de ulike kommunetyper

Vedlegg 3 inneholder referanser.

Til toppen
Til dokumentets forside