Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 1999: 2

Livshjelp— Behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende

Til innholdsfortegnelse

7 Lovgrunnlag

7.1 Helserettslige aspekter

7.1.1 Grunnleggende forutsetninger

Norsk rett og det norske samfunnet er basert på en grunnleggende respekt for livet og for det enkelte menneskes integritet. Det er straffbart å ta livet av et annet menneske (strl §233), og vi har ikke dødsstraff. Samtidig er det den enkelte som råder over sitt eget liv på den måten at det ikke er straffbart å (forsøke å) ta sitt eget liv. Medvirkning til selvmord kan imidlertid straffes etter strl §236. Det er heller ikke forbudt å skade eller destruere seg selv.

Som en følge av dette er det i helseretten et utgangspunkt at det er straffbart for helsepersonell å aktivt avslutte en pasients liv. Samtidig kan ingen underkastes behandling mot sin vilje. Dersom behandling iverksettes på tross av at pasienten motsetter seg det, vil dette etter omstendighetene kunne være straffbart etter f eks strl §§228 og 229 (legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse). Det er bare innenfor psykiatrien og enkelte helt spesielle områder at det kan anvendes tvang i behandlingen av pasienter. Det enkelte menneske råder på denne måte selv over egen kropp og helse.

Når det er konstatert at pasienten har en uhelbredelig sykdom og/eller er døende, kan forutsetningene for både pårørendes og helsepersonellets relasjon til pasienten bli noe endret. Det er da ikke lenger tale om helbredelse, men å gjøre sitt til at pasientens siste fase av livet blir best mulig. Utover eutanasi-spørsmålene (spørsmål i tilknytning til aktiv dødshjelp/barmhjertighetsdrap) har uhelbredelig syke og døende ingen særlig framtredende eller spesiell stilling i norsk helserett. (Det er imidlertid spesiell lovgivning vedrørende behandling av lik og obduksjon). For den uhelbredelig syke eller døende er det de «vanlige» reglene som gjelder (pkt 7.1.2 – 7.1.5), men når de skal anvendes, må de fortolkes ut fra den konkrete situasjonen som foreligger.

Etter gjeldende rett skal pasienten samtykke til den behandling som gis, se pkt 7.1.2. Pasienten har krav på at den helsetjeneste som ytes er forsvarlig, se pkt 7.1.3. Både pasient og pårørende har krav på informasjon, se nedenfor pkt 7.1.4. En har i en viss utstrekning krav på helsehjelp, se pkt 7.1.5.

Under pkt 7.1.6 omtales enkelte nye lovforslag.

7.1.2 Samtykke

Som nevnt kan behandling ikke iverksettes mot pasientens vilje. Normalt vil det ikke være aktuelt å innhente et eksplisitt samtykke. Det at en oppsøker helsetjenesten innebærer at en langt på vei samtykker til behandling. I enkelte situasjoner kan det imidlertid ved f eks risikofylt behandling være nødvendig for lege sikre seg et eksplisitt samtykke. For en uhelbredelig syk eller døende innebærer dette prinsippet at en som hovedregel har rett til å avvise behandling. En viktig forutsetning for at pasienten skal kunne gi eller ikke gi samtykke er at det er gitt tilstrekkelig informasjon om alternativer og konsekvenser, se nedenfor under pkt 7.1.4.

7.1.3 Krav til forsvarlighet

Første og annet ledd i §25 i lov av 13. juni nr 42 om leger lyder:

«En lege plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig.»

«Han skal gjøre sitt beste for å gi sine pasienter kyndig og omsorgsfull hjelp.»

Denne forsvarlighetsnormen gjelder ikke bare for leger, men for alt helsepersonell. Forsvarlighetsnormen gjelder også for kommunale helsetjeneter og for sykehus. Dette framgår forutsetningsvis av kommunehelsetjenestelovens §6-3 siste ledd og sykehuslovens §18 (begge §§ gir hjemmel for Statens helsetilsyn til å gi pålegg dersom virksomhet drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig).

Forsvarlighetsnormen er en rettslig standard, og vil variere ut fra den konkrete situasjonen. Det er derfor ikke mulig generelt å definere forsvarlighetskravet nærmere. I en situasjon hvor det er tale om palliativ og ikke helbredende behandling, vil kravet til forsvarlighet skjerpes med hensyn til f eks smertelindring. Det må f eks kunne stilles krav om at det gjøres en faglig forsvarlig vurdering av type smertelindring ut fra pasientens tilstand og ønsker. Det vil også etter omstendighetene kunne innebære et krav til at legen skaffer seg informasjon om strategier for smertelindring når en selv ikke har slik kompetanse, eventuelt at pasienten viderehenvises.

Utvalget vil også minne om kravet til omsorgsfull hjelp som ligger i bestemmelsens annet ledd. Det eksisterer m a o et lovbestemt krav til legen og annet helsepersonell om omsorgsfullhet. Forarbeidene til gjeldende legelov omtaler ikke omsorg spesielt. Det er imidlertid naturlig å se kravet til omsorgsfullhet sammen med kravet til forsvarlighet. Omsorgsbegrepet er også en standard som vil variere ut fra den konkrete situasjonen. Generelt må det kunne hevdes at kravet til omsorgsfullhet gjør seg særlig gjeldende i forhold til en uhelbredelig syk eller døende pasient. Omsorg i livets sluttfase vil innebære noe annet eller mer enn det rent tekniske og medisinsk faglige. Omsorg i denne situasjonen vil f eks innebære respekt for pasientens integritet og lydhørhet for pasientens problemer, også av følelsesmessig og åndelig/eksistensiell art. Det vises ellers til hva som er uttalt om omsorg under pkt 4.8.

7.1.4 Informasjon og innsyn i journal

Etter legelovens §25 tredje ledd skal lege gi hver pasient de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og behandling.

Etter samme lovs §26 skal lege i den utstrekning forholdene tilsier det gi pasientens pårørende opplysning om hans helsetilstand og sykdom og om behandlingen.

Etter legelovens §46 har pasient som hovedregel rett til innsyn i egen journal.

Pasientens krav på informasjon er nært knyttet til kravet om forsvarlig virksomhet og prinsippet om samtykke ved behandling. Dersom pasienten skal kunne ha en egen oppfatning av sin egen situasjon og kunne samtykke eller ikke samtykke til behandling, er det en forutsetning at det er gitt tilstrekkelig informasjon om behandlingen, og alternativer og konsekvenser.

En særlig utfordring for lege i forhold til uhelbredelig syke og døende kan være om og når lege skal informere pasienten om dødelig sykdom og leveutsikter. I Ot prp nr 1 (1979-80) Om lov om leger er spørsmålet forholdsvis utførlig diskutert. Hvilken informasjon som skal gis, og når, er imidlertid undergitt legens skjønn. Det er grunn til å anta at det har skjedd en viss utvikling av rettsoppfatningen siden legeloven ble vedtatt (1980) og fram til i dag i retning av krav om større åpenhet fra legen. En pasient som uttrykkelig forlanger å få informasjon om lengens vurdering av leveutsikter kan som hovedregel ikke avvises. Unnlatese av å gi informasjon om diagnose vil som hovedregel ikke være i samsvar med legelovens §25 siste ledd. Dette må også sees i sammenhng med pasientens krav på innsyn i journal etter legelovens §46. Det er bare i helt spesielle tilfeller at innsyn i journal kan nektes – tilsvarende vil det bare være i helt spesielle tilfeller at lege kan holde tilbake informasjon for pasienten mot pasientens vilje.

Informasjon til pårørende skal gis i samsvar med bestemmelsen i legelovens §26. Hvilken informasjon som skal gis er overlatt til legens skjønn. Gjeldende rett oppfattes imidlertid slik at taushetsplikten også setter grenser for hva som kan formidles til pårørende. Det kan ikke gis taushetsbelagte opplysninger mot pasientens vilje. I forbindelse med pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende er det viktig at informasjonen avpasses forholdene. Dersom en døende pasient pleies hjemme av sine nærmeste, vil leges plikt til å sørge for tilstrekkelig og hensiktsmessig informasjon til de pårørende kunne være forholdsvis omfattende.

7.1.5 Retten til helsehjelp

Enhver som bor eller midlertidig oppholder seg i landet har krav på «nødvendig helsehjelp» fra kommunen. Dette er en rettighet som er gitt med hjemmel i lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene §2-1. Den helsehjelp det her er tale om, er de deltjenester som kommunen har plikt til å sørge for med hjemmel i lovens §1-3. Det dreier seg om allmennlegetjeneste, legevakt, fysioterapi, sykepleie, jordmortjeneste, sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie, og medisinsk nødmeldetjeneste. Uhelbredelig syke eller døende som er hjemme eller i sykehjem vil dermed ha krav nødvendig helsehjelp fra kommunen etter denne bestemmelsen.

Etter lov av 19. juni 1969 nr 54 om sykehus har sykehus plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Pasienter har tilsvarende krav på å få øyeblikkelig hjelp. Uhelbredelig syke og døende har krav på hjelp fra spesialisthelsetjenesten i den grad den kan karakteriseres som øyeblikkelig.

Det er i dag ikke noen lovfestet rettighet for enkeltpersoner å få helsehjelp fra spesialisthelsetjenestenivå, men i praksis forholder både sykehus/personell og pasienter seg ofte som om en slik rett eksisterer. Forskrift av 27. juni 1997 gir pasienter vurderingsgaranti innen 30 dager fra henvisning. Videre gir forskriften behandlingsgaranti på visse vilkår. Uhelbredelig syke og døende er omfattet av forskriften på den måten at betydelig tap av livskvalitet, som betydelig smerte eller vesentlige problemer med vitale livsfunksjoner, er ett av kriteriene for å få tilbud om undersøkelse og eventuelt påbegynt behandling.

7.1.6 Nye lovforslag

Den 13. november 1998 ble Sosial- og helsedepartementets tilrådinger til Ot prp nr 10, 11, 12 og 13 (1998-99) godkjent i statsråd. Lovforslagene innebærer en omfattende lovrevisjon på helserettsområdet. Mange av forslagene er en kodifisering av gjeldende rett. Nedenfor nevnes de forslag som er nye i forhold til gjeldende rett og som kan ha spesiell betydning for uhelbredelig syke og døende.

Ot prp nr 10 (1998-99) Om lov om spesialisthelsetjenesten m m

I § 2-6 er det foreslått at fylkeskommunen skal utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud og plikt til samarbeid med andre tjenesteytere om planen for å sikre et helhetlig tilbud. Tilsvarende endring er foreslått i kommunehelsetjenesteloven. Det vises til omtale under pkt 10.10, 13.3.

I § 3-7 er foreslått at departementet skal kunne gi forskrift om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell. I merknadene heter det at det med pasientansvarlig lege menes en person som skal fungere som pasientens faste kontaktperson under oppholdet og som har ulike oppgaver i forhold til pasienten. Det er presisert at hjemmelen ikke omfatter regulering av det faglige ansvaret for behandlingen av pasienter.

I §7-4 er det foreslått at helsepersonell ansatt i den offentlige spesialisthelsetjenesten skal ha veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten. Veiledning skal gis av eget tiltak eller på anmodning. I henhold til motivene kan spesialisthelsetjenesten ikke unnlate å oppfylle plikten under henvisning til ressurser eller arbeidsbelastning. Veiledningsplikten gjelder ethvert tiltak som angår pasientens fysiske eller psykiske helse. Alle forhold som knytter seg til bl a behandling, pleie og omsorg omfattes av begrepet. Utvalget ser forslaget som viktig i forhold til å sikre nødvendig informasjon og veiledning fra spesialisthelsetjenestenivå til kommunehelsetjenesten, slik at kommunehelsetjenestens hjelp til uhelbredelig syke og døende pasienter blir så god som mulig. Dette vil også kunne bedre muligheten for at flere pasienter kan få være hjemme.

Ot prp nr 11 (1998-99) Om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

I §4-1 er plikten til å utarbeide individuell plan inntatt. Utover dette vil lovforslaget neppe ha vesentlig betydning for uhelbredelig syke og døende pasienter.

Ot prp nr 12 (1998-99) Om lov om pasientrettigheter

I utvalgets mandat er omtalt spesielt utkast til bestemmelsen om rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenestenivå. Utvalget konstaterer at en i foreliggende Ot prp har gått bort fra tanken om å lovfeste retten til helsehjelp fra spesialisthelsetjenestenivå. I lovutkastet er det bestemmelser om rett til vurdering av sin helsetilstand innen 30 dager, rett til fornyet vurdering og rett til valg av sykehus (på samme nivå). Utvalget er i tvil om disse forslagene vil ha vesentlig betydning for uhelbredelig syke og døende pasienter i forhold til situasjonen i dag. Ventetidsforskriften av 27. juni 1997 gir langt på vei de samme rettigheter.

Lovutkastets kap 3 inneholder utførlige regler om informasjon og medvirkning som i hovedsak tilsvarer gjeldende rett. Som nevnt over, kan det være en utfordring når og hvordan en skal gi informasjon til uhelbredelig syke og døende om diagnose og/eller leveutsikter. Foreliggende utkast vil antakelig i noen grad kunne klargjøre hva som egentlig er rettstilstanden. Dette gjelder særlig § 3-2 annet og tredje ledd som inneholder grensene for når informasjon kan unnlates.

Lovutkastets kap 4 inneholder regler om samtykke til helsehjelp. Bestemmelsene er i det vesentlige sammenfallende med gjeldende rett. Utvalget har særlig merket seg at prinsippet om at ingen kan underkastes behandling mot sin vilje er fastslått generelt i §4-2, og at §4-9 spesielt omhandler en døendes rett til å nekte å motta livsforlengende behandling. I motivene er det til en viss grad gitt veiledning om forholdet mellom helsepersonellets faglige vurderinger og pårørendes synspunkter i forbindelse med behandlingsnektelse. Utvalget antar at lovfestingen kan bidra til mer ryddighet rundt disse spørsmålene.

Ot prp nr 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell m v

Utvalget mener at det er viktig at plikten for helsepersonell til å innhente bistand eller viderehenvise er tatt inn i utkastets § 4 (forsvarlighet) sammen med plikt til samarbeid med annet kvalifisert personell. Sammen med forslaget om å gi spesialisthelsetjenesten veiledningsplikt for kommunehelsetjenesten kan endringene bidra til å styrke kvaliteten på den behandling, pleie og omsorg som ytes uhelbredelig syke og døende både innenfor og utenfor institusjon.

Utvalget ser det som positivt at det i utkastets §39 siste ledd gis hjemmel for å forskriftsfeste egen-journal-ordning. Egen-journal for uhelbredelig syke og døende pasienter er viktig for de pasienter som er hjemme. Egen-journal sikrer lett tilgjengelig og adekvat informasjon til både pasient, pårørende og personell.

7.2 Folketrygdens ytelser

7.2.1 Sykepenger, uførepensjon, alderspensjon

Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettesle som klart skyldes sykdom eller skade. For å få rett til sykepenger må medlemmet ha vært i arbeid i minst to uker umiddelbart før han eller hun ble arbeidsufør, og det må foreligge tap av pensjonsgivende inntekt. Det ytes likevel sykepenger til den som er for ung til å få fastsatt pensjonsgivende inntekt. Sykepengegrunnlaget må utgjøre minst 50 pst av grunnbeløpet. (G utgjør pr. 1.5.98 kr 45 370,-).I Ot prp nr 4 (1998-99) er det foreslått å heve den nedre inntektsgrensen for rett til sykepenger fra 50 til 125 prosent av grunnbeløpet (G). Denne inntektsgrensen gjelder ikke arbeidsgiverperioden. For arbeidstakere ytes det sykepenger med 100 pst av sykepengegrunnlaget. For selvstendig næringsdrivende ytes det sykepenger med 65 pst av sykepengegrunnlaget. En selvstendig næringsdrivende kan mot særskilt premie tegne forsikring som kan omfatte

  1. sykepenger med 65 pst av sykepengegrunnlaget fra første sykedag

  2. sykepenger med 100 pst av sykepengegrunnlaget fra 15. sykedag

  3. sykepenger med 100 pst av sykepengegrunnlaget fra første sykedag.

Under opphold i institusjon ytes sykepengene uten reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir sykepengene redusert med 50 pst. Dersom medlemmet etter innleggelsen fortsatt har faste og nødvendige utgifter til bolig o a, kan det bestemmes at sykepengene ikke skal reduseres, eller at de skal reduseres mindre. Sykepenger ytes uten reduksjon for de som forsørger ektefelle eller barn som selv er medlem i trygden. Bestemmelsene om sykepenger finnes i folketrygdlovens kap 8.

Uførepensjon, jf Folketrygdlovens kap 12, kan ytes til et medlem mellom 18 og 67 år som grunnet varig sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt med minst halvparten. For at en hjemmearbeidende ektefelle skal få rett til uførepensjon, er det et vilkår at evnen til å utføre arbeid i hjemmet er varig nedsatt med minst halvparten.

Under langtidsopphold i helseinstitusjon ytes full pensjon for innleggelsesmåneden og den påfølgende måned. Deretter ytes reduserte ytelser som utgjør 25 pst av grunnbeløpet pluss 10 pst av tilleggspensjon og/eller av særtillegget. Forsørger pensjonisten ektefelle og/eller barn, gjelder det spesielle regler. Ytelsene omregnes (reduseres) kun hvis oppholdet vil vare mer enn 5 måneder inkludert hele innleggelsesmåneden. Dersom pensjonisten etter innleggelsen fortsatt har faste og nødvendige utgifter til bolig o a, kan det bestemmes at pensjonen ikke skal reduseres, eller at den skal reduseres mindre. Bestemmelsene om reduksjon av pensjon under opphold i institusjon gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger. Jf Folketrygdloven §§3-27 og 3-28.

Formålet med alderspensjon er å sikre inntekt for personer som har fylt 67 år. Til person mellom 67 og 70 år kan ytes redusert alderspensjon på grunnlag av den pensjonsgivende inntekt vedkommende har. Jf folketrygdloven kap 19 Når det gjelder utbetaling av alderspensjon under opphold i helseinstitusjon, gjelder de samme regler som for uførepensjon.

7.2.2 Stønad til etterlatte

Etter folketrygdloven §17 kan det ytes stønad til gjenlevende ektefelle. Formålet er å sikre inntekt for gjenlevende ektefelle og bidra til dekning av gjenlevende ektefelles utgifter til barnetilsyn og nødvendig utdanning. Etter sivilstandsbestemmelsene i lovens §1-5 er visse samboere likestilt med ektefeller.

Rett til pensjon har gjenlevende som enten

  • var gift med avdøde i minst fem år,

  • har eller har hatt barn med avdøde ektefelle, eller

  • hadde omsorgen for avdødes barn på dødsfallstidspunktet og ekteskapet pluss tiden med omsorg for barnet etter dødsfallet har vart i minst fem år.

Overgangsstønad kan gis til gjenlevende ektefelle som ikke har rett til pensjon dersom vedkommende

  • har omsorg for barn og fyller hovedvilkårene for rett til overgangsstønad som enslig forsørger

  • er under nødvendig utdanning som er påbegynt innen to år etter dødsfallet

  • er i en omstillingstid etter dødsfallet, eller

  • har omsorg for avdødes barn under 18 år og ennå ikke har oppnådd pensjonsrett.

Stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad ytes etter de samme regler som for enslig mor eller far.

Retten til etterlatteytelser faller bort når vedkommende

  • fyller 67 år

  • mottar avtalefestet pensjon (AFP)

  • får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad, eller

  • inngår nytt ekteskap, partnerskap eller samboerskap.

Gjenlevende skilt ektefelle har rett til ytelser dersom vedkommende ikke har giftet seg på nytt og den tidligere ektefellen døde innen fem år etter skilsmissen. Det kreves i tillegg at ekteskapet varte i minst 25 år, eller i minst 15 år dersom ektefellene hadde barn sammen.

Etterlatte som forsørger barn har samme rett til barnetrygd, bostøtte, forsørgerfradrag og andre spesielle skattefradrag som enslige forsørgere. Til gjenlevende ektefelle kan det ytes stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott til flytting for å komme i arbeid.

Etter folketrygdlovens kapittel 18 kan det ytes stønad til etterlatte barn. Formålet er å sikre inntekt for barn når en av foreldrene eller begge er døde. Barnepensjon beregnes på grunnlag av avdød mors eller fars opptjening i folketrygden.

Rett til barnepensjon foreligger når

  • en eller begge foreldre er døde, og

  • barnet er under 18 år (under 20 år dersom begge foreldre er døde og barnet er under utdanning). Dersom dødsfall skyldes yrkesskade kan det ytes pensjon til barnet fyller 21 år i visse tilfeller.

Dersom en av foreldrene er død, utgjør barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet for det første barnet og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de øvrige barna. Dersom begge foreldrene er døde, skal barnepensjonen for det første barnet svare til etterlattepensjon etter den av foreldrene som har best opptjening, til 40 prosent av grunnbeløpet for det andre barnet og til 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de øvrige barna.

Barnepensjon reduseres under opphold i fengsel eller i institusjon.

Barnepensjon faller bort dersom

  • barnet blir adoptert av et ektepar eller av gjenlevendes nye ektefelle, eller

  • i den utstrekning barnet får rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad.

Barnepensjonen faller også bort (eller omregnes) dersom en enslig person har fått foreldreansvar etter barnelovens §36 for et barn med rett til barnepensjon og samtidig mottar stønad som enslig forsørger.

7.2.3 Grunnstønad

Bestemmelsene om grunn- og hjelpestønad finnes i folketrygdlovens kap 6 Formålet med stønad etter kapitlet er å gi økonomisk kompensasjon til medlemmer for visse ekstrautgifter (grunnstønad) og for særskilt tilsyn og pleie (hjelpestønad) på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Grunnstønad ytes til medlem som har nødvendige ekstrautgifter

  1. til drift av tekniske hjelpemidler

  2. til transport, herunder drift av medlemmets bil

  3. til hold av førerhund

  4. til nødvendig telefon, herunder mobiltelefon og teksttelefon

  5. ved bruk av proteser, støttebandasje og lignende

  6. på grunn av fordyret kosthold ved diett

  7. som følge av slitasje på klær og sengetøy.

Grunnstønad ytes etter seks satser, som pr. 01.01.98 utgjør henholdsvis kr 5 892,-, kr 8 976,-, kr 11 796,-, kr 17 376,-, kr 23 556,- og kr 29 448,- pr år.

7.2.4 Hjelpestønad

Hjelpestønad ytes til et medlem som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte har behov for særskilt tilsyn og pleie. Hjelpestønad gis bare dersom det foreligger et privat pleieforhold. Hjelpestønad til et barn gis bare for omsorgs- og pleieoppgaver som friske barn i samme alder ikke har. Dersom det kan være adgang til både hjelpestønad og kommunal omsorgslønn, anvendes hjelpestønad først. Kommunen kan ta hensyn til hjelpestønaden ved tildeling og utmålingen av omsorgslønn.

Til et medlem under 18 år som har vesentlig større behov for tilsyn, pleie og annen hjelp enn den ordinære sats dekker, kan det ytes forhøyet hjelpestønad. Forhøyet hjelpestønad ytes bare dersom denne stønaden gir medlemmet bedre muligheter til å bli boende i foreldrehjemmet.

Ordinær hjelpestønad utgjør pr. 01.01.98 kr 10 536,- pr. år. Forhøyet hjelpestønad ytes etter tre satser som utgjør henholdsvis to, fire eller seks ganger ordinær hjelpestønad.

Retten til grunnstønad og hjelpestønad faller bort når et medlem oppholder seg i en institusjon eller boform for heldøgns omsorg og pleie etter sosialtjenesteloven, kommunehelseloven, sykehusloven eller lov om psykisk helsevern. Stønaden faller vanligvis bort fra og med kalendermåneden etter at oppholdet tar til. Ved utskriving utbetales det igjen stønad fra og med kalendermåneden etter utskrivingsmåneden dersom medlemmet fortsatt fyller vilkårene for rett til stønad. Når et midlertidig opphold utenfor institusjon skal vare 30 dager eller mindre, ytes det ikke grunnstønad eller hjelpestønad. Det kan ytes grunnstønad under opphold dersom medlemmet har spesielle personlige utgifter som faller utenfor forpliktelsene til den som er ansvarlig for driften av institusjonen eller boligen. Grunnstønad og ordinær hjelpestønad utbetales uendret når oppholdet er forventet å vare mindre enn tre måneder (korttidsopphold). Forhøyet hjelpestønad reduseres i forhold til den årlige avlastningen. Under langvarige deltidsopphold kan det ytes ordinær hjelpestønad eller forhøyet hjelpestønad med lavere sats i den utstrekning det fortsatt ligger et privat pleieforhold.

7.2.5 Pleiepenger

Formålet med stønaden etter kap 9 er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns eller barnepassers sykdom, barns funksjonshemning og pleie av nære pårørende i livets sluttfase.

Etter folketrygdlovens §9-10 ytes det pleiepenger til et medlem med omsorg for et barn som er innlagt i helseinstitusjon. Til et medlem som har omsorg for barn under 12 år som er innlagt i helseinstitusjon, ytes det pleiepenger tidligst fra åttende dag regnet fra innleggelsen. Det kan ytes pleiepenger også etter at barnet er utskrevet, hvis barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Pleiepenger etter denne bestemmelsen gis ikke til begge foreldre samtidig. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til barnet fyller 16 år.

Til et medlem som har omsorg for barn under 16 år som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger fra første dag etter folketrygdlovens §9-11. Det er et vilkår at medlemmet av hensyn til barnet må oppholde seg i en helseinstitusjon mens barnet er innlagt, eller må være hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Ved innleggelse kan pleiepenger ytes til begge foreldrene samtidig. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Til et medlem som har omsorgen for en psykisk utviklingshemmet person som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger uten hensyn til aldersgrensen på 16 år.

Til et medlem som i hjemmet pleier en nær pårørende i livets sluttfase, ytes det pleiepenger etter folketrygdlovens §9-12. Pleiepenger etter §§9-10 og 9-11 ytes så lenge det er nødvendig for behandlingen og rehabiliteringen av det enkelte barn. Pleiepenger etter §9-12 ytes opptil 20 dager for hver pasient (§9-15). Pleiepenger ytes etter de samme bestemmelsene som sykepenger, jf kap 8. Bestemmelsene om ventetid gjelder likevel ikke. Ytelsene gis med den prosent av sykepengegrunnlaget som gjelder ved egen sykdom. Til arbeidsledige gis ytelsen etter bestemmelsene i §8-49 om sykepenger til arbeidsledige (§9-16).

7.2.6 Hjelpemidler

Til et medlem som har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt kan det ytes stønad til hjelpemidler m v. Stønaden ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre medlemmets funksjonsevne i dagliglivet eller for at vedkommende skal kunne bli forpleid i hjemmet (§§10-6 og 10-7).

Behandlingshjelpemidler er primært hjelpemidler som brukes for å bedre en medisinsk tilstand. De bidrar ofte til å opprettholde livsviktige funksjoner. Mange av disse hjelpemidlene brukes ved inntak av medikamenter og til surstoffbehandling. Behandlingshjelpemidler kan være nødvendige som ledd i den medisinske behandlingen av hjemmeboende. Spørsmål om bruk av slike hjelpemidler blir særlig vurdert i forbindelse med utskriving av pasienter som har hatt opphold i sykehus. Behandlingshjelpemidler finansieres dels av folketrygden og dels av fylkeskommunen.

Fylkeskommunene har ansvaret for infusjonspumpe, nødvendig utstyr (skap, benker m v) og frakt av ernæringsvæske/legemiddel fra apotek til hjemmet. Folketrygden dekker utgifter til ernæringsvæske og legemidler etter forskrift om godtgjørelse av utgifter til viktigere legemidler (legemidler på blå resept). Utgifter til medisinsk forbruksmateriell (engangskassetter, slanger m v) kan dekkes fullt ut av folketrygden.

Fylkeskommunene har ansvaret for dialysebehandling i hjemmet, dvs dialysevæske (inkl frakt) og forbruksmateriell.

Folketrygden dekker utgifter til respirator og surstoff- og inhalasjonsapparat. Fylkeskommunene har ansvaret for utlån av eventuelt overvåkningsutstyr på grunn av respirasjonsproblemer m v (pulsoximeter, respirasjons- og pulsalarm m v). Utgifter til surstoff ved surstoffbehandling i hjemmet, og til leie av surstoff-flasker, kan dekkes fullt ut ved bidrag etter folketrygdlovens §5-22. Det kan også ytes bidrag til dekning av nødvendige utgifter til transport av surstoff til bruk i hjemmet.

Ved de ovennevnte behandlingsformene har kommunene det økonomiske og praktiske ansvaret for det daglige tilsyn med og pleie av pasientene. Fylkeskommunene har ansvaret for den nødvendige opplæring av pasienter, pårørende og pleiepersonalet, og skal sørge for at det bygges opp et kontaktnett mellom sykehus og førstelinjetjenesten. Nødvendig oppfølging av legespesialist er fylkeskommunens ansvar.

7.2.7 Bidrag til spesielle formål

Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven eller andre lover.

Etter folketrygdloven §5-22 kan det ytes bidrag til dekning av utgifter til legemidler som ikke dekkes pliktmessig etter folketrygdloven §5-14 (blåreseptordningen).

Rikstrygdeverket har gitt nærmere retningslinjer for å yte slikt bidrag. Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter utover kr 600,- i kalenderåret.

Det kan som hovedregel ikke bevilges bidrag til reseptfrie legemidler og handelsvarer som forhandles av apotek. Som hovedregel kan det heller ikke ytes bidrag til vanedannende legemidler.

Det er gjort følgende unntak ved kreft og immunsvikt samt ved kronisk sterke smerter:

1.Ved behandling av kreft og immunsvikt kan det ytes bidrag til følgende håndkjøpspreparater

  • næringspreparater (kaloririke spesialpreparater)

  • jern- og vitaminpreparater

  • gammaglobin

  • cyklokapron

Bidraget dekker 2/3 av utgiftene som overstiger kr 600,-. Medlemmet betaler en egenandel på kr 600,- pluss 1/3 av overskytende utgifter.

2.Ved kreft og immunsvikt kan det bevilges bidrag til følgende medikamentgrupper:

  • avførende

  • beroligende

  • hostestillende

  • kvalmestillende

  • smertestillende

  • søvnframkallende.

Når det gjelder beroligende, hostestillende, smertestillende og søvnframkallende medisiner, er det et vilkår at sykdommen er gått inn i en langtkommen og uhelbredelig fase (terminalfasen) samt at faren for avhengighet må være bedømt som helt underordnet.

Utgiftene til disse medikamentgruppene dekkes fullt ut ved bidrag (dvs. ingen egenandel).

3.Ved (andre) sykdommer som ledsages av kronisk sterke smerter kan det ytes bidrag til smertestillende midler.

Medlemmet må som hovedregel betale egenandel på kr 600,- pluss 1/3 av utgiftene som overstiger kr 600,-.

Ved intravenøs ernæring dekker folketrygden utgifter til ernæringsvæske. Fylkeskommunen har ansvaret for infusjonspumpe, nødvendig utstyr og frakt av ernæringsvæske fra apotek til hjemmet.

Det kan bevilges bidrag til forbruksmateriell brukt ved sondeernæring (kanyle, injeksjonsvæske). Utgiftene dekkes fullt ut.

7.3 Rettigheter i medhold av lov om sosiale tjenester m v.

I henhold til lov om sosiale tjenester §4-2 skal sosiale tjenester omfatte

  1. praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

  2. avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid,

  3. støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problem,

  4. plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,

  5. lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

Videre har den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, krav på hjelp etter §4-2 bokstav a-d.

De som har særlig tyngende omsorgsarbeid, kan kreve at sosialtjenesten treffer vedtak om at det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og i tilfelle hva tiltakene skal bestå i.

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

Sosialtjenesten kan i særlige tilfeller yte hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

7.4 Egenbetaling

Trygden yter ikke stønad til helsetjenester for pasienter innlagt i helseinstitusjon.

Ifølge folketrygdloven §5-3 fastsetter Stortinget et egenandelstak, som er det høyeste samlede beløp et medlem skal betale i godkjente egenandeler i løpet av et kalenderår for legehjelp, psykologhjelp, legemidler på blå resept og syketransport. Formålet med ordningen er å skjerme kronisk syke mot høye utgifter til egenandeler.

Som egenandel godtas et beløp som svarer til differansen mellom folketrygdens refusjonstakst og den honorartaksten som er avtalt mellom staten og henholdsvis Den norske lægeforening og Norsk Psykologforening. I 1998 er egenandel hos allmennlege 102 kroner og hos spesialist 150 kroner.

Den som i et kalenderår har betalt godkjente egenandeler opp til det egenandelstaket som er fastsatt av Stortinget, skal i resten av kalenderåret være fritatt for å betale egenandeler. Til personer som har nådd egenandelstaket, skal trygdekontoret utlevere et frikort. For 1998 er egenandelstaket kr 1 290,-.

Hovedregelen er at den trygdede selv betaler egenandel. I visse tilfeller skal det ikke betales egenandel ved behandling. Dette gjelder bl a:

  • ved fødsel og ved behandling av sykdom i forbindelse med fødsel

  • for skader eller sykdom som skyldes yrkesskade eller krigsskade

  • ved behandling av barn under 7 år

  • ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Ifølge §3 i forskrift til sykehusloven gjelder de samme bestemmelser om fritak fra egenandel når behandlingen skjer poliklinisk i helseinstitusjon.

Egenandeler som betales ved fysikalsk behandling omfattes ikke av frikortordningen.

Enkelte pasienter betaler ikke egenandeler ved fysikalsk behandling. Det gis godtgjørelse etter honorartakst for fysikalsk behandling ved nærmere angitte diagnoser og for barn opp til 7 år, ved yrkesskade og for militærpersoner.

Etter folketrygdloven §5-7 jf forskriftens §1 nr 1 yter trygden full dekning for pasienter med hiv-infeksjon og barn/ungdom under 18 år for behandling hos psykolog.

Utgifter til legemidler dekkes etter forskrift fastsatt av Sosial- og helsedepartementet i medhold av folketrygdloven §5-14. Stønadsplikten er som hovedregel begrenset til utgifter til medisiner til bruk ved nærmere angitte sykdommer. Det generelle vilkår for refusjon er at sykdommen er gått inn i en langvarig fase. For utgifter til legemidler ved andre kroniske sykdommer, kan det unntaksvis ytes refusjon når det dreier seg om kostbare legemidler som må brukes gjennom lengre tid – som hovedregel under forutsetning av at behandlingen er instituert i spesialavdeling ved sykehus eller hos spesialist i vedkommende sykdom, og at den fortsetter under kontroll av vedkommende som har instituert behandlingen, eller av annen spesialiset i vedkommende disiplin.

Egenandelen er 36 pst av reseptbeløpet, maksimalt 330 kroner. For barn under 16 år og alders- og uførepensjonister er egenandelen i 1998 12 pst av reseptbeløpet, maksimalt 110 kroner.

For reise til/fra behandling i helseinstitusjon eller behandling som trygder refunderer, er egenandelen 50 kroner (100 kroner tur/retur).

7.5 Vederlag for opphold i institusjon m v

Kommunen kan kreve vederlag for opphold i sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie når kommunen helt eller delvis dekker utgiftene til opphold i slike institusjoner eller boliger, eller har stillet garanti for oppholdet. Vederlaget skal ikke overstige de reelle oppholdsutgifter. Kommunen fastsetter oppholdsutgiftene ved den enkelte institusjon.

Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp fratrukket et fribeløp, fastsatt av Kongen, kan det kreves betalt 75 pst årlig. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85 pst.

Kommunen kan kreve vederlag for barn som har opphold i institusjon. En forutsetning for kommunens vederlagskrav er at barnet har selvstendig inntekt. Foreldrenes inntekts- og formuesforhold skal holdes utenfor vederlagsberegningen.

Dersom den som oppholder seg i institusjon m v har hjemmeboende ektefelle eller mindreårige barn, eller helt eller delvis forsørger barn over 18 år, skal det gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget.

For langtidsopphold kan krav om vederlag først gjøres gjeldende fra og med andre kalendermåned etter at innflytting fant sted. Ved flytting direkte fra annen institusjon eller privat forpleining skal tiden for opphold i denne institusjon m v medregnes.

Vederlaget skal omfatte kost, losji, nødvendig tannbehandling, medisiner m v samt helsetjenester som kommunen organiserer etter lov om helsetjenesten i kommunen.

7.6 Vederlag for korttidsopphold og dag- og nattopphold i institusjon

Kommunen kan ta betaling pr døgn for korttidsopphold og for det enkelte dag-/eller nattopphold. Kommunen har adgang til å ta betaling for korttidsopphold og dag- eller nattopphold fra første dag. Betalingens størrelse fastsettes av Kongen.

Har beboeren hatt flere korttidsopphold, kan kommunen kreve vederlag som for langtidsopphold når vedkommende har vært på institusjon i minst 60 døgn pr kalenderår.

I 1998 er maksimal betaling for døgnopphold 80 kroner og for dagopphold 40 kroner.

7.7 Brukerbetaling for hjemmetjenester

Kommunen kan kreve vederlag for de tjenester etter lov om sosiale tjenester §4-2 bokstav a som det ikke er gjort unntak for i forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon m v Vederlag kan bare kreves av den som mottar tjenesten. Dersom det ytes tjenester i hjemmet på grunn av et mindreårig barns hjelpebehov, anses hjelpen ytt til foreldrene.

Tjenester etter lov om sosiale tjenester §4-2 bokstav a er praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker. Det kan ikke kreves vederlag for:

  • hjemmesykepleie etter lov om helsetjenesten i kommunene

  • praktisk bistand og opplæring etter lov om sosiale tjenester §4-2 bokstav a til personlig stell og egenomsorg. Med personlig stell og egenomsorg menes hjelp til å stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, til å kle av og på seg, hjelp til å spise, nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov, og opplæring for å gjøre den enkelte så selvhjulpen som mulig i slike funksjoner

  • avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid etter lov om sosiale tjenester §4-2 bokstav b. Med avlastningstiltak menes i denne forskrift tiltak som settes i verk til hjelp for den som har særlig tyngende omsorgsarbeid i tillegg til tjenester den omsorgstrengende er tildelt i samsvar med bestemmelsene i §4-2 bokstavene a, c og d.

  • støttekontakter som tildeles personer eller familier

  • omsorgslønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

Kommunen kan selv fastsette regler for betaling av vederlag og betalingssatser. Vederlaget må likevel ikke overstige kommunens egne utgifter til angjeldende tjeneste (selvkost).

Vederlaget kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det kan ikke kreves dekning i vedkommendes formue.

Kommunene har utformet brukerbetalingen for pleie- og omsorgstjenester på tre ulik måter:

  • abonnementsordninger

  • timeverkssatser

  • blanding av timeverkssats og abonnementsordning.

1997 var det siste året kommunene hadde adgang til å ta brukerbetaling for hjemmesykepleie og praktisk bistand og opplæring til personlig stell og egenomsorg.

Statistikk for 1997 fra Styrings- og informasjonssystemet for helse- og sosialtjenesten i kommunene viser at brukerbetaling varierer både for ulike inntektsgrupper, og det varierer hvor stor andel av brukerne som betaler for hjemmetjenester. Videre er det betydelige variasjoner mellom kommuner.

For inntektsgruppen under 2G varierte abonnementsprisen mellom 0 og 50 kroner. Timeprisen varierte mellom 0 og 80 kroner. En vanlig timepris er 50 kroner. For inntektsgruppen over 5G varierte abonnementsprisen mellom 375 kroner og 2 684 kroner. Timeprisen varierte mellom 29 kroner og 220 kroner.

Det var en kommune som oppga at ingen betalte for hjemmetjenester. Ellers varierte andelen brukere som betalte for hjemmetjenester mellom 9 og 100 pst.

Til toppen
Til dokumentets forside