4 Samboerskap som foreldreskap

An-Magritt Jensen, NTNU og Sten-Erik Clausen, NIBR

4.1 Innledning

I perioden etter 1980 har det vært en sterk økning i samboerskap. Fra å være en lite akseptert samlivsform før 1970, har samboerskap etter 1980 blitt alminnelig. De aller fleste unge mennesker bor nå sammen en periode før de eventuelt gifter seg, eller flytter fra hverandre igjen. I en stor andel av disse er de involverte parter to voksne personer. Men i en økende grad fødes det nå barn innen samboerskapet.

I dette vedlegget rettes søkelyset mot samboerskap der det er født barn. Det spørsmålet som blir reist er hvorvidt samboerskap som ramme om foreldreskap er annerledes enn ekteskap. Et fellestrekk for de samboerskap som blir diskutert i dette vedlegget er følgelig at det er født barn mens foreldrene var samboere. Disse blir sammenlignet med foreldre som var gift da barnet ble født.

Utgangspunktet er derved foreldrenes sivilstatus da barnet ble født: samboere eller gifte. Dette er ikke et helt uproblematisk skille. En del av dem som får barn som samboere, gifter seg på et senere tidspunkt. Det betyr at disse, ved en eventuell oppløsning av parforholdet, vil være gift når de går fra hverandre. Her har vi bare i liten grad tatt opp dette spørsmålet. Vi fokuserer på foreldrenes sivilstatus ved barnets fødsel og ser på forskjeller mellom samboere og gifte uavhengig av om samboerne faktisk gifter seg på et senere tidspunkt. Det er tre grunner til dette valget.

Samboerskap er svært vanskelig å følge i offentlig statistikk fordi disse per definisjon ikke er offentlig registrerte parforhold. Imidlertid har man i befolkningsstatistikken kunnet spore en sterk utvikling i andel barn som fødes utenfor ekteskap. Det har vært en markant endring i formalisering av foreldreskap ved barnets fødsel. I følge spørreundersøkelsene Barns Familier 1988 og 1996 kan denne økningen tilskrives en forskyvning fra ekteskap til samboerskap, mens andel barn født av reelt enslige mødre har holdt seg under fem prosent fra 1970-årene. Den ene grunnen til å holde fast i foreldrenes sivilstatus ved barnets fødsel, er å undersøke hvorvidt forskyvningen i befolkningsstatistikken fra fødsler innen ekteskap til fødsler utenfor ekteskap, bærer bud om en faktisk endring i barns familier.

Den andre grunnen er å forsøke å gjøre de to gruppene «samboere» og «gifte» så sammenlignbare som mulig. Det gjør vi ved å ha et felles startpunkt: klokken settes i gang for begge grupper i det de får et barn. Både samboere og gifte kan følges fra barnets fødsel til intervjutidspunktet, der det mest sentrale spørsmålet er hvorvidt de fortsatt bor sammen eller om de har flyttet fra hverandre.

Den tredje grunnen er at de data som vil bli brukt i dette vedlegget har bedre informasjon om sivilstatus ved barnets fødsel enn på senere tidspunkt. Det vil si, vi har data om hvorvidt foreldrene fortsatt bor sammen eller ikke (samlivsstatus), men ikke fullstendige data om disse har giftet seg eller fortsatt er samboere (sivilstatus).

Dette betyr at noen av de forskjeller som kommer fram, er mindre enn de nok ville ha vært dersom vi både hadde sett på sivilstatus ved barnets fødsel og på intervjutidspunktet. Det er viktig å være oppmerksom på dette under lesning av vedlegget.

Oppmerksomheten rettes mot samboerskap som foreldreskap. Det felles utgangspunkt for all informasjon i dette vedlegget er at informantene har barn. Ut fra dette spør vi om samboerskap er forskjellig fra ekteskap.

Det er særlig tre spørsmål som er aktuelle:

Et første spørsmål er om personer som var samboere eller gifte ved barnets fødsel har ulike sosio-økonomiske kjennetegn.

Et neste spørsmål er om gifte og samboere er ulikt sammensatt innen hver gruppe. Det vil si, er samboere mer heterogene enn gifte?

Et tredje spørsmål er om foreldre forholder seg ulikt til hvordan foreldreskap blir organisert etter brudd, avhengig av om de var samboere eller gifte ved barnets fødsel.

4.1.1 Datakilder

Det er tre spørreundersøkelser som er velegnet til å følge samboerskap med utgangspunkt i barn. Den første undersøkelsen, Barns Familier 1988, ble gjennomført i samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og NIBR (Jensen og Moen 1991). Denne omfattet et landsrepresentativt utvalg på 3066 barn i alderen 4, 10 og 16 år. Svarprosenten var 61. Denne undersøkelsen omfattet spørsmål om foreldrenes sivilstatus (samboer eller gift), endringer i denne og organisering av foreldreskap etter brudd.

I 1996 ble det gjennomført to spørreundersøkelser som begge tok utgangspunkt i Barns Familier 1988. Den ene, Barns Familier 1996, kartla foreldrenes sivilstatus (samboer eller gift) og endringer i denne fram til intervjutidspunkt. Den andre, Samværsundersøkelsen 1996, kartla organisering av foreldreskap etter brudd. For begge undersøkelser er data innhentet av Statistisk sentralbyrå.

Vedlegget bygger i hovedsak på de to spørreundersøkelsene fra 1996, Barns Familier 1996 og Samværsundersøkelsen 1996, med hovedvekt på den siste.

Barns Familier 1996 omfatter et landsrepresentativt utvalg barn (3558) i alderen 4, 10 og 16 år i 1996. Svarprosenten var 71. Det er en voksen i barnets hushold som har besvart spørsmålene. Datakvalitet og hovedresultater er beskrevet i rapporten Barns Familier: Samboerskap og foreldrebrudd etter 1970 (Jensen og Clausen 1997a). Denne undersøkelsen vil i det videre bli referert til som BF96.

Samværsundersøkelsen 1996 omfatter fire foreldregrupper med barn under 18 år, og der foreldrene ikke bor sammen. Foreldregruppene er: mor som bor med barn, far som bor med barn, mor som ikke bor med barn og far som ikke bor med barn. Totalt har 1246 foreldre besvart spørreskjemaene. Svarprosenten er 64. Det er imidlertid stor forskjell på svarprosent for mødre (71) og fedre (56). 1

Et fellestrekk for alle foreldre i Samværsundersøkelsen 1996 er at de ikke bodde sammen på intervjutidspunktet. Noen foreldre har aldri bodd sammen. Det vil si at barnet er født av en reelt enslig mor. Disse er utelatt i dette vedlegget fordi søkelyset er rettet mot dem som var samboer eller gift ved barnets fødsel. Samværsundersøkelsen omfatter foreldre som bor med barn (90 prosent er mødre) og foreldre som ikke bor med barn (90 prosent er fedre). Foreldre som bor med barn er spurt om samvær mellom barnet og den andre forelderen. Foreldre som ikke bor med barn er spurt om samvær mellom barnet og dem selv. De foreldre som har besvart undersøkelsen er ikke mor og far til det samme barn. De er tilfeldig uttrukne foreldre som har det felles kjennetegn at de har barn under 18 år og at de ikke bor med barnets andre foreldrepart. For Samværsundersøkelsen 1996 har vi informasjon om sivilstatus ved barnets fødsel, men ikke hvorvidt de som fikk barn som samboere giftet seg på et senere tidspunkt. Datakvalitet og hovedresultater er beskrevet i rapporten Samvær og fravær: Foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med (Jensen og Clausen 1997b). Denne undersøkelsen vil i det videre bli referert til som Samvær 96.

Begge undersøkelser har informasjon om familietype ved barnets fødsel samt sosio-økonomiske data. BF96 har informasjon om familieendringer gjennom barnets livsløp, mens Samvær 96 har informasjoner om hvordan foreldreskap er organisert etter brudd.

Her vil BF96 bli brukt i beskrivelse av familiedannelse og oppløsning, mens Samvær 96 vil bli brukt i beskrivelse av organisering av foreldreskap etter brudd. I begge tilfelle utelates barn som er født av enslig mor og fedre som aldri har bodd med barnet. Det betyr at resultater ikke kan sammenlignes direkte med hovedrapportene fra de to undersøkelsene ettersom disse omfattet alle barn og alle typer av foreldre. 2 For begge undersøkelsene er barn den statistiske enhet, mens informasjon er gitt av en voksen (barnets foreldre). BF96 omfatter tre aldersgrupper av barn, 4, 10, og 16 år. Samvær 96 omfatter barn under 18 år. I tilfeller der foreldre har flere enn ett barn, er spørsmålene rettet mot yngste barn.

4.1.2 Viktige resultater om samboerskap fra tidligere undersøkelser

Analyser av undersøkelsene Barns familier 1988 og 1996 (Jensen og Clausen 1997a) har sammenlignet familieendringer for barn født i ekteskap og samboerskap. Disse viser følgende:

• Risiko for foreldrebrudd er 2 til 3 ganger høyere for barn født i samboerskap

• Brudd i samboerskap er blitt den dominerende form for foreldrebrudd for små barn. Blant barn født i 1992 som har erfart foreldrebrudd innen 1996, var 60 prosent født i samboerskap og 40 prosent født i ekteskap

• Brudd i samboerskap skjer tidlig i barnets liv. Når vi sammenligner barn ved 10 års alder etter hvorvidt de er født i ekteskap eller samboerskap, finner vi at 10 prosent av dem født i samboerskap hadde foreldrebrudd ved 2 års alder. For barn født i ekteskap hadde 10 prosent foreldrebrudd ved 8 års alder.

Analyser av Samværsundersøkelsen 1996 (Jensen og Clausen 1997b) har sammenlignet familieorganisering etter brudd for barn født i ekteskap og samboerskap. Disse viser følgende for barn født i samboerskap:

• At mor oftere har foreldreansvar alene (gift 51,5 prosent/samboer 73 prosent)

• At mor oftere har daglig omsorg (gift 84 prosent/samboer 89 prosent)

• At andel fedre med samværsavtaler er lavere (gift 90 prosent/samboer 80 prosent).

4.2 Familiedannelse og brudd

Her vil det bli lagt særlig vekt på forskjeller i familieorganisering etter brudd, men før vi går inn på det, skal vi gi en kort beskrivelse av utviklingen i fødsler i samboerskap og risiko for brudd i disse familiene. Søkelyset rettes mot barn som er født i familier med to foreldre. Spørsmålet er hvorvidt det har betydning om foreldrene var gift eller levde i samboerskap da barnet ble født.

Vi starter med offentlig statistikk over fødsler utenfor ekteskap.

4.2.1 Fødsler utenfor ekteskap

Fødsler utenfor ekteskap har økt særlig etter 1985. I 1950 ble 4 prosent av barna født utenfor ekteskap. Andelen steg til 14 prosent i 1980 og videre til 41 prosent i 1992 (Statistisk sentralbyrå 1994). Dette er årene da de eldste og de yngste barna i Barns Familier 1996 ble født. Etter 1992 har andel barn født utenfor ekteskap fortsatt å øke, til den i 1996 var 48 prosent av alle fødsler.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Statistikken har vist en sterk økning i andel barn født utenfor ekteskap, men viser ikke hvor mange av disse som fødes i samboerskap eller av enslig mor. Både Barns familier 1988 og Barns Familier 1996 viste at det har vært liten endring i andel barn født av enslige mødre. Dette gjelder i underkant av fem prosent av alle barn. Nesten alle barn som fødes utenfor ekteskap er følgelig født i samboerskap. Det er forskyvningen mellom ekteskap og samboerskap som er den viktigste endringen i perioden, og det er dette skillet som vil bli diskutert i resten av dette vedlegget.

4.2.2 Gifte og samboende foreldre ved barnets fødsel

Befolkningsstatistikken viser altså ikke hvorvidt barna er født i en familie med en eller to foreldre. Andre kilder, som Det Medisinske Fødselsregister, har informasjon om dette. Men her har man ikke informasjon om de sosio-økonomiske kjennetegn ved foreldre som får barn i henholdsvis samboerskap eller ekteskap. Slike informasjoner ble innhentet i BF96.

Vi tar utgangspunkt i Barns Familier 1996. Tabell 4.1 viser foreldrenes sivilstatus for hele utvalget ved barnets fødsel.

Den gruppen som blir analysert her er de 3286 barn som ble født i en familie med både mor og far. Barna i undersøkelsen var født i årene 1980, 1986 og 1992, en periode da samboerskap var i sterk økning. Det er følgelig stor forskjell mellom fødselskull av barn med hensyn til om de er født i ekteskap eller samboerskap. Det er langt større sannsynlighet for at de yngste barna (4 år og født i 1992) skal være født i samboerskap enn de eldste (16 år og født i 1980). Tabell 4.2 illustrerer dette.

I hele utvalget er omtrent 30 prosent født i samboerskap, og som vi ser er det store forskjeller mellom årskullene. Blant 16 åringene (1980) er 12 prosent født i samboerskap, mens det gjelder 34 prosent blant 4 åringene (1992). Tallene for samboere 1992 er noe under tallet vi forventer. I 1992 ble 41 prosent av alle barn født utenfor ekteskap i følge befolkningsstatistikken. BF96 viser at 34 prosent ble født i samboerskap og 3 prosent ble født av enslig mor, til sammen 37 prosent. Forskjellen er 4 prosentpoeng. Ettersom flere av spørsmålene i undersøkelsen bekrefter antall barn født av enslige mødre, kan tallene tyde på at samboerskap er noe underrepresentert i BF96.

Tabell 4.2 viser at sannsynligheten for at et barn skal bli født i samboerskap har økt sterkt etter 1980. Dette har betydning for de sammenligninger vi her skal gjøre mellom samboerskap og ekteskap. I 1980 var det en svært liten gruppe barn som ble født i samboerskap, mens de aller fleste ble født i ekteskap. I kontrast til dette ble vel en tredjedel av barna i 1992 født i samboerskap. Dette betyr at det vil være et betydelig innslag av små barn blant samboerne (4 åringer) og overvekt av store barn (16 åringer) blant barn født i ekteskap. Dette innebærer samtidig at samboerskapene logisk nok vil ha en kortere varighet i gjennomsnitt enn det ekteskapene har. Videre vil samboerforeldre i gjennomsnitt være yngre. Ved lesing av det følgende er det derfor viktig å være oppmerksom på det forhold at samboerskap er en «ung» institusjon, mens ekteskap er en «gammel» institusjon.

Tabellen viser videre at en del av dem som fikk barn som samboer, giftet seg på et senere tidspunkt. Dette gjaldt for halvparten av samboerne som fikk barn i 1980, mens det gjaldt for mindre enn en tredjedel av de som fikk barn i 1992. For denne siste gruppen var barna bare 4 år ved intervjutidspunktet. Det betyr at foreldrene kan gifte seg på et senere tidspunkt.

Er det tilfeldig hvilke personer som får barn i ekteskap og hvem som får barn som samboere? I Barns Familier 1996 er respondenten (barnets mor eller far) spurt om sin egen, samt partnerens utdanning. I tabell 4.3 skiller vi mellom mors og fars utdanning. Utdanning er delt i tre grupper. Lav utdanning vil si at personen har grunnskole og inntil 3 års videre utdanning. Middels utdanning vil si mellom 4 og 6 års utdanning i tillegg til grunnskole, altså minst videregående skole eller tilsvarende. Høy utdanning vil si 7 år eller mer etter grunnskole, tilsvarende universitetsnivå.

Tabell 4.3 gir et klart inntrykk av at det er forskjeller i utdanningsnivå mellom de som får barn som gift og de som får barn som samboere. Samboerforeldre har lavere utdanningsnivå enn gifte foreldre. Særlig gjelder dette for fedre. Det er langt mindre vanlig for samboerfedre å ha høy utdanning enn det er for gifte fedre. De samme tendenser gjør seg gjeldende for mødre, men her er ikke forskjellene like klare. Forskjellene blant fedre er sterkt signifikante (p<.000 for fedre og .064 for mødre). Når antall fedre er noe lavere enn antall mødre, skyldes dette at det oftere mangler opplysninger om fedre, blant annet fordi fedre sjeldnere bor med barnet og at mødrene ikke har opplysninger om dem eller ikke har oppgitt dem.

Foreldre i samboerskap vil jevnt over ha yngre barn, være yngre selv og ha levd kortere tid i parforholdet, enn foreldre i ekteskap. Hvorvidt dette også innebærer at de har lavere utdanning som følge av alderssammensetningen er mer uklart, ettersom det i samme periode har vært en sterk økning i utdanningsnivået.

4.2.3 Foreldrebrudd

Det begynner etter hvert å komme mye dokumentasjon som viser at samboerskap er mer ustabile enn ekteskap. I noen grad kan dette forstås ut fra samboerskapets karakter. Svært mange unge flytter sammen, deler hushold for en periode, for så å flytte fra hverandre igjen. Disse samboerskapene er imidlertid ikke tatt med i dette vedlegget. Her er det kun med samboerskap der det er født barn. For disse samboerskapene kan man stille spørsmål om ikke det at et par har barn, er mer fundamentalt for et parforholds stabilitet, enn hvorvidt foreldreskapet er formalisert gjennom ekteskap. Undersøkelser fra andre land viser imidlertid at samboerskap som foreldreskap er mer ustabile enn ekteskap (Hoem og Hoem 1992, Clarke et al. 1997, Toulemon 1997). Analyser av de to undersøkelsene Barns Familier 1988 og Barns Familier 1996 bekrefter at dette også gjelder for Norge (Jensen og Clausen 1997a). Disse analysene viste at barn født i samboerskap har en betydelig høyere risiko for foreldrebrudd enn barn født i ekteskap. Forskjellene i risiko er relativt stabile for alle alderskull i de to undersøkelsene. Disse forskjellene kan sammenfattes i figur 4.2. Her har vi satt sammen de tre fødselskullene. Det vil si at de to linjene er et gjennomsnitt for barn født i 1980, 1986 og 1992 til barnas fire års alder, mens linjene fra 10 til 16 år bare omfatter barn født i 1980.

Alle barna som blir analysert her er født i en familie der mor og far bodde sammen, enten i ekteskap eller i samboerskap. Men over tid er det langt flere av de som ble født i samboerskap som opplever at foreldrene flytter fra hverandre, sammenlignet med dem født i ekteskap. Ved fire års alder hadde 16,7 prosent av de barna som var født i samboerskap foreldre som var flyttet fra hverandre, sammenlignet med 5,4 prosent av barn født i ekteskap. Blant 16 åringene hadde 35,4 prosent av samboerbarna erfart foreldrebrudd, sammenlignet med 15 prosent av ekteskapsbarna. Blant de eldste barna (16 åringer) vil samboerforeldre nok skille seg mer fra ekteskapsforeldre enn det som er tilfelle for de yngste barna (4 åringer). Dette skyldes at samboerskap er blitt så mye mer alminnelig. Men videre analyser av dette spørsmålet (ikke vist her), samt resultater gjengitt i hovedrapporten, viser at forskjellen i risiko for brudd fortsetter å være omtrent på samme høye nivå, også når samboerskap blir mer utbredt.

Hovedrapporten (Jensen og Clausen 1997a) skiller også mellom samboere som giftet seg etter at barnet ble født og dem som ikke gjorde det (figur 4.7–4.9 i rapporten). Resultatene viste at de som fikk barn som samboere, men som giftet seg på et senere tidspunkt, hadde en skilsmissehyppighet som var noe høyere enn dem som var gift ved barnets fødsel. Men de var langt mer stabile enn samboere som ikke giftet seg senere.

Når risiko for brudd er høyere blant foreldre som får barn som samboere enn gifte foreldre, betyr det også at «samboerbarn» vil utgjøre en økende andel av alle barn som har erfart foreldrebrudd. Vi bruker begrepet «foreldrebrudd» for skilsmisser og brudd i samboerskap. Foreldrene har flyttet fra hverandre, uavhengig av om de var gift eller samboer. Det er viktig på dette punktet å minne om det hovedskillet vi har valgt for dette vedlegget: foreldres sivilstatus ved barnets fødsel.

Kilde: Barns familier 1988 og 1996

Figur 4.3 tar utgangspunkt i barn med foreldre som har flyttet fra hverandre innen barnet er 4 år. Det nedre feltet i figuren viser hvor stor andel av disse barna som er født i ekteskap. For hele fødselskullet for 1972 hadde noe i overkant av 2 prosent hatt foreldrebrudd innen fire års alder, og figuren viser at nesten alle disse var født i ekteskap. Dette er naturlig tatt i betraktning at svært få barn ble født i samboerskap på dette tidspunkt. Fram mot slutten av 1970-årene var det en økning i omfanget av barn født i ekteskap og med foreldrebrudd innen denne alder. Etter dette har det vært et relativt stabilt nivå for foreldrebrudd for barn født i ekteskap. Vi skal imidlertid være klar over at i løpet av tiden etter 1972 har en minkende andel barn blitt født i ekteskap.

Det øvre feltet i figuren viser hvor stor andel av de barn som har erfart foreldrebrudd innen fire års alder, som er født i samboerskap. Som vi ser gjaldt dette nesten ingen av de barna som ble født i 1972. I kontrast til dette utgjør barn med foreldrebrudd som er født i samboerskap i 1992, en større andel enn dem som er født i ekteskap. Figuren viser også at det har vært en sterk økning i omfanget av barn med foreldrebrudd i denne perioden. Faktisk er denne økningen sterkere enn det som fremkommer i figuren fordi en del foreldre ikke har gitt tilstrekkelige informasjoner om deres sivilstatus. Blant alle barn født i 1992 hadde 11.1 prosent foreldrebrudd innen fire års alder. Økningen i foreldrebrudd kan spores tilbake til barn født i samboerskap.

Tross den sterke økning i andel barn født i samboerskap ble to tredjedeler av alle barn i 1992 fortsatt født i ekteskap (se tabell 4.2). Som figur 4.2 viser, er risiko for foreldrebrudd langt høyere for barn født i samboerskap enn for barn født i ekteskap. Resultatet av dette ser vi når vi tar utgangspunkt i alle barn med foreldrebrudd (figur 4.3). Barn født i samboerskap i 1992 utgjør vel en tredjedel av alle barn født det året, men 60 prosent av dem som har opplevd foreldrebrudd innen 4 år.

For en del av disse barna vil bruddet komme som en formell skilsmisse fordi foreldrene har giftet seg etter at barnet ble født. For en betydelig andel går foreldrene imidlertid fra hverandre uten at de har vært gift. Disse samboerbruddene blir ikke registrert i noen offentlig skilsmissestatistikk.

Et trekk ved samboerskap er at de i stor grad unndrar seg offentlig registrering. Som figur 4.1 viser kan man i befolkningsstatistikken spore andel barn født i eller utenfor ekteskap, men ikke i eller utenfor samboerskap. Fedre som ikke er gift med barnets mor blir derved usynlige i den offisielle registrering av fødsler. Fordi foreldreskapet ikke er registrert som ekteskap, blir et brudd heller ikke registrert i skilsmissestatistikken. Samboerfedrene blir derved også usynlige ved et brudd. For barn innebærer samtidig dette at en viktig side ved deres livsvilkår er usynliggjort. Dette gjelder både hvorvidt de er født inn i en familie der far også bor og hvorvidt de har opplevd foreldrebrudd. Dersom utviklingen fortsetter i samme spor som den har gjort fram til midten av 1990-årene, blir situasjonen at skilsmissestatistikken bare fanger opp en liten del av alle foreldrebrudd som barn erfarer. Situasjonen kan også bli at statistikken viser en utvikling der omfanget av barn som opplever skilsmisse blir stabilisert, eller endog synker, mens den faktiske økningen forblir ukjent fordi samboerskapene ikke fanges opp.

4.2.4 Oppsummering

• En økende andel barn fødes i samboerskap

• Samboerskap er en ung familieform

• Samboerskap er i rask endring

• Samboerskap er langt mer ustabile enn ekteskap

• Samboerskap usynliggjør fedre i offentlig statistikk

• Samboerskap usynliggjør omfang av barn med foreldrebrudd

• Brudd i samboerskap kan bli den dominerende form for familieoppløsning.

4.3 Foreldreskap etter brudd

Alle foreldre i dette avsnittet har flyttet fra hverandre. Den korrekte benevnelsen er derved tidligere samboere eller gifte ved barnets fødsel . Språklig er dette relativt tungt, og vi vil forkorte dette til å bare si «samboere» eller «gifte».

I det følgende vil vi bruke resultater fra Samværsundersøkelsen 1996. Foreldrene hadde barn mellom 0 og 18 år i 1996. Det vil si at barna var født etter 1978, en periode med sterk økning i samboerskap. Det betyr at det vil være minkende innslag av samboere jo eldre barna er. Samtidig har vi sett at samboere «bidrar» sterkere til foreldrebrudd enn gifte. Vi kan derfor vente en noe sterkere representasjon av samboere blant foreldre som har flyttet fra hverandre, enn blant alle foreldre. Foreldrene fordeler seg med nesten 40 prosent samboere (373) og i underkant av 60 prosent gifte (vel 600). Utvalget er relativt lite til å dele inn i undergrupper, og tilfeldigheter kan få stor betydning for resultatene. Vi skal være klar over dette særlig ved tolkning av resultater for samboere.

Samvær 96 har kun sivilstatus ved barnets fødsel. Dette betyr at noen av dem som var samboere ved barnets fødsel, hadde giftet seg innen brudd. Hvor mange kan dette være?

Analyser fra BF96 viste at mellom halvparten og en tredjedel av dem som fikk barn som samboere giftet seg på et senere tidspunkt. Blant de yngste, som også var sterkest representert blant samboerne, hadde to tredjedeler, eller omtrent 70 prosent, ikke giftet seg innen 1996. Videre har analyser vist at risikoen for brudd mellom foreldre som ikke har giftet seg etter å ha fått barn som samboere, er mer enn dobbelt så høy som for dem som har giftet seg. Det betyr at foreldrebrudd ikke er likelig fordelt mellom dem som har forblitt samboere og de som har giftet seg etter at barnet ble født. Vi har ikke det nøyaktige tallet her, men vet at de som har giftet seg, og som senere er skilt, må være betraktelig under 30 prosent. Anslagsvis kan det tenkes at 10–15 prosent av dem som her benevnes som samboere, var gift på tidspunktet for brudd. Resultatene skal derved leses med det for øyet at forskjeller kan være «justert ned» fordi samboergruppen omfatter et visst innslag av gifte. Det betyr at forskjellene nok ville ha vært større dersom vi hadde hatt informasjon om sivilstatus ved brudd.

Denne delen av vedlegget er konsentrert om foreldre som har brutt sitt ekteskap eller samboerskap. Vårt utgangspunkt er fortsatt foreldrenes sivilstatus ved barnets fødsel .

4.3.1 Sosio-økonomiske forskjeller mellom foreldre som har flyttet fra hverandre

Et av de spørsmålene vi ønsket å få svar på forut for disse analysene, var om personer som var gifte eller samboere da de fikk barn hadde ulike sosio-økonomiske kjennetegn, som utdanning og inntekt.

Utdanning

Vi har tidligere sett på utdanningsforskjeller mellom gifte og samboere uavhengig av om familien fortsatt levde sammen eller ikke. Utdanning er inndelt i tre grupper etter antall år utover grunnskolen. Lav utdanning vil si inntil 3 år, middels utdanning er 4 til 6 år, og høy utdanning er 7 år eller mer i tillegg til grunnskolen (som i tabell 4.3).

Tabell 4.4 viser at det er sterkere konsentrasjon om den lavere utdanningsgruppe blant foreldre som har flyttet fra hverandre, enn blant alle foreldre (tabell 4.3). Samboere som har flyttet fra hverandre er særlig sterkt konsentrert i den laveste utdanningsgruppe. Mens 50 prosent av foreldre som var samboende ved barnets fødsel blant alle (tabell 4.3) hadde lav utdanning, gjelder det samme for 63 prosent blant disse foreldrene som har flyttet fra hverandre. Både for dem som fikk barn som gift og dem som fikk barn som samboer, er det en høyere andel med lav utdanning blant foreldre som ikke lenger bor sammen. Men tendensen er sterkere for samboere enn for gifte. Dette kan bety to ting. Enten er det en avspeiling av at resultatene er hentet fra to ulike spørreundersøkelser som ikke uten videre kan sammenlignes. Eller så er det et uttrykk for at risikoen for brudd er størst blant de lavest utdannede, og da særlig for samboere.

Sosio-økonomisk status

Ettersom både utdanning og inntektsnivåer kan være påvirket av at samboerskap kan omfatte yngre foreldre enn ekteskap, har vi i neste tabell tatt hensyn til dette. Her er utgangspunktet foreldrenes årsinntekt i 1995. Tabell 4.5 viser hvordan denne varierer med foreldrenes kjønn, hvorvidt de var gift eller samboende ved barnets fødsel og deres utdanningsnivå. For alle kjennetegn er det kontrollert for foreldrenes alder ved intervjutidspunktet. Vi presenterer de «justerte» gjennomsnitt. Det betyr at det for hvert kjennetegn er tatt hensyn til fordelingen i de øvrige kjennetegn. Samlet innebærer dette at det er tatt hensyn til den ulike sammensetningen av de to gruppene, og vi får derved et bilde av de «rene» sosio-økonomiske forskjellene mellom dem.

Den gjennomsnittlige inntekt i 1995 for alle var 150.000 kroner. Ikke så overraskende viser tabellen at mødre i gjennomsnitt har en lavere årsinntekt enn det fedre har, 112.000 kroner sammenlignet med 189.000 kroner. Mødrene er samtidig den av foreldrene som i de aller fleste tilfeller bor med barnet. Det er heller ikke overraskende å se at inntekten stiger med foreldrenes utdanningsnivå. Mer interessant i denne sammenhengen er det at samboerforeldre ligger lavere på en inntektsskala, også når det er kontrollert for den ulike sammensetningen av gifte og samboere med hensyn til kjønn, utdanningsnivå og alder. Av de tre kjennetegnene (kjønn, sivilstatus og utdanning) har kjønn størst innflytelse på inntekt, deretter utdanning, så sivilstatus. Til sammen forklarer disse kjennetegnene 24 prosent av hele variasjonen i inntekt.

Studien viser at det er klare ulikheter i kjennetegn for foreldre som var henholdsvis gifte og samboere ved barnets fødsel. Samboere har jevnt over lavere utdanning enn gifte har. De har også lavere inntekt. Samboere med familiebrudd har betydelig lavere utdanning enn alle samboere (se tabell 4.3 og 4.4).

Forut for denne studien hadde vi en antagelse om at samboerforeldre var sterkere konsentrert i to yttergrupper, de lavt og de høyt utdannede, mens gifte hadde en jevnere sosio-økonomisk fordeling. Resultatene for utdanning viser at både for alle samboerforeldre og for dem som har flyttet fra hverandre, er det en tendens mot lave utdanningsnivå sammenlignet med gifte. Samboere er i større grad konsentrert i de lavere utdanningsgrupper både når vi ser på alle (tabell 4.3) og når vi ser på dem som har flyttet fra hverandre (tabell 4.4). Samboerfedre er i sterkere grad konsentrert i de lave utdanningsnivåer enn det samboermødre er. Vi finner imidlertid ikke en konsentrasjon av høyt utdannede samboerforeldre.

Tallene tyder på to forhold. Det ene er at det er en tendens til lave utdanningsnivåer blant foreldre som får barn som samboere, sammenlignet med dem som får barn som gifte. Dette gjelder særlig for fedre. Det andre er at denne tendens er forsterket når vi tar utgangspunkt i foreldre med brudd. Dette kan tolkes i retning av at foreldre med lav utdanning har høyere risiko for brudd enn foreldre med høyere utdanning. Dette gjelder både for gifte og samboere, men fordi samboere i utgangspunktet har lavere utdanning enn gifte foreldre, blir dette særlig fremtredende blant tidligere samboere etter brudd.

4.3.2 Oppsummering

Blant foreldre som har flyttet fra hverandre har:

• samboere langt lavere utdanning enn gifte

• samboere med familiebrudd lavere utdanning enn alle samboere

• samboere lavere inntekt.

4.4 Organisering av foreldreskapet

Tidligere analyser av Barns Familier 1996 og Samværsundersøkelsen 1996 tyder på at det er flere forskjeller i måter foreldre organiserer foreldreskapet etter brudd, avhengig av om de var samboere eller gift ved barnets fødsel. Som nevnt i innledningen er det større sannsynlighet for at mor har foreldreansvaret alene og at barnet bor med mor (daglig omsorg), dersom foreldrene var samboere ved barnets fødsel. Det er også færre fedre i denne gruppen som har samværsavtaler.

Disse forholdene kan i noen grad være et resultat av de ulike mønstre for oppløsningsrisiko i de to gruppene, og delvis kan de være resultat av en ulik legal stilling. Vi har sett at barn født i samboerskap har større risiko for å oppleve foreldrebrudd. Når bruddene kommer mens barn fortsatt er små, øker sannsynligheten for at barnet blir boende med mor etter bruddet. Denne situasjonen er mer vanlig blant dem som var samboende enn blant dem som var gift ved barnets fødsel. I tillegg til dette kommer at mødre automatisk får den legale foreldremyndighet alene til barn født utenfor ekteskap. Dette gjelder også om barnet er født innen samboerskap. For barn født i samboerskap kan foreldrene selv ta initiativ til å opprette felles foreldremyndighet. I praksis var det imidlertid bare et mindretall som gjorde dette innen 1996. Det betyr at for de fleste samboerforeldre har mor foreldremyndighet alene ved tidspunkt for brudd. Dette øker sannsynligheten for at barnet blir boende med mor. Tidligere samboende fedre kan etter brudd reise spørsmål om felles foreldremyndighet, men i den tiden det tar å få saken avgjort, blir barnet boende med mor. Ettersom stabilitet i barnets oppvekst ofte blir tillagt vekt i spørsmål om barnefordeling, samt at mødre har en tradisjonelt sterk stilling – og særlig i forhold til små barn – vil disse forhold sammen øke sannsynligheten for at barnet blir boende med mor.

I dette avsnittet vil følgende forhold bli trukket inn: fordeling av foreldremyndighet, daglig omsorg og avtaler om samværsordning. Søkelyset rettes mot forskjeller mellom foreldre som var henholdsvis samboere eller gift ved barnets fødsel.

4.4.1 Foreldreansvar

Foreldreansvar, eller foreldremyndighet, innebærer de legale rettigheter foreldre har til for eksempel å ta stilling til religionsspørsmål, skolespørsmål og annet i forbindelse med barns oppvekst. Det dreier seg her om de legale forhold knyttet til barnet, ikke om de mer praktiske spørsmål om barnets bolig (daglig omsorg). Dette kommer vi tilbake til senere.

I utgangspunktet har samboende mødre som nevnt foreldreansvar alene i kraft av at de er ugifte. Gifte foreldre har felles foreldreansvar. I omtrent en tredjedel av tilfellene har de som fikk barn som samboere, felles foreldreansvar. Dette kan dels være et resultat av at de har giftet seg, dels kan det være et resultat av at de på eget initiativ har opprettet felles foreldreansvar. Ved et brudd kan samboende fedre søke om felles foreldreansvar. For dem som allerede har dette, vil det være et spørsmål om dette skal opprettholdes etter brudd. Gifte foreldre har i utgangspunktet felles foreldreansvar. Etter brudd kan de bestemme seg for å opprettholde dette. I de aller fleste tilfeller vil gifte foreldre som nå skiller seg, fortsette å ha felles foreldreansvar. De foreldre som inngår i denne undersøkelsen, kan imidlertid ha blitt skilt for lang tid siden (i teorien inntil for 18 år siden) da dette ble praktisert annerledes. Spørsmålet om foreldreansvar kan derved slå ulikt ut både fordi de legale rettigheter knyttet til sivilstatus er ulike, og fordi disse rettigheter er praktisert noe ulikt over tid. I hovedrapporten for Samvær 96 (Jensen og Clausen 1997b) fant vi at dersom foreldrene var gift ved barnets fødsel, hadde 51,5 prosent av mødrene foreldreansvar alene, sammenlignet med 73 prosent blant foreldre som var samboere.

Fordelingen mellom mors foreldreansvar og felles foreldreansvar kan imidlertid påvirkes av sosiale forhold, som utdanning. Et første spørsmål er hvorvidt foreldreansvar er fordelt ulikt i forhold til utdanningsnivå.

Tabell 4.6 viser en klar sammenheng. Jo lavere utdanning, dess mer alminnelig er det at mor har foreldreansvar alene og dess mindre alminnelig at foreldre har felles foreldreansvar. Blant de høyt utdannede er det nesten like alminnelig å ha felles foreldreansvar som at mor har dette ansvaret alene. Blant de lavt utdannede har mor foreldreansvaret alene i to tredjedeler av tilfellene. Det er helt uvanlig at far har foreldreansvar alene, men også her ser vi en økning ved økende utdanning.

Hvordan påvirkes en slik fordeling når vi ser på gifte og samboere separat?

Figur 4.4 viser et positivt forhold mellom felles foreldreansvar og utdanning både for samboere og gifte. Blant foreldre med lav utdanning er det større sannsynlighet for at mor har foreldreansvar alene både dersom barnet er født i ekteskap og i samboerskap. Blant gifte er det i utgangspunktet en større sannsynlighet for felles foreldreansvar, og denne sannsynligheten øker klart ved høyere utdanning. Blant samboere er utgangspunktet at mor langt oftere har foreldreansvar alene. Også i dette tilfelle øker andel med felles foreldreansvar ved økende utdanning. Men denne økningen er svakere enn for gifte. Figuren viser at sivilstatus har en langt større betydning for fordelingen av foreldreansvar, enn utdanningsnivå.

Det er stor grad av sammenfall mellom det legale foreldreansvar og daglig omsorg, det vil si hvor barnet faktisk bor. Det betyr at dersom mor har det legale foreldreansvar, vil barnet så godt som alltid bo med mor. Der det legale foreldreansvaret er felles, kan vi forvente større variasjon med hensyn til hvor barnet bor.

4.4.2 Daglig omsorg

Daglig omsorg er synonymt med hvem barnet bor hos til daglig. Foreldrene har svart på hvorvidt barnet bor hos mor, hos far eller hos begge. Denne siste muligheten er svært sjelden. Under fem prosent av alle foreldrene svarte at barnet bodde like mye hos begge foreldrene.

Tabell 4.7 viser at daglig omsorg er i noen grad avhengig av utdanning, og sannsynligheten for at barnet bor med mor synker ved økende utdanning. Tilsvarende øker sannsynligheten for at barnet bor med far ved høy utdanning.

Figur 4.5 viser at tendensen til at barn bor med mor er helt dominerende, uansett utdanning og sivilstatus. Men den viser også at den høye sannsynligheten for at barn bor med mor, er forsterket blant samboere. Den gjelder for alle utdanningsnivå blant samboere, men er, i motsetning til forventet, sterkest blant de høyest utdannede (86 prosent blant samboere, 75,5 prosent blant gifte).

I den offentlige debatt har det vært stor oppmerksomhet mot fedre som bor med barn. Blant alle foreldre utgjør fedre med daglig omsorg 9 prosent. I figur 4.6 er fedre inndelt etter utdanning og sivilstatus.

Både blant gifte og samboere er det betydelig større sannsynlighet for at far har daglig omsorg ved høy utdanning. Det er først og fremst de høyt utdannede fedre som har daglig omsorg. Men det er langt mer vanlig for høyt utdannede gifte enn samboende fedre å ha daglig omsorg (20 vs. 10 prosent). Noe av tendensen til at barn oftere bor med mor kan nok forklares ved at samboere jevnt over har yngre barn enn gifte. Men dette kan neppe forklare hvorfor forskjellene er så markante blant de høyest utdannede. Resultatene tyder på at samboerstatus har større betydning enn utdanning i forhold til daglig omsorg.

4.4.3 Samværsavtaler

Mellom 80 og 85 prosent av alle i utvalget har inngått avtaler om samværsordning mellom barnet og den av foreldrene som ikke lenger bor med barnet. Det er svært små forskjeller mellom utdanningsgrupper (figur 4.7), men forskjellene går i forventet retning (mer avtaler ved høyere utdanning) for utvalget sett under ett. Når vi ser på gifte og samboere separat, kommer det fram et noe overraskende mønster med nedgang i andel avtaler ved økende utdanning blant samboere. Forskjellene er imidlertid små og ikke signifikante.

Blant høyt utdannede samboere er det nesten 30 prosent som ikke har noen avtale om samvær med barnet. Det at det er færre inngåtte avtaler om samvær blant samboerne kan følges et skritt videre ved å se på hvordan avtaler er inngått. Har foreldre avtalt seg imellom uten å blande inn det offentlige, har de avtalt ved hjelp av det offentlige eller foreligger det ingen avtale?

I figur 4.8 belyses dette spørsmålet ved å se på både utdanning og inntekt. Her er disse to forholdene kombinert i en enkel indeks og gruppert i tre. Som hovedregel innebærer dette at de med lav score har lav utdanning og inntekt, mens de med høy score på indeksen er dem som både har høy utdanning og inntekt.

Generelt er det mer alminnelig at foreldrene avtaler samvær seg imellom jo høyere sosio-økonomisk status de har, og det er mindre vanlig å ikke ha noen avtale ved økende sosio-økonomisk status. Men på dette området er det klare forskjeller mellom gifte og samboere. Blant de gifte er det en sterk og positiv sammenheng mellom samværsavtale og sosio-økonomisk status: jo høyere status dess vanligere er det at foreldrene avtaler seg imellom, dess mindre alminnelig er det å trekke inn det offentlige og dess mindre alminnelig er det å ikke ha noen avtale (et svakt unntak for dem med middels status).

Blant samboere er sammenhengene annerledes: for den laveste og den mellomste sosio-økonomiske gruppe er mønsteret som for de gifte. Det er mer alminnelig at de i mellom-gruppen har avtalt samvær seg i mellom, det er mindre alminnelig at de har trukket inn det offentlige og det er mindre alminnelig å ikke ha noen avtale, sammenlignet med den laveste sosio-økonomiske gruppe. Det er samboere i den høyeste sosio-økonomiske gruppen som atskiller seg: her er det mindre alminnelig at foreldrene har avtalt seg i mellom, det er mer alminnelig at de har reist sak for offentlig instans og det er mer alminnelig å ikke ha noen avtale, sammenlignet med dem med middels sosio-økonomisk status. Blant samboere med høy status har 20 prosent ingen avtale, sammenlignet med 8 prosent av gifte i denne gruppen. I den laveste og mellomste sosio-økonomiske gruppe er det nesten like vanlig for gifte og samboere å avtale samvær mellom foreldre, mens dette i den høyeste sosio-økonomiske gruppe er mer vanlig blant de gifte. Gifte og samboere er mest ulike i den høyeste statusgruppen, der langt færre samboere har avtalt samværsordning seg imellom og heller ikke har brakt inn det offentlige, enn gifte.

Samboere i høyeste sosio-økonomiske gruppe atskiller seg følgelig ved at det sjeldnere er truffet avtale mellom foreldre, de har oftere hatt samværsavtaler oppe for en offentlig instans, men det er likevel omtrent like vanlig å ikke ha noen samværsavtale i denne gruppen som blant samboere i de lavere sosio-økonomiske grupper, og betydelig mer vanlig enn det er for gifte i samme sosio-økonomiske gruppe. En mulig tolkning på dette kan være at det er særlig sterke konflikter mellom samboerforeldre i spørsmål om samværsavtaler blant dem som scorer høyest på den sosio-økonomiske indeksen. Dette vil være i samsvar med de observasjoner som er gjort for omsorg, der et lignende mønster kom frem (figur 4.5).

4.4.4 Bidrag

Respondentene i undersøkelsen er blitt spurt om de har betalt bidrag eller mottatt bidrag fra den andre forelderen – avhengig av om de bor med barnet eller ikke. Det er ikke spurt om bidragets størrelse. Figur 4.9 viser at nesten alle svarer positivt på spørsmålet, og det er ikke forskjell mellom betalere og mottakere. Det er liten forskjell etter utdanningsnivå.

Nesten 90 prosent av alle betaler eller mottar bidrag, men det er litt overraskende at det er en nedgang for de høyt utdannede. Dette gjelder både for gifte og samboere ved barnets fødsel. Ettersom færre samboere har samværsavtaler kunne man kanskje forvente at det var her vi fant laveste bidragsbetaling/mottaking. Men det er det ikke. Det er blant gifte høyt utdannede at vi finner de laveste bidragsnivåene. Forskjellene er ikke signifikante og vil derfor ikke bli tolket.

4.4.5 Oppsummering

• Hvorvidt barnet er født i samboerskap eller ekteskap har langt større betydning enn utdanning og sosio-økonomisk status for foreldreansvar og daglig omsorg

• Blant høyt utdannede er det dobbelt så mange gifte fedre med daglig omsorg som samboende

• Høy utdanning øker sannsynligheten for samværsavtaler blant gifte, men ikke blant samboere

• De aller fleste betaler eller mottar bidrag

• Bidrag varierer lite med utdanning og sivilstatus.

4.5 Praktisering av samvær

Denne delen viser variasjoner i samvær. Målet for samvær er gjennomsnittlig antall dager som barnet var sammen med den forelderen det ikke bor med til daglig, i måneden forut for undersøkelsen. Tabell 4.8 viser variasjon i antall samværsdager etter sosio-økonomiske og demografiske kjennetegn ved respondenten.

Tabellen viser «justerte gjennomsnitt». Det betyr at vi får det gjennomsnittlige antall samværsdager når det er kontrollert for de andre variablene i tabellen, samt for alder på yngste barn. Vi står altså igjen med effekten når det er kontrollert for betydningen av de andre variablene.

I gjennomsnitt er det omtrent like mange samværsdager blant gifte og samboere, henholdsvis 6,59 og 6,76 dager i måneden forut for undersøkelsen. Dette resultatet, som også framkom i hovedrapporten, er noe overraskende (Jensen og Clausen, 1997b). Hovedrapporten viste at det generelt var sammenheng mellom den måten foreldre hadde organisert seg på etter brudd og praktisering av samværet. Det var mer samvær dersom foreldre hadde felles ansvar for barnet og mer samvær dersom de hadde inngått samværsavtale. Samboerforeldre er i utgangspunktet i en svak stilling i forhold til begge disse spørsmål. De har sjeldnere felles foreldreansvar, og de har sjeldnere avtalt samværsordning, enn gifte foreldre har. Likevel viser det seg at det ikke er forskjell mellom de to gruppene med hensyn til gjennomsnittlig antall samværsdager. En hypotese for hvordan dette kan forklares er at det er noen grupper blant samboerne som har særlig høye samværsfrekvenser, og at disse gruppene «oppveier» det svake utgangspunktet.

Tabellen bekrefter delvis en slik hypotese. De samboere som har mest samvær er de med høy utdanning og de med høy inntekt. Det er langt større forskjell mellom samboere etter utdanning og inntektsnivå, enn det man finner blant gifte. Tabellen viser videre at en større del av variasjonen i samvær forklares ved disse sosio-økonomiske variablene blant samboere enn blant gifte (R² .114 vs. .080).

Tabell 4.9 viser hvilken forklaringskraft de enkelte variabler har når det er tatt hensyn til innflytelsen fra de andre variablene. Tallene i parentes indikerer rangordningen av variablene. Både for gifte og for samboere er inntekt den variabelen som har størst forklaringskraft. For samboere kommer utdanning som den neste faktor, så foreldrenes alder og til sist landsdel. Dette mønsteret er noe annerledes for gifte. Blant dem er landsdel viktigere enn utdanning. Både når det gjelder inntekt og utdanning ser vi imidlertid at dette er faktorer som har større betydning for variasjoner i samvær blant samboere enn blant gifte.

Den konklusjon som kan trekkes er at det er større heterogenitet blant samboere. Det betyr at det er større forskjell etter sosio-økonomiske kjennetegn. Vi ser også at heterogenitet blant samboere ikke er hele forklaringen. Resultatene viser at samboere jevnt over har høyere eller like høy samværshyppighet som gifte. Dette får oss til å spørre om det er noen forhold ved de gifte som kan trekke gjennomsnittet ned. Vi må ta opp spørsmål som har med tid, varighet og alder å gjøre.

Tid spiller en rolle på ulike måter når man skal sammenligne ekteskap og samboerskap. Først og fremst er det viktig at samboerskap er en ny familietype som særlig har hatt stor utbredelse fra 1980-årene. Dette betyr at yngre barn har større sannsynlighet for å være født i samboerskap enn eldre barn. I vårt utvalg vil det derved være en overvekt av yngre barn med samboende foreldre og eldre barn med gifte foreldre. Samtidig kan disse tidsfaktorene bli forsterket av at samboerskap er en mer ustabil institusjon enn ekteskap. Analysene av Samvær 96 viste at samboende foreldre hadde langt yngre barn da de flyttet fra hverandre, enn gifte foreldre hadde. Dette kan, som nevnt, være en direkte avspeiling av at samboerskapene er en ung familieinstitusjon. Imidlertid har tidligere analyser vist at samboerskap brytes på et tidligere tidspunkt i barnas liv enn ekteskap gjør (Jensen og Clausen 1997a). Det er altså ikke bare det at samboerskap er en ny institusjon, som fører til at barna er gjennomgående yngre, men også det forhold at denne familietypen brytes på et tidligere tidspunkt.

Fordi samboerskap er en ny institusjon vil mange ha kort varighet, og barna vil gjennomgående være yngre ved brudd, samlivets varighet vil være kortere, det vil ha gått relativt kort tid siden brudd og barnets alder på intervjutidspunktet vil være lav.

Disse forholdene kan ha betydning for samværshyppighet etter bruddet. Varighet av samliv er beregnet fra samlivets start, ikke fra tidspunkt for ekteskapsinngåelsen blant dem som har bodd sammen før de giftet seg. Også her skal to forhold tas i betraktning. For det første kan samboerskap ha kortere varighet fordi institusjonen i seg selv er ung. Det vil si at det er få samliv av lang varighet totalt sett. For det andre kan samboerskapene ha kortere varighet fordi de er mindre stabile og brytes raskere. Begge effektene bidrar til at samboerskapene gjennomgående har kortere varighet før brudd enn det ekteskapene har. Tabell 4.10 viser hvordan kjennetegn som har med tid å gjøre, påvirker samværshyppighet.

Tabellen viser fordelingen av samvær som «justerte gjennomsnitt», det vil si etter kontroll for de andre variablene i tabellen. Resultatene viser at jo eldre barnet er ved brudd, dess høyere er samværet. Samlivets varighet før brudd har mindre betydning, og vi skal komme tilbake til dette. Tid siden brudd har en negativ innvirkning på samvær; jo lenger tid siden brudd, dess mindre samvær. Det samme gjelder barnets alder. Jo eldre barnet er, dess mindre samvær.

Disse innvirkningene er noe ulike for gifte og samboere. Barnets alder ved brudd (eldre barn, mer samvær) har større betydning for samboere enn for gifte. Samlivets varighet har motsatt effekt for de to gruppene: mer samvær jo lenger varighet blant gifte og motsatt for samboere. Tid siden brudd virker negativt både for gifte og samboere, men er langt sterkere for samboerne enn for de gifte. Barnets alder på intervjutidspunktet viser samme virkning i begge grupper, men er sterkest blant de gifte.

Tabell 4.11 viser den relative forklaringskraft for disse variablene. Samlet sett forklares en større del av variasjonen i samvær blant samboere enn gifte (.093 vs. .072), men det er en mindre del av variasjonen som forklares ved egenskaper som er knyttet til tid (tabell 4.10), enn sosio-økonomiske kjennetegn (tabell 4.8).

Tabell 4.11 viser at barnets alder på intervjutidspunktet er den viktigste faktoren på variasjoner i samvær blant gifte, men alder ved brudd er også svært viktig. Tid siden brudd er også viktig, men her skal vi være klar over at det er en sterk sammenheng mellom denne og barnets alder ved intervjutidspunktet. Jo lenger tid siden brudd, jo eldre er barnet, og tenåringsbarn har langt mindre samvær enn småbarn. Samlivets varighet ser ikke ut til å ha en sterk innflytelse på samvær, men også i dette tilfelle vil det være en sterk sammenheng mellom denne faktoren og barnets alder: jo lenger samlivsvarighet, jo eldre er barnet både ved brudd og på intervjutidspunktet.

Det er imidlertid et interessant trekk ved tabell 4.11 at rekkefølgene på faktorenes betydning ikke er den samme for gifte og samboere. Blant gifte har barnets alder den største betydning. Blant samboere er det imidlertid forhold som er knyttet til samlivet som er den viktigste faktor, nemlig tid siden brudd. Tiden som har gått siden brudd har en negativ innflytelse på samvær og denne faktoren er langt viktigere enn forhold som barnets alder. Blant gifte er det følgelig forhold ved barnet (alder) som har den sterkeste innflytelse på samvær. Blant samboere er det forhold ved relasjonen (tid siden brudd) som har den sterkeste innflytelse på samvær.

Barnets alder ved brudd og barnets alder ved intervjutidspunkt trekker i ulike retninger. Jo yngre alder ved brudd, jo lavere samvær. Og jo lavere alder på intervjutidspunktet, jo høyere samvær.

Som gruppe er samboerne konsentrert blant dem med små barn både ved brudd og ved intervjutidspunkt. Dette er både en følge av at samboerskap er en «ung» familieform og at brudd kommer på et tidligere stadium i samlivet. Disse forhold virker i hver sin retning i forhold til samvær. Det at samboerne har barn som er ganske små ved brudd virker negativt, mens det at de har små barn på intervjutidspunktet trekker i motsatt retning. Av de to forholdene er barnets alder ved brudd viktigst.

Gifte er som gruppe konsentrert blant dem med eldre barn både ved brudd og ved intervjutidspunktet. Også disse forholdene trekker i hver sin retning, men motsatt av samboere. Det at de gifte har barn som er eldre ved brudd virker positivt, mens det at de har store barn på intervjutidspunktet trekker samværshyppigheten ned. Av de to forholdene er barnets alder på intervjutidspunktet viktigst.

Det ser følgelig ut til at det er ganske ulike mekanismer som ligger til grunn for at gifte og samboere i gjennomsnitt ender opp med relativt like hyppigheter for samvær. Det er verd å merke seg at det er det relativt store innslaget av tenåringsbarn blant gifte som trekker gjennomsnittet ned i denne gruppen. Blant samboere er det tid siden brudd som har størst innflytelse, med sterk nedgang i samvær ved økt tid siden brudd.

Vi har stilt en hypotese om hvorvidt det like gjennomsnittlige antall samværsdager mellom gifte og samboere kunne forklares ved at det er noen grupper blant samboere som har særlig høye samværsfrekvenser. Dette er bekreftet. Samboere med høy utdanning og inntekt er betydelig mer sammen med sine barn etter brudd, enn samboere med lav utdanning og inntekt. Men resultatene tyder også på at det er noen allmenne forhold som trekker ned gjennomsnittet. Et slikt forhold er det å ha tenåringsbarn. Foreldre med tenåringer har langt lavere samvær enn foreldre med små barn. Dette er en situasjon som er mye mer vanlig blant gifte enn samboere. Det at en stor andel gifte har tenåringsbarn er med på å trekke ned gjennomsnittet for samvær i denne gruppen.

4.5.1 Oppsummering

Gifte og samboere har i gjennomsnitt like mye samvær, men

• Blant samboere er det større variasjon i samværshyppighet enn blant gifte

• Det er ulike faktorer som har betydning for samvær blant samboere og gifte

• Samboere med høy utdanning og høy inntekt har langt mer samvær enn dem med lav

• Relasjonelle forhold (tid siden brudd) har større innflytelse på samvær blant samboere

• For gifte er det særlig barnets alder som har stor betydning for samvær.

4.6 Konklusjoner

I oppsummeringen er det viktig å være oppmerksom på at notatet bygger på resultater fra to undersøkelser, Barns Familier 1996 (BF96) og Samværsundersøkelsen 1996 (Samvær 96). BF96 tar utgangspunkt i barn født i 1980, 1986 og 1992 og er en kartlegging av familieendringer. Samvær 96 tar utgangspunkt i fire foreldregrupper som har flyttet fra hverandre. Dette er mødre og fedre som henholdsvis bor med eller ikke bor med barn under 18 år. Blant de fire gruppene utgjør to grupper, mødre som bor med barn og fedre som ikke bor med barn, 90 prosent av utvalget. Samvær 96 kartlegger samværsmønstre mellom den forelderen som ikke lenger bor i husholdet, og barn.

Den mest markante forskjellen mellom samboerskap og ekteskap, ligger i risikoen for brudd. Denne er omtrent 2 ganger høyere blant samboere. Risikoen for brudd varierer med barnets alder. Blant samboere er det særlig høy risiko for brudd mens de har små barn. Som nevnt tidligere er samboerskapet en «ung» familieform. Det er derfor flere av disse med små barn, enn i ekteskap i denne undersøkelsen. Imidlertid finner vi også høyere risiko for brudd blant samboere med små barn når vi holder barnets alder konstant.

• Ved 4-års alder har barn født i samboerskap vel 3 ganger så høy risiko for å oppleve foreldrebrudd som dem født i ekteskap

• Ved 16-års alder har barn født i samboerskap vel 2 ganger så høy risiko.

Dette innebærer at samboere etter familieoppløsning langt oftere skal organisere foreldreskapet i forhold til små barn, mens gifte skal organisere dette for større barn. I gruppen av foreldre som har flyttet fra hverandre hadde 15 prosent av samboerforeldre tenåringsbarn, sammenlignet med 40 prosent av gifte foreldre.

Det er stilt tre spørsmål i dette vedlegget:

Et første spørsmål er om personer som var samboer eller gift ved barnets fødsel har ulike sosio-økonomiske kjennetegn.

Et neste spørsmål er om gifte og samboere er ulikt sammensatt innen hver gruppe. Er samboere mer heterogene enn gifte?

Et tredje spørsmål er om foreldre forholder seg ulikt i forhold til samværsordninger mellom barn og den fraflyttede foreldrepart, avhengig av om de var samboer eller gift ved barnets fødsel.

4.6.1 Sosio-økonomiske kjennetegn blant samboere og gifte

Resultatene viser at samboere har lavere utdanning enn gifte. Forskjellene mellom samboere og gifte er skapt ved en seleksjon i to trinn: ved familiedannelse og ved familieoppløsning. Den sosiale seleksjon som finner sted ved at de med høyere utdanning gifter seg, mens de med lavere utdanning blir samboere, ser ut til å bli forsterket ved familieoppløsning. Ved familiedannelse er det i gjennomsnitt lavere utdanningsnivå blant samboerfedre sammenlignet med gifte fedre, enn blant samboermødre sammenlignet med gifte mødre.

Etter familieoppløsning er det lavere utdanning både blant samboere og gifte, men konsentrasjonen i gruppen lav utdanning er sterkest blant samboere.

• Blant alle samboere har halvparten lavere utdanning ved familiedannelse

• Blant samboere som har flyttet fra hverandre har to av tre lavere utdanning.

Det er ikke tegn til at samboere er mer konsentrert i begge yttergrupper for utdanning (både høy og lav) enn det gifte er.

4.6.2 Organisering av foreldreskap etter brudd

I ni av ti tilfeller er det fedrene som ikke blir boende med barna etter brudd. Resultatene tyder på at man kan dele fedre som ikke bor med barn i to hovedgrupper: fedre med rettigheter og fedre uten.

Fedre med rettigheter. Gifte fedre har automatisk rettighet til felles foreldreansvar ved barnets fødsel. Etter brudd opprettholdes ofte dette. Resultatene viser at gifte fedre har større del i foreldreansvar, oftere daglig omsorg, oftere samværsavtaler enn samboende fedre. De har oftere reist sak om samværsordninger for en offentlig instans. Gifte fedres del i foreldreansvar, daglig omsorg og samværsavtaler forsterkes av økende utdanning og sosio-økonomisk status. De fleste har avtalt samværsordningen med barnets mor. Blant dem som har reist spørsmål om samværsordning for offentlig instans er de med lav sosio-økonomisk status sterkest representert. Gifte fedre har en rett i utgangspunktet, og blant disse fedrene er høy utdanning og sosio-økonomisk status forhold som styrker deres omsorgsansvar.

Fedre uten rettigheter. Samboende fedre har ikke automatisk rettighet til felles foreldreansvar ved barnets fødsel. 3 Etter brudd har disse fedre langt mindre del i foreldreansvar, daglig omsorg og samværsavtaler enn gifte fedre. Færre har reist sak om samværsordning for offentlig instans. Det gjelder særlig samboere med lav sosio-økonomisk status. De høyest utdannede samboerfedre har mindre del i foreldreansvar enn de lavest utdannede blant gifte fedre. Det samme er tilfelle for sosio-økonomisk status. Mens 20 prosent av de høyt utdannede gifte fedre har daglig omsorg for barn, gjelder dette bare halvparten (10 prosent) av de høyt utdannede samboerfedre. Resultatene tyder på at utdanning ikke har noen betydning for samværsavtaler blant samboere (det er en svak antydning om en negativ sammenheng). Sosio-økonomisk status har liten betydning for hvorvidt samboerfedre har reist sak om samværsavtale for offentlig instans.

Utdanning og sosio-økonomisk status har langt mindre betydning for hvordan foreldre ordner seg etter brudd, enn deres sivilstatus (gift eller samboer). Utdanning og sosio-økonomisk status har en sterkere positiv innflytelse blant gifte fedre enn blant samboerfedre.

• Gifte fedre med høy utdanning og sosio-økonomisk status har langt større del i de formelle foreldrerettigheter enn gifte fedre med lav utdanning og sosio-økonomisk status

• Samboerfedre med høy utdanning og sosio-økonomisk status har mindre del i foreldreansvar og samværsavtaler enn gifte fedre med lav utdanning og sosio-økonomisk status

• Det er dobbelt så stor sannsynlighet for at en gift far med høy utdanning skal ha daglig omsorg etter brudd, som for en samboerfar.

4.6.3 Praktisering av samvær

Tross de forskjeller man finner i forhold til organisering av foreldreskapet etter brudd, er det små forskjeller i praktisering av samvær mellom gifte og samboere. Begge grupper har i gjennomsnitt noe over 6 samværsdager i måneden forut for undersøkelsen.

Imidlertid er den likhet som uttrykkes i et gjennomsnitt, skapt av ulike prosesser for gifte og samboere. Blant samboere er deres samværspraksis sterkt påvirket av sosio-økonomiske forhold, særlig inntekt. Både inntekt og utdanning er langt mer viktig for samværshyppighet blant samboere, enn blant gifte. Samboeres samværshyppigheter er også langt sterkere påvirket av den tiden som er gått siden brudd, enn blant gifte. Motsatt viser resultatene at det viktigste forhold som trekker ned samværshyppigheten blant gifte fedre, er at en stor andel av dem har tenåringsbarn. 40 prosent av de gifte fedrene er i den situasjon. Blant samboerfedrene er under 15 prosent tenåringsfedre, mens de fleste har barn under 7 år. Dersom man skal beskrive disse to situasjonene på en idealtypisk måte, kan man si at samvær blant gifte fedre i større grad følger «naturloven». Den sterkeste innvirkningen kommer fra barnets alder. Samvær blant samboerfedre følger i større grad «sosialloven». I langt større grad er samværet påvirket av deres sosio-økonomiske situasjon og av forhold som er relasjonelt bestemt (tid siden brudd) mer enn direkte kjennetegn ved barnet.

Samlet viser resultatene at samboere har lavere sosio-økonomisk status, at den sosio-økonomiske status har relativt liten betydning for hvilken måte foreldrene organiserer seg etter brudd, men stor betydning for praktisering av samvær. Her har den sosio-økonomiske status større betydning for samboere enn for gifte. I praktisering av samvær er samboerfedre en mer heterogen gruppe enn gifte.

• Samboerfedre med høy inntekt og utdanning har mer samvær enn andre samboerfedre

• Samboerfedre med høy inntekt og utdanning har mer samvær enn tilsvarende gifte fedre

• Den viktigste grunnen til at samvær for gifte fedre trekkes ned, er at flere av dem har tenåringsbarn

• De viktigste grunner til at samvær for samboerfedre trekkes opp, er inntekt og kort tid siden brudd.

Det er gjennom praksis at samboerfedre ivaretar sitt forhold til barnet, men denne praksis er mer avhengig av deres sosio-økonomiske posisjon og av utviklingen av relasjonen til barnets mor enn for gifte fedre.

Referanser:

Clarke, Lynda, Heather Joshi, Pamela di Salvo og Judith Wright (1997): Stability and Instability in children’s Family Lives: Longitudinal Evidence from Two British Sources . Centre for Population Studies, Research Paper, 97–1, London: London School of Hygiene and Tropical Medicine

Hoem, Britta og Jan. M. Hoem (1992): «The Disruption of Marital and Non-Marital Unions in Contemporary Sweden». I J. Trussel, R. Hankinson og J. Tilton (red): Demographic Applications ofEvent History Analysis , Oxford: Clarendon Press

Jensen, An-Magritt og Bjørg Moen (1991): Enebarn, delebarn, stebarn? Barns familier i lys av nye samlivsmønstre blant foreldre i 1970- og 80-åra . I samarbeid med Sten-Erik Clausen. Rapport nr. 14, Oslo: NIBR

Jensen, An-Magritt og Sten-Erik Clausen (1997a ): Barns familier. Samboerskap og foreldrebrudd etter 1970 . Prosjektrapport nr. 21, Oslo: NIBR

Jensen, An-Magritt og Sten-Erik Clausen (1997b): Samvær og fravær. Foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med . Notat nr. 103, Oslo: NIBR

Statistisk sentralbyrå (1994): Historisk statistikk , Oslo: Statistisk sentralbyrå

Toulemon, Laurent (1997): «Cohabitation is here to stay». Population. An English Selection , Vol. 9: 11–46