Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 12

Barnevernet i Norge— Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer

Til innholdsfortegnelse

Del 7
Utvalgets konklusjoner og tilrådinger

19 Konklusjoner og tilrådinger

19.1 Om utredningen

Utvalgets mandat er svært omfattende, og legger opp til en helhetlig gjennomgang og vurdering av barnevernets forutsetninger, virkemåte, resultater og reformbehov. Med den tid utvalget har hatt til rådighet, har det vært nødvendig å foreta visse prioriteringer. Den første oppgaven har bestått i å få oversikt over et sammensatt felt av målsettinger, forståelsesmåter, tiltak og konsekvensvurderinger. Gjennom en kartlegging av ulike sider ved dagens barnevern, har utvalget forsøkt å identifisere særlige endrings- og fornyingsbehov. Vi har også gjort et tilbakeblikk på barnevernets hundreårige historie i Norge, og innhentet erfaringer og reformforslag fra våre naboland.

I det følgende gir utvalget en utførlig framstilling av konklusjoner og tilrådinger. Her fremmes det således forslag til flere endringer og tiltak som utvalget mener må gjennomføres, for å sette barnevernet i stand til å løse omfattende og krevende oppgaver på en tilfredsstillende måte.

De tilrådinger som legges fram består for det første av konkrete forslag. For det andre fremmes det ideer om fornyingstiltak som bør gjennomføres på basis av utprøvinger og forskning. For det tredje presenteres det anbefalinger om videre utredningsarbeid med påpekte problemstillinger.

Innholdet i tilrådingene befinner seg generelt sett på fire forskjellige nivå: For det første et perspektivnivå hvor oppvekstfaglige verdier og prinsipper fokuseres. Det omfatter blant annet «forståelsesformer» , som i stor grad bestemmer hvordan man oppfatter problemene, hvor fokus settes, hvilke begreper og metodiske tilnærminger som anvendes osv.

For det andre har vi så det formale og strukturelle nivået ved bruk av lovgivning (lover og forskrifter) som virkemidler for styring av barnevernet. Tilrådingene her refererer direkte til gjeldende barnevernlov.

For det tredje har vi organisasjons – og tiltaksnivået, som består av det apparatet som anses nødvendig innenfor barnevernet. Til sist har vi så personnivået hvor vi har den menneskelige kompetansen som skal omsette barnevernets målsetninger i praktiske handlinger. Dette omfatter således både personlige og faglige forutsetninger.

Utredningen fremmer en rekke tilrådinger om reformer av barnevernet som forventes å utløse et stort forbedringspotensiale. Her bør det poengteres at også positive trekk ved det nåværende barnevernet danner viktige forutsetninger for slike forventninger. Utvalget finner særlig grunn til å peke på de faglige og menneskelige kvalitetene som finnes i barnevernet, der barn og ungdom i en meget vanskelig situasjon tas vare på med verdighet og varme.

19.2 Generelle tilrådinger

Utvalget vil her under syv hovedpunkt sette fokus på noen overordnede problemstillinger og forslag. Dette handler om forutsetninger, verdier og organisasjonsmåter som har en styrende innflytelse på både politiske og faglige prioriteringer når det gjelder barns og unges oppvekstvilkår, og dermed på barnevernets problempanorama og mulighetsperspektiv.

I det følgende tar således utvalget opp en rekke oppvekstrelaterte spørsmål og prinsipper, med særlig fokus på barnevernet.

19.2.1 Barnevernets formål

I lov om barneverntjenester av 1992 er barnevernets formål angitt i § 1–1, som lyder:

«Formålet med denne loven er

  • å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid,

  • å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår» .

Det norske barnevernet har således en tosidig målsetning: For det første å iverksette hjelpe- og omsorgstiltak, noe som i første rekke omfatter konkrete støtte- og hjelpetiltak i samarbeid og i forståelse med hjemmet. Dette innebærer også å søke avdekket omsorgssvikt m.m., og å kunne gripe inn overfor foreldre som ikke makter å ta tilstrekkelig ansvar for sine barn, noe som blant annet omfatter tvangstiltak.

For det andre skal barnevernet arbeide i et forebyggende perspektiv. Den forebyggende virksomheten er nærmere utdypet i § 3–1, hvor det presiseres at kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og ha ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Dette vil gjelde alle barn og kan sies å omfatte barnevern i «utvidet forstand» . Videre poengteres det at barneverntjenesten har et spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, atferds- sosiale- og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette. Dette vil gjelde vanskeligstilte barn, som først og fremst er barneverntjenestens ansvar og kan sies å være barnevern i «snever forstand» .

Utvalget vil peke på at denne doble målsettingen gir barnevernet en særegen posisjon i norsk oppvekstpolitikk. Det er en generell vurdering at barneverntjenesten i sin nåværende form ikke har forutsetninger for å etterleve denne målsettingen på en måte som kan anses tilfredsstillende. Et tema i det videre arbeidet er forholdet mellom det som kan karakteriseres som «det snevre» og det «det vide» barnevernet.

Det foregår i dag uakseptable utstøtnings- og marginaliseringsprosesser på barns og unges oppvekstarenaer, og det synes å være en økende negativ utvikling. Dette tilsier at det i første rekke må satses atskillig mer enn hittil på en forebyggende virksomhet med et bredere nedslagsfelt. Her kreves det en økende bevissthet om de risikofaktorer vi har med å gjøre, samtidig som nye virkemidler må tas i bruk for å styrke barns og unges oppvekstmuligheter. Det vil være behov for tiltak både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Et viktig utgangspunkt må i alle tilfeller være at oppveksten foregår i en sosial kontekst, i familie, nærmiljø, barnehage, skole, fritidsliv osv. I økende grad har oppveksten blitt preget av kommersielle krefter. Et annet viktig utgangspunkt er at de aller fleste problemer som påkaller en hjelpe- eller omsorgsinnsats fra barnevernet, er et resultat av forhold i den sosiale konteksten. Derfor er det også grunnleggende viktig at det iverksettes konkrete tiltak for å begrense mulighetene for at denne type problemer oppstår og får utviklingsbetingelser.

Utvalgets oppfatning er at det vil kreve en opprustning på mange plan for å legge til rette et barnevern som kan være en troverdig hjelpeinstans og en aktiv oppvekstfremmende aktør, samt ivareta omsorgen for de barn der foreldrene ikke makter dette selv. Barnevernet må gis muligheter til å være en forebyggende instans på alle områder som har innflytelse på barns og unges utvikling, og en instans med spesielt ansvar for barn som ikke kan bo sammen med sine foreldre.

Tilråding:

Som en generell tilråding foreslår utvalget at barnevernloven opprettholder målsettingene med barneverntjenesten som ansvarlig for hjelpe- og omsorgstiltak, og kommunen som ansvarlig for forebyggende virksomhet.

Det bør formuleres en målsetting om å utvikle et barnevern som på et høyt etisk og oppvekstfaglig grunnlag kan være en troverdig hjelpe-, tilsyns- og omsorgsinstans for utsatte barn. Barnevernet skal også være en aktiv samarbeidsinstans på alle områder som har innflytelse på barn og unges utvikling. Fremtidens barnevern bør ha en kritisk oppmerksomhet på barns og unges vilkår på alle oppvekstarenaer.

19.2.2 Verdier og rettigheter

Målet for velferdssamfunnet er å skape gode oppvekst- og læringsvilkår for alle. Men vi vet at oppvekstvilkårene er svært varierende og at det menneskelige læringspotensialet både er en sterk og skjør ressurs. Likestilling og likeverdighet er derfor grunnverdier som stiller særlige krav til alle som har ansvar for barn og ungdom.

Hvert enkelt barn representerer en ukrenkelig verdi, og barnets behov for vern og vekstvilkår er overordnet alle andre hensyn. Ivaretakelsen av personlig integritet handler om den enkeltes rett til å få vernet sin selvrespekt og få utviklet tiltro til egne evner og framtidsmuligheter. Dette er en grunnverdi som i liten grad har blitt fokusert, og det må betraktes som en betydelig svakhet ved barne- og ungdomspolitikken.

Et viktig grunnlag for velferdsstaten er at det er akseptabelt å ha problemer, og at dette ikke berettiger noen til nedverdigende holdninger og handlinger.

Det kan aldri skapes et system som er uavhengig av menneskelige kvaliteter.

Verdigrunnlaget for barnevernet fokuserer på den menneskelig kvalitet som medfører både å ville og kunne gjøre det som er best for barn og ungdom. Derfor er også personlig kompetanse, faglig kompetanseutvikling og forskning av helt avgjørende betydning.

Et overordnet prinsipp i lovgivningen (barnevernloven og barneloven), er at beslutninger som fattes skal være til barnets beste, og at barns meninger og synspunkter skal bli hørt.

Hva barnevernet setter i fokus, hva det gjør eller ikke gjør, gir uttrykk for tradisjoner og prioriteringer. Det er blant annet karakteristisk at barnevernet er mest opptatt av barnet i familien, mens ungdom og den nye ungdomsalderen, framstår som et oppvekstpolitisk forsømt område. I dag er dette livsavsnittet sterkt preget både av utdanningsideologiske ideer og av kommersielle krefter. Her er det et klart behov for et nytenkende, verdibasert helhetsperspektiv.

Når det gjelder spørsmålet om rettigheter, kan en merke seg at det ikke finnes noen formuleringer i barnevernloven som sier at barnet eller familien har «rett til» eller «krav på» tjenester og ytelser. Loven er annerledes utformet enn f.eks. sosialtjenesteloven hvor § 4–3 gir «krav på hjelp» til den som ikke kan dra omsorg for seg selv m.v., samt kommunehelsetjenesteloven hvor det i § 2–1 sies at «enhver har rett til nødvendig helsehjelp..» .

Den praktiske betydningen for barn av en lovfesting av rett til hjelp fra barneverntjenesten, bør ikke overvurderes, så lenge barneverntjenesten allerede har plikt til å iverksette undersøkelser og tiltak. Samtidig foreligger det rettspraksis som innebærer erstatningsansvar for kommunen ved forsømmelse. Kommunen har dessuten plikt til å bevilge de midler som er nødvendig for at barneverntjenesten kan yte bistand til de barn som faller inn under lovens vilkår. Å lovfeste en rett til bistand som korresponderer med barneverntjenestens plikt, kan imidlertid få som negativ konsekvens at barnevernet blir nødt til å hjelpe barn og unge som blir utstøtt eller avvist av barne- og ungdomspsykiatrien, av skole og PPT eller av familien. Det må derfor presiseres at en slik rettighetsfesting ikke fritar andre instanser for deres ansvar. Det aktualiserer spørsmålet om hvilke linjer det skal være mellom de ulike tjenesteyterne innen dette feltet. Slik det framstår i dag, er barnevernet det siste sikkerhetsnettet som tar ansvar også der andre instanser melder pass. Utvalget mener at det fortsatt må være slik at barnevernet har et «siste instans – ansvar» . Spørsmålet er om dette ansvaret bør kombineres med at barnevernet får mulighet til å instruere andre oppvekstinstanser ved å pålegge tiltak fra vedkommende instans.

Når det gjelder lovfesting av rett til hjelp, kan det være grunn til å ta en reservasjon for «rett til tvang», i hvert fall for atferdstiltak til ungdom.

Tilråding:

Det må gjøres en målbevisst innsats på alle områder for å sikre likestilling og likeverdighet, og skapes reell trygghet mot alle former for diskriminering av minoritetsgrupper av barn og ungdom, og deres familier.

Verdispørsmål og etiske refleksjoner må tillegges større vekt i alle deler av barnevernet. Dette må blant annet innarbeides i kompetansefremmende tiltak.

Barns og unges rett til barneverntjenester bør lovfestes. Dette vil sette barns og unges interesser og behov i fokus, og bidra til en harmonisering med sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven som gir rett til hjelp.

Det må utredes om det er hensiktsmessig at barnevernet får myndighet til å pålegge andre instanser ansvar for tiltak til barn og familier.

Når barn og unge skal uttale seg i vanskelige beslutningssituasjoner som angår dem direkte, kan framgangsmåten gi grunnlag for alvorlige etiske innvendinger. Det bør utarbeides veiledende retningslinjer for ansatte i barneverntjenesten og sakkyndige som skal høre barn og unge i disse sammenhengene.

19.2.3 Familieutvikling og mulighetsfokusering

Familien er en grunnleggende enhet med omfattende ansvar, rettigheter og muligheter. Både formelt og reelt er familien grunnkjernen i samfunnet, og framstår i særlig grad som avgjørende i en oppvekstpolitisk kontekst. En av familiens primære verdimessige begrunnelser er omsorg og oppdragelse av barn. Familien har hovedansvaret for barns omsorg, fostring og læring. Alle andre institusjoner er i denne sammenheng å betrakte som et støtteapparat, enten det er tale om helsestasjon, barnehage eller skole.

Det innebærer at det er vesentlig å gjøre en innsats for å sette familien beste mulig i stand til å gjøre denne samfunnsoppgaven. På dette grunnlag påpekes det i NOU 1995: 26 «Barneombud og barndom i Norge» at det må være en overordnet oppgave at foreldre gis best mulige arbeidsvilkår, uten at det oppstilles noen motsetningsforhold mellom en slik tilrettelegging og nødvendige tiltak for å skjerme barn mot skadelige familieforhold.

Selv om det ikke kan sies å eksistere noen entydige normer for hva som best tjener barnets utvikling, så er det faglig grunnlag for å anbefale noen generelle prinsipper. Samtidig er det også mulig å peke på forhold som kan forventes å ha uheldige virkninger.

Tryggheten for det enkelte barn er alt i alt nært knyttet til spørsmålet om foreldrenes ansvar. I utgangspunktet tas det for gitt at foreldrene verner sine barn og er i stand til å ivareta barnets tarv. Erkjennelsen av at så ikke alltid er tilfelle, representerer barnevernets tradisjonelle fundament. Barn og ungdom er sårbare og trenger skjerming mot forhold som kan ha negative konsekvenser, både i og utenfor hjemmet.

Men familien representerer langt fra noen garanti for å være en trygg base, og det er blant annet forbundet med foreldrenes vanskeligheter med å mestre sin egen livssituasjon.

Utvalget har merket seg at det i barnevernet er en overrepresentasjon av foreldre med svak økonomi, som også skårer lavt på andre velferdsindikatorer. Dette gjelder bl.a. enkelte innvandrerfamilier som har en svak stilling på arbeids- og boligmarkedet.

Påpekningen av at foreldrene har et ansvar for å ta vare på barna, blir trolig ofte overkommunisert. Derimot har vi utvilsomt kunnskap om andre faktorer som kan true barnas trygghet, som er markant underkommunisert. Sosiale og strukturelle forhold påvirker barns oppvekst, og forskjellige oppvekstarenaer, ikke bare hjemmet, men også skolen og fritidsarenaene, er av stor betydning både i positiv og negativ forstand.

Et viktig trekk ved barnevernet er den økende bruken av hjelpetiltak. Dette avspeiler en perspektivutvikling ved endrede tanke- og arbeidsmåter. Både nasjonalt og internasjonalt pågår det som tidligere påpekt et perspektivskifte i arbeidet med barn og foreldre, fra ensidig problemfokusering til mer empowerment-orienterte tilnærminger.

Den erkjennelsen ligger til grunn for en rekke nye hjelpetiltak som har det til felles at de bygger på de ressursene barn og foreldre har. De tar sikte på å identifisere disse ressursene, og tar på grunnlag av denne forståelsen sikte på å hjelpe foreldre og barn til å videreutvikle egne ressurser, slik at de på en bedre måte kan mestre sitt hverdagsliv.

En slik praksis vil også støtte foreldrene i å bygge selvtillit, framtidstro og pågangsmot. All praksis tyder på at for den som strever på et område, kan det å lykkes på et annet område, gi trygghet og selvtillit som gir styrke til å mestre det som er vanskelig. Hjelperens rolle i dette bilde er å være støttespiller og medhjelper for familien, og ikke en fjern og utrygghetsskapende ekspert.

Danmark har en lovfestet rett til anonym veiledning for foreldre og barn. Rådgivningen skal ytes så tidlig som mulig med henblikk på å få familier til å fungere bedre. Bestemmelsen legger vekt på at det skal være adgang til familieorientert rådgivning både for enkeltmedlemmer og hele familien, også der det ikke skal iverksettes andre former for støtte. Bestemmelsen har således en helt forebyggende karakter. Hvis det er behov for flere tiltak, motiveres familiene til selv å ta kontakt med barnevernet.

Foreldre som ikke makter sine dagliglivsoppgaver har ofte opplevd å bli mistrodd, misforstått, overkjørt og sviktet. Derfor har de også problemer med etablere en trygg kontakt, og motta råd og veiledning fra en hjelper.

I de aller fleste tilfeller er barn avhengige av å ha et godt forhold til foreldrene. Derfor er det særdeles viktig for barnevernet å inngå i en prosess sammen med foreldrene. Forbedring av barns oppvekstvilkår må i de fleste tilfeller skje via en utvikling av foreldrenes omsorgsevner. For å hjelpe et barn og gi det utviklingsvilkår er det således avgjørende viktig å tilnærme seg foreldrene med respekt og aksept. Dette må sies å være både en faglig og etisk nødvendighet.

Så lenge det finnes foreldre som mishandler og misbruker barna, eller som av andre grunner ikke makter å tilrettelegge barnas oppvekst på et akseptabelt minimumsnivå, vil det også være behov for tiltak utenfor familiens ramme. Her vil det fortsatt være tunge oppgaver for barnevernet med tanke på å gi disse barn en trygg og stabil oppvekst.

En av de aller største utfordringene dreier seg om å ha plikt og mulighet til å foreslå tvangstiltak, og samtidig kunne være aktør for en framtidsrettet forebyggende innsats, hvor både empowerment-perspektivet og lærings- og oppvekstperspektivet står sentralt. Her står vi i dag overfor et stort dilemma, da tillit og trygghet er en grunnleggende forutsetning for å være en troverdig hjelper. En annen stor utfordring er å ha åpenhet om kontrolloppgavene og utføre disse med respekt og ydmykhet.

Det må være et minimumskrav at barnevernet har en slik kompetanse, menneskelig og faglig, at en kan forholde seg til foreldre som ikke makter sine omsorgsoppgaver, uten å krenke dem. Det primære må være å gi støtte og få til samarbeid som er til beste for både barnet og foreldrene. Gjensidig tillit og respekt må være bærebjelken i den utviklingsprosessen som er nødvendig for barnet og dets familie.

Vi har lang tradisjon i å fokusere det som er negativt gjennom vår diagnostiske praksis. Derimot har vi begrensede erfaringer når det gjelder mulighetsfokusering. En annen side ved dette er de problemer som knytter seg til prediksjon. Det innebærer at selv om vi makter å kartlegge en her- og- nå situasjon, har vi ikke nødvendigvis klargjort de forhold som er mest relevante i et framtidsperspektiv.

Dagens barnevern er preget av at det foreligger en motsetning mellom ulike fagtradisjoner. Pedagogikken vil for eksempel peke på og vektlegge det som bærer i seg et utviklingspotensiale, mens forvaltningsjusen av rettssikkerhetshensyn vil kunne være mer opptatt av dokumentasjon for at noe er mangelfullt og eventuelt skadelig for barna.

Tilrådinger:

Familien som arena for oppvekst bør synliggjøres i samfunnsbildet. Det må tydeliggjøres at barnehage, skole og det øvrige støtteapparat skal legge et familieperspektiv til grunn for sin virksomhet og at disse instansene har et medansvar for å styrke og hjelpe foreldre i deres omsorgs- og oppdrageroppgaver.

Forbedringer av støtteordninger av økonomisk og praktisk art, bør til enhver tid gis oppmerksomhet.

Det bør vurderes å innføre lovfestet tilbud om frivillig, gratis og anonym veiledning for barn, ungdom og deres familie, både enkeltvis og samlet. Dette må omfatte veiledning knyttet direkte til barns og unges utvikling og framtid, veiledning knyttet til praktisk- økonomisk planlegging og andre sider ved familien som oppvekstbase.

Det bør presiseres i regelverket at en utredning skal kartlegge hva som er best for barna, og hvordan foreldrene kan hjelpes til å forbedre sin omsorgsevne. Mangler ved foreldrenes omsorgsevne og barnas omsorgssituasjon skal kun vektlegges når dette er av betydning i forhold til lovens vilkår for iverksetting av tiltak.

Frivillige hjelpetiltak bør styrkes i vesentlig grad. Staten bør stimulere til mer bruk av slike tiltak.

19.2.4 Utvikle verdige og troverdige avlastnings –, supplerings- og erstatningstilbud

For barnevernet vil det alltid være nødvendig å operere med tiltak som kan settes inn når barn utsettes for alvorlige kriser i hjem- og nærmiljø. Det må således alltid være en beredskap som kan fange opp de barna om innhentes av foreldrenes ulykke, sykdom eller ved alvorlig omsorgssvikt. Barna vil her være barnevernets hovedansvar. Det innebærer både et formelt og reelt ansvar for å ta de beste beslutninger på vegne av barna, og samtidig et ansvar for å bygge opp alternative tilbud som kan garantere oppvekstkvalitet.

Vi kan registrere at samtidig som det har funnet sted en utarming av barns nærmiljø, har det også skjedd en politisk oppgradering av lokalsamfunnets oppvekstansvar. Det siste viser seg trolig tydeligst i skolepolitikken, hvor integreringstankegangen for alvor slo igjennom ved skolelovsendringene i 1975. Dette la blant annet grunnlaget for en nedlegging av statlige spesialskoler for barn og ungdom med atferdsvansker. Integreringsprinsippet gir uttrykk for en verdi om å tilhøre det fellesskapet som lokalmiljøet og den lokale skolen representerer.

Ut fra dette skal det meget sterke grunner til for at en elev skal utskilles eller ekskluderes fra den sosiale tilhørigheten på hjemstedet. Ut fra dagens terminologi refereres det her til et inkluderings- og nærhetsprinsipp som lokale oppvekstinstanser er forpliktet til å imøtekomme, også de særegne behov som i tidligere tider ble forsøkt ivaretatt gjennom eksterne institusjoner.

Inkluderings- og nærhetsprinsippet gjelder allment, og dette gir uttrykk for en rettighet som må anses å være en grunnleggende oppvekstpolitisk forpliktelse.

I lys av dette må bruk av eksterne institusjoner i det omfang som nå finner sted i regi av barnevernet, anses å representere en problematisk ordning både vurdert i en verdisammenheng, og i en faglig og politisk kontekst. Det at kvaliteten ikke er sikret, at tilsynsordninger ikke fungerer og at institusjonsvirksomheten er uten godkjenningsordninger, er med på å underbygge denne vurderingen.

På den annen side er det behov for både avlastnings-, supplerings- og erstatningstilbud. Det må imidlertid være et grunnleggende vilkår at disse tilbudene er faglig og etisk kvalitetssikret, og at de er lokalisert nærmest mulig hjemstedet.

Det må også gjøres en særlig innsats for å motvirke at det knytter seg stigmatiserende holdninger til slike tiltak. Dette bør være tilbud som både kan gi rehabiliterende hjelp, tilpasset opplæring og relevant arbeidstrening, og som dessuten har kultur- og idrettsaktiviteter på programmet.

Tilråding:

Det bør vurderes å etablere lokale, flerfaglige miljø og tiltak for eksempel av typen oppvekstfaglige ressurssentre, som arbeider langsiktig for å utvikle best mulige tilbud til vanskeligstilte barn og unge, og som kan bidra aktivt for å styrke oppvekstvilkårene på alle relevante livs- og læringsarenaer, dvs hjem, nærmiljø, barnehage, skole, organisasjons- og arbeidsliv. Det forutsettes at dette tiltaket har et nært samarbeid med den kommunale barne- og ungdomstjenesten, jf punkt 19.3.1, og har kvalitet som faglig kompetansesenter.

Det bør iverksettes en flerdepartemental utredning med tanke på å organisere slike oppvekstfaglige tilbud for barn og ungdom som har behov for særlig hjelp og støtte.

19.2.5 Styrke mulighetene for generasjonsfellesskap

I økende grad har vi utviklet oss i retning av et generasjonssplittet samfunn. Dette innebærer at fellesskap mellom generasjonene har slått sprekker, og at befolkningen i stor grad er segregert etter alder og posisjon i livssyklusen. Det er mange faktorer som har medvirket til dette. Trekk ved moderne arbeidsliv og økonomi har utvilsomt en generasjonssplittende virkning. Institusjonaliseringen av barns og unges opplæring og den geografiske mobiliteten, har dradd i samme retning. På tilsvarende måte er det mange forhold som har bidratt til at også eldre har blitt mer og mer isolert fra det øvrige samfunn.

Det at samfunnet i økende grad har fått preg av aldersinndelinger, kan også til dels ha et subkulturelt tilsnitt. Mange av de problemer vi ser i ungdomssektoren, kan ses som et produkt av at unge mennesker er avskåret fra en naturlig omgang og ansvarsfellesskap med voksne og eldre. En viktig faktor her er at tilgangen til arbeids- og samfunnslivet har blitt vanskeliggjort. I stedet er de unge pålagt å oppholde seg i en skole hvor de hovedsakelig møter jevnaldrende, og hvor relativt mange ikke finner seg til rette. Dette har medvirket til at vi har fått en egen barne- og ungdomskultur, som ikke minst kommersielle krefter har stimulert og utnyttet, og som har mange utilsiktede og negative virkninger.

I vår sammenheng er det særlig viktig å peke på at denne alderssegmenteringen medfører at vi avskjærer oss fra viktige sosialiserende krefter og muligheter. Samfunnet tappes for både lærings- og kontrollfunksjoner. Samtidig har disse sosialiserende begrensningene utvilsomt også en rekke uheldige konsekvenser for voksne og eldre, som både frarøves impulser fra de unge og fremmedgjøres i relasjon til nye strømninger.

Tilråding:

Det bør være en viktig samfunnsoppgave å arbeide for å begrense generasjonsoppsplittende krefter, og medvirke til et styrket generasjonsfellesskap. Dette vil kreve en ny gjennomtenking av hvordan vi organiserer utdanning, arbeids-, kultur- og fritidsliv.

Det bør iverksettes et flerdepartementalt arbeid med tanke på å utvikle konkrete tiltak mot generasjonsoppsplitting og for en brobygging mellom generasjonene.

Tiltak som fremmer fellesskap og brobygging mellom generasjonene bør konkretiseres i kommunenes forebyggingsplaner.

19.2.6 Styrke mulighetene for tilgang til arbeids – og samfunnsliv

Oppvekst består i en kontinuerlig omsorgs- og læringsprosess. Det er ikke noe som kun foregår i hjemmet eller for eksempel i skolen. Det er viktig å skape bevissthet om og forståelse for at barn og ungdom ikke kun har behov for støtte, stimulering og beskyttelse fra dem som har et formalisert ansvar.

Oppvekst kan således ikke sektoriseres uten at det må forventes å oppstå negative virkninger. Vi har lenge sett at samfunnet har fungert ut fra en slik sektorisering, og det uttrykker seg på mange måter: For det første tendensen til å se på utdanning som en snever kunnskapsprosess som hører sammen med oppvekstalderen. Dette er en tankegang som blant annet er i utakt med ideen om livslang læring. For mange unge mennesker som utsettes for nederlagsstempling og en negativ personlig læring, har dette fått til konsekvens at skolen framstår som en risikofaktor, kanskje i like sterk grad som en ressursinstans.

For det andre er det vesentlig å merke seg at store deler av samfunnslivet, særlig medieinstanser og kommersielle fritidstilbud, har tendens til å se seg fristilt fra ethvert oppvekstansvar. Rusmidler, vold og rasisme kan ses på som ekstreme uttrykk for behovet for en oppvekstpolitisk ansvarsmobilisering.

Læring og personlig utvikling og tilgang til arbeids- og samfunnslivet, er grunnverdier som bør involvere alle relevante samfunnsinstanser på en forpliktende måte, herunder også arbeidslivet. Her gjelder det å ta vare på og stimulere de krefter barn og unge rår over. Dette peker på nødvendigheten av å utvikle oppvekstmiljø som bidrar til både å styrke og beskytte barns og unges læringsprosess. Læring av selvtillit og pågangsmot er for eksempel helt fundamentalt. Det er også vesentlig å være klar over at langvarig skole og utdanning kan fungere som en barriere, i stedet for å være et bidrag til å skape framtidsmuligheter.

Utvalget vil i denne sammenheng peke på at både hjemmet, barnehagen og skolen er mulige risikofaktorer for barns oppvekst. I verste fall gir barn og ungdom opp. De har ikke lenger verken selvtiltro, framtidstro eller pågangsmot. De har blitt pedagogisk invalidisert. Samtidig som det er tendens til å undervurdere negative konsekvenser av den langvarige teoribaserte skolegangen, er det også viktig å være klar over at arbeidslivet er undervurdert som læringsarena. Arbeidslivet er også viktig i barns og ungdoms framtidsdrømmer, og gir grunnlag både for voksen identitet og selvstendighet.

Målet med all oppvekst er å gjøre det mulig for unge mennesker å bli selvstendige bidragsytere og deltakere i samfunnet. Utvalget mener at det bør vurderes særskilte tiltak for at unge mennesker får muligheter til å komme inn i arbeidslivet når de fyller 15 år. I tråd med kompetansereformens forutsetninger, innebærer dette samtidig at de unge, i likhet med voksne, vil ha muligheter til å supplere sin utdanning når de ønsker det.

Tilråding:

Det bør formuleres som et oppvekstpolitisk prinsipp at alle instanser skal ha medansvar for at det skapes tilgang for unge mennesker til arbeids- og samfunnslivet. All oppvekstpolitikk må innrettes mot dette målet.

For å styrke tilgangen til arbeids- og samfunnslivet, bør yrkeslivet og arbeidslivsmyndighetene bli samarbeidsaktører på oppvekstområdet. Det bør legges vekt på å stimulere arbeidsmarkedstiltak som gir tilbud til ungdom som har særlige problemer på det ordinære arbeidsmarkedet.

Det bør vurderes særskilte tiltak for at unge mennesker får muligheter til å komme inn i arbeidslivet når de fyller 15 år. I tråd med kompetansereformens forutsetninger vil de unge, i likhet med andre arbeidstakere, ha muligheter til å supplere sin utdanning når de ønsker det.

19.2.7 Lokalt politisk ansvar og tydeliggjøring

Barnevernloven av 1992 førte til endringer av de folkevalgtes rolle i barnevernet, og av deres tilknytning til barneverntjenesten i kommunene. Etter loven av 1953 hadde barnevernsnemnda ansvaret for barnevernet i kommunen, og dermed fikk lokalpolitikerne direkte informasjon om hvordan vanskeligstilte barn og deres familier levde og strevde med sin vansker. Ved at lekfolkene etter loven av 1992 er blitt borte som obligatoriske innslag i den kommunale barneverntjenesten, er det mulig å organisere bort den systematiske informasjonstilgangen til de folkevalgte om situasjonen til de vanskeligst stilte barna. En del kommuner mener fortsatt at en folkevalgt nemnd er en god ordning, bl.a. for å sikre informasjon til politikerne.

Hovedmønsteret er imidlertid at barnevernet i dag er preget av lite deltakelse fra folkevalgte organer.

Det som i dag er lovpålagt er at det i hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvaret for oppgavene etter loven. Kravet om egen administrasjon for barneverntjenesten og kravet om egen leder er et unntak fra prinsippet i kommuneloven om kommunal frihet til å organisere kommuneadministrasjonen. Dette kravet er ikke til hinder for at lederen også har andre oppgaver, for eksempel er leder for en felles oppvekstetat som omfatter skoler, barnehager, PPT, kulturtiltak og fritidsaktiviteter. Den gamle ordningen med sosialkontoret som administrasjon også for barnevernet, lever videre i mange kommuner. Kommunen står imidlertid ikke helt fritt med hensyn til å innrette barnevernadministrasjonen. Av hensyn til personvernet er det en forutsetning at barneverntjenesten har eget arkiv. Det må dessuten framgå klart hvilke personer som arbeider med oppgaver etter loven.

Norske kommuner er svært ulike, blant annet med hensyn til befolkningstetthet og størrelse. I enkelte kommuner har èn person ansvaret for barnevern i tillegg til en rekke andre oppgaver, i andre kommuner arbeider flere titalls personer utelukkende med barnevern. Å arbeide med barnevern i små kommuner stiller andre krav og utfordringer til barnevernarbeidet enn i større kommuner. Flere forhold kan gjøre det vanskeligere å arbeide godt barnevernfaglig i slike kommuner: Rekrutteringsproblemer, høy turn-over, mange nyutdannede, lite fagmiljø, og uklare roller som barnevernarbeider på grunn av små forhold. I tillegg kommer liten saksmengde, vanskeligheter med å bygge opp kompetanse samt liten stabilitet og kontinuitet.

Barnevernarbeid er fundert på verdier og etiske vurderinger av hvilke oppvekstvilkår barn bør ha som minimum i vårt samfunn. De ansatte i barnevernet er gjennom sin praksis med på å trekke opp linjene for hva som er akseptabel foreldrefunksjon og atferd. De verdier og det menneskesyn som kommer til utrykk gjennom de ansattes yrkesutøvelse, får dermed en normativ funksjon. Derfor er det også grunnleggende viktig at virksomheten bygger på en felles forståelse av det verdisyn som er trukket opp i lover og i offentlige nøkkeldokumenter. Her kan ikke private verdier virke styrende for arbeidet. Samtidig vet vi at tjenesteyterne vil være preget av sine egne verdier. For å unngå at tjenesten styres av private verdier på bekostning av fellesskapets, er det nødvendig med et høyt bevissthetsnivå hos yrkesutøverne med tanke på egne verdier og disse verdienes pregingspotensiale i forhold til det arbeidet de utfører.

Det er en oppgave å sikre at de prinsipper barnevernet arbeider etter ikke blir utformet hos hver enkelt ansatt. Barnevernets skjønn må ikke bli et uttrykk for hver enkelt saksbehandlers eller det enkelte kontors oppfatning. Faglig skjønn må heller ikke bli tjenestens fiende i den forstand at skjønnet gjør etaten uforutsigbar overfor omverdenen. Det er således viktig at premisser og fundament for barneverntjenestens arbeid ikke er uklare eller at det råder sterk politisk uenighet om mål og virkemidler i barnevernet. Større åpenhet i barneverntjenesten vil kunne bidra til å unngå at uheldige, privatbaserte rutiner og systemer utvikler seg.

Barnevernet skal ta utgangspunkt i en helhetlig tilnærming hvor barnets situasjon forsøkes forstått ut fra dets totale livssituasjon. Det er en utfordring for barneverntjenesten å sikre at en slik tilnærming framstår som konkret og tydelig for omverdenen. I denne sammenheng er det viktig å se kritisk på en del av de begreper som anvendes, og hvilke tankeganger disse gir uttrykk for.

Det er og grunn til å anta at barnevernets posisjon i kommunen, dens ressurser og måte å arbeide på, langt på vei er betinget av holdninger til og kunnskap om barnevernet både i befolkningen, hos samarbeidspartnere og politisk ledelse i kommunene. Omfanget av barnevernets forebyggende arbeid, graden av samarbeid med andre etater og ulike prioriteringer, vil være preget av den gjensidighet som er skapt gjennom åpenhet og samarbeid og ved et fellesforstått ansvar. Kontinuerlig informasjon til folkevalgte bør derfor være en viktig oppgave for alle nivå i barnevernet.

Utvalget er av den oppfatning at det vil være en styrke for barnevernet dersom målet for og innholdet i arbeidet i større grad enn i dag bidrar til å gjøre tjenesten tydelig og forutsigbar. Barnevernets grunnverdier og faglige fundament bør i enda større grad gjøres kjent, synliggjøres og ikke minst praktiseres på en ensartet måte overfor dem tjenesten forholder seg til, herunder samarbeidspartnere.

Tilrådinger:

Det bør vurderes tiltak for å sikre at lokalpolitikere får oversikt over og tar ansvar for tjenestetilbudet til det kommunale barnevernet.

I hver kommune bør det være ett folkevalgt organ som har et særlig ansvar for forebyggende oppgaver etter § 3–1 første ledd. Den enkelte kommune må avgjøre på hvilken måte dette folkevalgte organ skal gis muligheter for å gjennomføre sin oppgave, herunder om det skal tillegges andre ansvarsområder, eventuelt også behandle oppgaver i samsvar med § 3–1 annet ledd.

I alle kommuner må det sikres kontinuitet og stabilitet i barnevernvirksomheten. Det er behov for arbeidsmodeller som i større grad enn i dag er forpliktende og forankret i politiske og administrative systemer.

Det bør iverksettes tiltak for å synliggjøre barnevernets formål, verdigrunnlag og arbeidsoppgaver, både overfor de tjenesten forholder seg til, og overfor offentligheten. Det vil være av verdi å gi allmennheten, herunder pressen, innsyn i og adgang til referat av enkeltsaker i fylkesnemnda, på en slik måte at hensynet til partenes personvern ivaretas.

19.3 Mandatrelaterte tilrådinger

Denne utredningen skal ta for seg alle sentrale områder av barnevernet, og særlig legge vekt på utvikling av hjelpetiltak og forebyggende tiltak i familiene og i barns og unges nærmiljø, samt styrking av fosterhjemmene. Samtidig skal tiltak for å styrke både foreldres og barns rettssikkerhet vurderes, innenfor rammene av et faglig, etisk og organisatorisk godt barnevern.

Mandatet er nærmere presisert til seks punkter, og i det følgende skal en ta for seg utvalgets tilrådinger innenfor denne rammen. På en del punkter vil dette innebære utdypinger av det som er anført i den generelle delen.

19.3.1 Mandatets punkt 1:

Utvikling av forebyggende tiltak og hjelpetiltak i familiene og samarbeid med barneverntjenesten og ulike brukere av tjenesten. I relasjon til barn og unge med alvorlige atferdsvansker skal utvalget drøfte i hvilken grad det er formålstjenlig å bygge opp tiltak i nærmiljøet og hvordan dette kan gjøres.

Dette mandatpunktet har en funnet formålstjenlig å splitte i to:

Mandatets punkt 1a

Utvikling av forebyggende tiltak og hjelpetiltak i familien og samarbeid med barneverntjenesten og ulike brukere av tjenesten.

En effektiv forebygging må arbeide systematisk for å redusere risikofaktorer i barns og unges oppvekst, og styrke deres ressurser og livskompetanse gjennom lærings- og helsefremmende tiltak. Det er grunnleggende viktig å legge vilkårene til rette for en trygg og stimulerende oppvekst som kan gi barn og ungdom framtidstro. Her vil mennesker som kan være støttepersoner ved å hjelpe til å fokusere på mulighetene alle har, være en viktig ressurs.

Alt arbeid for barn og ungdom må ha som mål å inkludere alle, også risikoutsatte barn og unge, i familie, nærmiljø, skole og arbeidsliv. Dette som kalles nærhets- og inkluderingsprinsippet, er sterkt forankret i vårt samfunns verdigrunnlag. Dette forplikter til en aktiv innsats for å motarbeide utstøtende krefter. Her er det snakk om pedagogiske, psykologiske og sosiale risikoprosesser som finnes på alle oppvekstarenaer.

Utvalget mener at forebyggende virksomhet på oppvekstområdet er et forsømt og undervurdert samfunnsområde, særlig sett i lys av de mange risikofaktorer som barn og ungdom utsettes for. For å få en tilstrekkelig bredde og tyngde i dette arbeidet, må den forebyggende virksomheten bli en fast og integrert del av barne- og ungdomsarbeidet på alle nivåer i samfunnet, og ikke minst i kommunene. I dag har mye av det forebyggende arbeidet preg av prosjekter og kampanjer og er knyttet til enkeltområder som rus, mobbing, kriminalitet og helse. Det legges stor vekt på informasjon, mens fokus i liten grad innrettes på å skape trygghet, tro på egne muligheter og personlig ferdighetsutvikling. Den forebyggende innsatsen for de mest risikoutsatte gruppene synes ofte å komme helt i bakgrunnen.

Det er derfor avgjørende å samordne forebyggende tiltak slik at innsatsen blir mer bredspektret, langsiktig og systematisk. Barnehager og skoler har her en selvfølgelig plass, og kan spille en viktig rolle i arbeidet med tidlig iverksetting av målrettede tiltak.

Gjennom et tverrdepartementalt foreldreveiledningsprogram har en gjort erfaringer med å gi frivillige tilbud til foreldre for å forebygge problemutvikling gjennom bevisstgjøring om ulike sider ved foreldrerollen. Det foreligger også erfaringer med foreldre- og familierettede tiltak på prosjektbasis i barnevernet. Dessuten pågår det nå et landsdekkende utviklingsarbeid hvor en prøver ut et tiltak der foreldre til barn med begynnende alvorlige atferdsproblemer på et tidlig tidspunkt i barnets utvikling, kan få adekvat veiledning og støtte (PMT – Parent Management Training).

I tråd med prinsippet om utvikling og bevaring av familien, vil det være en løpende utfordring for barnevernet stadig å utvikle nye familie- og nærmiljøbaserte tiltak. Her er det snakk om intensivt familiearbeid, miljøarbeidere i hjemmet, vernede botiltak for ungdom og småbarnsforeldre. Det vil være behov for kontinuerlig utviklingsarbeid i barnevernet for å styrke den forebyggende innsatsen og utvikle mer effektive hjelpetiltak.

Barnevernet har sammen med andre etater og instanser også ansvar for at samarbeid om forebyggende oppgaver i kommunen skal fungere. Dette arbeidet kan mest effektivt drives med utgangspunkt i de miljøene der barn oppholder seg, som barnehager, skoler, skolefritidsordninger og andre fritidstiltak, men også med utgangspunkt i de tjenester som på en rutinemessig måte kommer i kontakt med de fleste barn, som helsestasjoner og skolehelsetjeneste. Dette forebyggende arbeidet handler mest om iverksetting av tiltak for å redusere risikopåvirkninger, styrke barn og unges kompetanse og motstandsdyktighet, og sikre tidlig hjelp til barn og familie, samtidig som en må møte begynnende problemutvikling på en adekvat måte. For å sikre mer effektive og treffsikre forebyggende tiltak, er det nødvendig med et fast organisert og forpliktende samarbeid mellom kommunale etater og instanser, både på det administrative, økonomiske og utøvende plan.

Selv om forebyggingsinnsatsen må settes inn med tanke på å forbedre oppvekstbetingelsene for særlig utsatte grupper (ikke minst barn av enslige forsørgere med lav levestandard), så må forebyggende virksomhet integreres i normaltilbudene for barn og ungdom (barnehager, skoler, fritidsliv etc.). Innsatsen bør være langsiktig og ha et slikt innhold og omfang at det kan danne en front mot risikopåvirkninger og begynnende problemutvikling. Dette representerer et tungt argument for en integrering av barne- og ungdomstjenestene i kommunen, der barnevernet sammen med barnehager, skoler, PPT, skolehelsetjenesten og helsestasjonene samordner sin innsats.

Kommunen har et stort ansvar når det gjelder forebygging og forslag til tiltak, og dette bør kommunen også vektlegge i sitt planleggingssystem. En praktisk måte å imøtekomme dette på ville være å vektlegge forebygging i den årlige rullering av økonomiplanen.

Forebygging krever ofte en tverrfaglig og tverrsektoriell innsats. Kommunen burde derfor ha et spesielt ansvar for å koordinere innspill fra forskjellige sektorer og lage en realistisk og prioritert liste over tiltak som bør gjennomføres. Denne listen bør ha sitt grunnlag i sektorplaner. Kommuner og fylkeskommuner vil selv måtte finne en form for dette plandokumentet.

Hjelpetiltak krever nøye tilrettelegging og vurdering av effektene. Også slike tiltak kan skjønnmales med den mulige konsekvens at en overser og bagatelliserer problemene slik at barn blir værende i en uholdbar situasjon og således unødig påføres skade. Hjelpetiltakene må fortløpende vurderes i forhold til den problemsituasjonen de er ment å skulle avhjelpe.

Det kan reises tvil om samfunnet fullt ut har erkjent de påkjenninger og den risiko som er forbundet med den nye ungdomsalderen. Det er urovekkende mange som ikke makter det pedagogiske karrierejaget, og som ikke makter å stå imot de sterke utstøtende kreftene som opererer i de unges livsfelt. Et stort antall unge mennesker klarer rett og slett ikke å komme seg gjennom ungdomsalderen uten å bli påført betydelige personlige og sosiale belastninger. Antallet synes å stige.

I denne sammenheng er det også viktig å peke på at en stor del av det kommersielle livet som er knyttet til ungdomsalderen, også bærer i seg atferds- og imitasjonsmodeller med relasjoner til rusmidler og andre marginaliserende krefter. Ved siden av at dette bør gi grunnlag for en bred samfunnsinnsats for å demme opp for disse faktorenes innflytelse, så vil det være nødvendig å arbeide for at barn og ungdom utvikler motberedskap gjennom en personlig motstandsdyktighet.

Fokus må nå settes på å gi de unge tiltro til at de har en framtid. I samarbeid med skole og arbeidsliv bør det skapes arenaer hvor det satses direkte på å gi muligheter for tilgang til et framtidig arbeids- og samfunnsliv. Det man eventuelt må redusere av skolens normalkrav, vil den såkalte kompetansereformen gi muligheter for å ta igjen senere i livet.

Et viktig utgangspunkt for arbeid med barn og ungdom er at de trenger noen de kan ha tiltro til, og som de dermed kan støtte seg til. Dette tilsier i første rekke at det i alle oppvekstmiljø må finnes «lavterskeltilbud» i form av personer som kan være et forankringspunkt, som en kan rådføre seg med, og få oppmuntring og veiledning av. Positive erfaringer med kameratstøtteordninger, nettverkstilbud og annen støttekontaktvirksomhet bør anspore til nye initiativ, blant annet i samarbeid med idrettsliv og annen frivillig virksomhet.

Tilråding:

Forebyggende tiltak må få en mer framtredende plass i kommunenes virksomhet. Her er det snakk om både «lavterskeltilbud» i form av nettverks – og støttekontakttiltak, og fast organiserte tiltak (jf nedenfor).

Kommunen må i forbindelse med utarbeiding av økonomiplanen ha ansvar for å utarbeide en samlet prioritering av forebyggende tiltak med henvisning til barnevernloven § 3–1.

Skolen må ansvarliggjøres i større grad og opprustes til å arbeide med sosiale relasjoner og pedagogiske og personlige risikofaktorer i sin egen organisasjon. Dette tilsier en tverrfaglig og tverretatlig forebyggingsinnsats, hvor barnevern, skole, helsetjeneste og PPT må representere viktige aktører.

Det bør etableres en organisatorisk samlet kommunal barne – og ungdomstjeneste for å styrke forebyggende arbeid, igangsette frivillige hjelpetiltak, og for å sikre «rett til hjelp til rett tid» gjennom økt satsing på familie-, barnehage-, skole-, arbeidslivs- og nærmiljøbaserte tiltak som har den nødvendige bredde og kontinuitet. Det bør her være tilbud om personlig rådgivning, oppfølging og støtte med fokus på den enkeltes framtidsmuligheter. Denne tjenesten bør følge opp ungdom i yrkeslivet, og det bør arbeides oppsøkende og for å utvikle positive fritidstilbud for risikoungdom. Tjenesten bør ha mandat til å koordinere tilbudet til ungdom og selv bidra aktivt i oppfølgingen av disse, jf. punkt 1 b. Dette bør være en samordnet tjeneste der barneverntjenesten inngår sammen med bl.a. PPT, skolehelsetjenesten og helsestasjonen. Barnevernets spesifikke rolle i denne sammenheng bør utredes.

Det må være et mål at de som har behov for hjelp og råd kan henvende seg ett sted, og at de kan gjøre det i forvissing om at deres integritet er ivaretatt på en betryggende måte.

Eksemplifiseringen av hjelpetiltak i § 4–4 annet ledd bør strykes, da eksemplene kan virke begrensende på utviklingen og bruken av hjelpetiltak.

Barnevernet må intensivere sitt arbeid med vurdering av hjelpetiltakene. Det er også behov for en forsterket forskningsinnsats når det gjelder hjelpetiltakene og effekten av dem.

Mandatets punkt 1b

I relasjon til barn og unge med atferdsvansker skal utvalget drøfte i hvilken grad det er formålstjenlig å bygge opp tiltak i nærmiljøet og hvordan dette kan gjøres.

Når det gjelder barn og unge med alvorlige atferdsvansker, så representerer disse et problemområde som har fått stor offentlig oppmerksomhet. Det er lite formålstjenlig å vurdere disse problemene isolert. Det er avgjørende viktig å se de alvorlige atferdsvanskene i lys av de personlige påkjenninger og andre risikofaktorer som er forbundet med oppveksten. I de fleste tilfeller er dette problemer som har utviklet seg gjennom mangeårige forsømmelser i hjem, nærmiljø og skole, og atferdsproblemene må således betraktes som et viktig signal om behovet for en forbedret og styrket forebyggingsinnsats.

Samtidig avdekker disse problemene behovet for tidlig avdekking og intervensjon. Barn som er særlig sårbare og i risikosonen for utvikling av atferdsproblemer, må få støtte og hjelp til sosial læring, læring av impulskontroll etc. så snart varsellampene lyser.

Hovedinntrykket er at skolen mangler beredskap, helhetlige perspektiver og kompetanse til å møte barn med atferdsproblemer. En del barn og ungdom får ikke et forsvarlig tilbud i skolen. Dersom ikke disse vilkårene endres vesentlig, vil det trolig være behov for å etablere flere alternative skoletilbud (hvor vi i dag har ca. 50 på landsplan).

Arbeidsmodeller, metoder og tiltak i barneverntjenesten er særlig tilpasset arbeidet med små barn og barnefamiliene. Barnevernet er i langt mindre grad organisert og innrettet for å ta seg av ungdomsproblemer. I det hele synes kommunenes beredskap og tilbud til risikoutsatt ungdom å være dårlig utviklet og løst organisert. PPT, skolehelsetjenesten og barnevernet har i liten grad utviklet adekvate tiltak mot de økende problemene som registreres blant annet på grunnskolens ungdomstrinn. Skoletilbudet er også relativt ensidig og synes lite egnet til å fange opp elever med liten motivasjon for tradisjonelle boklige skolefag. Overgangen fra skole til arbeidsliv er et forsømt område hvor ingen i dag tar et konkret ansvar. Kultur- og fritidstilbud synes for en stor del å være tilpasset relativt ressurssterk og sosialt velfungerende ungdom.

Det er ofte et misforhold mellom ungdomsproblemenes alvorlighetsgrad og de tiltakene som settes inn. Risikoungdom har ofte problemer på mange områder samtidig, mens tiltakene rettes mot noen få av disse. Det er et stort behov for å utvikle metoder og tiltak som kan brukes i kommunene og i ungdommenes lokalmiljø, som mellomløsninger mellom pedagogiske, arbeidslivorienterte og økonomiske hjelpetiltak, tilsynstiltak og institusjonsplassering. Intensiv oppfølging av ungdom med alvorlige atferdsproblemer i deres hjem og nærmiljø prøves nå ut i prosjektet om Multisystemisk behandling (MST), men rettes primært mot de som har størst problemer. Prinsippene som ligger til grunn for dette programmet – familiebevaring og myndiggjøring – bør også kunne tilpasses mindre intensive nærmiljøbaserte tiltak.

Barnehager og skoler har et særlig ansvar i det forebyggende barnevernet, og det er ofte de pedagogiske institusjonene som først melder fra om utvikling av alvorlige atferdsproblemer. Samtidig har de ofte en dårlig beredskap for å gjøre noe med disse vanskene. Utvalget mener derfor at barnehager og skoler bør få et større ansvar og bedre muligheter for å fungere som base for forebyggende innsats.

Her kan det vises til Stortingsmelding nr. 23 (1997–98) Om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov, hvor skolene oppfordres til å utvikle handlingsplaner som er sosialt og pedagogisk rettet med sikte på å forebygge og mestre atferdsproblemer. I meldingen uttrykkes det også at PPT skal utvikle kompetanse for systemrettet arbeid og utvikle arbeidsformer som bidrar til å øke den praktiske støtten lærerne og skolen kan få fra PPT på dette området.

Det er viktig å understreke barnehagen og skolen som oppvekstmiljø og dermed som sosial læringsarena for barn og unge. De positive erfaringene som er høstet med mobbeforebyggende arbeid, sosial kompetansestyrking, fadderordninger/kameratstøtte, elevmekling og konfliktløsning bør integreres i mer helhetlige og langsiktige strategier for å øke mestringsmulighetene og redusere omfanget av problematferd. I denne sammenheng etterlyser utvalget initiativ for å skape gode samarbeidsforhold samt styrke risikoelevers og deres foreldres tilknytning til skolen.

Utfordringene i skolen tilsier også at skolens personale bør suppleres med andre yrkesgrupper, herunder sosialarbeidere og folk fra idrett, kultur og arbeidsliv, for å styrke skolens sosialpedagogiske, interesseutviklende og miljørettede arbeid.

Alt i alt synes det å være behov for en kommunal barne- og ungdomstjeneste, som gir tilbud om personlig rådgivning og oppfølging i skole, arbeid og fritid. En slik tjeneste bør arbeide oppsøkende for å utvikle positive utdannings- yrkes- og fritidstilbud for risikoungdom. Tjenesten bør ha mandat til å koordinere tilbudet til ungdom og selv bidra aktivt i oppfølgingen av disse. Oppfølgingstjenesten for ungdom som avbryter videregående opplæring bør også videreutvikles og styrkes.

En slik barne- og ungdomstjeneste bør være en pådriver og et knutepunkt som samordner innsatsen fra andre tilbud, tiltak og tjenester, så som skolen, arbeidsmarkedsetaten, kulturetaten, frivillige organisasjoner, ungdomspsykiatrien, rusomsorgen, fylkesbarnevernet, sosialtjenesten, habiliteringstjenesten og politiet.

Som et ledd i barne- og ungdomstjenestens arbeid bør det etableres alternative tiltak for ungdom i risikomiljøer. Tilbudet bør struktureres rundt opplæring og praktiske aktiviteter innenfor barns og ungdoms interesseområder, og gi muligheter for utfoldelse såvel som ferdighets- og kompetanseutvikling gjennom utdanning og yrkesliv, og på det kulturelle og sosiale området. Et aktuelt tiltak kan være inngåelse av ungdomskontrakter der deltakerne sikres en viss økonomisk godtgjøring eller lønn for å gjennomføre et individuelt tilpasset utdannings- og arbeidstreningstiltak.

Tiltaket kan bygge på ideer og erfaringer fra de norske alternative skolene, fra ettervernstiltak i rusomsorgen og fra den svenske «mellanvården» i barne- og ungdomspsykiatrien. Slike tiltak bør være et tilbud til barn og ungdom med begynnende problemutvikling, men kan også fungere som en del av ettervernet for ungdom som tilbakeføres etter at de har vært plassert utenfor hjemmet.

Barn og ungdom som begår voldsforbrytelser og annen alvorlig kriminalitet, kan sies å representere et særlig problemområde. Det kan pekes på at mens den kriminelle lavalder er 15 år, så definerer barnekonvensjonen alle under 18 år som mindreårige med særskilt krav på beskyttelse. Barnekonvensjonen ivaretar ikke samfunnets behov for beskyttelse mot alvorlige lovbrudd.

På dette området behandles barn og unge enten som om de var voksne lovbrytere, alternativt overses eller nedtones massivt lovstridig atferd som både kan være selvdestruktiv og samfunnsskadelig. Selv om lovbrytere mellom 15 og 18 år også er barnevernets ansvar innenfor denne lovens rammer, så gir det ingen garanti for at de får nødvendig hjelp til rett tid i form av adekvate tiltak.

Bruk av tvang som metode innenfor barnevernet er et omstridt tema. Dersom ikke barnets omsorgspersoner har de nødvendige ressurser til å forsøke å endre uønsket atferd, sviktes den unge med hensyn til sine positive utviklingsmuligheter. Barnets beste blir ikke ivaretatt verken i henhold til barnevernloven eller barnekonvensjonen. Det kan ikke anses forenlig med barnets beste å unnlate å møte alvorlige lovbrudd med hensiktsmessige og utviklingsfremmende tiltak.

Tilråding:

(Jf tilrådinger om kommunal barne- og ungdomstjeneste under mandatpunkt 1 a.)

Det må gjøres mindre attraktivt for kommunene å eksportere barn og ungdom bort fra nærmiljøet. Kommunene må stimuleres til å prøve ut lokale tiltak for ungdom med atferdsvansker for å redusere behovet for institusjoner. Det bør innføres statlige stimuleringstilskudd for adekvate lokale initiativ.

Når ungdom under den kriminelle lavalder begår alvorlige lovbrudd som ellers ville medføre straffeforfølgelse, blir det i noen tilfelle barnevernsak. Når ungdom over 15 og under 18 år begår lovbrudd, kan det bli barnevernsak istedenfor eller i tillegg til straffesak. Barnevernet fokuserer i så fall på ungdommens totalsituasjon og lite på lovbruddet. Dagens regler om atferdstiltak gir ikke anledning til å vektlegge hensyn som straff eller samfunnsbeskyttelse. Det kan stilles spørsmål ved hvordan barnevernet fungerer i disse saker og i hvilken grad det er riktig at lovbruddet forblir en politisak. Med dagens ordning blir det uklare grenser mellom straff og behandling, hvor plassering i barneverninstitusjoner ofte fungerer som en blanding av to motsetningsfylte tiltak. Dersom målsettingen er å formidle en klar samfunnsmessig reaksjon på lovbruddet, er budskapet til ungdommen uklart og læringseffekten liten. Selv om dette er et vanskelig og kontroversielt spørsmål, bør det vurderes om det bør utvikles spesielle plasseringstiltak utenfor barnevernet som et alternativ til varetektsfengsling eller annen strafferettslig forfølgning.

19.3.2 Mandatets punkt 2:

Utvikling av omsorgstiltak i fosterhjem og institusjoner gjennom blant annet en drøfting av institusjonenes plass og funksjoner og fosterhjemmenes oppgaver, status og roller i forhold til offentlige barneverntjenester. Utvalget skal i tillegg vurdere bruken av institusjoner og fosterhjem som hjelpetiltak.

Mandatpunktet omhandler omsorgstiltak, og ikke institusjonstiltak for ungdom med atferdsproblemer. Utvalget har imidlertid av hensyn til sammenhengen valgt å behandle tiltak utenfor hjemmet samlet under dette punktet. Utvalget finner det også hensiktsmessig å omhandle fosterbarn i denne del av innstillingen.

Fosterhjem er det mest brukte plasseringsalternativet når barnevernet overtar omsorgen for barn. I henhold til lovgivningen er enhver omsorgsovertakelse midlertidig; det vil si at den skal vurderes fortløpende med tanke på tilbakeføring av barnet. Likevel tyder undersøkelser på at en forholdsvis stor andel, ca. 60   % av forsterhjemsplasserte barn, vokser opp i fosterhjemmet. Utvalget mener derfor det er grunn til å spørre om målsettingen om tilbakeføring tas alvorlig nok. Det er behov for utvikling av metoder for et systematisk vurderingsarbeid knyttet til tilbakeføringsvurdering og tilbakeføringsarbeid, og dette arbeidet må settes i gang umiddelbart etter omsorgsovertakelsen.

Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. barnevernloven § 4–15. Utvalget mener at muligheten for tilbakeføring og barnets rett til stabile oppvekstvilkår bør være et sentralt tema for denne planen.

Utvalget har drøftet de utfordringer man møter når det er tale om langvarige plasseringer utenfor hjemmet. Det kan for eksempel dreie seg om små barn som vil få hele sin oppvekst i et fosterhjem, og som har behov for størst mulig trygghet og visshet om egen framtid. En mulig løsning er å åpne for åpen adopsjon. Med dette menes, som omtalt av en samlet Høyesterett i Rt. 1997 s. 534, at det kan bestemmes samvær med biologiske foreldre også etter adopsjon.

Oppfølgingen av fosterhjem er i dag delt mellom to forskjellige kommuner (hvis barnet i sin familie bodde i en annen kommune enn der fosterhjemmet er lokalisert) og fylkeskommunen. Fylkeskommunen som rekrutterer fosterforeldrene får i denne prosessen en god kjennskap til fosterforeldrene, og dette vil være et godt grunnlag for videre oppfølging. De ansatte i fylkeskommunen som jobber med rekruttering og opplæring av fosterhjem har også en spisskompetanse hva gjelder fosterhjem.

En stadig større del av fosterhjemmene blir forsterket utfra fosterbarnas omsorgsbehov. I dag er slike forsterkningstiltak rettslig fundert som et vilkår i avtalen mellom barneverntjenesten og fosterfamilien. Det bør innføres regler som sikrer at fosterbarnets behov for forsterkningstiltak skal være avgjørende, og med mulighet for å overprøve uenighet om forsterkningstiltak.

Rammebetingelsene for fosterhjemmene er i dag preget av store regionale forskjeller. Utvalget har ikke gått inn i diskusjoner om rammebetingelsene for fosterhjemmene hva gjelder sosiale rettigheter og spørsmålet om enkelte av fosterforeldrene skal anses som arbeidstakere eller ikke. Utvalget foreslår at Barne- og familiedepartementet og andre berørte departementer avklarer og samordner dette.

Barne- og familiedepartementet bør også i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet iverksette en utredning av forholdene for fosterbarn med funksjonshemning. Her bør det legges vekt på hvilke hjelpebehov denne gruppen har, og forslag til mer samordning av hjelpetiltakene.

Frivillige plasseringer utenfor hjemmet iht barnevernloven § 4–4 femte ledd er den plasseringstype som har hatt sterkest økning etter innføringen av barnevernloven av 1992. Det kan reises spørsmål om barneverntjenesten i noen grad benytter denne type plassering for å unngå en kostbar og arbeidskrevende fylkesnemndsbehandling. Barnas rettssikkerhet kan bli dårlig ivaretatt ved at det oppstår uforutsigbarhet om plasseringens lengde, samtidig som foreldrenes rettssikkerhet svekkes. Utvalget vil derfor foreslå at det settes en tidsfrist for hvor lenge en slik frivillig plassering kan vare.

Ved siden av fosterhjem har institusjoner vært barnevernets vanligste plasseringsalternativ. I løpet av de siste 30 årene har det skjedd en sterk endring i institusjonenes innhold og form, slik at det nå er et sterkt differensiert tilbud. Barneverninstitusjonene er i dag preget av små enheter organisert etter familiemodellen, og noen etableres som enmannstiltak. De siste bygges ofte opp rundt ungdom som ikke fungerer sammen med andre. Dette innebærer at skillelinjen mellom institusjon og fosterhjem har blitt glidende, og dette inntrykket forsterkes av de mange fosterhjem som i dag har et profesjonelt preg. Institusjonenes karakter varierer med om de er beregnet på barn eller ungdom, om de er private eller offentlige, tar i mot kort- eller langtidsplasseringer, om oppholdet bygger på frivillighet eller tvang osv.

Kritikken mot institusjonsplassering har tiltatt de senere år, og dette gjelder særlig plassering av ungdom med alvorlige atferdsproblemer. For denne gruppen har det vist seg at institusjonsplassering har gitt dårlige resultater. Plasseringen har ført til at ungdommene isoleres fra det vanlige livet, og det brukes mye tid og krefter på tilpasning til et kunstig livsmiljø. Institusjonslivet fører ofte til en opptrapping av utagerende atferd og det forekommer negativ «sosial smitte» med negativ læring og nettverksbygging. Skandalesakene som tidvis dukker opp i media har også illustrert rettssikkerhetsproblemene som kan oppstå i lukkede institusjonsmiljøer. Det har videre vist seg vanskelig å vende tilbake til hjemmemiljøet, hvor ungdommene ofte faller tilbake i gamle negative atferds- og kontaktmønstre.

Selv om det vil være en målsetting å forebygge plassering utenfor hjemmet for det enkelte barn eller ungdom, vil det i overskuelig framtid være behov for en del institusjonsplasseringer. Det finnes barn og unge som det ikke finnes andre alternativer for, og plasseringer foregår noen ganger i påvente av at en etablerer mer langsiktige alternativ (f.eks. krise- og utredningsinstitusjoner). En profesjonalisering av fosterhjemsomsorgen og styrking av familie- og nærmiljøbaserte tiltak, kan være et alternativ til institusjonsplassering. Plassering på institusjon skjer ofte ut fra en negativ begrunnelse om at det ikke finnes andre alternativer. Samtidig vil det til enhver tid være barn og unge som kan profittere på et institusjonsopphold. Dette gjelder i større grad de frivillige omsorgsplasseringene enn tvangsplasseringer, og når problembelastningen er mindre alvorlig. Utbyttet for de som plasseres er mest positivt når institusjonen driver et aktivt familiearbeid, når oppholdstiden er tilstrekkelig i forhold til plasseringens formål og når det etableres et effektivt ettervern.

Institusjonstilbud bør gis til ungdom som kan ha et utbytte av det, og det må ha den nødvendige kvalitet, sikkerhet og trygghet. Det bør forutsettes at alle institusjoner blir forhåndsgodkjent, og at det utøves et effektivt tilsyn. Videre må det satses målrettet på utvikling av tilbudenes kvalitet, og at institusjonene i større grad enn i dag er i stand til å tilpasse tilbudet til den enkeltes behov og situasjon. Barneverntjenestens bruk av private plasseringstiltak bør reguleres bedre gjennom avtaler og økonomiske rammer. Offentlige institusjoner må på samme måte som de private ha muligheter til en mer fleksibel organisering av turnus, og formålstjenlige prosedyrer for systematisk kvalitets- og resultatkontroll bør innføres.

Fylkesmannsembetene, som har ansvaret for å føre tilsyn med institusjonene, har i dag ikke kapasitet til å oppfylle kravet til antall tilsynsbesøk. Innholdet i det tilsynet som utføres synes også uklart, og dagens situasjon er ikke er tilfredsstillende for de barn og unge med atferdsvansker som er i institusjon. Det er framkommet relativt entydige vurderinger som understreker behovet for en mer betryggende kvalitetssikring av disse institusjonene.

Det er viktig å forebygge at ungdom plasseres fordi en ønsker å kvitte seg med dem i nærmiljøet, og i overensstemmelse med nærhetsprinsippet bør omfanget av fjernplasseringer unngås eller reduseres. Det må være hensynet til ungdommen som er utslagsgivende, og det må dokumenteres at andre familie- og nærmiljøbaserte alternativer er forsøkt.

Det må være et selvsagt krav at de omsorgstiltak som iverksettes må kvalitetssikres og gjøres til gjenstand for en kontinuerlig oppfølging.

Når det er snakk om å gripe inn i relasjonene mellom barn og foreldre, kreves stor aktsomhet og evne til å finne løsninger som er tilfredsstillende for begge parter. Som en hovedregel må atskillelse av mor og barn like etter fødselen kun forekomme som en absolutt siste utvei. Det er viktig å være bevisst at en slik atskillelse kan ha mange utilsiktede negative virkninger. Det bør derfor gjennomføres en mer effektiv forebyggingsinnsats ved at gravide i faresonen følges bedre opp, og etter fødselen bør plassering i foreldre – barn tiltak benyttes i større grad enn i dag. Dette vil på sikt også kunne være det beste for barnet.

Tilråding:

Det bør lov- eller forskriftsfestes at det ved rekruttering av fosterhjem først må søkes etter mulige fosterhjem i barnets familie og nettverk. Disse må få like god oppfølging fra barnetjenesten som ordinære fosterhjem. Det innebærer at også slektninger må få godtgjøring og oppfølging.

Plassering utenfor hjemmet etter § 4–4 femte ledd, bør maksimalt ha en varighet av inntil 6 måneder. Dersom plassering fortsatt er aktuelt, må dette behandles av fylkesnemnda.

Det bør utvikles metoder for systematisk arbeid knyttet til tilbakeføringsvurdering og tilbakeføringsarbeid. Dette arbeidet bør legge til grunn at tilbakeføringsvurderingene som hovedregel bør være avsluttet to år etter flytting. For de barna der tilbakeføring ikke fremstår som en realistisk målsetting, bør stabilitet i barnets videre oppvekst være det sentrale tema for den planen som skal legges for barnets fremtidige omsorgssituasjon, jf. barnevernloven § 4–15.

Det bør vurderes å gi adgang til åpen adopsjon.

For å sikre kvaliteten i fosterhjemmene bør det utvikles gode veiledningsprogrammer for både tilsynsførere og fosterforeldre. Barnevernets oppfølging både overfor barn, foreldre, fosterfamilie og tilsynsfører må styrkes.

Det bør avklares hvilke rammebetingelser fosterhjemmene skal ha hva gjelder sosiale rettigheter og spørsmålet om hvorvidt enkelte av fosterforeldrene skal anses som arbeidstakere eller ikke.

Forholdene for fosterbarn med funksjonshemninger bør utredes.

Det foreslås at oppfølgingen av fosterforeldre flyttes til fylkeskommunen. Barneverntjenesten skal fortsatt ha kontakt med barn og foreldre.

Det bør innføres regler som sikrer at det er fosterbarnets behov som skal være avgjørende ved spørsmål om å sette inn forsterkningstiltak. Det bør åpnes for at fylkeskommunen kan avgjøre spørsmålet der det er uenighet mellom kommunen og fosterforeldrene.

Atskillelse av mor og barn like etter fødselen bør som hovedregel ikke forekomme, – dvs kun i særlige situasjoner. Det bør gjennomføres en mer effektiv forebyggingsinnsats ved at gravide i faresonen følges bedre opp under deres medvirkning. Etter fødselen må det foreligge tiltak som er til beste både for foreldre og barn.

Det må innføres en godkjenningsordning for institusjoner, slik at alle institusjoner må dokumentere faglige og etiske krav før godkjenning kan gis. Godkjenningen må bl.a. knyttes opp til institusjonens faglige innhold og kvalifikasjoner hos personalet.

Det bør iverksettes utviklingsarbeid når det gjelder nye tilnærminger og retningslinjer for fylkesmennenes institusjonstilsyn.

Det er behov for en forsterket forskningsinnsats når det gjelder bruk av institusjoner og fosterhjem som hjelpe- og omsorgstiltak.

Det bør vurderes om botiltak for mindreårige asylsøkere bør omgjøres til barneverninstitusjoner.

19.3.3 Mandatets punkt 3:

Ansvarsforhold og samarbeid: Mellom barneverntjenesten og andre etater som arbeider med barn og unge i kommuner og fylkeskommuner, mellom etater på tvers av forvaltningsnivå, mellom offentlige, private og frivillige tiltak og tjenester, mellom kommuner og mellom fylkeskommuner.

Regler om kommunikasjon mellom barneverntjenesten og andre etater og persongrupper er svært kompliserte. Regelmengden har for lengst nådd et smertepunkt, og det er vanskelig å se sammenhengen mellom de forskjellige regelfragmentene som står i en rekke ulike lover. Dette er en uholdbar situasjon for alle parter, ikke minst for dem som kommer i direkte kontakt med barnevernet.

Flere fagfolk, blant annet innen det juridiske fagområdet, har påpekt behovet for forenkling både av lovverket og forvaltningen. Barnevernet kan dermed både bli mer synlig- og tydeliggjort, og lettere tilgjengelig for dem som trenger hjelp. Det har også blant annet blitt understreket at til tross for den positive holdning som myndighetene har gitt uttrykk for til tverrfaglig samarbeid, så savnes det lovbestemmelser som kan gi et klart juridisk grunnlag for at et slikt samarbeid skal kunne fungere i praksis.

I en egen kartlegging utført etter oppdrag fra utvalget, framgår det at forenkling er et sterkt uttalt ønske fra informantene. Her blir det også pekt på at uklare ansvarslinjer mellom kommune, fylke og stat, og mellom forskjellige etater, kan føre til at barn blir kasteballer i systemet.

Her må det understrekes at barnevernloven av 1992 ikke alene representerer noe markert tidsskille i utviklingen av barnevernet. Parallelt med lovforarbeidet skjedde en satsing på barnevernet gjennom en fireårig handlingsplan, og i årene 1991–93 fulgte et nasjonalt utviklingsprogram for barnevernet. Siktepunktet var bl.a. å gi barnevernarbeidet et faglig løft og erfaringene fungerte som innspill til arbeidet med den nye loven.

I samarbeid med Kommunenes Sentralforbund ble det gjort forsøk med alternativ organisering av barnevernet i en del kommuner. Oppretting av oppvekstetat og barne- og familieavdelinger var en konsekvens blant annet av dette. Det samme gjelder forebygging og nærmiljøorientering, ved å ta utgangspunkt i de arenaer der barn ferdes i det daglige: Helsestasjonen, barnehagen, skolen, fritidsklubben, idrettslaget m.v. Etter utvalgets vurdering synes det grunnlag for å peke på at dette arbeidet gir retning til den profilering av barneverntjenesten som kan gi forhåpninger om en forebyggingsinnsats med løfterike konsekvenser.

Barneverntjenesten bør, som andre kommunale tiltak for barn og unge, være lett tilgjengelig for foreldre og andre med familieansvar, og for evt andre som trenger veiledning. Dette kan en oppnå ved at barneverntjenesten inngår i et nært og forpliktende samarbeid med andre instanser, først og fremst skolehelsetjenesten og helsestasjonene, men også den lokale PPT, skoler og barnehager. Dette kan formuleres som prinsippet om én dør inn til de kommunale barne- og ungdomstjenestene uansett om problemene primært «hører hjemme» i sosial-, helse- eller skolesektoren. Utvalget mener den prosessen som er påbegynt i mange kommuner med en samordning av tjenestetilbudet bør fortsette, og at denne samordningen særlig bør gjelde administrasjon, økonomi og praktisk tilrettelegging av tiltak.

Det synes klart at en større tverrfaglighet og tverretatlig innsats er nødvendig for å styrke oppvekstforhold i sin alminnelighet, og i særlig grad for å bygge ut en tilstrekkelig forebyggende virksomhet. Alle samfunnsinstanser, herunder også arbeidsliv og frivillige organisasjoner, må medvirke på dette området. Fellesforstått ansvarlighet er et overordnet nøkkelbegrep i denne sammenheng.

Norske kommuner varierer sterkt, blant annet når det gjelder størrelse og befolkningstetthet. I enkelte kommuner har èn person ansvaret for barnevern i tillegg til en rekke andre oppgaver, mens det i andre kommuner kan være flere titalls personer som utelukkende har barnevern som ansvarsområde. Å arbeide med barnevern i små kommuner stiller dermed andre krav og utfordringer enn i større kommuner. Flere forhold kan gjøre det vanskeligere å arbeide godt barnevernfaglig i slike kommuner: Rekrutteringsproblemer, høy turn-over, mange nyutdannede, lite fagmiljø og uklare roller som barnevernarbeider på grunn av små forhold. I tillegg kommer liten saksmengde, vanskeligheter med å bygge opp kompetanse samt liten stabilitet og kontinuitet.

Det må anses viktig at det i relevante utdanninger, herunder videre- og etterutdanninger, legges vekt på de spesielle utfordringer som knytter seg til det barnevernfaglige arbeidet i små kommuner. Videre bør de ulike forvaltningsnivåene vurdere hvilke bidrag hvert enkelt nivå kan gi til små kommuner med tanke på å tilrettelegge for et best mulig barnevernfaglig arbeid og gjøre kommunene i stand til å løse de lovpålagte oppgaver som er tillagt dem.

Det må også pekes på at mange kommuner er så små at tvangssaker vil bli en sjelden og stor oppgave. Dette kunne være et argument for å legge myndigheten til å reise tvangssaker til fylkeskommunalt nivå. Dersom initiativet til å reise tvangssaker lå til fylkeskommunalt nivå, ville man også få et skille mellom barnevernets hjelpe- og kontrollfunksjon. Dette kunne gjøre det lettere for familier og «meldere» å forholde seg åpent og tillitsfullt til det kommunale barnevernet. På den annen side ville det i praksis måtte være det kommunale barnevernet som meldte til det fylkeskommunale organ som reiste tvangssaker. I noen tilfeller er det nødvendig med alvorlige tiltak, og det ville være barnevernet på kommunalt plan som måtte fremme forslag ved å sende saken videre til fylkeskommunalt initiativ. En annen mulig innvending er at det er ønskelig at samme instans og medarbeider i størst mulig grad bør ha ansvaret for en barnevernsaks begynnelse og til dens avslutning. Det kan derfor ha uheldige følger at problemstillingen starter med «hjelpere i kommunen» , og så «eksporteres» opp og videre i de tilfellene hvor det viser seg at hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Det er imidlertid klare indikasjoner på at noen kommuner har behov for bistand i bl.a. potensielle tvangssaker. På bakgrunn av de ulike og motstridende hensyn som gjør seg gjeldende i dette spørsmålet, vil utvalget begrense seg til å foreslå at det iverksettes forsøk med regional bistand til kommuner i tvangssaker og andre kompliserte saker.

Utvalget vil peke på behovet for å videreutvikle et forpliktende samarbeid mellom de kommunale barne- og ungdomstjenestene, inkludert barneverntjenesten, for å styrke og utvikle den forebyggende innsatsen og de kommunale hjelpetiltakene til barn og foreldre. Behovet for forpliktende samarbeid er like aktuelt på fylkeskommunalt nivå, for å sikre barna og deres familier nødvendige spesialisttjenester. Det er vanskelig å skissere organisasjonsmodeller som kan være aktuelle i alle kommuner, og en bedre samordning av tjenestetilbudet kan oppnås på flere måter. Barnevernets rolle i forhold til øvrige tjenesteområder bør drøftes: Skal barnevernet kunne forplikte andre instanser hva gjelder så vel hjelpetiltak iht barnevernloven som spesialisttilbud fra psykisk helsevern? Utvalget vil imidlertid peke på at organisasjonsmodeller i seg selv ikke løser de problemer og utfordringer som tjenestene står overfor, og for å være effektive må samordningstiltak kombineres med tiltak for å utvikle tverretatlige arbeidsmodeller og en felles problemforståelse mellom barnevernet, skolen og barne- og ungdomspsykiatrien.

Utvalget mener det er viktig at tilskudds- og refusjonsordninger tilrettelegges slik at de oppmuntrer til bruk av familie- og nærmiljøbaserte tiltak framfor plasseringstiltak, og at en så ofte som mulig unngår «fjernplasseringer» over fylkesgrenser. Det bør videre vurderes om ansvaret for beslutninger om barn og unge skal få tilgang til fylkeskommunale plasseringstilbud bør flyttes fra det kommunale til det fylkeskommunale barnevernet.

Det er viktig at dialogen mellom den fylkeskommunale konsultasjonstjenesten og den kommunale barneverntjenesten videreutvikles i alle fylker slik at samarbeidet blir mer forpliktende. Blant annet bør det utarbeides konsensuskriterier for når en bør iverksette kommunale tiltak, og når fylkeskommunale tiltak er bedre egnet.

Også på fylkeskommunalt nivå må bedre samordning av tjenesteområdene sikres. I Stortingsmelding nr 25 (1996–97), den såkalte psykiatrimeldingen, påpekes at den største faglige utfordringen for barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien trolig er arbeidet med utagerende og atferdsvanskelige barn og unge. Når det videre sies at ved tildeling av midler til utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien vil tiltak som styrker samarbeide mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet bli prioritert, uttrykkes en ambisjon som så langt ikke gjenspeiles i fylkeskommunenes opptrappingsplaner.

På fylkeskommunalt nivå er det for barn og unges del viktig at en rekke fag- og tjenesteområder samarbeider. Her nevnes i tillegg til barnevern og barne- og ungdomspsykiatri, pediatri, russektoren, voksenpsykiatrien og sist, men ikke minst, utdanningssektoren. Det nødvendige samarbeid i forhold til den enkelte familie må sikres gjennom forpliktende prosedyrer innen og på tvers av organisatoriske rammer. I et kvalitetssikringssystem må det godtgjøres at det er vurdert hva som anses å være relevant samarbeid.

Tilråding:

(Jf. tilråding om kommunal barne- og ungdomstjeneste under punkt 19.3.1)

Under oppbyggingen av en organisatorisk samlet barne- og ungdomstjeneste, vil utvalget påpeke nødvendigheten av å ha en særskilt oppmerksomhet mot barnevernet i «snever forstand» .

Det bør iverksettes en utredning med tanke på forenkling, både av lov- og regelverket og av de forvaltningsmessige sider av barnevernet.

Det bør legges opp et nært samarbeid mellom alle oppvekstfaglige instanser og arbeidslivet.

Det bør etableres et nært samarbeid med frivillige organisasjoner som retter seg til barn og ungdom.

Det bør vurderes om ansvaret for beslutninger om barn og unge skal få tilgang til fylkeskommunale plasseringstilbud, og som ikke avgjøres i fylkesnemnda, bør flyttes fra det kommunale til det fylkeskommunale barnevernet. I denne sammenheng bør det også vurderes hvem som skal ha ansvar for akuttplasseringer.

Det bør iverksettes utrednings- og utviklingsarbeid for å finne fram til mer helhetlige og flerfaglige tiltak enn det som i dag eksisterer. Det bør også iverksettes forsøk med regional bistand til kommuner i tvangssaker og andre kompliserte saker.

Tilskudds- og refusjonsordninger bør tilrettelegges slik at de oppmuntrer til bruk av familie- og nærmiljøbaserte tiltak framfor plasseringstiltak, og at en unngår «fjernplasseringer» over fylkesgrenser.

19.3.4 Mandatets punkt 4:

Oppsummere tilgjengelig kunnskap om i hvilken grad og hvordan lovverket sikrer partenes rettssikkerhet i barnevernsaker og kvalitativt gode tjenester. Under dette punktet skal utvalget blant annet vurdere den nye ordningen med fylkesnemnder for sosiale saker.

Dette punktet har relevans i de fleste sammenhenger der det foretas intervensjon i familien, og når særlige tiltak skal iverksettes overfor barn og ungdom. I prinsippet er det en selvfølgelighet at det ikke skal gjøres mer vidtgående tiltak enn det som er nødvendig ut fra situasjonen. I barnevernloven kommer dette til uttrykk blant annet i § 4–12, annet ledd, som sier at omsorgsovertagelse ikke skal vedtas selv om lovens vilkår er oppfylt, dersom det kan skapes en tilfredsstillende omsorgssituasjon gjennom hjelpetiltak i hjemmet. Det samme gjelder i § 4–3, som fastslår at undersøkelsen ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig.

Holdningen til foreldre og barn vil her være grunnleggende momenter. Dersom de ikke ønsker et tiltak, vil det selvsagt øke dets karakter av inngrep. Prinsippet om det mildeste tiltak og mildeste inngrep må også forstås slik at et inngrep ikke skal gis lengre varighet enn nødvendig. Tidsperspektivet er alltid viktig i barnevernarbeid. Et brudd i forholdet mellom foreldre og barn kan være uopprettelig hvis det blir langvarig nok.

Denne «vær varsom- verdien» står imidlertid i et spenningsforhold til en annen verdi som kan formuleres som prinsippet rett hjelp til rett tid. Vi skal være varsomme, men ikke slik at barnet blir værende i ødeleggende situasjoner preget av omsorgssvikt eller overgrep uten at samfunnet bryr seg. Dersom verdien «vær – varsom» blir for sterk, kan den legitimere en vegring fra samfunnets side som innebærer at barnet ikke får den hjelp det har behov for og krav på.

Tradisjonelt har rettssikkerhetsverdier i barnevernet vært knyttet til foreldrenes behov for vern mot vilkårlige inngrep fra barnevernet. I barnevernloven av 1992 er rettssikkerheten i tvangssaker søkt sikret gjennom etableringen av fylkesnemnda. Den kan gi pålegg om bruk av hjelpetiltak. I praksis skjer ikke det ofte.

Det kan stilles spørsmål ved om ordningen med fylkesnemnd kan styre barneverntjenestens ressurser over mot utredningsarbeid. Dette kan være betryggende med tanke på å gi fylkesnemnda et solid beslutningsgrunnlag. Men det er også et tankekors hvis det brukes mer ressurser til utredning av barna og familiene i forberedelsen av en fylkesnemndsak, enn til direkte hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt i prosessen. Når vi vet at fylkesnemndas vedtak kan overprøves i tre rettsinstanser, må vi også spørre om rettssikkerhetsverdien er prioritert for høyt på dette stadiet av saken.

Noe av det mest problematiske er trolig den overopphoping av mangeldiagnostiske data som utredningsvirksomheten medfører. Ved å bruke så mye energi på å belyse det negative, det som ikke fungerer, osv, står en også i fare for å bidra til en negativ utvikling, uansett hvilke beslutninger og tiltak som iverksettes. Det problematiske her er at det etterlyses data om det mangelfulle, samtidig som vi vet at en positiv utvikling alltid vil bygge på de positive muligheter som finnes, og som det vil være spor av i enhver situasjon.

En side ved det skjønn som skal utøves er at det ofte kan være lettere å avdekke det mangelfulle enn det verdifulle. Vi har også lang tradisjon i å fokusere det som er negativt gjennom vår diagnostiske praksis. Derimot har vi begrensede erfaringer når det gjelder mulighetsfokusering. En annen side ved dette er de problemer som knytter seg til prediksjon. Det innebærer at selv om vi makter å kartlegge en her- og- nå situasjon, har vi ikke nødvendigvis klargjort de forhold som er mest relevante i et framtidsperspektiv. Dette er en faglig utfordring som kan medvirke til handlingslammelse.

Her har ulike fagtradisjoner forskjellige innfallsvinkler, og det kan være en konflikt mellom forvaltningspraksis på den ene siden, og empowermentperspektiver og nyere pedagogikk på den annen, ved at den første trenger «bevisgrunnlag» , mens pedagogikken bygger på de positive utsiktene som er avdekket.

Barnevernet er en fordeler av knappe ressurser. På tross av lovens sterke føringer om forebyggende arbeid og hjelpetiltak, og økningen i antall barn som mottar hjelpetiltak, ser det for utvalget ut som om en forholdsvis stor andel av barnevernets ressurser går med til omsorgsovertakelsessakene, som naturlig nok ofte er blant de mest krevende.

Med begrensede ressurser er det en fare for at barnevernet nedprioriterer både forebyggende arbeid og samarbeidsprosjekter med andre etater. Dette kan også føre til at kommunene legger til grunn en ulik forståelse for grensene for sitt forebyggende arbeid, og også for hva som gir grunnlag for å reise sak om omsorgsovertakelse. Empiriske undersøkelser viser at det er store regionale forskjeller når det gjelder omsorgsovertakelser, og antyder at «toleransetersklene» for omsorgstiltak varierer betydelig. Dette etterlater et inntrykk av vilkårlighet.

Når det så gjelder kvaliteten av hjelpetiltakene, er det en generell vurdering at hovedproblemet ikke er mangel på tiltak, men at disse ikke er kvalitetssikret i en helhetlig oppvekstrelatert kontekst.

Barnekonvensjonen fastslår i artikkel 12 at et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal ha rett til fritt å gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet, og at barnets synspunkter skal gis behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet skal særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår det, enten direkte eller ved en representant eller et egnet myndighetsorgan. Etter barnevernloven kan barnet enten være part med rett til advokat, eller få si sin mening direkte til avgjørelsesorganet eller gjennom en særskilt oppnevnt talsperson. Evalueringen av ordningen med barnets talsperson tyder på at ordningen i det vesentligste fungerer godt, men at det er behov for visse endringer, bl.a. hva gjelder barnets rett til konfidensialitet.

Foreldre blir ofte glemt når barnet er tatt under omsorg, og den eneste kontakten de har med barnevernet kan være i forbindelse med samværsordninger. Barnevernet bør ha et selvstendig ansvar for å sørge for at foreldre som ønsker det kan få hjelp til å komme ut av den situasjonen som har ledet frem til at barnet er plassert utenfor hjemmet.

I Danmark har man prøvd ut ulike støtteordninger for foreldre som opplever at barna flytter i fosterhjem eller i institusjon, og det foreslås nå å lovfeste en ordning med en støtteperson som kan bidra til å styrke foreldrenes samarbeid og involvering i arbeidet om barnet. Dette kan medføre en større gjensidig respekt mellom foreldrene og omsorgspersonene barnet bor hos.

Bakgrunnen for at man i den nye barnevernloven innførte egne bestemmelser for barn og unge med alvorlige atferdsvansker, var bl.a. at vedtaket primært vil være rettet mot barnet selv, at barnevernet og foreldrene ofte vil være enige om tiltaket, og at atferdstiltakene i utgangspunktet vil ha en mer tidsavgrenset rekkevidde enn omsorgstiltakene. I disse sakene fant en det også nødvendig å bedre den unges rettssikkerhet. Dette ble gjort ved at den unge ble gitt fulle partsrettigheter i slike saker, uavhengig av alder.

En egen ordning for barn og unge med atferdsavvik kan føre til en underkommunisering av bakenforliggende omsorgssvikt eller bakenforliggende psykiske problemer. Praktiseringen av ordningen har, slik utvalget ser det, ført til et aldersbetinget perspektivskifte på barnet. Opptil ca. 12 år betraktes barn i lys av sin omsorgssituasjon, og etter det betraktes de mer som vanskelige eller kriminelle. Utvalget vi tilrå en lovendring som ivaretar sakenes kompleksitet ved at barnevernlovens inngrepskriterier behandles under ett, og slik at omsorgen overtas også der inngrepskriteriet knytter seg til ungdommens atferdsvansker. Det vil fortsatt være viktig å sikre ungdommenes eget behov for rettssikkerhet ved atferd som inngrepskriterium, ved siden av omsorgsovertagelse i forhold til foreldrene

Når barn og unge fremviser omfattende atferdsvansker, vil det ofte vise seg at foreldrene, av ulike årsaker, ikke har maktet å sette nødvendige grenser for uønsket atferd. Når barnevernet etter et tvangsvedtak eller som et frivillig tiltak skal ivareta barnet, må foreldrene kunne forvente at barnevernet sørger for at barnet eller den unge er sikret fullverdig ivaretakelse, inklusive opplæring og personlig utvikling. Det er derfor grunnlag for å gjennomgå det regelverk som regulerer utøvelsen av tvang i tiltaket.

For at barneverntjenesten skal kunne ivareta barns interesser, er det nødvendig at den får kunnskap om når barn lever under vanskelige forhold. I alle alvorlige tilfeller, ikke bare § 4–12 og § 4–24, men også etter § 4–19 om samvær, § 4–20 om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, og § 4–21 om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, bør det derfor være opplysningsplikt på forespørsel, både ved profesjonsmessig og forvaltningsmessig taushetsplikt. Dette er hensyn som kan tale for at personer med forvaltningsmessig taushetsplikt bør være forpliktet til å besvare enhver forespørsel fra barneverntjenesten. Meldeplikt av eget tiltak kan være begrenset til når melder har grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt. Dette bør gjelde både ved profesjonsmessig og forvaltningsmessig taushetsplikt.

Utvalget er også av den oppfatning at reglene om at lagmannsretten, både i små og store saker, uansett skal settes med syv dommere, hvorav to fagkyndige, framtrer som unødvendig ressurskrevende, og ikke bør være ufravikelige.

Den tid som går med til rettslig overprøvelse, innebærer usikkerhet for barnet og foreldre om hvor barnet skal være. Samtidig vil planlegging og gjennomføring av tiltak kunne bli preget av den tid som medgår til rettslig overprøving. Idet fylkesnemndsbehandling i praksis tilsvarer en ordinær rettslig behandling i første instans, bør rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak skje direkte for lagmannsretten.

Fylkesmannen har som en av sine oppgaver å føre tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner og fylkeskommuner, og herunder påse at kommuner og fylkeskommuner utfører de oppgaver de er pålagt etter loven. Etter utvalgets oppfatning er fylkesmannsembetenes innsats i noen grad rettet mot overholdelse av frister, og ikke i like stor grad mot kvaliteten i arbeidet. Etter utvalgets mening bør det fastsettes at fylkesmennenes tilsyn på dette området blant annet skal sette fokus på spørsmålet om det er utarbeidet tiltaksplan og omsorgsplan for barnet og på oppfølgingen av tilsynsførerordningen for barn i fosterhjem.

Tilråding:

Det bør foretas en gjennomgang av gjeldende inngrepskriterier med det formål å vurdere om kravet til faglig skjønn ivaretar barnets interesser på en forsvarlig måte.

Det er behov for regelfestede ordninger for å høre barnets mening. Aldersgrensen på 12 år i barnevernloven § 6–3 bør senkes eller oppheves.

Ordningen med barnets talsperson bør ikke gjøres obligatorisk, men fortsatt være gjenstand for en individuell vurdering. Barn må ha anledning til å formidle sin mening til talspersonen, uten at denne må være forpliktet til å formidle uttalelsen videre mot barnets vilje. Utvalget er klar over at barnets talsperson i enkelte saker ikke vil kunne love å hemmeligholde opplysninger fra barnet, jf. bestemmelsen om avvergeplikt i straffeloven § 139. Etter utvalgets oppfatning bør ordningen med at talspersonen skal gjøre seg opp en selvstendig mening om saken, fjernes.

Det bør presiseres i barnevernloven § 4–16 om oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse at barnevernet skal ha et selvstendig ansvar for å sørge for at foreldrene får nødvendig hjelp og bistand til å bedre sin livssituasjon.

En ordning med støtteperson for foreldrene bør utprøves i noen fylker.

Inngrepskriteriene ved alvorlige atferdsvansker tas inn i barnevernloven § 4–12, slik at det blir nødvendig å overta omsorgen også for disse barn og unge. Dagens ordning med egne partsrettigheter for barnet/ungdommen forutsettes benyttet når tiltaket i form av flytting er begrunnet med atferdsavvik.

Forskriftene som regulerer tvangsadgang under opphold i institusjon bør gjennomgås med sikte på hvorvidt det er i barnets interesse med dagens begrensninger bl.a. i adgang til kroppsvisitering ved mistanke om våpen, og hvordan man kan stoppe et barn ved rømming.

Barnevernloven § 6–4 bør endres slik at opplysningsplikten også omfatter §§ 4–19, 4–20 og 4–21. Samtidig bør § 6–4 gi alle med forvaltningsmessig taushetsplikt anledning til, uten hinder av denne, å gi melding til barneverntjenesten hvis de blir kjent med forhold som kan medføre tiltak etter barnevernloven.

Det bør settes i gang en utredning med sikte på å undersøke nærmere kommunale og regionale forskjeller i barnevernet. Særlig m.h.t. tvangstiltak bør slik forskning fortrinnsvis gjennomføres på nordisk nivå (jf. beskrivelser av tidligere og nåværende forskning i kapittel 17.2).

Det bør foretas en gjennomgang og avklaring av hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for fylkesnemndene. Enten bør disse også inneholde regler om rettslig overprøvning, eller så bør kapittel 33 i tvistemålsloven endres slik at alle regler om rettslig overprøving fremgår av dette kapittelet.

Rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak bør skje direkte for lagmannsretten.

Det bør utarbeides nærmere regler for fylkesmannens forvaltningstilsyn.

19.3.5 Mandatets punkt 5:

Utvikling av kompetansen i barneverntjenesten i en vid betydning av begrepet. Dette gjelder blant annet formålstjenlige konsultasjonsordninger i og mellom kommuner og fylkeskommuner og evner til å møte etiske og normative dilemmaer i barneverntjenesten.

Kompetanse omfatter noe langt mer enn dyktighet i en snever akademisk- faglig forstand, da det handler om å være troverdig på et meget komplisert menneskelig arbeidsområde. Dette stiller krav om både faglig, personlig, sosial og etisk kompetanse. Det kreves også evne til å bevare og videreføre de kvalifikasjoner og personlige egenskaper man har ervervet. På et område som dette må det også stilles krav om gode samarbeidsevner, både med hjelpetrengende, og andre fagfolk og etater.

Barnevernet er avhengig av en realkompetanse som stiller krav om en best mulig rekruttering til kvalitativt gode utdanningstilbud. Samtidig må arbeidsfunksjonene og arbeidsplassene være innrettet slik at kompetansen både kan vedlikeholdes og videreutvikles. Det må være et grunnkrav at organiseringen er slik at den fremmer positive egenskaper og hemmer negative. Det positive her dreier seg om en kontinuerlig faglig og personlig utvikling i takt med nye kunnskaper og krav på området. Det negative på dette området kan blant annet omfatte rutineflegmatisme, faglig stagnasjon og utbrenning. I og med at kompetanse primært må sees på som en følge av yrkesutøverens personlige initiativ, må det være en grunnleggende innstilling hos den enkelte til både vedlikehold og videreutvikling. Det gjelder både av personlige og faglige forutsetninger for å imøtekomme de utfordringer som yrkesutøvelsen medfører.

Det som her er påpekt gjelder for all kompetanseutvikling i samfunnet. Samtidig synes det innlysende at kravene til faglig og personlig kompetanse, samt vedlikehold og videreutvikling både gjennom utdanning, yrke og på personlig basis, i særlig grad må gjelde innenfor et område som barnevernet. Selv om det er hevdet at det ikke foreligger noe allment anerkjent kompetansebegrep i barnevernet, så er det uomtvistelig at den som er kompetent på en troverdig måte innenfor et område som dette, må være i stand til å skape tillit, utøve faglig skjønn i komplekse og kritiske situasjoner, og samtidig være i stand til å iverksette og videreføre tiltak som best vil tjene de barna som er rammet.

De fleste av de yrkesfunksjoner det her er tale om, må anses å være meget personavhengige. Dette medfører at hvis de utøvende personene er dyktige, så vil tjenestene være vellykkede. I motsatt fall vil tjenestene stå i fare for å kunne skape flere problemer enn positive muligheter. Denne bevisstheten gjør det nødvendig å vurdere nye typer av kvalifisering, som i maksimal grad forbereder for de krevende oppgaver det her er tale om.

Det er nødvendig å sette bestemte kompetansekrav for denne yrkesutøvelsen, samtidig som formalkompetanse i tradisjonell betydning basert på bestemte utdanninger, ikke kan anses tilstrekkelig. De krav som er påpekt ovenfor til realkompetanse, ved å forutsette både utdannings-, yrkes- og personlig læring, må være grunnleggende. Relevante kompetansekrav må naturligvis også gjelde dem som er knyttet til fylkesnemnda, både som sakkyndige og jurister.

Utvalget har referert til forskning som tyder på at barnevernarbeidere kan ha tendens til å være mer opptatt av å diagnostisere omsorgspersonen enn omsorgssituasjonen, og at man er for lite oppmerksom på at omsorgspersonene ofte har et strevsomt dagligliv, med dårlig økonomi, dårlige boforhold både for barn og voksne, mangel på sosialt nettverk, mangel på trygghetsfølelse, svak selvrespekt og et manglende framtidsperspektiv. Dette gir en indikasjon på behovet for gjennomtenkning og refleksjon når det gjelder barnevernets arbeidsgrunnlag og behovet for nye faglige perspektiver. En side ved dette er behovet for en opprydding i begrepsbruken, som preges av en utvendig og mekanisk oppfattelse, som i liten grad avspeiler mennesket som et villende, intensjonalt vesen. Utvalget anser eksempelvis at begrepene «klient» og «behandling» , ikke kan ha noen naturlig plass på et område hvor hovedsaken er barns og unges oppvekst, og hvor de som skal hjelpes må være samarbeidspartnere og hovedaktører i en utviklingsprosess. Begrepet «behandling» har imidlertid relevans når det er tale om medisinske eller psykologiske tiltak.

Barnevernets innhold vil være preget av den måten tjenesten arbeider på. Det må utvikles systemer for internkontroll og kvalitetssikring som tilrettelegger og sikrer fortløpende vurdering av eget arbeid. Barnevernet er i likhet med andre offentlige tjenester både fordeler og mottaker av knappe ressurser. Det er en særlig oppgave å arbeide så optimalt som mulig for å hindre utbrenthet og slitne ansatte. Det vil være formålstjenlig å utvikle et samarbeid mellom praksisfeltet, myndigheter og forsknings- og utdanningsmiljøer med tanke på å vurdere arbeidsmåter, arbeidsomfang og prioriteringer. Utvalget ser det også som ønskelig at det utvikles et vitenskapelig miljø som kan ivareta grunnleggende kompetansefremmende behov på det barnevernfaglige området, både gjennom forskning, utdanning og videreutdanning.

I tillegg til de forslag om styrket forskningsinnsats på områder som allerede er nevnt, vil utvalget påpeke behovet for mer forskning om temaområdet etnisitet og barnevern.

For alle som er ansatt i barnevernet bør vedlikehold og videreføring av egen kompetanse være et krav til og en rett for den enkelte yrkesutøver. Mulighetene for faglig fornying gjennom yrkesrelatert videre- og etterutdanning bør styrkes vesentlig, og slik fornying bør være obligatorisk. Samtidig er det vesentlig å sette fokus på systemet og strukturen som profesjonsutøverne fungerer innenfor, og utvikle en arbeidsorganisasjon som kan fremme positive og hemme negative menneskelige kvaliteter.

Utvalget mener at barnevernfeltet har sakket akterut hva gjelder kompetansenivå og kompetanseutvikling sammenliknet med andre instanser som for eksempel PPT og BUP. For barnevernets vedkommende er det ikke samsvar mellom kompetansenivå og ansvarsområde.

Tilråding:

Det bør gjennomføres en kritisk gjennomgang av forståelsesmåter og begrepsbruk i barnevernet.

Den faglige og etiske kompetanse for yrkesutøvere i barnevernet må styrkes. I den sammenheng må kompetansekriteriene og kravene til praksis vurderes, og det bør utredes autorisasjonsordninger for relevante yrkesgrupper.

Treårig høyskoleutdanning anses som nødvendig, men ikke som tilstrekkelig for å inneha stillinger i barnevernet. For å styrke den formelle og reelle kompetansen, må grunnutdanningen påbygges med veiledning og målrettet videreutdanning. Utvalget mener at et minimumsnivå bør være to års påbygging inkludert ett år med veiledet praksis.

Kravene med hensyn til målrettet barnevernutdanning ut over det som gis i dagens grunnutdanninger, kan imøtekommes på ulike måter. Utvalget vil peke på følgende alternativ:

  • grunnutdanningene påbygges med et fjerde målrettet år

  • videreutvikling av videreutdanninger av minimum ett års varighet.

Det er behov for styrket forskningsinnsats om temaområdet etnisitet og barnevern.

Utvalget foreslår at barnevernloven § 2–1 siste ledd første setning endres til: «Kommunene har ansvar for å etablere ordninger som sikrer ansatte i barnevernet kontinuerlig utvikling og vedlikehold av sin kompetanse.» Barnevernloven § 2–2 endres tilsvarende.

19.4 Oppsummering av tilrådinger

Kategoriseringen av tilrådinger følger samme mønster som nevnes innledningsvis i dette kapitlet, nemlig:

  1. Konkrete forslag – som vi her har delt opp i to underkategorier:

    1. Forslag som krever formelle endringer i lovverket eller beslutninger på statlig nivå, – utover beslutninger om at spørsmål skal utredes nærmere (kapittel 19.4.1)

    2. Tilrådinger til kommunale og fylkeskommunale myndigheter – politiske og administrative organer eller/og etater som yter tjenester (kapittel 19.4.2)

  2. Idéer om fornyingstiltak som bør gjennomføres på basis av utprøving og forskning (kapittel 19.4.3)

  3. Tilrådinger om videre utredningsarbeid med påpekte problemstillinger (kapittel 9.4.4)

De tilrådingene som kan klassifiseres i flere kategorier, er plassert i en hovedkategori med krysshenvisninger og korte merknader om forbindelseslinjene.

I og med at dette er en oppsummering, har vi naturlig nok utelatt mange detaljer fra de tidligere tilrådingsavsnittene i dette kapitlet. Vi vil samtidig poengtere at de punktene som nevnes nedenfor, bør sees i sammenheng med de andre tilrådingene.

I de følgende delkapitlene blir mandatrelaterte tilrådinger nevnt først. Utover dette blir tilrådingene hovedsakelig nevnt i samme rekkefølge som de legges fram tidligere i dette kapitlet.

19.4.1 Konkrete forslag som krever endringer i lovverket eller statlige beslutninger

  • Barn og unges rett til barneverntjenester lovfestes.

  • Eksemplifiseringen av hjelpetiltak i § 4–4 annet ledd strykes.

  • Det må gjøres mindre attraktivt for kommunene å «eksportere» barn og ungdom bort fra nærmiljøet. Kommunene må stimuleres til å prøve ut lokale tiltak for ungdom med atferdsvansker for å redusere behovet for institusjoner. Tilskudds- og refusjonsordninger bør også tilrettelegges slik at de stimulerer til familie- og nærmiljøbaserte hjelpetiltak i stedet for plasseringer utenfor hjemmet som omsorgs- eller hjelpetiltak. Det bør innføres statlige stimuleringstilskudd for adekvate lokale initiativ. Dette forslaget berører også kommunene (kapittel 19.4.2) og utviklingsarbeid (kapittel 19.4.3).

  • Det lov- eller forskriftsfestes at barnevernet ved rekruttering av fosterhjem først må søke etter mulige fosterhjem i barnets familie og nettverk.

  • Plassering utenfor hjemmet etter § 4–4 femte ledd, bør maksimalt ha en varighet av inntil 6 måneder. Dersom plassering fortsatt er aktuelt, må dette behandles av fylkesnemnda.

  • Oppfølgingen av fosterforeldre flyttes til fylkeskommunen.

  • Det åpnes for at fylkeskommunen kan avgjøre spørsmålet om å sette inn forsterkningstiltak der det er uenighet mellom kommune og fosterforeldre.

  • Reglene som omhandler å høre barnets mening bør endres, gjennom at aldersgrensen på 12 år i barnevernloven § 6–3 senkes eller oppheves.

  • Barn må gjennom endringer i regelverket gis anledning til å formidle sin mening til barnets talsperson, slik at talspersoner ikke lenger blir forpliktet til å formidle uttalelsene videre mot barns vilje.

  • Det presiseres i barnevernloven § 4–16 om oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse, at barnevernet skal ha et selvstendig ansvar for å sørge for at foreldrene får nødvendig hjelp og bistand til å bedre sin livssituasjon.

  • Inngrepskriteriene ved alvorlige atferdsvansker tas inn i barnevernloven § 4–12, slik at det blir nødvendig å overta omsorgen også for disse barn og unge.

  • Barnevernloven § 6–4 bør endres slik at opplysningsplikten også omfatter §§ 4–19, 4–20 og 4–21. Samtidig bør § 6–4 gi alle med forvaltningsmessig taushetsplikt anledning til, uten hinder av denne, å gi melding til barneverntjenesten hvis de blir kjent med forhold som kan medføre tiltak etter barnevernloven.

  • Det foretas en gjennomgang og avklaring av hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for fylkesnemndene.

  • Rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak skal skje direkte for lagmannsretten.

  • Innføring av en godkjenningsordning for institusjoner, slik at alle institusjoner må dokumentere faglige og etiske krav før godkjenning kan gis.

  • Det utarbeides nærmere regler for fylkesmannens forvaltningstilsyn.

  • Utvalget foreslår at barnevernloven § 2–1 siste ledd første setning endres til: «Kommunene har ansvar for å etablere ordninger som sikrer ansatte i barnevernet kontinuerlig utvikling og vedlikehold av sin kompetanse.» Barnevernloven § 2–2 fjerde ledd endres tilsvarende.

  • Det presiseres i regelverket at en utredning i barnevernet skal kartlegge hva som er best for barna, og hvordan foreldrene kan hjelpes til å forbedre sin omsorgsevne. Mangler ved foreldrenes omsorgsevne og barnas omsorgssituasjon skal kun vektlegges når dette er av betydning i forhold til lovens vilkår for iverksetting av tiltak.

19.4.2 Tilrådinger til kommunale eller fylkeskommunale myndigheter

  • Det må være et mål at de som har behov for hjelp og råd kan henvende seg ett sted, og at de kan gjøre det i forvissing om at deres integritet er ivaretatt på en betryggende måte.

  • Forebyggende tiltak må få en mer framtredende plass i kommunenes virksomhet. Barnevernet må også intensivere sitt arbeid med utvikling, systematisk oppfølging og vurdering av hjelpetiltak i barnevernet. Dette forutsetter etter utvalgets vurdering av konsekvensene (se kapittel 20 og jf. 19.4.1) også støtte og innsats fra statlige myndigheter, og utviklings- og forskningsarbeid (jf. kapittel 19.4.3).

  • Det bør vurderes tiltak for å sikre at lokalpolitikere får oversikt over og tar ansvar for tjenestetilbudet til det kommunale barnevernet. I hver kommune bør det være ett folkevalgt organ som har et særlig ansvar for forebyggende oppgaver etter barnevernloven § 3–1 første ledd. Etter utvalgets vurdering, må kommunen i forbindelse med utarbeiding av økonomiplanen også ta ansvar for å utarbeide en samlet prioritering av forebyggende tiltak (med henvisning til denne bestemmelsen i barnevernloven).

  • Tiltak som fremmer fellesskap og brobygging mellom generasjonene bør konkretiseres i kommunenes forebyggingsplaner.

  • Det bør etableres en organisatorisk samlet kommunal barne – og ungdomstjeneste for å styrke forebyggende arbeid, igangsette frivillige hjelpetiltak, og for å sikre «rett til hjelp til rett tid» . Tjenesten bør ha mandat til å koordinere tilbudet til ungdom og selv bidra aktivt i oppfølgingen av disse.

  • Det bør legges til rette ordninger som sikrer kontinuerlig videre- og etterutdanning og veiledning av personalet i barnevernet.

  • Det bør vurderes å etablere lokale, flerfaglige miljø og tiltak for eksempel av typen oppvekstfaglige ressurssentre, for å arbeide langsiktig med å utvikle best mulige tilbud til vanskeligstilte barn og unge og bidra aktivt til å styrke oppvekstvilkårene på alle relevante livs- og læringsarenaer.

  • Det bør utvikles ordninger som sikrer kontinuitet og bl.a. personellmessig stabilitet i barnevernvirksomheten.

  • Det bør iverksettes tiltak for å synliggjøre barnevernets formål, verdigrunnlag og arbeidsoppgaver, både overfor de tjenesten forholder seg til, og overfor offentligheten. For bl.a. å systematisere og spre erfaringer på tvers av kommuner og fylkesgrenser, og for å inkludere fylkesnemndenes virksomhet i slike tiltak, bør også statlige myndigheter trekkes inn i denne typen tiltak.

19.4.3 Idéer om fornyingstiltak gjennom utprøvinger og forskning

  • Utviklingsarbeid når det gjelder nye tilnærminger og retningslinjer for fylkesmennenes institusjonstilsyn. Forslaget innebærer også justeringer av fylkeskommunenes kvalitetskontroll med institusjonene (kapittel 19.4.2), og på lengre sikt forutsetter dette også statlige beslutninger om endringer i regelverket (kapittel 19.4.1).

  • En ordning med støtteperson for foreldre med barn som er frivillig eller ufrivillig plassert utenfor hjemmet, bør prøves ut i noen fylker.

  • Det settes i gang forsøksvirksomhet med regional bistand til kommuner i tvangssaker og andre kompliserte saker.

Utvalget tilrår forsterket forskningsinnsats når det gjelder bl.a. følgende temaområder:

  • Hjelpetiltak i barnevernet og effekten av dem.

  • Bruk av institusjoner og fosterhjem som hjelpe- og omsorgstiltak.

  • Forskningsrelatert utrednings- og utviklingsarbeid for å finne fram til mer helhetlige og flerfaglige tiltak (jfr. også skisserte forskningsbehov i kapittel 4).

  • Undersøke nærmere kommunale og regionale forskjeller i barnevernet, særlig mht. tvangsstiltak, og hvis det viser seg hensiktsmessig til dels gjennom en styrking av den forskningen som allerede pågår i nordisk regi (jf. kapitlet om barnevernet i andre land).

  • Etnisitet og barnevern.

19.4.4 Tilrådinger om videre utredningsarbeid

  • For å ivareta de oppgaver som knytter seg til alvorlig kriminalitet utført av ungdom opp til 18 år, bør det vurderes å utvikle spesielle plasseringstiltak utenfor barnevernet som alternativ til varetektsfengsling eller annen straffeforfølgning.

  • Det bør avklares hvilke rammebetingelser fosterhjemmene skal ha når det gjelder sosiale rettigheter og spørsmålet om enkelte fosterforeldre skal anses som arbeidstakere eller ikke.

  • Forholdene for fosterbarn med funksjonshemninger bør utredes.

  • Det bør iverksettes en utredning med tanke på forenkling, både av lov- og regelverket og av de forvaltningsmessige sider av barnevernet.

  • Det bør vurderes om ansvaret for beslutninger som gjelder tilgang til fylkeskommunale plasseringstilbud (fosterhjem, institusjon) bør flyttes fra det kommunale til det fylkeskommunale barnevernet.

  • Gjeldende inngrepskriterier i barnevernloven bør gjennomgås, for å vurdere om kravet til faglig skjønn ivaretar barnets interesser på en forsvarlig måte.

  • Forskriftene som regulerer tvangsadgang under opphold i institusjon bør gjennomgås med sikte på om de er i barn og unges interesse.

  • Det bør vurderes å gi adgang til åpen adopsjon.

  • Det bør vurderes om botiltak for mindreårige asylsøkere bør omgjøres til barneverninstitusjoner.

  • Kompetansekriteriene for yrkesutøvere i barnevernet bør vurderes, og det bør utredes om autorisasjonsordninger for relevante yrkesgrupper er aktuelle å innføre.

  • Det bør vurderes å innføre en ordning med målrettet videreutdanning og veiledet praksis.

  • Det må utredes om det er hensiktsmessig at barnevernet får myndighet til å pålegge andre instanser ansvar for tiltak til barn og familier.

  • Flere departementer bør arbeide med tanke på å utvikle konkrete tiltak mot generasjonsoppsplitting og for brobygging mellom generasjonene.

  • Det bør vurderes særskilte tiltak for at unge mennesker får muligheter til å komme inn i arbeidslivet når de fyller 15 år.

  • Det bør utarbeides veiledende retningslinjer for ansatte i barneverntjenesten og sakkyndige som barn uttaler seg til i forbindelse med vanskelige beslutningssituasjoner. Forslaget kan følges opp på flere måter, og vil berøre statlige myndigheter (kapittel 19.4.1) dersom det blir fulgt opp gjennom et rundskriv fra departementet.

  • Det bør gjennomføres en utredning som involverer flere departementer med tanke på å organisere oppvekstfaglige tilbud for barn og ungdom som har behov for særlig hjelp og støtte.

  • Det bør vurderes å innføres lovfestet tilbud om frivillig, gratis og anonym veiledning for barn, ungdom og deres familie, både enkeltvis og samlet. Dette må omfatte veiledning knyttet direkte til barns og unges utvikling og framtid, veiledning knyttet til praktisk- økonomisk planlegging og andre sider ved familien som oppvekstbase.

20 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag

Med begrensede ressurser er det fare for at barnevernet prioriterer de oppgaver som krever størst juridisk oppmerksomhet eller saker der omgivelsene «forlanger» handling fra barnevernet. Dette kan gjelde bl.a. overholdelse av barnevernlovens tidsfristbestemmelser, og/eller i mindre kommuner arbeid med familier og ungdom som klart bryter med lokalsamfunnets normer. Både deltaking i kommunens generelle forebyggende arbeid og samarbeid med andre etater kan bli overskuddsfenomen som må nedprioriteres, i likhet med systematisk og målrettet utforming og gjennomføring av hjelpetiltak i hjem og nærmiljø. De gjeldende betalingsordningene i barnevernet fungerer dessuten etter utvalgets vurderinger som incitamenter for kommunene til å plassere barn og unge utenfor hjemmet, heller enn å utvikle omfattende, og sett fra kommunenes synsvinkel dyre hjelpetiltak i nærmiljøet.

I følge mandatet skal minst ett av endringsforslagene bygge på forutsetninger om uendret eller redusert bruk av ressurser. Beregningene av de økonomiske og administrative konsekvensene av endringsforslagene som er beskrevet i dette kapitlet, vil naturlig nok måtte forutsette langt mer statiske samfunnsforhold enn det som er sannsynlig. Følgene av enkeltstående endringsforslag er i mange tilfeller vanskelige å beregne, da effektene bl.a. vil bli bestemt av praksis og skjønnspregede beslutninger i landets kommuner og fylkeskommuner. Noen av forslagene vil dessuten virker i hver sin retning mht. utgifts- og ansvarsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner. Dersom mange av forslagene gjennomføres, vil dette i tillegg medføre en synergieffekt, dvs. at virkningene blir større enn «summen» av enkelttiltakene.

På et saksområde som barnevernet, vil konsekvensene av utvalgets forslag dessuten være avhengig av flere sentrale rammebetingelser som vanskelig lar seg beregne unntatt gjennom framskrivinger av eksisterende tendenser. Utvalget vil her trekke fram to særlig viktige rammebetingelser, nemlig utviklingen av behov og problemer blant barn og unge, og eventuelle endringer av samfunnets normer for hva som er akseptabel atferd for foreldre, barn og unge.

De ovenfor nevnte usikkerhetsmomentene vil derfor være knyttet til vurderingene av hvilke økonomiske og administrative konsekvenser utvalgets endringsforslag vil få. Det blir i den følgende teksten angitt hvilke av forslagene som sannsynligvis kan gjennomføres innenfor nåværende utgiftsrammer for barnevernet og andre berørte tjenester. Disse forslagene utgjør samlet sett utvalgets subsidiære endringsforslag.

20.1 Forslag til endringer i lov- og regelverk

Forslagene er delt inn etter sannsynligheten for om de vil eller ikke vil medføre økte utgiftsrammer. Rekkefølgen av forslag følger utover dette inndelingen av kapittel 19, og innebærer ingen prioriteringer fra utvalgets side.

Utvalget foreslår følgende endringer i lov- og regelverket:

Endringsforslag som isolert sett vil eller sannsynligvis kan medføre økte utgiftsrammer:

  • Lovfesting av barn og ungdoms rett til barneverntjenester.

  • Omformulering av barnevernloven § 2–1 sjette ledd, første setning (kommunens ansvar for opplæring av barnevernpersonell) til :«Kommunene har ansvar for å etablere ordninger som sikrer ansatte i barnevernet kontinuerlig utvikling og vedlikehold av sin kompetanse». § 2–1 sjette ledd gjelder tilsvarende for fylkeskommunen, jf. §2–2 fjerde ledd, og endringen vil derfor også gjelde for fylkeskommunen.

  • Innføring av en tidsbegrensning på inntil 6 måneder for plasseringer utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4–4, 5.ledd. Dette medfører at dersom slike plasseringer skal videreføres, må de godkjennes av fylkesnemnda.

  • Fylkeskommunene gis myndighet til å avgjøre spørsmål om å sette inn forsterkningstiltak i fosterhjem der det er uenighet mellom kommune og fosterforeldre.

  • Utarbeiding av nærmere regler for fylkesmannens forvaltningstilsyn. De økonomiske og administrative konsekvensene av dette vil være avhengig av det framtidige regelverket, og blir derfor ikke nærmere omtalt.

Endringsforslag som isolert sett ikke vil eller sannsynligvis ikke vil medføre økte utgiftsrammer:

  • Lov- eller forskriftsfesting av at det ved rekruttering av fosterhjem først må søkes etter mulige fosterhjem i barnets familie og nettverk.

  • Presisering i regelverket av at utredninger i barnevernet primært skal kartlegge hva som er best for barna og hvordan foreldre kan hjelpes til å forbedre sine omsorgsevner. Det skal bare legges vekt på mangler ved foreldrenes omsorgsevner og barnas omsorgssituasjon i tilfeller der dette er av betydning i forhold til barnevernlovens inngrepskriterier. Endringen kan isolert sett bidra til en viss reduksjon av utgiftene ved omsorgstiltak.

  • Fjerning av eksemplifiseringen av hjelpetiltak i barnevernloven § 4–4, 2. ledd.

  • Ansvaret for oppfølging av fosterhjem flyttes fra kommuner til fylkeskommuner.

  • Innføring av en godkjenningsordning for institusjoner, med krav om dokumentasjon for at institusjonene oppfyller faglige og etiske krav. (Utvalget regner her med at eventuelle utgifter for fylkeskommunen som følge av krav til økt faglig kompetanse, er innkalkulert i punktet ovenfor om endringer i barnevernloven § 2–2, 4. ledd).

  • Inngrepskriteriene ved alvorige adferdsvansker tas inn i barnevernloven § 4–12.

  • Senking eller oppheving av den gjeldende aldersgrense på 12 år i barnevernloven § 6–3 for når barnets mening skal bli hørt.

  • Endringer i bestemmelsene om barnets talsperson , som fjerner ordningen med at talspersoner skal gjøre seg opp egne meninger om sakene, og som fratar talspersoner retten til å formidle opplysninger og meninger fra barnet videre mot barnets vilje

  • Endring av barnevernloven § 4–16 om oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelser, ved å presisere at barnevernet har et selvstendig ansvar for å sørge for at foreldre får nødvendig hjelp og bistand til å bedre sin livssituasjon.

  • Endringer av barnevernloven § 6–4, slik at opplysningsplikten også gjelder saker etter §§ 4–19, 4–20 og 4–21, og at alle med forvaltningsmessig taushetsplikt gis anledning til å melde til barnevernet dersom de blir kjent med forhold som kan medføre tiltak etter denne.

  • Gjennomgang og avklaring av hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for fylkesnemndene.

  • Rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak skal skje direkte for lagmannsretten. Forslaget vil høyst sannsynlig medføre både redusert arbeidsbelastning og utgifter i rettsvesenet.

Andre forslag i utredningen må forstås som oppfordringer til kommunene, bl.a. om ved rullering av kommunenes økonomiplaner å utarbeide en samlet plan for forebyggende tiltak med henvisning til barnevernloven § 3–1.

20.2 Administrative konsekvenser

Utvalget har i kapittel 19 kommet med mange anbefalinger til kommuner, statlige myndigheter og forsknings- og utdanningsmiljøer når det gjelder organisering, samarbeid, utredningsvirksomhet, kompetanseutvikling og kompetansespredning. Dersom våre anbefalinger blir fulgt, vil dette få betydelige konsekvenser for innhold og organisering av daglig virksomhet i kommende år. Hvordan oppfølgingsarbeidet i så fall blir administrert og organisert blir da spørsmål de berørte instansene må ta stilling til. Sannsynligvis vil kommunene velge mange ulike løsninger, og utvalget ser med unntak av det som er skrevet i kapittel 19, ingen grunn til å komme med detaljerte anbefalinger om disse spørsmålene.

Utvalget begrenser seg derfor her til konsekvenser som berører formelle forhold mellom etater og forvaltningsnivåene, og hvordan våre forslag vil påvirke arbeidsmengden i kommunale, fylkeskommunale og statlige etater.

To av utvalgets tilrådinger kan medføre en viss økning i arbeidsmengden i fylkeskommunene. De rent organisasjonsmessige konsekvensene vil bli mindre for kommunene enn for fylkeskommunene. Dette gjelder forslaget om å flytte ansvaret for oppfølging av fosterhjem fra kommunene til fylkeskommunene. Det samme gjelder forslaget om å gi fylkeskommunene avgjørelsesmyndighet ved tvister om forsterkningstiltak i fosterhjem.

Utvalgets forslag innebærer generelt sett behov for en økning i fylkeskommunenes veilednings- og konsultasjonskapasitet til kommunene.

Det er uvisst om utvalgets forslag om å lovfeste retten til barneverntjenester vil få administrative konsekvenser i følge av økt saksmengde for barnevernet. Utvalgets forslag om å styrke kommunenes generelle forebyggende virksomhet og tiltak for risikogrupper blant barn og unge vil virke i motsatt retning når det gjelder barneverntjenestene. Utvalgets forslag vil på sikt medføre at en betydelig andel av barnevernets arbeid med utforming og gjennomføring av hjelpetiltak, og til dels med saker som nå resulterer i undersøkelser fra barnevernet, blir utført av andre etater. Med andre etater menes her i hovedsak kommunale etater og barne- og ungdomspsykiatrien, og til en viss grad også fylkeskommunale etater som familievernkontorene, tiltak for rusmiddelmisbrukere og voksenpsykiatrien. Etter utvalgets vurdering vil dette sett i et lengre tidsperspektiv kunne gjennomføres hovedsakelig gjennom utvikling av bedre samarbeidsordninger og arbeidsmetoder og omprioritering av arbeidsoppgaver. I en del kommuner og fylkeskommuner vil det også være behov for styrking av arbeidskapasiteten i ulike berørte etater.

Utvalgets forslag om å gi kommuner et klarere og mer forpliktende ansvar for å vedlikeholde å styrke kompetansen til de ansatte i barnevernet, vil i noen kommuner og fylkeskommuner medføre økt bruk av arbeidstid til dette formålet. I og med at etterutdannings- og veiledningstiltak kan gjennomføres på mange ulike måter, vil det variere i hvilken grad dette medfører ekstra arbeidsoppgaver for kommunene, fylkeskommunene, fylkesmennene eller utdanningsinstitusjonene.

Utvalgets forslag om å utprøve en ordning med støtteperson for foreldrene i noen fylker, forutsetter opprioritering av arbeidet med foreldre til barn som er plassert utenfor hjemmet fra kommunenes og særlig (gitt utvalgets tidligere nevnte endringsforslag) fylkeskommunenes side.

Forslagene om å innføre en godkjenningsordning for institusjoner og prøve ut nye tilnærmingsmåter for fylkesmennenes institusjonstilsyn, vil i en overgangsperioden medføre nye arbeidsoppgaver for fylkesmennene og fylkeskommunene. På lengre sikt vil disse endringene antakelig ikke føre til ekstra arbeidsbelastninger verken for fylkesmennene eller fylkeskommune, men derimot endringer i arbeidsoppgavenes form og innhold.

Forslaget om å innføre en tidsbegrensning på plasseringer utenfor hjemmet som hjelpetiltak, får sannsynligvis administrative konsekvenser både for fylkesnemndene og kommunene. For fylkesnemndene vil dette isolert sett dreie seg om en viss økning i saksmengde, antakelig mest i saker som kan gjennomføres gjennom forenklet nemndsbehandling. For kommunene vil konsekvensene bli mer arbeid med å utforme og gjennomføre hjelpetiltak i hjem og nærmiljø og til å forberede fylkesnemndsaker.

Endringene i betalingsordningene mellom kommuner og fylkeskommuner som utvalget foreslår, vil også stimulere kommunene til å arbeide mer med å utvikle hjelpetiltak som alternativ til omsorgs- eller atferdstiltak utenfor hjemmet. Utvalgets forslag om spesielle statlige stimuleringstilskudd til kommunene for dette formålet, vil virke i samme retning.

Samlet sett regner utvalget med at våre forslag vil føre til en viss reduksjon av antall barn som «til enhver tid» er plassert utenfor hjemmet, men med etter hvert mindre geografisk variasjon mht. andelen barn og unge under omsorg.

20.3 Økonomiske konsekvenser

Utvalgets mange anbefalinger til kommunale, fylkeskommunale og særlig statlige myndigheter kan gjennomføres innen nåværende økonomiske rammer.

Det av utvalgets forslag som på kort sikt vil kreve høyest økning av utgiftsrammene, er forslaget om å styrke den forebyggende innsatsen i kommunene. Forslaget ses her i sammenheng med utvalgets forslag om statlige stimuleringstilskudd til kommunene for å utvikle alternativer til plasseringer utenfor hjemmet. Hovedmomentet i forslaget er imidlertid å styrke de mer generelle forebyggende tiltakene for barn og unge. Utvalget vurderer det som urealistisk å styrke de aktuelle etatenes tjenester til barn og unge uten økte utgifter i en overgangsperiode. Utvalget foreslår derfor at statlige myndigheter tilføres nye, øremerkede midler på omtrent 300 millioner kroner pr. år for en tidsperiode som myndighetene må ta nærmere stilling til lengden på.

Utvalgets forslag om økt satsning på kompetanseheving, bedre forebyggende tiltak og hjelpetiltak for barn og unge, kan forsterke tendenser til press på utdanningsinstitusjoner for å øke studenttallet, og dermed indirekte få økonomiske konsekvenser på dette feltet. I så fall kan dette berøre utdanning av psykologer (grunn- og spesialistutdanning) og videreutdanning av førskolelærere, lærere, sykepleiere (til helsesøstre), sosionomer og barnevernpedagoger.

Forslaget om å overføre ansvaret for oppfølging av fosterforeldrene til fylkeskommunene, kan gjennomføres gjennom omfordeling av midler mellom kommuner og fylkeskommuner.

Utvalgets forslag om å lovfeste retten til barneverntjenester kan isolert sett medføre økte utgifter gjennom å medføre flere saker. Som påpekt under avsnittet om administrative konsekvenser av utvalgets forslag, vil derimot gjennomføring av utvalgets viktigste endringsforslag generelt sett redusere antallet saker som barnevernet skal arbeide med.

De administrative konsekvensene av forslaget om å gi kommuner og fylkeskommuner et klarere og mer forpliktende ansvar for utvikling og vedlikehold av de ansattes kompetanse er tidligere omtalt. Også fordelingen av utgifter mellom kommuner og fylkeskommuner til styrket etterutdannings- og veiledningsvirksomhet vil være avhengig av lokale og regionale valg mht. innhold og organisering, og kan derfor vanskelig beregnes. Utvalget kjenner heller ikke til at det foreligger kartlegginger av kompetansestyrkingsbehov, som gjør det mulig å anslå hva en nødvendig styrking av innsatsen på dette feltet vil koste. Utvalget forutsetter at økte utgifter som konsekvens av lovendringsforslaget, i hovedsak dekkes gjennom omprioriteringer av midler i kommuner og fylkeskommuner. Dekking av utgifter til etterutdanning, veiledning og konsultasjon bør også inngå som en mindre del av, og finansieres (hovedsakelig), gjennom det tidligere nevnte forslaget om å styrke det forebyggende arbeidet og arbeidet med hjelpetiltak gjennom statlige stimuleringsmidler. Støtte til kompetansestyrkingsvirksomhet i kommuner og fylkeskommuner gjennom statlige tilskudd bør i første rekke gjelde utvikling av systematikk og «institusjonalisering» av virksomheten. For å sikre at statlige tilskudd kommer i tillegg til kommunale og fylkeskommunale midler, bør det ved tildelinger vurderes å stille betingelser om egne bevilgninger på et nærmere bestemt nivå.

Isolert sett kan forslaget om å gi fylkeskommunene myndighet til å avgjøre tvister om forsterkningstiltak i fosterhjem, medføre en viss utgiftsøkning til slike tiltak. Omfanget av økningen er imidlertid vanskelig å beregne, og det samme gjelder fordelingen av den eventuelle økningen mellom kommuner og fylkeskommuner.

Som nevnt under avsnittet om administrative konsekvenser, regner utvalget med at lovendringsforslaget om tidsbegrensning av lengden på plasseringer av barn utenfor hjemmet som hjelpetiltak, vil bidra til å redusere det totale antallet barn og ungdom i fosterhjem og institusjoner. Det er uvisst om og i hvilken grad økte kommunale utgifter til hjelpetiltak i hjemmet eller til behandling i fylkesnemnda, vil bli større enn den forventede nedgangen i fylkeskommunale utgifter. I mer eller mindre grad vil forslaget medføre en reduksjon i fylkeskommunale utgifter og samtidig en tilnærmet lik økning i kommunale utgifter.

Utvalgets forslag forutsetter en heving av den nåværende satsen for kommunal egenbetaling ved bruk av fylkeskommunale barneverntjenester. Størrelsen på egenbetalingen må fastsettes etter nærmere konsekvensvurderinger.

Utvalget foreslår i flere sammenhenger, både i de beskrivende kapitlene og i konklusjons- og tilrådningskapitlet, en styrket forskningsinnsats på nærmere bestemte områder. Forslagene kan betraktes som innspill til framtidig kompetanseutvikling på barnevernfeltet, etter at bl.a. de to delprogrammene om barnevernforskning og evaluering av velferdslovene i regi av Norges Forskningsråd er avsluttet. Her er det viktig å påpeke at videreutviklingen av forskningen på dette områder krever et godt vitenskapelig miljø. Et av det største problemet ved såkalte forskningsprogram, er ikke at de styres av departement eller forskningsråd, men at det ikke forankres til et miljø med vitenskapelig kompetanse, med ansvar for bl.a. hovedfags – og doktorgradstudenter. Dermed blir forskningen lett stående som en løsrevet parentes. Dermed står en i fare for å bruke mange millioner på noe som ikke virket mobiliserende på forskningsinnsatsen i miljøer hvor det finnes faglig grunnlag for det. Et forsømt forskningsfelt kom dermed ikke videre. Et forskningsprogram og konklusjoner fra enkeltstående forskningsarbeid, kan føre til noe som vi kan se på som mellomstasjoner på vei til nye vitenskapelig funn og konklusjoner. En videreføring krever et kompetent fagmiljø.

Her er det også viktig å peke det forskningsetiske kravet om replikasjon før konklusjoner publiseres. Dette er trolig det vitenskapelige prinsippet som det i dag «syndes» mest imot. Selv om vi regner med at de statlige bevilgningene til barnevernforskning videreføres på samme nivå som i siste halvdel av 1990-tallet, blir anslag over utgifter foreløpig svært hypotetiske.

20.3.1 Litteraturliste

Følgende litteratur er henvist til i denne NOU

Alter, C. F. (1985). Decision-making factors in cases of child neglect . I: Child Welfare, 64, 2, 99–111.

Andreassen, P.M. (2000). Fylkesnemndsbehandlinge av barnevernsaker i et menneskerettslig perspektiv . Særavhandling til juridisk embetseksamen. Universitetet i Oslo.Andreassen, T. (2000). Institusjon som tiltak for ungdom . Kunnskapsstatus på oppdrag for Befringutvalget.

Andenæs, A. (1996). Foreldre og barn i forandring. Pedagogisk forum.

Andenæs, A. (1997). Fra usynlig offer til synlig aktør: å ta dagliglivet på alvor i barnevernsarbeid. I: Backe-Hansen E., Havik T. (red.) «Barnevern på barns premisser». Ad Notam Gyldendal.

Andenæs, A. (2000). Et barnevern med lydhørhet for barnet . Notat med begrenset distribusjon.

Andersson, G. (1990). Socialt arbete med små barn . Studentlitteratur. Lund.

Amtsrådsforeningen (1999). Nøgletal på børne- og ungeområdet.

Arkes, H. R. (1981). Impediments to accurate clinical judgment and possible ways to minimize their impact. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 49, 3, 323–330.

Askeland, E. (1997). Ungdom plassert etter tvangsbestemmelsene i barnevernlovenbehandling eller oppbevaring. Noen synspunkter på hva behandlingen må inneholde. Norges Barnevern, nr 2.

Backe-Hanssen, E. (1982). Når fosterhjemsplassering ender med utilsiktetflytting. Hvorfor skjer de, og hvordan kunne de vært unngått? Rapport nr.1. NOVA´s senter for klinisk psykologisk forskning. Oslo.

Backe-Hansen, E. (1987). Håndbok for fosterforeldre . Universitetsforlaget.

Backe-Hansen, E. (1987). Håndbok for fosterforeldre . Universitetsforlaget.

Backe-Hansen, E. (1992). Permanency planning in a Norwegian context , i Adoption and Fostering, 16,2.

Backe-Hansen, E. (1993). Fosterhjemsarbeid. Temahefte nr 4. Barnevernets Utviklingssenter.

Backe-Hansen, E. (1995a). . I: Bunkholdt V. og Larsen E. (red.): «Metodisk barnevernsarbeid. Fokus på forståelse, sammenheng og tiltak». TANO. Oslo. Beslutninger i barnevernet: Rammer og metoder

Backe-Hansen, E. (1995b). Til barnets beste. Beslutninger og beslutningsprosesser i barnevernet. TANO. Oslo.

Backe-Hansen, E. (1997). Når barna er små og beslutningen vanskelig. I: Backe-Hansen E., Havik T. (red .): «Barnevern på barns premisser » . Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Backe-Hansen, E. (1999). Hva slags kunnskap om og forståelse for barn må vi ha for å kunne vurdere barns deltakelse i forskning? I: Bugge, R. (red.). Etikk og forskning med barn. De nasjonale, forskningsetiske komitéer, skriftserie nr. 13. Oslo.

Backe-Hansen E. (1999). Når det er konflikt om samvær . I: Backe-Hansen E., Øvereide H. (red.). Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn. AdNotam Gyldendal. Oslo.

Backe-Hansen, E. (1999a). Vurderingsprosessen i det sakkyndige arbeidet . I: Backe-Hansen, Øvreeide H. (red.): «Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn». Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Backe-Hansen, E. (1999b). Fallgruver i beslutningsprosessen . I: Backe-Hansen E., Øvreeide H. (red.): «Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn.» Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Backe-Hansen, E. (2000, upublisert). Adopsjon som barnevernstiltak: Faglig godt men likevel ikke ønsket?

Barneombudet (1996). Høringssvar – de faglige forutsetningene for innholdet itvangstiltakene etter bestemmelsene i §§ 4–24 og 4–26 i lov om barneverntjenester.

Barnevernboka (1994) Årbok for barnevernet 97/98. Senter for adfrdsforskning.

Bastøe, P. Ø. (1995). Tiltaksplaner i barnevernet . Temahefte nr. 6. Barnevernets Utviklingssenter.

Bates, B., English, D. og Kouido-Giles, S. (1997 ). Residential Treatment and Its Alternatives: A Review of the Literature. Child & Youth Care Forum. 26 (1). Februar 1997.

Befring, E. (1963). Frå Tukt- og Barnehus til Skoleheimsinstitusjonen . Pedagogisk forskningsinstitutt. Universitetet i Oslo.

Befring, E. (1983). Skole- og atferdsproblem i omsorgspedagogisk perspektiv . Universitetsforlaget. Oslo.

Befring, E. (1994). Læring og skole. Vilkår for eit verdig liv . Det norske samlaget. Oslo

Befring, E. (1997). Oppvekst og Læring. Eit sosialpedaogogisk perspektiv på barns og unges vilkår i velferdssamfunnet . Det norske samlaget. Oslo.

Befring, E. (1999) Evaluering av MOT,Oslo/Trondheim

Benedictow, M. (1996). Ungdom i særtiltak.En undersøkelse av atferdsungdom som med hjemmel i barnevernloven og med eget samtykke er plassert i særtiltak for ungdom med alvorlige atferdsvansker. Rapport. Senter for medisinske atferdsfag. Oslo.

Bergum-Hansen M. og Torsteinson S. (1999). Samspillsveiledning til fosterforeldre ved plassering av barn . Fosterhjemskontakt, 3, 10–13.

Berridge, D. og Cleaver, H. (1987) Fosterhome Breakdown,Basil Blackwell

Berridge, D (1997). Foster care. A research review. Department of Health/The Stationary Office. London.

Bohman, M., Sigvardsson, S. (1990). Fosterhemsvård, behandling eller placering? I: Börjesson, B. mfl. (red.) Barn i fosterhem. Barnbyn Skäs rapportserie nr. 4

Bohman, M., Sigvardsson, S. (1985). A prospective longitudinal study of adoption . I A.R.

Bonnier og Kälvesten (1990) För sommaren eller för hela livet . Stockholms socialforvaltning

Borchgrevink, T. (1999). Innvandring og barnevern – en kunnskapsstatus . I: «Barn og ungdoms levekår i Norden. » TemaNord 1999: 535. Nordisk Ministerråd.

Braxton, E. T. (1995). Angry Children, Frightened Staff: Implications for Training and Staff Development. Residential Treatment for Children and Youth. 13, 1, 13 – 28.

Brodzinsky, D. M., Scnchter, M. D. og Marantz, R. (1992). Being adopted . The lifelong search for self. Dobleday. New York.

Brostrøm, B. (1995) Grupper for mødre og barn – en utviklingsmodell. Temahefte nr. 7 fra Barbevernets Utviklingssenter.

Brostrøm, B. (1999). Foreldrestøttende tilbud i kommunene . Organisering, kartlegging og utvikling . Temahefte 1/99. Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Bulletin 1998/22. Personal Social Services current and capital expenditure in England: 1996–97, Government Statistical Service/ Department of Health.

Bulletin 1998/33. Children looked after in England (1997/98). Government Statistical Service/ Department of Health.

Bullock, R., Hosie, K. & Millham, S. (1978). Locking up Children: Secure provision within the child-care. Farnborough: Saxon House. England.

Bunkholdt, V. (1986): Kontakten mellom barn i fosterhjem og deres biologiske familie . Fosterhjemskontakt, 3, 25–47.

Bunkholdt, V og Sandbæk. M. (1998). Praktisk barnevernarbeid . 4. reviderte utgave. Universitetsforlaget.

Bunkholdt V. (1999). Fostehjemsarbeid. Fra rekruttering til tilbakeføring. Universitetsforlaget. Oslo.

Burman, F. (1998). Rettssikkerheten ved frivillige plasseringer i barnevernet . Publikasjon med begrenset distribusjon fra Institutt for rettssosiologi. Universitetet i Oslo.

Børnerådet, (1998). Anbringelse til barnets beste.

Carli A. og Qureshi N.A. (1999). Sakkyndig arbeid med etniske minoritetsfamilier .

Chamberlain, P. og Friman, P. C. (1995). Residential Programs for Antisocial Children and Adolescents.

Christiansen, K.U. (1993). Hva kan vi lære av klientene? I: Norges Barnevern 1/93 .

Christiansen, K. U. (1996). Ressursorientert gruppearbeid i barnevernet . I: Sandbæk M. og Tveiten, G (red.) «Sammen med familien.» Kommuneforlaget.

Christiansen, K.U. (1997). Fra samvær til sjølutvikling . Rapport 29/97. Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Christiansen, Ø. (1997). Vern av barn eller støtte til foreldre? Hva vektlegger barnevernsarbeidere ved beslutninger i undersøkelsessaker? Hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen.

Christiansen, Ø., Havnen, K. og Havik, T. (1998 a). Rett hjelp til rett tid- til rett barn- visjon eller virkelighet? I: Nordisk Sosial Arbeid nr. 2.

Christiansen Ø., Havnen K, Havik T. (1998). Mellom vern av barn og støtte til foreldre. Hva vektlegger barnevernsarbeidere ved beslutninger i undersøkelsessaker. Skriftserien, nr. 1 – 1998. Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet. Bergen.

Claezon, I. (1987). Bättre beslut . Universitetet i Umeå.

Claezon, I.& Larsson S.B. (1985). Det svåra valet. Socialsekreterarens nyckelroll vid omhändertagande av barn . Liber förlag. Malmø.

Claussen, C. J. og Tiller P.O. (1997). Barnevern og barns ytringsfrihet . I: Norges Barnevern nr 4/97.

Clausen, S. E. (1998). Klientkarrierer i barnevernet 1990–1993 . I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 6.

Collin-Hansen, R. (1999). Barnevernloven- særlig om frivillige tiltak. I: Kjøstad, A., Syse, A. (red.). Velferdsrett II De sosiale tjenestene. Ad Notam Gyldendal.

Colton, M. (1998). Dimension of substitute child care. (1999).

Crittenden. P.M. (1992). Children’s strategies for coping with advise home enviroments: An interpretation usin attachment theory . Child abuse and neglect. Vol 16, s 329–243.

Damsgaard,K.(1998). Hjelpen som lot vente på seg, Hovedoppgave i spesialpedagogikk, UiO

Danmarks Statistik nr. 48/1999.

Dawes, R. M. (1994). House of cards. Psychology and psychotherapy built on myth . The Free Press. New York.

Dawes, R. M. (1998). How behavioral decision making principles can aid everyday decision making . I: Impuls, 52, 2, 3–7.

Department of Health, (1989). Introduction to the Children Act 1989. Her Majesty"s Stationery Office.

DOH (1999). Framework for the Assessment of Children in Need and their Families. Consultation Draft, Department of Health.

Drugli, M.B. og Marthinsen, E.(1998). En undersøkelse av barnevernet i Trondheim. Arbeidsrapport nr 4. Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge.

Edwardsen, A.(1994). Fylkesnemndas rolle i barnevernet. I: Sandberg, K., Oppedal, M., Syse, A. (red.) Barnevernet og barnevernloven.

Eide, S. B. (1998). Livssynspenninger og profesjonell legitimering – Når barnevernet samarbeider med et kirkelig ungdomsprosjekt. I: Repstad, P. (red). «Den lokale velferdsblanding. Når frivillige og offentlige skal samarbeide.» Universitetsforlaget, 1998.

Eikeland, T. (1995). De fikk den hjelpen de trengte – da . I: Norges Barnevern nr. 4/95.

Einarsson, J.H og Sandbæk, M. (1997). Forebyggende arbeid og hjelpetiltak i barneverntjenesten – med vekt på en myndiggjørende praksis. Temahefte nr 2. Norsk institutt for oppvekst velferd og aldring.

Einhorn, H. J. (1972). Expert measurement and mechanical combination. I: Organizational Behavior and Human Performance , 7 , 86–106.

Ekker, T.K , Fugleseth A. (1998). Samarbeid til barns barnets beste? En studie av samarbeidet mellom barnevernet og andre forvaltningsinstitusjoner. LOS-rapport R 9803.

Eklund, M. og Hansson, L. (1997). Relationship between characteristics of the wardatmosphere and treatment outcome in a psychiatric day-care unit based on occupational therapy .

Acta Psychiatrica Scandinavica, 95, 329 –335.

Ericsson, K. (1996). Barnevern som samfunnsspeil . Pax.

Eriksen E.O, Skivenes M. (1998). Om å fatte riktige beslutninger i barnevernet , Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3. – 1998.

Falck, S. (1999). Barnevernet mellom hjelp, straff og hjelpeløshet, Rapport fra NSfK`s 41.forskerseminar

Falkum, E., Feiring, E. og Gautun, H. (1996). Hva med dobbeltklientene?Samarbeid mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri. Evaluering av Klokkerhuset. Rapport 193. FAFO.

Fanshel, D, Finch, Grundy (1990). Foster children in a life course perspective. Colombia University Press. New York.

Fanshel, D., & Shinn, E.B.(1978). Children in foster care. A longitudinal investigation. Colombia University Press. New York.

Fauske, H. (1998). Nærhet og avstand- organisering av barne- og ungdomspsykiatrien og Barneverntjenesten i Hedmark . ØF-rapport nr. 09/1998. Østlandsforskning.

Faust, D. & Nurcombe B. (1989). Improving the accuracy of clinical judgment . I: Psychiatry , 52, 197–208.

Follesø, R. (1997). Ungdom i barnevernet – organisert ungdomsarbeid i regi av Norsk Fosterhjemsforening . Rapport publisert av Norsk Fosterhjemsforening.

Follesø, R. (1998). Brukermedvirkning i barnevernet . I: Norges Barnevern 1/98.

Gambrill, E. (1997). Social work practice. A critical thinker’s guide . Oxford University Press. New York, Oxford.

Gentry, M. og Ostapiuk, E. B. (1988). Management of Violence in A Youth Treatment Centre. Issues in criminological and Legal Psychology , 12, 58 – 68.

Godeseth, M. (1992). Ansvarsgrupper – en metodisk innføring . Temahefte 1/92. Barnevernets Utviklingssenter.

Goldberg, L. R. (1970). Man versus models of man: A rationale, plus some evidence, for a method of improving on clinical inferences . I: Psychological Bulletin, 73, 6, 422–432.

Goldstein, J., Freud, A. og Solnit, I.A. (1979). Beyond the best interests of the child. Free Press. New York.

Grinde, T.V. (1989). Barn og barnevern i Norden . Tano.

Grinde, T.V. (2000). Noen trekk ved nordisk barnevern . Notat med begrenset distribusjon

Grinde, T.V. (2000 a). Rettslig overprøving av fylkesnemndsvedtak . I: Falck/Havik (red): «Barnevern og fylkesnemnd.» Kommuneforlaget.

Hafstad, R. og Øvereide, H. (1998). Foreldrefokusert arbeid med barn. Høyskoleforlaget. Oslo.

Haug, K. H. (1999) Er vi likeverdige? Norges barnevern 3/99.

Hagen, G. (1996). En beretning om barnevernets historie. Jubileumsnummer, Norges Barnevern.

Hagen, G. (1997). «Barnets beste» og etnosentrisitet . I: Elisabeth Backe-Hansen og Toril Havik(red.) «Barnevern på barns premisser.» Ad Notam Gyldendal.

Hagen, G. (1998). «Family group conference» eller familierådslagning . Norges Barnevern 2/98.

Hagen,G. (1999). Mellom vergeråd og fattigstyre, i Norges Barnevern 1/99

Haug, K.H. (1999). Er vi likeverdige? Norges Barnevern 3/99

Haugen, A.G. (1998). Maktanvendelsen etikk – Barnevern på Island . Foredragsnotat med begrenset distribusjon.

Hauger, B. (1999). Myndiggjørende praksis i barnevernet – erfaringer fra et utviklingsarbeid i Stiftelsen Havnøy. HENÆR-rapport 10/99. Høgskolen i Vestfold.

Haugland, R. (1998). Kommuneheks på slakk line. Om barnevernarbeideres profesjonalitet i små kommuner. Hovedoppgave i sosialt arbeid. NTNU Trondheim.

Haugli, T. (1998). Samværsrett i barnevernsaker, Universitetsforlaget

Havik, T., Iversen O. (1995). Samarbeid om vern av barn i Hordaland . Norges Barnevern nr 2/95.

Havik T. (1996). Samvær mellom fosterbarn og foreldre. Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet. Bergen.

Havik, T. (1996). Slik fosterforeldrene ser det . Barnevernets Kompetansesenter på Vestlandet, nr. 3. Bergen.

Havik, T. & Backe-Hansen, E. (1998). Kunnskapsstatus for fosterhjemsarbeidet . Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet. Bergen. NOVA, nr. 3, 1998.

Havnen K., Christiansen Ø., Havik T. (1998). Når gir barnevernet hjelp? Kartlegging av barneverntenesta sine beslutninger i meldings- og undersøkingssaker . Skriftserien nr. 2/98. Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet. Bergen.

Helgeland, I.M. (1996). Forebyggende arbeid i skolen –en pedagogisk utfordring. Kommuneforlaget

Helland, H. (1998). Forebygging av problematferd blant ungdom . En litteraturstudie. Rapport 17/98. Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Hengeler, S Woet, a (1998). Multisystemic treatment of antisocial behaviour in children and adolescents. The Guilford press.

Hennum, N. (1997). Å være 16 år og vanskelig: noe nytt under solen? I: Backe-Hansen E. og Havik T. (red.) «Barnevern på barns premisser.» Ad Notam Gyldendal.

Hennum, N. (1997). Den komplekse virkelighet. Krise- og utredningsinstitusjoners tvetydigeverden. Rapport nr. 11. Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Hestbæk, A. D. (1998). Tvangsanbringelsen i Norden , Socialforskningsinstituttet 98:15.

Hetherington R., Cooper A., Smith P., Wilford G. (1997). Protecting Children – Messages from Europe, Russel House.

Holgersen, G. (2000). Rettigheter og rettslige forpliktelser i barnevernet . Det juridiske fakultets skriftserie nr. 81. Universitetet i Bergen.

Holtan, A. (1997). Evaluering av barneverntjenesten i Tromsø kommune . Sluttrapport fra Barnevernets Utviklingssenter i Nord-Norge.Hugman, R & D. Smith (1995). Ethical issues in social work: An overview. Kapittel 1 i

Hugman, R. & D. Smith (red). Ethical issues in social work . Routledge. London & New York.

Høyland, Jon (1994). Saksbehandlingen i fylkesnemnda . Universitetsforlaget.

Infantino, A. J. & Musingo, S. (1985). Assaults and injuries among staff with and without training in aggresion control techniques. Hospital & Community Psychiatry, nr 36.

Iversen, O. (1996). Fylkesnemndene – økt rettssikkerhet? Norges Barnevern nr 3.

Iversen, O. (2000). Hvorfor griper barnevernet inn, og hvilken hjelp hadde barna fått? I: Falck/Havik (red): «Barnevern og fylkesnemnd».Kommuneforlaget

Jessen, J. T. (1999). Ungdom på tvang i åpen institusjon. Evaluering av Villa Sole – en langtidsinstitusjon for ungdom med alvorlige atferdsvansker. Rapport 5/99. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Johnson, W. & J. l’Esperance (1984). Predicting the recurrence of child abuse . Social Work Reserach and Abstracts, 20, 2, 21–26.

Jones, L. (1993). Decision making in child welfare: A critical review of the literature. Child and Adolescence Social Work Journal, 10, 3, 241–262.

Jungerman, H. (1986). The two camps of rationality . I: K. Arkes & K. Hammond (red.). «Judgment and decision making: An interdisciplinary reader.» Cambridge University Press.

Kalve, T. (1999). Innvandrerbarn i barnevernet . Rapport 99:11. Statistisk Sentralbyrå.

Kaufman J. og Hinrich C. (2000) Exposure to violence and early childhood trauma . I: Zeannah C.H., Jr. Handbook of infant mental health, 2. utg. The Guilford Press. New York.

Killèn, K. (1991). Undersøkelse og metodeutvikling i barnevernarbeid i 1. linjetjenesten . I: «Fra inntak til tiltak.» Rapport nr. 5. Barnevernets utviklingssenter.

Killén, K. (1994). Sveket . Kommuneforlaget.

Killén, K. (1998). Faglig veiledning av barnevernarbeidere. I: Killén K. og Christiansen K.U. (red.): «Veiledning og veiledningsmodeller i barnevernets førstelinjetjeneste.» Temahefte 1/98. Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Kirkebøen, G. (1999). Skjønn, formler og klinisk praksis: Hvorfor vurderer erfarne klinikere så dårlig enda de vet så mye? Tidsskrift for Norsk psykologforening , 36, 523–536.

Kjellevik, I. (1999). Ansvarsfordeling, myndighetsutøvelse og betalingsordninger i barnevernet. Brev til utvalget av 22. november 1999.

Kjellevold, A. (1997). Barnevernets taushetsplikt og mulighet for samarbeid og kommunikasjon . I: Tjomsland, S. (red.) « Barnevern og omsorgsovertakelse.» Kommuneforlaget. Oslo.

Kjellevold, A., Hærem E., Midje T. og Willumsen E. (1997). Samarbeid til barnets beste . Ad Notam Gyldendal.

Kjølsrød, L. (1994). Å forvalte risiko på barnets vegne . I: T. D. Evans, I. Frønes & L. Kjølsrød (red.): «Velferdssamfunnets barn.» Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Kjønstad, A. og Syse, A. (1999). Velferdsrett II . Ad Notam Gyldendal.

Klefbeck, J., Ogden, T. (1995). Nettverk og økologi. Problemløsende arbeid med barn og unge. Tano.

Koch, A. og Koch, K. (1995). Barn av barnevernet . Ad Notam Gyldendal.

Kristofersen, L., Clausen, S.E. Jonassen, W. (1996). Barnevernbarn i perioden 1990–1993. Analyse av statistikk og barnevernkarrierer. NIBR-rapport 1996:22.

Kvaran, I. (1996). Miljøterapi. Institusjonsarbeid med barn og ungdom . Høyskoleforlaget. Norwegian Academic Press.

Lange, J. (1991). Ungdom må få vise at de kan sine ting. Rapportserie fra Barnevernets Utviklingssenter. Nr 6.

Larsen, E, Isberg T. og Freng Iversen G. (1990). Tilbake til framtida.En oppfølgende undersøkelse av ungdom innskrevet ved Grepperød Ungdomshjem. Rapport nr 1/90. Barnevernets Utviklingssenter.

Larsen, E. (1994). Flerfaglig, tverrfaglig og fellesfaglig samarbeid i og med barnevernet . Norges Barnevern nr. 1/94.

Larsen, E. (1995). Samfunnets myter om barnevernet og barnevernets myter om seg selv . Norges Barnevern nr. 1/94.

Larsen, Ø. (1992). Etik og forvaltning . Social kritik 18/92.

Lester, B.M, Boukydis C.F.Z og Towomey J.E. (2000 ). Maternal Substance Abuse and Child Outcome. I C.H. Zeannah, Jr. Handbook of infant mental health, 2. utg. The Guilford Press. New York.

Lewis M.L. (2000). The cultural context and infant mental health: The developmental niche of infant-caregiver relationships . I: C.H. Zeannah, Jr. Handbook of infant mental health, 2. utg. The Guilford Press. New York.

Lichtwark, W. og Clifford, G. (1996). Samarbeid i barnevernet . Tano.

Lien, R.S., Nilssen E., Næss S. (1999 ). Rettsliggjøringen av barnevernet – til barnets eller foreldrenes beste? Retfærd, nr 87, 22 årgang. 1999.

Lien, R.S. (1999). Veien mot fylkesnemndsbehandling . SEFOS

Lien, R.S. (1999a). Fylkesnemndas behandling av russaker etter § 4–24 i barneverntjenesteloven . Notat 4–1999. SEFOS.

Lindboe, K. (1995). Norsk lovnøkkel. Barnevernloven . Ad Notam, Gyldendal.

Linden G. (1984). Når barn skifter foreldre. Aschough. Oslo.

Lowe, K. (1992) Teenagers in Foster Care . National Foster Care Assosiation.

Martinsen E., Holtan A., Havnen K. (1997). Barnevernets utfordringer – søkelys på praksis i tre av våre storbyer . I: «Årbok for barnevernet 97/98.» Senter for atferdsforskning. Høgskolen i Stavanger.

McDonald, T. & J. Marks (1991). A review of risk factors assessed in Child Protective Services . I: Social Service Review, 65, 1, 112–132.

Meddin, B. J. (1989). Criteria for placement decisions in protective services. I: Child Welfare, 63, July/August, 367–373.

Moldestad, B., Havik, T. & Backe-Hansen, E. (1998). Barnets talsperson . En evaluering av ordningen med barnets talsperson. Rapport nr. 4/98. Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet. Bergen.

Mooney, N. & Gulichsen, L. (2000). Når irrasjonelle prosesser truer barns rettssikkerhet . I: Lov og Rett, 1, 46–55.

Moos, R. og Finney. (1984). Context and Coping: Toward av unifieing conceptual framework. American journal of community psychology, 12, 5 – 25.

Morrow, V & M. Richards (1996). The ethics of social research with children: An overview . Children & Society, 10 , 145–154.

Nicol (red.) Longitudinal studies in child psychology and psychiatry . John Wiley and Sons. New York.

Nordahl, T., Sørlie, M.A. (1998). Brukerperspektiv på skolen . Rapport 12d. Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Nordisk socialstatistikkomite (1999). NOSOSKO rapport 11: 1999.

Nordisk Ministerråd (1999). Barn og ungdoms levekår i Norden . TemaNord 1999:535.

Norges Forskningsråd (1994–1999). Velferd og samfunn . Prosjektkatalog.

Norges Forskningsråd (1997–2001). Barn, ungdom og familie . Perspektivnotat.

Norges Forskningsråd. (1998). Barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Ekspertuttalelse etter konferanse om tilbud til barn og unge som er spesielt vanskelige og utagerende.

NOS. Sosialhjelp og barnevern 1998 (Statistisk Sentralbyrå).

Næss S., Havik T., Offerdal A., Wærness K., (1998). Erfaringer med barnevernloven i kommunene – dokumentasjonsrapport fra en landsomfattende undersøkelse. Dokumentasjonsrapport. SEFOS.

Næss S., Havik T., Offerdal A., Wærness K. (1998a). Erfaringer med barnevernloven i kommunene – Dokumentasjon av kategoriene «andre» og «annet» fra spørreskjemaundersøkelsen i 1997 til kommunale barnevernarbeidere . Notat 151 – 1998. SEFOS.

Office for National Statistics (1997). Children and young people on child protection registers.

Ofstad, K., Skar, R (1994). Barnevernloven . Juridisk Forlag a/s.

Ogden,T. (1996). Tilliten til barnevernet øker , i Norges Barnevern 1/96

Ogden, T. (1999). Barn og ungdoms levekår i Norden. Marginalisering av barn og unge i Norden – en kunnskapsstatus. TemaNord 1999:547. Nordisk Ministerråd. København.

Olsen, E. (1996). Interkommunalt samarbeid – en mulighet for små kommuner . I: Norges Barnevern 1/96.

Oppedal, M. (1997). Blir barn sett og hørt ved akutte vedtak? I: Backe-Hansen, E. & Havik, T. (red.). Barnevern på barns premisser. Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Oppedal, M. (1999). Rettssikkerhet ved akutte vedtak etter barnevernloven. Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 6/1999

Packman, J. (1986). Who needs care? Basil Blackwell. Oxford.

Paulsen, M. (1993). Vi trenger et foreldrevern. I: Norges Barnevern 1/93.

Quiton, D., Rushton, A., Dance C. og Mayes D. (1997). Contact between children placed away from home and their birth parents: Research issues and evidence . Clinical Child Psychology and Psychiatry, 2, 3, 393–413. Sage Publications.

Rothhe, W (1987) Børneomsorgens alvorligste dilemma . I: K-E Sarbroc (red.): Børns vekst og vilkår. Mentalhygienisk forlag.

Rugset, S.A. (1996). Taushetsplikt av hensyn til brukerne? Om taushetsplikt, organisering og faglig samarbeid i de fylkeskommunale barne- og ungdomstjenestene i Aust-Agder og Hedmark , ØF-rapport nr 30/1996. Østlandsforskning.

Rutter, M., Giller, H., & Hagell A. (1998). Antisocial behaviour by young people . Cambridge.

Rød, P.A (1998). Inntak eller henlegging – et spørsmål om arbeidsbelastning i barnevernteamet? Rapport nr. 2 – 1998. Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet. Bergen.

Sagbakken,A. og Aanderaa, B. (1993), Barnevern i Barnehagen. Kommuneforlaget

Sagbakken A., Tveiten G. (1996). Barnevernet i barnehagen . Pedagogisk forum.

Sandbæk, M. (1992). Forbyggende barnevern. Universitetsforlaget.

Sandbæk, M. (1995). Fikk barna hjelp? . Rapport nr. 5/95. Barnevernets Utviklingssenter.

Sandbæk, M. (1999). Children with Problems: Focusing on Everyday Life. I: Children & Society, vol. 13 pp. 106–118.

Sandbæk, M. (1999). Adult images of childhood and research on client children . International Journal of Social Research Methodology, 2, 3, 191–202.

Saus, M. (1998). Kontekstuelt barnevern – lokalsamfunnet som klient i barnevernet . I: Eidheim, H. og Stordahl V. (red.): «Kulturmøte og terapi i Sápmi», Davvi Girji Os.

Sawyer, J. (1966). Measurement and prediction, clinical and statistical. I: Psychological Bulletin, 66, 3, 178–200.

Shapira, M. & Benbenishty R. (1993). Modeling judgments and decisions in cases of alleged child abuse and neglect . I: Social Work Research and Abstracts, 29, 2, 14–19.

Smith, L. (1996). Problematisering av rettighetsbegrepet- forhold mellom folkerett, barnevernkonvensjon og norsk rett. I: Ringen B.K. (red). Barn uten rettigheter – manglende minoritetspolitikk. Bedre skole. Norsk lærerlag. Oslo.

Smith L. (1996) Spedbarnsalderens nevropsykologi. Universitetsforlaget. Oslo.

Smith, P. P. (1995). Kritiske synspunkter på ordningen med fylkesnemnder . Lov og Rett.

Snipstad, M., B. og Hagenlund B. (1987). Fosterhjem – en kartleggingsstudie. En spørreskjemaundersøkelse blandt 140 fosterhjem i Hordaland. Hovedoppgave. Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Solomon J. og Gorge C. (2000). Toward an integrated theory of maternal caregiving . I:

Oslofsky J.D., Fitzgerald, H.E. WAIMH Handbook of infant mental health. Vol 3. John Wiley & Sons. New York.

Socialtjänst 1999: 7. Innsatser för barn och unga 1998, Socialstyrelsen.

Sosialstatistikken fra Statistisk sentralbyrå for 1993, 1994 1995, 1996, 1997, 1998.

Stang, E.G. (1997). Hjelpetiltak etter barnevernloven § 4–4. Rapport fra forprosjekt. Begrenset distribusjon. Institutt for offentlig rett. Universitet i Oslo.

Standal, A. L., (1998). Introvert problematikk i skolen, Hovedoppgave i spesialpedagogikk

Stein, T. & Rzepnicki T.(1983). Decision making at child welfare intake . Child Welfare League of America. New York.

Stern. D. N. (1997). Moderskabskonstellationen. Et helhedssyn på psykoterapi med forældre og børn. Hans Reitzels Forlag. (Original utgave publisert 1995). København.

Strandbu, A. (2000). Med blanke ark og fargestifter tel? I: Falck/Havik (red) «Barnevern og fylkesnemnd.» Kommuneforlaget.

Storvoll, E. E. (1997). Barn og unge med alvorlige atferdsvansker: Hvem er de, og hvilkenhjelp blir de tilbudt? Rapport 21/97. Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Sundell, K., Hæggman, U. (1999). Familjerådslag i Sverige . Fou-rapport 1999:1. Svenska Kommunförbundets forsknings- og utviklingsenhet.

Svensson N.P. (1980). Barn uten tilhørighet Om barnevern og stoffmisbruk . Universitetsforlaget.

Swartz, S. L. & Benjamin, C. (1982). The use of punishment and time-out in a residential treatment program for emotionally disturbed children.

Sørlie, M.-A. og Nordahl,Th. (1998) Problematferd i skolen, NOVA, Rapport 12a/98

Tjelflaat, T. (1998). Familiekonferanser som metode i arbeidet med innvandrerfamilier . Arbeidsrapport nr. 6/98. Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge.

Triseliotes, J. (1980). Growing up in foster care and after. I: Triseliotes,J, (ed.). New developments in foster care and adoption. Routledge & Kegan P. London.

Uggerhøj, L. (1996). Profesionelle personligheder . I: Sandbæk M. og Tveiten, G (red.) «Sammen med familien.» Kommuneforlaget.

Ulvik, O. Skjær (1997). «Går det an å ha to mammaer?» – fosterbarns meningskonstruksjon . I: Backe-Hansen E., Havik T. (red.) «Barnevern på barns premisser.» Ad Notam Gyldendal.

Veland, J. (1993). Hvordan gikk det med barnevernets barn? Senter for atferdsforskning.

Veland, J. (1998). Barnevern i små og store kommuner – i tette og løse samfunn . Hovedoppgave. Institutt for sosiologi. Universitetet i Oslo.

Vernon, J. & Fruin D. (1986). In care. A study of social work decision-making . National Children’s Bureau. London.

Vinnerljung, B. (1996). Fosterbarn som vuxna . Arkivförlag. Lund

Vinnerljung, Sallnäs, Oscarsson (1998). Dygnadsvård för barn och ungdom 1983 – 1985 – förandringar i vårdlandskapet sedan socialtjänstlagens tillkomst .

Virksomhetsrapport fra Stiftelsen Helgelandskollektivet. (1997).

Voll, I. (1995). Avgjørelse, angst og ansvar – barnevernsarbeideres vurdering av omsorgsovertakelse . Rapport nr. 3/95. Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet. Bergen.

Wald, M. S., Woolverton, M.(1990). Risk assessment: The emperor’s new clothes? I: Child Welfare, 69, 6, 483–511.

Walløe, I. (1998). Barnevernbarns erfaringer – fra byråkrati til hverdagsliv . I: Norges Barnevern 3/98.

Willumsen, E. (1999). De kan ikkje bare sitta og sei sånn ut fra et kontor . Senter for atferdsforskning. Høyskolen i Stavanger.

Wilson, D. R. og Lyman, R. D. (1983). Residential Treatment of emotionally disturbed children. I: Walker C.E., Roberts (Ed.), Handbook of clinical child psychology (s. 1069 – 1088). Wiley. New York.

Wærness, K., Söder, M. (1999). Normative vurderingers plass i velferdsforskning. I: Tidsskrift for Velferdsforskning, Vol. 2, Nr. 1 1999.

Zeanah C., Boris N.W. (2000). Disturbances and disorders of attachment in early childhood . I Zeannah C.H., Jr. Handbook of infant mental health, 2. utg. The Guilford Press. New York.

Zellmann, G. L. (1992). The impact of case characteristics on child abuse reporting decisions . I: Child Abuse & Neglect , 16, 1, 57–74.

Øvreeide, H. (1995). Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i barnevernsituasjoner. Høyskoleforlaget. Kristiansand.

Østtveiten, H.S., Harsheim J. (1995). Konflikten som forsvant . NIBR. I: Norges Barnevern 1/95.

Øvreeide, H. & E. Backe-Hansen (1999). Sakkyndighet og fagetikk . I: Backe-Hansen, E., Øvreeide H. Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn. Ad Notam Gyldendal. Oslo.

Østtveiten, H. S. (1996 ). For barnas skyld – en studie av samarbeidet mellom barnevernet og offentlige tjenester. NIBR. Rapport 1996:8.

Offentlige publikasjoner og dokumenter

Faggruppe (1995) Utredning av de faglige forutsetningene for arbeid med ungdom plassert etter lov om barneverntjenester §§ 4-24 og 4-26. BFD

Forskrift om rettigheter under opphold i barneverninstitusjon. (1993). Barne- og familiedepartementet.

Handlingsplan for styrking av fosterhjemsarbeidet. Rundskriv Q-0013/97. Barne- og familiedepartementet.

Ny organisering av de fylkeskommunale barne- og ungdomstjenestene. Evaluering, sammendragsrapporter (1995). Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet.

Samarbeid barne- og ungdomspsykiatri og barnevern. (1992).Rapport fra konferanse 19–20 november 1991. Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet

Samarbeid mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Internt notat fra 1997. Barne- og familiedepartementet.

Samarbeid mellom fylkeskommunalt barnevern og private institusjoner (1999). Et samarbeidsprosjekt mellom lederne for de fylkeskommunale barnevern. Prosjektrapport utarbeidet av en fylkeskommunal arbeidsgruppe.

Norsk Rettstidende (1998). Den norske advokatforening.

NOU 1982: 26. Barnemishandling og omsorgssvikt. Sosialdepartementet.

NOU 1985:3. Tiltak for ungdom med atferdsvansker. Sosialdepartementet.

NOU 1985: 18. Lov om sosiale tjenester mv. Sosialdepartementet.

NOU 1986:4 Samordning i helse-og sosialtjenesten

NOU 1993.33. Utredning om helsepersonellovgivningen. Sosial- og helsedepartementet.

NOU 1995:26 Barneombud og barndom i Norge

Ot. prp. nr 44 (1991–1992). Om lov om barneverntjenester. Barne- og familidepartementet.

Ot. prp. nr 61 (1997-98) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester.

Ot.prp nr 13 (1998–99). Om lov om helsepersonell. Sosial- og helsedepartementet.

Rammeplan og forskrift for 3-årig barnevernpedagogutdanning (1999). Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Rammeplan og forskrift for 3 årig sosionomutdanning (1999). Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

St.meld. nr 50 1998–99. Utjamningsmeldinga. Barne- og familiedepartementet.

St.meld. nr 17 1999–2000. Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Barne- og familiedepartementet.

Utredning av de faglige forutsetningene for arbeid med ungdom plassert etter lov om barneverntjenester §§ 4–24 og 4–26 (1995). Faggruppe oppnevnt av Barne- og familiedepartementet.

Til toppen
Til dokumentets forside