Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 21

En strategi for sysselsetting og verdiskaping

Til innholdsfortegnelse

6 Analyser av regional mobilitet på arbeidsmarkedet med vekt på flytting, konjunktursvingninger og næringsstruktur

Lasse Sigbjørn Stambøl

6.1 Innledning

Denne utredningen oppsummerer resultater fra analyser av regional arbeidsmarkedsmobilitet og flytting i Norge. Det sammenliknes også med tilsvarende analyser fra Sverige og Finland.

En viktig problemstilling er hvordan tilpasningen foregår på de regionale arbeidsmarkedene. Flyttinger har alltid vært en viktig faktor i denne tilpasningen. I regionalpolitikken har «bevaring av bosettingsmønsteret» lenge vært en viktig målsetting, noe som innebærer at en har siktet mot en best mulig balanse i de regionale flytteprosesser. Sett fra et arbeidsmarkedspolitisk synspunkt er regional arbeidsmarkedsmobilitet et viktig virkemiddel for å sikre at behovet for arbeidskraft i de forskjellige regioner og sektorer kan fylles på en raskest mulig måte. På tilbudssiden er det blitt oppmuntret til mobilitet, for å øke muligheten for arbeidssøkende til å oppnå sysselsetting. Geografisk mobilitet kan således være med på å øke sysselsettingen. En viktig faktor i denne sammenheng er at arbeidsmarkedet pga. stadig mer spesialiserte kompetansebehov består av flere ulike segmenter som hver har sin egen tilbuds- og etterspørselskurve og dermed også lønnsutvikling. Dette fører til at «match»-problematikken har fått et helt annet innhold enn for noen år tilbake. Problemet i dag er at det eksisterer både overskudd og underskudd av arbeidskraft selv innen samme bedrift, foretak og arbeidsmarkedsregion.

Vi skal forsøke å belyse følgende spørsmål knyttet til mobiliteten på arbeidsmarkedet:

  • Hvordan henger de regionale flyttebevegelser sammen med utviklingen på arbeidsmarkedet? Herunder drøftes bl.a. i hvilken grad arbeidsledige og sysselsatte personer er mobile både på og mellom de regionale arbeidsmarkedene, om arbeidsledige som flytter har større sannsynlighet for overgang til sysselsetting enn arbeidsledige som ikke flytter, samt nettoeffektene av denne mobiliteten. Videre analyseres det hvor mye flyttingene henger sammen med omfanget av vakanser i regionene. Parallelt med analyser av rekrutteringsmulighetene, har det vært viktig å se på avgangen fra de forskjellige næringene. Dette skjer delvis gjennom geografisk mobilitet, ved at sysselsatte flytter og etterlater seg vakanser, men det foregår også intern regional avgang gjennom ulike endringer i sysselsettingen i de forskjellige næringer. I tillegg forekommer det ulik regional avgang gjennom aldringsprosessen med overgang til forskjellige trygdeordninger og alderspensjon.

  • Hva er de regionale konsekvenser av geografisk mobilitet? I utredningen blir det benyttet interaksjonsanalyser mellom regionene, slik at effekten av geografisk mobilitet blir målt både for fraflyttings- og tilflyttingsregionene. Nettoeffektene av bruttostrømmene mellom regionene blir sammenliknet med tilsvarende effekter i de lokale arbeidsmarkedene, slik at flyttingenes betydning kan drøftes.

Analysene er basert på et omfattende datamateriale, som er tilrettelagt for å følge personene gjennom perioder med oppgangs- og nedgangskonjunktur. Mer informasjon om datagrunnlag, definisjoner og metoder er gitt i egen boks før hovedavsnitt 3.

6.2 Historiske trekk

Dette avsnittet viser historiske trekk ved utviklingen i flytting og sysselsetting. Flytteomfanget ses i sammenheng med personenes utdanningsnivå, status på arbeidsmarkedet og med sysselsettingsutviklingen i de regionale arbeidsmarkedene.

6.2.1 Flytteomfang og konjunktursvingninger

Figur 6.1 viser utvikling i sysselsetting og flyttinger i Norge i perioden 1979–1998. Flytteomfanget er vist på tre ulike måter – mellom kommuner, mellom økonomiske regioner og mellom fylker. Inndelingen etter økonomiske regioner består av til sammen 90 regioner, og er nærmere beskrevet i Carling (1999).

Figur 6.1 Sysselsetting og flytting 1979 –1998.

Figur 6.1 Sysselsetting og flytting 1979 –1998.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figuren viser at flyttestrømmene mellom ulike regioner viser en klar tendens til sammenfall med den økonomiske utviklingen. Dette indikerer en klar sammenheng mellom konjunkturutviklingen og omfanget av flyttingene mellom regioner på ulike nivåer.

6.2.2 Flytting og sentralitet

Det har vært klare forskjeller mellom regionene mht. sysselsettingsutvikling. På 1970-tallet og frem til begynnelsen av 1980-tallet opplevde landet en såkalt «grønn bølge», med relativt sterk økning i sysselsettingen i distriktene. Dette hadde bl.a. sammenheng med en klar økning i sysselsettingen i offentlig sektor, som kom i kjølvannet av en betydelig satsing på å oppnå mest mulig like helse- og sosialtjenester uavhengig av hvor i landet man befant seg, samtidig som det foregikk en betydelig utbygging av institusjoner for høyere utdanning i distriktene. Norge var blitt en oljenasjon, og noe av det forventede overskuddet kunne benyttes til å styrke distriktene. Parallelt med denne utviklingen foregikk det en regional arbeidsdeling mht. produksjonsprosessene innen industrien, der administrative funksjoner, forskning og utvikling ble liggende sentralt, mens de fysiske produksjonsprosesser i større grad kunne fristilles for lokalisering i mindre sentrale regioner.

Figur 6.2 viser nettoflytting etter sentralitet i Norge i perioden 1977–1998. Figuren viser nettoeffektene av antall flyttinger oppover i sentralitetshierarkiet minus antall flyttinger nedover i sentralitetshierarkiet, jf. Carling (1999). Den regionale inndelingen er basert på 90 økonomiske regioner, som deretter er fordelt på 5 grupper etter sentralitet. Det var en overvekt av flyttinger nedover i sentralitetshierarkiet frem til og med 1983, mens det deretter har funnet sted en betydelig sentralisering i flyttemønsteret. Dette falt sammen med en betydelig sysselsettingsøkning som fant sted midt på 1980-tallet, med meget sterk vekst innen privat tjenesteyting og bygge- og anleggssektoren. Sysselsettingsutviklingen var klart sterkest i de sentrale områdene av landet.

Figur 6.2 Nettosentralisering 1977–1998 – Antall flyttinger
 oppover i sentraliseringshierarkiet minus antall flyttinger nedover
 i sentraliseringshierarkiet (Basis: Økonomiske regioner)

Figur 6.2 Nettosentralisering 1977–1998 – Antall flyttinger oppover i sentraliseringshierarkiet minus antall flyttinger nedover i sentraliseringshierarkiet (Basis: Økonomiske regioner)

Nedgangsperioden på arbeidsmarkedet som fulgte i årene 1988–1993 trakk både flytteaktiviteten og tendensen til sentralisering ned. Sysselsettingsnedgangen i denne perioden var sterkest i de mest sentrale regionene, der nedgangen i sysselsettingen i de sektorene som hadde vært ledende i perioden før var til dels meget betydelig.

Utover på 1990-tallet tok både sysselsettingen og flytteomfanget seg kraftig opp. Samtidig var det et meget klart overskudd av flyttinger oppover i sentralitetshierarkiet. Igjen var det de mest sentrale regionene på Østlandet samt andre storbyregioner som trakk sysselsettingsveksten i været. Store investeringer i oljesektoren, både innen privat og offentlig landbasert virksomhet, førte til en betydelig sysselsettingsvekst innen deler av industrien, i bygge- og anleggsvirksomhet og i privat tjenesteyting.

Sentraliseringen i flyttemønsteret utover på 1990-tallet bør også sees i lys av flere forhold på arbeidsmarkedet:

  • Nedgangen i sysselsettingen og økningen i arbeidsledigheten de siste årene av 1980-tallet førte til at man åpnet for en meget sterk økning av antall studenter ved universitetene og høgskolene. Studenter melder i liten grad flytting, bl.a. fordi de under studiene ikke bor i egne selvstendige boliger. Flyttemeldingene kommer når studiene nærmer seg slutten eller er avsluttet. Resultatet av dette har vært en underestimering av de flyttinger som dog har foregått på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.

  • Den svake økonomiske utviklingen i samtlige av landets regioner på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, ga grunnlag for en opphopning av mer direkte arbeidsmarkedsflyttinger. Denne opphopningseffekten fikk også sin utløsning gjennom den sterke sysselsettingsveksten utover på 1990-tallet, med betydelig bidrag til sentraliseringsbølgen.

Mot slutten av 1990-tallet har tendensen til at flyttingene virker sentraliserende avtatt noe. Dette har dels sammenheng med opphopningseffekten i det siste kulepunktet over. Alle opphopninger som får sin utløsning, vil etter en stund avta. En betydelig utflytting fra distriktene med tilsvarende sterk sentralisering over flere år, har samtidig vært med på å bygge opp distriktenes tilbakeflyttingspotensiale. Dessuten er flere store utbyggingsprosjekter i sentrale regioner på Østlandet nå avsluttet eller er i ferd med å bli avsluttet. Videre har pressproblemene i boligmarkedet i flere sentrale regioner resultert i en betydelig prisøkning på boliger som trolig har hatt en dempende virkning på innflyttingen til de sentrale arbeidsmarkedene de siste årene.

6.2.3 Sammenhengen mellom flyttinger og arbeidsmarkedsutvikling

I dette avsnittet skal vi gå nærmere inn på sammenhengen mellom flytting og utviklingen i de regionale arbeidsmarkedene. Analysen er basert på data for perioden 1986–90, og det økonometriske opplegget er dokumentert i Mohn m.fl. (1994), Stambøl (1994a,b) og Stambøl m.fl. (1998).

Spørsmålet som stilles er følgende: Hva skjer med brutto utflytting fra en region hvis arbeidsmarkedet i denne regionen bedres i forhold til andre regioner? Regionene er syv landsdeler. Bedringen i den relative arbeidsmarkedsutviklingen er forutsatt å være 1 prosent. Tabell 6.1 viser virkningene på brutto utflytting fordelt på alder, kjønn og utdanningsgruppe. Resultatene i tabellen viser et veid årlig gjennomsnitt over alle regionene for perioden 1986–1990.

For alle grupper i tabellen reduseres brutto utflytting når situasjonen i arbeidsmarkedet bedres. Målt i prosent er utslagene størst for personer med utdanning på grunnskolenivå og minst for personer med høyere utdanning. Når det gjelder aldersgruppene, er utslagene størst for den yngste og den eldste gruppen. Tallene synes ellers å vise relativt små kjønnsmessige forskjeller.

Et noe bedre bilde av effektene på flyttesannsynligheten for de ulike persongruppene får vi ved å se på endringene målt per 1000 innbyggere (tabell 6.1.b). I aldersgruppen 16–44 år er effekten dobbelt så stor for personer med høyere utdanning som for personer med utdanning på bare grunnskolenivå. Dette gjelder både for menn og kvinner. De største effektene på flyttesannsynligheten kommer i aldersgruppene 20–24 år og 25–34 år. Totalt sett er det også her relativt små kjønnsmessige forskjeller.

Beregningene i tabell 6.1 er som nevnt basert på gjennomsnittet for syv landsdeler. Splittes beregningene i tabellen opp på samtlige regionale interaksjoner, blir variasjonen i effektene på brutto utflytting mellom par av regioner betydelig større. De prosentvise endringene på bruttoutflyttingsratene av 1 prosent endring i de relative arbeidsmarkedsbalansene ligger i intervallet -2 til –9 prosent. Samtlige landsdeler har klart størst utslag i flytteratene av relative endringer i arbeidsmarkedsutviklingen overfor Oslo/Akershus.

Ovenfor har vi kun sett på brutto utflytting. Effektene på netto utflytting blir nødvendigvis større enn dette. Dette har sammenheng med at en bedring i en regions arbeidsmarked i forhold til andre regioner både gir en nedgang i bruttoutflyttingsraten i forhold til disse regionene samtidig som det gir en tilsvarende økning i bruttoinnflyttingen fra disse regionene.

Tabell 6.1 Endringer i bruttoutflyttingsratene i regionene av 1 prosent bedring i regionenes relative arbeidsmarkedsutvikling. Årlig gjennomsnitt over alle regioner 1986–1990 etter kjønn, alder og utdanning

a) I prosent
  Menn   Kvinner
Alder Grunnskole Videregående utdanning Høyere utdanning   Grunnskole Videregående utdanning Høyere utdanning
16–19 år -6,2 -5,9 -5,8 -5,1
20–24 år -5,0 -4,8 -4,0 -4,6 -4,4 -3,9
25–34 år -5,2 -4,6 -4,1 -5,3 -5,1 -4,2
35–44 år -5,9 -6,1 -5,4 -6,1 -6,2 -5,5
16–44 år -5,6 -5,1 -4,4 -5,4 -4,8 -4,4
b) Per 1000 innbyggere
Menn Kvinner
Alder Grunnskole Videregående utdanning Høyere utdanning Grunnskole Videregående utdanning Høyere utdanning
16–19 år -0,5 -0,6 -0,7 -1,3
20–24 år -1,3 -1,7 -2,6 -2,2 -2,2 -2,8
25–34 år -1,1 -1,4 -2,9 -1,3 -1,3 -2,7
35–44 år -0,6 -0,6 -1,1 -0,5 -0,5 -0,9
16–44 år -0,7 -1,2 -2,0 -0,8 -1,3 -2,0

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Boks .28 Datagrunnlag, definisjoner og metode

I analysene i avsnitt 3 og 4 er det brukt registerbaserte individdata, der hvert individ følges gjennom hver undersøkelsesperiode. Dataene omfatter hele befolkningen i alderen 16-74 år.

Som regional inndeling er valgt fylkene. Ved analyse av geografisk arbeidsmarkedsmobilitet er det vesentlig om man velger en aggregert eller disaggregert regional inndeling. Mange flyttinger foregår lokalt, uten at de arbeidssøkende skifter arbeidsmarked å søke på eller at de sysselsatte skifter arbeidsplass. Fylkesnivået er derfor mer egnet enn kommunenivået i denne typen analyser. Flyttedataene er hentet fra Det sentrale personregisteret. Dataene er lagt til rette for interaksjonsanalyser av par av fylker og par av regioner for periodene 1988–89 (nedgangskonjunktur) og 1994–95 (oppgangskonjunktur). Geografisk mobilitet er definert som personer med forskjellig bostedsfylke per 1.1. det første og andre året i hver av undersøkelsesperiodene. Flyttedataene omfatter personer som har vært sysselsatte i minst ett av de to årene i hver av periodene.

Arbeidsmarkedsmobilitet er definert som skifte av status på arbeidsmarkedet (inkludert skifte av næring) fra det ene året til det andre i hver av undersøkelsesperiodene. De ulike statusene er sysselsatt etter næring, arbeidsledig, under utdanning, samt utenfor arbeidsstyrken for øvrig. Personer som kun finnes i det første eller andre året i hver av periodene, er også tatt med i analysen. Dette gjelder 16-åringer som har blitt sysselsatte det andre året i hver periode, sysselsatte som har innvandret, sysselsatte som har utvandret og sysselsatte som har gått ut av yrkesaktiv alder eller som døde i løpet av periodene.

Metode

For å måle bruttostrømmene inn og ut av sysselsetting er det etablert et såkalt «vakanseregnskap». Bak nettoendringer i sysselsettingen i hver sektor og region ligger det betydelig større større

bruttostrømmer. Mens nettoendringene sier noe om en sektor har opplevd vekst, stagnasjon eller nedgang i sysselsettingen, vil bruttostrømmene kunne si noe om hvor mange arbeidsplasser, eller vakanser, som tilkommer en sektor i en bestemt region i løpet av en periode. Med tanke på de arbeidssøkendes sysselsettingsmuligheter og arbeidsgivernes sysselsettingsbehov, vil bruttostrømmene gi et bedre bilde av sysselsettingsmulighetene/behovet. Sett i sammenheng med geografisk mobilitet og lokal arbeidsmarkedsmobilitet, kan vakansebegrepet også tolkes som vakansekjeder, der vakanser oppstår bl.a. som følge av flytting, jobbskift og endring av arbeidsmarkedsstatus, samtidig som de også lukkes bl.a. av de samme årsakene. Avgang fra og tilgang til sysselsetting i ulike sektorer er definert på følgende måte:

  • Avgang fra sysselsetting i hver sektor er definert som: a) skifte av næringsundergruppe (inkl. uoppgitt næring), b) skifte av bostedsfylke, c) overgang til statusgruppene arbeidsledig, under utdanning og utenfor arbeidsstyrken for øvrig og d) sysselsatte i år t som ikke er å gjenfinne i registrene i år t+1. Majoriteten i den siste gruppen er personer som har utvandret.

  • Tilgang (rekruttering) til sysselsetting er definert som: a) skifte av næringsundergruppe (inkl, uoppgitt næring), b) skifte av bostedsfylke, c) overgang fra statusgruppene arbeidsledig, under utdanning og utenfor arbeidsstyrken for øvrig og d) sysselsatte i år t+1 som ikke var i noen av registrene i år t. Majoriteten i den siste gruppen er personer som har innvandret.

Med bakgrunn i disse definisjonene kan det stilles opp et «vakanseregnskap». Det er laget slik at differansen mellom avgang og tilgang/rekruttering er konsistent med endringen i bestanden av sysselsatte i hver næringssektor, persongruppe og fylke.

Tabell 6.2 (Boks 6.1 forts.)

En skisse av et «vakanseregnskap» for bruttostrømmer på arbeidsmarkedet
Inngangsbestand: Antall sysselsatte i næring s i fylke f i år t
Avgang:
- Til annen sysselsetting
- Til arbeidsledighet (1) Utflyttet fra fylket (geografisk mobil)
- Gått ut av arbeidsstyrken
- (Utdanning, alderspensjon, annen trygd, utvandret    eller død) (2) Ikke flyttet fra fylket (lokalt mobil)
= SUM: Avgang
Tilgang/rekruttering:
- Fra annen sysselsetting (1) Innflyttet til fylket (geografisk mobil)
- Fra arbeidsledighet
- Fra utdanning (2) Bor i fylket (lokalt mobil)
- Fra utenfor arbeidsstyrken for øvrig
= SUM: Tilgang/rekruttering (representerer her de fylte vakanser fra år t til ar t+1
Utgående bestand: Antall sysselsatte i næring s i fylke f i år t+1

6.3 Flyttetilbøyelighet blant arbeidsledige og sysselsatte

Det er grunn til å forvente forskjeller i flyttetilbøyelighet hos arbeidsledige og sysselsatte. Arbeidsledige er ikke bundet opp av et arbeidsforhold, og er således mer fleksible med tanke på mobilitet, mens sysselsatte må vurdere eventuell mobilitet ut fra et eksisterende arbeidsforhold.

Analyser har vist at det har vært en forholdsvis omfattende geografisk mobilitet blant arbeidsledige i Norge både under nedgangsperioden på slutten av 1980-tallet og under oppgangsperioden midt på 1990-tallet (se bl.a. Stambøl m.fl. 1996, 1997 og Stambøl 1995a,b, 1998, 1999). Totalt sett har det vært noe høyere mobilitet blant arbeidsledige kvinner sammenliknet med arbeidsledige menn. Det har nesten gjennomgående vært en økende flyttetilbøyelighet med stigende utdanningsnivå. Arbeidsledige med videregående utdanning har en vesentlig høyere flyttehyppighet enn arbeidsledige med bare grunnskoleutdanning, mens flyttehyppigheten blant arbeidsledige med høyere utdanning er om lag tre ganger så stor som hos arbeidsledige med grunnskoleutdanning og nesten dobbelt så stor sammenliknet med arbeidsledige med videregående utdanning. Videre har det vært en betydelig høyere mobilitet blant arbeidsledige med kort ledighetsperiode sammenliknet med de langtidsledige. Det har vært en gjennomgående tendens i begge undersøkelsesperiodene til at arbeidsledige som bor alene eller i uregistrert samboerforhold har en betydelig høyere mobilitet enn arbeidsledige som er gift eller bor i registrerte samboerforhold. Til slutt er det påvist større mobilitet blant arbeidsledige som ikke mottar arbeidsledighetstrygd sammenliknet med arbeidsledige som mottar trygd.

Flyttehyppigheten blant sysselsatte i disse periodene følger omtrent det samme mønster som hos de arbeidsledige, ved at sysselsatte kvinner viste noe større mobilitet enn sysselsatte menn, samtidig som det gjennomgående var en klart økende flyttetilbøyelighet med stigende utdanningsnivå i begge undersøkelsesperiodene.

I tabell 6.2 er det i indeksform vist hvor store flytteratene hos arbeidsledige har vært i forhold til flytteratene hos sysselsatte. Tallene viser at arbeidsledige har hatt større mobilitet enn sysselsatte. Både hos menn og kvinner var flyttehyppigheten blant arbeidsledige totalt mellom 2,5–3 ganger så stor som hos de sysselsatte. Mest fremtredende var dette blant arbeidsledige med bare grunnskoleutdanning, der flyttehyppigheten blant arbeidsledige kvinner var over fem ganger så stor som hos sysselsatte i perioden med oppgangskonjunktur.

Tabell 6.3 Flytterater for helt arbeidsledige personer i 1988–89 (nedgangskonjunktur) og 1994–95 (oppgangskonjunktur) i forhold til flytterater hos helt sysselsatte personer. Etter kjønn, alder og utdanning. Alle fylker. Indeks for sysselsatte flyttere = 100

  Menn   Kvinner
Alder og utdanning 1988–1989 1994–1995   1988–1989 1994–1995
Alle alders- og utdanningsgrupper 259 247 270 279
16–24 år 138 163 140 167
25–44 år 275 225 234 217
45–74 år 253 274 312 322
Uoppgitt utdanning 306 240 188 211
Grunnskole 379 383 465 525
Videregående utdanning 229 285 262 325
Høyere utdanning 277 259 319 321

6.3.1 Geografisk mobilitet og overgang til sysselsetting for helt arbeidsledige personer

Dette avsnittet analyserer geografisk mobilitet hos helt arbeidsledige personer og i hvilken grad helt arbeidsledige oppnår å komme i arbeid etter at flyttingen er foretatt.

Arbeidsledige personer vil vanligvis ikke bare søke arbeid i sine lokale arbeidsmarkeder, men også i andre regioner. Flytting kan så foretas etter at et arbeidsforhold er inngått, eller den arbeidsledige kan flytte først for så å søke arbeid på sitt nye bosted. Arbeidsledige som er geografisk mobile, vil ha lettere for å oppnå et arbeidsforhold fordi man på denne måten oppnår et større arbeidsmarked å søke på. Unntaket er arbeidsledige som flytter fra regioner med et større arbeidsmarked til regioner med mindre arbeidsmarkeder uten først å ha inngått et arbeidsforhold.

Tabell 6.4 Arbeidsledige flyttere i 1988 (nedgangskonjunktur) og 1994 (oppgangskonjunktur) fordelt etter status på arbeidsmarkedet i henholdsvis 1989 og 1995. Etter kjønn og alder eller kjønn og utdanning. Alle fylker. Prosent

Kjønn Blitt sysselsatt   Blitt både sysselsatt/-arbeidsledig   Fortsatt arbeidsledig   Gått ut av arbeids-styrken
Aldersgrupper og utdanningsnivå 1988-89 1994-95   1988-89 1994-95   1988-89 1994-95   1988-89 1994-95
Menn:
Alle alders- og utdanningsgrupper 22,5 26,3 15,1 16,3 42,1 41,4 20,3 16,0
16–24 år 23,7 24,2 15,6 16,0 39,6 41,7 21,1 18,1
25–44 år 22,0 28,9 14,6 16,9 44,2 39,8 19,2 14,5
45–74 år 16,4 14,0 16,4 12,8 43,1 53,6 24,1 19,6
Uoppgitt utdanning 15,9 11,2 11,5 13,5 40,4 56,6 32,2 18,7
Grunnskole 16,0 12,9 14,4 17,2 50,6 51,8 18,9 18,1
Videregående utdanning 25,0 25,5 17,2 18,0 41,0 41,3 16,8 15,3
Høyere utdanning 41,7 46,7 14,3 12,0 31,8 25,9 12,1 15,4
Kvinner:
Alle alders- og utdanningsgrupper 26,5 26,5 13,7 14,3 35,9 37,6 23,9 21,7
16–24 år 26,0 25,3 14,9 34,7 35,9 24,9 23,8
25–44 år 27,8 28,1 13,0 14,2 36,2 37,4 23,0 20,4
45–74 år 20,5 20,6 9,6 10,7 51,8 51,8 18,1 16,9
Uoppgitt utdanning 17,9 13,9 9,7 9,7 35,2 48,2 37,2 28,2
Grunnskole 18,4 14,3 10,3 10,5 42,6 50,1 28,7 25,0
Videregående utdanning 28,2 25,3 15,4 15,5 34,5 37,6 21,9 21,5
Høyere utdanning 44,8 42,6 14,1 14,8 27,1 25,0 14,1 17,6

I hvilken grad arbeidsledige som flytter har klart å komme seg i arbeid, belyses av tabell 6.3. I tabellen har en, på samme måte som i tabell 6.2, forsøkt å identifisere en periode med nedgangskonjunktur og en periode med oppgangskonjunktur. Fordelingen av arbeidsledige flyttere på de ulike statusgruppene er gitt i prosent, slik at andelen som tilfaller hver av de fire statusgruppene i hver av periodene summerer seg til hundre.

Resultatene viser at om lag en fjerdedel av arbeidsledige flyttere oppnådde å bli helt sysselsatte i løpet av året etter flyttingen. Overgang til sysselsetting var noe sterkere i oppgangsperioden enn i nedgangsperioden på 1980-tallet, noe som hadde sammenheng med noe større overgang til sysselsetting blant arbeidsledige menn. Størst overgang til sysselsetting var å finne blant høyt utdannede arbeidsledige, der overgangsraten både for menn og kvinner oversteg 40 prosent i begge undersøkelsesperiodene. Overgangen til sysselsetting øker med stigende utdanningsnivå. Fordelt på aldersgrupper, var det gruppen 25–44 år som viste størst overgang til sysselsetting. Om lag 15 prosent av de arbeidsledige flytterne kom i kategorien både sysselsatt og arbeidsledig, slik at den totale overgangen til kategoriene sysselsetting og sysselsetting/arbeidsledig var om lag 40 prosent.

Mer detaljerte undersøkelser, se bl.a. Stambøl m.fl.(1997), viser en klar tendens til at arbeidsledige med kort ledighetsperiode hadde en betydelig større overgang til sysselsetting etter flytting sammenliknet med langtidsledige. Arbeidsledige som bor «alene» eller i ikke-registrerte samboerforhold har også en noe større overgang til sysselsetting etter flytting sammenliknet med gifte og samboere. Videre var det en tendens til større overgang til sysselsetting hos arbeidsledige flyttere som mottar dagpenger sammenliknet med de som ikke mottar dagpenger.

6.3.2 Har arbeidsledige som flytter større sannsynlighet for å få arbeid?

For å belyse om geografisk mobilitet hjelper arbeidsledige til å få et arbeid har vi sammenliknet overgang til sysselsetting for arbeidsledige flyttere med tilsvarende tall for arbeidsledige som ikke flytter. Vi har her forutsatt at flyttere og ikke-flyttere i hovedsak er sammenliknbare innenfor hver av de persongruppene som benyttes. Resultatene er gitt i tabell 6.4. Tallene er gitt i indeksform, og viser resultatene for arbeidsledige flyttere i forhold til de som ikke flytter. Andelen av arbeidsledige ikke-flyttere i hver statusgruppe er satt lik 100, slik at indeksene viser hvor stor over- eller underrepresentasjon de arbeidsledige flytterne har i de forskjellige statusgruppene.

Tabellen illustrerer en meget klar tendens til at arbeidsledige som flytter har høyere sannsynlighet for å komme i arbeid. Dette gjelder både i perioder med oppgangs- og nedgangskonjunkturer, selv om det blant menn var noe svakere overgang til sysselsetting ved å flytte i oppgangskonjunkturen sammenliknet med arbeidsledige som ikke flyttet.

Tabell 6.5 Andelen av arbeidsledige flyttere i forhold til andelen av arbeidsledige ikke-flyttere i 1988 (nedgangskonjunktur) og 1994 (oppgangskonjunktur) etter status på arbeidsmarkedet i henholdsvis 1989 og 1995. Etter kjønn og alder eller kjønn og utdanning. Alle fylker. Indeks for arbeidsledige ikke-flyttere=100

Kjønn Blitt sysselsatt   Blitt både sysselsatt/-arbeidsledig   Fortsatt arbeidsledig   Gått ut av arbeidsstyrken
Aldersgrupper og utdanningsnivå 1988-89 1994-95   1988-89 1994-95   1988-89 1994-95   1988-89 1994-95
Menn:
Alle alders- og utdanningsgrupper 152 133 103 103 89 93 87 82
16–24 år 154 116 108 109 89 107 82 71
25–44 år 136 133 87 94 90 90 107 91
45–74 år 168 105 155 98 83 96 87 111
Uoppgitt utdanning 141 95 118 102 88 101 97 99
Grunnskole 145 90 105 118 101 101 76 92
Videregående utdanning 146 117 105 106 89 98 82 80
Høyere utdanning 172 195 106 89 78 66 56 66
Kvinner:
Alle alders- og utdanningsgrupper 142 143 114 108 87 85 85 90
16–24 år 137 131 121 120 91 91 80 83
25–44 år 139 141 102 100 84 85 95 93
45–74 år 156 160 93 86 109 96 62 81
Uoppgitt utdanning 144 123 119 108 89 94 93 99
Grunnskole 119 103 94 93 99 103 94 95
Videregående utdanning 135 130 117 109 85 87 87 94
Høyere utdanning 145 160 108 110 83 69 60 73

Fordeles resultatene etter aldersgrupper, var det arbeidsledige menn i den yngste og eldste aldersgruppen som hadde størst relativ overgang til sysselsetting ved å flytte i perioden med lavkonjunktur, mens det tilsvarende var tilfelle for arbeidsledige menn i alderen 25–44 år i perioden med oppgangskonjunktur. For arbeidsledige kvinner var det den eldste aldersgruppen som hadde størst relativ overgang til sysselsetting ved å flytte i begge undersøkelsesperiodene.

Målt etter utdanning var det gjennomgående arbeidsledige med høyere utdanning som har hatt størst overgang til sysselsetting ved å flytte sammenliknet med de som ikke flyttet. Arbeidsledige menn med høyere utdanning skiller seg klart ut i perioden med oppgangskonjunktur, da nesten dobbelt så stor andel av flytterne oppnådde overgang til sysselsetting sammenliknet med høyt utdannede arbeidsledige menn som ikke flyttet. På den annen side viser geografisk mobile arbeidsledige menn med bare grunnskole og uoppgitt utdanning mindre overgang til sysselsetting under oppgangsperioden enn hva tilfelle var hos tilsvarende grupper som lot være å flytte.

Når det gjelder overgang fra arbeidsledighet til statusgruppen bestående av personer som både har vært sysselsatte og arbeidsledige året etter, så viser arbeidsledige som har flyttet i gjennomsnitt noe høyere overgang sammenliknet med arbeidsledige som ikke har flyttet.

Alt i alt synes det å ha vært av betydning for arbeidsledige å flytte med hensyn på å oppnå sysselsetting. Dette gjenspeiler seg også i overgangen til de øvrige statusgruppene, der det var en meget klar tendens til at arbeidsledige som ikke flyttet var overrepresentert blant de som fortsatt var arbeidsledige eller hadde trukket seg ut av arbeidsstyrken det andre året i hver av undersøkelsesperiodene. Det var små forskjeller i dette mønsteret mellom menn og kvinner og mellom undersøkelsesperiodene.

Vi er likevel forsiktige med å trekke konklusjonen for langt med hensyn til flyttingenes betydning for overgang til sysselsetting, da det helt klart kan være andre individuelle forskjeller mellom arbeidsledige flyttere og ikke-flyttere som ikke fremkommer gjennom de forholdsvis aggregerte persongruppene som er valgt.

6.3.3 Arbeidslediges mobilitet på regionalt nivå

I tabell 6.5 er resultatene fra de regionale analysene satt sammen slik at de viser nettoeffektene av de regionale flyttingene hos arbeidsledige fordelt etter hvilken status de har oppnådd på arbeidsmarkedet. Tallene er hentet fra oppgangsperioden på 1990-tallet og viser mobilitet mellom syv regioner.

Tabellen viser at Oslo/Akershus har hatt den klart største nettoinnflyttingen av arbeidsledige, mens Vestlandet og Nord-Norge har hatt den største nettoutflyttingen. Isolert sett bidro dette til å øke arbeidsledigheten i hovedstadsregionen og redusere arbeidsledigheten i regionene med nettoutflytting. Hovedstadsregionens netto tilførsel av arbeidsledige gjennom flytteprosessen var positiv i forhold til samtlige andre regioner, og om lag tre ganger så stor som under nedgangsperioden på 1980-tallet, jf. Stambøl m.fl. (1997). Av nettostrømmen av arbeidsledige til Oslo/Akershus var om lag halvparten sysselsatt året etter flyttingen. For Oslo/Akershus var det således en viss rekruttering av mer permanent arbeidsledige gjennom flytteprosessen, samt overskudd av arbeidsledige som trakk seg ut av arbeidsstyrken. Av de andre regionene var det kun det sørlige Østlandet som hadde netto tilførsel av arbeidsledige flyttere i denne perioden. Med unntak av Nord-Norge, har den største nettoutflyttingen i de øvrige regionene kommet hos arbeidsledige som oppnådde sysselsetting året etter flyttingen.

6.3.4 Geografisk mobilitet blant sysselsatte

Ovenfor har vi analysert endringer i arbeidsmarkedsstatus for arbeidsledige flyttere. Tilsvarende kunne en også gjøre for sysselsatte, jf. Stambøl m.fl. (1997). For de sysselsatte vil imidlertid andre flyttemotiver enn det å skaffe seg en ny jobb, spille en stor rolle. Typisk finner en derfor at sysselsatte som flytter, oftere går ut av arbeidsstyrken eller blir arbeidsledige enn de som forblir bofaste. Denne tendensen øker med alderen på de som flytter, den reduseres jo høyere utdanningsnivået er og den er mer markert for kvinner enn for menn.

På tilsvarende måte som hos de arbeidsledige var det Oslo/Akershus som hadde den klart største netto innflytting av sysselsatte, mens Nord-Norge har hatt den største nettoutflyttingen, jf. tabell 6.6. Isolert sett bidro dette til at sysselsatte flyttere la beslag på flere arbeidsplasser i hovedstadsregionen enn de fristilte, mens sysselsatte flyttere i regioner med netto utflytting av sysselsatte potensielt sett var med på å skape vakanser på arbeidsmarkedet. Oslo/Akershus skilte seg ut ved at regionens nettooverskudd av sysselsatte flyttere som forble sysselsatte også etter flytting, var større enn det den totale nettoinnflyttingen av sysselsatte skulle tilsi. Dette betyr at Oslo/Akershus har hatt netto utflytting av sysselsatte som skifter status på arbeidsmarkedet etter flytting. Av de andre regionene var det kun det sørlige Østlandet og Agder/Rogaland som hadde netto tilførsel av sysselsatte gjennom flytteprosessen i de to undersøkelsesperiodene. I de øvrige regionene var det stort sett positiv netto innflytting av sysselsatte som gikk over til arbeidsledighet eller som trakk seg ut av arbeidsstyrken, mens det var netto utflytting av sysselsatte som forble sysselsatte etter flytting. Nord-Norge skiller seg ut i begge undersøkelsesperiodene med netto utflytting av sysselsatte uansett i hvilken statusgruppe de sysselsatte var å gjenfinne etter flytting.

Tabell 6.6 Nettoflytting for arbeidsledige personer i 1994 fordelt etter status på arbeidsmarkedet i 1995. Etter fra- og tilflyttingsregion

  Fraflyttingsregion
Tilflyttingsregion Oslo/Akershus Østlandsøndre Hedmark/Oppland Agder/Rogaland Vest-landet Trønde-lag Nord-Norge Totalt
Oslo/Akershus
Blitt sysselsatt . 143 141 86 112 74 80 636
Blitt sysselsatt/arbeidsledig . 18 41 20 48 41 51 219
Fortsatt arbeidsledig . -26 7 29 55 68 82 215
Gått ut av arbeidsstyrken . -26 7 29 55 68 82 215
Totalt . 109 196 164 270 251 295 1285
Østland søndre1
Blitt sysselsatt -143 . 26 -1 18 14 2 -84
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -18 . 6 -11 1 7 -4 -19
Fortsatt arbeidsledig 26 . 5 -10 9 5 36 71
Gått ut av arbeidsstyrken 26 . 5 -10 9 5 36 71
Totalt -109 . 42 -32 37 31 70 39
Hedmark/Oppland
Blitt sysselsatt -141 -26 . -7 0 -1 -2 -177
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -41 -6 . 4 3 4 0 -36
Fortsatt arbeidsledig -7 -5 . -1 -10 7 -14 -30
Gått ut av arbeidsstyrken -7 -5 . -1 -10 7 -14 -30
Totalt -196 -42 . -5 -17 17 -30 -273
Agder/Rogaland
Blitt sysselsatt -86 1 7 . 31 25 3 -19
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -20 11 -4 . 11 7 -1 4
Fortsatt arbeidsledig -29 10 1 . 3 -10 18 -7
Gått ut av arbeidsstyrken -29 10 1 . 3 -10 18 -7
Totalt -164 32 5 . 48 12 38 -29
Vestlandet
Blitt sysselsatt -112 -18 0 -31 . 19 -15 -157
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -48 -1 -3 -11 . -3 9 -57
Fortsatt arbeidsledig -55 -9 10 -3 . -20 5 -72
Gått ut av arbeidsstyrken -55 -9 10 -3 . -20 5 -72
Totalt -270 -37 17 -48 . -24 4 -358
Trøndelag
Blitt sysselsatt -74 -14 1 -25 -19 . -35 -166
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -41 -7 -4 -7 3 . 8 -48
Fortsatt arbeidsledig -68 -5 -7 10 20 . 4 -46
Gått ut av arbeidsstyrken -68 -5 -7 10 20 . 4 -46
Totalt -251 -31 -17 -12 24 . -19 -306
Nord-Norge
Blitt sysselsatt -80 -2 2 -3 15 35 . -33
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -51 4 0 1 -9 -8 . -63
Fortsatt arbeidsledig -82 -36 14 -18 -5 -4 . -131
Gått ut av arbeidsstyrken -82 -36 14 -18 -5 -4 . -131
Totalt -295 -70 30 -38 -4 19 . -358

1 Regionen består av fylkene Østfold, Buskerud, Vestfold og Telemark.

Tabell 6.7 Nettoflytting for sysselsatte personer i 1994 fordelt etter status på arbeidsmarkedet i 1995. Etter fra- og tilflyttingsregion

  Fraflyttingsregion
Tilflyttingsregion Oslo/Akershus Østland søndre Hedmark/Oppland Agder/Rogaland Vest-landet Trønde-lag Nord-Norge Totalt
Oslo/Akershus
Fortsatt sysselsatt . -60 300 47 341 240 357 1225
Blitt sysselsatt/arbeidsledig . -31 6 1 1 0 8 -15
Blitt arbeidsledig . -56 -16 -9 -1 -17 -12 -111
Gått ut av arbeidsstyrken . -80 -38 -6 16 -3 -7 -118
Totalt . -227 252 33 357 220 346 981
Østland søndre1
Fortsatt sysselsatt 60 . 15 -25 38 65 88 241
Blitt sysselsatt/arbeidsledig 31 . -3 -6 -3 6 6 31
Blitt arbeidsledig 56 . -1 -2 2 9 27 91
Gått ut av arbeidsstyrken 80 . 1 -20 3 1 31 96
Totalt 227 . 12 -53 40 81 152 459
Hedmark/Oppland
Fortsatt sysselsatt -300 -15 . -10 -26 0 15 -336
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -6 3 . -6 3 -8 9 -5
Blitt arbeidsledig 16 1 . 8 -4 3 -5 19
Gått ut av arbeidsstyrken 38 -1 . -3 -9 -10 7 22
Totalt -252 -12 . -11 -36 -15 26 -300
Agder/Rogaland
Fortsatt sysselsatt -47 25 10 . 113 28 145 274
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -1 6 6 . 14 5 9 39
Blitt arbeidsledig 9 2 -8 . -16 -7 7 -13
Gått ut av arbeidsstyrken 6 20 3 . -22 -5 18 20
Totalt -33 53 11 . 89 21 179 320
Vestlandet
Fortsatt sysselsatt -341 -38 26 -113 . 42 30 -394
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -1 3 -3 -14 . 4 -2 -13
Blitt arbeidsledig 1 -2 4 16 . -4 6 21
Gått ut av arbeidsstyrken -16 -3 9 22 . -4 28 36
Totalt -357 -40 36 -89 . 38 62 -350
Trøndelag
Fortsatt sysselsatt -240 -65 0 -28 -42 . 33 -342
Blitt sysselsatt/arbeidsledig 0 -6 8 -5 -4 . 4 -3
Blitt arbeidsledig 17 -9 -3 7 4 . 9 25
Gått ut av arbeidsstyrken 3 -1 10 5 4 . 20 41
Totalt -220 -81 15 -21 -38 . 66 -279
Nord-Norge
Fortsatt sysselsatt -357 -88 -15 -145 -30 -33 . -668
Blitt sysselsatt/arbeidsledig -8 -6 -9 -9 2 -4 . -34
Blitt arbeidsledig 12 -27 5 -7 -6 -9 . -32
Gått ut av arbeidsstyrken 7 -31 -7 -18 -28 -20 . -97
Totalt -346 -152 -26 -179 -62 -66 . -831

1) Regionen består av fylkene Østfold, Buskerud, Vestfold og Telemark.

6.3.5 Nordiske sammenlikninger

Det er foretatt tilsvarende analyser av geografisk mobilitet og arbeidsmarkedsmobilitet i Finland og Sverige (se Johansson m.fl. 1997, Stambøl m.fl.1997, Heikkilä og Stambøl 1999). Til tross for konjunkturforskjellene, er de arbeidsledige (i Sverige ikke-sysselsatte) og sysselsatte flytteres endringer i arbeidsmarkedsstatus i Finland og Sverige stort sett i tråd med de resultater som er fremkommet i de norske analysene. Også i Finland og Sverige har arbeidsledige/ikke-sysselsatte som flytter høyere sannsynlighet for å finne en jobb enn de som ikke flytter. Andelen av de arbeidsledige/ikke-sysselsatte flyttere som oppnådde sysselsetting var forholdsvis høy i Finland og Sverige i årene med oppgangskonjunktur på slutten av 1980-tallet, mens overgangsraten falt betydelig under nedgangsperiodene i første del av 1990-tallet. Sammenliknet med disse resultatene var overgangen til sysselsetting blant arbeidsledige flyttere i Norge forholdsvis lav under oppgangsperioden. Det var videre ingen persongrupper i noen av landene som klarte å opprettholde sin sysselsettingsstatus fullt ut etter at flyttingene var foretatt. Under periodene med gunstig utvikling på arbeidsmarkedet viste sysselsatte samlet en svakt høyere tilbøyelighet i Sverige til å opprettholde sin sysselsettingsstatus etter flytting. Periodene med lavkonjunktur viste imidlertid dramatiske endringer i Finland og Sverige med hensyn til sysselsatte flytteres opprettholdelse av sin sysselsettingsstatus. Resultatene viste nesten gjennomgående at en lavere andel av de sysselsatte som har flyttet har klart å opprettholde sin status som sysselsatt sammenliknet med sysselsatte som ikke har flyttet. Analyser på regionalt nivå, viser at det har vært en betydelig tilbøyelighet både blant arbeidsledige og sysselsatte til å flytte til de mest sentrale arbeidsmarkedene både i Finland, Norge og Sverige.

6.4 Geografisk mobilitet og arbeidsmarkedsmobilitet i ulike næringssektorer og persongrupper

Dette avsnittet analyserer arbeidsmarkedsmobilitet i ulike næringssektorer og persongrupper. Flere av resultatene sammenliknes direkte med tilsvarende mobilitet i Finland og Sverige (se Heikkilä m.fl.1999a,b og Stambøl m.fl.1999). Undersøkelsene er foretatt i to tidsperioder, der den ene faller sammen med oppgang i arbeidsmarkedet, mens den andre representerer en periode med nedgangskonjunktur. Finland, Norge og Sverige har opplevd forskjellig økonomisk utvikling i løpet av det siste tiåret, slik at de periodene som er lagt til grunn for analysene, ikke er sammenfallende i tid i hvert land.

Etter en periode med høykonjunktur i siste halvdel av 1980-tallet, opplevde Finland og Sverige et økonomisk tilbakeslag og budsjettproblemer de første årene på 1990-tallet. Nedgangskonjunkturen førte til meget høyt nivå på arbeidsledigheten i de fleste regionene. Rundt midten av 1990-tallet var det igjen tegn til en viss bedring i det finske og svenske arbeidsmarkedet. Norge, som opplevde en betydelig høykonjunktur på midten av 1980-tallet og frem til 1987, fikk en klar nedgang i økonomien fra 1988 og frem til 1993, da arbeidsledigheten var på sitt høyeste, for så å bli avløst av en ny oppgang i økonomien fra 1993.

6.4.1 Total arbeidsmarkedsmobilitet

Med utgangspunkt i mobilitet fra, mellom og til ni næringssektorer og en uoppgitt sektor samt mellom regionene, hadde Norge og Sverige en avgang i sysselsettingen på om lag 23 prosent under nedgangsperioden, mens sysselsettingsavgangen lå noe lavere i Finland (se tabell 6.7). Under oppgangsperioden ble sysselsettingsavgangen klart redusert i Norge og spesielt i Sverige, mens Finland hadde omtrent like stor sysselsettingsavgang under oppgangsperioden som under nedgangsperioden. Rekrutteringen til sysselsetting under nedgangsperioden var markert lavere i Finland og Sverige enn i Norge, noe som hadde sammenheng med betydelig sterkere nedgang i sysselsettingen. Til tross for lavere sysselsettingsvekst var det sterkere rekruttering til sysselsetting i Finland under oppgangsperioden enn i Norge og Sverige. En viktig årsak til dette var å finne i den betydelige sysselsettingsavgangen som fant sted i Finland på slutten av 1980-tallet, noe som skapte ekstra stort behov for rekruttering under en periode med økning i sysselsettingen. Mens rekrutteringen til sysselsetting i Norge og Sverige bare var svakt høyere under oppgangsperioden enn under nedgangsperioden, var den markant høyere i Finland. Dette avdekker en forskjell mellom landene, der det i Norge og Sverige var avgangen i sysselsettingen som endret seg mellom oppgangs- og nedgangskonjunkturen, mens det i Finland var rekrutteringen til sysselsetting som endret seg. Resultatene gjenspeiler videre at arbeidsmarkedsmobiliteten var betydelig større enn nettoendringene i sysselsettingen. Dette indikerer at arbeidsmarkedsmobiliteten er en meget viktig faktor når det gjelder å belyse omfanget av og endringer i det årlige sysselsettingsbehovet.

Det var klare forskjeller mellom landene med hensyn til hvor stor del av avgangen og tilgangen som skyldtes utflytting fra og innflytting til sysselsetting. Den geografiske mobiliteten var merkbart større i Norge, både med hensyn til utflytting fra og innflytting til sysselsetting i begge undersøkelsesperiodene. En viktig forklaringsfaktor er å finne i ulik styrke på konjunkturforløpet. Mens oppgangsperioden viste større sysselsettingsvekst i Norge enn i Finland og Sverige, var sysselsettingsnedgangen betydelig mindre i Norge enn i Finland og Sverige under nedgangsperioden. Av andre forhold kan nevnes at analysene i Finland ikke omfatter inn- og utvandring, mens dette er inkludert i Norge og Sverige. Forskjeller i befolkningsregistrering, der studenter i større grad blir registrert bosatt på sine studiesteder i Finland og Sverige, bidrar også til lavere flytting til sysselsetting enn i Norge.

Tabell 6.8 Avgang fra og rekruttering til sysselsetting fordelt på flytting og ikke-flytting i perioder med nedgangs- og oppgangskonjunktur i Finland, Norge og Sverige. Prosent

  Syssel-satte i år t Avgang Rekruttering Netto endring Syssel-satte i år t+1
      Endringene skyldes:   Endringene skyldes:   Endringene skyldes:  
Periodeogland   Totalsyssel-settings-avgang Ut-flytting Lokalavgang Totalrekrut-tering til syssel-setting Inn-flytting Lokaltilgang Totalendring i syssel-setting Flytting Ikke-flytting  
Oppgangstid:
Finland (1988/89) 100 21,0 2,1 18,9 21,6 2,1 19,5  0,6  0,0  0,6 100,6
Norge (1994/95 ) 100 18,6 2,8 15,8 20,7 3,0 17,7  2,1  0,2  1,9 102,1
Sverige (1994/95) 100 16,0 1,9 14,1 17,3 1,9 15,4  1,3  0,0  1,3 101,3
Nedgangstid:
Finland (1991/92) 100 21,1 1,5 19,6 13,9 1,4 12,5 -7,2 -0,1 -7,1 92,8
Norge (1988/89) 100 23,0 3,1 19,9 19,0 3,0 16,0 -4,0 -0,1 -3,9 96,0
Sverige (1992/93) 100 23,3 1,8 21,5 15,3 1,3 14,0 -8,0 -0,5 -7,5 92,0

Sysselsettingsavgang er definert som prosentvis del av de sysselsatte som enten har flyttet til et annet fylke, har fått jobb i en annen næringssektor (basert på 9 næringssektorer pluss en uoppgitt sektor), eller har skiftet arbeidsmarkedsstatus.

6.4.2 Regional mobilitet og bruttoendringer i forskjellige næringssektorer

Det er flere grunner til å forvente forskjellig mobilitet i ulike næringssektorer. Dette henger delvis sammen med forskjellig sammensetning av sysselsettingen etter kjønn, alder og utdanning, men også forskjellig sysselsettingsutvikling og geografisk lokalisering er av sentral betydning. For å kunne belyse om en sektor har tilstrekkelig geografisk mobilitet, er det også av interesse å analysere hvordan det relative nivået på inn- og utflytting i hver sektor samsvarer med det relative nivået på den totale mobiliteten inn og ut av hver sektor. Slike analyser er presentert i tabellene 6.8 og 6.9. Tabellene viser først variasjonen i relativ bruttoflytting, avgang og rekruttering i hver sektor (de to første kolonnene for hvert land). Det gjennomsnittlige nivået på ut- og innflytting, avgang og rekruttering i hvert land er her gitt ved en indeks lik 100.

Den tredje kolonnen for hvert land viser forholdet mellom det relative nivået på bruttoflyttingen og det relative nivået på total bruttomobilitet i hver sektor. Verdier lik 100 vil her si fullt samsvar mellom det relative nivået på bruttoflyttingen og den totale bruttomobiliteten i hver sektor. Verdier under 100 vil si lavere flytting enn det relative nivået på den totale bruttomobiliteten i sektoren skulle tilsi, mens verdier over 100 betyr tilsvarende høyere flytting.

Den nederste raden viser gjennomsnittlig verdiavvik fra 100 for alle kolonnene. For kolonne I og II gir verdiavviket et uttrykk for variasjonsbredden i bruttoflyttingen og total bruttomobilitet alle sektorene imellom, mens gjennomsnittlig verdiavvik i den tredje kolonnen sier noe om tilpasningen mellom bruttoflyttingen og total bruttomobilitet i alle sektorene. Lavest gjennomsnittsavvik i de tredje kolonnene gir her best tilpasning.

Tabell 6.9 Relativ brutto utflytting og sysselsettingsavgang etter næringssektor under perioder med oppgangskonjunktur i Finland, Norge og Sverige. Alle regioner. Gjennomsnitt = 100

  Finland (1988/89)   Norge (1994/95)   Sverige (1994/95)
Nærings-sektorer IRelativutflytting IIRelativ avgang IIIRelativ utflytting/avgang   IRelativutflytting IIRelativavgang IIIRelativ utflytting/avgang   IRelativutflytting IIRelativavgang IIIRelativ utflytting/avgang
Primær 29 67 43 61 118 52 63 119 53
Industri 86 90 96 71 83 86 89 74 120
Energi 57 88 65 46 58 79 68 70 97
Bygg og anlegg 86 109 79 61 98 62 63 106 59
Handel 110 101 109 104 118 88 126 128 98
Samferdsel 62 82 76 93 98 95 095 90 106
Finans 114 101 113 129 114 113 111 121 92
Off. tjenesteyting 129 98 132 114 76 150 100 91 110
Annen tjenesteyting 143 110 130 100 133 075 126 134 94
Gjennomsnitt 100 100 - 100 100 - 100 100 -
Gjennomsnittlig verdiavvik fra 100 31 11 25 24 19 25 21 20 16

Resultatene viser at det var klare forskjeller mellom næringssektorene både med hensyn til avgang fra og rekruttering til sysselsetting. Noe av forskjellene har sammenheng med ulik sysselsettingsutvikling, men som vi har sett er nettoendringene små sammenliknet med de totale bruttostrømmer inn og ut av sysselsetting. I alle land viste bygge- og anleggssektoren, handel, finansnæringen og annen tjenesteyting betydelig sysselsettingsavgang (tabell 6.8). Da dette skaper større enn gjennomsnittlig rekrutteringsbehov, spesielt under oppgangsperioder, utmerket de samme sektorene seg med betydelig rekruttering til sysselsetting (tabell 6.9). Offentlig tjenesteyting utmerket seg i alle land med lavere enn gjennomsnittlig sysselsettingsavgang (tabell 6.8), som dermed også førte til lavere rekruttering enn gjennomsnittet (tabell 6.9). Her må imidlertid nevnes at tallene skjuler det betydelige omfang av jobbskifte som foregår internt i offentlig tjenesteyting. Av de norske analysene, som også omhandler jobbskifte innen sektorene, var jobbskifte internt i offentlig tjenesteyting nesten like omfattende som all annen mobilitet inn og ut av sektoren (se Stambøl m.fl.1999).

Resultatene indikerer at det var rimelig godt samsvar mellom det relative nivået på de totale bruttostrømmene og det relative nivået på utflytting fra og innflytting til sysselsetting i de fleste næringssektorene.

Samsvaret synes totalt sett å ha vært noe bedre i Sverige enn i Finland og Norge, og da spesielt med hensyn til avgang og utflytting (jf. det gjennomsnittlige verdiavviket fra 100 i de tredje kolonnene). Tilsvarende resultater fra nedgangsperioden indikerte klart svakere sammenheng mellom sysselsettingsavgang og utflytting i Finland enn i Norge og Sverige, mens Finland hadde noe bedre samsvar mellom total rekruttering og innflytting til sysselsetting. Ifølge tabellene viste enkelte næringer betydelige forskjeller i relativ flytting og relativ total bruttomobilitet. De største utslag var å finne i primærnæringene, bygge- og anleggsvirksomhet og offentlig tjenesteyting, der de to første viste klart lavere flytting enn det sysselsettingsavgangen og rekrutteringen tilsa, mens situasjonen var klart omvendt i offentlig tjenesteyting. I primærnæringene har dette delvis sammenheng med aldringsprosessen, der sysselsettingsavgangen i mindre grad fører til flytting og rekrutteringen i stor grad er lokalt basert. Den til dels store mobiliteten inn og ut av bygge- og anleggsvirksomheten gjorde seg først og fremst gjeldende i de lokale arbeidsmarkedene. I en sektor som er svært konjunkturfølsom, kan liten flytting raskt føre til økning i den lokale arbeidsledigheten under nedgangsperioder, samtidig som sektoren blir svært avhengig av tilførsel av relevant arbeidskraft i de lokale arbeidsmarkedene under en oppgangsperiode. Den lave flyttetilbøyeligheten i denne sektoren blir imidlertid noe kompensert av langdistansependling. Den betydelige større inn- og utflytting i offentlig tjenesteyting enn det relative nivået på bruttostrømmene tilsier, henger bl.a. sammen med at sysselsatte i denne sektoren gjennomsnittlig har høyere utdanningsnivå enn i andre sektorer. Som kjent er flyttingen klart stigende med utdanningsnivået. De norske analysene har imidlertid vist at en betydelig del av jobbskifte mellom regionene foregår innenfor næringssektorene, og at dette var mest omfattende i offentlig tjenesteyting. En betydelig og økende tilbøyelighet til å skifte jobb mellom regionene har også funnet sted internt i industrien og privat tjenesteyting. Noe av årsaken kan skyldes en økende tilbøyelighet til å benytte flytting som virkemiddel for karrierebevegelser innenfor multi-regionalt lokaliserte foretak.

Tabell 6.10 Relativ brutto innflytting og sysselsettingstilgang etter næringssektor under perioder med oppgangskonjunktur i Finland, Norge og Sverige. Alle regioner. Gjennomsnitt = 100

  Finland (1988/89)   Norge (1994/95)   Sverige (1994/95)
Nærings-sektorer IRelativinnflytting IIRelativtilgang IIIRelativ innflytting/tilgang   IRelativinnflytting IIRelativtilgang IIIRelativ innflytting/tilgang   IRelativinnflytting IIRelativtilgang IIIRelativ innflytting/tilgang
Primær 33 52 63 50 99 51 58 98 59
Industri 86 76 113 87 86 101 95 94 101
Energi 57 76 75 50 51 98 58 49 118
Bygg og anlegg 90 132 68 63 112 56 53 101 52
Handel 114 106 108 107 115 93 126 131 96
Samferdsel 67 86 78 90 93 97 89 101 88
Finans 124 124 100 130 108 120 126 128 98
Off. tjenesteyting 119 84 142 110 74 149 89 62 143
Annen tjenesteyting 152 128 119 107 129 83 126 134 94
Gjennomsnitt 100 100 - 100 100 - 100 100 -
Gjennomsnittlig verdiavvik fra 100 31 24 22 24 18 21 26 21 19

6.4.3 Flytting og arbeidsmarkedsmobilitet i forskjellige persongrupper

Under oppgangsperioden var det betydelige variasjoner i flytting og arbeidsmarkedsmobilitet mellom de forskjellige persongruppene, definert etter kjønn, alder og utdanning (se tabell 6.10). Kolonnene I og II er beregnet på samme måte som kolonne III i tabellene 6.8 og 6.9, og viser henholdsvis høy og lav flytting i forhold til den totale bruttomobiliteten inn og ut av sysselsetting. Differansen mellom kolonne I og II er gitt i de tredje kolonnene for hvert land i tabell 6.10, og indikerer om flytteprosessen har bidratt til vekst eller nedgang i sysselsettingen.

Det var en betydelig større flytting i forhold til de totale bruttostrømmene på arbeidsmarkedet blant menn og kvinner med høyere utdanning i alle landene, mens det var klart lavere flytting enn det den totale bruttomobiliteten tilsa hos personer med lavere utdanning. Den mellomste utdanningsgruppen skilte seg ut i Finland med litt høyere flytting enn det bruttostrømmene skulle tilsi, mens denne utdanningsgruppen viste lavere flytting enn bruttostrømmene tilsa både med hensyn til innflytting til og utflytting fra sysselsetting i Norge og Sverige.

Med hensyn til arbeidsmarkedsbalansene var det for det meste godt samsvar mellom inn- og utflytting for lavt utdannede personer i Finland, mens det var et betydelig overskudd av innflytting til sysselsetting for denne gruppen i Norge og Sverige. I den mellomste utdanningsgruppen var det i de fleste tilfeller overskudd av utflytting fra sysselsetting. Blant høyt utdannede personer var det i gjennomsnitt et overskudd av innflytting til sysselsetting i Finland og Sverige, men et svakt underskudd i Norge. Med hensyn til aldersgruppene var overskuddet av innflytting nesten gjennomgående høyest i de to yngste aldersgruppene. Som tallene i de tredje kolonnene indikerer, bidro flytting i den eldste aldersgruppen i Finland til sysselsettingsvekst, mens flytting i den yngste aldersgruppen klart bidro til sysselsettingsnedgang. I Norge var det yngre personer med lavere utdanning som bidro mest til vekst i sysselsettingen gjennom flytting, mens det i Sverige var lavere og høyt utdannede personer i de to yngste aldersgruppene som bidro mest. Resultatene indikerer at flyttingenes bidrag til vekst i sysselsettingen ikke nødvendigvis er avhengig av et høyt flyttenivå.

Tabell 6.11 Sammenhengen mellom relativ brutto innflytting og sysselsettingstilgang og relativ brutto utflytting og sysselsettingsavgang etter kjønn, alder og utdanning under perioder med oppgangskonjunktur i Finland, Norge og Sverige. Alle regioner

    Finland (1988/89)   Norge (1994/95)   Sverige (1994/95)
Kjønn, alder og utdanning   IRelativinnflytting/tilgang IIRelativutflytting/avgang I-II   IRelativinnflytting/tilgang IIRelativutflytting/avgang I-II   IRelativinnflytting/Tilgang IIRelativutflytting/avgang I-II
Menn
A1 L 32 47 -15 138 35 103 120 74 46
V 90 105 -15 53 64 -11 80 86 -6
H 333 519 -186 133 150 -17 178 145 33
A2 L 70 70 0 61 71 -10 115 73 42
V 128 126 2 93 102 -9 82 91 -9
H 264 267 -3 207 225 -18 223 199 24
A3 L 26 16 10 25 61 -36 39 63 -24
V 46 39 7 44 69 -25 39 78 -39
H 92 72 20 91 114 -23 79 130 -51
Kvinner
A1 L 39 55 -16 105 45 60 121 78 43
V 141 150 -9 91 99 -8 116 115 1
H 411 500 -89 141 143 -2 227 167 60
A2 L 57 52 5 40 51 -11 87 58 29
V 110 114 -4 87 98 -11 78 75 3
H 228 221 7 199 209 -10 191 152 39
A3 L 32 17 15 26 46 -20 29 49 -20
V 55 36 19 45 61 -16 31 65 -34
H 69 57 12 116 117 -1 65 134 -69
Gj.snittlig verdiavvik fra 100 78 97 - 45 42 - 49 36 -

Alder: A1=16–24 år (I Finland 15–24 år), A2=25–44 år, A3=45–74 år (I Sverige 45–64 år).Utdanning: L=Lavere utdanning, V=Videregående utdanning, H=Høyere utdanning.

Det gjennomsnittlige verdiavviket fra 100 (den siste raden i tabell 6.10) er betydelig høyere enn tilsvarende avvik i tabellene 6.8 og 6.9. Dette indikerer en svakere sammenheng mellom det relative nivået på flytting og relativ total arbeidsmarkedsmobilitet når arbeidsmarkedet inndeles etter persongrupper enn etter aggregerte næringssektorer. Dette understreker noe av den kompleksiteten vi står overfor i de nordiske arbeidsmarkedene. Som tabell 6.10 viser, var imidlertid samsvaret mellom det relative nivået på flytting og total arbeidsmarkedsmobilitet i arbeidsmarkedet fordelt etter persongrupper betydelig bedre i Norge og Sverige enn i Finland.

6.4.4 Flytting og nettoendringer i forskjellige næringssektorer

På aggregert næringssektornivå var det relativt bra samsvar mellom nettoeffektene av flyttingene og retningen på sysselsettingsendringene, men det var enkelte unntak (tabell 6.11). Under nedgangsperioden bidro flytteprosessen mindre til rekruttering til sysselsetting enn til avgang fra sysselsetting i alle land. Finland skilte seg imidlertid ut med en relativt lav nettoutflytting fra sysselsetting til tross for en sterk sysselsettingsnedgang. Under oppgangsperioden var det kun i Norge at flytteprosessen bidro til vekst i den totale sysselsettingen. I Finland og Sverige bidro utflytting fra og innflytting til sysselsetting like mye, slik at flytteprosessen totalt sett bidro til nullvekst. Noe av forskjellene mellom landene kan forklares med at det var Norge som hadde den sterkeste veksten i sysselsettingen. Som vi så i avsnittet over, var det yngre personer med lavere utdanning som bidro til denne sysselsettingsveksten gjennom flytteprossessen i Norge.

I Norge gjenspeiler nettoresultatene en tendens til bruk av sysselsetting i offentlig sektor som et ledd i en motkonjunkturpolitikk under nedgangsperioden, med klar sysselsettingsvekst i denne sektoren i en periode med klar nedgang i sysselsettingen for øvrig. Dette kan også sees i lys av sysselsettingsvekst i energisektoren, som inkluderer produksjon av olje, og som dermed økte mulighetene til å føre en slik politikk i Norge sammenliknet med i Finland og Sverige.

Tabell 6.12 Netto endring i sysselsetting fordelt på flyttere og ikke-flyttere etter næringssektor under perioder med oppgangs- og (nedgangs-) konjunktur i Finland, Norge og Sverige. Alle regioner. Prosent av sysselsettingen det første året i hver periode.

  Finland   Norge   Sverige
Nærings-sektorer Nettoinn-flytting Ikkeflytting Totalendring   Nettoinn-flytting Ikkeflytting Totalendring   Nettoinn-flytting Ikkeflytting Totalendring
Primær 0,1(0,0) -2,9(-6,7) -2,8(-6,7) -0,3(-0,8) -1,2(-3,5) -1,5(-4,5) -0,1(-0,4) -2,1(-7,7) -2,2(-8,1)
Industri 0,0(-0,1) -2,2(-9,2) -2,2(-9,3) 0,6(0,1) 1,6(-5,9) 2,2(-5,8) 0,1(-0,5) 4,3(-9,5) 4,4(-10,0)
Energi 0,0(0,0) -2,1(-2,6) -2,1(-2,6) 0,1(0,2) -0,3(2,6) -0,2(2,8) -0,2(-0,4) -2,4(-4,4) -2,6(-4,8)
Bygg/anlegg 0,1(-0,3) 5,7(-20,3) 5,8(-20,5) 0,2(-0,5) 4,8(-7,3) 5,0(-7,8) -0,2(-0,5) 0,7(-12,7) 0,5(-13,2)
Handel 0,1(-0,1) 1,5(-9,5) 1,6(-9,6) 0,2(0,4) 1,8(-2,1) 2,0(-1,7) 0,0(-0,4) 2,2(-5,2) 2,2(-5,6)
Sam-ferdsel 0,0(-0,1) 1,2(-6,3) 1,2(-6,4) 0,1(-0,3) 0,8(-5,5) 0,9(-5,8) -0,1(-0,6) 2,9(-11,8) 2,8(-12,4)
Finans 0,2(-0,1) 5,3(-7,6) 5,5(-7,7) 0,3(-0,4) 1,0(-4,9) 1,3(-5,3) 0,3(-0,1) 2,3(2,8) 2,6(2,7)
Off.tj.yting -0,2(0,0) -2,3(-2,4) -2,5(-2,4) 0,1(0,3) 1,0(4,4) 1,1(4,7) -0,2(-0,6) -3,6(-8,6) -3,8(-9,2)
Annentj.yting 0,2(-0,1) 4,3(-7,6) 4,5(-7,7) 0,4(0,3) 1,7(-5,3) 2,1(-5,0) 0,0(-0,6) 1,5(-23,7) 1,5(-24,3)
Totalt 0,0(-0,1) 0,6(-7,1) 0,6(-7,2) 0,2(-0,1) 1,8(-3,8) 2,0(-3,9) 0,0(-0,5) 1,2(-7,5) 1,2(-8,0)

6.4.5 Nettorekruttering i hovednæringssektorer i Norge

Av tabell 6.12, som viser nettorekrutteringen under nedgangsperioden på slutten av 1980-tallet, går det frem at offentlig tjenesteyting bidro med sysselsettingsøkning mens de øvrige hovedsektorer bidro med sysselsettingstap (jf. motkonjunkturpolitikken beskrevet over). Nettoavgangen fra både sekundærnæringene og privat tjenesteyting bidro klart til å øke arbeidsledigheten både blant flyttere og ikke-flyttere. Med hensyn til virkningen av en motkonjunkturpolitikk, var det ikke uvesentlig hvordan nettorekrutteringen til offentlig sektor foregikk. Som tallene viser ble sysselsettingsøkningen i offentlig sektor mer enn i sin helhet rekruttert gjennom positiv nettomobilitet fra annen sysselsetting. Dette var klart med på å dempe økningen i arbeidsledigheten, fordi sysselsatte som mister sin jobb har større tilbøyelighet til å melde seg ledige enn ikke-sysselsatte. En alternativ nettorekruttering til offentlig sektor fra ikke-sysselsatte ville ha bidratt til tilsvarende økning i arbeidsledigheten fra andre sektorer. I tillegg til selve sysselsettingsøkningen, kan derfor den observerte nettorekrutteringsstruktur i offentlig sektor ha bidratt til å redusere økningen i utbetaling av arbeidsledighetstrygd, fordi sysselsatte som mister sin jobb vil ha grunnlag for større arbeidsledighetstrygd enn potensielt arbeidsledige blant de ikke-sysselsatte. Når så liten andel av nettorekrutteringen ble hentet fra ikke-sysselsatte, kan det også ha vært viktig at antall studieplasser økte betydelig i denne perioden.

I tabell 6.13 er det tatt med tilsvarende nettorekruttering for oppgangsperioden på midten av 1990-tallet. Tallene indikerer at det var sekundærnæringene (inkl. bygg og anlegg) som var den store vinneren i jobb-til-jobb mobiliteten. Nettorekrutteringen fra arbeidsledige var også betydelig i denne perioden. Til tross for sterk vekst i sysselsettingen hadde privat tjenesteyting negativ rekruttering gjennom jobb-til-jobb mobilitet. Behovet for rekruttering av ikke-sysselsatte ble dermed desto større. Som tallene viser, kom den klart største nettorekrutteringen fra personer under utdanning. Sysselsettingsveksten i offentlig tjenesteyting var klart mer moderat enn i sekundærnæringene og privat tjenesteyting. På grunn av negativ jobb-til-jobb mobilitet fremsto likevel offentlig tjenesteyting med et visst rekrutteringspotensiale overfor ikke-sysselsatte, og da spesielt fra gruppen under utdanning og arbeidsledige. Flytteprosessen bidro samlet med en sysselsettingsvekst på nesten 4 800 personer i denne perioden. Av dette kom det største bidraget fra personer under utdanning. Til tross for betydelig overgang til sysselsetting blant arbeidsledige flyttere, så var nettorekrutteringen av arbeidsledige gjennom flytteprosessen likevel forholdsvis beskjeden. Dette henger sammen med at det samtidig foregikk en betydelig overgang til arbeidsledighet blant sysselsatte flyttere (se bl.a. Stambøl m.fl.1997, Stambøl 1998 og1999).

Tabell 6.13 Nettorekruttering etter hovednæringssektor 1989 fordelt etter hovednæringssektor og arbeidsmarkedsstatus i 1988. Alle fylker. Antall personer

    Fra sektor og status  
    Sysselsatte   Ikke sysselsatte  
Til sektor i 1989   Uoppgittsektor* Primær Sek-undær Privattjen. yting Off.tjen. yting   Underutdan-ning Arbeids-ledig Utenforarb.styrk. Innvandr-utvandr,/død Totaltilgang1988–89
Uoppgittsektor* T 0 437 -8467 -15896 -12288 -853 -2483 -2084 -1105 -42739
I 0 439 -8288 -15406 -12052 -817 -2331 -2027 0 -40482
F 0 -2 -179 -490 -236 -36 -152 -57 -1105 -2257
Primær T -437 0 296 -69 -1105 728 -437 -2949 -713 -4679
I -439 0 321 -50 -1045 745 -414 -2969 0 -3851
F 2 0 -25 -19 -60 -17 -23 27 -713 -828
Sekundær T 8467 -296 0 362 -2783 -3287 -18995 -13034 266 -29300
I 8288 -321 0 328 -2613 -3275 -18406 -13029 0 -29028
F 179 25 0 34 -170 -12 -589 -5 266 -272
Privattjenesteyting T 15896 69 -362 0 -10430 812 -16723 -15714 1580 -24872
I 15406 50 -328 0 -9872 796 -15766 -15590 0 -25304
F 490 19 -34 0 -558 16 -957 -124 1580 432
Offentligtjenesteyting T 12288 1105 2783 10430 0 564 99 -2239 -531 24499
I 12052 1045 2613 9872 0 330 148 -3361 0 22699
F 236 60 170 558 0 234 -49 1122 -531 1800
Allesektorer T 36214 1315 -5750 -5173 -26606 -2036 -38539 -36013 -503 -77091
I 35307 1213 -5682 -5256 -25582 -2221 -36769 -36976 0 -75966
F 907 102 -68 83 -1024 185 -1770 963 -503 -1125

T = Totalt, I = Ikke-flyttere, F = Flyttere*For jobb-til-jobb mobile kan uoppgitt sektor ha skjult samme sektor som de ble registrert med i det andre året. På den annen side kan sysselsatte med uoppgitt sektor i begge årene likevel ha foretatt et jobbskifte.

6.4.6 Hvor omfattende er mobiliteten i de regionale arbeidsmarkedene?

Her drøftes omfanget av lokal og interregional arbeidsmarkedsmobilitet i fylkene. Det er viktig å bemerke at jobb-til-jobb mobiliteten her er definert detaljert på grunnlag av næringsundergrupper (5-siffer i Standard for næringsgruppering), i motsetning til i de nordiske sammenlikningene i avsnittene 4.1–4.4, der jobb-til-jobb mobiliteten ble målt etter 9 næringssektorer samt en uoppgitt sektor.

Tabell 6.14 Nettorekruttering etter hovednæringssektor 1995 fordelt etter hovednæringssektor og arbeidsmarkedsstatus i 1994. Alle fylker. Antall personer

    Fra sektor og status  
    Sysselsatte Ikke sysselsatte  
Til sektori 1995   Uoppgittsektor Primær Sek-undær Privattjen. yting Off.tjen. yting Underutdan-ning Arbeids-ledig Utenforarb.styrk. Innvandr.-utvandr,/død Total tilgang 1994–95
Uoppgittsektor T 0 194 -488 2520 785 1560 1915 2615 -37 9064
I 0 184 -484 2436 743 1484 1792 2485 0 8640
F 0 10 -4 84 42 76 123 130 -37 424
Primær T -194 0 -787 -578 -343 1522 618 -1452 -257 -1471
I -184 0 -774 -564 -319 1507 608 -1483 0 -1209
F -10 0 -13 -14 -24 15 10 31 -257 -262
Sekundær T 488 787 0 1516 715 3295 5840 -1680 1232 12193
I 484 774 0 1351 634 2919 5629 -1792 0 9999
F 4 13 0 165 81 376 211 112 1232 2194
Privattjenesteyting T -2520 578 -1516 0 -334 12757 4470 -3147 927 11215
I -2436 564 -1351 0 -335 12090 4222 -3308 0 9446
F -84 14 -165 0 1 667 248 161 927 1769
Offentligtjenesteyting T -785 343 -715 334 0 6317 4067 -1757 -839 6965
I -743 319 -634 335 0 5157 4012 -2151 0 6295
F -42 24 -81 -1 0 1160 55 394 -839 670
Allesektorer T -3011 1902 -3506 3792 823 25451 16910 -5421 1026 37966
I -2879 1841 -3243 3558 723 23157 16263 -6249 0 33171
F -132 61 -263 234 100 2294 647 828 1026 4795

T = Totalt, I = Ikke-flyttere, F = Flyttere

Alle fylkene hadde vekst i sysselsettingen fra 1994 til 1995 (tabell 6.14). Sterkest prosentvis vekst hadde Aust-Agder, Vestfold og Østfold, mens Finnmark og Nord-Trøndelag hadde lavest vekst i sysselsettingen. Som på slutten av 1980-tallet var det Oslo og Finnmark som skilte seg ut med den klart største sysselsettingsavgangen. Lavest sysselsettingsavgang på midten av 1990-tallet ble observert i Hordaland, Østfold og Hedmark.

Det var ikke samsvar mellom sysselsettingsavgang og total sysselsettingsendring i alle fylkene. Både Oslo og Akershus hadde sterkere sysselsettingsøkning enn landsgjennomsnittet, men klart større sysselsettingsavgang enn gjennomsnittet. For øvrig hadde fylkene med sterkest sysselsettingsvekst noe lavere sysselsettingsavgang enn gjennomsnittet, mens Finnmark med lavest vekst i sysselsettingen hadde den sterkeste sysselsettingsavgangen.

Tallene indikerer at det var bra samsvar mellom utflyttingen og sysselsettingsavgangen i denne perioden. Fylkene med størst utflytting fra sysselsetting hadde samtidig mer enn gjennomsnittlig sysselsettingsavgang, mens fylkene med liten utflytting av sysselsatte nesten gjennomgående viste lavere enn gjennomsnittlig sysselsettingsavgang.

Forskjeller i total sysselsettingsendring og sysselsettingsavgang kan gi store forskjeller i rekrutteringsbehov. Oslo og Akershus utmerket seg med både en sysselsettingsvekst og en sysselsettingsavgang som lå over gjennomsnittet. Dette la grunnlag for et stort rekrutteringsbehov, spesielt i Oslo. Til tross for liten vekst i sysselsettingen, førte sterk sysselsettingsavgang likevel til betydelig rekrutteringsbehov også i Finnmark og delvis i Troms.

Tabell 6.15 Endring i sysselsetting 1994–1995 fordelt etter total avgang og tilgang på sysselsatte, som videre er fordelt etter betydningen av flytting og andre faktorer. Etter bostedsfylke. Antall sysselsatte i 1994=100. Prosent

  Syss94 Avgang Tilgang Netto endring Syss95
      Endring skyldes   Endring skyldes   Endring skyldes  
Fylke   Total avgang Flytting Andre faktorer Total tilgang Flytting Andre faktorer Total Flytting Andre faktorer  
Østfold 100 21,6 1,8 19,8 24,6 2,1 22,5 3,0 0,3 2,7 103,0
Akershus 100 24,4 4,0 20,4 26,7 4,7 22,0 2,3 0,7 1,6 102,3
Oslo 100 27,5 5,2 22,3 30,2 6,6 23,6 2,7 1,4 1,3 102,7
Hedmark 100 21,7 2,3 19,4 23,3 1,8 21,5 1,6 -0,5 2,1 101,6
Oppland 100 24,5 2,6 21,9 25,8 2,1 23,7 1,3 -0,4 1,7 101,3
Buskerud 100 22,4 2,6 19,8 25,1 3,0 22,1 2,7 0,5 2,2 102,7
Vestfold 100 23,2 2,3 20,9 26,2 2,7 23,5 3,0 0,4 2,6 103,0
Telemark 100 22,1 2,1 20,0 23,6 1,7 21,9 1,5 -0,3 1,8 101,5
Aust-Agder 100 22,3 2,3 20,0 25,6 2,7 22,9 3,3 0,4 2,9 103,3
Vest-Agder 100 22,6 2,1 20,5 24,8 2,4 22,4 2,2 0,3 1,9 102,2
Rogaland 100 22,5 1,9 20,6 24,3 2,4 21,9 1,8 0,5 1,3 101,8
Hordaland 100 21,5 1,8 19,7 22,9 1,9 21,0 1,4 0,1 1,3 101,4
Sogn og Fj. 100 22,8 2,5 20,3 23,9 2,2 21,7 1,1 -0,3 1,4 101,1
Møre og R. 100 22,1 1,9 20,2 24,4 1,8 22,6 2,3 -0,1 2,4 102,3
Sør-Tr.lag 100 22,5 2,3 20,2 24,7 2,3 22,4 2,2 0,0 2,2 102,2
Nord-Tr.lag 100 22,0 2,2 19,8 22,9 1,8 21,1 0,9 -0,4 1,3 100,9
Nordland 100 23,0 2,4 20,6 24,6 2,1 22,5 1,6 -0,3 1,9 101,6
Troms 100 24,5 3,0 21,5 25,8 3,0 22,8 1,3 0,0 1,3 101,3
Finnmark 100 28,6 4,5 24,1 28,7 3,9 24,8 0,1 -0,6 0,7 100,1
Norge 100 23,4 2,8 20,6 25,4 3,0 22,4 2,0 0,2 1,8 102,0

Innflytting til sysselsetting var markert større i fylker med størst rekruttering til sysselsetting, og tilsvarende lavere i fylker med sysselsettingsrekruttering under landsgjennomsnittet. Med vekst i sysselsettingen i alle fylkene, skulle man forvente at innflytting til sysselsetting var noe større enn utflytting fra sysselsetting. Summert over alle fylkene var det en viss trend i denne retningen fra 1994 til 1995. Sterkest var nettoeffekten av flytting til sysselsetting i Oslo og Akershus. I Oslo utgjorde overskuddet av flytting til sysselsetting over 50 prosent av den totale sysselsettingsveksten, mens tilsvarende andel i Akershus var om lag en tredjedel. Fylker der utflyttingen fra sysselsetting var større enn innflyttingen, viser alle en relativt lav sysselsettingsvekst og/eller lavere enn gjennomsnittlig rekruttering til sysselsetting.

Som vi har sett var arbeidsmarkedsmobiliteten stor både på, fra og spesielt til de mest sentrale arbeidsmarkedene. Dette har bl.a. sammenheng med at disse regionene har en stor befolkningstetthet, et stort og differensiert arbeidsmarked, et tett og omfattende kommunikasjonsnettverk og mange høyt utdannede personer. Noe mer overraskende viste også Finnmark og til dels Troms en nesten like stor arbeidsmarkedsmobilitet og flytting. Det siste kan ha delvis sammenheng med de spesielle offentlige tiltaksordninger som omfatter disse fylkene, og at dette er med på å øke flyttestrømmene til sysselsetting i regionen. En enda større utflytting fra sysselsetting indikerer at sysselsettingen kan være av mindre permanent karakter. Den relativt store lokale arbeidsmarkedsmobiliteten i denne regionen kan ha sammenheng med mye sesongarbeid knyttet til fiske og fiskeindustrien.

6.4.7 Mobilitet, utdanning og inntekt

I dette avsnittet ser vi på gjennomsnittlig utdanningsnivå og årlig inntektsendring hos ikke arbeidsmarkedsmobile (ikke mobile), lokalt arbeidsmarkedsmobile (lokalt mobile) og geografisk mobile (inn- og utflyttere) sysselsatte i et utvalg av norske arbeidsmarkedsregioner.

Figur 6.3 Gjennomsnittlig utdanningsnivå 1996–97 hos
 sysselsatte 16–64 år fordelt på ikke
 mobile, lokalt mobile og inn- og utflyttere. Etter region.

Figur 6.3 Gjennomsnittlig utdanningsnivå 1996–97 hos sysselsatte 16–64 år fordelt på ikke mobile, lokalt mobile og inn- og utflyttere. Etter region.

Av figur 6.3 går det frem at utdanningsnivået 1 hos sysselsatte varierer betydelig mellom forskjellige regioner, og ikke minst etter graden av mobilitet på arbeidsmarkedet. Utdanningsnivået til sysselsatte som flytter er betydelig høyere enn hos sysselsatte som ikke flytter, det være seg ikke arbeidsmarkedsmobile så vel som de som skifter jobb i de lokale arbeidsmarkedene. Figuren viser videre at utdanningsnivået hos sysselsatte stiger med graden av sentralitet, med høyest utdanningsnivå i Osloregionen og lavest i de minste regionene. Osloregionen utmerker seg ved siden av Bergen og Kristiansand som regioner hvor utdanningsnivået hos sysselsatte innflyttere ligger høyere enn hos sysselsatte utflyttere. Flytteprosessen bidrar med andre ord til en «brain-gain» i disse regionene.

Figur 6.4 Endring i inntekt 1996–1997 hos sysselsatte 16–64 år
 fordelt på ikke mobile, lokalt mobile og inn- og utflyttere.
 Etter region. Prosent. Indeks: Inntektsnivå 1996=100

Figur 6.4 Endring i inntekt 1996–1997 hos sysselsatte 16–64 år fordelt på ikke mobile, lokalt mobile og inn- og utflyttere. Etter region. Prosent. Indeks: Inntektsnivå 1996=100

I figur 6.4 er det på tilsvarende måte vist endring i årlig inntektsnivå 2 1996–97 hos ikke arbeidsmarkedsmobile (ikke mobile), lokalt arbeidsmarkedsmobile (lokalt mobile) og geografisk mobile (inn- og utflyttere) sysselsatte. Figuren gir en klar indikasjon på at sysselsatte som har flyttet er de som har oppnådd størst inntektsvekst.

Sysselsatte som ikke bytter jobb har gjennomgående lavere økning i inntekt enn sysselsatte som bytter jobb. Det er først og fremst sysselsatte som flytter mellom regioner som oppnår de største inntektsøkningene. Lokalt arbeidsmarkedsmobile sysselsatte viser også gjennomgående større inntektsvekst enn ikke arbeidsmarkedsmobile. Blant ikke arbeidsmarkedsmobile sysselsatte ble det påvist små regionale forskjeller i prosentvis økning i inntekt. Blant sysselsatte som skiftet jobb i de lokale arbeidsmarkedene, var den største inntektsveksten å finne i Osloregionen, Stavanger og Kristiansand, mens den laveste ble observert i Trondheim. Resultatene indikerer store regionale forskjeller i inntektsøkning hos flytterne. Osloregionen skiller seg ut med en betydelig inntektsøkning hos sysselsatte innflyttere, mens utflyttere fra Osloregionen er de sysselsatte flyttere som har lavest inntektsvekst. Ved siden av Oslo viser Stavanger og Tromsø større inntektsvekst hos sysselsatte innflyttere enn hos sysselsatte utflyttere. I de mindre regionene Kongsvinger og Mo i Rana var det klart høyere inntektsvekst hos sysselsatte som flyttet ut sammenliknet med sysselsatte innflyttere.

6.5 Oppsummering

Punktvis kan de viktigste resultatene av analysene av flytting og arbeidsmarkedsmobilitet i de regionale arbeidsmarkedene oppsummeres som følger:

  • Resultatene viser betydelig høyere flyttefrekvenser blant arbeidsledige enn blant sysselsatte.

  • Analysene indikerer at arbeidsledige som flytter har større sannsynlighet for å komme i arbeid enn arbeidsledige som ikke flytter, og særlig gjelder dette arbeidsledige med høyere utdanning.

  • En betydelig overgang fra arbeidsledighet til sysselsetting blant arbeidsledige flyttere blir nesten oppveid av en overgang fra sysselsetting til arbeidsledighet blant sysselsatte flyttere.

  • En klar majoritet av vakansene på arbeidsmarkedet fremkommer som et resultat av arbeidsmarkedsmobilitet på og mellom de regionale arbeidsmarkedene.

  • Flytting representerer en relativt liten andel av den totale arbeidsmarkedsmobiliteten, men utgjør derimot en betydelig andel av nettoendringene av den regionale arbeidsmarkedsmobiliteten.

  • Flytteprosessen bidro til vekst i sysselsettingen i Norge under oppgangsperioden midt på 1990-tallet. Det var yngre personer med lavere utdanning som bidro mest til dette. Flyttingenes bidrag til vekst i sysselsettingen er ikke nødvendigvis avhengig av et høyt flyttenivå.

  • Det er klare forskjeller både i arbeidsmarkedsmobilitet og flytting i de forskjellige næringssektorene. Den regionale næringsstrukturen er derfor av stor betydning for nivået på arbeidsmarkedsmobiliteten både på og mellom de regionale arbeidsmarkedene. Ulike næringssektorer viser dessuten store forskjeller med hensyn til rekrutteringsmønster av arbeidskraft.

  • Det er til en viss grad observert positivt samsvar mellom det relative nivået på arbeidsmarkedsmobiliteten på og mellom de regionale arbeidsmarkedene med hensyn til aggregerte næringssektorer, men svakere samsvar med hensyn til forskjellige persongrupper. Dette underbygger kompleksiteten i de regionale arbeidsmarkedene.

  • Av fylkene er det Oslo, Akershus, Finnmark og Troms som viser størst arbeidsmarkedsmobilitet med hensyn både til lokal arbeidsmarkedsmobilitet og flytting.

  • Flytting har til en viss grad bidratt til å dempe stramheten på arbeidsmarkedet. Dette gjelder spesielt i de mer sentrale regionene.

  • Arbeidsmarkedsmobilitet i forbindelse med flytting har vært større i Norge enn i Finland og Sverige.

  • Utdanningsnivået er klart høyere hos sysselsatte som flytter mellom regioner enn hos sysselsatte som ikke er arbeidsmarkedsmobile eller som kun er arbeidsmarkedsmobile i de lokale arbeidsmarkedene.

  • Arbeidsmarkedsmobile sysselsatte har betydelig større inntektsvekst enn sysselsatte som ikke er arbeidsmarkedsmobile, og flyttere har stort sett større inntektsvekst enn sysselsatte som er arbeidsmarkedsmobile i de lokale arbeidsmarkedene.

Referanser

Carling, J. (1999): Sentraliseringstendenser i innenlandsk flytting mellom økonomiske regioner. Notater 1999/67. Statistisk sentralbyrå.

Heikkilä, E., M.Johansson, L.O.Persson og L.S. Stambøl (1999a): Interregional labour market mobility through regional vacancy chains – a comparative international approach. Paper presentert på «the 39th . Congress of the European Regional Science Association», i Dublin, Irland, 23.-27. august 1999.

Heikkilä, E., M.Johansson, L.O.Persson og L.S. Stambøl (1999b): Regional labour mobility in Finland, Norway and Sweden. In North, The Journal of Nordregio, no. 6, 1999, Scandinavian University Press.

Heikkilä, E. og L.S.Stambøl (1999): Regional Labour Force Migration: A Finnish-Norwegian Experience. I A.Alanen, H.Eskelinen, J.Mønnesland, I.Susiluoto and H.Tervo, red. «Structures and Prospects in Nordic Regional Economics». Nordregio Rapport 1999:5, Stockholm.

Johansson, M., L.O.Persson, E.Rissanen og L.S. Stambøl (1997): Interregional labour market mobility patterns in rapidly changing Nordic welfare states – a comparative analysis. Paper presentert på «the 37th . Congress of the European Regional Science Association» i Roma, Italia, 25.-29. august 1997.

Mohn, K., L.S.Stambøl og K.Ø.Sørensen (1994): Regional analyse av arbeidsmarked og demografi – Drivkrefter og utviklingstrekk belyst ved modellsystemet REGARD. Statistisk sentralbyrå. Sosiale og økonomiske studier 88.

Stambøl, L.S. (1991): Migration Projection in Norway: A Regional Demographic-Economic Model. I J.Stilwell og P.Congdon (red.): Migration Models, Macro and Micro Approaches. London og New York, Belhaven Press.

Stambøl, L.S. (1994a): Flytting, utdanning og arbeidsmarked 1986–1990. En interaktiv analyse av sammenhengen mellom endringer i flyttetilbøyelighet og arbeidsmarked. Rapporter 94/17, Statistisk sentralbyrå.

Stambøl L.S. (1994b): En interaktiv analyse av sammenhengen mellom flytting, utdanning og arbeidsmarked i norske regioner. Statistisk sentralbyrå. Økonomiske analyser nr. 3, 1994.

Stambøl, L.S. (1995a): Flytting og arbeidsstyrken – Flyttetilbøyelighet og flyttemønster hos arbeidsledige og sysselsatte 1988–1993. Rapporter 95/28, Statistisk sentralbyrå.

Stambøl, L.S. (1995b): Flytting i ulike grupper på arbeidsmarkedet. Økonomiske analyser, 1995, 8. Statistisk sentralbyrå, 27–39.

Stambøl, L.S. (red.) (1996): Flytting og arbeidsmarked i nordiske land – Et forprosjekt. Tema Nord 1996:576. Nordisk Ministerråd, København.

Stambøl, L.S. (red.) (1997): Flytting og sysselsetting i nordiske land – Bruttostrømsanalyser og tilbudssidetilpasninger i de regionale arbeidsmarkedene. Tema Nord 1997:599. Nordisk Ministerråd, København.

Stambøl, L.S. (1998): Regional mobilitet i arbeidsstyrken – Bruttostrømsanalyser og tilbudssidetilpasninger i de regionale arbeidsmarkedene. Økonomiske analyser, 1998, 8, Statistisk sentralbyrå.

Stambøl, L.S. (red.) (1999): Regional arbeidsmarkedsmobilitet i nordiske land – Bruttostrømsanalyser og etterspørselsbetraktninger i de regionale arbeidsmarkedene. Tema Nord 1999:551. Nordisk Ministerråd, København.

Stambøl, L.S. (1999): Interregional labour force mobility in Norway – Gross-stream analysis and supply-side adjustments. Economic Survey. 2/99, Statistisk sentralbyrå.

Stambøl, L.S., N.M.Stølen og T.Åvitsland (1998): Regional analyses of labor markets and demography: A model based Norwegian example. Papers in Regional Science: The Journal of the RSAI ,77, 1: 37–62, Illinois, USA.

Statistisk sentralbyrå (1983): Standard for næringsgruppering.

Statistisk sentralbyrå (1989): Standard for utdanningsgruppering.

Fotnoter

1.

Begrepet gjennomsnittlig utdanning er beregnet ut fra utdanningsnivå i Standard for utdanningsgruppering (Statistisk sentralbyrå 1989). I beregningen er hver sysselsatt gitt en vektfaktor for utdanning etter ett-siffer kode i Standard for utdanningsgruppering.

2.

Årlig prosentvis endring i inntekt er definert ut fra pensjonsgivende inntekt. Det er ikke skilt mellom hel- og deltidsarbeidende i og med at det kun opereres med prosentvise inntektsendringer. Sysselsatte som skifter fra deltid til heltid og vice versa vil imidlertid bidra med spesielle utslag i resultatene.

Til toppen
Til dokumentets forside