NOU 2000: 21

En strategi for sysselsetting og verdiskaping

Til innholdsfortegnelse

10 Verdiskaping og næringsklynger

Professor Torger Reve, Handelshøyskolen BI

10.1 Innledning

Næringsøkonomisk forskning har det siste tiår i hovedsak vært konsentrert om studier av næringsklynger og innovasjon (Porter 1990, Reve, Lensberg & Grønhaug 1992, Norman 1996, Reve & Jakobsen 2000). Hovedtesen som langt på vei har fått grundig empirisk belegg gjennom studier i en lang rekke land er at verdiskaping og innovasjon skjer best innen sterke næringsklynger som konkurrerer internasjonalt. Særlig understrekes betydningen av kunnskap for sysselsetting, innovasjon og verdiskaping.

Implikasjonene av de nyere næringsøkonomiske studiene er at næringspolitikken må omlegges til en kunnskaps- og klyngebasert næringspolitikk som er mer robust i den globale konkurransen om næringsliv. Nasjonen kan oppfattes som konkurranseutsatt virksomhet, og næringspolitikken har som oppgave å gjøre nasjonen til en attraktiv lokalisering for innovativt og verdiskapende næringsliv. Dette er også begrunnelsen for flere og flere land, deriblant Norge, har startet arbeidet med referansetesting (benchmarking). Næringspolitikken dreies dermed i mer mikroøkonomisk retning med vekt på variabler som bedriftene tillegger vekt i sine lokaliseringsbeslutninger, ikke minst når det gjelder de kunnskapsintensive deler av virksomheten.

I Norge har særlig to store forskningsprosjekter fokusert på betydningen av næringsklynger. Det første prosjektet «Et konkurransedyktig Norge» (Reve, Lensberg & Grønhaug 1992) ble gjennomført ved Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF), mens det andre prosjektet «Et verdiskapende Norge» (Reve & Jakobsen 2000) ble gjennomført ved Handelshøyskolen BI i samarbeid med det Boston baserte forsknings- og analyseselskapet Monitor Company. Begge prosjektene hadde bred medvirkning fra offentlig og privat sektor, og implikasjonene for næringspolitikken har stått sentralt. Tilsvarende studier har også blitt gjennomført i en lang rekke andre land, og både OECD og EU har forskningsgrupper som driver forskning innen innovasjon og næringsklynger. Enkelte land som Singapore (og til dels Irland og Finland) har valgt å strukturere hele sin næringspolitikk rundt næringsklynger.

I dette notatet gis en kort gjennomgang av hva som menes med næringsklynger og hvilke vekst- og innovasjonsmekanismer som finnes innen næringsklynger. Mye av det teoretiske grunnlaget hentes fra nyere økonomisk vekstteori (f.eks. Grossman & Helpman 1991), men også fagområder som økonomisk geografi, strategi- og innovasjonsforskning har levert betydelige bidrag.

Notatet innledes med en presentasjon av de verdiskapingsutfordringene Norge står overfor de neste par tiårene med utflatende oljeinntekter og en aldrende befolkning. Deretter beskrives kort noen av hovedresultater fra forskningsprosjektene med særlig vekt på utviklingen de siste årene. Til slutt drøftes noen av de næringspolitiske implikasjonene, og en agenda for en ny verdiskapingspolitikk lanseres.

10.2 Verdiskapingsutfordringen

Den norske oljeøkonomien byr på en helt spesiell verdiskapingsutfordring som det er få paralleller til internasjonalt. Verdiskapingsutfordringen er forsøkt illustrert gjennom det såkalte verdiskapingsgapet over forventet bruttoprodukt i konkurranseutsatt virksomhet frem mot 2030, jf. figur 10.1.

Figur 10.1 Verdiskapingsgapet. Bruttoprodukt i konkurranseutsatt virksomhet.
 1978-2030. Faste priser (1998-kroner)

Figur 10.1 Verdiskapingsgapet. Bruttoprodukt i konkurranseutsatt virksomhet. 1978-2030. Faste priser (1998-kroner)

Kilde: SSB. Inspirasjon: V. Norman

Figur 10.2 Antall unge og antall eldre, tusen personer

Figur 10.2 Antall unge og antall eldre, tusen personer

Kilde: SSB

Tradisjonell konkurranseutsatt virksomhet utenom olje forventes å ligge relativt flatt slik utviklingen har vært de foregående tyve årene. Ekspansjonen innen norsk industri foregår i dag først og fremst internasjonalt. Olje- og gassvirksomhet forventes å flate ut selv uten fallende oljepriser, mens avkastningen fra petroleumsfondet forventes å øke. Ved å legge inn en forutsetning om samme veksttakt i norsk økonomi som tidligere, oppstår et udekket verdiskapingsgap av betydelig omfang. Samtidig vet vi med sikkerhet at Norge står overfor en eldrebølge med økende velferdsoppgaver som trenger å løses, jf. figur 10.2.

Resultatet er et stort og økende behov for ny vekst i norsk økonomi de neste tyve til tretti årene. Det næringslivet vi i dag har, vil ganske enkelt ikke kunne levere denne veksten. Vi trenger følgelig en betydelig tilførsel av kunnskapsbasert næringsliv og privat tjenesteyting. Det betyr også at kravet til verdiskaping per sysselsatt vil øke kraftig. Dette berører derfor også behovet for en radikal modernisering av offentlig sektor.

Figur 10.3 Teknologibasert industris (verksteds- og teknologiindustri,
 SITC gruppe 7) andel av total vareeksport. Prosent

Figur 10.3 Teknologibasert industris (verksteds- og teknologiindustri, SITC gruppe 7) andel av total vareeksport. Prosent

Kilde: Norges Eksportråd (1999).

Dersom vi analyserer hvordan Norge hevder seg i den internasjonale konkurransen om næringsliv, fremkommer et heller negativt bilde. Norge er fortsatt et utpreget råvareeksporterende land. Dette skyldes ikke minst den store olje- og gasseksporten, men også andre deler av norsk eksport er innenfor standardvarer (commodities) prisgitt internasjonale konjunkturer. Speilbildet av den sterke råvareavhengigheten er at Norge har en meget lav andel kunnskapsbasert vareeksport, noe som belyses i figur 10.3.

De kunnskapsbaserte næringene har både større vekst- og innovasjonsrater og høyere lønnsomhet enn de råvarebaserte næringene. Dermed er også næringspolitikken i svært mange land rettet mot å tiltrekke seg kunnskapsbasert næringsliv, særlig innenfor næringer som IT, bioteknologi, farmasi og kunnskapsintensiv tjenesteyting.

Figur 10.4 Norge har et betydelig produktivitetsproblem

Figur 10.4 Norge har et betydelig produktivitetsproblem

Kilde: US Department of Labour, Bureau og Statistics, Monitor Company 1999.

Den norske næringsstrukturen fører til at Norge i dag har et av de laveste FoU nivåene i OECD, og Norge har også lavere innovasjonsintensitet enn landene omkring. Riktignok etableres det en god del nye bedrifter innen mange næringer, men de fleste nyetablerte bedrifter mislykkes i kommersialiseringsfasen. Svak markedsføringskompetanse blant norske bedrifter er sannsynligvis en viktig forklaringsfaktor her. Det er også lav vekst blant etablerte små og mellomstore bedrifter i Norge. Den svake stillingen innen kunnskapsintensiv virksomhet forverres ytterligere ved at Norge har hatt en lavere produktivitetsvekst de siste ti årene enn de landene vi konkurrerer med, jf. figur 10.4. Her bør en imidlertid være oppmerksom på visse måleproblemer.

På tross av alle disse næringsøkonomiske fakta er det vanskelig å skape noen omforent forståelse for hvilke verdiskapingsutfordringer Norge reelt står overfor de kommende tiår. Årsaken er ganske enkelt den at Norge har et av de høyeste brutto nasjonalprodukt per capita i verden, og statens økonomi er sunn og solid takket være de store olje- og gassinntektene. Fraværet av noen form for økonomisk krise gjør det vanskelig å få til næringspolitiske endringer av noe omfang. Oljeinntektene har kamuflert det norske verdiskapingsproblemet .

En annen måte å illustrere det norske verdiskapingsproblemet kan hentes fra den store årlige studien av konkurranseevne som gjennomføres av World Economic Forum i Sveits (Porter 1999). Professor Michael Porter har utviklet en mikroøkonomisk konkurranseevneindeks av attraktive lokaliseringsfaktorer og korrelert denne med brutto nasjonalprodukt per capita. Sammenhengen er sterkt positiv slik det fremgår av regresjonslinjen i figur 10.5.

Figur 10.5 Mikroøkonomisk konkurranseevneindeks og BNP

Figur 10.5 Mikroøkonomisk konkurranseevneindeks og BNP

Kilde: Porter, Michael 1999: Global Competitiveness Report.

Regresjonsanalysen kan leses slik at en plassering under regresjonslinjen gir en forventning om høyere fremtidig vekst, mens en plassering over regresjonslinjen gir en forventning om lavere fremtidig vekst. Norges plassering er blant de land som ligger høyest over den estimerte regresjonslinjen. Dette tilsier at landet har et mye høyere BNP nivå enn hva de underliggende mikroøkonomiske forhold gir grunnlag for. Forklaringen er selvsagt høye grunnrenteinntekter fra olje- og gassvirksomhet, mens den forventede vekstkraften i resten av den konkurranseutsatte økonomien er relativt lav.

Ser vi på de årlige referansetestingene som publiseres av World Economic Forum (1999) og IMD (1999) hvor over femti industriland evalueres etter attraktivitet som næringslivsland, er Norge i ferd med å svekke sin plassering på listen. World Economic Forum (1999) plasserer f.eks. Norge på en 18. plass, mens Finland, Sverige og Danmark plasserer seg på henholdsvis 2., 4. og 8 plass, med USA på topp.

10.3 Næringsklynger

En næringsklynge består av en kritisk masse av samlokaliserte bedrifter som konkurrerer internasjonalt. En næringsklynge vil typisk ha bedrifter innen alle ledd av verdikjeden eller verdinettverket, og det er et vell av spesialiserte leverandør- og tjenestebedrifter som betjener et antall små og store hovedbedrifter innen næringsklyngen. Tilgangen på spesialisert kompetanse og kompetent risikokapital er høy. Næringsklynger preges av en blanding av intens konkurranse og tette samarbeidsrelasjoner. Kunnskapen spres raskt innen næringsklynger, og innovasjons- og omstillingstakten er normalt meget høy.

Figur 10.6 Den norske maritime næringsklyngen

Figur 10.6 Den norske maritime næringsklyngen

Kilde: 

Næringsklynger som først har fått en sterk stilling historisk, beholder gjerne sin lederposisjon forutsatt at klyngen utsettes for tilstrekkelig konkurranse og forandringspress. Hollywood innen film, Silicon Valley innen IT og London innen finans er kanskje de mest kjente eksemplene internasjonalt.

Et eksempel på en sterk næringsklynge lokalisert i Norge er den maritime næringsklyngen, jf. figur 10.6. Kjernen i næringsklyngen er global shippingvirksomhet, men klyngen har også en sterk skipsindustriell del, særlig innen skipsutstyr og maritime tjenester.

Et tilsvarende bilde kunne vært tegnet for det norske oljeindustrielle miljø. Forskjellen er at den norske offshore-klyngen er naturressursbasert gjennom de store olje- og gassforekomstene på norsk sokkel. Videre er de maritime næringene mer internasjonale både når det gjelder faktor- og produktmarkeder enn offshore-klyngen. Den kunnskapsmessige basis for de to klyngene er imidlertid relatert, f.eks. ved at maritim teknologi også har offshore anvendelser.

Det sentrale teoretiske poeng ved næringsklynger er oppgraderingsmekanismene som fører til at kunnskap spres hurtig og innovasjonspresset vedvarer. Dette er illustrert i figur 10.7 som sier noe om sammenhengen mellom de mikroøkonomiske næringsomgivelser, oppgraderingsmekanismer og verdiskaping.

Figur 10.7 Næringsklynger og verdiskaping

Figur 10.7 Næringsklynger og verdiskaping

De fire oppgraderingsmekanismene innen næringsklynger er:

  1. Innovasjonspress på grunn av nærhet til krevende kunder, avanserte leverandører og spesialiserte kunnskapsmiljø (jf. innovasjonsteori).

  2. Komplementariteter knyttet til synergier mellom ulike typer aktører som utfyller hverandre og forsterker hverandre (jf. klyngeteori).

  3. Lavere transaksjonskostnader på grunn av nærhet til kunder, leverandører, arbeidskraft og kapital (jf. lokaliseringsteori).

  4. Kunnskapseksternaliteter på grunn av industriell kompetansekonsentrasjon og kunnskapsspredning (jf. endogen vekstteori).

Dermed berører vi også mye av det teoretiske grunnlaget for næringsklynger:

  • Agglomerasjon av samhandlende bedrifter skaper positive eksterne virkninger

  • De positive eksterne virkningene skapes gjennom spredning av kompetanse, teknologi og beste praksis

  • Relasjonene mellom bedriftene er viktige for å realisere kunnskapsmessige synergier

  • Næringsklynger må ha mest mulig komplette sett av industrielle og kunnskapsmessige aktører for å fungere, og det må foregå samhandling innen klyngen

Figur 10.8 Næringsklyngene vokser raskere enn resten av næringslivet

Figur 10.8 Næringsklyngene vokser raskere enn resten av næringslivet

Figur 10.9 Næringsklyngene har høyere produktivitet
 enn resten av næringslivet

Figur 10.9 Næringsklyngene har høyere produktivitet enn resten av næringslivet

Kilde: 

Figur 10.10 Næringsklyngene har høyere gj.snittslønn
 enn resten av næringslivet.

Figur 10.10 Næringsklyngene har høyere gj.snittslønn enn resten av næringslivet.

Næringsklynger trenger stimulerende tiltak fra det offentliges side for å oppnå optimal vekstkraft ut fra teori om markedssvikt (positive kunnskapsmessige eksternaliteter)

Dersom næringsklyngene har de egenskaper som er beskrevet foran, forventer vi at næringsklyngene har høyere verdiskaping og større innovasjon enn resten av næringslivet. Her er de empiriske resultatene fra «Et verdiskapende Norge» meget klare. De analyserte næringsklyngene vokser raskere enn resten av næringslivet, jf. figurene 10.8-10.10. De sterke næringsklyngene har høyere produktivitet enn resten av næringslivet, og de er i stand til å betale høyere gjennomsnittslønn enn resten av næringslivet. Derimot viser avkastningen på kapitalen ikke et tilsvarende klart mønster, selv om det også er noen positive klyngeeffekter å spore her.

Resultatene er basert på data fra samtlige norske bedrifter over en ti års periode ut fra regnskapsregisteret i Brønnøysund.

10.4 Resultater fra «Et konkurransedyktig Norge» (1992)

Dersom vi ser på norsk næringsstruktur ved inngangen til 1990 tallet og konsentrerer oss om de næringer som har en høyere eksportspesialisering enn landets andel av OECD eksporten (målt ved RCA indekser), finner vi kun to næringer som oppfyller kravene til en komplett næringsklynge (Reve, Lensberg & Grønhaug 1992). Det er den maritime næringsklynge og olje- og gassklyngen.

Den maritime næringsklyngen (jf. figur 10.6) var den klart mest komplette, den klart mest globale og dessuten den mest mobile mht. lokalisering, spesielt for rederienes del.

Det siste kom klart til uttrykk i maritim melding som Stortinget senere sluttet seg til ved å gi særlige skattevilkår for nettopp rederiene. Begrunnelsen var de kunnskapsmessige ringvirkninger og internasjonal skattekonkurranse. Svakheten ved den maritime næringsklyngen var deler av skipsverftene hvor det var nødvendig å gi subsidier for å kunne møte det internasjonale kostnadsnivået særlig fra Asia. Teknologiske og kommersielle tjenester var limet som var med på å holde den maritime næringsklyngen sammen og som sørget for en høy innovasjonsrate.

Olje- og gassklyngen fremstod ved begynnelsen av 1990-tallet som den mest vekstkraftige, den mest teknologisk avanserte og den mest lønnsomme næringen i Norge. Dette gjaldt særlig oljeselskapene hvor det til tross for en høy petroleumsbeskatning nok ble igjen en andel av grunnrenten på oljeselskapenes hånd. Kunnskapsmessig var offshoreindustrien nært beslektet med maritim industri. Oljenæringen hadde en høy forskningsinnsats gjennom mange år, samtidig som den rekrutterte kremen av arbeidskraft fra mange av de høyere utdanningsinstitusjonene. Svakheten var manglende internasjonalisering og en viss begrensning av konkurransen på norsk sokkel. De viktigste internasjonale aktørene kom imidlertid tidlig med.

Fem næringer fremstod som inkomplette næringsklynger ved begynnelsen av 1990-tallet. De fem næringene var fisk og havbruk, kraft, reiseliv, treforedling og lettmetaller. Fisk og havbruk utviste det klart største eksportpotensiale, ikke minst innen lakseoppdrett. Næringen var også den mest distriktsvennlige, men samtidig var næringen fragmentert og gjennomregulert, og foredlingsgraden var lav. Problemet med markedsadgang må også nevnes.

Kraftnæringen hadde et utpreget naturressursutgangspunkt og fremstod som mest monopolpreget og var i all hovedsak offentlig eid. El-markedet hadde imidlertid et stort dereguleringspotensiale, noe den tidlige innføringen av energiloven også viste. En svakhet ved næringen ved begynnelsen av 1990-tallet var den tette koplingen til kraftkrevende industri og manglende markedsprising mot disse kundegruppene.

Reiselivsnæringen fremstod som en distriktsvennlig og fragmentert næring med utpregede sesongmessige trekk og høy arbeidsintensitet. Generelt sett slet næringen med kapitalproblemer og svak lønnsomhet, og næringen var opptatt av å skape mer konkurransekraftige strukturer på destinasjonsnivå. De store markedsorienterte aktørene manglet.

Treforedling representerte på mange vis den klassiske norske eksportnæring med basis i norske naturressurser, eksport av relativt ubearbeidede standardvarer med lav differensieringsgrad (cellulose og avispapir), og næringen hadde lite forskning og utvikling. Næringen var dessuten utsatt for miljøproblemer fra mange hold. Næringen hadde allerede dannet en «national champion» gjennom Norske Skog som hadde utarbeidet planer for internasjonal ekspansjon innen tilsvarende produksjonsanlegg som i Norge.

Lettmetaller var basert på utenlandsk råstoff og billig norsk kraft, men hadde etter hvert utviklet en relativt sterk kunnskapsbase innen metallurgi og aluminiumsprodukter. Næringen var konsentrert om to industrielle aktører Elkem og Norsk Hydro, men det var vanskelig å påvise kunnskapsmessige ringvirkninger utover de to hovedselskapene. Ekspansjonen ble forventet å skulle skje i utlandet ut fra enkle markeds- og kostnadshensyn.

Til slutt var det to kunnskapsbaserte næringer som ble satt på venteliste, men med betydelig potensiale for å utvikle seg til næringsklynger. Det gjaldt farmasi og tele/IT.

Farmasi var den klart mest FoU intensive næringen i studien, men det var først og fremst en stor norsk aktør (Nycomed), og spørsmålet var om Norge hadde tilstrekkelig sterkt kunnskapsmessig miljø til å holde på en slik bedrift. Resultatet ble da også at Nycomed fusjonerte med Amersham og flyttet hovedkontoret og mye FoU virksomheten til utlandet.

Tele/IT fremstod som det mest fremtidsrettede, samtidig som næringen hadde et infrastrukturelt preg som gjorde at den også hadde positive verdiskapingsvirkninger for resten av næringslivet. De interessante segmentene var imidlertid teknologisk nisjepreget, fortrinnsvis knyttet til næringsklynger som maritim og energi. Hoveddelen av næringsklyngen var å finne utenom Norge, men potensialet for en sterk nordisk næringsklynge innen tele/IT ble påpekt, forresten i likhet med analysen for farmasi. Den manglende kommersialisering av tidligsuksessen innen mobiltelefoni (Simonsen) ble analysert i en egen casestudie, men ingen forutså hvilken suksess Nokia senere fikk innen samme område.

10.5 Resultater fra «Et verdiskapende Norge» (2000)

Hovedinntrykket fra den nyeste studien er at norsk næringsstuktur er forbausende stabil. Det mønsteret som fremstår i 2000 studien av norske næringsklynger er omtrent det samme som ti år tidligere. Noen vil gå så langt som å si at Norge har de samme næringene som vi hadde for 100 år siden, sjøfart og fisk. I hvert fall er det her de sterkeste næringsklyngene i dag synes å ligge.

Nesten ingen av næringsklyngene synes å ha styrket seg vesentlig i den siste tiårs perioden, kanskje med unntak av sjømat som har befestet stillingen som vår mest lovende eksportnæring. Farmasi har mistet sitt kunnskapsmessige fotfeste i Norge. Lettmetaller og treforedling har fortsatt sin internasjonale ekspansjon, forøvrig sammen med kunstgjødsel, men de kunnskapsmessige ringvirkningene av disse næringene i Norge er relativt små. Det kunnskapsmessig potensiale som eventuelt finnes innen lettmetall, fikk forskergruppen ikke anledning til å studere da næringen valgte å stå utenfor analysen i «Et verdiskapende Norge». Reiseliv ble heller ikke analysert i denne omgang. Det samme gjelder finansnæringen som forvalter Norges nye råvare – kapital. Varehandel er fortsatt under analyse, men næringen oppfyller neppe næringsklyngebetingelsen grunnet lav internasjonalisering. Betydningen av nasjonalt eller utenlandsk eierskap har igjen kommet i fokus inne flere og flere næringer.

Dersom resultatene fra de siste næringsklyngeanalysene skal presenteres helt kort, vil vi hevde at sjømat både har det største markedspotensiale og det største klyngepotensialet. Kunnskapsmessig og innovasjonsmessig kommer næringen ut på topp, særlig innen marin bioteknologi og oppdrettsteknologi. Svakhetene synes å ligge på foredlingssiden, og næringen mangler sterke norske merkevarer. Sjømat er i likhet med flere av de andre norske næringsklyngene todelt, med en høstningsdel og en industriell del. Næringen er for tiden inne i en eiermessig restrukturering som forventes å få positiv kunnskapsmessig og markedsmessig betydning. Næringen synes å trenger en mer enhetlig industriell opptreden, noe som ikke minst gjelder næringens organisatoriske og reguleringsmessige overbygging.

Den viktigste norske næringsklyngen fra et verdiskapingssynspunkt er nok fortsatt noen år olje og gass, eller energi som vi har valgt å kalle næringsklyngen. Oppstrømsaktivitetene på norsk sokkel har et begrenset vekstpotensiale, men det er fortsatt interessante nye industrielle anvendelser av gass, ikke minst i et globalt miljøperspektiv. Problemet for norsk offshoreindustri er den høye sokkelavhengigheten og den lave internasjonaliseringsgraden. Norge har ikke i likhet med Houston maktet å utvikle en internasjonal kunnskapsposisjon innen offshore som ekserseres globalt. Et annet urealisert potensiale ligger i manglende kopling mellom gass og elektrisitet i et deregulert europeisk energimarked. Næringsklyngen har et solid kunnskapsmessig utgangspunkt, men en viss nedjustering av hjemmemarkedskapasitet særlig på verfts- og engineeringsiden må forventes. Det er viktig at Norge også i fremtiden forblir en attraktiv lokalisering for internasjonale aktører innen energisektoren. Det kan stilles spørsmålstegn ved det høye offentlige eierskapet innen energisektoren.

Den tredje næringen som klart oppfyller kravene til en komplett næringsklynge er fortsatt den maritime næringsklyngen . Global shipping har en unik kunnskapsmessig basis i Norge, men næringen har ikke maktet å fornye seg hverken teknologisk eller kommersielt i samme høye tempo som andre globale næringsklynger. Todelingen mellom en global shippingdel og en mer hjemmemarkedsorientert skipsindustridel representerer en svakhet. Skipsverftene må forventes å gjennomgå en kapasitetsnedgang i Norge. De rene kunnskapsaktørenes betydning for næringsklyngen er meget viktige, ikke minst konsulent- og finanssiden. Det er fortsatt potensiale for større klyngeeffekter ved bedre samspill innen næringen og mellom næringen og eksterne kunnskapsmiljøer.

Den mest kunnskapsbaserte næringen vi analyserte, var uten tvil tele/IT næringen . Næringen kan imidlertid ikke sies å oppfylle kravene til å være noen komplett næringsklynge i Norge. Tele/IT næringen synes å lykkes innen internasjonale nisjer, gjerne knyttet til de andre norske næringsklyngene. Et eksempel er satelittkommunikasjon. Resten av næringen er sterkt hjemmemarkedsorientert hvor norske og utenlandske IT leverandører er opptatt av å betjene et avansert og betalingsvillig hjemmemarked. Teledelen er i all hovedsak dominert av Telenor, mens næringsklyngen innen tele/mobil finnes på nordisk nivå, ikke på norsk nivå. Næringen forventes å få sterk vekst også i årene som kommer, men det er nødvendig å utvikle flere aktører som opererer internasjonalt ut fra en norsk hjemmebase før vi kan tale om en næringsklynge slik det ble definert foran. Næringen har en meget høy innovasjonsgrad med mange lovende nyetableringer. Spørsmålet er om de norske innovasjonsbedriftene igjen svikter i kommersialiseringsfasen. Den nordiske dimensjonen er fortsatt meget potent, men også Fornebu-utbyggingen har et stort kunnskapsmessig potensiale.

Det som er sagt om næringsklynger på nasjonalt nivå har sitt speilbilde også på regionalt nivå. Regionalt næringsliv har samme tendens til industriell og kunnskapsmessig klumping som det vi har beskrevet på nasjonalt nivå. Det som er felles er at næringsliv på begge nivåer må konkurrere internasjonalt, samtidig som det har sine kunnskapsmessige fangarmer inn mot de globale klyngetyngdepunktene. På regionalt nivå er det også mulig å ha mer nisjepregede næringsklynger som er sterke på et mer avgrenset område. Møbelindustrien på Sunnmøre er kanskje det mest berømte eksempel, men det er også mulig å se på Kongsberg som en teknologibasert næringsklynge som har verden som hjemmemarked. Hovedpoenget er internasjonalisering og samhandling for stadig å oppgradere bedriftene kunnskapsmessig og markedsmessig.

Et annet resultat fra «Et verdiskapende Norge» som det er viktig å ta med, er funnene fra innovasjonsstudien. Mønsteret er meget klart. Innovasjonssbedrifter synes å lykkes i kommersialiseringsfasen kun når de tilhører en næringsklynge som konkurrerer internasjonalt. Ensomme innovasjonsbedrifter ser ut til å bli overtatt av internasjonale selskaper for så å bli knyttet opp mot de største internasjonale markeder og de sentrale globale kunnskapsklyngene. Det positive med innovasjonsbedriftene utenom næringsklynger er at de må være markedsmessig modigere. De internasjonaliserer tidligere, og de velger kanskje også mer innovative organisasjons- og ledelsesmetoder enn hva som er tilfeller i de mer etablerte næringsklyngene. En kopling av denne type innovasjons- og kommersialiseringskompetanse til resten av norsk næringsliv ville kunne gi interessante resultater.

Fra den internasjonale «benchmarking» studien gjennomført av Monitor Company er det naturlig å trekke frem noen få funn på hvordan norsk næringsliv oppfattes sett utenfra. Norge oppfattes å ha en del konkurransehindringer på hjemmemarkedet, ikke minst gjelder dette når utenlandske selskaper ønsker å kjøpe norske bedrifter. Det norske kapitalmarked anses ikke å fungere tilfredsstillende, noe som sannsynligvis begrenser den industrielle nyskaping. Det stilles betydelige spørsmålstegn ved statens store eierrolle i norsk næringsliv. En interessant observasjon på mikronivå er at norske bedrifter og ledere oppfattes å godta en viss middelmådighet når det gjelder resultater. Norske bedrifter får dermed ikke den kommersielle aggressivitet som kjennetegner mange av konkurrentene internasjonalt.

10.6 Næringspolitiske implikasjoner

Næringspolitikk i det perspektiv som skisseres i dette notatet, handler om å utvikle nasjonale og regionale v ertskapsfortrinn for å tiltrekke produktivt og kompetent næringsliv. Nasjonen har valget mellom å konkurrere på pris (lave faktorpriser og lavt skattenivå) eller å konkurrere på kvalitet. Det siste dreier seg om en kombinasjon av kompetansetilgang, infrastruktur og livskvalitet. Sannsynligvis må land som konkurrerer med hverandre om å være mest mulig attraktiv lokalisering for samme type næringsliv, bruke både pris og kvalitet, men de mest varige konkurransefortrinn utvikles gjennom spesialisering og kvalitet. Hvis et land er kunnskapsmessig dominerende nok innen en industriell nisje, og det er tilstrekkelig forbedrings- og omstillingspress innen næringsklyngen, er det vanskelig å utfordre deres strategiske posisjon.

Hva skal så til for å gjøre Norge til et mest mulig attrativt vertskap for innovativt og høyproduktivt næringsliv? Kortversjonen av en ny næringspolitikk kan oppsummeres i seks hovedpunkter. Det gjenstår imidlertid mye detaljeringsarbeid, og diskusjonen om et alternativt skatteregime er ikke tatt med her.

(1) Norge trenger en verdiskapingsvisjon

Dagens verdiskapingsvisjon er en passiv visjon om å forvalte petroleumsformuen slik at vi ikke får for høy inflasjon og for mye «ulivnad». Det landet trenger er en mer aktiv verdiskapingsvisjon. Forskergruppens forslag til en slik visjon er å gjøre Norge til et kunnskapsland i verdensklasse for innovasjonsbasert næringsliv og for global virksomhet innen energi, maritime og marine næringer. Strategi handler om å realisere ambisiøse visjoner, og det er vanskelig å finne eksempler på slike visjoner i norsk politikk. Et eksempel måtte i så fall være da Norge bestemte seg for å bli en oljenasjon. Forslaget nå er å bruke noe av den handlefrihet oljeformuen gir oss, til å bli en kunnskapsnasjon i verdensklasse innen et begrenset antall næringsklynger.

(2) Norge må bli en ledende, spesialisert kunnskapsnasjon

Ingen nasjon kan bli ledende innen særlig mange områder. Dette gjelder spesielt for små nasjoner med færre innbyggere enn en bydel i Shanghai. En næringspolitisk tiltaksliste under denne overskriften har seks punkter:

  • Øke FoU-investeringene til høyeste OECD nivå

  • Doble FoU innsatsen innen privat sektor

  • Styrke kvaliteten på alle utdanningsnivåer

  • Øke innsatsen innen etter- og videreutdanning til høyeste OECD nivå

  • Deregulere forsknings- og utdanningssektoren for å oppnå bedre samspill med næringslivet

  • Spesialisere forskning og utdanning mot sterke næringsklynger

Stortingets ambisjon da de vedtok Forskningsmeldingen, var over et antall år å øke FoU investeringene til gjennomsnittlig OECD nivå. Tiltak for å øke FoU innsatsen i privat sektor har nettopp blitt fremmet gjennom en nylig avgitt NOU (Hervik-utvalget). Deler av norsk skoleverk er i forfall på tross av høye totalkostnader, og etterutdanningsreformen har fått mindre tyngde i lønnsoppgjørene enn forutsatt, selv om alle parter er enige om betydning av en kompetansemessig opprustning i arbeidslivet. Mjøs-utvalget har nylig lagt frem en NOU om deregulering av høyere utdanning, men spørsmålet er om reformene går langt nok. Norges Forskningsråd kan konsentrere sine forskningsmidler mot innovasjon og næringsklynger i langt større grad enn i dag, men slike forslag er kontroversielle i et land med så sterk vekt på nøytral næringspolitikk.

(3) Norge må konsentrere sine næringsrettede virkemidler nasjonalt og regionalt til de sterkeste og mest vekstkraftige næringsklyngene

Dette punktet er kanskje der vi går lengst bort fra den næringsnøytrale næringspolitikken. Skal vi realisere de kunnskapseksternaliteter som eksisterer i sterke næringsmiljø, må vi våge å styrke disse og heller tillate at andre bedrifter får klare seg uten tilsvarende virkemidler. Samtidig må virkemidlene dreies i mer kompetansemessig retning. Det er særlig Statens nærings- og distriktutviklingsfond (SND) og fylkenes og kommunenes næringsmessige virkemidler som kan brukes her, men de fleste departementer har virkemidler som har stor næringsmessig betydning. Det gjelder ikke minst Samferdselsdepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet og Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet.

Fem punkter foreslås:

  • Konsentrere næringsrettet FoU mot innovasjon og sterke næringsklynger

  • Konsentrere regionale virkemidler mot innovasjon og sterke regionale næringsklynger

  • Koble regionale næringsklynger mot internasjonale markeder og globalt ledende kompetansemiljøer

  • Stimulere til økt samspill innen og mellom næringsklynger

  • Utvikle logistikk og infrastruktur for å styrke verdiskapingen i regionale og nasjonale næringsklynger

De to første punktene har allerede blitt berørt under konsentrasjon av næringspolitiske virkemidler. Næringspolitikk i form av virkemidler må rettes inn der hvor det eksisterer en påviselig markedssvikt. Dette gjelder først og fremst for det ufødte bedriftsliv, for prosjekter og bedrifter i innovasjons- og kommersialiseringsfasen. Og det gjelder realisering av klyngeeffekter i form av kunnskapsmessige eksternaliteter.

Et annet virkemiddel er å skape sterkere markedsrelasjoner internasjonalt, ikke minst for små og mellomstore bedrifter, men det er nesten like viktig å sørge for at de samme bedriftene har tette relasjoner til de kunnskapsmessige knutepunktene i verden innen den næringsklyngen de er del av. En offshore bedrift må f.eks. ha en relasjon til Houston miljøet for å lykkes internasjonalt. Her kan andre norske bedrifter være av nytte, sammen med kunder, leverandører, banker, konsulenter og forskningsmiljøer.

Logistikk og infrastruktur vil alltid være viktig for næringsliv, men her tenker vi først og fremst for den spesialiserte infrastruktur og den myke infrastrukturen som gjør det særlig attraktivt for bedrifter innen en bestemt næringsklynge å lokalisere seg til Norge. Bredbåndtilgang er et aktuelt eksempel, men det kan også være tilgang til engelskspråklige skoler og gode bomiljø.

(4) Norge må åpne grensene for kompetent arbeidskraft og kompetent kapital

Dersom det er kompetanse og kapital som skaper innovativt og høyproduktivt næringsliv, må vi sørge for mest mulig fri flyt av nettopp disse to hovedressursene. Det betyr å åpne grensene for kunnskapsarbeidere og industriell kapital som kan være med på å bygge det nye kunnskaps-Norge. Tesen om å beskytte oss mot utenlandsk eierskap får liten eller ingen støtte innen næringsklyngeperspektivet. Tilsvarende kan vi lære fra land som gjennom generasjoner har importert kunnskapsarbeidere til sine hovednæringer, f.eks. USA og Canada, men det handler også om å bruke det globale arbeidsmarkedet på andre områder, f.eks. ved å benytte telependling fra India.

Anbefalingene kan igjen oppsummeres i fem punkter:

  • Stimulere til økt utenlandsk eierskap i norsk næringsliv

  • Tilrettelegge for internasjonal nyetablering i kunnskapsbaserte næringer

  • Åpne for kunnskapsinnvandring

  • Harmonisere incentiver med land vi konkurrerer med

  • Utvikle miljøkvaliteter som gjør det attraktivt å bo i Norge

Erfaringene fra Irland er nyttige å ta med når en tenker på hvordan et land kan utvikle kunnskapsbasert næringsliv. Her ble det satset på å få utenlandske bedrifter til å lokalisere sine kunnskapsfunksjoner til Irland, dels ved å tilby incentiver av skattemessig art, men også ved å legge forholdene til rette for bedrifter miljømessig og livskvalitetsmessig. I dag er konsentrasjonen innen IT så sterk at den irske næringsklyngen er selvforsterkende.

(5) Norge bør avvikle sitt statlige eierskap i næringslivet

Det sterke offentlige eier-engasjement i næringslivet i Norge er nærmest unikt internasjonalt sett. Dels fremkommer problemer med rolleblanding på statens hånd, og dels får Norge et stempel på seg som et land hvor det offentlige bestemmer også på områder som ellers i verden er overlatt til markedet. Dette svekker Norge som vertskap for internasjonalt næringsliv, uansett hvor mange gode enkeltbegrunnelser det kan gis for statlig eierskap i hvert enkelt tilfelle. Forøvrig har mange av de opprinnelige begrunnelsene for statlig eierskap falt bort, mens eierskapet fortsatt eksisterer.

Anbefalingslisten har fem punkter uten at det blir særlig rom for noen nyansering og drøfting her:

  • Privatisere de store statsselskapene for å unngå uheldig rolleblanding

  • Redusere offentlig eierskap i energisektoren for å redusere risikoeksponering

  • Styrke offentlig tjenesteproduksjon gjennom konkurranseutsetting

  • Rendyrke en krevende offentlig kunderolle

  • Styrke egenkapitalmarkedet gjennom offentlige porteføljeinvesteringer

Diskusjonen om privatisering av statlig eierskap er komplisert, særlig når vi kommer inn på de enorme eierandelene som ligger innen oljesektoren gjennom SDØE. I dag er det få gjenværende ideologiske argumenter for statlig eierskap, så det er mer et spørsmål om å etablere en enighet om omfang og metode for privatisering.

Det mye større underliggende problem er den kapitalakkumulering som har funnet sted på statens hånd i Norge, mens det private eierskapet er tilsvarende tynt. Her ville det være mye å hente ved en endring av Folketrygdsystemet, men det er også mulig å bruke skattesystemet på en annen måte enn i dag. Forslag om å overføre offentlig formue til borgerne er også en mulighet som har vært forsøkt i enkelte land. En aktuell løsning er å redusere bedriftsbeskatningen og avvikle formueskatten. Dermed reduseres også betydelige kostnader i form av skattekiler.

Det mest realistiske alternativet i Norge er sannsynligvis å finne frem til gode ordninger hvor statlig kapital kanaliseres inn i egenkapitalmarkedet gjennom porteføljeinvesteringer eller som passive minoritetsdeltakere i ulike former for private investeringsfond. Hensikten er ikke minst å styrke egenkapitalmarkedene, samt å øke tilgangen på såkorn- og venture kapital.

(6) Norge bør skape effektiv konkurranse og incentiver i alle produkt- og faktormarkeder

Dette er mer klassiske økonomiske virkemidler som økonomer av ulik avskygning kan enes om, men ikke mindre viktigere av den grunn. Seks punkter kan trekkes frem:

  • Utvikle mer effektive såkorn- og venturemarkeder

  • Øke fleksibiliteten og mobiliteten i arbeidsmarkedene

  • Utvide konkurransepolitikken til å gjelde alle sektorer

  • Håndheve en aktiv konkurransepolitikk i alle produkt- og faktormarkeder

  • Styrke konkurransen på norsk sokkel

  • Utvikle en aktiv reguleringspolitikk for å skape tidlige konkurransefortrinn

Punktene her handler om å skape effektive markeder, særlig for kapital og arbeidskraft. Og det er ikke bare tale om å etablere en effektiv konkurransepolitikk. Det dreier seg om håndhevingen av konkurransepolitikken. Når markeder dereguleres, kreves det andre former for virkemidler enn før. Av og til kan en snakke om en reregulering. Det er overgangen som er vanskeligst, noe som det er nok av sektorer som viser.

Listen kunne vært mye lenger, og det gjenstår utvilsomt mye arbeid når det gjelder konkretisering og iverksetting. Først og fremst handler det om et økt ambisjonsnivå og større radikalitet i virkemidler. Faren er at næringspolitikken blir så inkrementell og underlegges så mange politiske sidehensyn at virkningene blir minimale.

Referanser

Grossman, G. & Helpman, E. (1991), Innovation and Growth in the Global Economy , Cambridge, Mass.: MIT Press.

IMD (1999), The World Competitiveness Handbook , Lausanne: Real World. Real Learning.

Norman, Victor D. (1996), Næringspolitikk og økonomisk utvikling , Oslo: Universitetsforlaget.

Porter, Michael E. (1990), The Competitive Advantage of Nations , New York: Free Press.

Porter, Michael E. (1999), Global Competitiveness Report , Geneva: World Economic Forum.

Reve, Torger; Lensberg, Terje & Grønhaug, Kjell (1992), Et konkurransedyktig Norge , Oslo: Tano.

Reve, Torger & Jakobsen, Erik W. (2000), Et verdiskapende Norge , (under arbeid).

World Economic Forum (1999), Global Competitiveness Report , Geneva: World Economic Forum.

Til forsiden