Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 31

Hurtigbåten MS Sleipners forlis 26. november 1999

Til innholdsfortegnelse

7 Redningsaksjonen

7.1 Innledning

Etter at Sleipner var gått på grunn, varslet skipet over VHF om grunnstøtingen til Rogaland Radio. Hovedredningssentralen for Sør-Norge ble varslet fra Rogaland radio umiddelbart etter kl. 19.08. Det ble iverksatt en omfattende redningsaksjon. Redningsaksjonen ble avsluttet 27. november 1999 kl. 18.00.

I dette kapitelet vil kommisjonen først redegjøre for organiseringen av og relevant regelverk for Redningstjenesten. Deretter vil de mobiliserbare og tilgjengelige redningsressursene i det aktuelle området bli beskrevet. Kommisjonen beskriver så gjennomføringen av denne konkrete redningsaksjonen, før den i pkt. 7.5 redegjør for sine konklusjoner i denne forbindelse.

7.2 Redningstjenesten – relevant regelverk og organisering

7.2.1 Redningstjeneste – definisjon og bakgrunn

Med redningstjeneste forstås den offentlig organiserte virksomheten som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak.

Begrepet er ikke definert i lov, men det er definert i redningsdirektivet gitt ved kgl. res. 4. juli 1980, se nærmere pkt. 7.2.2.1 nedenfor.

Virksomhet for å begrense eller forebygge materielle skader som følge av ulykke eller naturkatastrofer faller utenfor begrepet redningstjeneste. Mange av dagliglivets hendelser vil bli ivaretatt av et fagorgan, som for eksempel brannvesenet, eller de privatpersoner og/eller institusjoner som er berørt av ulykken, og ikke av den organiserte redningstjenesten. Ved ulykkes- og katastrofesituasjoner har politiet en plikt etter lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) § 27 tredje ledd til å organisere og koordinere hjelpeinnsatsen inntil ansvaret overtas av andre.

I Norge har det vært et bærende prinsipp at en effektiv redningstjeneste i et moderne og komplisert samfunn krever så mange forskjelligartede ytelser at ingen enkelt institusjon kan mestre redningstjenesten alene. Det er derfor bestemt at redningstjenesten skal utøves gjennom et samvirke mellom offentlige og private institusjoner under ledelse av redningssentraler, som sammensettes av representanter for de samvirkende institusjoner.

Det er et stort innslag av frivillige i norsk redningstjeneste, også ved sjøredning. Ofte vil den frivillige innsatsen være helt avgjørende for å kunne gjennomføre en effektiv og god redningsinnsats.

7.2.2 Relevant regelverk

7.2.2.1 Redningstjenestens regelverk

I dette avsnittet vil kommisjonen først beskrive de fastsatte retningslinjer for ledelse og gjennomføring av redningsaksjoner ved ulykker til sjøs. I pkt. 7.2.2.2 nedenfor vil det bli gitt en kort redegjørelse for risiko- og sårbarhetsanalyser som er utarbeidet i de forskjellige kommuner.

MS Sleipner gikk på grunn i norsk farvann, og redningsoperasjonen ble derfor gjennomført etter norske regler. Disse reglene består til dels av en inkorporasjon av internasjonale konvensjoner. Det bakenforliggende internasjonale regelverket vil ikke bli behandlet nærmere i det følgende.

Ved en sjøulykke innenfor Norges grenser, er det følgende regelverk som får anvendelse:

  • Redningsdirektivet gitt ved kgl. res. 4. juli 1980 er den overordnede organisasjonsplanen for redningstjenesten i Norge. Organisasjonsplanen er den grunnleggende nasjonale beslutning om organisering av redningstjenesten.

  • Direktiv for politiet om redningstjenesten , fastsatt av Justisdepartementet 26. januar 1990 gir overordnede retningslinjener for utøvelsen av redningsfunksjonen. Direktivet består av fem hoveddeler: Forskrifter og instrukser, Organisasjon og ledelse, Skadested og søksledelse, Utarbeidelse av redningsplanen og Øvelsesdirektiv.

  • Direktivets annen hoveddel fastsetter blant annet i pkt. 1.4 at den operative ledelse av all redningstjeneste i Norge utøves av de to hovedredningssentralene. Samme hoveddels pkt. 5 definerer de lokale redningssentralene og gir nærmere retningslinjer om sammensetning og ledelse når ansvaret er tillagt en lokal redningssentral.

  • Mønsterplan for sjøulykker er en mer detaljert plan for redningstjenestens innsats, gjennomføring og ledelse ved ulykker til sjøs. Planen fastsetter blant annet at alle ulykker til sjøs skal ledes av en av hovedredningssentralene, med mindre fartøyet ligger fortøyd ved kai. Som oftest vil det bli utpekt en lokal redningssentral til støtte for hovedredningssentralen, noe som også ble gjort i forbindelse med Sleipner-ulykken.

  • Instruks og arbeidsbeskrivelse for redningsledere ved HRS-S 1 gitt 23. juni 1997, fastsetter redningsledernes organisasjon og oppgaver. Arbeidsbeskrivelsen for vakthavende redningsleder gir en forholdsvis omfattende beskrivelse av de oppgaver vakthavende redningsleder skal ha før og under vakt og ved eventuell korrespondanse. I pkt. 2.6 i arbeidsbeskrivelsen for vakthavende redningsleder fremgår det blant annet at vedkommende er ansvarlig for at det foretas fortløpende evaluering av alle tilgjengelige opplysninger, og han beslutter selv hvilke innledende disponeringer som skal foretas ved en redningsaksjon. Etter pkt. 2.6 bokstav c er han videre ansvarlig for varsling og orientering i henhold til gjeldende varslings- og operasjonsplaner.

    I den innledende redningsfasen har vakthavende redningsleder derfor en nøkkelfunksjon med hensyn til ledelsen og koordineringen av redningsaksjonen.

  • Organisering av ledelsesapparatet ved HRS-S ved større søks- og redningsoperasjoner, justert siste gang 1. juli 1999, fastsetter retningslinjer for organiseringen av ledelsesapparatet ved Hovedredningssentralen ved omfattende søk- og redningsaksjoner der hele ledelsesapparatet må tre i funksjon.

    Under redningsaksjonen etter Sleipner-ulykken var hele ledelsesapparatet involvert.

7.2.2.2 Risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene – kommunal kriseledelse

I senere år har de fleste av landets kommuner utarbeidet risiko- og sårbarhetsanalyser knyttet til forskjellige skadescenarier i de respektive kommunene. Kommunene som var berørt da Sleipner gikk ned, hadde alle utarbeidet slike risiko- og sårbarhetsanalyser. Et resultat av disse risiko- og sårbarhetsanalysene er den kommunale kriseledelse (KKL).

Hovedhensikten med risiko- og sårbarhetsanalysen er å gi en beskrivelse av tenkte skadeforløp og hvilke tilgjengelige ressurser man har. På denne bakgrunn skal det utarbeides en ramme for planverk for å håndtere uforutsette hendelser, som naturkatastrofer, omfattende branner eller andre ulykker og evakueringssituasjoner.

Forutsetningen er at kommunen under ledelse av KKL skal koordinere og bruke kommunale ressurser på en optimal måte til beste for innbyggerne i kommunen.

I Bømlo kommune var KKL etablert. Samvirke og samarbeid på tvers av etatene både i øvelser og reelle situasjoner, bidro i stor grad til etablering av mottaksapparat og gjennomføring av arbeidet.

I Sveio og i Stord ble deler av kommunens beredskapsplaner benyttet i forbindelse med ulykken.

7.2.3 Redningstjenestens organisering

Den norske redningstjenesten koordineres administrativt av Justisdepartementet. Som påpekt under pkt. 7.2.1 er samvirke mellom offentlige og private institusjoner et bærende prinsipp i den norske redningstjenesten.

Redningstjenesten ledes operativt av to hovedredningssentraler (HRS) og 55 lokale redningssentraler (LRS). For redningstilfeller i luftrommet er det i tillegg etablert 16 flyredningssentraler.

Hovedredningssentralen for Sør-Norge er plassert på Sola og leder og koordinerer all redningsinnsats sør for 65. breddegrad. HRS-S ledes av politimesteren i Stavanger.

Nord for 65. breddegrad er det Hovedredningssentralen for Nord-Norge i Bodø som koordinerer og leder redningsinnsatsen. HRS-N ledes av politimesteren i Bodø.

Hovedredningssentralene er alltid bemannet med minst to redningsledere.

Redningsledelsen ved hovedredningssentralene består av politimesteren i henholdsvis Stavanger og Bodø som leder, samt representanter fra Forsvaret, Telenor, lufttrafikktjenesten og helsevesenet. I tillegg er det utpekt en rekke rådgivere som kan tilkalles etter behov. Det er også etablert en presseseksjon og pårørendeseksjon ved hovedredningssentralene.

De lokale redningssentralene er tilknyttet landets politidistrikter og for Svalbards vedkommende til Sysselmannen. De lokale redningssentralene bemannes med politiets ansatte. De ledes av politimesteren sammen med utpekte representanter fra bl.a. Forsvaret, brannvesenet, helsevesenet og Kystverket. Politimestrene kan etter behov utpeke og tilkalle rådgivere fra andre institusjoner.

Ved redningsaksjoner på land vil Hovedredningssentralen som oftest delegere redningsledelsen til en lokal redningssentral. Ved redningsaksjoner til sjøs vil Hovedredningssentralen som oftest lede og koordinere redningsaksjonen selv. Som regel vil det da i tillegg bli utpekt en lokal redningssentral til støtte for Hovedredningssentralen.

Kystradiostasjonene i Norge inngår også i redningsberedskapen. De ni døgnbemannede stasjonene langs kysten har plikt til å lytte på nødkanalene, iverksette nødvendige tiltak og viderevarsle hovedredningssentralene. Denne oppgaven blir finansiert gjennom en avtale mellom Justisdepartementet og Telenor.

7.3 Mobiliserbare og tilgjengelige redningsressurser

7.3.1 Generelt

Kommisjonen vil i dette avsnittet beskrive hvilke redningsressurser som var mobiliserbare og tilgjengelige da MS Sleipner gikk på grunn og senere forliste.

Det må skilles mellom såkalte «dedikerte redningsressurser» og andre tilgjengelige redningsressurser.

«Dedikerte redningsressurser» har sin primæroppgave ved redningsoperasjoner. Disse består i hovedsak av fartøyene til Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning og Luftforsvarets 330 helikopterskvadron.

Statens luftambulansetjeneste er administrert og drevet av Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Rikstrygdeverket som en helseressurs for luftambulanseformål. Hovedredningssentralene vil ved behov bruke luftambulansetjenesten ved redningsaksjoner når ressursene er tilgjengelige og har relevant kapasitet og kompetanse.

Kystvaktens fartøyer vil ofte delta aktivt i redningsarbeid, uten at dette er den eneste hovedoppgaven for kystvakten.

Andre redningsressurser er ressurser som har sitt egentlige formål til annet enn innsats i redningsoperasjoner. Lovgivningen pålegger også disse i påkommende tilfeller å delta i redningsoperasjoner og undergi seg en redningsledelse.

7.3.2 Fartøyer

Sletta er et forholdsvis sterkt trafikkert havstykke. Hurtigbåter, ferger, annen kysttrafikk så vel som fartøyer i offshore- og nordsjøfart opererer i området.

Redningsselskapet har normalt en redningsskøyte med hovedbase Langevåg på Bømlo, men denne var på verksted ulykkeskvelden. I følge Redningsselskapet ville overføring av en annen skøyte til Bømlo i verkstedperioden, medføre at et annet havstykke ville blitt uten dekning.

Kystvakten (indre Kystvakt) har stasjonert ett fartøy i området Stadt – Egersund. KV Titran har fast stasjon i dette området. Dette fartøyet var i Bergen på ulykkestidspunktet og deltok frem til ca. kl. 22.30 i en annen sjøredningsaksjon vest for Sunde i Kvinnherad. KV Titran deltok etter dette i det videre redningsarbeidet etter MS Sleipners forlis.

Da Rogaland Radio sendte Mayday relay, var det straks en rekke fartøyer som meldte seg. Fartøyer innen 30 – 45 minutter fra skadestedet ble bedt om å gå mot havaristedet. MS Sleipners søsterskip MS Draupner var på vei sørover og befant seg i Sunnhordlandsbassenget mellom Leirvik og Bømmelhamn. Frakteskipet MS Askita, kystfartøyet MS Akershus, fergen MS Strandebarm og forsyningskipet MS Edda Frende var i området. Rutebåt for passasjerbefordring MS Espeværsekspressen var ved kai i Bømlo. MS Sjøfart lå ved kai i Haugesund.

Søket i Sunnhordlandsbassenget i døgnet etter at Sleipner var gått ned, ble ledet av kystvaktfartøyet KV Lafjord med medvirkning fra KV Titran. På et tidspunkt under redningsoperasjonen kort etter forlistet fant Hovedredningssentralen at det var et tilstrekkelig antall fartøyer i redningsområdet. Det var da ca. ti–tolv fartøyer på eller ved ulykkesstedet.

7.3.3 Helikoptre

I redningstjenesten utgjør redningshelikoptrene en viktig ressurs i forbindelse med søk- og redningsarbeid. Luftforsvarets 330 skvadron har totalt 12 Sea King redningshelikoptre, fordelt på fire avdelinger samt en midlertidig plassering. Skvadronen ble opprettet i 1973 og har redningstjeneste på sjøs og på land som sin primæroppgave.

Helikoptrene er stasjonert på Banak, Bodø, Ørland og Sola. For tiden er dessuten et helikopter midlertidig plassert på Rygge.

På Sola er det stasjonert to helikoptre og fire besetninger. Kravet til avdelingen er at den skal ha ett helikopter på beredskap til enhver tid. I arbeidstiden fra 07.30 – 15.30 på hverdager er beredskapsbesetningen på basen. Resten av døgnet er de tilgjengelig med krav om én times beredskapstid. Det innebærer at etter varsel om oppdrag er gitt fra Hovedredningssentralen, skal helikopteret være i luften innen én time.

Redningshelikopteret er bemannet med to piloter, en navigatør og en maskinist. I tillegg inngår en anestesilege og en redningsmann særskilt utdannet til førstehjelp og akutt redningstjeneste.

I 1988 ble det etablert en landsdekkende luftambulansetjeneste, Statens luftambulanse. Tjenesten består av 11 sivile ambulansehelikopterbaser. Tromsø, Brønnøysund, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger, Arendal, Ål, Dombås og Lørenskog.

Da Hovedredningssentralen ble varslet om at MS Sleipner var gått på grunn, varslet den straks Sea King-besetningen og Statens luftambulanse (legehelikopteret ved Sentralsykehuset i Rogaland i Stavanger).

Som følge av sterk vind kunne ikke helikopteret til Statens luftambulanse benyttes. Anestesilege og anestesisykepleier fra dette helikopteret ble derfor overført til redningshelikopteret på Sola. Dette tok av fra Sola 38 minutter etter at fartøysjefen var varslet, 22 minutter raskere enn det fastsatte maksimumsskravet.

7.3.4 Medisinsk beredskap

Den medisinske beredskap er knyttet til sykehusene og primærhelsetjenesten i kommunene. Haukeland sykehus i Bergen og Sentralsykehuset i Rogaland i Stavanger er de to største sykehusene på Vestlandet. Fylkessykehuset i Haugesund og fylkessykehuset på Stord var de nærmeste sykehusene til ulykkesstedet.

Fylkessykehuset i Haugesund ble raskt satt i alarmberedskap. Beredskapsplaner ved sykehuset ble benyttet. Helsepersonell fra fylkessykehuset i Haugesund ble moblisert og reiste til utpekt mottakssted i Mølstrevåg. Mottaksstedet var operativt kl. 20.20.

7.4 Redningsaksjonens gjennomføring

7.4.1 Tidsramme

Av tabell 7.1 fremgår hovedtrekkene i redningsaksjonen i tidsrekkefølge.

Tabell 7.2 Tidsramme – redningsaksjonen

Fredag 26. november 1999
Klokken 19.08: Varsel fra Rogaland radio til Hovedredningssentralen om at MS Sleipner har gått på grunn.
Klokken 19.08: Sea King redningshelikopter med mannskap ble «scramblet» (mobilisert).
Klokken 19.09: Rogaland radio sendte ut melding om Mayday relay.
Klokken 19.15: MF Strandebarm, MS Edda Frende, MS Akershus og MS Askita meldte seg til aksjonen og dro mot havaristen.
Klokken 19.15: Haugesund politidistrikt ble varslet og etablerte lokal redningssentral.
Klokken 19.20: Hovedredningssentralen varslet Statens luftambulanse. Det blåste for mye til at helikopteret kunne ta av.
Klokken 19.20 – 19.35: Pressekontakter og pårørendeseksjonen ble innkalt til Hovedredningssentralen.
Klokken 19.30: Haugesund politidistrikt etablerte mottakssted i Mølstrevåg.
Klokken 19.35: Rogaland Radio meldte til Hovedredningssentralen at Sleipner ­driver av Store Bloksen.
Klokken 19.37: Rogaland Radio antok at Sleipner går ned.
Klokken 19.46: Sea King redningshelikopter tok av fra Sola.
Klokken 19.48: Melding til Hovedredningssentralen fra MS Askita om at Sleipner har gått ned. MS Draupner ble utpekt som «on scene co-ordinator». Det ble igangsatt et omfattende sjøsøk med en rekke fartøyer i området.
Klokken 19.50: Politimesteren i Stavanger besluttet å innkalle hele redningsledelsen til Hovedredningssentralen.
Klokken 20.10: Sea King redningshelikopter ankom havaristedet.
Klokken 21.18: Omfattende sjø og strandsøk ble igangsatt i Sunnhordlandbassenget og langs strendene i Sveio, Bømlo og vestre del av Kvinnherad.
Lørdag 27. november 1999:
Klokken 18.00: Hovedredningssentralen besluttet at redningsaksjonen skulle avsluttes. Ledelse av søk etter omkomne og politimessig oppfølging ble videreført av politimesteren i Hordaland.

7.4.2 Innledende disposisjoner

Da Hovedredningssentralen mottok varsel om grunnstøtingen, ble prosedyrene for viderevarsling og innsamling av opplysninger om skadebildet straks iverksatt.

Rogaland Radio ble pålagt å sende melding om Mayday relay, og Hovedredningssentralen la raskt til grunn at ulykken kunne få katastrofedimensjoner.

Vakthavende redningsleder ulykkeskvelden, Anstein Nordhagen, var også på vakt ved Hovedredningssentralen da hurtigbåten Sea Cat grunnstøtte ved Gulen i Sogn og Fjordane i november 1991. På bakgrunn av erfaringer fra den gangen ble det antatt at flere passasjerer kunne være skadet ved grunnstøtingen. Det ble derfor omgående utkalt helikopter som kunne bringe lege og helsepersonell til havaristen.

Etter hvert som skadeomfanget ble klarere, ble Hovedredningssentralens ledelse innkalt. Støtteapparat i form av pressetjeneste og pårørendetjeneste var da allerede i funksjon.

Haugesund politidistrikt ble kl. 19.15 utpekt som lokal redningssentral og fikk i oppdrag å etablere mottakssted.

Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) ved Sentralsykehuset i Rogaland ble varslet kl. 19.20, med ønske om å mobilisere helikopter fra Statens luftambulanse. Det var imidlertid for sterk vind i området til at dette helikopteret kunne gå på vingene. Lege og redningsmannskap derfra ble derfor overført til Sea King redningshelikopteret. AMK ble informert om skadeutviklingen kl. 20.18.

Kl. 20.20 varslet Hovedredningssentralen AMK – Haugesund og Haukeland sykehus.

AMK – Stord ble ikke varslet, verken av Hovedredningssentralen eller via helsevesenet.

7.4.3 Mottak av overlevende på land

I samråd med den lokale redningssentralen i Haugesund valgte Hovedredningssentralen Mølstrevåg, innenfor Ryvarden fyr som mottakssted. Mottakssted med skadeleder, helseressurser og egnede lokaler ble etablert kl. 20.20. Sambandsforholdene var dårlige.

Værforholdene var imidlertid slik at fartøyer som deltok i redningsarbeidet valgte å gå til andre havner. Med sterk sørvestlig vind og bølger hadde eksempelvis MS Espeværsekspressen, med to egne flåter med overlevende på slep, ingen mulighet for å gå mot været til Mølstrevåg.

Sea King redningshelikopteret brakte 13 passasjerer, hvorav én omkommet og én svært medtatt, til Mølstrevåg. Helikopteret landet der bare én gang.

MS Edda Frende brakte fem omkomne og én overlevende til Haugesund. Øvrige overlevende og omkomne ble brakt til Langevåg og Bømmelhamn på Bømlo og til Leirvik på Stord. På disse stedene hadde lokale hjelpeorganisasjoner etablert mottaksstasjoner sammen med stedlig politi.

7.4.4 Berging og registrering

I åpne møter har kommisjonen mottatt detaljerte forklaringer fra de aller fleste overlevende. Forklaringene er inntatt i Møtebok 1. I hovedrapporten kan kommisjonen bare vise til de mange dramatiske beretningene om utholdenhet, overlevelsesvilje og glede over å være berget. Kommisjonen legger til grunn at de overlevende selv i stor grad har bidratt til egen og medreisendes overlevelse.

Værforholdene gjorde det svært vanskelig for fartøyene som deltok i redningsoperasjonen og redningshelikopteret å berge passasjerer opp fra havet. Mange var sterkt medtatt og måtte ytes førstehjelp og omsorg om bord.

På mottaksstedene ble de overlevende gitt klær og varme, legebistand og anledning til å ringe hjem. De ble også registrert av politiet.

I løpet av ulykkeskvelden ble det funnet elleve omkomne. De ble brakt til Haugesund sykehus, hvor de ble identifisert. Det ble gjennomført sjø- og strandsøk ut over natten og neste dag, men ytterligere omkomne ble ikke funnet. Omfattende sjø- og strandsøk ble gjennomført de påfølgende dager. På det meste deltok det over 350 personer i disse søkene. De aller fleste var frivillige som ytet en meget verdifull innsats.

To omkomne ble funnet i vraket på havbunnen to dager etter ulykken, ved hjelp av en fjernstyrt mini-ubåt.

Ved offentlig søk har man senere funnet en omkommet. Ved privat søk er ytterligere én omkommet funnet. En av de omkomne passasjerene er ennå ikke funnet.

Dødsårsaken for de omkomne er konstatert å være drukning.

Det tok relativt lang tid fra MS Sleipner hadde gått på grunn, til en med sikkerhet kunne vite hvor mange som hadde vært om bord. Videre tok det flere dager før politiet hadde en fullstendig navneliste. Etter ulykken har forskrift 6. september 1999 nr. 1048 om opptelling og registrering av ombordværende på passasjerskip trådt i kraft for inneriks fart. I fremtidige ulykker hvor registrering etter denne forskriften vil ha funnet sted, vil registreringsarbeidet gå langt lettere.

7.5 Spørsmål som har vært reist i tilknytning til redningsarbeidet

7.5.1 Mulig tilkalling av helikopter fra Statfjord B

Det har fra enkelte hold vært reist spørsmål om Hovedredningssentralen burde ha rekvirert helikopter fra Statfjord-B plattformen, fordi dette skulle ha kunnet komme raskere til havaristedet og dermed kunnet redusere skadeomfanget. Vakthavende redningsleder forklarte i åpent møte at når helikopter fra Statfjord-B ikke ble tilkalt, skyldtes dette værforholdene, med orkan i mot på vei sørover, og at det pågikk annen redningsaksjon på Gullfaks-feltet, hvor helikopterstøtte kunne bli nødvendig. 2

Kommisjonen finner at vurderingen fremstår som forsvarlig etter forholdene.

7.5.2 Tilkalling av fartøyer til havaristedet

Det har også vært reist spørsmål ved Hovedredningssentralens beslutning om ikke å ville ha flere fartøyer inn i bergingsområdet, da ca. 10 fartøyer var kommet til stedet. Under de rådende værforhold, og sett hen til bergingsområdets begrensede utstrekning ville et større antall fartøyer – og særlig et større antall store fartøyer – etter redningsledernes oppfatning kunne lede til at redningsfartøyene forstyrret hverandres arbeid, til skade for de som lå i sjøen.

Kommisjonen finner at også denne vurderingen fremstår som forsvarlig etter forholdene.

7.5.3 Unnlatt varsling av AMK-Stord

Det har i ettertid også vært gjenstand for kritisk omtale at AMK-Stord ikke ble varslet. Forholdet har vært behandlet internt i helsevesenet.

Kommisjonen legger til grunn at unnlatelsen ikke fikk noen innvirkning på skadeforløp eller bergingsarbeid. I fremtiden fremstår det som mest hensiktsmessig at videre varsling til sekundær AMK skjer via helsevesenets beredskapssystem.

7.6 Hovedredningssentralens egen vurdering av redningsarbeidet

Hovedredningssentralens ledelse og vaktledelse under redningsoperasjonen har i ettertid funnet at valg av mottakssted ikke var det beste, og at underretning om valgt mottakssted til de som deltok i redningsoperasjonen, ikke fungerte tilfredsstillende. Det ville også ha vært en fordel om man hadde et marine-/kystvakt-/redningsfartøy på stedet raskt, fordi dette kunne ha gitt en bedre stedlig ledelse av «on scene co-ordinator».

Kortere scramblingstid for redningshelikopter, og «medlytt» på nødkanal – direkte adgang for Hovedredningssentralen til å lytte til kommunikasjon over nødkanalen – ble også fremholdt som ønskelig. «Medlytt» ble foreslått allerede etter Scandinavian Star-ulykken og prøvedrift iverksettes i inneværende år. 3

7.7 Konklusjoner – redningsaksjonen

De overlevende har ved egen innsats i stor grad bidratt til egen og medreisendes overlevelse.

Hovedredningssentralens ledelse av redningsaksjonen skjedde i samsvar med regelverket og var profesjonell og effektiv under de rådende forhold, med de ressurser som var tilgjengelige.

Andre offentlige og private institusjoner, og de mange frivillige på land, gjorde en meget god innsats under Hovedredningssentralens ledelse. De overlevende gir rosende omtale av den mottakelsen de fikk på land.

Særlig vil kommisjonen, i likhet med de overlevende, fremheve innsatsen til besetningene på fartøyene som deltok i redningsarbeidet på havaristedet. De gjorde en fremragende innsats og bidro sterkt til å begrense omfanget av katastrofen.

Kommisjonen vil i pkt. 12.10 fremme forslag til endringer i redningstjenesten som følge av erfaringene etter Sleipner-ulykken.

Fotnoter

1.

Hovedredningssentralen i Sør-Norge.

2.

Se Møtebok 2 side 54.

3.

Se Møtebok 2 side 53–66.

Til toppen
Til dokumentets forside