Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Særlig om gjenerverv av norsk statsborgerskap

9.1 Gjenerverv av norsk statsborgerskap ved melding etter lovens § 4

Statsborgerloven § 4 lyder slik:

«Har nokon som fekk norsk borgarrett då han kom til og har budd i riket til han var 18 år, misst retten, får han norsk borgarrett på ny når han gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar og då har budd i riket dei siste to åra. Har han borgarrett i eit anna land, kan han ikkje gjeva inn slik melding utan å ettervisa at han misser den framande borgarretten når han får norsk borgarrett.»

Bestemmelsen knytter seg til § 1 om den som er født norsk og den har sammenheng med et ønske om å tilgodese nordmenn som utvandret til USA. Loven har ingen uttrykkelig bestemmelse om gjenerverv av statsborgerskap ervervet ved melding eller bevilling, men gjenerverv kan skje ved bevilling etter § 6, se neste avsnitt.

Det er et vilkår at vedkommende har bodd i riket til han ble atten år. Dette forutsetter i praksis at foreldrene eller den av foreldrene som hadde foreldreansvaret da han ble født, hadde bopel i riket i den samme periode. Er dette tilfellet, kan det ikke ha noen betydning om fødselen av en eller annen grunn fant sted i utlandet. Botiden må være uten avbrudd av slik art eller lengde at botiden ikke kan anses sammenhengende. Det følger av § 10 A annet ledd at bopel i nordisk avtaleland til en alder på tolv år er likestilt med bopel i Norge. Flytting innen Norden får derfor ikke betydning dersom den skjer før vedkommende fyller tolv år.

Det er likegyldig hvordan vedkommende har mistet statsborgerskapet. Det kan være skjedd automatisk ved erverv av fremmed statsborgerskap (§ 7) eller ved at vedkommende er løst fra sitt norske statsborgerskap (§ 9).

For at gjenerverv kan kreves, må vedkommende ha bodd i riket de to siste årene og ettervise at han eller hun ved gjenerverv mister sitt fremmede statsborgerskap. Andre materielle vilkår stilles ikke, dvs. at det er uten betydning om vedkommende har begått straffbare handlinger. I denne forbindelse er det imidlertid i lovforarbeidene vist til at paragrafen suppleres av fremmedlovgivningen - i toårsperioden har myndighetene anledning til ved «oppholdsnektelse eller lignende forføyning å hindre at uønskede personer gjenerverver norsk statsborgerrett» (de delegertes innstilling s. 31).

Når vilkårene foreligger, har vedkommende rettskrav på å bli norsk statsborger. Denne retten gjør han eller hun gjeldende ved å sende melding til fylkesmannen.

9.2 Gjenerverv ved bevilling

Den som tidligere har vært norsk statsborger kan også søke bevilling etter § 6. I disse tilfellene dispenseres det fra vilkåret om botid i syv år, se § 6 annet ledd første punktum som angir dette som et dispensasjonstilfelle. For tidligere norsk borger som var over atten år da han eller hun flyttet ut, kan gjenerverv gis når vedkommende har ett års botid i Norge - dette gjelder uansett hvordan statsborgerskapet ble ervervet. Var vedkommende under atten år kan gjenerverv gis etter to års botid. I Justisdepartementets rundskriv, se vedlegg til utredningen, er det under avsnitt VII punkt 4 nevnt ytterligere enkelte andre tilfeller hvor det dispenseres fra botidskravet - også slik at det gis bevilling til tidligere norske statsborgere som er bosatt i utlandet. Tilfellene er spesielle og vil ikke bli gjennomgått her.

Søkes det bevilling gjelder de øvrige vilkår i § 6 - herunder det som gjelder vandel og betydningen av bidragsgjeld. Bestemmelsen i § 6 annet ledd første punktum om adgang til å gjøre unntak i særlige tilfelle gjelder også disse vilkårene. Utvalget er imidlertid ikke kjent med at unntakshjemmelen brukes i noen større utstrekning.

9.3 Tidligere norske statsborgere og forholdet til utlendingsloven

Bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap, forutsetter at den som tidligere har vært norsk statsborger kan få lovlig opphold i riket og at oppholdet har den nødvendige varighet.

Den som ikke har norsk statsborgerskap er å regne som utlending i forhold til utlendingsloven selv om vedkommende tidligere har vært norsk statsborger. Utlendingsloven har ingen bestemmelse som direkte gjelder denne gruppe, men § 8 annet ledd gir anledning til å gjøre unntak fra de generelle vilkår for arbeids- og oppholdstillatelse i § 8 første ledd når «sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særlig tilknytning til riket».

Etter utlendingsforskriften § 3 har en utlending rett til arbeids- eller oppholdstillatelse etter forskriftens § 18 dersom minst en av foreldrene var norsk da vedkommende ble født. I de fleste av disse tilfellene vil utlendingen ha fått norsk statsborgerskap ved fødselen. Det gjelder imidlertid ikke hvis det var far som var norsk statsborger og barnet ble født utenfor ekteskap.

For en person med tilknytning som nevnt, er det et vilkår for rett til tillatelse etter forskriftens § 18 at underhold og bolig er sikret. Dersom ikke kravene til underhold og bolig er oppfylt, kan det likevel gis tillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 tredje ledd. Om bortvisning og utvisning gjelder utlendingsloven §§ 27-30 uansett om vedkommende tidligere har vært norsk statsborger.

Bosettingstillatelse vil heller ikke en tidligere norsk borger kunne få før det er gått tre år. Vil man opprettholde § 4 og den tidligere praksis, må det derfor gjøres unntak for det vilkår utvalget vil stille om bosettingstillatelse.

9.4 Lovgivningen i de øvrige nordiske land

De øvrige nordiske land har samme bestemmelse som den norske lovs § 4.

I Sverige er bestemmelsen foreslått endret, se SOU 1999:34 s. 269-271. For det første skal det ikke være noe vilkår at vedkommende ble svensk statsborger ved fødselen - det skal være nok at vedkommende før fylte atten år har bodd i Sverige i til sammen ti år. Dessuten skal det kreves at vedkommende har fått permanent oppholdstillatelse i Sverige og bodd der i to år. I samsvar med utredningsutvalgets generelle oppfatning vedrørende dobbelt statsborgerskap, stilles det ikke noe vilkår om at vedkommende blir løst fra et eventuelt statsborgerskap i et annet land. Forslaget er uten endringer tatt opp i den foreliggende proposisjon.

Også i Sverige suppleres § 4 av bevillingspraksis. En tidligere svensk borger som har vært bosatt i Sverige inntil voksen alder, kan få tilbake sitt statsborgerskap umiddelbart eller kort tid etter tilbakekomst. Også en svensk borger som aldri eller bare i en kort tid som barn har vært bosatt i Sverige kan få bevilling, men da kreves det normalt to års botid (SOU 1999:34 s. 64).

I Danmark ble § 4 endret i desember 1999. Det ble tilføyd et nytt annet ledd om at en som er utvist ved dom, ikke kan gjenerverve statsborgerskapet ved melding. Det samme gjelder dersom det i en verserende sak er lagt ned påstand om utvisning. Også i Danmark vil det i naturalisasjonssaker kunne dispenseres fra det generelle botidsvilkår for tidligere danske statsborgere, men de retningslinjer som gjelder for behandlingen av statsborgersaker gir imidlertid ingen nærmere opplysning om praksis. Dersom statsborgerskapet er tapt etter lovens § 8 - som tilsvarer § 8 i någjeldende norske lov - har utvalget fått opplyst at det praktiseres et krav om ett års botid ved søknad om gjenerverv.

9.5 Lovgivningen i land utenfor Norden

Det er vanlig at landene har egne bestemmelser om gjenerverv, eller at gjenerverv er gjort til et tilfelle hvor det dispenseres fra de vanlige regler. Det kreves generelt kort botid. I noen land gjelder de alminnelige vandelskrav (f.eks. Frankrike, Tyskland og Østerrike), mens noen land har unntak eller lempelige regler for visse grupper.

9.6 Europarådskonvensjonen av 1997

Etter artikkel 9 i Europarådskonvensjonen av 1997 skal partene sørge for å gi forenklet adgang til gjenerverv av statsborgerskap til personer som har lovlig og vanlig bosted i riket. I merknadene sies det imidlertid at de krav som her stilles må ses i sammenheng med hvorvidt det eventuelt gjelder svært gunstige regler for erverv av statsborgerskap i sin alminnelighet.

9.7 Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at man fortsatt må ha særregler om erverv av statsborgerskap for den som tidligere har vært norsk statsborger. Europarådskonvensjonen forutsetter slike regler. De generelle regler for erverv av norsk statsborgerskap er internasjonalt sett ikke særlig strenge, og det kunne for så vidt reises spørsmål om konvensjonen for vårt lands vedkommende nødvendiggjør ytterligere lempning, se den gjengitte motivuttalelse foran. Tradisjonen i de nordiske land tilsier imidlertid at vilkårene for gjenerverv lempes betydelig i forhold til det generelle botidskrav.

Som nevnt følger gjenervervsreglene dels av loven selv (§ 4) og dels av bevillingspraksis (§ 6). Utvalget mener at gjenervervsreglene i en ny lov bør samles i en paragraf, som fastsetter vilkårene for det som utgjør de sentrale tilfeller.

Det sentrale i dagens lov og praksis er at det kreves en viss botid i riket før statsborgerskap gjenerverves. Som gjengitt foran varierer botidskravet mellom ett og to år når det gis gjenervervsbevilling, og det er to år etter meldingstilfellet i § 4. Her er det tale om en fingradering som etter utvalgets mening virker helt unødvendig: Det er også vanskelig å se den logiske sammenheng i løsningene.

Melderegelen i § 4 gjelder for den som har bodd i Norge fra fødselen av og hele denne tiden har vært norsk borger. Den som er flyttet ut etter at han fylte atten år vil etter departementets praksis få bevilling allerede ett år etter reetablering i Norge. Dette gjelder ikke bare den som er født norsk, men også den som har fått statsborgerskap senere - kanskje meget kort tid før utflytting. Det krever en forklaring at denne gruppen kan få bevilling etter ett år når to år er nødvendig etter § 4. Meget tyder for øvrig på at bevillingspraksis har overflødiggjort § 4.

Det kan pekes på at bevilling generelt bare gis når vilkårene i § 6 første ledd nr. 3 om hederlig vandel og i nr. 4 om at vedkommende ikke skal ha vesentlig bidragsgjeld er til stede. I § 4 stilles ikke noe vandelskrav. Noen forskjell av større praktisk betydning er dette likevel ikke. Og som påpekt i avsnitt 9.3 foran er også tidligere norske statsborgere utlendinger i forhold til utlendingsloven. De som er straffet for alvorligere forhold vil ikke få arbeids- eller oppholdstillatelse, og de vil ikke komme i den posisjon at de oppnår gjenerverv etter noen av de to alternativer.

Dessuten er det grunn til å reise spørsmål om det er riktig ikke å knytte noe vandelskrav til § 4. Bestemmelsen synes å ha vært motivert av at nordmenn som hadde utvandret til USA skulle kunne vende hjem og få statsborgerskap, og man har antagelig ønsket seg er ganske åpen og inkluderende bestemmelse her. I dag er situasjonen i forhold til USA praktisk sett en annen.

Utvalget har allerede i avsnitt 3.5.2 tatt det standpunkt at sondringen mellom statsborgerskap ved melding og statsborgerskap ved bevilling ikke bør videreføres i en ny lov. Uansett de synspunkter utvalget der bygger på, er det ihvertfall ikke grunn til å sondre mellom gjenerverv ved melding og ved bevilling: Gjenerverv bør bygge på bevilling.

Det neste blir å fastsette bevillingsvilkårene.

Den kategorisering som gjeldende lov og praksis bygger på når det gjelder botid eller oppholdstid, virker meget tilfeldig. Utvalget mener at man her må foreta en forenkling og standardisering. Utvalget foreslår at den som har tapt sitt norske statsborgerskap skal kunne få det tilbake ved bevilling når vedkommende har oppholdt seg lovlig i riket i to år. Dette er en viss tilstramming i forhold til praksis, men i forhold til enkelte grupper likevel en ganske romslig regel.

Oppholdstiden skal, som etter § 3 første ledd bokstav d, regnes fra den dag vedkommende fikk lovlig opphold i landet. Det forutsettes ikke at vedkommende har fått bosettingstillatelse - det vil han eller hun etter utlendingsloven ikke ha fått etter to års botid.

Utvalget mener at det bør oppstilles et vandelskrav også for gjenervervstilfellene. Man kan reise spørsmål om dette bør være mer lempelig enn det generelle vandelskravet. Som nevnt foran, er den danske lovs § 4 endret slik at den nå inneholder en henvisning til de tilfeller hvor vedkommende er besluttet utvist. Utvalget mener imidlertid at den generelle bestemmelse i lovutkastet § 6 om betydningen av straffbare forhold bør gjelde også i gjenervervstilfellene.

Utvalget til tilføye:

Spørsmålet om gjenerverv er i praksis betinget av at den tidligere nordmann kan etablere bopel her. Innvandringsbestemmelsene i utlendingsloven og forskriftene er imidlertid ikke direkte innrettet på dette, og bestemmelsene her synes for så vidt dårlig koordinert i forhold til de meget åpne bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap. Særlig virker det påfallende at gjenerverv både etter statsborgerloven § 4 og i viktige bevillingstilfeller skjer før det er aktuelt at vedkommende kan få bosettingstillatelse. Utvalget forutsetter at bestemmelsene i utlendingsloven og forskriftene blir gjennomgått og endret med sikte på en bedre koordinering her. En slik gjennomgåelse reiser spørsmål som ikke direkte gjelder statsborgerforholdet, og det er ikke naturlig at utvalget kommer med forslag.

Til toppen
Til dokumentets forside