NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

10 Tap av statsborgerskap

10.1 Oversikt over tapsreglene i tidligere lovgivning

Etter statsborgerloven av 1888 tapte man statsborgerskapet enten ved å bli borger i fremmed stat (§ 6 a), eller ved å forlate landet for bestandig (§ 6 b). For borgere med norsk innfødsrett og borgere som arbeidet i utlandet i den norske stats tjeneste, gjaldt det særregler i forhold til bestemmelsen i § 6 b.

Statsborgerloven av 1924 opprettholdt regelen om tap av statsborgerskapet ved erverv av fremmed statsborgerskap, men reglen ble endret slik at tapet først inntrådte når man flyttet ut av riket (§ 8). Regelen om at statsborgerretten gikk tapt dersom man forlot landet for bestandig ble også myket opp. Man innførte en regel om at statsborgerskapet bare tapes av personer som er født i utlandet, og som aldri har bodd eller hatt tilhold i Norge før fylte 22 år. Tapet inntrådte etter dette først for «annengenerasjons» nordmenn i utlandet, dvs. personer som selv er født i utlandet av utvandrede norske foreldre. Før fylte 22 år kunne man likevel søke om bibehold av statsborgerskapet (§ 9). I tillegg ble det tatt inn en bestemmelse om at man kunne løses fra det norske statsborgerskapet ved søknad (§ 10).

I någjeldende statsborgerlov av 1950 reguleres tap av statsborgerskap i lovens kapittel 2. Regelen om tap av statsborgerskap ved erverv av et nytt, ble endret slik at man bare tapte statsborgerskapet dersom det nye var ervervet etter søknad eller ved ansettelse i fremmed stats tjeneste. Regelen ble samtidig endret slik at man tapte statsborgerskapet allerede ved ervervet (§ 7). Regelen om tap for barn født i utlandet ble videreført (§ 8). Det samme gjelder for løsningsregelen (§ 9). Gjennom lovendring i 1979 tok man inn en ny bestemmelse om tap av statsborgerskap i henhold til avtale inngått med annen stat (§ 9a). Norge har pr. i dag ikke inngått slike avtaler.

Som det fremgår har det tradisjonelt vært tre måter å tape statsborgerskapet på i norsk lovgivning. For det første kunne man tape statsborgerskapet ved erverv av et fremmed statsborgerskap. Denne regelen hviler på et prinsipp om at man så vidt mulig bare skulle stå i et statsborgerlig forhold til én stat. For det annet kunne man miste statsborgerskapet dersom man ikke hadde tilknytning til Norge i form av bopel mv. Bestemmelsen hviler på tanken om at personer som bor i utlandet med tiden vil miste tilknytningen til Norge og det norske samfunn, slik at det ikke lenger er naturlig at de kan opprettholde sitt norske statsborgerskap. Bestemmelsene har sitt motstykke i ervervsreglene som forutsetter tilknytning i form av bopel for å kunne erverve norsk statsborgerskap. Endelig har man hatt muligheten til å bli løst fra sitt norske statsborgerskap ved søknad. Om samtykke vil bli gitt henger sammen med om man har eller vil få borgerskap i et annet land, og om man fortsatt er bosatt i Norge.

10.2 Den folkerettslige ramme

Europarådskonvensjonen av 1997 har som utgangspunkt at konvensjonsstatene ikke skal ha regler som medfører automatisk tap av statsborgerskap, eller tap av statsborgerskap på statens initiativ, med mindre det uttrykkelig er gjort unntak for slike bestemmelser. Konvensjonens artikkel 7 lyder slik:

«1. En part kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap ex lege eller på partens initiativ unntatt i følgende tilfeller:

  1. frivillig erverv av annet statsborgerskap;

  2. erverv av partens statsborgerskap ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren;

  3. frivillig tjenestegjøring i fremmed militær styrke;

  4. fremferd som er sterkt til skade for partens vitale interesser;

  5. fravær av reell tilknytning mellom parten og en statsborger med vanlig bopel i utlandet;

  6. når det fastslås før et barn når myndighetsalder at de vilkår som er fastsatt i den nasjonale lovgivning og som førte til ervervet av partens statsborgerskap ex lege, ikke lenger er oppfylt;

  7. adopsjon av barn dersom barnet erverver eller innehar den ene eller begge adoptivforeldrenes fremmede statsborgerskap.

2. En part kan vedta bestemmelser om at barn hvis foreldre taper dens statsborgerskap, taper slikt statsborgerskap unntatt i tilfeller som kommer inn under nr. 1 bokstav c) og d). Barn skal imidlertid ikke tape slikt statsborgerskap dersom en av deres foreldre beholder det.

3. En part kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap i henhold til nr. 1 og nr. 2 i denne artikkel dersom den berørte derved ville bli statsløs, unntatt i tilfeller som nevnt i nr. 1 bokstav b) i denne artikkel.»

Løsning fra statsborgerskap etter søknad reguleres i konvensjonens artikkel 8. Bestemmelsen behandles nedenfor under avsnitt 10.5.2.

Ut over Europarådskonvensjonen av 1997 vil også andre konvensjonsbestemmelser ha betydning for tapsreglene. Dette gjelder for det første forpliktelser til å unngå statsløshet, herunder FN-konvensjonen av 1961 artiklene 5-8. Disse konvensjonene går imidlertid ikke så langt som Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 3.

FN-konvensjonen av 1961 inneholder også en bestemmelse i artikkel 9 om at en kontraherende stat ikke må frata noe individ eller noen gruppe statsborgerrett «på grunn av rasemessige, etniske, religiøse eller politiske grunner».

10.3 Tap av norsk statsborgerskap ved erverv av statsborgerskap i et annet land

10.3.1 Statsborgerloven § 7

Norsk statsborgerlovgivning bygger som nevnt på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap så vidt mulig skal unngås. Dette er bakgrunnen for någjeldende statsborgerlov § 7 som lyder slik:

«Norsk borgarrett misser:

  1. den som får borgarrett i eit anna land etter søknad eller samtykke med reine ord,

  2. den som får framand borgarrett med å taka offentleg teneste i eit anna land,

  3. ugift barn under 18 år som får borgarrett i eit anna land avdi ein av foreldra får framand borgarrett så som nemnt under nr. 1 og nr. 2 når han har foreldreansvaret for barnet åleine eller foreldreansvaret saman med den andre av foreldra og denne ikkje er norsk borgar.»

Tap av statsborgerskap etter bestemmelsen inntreffer uavhengig av om vedkommende fortsatt er bosatt i Norge. At personer bosatt i Norge skal tape statsborgerskap etter bestemmelsen er imidlertid lite praktisk, siden de fleste land stiller krav om bopel i landet for at man kan erverve statsborgerskap ved søknad eller samtykke.

Bestemmelsens første punkt må tolkes slik at vedkommende positivt må ha gitt uttrykk for at han ønsker statsborgerskap i et annet land. Samtidig må dette ha hatt betydning for om vedkommende kan erverve slikt statsborgerskap. Dersom statsborgerskapet erverves automatisk, er det uten betydning for det norske statsborgerskapet om vedkommende har gitt uttrykk for at han eller hun ønsker et slikt statsborgerskap, eller at vedkommende har innlevert søknad om slikt statsborgerskap. Bestemmelsen omfatter etter dette både erverv ved søknad og ved melding.

I praksis legges det til grunn at barn under atten år som erverver fremmed statsborgerskap ved at foreldrene innleverer melding eller søknad om dette på vegne av barnet, ikke mister sitt norske statsborgerskap etter § 7 nr. 1, dersom en av foreldrene som har del i foreldreansvaret er norsk og fremdeles vil være det, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt VIII punkt 1.

Denne praksis synes å forutsette at også barn under atten år taper statsborgerskap etter § 7 nr. 1, dersom barnet er blitt statsborger i et annet land etter søknad eller melding fra foreldrene. Barnet kan med andre ord tape sitt norske statsborgerskap som hovedperson, uavhengig av om foreldrene samtidig taper sitt statsborgerskap. Tap av statsborgerskap som biperson reguleres av § 7 nr. 3 (se nedenfor).

Tap etter bestemmelsens nr. 2 inntrer også der statsborgerskapet er en automatisk følge av ansettelsen. Det er imidlertid grunn til å anta at bestemmelsen strider mot Europarådskonvensjonen artikkel 7 i slike tilfeller. Bestemmelsen har mistet mye av sin praktiske betydning, siden stadig færre land har regler om erverv av statsborgerskap som følge av ansettelse i offentlig tjeneste. I den grad statsborgerskap er et vilkår for offentlige stillinger, vil man normalt først måtte søke om statsborgerskapsbevilling, slik at tapet inntrer etter nr. 1.

Bestemmelsen i nr. 3 er en konsekvens av prinsippet om at barn under atten år anses som bipersoner i statsborgerlig sammenheng. Foreldrenes tap av statsborgerskap medfører på visse vilkår automatisk tap for barn under atten år.

10.3.2 Lovgivningen i de nordiske land

Alle de øvrige nordiske land har en tilsvarende bestemmelse i sine lover.

I SOU 1999:34 går man inn for fullt ut å akseptere dobbelt statsborgerskap. Som en konsekvens av dette har man ikke foreslått å videreføre bestemmelsen i den nye loven. Endringen er ikke kommentert særskilt.

10.3.3 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalgets flertall går som nevnt inn for å akseptere doble statsborgerskap. Om begrunnelsen for flertallets standpunkt vises det til avsnitt 4.8.7 jf. avsnittene 4.8.1 - 4.8.6 ovenfor.

Som en følge av dette foreslår utvalget å oppheve tapsregelen i lovens § 7. Om en slik opphevelse bør medføre at man innfører andre tapsregler, f.eks. ved lang tids bopel i utlandet, behandles nedenfor under avsnitt 10.7.1.

Mindretallet - Alf-Inge Jansen - mener at også en ny lov om statsborgerskap bør bygge på et prinsipp om at doble statsborgerskap så vidt mulig bør unngås. Om begrunnelsen for mindretallets standpunkt vises det til avsnitt 4.8.8 ovenfor. Mindretallet mener derfor at tapsregelen i någjeldende lovs § 7 bør videreføres, og vil nøye seg med å knytte enkelte merknader til bestemmelsen dersom man skulle gå inn for denne løsningen under den senere behandlingen av lovsaken.

For det første må det foretas en vurdering av om någjeldende § 7 nr. 2 kan opprettholdes under Europarådskonvensjonen av 1997. Bestemmelsen virker uansett lite praktisk i dag.

Også § 7 nr. 3 må vurderes opp mot Europarådskonvensjonen av 1997. Den någjeldende bestemmelse er tilsynelatende i strid med konvensjonens artikkel 7 nr. 2 annet punktum for det tilfellet at en av barnets foreldre, som ikke har del i foreldreansvaret for barnet, fortsatt er norsk statsborger. Bestemmelsen reiser også generelle problemstillinger omkring barns tap av statsborgerskap som biperson. Det bør etter mindretallets syn vurderes om bestemmelsen bør få anvendelse i de tilfeller der barnet - eller foreldrene på barnets vegne - ikke kan motsette seg at barnet erverver statsborgerskap sammen med foreldrene, eventuelt at en slik reservasjon gjøres for barn over tolv år.

Mindretallet er klar over de kontrollproblemer som ligger i praktiseringen av någjeldende § 7. Dersom vedkommende selv, eller den stat han eller hun blir borger av, ikke underretter norske myndigheter om ervervet, vil norske myndigheter i praksis ikke bli kjent med at det norske statsborgerskapet er tapt. Vedkommende vil i slike tilfeller kunne beholde sitt norske pass og få dette fornyet, og bli oppført i manntallet for valg. Det synes ikke etablert et tilfredsstillende system for kommunikasjon mellom de ulike land på dette punktet. Tilleggsprotokollen av 24. november 1977 til Europarådskonvensjonen av 1963 er som nevnt bare ratifisert av Belgia, Nederland og Luxembourg ved siden av Norge. Etter mindretallets syn kan dette likevel ikke begrunne at man oppgir prinsippet om at erverv av et utenlandsk borgerskap skal føre til tap av det norske.

10.4 Tap av statsborgerskap ved manglende bopel i Norge - Bibeholdsbevilling

10.4.1 Statsborgerloven § 8

Statsborgerloven av 1888 bestemte at man mistet sitt norske statsborgerskap «ved at forlate landet for bestandig». Personer med norsk innfødsrett kunne beholde statsborgerskapet ved melding til den norske konsul på stedet. Slik erklæring kunne gis for ti år av gangen. Det ble også gjort unntak for borgere som flyttet til et annet land på grunn av ansettelse i norsk offentlig tjeneste. Gjennom 1924-loven ble regelen myket opp, slik at tapet bare inntrådte for personer som selv var født i utlandet og som aldri hadde bodd i Norge før fylte 22 år. Samtidig ble det åpnet for at man likevel skulle kunne opprettholde det norske statsborgerskapet etter søknad. Bestemmelsen ble videreført i 1950-loven § 8 som lyder slik:

«Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Noreg. Men søkjer ein slik borgar, før han fyller 22 år, om å få ha retten, kan Kongen eller den han gjev fullmakt la søkjaren få brev på det. Reglane i leden her gjeld ikkje såfremt han har misst den norske borgarretten etter § 9a andre leden første punktum.

Misser nokon norsk borgarrett etter denne paragrafen, misser likeeins borna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje vart utan borgarrett i noko land.»

I lovens § 10 A tredje ledd gjøres følgende unntak fra bestemmelsen for personer som har vært bosatt i et annet nordisk land:

«Fyresegna i § 8, fyrste leden gjeld ikkje for den som i samanlagt minst 7 år har vore busett i nordisk avtaleland.»

Regelen i § 8 innebærer at personer som har ervervet statsborgerskapet fra sine norske foreldre ved fødsel, ikke automatisk skal beholde det norske statsborgerskapet dersom vedkommende selv ikke har tilknytning til Norge. Dersom man selv er født i Norge, er dette tilstrekkelig for ikke å miste statsborgerskapet selv om fødselen her er tilfeldig. Er man født i utlandet, vil man ikke miste statsborgerskapet dersom man selv har bodd i Norge eller har hatt en kvalifisert form for opphold i Norge før fylte 22 år. Norske statsborgere som ikke har slik tilknytning til landet, kan søke om bibehold av statsborgerskapet før fylte 22 år. Vilkårene for bibeholdsbevilling er vesentlig lempeligere enn for bevilling etter § 6.

Personer som har en slik tilknytning til Norge at de ikke taper statsborgerskapet etter § 8, vil aldri tape sitt norske statsborgerskap, med mindre de frivillig erverver statsborgerskap i en fremmed stat, eller vedkommende selv søker om å bli løst fra sitt norske statsborgerskap.

Bakgrunnen for at grensen ble satt til 22 år, er at de fleste land tidligere krevde at man var 21 år før man kunne erverve statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Man satt derfor en 22-års grense for at søkeren skulle få noe tid på å erverve borgerskap i en annen stat, slik at man unngikk at søkeren fikk en periode hvor vedkommende var statsløs.

10.4.2 Departementets praktisering av § 8

Den nærmere praktiseringen av lovens § 8 går frem av Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt IX.

Etter loven taper man bare statsborgerskapet ved fylte 22 år dersom man:

  1. aldri har bodd i Norge, og heller ikke

  2. har hatt tilhold her som tyder på samhørighet med Norge.

Når det gjelder bopelsalternativet, har man i praksis lagt til grunn at man slipper å søke om bibeholdsbevilling dersom man bosetter seg i Norge før fylte 22 år.

Dersom man er bosatt i utlandet ved fylte 22 år, krever departementet to års botid i Norge for at man skal slippe å søke om bibeholdsbevilling, dersom vedkommende var under tolv år da han eller hun bodde her. Dersom vedkommende var over tolv år da han eller hun bodde her, kreves det at vedkommende har gått på skole eller hatt arbeid her i minst et halvt år. Dersom vedkommende har bodd i et nordisk avtaleland, gjelder særregelen i § 10 A.

Det er vanskelig å se hvor departementet har funnet hjemmel til å kvalifisere lovens krav. Det er bare personer som «aldri» har bodd i Norge som taper statsborgerskapet etter bestemmelsen. Etter lovens ordlyd er det tilstrekkelig å ha vært bosatt i Norge. Det kreves verken botid eller at man har hatt arbeid eller har gått på skole her. Også etter den danske lovs § 8 - som er likelydende på dette punktet - er det blitt innfortolket et krav om botid, se nedenfor. I Sverige praktiseres den tilsvarende bestemmelse etter sin ordlyd.

For personer som ikke har vært bosatt i Norge, er lovens vilkår for ikke å tape statsborgerskapet at man har hatt opphold i Norge som tyder på samhørighet med landet før fylte 22 år. I praksis har man lagt til grunn at det er tilstrekkelig med årlige ferieopphold på 1-2 måneder. Dersom oppholdene har funnet sted før fylte tolv år, er det tilstrekkelig med «noen» ferieopphold samt ett eller flere lengre opphold som ikke anses som bopel. Det er også tilstrekkelig å ha gjennomført militærtjeneste i Norge.

I høringsbrev fra Justisdepartementet av 4. august 1999, foreslås det et tillegg i § 8 første ledd, slik at man ikke vil tape det norske statsborgerskapet dersom dette medfører at vedkommende blir statsløs. Bakgrunnen for endringen er Norges internasjonale forpliktelser for å unngå statsløshet. I høringsbrevet er det vist til at tilsvarende lovendring er gjennomført eller foreslått gjennomført i de øvrige nordiske land.

Personer som ikke oppfyller vilkårene ovenfor, taper statsborgerskapet ved fylte 22 år med mindre de søker om bibeholdsbevilling. Loven inneholder ingen vilkår for at slik bevilling gis, men det går frem av bestemmelsen at bevilling gis etter departementets skjønn. Bibeholdsbevilling er med andre ord etter lovteksten ikke noe man har ubetinget krav på selv om man er norsk statsborger og søker om bibeholdsbevilling før fylte 22 år.

Hvilke vilkår som stilles for at bibeholdsbevilling gis, går frem av rundskrivet avsnitt IX punkt 3.

I vurderingen av om bibeholdsbevilling skal gis, er foreldrenes tilknytning til Norge sentral. Dersom den av foreldrene søkeren har fått sitt statsborgerskap fra er født norsk i Norge, gis bibeholdsbevilling uten at det stilles tilleggsvilkår. For denne gruppen er man i realiteten nær en meldingsregel.

Dersom den av foreldrene søkeren får sitt norske statsborgerskap fra selv er født i utlandet, eller selv har ervervet sitt norske statsborgerskap ved melding eller bevilling, foretas det en skjønnsmessig vurdering av om tilknytningen til Norge er sterk nok til at bibeholdsbevilling skal gis. Søkeren må i et slik tilfelle ha tilnærmet en slik tilknytning til Norge at søknad om bibeholdsbevilling ikke hadde vært nødvendig i det hele tatt. Reglene innebærer at barn av naturaliserte nordmenn eller nordmenn født i utlandet, har en meget snever adgang til å få bibeholdsbevilling. Man er i slike tilfeller henvist til å søke om statsborgerskap etter § 6 med de lempinger i botiden som er gjort i praksis (se ovenfor under avsnitt 9.2).

Søknad om bibeholdsbevilling kan fremsettes for Utlendingsdirektoratet, politiet eller norsk utenriksstasjon. Det er tilstrekkelig at søknaden er postlagt før man fyller 22 år. Dersom fristen oversittes er man henvist til å søke om bevilling etter § 6.

Det stilles også nærmere krav til søknadens innhold og til dokumentasjon, jf. rundskrivet avsnitt IX punkt 4.

10.4.3 Lovgivningen i andre nordiske land

Også i de øvrige nordiske lands lover har man en preskripsjonsregel som tilsvarer den norske lovs § 8. I Sverige er bestemmelsen foreslått videreført, med den endring at det skal gjøres unntak dersom tap av statsborgerskap medfører statsløshet. Også i dansk og islandsk lov er det tatt inn en reservasjon mot statsløshet. Den finske loven inneholder ikke en tilsvarende reservasjon, men finske myndigheter er innforstått med at det er behov for en lovendring på dette punkt.

Bestemmelsene praktiseres likevel noe ulikt i de nordiske land. Som nevnt har man i Norge innført et botidskrav som vilkår for ikke å tape statsborgerskapet ved 22 års alder, dersom man på dette tidspunktet er bosatt i utlandet. Også i Danmark har man innfortolket et botidskrav i loven. Her krever man ett års bopel eller opphold i landet. I motsetning til i Norge gjelder botidskravet også personer som er bosatt i landet når de fyller 22 år. I Sverige praktiseres bestemmelsen etter sin ordlyd, slik at det er tilstrekkelig å ha hatt hemvist i Sverige på ett eller annet tidspunkt før fylte 22 år. Om hemvisttiden har vært kort, eller om vedkommende samtidig også har hatt hemvist i et annet land, har ingen betydning.

Vilkårene for å innvilge bibeholdsbevilling praktiseres forholdsvis likt i Norge, Sverige og Danmark. I praksis er terskelen for å få bibeholdsbevilling lav dersom man kan påvise en eller annen form for tilknytning til landet. Dette gjelder i alle fall for første og annen generasjons utenlandsfødte. Norge er imidlertid alene om å legge vekt på om foreldrene har ervervet statsborgerskapet ved fødsel eller bevilling.

10.4.4 Lovgivningen i land utenfor Norden

Tapsregelen i § 8 må som nevnt ses i sammenheng med nedstamningsprinsippet (ius sanguinis). I en rendyrket form kan prinsippet medføre at statsborgerskap kan gå i arv i generasjoner, uten at barna behøver å ha hatt noen tilknytning til landet ut over blodsbåndet.

Forklaringen på at flere land som bygger på nedstamningsprinsippet ikke har tapsregler lik den man finner i de nordiske land, kan ligge i at man i noen av disse landene har begrenset rekkevidden av nedstamningsprinsippet for barn født i utlandet. Dette gjelder f.eks. i Tyskland og Storbritannia. På denne måten oppnår man det samme, nemlig at statsborgerskapet ikke går i arv blant personer som ikke lenger har en reell tilknytning til landet. Om man velger den ene eller andre måte, behøver ikke å innebære noen store reelle forskjeller.

Utvalget er ikke kjent med noen land som har utformet statsborgerlovgivningen på en slik måte, at statsborgerskapet uinnskrenket kan gå i arv i generasjoner uten at vedkommende familie har noen tilknytning til landet. En slik regel vil antakelig stride mot den alminnelige folkerett, som krever et minimum av reell tilknytning mellom staten og de som defineres som statens borgere, se ovenfor under avsnitt 2.3.2.1.

10.4.5 Utvalgets vurderinger og forslag

10.4.5.1 Generelt

Som det går frem ovenfor under avsnitt 5.6, foreslår utvalget å videreføre nedstamningsprinsippet uten reservasjon for hvordan foreldrenes norske statsborgerskap er ervervet og uten særregler for barn født i utlandet. Det stilles ingen krav om at barn eller foreldre må ha en reell tilknytning til Norge for at barn skal erverve norsk statsborgerskap etter sine foreldre ved fødsel.

Etter utvalgets syn er det derfor fortsatt behov for en regel som medfører tap av statsborgerskap for personer som ikke har hatt en selvstendig tilknytning til Norge innen en viss alder. Utvalget vil foreslå at man viderefører någjeldende lovs § 8, likevel slik at det foreslås enkelte endringer i bestemmelsen.

Nedenfor vil utvalget først drøfte ved hvilken alder og på hvilke vilkår tap bør inntre. Deretter vil utvalget ta stilling til på hvilke vilkår bibeholdsbevilling bør innvilges.

10.4.5.2 Ved hvilken alder bør man tape statsborgerskapet som følge av manglende bopel i Norge

I någjeldende lov inntrer tapet ved fylte 22 år. Selve 22-års grensen er som nevnt begrunnet med at man da regelen ble utformet måtte være fylt 21 år før man kunne bli statsborger i de fleste andre land, jf. de nordiske delegertes innstilling (1922) s. 54. Når tapet først inntrådte ved fylte 22 år fikk vedkommende ett år på seg til å søke statsborgerskap i det landet han eller hun bodde i uten å risikere å bli statsløs i en mellomperiode.

I SOU 1999:34 vises det til at den generelle reservasjonen mot statsløshet, samt at de fleste land aksepterer selvstendig erverv av statsborgerskap allerede fra fylte atten år, innebærer at begrunnelsen for 22-års grensen har falt bort. Likevel foreslås det å heve aldersgrensen slik at tap først inntrer ved fylte 23 år. Dette er begrunnet i at søkeren bør få god tid på seg til å søke om statsborgerskap i det landet man er bosatt, og at søkeren som myndig får tid til å vurdere om man skal søke om bibehold av det svenske statsborgerskapet. I regeringens proposition 1999/2000:147 har man imidlertid foreslått å beholde 22-års grensen. Bakgrunnen for dette er at alle land i praksis tillater erverv av statsborgerskap ved søknad fra fylte atten år. Man har derfor tilstrekkelig tid til å vurdere om man vil søke om å beholde det svenske statsborgerskapet selv om 22-års grensen beholdes. Utvalget slutter seg til vurderingene i regjeringsproposisjonen, og foreslår at man benytter samme aldersgrense som i Sverige.

I regjeringsproposisjonen pekes det også på at søkeren vil kunne unngå å tape sitt svenske statsborgerskap dersom han eller hun venter med å søke om statsborgerskap i bopelslandet til etter fylte 22 år. Dette er en konsekvens av at man ikke vil tape sitt statsborgerskap etter bestemmelsen hvis man ville blitt statsløs. Dette anses likevel ikke som noe problem, siden en som søker om bibeholdsbevilling må forutsettes å ha en sterk følelsesmessig tilknytning til Sverige. Utvalget slutter seg også til disse vurderingene, og vil i tillegg bemerke at denne omgåelsesmuligheten neppe representerer noe stort praktisk problem. Mange land vil fortsatt kreve løsning fra det norske statsborgerskapet dersom man senere søker om statsborgerskap i bopelslandet. I tillegg vil det i praksis bare være de første generasjoner utenlandsfødte som vil ha norsk statsborgerskap som sitt eneste statsborgerskap i en alder av 22 år.

10.4.5.3 Vilkårene for tap av norsk statsborgerskap ved manglende bopel i Norge

Etter utvalgets syn er tapsregelen i § 8 svært liberal i forhold til f.eks. ervervsreglene. Slik loven lyder i dag vil personer som tilfeldigvis er født i Norge, eller som bare har bodd i Norge en kort tid, kunne opprettholde sitt norske statsborgerskap livet ut, mens personer som faktisk bor i Norge og deltar i det politiske og sosiale liv, ikke kan bli norsk statsborger før vedkommende hadde bodd i Norge i minimum syv år. Tapsregelen i § 8 må ses i lys av de forhold som gjorde seg gjeldende da bestemmelsen kom inn i loven i 1924. I de nordiske delegertes innstilling (1922) på side 52 går det frem at et viktig premiss for utformingen av bestemmelsen i någjeldende lovs § 8, var at man ønsket å styrke båndet mellom utvandrede nordmenn og «fedrelandet», se også ovenfor under avsnitt 2.1.3.7. Grunnen til at nedstamningsprinsippet ble gitt så vidt stor gjennomslagskraft, var nok at bestemmelsen i første rekke fikk betydning for barn av utflyttede nordmenn med tilknytning til Norge gjennom mange slektsledd på både mors- og farssiden.

I dag flytter folk i større grad fra land til land, og gifter seg på tvers av landegrenser. Siden foreldrenes tilknytning til Norge kan være svært varierende, er det etter utvalgets syn riktig å i større grad legge vekt på barnets selvstendige tilknytning til Norge.

Lovens § 8 første ledd første punktum gjelder som nevnt bare den som er født i utlandet. Dette betyr at fødsel i Norge er tilstrekkelig for å avverge tap av statsborgerskap. Etter utvalgets syn markerer ikke fødsel i Norge en slik tilknytning til landet at statsborgerskapet bør beholdes livet ut. Det kan bero på tilfeldigheter hvor man er født, og dette er et forhold av mindre betydning i et samfunn hvor man i langt større grad enn tidligere har muligheten til å oppholde seg i ulike land i ulike perioder av livet. En regel om tap av statsborgerskap når barnet ikke har tilknytning til Norge gjennom bopel her i en lengre del av barne- og ungdomstiden, bør derfor også gjelde barn født i Norge.

Slik loven lyder i dag er det bare personer som «aldri» har bodd i Norge som taper statsborgerskapet ved fylte 22 år. Det skulle altså være tilstrekkelig at man på ett eller annet tidspunkt har vært bosatt i Norge for å beholde statsborgerskapet livet ut. På tross av lovens ordlyd, har departementet likevel praktisert et botidskrav. Utvalget mener et botidskrav bør lovfestes.

Reelt sett vil et barns tilknytning til det stedet det bor variere med barnets alder. Det kunne derfor være aktuelt å stille som vilkår at botiden eller deler av den måtte være oppfylt etter en viss alder. Utvalget har imidlertid funnet at en slik regel vil kunne slå tilfeldig ut, og vil derfor ikke foreslå bestemmelser om når botiden må være oppfylt.

Når det gjelder botidens lengde, har utvalget kommet til at denne bør settes til to år. Etter utvalgets syn vil en person hvor minst én av foreldrene er norsk, og som selv har bodd i Norge i minst to år før fylte 22 år, normalt ha en slik tilknytning til Norge at statsborgerskapet bør beholdes livet ut. Kravet om to års botid er også i samsvar med den praksis departementet har fulgt etter någjeldende lov for barn under tolv år.

Utvalget finner ikke grunn til å gjøre unntak fra botidskravet for personer som er bosatt i Norge når de fyller 22 år, men som ikke har oppfylt botiden. Utvalgets standpunkt er i første rekke begrunnet i omgåelseshensyn, og samsvarer med den løsning som er lagt til grunn i Danmark. Konsekvensen er at disse personene må søke om bibeholdsbevilling, for ikke å miste sitt norske statsborgerskap og derved blant annet falle inn under utlendingslovens regler om krav om arbeids- og oppholdstillatelse. Utvalget forutsetter imidlertid at bibeholdsbevilling i de fleste tilfeller bør gis dersom søkeren er bosatt i Norge på søknadstidspunktet, forutsatt at det dreier seg om en reell bosetting.

Siden tapet inntrer automatisk, er det etter utvalgets syn viktig å ha klare regler for når tap skal inntre. Den enkelte bør ikke være i tvil om at han eller hun må søke om bibeholdsbevilling for å beholde sitt norske statsborgerskap. Siden det er spørsmål om å fastslå om vedkommende en gang i fortiden har bodd i Norge en viss tid, er det også ut fra offentlige hensyn ønskelig å ha en enkel bevisregel.

For å skape den ønskede klarhet foreslår utvalget at botiden skal kunne dokumenteres med utskrift fra norsk folkeregister. Dette bør gå frem av lovteksten. Bare i særlige tilfeller bør man kunne legge til grunn at søkeren har vært bosatt i Norge dersom dette ikke går frem av folkeregisteret. Registrering i folkeregisteret bør på den annen side ikke være tilstrekkelig for å beholde statsborgerskapet, dersom søkeren rent faktisk ikke har hatt bopel i Norge.

Med samme begrunnelse foreslår utvalget at man ikke lenger skal kunne opprettholde sitt norske statsborgerskap ved at man har hatt tilhold i Norge som tyder på samhørighet med Norge. Det er vanskelig å bedømme om slik samhørighet foreligger. Særlig gjelder dette for eldre mennesker bosatt i utlandet. Slik regelen lyder i dag må man ta stilling til om de oppholdene vedkommende hadde i Norge i barndommen hadde et slikt omfang, og var av en slik art, at det norske statsborgerskapet er i behold. Tilsvarende dokumentasjonsproblemer vil oppstå i forhold til deres barn. Om barna er norske statsborgere vil bero på om foreldrene under deler av oppveksten har hatt tilhold her som tyder på samhørighet med Norge.

Etter utvalgets syn bør derfor ferieopphold og annet faktisk opphold bare kunne danne grunnlag for bibeholdsbevilling. Slik vil man oppnå en regel som er forutberegnelig for den enkelte, samtidig som man vil eliminere de dokumentasjonsproblemene som vil kunne oppstå i ettertid. Dersom man ikke har vært bosatt i Norge i to år innen fylte 22 år, og kan dokumentere dette med utskrift fra norsk folkeregister, vil man tape sitt norske statsborgerskap med mindre man har søkt om og fått innvilget bibeholdsbevilling. Dette er forhold som lett lar seg konstatere.

Ulempen med en slik regelendring er at personer som opprettholder kontakten med Norge på en slik måte at det er naturlig at man opprettholder statsborgerskapet, kan tape dette fordi man ikke vet at man må søke om bibeholdsbevilling. For barn bosatt i utlandet, vil skolegang gjøre at ferier er den eneste praktiske muligheten for opphold i Norge. Personer som ikke har vært bosatt i Norge før de fyller 22 år, må generelt antas å ha liten kunnskap om norsk statsborgerlovgivning, selv om dette i en viss grad kan bøtes på ved at man trykker slike opplysninger i passet. Det kan også vurderes å bare utstede pass frem til 22 års alder til personer bosatt i utlandet, med mindre de dokumenterer at de oppfyller kravet til botid. Man må også se reglene i sammenheng med at det vil gjelde lempelige regler for gjenerverv dersom man igjen ønsker å knytte kontakt til Norge.

Siden utvalgets forslag vil kunne medføre at personer som det er naturlig at opprettholder sitt norske statsborgerskap taper dette fordi man ikke er klar over at man må søke om bibeholdsbevilling, vil utvalget foreslå at forvaltningen gis en diskresjonær adgang til å ta til behandling søknader som er fremsatt etter at søkeren har fylt 22 år. Forutsetningen må være at vilkårene for å få bibeholdsbevilling forelå da søkeren fylte 22, og at søkeren ikke er vesentlig å bebreide for at søknaden er for sent inngitt og det ellers ville være urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av dette.

Utvalget mener at bestemmelsen i § 8 annet ledd om at tap av statsborgerskap etter bestemmelsen også medfører tap for vedkommendes barn, bør videreføres. Disse barna vil forutsetningsvis være ganske små, og det er lite naturlig at de opprettholder sitt norske statsborgerskap når foreldrenes statsborgerskap går tapt. Unntak må likevel gjøres for tilfellene der én av foreldrene fortsatt er norsk, og der barnet selv fyller vilkårene for ikke å tape statsborgerskapet etter bestemmelsen, dvs. har bodd i Norge i to år.

En forutsetning for tap av statsborgerskap etter bestemmelsen, må være at man ikke ellers blir statsløs. En slik justering er allerede foreslått i departementets høringsbrev av 4. august 1999.

10.4.5.4 Vilkårene for bibeholdsbevilling

Slik det er i dag inneholder loven ingen retningslinjer for når bibeholdsbevilling skal gis. Vurderingen er i sin helhet overlatt til departementets skjønn.

Avgjørende for om bibeholdsbevilling gis er om foreldrene har ervervet sitt norske statsborgerskap ved fødsel eller bevilling, og om foreldrene er født i Norge. Dersom foreldrene er født norsk i Norge, innvilges søknaden uten at det kreves at søkeren selv har oppholdt seg i Norge. Barn av naturaliserte nordmenn og nordmenn født i utlandet vil derimot i praksis ikke få innvilget bevilling med mindre de har en tilknytning til Norge som er tilnærmet så sterk at statsborgerskapet ikke anses tapt etter § 8 første ledd første punktum.

Dette er etter utvalgets syn en uheldig praksis. Som det går frem av drøftelsen ovenfor vedrørende et botidskrav, bør det avgjørende for om det norske statsborgerskapet kan opprettholdes, være at barnet selv har en selvstendig tilknytning til Norge. Foreldrenes tilknytning til Norge bør i utgangspunktet ikke være avgjørende, men det kan komme inn som et moment i en skjønnsmessig vurdering.

Utvalget er kommet til at det fortsatt bør være opp til departementets skjønn i det enkelte tilfelle å avgjøre om vedkommende har en tilknytning til Norge som gjør det naturlig at bibeholdsbevilling innvilges. Ved vurderingen kan det legges vekt på botid før fylte 22 år som er kortere enn to år eller som ikke er registrert i folkeregisteret. Det må likevel være en forutsetning at reglene om bibeholdsbevilling ikke praktiseres slik at kravet om to års botid før fylte 22 år uthules. Også andre tilknytningsmomenter enn bopel kan komme i betraktning.

Personer som er bosatt i Norge ved fylte 22 år, men som ikke har opparbeidet seg tilstrekkelig botid slik at statsborgerskapet går tapt, bør etter utvalgets syn innvilges bibeholdsbevilling når det søkes om det. Forutsetningen må være at det dreier seg om en reell bosetting.

Måtene foreldrene har ervervet sitt norske statsborgerskap på bør ikke tillegges vekt. Nordmenn som har fått statsborgerskapet ved bevilling eller melding må kunne overføre sitt norske statsborgerskap til sine barn på linje med fødte nordmenn.

Utvalget foreslår at det fortsatt skal være tilstrekkelig å ha søkt om bibeholdsbevilling før fylte 22 år. Selv om søknaden innvilges etter fylte 22 år, anses søkeren for å ha vært norsk uten avbrudd. Dette vil blant annet ha betydning for barn som er født etter at vedkommende er fylt 22 år, men før bibeholdsbevilling er innvilget. Det samme bør gjelde dersom søknaden i særlige tilfeller kan tas til behandling etter fylte 22 år, se forrige avsnitt.

10.5 Tap av statsborgerskap etter søknad (løsning)

10.5.1 Statsborgerloven § 9

I statsborgerloven av 1924 ble det tatt inn en bestemmelse om at man skulle kunne løses fra sitt norske statsborgerskap ved søknad. Bestemmelsen ble videreført uendret i någjeldende lov. Statsborgerloven av 1950 § 9 lyder i dag slik:

«Norsk borgar som søkjer om det, kan verta løyst frå den norske borgarskapen av Kongen eller den han gjev fullmakt, såframt søkjaren er borgar i eit anna land eller vil verta det. Løysing kan ikkje nektast den som er fast busett utanfor riket.

Har søkjaren ikkje borgarrett i eit anna land, er vilkåret for løysing at han får dette innan ein viss fastsett frest.»

Bestemmelsens første ledd annet punktum ble tilføyd ved lov 25. mai 1979 nr. 19. Endringen innebærer at man har krav på løsning dersom man er bosatt i utlandet og søkeren har eller vil få dobbelt statsborgerskap. Det er imidlertid ikke krav om at man må være bosatt i det landet man er statsborger av.

For personer som er bosatt i Norge vil det bero på et skjønn om løsning skal gis. I dag praktiseres det en tilnærmet unntaksfri regel om at samtykke ikke gis, jf. Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt X punkt 2.2. Denne praksis er begrunnet slik i rundskrivet:

«Statsborgerskap innebærer både rettigheter og plikter som ikke alltid faller sammen i tid. Dette systemet ville ikke kunne opprettholdes dersom man tillot den enkelte å frasi seg statsborgerskapet og samtidig fortsette å oppholde seg i Norge. I noen tilfelle er søknaden begrunnet med ønske om å unngå forpliktelser som avtjening av militærtjeneste.»

Slik § 9 er utformet i dag, vil den ikke føre til statsløshet. Dersom man ikke allerede har dobbelt statsborgerskap, er det et vilkår for løsning at man erverver et nytt statsborgerskap innen en fastsatt frist.

10.5.2 Internasjonale forpliktelser

Norge er forpliktet til å ha bestemmelser om løsning fra statsborgerskap ved søknad. Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 8 lyder slik:

«1. Hver part skal tillate at dens statsborgerskap frafalles så sant de berørte personer ikke derved blir statsløse.

2. Dog kan en part i sin nasjonale lovgivning vedta bestemmelser om at slik frafallelse bare tillates for statsborgere med fast opphold i utlandet.»

Også Haag-konvensjonen av 1930 artikkel 6, Europarådskonvensjonen av 1963 artikkel 2 samt tilleggsprotokoll av 24. november 1977 artikkel 1 inneholder begrensninger i adgangen til å nekte personer med dobbelt statsborgerskap å frasi seg det ene. Konvensjonen av 1997 setter imidlertid snevrere rammer om adgangen til å nekte samtykke enn de tidligere konvensjoner.

10.5.3 Løsningsregler i andre land

Også de fleste andre land synes å ha en løsningsregel som tilsvarer § 9 i vår lov.

Løsningsregler som tilsvarer dagens § 9 i den norske lov, gjenfinnes i § 9 i den danske, finske og islandske lov og i § 15 i det svenske lovutkastet.

I Regeringens proposition 1999/2000:147 fremgår det at man har fulgt en mer lempelig praksis enn i Norge overfor søkere som fortsatt har bopel i Sverige. Denne praksis foreslås lovfestet slik at søknad om løsning bare skal nektes personer bosatt i Sverige dersom det foreligger særlige grunner til det. Særlige grunner forutsettes først og fremst å foreligge dersom søkeren ved å frasi seg statsborgerskapet oppnår utilbørlige fordeler overfor det svenske samfunnet. Som eksempler nevnes personer som har begått forbrytelser i Sverige, siden en løsning vil kunne vanskeliggjøre utlevering til Sverige. Et annet eksempel er en vernepliktig som under avtjeningen av verneplikten søker om løsning med den virkning at han umiddelbart blir fritatt for verneplikt.

I Danmark kan løsning normalt ikke forventes av personer som er bosatt i landet og som akter å forbli i landet, og av vernepliktige personer som ikke har avtjent verneplikten og heller ikke er fritatt for verneplikt. Den danske regel skiller seg ut ved at bestemmelsen om at løsning ikke kan nektes personer bosatt i utlandet, bare omfatter personer som allerede har dobbelt statsborgerskap. Dette innebærer imidlertid ikke noen reell forskjell i praksis. Selv om søkeren ikke allerede har statsborgerskap i et annet land, vil en søknad alltid innvilges på vilkår om at man erverver nytt statsborgerskap innen en fastsatt frist.

10.5.4 Utvalgets vurderinger og forslag

10.5.4.1 Generelt

Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet opplyser at det er et beskjedent antall personer som løses fra sitt norske statsborgerskap etter bestemmelsen. Personer bosatt i Norge får som nevnt i praksis ikke løsning. Personer bosatt i utlandet vil sjelden ha et behov for å bli løst fra det norske statsborgerskapet. De vil ikke bli utkalt til verneplikt. Det norske statsborgerskapet vil heller ikke være til hinder for erverv av et nytt siden det norske statsborgerskapet automatisk tapes i en slik situasjon etter bestemmelsen i § 7.

Som det fremgår av avsnitt 10.3.3, foreslår utvalgets flertall å oppheve någjeldende lovs § 7 om automatisk tap av norsk statsborgerskap ved frivillig erverv av et nytt. Dette innebærer at løsningsregelen i § 9 vil få større praktisk betydning, siden dette blir den eneste måten man kan bli løst fra sitt norske statsborgerskap på.

Utvalget kan vanskelig se for seg tilfeller hvor personer som er bosatt i Norge skulle ha noe stort praktisk behov for å bli løst fra sitt norske statsborgerskap. I og med at det også følger forpliktelser med statsborgerskapet, kan man se for seg tilfeller der det vil kunne åpne for uønskede valgmuligheter dersom løsningsbevilling ble gitt norske borgere bosatt i Norge. Dette vil i første rekke gjelde i forhold til verneplikten.

Utvalget mener derfor at man bør opprettholde dagens praksis om at løsningsbevilling normalt ikke innvilges personer bosatt i Norge. Løsningsadgangen bør her reserveres for de tilfeller der søkeren påviser et legitimt behov for løsning. Utvalget har funnet at dette utgangspunktet bør komme til uttrykk i loven, ved at løsning bare bør innvilges i særlige tilfeller dersom søkeren er bosatt i Norge.

Etter Europarådskonvensjonen artikkel 8 har søkere som er bosatt i utlandet en ubetinget rett til å bli løst fra sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende ikke ellers blir statsløs. Etter utvalgets syn er bestemmelsen ikke til hinder for at en løsningssøknad ikke innvilges med mindre søkeren samtidig innleverer sitt norske pass.

Etter utvalgets syn er det grunn til å videreføre bestemmelsen i § 9 annet ledd om at man kan gjøre løsningen betinget av at man innen en viss frist erverver statsborgerskap i et annet land. Bakgrunnen for bestemmelsen er at mange land stiller som vilkår at man blir løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap før man kan erverve statsborgerskap i vedkommende land. En betinget løsning etter någjeldende § 9 annet ledd innebærer at det norske statsborgerskapet bortfaller automatisk når det erverves et nytt statsborgerskap. Inntil man har ervervet et nytt statsborgerskap, er vedkommende å anse som norsk statsborger.

Om virkningene av løsningsbevillingen vises det for øvrig til Haag-konvensjonen av 1930 artikkel 7, og FNs konvensjon om begrensning av statsløshet (1961) artikkel 7 nr. 1 og 2. Den norske bestemmelsen forutsettes å være i overensstemmelse med nevnte konvensjonsforpliktelser.

Utvalget finner ikke grunn til å lovfeste lengden på fristen for erverv av et nytt statsborgerskap. Dette bør overlates til departementets skjønn i det enkelte tilfelle. Fristen bør ta hensyn til saksbehandlingstiden for statsborgersøknader i det landet hvor det søkes om statsborgerskap.

10.5.4.2 Særlig om mindreårige barn

Någjeldende lovs bestemmelser om tap av statsborgerskap ved løsning har ingen særregler for mindreårige barn. Utvalget er heller ikke kjent med hvordan forvaltningen har praktisert bestemmelsen overfor denne gruppen. Dette henger formodentlig sammen med at løsningsreglene har hatt liten praktisk betydning til nå. Etter utvalgets syn bør disse spørsmålene lovreguleres, spesielt med tanke på at antallet løsningssøknader vil stige som følge av at man opphever tapsregelen i § 7.

Det er klart at barna bør kunne løses sammen med foreldrene dersom dette er ønskelig. Den typiske situasjonen vil være at foreldre og barn flytter til et annet land og søker om statsborgerskap der. Dersom vedkommende land stiller som vilkår at både foreldre og barn løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap, må også barna kunne løses fra det norske. Man må med andre ord ha en løsningsregel for barn som erstatter dagens § 7 nr. 3.

Utvalget mener imidlertid at mindreårige barn ikke bør tape sitt norske statsborgerskap som en automatisk følge av at foreldrene innvilges løsning. Det er ikke gitt at tap av det norske statsborgerskapet er til barnets beste i en slik situasjon.

Utvalget mener den beste løsning er at det må søkes særskilt for barna, siden en slik regel synliggjør at foreldrene må foreta et bevisst valg om hva som er til barnets beste. En slik regel medfører riktignok en viss risiko for at man kan glemme å søke for barna. Dette vil praktisk kunne avhjelpes ved å benytte et standardisert søknadsskjema, hvor det inntas en egen rubrikk for om søknaden også omfatter mindreårige barn.

Som det fremgår ovenfor under avsnitt 3.4, mener utvalget at den rettslige handleevne etter statsborgerloven skal ligge hos foreldrene inntil barnet er atten år. Dette innebærer at en søknad om endring av barns statsborgerlige status må fremsettes av foreldrene før barnet er myndig.

Som det går frem ovenfor, vil løsning i praksis først og fremst bli gitt personer bosatt i utlandet. Om norske regler da kommer til anvendelse for så vidt gjelder hvem som kan treffe avgjørelser på barnets vegne, og om foreldrene sammen må representere barnet utad, vil måtte avgjøres etter de prinsipper som følger av den alminnelige internasjonale privatrett. Som utgangspunkt bør norske myndigheter imidlertid kunne legge til grunn at det kreves at begge foreldre må undertegne søknaden dersom foreldrene har det som tilsvarer felles foreldreansvar etter norsk rett.

Selv om den rettslige handleevnen bør være atten år, mener utvalget at barn over tolv år bør gis en materiell reservasjonsrett mot endringer i statsborgerlig status, se avsnitt 3.4.3 ovenfor. Dette bør ikke minst gjelde ved frivillig tap av norsk statsborgerskap. Dette innebærer at søknaden må underskrives både av de(n) av foreldrene som har foreldreansvar for barnet og av barnet selv.

Det som har vært drøftet ovenfor er i hvilken grad mindreårige barn skal kunne løses fra sitt norske statsborgerskap sammen med foreldrene. Et annet spørsmål er om personer under atten år bør kunne løses fra sitt norske statsborgerskap etter søknad uavhengig av om foreldrene samtidig søker om løsning.

Norsk statsborgerskap kan etter dagens lov ikke erverves etter søknad før søkeren er atten år. Som det går frem ovenfor under avsnitt 8.2.5, foreslår utvalget å senke alderskravet til tolv år. Spørsmålet er om det bør gjelde et tilsvarende alderskrav for å kunne bli løst fra sitt norske statsborgerskap etter søknad. Etter utvalgets syn er det imidlertid ulike hensyn som gjør seg gjeldende i henholdsvis ervervssituasjonen og tapssituasjonen. I ervervssituasjonen må søkeren ha opparbeidet seg en tilknytning til Norge som kan danne grunnlag for erverv av norsk statsborgerskap. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende i tapssituasjonen.

Et annet argument for å oppstille et alderskrav for at man skulle kunne kreve å bli løst fra sitt norske statsborgerskap, er at barn ellers vil kunne tape det norske statsborgerskapet selv om foreldrene fortsatt er norske. En regel som innebærer at mindreårige barn bare kan tape statsborgerskapet sammen med foreldrene, vil føre til at barn og foreldre i stor utstrekning ikke skilles med hensyn til statsborgerskap. Etter utvalgets syn har et slikt hensyn til familiens statsborgerlige enhet ingen større vekt i dag. Tvert i mot kan det norske statsborgerskapet være til hinder for at barnet kan ha samme statsborgerskap som den av foreldrene barnet bor fast hos. Til illustrasjon kan man tenke seg at moren er statsborger i land A og faren er norsk. Dersom barnet bor hos moren og de flytter til land B, vil det norske statsborgerskapet kunne være til hinder for at barnet får statsborgerskap der sammen med moren.

Også personer under tolv år vil åpenbart kunne ha et praktisk behov for å løses fra det norske statsborgerskapet selv om ikke foreldrene løses samtidig. Dette vil f.eks. gjelde dersom et norsk barn adopteres til utlandet, og det norske statsborgerskapet er til hinder for at barnet erverver adoptivforeldrenes statsborgerskap. Det kan også være at barnet har fått sitt statsborgerskap av en av foreldrene som ikke lenger bor sammen med barnet, eller er død. Dersom det norske statsborgerskapet i en slik situasjon er til hinder for at barnet erverver et statsborgerskap det har større behov for, bør barnet kunne løses fra sitt norske etter søknad.

Utvalget mener etter dette at det ikke bør stilles noe alderskrav for å kunne søke om løsning fra det norske statsborgerskapet. Dersom søkeren er bosatt i utlandet og har et praktisk behov for løsning, er det etter utvalgets syn ikke grunn til å motsette seg at personer under tolv år løses fra sitt norske statsborgerskap. Det må selvsagt tas et generelt forbehold mot statsløshet.

Denne løsningen er også best i tråd med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 8, som ikke inneholder noen reservasjon for mindreårige. Det strider for så vidt med ordlyden å nekte en person under tolv år løsning dersom barnet er bosatt i utlandet og ikke vil bli statsløst. Det er imidlertid ingenting som tyder på at konvensjonen har vurdert forholdet til barn.

Siden den rettslige handleevne bør være atten år etter loven, se ovenfor under avsnitt 3.4, er det de(n) som har foreldreansvar for barnet eller barnets verge som må søke om løsning på barnets vegne. Som ellers i loven bør barn over tolv år gis en materiell reservasjonsrett mot endringer i sin statsborgerlige status.

10.6 Statsborgerloven § 9a

Någjeldende statsborgerlov § 9a ble tilføyd ved lov 25. mai 1979 nr. 19 og lyder slik:

«Kongen kan gjera avtale med anna land om at føresegnene i annet og tredje leden her nedanfor skal gjelde. Med avtaleland er i paragrafen her meint stat som det er gjort slik avtale med.

Norsk borgar som også er borgar i slikt avtaleland, misser den norske borgarretten når han når ein alder mellom 19 og 22 år som skal være fastsett i avtalen, såframt han då bur i og i dei siste fem år utan avbrot har hatt fast bustad i det landet. Samstundes misser barna hans den norske borgarrretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje blir utan borgarrett i noko land eller anna er fastsett i avtalen.

Har nokon misst den norske borgarretten etter første punktum i andre leden og etter den tid utan avbrot berre vore borgar i avtalelandet, får han norsk borgarrett tilbake såframt han buset seg i riket og deretter gjev inn skriftlig melding til fylkesmannen om at han vil vere norsk borgar. Føresegnene i § 4 andre punktum og i § 5 gjeld tilsvarande.»

Bakgrunnen for bestemmelsen er at man i 1979 innførte en bestemmelse om at barn født i ekteskap også skal få statsborgerskap etter moren, se ovenfor under avsnitt 5.1. Bestemmelsen medførte en økning i antallet doble statsborgerskap, og mange av de som ervervet norsk statsborgerskap etter bestemmelsen ville ha en beskjeden tilknytning til Norge. Tapsregelen i § 9a gjelder personer med dobbelt statsborgerskap som i voksen alder har hatt en fast og langvarig tilknytning til vedkommende fremmede land hvor han eller hun også er borger. Regelen gjelder bare overfor land Norge har inngått særlig avtale med.

Norge har pr. i dag ikke inngått avtaler etter bestemmelsen, og det er lite som tyder på at slike avtaler skulle bli inngått i fremtiden.

Danmark og Sverige lovfestet en tilsvarende regel i hhv. §§ 9a og 7a. Verken Danmark eller Sverige har inngått slik avtale med annet land. Danmark har i dag fjernet bestemmelsen. I Sverige er bestemmelsen ikke foreslått videreført. Island og Finland har fortsatt bestemmelsen i sine lover i hhv. § 9a og § 8a.

Siden utvalgets flertall foreslår å åpne for dobbelt statsborgerskap, er det uansett ingen grunn til å opprettholde bestemmelsen. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen ikke videreføres i en ny lov.

10.7 Andre tapsregler

Utvalget har også vurdert om det bør innføres nye tapsregler innenfor de rammer som Europarådskonvensjonen artikkel 7 tillater.

10.7.1 Tap som følge av manglende tilknytning til Norge

Som en konsekvens av at man aksepterer doble statsborgerskap, foreslår utvalgets flertall som nevnt å oppheve tapsregelen i § 7. Flertallets standpunkt er begrunnet i at tap av statsborgerskap bør være en følge av manglende tilknytning til Norge, og ikke at man også har en tilknytning til et annet land.

Tapsregelen i § 7 innebærer imidlertid indirekte at en gruppe personer med svak tilknytning til Norge vil miste sitt norske statsborgerskap. Siden tapet bare inntrer dersom det nye statsborgerskapet erverves etter søknad, og de fleste land stiller krav om bopel og en viss botid for å innvilge en slik søknad, vil bestemmelsen indirekte medføre tap for personer som har bosatt seg i utlandet og som har bodd der en viss tid.

Spørsmålet blir derfor om regelen bør erstattes med en bestemmelse som medfører tap for personer som har mistet tilknytningen til Norge gjennom lengre tids bopel i utlandet. Siden forutsetningen uansett må være at vedkommende ellers ikke ville blitt statsløs, vil en slik regel langt på vei medføre tap av statsborgerskap for de grupper av nordmenn i utlandet som i dag vil tape sitt norske statsborgerskap i medhold av § 7. Forskjellen ligger i at tapet begrunnes med manglende tilknytning til Norge, og ikke at man også har tilknytning til et annet land.

Utvalget er imidlertid kommet til at det ikke bør innføres tapsregler av denne typen. I de fleste tilfeller vil en norsk statsborger som flytter til utlandet, ha en slik tilknytning til Norge at det er naturlig at man beholder statsborgerskapet livet ut.

Det kan stilles spørsmål om personer som har ervervet sitt norske statsborgerskap ved bevilling, bør opprettholde dette dersom vedkommende bosetter seg i utlandet. Det som er spesielt for denne gruppen er at de har ervervet det norske statsborgerskapet gjennom bopel i Norge, og spørsmålet er om det bør opprettholdes dersom denne tilknytningen opphører.

Etter utvalgets syn er det imidlertid uheldig å differensiere tapsreglene ut fra hvordan statsborgerskapet er ervervet. For det første vil en slik differensiering lett bli oppfattet som en innføring av et A- og B-borgerskap, ved at naturaliserte nordmenn har et svakere vern mot tap av statsborgerskapet enn fødte nordmenn. Dette er også best i samsvar med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 5 annet ledd, hvor det slås fast et prinsipp om likebehandling av statsborgerne uavhengig av om statsborgerskapet er ervervet ved fødsel eller senere. Bestemmelsen er ikke bindende, men bør ha vekt i denne sammenheng. For det annet vil en slik regel innebære en generalisering som vil kunne medføre urimelige resultater i mange tilfeller. Kravet om syv års botid i Norge for å erverve norsk statsborgerskap ved bevilling innebærer en minstetilknytning, og naturaliserte nordmenn kan i realiteten ha langt sterkere tilknytning til Norge. Gruppen omfatter alt fra annengenerasjons innvandrere som har bodd i Norge hele livet og som har barn og familie i Norge, til den typiske EØS-borger som mer eller mindre tilfeldig har arbeidet i Norge i syv år, for senere å flytte tilbake til hjemlandet hvor han bosetter seg og stifter familie.

Utvalget mener det ikke bør innføres andre regler om tap av norsk statsborgerskap som følge av bopel i utlandet, enn den regelen som er foreslått for personer som har bodd i Norge i mindre enn to år ved fylte 22 år. Utvalget er heller ikke kjent med andre land som har regler om tap av statsborgerskap som følge av lang botid i utlandet.

10.7.2 Andre spesielle tapsregler

En del land har bestemmelser om at et barn taper statsborgerskapet når det gjennom adopsjon blir statsborger i et annet land. Utvalget vil ikke foreslå en slik regel. Barnet vil uansett ha en tilhørighet til Norge som gjør det naturlig at barnet kan opprettholde sitt norske statsborgerskap. Dette gjelder spesielt der barnet har nådd en viss alder ved adopsjonen. Dersom det norske statsborgerskapet er til hinder for at barnet erverver foreldrenes statsborgerskap, forutsetter utvalget at foreldrene kan søke om at barnet løses fra sitt norske etter reglene i § 9.

Den någjeldende lov forutsetter i flere sammenhenger at barn som har ervervet statsborgerskapet ex lege, taper dette dersom de forholdene som begrunnet statsborgerskapet faller bort før myndighetsalder, jf. konvensjonens artikkel 7 bokstav f. I hvilken grad statsborgerskapet bør tapes i slike tilfeller er drøftet ovenfor i forbindelse med de enkelte ervervsregler. Det vises i denne sammenheng til avsnittene 3.3.6 (farskap) og 6.7.1 (adopsjon).

Dersom statsborgerskapet er ervervet ved svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av fakta, jf. konvensjonens artikkel 7 bokstav b, kan dette føre til at statsborgerbevillingen anses for å være ugyldig. Om ugyldige statsborgerbevillinger vises det til fremstillingen nedenfor under avsnitt 13.2.3.

Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå regler om tap av statsborgerskap som følge av frivillig tjenestegjøring i fremmed militær styrke (konvensjonens artikkel 7 bokstav c) eller fremferd som er sterkt til skade for Norges vitale interesser (konvensjonens artikkel 7 bokstav d). Når det gjelder sistnevnte bestemmelse vises det til at en tilsvarende regel opprinnelig var foreslått som § 9 i gjeldende lov, jf. Ot.prp. nr. 15 (1950) s. 11-12. Bestemmelsen ble imidlertid strøket ved komitébehandlingen i Stortinget.

Til toppen
Til dokumentets forside