Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

17 Merknader om lovens navn og til de enkelte paragrafer

Den gjeldende lov inneholder som 1924-loven bestemmelser om erverv og tap av norsk statsborgerskap. Loven gjelder derfor rettsstiftende forhold etter lovens ikrafttredelse. De som hadde fått statsborgerskap etter de tidligere lover skulle selvsagt beholde dette inntil de nye tapsregler eventuelt fikk betydning. Dette har imidlertid bare vært forutsatt.

I enkelte andre land innledes statsborgerloven med en bestemmelse om at statsborgere er de som hadde statsborgerskap ved lovens ikrafttredelse og at den nye lov gjelder de endringer med hensyn til statsborgerrett som finner sted senere. Dette er på mange måter en logisk tilnærming. Den gjeldende lov er imidlertid i samsvar med en nordisk tradisjon som utvalget ikke har funnet grunn til å bryte.

Med dette utgangspunkt har utvalget gitt lovutkastet betegnelsen «lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap». Om å gi loven tilbakevirkende kraft, se avsnitt 15 med merknader om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser m.m.

Erverv av statsborgerskap ved fødsel eller adopsjon

Til § 1 - Erverv av statsborgerskap ved fødsel

Det nye her er at det ikke lenger skal ha betydning om barnet er født av gifte eller ugifte foreldre, se avsnitt 5.6 hvor utvalget begrunner valget av løsning. Som tidligere er bestemmelsen gitt anvendelse også når barnet er født i utlandet og foreldrene bor der. Spørsmålet om å ha en melderegel for slike tilfeller har utvalget drøftet og forkastet i samme avsnitt.

Farskapet forutsettes avgjort etter bestemmelsene i barneloven, herunder de interlegale bestemmelser i loven, se avsnitt 3.3.4. Ervervet av statsborgerskap skal imidlertid anses inntrådt ved fødselen selv om farskapserkjennelsen eller eventuelt dom i tid vil komme senere. Om endret farskapsavgjørelse m.m. og betydningen av dette for statsborgerskap ervervet under en annen forutsetning, vises det til avsnitt 3.3.6 og til lovutkastet § 15.

Utvalgets forslag sammenholdt med § 5 om barns rett til å få samme statsborgerskap som foreldrene, overflødiggjør den tidligere § 2 om legitimasjon av fellesbarn ved senere ekteskap, se avsnitt 5.7.

Om hittebarnbestemmelsen vises det til de alminnelige merknader i avsnitt 5.8. Den innebærer at inntil det foreligger grunnlag for å tro noe annet, skal barnet anses født av norsk far eller mor.

Til § 2 - Erverv av statsborgerskap ved adopsjon

Om begrunnelsen for forslaget vises det til avsnitt 6.7 foran.

Første ledd er en videreføring av § 1a første ledd i den gjeldende lov som imidlertid forutsetter at adopsjonen må være besluttet av eller med forhåndssamtykke fra norske myndigheter. Utvalgets forslag gjelder i tillegg utenlandske adopsjoner som anerkjennes i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven kapittel 4. En avgjørelse etter § 19 tredje ledd første punktum anses å innebære at adopsjonen gjelder fra tidspunktet for adopsjon. Dette blir da også tidspunktet for erverv av statsborgerskap. Dersom adopsjonen anerkjennes etter en konkret vurdering som nevnt i § 19 tredje ledd annet punktum, godkjennes den fra da av - dvs. at det treffes et vedtak med konstitutiv virkning. Statsborgerskapet som følge av adopsjonen erverves i disse tilfellene først ved dette vedtaket.

Dersom adopsjonen - eller et vedtak fattet av norske myndigheter som er en betingelse for at en utenlandsk adopsjon skal anerkjennes i Norge - senere blir kjent ugyldig, kan dette få konsekvenser for statsborgerskapet, se avsnitt 6.7.1 jf. 3.3.6. Bestemmelsen i lovutkastet § 15 får imidlertid bare anvendelse dersom statsborgerskapet er ervervet etter første ledd (ex lege).

Hvis adopsjonen anses som proforma vil den ikke bli anerkjent i Norge, jf. adopsjonsloven § 20. En nektelse av å godkjenne adopsjonen på dette eller annet grunnlag må anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, og vedtaket kan påklages etter bestemmelsene i lovens kapittel VI.

Annet ledd er en videreføring av § 1a annet ledd som bygger på en melderett dersom barnet var over tolv år ved adopsjonen. Som ellers i lovutkastet bygger bestemmelsen på at sondringen mellom statsborgerskap ved melding og bevilling ikke opprettholdes. Dersom barnet er over tolv år ved adopsjonen, må det derfor søke om statsborgerbevilling. Barnet skal ha rett til norsk statsborgerskap dersom vilkårene foreligger. Utvalget har ikke funnet grunn til å presisere i lovteksten at vilkårene i § 3 første ledd og § 6 ikke skal gjelde. Bestemmelsen er utvidet på samme måte som første ledd for så vidt gjelder utenlandske adopsjoner.

Adgangen til å søke om bevilling etter annet ledd faller bort når barnet blir atten år og derved myndig. For søknader som fremsettes etter dette gjelder de vanlige vilkår.

Søknad etter annet ledd må fremsettes av de(n) som har foreldreansvaret, se den generelle bestemmelse i § 14 første ledd. I dette tilfellet vil det være adoptivforeldrene. Barnet må samtykke i at det skal bli norsk statsborger, se den generelle bestemmelse i § 14 tredje ledd.

Bestemmelsen i lovutkastet § 18 kommer til anvendelse for statsborgerbevillinger etter annet ledd.

Erverv av statsborgerskap ved bevilling

Til § 3 - Erverv av statsborgerskap ved bevilling

Første ledd inneholder de alminnelige vilkår for erverv av statsborgerskap ved bevilling. Vilkårene må være oppfylt på det tidspunkt søknaden eventuelt innvilges. I motsetning til tidligere lov, vil søkeren ha krav på norsk statsborgerskap når han eller hun fyller vilkårene for det. Søknad kan derfor ikke avslås med annen begrunnelse enn at de lovbestemte vilkår ikke er oppfylt. Om begrunnelsen for utvalgets valg av løsning på dette punkt vises det til avsnitt 7.2.

Første ledd bokstav a bestemmer at man kan erverve statsborgerskap ved bevilling fra fylte tolv år. Dette innebærer en endring fra tidligere lov, hvor man som utgangspunkt måtte være atten år før man kunne erverve statsborgerskap uavhengig av foreldrene. For barn under myndighetsalder, er det foreldrene eller den som har foreldreansvaret for barnet som må søke på barnets vegne, likevel slik at barnet må samtykke i at søknad inngis, jf. lovforslagets § 14. Om utvalgets forslag vises det for øvrig til avsnitt 8.2.5 om barns selvstendige erverv av statsborgerskap og avsnitt 3.4 om barns rettslige handleevne i statsborgersaker.

Første ledd bokstav b innebærer en videreføring av dagens praksis om at søkeren må ha bopel i riket når søknaden innvilges. Spørsmålet må avgjøres ut fra en konkret vurdering. Det er ikke tilstrekkelig at søkeren faktisk oppholder seg i Norge - søkeren må også ha til hensikt at oppholdet skal ha en viss varighet (bosettingshensikt). En søknad kan derfor avslås med den begrunnelse at søkeren er i ferd med å flytte ut av landet. Det kreves imidlertid ikke at vedkommende må ha til hensikt å bli her for bestandig. Ved praktiseringen av vilkåret om subjektiv bosettingshensikt kan det legges vekt på forhold som kan indikere at slik hensikt foreligger, f.eks. bolig, fast arbeid og familie i landet.

Første ledd bokstav c oppstiller et krav om at søkeren skal ha bosettingstillatelse etter utlendingsloven før statsborgerskap kan innvilges. Vilkåret er nytt i forhold til tidligere lov. Søkeren må ha søkt om og fått innvilget slik tillatelse. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å fylle vilkårene for bosettingstillatelse. Det er gjort unntak for borgere fra nordiske land, personer som omfattes av utlendingsloven kapittel 8 (EØS-borgere) og søkere som tidligere har hatt norsk statsborgerskap, se lovutkastet § 4 annet og tredje ledd. Om begrunnelsen for utvalgets valg av løsning vises det til avsnitt 7.4.4.3, og avsnittene 7.4.5.3, 7.4.5.4 og 9.7 for så vidt gjelder unntakene.

Første ledd bokstav d innebærer at søkeren må ha oppholdt seg i Norge i syv av de siste ti årene. Ethvert faktisk opphold innenfor rikets grenser regnes som oppholdstid, forutsatt at det er lovlig. Bare opphold innen de ti siste år før bevilling innvilges er relevant. Om begrunnelsen for valg av løsning viser utvalget til avsnitt 7.4 særlig underavsnittene 7.4.4.4 - 7.4.4.7.

I forskrift kan det gis bestemmelser om hva som skal regnes som oppholdstid i riket, herunder at opphold i utlandet i visse tilfeller likestilles med opphold i riket, se annet ledd annet punktum. Kortere opphold i utlandet i forbindelse med f.eks. vanlige ferier og slektsbesøk, kan det være grunn til fullt ut å likestille med opphold i riket, slik at oppholdet ikke kommer til fradrag i oppholdstiden. Utvalget vil imidlertid understreke at lovforslaget bygger på et prinsippvalg, ved at ethvert opphold i utlandet i utgangspunktet skal komme til fradrag i den relevante oppholdstiden, mens på den annen side ethvert lovlig opphold i riket skal telle med. Samtidig ligger det en betydelig fleksibilitet innebygget i lovforslaget, ved at det er tilstrekkelig å ha oppholdt seg i riket i syv år de siste ti årene. Utenlandsopphold av inntil tre års varighet vil altså ikke avbryte oppholdstidsberegningen. Opphold som ligger langt tilbake i tid er som hovedregel ikke relevant, men foreligger det særlig lang oppholdstid som ligger mer enn ti år tilbake, kan det etter omstendighetene dispenseres fra kravet om til sammen syv års oppholdstid, se lovutkastet § 7. Spørsmålet om hva som skal regnes som lovlig opphold er behandlet i avsnitt 7.4.4.5 foran. Det må vurderes om det er behov for å presisere begrepet.

Annet ledd første punktum inneholder en generell hjemmel til å gjøre unntak fra kravet til oppholdstid for bestemte søkergrupper ved forskrift. Etter dagens lov er slike unntaksregler etablert med hjemmel i dispensjonsregelen i § 6 annet ledd. Selv om lovforslaget også inneholder en generell dispensasjonsregel i § 7, er det utvalgets forutsetning at generelle unntak fra bevillingsvilkårene for bestemte søkergrupper, skal skje i forskrifts form. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om bl.a. høringsbehandling og kunngjøring skal gjelde. For enkelte søkergrupper har utvalget foreslått unntaksregler i loven, jf. forslagets § 4. Det er ikke meningen at forskriftshjemmelen skal brukes til å lage regler i strid med disse, f.eks. ved en generell reduksjon av kravet til oppholdstid ved gjenerverv. Presiserende forskrift vil imidlertid også kunne gis for disse tilfellene, jf. annet ledd annet punktum.

Til § 4 - Særregler for enkelte grupper

Bestemmelsen inneholder særregler for bestemte søkergrupper. Dette var tidligere ikke regulert i loven, men unntak av denne typen var etablert gjennom en forholdsvis fast praksis med hjemmel i dispensasjonshjemmelen i § 6 annet ledd. Bestemmelsen inneholder dels en lovfesting/presisering av gjeldende praksis og dels forslag om nye regler.

Etter første ledd gjøres det unntak for statsløse. Unntakene gjelder likevel ikke for de som enkelt kan skaffe seg statsborgerskap i et annet land, f.eks. ved melding til foreldrenes hjemland, eller for den som selv har valgt å være statsløs, f.eks. den som etter egen søknad er løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap, eller som bevisst har oversittet en frist for å melde seg som statsborger. Om begrunnelsen for utvalgets forslag på dette punkt vises det til avsnitt 7.4.5.6.

For statsløse gjøres det unntak fra kravet om at søkeren må være tolv år, jf. § 3 første ledd bokstav a. For barn under myndighetsalder gjelder likevel § 14. Om utvalgets begrunnelse vises det til avsnitt 8.3.

For statsløse gjøres det også lempinger i kravet til oppholdstid ved at det for voksne søkere er tilstrekkelig å ha oppholdt seg i Norge i fem av de siste syv år. Om beregningen av oppholdstiden vises det til merknadene til § 3 første ledd bokstav d. Dersom søkeren er under atten år, er det tilstrekkelig med tre års opphold. I så fall må oppholdet være sammenhengende og direkte i forkant av at bevillingen innvilges. Det avgjørende for at man kommer inn under de lempeligere regler for statsløse barn, er om søknaden er innsendt innen barnet fyller atten år. En eventuell lang saksbehandlingstid i direktoratet/departementet bør ikke komme søkeren til ugunst. Utvalgets begrunnelse fremgår av avsnittene 7.4.5.6 og 8.3.

Annet ledd inneholder særregler for personer som tidligere har vært norske statsborgere og for borgere i nordiske land. For disse gruppene gjøres det for det første unntak fra kravet til bosettingstillatelse. For det annet gjøres det unntak fra det alminnelige kravet til oppholdstid, ved at det er tilstrekkelig å ha oppholdt seg i Norge i to år. Siden kravet til oppholdstid er så vidt kort, kreves det også i dette tilfellet at oppholdet har vært sammenhengende og direkte i forkant av en eventuell statsborgerbevilling. Dersom det skulle være behov for presiserende forskrift mht. oppholdstidsberegningen, kan den gis etter § 3 annet ledd annet punktum. Om begrunnelsen for utvalgets standpunkt for øvrig vises det til avsnittene 9.7 (gjenerverv) og 7.4.5.3 (borgere fra nordiske land).

Tredje ledd inneholder et unntak fra kravet om bosettingtillatelse for søkere som oppholder seg i Norge på en oppholdstillatelse som er gitt i medhold av utlendingsloven kapittel 8. Dette er et særskilt regelverk for utlendinger som oppholder seg i landet i medhold av EØS-avtalen. I stedet for et krav om bosettingstillatelse stilles det krav om at søkeren de tre siste årene av oppholdet i Norge, har oppholdt seg på en tillatelse som er gitt for fem år, jf. utlendingsloven § 54 første ledd, eller § 55 dersom det dreier seg om en fornyet tillatelse. Om bakgrunnen for utvalgets valg av løsning vises det til avsnitt 7.4.5.4.

Fjerde ledd gir regler om redusert botid for norskgifte. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til avsnitt 7.4.5.5. Reglene bygger på at ekteskapstiden skal komme til fradrag i kravet til oppholdstid, likevel slik at oppholdstiden ikke reduseres til mindre enn tre år. For søkere som faller inn under lempeligere regler, vil bestemmelsen ikke få praktisk anvendelse.

Det går frem av lovteksten at søkeren må være gift med norsk statsborger på bevillingstidspunktet. Dette reiser enkelte spørsmål, som det vil være for komplisert å løse direkte i lovteksten. Utvalget forutsetter derfor at dette løses i forskrift i medhold av bestemmelsen i § 3 annet ledd annet punktum. For det første er det utvalgets forutsetning at fjerde ledd ikke bør komme til anvendelse der ektefellene er separert på vedtakstidspunktet. Med separasjon siktes det til separasjon etter ekteskapsloven, eventuelt tilsvarende utenlandske regler i den grad de kommer til anvendelse etter internasjonal privatrettslige regler. For det annet bør dagens praksis videreføres i de tilfeller der ektefellen er død på vedtakstidspunktet, men der kravet til oppholdstid var oppfylt på dødstidspunktet. Dersom kravet til oppholdstid ikke var oppfylt på dødstidspunktet, forutsettes det at det etter omstendighetene vil kunne være naturlig å dispensere fra kravet til oppholdstid i medhold av den alminnelige bestemmelse i lovutkastet § 7. Det vil typisk kunne være aktuelt der det dreier seg om lang forutgående ekteskapstid, og botidskravet var nær ved å være oppfylt på dødstidspunktet.

Kravet om felles bopel skal forstås slik at kortere opphold utenfor felles hjem som er ment å være tidsbegrenset, ikke tillegges betydning. Dette kan f.eks. gjelde opphold i forbindelse med arbeid eller studier.

Dersom søkeren har vært gift flere ganger, følger det av bestemmelsen at det bare er ekteskapstiden med den ektefellen søkeren er gift med på søknadstidspunktet som kommer til fradrag i botiden.

Bestemmelsen omfatter både heterofilt og homofilt samboerskap.

Til § 5 - Søkerens mindreårige barn

Etter gjeldende lov kan barn få statsborgerskap sammen med foreldrene som biperson etter § 5 og § 6 fjerde ledd. Foreligger ikke vilkårene for at barnet kan få statsborgerskap samtidig med mor eller far, må det søkes bevilling senere. Da gjelder de vanlige vilkår.

I utvalgets forslag er disse tilfellene undergitt felles regulering i § 5. Begrunnelsen for valg av løsning finnes i avsnitt 8.4.

Bestemmelsen innebærer at ugifte barn under atten år har rett til norsk statsborgerskap dersom mor eller far blir norsk statsborger, eller tidligere er blitt det. Det er en forutsetning at barnet bor sammen med vedkommende forelder og at denne har del i foreldreansvaret for barnet. Disse vilkårene må foreligge på det tidspunktet barnet eventuelt innvilges norsk statsborgerskap.

Barnets erverv skjer ikke automatisk, men ved søknad. Utgangspunktet er at de alminnelige regler i § 3 jf. § 6 skal gjelde. Dersom barnet omfattes av unntaksreglene i § 4 eller unntaksregler gitt i medhold av forskrift etter § 3 annet ledd, kommer disse til anvendelse.

Det gjøres likevel unntak fra kravet til søkerens alder, jf. § 3 første ledd bokstav a, og kravet til forutgående oppholdstid i Norge, jf. § 3 første ledd bokstav d.

Bestemmelsene i § 14 kommer til anvendelse.

Til § 6 - Betydningen av at søkeren har begått en straffbar handling

Betydningen av vilkåret i gjeldende lov § 6 første ledd nr. 3 om at søkeren skal ha «fare sømelegt fram» er behandlet i avsnitt 7.6 foran. Her finner man også begrunnelsen for at utvalget foreslår det generelle vandelskravet erstattet av en bestemmelse som gjelder betydningen av forhold søkeren er straffet for.

Uttrykksmåten «ilagt straff» omfatter tilfeller der søkeren er straffet ved rettskraftig dom, eller har vedtatt et forelegg som er rettskraftig. Alternativet «annen strafferettslig reaksjon» omfatter også sikring, dvs. også tilfeller hvor vedkommende på grunn av psykose ikke kan straffes.

Om anvendelse av karenstidssystemet på ungdom vises det til avsnitt 8.2.5 og avsnitt 8.4.2.6. Slik bestemmelsen er utformet vil den gjelde handlinger begått etter at vedkommende nådde den kriminelle lavalder som er femten år.

Hovedtrekkene i karenstidsordningen kommer til uttrykk i første ledd, se ellers avsnitt 7.6.6.3 hvor utvalget behandler dette. Forskrift som nevnt i annet ledd første punktum må ligge innenfor den ramme som første ledd trekker opp. Annet ledd annet punktum gir derimot anledning til å fravike første ledd ved at det for grove lovbrudd kan fastsettes at fristen skal regnes fra soningstidspunktet. Utvalget legger til grunn at straffen kan anses sonet ved løslatelse på prøve.

Til § 7 - Dispensasjon

Det er utvalgets forutsetning at bestemmelsen skal brukes i spesielle tilfeller. Hvis det viser seg at det bør gis dispensasjon for flere med felles kjennetegn, vil det være riktig å gi en forskrift om dette, se § 3 annet ledd første punktum.

Annet punktum gir anvisning om at også forskrift som nevnt i første punktum kan inneholde dispensasjonsmulighet. Ved anvendelsen av denne mulighet kan man ha for øye at etter forvaltningsloven § 40 kan en forskrift ikke fravikes med mindre forskriften selv eller hjemmelsloven gir anledning for det. Her vil hjemmelsloven gi dispensasjonsadgang, men den kan gjerne komme til uttrykk i forskriften også.

Tap av statsborgerskap

Til § 8 - Tap av statsborgerskap ved fravær fra riket. Bibeholdsbevilling

Forslaget bygger på avsnitt 10.4 foran.

Første ledd første punktum avløser § 8 første ledd første punktum i gjeldende lov, men den er strammet inn ved vilkåret om at vedkommende må ha bodd i Norge i minst to år før vedkommende fyller 22 år. Her forutsettes det at vedkommende har hatt bopel her i tradisjonell forstand, dvs. at opphold ikke skal være nok. Andre former for tilknytning kan tas i betraktning ved anvendelsen av annet ledd om bibeholdsbevilling.

Første ledd annet punktum inneholder en bestemmelse som gjelder bevis for botid - den skal dokumenteres med utskrift av norsk folkeregister. Slik dokumentasjon er ikke tilstrekkelig dersom andre omstendigheter viser at det folkeregistret viser ikke stemmer med det som faktisk er skjedd - botiden må være reell. På den annen side kan man etter omstendighetene se bort fra dokumentasjonsplikten fordi andre opplysninger må anses fullt tilstrekkelige.

Annet ledd første og annet punktum gir rett til å søke om bibeholdsbevilling, men det må søkes før vedkommende har fylt 22 år. Spørsmålet om bevilling skal gis er et spørsmål om søkeren har en rimelig tilknytning til riket. Om de momenter som kan telle vises det til avsnitt 10.4.5.4.

Annet ledd tredje punktum gir anledning til å ta en søknad om bibeholdsbevilling under behandling selv om den er fremsatt først etter at fristen etter annet punktum er ute. Det grunnleggende vilkår er at søkeren ikke er vesentlig å bebreide for fristoversittelsen. Hvis dette ikke er tilfelle skal det legges vekt på om det ville være urimelig om statsborgerskapet skal være tapt.

Dersom det er søkt om bibeholdsbevilling før fylte 22 år, og søknaden ikke innvilges før etter dette tidspunkt, anses statsborgerskapet ikke å ha vært tapt i den mellomliggende periode. Tilsvarende gjelder dersom man tar en søknad til behandling selv om den er fremsatt etter fylte 22 år. Forutsetningen må selvsagt være at søknaden senere tas til følge. Dette får bl.a. konsekvenser for barn som fødes i denne perioden, ved at de vil erverve norsk statsborgerskap etter § 1.

Etter tredje ledd vil tap av statsborgerskap etter første ledd medføre tap av statsborgerskap også for barn. Dette gjelder ikke hvis én av foreldrene fremdeles er norsk. Dessuten forutsettes det at barnet allerede på tidspunktet for mors eller fars tap av statsborgerskap selv kan ha så lang botid i Norge at det ikke ville ha tapt statsborgerskapet etter første ledd. Dette kan tenkes f.eks. når barnet har bodd hos slektninger i Norge. I slike tilfeller er det ikke naturlig at barnet taper sitt norske statsborgerskap sammen med foreldrene, se annet punktum.

Fjerde ledd har sammenheng med Europarådets konvensjon av 1997 artikkel 7 nr. 3.

Til § 9 - Tap av statsborgerskap etter søknad (løsning)

Bestemmelsen vil avløse § 9 i den tidligere lov. De endringer utvalget går inn for er behandlet i avsnitt 10.5.

Etter første ledd annet punktum kan løsning ikke nektes den som er bosatt i utlandet. Det forutsettes her anvendelse av det tradisjonelle bopelsbegrep. Det er altså ikke tilstrekkelig med opphold i utlandet - det må kreves at vedkommende har til hensikt å bli boende der.

Selv om Europarådskonvensjonen av 1997 reservasjonsløst krever at denne gruppen skal kunne løses fra sitt statsborgerskap ved søknad, legger utvalget til grunn at det må kunne stilles som vilkår for løsning at vedkommende innleverer sitt norske pass.

Første ledd tredje punktum gjelder personer bosatt i Norge, og er en lovfesting av gjeldende praksis. Løsning bør bare kunne skje der søkeren påviser et legitimt behov for å kunne bli løst fra sitt norske statsborgerskap.

Det forutsettes sendt egen søknad for barn og det er ikke fastsatt noen laveste aldersgrense. Denne søknaden kan komme sammen med søknad fra foreldrene, men det kan også søkes særskilt for barnet. Foreldrene må opptre på vegne av barnet, se § 14 første ledd, og det kreves samtykke fra barn som har fylt tolv år, se § 14 tredje ledd.

Avtale om statsborgerskap mellom de nordiske land

Til § 10 - Avtalens ramme

Dette er en videreføring av den innledende del av § 10 i den gjeldende lov. De enkelte underavsnitt som i dag er betegnet A, B og C, er plassert som §§ 11, 12 og 13.

Bestemmelsen er behandlet i avsnitt 11 hvor utvalget også påpeker de problemer som er eller vil oppstå ved endringer i de enkelte lands lovgivning. Som nevnt forutsettes det forhandlinger om avtale som nevnt i bestemmelsen, og disse forhandlinger kan også få betydning for lovens utforming. Lovutkastet må for så vidt betraktes som foreløpig.

Til § 11 - Begrensninger i tapsregelen i § 8 første ledd

Dette er den tidligere § 10 A, men den inneholder nå bare en av de tidligere tre henvisninger, se avsnitt 11.4 om dette.

Til § 12 - Statsborgerbevilling i særlige tilfeller for statsborgere i et nordisk avtaleland

Bestemmelsen avløser § 10 B i den gjeldende lov.

Til § 13 - Gjenerverv av statsborgerskap i visse tilfeller

Bestemmelsen tilsvarer § 10 C i den gjeldende lov.

Utfyllende bestemmelser om erverv og tap av statsborgerskap

Til § 14 - Søknader som gjelder barns erverv eller tap av statsborgerskap

Første ledd sier ikke mer enn det som følger av barneloven, barnevernloven og vergemålsloven, men leddet kan ha en viss betydning ut fra informasjonshensyn. Alternativt kan en slik bestemmelse inntas i de bestemmelser der problemstillingen er aktuell, men dette vil bety at man får ganske mange gjentakelser.

Det kan diskuteres om henvisningen i annet ledd til de interlegale regler er nødvendig. Det følger av de interlegale regler selv at norsk lovgivning ikke uten videre gjelder rettsforhold knyttet til utlandet.

For barns erverv av statsborgerskap har utvalget lagt til grunn at barn - representert ved foreldrene - kan søke når det har fylt tolv år, jf. § 3. Uansett alder kan det etter § 5 søke og få norsk statsborgerskap når foreldrene har det. Også i forhold til tapsreglene forutsetter utvalget at det kan søkes løsning for barnet alene og her er det ikke satt noen minstealder. Mer praktisk er det imidlertid at barnet søker løsning sammen med foreldrene.

Etter tredje ledd kreves det samtykke fra barnet dersom det er aktuelt at barnet skal bli norsk statsborger eller tape sitt norske statsborgerskap. Bestemmelsen gjelder bare barn som har fylt tolv år.

Til § 15 - Betydningen av at det rettslige grunnlaget for statsborgerskapet endres

Bestemmelsen bygger på avsnitt 3.3.6, jf. også avsnitt 6.7.1. Bestemmelsen er særlig innrettet på de tilfeller at en farskapsavgjørelse endres, men vil også kunne få betydning der en adopsjon, eller et vedtak som fører til at et utenlandsk adopsjonsvedtak anerkjennes i Norge, kjennes ugyldig. Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at ny farskapsavgjørelse m.m. har betydning også for det som tidligere er lagt til grunn om statsborgerskap. Det rettslige poeng i første punktum ligger i at det kan treffes vedtak om at vedkommende skal være norsk fortsatt. Vedtaket forutsettes truffet etter statsborgerloven.

Administrasjon og saksbehandling

Til § 16 - Saksfordeling og saksbehandling

Utvalget viser til avsnitt 13.1. Den kompetanse som omhandles i bestemmelsen følger også av alminnelige forvaltningsregler, men er tatt med for den informasjon bestemmelsen kan gi.

Forskrifter om saksbehandlingen kan gjelde blant annet den informasjon som skal innhentes. Departementet bør også ha et ansvar for de skjemaer som skal brukes. Skjemaene vil si meget om de opplysninger som anses relevante.

Utvalget har ikke funnet grunn til å ta med bestemmelse om opplysningsplikt for andre forvaltningsorganer, se avsnitt 13.2.2 om eventuelle kommunikasjonsproblemer. Spørsmålet om bruk av strafferegisteropplysninger forutsettes løst med hjemmel i strafferegisterloven § 10. Det forutsettes at det fremdeles skal være anledning til å bruke opplysninger fra utlendingssaken i statsborgersaken.

Til § 17 - Stansing av saksbehandlingen

Problemstillingen her er behandlet i avsnitt 3.3.2 for så vidt gjelder forholdet til utlendingsloven og i avsnitt 7.6.6.5 for så vidt gjelder etterforskning i straffesak.

Til § 18 - Omgjøring

Problemstillingen er behandlet i avsnitt 13.2.3, hvor utvalget også går inn på spørsmålet om bestemmelsen kan suppleres med alminnelige forvaltningsrettslige regler.

Andre bestemmelser

Til § 19 - Straff

Spørsmålet om straff er behandlet i avsnitt 14.1. Utkastet stemmer med utlendingsloven § 47 første ledd bokstav b, jf. tredje til femte ledd.

Til § 20 - Forholdet til traktat

I motsetning til § 18 i 1950-loven gjelder utkastet også traktater inngått etter lovens ikrafttredelse. Det er lagt vekt på at lovteksten skal være i samsvar med våre traktatforpliktelser og det vil neppe særlig ofte være grunn til å falle tilbake på denne bestemmelse.

Til § 21 - Ikraftsettelse. Overgangsregler

Behovet for overgangsregler og begrunnelsen for utvalgets forslag går frem av avsnitt 15.2.

Til toppen
Til dokumentets forside