NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Erverv av statsborgerskap ved fødsel. Nedstamningsprinsippet

5.1 Nedstamningsprinsippet etter norsk rett - særlig om barn født i ekteskap

Norsk statsborgerlovgivning bygger på nedstamningsprinsippet. Dette innebærer at et barn ved fødselen får statsborgerskap etter sine foreldre. Dette er et grunnleggende prinsipp i de vest-europeiske land. Det er gitt anvendelse også i anglo-amerikanske land som imidlertid i utgangspunktet har bygget på territorialprinsippet.

Om nedstamningsprinsippet etter de to første norske lover om statsborgerskap, vises det til avsnitt 2.1.3.2 foran. Som det fremgår der valgte man i 1924-loven den regel at barn født i ekteskap skulle få norsk statsborgerskap bare dersom far var norsk statsborger. Løsningen synes å ha vært bestemt ut fra et ønske om å begrense tilfeller av dobbelt statsborgerskap, men det ble også ansett ønskelig å skape statsborgerlig enhet innen familien, se avsnitt 4.6 hvor lovforarbeidene er gjengitt. Statsborgerskap etter norsk mor ville barnet få bare hvis foreldrene ikke var gift med hverandre. I dette tilfelle ville barnet ikke få statsborgerskap etter norsk far.

Disse løsninger ble opprettholdt i 1950-loven, men med tilføyelse om at et barn født i ekteskap skulle få norsk statsborgerskap etter moren hvis det var født i riket og barnet ikke ved fødselen fikk statsborgerskap etter faren, jf. § 1 første ledd nr. 2. Ved lov 25. mai 1979 nr. 19 fikk § 1 første ledd følgende ordlyd:

«Barn får norsk borgarrett når det kjem til:

  1. dersom mora er norsk borgar,

  2. dersom faren er norsk borgar og foreldra er gifte,

  3. dersom faren er død, men var norsk borgar og gift med mor til barnet då han døydde.»

Det nye ved 1979-loven lå i at barnet fikk statsborgerskap etter norsk mor også når hun var gift med barnets far. Når far har statsborgerskap i et annet land, gir løsningen stor sannsynlighet for at barnet får dobbelt statsborgerskap. Om begrunnelsen for at man likevel valgte å gå bort fra den tidligere regel, vises det til de deler av Ot.prp. nr. 11 (1978-79) som er gjengitt under avsnitt 4.6 foran. Er barnet født i et land som bygger på at barn som blir født der blir statsborger i landet, kan barnet få tredobbelt statsborgerskap. Lovendringen gjorde for øvrig overflødig den bestemmelse man fra 1950 hadde hatt i § 1 første ledd nr. 2 om statsborgerskap etter norsk mor dersom barnet ikke fikk statsborgerskap etter faren.

Om når et barn anses født av gifte foreldre viser utvalget til avsnitt 3.3.3 foran. I avsnitt 3.3.4 redegjør utvalget også for farskapsbestemmelsene i barneloven, herunder for de interlegale regler i §§ 63 og 67. Etter barneloven § 8 skal farskapsbestemmelsene i barneloven anvendes i alle sammenhenger hvor det oppstår spørsmål om hvem som er far til barnet. Bokstav c i statsborgerloven § 1 må sees i sammenheng med barneloven § 3 annet ledd om at når moren er enke, skal ektemannen regnes som far «dersom ho kan ha blitt med barn før han døydde». Den sistnevnte presisering er ikke med i statsborgerloven § 1 første ledd bokstav c, men er underforstått.

I høringsbrev av 4. august 1999 har Justisdepartementet foreslått at bokstav b skal gis følgende tilføyelse:

« . . . foreldra er gifte, med mindre dei er separert ved løyve eller dom når barnet kjem til

Endringsforslaget har sammenheng med endringen av barneloven § 3 første ledd ved lov 13. juni 1997 nr. 39. Før endringsloven gjaldt farskapspresumsjonen også når ektefellene var separert. Ved endringsloven fikk § 3 første ledd et nytt annet punktum hvoretter farskapspresumsjonen ikke gjelder dersom ektefellene ved fødselen «var separerte ved løyve eller dom». Ved det foran nevnte forslag om endring i statsborgerskapsloven § 1 vil departementet trekke konsekvensen av denne endring i barneloven. Det innebærer at barn født etter at foreldrene er separert ved «løyve eller dom» i forhold til § 1 er å likestille med barn født utenfor ekteskap. Dette synes å være en overflødig presisering i forhold til barneloven, jf. foran om barneloven § 8. Ved eventuell endring av statsborgerloven som foreslått, må man være oppmerksom på at endringen av barneloven § 3 første ledd ikke ble gitt tilbakevirkende kraft.

Barneloven har ingen bestemmelse om betydningen av faktisk samlivsbrudd. Slik statsborgerloven lyder - og vil lyde etter eventuell lovendring basert på departementets forslag - vil barnet bli ansett født i ekteskap slik at det erverver både morens og ektemannens statsborgerskap uten noen prøving av om ektemannen faktisk kan være far.

Bestemmelsene i § 1 første ledd gjelder også når barnet er født i utlandet, og selv om foreldrene eller barnets mor da har bopel der. Det samme gjaldt etter statsborgerlovene av 1888 og 1924.

Etter § 1 første ledd har det ingen betydning om foreldrenes norske statsborgerskap er ervervet ved fødsel, ved melding eller ved bevilling. Dette er i samsvar med det alminnelige prinsipp om likebehandling av statsborgere uansett hvordan statsborgerskap er ervervet, se avsnitt 3.2.4 foran.

5.2 Særlig om barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre

Etter § 1 første ledd bokstav a får et barn alltid norsk statsborgerskap dersom moren er norsk. Etter norsk far vil barnet etter denne bestemmelse ikke få norsk statsborgerskap med mindre foreldrene er gift med hverandre, se imidlertid § 2 om legitimasjon ved etterfølgende ekteskap. Før endring ved lov 21. mai 1999 nr. 32 hadde loven heller ingen annen bestemmelse om statsborgerskap etter ugift norsk far. Det fremgår imidlertid av Ot.prp. nr. 7 (1998-99) s. 10 at barnet kunne få norsk statsborgerskap ved bevilling selv om den generelle betingelse i § 6 første ledd nr. 1 om at søkeren må være over atten år ikke var oppfylt. Det ble satt som vilkår at foreldrene var enige, at faren var bosatt i Norge og bodde sammen med barnet, og at han hadde foreldreansvaret helt eller delvis.

I Innst. S. nr. 61 (1995-96) tilrådet Justiskomiteen Stortinget å gjøre følgende vedtak:

«Barn av foreldre der mor eller far er norsk, innvilges automatisk norsk statsborgerskap.»

Det fremgår av komiteens merknader at det etter flertallets oppfatning er et rådende prinsipp at barn aldri skal lide under foreldrenes valg av sivil status. Flertallet mener at farskapet må være klart før statsborgerskap innvilges, men påpeker at denne prosessen må gjøres minst mulig tidkrevende. Stortinget fattet 14. desember 1995 vedtak i samsvar med innstillingen.

Ved endringen ved lov 21. mai 1999 nr. 32 ble det i statsborgerloven tilføyet en ny § 2a som lyder slik:

«Barn under 18 år med foreldre som ikkje har vore gift med kvarandre, får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 4 eller farskapen er fastsatt ved dom, og faren var norsk borgar då barnet vart fødd. Dersom faren døydde før barnet vart fødd, men hadde teke på seg farskapen, eller farskapen seinare vert fastsett ved dom, er det avgjerande om faren var norsk borgar då han døydde.

Det er eit vilkår at den eller dei som har foreldreansvaret for barnet gjev inn skriftleg melding til den tenestemakta Kongen fastset. Barnet må samtykke i at slik melding vert gjeve inn dersom det har fylt 12 år.»

Ved Justisdepartementets høringsbrev av 4. august 1999 er innledningen til bestemmelsen foreslått endret slik:

« Barn under 18 år, som ikkje får norsk borgarrett etter §§ 1 eller 2, får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg . . .»

Utvidelsen av bestemmelsens ramme har sammenheng med den endring som er foreslått i § 1 første ledd bokstav b for ektefeller som er separert ved løyve eller dom, se forrige avsnitt.

Den nye bestemmelse gjelder også barn født i utlandet og det er ikke noe vilkår at foreldrene er bosatt i Norge. Utgangspunktet er derfor det samme som for barn født i ekteskap. Statsborgerskap skal erverves ved melding, men heller ikke meldereglene forutsetter bopel i Norge.

På denne bakgrunn er det ikke helt lett å forstå henvisningen til barneloven § 4 om vedtakelse av farskap. Er barnet født i utlandet av foreldre bosatt der, følger det av barneloven § 63 første ledd, at § 4 bare kan anvendes dersom barnet senere blir bosatt i Norge eller den oppgitte far bosetter seg her, se første ledd bokstav b og c. Henvisningen til § 4 innebærer derfor - i hvert fall tilsynelatende - en begrensning av det som i utgangspunktet skulle være bestemmelsens ramme, nemlig at den også skal gjelde for barn født i utlandet av foreldre bosatt der. Henvisningen til «dom» i bestemmelsen synes å forutsette norsk dom. Også domskompetansen er regulert av barneloven § 63.

§ 2a er for øvrig den eneste bestemmelse i loven som sier noe om hvordan farskapsspørsmålet skal avgjøres. I § 2 om statsborgerskap ved foreldrenes etterfølgende ekteskap finnes det således ikke noen slik bestemmelse. I forhold til § 2 betyr dette at farskapsspørsmålet skal avgjøres etter barneloven når vilkårene etter § 63 er til stede, og at man ellers skal legge til grunn utenlandsk lov og avgjørelser innenfor rammen av barneloven § 67, se ellers avsnitt 3.3.4 foran om barneloven generelt.

5.3 Europarådets konvensjon av 1997 og Justisdepartementets forståelse av artikkel 6 nr. 1

Før Europarådets konvensjon av 1997 om statsborgerskap var landenes bestemmelsesrett med hensyn til utformingen av nedstamningsprinsippet ikke undergitt folkerettslig regulering. I konvensjonens artikkel 6 nr. 1 er det bestemt:

«1. Hver part skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves ex lege av følgende personer:

  1. barn, når en av foreldrene ved barnas fødsel innehar vedkommende parts statsborgerskap, med forbehold for eventuelle unntak som det kan gis bestemmelser om i partens nasjonale lovgivning med hensyn til barn født i utlandet. Når anerkjennelse, rettskjennelse eller tilsvarende prosedyre benyttes for å avgjøre hvem som er et barns foreldre, kan hver part bestemme at barnet erverver dens statsborgerskap i henhold til den prosedyre som er fastsatt i dens nasjonale lovgivning;»

Etter denne bestemmelse er partene forpliktet til å gjennomføre eller opprettholde nedstamningsprinsippet og det skal gjelde når mor eller far har partens statsborgerskap. Det er ikke gitt noen særregel for barn født av ugifte foreldre. Bestemmelsen bygger med andre ord på en forutsetning om at barn skal være likestilte uansett om foreldrene er gift eller ikke.

Det kan gjøres unntak fra nedstamningsprinsippet for barn født i utlandet. Det ville etter utvalgets oppfatning stemme best med likestillingsprinsippet om eventuelle unntak ble gjort generelle. Det er imidlertid i andre nordiske land lagt til grunn at særbestemmelser om utenlandsfødte barn kan begrenses til å gjelde statsborgerskap etter far som ikke er gift med barnemoren, se nedenfor.

I artikkelen er det henvist til de bestemmelser som i vedkommende land er gitt om farskapsfastsettelse når farskapet ikke følger av loven. Konvensjonsbestemmelsen gir anledning til å bestemme at statsborgerskap ikke erverves før farskap er fastsatt. Henvisningen her til partens lovgivning må gjelde også de interlegale regler i vedkommende land, jf. for Norges vedkommende barneloven § 67.

Ved tilføyelsen av den nye § 2a ble det forutsatt at konvensjonen skal ratifiseres av Norge. Om forholdet til konvensjonen sies det i Ot.prp. nr. 7 (1998-99) s. 11:

«Konvensjonen vil fremme likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, jf artikkel 6 pkt 1 bokstav a. Dette med den begrensning som følger av nasjonal lov når det gjelder barn født utenfor riket, jf bokstav a i.f. Når det gjelder barn født i riket, bestemmer konvensjonen at barn født utenfor ekteskap, skal erverve statsborgerskap ex lege. Der hvor foreldreskapet skjer ved vedtagelse (typisk vedtagelse av/domsfastsettelse av farskapet) legger konvensjonen opp til at det kan stilles prosedyrekrav, men ikke at det stilles vilkår. Hva som er prosedyrekrav og hva som er vilkår går ikke klart frem av konvensjonsteksten. Heller ikke Explanatory report og øvrige forarbeider for konvensjonen gir klare holdepunkter for fortolkning på dette punkt. Skriftlig melding anses ikke som spesielt byrdefull og vil også kunne bidra til rask avklaring av barnets statsborgerrettslige stilling. Departementet er derfor foreløpig kommet til at kravet om å inngi melding må anses å være et akseptabelt prosedyrekrav.»

Departementet har ikke vurdert spørsmålet på nytt. Det er ikke funnet skriftlig kildemateriale for belysning av spørsmålet om § 2a er i samsvar med konvensjonen.

5.4 Lovgivningen i de øvrige nordiske land

I de øvrige nordiske land har utviklingen vært som i Norge, men de endringene som har skjedd med hensyn til nedstamningsprinsippets rekkevidde er blitt foretatt på noe ulike tidspunkter.

I Danmark ble statsborgerloven endret i 1998. Etter lovendringen vil et barn født av ugifte foreldre automatisk få statsborgerskap etter dansk far dersom barnet er født i Danmark. Dette er et eksempel på anvendelse av territorialprinsippet. Er barnet ikke født i Danmark kan det få dansk statsborgerskap ved bevilling forutsatt at faren har del i foreldreansvaret. Det foreligger ikke opplysninger om ytterligere vilkår. Når det gjelder statsborgerskap etter dansk mor og dansk far som er gift, er reglene som i Norge.

Sverige fikk allerede i 1979 en bestemmelse om at barn født av ugifte foreldre under visse forutsetninger kunne få svensk statsborgerskap ved melding. I regjeringens proposisjon til ny lov foreslås det at barnet skal få svensk statsborgerskap etter ugift svensk far dersom barnet er født i Sverige, dvs. den samme løsning som i Danmark. Det samme skal gjelde dersom faren er død, men var svensk statsborger ved dødsfallet og barnet er født i Sverige. Dessuten er det foreslått en melderegel for det tilfelle at barnet er født i utlandet og faren var svensk statsborger da barnet ble født og fremdeles er det.

Island gjennomførte i 1998 en lovendring for barn av ugifte foreldre etter samme mønster som i Danmark.

I Finland har man siden 1984 hatt en melderegel, men man planlegger å endre bestemmelsen.

Det har vært forutsatt at også de øvrige nordiske land skal ratifisere Europarådets konvensjon, og de gjennomførte og planlagte lovendringer som er nevnt foran forutsettes i disse landene å tilfredsstille vilkårene i artikkel 6 nr. 1. Man kan for øvrig merke seg at ingen av de andre nordiske land har tatt inn i sine lover bestemmelse om hvordan farskapsspørsmålet skal avgjøres - her gjelder de nasjonale og interlegale regler uten videre.

5.5 Lovgivningen i enkelte vestlige land

Flere vestlige land har gjennomført full likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Dette gjelder f.eks. for Tyskland (siden 1993), Belgia, Frankrike og Italia. Det er ingen slik likestilling i Østerrike, Sveits og UK. I den tyske lov er det tatt med bestemmelse om at farskapet for barn født av ugifte foreldre forutsettes fastsatt før barnet får statsborgerskap etter tysk far - dette er en henvisning også til tyske interlegale regler.

For så vidt et barn får statsborgerskap etter foreldrene, gjelder dette også for barn født i utlandet. Enkelte land har imidlertid særregler om dette tilfellet. I Belgia er bestemmelsen om automatisk erverv ved fødsel i utlandet begrenset til å gjelde tilfeller hvor en av foreldrene er født i Belgia eller på belgisk territorium. Hvis dette ikke er tilfelle, kan det kreves statsborgerskap for barnet, men det må skje innen barnet fyller fem år.

Også Tyskland har ved lovendring i mai 1999 fått en slik bestemmelse: Automatisk erverv av tysk statsborgerskap inntrer ikke dersom barnet er født i utlandet og også foreldrene er født i utlandet og har sitt vanlige oppholdssted der. Barnet får tysk statsborgerskap med melding, men den må gis innen ett år.

Også Australia og USA setter visse vilkår for at barn født i utlandet skal bli landets borger - vilkår som gjelder foreldrenes tilknytning til riket. For Australia kreves det også melding.

5.6 Utvalgets forslag om nedstamningsprinsippets anvendelse

Utvalget må ta standpunkt til spørsmålet om likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap når det gjelder statsborgerskap etter norsk far. Deretter må det tas stilling til om barn født i utlandet helt ut bør være likestilt med barn født i riket.

Før disse spørsmål tas opp er det imidlertid grunn til å kommentere den løsning som er valgt i lovens § 2a og forholdet til Europarådets konvensjon av 1997 artikkel 6 nr. 2 som er gjengitt foran. Etter konvensjonen skal statsborgerskap i utgangspunktet erverves ex lege - dvs. automatisk i kraft av loven - men med adgang til å gjøre unntak for utenlandsfødte barn. Den norske bestemmelsen krever melding uansett hvor barnet er født - dvs. at statsborgerskapet ikke i noe tilfelle erverves automatisk. Justisdepartementets begrunnelse er gjengitt i avsnitt 5.3 foran. Departementet viser her til at konvensjonen tillater den forsinkelse med hensyn til erverv av statsborgerskap som ligger i at farskapet må fastsettes. Den omstendighet at konvensjonen for så vidt tillater prosedyreregler er imidlertid ingen tilstrekkelig begrunnelse for å kreve melding. Ut fra de offentligrettslige hensyn som reglene om farskapsfastsettelse som regel vil bygge på, må man forutsette at farskapet vil være avklart ganske snart etter barnets fødsel og at far ikke kan kreve spørsmålet utsatt. Meldingsregelen i § 2a overlater det helt til den eller de som har foreldreansvaret å bestemme om og når barnet skal få norsk statsborgerskap etter far.

Utvalget mener at meldingsregelen ikke er forenlig med konvensjonen og ikke kan opprettholdes dersom konvensjonen skal ratifiseres. I hvert fall for barn født i Norge må man ha en regel om automatisk erverv, eventuelt slik at ervervet først skjer når farskap er erkjent eller fastslått i Norge - eller i utlandet forutsatt at avgjørelsen er gyldig eller godkjennes her.

Det sistnevnte alternativ har etter utvalgets mening ingen gode grunner for seg. Det vil være nødvendig å få farskapet bestemt, men dette forhold gjør det ikke nødvendig å forskyve ervervstidspunktet. Hensynet til likebehandling av barn født i og utenfor ekteskap tilsier at man i begge tilfelle legger fødselstidspunktet til grunn. Det er etter utvalgets mening heller ingen grunn til å nevne i lovteksten at farskapet skal avgjøres etter barneloven, se avsnitt 3.3.4 ovenfor om barneloven § 8.

På grunnlag av disse synspunkter mener utvalget at det i hvert fall for barn født i Norge må være full likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.

Det kan være grunn til å peke på at den forskjellsbehandling som har funnet sted innenfor statsborgerretten har historiske årsaker. De første bestemmelser om dette ble til på en tid da barn født utenfor ekteskap ikke hadde noen rettigheter i forhold til far. Da dette ble endret i 1915 (en av de Castbergske barnelover) ble spørsmålet om statsborgerskap etter far tatt opp i Ot.prp. nr. 30 (1916), men Justisdepartementet kunne da legge vekt på at det ikke kunne forutsettes noe samliv mellom den ugifte far og barnet. Dette var nok riktig etter forholdene den gang og også i 1950. Senere har fremveksten av samboerforhold totalt endret dette forhold. I 1989 hadde ca. 45.000 barn samboende foreldre. Pr. 1.1.1999 var tallet steget til 134.000. Hvis vi ser på de nyfødte (0-åringer) var 10.900 og 8.600 pr 1.1.1999 bosatt sammen med henholdsvis samboende og gifte foreldre. Nærmere 90 prosent av alle spedbarn bodde sammen med to foreldre. En bestemmelse om statsborgerskap for barn av ugifte foreldre født i Norge er derfor reelt sett en bestemmelse om likestilling av barn født i ekteskap og barn født av samboende foreldre.

Det neste spørsmål er om man - som i Danmark og Sverige - bør ha en melderegel for barn født i utlandet av ugifte foreldre.

En slik regel innebærer at barn født av ugifte foreldre behandles annerledes enn barn født i ekteskap. Det var likebehandlingssynspunkter som Justiskomiteen bygget på da den i 1995 tok opp spørsmålet om statsborgerskap for barn født utenfor ekteskap, se avsnitt 5.2 foran.

Likestillingsprinsippet må etter utvalgets mening tillegges stor vekt også i forhold til utenlandsfødte barn. Man bør etter utvalgets mening ikke gå inn for en særlig meldingsordning for barn født i utlandet av ugifte foreldre med mindre sterke grunner taler for det.

Det er mulig at det kan tale for en slik melderegel at farskapet i de tilfeller som det her gjelder ofte må avgjøres etter fremmed rett, jf. barneloven § 67 om godkjennelse av utenlandsk rett og utenlandske avgjørelser. Dersom man ikke krever melding, vil spørsmålet om farskap kunne komme opp blant annet for norske utenriksstasjoner eller norsk passmyndighet - dvs. for organer som hver for seg har begrenset erfaring med spørsmålene. Ved å kreve melding kan man kanalisere avgjørelsen til et bestemt organ som da vil opparbeide den nødvendige kunnskap og erfaring. Noe stort argument er dette imidlertid ikke. Det kan gis instruks til utenriksstasjonene og passmyndighetene - ikke bare om de mest sentrale problemstillinger - men også om at en bestemt sentralinstans skal konsulteres før avgjørelse treffes i vanskelige saker.

Etter utvalgets oppfatning er den omstendighet at barnet er født i utlandet ikke grunn god nok til at det skal behandles på en annen måte enn barn født i ekteskap.

Utvalgets valg av løsning her har betydning også i forhold til spørsmålet om barn født utenfor ekteskap vil beholde fremmed statsborgerskap etter mor. Erverves norsk statsborgerskap automatisk vil barnet antagelig i de fleste tilfeller beholde det. Kreves det melding er det meget som taler for at barnet vil miste statsborgerskapet etter mor dersom mors land ikke godkjenner dobbelt statsborgerskap. Også derved skaper man en forskjell i forhold til barn født av gifte foreldre - de vil gjerne ha statsborgerskap etter begge.

Utvalgets bemerkninger foran gjelder spørsmålet om forskjellsbehandling. Det som ytterligere kan sies om barn som er født i utlandet og som vokser opp der, er at de - uavhengig av om de er født i eller utenfor ekteskap - etter omstendighetene kan miste den kontakt med Norge som vi anser for å være et grunnleggende kjennetegn på en statsborger. Dette er et problem som man eventuelt kunne begrense ved bestemmelse om at barnets erverv av statsborgerskap etter far eller mor skal være betinget av en melding til norsk myndighet. Bestemmelser av denne type har man som nevnt foran i Belgia og Tyskland, men de gjelder bare når barnets foreldre er født i utlandet.

Uansett kan det problem som her er tatt opp angripes også med utgangspunkt i tapsreglene. Spørsmålet blir da om ikke statsborgerskapet bør gå tapt dersom ikke vedkommende under oppveksten har kontakt med Norge. Det er denne problemstilling som ligger til grunn for § 8 i gjeldende lov. Tapsregelen behandles av utvalget nedenfor i avsnitt 10.4. Utvalget går der inn for at vilkårene for å beholde statsborgerskapet strammes noe inn i forhold til den gjeldende lovtekst.

Utvalget mener at det ikke bør innføres melderegler i tilknytning til § 1 for barn født i utlandet. For så vidt det betydelige antall utenlandsnordmenn med begrenset kontakt med Norge anses å være et problem, bør man etter utvalgets mening heller vurdere utvidet bruk av tapsregler.

Utvalget viser til § 1 i lovutkastet og de spesielle merknader til paragrafen.

5.7 Erverv av norsk statsborgerskap ved foreldrenes etterfølgende ekteskap

Statsborgerloven § 2 lyder slik:

«Har norsk mann og utenlandsk kvinne barn i lag frå før dei gifter seg med kvarandre, får barnet norsk borgarrett når foreldra vert vigde såframt det er ugift og under 18 år.»

Det er ingen forutsetning etter bestemmelsen at mannen er eller vil bli bosatt i Norge, eller noensinne har vært bosatt her.

Justisdepartementet har tolket bestemmelsen slik at mannen må ha vært norsk statsborger både da barnet ble født og på tidspunktet for ekteskapsinngåelse, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt III punkt 1. Den svenske lovs § 2 har samme formulering som den norske, men tolkes slik at svensk statsborgerskap ved ekteskapsinngåelsen er tilstrekkelig, se SOU 1999:34 s. 46.

Utvalget vil bemerke:

Behovet for og rekkevidden av en legitimasjonsregel kan ikke bestemmes før man har tatt standpunkt til spørsmålet om barnet automatisk skal få norsk statsborgerskap etter norsk far selv om foreldrene ikke er gifte med hverandre, se ovenfor. Hvis man som utvalget velger full likestilling mellom barn født av gifte foreldre og barn født av ugifte foreldre, er det ikke behov for noen legitimasjonsregel, med mindre man gir den anvendelse i de tilfeller hvor far er blitt norsk statsborger etter barnets fødsel, jf. foran om de ulike oppfatninger som gjør seg gjeldende om legitimasjonsregelens betydning i dette tilfelle. Når faren har fått norsk statsborgerskap vil imidlertid barnet kunne få norsk statsborgerskap som biperson etter § 5 i utvalgets forslag.

Dette innebærer at legitimasjonsregelen er overflødig. Får loven bestemmelse om meldeplikt når barnet er født av ugifte foreldre, må man overveie om dette tilsier at § 2 beholdes. Den er beholdt i Danmark og foreslås opprettholdt også i Sverige.

5.8 Hittebarn

Statsborgerloven § 1 annet ledd lyder slik:

«Hittebarn som er funne her i riket, vert rekna som norsk borgar til dess noko anna vert opplyst.»

Bestemmelsen tar sikte på å hindre statsløshet. Norge er folkerettslig forpliktet til å ha en slik bestemmelse, jf. senest Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 1 bokstav b.

Ordet «foundlings» som brukes i konvensjonsteksten og «hittebarn» i den norske, viser at det tas sikte på ganske små barn som er forlatt av foreldrene, sml. den svenske utredning s. 41. Det er videre en forutsetning at man ikke finner foreldrene eller en av dem.

Bestemmelsen inneholder en bevisregel: Barnet skal regnes som norsk inntil «anna vert opplyst» - det skal med andre ord anses å ha norsk far eller mor. Viser undersøkelser at barnet må være statsborger i et annet land, er dette avgjørende selv om man ikke finner foreldrene. Barnevernet vil for øvrig ha ansvar for barnet selv om det antas å ha statsborgerskap i et annet land. Den som etter bestemmelsene i barnevernloven får foreldreansvar for barnet, vil kunne søke om statsborgerskap for det.

Bestemmelsen om hittebarn har ikke større praktisk betydning. Det er imidlertid konvensjonsbestemt at det skal finnes en løsning for dette tilfellet og bestemmelsen har lang tradisjon i norsk rett. Bestemmelsen er plassert i § 1 annet ledd i lovforslaget.

Til toppen
Til dokumentets forside