Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2001: 3

Velgere, valgordning, valgte

Til innholdsfortegnelse

10 Administrering og praktisk gjennomføring av valg

10.1 Innledning

I dette kapitlet vil vi ta for oss en del problemstillinger vedrørende administreringen og den praktiske gjennomføringen av valgene, problemstillinger som ikke blir behandlet i andre kapitler av innstillingen. Følgende spørsmål vil bli tatt opp:

  1. Hvordan skal arbeidet med administrasjonen av valgene organiseres på sentralt hold?

  2. Hvilke organer skal ha ansvaret når det gjelder den praktiske gjennomføringen av valgene?

  3. Bør valgloven ha regler om nominasjon?

  4. Hvordan skal forhåndsstemmegivningen organiseres og gjennomføres?

  5. Hvordan skal stemmegivningen på valgtinget organiseres og gjennomføres?

  6. Bør reglene om vraking av stemmesedler forenkles?

  7. Hvordan skal opptellingen og valgoppgjøret gjennomføres?

  8. Hvordan skal gjennomføringen av valgene finansieres?

  9. Bør valgloven ha en generell bestemmelse om forsøk i forbindelse med valg?

  10. Bør valglovens bestemmelser om registrering av politiske partier endres?

Avslutningsvis inneholder kapitlet et punkt om valgforskningen.

10.2 Hvordan skal arbeidet med administrasjonen av valgene organiseres på sentralt hold?

10.2.1 Gjeldende ordning

Kommunal- og regionaldepartementet har i dag det sentrale ansvaret når det gjelder forberedelser og gjennomføring av valg i Norge.

Departementets arbeid med valg kan deles i tre hovedgrupper

Regelverksarbeid

Dette omfatter i det vesentlige:

  • forberedelse av forslag om endringer i valgloven (i form av Ot.prp som legges fram for Stortinget)

  • veiledning og rådgivning overfor valgmedarbeidere i kommuner, fylkeskommuner og hos fylkesmennene (i form av rundskriv, særtrykk av loven)

  • besvarelse av henvendelser – både fra enkeltpersoner, offentlige instanser, partier og media – vedr. forståelsen av regelverket

Oppgaver i forbindelse med den praktiske gjennomføringen av valgene

De praktiske forberedelsene av valgene omfatter:

  1. fastsetting av valgdag (departementet utarbeider en kongelig resolusjon med forslag til dato)

  2. bestilling, produksjon og utsending av valgmateriell (stemmeseddelkonvolutter, omslagskonvolutter og stemmesedler med partinavn til forhåndsstemmegivningen, valgkort, m.m.)

  3. informasjon til og opplæring av valgmedarbeidere både innenlands og utenlands

  4. et omfattende samarbeid med Statens postselskap, i forbindelse med innføringen av poststemmegivningen

  5. råd til lokale valgmyndigheter for å sikre en betryggende avvikling av valgene, for eksempel i form av maler for møtebøker

  6. et omfattende informasjonsopplegg overfor velgerne, i samarbeid med Statens informasjonstjeneste

  7. godkjenning av EDB-baserte valgoppgjørssystemer

  8. planlegging og gjennomføring av prosjektet med innsamling og bearbeiding av valgresultatene, i samarbeid med IBM og representanter for mediene

  9. funksjonen som sekretariat for Riksvalgstyret ved stortingsvalg

  10. forberedelse av klagesaker for Stortinget ved stortingsvalg

  11. behandling av klagesaker ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg

Budsjettering, budsjettkontroll

Departementets totalbudsjett i forbindelse med valg beløper seg til ca. 100 millioner kroner ved stortingsvalg, og ca. 90 millioner kroner ved lokalvalg. Økonomistyring, kontroll og anvisning av fakturaer krever en ikke ubetydelig ressursinnsats.

I departementet er det opprettet en permanent prosjektgruppe på 5–6 personer som har ansvaret for valgarbeidet. Valgarbeidet i departementet strekker seg vanligvis fra august måned året før selve valgåret, og avsluttes normalt ved årsskiftet etter valget, dvs. en periode på ca. halvannet år. Medlemmene av valggruppen arbeider i ca. 1 år mer eller mindre på heltid med valgadministrasjon. Departementets totale ressursinnsats i tilknytning til det enkelte valg kan anslås til nærmere 6 årsverk. Den klart største delen av ressursinnsatsen er knyttet til punktene vedr. regelverksarbeid og praktisk administrering av valgene.

10.2.2 Forholdet til utvalgets mandat

I mandatet er utvalget gitt i oppdrag å

«… å vurdere om det er tenleg at andre sentrale organ enn Kommunal- og arbeidsdepartementet 1 kan ha oppgåver i samband med gjennomføring av vala. …»

I kommentarene til dette mandatpunktet er det vist til at

«… departementet forvaltar regelverket og har ansvaret sentralt for gjennomføringa av vala. Det er ei todelt grunngjeving for at ein bør vurdere endringar på dette feltet: Departementet er styrt av den konstitusjonelt ansvarlege statsråden på dette området. Er det rett at oppgåver knytt til gjennomføringa av val er lagt til dette forvaltningsnivået? For det andre er dei mest ressurskrevande delane av ein utprega teknisk-administrativ karakter. Utvalget skal sjå på korleis forvaltninga på sentralt nivå best kan organiserast når det gjeld val …»

10.2.3 Situasjonen i Danmark og Sverige

I Danmark er ansvaret for valgarbeidet lagt til Indenrigsministeriet. Deres valgorganisasjon består av én person på heltid, mens det etableres en prosjektgruppe på 3- 4 personer ca. 3 måneder før hvert valg. I tillegg engasjeres flere medarbeidere på valgnatten, i forbindelse med innsamling og publisering av valgresultatene.

Danskene har et relativt enkelt og ganske strømlinjeformet opplegg. Det drives lite informasjonsarbeid. Materiellet til forhåndsstemmegivningen ligger klart ute i kommunene, og produseres ikke i tilknytning til det enkelte valg. Stemmeseddelkonvolutter brukes ikke. I stedet benyttes kun én stemmeseddel som inneholder alle valglistene. Opplæring av valgmedarbeidere er begrenset til et enkelt seminar. EDB og valg er kommunenes og kommunedatasentralens ansvar.

I Danmark har kommunene det fulle ansvar for dekning av valgutgiftene, også ved folketingsvalg. Totale valgutgifter ligger på ca. 60 millioner danske kroner, mens ministeriets utgifter beløper seg til ca. 1 million danske kroner, og gjelder hovedsakelig materiell som skal brukes ved forhåndsstemmegivningen.

Det danske opplegget må nødvendigvis være enkelt, for å gjøre det mulig å skrive ut folketingsvalg med 3 ukers frist.

I Sverige har man valgt en todeling av oppgavene. Arbeidet med lov- og regelverk er lagt til Justitiedepartementet, mens Riksskatteverket (RSV) har ansvaret for det praktiske arbeidet. Denne ordningen, som har bestått siden 1973, ble valgt fordi man ønsket å gjøre valgavviklingen til et rent administrativt ansvar. RSV er dessuten inne i valgarbeidet fordi de har ansvaret for manntallsføringen.

Riksskatteverket har en egen «valenhet» på 7 personer som har valg som fulltidsbeskjeftigelse.

Oppgavene i forbindelse med valgene er ganske like i Norge og Sverige, når det gjelder produksjon av materiell, informasjon, opplæring av valgfunksjonærer og utvikling av EDB. Valgresultatene innrapporteres til RSV sentralt, via deres regionale nett, og publiseres til media via internett.

Statens utgifter ved valg er beregnet til ca. 250 millioner svenske kroner. Ca. halvparten av dette er Postens utgifter i forbindelse med poststemmegivningen.

I juni 2000 ble det lagt fram en utredning (Valtekniska utredningen Ju 2000: 02) der det foreslås opprettet et nytt organ – Riksvalnämnden – som skal overta RSVs oppgaver som sentral valgmyndighet. Riksvalnämndens oppgaver kan kort defineres slik:

  • ha det sentrale ansvaret for forberedelse og gjennomføring av valg og folkeavstemninger

  • for øvrig utføre de oppgaver den sentrale valgmyndigheten er pålagt i henholdt til lov og forfatning

Bakgrunnen for omleggingen er at RSV selv har stilt spørsmål om det er formålstjenlig at de fortsatt skal være sentral valgmyndighet. Dette har to hovedgrunner:

  1. Virksomheten i forbindelse med valg mangler en naturlig tilknytning til RSV’s øvrige virksomhet, og har en tendens til å komme i skyggen av denne

  2. Virksomheten i forbindelse med valg har behov for en helt annen IT-støtte enn RSV for øvrig.

Den svenske Regjeringen har tiltrådt utredningens konklusjoner og det nye organet er opprettet fra 1. januar 2001. RSV skal imidlertid ha ansvaret for datasystemet i forbindelse med valg fram til utgangen av 2001.

10.2.4 Utvalgets vurderinger

Generelt

Utvalget mener at tiden nå kan være inne til å få en debatt om departementets rolle ved framtidige valg. En er enig i at det kan reises spørsmål på prinsipielt grunnlag om det er heldig at ansvaret for den praktiske avviklingen av valgene skal ligge hos departementet – i siste instans statsråden. Dessuten er den største delen av valgarbeidet knyttet til praktisk-tekniske oppgaver, som det ikke er gitt skal ligge i et departement.

I den senere tiden har det vært en tendens i norsk forvaltning til at rene driftsoppgaver, eller oppgaver av klart praktisk-teknisk karakter flyttes ut til andre organer, som for eksempel direktoratene. På den måten har departementene kunnet vie større oppmerksomhet til oppgaver av mer prinsipiell karakter, som for eksempel utviklingen av lov- og annet regelverk.

Dersom det praktiske arbeidet med valgavviklingen legges til et annet organ enn departementet vil departementet kunne engasjere seg sterkere når det gjelder tilrettelegging og utvikling av rammebetingelsene for demokratiet, oppgaver som kan ses som naturlige for departementet som overordnet organ når det gjelder valg.

Utvalget vil derfor tilrå at en foretar en todeling når det gjelder det sentrale arbeidet med valgavviklingen:

  1. Administreringen av lov og regelverk skal fortsatt ligge til Kommunal- og regionaldepartementet.

  2. De praktisk-tekniske oppgavene bør tas ut av departementet og legges til et annet organ.

Utvalget vil peke på at det er to veier å gå for å få til en slik todeling av oppgavene

Enten opprette et nytt organ til å ta seg av de oppgaver som sorterer under pkt. 2, eller vurdere om det er et eksisterende organ som det er naturlig å legge oppgavene til.

Skal oppgavene legges til et eksisterende organ?

To instanser synes å peke seg ut dersom en vil føre over oppgaver til et organ som allerede er opprettet:

  1. Statistisk Sentralbyrå – som har ansvaret for valgstatistikken, og har deltatt i enkelte prosjekter i departementets regi, for eksempel når det gjelder å utarbeide mal for møtebøkene.

  2. Skattedirektoratet, Sentralkontoret for folkeregistrering – som har ansvaret for folkeregistrene, som danner grunnlaget for manntallsproduksjonen.

Etter utvalgets mening taler de beste grunner for å legge de aktuelle oppgavene til Skattedirektoratet, da dette organet må antas å være det som er mest involvert i valgarbeidet på dagens nivå. En slik løsning vil dessuten danne en parallell til den tidligere svenske ordningen, som – etter utvalgets mening – representerer en prinsipielt riktig arbeidsdeling mellom et departement og en annen instans, i tillegg til at den stort sett har syntes å fungere godt.

Utvalget er klar over at forslaget innebærer en oppsplitting av valgarbeidet mellom et departementet og et direktorat underordnet et annet departementet. Utvalget kan ikke se dette som noe avgjørende motargument. Allerede i dag har vi eksempler på direktorater som administrativt/faglig sorterer under flere departementer, for eksempel oljedirektoratet (Olje- og energidepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet)

Utvalget er klar over at en eventuell overføring av arbeidsoppgaver betinger en styrking av Skattedirektoratet, Sentralkontoret for folkeregistrering, både når det gjelder bemanning, kompetanse og ressurser, og forutsetter at dette blir fulgt opp av de rette instanser.

På den annen side kan en overføring av oppgaver i forbindelse med valg til Skattedirektoratet bli møtt med innsigelser om at valg er et område som – bortsett fra folkeregistrering og manntallsføring – har lite å gjøre med direktoratets øvrige oppgaver. En eventuell valgenhet innen direktoratet kan bli oppfattet som en «fremmed fugl», og en kan på sikt oppleve en situasjon som den som har oppstått i Sverige.

Bør det opprettes en permanent valgkommisjon?

Mulige innvendinger mot å legge valgoppgaver til Skattedirektoratet gjør at en kan reise spørsmålet om det i stedet bør etableres et helt nytt organ som kan ivareta disse funksjonene. En tenker seg her mulighetene for å opprette en permanent valgkommisjon.

Permanente valgkommisjoner er etablert i land som Israel, Frankrike og Storbritannia. I de fleste land er det en kobling mellom regler for partifinansiering og etableringen av slike valgkommisjoner. Samtidig har denne typen kommisjoner er rekke andre viktig arbeidsoppgaver, som utvalget finner interessante.

Representanter for utvalget har besøkt den britiske valgkommisjon. Kommisjonen ble etablert i november 2000, og dens viktigste oppgave er å sikre bred oppslutning om valg og demokratiske institusjoner. Den fungerer således uavhengig av den til enhver tid sittende regjering, særlig har en sett det som viktig å sikre uavhengighet i forholdet til de politiske partier. Det er ikke snakk om et vanlig departementalt organ, kommisjonen står direkte ansvarlig ovenfor parlamentet. Kommisjonens budsjett behandles direkte av parlamentet og den legger sine egne langsiktige planer. Den vil til enhver tid bestå av fra 5 til 9 medlemmer, i tillegg kommer en administrativ enhet. Valgkommisjonens medlemmer oppnevnes for en periode på opptil 10 år. Den britiske valgkommisjonen skal ikke bare utøve kontroll med registrering og finansiering av politiske partier, men ivareta en rekke viktige oppgaver.

Den britiske valgkommisjonen skal overvåke og administrere folkeavstemminger. Særlig fokuseres det på at begge sider skal sikres likeverdige muligheter til å gjøre sine syn gjeldende. Kommisjonen skal videre gi råd i spørsmål knyttet til praktiseringen av valglovgivningen. Dette skal utøves ved at kommisjonen utarbeider rapporter i etterkant av hvert enkelt valg. Derigjennom skal en få belyst hvilke sider ved valglovgivningen som det er behov for å se nærmere på, noe som skal sikre en kontinuerlig modernisering av valgmaskineriet. Kommisjonen vil videre ha et spesielt ansvar for forsøksvirksomheten i forbindelse med valg og demokratiske prosesser. Den skal ta initiativ til konkrete forsøk, formidle kunnskap om lokalt initierte forsøk, og sørge for at forsøksvirksomheten evalueres. Kommisjonen vil således spille en sentral rolle når det gjelder videreformidling av forskning knyttet til valg og demokratiske prosesser. Kommisjonen skal videre drive et aktivt informasjonsarbeid rettet mot å øke befolkningens kunnskaper om valgsystemet.

Utvalget mener det er flere argumenter som taler for en permanent valgkommisjon. For det første foreslår utvalget en viss dekonstitusjonalisering av valglovgivningen. Dette kan være et argument for at et uavhengig organ bør ha et ansvar for å sikre at mandatfordelingen på valgkretsene skjer i tråd med lovgivers intensjoner. For det andre er det behov for et organ som kan bidra til å øke kunnskapen om valgsystemet i befolkningen. Til tross for at en i utformingen av valgordningen prøver å gjøre det så enkelt som overhode mulige, er det ingen tvil om at det er vanskelig for folk flest å se mulige effekter. En permanent valgkommisjon vil kunne ivareta rollen som en kunnskapsbank, drive et bredt informasjonsarbeid, kort og godt fungere som er serviceorgan for befolkningen. For det tredje har de økte mulighetene for å forhåndsstemme gjort at flere aktører har ansvar i forbindelse med selve gjennomføringen av valgene. En valgkommisjon vil ha et spesielt ansvar for å sikre at forhåndsstemmegivningen foregår på en demokratisk forsvarlig måte. For det fjerde har en rekke departementer og offentlige institusjoner i dag en rolle i administreringen av den demokratiske prosessen. Det vil være en fordel om disse i større grad kunne samles innenfor rammene av en valgkommisjon. For det femte stiller den teknologiske utviklingen nye krav, det er viktig å ha organer med ekspertkompetanse for å sikre at oppdateringen av valgmaskineriet skjer på en forsvarlig måte. For det sjette vil en permanent valgkommisjon kunne ha et særlig ansvar for å stimulere til forskning om valg og demokratiske prosesser.

Utvalget mener at en permanent valgkommisjonen bør oppnevnes av Stortinget. Utvalget mener en permanent valgkommisjon kan tenkes å ha følgende funksjoner:

  • Registrere politiske partier

  • Sikre likeverdige vilkår i forbindelse med folkeavstemminger

  • Ansvar for valglovgivningen og praktiseringen av denne med sikte på en kontinuerlig modernisering av valgmaskineriet. Dette kan utøves ved at det utformes rapporter i etterkant av hvert enkelt valg.

  • Ansvar for å administrering og praktisering av reglene for folkeavstemminger.

  • Sikre at forhåndsstemmegivningen foregår på en demokratisk forsvarlig måte

  • Vedlikehold av manntallet.

  • Utregning, og offentliggjøring, av den fylkesvise fordelingen av distriktsmandater ved stortingsvalg

  • Drive et aktivt informasjonsarbeid i forbindelse med valg

  • Stimulere til forskning knyttet til valg.

  • Systematisere forsøksvirksomheten knyttet til valg og demokratiske prosesser

  • Fungere som et kontaktorgan ovenfor andre land i forbindelse med valg

Det er ikke nødvendig at kommisjonen selv skal utføre alle de praktiske oppgaver som følger av oversikten ovenfor. Den må ha anledning til å sette ut oppgaver til andre organer som det er naturlig å trekke inn. For eksempel kan det tenkes at Skattedirektoratet tillegges oppgaver når det gjelder manntallet. Etter utvalgets mening er det en fordel å legge de mer praktisk-tekniske oppgavene i forbindelse med valgadaministrasjon utenfor kommisjonen.

Når det gjelder kommisjonens sammensetning mener utvalget at den ikke bør bestå av representanter for de politiske partiene. Dette bl.a. fordi en av oppgavene til kommisjonen kan bli registrering av politiske partier. Kommisjonens medlemmer bør være personer som har godt kjennskap til valgordning og –lovgivning, og også kjenner til de praktiske sidene ved avvikling av valg. Medlemmene bør oppnevnes på åremål, og på grunnlag av faglige kvalifikasjoner.

Konklusjoner

  1. Det bør opprettes et nytt organ – en permanent valgkommisjon. Denne må i tilfelle tillegges oppgaver ut over de praktisk-tekniske oppgaver som i dag ligger i departementet.

  2. Utvalget vil tilrå at det skjer en endring i departementets ansvarsområde når det gjelder administrering av valg. Departementets oppgaver bør være å administrere lov og regelverk.

  3. Dersom de praktiske og tekniske oppgavene departementet har i dag i forbindelse med valg skal flyttes ut og overføres til et annet, allerede eksisterende organ, bør dette være Skattedirektoratet, Sentralkontoret for folkeregistrering.

10.3 Hvilke organer skal ha ansvaret når det gjelder den praktiske gjennomføringen av valgene på lokalt/regionalt nivå?

10.3.1 Gjeldende regler

Valgloven § 15 fastsetter at det i hver kommune skal være et valgstyre som består av formannskapet. I kommuner som har innført parlamentarisk styreform skal det velges et valgstyre på minimum 5 medlemmer. Kommunestyret velger selv medlemmer og varamedlemmer og blant medlemmene leder og nestleder. Valget skjer som forholdstallsvalg.

Loven har regler om delegasjon av myndighet til lederen, et arbeidsutvalg eller sekretæren i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning. Lederen kan bestemme at enkeltsaker som ikke er av prinsipiell betydning skal avgjøres ved sirkulasjon mellom medlemmene.

Møtene skal som hovedregel holdes for åpne dører. Det er fastsatt et unntak for de tilfelle hvor lukkede dører er nødvendig for å hindre spredning av taushetsbelagte opplysninger.

Valgstyret oppnevner selv de nødvendige hjelpere.

Valgloven § 16 har regler om at det skal være et fylkesvalgstyre i hver fylkeskommune. Disse reglene tilsvarer i det store og hele bestemmelsene om valgstyret.

Valgloven § 28 bestemmer at et stemmestyre på minst 3 medlemmer skal forestå stemmegivningen på stemmestedene. Stemmestyrene velges av kommunestyret, eller valgstyret etter delegasjon fra kommunestyret. Det følger av loven at enhver som har stemmerett ved lokalvalg er valgbar og pliktig til å motta valg. Loven gir også en anvisning på at det helst bør velges personer fra vedkommende stemmekrets.

10.3.2 Utvalgets merknader

Utvalget vil vise til at valglovens bestemmelser om valgstyre/fylkesvalgstyre ikke er i samsvar med kommunelovens regler om organisering av den kommunale/fylkeskommunale virksomhet. Kommunelovens system bygger på at det er opp til den enkelte kommune/fylkeskommune å bestemme hvilket organ som skal ta seg av en oppgave.

Bestemmelsene om saksbehandlingen i valgstyret/fylkesvalgstyret er til dels de samme som følger av kommuneloven, og kan dermed synes overflødige. Utvalget vil vise at det i de seneste årene har vært et omfattende arbeid med gjennomgang av lovgivningen, med sikte på å få til en harmonisering mellom kommunelovens regler og bestemmelser i særlovgivningen. Intensjonen har vært at kommuneloven skal være det generelle regelverket som gjelder hele kommuneforvaltningen. Regler som innebærer en unødvendig binding av kommunenes og fylkeskommunenes organisering og virksomhet er søkt opphevet.

Etter utvalgets mening bør valgavviklingen på kommunalt/fylkeskommunalt nivå fortsatt administreres av et folkevalgt organ. Loven bør imidlertid ikke fastsette hvilket organ dette skal være. Det bør være opp til den enkelte kommune/fylkeskommune å bestemme om det skal velges et eget organ som tar seg av valgadministrasjonen, eller om oppgavene skal legges til formannskapet/fylkesutvalget eller et fast utvalg/en nemnd som allerede eksisterer. Dersom det opprettes et eget organ som valgstyre/fylkesvalgstyre, vil det følge av kommunelovens regler om valg av faste utvalg/nemnder at valget skjer som forholdsvalg, dersom ett medlem av kommunestyret/ fylkestinget forlanger det.

Valgstyret/fylkesvalgstyret er et fast utvalg i kommunelovens forstand, og vil dermed bli omfattet av denne lovens regler om saksbehandlingen i folkevalgte organer, herunder reglene om åpne dører.

Utvalget mener bestemmelsen om at valgstyret/fylkesvalgstyret selv velger de nødvendige hjelpere bør opprettholdes. Dette for å sikre at valgorganene har mulighet til å skaffe seg den arbeidshjelp som anses påkrevd for å sikre at valgavviklingen skjer på en forsvarlig måte i samsvar med lovens krav.

Når det gjelder stemmestyrene vil utvalget gå inn for at bestemmelsene om valgbarhet/plikt til å motta valg utgår. Disse forholdene reguleres også av kommunelovens regler om valg til nemnder, som er tilsvarende valglovens regler. Det må da anses unødvendig å ha de samme reglene i to lover.

Utvalget vil videre foreslå at det lovfestes at valgstyret velger stemmestyrenes medlemmer, uten at dette er avhengig av delegasjon fra kommunestyret.

Konklusjoner

  1. Påbudet om at formannskapet (fylkesutvalget) skal være valgstyre (fylkesvalgstyre) oppheves.

  2. Det vil være opp til den enkelte kommune/fylkeskommune å beslutte hvilket organ skal være valgstyre/fylkesvalgstyre.

  3. Kommunelovens regler om valg av nemnder gjelder dersom det velges et eget organ som valgstyre/fylkesvalgstyre.

  4. Kommunelovens regler om saksbehandlingen i nemnder skal gjelde valgstyret/fylkesvalgstyret.

  5. Valgstyret gis hjemmel til å velge stemmestyrenes medlemmer.

  6. Kommunelovens regler om valgbarhet til nemnder vil gjelde for stemmestyrene.

10.4 Bør valgloven ha regler om nominasjon?

10.4.1 Gjeldende regler

Valgloven §§ 18- 23 har bestemmelser om nominasjon. Loven beskriver detaljert hvordan de registrerte partiene skal gå fram i forbindelse med nominasjon til stortingsvalg og fylkestingsvalg, dersom de ønsker at utsendingene til møtene skal få skyss- og kostgodtgjørelse fra staten. Det er gitt utførlige regler bl.a. om antall utsendinger til møtet fra den enkelte kommune, og om hvordan nominasjonsmøtet skal forberedes og gjennomføres.

Valgloven setter ingen krav til partiene for at nominasjonen skal være gyldig . Reglene er således ikke et pålegg om å organisere nominasjonen på en bestemt måte. Den eneste konsekvensen av ikke å følge reglene er av økonomisk art: Utsendingenes rett til kompensasjon fra statskassen bortfaller dersom bestemmelsene i loven ikke følges.

Hovedhensynet bak reglene har vært å sikre at alle distrikter innenfor fylket, også de mest avsidesliggende og tynt befolkede, får anledning til å øve rimelig innflytelse på hvilke kandidater som skal representere partiet. Da reglene i sin tid ble utformet anså en det mest hensiktsmessig at dette hensynet ble ivaretatt ved økonomiske incitamenter.

Reglene har lang tradisjon i vår valglovgivning. De ble innført ved en egen lov om nominasjon i 1920, og ble tatt inn som en del av den nye valgloven som ble vedtatt i 1985.

Støtten til partienes nominasjonsutgifter inngår som en del av Kommunal- og regionaldepartementets utgifter til avvikling av valg og bevilges over statsbudsjettets kapittel 502 Valgutgifter. Ved de seneste valgene har utgiftene beløpt seg til ca. 5 millioner kroner. Dette er utgifter som påløper hvert annet år – i forbindelse med stortingsvalg og fylkestingsvalg.

10.4.2 Utvalgets merknader

Utvalget mener at partienes situasjon med hensyn til økonomisk støtte fra staten er en annen i dag enn da nominasjonsreglene i sin tid ble innført. Partiene mottar nå årlig støtte over statsbudsjettet til sin alminnelige virksomhet. Støtten – som ble innført på 1970-tallet – gis over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett kapittel 1530. Dermed står ikke hensynet bak nominasjonsreglene så sterkt i våre dager som det gjorde tidligere, da partiene ikke fikk slik statsstøtte.

Utvalget finner det mest hensiktsmessig at statsstøtten i prinsippet omfatter all virksomhet partiene driver. Det bør ikke være nødvendig å ha lovfestede særordninger om støtte til visse deler av partienes virksomhet. Dette tilsier at nominasjonsmøtene – som en del av partienes virksomhet – blir finansiert gjennom statsstøtten og ikke ved en særskilt bevilgning.

Utvalget kan ikke se at det er påkrevd å opprettholde lovens regler om nominasjon for å sikre en rimelig geografisk fordeling av utsendingene til møtene. Det vil være i partienes egen interesse å sørge for en slik fordeling for å sikre bredest mulig oppslutning om det listeforslaget som settes opp, og utvalget finner at det bør være partienes ansvar å ivareta dette.

Utvalget vil derfor foreslå at valglovens bestemmelser om nominasjon oppheves. Det forutsettes at man i de år det avholdes valg tar hensyn til partienes utgifter i forbindelse med nominasjonene når rammene for statsstøtten fastsettes. Det må da tas hensyn til at partienes utgifter til nominasjon langt på vei er de samme uansett størrelse, og at de kan variere sterkt fra valgdistrikt til valgdistrikt.

Selv om man fjerner de detaljerte regler i loven er utvalget ikke fremmed for at det gis visse retningslinjer i forbindelse med tildelingen. Disse bør imidlertid ikke være detaljerte regler som gjennomregulerer hvordan nominasjonen skal foregå. Det bør være tilstrekkelig å trekke opp visse overordnede prinsipper som partiene forutsettes å etterleve.

Videre må det være en forutsetning at de midlene som blir stilt til partienes disposisjon for nominasjon virkelig blir brukt til nominasjon i de enkelte valgdistrikter, og ikke inngår som en del av partienes ordinære drift.

Det må være en forutsetning at nye prinsipper om støtte til nominasjon ikke stiller strengere krav til partiene enn det som følger av dagens lovregler. Er et parti og dets lokalorganisasjon berettiget til støtte etter dagens ordning, må det fortsatt kunne få slik støtte.

Konklusjoner

  • Valglovens bestemmelser om nominasjon oppheves.

  • Støtte til partienes nominasjonsmøter gis som en egen del av statsstøtten til partiene i de år det avholdes stortingsvalg og fylkestingsvalg.

10.5 Hvordan skal forhåndsstemmegivningen organiseres og gjennomføres?

10.5.1 Gjeldende regler

Det er ikke alle velgere som vil ha anledning til å møte fram i et valglokale på valgdagen og avgi stemme. Valgloven åpner derfor adgang til å avgi stemme på forhånd, både innenfor Norges grenser og utenriks. Loven §§ 30–36 inneholder detaljerte regler om forhåndsstemmegivningen.

Hvem kan forhåndsstemme?

Loven § 30 første ledd fastsetter at «en velger som vil forhindret fra å møte personlig på valgtinget» kan avgi stemme på forhånd. Det kreves ikke at man må ha en spesiell grunn for å forhåndsstemme (bortsett fra såkalt ambulerende stemmemottaking etter § 36). Den som mottar forhåndsstemmer skal heller ikke kreve noen begrunnelse fra velgerens side.

Når kan man avgi forhåndsstemme?

Loven § 31 fastsetter at forhåndsstemmegivningen skal foregå:

  • Innenriks (unntatt Svalbard og Jan Mayen): Perioden 15. juli – siste fredag før valget

  • Utenriks, samt Svalbard og Jan Mayen: Perioden 1. juli – siste fredag før valget

Loven pålegger velgeren et ansvar for å avgi forhåndsstemmen såpass tidlig at den vil være vedkommende valgstyre i hende innen den lovbestemte fristen – utgangen av tirsdagen, dagen etter valget. Kommer stemmen til valgstyret seinere enn dette blir den forkastet selv om den er blitt avgitt i tide.

Hvem kan motta forhåndsstemmer?

Innenriks – loven § 32 bokstav a, b og d regulerer hvem som er stemmemottakere:

  • Stemmemottakere oppnevnt av Posten blant de tilsatte

  • Sysselmannen på Svalbard, som også kan oppnevne andre stemmemottakere

  • På Jan Mayen den Kongen bestemmer

Utenriks – stemmemottakere utenriks er:

  • Utenrikstjenestemenn ved de fleste norske utenriksstasjoner, samt funksjonærer ved stasjonene oppnevnt av vedkommende stasjonssjef

  • Stemmemottakere særskilt oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet

  • Skipsfører/styrmann på norsk fartøy i utenriks fart

  • Sjefen og dennes stedfortreder om bord på norske borefartøyer, oljeplattformer og lignende utenfor norsk territorialfarvann

(Loven § 32 bokstav c, e – f)

Hvor kan forhåndsstemmer mottas?

Innenriks – innenfor Norges grenser foregår stemmegivningen:

  • På postkontorer

  • På landpostbudruter

  • På institusjoner der Posten bestemmer (etter forslag fra valgstyret)

  • Hjemme hos syke/uføre som ikke har tilknytning til en landpostbudrute eller oppholder seg på en institusjon der forhåndsstemmegivning foregår (valgloven § 33 og § 36)

Utenriks – utenfor Norges grenser foregår stemmegivningen:

  • Ved utenriksstasjonene

  • Om bord på skip/oljeinstallasjoner

  • Hos oppnevnte stemmemottakere – der departementet bestemmer

Framgangsmåten ved forhåndsstemmegivningen

Framgangsmåten ved stemmegivningen er utførlig beskrevet i loven § 34. De viktigste bestemmelsene er:

  • Ved forhåndsstemmegivning til Posten må velgeren ha valgkort. Valgkortet er først og fremst et hjelpemiddel ved framsending av forhåndsstemmer. Det er ikke ment å være et legitimasjonsmiddel. Valgkortene produseres sentralt på oppdrag fra departementet. Dersom velgeren ikke har valgkort kan Postens tilsatte skrive ut duplikatvalgkort med de nødvendige opplysninger.

  • Stemmemottakeren kan kreve at en ukjent velger legitimerer seg.

  • Ved stemmegivning i Postens regi skal velgeren få et sett stemmesedler, enten med påtrykte kandidatnavn (velgeren stemmer i kommunen/fylket der han/hun er stemmeberettiget) eller bare med partinavn (velgeren stemmer utenfor kommunen/fylket der han/hun er stemmeberettiget).

  • Stemmegivningen skal foregå i enerom og usett, bortsett fra i de tilfelle hvor velgeren har behov for hjelp.

  • Valgagitasjon er forbudt «i stemmelokalet og i tilstøtende rom». Det er ikke anledning til å gi opplysninger til uvedkommende om forbruket av stemmesedler, eller la uvedkommende kontrollere dette.

  • Stemmeseddelen/-sedlene legges i en stemmeseddelkonvolutt, som legges i en omslagskonvolutt.

  • Ved forhåndsstemmegivning i Postens regi skal valgkortet legges ned i omslagskonvolutten, som er en vinduskonvolutt tilpasset slik at valgstyrets kommunenavn og adresse er synlig. Stemmemottakeren skal gjøre påtegning på valgkortet dersom velgeren antas å være i en tilstand som nevnt i loven § 41 andre ledd («lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet»).

  • Ved forhåndsstemmegivning utenfor rikets grenser (og Svalbard og Jan Mayen) må stemmemottakeren fylle ut omslagskonvolutten med opplysninger om velgerens navn, adresse, fødselsdato, samt tid og sted for stemmegivningen. Velgeren og stemmemottakeren må underskrive omslagskonvolutten.

  • Ved valget i 1999 var omslagskonvolutten for første gang påtrykt et søknadsskjema beregnet på nordmenn med mer enn 10 års registrert opphold i utlandet, og som måtte søke om innføring i manntallet. Tidligere måtte disse søke om innføring på eget skjema.

  • Stemmemottakeren sender stemmegivningen på hurtigste betryggende måte til vedkommende valgstyre.

Ambulerende stemmemottaking

Velgere som pga. sykdom eller uførhet ikke er i stand til å ta seg til et valglokale på valgdagen – og som ikke har tilknytning til en landpostbudrute eller en institusjon der det avholdes forhåndsstemmegivning – kan stemme der de oppholder seg. Denne måten å stemme på («ambulerende stemmegivning») vil særlig være aktuell for «hjemmeboende» personer i byer og tettsteder der det ikke er etablert landpostbudruter.

Framgangsmåten for stemmegivningen er detaljert regulert i loven § 36.

Velgeren må søke Posten om å få avgi stemme der vedkommende oppholder seg. Søknaden skal i utgangspunktet være skriftlig, begrunnet og vedlagt en erklæring fra en person over 14 år om at de opplysninger velgeren gir er riktige.

Selv om det stilles et krav om skriftlig søknad, presiserer loven at en muntlig søknad ikke kan avvises. Den som mottar søknaden på vegne av Posten skal i slike tilfelle fortrinnsvis be velgeren sende en skriftlig søknad som bekrefter den muntlige. I alle fall skal de opplysninger som gis muntlig noteres ned og legges til grunn ved den videre behandling av søknaden.

Søknadsfristen er siste tirsdag før valgdagen kl 15.

Er forhåndsstemmegivningen endelig?

Tidligere kunne velgere som hadde forhåndsstemt også avgi stemme på valgtinget. Forhåndsstemmene ble først kontrollert mot avkryssingsmanntallet etter at stemmegivningen på valgtinget var avsluttet. Viste det seg at velgeren var blitt avkrysset for å ha stemt på valgtinget ble forhåndsstemmen forkastet.

I 1997 ble reglene om godkjenning av forhåndsstemmer endret. Utgangspunktet er nå at flest mulig forhåndsstemmer skal være godkjent og avkrysset i manntallet før valgtinget åpner. Dette er fastsatt i loven § 47 andre ledd.

En velger som har stemt på forhånd skal imidlertid ikke avvises dersom han/hun møter fram i et valglokale på valgdagen. Vedkommendes stemmegivning skal, dersom det er krysset av i manntallet, legges til side i et eget omslag, jf. loven § 41 første ledd. Det følger av § 47 femte ledd at valgtingsstemmen skal forkastes når stemmegivningene prøves. Er det ikke krysset av i manntallet kan velgeren stemme på vanlig måte. Valgtingsstemmen vil da telle med, og forhåndsstemmegivningen vil bli forkastet.

Det er altså to tilfelle hvor en valgtingsstemme kan godkjennes dersom velgeren også har forhåndsstemt:

  1. Forhåndsstemmen er forkastet pga. formelle feil

  2. Forhåndsstemmen er kommet inn til valgstyret etter at avkryssingen for forhåndsstemmer er avsluttet

10.5.2 Er det behov for endringer i forhåndsstemmeordningen?

Hvilke prinsipper bør legges til grunn når reglene for forhåndsstemmegivningen skal utformes? Bør det stilles vilkår for å kunne avgi forhåndsstemme?

Vår valgordning bygger på det prinsipp at stemmegivning på valgtinget på valgdagen skal være den primære måten å delta i valg.

Forhåndsstemmegivningen er tradisjonelt ment som et tilbud til de som ikke er i stand til å møte fram i et valglokale på valgdagen. Tidligere hadde lovgivningen klart definert hvilke omstendigheter som ga grunnlag for å stemme på forhånd.

Fram til 1979 fastsatte de daværende valglover (stortingsvalgloven og kommunevalgloven) uttrykkelig hvilke fraværsgrunner som kunne aksepteres som vilkår for forhåndsstemmegivning. Det dreide seg om:

  • fravær fra kommunen

  • offentlig gjøremål innen kommunen

  • opphold på sykehus, fødehjem m.v.

  • opphold i fengsel

  • fravær fra kommunen pga flytting av rein

På de omslagskonvoluttene som ble brukt ved forhåndsstemmegivningen på den tiden var alle de lovlige forfallsgrunnene trykt, og velgeren skulle krysse av for den grunnen som gjorde at han/hun måtte forhåndsstemme. Velgeren måtte avgi en erklæring om forfallsgrunn i forbindelse med stemmegivningen.

Valgstyret skulle kontrollere om vilkårene for forhåndsstemmegivning forelå. Dersom det fant at velgerens erklæring var uriktig, eller forfallsgrunnen hadde bortfalt før valgdagen, ble stemmegivningen forkastet. Dette førte til en del forkastede forhåndsstemmer fordi den oppgitte forfallsgrunnen forelå ikke på valgdagen, og valgstyret fant dette dokumentert. Imidlertid resulterte ordningen i en del forkastede stemmer fordi

  • velgeren hadde glemt å krysse av for forfallsgrunn

  • velgeren hadde krysset feil

I 1979 ble lovreglene vesentlig endret. Nå kreves det ikke lenger at velgeren gir en begrunnelse for hvorfor han/hun må avgi forhåndsstemme. Samtidig ble valgstyrets undersøkelsesplikt og hjemmel til å forkaste en forhåndsstemmegivning opphevet. Lovendringene ble begrunnet med:

  • det er vanskelig – særlig i de større kommunene – å kontrollere at de oppgitte forfallsgrunner foreligger

  • omslagskonvoluttene blir vesentlig forenklet

  • en unngår at en del forhåndsstemmer blir forkastet pga. manglende/feilaktig forfallsgrunn.

Selv om valgmyndighetene vet at velgeren har mulighet til å avgi valgtingsstemme har man ingen hjemmel til å forkaste forhåndsstemmegivningen. Om velgeren avgir forhåndsstemme for eksempel ut fra bekvemmelighetshensyn får det ingen konsekvenser for gyldigheten av stemmegivningen.

Loven § 34 nr. 3 andre ledd fastsetter at velgeren – ved forhåndsstemmegivning utenriks og på Svalbard og Jan Mayen – skal underskrive på den omslagskonvolutten som benyttes ved stemmegivningen. Denne underskriften oppfattes som en erklæring om at vilkårene for forhåndsstemmegivningen, blant annet fravær på valgdagen, er oppfylt. Tidligere avga velgeren en slik erklæring også ved forhåndsstemmegivning innenriks når han/hun signerte omslagskonvolutten. Ved innføringen av poststemmegivningen i 1997 og bruk av valgkort gikk man bort fra den tradisjonelle omslagskonvolutten. Dermed bortfalt også kravet om underskrift som erklæring fra velgerens side.

Det kan dermed hevdes at ordningen med forhåndsstemmegivning er i ferd med å utvikle seg til en form for valgdeltakelse likeverdig det å stemme på valgdagen.

Dagens system gjør det påkrevd å reise to spørsmål:

  1. Skal stemmegivning på valgdagen være det primære, mens forhåndsstemmegivningen bør være et tilbud for dem som trenger det?

  2. Bør forhåndsstemmegivningen betraktes som et middel til å øke valgdeltakelsen, slik at forholdene legges best mulig til rette for slik stemmegivning?

En kan reise spørsmål om det nå er blitt for lett å forhåndsstemme. En indikasjon i så måte er det forhold at i Norsk Gallups undersøkelse fra 1997 svarer hele 33 prosent av de som forhåndsstemte at de gjorde det for å spare tid, eller fordi det var mer praktisk. Dermed kan poststemmeordningen bidra til å undergrave prinsippet om at stemmegivning på valgdagen skal være det sentrale, og at forhåndsstemmegivningen er ment som en unntaksordning – et tilbud til dem som ikke kan møte fram i et valglokale på valgdagen. Utviklingen de siste 20 år gjør også at det er berettiget å stille spørsmål om det tradisjonelle prinsippet lenger har noen særlig realitet. Det er blitt hevdet at vi i realiteten har valgdager hver dag fra forhåndsstemmegivningen tar til og til og med den offisielle valgdagen, fordi det er så enkelt for velgerne å forhåndsstemme.

Etter at poststemmegivningen er innført gjelder det – som nevnt foran – ikke noe krav om at velgeren skal erklære at han/hun er forhindret fra å møte fram i et valglokale på valgdagen.

Det er sannsynlig at en del velgere avgir forhåndsstemme selv om de strengt tatt kunne ha stemt på valgdagen. Undersøkelsen fra 1997 – der 33 prosent av de som stemte på Posten svarer at de gjorde det for å spare tid eller fordi det var mest praktisk – tyder på det. Siden en del av begrunnelsen for poststemmegivning går på å lette mulighetene for velgerne (og også å øke valgdeltakelsen) synes det legitimt at velgerne forhåndsstemmer ut fra slike motiver.

Det er berettiget å stille spørsmålet om en skal holde fast ved kravet om at velgeren skal være forhindret fra å stemme på valgtinget som vilkår for forhåndsstemmegivning. Dette kravet har ingen realitet lenger, siden:

  • det skal ikke foretas noen kontroll av om kravet er oppfylt

  • det foreligger ingen muligheter for sanksjon fra valgmyndighetenes side i de tilfelle det er klart at vilkåret ikke er oppfylt

  • velgeren plikter ikke å avgi erklæring som dokumentasjon på at han/hun er forhindret fra å stemme på valgdagen

  • poststemmegivningen må i seg selv anses som et legitimt middel for å øke valgdeltakelsen

En har tre muligheter å gå når det gjelder utviklingen av forhåndsstemmeordningen:

  1. enten ta skrittet fullt ut, og fjerne forutsetningen om at velgeren skal være forhindret fra å møte fram i et valglokale på valgdagen,

  2. eller stramme inn på vilkårene, og åpne for sanksjoner – i form av ugyldig stemmegivning – dersom vilkåret om at velgeren er forhindret fra å stemme på valgdagen ikke er oppfylt,

  3. eller opprettholde dagens ordning

Alternativ 2 kan ikke sies å være en farbar løsning. Dette innebærer at man etablerer en detaljert kontrollordning som ikke er i tråd med det herskende syn når det gjelder forholdet mellom borgere og myndigheter. Erfaringene fra før 1979 tilsier også at en slik ordning har mange uheldige konsekvenser.

En bør derfor vurdere alternativ 1 eller 3. Velger man alternativ 1 kan loven endres slik at den kun fastsetter at en velger kan avgi forhåndstemme i samsvar med lovens regler. En kan innvende at dette vil innebære en svekkelse av prinsippet om at stemmegivning på valgdagen skal være det primære. Formelt sett er dette en riktig innvending, men reelt sett vil en slik endring ikke bety noe særlig i forhold til det som er situasjonen med dagens ordning. Lovteksten bringes dermed i samsvar med det som er den faktiske situasjonen.

Velger man alternativ 3 sender man et signal om at det tross alt ikke er fritt fram for å avgi forhåndsstemme. Lovgiver forutsetter at man skal ha en grunn. På den måten får man flagget at stemmegivning på valgtinget tross alt er den primære måten å delta ved valg.

Utvalget mener at kravet om at velgeren – for å kunne avgi på forhånd – skal være forhindret fra å møte fram i et stemmelokale på valgdagen bør oppheves. Denne bestemmelsen har ikke noen reell betydning lenger, og bør derfor tas ut av lovteksten.

Er ordningen med poststemmegivning kommet for å bli?

Erfaringene med poststemmegivningen hittil.

Forhåndsstemmegivning i Postens regi ble første gang gjennomført ved stortingsvalget 1997.

Antallet forhåndsstemmer i 1997 ble mer enn fordoblet i forhold til valget i 1993 – fra ca. 238 000 til ca. 479 000. Samtidig ble antall forkastede stemmer halvert – fra drøyt 1 900 til ca. 1 000.

I 1999 ble det avgitt nær 329 000 forhåndsstemmer, mot knapt 179 000 i 1995.

Norsk Gallup foretok i 1997 en undersøkelse – på vegne av Kommunal- og regionaldepartementet – om velgernes syn på ordningen. 87 prosent av de spurte (som hadde forhåndsstemt) svarer at de er ganske fornøyd eller svært fornøyd, og at de ikke hadde noen problemer med stemmegivningen. Bare 2 prosent svarer at de hadde problemer med kø på postkontoret. 37 prosent av alle spurte (og 80 prosent av de som hadde forhåndsstemt) antyder at det kan bli aktuelt å forhåndsstemme ved framtidige valg.

Kommunenes reaksjoner etter at ordningen var praktisert i 1997 kan oppsummeres slik, jf. Ot.prp. nr. 37 (1998–99):

  • Innføringen av ordningen gikk bra

  • Det er ikke aktuelt å føre ansvaret for mottak av forhåndsstemmer tilbake til kommunene

  • Poststemmeordningen sparte kommunene for mye av valgarbeidet

  • Opptellingen krevde mye tid og arbeid, dels pga. det store antallet stemmer, dels pga. fristene for når stemmene måtte være kommet inn var forskjøvet

  • Samarbeidet med Posten fungerte bra

Ønsket om å øke valgdeltakelsen var en av hovedgrunnene til at poststemmegivningen ble introdusert.

I forarbeidene til poststemmereformen (Ot.prp. nr. 3 (1996–1997)) la departementet vekt på følgende målsettinger:

  • Det skal bli lettere for velgerne å avgi stemme

  • Ordningen kan ha en positiv effekt på valgdeltakelsen

  • Regelverket bør utformes slik at faren for feil reduseres

Valgdeltakelsen økte fra 75,8 prosent i 1993 til 78,3 prosent i 1997. Det kan ikke utelukkes at poststemmegivningen har hatt betydning for dette resultatet. Erfaringene fra 1997 kan tyde på at departementets intensjoner ble oppfylt ved det valget.

Poststemmegivningen kunne ikke forhindre en nedgang i deltakelsen ved lokalvalgene i 1999 – fra 62,8 prosent i 1995 til 60,4 prosent for kommunestyrevalgene, og fra 59,7 prosent til 56,8 prosent for fylkestingsvalgets vedkommende. En kan imidlertid ikke utelukke at deltakelsen kunne vært enda lavere uten poststemmegivningen.

I 1997 ble det avgitt 478 671 forhåndsstemmer til Posten. Av disse ble 1 047 vraket. Til sammenligning ble det i 1993 avgitt 238 349 forhåndsstemmer til kommunale stemmemottakere, og 1 934 ble vraket. Til tross for en fordobling av antall forhåndsstemmer ble antall vrakede stemmer halvert. Dette tyder på at forutseningen om at regelverket måtte utformes slik at feil kunne unngås ble oppfylt.

Situasjonen framover når det gjelder organiseringen av Posten

Det er iverksatt en kraftig omorganisering av Postens tjenester i framtida. Blant annet vil et betydelig antall postkontorer bli nedlagt. En innvending som kan reises mot poststemmegivningen er at denne nedleggingen av postkontorer vil bety en svekkelse av velgernes muligheter til å avgi forhåndsstemme, for eksempel i kommuner som er (eller vil bli) uten postkontor innenfor sitt geografiske område. Denne innvendingen vil ganske sikkert bli forsterket i årene framover dersom antall postkontorer fortsatt reduseres. Poststemmegivningen kan dermed føre til dårligere tilgjengelighet, ikke bedret, slik intensjonen bak reformen var. Det er ikke sikkert alle velgere vil se på en utvidelse av adgangen til stemmegivning i overvær av landpostbud som et fullgodt alternativ. Dermed kan dommen over poststemmegivningen bli:

  • Den fører til et faktisk dårligere tilbud for en del velgerne

  • Den oppfattes av velgerne som et dårligere tilbud

Skal poststemmegivningen bestå er det derfor påkrevd å finne fram til alternativer til stemmegivning på de tradisjonelle postkontorene.

I St.meld. nr. 37 (1999–2000) om omlegging av Postens ekspedisjonsnett legges det opp til en kraftig reduksjon av antall postkontorer. Antallet vil bli skåret ned fra i underkant av 900 til 300–450. Samtidig forutsettes det at Postens tjenester skal kunne ivaretas av minimum 1 100 «Post i Butikk» og/eller offentlige servicekontorer drevet av samarbeidspartnere. I dag har Posten ca. 380 postfilialer/kontraktspostkontorer drevet av samarbeidspartnere. Omfanget av landposttjenesten vil inntil videre i hovedsak bli opprettholdt på dagens nivå.

I stortingsmeldingen uttales det:

«Samferdselsdepartementet vil understreke at Posten også etter omleggingen skal sikre oppfylling av konsesjonskravene, herunder alle basistjenestene og grunnleggende banktjenester er tilgjengelige i alle landets kommuner, at det i hver kommune skal være minst ett postkontor (Posthandel) eller kontraktspostkontor (Post i butikk/offentlig servicekontor) som tilbyr alle basistjenester og grunnleggende banktjenester, og at øvrige servicekrav mht. tjenestetilbud, fremsendingstider, postomdeling m.v. oppfylles. Posten har opplyst at det i arbeidet med omleggingen av ekspedisjonsnettet har lagt til grunn en dimensjonering av nettet som skal sikre oppfyllelse av konsesjonskravene. Tjenestetilbudet ved Post i Butikk og/eller offentlige servicekontor skal være slik at det minst oppfyller konsesjonskravene. Derved skal tjenestetilbudet sikres også i de områder der ordinære postkontor erstattes av Post i Butikk og/eller offentlige servicekontor. Dette vil særlig berøre distriktene, der det i dag er mange mindre postkontor drevet av Posten selv. Omleggingen vil kunne innebære endringer i det totale tjenestetilbudet i en del kommuner, da enkelte tilleggstjenester vil kunne falle bort eller bli tilgjengelige på andre måter enn gjennom det tradisjonelle ekspedisjonsnettet. …

Posten har ansvaret for gjennomføring av forhåndsstemmegivningen ved valg. Gjennom ordningen har det vært mulig å avgi forhåndsstemme til stemmemottakere på bl.a. postkontor og i landpostruter i de enkelte kommuner. Valgloven gir etter Kommunal- og regionaldepartementets mening ikke anledning til å gjennomføre forhåndsstemmegivning ved postfilialer/kontraktspostkontorer (dvs. Post i Butikk m.v.). Regjeringen ser det som viktig å sikre at det ved stortingsvalget og sametingsvalget 2001 kan gjennomføres forhåndsstemmegivning i alle kommuner.

I og med at det foreligger et utvalg (Valglovutvalget) som skal legge frem innstilling til ny valglov i løpet av 2000, vil det i denne omgang ikke bli vurdert å legge ansvaret for å ta imot forhåndsstemmer til andre organer.

Posten anslår at det i omtrent halvparten av landets kommuner ikke vil være egendrevne postkontorer, men Post i Butikk og/eller offentlige servicekontor. Omleggingen vil ikke innebære noen endringer i forhåndsstemmegivningen ved de gjenværende egendrevne postkontorene (Posthandel, til landpostbud og på institusjon der Posten har besluttet å motta forhåndsstemmer). Posten er meget interessert i å videreføre samarbeidet med staten om utføring av forhåndsstemmegivningen. Posten har derfor tilbudt staten å gjøre poststedene Post i Butikk tilgjengelige for forhåndsstemmegivning, slik at forhåndsstemmegivning fortsatt vil kunne gjennomføres ved minst ett stasjonært sted i alle landets kommuner. Ved inngåelse av avtaler med butikkjeder og andre samarbeidspartnere vil Posten sikre seg plass for stemmegivning på de aktuelle stedene. I valgperioden vil det bli dekket opp med egne stemmemottakere oppnevnt av Posten ved slike steder. …»

I sin innstilling til stortingsmeldingen – Innst.S. nr. 248 (1999–000) – uttaler flertallet i Stortingets samferdselskomite (representantene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre):

«… Flertallet har registrert at når det gjelder forhåndsstemmegivning vil det komme en lovendring. Flertallet forutsetter at det etableres ordninger som gir anledning til forhåndsstemmegivning. …»

Utvalget har hatt et møte med representanter for Posten der det ble redegjort for de framtidige planene når det gjelder organisasjonsstruktur.

Utvalgets merknader

Utvalget vil presisere at bakgrunnen for at en nå tar opp til vurdering spørsmålet om hvordan forhåndsstemmegivningen skal administreres ikke skyldes misnøye med hvordan Posten har utført sine oppgaver i denne forbindelsen. Tvert imot, det er grunn til å gi Posten honnør for det arbeidet som ble utført ved valgene i 1997 og 1999.

Utvalget vil vise til at omorganiseringen av Posten gjør at forutsetningene for poststemmegivningen er radikalt endret i forhold til situasjonen på midten av 1990-tallet, da ordningen ble introdusert. Strukturendringene i Posten gjør det nødvendig med en gjennomgang av dagens ordning når det gjelder forhåndsstemmegivningen. Det er nødvendig å vurdere spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for å motta forhåndsstemmer.

Etter utvalgets mening må følgende tre hovedhensyn legges til grunn når en skal vurdere forhåndsstemmeordningen:

  1. Gjennomføring av valg, inkludert mottak av forhåndsstemmer, skal være et offentlig anliggende

  2. Prinsippet om hemmelige valg må ivaretas, og sikkerheten for dette må garanteres

  3. Tilgjengelighet og mulighet for å forhåndsstemme må minst opprettholdes på dagens nivå

Den fysiske rammen rundt forhåndsstemmegivningen må være slik at den enkelte velger føler seg bekvem og trygg på at grunnleggende sikkerhetsrutiner blir ivaretatt. Å avgi stemme ved frie valg er vår viktigste demokratiske rettighet, og rammen rundt valget må være preget av at dette er en spesiell ordning. Utvalget finner på denne bakgrunn at en ordning der stemmegivningen kan foregå på bensinstasjoner, i supermarkeder og butikker er lite akseptabel. Dette vil bidra til en for sterk alminneliggjøring av valghandlingen, og det vil kunne reises berettiget tvil om hemmeligheten av valget. Dessuten vil det kunne by på problemer rent praktisk å organisere stemmegivningen på denne måten.

Utvalget stiller seg også tvilende til om Posten vil være i stand til å sikre at tilgjengeligheten for velgerne kan opprettholdes på samme nivå som ved valgene i 1997 og 1999. På sikt vil omtrent halvparten av landets kommuner bli uten postkontor. Nedleggingen av postkontorer vil bety at flere velgere ønsker å avgi stemme hjemme. Det er forventet at Postens organisasjon skal slankes når det gjelder antall ansatte. Utvalget kan derfor ikke se at nedlegging av postkontorer vil kunne kompenseres gjennom økt tilgang på tjenester gjennom landpostbud. Det kan heller ikke garanteres at Posten vil ha ressurser til å sende stemmemottakere hjem til de velgere som måtte ønske det. Utvalget mener det er høyst sannsynlig at fortsatt forhåndsstemmegivning gjennom Posten vil bety redusert tilgjengelighet og et dårligere tilbud for velgerne.

Utvalget er derfor kommet til at en bør finne et alternativ til Posten når det gjelder ansvaret for forhåndsstemmegivningen. Dette alternativet vil etter utvalgets mening være å føre forhåndsstemmegivningen tilbake til kommunene, slik ordningen var fram til valget i 1997. Kommunene har kompetanse og erfaring på dette området, og bør være i stand til å gjennomføre ordningen på en måte som sikrer på både valgets hemmelighet og tilgjengelighet for velgerne.

Det må være et overordnet mål at tilgjengeligheten for velgerne ikke blir dårligere enn den var før Posten satte i gang hovedtyngden av sin rasjonalisering og nedlegging av postkontorer. Utvalget presiserer at kommunene må ha særlig for øye at mye taler for at det – særlig i deler av forhåndsstemmeperioden – kan være nødvendig å ha utvidede åpningstider ved de kommunale kontorer der det avholdes forhåndsstemmegivning

Utvalget vil foreslå at kommunens administrasjonssenter (rådhuset) blir lovbestemt sted for forhåndsstemmegivning. I tillegg bør det åpnes adgang for valgstyret til å bestemme at forhåndsstemmer kan mottas på andre steder i kommunen. Utvalget vil ikke foreslå at det i loven reguleres hvor slik stemmegivning bør foregå. Dette bør valgstyret i den enkelte kommune bestemme, ut fra de lokale forhold. Utvalget forutsetter imidlertid at adgangen til å motta forhåndsstemmer på institusjoner innenfor helse- og sosialomsorgen opprettholdes. I tillegg kan det være aktuelt å organisere stemmemottak ved militærforlegninger, fengsler og undervisningssteder. Utvalget vil spesielt peke på at det kan være viktig å ha forhåndsstemmemottak ved universitet og skoler (videregående og høyskoler), av hensyn til studentene og elevene. Andre offentlige instanser, som servicekontorer og bibliotek, bør også kunne benyttes.

Utvalget vil ikke detaljregulere hvilket opplegg kommunene skal følge når det gjelder den praktiske gjennomføringen av forhåndsstemmegivningen. Det kan for eksempel ikke utelukkes at kommunen kan inngå en samarbeidsavtale med Posten der forholdene ligger til rette for det.

Velgere som er syke og uføre, og som ikke oppholder seg på en institusjon der det arrangeres forhåndsstemmegivning, bør kunne avgi stemme der de oppholder seg. Dagens ordning bør dermed videreføres. Utvalget mener det ikke er nødvendig å ha en egen paragraf i loven om slik stemmegivning, og vil foreslå at adgangen til å stemme hjemme tas inn i samme paragraf som omhandler hvor stemmegivningen kan foregå.

Utvalget vil foreslå at det tas inn i loven en bestemmelse om at det skal være to stemmemottakere tilstede når stemmegivningen foregår hjemme hos den enkelte velger eller på andre steder utenom rådhuset. Dette for å sikre at det ikke skal reises tvil om hvorvidt stemmegivningen har gått for seg i samsvar med regelverket. Rådhuset foreslås som lovbestemt sted for stemmemottak, og dette bør etter utvalgets mening anses som garanti for at lovens bestemmelser vil bli fulgt selv om bare en stemmemottaker er tilstede.

Utvalget mener at ordningen med obligatorisk valgkort ved forhåndsstemmegivningen bør opprettholdes, og at en ikke går tilbake til den tidligere ordningen med omslagskonvolutt som må fylles ut av stemmemottaker. Bruk av valgkort vil lette forsendelse av forhåndsstemmer i tilfelle velgeren avgir stemme utenfor den kommunen hvor vedkommende er stemmeberettiget. Det vil dessuten redusere muligheten for at det begås feil ved mottak av stemmene.

Dersom stemmegivningen foregår i den kommunen velgeren er stemmeberettiget leverer stemmemottakeren/-mottakerne stemmegivningen til valgstyret. Stemmegivninger fra velgere med stemmerett i andre kommuner sendes til vedkommende valgstyre.

Det vil være valgstyrets ansvar å oppnevne stemmemottakere, og sørge for at disse får nødvendig opplæring.

Utvalgets forslag innebærer at kommunene pålegges en ny oppgave. Utvalget vil derfor gå inn for at kommunene får kompensasjon for utgifter som påløper i forbindelse med mottak av forhåndsstemmer. Utvalget mener at det vil være mulig for kommunene å organisere forhåndsstemmegivningen på en måte som gjør at den kan bli mer kostnadseffektiv enn det som følger av dagens ordning med stemmemottaking i Postens regi.

Oppgaven med å refundere kommunene for deres utgifter bør legges til fylkesmennene, som i dag har tilsvarende oppgaver når det gjelder refusjon av kommunenes utgifter ved stortingsvalg. Utvalget mener det er viktig å legge opp til en ordning der kommunene kan gis refusjon uten at dette gjør det nødvendig å innføre en omstendelig kontrollordning. I stedet for en ordning med tilbakeføring krone for krone av dokumenterte utgifter bør det etableres en ordning der kommunene gis et fast kronebeløp per mottatt stemme. Det bør fastsettes ett beløp per stemme avgitt av velgere med stemmerett i kommunen, og ett (høyere) beløp for stemmer avgitt av velgere med stemmerett i andre kommuner. Kommunene bør sende inn til fylkesmannen en oppgave over det antall stemmer som er mottatt i de to kategoriene. På grunnlag av disse oppgavene anviser fylkesmannen det beløp den enkelte kommune skal ha i refusjon.

Bør reglene om valgagitasjon endres?

Loven § 34 nr. 5 første ledd første punktum fastsetter at «Valgagitasjon er ikke tillatt i det rom der stemmegivningen foregår og i tilstøtende rom.»

Bestemmelsen er gitt for å sikre at stemmegivningen skal foregå uten at velgerne blir påvirket av virksomheten til partier og andre forslagsstillere. Stemmegivningen skal foregå mest mulig uforstyrret av virksomhet som ikke har direkte tilknytning til selve stemmegivningen.

Bestemmelsen rekker noe kortere enn loven § 38 som regulerer det tilsvarende forhold på valgdagen. Etter denne paragrafen er det heller ikke tillatt å drive valgagitasjon i umiddelbar nærhet av valglokalene, i tillegg til det rom der stemmegivningen foregår og i tilstøtende rom. § 38 ble endret i 1995 for å styrke muligheten for at stemmegivningen på valgdagen skal foregå mest mulig uforstyrret. I henhold til denne paragrafen kan valgmyndighetene vise bort listebærere eller andre partirepresentanter, eller henvise dem til en plass der de ikke forstyrrer eller virker sjenerende på velgerne.

Praktiseringen av forbudet mot valgagitasjon i forbindelse med forhåndsstemmegivningen skapte neppe problemer tidligere, da kommunene hadde ansvar for mottaket av forhåndsstemmer. Stemmegivningen foregikk i kommunale lokaler, som var underlagt de kommunale myndigheters (valgstyrets) jurisdiksjon. Dette kan stille seg annerledes i dag. Stemmegivningen foregår i dag i Postens lokaler, som ofte er plassert i større bygg, som kjøpesentra, der det foregår forskjellig virksomhet, og der det er andre enn Posten som eier eller disponerer lokalene. Det er dermed ikke gitt at Posten står fritt til å kunne regulere partienes virksomhet i nærheten av Postens lokaler.

Denne problemstillingen ble tatt opp av Oslo kommune i forbindelse med valget 1999. I brev av 17. juni stilte kommunen spørsmål til departementet om hvor langt forbudet mot valgagitasjon rekker i forhold til partier som måtte ønske å ha stands, dele ut stemmesedler eller drive lignende former for valgkamp nær postkontorene.

I brev av 14. juli uttaler departementet bl.a.:

«… § 38 kommer … ikke til anvendelse ved forhåndsstemmegivningen. Departementet mener likevel at partiene, ut fra hensynet bak lovendringen i 1995, bør avstå fra å drive valgkamp i umiddelbar nærhet av valglokalene også ved forhåndsstemmegivningen, selv om dette ikke direkte omfattes av loven.

Det å drive valgkamp i form av stands eller lignende, er etter departementets syn å anse som valgagitasjon, og vil derfor ikke være tillatt i det rom der forhåndsstemmegivningen foregår og i tilstøtende rom, jf. § 34 nr. 5.

Dette innebærer at det ikke er tillatt å drive valgkamp inne på selve postkontoret, eller i rom som velgeren må passere gjennom for å komme inn i postkontoret. Når det gjelder postkontorer som befinner seg i kjøpesentre e.l., kan det oppstå vanskelig avgrensninger med hensyn til hva som blir omfattet av begrepet «tilstøtende rom». Dette gjelder spesielt i forhold til overbygde fellesarealer som må passeres for å komme inn i postkontoret. Departementet antar at ikke alt fellesareal vil omfattes av forbudet. Forbudet mot å drive valgagitasjon kan etter vårt syn bare omfatte fellesarealer i direkte tilknytning til postkontoret. Ved vurderingen av hvilket område som blir omfattet av forbudet, må det bl.a. legges vekt på hvor postkontoret er plassert i senteret. …»

En kan stille spørsmål om det i det hele tatt bør være noe forbud mot valgagitasjon i nærheten av de steder der det foregår mottak av stemmer. Inne i selve valglokalene bør imidlertid valghandlingen foregå uten at partirepresentanter er til stede og søker å påvirke stemmegiverne. Hensynet til ro og orden omkring selve valghandlingen tilsier det. Om velgerne skulle bli tilbudt stemmesedler eller annet valgmateriell fra partiene når de er på vei for å avgi sin stemme kan imidlertid vanskelig sies å representere et overgrep eller virke unødig forstyrrende. En kan tvert imot se på det som en del av valgkampen og partienes bestrebelser for å skaffe seg oppslutning blant velgerne. Lovens bestemmelser på dette punktet synes å gå lenger enn det som er nødvendig sett ut fra demokrati- og ytringsfrihetsprinsipper, og det som er nødvendig for å sikre ro rundt stemmegivningen. Utvalget mener derfor at forbudet mot valgagitasjon kan begrenses til å gjelde lokalet der forhåndsstemmegivningen foregår. Dette bør gjelde selv om kommunene får ansvaret for gjennomføringen, og forhåndsstemmer blir mottatt i kommunale lokaler.

Forhåndsstemmegivningen utenriks – hvilket omfang bør den ha?

Loven § 32 bokstav c, e og f fastsetter at forhåndsstemmegivning utenfor rikets grenser skal foregå:

  • Ved norske utenriksstasjoner

  • Hos spesielt oppnevnte stemmemottakere (oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet). Oppnevningen er et personlig verv for den enkelte navngitte stemmemottaker. Vedkommende kan ikke gi andre fullmakt til å motta stemmer ved fravær eller lignende

  • Om bord på norske skip i utenriks fart (Skipsfører/styrmann er lovbestemt stemmemottaker)

  • Om bord på norske borefartøy og oljeplattformer som er involvert i virksomhet utenfor norsk territorialfarvann (Innretningens sjef eller dennes stedfortreder er lovbestemt stemmemottaker)

Departementet oppnevner stemmemottakere på steder der det oppholder seg et ikke uvesentlig antall nordmenn, og der det ikke er norsk utenriksstasjon i rimelig nærhet. Som eksempler kan nevnes steder der det befinner seg norsk militærpersonell (typisk i så måte er personell på FN-oppdrag), norske misjonærer, norske studenter. Oppnevningen skjer etter forslag fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, misjonsorganisasjoner, studentorganisasjonen ANSA m.fl. I 1999 ble det oppnevnt 29 stemmemottakere utenriks på dette grunnlaget. I tillegg ble det oppnevnt 15 stemmemottakere om bord på norskeide, utenlandsregistrerte skip (Disse skipene er ikke «norske»i valglovens forstand, og skipsfører/styrmann er dermed ikke automatisk stemmemottaker).

Administrasjonen av forhåndsstemmegivningen utenriks er svært arbeids- og ressurskrevende. Følgende arbeidsoppgaver må gjøres:

  • Innhente forslag på stemmemottakere

  • Oppnevne stemmemottakere

  • Utarbeide og oversette instrukser

  • Produsere valgmateriell

  • Utarbeide fordelingslister for valgmateriellet

  • Sende ut materiellet

  • Ettersende materiell

  • Utarbeide oversikter over utenriksstasjoner og oppnevnte stemmemottakere, og sende disse oversiktene til kommunene o.a.

  • Lage informasjonsmateriell til velgere, kommuner og media om hvor stemmegivningen foregår.

Kommunaldepartementet beregnet i 1995 ressursinnsatsen ved stortingsvalget i 1993 til 13 ukeverk. Utenriksdepartementet anslo sin innsats til å ligge høyere enn 13 ukeverk. I tillegg kommer ressursbruken hos

  • Stemmemottakerne

  • De institusjoner som kommer med forslag på stemmemottakere

  • Kommunene, i forbindelse med prøvingen av forhåndsstemmene

Tall som departementet innhentet i 1993 viste at en svært liten andel av nordmenn registrert bosatt i utlandet benyttet seg av stemmeretten, og at andelen i prosent var lavere jo lenger utenlandsoppholdet hadde vart.

Departementet anførte i Ot.prp. nr 30 (1994 – 95) at det var grunn til

  1. se nærmere på reglene om stemmerett for nordmenn i utlandet

  2. vurdere om forhåndsstemmegivningen utenriks kan organiseres på en annen og mindre ressurskrevende måte, for eksempel ved å begrense adgangen til forhåndsstemmegivning til land der det oppholder seg forholdsvis mange nordmenn.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite sa seg i Innst.O. nr. 57 (1994 – 95) enig i at en burde undersøke nærmere om opplegget kunne gjøres mindre ressurskrevende, men understreket samtidig at «dette ikke bør føre til at norske statsborgere som har stemmerett i dag, i praksis får betydelige problemer med å få avgitt stemme». Komiteens flertall (medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet) uttalte:

«… Det er viktig for et demokratisk land som vårt at stemmerettsmessig likestilling sikres mellom alle nordmenn i utlandet.»

Det synes nå nødvendig å ta en prinsipiell diskusjon om omfanget av forhåndsstemmegivningen utenriks, med sikte på å få en avklaring av hvorvidt man kan redusere opplegget uten at det samtidig medfører for sterke inngrep i velgernes rettigheter.

Danmark har et system som minner svært mye om vårt. Velgere som oppholder seg utenriks kan avgi forhåndsstemme («brevstemme»)

  • hos en dansk diplomatisk eller konsulær representasjon

  • hos stemmemottakere utpekt av innenriksministeren (I retningslinjene for de to siste valg som er gjennomført i Danmark – «Vejledning om afholdelse af kommunale valg» (1997), og «Vejledning om afholdelse af folketingsvalg» (1998) – er oppregnet en rekke stemmemottakere («ældste danske officer» eller «ældste danske repræsentant» ved FN-observatørgrupper og militærforlegninger utenfor Danmarks grenser. Stemmemottakerne er bemyndiget til å utpeke annet personell som stemmemottakere)

  • om bord på danske skip i utenriks fart, eller danske «havanlæg» på dansk område. Skipets/innretningens sjef eller dennes stedfortreder er stemmemottaker.

I Sverige er forhåndsstemmegivningen utenriks begrenset til å foregå hos utenriksstasjonene. Den sentrale valgmyndigheten fastsetter – i samråd med Utenriksdepartementet – ved hvilke utenriksstasjoner forhåndsstemmegivningen kan foregå. Stasjonens sjef, eller den stasjonssjefen utpeker, er stemmemottaker.

Det synes naturlig å opprettholde prinsippet om at forhåndsstemmer til norske valg skal kunne avgis ved norske utenriksstasjoner.

Det synes videre naturlig å oppheve bestemmelsen om stemmegivning om bord på norske oljeinstallasjoner. Denne bestemmelsen kom inn i loven på begynnelsen av 1980-tallet, og hadde sin bakgrunn i at mannskapene på enkelte installasjoner på den tiden befant seg om bord i perioder på 6 måneder ad gangen, og var avskåret fra å kunne forhåndsstemme ved norske utenriksstasjoner eller ved opphold i Norge, fordi de ikke kunne forlate installasjonen under den perioden forhåndsstemmegivningen foregikk.

Opplysninger departementet har fått fra riggeiere i forbindelse med de seneste valgene tyder på at det for tiden ikke er noen norske installasjoner med arbeidsordninger som gjør at de ansatte vil være avskåret fra å stemme under opphold i land. Mannskapene vil befinne seg i Norge minst én gang i løpet av forhåndsstemmeperioden, og kan dermed avgi stemme under opphold her i landet.

Det kan også stilles spørsmål om det er nødvendig å opprettholde bestemmelsen om obligatorisk stemmegivning på norske skip i utenriks fart. Antallet norske sjøfolk totalt sett er betydelig redusert de seneste årene. Om bord på mange av disse skipene er det i dag dessuten ofte bare kapteinen og eventuelt en eller noen få offiserer som er norske. Skipene er også ofte innom havn i forhåndsstemmeperioden, slik at nordmenn om bord kan oppsøke en norsk utenriksstasjon (eller en oppnevnt stemmemottaker) og avgi stemme der. Regelen er blitt kritisert bl.a. fra rederihold, som mener det er en overdrevet tungvint og byråkratisk ordning med utsending av materiell til alle skip der det oppholder seg 1 – 2 norske.

Flere grunner taler derfor mot regelen om at det skal være obligatorisk forhåndsstemmegivning om bord på disse skipene. Utvalget mener at ordningen bør avvikles. I stedet bør man innføre en ordning der det kan oppnevnes stemmemottaker om bord på de skipene der dette finnes nødvendig. Dette er i samsvar med det som er dagens ordning når det gjelder skip som ikke er registrert i Norge, selv om de er i norsk eie.

Loven bør gi departementet hjemmel til å oppnevne stemmemottakere utenriks dersom det anses nødvendig for å sikre at nordmenn i utlandet får avgi stemme. Denne bestemmelsen bør også fange opp tilfelle der det er behov for å oppnevne stemmemottakere om bord på norske skip. To forutsetninger bør være tilstede før det blir aktuelt å oppnevne stemmemottakere:

  • Det er ikke norsk utenriksstasjon i rimelig nærhet som kan oppsøkes av velgerne

  • Det oppholder seg et ikke ubetydelig antall nordmenn på vedkommende sted.

Den som blir oppnevnt som stemmemottaker bør gis adgang til å utpeke andre personer som kan fungere som stemmemottakere på vedkommendes vegne. Dette for å unngå praktiske problemer som måtte oppstå når en navngitt stemmemottaker for eksempel reiser hjem til Norge på ferie eller etter endt opphold i utlandet.

I dag kan norske borgere som oppholder seg i land hvis regelverk er til hinder for forhåndsstemmegivning i overvær av offisiell stemmemottaker avgi «brevstemme», som ikke krever medvirkning av stemmemottaker. Brevstemmegivning var tidligere aktuelt i Tyskland og Sveits, men det er nå åpnet adgang til å avgi stemme ved norske utenriksstasjoner også i disse landene.

Utvalget mener at brevstemmegivning bør kunne innføres som et alternativ til forhåndsstemmegivning ved utenriksstasjon eller i overvær av oppnevnt stemmemottaker, og gjelde generelt. Den eneste forutsetningen bør være at velgerne vil ha problemer med å oppsøke en utenriksstasjon eller en oppnevnt stemmemottaker, for eksempel på grunn av store avstander. Velgeren kan på egen hånd ordne med stemmegivningen, enten ved å bruke materiell han/hun har anskaffet fra en utenriksstasjon/stemmemottaker, eller ved å bruke egne stemmesedler og konvolutter. Det bør være en forutsetning – men intet krav – at et vitne kan bekrefte de opplysninger velgeren gir om seg selv.

En ordning med brevstemmegivning byr på to fordeler:

  • Det blir lettere for velgere utenriks å kunne avgi stemme

  • Departementet kan oppnevne færre stemmemottakere utenriks

Bør det gjøres endringer i forhåndsstemmeperioden?

Når bør forhåndsstemmegivningen ta til?

Forhåndstemmegivningen starter 1. juli (utenriks) og 15. juli (innenriks).

Før innføringen av poststemmegivningen startet all forhåndsstemmegivning 1. juli. Den ble avsluttet siste dagen før valget – dvs. lørdag i kommuner med to dagers valg, søndag i kommuner med én dags valg

Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 3 (1996 – 97) at poststemmegivningen skulle ta til 10. august. Erfaringer fra tidligere valg viste at det ble avgitt svært få forhåndsstemmer i løpet av juli måned. Under behandlingen i Stortinget ble starttidspunktet for poststemmegivningen fremskyndet til 15. juli.

Det kan være grunn til å vurdere om starttidspunktet for forhåndsstemmegivningen bør endres. Det kan anføres en rekke argumenter mot at forhåndsstemmegivningen starter i midten av juli:

  • Det er midt i ferietiden

  • Valgkampen er ikke kommet skikkelig i gang, og partiene har ikke markert seg skikkelig overfor velgerne foran valget (dette kan være en årsak til at det i 1997 var en del velgere som avga forhåndsstemme relativt tidlig, og som ønsket å stemme på nytt – enten like før valget eller på selve valgdagen)

  • Erfaringsmessig er det få velgere som avgir forhåndsstemme i løpet av juli og begynnelsen av august – antallet avgitt stemmer øker jo nærmere valgdagen man kommer

  • En rekke frister i valgloven påvirkes av datoen for starten på forhåndsstemmegivningen. Det gjelder: skjæringsdatoen og de øvrige frister for behandlingen av manntallet (valgkortene, som bygger på manntallet, skal være utsendt til velgerne før forhåndsstemmegivningen tar til) innleveringsfristen for listeforslagene valgmyndighetenes godkjenning av listenetrykking av stemmesedler (stemmesedlene skal være tilgjengelige når forhåndsstemmegivningen tar til)

Dersom starttidspunktet for forhåndsstemmegivningen skyves nærmere valgdagen kan man få et manntall som er mer oppdatert når det gjelder flyttinger, ved at skjæringsdatoen kan utsettes. Valgmyndighetene kan sette i verk sin tiltak seinere, og få bedre tid til valgforberedelsene. Kommunen kan begrense perioden der de må ha beredskap for mottak av forhåndsstemmer.

Den norske forhåndsstemmeperioden er svært mye lenger enn i våre naboland.

I Danmark foregår forhåndsstemmegivningen de siste 3 ukene før valget. I Sverige starter poststemmeperioden den 8. dagen før valget.

Gode grunner taler for å vurdere starttidspunktet for forhåndsstemmegivningen innenriks på nytt. Det burde ikke være noe avgjørende til hinder for at dette tidspunktet kan utsettes ca 1 måned, til 10. eller 15. august. Dette gir en forhåndsstemmeperiode på ca én måned, og det bør være tilstrekkelig.

Da departementet i sin tid foreslo 10. august, ble det bl.a. lagt vekt på hensynet til studenter og skoleelever som reiser fra hjemkommunen til studiekommunen rundt midten av august. Dette hensynet tilsier at man bør velge 10. august, selv om det heller ikke skulle være avgjørende argumenter mot 15. august.

Når bør forhåndsstemmegivningen avsluttes?

Forhåndstemmegivningen avsluttes siste fredag før valget.

Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 3 (1996 – 97) at stemmegivningen skulle avsluttes torsdag før valget. Dette hadde sammenheng med at det samtidig ble foreslått at forhåndsstemmegivningen skulle være endelig, og at alle forhåndsstemmer skulle krysses av i manntallet før valgdagen. For å sikre at dette kunne oppfylles i praksis måtte stemmegivningen avsluttes torsdag.

Stortinget vedtok å forlenge fristen for å avgi stemme til fredag før valget, og bestemte samtidig at forhåndsstemmer som kommer inn til valgstyret i løpet av dagen etter valgdagen skal tas med i valgoppgjøret. Begge frister ble dermed forlenget med ett døgn.

Hvilken frist som skal settes for avslutningen av forhåndsstemmegivningen vil bero på en avveining mellom to hensyn som trekker i hver sin retning:

  1. Ønsket om at forhåndsstemmegivningen skal være et best mulig tilbud for velgerne. Dette tilsier at man drøyer i det lengste med å avslutte stemmegivningen

  2. Ønsket om at valgoppgjøret skal være ferdig tidligst mulig. Dette tilsier en tidlig avslutning av forhåndsstemmegivningen, for å få stemmene tidlig fram til valgstyrene

Fristene for avslutning av forhåndsstemmegivningen og når forhåndsstemmene må være kommet inn til valgstyret for å kunne bli med i valgoppgjøret henger nær sammen. Jo nærmere opp til valgdagen man legger avslutningen av forhåndsstemmegivningen, desto større vil sjansene være for at ikke alle stemmene kommer inn til valgstyrene i løpet av valgdagen.

Erfaringene fra valget i 1997 tilsier at dersom fristen for å avslutte forhåndsstemmegivningen settes til fredag må fristen for å motta stemmene i kommunene løpe ut tirsdag kl 24.00. I Ot.prp. nr. 37 (1998 – 99) peker departementet på at det til tross for ekstraordinære tiltak fra Postens side ikke var til å unngå at noen stemmer først var valgstyrene i hende kort tid før midnatt natt til onsdag. Departementet påpeker at det er svært tvilsomt om man vil greie å framskynde leveringen av de siste forhåndsstemmene med over ett døgn i forhold til det som gjelder nå. Det synes dermed ikke realistisk å gå inn for en ordning der forhåndsstemmegivningen avsluttes på fredag samtidig som stemmene skal være valgstyrene i hende innen valglokalene stenger mandag.

Dersom dagens ordning skal endres er det to alternativer som kan være aktuelle, gitt at de andre relevante forutsetninger (mandagen som valgdag, Postens distribusjon m.m.) ikke endres:

Avsluttes stemmegivningen på lørdag synes det – ut fra erfaringene med dagens ordning – å være nødvendig å sette siste frist for innlevering av stemmene til valgstyrene til onsdag etter valget. Dermed forskyves valgoppgjøret ett døgn i forhold til det som gjelder nå. Skal stemmene være valgstyrene i hende i løpet av valgdagen, må man avslutte stemmegivningen en dag tidligere enn i dag, for å være sikre på at alle stemmene rekker fram i tide. Dette vil medføre et dårligere tilbud for velgerne, som mister en dag for forhåndsstemmegivning. Erfaringene både fra 1997 og 1999 viser at en god del stemmer ble avgitt den siste fredagen før valget.

Dagens ordning synes å være den mest realistiske, når man ser på det opplegget Posten i dag disponerer for framsending av stemmene. Som departementet peker på i Ot.prp. nr. 37 kan det imidlertid være aktuelt å vurdere dette spørsmålet på nytt dersom en kan være rimelig sikker på at alle stemmene avgitt til Posten fredag før valgdagen kommer fram i løpet av valgdagen.

Den aller beste løsningen – sett både fra velgeres, valgmyndigheters og medias synspunkt – ville være om forhåndsstemmegivningen kunne foregå helt fram til og med dagen før valget (første valgdag i kommuner med todagers valg), og Posten kunne sikre at forhåndsstemmene kom fram i løpet av valgdagen. Dermed ville en ivareta både hensynet til et best mulig tilbud for velgerne, og ønsket om at valgresultatet skal være klart i løpet av kvelden valgdagen. Denne løsningen forutsetter at Posten har et opplegg som gjør det mulig å gjennomføre et slikt opplegg. Etter det utvalget kjenner til er det med dagens transportsystemer og forsendelsesrutiner når det gjelder postsendinger ikke mulig å garantere at samtlige forhåndsstemmer avgitt dagen før valgdagen kan være framme hos vedkommende valgstyre i løpet av valgdagen eller dagen etter.

Utvalget mener prinsipielt at hensynet til velgerne tilsier at forhåndsstemmegivningen bør kunne foregå helt fram til valget. Dette vil sikre at flest mulig får anledning til å stemme, og erfaringer viser at jo nærmere valgdagen en kommer, desto flere forhåndsstemmer avgis hver dag. Dessuten tilsier hensynet til raskt valgoppgjør at forhåndsstemmene bør være framme i løpet av valgdagen, slik at en unngår forsinkelser med det endelige oppgjøret.

Det som er sagt foran om forsendelse av forhåndsstemmer bygger på at Posten skal ha ansvaret for mottak av forhåndsstemmer og distribuere disse til valgstyrene gjennom sitt system. Utvalget vil, som nevnt foran, gå inn for at kommunene overtar dette ansvaret. Dermed vil vurderingen av tidspunktet for når forhåndsstemmegivningen må avsluttes bli noe annerledes, i hvert fall når det gjelder stemmer som avgis i den kommunen der velgeren er stemmeberettiget. Her kan stemmemottakeren levere stemmene direkte til valgstyret, uten å gå veien om Posten. Det er dermed mulig å få disse stemmene fram til valgstyret i løpet av valgdagen, selv om de blir avgitt dagen før.

Utvalget vil derfor foreslå at forhåndsstemmeperioden utvides slik at stemmegivningen kan foregå til og med dagen før valgdagen (dagen før første valgdag i kommuner med todagersvalg). Dette vil representere et utvidet tilbud til velgerne.

Utvalget vil samtidig foreslå at fristen for når stemmene må være kommet inn til valgstyret endres fra kl 24 dagen etter valgdagen til kl 20 på valgdagen. Dette vil føre til at det endelige valgresultatet i den enkelte kommune vil være klart minst ett døgn tidligere enn nå. Utvalget er klar over at dette kan føre til at noen stemmer som kommer inn dagen etter valgdagen må vrakes, mens de vil bli godkjent etter dagens system. Opplysninger fra valgstyrer i en del av de største kommunene viser imidlertid at det er svært få stemmer som kommer inn etter valget, og at de stort sett kommer onsdag etter valgdagen (eller senere), noe som gjør at de i alle tilfelle må vrakes. Dermed vil ikke utvalgets forslag føre til noen drastisk økning i antallet vrakede forhåndsstemmer. Utvalget vil dessuten peke at etter loven har velgerne også et ansvar når det gjelder å avgi forhåndsstemme i tide.

Bør søknadsprosedyren for ambulerende stemmegivning forenkles?

Loven § 36 fastsetter at velgere som pga sykdom eller uførhet ikke er i stand til å møte fram i et valglokale på valgdagen etter søknad kan avgi forhåndsstemme der de oppholder seg. Det er en forutsetning at vedkommende ikke er knyttet til en landpostbudrute eller oppholder seg på en institusjon der det mottas forhåndsstemmer av Posten.

Søknad om å få avgi stemme hjemme rettes til Posten.

I utgangspunktet stiller loven strenge krav til søknaden. Den skal:

  • Være skriftlig

  • Inneholde velgerens navn, adresse, fødselsår –dato

  • Inneholde en erklæring om at velgeren pga. sykdom eller uførhet ikke kan møte fram i et valglokale på valgdagen

  • Være egenhendig undertegnet av velgeren (eller av den personen som nevnt i neste punkt)

  • Være vedlagt en skriftlig erklæring – egenhendig undertegnet av en person over 14 år – om at velgeren er syk eller ufør

Fristen for å søke om å få avgi stemme hjemme er siste tirsdag før valgdagen kl. 15.

Den som mottar søknaden skal kontrollere om lovens krav er oppfylt. Han/hun skal underrette velgeren dersom det er mangler ved søknaden, og så vidt mulig gi velgeren en sjanse til å rette manglene.

Tidligere var lovens krav absolutte. En muntlig anmodning – for eksempel over telefon – skulle uten videre avvises. Etter hvert er dette blitt oppmyket, fordi man vurderte kravene å være urimelig strenge overfor mange av dem ordningen kunne være aktuelle for, for eksempel enslige eldre.

§ 36 nr 5 andre ledd regulerer hvordan man skal forholde seg dersom man mottar en muntlig søknad. Mottakeren skal:

  • Notere de opplysninger om velgeren loven krever

  • Gjøre velgeren kjent med de krav som stilles til brev og erklæring

  • Anmode velgeren om at han/hun – så vidt mulig – sender inn en forskriftsmessig skriftlig søknad

Posten har ikke anledning til å avvise en søknad med den begrunnelsen at den er muntlig.

Stemmemottakere fra Posten skal oppsøke søkerne og motta deres stemmer. Andre enn de som har søkt kan ikke avgi stemme på denne måten.

Utviklingen gjør at det nå kan være grunn til å stille spørsmål om det er nødvendig å opprettholde de detaljerte og strenge reglene når det gjelder søknad om ambulerende stemmemottaking, spesielt fordi loven selv åpner for å kunne fravike kravene.

Utvalget vil gå inn for at loven forenkles: Den bør kun ha en bestemmelse om at syke/uføre innen en viss frist kan gi melding om at de må avgi stemme der de oppholder seg. Siden det foreslås at kommunene skal ha ansvaret for forhåndsstemmegivningen skal meldingen inngis til valgstyret.

Det bør ikke stilles nærmere krav til søknaden, ut over dette:

  • Velgeren må opplyse at han/hun er syk eller ufør. Ordningen skal være et tilbud til disse.

  • Det må settes en viss siste frist for søknaden. Dette er nødvendig av hensyn til den praktiske organiseringen av stemmemottakingen.

Et argument mot en ordning som skissert foran kan være frykt for misbruk av ordningen. Tilsvarende argument ble anført da en åpnet adgang for å akseptere muntlige søknader. Det er ikke dokumentert at det har skjedd noe misbruk av ordningen. En bør derfor ikke ha som utgangspunkt at velgerne vil misbruke de rettigheter de har.

Skal valgkort utstedes bare til de som skal avgi forhåndsstemme?

Valgloven § 9 a fastsetter at det skal utstedes valgkort til alle stemmeberettigede som er manntallsført og som har bostedsadresse innenriks. Loven § 30 andre ledd fastsetter at velgeren må bringe med seg valgkort for å kunne forhåndsstemme ved Posten. Valgkort er ikke påbudt ved stemmegivning på valgdagen.

Valgkortet kan sies å ha to primære funksjoner:

  1. Det er en bekreftelse til velgeren om at han/hun er manntallsført

  2. Det tjener som hjelpemiddel for Posten ved forsendelse av forhåndsstemmene

I tillegg kan valgkortet fungere som en påminnelse til velgerne om at det nå er valg.

Valgkortet er ikke et identitetskort.

Kommunal- og regionaldepartementet inngår avtale med datasentralene om produksjon av valgkort.

Valgkortet skal i henhold til produksjonsavtalen bl.a. inneholde:

  • Velgerens navn, adresse og fødselsår

  • Valgstyrets adresse

  • Krets, rode, side, linje og manntallsnummeret til velgeren

  • Valglokalets åpningstider

I tillegg trykkes en del informasjon om poststemmegivningen, og om bruken av valgkortet.

Dersom velgeren ikke har valgkort – for eksempel pga. flytting som ikke er blitt registrert, eller fordi vedkommende har mistet/forlagt kortet – skal ikke vedkommende avvises når han/hun vil forhåndsstemme. I slike tilfelle skal det utstedes duplikatvalgkort.

Ved valget i 1997 var det valgstyrene som skrev ut duplikatvalgkort, og velgerne måtte henvende seg til kommunene for å få slike kort. I 1999 var denne oppgaven lagt til Posten. Postkontorene hadde tilgang til et sentralt manntall for alle stemmeberettigede, og kunne dermed skrive ut duplikatvalgkort til den enkelte velger.

Velgere som skulle avgi stemme til landpostbud, og som manglet valgkort, kunne melde fra om dette til landpostbudet. Landpostbudet sørget for å ha med seg et utfylt duplikatvalgkort den dagen stemmegivningen skulle foregå. Ved stemmegivning i institusjoner og ambulerende stemmemottaking var det i noen tilfelle nødvendig for stemmemottakerne å fylle ut duplikatvalgkort manuelt i forbindelse med stemmemottakingen. Dette var situasjonen i de tilfelle hvor Postens ansatte ikke ble informert på forhånd om at velgeren manglet valgkort. En var dermed avskåret fra å kunne foreta maskinell utfylling av kortet ved et postkontor før stemmemottakeren oppsøkte den stemmeberettigede.

Det er reist spørsmål om utstedelsen av valgkort kan begrenses til bare å gjelde for de som avgir forhåndsstemme. Kommunene ville da i tilfelle få som obligatorisk oppgave å skrive ut valgkort til alle som forhåndsstemmer. Som argument for en slik ordning kan anføres at det er bare disse velgerne som har behov for valgkort. Velgere som avgir stemme på valgdagen trenger ikke valgkort. Det er unødig ressurs- og kostnadskrevende å utstede valgkort til samtlige velgere. I tillegg til produksjonsutgiftene for valgkortene (for ca. 3,4 millioner stemmeberettigede i 1999 + et tilleggsopplag på ca 600 000 i reserve) kommer portoutgiftene i forbindelse med utsendelsen til velgerne. I 1999 beløp disse utgiftene seg til nesten 18 millioner kroner. De fleste kommuner har de tekniske ressursene som kreves for å utstede valgkort, og de personellmessige konsekvensene vil neppe bli særlig omfattende, selv om det blir en del valgkort å fylle ut. Gitt at det avgis 500 000 forhåndsstemmer, og det dermed må fylles ut 500 000 valgkort – med en kostnad på kr. 10 pr valgkort – vil utgiftene beløpe seg til 5 millioner kroner. Dette viser at det kan ligge en betydelig økonomisk gevinst i et slikt alternativ.

Et argument for dagens ordning er at valgkortene gir viktig informasjon om valget til velgerne, og at denne informasjonen forsvinner dersom valgkort bare utstedes til de som avgir forhåndsstemme. Informasjonsbehovet kan imidlertid dekkes gjennom andre tiltak – for eksempel annonser, radio- og TV-innslag. Det hevdes dessuten at manglende valgkort kan bidra til å skape forvirring hos velgerne, slik til at enkelte unnlater å stemme dersom de ikke har valgkortet tilgjengelig på valgdagen, fordi de tror de trenger kortet.

En del kommuner – særlig blant de største – har anført at valgkort til alle velgere innebærer en stor fordel, og nærmest må anses som et vilkår for å sikre en best mulig avvikling av valget. Dette gjelder spesielt i kommuner hvor man på frivillig basis har etablert en ordning med bruk av valgkort på valgdagen.

Alle forhold tatt i betraktning synes de beste grunner å tale for å opprettholde ordningen med å utstede valgkort til alle velgere.

Bør det være to stemmemottakere tilstede ved stemmegivningen?

Det følger av lovens bestemmelser at en stemmemottaker som regel vil være alene med velgeren når stemmegivningen foregår. Selve valghandlingen skal foregå «i enrom og usett», slik at stemmemottakeren ikke kan øve innflytelse på eller kontrollere velgerens handling. Dersom velgeren har behov for hjelp, kan han/hun få det av en tilstedeværende person. Loven er ikke til hinder for at dette kan være stemmemottakeren.

Prinsippet om at stemmemottakeren er alene gjelder alle former for forhåndsstemmegivning, enten den foregår på et postkontor, på en institusjon eller hjemme hos velgeren. Ordningen er ikke en nyskapning som ble introdusert samtidig med poststemmeinstitusjonen. Den har tradisjoner fra 1979. Inntil da skulle et vitne være tilstede.

Det er – særlig etter at poststemmegivningen ble innført – stilt spørsmålstegn ved denne ordningen. Kritikerne har pekt på at den synes lite betryggende, når en ser den i lys av prinsippet om hemmelig valg. Særlig er ordningen med stemmegivning til landpostbudene utsatt for kritikk. Det er anført at landpostbudene gjennom sin stilling ofte får en spesiell posisjon i forhold til de velgerne de oppsøker, en posisjon som gir muligheter for å påvirke stemmegivningen. Landpostbudene har en posisjon som er helt forskjellig fra ansatte ved lensmannskontoret eller i kommunen, som tidligere var stemmemottakere. Det hevdes at ordningen er særlig betenkelig dersom landpostbudet er en aktiv politiker. Som en konsekvens av disse innvendingene er det foreslått at det må være to personer som tar imot stemmer hjemme hos velgerne og på institusjoner.

Utvalget har sans for de innvendinger som er reist mot ordningen med at bare en stemmemottaker er tilstede ved forhåndsstemmegivningen, og mener at loven bør endres på dette punktet. Imidlertid bør en se hen til de omgivelsene der stemmegivningen foregår. Kravet om to stemmemottakere synes særlig påkrevd når stemmegivningen foregår på et sted som ikke har preg av å være offisielt stemmelokale. I lokaler som i loven defineres som stemmelokaler bør det være nok med en stemmemottaker, fordi lovens system må anses å innebære en nødvendig sikkerhet for at stemmegivningen foregår i betryggende former. Dette innebærer at det bør være to stemmemottakere tilstede når stemmer skal mottas:

  • hjemme hos velgeren

  • på institusjoner

  • på andre steder der valgstyret har bestemt at det skal foregå forhåndsstemmegivning

Det bør være tilstrekkelig med en stemmemottaker ved stemmegivning:

  • på rådhuset

  • ved utenriksstasjoner

  • hos oppnevnt stemmemottaker utenriks

Bruk av stemmesedler ved forhåndsstemmegivningen

Loven § 34 nr 2 fastsetter at stemmemottakeren skal gi velgeren en trykt stemmeseddel med kandidatnavn for hver godkjent valgliste som deltar ved valget. Velgere som ikke har stemmerett i fylket (ved stortingsvalg/fylkestingsvalg) eller i kommunen (ved kommunestyrevalg) skal få utlevert en stemmeseddel for hvert parti som deltar ved valget. Disse stemmesedlene lyder bare på partinavn uten å ha med kandidatnavn.

Etter innføringen av poststemmegivningen blir stemmesedlene produsert i sett som utleveres til velgerne. Erfaring viser at en del stemmesedler må forkastes fordi det ligger to eller flere ulike sedler for samme valg i stemmeseddelkonvolutten. Særlig gjelder dette stemmer som er avgitt utenfor fylket/kommunen der velgeren er stemmeberettiget. Utvalget antar at dette skyldes at sedlene i settet har hengt sammen slik at velgeren – uten å være klar over det – har fjernet mer enn en seddel og lagt disse i konvolutten.

Utvalget vil foreslå et alternativ til dagens system når det gjelder trykking av stemmesedler uten kandidatnavn. I stedet for å produsere sett der hvert parti har en seddel bør en trykke alle partinavnene på ett ark. Arket utstyres med en krysserubrikk ved hvert navn, og en rubrikk i tillegg for blank stemme. Dessuten bør det være plass til å skrive opp navnet på en valgliste som ikke utgår fra et registrert parti, dersom velgeren ønsker å stemme på en slik liste. Stemmemottakeren leverer ett ark til alle velgere som skal avgi stemme til et annet fylke/en annen kommune. Inne i stemmeavlukket kan velgeren sette et kryss ved navnet på det partiet han/hun vil stemme på.

Utvalget mener at en slik framgangsmåte vil eliminere muligheten for at feil skal oppstå ved at velgeren legger flere sedler i stemmeseddelkonvolutten. Samtidig oppnår en reduserte trykkeutgifter og redusert bruk av papir.

En annen mulighet som nå bør være innen rekkevidde, takket være den teknologiske utviklingen, er å legge alle valglister i landet – med kandidatnavn – inn i et sentralt register som valgstyrer og –valgfunksjonærer har direkte tilgang til. Når en velger som er stemmeberettiget i et annet fylke/en annen kommune møter opp i et forhåndsstemmelokale uten å ha med seg stemmesedler, kan stemmemottakeren laste ned valglistene for vedkommende kommune/fylke, skrive disse ut som stemmesedler og levere dem til velgeren.

Bør det gjelde «angrefrist» ved forhåndsstemmegivningen?

Det følger av loven § 47 at forhåndsstemmen er endelig, i den forstand at det ikke er adgang for velgeren til å avgi stemme på valgdagen det er blitt krysset i manntallet for avgitt forhåndsstemme. Etter hvert som forhåndsstemmene kommer inn til valgstyret – og finnes å være i orden – skal de krysses i manntallet.

Før stortingsvalget 1997 var det ikke anledning til å krysse i manntallet for avgitt forhåndsstemme før det var bragt på det rene om velgeren hadde stemt på valgdagen. Var så tilfelle måtte forhåndsstemmen forkastes.

Ifølge loven § 46 nest siste ledd skal valgstyret foreta foreløpig opptelling av forhåndsstemmene i løpet av valgdagen. Denne opptellingen skal ta til minst fire timer før stemmegivningen avsluttes. Under den tidligere ordningen kunne man ikke foreta slik opptelling før tidligst et godt stykke utpå kvelden valgdagen.

Dagens ordning innebærer at mye av arbeidet med forhåndsstemmene kan gjøres unna før og i løpet av valgdagen. Dette innebærer at valgoppgjøret etter at stemmegivningen er slutt blir enklere, og valgoppgjøret vil være klart tidligere.

Tradisjonelt er det ved hvert valg noen ganske få velgere som avgir forhåndsstemme, og som også ønsker å stemme på valgdagen.

Fra enkelte hold er det reist spørsmål om det ikke bør være adgang til å avgi stemme på valgdagen selv om man har avgitt forhåndsstemme. Dette ville innebære en «angrefrist» for de som avgir forhåndsstemme.

Utvalget mener at dagens system representerer en klar forbedring i forhold til tidligere når det gjelder behandling av stemmer, valgoppgjør og frambringing av valgresultater. Hensynet til en marginal gruppe velgere kan ikke rettferdiggjøre at man vender tilbake til den gamle ordningen. Utvalget kan derfor ikke tilrå at det åpnes adgang til å stemme på valgdagen når man har avgitt en forhåndsstemme som er blitt godkjent.

Konklusjoner

  1. Kravet om at velgeren – for å kunne avgi forhåndsstemme – må være forhindret fra å møte fram i et valglokale på valgdagen oppheves

  2. Poststemmegivningen oppheves.

  3. Kommunene overtar ansvaret for forhåndsstemmegivningen

  4. Forbudet mot valgagitasjon begrenses til å gjelde kun det rommet der stemmegivningen foregår

  5. Ordningen med obligatorisk stemmegivning om bord på skip og oljeinstallasjoner utenriks oppheves. Departementet oppnevner stemmemottakere i de tilfelle der det er nødvendig.

  6. Forhåndsstemmegivningen innenriks tar til 10. august

  7. Forhåndsstemmegivningen innenriks avsluttes dagen før valglokalene åpner.

  8. Forhåndsstemmene må valgstyret i hende senest kl 20 valgdagen.

  9. Kravene til søknad om ambulerende stemmemottaking forenkles.

  10. Valgkort bør utstedes til alle stemmeberettigede.

  11. Det bør være påbudt med to stemmemottakere ved forhåndsstemmegivning som foregår på andre steder enn det som kan defineres som et offisielt valglokale.

  12. Alle partinavnene bør trykkes på ett ark til bruk for velgere som ikke avgir stemme i det fylket/den kommunen der de er stemmeberettiget.

  13. Det er ikke adgang til å stemme på valgdagen dersom man har avgitt godkjent forhåndsstemme.

10.6 Hvordan skal stemmegivningen på valgdagen organiseres og gjennomføres?

10.6.1 Valglokalenes åpningstider

Valgloven § 29 andre ledd fastsetter at stemmetiden «bør settes rommelig». Den skal på mandag være minst 5 timer, og kan tidligst avsluttes kl 20. Valgstyret kan likevel vedta å avslutte stemmegivningen tidligere. Vilkårene for et slikt vedtak er strenge. Det kreves:

  1. Enstemmig vedtak

  2. Enten, det antas å være unødvendig, eller, det vil skape vanskeligheter, å holde lokalene åpne til kl 20. Stemmegivningen kan ikke i noe tilfelle foregå senere enn kl 21.

På søndag skal stemmetiden være minst 3 timer, og den kan tidligst ta til kl 13.

I praksis varierer stemmetiden en god del i kommunene. I enkelte kommuner holder lokalene åpne fra kl 9 til 14. De fleste kommuner stenger kl 20, men det er enkelte som har åpent til kl 21.

Valgstyret skal kunngjøre tid og sted for stemmegivningen, og når den skal være avsluttet. Det viser seg at de forskjellig åpningstidene kan skape en viss forvirring blant velgerne, blant annet fordi det har forekommet en del tilfelle der media har blandet sammen ulike åpningstider i kommunene, og dermed gitt feilaktig informasjon til velgerne. For eksempel er det proklamert i avisene at valglokalene holder åpent til kl 21, mens de i virkeligheten stenger kl 20 i vedkommende kommune. Dette har medført at noen velgere ikke har fått stemme.

Utvalget mener at det kan være på sin plass å ta skritt i retning av standardiserte åpningstider for valglokalene. Dette vil lette informasjonen til velgerne og også gjøre det lettere for velgerne å holde seg oppdatert.

Utvalget vil foreslå at en holder fast ved kravet om minst 5 timers åpningstid for valglokalene, men at det lovfestes at stemmegivningen skal avsluttes kl 20. Å praktisere en åpningstid til kl 21 synes unødvendig. Velgerne har i dag rimelig mulighet til å kunne stemme innen kl 20.

Utvalgets forslag innebærer at kommuner som åpner lokalene om morgenen og stenger tidlig på ettermiddagen – for eksempel kl 14 eller 15 – må legge om sin praksis dersom de ikke ønsker å ha heldagsåpne valglokaler. Vil de holde fast ved lovens minimumsåpningstid innebærer dette at valglokalene åpner kl 15. Utvalget kan ikke se at en slik omlegging skulle skape praktiske vanskeligheter for valgavviklingen.

Dersom valglokalene skal holde åpent til kl 20 kan det skape visse praktiske problemer. I kystkommuner kan man for eksempel være avhengig av å transportere valgmateriellet med ferje fra stemmelokalet til valgstyrets lokaler. Dersom det ikke går noen ferje på kveldstid etter kl 20 kan man være avskåret fra å få materiellet fram, hvis man ikke tar i bruk ekstraordinær transport. Utvalget mener at det av hensyn til slike tilfelle bør være en mulighet til å stenge valglokalene før kl 20.

10.6.2 Krav til valglokalenes utforming? Stemmegivning utenfor valglokalene?

Loven § 27 fastsetter at «Valgtingene holdes i høvelige lokaler.» Det er ikke gitt nærmere krav i loven til lokalenes utforming.

Rådet for funksjonshemmede har i møte med utvalget tatt opp de problemer funksjonshemmede møter i enkelte tilfelle når det gjelder å få avgitt stemme på valgdagen. Det kan gjelde manglende tilgjengelighet til lokalene for rullestolbrukere, og vansker for denne velgergruppen med å få tilgang til stemmesedlene inne i avlukkene. Det sistnevnte problemet er også påpekt av Stortingets fullmaktskomite i Innst.S. nr 1 (1997 – 98).

Kommunal- og regionaldepartementet har i hovedvalgrundskrivet til kommunestyrevalget og fylkestingsvalget 1999 (Valgrundskriv 6/99) kommentert rullestolbrukernes situasjon og behovet for å tilpasse valglokalene til denne velgergruppen. Departementet uttaler:

«… Det enkleste for kommunene ville kanskje være om de kunne skreddersy ett bestemt valglokale for rullestolbrukere og andre med spesielle problemer, som lesehemmede. Erfaringer viser imidlertid at en slik løsning i bare begrenset grad blir benyttet av målgruppen. Alle valglokaler bør derfor så langt det lar seg gjøre tilpasses de behov blant annet rullestolbrukere har. Dersom det er plass i valglokalet, kan løsningen være at stemmesedlene legges ut både på et eget bord, som er avskjermet og lavt nok for rullestolbrukere, og i avlukket for velgere som legger vekt på å være i enerom når de tar stemmeseddel. I så fall må det informeres om at alle stemmesedlene finnes begge steder.

Departementet ber kommunen ta hensyn til problemet og vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes. …»

Norges Blindeforbund har tatt opp situasjonen for blinde og svaksynte velgere, og de problemer de kan ha med å få avgitt stemme. Forbundet har tatt initiativ til en ordning der stemmeseddelkassettene kan bli merket med blindeskrift/storskrift. I samarbeid med forbundet har departementet ved de seneste valgene latt trykke merkelapper i blindeskrift med valglistenes navn. Disse merkelappene skal brukes til å merke stemmeseddelkassettene slik at velgere med synsproblemer kan vite hvilke stemmesedler som er plassert hvor i kassettene.

Rådet for funksjonshemmede ønsker en mer offensiv holdning fra sentrale myndigheters side når det gjelder funksjonshemmedes muligheter til å kunne avgi stemme. Blant annet ønsker de lovfestet at alle valglokaler skal være tilpasset de funksjonshemmedes behov.

Utvalget vil peke på at det må være et rimelig krav at valglokalene som offentlige lokaler skal være tilgjengelige for alle, også funksjonshemmede. Etter utvalgets mening er det likevel å gå for langt i detaljregulering overfor kommunene dersom dette blir tatt inn i loven. Utvalget forutsetter at departementet – i samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner – pålegger kommunene å være oppmerksomme på denne velgergruppens behov og ta spesielt hensyn til dem. Kommunene må følge opp disse henstillingene.

Loven § 40 tredje ledd gir anvisning på at velgere som ikke er i stand til å bevege seg inn i valglokalet kan avgi stemme umiddelbart utenfor lokalet. Fra enkelte hold innen de funksjonshemmedes organisasjoner er det uttrykt ønske om å avskaffe denne bestemmelsen, fordi den kan virke diskriminerende overfor de velger det her gjelder, og dessuten kan føre til at kommunene ikke bestreber seg på å legge forholdene til rette for stemmegivning inne i valglokalene.

Utvalget kan se de funksjonshemmedes innvendinger og skepsis når det gjelder denne lovbestemmelsen. Utvalget mener likevel at bestemmelsen har sin berettigelse, og at en oppheving kan føre til et dårligere tilbud for velgerne og faktisk medføre at færre vil avgi stemme. Den bør derfor bestå som et tilbud til velgerne.

Konklusjoner

  1. Det bør ikke lovfestes noe pålegg til kommunene om at alle valglokaler skal være tilpasset funksjonshemmede.

  2. Adgangen til å kunne avgi stemme umiddelbart utenfor valglokalene bør opprettholdes.

10.6.3 Bør stemmeseddelkonvolutten sløyfes?

Det følger av valgloven § 40 at velgerne skal benytte stemmeseddelkonvolutt ved stemmegivningen. Konvolutten skal utleveres til velgeren etter at det er krysset av i manntallet for velgerens navn. Inne i stemmeavlukket skal velgeren legge stemmeseddel i konvolutten. Ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg legges sedler for begge valg i samme konvolutt. Deretter legger velgeren konvolutten ned i valgurnen på stemmestyrets bord.

Loven § 44 nr 1 inneholder krav til stemmeseddelkonvoluttenes utforming og utseende. Den skal være ugjennomsiktig og være uten merke som kan identifisere velgeren. I tillegg skal alle konvoluttene ha offisielt stempel og ha samme farge, form og størrelse.

Produksjon av stemmeseddelkonvolutter er en statlig oppgave. Departementet sørger for trykking og utsending av konvolutter til valgstyrene. Opplaget til den enkelte kommune beregnes på grunnlag av oversikter over stemmeberettigede som departementet innhenter fra kommunene. Konvoluttene sendes vanligvis i bunter á 100. Valgstyrene har ansvaret for å fordele konvoluttene til stemmestyrene på stemmestedene.

Valgstyrene og stemmestyrene er pålagt å føre konvoluttregnskap i sine møtebøker. De skal bl.a. protokollere oversikter over:

  • Antall konvolutter ved stemmegivningens begynnelse

  • Antall konvolutter som er brukt

  • Antall konvolutter ved stemmegivningens avslutning

Dersom det forekommer uoverensstemmelser i tallene, må valgstyret/stemmestyret protokollere en redegjørelse der en søker å forklare forholdet.

Ved hvert valg blir det registrert tilfelle hvor det er feil i konvoluttoppgjørene. De fleste uoverensstemmelsene forklares med at det må være differanser mellom antall mottatte stemmeseddelkonvolutter og det antallet man skulle ha fått, uten at dette er blitt oppdaget.

Bruk av stemmeseddelkonvolutt er et vilkår for at stemmegivningen kan godkjennes. Ved hvert valg konstaterer man at det ligger løse stemmesedler i urnene. Disse stemmesedlene må forkastes. Årsaken til at stemmesedlene ligger løse kan være at velgeren har lagt seddel i urnen – uten at dette er blitt registrert av stemmestyret/funksjonærene. Den viktigste årsaken antas imidlertid å være at seddelen er falt ut av konvolutten.

Ved valgoppgjørene blir det i en del tilfelle konstatert uoverensstemmelser mellom antall brukte konvolutter og antall opptalte stemmesedler. Dette forklares gjerne med at stemmesedlene har klebet seg sammen. Velgeren har – uten å være klar over det – lagt mer enn en stemmeseddel i konvolutten. Dette er heller ikke blitt oppdaget når man har åpnet konvoluttene og tatt ut sedlene.

Det forekommer dessuten tilfelle hvor velgeren har lagt andre ting, for eksempel valgbrosjyrer, avisartikler eller annet med politisk innhold, i konvolutten. Dersom dette innholdet identifisere velgeren eller finnes å være lagt der med vilje, må stemmegivningen vrakes, jf. loven § 44 nr 2 tredje ledd.

Utvalget finner, på bakgrunn av det som er sagt foran, å kunne konstatere at bruk av stemmeseddelkonvolutt medfører en del ulemper i praksis.

Dersom man går fra konvolutten vil man oppnå en del fordeler

  • Problemet med løse stemmesedler i urnene kan elimineres

  • Man vil kunne unngå at det er for mange stemmesedler til opptelling

  • Valgoppgjøret kan gå raskere ved at man slipper å åpne konvoluttene og ta ut innholdet

  • Man unngår problemer i forbindelse med uoverensstemmelser i konvoluttregnskapet

  • Konvoluttregnskap kan avvikles og man får en forenkling av møtebøkene

  • Man unngår å måtte vrake stemmegivninger fordi det ligger uvedkommende innhold i konvolutten

  • Departementet vil spare arbeidet og kostnadene med produksjon og utsending av konvolutter

  • Valgstyrene slipper arbeidet med kontroll av antall mottatte konvolutter og fordeling til stemmestyrene

Utvalget vil foreslå at stemmeseddelkonvolutten avskaffes ved stemmegivningen på valgdagen. I stedet bør det innføres en prosedyre der velgeren tar en stemmeseddel i avlukket og bretter den sammen, slik at det ikke er mulig for andre å se hvilken valgliste seddelen gjelder, før han/hun går ut av avlukket og bort til stemmestyrets bord. Der skal et av stemmestyremedlemmene stemple seddelen med et offisielt stempel før velgeren selv legger seddelen ned i urnen.

Det er viktig at prinsippet om hemmelig valg blir ivaretatt. Utvalget regner med at det kan komme innvendinger mot forslaget mot å avskaffe stemmeseddelkonvolutten av frykt for at valget ikke skal være hemmelig. Utvalget vil peke at en gjennom praktiske tiltak kan gjøre mye for å sikre at den enkeltes valg blir hemmelig. For det første bør stemmesedlene trykkes i en slik papirkvalitet at det ikke er mulig er mulig å lese gjennom stemmeseddelen når den er brettet sammen. Valgmyndighetene bør sørge for å utforme stemmesedlene slik at de innbyr til sammenbretting. Videre bør en oppfordre velgerne til å brette sammen stemmesedlene. Endelig er det viktig at velgerne selv er påpasselige.

Det bør være et vilkår for godkjenning av en stemmeseddel at den har offisielt stempel. Mangler dette stempelet må seddelen vrakes. På denne måten kan man unngå at mer enn en stemmeseddel per velger kommer med i opptellingen. Dersom velgeren har brettet sammen to eller flere sedler vil bare den ene ha stempel. Den/de andre vil da ikke være gyldige og må vrakes.

Utvalgets medlem Haram kan ikke slutte seg til forslaget om å oppheve kravet om bruk av stemmeseddelkonvolutt. Dette medlem mener at det fortsatt må være påbudt å bruke stemmeseddelkonvolutt ved stemmegivningen. Dette innebærer en sikkerhet for at valget kan foregå som hemmelig valg.

Konklusjoner

  1. Reglene om bruk av stemmeseddelkonvolutt ved stemmegivning på valgdagen oppheves

  2. I stedet for stemmeseddelkonvolutt skal stemmesedlene stemples for å være gyldige

10.6.4 Stemmegivning for personer med åpenbar sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet:

Valgloven § 41 andre ledd inneholder for hvordan man skal gå fram dersom dersom stemmestyret finner at velgeren lider av «åpenbar sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet». Velgeren skal ikke legge konvolutten ned i urnen, men gi den til stemmestyret. Dette skal legge konvolutten i en særskilt omslagskonvolutt, klistre den igjen og påføre den personopplysninger om velgeren. Det skal også gi en begrunnelse for hvorfor stemmegivningen er lagt til side. Etter at stemmegivningen er slutt, skal omslagskonvolutten leveres til valgstyret, som avgjør om stemmegivningen skal forkastes eller godkjennes.

Utvalget mener at det ikke bør gjelde spesialregler for de velgergruppene som blir omfattet av § 41 andre ledd. Slike regler er betenkelig sett ut fra et prinsipielt og rettssikkerhetsmessig synspunkt. De kriterier som er søkt angitt for praktiseringen av reglene gjør at det stilles store krav til stemmestyrene.

Grunnloven § 50 tredje ledd åpner adgang til å gi lovregler som regulerer adgangen til å stemme for disse gruppen. Utvalget forutsetter at denne bestemmelsen blir opphevet, da det foreligger forslag om dette i Stortinget. Konsekvensen av dette vil være at de aktuelle gruppene ikke lenger vil stå i noen særstilling når det gjelder stemmerett. De vil være stemmeberettiget på like linje med andre velgere. Særreglene om prosedyren ved deres stemmegivning kan dermed oppheves.

Konklusjon

Reglene i valgloven § 41 andre ledd oppheves.

10.6.5 Bør det åpnes for ambulerende stemmegivning på valgdagen?

Velgere som er syke eller uføre, og av den grunn ikke er i stand til å møte fram i et valglokale på valgdagen, kan – som omtalt foran – avgi forhåndsstemme der de oppholder seg. Slik stemmegivning er – etter dagens ordning – avhengig av søknad til Posten innen siste tirsdag før valget kl 15. Denne fristen er satt for at Posten skal ha muligheter til å få oversikt over hvilke personer som vil benytte seg av ordningen, og kunne organisere stemmemottakingen på en forsvarlig måte.

På valgdagen er det ikke anledning til å motta stemmer på andre steder enn i valglokalet, eller umiddelbart utenfor dette, jf. valgloven § 40 tredje ledd. Dersom velgeren blir syk etter at fristen for å søke om ambulerende forhåndstemmegivning er utløpt – og heller ikke er i stand til å la seg transportere til et valglokale – vil vedkommende være forhindret fra å avgi stemme.

Ved hvert valg blir det registrert tilfelle hvor velgere er blitt syke umiddelbart før valgdagen, slik at de ikke har fått benyttet seg av adgangen til å forhåndsstemme. I noen tilfelle har disse velgerne likevel ønsket å benytte stemmeretten ved å avgi stemme der de oppholder seg på valgdagen, enten det er hjemme eller oppholder seg på sykehus. Slik stemmegivning er ikke mulig med dagens lovgivning. Dersom velgerne ikke kan la seg transportere til et valglokale, vil de være avskåret fra å stemme. Selv om det er et lite antall personer som er i en slik situasjon ved det enkelte valg er det urimelig at regelverket skal hindre noen fra å avgi stemme når de ønsker det.

Henvendelser fra enkeltkommuner til departementet i forbindelse med de seneste valgene viser at det er en positiv holdning blant valgstyrer og – funksjonærer til å besøke velgerne der de oppholder seg og motta stemmer der de oppholder seg. En opprettholdelse av status quo på dette punktet synes derfor ikke å kunne begrunnes med at det ikke er praktisk mulig å gjennomføre en ordning med ambulerende stemmegivning på valgdagen.

Utvalget mener at det er viktig at forholdene legges best mulig til rette for at flest skal kunne utøve stemmeretten sin. Formelle regler bør ikke være til hinder for at de som ønsker det får avgi stemme.

Utvalget vil foreslå at loven endres slik at det blir adgang til å avgi stemme ved ambulerende stemmemottaking også på valgdagen. Det må være et vilkår for å kunne benytte seg av denne muligheten at man er blitt syk eller ufør så nær opp til valgdagen at man ikke har kunnet avgi forhåndsstemme. Ordningen bør i store trekk bygge på dagens regler for ambulerende forhåndsstemmegivning og stemmegivning på valgdagen umiddelbart utenfor stemmelokalene. Dette innebærer:

  • Velgeren – eller noen på hans/hennes vegne – retter en henvendelse til valgstyret om å få avgi stemme der vedkommende oppholder seg. Det bør ikke settes noe tidspunkt for når en slik henvendelse kommer til valgstyret. Erfaring tilsier at de som henvender seg til valgmyndighetene gjør det så tidlig på valgdagen at det er praktisk mulig å gjennomføre stemmegivningen. Det er imidlertid en forutsetning at valghandlingen hos velgeren lar seg gjennomføre innen valglokalene stenger.

  • Valgstyret utpeker to personer til å besøke velgeren. Av kontrollhensyn bør det være to stemmemottakere. Disse reiser sammen til velgeren. De bringer med seg stemmesedler og en omslagskonvolutt til å legge seddelen/sedlene i.

  • Velgeren bretter i enrom og usett – i tilfelle med nødvendig assistanse av en person velgeren selv peker ut – seddelen/sedlene sammen, legger dem i omslagskonvolutten og klistrer denne igjen.

  • Stemmemottakerne påfører velgerens navn og adresse på omslagskonvolutten, og bringer den sammen til stemmestyret i den kretsen der velgeren er manntallsført.

  • Stemmestyret krysser av i manntallet for avgitt stemme, åpner omslagskonvolutten, stempler stemmeseddelen/-sedlene og legger dem i valgurnen sammen med de øvrige avgitte stemmene.

Utvalgets medlem Haram går mot forslaget om at omslagskonvolutten skal påføres velgerens navn. Dette medlem mener at forslaget innebærer en fare for at valget ikke vil være hemmelig, fordi den som åpner omslagskonvolutten og tar ut stemmeseddelen har en mulighet til å gjøre seg kjent med hvordan velgeren har stemt.

Konklusjon

Det åpnes for adgang til å avgi stemme ved ambulerende stemmemottaking på valgdagen for velgere som er syke eller uføre og ikke har fått benyttet seg av ambulerende forhåndsstemmegivning.

10.7 Bør reglene om vraking av stemmesedler forenkles?

Gjeldende regler

Loven § 44 nr 2 tredje ledd og § 45 inneholder regler om vraking av stemmesedlene pga merking m.v.. Det følger av bestemmelsene at en stemmeseddel må vrakes dersom

  • Den er merket slik at det framgår hvem velgeren er

  • Den er påført ord eller tegn som må antas å skulle gi uttrykk for en mening om personer, organisasjoner eller samfunnsspørsmål

  • Stemmeseddelkonvolutten inneholder noe annet enn stemmesedler, og det framgår klart at dette er lagt der med vilje eller viser klart hvem velgeren er

Utvalgets merknader

I praksis vil det ofte være vanskelig å avgjøre om en stemmeseddel skal vrakes pga merking i strid med loven.

Regelen om vraking pga identifisering av velgeren skaper vanskelige avgrensninger i praksis, fordi det ikke er forbudt for en velger å stemme på seg selv (også om vedkommende ikke er kandidat på et listeforslag). Dette skal da ikke føre til vraking. Selv om et navn som er skrevet på en stemmeseddel synes å fremstå som en signatur er det ikke gitt at det er velgerens eget navn. Det kan tenkes at velgeren har skrevet navnet på en annen person, noe som ikke er vrakingsgrunn.

Bestemmelsen om vraking pga annet innhold i konvolutten kan også skape problemer, fordi det i mange tilfelle vil være svært vanskelig å bedømme hvorvidt innholdet er lagt der med vilje. Denne bestemmelsen vil for øvrig bli overflødig i forhold til valgtingsstemmene dersom utvalgets forslag om å gå bort fra stemmeseddelkonvolutt ved stemmegivning på valgdagen blir vedtatt, men kan ha betydning for forhåndsstemmene.

Å vrake en stemmeseddel pga meningsytringer kan synes problematisk i forhold til prinsippet om ytringsfrihet. Det synes rimelig å kunne akseptere at det er rom for frimodige ytringer også på en stemmeseddel. Dersom noen blir krenket av det som er skrevet på en stemmeseddel bør det eventuelt søkes forfulgt gjennom en anmeldelse for brudd på straffelovens bestemmelser.

Utvalget vil gå inn for at de nåværende reglene om vraking av stemmesedler pga seddelens/konvoluttens innhold oppheves. Dette vil innebære at man slipper de tilfellene der det foreligger vanskelige vurderinger, samtidig som man oppnår en forenkling av regelverket.

I forbindelse med stemmegivningen på valgdagen forslår utvalget at stemmeseddelkonvolutten avskaffes. I stedet skal stemmesedlene stemples før de legges i urnen. Det kan forekomme at en velger ved en feil legger mer enn en stemmeseddel i urnen uten at dette blir oppdaget. For å unngå at flere stemmesedler fra en velger kommer med i valgoppgjøret foreslås en regel om at stemmesedler som er avgitt på valgdagen skal vrakes dersom de mangler offisielt stempel.

Konklusjoner

  1. Gjeldende bestemmelser om vraking av stemmesedler pga særmerking oppheves.

  2. En stemmeseddel som er avgitt på valgdagen skal vrakes dersom den ikke har offisielt stempel.

10.8 Hvordan skal opptellingen og valgoppgjøret gjennomføres?

10.8.1 Felles opptelling samlet for flere kommuner?

Gjeldende regler

Valgloven § 48 regulerer den endelige opptellingen (fintellingen) av stemmene på kommunenivå. Det er gitt regler om hvordan stemmer avgitt på forhånd og på valgtinget skal telles, og når de skal telles

Paragrafens tredje ledd første punktum fastsetter at:

«Opptelling foretas av de personer og på den måten valgstyret har bestemt, og under valgstyrets tilsyn.»

Loven bygger på at opptelling skjer i den enkelte kommune. Dette har også vært tradisjonen, og det har tidligere ikke vært stilt spørsmålstegn ved denne praksisen.

I forbindelse med valget i 1999 oppsto spørsmålet om en kommune kunne frakte stemmesedlene til en annen kommune og la dem telles der, ved hjelp av maskiner beregnet på optisk lesing av stemmesedler. Dette kan være en praktisk god løsning, men er vanskelig forenlig med lovens ordlyd.

Utvalgets merknader

Utvalget antar at bruk av optisk lesning og andre tekniske løsninger vil bli mer aktuelt i forbindelse med valgoppgjøret. Slike løsninger kan bidra til et sikrere og vesentlig raskere valgoppgjør. Det må imidlertid antas at det for mange kommuner – særlig de mindre og mellomstore – vil være lite hensiktsmessig av økonomiske grunner å investere i slikt utstyr, som representer en ikke ubetydelig investering. Et alternativ kan da være samarbeid over kommunegrensene om opptellingen. Dette kan skje ved at flere kommuner går sammen om å anskaffe det nødvendige utstyret, som da plasseres hos den ene kommunen for felles benyttelse av de kommunene som deltar i prosjektet. Et annet alternativ kan være at en stor kommune stiller sitt utstyr til disposisjon for nabokommunene. Et tredje alternativ kan være at opptellingen skjer hos fylkeskommunen, dersom den disponerer det ønskede utstyret. Selv om en kommune må bruke noe tid på å frakte stemmesedlene dit de skal telles kan denne tidsbruken oppveies ved at valgoppgjøret avvikles raskere.

Utvalget vil foreslå at det åpnes adgang for en kommune til å la stemmesedlene bli talt opp i en annen kommune, ved hjelp av dennes utstyr, eller i fylkeskommunen.

Følgende forutsetninger må legges til grunn for at en gå inn på en «utenom-kommunen» opptelling:

  • det må ikke føre til en forsinkelse av valgoppgjøret

  • stemmesedler fra flere kommuner må ikke blandes sammen

  • opptellingen av stemmesedlene må følge de prosedyrer som loven foreskriver for opptelling i kommunen

  • valgstyret må ha tilsyn med opptellingen

Konklusjon

Det bør være adgang for en kommune til å foreta opptellingen av stemmesedlene hos en annen kommune.

10.8.2 Skal departementet fortsatt godkjenne EDB-baserte valgoppgjørssystemer?

Gjeldende regler

Valgloven fastsetter at departementet skal godkjenne bruk av og fastsette nærmere krav til følgende typer EDB-baserte systemer:

  • systemer for opptelling og registrering av stemmegivninger ved kommunestyrevalg (§ 48 femte ledd)

  • systemer for valgoppgjør ved stortingsvalg (§ 50 fjerde ledd)

  • systemer for valgoppgjør ved fylkestingsvalg (§ 58 andre ledd)

  • systemer for valgoppgjør ved kommunestyrevalg (§ 64 sjette ledd)

Dessuten skal Kongen godkjenne systemer for Riksvalgstyrets valgoppgjør ved stortingsvalg (§ 55 første ledd).

Bestemmelsene ble vedtatt i 1993. Tidligere inneholdt ikke loven bestemmelser som ga departementet hjemmel for å godkjenne de valgoppgjørssystemer kommunene og fylkeskommunene gjorde bruk av. Dette var det opp til enkelte valgstyre/fylkesvalgstyre selv å avgjøre.

Oppgjørssystemer basert på edb var i bruk ved valgene i 1987 og 1991. Ved det siste valget tilbød i hvert fall to firma ferdig utviklede systemer til bruk i kommunene. Enkelte kommuner hadde også utviklet egne systemer.

Opplysninger departement fikk i forbindelse med valget i 1991 tydet på at de to firmabaserte systemene ikke var helt identiske. Det ble blant annet pekt på at systemene opererte med ulikt antall desimaler for kvotientene i de divisjonene som ble foretatt for å beregne mandatfordelingen. Dette kunne i spesielle situasjoner få konsekvenser for mandatfordelingen.

Det ble også reist innvendinger av mer praktisk art mot den ordningen man hadde t.o.m. valget i 1991

  • fylkesmennene påpekte at de utskrifter av valgoppgjøret man fikk fra systemene vanskeliggjorde deres lovpålagte kontroll

  • datasystemenes utskrifter var ikke tilpasset de skjemaer departementet hadde fastsatt for valgstyrenes protokoller

  • det forekom enkelte tilfelle der medlemmer av valgstyrene nektet å underskrive protokollen med den begrunnelse at de ikke var eksperter på EDB og ikke kunne gå god for at oppgjøret var skjedd i samsvar med loven

På denne bakgrunnen foreslo departementet at det ble lovfestet hjemmel for departementet til å godkjenne systemer som brukes ved valgoppgjørene.

Departementet la til grunn følgende forutsetninger:

  • det skal bare være ett system ved hvert valg

  • valgstyrets medlemmer må – uten å besitte edb-kompetanse – kunne kontrollere at prosessen foregår i samsvar med lovens regler

  • fylkesmannen må – uten å gjøre bruke av edb-systemer – kunne utføre den kontrollen som er pålagt i loven

Departementets forslag fikk tilslutning fra Stortinget. Men det ble gitt uttrykk for at det burde være adgang til å godkjenne flere systemer ved hvert valg.

Ved kommunestyrevalg ble det godkjent flere systemer, både i 1995 og 1999.

Utvalgets merknader

I den senere tiden er det reist spørsmål om departementet fortsatt skal drive med godkjenning av valgoppgjørssystemer. Som argumenter mot ordningen anføres gjerne:

  • det bør være det enkelte valgstyres/fylkesvalgstyres ansvar å sørge for at valgoppgjøret skjer i samsvar med loven

  • ordningen er ikke i samsvar med prinsippet om nedbygging av statlige kontroll- og godkjenningsordninger overfor kommunesektoren

  • departementets godkjenning kan lett føre til at enkelte leverandører får en monopolsituasjon. Andre systemleverandører kan bli avskåret fra å gå inn på dette markedet, enten fordi de ikke våger å ta opp konkurransen med de som har fått sine systemer godkjent ved tidligere valg, eller fordi kommunene forblir trofaste mot sine tradisjonelle leverandører og ikke vil satse på nye krefter

  • de systemene som de tradisjonelle leverandørene tilbyr er utviklet over en periode som omfatter flere valg. De er testet flere ganger og godkjent ved to valg. Dette burde være et kvalitetsstempel godt nok.

  • departementets arbeid med godkjenningen er svært ressurskrevende. Det skal utarbeides en kravspesifikasjon. Leverandørene må legge fram en omfattende skriftlig dokumentasjon for systemene. Systemene skal testes, og en omfattende beskrivelse skal utarbeides når systemet er godkjent. Departementet har ikke den nødvendige kompetanse på området, og er avhengig av å leie inn ekstern konsulentbistand.

For ordningen kan anføres:

  • det er en fordel at departementet gjennom godkjenningsordningen har oversikt over og kan styre utviklingen på dette området

  • departementets godkjenning representerer et kvalitetsstempel som kommunene/fylkeskommunene kan feste lit til

  • godkjenningsordningen er en garanti mot at markedet får fritt spillerom

  • useriøse aktører vil bli holdt utenfor markedet

Utvalget mener at argumentene for å oppheve departementets hjemmel til å godkjenne EDB-baserte valgoppgjørssystemer veier tyngre enn argumentene for å opprettholde ordningen. En legger avgjørende vekt på:

  • det bør være valgstyrenes/fylkesvalgstyrenes ansvar å sørge for at valgoppgjørene blir gjennomført i samsvar med loven

  • en avskaffelse av ordningen vil innebære en nedbygging av statlig kontroll med kommunesektoren

  • tendenser til monopoldannelser på dette området vil bli motvirket

Når det gjelder Riksvalgstyrets valgoppgjørssystem skal også dette godkjennes. Godkjenningsmyndighet er Kongen (i praksis foretas godkjenningen av departementet). Utvalget vil foreslå at også denne bestemmelsen fjernes fra loven. Dette vil innebære at den formelle myndigheten til å godkjenne system for beregning av utjevningsmandatene vil ligge hos Riksvalgstyret selv. Godkjenningen kan skje ved at departementet (som sekretariat for Riksvalgstyret) presenterer et system som Riksvalgstyret godkjenner.

Konklusjon

Bestemmelsene om godkjenning av EDB-baserte valgoppgjørssystemer oppheves.

10.9 Hvordan skal gjennomføringen av valgene finansieres?

10.9.1 Gjeldende regler

Valgloven § 91 fastsetter hvordan de utgifter som følger av loven skal fordeles mellom staten, fylkeskommunene og kommunene.

Staten dekker utgiftene til:

  1. stemmeseddelkonvolutter, omslagskovolutter for forhåndsstemmer og valgurner

  2. trykking av stemmesedler til stortingsvalg – både til foorhåndsstemmegivningen og stemmegivningen på valgdagen

  3. mottak av poststemmer

  4. produksjon og distribusjon av valgkort

  5. utgifter i forbindelse med meldinger fra utenriks stemmemottaker til valgstyrene om dødsfall blant dem som har forhåndsstemt

  6. fylkesvalgstyrenes og riksvalgstyrets virksomhet ved stortingsvalg

Fylkeskommunene dekker utgiftene til:

  1. trykking av stemmesedler til fylkestingsvalg – både til foorhåndsstemmegivningen og stemmegivningen på valgdagen

  2. fylkesvalgstyrenes virksomhet ved fylkestingsvalg

Kommunene dekker de øvrige utgiftene som følger av loven. Det dreier seg for eksempel om:

  • produksjon og à jourhold av manntall

  • trykking av stemmesedler til kommunestyrevalget

  • godtgjøring til medlemmer av valgstyre/stemmestyrer og funksjonærer

Ved stortingsvalg skal staten gi kommunene refusjon for deres utgifter. Dette skjer på grunnlag av satser som fastsettes av departementet. Ved fastsetting av satsene har departementet lagt til grunn følgende faktorer:

  1. Antall stemmeberettigede i kommunen i alt

  2. Antall stemmeberettigede pr. stemmested

  3. Om kommunen har valg over en eller to dager.

Det gis refusjon etter satsene for to dagers valg dersom minst ett stemmested i kommunen har holdt åpent på søndag.

Ved stortingsvalget i 1997 fastsatte departementet følgende satser – i kr pr stemmeberettiget se tabell 10.1.

Tabell 10.1 Sats pr. stemmeberettiget (kroner) –1997

Antall stemmeberettigede pr stemmested: Valg en dag Valg to dager
250 og flere 4,50 5,50
150 – 249 5,00 6,00
Inntil 149 5,50 6,50

Ved stortingsvalget i 1997 ble det bevilget 18 mill kroner over stasbudsjettet som refusjon til kommunene.

10.9.2 Bakgrunnen for gjeldende regler

Lovreglene slik de lyder i dag ble vedtatt i 1977. Før det hadde reglene om utgiftsfordelingen vært endret en rekke ganger, siste gang i 1971. Frem til 1971 ble en del utgifter som påløp for kommunene – blant annet i forbindelse med manntallsføringen – delvis refundert fra statens side med 2/3. I 1971 ble det bestemt at visse nærmere angitte utgifter skulle belastes staten fullt ut, mens de øvrige ble overført til kommunene.

Bakgrunnen for de gjeldende reglene er utførlig drøftet i Ot.prp. nr 31 (1976 – 77). Et spørsmål som ble nøye vurdert var hvordan utgiftene til stortingsvalg skulle dekkes.

I 1971 ba Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite departementet vurdere om staten kunne overta alle utgifter ved stortingsvalg. I 1974 uttalte Stortingets kommunal- og miljøvernkomite at «det riktige ville antakelig være» at staten bar alle utgifter vedrørende stortingsvalget.

På den annen side gikk Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen imot prinsippet om full dekning fra statens side av kommunenes utgifter. Det ble lagt vekt på

  • det er mest praktisk at kommunene dekker utgiftene for de oppgaver de er pålagt i forbindelse med stortingsvalgene

  • en omfattende refusjonsordning vil innebære et vesentlig merarbeid

Riksrevisjonen ga uttrykk for at refusjonsordningen burde vurderes omlagt slik at man får støtte etter en fast sats pr. stemmeberettiget. Dette vil virke arbeidsbesparende og gi en sikrere budsjettering.

I sine vurderinger av hvordan ordningen burde utformes la departementet til grunn at det ikke burde åpnes for å dekke alle kommunenes utgifter ved stortingsvalg etter regning. Dette ble dels begrunnet med rent praktiske hensyn. Utgifter som påløper i kommunene burde også dekkes i kommunene, for å unngå arbeidskrevende refusjonsordninger. Men det ble også lagt vekt på at kommunene selv i betydelig grad har hånd om hvor store utgiftene vil bli. Som eksempel ble nevnt utgifter til godtgjøring/erstatning for tapt arbeidsfortjeneste til valgstyrer, stemmestyrer og funksjonærer.

I odelstingsproposisjonen oppsummerer departementet resultatet av en undersøkelse av hvor store utgifter 123 kommuner hadde hatt ved avviklingen av stortingsvalget i 1973. Utgiftene ble hentet fra budsjettene for 1973 og 1974. Bare de utgiftspostene som etter sin ordlyd klart gjaldt stortingsvalget ble tatt med. Dette tilsier at til dels store indirekte utgifter, f.eks. lønnsutgifter til kommunalt ansatte, ikke er med i disse tallene. Utgiftene per stemmeberettiget varierte sterkt, fra kr 0,66 til kr 13,88. Størst var utgiftene i kommuner med meget spredt bebyggelse og i Bergen, Oslo og flere andre byer. Gjennomsnittet var kr 3,33 per stemmeberettiget. I proposisjonen opplyses det at de totale utgiftene var på noe under 9 millioner.

Departementet kom til at det ville være mest hensiktsmessig å gi kommunene refusjon etter faste faktorer, med sikte på at staten skulle dekke det vesentligste av kommunenes utgifter ved stortingsvalg. En tok utgangspunkt i en vurdering av kommunenes utgifter ved stortingsvalget i 1973, når en la til grunn hvilke faktorer som burde gjelde og hvordan satsene burde utformes.

Følgende faktorer ble foreslått lagt til grunn:

  • antall stemmeberettigede i alt i kommunen

  • antall stemmeberettigede pr stemmested

  • om kommunen har valg over en eller to dager

I proposisjonen satte departementet opp et regnestykke med forslag til refusjonssatser, som kan tyde på at departementet tenkte at kommunene skulle få refundert ca. 2/3 av de faktiske utgiftene, jf. refusjonsordningen slik den var før lovendringen i 1971. Departementet opplyste også hvilke satser som det kunne være aktuelt å operere med ved valget i 1977. Disse tallene fremgår av tabell 10.2.

Tabell 10.2 Satser for refusjon – 1977

Stemmeberettigede per stemmested Valg en dag Valg to dager
250 og flere 2,50 2,90
150 – 249 3,00 3,40
Inntil 149 3,50 3,90

Det ble forutsatt at satsene skulle fastsettes av departementet og justeres foran hvert valg.

Departementets opplegg fikk tilslutning fra Stortinget.

10.9.3 Virkningen av refusjonsordningen

Utvalget er kjent med at kommunene i årevis har klaget over at refusjonen langt fra dekker deres faktiske utgifter ved gjennomføringen av stortingsvalg.

Departementet har fått flere slike henvendelser også i forbindelse med stortingsvalget 1997. Utvalget har gått gjennom disse.

Noen eksempler kan nevnes:

Gloppen kommune beregnet f.eks. sine utgifter ved stortingsvalget til kr 71 150,19. Av dette er nesten 40 000 kr møtegodtgjørelse til stemmestyrene. Den mottatte refusjonen på kr 19 782,00 dekker akkurat kommunens utgifter til manntallet. Det er dessuten verdt å merke seg at kommunen ikke har regnet med betaling til kommunalt ansatte som deltok i gjennomføringen av valget. Til tross for dette fikk ikke kommunen refundert mer enn 28 prosent av sine utgifter.

Åseral kommune mottok en refusjon på 4 820 kr. De faktiske utgiftene var på kr 35 987,83. Refusjonen tilsvarer 13 prosent av utgiftene. Utgiftene omfattet godtgjørelse til formann/sekretær i valgstyret, timelønn til stemmestyret og tellekorpsene, reisegodtgjørelse, annonsering, valgmateriell og utgifter i forbindelse med produksjon av manntallet.

Bømlo kommune opplyser at de direkte kostnadene ved valget i 1997 kom på over 180 000 kr. I tillegg kommer indirekte lønnskostnader til kommunalt ansatte anslått til omkring 35 000 kr. Av dette fikk kommunen refundert 40 727,50, dvs. en refusjonsgrad på ca. 19 prosent. Til sammenlikning fikk kommunen refundert 170 687 kr ved folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU i 1994, hvor staten dekket kommunenes nødvendige utgifter. Indirekte lønnskostnader for kommunalt ansatte var ikke tatt med i denne summen.

Dersom refusjonstallene fra 1977 indeksreguleres med utgangspunkt i konsumprisindeksen, skulle refusjonen for 1997 ha blitt følgende, se tabell 10.3:

Tabell 10.3 Indeksregulerte satser 1997*

Stemmeberettigede pr stemmested Valg en dag Valg to dager
250 og flere  7,66(4,50)  8,88(5,50)
150 – 249  9,19(5,00) 10,41(6,00)
Inntil 149 10,72(5,50) 11,94(6,50)

*Tallene i parentes viser de virkelige refusjonssatsene.

Dette viser klart at refusjonssatsene ikke har holdt følge med prisstigningen. I proposisjonen som lå til grunn for lovendringen, ble det presisert at refusjonssatsene må vurderes på nytt foran hvert valg. I proposisjonen ble tallene fra 1973 justert opp med ca. 12 prosent årlig (en dags valg i kretser med flere enn 250 stemmeberettigede) i perioden 1973 til 1977.

Sannsynligvis vil heller ikke den indeksregulerte refusjonssatsen være tilstrekkelig til å oppfylle forutsetningen om at kommunene skal få refundert det vesentlige (2/3) av sine faktiske kostnader ved gjennomføringen av stortingsvalget, jf. nedenfor.

En annen måte å vurdere i hvilken grad kommunene får refundert sine utgifter ved gjennomføringen av stortingsvalg, er å ta utgangspunkt i de faktiske utgiftene ved gjennomføringen av folkeavstemningen i 1994. Kommunene fikk da refundert alle nødvendige utgifter ved avviklingen av folkeavstemningen. Resultatet var at kommunene fikk refundert 69 887 312,83. Departementet presiserte i sitt hovedrundskriv om folkeavstemningen at bare godtgjørelse som ikke ble dekket i kommunens ordinære lønnsbudsjett (indirekte kostnader), skulle refunderes ved folkeavstemningen. Dette innebærer at en sannsynligvis må legge til en del millioner i lønnskostnader til kommunalt ansatte som deltok i avviklingen av folkeavstemningen.

Til sammenlikning viser regnskapet for 1997 at kommunene fikk refundert ca. 18,5 millioner kroner. I 1998 (etterslep) fikk kommunene refundert i overkant av 5 millioner. Dette utgjør til sammen noe over 23,5 millioner.

Refusjonen ved folkeavstemningen i 1994, indeksregulert for prisstigningen, tilsvarer en refusjon ved stortingsvalget i 1997 på 74 375 741,53. I tillegg kommer betydelige indirekte kostnader i form av lønn til kommunalt ansatte.

Bømlo kommune har beregnet de direkte utgiftene til 180 000 kr og de indirekte utgiftene (lønnsutgifter til de ansatte) til 35 000 kr (19,4 prosent av de direkte kostnadene). Gitt at Bømlo kommune er representativ for situasjonen på landsbasis, skulle dette tilsi at de totale lønnsutgiftene utgjør ca. 14,5 millioner (19,4 prosent av kr 74 375 741,53). Det må understrekes at dette er et meget usikkert tall. For det første kan det ligge en del indirekte lønnsutgifter i den refusjonen kommunene fikk ved folkeavstemningen (og som de antatte totale (direkte) utgiftene ved valget i 1997 bygger på). For det andre vil nok lønnsutgiftenes andel av de totale utgiftene variere mye fra kommune til kommune. 14,5 millioner kan derfor ikke sees på som noe annet enn et meget grovt anslag over de totale lønnsutgiftene. De direkte og indirekte utgiftene kan dermed anslås til omlag 89 millioner kroner. Anslaget er ikke forsøkt korrigert for bl.a.

  1. at kommunene ikke lenger skal avholde forhåndsstemmegivning, hvilket medfører reduserte utgifter,

  2. at valgoppgjøret er mer omfattende ved stortingsvalg enn ved folkeavstemningen, hvilket medfører økte utgifter,

  3. at forhåndsstemmegivning på Posten har ført til flere forhåndsstemmer som innebærer mer kontrollarbeid, hvilket medfører økte utgifter.

Det synes å følge av forarbeidene til § 91 at det var meningen å yte en refusjon på ca. 2/3 av de faktiske utgiftene. Dette tilsier at kommunene skulle ha fått refundert rundt 59 millioner kr ved valget i 1997. Den faktiske summen ble om lag 23,5 millioner, dvs. ca. 40 prosent av hva kommunene skulle hatt dersom departementets (og Stortingets) forutsetninger hadde blitt fulgt opp. Dette viser at refusjonssatsene (og totalt budsjettert refusjon til kommunene) er klart utilstrekkelig.

Til sammenlikning vil en ren indeksregulering av faktorene medføre en betydelig mindre økning i satsene. Denne ulikheten har antakelig to årsaker. For det første var sannsynligvis overslaget over de totale kostnadene ved valget i 1973 for lavt. For det andre har utviklingen (bl.a. innføring av edb og utvidet bruk av godtgjørelse) sannsynligvis ført til at utgiftene i forbindelse med valgavviklingen har vokst raskere enn hva konsumprisindeksen skulle tilsi.

De faktiske utgiftene ved gjennomføringen av folkeavstemningen i 1994, sammenliknet med hvor mye kommunene fikk refundert i 1997, viser klart at refusjonssatsene nå er så lave at de ikke lenger kan betegnes som rimelige. Dette må sees i lys av forutsetningen om at kommunene skulle få refundert ca. 2/3 av utgiftene ved gjennomføringen av stortingsvalg, jf. forarbeidene.

10.9.4 Utvalgets merknader

Avvikling av stortingsvalg er en statlig oppgave, der gjennomføringen er delegert til kommunene. Det finansielle ansvaret ligger hos staten. Dette ansvaret bør også få sitt uttrykk ved at utgiftene også bæres av staten.

Utvalget mener at dette tilsier at kommunene bør få dekket de utgifter avvikling av stortingsvalg påfører dem. Dagens situasjon – der kommunene i realiteten dekker størstedelen av statens utgifter ved avviklingen av stortingsvalg – kan ikke fortsette.

Utvalget finner at reglene om kostnadsfordelingen mellom staten og kommunene ved stortingsvalg bør endres vesentlig. Reelle hensyn tilsier at staten i prinsippet bør dekke fullt ut kommunenes utgifter. Dermed blir det finansielle ansvaret plassert der også det administrative ansvaret til syvende og sist er plassert.

Utvalget vil også peke på at full statlig dekning av de kommunale utgifter samsvarer med det som gjelder i forholdet mellom staten og fylkeskommunene: Staten bærer utgiftene til fylkesvalgstyrenes virksomhet ved stortingsvalg, jf loven § 91 første ledd nr 6.

Prinsippet om full statlig dekning av kommunenes utgifter ble introdusert i forbindelse med folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Selv om dette var en spesiell situasjon kan en argumentere for at prinsippet om full statlig dekning er introdusert og bør kunne overføres til også å gjelde stortingsvalg.

Subsidiært kan utvalget gå inn for et prinsipp der staten dekker en viss andel av kommunenes utgifter. Denne andelen bør i tilfelle være atskillig større enn det som følger av dagens refusjonsordning. Den kan for eksempel være 2/3 av kommunenes utgifter, jf prinsippet som gjaldt før 1971 og departementets forutsetninger fra 1977.

Etter loven er det et vilkår at det er lovpålagte utgifter kommunene skal ha dekket. I den grad kommunene iverksetter tiltak som ikke kan sies å følge av loven må utgiftene til slike tiltak dekkes av kommunene selv.

Utvalget forutsetter at kommunene forskutterer utgiftene og får refusjon i etterkant. Et alternativ som bør vurderes på sikt er om refusjonen kan «innbakes» i andre tilskudd til kommunene og overføres som en del av disse.

Utvalget vil foreslå at prinsippet der kommunene får refusjon etter faste faktorer som fastsettes av departementet føres videre. Det må imidlertid være en forutsetning at disse satsene legges på et nivå som innebærer at kommunene får en refusjon som på en realistisk måte avspeiler de reelle utgiftene, selv om det ikke kan forventes en kompensasjon krone for krone.

Når det gjelder fylkestingsvalg og kommunestyrevalg mener utvalget at dagens ordning – der utgiftene i stor grad skal dekkes på det nivå der de påløper – bør opprettholdes. Avvikling av disse valgene kan sies å være naturlige oppgaver for kommunene/fylkeskommunene, i en annen grad enn stortingsvalgene. Her opptrer de mer på «egne vegne», selv om reglene blir gitt fra statlig hold.

Utvalget er klar over at forslaget om endring i refusjonsordningen vil innebære en betydelig økning i statens utgifter til refusjonen. I 1997 ble det budsjettert med 18 millioner kroner, mens det reelle behovet for refusjon antakelig lå på ca 89 millioner. Dersom utvalgets prinsipale forslag blir vedtatt vil ventelig dette beløpet ligge nærmere 100 millioner i 2005. Utvalgets subsidiære forslag vil ventelig innebære en refusjon på drøyt 65 millioner. Utvalget mener likevel at en ut fra prinsipielle betraktninger og ut fra hensynet til kommunene bør gå inn for en slik endring.

På ett område vil utvalget gå inn for at kommunene får tilnærmet full dekning for sine utgifter også ved lokalvalg: Det gjelder gjennomføring av forhåndsstemmegivningen, som utvalget går inn for å flytte fra Posten til kommunene. Utvalget viser det som er sagt foran under pkt. 10.5. Posten får i dag full dekning av utgifter til poststemmegivningen. Utvalget mener det må være en forutsetning at kommunene som utgangspunkt ikke skal komme dårligere ut enn Posten når oppgavene flyttes. For å få til en ordning som kan fungere smidig og uten for mye byråkrati og kontroll vi utvalget foreslå at det gis en refusjon som fastsettes til et bestemt pr. avgitt forhåndsstemme. Dette beløpet bør fastsettes noe høyere når det gjelder stemmer som skal sendes til en annen kommune, pga utgifter i forbindelse med forsendelse av stemmene.

Konklusjoner

  1. Staten bør refundere kommunenes utgifter ved avvikling av stortingsvalg. Refusjonen gis etter satser som innebærer at kommunene får en realistisk dekning av sine utgifter.

  2. Staten bør refundere kommunenes utgifter i forbindelse med forhåndsstemmegivningen, både ved stortingsvalg og kommunestyrevalg/ fylkestingsvalg. Refusjonen gis i form av satser som innebærer at kommunene får en realistisk dekning av sine utgifter.

  3. Gjeldende utgiftsdekning i forbindelse med kommunestyrevalg og fylkestingsvalg opprettholdes, med unntak av det som følger av punkt 2 .

10.10 Bør valgloven inneholde en generell forsøkshjemmel?

Gjeldende regler om forsøk i tilknytning til valg

Valgloven § 94a lyder:

«Kongen kan etter søknad gi samtykke til at det i enkelte kommuner gjøres forsøk med elektronisk avkryssing i manntallet på valgtinget, og kan herunder gi samtykke til at det gjøres avvik fra lovens bestemmelser om avkryssing i manntall og behandling av stemmer avgitt i medhold av § 40 annet ledd. Kongen fastsetter nærmere vilkår for gjennomføring av forsøk etter første punktum.»

Denne bestemmelsen gjelder bare forsøk med avkryssing i manntallet på valgdagen. Valgloven har ikke bestemmelser som hjemler forsøk der det gjøres avvik fra andre bestemmelser i loven, og er følgelig ikke noen generell forsøkshjemmel.

Lov om forsøk i offentlig forvaltning (lov av 26. juni 1992 nr 87, forsøksloven) gir Kongen hjemmel for å godkjenne forsøk med «avvik fra gjeldende lover og forskrifter om hvordan staten, fylkeskommunene eller kommunene skal organisere sin virksomhet og løse sine oppgaver.»

I forbindelse med valget i 1999 ble det med hjemmel i forsøksloven gitt adgang til å velge ordførere ved direkte valg i 20 kommuner. Forsøksloven kan imidlertid ikke brukes som en generell hjemmel for forsøk i forbindelse med valg. Departementet fant for eksempel, i forbindelse med valget i 1999, at den ikke ga hjemmel til å gjøre forsøk med senket stemmerettsalder (til 16 år).

Utvalgets merknader

Utvalget registrerer at det er en økende interesse for å kunne avvikle valg på andre måter enn de tradisjonelle. I den senere tiden er det kommet flere forslag om å kunne prøve ut avvikling av valgene på andre måter enn valgloven bestemmer. Slike forsøk kan tenkes å gjelde framgangsmåten ved valgavviklingen. Et eksempel på dette kan være stemmegivning ved hjelp av edb. Et annet tema for forsøk kan være senket stemmerettsalder ved lokalvalg. Det kan også være snakk om valg av andre folkevalgte organer enn de som tradisjonelt velges ved direkte valg, for eksempel ordføreren.

Utvalget mener at kan være interessant og spennende å prøve ut forslag som innebærer nytenkning rundt valgene, uten at det i første omgang blir innført pålegg om obligatoriske ordninger. For å høste nødvendige erfaringer, som i sin tur kan danne grunnlag for eventuelle lovendringer, kan en sette i verk forsøk. Forsøk kan gi svar på det bør gjøres endringer i valgordningen for å få til en styrket interesse for valg og lokaldemokrati.

Den eksisterende forsøkshjemmelen i valgloven er kun knyttet til forsøk med elektronisk avkryssing i manntallet. Dette synes å være en for snever innfallsvinkel og sette en for trang grense for forsøkene, fordi interessen går på andre sider ved valgordningen. Heller ikke forsøksloven synes å være dekkende, bl.a. fordi den antas å sette bom for forsøk med senket stemmerettsalder.

Utvalget mener at tiden nå er inne til å foreslå tatt inn i valgloven en generell bestemmelse om forsøk i forbindelse med valg. Bestemmelsen bør formuleres så generelt at den kan benyttes til forskjellige typer av forsøk:

  • Avvik fra de grunnleggende reglene om valg. Ett aktuelt eksempel her kan være senket stemmerettsalder ved lokalvalg (Som omtalt i kap 7.2. har et flertall av utvalgets medlemmer prinsipielle betenkeligheter når det gjelder å gi klarsignal til forsøk med nedsatt stemmerettsalder. Stemmerettsalderen er et så fundamentalt element i hele valgordningen at det virker lite naturlig å åpne for forsøk i denne forbindelsen. Det foreslås imidlertid ikke noen begrensninger i utformingen av forsøkshjemmelen, men det forutsettes at departementet har disse betenkelighetene for øye når eventuelle søknader om godkjenning av forsøk på dette området blir behandlet).

  • Valg av andre organer enn de loven omtaler. Som eksempler kan nevnes direkte valg av ordfører, direkte valg av kommunedelsnemnder/lokalutvalg.

  • Avvik fra bestemmelsen om framgangsmåten ved valgene. Her kan for eksempel nevnes stemmegivning via Internett – både forhåndsstemmegivning og stemmegivning på valgdagen – og stemmegivning ved hjelp av maskiner som registrerer stemmegivningene elektronisk.

Utvalget mener det er viktig å ikke sette for snevre grenser når det gjelder hva som kan gjøres til gjenstand for forsøk.

Forsøkene bør bygge på søknader fra kommunene og godkjennes av Kongen (departementet). I forbindelse med godkjenningen bør det gis retningslinjer for gjennomføringen, herunder om hvilke lovbestemmelser det dispenseres fra.

Konklusjon

Valgloven bør ha en generell bestemmelse som åpner adgang til å:

  1. godkjenne forsøk der det fravikes fra lovens regler når det gjelder gjennomføringen av valgene

  2. gi samtykke tilforsøk med direkte valg av andre organer enn de som er omhandlet i loven.

10.11 Registrering av politiske partier

10.11.1 Gjeldende rett

Registrering etter valgloven

Valgloven § 17 inneholder bestemmelser om registrering av politiske partier.

Et parti kan søke notarius publicus (byfogden) i Oslo om å bli registrert med et bestemt navn.

Følgende krav gjelder til søknaden:

  • den må være underskrevet av medlemmene av partiets hovedstyre

  • utskrift av møteboka fra partiets stiftelsesmøte må vedlegges søknaden

  • av møteboka må det framgå hvem som er valgt som medlemmer av partiets hovedstyre, og disse medlemmer må bekrefte utskriften

  • det må legges frem for notarius publicus en erklæring – underskrevet av minst 5000 personer som har stemmerett ved stortingsvalg – om at de ønsker partiet registrert. Underskriftene skal være datert, og ikke mer enn ett år eldre enn søknaden. Underskrivernes postadresse og fødselsdato må oppgis. En skal legge til grunn at underskrifter og opplysninger er riktige, med mindre særlige forhold tyder på noe annet.

Et partinavn kan ikke bli registrert dersom:

  • navnet er utsatt for å bli forvekslet med allerede registrerte partinavn

  • navnet er utsatt for å bli forvekslet med et partinavn som er søkt registrert tidligere, og denne søknaden er ikke avslått.

Det er navnet som er avgjørende om et parti kan bli registrert eller ikke. Man ser kun på om navnet kan føre til forveksling med andre navn . Fast praksis tilsier at man ikke skal vurdere partiets program, og heller ikke vurdere om navnet er endret til forveksling med andre partier, fordi navnet peker hen mot en bestemt ideologi som kan knyttes til allerede eksisterende partier.

Søknader om registrering behandles av byfogden. Byfogdens avgjørelser kan bringes inn for en nemnd som oppnevnes av departementet. Klagerett har partiet som har søkt om registrering, – og de øvrige registrerte partier. Klagenemnda består av tre medlemmer. Tradisjonelt er medlemmene lagmansretts- eller byrettsdommere.

Et parti kan søke om å få registrert et nytt navn. I slike tilfelle gjelder reglene om nyregistrering tilsvarende – med unntak av kravet om 5000 underskrifter. Dersom to eller flere registrerte partier slår seg sammen under et nytt partinavn, anses dette som nyregistrering av et partinavn.

Et parti må ha søkt byfogden om registrering senest 1. februar i valgåret, dersom søknaden skal ha betydning ved valget. Dette av hensyn til den tiden som må påregnes til behandling av søknaden hos byfogden og (eventuelt) i klagenemnda.

Når et parti er blitt registrert innebærer det en del lettelser i forhold til regelverket når det gjelder å stille liste, ved at kravene til underskrifter er mindre strenge for registrerte partiers lokalorganisasjoner enn for andre grupper. Partiene får dessuten dekket utgifter til skyss- og kostgodtgjørelse for utsendinger til nominasjonsmøter, og partiene har dessuten rett til statsstøtte på visse vilkår.

I henhold til valgloven gir registreringen rettsvirkninger i forhold til alle våre tre tradisjonelle valg: stortingsvalg, kommunestyrervalg og fylkestingsvalg.

Når et parti er blitt registrert har det enerett til vedkommende navn. Lovens forutsetning er at partiet skal utøve en viss aktivitet for å kunne beholde denne eneretten. Dette kommer til uttrykk ved at navnet blir fritt når partiet ikke har stilt liste i noe fylke ved to påfølgende stortingsvalg. Navnet blir også fritt fire år etter at partiet har skiftet navn. Loven gir for eksempel ikke anvisning på at partinavn kan beskyttes dersom det dreier seg om navneskifte eller nedleggelse av et parti som har lange historiske tradisjoner.

Registrering etter sametingsvalgreglene

Ved kgl.res. av 28. februar 1997 – Forskrift om valg av sameting – ble det vedtatt å ta inn regler om registrering av organisasjoner i valgreglene for sametingsvalget. Reglene er tatt inn i valgreglene § 17. «Organisasjon» defineres som «en gruppe, et parti eller en liknende sammenslutning» (valgreglene § 17 første ledd).

Både partier som er registrert etter valgloven § 17 – og andre grupper – kan søke om å bli registrert.

Reglene bygger stort sett på valgloven § 17, med følgende unntak:

  • krav om underskrifter på søknaden er satt til 200

  • registreringsmyndigheten er lagt til Sametinget

  • Sametingets avgjørelser i registreringssaker er endelige

Sametingets myndighet er begrunnet i at dette organet er øverste myndighet når det gjelder sametingsvalg.

Registrering etter denne forskriften har bare betydning i forhold til sametingsvalget. Virkningene av en registrering er langt på vei parallelle til registrering av partinavn etter valgloven.

Partier registrert i medhold av valgloven § 17 er beskyttet mot at andre grupper blir registrert med navn som er egnet til forveksling.

10.11.2 Utvalgets merknader og forslag

Utvalget har vurdert regelverket for registrering av politiske partier, bl.a. spørsmålet om forholdet mellom lov og forskrift. Etter utvalgets syn er dette et område av vårt valgsystem der det er lite rom for forskrifter. Regelverket bør være mest mulig fullstendig i loven.

Utvalget vil foreslå noen forenklinger i kravene til søknad om registrering. Kravet om at søknaden må være underskrevet av alle medlemmer i partiets hovedstyre bør utgå. Det samme gjelder kravet om at utskrift av stiftelsesprotokollen skal forelegges notarius publicus. Disse kravene synes unødvendige. Det bør være opp til søkerne å bestemme hvordan søknaden skal utformes, og hvem som skal underskrive som søkere.

Utvalget har vurdert kravet om antall underskrifter på søknaden, blant annet sett i lys av den rapport som ble fremmet av Østersjørådets kommissær for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter i januar 1998. Utvalget oppfatter rapporten slik at kommissæren er særlig opptatt av at lovverket ikke skal inneholde regler som setter hindringer for stiftelsen av politiske partier. Slike hindringer finnes ikke i vår valglov. Når det gjelder registrering av partier mener utvalget at det er rimelig å kreve garantier for at den organisasjonen som ønsker å bli registrert – med de rettsvirkninger det har i forhold til valg – har en viss tilslutning i velgermassen. Etter utvalgets syn er det mest hensiktsmessig at denne tilslutningen gir seg utslag i en støtte til at partiet blir registrert.

Antall underskrifter bør i hvert fall ikke settes lavere enn 5000. Etter utvalgets syn kunne dette tallet godt vært høyere, men utvalget har merket seg at 5000 synes å være en grense Stortinget ikke ønsker å heve. Utvalget vil derfor gå inn for status quo her.

Etter utvalgets mening gir ikke de gjeldende bestemmelser som skal hindre at partier blir forvekslet med hverandre tilstrekkelig beskyttelse for de eksisterende partiene. Et aktuelt eksempel kan illustrere dette: Et parti – som er registrert tidligere – søker om å få endret navnet til en benevnelse som klart kan assosieres med ideologien til et av våre eldste partier, en ideologi som tradisjonelt blir forbundet med dette partiet. Da det ikke er noen fare for forveksling av navn i dette tilfellet, synes det ikke å være grunnlag for å avslå søknaden om navneendring. Utvalget mener at partiene kan ha en berettiget interesse i at den ideologi de historisk og tradisjonelt er blitt forbundet blir vernet mot at andre partier gjør bruk av samme ideologi i sine navn.

Utvalget vil derfor åpne for at registreringsmyndighetene får en mulighet til å nekte å godkjenne et partinavn når det er fare for forveksling med andre registrerte partier, av andre årsaker enn navnelikhet. Utvalget forutsetter imidlertid at det bare vil være aktuelt å nekte et navn når tungtveiende historiske og tradisjonelle grunner tilsier at det er uheldig å godkjenne vedkommende navn.

Etter gjeldende ordning blir et partinavn fritt fire år etter at partiet er oppløst eller har skiftet navn, eller når det ikke har stilt liste ved to påfølgende stortingsvalg. Dermed kan et nytt parti ta i bruk vedkommende navn når de nevnte vilkår er oppfylt. Etter utvalgets mening er det ikke gitt at denne ordningen er heldig i alle tilfelle. Det kan forekomme at et partinavn med lange tradisjoner i vår valghistorie opphører. De samme hensyn som taler for å beskytte et eksisterende parti av tradisjonelle/historiske grunner kan tale for at det innføres et vern for tidligere partinavn. Utvalget vil derfor foreslå at lovens ordlyd omformuleres slik at partinavnet «kan bli» fritt. Registreringsmyndighetene får dermed en adgang til å vurdere om det er hensiktsmessig å tillate at et vel innarbeidet partinavn uten videre kan tas i bruk av et annet parti.

Loven pålegger i dag ikke registreringsmyndighetene aktivt å sørge for at partinavn blir slettet når lovens vilkår ikke lenger er oppfylt. Utvalget mener det kan være grunn til å innføre en slik plikt. På den måten kan en få ryddet opp i oversikten over partiene, og hindre at «døde» partier fortsatt eksisterer i denne oversikten. I denne sammenhengen har utvalget vurdert to alternative forslag:

  1. En ordning tilsvarende den man har i Danmark, der det stilles to alternativer for å kunne delta i valg til Folketinget. Partiet må enten ha oppnådd representasjon i Folketinget og fortsatt være representert der, eller ha samlet et antall underskrifter som tilsvarer 1/175 av antall gyldige stemmer ved siste valg.

  2. En ordning der retten til registrering bortfaller dersom partiet ikke stiller liste i noe valgdistrikt ved ett stortingsvalg.

Utvalget er kommet til at alternativ b vil være å foretrekke. Dette innebærer at retten til å opptre som registrert parti faller bort når partiet ikke har stilt liste i noe valgdistrikt ved ett stortingsvalg. Dette innebærer en innskjerping i forhold til dagens ordning, som krever manglende listestilling ved to påfølgende valg. Dersom et partinavn blir slettet, må partiet begynne «på nytt», samle inn det nødvendige antall underskrifter og søke om å få registrert navnet igjen.

Utvalget har vurdert om dagens registreringsordning er hensiktsmessig når det gjelder hvilke myndigheter som skal ha ansvaret for ordningen. Utvalgets flertall – alle unntatt medlemmet Haram – mener at det ikke bør ligge til departementet å avgjøre slike saker. Prinsipielt bør saker om registrering av politiske partier ikke avgjøres av et politisk styrt organ. Slike saker bør tvert imot avgjøres av instanser som ikke er knyttet til det politiske apparatet. Det synes naturlig at slike saker avgjøres av organer der medlemmene har juridisk kompetanse og oppfyller kravene som stilles til domstolsapparatet. Derfor bør gjeldende ordning – som synes å fungere godt – videreføres.

Utvalgets medlem Haram mener at dagens ordning når det gjelder behandling av klagesaker virker unødig byråkratisk. Han mener saker om registrering av politiske partier bør avgjøres av departementet. Han mener videre at departementet bør forelegge spørsmål om det foreligger forvekslingsfare for velgerne i form av en mest mulig objektiv spørreundersøkelse før det fattes vedtak.

Det ligger utenfor utvalgets mandat å gjennomgå reglene om sametingsvalg og komme med forslag til endringer. Utvalget vil derfor ikke gå nærmere inn på reglene om registrering av samepolitiske enheter. Utvalget vil imidlertid peke på at det kan være grunn til å vurdere om det er hensiktsmessig at registreringsansvaret etter valgloven og etter sametingsvalgreglene er lagt til forskjellige instanser.

Konklusjoner

  1. Kravene til søknader om registrering av politiske partier bør forenkles.

  2. Kravet om 5000 underskrifter ved søknad om registrering bør opprettholdes

  3. Dagens registreringssystem bør opprettholdes når det gjelder registreringsmyndighet

  4. Det bør innføres regler som gir rett til å nekte registrering av partinavn når det kan være fare for forveksling av andre grunner enn navnelikhet

  5. Det bør innføres regler som gir rett til å nekte registrering av partinavn selv om partinavnet er blitt fritt

  6. Et partinavn skal slettes dersom partiet ikke har stilt i noe valgdistrikt ved ett stortingsvalg. Partiet må i så fall søke om å bli registrert på nytt.

10.12 Forskning om valg og demokratiske prosesser

I utvalgets mandat heter det at;

«Utvalet bør vurdere korleis verknadene av ei ny vallov bør kartleggjast gjennom forskning. Samstundes bør utvalet sjå på røynslene med den valforskinga som blir driven i samband med kvart val. Mellom anna bør utvalet diskutera kva mål denne forskinga bør ha, og korleis ho bør leggjast opp.»

Valgforskningens tematikk, institusjonstilknytning, og utfordringer er drøftet utførlig i en rapport av professorene Bernt Aardal og Henry Valen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) (se vedlegg 10). De første systematiske studiene av stortingsvalgene går helt tilbake til 1957, først i 1995 ble det gjennomført en egen undersøkelse av lokalvalgene. Undersøkelsene av lokalvalgene ble videreført i en noe annen form i 1999. Valgforskningen har hele tiden vært knyttet til en forskergruppe ved ISF i Oslo.

Når det gjelder tematikk har de politiske stridsspørsmålene blitt viet særlig stor oppmerksomhet fra 1970-tallet. Man har likevel beholdt en kjerne av spørsmål som gir et godt grunnlag for sammenligninger over tid. Valgforskningsprogrammet har bidratt med en lang rekke publikasjoner om norsk valgatferd der interessefeltet er bredt. Med unntak av 1965 og 1973 er det levert en større rapport for hvert valg. En viktig målsetting med forskningen er å øke kunnskapen om valgatferd. Interessen, og behovet, for valgforskning har knapt vært større enn det er i dag. Samfunnet endrer seg i et høyt tempo, solid faglig basert kunnskap er avgjørende for å kunne forstå hva disse endringene innebærer. Publikasjoner fra Valgforskningsprogrammet har fungert som et viktig korrektiv til mange av de myter om norsk politikk som florerer i den offentlige debatten.

Selv om valgforskningen har hatt en fast tilknytning til ISF foregår det et utstrakt samarbeid med andre forskningsinstitusjoner. Særlig gjelder det statsvitermiljøene ved universitetene i Oslo, Trondheim og Bergen. Forskere fra valgforskningsprogrammet deltar videre i en lang rekke nordiske, og internasjonale forskningsprosjekter. Dette ivaretar hensynet til en bred faglig innfallsvinkel til studiet av valgatferd. Valgforskningsprogrammet etterlater seg i tillegg et svært rikt datamateriale. Norske borgeres livssituasjon, holdninger, engasjement og politiske preferanser kan studeres over en periode på mer enn 40 år. ISF har også tatt ansvar for at partienes prinsipp- og arbeidsprogrammer fra 1884 og frem til årtusenskiftet er lagt inn i et elektronisk arkiv som oppdateres kontinuerlig. Valgforskningsprogrammet samarbeider nært med Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) i Bergen. NSD har ansvar for arkivering og videreformidling av data fra Valgundersøkelsene til forskere fra både inn- og utland. Enhver valgundersøkelse rommer således store muligheter for en bred faglig fordypning av interesserte forskere og studenter.

Valgundersøkelsene har historisk vært finansiert av flere ulike kilder. I perioden 1981 til og med 1993 ble feltutgiftene delt mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Statistisk sentralbyrå. I 1997 ble feltutgiftene i sin helhet dekket av Kommunal- og regionaldepartementet. Feltutgiftene til valgundersøkelsen i 1997 var totalt 1,4 millioner kroner. Aardal og Valen peker på at finansieringen av valgundersøkelsene har vært svært usikker og varierende. Ved flere anledninger har det vært helt åpent om det i det hele tatt kunne bli foretatt noen valgundersøkelse. Uten Kommunal- og regionaldepartementets støtte til feltutgiftene siden 1981 ville det ikke vært mulig å gjennomføre valgundersøkelsene i den form de til nå har hatt.

Utvalget mener at valg skal evalueres også forskningsmessig, det gjelder både stortings- og lokalvalgene. Utvalget mener at valgforskning er en del av gjennomføringen av et valg. Kostnadene til valgforskning bør derfor inngå som en del av de ordinære utgiftene til valg. Utvalget vil understreke at den norske modellen – der ett fagmiljø har hatt hovedansvaret for valgforskningen – har klare fordeler. Det at ISF har hatt ansvaret helt fra starten i 1957, har bidratt til å utvikle svært god forskningskompetanse på feltet. Valgforskningens klare institusjonstilknytning har også bidratt til at datatilfanget er svært godt sammenliknet med andre land. Ikke minst gjelder dette mulighetene for å studere utvikling over tid. Dette er nyttig, ikke bare for det norske forskningsmiljøet, men også for utenlandske forskere med interesse for norsk politikk. Danmark har valgt en annen modell og fordeler ansvaret for valgforskningen på universitetene etter tur. Erfaringene er ikke entydig gode. Sverige har valgt samme løsning som Norge, valgforskningen utvikles og gjennomføres her ved Universitetet i Gøteborg. Også Sverige har utviklet svært god ekspertise på feltet. Den faglige bredden ivaretas ved at ISF har et utstrakt samarbeid med andre forskningsmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt. Etter utvalgets mening bør spørsmålet om valgforskningens institusjonelle tilknytning ses i sammenheng med ønsket om å opprettholde og videreutvikle den forskningskompetanse som finnes på dette feltet.

Fotnoter

1.

Departementets tittel er senere endre til Kommunal- og regionaldepartementet.

Til toppen
Til dokumentets forside