Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2001: 3

Velgere, valgordning, valgte

Til innholdsfortegnelse

10 Notat om norsk valgforskning

Av Bernt Aardal og Henry Valen, Institutt for samfunnsforskning1

10.1 Bakgrunn 1

De første systematiske studier av valgatferd i Norge ble satt i gang ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i forbindelse med stortingsvalget i 1957. Initiativtakere var Stein Rokkan og Henry Valen 2 . Med unntak av valget i 1961, er alle etterfølgende stortingsvalg blitt undersøkt. Programmet har hele tiden vært knyttet til ISF 3 .

De første tilløp til systematiske undersøkelser av valg dukket opp etter stemmerettsreformene i slutten av forrige århundre. Systematiske variasjoner i partifordelingene mellom landsdelene fanget interessen til mange observatører. Det var geografene som først tok opp utfordringen. Basert på informasjon fra enkelte lokalsamfunn laget de kart over partifordelingene, og disse kartene kunne sees i sammenheng med beskrivelser av økonomiske og kulturelle strukturforhold i de tilsvarende geografiske enhetene 4 . Aggregerte data ga verdifull informasjon om forholdet mellom politikk og sosial struktur, men de sa ingenting om atferdsmønsteret til den enkelte velger. Utviklingen av moderne intervjuteknikk i årene etter 1. verdenskrig gjorde det imidlertid mulig å nå fram til det enkelte individ. Intervjumetoden ble tatt i bruk for første gang i utforskningen av valg under presidentvalget i USA i 1940 (Lazarsfeld et al. 1944). Selv om undersøkelsen var begrenset til et enkelt lokalsamfunn, satte den valgforskning på dagsorden for de nye samfunnsvitenskapene. Først ute var amerikanerne. Fra og med 1952 har det vært gjennomført systematiske landsomfattende undersøkelser av alle presidentvalg og nesten alle kongressvalg. Etter hvert ble det satt i gang valgundersøkelser i de fleste land i Vest-Europa så vel som i andre verdensdeler.

For Norges vedkommende kom det første forsøk allerede ved stortingsvalget i 1949, etter initiativ fra Paul Lazarsfeld, som den gang var gjesteprofessor ved Universitetet i Oslo. Formålet var å studere hvordan planøkonomien innvirket på velgernes holdninger. En student av Lazarsfeld, Allen H. Barton, skrev en rapport fra denne undersøkelsen i form av en doktorgradsavhandling, som dessverre aldri ble offentliggjort 5 . Undersøkelsen ble foretatt i tilknytning til miljøet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Det var ingen direkte sammenheng mellom Lazarsfelds undersøkelse og det prosjektet som ble satt i gang i 1957, men de to initiativtakerne hadde sitt arbeidssted ved det samme instituttet. Rokkan hadde i flere år vært en av lederne for en komparativ undersøkelse (i sju land) av læreres holdning til internasjonale problemer og politikk, mens Valen hadde studert nominasjoner og lederrekruttering ved stortingsvalg.

10.1.1 Hvorfor studere velgerne?

Motivasjonen til å sette i gang med valgundersøkelser lå både i fagmiljøet og i den politiske situasjon etter krigen. Generelt var det et sterkt ønske om å studere forutsetningene for demokratiske regimer, ikke minst for å kunne forhindre nye autoritære regimer i å vokse frem. Mer spesielt forventet man store politiske endringer, og valg var i den forbindelse både et nærliggende og et oversiktlig felt for empiriske undersøkelser. Det var dessuten en underliggende antagelse at man gjennom studier av politiske og sosiale prosesser kunne klarlegge betingelsene for mer planmessig styring av samfunnet.

Undersøkelsen i 1957 ble organisert rundt to sentrale problemstillinger: For det første politiske virkninger avsosiale og økonomiske endringsprosesser . På midten av 1950-tallet var norsk politikk preget av stor stabilitet, samtidig med at dyptgående økonomiske endringsprosesser var under utvikling: sterk industriell vekst, økende overgang fra primærnæringene til sekundær- og tertiærsektorene, økende sosial og geografisk mobilitet, stigende levestandard og endringer i fritidsaktivitetene. Spørsmålet var altså hvordan disse endringene ville slå ut på velgernes atferdsmønster og på forholdet mellom konkurrerende partier. Det andre temaet var spørsmålet om hvilke krefter som fremmet konsensus og nasjonal integrasjonog derved bidro til å dempeideologiske spenninger . Hvordan ville disse tendensene innvirke på velgernes holdninger, på deres politiske aktiviteter og på karakteren av politiske avgjørelsesprosesser?

Valget i 1957 kom til å bli det siste i rekken av stabile etterkrigsvalg. De forventede politiske endringene manifesterte seg først ved de etterfølgende valgene, særlig etter 1970. Samtidig dukket det opp kontroversielle stridsspørsmål som påvirket konkurranseforholdet mellom partiene. Studiet av dynamiske faktorer i moderne politisk utvikling ble et vedvarende hovedtema i valgforskningsprogrammet. Fordi undersøkelsen i 1957 dannet skole for senere norsk valgforskning, kan det være grunn til å gå noe nærmere inn på denne undersøkelsen.

10.1.2 Den første norske valgundersøkelsen

Planleggingen av undersøkelsen i 1957 var klart inspirert av amerikansk valgforskning. Boken The People’sChoice av Lazarsfeld et al. (1944) ble slukt med glødende interesse. På midten av 50-tallet hadde den såkalte «Michigan»-skolen vunnet en ledende posisjon innenfor feltet. Selv om miljøet ved ISF var orientert i retning av empirisk samfunnsforskning, tok det tid å utvikle faglig kompetanse. De amerikanske undersøkelsene representerte en viktig kilde når det gjaldt formulering av så vel teoretiske begreper som empiriske måleinstrumenter. I tillegg var det et direkte samarbeid med Michigan-gruppen. Både Rokkan og Valen hadde hatt lengre opphold ved Survey Research Center i Michigan, og to ledende forskere fra nevnte miljø, Daniel Katz og Angus Campbell, oppholdt seg i Oslo som gjesteprofessorer i henholdsvis 1957–58 og 1958–59.

På grunn av forskjeller i så vel politiske institusjoner som i politisk kultur, var det selvsagt begrenset i hvor stor grad valgundersøkelser i andre land kunne brukes som forbilde for en studie av norske forhold. Norsk politikk og sosial struktur måtte danne utgangspunktet. Et trekk av spesiell betydning i planleggingsfasen var de vedvarende geografiske variasjoner i partifordelingene, særlig i forholdet mellom ulike regioner. På dette punkt forelå det interessante forskningsresultater, først og fremst Andreas M. Hansens bok om Norsk Folkepsykologi (1899). Det kan reises sterk tvil om selve analysen, men hans beskrivelse og kartlegging av det politiske landskap i den første fasen av partiutviklingen representerte en pionerinnsats. Dessverre var det ingen som fortsatte hans arbeid inntil tidlig på 1950-tallet, da en annen geograf, Gabriel Øidne publiserte en bemerkelsesverdig artikkel, «Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet», i Syn og Segn , 1957. Deres arbeid ble videreført i valgundersøkelsen i 1957, som omfattet følgende prosjekter:

  • En landsomfattende intervjuundersøkelse, der de spurte ble oppsøkt to ganger, før og etter valget.

  • En lokal intervjuundersøkelse som omfattet både velgere og ledere i Stavanger-området.

  • Et økologisk dataarkiv basert på aggregerte data for hver enkelt av landets kommuner etter 1945.

  • Et data-arkiv som omfatter partipersonale, kandidater og valgte representanter ved valget i 1957.

I analysene ble det tatt sikte på å kombinere informasjonen fra disse fire kildene. Spesielt viktig ble koblingen mellom intervjudata og informasjon fra Kommunedatabanken. I senere valgundersøkelser utgjør den landsomfattende intervjuundersøkelsen et hovedelement, skjønt koblingen med økologiske data er stadig like aktuell. Over tid har det skjedd betydelige endringer i intervjudesignet, dels som følge av forbedringer i målemetodene, dels for å tilpasse undersøkelsen til skiftende politiske situasjoner og krav. Fra og med slutten av 1970-årene har man derfor viet politiske stridsspørsmål økt oppmerksomhet. Likevel har man hele tiden beholdt en kjerne av spørsmål som skal gi grunnlag for sammenligning over tid.

10.2 Sentrale interessefelt og problemstillinger

Hvilke problemstillinger har man så vært opptatt av i løpet av mer enn 40 års valgforskning? Svaret på dette spørsmålet er vanskelig å oppsummere i noen korte setninger. Vi gjør også oppmerksom på at vår referanseramme i stor grad vil være Valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning. Dette betyr ikke at valgforskning utelukkende har vært bedrevet innenfor dette programmet – det er publisert analyser av norsk velgeratferd av kolleger ved en rekke forskningsinstitusjoner. Det er også foretatt statsvitenskapelige analyser på andre områder som direkte eller indirekte har konsekvenser både for velgeratferden og det politiske liv i sin alminnelighet. Valgforskningsprogrammet ved ISF representerer likevel det mest omfattende og varige forskningsmiljøet når det gjelder valgforskning mer spesielt.

Publikasjonslisten for Valgforskningsprogrammet omfatter mer enn 20 monografier, nesten 200 tidsskriftartikler, over 100 rapporter og papers, samt en rekke hovedoppgaver og doktorgradsavhandlinger. En oversikt over de viktigste publikasjonene antyder både interessefelt og problemstillinger.

Valgrapporter

Det har hele tiden vært en målsetting at det skulle leveres en større rapport for hvert valg. Med få unntak har dette lyktes.

Valget i 1957 ble analysert av Henry Valen og Daniel Katz i boken Political Parties in Norway (1964). Analysen, som var begrenset til Stavanger-området, omhandlet både velgere og politiske ledere. Sett i lys av senere politiske endringer gav boken et verdifullt innblikk i politikken i de stabile 1950-årene.

For valget i 1965 ble det ikke skrevet en spesiell bok. Derimot ble dette valget analysert sammen med valget i 1969 av Henry Valen og Willy Martinussen i boken Velgere og politiske frontlinjer (1972). Denne boken la hovedvekten på utviklingen av toblokk-systemet samt de økende skiftningene i velgerskaren på 1960-tallet. På bakgrunn av undersøkelsen i 1969 skrev Willy Martinussen boken Fjerndemokratiet (1973) som omhandler politisk deltagelse og aktivitet i velgerskaren. Det er den grundigste analysen om dette temaet som hittil er levert her i landet.

Valget i 1973 ble ikke gjort til gjenstand for en spesiell analyse. Valget ble imidlertid dekket i Henry Valens Valg og politikk. Et samfunn i endring (1981). Denne boken, som fokuserte på valget i 1977 , omhandlet utviklingen ved valgene siden 1960-årene. I boken ble det presentert en bred analyse av sammenhengen mellom politikk og sosial struktur. Analysen av endringsprosessene ble videreført i rapporten for valget i 1981 : Henry Valen og Bernt Aardal, Et valg i perspektiv (1983). Boken fokuserte ellers på «høyrebølgen» og utviklingen i den offentlige opinion, med særlig vekt på nye tendenser blant unge velgere.

Valget i 1985 ble analysert i boken Velgere, partier og politisk avstand (1989) av Bernt Aardal og Henry Valen. Boken representerer antagelig den mest omfattende analyse foretatt innenfor forskningsprogrammet av et enkelt valg. Boken fokuserer på målinger av politiske avstander mellom partiene og deres betydning for politiske endringer, holdninger og ideologiske tendenser. Dessuten rettes søkelyset mot kvinnenes venstredreining, samt velgernes tillit til partier og politikere. Den politiske utvikling i perioden 1957 til 1985 ble for øvrig også grundig analysert av Ola Listhaug i hans doktoravhandling fra 1989: Citizens, Parties and Norwegian Electoral Politics 1957–1985. An Empirical Study.

Det etterfølgende valg ( 1989 ) er rapportert av Henry Valen, Bernt Aardal og Gunnar Vogt, Endring og kontinuitet (1990). Som boktittelen antyder, er analysen konsentrert om kortsiktige og langsiktige endringsprosesser. Boken omhandler også lokalvalgene i 1987 som ble fulgt opp i en egen postalundersøkelse.

De to valgene i 1990-årene fant sted i en atmosfære preget av politisk ustabilitet. Gjennom de 40 årene som er dekket av valgundersøkelsene har det aldri forekommet tilnærmelsesvis så store skiftninger i velgerskaren som nettopp i dette tiåret. Bernt Aardal og Henry Valens bok Konflikt og opinion (1995) viser at valget i 1993 i høyeste grad var preget av den pågående debatt om norsk medlemskap i EU, og at skiftningene ved valget i betydelig grad må tilskrives nettopp denne saken. I tillegg ble det lagt stor vekt på analyser av den fallende valgdeltakelsen, effekter av høy arbeidsledighet og underliggende opinionsstrømninger knyttet til miljøvern og ikke minst innvandringskepsis. Den sviktende tillit til partier og politikere ble også satt inn i en større ramme i denne boken. Spørsmålet om Norges forhold til EU ble fulgt opp gjennom et samarbeidsprosjekt mellom Institutt for samfunnsforskning og Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim. Analysene av den norske EU-debatten i 1994 ble publisert i Anders Todal Jenssen og Henry Valen (red.): Brussel midt i mot . Folkeavstemningen om EU (1995). I tillegg til det norske EU-prosjektet samarbeidet man også med svenske og finske kolleger om analyser av EU-debatten i alle de tre landene. Sammenligningen av debatten i Norge, Sverige og Finland viste interessante forskjeller, men også påfallende likheter mellom de tre landene. Analysene ble publisert i Anders Todal Jenssen, Pertti Pesonen and Mikael Gilljam (red.): To Join or Not toJoin som kom ut i 1998.

I 1997 var EU-saken et tilbakelagt stadium, men boken Velgere i 90-årene av Bernt Aardal, i samarbeid med Henry Valen, Hanne Marthe Narud og Frode Berglund (1999) viser at striden om Norges forhold til Europa fortsatt ligger som en understrøm blant velgerne, selv om saken totalt sett spilte liten rolle ved dette valget. Spørsmålet om partienes grep på velgerne er blitt gjenstand for ny interesse igjennom Frode Berglunds analyser av partiidentifikasjon. Det viser seg at nedgangen i velgernes identifikasjon med partiene ikke kan tilbakeføres til det stigende utdanningsnivå. Det er ikke slik at yngre velutdannede velgere leder an i løsrivelsen fra partiene. Videre er velgernes tillit til det politiske systemet og de politiske aktørene grundig analysert i denne boken. Søkelyset rettes dessuten mot ungdom og kvinner, både med hensyn til engasjement, deltakelse, ideologiske orienteringer og politiske preferanser. Boken bidrar ikke minst til å avkrefte mange av de myter om norsk politikk som florerer i massemedia.

Rapportene for de enkelte valg avspeiler den betydning som er tillagt analysen av politiske stridsspørsmål. Temaet ble forholdsvis lite påaktet i de tidligste undersøkelsene, med unntak av Willy Martinussens bidrag i boken Velgere og politiske frontlinjer (Valen & Martinussen 1972) som representerer et nybrottsarbeid i studiet av politiske stridsspørsmål. I tillegg ble abortsakens betydning grundig analysert av Martinussen og Valen (1976) og senere av Ragnar Waldahl (1983; 1995). Fra og med valgundersøkelsen i 1977 er det imidlertid gitt bred plass til analyser av politiske stridsspørsmål. På grunnlag av dette materialet har det vært mulig å studere endringer i offentlig opinion gjennom de siste tyve år, samt kartlegge underliggende ideologiske dimensjoner i norsk politikk. Bernt Aardal studerer for eksempel brytningene mellom et gammelt partisystem og nye politiske strømninger som vern av natur og miljø i sin doktoravhandling: Energi og miljø. Nye stridsspørsmåli møte med gamle strukturer fra 1993.

Doktorgradsavhandlinger

De mange avhandlinger som er basert på data fra forskningsprogrammet forteller om bredden i programmet. Vi nøyer oss med å nevne fem sentrale doktorgradsavhandlinger:

  • Henry Valen, Political Parties in Norway (1964).

  • Ragnar Waldahl, Kommunikasjon og politisk deltakelse (1984).

  • Ola Listhaug, Citizens, Parties and Norwegian Electoral Politics 1957–1985. An Empirical Study (1989).

  • Bernt Aardal, Energi og miljø. Nye stridsspørsmål i møte med gamle strukturer (1993a).

  • Hanne Marthe Narud, Voters, Parties and Governments. Electoral Competition, Policy Distances and Government Formation in Multi-party Systems (1996).

Økologiske analyser

I 1960-årene ble det skrevet flere arbeider basert på materialet fra Kommunedatabanken. Blant de viktigste kan nevnes:

  • Stein Rokkan og Henry Valen, «Mobilization of the Periphery» (1962) fokuserer på valgdeltagelse og medlemskap i politiske partier. Høyest aktivitetsnivå finner man i sentrale regioner, men økningen i valgdeltagelsen fra hundreårsskiftet og fram til 1950-årene har vært forholdsvis størst i utkantstrøk. Gapet mellom sentrum og periferi har således avtatt merkbart over tid.

  • Stein Rokkan og Henry Valen «Regional Contrasts in Norwegian Politics» (1964) gir en systematisk framstilling av variasjonene i partienes tilslutning fra den ene region til den andre. Mønsteret fra slutten av forrige århundre har holdt seg over tid (jf. Andreas M. Hansen, 1897 og Gabriel Øidne, 1957). Materialet viser imidlertid at de regionale forskjellene er langt større i landdistriktene enn i byer og tettsteder. Denne artikkelen presenterer for første gang en konfliktmodell bestående av 6 underliggende skillelinjer i norsk politikk. Modellen ble senere formalisert av S. M. Lipset og Stein Rokkan i Party Systems and VoterAlignments (1967), og er brukt i valgundersøkelser i en rekke land. Fra og med 1969 har den utgjort et fast innslag i opplegget av de norske valgundersøkelsene.

Økologiske analyser inngår også i flere kapitler i Rokkans bok, Citizens, Elections, Parties (1970), se spesielt kapitlet «Electoral Competition and National Integration». Internasjonalt er Rokkan best kjent for sin innsats i studiet av nasjonsbygging. Det gjaldt særlig kontrasten mellom sentrum og periferi. I arbeidet med dette temaet hentet han mange av sine ideer fra studiet av norske valg. Hans plan om å skrive en bok basert på den landsomfattende velgerundersøkelsen i 1957 ble aldri realisert. Til gjengjeld ytet han et enormt bidrag gjennom sine mange glimrende artikler innenfor forskningsprogrammet. Av nyere arbeider som viderefører sentrale temaer i Stein Rokkans forskning bør Tor Bjørklunds doktorgradsavhandling Periferi mot sentrum (1999) nevnes. I denne avhandlingen knyttes begrepsparet sentrum-periferi til analyser av landsomfattende norske folkeavstemninger.

Andre publikasjoner

Foruten de nevnte typer av publikasjoner er det skrevet en rekke artikler og avhandlinger. Vi skal trekke fram noen av de viktigste etter tema:

Analyser der konfliktmodellen står sentralt

Stein Rokkan (1967), «Norway, Geography, Religion and Social Class». Artikkelen er en analyse av utviklingen av det norske politiske system siden 1814. En av Rokkans klassikere.

Henry Valen og Stein Rokkan (1974), «Norway: Conflict Structure and Mass Politics in a European Periphery». En analyse av forholdet mellom valgatferd i 1965 og underliggende konfliktlinjer i systemet. Artikkelen er et bidrag til et internasjonalt samleverk, der konfliktmodellen legges til grunn. Et samleverk om samme tema (1992), Electoral Change, redigert av Mark Franklin, Tomas Mackie og Henry Valen, retter søkelyset på den politiske utvikling i forhold til sosial struktur fra 1960-årene til 1980-årene. I sin artikkel om Norge viser Henry Valen at svekkelsen av de sosiale båndene også har gjort seg gjeldende her i landet, men i noe mindre grad enn i andre land.

Bernt Aardals artikkel «Hva er en politisk skillelinje?» (1994) reiser med utgangspunkt i skillelinjemodellens opprinnelse og bruk spørsmålet om modellens teoretiske status og ambisjonsnivå. Sentralt står diskusjonen av modellens begrensninger, men også de muligheter den åpner for fremtidige analyser. Modellen utgjør for øvrig et viktig teoretisk fundament for mange av de analyser som er foretatt i forbindelse med de enkelte valg (se punkt 1.)

Endelig bør nevnes en nylig utkommet antologi, Challenges to Representative Democracy. Parties, Voters and Public Opinion (1999), redigert av Hanne Marthe Narud og Toril Aalberg. Boken gir samlet et godt uttrykk for mange av de temaer som har stått sentralt i valgforskningsprogrammet og inneholder bidrag fra tre medlemmer av forskerteamet ved ISF, Bernt Aardal, Henry Valen og Hanne Marthe Narud. Mange av de øvrige bidragsyterne har dessuten basert sine analyser på data fra valgundersøkelsene.

10.2.1 Nominasjon og representasjon

Også her er det naturlig å begynne med en klassiker av Stein Rokkan (1966), « Numerical Democracy and Corporate Pluralism ». Med utgangspunkt i norsk politikk på 1960-tallet introduserer han en ny oppfatning av den politiske styringsprosess: Politiske avgjørelser blir fattet i et samspill mellom den representasjon som framkommer gjennom valg på den ene side, og på den andre siden en korporativ kanal, der mektige interesseorganisasjoner fremmer sine ønsker og krav, mer eller mindre på tvers av partilinjene. Artikkelen gav støtet til en ny retning innenfor representasjonsforskningen, den såkalte «nykorporativismen». Modellen er behandlet i en rekke internasjonale publikasjoner. Den inntar også en fremtredende plass i det første større verk om politisk representasjon i Norge, Parliamentary Representation. The Case of the Norwegian Storting av Donald Matthews og Henry Valen (1999). Boken er basert på velgerdata fra valget i 1985 og spørreskjemaundersøkelser av organisasjonseliter i partiene og av de valgte stortingsrepresentantene for perioden 1985–89.

Forskere fra valgforskningsprogrammet har også deltatt i en komparativ nordisk undersøkelse av politisk representasjon. Resultatene fra undersøkelsen ble publisert i Peter Esaiasson and Knut Heidar (red.): BeyondWestminster and Congress. The Nordic Experience (2000). Partienes utvelgelse av kandidater ved valgene utgjør et viktig element i representasjonsprosessen. Temaet har stått sentralt i valgforskningen helt fra starten i 1957. Det gjelder dels selve organisasjonsprosessen i forbindelse med nominasjonene (Valen, 1958;1988), dels det sosiale mønster i kandidatrekrutteringen (Valen, 1966), dels nominasjonenes politiske innhold (Skare, 1994), og endelig massemedienes økende betydning for utvelgelsen av kandidater (Narud, 1991;1993). Betingelsene for regjeringsdannelser og koalisjoner er dessuten utførlig analysert av Hanne Marthe Narud i hennes doktoravhandling fra 1996: Voters, Parties and Governments. Electoral Competition, Policy Distances and Government Formation in Multi-party Systems.

10.2.2 Medias betydning

Medienes betydning i valgsammenheng fanget tidlig valgforskernes interesse. Særlig bør nevnes Stein Rokkans og Per Torsviks (1972) analyse av forholdet mellom pressen, velgerne og partiene. Valen og Torsvik (1967) studerte dessuten hvilken betydning innføringen av fjernsynet hadde på valgdeltakelsen. Det mest omfattende arbeidet på dette feltet er imidlertid Ragnar Waldahls doktorgradsavhandling Kommunikasjon og politisk deltakelse (1984). Medias betydning i den politiske prosess er et forskningsområde som vi ønsker å prioritere sterkere i fremtidige valgundersøkelser.

10.2.3 Innholdsanalyse

Selv om surveyforskning og økologiske studier har stått sentralt innenfor Valgforskningsprogrammet, har man også tatt i bruk andre typer data og analyseteknikker. Det gjelder ikke minst innholdsanalyse av offentlige dokumenter, medieinnhold og partiprogrammer (Grønmo, 1971; Pettersen, 1973; Aardal, 1979; Narud, 1988). Det kan også nevnes at Bernt Aardal og Hege Skjeie har hatt ansvaret for en omfattende innsamling av samtlige norske partiers programmer fra 1884 til 2001. Programmene er skannet og lagret på en CD-ROM i samarbeid med Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. Det er utviklet et eget program som gjør det mulig med varierte søkemuligheter i hele eller deler av tekstmaterialet.

10.2.4 Institusjonelle rammebetingelser – valgordninger

Hvordan bidrar valgsystemet til å forme de alternativer som foreligger ved et valg? Dette spørsmålet som lenge har opptatt parti- og valgforskere, har også stått sentralt i det norske valgforskningsprogrammet. Bjørn Kristvik og Stein Rokkan (1964) laget en fremstilling av utviklingen av det norske valgsystemet fra 1880-årene og opp til 1953. Samspillet mellom partiutvikling og endringer i valgsystemet står sentralt i dette arbeidet. Det samme perspektiv går igjen i flere publikasjoner som omhandler den politiske utvikling. Særlig gjelder dette Rokkan (1967), Valen (1981) og Matthews & Valen (1999). Bernt Aardal (1997) har på sin side gitt en historisk oversikt over utviklingen av den norske valgordningen fra 1814 og frem til i dag. Også her er hovedvekten lagt på de politiske konsekvenser av endringer i rammebetingelsene. Gjeninnføringen av listeforbundsordningen i forbindelse med stortingsvalget i 1985 representerte et interessant eksperiment i politisk representasjon. Ulike sider ved denne ordningen ble grundig analysert av Henry Valen (1994). Alle disse publikasjonene er konsentrert om norsk politikk. Stein Rokkan (1968) rettet imidlertid oppmerksomheten også mot valgordningenes betydning for utviklingen av politisk konfliktstruktur rent generelt.

Valgsystemets viktigste oppgave er å omdanne stemmer til mandater. Men de enkelte valgordningene er sammensatt av svært mange enkeltbestemmelser som gjør det vanskelig å overskue de faktiske konsekvenser både på kort og lang sikt. Innenfor rammen av Valgprosjektet har Bernt Aardal utviklet et datasimuleringsverktøy (Celius) der man kan foreta mandatberegninger for en lang rekke valg med ulike valgordninger og varierende bestemmelser. Programmet kan også brukes til å følge den politiske utvikling gjennom de månedlige partibarometre, med vekt på hvilke utslag partienes oppslutning får for deres mandatsjanser på Stortinget. Gjennom et slikt simuleringsverktøy er det mulig å foreta systematiske analyser av valgsystemets betydning, samtidig som det har vist seg å ha stor pedagogisk verdi for skoleelever og studenter 6 . Celius er blant annet blitt benyttet i datasimuleringer av hvilken betydning innføringen av utjevningsmandater har for fremtidige regjeringskoalisjoner (Aardal 1990) og mandatberegninger i forbindelse med utskriving av tenkte nyvalg (Rasch & Aardal 1994).

10.3 Samarbeid med andre forskere og institusjoner

Som nevnt ovenfor startet Valgforskningsprogrammet som et samarbeidsprosjekt mellom Stein Rokkan og Henry Valen. Etter at Rokkan flyttet til Bergen ble samarbeidet utvidet til å omfatte Universitetet i Bergen og Christian Michelsens Institutt. Arbeidet med de økologiske dataarkivene som startet opp som en del av Valgforskningsprogrammet, ble senere organisert som en selvstendig institusjon – Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD). Samarbeidet med NSD har hele tiden vært nært og godt, og NSD har også ansvar for arkivering og videreformidling av data fra Valgundersøkelsene til forskere både i inn- og utland. På det nasjonale plan samarbeides det med kolleger fra flere universiteter, spesielt kan nevnes Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norsk Teknisk-Naturvitenskapelig Universitet (NTNU) i Trondheim.flere av disse forskerne har for øvrig tidligere vært direkte tilknyttet Valgforskningsprogrammet ved ISF. Det har også vært en nær tilknytning til Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som har vært formalisert gjennom Henry Valens professorstilling, og senere Bernt Aardals professor II stilling samme sted. På det internasjonale plan samarbeider det norske valgforskningsprogrammet med utenlandske forskere innenfor rammen av Komiteen for forskning om valg og representativt demokrati (ICORE). Samarbeidet skjer gjennom utarbeidelse av felles spørsmålsmoduler som gjentas i en lang rekke land. For Norges vedkommende inngikk denne modulen første gang i 1997-undersøkelsen, men det planlegges allerede nye moduler med andre temavalg og problemstillinger. I tillegg planlegges det ytterligere samarbeid når det gjelder samordning av spørreskjemaer og analyser sammen med valgforskningsprogrammer i blant annet Canada, Tyskland, Storbritannia, USA og Nederland. Det er dessuten opprettet et spesielt forskningsnettverk knyttet til studier av politisk representasjon i Europa, finansiert av EU. Innenfor rammen av det såkalte TMR (Training and Mobility of Researchers) skjer det i tillegg en utveksling av yngre forskere mellom deltagende institusjoner innenfor EU/EØS området. Det bør også nevnes at det helt siden 1950-tallet har vært et nært samarbeid mellom valgforskningsmiljøene i Norge, Sverige og Danmark.

10.4 Hvordan er valgforskningen blitt organisert og finansiert?

I det følgende avsnitt skal vi se nærmere på hvordan valgforskningen rent praktisk er blitt organisert. Hvilke kilder som har finansiert undersøkelsene og hvilke organisasjoner som har utført feltarbeidet. I tillegg vil vi komme inn på samarbeidet med andre forskere og institusjoner.

10.4.1 Bemanning

Som nevnt ovenfor har Valgforskningsprogrammet helt fra begynnelsen vært lokalisert til Institutt for samfunnsforskning i Oslo. I de første ti årene fra 1957 gjaldt dette både velgerundersøkelsene og Kommunedatabanken. I 1967 ble imidlertid programmet delt i to deler: Rokkan og hans medarbeidere i Bergen fikk ansvaret for den videre utvikling av det økologiske dataarkivet (Kommunedatabanken), mens Valen og medarbeidere ved ISF overtok det fulle ansvar for intervjuundersøkelsene. Antall personer som har vært engasjert i hver enkelt valgundersøkelse har gjennomgående vært beskjedent, men over tid er det ganske mange forskere som har vært knyttet til programmet. Oversikten i tabell 8.1 viser hvilke personer som har vært hovedansvarlige for det faglige innhold i velgerundersøkelsene, samt deres assistenter:

Tabell 10.1 Hovedansvarlige og assistenter for valgundersøkelsene 1957–1997

Valgår Hovedansvarlig Assistenter
1957 Stein Rokkan og Henry Valen Guttorm Nørstebø, Ragnhild Frium, Bjørn Larsen, Svennik Høyer (1961–63)
1965 Henry Valen Willy Martinussen
1969 Willy Martinussen og Henry Valen Ragnar Waldahl
1973 Ragnar Waldahl og Henry Valen Eivind Stø
1977 Henry Valen Bernt Aardal
1981 Henry Valen Bernt Aardal
1985 Bernt Aardal og Henry Valen Gunnar Vogt
1989 Bernt Aardal og Henry Valen Gunnar Vogt
1993 Bernt Aardal og Henry Valen Frode Berglund
1997 Bernt Aardal og Henry Valen Ingunn Opheim

Ved den første undersøkelsen i 1957 var det særlig de lokale undersøkelsene i Stavangerområdet som ble organisert og gjennomført direkte fra ISF, noe som krevde betydelig større assistenthjelp enn ved senere undersøkelser 7 . Ved de fleste velgerundersøkelsene har bemanningen bestått av Henry Valen i samarbeid med en yngre forskningsstipendiat, samt en vitenskapelig assistent (ofte en hovedfagsstudent) i deltidsstilling, samt noen timebetalte forskningsassistenter. Flere av assistentene har for øvrig vært hovedansvarlige for senere undersøkelser. I tillegg har en rekke studenter og stipendiater deltatt aktivt i diskusjoner vedrørende problemstillinger, temavalg, formulering av spørsmål, samt pretesting av spørreskjema og dataanalyser. Det gjelder blant annet Sigmund Grønmo, Per Arnt Pettersen, Steinar Wigtil og Finn Aas. En rekke av de assistenter og medarbeidere som har vært tilknyttet Valgforskningsprogrammet er senere gått inn i ledende stillinger ved universiteter og forskningsinstitusjoner. Programmet har således spilt en viktig rolle når det gjelder rekruttering av forskere og universitetslærere. I de senere år har en del tidligere assistenter og medarbeidere i tillegg blitt rekruttert til private meningsmålingsinstitutter.

10.4.2 Finansiering

Valgundersøkelsen i 1957 ble finansiert dels av det norske og dels av det amerikanske forskningsrådet, sammen med Rockefeller Foundation. Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF) finansierte størsteparten av undersøkelsene frem til 1973. I 1977 ble undersøkelsen i tillegg til støtten fra NAVF delfinansiert av NRK (med en modul om seer- og lyttervaner i forbindelse med valgkampen), Miljøverndepartementet og Industridepartementet. I perioden 1981 til og med 1993 ble feltutgiftene delt mellom Kommunaldepartementet og Statistisk sentralbyrå. I 1997 ble feltutgiftene i sin helhet dekket av Kommunaldepartementet. I de senere undersøkelsene har Norges Forskningsråd bidratt med støtte til en vitenskapelig assistent, i noen perioder i hel stilling, i andre perioder i halv stilling.

Tabell 10.2 Finansieringskilder

1957 NAVF, Rockefeller Foundation, (American) Social Science Research Council
1965 NAVF, Finansdept.
1969 NAVF
1973 NAVF
1977 NAVF, NRK, Miljøverndept., Industridept.
1981 Kommunaldept., Statistisk sentralbyrå, Norges Forskningsråd
1985 Kommunaldept., Statistisk sentralbyrå, Norges Forskningsråd
1989 Kommunaldept., Statistisk sentralbyrå, Norges Forskningsråd
1993 Kommunaldept., Statistisk sentralbyrå, Norges Forskningsråd
1997 Kommunaldept., Norges Forskningsråd

Det bør også nevnes at Kirke-, Undervisnings- og Forskningsdepartementet (KUF) bidro med støtte til vitenskapelig assistent i en vanskelig overgangsperiode i 1987. Fra og med 1988 dekkes en forskerstilling på Valgprosjektet som en del av de statlige bevilgninger til ISFs grunnbevilgning. Sett under ett har finansieringen av valgundersøkelsene vært svært usikker og varierende. Ved flere anledninger har det har vært helt åpent om det i det hele tatt kunne bli foretatt noen valgundersøkelse. Uten Henry Valens professorstilling ved Universitetet i Oslo ville det trolig ikke vært mulig å opprettholde undersøkelsene over så lang tid.

Ideelt sett burde valgforskningen være finansiert på samme måte som andre forskningsprosjekter – gjennom Norges Forskningsråd. Det som er et av valgforskningens sterkeste sider – de lange tidsseriene og kontinuiteten på forskersiden – er imidlertid en ulempe når man skal konkurrere om «frie» forskningsmidler. Fordi man tidligere har fått til dels store bevilgninger fra Forskningsrådet, har det vist vanskelig å få gjennomslag for bevilgninger til nye velgerundersøkelser. Det er også et moment at kostnadene til innsamling av materialet (ved personlige intervjuer) er blitt svært høye 8 . Selv når det gjelder utgifter til assistenthjelp har det vært problemer med finansiering via Forskningsrådet. Uten Kommunaldepartementets støtte til feltutgiftene siden 1981 ville det ikke vært mulig å gjennomføre valgundersøkelsene i den form de til nå har hatt.

10.4.3 Feltarbeid

Når det gjelder de landsomfattende velgerundersøkelsene, stod Norsk Gallup Institutt for intervju- og feltarbeidet for undersøkelsene fra og med 1957 til og med 1973. Statistisk sentralbyrå har stått for feltarbeidet ved alle de senere undersøkelsene, fra 1977 til og med 1997. For valgene mellom 1981 og 1993 var undersøkelsene et samarbeidsprosjekt mellom ISF og Statistisk sentralbyrå, der sistnevnte instans i tillegg til å ha ansvar for intervjuarbeidet finansierte halvparten av kostnadene til feltarbeidet. I 1965 og 1969 bestod velgerundersøkelsene av to delundersøkelser der de samme intervjupersonene ble intervjuet både før og etter valget. Dette gjorde det mulig å studere hvilken effekt valgkampen hadde på valgutfallet. I senere undersøkelser har dette ikke vært mulig idet et landsrepresentativt utvalg av norske velgere bare er blitt intervjuet etter valget. Fra 1965 til 1973 ble dessuten de samme velgerne intervjuet ved flere valg, samtidig som utvalget ble supplert med nye velgere 9 . Fra og med 1977 og frem til i dag er halvparten av utvalget ved ett stortingsvalg blitt intervjuet på nytt i forbindelse med neste stortingsvalg. På denne måten er det blitt etablert rullerende paneler der det er mulig å studere individuelle endringer på en mye bedre måte enn ved rene tverrsnittsundersøkelser. Panelene har ikke minst gjort det mulig å få bedre data på velgervandringene enn ved tverrsnittsundersøkelser. Studiet av vandringer fra valg til valg er ikke minst blitt viktig etter hvert som velgervandringene økte fra slutten av 1980-tallet. Tabell 8.3 viser hvor mange personer som er blitt trukket ut ved hver undersøkelse og hvor mange som faktisk er blitt intervjuet.

Tabell 10.3 Utvalgsstørrelse og svarprosent i Valgundersøkelsene 1957–1997

  1957 1965* 1965** 1969* 1969** 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997
Brutto 2000 2000 2000 2018 2018 1494 2207 2203 2967 2977 2983 2958
Netto 1544 1751 1623 1595 1484 1225 1730 1596 2180 2195 2195 2055
Svar % 77,2 87,6 81,2 79 74,1 82 78,4 72,4 73,5 73,7 73,6 69,5

* Førvalgsundersøkelsen. ** Ettervalgsundersøkelsen

Som man ser av tabell 8.3 er antall personer som er blitt spurt gjennomgående større enn i de fleste kommersielle meningsmålinger. I tillegg er utvalget blitt trukket fra folkeregistrene – som et sannsynlighetsutvalg – og intervjuene er blitt gjennomført som personlige intervjuer 10 . Som en ekstra kontroll er intervjupersonenes opplysninger om stemmegivning kontrollert mot de avkryssede manntall. Kvaliteten på de data som er blitt samlet inn er totalt sett meget høy, også sammenlignet med tilsvarende utenlandske valgundersøkelser.

10.5 Et rikt datamateriale

De 10 landsomfattende intervjuundersøkelsene som til nå foreligger, gir et snitt gjennom det moderne Norges politiske historie. De inneholder opplysninger om norske samfunnsborgeres livssituasjon, holdninger, engasjement og politiske preferanser over en periode på mer enn 40 år. Selv om mye av forskningsinnsatsen konsentreres om nye og aktuelle undersøkelser, gir materialet mulighet for studier av langsiktige utviklingstrekk på en rekke områder. I tillegg til data fra velgerundersøkelsene er partienes prinsipp- og arbeidsprogrammer fra 1884 og fram til årtusenskiftet lagt inn i et elektronisk arkiv som vil bli kontinuerlig oppdatert for kommende perioder i samarbeid med NSD. Dette gir mulighet for interessante og spennende koblinger av ulike typer materiale for studier av politiske utviklingsprosesser over en lang tidsperiode.

Et forholdsvis nytt tema i internasjonal valgforskning gjelder forholdet mellom velgere og politiske ledere. Temaet ble først tatt opp i Stavanger-undersøkelsen i 1957 11 , og det er fulgt opp i senere undersøkelser. Det er samlet inn et omfattende materiale om politisk lederskap, som omfatter bakgrunnsdata, holdninger og oppfatninger av politiske spørsmål blant stortingsrepresentanter, samt en kartlegging av nominasjonsprosessene. Sammen med det elektroniske partiprogramarkivet og data fra lederstudiene representerer valgundersøkelsene viktige nasjonale forskningsressurser.

10.6 Lokalvalgsundersøkelser

Selv om velgerpreferanser og valgatferd også tidligere er blitt studert i forbindelse med lokalvalg 12 (blant annet ved innsamling av opplysninger fra stortingsvalgsutvalgene), var det først i 1995 at det ble gjennomført en egen undersøkelse av kommunestyrevalget. Denne undersøkelsen ble gjentatt i en noe annen form i 1999.

10.6.1 Lokalvalg og lokaldemokrati

I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 1995 ble det startet et eget lokalvalgsprosjekt. Utvalget var stratifisert for å sikre et tilstrekkelig antall intervjuer i kommuner med få innbyggere. En tilsvarende undersøkelse ble gjennomført i forbindelse med lokalvalget i 1999. Statistisk sentralbyrå har stått for trekking av utvalget og intervjuing. Om lag halvparten av de intervjuede i 1995 ble også intervjuet i 1999 og utgjør dermed et panel. Av problemstillinger som står sentralt i analysen av dette materialet, er den rekordlave valgdeltakelsen i 1999. Hva betinget ulik deltakelse fra kommune til kommune? Hvilke faktorer kan kaste lys over den nærmest kontinuerlig fallende deltakelsen fra 1963 til 1999? Analysene av lokalvalget i 1995 er publisert i Tor Bjørklunds bok: Et lokalvalg i perspektiv. Valget i 1995 i lys av sosiale og politiske endringer (1999).

I forbindelse med lokalvalgsundersøkelsen i 1999 ble det etablert en faglig referansegruppe med deltakere fra Universitetene i Bergen, Tromsø og Oslo. Gruppen deltok aktivt ved utarbeidelsen av spørreskjemaet. Det planlegges å videreføre dette samarbeidet i et eget prosjekt med henblikk på en omfattende analyse av den synkende valgdeltakelsen, sett fra ulike faglige perspektiver. Valgforskermiljøet ved ISF vil her kunne møte kommuneforskermiljøene ved andre institusjoner. Både lokalvalgundersøkelsen og andre datakilder vil bli lagt til grunn for analysene. I den forbindelse planlegges det blant annet å sammenligne deltakelsesmønsteret i de nordiske land.

Når det gjelder Lokalvalgsundersøkelsen, vil valgordningen med vekt på hvem som kumulerer og stryker også stå sentralt. Tendensen de siste valgene har vært at listerettingen har tiltatt i de folkerike kommunene og avtatt i de folkefattige. Spørsmålet blir om denne tendensen har holdt fram. Hvor mange som utelukkende gir tilleggsstemmer – uten å foreta strykninger – skal også kartlegges. Likeledes vil effekten av listerettingen på kvinnerepresentasjonen kartlegges, slik det har vært gjort helt siden 1975. Et sentralt spørsmål i forbindelse med lokalvalg er vektleggingen av lokale versus rikspolitiske saker, både i forhold til hva som var utslagsgivende for eget partivalg og for den enkelte kommunens valgkamp. Dette er et spørsmål som også vil drøftes som en mulig bakgrunnsfaktor for synkende valgdeltakelse. Som et siste punkt skal nevnes at det i Kommunedatabasen til NSD finnes en rekke kvantitative opplysninger om økonomiske, sosiale og demografiske forhold i de enkelte kommunene, som med fordel kan trekkes inn i analysene av lokalvalg. En studie av et lokalvalg kan åpenbart trekke veksler på nærstudier, eller «case»-studier, av utvalgte kommuner. Både for å velge ut kommuner og for å analysere de utvalgte kommuner vil Kommunedatabasens mange opplysninger være av verdi. I forbindelse med lokalvalget i 1999 har ISF, på samme måte som 1995, også ansvar for en studie av utenlandske statsborgeres valgdeltakelse, partivalg samt andre former for politisk deltakelse enn via valgkanalen. Statistisk sentralbyrå står for intervjuing og trekking av utvalget. De første analyser av lokalvalget i 1999 ble publisert av Tor Bjørklund og Jo Saglie i rapporten: Lokalvalget i 1999. Rekordlav og rekordhøy deltakelse (2000).

10.7 Målsetninger for fremtidig valgforskning

Mens valgforskningens første år var preget av at studieobjektet – velgere og partier – over lengre tid var preget av stabilitet, er situasjonen nå en helt annen. Samfunnsmessige endringer i høyt tempo setter nye og store krav til partier, politikere og det politiske system. Solid kunnskap og innsikt er avgjørende for å kunne forstå hva disse endringene egentlig innebærer. Valgforskningen har vist at mange populære forestillinger om samfunnsmessige og politiske prosesser bygger på sviktende grunnlag. Den økende globalisering og internasjonalisering vil få konsekvenser også for det norske partisystemet. Spørsmålet er hvordan velgere og partier forholder seg til en slik utvikling, og ikke minst hvilken betydning det vil få for samfunnsborgernes tillit til, og oppslutning om, demokratiske institusjoner, aktører og prosesser. Det vil derfor være behov for et sterkt fagmiljø som kan følge utviklingen gjennom systematisk empirisk forskning, samtidig som man sikrer nyrekruttering og videreutvikling av den faglige kompetansen. Mer konkret kan målsetningene oppsummeres i følgende hovedpunkter:

10.7.1 Datamateriale, kompetanse og ansvar

Verdien av de etablerte tidsserier ligger særlig i at disse videreføres i årene fremover, samtidig som man fanger opp nye underliggende strømninger i befolkningen. Videre knytter det seg stor interesse til selve valgkampen som har fått økende betydning i senere år. Det henger ikke minst sammen med at kampen om den politiske dagsorden er blitt et dominerende tema i forbindelse med valgene. Spørsmålet er derfor hvordan bestemte stridsspørsmål utkrystalliseres i løpet av valgkampen, og hvilke aktører som bidrar til utvelgelsen. Søkelyset bør i særlig grad rettes mot massemedienes og de politiske lederes rolle i valgkampen. I forlengelsen av disse problemstillingene ligger det også en forpliktelse til å opprettholde og videreutvikle forskningskompetanse som tar ansvar for valgforskningen over tid, og som kan sørge for et helhetlig design.

10.7.2 Internasjonalt samarbeid og komparative analyser

I løpet av de mange år Valgforskningsprogrammet har eksistert, har det vært etablert mange kontakter med kolleger i en rekke land. I de siste ti år har dette samarbeidet blitt fastere organisert i Komiteen for forskning om valg og representativt demokrati (ICORE). Dette samarbeidet har foreløpig resultert i en felles spørsmålsmodul som er stilt i valgundersøkelser i en lang rekke land (1997 i Norge). I tillegg foreligger det konkrete planer for et ytterligere samarbeid når det gjelder samordning av spørreskjemaer og analyser sammen med valgforskningsprogrammer i Canada, Tyskland, Storbritannia, USA, Sverige og Nederland. Det er dessuten opprettet et spesielt forskningsnettverk knyttet til studier av politisk representasjon i Europa, finansiert av EU. Innenfor rammen av det såkalte TMR (Training and Mobility of Researchers) skjer det dessuten en utveksling av yngre forskere mellom deltagende institusjoner innenfor EU/EØS området.

10.7.3 Nye teoretiske perspektiver

Norsk valgforskning har helt fra begynnelsen hatt en klar teoretisk forankring i Stein Rokkans og Henry Valens skillelinjemodell. Som nevnt spilte de første empiriske analysene av norsk velgeratferd en viktig rolle for senere internasjonal modellbygging. De store sosiale og politiske endringene i de siste decennier har utvilsomt også hatt konsekvenser for de teoretiske perspektiver som legges til grunn for de empiriske analysene. Forklaringskraften til Rokkan og Valens modell er blitt klart svekket over tid, selv om man skal være forsiktig med å avskrive den helt. På enkelte områder – ikke minst viste det seg under EU-debatten – spiller sosiale, geografiske og kulturelle kjennetegn fortsatt en viktig rolle. Fra enkelte hold er det blitt hevdet at norsk valgforskning i for stor grad har vært bundet til den strukturelle skillelinjemodellen og at man i for liten grad har fokusert på avviket mellom det tradisjonelle partimønsteret og tidens nye problemer 13 . I særlig grad har man pekt på den betydning som økende individualisering og globalisering har for hvordan velgerne oppfatter verden rundt seg og for deres vurderinger av politiske alternativer. De etablerte politiske partiene er i for stor grad opphengt i industrisamfunnets konflikter og klarer ikke å møte de utfordringer som preger det postindustrielle informasjonssamfunnet, blir det hevdet. Kravet om raske omstillinger nasjonalt og økende samhandling internasjonalt peker i retning av at fremtidens politiske skillelinjer kan komme til å ligge i skjæringspunktet mellom det tradisjonelle og det endringsorienterte på den ene aksen og mellom det nasjonale og det globale på den andre. Det avgjørende spørsmålet er imidlertid i hvilken grad velgerne fanger opp nye motsetninger og forholder seg til dem når de foretar sine valg. Foreløpig har det empiriske underlaget for påstandene om helt nye handlingsmønstre (paradigmer) vist seg å være svakt (se Aardal et al. 1999 s .65ff). Men, uansett peker diskusjonen om gamle og nye skillelinjer på noe viktig: Man skal være varsom med å bli forblindet av de teoretiske perspektiver og modeller som (nødvendigvis) ligger til grunn for den forskning man utfører. I den forbindelse er det imidlertid viktig å vurdere ulike typer forklaringsfaktorer opp mot hverandre og teste dem ut fra foreliggende empirisk materiale, slik at man ikke ender opp med en ufruktbar diskusjon av hvilke faktorer som «burde» være sentrale. En åpen teoretisk diskusjon og empirisk testing av ulike perspektiver og modeller vil være en avgjørende forutsetning for å kunne forstå den videre utvikling både sosialt, kulturelt og politisk.

10.7.4 Formidling

Til sist kan det være grunn til å stanse litt ved den formidlingsvirksomhet som har vært en viktig bestanddel av Valgforskningsprogrammet. Gjennom mer enn 40 år har det vært formidlet kunnskap og innsikt fra valgundersøkelsene til et bredt sammensatt publikum, bestående av politikere, forvaltning, partier, organisasjoner, media og interesserte samfunnsborgere. På denne måten har man ikke bare tilført det norske folk kunnskaper om forskningsresultater, men også bidratt til å forme det analytiske språk som benyttes for å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer. Henry Valen ble i 1999 tildelt Norges Forskningsråds pris for fremragende forskningsformidling for sin innsats på dette feltet. Aktiv formidling til et bredt publikum vil være en viktig oppgave også i årene fremover. Behovet for en aktiv overvåkning og forskningsinnsats når det gjelder samfunnsborgernes syn på sentrale demokratiske prosesser og aktører er ikke blitt mindre etter hvert som det politiske felt er blitt gjenstand for store skiftninger og endringer i de siste årene. Valgene er i et slikt perspektiv ikke bare et rutinemessig innslag i et representativt demokrati, men også en mulighet for fange opp nye strømninger som kan få stor betydning for den fremtidige utvikling både for de enkelte aktører og det politiske system som helhet. Erfaringene fra den forskning som har vært gjort frem til i dag viser at medienes ikke alltid er i stand til å gi et dekkende bilde av aktuelle politiske begivenheter og prosesser. Et solid kunnskapsgrunnlag vil være helt avgjørende for å kunne møte både nåtidige og fremtidige samfunnsendringer med adekvate løsninger.

10.8 Fremtidig organisering og finansiering

Som det vil framgå av de foregående avsnitt har forskningsprogrammet vært organisert i tilknytning til ISF, og det har hele tiden vært kontinuitet i ledelsen. Det betyr ikke at programmet har eksistert i et faglig vakuum. Vi har stadig holdt kontakt med andre miljøer. Kontakten med Rokkan og hans medarbeidere i Bergen var høyt prioritert inntil Rokkans død i 1979. I de senere år har interessen vært økende ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norsk Teknisk-Naturvitenskapelig Universitet (NTNU) i Trondheim. Gjennom en årrekke har samarbeidet vært utmerket mellom dette miljøet og forskerteamet ved ISF. Vi har samarbeidet om en rekke publikasjoner, både med hensyn til valgforskning og studier av EU-saken på 90-tallet. Ved flere anledninger har vi også samarbeidet om formuleringer av spørsmål i intervjuundersøkelsene, for eksempel spørsmål om tillit til politikk, politikere og politiske institusjoner, og – ikke minst – skaleringsspørsmål til måling av retning i velgernes syn på stridsspørsmål. Sistnevnte batteri har vært av fundamental betydning for professor Ola Listhaug og hans amerikanske medarbeidere i utviklingen av deres «retningsteori» 14 .

Utover de nevnte former for samarbeid knyttet til faglige miljøer, har materialet fra valgundersøkelsene hele tiden vært gjort generelt tilgjengelig for samfunnsvitenskapelige forskere og studenter gjennom Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD). Distribusjon av data fra valgundersøkelsene var i utgangspunktet den viktigste begrunnelsen for etableringen av NSD. Den eneste begrensning vi har gjort krav på, er at materialet fra en gitt undersøkelse ikke skal gjøres tilgjengelig før de ansvarlige forskere har fått skrevet sin hovedrapport, noe som i den senere tid i praksis har vist seg å være i overkant av ett år. Denne begrensningen blir praktisert fordi man ønsker en helhetlig presentasjon. Umiddelbart etter et valg er det stor etterspørsel etter informasjon angående temaer som har vært oppe i valgkampen og som kan ha hatt betydning for utfallet. For å imøtekomme interessen for ferske resultater fra valgundersøkelsen er det i de senere år utarbeidet kortere rapporter som er blitt offentliggjort i Statistisk sentralbyrås publikasjoner Ukens statistikk og Samfunnsspeilet . Disse rapportene publiseres bare få uker etter at datamaterialet er tilgjengelig. I den grad det har vært ønsker om analyser og tilgang på data i skjermingsperioden, har man søkt å imøtekomme dette i så stor grad som mulig – etter individuelle vurderinger. De som har hatt jobben med å organisere og gjennomføre undersøkelsen bør imidlertid ha retten til å presentere resultatene mens undersøkelsen fortsatt har nyhetens verdi. De første rapportene setter imidlertid ingen sperre for videre analyser. Enhver valgundersøkelse rommer enorme muligheter for faglig fordypning av interesserte forskere og studenter.

Etter vår oppfatning har den beskrevne modell gitt gode vilkår for norsk valgforskning. Men et blikk på våre naboland, Sverige og Danmark, viser at også andre modeller er mulige. Svenskene har lagt til grunn en modell som tilsvarer den norske. Valgforskningen i Sverige er utviklet og gjennomført ved Universitetet i Gøteborg. Svenskene har satset store ressurser, i hovedsak over statsbudsjettet, på valgforskningen. De har utviklet stor ekspertise på dette området, og kan vise til glimrende resultater. Danskene satset på et samarbeid mellom universitetene. De første to undersøkelsene ble organisert ved Universitetet i København. Deretter overtok Universitetet i Aarhus, og stafetten går nå videre til Universitetet i Aalborg. En tilsvarende modell blir anvendt blant annet i Nederland, Tyskland og Storbritannia. Denne organisasjonsformen, som populært betegnes «konsortium-modellen», innebærer altså et samarbeid mellom en rekke universiteter og/eller institutter. Begge modellene har sine sterke og svake sider. En kort drøfting er på sin plass.

Konsortium-modellen oppsto fordi flere forskningsmiljøer var interessert i valgforskning. Fordi denne forskningen er ressurskrevende, er det vanskelig å starte opp flere konkurrerende valgundersøkelser i samme land. Et samarbeid mellom ulike institusjoner ble derfor opprettet som den beste løsning. Flere argumenter er blitt brukt til støtte for denne modellen:

  1. Fra et økonomisk synspunkt er det mest rettferdig å fordele knappe ressurser på alle interesserte forskningsmiljøer.

  2. Mangfoldet av nye ideer vil bli større når det kommer forslag fra flere interesserte parter enn fra en enkelt institusjon. Følgelig er det sannsynlig at konsortium-modellen vil resultere i bedre forskning.

  3. Interessen for valgforskning blant forskere og studenter vil bli mest stimulert med institusjoner som deltar aktivt i forskningsprosjektene. Konsortium-tanken vil derfor resultere i større nedslagskraft blant potensielle brukere enn forskning knyttet til en enkelt institusjon.

Med konsortium-modellen følger det imidlertid også iøynefallende ulemper. To bør nevnes spesielt:

  • Et vellykket forskningsprosjekt forutsetter at man kan etablere et gjennomtenkt design for undersøkelsen, et design som spesifiserer problemstillinger og variable og tar høyde for den fremtidige analyse. Designingen forutsetter imidlertid at de involverte forskere er i stand til å arbeide som et team, dvs. at man helt fra starten av kan spesifisere en noenlunde klar rollefordeling om løsninger av de foreliggende oppgaver. På dette punkt er konsortium-modellen lite anvendbar. Et team kan forholdsvis lett etableres ved en enkelt institusjon. Erfaringsmessig har det imidlertid vist seg at konflikt og konkurranse mellom deltagende institusjoner ofte fører til faglige nødløsninger. Alle har sine kjepphester å ri når det gjelder valget av spørsmål og fordelingen av oppgaver i forbindelse med analysene. Spørreskjemaet får derfor mer karakter av en «omnibus» enn av et gjennomtenkt design. I praksis blir det et spørsmål om å fordele et visst antall spørsmål på hver av de deltagende institusjoner, eller en fordeling på hver av de personer som har meldt sin interesse. En konsekvens av dette problemet er at det kommer sterke krav om nye spørsmål i hver undersøkelse. Dermed svekkes mulighetene for å etablere tidsserier. Det blir simpelthen vanskelig å skape enighet om å gjenta bestemte spørsmål fra den ene undersøkelse til den neste. Erfaringene fra konsortium-land viser da også langt færre tidsserier enn i de land der valgforskningen er lagt til en enkelt institusjon. Hensynet til de lange tidsseriene gjelder først og fremst stortingsvalgsundersøkelsene. Når det gjelder undersøkelser av lokalvalg og lokaldemokrati, står man imidlertid friere, selv om det også her vil være behov for en klar ansvars- og oppgavefordeling. I den grad man viderefører disse lokalundersøkelsene, er det viktig å ivareta kontinuiteten også for dette datamaterialet.

  • Når undersøkelsene går på omgang mellom flere deltagende institusjoner, betyr det at man må skifte mannskap hver gang man flytter til en ny institusjon. Dette er meget betenkelig. Det tar lang tid å lære de tekniske sider ved survey-forskningen. Det gjelder både bearbeiding (bl.a. koding) av datamaterialet fra enkeltundersøkelser og sammenkobling og vedlikehold av det etter hvert svært omfattende datamaterialet fra tidligere valgundersøkelser. Når man først har utviklet den nødvendige kompetanse på et sted, er det en fordel om man kan regne med at de samme personer vil se på valgforskning som en mer eller mindre permanent oppgave.

10.9 Konklusjon

Erfaringene tilsier at det vil være fordelaktig for alle parter at man fortsatt organiserer norsk valgforskning ved ett sentralt fagmiljø. Institutt for samfunnsforskning (ISF) peker seg i den anledning naturlig ut. De nevnte fordelene ved konsortium-modellen kan imøtekommes også innenfor rammen av den formelt mer sentrale modellen vi har i dag. Det har hele tiden vært lagt vekt på åpenhet når det gjelder nye ideer og impulser fra internasjonalt så vel som nasjonalt forskerhold. Valgforskerne inngår allerede i nasjonale og internasjonale nettverk som det er viktig å bygge videre ut i fremtiden. De sterke sidene ved det norske valgforskningsprogrammet er den lange rekken av tidsserier, kontinuiteten i designet, et velutviklet teamwork blant forskerne og evnen til å levere resultater innen fastsatt tid. I et slikt opplegg ligger det ikke minst en institusjonell forpliktelse fra ISFs side om å ivareta valgforskningen, uavhengig av hvilke personer som til enhver tid er engasjert i prosjektet. Vi har sett fra andre land at innføring av konsortium-modellen har virket negativt inn på disse sider ved forskningsprosessen.

En videreføringen av valgforskningen i forbindelse med fremtidige valg, forutsetter imidlertid en fastere plan for finansiering av feltutgifter og assistenthjelp enn det som har vært tilfelle til nå. En mulig løsning vil være å følge svenskenes eksempel ved å la utgiftene til valgforskning inngå som en del av kostnadene ved å avholde valg.

Litteratur:

Barton, Allen H. Sociological and Psychological Problems of Economic Planning in Norway . 1954. Ph.D.-avhandling. New York Columbia University.

Barton, Allen H. 1998. « Occupational Class and Vote in the 1949 Norwegian Election.» Scandinavian Political Studies, 71–85.

Bjørklund, Tor. 1999. Periferi mot sentrum. Landsomfattende folkeavstemninger i Norge. ISF-rapport 998, Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo.

Bjørklund, Tor. 1999 Et lokalvalg i perspektiv. Valget i 1995 i lys av sosiale og politiske endringe r, Oslo Tano Aschehoug.

Bjørklund, Tor og Jo Saglie. 2000. Lokalvalget i 1999. Rekordlav og rekordhøy deltakelse, Rapport 122000, Oslo Institutt for samfunnsforskning.

Franklin, Mark, Tom Mackie and Henry Valen. 1991 Electoral Change. Responses to Evolving Social and Attitudinal Structures in Western Countries , Cambridge Cambridge University Press.

Grønmo, Sigmund. 1971. Yrkesbefalets forhold til sine sosiale omgivelser. Hovedfagsoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Hansen, Andreas M. 1899. Norsk Folkepsykologi. Kristiania Jacob Dybwads Forlag. Ny utgave Det Norrøne Forlag, Oslo, 1934 og 1943.

Havstad, Lars A. 1882. «Stortingsvalgene i 1882.» Nyt Tidsskrift, 587–592.

Jenssen, Anders Todal og Henry Valen (red.). 1995. Brussel midt imot. Folkeavstemningen om EU , Oslo ad Notam Gyldendal.

Jenssen, Anders Todal, Pertti Pesonen and Mikael Gilljam (red.). 1998 To Join or Not to Join . Three Nordic Referendums on Membership in the European Union, Oslo Scandinavian University Press.

Kristvik, Bjørn og Stein Rokkan. 1964. Valgordningen. Bergen Chr. Michelsens Institutt. Mimeo.

Lazarsfeld, Paul F., Bernhard Berelson, and Hazel Gaudet. 1944. The People’s Choice . New York Duell, Sloan and Pearce.

Lipset, Seymour M., Rokkan, and Stein (red.). 1967. Party Systems and Voter Alignments . New York The Free Press.

Listhaug, Ola. 1989. Citizens, Parties and Norwegian Electoral Politics 1957–1985. An Empirical Study. Trondheim Tapir. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Trondheim.

Listhaug, Ola, Stuart Elaine Macdonald and George Rabinowitz (1994) «Ideology and Party Support in Comparative Perspective», European Journal of Political Research,25 111–149.

Listhaug, Ola (1995) «Komparativ offentlig opinion i Europa. En oversikt over nyere forskning», Tidsskrift for samfunnsforskning, 4 583–615.

Macdonald, Stuart Elaine, Ola Listhaug and George Rabinowitz (1991) «Issues and Support in Multiparty Systems», American Political Science Review, 85 1107–1131.

Macdonald, Stuart Elaine, George Rabinowitz and Ola Listhaug (1995) «Political Sophistication and Models of Issue Voting», British Journal of Political Science, 25 453–483.

Martinussen, Willy. 1973. Fjerndemokratiet . Oslo Gyldendal.

Martinussen, Willy og Henry Valen. 1976. «Makt og moral», Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 17, no.1.

Matthews, Donald R. and Henry Valen, 1999. Parliamentary Representation. The Case of the Norwegian Storting , Columbus Ohio State University Press.

Narud, Hanne Marthe. 1988. Vis meg din liste og jeg skal si deg hvem du er! Avisenes dekning av nominasjoner. En innholdsanalyse av en del avisers omtale av nominasjonene foran stortingsvalget i 1965 og 1985. Hovedfagsoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Narud, Hanne Marthe. 1991 . «Fra oppgjør på kammerset til spill for åpen scene Rekruttering av kandidater til stortingsvalg.» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, vol. 7(3).

Narud, Hanne Marthe. 1993. «Nominasjoner og presse,» L. Svåsand og K. Heidar (red.). Partiene i endring . Bergen Alma Mater.

Narud, Hanne Marthe. 1996. Voters, Parties and Governments. Electoral Competition, Policy Distances and Government Formation in Multi-party Systems. Oslo. ISF-rapport 967. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo.

Narud, Hanne Marthe and Toril Aalberg (red.).1999. Challenges to Representative Democracy , Bergen Fagbokforlaget.

Pettersen, Per Arnt. 1973. Konfliktlinjer og partistrategi. En analyse av partiprogrammene foran stortingsvalget i 1969. Hovedfagsoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Rabinowitz, George and Stuart Elaine Macdonald (1989) «A Directional Theory of Issue Voting», American Political Science Review, 83, 93–121.

Rasch, Bjørn Erik og Bernt Aardal. 1994. «Bør regjeringen skrive ut nyvalg?». I B. E. Rasch og K. Midgaard Representativt demokrati. Spilleregler under debatt . Oslo Universitetsforlaget.

Rokkan, Stein og Henry Valen. 1957. Forslag til opplegg av empiriske undersøkelser av sosiale prosesser og individuelle reaksjoner under stortingsvalget i 1957. Oslo Institutt for samfunnsforskning.

Rokkan, Stein and Henry Valen. 1962. «Mobilization of the Periphery.» In Approaches to the Study of Political Participation , edited by Rokkan, Stein. Bergen Chr. Michelsens Institutt.

Rokkan, Stein and Henry Valen. 1964. «Regional Contrasts in Norwegian Politics.» In Cleavages, Ideologies and Party System , edited by Allardt, E. and Y. Littunen. Helsinki Westermarck Society.

Rokkan, Stein. 1966. «Norway Numerical Democracy and Corporate Pluralism.» In Political Opposition inWestern Democracies , edited by Dahl, Robert A. New Haven Yale University Press.

Rokkan, Stein. 1967. «Geography, Religion and Social Class. Crosscutting Cleavages in Norwegian Politics.» In Party Systems and Voter Alignments , edited by Lipset, Seymour M. and Stein Rokkan. New York The Free Press.

Rokkan, Stein. 1968. «Electoral Systems», pp. 6–21 in David Sills (red.) International Encyclopedia of the Social Sciences , London Crowell Collier & Macmillan, Inc.

Rokkan, Stein. 1970. Citizens, Elections, Parties . Bergen Universitetsforlaget.

Rokkan, Stein og Per Torsvik. 1972. «Presse, velgere og lesere», i Politisk kommunikasjon og massemedia , Oslo Universitetsforlaget.

Sejersted, Francis. 1997. «Parlamentarismens suspensjon og embedsmannsstatens gjenkomst.» Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 1, 14. årg.

Skare, Audun. 1994. Kandidatutvelgelsens politiske innhold. Politisk utvelging og politiske endringer. Oslo. Institutt for statsvitenskap. Hovedfagsoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Valen, Henry. 1958. «Factional activities and nominations in political parties.» Acta Sociologica, vol.3 (4)183–199.

Valen, Henry and Daniel Katz. 1964. Political Parties in Norway . Oslo Universitetsforlaget.

Valen, Henry. 1966. «The recruitment of parliamentary nominees in Norway.» Scandinavian Political Studies , vol. I 121–166.

Valen, Henry og Per Torsvik. 1967. «Økningen i valgdeltakelsen i 1963 og 1965», Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 2–3, s .187–218.

Valen, Henry and Willy Martinussen. 1972. Velgere og politiske frontlinjer . Oslo Gyldendal.

Valen, Henry and Stein Rokkan. 1974. «Norway Conflict Structure and Mass Politics in a European Periphery.» In Comparative Electoral Behavior , edited by Rose, Richard. New York

The Free Press.

Valen, Henry. 1981. Valg og politikk. Et samfunn i endring . Oslo NKS-Forlaget.

Valen, Henry and Bernt Aardal. 1983 . Et valg i perspektiv. En studie av stortingsvalget 1981 . Oslo Statistisk sentralbyrå.

Valen, Henry. 1988. «Norway decentralization and group representation.» In M. Gallagher and M. Marsh (red.). Candidate selection in comparative perspective . London Sage Publications.

Valen, Henry, Bernt Aardal, and Gunnar Vogt. 1990. Endring og kontinuitet. Stortingsvalget 1989 . Oslo Statistisk sentralbyrå.

Valen, Henry and Bernt Aardal. 1994. «The Norwegian programme of electoral research.» European Journal of Political Research, 1994, 287–309.

Valen, Henry. 1994. «List Alliances An Experiment in Political Representation», pp. 289–321 in M. Kent Jennings and Thomas E. Mann (red.) Elections at Home and Abroad . Essays in Honor of Warren E. Miller, Ann Arbor The University of Michigan Press.

Valen, Henry, Bernt Aardal og Frode Berglund. 1996. Velgervandringer og sviktende valgdeltakelse. Kommune- og fylkestingsvalget i 1995, Rapport 9613, Oslo Institutt for samfunnsforskning.

Waldahl, Ragnar. 1983. «Opinion og politikk. Abortsaken i norsk politikk 1969–1981», Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 24, nr. 6, s .511–536.

Waldahl, Ragnar. 1984. Kommunikasjon og politisk deltakelse. Oslo, Institutt for presseforskning. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo.

Waldahl, Ragnar. 1995. «Kampen om det ufødte liv. Abortopinionens utvikling 1969–1993.» Sosiologisk tidsskrift nr. 295–112.

Øidne, Gabriel. 1957. «Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet.» Syn og Segn , 1957, 97–114.

Aardal, Bernt. 1979. Økonomi, ideologi og strategi. En komparativ analyse av EF-debatten i norske og danske organisasjonstidsskrifter 1961–72. Magistergradsavhandling i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Aardal, Bernt and Henry Valen. 1989. Velgere, partier og politisk avstand . Oslo Statistisk sentralbyrå.

Aardal, Bernt. 1990. «Ny valgordning – nye koalisjonsmuligheter?». Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, nr. 3213–223.

Aardal, Bernt. 1993a. Energi og miljø. Nye stridsspørsmål i møte med gamle strukturer. Oslo ISF-rapport 93,15, Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo.

Aardal, Bernt. 1993b. Celius. Undervisningsopplegg om valg og valgordninger, Bergen Norsk samfunnsvitenskapelig Datatjeneste

Aardal, Bernt. 1994. «Hva er en politisk skillelinje? En begrepsmessig grenseoppgang.» Tidsskrift for samfunnsforskning, 217–248.

Aardal, Bernt and Henry Valen. 1995. Konflikt og opinion . Oslo NKS-Forlaget.

Aardal, Bernt. 1997. Electoral Systems in Norway 1814–1997, Paper presented at the UCI Conference on Evolution of Electoral Systems and Party Systems in the Nordic Countries, Laguna Beach, California, December 12–13, 1997.

Aardal, Bernt, i samarbeid med Henry Valen, Hanne Marthe Narud, and Frode Berglund. 1999. Velgere i 90-årene . Oslo NKS-Forlaget.

Fotnoter

1.

Adresse: Munthesgate 31, 0260 Oslo.

2.

Se S. Rokkan og H. Valen: Forslag til opplegg av empiriske undersøkelser av sosiale prosesser og individuelle reaksjoner under stortingsvalget i 1957. Oslo, Institutt for samfunnsforskning, 1957. Programmet er utførlig beskrevet i H. Valen og B. Aardal: «The Norwegian programme of electoral research», European Journal of Political Research 1994, 25: 287–309.

3.

Da Stein Rokkan flyttet til Bergen i 1958 ble Christian Michelsens Institutt og senere Universitetet i Bergen partnere i programmet. Dette samarbeidet varte inntil 1966. I 1967 ble programmet splittet opp. Rokkan og hans medarbeidere i Bergen tok heretter ansvaret for den videre utvikling av Kommunedatabanken, som senere (i 1970) ble overført til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD). Henry Valen og hans medarbeidere ved ISF overtok det fulle ansvar for videreføringen av surveyforskningen.

4.

Etter det første rene partivalg i Norge i 1882, ble det således presentert en interessant kommentar av statistikeren Lars A. Havstad, «Stortingsvalgene i 1882», Nyt Tidsskrift (1) 1882: 587–595. Den første splittelsen av Venstre i 1888 mellom Moderate Venstre og Rene Venstre førte til en mer omfattende analyse av geografen Andreas M. Hansen. Den ble først presentert i bladet Ringeren, men hans arbeid ble senere samlet i en bok om Norsk Folkepsykologi, utgitt på Jacob Dybwads forlag i 1899.

5.

Barton. A. H.: Sociological and Psychological Problems of Economic Planning in Norway. Ph.D. dissertation. Columbia University, New York, 1954. Tilgjengelig på mikrofilm. Noen hovedresultater fra undersøkelsen ble presentert i 1998: Allen Barton, «Occupational Class and Vote in the 1949 Norwegian Election», Scandinavian Political Studies, vol. 21 (1) 1998 s .71–85.

6.

Mandatberegnings- og valgsimuleringsporgrammet Celius benyttes i dag i samfunnsfagsundervisningen i en rekke videregående skoler. Se Aardal (1993b).

7.

Følgende medarbeidere ved ISF deltok i feltarbeidet i forbindelse med lokalundersøkelsen i Stavanger: Ulf Torgersen, Per Torsvik, Knut Dahl Jacobsen, Normann Vetti, Egil Fivelsdal, Oscar Værnø og Erling Sæther.

8.

Feltutgiftene til Valgundersøkelsen i 1997 var totalt 1,4 millioner kroner.

9.

Ved valget i 1973 ble imidlertid utvalget ikke supplert med nye velgere.

10.

I enkelte tilfeller supplert med telefonintervjuer.

11.

Valen, H. & D. Katz, Political Parties in Norway, Oslo: Universitetsforlaget, 1964.

12.

Blant annet har man ved flere valg innsamlet opplysninger om valgatferden ved lokalvalgene for personer som ble intervjuet ved det foregående stortingsvalget. Se for eksempel H. Valen, B. Aardal & F. Berglund: Velgervandringer og sviktende valgdeltakelse. Kommune- og fylkestingsvalget i 1995, Rapport 96:13, Institutt for samfunnsforskning, Oslo, 1996.

13.

Se Sejersted, 1997.

14.

Retningsteorien legger til grunn at partiene må markere seg overfor velgerne med betydelig intensitet, spesielt i forbindelse med partienes hjertesaker. Partiene må med andre ord vekke velgerne med klare markeringer, samtidig som det må være et engasjement fra velgernes side i de samme sakene (Rabinowitz & Macdonald, 1989; Listhaug, Macdonald & Rabinowitz, 1994; Macdonald, Listhaug og Rabinowitz, 1991; Macdonald, Rabinowitz & Listhaug, 1995, se også Listhaug, 1995).

Til toppen
Til dokumentets forside