Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2001: 2

Retten til miljøopplysninger— Allmennhetens rett til å få miljøopplysninger fra offentlige og private aktører og retten til å delta i offentlige beslutningsprosesser

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Utvalgets forslag

24 Lovstruktur

Innledning

Utvalgets lovforslag kan inndeles i fem grupper:

  • Regler om rett til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter.

  • Regler om rett til å kreve opplysninger om produkters helse- og miljøvirkninger.

  • Regler om rett til å kreve miljøopplysninger fra offentlige organer.

  • Regler om rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

  • Regler om det offentliges plikt til å besitte og gi miljøopplysninger.

Som utvalget tidligere har påpekt, finnes det i dag ikke et eget regelverk om allmennhetens rett til miljøopplysninger. Enkeltbestemmelser er spredt utover i lovverket. Spørsmålet utvalget står overfor, er hvor de ulike reglene bør plasseres – i egen lov eller i eksisterende lovverk og i tilfelle hvilke.

En rekke ulike hensyn er relevante for denne vurderingen. Hensynet til å sikre at reglene blir lettest mulig tilgjengelige for målgruppene for loven er sentralt. Dette ble også understreket av lovstrukturutvalget i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket, kap. 8.4.1. Utvalget uttaler videre at målet for strukturen i lovverket bør være at man skal finne de relevante lovtekstene mest mulig samlet når man søker informasjon om et rettsproblem. Utvalget viser til ulike kriterier for systematisering av lovverket: etter virketid, etter de hensynene regelverket skal ivareta, etter samfunnssektor/livsområder, etter enkelthendelser og hendelsesforløp, og etter juridiske problemer. Det gis imidlertid ingen entydig konklusjon for hvilke kriterier som bør vektlegges.

Nedenfor drøftes dette spørsmålet i relasjon til de fem gruppene lovforslag.

Rett til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

Reglene om retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter gir rettigheter for enhver. Dette taler for at reglene plasseres i en lov som gir rettigheter for allmennheten. Offentlighetsloven er et eksempel på en slik lov. Plikten til å gi miljøopplysninger etter utvalgets forslag påligger imidlertid både virksomheter innenfor offentlig og privat sektor. Dette gjør offentlighetsloven mindre egnet. Offentlighetslovens fulle tittel er lov om offentlighet i forvaltningen. Skulle disse reglene plasseres i offentlighetsloven, ville det fordre en endring i lovens tittel. Utvalget anser det som uhensiktsmessig å endre tittelen på en godt innarbeidet lov. Et annet argument for ikke å plassere reglene i offentlighetsloven er at den gjelder alle typer opplysninger, mens utvalgets forslag til regler bare gjelder miljøopplysninger.

Siden utvalgets forslag bygger på reglene om miljøopplysninger i styrets årsberetning i regnskapsloven § 3-3, kan det stilles spørsmål om reglene kunne plasseres der. Utvalgets forslag omfatter som nevnt både regnskapspliktige virksomheter og offentlige organer for stat og kommune. Det er etter utvalgets mening unaturlig å ta inn regler som gjelder disse, i regnskapsloven. Det vil heller ikke være særlig pedagogisk overfor rettighetshaverne etter loven – allmennheten. Det er ikke særlig nærliggende å tenke at regnskapsloven gir enhver rett til å kreve miljøopplysninger.

Et annet alternativ kunne ha vært å ta reglene inn i miljølovgivningen. Hadde det vært en egen miljølov, ville det ha vært et godt alternativ. Slik lov finnes imidlertid ikke. Reglene måtte i tilfelle plasseres inn i alle miljørelaterte regelverk. Dette vil etter utvalgets syn være lite hensiktsmessig.

På grunnlag av det ovenstående er utvalget kommet til at det beste er å fremme en egen lov om retten til miljøopplysninger, som bl.a. inneholder regler om retten til å kreve miljøopplysninger fra virksomheter. En egen lov vil gjennom sin tittel synliggjøre allmennhetens rett til miljøopplysninger på en bedre måte enn ved at reglene blir satt inn i andre regelverk. Lovens tittel lov om retten til miljøopplysningersender klare signaler om at det er en rettighetslov.

Produktinformasjon

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om produktinformasjon. Reglene om måten opplysningene skal gis på, om behandlingsmåten av krav om opplysninger og klage er de samme som de generelle reglene om plikt til å gi miljøopplysninger om egen virksomhet. Dette kunne tale for å ta bestemmelsen inn i loven om retten til miljøopplysninger. Hensynet til det å samle reglene om retten til miljøopplysninger i ett lovverk, taler også for å ta bestemmelsen inn i produktkontrolloven.

Når utvalget har valgt å legge denne bestemmelsen i produktkontrolloven, skyldes dette at utvalget ved vurderingen av bestemmelsens rekkevidde har tatt utgangspunkt i produktkontrollovens regler. Produktkontrolloven statuerer en plikt for bl.a. produsenter og importører til å ha kunnskap om miljø- og helsepåvirkningene av sine produkter. Utvalget har kommet til at de samme aktørene bør ha plikt til å gi opplysninger om de samme forholdene til allmennheten på forespørsel. Denne nære sammenhengen mellom produktkontrollovens kunnskapsplikt og den foreslåtte plikten til å gi produktopplysninger, gjør det naturlig å ta bestemmelsen inn i produktkontrolloven.

Den foreslåtte produktinformasjonsbestemmelsen omfatter dessuten regler om helseskadelige virkninger av produkter. Dette er bare i begrenset grad omfattet av reglene ovenfor, noe som også taler for at produktinformasjonsbestemmelsen tas inn i produktkontrolloven.

Produktinformasjonsbestemmelsen er dessuten først og fremst en presisering av de generelle reglene om retten til å kreve miljøopplysninger fra enhver virksomhet.

Særuttalelse fra utvalgets medlemmer Fredriksen, Hugo-Sørensen og Lindseth vedrørende produktinformasjon:

Etter disse medlemmenes syn er ikke forslaget om å ta inn ny §§ 3b) og 3c) i produktkontrolloven tilstrekkelig til å skape den klarhet i lovstrukturen som utvalget har intensjoner om å skape. For å oppnå nødvendig klarhet må alle bestemmelser som er tatt inn i lovforslaget til ny miljøinformasjonslov og som spesifikt gjelder produkter, overføres til produktkontrolloven. Alle generelle bestemmelser som gjelder miljøopplysninger som på likeverdig måte gjelder såvel produkter eller miljøvirkninger av andre aktiviteter, bør opprettholdes i miljøinformasjonsloven, med en referanse fra produktkontrolloven, slik det for øvrig er gjort i nest siste ledd i forslaget til ny § 3b) i produktkontrolloven.

I det foreliggende forslaget vil bestemmelser om taushetsplikt og hvilke opplysninger som allikevel alltid skal kunne gis ut – for så vidt gjelder produkter – være regulert både gjennom den nye miljøinformasjonsloven og produktkontrolloven § 11. Dette skaper unødvendig uklarhet og kan løses ved å overføre ytterligere noen bestemmelser fra det foreliggende forslag til miljøinformasjonslov til produktkontrolloven, samtidig som enkelte formuleringer i miljøinformasjonsloven justeres.

Det er også grunn til å påpeke at det foreliggende forslaget til ny § 3b) i produktkontrolloven og andre produktrelevante bestemmelser i miljøinformasjonsloven benytter en terminologi som er hentet fra produktkontrollovens formålsparagraf («§ 1 – Formålet med denne loven er å forebygge at produkt medfører helseskade eller miljøforstyrrelser i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensninger.....»), men som på grunn av sin innplassering i en ny sammenheng er noe modifisert, slik at det kan reises spørsmål om de oppfyller intensjonen om å opprettholde en nær forbindelse mellom kunnskapsplikten i produktkontrolloven og den informasjon allmennheten skal kunne be om. I produktkontrolloven anvender man i § 3 om kunnskapsplikten formuleringen «... plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å vurdere om det (altså produktet) kan medføre virkning som nevnt i § 1». Denne formuleringen, med henvisning til § 1, brukes helt gjennomgående i produktkontrolloven. Ved å legge de produktspesifikke bestemmelsene konsekvent til produktkontrolloven, kan man samtidig velge den referanseformulering som er gjennomgående i produktkontrolloven og dermed sikre at bestemmelsene er sammenfallende med formålet med produktkontrolloven, hvilket må være en viktig premiss når man legger bestemmelser om miljøinformasjon om produkter i denne loven.

Rett til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

Skulle reglene om retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige organer plasseres i eksisterende lovverk, ville offentlighetsloven være det aktuelle stedet. Likhetstrekkene mellom utvalgets forslag og offentlighetsloven er omtalt ovenfor i kap. 10 og 16.

Utvalget mener prinsipielt at hensynet til brukerne av offentlig informasjon og hensynet til forvaltningens koordinering av åpenhet og innsyn, tilsier at alle bestemmelser om offentlighet bør samles i én og samme lov. På denne måten vil offentlighetsprinsippet klart framstå som et overordnet prinsipp for norsk forvaltning, og det vil være langt lettere for den enkelte borger å bruke prinsippet om innsyn.

Slik rettssituasjonen er pr. i dag, skiller offentlighetsloven og utvalgets lovforslag seg fra hverandre på flere vesentlige punkter. Det gjelder både hvem som har plikt til å gi informasjon, hvilken informasjon som er omfattet av innsynsretten og begrensningene i unntaksreglene. Dette gjør det mindre hensiktsmessig å plassere reglene om retten til miljøopplysninger i offentlighetsloven.

Når utvalget velger å legge reglene om retten til å kreve miljøopplysninger fra enhver virksomhet i en egen lov, er det naturlig at også reglene om offentlige organer plasseres i dette lovverket. Dette bidrar til å samle reglene om allmennhetens rett til å kreve miljøopplysninger i én lov.

Siden desember 1999 har utvalget arbeidet parallelt med offentlighetsutvalget, som skal utrede spørsmål om endringer i offentlighetsloven. Offentlighetsutvalget skal avgi en delutredning innen 1. juli 2001, men skal ikke avslutte sitt endelige arbeid før 1. juli 2002.

Utvalgets medlem Lindahl mener at spørsmålet om å samle hele rammeverket for offentlighetsprinsippet i én og samme lov, bør reises på nytt etter at offentlighetslovutvalget har avsluttet sitt arbeid.

Rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser

Århus-konvensjonen omtaler både retten til å kreve miljøopplysninger og retten til å delta i offentlige beslutningsprosesser. Miljøopplysninger som grunnlag for å delta i offentlige beslutningsprosesser er også understreket i forarbeidene til Grunnloven § 110 b andre ledd (Innst. S. nr. 196 (1991–1992)). Dette kunne tale for at en lov om retten til miljøopplysninger også regulerer dette forholdet.

I motsetning til de forslagene som er omtalt ovenfor, finnes det allerede i dag en lang rekke regler om allmennhetens rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser. Dette gjelder særlig offentlige beslutninger om enkeltvedtak. Disse er alle plassert i de sektorlovene som regulerer de ulike beslutningene som skal tas. Ett unntak fra dette er reglene om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven. Hadde det ikke eksistert regler i dag, kunne det være et godt alternativ å ta inn regler om allmennhetens rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser i en miljøopplysningslov. Siden det allerede eksisterer regler i sektorlovgivningen, har utvalget ikke vurdert det som formålstjenlig å foreslå å endre hele denne systematikken når det gjelder enkeltvedtak.

Det er dessuten flere fordeler ved å plassere krav om allmennhetens deltakelse inn i relevante sektorlover. For det første blir de mer synlige for den fremste målgruppen for reglene – de myndighetene som skal sende en søknad på høring, kalle inn til et møte osv. For de fleste sektormyndighetene vil vedkommende sektorlov være den beste informasjonsbringeren. For det andre kan plassering i sektorlovene i større grad ta høyde for behov for å tilpasse reglene til ulike særtrekk ved saksbehandlingen under de ulike sektorlovene.

Utvalget har derfor valgt å følge den eksisterende systematikken og foreslår at krav til deltakelse i beslutningsprosesser som knytter seg til enkeltvedtak bør inn i sektorlovgivningen.

Når det gjelder utvalgets forslag om retten til å delta ved utarbeidelsen av regelverk, planer og programmer, finnes det på den andre siden ikke noen sektorlover hvor det hadde vært naturlig å plassere bestemmelsen. Et alternativ kunne vært å plassere reglene i forvaltningsloven. En ulempe med det er imidlertid at den ellers gjelder generelt for alle fagområder. Utvalgets bestemmelse gjelder bare regelverk, planer og programmer som har vesentlig betydning for miljøet. Dette gjør at utvalget har valgt å plassere bestemmelsen i utkastet til lov om retten til miljøopplysninger.

Det offentliges ansvar til å besitte og gi miljøopplysninger

Denne bestemmelsen er en generell bestemmelse som klart hører hjemme i en lov om retten til miljøopplysninger.

25 Utkast til lov om retten til miljøopplysninger

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1 Lovens formål

Denne loven har til formål å sikre enhver lett tilgang til miljøopplysninger av hensyn til den enkelte selv, miljøet og muligheten til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

§ 2 Forholdet til annen lovgivning

Denne loven innskrenker ikke retten til opplysninger etter offentlighetsloven, forvaltningsloven eller annen lovgivning.

For retten til å kreve opplysninger om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper gjelder i tillegg lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll av produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

Retten til miljøopplysninger gjelder med de begrensningene som følger av åndsverkloven.

Loven gjelder ikke opplysninger i saker som behandles etter rettspleielovene.

§ 3 Lovens stedlige virkeområde

Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.

§ 4 Miljøopplysninger

Med miljøopplysninger menes opplysninger, uansett i hvilken form de foreligger, om

  1. naturmiljøet,

  2. tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet, og

  3. planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet.

Miljøopplysninger omfatter dessuten opplysninger om menneskets helse, sikkerhet og levevilkår, kulturminner og kulturmiljø i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som er nevnt i første ledd.

Med naturmiljøet forstås særlig atmosfære, luft, vann, jord, naturressurser, landskap, naturområder, det biologiske mangfoldet og dets enkelte bestanddeler og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Flåthen, Fredriksen, Hugo-Sørensen, Lindseth og Storelv: § 4 første ledd bokstav b bør lyde:

b)tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller sannsynligvis kan påvirke naturmiljøet, og

Særforslag fra utvalgets medlem Hallingstad: § 4 bør lyde:

Med miljøopplysninger menes opplysninger, uansett i hvilken form de foreligger, om

  1. miljøet,

  2. tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke miljøet, og

  3. planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke miljøet.

Miljøopplysninger omfatter dessuten opplysninger om menneskets helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som nevnes ovenfor i første ledd.

Med miljøet forstås naturmiljøet, særlig atmosfære, luft, vann, jord, naturressurser, landskap, naturområder, det biologiske mangfoldet og dets enkelte bestanddeler og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse, samt kulturminner og kulturmiljø.

§ 5 Det offentliges ansvar for å besitte og gi miljøopplysninger

Offentlige myndigheter skal innenfor sitt ansvarsområde ha kunnskap om naturmiljøet.

Miljøopplysningene som offentlig myndighet besitter etter første ledd, skal stilles til rådighet for og utbres blant allmennheten.

§ 6 Retten til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer

Offentlige myndigheter skal i forbindelse med arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, gjennomføre tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosessen.

Offentlige myndigheter skal gi allmennheten mulighet til å komme med innspill. Det skal gjøres på stadier og med tidsrammer som sikrer reell mulighet til å påvirke beslutningene. Allmennheten skal i denne forbindelse gis nødvendig informasjon om arbeidet.

Enhver kan kreve opplysninger om hvor langt arbeidet er kommet, og hvilke muligheter allmennheten har til å delta i beslutningsprosessen.

I arbeidets sluttdokument skal det redegjøres for hvordan kravene i denne bestemmelsen er ivaretatt, og hvordan innspillene som er kommet inn, er blitt vurdert.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 6 første ledd bør lyde:

Offentlige myndigheter skal i forbindelse med arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer som har eller kan ha betydning for miljøet, gjennomføre tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosessen.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Foss og Vevatne: § 6b bør lyde:

§ 6b Retten til å delta i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet

Offentlige myndigheter skal sikre enhver tidlig deltakelse i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet. Dette skal skje på et tidspunkt hvor alle alternativer er åpne og effektiv deltakelse fra allmennheten kan finne sted.

Offentlig myndighet skal sørge for at saken og saksgangen i beslutningsprosessen gjøres kjent for enhver ved kunngjøring eller på annen hensiktsmessig måte. De deler av allmennheten som saken har særlig betydning for, skal informeres direkte. Det skal gis orientering om

  1. hovedtrekkene i saken,

  2. hvem som er ansvarlig myndighet,

  3. den videre saksgangen, herunder tid og sted for avholdelse av offentlig møte om saken,

  4. hvilke opplysninger som foreligger i saken, herunder opplysninger om alternative vedtak som kan bli fattet, eller foreliggende utkast til vedtak, og hvor disse opplysningene er tilgjengelige; opplysningene skal gis gratis,

  5. hvordan man kan komme med muntlige eller skriftlige innspill i saken, og

Offentlig myndighet skal, når det er hensiktsmessig, også gjennomføre ytterligere tiltak for å sikre allmennheten anledning til å komme med innspill i saken.

Et utkast til vedtak i saken skal, hvis det er gjort kjent for partene i saken, også gjøres kjent for de deler av allmennheten som har kommet med innspill i saken.

Vedtaket i saken, med begrunnelse, skal offentliggjøres. Det skal framgå av begrunnelsen hvordan de innkomne innspill og uttalelser er blitt vurdert, og hvilken betydning de har hatt for vedtaket. Dette gjelder særlig valg av alternativ i det endelige vedtaket og fastsetting av vilkår for å avbøte skadevirkninger av vedtaket mv.

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av retten til deltakelse i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet.

Kapittel 2. Retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

§ 7 Retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

Enhver som krever miljøopplysninger fra offentlig eller privat virksomhet om forhold ved virksomheten som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, skal få dem.

Virksomheten kan nekte å utlevere miljøopplysninger dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene, eller dersom de må beskyttes av hensyn til miljøet.

Opplysninger som er nevnt i § 15, skal alltid utleveres.

§ 8 Plikt til å ha kunnskap om miljøforholdene ved egen virksomhet

Enhver virksomhet plikter å ha kunnskap om de forholdene ved den som er nevnt i § 7.

§ 9 Hvordan opplysningene skal gis

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, kan utlevere opplysningene i den formen vedkommende anser som hensiktsmessig. Opplysningene skal ikke være villedende i forhold til det opplysningsbehovet kravet gir uttrykk for. Dersom opplysningene finnes allment tilgjengelige i offentlige registre, rapporter, produktmerking e.l., kan den som krever opplysningene, henvises dit.

Flere virksomheter kan gå sammen om å oppfylle opplysningsplikten. I så fall plikter virksomheten å informere om hvor man kan henvende seg for å få miljøopplysningene.

§ 10 Frister, avslag og begrunnelse

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene snarest mulig og senest innen en måned etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen en måned, skal de senest utleveres innen to måneder. Det skal snarest mulig informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Dersom kravet avslås, skal det vises til den bestemmelsen avslaget er begrunnet i.

Kapittel 3. Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

§ 11 Offentlige organer

Reglene i dette kapitlet gjelder for offentlige organer, som omfatter

  1. ethvert forvaltningsorgan som definert i offentlighetsloven § 1,

  2. rettssubjekter som er kontrollert av et organ som faller inn under bokstav a, og som utøver offentlige funksjoner eller tilbyr tjenester til allmennheten, med unntak for aktiviteter som drives i konkurranse med private. Offentlig kontroll foreligger når organet som faller inn under bokstav a, oppnevner mer enn halvparten av medlemmene av rettssubjektets styrende organer eller på annen måte har bestemmende innflytelse over rettssubjektet, og

  3. Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

Reglene i dette kapitlet gjelder også for rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har til oppgave å utføre offentlige funksjoner og tilby tjenester til allmennheten som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet. Dette gjelder likevel bare for opplysninger som knytter seg til disse funksjonene eller tjenestene.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 11 andre ledd bør lyde:

Reglene i dette kapitlet gjelder også for rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har til oppgave å utføre offentlige funksjoner og tilby tjenester til allmennheten som har eller kan ha betydning for miljøet. Dette gjelder likevel bare for opplysninger som knytter seg til disse funksjonene eller tjenestene.

§ 12 Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er offentlige, med mindre opplysningene er unntatt eller kan unntas i medhold av loven her.

Enhver kan kreve miljøopplysninger fra ethvert offentlig organ hvor opplysningene foreligger.

Miljøopplysningene foreligger hos et offentlig organ når de

  1. er i det offentlige organets besittelse, eller

  2. oppbevares av en fysisk eller juridisk person på vegne av det offentlige organet.

Foreligger ikke opplysningene hos det offentlige organet kravet rettes mot, skal organet hurtigst mulig

  1. videresende kravet til det offentlige organet hvor opplysningene antas å foreligge, og samtidig underrette opplysningssøkeren om dette, eller

  2. informere om hvilke offentlige organer opplysningene antas å foreligge hos.

§ 13 Grunnlag for å nekte utlevering av miljøopplysninger

Et offentlig organ kan nekte å utlevere miljøopplysninger dersom

  1. det er et reelt og saklig behov for det i det enkelte tilfellet,

  2. opplysningene eller dokumentet opplysningene finnes i, omfattes av unntakene i offentlighetsloven, og

  3. bestemmelsene i §§ 14-16 ikke krever at opplysningene skal utleveres.

§ 14 Interesseavveining

Ved vurderingen av om miljøopplysninger skal nektes utlevert i medhold av § 13, skal det offentlige organet veie de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere opplysningene, mot de interessene som ivaretas ved et avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interessene veier tyngst, skal opplysningene utleveres uhindret av lovbestemt taushetsplikt.

§ 15 Opplysninger som alltid skal utleveres

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelig og miljøforstyrrende forurensning av miljøet,

  2. produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper, og om nødvendig en forklaring av årsaken til dem,

  3. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved produkter eller forurensning, og

  4. ulovlige inngrep i eller ulovlige skader på naturmiljøet.

§ 16 Deler av opplysningene skal utleveres

Dersom deler av opplysningene kan nektes utlevert, skal de øvrige opplysningene utleveres med mindre de ikke kan skilles fra de opplysningene som nektes utlevert.

§ 17 Framsettelse av krav om miljøopplysninger

Et krav om miljøopplysninger kan framsettes i muntlig, i skriftlig eller i annen egnet form.

Kravet kan avslås dersom det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva det gjelder.

Før et krav avslås på dette grunnlaget, skal opplysningssøkeren i rimelig grad gis veiledning til å formulere kravet på en måte som gjør at det kan behandles.

§ 18 Hvordan opplysningene skal gis

Den som ber om å få opplysningene i en bestemt form, skal få det med mindre

  1. opplysningene allerede foreligger i en annen form som er lett tilgjengelig, eller

  2. det er rimelig at det offentlige organet leverer opplysningene i en annen form. I så fall skal det offentlige organet begrunne hvorfor opplysningene utleveres i denne formen. Begrunnelsen gis samtidig med opplysningene.

§ 19 Frister

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen ti dager, skal de senest utleveres innen to måneder. Det skal snarest mulig og senest innen ti dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 19 bør lyde:

§ 19 Frister

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene normalt innen en til tre virkedager og senest innen åtte dager etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen åtte dager, skal de senest utleveres innen 45 dager. Det skal snarest mulig og senest innen åtte dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

§ 20 Avslag og begrunnelse

Et avslag på utlevering av alle eller deler av de opplysningene kravet gjelder, skal gis innenfor tidsfristene nevnt i § 19.

Et avslag skal gis skriftlig dersom kravet ble framsatt skriftlig eller opplysningssøkeren ber om det.

Et avslag skal begrunnes. Det skal i alle tilfeller vises til den bestemmelsen som er grunnlaget for avslaget, og opplyses om klageadgang og klagefrist.

Opplysningssøkeren kan innen tre uker kreve å få en nærmere begrunnelse for de vurderingene som ligger til grunn for avslaget. Begrunnelsen skal gis snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt.

§ 21 Identifikasjon og begrunnelsesplikt i relasjon til forretningshemmeligheter

Dersom et krav om miljøopplysninger gjør det nødvendig å vurdere forholdet til forretningshemmeligheter, kan organet kreve at den opplysningene gjelder, peker ut hvilke opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, og gir en begrunnelse for det.

§ 22 Saksbehandlingen ved interesseavveining i forhold til opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt

Før opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt utleveres i medhold av § 14, skal den opplysningene gjelder, gis anledning til å uttale seg.

Organet skal sette en svarfrist. Ved fastsettelsen av fristens lengde skal det tas hensyn både til den opplysningene gjelder, og til allmennhetens rett til å få miljøopplysninger utlevert så snart som mulig.

Dersom organet vil utlevere opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, skal den opplysningene gjelder, varsles om det. Avgjørelsen kan påklages etter reglene i § 23. Klagen har oppsettende virkning.

Kapittel 4. Fellesbestemmelser om klage og betaling

§ 23 Klage

Avslag på krav om miljøopplysninger etter §§ 7 og 12 kan påklages.

For klage på avslag på krav etter § 7 gjelder regler som fastsettes eller godkjennes av Kongen.

Reglene i offentlighetsloven om klage gjelder så langt de passer for klage på avslag på krav om miljøopplysninger fra offentlig organ.

For klage på avslag fra offentlig organ som omfattes av § 11 første ledd b eller andre ledd, er klageinstansen det forvaltningsorganet som

  1. kontrollerer organet,

  2. har gitt oppdrag til organet eller kontrollerer organet som har gitt oppdrag til organet, eller

  3. har vedtatt forskriften eller har ansvar for loven som rettssubjektet tilbyr tjenesten i medhold av.

§ 24 Adgang til å ta betaling for miljøopplysninger

Det er ikke adgang til å kreve betaling for miljøopplysninger med mindre det følger av andre ledd.

Betaling kan kreves dersom kravet på opplysninger innebærer en vesentlig bearbeidelse eller sammenstilling av opplysninger for den kravet rettes mot, og opplysningene også er tilgjengelige i en annen form for opplysningssøkeren. Betalingen skal ikke overskride kostnadene ved å framskaffe opplysningene.

Betaling etter andre ledd skal være basert på en tilgjengelig oversikt over satser for betalingen og vilkår for å kreve vederlag.

Forskrifter etter offentlighetsloven § 8 skal også gjelde i forhold til utlevering av opplysninger etter denne loven.

Kapittel 5. Ikrafttredelse og endringer i andre lover

§ 25 Ikrafttredelse

Denne loven trer i kraft.........

§ 26 Endringer i andre lover

1. I lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester skal §§ 3b og 3c lyde:

§ 3b Allmennhetens rett til å kreve opplysninger

Enhver som krever opplysninger om forhold som nevnt nedenfor, skal få dem. Dette gjelder opplysninger om

  1. produktet inneholder komponenter eller har egenskaper som kan medføre virkning som nevnt i § 1,

  2. hvilke komponenter eller egenskaper dette er,

  3. hvordan produktet må håndteres for å unngå virkning som nevnt i § 1,

  4. vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, dersom opplysningene er tilgjengelige, og

  5. hvem som er tilvirker eller importør av produktet.

Opplysninger etter første ledd kan kreves fra tilvirker, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produktet.

Den som mottar krav om opplysninger om vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, skal rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare kravet.

Virksomheter kan nekte å utlevere opplysninger etter første ledd dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger om produkter kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene eller de må beskyttes av hensyn til miljøet.

Opplysninger som nevnt i lov om retten til miljøopplysninger § 15 skal alltid utleveres.

For krav etter denne bestemmelsen gjelder reglene i lov om miljøopplysninger §§ 9, 10 og 24 om krav til hvordan opplysningene skal gis, om frister, avslag og begrunnelse og om adgang til å kreve betaling.

For klage på avslag om opplysninger gjelder regler som fastsettes eller godkjennes av Kongen.

Utvalgets medlemmer Flåthen, Fredriksen, Hugo Sørensen, Lindseth, Meinich og Stueflaten støtter ikke innføring av § d i første ledd og dermed heller ikke tredje ledd.

§ 3c Informasjonsplikt

Tilvirker, importør, bearbeider og omsetter av produkter skal gi opplysninger som omfattes av § 3b, til etterfølgende salgsledd.

2. I plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 skal § 33-13 lyde:

§ 33-13 Retten til å medvirke i beslutningsprosesser knyttet til omgjøring og fornyet behandling av konsesjoner og tillatelser

Ved saker om omgjøring eller fornyet behandling av en konsesjon eller en tillatelse for tiltak eller aktiviteter som kan få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn, skal det gjennomføres en offentlig høring. Slik høring skal holdes i god tid før saken blir avgjort. Høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer at allmennheten, herunder i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og har en reell mulighet til å komme med synspunkter og kommentarer i saken.

Ansvarlig myndighet kan gjøre unntak fra første ledd i saker som gjelder ubetydelige endringer i konsesjonen eller tillatelsen.

Kongen gir forskrift om den nærmere gjennomføringen av høringen.

3. I lov av 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) skal § 13 lyde:

§ 13 Offentlig høring

Ved saker som krever godkjenning etter denne loven, skal det gjennomføres en offentlig høring. Slik høring skal holdes i god tid før søknad blir avgjort. Høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer at allmennheten, herunder i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og har en reell mulighet til å komme med synspunkter og kommentarer i saken.

4. I lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) skal § 1 femte ledd lyde:

For retten til å kreve miljøopplysninger gjelder i tillegg lov av (......) om retten til miljøopplysninger.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Fredriksen, Hugo-Sørensen og Lindseth: Forslag til følgende endringer:

1. Lov om retten til miljøopplysninger § 2 andre ledd bør lyde:

For retten til å kreve opplysninger om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende virkning (ev. egenskaper) gjelder lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll av produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

2. Lov om retten til miljøopplysninger § 12 første ledd bør lyde:

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er offentlige, med mindre opplysningene er unntatt eller kan unntas i medhold av loven her, eller produktkontrolloven, for så vidt gjelder miljøopplysninger om produkter.

3. Lov om retten til miljøopplysninger § 15 bør lyde:

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelige og miljøforstyrrende utslipp til miljøet,

  2. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved utslipp, og

  3. ulovlige inngrep eller ulovlige skader på naturmiljøet.

4. Produktkontrolloven § 3b fjerde ledd bør lyde:

Virksomheter kan nekte å utlevere opplysninger etter første ledd dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger om produkter kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene eller de må beskyttes av hensyn til miljøet. Opplysninger som nevnt i §11a skal alltid utleveres.

5. Produktkontrolloven § 11 femte ledd bør lyde:

Ved vurdering av om miljøopplysninger skal nektes utlevert i medhold av bestemmelsen over, skal de miljø- og samfunnsmessige interesser som ivaretas ved å utlevere opplysningene, veies opp mot de interesser som ivaretas ved avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interesser veier tyngst, skal opplysningene utleveres uhindret av lovbestemt taushetsplikt.

6. Produktkontrolloven § 11a ledd bør lyde:

§ 11a Opplysninger som alltid skal utleveres

Opplysninger om

  1. produktets virkninger som nevnt i §1 og om nødvendig forklaring av årsaken til denne og

  2. forholdsregler for å hindre eller redusere virkning som nevnt i §1

skal alltid kunne utleveres.

26 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1 Lovens formål

Denne loven har til formål å sikre enhver lett tilgang til miljøopplysninger av hensyn til den enkelte selv, miljøet og muligheten til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

Loven skal sikre allmennheten lett tilgang til miljøopplysninger. Det vil ofte være hensiktsmessig å ta i bruk elektronisk informasjonsformidling. Dette vil kunne gjøre miljøopplysninger lett tilgjengelig for allmennheten uten å være for byrdefullt for den som skal gi miljøopplysningene.

Formålsbestemmelsen skisserer tre viktige hensyn bak reglene om miljøopplysninger. Hensynet til den enkelte selv omfatter f.eks. den enkeltes behov for å verne sin egen helse og egne eiendeler mot miljørelaterte skader.

Større åpenhet og kunnskap om miljøet og de faktorene som påvirker miljøet, er en forutsetning for å kunne handle miljøvennlig.

Tilgang til informasjon om offentlige beslutningsprosesser som er igangsatt og som kan ha betydning for miljøet, vil sette allmennheten i stand til å påvirke disse beslutningene. Deltakelse i offentlige beslutningsprosesser er en sentral del av et levende demokrati.

Det vises ellers til kap. 4 om hensynene bak retten til miljøopplysninger.

§ 2 Forholdet til annen lovgivning

Denne loven innskrenker ikke retten til opplysninger etter offentlighetsloven, forvaltningsloven eller annen lovgivning.

For retten til å kreve opplysninger om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper gjelder i tillegg lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll av produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

Retten til miljøopplysninger gjelder med de begrensningene som følger av åndsverkloven.

Loven gjelder ikke opplysninger i saker som behandles etter rettspleielovene.

Første ledd understreker at loven ikke erstatter, men supplerer annen lovgivning som gir allmennheten rett til opplysninger. Det henvises her til utvalgets forslag til bestemmelse i offentlighetsloven § 1 femte ledd som viser til lov om retten til miljøopplysninger

Et viktig supplement til denne loven er forslag til ny bestemmelse om allmennhetens rett til å kreve produktrelaterte helse- og miljøopplysninger i produktkontrolloven. Saksbehandlingsreglene i loven om retten til miljøopplysninger vil gjelde også for disse reglene. På samme måte som i første ledd, har andre ledden pedagogisk funksjon.

For enkelte miljøopplysninger som faller inn under retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige organer, kan det oppstå en lovkonflikt med åndsverkloven. I slike tilfeller vil, ifølge § 2 tredje ledd, åndsverkloven gå foran. Mer om dette i de alminnelige merknadene i kap. 14.5.

Fjerde ledd tilsvarer offentlighetsloven § 1 tredje ledd.

§ 3 Lovens stedlige virkeområde

Loven gjelder også for Svalbard og Jan Mayen.

§ 4 Miljøopplysninger

Med miljøopplysninger menes opplysninger, uansett i hvilken form de foreligger, om

  1. naturmiljøet,

  2. tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet, og

  3. planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet.

Miljøopplysninger omfatter dessuten opplysninger om menneskets helse, sikkerhet og levevilkår, kulturminner og kulturmiljø i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som er nevnt i første ledd.

Med naturmiljøet forstås særlig atmosfære, luft, vann, jord, naturressurser, landskap, naturområder, det biologiske mangfoldet og dets enkelte bestanddeler og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse.

Paragrafen definerer ytterrammene for hva som faller innenfor lovens virkeområde – hvilke miljøopplysninger som omfattes av loven. Den nærmere avgrensningen av hva allmennheten har rett til, skjer i de ulike rettighetsbestemmelsene i loven.

Definisjonen omfatter for det første opplysninger om naturmiljøet, jf. første ledd bokstav a. Hva som forstås med «naturmiljøet» er nærmere presisert i tredje ledd. Tredje ledd er en liste over eksempler. Listen er ikke uttømmende.

Definisjonen omfatter ikke bare dagens tilstand, men også vurderinger av den framtidige utviklingen. Dette vil også delvis være omfattet av første ledd bokstav c. Slike forhold kan imidlertid ikke belyses uavhengig av generelle kunnskaper om hvilke stoffer som slippes ut i naturen eller tas opp i ernæringskretsløpet, og de faremomentene og risikoene som er knyttet til de enkelte stoffene og virksomhetene. Dette innebærer at det vil være en glidende overgang mellom de opplysningene som faller inn under første ledd bokstavene a, b og c.

Første ledd bokstav b omfatter tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet. Bestemmelsen tilsvarer, sammen med bokstav c, Århus-konvensjonen art. 2 nr. 2 bokstav b og direktivforslaget art. 2 nr. 2 bokstavene b-e.

Tiltak, aktiviteter og produkter omfatter f.eks. industri og veiutbygging; bruk og forvaltning av naturressursene gjennom landbruk, fiske og mineraluttak; og utsetting og innesluttet bruk av genmodifiserte organismer. Det omfatter både offentlige tiltak som lovgivning, politiske planer og målsetninger, miljøavtaler og private tiltak, aktiviteter og produkter.

Bokstav b omfatter både planlagte, eksisterende og avsluttede tiltak og aktiviteter. Det vil f.eks. si at en miljøpåvirkning av et nedlagt industriområde vil være omfattet.

En forutsetning for at et tiltak, en aktivitet eller et produkt skal være omfattet, er at det påvirker eller kan påvirke miljøet. Dette omfatter både dokumenterte påvirkninger og vurderinger om risikoen for at et tiltak mm. påvirker eller kan komme til å påvirke miljøet. De fleste produkter eller tiltak vil på en eller annen måte kunne påvirke miljøet. Unntak kan være helt lukkede produksjonsprosesser eller helt stabile produkter. Om disse vil opplysninger om risikoen for at produksjonsprosessen åpner seg eller at produktet blir ustabilt, være omfattet.

I utgangspunktet vil opplysninger om de sidene ved tiltakene, aktivitetene og produktene som påvirker eller kan påvirke miljøet, enten det gjelder utslipp av miljøforstyrrende elementer, bruken av innsatsfaktorer, energiforbruk eller avfallshåndtering, være omfattet. I forlengelsen av dette oppstår spørsmålet om i hvilken grad bakgrunnsinformasjon er omfattet. For at allmennheten skal ha nytte av opplysningene, vil det i mange tilfeller være nødvendig også å få nærmere opplysninger om det tiltaket som forårsaker de aktuelle virkningene. Når det f.eks. gjelder et produkt som kan være miljøforstyrrende, vil opplysninger om de negative virkningene av produktet klart være omfattet. Det samme vil opplysninger om hvilke komponenter eller egenskaper ved produktet som forårsaker disse virkningene. Opplysninger om komponenter i produktet som ikke har betydning for produktets miljøpåvirkninger, faller derimot utenfor definisjonen.

Når det gjelder tiltak som kan påvirke miljøet, vil opplysninger om hvilken påvirkning det er snakk om være omfattet, og i et visst omfang også opplysninger om tiltaket selv. Slike opplysninger vil være nødvendige for å vurdere miljøvirkningene opp mot andre forhold ved tiltaket.

Første ledd bokstav c omfatter planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke naturmiljøet. «Planer» omfatter både kommunale og fylkeskommunale planer etter plan- og bygningsloven og andre sektorlover og nasjonale planer, som f.eks. nasjonal transportplan og miljøhandlingsplaner. «Analyser og beregninger» omfatter for det første analyser og beregninger om miljøtilstanden og utviklingen av denne, f.eks. beregninger av vannføringen i vassdragene. Begrepet omfatter imidlertid også kost/nytteanalyser og andre økonomiske analyser og vurderinger som blir foretatt i forbindelse med bl.a. en offentlig beslutningsprosess i saker som har eller kan ha betydning for miljøet.

Ifølge andre ledd omfattes også enkelte opplysninger knyttet til menneskets helse, sikkerhet og levevilkår, kulturminner og kulturmiljø. Opplysninger om disse forholdene er bare omfattet i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som faller inn under første ledd.

Opplysninger om f.eks. menneskets helse er i seg selv ikke omfattet. En statistikk over forekomsten av astma i Norge, vil sådeles i utgangspunktet falle utenfor. Men dersom statistikken viser at forekomsten av astma kan føres tilbake til f.eks. lokal luftforurensning, vil statistikken være omfattet. Det samme vil gjelde for kulturminner.

Kulturminner omfatter alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, f.eks. gravhauger, boplasser, forsvarsverk, mv., samt bygninger, bygningsmiljøer, kulturlandskap, mv. av kulturhistorisk verdi. Kulturmiljøer omfatter områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng, som f.eks. områder og bygningsmiljøer i byer og tettsteder, og jord-, skog- og seterlandskap. Oversikter over hvilke kulturminner eller – miljøer som finnes i en kommune, vil falle utenfor definisjonene, mens opplysninger om hvordan kulturminnene blir påvirket av luftforurensning eller en planlagt veiutbygging, vil være omfattet av definisjonene.

Opplysninger om arbeidsmiljø vil i seg selv falle utenfor definisjonen. I mange tilfeller vil opplysninger om arbeidsmiljøet også være miljøopplysninger som faller inn under definisjonen. Opplysninger om luftforurensninger i Groruddalen vil være opplysninger om arbeidsmiljøet til en som jobber på et utendørs anlegg der. Opplysninger om skadevirkninger av tetningsstoffer for tunneler vil både være miljøopplysninger i den grad tetningsstoffet også påvirker miljøet i eller omkring tunnelen, og opplysninger om arbeidsmiljøet til anleggsarbeiderne.

Det vises ellers til kap. 8.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Flåthen, Fredriksen, Hugo-Sørensen, Lindseth og Storelv: § 4 første ledd bokstav b bør lyde:

b)tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller sannsynligvis kan påvirke naturmiljøet, og

Mindretallets forslag skiller seg fra flertallets ved at vilkåret «sannsynligvis» er lagt til. Det vises til begrunnelse under kap. 8.3.2.

Særforslag fra utvalgets medlem Hallingstad: § 4 bør lyde:

Med miljøopplysninger menes opplysninger, uansett i hvilken form de foreligger, om

  1. miljøet,

  2. tiltak, aktiviteter og produkter som påvirker eller kan påvirke miljøet, og

  3. planer, analyser og beregninger om forhold som påvirker eller kan påvirke miljøet.

Miljøopplysninger omfatter dessuten opplysninger om menneskets helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan påvirkes av forhold som nevnes ovenfor i første ledd.

Med miljøet forstås naturmiljøet, særlig atmosfære, luft, vann, jord, naturressurser, landskap, naturområder, det biologiske mangfoldet og dets enkelte bestanddeler og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse, samt kulturminner og kulturmiljø.

Definisjonen i første ledd bokstav a omfatter for det første opplysninger om miljøet. Hva som forstås med «miljøet» er nærmere presisert i tredje ledd. Tredje ledd er en liste over eksempler og er ikke ment uttømmende å si hva som er omfattet.

(Videre omtale i samsvar med flertallet, med unntak vedrørende kulturminner og kulturmiljø.)

Første ledd omfatter også opplysninger om kulturminner, slik som alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder f.eks. lokaliteter det knytter seg historiske hendelser eller tradisjoner til; kultplasser, rydningsrøyser, gravhauger, boplasser, forsvarsverk, bygninger, mv. Kulturmiljøer omfatter områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng, som f.eks. områder og bygningsmiljøer i byer og tettsteder eller jord-, skog- og seterlandskap. Retten til opplysninger om kulturminner/kulturmiljøer i seg selv, dvs. deres egenart, sjeldenhet, verneverdi, representativitet, tilstand, truethet, mv. omfattes, og ikke bare i den grad disse verdiene påvirkes eller kan påvirkes av forhold som faller inn under første ledd i flertallets forslag.

Utvalgets medlem Hallingstadslutter seg for øvrig til flertallets vurderinger.

§ 5 Det offentliges ansvar for å besitte og gi miljøopplysninger

Offentlige myndigheter skal innenfor sitt ansvarsområde ha kunnskap om naturmiljøet.

Miljøopplysningene som offentlig myndighet besitter etter første ledd, skal stilles til rådighet for og utbres blant allmennheten.

Paragrafen innebærer en plikt for offentlige myndigheter til å ha oversikt over miljøtilstanden og utviklingen av den innenfor sitt ansvarsområde, og til å aktivt opplyse om den. Ansvaret gjelder ikke bare miljøvernmyndighetene, men også ansvarlige sektormyndigheter. Paragrafen omfatter både kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter.

Første ledd etablerer en kunnskapsplikt for offentlige myndigheter. Kunnskapsplikten gjelder selve miljøtilstanden.

Utvalget har diskutert om kunnskapsplikten burde være mer omfattende slik at myndighetene også har plikt til å ha kunnskap om tiltak, aktiviteter mv. som påvirker naturmiljøet. En slik plikt ville innebære at myndighetene måtte skaffe seg kjennskap til både egne og andres aktiviteter som påvirker miljøet innenfor sitt ansvarsområde. Det finnes i dag allerede en del regler som pålegger myndighetene en slik plikt.

Utvalgets flertall, medlemmene Andersen, Foss, Fredriksen, Graver, Hallingstad, Lindahl, Lindseth, Pedersen, Vevatne og Aanæs,mener likevel at det i dag vil være å gå for langt å pålegge en slik plikt helt generelt.

Utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne mener at kunnskapsplikten ideelt sett burde omfatte også dette, men er kommet til at de ikke vil foreslå en slik regel i denne sammenheng.

Andre ledd etablerer en plikt til å gjøre opplysninger om miljøtilstanden allment kjent. Dette for å gi allmennheten større innsikt og forståelse for naturmiljøets betydning for en bærekraftig utvikling. Gjennom denne tilgjengeligheten til informasjon vil også myndighetene stimulere til større deltakelse og arbeid med Lokal Agenda 21. Det vil si at myndighetene skal sørge for at opplysninger er tilgjengelige for allmennheten uten at det kommer forespørsel. Bruk av informasjonsteknologi vil være sentralt i denne forbindelse. Videre skal opplysningene utbres. Dette stiller visse krav til at myndighetene skal gjøre allmennheten aktivt oppmerksom på opplysningene. Dette kan skje gjennom informasjonsvirksomhet, demonstrasjoner eller gjennom undervisning. Paragrafen må sees i sammenheng med Århus-konvensjonen art. 5, som sier at det skal arbeides for at stadig flere miljøopplysninger gjøres kjent i elektronisk form. Videre skal statlige myndigheter sørge for at det minst en gang hvert tredje eller fjerde år offentliggjøres en oversikt over den nasjonale miljøtilstanden og forhold som påvirker den.

Det vises ellers til kap. 11.4.

Et mindretall i utvalget, medlemmene Flåthen, Hugo-Sørensen, Meinich, Storelv og Stueflaten,støtter ikke forslaget til § 5. Det vises til begrunnelse under kap. 11.4.

§ 6 Retten til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer

Offentlige myndigheter skal i forbindelse med arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, gjennomføre tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosessen.

Offentlige myndigheter skal gi allmennheten mulighet til å komme med innspill. Det skal gjøres på stadier og med tidsrammer som sikrer reell mulighet til å påvirke beslutningene. Allmennheten skal i denne forbindelse gis nødvendig informasjon om arbeidet.

Enhver kan kreve opplysninger om hvor langt arbeidet er kommet, og hvilke muligheter allmennheten har til å delta i beslutningsprosessen.

I arbeidets sluttdokument skal det redegjøres for hvordan kravene i denne bestemmelsen er ivaretatt, og hvordan innspillene som er kommet inn, er blitt vurdert.

Paragrafen er en prinsippbestemmelse om allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer. Den oppstiller grunnleggende krav til slik deltakelse. Flere andre regelverk, som f.eks. forvaltningsloven, utredningsinstruksen og plan- og bygningsloven, inneholder mer detaljerte regler som vil gå foran disse reglene.

Med regelverk menes både lover, forskrifter og interne instrukser. Retningslinjer vil normalt falle utenfor. Med planer og programmer menes alt fra kommunal arealplanlegging til statlige handlingsplaner for enkelte sektorområder, slik som nasjonal transportplan. En offentlig beredskapsplan vil også være omfattet. Det er ikke noe vilkår at planene har rettslig bindende virkninger. Også en politisk handlingsplan vil være omfattet.

For at reglene skal komme til anvendelse må det aktuelle regelverket, planen eller programmet ha eller kunne ha vesentlig betydning for miljøet. Dette vilkåret omfatter både miljøverntiltak og tiltak som kan påvirke miljøet i negativ retning. Hvorvidt tiltaket har vesentlig betydning for miljøet, må vurderes konkret og i forhold til bl.a. det geografiske virkeområdet for planen. En kommunal plan vil f.eks. kunne ha vesentlig betydning for miljøet i kommunen, men ikke i en nasjonal målestokk.

Paragrafen gjelder utformingen av regelverk, planer og programmer som gjøres av både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter.

Paragrafen stiller krav om at det skal gjennomføres tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

Andre ledd stiller enkelte generelle krav til hvordan allmennheten skal gis anledning til å delta. Et grunnleggende krav er at allmennheten skal gis mulighet for å komme med innspill. Dette krever bl.a. at allmennheten blir informert om at en sak er under arbeid og ved at det gis nærmere bakgrunnsopplysninger om saken. Dette kravet er slått fast i andre punktum.

Det stilles ikke konkrete krav til hvordan allmennheten bør få delta. Tiltak kan innebære tradisjonell høringsrunde, offentlige møter, bruk av Internett eller opprettelse av en bredt sammensatt referansegruppe.

For å sikre at allmennheten har en reell mulighet for å påvirke beslutningen, stiller paragrafen opp to krav.

For det første må deltakelsesprosesser skje på stadier hvor saken er relativt åpen. Det vil som oftest si tidlig i saksbehandlingen. Samtidig er det viktig at allmennheten også får anledning til å komme med innspill på stadier hvor det finnes en oversikt og opplysninger om relevante alternativer. I mange tilfeller vil det være naturlig at myndighetene går aktivt ut og informerer om at et arbeid er satt i gang så snart som mulig. Det kan da også være hensiktsmessig å skissere en tidsplan for det videre arbeidet, herunder når tiltak for å involvere allmennheten vil bli satt i verk.

For det andre er det nødvendig at det settes tidsrammer for allmennhetens deltakelse som gjør det mulig å komme med relevante innspill. Tidsrammene må være så romslige at det gir f.eks. berørte interesseorganisasjoner anledning til å sette seg inn i saken og å drøfte denne internt i organisasjonen for å utarbeide innspill til saken. Paragrafen stiller ikke konkrete krav til tidsrammene. I de fleste tilfeller vil en tre-månedersfrist tilsvarende utredningsinstruksens hovedregel, være rimelig, mens det i andre tilfeller, f.eks. når høringen strekker seg over juleferie eller sommerferie, bør fristene være lengre. Hvor omfattende og sammensatt saken er, vil også være av betydning for hva som er en rimelig frist.

Tredje ledd pålegger myndighetene på forespørsel å opplyse om hvor langt man er kommet i arbeidet og hvilke muligheter allmennheten har til å delta i beslutningsprosessen. Denne paragrafen pålegger ingen aktive plikter for myndighetene. De opplysningene som er nevnt kan gis muntlig. En slik plikt vil muligens allerede i dag kunne utledes av forvaltningens generelle veiledningsplikt.

For å sikre at de innspillene som er kommet inn fra allmennheten blir tatt hensyn til, krever fjerde ledd at det i arbeidets sluttdokument skal redegjøres for hvordan kravene til deltakelse er ivaretatt og hvordan eventuelle innspill som er kommet inn, er vurdert. Bestemmelsen stiller ikke krav om at hvert enkelt innspill er vurdert, men at det redegjøres for hovedtrekkene i innspillene. Det må vurderes konkret hva det er naturlig å betrakte som «arbeidets sluttdokument».

Det vises ellers til kap. 12.4.4.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 6 første ledd bør lyde:

Offentlige myndigheter skal i forbindelse med arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer som har eller kan ha betydning for miljøet, gjennomføre tiltak som fremmer allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosessen.

Mindretallets forslag skiller seg fra flertallets ved at vilkåret «vesentlig» er tatt ut. Det vises til begrunnelse under kap. 12.4.4.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Foss og Vevatne: § 6b bør lyde:

§ 6b Retten til å delta i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet

Offentlige myndigheter skal sikre enhver tidlig deltakelse i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet. Dette skal skje på et tidspunkt hvor alle alternativer er åpne og effektiv deltakelse fra allmennheten kan finne sted.

Offentlig myndighet skal sørge for at saken og saksgangen i beslutningsprosessen gjøres kjent for enhver ved kunngjøring eller på annen hensiktsmessig måte. De deler av allmennheten som saken har særlig betydning for, skal informeres direkte. Det skal gis orientering om

  1. hvem som er ansvarlig myndighet,

  2. den videre saksgangen, herunder tid og sted for avholdelse av offentlig møte om saken,

  3. hvilke opplysninger som foreligger i saken, herunder opplysninger om alternative vedtak som kan bli fattet, eller foreliggende utkast til vedtak, og hvor disse opplysningene er tilgjengelige; opplysningene skal gis gratis,

  4. hvordan man kan komme med muntlige eller skriftlige innspill i saken, og

  5. frister for å komme med innspill; det skal settes rimelige frister for å komme med innspill.

Offentlig myndighet skal, når det er hensiktsmessig, også gjennomføre ytterligere tiltak for å sikre allmennheten anledning til å komme med innspill i saken.

Et utkast til vedtak i saken skal, hvis det er gjort kjent for partene i saken, også gjøres kjent for de deler av allmennheten som har kommet med innspill i saken.

Vedtaket i saken, med begrunnelse, skal offentliggjøres. Det skal framgå av begrunnelsen hvordan de innkomne innspill og uttalelser er blitt vurdert, og hvilken betydning de har hatt for vedtaket. Dette gjelder særlig valg av alternativ i det endelige vedtaket og fastsetting av vilkår for å avbøte skadevirkninger av vedtaket mv.

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av retten til deltakelse i beslutninger om tiltak som har eller kan ha betydning for miljøet.

Bestemmelsen, foreslått av utvalgets medlemmer Foss og Vevatne, fastslår i første ledd at offentlige myndigheter skal sikre enhver tidlig deltakelse i beslutninger som har eller kan ha betydning for miljøet. Det innebærer at den som ønsker å delta i beslutningene, skal gis reelle muligheter til slik deltakelse. Bestemmelsen bruker uttrykket «effektiv deltakelse».

Offentlige myndigheter vil ved oppfyllelse av plikten til å sikre deltakelse fra allmennheten gi grunnlag for en god saksbehandling av tiltak med miljøkonsekvenser eller mulige miljøkonsekvenser. Dette vil gjøre at de endelige vedtakene blir kvalitetssikret, og at hensynet til allmennhetens rett til deltakelse blir ivaretatt.

Bestemmelsen inneholder saksbehandlingsregler for gjennomføring av beslutningsprosessen. Disse medlemmene mener at en miljøinformasjonslov som skal være et godt verktøy for allmennheten, må inneholde et sett med regler for hvordan saksbehandlingen skal gjennomføres. De foreslåtte reglene setter en standard for hva allmennheten skal kunne forvente av saksbehandlingen. Forslaget er ikke til hinder for at offentlige myndigheter går lengre, til beste for allmennhetens deltakelse i beslutninger med virkning for miljøet. Disse medlemmene anser at den foreslåtte bestemmelsen er viktig for å sikre allmennhetens medvirkning.

Kapittel 2. Retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

§ 7 Retten til å kreve miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter

Enhver som krever miljøopplysninger fra offentlig eller privat virksomhet om forhold ved virksomheten som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, skal få dem.

Virksomheten kan nekte å utlevere miljøopplysninger dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene, eller dersom de må beskyttes av hensyn til miljøet.

Opplysninger som er nevnt i § 15, skal alltid utleveres.

Paragrafen etablerer en rett til å kreve miljøopplysninger fra virksomheter om forholdene ved den som har, eller kan ha, vesentlig betydning for miljøet. Den kan sees i sammenheng med den eksisterende plikten til å gi miljøopplysninger i årsberetningen etter regnskapsloven § 3-1. Den må videre sees i sammenheng med utkastet til ny § 3b i produktkontrolloven som gir særregler om retten til opplysninger om miljøpåvirkning av produkter. Bestemmelsen innebærer en kunnskapsplikt, idet det forutsettes at virksomheten har kunnskap om de aktuelle konsekvensene av aktiviteten. Kunnskapsplikten er særskilt presisert i § 8. Paragrafen skiller seg således grunnleggende fra bestemmelsen i § 12 som kun innebærer en rett til opplysninger som faktisk foreligger.

Første ledd angir hovedregelen om at den som krever miljøopplysninger, skal få dem. Begrepet «enhver» omfatter både personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet. Det kan ikke stilles krav til begrunnelse for hvorfor man ønsker opplysningene.

Det er ikke plikt for virksomheter til aktivt å formidle miljøopplysninger.

Plikten er ikke begrenset til regnskapspliktige virksomheter. Opplysninger kan kreves fra enhver virksomhet, både privat og offentlig. Statlig og kommunal virksomhet omfattes på lik linje med næringsvirksomhet. Begrepet virksomhet er ikke nærmere definert i loven, men skal tolkes vidt og omfatte ethvert enkeltstående, gjentatt eller vedvarende tiltak i eller utenfor næring. Alminnelige aktiviteter i husholdninger omfattes imidlertid ikke av bestemmelsen.

For offentlige organer vil i tillegg reglene i kap. 3 gjelde. Når det gjelder saksbehandlingen, stiller reglene i kap. 3 strengere krav enn det som gjelder for krav om miljøopplysninger etter § 7. For offentlige organer vil derfor reglene i kap. 2 først og fremst ha betydning ved at de pålegger en plikt til å ha kunnskap om forhold ved virksomheten som har vesentlig betydning for miljøet. Kapittel 3 inneholder ingen krav til å innhente miljøopplysninger. Når kunnskapsplikten etter § 7 er oppfylt, vil opplysningene «foreligge hos» det offentlige organet og reglene i kap. 3 kommer til anvendelse. Når det gjelder forholdet mellom reglene i kap. 2 og 3 i relasjon til klage og tvisteløsning, vises det til merknadene til § 23.

Opplysningene skal gis på virksomhetsnivå. Hva som skal anses som en adskilt virksomhet må vurderes konkret. Praksis under regnskapsloven når det gjelder forholdet mellom morselskaper og de enkelte selskaper i konsern, vil være relevant. Opplysninger kan ikke kreves utarbeidet og spesifisert for de enkelte delene av virksomheten. For kommuner vil det være naturlig å anse den enkelte forvaltningsgren eller etat som én virksomhet. Kommunen som helhet er ikke å anse som én virksomhet. Når det gjelder statlige virksomheter, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i den administrative inndelingen av virksomhetene i andre sammenhenger. Direktorater, departementer og fylkesmennene vil som hovedregel måtte anses som adskilte virksomheter. Detaljeringsnivået må utvikles i praksis med henblikk på at opplysningene skal gi et dekkende og sannferdig bilde og ikke virke villedende.

Første ledd omfatter miljøopplysninger, jf. definisjonen i § 4, men bare i den utstrekning de gjelder forhold ved virksomheten som har eller kan ha en vesentlig betydning for miljøet. Hva som skal anses som å være «forhold ved virksomheten» må vurderes konkret. For private virksomheter vil alle tiltak eller aktiviteter som er knyttet til virksomheten, omfattes. Når det gjelder offentlige virksomheter, skal dette forstås i snever forstand. Myndighetsutøvelse, herunder vedtak, forskrifter, avgiftsvedtak mv., skal ikke anses som forhold ved virksomheten i denne forbindelse. Imidlertid skal tiltak som er et ledd i oppfyllelse av pålagte forpliktelser, f.eks. kommunenes innsamling og håndtering av husholdningsavfall etter forurensingsloven, omfattes av «forhold ved virksomheten».

Retten til å kreve opplysninger omfatter bare forhold av en viss betydning. Hva som skal anses som «vesentlig betydning for miljøet», må vurderes for det enkelte forhold ved virksomheten, ikke virksomhetens miljøpåvirkning som helhet. Opplysninger om forurensning, avfall, energi, ressursbruk, arealbruk, transport og støy vil være sentrale elementer å vurdere. For miljøpåvirkningen av produkter vises det til § 3b i produktkontrolloven.

Forurensningsloven § 8 tillater vanlig forurensning fra bl.a. boliger, fritidshus og kontorer. Vanlig forurensning som omfattes av denne paragrafen, vil vanligvis representere ubetydelig påvirkning av det ytre miljøet som det ikke kan kreves opplysninger om. Selv om forurensningsmyndighetene har benyttet adgangen til å regulere vanlig forurensning gjennom forskrift med hjemmel i forurensningsloven § 7, vil opplysninger om slik forurensning ikke omfattes. Opplysninger som omfattes av § 15 bokstav a, «helseskadelige og miljøforstyrrende forurensning» (mindretallet: utslipp), vil ligge klart innenfor det som anses å ha vesentlig betydning for miljøet, men setter ikke den nedre grensen for hva det kan kreves opplysninger om.

Når det gjelder avfall, kan det skilles mellom opplysninger om mengder og typer avfall som oppstår i virksomheten, avfallshåndtering i virksomheten, og opplysninger om typer og mengder avfall som oppstår når produkter som produseres i virksomheten, blir kassert ved slutten av sin levetid. Opplysninger om avfall som oppstår i virksomheten, vil måtte være knyttet til avfallets sammensetning og mengder, herunder spesialavfall samt om avfallet går til sluttbehandling eller gjenvinning. Opplysninger om håndtering av avfall i virksomheten omfattes så langt aktiviteten krever tillatelse etter forurensningsloven. Myndighetene har gjennom ulike virkemidler etablert produsentansvarsordninger for bl.a. emballasje, dekk, batterier og EE-produkter ut fra en vurdering av miljøpåvirkningen av produktene når de ender som avfall. Opplysninger om hvordan dette produsentansvaret blir ivaretatt omfattes.

Virksomhetens energiforbruk, fordelt på ulike energibærere, omfattes av bestemmelsen, med unntak for forbruk fra en energikilde som er uvesentlig sett i sammenheng med virksomhetens totale energiforbruk.

Arealbruk og konsekvenser for arealforvaltningen som følge av virksomheten, omfattes av paragrafen. Det samme gjelder aktiviteter og tiltak som innebærer arealinngrep av betydning.

Omfattende transport i en virksomhet omfattes. Det kan f.eks. kreves opplysninger om en transportbedrifts utslipp som bidrar til lokale luftforurensningsproblemer, forsuring eller klimaendringer.

Det skal opplyses om forbruk av ressurser ut fra en vurdering av miljøvirkningene av bruk av det aktuelle stoffet eller produktet. Hvis et stoff eller et produkt innebærer bruk av en begrenset ressurs, skal det opplyses om dette. Videre skal det opplyses om bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier i virksomheten. Retten til å kreve opplysninger om dette må sees i sammenheng med forslaget til ny § 3b i produktkontrolloven.

Støy fra virksomheten omfattes i den grad støyen er av et slikt omfang at den påvirker helsesituasjonen og trivselen i området. Det må skje en konkret vurdering ut fra omfanget av støyen og eksisterende resipientforhold.

Hva som skal anses for å ha vesentlig betydning for miljøet, kan endres over tid. Det kan være ulike årsaker til dette. Vitenskapelig forskning og teknisk utvikling kan gjøre at en miljøpåvirkning som tidligere ble ansett som ubetydelig, blir ansett for å være viktig og derved omfattes av bestemmelsen. Bedring i tilstanden til en art kan medføre at bruk av ressursen ikke lenger omfattes. Endrede samfunnsoppfatninger kan lede til at nye typer miljøpåvirkninger blir ansett for å ha vesentlig betydning.

Retten til opplysninger etter første ledd omfatter også mulige miljøpåvirkninger av virksomheten. Graden av sannsynlighet som må foreligge må vurderes konkret og vil variere avhengig av den mulige betydningen for miljøet. Dersom det dreier seg om nye produksjonsprosesser eller ny virksomhet man ikke kjenner virkningen av, vil utgangspunktet være, med mindre det er nokså åpenbart at virksomheten har en ubetydelig miljøpåvirkning, at den har en aktiv kunnskapsplikt og må skaffe seg kjennskap til virkningene. Foreligger det ikke tilgjengelige, pålitelige opplysninger, vil virksomheten ha en mer selvstendig plikt. Hvor stor innsats som kreves, vil avhenge av hvilken type betydning for miljøet som kan tenkes, og i hvilken utstrekning det er grunn til å tro at virksomheten har slik betydning. Dette vil måtte gjelde tilsvarende for ulykkesrisiko. Graden av risiko må sees i sammenheng med de mulige miljøpåvirkningene en eventuell ulykke kan føre til. Det vises ellers til kap. 9.2.4.

Annet ledd fastsetter fire unntak fra hovedregelen om rett til miljøopplysninger fra virksomheter.

For det første kan for generelt formulerte krav avslås. For at virksomheten skal være i stand til å besvare henvendelsen, må kravet være tilstrekkelig konkretisert, typisk ved å være knyttet til nærmere presiserte miljøopplysninger, eller visse forhold ved virksomheten. Unntaket er ikke til hinder for at det kan kreves oversiktsinformasjon om miljøpåvirkninger av virksomheten.

Et krav kan videre avslås dersom det er åpenbart urimelig. Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse og er inntatt som en sikkerhet, f.eks. mot sjikanøse krav av et omfang som rammer virksomheten på en utilbørlig måte. Unntaket kan ikke brukes som grunnlag for å kreve at opplysningssøker skal dokumentere behovet for opplysningene.

For det tredje kan et krav avslås dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene. Ved tolkningen av denne bestemmelsen kan det trekkes en parallell til hva som faller inn under forvaltningens taushetsplikt for forretningshemmeligheter i forvaltningsloven § 13. Det vil være et vilkår at virksomheten eller dens forretningsforbindelser vil kunne lide et økonomisk tap dersom opplysningene gis ut. Det at utlevering av opplysningene vil skape negativ publisitet omkring virksomheten, er ikke relevant i denne sammenheng.

For det fjerde kan opplysninger nektes utlevert dersom dette er nødvendig av hensyn til miljøet. Dette kan tenkes å gjelde for opplysninger om sårbare arter eller områder med biologisk mangfold som kan skades dersom opplysningene blir gjort kjent. Et typisk eksempel er detaljopplysninger om truede fuglearters hekkeplasser. Ved vurderingen av om det er nødvendig å beskytte opplysningene må man ta stilling til risikoen for at miljøet vil bli skadelidende dersom opplysningene gjøres allment kjent. Denne unntaksregelen kan imidlertid ikke benyttes til å nekte å opplyse om det finnes sjeldne dyre- eller plantearter i et større skogområde. Unntaksregelen må anvendes med forsiktighet.

Tredje ledd fastsetter unntak fra de fire unntakene. Særlig sentrale miljøopplysninger som omfattes av § 15, skal utleveres fra virksomheten selv om de omfattes av unntaksreglene i annet ledd. Dette vil først og fremst ha betydning for unntaket som gjelder opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

For andre og tredje ledd vises det også til kap. 15.

§ 8 Plikt til å ha kunnskap om miljøforholdene ved egen virksomhet

Enhver virksomhet plikter å ha kunnskap om de forholdene ved den som er nevnt i § 7.

Paragrafen utfyller § 7, idet den klargjør at virksomheter plikter å ha kunnskap om de forholdene som enhver kan kreve opplysninger om etter § 7. Det er ikke adgang til å avslå et krav om opplysninger etter § 7 med henvisning til at man ikke kjenner til virksomhetens betydning for miljøet. Paragrafen har i første rekke betydning for virksomheter som ikke omfattes av regnskapslovens krav til årsberetning.

§ 9 Hvordan opplysningene skal gis

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, kan utlevere opplysningene i den formen vedkommende anser som hensiktsmessig. Opplysningene skal ikke være villedende i forhold til det opplysningsbehovet kravet gir uttrykk for. Dersom opplysningene finnes allment tilgjengelige i offentlige registre, rapporter, produktmerking e.l., kan den som krever opplysningene, henvises dit.

Flere virksomheter kan gå sammen om å oppfylle opplysningsplikten. I så fall plikter virksomheten å informere om hvor man kan henvende seg for å få miljøopplysningene.

Paragrafen fastsetter nærmere regler for hvordan opplysninger etter § 7 skal gis.

Første ledd presiserer at det ikke gjelder noen formkrav. Opplysningene kan gis på den måten virksomheten finner hensiktsmessig. Etter andre punktum er det imidlertid presisert at valget av form ikke må føre til at opplysningen blir villedende. Opplysningene skal gi et dekkende og sannferdig bilde av forholdene. Dette innebærer at virksomheten har en plikt til å sørge for at opplysninger som gis, er helhetlige og omfatter alle relevante aspekter i forhold til det kravet gjelder. Det er ikke adgang til å gi opplysninger som er dekkende og sannferdige, men utformet på en slik måte at de ikke gir noe meningsinnhold for mottakeren, f.eks. på grunn av struktur, detaljeringsgrad eller form. For eksempel vil muntlige opplysninger i enkelte situasjoner kunne være villedende dersom opplysningsbehovet gjelder tekniske opplysninger eller omfattende miljøpåvirkninger.

Videre presiserer bestemmelsen at det kan henvises til allerede utarbeidede opplysninger som er tilgjengelige for allmennheten. Dette har særlig betydning i forhold til virksomheter som utarbeider miljørapporter. Det kan også henvises til ulike elektroniske opplysninger. Også ved slik henvisning må imidlertid kravet etter første ledd andre punktum være oppfylt.

Andre ledd gir flere virksomheter anledning til å gå sammen om å gi opplysninger. Dette kan være særlig praktisk for mindre virksomheter eller virksomheter som i stor grad har felles miljøopplysninger, f.eks. skogeierlag. Bestemmelsen gir ikke adgang til å henvise til andre virksomheter eller til offentlige myndigheter når det gjelder miljøopplysninger. Bestemmelsen innebærer ikke noen innskrenking av kravene til opplysningene etter første ledd eller kunnskapsplikten etter § 8.

Det vises ellers til kap. 9.2.4.4.

§ 10 Frister, avslag og begrunnelse

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene snarest mulig og senest innen en måned etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen en måned, skal de senest utleveres innen to måneder. Det skal snarest mulig informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Dersom kravet avslås, skal det vises til den bestemmelsen avslaget er begrunnet i.

Paragrafen gir nærmere regler for behandlingen av krav om miljøopplysninger etter § 7. Krav som rettes mot offentlige organer om deres miljøpåvirkning eller miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, vil omfattes av kravene til saksbehandlingen i §§ 17 – 22.

Etter første ledd skal virksomheter som mottar krav om miljøopplysninger etter § 7, utlevere disse snarest mulig. Hva som er snarest mulig må vurderes konkret. I enkle saker, hvor det kan henvises til eksisterende opplysninger eller svar kan gis uten nærmere undersøkelser, vil noen dager være nok. Første ledd setter en absolutt frist på en måned, med mindre unntaksregelen i annet ledd kommer til anvendelse.

Andre ledd er en snever unntaksregel som i særlige tilfeller forlenger fristen for å gi opplysninger til to måneder. En overskridelse av enmåneds-fristen må særskilt meddeles opplysningssøker slik at han kan forholde seg til dette. Adgangen til å forlenge fristen må sees i sammenheng med kunnskapsplikten i § 8. Det vil vanligvis ikke kunne henvises til manglende kunnskap om forhold som omfattes av § 7 som grunnlag for utsettelse. Regelen kan imidlertid ha en viss betydning i forhold til forslaget fra utvalgets flertall om krav om opplysninger om helseskader og miljøforstyrrelser av produkter i produksjonsprosessen, jf. forslaget til produktkontrolloven § 3b første ledd bokstav d, ettersom det her ikke gjelder noen kunnskapsplikt, men en plikt til å rette henvendelse til tidligere salgsledd innenfor fristen.

Tredje ledd gir opplysningssøkeren en rett til få vite grunnlaget for et avslag på opplysninger. Det kan ikke kreves ytterligere begrunnelse. Bestemmelsen medfører at virksomheten må angi hvilke av unntakene i § 7 andre ledd som kommer til anvendelse, om kravet er for generelt formulert, om det er åpenbart urimelig, om det er av konkurransemessig betydning å beskytte eller om de må beskyttes av hensyn til miljøet. Virksomheten må også begrunne hvorfor opplysningene ikke omfattes av § 15.

Det vises ellers til kap. 23 ovenfor.

Kapittel 3. Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

§ 11 Offentlige organer

Reglene i dette kapitlet gjelder for offentlige organer, som omfatter

  1. ethvert forvaltningsorgan som definert i offentlighetsloven § 1,

  2. rettssubjekter som er kontrollert av et organ som faller inn under bokstav a, og som utøver offentlige funksjoner eller tilbyr tjenester til allmennheten, med unntak for aktiviteter som drives i konkurranse med private. Offentlig kontroll foreligger når organet som faller inn under bokstav a, oppnevner mer enn halvparten av medlemmene av rettssubjektets styrende organer eller på annen måte har bestemmende innflytelse over rettssubjektet, og

  3. Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

Reglene i dette kapitlet gjelder også for rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har til oppgave å utføre offentlige funksjoner og tilby tjenester til allmennheten som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet. Dette gjelder likevel bare for opplysninger som knytter seg til disse funksjonene eller tjenestene.

Paragrafen regulerer hvem som skal være omfattet av reglene om offentlige organers plikt til å gi miljøopplysninger på forespørsel. Paragrafen inneholder fire alternative grunnlag for at et rettssubjekt vil være omfattet av reglene.

Etter første ledd bokstav a er alle rettssubjekter som faller inn under offentlighetslovens regler, omfattet. Dette omfatter for det første «ethvert organ for stat eller kommune». Dernest er private rettssubjekter omfattet i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. Blir det foretatt endringer i offentlighetsloven, vil dette også medføre endringer i rekkevidden til loven om retten til miljøopplysninger.

Første ledd bokstav b oppstiller tre vilkår for at et rettssubjekt skal være omfattet. For det første må rettssubjektet utøve offentlige funksjoner eller tilby tjenester til allmennheten. Det er typisk samfunnsmessige fellestjenester som faller inn under dette vilkåret. For det andre må rettssubjektet være kontrollert av et organ som faller inn under bokstav a. Hva som menes med offentlig kontroll, er nærmere presisert i bokstav b andre punktum. For det tredje vil de aktivitetene som drives i konkurranse med private falle utenfor. Dette betyr at et rettssubjekt som oppfyller de to første vilkårene, men som bare driver konkurranseutsatt virksomhet, vil falle utenfor. Dersom bare enkelte aktiviteter drives i konkurranse med andre, vil de andre aktivitetene være omfattet av reglene.

Bokstav c som sier at reglene gjelder for Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen, er nødvendig for å oppfylle kravene i Århus-konvensjonen, siden disse faller utenfor bokstav a, jf. offentlighetsloven § 1.

Andre ledd medfører en ytterligere utvidelse av kretsen av hvem som er omfattet av reglene for offentlige organer. Dette alternativet inneholder fire vilkår. Vilkåret om at rettssubjektet utfører offentlige funksjoner og tjenester til allmennheten, samsvarer med tilsvarende vilkår i første ledd bokstav b. Andre vilkåret er at rettssubjektet ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har fått i oppgave å utføre disse funksjonene eller tjenestene. Et oppdrag kan gis gjennom avtale eller ved pålegg eller instruks. Pålegg eller instruks vil bare være relevante alternativer dersom det offentlige har myndighet til å gi rettssubjektet pålegg eller instrukser. Tredje vilkår er at disse funksjonene eller tjenestene har vesentlig betydning for miljøet. Rekkevidden av andre ledd blir vesentlig innsnevret i andre punktum. Dersom et rettssubjekt både utfører oppgaver for det offentlige og for private aktører, vil bare opplysninger som gjelder oppgavene som knytter seg til det offentlige, være omfattet.

En nærmere gjennomgang av disse vilkårene finnes under de generelle merknadene, kap. 10.2.5.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 11 andre ledd bør lyde:

Reglene i dette kapitlet gjelder også for rettssubjekter som ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd, har til oppgave å utføre offentlige funksjoner og tilby tjenester til allmennheten som har eller kan ha betydning for miljøet. Dette gjelder likevel bare for opplysninger som knytter seg til disse funksjonene eller tjenestene.

Mindretallets forslag skiller seg fra flertallets ved at vilkåret «vesentlig» er tatt ut. Det vises til begrunnelse under kap. 10.2.5.

§ 12 Retten til å kreve miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er offentlige, med mindre opplysningene er unntatt eller kan unntas i medhold av loven her.

Enhver kan kreve miljøopplysninger fra ethvert offentlig organ hvor opplysningene foreligger.

Miljøopplysningene foreligger hos et offentlig organ når de

  1. er i det offentlige organets besittelse, eller

  2. oppbevares av en fysisk eller juridisk person på vegne av det offentlige organet.

Foreligger ikke opplysningene hos det offentlige organet kravet rettes mot, skal organet hurtigst mulig

  1. videresende kravet til det offentlige organet hvor opplysningene antas å foreligge, og samtidig underrette opplysningssøkeren om dette, eller

  2. informere om hvilke offentlige organer opplysningene antas å foreligge hos.

Paragrafens første og andre ledd fastsetter hovedregelen om allmennhetens rett til å kreve miljøopplysninger fra offentlige organer. Retten innskrenkes av reglene i § 13.

«Offentlig organ» er definert i § 11.

Når det gjelder forholdet mellom reglene i kap. 3 og reglene i kap. 2, vises det til merknadene til § 7.

Begrepet «enhver» omfatter både personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet. Det kan ikke stilles noen krav til begrunnelse for hvorfor man ønsker opplysningene. Hvilke opplysninger som faller innenfor reglene, er definert i § 4. Retten omfatter imidlertid bare de opplysningene som foreligger hos offentlige organer. Paragrafen innebærer i motsetning til § 7 ingen plikt til å framskaffe opplysninger.

Tredje ledd presiserer nærmere hva det betyr at opplysninger «foreligger hos et offentlig organ». For det første omfatter det opplysninger som er i et offentlig organs besittelse. Det vil være opplysninger som organet selv har produsert eller som er kommet inn eller lagt fram for organet. Opplysninger som faktisk finnes hos organet, men som ikke knytter seg til organets virksomhet, vil falle utenfor. Dette gjelder f.eks. private opplysninger.

I tillegg til dette omfattes opplysninger som oppbevares av en fysisk eller juridisk person på vegne av det offentlige organet, jf. tredje ledd bokstav b. Dette er opplysninger som ikke vil være omfattet av f.eks. offentlighetsloven. Dette alternativet er ment å dekke opplysninger som rettslig sett tilhører det offentlige, men som de av praktiske grunner har valgt å oppbevare hos andre. Formålet med bestemmelsen er å hindre at praktiske ordninger skal medføre at allmennheten får dårligere tilgang til miljøopplysninger. Det kan f.eks. være grunndata innsamlet av en privat forskningsinstitusjon på oppdrag fra et offentlig organ. Dersom det ifølge kontrakten framgår at grunndataene skal være det offentlige organets eiendom, men hvor det avtales at de skal lagres hos forskningsinstitusjonen, fordi den har bedre lagringskapasitet, vil disse grunndataene være omfattet av reglene. Et krav om å få tilgang til disse dataene, må rettes mot det offentlige organet som opplysningene oppbevares på vegne av. Dette organet må deretter innhente opplysningene fra de som oppbevarer opplysningene og utlevere dem til opplysningssøkeren. Det er selvsagt mulig at det offentlige organet kan inngå en avtale med den som oppbevarer opplysningene, om at de selv skal gi opplysningene til allmennheten på forespørsel. Bestemmelsen er i tråd med direktivforslagets art. 3 nr. 1, jf. art. 2 nr. 3.

Det kan være vanskelig for den som søker miljøopplysninger, å vite hvilke offentlige organer som har de opplysningene man søker. Det offentlige vil som regel ha bedre oversikt over hvem som kan besitte opplysninger som en ikke selv besitter. Fjerde leddmedfører at det offentlige plikter å hjelpe den som søker opplysninger, med å finne fram i tilfeller hvor de som mottar krav om miljøopplysninger, ikke selv besitter opplysningene. Det offentlige skal hurtigst mulig enten videresende kravet til det organet hvor opplysningene antas å foreligge, eller informere om hvilke offentlige organer opplysningene antas å foreligge hos.

For å sikre at opplysningssøkeren vet hvor han skal henvende seg dersom kravet ikke besvares, er det viktig at opplysningssøkeren blir informert om videresendingen samtidig med at det gjøres. Et krav bør bare videresendes dersom organet er rimelig sikker på at det organet det ønsker å videresende til, faktisk har de aktuelle opplysningene. Ved usikkerhet vil det være naturlig om organet tar kontakt før kravet videresendes. Et alternativ til å videresende kravet er å opplyse informasjonssøkeren om hvilke offentlige organer opplysningen antas å foreligge hos. Dette alternativet bør først og fremst brukes der det offentlige organet som har mottatt kravet, er usikker på hvor det er enklest å få tilgang til opplysningene eller hvor opplysningene kan finnes hos flere organer.

Det vises ellers til kap. 10.3.

§ 13 Grunnlag for å nekte utlevering av miljøopplysninger

Et offentlig organ kan nekte å utlevere miljøopplysninger dersom

  1. det er et reelt og saklig behov for det i det enkelte tilfellet,

  2. opplysningene eller dokumentet opplysningene finnes i, omfattes av unntakene i offentlighetsloven, og

  3. bestemmelsene i §§ 14-16 ikke krever at opplysningene skal utleveres.

Paragrafen stiller opp tre vilkår som alle må være oppfylt for å kunne nekte å utlevere miljøopplysninger.

Ifølge bokstav a skal det være et reelt og saklig behov for å nekte å utlevere opplysningene i det enkelte tilfellet. Ved vurderingen av hva som er et saklig behov, må man se hen til de hensynene som ligger bak den aktuelle unntaksregelen, jf. bokstav b. At det må være et reelt behov, innebærer at det ikke er tilstrekkelig at det bare er en viss risiko for at det kan ha negative følger for de hensynene som vernes gjennom den aktuelle unntaksregelen. Til sist må det vurderes konkret om det er et reelt og saklig behov for å nekte utlevering. Finnes f.eks. opplysningene i et internt dokument, må det vurderes om det på det tidspunktet hvor opplysningene blir krevet, er et reelt og saklig behov for å nekte å levere dem ut. Finnes f.eks. de samme opplysningene i andre dokumenter som er offentlige, vil det neppe være grunn til å nekte å utlevere dem.

Ifølge bokstav b må det være grunnlag for å unnta opplysningene eller dokumentet hvor opplysningene finnes, i offentlighetslovens unntaksregler (§§ 5, 5a, 6 og 11).

Et siste vilkår for å kunne utlevere opplysningene, er at §§ 14 – 16 ikke krever at de skal utleveres, jf. bokstav c. Paragraf 14 stiller krav om interesseavveining før det avgjøres om opplysningene kan nektes utlevert. Paragraf 15 identifiserer fire grupper opplysninger som alltid skal utleveres på forespørsel. Paragraf 16 sier at dersom deler av opplysningene kan nektes utlevert, skal de øvrige opplysningene utleveres.

Før endelig beslutning kan tas om miljøopplysningene kan nektes utlevert, må alle de tre ovennevnte vilkårene i § 13 være oppfylt.

Det vises ellers til kap. 14.2 og 14.3.2.

§ 14 Interesseavveining

Ved vurderingen av om miljøopplysninger skal nektes utlevert i medhold av § 13, skal det offentlige organet veie de miljø- og samfunnsmessige interessene som ivaretas ved å utlevere opplysningene, mot de interessene som ivaretas ved et avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interessene veier tyngst, skal opplysningene utleveres uhindret av lovbestemt taushetsplikt.

Paragrafen krever at det offentlige organet som kravet om miljøopplysninger er rettet mot, foretar en interesseavveining før kravet avslås med grunnlag i unntaksbestemmelsene i offentlighetsloven. Interesseavveiningen blir aktuell når det er konkludert med at det foreligger et reelt og saklig behov for å nekte å utlevere miljøopplysningene, og de faller innenfor en av unntaksgrunnlagene i offentlighetsloven. Interesseavveiningen skal være konkret i den forstand at de ulike interessene som skal veies opp mot hverandre, må relatere seg til de konkrete miljøopplysningene. Interesseavveiningen skal derimot ikke være konkret i den forstand at det er behovet til den som krever opplysningene, som skal vurderes. Dette harmonerer med det faktum at man ikke skal måtte oppgi noen grunn for hvorfor man ønsker de aktuelle opplysningene.

Ved vurderingen av hvilke miljø- og samfunnsmessige interesser som er relevante, kan en ta utgangspunkt i lovens formålsparagraf. Den viser til hensynet til den enkelte, til miljøet og til muligheten for å delta i offentlige beslutningsprosesser. For øvrig vil alle hensynene bak retten til miljøopplysninger som er nevnt i kap. 4, være relevante i relasjon til interesseavveiningen under § 14. Det må også sees hen til om opplysningene faller innenfor Grunnloven § 110 b andre ledd.

Når det gjelder vurderingen av interessene som ivaretas ved et avslag, må man se hen til hva som er grunnlaget for å nekte å utlevere opplysningene. Det vil være de hensynene som ligger bak den aktuelle unntakshjemmelen, som er relevante. Når det gjelder forretningshemmeligheter, vil det f.eks. være relevant hvor store økonomiske og næringsmessige interesser som kan skades dersom opplysningene offentliggjøres. Det må foretas en konkret vurdering av hvilken betydning det har for den enkelte virksomheten å hemmeligholde disse opplysningene. Hva den enkelte virksomhet selv mener om betydningen av å beskytte opplysningene, vil imidlertid ikke ha noen selvstendig vekt. Det er de faktiske argumentene som vil ha betydning, som f.eks. dokumentasjon over hvilke økonomiske konsekvenser utlevering av opplysningene vil ha for virksomheten.

Det vises ellers til kap. 14.3.3.

§ 15 Opplysninger som alltid skal utleveres

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelig og miljøforstyrrende forurensning av miljøet,

  2. produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper, og om nødvendig en forklaring av årsaken til dem,

  3. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved produkter eller forurensning, og

  4. ulovlige inngrep i eller ulovlige skader på naturmiljøet.

Paragrafen slår fast at enkelte typer opplysninger alltid skal utleveres på forespørsel. Dette vil i prinsippet gjelde selv om det finnes grunnlag for å unnta opplysningene i offentlighetsloven, om det er et reelt og saklig behov for å unnta opplysningene og om en interesseavveining tilsier at opplysningene ikke bør utleveres. Det vil trolig svært sjelden oppstå situasjoner hvor opplysninger som faller inn under bokstavene a til d, oppfyller alle de ovennevnte betingelsene. Mange av de opplysningene som her nevnes, vil det ikke finnes noe grunnlag for å unnta, og i alle tilfeller vil en interesseavveining i de fleste tilfeller medføre at opplysningene må offentliggjøres.

Bokstav a omfatter helseskadelig og miljøforstyrrende forurensning til miljøet. Begrepet «forurensning» skal forstås tilsvarende som i forurensningsloven. Forurensningsloven § 6 definerer forurensning som tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller grunn; støy og rystelser; lys og annen stråling i den utstrekning forurensningsmyndigheten bestemmer; og påvirkning av temperaturen. Disse faktorene er omfattet i den grad de er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet. Forurensning kan oppstå både fra et produksjonssted og under transport. Bokstav a vil omfatte opplysninger om hva den helseskadelige eller miljøforstyrrende forurensningen inneholder – hvilke komponenter det er. En forklaring av hva som gjør forurensningen helseskadelig eller miljøforstyrrende, vil man heller ikke kunne nekte å utlevere. Bestemmelsen bidrar til oppfyllelsen av Århus-konvensjonen art. 4 nr. 4 andre ledd.

Bokstav b bygger på produktkontrolloven § 11 andre ledd og representerer dermed knapt noen endring av gjeldende rett. Forarbeidene til § 11 andre ledd (Ot.prp. nr. 51 (1974-1975) kap. 7, s. 94) legger til grunn at taushetsplikten ikke må være til hinder for at det opplyses om helseskadelige eller miljøforstyrrende egenskaper ved et produkt.

Bokstav b likner utvalgets forslag til produktkontrolloven § 3b bokstav b. En forskjell er at produktkontrolloven § 3b ikke bare gir rett til å kreve opplysninger om helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper, men også om komponenter med disse virkningene. Paragraf 15 bokstav b krever at opplysninger om helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper, alltid skal utleveres på forespørsel. Andre del av bokstav b kan imidlertid innebære at også opplysninger om komponenter må utleveres. Forutsetningen vil i tilfelle være at det er behov for å utlevere dem for å gi en nødvendig forklaring av årsaken til de helseskadelige eller miljøforstyrrende egenskapene ved produktet. Forarbeidene til produktkontrolloven § 11 andre ledd (Ot.prp. nr. 51 (1974-1975) kap. 7, s. 94) nevner at en nødvendig forklaring f.eks. kan innebære at opplysninger om at produktet inneholder et bestemt stoff i konsentrasjoner som kan være farlig i visse forbindelser, må gis ut, mens opplysninger om produksjonsmetoder og økonomiske forhold ved produsenten av produktet som regel vil falle utenfor. En forklaring kan f.eks. være nødvendig for at man skal kunne verne seg mot de negative virkningene av produktet.

Bokstav c bygger på EUs kjemikalieregelverk. Det er svært viktig at tilgjengelige opplysninger om forholdsregler blir gjort tilgjengelige for bl.a. brukere av et produkt eller naboer til en virksomhet som innebærer en utslippsrisiko. Dette er opplysninger som sjelden vil falle inn under unntaksreglene.

Bokstav d sier at opplysninger om ulovlige inngrep i naturen og ulovlig skade på miljøet må utleveres. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i saker under etterforskning eller saker som står for domstolene, se § 2 siste ledd.

Det vises ellers til kap. 14.3.4.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Fredriksen, Hugo-Sørensen og Lindseth: § 15 bør lyde:

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelige og miljøforstyrrende utslipp til miljøet,

  2. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved utslipp, og

  3. ulovlige inngrep eller ulovlige skader på naturmiljøet.

Utvalgets medlemmer Fredriksen og Lindseth beklager at utvalgets flertall helt på slutten av arbeidet endret formuleringen i lovforslagets § 15 bokstav a fra «utslipp» til «forurensning». Konsekvensene av denne endringen er etter vår oppfatning ikke vurdert på en forsvarlig måte. Med henvisning til vår kommentar under kap. 14.2.1 om betydningen av forretningshemmeligheter, er det viktig å benytte de begrepene som brukes i de internasjonale avtalene, og Århus-konvensjonen benytter som kjent begrepet «utslipp» i sin bestemmelse om hvilke opplysninger som ikke kan hemmeligholdes.

§ 16 Deler av opplysningene skal utleveres

Dersom deler av opplysningene kan nektes utlevert, skal de øvrige opplysningene utleveres med mindre de ikke kan skilles fra de opplysningene som nektes utlevert.

Paragrafen skal hindre at flere opplysninger enn nødvendig nektes utlevert i tilfeller hvor opplysninger som kan nektes utlevert, er knyttet sammen med opplysninger som det ikke er grunnlag for å nekte å utlevere. Paragrafen er nødvendig for å sikre en korrekt gjennomføring av Århus-konvensjonen i norsk rett.

Det kan være ulike grunner til at opplysninger som kan nektes utlevert, ikke kan skilles fra øvrige opplysninger. Dette kan f.eks. være fordi de resterende opplysningene vil være intetsigende eller svært misvisende for den som mottar opplysningene. Det at opplysninger med ulik status i forhold til unntaksreglene finnes i et dokument, vil ikke i seg selv innebære at de ikke kan skilles ut. I slike tilfeller må det offentlige organet stryke over de delene av opplysningen som kan nektes utlevert, og utlevere resten.

Det vises ellers til kap. 14.3.5.

§ 17 Framsettelse av krav om miljøopplysninger

Et krav om miljøopplysninger kan framsettes i muntlig, i skriftlig eller i annen egnet form.

Kravet kan avslås dersom det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva det gjelder.

Før et krav avslås på dette grunnlaget, skal opplysningssøkeren i rimelig grad gis veiledning til å formulere kravet på en måte som gjør at det kan behandles.

Første ledd er en presisering av at framsettelsen kan skje både muntlig og skriftlig, dvs. både over telefon, på e-post eller vanlig post. Etterhvert som kommunikasjonsteknologien utvikler seg, vil det i framtiden også kunne oppstå andre måter å fremme et krav om miljøopplysninger på. Første ledd presiserer derfor at et krav om miljøopplysninger kan framsettes i enhver egnet form. En framsettelse vil være gjort i en egnet form så fremt det er mulig for mottakeren av kravet å forstå hva den som krever opplysningene ber om. Dette kravet kan således sees i sammenheng med andre ledd.

Andre ledd omfatter de tilfellene hvor kravet er formulert på en måte som gjør det umulig for den som mottar kravet, å identifisere hvilke opplysninger det søkes tilgang til. Denne unntakshjemmelen kan ikke benyttes til å avslå krav som omfatter store mengder opplysninger, dersom det er klart hvilke opplysninger det er tale om. Det kan heller ikke stilles krav om at den som krever opplysningene skal identifisere hvor opplysningene befinner seg – i hvilket dokument eller lagringsmedium. Det vil være opp til den som mottar kravet, å finne fram til hvor de aktuelle opplysningene finnes.

Tredje ledd krever at den som mottar et krav som i utgangspunktet kan avslås etter andre ledd, skal gi opplysningssøkeren i rimelig grad veiledning til å formulere kravet på en måte som gjør at det kan behandles. Omfanget av veiledningsplikten vil korrespondere med hva som følger av den alminnelige veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11.

Det vises ellers til kap. 16.1.

§ 18 Hvordan opplysningene skal gis

Den som ber om å få opplysningene i en bestemt form, skal få det med mindre

  1. opplysningene allerede foreligger i en annen form som er lett tilgjengelig, eller

  2. det er rimelig at det offentlige organet leverer opplysningene i en annen form. I så fall skal det offentlige organet begrunne hvorfor opplysningene utleveres i denne formen. Begrunnelsen gis samtidig med opplysningene.

Paragrafen innebærer at den som krever opplysningene i en bestemt form, som hovedregel skal få det. Et krav i en bestemt form kan både gjelde krav om å få se informasjonsbæreren hos det offentlige eller å få opplysningene tilsendt. Det kan gjelde hvordan man ønsker opplysningene tilsendt, pr. vanlig post, pr. e-post eller pr. telefaks. Det kan også gjelde om man ønsker en muntlig orientering, et skriftlig dokument, en elektronisk tekst, en CD, en video osv.

Bokstavene a og b setter imidlertid en del begrensninger i retten etter første ledd. Etter bokstav a kan det offentlige la være å gi opplysningene i den ønskede formen dersom opplysningene allerede foreligger i en annen form som er lett tilgjengelig. Dette vil f.eks. være tilfellet hvor det allerede finnes en trykt brosjyre med de aktuelle opplysningene, eller hvor opplysningene finnes på det offentlige organets Internettsider. Dersom opplysningene strengt tatt er offentlig tilgjengelige, men i en form eller på et sted som i praksis ikke er «lett tilgjengelig» for den som søker opplysningene, vil ikke vilkårene i bokstav a være oppfylt.

Ifølge bokstav b kan det offentlige organet levere opplysningene i en annen form dersom det er rimelig. Dersom opplysningene ikke finnes i den formen opplysningssøkeren ber om, vil det som hovedregel være rimelig å gi opplysningene i en annen form. Dette gjelder med mindre det uten store vanskeligheter lar seg gjøre å konvertere opplysningene til den ønskede formen. Finnes opplysningene bare elektronisk, vil selvsagt ikke det hindre at man kan kreve å få opplysningene tilsendt på papir gjennom vanlig post. I enkelte tilfeller kan det også være rimelig at det offentlige skanner inn et dokument som bare finnes skriftlig, for å kunne sende det elektronisk dersom det er ønskelig. Hva som er rimelig, vil avhenge av hvilken arbeidsinnsats som kreves for å imøtekomme opplysningssøkerens krav. Utviklingen i informasjonsteknologien vil også påvirke hva det er rimelig å kreve av et offentlig organ. For å sikre at det offentlige organet har vurdert om det er mulig for dem å gi opplysningene i den formen opplysningssøkeren ber om, skal det offentlige organet begrunne hvorfor opplysningene ikke gis i den ønskede formen.

Det vises ellers til kap. 10.4.

§ 19 Frister

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen ti dager, skal de senest utleveres innen to måneder. Det skal snarest mulig og senest innen ti dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Bestemmelsen oppstiller frister for når et krav om miljøopplysninger må være avgjort og opplysningene utlevert. Det etableres en relativ og en absolutt frist.

Utvalgets flertall, medlemmene Flåthen, Fredriksen, Graver, Hallingstad, Hugo-Sørensen, Lindseth, Meinich, Pedersen, Storelv, Stueflaten og Aanæs, foreslår at den relative fristen er «snarest mulig». I normaltilfeller vil det være innen en til tre dager.

Bestemmelsen oppstiller to absolutte frister. Utvalgets flertall oppstiller som hovedregel at et krav alltid skal avgjøres innen ti dager etter at kravet er mottatt.

I særlige tilfeller er det mulig å forlenge denne fristen, jf. andre ledd. Dette gjelder dersom mengden opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen den absolutte fristen på ti dager. Utvalgets flertall foreslår i slike tilfeller at den endelige fristen skal være to måneder. Dette kan for det første være i tilfeller hvor det er tale om store mengder opplysninger som finnes i mange ulike kilder, slik at det er arbeidskrevende å finne fram til opplysningene. Det kan også være tilfeller hvor det kan være vanskelige faktiske eller juridiske spørsmål knyttet til spørsmålet om opplysningene bør nektes utlevert. Dette vil være aktuelt i tilfeller hvor det offentlige har sett behov for å kreve nærmere opplysninger om hvorvidt opplysningene utgjør forretningshemmeligheter, jf. § 13. Særlig aktuelt vil dette være i tilfeller hvor det offentlige etter en interesseavveining er kommet til at opplysninger som i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt, bør utleveres. I slike tilfeller skal den opplysningen gjelder varsles og gis mulighet til å klage på avgjørelsen, jf. § 22.

Dersom det er behov for å forlenge fristen utover den absolutte fristen på ti dager, skal opplysningssøkeren snarest mulig og senest innen ti dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge. En begrunnelse vil typisk knytte seg til om det er mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter som er årsak til forlengelsen. Det bør også gis nærmere detaljer, f.eks. ved at det opplyses om at det offentlige organet har måttet ta kontakt med den opplysningen gjelder for å kreve opplysninger med hjemmel i § 21 eller varsle etter § 22.

Det vises ellers til kap. 16.2.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Andersen, Foss, Lindahl og Vevatne: § 19 bør lyde:

§ 19 Frister

Den som mottar et krav om miljøopplysninger, skal avgjøre dette og utlevere opplysningene normalt innen en til tre virkedager og senest innen åtte dager etter at kravet er mottatt.

Dersom mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen åtte dager, skal de senest utleveres innen 45 dager. Det skal snarest mulig og senest innen åtte dager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge.

Mindretallet vil at det i lovteksten uttrykkelig kommer fram at den relative fristen er «normalt innen en til tre virkedager».

Mindretallet legger vekt på Sivilombudsmannens veiledende lengstefrist i tilknytning til offentlighetsloven, og går inn for at et krav om innsyn som hovedregel skal avgjøres «innen åtte dager».

Mindretallet foreslår i ekstraordinære tilfeller en forlenget frist på «45 dager». Det vises til at dersom offentlige organers saksbehandling tar for lang tid, vil innsynskravet lett miste sin aktualitet og betydning. Lang saksbehandlingstid vil kunne undergrave formålet med lovens hovedprinsipp om at miljøopplysningene skal være offentlige for dem som begjærer innsyn. Mindretallet legger også vekt på at rask saksbehandling er viktig av hensyn til allmennhetens tillit til offentlige organer og for at et eventuelt avslag hurtigst mulig kan påklages.

§ 20 Avslag og begrunnelse

Et avslag på utlevering av alle eller deler av de opplysningene kravet gjelder, skal gis innenfor tidsfristene nevnt i § 19.

Et avslag skal gis skriftlig dersom kravet ble framsatt skriftlig eller opplysningssøkeren ber om det.

Et avslag skal begrunnes. Det skal i alle tilfeller vises til den bestemmelsen som er grunnlaget for avslaget, og opplyses om klageadgang og klagefrist.

Opplysningssøkeren kan innen tre uker kreve å få en nærmere begrunnelse for de vurderingene som ligger til grunn for avslaget. Begrunnelsen skal gis snarest mulig og senest innen ti dager etter at kravet er mottatt.

Paragrafens første ledd presiserer at de samme fristene som gjelder for å avgjøre kravet og utlevere kravet, også gjelder når et avslag gis.

Andre ledd krever skriftlig avslag i visse tilfeller. Med skriftlig forstås også f.eks. elektronisk form. Fremmes kravet pr. e-post, kan det besvares pr. e-post. Fremmes kravet pr. vanlig post, må det besvares pr. vanlig post, med mindre opplysningssøkeren frafaller retten til et skriftlig avslag. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig å ta telefonisk kontakt med opplysningssøkeren for å få et bedre inntrykk av hvilke opplysninger som ønskes. Dersom opplysningssøkeren gjennom en slik dialog får et avslag på deler av kravet og han frafaller kravet om skriftlig avslag, vil det ikke være i strid med andre ledd å la være å gi et skriftlig avslag. En slikt frafall må imidlertid være uttrykkelig. Det offentlige organet kan ikke bare anta at opplysningssøkeren var fornøyd med et muntlig avslag og, på grunnlag av det, la være å gi et skriftlig avslag. Er den offentlige tjenestemannen usikker, må han spørre opplysningssøkeren om han ønsker avslaget skriftlig.

Tredje ledd stiller opp minimumskrav til begrunnelsen for avslaget. Det skal vise til det rettslige grunnlaget for avslaget. Når det gjelder unntaksreglene, må det vises til hvilken bestemmelse i offentlighetsloven som danner grunnlag for unntaket. Dette innebærer både at det skal opplyses om paragraf, hvilket ledd og eventuelt bokstav eller nummer i bestemmelsen som er grunnlag for avslaget. Dersom grunnlaget for å nekte å utlevere opplysningene ligger i taushetspliktregler i andre lover, skal det vises til disse. For å gjøre opplysningssøkeren oppmerksom på dette skal det opplyses om klageadgangen og fristen for å klage.

For at opplysningssøkeren skal kunne vurdere om det er grunnlag for å klage på avgjørelsen, kan han eller hun trenge en grundigere begrunnelse for vedtaket. Fjerde ledd gir derfor opplysningssøkeren en rett til å kreve å få en nærmere begrunnelse for de vurderingene som ligger til grunn for avslaget. I en slik nærmere begrunnelse bør det opplyses om hvilket reelt og saklig behov det er for å nekte å utlevere opplysingene, om hvilke hensyn det har vært lagt vekt på ved interesseavveiningen etter § 14, om hvorfor ikke deler av opplysningene kan utleveres, jf. § 16, og eventuelt om hvorfor opplysningene ikke er av en slik art at de alltid skal utleveres etter § 15. Det nærmere omfanget av begrunnelsen vil i noen grad være avhengig av hva som er mulig å gi uten å skade opplysningenes behov for beskyttelse.

For at opplysningssøkeren skal kunne vurdere om det er behov for å klage på avgjørelsen, må den nærmere begrunnelsen gis så raskt som mulig. Fjerde ledd siste punktum sier at begrunnelsen skal gis snarest mulig og senest innen ti dager.

Det vises ellers til kap. 16.3.

§ 21 Identifikasjon og begrunnelsesplikt i relasjon til forretningshemmeligheter

Dersom et krav om miljøopplysninger gjør det nødvendig å vurdere forholdet til forretningshemmeligheter, kan organet kreve at den opplysningene gjelder, peker ut hvilke opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, og gir en begrunnelse for det.

Paragrafen gir offentlige organer hjemmel til å kreve en identifikasjon og begrunnelse av forretningshemmeligheter fra den opplysningen gjelder. Paragrafen pålegger imidlertid ikke det offentlige å rette et slikt krav mot den opplysningen gjelder. Formålet med paragrafen er å gi offentlige organer et bedre faktisk grunnlag for å vurdere om miljøopplysninger som blir krevd utlevert, inneholder forretningshemmeligheter. Den som opplysningene gjelder, vil som regel være den som sitter med kunnskap om hvorvidt opplysningene faktisk utgjør forretningshemmeligheter.

Det klare utgangspunktet er at det er det offentlige organet som, ut fra de foreliggende fakta, skal ta en selvstendig avgjørelse av om miljøopplysningene skal gis ut. Det offentlige organet kan ikke legge identifikasjonen og begrunnelsen til den opplysningen gjelder automatisk til grunn. Begrunnelsen skal først og fremst styrke kunnskapen om de faktiske forholdene. Det er derfor først og fremst faktadelen i begrunnelsen som vil ha betydning. Begrunnelsen må derfor være faktaorientert og i størst mulig grad knytte seg opp til vilkårene i loven.

Dersom den opplysningen gjelder, ikke oppfyller identifikasjons- og begrunnelsesplikten eller kommer med en mangelfull begrunnelse, vil det offentlige organet ikke automatisk kunne legge til grunn at det ikke foreligger noen forretningshemmeligheter. I tråd med forvaltningens generelle utredningsplikt vil det offentlige organet måtte foreta en egen utredning om nødvendig. Det er likevel et generelt prinsipp i forvaltningsretten at forvaltningen stort sett må kunne forvente at den enkelte virksomheten kommer fram med de opplysningene som taler til egen fordel. Prinsippet er bl.a. slått fast av Høyesterett i Rt. 1976, s. 614, vaktmesterdommen. Det må kunne forventes av en virksomhet at den identifiserer og begrunner sine forretningshemmeligheter når det kreves av det offentlige. I tilfeller hvor opplysningene ikke bare gjelder den som har blitt pålagt identifikasjonsplikt, vil derimot forvaltningen ha en mer omfattende plikt til å vurdere opplysningene.

Dersom ingen identifikasjon med begrunnelse er gitt, kan det tyde på at opplysningene ikke representerer noen forretningshemmeligheter, men uten at dette alltid kan legges til grunn. Er opplysninger identifisert som forretningshemmeligheter, men uten at det er gitt noen begrunnelse for hvorfor, vil det også kunne være et argument for at opplysningene ikke utgjør en forretningshemmelighet. I dette siste tilfellet kan man imidlertid ikke legge for stor vekt på dette argumentet. Generelt kan det sies at vekten av begrunnelsen eller manglende begrunnelse vil variere alt etter hvilke andre momenter som foreligger.

Det vises ellers til kap. 16.4.

§ 22 Saksbehandlingen ved interesseavveining i forhold til opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt

Før opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt utleveres i medhold av § 14, skal den opplysningene gjelder, gis anledning til å uttale seg.

Organet skal sette en svarfrist. Ved fastsettelsen av fristens lengde skal det tas hensyn både til den opplysningene gjelder, og til allmennhetens rett til å få miljøopplysninger utlevert så snart som mulig.

Dersom organet vil utlevere opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, skal den opplysningene gjelder, varsles om det. Avgjørelsen kan påklages etter reglene i § 23. Klagen har oppsettende virkning.

Paragrafen har til formål å trygge rettssikkerheten til den som de taushetspliktbelagte opplysningene gjelder, i tilfeller hvor det offentlige organet vurderer å utlevere miljøopplysninger som i utgangspunktet er taushetspliktbelagte.

Etter første ledd skal den opplysningen gjelder, gis anledning til å uttale seg. Retten til å uttale seg, og det offentlige organets korresponderende plikt til å be om en uttalelse, oppstår først etter at det offentlige organet har kommet til at de aktuelle opplysningene er underlagt taushetsplikt, men at de miljø- eller samfunnsmessige interessene som taler for å utlevere miljøopplysningene, veier tyngre enn behovet for å beskytte de taushetspliktbelagte opplysningene. Når dette er det offentliges foreløpige konklusjon, skal den opplysningen gjelder, gis mulighet til å kommentere dette.

Retten til å uttale seg knytter seg til interesseavveiningen. Den opplysningen gjelder, skal ha muligheten for å gi opplysninger om f.eks. hvorfor han eller hun mener at de miljø- og samfunnsmessige interessene ikke veier tyngst. Relevante opplysninger her vil f.eks. være presiseringer av hvilken skade det vil ha for den opplysningen gjelder dersom opplysningene blir utlevert. Slike opplysninger kan styrke det offentliges faktiske grunnlag for den endelige beslutningen.

I de fleste tilfeller vil det trolig være relativt lett å finne ut hvem opplysningene gjelder. I forhold til forretningshemmeligheter vil de som regel kunne sies å gjelde den som har sendt inn opplysningene til det offentlige. Det kan imidlertid tenkes at visse opplysninger for så vidt ikke utgjør en forretningshemmelighet for den som har sendt opplysningene, men for et underliggende ledd. Dersom det underliggende leddet lett kan identifiseres, vil det være naturlig at dette leddet gis anledning til å uttale seg. Dersom dette leddet ikke lar seg identifisere, må den som har sendt opplysningene til det offentlige eller som det offentlige har foretatt en kontroll hos, gis anledning til å uttale seg.

Det offentlige organet skal etter andre ledd sette en frist for den opplysningen gjelder, til å uttale seg. Andre ledd stiller ingen konkrete krav til fristens lengde, men det offentlige organet plikter både å ta hensyn til den opplysningen gjelder og allmennhetens rett til å få miljøopplysningene utlevert så snart som mulig. Det må videre sees hen til fristreglene i § 19. Relevante momenter i vurderingen vil f.eks. være om det dreier seg om store mengder opplysninger eller komplekse opplysninger, som gjør det tidkrevende for virksomheten å vurdere om de inneholder forretningshemmeligheter. Det at opplysningene skal brukes i en beslutningsprosess hvor det er frister for å komme med uttalelse, taler for å sette korte frister.

Konkluderer det offentlige organet etter at uttalelse er innhentet hos den opplysningen gjelder, med at miljøopplysningene skal gis ut, skal vedkommende ifølge tredje ledd varsles om dette. Den opplysningen gjelder, gis også rett til å klage på vedtaket om å utlevere opplysningene. En klage vil ha oppsettende virkning. Denne bestemmelsen gir den opplysningen gjelder, en begrenset klagerett i saker om innsyn i miljøopplysninger. Klageretten inntreffer bare i de tilfellene hvor opplysningene i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt, og vedtaket om å utlevere opplysningene bygger på en interesseavveining etter § 14. I tilfeller hvor det offentlige organet f.eks. kommer til at opplysningene ikke er underlagt taushetsplikt og derfor kan utleveres, er det ingen klagerett. Klageretten oppstår heller ikke i de tilfellene hvor opplysningene skal utleveres i medhold av § 15.

Det vises ellers til kap. 16.5.

Kapittel 4. Fellesbestemmelser om klage og betaling

§ 23 Klage

Avslag på krav om miljøopplysninger etter §§ 7 og 12 kan påklages.

For klage på avslag på krav etter § 7 gjelder regler som fastsettes eller godkjennes av Kongen.

Reglene i offentlighetsloven om klage gjelder så langt de passer for klage på avslag på krav om miljøopplysninger fra offentlig organ.

For klage på avslag fra offentlig organ som omfattes av § 11 første ledd b eller andre ledd, er klageinstansen det forvaltningsorganet som

  1. kontrollerer organet

  2. har gitt oppdrag til organet eller kontrollerer organet som har gitt oppdrag til organet, eller

  3. har vedtatt forskriften eller har ansvar for loven som rettssubjektet tilbyr tjenesten i medhold av.

Paragrafen gjelder klage både etter kap. 2 om miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter og kap. 3 om miljøopplysninger fra offentlig organer. Paragrafen gjør ingen innskrenkninger i retten til domstolsprøving av spørsmål som faller inn under loven.

Første ledd fastslår selve retten til klage over avslag på krav om miljøopplysninger etter §§ 7 og 12.

Andre ledd gir hjemmel for å fastsette en særskilt klageordning for krav etter § 7 om miljøopplysninger fra offentlig og privat virksomhet. Ordningen kan fastsettes gjennom forskrift eller på annen måte, f.eks. gjennom avtale eller instruks som godkjennes av Kongen. En eventuell klageordning vil kunne omfatte krav både rettet mot private og offentlige virksomheter.

Tredje ledd gjør klagesystemet etter offentlighetsloven gjeldende for krav om miljøopplysninger fra offentlige organer så langt det passer.

Begrensningen i offentlighetsloven § 9 tredje ledd siste punktum kommer ikke til anvendelse som begrensning for klageadgangen. Også interesseavveining etter forslagets § 14 skal kunne påklages ved klage til Kongen.

Offentlighetsloven § 9 bestemmer at klage skal gå til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket om å avslå begjæring om opplysninger. I de fleste sakene som gjelder miljøopplysninger, vil det foreligge et slikt overordnet forvaltningsorgan. Imidlertid vil utvidelsen av offentlige organer etter § 11 medføre at dette ikke alltid følger direkte av forvaltningshierarkiet.

Fjerde ledd fastsetter på denne bakgrunn en særskilt tilpasning der det ikke finnes et nærmeste overordnet forvaltningsorgan. Avhengig av hvilken situasjon som foreligger etter § 11 første ledd bokstav b eller annet ledd, skal klage gå til det nærmeste forvaltningsorganet. Dette vil si det forvaltningsorganet som kontrollerer det offentlige organet, som har gitt oppdrag til det, som kontrollerer det organet som har gitt oppdrag til det, eller som har vedtatt forskriften eller har ansvar for loven det offentlige organet tilbyr tjenester i medhold av. Klage skal alltid gå til et forvaltningsorgan.

Det vises ellers til kap. 19.4.

§ 24 Adgang til å ta betaling for miljøopplysninger

Det er ikke adgang til å kreve betaling for miljøopplysninger med mindre det følger av andre ledd.

Betaling kan kreves dersom kravet på opplysninger innebærer en vesentlig bearbeidelse eller sammenstilling av opplysninger for den kravet rettes mot, og opplysningene også er tilgjengelige i en annen form for opplysningssøkeren. Betalingen skal ikke overskride kostnadene ved å framskaffe opplysningene.

Betaling etter andre ledd skal være basert på en tilgjengelig oversikt over satser for betalingen og vilkår for å kreve vederlag.

Forskrifter etter offentlighetsloven § 8 skal også gjelde i forhold til utlevering av opplysninger etter denne loven.

Paragrafen gjelder adgangen til å ta betaling for miljøopplysninger både etter kapitlet om miljøopplysninger fra offentlige og private virksomheter og kapitlet om miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer.

Første ledd fastslår hovedregelen om at det ikke er adgang til å kreve betaling for miljøopplysninger.

Andre ledd fastsetter unntak fra hovedregelen om at betaling ikke kan kreves. Vilkåret er todelt. For det første er det et vilkår at kravet på opplysningene medfører en vesentlig bearbeidelse eller sammenstilling. I dette ligger at virksomheten eller det offentlige organet har et tidsforbruk eller utgifter til teknisk bearbeidelse eller annet som er av et visst omfang. Et eksempel er krav om opplysninger fra en rekke ulike utslippskilder med krav om opplysninger om utvikling over tid. Opplysningene er tilgjengelige, men det kreves omfattende søk i arkiver og sammenstilling av data for å gi en oversikt. Det andre vilkåret er at opplysningene er tilgjengelige i en annen form for opplysningssøker. For eksempel vil dette kunne være ved at opplysningssøker får tilgang til tidligere saker uten nærmere sammenstilling eller bearbeidelse. Det sentrale er at der opplysningssøker har valget mellom miljøopplysninger i ikke-bearbeidet form og opplysninger i bearbeidet form, er det adgang til å ta betaling for bearbeidelsen dersom denne er vesentlig. Vesentligheten må sees i forhold til den innsatsen som kreves for å gjøre opplysningene tilgjengelige uten slik bearbeidelse. Andre ledd fastslår videre et øvre tak for adgangen til å ta betaling ved at det ikke kan tas fortjeneste. Betalingen skal maksimalt dekke kostnadene ved utarbeidelsen.

Tredje ledd setter som forutsetning for å kunne kreve betaling at en oversikt over satser for ulike typer miljøopplysninger er tilgjengelig. Dette vil kreve at virksomheten eller det offentlige organet på overordnet nivå i organisasjonen fastsetter en slik oversikt og gjør den tilgjengelig på egnet måte. Dersom slik oversikt ikke finnes, kan det ikke kreves betaling.

Fjerde ledd innebærer at det sikres samsvar mellom særregulering etter offentlighetsloven og loven om retten til miljøopplysninger.

Det vises ellers til kap. 18.

Kapittel 5. Ikrafttredelse og endringer i andre lover

§ 26 Endringer i andre lover

1. I lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester skal §§ 3b og 3c lyde:

§ 3b Allmennhetens rett til å kreve opplysninger

Enhver som krever opplysninger om forhold som nevnt nedenfor, skal få dem. Dette gjelder opplysninger om

  1. produktet inneholder komponenter eller har egenskaper som kan medføre virkning som nevnt i § 1,

  2. hvilke komponenter eller egenskaper dette er,

  3. hvordan produktet må håndteres for å unngå virkning som nevnt i § 1,

  4. vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, dersom opplysningene er tilgjengelige, og

  5. hvem som er tilvirker eller importør av produktet.

Opplysninger etter første ledd kan kreves fra tilvirker, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produktet.

Den som mottar krav om opplysninger om vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker, skal rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare kravet.

Virksomheter kan nekte å utlevere opplysninger etter første ledd dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger om produkter kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene eller de må beskyttes av hensyn til miljøet.

Opplysninger som nevnt i lov om retten til miljøopplysninger § 15 skal alltid utleveres.

For krav etter denne bestemmelsen gjelder reglene i lov om miljøopplysninger §§ 9, 10 og 24 om krav til hvordan opplysningene skal gis, om frister, avslag og begrunnelse og om adgang til å kreve betaling.

For klage på avslag om opplysninger gjelder regler som fastsettes eller godkjennes av Kongen.

Paragrafen er en presisering og utdyping av den generelle bestemmelsen om retten til å kreve opplysninger fra en virksomhet om forholdene ved den som har eller kan ha vesentlig betydning for miljøet, jf. § 7, når det gjelder miljøpåvirkning av produkter.

Første ledd angir hva som skal omfattes av retten til å kreve miljøopplysninger om produkter. Bestemmelsen må sees i sammenheng med de eksisterende kunnskapspliktene etter produktkontrolloven § 3, jf. § 1. Retten omfatter for det første etter bokstavene a-c opplysninger om produktets innhold og egenskaper som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, og om hvordan produktet skal brukes for å unngå slike virkninger. Begrepene helseskade og miljøforstyrrelse er brukt i produktkontrolloven for øvrig og skal tolkes i tråd med disse bestemmelsene. Med helseskade menes således svekkelse av menneskers psykiske og fysiske helse, herunder akutte legemlige skader. Med begrepet miljøforstyrrelse menes forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, støy o.l. Det vil i noen tilfeller kunne være uklare grenser mellom helseskade og miljøforstyrrelse. Formålet er å framskaffe fullstendig informasjon om produktets virkninger på helse og miljø.

Uttrykket miljøforstyrrelse indikerer at ikke bare klare skadevirkninger dekkes, men også ulemper av forskjellig art. Det må imidlertid foreligge virkninger av et visst omfang og/eller en viss intensitet. Dette må fastlegges nærmere i det enkelte tilfellet.

Etter første ledd bokstav d omfattes også opplysninger om vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser av produktet under produksjon og distribusjon. Omfanget av opplysningsplikten er imidlertid begrenset til de opplysningene som er tilgjengelige for den kravet rettes mot. Det er altså ingen plikt for den aktuelle virksomheten til å ha kunnskap om slike forhold ut over det som følger av annet regelverk. I den grad produksjon og distribusjon skjer gjennom virksomheter som omfattes av § 7, vil det på dette grunnlag kunne kreves opplysninger om slike forhold uavhengig av om opplysningene er tilgjengelige eller ikke. Unntaket har derfor særlig betydning for opplysninger om miljøkonsekvenser av produksjon og distribusjon av produkter i utlandet.

Etter første ledd bokstav e omfattes også opplysninger om hvem som er produsent eller importør av produktet. Retten er en forutsetning for å kunne kreve opplysninger også fra disse aktørene. Et krav på slike opplysninger fritar ikke øvrige aktører fra sin selvstendige plikt til å gi opplysninger på forespørsel.

Andre ledd fastsetter at krav etter første ledd kan rettes mot ethvert ledd i omsetningskjeden. Bestemmelsen må sees i sammenheng med at det gjelder kunnskaps- og aktsomhetsplikt for hele omsetningskjeden etter dagens bestemmelser i produktkontrolloven § 3.

Tredje ledd gjelder retten til opplysninger om vesentlige helseskader og miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet medfører, jf. § 3b første ledd bokstav d. Den som mottar et krav om opplysninger om vesentlige helseskader og miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet medfører, og som ikke har kunnskap om dette, har plikt til å rette en forespørsel til foregående salgsledd om dette. Det er ikke stilt formkrav til hvordan forespørselen skal rettes. Det bør imidlertid legges vekt på at det senere skal kunne verifiseres at forespørsel har vært rettet, og at forespørselen skjer på en måte som legger til rette for at de opplysningene som etterspørres, kan formidles på egnet måte.

Fjerde og femte leddbestemmer når miljøopplysninger om produkter kan nektes utlevert. Bestemmelsene tilsvarer § 7 andre og tredje ledd. Det vises derfor til omtalen av § 7.

Sjette leddsikrer at det gjelder de samme krav til håndteringen av kravet om opplysninger og adgang til å kreve betaling som for miljøopplysninger om virksomheter for øvrig, jf. kommentarer til de enkelte bestemmelsene.

Sjuende ledd gir hjemmel for å fastsette særskilte regler om klagebehandling. Bestemmelsen må sees i sammenheng med tilsvarende bestemmelse når det gjelder klage over avslag på krav om opplysninger fra enhver virksomhet, jf. § 23.

Det vises ellers til kap. 9.3.6.

Et mindretall i utvalget, medlemmene Flåthen, Fredriksen, Hugo-Sørensen, Lindseth, Meinich og Stueflaten, støtter ikke forslaget om at det skal kunne kreves opplysninger om produkters miljøvirkninger i produksjonsfasen, jf. første ledd bokstav d og tredje ledd. Det vises til begrunnelse under kap. 9.3.6.4.

§ 3c Informasjonsplikt

Tilvirker, importør, bearbeider og omsetter av produkter skal gi opplysninger som omfattes av § 3b, til etterfølgende salgsledd.

Paragrafen innebærer en plikt for tilvirker, importør, bearbeider og omsetter av produkter til aktivt å opplyse etterfølgende salgsledd i omsetningskjeden. Opplysningsplikten gjelder de forholdene som omfattes av § 3b. Dette er en forutsetning for at den som krever opplysninger etter § 3b, skal kunne få disse raskt fra den som er nærmest til opplysningssøker. Aktiv opplysning er også en vesentlig forutsetning for at aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3 skal kunne ivaretas.

Det gjelder ingen formkrav til hvordan opplysningene skal gis, men for at opplysningsplikten skal kunne anses oppfylt, må formen legge til rette for at produktkontrollovens formål kan oppfylles. Det kan således ikke gis omfattende opplysninger muntlig dersom dette vil kunne medføre fare for at opplysninger blir villedende eller misvisende når de senere skal videreformidles.

2. I plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 skal § 33-13 lyde:

§ 33-13 Retten til å medvirke i beslutningsprosesser knyttet til omgjøring og fornyet behandling av konsesjoner og tillatelser

Ved saker om omgjøring eller fornyet behandling av en konsesjon eller en tillatelse for tiltak eller aktiviteter som kan få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn, skal det gjennomføres en offentlig høring. Slik høring skal holdes i god tid før saken blir avgjort. Høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer at allmennheten, herunder i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og har en reell mulighet til å komme med synspunkter og kommentarer i saken.

Ansvarlig myndighet kan gjøre unntak fra første ledd i saker som gjelder ubetydelige endringer i konsesjonen eller tillatelsen.

Kongen gir forskrift om den nærmere gjennomføringen av høringen.

Paragrafen stiller krav om å gjennomføre en offentlig høring i forbindelse med behandling av saker om omgjøring, eller fornyet behandling for tiltak eller aktiviteter som er av en slik størrelse at de må konsekvensutredes etter de øvrige reglene i plan- og bygningsloven kap. VII-a, dersom det er snakk om en ny tillatelse eller konsesjon.

Reglene vil ha praktisk betydning i de tilfellene hvor det er snakk om å gi ny konsesjon i tilfeller hvor konsesjonen er tidsbegrenset. Dette vil f.eks. gjelde saker etter energiloven, vassdragsreguleringsloven og atomenergiloven. Også endringer av eksisterende konsesjoner omfattes.

Ifølge andre ledd kan ansvarlig myndighet gjøre unntak fra reglene i saker som gjelder ubetydelige endringer.

Første ledd oppstiller nærmere krav til høringen. Den skal holdes i god tid før saken blir avgjort. Dette er en av forutsetningene for at allmennheten skal ha en reell mulighet for å komme med innspill. En annen forutsetning for reel påvirkningsmulighet er at allmennheten får tilgang til de relevante opplysningene i saken.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å vedta forskrifter om den nærmere gjennomføringen av høringen. Ved utarbeidelsen av forskrifter må det sees hen til de kravene som finnes i Århus-konvensjonen art. 6.

Det vises ellers til kap. 12.3.5.2.

3. I lov av 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) skal § 13 lyde:

§ 13 Offentlig høring

Ved saker som krever godkjenning etter denne loven, skal det gjennomføres en offentlig høring. Slik høring skal holdes i god tid før søknad blir avgjort. Høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer at allmennheten, herunder i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og har en reell mulighet til å komme med synspunkter og kommentarer i saken.

Paragrafen stiller krav om høring i saker om godkjenning av innesluttet bruk og utsetting av genmodifiserte organismer. Kravene som stilles til høringsprosessen, er de samme som stilles i forslaget til ny § 33-13 i plan- og bygningsloven. Det henvises nærmere til kommentarene til denne paragrafen.

Det vises ellers til kap. 12.3.5.2.

4. I lov av 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) skal § 1 femte ledd lyde:

For retten til å kreve miljøopplysninger gjelder i tillegg lov av (......) om retten til miljøopplysninger.

Bestemmelsen skal fremme at allmennheten gjøres kjent med at miljøopplysninger både kan kreves med hjemmel i offentlighetsloven og loven om retten til miljøopplysninger.

Særforslag fra utvalgets medlemmer Fredriksen, Hugo-Sørensen og Lindseth: Forslag til følgende endringer:

1. Lov om retten til miljøopplysninger § 2 andre ledd bør lyde:

For retten til å kreve opplysninger om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende virkning (ev. egenskaper) gjelder lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll av produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven).

2. Lov om retten til miljøopplysninger § 12 første ledd bør lyde:

Miljøopplysninger som foreligger hos offentlige organer, er offentlige, med mindre opplysningene er unntatt eller kan unntas i medhold av loven her, eller produktkontrolloven, for så vidt gjelder miljøopplysninger om produkter.

3. Lov om retten til miljøopplysninger § 15 bør lyde:

Opplysninger om følgende forhold skal alltid utleveres:

  1. helseskadelige og miljøforstyrrende utslipp til miljøet

  2. forholdsregler for å hindre eller redusere helseskade og miljøforstyrrelse ved utslipp, og

  3. ulovlige inngrep eller ulovlige skader på naturmiljøet.

4. Produktkontrolloven § 3b fjerde ledd bør lyde:

Virksomheter kan nekte å utlevere opplysninger etter første ledd dersom kravet er for generelt formulert eller er åpenbart urimelig. Miljøopplysninger om produkter kan også nektes utlevert dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene eller de må beskyttes av hensyn til miljøet. Opplysninger som nevnt i §11a skal alltid utleveres.

5. Produktkontrolloven § 11 femte ledd bør lyde:

Ved vurdering av om miljøopplysninger skal nektes utlevert i medhold av bestemmelsen over, skal de miljø- og samfunnsmessige interesser som ivaretas ved å utlevere opplysningene, veies opp mot de interesser som ivaretas ved avslag. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interesser veier tyngst, skal opplysningene utleveres uhindret av lovbestemt taushetsplikt.

6. Produktkontrolloven § 11a bør lyde:

§ 11a Opplysninger som alltid skal utleveres

Opplysninger om

  1. produktets virkninger som nevnt i §1 og om nødvendig forklaring av årsaken til denne og

  2. forholdsregler for å hindre eller redusere virkning som nevnt i §1

skal alltid kunne utleveres.

Mindretallets forslag om å flytte alle produktrelaterte bestemmelser fra utkastet til lov om retten til miljøopplysninger til produktkontrolloven, jf. mindretallets merknader i kap. 24, vil gjøre det nødvendig med justeringer i merknadene til de enkelte paragrafene. Disse er ikke innarbeidet i forslaget over.

27 Andre forslag

27.1 Forslag til endringer i forurensningslovens saksbehandlingsforskrift

Utvalget foreslår mindre endringer i §§ 9 og 10 i forskrift av 11. juli 1983 nr. 1328 om saksbehandlingen etter forurensningsloven:

§ 9 Vedtaket

Vedtaket skal treffes skriftlig. I saker som haster kan det i særlige tilfeller treffes muntlig vedtak. Hvis vedtaket er gitt muntlig, skal det så snart som mulig bekreftes skriftlig.

Samtidig med det skriftlige vedtaket eller skriftlig bekreftelse av muntlig vedtak, skal det gis en begrunnelse for avgjørelsen. Begrunnelsen skal

  • vise til reglene vedtaket bygger på,

  • gi en oversikt over de faktiske forholdene vedtaket bygger på, og

  • gi en redegjørelse for de hovedhensynene som har vært avgjørende for vedtaket.

I saker med stor samfunnsmessig eller miljømessig betydning, skal det av begrunnelsen også framgå hvordan de innkomne uttalelsene har vært vurdert og hvilken betydning de er tillagt ved vedtaket.

§ 10. Underretning om vedtaket

Partene, berørte offentlige organer og interessegrupper skal ha skriftlig underretning om vedtaket. Når flere personer eller interessegrupper har avgitt felles uttalelse, er det tilstrekkelig at underretning gis til en representant for disse.

I saker av bred samfunnsinteresse kan offentlig kunngjøring i samsvar med § 5 tredje ledd benyttes i stedet for skriftlig underretning etter første ledd. Personer og interessegrupper som har uttalt seg tidligere under saksbehandlingen, og berørte offentlige organer skal likevel ha skriftlig underretning.

Underretningen skal gjengi grunnene for vedtaket, opplyse om klageadgang, klagefrist og den nærmere framgangsmåten ved klage, samt om partenes rett til å se saksdokumentene etter forvaltningsloven § 18, jf. § 19. Kravene til underretning gjelder tilsvarende for kunngjøring av vedtaket.

27.2 Administrative forslag

Behandling av krav om miljøopplysninger i virksomhetsplanen

Det vil medføre en del arbeid for både private virksomheter og offentlige organer å svare på krav om miljøopplysninger og å utlevere opplysningene. Det å gi miljøopplysninger til allmennheten bør etter utvalgets syn imidlertid bli betraktet som en integrert del av enhver virksomhet. Ved å ta høyde for dette arbeidet i selve virksomhetsplanleggingen, vil formidling av miljøopplysninger i større grad kunne oppnå den status. Når dette arbeidet kommer på toppen av annet arbeid, er det lett for at det blir sett på som en tilleggsbelastning og dermed blir nedprioritert.

Hvordan kommunisere retten til miljøopplysninger til allmennheten

Forslaget til lov om retten til miljøopplysninger gir allmennheten omfattende rettigheter. Den er ment å skulle brukes av enhver som ønsker miljøopplysninger. Det er derfor viktig at den er så lett tilgjengelig som mulig. Det er to sider ved tilgjengelighet. Selve lovteksten bør gjøres lett tilgjengelig for allmennheten. I tillegg til publisering på Internettsider, vil det å lage et særtrykk av loven som distribueres gratis, være aktuelle virkemidler.

Det å få tilgang til lovteksten innebærer ikke nødvendigvis at allmennheten får kunnskap om sine rettigheter. Selv om utvalget har forsøkt å gjøre loven så lett lesbar som mulig, er loven først og fremst et juridisk dokument – noe som preger språkføringen. Målet om å gjøre loven så kort som mulig medfører også at det kan være behov for å konferere forarbeidene eller andre rettskilder for å få god innsikt i lovens rettigheter. Det vil etter utvalgets mening derfor være behov for å lage en god veileder som kan utdype og forklare rettighetene som følger av loven. Veilederen må distribueres gratis.

Det er ikke bare loven om retten til miljøopplysninger som er relevant når den enkelte skal vurdere sin rett til å kreve miljøopplysninger. Særlig nær sammenheng er det mellom loven om retten til miljøopplysninger, offentlighetsloven og produktkontrolloven § 3b. Offentlighetsloven fordi den også har regler om allmennhetens rett til å kreve opplysninger fra det offentlige, og fordi loven om retten til miljøopplysninger henviser til unntaksreglene i den. Produktkontrolloven § 3b fordi den henviser til loven om retten til miljøopplysninger når det gjelder unntaks- og saksbehandlingsreglene. Dette innebærer at disse to reglene også bør gjengis og omtales i eventuelle særtrykk og veiledere.

En veileder til loven vil for øvrig kunne inneholde følgende elementer:

  • En bakgrunn for prinsippet om retten til miljøopplysninger og en orientering om Grunnloven § 110 b og Århus-konvensjonen.

  • En forklaring av reglene i loven om retten til miljøopplysninger med eksempler og en «bruksanvisning» for framsetting av krav om miljøopplysninger.

  • En forklaring av produktkontrolloven §§ 3b og 3c.

  • En omtale av offentlighetsloven, og en forklaring av forholdet mellom den og loven om retten til miljøopplysninger.

  • En orientering om retten til å delta i offentlige beslutningsprosesser som finnes i sektorlovgivningen.

Det er mange regler som er relevante for allmennhetens rett til miljøopplysninger. En veileder bør imidlertid fokusere på bestemmelsene om retten til å kreve opplysninger. Disse bestemmelsene krever at allmennheten tar initiativ. Det er derfor viktig at allmennheten har kunnskap om dem. Det er ikke på samme måte nødvendig med inngående kunnskap om reglene som pålegger offentlige eller private aktører aktivt å formidle miljøopplysninger. Derfor vil det være tilstrekkelig at en veileder bare gir en kort orientering om retten til å delta i offentlige beslutningsprosesser.

Det kan også være behov for å lage veiledere til de som er pliktige til å gi opplysninger etter loven, både private virksomheter og offentlige organer. Her kan det være formålstjenlig å lage veiledere som er rettet mot ulike målgrupper. Offentlige organers behov for veiledning vil trolig være et annet enn en privat virksomhets behov.

Til toppen
Til dokumentets forside