NOU 2001: 22

Fra bruker til borger— En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer

Til innholdsfortegnelse

14 Kultur- og fritidstilbud

Boks 14.1

FNs standardregel 10 - Kultur

Statene skal sikre at mennesker med funksjonshemning inkluderes og kan delta i kulturelle aktiviteter på lik linje med andre.

FNs standardregel 11 - Fritids- og idrettsaktiviteter

Statene skal iverksette tiltak for å sikre at mennesker med funksjonshemning får like muligheter til fritids- og idrettsaktiviteter.

FNs standardregel 12 - Religion

Statene skal oppmuntre til tiltak som gir mennesker med funksjonshemning mulighet til å delta på like vilkår i det religiøse liv i det samfunn de tilhører.

14.1 Innledning

Regjeringens mål er å skape vilkår for at hele samfunnet i alle deler av landet skal kunne ta del i et levende og mangfoldig kulturliv. Dette er basert på en overbevisning om at kunst og kultur er en vesentlig del av et moderne velferdssamfunn. Jo rikere anledning befolkningen har til å møte og oppleve kultur innenfor et bredt spekter, desto bedre grunnlag vil innbyggerne ha for å skape en tilværelse hvor kunst og kulturopplevelser utgjør viktige elementer for livskvaliteten (St.prp. nr. 1 (1999-2000) Kulturdepartementet). På 1970-tallet var det i Norge og flere andre land en nyorientering når det gjaldt prinsipielle holdninger til kulturpolitikk. Et viktig trekk ved nyorienteringen var en utviding av kulturbegrepet, slik at det i offentlige budsjetter og politiske sammenhenger også kunne omfatte mer folkelige og mindre elitepregete kulturaktiviteter. Samtidig ble idrett tatt inn i kulturbegrepet (St.meld. nr. 23 (1981-82) Kulturpolitikk for 1980-åra).

Det er et generelt utviklingstrekk i samfunnet at folk får mer fritid. Det er en allmenn oppfatning at fritid er viktig for livskvalitet og livsutfoldelse i alle faser av livet. En meningsfylt fritid gir muligheter for realisering av talenter og interesser, noe som er grunnlag for utvikling, innsikt, mestring og selvrespekt. Fritiden er viktig for kontakt med andre mennesker og for utvikling av sosiale nettverk.

Fritid gir muligheter til et spekter av ulike aktiviteter, både av organisert og ikke-organisert art. Valg av fritidsaktiviteter avhenger av ønsker, lyster og verdier men også av funksjonsevne. Valgene varierer fra person til person, og det er vanskelig å stille opp objektive kriterier for hva som er en god og meningsfylt fritid.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne må sikres de samme muligheter som andre til å realisere sine egne ønsker for fritidsaktiviteter. Ulike faktorer kan begrense valgfriheten, som manglende tilgjengelighet til og tilrettelegging av tilbudene samt holdninger i samfunnet. Også praktiske forhold som transport og økonomi kan vanskeliggjøre en aktiv fritid.

Tilgjengelighet til organisasjons-, kultur- og fritidsaktiviteter er en viktig del av den samlede politikken for mennesker med funksjonsnedsettelser, og ses på som et nødvendig element for en aktiv deltakelse i samfunnet. I St.meld. nr. 8 (1998-99) Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001 sies det at regjeringen på kultur- og fritidsområdet vil søke å legge til rette for en utvikling som gir opplevelse og deltakelse for den enkelte - som grunnlag for innsikt, utvikling og livskvalitet. Det er et mål at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha reell anledning til å delta i kulturlivet i bred forstand og på lik linje med andre.

De fleste kultur- og fritidsaktiviteter finner sted og har sin forankring i lokalsamfunnet, både i kommunal regi og i de frivillige organisasjonene. St.meld. nr. 8 (1998-99) understreker at regjeringen vil legge best mulig til rette for at kommuner og frivillige organisasjoner skal kunne arbeide for et likeverdig tilbud på kultur- og fritidsområdet.

14.2 Kultur

I anbefalingene til FNs standardregel 10 om kultur heter det:

  • Statene bør sikre at funksjonshemmede får mulighet til å bruke sine kreative, kunstneriske og intellektuelle evner, ikke bare for sin egen skyld, men også til berikelse for samfunnet for øvrig, enten de bor på landsbygda eller i byen. Det kan være aktiviteter som dans, musikk, litteratur, teater, keramikk, maling og billedhogging.

  • Statene bør arbeide for at funksjonshemmede får mulighet til å delta i kulturelle forestillinger og tilbud, som f.eks. teatre, museer, kinoer og biblioteker og at slike lokaler er lett tilgjengelige.

  • Statene bør ta initiativ til å utvikle og bruke spesielle tekniske hjelpemidler for å gjøre litteratur, film og teater tilgjengelig for funksjonshemmede.

Kulturbruksundersøkelser viser at en av de viktigste forutsetningene for bruken av kulturtilbud er tilgjengelighet. Det er et sentralt mål for regjeringen å gjøre kunst og kultur av høy kvalitet tilgjengelig for flest mulig. Dette innebærer en satsning på formidling og tilgjengeliggjøring for ulike grupper og i alle deler av landet (St.prp. nr. 1 (1999-2000)). Kommunene bør føle et særskilt ansvar for de som trenger spesiell tilrettelegging (St.meld. nr. 61 (1991-92) Kultur i tiden).

14.2.1 Deltakelse i kulturaktiviteter

«Jeg kunne godt tenke meg å gå på konsert, men da er du nødt til å ha med deg noen, vet du.»

Kilde: «De sier du skal ha det tilnærma likt et annet liv, men det det er jo slettes ikke det» - SINTEF-rapport mars 2000

SINTEF Unimed har oppsummert resultatene fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser fra 1987, 1991 og 1995 (Hem, Natvig Aas, Piene 1997). I tabell 14.1er det foretatt sammenligninger mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmedes deltakelse i kulturaktiviteter i 1987 og 1995.

Tabell 14.1 Deltakelse i kulturaktiviteter

LKU 1987LKU 1995
SpørsmålIkke-fhFhIkke-fhFh
%%%%
Har de siste 12 mnd vært på kino0 g49773971
1- 2 g1581814
< 3 g36154315
Har de siste 12 mnd vært på dans/diskotek0 g42683565
1- 2 g1181410
< 3 g47245025
Har de siste 12 mnd vært i teater, opera0 g68816675
1- 2 g20122116
< 3 g127149
Har de siste 12 mnd vært på kunstutstilling0 g70806177
1- 2 g18112314
< 3 g129169
Har de siste 12 mnd vært i museum0 g71805573
1- 2 g20133017
< 3 g971510
Har de siste 12 mnd deltatt på gudstjeneste, religiøst møte0 g55575556
1- 2 g19152118
< 3 g26282426

Undersøkelsen viser at mennesker med nedsatt funksjonsevne deltar mindre enn andre i fritids- og kulturaktiviteter, men deltakelsen i 1995 var høyere enn i 1987. På samtlige områder, utenom deltakelse på gudstjeneste og religiøse møter, er deltakelsen til mennesker med funksjonsnedsettelser betydelig lavere. Når det gjelder deltakelse på gudstjeneste og religiøse møter var forskjellene tilnærmet lik null. Undersøkelsen viser samtidig at mennesker med nedsatt funksjonsevne gradvis deltar noe mer i ulike aktiviteter.

Det er grunn til å anta at en del av disse forskjellene har sammenheng med manglende tilgjengelighet til kulturbygg, samt manglende tilrettelegging av tilbudene. Utvalget har ingen samlet oversikt over hvordan tilgjengeligheten til de bygninger som brukes til kulturaktiviteter er, men tilbakemeldinger fra funksjonshemmedes organisasjoner viser at det generelt er et problem at tilgjengelighetskravene ikke etterleves. Økonomi, tilgjengelighet til ledsager og transport er også av avgjørende betydning for deltakelse. Det er ikke nødvendigvis slik at det er forskjeller i interessen for deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter.

Levekårsundersøkelsen viser også at mennesker med nedsatt funksjonsevne er sjeldnere med i musikkforeninger, korps, sangkor og teatergrupper. De er imidlertid oftere medlemmer i religiøse organisasjoner, helselag, sanitetsforening, ungdomslag og pensjonistforening.

«Som ikke-medlem av Statskirken får jeg ikke dekket døvetolk, hvis jeg deltar i begravelse. Må bruke av mine tolketimer til dagliglivets gjøremål. Statskirken dekker tolking kun for sine medlemmer og inntil en viss grense. Rettferdig?»

Kilde: Brev til Strategiutvalget fra døv kvinne

Rett til tolk ved kirkelige handlinger, som berører den døve selv, vedkommendes familie eller nære venner, dekkes med opptil 2000 kroner inkl. reise og opphold. Retten forutsetter medlemsskap i den norske kirke. Det at ikke-medlemmer av statskirken ved deltakelse på de samme kirkelige handlinger må bruke av sin begrensede kvote på tolketimer til dagliglivets gjøremål oppleves som sterkt diskriminerende.

Bak ansvarsreformen lå målet om at utviklingshemmede skal ha et kultur- og fritidstilbud likeverdig med tilbudet til befolkningen for øvrig (St.meld. nr. 47 (1989-90) Om gjennomføringen av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming). Etter avviklingen av HVPU er det påvist en viss reduksjon i utviklingshemmedes deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter (Tøssebro 1996). Videre er det konkludert med at fritiden ikke i særlig grad er integrert. Tvert om tegnes et bilde av en segregert fritid, som er organisert av personalet. På dette området tyder altså mye på at reformens mål ikke er realisert.

Generelt viser evalueringen av de handlingsplaner som har vært gjennomført at det gjenstår mye arbeid før målet om full deltakelse og likestilling er oppnådd. Tilgjengelighet til kultur for mennesker med sansetap, kognitive skader og bevegelseshemmede utpekes som et område der det er behov for videre innsats (St.meld. nr. 34 (1996-97) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre).

14.2.2 Virkemidler for å fremme deltakelse

Arbeidet med økt tilgjengelighet på kulturområdet skjer dels i form av utvikling av de ordinære kulturinstitusjonenes tilbud, dels i form av etablering og utvikling av virksomheter spesielt innrettet for å ivareta enkelte gruppers særlige behov og dels i form av stimuleringstiltak/tilskuddsordninger.

Sektornettene Arkivnett, Museumsnett, Biblioteknett og Kunstnett tilbyr kulturopplevelser og tjenester via nettet, og gjør dem tilgjengelige for grupper som tidligere ikke har kunnet nyte godt av dem i like stor grad.

Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede beskriver en rekke pilotprosjekter som har blitt gjennomført, bl.a. døveteater, kulturnett, bøker for lesehemmede, kunstutstilling for blinde og svaksynte, «aktiv musikk for alle». I tillegg er det utviklet en del informasjonsmateriell, bl.a. klargjøring av fylkeskommunens ansvar for tilgjengeliggjøring av kulturtiltak for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Manglende deltakelse i kulturaktiviteter har bl.a. sammenheng med mangel på informasjon og mangelfull tilrettelegging av ulike kulturområder. For å utvikle kulturområdet slik at det også omfatter mennesker med funksjonsnedsettelser, igangsatte FFO Akershus i 1998 et prosjekt der tilgjengeligheten til ulike kulturtilbud i fylket ble kartlagt. Sentralt i prosjektet står innsamling og spredning av informasjon om hvilke tilbud som finnes og i hvilken grad de er tilgjengelige for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. All informasjon legges fortløpende ut på fylkeslagets Internett-side.

Kirkerådet i Den norske kirke har i lengre tid vært opptatt av å legge til rette for at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser skal kunne delta i gudstjeneste- og menighetsliv, og har også ansatt egen konsulent for å følge opp feltet. Kirkerådet har utarbeidet ulike veiledere om tilrettelegging, som er distribuert til alle landets menighetsråd og fellesråd. Kirkerådets rolle er veiledende. I henhold til lov om Den norske kirke av 7. juni 1996 nr. 31 skal soknet sørge for at kirken og dens lokaler er tilrettelagt i henhold til lover og regler. Beslutninger om tilrettelegging av kirkebygg fattes lokalt. Kirkerådet har ingen oversikt over status.

For noen år tilbake var det en satsning på tilrettelegging for hørselshemmede, noe som medførte at flerparten av kirkene har installert teleslynge. Manglende vedlikehold av disse har imidlertid vært et problem. Når det gjelder synshemmede er bibelen og salmeboken utgitt på punktskrift, samtidig som bibelen også fås som lydutgave.

«Jeg synes det er vanskelig, vi burde hatt litt midler som man kunne bruke på fritidsaktiviteter . . .til å komme ut.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

Økonomi ekskluderer en del fra deltakelse (jf. kap. 7). Samtidig er en del mennesker med nedsatt funksjonsevne avhengig av ledsager for å kunne delta i ulike aktiviteter, med den konsekvens at de må betale dobbel billettpris/inngangsbillett på arrangementer og på reise med offentlige transportmidler. Økonomien vanskeliggjør deltakelse i aktiviteter på lik linje med andre i samfunnet. Ordningen med ledsagerbevis er ment å bøte på denne skjevheten. Ledsagerbevis utstedes til mennesker som har varige funksjonsnedsettelser (to-tre år), og som er avhengig av bistand. Der ordningen aksepteres gir den innehaveren rett til å ha med ledsager gratis på kommunale arrangementer. Kommunene utsteder ledsagerbevis og oppfordres til å forhandle med ulike aktører om å akseptere ordningen. Offentlige kultur- og fritidsarrangementer omfattes av ordningen. Ordningen er frivillig for kommunene, noe som betyr at brukerne opplever store kommunale ulikheter. Oslo har eksempelvis ikke gått inn i ordningen. Når det gjelder ledsagere og transport vises det til kap. 9.10, mens ledsagere på idrettsarrangement omtales nærmere i kap. 14.3.

14.3 Idrett og fysisk aktivitet

I anbefalingene til FNs standardregel 11 heter det bl.a.:

  • Statene bør iverksette tiltak som gjør steder for fritids- og idrettsaktiviteter, hoteller, strender, idrettsanlegg, idrettshaller osv. tilgjengelige for funksjonshemmede.

  • Idrettsorganisasjoner bør oppmuntres til å gi funksjonshemmede bedre muligheter til å delta i idrettsaktiviteter. Å gjøre stedene tilgjengelige kan i visse tilfelle være nok for å åpne opp for muligheten for større deltaking. I andre tilfeller kan det være behov for særskilte arrangementer eller konkurranser. Statene bør støtte funksjonshemmedes deltaking i nasjonale og internasjonale idrettsbegivenheter.

  • Funksjonshemmede som deltar i idrettsaktiviteter bør ha samme rett til instruksjon og trening av samme kvalitet som andre deltakere.

St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring definerer idrett som aktivitet i form av konkurranse eller trening i den organiserte idretten. I meldingen understrekes det at staten ønsker en inkluderende idrettspolitikk, med idrett og fysisk aktivitet for alle som den overordnede visjonen. Visjonen er et uttrykk for at det ikke bare er idrett i regi av idrettsorganisasjonene som berettiger til offentlig støtte. Befolkningen som helhet skal gis mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. Hensynet til likestilling skal ivaretas gjennom både aktivitetstilbud samt gjennom utforming og tilgjengelighet til anlegg.

St.meld. nr. 8 (1998-99) understreker at Kulturdepartementet vil arbeide for at flest mulig skal få anledning til å utøve idrett i sitt nærmiljø, etter sine egne forutsetninger, ønsker og behov. Samarbeidet med den organiserte idretten står sentralt for å nå dette målet.

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite har som hovedmål: «Alle mennesker skal ut fra sine forutsetninger og behov, gis anledning til å drive fysisk aktivitet på allment tilgjengelig område, eller i et tilrettelagt idrettsanlegg i rimelig geografisk nærhet til stedet de bor.»

På Idrettstinget i 1996 ble integrering av funksjonshemmede i norsk idrett vedtatt som ett av fire hovedsatsningsområder. Dette medfører at særforbundene i Norges Idrettsforbund over tid skal ta ansvar for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, både når det gjelder toppidrett og bredde-/mosjonsidrett. Idrettsanlegg skal tilrettelegges for funksjonshemmede både som tilskuere og utøvere. Vedtaket resulterte bl.a. i en sammenslåing av Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve-Idrettsforbund og Norges Idrettsforbunds komite for psykisk utviklingshemmede til et nytt felles forbund: Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI). Dette forbundet skal opprettholde og videreutvikle eksisterende aktivitet for mennesker med nedsatt funksjonsevne frem til særforbundene har tatt over ansvaret. Samtidig skal det utvikle seg til å bli et kompetanseforbund i spørsmål om integrering i idrett, herunder være rådgivende for særforbundene.

14.3.1 Deltakelse i idrett og fysisk aktivitet

«Jeg går i svømmehallen. Jeg kan svømme, - holder meg flytende, - jeg drar meg fram etter armene. Det er ikke flaut å svømme og vise meg fram uten protesen - jeg er ferdig med det. Jeg går gjerne én gang i uka.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

«Jeg trodde de ikke hadde bruk for meg» sier Jan Petter Johansen, Norges første utviklingshemmede fotballdommer.

Kilde: Aftenposten torsdag 2. august 2000

Det er få undersøkelser og lite sikker statistikk omkring funksjonshemmedes deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Levekårsundersøkelsene gir noen opplysninger (Hem, Natvig-Aas & Piene 1997).

Tabell 14.2 Deltakelse i idrett og fysisk aktivitet

LKU 1987LKU 1995
SpørsmålIkke-fhFhIkke-fhFh
%%%%
Har de siste 12 mnd gått lengre fotturer eller skiturer0 g30621955
1-2 g75106
< 3 g62337238
Har de siste 12 mnd mosjonert0 g46693558
1-2 g2123
< 3 g52306340
Har de siste 12 mnd vært tilskuer på idrettsarrangement0 g53754572
1-2 g116146
< 3 g37194122
Er medlem av idrettslag/-forening34183315

Undersøkelsen viser stor forskjell i deltakelsen mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og andre når det gjelder mosjonering samt lengre fotturer og skiturer i skog, mark og fjell. Når det gjelder medlemsskap i idrettslag/-forening viser undersøkelsen at bare halvparten så stor andel av mennesker med nedsatt funksjonsevne som andre er medlem. Hvordan medlemsskapet fordeler seg på kjønn og alder fremgår ikke av undersøkelsen.

I levekårsundersøkelsen «Funksjonshemmede i Nordland» fant Nordlandsforskning at medlemsskap i idrettslag varierte med alder, kjønn, type og grad av funksjonsnedsettelse. Menn deltok i langt større grad enn kvinner, hhv. 25 og ti prosent. Flest medlemmer fant man i aldersgruppen 15-39 år (31 prosent). Bevegelseshemmede og andre med sterkt nedsatt funksjonsevne er sjeldnere enn andre medlem av idrettslag. Så vidt utvalget kjenner til, finnes det ingen samlet oversikt over om medlemsskapet er passivt eller aktivt, ei heller i hvilket omfang mennesker med funksjonsnedsettelser eventuelt deltar i forhold til andre. Når det gjelder organisert trening i idrettslag har ungdom med funksjonsnedsettelser et gjennomgående lavere aktivitetsnivå enn annen ungdom (St.meld. nr. 8 (1998-99)).

Mange er avhengig av hjelpemidler for å kunne få utført sin idrett. Manglende deltakelse kan ha sammenheng med kostnader og tilgangen på slike. Folketrygden gir ikke finansieringsstøtte til hjelpemidler til trening for personer over 18 år (jf. kap. 8.4.3.2). En utlånssentral av hjelpemidler har i flere år vært etterlyst. Utvalget har brakt i erfaring at dette kun er igangsatt i noen få kommuner. For mange vil det å prøve om de klarer og trives med en aktivitet være avgjørende for om de vil gå til innkjøp av dyre hjelpemidler. Døve, som trenger tolkebistand for å utøve en idrettsaktivitet, hindres i sin deltakelse ved at de må bruke av sin tildelte kvote på 70 timer per år til dagliglivets gjøremål. Videre kan manglende tilgjengelighet til ledsagere være et problem for personer som er avhengig av dette.

NFI melder at integreringsprosessen i norsk idrett har ført til at flere mennesker med nedsatt funksjonsevne er inkludert i idrettslagenes tilbud og sosiale miljø. Det er imidlertid vanskelig å dokumentere hvor mange og hvilke grupper dette gjelder. Det synes å være behov for å fremskaffe mer kunnskap om funksjonshemmedes deltakelse i idrett og fysisk aktivitet.

14.3.2 Virkemidler for å fremme deltakelse

Norges Idrettsforbund har definert integreringen av funksjonshemmede i norsk idrett som en prosess. Det forventes at det vil ta mange år før målet er nådd. Sentralt i integreringsprosessen er økt kompetanse og kunnskap om mennesker med funksjonsnedsettelser og tilrettelegging.

Et annet viktig virkemiddel er etableringen av Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund. NFI skal, ut i fra visjonen om «Idrett for alle», bidra til økt deltakelse og likestilling i norsk idrett. Forbundet skal gjennom sin kompetanse være pådriver og rådgiver for integreringsarbeidet sentralt og regionalt, og styrke rammebetingelsene for integreringsarbeidet. NFIs forlengede arm er integreringskonsulentene som er ansatt i idrettskretsene. Målet er at alle kretsene skal ha en integreringskonsulent innen 2003. Integreringskonsulentene jobber mot idrettslag, skoler, kommuner og fylkeskommuner og skal være behjelpelig med kompetanse på tilrettelegging av aktiviteter, slik at alle kan delta. Som et ledd i integreringsprosessen blir informasjonsarbeidet i organisasjonen tillagt stor vekt. Forbundet får ordinær støtte samt øremerkede tilskudd til sitt arbeid via spillemidlene.

«Kulturdepartementet nekter å gi Bærum Golfklubb statstilskudd til sitt nye klubbhus fordi klubben ikke innfrir kravet om full tilrettelegging for funksjonshemmede. Klubben mister 550 000 kroner fra staten fordi den ikke bygger heis.»

Kilde: Asker og Bærums Budstikke 4. februar 2000

Kulturdepartementet har utarbeidet regler for hvordan idrettsanlegg og lokale/regionale kulturbygg skal tilrettelegges, slik at de er anvendbare for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Tilrettelegging er en forutsetning for tilskudd fra spillemidlene. Kulturdepartementet legger plan- og bygningsloven med Teknisk forskrift til grunn for godkjenning av ulike typer idrettsanlegg. Norsk Standard og Byggforsks anbefalinger er også lagt til grunn for utformingen av regelverket. I St.meld. nr. 14 (1999-2000) understrekes det at kravet til tilrettelegging vil bli videreført. Det heter videre at «Tilretteleggingen vil ikke bare gå på de rent idrettslige delene av anlegget. Arealene rundt et anlegg og områder for publikum og media, må også ivareta dette målet. For å synliggjøre at tilrettelegging av anlegg og områder er en del av de generelle kravene til idrettsanlegg, vil departementet innarbeide disse kravene i sine ordinære trykksaker vedrørende forskrifter og bestemmelser.» Som et verktøy for planleggere, arkitekter, idrettslag, eiere og drivere av idrettsanlegg har Kulturdepartementet utarbeidet heftet «Idrettsanlegg og funksjonshemmede. Idrettsanlegg for alle.»

Status for idrettsanleggene i Norge synes ikke å samsvare med kravene til brukbarhet for mennesker med funksjonsnedsettelser. Ut fra tilbakemeldinger om mangler gjennomførte Akershus Idrettskrets med støtte fra Idrettsforbundet en kartlegging av tilgjengeligheten i gamle og nye idrettsanlegg i Akershus, Rogaland og Hedmark. Tilgjengelighet til tribune, som deltaker/aktiv bruker, og i møterom/forsamlingslokaler ble undersøkt. I alle fylkene ble den gjennomsnittlige brukbarheten vurdert til under 50 prosent. Mange steder er enkelttiltak gjennomført mer som nødløsninger enn som resultat av helhetlig planlegging. Resultatene viser at det, til tross for pålegg fra Kulturdepartementet, er forskjell fra de krav som settes ved tildeling av spillemidler og den reelle brukbarheten i anleggene.

Som et tiltak innen Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede gir Kulturdepartementet støtte til idrettsarrangementer for mennesker med funksjonsnedsettelser og tilskudd til fylkeskommunale kurs og konferanser om tilrettelegging av aktivitet.

Idrettsstyret har med virkning fra 1. januar 2000 akseptert at når innehavere av ledsagerbevis kommer på et arrangement i regi av organisasjonsledd tilknyttet Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite, skal ledsageren slippes gratis inn.

14.4 Ferie og fritid

14.4.1 Fritidstilbud til ungdom

«Han har venner på skolen, men det er ingen som kommer hjem til han lenger. Han kan ikke være med dit de skal. Han har ingen fritidsaktiviteter. Vi har jo prøvd å ringe rundt på forskjellige ting, det begrenser seg når du sitter i rullestol og ikke er god i armene. Vi har prøvd med skyting og han var i sjakkgruppe, men det hadde de bare opp til tolv år, og da han var tolv og de andre sju, så var ikke det gøy lenger. . . . Han vil ikke være med på aktiviteter som er bare for funksjonshemmede.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

I en kartlegging av tilgjengeligheten til fritidstilbud (kommunale fritidsklubber, skolefritidsordningen og 15 frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner) i Oslo, fant Norges Handikapforbund at kun 27 av 152 fritidstilbud hadde tilgjengelige møtelokaler for bevegelseshemmede (NHF Oslo 1996). Videre viser kartleggingen at elleve bydeler i Oslo er helt uten tilgjengelige fritidstilbud for bevegelseshemmede.

En FFO rapport fra 1997 ser på fritidstilbudet til ungdom med funksjonsnedsettelser i de ni største byene i Norge. Undersøkelsen omfattet ungdom med synshemninger, hørselshemninger og bevegelseshemninger. Målet var å kartlegge deres deltakelse i fritidsklubber og i allaktivitetshus. En av konklusjonene er at ungdom med synshemninger, hørselshemninger og bevegelseshemninger i liten grad deltar på ordinære fritidsarenaer, og det gjøres heller ikke mye for å rekruttere fra denne gruppen. Fritidsarenaen er ikke planlagt i forhold til at den skal brukes av alle - man ser ikke mangfoldet. Samtidig har fritidsarbeiderne minimal opplæring i inkludering.

Bruk av fritidsassistenter er et virkemiddel som er tatt i bruk for å øke tilgjengeligheten til fritidsarenaene. Fritidsassistentmodellen er en videreføring av støttekontaktmodellen, men det er vesentlige ulikheter mellom ordningene. Mens støttekontakten er knyttet til en bruker, er fritidsassistenten ressursperson for flere. Fritidsassistenten har som oppgave å tilrettelegge fritidsaktiviteter og kan f.eks. være knyttet til en fast arena/aktivitet. Ordningen med fritidsassistent er ikke lovregulert. Støttekontakt er derimot en lovhjemlet oppgave etter sosialtjenesteloven, og tjenesten behovsprøves etter en individuell vurdering.

I FFOs rapport beklager en del av informantene at det ikke har latt seg gjøre å få til en ordning med fritidsassistenter i deres kommuner. Hovedproblemet er at ordningen ofte er gjort avhengig av midler fra støttekontakttjenesten. Nordlandsforskning viser i en undersøkelse fra 1997 at fritidsassistanse organiseres fra kulturkontoret i flertallet av kommunene. Omtrent halvparten av kommunene med organisert fritidsassistanse samordner denne med støttekontakttjenesten. I 1999 rapporterte 137 kommuner at de hadde ansatt fritidsassistenter for å tilrettelegge for deltakelse i kultur/fritidstilbud for utviklingshemmede. I kommuner som hadde opprettet stillinger for fritidsassistent var det til sammen 165 årsverk - en nedgang på 20 stillinger fra 1998. 246 av landets kommuner opplyser at de har behov for å opprette fritidsassistenstillinger (SHD 2000).

14.4.2 Friluftsliv

«Jeger- og fiskeforeningen har som mål å lære opp barn og unge i å benytte skogen og tur- og fiskemulighetene der. Foreningen har utstyr som telt, kanoer, fiskeutstyr, og de inviterer ungdommer som ønsker det på overnattingsturer. Tomas får være med. Han sitter sammen med de andre ved bålet om kvelden og steker pølse og pølsebrød på en pinne over ilden. Han er ikke med på praten, men kjenner fellesskap likevel. Han har hentet vann i en bøtte til å slukke bålet med når det er leggetid, de andre ler og smiler, takker for hjelpen.»

Kilde: Tomas, 19 år, har vansker med å forstå og gjøre seg forstått gjennom talespråk.

I Norge har friluftslivet alltid hatt en sterk stilling og befolkningen har rike muligheter for varierte natur- og friluftsopplevelser. Gjeldende friluftslivspolitikk legger, slik det står i St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv, til grunn at friluftsliv er: «Opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. Målsetjinga er å fremje det enkle friluftslivet - for alle, i dagleglivet og i harmoni med naturen. Friluftslivspolitikken legg hovudvekta på ein kjerne av ikkje konkurranseprega, ikkje motoriserte fritidsaktivitetar som går føre seg på allment tilgjengelege, naturprega område.» Nyere forskning tyder på at friluftsliv er en viktig faktor i forebyggende arbeid (St.meld. nr. 40 (1986-87) Om friluftslivet).

14.4.2.1 Deltakelse i friluftsliv

Få undersøkelser viser hvilke preferanser mennesker med nedsatt funksjonsevne har når det gjelder friluftsaktiviteter og i hvilken grad de deltar i denne type aktiviteter. Undersøkelser utført av Fagbevegelsens Senter for Forskning (Fafo) viser at 80 prosent av befolkningen i Norge foretrekker friluftsliv i form av turgåing. 50 prosent av disse foretrekker gangveier og stier som aktivitetsarena. Det er rimelig å anta at mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme preferanser som befolkningen for øvrig. Mangel på tilrettelagte friluftstilbud gir derimot svært begrensede valgmuligheter.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne har de samme rettigheter til å røre seg i naturen som andre, noe det må så langt som mulig legges til rette for i den ordinære samfunnsplanleggingen. Tiltakene må tilpasses slik at de ikke griper for mye inn i terrenget, samtidig som man må ta hensyn til plante- og dyreliv. Som følge av begrensninger satt for våre verneområder vil imidlertid en del ikke kunne få oppfylt sine ønsker om naturopplevelser. Bruk av motoriserte kjøretøy i våre nasjonalparker og andre verneområder kommer eksempelvis i strid med verneformålet.

14.4.2.2 Virkemidler for å fremme deltakelse

Regjeringen vil, i henhold til St.meld. nr. 39 (2000-2001), ta initiativ til at en arbeidsgruppe nedsettes, som skal se nærmere på konkrete tiltak og tilbud for å imøtekomme funksjonshemmede sine ønsker om tilrettelegging og aktiviteter i norsk natur generelt og innenfor verneområdene spesielt. Videre vil man se nærmere på om man gjennom forvaltningsplaner for de større verneområdene kan tilrettelegge bedre for funksjonshemmede i enkelte delområder.

I fylkeskommunene og kommunene utarbeides det handlingsplaner for friluftsliv. Innholdet i disse varierer, både kvalitativt og kvantitativt, men tiltak i forhold til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal være omtalt i planer utarbeidet på 1990-tallet.

Gjennom regjeringens handlingsplaner er det blitt gjennomført en rekke prosjekter som har tatt sikte på å innhente informasjon om tilrettelegging for funksjonshemmede i friluftsområder. Flere kommuner har jobbet aktivt med tilrettelegging av naturområder, bl.a. Saltdal, Fauske, Andøy, Kristiansand og Folldal. I pilotprosjektet «Reise- og friluftsliv for funksjonshemmede i Nordland» ble 31 ulike friluftsområder i tolv kommuner tilrettelagt i løpet av en treårs-periode. Tilretteleggingen, som omfattet turveier, trimløyper, båthavner/brygger, nærmiljøanlegg/ aktivitetsanlegg og badeanlegg/friluftsbad, var i det alt vesentligste rettet mot tilgjengelighet for personer med bevegelseshemninger.

Utbygging av lokale rekreasjonsområder, nærmiljøområder, turstier, fiskevann etc. er en kommunal oppgave. Fylkeskommunale friluftsmidler kan brukes til tiltak som bedrer muligheten for mennesker med funksjonsnedsettelser til å utøve friluftsliv. I tillegg er spillemidler fra staten et virkemiddel.

Nærmiljøanlegg er enkle anlegg i lokalmiljøet, som er spesielt rettet mot aktivitet for barn og unge. De skal være allment tilgjengelige og beregnet på egenorganisert fysisk aktivitet. Anleggene finansieres i stor grad av spillemidlene, og er således underlagt de samme kravene til tilgjengelighet som idrettsanlegg.

Det er blitt utgitt en rekke nyttige veiledere omkring tilrettelegging av uteområder, bl.a. «Tilrettelegging i uteområder» (Norges Handikapforbund) og «Tilrettelegging for funksjonshemmede i friluftsområder» (Nordland fylkeskommune).

14.4.3 Ferie

Etterspørselen etter ferie- og fritidsprodukter har hatt en betydelig vekst. Reiselivsnæringene regnes å være blant de største og hurtigst voksende næringer i verden. Statistisk Sentralbyrås rapport «Nordmenns ferievaner i 1998» viste at 72 prosent av befolkningen i alderen 16-79 år reiste på ferietur med minst fire overnattinger i 1998.

Reiseliv defineres som «et system av ulike bransjer og funksjoner som sammen oppfyller den reisendes behov, og gir den reisende en opplevelse.» Etterspørselen etter opplevelser inkluderer i sterk grad aktiviteter, kultur, idrettsarrangement, friluftsliv og underholdning. På denne måten inkluderer reiseliv også områdene nevnt tidligere i kapitlet. I tillegg betyr det at tilgjengeligheten generelt i samfunnet har stor betydning for tilgjengeligheten til ferie- og fritidsprodukter.

Det har vært gjennomført flere tiltak med tanke på å lette deltakelsen for mennesker med nedsatt funksjonsevne i reiselivet. For reiselivsnæringen representerer de et nytt og interessant markedspotensiale. Mennesker med nedsatt funksjonsevne som ikke er i arbeid har relativt mye og fleksibel fritid, men har i dag få gode produkter. En tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne, etter prinsippene i universell utforming, vil innebære en generell kvalitetsheving av produktene. Hovedprinsippet er at alle uavhengig av funksjonsnivå skal kunne benytte universelle løsninger, ordinære systemer og ordninger.

14.4.3.1 Deltakelse i ferie

Manglende tilgjengelighet og tilrettelegging hindrer mennesker med funksjonsnedsettelser i å være turister og setter for noen en stopper for å besøke ønskede reisemål. Undersøkelser viser at mange mennesker hadde reist langt mer, hvis reiselivsnæringen hadde tatt hensyn til at de som reiser har ulikt funksjonsnivå. Skal mennesker med nedsatt funksjonsevne oppnå deltakelse og likestilling innen reiseliv må tilgjengeligheten generelt i samfunnet samt i reiselivsbedrifter (overnatting, transport, servering og aktivitets-/opplevelsesbedrifter) øke. Likeledes må informasjon om hvilke tilbud som har god tilgjengelighet for ulike grupper inkluderes i det generelle markedsføringsmateriellet. Personer som i dag reiser, til tross for manglende tilrettelegging, må selv fremskaffe kunnskap om reisemålenes tilgjengelighetsgrad samt drive en utstrakt grad av forhåndsplanlegging.

Det antas at det i Europa er nærmere 50 millioner mennesker, som trenger bedre tilrettelegging når de skal på reise. Tallet omfatter mennesker med funksjonsnedsettelser, eldre og småbarnsfamilier. Det ligger et stort markedspotensiale i å gjøre reisemålene bedre tilgjengelig for disse befolkningsgruppene.

Utvalget er ikke kjent med at det er gjort noen større kartlegging av hvor stor andel av ferie- og fritidstilbudet som er tilrettelagt. Som en del av prosjektet «Reise og friluftsliv for funksjonshemmede i Nordland» ble det foretatt en registreringsrunde til reiselivsbedrifter i fylket. Denne viste at tilretteleggingen er klart dårligst for synshemmede og hørselshemmede, jf. tabell 14.3. 88 prosent av reiselivsbedriftene var utilgjengelige for synshemmede, mens 96 prosent var utilgjengelige for hørselshemmede. Tallene viser at tilrettelegging ofte er rettet mot bevegelseshemmede, og at det tas lite hensyn til mennesker med sansetap i utformingen av reiselivstiltak. Kriterieskjema for undersøkelsen ble utarbeidet i samarbeid med fylkeslagene til funksjonshemmedes organisasjoner i Nordland, samtidig som de også ble gjennomgått av de nasjonale organisasjonene.

Tabell 14.3 Tilgjengelighet til reiselivsbedrifter i Nordland

TilgjengelighetsgradBevegelseshemmedeAstma/allergiSynshemmedeHørselshemmede
Bedrifter%Bedrifter%Bedrifter%Bedrifter%
Meget godt tilrettelagt1039140000
Godt tilrettelagt4158310000
Delvis tilrettelagt72793431214
Ikke tilgjengelig51983123882596
Sum26100261002610026100

«Jeg som trenger så mye hjelp, jeg kan ikke dra alene noe sted. Hvis jeg skal til Syden må jeg ha med meg en person . . . Jeg har spurt en sykepleier, men de skal ha alt gratis og lønn i tillegg. For funksjonshemmede blir det mer enn dobbelt så dyrt som for andre.»

Kilde: SINTEF-rapport mars 2000

I tillegg til fysiske barrierer møter en del mennesker med nedsatt funksjonsevne andre praktiske vanskeligheter når ferien skal organiseres. Ferie innebærer ofte ekstrautgifter, og mennesker med funksjonsnedsettelser har generelt dårligere økonomi enn andre (jf. kap. 7). Hvis man er avhengig av å ha med seg ledsager, en eller flere, kan ekstrautgiftene bli betydelige.

14.4.3.2 Virkemidler for å fremme deltakelse

Norlandia Hotellene blir den første hotellkjeden i Norge som aksepterer ordningen med gratis ledsager for funksjonshemmede. Ledsager får gratis overnatting i dobbeltrom med frokost. Som dokumentasjon må den funksjonshemmede ha ledsagerbevis som utstedes av den enkeltes bostedskommune. Hotellkjeden samarbeider med Statens råd for funksjonshemmede om ordningen.

Kilde: Notabene 2/2000

Gjennom handlingsplanene for funksjonshemmede har det vært gjennomført en rekke pilotprosjekter med tanke på å høste konkrete erfaringer med tilrettelegging innen ferie- og fritidsområdet. Av disse nevnes bl.a. «Byen for alle» (Lillehammer kommune), «Reise- og friluftsliv for funksjonshemmede i Nordland» (Nordland fylkeskommune), «Bærum for alle» (Bærum kommune) og «Tilgjengelighet for funksjonshemmede i reiselivet» (Akershus fylkeskommune).

Kontaktgruppen for reiseliv for funksjonshemmede ble opprettet midt på 1990-tallet og ledes av Nærings- og handelsdepartementet. Gruppen har gjennomført og deltatt på konferanser og messer om temaet, samt har utgitt publikasjoner, bl.a. håndboken «Funksjonshemmede på reise». Noen av interesseorganisasjonene har også utgitt informasjon om tilgjengelige feriemål, bl.a. Norges Handikapforbund med sin «Tilgjengelighetsguide» og Norges Astma- og Allergiforbund med sin «Hotellguide».

Nordland fylkeskommune var først ute med å stille krav til tilgjengelighet for funksjonshemmede ved inngåelse av hotellavtaler og valg av steder for fylkeskommunale arrangement. I ettertid har departementene og flere fylkeskommuner gjort lignende vedtak. Nordland Reiseliv har inkludert denne type informasjon i sin ordinære ferieguide.

Som ledd i Næring- og handelsdepartementets satsning i å gjøre reisemål mer tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser er det utviklet et eget nettsted for tilgjengelige reiselivstilbud. Foruten allmenn reiselivsinformasjon, inneholder det nye nettstedet reisetips og tilgjengelighetsguider for reisemål i Norge og over hele verden. Tilbudet er i tråd med den satsningen Næring- og handelsdepartementet beskriver i St.meld. nr. 15 (1999-2000) Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer.

Innføring av røykeloven er et annet virkemiddel som har vært gjennomført på 1990-tallet. Lovens forbud mot røyking på offentlig sted sammenfaller med en økt fokusering på inneklima. Røykeloven har hatt store konsekvenser for reiselivsnæringen, spesielt for hotell- og restaurantbransjen, og ført til betydelig bedre forhold for astmatikere og allergikere.

Erfaringer fra prosjekter (bl.a. i Nordland) konkluderer med at universell utforming som kriterium i virkemiddelordningene (SND/BU-midler) vil være viktig for å oppnå endringer. I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001 heter det: «Nærings- og handelsdepartementet vil medverke til at universell utforming blir eitt av kriteria som verkemiddelapparatet skal leggje vekt på.»

14.5 Vurdering/analyse av området fritid og kultur

14.5.1 Samsvar mellom norske og internasjonale mål

Det er et overordnet mål at mennesker med redusert funksjonsnivå skal ha reell anledning til å delta i kulturlivet i bred forstand og på lik linje med andre. Tilgjengelighet til kultur- og fritidsaktiviteter er en viktig del av den samlede politikken for funksjonshemmede, og et viktig og nødvendig element for opplevelser, deltakelse og inkludering i samfunnet.

Det er samsvar mellom målene i den nasjonale politikken og de anbefalinger som ligger i FNs standardregler 10, 11 og 12.

14.5.2 Samsvaret mellom mål og virkelighet

Selv om det er samsvar mellom målene i den nasjonale politikken og de anbefalinger som ligger i FNs standardregler som omhandler kultur- og fritidssektoren og deltakelse i det religiøse liv, synes det klart for utvalget at det i virkeligheten eksisterer en rekke barrierer som hemmer deltakelse og til dels ekskluderer mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er betydelige utfordringer som må takles før det kan sies at de politiske mål er realisert.

14.5.3 Funksjonshemmende barrierer og virkemiddelbruk

Kunst- og kulturopplevelser er sammen med andre fritidsaktiviteter viktige elementer for livskvaliteten til de fleste mennesker. Bruken av kultur- og fritidstilbudene er frivillig og er basert på den enkeltes individuelle ønsker, behov og talenter. Deltakelse forutsetter at aktivitetene er tilgjengelige for alle. Området er lite lovregulert.

Utvalgets gjennomgang viser at mennesker med nedsatt funksjonsevne deltar i mindre grad enn andre i ulike kultur- og fritidsaktiviteter. Etter avviklingen av HVPU er det bl.a. påvist en reduksjon i utviklingshemmedes deltakelse. Utviklingshemmede trenger mer tilrettelagte tilbud enn andre for å kunne oppnå målet om inkludering. Lav deltakelse synes dels å ha sammenheng med at den fysiske tilgjengeligheten til kultur- og fritidstilbudene er funksjonshemmende, men har også sammenheng med at mennesker med nedsatt funksjonsevne møter problemer knyttet til ekskluderende holdninger, transport, merutgifter og udekket behov for assistanse i forbindelse med deltakelse i aktiviteter. Det er et gap mellom de nasjonale målene og realiteter.

Det er iverksatt en rekke forskjellige virkemidler for å oppnå målet om inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Virkemidler har vært i form av utvikling av de ordinære kulturinstitusjonenes tilbud til stimuleringstiltak og tilskuddsordninger.

For å øke mulighetene for deltakelse har enkelte kommuner innført ledsagerordning og fritidsassistenter. Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund har ansatt integreringskonsulenter i idrettskretsene. Kulturdepartementet har bl.a. utarbeidet regler for hvordan idrettsanlegg mv. skal tilrettelegges, slik at de også kan benyttes av mennesker med funksjonsnedsettelser.

Bortsett fra at noen kommuner og fylker i enkelttilfeller gir økonomisk støtte, er utvalget ikke kjent med at det innenfor ferie- og fritidstilbud er benyttet spesielle virkemidler for å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha like muligheter for deltakelse.

Tilgjengelighet

Manglende tilgjengelighet til bygninger er en barriere som utestenger mange fra deltakelse. Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter setter krav om tilgjengelighet for orienterings- og bevegelseshemmede til publikumsbygg, herunder idrettsanlegg, kulturbygg og reiselivsbedrifter (jf. kap. 8). Utvalget har ingen samlet oversikt over hvordan tilgjengeligheten til de bygninger som brukes til kultur- og fritidsaktiviteter er, men mener å ha dekning for å si at det generelt er et problem at tilgjengelighetskravene ikke etterleves. En del kultur- og fritidsaktiviteter foregår i bygninger som er reist før 1976. Disse er bare underlagt krav til tilgjengelighet hvis de undergår hovedombygging eller hvis bygningen tas i bruk til annet formål. Fra 1997 er det åpnet for å gi pålegg om bl.a. tilgjengelighet også for eldre byggverk, der hensynet til dette er tungtveiende. Utvalget har erfart at denne muligheten så langt ikke er anvendt i praksis. Bygninger til kultur- og fritidsformål oppført etter 1976 er sjelden fullt ut tilgjengelige for både orienterings- og bevegelseshemmede. Dette forklares med at oppfølgingen ikke er god nok, regelverket er mangelfullt og omgås eller at det gis dispensasjoner. De funksjonshemmende forholdene varierer, men de er ofte av en slik grad at mange velger bort deltakelse. Det er for tidlig å si hvilken effekt rundskriv T-5/99 Tilgjengelighet for alle vil ha.

Alle anlegg som bygges med tilskudd fra spillemidlene skal være tilgjengelige og anvendbare for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det at tilskuddsmidler ikke kan utløses med mindre utbygger i sin søknad gjennom plantegninger kan dokumentere tilgjengelighet for orienterings- og bevegelseshemmede, synes å være et viktig virkemiddel. Undersøkelser viser likevel at anleggenes brukbarhet ikke alltid samsvarer med kravene. Forklaringen på dette synes hovedsakelig å ligge i for dårlig oppfølging og kontroll av det ferdige anlegget, men også i at kommunene gir dispensasjoner etter at anleggene er godkjent og spillemidler er tildelt. Spillemidlene utbetales etappevis, og en stopp i utbetalinger vil være en sanksjonsmulighet i de tilfeller kravene fravikes. Dette forutsetter at tildeler av spillemidlene etablerer rutiner for kontroll av anlegg under oppføring. Utvalget kjenner ikke til at denne mulighet er tatt i bruk. Det er vanskelig å si noe om hvilken effekt Kulturdepartementets veiledningshefter om krav til anlegg har hatt, men etterspørselen etter heftene er stor.

Tilgjengeligheten til kirkebygg er bedret betraktelig de seneste årene, noe som skyldes en bevisst virkemiddelbruk fra Kirkerådets side (egen konsulent, veiledere, teleslyngeanlegg i alle kirkebygg, bibel og salmebok i punktskrift m.m.). Hørselshemmedes organisasjoner opplyser imidlertid at ettersyn og vedlikehold av anlegg ofte er mangelfullt ivaretatt. Deltakelsen i gudstjenester og religiøse møter er også høy, noe utvalget mener skyldes en kombinasjon av god tilgjengelighet og religiøse interesser. Det er ikke akseptabelt at ikke-medlemmer av statskirken ikke får dekket utgifter til tolk på lik linje med medlemmer av statskirken, ved deltakelse i statskirkelige handlinger.

Nærområder og rekreasjonsområder har i ulik grad universell utforming. Enkelte kommuner kan vise til høy tilgjengelighet, noe som er et resultat av en bevisst satsning. Bruk av øremerkede tilretteleggingsmidler (bl.a. prosjektstøtte og spillemidler) har vist seg å være viktige virkemidler der gode løsninger er oppnådd.

I noen kommuner er det som virkemiddel utviklet ulike tilgjengelighetsguider, som gir publikum oversikt over muligheten for å besøke kinoer, teatre, museer, gallerier, severdigheter, friluftsarealer, hoteller m.m. Skal guiden oppleves som et anvendelig verktøy, må den gi informasjon som er nyttig for alle brukergrupper samt oppdateres jevnlig, samtidig som alle byer og kommuner bør ha sin egen. På sikt må denne typer guider være overflødige.

Holdninger og manglende kunnskap

Andres holdninger er for mange en stor barriere for deltakelse. Mange unnlater å delta i aktiviteter/arrangementer av frykt for å bli satt utenfor. Barn og ungdom er spesielt sårbare. Spredning av kunnskap om hva det vil si å ha nedsatt funksjonsevne og om hva det vil si å inkludere er forutsetninger for å bryte ned holdninger. Ungdom opplever eksempelvis å bli ekskludert fra deltakelse i fritidsaktiviteter, dels som følge av dårlig kunnskap om behov for tilrettelegging og dels fordi fritidsarbeidere ikke har noen opplæring i inkludering.

Det er behov for virkemidler som kan bidra til bedre forståelse og mer kunnskap så vel hos myndighetspersoner og planleggere som personell i tjenesteapparatet.

Ledsager og tilgang på assistent

Ledsagerordningen er et viktig virkemiddel for å øke funksjonshemmedes muligheter til likestilling og deltakelse og er for mange en forutsetning for deltakelse. At kommunene legger til rette for ordningen, samt har tilgang på ledsager blir derfor avgjørende. Mange møter barrierer fordi det ikke alltid er like lett å få tak i ledsager, samtidig som bruk av ledsager ofte fordobler utgiften. Virkemidlet med ledsagerbevis er viktig, men utvalget finner ordningens frivillighet som lite heldig da den gir store kommunale forskjeller.

En vesentlig svakhet med fritidsassistentordningen er at den er frivillig, og at fordelene ved å ta den i bruk er lite kjent i kommunene. Mange kommuner, som har tatt ordningen i bruk, har gjort dette på bekostning av støttekontakttjenesten ved at denne også skal finansiere fritidsassistenten. Det kan dermed lett oppstå et uheldig og konkurrerende forhold mellom to ulike tjenester med et klart forskjellig innhold og hvor kun den ene (støttekontakttjenesten) er lovregulert. For mange brukere vil det ikke være snakk om et enten eller, men et både og i forhold til disse tjenestene.

Etter utvalgets mening er både ledsagerordningen og fritidsassistentordningen særlige viktige ordninger for å kunne nå et mål om reell anledning til å delta i kultur- og fritidstilbud. Dette er ikke ordninger som kan tillegges den enkelte kommunes prioritering, men må rettslig reguleres slik at den enkelte ut fra behov får et rettskrav på slike tjenester. Dette innebærer reell tilgang og muligheter for kompensasjon for ekstrautgifter.

Personlig økonomi

Den økonomiske situasjonen til mennesker med funksjonsnedsettelser er ofte langt dårligere enn den andre har. Kostnader forbundet med eksempelvis å gå på konsert eller reise på ferie er gjerne av en størrelse som ekskluderer mange, bl.a. fordi personer som er avhengig av ledsagere som regel må betale dobbel pris. Utvalget har ingen oversikt over om ordningen med rabatt for uførepensjonister på kino/teater har ført til økt deltakelse. Det samme gjelder også for ordningen med at personer med ledsagerbevis slipper gratis inn på idrettsarrangement. Det er imidlertid grunn til å forvente at slike virkemidler vil føre til økt deltakelse, men utvalget vil påpeke det uheldige i at slike ordninger ikke gir et likeverdig tilbud når kommunene har så ulike opplegg.

Manglende tilgang til hjelpemidler utestenger flere fra deltakelse i idrettslige aktiviteter, da kostnaden forbundet med anskaffelse blir for høy for mange. Døves deltakelse vanskeliggjøres sterkt av at tolkekvoten kun er på 70 timer per år.

Transport

En del utestenges fra deltakelse fordi de ikke kan kjøre selv og er avhengig av transport frem og tilbake til kultur-/fritidstilbudet. Den store variasjon i tilbudet om transport til fritidsreiser medfører at mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever at bosted og ikke behov er avgjørende forutsetninger for deltakelse.

14.5.4 Oppsummering

Det er fortsatt en vei å gå før målet om et kultur- og fritidsliv for alle er nådd. De sentrale føringene for å nå målet er få og svake. Området bærer preg av å være lite lovregulert - unntatt herfra er kravene om tilrettelegging av bygg og anlegg. Virkemiddelbruken har til dels vært preget av for liten helhet - inkluderende aktiviteter og tiltak synes geografisk tilfeldig og er ofte et resultat av prosjekter drevet frem av ildsjeler. Skal målet nås må det satses mer på kunnskapsheving, rettslig regulering, økonomiske tilskuddsordninger og stimuleringsmidler. Man må også vurdere om sanksjonsmulighetene for oppfølging av brudd på bestemmelser er gode nok.

Til forsiden