NOU 2001: 29

Best i test?— Referansetesting av rammevilkår for verdiskaping i næringslivet

Til innholdsfortegnelse

5 Naturressurser og miljø

5.1 Innledning

Utnyttelse av naturressurser har hatt stor betydning for utviklingen av norsk økonomi. Store deler av næringslivet har vært knyttet til utnyttelse av disse ressursene. Den relative rikeligheten på naturressurser som skog, malm og fisk la tidlig grunnlaget for en eksportrettet økonomi. Senere kom vannkraften til. Gjennom det siste århundret har økonomien imidlertid blitt mindre ressursintensiv. Betydningen av naturressurser i verdiskapingen er likevel høyere enn for de fleste andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Ikke minst har petroleumsressursene bidratt til dette. Fortsatt er derfor en betydelig andel av norsk verdiskaping basert på utnyttelse av olje og gass, kraft, fisk og marine ressurser og skog.

Tabell 5.1 Naturressursenes og utvalgte naturressursbaserte næringers andel av BNP, sysselsetting, investeringer og eksport. 2000

  BNPSysselsettingBruttoinvesteringEksport
Utvinning av råolje og naturgass23,31,020,746,2
Kraftforsyning1,70,81,40,3
Fiske, fangst og fiskeoppdrett0,70,71,76,1
Skogbruk0,20,20,4
Treforedling0,50,40,42,0
Kjemiske råvarer0,50,40,42,4
Metallindustri1,10,70,66,0
Fiskeforedling*0,30,60,4

Kilde: SSB. * Tallene er for 1999

Som figur 5.1 viser, har få europeiske land en like råvarebasert eksportprofil som Norge. Olje og gass gjør store utslag, men også betydelige andeler av den resterende norske eksporten er råvarebasert.

Figur 5.1 Utvikling i råvarebasert eksportandel 1988–97

Figur 5.1 Utvikling i råvarebasert eksportandel 1988–97

Kilde: Reve og Jakobsen (2001)

I tillegg til høstingen legger naturressursene grunnlag for annen næringsvirksomhet. Dette gjelder oppstrøms virksomhet som leverer til investeringer og drift i høstingen, som for eksempel leverandørindustri til norsk kontinentalsokkel, og nedstrøms virksomhet hvor naturressurser er innsatsfaktor eller gir grunnlag for videreforedling, som i petrokjemisk industri, kraftintensiv industri, treforedling og fiskeforedling.

Flere av våre naturressursbaserte næringer er store produsenter og eksportører både i europeisk og global sammenheng. Norge er verdens nest største nettoeksportør av råolje, blant verdens 10 største gasseksportører, en stor leverandør av gass til Vest-Europa, og dessuten en stor vannkraftprodusent i Europa. Norge er en av verdens største sjømateksportører, og innenfor flere kraftkrevende næringer som metaller og papir, er Norge blant de største både i Europa og i verdenssammenheng.

Disse næringene arbeider under en rekke særskilte vilkår som legger rammer for verdiskapingen i ulike ledd av verdikjeden knyttet til naturressursene. Nedenfor vurderes rammevilkårene for verdiskaping knyttet til henholdsvis olje og gass, kraft og fisk, som er våre største naturressursnæringer. Virksomhet knyttet til skogressurser og jordbruk omtales ikke nærmere.

Selv om det er store forskjeller mellom de naturressursbaserte næringene, har de en rekke fellestrekk knyttet til rammebetingelser:

  • Virksomhet knyttet til naturressurser er på ulike måter – og i større grad enn mange andre næringer – regulert av offentlige myndigheter. Reguleringene skal ivareta ulike hensyn knyttet blant annet til miljø og forsvarlig ressursforvaltning. På noen felter, for eksempel omsetning av kraft og gass, foregår det en deregulering som skaper nye vilkår for næringsvirksomheten.

  • Naturressursene gir opphav til grunnrente, definert som avkastning som oppstår utover avkastningen i andre næringer, fordi økonomiske aktører gis tilgang til en knapp, fast faktor. Denne ekstraordinære avkastningen gir grunnlag for grunnrentebeskatning. Vannkraft, petroleum og fisk er knappe naturressurser. Også tilgang til enkelte miljøressurser kan i prinsippet betraktes som en knapp, fast faktor som gir grunnrente.

  • Ressursbaserte næringer er i betydelig grad stedbundne. Vurderingen av rammevilkår for disse næringene vil ofte ha en distriktspolitisk dimensjon.

  • Internasjonalt skjer det en konsolidering av selskaps- og eierstrukturen innenfor de aktuelle næringene, som i store deler av næringslivet forøvrig. Energinæringene i Norge har stort offentlig eierskap. En viktig problemstilling er hvordan dette skal forvaltes og hvor omfattende det offentlige eierskapet skal være i en tid med store strukturendringer i næringen.

  • Den ressursbaserte næringsutviklingen vi har hatt, er nært knyttet til den kompetansen som er etablert og utviklet. Dette gjelder alt fra ulike prosesser innenfor kraftintensiv industri, oppdrett av fisk og til leveranser til petroleumssektoren. Kompetanse er en sentral konkurransefaktor. En viktig problemstilling er derfor om og hvordan kompetansen kan opprettholdes og videreutvikles. Kan den kompetansen som er utviklet på bakgrunn av vår utnyttelse av naturressurser, også danne grunnlag for ny verdiskaping? Har Norge rammevilkår som legger grunnlag for en slik utvikling?

  • Tilknytning og adgang til markeder er viktige rammevilkår for de ressursbaserte næringene. For kraft og gass er den fysiske infrastrukturen for overføring og transport, og reguleringen av denne et viktig spørsmål. For sjømatnæringen er de handelspolitiske rammevilkårene for markedsadgang sentrale.

Miljø er en viktig rammebetingelse for produksjonen i deler av næringslivet. Dette gjelder først og fremst for bedrifter der selve virksomheten har ulike miljømessige konsekvenser. Miljøreguleringer er viktige for alle de naturressursbaserte næringene. Miljø kan være en viktig innsatsfaktor for næringer, for eksempel for reiselivsnæringen. Videre kan produkter og tjenester som bidrar til løsning av miljøproblemer, være en del av forretningsgrunnlaget. Miljø som grunnlag for verdiskaping er omtalt i et eget avsnitt.

5.2 Olje og gass

5.2.1 Introduksjon

Petroleumsvirksomheten har i løpet av de siste 35 årene satt Norge på kartet som en av de viktigste råvare- og energiprodusentene i Europa. Den norske petroleumsproduksjonen har økt jevnt fra starten i 1971 og fram til midten av 1990-tallet. De siste 5–6 årene har oljeproduksjonen ligget på 3 millioner fat per dag og ventes å nå en topp i 2002 med 3.3 millioner fat per dag for deretter å avta gradvis.

Figur 5.2 Total petroleumsproduksjon 1991–2000

Figur 5.2 Total petroleumsproduksjon 1991–2000

Kilde: Olje- og energidepartementet (2001)

Utnyttelse av urealiserte ressurser, både gjennom økt kunnskap og ny teknologi, vil imidlertid kunne utsette dette vendepunktet. Anslagene på gjenværende reserver i Nordsjøen har nemlig økt for hvert år. Om lag 22 prosent var produsert ved inngangen av år 2000. Det er derfor betydelige olje- og gassressurser igjen å utvinne på grunnlag av nåværende anslag. Nye reserver kan fremdeles oppdages, og ny teknologi kan gi økt utvinning fra eksisterende reserver.

Naturgass vil gradvis spille en viktigere rolle. I dag utgjør gass om lag 20 prosent av norsk petroleumsproduksjon og virksomheten er i rask oppbygging. Inngåtte salgsforpliktelser vil øke produksjonen fra om lag 55 milliarder Sm3 i 2000 til 70 milliarder Sm3 i 2004.

Figur 5.3 viser sammensetningen av petroleumsressursene på norsk sokkel per 1.1.2000. Det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på de gjenværende ressursene, og spesielt til de uoppdagede ressursene. Det antas at 27 prosent av de forventet utvinnbare ressursene ikke er funnet.

Figur 5.3 Petroleumsressurser på norsk kontinentalsokkel

Figur 5.3 Petroleumsressurser på norsk kontinentalsokkel

Kilde: St.meld. nr. 30 (2000–2001)

Petroleumsvirksomhetens bidrag til den samlede verdiskaping i Norge utgjorde i 2000 om lag 22 prosent, hvilket er noe høyere enn bidraget fra samlet norsk industriproduksjon. Mesteparten av verdiskapingen stammer fra utvinning av olje og gass og salg av disse råvarene i de internasjonale markedene. Fluktuasjoner i oljeprisen har stor betydning for sektorens verdiskaping. På 1990-tallet var petroleumssektorens eksportandel 30 prosent eller mer. På grunn av høye oljepriser ble andelen hele 46 prosent i 2000.

Investeringer i norsk petroleumsvirksomhet har utgjort og utgjør fortsatt en betydelig del av samlede investeringer i Norge og legger grunnlag for stor aktivitet i fastlandsindustrien. I perioden 1985 til 1990 utgjorde årlige investeringer om lag 30 milliarder kroner. Investeringsnivået økte etter 1990 til 60–80 milliarder kroner i årene 1997–99, og har siden avtatt til under 50 milliarder kroner i 2001 grunnet ferdigstillelse av en rekke større gassutbygginger.

Sett i forhold til sektorens betydelige bidrag til verdiskapingen, er sysselsettingen knyttet direkte til utvinning og rørtransport av råolje og naturgass liten. Den utgjør i underkant av én prosent av den samlede sysselsettingen i Norge. Inkluderes virksomhet som leverer til investeringer, utvinning og drift (indirekte sysselsettingseffekter), står sysselsettingen for om lag tre prosent.

5.2.2 Rammebetingelser for utvinning og drift på norsk sokkel

Petroleumsnæringen er internasjonal og selskapenes investeringer på norsk sokkel vurderes i forhold til petroleumsforekomster og rammebetingelser i andre land.

Attraktiviteten av en investering vurderes i et helhetlig perspektiv hvor en rekke faktorer legges til grunn. Vurderingen vil dessuten variere fra selskap til selskap, avhengig av selskapets størrelse, strategi og portefølje. Vurderingene vil videre kunne påvirkes av selskapenes særskilte kompetanse, skatter og avgifter i de enkelte land og miljøreguleringer.

Nærvær av oljeselskaper

En indikator for sokkelens konkurranseevne kan være antall oljeselskaper som er representert på norsk sokkel. Over de siste 5 år har om lag 30 selskaper deltatt i utvinning og drift på norsk sokkel. Den siste tiden har antallet blitt betydelig redusert med bakgrunn i strukturelle endringer i sektoren. Antall selskaper på norsk sokkel står i sterk kontrast til britisk sokkel hvor tre ganger så mange selskaper er representert. I Mexicogolfen er deltakelsen om lag like stor som på britisk sokkel, mens den er vesentlig mindre på feltene i Angola (30 aktører).

Det er flere årsaker til den store forskjeller mellom norsk sokkel på den ene siden og britisk sokkel og Mexicogolfen på den andre siden. Norske myndigheter har vært mer restriktive med å legge ut nye områder for leting og stiller strenge krav til aktørene. Norsk sokkel er mindre moden enn for eksempel britisk sokkel, og storskalainvesteringer har i større grad vært påkrevd for lønnsom utvinning i Norskehavet. I framtiden forventes deltakelse fra flere mindre selskaper også på norsk sokkel. Nærværet og fortsatt stor aktivitet fra de store oljeselskapene indikerer imidlertid at de fortsatt vurderer norsk sokkel som viktig i sin samlede prosjektportefølje.

Selskapene er opptatt av det totale ressurspotensialet på norsk sokkel, det vil si både påviste og ikke-påviste ressurser. Gode sammenlignbare tall for ikke-påviste ressurser for ulike land er imidlertid ikke tilgjengelig.

En undersøkelse av konsulentselskapet Wood MacKenzie sammenligner norsk sokkels modenhet i forhold til petroleumsforekomstene i Angola, Mexicogolfen (dypvannsforekomst) og britisk sokkel. 1 Norsk sokkel har vesentlig større ressurser tilgjengelig enn for eksempel britisk sokkel. Vår sokkel er dominert av felt som befinner seg i et tidlig utviklingsstadium, med et høyt nivå av gjenstående reserver som vurderes som interessante. De påviste reservene i Mexicogolfen er vesentlig større, men reservene er mindre tilgjengelige på grunn av kompliserte geologiske forhold. Norske felt er mindre enn de siste store funnene i Vest-Afrika, men disse feltene har større avstand til markedet. Ikke utbygde (urealiserte) gassreserver er vesentlig høyere i Norge enn for britisk sokkel, Mexicogolfen og Angola. Dette skyldes blant annet at avstanden fra norske gassfelt til de store gassmarkedene er lengre enn for mange andre petroleumsnasjoner.

Nylig har de internasjonale oljeselskapene fått tilgang til petroleumsressurser i land som tidligere ikke var kommersielt tilgjengelige. Det kan bety at framtidige norske prosjekter kan bli lavere prioritert enn tidligere. Såfremt tilgangen på ressurser fra de nye områdene ikke reduserer oljeprisen, er det imidlertid liten grunn til å tro at selskapenes interesser for norsk sokkel blir vesentlig endret.

Lete-, utviklings- og produksjonskostnader

Flere faktorer påvirker kostnadene forbundet med å utnytte et lands petroleumsforekomster, for eksempel vanndybde, kompleksiteten i feltene, reservoarstørrelse, HMS-krav, arbeidsregler og infrastruktur. Til tross for slike forbehold finner Wood MacKenzie lite grunnlag for å si at gjennomsnittlige kostnader på norsk sokkel er høyere enn hva tilfelle er for UK, Mexicogolfen og feltene i Angola. Wood MacKenzie peker likevel på at de høye utviklingskostnadene på norsk sokkel i stor grad påvirkes av kostnadene knyttet til bygging av installasjoner. Wood MacKenzie sier videre at det er tegn til at innenlandske underleverandører oftere velges av norske statlig eide oljeselskaper, og at dette skaper usikkerhet om selskapene velger norske kontraktører kun ut fra kostnader og ikke andre forhold.

Firmaet Arthur D. Little har på oppdrag fra Olje- og energidepartementet gjennomført en studie av konkurransedyktigheten for norsk kontinentalsokkel. Det framkommer at norsk sokkel har større felt og at det er høyere sannsynlighet for å gjøre nye drivverdige funn der enn på britisk sokkel. Utvinning på feltene i Mexicogolfen er rimeligere, men feltene er mindre. Ved boring etter og utvinning av olje på dypt vann, vil feltstørrelsen på norsk sokkel oppveie kostnadsulempen i forhold til feltene i Vest-Afrika (Angola, Nigeria) og på britisk sokkel.

På norsk kontinentalsokkel har man oppnådd stor reduksjon i kostnadene knyttet til produksjon av gass, men dette er blitt motvirket ved at flere nye felt ligger lenger fra markedet og på økende havdyp. Høye transportkostnader gjør det mindre aktuelt å transportere gass over svært lange avstander og er en hovedårsak til at det ikke eksisterer et globalt marked for naturgass i motsetning til for olje.

Det er betydelige stordriftsfordeler ved legging og dimensjonering av en rørledning.

På norsk sokkel er det bygd ut et omfattende nettverk av rørledninger som knytter de ulike gassfelt sammen. Tilgang til infrastruktur kan være en nøkkelfaktor for en gassprodusents lønnsomhet. I framtiden vil trolig svært få gassfelt på norsk sokkel være av en slik størrelse at de gir økonomisk grunnlag for å bygge egne gassrørledninger og behandlingsanlegg. De vil derfor ikke bli utbygget om man ikke får adgang til den eksisterende infrastruktur på rimelige vilkår. Reglene for prissetting av nettverkets tjenester kan være avgjørende for hvilken utnyttelse en får av gjenværende ressurser.

Politisk risiko

Etablering av virksomhet innebærer ulik politisk risiko i ulike land. Selskapene ønsker å ha en geografisk diversifisert portefølje, blant annet med utgangspunkt i å redusere sårbarhet ved politiske endringer. Stabile politiske rammebetingelser i Norge trekker i retning av at norske områder fortsatt vil være interessante, så lenge aktivitetene gir tilfredsstillende avkastning.

Den politiske risikoen er forskjellig i Vest-Afrika, Sør-Amerika og Europa. Tabell 5.2 oppsummerer noen resultater fra The Economist Intelligence Unit (EIU) undersøkelser av ulike lands rammebetingelser for utenlandske investeringer. 2 Norge kommer svært godt ut når det gjelder politisk risiko sammenlignet med andre land med større petroleumsforekomster. EIUs undersøkelser omfatter i tillegg en rekke andre faktorer som er av betydning for omfanget av investeringer. Undersøkelsen konkluderer at Norges attraktivitet med hensyn til utenlandsinvesteringer vil være begrenset med grunnlag i markedets størrelse, med unntak av petroleumssektoren hvor ytterligere investeringer er påkrevd for å støtte opp om framtidig olje- og gassproduksjon.

Tabell 5.2 Vurdering av politisk klima 2001–2005

LandPolitisk klima – samletPolitisk stabilitetPolitisk effektivitet
Norge9,29,68,9
Storbritannia9,29,19,3
USA7,88,27,4
Brasil6,38,24,8
Azerbadjan3,53,73,3
Nigeria3,34,22,5

Note: Skala fra 1–10. (10 er høyeste skår)

Kilde: The Economist Intelligence Unit (2001)

Skatte- og avgiftsnivået på norsk sokkel

Utformingen av skattesystemer for petroleumsaktivitet varierer mellom petroleumsproduserende land, og en sammenligning er vanskelig. Skattebelastningen avhenger både av skattegrunnlaget og av de enkelte satsene. Forskjeller i beskatning skyldes en rekke forhold, herunder lønnsomhetspotensialet i de ulike land. Storbritannia har en moden sokkel med et mindre ressurspotensial og myndighetene har lagt opp til et lavere skattenivå for å øke sokkelens attraktivitet. Generelt er det slik at land som har en liten politisk risiko og et stort ressurspotensial vil legge seg på et høyere skattenivå enn land med mindre ressurspotensial eller høy politisk risiko. I tillegg vil utformingen av skatter og avgifter være avhengig av om landet har forbruks- eller produsentinteresser, og dermed hvilke hensyn de ønsker å ivareta med skatteutformingen.

På oppdrag fra Olje- og energidepartementet har Wood MacKenzie sammenlignet virkningen av fiskale systemer i utvalgte land. Oppsummert sier denne rapporten at den norske stat tar en høy andel av nåverdien i prosjektene, selv om nivået i statens andel er om lag tilsvarende i flere andre land. Fordi staten også dekker en stor andel av kostnadene (gjennom ‘Total governmental take-systemet’) vil selskapenes avkastning etter skatt på investert kapital i Norge være relativt høy i forhold til i de andre landene.

Det norske skattesystemet er også gunstig for selskapenes lønnsomhet når oljeprisen er lav ved at eventuelle underskudd kan framføres til senere år. I tillegg beskattes et selskaps engasjementer under ett, slik at lønnsomheten i flere felt blir vurdert under ett skattemessig. På den måten reduserer skattesystemet selskapenes risiko knyttet til aktivitet på norsk sokkel. Siden staten gjennom eget eierskap dekker en stor andel av kostnadene i letefasen, er det norske systemet totalt sett, og særlig i lavprisperioder, forholdsvis gunstig fra selskapenes synsvinkel. Endringer i petroleumsskattesystemet, som er vedtatt fra 2002, vil ytterligere redusere selskapenes risikoeksponering for prissvingninger og gjøre de mindre følsomme for oljeprissvingninger enn hva tilfelle er i andre petroleumsprovinser.

Figur 5.4 viser balanseprisen for ulike feltstørrelser, det vil si den laveste oljeprisen prosjektene kan ha for å være lønnsomme. Norge kommer godt ut av denne sammenligningen.

Figur 5.4 Balansepris i USD per fat for ulike feltstørrelser

Figur 5.4 Balansepris i USD per fat for ulike feltstørrelser

Kilde: NOU 2000: 18

Figur 5.5 viser den laveste funnsannsynligheten selskapene kan akseptere for at aktiviteten skal være lønnsom i et totalperspektiv. Vi ser at selskapene anser det som nødvendig med en høyere funnsannsynlighet i andre land enn Norge. Dette skyldes blant annet gunstige skattefradrag for leteutgifter.

Figur 5.5 Nødvendig funnsannsynlighet for å gi positiv
 nåverdi for selskapene. Norge er målestokk med
 verdi 1

Figur 5.5 Nødvendig funnsannsynlighet for å gi positiv nåverdi for selskapene. Norge er målestokk med verdi 1

Kilde: NOU 2000: 18

Lover, regler og konsesjoner

Petroleumsloven inneholder de overordnede hjemlene for konsesjonssystemet som regulerer norsk petroleumsvirksomhet. I medhold av loven med forskrifter kan det tildeles tillatelser for undersøkelse etter utvinning og transport av petroleum med videre. Regelverket består av flere dokumenter som inneholder nærmere bestemmelser om de rettigheter og plikter som ulike parter har utover det som er fastsatt i petroleumsloven.

EU har tilsvarende regelverk, EUs konsesjonsdirektiv, som ble vedtatt i 1994. Direktivet er en del av EØS-avtalen, og det norske konsesjonssystemet samsvarer med de krav som konsesjonsdirektivet stiller.

Gassmarkedsdirektivet (rådets og parlamentets direktiv 98/30/EC om felles regler for det indre gassmarked) trådte i kraft 10. august 1998. Direktivets formål er å åpne det indre gassmarked for konkurranse. Dette oppnås hovedsakelig ved å gi andre enn rørledningseiere og gassprodusenter adgang til rørledninger for overføring og distribusjon av gass, samt lager. Direktivet etablerer felles regler for medlemslandenes regulering av overføring, distribusjon, forsyning og lagring av naturgass. Direktivet vil representere en ny konkurransemessig utfordring for norsk gasseksport.

Miljøproblematikk og norsk sokkel

Utslipp til sjø og luft fra norsk petroleumsvirksomhet avhenger i stor grad av aktivitetsnivået. Fortsatt teknologisk framgang kan bidra til en viss frikobling mellom utslipps- og aktivitetsnivå. Miljøproblemene er i hovedsak knyttet til:

  • Utslipp til luft som blant annet kan medføre klimaendringer, forsuring, overgjødsling og dannelse av bakkenært ozon.

  • Utslipp til sjø ved leting og utvinning av olje- og gass som blant annet kan påvirke det marine miljøet.

Utslippene fra norsk sokkel har økt noe mindre enn hva produksjonsøkningen skulle tilsi, blant annet gjelder dette utslipp av klimagasser og nitrogenoksider. Myndighetenes virkemiddelbruk og økt fokusering på miljøspørsmål er blant de faktorer som har bidratt til den positive utviklingen. Utslippene av klimagasser per produsert enhet kan øke noe framover, blant annet som følge av økt energibehov knyttet til økende produksjon fra modne felt.

5.2.3 Petroleum som grunnlag for annen næringsvirksomhet

Norsk sokkel har gitt grunnlag for framveksten av to relaterte virksomheter, en oppstrøms leverandørindustri og en nedstrøms petroleumsforedlende industri.

Oppstrøms leverandørindustri

Etter de første drivverdige funn av petroleum på slutten av 60-tallet ble det et viktig mål å utvikle nasjonal kompetanse og en leverandørindustri. Få norske selskaper hadde erfaring fra denne type teknologivirksomhet, men forutsetningene var til stede; dels basert på erfaring fra maritim sektor og dels som følge av nærhet til olje- og gassressursene. Norsk leverandørindustri fikk etter hvert store utbyggingsoppgaver på norsk kontinentalsokkel og er i dag representert i de fleste segmenter innenfor leveranser til sokkelen. Ved feltutbygginger på norsk sokkel har over 50 prosent av leveransene kommet fra norsk industri.

Operatører på norsk sokkel har som følge av kompliserte ressursforhold stått overfor betydelige tekniske problemer. Leverandørindustrien har derfor blitt svært avansert teknologisk sett. Mange norske selskaper er verdensledende innenfor områder som seismikk, boring, undervannsteknologi og flytende installasjoner. Disse selskapene har god erfaring med å konkurrere internasjonalt og har fått en rekke oppdrag i internasjonale petroleumsområder.

Fordi det norske offshoremarkedet har vært holdt relativt lukket, synes utbyggingskostnader å ha vært et mindre viktig poeng i deler av industrien som ikke i samme grad har en internasjonal orientering. Dette gjelder i første rekke de tradisjonelle verftene. Det er derfor noe usikkert hvor kostnadseffektiv denne delen av industrien, som produserer moduler og offshoreløsninger basert på mer basisteknologier.

Det er fra flere hold reist spørsmål om årsaker og konsekvenser av den høye markedsandelen norsk leverandørindustri har på norsk sokkel. I en rapport fra Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF 3 ) legges det til grunn at den norske landbaserte industrien i sin tid ble bygget opp for å forsyne norsk sokkel med varer og tjenester, og tilsvarende ble den britiske industrien bygget opp til å betjene britisk sokkel. I rapporten pekes det på eksistensen av ulike handelsbarrierer, som for eksempel etableringskostnader og betydningen av forretningsforbindelser, som kan gjøre det ressurskrevende for leverandørbedrifter å bygge opp og drive virksomhet i andre markedsregioner. Det påpekes også i rapporten at myndighetene jobber aktivt for å legge forholdene til rette for egen petroleumsvirksomhet, blant annet gjennom å stimulere til økt samarbeid mellom aktørene i verdikjeden.

Den beskjedne eksporten langt inn på 90-tallet kan indikere lav konkurranseevne for norsk leverandørindustri. Gir vi en snever definisjon av leverandørindustrien 4 , har eksportandelen holdt seg stabilt rundt 4–5 prosent siden 1980, med en topp på begynnelsen av 80-tallet og siden avtagende fram til i dag, med noen topper på 90-tallet. En spørreundersøkelse fra 1995 (Intsok) illustrerte på dette tidspunkt internasjonaliseringsgraden i norsk leverandørindustri: 10 bedrifter sto for mer enn 50 prosent av eksporten, 90 bedrifter sto for 95 prosent, mens 230 bedrifter utgjorde de siste 5 prosent. Både den lave totaleksporten og antall eksportbedrifter kan selvsagt skyldes at oppgavene på norsk sokkel har gitt full beskjeftigelse, hvilket mange av bedriftene også svarte. SNF har i en studie 5 undersøkt eksporten fra et utvalg av petroleumsrettede foretak. Den samlede eksporten av varer og tjenester fra Norge i 1999 blir anslått til mellom 27 og 29 milliarder kroner.

I en nyere intervjuundersøkelse av 43 offshoreleverandører oppga medianbedriften at 15 prosent av omsetningen kom fra internasjonale markeder. 6 Det betyr at halvparten av bedriftene henter mer enn 85 prosent av sine inntekter fra norsk sokkel. Generelt kan det sies at norsk oljeindustri er råvareeksporterende, mens den tradisjonelle leverandørindustrien betjener primært det norske markedet.

Som følge av at de samlede investeringer i nye felt på norsk sokkel reduseres, må industrien i større grad konkurrere ute, for eksempel om oljeselskapenes investeringer i olje- og gassprosjekter i nye områder på dypt vann i Mexicogolfen, Brasil og Vest-Afrika, samt det Kaspiske hav. Det er derfor en voksende høyteknologisk del av leverandørindustrien som i større grad retter seg mot et internasjonalt marked.

Utbygging av gjenværende og gjennomgående mindre felt på norsk sokkel kan kreve løsninger med et sterkt kostnadsfokus og utvikling av ny teknologi.

Når leverandørbedrifter skal innarbeide seg i nye markeder retter man seg inn mot de aktuelle operatørene, og da gjerne oljeselskaper som man tidligere har hatt leveranser til på norsk sokkel. Statoil og Hydro er i dag representert i et begrenset antall land, med operatøroppgaver i et fåtall av disse landene. Det er derfor en begrenset, men voksende tilstedeværelse av norske oljeselskaper som leverandørbedrifter kan henvende seg til. Økt internasjonalisering av Statoil og Hydro kan også være av stor betydning for internasjonalisering av den norske leverandørindustrien. Nærvær av de store internasjonale oljeselskapene på norsk sokkel er også av stor betydning. Det at oljeselskapene får erfaringer med norske leverandører på norsk sokkel, kan bidra til at de også vil benytte de norske leverandørene i sin øvrige internasjonale virksomhet. På samme måte er det av betydning om store norske totalkontraktører skaffer seg en sterk posisjon i de internasjonale markedene, slik at de kan trekke med seg resten av leverandørindustrien i internasjonaliseringen.

Nedstrøms industri

Olje- og gassutvinningen har lagt grunnlaget for kjemisk og petrokjemisk virksomhet i Norge. De større petrokjemiske miljøene i Norge er lokalisert i Bamle og på Rafnes. I tillegg finnes en rekke andre bedrifter som produserer finere kjemikalier basert på olje og gass fra sokkelen.

Kjemisk industri 7 som direkte eller indirekte er knyttet til olje- og gass som råvare står i dag for knappe 20 prosent av industriproduksjonen i Norge, med en produksjonsverdi på 84 milliarder kroner. Produksjonen har vært stigende hele 1980–90 tallet, fra et nivå på om lag 14 prosent i 1970. Andelen for tilsvarende industri i for eksempel Nederland er på drøye 8 prosent 8 og om lag 13 prosent i Danmark. Dette tyder på at vi har relativt større kjemisk/petrokjemisk industri i Norge (målt som andel av total industriproduksjon) i forhold til land som tradisjonelt også har hatt god tilgang på råvarer for den petrokjemiske industrien.

God tilgang til råolje, NGL (Natural Gas Liquids) og raffineriføde er ofte blitt trukket fram som sentrale forhold for å bygge opp en levedyktig industri. Dette har også hatt stor betydning for de petrokjemiske miljøene i Norge. Ser vi nærmere på import/eksporttall 9 fra store kjemiproduserende land, har disse nødvendigvis ikke selv tilgang til petrokjemiske råvarer. Nederland importerer mer enn 20 ganger det de selv produserer av råvarer, Storbritannia om lag halvparten av sin egen produksjon, mens Norge eksporterer mer enn 90 prosent av sin produksjon. Dette kan tyde på at andre forhold, som tilgang på rimelig kraft, kompetanse, erfaring og nærhet til markeder, også har stor betydning for framveksten av denne type industri.

Utnyttelse av naturgass

Norge er en stor produsent av naturgass, men har sammenlignet med mange andre europeiske land et begrenset forbruk av gass. Naturgass kan anvendes som energibærer gjennom direkte bruk til oppvarming eller som drivstoff. Gass kan omformes til elkraft i gasskraftverk. Gass kan videre anvendes som et industrielt råstoff.

I Europa har gassforbruket vokst sterkt de siste tiårene. Etter olje, er naturgass i dag den viktigste primære energikilden i Europa. 10 I motsetning til Norge, har mange europeiske land en betydelig infrastruktur for distribusjon av gass. Av betydning i denne sammenhen er både energipolitiske rammevilkår og forhold knyttet til befolkningskonsentrasjon og topografi. Tilgjengelighet av og pris på andre energibærere har også stor betydning. Etterspørselen etter gass i Europa har økt i alle markedssegmenter. De dominerende forbrukssektorer er husholdninger og tjenesteytende sektorer, men det har vært betydelig vekst når det gjelder gass til kraftproduksjon.

Det skjer flere viktige endringer i rammene for det europeiske gassmarkedet. Gjennomføring av EUs gassmarkedsdirektiv, som er omtalt i kap. 5.2.2, vil øke konkurransen og fremme markedsintegrasjonen. Klimapolitiske tiltak vil påvirke gassens posisjon i forhold til andre energibærere. EU-kommisjonen har de siste årene arbeidet for å harmonisere energibeskatningen mellom land og mellom energikilder. Disse rammevilkårene vil berøre både gassproduksjonen og eventuell økt framtidig utnyttelse av naturgass i Norge.

I Norge er det i dag en begrenset lokal anvendelse av gass rundt ilandføringsstedene Kårstø, Kollsnes og Tjeldbergodden 11 . Gasnor har etablert et lokalt distribusjonsnett i Karmøy- og Haugesundsområdet. Naturgass Vest har bygget et distribusjonssystem for komprimert naturgass (CNG) i Bergensregionen. Gass som ilandføres på Tjeldbergodden i Møre- og Romsdal, anvendes i en metanolfabrikk og noen andre mindre virksomheter i området. Det er gitt konsesjon til bygging av tre gasskraftverk. Dette er nærmere omtalt i kap. 5.3.2.

Det er en rekke planer og initiativer for å øke utnyttelsen av naturgass i Norge til energiformål, innenfor transport og til industriell virksomhet. Viktige offentlige rammevilkår i denne forbindelse vil være skatter og avgifter og bidrag til forskning og utvikling innenfor anvendelse av gass. Et viktig spørsmål er hvilken rolle det offentlige bør ha når det gjelder eventuell utbygging av infrastruktur for transport og distribusjon av gass.

5.3 Kraft

5.3.1 Introduksjon

Kraftnæringen er både en del av infrastrukturen for næringslivet og et direkte grunnlag for verdiskapende virksomhet. Liberalisering av kraftmarkedene nasjonalt og internasjonalt har lagt grunnlag for at kraftselskapene i langt større grad enn tidligere er konkurranseutsatte. Spesielt for den kraftintensive industrien har kraftvilkårene stor betydning.

5.3.2 Kraft som næring

Kraftsektoren består av produksjon, overføring, distribusjon og omsetning. Norsk produksjon er i all hovedsak basert på vann. Vi har en beskjeden produksjon av vindkraft, mens gasskraft er på planleggingsstadiet. Sektorens bruttoprodukt var i 1998 på 25 milliarder kroner, tilsvarende 2,6 prosent av BNP i fastlands-Norge. Sektoren sysselsetter rundt 18 000 personer.

Kraftforsyning er en viktig del av den samfunnsmessige infrastruktur. Kraft har også blitt en vare som i økende grad omsettes i nasjonale og internasjonale markeder. Kraftsektoren har således blitt en konkurransearena. Energiloven fra 1990 innebar i så måte det vesentlige skillet i Norge.

Sektoren forvalter viktige naturressurser. Hensynet til natur og landskapsvern står sentralt og forklarer mange av de spesielle reguleringene av utbygging og produksjon. Kraftnettet er et naturlig monopol. Sektoren er derfor fortsatt underlagt mange reguleringer og særskilte betingelser. Foruten et særskilt lovverk, kjennetegnes norsk kraftsektor av stort offentlig eierskap.

De høyst ulike kraftkildene og produksjonsformene vanskeliggjør en sammenligning av sektorens rammevilkår i forskjellige land. Vannkraftproduksjon står for eksempel overfor andre typer miljøutfordringer (naturinngrep) enn varmekraft (klima og luftforurensning). Konvergensen mellom el- og gassektorene i Europa betyr at skillet mellom sektorene viskes ut. Kraftselskaper ønsker å bli integrerte leverandører av flere energibærere. Det er også tegn til integrasjon med sektorer som for eksempel telekommunikasjon.

Kraftmarkedet: Overføring og omsetning av kraft

En rekke forhold legger rammer for kraftmarkedet. Tilbudet bestemmes av innenlandsk produksjon og kraftimport. Overføringsforbindelsene definerer krafthandel internt og mellom land. Norge har overføringsforbindelser til Sverige, Danmark, Finland og Russland, og det er planlagt kabler til Tyskland, Nederland og England. Mulighetene til å overføre kraft mellom Norge og andre land bidrar til å utnytte forskjellene i landenes produksjons- og forbruksmønstre. Norge, Sverige, Danmark og Finland har i stor grad et felles kraftmarked. Utviklingen går i retning av et tettere integrert nordeuropeisk kraftmarked.

Energiloven tilrettela for konkurranse innenfor kraftproduksjon og omsetning. Loven regulerer bygging og drift av anlegg, overføringstariffer og adgangen til overførings- og fordelingsnettet. Bakgrunnen for reformen var et ønske om mer effektiv utnyttelse av tilgjengelige vannkraftressurser og overføringsnett. Reformen medførte ikke tilsvarende endringer i regelverket knyttet til eierskap til kraftproduksjon.

Norge var et av de første landene i Europa som liberaliserte kraftomsetningen. I dag skjer det endringer i hele Europa. De drives fram både av deregulering og av kraftselskapenes økende virksomhet over landegrensene. EUs elektrisitetsmarkedsdirektiv fra 1996 legger opp til en gradvis åpning av elmarkedene i alle EU/EØS-land. Minstekravet er at medlemsstatene skal ha åpnet 33 prosent av sine elmarkeder innen 2003. Dette er oppjustert senere. Per mai 2000 er det betydelige forskjeller mellom landene i forhold til markedsåpning. Som tabell 5.3 viser, har mange EU-land i Nord-Europa i likhet med Norge, gjennomført opp mot full liberalisering. De fleste andre, inkludert store land som Frankrike og Italia, ligger vesentlig etter.

Tabell 5.3 Åpning av elektrisitetsmarkedene i EU og Norge per mai 2000. Prosent

Belgia35
Danmark90
Finland100
Frankrike30
Hellas30
Irland30
Italia35
Nederland33
Portugal30
Spania45
Sverige100
Storbritannia100
Tyskland100
Østerrike30
EU (gjennomsnitt)66
Norge100

Kilde: Europakommisjonen (2001a)

Målsettingen med liberaliseringen av elsektoren i EU er å oppnå et fullt integrert marked og ikke kun 15 liberaliserte, fragmenterte elmarkeder. Man arbeider derfor med særskilte reguleringstiltak, blant annet ikke-diskriminerende prising av overføring, for å fremme el-handel over landegrensene. Norge deltar i dette arbeidet.

Bakgrunnen for liberaliseringen av EU-landenes kraftmarked har vært ønsket om en mer effektiv utnyttelse av kraftressursene i og mellom land. Et viktig delmotiv har vært å styrke konkurranseevnen til den kraftintensive industrien. EU legger også vekt på at utviklingen mot et felles energimarked vil styrke forsyningssikkerheten og bedre miljøet gjennom mer effektiv utnyttelse av energiressursene.

De reformene som skjer i de europeiske kraftmarkedene, er derfor viktige for både kraftnæringen og det kraftforbrukende næringslivet. Reformene fører til økt effektivitet i energisektoren via en mer markedsbasert prisdannelse og vil kunne redusere overkapasiteten i kraftsektoren. Virkningene for henholdsvis kraftprodusenter og kunder, det vil si det øvrige næringsliv og husholdninger, vil vurderes forskjellig.

Eierskap i kraftsektoren

Eierskapet i kraftsektoren er forskjellig i ulike OECD-land. Det er også forskjeller med hensyn til konsentrasjon av eierskap og produksjon. Norsk kraftsektor har en høy andel offentlig eierskap. Det har lange tradisjoner, og begrunnelsene har endret seg over tid. Nødvendigheten av infrastrukturutbygging og forvaltning av naturressurser, samt næringspolitiske motiver knyttet til industrireising har historisk vært viktige årsaker til det offentlige eierengasjementet.

I dag eier kommuner og fylkeskommuner 57 prosent av produksjonskapasiteten, staten eier om lag 30 prosent, mens private selskaper eier de resterende 13 prosent (hvorav to tredeler av Norsk Hydro). Det statlige eierskapet forvaltes gjennom Statkraft SF. Staten eier dessuten det meste av sentralnettet. Det forvaltes gjennom Statnett SF. Deler av sentralnettet eies også av fylker, kommuner og private selskaper. Det meste av regional- og distribusjonsnettet eies av kommuner og fylkeskommuner.

I de senere årene er mange energiselskaper omdannet fra kommunale bedrifter til aksjeselskaper, men som regel med fortsatt offentlig eierskap. Statkraft og Statnett ble omdannet til statsforetak i 1992.

Liberaliseringen av de europeiske energimarkedene har reist spørsmål om offentlig eierskap. Fortsatt er den offentlige eierandelen betydelig, men siden midten av 1990-tallet er mange hel- eller delprivatiseringer gjennomført i Storbritannia, Tyskland, Nederland og Italia. I Finland ble de to statlige energiselskapene IVO og Neste fusjonert til Fortum oy og senere delprivatisert og børsnotert. Tabell 5.4 gir en oversikt over eierskapet i kraftforsyningen i OECD-landene per 2000.

Tabell 5.4 Eierskap i kraftforsyningen i OECD-landene

LandHovedsakelig offentligBlandetHovedsakelig privat
Australiax
Canadax
Belgiax1)x2)
Danmarkx
Finlandx
Frankrikex
Tysklandx
Hellasx
Irlandx
Italiax
Japanx
Nederlandx
Norgex
Portugalx
Spaniax
Sverigex
Sveitsx1)x2)
Tyrkiax
USAx
Storbritanniax

1) Gjelder distribusjon, 2) Gjelder produksjon og overføring

Kilde: OECD og IEA (1999)

I Europa skjer det betydelige endringer i selskapsstrukturen innenfor kraftsektoren. Gjennom fusjoner og oppkjøp går utviklingen i retning av færre og større selskaper. Eierskap krysser i økende grad også landegrenser.

Norsk kraftsektor har en spredt eierstruktur. Samlet er det 340 energiverk, hvorav halvparten er rene omsetningsselskaper og vel 150 driver med kraftproduksjon. Mange kraftverk er eiet av kommunen de ligger i, men det er en økende tendens at kommuner helt eller delvis selger seg ut. I 1999 for eksempel, ble eierandeler i norske kraftselskaper for 23,5 milliarder kroner omsatt. I all hovedsak skjer salg til andre offentlige eiere, og det er en klar trend mot større regionale sammenslutninger gjennom oppkjøp, fusjoner og strategiske allianser. Fortsatt består hovedbildet av norsk kraftsektor av mange selskaper av begrenset størrelse, slik at norsk kraftsektor er lite konsentrert sammenlignet med europeiske land. Som figur 5.6 viser, har den eneste store norske kraftprodusent Statkraft, en vesentlig mindre andel av kraftmarkedet enn de store produsentene i de fleste andre europeiske land. Statkraft har en årlig middelproduksjon på om lag 34 terrawatt-timer (TWh), eller om lag 30 prosent av norsk kraftproduksjon. I den senere tid har Statkraft fått økt foretakskapitalen etter vedtak i Stortinget og kjøpt seg inn i flere kraftselskaper gjennom deleierskap i disse.

Figur 5.6 Markedsandeler for de største produsentene i 2000

Figur 5.6 Markedsandeler for de største produsentene i 2000

Kilde: Laget av NHD, basert på figur fra Statkraft

Skatter og avgifter for kraftselskaper

Kraftsektoren er i tillegg til ordinær selskapsbeskatning som skatt på overskudd, pålagt flere særskilte former for beskatning. Skattleggingen av norsk kraftsektor ble reformert i siste halvdel av 1990-tallet. Produksjonsavgift til staten og formuesskatt til kommunene ble erstattet av en grunnrenteskatt til staten og en naturressursskatt til kommuner og fylker. Overskuddsskatten til både kommune, fylke og stat, går etter de nye reglene i sin helhet til staten. Nye regler for eiendomsbeskatning av kraftverk trer i kraft fra og med 2001.

Sammenligning av kraftbeskatning i de nordiske land i tabell 5.5 viser mange fellestrekk, men også forskjeller. Beskatning av nettvirksomhet og omsetning følger generelle selskapsskatteregler og varierer lite mellom landene. Forskjellene innenfor produksjon forklares i en viss grad med ulikheter i ressursgrunnlag og teknologi.

Tabell 5.5 Skatter og avgifter i kraftsektoren i de nordiske land

  NorgeSverigeFinlandDanmark
OverskuddsskattXXXX
GrunnrenteskattX
EiendomsskattXXXX
NaturressursskattX1)
KjernekraftskattX
KonsesjonsavgifterXX2)
ForbrukeravgifterXXXX
MiljøavgifterXX

1) Naturressursskatten samordnes med overskuddsskatten

2) Bygde- og fiskeavgiften i Sverige kan ses på som en konsesjonsavgift

Kilde: ECON (2000a)

Overskuddsskatt og eiendomsskatt har man i alle land. Grunnrenteskatten er særskilt for norsk kraftproduksjon og sikter mot å trekke inn til fellesskapet deler av den grunnrenten som naturressursen vannkraft genererer. Den er for tiden 27 prosent av en beregnet grunnrenteinntekt. Norge har også en konsesjonsavgift på kraftproduksjon og en ordning med avståelse av konsesjonskraft. I alle nordiske land vil økt kraftpris gi økt skattebelastning, men de norske særskattene øker i langt større grad som følge av prisøkning enn skattene i de andre nordiske land. Denne skatteprofilen kjennetegner også petroleumsbeskatningen.

Tabell 5.6 viser særskatt på kraftproduksjon i de nordiske landene i 2000. Dette året hadde Norge en rekordhøy produksjon, mens det var relativt lav produksjon av svensk kjernekraft og dansk varmekraft. Oversikten bruker derfor representativ produksjon framfor faktisk produksjon dette året.

Tabell 5.6 Skatter og avgifter for gjennomsnittlig kraftproduksjon. 2000. øre/kWh

  NorgeSverigeFinlandDanmark
Totale skatter, all produksjon …2,22,30,32,2
– uten naturress.skatt, kjernekraftavgift …1,61,90,32,2
– uten konsesjonsavgifter/-kraft …1,21,90,32,2
Gjennomsnittlig totalproduksjon, TWh …118,71396737
Totale skatter, vannkraft …2,20,90,3*
– uten naturress.skatt, kjernekraftavgift …1,70,90,3*
– uten konsesjonsavgifter/-kraft …1,20,80,3*
Middelproduksjon vannkraft, TWh …1186413*

Kilde: Olje- og energidepartementet

Samlet innbetalt skatt i Norge i 2000 utgjorde 2,2 øre/kWh. Dette er om lag på samme nivå som for Sverige og Danmark. Danmark har likevel betydelige støtteordninger til noen typer kraftproduksjon (jamfør figur 5.6 og omtale nedenfor), slik at danske kraftprodusenter mottar netto støtte. For vannkraft isolert er skattenivået høyere i Norge enn i de to andre nordiske landene.

Andre offentlige rammevilkår for kraftnæringen

Utover skatter og avgifter, er det andre viktige offentlige rammer for kraftnæringen.

  • Konsesjonsregler ved investeringer i ny kraftproduksjon og eierskifter.

  • Regulering av nettvirksomhet, inkludert tariffer knyttet til sentralnettet.

  • Støtte til ny produksjonsteknologi.

Konsesjonsregler

Alle nordiske land har konsesjonsregler for utbygging av ny kraftproduksjon, enten det gjelder vannkraft, varmekraft eller andre kraftformer. Overdragelse av vannkraftrettighetene er også regulert. I Norge er alle deler av kraftsystemet, fra inngrep i vassdraget til omsetning av elektrisk kraft regulert. Det norske konsesjonssystemet er sentralt i politikken for å sikre offentlig kontroll over vannkraftressursene og innebærer betydelige begrensninger i privat, norsk eller utenlandsk, eierskap innenfor vannkraftproduksjon. Reglene er en viktig faktor bak eier- og selskapsstrukturen i norsk kraftsektor.

Konsesjonsregler knyttet til investering i ny produksjon innbyr i alle de nordiske landene til langvarig prosess mellom selskap og myndigheter. Mange instanser involveres og det stilles krav til omfattende utredninger, ikke minst i forhold til miljøkonsekvenser. Vannkraftutbygging i Sverige og Finland er som i Norge politisk styrt gjennom verneplaner. Domstolene har likevel en mer framtredende rolle i utbyggingssaker i disse landene enn i Norge. I Finland har domstolene også en framtredende rolle når det gjelder for eksempel utslippskrav til varmekraftverk. Generelt synes kraftutbygging å være noe mindre politisert i Finland enn i de øvrige nordiske landene, og mer reell myndighet ligger hos administrative organer. 12

Regulering av nettvirksomhet, inklusive tariffer knyttet til sentralnettet

Overføring av kraft er et naturlig monopol og er derfor ikke åpnet for konkurranse. I Norge er nettvirksomheten regulert gjennom Energiloven og skal sikre brukernes rettigheter og effektiv drift og utvikling av nettet. Danmark har innført et lignende reguleringsregime. I Sverige og Finland har nettselskapene større frihet til å fastsette blant annet tariffer, hvilket gir rom for høyere avkastning. I begge land vurderes endringer, hvilket skaper uklarhet om den framtidige reguleringen av nettvirksomheten.

De nordiske landene har såkalte punkttariffer for innmating til og uttak fra nettet. For sentralnettet må en kraftprodusent betale en innmatingstariff, mens forbrukere og operatører av underliggende nett betaler uttakstariffer. Punkttariffer innebærer at en nettkunde betaler samme tariff uansett hvem han kjøper kraft fra eller selger kraft til. Punkttariffen forenkler markedsadgangen for kundene og tilrettelegger for et landsomfattende kraftmarked. Som vist i figur 5.7 hadde Norge en høy gjennomsnittlig overføringstariff i 1999. Etter dette tidspunktet er det vedtatt en ny fordeling av sentralnettariffen som innebærer en mindre andel for kraftprodusenter og en tilsvarende større andel for kraftkunder.

Figur 5.7 Gjennomsnittlig overføringstariff (øre per
 kWh) i sentralnettene i 1999

Figur 5.7 Gjennomsnittlig overføringstariff (øre per kWh) i sentralnettene i 1999

Kilde: ECON (2000a)

Støtte til ny produksjonsteknologi

Norge gir i likhet med andre nordiske og europeiske land støtte til miljøvennlig teknologi for energiproduksjon. For 1999 og 2000 er en begrenset produksjonsstøtte gitt til vindkraft. Figur 5.8 viser summen av skatter, avgifter og støtte for ulike produksjonsteknologier i Norden. Det framgår at den norske støtten på dette området er beskjeden i forhold til Sverige og spesielt i forhold til Danmark.

Figur 5.8 Skatt, avgift og støtte (øre per kWh) etter
 produksjonsteknologi og land i 1999

Figur 5.8 Skatt, avgift og støtte (øre per kWh) etter produksjonsteknologi og land i 1999

Kilde: ECON (2000a)

Gasskraft

Gasskraft produseres i dag i flere europeiske land og dens andel av kraftproduksjonen i Nord-Europa har økt raskt de siste tiårene. Særlig Storbritannia og Nederland har hatt en storstilt utbygging av gasskraft. Også i Danmark og Tyskland har gasskraft blitt et viktig innslag. Figur 5.9 viser gasskraft som andel av total elproduksjon i utvalgte land. Også på verdensbasis har naturgass fått stadig større betydning for kraftproduksjonen, og utviklingen forventes å fortsette. Gasskraft er blitt konkurrent til kullkraft på grunn av lavere utslipp av karbondioksid (CO2 )-per energienhet, og fordi kostnadene for gasskraft er blitt betydelig lavere enn for kullkraft.

Figur 5.9 Gasskraft som andel av total kraftproduksjon. 2000

Figur 5.9 Gasskraft som andel av total kraftproduksjon. 2000

Kilde: IEA

Med unntak av et lite anlegg på Kårstø og gassturbiner på plattformer på sokkelen, har Norge ingen gasskraftproduksjon. Det foreligger imidlertid planer om flere gasskraftanlegg i Norge og det er gitt konsesjon til bygging av to verk på Vestlandet og et i Nord-Trøndelag.

Kraftproduksjon basert på fossilt brensel medfører utslipp, i første rekke av CO2 og nitrogenoksyd (NOx). I utgangspunktet gir også kullkraftproduksjon betydelige utslipp av svoveldioksid (SO2 ). I moderne kullkraftverk installeres imidlertid ofte renseteknologi som gir en betydelig reduksjon av svovelutslippene. Inntil ny teknologi fjerner eller vesentlig reduserer utslipp fra gasskraftproduksjon, vil offentlige miljøreguleringer være en viktig rammebetingelse for denne produksjonsformen i Norge. Det gjelder særlig avgifter og rensekrav knyttet til utslipp. SFTs krav med hensyn til CO2 -utslipp fra de planlagte gasskraftverk er i tråd med søknadene, mens rensekravene til NOx-utslipp er strengere enn det omsøkte utslippsnivået.

I større grad enn for mange andre rammevilkår, er framtidige krav knyttet til CO2 -utslipp uavklarte. For gasskraftproduksjon i Norge og andre land vil det regimet som fastlegges i oppfølgingen av Kyotoprotokollen, være av stor betydning.

5.3.3 Kraft som grunnlag for øvrig næringsvirksomhet

Når norsk næringsliv har høyt forbruk av energi, skyldes det en stor produksjon innenfor kraftintensiv industri (primært aluminium, ferrolegeringer, jern og stål, sink, magnesium, nikkel og kjemiske råvarer) og treforedling (masse, cellulose, papir og papp). Som figur 5.10 viser, utgjør kraft en betydelig kostnad for disse sektorene. For det øvrige næringslivet har elprisene mer begrenset betydning.

Figur 5.10 Kraftkostnader som prosentandel av bruttoprodukt

Figur 5.10 Kraftkostnader som prosentandel av bruttoprodukt

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1997)

Kraftkrevende industri og treforedling er store sektorer i norsk næringsliv. Deres betydning er størst i forhold til valutainntjening og mindre i forhold til samlet sysselsetting. De fleste bedriftene er lokalisert på ensidige industristeder og derfor svært viktige for sine respektive lokalsamfunn.

Kraftvilkårene har vært en hovedfaktor bak etablering og framvekst av kraftintensiv sektorene i Norge. I en rekke tilfeller gikk kraftutbygging og industrietablering hånd i hånd. For de fleste typene metallproduksjon importeres råmaterialene. Treforedlingsindustrien er imidlertid i hovedsak basert på norske skogressurser.

Utbyggingen av vannkraften har også lagt grunnlag for en betydelig leverandørindustri. Norske selskaper er av de verdensledende når det gjelder blant annet turbiner til kraftverk. Med liten norsk vannkraftutbygging de senere år, har denne leverandørindustrien satset betydelig på eksportmarkedene. Rammevilkårene for denne leverandørindustrien vil ikke bli nærmere omtalt her, hvor fokus er den kraftforbrukende industrien.

Kraftkrevende industri hadde i 1998 et elforbruk på nær 31 TWh, mens treforedling i tillegg hadde et forbruk på vel 6 TWh. Til sammen utgjør forbruket om lag 30 prosent av det samlede innenlandske elektrisitetsforbruket.

Kraftpris og kraftprisregime

Kraftbehovet i den kraftintensive industri og treforedling dekkes i hovedsak gjennom langsiktige kontrakter med Statkraft eller andre kraftleverandører og gjennom egenprodusert kraft. Rundt 21 TWh/år leveres av Statkraft på vilkår fastsatt av Stortinget. Disse avtalene utløper i perioden fra 2004 til 2011. Avtalene er inngått på forskjellige tidspunkter og med til dels forskjellige vilkår. Det er derfor betydelige forskjeller blant annet i priser innenfor dette regimet.

Det norske industrikraftregimet med politisk fastlagte prisvilkår er etter siste stortingsbehandling i stor grad under avvikling. De kraftintensive bedriftene inngår avtaler om framtidige kraftleveranser på forretningsmessige vilkår. 13

Det er svært vanskelig å sammenligne kraftvilkår mellom land. Kraftforsyningen er ulikt organisert og informasjon om priser og andre vilkår er i liten grad offentlig tilgjengelig. Det er også vanskelig å få oversikt over alle betingelser som er knyttet til kraftleveransene. Slike betingelser kan ha stor betydning for hvor konkurransedyktige kraftleveransene egentlig er.

Hovedinntrykket av situasjonen i dag er at norsk kraftintensiv industri har lave kraftpriser sammenlignet med konkurrenter i utlandet. Sammenligninger av prisen til norsk kraftintensiv industri – som har et svært høyt kraftforbruk – med prisen til bedrifter med høyt kraftforbruk i utvalgte EU-land kan likevel overdrive forskjellene. En mer bransjespesifikk sammenligning ville trolig gi et mer eksakt bilde, med mindre forskjeller mellom prisene i de aktuelle land. 14

Forbruksavgifter på elektrisk kraft

Norsk industri er i motsetning til tjenesteyting og husholdninger, fritatt forbruksavgift på elektrisk kraft. Dette er også tilfelle for en rekke andre europeiske land.

5.4 Havbruk som grunnlag for verdiskaping

5.4.1 Introduksjon

Sjømatnæringen består av to deler: fiskeri og havbruk. Fiskeri er den tradisjonelle fangstnæringen som høster fra en naturlig kilde. Havbruk (akvakultur) dreier seg om å kontrollere utviklingsprosessene til sjømatprodukter. Til tross for store forskjeller mellom aktiviteter og ressurser i de to delene av næringen, er det også viktige fellestrekk. Dette gjelder først og fremst produktfellesskapet og dernest det forhold at både fiskeri og havbruk er gjenstand for omfattende regulering fra myndighetene.

Produktspekteret i næringen er omfattende og beskrives langs to dimensjoner: fiskeslag og foredlingsform. Tabell 5.7 viser de ulike fiskeslags andel av totalt produsert volum og total omsetningsverdi. Det framgår at laks er den viktigste fisken for norsk sjømatnæring. Verdien av laks utgjør nesten like mye som de andre fiskeslagene til sammen. Framveksten av nye oppdrettsarter kan endre dette bildet.

Tabell 5.7 Produksjon og salgsverdi i norsk sjømatnæring i 1999

  Oppdrett (1000 tonn)Fiskerier (1000 tonn)Salgsverdi (millioner kr.)Andel av totalverdi
Laks4198 93747 %
Ørret451 2517 %
Torsk0,152573 32117 %
Sei1981 0105 %
Hyse535913 %
Kveite0,45203132 %
Sild8271 2006 %
Makrell1618614 %
Kolmule5342892 %
Andre arter0,65011 4157 %
Sum4652 55119 188100 %

Kilde: Reve og Jakobsen (2001)

Som figur 5.11 viser er eksportverdien for norsk sjømat mer enn fordoblet fra slutten av 1980-tallet. Eksport av oppdrettet fisk har vist størst økning.

Figur 5.11 Norsk eksport av sjømat 1988–2000 fordelt
 på henholdsvis fangst og oppdrett – i millioner
 kroner

Figur 5.11 Norsk eksport av sjømat 1988–2000 fordelt på henholdsvis fangst og oppdrett – i millioner kroner

Kilde: Fiskeridepartementet (2001)

Dette kapitlet fokuserer på havbruk. 15 Begrunnelsen er først og fremst at havbruk har det største potensialet for økt verdiskaping på sikt. Tradisjonelle fiskerier på alle hav sliter med til dels betydelig overbeskatning av fiskestammene, stor overkapasitet i fangstflåten og liten politisk vilje til å dimensjonere fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Et fortsatt press på ressursene kan medføre underoptimale fangster.

Til tross for sin nåværende størrelse benytter norsk havbruk i dag kun 0,1 prosent av kystsonen, og har i så måte rom for betydelig vekst. Tilgang på fôr og markedsadgang for sjømat er begrensende faktorer.

Forskning har vært en av de viktigste innsatsfaktorene for utvikling av norsk havbruksnæring til å bli en stor industri med eksport til store deler av verden. I løpet av denne perioden har næringen utviklet en høy grad av kompetanse innenfor hele verdikjeden, fra avl til marked. Det er vesentlig mer samarbeid mellom leddene i verdikjeden enn det som kjennetegner tradisjonelt fiskeri. Dette skyldes trolig en mer kommersiell bedriftskultur og et større markedsfokus i alle ledd. 16

5.4.2 Havbruk som næring

Siden begynnelsen av1980-tallet har fiskeoppdrett utviklet seg til å få stor betydning for sysselsetting og bosetting langs norskekysten. Rundt 4.000 mennesker driver med oppdrett av fisk og skalldyr i Norge i dag. Oppdrettsnæringen er forventet å få økt betydning for kystsamfunnene og norsk økonomi.

Norges andel av den globale lakseproduksjonen

Det framgår av figur 5.12 at Norge er verdens største produsent av oppdrettslaks og -ørret med en samlet produksjon på nær 0,5 million tonn i år 2000 17 hvilket utgjør i overkant av 50 prosent av verdensproduksjonen av oppdrettslaks. Norsk eksport av laks og ørret utgjør nærmere 98 prosent av vår produksjon og bidrar med nær 20 prosent av eksportinntektene utenom olje og gass. 18 Veksten har vært betydelig siden begynnelsen av 1980-tallet.

Figur 5.12 Samlet produksjon av atlantisk laks år 2000

Figur 5.12 Samlet produksjon av atlantisk laks år 2000

Kilde: Eksportutvalget for fisk

Eierstruktur

For de mest sentrale oppdrettsnasjonene ser det ut til at strukturell konsolidering har preget næringen de siste årene. For næringen i Norge har bildet endret seg fra å være preget av mange hundre små aktører, til å bli dominert av store internasjonale selskaper som i økende grad deltar i hele verdikjeden. Norske aktører har etter hvert opparbeidet betydelige eierinteresser i oppdrettsrelatert industri i Chile, Skottland, Danmark, Irland, Færøyene, USA og Canada. Samtidig har utenlandske eiere ervervet betydelige eierinteresser i norske virksomheter.

Ifølge bestemmelser innført i februar 2001 kan ingen kontrollere mer enn 10 prosent av samlet konsesjonsvolum i oppdrett av laks og ørret uten tillatelse fra Fiskeridepartementet. Gis det tillatelse og dette senere medfører at en eier får kontroll med mer enn 15 prosent av samlet konsesjonsvolum, må ny tillatelse innhentes fra departementet. Samtidig settes en øvre grense for hvor mye av det samlede nasjonale konsesjonsvolum en eier kan ha. Denne grensen er satt ved 20 prosent. Begrunnelsen for bestemmelsen er at en ønsker nærmere kontroll med endringer som fører til store eierkonsentrasjoner. Formålet er å sikre at myndighetene har mulighet til å gripe inn dersom det utvikler seg en lite ønskelig eierstruktur innenfor havbruksnæringen.

Av de andre landene som omtales i ECON (2001b) er det bare for Færøyene det er funnet regler i forhold til eierskapsbegrensninger. Disse innebærer at utenlandske eiere som hovedregel bare kan eie en tredjedel av et selskap.

Politiske målsettinger

De politiske målsettingene i landene er svært ulike. Det kan også være avvik mellom målsettingene og politikken i praksis. For norske oppdrettsmyndigheter har det viktigste de siste årene vært å sikre en balansert og bærekraftig næringsutvikling. I praksis innebærer det å tilpasse produksjonen til de handelspolitiske rammer som markedene har satt. Dette gjelder først og fremst i forhold til EU. 19 Fisk og fiskeprodukter er i dag den eneste større norske eksportsektor som ikke har fri markedsadgang til sine viktigste markeder.

For Canada, USA og Skottland ser det ut til at det er en viktig målsetting å ivareta miljøhensynet. Chile og Irland har de klarest uttalte vekstmålene og fører en vekstfremmende politikk. For Chiles del synes dette å være en konsekvens av mangel på regler og reguleringer og god tilgang på nye arealer for oppdrett. Chile iverksatte i 1991 «The General Law of Fisheries and Aquaculture» som uttrykker et mål om å firedoble produksjonen av laks og ørret over en 10-års periode. Irland fører en mer investeringsfremmende politikk, med liberale reguleringer og tilgang på investeringsstøtte i EU-godkjente støtteområder.

Institusjonelle rammeverk

Ingen av de øvrige landene ser ut til å komme opp mot Norge med hensyn til å ha utviklet et godt og kompetent institusjonelt rammeverk rundt næringen. Dette gjelder både på forvaltningssiden og forskningssiden. Samspillet mellom de ulike forvaltningsorganene, forskningsmiljøene og næringen er dessuten godt i Norge. Også andre land, som Canada, har forvaltningsorganer som er relativt godt utviklet og godt koordinert. I de øvrige landene er næringen av relativt mindre betydning, og reguleringsregimene er mindre regelverksbaserte. Det forklarer i stor grad at det er svakere institusjonelle rammeverk rundt næringen. Også her er Chile et ytterpunkt, med en svært begrenset forvaltningsmessig infrastruktur.

I motsetning til hva som er tilfellet for en del andre ressursbaserte næringer, ser ikke skatter og avgifter utover det generelle systemet for bedriftsbeskatning ut til å spille en rolle for oppdrettsnæringen i disse landene. Næringen i Norge er imidlertid pålagt særskilte avgifter som eksportavgift og FOU-avgift. Disse tilbakeføres til næringen i form av forsknings og generisk markedsarbeid.

Viktige rammebetingelser for næringen er knyttet til følgende punkter:

  • Etableringsadgang

  • Produksjonsreguleringer

  • Miljøreguleringer

  • Handelspolitikk

Tabell 5.8 oppsummerer reguleringer i sentrale oppdrettsland.

Tabell 5.8 Ulike reguleringer i landene

  NorgeChileSkottlandCanadaUSAIrlandFærøyeneIsland
EtableringsadgangXXXXXXXX
ProduksjonsreguleringerXX
MiljøreguleringerXXXXX
Begrensninger i markedsadgangXXX

Merknad: X – reguleringer/begrensninger finnes

Blank rute – ingen reguleringer/begrensninger

– opplysninger foreligger ikke

Kilde: ECON (2001b)

Etableringsadgang

Alle landene regulerer etablering av oppdrett. Systemene varierer noe og spenner fra konsesjonssystemer til leieavtaler og lisenser, der en også betaler vederlag for leie av de aktuelle områdene. I Norge er retten til å kunne drive med fiskeoppdrett avhengig av offentlig tillatelse og har siden 1973 vært underlagt et konsesjonssystem. 20 Det er krav til innehaver og visse miljømessige kriterier må tilfredsstilles. Tidlig på 90-tallet lempet man på kravene til konsesjonsinnehaver ved at én eier ble tillatt å inneha flere konsesjoner, noe som muliggjorde strukturelle endringer i næringen. Ved retildeling av tidligere tildelte, men ikke brukte eller inndratte konsesjoner, opprettholdt myndighetene krav til at innehaver skal ha lokal tilknytning. En klagesak på dette forholdet ligger nå til prøving i EØS-apparatet.

Fiskeridepartementet har i utkast til forskrift av september 2001 utlyst 40 nye konsesjoner for oppdrett av laks og ørret. Følgende kriterier vil bli lagt til grunn ved tildeling:

  • Virksomheten skal bidra til å realisere potensialet i havbruksnæringen

  • Virksomheten skal gi positive ringvirkninger til annen virksomhet

  • Prioritering av nyetablerere, kvinner, og de som ikke har mer enn 1–2 konsesjoner fra før.

Ved tildeling av konsesjoner skal det betales vederlag til staten satt til inntil 5 millioner kroner. Det vil være forbud mot å overdra konsesjonen til andre i 10 år etter tildelingen.

Produksjonsreguleringer

Som det framgår av tabell 5.8, har flertallet av landene ingen produksjonsregulering. Unntakene er Canada og Norge. Begrunnelsen for å regulere produksjonen i Canada er hensynet til miljøet. Det fastsettes maksimale produksjonskvoter for de enkelte anleggene på bakgrunn av miljøanalyser, og det er utviklet egne modeller for å anslå den maksimale bæreevnen til miljøet rundt oppdrettsanleggene.

I Norge er produksjonen av laks og ørret regulert på flere nivå i verdikjeden. Siden 1997 har fôrkvoteordningen vært den strengeste begrensningen på produksjonen, og det tiltaket som effektivt har bidratt til å holde eksport til EU under det avtalte taket. Avhengig av fôrutnyttelsen produseres mellom 600 og 750 tonn laks per konsesjon. Lakseavtalen tillater en årlig vekst i eksporten på 10 prosent, samtidig som eksportørene må overholde en minsteprisklausul. Det er omfattende rapporteringsregler knyttet til driften ved det enkelte anlegg.

Miljøreguleringer

Langt de fleste landene har innført miljøreguleringer for oppdrettsnæringen. I rapporten fra ECON gis det ikke særskilt omtale av dette for Island og Færøyene, men for øvrig har alle landene med unntak av Chile slike bestemmelser. Miljøhensynet ser ut til å være svært høyt prioritert i USA og Canada. Også i Skottland har miljøhensyn og arealkonflikter de siste årene vært utslagsgivende for mulighetene til vekst og videreutvikling i næringen.

I Norge reguleres utslipp av organisk stoff, avfall og kjemikalier av Forurensningsloven. Denne loven har som formål å verne det ytre miljø. Arealkonflikter i kystsonen reguleres gjennom Plan- og bygningsloven. Begge disse lovene setter effektive krav til oppdrettsanleggene. For øvrig er produksjonen i enkeltanleggene ikke prøvet opp mot de miljømessige forholdene i området rundt konsesjonen. Fiskeriministeren har imidlertid varslet at fôrkvotene i framtiden kan bli tilpasset lokalitetens bæreevne.

Chile synes ikke å ha utarbeidet regler for utslipp fra oppdrettsanlegg. Det foreligger heller ingen krav til dokumentasjon om lokalitetenes miljømessige tilstand. Mangelen på ivaretakelse av miljøhensyn har resultert i at det i flere markeder settes fokus på latente miljøproblemer i Chile. Det vil på sikt kunne få konsekvenser for markedenes vurdering av produkter fra Chile og vil eventuelt kunne anvendes som påskudd for beskyttelsestiltak mot såkalt miljødumping.

Handelspolitikk

Samtidig med at Norge er den største produsenten av oppdrettslaks, har vi også de største problemene med å oppnå markedsadgang i de viktigste konsumområdene. Laks og ørret er ikke innrømmet tollfrihet i EØS-avtalen, og norsk eksport av laks møter handelspolitiske beskyttelsestiltak i hovedmarkedene i EU og USA.

Chile har også problemer med markedsadgangen i USA ved at enkelte chilenske eksportører blir avgiftsbelagt, dog med lavere avgifter enn på norsk eksport. De øvrige produsentlandene produserer i hovedsak for sine hjemmemarkeder. Norske eksportører møter dessuten særlig høye tollsatser på foredlede produkter i EU, noe som skaper problemer for norsk foredlingsindustri.

Handelspolitikken, herunder myndighetenes evne til å opparbeide markedsadgang, er en viktig rammebetingelse for en eksportnæring. De handelshindringer som næringen møter, kan hindre utnyttelse av det fulle potensialet.

Arealpolitikk

Egnete arealer for oppdrett er i varierende grad en knapp faktor for de ulike landene. I Skottland har arealkonflikter mellom oppdrettsnæringen og andre brukere av kysten i mange tilfelle lagt en effektiv skranke på næringens ekspansjon. Dette ser ikke ut til å være tilfelle i de øvrige landene.

Søfteland 21 har pekt på betydningen av at areal i kystsonen gjøres tilgjengelig for marin oppdrett. I dag benytter havbruk rundt 0,1 prosent av vår samlede kystsone. Tilgang til tilstrekkelig med arealer er viktig dersom en skal få til videre vekst både i forhold til eksisterende og nye arter. Andre forhold av betydning for utviklingen er bevisstheten og fleksibiliteten i forhold til kystsoneplanleggingen og effektiviteten i saksbehandlingen knyttet til etablering i kystsonen. Rapporten «Det marine eventyret» 22 peker på at det i dag ikke finnes klare kriterier for fordeling av sjøareal langs kysten til de ulike formål. Det er mer eller mindre opp til den enkelte kommune å avgjøre hva arealene skal nyttes til. Hittil har oppmerksomheten særlig vært rettet mot lokaliteter for produksjon av laks og ørret. De seneste årene har det vært økende interesse for skjelldyrking og oppdrett av andre arter. Dette har utløst nye behov for areal og gitt myndighetene en utfordring med hensyn til å sikre at tildeling av lokaliteter gir mulighet for oppdrett av ulike arter.

Forskning

Den sterke produktivitetsveksten i norsk oppdrettsnæring kan i betydelig grad tilskrives vellykket forskning og utvikling, som i stor grad har vært offentlig finansiert og/eller utført ved offentlige institusjoner. Dette gjelder forskning for sykdomsforebygging og bekjempelse, avl og utvikling av produksjonsmetodikk, utstyr med videre. Etter ECONs vurdering er trolig det norske forskningsapparatet rundt oppdrettsnæringen i en klasse for seg. Rapporten gir imidlertid ikke grunnlag for å trekke konklusjoner om forskningsinnsatsen i de øvrige landene som omtales.

Ifølge Fiskeridepartementets strategiplan for 2001–2003 er forskning og utvikling en av de kritiske faktorene for å utløse verdiskapingspotensialet i havbruksnæringen. Det framgår av planen at det er nødvendig med ytterligere styrking av det forskningsbaserte kunnskaps- og kompetansegrunnlaget. Forskning er den viktigste innsatsfaktoren og drivkraften for å realisere nye muligheter, inkludert en ny bioteknologisk næring og annen næring basert på biprodukter og nye marine ressurser.

Lakse- og ørretoppdrett produserer i dag nær dobbelt så mye fiskekjøtt som den samlede kjøttproduksjonen i norsk landbruk. Å bevare en god fiskehelse er viktig for at norske produkter skal oppleves som trygg mat. Fiskeoppdrett står for under 2 prosent av det totale forbruk av antibiotika i Norge. Dette skyldes i stor grad intensiv forskning og utvikling. I mange tilfeller er dokumentasjon og sporbarhet av produktene en forutsetning for å få adgang til markedene.

Det vil bli en betydelig utfordring å skaffe tilstrekkelig fôr for den videre vekst og samtidig bevare norsk oppdrettsfisks karakter som førsteklasses sjømat. Globalt vil tilgangen på marine oljer være den største begrensingen i tilgang på fôringredienser til en voksende oppdrettsnæring. Kunnskap som setter oss i stand til å utnytte de store volumene av biprodukter i fiskerinæringen, vil være helt sentralt. Den totale mengden av biprodukter i norsk fiske utgjør omlag 600 000 tonn årlig. Av dette kastes 230 000 tonn. Det er et mål å utvikle nye kommersielle anvendelser for alt marint råstoff som kan bidra til bedre betaling av råstoffet til direkte konsum, fôr til havbruk, næringsmiddel og farmasøytisk industri. På noen av disse områdene er det utviklet produkter, produksjonsteknologi og markeder.

5.4.3 Havbruk som grunnlag for annen næringsvirksomhet

Havbruksnæringen legger grunnlag for en norsk leverandørnæring som blant annet omfatter utstyrsindustri, transportører, fôrindustri, emballasjeindustri etc. Et stort hjemmemarked for disse næringene har vært en viktig forutsetning for en betydelig eksport og etablering internasjonalt. I tillegg til de 4000 innenfor oppdrett, regner en med at 16 000 arbeider i de næringene som selger varer og tjenester til oppdrett.

Bidrag fra fiskeoppdrett gir et positivt tilskudd av råstoff til fiskeforedlingsindustrien, men den spiller fortsatt en beskjeden rolle i forhold til ordinært fiske. Siden 1987 er produksjonen av laks og ørret økt 6–7 ganger og i perioden 1993 til 1997 har den gjennomsnittlige økningen vært rundt 20 prosent per år. En årlig vekst på 8–10 prosent vil føre til en tredobling innen år 2010. På sikt vil oppdrettsfisk kunne spille en viktigere rolle for å sikre foredlingsindustrien bedre råstofftilgang.

Rapporten «Det marine eventyret» viser til at potensialet for de marine næringene først og fremst ligger i sterk vekst i markedene for sjømat på global basis og i ny teknologi og kompetanse som gir mulighet for utvikling av nye produkter og bruk av nye marine ressurser. Dette gjelder ikke minst muligheter knyttet til bioteknologi ved at marine råstoffer er innsatsfaktor i bioteknologisk industri som farmasøytisk, næringsmiddel-, og kosmetikkindustri. Mye av potensialet for større verdiskaping i marin sektor synes derfor å ligge i økt forskning om nye anvendelser av eksisterende ressurser, og utvikling og bruk av ny teknologi for høsting og produksjon. Ifølge rapporten vil det være nødvendig å utarbeide en ambisiøs forskningsstrategi for å styrke den eksisterende kompetanse og framskaffe ny kompetanse som kan legge grunnlag for nye produkter og ny anvendelse av marine ressurser. Innsatsen må være betydelig og det må sikres en robust utvikling med hensyn til miljø, ressurser, økologi og sykdom/helse. Dette kan nås gjennom etablering av sterke kompetansemiljøer.

Produksjon av fiskeproteinkonsentrater, utvinning av finkjemikalier fra fiskeavfall og bruk av marine enzymer som hjelpemidler i en rekke nye foredlingsprosesser med basis i bioteknologisk forskning, viser at havet er en skattkiste av organismer som produserer stoffer som vi i dag ikke kjenner, og som vi gradvis kan nyttiggjøre oss av. Høykvalitetsprodukter av spesialmel og olje etterspørres i økende grad innenfor andre næringer. I dagens fiske og fiskeforedling er det et betydelig tap av råstoff fra den norske fiskeflåten. Mye av den fisken som ikke utnyttes, er arter som ikke direkte er mål for fangst eller som har lav markedsverdi.

5.5 Miljø som grunnlag for verdiskaping

5.5.1 Introduksjon

Det aller meste av næringsmessig aktivitet har miljømessige konsekvenser i en eller annen form. Miljørelaterte spørsmål påvirker derfor rammebetingelsene for verdiskapende virksomhet. Hvordan påvirkningen slår ut for de enkelte bedrifter er imidlertid ikke entydig.

For noen deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter påvirker produksjonsmulighetene. Dette er typisk tilfelle når selve virksomheten har miljømessige konsekvenser i form av forurensende utslipp, inngrep i naturen eller miljøegenskaper ved produktet.

I andre virksomheter kan produkter og tjenester som bidrar til løsning av miljøproblemer være en viktig del av forretningsgrunnlaget og åpne for helt nye markeder. Dette gjelder for eksempel produsenter av miljøteknologi eller konsulenter innenfor miljø(rådgivnings)tjenester.

For en tredje gruppe kan miljøkvaliteter være en viktig innsatsfaktor i det endelige produkt. For eksempel ønsker reiselivsnæringen ren og uberørt natur som salgsvare, mens tilgang til rent vann og uforurensede råvarer vil være viktige innsatsfaktorer for deler av næringsmiddelindustrien. Et annet eksempel er bedrifter som fokuserer på gjenvunnet råvare i sin produksjon.

For de ulike virksomhetstypene har miljø ulik betydning. Det er derfor lite hensiktsmessig å prøve å finne felles parametre som kan si noe generelt om betydningen av miljø for verdiskapende virksomhet.

5.5.2 Miljø som rammebetingelse

For den delen av næringslivet hvor miljøkrav utgjør en viktig rammebetingelse, vil styrken, innretningen og effektiviteten av den hjemlige virkemiddelbruken være av stor betydning. På områder hvor det er et gap mellom norske målsettinger og den faktiske miljøtilstanden i Norge, vil det være behov for å finne løsninger som kan redusere miljøbelastningen. Det stilles også stadig strengere krav fra kunder og leverandører når det gjelder miljøpåvirkning knyttet til produksjon og produkter. For virksomhetene kan tilpasning til tøffere miljøkrav gi seg utslag i økte produksjonskostnader, men også i bedre styring av ressursbruk, nye leveranser til krevende kunder og bedret arbeidsmiljø.

På 70- og 80-tallet var det forurensningsmyndigheten som stilte krav til bedriftene i form av utslippskonsesjoner. Etter hvert som mange punktutslipp kom under kontroll, har andre miljøproblemer og nye tilnærmingsmåter fått økt fokus. I dag ser vi at markedene er en viktig pådriver ved at miljøtilpassede varer og tjenester etterspørres i større grad. Det har kommet mer markedsbaserte virkemidler i form av krav fra kunder og leverandører, økonomiske virkemidler og frivillige tiltak fra industriens side. Fokus er i større grad flyttet fra punktutslipp over mot alle deler av produktenes livssyklus, produksjon, bruk og avhendelse.

Kostnader for næringslivet forbundet med miljøreguleringer vil variere avhengig av valg av virkemiddel og med styrken og innretningen av disse.

Prinsippet om at forurenser skal betale er anerkjent i norsk miljøvernpolitikk, men er gitt ulike tolkninger. I sin svakeste form er prinsippet en regel om kostnadsfordelingen ved gjennomføring av miljøtiltak. I en mer utvidet tolkning innebærer prinsippet at forurenser også skal betale de samfunnsøkonomiske kostnadene som utslippene medfører. Prinsipp om styringseffektiv og kostnadseffektiv virkemiddelbruk er andre viktige prinsipper i miljøvernpolitikken.

Konsesjoner etter forurensningsloven setter en ramme for omfanget av miljøskadelige utslipp fra bedrifter. Bedrifter må også forholde seg til en rekke forskrifter og regelverk som alle påfører dem administrative kostnader.

OECD har gjennomført en undersøkelse av kostnadene små og mellomstore bedrifter har for å overholde ulike regelverk, herunder miljø. Undersøkelsen er omtalt mer i detalj i kapittel 10.4 Produktmarkedene.

Figur 5.13 Miljøreguleringer er innrettet slik at de oppnår
 målsettingen så enkelt som mulig, 1998–99,
 enighet i prosent

Figur 5.13 Miljøreguleringer er innrettet slik at de oppnår målsettingen så enkelt som mulig, 1998–99, enighet i prosent

Kilde: OECD (2000b)

Figur 5.13 viser at norske bedrifter er mer kritiske til innretningen på miljøreguleringene enn bedrifter i de fleste andre landene som er med i undersøkelsen. Undersøkelsen viser også at norske bedrifter er mer kritiske enn gjennomsnittet på spørsmål om konsistens og fleksibilitet i miljøreguleringene og om muligheten for å etterleve reguleringene. Med hensyn til forutsigbarhet og mulighet for å forstå reguleringene er de norske bedriftene mindre kritiske enn gjennomsnittet.

Som et mer fleksibelt og kostnadseffektivt virkemiddel enn tradisjonelle utslippskonsesjoner har man i flere land tatt i bruk avgifter og vridd skattesystemet i retningen av grønne skatter. 23 Mange av reguleringene eller virkemidlene overfor norsk industri er i dag også en del av et internasjonalt regelverk, blant annet gjennom EØS-avtalen, som vi uansett må forholde oss til. Dette innebærer at flere land søker å samkjøre bruken av virkemidler på miljøområdet.

Omsettelige utslippskvoter blir vurdert i stadig flere land, spesielt på klimaområdet siden kvotehandel og prosjektbaserte virkemidler er en integrert del av Kyotoprotokollen. USA har lenge hatt kvotesystem for svovelutslipp, Storbritannia og Danmark har innført kvotesystem for klimagasser, og EU planlegger et kvotesystem fra 2005 for EØS-området. Det vil også få rettsgyldighet for Norge. I Norge er utforming av et kvotesystem drøftet av et offentlig utvalg som la fram sin innstilling i 2000 24 og i St.meld. nr. 54 (2000–2001) Norsk klimapolitikk. 25

Et kvotesystem kan bidra til at miljømål oppnås med stor grad av sikkerhet og til å utløse de rimeligste tiltakene mellom deltakende land og bedrifter. I et kvotesystem vil alle aktører stå overfor de samme marginale kostnader for kjøp eller salg av kvoter eller utslippsrettigheter.

Ifølge OECD har omfanget av miljøavgifter økt gradvis, men sakte. I 1997 sto miljø-avgifter for under 7 prosent av total skatteinngang i OECD-området. Skattlegging av forurensende aktivitet og produkter i EU er relativt liten og har ikke økt betydelig de siste 15 år.

Figur 5.14 Miljøavgifters andel av totale skatte- og avgiftsinntekter
 i OECD-området i 1998, i prosent

Figur 5.14 Miljøavgifters andel av totale skatte- og avgiftsinntekter i OECD-området i 1998, i prosent

Kilde: OECD

I EU står skattleggingen av energiprodukter (olje og kull) for mer enn halvparten av de totale miljøavgiftene, med unntak av Danmark og Nederland. Av figur 5.14 ser vi at miljøavgifter i Norge utgjør om lag 8 prosent av totale skatte- og avgiftsinntekter. Dette er noe høyere enn gjennomsnittet for alle OECD-land. I Norge står skattlegging av energiprodukter for drøye 65 prosent, hvorav bensin- og dieselavgiften står for over halvparten. Nivået på disse miljøavgiftene i Norge er blant de høyeste i hele OECD-området.

Miljøavgiftene i Norge utgjør en større del av den samlede skatte- og avgiftsinngangen enn i de fleste andre land. For et gitt skattenivå indikerer dette at Norge har kommet lenger enn mange andre land i å beskatte aktiviteter som forurenser eller forringer miljøet.

Land som Danmark, Finland, Nederland, Norge og Sverige har endret avgiftssystemene samtidig med generelle skattereformer for å fjerne eller redusere vridende skatter og avgifter. Omstruktureringen gjelder først og fremst avgiftene på energi. Land som Frankrike og Tyskland bruker miljøavgifter i mindre skala, og avgifter er ikke innført som et ledd i generelle skattereformer. Fortsatt har direkte reguleringer en sentral plass i de fleste lands virkemiddelbruk overfor miljøproblemer. Andre «mykere» virkemidler, som for eksempel frivillige avtaler benyttes likevel i relativt stor grad av Tyskland, Nederland og USA, og har også fått en viktig plass i norsk virkemiddelbruk, rettet mot blant annet avfall, svovelutslipp og utslipp av klimagasser.

Skaden som følger av forurensende utslipp vil ofte variere med mottaksforholdene der utslippet havner. For eksempel vil tettbygde strøk gjerne ha mindre mulighet for å absorbere utslipp uten skadevirkninger enn områder med mer spredt virksomhet. Dette kan også ha betydning for omfanget av miljøproblemer i et land og kostnader knyttet til å redusere disse.

For næringslivet er det viktig at det ikke er store forskjeller mellom krav som bedrifter møter av myndigheter og kunder i ulike land. Dette tilsier at det er svært viktig for norske bedrifter at Norge arbeider aktivt gjennom internasjonale avtaler på miljøområdet og følger internasjonale standarder på området. Innenfor EU blir i stadig større grad miljøkrav harmonisert gjennom ulike direktiver, som gjennom EØS-avtalen også gjelder i Norge. Det er imidlertid liten harmonisering av virkemidlene som benyttes for å nå målene, noe som gjør direkte sammenligninger vanskelige. Det er samtidig ulik kultur i de ulike landene både når det gjelder å tolke og å implementere EUs direktiver.

Kyotoprotokollen og klimagasstiltak i Europa

Utslipp av klimagasser er det miljøproblemet som kanskje står aller høyeste på den internasjonale dagsorden. Klimakonvensjonen fra 1992 med Kyotoprotokollen fra 1997 er de internasjonale avtalene som skal begrense de globale utslippene av klimagasser. Gjennom Kyotoprotokollen er det vedtatt en juridisk bindende avtale som utdyper og konkretiserer forpliktelsene i Klimakonvensjonen for industrilandene. Protokollen setter et øvre samlet tak for hvor store utslippene fra denne gruppen land kan være, og inneholder konkrete utslippsforpliktelser for hvert enkelt land og EU.

Norge har siden slutten av 1980-tallet ført en aktiv nasjonal klimapolitikk. Blant annet innførte vi som et av de første landene CO2 -avgifter i 1991. Mange av de rimeligste tiltakene for å redusere klimagassutslipp er derfor gjennomført. Videre er Norges kraftforsyning basert på vannkraft som ikke gir utslipp av klimagasser. Dette innebærer at Norge ikke har de samme mulighetene som mange andre land til å gjennomføre rimelige tiltak overfor utslipp av klimagasser innenfor kraftproduksjon.

Kyotoprotokollen gir nye muligheter for utvidet internasjonalt samarbeid, spesielt innenfor rammen av de såkalte Kyoto-mekanismene; kvotehandel mellom industriland, prosjektbasert samarbeid mellom industriland (såkalt felles gjennomføring) og samarbeid med utviklingsland gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Disse tre nye mekanismene er sentrale for gjennomføringen av forpliktelsene under protokollen.

Prosessindustriens landsforening (PIL) har gjennomført en kartlegging av tiltak rettet mot industriens energibruk, produksjon og klimagassutslipp i EU landene. I første rekke er kartleggingen rettet mot bruk av avgifter i de ulike land.

Av undersøkelsen kommer det fram at

  • Ingen av EU-landene har innført eller har planer om å innføre lik avgiftsbelastning for alle kilder.

  • Kraftverk, basert på fossilt brensel (olje og kull) og kombinerte varme- og kraftanlegg er stort sett fritatt for avgifter.

  • Kull og koks for anvendelse i prosessindustri og olje/gass for anvendelser i petrokjemisk industri er fritatt for avgifter.

  • Avgiftslegging av virksomheter uten mulighet for kostnadsoverveltning unngås.

  • Avgifter legges stort sett på forbrukerleddet.

  • Alle land som har innført miljøavgifter (CO2 -avgift, ECO-tax o.l), gir energiintensiv industri fullt fritak eller sterkt redusert avgift.

I Norge er det liten anvendelse av naturgass med unntak av i petrokjemisk industri, men til gjengjeld benyttes tungolje og kull i metall- og treforedlingsindustri . Tabell 5.9 oppsummerer hvordan avgifter på tungolje og andre klimatiltak fordeler seg på industrien i Europa.

Tabell 5.9 Klimagasstiltak i EU

LandAvgift på Tungolje (kr)Frivillige avtalerKvotehandel
Norge1067Kun for aluminiumsindustri, vurderes for annen industriVurderes
Norge (treforedling)520
Sverige615Under offisiell utarbeidelse, presenteres i 2001Utredes
Finland463Intensjonsavtale, ikke knyttet opp mot reduksjoner i avgiftUtredes
Danmark425Reduserte avgifter for industri som har inngått avtalerInnført for kraftverkssektoren. Bruk av gratiskvoter
UK360Forhandlinger pågår med industrien. Industri får redusert avgift ved utslippsreduksjonerFrivillig kvotehandel er allerede etablert,
Østerrike295VurderesIngen konkrete planer
Italia255VurderesIngen konkrete planer
Nederland255Avtaler etablert med industrienIndustrien er per i dag ikke interessert
Irland150UtredesIngen konkrete planer
Tyskland145En rekke avtaler er innført.Mål: 35 % reduksjon (fra 1990–2012)Tysk industri synes å være fornøyd med avtalen
Frankrike140UtredesIngen konkrete planer
Spania130IngenVurderes
Portugal100IngenIngen konkrete planer
Belgia50VurderesIngen konkrete planer

Kilde: Prosessindustriens Landsforening (2001)

De fleste land i Europa har enten innført eller vurderer å innføre mykere virkemidler som kvoter eller frivillige avtaler, framfor avgifter overfor sin industri. Tabellen viser at det er de land som har de høyste avgiftene, som er mest aktive i forhold til å utforme nye og mykere virkemidler for sin industri. Argumentasjonen bak denne politikken er at industrien mener at ensidig innføring av avgifter bidrar til svekkelse av konkurranseevnen i industrien, og overgang til andre virkemidler hindrer en slik utvikling.

En annen side av skjerpede miljøkrav er at de kan bidra til at norsk industri får et forsprang i å utvikle miljøteknologiske løsninger som kan ha et stort markedspotensial internasjonalt. De ulike virkemidlene vil kunne virke forskjellig for ulike typer næringsliv. Dette er nærmere omtalt nedenfor.

5.5.3 Miljø som forretningsgrunnlag

Næringslivet har etter hvert fått en viktigere rolle i miljøvernpolitikken, både gjennom design og produksjon av produkter, og ved egen vektlegging av livsløpsanalyser 26 .

For bedrifter som har som forretningside å bidra til å løse miljøproblemer, vil størrelsen og kvaliteten på markedet for å løse miljøproblemer være avgjørende. Dette markedet skapes både gjennom myndighetenes reguleringer eller avgifter og gjennom krav fra kunder og leverandører.

For en bedrift som tilbyr løsning på miljøproblemer, kan ofte hjemmemarkedet utgjøre en viktig referanse for senere eksport av varer eller tjenester. Størrelsen på hjemmemarkedet er ikke bare avhengig av hvilke miljøproblemer som eksisterer, men først og fremst av myndighetenes eller bedriftene ønske om å løse problemet. For en gitt miljøtilstand vil strengere krav og mer ambisiøse mål skape et større hjemmemarked for den delen av næringslivet som tilbyr miljøløsninger.

En indikasjon på størrelsen på hjemmemarkedet i årene framover vil være forskjellen mellom politiske målsettinger på miljøområdet og nivået på dagens miljøtilstand. Et gap mellom målsetting og tilstand indikerer at det vil være etterspørsel etter produkter og tjenester som kan bidra til å redusere dette gapet. Indikatorer som illustrerer slike gap kan lages for de fleste miljøvernpolitiske målsettinger. Utvalget anbefaler at det vurderes å lage slike indikatorer på viktige miljøvernpolitiske områder. For miljøproblemer der Norge er i forkant med løsninger, kan norsk næringsliv ha større mulighet for å få solgt sine produkter og tjenester internasjonalt senere.

Miljøkvalitet og miljøstandarder er i ferd med å utvikle seg til en internasjonal konkurransefaktor for bedrifter og produkter. Det er en bred forståelse for at bedrifter gjennom bedre miljøledelse og teknologi kan spille en avgjørende rolle i å bidra til å løse en rekke miljøproblemer. Næringslivet er på mange måter presset til å tenke mer miljøvennlig og redusere de miljømessige konsekvenser av virksomheten, både gjennom krav fra kunder, de ansatte, miljøvernorganisasjoner og gjennom myndighetenes reguleringer.

Bruk av miljøavgifter eller grønne skatter har fått en sentral plass i norsk økonomisk politikk for en bærekraftig utvikling. En avgift vil fordyre miljøforurensende aktivitet. En følge av dette er at en rekke bedrifter ser markedsmuligheter i å utvikle teknologi og assistanse som ofte kan bidra til å redusere utslippene og redusere næringslivets avgiftsbelastning. Slikt sett fremmer miljøavgifter ny teknologi og legger grunnlag for ny næringsvirksomhet som også har et internasjonalt potensial ettersom avgifter av denne typen blir tatt i bruk i stadig flere land.

Avgifter på diesel og bensin i Norge vil i liten grad stimulere norsk industri til teknologifornyelse siden vi har liten bilproduksjon i Norge. Derimot vil de kunne stimulere raffinerier til produksjon av renere drivstoff. På andre områder kan høye avgifter eller strenge reguleringer i Norge (avfall, prosessindustri) bidra til utvikling av ny teknologi. Isolert sett vil høye avgifter eller strenge reguleringer innebære at det blir mindre gunstig å satse på utslippsintensiv produksjon i Norge sammenlignet med mange andre land.

På samme måte har avgifter på sluttbehandling av avfall lagt grunnlaget for gjenvinningsvirksomhet (materialgjenvinning og energigjenvinning) siden dette reduserer avgiftsbelastningen for avfallsbesitter.

En rekke bedrifter møter krav fra sine kunder om å tilfredsstille visse miljøkrav eller standarder for å få kontrakter. Mange selskaper tar derfor i bruk et sett av virkemidler eller administrative verktøy for å oppnå miljøforbedringer, ofte som en integrert del av de tradisjonelle beslutningsprosessene. Slike miljøledelsessystemer omfatter ofte en organisatorisk oversikt over hvor miljøansvaret i organisasjonen ligger, hvilke tiltak som er satt i verk på hvilke områder, prosedyrer, prosesser og ressurser som er satt av for å implementere virkemidler for å nå gitte miljømålsettinger.

Et annet viktig element i bedriftenes innsats på miljøområdet er rapporteringen av miljøskadelig aktivitet og utviklingen av denne. Uten en konsistent og troverdig rapportering er det vanskelig for bedriftene å få anerkjennelse for innsats på miljøområdet, og dermed oppnå eventuelle markedsmessige fordeler i forholdet til eksisterende og nye kunder, miljøvernorganisasjoner og så videre.

5.5.4 Miljø som innsatsfaktor

For den delen av næringslivet hvor miljø inngår som en viktig del av produktet vil nivået på miljøtilstanden i Norge være viktig.

For primærnæringene og næringsmiddelindustrien vil miljøtilstanden på råvarer kunne ha stor betydning for kvaliteten på det endelige produktet. Det har i flere land vært en tendens til at forbrukere er villig til å betale mer for produkter som anses som gunstig ut fra helse og miljø. Oppdrettsindustrien er for eksempel avhengig av rene fjorder og vann for å opprettholde sitt renommé på verdensmarkedet, mens store deler av næringsmiddelindustrien samt farmasøytisk industri er avhengige av rikelig tilgang på ferskvann i produksjonen.

Flere land har innført offisielle miljømerker som gir bedrifter muligheter til å profilere sine produkter som bra miljøvalg. Svanemerket ble startet i 1989 og er det offisielle nordiske miljømerket. Merket betyr at både produktet og innpakningen fyller spesifiserte miljøkrav. EUs miljømerke, blomsten, ble startet i 1992 og gjelder for hele Europa. Det finnes færre produkter med dette merket i Norge.

Andre eksempler er merking av økologiske landbruksvarer (Debio) og merking av garantert salmonellafri kylling. Gode systemer for merking eller deklarering vil være viktig for hvorvidt slike varer vinner fram i forhold til tradisjonelle varer hvor miljøhensyn i mindre grad vektlegges. Utvalget anbefaler at det vurderes å utvikle en indikator som viser omfanget av sammenlignbare miljømerker på tvers av land. Dette kan si noe om i hvor stor grad bedriftene har lykkes i å utvikle og markedsføre miljøprofilerte produkter.

For deler av reiselivsnæringen vil tilgangen til natur med frisk luft og rent vann være et viktig salgsargument for å få turister til Norge. Ikke minst vil oppfatningen av dette være viktig for om turister vil ønske å besøke Norge. Eksistensen av og tilgjengeligheten til et rent naturmiljø kan også oppfattes som positivt for arbeidstakere som ønsker å bo nær naturen.

Det er forskjellige deler av naturmiljøet som er av betydning for de ulike bedrifter og bransjer. For noen kan det være kvaliteten på det lokale drikkevannet som er viktig, for andre kan det være utslippsforholdene i en kommune, og for en tredje gruppe kan det være oppfatningen av totaliteten. Det foreligger svært omfattende oversikter over miljøtilstanden i elver, fjorder, innsjøer, skoger, byer, landområder, regioner og så videre. Det er imidlertid krevende å lage helhetlige sammenligninger av den generelle renheten i forskjellige land. Utvalget anbefaler at arbeides videre med å skaffe relevante sammenligninger av miljøtilstanden på tvers av land.

Eksempler på mulige indikatorer kan være areal med overskridelse av tålegrensene for forsuring og areal med skade på fiskebestander. Et annet eksempel på en indikator er vist i figur 5.15. Figuren viser at andelen vernet areal i Norge er relativt høy i forhold til mange land det er naturlig å sammenligne oss med. Drøye 24 prosent av arealet i Norge er vernet. Likevel finner vi at vernet areal er kanskje overraskende høyere i både Danmark og Tyskland, og forholdsvis lavt i både Finland og Sverige. Slike forhold kan ha betydning som salgsargumentet for Norge som et rent land med mye urørt natur, samtidig som det legger grunnlag for friluftsliv og livskvalitet for folk flest.

Figur 5.15 Andelen vernede områder i utvalgte land

Figur 5.15 Andelen vernede områder i utvalgte land

Kilde: OECD

5.6 Oppsummering og valg av indikatorer

De naturressursbaserte næringene har en del hovedtrekk til felles når det gjelder hva som er viktige rammebetingelser. De spesifikke rammebetingelsene vil likevel i stor grad være forskjellige for hver av disse næringene. Når det gjelder valg av indikatorer på naturressursområdet, vil det derfor være vanskelig å finne en eller flere indikatorer som dekker alle disse næringene. Dette gjelder i enda større grad miljøområdet som også er en del av dette kapitlet. Det naturlige vil derfor være å konsentrere seg om et begrenset antall indikatorer fordelt på hvert område.

Naturressursene gir opphav til grunnrente, definert som avkastningen som oppstår utover avkastningen i andre næringer, fordi økonomiske aktører gis tilgang til en knapp fast faktor. Denne ekstraordinære avkastningen gir grunnlag for grunnrentebeskatning. Vannkraft, petroleum og fisk er alle knappe naturressurser. Også tilgang til enkelte miljøressurser kan i prinsippet betraktes som en knapp, fast faktor som gir grunnrente.

Norges naturressurser legger grunnlag for verdiskaping på flere måter. Verdiskapingen er dels knyttet til den grunnleggende høstingen av naturressursene, men i stor grad er naturressursene også grunnlag for videreforedling.

Norge er blant de land i verden som har de største påviste oljereservene, og vi har de største gassreservene i Europa. Industrialiseringen av norsk naturgass representerer store utfordringer og muligheter. De internasjonale oljeselskapenes investeringer vurderes i et helhetlig perspektiv hvor en rekke faktorer legges til grunn, herunder selskapsspesifikke forhold. Derfor er det viktig at analysen ikke blir for partiell knyttet til enkeltindikatorer.

Norge var et av de første landene i Europa som la til rette for markedsbaserte prinsipper for kraftomsetning. Etter dette har det vært en gradvis åpning av elmarkedene i de fleste EU/EØS-landene, men det er betydelige forskjeller mellom landene. Sammenlignet med mange europeiske land, også våre nordiske naboland, er norsk kraftsektor i langt mindre grad konsolidert. Den høye andelen offentlig eierskap er et kjennetegn ved norsk kraftsektor. Gjennom fusjoner og oppkjøp går utviklingen i Europa i retning av færre og større selskaper, og eierskapet krysser i økende grad også landegrenser.

Norge er verdens største produsent av oppdrettslaks og -ørret med i overkant av 50 prosent av verdensproduksjonen av oppdrettslaks. Det er store forskjeller mellom land i politikken som påvirker havbruksnæringens vilkår for utvikling og vekst. Den norske politikken rettet mot oppdrett skiller seg ut på flere måter med en sterk produksjonsregulering styrt av myndighetene. Norge har videre et langt mer velutviklet rammeverk rundt næringen enn andre land. Det norske oppdrettsnæringen har oppnådd en sterk posisjon og ledet an i kunnskaps- og teknologiutviklingen internasjonalt. I Norge har bildet endret seg fra å være preget av mange hundre små aktører, til at store internasjonale selskaper i økende grad deltar i hele verdikjeden. En sentral utfordring for den norske fiskeforedlingsindustrien er å sikre jevn tilførsel av råstoff.

Miljø påvirker rammebetingelsene for verdiskapende virksomhet på mange måter. For noen deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter påvirker produksjonsmulighetene, for eksempel utslippsrestriksjoner for prosessindustrien. I andre virksomheter kan produkter og tjenester som bidrar til løsning av miljøproblemer, være selve forretningsgrunnlaget, for eksempel for produsenter av renseteknologi. For en tredje gruppe kan miljøkvaliteter være en viktig innsatsfaktor i det endelige produkt, som for reiselivsnæringen.

Utvalget foreslår at følgende indikatorer tas med i et norsk referansetestingssystem:

  1. Politisk klima (tabell 5.2)

    Mange petroleumsnasjoner har et utrygt politisk klima. Generelt vil land som har en liten politisk risiko og et stort ressurspotensial, ha rom for å legge seg på et høyere skattenivå enn land med mindre ressurspotensial eller høy politisk risiko.

  2. Balansepris per fat olje (figur 5.4)

    Indikatoren sier noe om hva som er den laveste oljeprisen prosjektene kan tåle i utvalgte land. Lav balansepris indikerer at sokkelen er attraktiv.

  3. Nødvendig funnsannsynlighet av olje for å gi positiv nåverdi for selskapene (figur 5.5)

    Denne indikatoren viser den laveste funnsannsynligheten selskapene kan akseptere for at aktiviteten skal være lønnsom i et totalperspektiv. Lav nødvendig funnsannsynlighet indikerer at sokkelen vurderes som attraktiv.

  4. Grad av markedsåpning i kraftsektoren (tabell 5.3)

    Norge kan ikke komme lenger enn nivået på 100 prosent vi har i dag, men indikatoren viser utviklingen i andre land.

  5. Eierskap i kraftsektoren (tabell 5.4)

    Indikatoren viser fordelingen mellom offentlig og privat eierskap, et forhold som er i endring i mange land.

  6. Konsentrasjon i eierstrukturen i kraftsektoren (figur 5.6)

    Indikatoren beskriver et viktig forhold i sektoren som påvirkes både av offentlige rammevilkår og foretaksbeslutninger

  7. Beskatning av kraftproduksjon (tabell 5.5)

    Nivå og struktur på beskatning av kraftproduksjon utgjør en viktig rammebetingelse for kraftselskapene og brukerne av kraft.

  8. Overføringstariffene i kraftnettet (figur 5.7)

    Indikatoren viser et viktig forhold for både krafttilbydere og forbrukere.

  9. Støtte til ulike typer miljøvennlig produksjonsteknologi (figur 5.8)

    Indikatoren bli viktigere i tiden framover selv om den i Norge i dag er av begrenset betydning i forhold til andre rammevilkår for kraftsektoren.

  10. Regulering av adgang til etablering av oppdrett (tabell 5.8)

    Regimet for tildeling og vederlag for konsesjoner sier noe om etableringsadgangen og dermed om konkurranseforholdene i næringen.

  11. Produksjonsregulering av oppdrett (tabell 5.8)

    Indikatoren sier noe om hvilken fleksibilitet bedriftene står overfor med hensyn til produksjonsvolum.

  12. Miljøreguleringer av oppdrettsnæringen (tabell 5.8)

    Indikatoren sier noe om rammene for produksjonen. Graden av miljøreguleringer kan også være viktig for markedets vurdering av kvaliteten på produktene.

  13. Begrensninger i markedsadgangen for oppdrettsfisk (tabell 5.8)

    Indikatoren sier noe om mulighetene for vekst i næringen og mulighetene for utnyttelse av det fulle produksjonspotensialet.

  14. Effektivitet i miljøregulering (figur 5.13)

    Indikatoren, som er basert på spørreundersøkelse, sier noe om hvordan bedriftene oppfatter effektiviteten i miljøreguleringene. Effektiviteten i miljøreguleringene kan ha betydning for bedriftenes kostnader ved å overholde disse.

  15. Miljøavgifter i prosent av samlet skatteinngang (figur 5.14)

    For et gitt skattenivå kan indikatoren si noe om kostnadsforholdene for utslippsintensiv virksomhet i forhold til annen virksomhet.

  16. Andel vernede områder (figur 5.15)

    Denne indikatoren sier noe om tilgangen på urørt natur, noe som kan være viktig blant annet for deler av reiselivsnæringen og for livskvaliteten til folk flest. En mulig indikator som ville være bedre, men betydelig mer krevende å finne data for, er overskridelse av naturens tålegrense på ulike miljøområder.

I tillegg mener utvalget følgende indikatorer bør vurderes utviklet:

  1. Gap mellom politiske målsettinger/forpliktelser og miljøtilstanden på ulike områder

    Forskjellen mellom målsetting og tilstand kan si noe om det framtidige markedet for produkter og tjenester bidrar til å redusere miljøproblemer.

  2. Antall miljømerkede produkter i ulike land

    En slik indikator kan si noe om i hvilken grad bedriftene lykkes i å utvikle og markedsføre miljøprofilerte produkter.

Fotnoter

1.

Wood MacKenzie (1999a)

2.

Modellen som benyttes baserer seg på bedrifts- og bransjeundersøkelser samt ekspertvurderinger over det eksisterende og framtidige investeringsklimaet i de ulike land. For en nærmere henvisning, se The Economist Intelligence Unit (2001).

3.

Ristesund (1998)

4.

Eksport omfatter oljeplattformer og moduler (nye og eldre), diverse varer og tjenester innenfor oljevirksomhet og oljeboringstjenester. Totalproduksjon i Norge omfatter tjenester tilknyttet olje- og gassutvinning, verkstedindustri og bygging av skip og oljeplattformer (Kilde: SSB).

5.

SNF(1999)

6.

Jakobsen, Vikesland, og Moen (2000)

7.

Kjemisk industri er her definert som produksjon av kjemiske råvarer, kjemiske og mineralske produkter og oljeraffinering. Kilde: SSBs historiske nasjonalregnskapstall målt i basisverdi. I tallene kan det inngå noe kjemisk industri som ikke er petroleumsrelatert. http://www.ssb.no/nr/tab_07.sdv

8.

Statistics Netherlands, tall for chemical industry og plastic/rubberindustry

9.

Kilde: SSB, http://www.ssb.no/emner/10/06/nos_olje_gass/nos_c647/no/tab2/t-17.html

10.

Om utviklingen i det europeiske gassmarkedet, se blant annet i St.meld. nr. 39 (2000–2001)

11.

Se blant annet LO og Arbeiderpartiet (2001).

12.

ECONs vurdering.

13.

Gjennom St.prp. nr. 52 (1998–99), jamfør Innst. S.nr. 233 (1998–99) ble noen kraftintensive bedrifter tilbudt nye, langsiktige avtaler med Statkraft på vilkår fastsatt av Stortinget. Kun et lite antall bedrifter valgte å fornye sin kraftavtale med de vilkår satt av Stortinget. Prisvilkårene i det nye regimet oppfattes å ligge tett opp til et markedsprisnivå for tilsvarende langsiktige avtaler.

14.

En ikke offentlig tilgjengelig oversikt fra analyseselskapet CRU over gjennomsnittlige kraftkostnader for aluminiumsprodusenter i den vestlige verden i 1999, viser at de norske produsentene er blant de med aller lavest kraftpris.

15.

Framstillingen bygger i stor grad på ECON (2001b) og tar utgangspunkt i en sammenligning av de mest sentrale havbruksnasjonene som er Chile, Skottland, Canada, USA, Irland, Færøyene og Island.

16.

Kopp, Jakobsen og Vikesland (2000)

17.

Norske Fiskeoppdretteres Forening

18.

Eksportutvalget for fisk

19.

I juni 1997 inngikk norske myndigheter, EU og næringen et avtalekompleks, den såkalte lakseavtalen, som siden har lagt sterke føringer på politikken. Lakseavtalen med EU løper i 5 år fram til 30. juni 2002. Det er usikkerhet om det er grunnlag for å videreføre dagens norske regime når avtalen utløper.

20.

Konsesjonssystemet er i dag i hovedsak regulert under Oppdrettsloven av 14. mai 1985, og Fiskeridepartementet med underliggende etater er regulerende myndighet i form av både utarbeidelse og håndhevelse av lovene.

21.

Søfteland (2001)

22.

ECON (2000b)

23.

Se blant annet NOU 1996: 9 og St. prp. nr. 54 (1997–1998) for en nærmere omtale av dette.

24.

NOU 2000: 1

25.

St.meld. nr. 54 (2000–2001)

26.

Produktenes miljøbelastning vurderes gjennom alle deler av produktets livssyklus.

Til forsiden