NOU 2001: 29

Best i test?— Referansetesting av rammevilkår for verdiskaping i næringslivet

Til innholdsfortegnelse

7 Utdanning, forskning og innovasjon

7.1 Innledning

Dette kapitlet drøfter kunnskap og innovasjon. Hovedperspektivet er at kunnskap, kompetanse og teknologi virker sammen og skaper grunnlag for innovasjon som i neste omgang er viktig for verdiskaping og konkurranseevne. Kapitlet drøfter betydningen av kunnskap og deretter behandles temaene utdanning, forskning og innovasjon.

Det tas utgangspunkt i innovasjonsperspektivet, hvor utdanning, kompetanse og forskning betraktes som de sentrale innsatsfaktorene for innovasjon. Kapitlet sikter mot å gi et bilde av hvordan innsatsen er på disse områdene i Norge i forhold til andre land. I slutten av kapitlet foreslås indikatorer som bør inn i et norsk referansetestingssystem. Det er også pekt på nye indikatorer som bør utvikles.

Selv om utdanning og forskning kan betraktes som to av flere innsatsfaktorer for innovasjon, er de i seg selv også store og viktige temaer som derfor blir behandlet i egne delkapitler. Når det gjelder avsnitt 7.3 Utdanning er omtalen begrenset til utdanningssystemet og den produksjonen (utdanning) som foregår innenfor dette systemet. Dette omfatter også etter- og videreutdanning. Både det generelle utdanningssystemet og etter- og videreutdanning har en nær sammenheng med kvalifikasjonene til arbeidskraften. Øvrige spørsmål knyttet til arbeidsmarkedet er drøftet i kapittel 8. Forskning er omtalt i avsnitt 7.4. Her er det fokusert på næringslivets innsats og behov.

Innovasjon avhenger av en rekke forhold i samfunnet og i næringslivet, og mange politikkområder som er omtalt i øvrige kapitler påvirker innovasjonsevnen. Bare indikatorer som eksplisitt forsøker å måle innsats og resultater av kunnskap og innovasjon er omtalt i dette kapitlet.

7.2 Kunnskap som konkurransefaktor

7.2.1 Innledning

Det er bred enighet om at kunnskap og kompetanse er viktig for næringslivet og at myke investeringer spiller en større rolle i verdiskapingen enn tidligere. Årsaker til at kunnskap og kompetanse har fått økt oppmerksomhet er blant annet den raske teknologiske utviklingen og den omfattende globaliseringen av næringsliv og markeder. Produkter har i dag kortere levetid og et høyere kunnskapsinnhold i forhold til tidligere.

Denne utviklingen har påskyndet behovet for omstilling og nyskaping i næringslivet og fører over tid både til endring av næringsstrukturen og endring av arbeidsmåten i eksisterende virksomheter. Flere utviklingstrekk synliggjør disse endringene. Tradisjonell industri er mer spesialisert og fleksibelt organisert enn tidligere. Antall nyetableringer og avspinn (spin-offs) fra etablerte bedrifter har økt. Flere bedrifter har etablert seg ute, og ikke minst har det vært en betydelig vekst i privat tjenesteyting. Denne utviklingen skaper økt etterspørsel etter oppdatert kunnskap, noe både bedriftene og kunnskapsinstitusjonene må tilpasse seg. En slik tilpasning er blant annet satsing på etter- og videreutdanning og fjernundervisning. Samtidig har mange land økt satsingen på kunnskap.

Kunnskap og kompetanse har også fått en bredere plass i den norske næringspolitikken de siste årene. Sentrale politiske mål har vært å få mer næringsrelevant utdanning og forskning, økt samarbeid mellom kunnskapsinstitusjoner og bedrifter og å få mer innovasjon og verdiskaping ut av forskningen. Samtidig har en erkjent at forskningsresultater alene ikke er tilstrekkelig for innovasjon. I mange tilfeller er ikke forskning og utvikling (FoU) involvert. Aktiviteter knyttet til produksjon, prosess, design, investeringer i utstyr og markedsarbeid er også viktige. Teknologi som er utviklet av andre, kan tilpasses og tas i bruk på nye områder, det kan være imitasjon, eller rett og slett mindre endringer eller justeringer i eksisterende produkter og prosesser.

Innovasjon omfatter nyskaping og kommersialisering og kan forstås som en interaktiv prosess hvor mange aktører deltar. For at det skal bli vellykket innovasjon kreves ulike innsatsfaktorer, samarbeid mellom aktørene og et godt innovasjonsmiljø. Når innovasjon forstås på denne måten er det relevant å snakke om innovasjonssystemer. Et innovasjonssystem består av aktørene og relasjonene mellom disse aktørene. Aktørene kan omfatte bedrifter, forskningsinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, investorer, kredittinstitusjoner og det offentlige virkemiddelapparatet. Klynger av bedrifter (næringsklynger) kan betraktes som sentrale elementer i innovasjonssystemene. Det er samarbeidet mellom bedriftene, og mellom bedriftene og kunnskapsmiljøene, som er det sentrale i et innovasjonssystem. Kompetansen og samhandlingene – strømmene – i et slikt system har avgjørende betydning for innovasjonsevnen. De ulike aktørene i innovasjonssystemet har ulike roller og bidrar på forskjellig vis til de mange oppgaver som må løses for å lykkes med innovasjon. Enkeltbedrifter besitter sjelden kompetanse til selv å ta hånd om alle funksjoner. Samspillet med andre bedrifter og ulike kunnskapsmiljøer er derfor avgjørende i innovasjonsprosessen. Innovasjon er også omtalt i boks 7.1.

Boks 7.3 Hva er innovasjon?

Definisjon: Med innovasjon menes introduksjon av et nytt eller endret produkt, en ny eller endret produksjonsmetode eller en ny måte å organisere virksomheten på. Produktet må være lansert på markedet og produksjonsmetoden tatt i bruk før det regnes som en innovasjon.

Innovasjon er et samlebegrep for nyskaping og kommersialisering av både produkter og prosesser. For at eksisterende bedrifter skal kunne overleve, og nye bedrifter komme til, er det avgjørende at det frambringes lønnsomme nyskapninger eller innovasjoner. Ofte skilles det mellom radikale innovasjoner (gjerne forskningsbaserte) og mindre, skrittvise innovasjoner (inkrementell innovasjon). Den bedriften som innoverer oppnår i større eller mindre grad et midlertidig monopol og/ eller en styrket markedsposisjon i forhold til sine konkurrenter. Dette tillater høyere inntjening. Innovasjon er en dynamisk og interaktiv prosess som kan gå over lang tid og hvor målene kan endres underveis. For å innovere kreves det at grunderen eller de som arbeider i bedriften besitter, tilegner og nyttegjør seg kunnskap og kompetanse (herunder erfaring, motivasjon, holdninger og kreativitet). Innovasjonsmulighetene avhenger dermed både av akkumulert kunnskap og evne til å tilegne seg ny kunnskap. Innovasjon betegner derfor både et produkt som er ført fram til markedet, og en prosess som frambringer en innovasjon. Det er et viktig poeng at innovasjon som regel foregår i interaksjon med omgivelsene – andre bedrifter, kunnskapsmiljøer, leverandører og kunder – og sjelden isolert i den enkelte bedrift.

Det er vanlig å skille mellom det nasjonale innovasjonssystemet og flere regionale innovasjonssystemer. Det nasjonale nivået er interessant fordi lover, regler og virkemidler gjøres gjeldende for alle aktører innenfor landegrensene, og er derfor spesielt relevant når sentrale myndigheter utformer politikk. Ved utforming av politikk på regionalt eller lokalt nivå, blir de nære omgivelsene av større betydning. Samtidig er også forholdet mellom det lokale eller regionale systemet og det overordnede nasjonale systemet viktig. Med økt grad av åpenhet mot utlandet, stadig flere multinasjonale selskaper, samarbeidsavtaler og overnasjonal myndighetsutøvelse er det i mange tilfeller også relevant å trekke utenlandske aktører inn som viktige bidragsytere i innovasjonssystemet. Eksempler er EUs rammeprogrammer for forskning, EU-regelverk med konsekvenser for næringsvirksomhet i Norge og at størsteparten av kunnskapsbasen for norsk næringsliv ligger utenfor Norge.

På grunn av disse forholdene er det naturlig at utdannings- og forskningspolitikk har en sentral rolle i næringspolitikken. Derfor er det også viktig at innovasjonssystemene blir vektlagt i drøfting av utdannings- og forskningspolitikk både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Systemperspektivet vektlegger at innovasjon og verdiskaping avhenger av en lang rekke forhold og at det er nødvendig med et bredt og integrert sett av offentlige tiltak for å lykkes med å fremme innovasjon.

Kunnskap og det videre begrepet kompetanse omfatter mer enn bare teoretisk kunnskap. Yrkesrettet kompetanse i form av fagkunnskap, erfaring og ferdigheter har stor betydning for så vel kvalitet som produktivitet. Innvevd i kompetansebegrepet ligger også taus kunnskap (se boks 7.2) og at det som blir gjort i form av ny forskning eller nyskaping i stor grad er styrt og avhengig av det som er gjort tidligere. Evnen til å utvikle ny kunnskap og utnytte eksisterende kunnskap på nye måter er avgjørende for å få fram nye produkter og få til omstilling. Det er ikke bare viktig å ha dyktige og erfarne fagarbeidere. Det er også viktig at menneskene i innovasjonssystemet er kreative og nytenkende og at de møter hverandre i samarbeid og konkurranse.

Boks 7.4 Hva er kunnskap og kompetanse?

Kunnskap og kompetanse er begreper som benyttes i mange sammenhenger. De er også nært knyttet til mye brukte begreper som informasjon, læring, ferdighet og teknologi. Det kan derfor være behov for å klargjøre betydningen av disse begrepene:

Informasjon er kodifisert kunnskap eller ulike typer kodifiserte opplysninger. Tolking av informasjon krever forutgående kunnskaper.

Kunnskap består i systematisert informasjon, samt prinsipper for å systematisere og sette informasjon inn i en sammenheng. I litteraturen benyttes ofte en todeling i vitenskapelig kodifisert kunnskap og erfaringsbasert, taus kunnskap. Det kan også skilles mellom lokalt forankret (blant annet bedriftsspesifikk) og globalt tilgjengelig kunnskap. Forskningsbasert kunnskap kan være både formell og uformell.

Ferdighet er den praktiske parallellen til kunnskap, og består i evnen til å gjennomføre eller beherske en bestemt operasjon.

Kompetanse er evne til å løse oppgaver ved å anvende relevante kunnskaper, ferdigheter og fantasi. I dette ligger også et element av motivasjon.

Læring består i å tilegne seg kunnskap, ferdigheter og kompetanse. Læring skiller seg fra forskning ved at man tilegner seg eksisterende kunnskap som er ny for den personen som lærer. Forskning sikter mot å utvikle ny kunnskap.

Samlet sett er miljøet rundt bedriften og rundt nyskaperen av stor betydning for innovasjonsevnen. Et innovativt miljø er viktig både for å få fram gode ideer og for å få ideene realisert som kommersielle produkter. Dette krever igjen velfungerende arbeidsmarked, infrastruktur, finanssektor og insentiver i skattesystemet.

Utvikling av egen kunnskap og kompetanse er en forutsetning for å forstå og skaffe seg tilgang til andres kunnskap. Videre må arbeidskraften være motivert. Dette krever godt arbeidsmiljø og belønning som igjen blant annet avhenger av medvirkning (deltakelse) og god ledelse. Kompetanse til å drive FoU, evne til å finne kunnskap og nettverkskompetanse er viktig for å innovere og for å erverve ytterligere kunnskap og kompetanse og igjen gjøre nye innovasjoner. Betingelsene for samarbeid og for personmobilitet er også viktig i denne sammenheng. Samtidig er tilgang på fagkompetanse og hvor denne kompetansen ønsker å arbeide og slå seg ned, viktig for lokalisering av næringsvirksomhet. Gode næringsmiljøer eller gode innovasjonsmiljøer vil igjen tiltrekke seg kompetanse. Dette illustrerer samspillet og dynamikken knyttet til kunnskap som produksjonsfaktor. Begrepet intellektuell kapital brukes i noen sammenhenger for å illustrere sammenhengene mellom disse forholdene (se boks 7.3).

Kunnskap og kompetanse som produksjonsfaktor, har en del spesielle egenskaper. Den øker i verdi ved bruk og den er kumulativ. Investeringer i kunnskap har også det vi kaller positive eksterne virkninger ved at de genererer nytte eller verdi utover det som den som utvikler kunnskapen tar hensyn til i sin tilpasning. Det henger sammen med at kunnskap har et innslag av å være et kollektivt og ikke rivaliserende gode, som således vanskeliggjør omsetning i markeder. I dette ligger mye av begrunnelsen for myndighetene til å skaffe til veie og finansiere utdanning og forskning. Bare en mindre del av kunnskapen er kodifiserbar, resten er stort sett knyttet til det enkelte menneskes erfaringer, refleksjon, holdninger og motivasjon – som igjen er knyttet til både innovasjons- og læringsmiljø. I et slikt perspektiv er kunnskap og kompetanse en lite mobil produksjonsfaktor.

Dette innebærer at tilgang på kompetent arbeidskraft og spisskompetanse er viktig for næringslivets lokalisering. Bedriftene vil i større grad søke å være lokalisert der arbeidskraften er – eller ønsker å være – og der de finner gode innovative miljøer. I denne sammenheng er bedriftenes lokalisering av sin forskning og utvikling og hvor de kjøper FoU-tjenester viktig. Gode forskningsmiljøer er dermed en betingelse for å sikre tilgang av nye kunnskapsbaserte bedrifter. Samtidig er høy kvalitet på egen forskning en viktig forutsetning for å finne fram til, erverve og ta i bruk kunnskap utenfra.

Boks 7.5 Intellektuell kapital

Kunnskap og kompetanse blir ofte omtalt som intellektuell kapital. Intellektuell kapital kan ses som samspillet mellom:

  • De menneskelige ressursene, ferdigheten og kompetanse hos medarbeidere ( humankapital )

  • Organisatoriske ressurser som etablerte prosesser og systemer ( strukturkapital )

  • Interne og eksterne samarbeidsrelasjoner som forholdet til kunder, leverandører og andre samarbeidspartnere ( relasjonskapital )

Betydningen den intellektuelle kapitalen for verdiskaping og konkurranseevne, har fått økende oppmerksomhet. Flere prosjekter nasjonalt og internasjonalt har de siste årene fokusert på å utvikle bedre metoder for å kunne måle og dermed styre den intellektuelle kapitalen bedre.

7.2.2 Måling av kunnskap og innovasjon – hva kan og bør vi måle?

Fra et verdiskapingsperspektiv er hovedspørsmålet hvor innovativt norsk næringsliv er i forhold til næringslivet i andre land og hvilke betingelser som er til stede for innovasjon i Norge i forhold til andre land. Det er også interessant hvor mye ressurser som satses i Norge på dette området og hvilke resultater denne ressursinnsatsen gir. Ressursinnsatsen omfatter alt fra bedriftenes investeringer i FoU og kompetanse til samfunnets investeringer og utgifter til forskning og utdanning. Dette krever mange indikatorer og gir også et betydelig avgrensningsproblem, blant annet i forhold til hvilke offentlige og private utgifter som skal medregnes. Samtidig er tilgangen av data begrenset. Særlig informasjon om interaksjon mellom aktørene i innovasjonssystemet er vanskelig å framskaffe. Det er i tillegg et problem at innovasjonsprosesser foregår over så lang tid.

Når det gjelder betingelsene for innovasjon, kan vi skille mellom miljøbetingelser og målbare rammebetingelser. Miljøbetingelser omfatter omfang av samarbeid, kultur, holdninger, innovasjonsmiljøer og klynger. Dette er vanskelig målbare størrelser. Rammebetingelser omfatter skatter og avgifter, lover og regler og offentlig støtte. I tillegg kan ulike former for infrastruktur betraktes som betingelser for innovasjon. Det foreligger relativt mange sammenligninger av generelle rammebetingelser mellom land, men for det meste er sammenligningene gjort på avgrensede områder som for eksempel skatt (jamfør kapittel 11).

Det er ressursinnsatsen vi har best grunnlag for å måle. Særlig gjelder dette for FoU og utdanning. Kunnskapsnivå, kvalitet, holdninger og kreativitet er vanskeligere å måle. Det er også vanskelig å måle hvordan innovasjonssystemet fungerer, hvilke resultater det gir og hvordan forholdet mellom kunnskapsinvesteringer og innovasjon er. Samlet sett er det derfor problematisk å måle betingelsene og potensialet for innovasjon i Norge og sammenligne disse med andre land.

7.3 Utdanning

7.3.1 Innledning

Dette avsnittet drøfter videregående opplæring, høyere utdanning og etter- og videreutdanning. Fokus rettes mot ressurstilgang, type og omfang og hvilken kvalitet utdanningen har i de enkelte land. På grunn av mangelfull statistikk er ikke det såkalte mellomnivået drøftet i dette avsnittet. Mellomnivået omfatter korte yrkesutdanninger, spesialiseringer og sertifiseringer som ikke blir dekket i videregående opplæring eller høyere utdanning.

Utgangspunkt

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder andel av samlet verdiskaping som blir brukt på utdanning. I 1998 utgjorde ressursinnsatsen på grunnskole, videregående opplæring og høyere utdanning om lag 7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i Norge. Det tilsvarende tallet for OECD var i underkant av 6 prosent. 1 I 1998 hadde hele 83 prosent av den norske befolkningen i alderen 25–64 år tatt utdanning ut over grunnskolen. Gjennomsnittet for OECD var 62 prosent. Om lag 57 prosent av den norske befolkningen i den samme aldersgruppen har videregående opplæring, og 26 prosent har universitets- og høyskoleutdanning. OECD-gjennomsnittet for videregående opplæring og høyere utdanning er henholdsvis 41 og 21 prosent 2 .

Den høye ressursinnsatsen kan til en viss grad tilskrives en desentralisert skolestruktur på grunnskolenivå. Dette er bestemt av geografi og politiske målsettinger. Disse forholdene tar ikke bort inntrykket av at Norge er et av de landene der det satses mest på utdanning. Norske studenter bruker relativt lang tid på studiene, noe som medfører at mange går inn i arbeidslivet som godt voksne, se også kapittel 8.

En godt utdannet befolkning er en viktig betingelse for å oppnå høy verdiskaping i samfunnet. Et utdanningssystem som sikrer arbeidskraft med den kunnskap og kompetanse som næringslivet har behov for, er også en viktig lokaliseringsfaktor for næringslivet. Utdanning og kompetanse er viktig for at flest mulig skal kunne delta aktivt i arbeids- og næringslivet. Utdanningssystemet spiller en viktig rolle som en betydelig tilbyder av ny kunnskap og kompetanse for næringslivet. Samvirke med næringslivet er også viktig på grunn av den rolle kunnskapsinstitusjonen har for innovasjonssystemene.

7.3.2 Videregående opplæring

I videregående opplæring legges grunnlaget for kompetanseutvikling i videre studier eller direkte i arbeidslivet. Reform 94 ga alle unge i Norge rett til videregående opplæring. I skoleåret 2000–2001 var det om lag 164 000 elever i videregående opplæring i Norge 3 . Det var i tillegg registrert om lag 30 000 lærlinger høsten 2000 4 . I 1999 deltok i underkant av 93 prosent av alle 16-åringer i Norge i videregående opplæring.

Videregående opplæring skal normalt føre fram til studiekompetanse (allmennfag), fag- eller svennebrev eller annen yrkeskompetanse (yrkesfag). Videregående opplæring i Norge har, i forhold til de fleste andre europeiske landene, et sterkt innslag av felles allmennfag og teori innenfor den yrkesfaglige delen. Dette er begrunnet med de økende krav om teoretisk bakgrunn næringslivet stiller til en fagarbeider. Det har blitt kritisert fra ulike hold at et for sterkt innslag av felles allmennfag og teori innenfor den yrkesfaglige delen, kan gå utover kvaliteten på resten av utdanningen. I tillegg kan et for sterkt innslag av teori støte bort enkelte potensielle søkere til yrkesfagene.

For å kunne møte de kvalifikasjonsbehov som arbeidsmarkedet stiller til en hver tid, er utdanningens fleksibilitet avgjørende. Ved gjennomføringen av Reform 94 ble overgangen fra yrkesfaglig utdanning til allmennfaglig utdanning enklere. Elevene kan etter to eller tre år med yrkesfaglig opplæring ta ett år med det som kalles allmennfaglig påbygning og med dette oppnå studiekompetanse. Reformen åpnet imidlertid ikke for en overgang andre veien, fra allmennfaglig til yrkesfaglig utdanning. Dette har blitt kritisert både av Stortinget 5 og OECD 6 .

Ressurstilgangen i videregående opplæring

Effektiviteten av opplæringen avhenger både av lærekreftene, tilgjengelige læremidler og utstyr, skolelokaler og elevenes motivasjon. Den samlede ressursinnsatsen i utdanningssystemet – målt i penger – avhenger av utgifter til lønninger, lokaler og utstyr. Internasjonale sammenligninger på ressursbruken per elev kan gi en indikasjon på effektiviteten av utdanningen i det enkelte land. Figur 7.1 viser utgifter per elev i videregående opplæring i forhold til BNP i utvalgte land.

Figur 7.1 Utgifter per elev i videregående opplæring.
 US Dollar

Figur 7.1 Utgifter per elev i videregående opplæring. US Dollar

Kilde: OECD (2001b)

Vi ser av figuren at Norge ligger på tredjeplass, og det er kun Tyskland og Sveits som har høyere ressursinnsats på dette området. Nederland bruker minst per elev. Variasjonene i utgifter per elev reflekterer ikke bare variasjoner i materielle ressurser, men også variasjoner i det relative lønnsnivået mellom landene.

Det er klare svakheter knyttet til komparative studier av ulike lands ressursbruk. Blant annet tar ikke en slik indikator hensyn til demografiske forskjeller. Den gir imidlertid indikasjon på hvordan landene prioriterer utdanning. Ressursbruken bør vurderes i forhold til kvaliteten på opplæringen. Det er imidlertid få tilgjengelige indikatorer som kan sammenligne kvalitet.

Omfang og nivå på videregående opplæring

Selv om videregående opplæring i hovedtrekk er delt inn i allmenn- og yrkesfag, er det variasjon i organiseringen i de europeiske landene. Dette gjelder både innhold og utdanningslengde.

Figur 7.2 Elever etter type program som andel av den totale elevmassen
 i videregående opplæring (1998)

Figur 7.2 Elever etter type program som andel av den totale elevmassen i videregående opplæring (1998)

Kilde: OECD (2001b)

Figur 7.2 viser forskjeller mellom land når det gjelder fordelingen mellom allmennfag og yrkesfag 7 . I Norge er det overvekt av elever på yrkesfaglige studieretninger og andelen elever på yrkesfag er i Norge noe høyere enn gjennomsnittet for OECD. Det er imidlertid flere land som har høyere andel i yrkesfaglige studier enn Norge. Dette gjelder blant annet i Tyskland og Nederland. Japan og Irland har den høyeste andelen allmennfag. Den høye andelen elever på yrkesfag i Norge er i tråd med de kvantitative målsettingene som ble satt i forbindelse med gjennomføringen av Reform 94.

Figur 7.3 Andel med fullført eksamen fra videregående
 opplæring av totalbefolkningen i typisk fullføringsalder.
 1999.

Figur 7.3 Andel med fullført eksamen fra videregående opplæring av totalbefolkningen i typisk fullføringsalder. 1999.

Kilde: OECD (2001b)

Fordelingen mellom allmennfag og yrkesfag i ulike land er ikke i seg selv så viktig. Det viktige er om fordelingen avspeiler de behov næringslivet har for arbeidskraft i dag og framover. Av Aetats bedriftsundersøkelse fra 2001 8 om mangelen på arbeidskraft i næringslivet, går det fram at det er stor mangel på blant annet håndverkere, salgs- og servicepersonale, operatører og sjåfører. Dette er yrkesfag og kan indikere at det fortsatt er behov for å stimulere flere til å velge yrkesfag.

Figur 7.3 viser elever som fullfører videregående opplæring blant befolkningen i typisk fullføringsalder. I Norge er dette aldersgruppen 18–19 år. I 1999 var andelen som fullførte allmennfaglig utdanning i Norge 67 prosent, og andelen på yrkesfaglig utdanning var 66 prosent. Dette er i begge tilfeller høyere enn gjennomsnittet for alle OECD-land. Sammen med Finland og Frankrike ligger Norge høyest når en ser på andelen som fullfører yrkesfaglig utdanning i forhold til antall personer i typisk fullføringsalder. Også når en ser på allmennfag ligger Norge i toppen – her sammen med Irland og Japan.

At så mange nordmenn tar videregående opplæring kan ikke uten videre tilskrives Norges høye ressursinnsats i videregående utdanning, men kan gi en indikasjon på at ressursinnsatsen faktisk gir resultater 9 . Reform 94 er trolig en viktig forklaring på at deltakelsen blant norsk ungdom i videregående opplæring er en av de høyeste blant OECD-landene. I og med at alle i den aktuelle aldersgruppen har mulighet for å ta videregående opplæring er det også flere som fullfører utdanning på dette nivået. Figuren sier imidlertid ikke noe om effektiviteten i videregående opplæring – om fullføringsraten blant de som er tatt inn i videregående opplæring er høyere i Norge enn i andre land. I forbindelse med evalueringen av Reform 94 går det imidlertid fram at reformen har ført til en vesentlig bedre gjennomstrømning for ungdomskullene. For eksempel i yrkesfag skjedde det en fordobling, fra 30 til om lag 60 prosent, av andelen som fulgte normal progresjon etter innføringen av reformen 10 .

Kvalitet i videregående opplæring

Det er viktig at kvaliteten på opplæringen står i forhold til og tilfredsstiller de krav elevene senere møter i videre studier og/eller arbeidsliv. Generell studiekompetanse fra videregående opplæring kvalifiserer normalt til opptak ved universiteter og høgskoler i Norge. På grunn av reformene i videregående opplæring de siste tiårene har et økende antall personer fått slik generell studiekompetanse. Reformene har medført en rekke innholdsmessige endringer i faginnhold og fagsammensetning. Et utvidet opptaksgrunnlag og de innholdsmessige endringene i videregående opplæring har medført at studentmassen ikke bare har økt i antall, men at den også framstår som annerledes enn tidligere. Blant annet på grunn av dette har det ved flere anledninger vært drøftet om den generelle studiekompetansen kvalifiserer studentene godt nok for studier i høyere utdanning.

Det er vanskelig å måle forskjeller i kvalitet over tid og mellom ulike land. Det er også vanskelig å finne indikatorer som kan si noe om utviklingen i kvalitet og hvilke faktorer som er viktigst for kvaliteten på den utdanningen elevene får. I videregående opplæring er det naturlig å tro at blant annet kvaliteten på lærerene påvirker kvaliteten på den utdanningen som elevene mottar. Statistikk på dette området er mangelfull, både nasjonalt og internasjonalt. Utvalget ser behov for utvikling av indikatorer som ikke bare belyser kvaliteten på lærerutdanningen, men også hvilken effekt lærernes kvalitet har på elevens læringsevne, holdninger og motivasjon. En evaluering av lærerutdanningen er satt i gang av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og denne ventes ferdig i januar 2002. Utvalget mener også det vil være interessant å se på resultatet av denne evalueringen, og om den kan gi føringer for nye indikatorer som kan inngå i en referansetesting. På grunnskolenivå finnes det flere internasjonale tester der man sammenligner kunnskapsnivået blant elevene på flere områder. Dette omfatter leseferdighet, matematikk, språk og naturfag. Utvikling og drøfting av tester og kvalitetsindikatorer på flere nivå – også videregående – skjer både i International Association for the Evaluation of Educational Achievement (IEA), OECD og EU. Det er lagt opp til å gjennomføre både engangsundersøkelser og periodiske undersøkelser med noen års mellomrom. Norge skal delta i flere av disse. Undersøkelsene omfatter blant annet matematikk- og naturfagkunnskaper, demokratiforståelse og IKT i skolen. Utvalget anbefaler at alle disse tas med i et referansetestingssystem.

Leseferdigheten blant personer som har gjennomført videregående opplæring kan være en indikator på kvaliteten i videregående opplæring. Leseferdighet har en økende betydning i et moderne samfunn med stor informasjonsflyt. På 1990-tallet ble det gjennomført en omfattende kartlegging av leseferdigheter blant voksne i OECD-landene. 11 OECD sammenlignet evne til å lese, bruke og forstå ulike dokumenter, tabeller og tekster i noen utvalgte land. Figur 7.4 viser resultatene av denne undersøkelsen for noen land innenfor et system der høyeste oppnåelige skår er 500 poeng 12 . Norge kommer relativt dårlig ut i denne sammenligningen.

Figur 7.4 Leseferdigheter blant voksne med videregående utdanning.
 Gjennomsnittskår innenfor tre utvalgte områder

Figur 7.4 Leseferdigheter blant voksne med videregående utdanning. Gjennomsnittskår innenfor tre utvalgte områder

Kilde: OECD (2000e)

I den grad leseferdighet gir en god indikasjon på kvaliteten i videregående opplæring, viser denne undersøkelsen at videregående opplæring i Norge ikke har samme kvalitet som en del andre europeiske land. På prosaskalaen fordeler de norske deltakerne med videregående utdanning seg med i overkant av 35 prosent på nivå 1 og 2 og kun 13 prosent på nivå 4 og 5. En mulig årsak til det dårlige resultatet er at i Norge omfatter dette utdanningsnivået, relativt sett, en høyere andel av 16–19-åringene. Gruppen som har gjennomført videregående opplæring omfatter om lag 60 prosent av den aktuelle voksne gruppen i Norge. Dette er høyt tall i internasjonal sammenheng.

Som nevnt legger man i Norge relativt stor vekt på teori og felles allmenne fag i videregående opplæring. Dette gjelder også innenfor de yrkesfaglige studieretningene. Vi mangler komparative sammenligninger som kan si noe om den relative vektlegging av teori og praksis har betydning for kvaliteten på utdanningen. En indikatorer for dette er trolig krevende å utvikle.

7.3.3 Høyere utdanning

I høyere utdanning er det viktig å vurdere om utdanningssystemet utdanner arbeidskraft med den kompetanse og det kunnskapsnivå som arbeids- og næringslivet har behov for. Dette gjelder både i forhold til type, omfang og kvalitet.

Høyere utdanning omfatter både universiteter og høgskoler, profesjonsutdanninger og åpne utdanninger. Disse har et felles system for vekttall og grader. Gradsstrukturen består av en lavere grad som er normert til 4 år og en høyere grad som er normert til 6 år 13 .

Innenfor gradsstrukturen er den normerte studietiden i Norge lengre enn i de øvrige OECD-land 14 . Norge skiller seg også ut ved at den lavere graden er relativt omfattende. Innholdet i de ulike studiene på lavere grad varierer sterkt. En engelsk bachelor-grad har et sterkere innslag av faglig spesialisering enn den norske cand. mag.-graden, mens den amerikanske bachelor-graden har mer preg av en allmennutdanning. Doktorgradsstudiet i Norge er normert til tre år, mot fire år i de fleste andre land i OECD. Lengden på doktorgradsstudiet må imidlertid ses i sammenheng med studentenes forkunnskaper. Det norske hovedfagsstudiet har i større grad preg av å være en forskerutdanning enn tilfellet er i flere andre land.

Både rekrutteringen til høyere utdanning og det generelle utdanningsnivået i befolkningen har økt betraktelig de siste årene. Samtidig er det satset store ressurser på høyere utdanning. Denne utviklingen har pågått parallelt i de fleste OECD-land, og kan delvis forklares med at stadig flere typer arbeid krever kompetanse utover videregående opplæring. Fokus i utdanningsdebatten har derfor flyttet seg fra hvor mange som tar høyere utdanning, til riktig dimensjonering av og tilstrekkelig høy kvalitet på de enkelte utdanningene.

Ressurstilgang i høyere utdanning

Figur 7.5 viser utgifter per student i høyere utdanning i utvalgte land. Utgifter per student er beregnet som samlede utgifter 15 i høyere utdanning i forhold til antall fulltidsstudenter i høyere utdanning.

Figur 7.5 Utgifter per student i høyere utdanning. US Dollar
 (1998)

Figur 7.5 Utgifter per student i høyere utdanning. US Dollar (1998)

Kilde: OECD (2001b)

Det framgår av figur 7.5 at av de landene som er med i oversikten, er det kun USA, Sveits og Sverige som bruker mer ressurser per student i høyere utdanning enn Norge. Selv om Norge ligger til dels langt etter disse landene, kan det ikke uten videre konkluderes med at økt ressursbruk er nødvendig for å bedre resultatene i høyere utdanning. Det er imidlertid grunn til å tro at det er en viss sammenheng mellom ressursinnsats og de resultater som studentene oppnår. Økte ressurser til høyere utdanning kan dermed forbedre kvaliteten i høyere utdanning. Det er imidlertid nødvendig å analysere hvordan ressursene brukes for å kunne vurdere om ressursinnsatsen er fornuftig.

En svakhet med denne indikatoren er at utgifter er snevert definert. Indikatoren omfatter ikke offentlig og privat støtte til studentenes levekostnader. Indikatoren fanger heller ikke opp fordelingen av ressursene mellom studentene.

Type og omfang i høyere utdanning

Det er viktig for verdiskapingen i samfunnet at høyere utdanning produserer riktig type arbeidskraft i et riktig omfang.

Figur 7.6 Andel av befolkningen mellom 25 og 64 år som har fullført
 høyere utdanning i utvalget OECD-land. 1998 og 1999.

Figur 7.6 Andel av befolkningen mellom 25 og 64 år som har fullført høyere utdanning i utvalget OECD-land. 1998 og 1999.

Kilde: OECD (1995) og (2001c)

Figur 7.6 viser utviklingen fra 1998 til 1999 i andelen av befolkningen mellom 25 og 64 år som har fullført høyere utdanning av lavere og høyere grad 16 . Indikatoren gir et bilde av det generelle utdanningsnivået i befolkningen i de forskjellige landene, men ikke hvilke typer kunnskap og kompetanse befolkningen har.

Tabell 7.1 Fordeling av studenter innenfor ulike fag på høyere grad. 1999

  Helse- og sosialfagNaturvitenskapelige fagMatematikk og IT-fagHumaniora og lærerutdanningSamfunnsfagIngeniørfagAndre
Danmark42,71,43,517,720,913,70
Finland52,69,36,226,967,937,20
Frankrike22,713,69,429,681,740,00
Irland17,019,520,740,572,229,40
Italia15,57,04,0120,537,015,90
Japan21,88,50,048,352,837,827,4
Nederland61,95,512,522,982,614,60
Norge28,54,616,633,389,821,60
OECD33,310,99,049,066,529,31,4
Storbritannia51,715,514,345,450,822,20
Sveits26,010,611,637,683,630,30
Sverige34,17,712,639,252,851,61,8
Tyskland65,914,35,433,446,733,50,8
USA40,610,17,430,186,624,10,9

Kilde: OECD (2001b)

Tabell 7.2 Fordeling av studenter innenfor ulike fag på lavere grad. 1999

  Helse- og sosialfagNaturvitenskapelige fagMatematikk og IT-fagHumaniora og lærer-utdanningSamfunnsfagIngeniørfagAndre
Tyskland51,33,40,310,82013,50,8
Danmark42,71,43,517,720,913,70
Nederland41,8010,3044,73,20
Storbritannia39,55,78,415,121,3100
Finland35,71,83,04,042,213,40
USA30,41,84,23,042,417,20,9
OECD21,82,35,122,431,615,51,4
Frankrike20,72,14,41,544,027,40
Japan16,90,6023,815,316,427,4
Sveits13,21,35,416,549,014,60
Sverige10,32,19,512,730,832,71,8
Irland8,710,610,57,641,221,30
Norge1,10,113,66,264,813,50
Italia000100000

Kilde: OECD (2001b)

Tabell 7.1 og tabell 7.2 viser uteksaminerte kandidater 1999 fordelt etter fag i henholdsvis høyere og lavere grad i høyere utdanning. Landene har definert høyere og lavere grad forskjellig. Fag som i Norge er definert som høyere grad, kan derfor være definert som lavere grad i andre land. Disse forskjellene i grupperinger vil i noen tilfeller gi et misvisende bilde av fordelingen av fagene i høyere og lavere grad.

Fordelingen av studenter mellom høyere og lavere grad varierer mellom landene. Norge og Nederland skiller seg ut ved at kun en liten andel av befolkningen med høyere utdanning har lavere grad. I Danmark har en definert relativ stor del av de høyt utdannede som lavere grad. For de andre landene fordeler høyere utdanning seg ganske jevnt mellom lavere og høyere grad 17 .

Det er en utfordring å få til en dimensjonering som dekker de framtidige behovene for kompetanse. Høyere utdanning må blant annet dimensjoneres etter næringslivets behov. Imidlertid vet ikke næringslivet alltid hva de framtidige behovene for kompetanse er og det er mange som hevder at det faktisk er studentenes valg som treffer best. Myndighetenes fordeling av antall studieplasser mellom ulike fag er blant annet bestemt av den relative populariteten fagene har blant studentene. 18 Dette synes å gjelde generelt i OECD-området. Ofte anses ingeniører sammen med personer som har studert naturvitenskap, matematikk- og it som spesielt viktige for å sikre høy verdiskaping. Verdiskaping og konkurransevene er det imidlertid også avhengig av en rekke andre utdanninger. Det er derfor uheldig med en for ensidig fokusering på realfagsutdanninger.

Fordelingen av studenter mellom ulike studieretninger i høyere utdanning tar ikke hensyn til eventuelle forskjeller i næringsstrukturen. På grunn av slike forskjeller vil ikke nødvendigvis en lav andel kandidater i ingeniørfag bety mangel på slik kompetanse i Norge.

Figur 7.7 Antall uteksaminerte kandidater 1999 med realfag per 100 000
 i arbeidsstyrken i alderen 25–34 år
.

Figur 7.7 Antall uteksaminerte kandidater 1999 med realfag per 100 000 i arbeidsstyrken i alderen 25–34 år .

Kilde: OECD (2001b)

Figur 7.7 viser antall uteksaminerte kandidater med realfag 19 i 1999 per 100 000 i arbeidsstyrken i alderen 25–34 år 20 . Dette kan gi en indikasjon på den årlige tilførselen kompetanse innenfor realfagene til arbeidsmarkedet. En svakhet med indikatoren er at den kun viser uteksaminerte kandidater for 1999. Minst like interessant hadde det vært å sett denne indikatoren i sammenheng med andelen av de uteksaminerte kandidatene som faktisk har et arbeid som er relevant for utdanningen.

Aetats bedriftsundersøkelse for 2001 21 viser en relativt stor mangel på høyt utdannet arbeidskraft, spesielt sivilingeniører i bygg- og anleggsfag og sivilarkitekter. Det er også mangel på systemutviklere, programmerere og sivilingeniører med elektronikk- og telekommunikasjonsfag. Aetats bedriftsundersøkelse er også omtalt i avsnitt 8.4.2.

Forskerutdanning er viktig både for å utvikle og vedlikeholde vitenskapelige miljø ved universiteter og forskningsinstitusjoner. I tillegg utdannes det forskere til bedrifter i privat sektor. Doktorgradsstudier er en viktig bakgrunn for forskere.

Figur 7.8 Avlagte doktorgrader i Norden i tidsrommet 1990–1999.

Figur 7.8 Avlagte doktorgrader i Norden i tidsrommet 1990–1999.

Kilde: NIFU

Figur 7.8 viser utviklingen i antall avlagte doktorgrader i Norden etter 1990. 22 Det har vært en økning i antallet doktorgrader i hele Norden, men relativt sett har økningen vært større i Finland og Danmark enn i Norge og Sverige. Det er verdt å merke seg at mer enn halvparten av alle doktorgrader som er avlagt i Norge, er avlagt på 1990-tallet. Økningen henger sammen med veksten i ungdomskullene og utbyggingen av høyere utdanning. Det har imidlertid også vært en økt vektlegging av slike studier, og det har vært en målrettede utbygging av en strukturert forskerutdanning ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene. På begynnelsen av 1990-tallet opprettet man en rekke nye stipendiatstillinger i Norge. For å stimulere til raskere gjennomstrømning i doktorgradsstudiet ble det også innført bonusordninger for veiledere.

Norge skiller seg fra de andre nordiske landene ved at det er relativt få medisinske doktorgrader. Samtidig er andelen avlagte naturvitenskapelige doktorgrader høyere i Norge enn i de andre nordiske landene. Norge har færre doktorgrader i forhold til befolkningen enn de øvrige nordiske landene. 23

Kvalitet i høyere utdanning

Det finnes få indikatorer som beskriver kvaliteten i høyere utdanning. I OECD og EU pågår det en rekke prosjekter for å utvikle dette.

Figur 7.9 Leseferdigheter blant voksne med høyere utdanning.
 Gjennomsnittskår innenfor tre kategorier i utvalgte land.

Figur 7.9 Leseferdigheter blant voksne med høyere utdanning. Gjennomsnittskår innenfor tre kategorier i utvalgte land.

Kilde: Gabrielsen (2000).

Figur 7.9 viser gjennomsnittlig resultat for leseferdigheter for voksne med høyere utdanning. 24 Definisjonene på høyere utdanning varierer noe mellom landene i denne undersøkelsen, men i de fleste land er høyere utdanning definert som fullført utdanning utover videregående utdanning. Norge definerer høyere utdanning som studenter med høgskoler og universitetsutdanning av minst to års varighet.

I undersøkelsen er Norge rangert på tredjeplass i prosaskalaen etter Sverige og Finland, og på andreplass på de to andre formene for leseferdigheter. På prosaskalaen fordeler de norske deltakerne med mer enn tre år i høyere utdanning seg med sju prosent på de to dårligste nivåene og om lag 43 prosent på de to beste nivåene. For de med mindre enn tre år i høyere utdanning, er de tilsvarende tallene 14 og 34 prosent. I undersøkelsen skiller Norge seg ut ved å ha en mindre spredning på skårene innenfor alle de tre kategoriene sammenlignet med andre land. Resultatene over tyder på god kvalitet i høyere utdanning i Norge, men noe av forklaringen på de relativt gode resultatene kan likevel være forskjeller i definisjoner av høyere utdanning. Norge opererer med en noe snevrere definisjon enn mange av de andre landene. Dette medfører at det er relativt flere med lengre universitets- og høgskolerutdanninger i den norske undersøkelsen.

7.3.4 Etter- og videreutdanning

Raskere endringer i arbeidslivet har ført til økt fokus på behovet for kontinuerlig oppdatering av kompetanse. Etter- og videreutdanning er en viktig faktor for næringslivets og arbeidskraftens omstillingsevne og målsettingen om funksjonell fleksibilitet. Fleksibilitet i arbeidslivet er behandlet i kapittel 8 om arbeidsmarkedet.

Kompetansereformen som ble vedtatt i 1999 25 , har som mål å gi alle voksne bedre muligheter for kompetanseutvikling og livslang læring. Viktige elementer i reformen er anerkjennelse av realkompetanse, rett til utdanningspermisjon, finansieringsordninger og skatteregler for etter- og videreutdanning. Dette er ikke bare en utdanningsreform, men like mye en arbeidslivsreform og ressursinnsatsen til virkemidlene i reformen er gjenstand for forhandlinger i tariffoppgjørene. Det er lagt opp til at etter- og videreutdanningen skal skje i regi av de ordinære undervisningsinstitusjonene, men i form av et undervisningsopplegg som er tilpasset den enkeltes behov. Det er også lagt opp til et nært samarbeid mellom undervisningsinstitusjonene og den enkelte arbeidsplass.

I en OECD-rapport 26 som vurderer voksenopplæringen i Norge trekkes det fram at Norge har lagt et godt grunnlag for å stimulere til livslang læring gjennom Kompetansereformen. Det pekes på at Norge her er kommet svært langt i forhold til de fleste andre OECD-land. Det poengteres imidlertid at det er en utfordring å forene utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken på en meningsfull måte. Det framheves at virkemidlene må brukes slik at de oppmuntrer institusjonene til å bli mer fleksible, ha flere skreddersydde program, tilpasse ordninger for godkjenning av forkunnskaper og kunne korte ned på tiden som kreves for å få formell akkreditering. Samtidig er det viktig at virkemidlene tilfører økt verdiskaping på arbeidsplassen. OECD fokuserer også på viktigheten av å ta hensyn til arbeidsgivernes og bransjenes kunnskapsbehov. For at reformen skal bli vellykket peker OECD på at det er viktig å kartlegge individenes insentiver for å delta, herunder betydningen av økonomisk støtte.

Undersøkelser som er foretatt av OECD indikerer at en stor del av etter- og videreutdanningen i Sverige og Danmark finansieres av det offentlige, mens aktiviteten i de øvrige land i langt større grad finansieres av det private. Landenes finansieringsordninger viser også ulik prioritering. Mens Danmark gir støtte både til arbeidstakere og arbeidsledige, er de svenske ordningene i stor grad rettet mot arbeidsledige. Et offentlig utvalg har i år utredet forskjellige modeller for støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon i Norge. 27 Utvalget anbefaler at voksne som vil ta grunnskole- eller videregående skole, tilbys ordninger som tilsvarer de ordningene elever og studenter i ordinære utdanningsløp tilbys.

Ressurstilgangen i etter- og videreutdanning

Finansieringen av etter- og videreutdanning er svært sammensatt og uoversiktlig. Arbeidsgivernes medvirkning varierer og opplæringen foregår på mange ulike arenaer. Etter- og videreutdanning tilbys både av videregående skoler, universiteter og høgskoler, arbeidsmarkedsetaten, private utdanningsinstitusjoner og internt i bedriftene. Det foreligger ikke en oversikt over samlet ressursbruk i Norge på dette området, langt mindre internasjonal sammenlignbar statistikk. Utvalget ser behov for å utvikle internasjonale indikatorer på dette området.

Type og omfang i etter- og videreutdanning.

Norsk voksenopplæring er sammensatt og mangfoldig. Det er i liten grad etablert egne offentlige institusjoner for voksenopplæring. Ansvaret er dels lagt til de offentlige utdanningsinstitusjonene og dels til frittstående/private institusjoner og organisasjoner.

I Norge deltar en relativt stor del av befolkningen i ulike former for kurs og opplæring, selv om det har vært en viss nedgang de siste årene. I 1996 deltok over en million mennesker deltok i en eller annen form for kurs eller opplæring. I 1999 var antall deltagere om lag 900 000. Over 650 000 av disse var personer som var registrert på kurs av ulik lengde tilbudt av studieforbundene. Fra 1999 til 2000 var det en reduksjon i antall elever i videregående opplæring for voksne fra 26 500 til 20 200. 28 Etter- og videreutdanningsvirksomheten ved statlige universitet og høgskoler i 2000 omfattet om lag 84 500 deltakere. 29 Dette var en økning på vel tre prosent fra 1999 til 2000. I tillegg til den etter- og videreutdanning som tilbys ved de mer etablerte institusjoner, foregår det opplæring andre steder, blant annet på arbeidsplassene.

Det finnes lite internasjonalt sammenlignbare data for etter- og videreutdanning, herunder opplæring i arbeidslivet. OECD har undersøkt hvor mange som har deltatt i opplæring på arbeidsplassen, og hvor mange timer de har deltatt. I undersøkelsen ble arbeidstakerne spurt om deltakelse i opplæringen i løpet av de siste fire ukene.

Figur 7.10 Antall opplæringstimer i gjennomsnitt per sysselsatt
 i alderen 25–54 år. OECD.

Figur 7.10 Antall opplæringstimer i gjennomsnitt per sysselsatt i alderen 25–54 år. OECD.

Kilde: OECD (1999b)

Av figur 7.10 ser vi at Norge kommer dårlig ut når det gjelder antall timer opplæring i tilknytningen til arbeidsplassen. Alle de andre nordiske landene kommer atskillig bedre ut enn Norge. Det er ikke uproblematisk å måle volumet på opplæring. Det er ikke gitt at informantene klarer å angi eksakt hvor mye opplæring de har deltatt i eller at de har samme oppfatning av hva som er opplæring.

Når det gjelder andelen som har deltatt i opplæringen, jamfør figur 7.11, ligger alle de nordiske landene godt an sammen med Nederland og Storbritannia. Norge har imidlertid et mindre omfang enn de øvrige nordiske landene. Dette kan ha sammenheng med et stramt norsk arbeidsmarked, der det er relativt lett for ufaglærte å få arbeid.

Figur 7.11 Andelen arbeidstakere mellom 25 og 54 som har deltatt i opplæring
 i arbeidslivet de siste fire ukene

Figur 7.11 Andelen arbeidstakere mellom 25 og 54 som har deltatt i opplæring i arbeidslivet de siste fire ukene

Kilde: OECD (1999b)

Resultatene i OECDs undersøkelser indikerer at omfanget av opplæring i arbeidslivet i Norge er relativt lavt. De to indikatorene viser imidlertid bare en del av det totale omfanget av etter- og videreutdanning. Komparative studier av det samlede omfanget av etter- og videreutdanning er nødvendig for å kunne si noe mer presist om Norges posisjon. Dette foreligger ikke i dag.

Innenfor EU foregår det et arbeid med å utvikle indikatorer på livslang læring. I forbindelse med livslang læring er det interessant både å se på grunnlaget for livslang læring – grunnskoleutdanningen – og hvordan livslang læring skjer.

Kvalitet i etter- og videreutdanning

I dagens informasjonssamfunn er det økte krav til leseferdigheter. Det er også viktig å kunne nyttiggjøre seg av den informasjonen som presenteres.

Figur 7.12 Leseferdigheter blant voksne mellom 16 og 65 år. Gjennomsnittsskår
 innenfor tre kategorier i utvalgte land

Figur 7.12 Leseferdigheter blant voksne mellom 16 og 65 år. Gjennomsnittsskår innenfor tre kategorier i utvalgte land

Kilde: Gabrielsen (2000)

Figur 7.12 viser gjennomsnittsskår på leseferdigheter blant voksne mellom 16 og 65 år. 30 I undersøkelsen er Norge rangert som nummer tre både når det gjelder leseferdigheter i prosatekst og kvantitativ tekst. På dokumenttekst er Norge rangert som nummer to. Sverige kommer klart best ut på alle tre skalaer, med over 300 poeng i alle kategoriene i undersøkelsen. Når det gjelder spredningen av skårene i undersøkelsen, så ligger rundt 30 prosent av de voksne i Norge på de to dårligste nivåene. Dette betyr at om lag 30 prosent av den voksne befolkningen i Norge har så svake lese- og skriveferdigheter at de etter OECDs vurderinger har problemer med å fungere tilfredsstillende i et stadig mer skriftbasert samfunn. På det høyeste nivået varierer andelen fra like under 20 prosent på prosatekst til 30 prosent på kvantitativ tekst. Det er verdt å merke seg at andelen av den voksne befolkningen på de to laveste ferdighetsnivåene varierer, fra Sverige med om lag 25 prosent på dokument og kvantitativ tekst til over 50 prosent på Storbritannia på prosatekst.

Alle de nordiske landene gjør det bra i denne undersøkelsen. Dette har trolig en viss sammenheng med at disse landene er å betrakte som homogene samfunn med hensyn til befolkningenes språk. Samtidig har disse landene lenge satset sterkt på å gi alle utdanning. 31

7.4 Investeringer i kunnskapsutvikling

7.4.1 Forskning og utvikling (FoU)

Forskning og utvikling (FoU) skjer i Norge både i næringslivet, hos ulike forskningsinstitutter og ved universiteter og høgskoler. I næringslivet dominerer anvendt forskning og utvikling, mens universiteter og høgskoler for det meste utfører grunnforskning. Fire nasjonale universiteter og fem vitenskapelige høgskoler utfører mesteparten av landets grunnforskning. 32 Universitets- og høgskolesektoren utfører en relativt stor andel av den samlede forskningen i Norge – 29 prosent i 1999. Samtidig er samarbeidet mellom denne sektoren og næringslivet mindre utviklet i Norge enn i mange andre land.

Mye av den næringsrettede forskningen, og næringslivets forskning, blir i Norge utført som oppdragsforskning av ulike forskningsinstitutter. Instituttsektoren er stor i forhold til mange andre land. De største instituttene er knyttet til universiteter og vitenskapelige høgskoler, mens de mindre ofte er knyttet til regionale statlige høgskoler.

Det norske kunnskapssystemet kjennetegnes av at det er mange små enheter. I de senere år har det skjedd en utvikling i miljøet rundt universiteter og høgskoler. Det har vokst fram nye institutter, forskningsselskaper, forskningsparker og kursvirksomheter. Dette har bidratt til å koble den akademiske forskningen og utdanningen nærmere til næringslivet. Imidlertid har den statlige satsingen på å utvikle slike miljøer vært mindre i Norge enn i mange andre land. For eksempel er flesteparten av de om lag 10 forskningsparkene etablert på initiativ fra forskningsmiljøene selv og/eller fra lokale myndigheter. De siste par årene er det imidlertid etablert finansieringsordninger som bidrar til å støtte aktivitet i forskningsparkene.

Norges forskningsråd (NFR) er Norges eneste forskningsråd. NFR har ansvar for finansiering av forskning på alle fagområder, og har også ansvar for norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning. NFR mottar bevilgninger fra en rekke departementer. Nærings- og handelsdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bidrar med omkring halvparten av de offentlige bevilgningene på vel tre milliarder kroner per år. Omtrent to tredeler av den offentlige forskningsfinansieringen går direkte fra de ulike departementene til ulike institusjoner utenom NFR.

De fleste andre land har flere sektorvise forskningsråd og som regel et eget teknologisk eller industrirettet forskningsråd. Målet med den norske modellen er å sikre en helhetlig prioritering og god samordning på tvers av ulike sektorer. Organiseringen av NFR vil bli evaluert i løpet av 2001.

I forhold til andre land har den norske virkemiddelbruken for å fremme FoU i næringslivet et stort innslag av direkte støtte til bedrifter. Den står særlig i kontrast til Sverige, hvor de offentlige midlene vesentlig går til institusjoner som organiserer næringsrettede prosjekter, og til grunnforskning. I andre land er det også større satsing på indirekte virkemidler (skatteinsentiver) og støtte til enkeltpersoner som nyetablerere, forskere eller studenter.

7.4.2 Samlet satsing på FoU

Den samlede forskningsinnsatsen i Norge utgjør fire promille av totalinnsatsen innenfor OECD-området. Det er med andre ord slik at ny kunnskap som frembringes i hovedsak oppstår utenfor landets grenser. Vår beskjedne andel av den samlede forskningen i OECD-landene kan også illustrere behovet for å hente ny kunnskap fra utlandet. Generelt er det slik at forskning er en global aktivitet og egen forskning er en forutsetning for å kunne forstå og nyttegjøre seg av andres forskning. Dette er svært viktig for å utnytte forskningen som utføres i andre land gjennom internasjonalt forskningssamarbeid.

Sett i forhold til økonomiens størrelse ligger Norges FoU-satsing på et lavt internasjonalt nivå sammenlignet med andre land. Av den samlede innsatsen blir omkring halvparten utført i næringslivet. I 1999 utgjorde de norske FoU-utgiftene 20,3 milliarder kroner eller 1,7 prosent av BNP. Målt i forhold til BNP bruker Norge mindre på forskning enn de øvrige nordiske land og mindre enn gjennomsnittet i OECD, jamfør figur 7.13. Gjennomsnitt for OECD og EU var henholdsvis 2,2 og 1,8 prosent. Dette må ses i forhold til at Norge er blant de OECD-land som har høyest BNP per innbygger. Stortinget har vedtatt en målsetning om at forskningsinnsatsen skal komme opp på et gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. 33

Figur 7.13 Totale FoU-utgifter i utvalgte OECD-land i prosent av BNP.
 1999

Figur 7.13 Totale FoU-utgifter i utvalgte OECD-land i prosent av BNP. 1999

Kilde: NIFU (under utgivelse)

Det framgår av figur 7.14 at i forhold til folketallet bruker Norge omtrent like mye penger på forskning som gjennomsnittet i OECD-landene, men mindre enn de andre nordiske land. Totale FoU-utgifter per innbygger er uavhengig av den generelle nasjonaløkonomiske utvikling og gir derfor et bedre mål enn utgifter til forskning i forhold til BNP. Den relativt svake norske innsatsen skyldes lav forskningsinnsats i foretakssektoren. 34 Av de samlede FoU-utgiftene i 1999 ble 47 prosent brukt i næringslivet. Ressursinnsatsen ved universiteter, høgskoler og institutter er omtrent på nivå med de øvrige nordiske land.

Figur 7.14 Totale FoU-utgifter i OECD-land. USD i faste priser per innbygger.
 1998

Figur 7.14 Totale FoU-utgifter i OECD-land. USD i faste priser per innbygger. 1998

Kilde: OECD (2000f)

Næringslivets ressursinnsats for FoU utgjorde 0,9 prosent av BNP i 1997, jamfør figur 7.15. Dette er lavere enn gjennomsnitt for OECD-landene som ligger på 1,5 prosent. Dersom oljesektoren holdes utenfor er ressursinnsatsen hos det norske næringslivet noe nærmere gjennomsnittet internasjonalt. For FoU i offentlig sektor er bildet motsatt, men her er forskjellene mellom landene mindre. Ser vi på ulike forskningsarter, skiller vi oss ut med relativt lite midler til grunnforskning.

Figur 7.15 FoU i foretakssektoren, som andel av BNP. 1997. Prosent

Figur 7.15 FoU i foretakssektoren, som andel av BNP. 1997. Prosent

Kilde: NIFU (under utgivelse)

De to indikatorene FoU-utgifter som andel av BNP og FoU-utgifter per innbygger omfatter all FoU – både offentlig og privat. Den første indikatoren (se figur 7.13) avhenger både av utviklingen i BNP og hvordan BNP er beregnet. Disse indikatorene sier heller ikke noe om kvaliteten på forskningen og evne eller mulighet til å utnytte kunnskapen til verdiskaping. Det må imidlertid forutsettes at det er en sammenheng mellom samlet FoU-innsats og innovasjon og dermed verdiskaping. Samlet sett har indikatoren FoU-innsats i prosent av BNP betydelige svakheter, men det er likevel den indikatoren som oftest brukes for å vurdere et lands forskningsinnsats internasjonalt.

7.4.3 Nærmere om næringslivets FoU

De tallene som er vist ovenfor indikerer en lav norsk forskningsinnsats. Den lave norske FoU-innsatsen kan delvis forklares med en næringsstruktur preget av mye råvarebasert produksjon og et stort innslag av mindre bedrifter. Dette er produksjons- og bedriftstyper som tradisjonelt driver lite FoU. Vi skiller oss her fra blant annet USA og Japan som har mye kunnskapsintensiv industri som forsker mye. En annen forklaring er at mange land med høy BNP-andel ofte har betydelig FoU knyttet til forsvarsprosjekter, noe vi har lite av i Norge. Totaltallene for næringslivsforskning dekker også over til dels store forskjeller mellom bedrifter, bransjer og geografiske områder. Det er for eksempel bare i underkant av en femtedel av bedriftene i Norge som utfører eller betaler for å få utført egen FoU og en relativt stor andel av forskningen utføres i regi av de store bedriftene. 35 Ti prosent av bedriftsenhetene sto for over 70 prosent av FoU-kostnadene i 1997. Figur 7.16 viser hvor stor del av FoU-utgifter som er finansiert av næringslivet. Norge er blant de land der denne andelen er lavest, mens den er høyest i Irland og Sverige.

Figur 7.16 FoU finansiert av foretakssektoren. Andel av totale FoU-utgifter
 1998. Prosent

Figur 7.16 FoU finansiert av foretakssektoren. Andel av totale FoU-utgifter 1998. Prosent

Kilde: OECD (2000f)

Mange enkeltbransjer i Norge kommer imidlertid relativt godt ut i internasjonale sammenligninger. Den ulike fordelingen på bransjer og typer av bedrifter er derfor et viktig poeng når en skal vurdere næringslivets FoU i forhold til andre land. Som i andre OECD-land er en stor del av FoU-innsatsen konsentrert innenfor noen få høyteknologiområder. I Norge er imidlertid andelen høyteknologibransjer lavere og en større andel av FoU-innsatsen er i lavteknologiske bransjer . Andelen av FoU som utføres i tjenestesektoren er i overkant av en tredjedel av total FoU utført i næringslivet. Forskningsinnsatsen knyttet til forretningsmessige tjenester og databehandling har økt betydelig de siste ti årene. Vi vet imidlertid ikke hvordan tjenestesektorens FoU utvikler seg i forhold til i andre land. Det finnes i dag lite kunnskap og statistikk som belyser FoU i tjenestesektoren og tjenestesektorens rolle i innovasjonsprosessen. Når det gjelder næringslivets FoU er en ofte henvist til å benytte undersøkelser som bare gjelder industri. Figur 7.17 viser FoU-intensiten i industrien i utvalgte OECD-land, det vil si FoU-utgifter som prosent av bruttoprodukt.

Figur 7.17 FoU-intensitet i industrien i utvalgte OECD-land 1997. Prosent

Figur 7.17 FoU-intensitet i industrien i utvalgte OECD-land 1997. Prosent

Kilde: OECD (2000f)

Norges plassering skyldes lite innslag av bransjer som i utgangspunktet har høy FoU-intensitet. Hvis vi korrigerer for forskjeller i næringsstruktur og forskjeller i fordelingen av FoU-innsats mellom industrigrener ligger Norge på en sjette plass i det samme utvalget av land 36 .

Tabell 7.3 Norsk forskningsinnsats i ulike industribransjer

Næringsgruppe (ISIC Rev.2)Norge andel bruttoprod.Norge FoU Mill. kr.Norges rangeringNorgeCanadaDanmarkFinlandFrankrikeJapanNederlandStorbri-tanniaSverigeTysklandUSA
Nærings- og nytelsesmidler22,327851,40,51,41,80,91,82,61,01,70,51,1
Tekstil og bekledning1,64312,20,90,21,20,91,81,00,31,71,50,7
Trevarer og møbler4,96440,80,30,21,10,91,20,80,10,70,90,4
Treforedling, grafisk produksjon og forlagsvirksomhet16,216340,90,60,21,30,30,90,30,21,80,61,2
Kjemiske produkter, mineralolje-, olje-, kull, gummi- og plastprodukter12,2108687,84,411,28,78,111,36,011,618,76,79,0
Herav:
Kjemiske råvarer og kjemisk-tekniske produkter5,941486,63,94,88,820,520,412,79,36,619,010,6
Farmasøytisk industri1,9426622,316,028,038,827,820,714,5..49,618,223,1
Raffinering av jordolje0,7150216,28,20,04,21,46,11,829,54,70,37,5
Gummi og plasprodukter2,39681,50,72,36,93,95,11,50,95,92,32,8
Mineralske produkter2,97771,30,30,64,02,14,70,71,22,61,61,5
Metaller8,946814,21,82,32,53,04,22,51,32,71,01,1
Herav:
Jern, stål og ferrolegeringer2,92752,50,42,91,83,63,31,91,22,91,10,7
Ikke-jernholdige metaller6,044125,03,20,83,92,26,93,81,62,00,91,9
Verkstedprodukter30,2305497,47,15,810,811,411,38,98,119,010,514,3
Herav:
Metallvarer5,47771,10,90,32,01,21,71,11,41,51,11,2
Maskiner (utenom kontoraskiner)12,270074,42,06,56,04,65,92,43,910,78,53,6
Kontormaskiner0,397430,226,711,312,99,824,753,6..51,927,032,5
Elektriske apparater og materiell5,123372,80,92,24,42,45,49,54,33,24,32,5
Signal-, radio- og annet telemateriell2,41307243,834,520,834,931,616,28,5..59,411,416,1
Bygging av fartøyer4,322823,50,0..1,03,01,20,6..3,16,3..
Motorkjøretøyer1,317283,71,0..4,512,411,518,2..23,011,117,6
Fly0,63984,419,0..0,533,618,314,8..56,886,245,0
Andre transportmidler..2......21,47,957,3....10,621,3..
Instrumenter1,0201711,83,515,213,04,220,24,43,331,518,924,4
Industriproduksjon ellers0,72061,43,712,43,11,11,40,81,31,12,52,1
Industri totalt100,05253104,23,64,45,66,57,65,05,511,26,58,1

Kilde: NIFU (under utgivelse)

Tabell 7.3 viser at FoU-intensitet varierer mye mellom ulike industribransjer. Dette gjenspeiler dels bransjemessige forskjeller i bruk av FoU og dels at norske bransjer avviker fra det internasjonale nivået for disse bransjene. I flere viktige bransjer er det en betydelig forskningsinnsats og forskning på et høyt internasjonalt nivå, mens i en del andre bransjer ligger FoU-intensiteten relativt lavt i forhold til tilsvarende i OECD-området. De norske høyteknologibedriftene ligger omtrent på OECD-gjennomsnittet, mens det er bedriftene i middel- og lavteknologibransjene som ligger lavere enn i andre land . Sammenlignet med de andre nordiske landene, har vi mye mindre av produksjonen i bransjer med svært høy FoU-innsats. De bransjene i Norge som har høyest forskningsintensitet, og som også kan vise til forskning på høyt internasjonalt nivå, er signal-, radio- og telemateriell, farmasøytisk industri, oljerelatert virksomhet og skipsbygging. En rekke bransjer som internasjonalt har lav FoU-intensitet, ligger relativt godt an i Norge. Dette gjelder metaller, trevarer og møbler, tekstil og bekledning, treforedling, kjemisk industri og havbruk. Det er spesielt produksjon av verkstedprodukter som bidrar til Norges svake plassering samlet sett.

Tabell 7.4 Midler til FoU som prosentandel av BNP etter sektor for utførelse.1999

LandAndel FoU-midler til forskning
  I altForetakssektorenOffentlig sektorUniversitets- og høyskolesektorenPrivat, ikke- forretningsmessig sektor
Sverige3,892,840,130,820,00
Finland3,092,140,380,570,00
Japan3,032,160,280,450,14
USA2,662,010,190,370,08
Tyskland2,371,630,340,400,00
Frankrike2,181,350,370,430,03
OECD2,181,510,240,370,06
Irland2,181,590,150,420,02
Danmark2,111,340,310,440,02
Nederland1,961,060,350,530,02
Storbritannia1,831,200,250,360,02
EU1,811,150,270,370,02
Norge1,700,970,280,450,00
Italia1,040,560,220,260,00

Kilde: NIFU (under utgivelse)

Tabell 7.4 viser fordeling av midler til FoU som andel av BNP etter sektor for utførelse. Dette viser ikke hvilke sektorer som finansierer FoU, men hvor den utføres.

Bransjemønsteret som er beskrevet i tabell 7.3, er tydelig enten vi ser på utførelse, finansiering eller FoU-intensitet. Vi kan også bruke FoU per sysselsatt som mål – og får da et lignende bilde. Når en vurderer forskjeller i FoU-innsats mellom bransjer, må en også ta i betraktning at forskning som utføres i en bransje vil bli utnyttet i andre bransjer. En bransje som i statistikken har liten forskningsintensitet, kan likevel være utpreget forskningsbasert ved at den i stor grad benytter forskning fra andre sektorer. Den norske havbruksnæringen er et eksempel på en bransje som får mye forskningsbasert teknologi og kunnskap utenfra.

Ser vi på FoU-innsats i forhold til bedriftsstørrelse, er det, som i de fleste land, en sterk konsentrasjon til noen få store enheter. I 1997 sto de ti største konsernene for 46 prosent av egenutført FoU i næringslivet, mens de 50 største sto for 72 prosent. Norske bedrifter ligger omtrent på samme nivå som utenlandske enheter av samme størrelse og fra samme bransje. 37

Den offentlige finansieringen er størst til de store bedriftene, men relativt sett langt mindre enn til store bedrifter i for eksempel Frankrike. Nesten all offentlig finansiering skjer i form av tilskudd og bevilgninger til forskningsinstitutter over statsbudsjettet. I Norge gis det i motsetning til i mange andre land foreløpig ikke generell støtte i form av skattekreditter eller skattelettelser for bedriftenes FoU-investeringer. En relativt stor andel av den offentlige støtten kanaliseres som prosjektstøtte fra NFR og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) direkte til bedriftene. Hver krone i bevilgning til brukerstyrt næringsrettet forskning utløser i gjennomsnitt 1,7 kroner i bidrag fra private kilder. 38 Dette systemet gjør det i større grad mulig å styre den offentlige støtten til gode prosjekter og prosjekter som ellers ikke (eller i mindre omfang) ville blitt gjennomført.

Figur 7.18 Offentlig finansiering av FoU, i prosent av total FoU. 19991)

Figur 7.18 Offentlig finansiering av FoU, i prosent av total FoU. 19991)

Kilde: OECD (2000f)

Figur 7.19 FoU-årsverk totalt og FoU-årsverk utført
 av universitets- og høyskoleutdannet personale per 1 000
 sysselsatte i utvalgte OECD-land i 1999

Figur 7.19 FoU-årsverk totalt og FoU-årsverk utført av universitets- og høyskoleutdannet personale per 1 000 sysselsatte i utvalgte OECD-land i 1999

Kilde: NIFU (under utgivelse)

Figur 7.19 viser antall forskerårsverk totalt og årsverk med universitets- og høgskoleutdanning. Som tallene viser ligger Norge under gjennomsnittet for sammenlignbare land. I Norge utføres elleve forskerårsverk per 1 000 innbyggere. Dette er lavere enn gjennomsnittet i Norden, men høyere enn gjennomsnittet i Europa . Samlet ble det utført 25 000 årsverk innenfor FoU i Norge i 1997. Det var til sammen 44 000 personer som hadde FoU som del av sitt arbeid og omkring en tredjedel av disse arbeidet i næringslivet, jamfør figur 7.20. 39 Antallet forskere har de siste årene økt mer i næringslivet enn i offentlige forskningsinstitusjoner. Vel en femtedel av FoU-personalet har doktorgrad. I næringslivet er det bare en av tolv som har doktorgrad. Det er en større andel av dem som arbeider med FoU i Norge som har høyere utdanning enn i andre land. Forskere og FoU-medarbeidere med høyere utdanning i Norge synes å ha relativt lite støtteapparat rundt seg, noe som kan indikere at forskerne og de høyt utdannede som ressurs (i FoU-sammenheng) blir utnyttet dårligere enn i andre land.

Figur 7.20 FoU-årsverk i næringslivet som andel av FoU-årsverk
 totalt. Forskere og universitetsutdannet personale1)
 .
 1998. Prosent

Figur 7.20 FoU-årsverk i næringslivet som andel av FoU-årsverk totalt. Forskere og universitetsutdannet personale1) . 1998. Prosent

Kilde: OECD (2000f)

En stor andel forskere i befolkningen må anses som positivt i forhold til innovasjon og næringslokalisering. I praksis er imidlertid antall forskere i den enkelte bransje viktigere for næringslivet enn det samlede antall forskere. Brukeren av forskning – bedrifter eller nyetablerere – vil legge vekt på tilgang av forskere og kompetanse innenfor sitt forretningsområde.

7.4.4 Betingelser for FoU i Norge

Offentlige rammevilkår har betydning for omfanget av FoU. Dette gjelder både offentlig direktefinansiering, og indirekte støtte, som for eksempel skattemessig behandling. B-indeksen er et mål for å sammenligne skattemessig behandling av FoU-investeringer i ulike land 40 . Den gir en indikasjon på generøsiteten i ulike lands skattesystemer med hensyn til støtte til FoU. Indeksen viser den isolerte virkningen av skattesystemet på bedriftens kostnader ved å investere en krone i FoU gitt at bedriften er i skatteposisjon. Det forutsettes at FoU-investeringer består av 60 prosent lønnskostnader, 30 prosent i andre løpende driftskostnader og 10 prosent i maskiner og bygninger. Indeksen tar ikke hensyn til særregler og unntak og det kan derfor være enkelte direkte støtteordninger som ikke kommer til syne.

Tabell 7.5 Sammenligning av B-indekser for OECD-land. 1996

LandStore selskaper B-indeksSMB B-indeks
USA0,890,89
Italia0,41
Nederland0,910,61
Frankrike0,920,92
Danmark1,001,00
Irland1,001,00
Storbritannia1,00
Sverige1,02
Norge1,021,02
Tyskland1,051,05

Kilde: OECD (1996)

Tabell 7.5 viser B-indeksen for store bedrifter og for små og mellomstore bedrifter 41 . Tabellen viser at Norge skårer lavere enn de fleste land med unntak av Danmark og Tyskland. Tallene indikerer at Italia, Nederland og USA har den skattemessig gunstigste behandlingen av FoU blant de landene som er med i oversikten. Det norske indekstallet er både påvirket av investeringsavgiften og at det ikke er spesielle insentiver i skattesystemet. I Norge er det som i de fleste andre OECD-land anledning til 100 prosent avskrivning for FoU og det er også tillatt med direkte utgiftsføring av lønns- og driftskostnader knyttet til FoU. Det blir nå vurdert å innføre et skatteinsentiv for FoU i små og mellomstore bedrifter. Figur 7.21 viser omfanget av skattesubsidiering i utvalgte OECD-land. Nederland, Frankrike og USA har det høyeste omfanget av subsidier og New Zealand har det laveste omfanget blant disse landene.

Figur 7.21 Omfang av skattesubsidiering for 1 USD investert i FoU i utvalgte
 OECD-land. 1999

Figur 7.21 Omfang av skattesubsidiering for 1 USD investert i FoU i utvalgte OECD-land. 1999

Kilde: OECD (2000g)

7.4.5 Ressurser til innovasjon

Mange ulike ressurser er innsatsfaktorer i innovasjon. Dette omfatter driftsutgifter til FoU, produktdesign, prøveproduksjon, kjøp av produkter og lisenser og markedsanalyser, og ikke minst menneskelige ressurser i form av kompetanse. Selv om FoU er en dominerende og viktig innsatsfaktor, er det også mye innovasjon hvor FoU spiller liten rolle eller mangler.

Norske bedrifter bruker samlet sett relativt lite ressurser på innovasjon. Innovasjonsintensitet kan måles som bedriftenes totale innovasjonskostnader i forhold til omsetning eller produksjonsverdi. Den gjennomsnittlige innovasjonsintensiteten er lav i Norge i forhold til øvrige europeiske land, og den er spesielt lav i industrien. Det er også relativt færre bedrifter som bruker ressurser til innovasjon i Norge enn i andre land. Gjennomsnittlig bruker norske industriforetak 2,7 prosent av omsetningen til innovasjonsaktivitet, mot 3,8 prosent i EØS-området. Svenske foretak bruker sju prosent av omsetningen på innovasjonsaktiviteter. Målt i forhold til gjennomsnittet for enkeltnæringer, bruker likevel de fleste norske foretak prosentvis omtrent like mye av omsetningen til innovasjonsaktivitet som bedrifter i de samme næringene i andre land. I noen innovasjonsintensive næringer, som produksjon av maskiner, elektronisk og optisk utstyr er imidlertid intensiteten i Norge mindre enn gjennomsnittet for disse bransjene i andre land.

Den lave ressursinnsatsen til innovasjon, henger sammen med en lav FoU-innsats i næringslivet samlet sett. FoU er den største enkeltkomponenten når det gjelder innovasjonskostnader. Samlede FoU-kostnader i prosent av produksjonsverdi ligger betydelig under gjennomsnittet for OECD, selv om ressursinnsatsen i en del enkeltbransjer er på nivå med, eller høyere enn, andre land. Driftsutgifter til FoU utgjør om lag en tredjedel av samlede innovasjonskostnader i norsk næringsliv. Dette er omtrent som i resten av OECD-området, selv om driftsutgiftene utgjør mer enn 40 prosent i Danmark og Nederland. Investeringskostnader til FoU utgjør også om lag en tredjedel av innovasjonskostnadene i Norge. Den resterende tredjedelen omfatter øvrige driftsutgifter utenom FoU. Dette inkluderer patenter og lisenser, produktdesign, prøveproduksjon og kostnader ved produksjonsstart.

7.4.6 Samspill og funksjon i innovasjonssystemet

Det finnes relativt lite statistikk for samspill og funksjoner i innovasjonssystemet. Det er mye som tyder på at systemegenskapene, herunder hvordan systemet er organisert, er svært viktige for samspill og i neste omgang for innovasjon. Organisering av utdannings- og forskningssystemet, virkemiddelapparatet og legale rammebetingelser, infrastruktur og geografi er derfor viktig. Mye av dette er vanskelig å måle og det finnes lite komparativ statistikk.

Det kan synes som om samspillet i det norske innovasjonssystemet på en del områder er lite utviklet eller fungerer dårlig. Spesielt synes dette å gjelde forholdet mellom universitets- og høgskolesektoren og næringslivet. Norske universiteter har liten kontakt med næringslivet og det synes å være relativt lite næringsutvikling på tvers av disse sektorene. Det mangler gode indikatorer på området, men forhold som forekomst av forskningssamarbeid, personmobilitet og tall for patentering og kommersialisering av forskning kan gi en indikasjon om samspillet.

Gjennom mobilitet av arbeidstakere overføres kunnskap og kompetanse mellom ulike sektorer og bedrifter. Undersøkelser viser at relativt mange norske bedrifter har samarbeidsrelasjoner med kunnskapsinstitusjoner. Norske bedrifter ligger omtrent på linje med Nederland, Storbritannia og Tyskland, men har mindre samarbeid enn bedrifter i Sverige og Finland. Personmobilitet er ikke spesielt høy i Norge. For de fleste bransjer ligger andelen arbeidstakere som har skiftet jobb siden foregående år på mellom 15 og 25 prosent. Mobiliteten er lavere i Norge enn i øvrige nordiske land 42 , og spesielt er mobiliteten av FoU-personale relativt lav i Norge. Norske private tjenesteytende bedrifter er imidlertid oftere mottakere og avtakere fra forskningsinstitusjonene enn i resten av Norden.

Omfanget av oppdragsforskning kan gi et inntrykk av samspillet i innovasjonssystemet. Mye av næringslivets FoU utføres i institutter og en stor del av de offentlige bevilgningene til forskning går også til instituttsektoren. Dette kan være uttrykk for et godt samspill mellom næringsliv og deler av forskningssektoren og kan dermed avspeile gode betingelser for innovasjon.

Organisering og omfang av det offentlige virkemiddelapparatet kan også gi en indikasjon på funksjonen til innovasjonsystemet. I Norge er det tradisjonelt NFR som finansierer forskning, mens SND finansierer utviklingsprosjekter, realinvesteringer og nyetableringer. I tillegg er det et veiledningssystem som bistår bedriftene i markedsaktiviteter og internasjonalisering. Det norske virkemiddelapparatet kan sies å være lineært organisert og er dermed tydelig påvirket av en lineær innovasjonsmodell. Samtidig er virkemiddelapparatet mer segmentert enn i mange andre land. Mange departementer deltar i finansieringen, til dels med egne sektorinstitusjoner, og bruker institusjonene for å gjennomføre tiltak innenfor egne politikkområder.

7.4.7 Generelle rammebetingelser i det norske systemet

Beskrivelsen av FoU-aktivitet og innovasjonsinnsats ovenfor indikerer at en rekke land har en gunstigere behandling av FoU enn Norge. Rammebetingelsene for FoU og innovasjon er også knyttet til forhold som er beskrevet i andre kapitler i denne rapporten. Norske bedriftsledere mener at det er flere legale begrensninger for utvikling og anvendelse av teknologi i Norge enn i andre land. 43 Beskyttelse av intellektuell kapital og teknologisk samarbeide mellom bedrifter skal også være dårlig ifølge denne undersøkelsen. Det samme gjelder tilgang på risikovillig og kompetent kapital, som er en sentral faktor for innovasjon.

Blant de legale rammebetingelser som er viktig for innovasjon, er reglene knyttet til retten til forskningsresultater og patentering. Norske forskningsinstitutter er sikret del i eierskap og inntekter av innovasjoner som deres ansatte gjør. Ved norske universiteter og høgskoler er det imidlertid forskeren selv og ikke forskningsinstitusjonen, som har rettighetene til kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene. Dermed er det også forskeren som får inntektene av forskningen. 44 Norge er, sammen med Sverige, Finland og Tyskland, blant de få land som har en slik organisering. Dette reduserer de insentiver som universiteter og vitenskapelige høgskoler har til å stimulere sine ansatte til å drive innovasjon. Et offentlig utvalg som vurderte lovgivningen på dette området 45 , har foreslått å endre regelverket slik at institusjonen sikres inntekter av innovasjonen som deres ansatte gjør. Det er også etablert visse ordninger i regi av NFR og SND som skal stimulere forskningsinstitusjoner til å oppfordre sine ansatte til å drive innovasjon.

Holdninger, klyngeeffekter og samarbeid er eksempler på forhold eller betingelser som er like viktige for innovasjon som formelle rammebetingelser. Dette er forhold som er vanskelige å måle, men hvor kvalitative undersøkelser kan gi viktig informasjon. De siste årene har det i Norge blitt satset på tilrettelegging for å skape bedre innovasjonsmiljøer. Dette er en type satsing som også er kjent fra andre land.

7.4.8 Forskningssamarbeid og oppdragsforskning

Både nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid gir en indikasjon på samspillet mellom ulike aktører i innovasjonssystemet. Det samme gjelder bruken av innkjøpte forskningstjenester fra partnere utenfor egen bedrift. Samlet sett kjøper norsk næringsliv forskningstjenester for rundt 3,5 milliarder kroner i året, og av dette er om lag en fjerdedel kjøp fra utlandet. Når det gjelder forskningssamarbeidet og oppdragsforskningen innenlands vet vi forholdsvis lite. Vi mangler også sammenlignbare tall for andre land. Det synes imidlertid som om vårt næringsliv bruker eksterne kunnskapskilder i noe mindre omfang enn i de andre nordiske land sett i forhold til næringslivets FoU-utgifter.

Internasjonalt samarbeid er spesielt viktig for å hente kunnskap og teknologi til Norge og for å sikre at norsk forskning er på høyde med internasjonal forskning. Forskningssamarbeidet foregår innenfor de enkelte bedrifter eller konsern og ved at bedrifter i Norge samarbeider med bedrifter eller forskningsmiljøer i andre land. Internasjonalt forskningssamarbeid foregår ofte innenfor og med støtte fra internasjonale program. I 1997 utgjorde næringslivets kostnader til internasjonalt FoU-samarbeid 1,4 milliarder kroner.

EUs rammeprogram for forskning som Norge deltar i gjennom EØS-avtalen, er det dominerende og viktigste internasjonale programmet. EU-forskningen har en samlet ramme på om lag 13 milliarder kroner. Norske bedrifter mottar en forskningsstøtte fra rammeprogrammet som er om lag i samme størrelsesorden som den norske kontingenten. Likevel deltar Norge i relativt færre prosjekter enn Danmark, Sverige og Finland. Tilslaget for søknader med norsk deltakelse ligger noe over det europeiske gjennomsnittet. Norske bedrifter ser ut til å hevde seg best innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi, miljø og klima, samt havforskning- og teknologi. I tillegg til EUs rammeprogram, deltar norske bedrifter aktivt i Det europeiske samarbeidet for markedsorientert industriell forskning (Eureka) og norske forskningsinstitusjoner deltar i det europeiske grunnforskningssamarbeidet Cooperation in the Field of Scientific and Technical Research (COST). Andre samarbeidsprogram er Den europeiske organisasjonen for romvirksomhet (European Space Agency, ESA), Det europeiske senter for høyenergipartikkelfysikk (CERN) og samarbeid innefor Nordisk ministerråd. Norge har også bilaterale avtaler om forskningssamarbeid med en rekke land.

I forhold til den store betydning samspillet mellom næringslivet og kunnskapsinstitusjonene, nasjonalt og internasjonalt, synes å ha for innovasjon og verdiskaping, er det et stort behov for å utvikle kunnskap og gode indikatorer på dette området.

7.5 Resultater av utvikling og bruk av kunnskap

7.5.1 Innledning

Det er generelt vanskelig å påvise og sammenligne resultater av innovasjon. Det skyldes at det er vanskelig å avgrense hva som er innovasjon og at innovasjoner ofte realiseres lenge etter den opprinnelige investeringen. Det er derfor vanskelig å identifisere forbindelsen mellom innsats og resultater.

Samlet produksjonsverdi og eksport kan imidlertid gi en viss indikasjon på verdien av innovasjonene. Antall nye produkter og prosesser, eventuelt verdi av innovasjoner i forhold til omsetning kan også gi indikasjoner på dette.

Figur 7.22 Andel nye eller endrede produkter i omsetningen i industrien
 i EØS-land 1996 (Norge 1997). Prosent

Figur 7.22 Andel nye eller endrede produkter i omsetningen i industrien i EØS-land 1996 (Norge 1997). Prosent

Kilde: Nås (2000)

Figur 7.22 viser at innovasjonsvirksomheten i norsk industri, målt som andel av omsetningen knyttet til nye eller endrede produkter, er lav i forhold til andre land. I 1997 utgjorde slike innovasjoner 20 prosent for industrien i Norge, mot 31 prosent for industrien i EØS-området.

Figur 7.23 Andeler av innovative foretak i industrien i utvalgte EØS-land
 1996 (Norge 1997)

Figur 7.23 Andeler av innovative foretak i industrien i utvalgte EØS-land 1996 (Norge 1997)

Kilde: Nås (2000)

Figur 7.23 viser at om lag halvparten av industribedriftene i Norge med mer enn 20 ansatte var involvert i innovativ virksomhet i 1997. 48 prosent av norske industribedrifter var innovative i 1997 mot 51 prosent for EU totalt. Norge skårer svakere enn Danmark, Tyskland, Irland, Sverige og Storbritannia, men på nivå med eller bedre enn blant annet Finland og Frankrike. Tall for de tjenesteytende bedriftene viser at bare 22 prosent av disse i Norge var innovative mot 40 prosent i EU. 46

På samme måte som innovasjonsintensiteten varierer fra bransje til bransje, varierer andelen nye eller endrede produkter av omsetningen også med bransje. Norske produsenter av maskiner, elektronisk utstyr og optisk industri har en innovasjonsintensitet på 37 prosent mot 49 prosent hos produsenter i andre land. 47 I en rekke andre bransjer ligger norske bedrifter rundt gjennomsnittet. Det samme er tilfelle for tjenestesektoren.

Antall patenter er en mye brukt indikator for innovasjon. Patenter benyttes først og fremst til å offentliggjøre og beskytte eneretten til produkt- og prosessinnovasjoner. Patentsystemet bidrar til å styrke bedriftenes insentiv til selv å finansiere forskning og utvikling. Patentering er imidlertid ikke like anvendelig for alle typer produkter eller for alle bransjer. I noen markeder, hvor teknologiutviklingen er særlig rask eller hvor produktlevetiden er kort, kan det være ulønnsomt å ta patent på grunn av tiden det tar.

Tabell 7.6 Antall patentsøknader i utvalgte land 1998

LandAntallAndel av OECD
Norge30 1650,01
Irland83 2920,03
Finland83 9440,03
Danmark84 3350,03
Nederland87 9130,04
Sverige88 5370,04
Frankrike107 4130,04
Tyskland134 7750,06
Storbritannia230 3360,10
EU812 7290,34
OECD2 421 584

Kilde: OECD (2000f)

Tabell 7.6 viser antall patentsøknader i utvalgte OECD-land i 1998. Det leveres relativt få patentsøknader i Norge i forhold til i andre land. Det har bare vært en svak økning i antall patentsøknader i Norge de siste ti årene, mens antallet norske søknader i utlandet er firedoblet.

Figur 7.24 Patenter søkt i eget land, per 10 000 innbyggere.
 1997. Utvalgte OECD-land

Figur 7.24 Patenter søkt i eget land, per 10 000 innbyggere. 1997. Utvalgte OECD-land

Kilde: OECD (2000h)

Figur 7.24 viser antallet patenter søkt i eget land per 10 000 innbygger. Norge har flere patentsøknader enn gjennomsnittet i Danmark og Nederland, og færre enn Sverige og Finland. Det er Tyskland som har flest patentsøknader i forhold til folketallet. Det har ikke lykkes å innhente aktuelle tall for faktiske patenteringer, men dette kan vurderes som en indikator senere.

Regelverket for beskyttelse av immaterielle rettigheter er i hovedsak internasjonalt harmonisert. Det lave antallet norske patenter har derfor trolig sammenheng med den norske næringsstrukturen. Bransjer hvor patenter spiller en viktig rolle, for eksempel farmasøytisk industri, er relativt små i Norge. Det kan også være forskjeller mellom land når det gjelder tilbudet av assistanse og veiledning i forbindelse med nasjonal og internasjonal patentering.

Det vi vet om innovasjon i norsk næringsliv gjelder i særlig grad industrien. Innovasjon er knyttet til både nye bedrifter og nyskaping innenfor eksisterende bedrifter. Antall nye bedrifter kan gi en indikasjon på innovasjonsaktiviteten. Sammenligning av etableringsrater mellom land er imidlertid vanskelig. Reglene for registrering av bedrifter varierer, og tallene er derfor ikke alltid sammenlignbare. De tall som foreligger indikerer likevel at antall nyetableringer i Norge omtrent er på et europeisk gjennomsnitt med om lag ti prosent i forhold til den samlede bestanden av foretak. 48

Holdninger til entreprenørskap er også viktige for antallet innovasjoner. Dette omfatter forhold som hvor stor del av befolkningen som har lyst til å starte egen virksomhet, hvor mange som faktisk forsøker å starte egen bedrift og hvor stor del av arbeidsstyrken som er selvstendig næringsdrivende. 49 Andre indikatorer kan være antall avspinn (spin-offs) fra etablerte virksomheter og hvor mange nyetableringer yrkesgrupper som ingeniører, forskere og økonomer står for. Norge skårer lavt på alle disse indikatorene.

Den lave innovasjonsandelen i Norge gjelder både for små og store bedrifter. Samtidig er det en mindre andel bedrifter som er svært innovative. De fleste av de innovative bedriftene befinner seg i sentrale områder av landet, spesielt rundt Oslofjorden. Andelen innovative bedrifter er lavest i de minst sentrale områdene og der næringsgrunnlaget domineres av primærnæringer. Selv om det er en høyere andel innovative bedrifter blant de store enn blant de små, er mindre bedrifter, når de først er aktive, minst like innovative som de store i forhold til sin størrelse. Bedriftsstørrelse ser ut til å ha mindre betydning for innovasjon enn bransjetilhørighet. Målt som andel av omsetningen fra nye eller endrede produkter kommer Norge svakt ut. Dette gjelder på tvers av størrelseskategorier og for de fleste bransjer. Bedrifter innenfor høyteknologiske sektorer er generelt mer innovative enn i middels- og lavteknologiske sektorer. Dette får imidlertid liten betydning for totalbildet, i og med at de høyteknologiske bransjene utgjør en svært liten del av norsk industriproduksjon. 50 Norske bedrifter har patenterings- og lisensieringsutgifter på nivå med gjennomsnittet i Europa. Norske bedrifters utgifter til produktdesign er noe lavere, og utgiftene til markedsanalyser er langt lavere, enn gjennomsnittet i Europa. Det er behov for mer kunnskap om innovasjon i tjenestesektoren.

7.5.2 Kvalitet i forskning

Kvalitet i forskning er vanskelig å måle og sammenligne. Et lite land vil nødvendigvis ha dårligere forutsetninger for å bygge opp sterke internasjonale forskningsmiljøer på mange felter enn et stort land. Likevel er norske forskere langt fremme på flere områder. Dette gjelder blant annet matematikk og enkelte områder i fysikk. På biologi og bioteknologi derimot, viser evalueringer foretatt av en internasjonalt komité tidligere i år 51 at de norske miljøene er middelmådige.

De mest brukte indikatorene for forskningsmessig kvalitet er antallet publiseringer, siteringer og omfanget av samforfatterskap. Figur 7.25 viser antallet vitenskapelige publiseringer i forhold til folketallet i ulike OECD-land.

Figur 7.25 Vitenskapelige publiseringer per 1000 innbyggere 1996–2000

Figur 7.25 Vitenskapelige publiseringer per 1000 innbyggere 1996–2000

Kilde: NIFU (under utgivelse)

Norske forskere publiserer færre vitenskapelige artikler i forhold til folketallet enn øvrige nordiske forskere. Sverige og Danmark er de to landene som hadde flest publiseringer per innbygger. Irland hadde færrest publiseringer blant de landene som er med i oversikten.

Figur 7.26 Indeks for antall siteringer av vitenskapelige artikler. Siteringer
 i perioden 1994–1998

Figur 7.26 Indeks for antall siteringer av vitenskapelige artikler. Siteringer i perioden 1994–1998

Kilde: Det norske forsknings- og innovasjonssystemet 1999

Figur 7.26 viser en indeks for antallet siteringer av vitenskapelige artikler. Samlet sett er norsk forskning mindre sitert enn de øvrige nordiske landene, Sveits og USA. Norske forskere skårer imidlertid relativt høyt på internasjonalt samforfatterskap selv om dette varierer mellom ulike fagfelt. Norsk forskning skårer høyt i matematikk når det gjelder siteringer, og i geovitenskap og veterinærfag når det gjelder publiseringer. Norsk forskning kommer dårlig ut i kjemi når det gjelder publiseringer og i biologi og biokjemi når det gjelder siteringer. Når det gjelder doktorgrader ligger vi også på et lavt nivå. Det avlegges færre doktorgrader i Norge enn i Norden for øvrig og antallet har ikke økt de siste fire årene.

7.5.3 Holdninger til forskning og teknologi

Kvaliteten på forskningen og holdninger til forskning i samfunn og næringsliv henger sammen. Dette er viktige faktorer for å fremme rekruttering til forskning i Norge. Dermed er kvalitet og holdninger også viktig for lokalisering av forskningsintensivt næringsliv.

I løpet av de siste årene har det blitt foretatt flere opinionsmålinger av holdninger og forventninger til forskning, vitenskap og teknologi. 52 Den norske befolkningen har i hovedsak positive forventninger til vitenskap og teknologi generelt, men det er betydelig skepsis til bio- og genteknologi. Kunnskap om teknologi og vitenskap er relativt høy i Norge, men folks forventninger til dette er likevel lavere enn i de fleste andre land. Det er også forholdsvis lav støtte i befolkningen for at myndighetene skal finansiere grunnforskning. I næringslivet, hvor FoU-innsatsen er relativt ujevnt fordelt mellom bransjer og bedriftstyper, er kunnskaper og interesse for FoU tilsvarende ujevn.

7.6 Oppsummering og forslag til indikatorer

Indikatorene i dette kapitlet tyder på at norsk næringsliv er dårligere til å innovere enn hva som er gjennomsnittet for europeisk næringsliv. Dette gjelder både i forhold til innsats og resultater. Det er imidlertid store variasjoner mellom bransjer, og store variasjoner mellom enkeltbedrifter også i relativt homogene bransjer. Det er et viktig poeng at de bransjene som har høyest innovasjon internasjonalt er svakt representert i Norge.

Norge blir ofte betegnet som en kunnskapsnasjon. Samlet sett investeres det i Norge betydelige summer i kunnskap, kompetanse og innovasjon. Kunnskapsinvesteringene øker totalt sett, men er fortsatt mye lavere enn investeringene i fysisk kapital. Her ligger Norge omtrent på nivå med gjennomsnittet for EU og OECD. Landet har et generelt høyt utdannings- og kompetansenivå i befolkningen.

Norge bruker store ressurser på utdanning, og en høy andel av befolkningen fullfører videregående opplæring. Når det gjelder hvor stor del av befolkningen som har høyere utdanning ligger imidlertid Norge midt på treet sammenlignet med andre land innenfor OECD-området. Internasjonale undersøkelser viser at norske personer med utdanning utover videregående opplæring har gode leseferdigheter. I etter- og videreutdanning har Norge kommet et godt stykke på vei ved hjelp av Kompetansereformen. Undersøkelser foretatt av OECD tyder på at omfanget av opplæring i arbeidslivet er lavt i Norge.

Ressursinnsats og kvalitet på norsk forskning er noe lavere enn i mange andre land. På noen ganske få områder ligger norsk forskning i verdenstoppen. Norsk næringsliv er relativt lite innovativt og det er en svak kobling mellom næringslivet og kunnskapssektoren. Samlet sett virker det som den betydelige ressursinnsatsen gir liten avkastning i form av innovasjon og verdiskaping i næringslivet.

Det finnes relativt god statistikk for den ressursmessige innsatsen i forskning og utdanning og det finnes også en del informasjon om innovasjonsevnen til norsk næringsliv. Det mangler imidlertid kunnskap om kunnskapsnivå og kvalitet på forskningen og forholdet mellom kunnskapsinvesteringer og innovasjon. Det er også lite informasjon om samspillet i innovasjonsprosessen generelt og betingelsene for innovasjon i Norge. Det er derfor en stor utfordring å utvikle nye indikatorer som kan supplere de vanlige indikatorene på disse områdene.

Utvalget foreslår at følgende indikatorer inkluderes i et norsk referansetestingssystem:

  1. Utgifter per elev i videregående opplæring (figur 7.1). Denne indikatoren gir et bredt bilde på hvor høyt hvert land prioriterer videregående opplæring. Dersom denne ses i sammenheng med en god indikator på kvalitet i videregående opplæring, gir dette et godt bilde på ressursutnyttelsen i videregående opplæring. Leseferdigheter blant voksne er en indikator på kvalitet, men det er svakheter ved et slikt mål.

  2. Leseferdigheter blant voksne med videregående opplæring (figur 7.4). Denne indikatoren har svakheter, men den kan indikere hvor god kvaliteten på videregående opplæring er.

  3. Utgifter per student i høyere utdanning (figur 7.5). Denne indikatoren gir et bredt bilde på hvor høyt hvert land prioriterer høyere utdanning.

  4. Fordeling av studenter etter fag i høyere utdanning innenfor høyere og lavere grad (tabell 7.1 og 7.2). Denne indikatoren kan gi et bilde på kompetansen i den framtidige arbeidsstyrken.

  5. Antall timer opplæring per sysselsatt (figur 7.10). I forhold til livslang læring er etter- og videreutdanning viktig, og denne indikatoren gir et bilde på omfanget av slik utdanningen som foregår i arbeidsstyrken.

  6. Andel som får opplæring i tilknytning til arbeidsplassen (figur 7.11). I forhold til livslang læring er etter- og videreutdanning viktig, og denne indikatoren gir et bilde på omfanget av slik utdanning som foregår i arbeidsstyrken.

  7. Totale FoU-utgifter i prosent av BNP (figur 7.13). Indikatoren er mye brukt internasjonalt og beskriver samlet ressursinnsats for en viktig innsatsfaktor for innovasjon.

  8. Totale FoU-utgifter per innbygger (figur 7.14). Dette er et nyttig supplement til totale FoU-utgifter i prosent av BNP for å beskrive et lands FoU-innsats .

  9. FoU-utgifter finansiert av foretakssektoren (figur 7.16). Dette er en indikator som fokusere på næringslivets FoU og innovasjon som er viktig for å øke den samlede innovasjonsevnen i økonomien.

  10. Antall FoU-årsverk per 1000 sysselsatte (totalt/ med universitets- og høyskoleutdanning) (figur 7.19). Indikatoren beskriver den menneskelige ressursinnsatsen til FoU. Antallet forskere må også antas å ha betydning for lokalisering av næringsliv i Norge, ikke minst lokalisering av kunnskapsintensiv virksomhet.

  11. Skattemessig behandling av FoU målt med B-indeksen (tabell 7.5). Indikatoren beskriver et viktig insentiv for å stimulere til forskning og samtidig et forhold som må antas å ha betydning for næringslivet i forbindelse med en lokaliseringsvurdering.

  12. Nye produkter og prosesser som andel av omsetningen i industrien (figur 7.22). Indikatoren beskriver resultatene av ressursinnsatsen i innovasjonssystemet. Det er viktig å fokusere på næringslivets FoU og innovasjon. Indikatoren kan også ses som en kvalitativ indikator for resultatene av ressursinnsatsen.

  13. Andel innovative foretak i industrien (figur 7.23). En stor andel innovative foretak må samlet sett antas å gjøre Norge mer attraktivt for lokalisering av innovativ virksomhet.

  14. Antall patenter søkt i eget land (figur 7.24). Indikatoren er brukt internasjonalt og beskriver resultatene av ressursinnsatsen i innovasjonssystemet.

  15. Kvalitet målt ved antall publiseringer og siteringer (figur 7.25 og 7.26). Det er viktig med indikatorer som kan si noe om resultatene av ressursinnsatsen. Det kan være aktuelt å utvikle andre indikatorer som kan gi informasjon om utviklingen i kvaliteten.

Utvalget foreslår at følgende nye indikatorer utvikles:

  1. Indikatorer som måler matematikk- og naturfagskunnskaper, demokratiforståelse og IKT i videregående opplæring

    Viktig for å vurdere kvaliteten på opplæringen.

  2. Ressurstilgangen i etter- og videreutdanning

    En indikator som vil kunne si noe om hvor høyt slik utdanning prioriteres.

  3. Antall nyetableringer per år.

    Antall nyetableringer per år er en sentral indikator for innovasjonsevnen og samtidig en indikasjon på resultatene av ressursinnsatsen i innovasjonssystemet.

  4. Indikatorer for innovasjonssystemets funksjon – basert på omfang, frekvens og tetthet i relasjoner mellom bedrifter/kunnskapsmiljøer.

    Det er viktig å utvikle indikatorer som kan beskrive strømmene i og funksjonsmåten til innovasjonssystemet.

  5. FoU-samarbeid målt med omfang/utbredelse av næringslivets kjøp av forskningstjenester fra andre kunnskapsprodusenter.

    Næringslivets kjøp av FoU-tjenester fra andre kunnskapsprodusenter kan gi en god indikasjon på samspillet i innovasjonssystemet. 53

Fotnoter

1.

OECD (2001b)

2.

OECD (2000c)

3.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (2000a)

4.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (2000b).

5.

Innst. S.nr. 246(1998–1999).

6.

OECD (2000d).

7.

Sverige skiller seg ut ved at tallene ikke summerer til 100. Grunnen til dette kan være at yrkesfag dekker både undervisning på skole og kombinasjon av opplæring på skole og arbeidsplass, men ikke opplæring som kun foregår på arbeidsplassen.

8.

Se også avsnitt 7.3.3.

9.

Også kommentert av OECD (2001c).

10.

St.meld. nr. 32 (1998–99).

11.

International Adult Literacy Survey (IALS), mens andre del fikk navnet Second International Adult Literacy Survey (SIALS).

12.

De tre leseskalaene er gruppert i 5 leseferdighetsnivåer. Nivå 1 representerer det laveste ferdighetsnivået og nivå 5 det høyeste. Skalaen strekker seg fra 0 til 500 poeng. Under 226 poeng tilsvarer nivå 1, mens over 376 poeng tilsvarer nivå 5. De tre andre nivåene ligger mellom 226 og 376 poeng.

13.

Stortinget har vedtatt en ny gradsstruktur, med en lavere grad, bachelor (BA) som er normert til tre år, og en høyere grad, master (MA).

14.

Kilde: NOU 2000: 14, side 211.

15.

Utgifter omfatter både direkte offentlige og private utgifter til institusjoner i høyere utdanning, det vil si alle utgifter til utdanningsinstitusjonen. Utgifter som ikke er knyttet til institusjonen er ikke tatt med, dermed er ikke offentlige og private utgifter til levekostnader for studenten tatt med. For Norge, Sveits og Italia er kun utgifter til offentlig institusjoner i høyere utdanning.

16.

OECD har delt utdanning inn i det såkalte ISCED-systemet, der høyere utdanning er delt inn i to kategorier: 5A /6 (høyere grad) tilsvarer utdanninger på universitet og høyskole som er normert til 3 år eller mer, mens 5B (lavere grad) tilsvarer utdanninger på universitet og høyskole som er normert til mindre enn 3 år.

17.

Kilde: OECD (2000c)

18.

I dimensjoneringen for høyere utdanning i Norge er det lagt vekt på at studentenes søkning skal være styrende. Innenfor helse- og omsorgsfagene og lærerutdanninger er imidlertid kapasiteten i stor grad blitt bestemt av sentrale myndigheters forventninger til arbeidsmarkedets behov. Dette gjelder også for ingeniør-, sivilingeniør- og annen teknologiutdanningen på 1990-tallet.

19.

Realfag omfatter i denne sammenheng ingeniør-, IT-, matematikk- og naturvitenskapelig utdanning.

20.

For Danmark er alle typer realfag kategorisert i lavere grad, og i Nederland er alle typer realfag kategorisert i høyere grad.

21.

Aetat (2001)

22.

Avlagte doktorgrader for eksempel i Norge betyr avlagte doktorgrader ved norske utdanningsinstitusjoner. Det betyr at en doktorgrad tatt av en svensk statsborger ved NTNU vil bli registrert som en norsk doktorgrad.

23.

I 1998 hadde Sverige 21 avlagte doktorgrader per 100 000. De korresponderende tallene var 19 for Finland, 18 for Danmark og 15 for Norge.

24.

Forklaring på resultatene på leseskalene, se fotnote 12

25.

St.meld. nr. 42 (1997–98)

26.

OECD (2001d)

27.

NOU:2001: 25

28.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001a)

29.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001a). NTNU og Norges veterinærhøgskole inngår ikke i datamaterialet. Private høgskoler er heller ikke med på grunn av manglende statistikk.

30.

De tre leseskalene er gruppert i fem leseferdighetsnivå. Se også avsnitt 7.3.2

31.

Se OECD (2000e)

32.

I statistikk for utdanningssektoren omfatter vanligvis universitets- og høgskolesektoren 4 universiteter, 16 nasjonale høgskoler og 26 statlige høgskoler.

33.

Se St.meld. nr. 39 (1998–1999).

34.

I internasjonale sammenligninger brukes som regel foretakssektoren (Business Enterprise Sector) i stedet for næringslivet. Foretakssektoren omfatter foruten næringslivet også enheter i instituttsektoren som betjener næringslivet, det vil si bransjeinstitutter og næringslivsorienterte oppdragsinstitutter.

35.

Totalantallet er bedrifter som omfattes av FoU-undersøkelsen i regi av SSB, se NIFU (1999). Undersøkelsen omfatter alle enheter med minst 50 ansatte, samt alle enheter under 50 ansatte som rapporterer FoU-virksomhet. Blant de øvrige enhetene under 50 ansatte er det trukket et utvalg som utgjør 35 prosent av bransjene innenfor industrien og 10 prosent av de andre bransjene.

36.

Se NIFU med flere (1999)

37.

NIFU (1999)

38.

Norges forskningsråds budsjettforslag for 2002

39.

Siden det er en stor andel med universitets- og høyskoleutdanning blant forskerpersonalet i Norge sammenlignet med andre land, kommer vi bedre ut i denne sammenligningen enn når en inkluderer alle årsverk brukt til FoU – også de uten slik utdanning.

40.

Se OECD (1996)

41.

Det har ikke vært mulig å finne nyere beregninger av B-indeks enn for 1995, men det antas at hovedmønsteret fra 1995 ville kunne gjenfinnes i senere år.

42.

Nås med flere (1998)

43.

NHOs Konkurranseevnebarometer 1999

44.

Dette er knyttet til det såkalte lærerunntaket i lov av 17. april 1970 om retten til oppfinnelser gjort av arbeidstakere.

45.

Se NOU 2001: 11

46.

Nås (2000).

47.

NIFU (1999)

48.

Spilling (2000)

49.

Kolvereid (2000)

50.

Nås (2000)

51.

Øquist med flere (2000)

52.

Det norske forsknings- og innovasjonssystemet 1999

53.

Det finnes noe informasjon om dette for Norge, men det er foreløpig ikke gode internasjonale tall.

Til forsiden