1 Sammendrag
1.1 Oppnevning og mandat (kap. 2)
Kapittel 2 inneholder en redegjørelse for utvalgets oppnevning og mandat.
Reindriftslovutvalget ble nedsatt 5. november 1998 med i alt 11 medlemmer. Ett medlem gikk ut av utvalget i mars 2000 og arbeidet ble sluttført med de gjenværende 10 medlemmer.
Utvalget har hatt følgende mandat:
Utvalget skal gjennomgå reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 med sikte på endringer i de bestemmelser som gjelder:
Styringen og forvaltningen av reindriften.
De interne forhold i reindriften, herunder den enkelte reineiers rettsstilling.
De mer grunnleggende spørsmål om reindriftens rettigheter er forutsatt behandlet i forbindelse med Samerettsutvalgets videre arbeid, jf. om dette i St. prp. nr. 49 (1997–98) punkt 8.3.
1.2 Dagens forhold og gjeldende regler (kap. 3 – kap. 8)
Kapittel 3 gir en beskrivelse av reindriften i dag. Reindrift utøves i nærmere 140 kommuner og på et areal som brutto utgjør om lag 40 % av Norges landområder. Reintallet var pr. 1. april 2000 om lag 170.000 dyr. Det er 561 driftsenheter i næringen og i alt er vel 2.800 personer tilknyttet disse. Ca. 70 % av reindriften finner sted i Finnmark.
Den samiske reindriften er inndelt i seks reinbeiteområder som igjen er inndelt i 78 reinbeitedistrikter. Det blir gitt en nærmere beskrivelse av driftsmønstre og reindriftens behov for ulike årstidsbeiter. Reindriften har en sterk tradisjonell forankring og det blir gjort nærmere rede for det sosiale og arbeidsmessige fellesskapet siida som står sentralt i reindriftssamfunnet. Presset på den samiske reindriften fra andre konkurrerende arealinteresser blir også behandlet.
Kapittel 4 omhandler forholdet mellom det offentlige og reindriftsnæringen. Myndighetenes syn på samiske forhold har vært skiftende, men i årene etter Alta-saken har same- og reindriftspolitikken fått større oppmerksomhet. Dette har også gitt seg utslag i lovgivningen. Internasjonale avtaler og konvensjoner har fått stadig større betydning og utgjør i dag et viktig grunnlag for myndighetenes politikk overfor det samiske folk.
Det forhandles hvert år om en reindriftsavtale mellom staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) som gir grunnlag for ulike former for økonomisk støtte til reindriftsnæringen.
Kapittel 5 omhandler dagens forvaltning av reindriften ved Regjeringen, Landbruksdepartementet, Reindriftsstyret, områdestyrene og distriktsstyrene, samt Reindriftsforvaltningen. Det gis en nærmere redegjørelse for disse organers roller og oppgaver.
I kapittel 6 fremstilles dagens regler når det gjelder retten til å eie rein og retten til å utøve reindrift. Innenfor det samiske reinbeiteområdet er retten til å utøve reindrift forbeholdt personer av samisk ætt som er bosatt i Norge. Utenfor det samiske reinbeiteområdet er adgangen i prinsippet åpen for enhver som disponerer tilstrekkelig store og hensiktsmessig avgrensete arealer til slik virksomhet, men det er nødvendig med konsesjon.
Det gjøres nærmere rede for driftsenhetsordningen og dens betydning i rettslig og økonomisk sammenheng.
Kapittel 7 omhandler rettsgrunnlaget for den samiske reindriften og dens bruksrettigheter. Det foretas en gjennomgang av lover, lovforarbeider, rettspraksis og teori. Det er i dag ikke tvilsomt at reindriftssamenes bruksrettigheter har sitt selvstendige rettsgrunnlag uavhengig av loven, og at disse rettigheter nyter ekspropriasjonsrettslig vern.
I kapittel 8 finner vi en omtale av reindrift i en del andre land, med hovedvekt på Sverige og Finland.
1.3 Utvalgets vurderinger og forslag (kap. 9 og kap. 11)
1.3.1 Generelle vurderinger
De lovbestemmelser som i dag gjelder for de interne forhold i reindriften, har først og fremst et offentligrettslig preg. Svært mange spørsmål er det opp til myndighetene å avgjøre. Reglene i reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 (heretter også kalt 1978-loven) er utformet slik at det er et stort rom for skjønn i avgjørelsen av de enkelte spørsmål. Loven bygger på det syn at vedtaksorganene, enten det er distriktsstyret, områdestyret, Reindriftsstyret eller departementet, står temmelig fritt i avgjørelsen. Det vil si at det er få skranker for forvaltningens skjønnsutøvelse, bortsett fra de generelle forvaltningsrettslige prinsipper om kontradiktorisk behandling, habilitet og at avgjørelsen må være saklig og ikke føre til usaklig forskjellsbehandling.
Det er få regler i loven som direkte regulerer rettigheter og plikter reineierne imellom. Loven kan gi inntrykk av at det er først gjennom vedtak av myndighetene i konkrete saker at reineierne har plikt til å overholde lover og regler. Det blir dermed opp til de offentlige styringsorganene å trekke opp prinsippene og retningslinjene for forholdet reineierne imellom. Dette gir liten forutberegnlighet for utøverne, også fordi det i liten utstrekning er utarbeidet rundskriv og retningslinjer til lovens regler.
Utvalget er av den oppfatning at dagens lov ikke i tilstrekkelig grad avspeiler de rettigheter utøverne har i forhold til hverandre. En oppfatning om at alle innenfor næringen har de samme rettigheter til bruk av det tilgjengelige reinbeiteareal, og at det er opp til forvaltningsorganenes frie skjønn å foreta de inndelinger og begrensninger som er nødvendige for å få en velordnet reindrift, er ikke i samsvar med hvordan utøverne selv oppfatter de interne forhold. Reglene må derfor ta utgangspunkt i de tradisjoner og sosiale strukturer som næringen hviler på, og forankre rettigheter og plikter til disse. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er nødvendig med regulering og inngripen fra myndighetenes side for å ivareta de formål som er kommet til uttrykk i formålsparagrafen i 1978-loven. Men med det utgangspunkt som utvalget mener bør legges til grunn, vil myndighetenes rolle kunne bli noe annerledes enn det som er forholdet i dag.
Lovutvalget ser det som viktig å søke å utarbeide regler som bygger på kulturen og tradisjonene innenfor reindriften, og som i tillegg ivaretar rettssikkerheten for den enkelte reindriftsutøver.
Dagens lov opererer med driftsenhet og distrikt som grunnleggende enheter innenfor reindriftsnæringen. Men denne inndelingen faller ikke sammen med de tradisjonelle økonomiske og sosiale systemer i næringen. Den enkelte reindriftsutøver driver sjelden alene, men inngår i et arbeidsfellesskap, siida. Utvalget ser det som svært viktig å gi siidaen en mer fremtredende plass i lovgivningen.
For å skape større forutberegnelighet og rettssikkerhet for den enkelte reineier må loven klarere angi hvilke rettigheter og plikter den enkelte har.
Utvalget vil beholde distriktsordningen, dog slik at distriktsstyret ikke lenger skal ha offentligrettslige oppgaver. Likeledes vil utvalget beholde ordningen med en ansvarlig enhet. En stor utfordring for utvalget har vært å utforme regler som skaper sammenheng mellom ansvarlig enhet, siida og distriktsorganisering. Får man ikke til en slik sammenheng vil man fortsatt få problemer med ressursforvaltningen.
Lovutvalget har sett det som nødvendig med en redaksjonell revisjon av 1978-lovens oppbygging. Det er nødvendig å splitte opp flere av paragrafene for å få et mer oversiktlig regelverk. Dessuten er det ønskelig med en omplassering av flere bestemmelser. Utvalget har derfor kommet til at en revisjon bør munne ut i forslag til en ny reindriftslov. Departementet er kjent med utvalgets syn på dette punkt, og har ikke hatt innvendinger imot et slikt opplegg.
Det må understrekes at det bare er de regler som omfattes av utvalgets mandat som innholdsmessig er blitt vurdert av utvalget. De bestemmelser som gjelder forholdet mellom reindriftsnæringen og omverdenen, dvs. bestemmelsene i dagens lov kap. 3 og kap. 6 samt bestemmelsene i §§ 28, 29 og 30, vil gå inn i den nye loven med samme innhold som i dag; bare paragrafnummereringen vil bli en annen.
Det ligger også utenfor utvalgets mandat å foreslå regler for tilskudd over Reindriftsavtalen. Men utvalget mener at tilskuddsordningen må gjennomgås nærmere for å skape større rettssikkerhet for den enkelte reineier.
Utvalget vil peke på at nye lovregler i seg selv ikke er tilstrekkelig til å skape større rettssikkerhet og bedre forvaltning. Det er i tillegg nødvendig med kunnskap om samisk reindrift hos de myndigheter som skal treffe avgjørelser av betydning for reindriften. Dette gjelder ikke bare personer ansatt i selve reindriftsforvaltningen, men også annen offentlig forvaltning som behandler spørsmål som berører reindriften. Det samme gjelder for justissektoren, som politi og rettsvesen. Ansatte som ikke har denne kunnskap må få nødvendig opplæring.
1.3.2 Siida
I punkt 9.2 gis en nærmere redegjørelse for siidaen og dens plass i lovforslaget.
Det å kalle noe for en siida forutsetter etter reindriftssamisk forståelse følgende:
at det eksisterer en reinflokk,
at reinflokken holdes samlet og at det foregår aktiv gjeting/vokting,
at det i alminnelighet deltar en eller flere reindriftsfamilier med sine rein i fellesskapet.
Siidaen er ikke bare et arbeidsfellesskap, men også det sentrale grunnlag for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene.
Utfordringen for utvalget er å lage regler som passer for de ulike siidaordninger som finnes innenfor den samiske reindriften. Reglene må derfor ikke bli for stivbente, men må heller ikke være så løse at de i praksis ikke får rettslig betydning. Utvalget har foreslått regler som tar hensyn til så vel sommersiida som vintersiida. Siidaens rettslige betydning kommer til uttrykk i flere forhold:
Distriktsstyring. I de foreslåtte reglene for distriktsstyret er det forutsatt at alle sommersiidaene (geasseorohat) skal ha hvert sitt medlem i styret, se punkt 1.3.6 nedenfor. Er det flere enn syv sommersiidaer i distriktet foreslår utvalgets flertall, alle unntatt én, at styremedlemskap går på omgang. Det ønskelige hadde vært at også alle vintersiidaene hadde fått plass i styret, men da ville styret i mange distrikter blitt for stort. I stedet foreslår flertallet at sommersiidaens medlemsskap i styret skal gå på omgang mellom eventuelle ulike grupper innenfor sommersiidaen. Noen steder er det naturlig at det er vintersiidaene som utgjør disse undergruppene. Andre steder er forholdene annerledes, men det betyr ikke at det ikke kan være aktuelt med undergrupper også her. Det kan for eksempel være ulike familiegrupper innenfor sommersiidaen. Det er opp til utøverne selv å avgjøre om noen av dem vil fremstå som en slik undergruppe.
Beitebruksregler. En av de viktigste oppgavene for distriktsstyret vil være å lage regler for beitebruken, se punkt 1.3.7 nedenfor. Disse beitebruksreglene må bygge på den tradisjonelle bruken av arealene mellom de ulike siidaer, så vel sommersiidaer som vintersiidaer. De siste decennier har den tradisjonelle bruken mellom siidaene av ulike årsaker blitt satt under press. Utvalget mener det er viktig å reetablere den tradisjonelle bruken, og gi regler som beskytter denne.
Reintall. Siidaen og ikke distriktet vil være utgangspunktet ved fastsettelsen av reintall, se punkt 1.3.8 nedenfor.
Siidaandel. Gjennom etablering av såkalte siidaandeler er det utøverne innenfor siidaen som avgjør hvor mange ansvarlige utøvere det skal være i siidaen, se under punkt 1.3.3 nedenfor.
Utvalget foreslår også regler for forholdet innad i siidaen, herunder regler om siidastyre, siidakasse og siidafond samt arbeidsplikter og investeringer, se lovutkastet §§ 8–10 – 8–16.
1.3.3 Siidaandel
Utvalget foreslår at dagens ordning med driftsenhet skal opphøre og erstattes med siidaandel, se nærmere punkt 9.3 nedenfor og lovutkastet §§ 4–2 – 4–4.
Etter utvalgets mening er det flere svakheter ved dagens ordning med driftsenhet. Blant annet er dagens driftsenhetssystem isolert fra det arbeidsfellesskap som siidaen utgjør. Men det er samtidig nødvendig med klare regler om hvem som er ansvarlig for selve driften – både innad og i forhold til omverden. Man kunne for så vidt tenke seg å gjøre siidaen til den ansvarlige enhet. Men siidaens sammensetning kan veksle og vil spesielt på vinterstid kunne variere når det gjelder hvem som er medlem av siidaen.
Utvalget vil opprettholde ordningen med at det skal være vid adgang til å eie rein for den som hører til den reindriftssamiske befolkning, slik at disse dermed kan bevare sin tilknytning til næringen. Men man må samtidig vite hvem som står for selve driften og som er den ansvarlige utøver. Fremfor alt må ansvarsforholdet for at fastsatte reintall og beitetidsbestemmelser faktisk blir overholdt, være entydig i loven. Man kommer derfor ikke utenom å knytte ansvarsforholdet til enkeltpersoner.
Utvalget ser også behovet for en etableringskontroll, men mener at utøverne selv må ha større styring med hvem de vil ha inn i driften. Med utgangspunkt i siidaen må det bestemmes hvem som skal kunne gis ansvaret for driften av rein som inngår i siidaen. Betegnelsen driftsenhet er knyttet til dagens ordning med krav om konsesjon fra det offentliges side. På bakgrunn av at utvalget som nevnt foreslår at man i større grad overlater til næringen selv – i praksis siidaen – å regulere tilgangen på nye reindriftsutøvere, har man valgt å unngå betegnelsen driftsenhet, som dessuten har en negativ klang hos mange reindriftssamer. I stedet har man valgt å bruke betegnelsen siidaandel og ansvarlig leder for siidaandel for å vise at den enhet det her er snakk om ikke kan betraktes isolert, men inngår i et større fellesskap, nemlig siidaen.
Utvalget foreslår at dagens innehavere av driftsenheter blir ledere for en siidaandel, jf. utkastet § 4–3 nr. 1. Skal nye siidaandeler opprettes forutsetter det enighet mellom lederne for siidaandeler innenfor siidaen, se § 4–3 nr. 2. Et vilkår for å opprette nye siidaandeler må dessuten være at det ikke skjer noen økning i det reintall som er fastsatt for siidaen.
Hvis en siida i dag for eksempel består av to driftsenheter, vil innehaverne av disse etter forslaget bli ledere for hver sin siidaandel og de kan ved enighet etablere en eller flere nye siidaandeler innenfor siidaen.
Når det her siktes til siidaen, tas utgangspunktet i sommersiidaen, dvs. de som har felles geasseorohat. De som er sammen om sommeren kan imidlertid ellers i året fordeles i mindre grupper, som da utgjør arbeidsfellesskapet. Disse mindre siidaene bør ha adgang til å etablere siidaandeler uten at alle innenfor geasseorohat er enige. Men skal disse mindre gruppene kunne etablere nye siidaandeler, må de få fastsatt et reintall spesielt for dem, og de må holde seg innenfor dette reintallet, se nærmere merknaden til utkastet § 4–3 nr. 2.
Den ansvarlige leder for en siidaandel skal kunne overføre lederansvaret til en som kan drive videre etter ham eller henne, jf. utkastet § 4–7. Kretsen av de som kan overta lederansvaret svarer til reglene i 1978-loven § 4, men utvalget har søkt å rette opp uheldige utslag av dagens regler. Det vises til utkastet § 4–7 og § 4–9 med merknader.
Ett medlem slutter seg ikke fullt ut til de regler som er foreslått her om siidaandel.
1.3.4 Sideordnet rekrutteringsandel
Et problem ved dagens regler om driftsenhet er å få til smidige ordninger i forbindelse med generasjonsovergang. For å bøte på dette forslår utvalget en ordning med sideordnet rekrutteringsandel , se under punkt 9.3.3.
Utvalget foreslår at lederen for en siidaandel skal kunne etablere en sideordnet rekrutteringsandel, der en person fra den yngre generasjon utpekes som leder. Slik sideordnet rekrutteringsandel kan først etableres når lederen for den ordinære siidaandelen er fylt 50 år, se utkastet § 4–4.
Ved å gi en person i neste generasjon en rekrutteringsandel kan man sikre trygge arbeidsforhold for vedkommende inntil lederen av den ordinære siidaandelen avvikler. Ordningen med sideordnet rekrutteringsandel skal sikre en smidig generasjonsovergang. Uten en slik mulighet til midlertidige rekrutteringsandeler vil det bli et press på opprettelse av stadig nye siidaandeler. Betegnelsen sideordnet rekrutteringsandel er valgt for å understreke at den er knyttet til en annen siidaandel og skal sikre den yngre generasjons rettigheter. Lederen av den sideordnede andelen har i selve driften samme rettigheter, ansvar og forpliktelser som lederen av en siidaandel.
Utvalgets flertall, alle unntatt én, foreslår at det bare kan etableres én sideordnet rekrutteringsandel til hver siidaandel. Dette betyr at der flere barn er aktive i reindriften må foreldrene velge hvem som skal få rekrutteringsandel. Selv om bare ett barn kan få sideordnet rekrutteringsandel, betyr ikke det at andre barn nødvendigvis er avskåret fra å bli leder for en siidaandel. Hvis lederne for siidaandelene innenfor en siida er enige, kan det etableres ny siidaandel for andre barn.
I store siidaer med mange siidaandeler kan det nok bli vanskelig å oppnå enighet om etablering av nye siidaandeler hvis dette innebærer fordeler for en familie på bekostning av andre. Men i små siidaer hvor det for eksempel i dag bare er to driftsenheter, vil disse to kunne etablere en sideordnet rekrutteringsandel hver samt i tillegg kunne bli enige om å etablere en eller flere nye siidaandeler for andre familiemedlemmer.
1.3.5 Reinmerke
I punkt 9.4 foreslår utvalget å videreføre dagens regler om reinmerke, men slik at regler som i dag står i forskrifter blir inntatt i selve loven. Dette blant annet for å synliggjøre de sterke tradisjoner som er knyttet til reinmerke. Utvalget foreslår endring i dagens frister for reinmerking. I 1978-loven bestemmes det at kalven skal merkes innen 31. oktober med mulighet til forlengelse til 31. mai. Denne første fristen har enkelte steder gitt opphav til den oppfatning at umerket kalv er allemannseie etter den 31. oktober. Utvalget foreslår at det bare skal være én frist for merking, og den settes til 31. mai året etter at dyret er født. Se nærmere om utvalgets forslag til merkeregler i lovutkastet kap. 7.
1.3.6 Distrikt og distriktsstyring
I punkt 9.5 vurderes ordningen med reinbeitedistrikt og distriktsstyring.
Utvalget vil opprettholde distriktsordningen og trekker opp nærmere regler for distriktsinndelingen, se utkastet § 8–1.
Distriktsstyrets rolle i dag som både et privatrettslig og offentligrettslig organ skaper problemer. Faren for inhabilitet er påtagelig, et forhold som også har fått Sivilombudsmannens oppmerksomhet.
De uklare reglene om distriktsstyrets myndighet skaper et grunnlag for at et flertall i distriktet kan misbruke sin posisjon til å fremme egne interesser på tvers av distriktets felles interesser, til direkte skade for mindretallet.
Det bør fortsatt være et styre for distriktet som består av reineierne i distriktet. Men styret bør være et privatrettslig organ. Dette styret kan sammenlignes med det styret som er i en bygdeallmenning. Styret får som privatrettslig organ myndighet til å bestemme en rekke forhold innad i distriktet, forhold som har betydning for ressursforvaltningen og vernet av beitene. Forhold som vedrører den enkeltes drift faller utenfor distriktsstyrets myndighet. I likhet med hva som gjelder for andre privatrettslige organer vil distriktsstyret være underlagt en viss kontroll fra det offentliges side.
Siden medlemmene i styret selv vil være utøvere, og ha egeninteresser i mange av de spørsmål styret skal behandle, er det viktig å sikre at et flertall ikke benytter sin posisjon til på urimelig måte å tilsidesette mindretallets interesser. Klarere regler for hva styret kan bestemme, og dermed mindre rom for vilkårlighet, er således viktig.
Et viktig virkemiddel for å sikre at også mindretallets interesser blir ivaretatt, er regler som sikrer de ulike siidaer representasjon i styret. Dette bør etter utvalgets mening suppleres med adgang for den eller de reineiere som mener seg urettmessig behandlet til å få prøvet distriktsstyrets beslutning for et uhildet organ.
Størrelsen på distriktene vil kunne variere, fra store distrikter der enkelte grupper driver atskilt fra hverandre, til små distrikter der det hele året eller deler av året er samdrift. De foreslåtte reglene er utformet slik at de får anvendelse uansett distriktets størrelse.
Etter lovutkastet skal distriktsstyret bestå av representanter fra de ulike grupperingene i distriktet. Valget skjer altså ikke på årsmøtet, der hver stemme teller like meget. En slik ordning kunne medføre at det var de samme gruppene innenfor distriktet som alltid ble sittende med flertallet i distriktsstyret. Distriktsstyret skal forvalte de felles ressurser, herunder beite, som distriktet rår over, og da må man sikre at de ulike beiteområdene i distriktet blir representert i styret over tid. Valget skjer derfor med utgangspunkt i den gruppen av siidaandeler som er sammen på geasseorohat (sommerbeite).
Innenfor en sommersiida kan det være flere grupperinger som springer ut av de ulike vintersiidaer eller av ulike familiegrupper. Dette hensyn søkes ivaretatt gjennom nærmere regulering av valg av distriktsstyrekandidat fra de ulike sommersiidaene. Også gjennom valg av sommersiidaens representant til styret må man således unngå at det er én gruppering innenfor sommersiidaen som alltid blir sittende med styrevervet, se utkastet § 8–2 annet og tredje ledd.
Utvalget er delt når det gjelder de nærmere regler for valg til distriktsstyret. Flertallet foreslår at valg skjer med utgangspunkt i sommersiidaen, se punkt 9.5.2.1. Mindretallet foreslår en ordning med valgkretser i de distrikter der antall sommersiidaer er over syv, se punkt 9.5.2.2.
Utvalget forslår også nærmere regler om distriktets årsmøte og hvem som har stemmerett, se utkastet §§ 8–8 og 8–9. Det foreslås også regler om distriktskasse og reindriftsfond for distriktet og om revisjon av disse midlene, se §§ 8–5, 8–6 og 8–7.
1.3.7 Bruksregler
I punkt 9.6 redegjør utvalget for behovet for bruksregler. En av de viktigste oppgavene for distriktsstyret vil være å utarbeide bruksregler. Regler om dette er foreslått i lovutkastet kap. 9. Særlig viktig er reglene om beitebruk og reintall. Lovutkastet inneholder også egne bestemmelser som må iakttas ved utarbeidelsen av slike regler, se utkastet § 9–3 og § 9–4.
Distriktet skal gjennom bruksreglene også gi regler om bruk av distriktets fellesinnretninger, som gjerder og andre felles anlegg. Regler om bruk av motoriserte kjøretøy skal gis for å ivareta hensynet til beitegrunnlaget. Andre felles ressurser for distriktet kan være reindriftsfond og andre midler.
Innenfor et distrikt er det i mange tilfeller nødvendig å lage kjøreregler for bruken av de ulike årstidsbeiter. Hvor detaljerte de skal være, vil avhenge av forholdene i de ulike områdene. Jo større konflikt det er mellom siidaene om beitene, jo mer detaljerte regler trengs. Men som et minimum må det vurderes å gi regler om:
Beitetider for de ulike årstidsbeitene, med mindre det dreier seg om helårsbeiter
Kjerneområdet for den enkelte siida på vinterbeitet
Regler om bruk av flytteleier gjennom andres sommerbeiter (geasseorohat)
Regler om bruk av flytteleier gjennom andre siidaers kjerneområde på vinterbeitene
Beskrivelse av sommerbeitene (geasseorohat)
Flyttmønsteret mellom de ulike årstidsbeitene
Regler om flytting
Reglene om beitebruk skal bygge på den tradisjonelle bruk av arealene og fremme rasjonelle bruksordninger. Flertallet, alle unntatt ett medlem, vil også ha inntatt en bestemmelse om at reglene om beitebruk ikke må komme i strid med den enkelte siidas rettigheter etablert på særskilt rettsgrunnlag, se utkastet § 9–3 annet ledd.
Utvalget har også søkt å lovfeste regler for god reindriftsskikk. Det er regler om gjeting, § 6–2, om geah℅adeapmi (innsyn) i § 6–3, om behandling av andre siidaers rein, § 6–4, om skilling (rátkkaeapmi eller tanadeapmi), § 6–5, samt regler om varsling om rein i gjerde, § 6–6.
1.3.8 Reintall
I punkt 9.7 gis det en vurdering av dagens regler om reintall. Et problem med dagens regler om reintall er at de hovedsakelig er knyttet til distrikt og driftsenhet. En fastsettelse av reintall som ikke tar hensyn til siidaen, kan gi uheldige utslag.
Utvalget mener at fastsettelsen av reintallet må ta utgangspunkt i siidaen og det beiteareal den disponerer.
Etter utvalgets forslag skal det øvre reintallet fastsettes for sommersiidaen, se utkastet § 9–4.
I distrikt der vinterbeitene er de marginale beitene, kan en fastsettelse av reintallet som alene tar utgangspunkt i sommerbeitene gi et for høyt reintall. En fastsettelse av distriktets reintall kan derfor ikke skje bare på grunnlag av sommerbeitene. Det er nødvendig å se på alle årstidsbeitene samlet, der de mest marginale beitene vil være avgjørende for hvor høyt reintallet kan være.
Samtidig må man ved fastsettelsen av reintallet se dette i sammenheng med beitetidene, § 9–5. Er vinterbeitene knapphetsfaktoren, er det ikke alene reintallet som er avgjørende, men også beitetidene.
1.3.9 Reindriftsforvaltningen
Punkt 9.8 omhandler reindriftsforvaltningen. Utvalget viser til evalueringen av reindriftsforvaltningen foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning, NIBR, og som er publisert i NIBR -Prosjektrapport 2000: 16, Reindriftsforvaltningen – en evaluering av organisasjon og virksomhet.
Etaten er liten sett i forhold til at etaten omfatter både den nasjonale og regionale/lokale forvaltning av reindriften, og sett i forhold til bredden og omfanget av oppgavene. Dette blir særlig tydelig når man sammenligner etatens størrelse i Finnmark med det tilsvarende forvaltningsapparat for landbruket i det samme fylket.
Ifølge NIBR er det et udekket kompetansebehov innenfor reindriftsforvaltningen. Krav til faglig kompetanse – reindriftsfaglig, økonomisk og juridisk – er større i dag enn da reindriftsforvaltningen ble opprettet på slutten 70-tallet. Det stilles også andre krav til ledelse i dag enn tidligere. Utvalgets syn på reindriftsforvaltningen slik den i dag er organisert og fungerer er langt på vei sammenfallende med den evaluering som NIBR har gjennomført.
Problemene kan konkretiseres til to forhold:
Brudd på lover og regler blir ikke fulgt opp av forvaltningen
Forvaltningen er for isolert i forhold til annen offentlig forvaltning av betydning for reindriften
Når det gjelder forholdene som nevnt i punkt 1, skyldes disse i mange tilfeller uklare lovregler. Dette er et forhold som utvalget har søkt å rette opp gjennom sitt lovutkast.
Men lovregler alene er ikke tilstrekkelig til å rette opp slike forhold. Det kreves i tillegg kompetanse innad i forvaltningen for å håndtere kompliserte juridiske spørsmål som ofte reiser seg i forbindelse med praktiseringen og håndhevelsen av reindriftsloven.
Etter utvalgets mening er det en svakhet ved dagens ordning at reindriftsforvaltningen er liten og samtidig isolert fra annen forvaltning. Det er med de økonomiske og personellmessige ressursene som forvaltningen i dag disponerer vanskelig å bygge opp en tilstrekkelig kompetanse innenfor alle områder som er ønskelig.
De forhold som er nevnt i punkt 2, har særlig betydning for arealforvaltningen. Viktige beslutninger om arealdisponering avgjøres i fora hvor reindriftens interesser ikke er representert og hvor reindriftens interesser ofte blir den tapende part i konflikt med utbyggingsinteresser.
Forvaltningens isolerte stilling har også betydning for andre spørsmål av betydning for reindriften, som for eksempel rovdyrforvaltning, miljøforvaltning og samfunnsplanlegging.
Reindrift i Norge utøves i utmark hvor det også drives jakt og annen utmarksnæring, turisme og hyttebygging. I disse områdene kan myndighetene også ha ønske om næringsutvikling i større stil, som mineralindustri, vassdragsutbygging osv. Reindriften har beiteområder som mange steder ligger i nærheten av tettsteder hvor det er et press for videre utbygging til skade for reindriften.
Som en nomadisk næring krysser den samiske reindriften kommunegrenser og opplever daglig at den er lite velsett i de kommuner der utøverne ikke er registrert bosatt. Kampen for vern av beiteområder er særlig krevende i de kommuner der utøveren ikke selv er bosatt. Men selv i «hjemkommunen» opplever mange utøvere at det kan være liten lydhørhet for reindriftens behov.
Forvaltningens isolerte posisjon uten formelle forbindelser til annen regional og lokal forvaltning bidrar til at det i mange tilfeller er vanskelig for næringen å bli hørt i viktige samfunnsplanleggingsspørsmål.
Et samlet utvalg mener at det er nødvendig å foreta endringer i forvaltningsordningen.
Utvalgets flertall, alle unntatt ett medlem, foreslår en forvaltningsmodell der fylkesreindriftsstyret med fylkesmannen som sekretariat har forvaltningsansvaret på regionalt nivå. På nasjonalt nivå skjer forvaltningen under ledelse av Reindriftsstyret med et sentralt forvaltningsapparat – Statens reindriftsforvaltning – som sekratariat.
Mindretallet frykter at reindriftsinteressene vil tape i konkurransen med andre interesser hvis forvaltningen blir lagt til fylkesmannen på det regionale nivået. Det gjelder spesielt i arealvernsaker. Flertallet ser altså annerledes på dette spørsmålet og legger avgjørende vekt på at fylkesmannen i dag har ansvar for spørsmål som er av avgjørende betydning for reindriften. Men fordi fylkesmannen ikke har noe ansvar for reindriften, får reindriftens interesser etter flertallets mening i mange tilfeller ikke tilstrekkelig oppmerksomhet hos fylkesmannen.
Fylkesmannen er ikke et politisk organ og skal ikke foreta politiske prioriteringer og avveiinger mellom ulike interesser slik som fylkeskommune eller departement. Fylkesmannens oppgave er å påse at den nasjonale politikken på ulike områder blir realisert regionalt. Fylkesmannen har således erfaring i å forholde seg til ulike departementer og direktorater. Fylkesmannen vil etter flertallets oppfatning også måtte forholde seg til Sametingets politikk etter hvert som Sametingets myndighet blir utvidet.
En overføring av dagens regionale reindriftskontorer til fylkesmannsembetene vil innebære at det opprettes en egen fagavdeling for reindrift hos fylkesmannen, i likhet med hva som gjelder for jord- og skogbruk og miljøvern. Det er altså ikke snakk om legge reindriftssakene til eksisterende avdelinger hos fylkesmannen.
En plassering av forvaltningen hos fylkesmannen betyr ikke nødvendigvis at alle ansatte plasseres der fylkesmannen sitter. Det er behov for distriktskontorer som ikke er i for lang avstand fra der reineierne bor eller oppholder seg. Distriktskontorene skal være service- og veiledningskontorer, men ikke ha avgjørelsesmyndighet.
Utvalgets flertall foreslår som nevnt at det etableres et nytt styre på fylkesnivå og at dette styret langt på vei gis samme oppgaver som dagens områdestyre. Fylkesreindriftsstyret vil ha en annen sammensetning enn dagens områdestyrer, se punkt 9.8.7. Fylkesreindriftsstyret skal ha representanter valgt av reineierne selv, av Sametinget og fylkestinget. Reineierne skal være i flertall i styret. Fylkesmannen (ved reindriftsavdelingen) vil fungere som sekretariat for fylkesreindriftsstyret og vil også kunne bli tillagt avgjørelsesmyndighet i enkeltsaker.
Oppgavene på nasjonalt nivå foreslås ivaretatt av Statens reindriftsforvaltning under ledelse av et reindriftsstyre. Forslaget innebærer en videreføring av dagens Reindriftsstyre med Reindriftsforvaltningen i Alta. Reindriftsstyrets representanter oppnevnes av reineierne selv, Sametinget og departementet. Et flertall av medlemmene skal være reineiere.
Reindriftsstyret med Statens reindriftsforvaltning vil være klageorgan for avgjørelser av fylkesreindriftsstyret og fylkesmannen.
Departementet vil fortsatt være overordnet organ for reindriftsforvaltningen med ansvar for reindriftslovgivningen og for at regjeringens politiske målsettinger blir ivaretatt gjennom lov- og forskriftsarbeid. Departementet vil fortsatt ha myndighet til å instruere Reindriftsstyret i enkeltsaker, eventuelt selv treffe vedtak i kraft av overordnet organ i forvaltningslovens forstand. Men utvalget mener at Sametinget må ha en sentral rolle i den nasjonale reindriftspolitikken, og som ledd i dette bør Sametinget delta i arbeidet med utarbeidelse av forskrifter i henhold til reindriftsloven.
Mindretallet, ett medlem, foreslår opprettholdt dagens ordning med områdestyrer og reindriftskontorer, og ønsker ikke forvaltningen lagt til fylkesmannen. Etter mindretallets forslag bør Sametinget få forvaltningsansvaret, og reindriftsforvaltningen i Alta vil i så fall bli etablert som et fagkontor under Sametinget. Etter mindretallets forslag skal det ikke være et eget reindriftsstyre knyttet til den sentrale forvaltningen. De oppgaver Reindriftsstyret har i dag skal overtas av Sametinget og fagkontoret.
Utvalget foreslår etablert et eget reinoppsyn underlagt Statens naturoppsyn (punkt 9.8.9). Reinoppsynet skal kontrollere at distriktets bruksregler blir overholdt og skal gjennom tilstedeværelse i marken blant annet søke å bilegge eventuelle konflikter som kan oppstå.
Utvalget ser det som viktig å søke å løse konflikter mellom distrikter, mellom siidaer eller mellom enkeltpersoner. Det er viktig å løse konflikter på en slik måte at de involverte kan samarbeide senere. Utvalget forslår derfor at det etableres en meglingsordning (punkt 9.8.10).
1.3.10 Sanksjoner
Punkt 9.9 omhandler sanksjoner. Sanksjonsreglene i 1978-loven er uklare. Dette innebærer at utøverne ikke vet hva de kan risikere ved brudd på lovens regler eller vedtak truffet av myndighetene. Uklarheten innebærer også at forvaltningen er usikker på hvordan vedtak skal følges opp. Lovens regler må derfor bli langt klarere.
Forutsetningen for at myndighetene skal gripe inn med sanksjoner, er at det foreligger en offentlig interesse som tilsier at konflikten ikke bør overlates til privat rettshåndhevelse eller mangel på sådan. Mange av lovens bestemmelser er interne ordens- og samhandlingsregler som i utgangspunktet ikke er egnet for noen form for tiltak fra myndighetenes side dersom de ikke skulle bli fulgt. Her vil det i siste omgang være opp til partene selv eventuelt å bringe saken inn for domstolene med sikte på løsning av konflikten.
På den annen side vil det kunne oppstå situasjoner hvor myndighetene har en klar interesse i og plikt til å sørge for at bestemmelsene etterleves.
Dersom virksomhet drives i strid med bestemmelser eller vedtak, kan myndighetene utferdige nødvendige pålegg for å bringe den ulovlige virksomheten til opphør, utkastet § 13–2.
Det foreslås innført en hjemmel for å nytte tvangsmulkt, som er et økonomisk virkemiddel for å framtvinge etterlevelse av et pålegg. Så lenge oppfyllelse ikke skjer, løper det en mulkt. Tvangsmulkt kan nyttes i alle tilfeller hvor det er utferdiget pålegg eller forbud, jf. § 13–3.
Det foreslås en bestemmelse om avgift ved brudd på beitebruksreglene, jf. § 13–4. Det dreier seg her om en administrativt ilagt avgift for de som har forsynt seg mer av fellesskapet enn de er berettiget til. Innbetalt avgift tilfaller fellesskapet. Bestemmelsen har en parallell i § 8 b om ressursavgift i dagens lov. To medlemmer ønsker ikke regler om slik avgift.
Det fremmes også forslag om hjemmel for å utferdige forelegg, som er et pålegg om å etterkomme et allerede gitt pålegg, jf. § 13–5. Dette er også etter mønster fra annen lovgivning. Den forelegget er rettet mot, kan bringe det inn for rettsapparatet etter en nærmere bestemt frist. Dersom dette ikke skjer, vil pålegget ha samme tvangskraft som en dom.
Dersom andre virkemidler ikke anses formålstjenlige, kan det fattes vedtak om tvangstiltak, jf. § 13–6.
Vedtak om tvangstiltak kan blant annet gå ut på forskjellige former for arbeid og kontroll med rein eller reinflokk, reintallsreduksjon og riving av ulovlig oppførte hytter og anlegg. Ett medlem ønsker ikke regler om tvangsmessig reduksjon av reintallet.
Vedtak om tvangstiltak er tvangsgrunnlag, men selve gjennomføringen av tvangstiltaket krever namsmyndighetenes medvirkning med unntak av tiltak som går ut på gjennomføring av pålegg om nødvendig arbeid og kontroll med rein eller reinflokk.
Det foreslås at de organer som har hjemmel til å fatte tvangsvedtak også skal kunne begjære tvangsfullbyrdelse overfor namsretten i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 13–14.
De ulike sanksjonene kan brukes sammen eller hver for seg. Sanksjoner skal imidlertid stå i rimelig forhold til overtredelsen. Sanksjonene samordnes slik at de ikke rammer på en urimelig måte, se utkastet § 13–1 annet ledd.
1.4 Administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser
Kapittel 10 inneholder en vurdering av forslagenes administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser. Det vil være behov for en viss styrking av forvaltningen, særlig på det regionale nivå. Dette er etter utvalgets syn nødvendig for at Norge skal kunne oppfylle sine nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til det samiske folk. Utvalget tror imidlertid at forslagene i sum vil gi positive samfunnsøkonomiske konsekvenser og rent faktisk medføre innsparinger.
Reindriften er avhengig av biologiske ressurser, og bruken av disse må være bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Det har fra utvalgets side vært lagt vekt på å utforme en lov som bidrar til å legge et grunnlag for en reindrift tilpasset naturgrunnlaget.