6 Hvem som har rett til å utøve reindrift

6.1 Rett til å eie rein

6.1.1 Innledning

Minstevilkår for at man skal kunne tale om reindrift må som et utgangspunkt være at det foreligger opphold, ferdsel og beite med rein i fjell og utmark. Det må på den bakgrunn vurderes konkret hva som eventuelt faller utenfor reindriftsbegrepet. Klart må det være at en dyrepark kan ha rein til framvisning og at en grunneier kan ha rein på egen inngjerdet innmark uten at det dermed er tale om reindrift i en form vi her har i tankene. Annerledes dersom grunneier ønsker å holde rein på egen inngjerdet utmark . Inngjerdingen kan ikke i seg selv utelukke at dette må anses som reindrift.

I det følgende vil vi omtale retten til å utøve reindrift henholdsvis i og utenfor de samiske reinbeiteområdene.

6.1.2 Innenfor de samiske reinbeiteområdene

Fram til ikrafttredelsen av lov om reindrift av 12. mai 1933 var adgangen til å utøve reindrift i og for seg åpen for alle. Den var ikke forbeholdt samene. For reindrift utenfor Finnmark framgikk dette forutsetningsvis av §§ 2 og 3 i lov inneholdende Tillægsbestemmelser angaaende Lapperne og Rensdyrdriften inden de søndenfor Finmarken Amt liggende Landsdele av 25. juli 1897.

Det het her i § 2 første, annet og tredje ledd:

«Befindes nogen Fastboendes Ren at beite paa Grund, som Andenmand eier eller bruger, uden særlig Tilladelse eller Hjemmel fra Grundeieren eller Brugeren, straffes Renes Eier med Bøder (fra Kr. 10,00 til Kr. 1000,00).

Paa samme Maade straffes ogsaa den, som har modtaget Fastboendes Ren til Bevogtning, naar saadan Ren befindes at beite som nævnt.

Amtmanden kan paa Andragende – og efterat vedkommende Herredsstyrer er hørt – bestemme, at Forbudet i nærværende Paragrafs første Led ikke gjøres gjældende ligeoverfor fastboende Lap, naar Beitningen under tilfredsstillende Bevogtning finder Sted i anerkjendt Lappetrakt, indenfor de fastsatte Distriktsgrænser, og Ansøgeren har saadan Rendrift ved denne Lovs Ikrafttræden.»

I femte ledd het det:

«Har Forgaaelse imod nærværende Paragraf af nogen Fastboende fundet Sted indenfor fastsatte Distriktsgrænser, bliver han for det paagjældende Aar at medregne i det Fællesansvar ligeoverfor Skadetilføielser ved Ren, som Loven af 2den Juni 1883 bestemmer, dog med de Indskrænkninger heri, som i Loven er opstillet.»

I § 3 som gjaldt utenfor det samiske reinbeiteområdet het det:

«Efter Andragende fra vedkommende Herredsstyre og efterat Herredsstyrene i tilstødende Herreder samt vedkommende Amtsthing er givet Anledning til at udtale sig, skal Kongen kunne forbyde, at nomadiserende Lap saavelsom Fastboende (Lap eller andre) udøve eller lade udøve Beitning med Ren inden Herredet eller Dele deraf, og bliver isaafald saavel Renens Eier som den, der har modtaget hans Ren til Bevogtning, for Overtrædelse af Forbudet at straffe med bøder (fra Kr. 10,00 til kr. 1000,00).»

Noen begrensninger med hensyn til hvem som kunne eie rein forelå ikke i lovverket.

Ved loven av 1933, som var en lov for hele landet, ble dette endret. Utenfor Finnmark var det forbudt for andre enn flyttsamer å utøve reindrift i reinbeitedistrikt, jf. § 84 bokstav a. Som flyttsame ble ansett enhver av samisk avstamning som har reindrift som hovednæring og som selv følger og gjeter sin rein, jf. § 1 annet ledd. Retten til å utøve reindrift fikk med andre ord status som en samisk særrett i disse områdene. I Finnmark beholdt imidlertid ikke-samer som var norske statsborgere og bosatt i reinsogn, adgangen til å utøve reindrift på samme vilkår som flyttlapper, jf. § 84 bokstav b. Den ikke-samiske reindriften i Finnmark hadde til dels et betydelig omfang, blant annet i Varanger hvor tamreinlag var etablert. Ellers var det ikke uvanlig at fastboende nordmenn eide rein som ble voktet innenfor flokken til en reindriftssame. Denne reinen ble kalt sytingsrein, og ordningen som sådan ble kalt verdesystemet.

I 1933-loven var det i § 10 uttrykkelig oppregnet hvilke rein en flyttsame kunne føre på beite.

Bestemmelsen hadde følgende ordlyd:

«Flyttlapp kan føre på beite foruten sine egne, sin ektefelles, sine umyndige barns og tjeneres rein også rein tilhørende sine foreldre, svigerforeldre, søsken, svogrer og svigerinner, såfremt disse personer er norske statsborgere, er bosatt her i riket og er eller har vært flyttlapper.

Flyttlapp kan derhos føre på beite rein tilhørende annen her i riket bosatt norsk flyttlapp, som det enkelte år er hindret fra selv å vokte sine rein eller som på grunn av alder, sykdom eller fattigdom har ophørt å være flyttlapp, samt rein som tilhører sådan lapps ektefelle og umyndige barn.

Derhos kan fylkesmannen tillate flyttlapp å føre på beite rein tilhørende lapp, som har sådan tillatelse som nevnt i § 99, og rein tilhørende enke av ikke lappisk avstamning som omhandlet i § 99, 5. ledd,og som har sådan tillatelse som der nevnt.

Endelig kan i Finnmark fylke flyttlapp føre på beite rein tilhørende fastboende, som har sådan reindrift som nevnt i § 84, litr. b, selv om disse ikke er i nogen sådan stilling som anført i nærværende paragrafs annet ledd.»

Ved reindriftsloven av 1978 ble for alle reinbeiteområdene retten til å utøve reindrift betinget av at man ved lovens ikraftredelse selv hadde reindrift som hovednæring i reinbeitedistrikt i samsvar med reindriftsloven av 1933 eller at foreldrene eller besteforeldrene hadde hatt reindrift som hovednæring, jf. § 3.

Adoptivbarn er likestilte med egnefødte barn, jf. RG 1990 side 393 (Hålogaland), og det gjelder selv om adoptivbarnet ikke er av samisk ætt, jf. reindriftsloven § 3 annet ledd.

Kravet om at en av besteforeldrene eller en av foreldrene må ha hatt reindrift som hovednæring gjelder ikke bare for den som skal drive reindrift som næring, men også for den som kun ønsker å eie noen få rein som inngår i flokken til en reindriftsutøver. Tidligere var det ikke uvanlig at fastboende nordmenn eide noen rein, kalt sytingsrein, som ble voktet innenfor flokken til en reindriftssame, det såkalte verdesystemet. Etter reindriftsloven av 1978 hadde ikke disse fastboende lenger adgang til å eie rein.

Det ble ved 1978-loven innført en ordning med driftsenhet, jf. § 4, se nærmere nedenfor under punkt 6.2. All rein skal tilhøre en driftsenhet. Det er nærmere bestemt i § 4 annet ledd sjette setning hvilke rein som kan inngå i driftsenhet. Det heter her (etter lovendringen i 1996):

«En driftsenhet kan også omfatte rein som tilhører leders (ektefellenes) slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og i første sidelinje til og med barn av søsken, forutsatt at vedkommende fyller vilkårene i § 3 og ikke selv har driftsenhet.»

Det er altså bare disse som i tillegg til driftsenhetsinnehavere kan eie rein.

Etter loven av 1933 og tidligere lover var det flyttsamer (eller flyttlapp, fjellsame eller fjellfinn som de ble kalt) som hadde rettigheter som reindriftsutøver. En verde som hadde rein i flokken til en flyttsame, hadde ikke de samme rettigheter som ham. En fastboende reineier hadde heller ikke de samme rettigheter som en flyttsame. Når ordet flyttsame i dag er erstattet med reineier, og uten å skille mellom aktive reindriftsutøvere og andre reineiere, er det i realiteten skjedd en utvidelse av hvem som har rettigheter etter loven.

6.1.3 Utenfor de samiske reinbeiteområdene

Utenfor de samiske reinbeiteområdene har, fram til ikrafttredelsen av 1978-loven, hvem som helst kunnet utøve reindrift dersom det forelå tilgang på nødvendige arealer. Dette kunne være egne arealer eller arealer som vedkommende på annen måte hadde rettslig adgang til å disponere. Virksomheten krevde ikke noen form for tillatelse fra myndighetens side. Det forelå imidlertid hjemmel i loven av 1897 og loven av 1933 for å utferdige forbud mot tamreindrift i kommuner eller deler av disse, jf. 1897-loven § 3 og 1933-loven § 100. Det ble i betydelig utstrekning utferdiget slike forbud. (§ 3 i loven av 1897 gjaldt for øvrig også innenfor reinbeitedistrikt.) Ved reindriftsloven av 1978 ble det innført en ordning med konsesjon. Utøvelse av reindrift utenfor de samiske reinbeiteområdene er dermed konsesjonspliktig, jf. reindriftsloven § 5. Hjemmelen i lovverket for å utferdige forbud mot tamreindrift falt bort.

6.2 Driftsenhet

6.2.1 Innledning

I reinl. § 4 første ledd heter det:

«For å begynne som selvstendig næringsdrivende i reindrift i reinbeiteområde kreves det samtykke fra områdestyret gjennom registrering av driftsenhet. Dette gjelder likevel ikke når en driftsenhet udelt går over til ektefellen eller til noen som i rett opp- eller nedstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken er beslektet med eieren eller eierens ektefelle, forutsatt at overtakeren fyller vilkårene i § 3. Innehaver av driftsenhet må være myndig. Områdestyret kan likevel i særlige tilfelle gi godkjenning til umyndig søker.»

Ordningen med driftsenhet ble innført ved loven av 1978.

Etter loven av 1933 hadde enhver som var å anse som flyttsame rett til å drive reindrift. Dette innebar ifølge departementet at vedkommende hadde «en ubetinget rett til å utøve reindrift i reinbeitedistrikt uten hensyn til ressursenes tilstrekkelighet og plass og livsrom for flere utøvere av reindriftsyrket». 1 1933-loven gav adgang til å fastsette høyeste reintall for de forskjellige reinbeitedistrikter samt adgang til å bestemme det høyeste antall rein den enkelte reineier kunne ha. Men «tallet på yrkesutøvere som med sine familier søker å skaffe seg et utkomme», gav loven av 1933 «ingen hjemmel til å regulere i forhold til tallet på rein som beiteressursene optimalt kan strekke til for». Og departementet sier videre: 2

«Departementet mener at det er nødvendig å regulere tilgangen til yrket for at utøverne og deres husstand skal få trygge og gode økonomiske og sosiale kår. Hånd i hånd med dette vil det likevel kreves en betydelig faglig og økonomisk støtte for å bringe reindriften opp på et skikkelig nivå som en fullverdig næring, bl.a. ved intensivert forskning, beitegransking, driftsplanlegging, opplysning og rettledning samt tilskott og lån til tiltak og anlegg, driftsmidler m.v.»

Kravet om offentlig samtykke for å kunne begynne som selvstendig reindriftsutøver ble således innført ut fra et ønske om å regulere tilgangen til reindriftsnæringen.

Reindriftslovkomitéen av 1960 foreslo ikke regler om driftsenhet eller annen form for etableringskontroll. Kravet om driftsenhet kom først inn under departementets behandling av lovforslaget, idet spørsmålet om etableringskontroll først ble reist i høringsuttalelsene til komitéens innstilling.

Krav om områdestyrets samtykke til etablering av driftsenhet gjelder ikke ved overføring av driftsenhet til ektefelle eller nær slektning. På bakgrunn av disse unntak uttalte departementet at innføring av et krav om driftsenhet ville «virke nokså avdempet og at virkningen blir moderat».

Siden kravet om driftsenhet var noe helt nytt innenfor reindriften, skulle man tro at spørsmålet var blitt grundig utredet. Men i lovens forarbeider sies ikke mer enn det som her er referert fra Odelstingsproposisjonen. Om utøvernes syn på spørsmålet heter det bare at et flertall i Norske Reindriftsamers Landsforening «mener også at loven må gi adgang til å regulere tilgangen». 3 Under lovforslagets behandling i Stortinget var det ingen merknader til spørsmålet.

Innføringen av ordningen med driftsenhet synes å ha sin bakgrunn i økningen i antall familier innenfor reindriften i Finnmark på 1960-tallet. I 1962 var antall familier i Finnmark 311, i 1967 var det steget til 372, dvs. en økning på ca. 20 prosent. Lappefogden for Finnmark gav i årsberetningen for 1967 uttrykk for at det måtte innføres «etableringskontroll, slik at reinhjorden ikke tillates delt opp i flere enheter».

I sin høringsuttalelse til Reindriftslovkomitéens forslag beklaget fylkesmannen i Finnmark at komitéen ikke hadde foreslått etableringskontroll innenfor næringen. Fylkesmannen mente Reindriftslovkomitéen av 1960 hadde gått alt for langt «når den ville tillate også etterkommere etter de reindriftssamer eller de personer som driver reindrift som hovedyrke, å fortsette i næringen». Fylkesmannen beklaget at komitéen ikke hadde vurdert befolkningssituasjonen i næringen. Det heter videre i brevet fra fylkesmannen:

«Under fylkesadministrasjonens forberedende arbeid med innstillingen, ble det holdt et kontaktmøte i Lakselv hvor en rekke personer som har godt kjennskap til næringen 4 ble innkalt og møtte. Det var under behandlingen av dette kapittel en enstemmig oppfatning at en måtte komme fram til en eller annen ordning som gjorde det mulig å begrense adgangen til yrket. Fylkesmannen understreket at det vil være helt avgjørende for næringens framtid at det finnes fram til muligheter for tilstrekkelig begrensning av tilgangen. En mener det nå er grunn til å innføre KONSESJONSPRINSIPPET i reindriftsnæringen. Først da har en tilstrekkelig effektivt reguleringsmiddel. Ser en etableringskontrollen i sammenheng med bestemmelser som forhindrer oppspalting av hjordene til driftsøkonomisk lite lønnsomme enheter, videre i relasjon til maksimum og minimumsstørrelser på hjordene, bestemmelser om reinmerke etc. åpnes muligheter for en lønnsom drift for alle næringsutøvere. Gjennomsnittlig har hver reineier i Finnmark ca. 270 rein. Det må imidlertid understrekes at nevnte gjennomsnittstall, dekker over meget store variasjoner … Siktemålet for næringen bør være å komme opp i 500 rein pr. familie – kanskje enda høyere. – Det må selvsagt ta lang tid før dette kan realiseres og i mellomtiden må en treffe nødvendige disposisjoner slik at overskuddet av yrkesutøvere kan bli motivert til å søke ut av de tradisjonelle samedistrikter eller over i andre yrker.» 5

6.2.2 Innehaver av driftsenhet

Innehaver av driftsenhet må etter gjeldende regler ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet. For ektefeller som sammen har driftsenhet gjelder kravet minst én av ektefellene, jf. 1978-loven § 20 annet ledd.

Innehaver av driftsenheten må være myndig; dvs. være over 18 år og ikke umyndiggjort, jf. § 4 første ledd tredje setning. Kravet om å være myndig kom inn ved lovendringen i 1996, og ble begrunnet med det ansvar som følger med å inneha driftsenhet, samt at en annen regel kunne lede til misbruk. Områdestyret kan imidlertid i særlige tilfelle gi samtykke til en umyndig søker. I forarbeidene gis det uttrykk for at slikt samtykke kan gis i tilfelle der et myndighetskrav vil virke urimelig, og hvor det fremstår som ubetenkelig å tildele driftsenhet til en umyndig. Som eksempel nevnes arveskifte i et distrikt med velordnede forhold med hensyn til reintall og driftsenheter. 6

Det er etter loven ingen aldersgrense for hvor lenge man kan inneha en driftsenhet. Det er altså ikke slik at retten til driftsenhet faller bort når innehaveren f.eks. fyller 67 år, som er vanlig pensjonsalder. Så lenge man klarer å oppfylle driveplikten i reinl. § 20 vil verken alder eller sykdom være til hinder for at man innehar driftsenhet. 7 En driftsenhet kan bestå av flere reineiere, men hovedregelen er at bare én reineier kan stå som innehaver av driftsenheten. Men en ektefelle som har rein i eget merke i hjorden, er medinnehaver av driftsenheten, jf. § 4 annet ledd første setning.

Med områdestyrets samtykke kan flere reineiere eller flere familier som driver reindrift i fellesskap, regnes som en driftsenhet, jf. § 4 nest siste setning. Det er uttalt i forarbeidene at driften i så fall kan organiseres som et andelslag, og det fremgår av § 17 tredje ledd at driften også kan organiseres som et aksjeselskap. Det er ikke sagt noe, verken i loven eller i forarbeidene, om at driften må organiseres som andelslag e.l. for at flere familimedlemmer sammen skal kunne stå som innehaver av driftsenhet. Men Reindriftsstyret har avslått en søknad fra to brødre som ønsket å stå sammen som innehavere av en driftsenhet.

6.2.3 Driftsenhet og ekteskap

Frem til lovendringen i 1996 kunne ikke ektefeller sammen stå som innehavere av driftsenhet. Selv om begge var aktive utøvere, måtte de velge hvem av dem som skulle stå som innehaver, og normalt falt valget på mannen. Bare for 10 prosent av driftsenhetene var en kvinne registrert som leder. I dag vil som nevnt ektefeller som begge eier rein i eget merke i hjorden, være innehavere i fellesskap. Regelen innebærer ifølge forabeidene at ektefellene automatisk blir likestilte som ledere av driftsenheten, uavhengig av hvor stor andel av flokken hver eier. 8

Det er for så vidt positivt at ektefeller blir innehavere i fellesskap, men dette fellesskapet har også en ansvarsside. Ektefeller som er innehavere i fellesskap, er sammen ansvarlige for alle sider ved driften, jf. § 4 annet ledd annen setning. For den ektefelle som kun eier noen få rein uten selv å ha reindrift som hovednæring, kan dette fellesansvaret ramme hardt. Det må i slike tilfeller være adgang for ektefellene, gjennom meldinger om reindrift, jf. § 19, å bestemme at bare den ene ektefellen skal stå som innehaver. Også andre kan jo eie rein i hjorden uten å bli solidarisk ansvarlige sammen med driftsinnehaver for annet enn beiteskader, og det er ingen grunn til å ha strengere regler for ektefeller.

En slik adgang for ektefellen til å fraskrive seg solidaransvaret gjennom fraskrivelse av retten til å være innehaver, vil være i overensstemmelse med de regler som gjelder for ektefeller på andre områder. En ektefelle har i mange tilfeller behov for ikke å bli identifisert med den annen ektefelle, jf. for eksempel regelen i ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47 § 40 om at en ektefelle alene er ansvarlig for den gjeld vedkommende stifter. Et unntak har vi riktignok i skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr. 2 § 37 som bestemmer at ektefeller er solidarisk ansvarlige for skatt som de er ilignet under ett; men en ektefelle kan unngå dette solidaransvaret ved å be om særskilt ligning.

Har den ene ektefellen fraskrevet seg retten til å stå som innehaver, vil heller ikke et eventuelt vedtak om at minst 75 prosent av flokken må tilhøre ektefellene gjelde. Da vil kravet være at 51 prosent må tilhøre den som er leder, jf. § 4 tredje ledd. Dette kan ha stor betydning der den ene ektefellen kun eier få rein, og det blir således mulig å la andre slektninger ha flere rein under driftsenheten.

Tidligere var det ikke adgang for ektefeller til å inneha hver sin driftsenhet. Men etter anmodning fra Likestillingsombudet ble praksis lagt om i 1993, og reindriftsmyndighetene gav etter søknad ektefeller som ved ekteskapets inngåelse hadde hver sin driftsenhet, adgang til å opprettholde begge to. Dette er nå lovfestet ved lovendringen i 1996, jf. § 4 annet ledd tredje setning. Det presiseres i loven at selv om ektefellene har hver sin driftsenhet er de like fullt solidarisk ansvarlig som ved en felles enhet, jf. § 4 annet ledd fjerde setning.

Etter lovens ordlyd er det bare i de tilfellene der ektefellene hadde hver sin driftsenhet ved ekteskapets inngåelse at de kan opprettholde begge enheter. En ektefelle kan ikke under ekteskapet motta en driftsenhet, for eksempel fra sine foreldre, hvis den annen ektefelle allerede har driftsenhet. Lever paret i ugift samliv kan de begge motta driftsenhet under samlivet.

Hvor det er satt et øvre tak på antall rein pr. driftsenhet, jf. § 2 fjerde ledd, kan det se ut som om ektefellene kan oppnå et større reintall hvis de har hver sin driftsenhet enn hvor de har én i fellesskap. I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at ektefeller med hver sin driftsenhet ikke nødvendigvis vil oppnå en slik fordel, idet det heter at det kan fastsettes et lavere reintall for ektefeller som har hver sin driftsenhet. 9 Selv om dette er forholdet, vil det likevel være gunstig for ektefellene å ha hver sin driftsenhet fremfor en felles. Blir ekteskapet oppløst ved skilsmisse, vil ektefellene beholde hver sin driftsenhet. Så lenge de er gift, vil de dessuten ha en ekstra driftsenhet de kan overdra til sine barn.

Særlige spørsmål oppstår hvis ektefellene har driftsenhet i hvert sitt distrikt. Etter reinl. § 20 tredje ledd har innehaveren av driftsenhet en plikt til å drive i det distrikt der enheten er. Overholdelse av denne driveplikten kan være vanskelig hvis innehaveren bor sammen med sin ektefelle langt fra det distrikt som driftsenheten er knyttet til. I to år kan innehaveren riktignok drive med fullmektig, jf. § 20 tredje ledd, og det er mulighet for forlengelse. Men en varig fullmektigordning kan ikke etableres, idet det uttales i forarbeidene at forlengelse av fullmektigordningen bare kan skje hvis man kan regne med at vedkommende kommer tilbake. 10

Ønsker en ektefelle å overføre sin driftsenhet til den annen ektefelles distrikt, krever det områdestyrets samtykke, jf. § 4 siste ledd. Normalt er det ikke kurant å få samtykke til overføring av driftsenhet, idet taket for antall driftsenheter og antall rein i distriktet allerede kan være nådd, jf. § 2 siste ledd. Men som tidligere nevnt forutsetter forarbeidene at reintallet for ektefellenes driftsenheter kan reduseres, slik at reintallet for ektefellene samlet sett ikke blir større enn om de hadde hatt en felles driftsenhet. Overføring av driftsenhet skulle dermed ikke behøve medføre noen økning i antall rein. 11

En ektefelle som ikke fyller vilkårene i reinl. § 3 for å drive reindrift, vil likevel ha rett til å drive sammen med en ektefelle som fyller vilkårene. Ved død vil gjenlevende ektefelle få drive videre, og ved skilsmisse kan man likeledes etter søknad få adgang til å drive videre. Det er uklart om en slik rett for ektefellen forutsetter at man har driftsenhet eller om ektefellen kan drive videre under en annens driftsenhet. Hvis det siste er tilfellet, innebærer dette i så fall et unntak fra reglene om hvem som kan eie rein under andres driftsenhet, se nedenfor under 6.2.4.

Når det gjelder samboere, kommer de ikke inn under reglene som gjelder for ektefeller. Dette er uttalt i rundskriv av 30. juni 1999 fra Landbruksdepartementet.

6.2.4 Reineiere som ikke har driftsenhet

Det er ikke uvanlig at flere familiemedlemmer eier rein i driftsenheten. Barn tildeles ofte alt i barneårene et eget reinmerke. Etter at det er satt begrensninger i tildelingen av driftsenheter, vil dessuten mange som ønsker å drive med reindrift, bare kunne gjøre det ved å ha sin rein i en annens driftsenhet. Det er imidlertid en forutsetning at man fyller vilkårene i § 3, dvs. at man må være av samisk ætt og at en av foreldrene eller besteforeldrene må ha hatt reindrift som hovednæring. I tillegg må man stå i slikt slektskapsforhold som nevnt i § 4 annet ledd femte setning. Det betyr at foruten ektefellen kan bare slektninger av innehaveren eller dennes ektefelle i rett opp- eller nedstigende linje, samt slektninger i første sidelinje til og med niese og nevø ha rein som inngår i driftsenheten. Det er ikke adgang til å eie rein i mer enn én driftsenhet, jf. § 4 annet ledd siste setning.

Regelen kan synes å gi utstrakt adgang til å eie rein uten å ha egen driftsenhet, men den har uheldige begrensninger. En søster kan for eksempel eie rein i sin brors driftsenhet, men hvis broren overdrar driftsenheten til sin sønn eller datter, har hun som tante til innehaveren ikke lenger rett til å ha rein i driftsenheten. Samtidig med at hun mister retten til å eie rein mister hun også retten til sitt reinmerke, jf. reinl. § 17 fjerde ledd. Når man vet hvor sterkt en person kan være knyttet til sitt reinmerke, er dette en regel som kan ramme hardt. Regelen synes også inkonsekvent, all den stund en nevø eller niese kan eie rein i sin tante eller onkels driftsenhet; den omvendte ordning er altså ikke mulig. Regelen gir heller ikke åpning for at man kan ha rein i sine svigerforeldres driftsenhet. Ektefellene blir i et slik situasjon tvunget til å la all rein stå i den ene ektefellens merke. Dette er en løsning som harmonerer dårlig med det fellesskap som lovgiveren har gjennomført når det gjelder ektefeller og driftsenhet. Også denne regel virker inkonskvent, idet svigerforeldre kan eie rein i sin svigersønns eller -datters driftsenhet.

6.2.5 Den rettslige betydning av driftsenhet – oversikt

Vi har allerede vært inne på noen av de rettslige virkningene av å være innehaver av driftsenhet. Innehaveren av driftsenheten er ansvarlig for alle sider av driften. Hvem som er innehaver har videre betydning for hvem som kan ha rein i driftsenheten, jf. § 4 annet ledd. En innehaver av driftsenhet har også rettigheter etter reindriftsavtalen, jf. nedenfor under punkt 6.2.8.

Med reindriftsstyrets godkjenning kan områdestyret regulere tallet på driftsenheter i det enkelte reinbeiteditrikt, og videre fastsette det høyeste antall rein pr. driftsenhet i distriktet, jf. § 2 siste ledd. Områdestyret kan med reindriftsstyrets godkjenning samtidig bestemme at minst 51 % av flokken skal tilhøre driftenhetens ansvarlige leder. Hvis ektefellene sammen er innehavere av driftsenhenten, kan det bestemmes at minst 75 % av flokken må tilhøre dem, jf. § 4 tredje ledd.

Reindriftsområdene er inndelt i distrikter, og i distriktet skal det være et distriktsstyre, jf. § 8 (se nærmere foran under punkt 5.3). Ved forskrift fastsatt av Landbruksdepartementet 4. mars 1987 er det gitt regler om distriktsstyrets arbeidsoppgaver og arbeidsform. Forskriften har regler om stemmerett, valgbarhet, mantall mv. Valgbare er enhver som har stemmerett, jf. forskriftens § 4. Stemmeberettigede er aktive reindriftsutøvere over 18 år. Som aktive reindriftutøvere anses enhver som har rett til å utøve reindrift etter reinl. § 3, og som i det vesentlige yter sin arbeidsinnsats innen reindriftsnæringen og har sin livssituasjon knyttet til dette yrket, jf. forskriften § 2. Det er altså intet vilkår at man er innehaver av driftsenhet. Distriktets årsmøte kan imidlertid med 2/3 flertall avgjøre at stemmeretten knyttes til godkjente driftsenheter i stedet for den enkelte som er oppført i manntallet, se forskriften § 3 annet ledd.

Etter reinl. § 17 første ledd har alle selvstendige næringsdrivende i reindrift krav på å få registrert reinmerke. Tilsvarende gjelder for vedkommendes ektefelle og barn. Retten til reinmerke er således ikke begrenset til innehaver av driftsenhet og dennes ektefelle og barn. Det fremgår av § 17 fjerde ledd at enhver som har rett til å eie – og eier – rein under en driftsenhet, også har rett til reinmerke.

Ifølge reinl. § 19 må den som utøver reindrift, gi melding om dette. Det fremgår ikke av loven om enhver reineier skal gi melding eller om meldingsplikten bare gjelder innehaver av driftsenhet. Men ved forskrift fastsatt av reindriftsstyret 28. juni 1993 påligger meldingsplikten innehaver av driftsenhet, jf. § 1. I forskriftens § 2 er det gitt regler om meldingens innhold. Ifølge forskriftens § 3 kan den som ikke inngir melding i overensstemmelse med reglene, fratas retten til driftsenhet. Enhver reineier – og ikke bare innehavere av driftsenhet – skal sørge for at reindriften utøves på en faglig forsvarlig måte i samsvar med lov og forskrift, jf. reinl. § 20 første ledd. Brudd på reglene kan føre til tap av driftsenhet, jf. reinl. § 20 fjerde ledd.

Retten til brensel og trevirke (reinl. § 13) og retten til jakt, fangst og fiske (§ 14) er ikke begrenset til den som er innehaver av driftsenhet.

Etter reinl. § 25 er samtlige reineiere som utøver reindrift i et distrikt, erstatningsansvarlige en for alle og alle for en for skade som reinen gjør for eksempel på dyrket mark. Erstatningsansvaret er ikke begrenset til dem som er innehavere av driftsenhet.

Det er ikke i lov eller forskrift gitt nærmere regler om forholdet mellom innehaveren av driftsenheten og de som eier rein under driftsenheten. Dette skaper uklarhet om rettsforholdet internt i driftsenheten.

6.2.6 Retten til å drive som selvstendig næringsutøver

Etter reinl. § 4 kan det se ut til at man må ha driftsenhet for å kunne drive som selvstendig næringsdrivende innenfor reindriften. Men som nevnt ovenfor under punkt 6.2.4 er det mange som driver reindrift under andres driftsenhet. Kravet er at de fyller slektskapskravene i § 4 annet ledd. Dette var trolig ikke lovgivers mening da reindriftsloven ble gitt i 1978. Det het den gang i § 4 annet ledd annen setning at en forutsetning for ha rein i en annens driftsenhet var at man ikke utøvet reindrift som selvstendig næringsdrivende. Første og annen setning i § 4 annet ledd hadde frem til lovendringen i 1996 denne ordlyd:

«Med driftsenhet forstås en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder. En driftsenhet kan også omfatte rein som tilhører eierens ektefelle, disses slektninger i rett nedstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken, forutsatt at vedkommende fyller vilkårene i § 3 og ikke selv utøver reindrift som selvstendig næringsdrivende. » (uthevet av utv.)

Om bestemmelsen i § 4 annet ledd heter det i Ot. prp. nr. 9 (1976–77) side 48–49:

«I paragrafens annet ledd er begrepet driftsenhet som nå tas i bruk i reindriftssammenheng, definert. Indirekte er det gjennom denne definisjon også fastsatt hvilke rein en reindriftssame kan føre på beite utenom egne dyr, jf. gjeldende lovs [dvs. 1933-loven] § 10. I forhold til gjeldende lov betyr utkastet en viss tilstramming. Det vil ikke være adgang til å medføre rein som tilhører noen som selv utøver reindrift som selvstendig næringsdrivende. » (uthevet av utv.)

Men til tross for denne bestemmelsen i reinl. § 4 annet ledd har det siden 1978 likevel vært mange som har utøvet reindrift for egen regning under en annens driftsenhet.

Bestemmelsen i § 4 annet ledd ble endret i 1996, og den nevnte passusen i § 4 annet ledd ble endret. Det er altså ifølge dagens lovtekst intet i veien for å drive som selvstendig næringsdrivende i reindrift under en annens driftsenhet, så sant man fyller slektskravene i § 4 annet ledd. Denne endringen er ikke kommentert i forarbeidene til lovendringen i 1996, og derfor er det heller ikke gitt noen forklaring på hvorfor denne bestemmelsen ble endret. Utvalget er av den i departementet som forberedte lovendringen i 1996, blitt forklart at siden begrepet «selvstendig næringsdrivende» ikke var definert, hadde bestemmelsen vist seg uklar og uten virkning. Derfor kunne den like gjerne tas ut, og istedet kom kravet i § 4 tredje ledd om en eierprosent.

6.2.7 Etablering av nye driftsenheter

Etablering av ny driftsenhet må godkjennes av områdestyret, jf. 1978-loven § 4 første ledd første setning. Verken loven eller dens forarbeider sier noe om hva det skal legges vekt på ved vurderingen av en søknad om driftsenhet. Avgjørelsen er overlatt til områdestyrets frie skjønn. Som nevnt var bakgrunnen for innføringen av driftsenhet å få en etableringskontroll. Frem til midten av 1980-tallet ble det imidlertid tildelt svært mange driftsenheter. Så godt som alle voksne menn som var aktive i reindriften, fikk driftsenhet. Dette ledet til at det ble en både familiemessig og kjønnsmessig skjev fordeling av driftsenhetene. I de familier som ikke hadde sønner i «passende alder», fikk bare «husbonden» driftsenhet. Etter 1987 er det etablert svært få nye driftsenheter. Det betyr at mange av de unge som i dag har sitt arbeid i reindriften, ikke har driftsenhet.

Et krav om nye driftsenheter blir ofte avslått med den begrunnelse at distriktets ressursgrunnlag ikke gir rom for nye driftsenheter. I andre tilfeller heter det at man ikke kan etablere nye driftsenheter eller tillate overflytting av driftsenheter mellom distrikter så lenge arbeidet med ny distriktsinndeling pågår. I Nordland er ny distriktsinndeling gjennomført, og her er sistnevnte forhold ikke lenger et argument for å avslå en søknad. Men selv om det andre steder i landet pågår et arbeid med ny distriktsinndeling, er det i seg selv ikke uten videre tilstrekkelig grunn til å avslå en søknad om driftsenhet eller om overflytting av driftsenhet. Man må foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Blant annet vil driftsenhetenes fordeling på de forskjellige siidaene være et viktig moment i vurderingen av hvordan beitegrunnlaget er for den siida søknaden knytter seg til, se nærmere nedenfor.

Ved vurderingen av om det skal etableres en ny driftsenhet, er det ofte ikke tilstrekkelig å se på distriktet som sådan. Består distriktet av flere siidaer, må man se hvordan driftsenhetene fordeler seg på de ulike siidaer innenfor distriktet. Det er siidaen som utgjør arbeidsfellesskapet. En siida med mange driftsenheter vil derfor arbeidsmessig stå langt sterkere enn en siida med bare en eller to driftsenheter. Om siida se nærmere ovenfor under punkt 3.5 og nedenfor under punkt 9.2.

Vi kan tenke oss tre siidaer, A, B og C, innenfor et distrikt, der ressursgrunnlaget er av samme kvalitet for alle tre siidaer og der grunnlaget er til stede for det samme reintall i alle tre siidaer, men hvor driftsenhetene er svært ulikt fordelt (se figur 6.1).

I dette tilfellet vil man vanskeligere kunne avslå en søknad om etablering av ny driftsenhet fra siida A enn fra siida C. Og ved en eventuell utlysning av driftsenheter i distriktet, vil en søknad fra siida A stå sterkere enn en søknad fra siida C eller fra siida B.

Det er et problem ved dagens lovregler om reindrift at siidaen som enhet er så godt som totalt fraværende. Men det betyr ikke at man kan se bort fra siidaen. Loven er ikke uttømmende. Siidaen vil i mange tilfelle være den gruppe som er bærer av rettighetene, jf. Rt. 2000 side 1578, og da må siidaen også med ved vurderingen av de spørsmål som her behandles.

Praksis i dag synes å være at man i stor utstrekning lytter til distriktet ved tildeling av nye driftsenheter. Hvis styrkeforholdet innad i distriktet er skjevt, kan det imidlertid føre til at de som allerede har de fleste driftsenheter, får enda flere. Dagens regler for valg til distriktsstyret innebærer at de familier som har flest medlemmer, vil ha flertall i styret og dermed dominere styret. Områdestyret må altså ikke overlate dette spørsmålet til flertallsbeslutning innad i distriktet, men må se på fordelingen av driftsenheter mellom de ulike siidaer. Hvis ikke, kan det lede til at i den siida hvor det bør bli etableringsstopp, blir det enda flere driftsenheter, mens de siidaer som har rom for flere driftsenheter, ikke får noen.

Det har vært praksis å lyse ut ledige driftsenheter innad i distriktet. Reindriftsloven har ingen regler om at driftsenheter skal lyses ut. Det kan selvfølgelig være det mest hensiktsmessige å lyse ut en driftsenhet i et gitt tilfelle, men verken loven eller dens forarbeider krever en utlysning. Områdestyret kan derfor ikke avslå en søknad om driftsenhet med den begrunnelse at en ny driftsenhet ikke er lyst ut. Styret må ta standpunkt til søknaden på bakgrunn av blant annet de momenter som er skissert ovenfor. Er det derfor gode argumenter for at en siida bør få en driftsenhet fremfor andre siidaer i distriktet, vil det bare innebære en unødvendig forsinkelse hvis en søknad fra denne siida avslås med den begrunnelse at ny driftsenhet ikke er lyst ut.

6.2.8 Driftsenhet og tilskudd over reindriftsavtalen

6.2.8.1 Innledning

Driftsenhetsbegrepet har sentral betydning ved forvaltningen av tilskuddsordningene over reindriftsavtalen, se om reindriftsavtalen punkt 4.3.2 foran. Det har vært et siktemål at driftsenhet skal være et styringsredskap i tilskuddsordningen, selv om dette prinsipp ikke er uttrykkelig nedfelt i reindriftsavtalen.

Det er for utvalgets vurderinger unødvendig å gå i detalj med hensyn til hvem som er tilskuddsberettiget over reindriftsavtalen. Utvalget vil i stedet konsentrere seg om enkelte sider ved ordningen som belyser forholdet mellom driftsenhet og retten til tilskudd.

6.2.8.2 Driftstilskudd, produksjonstilskudd, kalvetilskudd og tidligslaktetilskudd

Til reineiere i Nordland og Troms ytes såkalt driftstilskudd, mens det til reineiere i resten av landet ytes såkalt produksjonstilskudd. For begge ordninger gjelder at tilskuddet er personlig og ytes til innehaver av driftsenhet, se forskrift om tilskudd til driftsenheter og tamreinlag fastsatt av Landbruksdepartementet 14. august 2000 med hjemmel i Stortingets årlige vedtak om reindriftsavtalen.

Driftstilskuddet som ytes i Nordland og Troms utgjør etter avtalen 2000/2001 kr 80.000 pr. driftsenhet, se forskriften § 10. Produksjonstilskuddet som altså ytes til reineiere i Hedmark, Trøndelag og Finnmark utgjør kr 50.000 pr. driftsenhet, jf. forskriften § 5.

For å få de nevnte tilskudd må man oppfylle nærmere angitte slaktekrav. Disse slaktekravene er knyttet til driftsenheten, og er uavhengig av hvem som eier reinen under driftsenheten, jf. den nevnte forskrift §§ 4, 6, 7, 12 og 14.

I tillegg til drifts- og produksjonstilskudd ytes det kalveslaktetilskudd på kr 200 for hver slaktet kalv, se nevnte forskrift § 8. Også dette tilskuddet ytes til innehaver av driftsenheten selv om vedkommende ikke selv er eier av kalven.

I Finnmark ytes det i tillegg til produksjonstilskudd et tidligslaktetilskudd til dem som innenfor sommerbeitedistriktet slakter før 10. oktober, se nevnte forskrift § 9. Tilskuddet utgjør kr 10 pr. kg, og ytes til innehaver av driftsenhet, uavhengig av om vedkommende selv eller andre er eier av de slaktete rein.

6.2.8.3 Støtte ved omfattende tap av rein i ulykke

Hvis en reinflokk blir rammet av en ulykke som drukning, snøskred, raping eller akutt sykdom, kan det ytes støtte, se kap. 4 i forskrift for Reindriftens Utviklingsfond fastsatt av Landbruksdepartementet 17. juni 1999 med hjemmel i Stortingets årlige vedtak om reindriftsavtalen. For å få støtte må mer enn 10 prosent av dyrene i driftsenheten være tapt som følge av ulykken eller sykdommen, se forskriftens § 4–2.

Det er ikke uttrykkelig sagt at ikke andre enn en driftsenhetsinnehaver kan søke om støtte. I henhold til den tidligere forskrift av 31. juli 1997 skulle støtte gis som erstatning til den enkelte driftsenhet. Ingen endring har vært tilsiktet her. Andre enn innehaver av driftsenhet vil således ikke være berettiget til å søke om støtte på selvstendig grunnlag.

6.2.8.4 Tilskudd til reinbeitedistrikt

Til dekning av utgifter til distriktets administrasjon, planlegging og ressursforvaltning ytes det et minstetilskudd på kr 10.000 og i tillegg kr 15.000 pr. driftsenhet for inntil 15 driftsenheter og kr 10.000 for antall driftsenheter over 15, se § 3 i forskrift om tilskudd til reinbeitedistrikter og tamreinlag fastsatt av Landbruksdepartementet 17. juni 1999 med hjemmel i Stortingets årlige vedtak om reindriftsavtalen. Tilskuddet til distriktet vil altså være avhengig av hvor mange driftsenheter det er i distriktet.

6.2.8.5 Andre tilskudd

Andre tilskudd er rente- og avdragsfrie lån til kjøp av livdyr og tilskudd til reindriftsanlegg og gjeterhytter i reindriften, se kap. 2 og 3 i forskrift for Reindriftens Utviklingsfond fastsatt av Landbruksdepartementet 17. juni 1999 med hjemmel i Stortingets årlige vedtak om reindriftsavtalen.

Det fremgår av forskriftens § 2–1 at rente- og avdragsfrie lån til livdyr ytes til innehaver av driftsenhet. Andre reindriftsutøvere under driftsenheten kan ikke få slike lån.

Av forskriftens § 3–2 fremgår det at tilskudd til reindriftsanlegg og gjeterhytter ytes til driftsenhet, driftsgruppe og reinbeitedistrikt. Andre reindriftsutøvere under driftsenheten kan ikke få slike lån.

Etter forskriftenes kap. 6 kan det ytes utdanningsstipend til innehaver av driftsenhet og til dennes ektefelle og barn. Også andre reineiere i driftsenheten kan få utdanningsstipend, så sant vedkommende har minst 20 rein i eget merke.

Når det gjelder momsfritak for snøscooter, er det forbeholdt selvstendige næringsdrivende som er registrert i momsregisteret. Vi har ovenfor under 6.2.6. sett at det etter reindriftsloven ikke er krav om å være innehaver av driftsenhet for å bli betraktet som selvstendig næringsdrivende.

6.2.8.6 Innløsning av driftsenhet

I distrikter der det er store problemer med tilpasningen og utnyttelsen av ressursene, kan utøvere som velger å avvikle sin reindrift, få tilskudd. Beløpet er på kr 450.000, og gis kun til dem som er innehaver av driftsenhet.

Velger innehaveren av driftsenheten å avvikle, må også eventuelle andre som driver som selvstendig næringsdrivende under driftsenheten avvikle, men de har altså ikke krav på noen del av innløsningsbeløpet.

6.2.9 Driftsenhet og erstatning for tap av rein grunnet rovdyr

Som nevnt i punkt 3.8, ytes erstatning i dag i henhold til Miljøverndepartementets rundskriv av 21. mars 1997.

Etter rundskrivets punkt IV bokstav a skal driftsenheten sende søknad om erstatning. Erstatningen utbetales til driftsenhetens innehaver. I henhold til samme punkt bokstav d er driftsenhetens innehaver ansvarlig for fordelingen av den erstatning som tildeles driftsenheten.